Utrop 2015 - 42

med lettnorsksider!

Norges første flerkulturelle avis & tv

Rask integrering Samir Ahmad Mustafa (27) er godt i gang med norskstudiene. Han har vært to måneder i Norge side 19

Novembergave | 05.11–11.11.2015 | kr 20,- | årgang 12 | nr. 42 | www.utrop.no

Fikk aksept fra familien Transperson Kevin Ruiz Storli (23) har blitt akseptert som mann av familien.

Før kjente de ham som jenta Kimberly.

Side 8-9

– Politikerne bør bidra til å skape arenaer hvor folk som oss, som både er flerkulturelle og skeive, kan møtes. Vi med innvandrerbakgrunn forstår hverandre bedre, sier transperson Kevin Ruiz Storli.

Foto: Kristian Fabrizio Mendoza

Skaper skaperne

Slått ned på jobb Bussjåfør Mustafa Agovic ble ranet og slått til blods på sin rute på Nesodden. side 6

Leder:

Gründer-hjelperen Zahra Moini mener flyktningene kan bli en ressurs for Norge. side 22-23

Lokker med ansvar Dreadlocks er en frisyre som krever mye, sier Haddy Sonko (29).

Side 16

Debatten om Groruddalen vil ende godt .

Side 2

2 | 05.11.15 |

Are Vogt Moum

Debatten om Dalen Innvandringskritiker, sosiolog og forfatter Halvor Fosli har skrevet bok om nordmenn i Groruddalen.

Det ble det bråk av. Men på sikt vil det komme noe godt ut av det.

D

ebatten om Groruddalen vender alltid tilbake. Det er en naturlov i norsk offentlighet. Akkurat som debatten om innvandring og islam mer generelt. For det er jo det debatten om Dalen stort sett handler om – innvandring og islam – i hvert fall for oss som ikke bor der selv.

Slik er det også for Halvor Fosli, som ikke selv er groruddøl. Boka hans, ”Fremmed i eget land”, handler om hvor fort Groruddalen har forandret seg og hvilke utfordringer det har skapt for de innfødte, som han kaller dem i boka. Hans metoder og konklusjoner har blitt møtt med kritikk, ikke minst fra den politiske motpolen til miljøet Halvor Fosli tilhører, den innvandringsliberale venstresiden.

Samtlige av de 20 intervjuobjektene i boka ser store problemer med innvandringen, en del av dem mener til og med de er uoverkommelige. Foslis kritikere har, blant mye annet, påpekt at han ikke har intervjuet noen kvinner i alderen 19-39 år. Og det er nettopp fra kvinner i denne alderen, alle sammen bosatt i Groruddalen, mange av dem oppvokst der, at andre, mer positive historier om det flerkulturelle mangfoldet i Dalen og hvordan det går an å leve med, snarere enn å kjempe mot det, har kommet.

Så blir spørsmålet: Hvem har rett? Svaret er nok som i de fleste andre debatter. Begge sider har litt rett. Det kan virke kjedelig, men det nesten alltid sant. Det er gode grunner til å være nøktern i debatten om Groruddalen (les innvandring og islam). Det samfunnet vi skal skape i fremtiden kommer til å være mangfoldig, enten vi liker det eller ei. Å få en god, saklig debatt er noe av forutsetningen for å lykkes.

Tar vi Halvor Foslis bok for det den er, nemlig et innspill fra en person med en klar agenda, blir den lettere å forholde seg til. Personer man ikke vanligvis mistenker for å være innvandringskritikere, som Rune Berglund Steen i Antirasistisk Senter, har beskrevet boka som god og viktig. Det kan undertegnede skribent si seg enig i. Fosli skriver godt, og han har dokumentert opplevelser og holdninger som er viktig å få fram. Men, som sagt, Halvor Fosli er ingen hvem som helst i dette spillet. Han har sitt budskap som han vil ut med. Hans budskap må veies opp mot andre budskap om man skal få et realistisk bilde av utviklingen i Groruddalen, av det flerkulturelle Norge og av islams plass i vårt moderne demokrati.

Reaksjonene på Halvor Foslis bok har vist at vi har skribenter og stemmer av mange slag som ønsker å uttale seg om Groruddalen og nyansere bildet. Det gir håp for fremtiden til (debatten om) det flerkulturelle Norge. Det finnes etter hvert også en god del forskning om Dalen, som er verdt å se nærmere på. SSB skriver for eksempel i en fersk rapport om innvandrere og deres etterkommere i Oslos østlige bydeler: ”Innvandrerne scorer dårligere enn den øvrige befolkningen på alle dimensjoner innen utdanningssystemet. Det går bedre med dem som er født i Norge med innvandrerforeldre, og på noen områder går det bedre med dem enn med elever uten innvandrerbakgrunn.”

Den nye generasjonen er altså på vei opp og fram, ikke minst etterkommerne fra Groruddalen. Kall dem gjerne de nye innfødte. ●

Flyktninger er mer lønnsomme enn innfødte 135 500 flyktninger til Norge betyr 750 milliarder kroner i kostnader, slår NRK fast. Det de lot være formidle var at tilsvarende antall personer født og oppvokst i Norge vil bety langt høyere kostnad.

Innvandrernes bruk av velferdsordninger 96% av velferdsbudsjettet brukes på norskfødte (384 milliarder)

Av Majoran Vivekananthan NRK regnet ut hvor mye det vil koste å ta imot flyktninger til Norge. De regnet seg fram til at omtrent 65 375 flyktninger vil få opphold, og at familigjenforening og andre flyktninger vil utgjøre rundt 70 125. Totalt vil dette utgjøre 135 500 flyktninger, og at dette betyr kostnad på 750 milliarder kroner for hele livsløpet. Det de lot være formidle var at 135 500 personer født og oppvokt i Norge vil bety langt høyere kostnad.

Regnet ikke på innfødte Utgangspunktet for NRKs tall er beregninger fra Statistisk sentralbyrå (SSB) som viser at en ikke-vestlig innvandrer i løpet av sin levetid i gjennomsnitt får 4,3 millioner kroner mer i støtte fra staten, enn personen bidrar med i skatt.

Her later NRK som om en som er født og oppvokst i Norge ikke koster staten noe. Det er feil. For alle borgere i Norge er en kostand for staten. Men om SSB hadde sammenlinket kostnadene for en person som er født og oppvokst i Norge med en førstegenerasjonsinnvandrer, ville de fått overraskende resultat. For verken NRK eller SSB har regnet på hva staten har spart på at voksne innvandrere kommer til Norge ferdigutdannet og/eller i arbeidsklar alder.

På oppdrag fra Utrop sammenstilte analysebyrået NyAnalyse AS i 2013 ulike fakta og utviklingstrekk knyttet til innvandrerbefolkningen i Norge. Dette arbeidet resulterte i en rapport som konkluderte med at Norge tjener flere milliarder på innvandrere.

Mindre i begge ender En person som er født og oppvokst i Norge, er et underskuddsprosjekt for den norske stat uansett etnisk bakgrunn. Det er fordi den samlede overføringen til hver borger er mer enn det en gjennomsnittsborger bidrar med tilbake til staten i form av skatt. Men førstgenerasjonsinnvandrere har ikke belastet Norge for kostander knyttet til barnehage, skole, sykehus og andre offentlige tjenester i samme grad som dem som er født her. Det beyr f eks jeg som kom til Norge som 11-åring til Norge har belastet den norske stat mindre enn en jevngammel mann som er født og oppvokst i Norge. Likevel betaler vi altså like mye i skatt.

En stor del av velferdsbudsjettet på 400 milliarder går til å dekke sykelønn

Kun 4% av velferdsbudsjettet går til innvandrerne (18 milliarder)

og alderpensjon til norskfødte. For året 2012 er det kun fire prosent (18 milliarder) som gikk til innvandrere. Det er fordi førstegenerasjonsinnvandrere får mindre i pensjonsoverføring, fordi de har lavere trygderettigheter som følge av relativt lav opptjening og relativt kort trygdetid.

NyAnalyse konkluderer ut fra dette at ”innvandrergrupper med høyest sysselsettingsandel og lavere trygdetilbøyelighet er klart positive bidragsytere.

Disse gruppene betaler dermed indirekte for velferdsordninger til seg selv

og grupper med større vanskeligheter med integrering og høyere trygdeutbetalinger”.

For det at en person er innvandrer, er ikke det som utgjør problemet. Det er det at vedkommende gjør som nordmenn flest som utgjør utfordringen, bekrefter SSB forsker Erling Holmøy. Og nettopp der ligger utfordringen. Fordi en gjennomsnittsborger i Norge er et underskuddsprosjekt for den norske stat, vil det bety mer underskudd desto flere innbyggere det blir ved at innvandrere får barn.

Kilde: Nyanalyse

Ja, det blir dyrt Det er ingen tvil om at en økt flyktningstrøm til Norge betyr mer kostnader.

Men dersom denne kostnaden hadde blitt sammenliknet med hva en person som er født og oppvokst i Norge koster, ville vi fått et annet bilde. Kanskje et riktigere bilde. Da vil man se at førstegenerasjonsinnvandrere er mer lønnsom enn en som er født og oppvokst i Norge.

Også barn av innvandrere koster den norske staten mer enn foreldregenerasjonen.

Det er altså ikke noe galt med migrasjonen i seg selv, men at velferdsmodellen i Norge er bygget opp slik at statens overføring til en gjennomsnittsborger utgjør et større beløp enn det denne borgere betaler i skatt tilbake til staten. Dette problemet vil bare bli større i årene fremover, ifølge Perspektivmeldingen, som er en offentlig utredning som tar for seg de langsiktige trendene i norsk økonomi. Spørsmålet er om vi skal endre migrasjonsmønsteret, eller om vi skal gjør noe med velferdsmodellen. ●

Utrop.no for 5 år siden: Tror på dialog framfor krig

utrop as

Org.nr:

3

KOMMENTAR

LEDER

Besøksadresse: Postadresse:

| 05.11.15 |

KOMMENTAR

LEDER

Storgata 39, 0182 Oslo Utrop AS P.b. 8962 Youngstorget, 0028 Oslo 986 774 300

Annonseansvarlig: Johan Gåsvatn annonse@utrop.no Annonser: johan@utrop.no abonnement@utrop.no Abonnement:

Daglig leder: Ansvarlig redaktør: Redaktør: Markedssjef:

Majoran Vivekananthan Majoran Vivekananthan Are Vogt Moum Johan Gåsvatn

Layout: Forsidebilde: Avistegner: Trykk:

E-post: Telefon: Sms: Faks:

utrop@utrop.no +47 22 04 14 60 +47 95 15 87 58 +47 22 04 14 61

Abonnement For alle henvendelser om angående abonnement på Utrop, faktura, betaling, kreditnota osv., ta kontakt med kundeservice: (+ 47) 67 21 12 32 eller utrop@aboservice.no

Norsense Design Kristian Fabrizio Mendoza Fanney Antonsdóttir Valdres Trykk AS

Utrops publiseringsvilkår kan du lese på: utrop.no/betingelser

Publisert: 03.11.2010

Utrop arbeider i tråd med regler for god presse­skikk slik disse er nedfelt i Vær Varsom-­plakaten og Redaktørplakaten.

Den som mener seg rammet av urettmessig avisomtale kan reise klage til Pressens Faglige Utvalg, Boks 46 Sentrum, 0101 Oslo.

Telefon: 22 40 50 40, faks: 22 40 50 55

FNs tidligere spesialutsending i Afghanistan Kai Eide er kritisk til USAs Afghanistan-strategi.

I boka si ”Høyt spill i Afghanistan” som ble lansert i dag, tar Kai Eide et oppgjør med både Afghanistans president Hamid Karzai, USA og de internasjonale Isaf-styrkene.

– Denne krigen kan ikke vin-

nes som krig, men løses gjennom dialog, sier han til NRK. Det er amerikanerne som får gjennomgå hardest av Eide, og han er blant annet svært kritisk til den militære bistanden, som han mener har økt de siste årene.

– Det har skjedd en stadig sterkere militarisering av bistanden etter at Obama trappet opp den amerikanske innsatsen i Afghanistan. Jeg mener det er en svært uheldig utvikling, sier han til bistandsaktuelt. ●

4 | 05.11.15 |

MANGFOLDIGE MENINGER

MANGFOLDIGE MENINGER

| 05.11.15 |

5

Fremmed blant den tause majoritet Mange av oss som bor i Groruddalen tilbyr gjerne halal-pølser i en bursdag uten å være redde for at muslimer skal ta over landet vårt. Vi bor ikke i noen getto eller slum.

Av Guri Waalen Borch Jeg har akkurat lest Halvor Foslis nye bok «Fremmed i eget land», noe som har ført til mye indre monolog mot dens mytespekkede innhold. Monologen begynte allerede ved tittelen, «Fremmed i eget land» og bokas baksidetekst: «I denne boka møter du etniske nordmenn som lever som minoritet i eget lokalsamfunn». Lokalsamfunnene ligger i Groruddalen. Mens monologen pågikk, var jeg her, hjemme.

Jeg bor på Ellingsrudåsen, og har hatt barna mine i barnehage både her og på Furuset. Det eldste barnet går nå på skolen, i 2. klasse. Min omtale av boka vil naturlig nok preges av at vi bor her, og at jeg er blant dem Fosli ikke snakket med. Jeg tar meg selv med.

Fosli tar også seg selv med i intervjuene. Det er greit nok, han dekker ikke over det. Når han spøkefullt spør et ungt par om de kommer hjem til «utlandet» etter å ha feriert i Norge, legger han ikke skjul på at det er hans ord. Jeg syns ikke det er fullt så morsomt, dette er ikke utlandet, og jeg tror jeg vet hvor og hva han vil.

«De innfødte» er 20 personer Fosli har snakket med 20 personer, fire av dem har han samlet i en kvadruppel, tokjønnet personlighet, læreren «Gudrun». Flere av dem han har snakket med, har aldri selv bodd i Groruddalen. Fosli omtaler disse 20 personene som «en spesiell minoritetsgruppe – de innfødte i Norges innvandringstette områder». Denne boka er altså «de innfødtes» talerstol. I Groruddalen bor det 130 000 mennesker, og Fosli mener disse 20 er representative for «de innfødte» blant dem.

Fosli bruker ord som «masseinnvandring», «eksperiment» og «getto». Boka

hans er mikrofonstativ for en rekke fordommer og myter, men bringer lite nytt med seg. Det meste av dette har vi hørt før. Han er selv aktiv i måten han stiller spørsmålene på – mange av dem er ledende og lukkede ja/nei eller enten/ eller-spørsmål – og han legger egne betraktninger indirekte og direkte inn i samtalene. Som når «Thomas» ettertenksomt sier (om muslimer): «Mange flyter vel inn i norsk kultur, over tid».

Fosli skyter da inn at det finnes emigrantmiljø som har bevart sin kultur i hundrevis av år, og «Thomas» blir mer betenkt: «Ja, muslimene har jo også en sterk kultur».

Myter om islam og muslimer Det er i det hele tatt «muslimene» som får unngjelde i boka. «Alexanders» kapittel har tittelen «Det er alltid muslimene som skaper misnøye, frykt, trøbbel, splittelse». Informantene bærer med seg en rekke myter, som Fosli gjerne lar dem være mikrofonstativ for. Den ene er det Fosli selv som trekker fram, jeg vil kalle den «salamimyten». Den oppstod da Patrick Åserud i Aftenposten uttalte: «Det finnes barnehager der nesten ingen barn eller foreldre snakker norsk, og skoler der barn blir truet med juling for å ha med seg salami på matpakka.»

Jeg vet ikke om noen som har opplevd dette. Jeg har spurt barna mine, og følte meg sant å si litt dum da jeg så deres forundrede ansikter. Foslis intervjuobjekter har faktisk heller ikke opplevd det, og sosialantropolog Ingvild Endestad har tilbakevist gjennom feltarbeid at salamimobbing er et utbredt fenomen i Groruddalen.

Fosli bygger likevel aktivt opp under denne myten i sin bok, gjennom stadig

å nevne den.

En annen utbredt myte som Foslis «mikrofonstativ» flagger, er at barn på skolene i Groruddalen ikke får ha juletre og ikke har juleferie. Skolene kaller det noe annet for å tekkes muslimene, blir det hevdet. Dette stemmer selvsagt ikke. Dagbladets Martine Aurdal tok i forbindelse med sin anmeldelse av boka en telefon til Ellingsrud skole, som ble nevnt av «Kari» på 80 år, og fikk det tilbakevist. Jeg kan forsikre om at mitt barn på Ellingsrudåsen skole, som jeg tror «Kari» egentlig siktet til, selvfølgelig har vanlige juleforberedelser og at elevene har juleferie.

Myte nummer tre, som flere fra «mikrofonstativet» snakker en god del om: Disse «muslimene» krever at det leses fra Koranen i gudstjenestene. Det er interessant hvordan myter oppstår. Siden jeg bor på Ellingsrud, og vet hvem den aktuelle presten er, kjenner jeg saken det siktes til. Sognepresten i Ellingsrud kirke ønsket nemlig å la en skoleelev lese fra Koranen under skolens julegudstjeneste i 2010 – om da jomfru Maria fødte Jesus.

Hun ønsket, tror jeg, å bygge bro mellom

«Fosli fikk svarene han ønsket, men mange av oss andre som bor her, vet bedre.» muslimske og kristne elever. «Det er noe som vi har felles. Det kan være fint å se det. Det står om Jesu fødsel i Koranen», uttalte hun til media da saken fikk oppmerksomhet. Og: «Det er en veldig vakker fødselsfortelling».

Dette var altså noe som presten tok initiativ til, ikke noe muslimer presset kirken til, slik informantene gir uttrykk

Groruddalen har på nytt blitt et hett debattema etter at innvandringskritiker Halvor Fosli ga ut bok med intervjuer med ”innfødte” i dalen.

Foto: John Sandøy/ Scanstockphoto

for i Foslis bok. Det ble mye oppstuss om saken, og presten endte med kun å referere til Koranen under gudstjenesten. Selv Siv Jensen uttalte seg i saken, og det var stort rabalder. Altså ble det faktisk aldri lest fra Koranen. Det har ikke skjedd.

Myten om muslimsk overtakelse Myte fire: Muslimer fremstilles også av flere av informantene som noen som «tar over landet vårt». Eksemplene omhandler barn som ikke vil ta imot godteri på Halloween som inneholder gelatin (gelatin innholder svin), at de ikke spiser maten på barnebursdager, og så videre. Jeg må spørre meg selv, er det en forbrytelse ikke å spise svin? Er det vanskelig å tilby for eksempel en fiskepinne eller halalpølser i stedet for svinepølser? Det er jo en enkel sak, dersom det stemmer, det «Ellinor» påstår, at nå er det så mye halalkjøtt i Norge at vi må kjøpe og spise muslimenes produkter.

Selv finner jeg ikke en gang halalpølser i nærbutikken på Ellingsrud, og nå skal jeg komme med en brannfakkel: Jeg har dratt innom Furuset Senter og kjøpt halalpølser til datteras barnebursdag! De har det i frysedisken på Rema 1000! Jeg

så ingen truende menn med skjegg, ingen som så på meg med mord i blikket, slik «Kari» beskriver er dagligdags på senteret. I motsetning til henne, går jeg ofte på Furuset Senter, og jeg har faktisk aldri opplevd det. Mødrene til de to muslimske jentene som kom i bursdagen takket meg og mannen min veldig for at vi hadde gjort noe så enkelt som å passe på at også deres jenter kunne spise pølser. Det var faktisk ikke så vanskelig. Fosli spør igjen og igjen om integrering er å møtes på halvveien, eller om nye landsmenn må tilpasse seg oss. Det er helt tydelig viktig både for Fosli og informantene å få fram at det er skremmende når (noen tilpasser seg at muslimer) ikke vil spise svin. Har de samme standard når det gjelder vegetarianere eller for eksempel jødenes kosher?

Det er i det hele tatt mye i boka som gjør ganske vondt å lese. Andre som får unngjelde, er norske jenter. Det minner om kvinnehets når «Thomas» uttaler: «Jenter – de vanlige typene, de som får 3-4 i karakter – de liker når muslimene sier «jeg skal hjem til X, jeg skal knulle hora mi». Det liker de, de typisk pene, sexy, tidlig modne jentene, de som har voksenatferd noen år før andre jenter,

de drømmer om en pakistaner med BMW som vil knulle «hora si».

Selvsagt tar informantene også opp reelle problemer, som gjengproblematikk, vold, tvangsekteskap og streng sosial kontroll. Den kvadruple læreren «Gudrun», som forteller om to pakistanske jenter som har blitt tvangsgiftet og lever i Pakistan, skal vite følgende: Det finnes et Kompetanseteam mot tvangsekteskap og kjønnslemlestelse koordinert av Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet.

Det finnes også en integreringsrådgiver ved ambassaden i Islamabad som man kan kontakte i slike saker. Det jobbes aktivt på mange fronter mot vold, æresrelatert vold og sosiale problemer. Mye mer kan og bør gjøres, men hva bidrar denne boka med?

Islamofobi Det jeg sitter igjen med, er at boka bidrar til mer islamofobi. Jeg leste følgende kommentar fra ei ung jente på facebooksiden til Refugees Welcome to Norway i dag: «Takk for at dere er åpen og vil bli kjent med oss utlendinger og pluss muslimer. Vi har følt mye strengt atmosfære siden 09.11 her i denne verdensdelen.»

Hun takker rett og slett for at noen vil bli kjent med henne.

Hudfarge er noe mange av Foslis informanter nevner. De har ikke noe imot at folk har annen hudfarge. At de samme menneskene med annen hudfarge tilhører religionen islam, har imidlertid de fleste av dem noe imot. Slik muslimer omtales i denne boka, tror jeg mange som leser den vil tenke enda mer nedsettende om muslimer enn jenta på Facebook har følt på. Gjennomgående i boka gjentas det at «nordmenn ikke er rasistiske, men kloke av erfaring», samtidig som flere går løs på «muslimene» med ganske drøye påstander og myter.

«En lektor», som ikke selv har bodd i Groruddalen, peker på at mange kommer fra «dysfunksjonelle kulturer».

«Andreas» sier: «De (utlendingene) vil til et land der du slipper å jobbe». «Kari» uttaler bestemt at «er det noen som ikke følger reglene (i borettslaget), så er et alltid utlendinger. Uten unntak.» Hun kaller også Groruddalen en slum, og er ikke så helt sikker på om «det er rett å blande raser».

Verken getto eller slum Fosli fikk svarene han ønsket, men

mange av oss andre som bor her, vet bedre. Vi bor ikke i noen getto eller slum. Mange av oss tilbyr gjerne halalpølser i en bursdag, uten å være redde for at muslimer skal ta over landet vårt.

Oslo er en delt by, og sosiale problemer handler også om inntekt. Groruddalssatsinga, som flere av Foslis informanter fnyser av, har gitt mange flere barn barnehageplass gjennom gratis kjernetid, noe som har hatt svært positiv effekt. Jeg undrer meg over dem som på den ene siden klager over at en del «utlendinger», og da særlig kvinner, ikke jobber eller snakker norsk, og samtidig fnyser over tiltak som gir dem muligheten til det.

Forslag til gode tiltak er totalt fraværende blant informantene, det legges heller ikke opp til at de skal komme med dem. Vi andre får jobbe videre med den konstruktive delen; at Groruddalen skal være et godt sted å bo – også etter Halvor Foslis bok. ● Teksten ble først publisert på Radikal Portal.

Guri Waalen Borch har mastergrad i Peace and Conflict Transformation fra Universitetet i Tromsø og er medlem av Alna SV.

6 | 05.11.15 |

NYHETER

NYHETER

Sykemeldt bussjåfør: – Livet mitt er ødelagt Sjåfør Mustafa Agovic sliter med sterke senskader etter å ha blitt angrepet på arbeidsplassen. Han er slett ikke alene om dette, viser ny statistikk fra Yrkestrafikkforbundet (YTF).

Av Claudio Castello Utrop snakket med svensk-bosniske Agovic like etter at han hadde vært på en røntgensundersøkelse i Oslo for å få sjekket de fysiske følgene av en voldsepisode, En raner overfalt ham på brutalt vis mens han kjørte bussruten sin på Nesodden utenfor Oslo.

Overfallet har merket ham. Blant annet har høyre tinningbein har fått betydelige skader. Men ifølge ham er de psykiske skadene langt verre.

– Livet mitt er ødelagt, og nærmest blitt et helvete. Jeg er trøtt, stresset og ukonsentrert. Jeg sover dårlig og må ofte ta sovemedisin for i det hele tatt å kunne hvile, og for å ikke få mareritt. Voldsepisoden har virkelig gått inn sterkt på meg.

Fikk katalogisert PTSD Agovic er for tiden sykemeldt og diagnostisert med PTSD (posttraumatisk stress-syndrom), men håper en gang å komme tilbake bak rattet.

– Jeg har jobbet innenfor transportsektoren i hele mitt liv, og er ikke i alderen til å bytte jobb eller karriere.

En må jo ha jobb for å kunne brødfø seg selv og familien.

– Tror du at du vil kunne komme tilbake til jobb og at ting vil fungere som normalt igjen?

– Helsen min er jo svært viktig. For meg er det viktig å være 100 prosent ar­ beidsfør hvis jeg skal vende tilbake. Jeg håper å bli bedre.

Én av mange Yrkestrafikkforbundets medlemsundersøkelse i juli viste også at 33 prosent av de spurte har blitt utsatt for vold, ran eller trusler. Hele 89,9 prosent av disse har opplevd dette flere ganger. I tillegg melder 65 prosent av de spurte at de kjenner noen som har blitt utsatt for vold eller trusler.

Overfallet mener Agovic ikke er representativt for de fleste busspassasjerer.

– Jeg kan ikke dømme folk på bakgrunn av handlingene til én idiot og voldsutøver. Spesielt når man ellers bare har hatt gode erfaringer med sine passasjerer. Folk er forskjellige. Jeg var bare uheldig. Det oppsto en situasjon utenfor min kontroll. Den har dessverre hatt negativ innvirkning på livet mitt.

– Må få tryggere arbeidsdager Leder i Yrkestrafikkforbundet, Svein Furøy, sier i en pressemelding at det er et avgjørende virkemiddel å fokusere på sikkerhet inn i bussanbudene. Han mener løsningene ikke trenger å være

for oppdragsgiver fylkeskommunene til å bedre bussanbudene og sjåførenes hverdag, sier Furøy.

Utrop tok også kontakt med Unibuss, som er en av Norges største arbeidsgivere på buss-siden.

Hva gjør Unibuss konkret i forhold til sikkerhet for sine sjåfører? Og spesielt når såpass mange som 33 prosent i siste medlemsundersøkelse til YTF oppga å ha opplevd vold i en jobbsituasjon?

– Sikkerheten både for våre medarbeidere og de reisende er en svært viktig prioritet, og Unibuss jobber kontinuerlig og systematisk med dette. Vi har flere systemer i våre busser som skal bidra til å ivareta sikkerheten og redusere omfanget av uheldige hendelser; og vi har en løpende dialog med våre medarbeidere knyttet til denne typen tematikk for en systematisk oppfølging av sikkerhetsspørsmål, sier Ina Helen Østby, kommunikasjonssjef i selskapet. ●

«Jeg er trøtt, stresset og ukonsentrert. Jeg sover dårlig og må ta sove­ medisin for å få hvile.»

– I bussen som Mustafa Agovic kjørte, var hverken videokamera eller alarmknapp tilkoblet. Hvis vi oppnår målet med kontantfrie busser, videokamera og alarmknapp, vil sikkerheten øke, legger han til.

Viktig prioritet for selskapene Nylig samlet han og YTF om lag 120 ledere i busselskaper, sjåfører og politikere til konferansen Bedre bussanbud, et ledd i YTFs langsiktige arbeid for å bedre sjåførenes hverdag.

– Her er det avgjørende å bedre bussanbudene fra fylkene. Dersom man velger sikkerhet framfor økonomi som driver for å vinne bussanbud, vil mange problemer løses. Nå er situasjonen slik at kun økonomi er avgjørende for å vinne anbud. Dette går ut over sjåførene og passasjerene. Vi oppfordrer der-

En mann drepte to ungdommer med sverd.

Det skjedde på en skole i Sverige. Mannen het Anton Lundin-Pettersson.

Av Claudio Castello Lundin-Pettersson kom til skolen med maske og sverd. Elevene trodde han tullet. Men han var der for å drepe. Han drepte to før politiet kom. Den ene som ble drept, var hjelpelærer. Den andre var elev på skolen. De var 20 og 15 år gamle. Det skriver Aftenposten.

Anton Lundin-Pettersson døde etter at han hadde angrepet skolen. Han ble skutt av politiet.

Drapsmannen ville ta innvandrere.

Han var rasist, mener politiet. Folk som kjenner ham, sier at han gikk mye for seg selv. Han hadde ikke mange venner og var ikke så interessert i å være sammen med andre. Folk sier også at han var en rolig ung mann. Han var interessert i data og spill.

Han likte ikke hip-hop-musikk. Han

Føler seg ødelagt for livet: Slik så Mustafa Agovic kort tid etter overfallet i september.

Foto: Yrkestrafikkforbundet

kompliserte, men at man er avhengig av å få busselskapene og fylkeskommunene med på laget.

– Sjåførenes sikkerhet og arbeidsdag må bedres. Løsningen er å bedre bussanbudene. Økonomi kan ikke lenger gå på bekostning av sikkerhet. Myndighetene må sette i verk tiltak som trygger sjåførenes hverdag, krever forbundsleder i Yrkestrafikkforbundet (YTF), Svein Furøy, i en presseuttalelse.

Han drepte to ungdommer

Ordforklaring

Senskade: fysisk eller psykisk skade som viser seg først lang tid etter at noe er skjedd, f eks at du slår deg hardt i hodet og får problemer med hodepine et år etterpå Tinning: partiet mellom pannen og øret Arbeidsfør: som kan jobbe, som er i stand til å jobbe På bekostning av (noe): slik at det går ut over noe. F eks: Han jobbet veldig mye. Det gikk på bekostning av familien.

Tøffe tak for sjåfører: 33 prosent av aktive bussførere har opplevd en eller annen form vold på jobben, viser tall fra YTFs medlemsundersøkelse.

Illustrasjonsfoto: Claudio Castello

– Sikkerheten på bussene må økes merkbart slik at episoden med Agovic ikke skal gjenta seg med andre sjåfører, er tonen fra leder i Yrkestrafikk­ forbundet, Svein Furøy.

Foto: ylf.no

Sammendrag på

lettnorsk

Mustafa Agovic er bussjåfør.

Han ble ranet på jobb. En person slo ham og tok pengene fra bussen. Agovic fikk store skader. Han brakk ben i ansiktet. Men han har også blitt redd og nervøs etter ranet.

Han sover dårlig og må ta sovemedisiner. Han vet ikke om han klarer å komme tilbake på jobb. Yrkestrafikkforbundet er en organisasjon for sjåfører. De har snakket med sine medlemmer om vold. 33 prosent har opplevd vold på jobben. Vi må få bedre sikkerhet i bussen.

Busser uten kontanter og med kamera er nødvendig, mener leder Svein Furøy.

Anton Lundin-Pettersson ble bare 21 år gammel. Han ble skutt av politiet da han angrep folk på en skole med sverd.

Foto: Facebook

ville ha folkeavstemning om svensk innvandringspolitikk. Folk som kjenner ham, sier at han forandret seg fort.

Det skjedde etter at han sluttet på videregående skole. Han klippet håret kort og begynte å se på videoer om nazisme. ●

Skjøt fordi de mente kvinnen (39) ”agerte mot politiet” Først mente Oslo-politiet at Grønlandskvinnen (39) ble skutt for å avverge et drapsforsøk på en åtte år gammel gutt. Nå sier de at de skjøt henne fordi hun ”agerte” mot politiet.

– Vi mener episoden må ses på som sammenhengende der siktede avslutter med å agere mot politiet, noe som fører til at det blir løsnet skudd, sier politiadvokat i Follo politidistrikt Lars Reinholdt Østbye til Aftenposten.

18. september ble en trebarnsmor (39) skutt av politiet på Grønland i Oslo. Politiet opplyste få minutter etter hendelsen at patruljen som kom til stedet så at kvinnen ”var i ferd med å hugge mot et barn med kniv” og at hun ble skutt av politiet.

Etter et opphold på sykehus ble kvinnen for halvannen uke siden pågrepet og fengslet i fire uker. Hun er siktet for drapsforsøk mot en åtte år gammel gutt og forsøk på vold mot offentlig tjenestemenn.

– For mye skråsikkerhet Nå setter de nye opplysningene saken i et nytt lys, ifølge kvinnens forsvarer.

Illustrasjon. Foto: Scanstockphoto

– Jeg synes det er på høy tid at politiet nå korrigerer de opplysningene som de ga umiddelbart etter hendelsen, og som de nå har vært kjent med i over en måned, at ikke har vært særlig presise, sier advokat Odd Ivar Grøn til Aftenposten – Politiet gikk veldig tidlig ut med opplysninger i saken og har skråsikkert hevdet å ha avverget henne i det hun var i ferd med å stikke et barn. Nå sier de, slik jeg oppfatter uttalelsene, at kvinnen ble skutt fordi tjenestemennene selv har følt seg truet. Det setter saken i et ganske annet lys, legger han til. ●

| 05.11.15 |

7

Verden rundt Fem svenske asylmottak i brann på en drøy uke For femte gang på en drøy uke har et asylmottak brent eller blitt planlagt brent i Sverige. Politiet mistenker at flere av brannene skal ha blitt påtent, melder NRK. Siste hendelse fant sted sted i Perstorp, sør i Sverige, i et tidligere aldershjem. Sveriges justisminister, Morgan Johansson, kaller angrepene for nedrige.

– Å brenne ned oppholdssteder for personer som søker beskyttelse, er dessverre noe vi har sett i Sverige, og som jeg håper vi ikke kommer til å få se i Norge, sier han til NTB.

Slår alarm om syriske barnebruder Barnebruder fra Syria hentes til Nederland av eldre asylsøkere. Nå vil nederlandske myndigheter endre lovverket for å stoppe denne muligheten.

I Nederland er den seksuelle lavalderen på 16 år, men innvandringsminister Klaas Dijkhoff sier til BBC at landet til nå har godtatt ekteskap som involverer tenåringer så lenge de er offisielt registrert i landet de kommer fra.

Praksisen har fått kritikere til å hevde at Nederland reagerer på flyktningkrisen ved å tillate pedofili.

– Når en 12 år gammel jente er sammen med en 40 år eldre mann, så er ikke dette ekteskap, men misbruk, sier politiker i den sittende regjeringen Attje Kuiken til BBC.

28 drept i selv­mords­an­grep i Nigeria Minst 28 personer er drept etter et selvmordsangrep i en moské i byen Maiduguri nordøst i Nigeria.

Selvmordsbomberen slo til tidlig om morgenen fredag for et par uker siden da troende var samlet i moskeen for å be morgenbønn, melder NTB. Militæret i Nigeria har det siste året gjenvunnet kontrollen over store områder fra Boko Haram, som har svart med et økt antall selvmordsangrep rettet mot sivile.

Ny avtale om savnede kan gi familier svar Regjeringen i Colombia og FARC-geriljaen er enige om å lete etter dem som har forsvunnet under borgerkrigen, melder NRK. Riksadvokaten i Colombia anslår at 52.000 mennesker er savnet etter 50 år med borgerkrig, ifølge nyhetsbyrået Reuters. Flesteparten antas å være drept.

I en uttalelse fra utenriksminister Børge Brende kaller han avtalen et viktig tillitsskapende tiltak og bidrag til forsoning.

– Oppklaring av hva som har skjedd med forsvunne personer har vært et tydelig krav fra ofrene til forhandlingspartene, skriver han i uttalelsen.

Clinton: – Jeg vil beskytte lovlydige papirløse – Jeg vil gå lenger enn Obama i å beskytte lovlydige papirløse innvandrere, sa presidentkanidat Hillary Clinton på et partimøte hun arrangerte nylig for å samle inn penger til sin kampanje. Det melder nettstedet realclearpolitics.com.

Hun kommer til å støtte det president Obama har gjort for DREAMerne (etter et lovforslag med forkortelsen DREAM, som skal gjøre det mulig for papirløse å få opphold, red.anm) og bruke sin makt som president for å hindre deportering hvis hun blir valgt, lovte hun og høstet applaus.

– Jeg har sagt at hvis vi ikke får til den omfattende innvandringsreformen vi trenger, med en reelt farbar vei til statsborgerskap (...) da vil jeg gå så langt jeg kan, til og med lenger enn president Obama for å sørge for at lovlydige, skikkelige, hardtarbeidende folk i dette landet ikke rives vekk fra sine familier, sa hun.

8 | 05.11.15 |

NYHETER

ner og ble tatt imot av homomiljøet, føltes det mer og mer riktig å leve ut min kjønnsidentitet. Så da valgte jeg å bytte navn. Den endringen er kanskje ubetydelig for noen, men hadde en enorm innvirkning på meg, forklarer han engasjert.

– Hvorfor måtte du vente så lenge med å stå frem som transperson?

– Fordi jeg kommer fra en religiøs familie med veldig tydelige kjønnsrollemønstre. Min familie er fra Latin-Amerika hvor heteronormativiteten råder mye mer enn her. Jeg følte jeg ikke ville skuffe dem, så jeg valgte å vente med det.

Utenfor i innvandrermiljøet

Transpersoner med innvandrerbakgrunn møter oftere utfordringer, ifølge ny studie. For Kevin Ruiz Storli har utfordringene handlet om å bli akseptert i familien. –Vi trenger møteplasser for skeive med innvandrerbakgrunn, forklarer han.

Foto: Kristian Fabrizio Mendoza

Den glemte gruppen De er skeive i innvandrermiljøet, og etniske minoriteter i det skeive miljøet.

Hvilke utfordringer fører det med seg? For transperson Kevin Ruiz Storli (23) har kampen handlet om å bli godtatt hjemme og i homomiljøet.

Av Kristian Mendoza Og der sitter han, på sofaen i leiligheten mens han erindrer over tiden da han stod frem overfor familien. 23-åringen ser ut av vinduet, tenker seg godt om før han beskriver det vanskeligste ved å komme ut av skapet.

– Det må ha vært da mamma fikk høre

det, svarer han stille.

– Lenge trodde mamma at det var noe galt med henne. At Gud straffet henne, og at hun fortjente dette. Du skjønner, både jeg og min søster stod frem som lesbiske for flere år siden. Det var ikke lett for henne å venne seg til. Og så skulle jeg plutselig fortelle henne at jeg egentlig er en mann? Vi er hennes

| 05.11.15 | 9

NYHETER

døtre, så hun følte hun hadde mislyktes med sin oppdragelse fordi vi begge var annerledes, fortsetter han.

Kevin Ruiz Storli blir nesten blank i øynene når han forteller om erfaringene for nøyaktig ett år siden. 23-åringen fra Stavanger hadde visst det hele livet. At han var en gutt i en jentekropp.

At han hatet jenteklær. At han mislikte

navnet sitt Kimberly.

Men det aller verste for norsk-costaricaneren var følelsen av å måtte skjule hvem han er.

– Selv om jeg stod frem som lesbisk som 15-åring, var det ikke før jeg flyttet til Oslo noen år senere at jeg begynte å omfavne den delen av meg. Og etterhvert, som jeg fikk mer støtte fra ven-

Kevin Ruiz Storli. Født i Costa Rica, men oppvokst i Stavanger. Og transperson. Storli tilhører ikke bare en sjelden gruppe mennesker i Norge, han er også den eneste som ville snakke med oss om sine utfordringer som flerkulturell og transperson. Noe 23-åringen mener ikke er tilfeldig.

– Jeg er overrasket, men ikke sjokkert.

Mange av oss opplever en slags dobbel diskriminering. Først og fremst fordi vi har innvandrerbakgrunn. Det gjør oss automatisk til en minoritet i det skeive miljøet, og veldig annerledes i innvandrermiljøene. Jeg kan tenke meg at mange sliter ekstra mye med å få innpass begge steder, sier Ruiz Storli.

– Dessuten skiller man seg veldig ut.

Det er for eksempel ikke alltid like enkelt å være på steder med mange innvandrere. Folk stirrer mye mer, og man føler seg ikke helt normal. Jeg tror dette er med på å forklare hvorfor så mange velger å tie, forsetter han.

Kevin Ruiz Storli får støtte fra Kristine Bue, tidligere masterstudent ved Senter for Tverrfaglig Kjønnsforskning ved Universitetet i Oslo. Bues masteroppgave Ulike Kulturelle Forståelser av Kjønn (2014), er den eneste norske studien som utelukkende ser på transpersoner – eller folk som identifiserer seg som transpersoner – med etnisk minoritetsbakgrunn og deres levekår i Norge. Kevins beretning er noe Kristine Bue kjenner seg igjen i fra sine samtaler med transpersoner.

En av utfordringene flere av informantene opplever, er at deres etniske nettverk er lite inkluderende og aksepterende ovenfor annerledeshet. Og dette, ifølge studien, gjelder også for dem som står transpersonene nærmest.

Over halvparten, 7 av 13, av informantene forteller om positive møter med familien, men flere av informantene forteller også om grove negative sanksjoner.

– For noen innebærer dette psykisk vold og frarøvelse av goder, for andre handler det om fysisk vold, drapstrusler og at noen familiemedlemmer ikke ønsker å ha kontakt med dem. Volden er sterkest blant informantene som har

innvandret til Norge, eller er oppvokst med foreldre som har innvandret, sier Bue.

Diskriminering i homomiljøet Og som Kevin Ruiz Storli var inne på; transpersoner som han opplever en slags dobbel diskriminering.

Først gjennom familie og hos andre i innvandrermiljøet, men også i homomiljøet. Flere av informantene opplever homonormativiteten som råder i det skeive miljøet som utfordrende. De som bryter med den, kan oppleve å bli sanksjonert, og flere mener de ikke blir tatt seriøst fordi de ikke er hvite, viser Kristine Bues arbeid.

«Det vanskeligste var da mamma fikk høre det.»

– Flere forteller om usynliggjøring og at de ikke blir inkludert når transsaker settes på agendaen. En av informantene som identifiserer seg som genderqueer (verken kvinne eller mann) forteller at hen* har en opplevelse av at andre ikke tror at det finnes sånne som hen fordi hen er farget og ble født kvinne. Fargede transkvinner har de fleste et forhold til, mens fargede transmenn og genderqueers med vagina er det få som har hørt om. Slike kjønnsidentiteter blir på en måte kun knyttet til hvite transpersoner, forklarer Bue.

– Sliter med å se Kevin som ”han” – Da jeg fikk vite det, ba jeg til Gud om et mirakel. For i mitt hode er hun fortsatt Kimberly, forteller Kevins mor Olga på telefon fra hjemmet et sted på Vestlandet.

– Hva visste du om transpersoner før Kevin stod frem?

– Ingenting. Før trodde jeg bare homofile var veldig jentete og lesbiske veldig guttete. Jeg hadde hørt om såkalte ladyboys i Thailand, men ellers var jeg ganske uvitende. Helt til jeg begynte å se på tv-serien ”I am Cait”, som handler om Caitlyn Jenners liv. Da forstod jeg at transpersoner er mennesker som alle andre. Jeg synes Kimberly er tøff som går gjennom dette, selv om det fortsatt vil ta meg litt tid å venne meg til å se på henne som ”han”.

Lhbt-spørsmål er et ikke-tema i Costa Rica, forteller hun. Og homofiendtlige skjellsord som ”playito” og ”tortillera”, er ganske vanlig i det mellomamerikanske landet.

– Jeg har selv blitt tatt for å være lesbisk og kalt for ”tortillera” i Costa Rica.

Det er lite forståelse for alt som er utenfor det heteronormative, forklarer hun.

– Kevin ønsker å ta en kjønnskorrigerende operasjon, hva tenker du om det?

– Han er voksen og kan gjøre som han ønsker. Når han går gjennom forandringen blir det mye enklere å se han som en mann. Å se ham som Kevin.

Hun råder foreldre i samme situasjon å søke råd og informasjon. Og forteller at åpenhet rundt barnas kjønnsidentitet er en viktig del av dette.

– Man må nesten gå gjennom det selv for å forstå hvor viktig det er at slike historier kommer frem i lyset. Foreldre skal ikke bli sett ned på fordi de har skeive barn. Til tross for at det har vært utfordrende for oss, er også hans historie en velsignelse. Jeg har lært og satt meg inn i et tema jeg ikke visste fantes, forklarer hun.

Sammendrag på

lettnorsk

Kevin Ruiz Storli er transperson. Han ble født som kvinne, men føler seg som mann. Det kan være vanskelig å føle det sånn. Mamma ble veldig lei seg da jeg fortalte det, sier Kevin. Hun trodde at Gud straffet henne. Men nå forstår hun meg. Kevin ble født som Kimberly, men han bruker ikke det navnet lenger. Kristine Bue er forsker. Hun har skrevet om transpersoner som er innvandrere. De har det ofte vanskelig, sier hun. Men 7 av 13 hun snakket med fortalte at foreldrene aksepterer dem. De andre ble slått eller presset til ikke å snakke om at de er trans.

Etterlyser møtesteder De som opplever mest støtte fra familien er enten adopterte eller har samisk bakgrunn, konkluderer studiet. Kevin Ruiz Storli er ingen av delene, men anser seg som heldig.

– Det var bare en prosess for mamma å gå gjennom. Å plutselig omfavne Kevin. Jeg lever åpent overfor familien, har kjæreste og trenger ikke å skjule det hjemme, smiler 23-åringen når han blir presentert for morens tanker.

– Hva mener du myndighetene kan gjøre for å hjelpe folk i din situasjon?

– Det aller viktigste er å skape arenaer hvor folk som oss, som både er flerkulturelle og skeive, kan møtes. Vi med innvandrerbakgrunn forstår hverandre bedre.

– Det er for eksempel ikke lett for nordmenn flest å forstå hvordan det er å ha en livredd mor som er helt fra seg fordi barnet hennes er skeivt. Men mange flerkulturelle gjør det. De vet hvordan det er å komme fra en konservativ og religiøs bakgrunn, og jeg tror vi ville følt oss mindre alene dersom slike møtesteder fantes, forklarer han. *Hen: kjønnsnøytralt pronomen som brukes om dem som verken identifiserer seg som mann eller kvinne. ●

Fakta Kristine Bues masteroppgave: Ulike Kulturelle Forståelser av Kjønn (2014), er den eneste norske studien som kun ser på transpersoner – eller folk som identifiserer seg som transpersoner – med etnisk minoritetsbakgrunn og deres levekår i Norge. Den er basert på dybdeintervjuer med 13 informanter mellom 20-50-årsalderen.

Dette er noe av funnene i studien: ll

ll

Ordforklaring ll

Skeiv: her - homofil, lesbisk, bifil eller transperson. Egentlig - ikke rett, skakk, skrå Transperson: Transpersoner har en kjønnsidentitet som er forskjellig fra det kjønn som er tillagt dem ved fødselen basert på kroppslige kjennetegn – og som står i deres identitetspapirer.

Trans og transkjønnet handler derfor om at en persons egenerfarte kjønnstilhørighet er forskjellig fra hva kroppen angir.

Lhbt: forkortelse: lesbiske, homofile, bifile og transpersoner Heteronormativitet: tanke om at heteroseksualitet er en regel eller norm for all seksualitet og hvordan man lever (heteroseksuell: at man er tiltrukket av og elsker en av det motsatte kjønn)

ll

Mange opplever at deres etniske nettverk er lite aksepterende overfor annerledeshet. Flere opplever psykisk og fysisk vold og utestenging av familien. Dette gjelder i størst grad innvandrere som hverken er samiske eller adopterte.

Flere opplever at det skeive miljøet er sterkt preget av homonormativitet imed sterke sanksjoner mot de som bryter disse.

I tillegg synes mange at veien inn i arbeidsmarkedet er veldig vanskelig. Språk og tilgjengelighet for kjønnsbekreftende behandling gjør at flere kvier seg til å forbedre sin hverdag. Å søke jobb er utfordrende. Spesielt når de skal krysse av for kjønn, navn og id, og de ikke henger sammen. Noe som gjør søkeprosessen vanskelig.

Det er forskjell på de som er vokst opp i Norge og de som er vokst opp i utlandet. Repondentene som vokste opp i Norge, har du mye mer tilgang til informasjon for å få hjelp. De som kommer til Norge som voksne vet lite om hvor de kan søke råd, hjelp og veiledning.

10 | 05.11.15 |

NYHETER PÅ LETTNORSK

NYHETER PÅ LETTNORSK

Innvandring ga lavere lønn

Nytt likestillings- og diskriminerings­ombud Hanne Bjurstrøm overtar i jobben etter at Sunniva Ørstavik takket for seg sist helg.

Av Claudio Castello Ombudet blir ansatt på åremål for en periode på seks år. Tiltredelsesdato for det nye ombudet er 18. januar 2016, skriver regjeringen.no.

Bjurstrøm (55) kommer fra stillingen som Norges spesialutsending for klima i Klimaog miljødepartementet. Hun har erfaring fra Justisdepartementet og fra Regjeringsadvo-

katen, og hun har praktisert som advokat i næringslivet.

Bjurstrøm var også arbeidsminister i Stoltenberg II-regjeringen fra 2009 - 2012.

– Med Bjurstrøms samfunnsengasjement og utdannings- og erfaringsbakgrunn, er jeg trygg på at vi får et ombud som vil fortsette å løfte fram viktige saker i samfunnsdebatten og ivareta alle ombudets arbeidsoppgaver på en meget god måte, sier likestillingsminister Solveig Horne (FrP) til regjeringen.no. ●

| 05.11.15 | 11

I byggebransjen tjente EU-innvandrere 30 kroner mindre enn sine norske kolleger. Det førte til at lønnen ble lavere for alle.

Foto: Ken Walton

Av Are Vogt Moum De som kommer fra Øst-Europa, kan jobbe i Norge. Det gjelder alle land som er med i EU. Flere østeuropeiske land ble medlem i 2004. Derfor har det kommet

Hanne Bjurstrøm.

Foto: Arbeiderpartiet

mange fra disse landene til Norge. Det har gjort at veldig mange mennekser konkurrerer om de samme jobbene. Derfor har lønningene blitt lavere. Det skriver VG. – Innvandrerne har fått lavere

lønn enn nordmenn. Det ser vi særlig innenfor renhold og byggebransjen, sier Roger Bjørnstad til NRK. Bjørnstad er økonom. Han jobber for et firma som heter Samfunnsøkonomisk analyse. Han har

skrevet en rapport om arbeid og lønn i Norge. Den har han skrevet sammen med flere andre forskere.

I 2012 tjente en norsk bygningarbeider 200 kroner timen. En arbeider fra ett av de ti nye EU-landene tjente 170 kroner. ●

Barnehagebarna ved Tøyen barnehage koste seg i høstværet med sjokoladekake.

Foto: Xueqi Pang Timo Hjallen rekker til.

Foto: Xueqi Pang

Illustrasjon. Foto: Marcus Ramberg Mamma Tonje Thornes lærer Askil Thornes hvordan feste blomstene riktig.

Foto: Xueqi Pang

”Alt du strikker er kjærlighet”, strikket én deltager. Foto: Xueqi Pang

Tonje Thornes og Marthe Simonsen putter strikke­ blomstene på plass.

Foto: Xueqi Pang

De pyntet barnehage på Tøyen Foreldrene i Sommerfryd barnehage synes uteområdet var litt kjedelig. Det bestemte de seg for å gjøre noe med.

Av Leila Feratovic, Xueqi Pang – Vi har fått hjelp fra mange. Foreldre, besteforeldre og andre på Tøyen har heklet blomster til oss. Nå skal vi henge dem på gjerdet rundt barnehagen.

Det forteller Kari-Anne Lyng. Hun er en av dem som fikk ideen om å pynte barnehagen. Hun peker på gjerdet og forklarer.

Sommerfryd barnehage ligger på Tøyen. Rett utenfor er Tøyen torg. Der er det mye asfalt og betong. Det er ikke

mye rundt barnehagen som barna kan leke med eller se på. Derfor ville foreldrene gjøre stedet til litt finere. De har klart å få mange med på prosjektet.

Fargerikt – Vi har barn i en bybarnehage. Du ser jo at det er litt trist utenfor. Det er særlig gjerdet rundt barnehagen vi syntes trengte pynt. Det er ikke så fint for barna og det er veldig lett å se gjennom det, forklarer Karianne Hjallen. Hun har også vært med å organisere pyntin-

gen. Hun er med i flere prosjekter i Tøyenområdet.

På lekeplassen utenfor barnehagen er både foreldre og barn samlet rundt hundrevis av fargerike blomster. De håper blomstene kan gi nytt liv til uteområdet.

– Det er veldig mange som har engasjert seg og veldig mange som har kommet med positive ideer. Og vi er ekstra spente på å se resultatet og reaksjonene på det. Vi har jo skapt samhold rundt et felles prosjekt, sier Karianne Hjallen. ●

Ordforklaring

Pynte: ordne, gjøre penere, utsmykke.

Gjenstand: ting Hekle: en måte å binde sammen tråder på. Du kan f eks hekle duker og grytelapper. Når du hekler, lager du maskerekker av tråd med heklenål Betong: byggemateriale av sement, sand og vann, ofte tilsatt stein Samhold: det å holde sammen, enighet

Karianne Hjallen er intiativtaker i yarnbombingen.

Foto: Xueqi Pang

Tidligere barnehagebarn hjelper til.

Askil Thornes og Timo Hjallen lager blått hav av blomster. Foto: Xueqi Pang

Halvor og elefanten i rommet Et dikt om en kontroversiell bokutgivelse.

Av Claudio Castello Groruddalen. Elsket, hatet. Endeløst debattert Som et barn av den nye tid stiger det frem En mangfoldets fest, hvor alle er invitert Men enkelte føler seg utelatt, festen angår ikke dem Og plutselig har en annen tone i orkesteret blitt registrert En falsk tone, ifølge mange, et konsensusbrudd For drømmen om mangfoldet kan bli til kald virkelighetssludd Så gjør Halvor sin entré Og elefanten i rommet blir tematikk og samfunnsvarieté Skeptikernes stemme Som mange helst vil gjemme For alt er ikke bare fryd og gammen Eller skal vi bare synge ”Kumbaya” og holder hender sammen?

Uansett? ●

«Plutselig har en annen tone i orkesteret blitt registrert»

12 | 05.11.15 |

KULTUR & SAMFUNN

KULTUR & SAMFUNN

I nær fremtid har et nasjonalistisk parti har tatt makten i Norge. Det er utgangspunktet for romanen Diplomaten, som vi trykker utdrag av her. Foto: Scanstockphoto

Diplomaten – del 3 ”Diplomaten” er en ny roman av Francis Stevens George. Den tar for seg Norge i en tenkt fremtid, der det nasjonalistiske partiet ”The Natives” har overtatt makten. Vi følger ambassadøren for den nyopprettede Afrikanske Unionen i hans arbeid med å manavrøre det norske, politiske landskapet.

Av Francis Stevens George «Bonte, hvor er rapporten om tredje generasjons innvandrere i partiet The Natives?» spurte Ambassadøren.

«Den er ferdig, sir. Jeg har lagt den ut på intranettet,» svarte Bonte. «Åh, ok, jeg skal se på den nå. Jeg trenger deg muligens senere. Jeg ringer etter deg.»

«Ok, sir» Bonte forlot rommet. Ambassadøren logget seg inn på intranettet og fant rapporten: Fra: Bonte Kizongo wa Zoya Til: Ambassadøren Dato: 12. mars 2017 Sak: Analyse av tredje generasjons innvandrere i partiet The Natives The Natives har en liten, men mektig gruppe tredje generasjons innvandrere i partiet sitt. De kalles TGNI. De er ute etter politisk makt og har funnet en plattform for å søke denne makten gjennom partiet The Natives, som ironisk nok er et høyrevridd parti, og delvis innvandringsfiendtlig. Dette

partiet tilbyr dem en større mulighet til å komme i mektige posisjoner enn partier mer til venstre eller i sentrum.

Viktigere er at TGNIs verdier samsvarer i liten grad med verdiene til partiene til venstre for sentrum på den politiske skalaen. Deres syn er at venstrevridde partier er for orientert mot grupper fremfor individet.

Demografiske endringer har ført med seg at TGNI har blitt sving-velgere, velgere som kan avgjøre hvem som kommer i regjering.

Enkelte hevder at TGNI er blitt mer norske enn den typiske “Ola Nordmann.” TGNI ønsker å bli behandlet på en annen måte. De ønsker å tjene mer og betale mindre i skatt. De ønsker valgfrihet når det gjelder offentlige tjenester som helsetilbud. TGNI er rett og slett amerikanske i tankegangen. Tenk på det, at i USA blir innvandrere kjendiser og rike fordi de får muligheten til å være seg selv, ikke som et medlem av en gruppe. De tar avstand fra synet på første- og andre

generasjons innvandrere som snyltere på velferdssystemet.

The Natives har tilbudt dem et hjem og i tillegg en mulighet til forfekte den politikken som passer dem best. Det ser nå ut til at flere av dem og deres

gere, halliker og prostituerte.

The Natives har allerede klart å snu balansen til fordel for flere private aktører på deler av markedet. De har redusert skattene for de rikeste. De star for synspunkter og holdninger som best kan beskrives som økonomisk liberalisme.

De ønsker å erstatte velferdskapitalisme med med markedssosialisme. Den sosialdemokratiske modellen er foreldet, etter deres mening.

De er ikke helt imot målet om sosial og økonomisk likhet. Det de opponerer mot, er de høye skattene og subsidieringen for å oppnå dette. Deres alternative forslag til løsning er mer privatisering og mer valgfrihet.

De aksepterer bare ressurssterke

«Partiet aksepterer bare ressurssterke immigranter, og slår hardt ned på krimi­ nalitet knyttet til innvan­ drermiljøer, som de mener sverter alle innvandrere.» tilhengere besitter stillinger som politiske rådgivere. I et av departementene, hvor et TGNI- medlem sitter som statssekretær, har de klart på bare seks måneder å rense opp gatene i Oslo, og deportere flesteparten av nigerianske og albanske narkotikasel-

immigranter, og slår hardt ned på kriminalitet knyttet til innvandrermiljøer, som de mener sverter alle innvandrere. Hvor du kommer fra er av mindre betydning, så lenge du har høyere utdannelse og besitter noen nyttige ferdigheter, er du mer enn velkommen inn i landet.

Disse unge, ambisiøse medlemmene av TGNI ser Afrika som et kontinent fullt av rikdommer og muligheter. Flere av disse med afrikansk, eller faktisk også øst- asiatisk bakgrunn er kjent for å rette fokuset mot business og handel fremfor bistand til afrikanske land.

----Ambassadøren syntes det var en god analyse, men noe ufullstendig.

Han bestemte seg for å ta det opp senere med Bonte. Det var noe annet han ønsket å snakke med ham om. (…)

Akkurat i det han snakket ferdig med seg selv, ringte interntelefonen.

Han tok telefonen. Det var Ms. Tsega “Ambassadør, de ringte fra NRK. De ville ha en uttalelse på hvor du står i saken om uroen på asylmottaket”, sa hun.

“Hent Bonte, og kom inn til meg begge to,” Svarte han og la fra seg telefonen.

En kort stund etterpå banket det på døren hans. Bonte og Ms. Tsega kom inn i rommet.

“Så hva skjer på dette asylmottaket? Dere som er lokalkjent, spurte han.

Ms. Tsega sukket og så på Bonte.

“De behandler dem veldig dårlig, Ambassadør; som om de skulle vært kriminelle, sir,” sa hun med en trist stemme.

Ambassadøren så noe overrasket ut.

“Forholdene har forverret seg med den nye regjeringen, Ambassadør» la Bonte til “På hvilken måte?” spurte han nysgjerrig “Sir, asylmottaket er ikke noe fengsel, og med menes at det ikke ligger under det samme lovverket som gjelder for norske fengsler. De som jobber der er ikke trent fengselspersonale, sir, bare vanlige sikkerhetsvakter. Husreglene der er ikke klare i det hele tatt, sa Bonte.

“Forholdene der er langt fra ideelle, Ambassadør. De er stengt inne som i et fengsel, men uten rettighetene og fasilitetene som hører med i et fengsel, som for eksempel bibliotek og treningsrom ” la Ms. Tsega til.

“Vaktene har ingen erfaring med å håndtere personer som er i en slik situasjon,” kom det spontant fra Bonte.

“Vi kan ikke blande oss inn i hvordan de organiserer asylmottakene i landet,” sa Ambassadøren.

“Hva med menneskerettighetsorganisasjonene? Hva sier de til dette?” lurte han.

“Vi har ikke hørt noe ennå, sir.

Dette er helt ferske nyheter. Det er visst en advokat på saken som representerer asylsøkerne, som har blitt en uoffisiell talsperson for

dem», svarte Bonte. Han refererte til en norsk-pakistansk advokat som var på TV kvelden før.

Med et bekymret ansiktsuttrykk ba Ambassadøren Ms Tsega å arrangere et møte med denne advokaten.

«Jeg vil gjerne diskutere saken med ham, og hva vi eventuelt kan gjøre.”

«Ja, sir,» svarte Ms. Tsega “I mellomtiden, gå ut med følgende uttalelse, etter standard protokoll.”

Det er med stor bekymring ambassaden for den afrikanske unionen i Norge ser på det som har skjedd ved asylmottaket, som også involverer borgere av medlemsland fra den afrikanske unionen.

På nåværende tidspunkt har politiet ennå ikke etterforsket saken ferdig, og det er derfor ikke på sin plass for oss å kommenterer utover dette.

Ambassadøren vil, hvis det foreligger grunn til det, ta opp saken med de rette instanser.

Sikkerhet og beskyttelse for mennesker som søker asyl er alle suverene nasjoners plikt.

“Fikk du med deg det? Noe annet vi kan tilføye?”

Han så på dem begge.

“Dette er bra, sir,” svarte Bonte.

MsTsega nikket enig.. ●

Ordforklaring

Samsvar: som stemmer med, som er likt som Demografi: som har med befolkning å gjøre, befolkningslære; (statistisk) beskrivelse av (utviklingen i) en befolkning Hallik: mann som er ”sjef” for prostituerte, mann som lar seg forsørge av en prostituert kvinne Ressurssterk: mennesker som har god økonomi, god utdanning, gode evner, er flinke osv

Fakta Francis Stevens George (f. 1965) er konsulent og forfatter. Han har skrevet flere romaner om forholdet mellom Norge og Afrika og én fagbok om forholdet mellom Kina og Afrika.

George vokste opp i Sierra Leone, men dro tidlig til England for å studere, først på kostskole og senere økonomi og internasjonal politikk ved London School of Economics. I 1991 kom han til Norge. Her har han jobbet som konsulent for større og mindre firmaer innenfor faget økonomi.

Utrop trykker fem utdrag av hans nyeste roman, ”Diplomaten”.

Dette er tredje del.

Slik presenteres boken på Amazon: ”Vi befinner oss to år inn i fremtiden og Norges nasjonale sikkerhet og økonomiske fremtid står på spill. Den aller første ambassadøren for Den afrikanske føderasjonen er hovedpersonen i en historie der Norge satser på sikre sin økonomiske fremtid gjennom store investeringer i Afrika”.

| 05.11.15 | 13

Ny undersøkelse på gang i regi av HL-senteret på Bygdøy. Foto: Espen Solberg

Skal forske på jøders og muslimers holdninger Holocaust-senteret skal innen 2018 finne ut hva jøder og muslimer i Norge tenker om hverandre.

Av Xueqi Pang Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet og Justis- og beredskapsdepartementet er blant fem statlige departementer som har bestilt en ny undersøkelse om minoriteter. Studien skal kartlegge minoriteters tanker om hverandre, skriver Holocaust-senteret (HLsenteret) på sine hjemmesider.

– Det er viktig at Norge nå får en slik undersøkelse hvert femte år, og HL-senteret er stolte av igjen å ha fått oppdraget, sier HL-senterets direktør Guri Hjeltnes.

– Viktig å få tall på bordet Studien er delt i to. Den første delen skal omhandle jøder og muslimers holdninger til hverandre.

Den andre delen skal kartlegge erfaringer knyttet til det å være minoritet i Norge, særlig diskrimineringserfaringer.

– Jeg håper vi får noen tall på bordet. Beskyldninger om antisemittisme blant muslimer har så langt vært basert på synsing, mener forstander i Det mosaiske trossamfund og kommunikasjonsnestleder i Antirasistisk senter, Ervin Kohn i en nettartikkel i Vårt Land.

Markert muslimsk talsmann, skribent og lege Mohammad Usman Rana, mener det er viktig at muslimer diskuterer antijødiske holdninger.

– Mange muslimer er allerede opptatt av dette. Muslimer rammes også av antimuslimske holdninger, og kan kjenne seg igjen i jødenes historie, sier han. ●

14 | 05.11.15 |

KULTUR & SAMFUNN

KULTUR & SAMFUNN

Bispedømmet blokkerte OD-dagen To dager før OD-dagen fikk elevene beskjed om at de ikke får samle inn penger til Operasjon Dagsverk. Prosjektet omhandler seksualundervisning, abort og prevensjon.

Den katolske privatskolen St. Sunniva i Oslo vedtok før sommeren å delta på årets Operasjon Dagsverk-prosjekt.

Men nå, under en uke før selve dagen, har skolen snudd, skriver Dagbladet.

Skolen eies av det katolske bispedømmet, som har tre av fem plasser i skolens styre. De har vedtatt at elevene skal gjennomføre dagen, men at pengene ikke skal gå til ODs prosjekt, men til den katolske hjelpeorganisa-

sjonen Caritas.

Rektor ved St. Sunniva skole, Helene Hatle, ønsker ikke å kommentere saken, men viser til styrets leder Bjørn O. Øiulfstad.

– Saken ble behandlet i løpet av helgen og gårsdagen. Prosjektet ble avvist fordi det slik det har utviklet seg ikke er forenelig med det skolen og den katolske kirke står for, sier Øiulfstad til Dagbladet. ●

Bernt Eidsvig er biskop i Den katolske kirken i Norge. Foto: Den katolske kirke

KOMMENTAR

Guds lobby

Boken ”Guds lobby” gir de kristenkonservative et ansikt – uten å latterliggjøre.

Av Leila Feratovic I høst lanserte religionsviter Ingrid Vik boken ”Guds lobby”, en bok som etter min mening ikke har fått nok oppmerksomhet. Boken ble anbefalt meg av filosof, forsker og ekstremismeekspert Lars Gule i en samtale om religionskritikk.

I en tid der religionskritikk og generell fremmedfiendtlighet ofte blir

tendom i skolen og gjennomslag for kristne verdier i storsamfunnet. Dette storsamfunnet er ifølge bokens hovedpersoner på vei mot en moralsk avgrunn med aborter, fri sex og Palestina-vennlighet i hytt og vær.

Etter å ha lest boken til Ingrid Vik kan jeg ikke la være å trekke paralleller mellom kristenkonservative lobbyister og konservativ islam i Norge.

For er ikke muslimene også ute etter å

«Etter å ha lest boken kan jeg ikke la være å trekke paralleller mellom kristenkonservative lobbyister og konservativ islam i Norge.» tatt for å være samme ting, er ”Guds lobby” et godt eksempel på en forsker som har gått grundig til verks for å undersøke på hvilken måte konservative kristne påvirker våre største og viktigste institusjoner som skole, familie, medier, helsesektor osv.

Frykten for moralsk forfall Vik gir oss gjennom observasjon og intervjuer innblikk i et svært konservativt lag av det norske samfunnet og en virkelighet som er helt annerledes en de fleste i Norge er vant til. Her jobbes det imot abortrettigheter, for kris-

påvirke våre skoler og familieliv med både muslimske privatskoler og kvinner som sitter hjemme og passer på barn?

Verdifullt møte Det som derimot skiller denne boken fra ”islamkritikken” som foregår på Facebook og i bloggosfæren, er at Ingrid Vik gir et ansikt til de kristenkonservative. Hun klarer å beskrive en verden som ikke er homogen og som drives av karismatiske personligheter med en inderlig lidenskap for hjertesakene sine. Det er likevel lett som

leser å forstå at forfatteren ikke er enig med sine intervjuobjekter. Metoden hennes er verdt å applaudere. Ved å møte disse menneskene (mange av dem har høye posisjoner i samfunnslivet) ansikt til ansikt og dra på deres arrangementer (som Oslo Symposium), gir hun dem en reell sjanse til å forklare seg.

Ingrid Vik gir leseren god mulighet til selv å avgjøre hvorvidt hun er enig eller ikke i de meningene som kommer fram. ●

Ordforklaring

Ingrid V ik tar fo rs i boken ”Guds lo eg kristenk ­ onserv bby”, so atism m er git fest forl t ut på M e ag. Foto ani: Manife st forlag

Inderlig: her - intens, sterkt følelseladet Lobby: her - (press)gruppe som driver lobbyvirksomhet. Lobbyvirksomhet er å prøve å få støtte fra

politikere Hytt og vær: tilfeldig, på måfå Homogen: ensartet, av like deler, der alt er likt

| 05.11.15 | 15

16 | 05.11.15 |

KULTUR & SAMFUNN

KULTUR & SAMFUNN

| 05.11.15 | 17

Operasjon Askeladd er en Facebook-gruppe som deler det de mener er hatefulle ytringer.

Illustrasjonsbilde.

Foto: Youtube

Operasjon Askeladd forklarer

– Dreadlocks er en del av meg

Nettroll og netthat har blitt vanlige ord i debattene om innvandring, islam og feminsme. En gruppe som kaller seg Operasjon Askeladd vil få netthatet fram i lyset.

Av Leila Feratovic ‒ Dette er en rendyrket form for hatprat. En feig og ussel måte å ta sine politiske motstandere på og en form for aktivisme som er egnet til å gjøre debatten mer lukket, med flere anonyme, hatefulle stemmer.

Dette skrev VG-kommentator Anders Giæver 6. oktober i en kronikk om det han mener er feigheten til Facebook-gruppen Operasjon Askeladd. Han kritiserte blant annet deres praksis og anonymitet.

Haddy Sonko (29) har alltid likt sitt naturlige afrikanske hår. Å sette på løshår kunne hun ikke tenke seg. Derfor valgte hun dreadlocks.

Av Rohey Sarr Sonko understreker at det ikke er lett å ha dreads. ‒ Det ligger utrolig mye arbeid i det.

Man må ikke gi opp. Å lage dem krever en god del tid og tålmodighet, spesielt i begynnelsen. Veldig mange undervur­ derer det. De tror det er lettere å stelle dreadlocks enn vanlige hårfrysyrer. Det er feil. ‒ Det er lite som skiller dreadlocks og ”shit-locks”, sier hun og ler.

Hun forteller at det er viktig å pleie dreadlocks på samme måte som man ville gjort med en hvilken som helst annen hårfrisyre.

Man må kjøpe spesielle hårprodukter for å ivareta formen, eget hår og hygiene. ‒ Jeg bruker jeg opptil to timer på å locke dreadlocksene mine, for de har blitt ganske lange. Å locke vil si å forme og vri dreadlocksene. Om man vil at dreadlocks skal formes ordentlig må gjøre dette etter hver.

Dette er utrolig viktig, understreker hun.

Det er nesten ingen i Norge som lager

dreadlocks. Frisører i Norge er fremdeles ganske uvitende om hvordan man går fram. Derfor fikser Haddy dreadlocksene sine ordentlig når hun reiser til London.

Langt fra kjedelig ‒ Gjennom årene har jeg klippet, farget, krøllet og stylet dreadlocksene mine etter smak og behag.

Veldig mange tror at man bare kan ha én hårstil når man har dreadlocks, mener hun, men ser på seg selv som et eksempel på at den teorien er feil. ‒ Jeg har til og med hatt dreadsene mine flettet inn i rastafletter. Jeg har også hatt cornrows.

Det er fletter som er flettet tett inntil hodebunnen. Jeg har også latt mitt eget hår gro ut, for å få det litt fyldigere og for forandringens skyld.

«Dreadlocksene ble lettere å forme uten kjemikalier.»

Inspirert av artist Sonko hadde lenge lekt med tanken om å lage dreadlocks før hun tok mot til seg og fikk dem lagd. Det var musikeren Lauryn Hill som inspirerte henne. ‒ Selv om jeg syntes det var fint, turte jeg ikke å lage dreadlocks på meg selv.

Jeg hadde hørt at man måtte klippe vekk alt håret om man ikke ville ha dem

- Lei av hatet mer. ‒ Jeg husker at moren min var helt imot ideen om dreadlocks.

Moren mente at alle som har dreadlocks, blir stemplet som kriminelle, og at hun ikke kom til å få meg jobb. ‒ I gambisk kultur er det ikke vanlig at damer har dreadlocks. Det er veldig mange menn som har det, og for dem er det akseptert, forklarer Sonko.

Mor morens vilje Til tross for morens syn på dreadlocks gjennomførte hun forvandlingen. ‒ Det var først i oktober 2006 at jeg bestemte meg, men å lage dreadlocks hadde ikke noe å gjøre med religion eller Bob Marley, som mange forbinder med dreadlocks. ‒ Første gangen jeg lagde dreads, var det på hår som allerede var ”relaxed”, det vil si behandlet med kjemikalier for å få det glattere. På grunn av kjemikaliene holdt ikke dreadlocksene fasongen.

Endene fliset seg opp.

Sonko klippet dem av og satte på nye, uten kjemikalier. ‒ Nå ble de mye enklere å forme. Det går ikke an å forme dreadlocks på afrikansk hår hvis det ikke er i sin naturlige tilstand. Jeg har hatt de samme dreadlocksene i syv år nå og er kjempefornøyd. De har blitt veldig fine, sier hun stolt.●

Ordforklaring

Stemple: å si noe negativt om noen, å dømme noen Undervurdere: tro at noe er mindre enn det er Løshår: Her - hår som du fester til ditt eget hår, enten kunstig hår eller hår fra andre mennesker. Egentlig: falskt hår, parykk Flise seg opp: dele seg opp. Om hår: at håret blir slitt og ødelagt

Sammendrag på

lettnorsk

Dreadlocks er en måte å ordne håret på. Man filtrer håret sammen i stedet for å flette.

Haddy Sonko har dreadlocks.

Hun fikk ideen da hun så sangerinnen Lauryn Hill. Dreadlocks krever mye arbeid. Du må jobbe mye med dem for at de skal holde seg fine, sier Sonko. Det er også viktig å vaske dem godt. Sonko liker dreadlocks fordi de gjør at hun kan beholde sitt naturlige afrikanske hår.

Fakta I en artikkelserie setter Utrop fokus på trender i det flerkulturelle Norge.

Dette er andre artikkel i serien.

Forrige artikkel: Negldesign. Neste artikkel: Tatoveringer.

Dreadlocks (engelsk for «fryktelige lokker»), dreads eller locks er en hårfrisyre der hodehårene er filtret inn i hverandre, slik at de danner tykke, klumpete lokker som likner på fletter.

Dreadlocks blir ofte forbundet med Jamaica og reggae der mange musikere er rastafarier. Fletter er en del av deres religion.

De første historiske sporene av dreadlocks stammer fra NordAfrika og Afrikas horn, men også i hinduismen og i flere andre tradisjonelle kulturer rundt om i verden har dreadlocks hatt en plass.

Kilde: Norsk og engelsk Wikipedia

Men hva er egentlig Operasjon Askeladd? I mangel på offisiell informasjon om denne anonymiserte gruppen, tok Utrop kontakt med Operasjon Askeladd på Facebook.

Grunnleggerne av gruppen foretrekker å holde seg anonyme og opererer med kallenavn, eller såkalte ”nicks”.

De var likevel villig til å forklare hva de driver med og hvorfor de gjør som de gjør.

«Vi er anonyme fordi vi ekspo­ nerer ytringer fra grupper og personer som fremmer en mi­ litant, voldelig ekstremisme.» ‒ Vi er en gruppe personer som har sett oss lei på det hatpratet som florerer på lukkede facebookgrupper og i åpne kommentarfelt, og som ønsker å løfte disse ytringene fram i lyset.

Vi mener at allmennheten bør få vite hvilke holdninger som florerer også der de sjelden eller aldri leser selv, slik at de kan ta stilling til de yt-

ringene, sier en talsperson, som kaller seg Prinsesse Vil-Ikke.

Mangel på motargumenter Siden deres på Facebook er full av kommentarer fra kommentarfelt og faksimiler av statuser med det de mener er netthat. Disse ytringene deles som oftest i lukkede grupper, der medlemmer må be om å bli med. ”Stopp islamiseringen av Norge”, ”Fedrelandet viktigst” og ”Norge er vårt” er noen få eksempler på grupper der det deles kontroversielle meninger og linker. Etter et raskt søk på Facebook er det tydelig at det finnes et titall slike norske grupper og de er som oftest lukket. Om det som foregår i disse gruppene, forklarer Prinsesse Vil-Ikke fra Operasjon Askeladd at ytringer her ikke blir møtt med motargumenter. ‒ De lukkede gruppene fungerer som ekkokammere med en viss sug­ gererende effekt, og motstemmer blir ikke akseptert. Da blir man kastet ut. Vi følger med i noen av disse gruppene, men får også tilsendt materiale fra endel folk som ser utsagn de reagerer på, sier Prinsesse Vil-Ikke.

Delvis sensur Operasjon Askeladd velger vanligvis å sensurere navn til dem som skriver hatefulle kommentarer. Det er likevel unntak til denne regelen om sensur. Dersom det er en kommentar som kommer fra det de mener er en offentlig person, publiserer de kommentaren med fullt navn. Dette kan gjelde lokalpolitikere, stortingspolitikere eller organisasjonsmedlemmer. Selv er de anonyme. På spørsmål om hvorfor de operer anonymt, svarer Prinsesse Vil-Ikke at det rett og slett er for risikabelt å stå ut med fullt navn. ‒ Vi er anonyme fordi vi eksponerer ytringer fra grupper og personer som fremmer en militant, voldelig ekstremisme, og ikke ønsker å utsette oss for de hatkampanjer og trusler som vi

vet kommer mot dem som kommer på kant med dem.

Talspersonen legger også til folk feilaktig har blitt utpekt som medlemmer. ‒ I blant har personer feilaktig blitt uthengt som medlemmer av vår admingruppe, og noen av dem har fått drapstrusler. Deriblant Vepsens redaktør Tor Bach. ●

Ordforklaring

Allmennheten: publikum, offentligheten, folk Faksimile: her - skjermdump (screen shot). Egentlig: nøyaktig gjengivelse, særlig fotografisk, av dokument, håndskrift eller lignende Ekkokammer: her - et sted (på Internett) der du bare møter folk som mener det samme som deg selv Suggerere: å påvirke hvordan folk tenker uten at de legger merke til det selv

Sammendrag på

lettnorsk

Operasjon Askeladd er en gruppe på Internett. De finner fram til folk som hater andre. De finner folk som legger ut rasistiske og ekstreme meninger på Internett, f eks på Facebook. Noen grupper har mange medlemmer som hater muslimer. Andre grupper er imot all innvandring.

Anders Giæver er kommentator i VG. Han mener Operasjon Askaladd er udemokratiske. Det er fordi ingen i gruppen forteller hvem de er.

Vi avslører folk som har ekstreme meninger. Derfor kan vi ikke si navnene våre, sier en talsperson for gruppen til Utrop. Det kan være farlig.

18 | 05.11.15 |

UTDANNING & KARRIERE

UTDANNING & KARRIERE

”Kamzy” (27) blir varaordfører i Oslo Khamshajiny Gunaratnam (Ap) fra Grorud er valgt til ny varaordfører i Oslo.

AvAre Vogt Moum Khamshajiny Gunaratnam har allerede vært omtalt som politisk talent ii flere år, tross sin unge alder. Nå blir hun varaordfører. Hun er nestleder i Oslo Ap og kommer fra Grorud. Hun har tidligere hatt sentrale verv i AUF. Gunaratnam er opptatt av boligbygging og sosial rettferdighet. I juni i år skrev hun om det delte Oslo i et innlegg på Nye Meninger:

– I dag er ofte billige boliger Ghettoblokker. Ghettoblokker er like ille som villa-ghettoer. Begge deler gjør at vi ikke møter mennesker som er annerledes enn oss. Det er en oppgave for politikere å bruke aktiv byplanlegging for å hindre ghettoer, og derav bidra til ett mer likestilt Oslo, skrev hun blant annet.

Hun er en av de overlevende fra terroren på Utrøya, og skrev for Dagbladet i forbindelse med rettssaken mot Anders Behring Breivik. ●

Mange på hans alder har ikke engang tenkt på hva de skal bli.

Maiuran Loganathan har allerede sin egen bedrift.

– Hvem er du og hva driver du med?

– Jeg er 17 år gammel, født og oppvokst i Groruddalen og fullførte teknisk sett halve videregående mens jeg fortsatt gikk på ungdomsskolen. Da fikk jeg litt ekstra tid til å starte Edify. Appen og nettsiden heter Edify og gjør den digitiale skolehverdagen enklere. Skolehver-

Maiuran Loganathan.

Foto: Leila Feratovic

dagen er ganske isolert nå med tanke på at all undervisning skjer i klasserommet. Derfor utviklet jeg en app som gjør det lettere for elever som har samme fag å kommunisere med hverandre.

– Hva driver du med om ti år?

– Forhåpentligvis entreprenørskap og musikk. Det er de to tingene jeg brenner for. Kanskje har jeg startet flere suksessfulle bedrifter.

– Hvem er ditt forbilde?

– Elon Musk. Han som blant annet startet opp Tesla Motors og Paypal.

Historien hans er helt fantastisk, han kom jo fra Sør-Afrika til USA og har blitt sinnssykt vellykket. Han er et stort forbilde.

– Hva bør politikerne gjøre for å tilrettelegge for unge gründere?

– De burde profilere organisasjoner som jobber for unge gründere. Innovasjon Norge jobber med sånt, men det er litt vanskelig å komme i kontakt med dem med mindre man faktisk er i det miljøet. Og så er dette med å fronte suksesshistoriene innenfor entreprenørskap. Det er ikke så mye fokus på dette i Norge. Kahoot (en norskutviklet læringsapp med internasjonalt gjennomslag, red.anm) er jo et eksempel på dette.

«Bare gå for det!»

– Hva er ditt stolteste øyeblikk?

– Den gangen jeg fremførte en egenprodusert sang i en samling for unge gründere i USA. Da var jeg skikkelig stolt. Og det var jo så masse mennesker der.

– Hva er ditt råd til andre som vil drive med det samme som deg?

– Bare gå for det! Den redselen og frykten for at “shit, jeg har ikke tid til det”, men det er et hav av muligheter når du starter opp for deg selv. Ikke begrens deg til noe lokalt – tenk globalt. ●

Ordforklaring

Å brenne for noe: å være sterkt engasjert eller interessert i noe Forbilde: mønster, modell. Her - en person du kan se opp til og beundre.

Gründer: en som starter et firma.

Alder: 27

Sammendrag på

lettnorsk

Samir Ahmad Mustafa har vært i Norge i to måneder.

Han har allerede lært mye norsk. Han har studert hardt hele livet. Nå studerer han norsk hver dag. Før jobbet han for FN i Afghanistan.

Han fikk jobben fordi han var flink i engelsk. Så startet han sitt eget firma. Derfor reiste han mye til Dubai.

Der traff han en kvinne. Nå er de gift. De har en sønn. De er glade for å bo i Norge. Her er det trygt og godt å leve for familier med barn, mener Samir og kona. Samir håper at han snart får jobb.

Aktuell: Godt i gang med integreringen etter to måneder i Norge

17 år og gründer Av Leila Feratovic

Sikter mot toppen: Afghanske Samir Ahmad Mustafa har bodd i fire land, og i en periode vært ukentlig forretningspendler mellom Dubai of Kabul. Nå er Norge, konas hjemland, også blitt hans nye hjem. Foto: Claudio Castello

Navn: Samir Ahmad Mustafa Utdanning: Ingeniør med spesialkunnskap i hydrometereologi, forretningsmanagement, samt salg og markedsføring

Khamshajiny Gunaratnam blir ny varaordfører i Oslo Hun har tidligere fortalt om sine opplevelser som en av de overlevende fra 22.juliterrorangrepet på Utøya, skriver VG. Hun var på øya, men unnslapp massemorderen ved å legge på svøm. Foto: Arbeiderpartiet

Fakta Hvem: Maiuran Loganathan (17) Fra: Groruddalen i Oslo Aktuell: Sammen med Usama Muhammad og fire andre elever fra Elvebakken videregående skole har han utviklet appen Edify, som eleven betegner som ”Facebook for Fronter”. Fronter er et program som brukes bl a på videregående skoler.

Ideen kom gjennom valgfaget entreprenørskap.

Kilde: www.magasine.no

Sammendrag på

lettnorsk

Han er bare 17 år, men han har sin egen bedrift. Han har laget en app. En app er et program til datamaskiner og smarttelefoner. Appen hans heter Edify.

Elever kan bruke den til å lære mer. Appen ligner litt på Facebook. Elever som har samme fag, kan holde kontakt med hverandre med appen. De kan gi hverandre råd om hvordan de kan lære fortere og bedre.

Elon Musk er mitt forbilde. Han kom fra Sør-Afrika til USA og startet mange bra bedrifter, f eks Tesla Motors, sier Maiuran.

Gründervirksomhet - det å starte nye firmaer.

Entreprenør: her - person som starter noe nytt, som finner opp noe som fungerer i lang tid framover

| 05.11.15 | 19

Full fart fra start Samir Ahmad Mustafa (27) har bare vært et par måneder i Norge. Likevel er han forlengst i gang med å planlegge sitt nye liv her, gjenforent med kone og barn.

Av Claudio Castello Vi møter Mustafa i det han snart er ferdig med dagens leseøkt i norsk på Asker bibliotek. Flittig leser han hver dag, ved siden av norskkurset han går på noen dager i uken.

Det er knapt måneder siden han landet på Gardermoen, og ble gjenforent med en kone og en sønn han ikke hadde sett på lenge. Mustafa ble nemlig gift i 2012, med en kvinne med afghansk flyktningbakgrunn som allerede var bosatt i Norge.

– For meg er det å ha et familieliv svært viktig. Norge ble et naturlig valg, slår han fast.

To krigsflyktninger Mustafa og kona har åpenbart noe felles. Han vokste også som krigsflyktning, riktignok ikke i Afghanistan, men i Pakistan, med sin familie. De har bakgrunn fra Jalalabad, en by 150 kilometer øst for hovedstaden Kabul, i en historisk opprørspreget region ved Khyberpasset.

– Vi flyttet etter Talibans fall i Afghanistan. Situasjonen ble merkbart bedre, blant annet på steder som Kabul.

Her begynte han som 17-åring å jobbe som engelsklærer. Etter mange års intense studier helt fra barnskolen ble engelsken hans vurdert som strålende.

– Jeg fikk jobbtilbud i UNOPS, FNs kontor for prosjekttjenester. Her ble jeg engelsklærer for lokale afghanske ansatte.

Jobbet med militærlogistikk Etter hvert fikk Mustafa jobbtilbud fra ulike firmaer tilknyttet det amerikanske militæret. Blant annet et firma som tok oppdrag for US Army Corps, og som bygget baser, veier og annen infra­ struktur i det krigsherjede landet.

– Akkurat på det tidspunktet var økonomien i Afghanistan preget av en boom, etter isolasjonen under de mange årene med Taliban-styret. For oss unge med god utdanning var det mange jobber og muligheter.

Eventyrlysten Tidlig i 20-årene dro han ut. Eventyrlysten, rastløsheten og letingen etter nye utfordringer har alltid vært tilstede hos Mustafa. Han gjorde Dubai til sitt nye hjem, og hadde innimellom jobbopphold i India og Pakistan.

– Før jeg traff kona mi, hadde jeg eget firma, og pendlet nesten ukentlig mellom Dubai og Kabul. Flyturen tar jo tross alt bare to og en halv time, sier han med et smil.

Motgang, så giftermål Etter hvert var det omstendigheter utenfor Mustafas kontroll som gjorde at ting begynte å gå nedover. I 2008 kom finanskrisen til USA og mange vestlige land. Flere firmaer hadde ikke penger til ambisiøse prosjekter i Afghanistan. Sikkerhetssituasjonen i landet ble også kraftig forverret, noe som gjorde at utenlandske aktører begynte å trekke seg ut av landet.

– Faren min og jeg mistet veldig mye av sparepengene våre, som vi til slutt måtte bruke på å dekke tapene i firmaene vi drev sammen. Jeg måtte oppholde meg lengre i Dubai, og heller jobbe der for å kunne forsørge meg og familien.

I Dubai traff han kvinnen i sitt liv.

Norge ble landet de valgte for å bygge en fremtid.

– Vi snakket mye om at barna vi kom til å få sammen måtte ha et liv i frihet og trygghet. Og ikke minst i et land med sikkerhet.

Nå som vi har fått en sønn, tenker vi ofte på hva slags liv han ville ha fått i Afghanistan.

lig, og etter hvert få seg en jobb.

– Naturen her er det første som slår meg. Alt er så rent og grønt. Og folk er så fredelige.

Savnet etter Afghanistan merkes likevel.

– Selv om det har vært krig i så mange år, er Afghanistan fortsatt mitt land.

Her har jeg minner, familie og et liv jeg forlot. Vi har flere hundreår med stolt kultur og historie. Jeg er en stolt afghaner, og stolt muslim, som også skal bli glad i mitt nye hjem Norge. Jeg har alltid hatt en drøm om å komme til et europeisk land. Og jeg skal jobbe hardt for å holde på denne drømmen, sammen med familien min. ●

«Nå som vi har fått en sønn, tenker vi ofte på hva slags liv han ville ha fått i Afghanistan.»

– Greit med strenge regler Etter mye frem og tilbake bestemte norske utlendingsmyndigheter at Mustafa kunne gjenforenes med sin norsk-afghanske kone, etter at hun hadde fått en bedre inntekt. Ifølge UDIs regelverk må en person som ønsker å hente sin ektefelle til Norge kunne vise til inntekt både fremover og bakover i tid. Årsinntekten må for øyeblikket være minst på minst 251.856 kroner før skatt i 2014.

– Reglene er helt greie, synes jeg. Jeg tenker det er viktig å få hit folk som vil bidra til og skape et godt samfunn.

Etter knapt to måneder i Norge er planene klare. Lære så mye norsk som mu-

Ordforklaring Flittig: som jobber hardt, iherdig, virksom, driftig Økt: her - den tiden du gjør noe. Egentlig - arbeidstid mellom to måltider el. hvilepauser Infrastruktur: veier, jernbane, vannforsyning, strømforsyning osv Pendle: her - reise fram og tilbake, særlig med lang reisetid mellom hjem og arbeidssted, f eks fordi du bor i én by og jobber i en annen

20 | 05.11.15 |

UTDANNING & KARRIERE

UTDANNING & KARRIERE

| 05.11.15 | 21

Inkluderer med idrett på Tøyen Få barn på Tøyen er med i idrettslag og foreninger. I juni tok Karianne Hjallen saken i sine egne hender og grunnla Tøyen Sportsklubb (TSK) for lokale barn og foreldre.

Av Xueqi Pang Den 9. juni 2015 startet Karianne Hjallen og andre Tøyen-aktivister en sportsklubb som skal bli bidra til et mer aktiv og inkluderende Tøyen-miljø.

Hjallen, som er styreleder i TSK, løper rundt i en lysegrå joggebukse og jager barna på 3-4 år rundt i en bitte liten gymsal på Tøyen skole. Dette skal hun gjøre hver tirsdag klokken fem fremover. Spredt over hele gulvet ligger gummimatter og miniatyr-kjegler.

I garderoben svir svettlukten i nesen, men barna bryr seg lite. Fra et voksenperspektiv er den lille gymsalen langt fra bra nok, men for barna er dette hele verden for øyeblikket. Klingende barnelatter og urolige rop fra foreldre om å være forsiktig fyller hele rommet.

Bredt tilbud Tøyen sportsklubb skal blant annet tilby basketball, sjakk, capoeira, allidrett, hip-hop, breakdance og svømming for barn i alle aldersgrupper, til svært lav pris. Klubben er drevet av økonomiske bidrag fra ulike stiftelser og kommunal støtte.

Grunnlegger Karianne Hjallen vil også at klubben skal tilby fotball og volleyball i fremtiden, men for øyeblikket har de ingen steder å spille.

– Jeg vil ikke at det skal koste 5000 kroner for å sparke fotball. Det har ikke alle foreldre råd til, spesielt ikke om du har flere barn. Det som skal til er en trener,

fotballsko og en ball. Barna må få lov å drive med sport uten at det skal koste så utrolig mye, mener hun.

– Det er en aktivistild som har blitt tent, og alle bidrar. Det er mange Tøyenpappaer og -mammaer som bidrar til at Tøyen Sportsklubb lever. Deriblant har vi et tidligere medlem av Norges beste breakdance-gruppe som lærer barna breakdance, forteller Hjallen.

Få er medlem i idrettslag Det har vært relativt enkelt å starte opp klubben, fordi det var et veldig synlig behov i lokalsamfunnet, forteller Karianne Hjallen. Alle ønsket en sportsklubb for de unge.

Bydel Gamle Oslo har lavest prosentandel blant unge som er med i organisasjoner, klubber, lag eller foreninger.

Det viser statistikk fra Oslo kommunes statistikkbank. Tøyen, som er en del av Gamle Oslo, har 41 prosent. Bydel Nordre Aker har den høyeste andelen, 72 prosent. Statistikken stammer fra 2012.

Nå har Tøyen sportsklubb fått rundt 130 medlemmer på to uker. Flere av kursene er fulle, og Hjallen vurderer å bli prosjektleder på heltid for TSK.

Flerkulturelt møtested Styrelederen i Tøyen sportsklubb har også andre ambisjoner for klubben.

Hjallen mener at idrett, spesielt fotball, er en viktig fellesinteresse for alle Tøyeninnbyggere av forskjellige bakgrunn, både etnisk norske og minoriteter.

– Sport samler mennesker fra alle nasjoner. Vi har for eksempel en argentinsk pappa som underviser i fotball.

Vi ønsker at sportsklubben skal være et sted hvor også foreldre får lov å delta og vise seg litt frem. Er det en mamma som er flink i basketball, da kan hun bidra med å trene barna, sier Hjallen.

«Sport samler mennesker fra alle nasjoner.»

Tøyen Sportsklubb forsøker å lage en arena med lokal tilhørighet hvor de heier på Tøyen, en møteplass med tilbud som kan inkludere alle, forteller Hjallen.

– Ingen av barna bryr seg om hvilken nasjonalitet de andre har. Vi har alle nasjonaliteter her på Tøyen. Først og fremst er de alle Tøyenbarn.

– Det er for eksempel en del somaliske barn, så dem vil vi ha flere av i Tøyen sportsklubb, legger hun til.

– Jeg personlig elsker å bo på Tøyen.

Her bor det mennesker fra hele verden, og det er slik jeg liker det. Jeg vil at barna mine skal bli kjent med andre kulturer. Jeg tror at det er slik verden kommer til å se ut framover, og da må vi fokusere på alle de bra tingene som bringer oss sammen. Tøyen er som et mini-FN, sier Hjallen.●

Tøyen skole. Foto: C. Hill

Pappa Zeyd Ahmed er blant mange som nyter aktivitetstilbudene til Tøyen sportsklubb. Her er han med sønnen sin Abdidiekh (3 år). Foto: Xueqi Pang

Bidrag: gave, hjelp Tilhørighet: følelse av å være en del av noe større enn seg selv, for eksempel en religiøs eller nasjonal gruppe.

Identitet.

Kjegle: en ting som er rund nederst og ender i en spiss. Her - en ting som settes opp i gymsaler slik at de som trener kan løpe rundt dem Stamme fra: komme fra, ha sin opprinnelse i, ha sin familiebakgrunn fra. Her - tidspunktet den kommer fra

Sammendrag på

lettnorsk

Tøyen har fått et nytt idrettslag. Det heter Tøyen Sportsklubb. Det er en klubb for barn, men voksne får også være mer. Klubben har mange forskjellige sporter. Det er også billig å være medlem. Det er viktig at flest mulig føler seg hjemme i klubben, sier Karianne Hjallen. Hun er en av dem som startet klubben. Nå trener de på Tøyen skole. Men de trenger en større hall. Politikerne gjør ikke nok for å bygge en stor hall til mange forskjellige idretter, mener Hjallen.

Tøyen sportsklubb (TSK) setter seg mål om inkludere flere i idretten.

Men Tøyen mangler idrettslokaler for barn, mener lokale aktivister.

Karianne Hjallen er styreleder i nyoppstartede Tøyen sportsklubb. Hun er frustrert over hvordan lokalpolitikerne ”bare snakker og ikke handler”. Hun mener at Tøyenbeboerne har blitt forespeilet en flerbrukshall.

For øyeblikket har sportsklubben aktiviteter som ikke tar så mye plass, blant annet sjakk og svømming.

– Vi vil gjerne tilby håndball og volleyball, men det kan vi ikke, fordi det ikke er plass til det i gymsalen. Vi har ingen hall eller andre steder å være, sier Hjallen.

Her leker Iben Svarstad Milde med Miriam Hjallen (Begge er 3 år). Foto: Xueqi Pang

Ordforklaring

Sportsklubb uten hall Av Xueqi Pang

Pappa Marcus Rød Milde leker med datteren Iben Svarstad Milde (3 år). På tirsdager er det allidrett for de minste. Foto: Xueqi Pang

– Vi har tatt all kapasitet i gymsalen på skolen, men ennå er det ikke nok. Det er i tillegg fullt overalt i de nærmeste idrettshallene.

Tøyen har rett og slett ikke blitt prioritert, hevder hun og titter utover den lille gymsalen vi befinner oss i. Gymsalen tilhører Tøyen skole.

Det er et problem at ressurssterke folk har vært innom Tøyen, men ikke bosatt seg her permanent, mener Hjallen. I forkant av kommunevalget startet hun opp en underskriftskampanje. Nå har i underkant av 600 mennesker skrevet under kampanjen som bærer navnet: ”JA til Tøyen Arena – en flerbrukshall og kulturarena midt i byen!”

Her er noen av initiativtagerne for at TSK har blitt til. Fra venstre: Kathrine Engebretsen (styremedlem), Stian Ehi Omole, Hussein Awad Nur (styremedlem) og Karianne Hjallen (styreleder) med sin 3 år gamle datter Miriam. Foto: Xueqi Pang

– Siden jeg har bodd her lenge, merker jeg selvsagt at det noe som mangler. Da tenker jeg først og fremst på en flerbrukshall for barn og voksne som vil være aktive, sier lokalaktivist Hjallen. Hun har bodd på Tøyen i elleve år, og barna hennes på tre og syv år er oppvokst her.

Erkjenner behov I en e-post til Utrop skriver prosjektleder i byutvikling-prosjektet i Tøyenløftet, Hanne Marie Sønstegaard, ”at en flerbrukshall i Tøyenparken ikke sto på den politiske bestillingen i 2013 da tilbudene i parken skulle utredes.”

Prosjektlederen erkjenner at befolkingen har kommet med et sterkt krav om det i ettertid.

Det kommer imidlertid en flerbrukshall på Sundtkvartalet ved siden av Vahl Skole. Den skal være klar høsten 2016 eller 2017, bekrefter Sønstegaard. Hallen er lovet av bymiljøetaten, bekrefter hun.

– Den nye hallen vil jo ligge nærmere Grønland og Grünerløkka enn Tøyen.

Og i tillegg la de ned en hall, som var i full bruk, for å bygge opp Sundtkvartalet, påpeker Karianne Hjallen.

Uenige om flerbrukshall Venstre-representant og tidligere byråd Guri Melby var åpen for en flerbrukshall på Tøyen, skrev Nettavisen i mai 2015.

I en annen artikkel av Nettavisen, sky-

Azadmehr, som mener man må fokusere på det som er mulig å få til på Tøyen.

Azadmehr prioriterer dermed blant annet en badeland framfor en flerbrukshall på Tøyen.

– Vi skal bygge badeland og vitensenter, men vi skal ikke bygge noe eventyrland. Det kommer noen nye bygninger og vi skal pusse opp en del, men vi gjør dette for folket på Tøyen, sier han.

– Det virker som at noen tror vi lever i Peter Pans Neverland, der alt er lov og alt er mulig. Vi må være klare på at markedskreftene styrer. Man kan ikke bare få og få og få, sa han tidligere i vår til Nettavisen.

«Vi må være klare på at markedskreftene styrer.

Man kan ikke bare få og få og få.» ter derimot Høyre-politiker Jawad Azamehr ned forhåpningene, til tross for at også SV og Rødt er positive til flerbrukshall.

– Jeg skjønner ikke hvor de skal ta penger fra. Selv med eiendomsskatt vil det bare dekke en liten del av dette, sier

Analyse viser savn En stedsanalyse av Tøyen i bydel Gamle Oslo av forskerne Ingar Brattbakk og Aina Landsverk Hagen, viser et stort savn etter sportsarenaer. Blant annet

kan Hersleb videregående skole samle opptil 225 elever i auditoriet, men har ennå ikke tilgang på gymsal.

Stedsanalysen henviser til Barnetråkk-registreringene fra Vahl skole.

Der kommer det tydelig fram at barna er svært glade i fotballbanen og ballbingen utenfor skoleporten, men at de savner mer plass å boltre seg på.

En far fra foreldredrevne Lille Tøyen fotballskole sier at ”på Caltexbanen er det fullt hele tida, og det er konflikt mellom organiserte og ungdom som vil spille. [...] Vi ønsker oss mer på drift, ikke flotte bygg.”●

Ordforklaring

Erkjenne: her - forstå, innse Forespeile: gi forhåpninger om Flerbrukshall: Idrettshall som er laget for mer enn én type idrett, i motsetning til en spesialhall Boltre seg: gjøre som nan selv vil, utfolde seg fritt

22 | 05.11.15 |

PORTRETTET

PORTRETTET

Talentfabrikanten

Zahra Moini brenner for dem som starter nye prosjekter. Norge har ennå mye å gå på når det gjelder tilrettelegging for innvandrere som vil bli gründere, mener hun.

Foto: Xueqi Pang

Zahra Moini tror på at det finnes en gründer i de fleste av oss, bare man leter godt nok.

Av Claudio Castello I et hypermoderne kontorlandskap i Drammen treffer Utrops utsendte medarbeidere lederen for Norsk senter for flerkulturell verdiskaping. Hun har NRK Buskerud og Gjensidiges mektige kontorer som naboer, og på veggen hennes henger blant annet en sjekk påtegnet et sekssifret beløp, som senteret fikk i gave i 2007 av daværende inkluderingsminister Bjarne Håkon Hanssen.

For det er ingen hvem som helst vi møter. Moini har mastergrad i Computer Science (informatikk) fra Boston University i USA og MBA fra Handelshøyskolen BI med fokus på innovasjon og kommersialisering av teknologi.

Hun har også ledererfaring fra IT og Telecom-bransjen, og har bistått større norske og internasjonale virksomheter med forretnings- og organisasjonsutvikling.

Utlending for første gang Historien hennes i Norge startet i 1982, da hun fulgte med sin ektemann fra Boston til Oslo, etter at han fikk en stipend til å studere her. Noe som endte i et aldri så lite kulturkrasj.

– Vi kom fra Boston, hvor det var multikulturelt, men hvor det ikke finnes fokus på mangfold eller kulturen, men på individet. Her i Norge følte jeg meg som utlending for første gang.

– Hvorfor tror du at du opplevde dette?

– I USA er alle innvandrere, og ingen spør hvor du er fra, mens her i Norge er samfunnet langt mer homogent. Etterhvert skjønte jeg at det ofte handler om nordmenns nysgjerrighet. På 80-tallet var det få utlendinger i Norge sammenlignet med i dag. Vi var eksotiske, mens i dag snakker man om utfordringene.

Selv har jeg et langt mer avslappet forhold til denne typen båssetting.

Opplevde det upolitiske Iran Ektemannen og Moini reiste fra Iran til USA på midten av 70-tallet og rakk aldri å oppleve de enorme og opprivende endringene som landet gikk gjennom i kjølvannet av den islamske revolusjonen i 1979.

– Vi har en annen historisk ramme og helt andre minner fra opprinnelseslandet enn de fleste andre norsk-iranere har, i og med at de måtte flykte fra et religiøst regime. Jeg regner meg som sekulær og respekterer både religiøse og ikke-religiøse. For meg personlig er ikke religion eller politikk noe jeg diskuterer ofte. Jeg er mer opptatt av hva man som individ i et samfunn kan bidra med.

Lange jobbdager Til daglig er Moini en svært travel dame.

Jobben som leder for senteret har i åre-

nes løp blitt kombinert med ulike styreverv, blant annet som styreleder og styremedlem i Drammensbadet, og styremedlem i Høgskolen i Buskerud og Vestfold.

– Hvordan får du tid til alt dette?

– Når man er engasjert og genuint interessert i noe, så er tid ingen spørsmål eller utfordring. Man får det bare til.

I senterlokalene i Drammen leder Moini et team på fire personer, og ti eksterne frilansmedarbeidere som jobber med nasjonal satsing på innvandrerbedrifter og oppmuntring av innvandrergründere. Arbeidsdagene er ofte lange, men også varierte.

– Vi har eksistert i ti år, og er en forholdsvis liten virksomhet, så rollen som daglig leder innebærer ganske mye jobb. Jeg driver med strategisk rådgivning, kursing av grundere, i tillegg til administrative oppgaver. Formålet vårt er at innvandrere skal kunne bruke sin opprinnelige kompetanse best mulig.

Sier seg heldig Ofte sies det at man trenger flaks og dyktighet for å lykkes på gründerfeltet, eller i det hele tatt i det private næringslivet. Selv regner Moini seg heldig fordi fhun fikk seg et godt nettverk som ny i Norge.

«Vi i Norge bør bli langt flinkere til å bruke nykommerne.»

– Jeg er fullt klar over at ikke alle er like heldige, og må ta til takke med sekundære jobber. Statistisk Sentralbyrå har vist at blant innvandrere finner man mest overkvalifisert arbeidskraft.

– I fjor intervjuet jeg ledelsen i Virke om barrierene høyt utdannede med flerkulturell bakgrunn møter. Er dette noe du kjenner deg igjen i hos dine klienter?

– Helt klart. Vi i Norge har ikke vært inviterende nok og går glipp av spennende ny kompetanse og nye innfallsvinkler. I Silicon Valley er over 50 prosent av bedriftene er skapt av folk med innvandrerbakgrunn. Og da snakker vi ikke kebabsjapper eller kina-restauranter. Jeg ser tilrettelegging som løsningen. For med tilrettelegging kan vi få arbeidstakere med annen bakgrunn til å bidra med sin kreative arbeidskraft og skape nye verdier.

Familieliv svært viktig Moini trekker et skarpt skille mellom jobb og familieliv.

– Når jeg ikke er her på kontoret, har jeg barna og barnebarnet på besøk. El-

lers er jeg ofte i naturen for å finne hvile og overskudd. Jeg går veldig mye på tur og tar bilder, spesielt nå om høsten, når fargene er så fine.

– Hvor viktig er familieliv for deg?

– Utrolig viktig. I min opprinnelseskultur er familie alfa og omega. En kan alltid regne med at familien stiller opp, uansett i gode eller dårlige tider. Et liv uten familieliv ville vært utenkelig for meg.

Kjernekompetanse Når Moini snakker med en ung gründerspire, eller en veletablert arbeidsinnvandrer som finner en jobb som tilsvarer utdanningsnivået, tenker hun ofte på én ting.

– For meg er det viktig å gå etter kjernen på folks kompetanse.

Ofte ser hun at det har gått skeis for enkelte av åpenbare årsaker.

– Særlig det å være grunder innebærer stort ansvar og engasjement, men det kan egentlig overføres til ethvert annet område i arbeidslivet. Man må ha både hjerte og drøm. Hvis man satser halvhjertet, vil man i det lange løp ikke trives, og til slutt mislykkes.

– Ikke la motgang knekke deg For ti år siden startet Moini et konsulentfirma som drev med ledelsesrådgivning og organisasjonsutvikling.

Hun klarte på sin andre dag på jobben å skaffe et stort internasjonal firma en toårskontrakt. Samtidig har hun også opplevd medaljens bakside.

– For de som vil satse på dette er jeg soleklar på at dette er ikke bare fryd og gammen. Man vil oppleve dårlige dager, man vil oppleve ”nei” og motvilje.

Når det skjer første gang, føles det som verdens undergang.

Hemmeligheten, ifølge Moini er å lære, gå videre, og ikke la seg knekke.

– Etterhvert som man får arbeidserfaring, så vil man lære seg å komme seg ut av down-følelsen. Stå på-viljen er helt avgjørende, for det er den som kommer til å bringe deg videre til nye bragder etter å feilet.

– Flyktninger er også gründere – Kanskje et litt betent politisk spørsmål; men hvor står du i debatten om ”flyktningstrømmen” som kommer til Norge?

– Først og fremst tenker jeg at mediene skal fokusere på de gode verdiene flyktningene har med seg. Å flykte er et risikoprosjekt, som krever enorm vilje og standhaftighet. Her snakker vi om folk som har forlatt alt det de har kjært for å redde sine og sine familiemedlemmers liv.

– Bør man se bak tallene?

– Når jeg hører snakk om flyktningstrøm ser jeg for meg folk som vil etable-

re bedrifter, skape nye verdier, og som har en unik historie å fortelle, fremfor tørr utgiftsstatistikk. Med fare for å gjenta meg selv: Vi i Norge bør bli langt flinkere til å bruke nykommerne.

Et nytt norsk arbeidsliv Nye innfallsvinkler skaper kreativ kaos, men på en god måte, mener Moini. Og det kan også gagne Norge i den store globale konkurransen.

– Fremtidens arbeidsmarked blir uansett spennende. Hjernen vil skape, ikke hendene. Vi er i ferd med å gå over fra industri- til kunnskapsnasjon. Hvis vi er flinke til å ta i bruk dette så vil vi gjøre det sterkt i verdenssammenheng.

Fremtidsplanene for senteret er uansett klare.

– Fra og med i år blir vi et nasjonalt kompetansesenter. Vi skal spre kunnskap over hele landet, og ønsker at våre modeller for grunderbygging skal brukes av andre virksomheter Norge rundt.●

Ordforklaring

I kjølvannet av: som følge av, etter at.

Egentlig - vannet som trekkes etter en båt i fart Halvhjertet: som man ikke prøver ordentlig på, som en ikke går fullt ut inn for Fremadstormende: som er på vei opp, som er på vei til å bli noe stort (”som beveger seg fort fremover”) Medaljens bakside: den uheldige siden ved noe, det negative ved noe

Sammendrag på

lettnorsk

Zahra Moini jobber med å starte nye bedrifter. Hun jobber med innvandrere som er eller vil bli gründere. Hun flyttet fra Iran til USA før revolusjonen i 1979. Senere kom hun til Norge. Hun var overrasket over nordmenn. Hun syntes de var veldig opptatt av hvor hun kom fra. Men nå har hun vent seg til det. Hun mener Norge må bli flinkere til å se hva innvandrere kan. Det er mange som har gode ideer. Men ideene blir ikke alltid brukt. Det jobber hun med å forandre.

Mange av de nye flyktningene som kommer nå, kan starte gode bedrifter i Norge. Men da må vi gi dem sjansen, sier hun.

Zahra Moini Opprinnelig fra: Teheran, Iran Stilling: Daglig leder for Norsk senter for flerkulturell verdiskapning (NSFV) Alder: 59 Sivilstatus: Gift. To barn og ett barnebarn Forbilder: USAs president Barack Obama på grunn av hans unike måte å bygge relasjoner på. Bill Gates og Steve Jobs er mine forbilder innenfor gründervirksomhet og innovasjon. Her har vi folk som realiserte sine egne og andres drømmer og som startet helt på bunnen, men nådde toppen Nevn tre positive sider ved deg selv: Hardtarbeidende, målrettet og klarer å løpe mellom jobboppgaver Nevn tre negative sider ved deg selv: Kan ofte overfokusere på egen målsetning. Kunne også blitt flinkere på relasjonsbygging og hadde likt å være oftere hjemme Hvilke tre personer ville du in­ vitert til middag: Indias fredelige frihetskjempe Mahatma Gandhi, en verdensvant omreisende person og en representant for ungdommen

| 05.11.15 | 23

B-PostAbonnement Returadresse: Utrop Postboks 163 N-1319 Bekkestua

Sagt siden sist Om rasisme, innvandring og flerkultur.

Av Claudio Castello – Hva som aldri skal skje, har skjedd.

I dag er det en svart dag for Sverige.

Mine tanker går til offeret og deres fa­ milier, elever og ansatte, og hele sam­ funnet som er rammet.

Sveriges statsminister Stefan Löfven (bildet), i sin første kommentar til pressen etter at nyheten om det rasistisk motiverte knivdrapet i Trollhättan ble kjent.

Av Torbjørn Lien

Kollektivet

– Sverige hjemsøkes av rasistisk mo­ tivert vold, etter i årevis å ha lagt lokk på debatten om innvandring og inte­ grering. Motsetningene som har byg­ get seg opp i det svenske samfunnet gjennom en årrekke, og som har hatt så mange områder det har vært ta­ bubelagt å snakke om, er i ferd med å komme til overflaten på en forferdelig brutal måte.

VG-kommentator Anders Giæver i sin kommentarartikkel Trykkokeren Sverige, 24.10.

– Vi er alle svensker. Svensker har ingen farge. Vi som har en annen opp­ rinnelse har kommet hit for å leve i sikkerhet. Dette har ingenting med po­ litikk å gjøre, jeg står på kjærlighetens side.

Saman Nazar, kusinen til en av drapsofrene for knivangrepet, under sin tale til de fremmøtte på minneseremonien for de to drepte, 25.10.

– Kronan har hatt problemer. Lenge har dette vært et politisk hett spørs­ mål. Blant annet har det vært et sterkt krav om at en kafé på skolen som har vært åpen for allmennheten, skulle stenges, fordi det har vært en utrygg situasjon for elevene.

Peter Eriksson, lokalpolitiker i Moderaterna og leder for opposisjonen i Trollhättan, om situasjonen ved skolen hvor knivangrepet skjedde, til NTB 25.10.

– Jeg mente det mange mener i Nor­ ge. Jeg er irritert og forbannet over inn­ vandringspolitik­ ken, både i Sverige og Norge. Jeg står Sveriges statsminister Stefan Löfven. Foto: European Council inne for dette utsag­ net.

Styremedlem i Frp Kragerø, Claus Forberg, til Nettavisen Facebook. Senere, i et intervju med VG, 23.10. Forberg sjokkerte med å ytre sin uttalte han ”at ikke sto for utsagnet, og medfølelse med gjerningsmannen på hadde formulert seg feil”. ●