Norsk polarhistorie 1

Norsk polarhistorie

Forfatterne: susan barr f. 1946. mag.art., rådgiver i polarsaker hos Riksantikvaren.

roald berg f. 1954, dr.art., professor i historie ved Høgskolen i Stavanger.

anne eriksen f. 1958, dr.phil., professor i kulturhistorie ved Institutt for kulturstudier, Universitetet i Oslo.

I

narve fulsås

matti goksøyr f. 1952, cand.polit., dr.scient., professor i historie ved Norges idrettshøgskole.

atle næss f. 1949, cand.philol., forfatter.

urban wråkberg f. 1956, M.Sc., Ph.D, forsker ved Vetenskapsakademiens Centrum för vetenskapshistoria, Stockholm.

Norsk polarhistorie er et pionérverk, skrevet av ledende forskere innen ulike fagfelter.

Det beskriver den store norske aktiviteten i polarområdene, i nord som i sør. Verket omhandler de spennende ekspedisjonene, den vitenskapelige utforskningen, næringsvirksomheten og den politiske betydningen, fra slutten av 1600-tallet og fram til i dag.

Vekten legges på den norske virksomheten, men den settes inn i en internasjonal sammenheng.

Ekspedisjonene tar oss med på Fridtjof Nansens, Roald Amundsens og Otto Sverdrups sagnomsuste polferder. Det vises også hvordan de heroiske ekspedisjonene skapte en bred interesse for polartraktene og ble viktige elementer i det norske selvbildet ved inngangen til 1900-tallet. Også senere ekspedisjoner er med, som de dristige pionérferdene med fly og luftskip på 1920- og 1930-tallet, og dagens moderne, mer sportslig pregede, men fortsatt fascinerende skiferder til Nord- og Sydpolen.

Ekspedisjonene

f. 1953, dr.philos., professor i historie ved Universitetet i Tromsø.

ISBN 82-05-32654-1

,!7II2A5-dcgfef! www.gyldendal.no

einar-arne drivenes harald dag jølle (red.)

e i n a r - a r n e d r i ve n e s | h a r a l d d ag j ø l l e ( re d . )

Norsk polarhistorie

Redaksjon: einar-arne drivenes f. 1946, cand.philol., førsteamanuensis i historie ved Universitetet i Tromsø.

harald dag jølle

I

f. 1971, cand.philol., universitetsstipendiat i historie ved Universitetet i Tromsø.

Ekspedisjonene

Bilderedaktør: ketil zachariassen f. 1969, cand.philol., historiker, tidligere fotoarkivar ved Tromsø Museum – Universitetsmuseet, Universitetet i Tromsø.

einar-arne drivenes | harald dag jølle (red.) ketil zachariassen (bilderedaktør)

Norsk Polarhistorie 1

Ekspedisjonene

© Gyldendal Norsk Forlag AS 2004 2. opplag Printed in Slovenia Trykk/innbinding: Korotan, Ltd. 2005 Repro: RenessanseMedia AS, Oslo 2004 Papir: Arctic Volume 115 g (1,12) Boken er satt med Adobe Garamond 11/13,5 pt og MetaPlus 9,2/13,5 pt Forlagsredaksjon: Hans Petter Bakketeig og Helge Vold Redaksjonssekretær: Ketil Zachariassen Grafisk formgiving og omslagsdesign: Kristin Berg Johnsen/Kobolt Forsidefoto: Helmer Hanssen med hundespannet i Hvalbukta i Antarktis, før ekspedisjonen til Sydpolen, 1911. Norsk Polarinstitutt Baksidefoto: Flyet «Polar Star» på dekket av «Wyatt Earp», Antarktis, ca. 1930.

Privat album: Bjarne Larsen.

ISBN 82-05-32654-1 Forskingsprosjektet «Norsk polarhistorie» er finansiert av: Norges forskningsråd Norge 2005 AS Universitetet i Tromsø Fiskeridepartementet Justis- og politidepartementet Miljøverndepartementet Nærings- og handelsdepartementet Utdannings- og forskningsdepartementet Utenriksdepartementet Norges Råfisklag Norut Samfunnsforskning Sigval Bergesen d.y. og hustru Nanki’s almennyttige stiftelse Sparebanken1 Nord-Norge Spitsbergen Travel Sysselmannen på Svalbard TFDS – Troms Fylkes Dampskibsselskap Troms Kraft AS Redaksjonsråd: Thor Bjørn Arlov, Susan Barr, Robert Marc Friedman, Marit Anne Hauan, Dag O. Hessen, Jens Petter Nielsen, Olav Orheim, Morten Ruud, Erik Rudeng, Øystein Sørensen

Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Kopiering i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

INNHOLD

6

12

Einar-Arne Drivenes og Harald Dag Jølle Innledning

HELTETIDER

15 51 173

Kap. 1 Urban Wråkberg Polarområdenes gåter Kap. 2 Atle Næss De tre store Kap. 3 Narve Fulsås «En æressag for vor nation»

224

FLUKTEN

227

Kap. 4 Roald Berg Amundsen og hans aeronauter

292

MINNENE

295 345

Kap. 5 Matti Goksøyr Kappløp i gamle spor Kap. 6 Anne Eriksen Polarheltene – minner og monumenter

391

Kap. 7 Susan Barr Ekspedisjoner og begivenheter

423 457 471 475 477

Noter og litteratur Register Illustrasjonsliste Bidragsyterne Takk

Du vil gjerne vite hva folk søker til det landet for, hvorfor de farer dit med så stor livsfare. Det kommer av tre slags tilbøyeligheter hos mennesket.

Den ene er lyst til kappestrid og berømmelse, for det er menneskets natur å fare dit hvor det er håp om stor fare og av det skaffe seg ros og ry.

En annen del er vitelyst; det er også menneskets natur å undersøke og se ting som blir fortalt, og få vite om det er slik som det er sagt, eller ikke.

Det tredje er lysten til å skaffe seg gods.

For menneskene leter etter gods alle steder hvor de har hørt at det er noe å finne, enda det kan være stor fare med det.

Om Grønland og Grønlandshavet, Kongespeilet ca. 1250.

(Kongespeilet. Oversatt av Anton Wilhelm Brøgger.

Med innledende essay av professor Sverre Bagge.

Utgitt av De norske Bokklubbene 2000)

EN POL ARNA SJON?

En skulle tro at Norge alltid har spilt en av hovedrollene i utforskningen og utnyttelsen av polarområdene. Geografisk og klimatisk danner norskekysten grensen mot de nordlige polarområdene. De dynamiske forhold i atmosfæren og havet utenfor – der Golfstrømmen og mild atlanterhavsluft møter arktiske havstrømmer og polare luftmasser – har hatt stor betydning for folks livsbetingelser på land og hav. Den varme havstrømmen som stryker nordover langs kysten, gjør også norskekysten til den enkleste vei inn i Arktis. Navnet på landet betyr da også veien mot nord.

Det er naturlig å tenke seg at det er folk fra denne utposten som først av alle høster de rike marine ressurser i polarstrøkene, kval, sel, kvalross, kvitfisk, reker og fiskestammer av ulike slag. Øyene og landmassivene er tilholdssted for moskus, rein, rev og isens konge, isbjørnen. Og fugler av alle slag, i ufattelige mengder. Også fjellene gjemmer rikdommer, mineraler og kull. Men de polare rikdommene er ikke lett tilgjengelige. Kulden, mørket, isen og stormene gjør polar næringsdrift til en risikabel affære.

Norge har da heller ingen ubrutt tradisjon i utnyttelse av polarområdene.

Riktignok var det folk med norske røtter som grunnla den norrøne kolonien på Grønland, men forbindelsen ble brutt og kolonien døde ut en gang i senmiddelalderen. Da de europeiske nasjoner startet kvalfangst i storskala rundt Spitsbergen på 1600-tallet, var det norske innslaget sporadisk og beskjedent.

Det samme gjaldt selfangsten. Norsk fangst i Arktis tok først for fullt til på 1800-tallet og særlig etter 1850. Men da verden for alvor vendte sine øyne mot rikdommene i Antarktis i de første tiårene av 1900-tallet, var Norge blitt en stormakt innen polar næringsvirksomhet.

Det samme gjaldt polarforskning, hvor Norge bare sporadisk deltok før mot slutten av 1800-tallet. De fleste vitenskapelige bidragene kom fra andre

en polarnasjon?

7

Postkort med Roald Amundsen og de fire andre som satte det norske flagget på Sydpolen i 1911.

nasjoner, i Skandinavia først og fremst fra Sverige, men også fra Danmark. Men så, fra slutten av 1800-tallet og i de første tiårene av 1900-tallet, ble Norge et av de ledende land i verden. I tillegg skjedde gjennombruddet med spektakulære ekspedisjoner, som vakte oppsikt verden rundt. Dersom en tar hensyn til den tids teknologi, tåler «Fram»-ekspedisjonen (1893–1896) å bli sammenlignet med vår tids måneferder.

Dette verket handler om Norges posisjon som polarnasjon. Passer denne merkelappen? Det avhenger selvfølgelig av hva en mener med det. Innsatsen når det gjelder polar utforskning og næringsvirksomhet, er ett kriterium. Et viktig spørsmål er den økonomiske betydningen, nasjonalt, regionalt og for den enkelte. Men betegnelsen polarnasjon må også si noe om nasjonal selvoppfattelse. Har det nasjonale selvbildet endret seg i takt med nordmenns suksess i Arktis og Antarktis?

Spørsmålet om Norges posisjon som polarnasjon avhenger også av hvor en trekker grensene for Arktis, Antarktis og det polare. Polarområdene er i dette verket en samlebetegnelse for Arktis og Antarktis. Det finnes flere kriterier for å definere hvor grensen til Arktis går – tregrensen, permafrostgrensen, gjennomsnittstemperaturen for juli eller polarsirkelen. Her er den mest brukte avgrensningen lagt til grunn: områder med en gjennomsnittstemperatur for juli måned på + 10 eller kaldere. Det betyr i streng forstand at en smal stripe av Finnmarkskysten faller innenfor, men i dette bokverket er fastlandet holdt utenfor. Fangst

8

innledning

En forsker fra Norsk Polarinstitutt gjør iskjerneboring i Barentshavet i 1999. I bakgrunnen forskningsskipet «Lance».

og fiske i kystnære farvann er derfor ikke tatt med, mens næringsvirksomhet i Barentshavet, på og ved Bjørnøya, Svalbard og Grønland faller innenfor. Denne avgrensingen samsvarer også med den folkelige oppfatningen av hvor de nordlige polarstrøk tar til. Antarktis er fellesbetegnelsen på land og havområder omkring Sydpolen. Fordelingen av land og hav er her nesten motsatt av forholdene rundt Nordpolen, i sør et svært sentralkontinent omgitt av hav, i nord et stort hav omgitt av øyer og kontinenter. Grensa for Antarktis settes gjerne ved den «antarktiske konvergens», hvor kaldt polarvann og varmere vann fra lavere breddegrader støter sammen. Grensa går et sted mellom 53 grader og 62 grader sørlig breddegrad.

Norge kan knapt kalles en polarnasjon før i annen halvdel av 1800-tallet, dersom en legger vekt på utforskning og næringsvirksomhet. Likevel finnes det mange forestillinger om en ubrutt norsk polartradisjon tilbake til vikingtida – minst. Har det sammenheng med at bedriftene til Nansen og Amundsen ble skrevet inn i den store fortellinga om Norge, hvor utferdstrang og eventyrlyst – den evige uro i blodet etter ukjent land og ukjent hav – gjerne ble ført tilbake til Leiv Eiriksson og oppdagelsesreisende av hans kaliber i en fjern fortid? Kom det norske gjennombruddet i Arktis beleilig for en nasjon som på denne tid opplevde seg som juniorpartner i unionen med Sverige og som ønsket å vise at den dugde? Gjaldt det å forene en heroisk fortid med samtidens polare bragder?

en polarnasjon?

9

Spørsmålene ovenfor antyder at dette verket ikke bare handler om norsk utforskning og næringsvirksomhet, men også om nasjonsbygging og nasjonal selvforståelse. Norsk polarhistorie dreier seg derfor også om kultur og politikk – uunngåelig når en skal behandle norsk inkorporering av polarområder. Det ville være påfallende å skrive om tilblivelsen av det som i dag er Norsk Polarinstitutt uten å trekke inn norsk ishavsimperialisme, vanskelig å skrive om Amundsens erobring av Sydpolen uten å diskutere hva den gjorde med norsk selvforståelse og umulig å skrive om norsk selfangst uten å trekke inn miljøpolitikk og de internasjonale protestene. Men til forskjell fra forskningen og næringene er disse to temaene – kultur og politikk – ikke samlet i hvert sitt bind, men strekker seg gjennom hele verket som renninger i en vev.

I bokverket stilles også spørsmålet som vel for de fleste først av alt melder seg: Hvorfor søkte menneskene inn i isen og tåka? For forfatteren av det norrøne skriftet Kongespeilet fra 1200-tallet var svaret enkelt nok. Det dreide seg om noen av de viktigste drivkreftene i menneskenes liv, konkurransementalitet og ære, vitelyst og vinning. Slike temaer er like aktuelle i et verk om norsk polarhistorie fra det 21. århundre, noe de tre bindtitlene – ekspedisjonene, vitenskapene, rikdommene – vitner om. Polarområdene lokket Nansen og andre forskere til seg fordi noen av vitenskapens store spørsmål bare kunne finne sine svar her, men ikke bare det. Det stod både nasjonal og personlig ære på spill. For andre og mer ukjente polarfarere gjaldt det mer hverdagslige ting, isen var en arbeidsplass hvor de hentet livsoppholdet. Og mange ble for alltid bergtatt av polarnaturen, lyset, stillheten og isflatenes uberørte uendelighet.

Men målet er ikke bare å undersøke hvorfor de dro ut. Like viktig er hva de fant. Hvilke rikdommer lå gjemt i polarområdenes ismasser og frosne fjell, og som så mange var villige til å risikere liv og helse for å få sin del av? Hvilke av vitenskapens gåter kunne bare finne sin løsning under polarhimmelen?

Men det kostet. Den nygifte familiefaren Fridtjof Nansen forlot sin kone og sitt halvt år gamle barn på ubestemt tid, og med risiko for sitt og sine reisefellers liv ga han seg isen i vold for å finne ut av havstrømmenes veier over polbassenget. Men ikke alle kom hjem med livet i behold. Det minner den lille kirkegården i Longyearbyen oss om. Trekorset på fangstmannens Arne M. Olsens grav vitner om en av de mange som måtte gi tapt for polarstrøkenes livsødende krefter. I hans tilfelle gjaldt det den snikende skjørbuken, for andre kunne det være storm eller isgang.

Og hva vant en egentlig? Er svaret i dag det samme som Fridtjof Nansen ga i Nord i tåkeheimen, hans store verk fra 1911 om utforskningen av de nordlige polarområdene i tidligere tider: «Frem til rikdom fandt menneskene sjelden, til de lykkelige Øer aldrig; men kundskap vandt vi altid»?

10

innledning

Kvalfangstbåten «Globe XII» på 1950-tallet. En av de mange fangstbåtene fra Vestfold som hentet hjem store rikdommer fra Sørishavet.

HELTETIDER

I 1887 var det få som tenkte på Norge som en polarnasjon.

Utforskning av klodens islagte dekke var kostbart og forbeholdt de store nasjoner. En skitur over Grønland i 1888 endret dette; ideen om norske polarferder var sådd og slo godt an i en stadig mer selvbevisst nasjon. Snart var nordmenn aktivt med i konkurransen om de geografiske rekordene.

POL AR OMRÅDENES GÅTER

«Ingensteds har vi trængt langsommere frem, og har hvert nyt skridt kostet så meget slit, så mange savn og lidelser, og ingensteds har vel de vundne opdagelser lovet mindre materielle fordele ...» Slik innleder Fridtjof Nansen Nord i tåkeheimen.1 Han hadde selv opplevd hva det kostet å komme lenger nord enn noen før ham: «Men har det kostet kamp, så gir det også glæder. Hvem kan gi ord for følelsen når det siste vanskelige isflak er klaret, og foran ligger åpne sjøen ind i nye riker?» Polarheltenes formidling av farefulle oppdagelser fascinerte ved overgangen fra det 19. til det 20. århundre. Hver ny breddegrad ble feiret som en seier i kampen om de store målene: Publikum ventet spent på hvilken nasjon som skulle få æren av å plante flagget på jordens ytterpunkter eller seile de nordlige passasjene. Hvem kunne bringe hjem nytt land under sin krone? Mange kom jo tomhendte hjem, andre kom ikke hjem – som John Franklins menn på midten av 1800-tallet.

Urfolk og utforskere

Vi vet ikke hvorfor forfedrene til Arktis’ urbefolkninger vandret nordover, eller hvorfra og i hvor mange omganger de kom. I Antarktis, derimot, finnes ingen spor som tyder på at noe menneske kan ha vært der før vestlige oppdagere på begynnelsen av 1800-tallet tok til å undersøke de tungt nedisede kystene.

Den første overvintringen på fastlandet ble gjort på Kapp Adare ved Rosshavet av Carsten Borchgrevink og hans mannskap så sent som sørvinteren 1899.

Eskimoene, eller de inuitiske folkene, som er deres egen betegnelse, og som vi kaller dem i dag, hadde under sin langsomme forflytning nordover utviklet en meget spesiell teknikk når de skulle forsørge seg av det lille den karrige

polarområdenes gåter

15

naturen i nord har å by på. Det sies at det er isbjørnen, Arktis’ virkelige overlever på næringspyramidens topp, som har lært dem deres spesielle måte å fange sel på, tålmodig ventende ved dens pustehull i isen, med harpunen ubevegelig men klar, helt likt isbjørnens uforstyrrelige og konsentrerte venting.2 Inuitenes overlevelsesteknikk og måte å bruke hundespann kom til å spille en viktig og delvis ironisk rolle i vestlige menneskers forsøk på å reise og overleve i polområdene på 1800-tallet. Lenge var sør- og nordeuropeernes evne til å kommunisere med og lære av inuitene hindret av en nedlatende holdning, som var både folkelig og vitenskapelig forankret. Slik var det dominerende synet på 1800-tallet og langt inn i neste hundreår på alt og alle som ikke tilhørte den kristne kulturkretsen. Bildene den tids vitenskap og kolonialisme gav av den europeiske overhøyhet regnes i dag for vitenskapelig ubegrunnet og rasistisk. Det gjelder både rangeringen av folk og slektskapet mellom folk, og deres vandringer fra høyt- eller lavtstående opprinnelige hjem av alle slag. Ofte var man bare ganske enkelt fremmedfiendtlig og trengte ideologien for å legitimere utnyttelse av naturressurser i fremmede land som ikke spurte etter deres tidligere eiere eller brukere. På 1800-tallet gjelder alt dette også for polområdenes tilsynelatende folketomme og forblåste vidder.3 På begynnelsen av 1600-tallet og i økende grad på 1700- og 1800-tallet utvikler det seg etter hvert en ny måte å reise på og forske i polområdene, med utgangspunkt i de politisk og økonomisk ressurssterke og folkerike delene av Europa og Nord-Amerika. Det er naturlig å spørre hvorfor dette skjer. Men svaret er ikke enkelt, man må peke på flere ulike prosesser der det ofte er vanskelig å avgjøre hva som har hatt størst relativ betydning. Også i Skandinavia var det vitenskapelige miljøer og foregangsmenn med interesse for og nærhet til Arktis.

Byer som Hammerfest, Tromsø, Tønsberg og Sandefjord, med lange tradisjoner innen fiske, fangst og sjøfart, ble viktige logistiske støttepunkter. Men et annet spørsmål i polarhistorien er hvor viktig denne geografiske nærheten egentlig var og hvilke fortrinn den hadde i utforskningen av polområdene.

Jegere og fiskere i Nord-Skandinavia og Russland har sannsynligvis søkt til øyene og iskanten i Arktis for å drive selfangst og pelsjakt før det kan belegges med sikkert historisk kildemateriale. Det var også påvist nok kunnskap om skip og navigasjon allerede da vikinger slo seg ned på Island og Grønland. Besøk på Svalbard i vikingtiden har muligens funnet sted, og noen knappe opplysninger i en islandsk krønike kan tyde på det, men det mangler arkeologiske bevis. Oversjøisk sjøfartsteknikk var i rivende utvikling i Europa på 1400-tallet, og dannet grunnlaget for Vestens ekspanderende verdensbilde og stadig mer globale økonomiske system. Europeere oppdaget og satte navn på Amerika selv om kontinentet jo lå der allerede og det bodde folk der. I de første århundrene etterpå sendes det velutrustede skipsekspedisjoner fra Vest-Europa også til Arktis. En av pionérene, Willem Barentsz, var sjeflos på en nederlandsk

16

h e lt e t i d e r

Hvordan overleve i polare strøk? Mat, utstyr og transport har alltid vært utfordrende. Deltakere på Carsten Borchgrevinks Antarktis-ekspedisjon (1899–1900) får i seg mat i en snøhule på en ski- og hundesledetur.

Nederlenderen Gerhardus Mercators (1512–94) kart over Arktis. Kartet ble modifisert flere ganger og utgitt i 1606 med Spitsbergen tegnet inn.

Med sine spekulasjoner om land i det ukjente sentrale Arktis viser det hvor lite en visste om polaromrĂĽdene pĂĽ dette tidspunktet.

ekspedisjon da han offisielt oppdaget den ubebodde øygruppen Spitsbergen/ Svalbard i 1596. Hensikten med ferden var egentlig å finne en nordlig passasje, en ny handelsvei til Det fjerne østen. Fordelen ville være at den sannsynligvis lå utenfor rekkevidde for de spanske og portugisiske orlogsflåtene som fremdeles dominerte på de andre verdenshavene. Men på 1700- og 1800-tallet overtok krigsskip og handelsflåter fra Nederland, Frankrike og særlig England verdenshavene etter Spania og Portugal. Drømmen om at det skulle gå an å finne strategisk og økonomisk lønnsomme snarveier gjennom Arktis’ ishav, langs ennå ukjente land og øygrupper, var likevel kommet for å bli. Nordvest- og Nordøstpassasjen ble også begreper i 1800-tallets polare rekordjakt, som vi straks kommer tilbake til.4 Det var den økonomisk meget lønnsomme hvalfangsten og hvalrossjakten som først trakk store antall skuter og fangstekspedisjoner langt inn i det arktisk ukjente. Tran og hvalolje var etterspurte råvarer i Europa allerede på 1600-tallet.

Fortjenestemulighetene var store, både da og gjennom hele 1800-tallet; det samme var risikoen for å miste fangstbåter og mannskap, fordi man brukte harpun fra åpne båter. Fangsten var ofte best ved kanten av den mer sammenhengende havisen, men her kunne skutene lett bli stengt inne av drivisen og bli knust, om vindretningen var ugunstig. Altfor omfattende fangst førte snart til minskende bestand av de hvalartene man kunne fange med den tids teknikk, og gjorde at skipperne så seg om etter nye områder. Dermed gikk de ofte i bresjen for skipsbasert utforskning av polområdene. Og polarforskningen på 1800-tallet var i meget stor grad nettopp skipsbasert, eller avhengig av sjøtransport. Mer eller mindre sikre geografiske observasjoner fra hvalfangerne ble i eldre tid ofte blandet opp med skrøner, samtidig som kunnskap om fangstfelter alltid var strategiske forretningshemmeligheter. Dét førte så til at sel- og hvalfangsten ikke alltid bidrog til å øke den allment tilgjengelige kunnskapen om Arktis og Antarktis, og heller ikke den vitenskapelige kunnskap om polområdene. Kravet til vitenskapelig informasjon er at den skal være offentlig, mangfoldiggjort på trykk og i prinsippet tilgjengelig for alle. Tidlig på 1800-tallet var det f.eks. en periode med ganske omfattende amerikansk og engelsk selfangst på de subantarktiske øyene, og kanskje den antarktiske halvøya, men den tids forretningsmessig motiverte hemmelighetskremmeri har gjort at man i dag vet veldig lite – og nesten ingenting sikkert – om hva som da ble besøkt, undersøkt eller navngitt av land og øyer i denne delen av polområdene.5 Informasjonsproblemet preget også delvis den tidlige russiske utforskningen og koloniseringen av det veldige arktiske Asia. I dag har historisk og arkeologisk forskning kunnet vise at særlig i første halvpart av 1600-tallet hadde det vært grupper av pelsjegere og offisielle russiske militære over store deler av Sibir fram til ishavskysten. Men virksomheten var svært lite kjent internasjonalt.

polarområdenes gåter

19

1600-tallets russiske ekspedisjoner i Sibir gikk langsomt gjennom taigaen og over tundraen, man hadde med seg skipsbyggere og verktøy og bygde båter når man støtte på elver, man gjennomførte ferder nedover dem og seilte langs kysten så langt isforholdene tillot det. Det ble foretatt serier av overvintringer, og det gikk ofte lang tid før oppdagerne selv eller deres rapporter nådde Moskva eller St. Petersburg. De russiske polarekspedisjonene byttehandlet eller tilegnet seg med våpenmakt skatt i tiender i pels fra Sibirs urbefolkninger. På ekspedisjonene var det alltid med pomorjegere med unik kunnskap om å overleve i Arktis, fra sine hjemmetrakter ved Kvitsjø-området.

Det var ekspedisjoner av denne typen som til slutt nådde helt fram til Beringstredet og seilte gjennom det nordfra og nådde Anadyrs munning nord i Stillehavet. Det ble gjort i 1648 med en fartøysekspedisjon basert på syv kogger av russisk type som la ut fra Kolymas utløp i Østsibirhavet. Ekspedisjonen pleier å tilskrives kosakken og offiseren Semen Dezjnev, men hadde antagelig ingen øverste leder. Samtlige skip forliste, så vidt vi vet, men noen av deltakerne klarte altså å ta seg fram til traktene ved Anadyr, der de overvintret og ble hjulpet av en landbasert ekspedisjon i 1650. Men det tok 87 år før man fikk opplysninger om Dezjnevs første gjennomseiling av åpningen mellom den gamle og den nye verden. Stredet mellom Sibir og Alaska er ennå i dag oppkalt etter en av 1700tallets russiske polarforskere: dansken Vitus Bering, men Asias østligste odde er siden omdøpt til Kapp Dezjnev.6 1700-tallets russiske arktiske forskning hadde enda større omfang og var mer vitenskapelig produktiv enn forgjengerne på 1600-tallet. De to første Kamtsjatka-ekspedisjonene ble foretatt til sjøs nord i Stillehavet i 1725–30 og 1733–43. Det var Peter den store som hadde tatt initiativet til ekspedisjonene, som ble ledet av Vitus Bering (d.1741). Man besøkte Aleutene og Alaska, og koloniserte området, som i 1867 ble solgt til USA for 7.2 millioner dollar. Enda mer krevende var kanskje den vitenskapelige kartleggingen av Sibirs ishavskyst som russerne foretok på 1700-tallet. Det ble sendt ut fem flerårige ekspedisjoner, som har fått navnet de Store nordlige ekspedisjonene.

De ble organisert som sjømilitære foretagender og ble ledet av russiske marineoffiserer. I dette enestående og omfattende arktiske forskningssystemet deltok en egen vitenskapelig enhet med et team av forskere fra det internasjonale russiske vitenskapelige akademiet i St. Petersburg.

Men 1700-tallets russiske arktiske forskning var hemmet av vanskelige isforhold langs Asias ishavskyst, og tilfeldigheter eller klimavariasjoner ser også ut til å ha ført til at navigeringen var vanskeligere enn den hadde vært på 1640tallet. Det ble formulert vitenskapelige teorier i annen halvdel av 1700-tallet om at forholdene faktisk kunne være lettere lenger nord. Den framstående vitenskapsmannen Mikhail Lomonosov var blant dem som utviklet en tenkning som gikk ut på at det skulle være en Nordøstpassasje som var seilbar for

20

h e lt e t i d e r

Hvalfangsten var risikofylt, og det dramatiske ved den ble heller ikke underslått i William Scoresbys An Account of the Arctic Regions fra 1820.

fartøyer lenger ut fra ishavskanten, kanskje gjennom det sentrale Arktis. Inspirert av Lomonosovs teori om et åpent høyarktisk ishav støttet Katarina den store en russisk ekspedisjon til sjøs med utgangspunkt i en stasjon i Recherchefjorden på Svalbard. Derfra gjorde Vasilij Tsjitsjagov to forsøk, i 1765 og 1766, på å ta seg fram rett nord, men ble stoppet begge ganger av arktisk drivis ved omtrent 80°, ikke lenger nord enn den tids hval- og selfangstskuter normalt pleide å komme.7 Hvalfangst og pelsjakt i de nordlige delene av Nord-Amerika og Sibir var økonomisk lønnsomme og førte oppdagerne inn i for dem ukjente polområder, som ifølge deres tenkemåte var folketomme. De folkerettslige doktrinene i imperialismen på den tiden var enkle: Hvis landet ikke allerede tilhørte en kristen stat, tilhørte det overhodet ingen, selv om det var urbefolkning der.

Altså ble det nasjonalt viktig og tillatt å sikre seg territorier i polområdene, særlig for de landene der folk drev med denne formen for fangst og jakt. Imperialistiske interesser begynte på 1800-tallet å drive fram en ny geografisk kartleg-

polarområdenes gåter

21

Den franske vitenskapelige Le Recherche-ekspedisjonen dokumenterte i 1838 tydelige spor etter russisk aktivitet på Svalbard.

ging av de ukjente områdene. Territorielle interesser førte undertiden til at det ble stilt uvanlig store statlige og også private beløp til rådighet for en ny gruppe polfarere: de reisende vitenskapsmenn. Noen ganger var de på sjøen før hvalfangerne, andre ganger i kjølvannet av dem. Mesteparten av den tilsynelatende uegennyttige vitenskapelige polarforskningen som begynner på 1800tallet, fra engelsk, amerikansk, russisk, dansk, tysk, svensk og norsk side, er basert på en underliggende og undertiden også uttalt hensikt å hevde suverenitet over områdene der ekspedisjonen foregikk, eller skulle foregå. Men det var også mange store vitenskapelige spørsmål ved polområdene det virkelig var meget maktpåliggende å løse. Og det var mange polarforskere som var interessert i å skaffe seg ekspertise og en akademisk karrière gjennom forskningsinnsats på felter der også oppofrelse og pågangsmot kunne gi forskeren status som nasjonal helt – hvis han klarte å komme hjem med mesteparten av de vitenskapelige resultatene og sine kolleger i behold. Forutsetningen for heltestatusen var at det på 1800-tallet hadde oppstått en populær interesse for skildringer og nyheter om polarekspedisjoner, ikke om den uglamorøse og slitsomme fangstvirksomheten, men nettopp den geografiske oppdagelsesferden.8

22

h e lt e t i d e r

Et nytt syn på villmarken

Den koloniale konkurransen om eiendoms- og driftsrettigheter i polområdene og det økonomisk fordelaktige i å føre nasjonens pelsjegere og hvalfangere til nye jaktområder interesserte mange lesere av geografiske tidsskrifter på 1800-tallet.

Men det store publikums interesse var rettet mot den ukjente ville natur polarekspedisjonene ønsket å utforske. Man var fascinert av ekspedisjonsledernes og -deltakernes evne til å klare seg i strabasene og de harde værforholdene i polområdene. Den positive interessen for Arktis’ og Antarktis’ karrige natur og menneskets kamp, men også ønsket om harmoni med villmarken, vokser fram som noe nytt i Vestens natursyn på slutten av 1700-tallet. Man hadde riktignok, som nevnt ovenfor, lenge hatt økonomiske og koloniale interesser av områdene i nord, og man visste at det bød på mange interessante vitenskapelige problemer. Men det religiøse, filosofiske og estetiske syn på villmarken var negativt helt til 1600- og 1700-tallet. Dyrket mark og kulturlandskap ble alltid vurdert høyere enn ødemarken. Naturforskeren Carl von Linné reiste mye omkring i den svenske Lappmarken på begynnelsen av 1700-tallet, og noterte med stor vitenskapelig og økonomisk interesse alt det nyttige eller eksotiske han så. Men han klaget i dagboken stadig over den ubekvemme og langsomme ferden, over myggen og over hvor stygt og trist det gudsforlatte nordlandet var.9 Det skjedde en total omvurdering av polarnaturen – i likhet med all vill natur utenfor menneskers kontroll – på begynnelsen av 1800-tallet. Det gamle kristne perspektivet på villmarken var entydig negativt. All jord som ikke var bebodd, oppdyrket og kontrollert av mennesker, var gudsforlatt, ufruktbar og egentlig det ondes domene. I romantikken vokser det fram et mer komplekst natursyn. Naturvitenskapen begynner å interessere seg noe mindre for teoriutvikling, og mer for direkte naturstudier i felten. Den uberørte natur får da en betydningsfull rolle for studiet av de rene naturkrefter i full frihet. Dette går hånd i hånd med en teologisk omvurdering av villmarken som sier at den i likhet med alt her i verden er skapt av Gud og derfor egentlig er god. Det inspirerer til flere vitenskapelige ferder i Sentral-Europas egen villmark, Alpene, der man vil studere snøen og isbreenes virkning på landskapet. Etter hvert begynte geologer å finne ut at Skandinavias og Nord-Europas landskap var formet av innlandsis fra eldre perioder med større nedising. Forskningen om istidene ledet oppmerksomheten mot polområdene, der veldige isbreer og innlandsiser ennå kunne studeres i full virksomhet og gi svar på spørsmålene om hvordan de tidligere hadde formet landskapet lenger sør.

Men i den nye vitenskapelige interessen for alpeområdene oppstod ikke bare mange av polarforskningens problemstillinger, men også alpinismen: fjellklatring som fysisk og åndelig opplevelse, og den etter hvert så viktige villmarksturismen. Fjellklatrernes anstrengelser og fascinasjon over den store vill-

polarområdenes gåter

23

Midnattssola og arktiske isfjell var blitt vakre – «Let the reader fancy himself» er den klare beskjeden fra forfatteren av The Arctic World Illustrated fra 1875–76.

marken i utsikten fra fjellet, og konkurransen om å nå toppen først, ble hyllet i skildringer som ble stadig mer utbredt og stod som modell for polarforskerens enda mer spektakulære jakt på nye oppdagelser av ukjente land og hav.

Vitenskapsmennene i Alpene på begynnelsen av 1800-tallet ble fulgt av romantikkens naturentusiaster og flere av litteraturens store poeter som Goethe, Byron og Heine. De fikk følge først av overklasseungdom på dannelsesreiser og – i annen halvdel av 1800-tallet – stadig flere turister fra stadig bredere befolkningssjikt etter hvert som industrialismen skapte økonomisk velstand i Europa og Amerika. Industrialismens jernbaner førte dem over pass og gjennom tunneler lenger og lenger opp i alpedalene.10 Alle disse reisende og lesere av guidebøker og reiseskildringer ble fascinert av den ukontrollerbare storheten i Alpene og polarvillmarken. Naturestetikkens filosofer mente at villmarken, med sin grenseløshet og uberørthet, bergtok den besøkende i en skrekkblandet følelse av rom og frihet, samtidig som den truet dem med strabaser og livsfare i et land der sivilisasjonens infrastruktur ikke eksisterte. Den tids estetikere innførte begrepet sublim for denne type skrekkfylte

24

h e lt e t i d e r

blanding av tiltrekning og skjønnhetsopplevelse. Betydningen av abstrakte ideer undervurderes ofte i historien, og mye tyder dessuten på at fascinasjonen over den arktisk sublime naturopplevelsen ennå er stor og virksom i dagens voksende polarturisme og i den store publikumsinteresse for polarrekorder og naturfilmer om nettopp polområdene.

Senere, rundt forrige århundreskifte, kom polarskildringer – ikke minst norske – der det individualistiske og sivilisasjonsfornektende trekket i det arktisk sublime er blitt mer fremtredende. Alpene kunne bergta den besøkende, fylle ham eller henne med uforklarlig begjær etter å komme dit og vende tilbake, bare for å oppleve det store rom og friheten i fjellene. Polarforskeren, den overvintrende fangstmannen og senere polarturisten kunne også bli grepet av det arktisk sublime. Symptomet er at man deretter hadde et stadig uforklarlig begjær etter å vende tilbake, til det frie livet i kamp eller i pakt med naturen.

Misnøyen som mange følte overfor det regulerte bylivet og industrialismens kontrollkultur forsterker fascinasjonen for villmarken. I nord må man stole på seg selv og sine egne ressurser. Uavhengig av sjefshierarkier og lover er det plutselig den personlige kompetanse og oppfinnsomheten, den lille sammensveisede gruppe av mennesker og deres felles krefter som avgjør om det bli seier eller nederlag, overlevelse eller undergang. Her er det ingenting som stenger individet, ingenting som holder ham eller henne tilbake, her er bare naturen, upåvirkelig overfor ondt eller godt, seier eller undergang. Naturen er et fritt område som gruppens og den enkeltes krefter prøves mot, en rettferdig nøytral dommer over menneskers kampvilje i et for en gangs skyld rent spill, der ingen korrupt dommer til slutt avgjør utfallet. Utover det arktisk sublime får altså polområdene rundt 1900 en slags samfunnskritisk tiltrekning.

Det er de siste gjenværende områdene på jorden som ennå er hinsides vestlig lov og orden. Det fascinerer oversiviliserte lesere av polarskildringer – the armchair travellers: de som drømmer om polarforskerens kamp og offentlige helterolle eller om fangstmannen og hans kones frie liv mer i det ubemerkede – ensomme i stuen midt i den arktiske ødemarken, uforstyrret og ukontrollert av naboer, kirke og ordensmakt.11 På begynnelsen av 1900-tallet dukker også tanken opp om at polarnaturen tross sin velde likevel ikke er uendelig og uuttømmelig. Man begynte å forstå at den måtte brukes med måtehold og noen ganger beskyttes mot menneskelig virksomhet. Det var botanikere og zoologer blant det tidlige 1900-tallets polarforskere som først utvidet naturbeskyttelsestanken til områdene. Først gikk de inn for å verne om dyrearter man var redd ville bli desimert i fornøyelsesog nyttejakten. Men naturbeskyttelsen ble etter hvert utvidet til det miljøvernet som i dag er så viktig i mange polområder. Dette fokus på det sårbare dyreliv og miljø bidrar med ytterligere et nytt innslag i manges fascinasjon over og interesse for polområdenes natur og miljø.

polarområdenes gåter

25

Polarhelten

Man kan si at det ble bygd en slags offentlig internasjonal scene rundt midten av 1800-tallet som egentlig har bestått med ganske små forandringer siden da. Det er der polare storverk utrettes og polarhelter skapes. Scenemetaforen går på den oppmerksomhet polforskere fikk i aviser og bøker, først i England.

På 1700-tallet og tidlig på 1800-tallet ble oppdagelsesreiser egentlig bare rapportert i vitenskapelige tidsskrifter og i dyre flerbindsverker, som få hadde råd til å kjøpe. Dette endret seg da reiseskildringer fra nord ble på moten gjennom omvurderingen av villmarken. I England ble det oppsving for polarforskningen etter at Napoleons armeer til slutt var slått. Etter fredskonferansen i 1815 var mengder av krigsfartøy i alle størrelser, og også offiserer og mannskap, overtallige i den britiske marinen og dens reserver. De fleste gikk naturligvis tilbake til sivil virksomhet, men noen ble rekruttert til fredelige, men eventyrlige ekspedisjoner til Arktis i marinens regi. Der kunne deltakerne, som ble valgt ut blant hundrevis av frivillige av alle kategorier, forbedre sine karrièremuligheter og sitt personlige omdømme ved å utmerke seg som beslutningsdyktige, dugelige og hardbarkede sjømenn. Virksomheten ble drevet ganske intensivt i perioden 1820–1855 og var særlig konsentrert om å finne Nordvestpassasjen mellom Atlanterhavet og Stillehavet. Blant de navngjetne ekspedisjonslederne på den tiden er John Ross, nevøen James Clark Ross, Edward Parry, John Franklin og Leopold M’Clintock.12 Det viste seg nødvendig med offentlig opinionsdannelse om man skulle få støtte fra det britiske parlament for å finansiere ferdene. Da man skjønte det, begynte de som stod bak virksomheten, først og fremst sekretæren i admiralitetet, John Barrow, å samarbeide med forleggerne, slik at det etter hver ny ferd raskt ble utgitt en lettlest og ikke altfor dyr illustrert bok. Som forfattere stod som regel oppført ekspedisjonens leder, men senere forskning har vist at han ofte fikk mye hjelp av redaktører og ghostwritere. De passet på at beretningen ble fortalt på en leservennlig måte og ikke hoppet over noen dramatiske strabaser underveis. Alt ble kombinert med skildringer av den ville og eksotiske polarnaturen og dens urinnvånere. Beretninger om polareventyr ble raskt svært populære i England. Men de ble også snart oversatt til flere andre språk. En stor del av den voksende skare lesekyndige i Europa begynte å følge med i hva som hendte i polarforskningen. Dette ble begynnelsen til den populært anlagte polarskildringen, en boktype som er vanlig også i våre dager.13 England var tidens militære og industrielle stormakt. Det ble derfor sett på som spesielt merkelig når de ypperste av britiske sjøoffiserer og mannskap ombord i isforsterkede fartøyer, utstyrt med industrialismens mest kraftfulle nyhet dampmaskinen, tross flere forsøk ikke klarte å komme seg gjennom Nordvestpassasjen, og enda mindre nå Nordpolen. En av de mest ambisiøse

26

h e lt e t i d e r

Ingen satte flere polare rekorder enn Roald Amundsen. Her hylles helten i hjemlandet etter ü ha fløyet over Nordpolen i 1926.

ekspedisjonene forsvant også sporløst, ledet av John Franklin – på de gamle men godt utrustede orlogsfartøyene «Erebus» og «Terror». De forlot Woolwich sent på våren 1845. Ett og to år gikk uten noen som helst opplysning om hvordan det gikk, og omsider ble de første unnsetningsekspedisjonene sendt av sted. Saken ble hett stoff i pressen over hele Europa og Amerika. Amerikanske ekspedisjoner gav seg ut på leting og Hudson’s Bay-selskapets pelsjegere og pelsoppkjøpere hjalp til med å spørre seg fram i villmarken. Til slutt kom det fram, gjennom intervjuer med inuiter og etter spredte funn på King William Land, at Franklins ekspedisjon med over hundre deltakere alle var omkommet etter at de hadde måttet forlate de innefrosne ekspedisjonsfartøyene.14 Tragedien var stor, men det var også utfordringen om å komme inn på scenen og være bedre enn britene. I Tyskland argumenterte geografen August Petermann for at tyske polarekspedisjoner burde gjøre nye og bedre planlagte framstøt mot nord. Underveis kunne man også bidra til vitenskapens og kulturens frammarsj ved å utbedre kartene over Arktis. Også i Amerika følte man seg kallet til å gjøre de gjenværende hvite flekker på kloden mindre. Enkelte foregangsskikkelser som Elisha Kent Kane og Charles Francis Hall søkte seg mot nord med private sponsormidler. I Sverige hadde britenes polarentusiasme smittet over spesielt på vitenskapsmenn, og marinbiologen Sven Lovén og fysikeren Erik Edlund engasjerte seg sterkt for polarekspedisjoner i Vetenskapsakademiens regi. Man klarte å skaffe både statlig og privat økonomisk støtte og fant godt kvalifiserte yngre forskere til å gå i gang, f.eks. ekspedisjonslederne på 1860-tallet: geologen Otto Torell og mineralogen Adolf Erik Nordenskiöld. I Østerrike-Ungarn fant man en sponsor i grev Wilczek, på samme måte som Oscar Dickson i Sverige. Julius Payer og Karl Weyprecht ble de store navn i østerriksk polarforskning. Deres fremste geografiske bedrift var at de stod for den offisielle oppdagelsen av øygruppen Frans Josef Land. I 1888 kommer Fridtjof Nansen inn på scenen, som den første og etter hvert virkelig navngjetne norske polarforskeren. I løpet av de nærmeste årene skulle Nansen og Amundsen slå alle de andre. Pearys påstand om at han nådde Nordpolen i 1909 er omstridt den dag i dag, men Roald Amundsens seier over Robert Scott i kampen om å komme først til Sydpolen i 1911 hører til alle tiders mest omtalte og dramatiske konkurranse. Scotts undergang og tragiske helterolle går fram av hans offentliggjorte dagbøker, men senere forskning har vist at disse ble sterkt bearbeidet i heroisk retning før utgivelsen.

Samtidig, og også lenge før det, bidrog mange forskere, som f.eks. nordmennene Mathias Keilhau og Henrik Mohn, til den mer stillferdige vekst i kunnskap om polargeografien. De gjorde sine ferder uten altfor mye dramatikk, ble aldri opphøyd til polarhelter, og er i dag nokså ukjente.15

28

h e lt e t i d e r

Den geografiske rekorden

Allerede i antikken var de første vitenskapelige bevis lagt fram om at jorden var rund. Man kunne anslå størrelsen nokså nøyaktig ved å måle forskjellen på solhøyde midt på dagen på to steder med kjent avstand i nord–sør-retning.

Det førte til at det var enkelt å bli klar over omfanget av alt det ukjente allerede før europeernes oversjøiske oppdagerepoke tok til på 1400-tallet; store hvite kunnskapshull spredte seg på kloden eller verdenskartet, særlig på den sørlige halvkule. I eldre tid skjulte ofte karttegnerne de hvite feltene med tegninger av utrolige sjøuhyrer eller dristige skip for fulle seil. I praksis fikk man de første kunnskapene om fjerne land og havområder fra rykter, myter og skipperskrøner. Skjelning mellom troverdig og upålitelig informasjon var da som alltid en sentral del av den vitenskapelige prosessen. Geografiske og naturvitenskapelige urimeligheter oppdages ikke før i ettertid.

Logikk og historisk tradisjon skapte en rutine for hva geografiske oppdagelsesreiser egentlig skulle gjøre når de «utforsket» et «ukjent» område. Det var ikke opplagt hva den grunnleggende kunnskapen om et område egentlig går ut på og i hvilken rekkefølge man bør skaffe seg den. En annen sak er at 1800-tallets koloniale geografi, der polarforskningen først hørte til, hadde utviklet rutiner man da betraktet som selvsagte. Det første man skulle på alle

Kapp Tsjeljuskin 19. august 1878. Mannskap på A.E. Nordenskiölds «Vega»-ekspedisjon markerte at de hadde «förankrat utanför den gamla världens nordligaste udde». De la samtidig ned en melding om sitt besøk – i tilfelle ekspedisjonen skulle forlise.

polarområdenes gåter

29

Alperomantikk, fjellklatring og vitenskap. Forskere p책 Le Recherche-ekspedisjonen klatrer opp til det astronomiske feltobservatorium p책 et fjell ved Bellsund p책 Svalbard i 1838.

oppdagelsesferder til sjøs var å søke etter ukjente kyster og «fastslå» grensen mellom hav og land. Men i praksis var det få oppdagelser som virkelig ble gjort på den foreskrevne heroiske måten: en bestemt person som plutselig og uten tvil ser en helt ukjent kyst for første gang. Ikke minst gjaldt det for isfylte og tåkete polarhav. Dessuten var oppdagelser av nytt land – om de da ikke var blandet opp med ren løgn – som oftest uklare, fordi oppdagerne ikke var vitenskapelig kompetente til å foreta observasjonene – eller ikke regnet for å være det. Noen ganger var skolebakgrunnen feil, andre ganger sosial status for lav og evnen til å uttrykke seg vitenskapelig utilstrekkelig; mange ganger var det faktisk også manglende interesse for samarbeid mellom observatøren og vitenskapsmennene. Andre ganger var den eneste feilen at man hadde brukt dårlige eller gammeldagse navigasjonsinstrumenter, eller observasjonen av det ukjente landet var gjort under vanskelige vær- eller overlevelsesforhold. Alt dette gjorde at vitenskapssamfunnet mente feilmarginene var for store. Det hele førte til en langsom og uklar kartleggingsprosess. Kartene måtte revideres gang på gang når nye opplysninger kom inn, ofte med lange mellomrom. Det var ikke bare mer presise måleinstrumenter og kikkerter som førte til småjusteringer etter hvert. Noen ganger måtte man også foreta de rene omkalfatringer og fjerning av alt, fra øyer til mindre kontinenter, basert på en komplisert forhandlingsprosess innenfor den internasjonale geografien.16 Problemet med å finne grensen mellom hav og land i et område som var helt ukjent i Vesten førte altså til en bestemt feltpraksis, slik man fant den f.eks. i instruksjonsbøkene fra den britiske marinen. Slikt ble naturligvis lest nøye av de fleste som drev med polarforskning i de ulike land. Man skulle under seilingen ta grumsete vann, endringer i dyrelivet og drivtømmer som tegn på at det var land i nærheten. Da skulle man lodde dybden. Hvis det ble grunnere, skulle man se etter land i den retningen. Så man en ukjent kyst, beregnet man avstanden, peilet inn retningen til tydelige nes, odder og fjelltopper. Alt ble tegnet for hånd i feltdagboken som grunnlag for senere karttegning. Var det en åpning på kysten, var det etter all sannsynlighet en bukt eller en strand, en bred fjord, kanskje åpningen til et fjordsystem eller et sund med åpent hav på den andre siden. Da skulle man seile forsiktig inn i bukta eller sundet, lodde, og seile gjennom hvis det var mulig. Kom man i land, skulle man opp på et høyt fjell for å gjøre nye observasjoner i ulike retninger, alt sammen som grunnlag for nye kart. Å bli akseptert som den første oppdageren av nytt land var en viktig grunn for oppdagelsesferder både for dem som gjennomførte dem og dem som organiserte dem, både økonomisk, politisk, vitenskapelig og personlig. Det «nye» landets skjulte rikdommer lokket. Retten til å utnytte rikdommene tilfalt oppdageren, og hans nasjon hadde under imperialismen folkerettslig akseptert mulighet til å kreve overhøyhet over det aktuelle området. Vitenskapelig sett

polarområdenes gåter

31

var en geografisk oppdagelse alltid en stor og ærefull bragd, og oppdageren hadde rett til å navngi stedet – om nå forskerne kunne bli enige om hvem det var. Urbefolkningens navnebruk brydde man seg derimot sjelden med i 1800tallets kartografi.17 Det er denne historiske, praktiske og kartografiske sammenhengen den geografiske rekorden oppstår i, og media gjør den til en verdi i seg selv. Den geografiske og vitenskapelige innsatsen gir polarrekordene en tiltrekningskraft som har overlevd den imperialistiske sammenhengen de en gang sprang ut av.

Under sin jordomseiling på 1770-tallet, og i de ukjente områdene på 60° sør, viste James Cook rent kartografisk at hvis det var land lenger sør, så hang ikke det sammen med noen tidligere kjente land som Australia eller New Zealand.

Cooks jordomseiling ble senere gjort til en nasjonal rekord og stor sjømannsbedrift i bøker og skrifter. Fridtjof Nansens ferd over Grønland var på samme vis den eneste måten å si noe som var basert på direkte feltobservasjoner av landets indre. Det var viktig, da enkelte forskere som f.eks. A.E. Nordenskiöld, ut fra indirekte observasjoner og teorier, fremdeles mente å ha vitenskapelige beviser på at Grønlands indre ikke var dekket av innlandsis, men at det endog kunne være skogvokst. Samtidig ble Nansens skiferd over Grønland også hyllet som en fremragende sportsbedrift. Ski var på den tiden en spesiell måte å ferdes på for skandinaver, som vakte internasjonal begeistring.18 Den første dokumenterte om- og gjennomseiling, den første landstigning, kryssing eller fjellbestigning var altså kartografisk motivert, men hadde også koloniale og vitenskapelige interesser. Det samme gjaldt for de mest abstrakte steder av alle: det kartografiske meridiansystemets to møtesteder: Nord- og Sydpolen. Disse opprinnelig rent vitenskapelige, usynlige og også vanskelig lokaliserbare steder ble de største av alle polartrofeer. Jakten på polene kom til å overskygge det meste innen polarforskningen. De magnetiske polene hang på et vis sammen med dette. De ble erobret før de geografiske polene. Andre tenkelige uttrykk – utilgjengelighetspoler, og kuldepoler – har hatt en ganske stor innflytelse i enkelte perioder, men har aldri betydd så mye, sannsynligvis fordi de har vært omstridt i vitenskapen. De små forskyvningene dag for dag og måned for måned flytter den geografiske polen rundt en middelposisjon, fordi jordrotasjonen ikke er helt regelmessig, men avhenger av forholdene i jordens indre og påvirkningen fra andre himmellegemer. Også de magnetiske polene flytter seg, men langsommere og mer i én og samme retning. Det er årsaken til at den magnetiske nordpolen i dag ligger mye lenger nord enn der James Clark Ross først påviste den i 1831.

Jakten på polarrekorder, kryssing av landområder og omseiling av øyer hadde altså et vitenskapelig utgangspunkt, som av og til blir glemt. Det henger sammen med at jakten på polene grep publikum så sterkt og krevde så store ressurser at den allerede på 1800-tallet ble kritisert for å vanskeliggjøre finansi-

32

h e lt e t i d e r

Kampen om Nordpolen var også et tema på verdensutstillingen i Paris i 1900. Herfra kunne publikum sende postkortet til mottakeren via Tromsø, Nordkapp og Svalbard.

ering av annen polarforskning – f.eks. langvarige detaljstudier av natur og klima.

Men man kan spørre seg om polarforskningen, i lys av de store kostnadene og risikoene, og de små umiddelbare gevinstene, i det hele tatt kunne ha fått så store ressurser om ikke den spektakulære rekordjakten hadde vært en så viktig del.

Polarspørsmålet

I annen halvdel av 1800-tallet var det i geografisk litteratur ofte snakk om «polarspørsmålet». Det var det stadig tilbakevendende spørsmål om hvordan de sentrale delene av Arktis og Antarktis egentlig så ut. Mange ekspedisjoner prøvde å nå polene, gjennom hele århundret, men ingen lyktes. Noen tok den nordlige rekorden og holdt den en stund, som f.eks. Edward Parrys rekord på 82° 45’ N, i 1827, på sleder trukket av menn på isen nord for Svalbard. Den stod i flere tiår. Briten Albert Markhams rekord på 83° 20’ N, i 1876 stod til amerikaneren Adolphus Greelys ekspedisjon slo den i 1882, med 83° 24’ N. Fridtjof Nansens rekord i 1895, 86° 14’ N, var en betydelig forbedring, men ble slått to år etter, av løytnant Cagni, med noen mil på hertugen av Abruzzenes

polarområdenes gåter

33

italienske ekspedisjon fra Frans Josef Land. Rekordjakten var intens mot slutten av 1800-tallet og det første tiåret av 1900-tallet, men utgangspunktet var interessen for å kartlegge det som da var de største sammenhengende hvite flekker på kloden.

Polarspørsmålet var altså preget av ulike teorier om de ukjente polarregionene og ulike strategier om hvordan de skulle testes i virkeligheten. Om man i dag skal forstå hvordan polarekspedisjoner ble tidligere planlagt og gjennomført, må man se nærmere på hva man diskuterte i geografien på den tiden, selv om mange av teoriene nå nok synes ganske underlige. Det tas nærmere opp i bind to av dette bokverket, men det kan være bra allerede her å minne om at på 1800-tallet var månens forside bedre kjent enn de sentrale polområdene. Det meste av månen kunne iakttas i hvert fall i et godt teleskop, men så sent som da «Fram» la fra kai i 1893 hadde faktisk ingen sett noe som helst av Arktis nord for 85° eller Antarktis sør for 80°.19 Det som for oss i dag er selvsagt kunnskap om det sentrale Arktis og Antarktis skyldes den store innhentingen av data og observasjoner fra de siste 100 årene. På 1700-tallet trodde mange faktisk at jordkloden var hul, at Nordog Sydpolen lå i et hulrom og var forbundet med en veldig kanal. Den gamle gåten om nordlyset ble forklart ved at sollyset passerte kanalen og lyste opp nattehimmelen på den nordlige og sørlige halvkulen. Teorien var forlatt i den vitenskapelige verden på 1800-tallet. Da spurte man isteden om det ennå var uoppdagede kontinenter i de sentrale polområdene, om det var mest land eller hav, om de var helt eller delvis dekket av is, og hvor store de åpne havområdene var som dannet seg når isen smeltet i sommerhalvåret.20 I 1800-tallets biologi nøyde man seg ikke med de foregående hundreårs nøyaktige beskrivelser av artene. Nå begynte man dessuten å markere på kartene hvor dyreartene levde. Kombinerte man det med data om fossiler etter dyr og vekster som hadde levd i et område langt tidligere, kunne man se hvordan ulike arters livsområde hadde forandret seg gjennom tidene. I polområdene oppdaget flere ekspedisjoner at bergartene f.eks. på de nesten helt nedisede delene av den antarktiske halvøya inneholdt fossiler av eldre dyr og spor etter rik vegetasjon fra et tropisk klima. Dette var lenge før kontinentaldriften var akseptert som en vitenskapelig forklaring. I de vitenskapelige diskusjonene gav observasjonene derfor opphav til mange teorier om store klimaforandringer i eldre tid som nå er oppgitt.21 Når istidteorien først var akseptert innen geologien og klimatologien, ble det stor interesse, særlig blant skandinaviske polarforskere, for å forklare virkningene isen hadde hatt på Skandinavias landformer og for å studere isbreene og innlandsisen i polområdene som fortsatt var aktive. Alt fra sandåser, endemorener, fjorder, flyttblokker og mye annet lot til å kunne forklares ved studier av landisen i polområdene og dens virkninger på landskapet omkring.22

34

h e lt e t i d e r

Men det store vitenskapelige spørsmålet i polarforskningen var tross alt hvordan de sentrale polarsonene overhodet så ut. Man kunne nok forutsi mange av naturfenomenene, men ikke beregne størrelsen, når man ikke hadde direkte målinger på stedet av f.eks. temperatur eller styrken på havstrømmene.

Et slikt problem var f.eks. spørsmålet om hvilken virkning Golfstrømmen kunne tenkes å ha langt inn i det ukjente sentrale Arktis. Man visste ikke om det var ukjent land som begrenset effekten av den i nord, selv om man prøvde å finne svaret ved å tolke tidevannsdata på sørligere breddegrader. Spørsmålet forble ubesvart så lenge man bare hadde noen få oseanografiske data fra NordAtlanteren. Man trengte mengder av opplysninger om dybder og måling fra ulike nivåer, steder og tider på året av temperatur, strømretning og hastighet og saltholdighet. Bare på et slikt grunnlag kunne det foretas en forsvarlig kartlegging av Golfstrømmens omfang og styrke. For mange var det et forbløffende resultat av 1800-tallets havforskning og sammenlignende klimastudier at Golfstrømmen var så sterk at det egentlig er den som er årsaken til at Europa ikke har et mye barskere klima enn tilfelle er. Men det var på den annen side vanskelig å innse at virkningen av den i det sentrale Arktis ikke er særlig stor.

Noen forskere, som f.eks. den innflytelsesrike tyske geografen August Petermann, trodde at det sentrale Arktis for en stor del ble holdt åpent av Golfstrømmen i sommerhalvåret og at Nordpolen kunne nås med dampbåt bare man klarte å bryte seg gjennom pakk- og drivisen etter issmeltingen på våren.

Hans tanke bygde på den best tilgjengelige forskning om Golfstrømmen, men han sammenlignet også med James Clark Ross’ vellykkede ferd til Antarktis på 1840-tallet. Ross klarte å komme seg gjennom et stort belte med drivis, og seilte deretter over nesten åpent hav lenger sør enn noen andre hadde vært før, inntil det ble så sent på høsten at risikoen for nyis gjorde at man måtte snu. Forskjellen på de nordlige og de sørlige polområdene, som ingen visste da, var at Antarktis først og fremst består av isdekket land, som betyr at isen løsner om sommeren, mens isen i Arktis driver uavbrutt over polbassenget i til dels kompliserte sirkulære baner, men med hovedretning fra Beringhavet til NordAtlanteren. Nettopp den omstridte isdriften over Arktis ble utnyttet og bevist av Nansen i hans dristige ekspedisjon 1893–96, da han og hans menn drev langsomt med isen på «Fram», innefrosset med hensikt, gjennom en del av det sentrale Arktis som ingen hadde sett før. De foretok også målinger som viste at det arktiske havet var dypt – helt motsatt av hva mange hadde trodd.23

polarområdenes gåter

35

Antarktis – det siste kontinentet

Kunnskapen om det fjerntliggende Antarktis var enda dårligere enn om Arktis.

Det gikk hele 50 år etter Ross’, Wilkes’ og d’Urvilles antarktiske ekspedisjoner på 1840-tallet før noen forsker i noe land klarte å skaffe nok ressurser til en ren vitenskapelig polarekspedisjon. Deres ekspedisjoner hadde vært den største forskningsinnsatsen til da, men de klarte ikke å komme i land på det antarktiske fastlandet, bare gjøre usikre observasjoner av land på avstand og besøke øyer ved iskanten til det ukjente. Det var først på 1890-tallet, da hvalbestanden i nord var sterkt redusert og hadde ledet hvalfangstens interesser mot de sørlige polhavene, at en og annen vitenskapelig skolert skipslege eller kaptein på de nye antarktiske hvalfangstfartøyene også gjorde vitenskapelige iakttagelser.

En av de mer berømte og heldige var den norske hvalfangstskipperen og rederen Carl Anton Larsen. I 1901–1903 var han kaptein på den første svenske polarekspedisjonen til den antarktiske halvøya vest for Weddellhavet. Da hvalfangerne begynte med organiserte fangstferder mot sør, ble det mulig for polargeografer i flere land å skaffe penger for å låne de isforsterkede fartøyene og deres besetning til vitenskapelige polarekspedisjoner. Også den nasjonalt prestisjefylte rekordjakten ble raskt en del av dette. Sydpolen ble lenge betraktet som et klart mål å erobre for britene, inntil Roald Amundsen plutselig kom inn på scenen og sikret Norge rekorden. Men geografisk var Antarktis en ny verden. Nedisingen var meget omfattende, det var flere typer hav- og landis og nedisningsfenomener som ingen hadde sett før. Nye klimasoner måtte innføres på kartene over kontinentet, der værforholdene viste seg å være vanskeligere enn noe annet kjent sted på jorden.24 I overført betydning så det også ut som 1800-tallets velsmurte forskningskjøretøy kjørte seg fast på det syvende og siste kontinentet. 1800-tallets feltgeografi hadde mot slutten av århundret godt utprøvde planer for så å si alt som burde utforskes i «nye» land. Felthåndbøkene med sin sammenblanding av koloniale og vitenskapelige interesser gav retningslinjer for hvordan og i hvilken rekkefølge alt skulle studeres. Men Antarktis hadde flere og nye vanskeligheter i tillegg til ekstremt dårlig vær og lang avstand til nærmeste havneby. Først trodde man problemet «bare» var å komme nært nok land til å gjøre sikre observasjoner. Men på 1800-tallet klarte ingen å finne hvor grensen mellom land og hav gikk i det sentrale sørlige polområdet. Mer skuffende var det at også kartleggingen av Antarktis’ randområde, med evt. øyer og kyster, ble hengende

Flere forskere mente at Grønland strakte seg langt nordover og inn i det sentrale Arktis. Kart fra det anerkjente tyske geografiske tidsskriftet Petermanns Geographische Mitteilungen i 1869.

polarområdenes gåter

37

Svenskene inviterer til fest etter Otto Nordenskjölds antarktiske ekspedisjon 1901–1904.

Kapteinen ombord på «Antarctic», som forliste i 1903, var hvalfanger C.A. Larsen fra Sandefjord.

igjen tiår etter tiår i gjenstridige uklarheter og motstridende opplysninger fra ulike polfarere. Forklaringen gikk langsomt opp for feltforskerne og kartografene: Det var ingen kyst i Antarktis. Det var mange tegn på at man var nær land når man gikk sørover, men man så aldri selve landet, bare mer snø og is. I dag vet man at innlandsisen i Antarktis er flere tusen meter tykk og dekker hele kontinentets indre. Det er riktignok lite nedbør, men det veldige arealet gjør at is strømmer ut kontinuerlig i havet rundt kontinentet. Men de tykke ismengdene brekkes sjelden opp ved selve kysten – de flyter ut fra land og skyves ut på havet i store sammenhengende flak. Kysten og stranden er stort sett helt dekket av is. Og det danner seg en isbarrière flere kilometer ut i havet, avhengig av vær og årstid, i et driv- eller pakkisfelt der is-shelfen brytes ned av høyere temperatur og sjøgang. Her kalves de særpregede antarktiske flate, tavleformede isfjellene: verdens største isfjell, store som øyer.25 Det ble mer enn et praktisk vitenskapelig problem å fullføre 1800-tallets geografiske kartlegging av Antarktis. Kysten var dekket av is, og endret posisjon og utseende nesten fra dag til dag, i hvert fall fra årstid til årstid og fra år til år. Iskanten kunne bare angis som en middelverdi for årstiden, og man hadde lenge ingen teknisk metode som kunne peile kystlinjen gjennom isen. Man så riktignok fjelltopper og nunataker stikke opp mange steder, og det var den sikreste indikasjon på antarktisk land, når man først var kommet så langt sør.

Men fjellene kunne ligge langt opp på land, langt fra kysten og stedet der breene begynte å bevege seg mot havet. Heller ikke neste oppgave i felthåndboken kunne løses, etter at den ukjente kysten var observert, nemlig å finne og fastslå geografisk posisjon for naturlige havner med god ankringsbunn. En midlertidig trygg åpning i is-shelfen der den var så lav at landstigning var mulig var det nærmeste man kom en naturlig havn i Antarktis. Men slike steder måtte finnes fram til på nytt hver gang, og det var en tidkrevende oppgave.

1800-tallets feltgeografi stoppet opp i sør, også fordi den mistet mye av sine koloniale drivkrefter. Trangen til å være den første oppdager, som hadde rett til å navngi steder og kyster for å gjøre territoriale krav, falt i stor utstrekning bort da man ikke kunne undersøke kysten skikkelig og rettighetene inntil videre forble omstridt. Rekordjakten mot polen fortsatte og var viktig, og det var også konkurransen i hvalfangsten, men det var umulig å lete etter mineralforekomster andre steder enn på den antarktiske halvøya der det var større isfri fjellområder. På begynnelsen av 1900-tallet, da den moderne hvalfangsten, under norsk lederskap, viste seg å kunne bli økonomisk lønnsom i Sydishavet, vender den politiske interessen seg mot Antarktis, og gav impulser til mer intensiv utforskning.

polarområdenes gåter

39

Polene – hvordan nå dem, når, og hvilken vei?

Det er i stor grad de mange motstridende – og i dag glemte – geografiske teoriene om det ukjente indre av Arktis og Antarktis som forklarer hvorfor polarekspedisjonene på 1800-tallet ble organisert så ulikt i de forskjellige land.

I mangel på direkte observasjoner valgte tilhengerne av de ulike teoriene reiserute, transportmetoder og tidsskjemaer ut fra hva man ventet å finne.

Det er lett i ettertid å mene at polarteoriene var for spekulative og de respektive ekspedisjoner nokså merkelige. Men ingen forsker uten en teori, en idé om hva han eller hun kan vente å finne og dermed hva de skal lete etter. Man kan ikke forske forutsetningsløst, vitenskapen er ikke slik og neppe heller menneskets tenkning. I tillegg var det i praksis umulig for en polfarer å få noen til å stille opp med nødvendige økonomiske ressurser på et prosjekt uten et fantasivekkende, nyttig, prestisjefylt eller inntektsbringende mål. Og polarforskning var meget dyrt allerede på 1800- og 1900-tallet.

August Petermanns tanke om at det dannet seg et stort åpent hav i Arktis om sommeren betydde at polarforskeren da måtte holde fast og stø kurs nordover i drivisbeltet sommeren eller høsten, inntil han nådde dette havet. Det var tanken bak flere mislykkede polarekspedisjoner fra tysk og østerriksk side på 1870-tallet. Samtidig betydde Petermanns feilaktige teori om et åpent polarhav at mange finansfolk stilte opp med midler, noe de ellers ikke ville ha gjort.

Teorien førte dermed, tross alt, til økt kunnskap om polområdene. Et åpent polarhav ville vært et siste fristed for hvalene i Arktis, der hvalfangsten hadde kunnet få et nytt inntektsbringende oppsving. Derav den økonomiske interessen.26 Skandinaviske polarforskere trodde lenge at det var land av kontinentale dimensjoner i nord. Svenske forskere rapporterte fra sine ekspedisjoner på Svalbard flere ganger om fugletrekk som drog nordover, og tolket det som tegn på at det var land der oppe. På 1800-tallet trodde mange at Grønland hang sammen med et større landområde i nord. Andre geografer trodde på et permanent isfylt Arktis. Svensken Otto Nordenskjöld og flere tyske geografer mente på begynnelsen av 1900-tallet at det trolig var to store øyer eller kontinenter i Antarktis: Øst- og Vest-Antarktis. Og at Weddellhavet og Rosshavet var forbundet med en kanal, fylt av vann, men som man likevel kanskje kunne seile gjennom. Det var denne tanken som lå til grunn for Wilhelm Filchners ekspedisjon på «Deutschland» 1911–1912, som kom lenger sør enn noen hadde vært før i Weddellhavets tunge pakkis, før den til slutt ble stanset av den store antarktiske isveggen. Teorien om et todelt Antarktis viste seg ikke å stemme, selv om østre og vestre side av kontinentet har ulik geologisk oppbygning.27 Polarteoriene spilte med i alle forsøk på å slå de store geografiske rekordene i polområdene: polpunktene, og å bli den første gjennom Nordvest- og Nordøst-

40

h e lt e t i d e r

Ifølge Ny Illustrerad Tidning fra 1880 var ballonger framtidens transportmiddel i Arktis.

Motorisert ferdsel hadde ingen god start i polare strøk. Robert Scotts motorslede viste seg lite velegnet til formålet.

passasjen. Skjebnespørsmålene var valg av reisemåte, reiserute og tidspunkt.

Nordvestpassasjen var det lysende trofeet i den britiske polarforskningens første tiår. Virksomheten var først og fremst fartøysbasert, og ingen ante til å begynne med omfanget av det store systemet av kronglete og forblåste sund, bukter og fjorder i øyriket nord i Canada. Diskusjonene om den beste veien gjennom polarlabyrinten pågikk i årevis. At ferden burde starte i nord, vest for Grønland gjennom Davisstredet og Baffinbukta, var klart, men det var først etter at man hadde gjort noen forsøk at Lancastersundet stod fram som den eneste riktige veien inn i området. Men hvor langt nord eller hvor nært kysten skulle man gå for ikke å bli sittende fast i isen flere sommersesonger, som John Ross hadde gjort og senere John Franklin på sin forulykkede ekspedisjon? Det ble til slutt Roald Amundsen som klarte å gjennomseile Nordvestpassasjen i en rute langs kysten på det lille fangstfartøyet «Gjøa» 1903–1906. Under overvintringene lærte han å bruke hundespann av inuitene, en kunnskap som fikk avgjørende betydning for den kommende triumfen i Antarktis.28 A.E. Nordenskiöld hadde tidligere undersøkt alle tilgjengelige opplysninger om eksistensen av en Nordøstpassasje fra Nord-Atlanteren til Stillehavet via

42

h e lt e t i d e r

Beringstredet. Området var som nevnt kartlagt etappevis i den omfattende russiske forskningen på 1600- og 1700-tallet, men isforholdene og fartøyteknikken hadde umuliggjort full gjennomseiling, det var ifølge 1800-tallets geografiske tenkning altså en geografisk rekord som gjenstod å slå for den som ville og kunne. Et innledende omstridt spørsmål var problemet om hvor den riktige «porten østover» var. Kanskje nord for Novaja Zemlja? Julius von Payer og Karl Weyprecht prøvde det på sin østerrikske ekspedisjon i 1872, men ble sittende fast i isen og drevet tilbake vestover, inntil de måtte forlate skuta, og til slutt ble reddet av en russisk fiskebåt i 1874. Den riktige veien for Nordenskiöld viste seg å være seilingsleden nær land, som flere før ham hadde brukt, tross vedholdende rykter om at Karahavet øst for Novaja Zemlja alltid var fylt av is. Blant geografer var det lenge kjent under navnet den store «iskjelleren», men den norske fangstskipperen Edvard H. Johannesen fra Tromsø hadde seilt gjennom det i 1869, og det var rapportert i litteraturen. Året etter seilte han rundt hele Novaja Zemlja, og fikk gullmedalje fra Svenska Vetenskapsakademien for prestasjonen. Nordenskiöld seilte gjennom hele Nordøstpassasjen nær kysten 1878–79, og det viste seg at varmt vann fra elvene i Sibir som regel holder havet åpent store deler av sensommeren.29 Det ble utviklet flere ulike teorier om den beste veien til Nordpolen. Britene var til å begynne med ivrige etter å gå nordover fra Svalbard. Tross sin beliggenhet langt mot nord gjorde jo Golfstrømmen at øygruppen var tilgjengelig for fartøyer sommer og høst. Britene foretok flere ekspedisjoner derfra på slutten av 1700-tallet og begynnelsen av 1800-tallet. Også Parry satte sin rekord fra Svalbard, og den stod lenge. Men hans erfaring fra den oppstykkede og vanskelige isen førte til at britene fra nå av mente at en polarekspedisjon mot Nordpolen, selv om den til å begynne med foregikk til sjøs, i størst mulig grad burde foregå langs land. Vestkysten av Grønland ble utpekt som en ny reiserute, og ferden gikk langs den gjennom Baffinbukta så langt man kom, før sleder og trekkseler overtok på det ukjente Nord-Grønland ved Smith-sundet. Den veien tok også mange amerikanske ekspedisjoner, og det var denne ruten Peary brukte, etter flere forsøk, da han mente han hadde nådd Nordpolen i 1909.

De tyske ekspedisjonene, som trodde på Petermanns teori om det åpne polarhavet, la som nevnt veien langs Grønlands østkyst. Her er det som regel åpent vann nærmest land om sommeren, men man møter likevel alltid til slutt den store strømmen av pakkis fra Sentral-Arktis. Resultatet av Karl Koldeweys to ekspedisjoner i 1868 og 1869–1870 ble like fullt viktig kartlegging av området.

Ytterligere en teori, med tilhengere i Frankrike og USA, mente at man burde seile via Beringstredet til De nysibirske øyene og gjøre et framstøt mot nord derfra. Det ble forsøkt i 1879, med ulykkelig resultat av en amerikansk ekspedisjon ledet av løytnant George De Long, som selv forulykket på ferden. Vrakgods fra ekspedisjonsfartøyet, dampbarken «Jeannette», ble senere funnet igjen på

polarområdenes gåter

43

Grønland. Det var et av de viktige bevisene på at isen drev over Arktis, og det var også forutsetningen for Fridtjof Nansens ferd 1893–96. Nansens planlagte ekspedisjon ble sterkt kritisert i England, bl.a. fordi det betydde at han drog mot nord uten kontakt med noen kjent kyst.30 Tidspunktet på sesongen var et annet viktig spørsmål. Det tok lang tid i polområdene før snø- og issmeltingen kom i gang om sommeren og fikk noen særlig effekt på seilingsmulighetene. Og det tok lang tid før forskerne hadde skaffet seg så mange opplysninger om klimaet at de innså at høsten, like før isen la seg på ny, var den tiden man kunne komme lengst nord med båt i Arktis.

Dette drog A.E. Nordenskiöld nytte av i 1868. Etter å ha avsluttet sin egentlige feltforskning på Svalbard om sommeren klarte han samme høst å sette ny rekord til havs med den isforsterkede postdampbåten «Sofia», som han hadde lånt av den svenske staten.31 Skulle man derimot ta seg fram til fots eller bruke hundespann og sleder, ble det omvendt. Man skjønte etter hvert at det da gjaldt å være ute så tidlig som mulig på våren, straks sola var kommet tilbake, men før snøen og isens bæreevne ble ødelagt av snøsmelting og det dannet seg åpne råker. Derfor valgte mange å bruke to år på ekspedisjonen. Første året gikk ferden så langt man kom med båt, deretter bygde man en overvintringsstasjon så nær polen som mulig, forsyningsskip ble sendt hjem, og på våren og forsommeren etter overvintringen gikk sledeferden mot nord eller sør. Det var tanken bak de fleste forsøkene på å nå polene rundt 1900, før flyet overtok. Men overvintring i polområdene var meget risikabelt. Først og fremst truet skjørbuken; det tok lang tid før man fikk vitenskapelig aksepterte og gjennomført effektive kostrutiner med Cvitaminholdige matvarer. At det i det hele tatt var en mangelsykdom som skyldtes kostholdet, var lenge omstridt. Tidligere var ekspedisjonsdeltakerne etter mange overvintringer ofte i så dårlig form pga. C-vitaminmangel at det var en viktig grunn til at rekordforsøkene mislyktes. Fysisk anstrengelse forverrer dessuten mangelsymptomene med blødninger og leddsmerter.32

Fra seilskuter og hundespann til fly og trådløs telegrafi

Vesten hadde og har en grunnfestet tiltro til sin tekniske sivilisasjon. I imperialismens tidsalder hadde oppdagerne ofte et nedlatende syn på det meste av lokal kunnskap i områdene og landene de kom til. Historien om transportteknikk i polområdene ble derfor paradoksal. Man må riktignok konstatere at også der var det de store økonomiske ressursene og den tekniske utvikling som på lang sikt løste problemene. Men jakten på polene var så intens at den inntil videre tvang fram en transportteknikk i mellomklassen. Rekordforsøkene fant sted på snø og is, og den første kartleggingen av mange områder skjedde med fullast-

44

h e lt e t i d e r

Hundespann kom til å få lang levetid i polar utforskning. Inspirasjonen og lærdommen kom fra inuitenes måte å reise på.

ede og depotbaserte inuitiske hundespann. På polhavene brukte man skuter av tre utstyrt med hjelpedampmaskin lenge etter at en slik fartøytype var blitt umoderne andre steder. Men disse reisemåtene ble supplert med viktige elementer av moderne teknikk, f.eks. avanserte navigasjonsinstrumenter. Medisinsk vitenskap fant til slutt ut av skjørbuken, som man tidligere hadde bekjempet på ekspedisjonene med matvarer og metoder man lærte av lokalbefolkningene i nord eller ved å bruke kostrutiner fra langfart på mer tempererte breddegrader.

Men bruk av eldre og tradisjonell transportteknikk i polområdene var ikke selvsagt. På 1800-tallet var det stor optimisme knyttet til dampmaskiner og propeller i fartøyene, men det ble aldri helt vellykket i polområdene. Spesielt i Antarktis holdt seilskuter med hjelpedampmaskin seg i lang tid. De var bygd for sel- og hvalfangst og var i bruk helt fram til 1. verdenskrig. Forsterkede treskrog var lenge mye bedre enn klinkede eller sveisede stålskrog når det gjaldt slitestyrke og motstand mot skruisen. De rene dampfartøyene hadde som nevnt også altfor liten rekkevidde i forhold til lastekapasiteten for kull, hvis de også skulle ha med nok av annen last. Den skipstekniske moderniseringen av fangsten i Antarktis skjedde først på 1930- og 50-tallet, med Norge i spissen.

Det første forsøket på å nå Nordpolen gjennom luften ble gjort av Salomon August Andrée, i den tragiske ballongekspedisjonen i 1897. Men forsøket ble fulgt opp relativt snart, og fly og luftskip, i prinsippet lettere enn luft, spilte en stor rolle i Arktis på 1920-tallet. Roald Amundsen og hans mannskap var

polarområdenes gåter

45

Hvem hadde best transportmiddel? Redningsaksjonen etter Umberto Nobiles havari med luftskipet «Italia» i 1928 var også en demonstrasjon av evnen til å ta seg fram i Arktis.

antagelig de første som var på (i hvert fall over) Nordpolen, med luftskipet «Norge» i 1926. Man forsøkte også å innføre snøtraktorer og motorsleder, f.eks. på Robert Scotts og Ernest Shackletons Antarktis-ekspedisjoner, men det virkelig store gjennombruddet for slike kjøretøyer kom ikke før på 1950-tallet.33 På isen fikk hundespannet enda lengre liv i polarsammenheng enn seilog treskutene på sjøen. Men først måtte man lære av inuitene, og innse nytten av å ha dem som medarbeidere. Å kjøre hundespann er vanskelig, og mange oppdagere festet hundeselene på rekke etter hverandre og gikk på ski ved siden av, selv om også noen få, blant dem den danske polarforskeren Knud Rasmussen, hadde lært seg kunsten å kjøre i bredden fra barnsben av, med seg selv sittende på sleden. Men inuitene brukte hundespannene bare til relativt korte turer mellom leirplassene og til jakt. På de lange distansene til polene måtte man ha større og flere hundespann, og de fleste ble brukt til å legge ut depoter langs ruten for selve polteamet med de få utvalgte som skulle prøve å slå rekorden. Hundespann ble flittig benyttet selv lenge etter at flyet var tatt i bruk og blitt ganske pålitelig. Etter hvert ble også isbrytere ganske viktige, men

46

h e lt e t i d e r

de var et eksklusivt og meget dyrt transportmiddel. Det var og er bare noen få land som f.eks. Russland, Finland, Canada og Sverige som overhodet har økonomisk motiv for å ha slike fartøyer for regulær sjøfart om vinteren. Store økonomiske ressurser må til om man skal bruke dem om sommeren til polarforskning eller turisme, selv om de da er ledige for oppdrag.34 De ekstreme vanskelighetene med transport og overlevelse preger polområdenes historie, men situasjonen var spesiell ikke bare når det gjaldt transport, men også når det gjaldt informasjon. Trådløs telegrafi, dvs. radio, ble ikke vanlig i polområdene før på 1930-tallet. Inntil da var man ofte helt isolert under overvintringene og uten muligheter til å kommunisere med omverdenen. Metodene man brukte fortoner seg i dag som ganske spesielle. Vitenskapelige ekspedisjoner prøvde å kompensere mangelen på kommunikasjon ved nitid planlegging og skriftlige avtaler på mange hold før avreise. Man prøvde å forutse alle tenkelige eventualiteter og inngå avtaler om meldinger og hjelp. Var man ikke kommet fram på et bestemt sted på et bestemt tidspunkt, skulle det f.eks. letes etter en et annet sted – alternativene var ofte supplert med avtaler om andre meldinger underveis, som hvis de ble funnet på bestemte steder kunne gi nye scenarier og ønskemål. Men misforståelser og forsvinninger skjedde stadig. Post og meldinger ble som regel lagt i steinrøyser eller varder, noen ganger ved flaggstenger reist på godt synlige steder langs reiseruten eller på kjente steder i polområdene.

Enkelte steder ble etter hvert berømte holmer eller nes, der post og meldinger ble lagt i vanntette beholdere av de fleste som kom forbi. Prinsippet var at man regnet med at uansett hvem som kom etter en, skulle vedkommende ta med seg meldinger og post og sende videre ved neste besøk i havn.

Skulle man ut på polarekspedisjon, hendte det at man ble kontaktet før avreisen av folk med ansvar for ekspedisjoner som hadde vært ute en tid eller kanskje rett og slett var forsvunnet. De ønsket selvsagt at man skulle ta med seg post hvis man traff dem. Men hjelp til nødstedte var en æressak og en uskreven lov, og unødvendig å gjøre avtale om. Var man på ekspedisjon og oppdaget en kjent eller ukjent skute i det fjerne, seilte man normalt mot den for å gi eller få post og nyheter hjemmefra. Noen ganger kunne meldinger i varden gjelde så viktige ting som den beskyttede oppdagelsesprioriteten og retten til å sette navn på ukjente polområder. Det var tilfellet da Alfred Nathorsts leteekspedisjon etter S.A. Andrée seilte ut fra Franz Josef Fjord på NordøstGrønland i august 1899 etter at den først hadde funnet og kartlagt et tidligere ukjent fjordsystem med forgreninger lengst inne i fjorden. Da ekspedisjonen forlot kysten, la man en foreløpig vitenskapelig rapport om området i en stor steinvarde på et godt synlig sted, slik at man trygt beholdt æren for oppdagelsene selv om ekspedisjonen skulle forlise og bli borte på hjemturen.35

polarområdenes gåter

47

Organisering og samarbeid

Planene for polarekspedisjonene var altså avhengige av hvilke geografiske visjoner de som stod for dem hadde av Arktis eller Antarktis. De var også avhengige av hvilke økonomiske og tekniske ressurser man klarte å mobilisere og hvor omfattende erfaringer man hadde fra polområdene fra før. Historien viser at det var nødvendig med stor aktivitet ikke bare fra ekspedisjonslederens side, men også fra lobbyister hjemme for å få organisasjonen og finansieringen til på beste måte. Det ble dannet spesielle grupper av pådrivere på ulike hold, noen ganger i tilknytning til nasjonale institusjoner eller polarklubber, senere også internasjonale samarbeidsorganisasjoner. I England var folk i admiralitetet pådrivere i den tidlige polarforskningen, mens f.eks. universitetsverdenen knapt hadde noe med den å gjøre. Forskning i felten ble da gjort av vitenskapelig skolerte sjøoffiserer. Sjømilitære ekspedisjoner forekom også i USA, f.eks.

Adolphus Greelys overvintringsekspedisjon, som deltok i det internasjonale forskersamarbeidet det første polaråret 1882–83. Men i USA var det mer vanlig med privatfinansiert virksomhet, som Pearys nordpolekspedisjoner. I Sverige var marinen engasjert i enkelte polarekspedisjoner på 1800- og 1900-tallet, i andre ikke. I Norge var de klassiske tidlige ekspedisjonene basert på private midler og privat virksomhet, samtidig som flere viktige aktører, som Fridtjof Nansen, også var aktive vitenskapsmenn.36 Evnen til å lære og samarbeide med norske fangstfolk med erfaring fra Ishavet viste seg på 1800-tallet å være en oppskrift på framgang, først i den svenske polarforskningen, siden i den norske. I engelsk polarforskning var det i første halvdel av 1800-tallet derimot ikke aktuelt å engasjere erfarne skotske hvalfangstkapteiner som annet enn underordnede isloser. Militære polarekspedisjoner hadde sin måte å løse ordens- og disiplinspørsmål på. Initiativ og offervilje her var basert på håp om en bedre karrière i marinen etterpå. Når selvstendige eller selvopptatte vitenskapsmenn skulle være med, kunne det komme til konflikter mellom militære og akademiske tradisjoner og omgangsformer, med derav følgende problemer med å få utrettet noe i felten. Mytterier, streiker og allmenn likegyldighet forekom ikke sjelden under overvintringer, på langseilas og slitsomme utmarsjer. Ingen sosial organisasjonsform lot egentlig til å kunne unngå slikt.

Private foretak innen hvalfangst hadde atskillig polarerfaring, men det hadde også eldre pelsjeger- og handelsselskaper, som det britiske Muscovy Company eller det nederlandske Noordsche Compagnie, i likhet med det senere Hudson’s Bay Company. Men disse selskapene måtte prioritere sine egne forretninger, og kunnskapene og erfaringene ble ikke automatisk ført videre til den geografiske forskningen. I den danske administrasjonen av Grønland ble naturvitenskapelige opplysninger etter hvert hentet ut fra de ulike handels-

48

h e lt e t i d e r

Skipet var av stål og hadde fly på dekk, men hunder og ski var fortsatt med på Den norsk–svenskbritiske antarktisekspedisjonen i 1949–52.

og misjonsstasjonene. Men det var først da man trodde at dansk overhøyhet over Grønland var truet fra amerikansk og norsk side på begynnelsen av 1900tallet at dansk feltforskning ble intensivert, og ekspedisjonsbasert.37 Det var altså tidlig blitt utviklet en rekke ulike måter å drive polarforskning på, i tillegg til de offentlig sterkt hyllede og fremdeles berømmelige glamorøse og dramatiske ekspedisjonene. Helt til polarforskningens såkalte heroiske tidsalder, dvs. tiårene rundt 1900, da man ennå måtte bruke hundespann og seilskuter, var det slik at store økonomiske og tekniske ressurser altså ikke var helt avgjørende for å lykkes. Etter hvert endret dette seg, og polarforskningen ble mer som all annen forskning: Størst vitenskapelig produksjon får man i miljøer der det er flest forskere, der det står mest avansert industriell kapasitet til rådighet, og mest økonomiske ressurser. Feltforskningen i polarregionene i dag har bare noen få ting felles med tidligere forskning. Men fremdeles kan vær- og vindforholdene være så ekstreme at tekniske ressurser ikke alltid kan kompensere for det.

DE TRE STORE

På 65° nordlig bredde er det ganske lyst om natten mot slutten av juli. Mannen som står på et isflak og holder vakt, både ser og hører brenningen de driver mot, han og de fem andre mennene på flaket.

Datoen er 21. juli 1888, og de seks er i drift fra Grønlands østkyst ut mot det åpne hav. Kyststripen innenfor er øde og ubebodd, havstrømmene utenfor sterke og uberegnelige. I overgangen mellom drivisen langs land og havet maler en tordnende brenning isflakene i småbiter. Havner de der, er to spinkle båter alt de har å hjelpe seg med.

Mennene skulle i land for å gå på ski tvers over innlandsisen. I stedet er de på full fart den andre veien. De er slitne etter å ha forsøkt å ro mot strømmen, så de sover, om enn urolig. Vakten skal purre de andre om det blir nødvendig å gå i båtene, som ligger der ferdig pakket med alt utstyret om bord unntatt det lille teltet der mennene ligger.

Seks menn på et isflak

De er blitt enige om to timers vakter. Men Otto Sverdrup har ikke tenkt å overlate ansvaret til noen av de andre: en vitenskapsmann, en løytnant og gymnastikklærer, en bondegutt, en reineier og en skogsarbeider. Selv forstår han seg på strømmer og brenninger – han er skipsoffiser. Fire år tidligere var han med på et forlis utenfor skotskekysten og bidro sterkt til at alle om bord ble reddet. Sverdrup blir på vakt hele den lyse natten gjennom.

Det kan av og til være interessant å tenke over hva som hadde hendt om historien hadde tatt en annen retning på avgjørende punkter. Hvis de seks mennene hadde druknet i isvannet, eller bare drevet til sjøs i båtene sine, blitt plukket

de tre store

51

opp av en selfanger og aldri nådd kysten av Grønland, hadde den norske polarhistorien helt sikkert blitt svært mye annerledes.

Turen over Grønland gjorde vitenskapsmannen som sov i teltet – Fridtjof Nansen – til nasjonalt ikon og satte i gang en serie med hendelser. Berømmelsen gjorde ham i stand til å skaffe penger og spesialbygge ei skute – «Fram» – som ingen før hadde sett maken til. Fem år seinere dro han inn i polarisen på den skuta, med Sverdrup som kaptein. «Fram»-ferden kulminerte for Nansens del med en desperat sledetur mot nord og en påtvunget overvintring midt i isødet, og da han kom hjem etter den turen, var han en europeisk berømthet.

Nansen vendte deretter bare sporadisk tilbake til polarstrøkene. Men Otto Sverdrup fikk låne skuta og gjennomførte en veloverveid, lærerik og vitenskapelig sett meget vellykket ekspedisjon til det ukjente området vest for det nordlige Grønland. Disse erfaringene bygde igjen Roald Amundsen på da han tok vesle «Gjøa» gjennom Nordvestpassasjen, og ble den første som seilte denne fryktede strekningen på en kjøl. Dermed hadde Amundsen kvalifisert seg som den neste til å låne «Fram». Med den båten og summen av 23 års norske erfaringer med reiser i ekstrem kulde nådde han Sydpolen 14. desember 1911 og kronte dermed den norske polarinnsatsen.

Men ringvirkningene av en mislykket Grønlands-ferd kunne ha blitt større.

I nettopp denne perioden oppnår Norge politisk selvstendighet fra Sverige.

Nansen med sin internasjonale autoritet spiller en ikke helt ubetydelig rolle.

Hvis de seks på flaket hadde mislykkes 21. juli 1888, kunne også prosessen fram mot 1905 ha blitt annerledes.

Bølgene vasker inn over flaket. Otto Sverdrup bedømmer isen, vinden og strømmen med sitt vante sjømannsblikk. Det ser ikke bra ut. To ganger er han borte ved teltåpningen og griper tak i hektene til åpningen for å purre de andre og flykte ut på havet i de små båtene, selv om han ikke riktig skjønner hvordan de sist gjenværende tre skal få den andre båten på sjøen alene. Begge gangene bestemmer han seg for å vente. Kanskje er det rett og slett hans tause yrkeskunnskap, den nesten instinktmessige følsomheten for vær og vind, som gir ham mot til det.

For plutselig snur strømmen. De seks mennene driver innover.

Riktignok skal de drive sørover på flaket ennå en uke – over 300 kilometer – før de får snudd og kan ro og seile møysommelig nordover igjen, til de kommer seg i land på et egnet utgangspunkt for turen. Men ekspedisjonen er reddet.

Om morgenen 21. juli har kombinasjonen av Otto Sverdrups praktiske sjømannserfaring og en god del rent hell styrt det norske polareventyret klar av det første alvorlige skjæret; ja, kanskje forhindret at det gikk under før det egentlig hadde begynt. Men allerede et par dager tidligere har verdien av praktisk sans vist seg: Sverdrup og husmannsgutten Kristiansen reparerer en

52

h e lt e t i d e r

Deltakerne pü Nansens grønlandsekspedisjon: Ole Nielsen Ravna, Fridtjof Nansen, Oluf Christian Dietrichson, Samuel Johansen Balto. Bak: Otto Neumann Knoph Sverdrup og Kristian Trana Kristiansen.

av båtene, som har gått på en skarp iskant og fått et stort hull under vannlinjen.

Fridtjof Nansen var zoolog, skiløper og framfor alt en viljesterk mann med store vyer, en urolig, søkende sjel som ikke lot seg hindre av overlevert visdom og konvensjonelle tanker. Å unnfange tanken om å gå i land på Grønlands øde østkyst og gå tvers gjennom isødet – hvis det var et isøde, ingen hadde vært der før – til den bebodde vestkysten, krevde en usedvanlig mann. Men for å gjennomføre ideen trengtes ikke mindre enn en Sverdrup og en Kristiansen, folk som fremdeles sto nær det tradisjonelle selvbergingssamfunnet, som var sjømenn, jegere, snekkere, skomakere og kokker når det var nødvendig. Etter råd fra Nordenskiöld utnyttet Nansen også den samiske kompetansen på overlevelse og skigåing, og fikk med seg de to samene Ole N. Ravna og Samuel J. Balto.

Den norske pionérinnsatsen i Arktis og Antarktis bygde på ekspedisjonsledernes nøkterne planlegging – i den grad ferder i totalt ukjent terreng kan planlegges. Når uforutsette vansker dukket opp, var ekspedisjonene helt avhengige av det spillerommet for intelligent improvisasjon som fantes, noe som i sin tur var nøye knyttet til deltakernes praktiske evner.

Fridtjof Nansen visste at det gikk en sterk strøm sørover øst for Grønland og at den pakket kysten med drivis og gjorde det vanskelig å komme i land.

Men han kunne ikke vite – annet enn ut fra nokså generelle beregninger – hvor sterk strømmen var eller hvor vanskelig drivisen var å forsere. Det fikk han nå til fulle erfare på isflaket: Hvert døgn drev de seks mennene opptil 50 kilometer sørover uten å komme i land. De hadde forlatt båten som fraktet dem, selfangeren «Jason», 17. juli på nesten 65° 30’ nordlig bredde. Etter 12 dagers hjelpeløs drift nærmet de seg stygt Grønlands sørspiss, Kapp Farvel. Da slo været om og de fikk satt båtene på vannet i et noenlunde isfritt belte helt inne ved land. Men de hadde kommet nesten fire grader lenger sør, og siden landet smalner betraktelig mot sørspissen, var det ikke lenger noe særlig innlandsis igjen å gå over.

Otto Sverdrup var formelt likestilt med de andre menige medlemmene, reelt var han ekspedisjonens nestkommanderende. Som sjømann kjente han sin plass i hierarkiet. Men mange år seinere innrømmer Nansen at «… vore forberedelser og utrustning var sørgelig ufullkomne på flere måter, som min kamerat Sverdrup kunde fortelle dere hvis han vilde si sin opriktige mening …».1 Nå kom sjømannserfaringene godt med, siden de to små båtene måtte ros og seiles langs med land nordover igjen til de nådde en anstendig breddegrad. 3. august blåste det såpass opp at de kunne rigge båtene med enkle seil, laget av teltgulvet og to presenninger. Men vinden økte snart til storms styrke og dreide nordlig. Dermed måtte de ro rett mot vinden, gjennom drivende is.

Med øks og båtshaker i dagsøkter opptil 17 timer – et «næsten utrolig slit», bemerker Nansen tørt – karet de seg videre nordover. Tidevannet holdt på å stikke av med båtene, et isfjell kalvet plutselig, tippet rundt og laget en flodbølge,

54

h e lt e t i d e r

myggen plaget bokstavelig talt nesten livet av dem: «thi naar man ikke engang kan faa en bid mad i munden, uden at den er overdraget med et lag myg, da bliver det vel stivt».2

«Vestkysten eller døden»

10. august var de seks kommet langt nok nord. De slo leir, skjøt noen fugler og fikk dermed litt hardt tiltrengt ferskmat. Proviantforrådet var rikelig beregnet – for turen over isen. Men nå hadde de brukt tre uker bare på å komme seg til startstedet, til dels med beinhardt fysisk arbeid. Nansen hadde for lengst skåret rasjonene kraftig ned.

Sverdrup og Nansen dro ut på en døgnlang rekognoseringstur, og fant ut at oppstigningen fra kysten til isplatået var bratt, full av bresprekker og at føret var elendig. De gikk uten ski. Dermed merket de også at støvlene ikke tålte isunderlaget, og måtte utbedres med de midler som var for hånden.

Alt i alt var det nok grunner til å avbryte ekspedisjonen, så mye mer som Nansen og de andre ikke ante hva som egentlig ventet inne på isplatået, som jo var ukjent land, med unntak av at Nordenskiöld og Peary hadde vært noen

Endelig land under føttene etter en dramatisk og lang ferd i drivisen! Nansen-ekspedisjonen på vei nordover langs Grønlands østkyst.

de tre store

55

Seil hjalp litt på slitet – også for dem som kopierte ferden i 1988.

dagsreiser innover fra vestkysten. For inuitene var det et område befolket av mytiske vesener.

Men det var ikke aktuelt å snu – eller rettere sagt: Det var ingen steder å dra tilbake til. Ingen selfanger ville komme for å se etter dem. En tilfeldig inuitstamme kunne kanskje i ytterste nødsfall huse dem for vinteren, men rester av forlatte leire viste tydelig at også inuiter kunne sulte og forgå i dette ugjestmilde landet. De måtte over på den andre siden, til vestkysten som hadde danske bosetninger og skipsforbindelse med København. Den manglende returmuligheten var i virkeligheten selve bærebjelken i Nansens plan: «Vestkysten eller døden».

Dermed satte de seks mennene i gang med de siste forberedelsene: De gjorde klar skiene, pusset meier på kjelkene, pakket om lasten, og framfor alt flikket de på støvlene sine. Heldigvis kunne de spise fugl og slapp å gjøre altfor store innhogg i provianten. Været var mildt, det regnet mye, og de håpet på frost, klarvær og skarpt føre. Først 15. august kom de seg av sted. Det var nærmere en måned etter planen, og trass i mildværet var den grønlandske sommeren nesten slutt.

På grunn av føret bestemte de seg for å gå om natten og sove om dagen.

56

h e lt e t i d e r

Hver mann skulle trekke sin kjelke, som med last veide rundt 100 kilo. Men den bratte stigningen fra stranda var så tung at tre mann måtte til på hver kjelke.

Det var både tungt og langsomt arbeid – den første dagsetappen (eller snarere nattetappen) ble bare på noen kilometer. Neste natt regnet det, og isen var full av sprekker. Dessuten ble det for mørkt til å gå. Været ble dårligere med vind og styrtregn, i tre døgn måtte de holde seg i teltet. Nansen skar matrasjonene ned til ett måltid i døgnet: «naar vi ikke arbeidede, skulde vi jo heller ikke trænge stort mad».3 20. august letnet det. Det var fremdeles stigning, så to mann måtte ta hver kjelke. Isflaten bølget seg, og det var flere sprekker. Nå begynte tørsten å plage dem. De hadde ikke med seg nok brensel til å kunne smelte alt det vannet de ville ha. I stedet fylte de blikkflaskene sine med snø og la dem på brystet, for å tine noen vanndråper med egen kroppsvarme.

I noen døgn kom de seg langsomt framover på denne måten. Etter hvert flatet landskapet ut. De var oppe på selve innlandsisen, men ennå kunne bratte stigninger føre med seg at de måtte gå flere ganger opp og ned for å få med kjelkene. Nå var ikke lenger sørpeføre noen bekymring. Nettene ble snart så kalde at meiene gled trått over is og snø, de kunne gå over til å reise om dagen.

Men etter en snau uke blåste det opp igjen. Om morgenen 26. august våknet de midt i en fonn. Snøen hadde trengt inn i teltet gjennom alle gliper – særlig fordi teltbunnen var løs – og halvt begravd menn, soveposer og utstyr. Og vinden sto rett imot dem.

Ekspedisjonen holdt en kurs temmelig rett nordvest. Planen var nemlig ikke å gå korteste vei rett over Grønland, men på skrå opp til Christianshaab (Qasigiannguit). Distansen var drøye 600 km. Nå hadde de i løpet av 10 dager tilbakelagt rundt 70 km, riktignok etter all beregning den uten sammenligning tyngste etappen opp fra kysten. Men føret var trått, og vinden plaget og hindret dem.

Dermed valgte Nansen å endre kurs. Veien rett vestover til Godthaab (Nuuk) var 150 km kortere. Dessuten ville den siste etappen være bart land, med en lang fjord som måtte kunne la seg seile. Men med hva? Båtene sto jo igjen på østkysten.

Nansen konfererte med styrmann Sverdrup. Om det kunne la seg gjøre å lage primitive båter av presenningene og teltbunnen når de nådde fjordbunnen?

Sverdrup sa jo, det måtte vel gå på et vis. Deretter skiftet de kurs og dro nesten rett vestover. Kursendringen bød på en annen betydelig fordel: Der isen var noenlunde jevn, kunne de rigge opp seil på de sammensurrede kjelkene og få hjelp av vinden til den tunge transporten. Det hjalp litt på slitet. Og det kunne trenges, for vinden og snøfokket holdt seg i flere dager. Kjelkene måtte graves fram om morgenen, meiene skrapes, kjelkene surres omhyggelig og rigges på nytt.

de tre store

57

Nå var mennene i 2000 meters høyde. Vinden stilnet, det ble ikke mer seilas, de måtte gå på ski – eller truger i stigningene – og føret var dårlig. Kunsten å smøre skiene var ennå dårlig utviklet, den løse, tørre nysnøen var «trå som sand».

Skiene var laget av bjerk og eik, 2,30 m lange og 8–9 cm brede. Fordi Nansen ventet vått føre, hadde han latt dem beslå med tynne stålplater på undersiden.

På midtpartiet, under bindingen, var det felt inn et stykke elgskinn.

Det ble september, og det ble kaldt, kaldere enn noen hadde kunnet forestille seg. Riktignok kunne sola varme nesten til det ubehagelige i den tynne lufta når den fikk tak midt på dagen, men om natten sank temperaturen ubønnhørlig. Hvor mye den egentlig sank, var umulig å si. Skalaen på termometerne gikk ikke så langt ned. Den overraskende kulda var et tegn på at Nansen og hans menn var altfor seint ute i forhold til ekspedisjonens tidsplan, men den var også en meteorologisk sensasjon. De kunne anslå at temperaturen måtte være ned mot minus 45° C i de verste nettene, langt den laveste temperatur som var «målt» noe sted i verden i september. Vitenskapsmannen Nansen resonnerte seg fram til at fenomenet skyldtes voldsom varmeutstråling i den tørre og tynne lufta. Ekspedisjonslederen av samme navn hadde nok med å passe seg for forfrysninger.

Kosten besto hovedsakelig av ertesuppe, knekkebrød, engelske «kjøttkjeks», fransk sjokolade med innblanding av 20 % kjøttpulver, og pemmikan. Nansen hadde omhyggelig regnet ut næringsbehovet etter undersøkelser utført på soldater i den prøyssiske hær. Men han hadde ikke beregnet verken den flere uker lange seilturen eller kulda, og heller ikke kontrollert pemmikanen. Den viste seg å være laget etter en annen oppskrift enn den vanlige – uten fett.

Dermed ble kaloriinntaket for lavt, de seks ble aldri ordentlig mette. Litt smør brakte de med seg, og 250 gram ble veid ut til hver deltaker en gang i uka.

Kristiansen spiste sin bit med det samme – som den var. De andre prøvde å rasjonere ut den herlige, fettrike delikatessen så godt det lot seg gjøre.

Slik gikk dagene med jevnt, hardt slit vestover, avbrutt av et døgns snøstorm som var så forrykende at Balto ikke så teltet etter å ha vært ute i sleden etter mat, men måtte gå etter lyden av de ropende kameratene. Sledene letnet langsomt etter hvert som de spiste av lasset, men i den tynne lufta på det høyeste punktet – over 2 500 meter – var det likevel en stri tørn å trekke dem. Trekkselene gravde seg inn i skuldrene. Utsikten var absolutt uforanderlig: hvit, bølgende, livløs vidde hele horisonten rundt.

Midt i september hadde de vært en måned på isen. Etter den optimistiske bestikkregningen (basert på anslag over dagsetappene) skulle de snart være over,

Nansens kart fra ekspedisjonen, som viser båtferden og skituren med overnattinger.

de tre store

59

men Nansen ante at de astronomiske observasjonene, som var vanskelige å utføre nøyaktig i snøværet, ville vise at det ennå var et drøyt stykke igjen. Moralen var mildt sagt ikke like høy hos alle de sultne deltakerne. Derfor lot han like godt være å regne på observasjonene. Til gjengjeld kunne alle merke at terrenget begynte å helle. Nattetemperaturen steg også betraktelig. 17. september, en måned og en dag etter at mennene forlot leiren på østkysten, så og hørte de en snøspurv.

Samme kveld blåste det opp kuling fra sørøst. Dagen etter ble kjelkene surret sammen, et temmelig surt arbeid i snoen, for surringene måtte gjøres med bare hender hvis de skulle bli stramme nok. Nå skulle det seiles i den slake unnabakken. En mann på ski styrte farkosten med en stang. De andre kunne sitte på eller komme etter.

Imidlertid ble det snart brattere og farten større: «Det suste afsted over den ujevne sne, over skavler og fonner, saa man nesten ikke sansede sig.

Kjælkerne vred og snoede sig i alle ender og kanter som en orm frem over ujevnhederne, som oftest dansede de bare hen over skavletopperne …»4 Resultatet ble at både menn og proviant falt av i den ville farten. Det gikk noenlunde bra å få samlet begge deler opp, og etter omlasting seilte de videre. Risikoen var størst for styrmannen – om han falt, ville kjelkene rett og slett kjøre over ham: «Noget sligt maatte ikke hænde, der maatte gives agt paa hver bevægelse, hver muskel var spændt, skierne sluttedes godt sammen […], man bar af for de værste fokskavler og lod det forresten suse til, mens man hoppede paa skierne hen over skavletopperne.»5 Den uvørne seilasen resulterte i turens suverent lengste dagsetappe. Om ettermiddagen kom belønningen: En lang, mørk skygge viste seg i horisonten i vest – isfritt land. Nansen stanset og delte høytidelig ut to plater kjøttsjokolade til manns.

Den urgamle iskappen oppe på selve høyfjellsplatået var stabil og sprekkfri.

Nå begynte de å treffe på sprekker igjen, akkurat som under oppstigningen ved østkysten. Det mørknet, men de fortsatte seilasen i fullmåne til de måtte stanse foran et helt nettverk av sprekker.

Vinden sved, og teltet var vanskelig å feste på den glassharde isen. Forfrosne og slitne krøp de seks i posene. Festmåltidet som de hadde fablet om første kveld etter «landkjenning», besto i at de delte den siste biten sveitserost.

Neste morgen oppdaget Nansen at klokka hans sto. Den lange og strevsomme økta kvelden før hadde forstyrret rutinene såpass at han hadde glemt å trekke den. Han spurte Sverdrup, men utrolig nok hadde også han gjort nøyaktig samme bommert. Det var selvsagt ikke så viktig i og for seg å vite hvor mye klokka var. Poenget var at for å bestemme posisjonen – lengden – måtte man kunne sammenligne «soltid» med en kjent referansetid.

Denne gangen ble forglemmelsen ikke avgjørende. De så jo fjellene i vest

60

h e lt e t i d e r

Rasjonene var knappe. Maten veies og fordeles før måltidet.

og kunne sikte på dem. Men i det klare morgenværet skjønte de at denne siste delen av ferden ikke kom til å bli lett. Det var et vilt, forrevet og ulendt fjellterreng som lå foran dem. Hav eller fjorder så de ikke noe til.

Nå begynte det å helle såpass at de kunne «ake» sledene utfor og styre dem ved å gå på ski ved siden av. Men dette var slett ikke ufarlig, for isen var oppsprukket, med nysnø i fonner som delvis skjulte sprekkene. Verre ble det om ettermiddagen, da det røk opp et haglvær og storm fra sørøst. De kom slett ikke så langt som de hadde trodd – da været letnet, virket skyggene i vest like fjerne som kvelden før.

Neste dag snødde det tett. Om kvelden kom de inn i et bratt isheng og måtte slå leir. Nansen, Sverdrup og Kristiansen utstyrte seg med «alpetau» og isbrodder. De klatret ned en slukt for å rekognosere, mens de tre andre ble igjen for å lage kveldsmaten.

De fant ingen vei videre, for islabyrinten var på det nærmeste ugjennomtrengelig, med rygger og slukter på kryss og tvers. Men de fant noe annet: vann.

For første gang på over en måned kunne de drikke seg utørste. Smeltevannet

de tre store

61

«Den halve baad» var 2,56 meter lang, 1,42 meter brei og 62 cm dyp. Verken sikker eller komfortabel, men det beste de kunne klare å lage ut av en teltbunn og vidjekratt.

sendte iskalde gys gjennom brystet og hodet, men de tre mennene drakk og drakk.

Det skulle gå enda tre dager med slitsom manøvrering av sleder og last nedover isen, med sprekker og rygger. Nansen hadde sitt alvorligste møte med isens farer her like før isvandringen var overstått. På en rekognoseringstur alene falt han ned i en sprekk, men den var så smal at han fikk holdt seg med armene på begge sider. Å bakse seg opp igjen med de massive eikeskiene spent på føttene, var likevel en kraftprøve.

62

h e lt e t i d e r

Båt av teltduk

Om ettermiddagen 24. september nådde de seks bart land. De satte fra seg sledene og lastet om det nødvendigste i sekker. Det var vondt å gå i de bratte utforbakkene, men i stedet for den golde iskappen så de nå et område der reinlavet dekket store felter. Den kvelden tente de et skikkelig bål foran teltet før de la seg – på et mykt underlag av lyng og mose.

De så nå hele tiden spor etter villrein, men ikke et eneste dyr var i sikte.

Neste formiddag klarte imidlertid Nansen å skyte en hare på ganske langt hold.

Dermed var middagen reddet, men mindre hyggelig var det å slå fast at kartet over østkysten, som de prøvde å orientere seg etter, var helt galt. Det var mye lenger ut til fjorden enn de hadde trodd. Og haren var mager – det ble bare en liten smakebit av fersk mat til hver.

Neste dag arbeidet de seg nedover en dal som var leirete og etter hvert gjengrodd med vidjekjerr. Men for Nansen var det en fest å gå der. Han fant gamle blåskjellbanker her oppe. Vannet måtte altså ha stått så høyt, et bevis på den landhevningsteorien som geologene nettopp da holdt på å utforme. Den vitenskapelige begrunnelsen for ekspedisjonen var studiet av Grønlands-isen. Landet lå jo der midt i en istid. At slike skulle ha forekommet også andre steder i tidligere tider, var en hypotese som mer og mer var kommet i geologenes fokus, men som fremdeles var omdiskutert.

De andre fem var betydelig mer interessert i hvor fjorden var akkurat da.

Og om kvelden fikk de se den under seg. Samtidig fant de spor etter inuiter, riktignok gamle spor. De hadde greid det – Grønlands indre var krysset fra kyst til kyst.

Helt framme var de likevel ikke. Ameralik-fjorden var 60–70 kilometer lang. På sørsiden av munningen lå det en inuitleir. Selv om fjellene på den siden av fjorden så noenlunde framkommelige ut, bestemte de seg for ikke å prøve å gå dit. Grunnen var enkel: Inuitene ville kanskje ikke forstå dem.

Godthaab lå en mils vei nord for fjordens innløp. Men på den siden virket fjellene ugjennomtrengelige. Dermed sto sjøveien igjen – og Otto Sverdrup påtok seg å sy teltbunnen om til en primitiv seilduksbåt, med spanter av krokete vidjegreiner. Den lignet et skilpaddeskall av form, sier Nansen. Vanskelig var det å lage årer, men aller verst ble toftene – smale og skarpe.

De andre deltakerne måtte nå gå den lange veien tilbake for å hente utstyret som var lagt igjen ved iskanten. Sverdrup og Nansen skulle ro skilpaddeskallet til Godthaab. Men den første dagen ble en lang og tung ferd med båten over sandører og leirgrunner, der de stort sett måtte bære båten og utrustningen over land mens de sank dypt nedi for hvert skritt. Om kvelden sov de rett og slett under en vidjebusk. Først langt ut på neste formiddag kunne de sette båten ned på stranda, men da hadde de vært nødt til å legge fra seg resten av bagasjen og måtte gå tilbake og hente den.

de tre store

63

Fridtjof Nansen lot seg fascinere av inuitenes samfunn, noe han formidlet i mange sammenhenger. Han ville også lære av deres ferdigheter om å overleve i Arktis.

Med bagasjen på plass var de omsider – etter et døgns bæring – klar til å starte sjøreisen.

De første to dagene gikk det tungt å ro i motvinden, men det spilte nesten mindre rolle, for det var bra med måker i området, og de fråtset i ferskt kjøtt.

Tredje dag var første oktober, det var fremdeles vind og vanskelig å ro. Til gjengjeld fant de masse krekling: de spiste «først staaende, saa siddende, men saa blev ogsaa det for besværligt, og vi lagde os ned; men nu kunde vi holde det gaaende utrolig længe».6 Utpå natten løyet vinden, og de rodde helt til rundt middagstid neste dag, da de nådde fjordmunningen. Etter et måltid dro de videre nordover, og da de måtte gi seg for kvelden, hadde de gjort unna en økt på 20 timer. I vissheten om at det ikke var langt til folk, gikk de to grundig løs på den gjenværende provianten. Særlig lekkert smakte kjøttsjokolade godt smurt inn med smør på begge sider.

Neste dag – 3. oktober – så de først inuitbosetningene utenfor Godthaab, og deretter møtte de en danske. Han spurte hvem de var og gratulerte derpå rolig Nansen, ikke med turen over isen, men med den doktorgraden han hadde

64

h e lt e t i d e r

tatt like før avreisen. Det første de to ville ha beskjed om, var båten til Danmark.

Den hadde gått – to måneder tidligere.

Dermed måtte skituren over Grønland utvides med en overvintring.

Sverdrup og Nansen kom seg i hus, fikk vasket seg og skiftet klær (de hadde gått og sovet i det samme tøyet i over to måneder), og organisert hentingen av kameratene inne i Ameralik-fjorden. To inuiter la også i vei sørover, og rakk etter fjorten dagers padling akkurat på timen å sende brev med den siste båten som gikk fra Ivigtut, ikke så langt fra Kapp Farvel. Slik kom det beskjed til Norge om at ekspedisjonen hadde nådd fram til vestkysten.

Denne uforutsette overvintringen ble av stor betydning for norsk polarhistorie. Nansen sugde til seg det han kunne av inuitenes praktiske kunnskaper.

Han skaffet seg inuit-klær, lærte seg å padle en kajakk, spiste samme slags mat som dem: «… lærer at sætte pris paa deres lækrerier, som raat spæk, raat kveiteskind, vinterfrossen krækling …».7 Han prøvde seg også på klassisk inuit-jakt med harpun fra kajakk.

Over et halvt år seinere kunne de seks mennene gjøre et triumferende inntog i Kristiania. De ble møtt ute på fjorden av en flåte med småbåter og eskortert inn til en mottagelse med faner, orkestre, spesialkomponerte marsjer.

De ble ført gjennom byen i spissen for et folketog med innslag som modeller av vikingskip og en utstoppet isbjørn.

Balto og Ravna dro hjem til Finnmark og forsvinner ut av polarhistorien, selv om det ikke skal glemmes at Balto skrev en bok på sitt morsmål om ferden.

Løytnant Dietrichson sa også farvel til et liv som kartograf og oppdager. Han viet seg i stedet til en militær karrière og endte som general.

Sverdrup og Kristiansen var fra samme bygd i Nord-Trøndelag og fikk sitt eget ikke ubetydelige triumftog inn i Steinkjer. Kristiansen giftet seg og drev den lille plassen sin. Otto Sverdrup dro til sjøs, giftet seg også snart etter, men verken han eller Kristiansen glemte Grønlands-turen. Begge fulgte nøye med på Fridtjof Nansens videre planer.

Et fartøy av hittil ukjent slag

Nansen hadde klare tanker, allerede før Grønlands-ekspedisjonen, om hvordan man skulle komme seg til det ypperste målet – eller førstepremien, om man vil – for polarforskningen i Arktis: selve Nordpolen. Isen var rett og slett ugjennomtrengelig, og noen teknologi for å bevege seg oppe på isflaten fantes ikke, utover å gå på føttene eller bruke truger og selv slepe med seg alt det nødvendige på kjelker. (Riktignok hadde engelskmennene eksperimentert med hunder, uten stor suksess.)

På det tidspunkt da Nansen og hans menn kom hjem fra Grønland, ble

de tre store

65

«rekorden» holdt av den amerikanske løytnant Lockwood, som var deltaker på en ekspedisjon ledet av offiseren Adolphus Greely. De gikk med båt gjennom Smith Sound mellom Grønland og Ellesmere Land, og opprettet en base på 81° 45’ n. br. Løytnanten nådde 83° 24’ på en tapper sledetur med en grønlandsk inuit som hundefører.

Greely var en dreven organisator – innenfor hærens signaltjeneste. Ekspedisjonen hans var militært organisert, med mannskaper som ikke hadde den ringeste erfaring fra polarområdene. De to årene i leiren gikk noenlunde bra.

Men ekspedisjonen baserte seg på en unnsetning som aldri kom – ett skip snudde på grunn av isen, det neste året kom et nytt som ble skrudd ned. Så kommanderte Greely marsj sørover gjennom isødet, og havnet til slutt i en improvisert leir der mannskapene «døde tomme for tomme» av frost, skjørbuk og sult. Av de 24 deltakerne overlevde Greely selv og fem andre – blant annet fordi noen av dem i ytterste desperasjon trolig grep til den siste utvei: De spiste av sine døde kameraters lik.8 Både engelskmenn og amerikanere hadde ivrig forsøkt å ta seg fram til Jordens nordligste punkt, men uten videre suksess.

Det var en annen amerikansk ekspedisjon som interesserte Nansen mest: «Jeannette»-ekspedisjonen, ledet av offiseren George De Long, som hadde gått inn i Polhavet gjennom Beringstredet. Den bygde på hvalfangernes erfaringer: Satt de fast i isen her, drev de nordover. Man mente at den nordgående strømmen var ganske varm og sørget for åpent hav langt nordover, noen optimister håpet det strakte seg hele veien til polen. Det håpet ble bokstavelig talt knust. «Jeannette» frøs inne alt på 71° 35’ n. br. og drev med isen i to år til 77° 15’. Der ble skuta skrudd ned. Av mannskapet på 33 kom bare 13 levende fram til bebodde strøk i Sibir etter å ha gått over isen. De Long selv var ikke blant dem. Han nådde land ved Lena-deltaet, men uten skikkelig kart gikk han seg ubehjelpelig fast i villnisset av myrer og elvefar.

Tre år etter «Jeannette»s forlis i 1881 kunne Nansen lese i avisen at gjenstander som utvilsomt måtte stamme fra vraket, var funnet – av alle steder på sørvestkysten av Grønland. Han la denne opplysningen sammen med et enda merkeligere funn omtrent på samme sted av et kastetre (et inuitisk fangstredskap) fra Alaska, og sammenlignet med tresortene i den rekveden som regelmessig drev inn mot Grønlands kyster.

Nansen var ikke den første som var inne på tanken om at det måtte gå en sterk havstrøm fra Alaska, nordover i retning av Nordpolen og derfra sørover igjen mot Grønland, der den løp ut i den samme Øst-Grønlandsstrømmen som ga ham sånne problemer under forsøkene på å gå i land på østkysten. Han hadde ideen fra meteorologen professor Mohn. «Jeannette»-ekspedisjonen hadde for så vidt vært inne på noe. Nansen skjønte imidlertid at det ikke nyttet å seile med strømmen. Man måtte helt klart drive med isen. Altså måtte det bygges et fartøy av hittil ukjent slag – en spesialkonstruert «balje» som ikke lot seg skru

66

h e lt e t i d e r

Polarstormene kan være nådeløse. Her er mannskapet på «Germania»-ekspedisjonen på Grønland i et forrykende uvær i 1868. Ekspedisjonen var initiert av den tyske geografen dr.

Petermann.

Med «Fram» skulle Nordpolen legges under norsk kjøl. Fra sjøsettingen i Larvik i oktober 1892.

Eva Nansen var gudmor.

ned av isen, men tvert imot ble løftet opp. I tillegg måtte skutesidene være ekstremt sterke, og svært gjerne holde godt på varmen.

Dette var teoretiske spekulasjoner. Men da Nansen la planen offentlig fram etter Grønlands-ekspedisjonen, hadde han en god del praktisk læring bak seg.

De amerikanske og engelske ekspedisjonene holdt ikke mål rent organisatorisk.

For det første var de altfor store. Hvis ulykken var ute, og man måtte forlate båten og leve «off the land», krevdes det ikke bare praktisk jegererfaring. Man burde også være så få som mulig til å dele byttet.

For det andre fungerte ikke den tradisjonelle oppdelingen i menig mannskap på den ene siden, offiserer og vitenskapsmenn på den andre. Under «Jeannette»-ekspedisjonen hadde den militære organiseringen hatt bisarre og tragiske følger: De Long hadde av disiplinære grunner kommandert menn ut av tjeneste mens mannskapet slet seg nesten til døde med å dra båter og forsyninger over pakkisen.

Det som trengtes, var ikke en viss numerisk mannskapsstyrke, men kompetanse. Og kompetansen til å overleve under ekstreme forhold var høyest hos alminnelige, praktisk anlagte menn: en Sverdrup, som riktignok også var skipsoffiser, en Kristiansen, husmannsgutten som behersket både gevær, hammer

68

h e lt e t i d e r

og skomakersyl. Ettersom suksess – og overlevelse – var avhengig av hver enkelt deltaker, burde mannskapets medlemmer likestilles i det daglige, ved at alle bodde og spiste sammen. Dette var så langt fra noen selvfølge, tvert imot var «Fram»-ekspedisjonen trolig den første som ikke hadde separate messer og oppholdsrom for offiserer og mannskap.

Dessuten innså Nansen etter hvert at det ikke var nødvendig å gå inn Beringstredet, noe som på 1890-tallet, før Panamakanalen, ville ha medført en reise halve jorda rundt, siden man da måtte ha seilt gjennom Suezkanalen og over Det indiske hav. Nesten på samme dag i 1879 da «Jeannette» gikk inn gjennom stredet, kom svenske Nordenskiöld og hans «Vega» ut av det. Nordenskiöld hadde seilt fra Vardø, og dermed demonstrert at det trass i store isvansker fantes en Nordøstpassasje. Nansen kunne ta samme vei til et passende startpunkt for isdriften.

Planen om å drive med isen møtte en internasjonal skepsis som grenset til latterliggjøring. «Historien om arktiske oppdagelsesreiser inneholder nok tåpeligheter om de ikke også skal bære byrden av dr. Nansens ulogiske plan for selvødeleggelse,» skrev Greely,9 som for så vidt satt inne med en god del ekspertise nettopp på selvødeleggelse. Greely trodde for det første at Nordpolen lå midt inne på et stort landområde, så det var nytteløst å drive dit, for det andre

«Fram» skulle konstrueres slik at isen ikke fikk tak i skroget og være så sterkt at hun kunne motstå alt tenkelig press. Resultatet ble ei skute som var «mindre beregnet på hurtighed og seilads end på at danne et sikkert og varmt tilholdssted».

Nansen med sine 12 utvalgte.

at det var umulig å overleve så lenge i isødet og for det tredje at ethvert skip, uansett konstruksjon, til slutt ville bli knust av isen. Variasjoner over disse innvendingene kom fra mange fagfolk.

At det kunne være ukjent land der nord, så Nansen for sin del slett ikke på som noen hindring. Tvert imot ville jo da ekspedisjonen gjøre nye og viktige oppdagelser. Etter hvert kom han imidlertid til at strømteorien talte imot store landmasser. Når det gjaldt å overleve, erklærte han fyndig at det bare kom an på to ting: gode klær og mye mat.

Men innvendingen om isens krefter lot seg ikke avfeie. Til det hadde altfor mange forgjengere mistet skip og utstyr. Nansens svar var at ingen tidligere farkoster hadde vært konstruert bare med dette formålet for øye. Han allierte seg med den fremragende og berømte båtbyggeren Colin Archer i Larvik, som la all sin kunnskap i foretaket. Ikke mindre viktig var det at Otto Sverdrup ble trukket inn i arbeidet. Resultatet ble «Fram», en bred og rundbunnet, skonnertrigget skute som også hadde dampmaskin om bord.

Med god grunn var Nansen stolt av «Fram». Opprinnelig hadde han tenkt seg at ekspedisjonen skulle bestå av tolv mann, men i Tromsø på vei nordover hyret han nokså impulsivt en til. Dermed ble de tretten om bord på den årelange ferden. Tretten-tallet spilte slett ingen rolle, erklærte imidlertid Nansen. De var i virkeligheten fjorten, for «Fram» hadde like mye personlighet som et menneske.

Sverdrup var selvskreven skipsfører om bord på «Fram». Selv om idealet var allsidige deltakere, trengtes det selvsagt noen med spesifikk sjømannserfaring.

Foruten Sverdrup tok Nansen med en styrmann, to maskinister, en kokk, to mann med variert ishavsbakgrunn og et par som nærmest måtte kalles altmuligmenn. I tillegg kom en nyutdannet lege og botaniker, en løytnant som fikk opplæring i å gjøre vitenskapelige observasjoner – og en fremragende turner.

Den siste var så ivrig etter å være med at han tok jobben som fyrbøter, uten akkurat å ha noen erfaring med slikt, han var nettopp uteksaminert fra Krigsskolens nederste avdeling. Hans navn var Fredrik Hjalmar Johansen.

Denne tre til fem år lange ferden i den forholdsvis lille skuta – 39 meter lang og 11 meter på det bredeste – var et storstilt basketak med verdens verste klima og en logistisk utfordring uten angrefrist, siden alt nødvendig måtte pakkes med før start. Men den var også et dumdristig psykologisk eksperiment, der tretten menn med forskjellig bakgrunn, temperament og sosial status skulle leve bokstavelig talt side ved side, døgnet rundt, i flere år, ikke bare fullt beskjeftiget under en arbeidskrevende seiltur, men hjelpeløst innefrosset i måned etter måned.

Vi vet ikke hva slags tanker Nansen gjorde seg om dette. Men vi vet hva De Long mente om saken, mens han ennå satt noenlunde trygt om bord på «Jeannette»: Forsynet kunne aldri ha pønsket ut en strengere prøve på en manns psykiske eller fysiske utholdenhet.10 Og følgende hjertesukk kom fra Greelys

de tre store

71

nestkommanderende alt den andre sommeren, da mannskapene fremdeles satt i en varm hytte, med mat og klær nok: Vi er «en lykkelig kvartett», skrev han ironisk om livet i offiserenes rom. «Vi sitter ofte tause en hel dag. Deilige utsikter foran fire måneders vintermørke.»11

Mot nord

Den konsekvente vektleggingen av «Fram»s egenskaper i isen gjorde skuta til noe av en prøvelse under vanlig seilas. Den rullet og slingret, og alt på jomfruetappen langs Sørlandskysten hadde et uvær demonstrert at dekkslasten måtte sikres bedre. Dessuten var Nansen og flere med ham blitt grundig sjøsyke.

Nordover hadde de imidlertid stort sett godt vær. Turen lignet et triumftog på forskudd, med småbåtkonvoier og salutter fra land. Her og der var det også fest, ikke minst i Vardø, siste havn i Norge. Nansen hadde praktisk talt ikke alkohol med om bord – så det var kanskje ikke så rart at enkelte besetningsmedlemmer benyttet anledningen til en solid rus. Verken Nansen eller Sverdrup var særlig begeistret, og begge hadde lang hukommelse for slike ting.

Det var en fullastet «Fram» som dro nordøstover fra Vardø, med forsyninger for fem år om bord. Det viktigste var naturligvis maten. Tidligere polarekspedisjoner hadde hatt store problemer på det området, ikke bare med sult, men kanskje like mye med den fryktede skjørbuken. Den engelske marinen hadde i et par hundre år med stort hell praktisert tvungen utdeling av sitroneller limesaft til mannskapene på lange sjøreiser, men ingen – heller ikke Nansen eller hans ernæringsrådgiver professor Sophus Torup – visste ennå at det er mangel på vitamin C som forårsaker sykdommen. Det ble satset på variasjon i kosten, ikke bare saltet og tørket mat, men også hermetikk, tørrede frukter og grønnsaker, syltetøy og marmelade.

C-vitamininnholdet i alle slags lagrede matvarer synker imidlertid fort.

Nansen visste at inuitene klarte seg utmerket på sitt kosthold, som han jo hadde studert inngående på Grønland. Når ekspedisjonen ikke fikk noen skjørbukproblemer, skyldtes det nok vesentlig en annen faktor: De spiste mye ferskt kjøtt, fra dyr de selv skjøt. Mennesket har mistet evnen til å syntetisere vitamin C i kroppen, mens de fleste andre dyr kan dette – rått kjøtt er rikt på vitaminet.

Selv om tilberedningen ødelegger mesteparten av vitamininnholdet, hjalp dette tilskuddet godt.

Ellers hadde ekspedisjonen selvsagt med seg vitenskapelige instrumenter.

Et par store skipsbåter skulle brukes til evakuering hvis det tross alt skulle gå galt med «Fram». Seks mindre båter til forskjellig bruk var også om bord. 600 bøker skulle sørge for at deltakerne hadde noe å beskjeftige seg med. Leselys skulle de ikke mangle: Som noe ytterst moderne var skuta i tillegg til parafin-

72

h e lt e t i d e r

Kart med «Fram»s rute og Nansens og Johansens skitur.

lampene utstyrt med elektrisk lys; kraften kom fra en dynamo som kunne drives av en vindmølle. Dynamoen kunne også drives med muskelkraft – et slags løpehjul! Denne fiffige kombinasjonen av mosjons- og opplysningsinnretning kom imidlertid aldri i bruk.

I Khabarovo, en liten bosetning ved Jugor-stredet mellom sørspissen av Novaja Zemlja og det sibirske fastlandet, ble så den siste lasten tatt om bord: trekkhunder fra Sibir. Nå kan man spørre seg hva man skulle med sledehunder på en innefrosset båt – det kunne være av den største betydning «i forskjellige tilfelle», skriver Nansen noe svevende. Et slikt tilfelle kunne selvsagt være evakuering. Men Nansen visste svært godt at det skulle mye til om isdriften førte dem nøyaktig over polpunktet.

Av de store amerikanske ekspedisjonene hadde han mest lært hvordan ting ikke skulle gjøres. Høsten 1892 hadde imidlertid en ung Kristiania-gutt holdt et foredrag i Det Norske Geografiske Selskab, som i høy grad var lærerikt.

Eivind Astrup hadde overvintret to ganger på Nord-Grønland med amerikaneren Robert E. Peary. Peary hadde med sitt lille mannskap slått inn på en ny og logisk vei innen polarforskning. Han hadde så å si gone native, og lært det han kunne av de lokale inuitene. Han brukte inuitklær – og hundeslede.

de tre store

73

Solformørkelse var ett av mange naturfenomener mannskapet på «Fram» fikk anledning til å studere.

Her tar Johansen, Nansen og Scott-Hansen observasjoner 6. april 1894.

Slik hadde Astrup og han sommeren 1891 tilbakelagt rundt 2000 km på 97 dager, og dermed grovt regnet holdt dobbelt hastighet av det Nansen hadde klart på sin Grønlands-ferd.

Fridtjof Nansen skrev straks til dem begge og ba om tekniske detaljer.

Han var innstilt på å forlate «Fram» og legge ut på en ski- og sledeferd til selve polen, med bare én ledsager, etter mønster av Peary og Astrup. Dette var likevel noe han nødig sa rett ut.

3. august 1893 ble de siste brev hjem skrevet, og «Fram» gikk ut fra Khabarovo med 34 gneldrende hunder på dekket. Nå skulle de gjennom stredet og inn i Karahavet, og begynte å frykte isen. Fra tønna 34 meter over dekk kunne utkikken imidlertid melde at det var isfritt langs land, så langt øyet rakk, selv om isen lå tett og tung lenger ute. Men etter et par dager tetnet isen, og tåke gjorde det ikke lettere å ta seg fram. De la til, gikk i land og gjorde observasjoner. Landet var lavt, grått, vasstrukkent og med lite plante- eller dyreliv unntatt tamreinen til samojedene. Kystlinjen stemte dårlig med kartene.

13. august kom de ut i åpent vann. Men nå møtte de en jevn og sterk østavind, og den tunge, brede båten krysset dårlig. I flere døgn kom de knapt av flekken. Den 18. var Otto Sverdrup oppe i tønna for å se etter hvalross eller isbjørn på isflakene. I stedet så han – til allmenn forbauselse, for denne strekningen var tidligere seilt av flere – noen lave øyer som ikke sto på kartet.

Dermed ble Sverdrupøyene døpt.

Det skulle vise seg at det ikke ble den siste navngivingen. Leia østover var pepret både med ukjente øyer og – hva verre var – uberegnelige grunner.

Nordenskiölds kartskisser var relativt unøyaktige. Én observasjon viste at «Fram» ifølge kartet befant seg 14 kilometer inne på land! Verre var det at vinteren var i ferd med å komme, alt i slutten av august, og Nansen måtte se i øynene at de kunne komme til å fryse inne her rett utenfor kysten av Sibir, bare drøyt halvveis dit han hadde tenkt seg. Han forsøkte å trøste seg med at det var sel i sjøen og villrein på land, samt at det åpenbart var store geografiske oppgaver å gå løs på, men det hjalp ikke stort.

Imidlertid sneglet de seg videre. En storm brøt opp isen akkurat i rette øyeblikk, de satte alle seil og ga full damp, og 9. september passerte «Fram» Kapp Tsjeljuskin, det nordligste punktet på noe fastland i verden, på 77°41’ – 6°30’ lenger nord enn Nordkapp. Dermed kunne de gå sørøstover i Laptevhavet og få noe mindre is. Etter å ha fylt opp proviantlagrene med kjøtt fra velvoksne hvalrosser, kom de til og med ut i åpent hav, og stevnet trøstig nordover igjen, inn i et område de regnet med skulle være forholdsvis isfritt.

Optimismen var stor. 19. september var de tilbake på 77° nordlig bredde.

Nansen sa seg forsiktigvis fornøyd om de nådde 78° før isen festet grepet, mens Sverdrup hadde andre forventninger. Han regnet med at de skulle komme godt over 80°, ja, mer eller mindre i spøk snakket han om 85° og mer enn det. Fugle-

de tre store

75

livet ble mer og mer sparsomt, et klart tegn på at de fjernet seg fra ethvert landområde og hadde kurs rett ut på åpent – eller islagt – hav.

Men alt den 20. skriver Nansen i dagboka: «Der velted hele drømmetoget!»12 Brått og uforberedt møtte de en massiv iskant. Det eneste de kunne gjøre, var å gå langsmed kanten for å se om det gikk noen bukter nordover inn i isen. På den måten nådde de vel 78°30’. Der fortøyde de til et stort iskoss, og forberedte seg på den lange vinternatten.

Det var ikke meningen at overvintringen skulle være noe latmannsliv. Flere «verksteder» ble organisert, om bord eller ute på isen, slik at forefallende arbeid kunne bli utført. Vindmøllen ble satt opp for å gi elektrisk lys – det viste seg at «løpehjulet» ikke kom i bruk, det var nok annet å drive med på «Fram». Av og til måtte skuta pumpes, men mindre og mindre etter som den frøs inne.

Etter desember 1893 ble ikke pumpene brukt før sommeren 1895. Dette var et klart bevis på «Fram»s overlegne konstruksjon. «Jeannette» hadde hatt fryktelige problemer med lekkasjer, og brukt mye av kullagrene til å kjøre dampdrevne pumper gjennom hele vinteren. Bare en overmenneskelig innsats fra mannskapet hadde hindret at båten rett og slett ble fylt – på det verste tok «Jeannette» inn 15 000 liter vann i timen!13 Dessuten var «Fram» ute på et vitenskapelig tokt. Dag og natt ble det gjort meteorologiske observasjoner hver fjerde time. Når været tillot det, måtte det gjøres astronomiske observasjoner for å bestemme posisjonen, noe som ble fulgt med største spenning og var avgjørende for stemningen om bord. Jordmagnetismen ble regelmessig målt, nordlyset studert og beskrevet, isen målt og undersøkt.

Nansens spesielle vitenskapelige område var dyrelivet i havet – han hadde skrevet sin doktoravhandling om slimålen. Nå ble han som en dyd av nødvendighet nødt til å beskjeftige seg også med oseanografi. Dermed kom han ganske snart til å oppdage at det var noe som ikke helt stemte i teorien om den sterke strømmen over polområdet fra øst mot vest. En av de enkleste regelmessige målingene var å foreta alminnelige loddskudd for å bestemme havdypet. Men allerede noen dager før de la til ved iskanten hadde han fått problemer med dette. Loddlinen hans var simpelthen ikke lang nok.

Nansen hadde – i pakt med den alminnelige oppfatningen i fagkretser – gått ut fra at Polhavet var ganske grunt. Dette var en forutsetning for at strømmen virkelig skulle være kraftig: Jo mindre vannmasser som skulle beveges, desto større virkning ville det vannet som beviselig strømmet ut ved ØstGrønland ha.

En av de første arbeidsoppgavene om bord ble dermed å skjøte sammen lengre loddliner. Havet var i virkeligheten så dypt at det ble en oppgave for nesten hele mannskapet å senke og hale linen. 4. oktober målte Nansen 1500 meters dyp.

76

h e lt e t i d e r

Hjalmar Johansen og Sigurd Scott-Hansen slår tida i hjel med et slag halma.

Helt i begynnelsen virket likevel strømmen som en noenlunde pålitelig framdriftskraft. 29. september krysset de 79°, innefrosset og fortøyd. Men så satte det inn med nordavind, og de drev tilbake, først til 78°47’, så til 78°35’.

Humøret sank merkbart om bord. Samtidig begynte isen å skru, det knaket på alle kanter, og «Fram» ble hevet et par fot i været før hun sank ned igjen: «Det begynder så sagte at knirke og klage langs skibssiden. Så stiger det gjennem alle tonearter; nu klager det i høie, syngende lyd, nu brummer det, og knurrer det, så smelder det, og skuten skvetter et stykke op,» skriver Nansen poetisk, og fortsetter stolt: «Det er en lun hygge ved at sidde og høre på alt dette leven og vide at skuten er sterk, – det var de som for lenge siden hadde været knust.»14 Det var nok delte meninger om bord når det gjaldt hyggen ved å høre og kjenne de enorme iskreftene. Garder og koss skrudde seg opp til 6–7 meters høyde mens de beveget seg langsomt og uimotståelig. Store råker sprang opp og klappet igjen. Det var ingen tvil om at isen beveget seg, i rykk og napp, fram og tilbake – men gjennomgående feil vei.

Besetningens trøst ble å stelle med hundene, som nå var sluppet ut på isen etter å ha stått bundet om bord på hele turen. I tillegg kom en og annen spennende isbjørnjakt. Ellers måtte de hygge seg som best de kunne – ikke minst med tre rikelige måltider om dagen, samt ekstra bevertning ved alle «høytidsdager»,

de tre store

77

slik som årsdagen for «Fram»s sjøsetting. Legen, dr. Blessing, begynte med månedlige helseundersøkelser, og kunne snart slå fast at mannskapet ikke akkurat led noen fysisk nød. De fleste la jevnt og trutt på seg.

8. november hadde skuta drevet sørover til 77° 43’, altså omtrent på høyde med Kapp Tsjeljuskin. Nansens humør var ikke godt. Han forsøkte å se det hele under evighetens perspektiv, men driften sørover tærte stygt på selvbildet: «Min plan ligger knust. Mine teorier, mit slot, hvor jeg breded mig selvsikker, høit over alle tåbelige indvendinger, – ved det første vindpust styrter det sammen som et korthus.»15 I tillegg kom den nagende samvittigheten over å ha forlatt kona Eva – de hadde bare vært gift i fire år – og den nyfødte datteren Liv. Da snudde hellet – eller strømmen – seg, om enn langsomt. «Fram» begynte å drive, sakte og med mange tilbakeslag, i noenlunde nordlig retning. Sola forsvant, skruingen var like sterk, temperaturen sank drastisk. Det viste seg at skuta ikke var så godt isolert som Nansen håpet, mannskapene ble plaget med rim i lugarene sine, selv om de nok hadde det langt mer komfortabelt enn tidligere overvintrere i nord. Men det bar tross alt nordover. 9. desember krysset de igjen 79°.

På fritiden leste de, spilte kort, røykte og pratet. Nansen selv holdt en viss avstand. At han var dis med mannskapet, betydde ikke noe spesielt, det var tidens normale omgangsform. Men han satte seg sjelden ned ved kortbordet eller trakk inn i byssa sammen med en gruppe røykere (det var vanligvis røykeforbud i salongen). Heller satt han i sin egen lugar og skrev melankolske betraktninger i dagboka: «Jeg læser om sæterliv og høifjeld, og blir hugsyg og margstjålen. Hvorfor tænke på det? Det tar jo år og dag inden en skal se det igjen.

Dette går sneglens dræbende gang, bare ikke så sikkert.»16 Dette ensformige dagliglivet ble punktert av brå dramatikk. Da den garvede ishavsfareren Peder Hendriksen gikk ut for å se hva hundene gjødde så intenst på, møtte han en isbjørn. På glatte tresko prøvde han å løpe tilbake mellom skrugarder og koss, men det gikk ikke bedre enn at han falt. Bjørnen angrep og bet ham i hoften. I mangel av våpen slo han bjørnen med lykten så hardt han kunne. Dermed vant han såpass med tid at han kom seg om bord. De andre rykket ut og skjøt bjørnen ved skutesiden, den hadde åpenbart tenkt seg etter Hendriksen.

I tillegg til at bjørnen tok to hunder, spredte den forskrekkelse og forvirring. Ingen hadde ventet isbjørn så langt fra land. Annenmaskinist Lars Petterson var kanskje den mest allsidige tusenkunstner om bord. Han hadde blant annet jobben som «smed», og smidde til en grufull bjørnesaks, som ble rigget opp med åte i litt avstand fra skuta.

Julaften var det måneskinn og 37 kuldegrader. Festmat, julebakst og medbrakte gaver kunne ikke skjule at det gikk sakte nordover: Posisjonen var 79° 11’ n. br. Men det var taler, dikt og et ekstranummer av «skipsavisen» Framsjå,

78

h e lt e t i d e r

der blant annet den uheldige Hendriksen, med sin ishavserfaring som harpunér, godmodig fikk gjennomgå for sitt dårlig forberedte møte med bjørnen: «Vår harpunér er lysets mand/han bærer løgten i sin hand/og talen er naturligvis/ om bjørnejagt her nord på is.»17 Det er likevel ikke fritt for at hjemlengselen river. De fleste har kone og barn hjemme, og ingen vet hvor mange flere julekvelder det vil gå før de kommer tilbake. I et anfall av pessimisme beregner Nansen litt seinere på vinteren driften til åtte år med den farten de holder! Også Sverdrup er irritabel, om han helst ikke viser det åpent. Men i dagboka skriver han: «… men sikkert er det at her findes ikke den minste antydning til nordgående strøm, som vi har stolet så meget på og som var så aldeles påtagelig for alle og enhver som de herrer videnskabsmænd sagde.»18 Nyåret 1894 bød først og fremst på kulde, ned mot 50 grader. 2. februar krysset «Fram» 80° nord. Men så bar det sørover igjen, og først fjorten dager

Skipsavisa Framsjå hadde også med tegninger av Peder Hendriksens møte med en isbjørn.

seinere var de på samme bredde, der de holdt seg resten av måneden. En dybdemåling med en line på nesten 3 500 meter ga ingen bunn, og en vittig sjel mente det måtte være det hullet som jordaksen stakk opp av, de forsøkte å lodde.

Mot slutten av februar kom sola tilbake, og mannskapet begynte å prøve skiene i det rufsete «terrenget» gjennom skruisen. Doktorens målinger viste nå at de fleste hadde sluttet å legge på seg, enten det nå skyldtes mosjonen eller det triste faktum at det ikke lenger ble servert øl til middag. Lageret var tomt.

«Fram» rørte litt på seg igjen – sørover, så langsomt, langsomt nordover.

Først 7. april kunne de notere ny «rekord» – 80°15’. Nansen prøvde å overbevise seg selv om at det vitenskapelige utbyttet var det viktigste, ikke polpunktet, som var og ble en «forfengelighetssak». De mer politisk bevisste blant mannskapet fortolket driften som en kamp mellom framskritt og reaksjon – etter god venstrevind og fart nordover kom høyrekreftene til roret, med stillstand og drift bakover som resultat!

Men det ble vår, så sommer og evig dag. Nansen trente hundekjøring, og det var ikke med tanke på evakuering, «Fram» lå der like tett og trygg. Utpå sommeren gjorde imidlertid råker og snøsmelting det lite framkommelig både med sleder og på ski. Til gjengjeld bar det nå nordover, helt til 81°52’ før det atter en gang kom et tilbakeslag.

Sommeren 1894 ble temmelig lang. Sankthans ble «feiret» med sludd, nordavind og dermed følgende drift sørover. Stemningen om bord tok naturligvis preg av den manglende framdriften og utsikten til enda en vinter omtrent på samme breddegrad som den forrige. Ga observasjonene et dårlig resultat, ble alle gretne og innesluttede: «Men tretten slige tause mænd, skal jo paa den anden side ikke bidrage til at løfte stemningen,» skrev altmuligmannen Bernhard Nordahl i dagboka.19

Beslutningen

I september hadde de ligget innefrosset i et år. Nansen regnet med innbitt optimisme på driften, ut fra de forskjelligste forutsetninger. For retningen var jo temmelig riktig, det var bare farten som ble så fortærende liten med alle disse fram- og tilbakeskrittene. Deretter gikk han ut på isen og utvidet forsøkene med hundekjøring til å omfatte fullastede sleder.

Så var det bare å forberede seg på en ny vinter i isen. Det ble slått et stort telt over skuta, som lunet betraktelig. Nansen sa også fra at denne vinteren kunne man fyre etter ønske i salongen, så problemene med kondens og rim i kahyttene ble mindre. Det var kull nok.

Det han foreløpig ikke sa, var at denne vinteren – altså 1894–95 – var hans siste om bord. Ved det første tegn på vår aktet han å legge i vei nordover,

80

h e lt e t i d e r

sammen med en av mannskapet. Kunne amerikaneren Peary og guttungen Astrup greie en slik tur, måtte vel en garvet grønlandsfarer i sin beste alder (Nansen fylte 33 den høsten) med en veltrent og noenlunde hundevant ledsager klare det. Peary hadde ikke engang gått på ski, men holdt seg til truger.

Nansens mange beregninger over vekt, proviant, hastighet og retning var kanskje i utgangspunktet nøkterne, men i virkeligheten var det så mange uforutsigbare faktorer i det totalt ukjente området han hadde tenkt seg inn i, at de bare hadde karakter av noenlunde kvalifiserte gjetninger. Isdriften var ett eksempel – de hadde jo selv opplevd at den kunne være uforutsigbar. I heldigste fall fikk de den med seg, var de riktig uheldige, kunne isen drive i motsatt retning slik at de ikke kom av flekken. Det var jo heller ikke snakk om å vende tilbake til «Fram». Den ville i mellomtiden ha drevet videre og ville være umulig å finne.

Tomannsekspedisjonen måtte gå tilbake over polarisen til et eller annet ugjestmildt kystland: «... har en først nåd kyst, må jo et hvert skikkeligt menneske kunne livberge sig ved jagt, enten det blir efter stort eller småt, bjørn eller tanglopper.»20 Sakens innerste kjerne var at Nansen slett ikke ville tilbake til «Fram».

Han ville hjem – helst som polarhelt med nordpol-skalpen i beltet, men om så var, også uten den triumfen. Planen var å nå land på Svalbard og ta seg sørover på øygruppa så tidlig at det fremdeles fantes fangstskuter i farvannet som skulle til Norge før vinteren. Stemningen om bord, følelsen av å være fanget i isen, kanskje i flere år, uten virkelig å få utrettet noe, kanskje også den dårlige samvittigheten overfor kone og datter – alt dette gjorde at Nansen var villig til å ta sjansen på å forlate den trygge skuta og gi seg ut i isødet.

Spørsmålet var hvem som skulle bli med. Det naturlige førstevalget var Sverdrup, den eneste om bord Nansen sa «du» til, en mann han kjente og som hadde vist sine fremragende ferdigheter i disiplinen overlevelse. Men begge to – sjefen og kapteinen – kunne ikke forlate «Fram», som tross alt skulle føres trygt tilbake til Norge. Nansen var fullt klar over at han berøvet skuta to mann og viktige ressurser om det skulle bli evakuering, først og fremst hundene.

Hjalmar Johansens tjeneste som fyrbøter hadde av gode grunner opphørt da «Fram» la seg pent til rette i isen. Han hadde i stedet arbeidet som assistent ved de meteorologiske observasjonene, en kald og kjedelig jobb han utførte uten å klage. Fysisk sett var han den best utrustede av samtlige. I tillegg brukte han mye tid sammen med hundene, og ble en brukbar hundekjører.

Otto Sverdrup likte den stillferdige, tretten år yngre Skiens-gutten (Johansen hadde fylt 27 år i mai 1894), og ville gjerne ha forsøkt polturen selv, sammen med ham. Nå anbefalte han Nansen å ta med seg Johansen, som svarte ja på sekundet da han ble spurt. Selvsagt syntes han det var et ærefullt oppdrag – dessuten hadde også han en som ventet, en ungdomsvenninne han håpet å gifte seg med. Utsikten til å komme tidligere hjem dempet ikke lysten på turen.

de tre store

81

Fra første forsøk mot Nordpolen. Utstyret var for tungt, og Nansen måtte gjøre nye prioriteringer.

Hundene var lykkelig uvitende om at de sto på proviantlista.

Dermed ble det en hektisk aktivitet om bord på «Fram». Alle mann ble satt i arbeid for å utstyre de to polfarerne. Fire sleder skulle snekres. Otto Sverdrup sydde soveposer av reinskinn og deretter seil til sledene. Petterson passet nå byssa til de andres store tilfredshet, mens styrmann Jacobsen hadde overtatt som smed. Jacobsen smidde økser og annen redskap. Den opprinnelige kokken, Kragerø-mannen Adolf Juell, hadde den viktige jobben med å sy og tilpasse seletøy til hundene. De som var verst til å gnage på selene, fikk spesialutstyr med innsydd ståltråd.

Nansen og Johansen gikk med to klokker på seg og sjekket dem daglig mot kronometerne om bord for å velge den beste. Én ting var å få en unøyaktig lengdegradsbestemmelse på Grønland, der de jo likevel måtte gå vestover til de fant kysten. En helt annen ting var det polare isødet. Enten returen skulle gå til de ørsmå Sjuøyene nord for Svalbard eller til Kapp Fligely, nordspissen av Frans Josef Land, var det snakk om temmelig hårfin navigering i et «landskap» som overhodet ikke ville by på faste holdepunkter.

Den siste, sørligste etappen på tilbaketuren ville nødvendigvis komme langt utpå sommeren, og de måtte regne med åpent vann. Derfor skulle de – i tillegg til proviant for seg selv og hundene – også slepe med seg to smekre, ferdigsydde seildukskajakker. Nansen husket misfosteret av en båt fra Grønlands-ferden.

Nå hadde han lært av inuitene hvordan man virkelig tok seg fram på vannet.

Arbeidet med utrustningen bedret ikke akkurat stemningen om bord.

Nansen var ubesluttsom, hengte seg opp i detaljer og «kommer således ikke af pletten»,21 skriver Sverdrup irritert i dagboka. Men én fordel så de andre ved

82

h e lt e t i d e r

turen: Hvis de to kom før dem hjem, kunne de ha brev med til dem som ventet i Norge – post via Nordpolen! Dermed blir juledagene 1894 fylt med brevskriving. Dessuten brakte desember sønnavind og plutselig fart i driften.

13. desember kunne de holde stor fest: Dagen før hadde de nådd 82°30’ n. br. og dermed satte «Fram» rekord og var det skip som hadde vært lengst nord.

I dagene som kom, blåste det opp fra sørøstlig retning, med storm i kastene.

Julen ble feiret i vissheten om at det bar videre nordover, men været tillot ikke observasjoner. Første juledag fikk observatør Scott-Hansen et glimt av stjernehimmelen og mente de måtte være kommet nord for 83°20’, altså helt i nærheten av løytnant Lockwoods rekord.

Bevegelsene i isen satte imidlertid også fart i skruingen. Det smalt i skuta, råker åpnet seg så hundene falt uti. Kasser og annet som var stablet ute på isen, måtte flyttes. 3. januar ga Nansen ordre om at forsyninger, telt og kokeutstyr ble båret ut av «Fram» og satt klart til evakuering. En veldig skrugard tårnet seg opp og nærmet seg skuta, som fikk mer og mer slagside til babord. 5. januar hadde skrugarden nådd skipssiden, den var på høyde med dekket og vel så det. Telttaket begynte å synke inn under vekten av is som kom sigende innover.

Klær og livbåter var brakt ut på isen, og nå kommanderte Nansen alle mann på dekk. Otto Sverdrup hadde tatt situasjonen med ro, han satt sant å si i badestampen da ordren kom, og fikk det heller travelt. Det brakte og smalt mens isen veltet seg over «Fram», hundene holdt på å bli knust og måtte berges ut i siste øyeblikk. Sekker og personlig utstyr ble brakt i relativ sikkerhet på isen.

Da stanset skruingen. Den lave babord side av «Fram» var begravd i is, men presenningen over dekk hadde holdt. Mannskapet gikk om bord igjen for å få litt søvn. De sov i fulle klær, og alle dører sto åpne, slik at isen ikke skulle klemme dem igjen hvis skruingen tiltok. Men før de gikk til køys, forsynte mennene seg det de kunne av «luksusvarer» som måtte bli igjen ved en evakuering: kaker, konfekt og slikt.

Dagen etter hadde skuta rettet seg litt opp, og mannskapet prøvde å hakke vekk litt av isen – i det minste ned til rekka på babord side. Det ble klarvær, og navigatøren kunne triumferende melde posisjonen: 83°34’! Dermed kunne de tretten regne seg som de mennesker på jorda som hadde vært lengst nord – noe som jo også sant å si betydde at de hadde lenger vei hjem igjen enn noen før dem hadde hatt.

Men «Fram» holdt stand, og skruingen stilnet. Arbeidet med å ruste ut Nansen og Johansen til sledeturen ble tatt opp igjen. De to prøvde ut den doble soveposen som Sverdrup hadde sydd, men fant at natten på isen i 39 kuldegrader forløp ubehagelig. Sverdrup, som på dette tidspunkt var temmelig irritert over det han oppfattet som Nansens ubesluttsomhet, mente de var pysete: «Synes det er rart at de skal fryse med ulveskindsdrakt inde i posen når jeg tenker på hvorledes vi havde det på Grønland.»22

de tre store

83

Verre var det at arbeidet med sledene ikke var helt vellykket, og at Nansen overvurderte hvor mye last de to kunne klare å få med seg. To ganger la han og Johansen i vei under salutt og festivitas. Begge gangene måtte de snu.

Den tredje og siste avreisen fant sted 14. mars 1895. Med tre sleder dro Nansen og Johansen nordover. Først gikk Nansen på ski. Deretter kom sleden hans, så den midterste sleden som bare skulle følge på, og til slutt Johansen med det siste hundespannet. Den første dagen fikk de følge av noen fra mannskapet.

Sverdrup snudde tidlig. Han ville tilbake til middagen om bord. Tre andre fulgte til neste morgen, da de – med Sverdrups ord – «stod og så efter toget til det blev til små sorte prikker langt langt ude på den endeløse isflade».23 Deretter var de to på egen hånd – 650 km fra Nordpolen, med 28 hunder, to kajakker, geværer, hundeproviant for en måned og mat for seg selv i 100 dager.

Nansens skriftlige ordre utpekte Sverdrup som sjef for «Fram» for resten av ferden, og var ellers utformet slik at Sverdrup fikk vide fullmakter. Sant å si steg stemningen om bord betraktelig. Ikke bare ble det vår og dagslys, men Nansen ble ikke egentlig savnet: «Da jeg tror alle er glad for vi blev ham kvit – saa høres det ialfall ud af enhver saavit jeg kan merke; måte det nu bare gaa ham godt,» kommenterte styrmann Jacobsen.24 Sverdrup ryddet opp etter alt maset med utrustningen, og flyttet selv inn i Nansens lugar.

Deretter begynte han metodisk igjen å forberede en eventuell evakuering.

Skruingen i januar hadde satt en støkk i mannskapet, og de to polfarerne hadde forsynt seg med mye verdifullt utstyr. Han fikk laget nye ski, ved å kløyve en stor eikestokk. Fra 1. mai beordret han to timers daglig skitrening for alle.

17. mai ble uten Nansen feiret atskillig mer løssluppent enn året før, og Sverdrup skjønte dagen derpå at han hadde løsnet tøylene litt for mye: «Det var meget hovedpine etter spritpunchen.»25 Ellers gikk livet omtrent som før, med tidvis skruing, arbeidskrevende dybdemålinger og tiltagende frustrasjon blant mannskapet etter som sommeren svant og det ble klart at den tredje overvintringen nærmet seg. Nå var det ikke lenger breddegraden som påkalte den største interessen, men lengdegraden, som viste driften vestover. Sommeren brakte avveksling i form av litt dyreliv med jaktmuligheter, mest på fugl. I tillegg bød jo jaktbyttet på høyst velkommen variasjon i kostholdet.

Men driften fortsatte nordvestover. I november, etter at den tredje innefrosne vinteren for lengst hadde begynt, nådde «Fram» sitt nordligste punkt på turen, nær 86°. Det ingen visste på det tidspunkt, var at Nansen og Johansen bare var kommet noen få minutter lenger nord før de måtte snu. De kunne ha oppnådd omtrent det samme ved å sitte forholdsvis trygt og relativt behagelig om bord i skuta, i stedet for å risikere livet i isødet.

84

h e lt e t i d e r

86° 14’

For i november 1895 så det i enhver forstand nokså mørkt ut for de to. Mens mannskapet på «Fram» kunne trøste seg med at Nansen og Johansen nok var kommet vel hjem til Norge, med beskjed til alle pårørende om at skuta var i god behold, og med brevene til dem, hadde de to i virkeligheten nærmest gått i hi for vinteren på et av klodens aller minst innbydende steder, nord på øygruppa Frans Josef Land.

Nansens og Johansens tur nordover gikk dårlig fra første stund. Det var for kaldt, stort sett rundt 40 kuldegrader, alt frøs: «Soveposen var vår beste venn, men den ble også stivere og tyngre for hver dag som gikk. Av og til måtte vi vrenge den og banke av isen med skistavene våre. Når vi krøp ned i den om kvelden, ble både den og klærne mykere etter hvert. Den stakkars kroppen måtte nok først tine opp disse sakene før vi kunne få en følelse av varme i oss,» forteller Johansen.26 Hundene led under kulda og trakk dårlig. Likevel klarte de å gjøre ugagn med å floke sammen seletøyet og bite det over. Alt etter noen få dager ble den første hunden slaktet.

Verre var det at isen ikke var særlig framkommelig. Sledene måtte hales og dyttes over koss og skrugarder. Den førerløse midtsleden veltet stadig. De to måtte vike av fra kursen for å gå utenom store råker – å bruke seildukskajakkene var ikke til å tenke på i kulda, da ville de måtte slepe på et tungt ispanser straks de var oppe på isen igjen. Dessuten hadde kajakkene fått rifter under den strabasiøse transporten. Etter åtte dagers slit var de på 85° 9’. Med den farten ville de bruke minst 48 dager til polpunktet – og veien tilbake til fast land var kanskje dobbelt så lang, uten mat til hundene og med et føre som i alle fall ikke ville bli bedre utover sommeren.

Regnestykket gikk simpelthen ikke opp. De brukte altfor lang tid på å slå leir og bryte den igjen, siden kulda gjorde alt så uhyre tungvint. Dessuten fikk de stadige påminnelser om at de levde farlig. Skulle en av dem skade seg, bli syk eller dø, ville den andre være helt uten muligheter til å klare seg alene.

31. mars åpnet en råk seg plutselig, med Nansen, Johansen og en av sledene på den ene siden, hundene og resten av utstyret på den andre. Mens de grunnet over hva de skulle gjøre, røk isen under føttene på Johansen. Han fikk karet seg opp på den andre siden, mens råken ble bredere og bredere. Deretter løp han fram og tilbake på isen for å holde varmen sånn noenlunde – klærne frøs naturligvis straks til is – mens Nansen lette fram en omvei rundt råken. Det tok flere timer før de hadde fått alt utstyret over og Johansen kunne komme «i hus». Nansens replikk «Vi er da ikke kvindfolk heller!» da Johansen antydet at det ble vel kaldt, bidro ikke synderlig til å bedre sistnevntes humør.

Distansehjulet hadde de mistet, så de var henvist til observasjonene. Og de var skuffende. Mye tydet på at de ikke bare gjorde dårlig fart under de utrive-

de tre store

85

Hit, men ikke lenger! Fra verdens nordligste teltleir er det langt hjem.

lige forholdene – men at den uberegnelige isen de beveget seg på, for øyeblikket var i drift sørover.

Noen dager til strevde de seg videre – det vil si: De tok i bruk mesteparten av døgnet. De første dagene i april steg temperaturen til rundt 30 minus, men isen var like ujevn og vanskelig. De slaktet nok en hund for å fôre de andre med kjøttet.

Først 5. april krysset de 86° nordlig bredde. Farten var altså dårligere enn før, trass i at de nå slet både dag og natt, bare med litt søvn når det falt seg slik. Det var helt klart ingen annen utvei enn å snu snarest, men som god underordnet ventet Johansen til Nansen tok beslutningen, natt til 7. april.

Dermed slo de leir. Nansen tok seg riktignok en liten rekognoseringstur nordover, for å se om forholdene var like ille (det var de), og kanskje for å være det menneske som hadde vært aller lengst nord. Men den så å si offisielle observasjonen gjorde de på leirplassen, og beregnet posisjonen til 86° 13,6’ n. br. Løytnant Lockwood var slått med nesten tre breddegrader. (Seinere beregninger har vist at det korrekte tallet snarere var 86°4’.)

Feiringen var, som rimelig kunne være under forholdene, relativt beskjeden. Festmåltidet besto av lapskaus, tørr sjokolade og tyttebærgrøt. To flagg hadde de med seg, som ble satt igjen på leirplassen. Ett var det offisielle norske flagget, med unionsmerket i hjørnet – det andre var, betydningsfullt nok, det politisk kontroversielle «rene» norske.

Så kunne de snu sørover igjen. Mildværet holdt seg, isen var bedre, de trengte nesten aldri stanse og hjelpe hverandre med sledene over forhindringer. Humøret steg mens de gjorde unna et par–tre gode dagsetapper. Johansen

86

h e lt e t i d e r

begynte å venne seg til den lite lystelige jobben som hundeslakter, mens hundene på sin side nå virkelig hadde fått smaken på kjøttet av kollegene.

12. april – langfredag – skjedde det imidlertid noe som kastet en lang skygge over hjemturen. Den ujevne døgnrytmen gjorde at begge glemte å trekke klokkene sine.

Dermed måtte Nansen tilbringe mesteparten av første påskedag i soveposen, mens han regnet og fomlet med logaritmetabeller i 30 kuldegrader. Han måtte snarest prøve å beregne en posisjon, ut fra et anslag over hvor langt de hadde beveget seg og hvor lenge klokkene hadde stått. Men utregningen ga en ny, ubehagelig overraskelse: De befant seg mye lenger nord enn de trodde, på 86° 5’. Konklusjonen var like opplagt som den var trist: Nå – da de skulle hurtigst mulig sørover – drev isen endelig nordover.

I virkeligheten var stillingen enda dårligere enn de var klar over. Nansen trøstet seg med at de i alle fall ville kunne nå Petermann Land, som på østerrikeren Payers kart lå nord for Frans Josef Land og beleilig nok strakte seg i øst-vestlig retning. Selv om ingenting var kjent om dette landet, mente han at det tross alt måtte by på muligheter til overlevelse i form av fugl eller isbjørn.

Haken var imidlertid at Petermann Land ikke eksisterte andre steder enn på Payers kart. Der området skulle ligge, var det bare mer og mer av det samme: is og råker, steile koss og knudrete skrugarder.

Neste dag presterte Nansen å glemme igjen kompasset, og måtte ta en lang tur tilbake for å hente det. Men så lot det til at uhellene var over for en stund. De gjorde brukbare dagsmarsjer i det gode været. Høydepunktet under marsjen var en pause med utdeling av sjokolade. Siden den var knust i biter, var det ikke helt lett å lage to like porsjoner. De løste problemet på god og rettferdig manér: Den ene delte, den andre valgte!

Det minket imidlertid stygt på hundematen, og Johansen måtte stadig til med slaktekniven. Det hadde selvsagt vært enklere å skyte de stakkars hundene, men ammunisjon kunne bli livsviktig, og de valgte å spare på den så lenge de kunne. 25. april så de spor etter polarrev. Den naturlige konklusjonen var at de nærmet seg land, og siden ingen visste hvor langt «Petermann Land» strakte seg øst- og nordover, begynte de ivrig å holde utkikk. 29. april var de enige om at den dagen måtte noe vise seg over horisonten. Det spørs hvordan motet hatt vært om de hadde kjent sannheten: Foran dem lå fremdeles over tre måneders ferd, helt på grensen av det noen kunne greie både fysisk og mentalt, før de nådde en naken ishavskyst.

Mai begynte med motvind fra sørøst, som ikke bare sinket framdriften, men også brøt opp store råker.

Deretter ble det uvær så de måtte ligge stille, og land var ikke å se noen steder. Klokkefadesen naget Nansen, og bedre ble det ikke av at han helt åpenbart ikke mestret hundekjøringen særlig godt. 17. mai – en dag da hjemleng-

de tre store

87

Hundene hadde ikke særlige kannibalske anlegg – i starten. Her trekker Johansen sleden sammen med sin siste gjenlevende hund, Suggen.

selen formodentlig var enda sterkere enn ellers – kom det til et heftig utbrudd mellom de to høyst forskjellige mennene. Likevel hadde de ikke annet å gjøre enn bokstavelig talt å fortsette å trekke sammen. Så blåste teltet i stykker, og de måtte ta en pause for å reparere det.

Men hvor var de egentlig? Ifølge kartet skulle de nå befinne seg sønnenfor «Petermann Land». Kunne lengdebestemmelsen virkelig være så aldeles feilaktig? De siste dagene i mai var det en måned siden de hadde vært helt sikre på å nå land. Og riktignok så de litt mer dyreliv nå. Noen fugler passerte, og i råkene prustet det av og til veldige narhvaler. Men land var ikke å se.

1. juni måtte de ferge seg selv, de siste hundene og utrustningen over en råk på et løst isflak. Straks alt var «i land», sprakk flaket opp. Trass i livsfaren og slitet greide Hjalmar Johansen å se storheten i den majestetiske isverdenen:

88

h e lt e t i d e r

«Det var vakkert å se på de ramsvarte råkene når det var skinnende klart vær.

Da var isen ualminnelig hvit og skrugarer og koss skinte asurblå innimellom blokkene. Øyet søkte forgjeves å nå til bunns langs isveggene nedover i dypet.»27 Men slik kunne det ikke fortsette. De måtte slå leir og reparere kajakkene, som var sørgelig fillete etter alle turene opp og ned over skruis.

«Længselens Leir»

Juni måned ble en kriseperiode. Ferden begynte betenkelig å ligne «Jeannette»mannskapets fortvilte baksing over isen – for nå kom sommeren, føret ble dårlig, og maten slapp opp. Hundene måtte slaktes, en etter en, og de to mennene ble sine egne trekkdyr. Nansen gikk foran og rekognoserte. Når han hadde funnet en noenlunde brukbar rute, kom han tilbake til Johansen. Så dro de hver sin slede, og hjalp hverandre over ishindrene. De sank dypt i den råtne snøen, og råkene krysset de på isflak som de først måtte «fløte» på plass med lange bambusstenger. Været var dårlig, så det var vanskelig å gjøre observasjoner, men mye tydet på at de beveget seg temmelig rett vestover.

Midt i juni gikk den fjerde siste hunden. Nansen tilberedte et kveldsmåltid av hundeblodet, som ikke smakte noen av dem. Men ned gled det – for nå var det ren sult for de to.

De måtte stanse. Ved en lovende råk slo de leir for å prøve å skaffe mat. I løpet av to og et halvt døgn skjøt de to måker. Vitenskapsmannen Nansen hadde med en håv for å ta prøver av smådyr i vannet. Nå prøvde han å filtrere ut noe spiselig, men uten å lykkes. De så sel, men den var for sky til å komme inn på. Det lille som var igjen av brød og pemmikan, ble utdelt i porsjoner på 50 gram av hvert – en gang i døgnet.

Det var bare å fortsette. Nå møtte de en strekning med åpent vann som de måtte prøve å komme seg over med kajakkene. De ble bundet sammen med skiene som avstivere og sledene på tvers. Pumper var fraktet med hele veien, og seilduken var ikke tettere enn at det ble god bruk for dem.

Da de la til på den andre siden, hoppet Nansen i land, fant fram fotografiapparatet og tok bilder av «flåten». Da hørte de et kjempeplask ute i råken.

Det var en stor sel. Johansen skjøt og traff, Nansen grep harpunen og løp langs isen for å sikre den dyrebare fangsten. Men i mellomtiden drev kajakkene ut i råken, med Johansen fremdeles om bord. Han turde ikke reise seg, siden farkosten nå var synkeferdig, hans kajakk var full av vann og fløt bare fordi den andre holdt den oppe.

Et øyeblikk så det ut til at de måtte velge mellom jaktbyttet og utstyret, det ble en «belivet scene», ifølge Johansen,28 «et billede på den fullstændigste opløsning», skriver Nansen.29 Men på et vis fikk de berget begge deler, selv

de tre store

89

om mye av utstyret ble vått. De slo leir og spiste sitt første måltid på et døgn: kokt selkjøtt med rått spekk til.

Denne storkobben reddet trolig livet deres. Her var fordelen ved bare å være to: én eneste sel, og de hadde mat for lange tider. Dagen før hadde de overveid å kvitte seg med nesten alt utstyret og prøve en desperat spurt mot ukjent land i de lekke kajakkene. Nå slo de i stedet leir, for å spise seg opp, komme til krefter og vente på at føret skulle bli bedre. De spiste to kraftige selmåltider om dagen, og skeiet en sjelden gang ut med en brødbit til dessert. Riktignok holdt Nansen på å brenne opp teltet en kveld under et eksperiment med å lage blodpannekaker, men også det gikk bra. Dette var St. Hans-kvelden: «For så vidt var det i orden at vi satte fyr på teltet.»30 De ble i «Længselens Leir» i en hel måned. 25. juni tok Johansen seg en blund med nakne føtter stikkende ut av teltet, så «sommervarmt» var det blitt.

Da kom Nansen og vekket ham med nyheten om at han hadde skutt enda en liten sel; ikke en kobbe denne gangen, men en «snadd» eller ringsel. Denne kosten, med halvrått ferskt selkjøtt, berget dem fra den skjørbuken som ellers ville ha vært en høyst reell trussel.

Men føret var like dårlig. Sludd og regn tærte riktignok på løssnøen, men gjorde at alt i teltet ble vått. Langsomt dalte humøret igjen, og det ble nokså taust mellom de to mennene. De to hundene som var igjen, bød på litt selskap og avveksling fra det evige temaet: Hvor befant de seg egentlig? Og hvor var land? Tanken på enda en overvintring, kanskje under helt primitive forhold på Svalbard eller Frans Josef Land, kunne heller ikke lenger fortrenges fullstendig.

6. juli skjedde det i alle fall noe som brøt den monotone ventingen. Utenfor gjødde det vilt, og de to grep geværene og løp ut. Ei isbjørnbinne snuste nysgjerrig på hundene. Nansen skadeskjøt den og mennene satte etter, gjennom dypsnøen, over skrugarder og mellom råker. Det viste seg at binna hadde to unger, og omsider fikk de avlivet alle tre. Nå hadde de mat i overflod, også til de to hundene. Dessuten hadde de tre isbjørnfeller å ligge på. Den første «natten» etter jakten sov begge 22 timer sammenhengende – et tegn på uregelmessig døgnrytme i den evige sommerdagen, men også på at de hadde ligget nokså vondt før. De hadde nemlig skiene under soveposen for at den ikke skulle bli altfor våt av regn og smeltevann.

I klarvær klatret de opp på et høyt koss og speidet. I sør lå det en skybanke i ro – de ble enige om at det betydde land. (I virkeligheten var «skyene» en isbre på Frans Josef Land.) I det minste betydde den heldige bjørnejakten en variasjon fra selkjøttet – «ungbjørnbryst» er en delikatesse, mente Nansen.

22. juli brøt de opp. En del av utstyret ble igjen, deriblant soveposen.

Kajakkene ble fylt med utstyr, tettet og «impregnert» så godt det lot seg gjøre, med en blanding av sot, spekk og Nansens pastellstifter. Så ble de festet til kjelkene slik at det bare var å kjøre rett ut i råkene uten tidkrevende omlast-

90

h e lt e t i d e r

ing. Føret var dårlig og isen vanskelig, men neste dag så de definitivt land. To dager unna – trodde de.

Det skulle gå fjorten dager til. Været var umulig, isen praktisk talt uframkommelig, og vinden drev dem vekk fra land like fort som de strevde seg nærmere. Og det skjedde enda verre ting. Nansen fikk et voldsomt anfall av isjias. Johansen måtte hjelpe ham med støvler og strømper, og mer eller mindre bære ham over alle forhindringer. Heldigvis hadde han fått førligheten noenlunde igjen 4. august, da Johansen uten forvarsel ble overfalt av en diger isbjørn.

Den slo ham over ende, og alt han kunne gjøre var å prøve å holde den fra seg ved å gripe den i strupen når den senket hodet og åpnet gapet.

Nansens gevær lå i kajakken. Da han grep etter det, støtte han båten fra seg, og den gled utover i råken. Sekundene gikk mens Johansen holdt sitt fortvilte tak i bjørnestrupen. Da ytret han, med saga-lignende sinnsro, den berømte replikken: «Nu får De nok skynde Dem, skal det ikke bli for sent.»31 Nansen skyndte seg nok det han kunne, men hvis ikke hundene hadde distrahert bjørnen et øyeblikk, var det blitt for seint likevel. Nå løftet den hodet og slo ut etter en nærgående hund. Johansen slapp taket og rullet seg unna.

Da skjøt Nansen, og bjørnen stupte.

Selv om de egentlig hadde kastet alt overflødig, skar de likevel labbene av denne bjørnen og tok dem med seg. Johansen hadde et minne til – noen striper i kinnet der han hadde fått slaget. Kjøttet fikk de ikke utnyttet særlig godt, men hundene ble i alle fall mette.

Et par dager etter nådde de iskanten. De to siste hundene måtte avlives, og så gikk Nansen og Johansen om bord i kajakkene. I noen dager padlet og seilte de sørover, uten å gå i land, de slo leir på fast is om kvelden. Havet var fullt av liv – litt i meste laget, for nærgående hvalrosser truet med å sette støttennene gjennom seilduken på kajakkene. Det viste seg etter hvert at «landet» var noen små øyer. Nansen kalte opp de to første etter sin kone og datter: Evas øy og Livs øy. Senere har det vist seg at det bare er én øy, og den er følgelig omdøpt til Eva-Livs øy. 9. august var de i land og oppe på en bre, men først om kvelden den 15. fant de bart land, med mose og svaiende, gulhvite sibirvalmuer.

Det store spørsmålet var fremdeles hvor de befant seg. Var dette vestkysten av Frans Josef Land, med Svalbard som «nærmeste nabo» over havet, eller var det bare en dyp, uoversiktlig bukt på østkysten, slik at de måtte nordover igjen for å komme på riktig side? En kompliserende faktor var at Payers kart opererte med enda et ikke-eksisterende land, Kong Oscar Land, vest for Frans Josef Land. Nansen kunne av gode grunner ikke observere dette.

17. august var de noenlunde sikre i sin sak. De var sannsynligvis på vestkysten, selv om de fiktive områdene på kartet fremdeles forvirret dem litt. Landet var karrig, men bød på måker, teist og alker, polarrev og bjørn. I sjøen var det

de tre store

91

«Nu får De nok skynde Dem ...»

sel og hvalross. Nansen hadde for så vidt sine ord i behold: et «skikkelig menneske» burde kunne livberge seg her. Likevel håpet de fremdeles å nå Svalbard før sommeren var over, og finne en fangstskute som kunne bringe dem hjem.

Det håpet brast i løpet av den følgende uka. Isen stanset dem, vinden truet med å velte kajakkene, det begynte å sludde og snø. Åpenbart gikk det raskt mot vinter. Det ble knapt med mat igjen, men en gammel hanbjørn som snuste nysgjerrig rundt i nærheten av teltet, løste det problemet foreløpig.

De siste dagene i august begynte Nansen og Johansen å forberede seg på det uunngåelige: en overvintring på denne barske kysten. Både mentalt og praktisk var det en formidabel utfordring. Alt det vanvittige slitet sørover fra 86°14’ hadde vært motivert av ønsket om å komme hjem. Og selv om de maktet å forsone seg med at det ville gå minst et år til, skulle de overleve vinteren ved hjelp av de utstyrsrestene som var igjen. Til alt overmål hadde de jo lagt det meste igjen på isen da de gikk over i kajakkene.

Det var ikke annet å gjøre enn å sette i gang med å bygge en «hytte». Til

92

h e lt e t i d e r

å hjelpe seg hadde de en kjelkemeie, et bjørnespyd, en «mikroskopisk liten øks» og skistaver med pigger. Med en spade av et hvalrosskulderblad gravde de ut en meterdyp forsenkning, rundt to ganger tre meter i omfang. Heldigvis var det steinblokker nok i ei ur til veggene. Taket var et problem, men en tilfeldig rekvedstokk ble berget og brukt som «mønebjelke». Med noen ski og staver som støtte lot det seg gjøre å lage et tak av de tunge, uhåndterlige hvalrossskinnene.

For parallelt med hyttebyggingen gikk jakten på isbjørn og hvalross til vinterforråd. Viltet skulle flås og parteres, så det manglet ikke på arbeidsoppgaver utover høsten. I hytta bygde de steinbrisker, opprinnelig en til hver, men etter en iskald natt forsto de at systemet med felles sovepose måtte praktiseres også her. Varme og lys kom fra hjemmelagede tranlamper som brente fett fra byttedyra – og fra en «peis» i det ene hjørnet av hytta, med pipe av snø, bjørneknokler og hvalrosskjøtt.

15. oktober forsvant sola. Det var ikke lenger noen dyr å se, med et markant unntak for polarrev, som nysgjerrig streifet rundt hytta hele vinteren igjennom.

Polarkulda satte inn, og de to mennene hadde ikke andre klær enn de etter hvert nokså fillete plaggene de hadde brukt hele tiden. Det tillot bare korte turer utenfor soveposen. Livet i hytta besto av to daglige kjøttmåltider – og søvn.

Hvor var Nansen og Johansen?

Om bord på «Fram» prøvde kaptein Sverdrup å holde mannskapet i form og beredskapen oppe. Selv om skuta hadde tålt det utrolige, viste skruingen i januar at den ikke var fullstendig usårlig. Han beordret derfor hyppig mosjon, og la depoter ut på forskjellige steder, slik at ikke alt skulle gå tapt om skuta gikk ned og isen sprakk opp. Det lot seg ikke nekte at den tredje vinteren slet stygt på humøret, småkrangel hørte til dagens orden. Særlig ille ble det under perioder med langvarig motvind og derav følgende drift i feil retning. «Når folk bliver så grætne at de må behandles som råtne æg er det ikke godt at komme udaf det med dem heller,» sukker den tilsynelatende alltid likevektige kapteinen i dagboka.32 Hans nye nestkommanderende, Scott-Hansen, sa det slik: «Død og pine, her var noget for en psycholog, naar han kunde greie sig for polarhumøret.»33 Dette var imidlertid hverdagskost under en overvintring. Hadde Sverdrup hatt adgang til dagbøkene fra tidligere ekspedisjoner, og ikke bare til de offisielle rapportene, ville han ha visst at polar mistrivsel mildt sagt ikke var noe unikt fenomen for «Fram». Verre var det at legen og botanikeren, dr. Blessing, gikk og småhanglet. Han var ganske ung, født i 1866, og helt nyutdannet da han ble hyret til «Fram». Nå hadde han «mageproblemer», var slapp og lite aktiv,

de tre store

93

«Fram» holdt hva hun hadde lovet. Her graves hun ut av isen etter å ha motstått turens verste isskruing.

led under sterkt svingende humør gjennom polarnatten. Det tok tid før det gikk opp for Sverdrup hva som var i veien: For å holde ut tilværelsen hadde dr. Blessing begynt å forsyne seg av morfin, kokain og opium fra medisinbeholdningen. Sverdrup handler, praktisk og konkret: Han beslaglegger nøkkelen til medisinkassen.

Det skulle ikke bli siste gang Otto Sverdrup møtte dette problemet. Men Blessing klarer seg gjennom vinteren på et vis, kanskje hjulpet av at Sverdrup forordner kraftigere mat til den slappe legen: bjørnekjøtt hver dag!

Det som bestemte humøret om bord denne tredje vinteren, var fremdeles driften. Men nå var det bare lengdegradene som talte – det gjaldt å komme seg vestover. Skuta holdt seg fremdeles langt nord, gjennom store deler av vinteren helt på 84°50’. 1. februar passerte de Vardøs lengdegrad, «og hadde i den anledning en festlig stund om kvelden», forteller Sverdrup.34 28. februar dukket de første isbjørnene opp. Det var ennå temmelig mørkt, og de stanset utenfor rimelig skuddhold. Sverdrup spurte kokken – Petterson – om han ikke hadde noe i byssa som luktet sterkt, og svensken var ikke snauere enn at han kom springende opp med en panne stekt løk. Sverdrup syntes det begynte å bli såpass kjølig på dekk at han ville hente pelsen sin – det var 35 kuldegrader. Men før han fikk skiftet, var bjørnene tilbake. Han kom seg på dekk, skadeskjøt begge og løp etter ut på isen, mens kokken styrtet ivrig og våpenløs foran: Nå skulle det endelig bli ferskt kjøtt!

De to bjørnene ble det første skikkelige måltidet med fersk mat på 14 måneder om bord på «Fram», med unntak for litt fugl og en slenger av en sel.

Det var alminnelig enighet om at ribba var best – «bjørneribbe er en herrerett som det vanskelig kan skaffes maken til».

I april begynte isen å brytes opp, og depotene måtte flyttes om bord igjen.

Snøen begynte å smelte på telttaket, den første snøspurven ble observert. Sverdrup kommanderte allmenn rydding og klargjøring. Det var på tide å prøve å komme seg løs.

17. mai ble behørig feiret med tog på isen, men erfaringen med fjorårets utskeielser gjorde at Sverdrup innskrenket serveringen til ekte «Château la Fram» – han vannet ut tørkede blåbær og tyttebær og tilsatte en passende mengde sprit: «Jeg fik mange lovord for dette bryg.»35 Viktigere var det å gjøre klar maskinen og starte den, få vekk isen rundt ror og propell – kort sagt, få alt ferdig til å dampe ut av isfengselet så snart det var mulig. Men de var fremdeles uhyggelig langt nord, rundt 84°, 300 km fra Svalbards nordspiss.

Mer enn ivrige etter å komme av sted begynte mannskapet å sprenge «Fram» løs av isen med dynamitt – en framgangsmåte som ikke var helt ufarlig verken for skip eller mannskap. De klarte da også alt først i juni å lage en råk, slik at skuta fløt fritt. På alle sider av råken strakte imidlertid isen seg kilometervis, bare med små kanaler som skiftevis åpnet og lukket seg, og ukene gikk uten

de tre store

95

særlige tegn på forandring. Det som holdt humøret noenlunde oppe, var jaktmulighetene. Det var nok av både sel, bjørn og fugl, og eksotiske retter kom på menyen: alkebryst, teistesteik, krykkjeragout og tyvjosuppe!

17. juli åpnet det seg en større råk, og «Fram» begynte langsomt å ta seg sørover. Men isen var tett og vanskelig. Gammel, metertykk underis fløt dypt i vannet og var vanskelig å se, så skuta fikk seg noen smeller som en vanlig ishavsskute knapt ville ha overlevd. Ofte måtte de fortøye og prøve å rydde råkene, ved håndkraft eller med sprengladninger. Det gikk imidlertid den riktige veien, og kl. 03.15 om morgenen 13. august 1896 dampet «Fram» ut i åpent vann.

Otto Sverdrup og hans mannskap befant seg da nordvest for Danskøya. I det store og hele hadde de bevist Nansens teori: Strømmen hadde brakt dem tvers over Polhavet, og det hadde tatt tre år, som Nansen beregnet. Det eneste avviket var egentlig at strømmen ikke gikk riktig så langt nord som antatt.

Men hvor var Nansen og Johansen? Da de la ut på turen sin, halvannet år tidligere i mars 1895, regnet de med å komme hjem til Norge samme høst.

Tidlig på morgenen 13. august traff «Fram» på et lite fangstfartøy, galeasen «Søstrene» av Tromsø. Fangstmennene ble rimeligvis noe forskrekket over den salutten det fremmedartede, plutselig oppdukkende skipet hilste dem med.

Så ropte «Fram»-karene over: «Er Nansen og Johansen kommet?»

Svaret var nei. Derimot fikk de vite at det befant seg en annen polfarer inne på Danskøya, den svenske ballongføreren Salomon August Andrée. Heller ikke han kunne fortelle nytt om Nansen. Stemningen om bord på «Fram» hadde mildt sagt vært opprømt – de så land for første gang på 1041 dager! Nå kastet de manglende nyhetene om de to lange skygger over mannskapet. Sverdrup begynte med en gang å tenke på hvordan han raskest mulig kunne hente nye forsyninger i Norge og så dra tilbake for å lete.

“Arn’t you Nansen?”

Men «Fram»-mannskapet hadde ikke trengt å bekymre seg. Samme ettermiddag gikk Fridtjof Nansen og Hjalmar Johansen i land i Vardø.

De to hadde tilbrakt bortimot ni måneder i soveposen inne i vinterhytta på Frans Josef Land. Dagene – eller snarere nettene, i det evige vintermørket – var drepende ensformige. Klærne var fulle av fett og hang fast til kroppen.

Utenfor herjet vinterstormene, men «vi hadde ikke så verst temperatur inne,» skriver Johansen. Han hadde nemlig målt lune minus 7 grader ved hodegjerdet deres: «Men innved veggen var det nok kaldt, især når det blåste ute.»36 Julaften feiret de ved å vrenge skjortene og bytte dem – slik at den ytterste kom innerst. Johansen klippet også «noen never av håret». Nyttårsaften kom dr. Nansen med sitt berømte forslag til mannen som han hadde delt sovepose

96

h e lt e t i d e r

med siden mars: Om de to ikke skulle være dus? Reserveløytnant Johansen aksepterte med glede.

Akkurat samtidig skjedde det en besynderlig, tragisk hendelse hjemme i Norge. Eivind Astrup, den fremste inspiratoren til Nansens og Johansens sledeferd, døde på en skitur i romjulen, bare 24 år gammel. Selv om det offisielt ble sagt at den trenede skiløperen hadde falt og slått hodet mot en stein, begynte snart ryktene å løpe om at han hadde skutt seg. Men hvorfor? Den mest nærliggende forklaringen var at den ulykkelige unge mannen var blitt et offer for sine bestrebelser på å lære av inuitene. Deres urgamle skikk med å overlate sine koner til respekterte gjester hadde ikke tålt møtet med vestlig sivilisasjon: Det fantes syfilis på Nordvest-Grønland, og Astrup var muligens uhelbredelig syk.37 (Dette var i alle fall det Roald Amundsen seinere skulle få høre av dr. Cook.)

I slutten av januar steg utetemperaturen på Frans Josef Land til minus 20°, og de to begynte å tenke på hvordan de skulle ta seg videre. Nansen fikk igjen trøbbel med ryggen og måtte ligge rolig i 14 dager. Han kom seg, men utover våren minket spekklageret faretruende. De måtte «fyre» mindre og fikk ikke kokt bjørnekjøttet til frokost, men måtte gnage det i seg i frossen tilstand.

Heldigvis fikk de besøk av isbjørn allerede 8. mars. De to merket fort at kondisjonen ikke var god etter en vinter i absolutt stillstand, men de klarte likevel å forfølge og skyte den, i «en storm så sterk at vi holdt på å rulle over ende i støtene».38 Bjørnen var etter forholdene god og feit.

Nå ekviperte de seg til reisen videre. Sannsynligvis var de to ikke de aller hendigste blant «Fram»s opprinnelige besetning, men de klarte nå med noe strev å få sydd ullteppene om til klær, og laget votter, sko og sokker av bjørneskinn. Undertøyet ble «vasket»: «Det ble kokt over peisen. [Underklærne] ble så ‘møre’ at vi kunne skrape det verste av dem med kniv. Det stoffet vi fikk av på denne måten, kunne vi bruke når vi kokte mat, og brenne […] på tranlampen.»39 Kajakkene var i betenkelig tilstand etter vinteren, men ble lappet så godt det lot seg gjøre. Padleårene, skiene og stavene var i god behold – de hadde fungert som avstivere under taket.

19. mai dro de to sørover. Dårlig vær tvang dem til å slå leir nesten med det samme, og de kom ikke ordentlig i vei før først i juni. Kjøttet slapp opp, men de fikk skutt en hvalross og laget «pudding» av blodet, en rett som ikke begeistret noen av dem. De gikk i kajakkene, men måtte opp på isen igjen og heiste seil over sledene mens de styrte mot noen lave øyer i sør, fremdeles uten å vite sikkert hvor de var. 12. juni kom de til et lovende område med åpent vann, og gjorde kajakkene klare. Hele dagen seilte de langs iskanten, men om kvelden la de til for å strekke litt på beina etter oppholdet i de trange båtene.

De gjorde kajakkene fast, men for dårlig. Plutselig så Johansen at de drev utover. Om bord var alt de hadde: mat, våpen, redskap. Hvis det ble borte, kunne de i beste fall overleve en dag eller to på den nakne isen.

de tre store

97

Nansen etter en desperat svømmetur for ü berge kajakkene – og livet.

Sverdrup hadde skrevet i dagboka at Nansen var ubesluttsom og vinglete.

Men i dette helt avgjørende øyeblikket nølte doktoren ikke. Han ga klokka til Johansen, rev av seg yttertøyet og stupte ut fra iskanten. Vinden sto utover.

Kajakkene drev raskt av sted. Nansen ble fort nesten følelsesløs av kulde i isvannet, men så ingen grunn til å snu: «… enten jeg stivned og sank her eller vendte om uden kajaker, kunde komme ud på ett».40 Når han ble for sliten, la han seg over på ryggen og «hvilte» i noen tak.

Til slutt nådde han fram, ble hengende i en av de fastbundne kjelkene, men hadde ikke krefter til å svinge seg opp. Johansen sto på iskanten og kunne ikke gjøre annet enn å håpe – det ville jo ikke hjelpe om han også hoppet uti.

Nansen prøvde igjen, fikk et bein opp på kjelkekanten og veltet seg om bord.

Halvt bevisstløs av kulde, mens vinden blåste rett gjennom de tynne, dyvåte underklærne han satt i, klarte han ikke bare å padle på et vis, men også å skyte to alker på veien inn.

«Han så fæl ut da han kom,» forteller Johansen.41 «Blek i ansiktet og våt i det lange håret og skjegget med skum ut av munnen.» Johansen fikk på ham noe tørt, ga ham sine egne bukser og stappet ham ned i soveposen. Deretter bygde han en snøhytte, kokte mat og merket at Nansen sovnet. Isbaderen fikk sove til han våknet av seg selv, og med ferske alker og varm suppekraft innabords livnet han til merkelig fort.

Enda en livsfarlig episode hendte to dager seinere, da Nansens kajakk ble angrepet av en hvalross. Nansen forsvarte seg så godt han kunne med åren, men dyret laget en lang flenge i seilduken. Heldigvis lå de like ved iskanten og fikk dratt båten opp, for alt ble gjennombløtt på kort tid. Ute på åpent vann ville det ha gått riktig galt.

Men dermed var det slutt på slit, fortredeligheter og livsfare. En siste tilfeldighet reddet dem. 17. juni la de til ved isen for å reparere kajakken. Da hørte de hunder inne på land. Nansen dro innover, og møtte den engelske polarforskeren Frederick Jackson, som hadde overvintret i en komfortabel hytte her sør på Frans Josef Land. De to menn hilste hverandre med et håndtrykk og et høflig «How do you do?». Først etter noen minutter innså Jackson at den gjennomskitne villmannen med sotsvart hår og skjegg var den berømte, blonde oppdagelsesreisende dr. Nansen!

Jackson og hans menn hadde naturligvis ingen nyheter om «Fram», som på det tidspunkt fremdeles lå i isen nord for Svalbard. Derimot hadde de en vekt. Slik kunne Nansen konstatere at etter 15 måneder i isen, for det meste henvist til å leve «off the land», veide han 92 kg og hadde lagt på seg 10 kg siden han forlot «Fram». Den mer småspiste Johansen nøyde seg med å gå opp 6 kg på turen. «Det ligner ikke ganske tidligere erfaringer,» kommenterer Nansen i en etter omstendighetene nokså tilgivelig selvtilfreds tone.42 En som ikke var fornøyd med Nansens og Johansens prestasjon, var ameri-

de tre store

99

kaneren Greely. Ikke bare viste «Fram»-driften at Nansen hadde rett med hensyn til polarstrømmen, nordmennene hadde knust Lockwoods «lengst nord»rekord med nesten tre breddegrader, og deretter demonstrert sine ferdigheter i arktisk overlevelse. Greely var nå blitt general og fikk brukt sine uomtvistelige administrative talenter som sjef for hærens signalkorps. Han gikk til skarpe angrep på Nansen i amerikansk presse43 – fordi denne hadde forlatt sine menn om bord på «Fram».

Nansen brydde seg ikke om å svare (noe som ergret Greely enda mer). Og kritikken var vel også nokså uberettiget. Under det norske «systemet» var man ikke avhengig av en allmektig leder. Hver enkelt mann tok ansvar. Dessuten – og det visste alle – var «Fram» i de aller beste hender under kommando av kaptein Otto Sverdrup.

Nansen og Johansen fikk være med Jacksons forsyningsskip hjem, og de gikk om bord i «Fram» igjen i Tromsø 21. august. Dermed var alt klart for den rene kroningsferden rundt kysten.

Annen «Fram»-ferd

Trass i begeistringsbølgen – Nordpolen lå der ubeseiret, og bare brøkdeler av de store polaregnene var utforsket. Det nordlige Grønland var et område som pekte seg ut som vitenskapelig interessant, og dessuten – om det skulle falle seg slik – et mulig startpunkt for en sledeferd til polen. I «Fram» hadde Norge nå et enestående verktøy som det gjaldt å benytte.

Etter sine to eventyrlige ferder var Fridtjof Nansen den ubestridte høvding innenfor ikke bare norsk, men internasjonal polarforskning. Det var hans planer som skulle settes ut i livet. Det var også Nansen som kunne reise penger. Tre rike privatmenn, brødrene Amund og Ellef Ringnes samt Axel Heiberg, finansierte ekspedisjonen.

Nansen snakket med Sverdrup om nye planer alt mens de losset «Fram» i 1896. Han kom imidlertid av forskjellige grunner aldri selv til å reise ut på nye tokter. Dermed ble Otto Sverdrup den naturlige leder for Annen «Fram»ferd, den tredje ekspedisjonen han la ut på. Han hadde også full støtte fra det offisielle Norge: Både statsministeren (i Stockholm), regjeringens leder i Kristiania og stortingspresidenten fulgte «Fram» de første sjømilene ut til Drøbak da Sverdrup dro av sted i juni 1898.

Planen var å ta «Fram» opp langs Grønlands vestkyst, så langt nord som mulig. Dermed startet ekspedisjonen med å krysse Atlanterhavet. Om bord var 16 mann: fem med vitenskapelig bakgrunn, deriblant legen Johan Svendsen, ti som utgjorde mannskapet, og Sverdrup selv. En av mannskapet hadde vært med «Fram» over Ishavet, det var harpunér Hendriksen, åpenbart verken skremt

100 h e l t e t i d e r

av sitt møte med isbjørnen eller av småertingen etterpå. En annen som skulle komme til å sette sitt preg på flere polarekspedisjoner var kokken, Adolf Henrik Lindstrøm. Også den 32 år gamle «altmuligmann» Sverre Hassel kom til å sette spor etter seg i polarhistorien. Tretten og et halvt år etter denne avreisen fra Kristiania var han blant de fem som kom først til Sydpolen.

«Fram» var delvis ombygd under Colin Archers oppsyn. Men noen fremragende sjøbåt kom den aldri til å bli. Sjøsyken herjet fælt på turen over Atlanteren, særlig fordi en del av besetningen ikke var sjøvante. Blant dem var innlandsgutten Ivar Fosheim fra Vestre Slidre, forhyrt som altmuligmann, i hans tilfelle mest som jeger. I et brev til foreldrene44 sier han at sjøsyken arter seg slik at den første timen er man redd for å dø – resten av tiden er man redd for ikke å dø!

Men alle kom seg nå velberget over. «Fram» gikk innom to steder på Grønland, blant annet for å ta om bord hunder. Under siste stopp, i Godhavn (Queqertarsuaq) på Disko-øya, fikk mennene også med seg en gudstjeneste før de skulle gi seg isødet i vold. Riktignok ble den forrettet på grønlandsk, så det later til at mannskapet var vel så opptatt av å studere kvinnene i menigheten som å følge med i prekenen …

Fra Disko la skuta ut i Baffin-bukta på vei mot Smith Sound og Kane Basin, den umedgjørlige porten til det høye nord. Her ventet det Sverdrup to alvorlige skuffelser. «Fram» kom rett og slett ikke gjennom den sommeren. Alt sist i august måtte skuta ankre opp for vinteren i Smith Sound, mye lenger sør enn han hadde håpet, og bare noen få sjømil unna stedet der den ulykkelige Greelys mannskaper hadde sultet langsomt i hjel. Ivar Fosheim, som skrev dagbok fra ekspedisjonen, har en skarp bemerkning til dette: «Det er min faste overbevisning, at en eneste flink ishavsmann – skytter og harpunér – kunne ha frelst hele ekspedisjonen fra den fryktelige hungersdød.» 45 Sverdrups menn skjøt 30 hvalross i de få ukene fram til 9. september, så påstanden synes umiddelbart å ha mye for seg. Men kanskje var det ikke fullt så enkelt. Amerikanerne hadde med seg to inuiter som kjente forholdene, og forekomsten av vilt varierer fra år til år.

Den andre skuffelsen var et uventet møte 6. oktober. Sverdrup hadde installert seg for vinteren og begynt med sledeturer i forskjellige retninger for å utforske den stort sett totalt ukjente Ellesmere Land – en polarøy på ca. 200 000 km2, altså nesten 2/3 av hele Norges areal. Og da ser han plutselig: To mann kommer kjørende etter dem med en hundeslede.

Den ene mannen viser seg å være selveste Robert Peary, som er ute på moskusjakt med en inuit som ledsager. Og han er ikke begeistret over å møte en konkurrent – som til og med har hatt bedre jaktlykke enn han selv. Han forbyr inuitene å ha noe med Sverdrup å gjøre.

Dette var ikke fredelig vitenskapelig kappestrid, men regelrett kamp om revir. I bakgrunnen lurte den endelige triumfen – Nordpolen. Sverdrup var

de tre store

101

ikke fremmed for tanken på en rask sledeekspedisjon fra Grønlands nordspiss, et territorium Peary etter turen med Astrup betraktet som sitt eget.

Alle detaljene ved dette møtet er ikke kjent. Men langt seinere skrev Nansen,46 som må ha fått opplysninger direkte fra Sverdrup: «Og Pearys oppførsel mot Sverdrup da denne dro opp mot Smiths Sound var etter min mening tåpelig.» Hva nå det skyldtes isforholdene eller en kvass konfrontasjon med konkurrenten Peary – Sverdrup endret planer i løpet av ekspedisjonen. Han hadde med materialer til å bygge et overvintringshus så langt nord på Grønland som mulig. Der ville han holde til med et lite parti, mens «Fram» lå lenger sør under noe mer gjestmilde forhold. Men han ombestemte seg neste sommer.

Nå ville han gå sør for Ellesmere Land og utforske vestkysten og områdene enda lenger vest, som helt bokstavelig talt var hvite flekker på samtidens kart.

Dette var i seg selv en veloverveid avgjørelse. Det vitenskapelige utbyttet fra en slik tur måtte nødvendigvis bli stort. Men det førte med seg at Annen «Fram»-ferd kom til å mangle den heroiske enkeltprestasjonen, rekordforsøket om man vil. Dermed har den i ettertid kommet litt i skyggen innenfor norsk polarhistorie.

Otto Sverdrup innrettet seg for vinteren. Han etablerte en vinterbase litt inne i landet, ved Hayes Sound – som imidlertid viste seg ikke å svare til sitt navn, men var en fjord. Han satte i gang jakt, til mannskapets store glede. Det gjaldt å skaffe et skikkelig vinterforråd, både til mennesker og til hunder. Særlig den ikke helt ufarlige hvalrossjakten tiltalte Sverdrup og hans menn: «Ret som det er, kan der komme et Par digre Tænder glidende ind over Baadripen. Da maa du aldrig skyde eller slaa, men simpelthen hugge Tag i Tænderne og lempe dem klar af Ripen; ellers ved du ikke Ordet af, før Baaden er vippet rundt.»47 Men også vitenskapsmennene kastet seg over sitt rike arbeidsfelt – en kartograf, en zoolog, en geolog og en botaniker. Den siste var svensk, Herman Georg Simmons.

Det er ingen tvil om Sverdrups lederegenskaper. Som praktisk psykolog gikk han på sitt stillfarende vis Nansen og Amundsen en høy gang, skal man dømme etter dagbøker og uttalelser fra deltakerne på de forskjellige ferdene.

Men forholdet mellom mannskap og vitenskapsmenn om bord på «Fram» klarte han ikke helt å få orden på. Problemet var at sjøfolkene slett ikke innså nytten av det vitenskapelige arbeidet. Kanskje hadde det gått lettere hvis ikke vitenskapsmennene hadde stått under kommando av ekspedisjonens nestkommanderende Baumann og «Fram»s styrmann, Oluf Raanes fra Lofoten. De to prioriterte den daglige driften av skuta, og nølte ikke med å sette akademikerne til praktisk arbeid, mens disse selv følte at de kastet bort dyrebar tid på den måten. Sverdrup var ikke glad i åpne konfrontasjoner og satset på at sjøfolk og vitenskapsmenn som voksne, forstandige mennesker selv skulle finne ut av arbeidsfordelingen.

102 h e l t e t i d e r

«Fram» ved Sverdrupøyene, vinteren 1900–01.

Robert E. Peary tolket «Fram» som en base for et nordpolforsøk. Noe han mente var en frekk inntrengen på hans territorium. Etter møtet med Sverdrup i oktober 1898 startet Peary desperat tidlig på sitt framstøt og forfrøs sju tær.

Denne første vinteren ble en slags læretid. Jakten og de vitenskapelige reisene lærte mannskapene både hundekjøring og hvordan de skulle innrette seg for å unngå fuktighet og rim under overnattinger i telt. Ikke minst måtte de forholde seg til kulda. Selv med Sverdrups erfaring klarte de ikke å unngå problemer. De alvorligste oppsto da geologen Schei sammen med to andre i mars 1899 la ut på en sledetur nordover langs kysten av Ellesmere Land. I 40° kulde forfrøs han tærne, og legen måtte amputere fem av dem. Sverdrup mente han hadde slurvet med fottøyet.

Ellers gikk den første vinteren noenlunde greit. Otto Sverdrup var en nøktern mann i alle ordets betydninger, men han delte ikke Nansens dype skepsis mot alkohol om bord. Dermed kom f.eks. julefeiringen til å omfatte mølje med dram på formiddagen, konjakk til kaffen og «Champagne eller Toddy efter Behag» utover kvelden.

104 h e l t e t i d e r

Dette skapte ikke problemer – bortsett fra for stuerten og kokken, Lindstrøm.

Hans smule hang til det sterke var ikke akkurat noen hemmelighet om bord, noe følgende notis fra «skipsavisen» demonstrerer: «Vi havde forleden den Fornøielse at overvære en Brydekamp mellem den berømte norske Bryder Lindstrøm og den inden Sportskredse vel renommerede, gamle Veteran Konjakken. [...]

Til Ære for Seiren istandsattes L.’s øverste Etage, der var noget skrøbelig, Dagen efter paa offentlig Bekostning af 40 Tømmermænd.»48 – Det er nokså vanskelig å tenke seg en slik skildring under Første «Fram»-ferd, i alle fall så lenge Nansen var leder!

Kort sommer, dyster vinter

Med våren kom mulighetene til å utforske omgivelsene grundigere. Formodentlig ikke uten en viss tilbakeholdt stolthet kunne Sverdrup i sin bok om ekspedisjonen sette inn to kart over området rundt Hayes «Sound» til sammenligning: slik det var avtegnet før og etter «Fram». Også zoologen og botanikeren kom omsider i arbeid.

Sverdrups store prosjekt var imidlertid å krysse Ellesmere Land over til den totalt ukjente vestkysten. Han tok med seg en liten gruppe, men en av deltakerne, altmuligmannen Stolz, hadde slurvet med snøbrillene og ble snøblind.

Dermed måtte han legges igjen i «vinterbasen» til han kunne bli hentet. Han fikk et gevær til forsvar mot eventuelle isbjørner, men som Fosheim lakonisk bemerker: «... en blind mann og et gevær passer ikke godt sammen, så fordelen ville ubetinget være på bjørnens side».49 Sverdrup og hans menn fortsatte imidlertid innover, kom seg over vannskillet og begynte nedstigningen mot vestkysten. De fikk anledning til å drive jakt på moskusfe, noe Sverdrup selv, som ellers var jaktglad, syntes i litt for stor grad nærmet seg ren slakting. Oksene var vant til å kunne hanskes med enhver fiende. De stilte seg trygt opp i karré med kviger og kalver i midten, og der ble de stående mens jegerne metodisk plukket dem ned fra sikker avstand.

Terrenget var ellers uframkommelig nok, med stupbratte canyons, breer og elver. Sverdrup bestemte seg for å dra videre med bare én ledsager, ekspedisjonens zoolog, dansken Edvard Bay. Bay utmerket seg med sin iver – han hadde tidligere vært med på en dansk grønlandsekspedisjon og huste nok ambisjoner på egne vegne som polarfarer. Men her, hvor «arbeidsdagene» under midnattssolen kunne komme opp i 24 timer, ble han dyktig sliten, noe Sverdrup bemerker med en godmodig henspilling på hans herkomst: «… værst var det for Bay, som var Sletteboer og lidet vant til at tørne i Sten og Ur i dagevis.»50 Til slutt måtte de sette hunder og sleder igjen og ta seg fram til fots over de siste fjellene. Men den utkjørte zoologen fikk sin belønning: Den fjorden

de tre store

105

Polar 17. mai-feiring.

på vestkysten de omsider fikk slitt seg fram til, ble døpt for Bays fjord. Det var et øde og nakent land, nesten uten vegetasjon og dyreliv. Noen videre utforsking var de ikke tid til. De to måtte snu for å komme seg tilbake til hundene, som hadde stått bundet uten mat i tre døgn.

Hele turen tok tre uker, og de gjenværende om bord på «Fram» begynte så smått å bekymre seg, men Sverdrup og Bay kom tilbake i god behold, og kunne konstatere at det var blitt foretatt «vårrengjøring» mens de var borte.

Utover våren ble det foretatt flere mindre ekspedisjoner fra den innefrosne båten, med betydelige resultater når det gjaldt botanikk, zoologi, geologi og ren kartlegging.

2. juni 1899 dro to slike ekspedisjoner av sted. Den ene besto av geologen Schei og legen dr. Svendsen, den andre av Sverdrup og botanikeren Simmons.

De opererte i noenlunde samme område, men likevel ble de to sistnevnte nokså

106 h e l t e t i d e r

forbauset da legen etter fire dager sto utenfor teltet deres og spurte om å få komme inn.

Han var blitt syk. Snøblind, sa han selv, en meget smertefull tilstand som heller ikke er ufarlig, siden den i verste fall kan skade øynene permanent.

Smerten kunne lindres med kokain, men det hadde han ikke med seg. Da han hadde fått mat og sovet, begynte han nervøst å unnskylde seg: Han var egentlig ikke så syk, men ble plaget av sterk angst for hva slags sykdommer som kunne ramme ham her oppe i isødet. De andre beroliget ham og sa at det ikke gjorde noe, og spurte om de ikke skulle frakte ham tilbake til «Fram». Dr. Svendsen mente tvert imot at noen dager alene i teltet, med litt småarbeid, ville gjøre ham godt.

Dermed dro de tre andre ut på en fire dagers tur. Den ga både et i overkant spennende møte med moskusoksene, rikelig jaktutbytte og gode botaniske funn. Det var derfor et parti i høyt humør som satte kursen tilbake til teltet, selv om bekymringen for legens tilstand var der hele tiden.

Da Sverdrup nærmet seg som førstemann, så han Svendsen utenfor teltet.

Men nesten i samme øyeblikk falt han om. Det blåste kvast, så det var ingenting å høre. Det var imidlertid ikke vanskelig å se hva som hadde skjedd: Legen hadde skutt seg selv gjennom hodet.

Ved nærmere undersøkelser av Svendsens etterlatenskaper viste det seg tydelig at Sverdrup nok en gang hadde fått med seg en lege som misbrukte morfin.

Selvmordet spredte selvsagt en stemning av uhygge over mannskapet, som led med sin døde kamerat og tenkte på hvilke kvaler han hadde gjennomgått i de fire ensomme døgnene i teltet. Samtidig måtte de se en stygg realitet i øynene: For resten av ekspedisjonens varighet, kanskje flere år, ville de være uten lege.

Medlidenheten blandet seg derfor med en følelse av at legen hadde sviktet sin plikt.

Den robuste Sverdrup henfalt ikke til nytteløse selvbebreidelser, enda han kanskje burde ha gjenkjent morfinistens oppførsel tidligere. Én ting angret han likevel bittert på: Hele mannskapet hadde måttet gjennomgå en grundig medisinsk undersøkelse før avreise – unntatt legen.

Arbeidet måtte imidlertid gå videre. Enda en tomannsekspedisjon tok seg over til vestkysten, så kartskissene ble bedre og bedre. Men isen var lei denne sommeren 1899, de innefrosne begynte å frykte for at de ikke skulle komme seg ut i det hele tatt, langt mindre nå et godt stykke oppover kysten av Grønland med huset som skulle bli vinterkvarter.

Dermed bestemte altså Sverdrup seg i stedet for å gå sørover. Sør for Ellesmere Land lå en annen øy, North Devon. Sundet mellom disse het Jones Sound, og var høyst utilfredsstillende kartlagt. Enda verre ble det lenger vest, der landet – om det fantes noe – var totalt ukjent.

Likevel var ikke avgjørelsen lett. Selv om Sverdrup, særlig etter møtet med

de tre store

107

Peary, benektet at han hadde ambisjoner om selve Nordpolen, var utforskingen av det aller nordligste Grønland hans øyesten. Det ville være en verdig fortsettelse av Nansens og Eivind Astrups arbeid. Vestkysten av Ellesmere Land og traktene bortenfor der igjen hadde ikke den samme heroiske klang, selv om de rent faktisk befant seg like langt nord og var om mulig enda mindre tilgjengelige: «Den 22de August om Morgenen kastede vi los, og med tungt Hjerte styrede vi sydover. Vi havde haabet, det skulde være ad en anden Vei vi for stedse forlod Smith Sound.»51 Både været og isforholdene var særdeles dårlige. «Fram» krysset mellom North Devon og sørkysten av Ellesmere Land for å finne noenlunde framkommelig farvann, mens sjøsyken igjen herjet blant de mindre sjøvante, som nå hadde ligget i ro i et helt år. Til slutt ga Sverdrup opp og gikk inn i en fjord på Ellesmere Land, som fikk navnet «Frams fjord». Der ble de liggende og vente på bedre vær. Men svært mye bedre ble det ikke. Det neste forsøket på å gå vestover ble det siste: Allerede 1. september ankret skuta opp i «Havnefjorden», og det var ikke annet å gjøre enn å forberede seg på neste overvintring.

Stemningen om bord var ikke den beste. Dels hadde de fått se hvor vanskelig isen kunne være på disse breddegradene – de hadde jo seilt en nesten latterlig kort strekning denne sommeren. Riktignok hjalp det litt at Havnefjorden og omegn virket lovende som jaktterreng. Jakt var uten tvil den viktigste beskjeftigelsen for den ikke-vitenskapelige delen av besetningen.

Men verre var det at flere mann ble syke. Motstrebende fungerte botanikeren etter beste evne som «lege». Han forsøkte å lese i dr. Svendsens etterlatte bøker og orientere seg blant de medisinene som fantes. Uten håndlag var han slett ikke, han sydde greit en flenge i Fosheims hånd. Mot den hosten som spredte seg blant flere, av og til med spor av blod i slimet, åndenød, smerter i brystet og opphovning av beina, kunne han likevel ikke utrette noe.

Trolig var det en slags lungebetennelse.

De som var friske, arbeidet ufortrødent. Sverdrup og tre andre dro vestover 9. september med en fangstbåt for å legge ut et depot til vårens sledeturer. Da de frøs inne etter noen dager, og måtte vente med å ta seg tilbake til «Fram» til isen var sikker, bygde de resolutt et hus med båten som tak. Det ble så tett at primusen sluknet der inne! Der slo de seg til og fordrev tiden med jakt i tre uker. Matstellet var enkelt, noe som framgår av munnhellet «Tror du at du er kommet hit opp bare for å more deg?» når noen ikke helt innså nødvendigheten av å spise kjelen tom – så den kunne tas i bruk igjen neste dag. Det største

Gunnar Isachsens kart. De brunfargede områdene viser områdene som ble kartlagt av mannskapet på den annen «Fram»-ekspedisjonen.

108 h e l t e t i d e r

de tre store

109

Fra en av de mange kartleggingstoktene som gikk ut fra «Fram». Mye «nytt land» ble funnet og erfaringer og kunnskap om polar transport vunnet.

problemet var at de ikke hadde med seg kaffe eller tobakk til et så langt opphold, og derfor forsøkte de å røyke mose, en forholdsvis blandet opplevelse.

Mens Sverdrup var på denne muntre gutteturen, skjedde det imidlertid ting på «Fram». 27 år gamle Ove Braskerud fra Solør, fyrbøter og altmuligmann, var blant dem som var smittet av den slemme hosten. Bekymret så «vikarlegen» Simmons hvordan Braskerud fikk hovne spyttkjertler og oppsvulmede bein.

Det eneste han kunne gjøre, var å gi ham kinin mot feberen og noe å sove på.

Behandlingen så ut til å hjelpe en stund, men brått ble Braskerud dårligere igjen, og 1. oktober døde han stille på lugaren sin.

Dette andre dødsfallet på tre måneder skremte naturlig nok mange av de gjenværende kraftig. Polarnatten lå truende foran dem. Mann og mann imellom diskuterte de hva Sverdrup nå ville gjøre – om han ikke neste sommer burde avlyse alle planer om komme seg videre vest- eller nordover, og sette kursen rett hjem. Hvis de da overhodet kom seg ut av Havnefjorden, la pessimistene til.

110 h e l t e t i d e r

Nordvestpassasjen?

Om Sverdrup var betenkt, sa han i alle fall ikke noe om det. Sverdrup var for øvrig ikke den som forsnakket seg. Fosheim refererer at han kalles «Norges tauseste mann», men tilføyer at han kunne være pratsom og munter innimellom.52 Sverdrup fortsatte planmessig med rekognoseringsturer og depotutlegging foran vårsesongen. Dessuten var det mye isbjørn i området, så de fleste fikk prøve seg som bjørnejegere.

Viktigere var arbeidet med små og store reparasjoner og forbedringer av utstyret: «Der var neppe den Ting, som vedkom Udrustningen til Slædeexpeditionerne, uden at jeg fandt, den kunde gjøres endda lidt bedre,» skriver Sverdrup.53 Sledemeiene ble beslått på nytt. En ny teltmodell med dobbelt duk hadde vist seg å eliminere de verste problemene med riming, noe som hadde plaget ekspedisjonen svært på sledereisene. Når de skulle stå opp, hang rimet i lange frynser og drysset ned over dem og alt utstyret.

Den hendigste mannen om bord var førstemaskinisten, Karl Olsen fra Tromsø. Han laget denne vinteren nye «alt-i-ett»-kokekar, som samtidig smeltet snø til drikkevann, nye primuser som var enklere i bruk, en ny distansemåler.

Han var ekspedisjonens blikkenslager, kobberslager, instrumentmaker og børsemaker. Andre preparerte skinn, av hunder og moskuskveg, sydde votter og soveposer. Trekkseler og annet utstyr til hundene måtte etterses og fornyes.

Aktiviteten ga selvsagt dagene struktur og innhold og bidro til å holde bekymringene litt på avstand. Med stor psykologisk sans fastsatte Sverdrup alt tidlig på vinteren et mål for arbeidet, en dato da sledeturene skulle begynne, så tidlig som 5. mars. Men flere av besetningen var syke i løpet av vinteren, og vitenskapsmennene begynte å tenke på å ordne materialet sitt planmessig, slik at det eventuelt kunne utnyttes av andre hvis de selv skulle falle fra før de kom hjem.

Den første turen våren 1900 gikk vestover til hoveddepotet fra høsten før.

Men det var ikke lenger mye verd, for det var røvet av isbjørn og rev. Dessuten var isforholdene vanskelige, og gjenskinnet på himmelen lenger vest tydet på åpent vann. Sverdrup og Fosheim dro på en rekognosering i dårlig vær og slet seg nesten ut over skruis og gjennom løssnø. Sverdrup måtte tenke gjennom planene på nytt for å få mest mulig ut av våren.

Otto Sverdrup ble nemlig mer og mer opptatt av områdene lenger vest. Å gå tilbake mot kysten av Grønland og videre nordover, altså følge den opprinnelige planen, ble mindre og mindre aktuelt, blant annet fordi han ikke visste hva Peary kunne ha utrettet i mellomtiden. Men vestover lå det ukjente land – og noe annet, nesten like myteomspunnet som Nordpolen: Nordvestpassasjen, målet for arktiske ekspedisjoner gjennom 300 år. Kanskje kunne Sverdrup likevel krone sin ekspedisjon med en bedrift som ville gi gjenlyd. Alene med Fosheim i teltet løsnet han på masken, og forestilte seg en triumferende hjemferd til Norge «den andre veien»: via Japan og Suezkanalen. de tre store

111

Det ble 20. mars 1900 før de omorganiserte ekspedisjonene kom seg av gårde. Da var det bare tre mann igjen på «Fram», en nokså dristig underbemanning hvis noe skulle skje. Det var tre tomannslag som dro i forskjellige retninger, samt et «hjelpemannskap» som skulle hjelpe til med transport av mat og parafin i begynnelsen, og deretter legge ut depoter, slik at tomannslagene kunne være lenger borte. Det store depotet, det som nesten var tømt av bjørn i løpet av vinteren, trengte åpenbart en vaktmann. Den danske deltakeren, zoologen Bay, meldte seg til denne ensomme oppgaven og tilbrakte tre måneder som «kommandant» på «Bjørneborg».

De første felles dagsetappene, vestover langs land i Jones Sound, ble mer enn slitsomme. Vanligvis kunne man komme seg sånn noenlunde fram med hunder og sleder ved å følge «isfoten» langs land. Men her var isen så oppskrudd og trykket innover at tårnhøye skrugarder lå presset langt oppover fjellveggen.

Mennene måtte rett og slett hakke seg gjennom, og deretter spenne hundene fra og selv trekke sledene over – med rundt 300 kilo last på hver. Flere steder var det i tillegg gått svære steinskred, der de ikke bare måtte rydde vei, men være ekstra forsiktige for ikke å ødelegge gliflaten på meiene. Og høyt oppe i de stupbratte skråningene hang det store snøfonner, som kunne løsne når som helst.

Når de da i tillegg fikk storm, er det kanskje ikke rart at selv Sverdrup sukker: «… sommesteds var det saa ilde, at jeg oprigtig talt begyndte at tvile paa, om det var Mening i at arbeide med dette.»54 Under slike forhold var ikke uhell til å unngå. Både kjelker, menn og hunder falt ned i hull og utover skråninger. Når det gikk bra likevel, skyldtes det naturligvis en del ren flaks, men også at utstyret nå var perfeksjonert i den grad det var mulig. Kjelkene holdt, og mennene slapp fra det med blåmerker.

På denne måten nådde de det sørvestligste punkt av Ellesmere Land, som ble døpt «Land’s End».

Nå delte de oppgavene mellom seg og sendte hjelpemannskapene tilbake – noen av dem skulle i sin tur ut på nye ferder. Noen egentlig kommunikasjon mellom de forskjellige partiene var det selvsagt ikke tale om. Derfor ble det fastlagt steder hvor det skulle bygges varder og legges igjen beskjeder om framkommelighet og eventuelle uforutsette hendelser.

Sverdrup hadde tatt med en flaske konjakk til denne avskjeden. Været hadde bedret seg, men det var kaldt. Så kaldt at brennevinet hadde frosset på flasken – det var minus 42,5°.

«Ja ja,» skriver Sverdrup, «vi spiste da vor Dram, sagde høitidelig Farvel og dro hver til vor Kant.»55 Selv dro Sverdrup videre sammen med Ivar Fosheim. På grunn av isforholdene dro de nå nordvestover et stykke ute på havisen, mens de betraktet det ukjente landet: fjorder, sletter og høye tinder lenger innover. Distansemålerne var ødelagt under strabasene, så avstandsmålingen måtte basere seg på anslag.

112 h e l t e t i d e r

Peder Hendriksen i teltet, mens det enda var rikelig med kaffe og tobakk igjen p책 ekspedisjonen.

Godt håndlag var viktig for en vellykket polarekspedisjon. Mye utstyr ble reparert og konstruert i feltverkstedet og -smia.

Men at det var et enormt område, var det ingen tvil om. Det de på dette tidspunktet ikke kunne vite, var at landet de så, faktisk ikke var Ellesmere Land.

Det var en annen, stor øy, skilt fra Ellesmere ved et langt, smalt sund. Den ble etter hvert døpt «Axel Heiberg Land» etter mannen som delvis hadde finansiert ekspedisjonen. Det er en velvoksen øy, 35 200 km2.

Været var skrekkelig. Sverdrup og Fosheim tilbrakte halve april i teltet.

Tåke, storm, nedbør og fokksnø sammensverget seg mot dem – «fire onde ånder», skriver Fosheim.56 Landet var karrig og nesten uten vilt, så de kunne heller ikke spe på provianten med ferskt kjøtt til seg selv og hundene. Det vitenskapelige utbyttet ble selvsagt noe redusert under slike forhold. Likevel nådde de ganske langt nordover, praktisk talt til 81° n. br., og oppdaget mye «Nyt Land», som tittelen på Otto Sverdrups reisebeskrivelse lyder.

På det nordligste punktet reiste de en varde og la ned en beskrivelse av sin ferd. Men før de snudde, tok Sverdrup 5. mai 1900 hele det området de hadde reist gjennom, høytidelig i besittelse «i Kongen av Norges navn».

Sverre Hassel og ekspedisjonens kartograf, Gunnar Isachsen, dro først over havisen rett vestover. De hadde nemlig skimtet land der. Etter noen dager nådde de en ny, stor øy, som seinere fikk navnet Amund Ringnes Land. Det skulle

114 h e l t e t i d e r

vise seg å være den minste av de tre store øyene i dette polare øyriket som ble oppkalt etter ekspedisjonens meséner, men med sine 5 800 km2 er den nå atskillig større enn f.eks. Østfold fylke. Hassel og Isachsen snudde og dro opp gjennom sundet mellom Ellesmere og Axel Heiberg Land. Dermed kunne de utforske østkysten av det sistnevnte. Her var forholdene noe mer gunstige enn på Sverdrups og Fosheims vestside. Blant annet skjøt Isachsen et par velvoksne moskus, slik at de to kunne drøye turen lenger og i tillegg gjøre en sving opp gjennom de foreløpig ukjente fjordene på Ellesmere Land. Imidlertid slapp de opp for parafin og brød, og levde på rått kjøtt helt til de fikk en isbjørn og kunne koke på spekket av den. For variasjonens skyld prøvde de på inuitvis å spise mageinnholdet av en moskusokse, men ble fort enige om at det smakte gjødsel …

I mai kom flere av de andre sledepartiene tilbake til de tre gjenværende på «Fram». Dermed var skipet noenlunde forsvarlig bemannet da et brennende sotflak fra stuertens ovn antente det store seilet som var spent over deler av dekket. Under teltet lå noen kajakker av seilduk, innsatt med parafin, som fort ble antent. Verre var at en del av kruttbeholdningen også var lagret på dekk.

Det var stille vær, og så mildt at det lå store vanndammer på isen. Mannskapet fikk kruttet unna og organiserte en rekke som langet vann i bøtter.

Storseilet begynte å brenne, en del av rekka brant opp, stormasten fikk skader og en god del skinn som lå på dekk, brant også opp. Men brannen ble slukket før viktige deler av utstyret – for ikke å snakke om «Fram» selv – ble ødelagt.

Hadde brannen begynt noen minutter seinere, da alle ville ha vært nede i messa og spist middag, eller i den perioden da det bare var tre mann om bord, er det høyst tvilsomt om mannskapet ville ha hatt muligheter til å redde seg tilbake til bebodde områder.

Vitenskap og sledeturer

Den korte arktiske sommeren kom. Dermed ble det en brukbar arbeidssesong for zoologen og botanikeren, men også intens observasjon og virksomhet for å få «Fram» ut av isen. Helsetilstanden om bord var bedre enn gjennom vinteren. Men fortsatt forekom feber og magesmerter.

Denne sommeren bedret stemningen mellom vitenskapsmennene og den øvrige besetningen seg. Kanskje var det følelsen av felles skjebne som ristet dem sammen, eller kanskje trengte folk simpelthen noe å holde på med. Fosheim bemerker ikke helt uten ironi: «Det later til å være kommet omslag i den før temmelig antividenskapelige stemning om bord. Selveste Baumann er en av de ivrigste skrapere og stuerten går sogar og agerer videnskapelig interessert med en fluehov i den ene hånd og et haglgevær i den andre.»57

de tre store

115

16. juli fløt «Fram» fritt i en råk, men selve fjorden var ennå uframkommelig. Nå kunngjør Sverdrup den endelige beslutningen, som han nok i virkeligheten har tatt lenge før, om å gå vestover og definitivt glemme NordGrønland: Peary fikk ha området for seg selv. Det var ennå mye ugjort i vest.

Det siste som ble gjort før avfart, var å reise en varde med et kors på land nær stedet der Braskerud var senket i sjøen. 9. august startet maskinen, og skuta stevnet ut av «Havnefjorden». Til å begynne med gikk det greit, uten større ishinder. Etter en ukes tid var «Fram» i den vestlige munningen av sundet mellom North Devon og Ellesmere Land.

Så begynte det imidlertid å gå trått. Is og sterk vind hindret framkomsten, ja, «Fram» ble presset tilbake østover igjen. Mannskapet fryktet å fryse inne midt ute i sundet, en lite behagelig posisjon når vinterstormene raser og ikke minst når isen begynner å skru kraftig. Forberedelsene til overvintring var alt begynt da isen plutselig gikk opp. Hundene måtte reddes om bord igjen, og smieutstyret drev av gårde på et flak. Det lot seg taue tilbake, og dermed kunne «Fram» gå litt tilbake og inn i en smal fjord helt sørvest på Ellesmere, som før var døpt «Gåsefjorden». Der ankret de endelig opp 17. september.

Det var et fint vinterkvarter, men sørgelig nær det forrige, drøye 120 km i luftlinje. Veien hjem var temmelig lang.

Optimistisk regnet imidlertid de fleste med at dette ble den tredje og siste overvintringen, så stemningen var ganske god. Dessuten var de jo i kjente omgivelser, og visste hva de kunne få ut av beliggenheten, både vitenskapelig sett og med hensyn til det jaktutbyttet som for de fleste nok var det viktigste.

Ikke minst våknet jaktlysten da det viste seg å være bra med ulv i disse traktene. De to hendige menn Olsen og Fosheim lagde en stor ulvefelle, og klarte faktisk først i desember å fange to ulver på en gang. Dermed bygde de et bur på dekk for å prøve å få dyra levende hjem. Formålet var å selge dem til en dyrehage. Seinere på vinteren gikk også to polarrever i fella. Nærmest som et eksperiment ble de sluppet inn til ulvene, og lenge så det ut til å gå bra. Ulvene spiste villig av hundematen de fikk, og lot revene være i fred. Den ene reven koste seg til og med uforstyrret med å krølle seg sammen oppe på ulveryggen!

Men akk – i februar ble først den ene, så den andre reven drept og fortært.

Helsetilstanden var skiftende, og små ulykker var knapt til å unngå. Olsen fikk skulderen av ledd og hadde store smerter. Etter et intenst studium av dr.

Svendsens legebøker ble Simmons og Sverdrup enige om en framgangsmåte, og de klarte etter litt prøving og feiling å få skulderen tilbake på plass. For å skåne pasienten mest mulig under prosessen, drakk de ham først dyktig full!

– En påminnelse om hvor nær livsfaren de tross alt levde, kom da Fosheim under arbeidet med sleder til vårens turer kjørte et hoggjern inn i håndleddet. Han bommet på pulsåren med noen millimeter.

Ellers var det en del magetrøbbel, både «knip» og diaré, til dels med feber.

116 h e l t e t i d e r

Kvaliteten på matvarene begynte nok å bli noe vekslende. Men skjørbuk unngikk også denne ekspedisjonen helt, formodentlig mest takket være alt kjøttet som jakten innbrakte.

Den tredje nyttårsaften, år 1900, markerte i tillegg overgangen til et nytt århundre. Men det lange fraværet uten noen som helst kommunikasjon med verden for øvrig begynte å sette sine spor. Alle engstet seg selvsagt for hva som kunne ha hendt med de nærmeste i løpet av denne tiden. Og markeringen av kongens fødselsdag 21. januar 1901 ble mattere enn de to foregående årene.

Hvem visste vel om monarken, Oscar II, fremdeles var i live og kunne feire sine 72 år?

Det var også noe annet som la en demper på feiringen, rent bortsett fra at ekspedisjonen holdt på å slippe opp for brennevin og derfor begynte å tilberede den medisinske spriten på forskjellige måter: Denne januarmåneden var den kaldeste under hele ekspedisjonen, med temperaturer under 50 kuldegrader. I tillegg til ubehaget som dette førte med seg, funderte en og annen også på hva de ekstreme vintertemperaturene ville bety for islaget og dermed mulighetene til å komme ut neste sommer.

Otto Sverdrup holdt imidlertid fokus på vårens sledeekspedisjoner. Først og fremst gjaldt det å benytte denne sjansen til å finne ut av det systemet av øyer og fjorder som befant seg nord og vest for dem. Atskillige teorier florerte om hvilke landområder som hang sammen og hva som i virkeligheten var atskilte øyer. Vinteren ble brukt til reparasjoner av utstyr, noe som etter hvert begynte å kreve atskillig oppfinnsomhet. For eksempel måtte stål til beslag av sledemeiene hentes fra bladene på noen av issagene. I mars, mens det fremdeles var langt ned mot minus 50, organiserte han to depotreiser.

8. april 1901 dro tre sledepartier av sted. Med det kjennskapet de nå hadde fått til området, kunne utforskingen organiseres mer rasjonelt. Men vær og føre kunne ingen gjøre noe med, og begge deler var dårlig første del av våren. – I det hele tatt er det ingenting som går igjen så ofte både i dagbøker og trykte beretninger som klager over føret. Kulde, nysnø, fokk eller tåke gjør at sledemeiene glir som «over sand» eller «på leire». I løssnø synker hundene nedi. Isen ute på fjorder og sund gir som regel bedre gli, men her spøker råkene, for ikke å snakke om iskoss og skrugarder der de tunglastede kjelkene må skyves og bæres over. – Sterk kulde gikk også hardt ut over hundepotene. Det samlet seg ørsmå isbiter som gnagde sår i dem. Problemet var faktisk så ille at ekspedisjonen hadde eksperimentert med «hundesko» av seilduk. Hundene likte påfunnet, men skoene ble altfor raskt slitt ut.

Men Sverdrup, Fosheim og de andre kom seg vidt omkring. Til å begynne med måtte de inn i hver fjord på vestkysten av Ellesmere Land for å se om det var der det forventede sundet gikk. Etter å ha forsert en fjordarm som var så trang og bratt at de døpte den «Trollfjorden», tok de seg over et vannskille

de tre store

117

Gunnar Isachsen og Sverre Hassel har kommet hjem fra langtur.

og kom ned til noe som åpnet seg nordover så langt det var mulig å se. Det var sundet som skiller Ellesmere fra Axel Heiberg Land – den oppfinnsomme Fosheim foreslo «Eureka-sund», etter Arkhimedes’ formodede replikk: «Jeg har funnet det!» Sundet heter så den dag i dag.

Her skilte de lag og begynte en nøyere kartlegging av området. Sverdrup selv dro sammen med geologen Schei vestover til de sørlige delene av Axel Heiberg Land og så sørover til «Bjørnekappland», en halvøy på vestkysten av Ellesmere. Her var det enorme forekomster av fossiler, til Scheis store begeistring.

Den største oppdagerinnsatsen gjorde imidlertid kartografen Isachsen sammen med Hassel. De to dro nesten rett vestover, forbi Axel Heiberg Land og til Amund Ringnes Land. Derfra kunne de se to nye, store øyer. Den sørligste observerte de bare på avstand, og i god skandinavisk ånd fikk den navnet Kong Christian Land etter danskekongen. (Kong Oscar var tidligere betenkt med vestsiden av Ellesmere Land.) Rundt den andre øya la de imidlertid ut på en sledeferd, slik at kystlinjen ble kartlagt i sin helhet. Det ble en lang ferd, for øya var på over 10 000 km2. Den fikk navnet etter den tredje «rederen» og mesénen, Ellef Ringnes.

Den nordligste halvøya på dette nye landet oppkalte Isachsen etter seg selv.

Det kunne han med full rett gjøre. Tomannsekspedisjonen var på det tidspunkt i ypperlig form, overlatt til seg selv, over 500 km i luftlinje og en måneds sledereise fra «Fram». Den korte og tørre beretningen de skrev om turen, gjemmer en imponerende prestasjon. I løpet av en to måneders sledetur «fant» Isachsen og Hassel betydelig større uoppdagede områder enn noen av de andre sledeferdene hadde klart, godt hjulpet av at de stort sett hadde utmerket føre på havisen.

I juni var alle partier tilbake igjen. Da var tiden inne til botaniske og zoologiske ekskursjoner. Særlig var det interessant å skrape langs havbunnen. Det brakte ikke bare skjell og skalldyr til Bay, Simmons var svært opptatt av algeveksten – så mye mer som de botaniske forekomstene på landjorda tross alt var begrensede på denne breddegraden.

Arktisk apati

Men sant å si var det verken vitenskap eller jakt som opptok besetningen mest sommeren 1901. Det var været og isforholdene. «Fram» lå lunt og fint til, men betenkelig langt inne i den lange, smale Gåsefjorden. Juni var en «varm» måned med temperaturer helt oppe i 7–8 grader, men juli ble fæl, med tåke og iskalde vinder. Langsomt spredte mismotet seg: Det ville bli vanskelig å komme ut, de måtte regne med enda en vinter i isen.

Stemningen var ikke god. Et helt ubegrunnet rykte gikk ut på at Sverdrup

de tre store

119

i virkeligheten ikke ville hjem, at han hadde ankret opp for langt inne med vilje.

Optimismen steg noen hakk da skuta kom løs og lå i en råk 1. august, men målinger lenger ute i fjorden viste at isen mange steder nesten var metertykk.

Sverdrup grep til framgangsmåten fra sommeren 1896, da han og «Fram» var i nøyaktig samme situasjon nord for Svalbard: Han hentet fram krutt og prøvde å sprenge en råk utover. Det hjalp lite, men skuta stanget seg fram og krøp langsomt ut gjennom fjorden. 12. august kom det «dyktig med sne samt litt isskruing», og råkene ble klemt igjen. 21. august hersket igjen optimismen. Det åpnet seg en ganske stor råk, så «Fram» kunne sette fart og «ramme» isen på isbrytervis. Tre mann ble sendt ut på isen for å skyve flakbitene unna, de andre var opptatt med å få hundene og kjøttet fra siste hvalrossjakt om bord.

Men 30. august var det full stopp. Det var fem kuldegrader, barometeret falt og humøret med det: Sverdrup dro utover i fjorden for å se på isforholdene, og Fosheim forteller: «Ved hjemkomsten sa han ikke ett ord. Et dårlig merke!»58 Fosheim forsøker å skjule skuffelsen for seg selv og svinger seg parodisk opp i bibelspråkets høyder. Noen har latt være å vaske tøyet sitt, fordi de regnet med å komme hjem: «Men nu siger jeg Eder, I godtroende sjæler: Gak fluxens hen og vask Eders skitne klæder, inden polarvinteren sætter ind med sine 40–50 grader under nul, og inden Lindstrøm helt har gjort kål på al vor dyrebare sæbe!»59 Tanken på enda en nattsvart vinter i «Fram»s trange kahytter og salonger, med rim og is på veggene, den samme maten som de nå har spist i tre år og de samme, altfor velkjente ansiktene rundt seg hele tiden, uten lege, uten den minste informasjon fra verden rundt, var forståelig nok temmelig deprimerende. Men det aller verste for samtlige var tanken på dem som satt hjemme.

Tre år var ekspedisjonen beregnet til. Når det fjerde begynte, ville tankene til venner og familie naturligvis begynne å kretse rundt alle de utallige mulighetene for katastrofer som kunne ha rammet skuta og mannskapet. Dessuten ville det kanskje bli organisert en kostbar og ikke ufarlig unnsetningsekspedisjon.

5. september ga Sverdrup ordre til å slukke i maskinrommet. De hadde kommet noen få sjømil lenger ut i fjorden siden forrige vinter.

Deretter dro han og Fosheim på harejakt.

Dårlig vær og småsykdommer preget den siste delen av høsten. Som rimelig kan være, ble det også en del krangling. Da Fosheim kom hjem fra en jakttur og spurte Hassel om alt sto bra til om bord, svarte denne lakonisk: «Ja, Olsen falt på isen og fikk seg et blått øye, d.v.s.: han falt borti Bays neve.»60 Heldigvis var det vilt nok, både hvalross og sel ble skutt og lagret til vinteren.

Til sammen hadde ekspedisjonen nå 44 hunder, og stellet av disse bød på både engasjement og avkobling. Ulvene i buret på dekk klarte seg også godt.

Men sola sank og ble borte. Selvsagt var det ikke samme glød over vinterarbeidet som de tidligere årene – det var ikke vårens sledeturer som sto i hodet

120 h e l t e t i d e r

på deltakerne, derimot hvordan de skulle komme seg vekk. Planene var mange.

Hvis «Fram» ikke kom ut, kunne de prøve å trekke skipsbåtene til iskanten og seile til Grønland i dem. Så snart det ble mulig, ville de begynne å grave grus og bre den ut over isen, for å få fart på smeltingen.

Ellers gjaldt det å beskjeftige seg som best man kunne. Sverdrup skrev på sin reiseberetning, et økonomisk sett høyst nødvendig arbeid han inderlig avskydde: «Jeg kan ikke skrive noget som folk kan læse. Det blir bare en opramsen av ensartede faktorer.»61 Zoologen Bay skrev en hel fantasifull roman, som ble ivrig lest på omgang. Men det som slo best an, var husflid i «elfenben», altså hvalrosstenner.

Mat hadde de nok av. Det var ingen fare for at «Fram»-karene skulle lide samme fryktelige skjebne som så mange tidligere polarekspedisjoner. Men enkelte ting som var viktige for trivselen begynte det å bli dårlig med: kaffe, smør og ikke minst tobakk.

Det ble november, desember – den fjerde julefeiringen stimulerte hjemlengselen mer enn den skapte munter stemning – januar og februar. Dagene gikk i sløv ensformighet. Dagboksnotatene blir korte og summariske: «Lite hender det nu om dagen, og lite er det derfor også å notere.»62 «Apati» er et ord flere bruker; avbrutt av noen krangler med heftig ordbruk.

Noen lyspunkter fantes. Først og fremst var det en relativt mild vinter, som lovet godt for isforholdene. Den utrettelige Fosheim fanget igjen noen rever, som skapte litt avveksling – denne gangen fikk de sitt eget bur og slapp å bli ulvefor!

Sverdrup planla vårturer, ikke minst for å bygge varder og legge ned beretninger på strategiske steder. Dette var jo den eneste tynne muligheten til å «kommunisere» med en eventuell hjelpeekspedisjon, som ikke ville ane hvor i dette enorme området «Fram» kunne befinne seg. Men en viss fortrøsting ga også planene om en sledetur til Beechey Island, der det skulle befinne seg et gammelt depot fra Sir John Franklins siste, katastrofale ekspedisjon i 1845. Der håpet man å finne tobakk, kaffe og kanskje en tønne eller to med rom. Vel så viktig var det at en ekspedisjon i 1850 hadde lagt igjen en passe stor båt, som burde kunne brukes hvis det ble nødvendig å ta seg til Grønland uten «Fram».

17. februar kom sola igjen, sist i måneden begynte kjøringen av sand på isen, med hjelp av hundespannene. 1. april 1902 dro sledeekspedisjonene av sted.

Det gikk bokstavelig talt ikke glatt med hundesledene. Føret var – som vanlig for årstiden – dårlig. Verre var det at den eneste hundeprovianten som nå fantes på lager, var tørrfisk, som gjorde lassene tunge. Derfor tok partiene lite proviant og baserte seg på å skyte isbjørn underveis. Men denne vinteren var det ikke isbjørn å se: «… ikke et Haar af et eneste Dyr var vi istand til at opdage.»63 Først 16. april fikk de slitne og sultne hundene sitt første bjørnemåltid. Men Sverdrup ga seg ikke, trass i storm og snøvær. Det hastet vel heller

de tre store

121

ikke så svært med å komme tilbake til Gåsefjorden og den utålmodige ventingen. På denne turen kom han lenger nord på Ellesmere Lands vestkyst enn tidligere, helt til 81° 40’ n. br. Flere steder fant de – som for øvrig på andre sledeturer – forlatte inuitbosetninger. Ellesmere hadde åpenbart en gang vært bebodd, men var det ikke lenger.

Sverdrup og hans følgesvenn, geologen Schei, kom vel tilbake etter 77 døgn på reise. Det første de så, var den flotte «gaten» av grus som nå rakk fra skuta og langt utover i fjorden. Alle mann var også friske, men turen til det gamle depotet på Beechey Island hadde ikke vært noen suksess. Alt var ødelagt eller fjernet, sannsynligvis av hvalfangere som hadde kommet over stedet.

Men været var mildt. Isen slapp langsomt taket. «Fram» måtte gjøres i stand etter å ha ligget stille så lenge. Litt dramatikk ble det da et parti som var ute på den aller siste skrapeturen, ikke vendte tilbake. Mot slutten av juli hadde isen gått opp, men grove, tunge flak drev omkring med strømmen. «Fram» måtte komme seg ut og legge seg i fjordmunningen. 5. august så de skrapepartiet inne på land – været hadde tvunget de fire uheldige deltakerne i land på ei lita øy og holdt dem der i ti dager. Ikke rart at den ble døpt «Djevleøya» etter den beryktede franske straffekolonien.

Neste formiddag bar det ut i Jones Sound og østover. Via Grønland brukte de halvannen måned på veien hjem.

Trass i at vitenskapsmennene tidvis var misfornøyde med arbeidsforholdene, hadde de med seg et rikt materiale tilbake. Simmons tok doktorgraden og skrev flere bøker om polar flora. Schei brakte hjem blant annet mye fossilt materiale, men døde alt i 1905 og fikk ikke selv arbeidet så mye med det. Det mest imponerende var selve oppdagelses- og kartleggingsarbeidet. Rundt 150 000 km2 «nytt land» kunne ekspedisjonen notere seg for.

Til og med nytt norsk land, i teorien. Men norske myndigheter gjorde aldri helt alvorlige forsøk på å hevde de territoriale krav som fulgte av Sverdrups «anneksjon» i den norske kronens navn. I dag er området en del av Nunavut, en kanadisk region med lokalt inuit-selvstyre. Nordmennenes innsats er imidlertid ikke glemt: Øygruppa vest for Ellesmere heter nå Sverdrup Islands.

En norsk engelskmann, en belgisk baron – og en målbevisst lærling

Med Sverdrups hjemkomst var den første epoken i norsk polarutforskning over, den som kunne kalles Nansen-Sverdrup-perioden. Mye tyder på at Fridtjof Nansen fremdeles i mange år drømte om en ny ekspedisjon, men hans allsidige engasjement i norsk vitenskap og samfunnsliv krevde tiden og kreftene hans. I tillegg kom et noe omskiftelig privatliv, ikke minst at hans kone Eva ble syk og døde i 1907. Otto Sverdrup kom derimot tilbake til Ishavet flere

122 h e l t e t i d e r

ganger. Blant annet utnyttet russerne hans kunnskaper ved å engasjere ham som leder for en redningsekspedisjon.

Mens Nansen og mannskapet kjedet seg gjennom vinteren 1894–95 om bord på «Fram», skjedde det noe viktig så langt unna som overhodet mulig, på kysten av Antarktis. Høsten 1894 sendte hvalfangstkongen Svend Foyn en hvalbåt den lange veien til Sørishavet, for å undersøke mulighetene for hvalfangst der, ledet av hvalfangeren Henrik J. Bull. Skipet, «Antarctic», gikk innom Melbourne i Australia som siste havn.

Der mønstret det på en 30 år gammel mann ved navn Carsten Borchgrevink. Han var født i Christiania, moren var engelsk. Faren døde tidlig, og Borchgrevink utdannet seg som forstmann i Sachsen før han kom til Australia i 1888. Der arbeidet han som landmåler, forstmann og naturforsker. Han ble ansatt ved Universitetet i Sydney og begynte etter hvert å interessere seg for polaregnene – mest, naturlig nok, for dem som lå nærmest og var minst kjent: Antarktis. Om det visste man ikke veldig mye annet enn at det var et stort fastland, dekket av is.

Da Borchgrevink fikk høre om «Antarctic», sa han fluksens opp stillingen sin som universitetslærer og mønstret på som vanlig matros: «Den eneste ledige Køje om bord hade lige mistet sin tidligere Indehaver, som den foregaaende Aften var spadseret fra Kajen ud i Dokken og druknet. Den fik jeg anvist. Den var lukket som en Ligkiste og laa lige over en Spæktank.»64 Denne innette viljen til å innhente førstehåndskjennskap om det ukjente Sydpolkontinentet fikk sin belønning. Riktignok måtte den nyslåtte matrosen arbeide hardt om bord og fikk ingen særlig ro til å gjøre undersøkelser. Men da skuta måtte snu for ikke å bli sperret inne i isen, sto matros Borchgrevink i utkikkstønna idet de passerte Kapp Adare på vei ut av Rosshavet. Gjennom kikkerten så han en liten isfri flekk av en strand.

Ekspedisjonsleder Bull og kaptein Kristensen ble smittet av Borchgrevinks iver. De lot «Antarctic» ligge stille, og tok med seg Borchgrevink og fire andre i en liten båt. De måtte dra båten over drivisen et stykke, men nådde vel i land. Borchgrevink hoppet i vannet og vasset inn, forteller han. Kapteinen ventet og kom seg tørrskodd i land samtidig. De var dermed – trodde de selv – de første mennesker som satte føttene på Sydpollandet, 24. januar 1895.

(Nyere undersøkelser viser visstnok at det hadde vært en liten håndfull lignende helt sporadiske besøk tidligere, særlig på Den antarktiske halvøya, som strekker seg opp mot Ildlandet.)

De var et par timer på stranda, mens Borchgrevink samlet vegetasjon og så om det fantes noe liv i fjæra, hva det absolutt gjorde. På de timene formet matrosen en plan: Han ville tilbake med en ekspedisjon, gå i land samme sted og overvintre.

Da han vel var hjemme i Australia, brukte han sine aller siste sparepenger

de tre store

123

på en billett til London, der det ble holdt en stor internasjonal konferanse om Antarktis. Det var bare så vidt han nådde fram (konferansen ble forlenget med en dag for hans skyld), og sant å si var det jo ikke store resultatene han kunne legge fram etter sitt to timers opphold – men det var mer enn noen annen kunne framvise.

Alle var enige om at planene hans var utmerkede. Men en så stor og langvarig ekspedisjon lot seg ikke så lett finansiere. Norge var utelukket – «Fram»-ekspedisjonen hadde uttømt ressursene foreløpig. Borchgrevink kom til å seile under britisk flagg, finansiert av en engelsk forlegger. Men av de 31 mann som ble med, var 27 nordmenn, to av dem samer. Og båten – som ble døpt om til «Southern Cross» – var bygd av Colin Archer. Sist i august 1898 seilte de fra London.

På det tidspunkt var imidlertid den første overvintringen i antarktiske farvann snart avsluttet. Et år tidligere hadde en belgisk ekspedisjon under baron Adrian de Gerlache dratt sørover. Mer eller mindre med vilje lot lederen skipet «Belgica» fryse inne, etter mønster av «Fram». Ekspedisjonen var imidlertid slett ikke like godt forberedt. Av de atten om bord døde tre, av sykdom og ulykker.

Flere fikk skjørbuk, og det kunne ha gått helt galt hvis ikke legen hadde tvunget mannskapet til å spise ferskt pingvinkjøtt.

Sammensetning av besetningen på «Belgica» skapte også problemer. Seks var nordmenn (en av dem falt over bord og druknet), deriblant styrmannen.

Under innefrysningen, da baron de Gerlache fikk skjørbuk og fryktet for sitt liv, fikk styrmannen vite at hvis de to som var over ham i rang, ble borte, skulle ledelsen ikke gå over til ham, men til en lavere rangert belgier.

Styrmannen meldte fluksens at han trakk seg fra ekspedisjonen. Ettersom de rent faktisk lå innefrosset hundrevis av sjømil fra de nærmeste mennesker, aktet han imidlertid å fortsette arbeidet om bord, men bare i egenskap av privatperson!

Overvintringen med «Belgica» ble en hard skole for denne ærekjære nordmannen. Men det var da også derfor han hadde mønstret på denne noe tvilsomme ekspedisjonen: for å skaffe seg den praktiske erfaringen han trengte.

Han aktet nemlig selv å utforske polarområdene og hadde lagt liv og karriere målbevisst opp med det for øye: Han avbrøt blant annet sitt medisinske studium og dro på selfangst for å få førstehåndskjennskap til nordområdene. Den belgiske ekspedisjonen var hans svenneprøve, og han var så heldig at det faktisk var en dreven polarfarer med på «Belgica», som han kunne lære mye av. Det var slett ikke ekspedisjonens sjef, men derimot legen. Frederick Cook hadde vært på Grønland med Astrup og Peary.

Mannen som mønstret på som styrmann, men kom hjem til Norge som privat reisende, het Roald Amundsen. de Gerlache og «Belgica» snøt Borchgrevink og «Southern Cross»-karene

124 h e l t e t i d e r

Carsten Borchgrevink, godt skodd på samisk vis. Samen Per Savio, som deltok på ekspedisjonen, sydde skaller til mannskapet. Uten disse ville «våre føtter blitt ordentlig forfrosne» ifølge Borchgrevink.

Nansen ombord i «Belgica» før avreise fra Sandefjord i juni 1897. Roald Amundsen er nummer fire fra høyre.

med et år når det gjaldt å være de første som overvintret i det antarktiske området, men Borchgrevink var utvilsomt den første som overvintret i land.

Ti mann i alt, sju norske og tre engelske vitenskapsmenn, fikk reist to prefabrikerte hytter – fra Strømmen Trævarefabrik – på stranda før de vinket farvel til skuta og resten av besetningen i mars 1899. Først 28. januar 1900 ble de hentet igjen, og da var de bare ni. Den norske preparanten Nicolaj Hanson døde, formodentlig av tarmslyng, under oppholdet. Når det gikk bra med de andre, skyldtes det ikke minst de to samenes praktiske erfaring med ekstreme vinterforhold.

Borchgrevinks modige pionérekspedisjon har kommet svært i skyggen av de dramatiske rekordferdene som fulgte etter, ledet av Shackleton, Scott og Amundsen. Det var en ekspedisjon med rent vitenskapelig innretning, og den har kanskje falt litt «mellom to stoler» i polarhistorien, ikke helt britisk, men heller ikke ordentlig norsk. Siden den befant seg på absolutt jomfruelig grunn, var det ikke til å unngå at ekspedisjonen brakte med seg hjem en rekke verdifulle oppdagelser om Sydpollandets flora, fauna, geologi og meteorologi.

På tilbaketuren gikk «Southern Cross» først lenger inn i Rosshavet, inn mot den store isbarrièren som engelskmannen James Clark Ross hadde beskrevet nesten 60 år tidligere. Der fant de en bukt – Hvalbukta – som ga muligheter for å komme seg inn og opp på selve barrièren. Det var mye is der og stor fare for å fryse inne. Likevel dro Borchgrevink i land med samen Savio og den engelske løytnant Colbeck. De kjørte rett sørover med et hundespann. Det ble lagt igjen et telt på iskanten, og proviant for tre mann i et år, for det tilfelle at «Southern Cross» måtte gjøre vendereis før de kom tilbake. Under disse forholdene er det forståelig at Carsten Borchgrevink nøyde seg med en lang dagstur. Det var 17. februar 1900. De tre nådde 78°50’ s. br. og kunne kalle seg de mennesker i verden som hadde vært lengst sør.

Gjennom Nordvestpassasjen

Carsten Borchgrevink vendte hjem til Norge to år seinere, men han kom aldri til å sette noe preg på norsk polarforskning. Hans lederegenskaper var kanskje ikke de aller beste, det ble i alle fall mange problemer i overvintringsgruppen. Deres oppdagelser og beskrivelser ble likevel flittig utnyttet av dem som kom etter.

Eks-styrmann Amundsen derimot, var klar til å ta fatt. Han visste selvsagt hva han hadde å gjøre da han kom til Kristiania i mai 1899: Han måtte oppsøke Nansen, den helt ubestridte førstemann innenfor polarforskningen. Amundsen skildrer selv dette møte med et selvironisk blikk for avstanden mellom sin egen ukjente person og Nansens berømmelse: «Jeg tror, det er Mark Twain, som forteller om en person, som var så liten at han måtte gå to ganger gjennem

de tre store

127

døren, før man kunde se ham. Men denne manns ubetydelighet var intet mot den jeg følte den morgen, jeg stod i Nansens villa på Lysaker og banket på døren til hans arbeidsværelse.»65 Men Nansen var interessert, både i Amundsens blandede erfaringer fra Antarktis og i hans planer for en egen ekspedisjon.

Roald Amundsens første mål hadde vært like ettertraktet som selve Nordpolen, om ikke mer. Han ville gjøre det Sverdrup ikke fikk til, seile gjennom Nordvestpassasjen, den vestlige sjøforbindelsen mellom Europa og Asia. Nær sagt utallige ekspedisjoner hadde forsøkt dette gjennom en periode på 400 år.

I 1745 utlovet det britiske parlamentet en belønning på den svimlende sum av £ 20 000 for den som kunne finne passasjen, som man regnet med ville være en kort og sikker forbindelse mellom Atlanterhavet og Stillehavet, av uvurderlig økonomisk og militær betydning for sjømakten England.

Etter hvert skulle man innse at det ikke var så enkelt.

Det mest berømte forsøket ble gjort i 1840-årene av engelskmannen Sir John Franklin. Sir John ble betraktet som noe gammel for oppgaven – han nærmet seg 60 –, men han hadde erfaring fra Arktis og var regnet som en god leder.

Dette var en klassisk marineekspedisjon i den store stil, med to fartøyer og 129 mann. Utfallet av ekspedisjonen ble et av de store mysterier i polarforskningens historie: Alle mann forsvant tilsynelatende totalt. Etter minst 50 små og store leteekspedisjoner kunne man danne seg et bilde av hva som hadde hendt: Båtene frøs inne, Sir John og flere andre døde, og de 105 gjenværende forsøkte å ta seg tilbake til bebodde strøk over land. Samtlige omkom underveis – formodentlig av sult, kulde og skjørbuk, kanskje også etter blyforgiftning fra hermetikkboksene.

Redningsforsøkene fra begge sider hadde overlappet hverandre, så på 1850tallet var det i og for seg kjent at en gjennomseiling av Nordvestpassasjen var teoretisk mulig. Men ettersom det ble opplagt at passasjen lå så langt mot nord og var så vanskelig å seile at den helt manglet kommersiell betydning, avtok selvsagt også interessen.

Franklin var Amundsens erklærte forbilde. En viss forskjell var det likevel: Sir Johns ekspedisjon hadde hatt full oppbakning fra den britiske marineledelsen, Admiralitetet. Styrmann Amundsens var privatfinansiert – blant annet brukte han selv hele farsarven sin. Sant å si kunne ekspedisjonen forekomme noe puslete: Alt Amundsen hadde råd til, og selv det var i meste laget, var en liten ombygd sildejakt fra Hardanger som fikk navnet «Gjøa». Mannskapet måtte dermed begrenses til et absolutt minstemål: Amundsen tok med seg seks mann, vel det minste mannskap som noen gang har lagt ut på en slik ferd.

I tillegg fikk han overta noen få overlevende hunder etter Otto Sverdrup.

«Gjøa» (som hadde fått installert en ørliten, parafindrevet motor) var svært langsom og for tungt lastet. Til gjengjeld var Amundsen og mannskapet fullt

128 h e l t e t i d e r

Gjennomseilingen av Nordvestpassasjen ble en arktisk høyskole for Amundsen. Inuitene var de beste læremestre.

utstyrt for flere overvintringer. Det manglet heller ikke polarekspertise om bord.

Trass i den smule problemer kokken hadde med tørsten, overtok Amundsen Lindstrøm fra «Fram». Han hadde også med seg tromsøværingen Anton Lund som førstestyrmann og Helmer Hanssen fra Vesterålen som annenstyrmann. Begge hadde mange års erfaring fra fart på Ishavet. Derimot var kanskje Amundsens valg av nestkommanderende, den danske løytnanten Godfred Hansen, mindre gjennomtenkt. Dansken bidro med lite annet enn å ligge i køya og lese romaner – om vi da skal tro de mest irriterte dagboknotatene fra andre deltakere. Kanskje hans innsats i det daglige arbeidet ikke var så mye å skryte av – men han la nå ut på en ganske lang sledetur i løpet av ekspedisjonen.

«Gjøa» la ut i Otto Sverdrups og «Fram»s kjølvann i juni 1903, et snaut år etter Sverdrups hjemkomst. Amundsen hadde bestemt seg for å gå nokså tett inn til Canadas nordlige kyst. Han krysset Atlanteren og gikk opp langs Grønlands vestkyst. De gjorde, som Sverdrup fem år tidligere, en siste stans i Godhavn (Queqertarsuaq) og tok om bord mer forsyninger og flere hunder. Så gikk de nordover, men i stedet for å gå inn i Jones Sound sør for Ellesmere Land, slik Sverdrup gjorde, tok «Gjøa» en litt sørligere rute, gjennom Lancaster Sound.

Dette var Franklins rute, og Amundsen gikk da også innom Beechey Island, stedet for Franklins første overvintring. Det var gode isforhold denne høsten.

Derimot var det særdeles vanskelig å navigere. Én ting var at kartene ikke stemte når «Gjøa» kom inn i farvann som bare var seilt en gang eller to tidligere av

de tre store

129

engelske redningsekspedisjoner. Verre var det at kompasset ble ubrukbart her i traktene rundt den magnetiske nordpol.

Det siste var Amundsen naturligvis fullstendig klar over. Undersøkelsen av jordmagnetismen i disse traktene var det andre hovedformålet med ferden, ved siden av gjennomseilingen. Allerede på den dystre overvintringen i Antarktis med baron de Gerlache hadde Amundsen opplevd den skiftende og uberegnelige magnetismen i polområdene, og han tok saken så alvorlig at han hadde bak seg et studieopphold i Tyskland hos en fremragende ekspert.

Men foreløpig var de henvist til å navigere etter sol og stjerner, ingen lett oppgave når det for det meste var uvær med skyer. 31. august gikk «Gjøa» ettertrykkelig på grunn. Amundsen beordret 25 kasser med hundefor – nesten fem tonn – lempet over bord. Det hjalp ikke det aller minste. Så blåste det opp.

«Gjøa» ble stående og hogge på grunnen.

Den eneste utveien var å sette seil, rett og slett forsøke å seile skuta av.

Det gikk dårlig. Seilpresset løftet «Gjøa» opp i kastene og satte henne så voldsomt ned i steinene. Skroget knaket og jamret seg. Amundsen sto oppe i riggen og skjønte at dette ikke kunne gå, det kom til å ende med at båten ble slått i stykker. Han firte seg ned for å gi ordre om å laste livbåtene med det nødvendigste, proviant og våpen.

Førstestyrmann Lund nektet imidlertid å gi opp. Han foreslo at de prøvde å minke vekten enda mer. Dermed gikk all dekkslasten i sjøen. «Gjøa» skjøt fart, og tok seg over de siste revene, bokstavelig talt slag i slag. Skuta holdt, men roret var skadd, mannskapene slitne og gjennomvåte og farvannet fremdeles fullt av grunner. Men med den erfarne Helmer Hanssen i utkikkstønna listet ekspedisjonen seg inn mot Boothia Felix (nå Boothia Peninsula). Navnet var egentlig etter mesénen Felix Booth – men betydningen «det lykkelige Boothlandet» passet utvilsomt for «Gjøa»-karene, som hadde vært svært nær å avslutte sin ekspedisjonskarrière etter bare et par måneder. Nå fikk de reparert skadene og hvilt ut.

Selv om isforholdene stadig var gode, valgte Amundsen å legge seg til for vinteren midt i september, bare noen dager etter at de forlot Boothia. De fant en perfekt ankringsplass i en liten bukt på King William Island, som ble døpt Gjøahavn. I forhold til Nansens og Sverdrups tidligere overvintringer var de ikke veldig langt nord, faktisk litt sør for 70° n. br. Men forholdene kunne være barske nok her på Amerikas nordkyst. I land bygde de et oppholdshus for to og et magnetisk observatorium, samt satte opp et telt for provianten. De andre bodde om bord på skuta.

Seinhøsten gikk med til jakt på ekstra mat for vinteren, mest på reinsdyr.

Når kjøttet skulle bringes tilbake til Gjøahavn, bød det seg en fin anledning til å lære hundekjøring fra grunnen av. Men det mest spennende var møtet med inuitene, som snart dukket opp. En liten familie slo seg til for vinteren i nær-

130 h e l t e t i d e r

Peder Ristvedt og Gustav Juel Wiik noterer ned observasjoner ved skrivebordet i «Villa Magneten» i Gjøahavn.

Roald Amundsen, Godfred Hansen og Helmer Hanssen. Hundekjøring var blitt en selvsagt del av en norsk polarekspedisjon.

heten av «Gjøa» og ble en slags assistenter. De underviste ekspedisjonen i elementær arktisk overlevelseskunst, spesielt bygging av igloer. Det kunne trenges, for selv på disse «lave» breddegradene var polarvinteren drepende kald. Flere ganger ble det målt under minus 50.

Våren skulle selvsagt brukes til sledereiser. Amundsen og tre andre dro ut 1. mars for å lokalisere stedet for den magnetiske nordpol. Kulda gjorde føret urimelig trått, og de slo tidlig leir. I en brukbar iglo sov de om natten, selv om det var kaldt å komme seg opp om morgenen – minimumstermometeret viste –61,7° C! Likevel fortsatte de enda en dag, men neste morgen bestemte Amundsen seg klokelig for å snu. Mesteparten av lasten ble lagt igjen som depot.

På neste reise, midt i måneden, traff de igjen inuiter og ble med dem hjem i leiren. Disse var imidlertid av en annen stamme, og språkforskjellene førte til visse vanskeligheter: Amundsen skjønte snart at miki på denne dialekten betydde «barn», ikke «hund»! Men også her var det mye å lære, ikke minst skaffet ekspedisjonens deltakere seg klær fra inuitene. Seinere på våren kom en del av stammen og slo seg ned kloss ved «Gjøa». «Samlivet» var ikke uten gnisninger, men, skal man tro Amundsen, til fordel for begge parter. Han kjøpte kjøtt av dem, og ikke minst alt slags utstyr, både til eget bruk og for å ha med hjem som etnografisk forskningsmateriale. De ble også med som kjentmenn og jegere på sledeturer.

Våren 1904 var sur og kald, men isen gikk omsider opp. Det later imidler-

132 h e l t e t i d e r

tid ikke til at Amundsen på noe tidspunkt tenkte seg videre den sommeren.

«Gjøa» ble ganske enkelt liggende, mens den lille besetningen var travelt opptatt med meteorologi, magnetisme, kartlegging og jakt. Det viste seg riktignok at Amundsens magnet-målinger ikke var korrekt utført, så han prøvde å gjøre dem om igjen.

Det ble naturligvis lagt ut depoter til neste vårs sledeturer. Mest opptatt virker imidlertid ekspedisjonen av å studere inuitenes levesett. De fikk rikelig anledning til det, ettersom Gjøahavn tiltrakk seg mange av de innfødte. «Gjøa»karene var også på mange besøk i inuitleire rundt i området, og på jaktturer sammen med garvede lokale jegere. – Hvorvidt denne nære kontakten også omfattet inuitkvinnene, eller om de ryktemessige antydningene Amundsen hadde fått om Astrups skjebne, var nok til å holde mennene borte fra slikt, er det noe divergerende opplysninger om. Mye tyder imidlertid på at fristelsene ble for store.

Farvel til Gjøahavn

Det hviler noe tungt og tregt over siste del av denne nesten toårige overvintringen.

Arbeidsoppgavene synes ikke å ha vært særlig mange og varierte. Arbeidet med de magnetiske målingene ble stort sett overlatt til annenmaskinisten Wiik, som også hadde vært i Tyskland for å lære teknikken. De fåtallige besetningsmedlemmene slet til dels kraftig på hverandres humør. Bare kokken Lindstrøm holdt alltid stemningen oppe, trass i (eller på grunn av?) at han fremdeles kikket litt vel dypt i det medbrakte konjakklageret en og annen gang.

Lindstrøm nektet imidlertid plent å tilberede det han syntes var utiltalende lokale råvarer. Dermed måtte det stiftes en «forening» med det formålet å smake flest mulig av «landets produkter» og førstemaskinist Ristvedt som vikarierende kokk. Foreningen fortærte revestek med stor appetitt, men hadde noe større vanskeligheter med inuitenes yndlingsrett – reinsdyrmage. Bak spøken lå Amundsens planmessige utforsking av hvordan man best kunne klare seg under ekstreme forhold.

11. januar 1905 telte Amundsen 60 inuiter i nærheten. Noen små sammenstøt forekom i forbindelse med nasking og slikt, men stort sett hadde de to samfunnene gjensidig nytte og glede av hverandre. Blant annet foretok en inuit en lang sledetur og hentet post fra utenverden til ekspedisjonen – riktignok bare en eneste gang i løpet av de to årene, så kontakten var ikke mye å skryte av.

Kommunikasjonen foregikk ved hjelp av et improvisert lingua franca, «eskimonorsk».

Det ble foretatt flere sledeekspedisjoner – den lengste av løytnant Hansen og Ristvedt innover på King William Island. Det fantes områder her som ikke

de tre store

133

var kartlagt, så resultatet ble flere norske stedsnavn. De to vendte tilbake til «Gjøa» i juni 1905, naturligvis uten å ane hvilke store begivenheter som samtidig fant sted hjemme i Norge. Seinere måtte det derfor foretas noen diskrete omdøpninger, slik at kong Haakon VII kunne få sitt område!

13. august 1905 dro ekspedisjonen videre fra Gjøahavn. Farvannet var grunt og urent, så skuta måtte føres forsiktig fram med utkikksmann i tønna og stadige loddskudd. Med seg hadde de – etter noen forviklinger, som vel skyldtes både språklige og kulturelle misforståelser – en ung inuit, Manni, som gjerne ville være med til «de hvites land».

Det lå fremdeles mye is, og «Gjøa» ble tvunget inn i tvilsomme passasjer mellom små øyer der isen ikke la seg. På den verste strekningen måtte mannskapet rett og slett sende et par mann i robåt foran skuta for å lodde dybden.

Men skuta tok seg gjennom, og 17. august var de kommet så langt vest at resten av strekningen var seilt før, i motsatt retning. 26. august møtte de den første båten, en amerikansk hvalfanger. Kapteinen ønsket dem hjertelig til lykke med Nordvestpassasjen og overrakte gamle amerikanske aviser. En av dem hadde den noe foruroligende overskriften War between Norway and Sweden!

Det dro seg imidlertid fort mot en ny vinter. Den kom tidlig i 1905, og «Gjøa»-mannskapet innrettet seg på sin tredje overvintring ved King’s Point i munningen av den mektige Mackenzie River, i Canadas nordvestre hjørne, nær grensen til Alaska. I dette området var det flere bosetninger, med blandet befolkning av inuiter og amerikanske fangstfolk. Også en norsk styrmann overvintret her, slik at det ble en hel koloni på 20 mann.

«Gjøa»-besetningen bygde to gammer i land, så bare en del av mannskapet trengte å bli om bord. De magnetiske og meteorologiske observasjonene ble tatt opp igjen.

Men Amundsen selv dro av sted fra denne vinterleiren. Én ting var at han hadde seilt gjennom Nordvestpassasjen som første mann – noe annet var å få brakt meldingen om dette ut i verden. Det hadde blant annet økonomiske implikasjoner. Så han ble med en «postrute», med hunder og sleder, gjennom store deler av Alaska, 1300 km hver vei. Årene om bord på «Gjøa» hadde ikke brakt altfor mye mosjon, men på denne turen kom Amundsen, som han selv bemerker, nødvendigvis i god form!

I en liten by med det klingende navn Eagle City fantes det telegrafstasjon og postforbindelse. De viktigste kontakter i Norge, først og fremst Nansen, ble underrettet, og Amundsen fikk omsider ordentlig beskjed om de politiske forandringene i hjemlandet. Med sikker sans for det politisk beleilige påpekte Nansen at en nasjonal triumf som første gjennomseiling av Nordvestpassasjen kom ekstra godt med for en helt fersk selvstendig nasjon.

Men det var bare korte meldinger som kunne formidles pr. telegraf.

Amundsen ville også ha post med til «Gjøa» og karene som ventet. Dermed

134 h e l t e t i d e r

måtte han bli i Eagle City i to måneder før han la ut på de 1300 kilometerne nordover til kysten. Turen gikk på en måned. Midt i mars var han tilbake ved King’s Point.

Der hadde vinteren gått rolig. Annenstyrmann Wiik arbeidet flittig med sine magnetiske observasjoner, temmelig skuffet over at Amundsen etter den ivrige innledningsfasen nå neglisjerte de vitenskapelige aspektene ved ferden.

Meteorologiske observasjoner ble også foretatt, ellers gikk tiden mest med til jakt. Amundsens, vårens og postens ankomst ble som rimelig kan være feiret med en større fest.

Mot slutten av mars ble Wiik syk. Symptomene var uklare, «hold», feber og hevelser. Amundsen mobiliserte en legebok og det han hadde av kunnskaper fra sitt avbrutte studium, men ble ikke noe særlig klokere. Nærmeste lege var hos de amerikanske overvintrende hvalfangerne på Herschel Island, over 60 kilometer unna, men været gjorde det vanskelig å få sendt bud dit.

Wiik kviknet svært til en morgen, og alle trodde det verste var overstått.

Så vel var det ikke. Han fikk kraftige frostrier og ujevn puls. Amundsen, som bodde om bord, ba om å bli varslet straks hvis det inntrådte noen forandring.

Da varselet kom, var det bare så vidt han nådde fram til hytta før Wiik døde.

Det magnetiske «observatoriet» ble bygd om til gravkammer for 28-åringen fra Horten. Siden diagnosen var så uklar, og behandlingsmulighetene – i en tid lenge før antibiotiske midler var oppdaget – egentlig var ganske få, er det vel tvilsomt om den amerikanske legen kunne ha gjort noe fra eller til. Dødsfallet gjorde selvsagt sterkt inntrykk på de andre, men det synes ikke som det påvirket stemningen om bord på samme dystre måte som da Braskerud døde på «Fram». «Gjøa»s mannskap skulle ikke tilbringe flere ensomme vintere i isen.

De var på vei hjem.

Likevel skulle de oppleve enda en tragedie før de kom skikkelig av gårde.

Inuiten Manni var fremdeles om bord. Han hadde bestemt seg til å være med «Gjøa» for å se og lære noe om den store verden. Mannskapet prøvde å lære ham å lese, men de pedagogiske metodene var neppe helt adekvate. Derimot lærte han fort å spille dam med løytnant Hansen.

Manni var en dyktig jeger og gjorde stor nytte for seg. Men i likhet med inuiter flest kunne han ikke svømme. Mens «Gjøa» lå ved Herschel Island i juli 1906 og ventet på at isen skulle gå skikkelig opp, druknet han under andejakt.

30. august 1906 gikk «Gjøa» sørover gjennom Beringstredet. Den første hele gjennomseilingen av Nordvestpassasjen var gjort. Riktignok kunne det sies at den fant sted på et tidspunkt da prestasjonen ikke lenger var særlig viktig, og belønningen fra 1745 var ikke lenger aktuell. Amundsen undersøkte saken, rimelig nok – det var mange penger! Beløpet var delt mellom noen av de ekspedisjonene som ble sendt ut for å lete etter Sir John Franklin.

Men «Gjøa»s prestasjon ble lagt merke til. Om den lille ekspedisjonen

de tre store

135

egentlig ikke brakte hjem så voldsomt stort vitenskapelig utbytte innenfor geografi og klimaforskning, hadde den i alle fall fastlagt den magnetiske nordpols daværende posisjon. Det viktigste resultatet var likevel at «Gjøa»-ferden etablerte Amundsen som Nansens og Sverdrups arvtager, en internasjonal polarforsker å regne med. Nå kunne han planlegge videre.

Verdens lengste omvei

Amundsens plan var like klar som den var enkel: Han ville låne «Fram» og fullføre Nansens verk. Planen om å la seg drive over Polhavet var fremdeles god nok. Den bød på en mengde vitenskapelige utfordringer, og viktigst: Nå var det samlet så mye erfaring med utstyr og ikke minst med hundekjøring at Nansens plan om en sledetur til selve polpunktet burde la seg gjennomføre.

Dette var et passende prestisjeprosjekt for en nyfødt nasjon. Amundsen la fram planen på et møte i Kristiania i november 1908. Kong Haakon tegnet seg for det første bidraget til finansieringen. Stortinget bevilget 75. 000 kroner til å sette «Fram» i stand til den nye oppgaven. Amundsen hadde fått praktisk opplæring i oseanografiske undersøkelser, på samme måte som han studerte jordmagnetisme før «Gjøa»-ferden.

Avreisen var bestemt til januar 1910. Det kom mange søknader om å få være med på det som nå ble kalt Tredje «Fram»-ferd, så Amundsen kunne håndplukke sine menn: Lindstrøm ble med igjen, ikke bare på grunn av sine kokkekunster, men kanskje vel så mye fordi han gjennom to lange ekspedisjoner hadde vist sin evne til å holde humøret oppe hos seg selv og omgivelsene.

Også Helmer Hanssen ble med, han som hadde bevist sin kompetanse i tønna på «Gjøa».

For å få med Sverre Hassel måtte Amundsen betale et «personlig tillegg» i hyren. Etter de to lange og prikkfritt gjennomførte sledeturene sammen med Isachsen vest for Ellesmere Land, var kanskje Hassel Norges mest erfarne mann når det gjaldt praktisk hundekjøring. Men også en annen mann med unik øvelse i arktiske overlevelseskunster fikk hyre hos Amundsen: Hjalmar Johansen.

Johansen hadde ikke bare hatt det lett etter den triumferende tilbakekomsten fra Frans Josef Land 13 år tidligere. Han var blitt gift med henne som han drømte om der oppe i isen, og han hadde fått en solid militær forfremmelse utenom tur. Ingen av delene hadde imidlertid ført bare godt med seg – nå var han separert, hadde gått ut av det militære og var i stadige pengevansker.

Vinteren før tilbrakte han på Svalbard, der han hadde kommet seg litt og funnet ut at han fremdeles behersket arktiske forhold. Likevel hadde han neppe kommet med på ferden om ikke Nansen hadde gått inn for ham.

Enda en deltaker med verdifull spesialkompetanse var med på laget. Olav

136 h e l t e t i d e r

Hvem var egentlig først på Nordpolen? Mens Cook og Peary kranglet, så denne tyske postkortprodusenten for seg at Zeppelin skulle bli den første på polpunktet.

Bjaaland var fra «skisportens vugge», Morgedal i Telemark. Han hadde vunnet kongepokalen i Holmenkollen og var dessuten en dreven skimaker.

I september 1909 hendte det imidlertid noe avgjørende. I løpet av noen dager får verden vite at to mann gjør krav på å ha nådd Nordpolen: Amundsens gamle venn fra «Belgica», dr. Frederick Cook i 1908, og den utrettelige Peary i 1909. De to amerikanerne skal komme til å kjempe en bitter strid om hvem – om noen – som egentlig var først på polpunktet, men Amundsen er ikke den som sitter og venter på utfallet av det. Han bestemmer seg rett og slett for at Tredje «Fram»-ferd skal gå til Sydpolen i stedet, eller, som han sier, «utvides» med en sydpoltur før man drar nordover og lar seg fryse inne!

Det vil si – Amundsen sier ingenting, ikke offentlig. Han holder planene helt hemmelig, bare forskyver avreisen med noen måneder på grunn av «forsinkelser». Dette skyldes blant annet enda en nyhet i den samme septembermåneden: Sommeren 1910 skal en engelsk ekspedisjon under Robert Scott også forsøke å nå Sydpolen.

Det hadde vært hektisk aktivitet i Antarktis siden Carsten Borchgrevinks «lengst sør» i 1900. To år seinere var Scott der for første gang, med hunder, som han hadde liten erfaring i å bruke, og nådde 82°17’ s. br. En rekke andre ekspedisjoner fra forskjellige land var i området, men først i 1909 greide engelskmannen Shackleton å gjøre et ordentlig framstøt mot selve polpunktet. Han

de tre store

137

kom svært nær, trass i at han hadde basert seg på sibirske ponnier som var lite effektive i kulda og det vanskelige terrenget: 88°23’ s. br.

Dermed skjønte Amundsen at det hastet. Robert Scott kunne bygge både på sine egne og Shackletons erfaringer og ville trolig greie de rundt 180 kilometerne som gjensto. Både for å skaffe seg et overtak på Scott og for ikke å risikere bråk med sine egne, norske sponsorer, Stortinget inkludert, som tross alt hadde gitt penger til en tur nordover, valgte han å late som om planene var uendret: en flerårig drift fra øst til vest gjennom Polhavet.

Helt lett var ikke dette å gjennomføre. Blant annet virket det lovlig rart at han nå fikk hunder sendt fra Grønland til Norge, i stedet for å hente dem på veien nordover. Det temmelig store «ferdighuset» som skulle brukes til overvintring på den antarktiske is-barrieren, harmonerte også dårlig med planene om å la seg fryse inne i «Fram». I tillegg måtte besetningen utvides noe. For planen var å la rundt halvparten overvintre i Antarktis, mens resten seilte skuta ut av isen for så å komme tilbake neste sommer, altså Borchgrevinks gamle modell. Da risikerte man ikke at skuta ble skrudd ned. Også overvintringsstedet baserte Amundsen på sin norske forgjenger: Han ville slå leir på selve isbarrieren inne i Hvalbukta, der Borchgrevink hadde gått «i land» og dratt på dagsturen sørover. Amundsen mente at denne delen av iskappen hvilte på fast grunn, og at det dermed ikke var noe fare for at den skulle brekke opp.

Her tok han delvis feil – det er bare en øy som stikker opp under isen. Den virker riktignok til en viss grad stabiliserende.

Men det lyktes å holde de nye planene skjult for alle andre enn noen få nøkkelmenn. «Fram» la ut fra Kristiansand 9. august 1910, søkklastet med materialer, kull og proviant – og med nesten hundre hunder om bord, som fylte både dekket og kommandobroen: «Der blev såvidt igjen en liten åpen plass for rormannen.»66 I alt var de 20 mann. «Fram» var ikke blitt noen bedre sjøbåt enn før, men været var brukbart og de fleste om bord hadde erfaring fra sjølivet, så de verste utslagene av sjøsyke ble unngått. Amundsens «offisielle» plan var å gå rundt Kapp Horn og opp langs Amerikas vestkyst til Beringstredet. Dermed var det ikke så rart at de satte kursen mot Madeira og havnebyen Funchal. Den egentlige hensikten var imidlertid ikke bare å ta inn de siste forsyningene, men å opplyse mannskapet – og resten av verden – om den virkelige planen, her hvor de ennå hadde en sjanse til å trekke seg.

9. september kommanderte Amundsen alle mann på dekk og fortalte dem sannheten: Målet var Antarktis og Sydpolen. Beskjeden overrumplet mannskapet. Hjalmar Johansen satt med et brev til sin fraseparerte kone og fikk flettet inn nyheten: «Nei – du storeste alverden – hvilken overraskelse! Og det på et kvarter. – Vi går ikke mod nordpolen, vi går mod sydpolen!»67 Men ingen valgte å reise hjem fra Funchal. Sant å si fristet vel én enkelt

138 h e l t e t i d e r

antarktisk overvintring de fleste mer enn den usikre, men i alle fall langvarige, driften gjennom isen i nord. Formelt understreket Amundsen at dette bare var en «utvidelse» av den opprinnelige planen, men alle skjønte jo at det ville oppstå en helt ny situasjon etter at skuta kom tilbake fra Antarktis.

Samme kveld la «Fram» ut på den lange turen sørover, riktignok bare med 19 mann. En mann ble sendt hjem. Amundsens lederstil var autoritær på en helt annen måte enn Sverdrups, og den passet ikke alle. Med liten seilføring, svak motor – og hundeskitt i alle kriker og kroker – ble ferden en temmelig langdryg affære. Polarhundene led selvsagt under varmen, selv om store solseil over dekket skaffet dem skygge. (Det var imidlertid ikke verre stelt med dyra enn at de formerte seg underveis.)

4. oktober krysset de ekvator. Så frisknet vinden til, og de nådde «the roaring forties» alt sist i måneden. Dermed bar det østover. «Fram» greide i og for seg sjø og vind godt, men slingringen og rullingen som stammet fra den baljelignende skrogformen, var det lite å gjøre med: «Det er ikke greit å være kokk, når man i ukevis ikke kan sette fra sig så meget som en kaffekopp, uten at den straks gjør saltomortale.»68 Et par hunder gikk også over bord.

I begynnelsen av november var «Fram» på samme lengdegrad som Kapp det gode håp. Hele resten av året gikk med til å komme seg østover. De skulle så langt som til 170° ø.l., det vil si like langt som til New Zealand, før det bar sørover igjen for alvor. Om morgenen 1. januar 1911 så vakten det første isfjellet, og dagen etter krysset «Fram» den sørlige polarsirkel.

Antarktis er omgitt av et pakkisbelte, men innenfor er havet stort sett åpent om sommeren. Nå styrte Amundsen inn i isen, som viste seg å være forbausende lett å forsere. Til mannskapets store glede var det bra med sel på flakene. Etter tre måneder i sjøen smakte ferskt kjøtt godt både for menn og hunder. De sistnevnte «åt simpelthen til benene ikke vilde bære dem lenger».69 14. januar seilte «Fram» inn i Hvalbukta og la til ved iskanten. Bare Amundsen hadde erfaring fra antarktiske farvann, men han hadde jo overvintret i pakkisen og ikke sett nærmere på selve kontinentet. Det var derfor med nokså stor spenning at et lag på fire mann dro innover på ski. Overgangen fra sjøisen og opp på selve barrieren gikk greit. Med udelt glede kunne de slå fast at isen var jevn og temmelig sprekkfri. Det var ikke nødvendig å slepe alt utstyret milevis innover isen for å finne et egnet sted til selve overvintringen. Etter ca. fire kilometer fant de en utmerket og lun «tomt».

Om personalbehandling ikke var Amundsens sterkeste side, var han en mester når det gjaldt omhyggelig planlegging og beregning. Etter bare 14 dager sto «Framheim» ferdig innflytningsklart, mens all proviant og utstyr var brakt i land. De mer enn hundre sledehundene var riktignok helt ute av form etter den lange sjøreisen – det gjaldt forresten også deres herrer – men arbeidet med transporten fra skuta til Framheim ga god trening for alle. Innimellom skjøt

de tre store

139

man sel til vinterlageret. Som vinterbeskyttelse for hundene og til lagring av forskjellig ble det reist 14 store telt rundt hytta – «efter en plan som var opstukket på forhånd», presiserer Amundsen.70 4. februar skjedde det noe som minner svært om Sverdrups møte med Peary på Ellesmere Land. Da hyttebeboerne på nedtur kom over en bakkekam og kunne se ned på «Fram», lå det to skuter for anker i Hvalbukta. Siden alternativene var forholdsvis begrensede, var alle straks klar over at nykommeren var Scotts skip «Terra Nova».

Nå var Scott selv ikke om bord. «Terra Nova» var ute på en kartleggingsferd, mens Scott etablerte sin base 600 kilometer unna. Møtet ble likevel forholdsvis anspent. Begge parter visste at de var involvert i en ren konkurranse om å komme først til polpunktet. I likhet med Peary følte Scotts menn at nordmennene var inntrengere på deres område. Scotts ekspedisjon hadde jo vært planlagt lenge. Men i klar motsetning til Sverdrup hadde Amundsen ingen planer om å vike, tvert imot.

De engelske gjestene ble vist rundt på «Fram» og bedt inn i Framheim. Det sto ikke til å nekte at de ble imponert over det velorganiserte arbeidet som var utført. Særlig ble de overrasket av Amundsens transportsystem. Innenfor engelsk polarforsking hadde det utviklet seg til å bli en grunnleggende sannhet at hunder var lite effektive og vanskelige å ha med å gjøre. Scott hadde med seg ponnier og noe flunkende nytt, nemlig spesialkonstruerte motorsleder. Det skulle vise seg at ponniene var lite egnet og motorsledene et skrivebordsprodukt som ikke tålte møtet med antarktisk virkelighet. Nå fikk Scotts menn se hundespannene og trenede førere, dyktige på ski, i full aksjon.

Et av de kinkige punktene etter Amundsens overraskende kunngjøring på Madeira hadde vært fordelingen av mannskapet på land- og sjøpartiene. Selv om det var sannsynlig at bare noen få kunne være med på selve framstøtet mot Sydpolen, fantes det jo alltid en sjanse for dem som skulle bli igjen og overvintre. For å bøte litt på skuffelsen økte Amundsen hyren med rundelige 50 % for dem som måtte ta til takke med å slingre av sted på oseanografiske undersøkelser med «Fram». Det var sant å si ikke den minste dekning for denne storslåttheten i ekspedisjonens budsjett.

Kjensgjerningen var at Tredje «Fram»-ferd på dette tidspunkt i praksis var konkurs. Heldigvis for Amundsen befant kreditorene seg på den andre siden av jordkloden.

Dette fikk «sjøpartiet» snart erfare. De la ut med ti mann om bord 15. februar. Kursen ble satt mot Buenos Aires, med tom kasse og lite ekstra proviant.

Kaptein Thorvald Nilsen trodde det lå penger og ventet på ham, men det gjorde det avgjort ikke. Han hadde ikke engang kontanter til havneleien, langt mindre til utbetaling av hyre slik at mannskapet kunne komme seg på land.

Redningen åpenbarte seg i form av en rik og generøs norsk-argentinsk gods-

140 h e l t e t i d e r

To nasjoner. To ekspedisjonskulturer. To konkurrenter. «Fram» og Scotts skip «Terra Nova» i Hvalbukta, februar 1911.

Robert Scott bak sitt skrivebord på Kapp Evans i Antarktis. Ikke alle mente fokuset var sterkt nok på oppgaven som ventet. Tryggve Gran skrev: «Det var som om det overalt hang følgende oppslag: ‘Fagprat ikke tillatt’».

eier, Don Pedro Christophersen. Han hadde tidligere tilbudt seg å støtte ekspedisjonen, men nå var jo ruten lagt mildest talt drastisk om. Don Pedro tok et overblikk over situasjonen – og tilbød seg deretter å dekke alle «Fram»s utgifter under toktet. Dermed kunne kaptein Nilsen gi seg oseanografien i vold.

De store havområdene i det sørlige Atlanter- og Stillehavet var lite utforsket, så toktet brakte betydelige vitenskapelige resultater.

Amundsen i minus 50°

Overvintrerne i Hvalbukta satte straks i gang med det arbeidet de kunne rekke å få utrettet før polarvinteren tvang dem i hus. De begynte å legge ut depoter for selve sydpolferden, som skulle finne sted så tidlig som mulig neste vår. Samtidig ble disse depotturene en prøve på hva hunder, utstyr og mannskap dugde til.

Den første turen startet 9. februar med fire mann og tre sleder. Først gikk en skiløper alene uten slede, ettersom erfaringen hadde vist at dette fikk hundene til å trekke bedre. Deretter kom «førstesleden», som måtte kjøres av en dyktig hundefører. Helmer Hanssen hadde denne jobben. Amundsen selv kom som regel sist. Ifølge ham selv var dette for å ha oversikten og kunne plukke opp ting som ble mistet fra sledene foran. Men en rolle spilte det vel saktens at polfareren var nokså nærsynt, og neppe den rette til å gå først og ta ut veien.

De fire var på absolutt ukjent område. De merket seg at stigningen foreløpig var overkommelig, og ikke minst at føret var bra. Hundene trakk villig, og den vesle ekspedisjonen gjorde dagsmarsjer på opp til 40 kilometer med den tunge oppakningen. Etter fem dager nådde de 80° s. br., som var målet. Der bygde de et depot og merket det godt.

Hjemturen ble rene triumfferden. Med tomme sleder kunne mennene sitte på, og i to etapper på 70 og 100 kilometer med bare noen timers søvn mellom feide de tilbake til Framheim.

Det var ikke rart at optimismen blomstret. Riktignok var det fremdeles noe å ta fatt i. Sledene var for tunge, matstell og oppbrudd tok for lang tid. Det verste problemet var at støvlene ikke holdt mål. Men dette hadde de jo nå hele vinteren til å arbeide med. De som var igjen på Framheim, hadde ikke ligget på latsiden. De hadde begynt å grave ganger i snøen rundt hytta, noe som i løpet av vinteren utviklet seg til et «undersnøisk» tunnelsystem med veritable «verksteder» i snøhuler.

I høyt humør la alle mann unntatt kokk Lindstrøm ut på den neste depotturen 21. februar. Oppmuntret av den vellykte førsteturen lastet de kjelkene tungt og regnet med å nå helt inn til 83° s. br. Nå var det fokksnø og et helt annet føre. Så blåste det opp kuling rett imot dem, deretter ble det kaldere og

de tre store

143

tåke. Hundene fikk problemer med såre labber. De brukte en dag mer enn sist til depotet på 80° og var betydelig mer slitne.

Veien dit hadde de merket forrige gang. Men de hvite viddene var helt uten orienteringspunkter, og været tillot ikke alltid observasjoner. Amundsen skjønte at det kunne bli livsviktig å merke depotene godt. Siden de ville holde en kurs mest mulig rettlinjet nord-sør, sørget han for at det ble satt opp merker i retningen øst-vest, ni kilometer i hver retning med nummerering som viste hvilket merke man hadde funnet. Dermed kunne de som skulle til polen komme atskillig ut av kurs, og likevel klare å ta seg fram til depotet, selv i det dårligste vær.

«Metoden var helt ny og uprøvd, men viste sig senere å gi absolutt sikkerhet,» kommenterer Amundsen.71 Det bar videre sørover, men nå ble det kaldt – 2. mars helt ned i minus 45° C. Dette var en ubehagelig overraskelse, det var jo ennå «sommer», tilsvarende tidlig september på den nordlige halvkule. Nansen hadde i sin tid opplevd nøyaktig det samme i det indre av Grønland, men Amundsen var for en gang skyld ikke forberedt. Neste depot ble lagt ned på 81° s. br. og omhyggelig merket.

Dagen etter møtte depotekspedisjonen et nytt problem. Herfra begynte isen å slå revner. Sprekkene var ikke særlig brede, men tilsynelatende bunnløse og fordret stor forsiktighet. Været var dårlig, og flere av hundene i ynkelig forfatning – særlig Amundsens spann. 7. mars nådde de 82° s. br. og skjønte at lenger sør kom de ikke i denne omgang. De bygde depot og hvilte en dag.

Amundsens slede ble satt igjen og de utslitte hundene hans fordelt på de øvrige spannene. Nå var det ikke snakk om at førerne kunne sitte på, hundene hadde nok med tomsledene. De magreste av dem hutret seg gjennom nettene.

Etter et uvær med sterkt snøfall nektet noen av dem å «stå opp» av snøen. Etter hvert måtte flere slaktes eller falt rett og slett døde om.

21. mars var de tilbake etter nøyaktig en måneds tur. Noen av deltakerne hadde snudd underveis for å dra tilbake og drive jakt. De innså nå at hundene måtte ha mer mat, og organiserte derfor en tredje tur med ferskt selkjøtt til det første depotet på 80°. 30. mars dro sju mann ut med seks sleder og 1100 kilo kjøtt. Amundsen og Lindstrøm ble igjen og gjorde klar de meteorologiske måleapparatene som skulle fungere gjennom vinteren.

Denne siste depotturen gikk også greit, med ett unntak. Enda sledefølget trodde de kjørte samme rute som før, kom de inn i tåke og tok en mer vestlig kurs. Der ramlet de rett inn i et system av sprekkdannelser. Det verste var at nysnøen dekket sprekkene, så det var nesten umulig å se hvor det var farlig å kjøre. For livsfarlig var det: To hunder falt nedi og ble borte. Området ble døpt «Grisehullet».

Dermed var de ni innbyggerne på Framheim klare til overvintring. Det var ikke snakk om noe latmannsliv. All aktivitet ble rettet inn mot det som skulle skje neste vår. 20. april så de sola for siste gang.

144 h e l t e t i d e r

I snøhuleverkstedene ble det arbeidet med sleder, støvler og proviant. Men også teltene og vindtøyet ble sydd om etter de erfaringene som depotturene hadde gitt. Selv om de kunne trekke på erfaringene fra tidligere ekspedisjoner, representerte de nærmere 1300 kilometerne inn til polpunktet en større utfordring enn forgjengernes langturer i området rundt Ellesmere Land og langs Nordvestpassasjen, eller for den saks skyld den sammenlignbare distansen Amundsen hadde reist fra King’s Point til Eagle City. Klimaet var enda mer ekstremt, terrenget var stort sett ukjent – men de visste at det var fjell i veien.

Shackletons ekspedisjon slo fast at polen lå på en høyslette, kanskje mer enn 3000 meter over havet. Den siste depotturen hadde i tilegg gitt et forvarsel om hva slags problemer sprekkdannelsene kunne by på.

Også på en annen måte var den siste, lange etappen ulik forgjengernes sledeturer. På et vis minnet den om Nansens grønlandsferd: Den gikk gjennom en isørken helt uten liv. Her var det ikke snakk om å leve «off the land» hvis noe skulle gå galt. Derfor var depotene så viktige, og derfor måtte provianten beregnes nøyaktig, men likevel settes i forhold til hva hundene kunne klare å trekke.

Stellet av hundene gjennom vinteren var ikke bare vesentlig for gjennomføringen, det brakte avveksling til menn som ellers selvsagt gikk en smule lei hverandre av og til. Alle var ikke like fornøyd med Amundsens lederstil. Særlig de to som hadde erfaring fra tidligere ekspedisjoner under andre ledere, Hjalmar Johansen og Sverre Hassel, skrev kritiske notater i dagbøkene sine: «Den almindelige spasertur er fra Framheim til depotet, rundt dette (kanskje et par ganger) og tilbake igjen. Dette var det nok meningen fra først av å være en tvungen

Framheim. Til sammen reiste ekspedisjonen 14 telt rundt huset. De ble blant annet brukt som oppholdssted for hundene og til lagring av hundefôr og proviant.

de tre store

145

tur for alle. Nå går selvfølgelig bare de som føler at de er sine egne herrer (det vil si Amundsen) mens alle de andre – trykket ved arbeidets krav – ikke under sig tid til det». Dette skrev Hassel.72 For hans del spilte det kanskje en rolle at han kjente seg litt «degradert» som hundefører. Helmer Hanssen var høyt betrodd av Amundsen og fikk hovedansvaret med å kjøre første spann i rekka.

Bjaaland hadde også sine innvendinger. Derimot virker det som om Lindstrøm og de «førstegangsreisende» Oscar Wisting, Kristian Prestrud og Jørgen Stubberud var fornøyde med «Chefen».

Arbeidet gikk imidlertid for fullt hele vinteren. Bjaaland bygde om sledene for å få dem lettere. Wisting og Hanssen surret dem – fullt klar over at deres egne liv kunne avhenge av om arbeidet ble skikkelig utført. Wisting var også skredderen som tok mesteparten av jobben med å sy om klær og telt. Stubberud forbedret proviantkassene, mens Johansen stelte med selve provianten. Alt skulle veies eller telles for deretter å bli pakket så kompakt som overhodet mulig.

Kassene ble festet omhyggelig til sledene og utstyrt med lokk à la melkespann.

Dermed falt de ikke av ved de uunngåelige veltene, samtidig med at det var lett å komme til provianten uten å løsne kassene.

17. mai ble feiret, men vesentlig som Lindstrøms fødselsdag. Amundsen hadde mer sans for 7. juni. Solhvervet ble markert med en St. Hans-fest som fikk innslag av julefeiring – man var tross alt i «den omvendte verden» når det gjaldt kalenderen!

Ellers ble det arbeidet. Hassel skriver 17. juni: «Denne uken har jeg skåret svepesnerter nede i oljelageret. Oljelukten er en del generende, ellers går det godt an å arbeide der. Temp. går opp i minus 15 ved hjelp av primus. I de andre undersneiske rum hvor taket er tykkere, kan de få den op i ca. 0°.»73 15. august begynte pakkingen av sledene, inne i snøhulene. Prosessen tok seks dager, og dermed var sydpolekspedisjonen startklar. Alvoret sto klart for alle, selv ironikeren Hassel: «Chefen nevnte videre at de som ønsker vil kunne få anledning til å skrive brev før vi starter. ‘Vi går i fare hvor vi går’, og derfor var det meget som talte for å sende noen ord til dem som ventet, når det var anledning. Brevene vilde bli deponert i et jernskrin som skulde bli låst og nøkler innlagt i forseglet konvolutt. Alt vilde bli satt midt på bordet, så hvis Lindstrøm under vårt fravær skulde gå ut og ikke komme igjen, vilde løitnant Nilsen ved sin ankomst finde den til ham adresserte konvolutt og ta vare på skrinet med indhold.»74 Brevene ble skrevet, men det var for tidlig å dra. Det eneste som kunne gjøres, var å buksere sledene ut, og det ble gjort 22. august. De veide 400 kilo med last, så de måtte trekkes ut med talje. Sola kom tilbake dagen etter, men temperaturene var morderisk lave – tidvis godt under minus 50° C. Hundene led åpenbart under kulda, selv om de fleste hadde klart vinteren godt. Nå ble det forsøkt å spenne dem for sledene, etter et nytt system. 12 i hvert spann. Det

146 h e l t e t i d e r

Hjalmar Johansen pakker sledeproviant. Det var om å gjøre å få mest mulig ned i kassene.

gikk så noenlunde, og sledene kunne trekkes opp den første kneika til selve barrieren.

Det som preget stemningen, var spekulasjonene om Scott. Kanskje var det mildere ved hans base? Kanskje han alt hadde lagt i vei sørover? Det var ikke bare konkurransemomentet som spilte inn, i alle fall ikke for Amundsen selv. Ekspedisjonens tvilsomme økonomiske stilling kunne berges med salg av eneretten til beretningene om hvordan Sydpolen ble erobret for første gang.

Til annenmann ville det derimot ikke vanke særlig fete honorarer. «[C]hefen […] er svært ængstelig, for at engelskmænnene skal komme før os til polen og driver derfor på med avreisen hurtigst mulig …» skriver Johansen noe skeptisk i dagboka.75 Han husket nok den tidlige starten med Nansen i 1895, temmelig nøyaktig på samme tid av våren.

de tre store

147

Planen var at åtte mann skulle dra sørover. Bare Lindstrøm skulle være igjen og passe Framheim. Det var et stort parti, men jakte skulle de jo av gode grunner ikke, og noen måtte eventuelt snu underveis etter å ha lagt opp depoter.

7. september mente Amundsen at de fikk gjøre et forsøk. Temperaturen hadde et par dager vært langt oppe på 20-tallet. Dermed la de av sted. Føret var fint, men hundene ute av trening, og en tispe med løpetid skapte atskillig forvirring og leven. Den måtte skytes neste morgen. De tunge sledene gled godt, og dagsetappene ble 25–30 kilometer, slett ikke dårlig i starten.

10. september våknet de til 55 kuldegrader. Frostrøyken sto så tett fra hunder og menn at de ikke kunne se fra spann til spann. Føret ble tregt, men dagsmarsjen akseptabel. Neste dag var det vind i tillegg. Hundene hadde det vondt, disen gjorde det umulig å se sola – og oljen i kompassene frøs. Amundsen gjorde holdt og bygde igloer som han hadde lært av inuitene i Canada. Deretter bestemte han at de skulle fortsette til 80°-depotet, lesse av det meste og så snu. Dermed ville ikke tjuvstarten være bortkastet: de kunne gjøre de første etappene mye raskere når den endelige turen kom i gang.

13. september kom de til depotet, lesset av og snudde. Men det var for kaldt, godt under minus 50° C. Flere hunder døde. Hanssen og Stubberud fikk begynnende frostskader. Amundsen forsøkte å heve stemningen ved å ta fram en flaske genever han hadde med seg. Den var bunnfrosset, og flasken sprakk.

Litt bedre gikk det med en akevitt – den lot seg forsiktig tine.

15. september var det noe mildere, i underkant av minus 40° C. Det hjalp litt på føret, og sledene var nesten tomme. De var 75 kilometer fra Framheim.

Amundsen hadde ikke noe eget spann. Han satt på med Wisting, og de to fikk et langt forsprang sammen med Helmer Hanssen. Disse tre stoppet ikke for å vente som avtalen var, men kjørte hele veien og var nokså tidlig framme.

De andres hunder var imidlertid i dårligere form. Ingen hadde noe særlig utstyr, og været ble dårligere utover kvelden. Stubberud hadde smerter i føttene og måtte prøve å sitte på sleden. Hundene nektet å trekke. Heldigvis ble han tatt igjen av Bjaaland, og de to kom seg til Framheim i kveldingen.

Verre var det med Kristian Prestrud, ekspedisjonens yngstemann. Spannet hans var gått i oppløsning, og de få gjenlevende hundene ble fordelt på de andre.

Det var meningen at han med sine forfrysninger skulle snørekjøre med Johansen.

Men Johansens hunder var så slitne at de nektet å dra annet enn en tom slede.

Derfor dro Johansen i forveien – han ville ta igjen de andre og hente hjelp til Prestrud. Den eneste han fant, var Hassel, som hadde like utslitte hunder og ikke annet utstyr enn et telt, som han ga til Johansen. Så dro han etter de andre.

Hjalmar Johansen satte seg til å vente. Temperaturen sank til nær minus 50° C mot kvelden. Etter to timer kom Prestrud stavrende på ski. På dette tidspunktet var Amundsen fremme hos Lindstrøms kaffe og varme pannekaker.

Johansen og Prestrud hadde noen få kjeks – og 30 kilometer igjen.

148 h e l t e t i d e r

Johansen hadde i sin tid slept på Nansen da denne fikk isjias på turen mot Frans Josef Land. Nå var han 15 år eldre og av mange grunner neppe i samme fysiske form. Han klarte likevel å få med seg Prestrud gjennom den antarktiske kulda. Det ble tåke, men han fant til slutt den vriene veien ned fra barrieren.

På grunn av terrengforholdene førte den ut på selve den islagte Hvalbukta, sporet gikk så i en sving tilbake til Framheim. Her mistet de retningen. Normalt skulle sledehundene finne veien selv så nær basen, men de var for slitne. Først da de kunne høre at hundene på Framheim gjødde, klarte de den siste biten.

De to var fremme klokka 00.30, 17 timer etter at de sist hadde spist ordentlig og fått noe å drikke.

Hjalmar Johansen sa ikke hva han mente om hvordan Amundsen hadde splittet gruppen og brakt seg selv i sikkerhet, før neste morgen. Men da sa han også fra: «Dette kaller jeg ikke ekspedisjon. Det er panikk.»76 Amundsen betraktet ikke utsagnet som kritikk, berettiget eller ei. Han definerte et slikt angrep på sitt lederskap som mytteri. I løpet av dagen isolerte han Johansen, som i utgangspunktet hadde støtte fra flere av de andre. Selv Prestrud, hvis liv Johansen høyst sannsynlig hadde reddet, ga seg. Amundsen ga kort beskjed om at programmet var lagt om: Bare fem av de åtte skulle dra til polpunktet. Johansen, Prestrud og Stubberud skulle foreta en ekspedisjon østover til King Edward VII’s Land.

Som rimelig kan være, var ikke stemningen i den trange hytta på Framheim særlig god i den drøye måneden som fulgte før polpartiet kunne legge ut på nytt. Amundsen var i svart humør. Til Johansen snakket han ikke i det hele tatt.

Men han hadde også tapt mye tid på det forhastede forsøket. Både hunder og menn måtte komme seg igjen – og hele tiden var tankene hos Scott: Hadde han startet? Hvor fort kunne han komme seg fram med ponnier og disse motorsledene som han visstnok hadde til disposisjon?

Mot Sydpolen

19. oktober var alle frostskader leget og været noenlunde mildt. Hanssen, Wisting, Hassel, Bjaaland og Amundsen selv dro av sted. De hadde fire sleder med 13 hunder på hver – så lett lastet at de kunne sitte på lasset. Mesteparten av utstyret og provianten var jo alt brakt til depotet på 80°. Det eneste problemet var at noen av hundene viste dårlig form. Noen ble rett og slett sluppet for å finne veien tilbake til Framheim på egen hånd, et par fikk kjøre på lasset i håp om at de ville komme seg.

Den 21. tyknet det til med snøfall og vindfokk. Kursen skulle være grei nok, men terrenget helte nedover på en måte de ikke kjente igjen. Plutselig så Bjaalands slede ut til å velte – og forsvinne. Bjaaland fikk hoppet av og tatt

de tre store

149

Amundsens lederegenskaper har vært trukket i tvil, men at han var en mester i logistikk – en planleggingspedant – er det ingen som tviler på. Fra depotet på 83° sør.

tak, men sleden gled dypere og dypere ned i en stor sprekk. Hassel stoppet sitt spann og manøvrerte sleden på tvers over sprekken, så den dannet et feste som den nesten forsvunne sleden kunne gjøres fast i. Hundene ble spent fra før de forsvant i dypet.

Men sleden var for tung å hale opp. Wisting måtte bindes fast i et bretau, klatre ned i selve sprekken, løsne kassene og gjøre dem fast i tau så de kunne reddes. De andre sto på kanten av sprekken og dro – til slutt berget de sleden.

Det var «Grisehullet». Å fortsette i så dårlig sikt var det ikke tale om. Faktisk var det vanskelig nok å finne en brukbar teltplass midt i virvaret av sprekkdannelser. Men om ettermiddagen klarnet det opp, og de lirket seg ut av det farlige området og fant fram til igloene som ble bygd under den mislykte «tjuvstarten» en måned tidligere.

Neste dag var sikten igjen særdeles dårlig. Men ved hjelp av merkingen, distansehjulet og kompass kom de nesten rett på depotet etter en dagsmarsj på 42 kilometer. Det var en god bekreftelse på at det gjennomtenkte opplegget fungerte. Ved depotet ble de i to dager, dels for at hundene skulle få spise seg opp på det selkjøttet som ble kjørt ut høsten før, dels for å laste om sledene.

Med fullastede sleder bar det så rett sørover. De var enige om å ta det forholdsvis rolig i starten, siden hundene uvegerlig ville bli slitne med så tungt lass – 400 kilo pr. slede. De første dagsetappene var 28 kilometer, fire dager pr. breddegrad. Dessuten begynte de å bygge store varder av snø, til å begynne med for hver 14., seinere for hver 9. kilometer. I varden la de et papir med nummeret og posisjonen samt retningen og avstanden til den neste. Ingen kunne vite hvordan vær, føre, siktbarhet – og deltakernes tilstand – ville være på tilbaketuren.

Foreløpig var det eneste virkelige problemet en og annen dyp sprekk. Helt etter planen nådde de depotet på 81° s. br. 29. oktober. Kursen var riktignok litt for langt øst, men det tverrgående merkesystemet fungerte fortreffelig. De ble der en dag, fylte opp igjen med proviant, og dro videre. Igjen var det sprekker – Helmer Hanssen falt under passering av det som tilsynelatende var en ufarlig sprekk og ble liggende hjelpeløs tvers over mens hundene begynte å slåss, tilfredse med at føreren ikke var i stand til å utøve den nødvendige disiplin!

Været var heller ikke særlig bra de neste dagene, og på det siste depotet bommet de med 5,5 kilometer. Merkingen fanget imidlertid opp også denne feilen.

Igjen hvilte de en dag og lastet opp sledene. Noen av hundene begynte å få alvorlige problemer. Men slikt var tatt med i beregningen: De ble skutt og lagt i depotet – som hundemat på hjemveien.

Etter de erfaringene som hittil var høstet, bestemte Amundsen følgende framgangsmåte: De skulle øke dagsmarsjene til 37 kilometer og dermed tilbakelegge en breddegrad på tre dager. Til gjengjeld skulle de hvile de fjerde og legge små depoter på hver grad. På den måten ville sledene raskt bli lettere. Ter-

de tre store

151

renget var svakt bølgete, nå uten sprekker, men også totalt uten holdepunkter.

De bestemte derfor å legge vardene enda tettere, bare fem kilometer mellom hver.

6. november forlot de fem depotet på 82°. Helt etter planen brukte de tre dager til 83° s. br. og bygde et depot den fjerde dagen. Men hundene begynte å bli et problem. Et par tisper med løpetid var blitt skutt, og nå forsvant rett og slett tre av de beste gjenværende hundene. Mennene regnet med at de hadde gått tilbake i sporene for å lete etter tispene. Dette rammet Bjaalands spann, og førte til at hundene måtte omfordeles, noe de hadde vondt for å finne seg i.

Føret var godt og sikten utmerket. Bjaaland hadde spøkt med at det var «han far sjøl i stova» som kom til å se fjellene først, fordi han var så lang. En dag etter at de dro fra depotet, kunne de virkelig begynne å skimte fjell i sør, kjeden de på et eller annet vis måtte over for å komme opp på selve polplatået.

Siden dette var helt jomfruelig land, utløste synet en orgie i navngiving.

Når Amundsen i sin bok om ferden opererer med «Don Pedro Christophersens fjell» som en av de flotteste toppene ved siden av Nansens, skyldes det imidlertid en seinere diskret omdøping. På dette tidspunktet visste han jo ikke hvordan den norsk-argentiske rikmannen hadde reddet ham selv og «Fram» ut av en ytterst penibel situasjon.

Da de nådde 84°, var føret så godt og de gjenværende hundene så spreke at de bestemte seg til ikke å ta en hviledag. Den stadig nagende tanken på Scott spilte vel også en rolle. Været ble dårlig, med tykk tåke. De kjørte på kompasset, og da neste dag kom med klarvær, kunne de se at kursen var rett på det punktet i fjellkjeden de hadde merket seg som et mulig sted for oppstigning.

Her innover mot fjellene buktet isunderlaget seg i veldige åser og daler, og det var ikke helt fritt for sprekkdannelser og hull. Heller ikke ved 85° hvilte de ekstra, bygde bare et depot og dro videre neste dag – 16. november. Isen hadde slått store revner, men disse var lett synlige og delvis fylt av fokksnø. Tidlig på ettermiddagen var de helt inne under fjellkjeden.

Dette var et avgjørende punkt. Til nå hadde de fem kjørt på barrièrens noenlunde jevne overflate, en slags Hardangervidda i kjempeformat. Nå visste de ikke lenger hva som ventet, annet enn at det ville bli tungt og slitsomt, på grunn av sterk stigning og ikke minst stor høyde.

Det var 550 kilometer til polpunktet. De hadde 42 hunder igjen til fire sleder. Etter en omhyggelig beregning med gode sikkerhetsmarginer pakket de nå om sledene og la ned et depot. I regnestykket over hvor mye proviant som skulle til, inngikk også hundene – ikke bare som konsumenter, men også som føde. Planen var rett og slett å slakte hundene etter hvert og fore de gjenværende med det ferske kjøttet.

Dessuten kunne hundekjøttet om nødvendig også brukes som kostforandring for de fem deltakerne. Amundsen og hans menn hadde bare med seg fire

152 h e l t e t i d e r

Postkort med tittelen: «Norges flagg plantet på Sydpolen». Amundsens sydpolferd var en oppvisning i polar fremkommelighet: inuitisk hundekjøring og norsk skiløping – perfeksjonert gjennom flere ekspedisjoner.

typer mat: pemmikan, melkemel, sjokolade og kjeks. Sammensetningen var god når det gjaldt energitilførsel, men mangelen på ferskmat åpnet for en viss risiko når det gjaldt skjørbuk. Amundsen, som jo hadde opplevd denne sykdommen på nært hold under «Belgica»-overvintringen, satset imidlertid på at sledeturen ble såpass kortvarig at sykdommen ikke rakk å utvikle seg.

17. november bar det oppover. Fjellet var dekket av store breer med en god del sprekker. En trygg vei mellom sprekkene ble merket med varder av snø, så det skulle bli lettere å komme seg sikkert nedover på tilbaketuren.

For det var bratt. Snart måtte to hundespann spennes for hver slede. På den måten gikk det nokså sakte, men verre var det at den første ruten viste seg å være uframkommelig. De måtte altså ned igjen, med fullastede sleder, og begynne på nytt. Med tausurringer som bremser på sledemeiene lyktes det å få buksert både hunder og utstyr ned.

De følgende dagene ble rent slit. Terrenget var bratt, og breene hadde sprekker. To spann måtte møysommelig trekke en slede, og så bar det ned igjen for å hente den neste. Etter hvert fikk mennene også føling med at lufta ble tynnere. Dessuten var oppstigningen så uoversiktlig at de ikke kunne være sikre på at det virkelig var mulig å komme opp.

Dermed sank også humøret, og det kom til kraftig sammenstøt mellom Amundsen og den vanligvis så sindige Bjaaland. Amundsen kommanderte Bjaaland tilbake til Framheim – men siden innlandsbonden ikke kunne navigasjon, måtte Hassel følge ham. Situasjonen løste seg imidlertid før det kom så langt.

Oppstigningen tok fire dager – den siste en veritabel maratonetappe på 31 kilometer med en stigning på over 1600 meter. Da var de oppe i over 3000 meters høyde, og hadde store vanskeligheter med pusten. Det var på forhånd bestemt at de skulle hvile her i to dager. Ikke bare for å akklimatisere seg, men for å slakte over halvparten av hundene og fore opp de gjenlevende. Leirplassen fikk følgelig navnet «Slakteren» og lå på 85°36’ s. br.

Underveis hadde mennene diskutert hundekjøttet, både fra et mer gastronomisk perspektiv og med tanke på hvordan det ville være å spise sine trofaste «medhjelpere». Skal man tro Amundsen, manglet det imidlertid ikke på appetitt på kokte «hundekoteletter»: «Jeg skal innrømme, at de kunde ha vært noget mørere uten å tape noget, men man må nu ikke forlange alt av en hund heller.»77 Nå var de – etter all beregning – oppe på selve den høysletten der polen skulle befinne seg. Neste dag var det ny omlasting. En slede skulle settes igjen.

Amundsen forlangte at sjokolader og kjeks skulle telles så antallet var helt sikkert og fordelingen på sledene ble riktig. Det er ingen grunn til å tvile på at det var ubehagelig å stå «med dette pirkeri i –20° C og kuling, med bare never det meste av tiden».78 Hele ekspedisjonens gjennomføring hvilte imidlertid på slikt «pirkeri» som provianttelling, vardebygging og depotmarkering.

154 h e l t e t i d e r

Kanskje var det erfaringene med den slurvete «Belgica»-ferden som gjorde Amundsen til en slik planleggingspedant. I alle fall gjorde pedanteriet hans at den utvilsomme livsfaren fem mann alene i en isørken 1000 kilometer fra basen konstant befant seg i, ble så liten som det under forholdene var mulig.

Været på «Slakteren» var ikke bra. Kuling, storm og minus 27° C gjorde det ikke mulig å fortsette. Det eneste positive ved denne ufrivillige stansen var at de gjenværende hundene kom seg betraktelig etter den forferdelige påkjenningen under oppstigningen. Den femte morgenen orket de ikke vente lenger, men la på vei sørover i snøstormen. Føret var elendig: «En sledeferd gjennom Sahara kunde ikke budt på dårligere glideflate.»79 Hassel fikk sterk hodepine i den tynne lufta. Lyspunktet var at terrenget faktisk helte svakt nedover igjen. Men det gikk ikke fort – 19 kilometer første dag, 30 den neste.

26. november var de på 86° sør. Været vekslet, men sikten var hele tiden dårlig.

Tåke og fin nedbør gjorde heller ikke føret bedre. Hundene slet tungt.

Da været lettet litt, så mennene fikk tatt et overblikk, var utsikten ikke særlig lystelig. Den slake utforkjøringen fra «Slakteren» hevnet seg nå grusomt: Terrenget steg igjen, i form av fjell dekket av en stor og tilsynelatende nesten uframkommelig bre. Den strakte seg innover og oppover, full av sprekker, hull, isblokker og skrugarder. Uten videre diskusjon fikk den navnet «Faens bre».

Dette var Amundsen ikke forberedt på. For å lette framkomsten mest mulig var alt overflødig materiell lagt igjen på «Slakteren». Blant dette var også broddene, fordi alle hadde forestilt seg en noenlunde jevn høyslette fram til polpunktet. Da mennene så breen, med store områder av blåis, var det ikke fritt for at de angret og begynte å kalkulere hvor mye tid – og proviant – som ville gå med på å sende noen tilbake etter broddene.

Fallet fra «Slakteren» var på 600–700 meter. De innså at dette ville komme igjen i form av en tilsvarende oppstigning – minst. Uten brodder ga de seg inn på breen. Her var det ikke snakk om hurtig framrykking, bare om forsiktighet. 15 kilometer var en god dagsmarsj. Om kvelden gikk et par mann ut for å finne en brukbar trasé til neste dag. Første dag gikk det noenlunde å finne feste for skiene, men den andre morgenen på breen hadde en kuling feid vekk snøen på lange strekninger, som nå lå der med blank is.

Amundsen og Hassel gikk foran i bretau. Sledene måtte kjøres på tvers over isglatte skråninger, ofte med store ujevnheter. Mennene prøvde å støtte dem for å unngå tidkrevende velt. Flere steder måtte de fram med en isøks og hogge vekk hindringer for å komme seg fram. Andre steder gikk det smale snøfyllinger over dype sprekker. Å holde kursen rett sørover var umulig, det var bare å følge terrenget og isformasjonene.

30. november slo de leir på et islagt område mellom en mengde underlige, høysåtelignende hauger. Teltpluggene måtte slås rett ned i isen. Nysgjerrig på «såtene» hogg Hassel til en med øks. Den var hul, og under gikk det en

de tre store

155

sjakt rett ned gjennom isen. Slik var teltet omgitt av lumske hull. Trøsten var at isen i «såtene» egnet seg utmerket til å smelte vann av!

Neste dag var det snøfokk, og vinden var så kald at den ga lokale forfrysninger. Føret var glatt hålke, med skavler innimellom der gliden var så dårlig at den inspirerte Amundsen til en hittil uprøvd sammenligning: fiskelim! Dype sprekker innimellom gjorde det ikke bedre. «En riktig svinedag med kuling fra SO og snefokk,» skrev Hassel i dagboka. «Føret var på sine steder stenhar[d]t, idet issvullen lå blank og bar og så glatt, at hundene ikke kunde få ben under sig, mens sleden kunde stå på en liten fokkskavl og ikke være til at få frem eller tilbake. På dette vis gnog vi oss fremover i 8 timer.»80 Dagen deretter kom de ikke av sted før utpå ettermiddagen. Et lite solgløtt ga en etterlengtet mulighet til å fastslå posisjonen: 86° 47’ s. br. Men dagens marsjdistanse ble ynkelige fire kilometer.

3. desember så det imidlertid ut til at de verste problemene var over og at de virkelig var oppe på den høysletten Shackleton hadde beskrevet. Det ble gradvis bedre føre ettersom blankisen ble dekket av mer og mer snø. Men enda en hindring sto igjen: et dalføre med sprekkdannelse og en forrædersk overflate som til stadighet røk under både hunder og menn. Flere ganger måtte de forreste hundene hales opp etter seletøyet. Bjaaland var på god vei ned i dypet selv da han fikk grepet en taustump på sleden og halt seg opp igjen. Området fikk navnet «Fandens dansesal».

Likevel nådde de 87° før kvelden. Hundene var slitne etter den tunge stigningen i den tynne lufta. Dessuten var de sultne. Med knappe rasjoner var dyra stadig på jakt etter støvler, bindinger av lærreimer, seletøy – alt som kunne gnages. Men nå lå virkelig også høysletten foran dem. Høyden var 3000 meter, og steg nesten umerkelig enda 300 meter i løpet av de neste dagene.

Dagsetappene ble opptil 40 kilometer. Den verste hindringen var været, med snø og vind som både hindret sikten og gjorde det umulig å foreta observasjoner.

De kjørte på kompass og bestikkregning, men Amundsen var bekymret for hvordan en erobring av Sydpolen etter bestikk ville bli mottatt når de kom tilbake. Den bitre striden mellom Cook og Peary om hvem som egentlig hadde vært på jordas nøyaktig motsatte punkt, var en advarsel.

6. desember passerte de 88° s. br. etter bestikk og nærmet seg Shackletons «lengst sør». Dagen etter brøt sola gjennom på formiddagen, og de skyndte seg å gjøre to uavhengige observasjoner. De ga 88° 16’ s. br., i bra overensstemmelse med bestikket. Utpå ettermiddagen stanset de og foldet ut et norsk flagg – 88° 23’ s. br. var passert. Dermed hadde de fem overtatt rekorden for framstøt sørover.

Kart over Amundsens rute til Sydpolen.

de tre store

157

Håpet de. For over hele ferden deres hvilte tanken på Scott. Når hadde han kommet seg av sted fra basen? Hvor stor fart kunne han holde? Hvordan var oppstigningen der han skulle forsere seg opp på høysletten?

Med snaue 160 kilometer igjen til polpunktet bestemte de seg for å bruke en dag på å legge ned et siste depot. Med mindre last kunne de gjøre den avsluttende etappen raskere. To av de tre hundespannene var temmelig reduserte.

Siden det overhodet ikke var noen orienteringspunkter på sletten, måtte depotet merkes omhyggelig. Da de dro videre, intensiverte de også vardebyggingen og laget en liten varde for hver 3,7 kilometer. Været hadde nå slått om til sol og vind, men erfaringen fra dagene med snøføyke hadde lært dem at det kunne bli vanskelig nok å holde rett kurs.

9. desember dro de videre. Med rimelige dagsetapper på 28 kilometer (1/4 breddegrad), tilpasset hundenes form og ikke minst tynnlufta, ville de være framme om ettermiddagen den 14. Det var ikke fritt for at mennene speidet rundt seg. Bjaaland syntes hundene oppførte seg merkelig. Snuste de ikke mot noe rett sørover?

Usikkerheten virker på humøret. Stemningen er anspent. Amundsen blir rasende på Hassel i en diskusjon om navigasjon (det var forresten Amundsen som hadde rett). Hassels milde ironi fornekter seg ikke: «Amundsen tok en azimuth da vi stanset og regnet den ut selv for første gang. Herav fremgår hvor fortørnet han er på mig for min uforsiktighet i morges.»81 Terrenget begynte å helle svakt nedover. Været var brukbart, litt vind og en temperatur mellom minus 25° og minus 30° C. Det mest plagsomme var frostsårene som flere av mennene hadde fått under stormdagene på breen.

Dagsetappene gikk maskinmessig greit: 89° 15’, 89° 30’, 89° 45’.

Jordas ensomste sted

Om morgenen 14. desember skinte sola. De fem kom seg nokså fort ut av teltene og av sted. Men på formiddagen skyet det over, så de måtte kjøre på utmålt distanse. Kompasset var plassert på forreste slede – Helmer Hanssens – som var spesialkonstruert og helt uten jern. Foran sleden gikk vanligvis en skiløper, som ble dirigert av Hanssen når han kom ut av kurs. Denne dagen startet de uten løper foran, men så ba Hanssen Amundsen om å gå først.

Både han og de andre så seg om hele tiden. Den jevne, hvite sletta lå der uten noen tegn på at andre mennesker hadde vært der før dem.

Klokka 15 viste distansehjulene at polen var nådd. Flagget ble plantet og de nødvendige fotografiene tatt. I matveien ble triumfen feiret med et stykke selkjøtt. Etter litt hvile i teltet måtte de ut igjen. Siden det ikke hadde vært mulig å gjøre observasjoner ved middag, ville de prøve ved midnatt i stedet. De

158 h e l t e t i d e r

Roald Amundsen, Helmer Hanssen, Sverre Hassel og Oscar Wisting p책 avreisedagen fra Sydpolen, 17. desember 1911. Teltet lot de st책 igjen som en hilsen til Scott.

Amundsen fortelling om turen så langt, skrev til Kong Haakon og lagt igjen i teltet på Sydpolen: «Veien hjem var lang, og så meget kunne hende som kunne sette oss selv ute av stand til å berette om vår ferd.»

første beregningene ga 89° 56’, slett ikke dårlig etter å være kjørt på bestikk – ca. syv kilometer fra det matematiske polpunktet.

Nå var Amundsens instrumenter forholdsvis enkle – svært avansert observasjonsapparatur var det av gode grunner ingen plass for på en sånn ferd. Derfor ville han at tre skiløpere skulle gå ca. 20 kilometer i tre forskjellige retninger og sette ned et stort flagg. Dermed skulle polpunktet være dekket innenfor enhver rimelig tvil. Siden været var utmerket, klemte de tre – Wisting, Hassel og Bjaaland – like godt i vei med det samme, etter litt nattmat. Kl. 02.30 la de ut på sin 40 kilometer lange tur, uten kompass, men med flagg og en lang stang som skulle bæres til de snudde. Amundsen og Hanssen tok i mellomtiden en serie observasjoner.

Heldigvis holdt været – både av hensyn til observasjonene og til de tre skiløperne, som kom velberget tilbake på formiddagen. Beregningene viste at de med fordel kunne flytte leiren ca. 10 kilometer. Neste dag lastet de om igjen til to sleder – Bjaaland slapp fra nå av å kjøre hundespann, noe han aldri helt hadde fått taket på. Derimot fikk han – som representant for Telemark, urområdet for moderne norsk skisport – æren av å gå foran fram til det nye leirstedet, som ble den endelige plasseringen av selve polpunktet. Her organiserte Amundsen observasjoner på skift hver time gjennom et helt døgn. (Seinere bestemmelser av denne posisjonen med mer nøyaktig utstyr har vist at den bare ligger 2,5 kilometer fra det matematiske polpunktet.)

Det var 1300 kilometer tilbake til Framheim. Ingen andre var i nærheten, for 550 kilometer unna strevde Scott og hans menn seg fremdeles sørover, mot den Sydpolen som de ville nå litt over en måned for seint.

Også på tilbaketuren begynte de fem med 28 kilometers etapper så lenge de var oppe i høyden. Siden føret var bra, og hundene i bedre form etter å ha blitt gjødd opp med et par av sine kolleger, gikk denne dagsetappen på 5–6 timer, og det ble lange hvilepauser. Bjaaland syntes nettene var «faens så lange», men Amundsen ville ikke sette opp farten. De hadde bare 16 hunder igjen, og de to spannene skulle svært gjerne holde hele veien hjem – selv om depotene var rikelige nok til at mennene i verste fall kunne gå de siste breddegradene på egen hånd.

Det første depotet fant de greit. Så var det jul, men den eneste feiringen ble en velling av kjekssmuler og tørrmelk som skulle illudere risengrynsgrøt.

De kom over platåets høyeste punkt, og begynte å orientere seg mot det brefallet som nå ville bli en krevende nedstigning. Men så kom de ut av kurs, mistet kontakten med rekken av varder og kjente seg overhodet ikke igjen. På toppen

Brevet Amundsen la igjen til Scott.

de tre store

161

av alt fikk Wisting tannverk. Heldigvis var en tanntrekkingstang omtrent det eneste medisinske hjelpemiddel de hadde med seg, og Amundsen måtte debutere som tannlege i teltet.

2. januar kom de til et sted de visselig kjente igjen: Faens bre. Denne gangen fant de tilfeldigvis en god passasje og kom helt utenom «Dansesalen». Men fremdeles visste de ikke hvor depotet var i forhold til dem selv. Terrenget gikk i bølger og var helt uoversiktlig. Et glimt av en fjellformasjon i det fjerne ga svaret: De var kommet altfor langt vestover. De slo leir etter en vanlig dagsmarsj, mens Bjaaland på ski og Hanssen med hundespannet sitt tok en ekstratur på langt borti 50 kilometer og hentet forsyninger. Mennene selv hadde proviant nok til å rekke ned på barrieren, men det begynte å bli knapt med hundemat.

Bjaaland var fornøyd: «Tilbaketuren gjek med lyst … Eter 10 timers marsj var me ved leiren … so er me daa rike paa proviant.»82 En viss rolle for den tilfredse tonen spilte det sikkert også at depotet inneholdt bra med sjokolade, som de nesten hadde sluppet opp for!

Nå turde de sette farten opp. Været var fint, og de sluttet å tenke på hva som var «natt» eller «dag» i det evige solskinnet. De kjørte, hvilte noen timer og dro så videre. På bare tre dager nådde de det meget viktige depotet på «Slakteren» der hundekjøttet var lagret. Amundsen hadde merket seg at hundene ikke hadde godt av å spise bare pemmikan.

Derfra bar det utover – Bjaaland foran, deretter sledene med taubremser og førere som kjempet for å holde dem på rett kjøl. Heldigvis var snøen ganske løs, så ski og meier fikk godt feste. Amundsen og Bjaaland, som ikke hadde sleder å passe, moret seg med å kappkjøre ned noen av hengene. Telemarkingen var glad for å være nede, endelig kunne han «få puste på folkevis».83 6. januar nådde de depotet på 85° s. br. Derfra var det vel 700 kilometer godt merket løype over barrierens flate terreng, med mange depoter underveis, til de kunne svinge inn på «tunet» ved Framheim. Det var bare å kjøre på. Været var riktignok dårlig nesten hele tiden, men den omhyggelige merkingen gjorde at vardene var lette å finne. De gjorde unna opptil 55 kilometer i døgnet og rakk på langt nær å forsyne seg med all provianten i depotene.

Hundene fikk dobbelte rasjoner, til slutt også kjeks og sjokolade. De la på seg og trakk villigere enn noen gang.

De brukte ti dager på de neste tre breddegradene. Depotet ved 82° var jo lagt ut høsten før, og representerte dermed «civilisationens ytterste fårrpåst mot S» i Amundsens eksentriske dagbokrettskriving.84 Festmåltidet som skulle feire denne ankomsten, besto blant annet av sjokoladegrøt.

Et par dager etter, 18. januar, fant Scott og hans menn Amundsens forlatte telt på Sydpolen. Over det vaiet fremdeles det vesle norske flagget i polarvinden.

Nordmennene på hjemvei så til sin glede at det klarnet opp rundt dem.

Men gleden gikk over i forskrekkelse da de merket hvor fullt av sprekker og

162 h e l t e t i d e r

Festmiddag i Framheims stue.

skrugarder terrenget rundt 81° 20’ s. br. var. De hadde passert over det tre ganger før, men alltid i usiktbart vær: «Svære stykker av overflaten var falt bort og åpnet de mest avskyelige, grufulle svelg, store nok til å sluke mange karavaner av vår størrelse. Fra disse åpne hull gikk der stygge, brede revner ut i alle retninger. Forresten så man hauger og såter overalt. At vi uskadd hadde passert over her, var næsten det merkeligste av alt.»85 Men det var også den siste virkelige hindringen på veien hjem. Klokka 4 om morgenen 25. januar toget de fem inn på Framheim og vekket de fire andre.

Lindstrøm var ikke sein om å sette over kjelen – det var 99 dager og over 2 600 kilometers reise siden polfarerne sist hadde fått seg en kaffekopp.

I slutten av mars døde Scott og hans ledsagere syke, utsultede og forfrosne bare 18 kilometer fra et av sine depoter, på hjemvei fra det polpunktet de nådde én måned etter Amundsen og hans menn. Scotts motorsleder var like fullt et varsel om hva som skulle komme: telegrafi, radio, fly, beltebiler …

Som en liten og relativt fattig nasjon kom Norge seint med i polarforskningen. Men gjennom de fem klassiske ekspedisjonene – Grønlandsferden, driften over Polhavet, Sverdrups Canada-ekspedisjon, Nordvestpassasjen og Sydpolsferden – satte norske polarforskere dype spor etter seg. Det mest imponerende av alt er kanskje at de små, målrettede ekspedisjonene ikke mistet en eneste mann på grunn av sult, skjørbuk, forfrysning eller ved ulykker. I forhold til andre lands ekspedisjoner er dette mildt sagt beundringsverdig.

Selvsagt skyldtes det en god del hell. På alle ekspedisjonene kunne det ha gått galt på mange punkter. Grønlandsferden var et pionérprosjekt og vanskelig å forberede, Nansens og Johansens lange odyssé i isen representerte ren dumdristighet, sydpolsfarerne kunne lett ha falt i bunnløse sprekker eller kjørt utfor isglatte stup. Beherskelsen av grunnleggende teknikker innenfor skigåing, jakt og leirslaging hjalp imidlertid: Hellet følger som regel den som med intuitiv kunnskap kan ta de riktige avgjørelsene.

Det vil ikke si at ekspedisjonene var uten store menneskelige omkostninger.

Skjønt datidens medisin ikke hadde mye å stille opp mot en rekke alminnelige sykdommer, kunne Braskerud og Wiik kanskje ha vært reddet om det hadde vært en lege i nærheten. Dr. Svendsens selvmord ble utvilsomt utløst av de anstrengende og uvante forholdene, selv om det bunnet i andre ting. Og de personlige motsetningene som nødvendigvis måtte oppstå under lang tids isolasjon, skulle også komme til å kreve et offer.

Ekspedisjonen til King Edward VII’s Land hadde nærmest vært en pliktøvelse for Johansen, Prestrud og Stubberud, og den brakte da heller ikke spesielt store resultater utover litt kartlegging. Men denne «straffeekspedisjonen» var ikke nok for Amundsen.

7. mars 1912 slingret «Fram» seg inn på havnen i Hobart på Tasmania. Det

164 h e l t e t i d e r

første Amundsen gjorde, var å sende kodede telegrammer om turen, slik at bare de avisene som hadde kjøpt førsteretten til beretningen om sydpolsferden, skulle få den. Det neste var å sende hjem Hjalmar Johansen – og skrive brev til Nansen der det understrekes at Johansen avskjediges for «mytteri».

Johansen hadde problemer nok fra før, med jobb, økonomi, ekteskap. Dette nederlaget knekte ham, og han tok sitt eget liv i Kristiania samme vinter.

Fast i isen

Amundsens «omvei» om Sydpolen ble selve høydepunktet både for ham personlig og for norsk polarforskning. Han sørget for at flagget ble plantet der av alle fem «som hadde satt livet inn i kampen og i tykt og tynt stått sammen.»86 Og hvis man kan si at det var noe spesifikt «norsk» med denne høytideligheten, der Sydpolplatået fikk navnet «Haakon VIIs vidde», ligger det kanskje i den tørre, underspilte registreringen av begivenheten, som om det bare var høydepunktet på en ekstra lang skitur: «Denne lille stund vil vistnok minnes av oss alle, som stod der dengang. Langvarige ceremonier venner man sig av med i de egne, – jo kortere dess bedre.»87 Amundsens egentlige plan – fullføringen av Nansens idé om driften over Polhavet og sledeturen til Nordpolen – hadde tiden løpt fra. Men han slapp likevel ikke unna. Særlig holdt Nansen, som utad trofast støttet Amundsens kuppartede beslutning om å dra til Sydpolen, på at det var hans plikt å gjennomføre det opprinnelige prosjektet.

Det var ingen lett sak. «Fram» var blitt liggende lenge i Buenos Aires og hadde fått store råteskader. Amundsen manglet penger. Så kom 1. verdenskrig.

Den førte nødvendigvis til en forsinkelse av ekspedisjonen, men også til en uventet pengerikelighet i Norge. Amundsen investerte i skipsaksjer som så mange andre.

Dermed ble det mulig å bygge ei ny skute, som med kongelig tillatelse ble døpt «Maud». Amundsen hyrte inn Helmer Hanssen og Wisting, sammen med maskinist Sundbeck og seilmaker Rønne, som hadde vært en del av «sjøpartiet» om bord på «Fram». I tillegg kom det fire «nye» menn, slik at den samlede besetningen som gikk ut fra Tromsø 16. juli 1918, var på ni mann.

Verdenskrigen pågikk fremdeles, og det var en reell fare for angrep av tyske ubåter.

Det slapp «Maud» unna, men det første møtet med grov sjø ble dramatisk nok. Skuta var bygd etter mønster av «Fram» og hadde de samme eksentriske egenskapene. Den rullet så sjøen skyllet over dekk og truet med å fylle salongen. Det ble også skader på riggingen.

Disse skulle det imidlertid bli god anledning til å utbedre. 25. juli var de

de tre store

165

Snø til vannsmelting. «Maud» ble aldri noe publikumssuksess. Men sju år i isen ga mye ny kunnskap om Polhavet.

ved Jugor-stredet, men der lå isen. Khabarovo, Nansens siste havn på «Fram»ferden 25 år tidligere, var foreløpig utilgjengelig. I stedet la «Maud» til ved Vajgatj-øya. Der tuskhandlet Amundsen litt og fikk reparert skader og forsterket baugen. Da de skulle videre, gikk de først på en leirbanke og møtte deretter mer is. Dermed ble de liggende utenfor Khabarovo noen dager, og ble kjent med en ung russisk-norsk telegrafist, Gennadij Olonkin. 17. august gikk «Maud» videre, nå med Olonkin, hyrt som annenmaskinist, som tiende mann om bord.

Men isforholdene var umulige. Med nød og neppe nådde Amundsen og hans menn Kapp Tsjeljuskin en ukes tid ut i september. Nansen hadde vært der nøyaktig på samme tid og sluppet forholdsvis greit forbi. «Maud» kom seg rundt selve den nordligste odden, men så var det også stopp. En liten vik på nordøstkysten ble Amundsens vinterkvarter under navnet «Maudhavn».

Filosofen Peter Wessel Zapffe summerer opp «Maud»-prosjektet slik: «Selve Nordostpassagen var en tredje-gangs-bedrift. Og eftersom strømmen viser sig umedgjørlig, forandres ekspeditionens karakter fra et raid gjennom Polhavet til hverdagens anonyme dont i videnskapens tjeneste. ‘Maud’ ligger i isen, det herligste fartøy som nogen gang har bauet et flak. Men ånden, entusiasmen, den stålsettende inspiration, er ikke længer med.»88 Sikkert er det at denne overvintringen tok på. Amundsen selv var arbeidsufør i en lang periode. Først falt han og brakk armen på to steder, og akkurat da bruddene var noenlunde leget, ble han overfalt av en isbjørn, men slapp fra det med rifter og forstuelser.

En måneds tid seinere ble han dårlig under arbeid i det magnetiske observatoriet – muligens pga. CO-forgiftning fra en lampe. Han hadde vanskeligheter med hjerte, pust og puls utover hele vinteren.

Den eneste som virkelig fikk utrettet noe, var den unge, allsidige vitenskapsmannen Harald U. Sverdrup, en fjern slektning av Otto. Han var meteorolog og oseanograf, men gjorde observasjoner på de forskjelligste felter i dette så godt som ukjente hjørnet av verden. Da våren 1919 kom, dro flere sledeekspedisjoner ut. Fire mann satte kursen mot Kronprins Aleksejs øy, kartla den og oppdaget til sin glede «nytt land» – det var to øyer. De baserte seg imidlertid på kart fra 1913, og visste ikke at en russisk ekspedisjon i 1914 hadde vært på øyene.

Den 44 år gamle sjømannen Peter Tessem var den som tålte overvintringen minst – han ble deprimert og «dårli i hodet».89 Under påskudd av at det var nødvendig å sende post, lot Amundsen ham og den unge Paul Knudsen dra vestover til Port Dickson, 900 kilometer unna. Derfra skulle de reise hjem.

De to behersket hundekjøring, hadde proviant og våpen. De forlot «Maud» i september 1919, mens resten av mannskapet strevde med å kare seg ut av isen.

Ingen så dem siden i live.

I 1922 ble det oppdaget rester av et brent lik på veien de skulle følge –

de tre store

167

som om den gjenlevende hadde kremert sin døde kamerat. Seinere samme år ble en del av posten funnet, og deretter likrester ved Dickson-øya, faktisk bare noen kilometer fra reisens mål. Ved hjelp av gifteringen kunne den avdøde identifiseres: Det var Tessem. Hva som har skjedd, vet ingen.

Været og isforholdene sommeren 1919 var ikke gunstige. Først midt i august prøvde mannskapet å ramme seg gjennom den ennå metertykke isen, men det gikk sakte. 20. august måtte de til med sprengladninger – til slutt 20 stykker etter hverandre for å sprenge en råk. Det monnet lite i den opptil tre meter tykke isen. 29. august samlet gjessene seg for å fly sørover – mens mennene langsomt innså at de kom til å bli værende. Amundsen begynte å forberede neste overvintring, og planlegge sledeturer i det som var igjen av høsten.

Men 12. september gikk isen plutselig opp. Lange ferden ble det ikke, men den 23. nådde de Ajon-øya. Der ble det nye vinterkvarteret, i et område som var bebodd av tsjuktsjere, et folkeslag som ernærte seg av reindrift og fangst.

Russiske handelsmenn kom også innom. Sverdrup kastet seg over et nytt forskningsfelt, etnografien – han ble med en gruppe tsjuktsjere på deres nomadiske vandring.

Imidlertid så Amundsen seg nødt til å kvitte seg med enda en av mannskapet – den 26 år gamle Emmanuel Tønnesen. 1. desember 1919 dro Wisting og Hanssen ut på noe som kanskje er historiens lengste tur for å ringe hjem, de rundt 2500 km til Nome i Alaska. Med seg hadde de Tønnesen. Reisen tok vel et halvt år, selv om de ikke trengte å dra fullt så langt – det var telegraf i Anadyr på den russiske siden av Beringstredet.

Dermed var det bare Sundbeck, Olonkin og Rønne som tilbrakte vinteren sammen med Amundsen. Det vil si, de hadde stadig besøk av tsjuktjere og russere. Amundsen tok over som kokk, spesialiteten var rundstykker og havregrøt, som gjestene spiste med god appetitt. Men egentlig skjedde det ikke stort i løpet av vinteren. 18. mai kom Sverdrup tilbake fra turen med tsjuktsjerne – han hadde derimot samlet et stort materiale. Og 15. juni, etter at Amundsen hadde gitt opp å vente og bestemt seg for å dra videre, dukket også Hanssen og Wisting opp, etter en eventyrlig, men langsom ferd med mange forhindringer.

Forsommeren ga muligheter til å skyte og samle egg fra sjeldne måkearter.

Støttenner og knokler fra mammut hadde Amundsen fått eller kjøpt i løpet av vinteren. Sverdrup passet på å presse blomsterplanter og moser fra den sparsomme floraen før avgangen. Vitenskapelig sett hadde ekspedisjonen så langt absolutt gitt et visst utbytte. Men selve driften over Polhavet kom ikke i gang. Og da isen gikk opp 8. juli 1920, satte «Maud» kursen mot Nome. Dels ville Amundsen sende post og vitenskapelig materiale til Europa, dels ville han gå gjennom Beringstredet, slik at «Maud»-ferden i det minste satte en slags rekord: 23. juli ble Amundsen den første som hadde seilt både Nordvest- og

168 h e l t e t i d e r

Mannskapet pĂĽ ÂŤMaudÂť sanker rekved til brensel.

Vitenskapsmannen Harald Ulrik Sverdrup debuterte også som etnograf på «Maud»-ekspedisjonen.

Nordøstpassasjen. Han sa det selv, at han nå etter gjennomseilingen av Nordøstpassasjen hadde lyktes «at forene denne med min nordvestpassage av 1906, og saaledes for første gang fuldføre rundseilingen av det arktiske ocean. I vor rekordtid kan dette ha sin betydning».90 Amundsen – og Helmer Hanssen. Men denne veteranen fra «Gjøa» og «Fram» hadde falt i unåde. Han og den giktiske Rønne gikk fra borde i Nome, og til Amundsens forargelse bestemte Sundbeck seg for å slå følge hjem til Europa. Dermed var de fire mann igjen til å fullføre toktet, en nokså uforsvarlig bemanning.

Amundsen la ut igjen etter bare ti dager i Nome – han hyrte en innfødt til å ta seg av byssa. Han gikk tilbake mot Sibir-kysten, for endelig å komme inn i polarstrømmen som skulle styre driften gjennom isen. Men den lange, lange omveien til Nordpolen, som hadde begynt ved Madeira i september 1910, var til slutt blitt en blindvei. «Maud» møtte isen nesten med det samme, og det gikk ikke mange dagene før mannskapet skjønte at den tredje overvintringen på nordkysten av Sibir var et faktum. Etter tre år var «Maud» ikke kommet lenger enn til startpunktet for den egentlige reisen!

Den vinteren bestemte Amundsen seg for å følge Nansens eksempel: Han ville forlate skuta og sette kursen mot Nordpolen på egen hånd. Men ikke med hunder, ski og sleder.

«Maud» seilte videre – utrolig nok helt til 1925, uten noensinne å komme løs fra havområdene nord for Sibir. Wisting, som nå var kaptein, Olonkin og den utrettelige Harald U. Sverdrup sto trofast om bord hele tiden, med tilførsel av nytt mannskap. De kom hjem uten den minste ytre ære, men Sverdrup ytret lakonisk: «Populært set er vor ferd utvilsomt en fiasko. Personlig føler jeg mig imidlertid ikke paa noen maate nedslaat, for jeg tror, vore videnskabelige resultater er saa mange og saapas værdifulle at ekspeditionen vil naa langt frem i rækken av de polarexpeditioner som har beriget geofysiken med nye data […].»91 Men på det tidspunkt har Amundsen alt feiret sin mest dramatiske triumf.

Den legger han grunnlaget for denne sommeren 1921, da «Maud» for tredje gang sliter seg løs fra isen. Skuta går tilbake til Nome, der Amundsen tar båt i forveien til Seattle.

Han har det nemlig travelt. Han har mye han skal ordne. Amundsen skal ikke bare utruste «Maud», han skal videre: I Seattle bestiller han fisk, ost og saft, men ingen flere polarhunder. I stedet ber han om to «flyvemaskiner». Som den ledende helten fra polarforskningens klassiske periode vil han prøve å ta spranget over i en helt ny tidsalder.

« E N Æ R E S S A G F O R V O R N AT I O N »

«Der synes aldrig at have hændt større Ting i Norge, end at Nansen og Kamerater virkelig kom hjem igjen,» skreiv ein påstått overraska Knut Hamsun i Dagbladet i 1889 då grønlandsfararane kom til Kristiania: «Sexti Tusind Mennesker modtog dem paa Bryggen, femti Tusind fulgte dem til hotellet, ti Tusind raabte niti Tusind Hurra, en gammel pensioneret Oberst fra Kampen skreg sig simpelthen i hjel paa Stedet.»1 Og likevel var det bare ein forsmak på «Fram»s triumfreise langs kysten i 1896. Ho varte i innpå fire veker og vaks som ei bølgje fram mot kulminasjonen i hovudstaden.2 Fyrste improviserte festen var alt i Vardø, der gatene var blitt fylte med ein gong det var blitt kjent at Nansen og Johansen var tilbake. Hammerfest hadde også mottaking, men ennå hefta uvissa om «Fram» ved feststemninga. Då meldinga kom om at «Fram» var på Skjervøy, kunne alle hemningar fare, og Tromsø fekk æra av å vere vert for den store gjenforeininga. Einkvar større kystby med respekt for seg sjølv sette ned festkomité og sendte invitasjon. Bare Trondheim, Bergen, Kristiansand og Larvik fekk ja, men overalt i leia var det båtar ute for å helse «Fram»-mennene.

Byane som blei privilegerte med vitjing, hadde store festprogram, og mønstra elitar og allmuge til unison hylling. I Trondheim meinte ein 20 000 var møtt fram på kaia, det tilsvarte meir enn halve byens befolkning.

Til hovudstaden kom dei heimvendte heltane 9. september. Eskortert av fleire krigsskip og ein armada av småbåtar fullasta av folk seig «Fram» inn fjorden. I havna var det bygd velkomstpaviljong og reist ein levande æresportal.

Einaste erfaring byen hadde med slikt, utanom heimkoma i 1889, var vitjinga til keisar Wilhelm II i 1890, det fyrste statsbesøket Kristiania hadde hatt.

Men dette var både i omfang og intensitet noko heilt anna, den største festdagen i byens historie. Masse tilreisande hadde kome til hovudstaden, og hotell og pensjonat var overfylte. Trengselen var enorm overalt.

« e n æ re s s ag f o r vo r n at i o n »

173

Nansens menn stod framfor ei fem dagars kraftprøve. 9. september tok kongen mot på Slottet, etter eit stopp ved universitetet. Dagen etter var det barnetog om formiddagen, kongebesøk om bord på «Fram» og byens festmiddag om kvelden. Tredje dagen, den 11., var Det Norske Geografiske Selskab vertskap for middag, og den 12. var det festførestilling i Christiania Theater.

Etter teatret hadde studentane fakkeltog med ekspedisjonsdeltakarane i spissen.

Sjølv etter fire dagar kunne ingen klage på oppslutninga: Langs ruta til studentsamfunnet stod folk i 10–12, nokre stader opp til 30 tettpakka rader på båe sider. Avslutningsdagen den 13. var det folkefest på Festningsplassen med Bjørnson som talar. Ein journalist trudde der var 30 000 til stades.3 «Kva han sagde var det ikkje tanke um aa høyra,» skreiv ein annan, «endaa mannen hev ei røyst som ei basun.»4 Men stort sett var talane frå landsende til landsende ein uendeleg variasjon over to tema. Det eine var at dette var ein stordåd som heile verda beundra, og som gjorde Noregs namn kjent, ja som gjorde kjent at det i det heile fanst noko slikt som Noreg. Det andre var at endeleg hadde heile nasjonen noko å samle seg om etter år med uforsonleg politisk strid. Då Nansen var ferdig med si tale ved den avsluttande folkefesten, var der, heiter det i avisreferata, «en Begeistring, som stadig syntes at faa ny Kraft, naar den et Øjeblik lod til at Lægge sig. Endelig faar den dog en Ende, og med blottede Hoder synges Fædrelandssangen af hele den uhyre Menneskemængde. Derpaa maa en for en af Nordpolmændene frem og modta sin hyldest. Tilsidst maa ogsaa Bjørnson frem og modta nye begejstrede Ovationer».5

Polarbragdenes betydning: to versjonar

I samtida var altså polarbragdene storhendingar som mobiliserte deltaking og interesse utan sidestykke og som kalla på dei aller største ord. Kan vi i ettertid seie at dei også var viktige historiske hendingar? Det gjev litteraturen heilt ulike svar på. I «polarlitteraturen» kan ein få inntrykk av at dei var overmåte betydningsfulle. Hjå vår fremste polarforfattar, Tor Bomann-Larsen, fører skisporet over Grønland og kjølvatnet etter «Fram» direkte mot unionsoppløysing. Det var «Fram» som samla nasjonen, seier han, og som gjorde Noreg til ein realitet: «1905 utgjør den politiske epilog til det store historiske drama som fant sin avslutning ved ‘Fram’s innseiling og vikingkongens gjenkomst en solskinnsdag i september 1896. Da Norge var hentet ut av den evige sne. […] Dette var det store samlende verk – forutsetningen for 1905.» Ikkje nok med det: Det var også Nansen som viste veg ut av den politiske krisa våren 1905 med ein serie artiklar i Verdens Gang: «1905 er Nansens tredje ekspedisjon.»6 Hjå historikarane derimot er polarbragdene knapt omtalte. Svogeren til Nansen, den store venstrehistorikaren Ernst Sars, nemner ikkje «Fram» med

174 h e l t e t i d e r

D책 Nansen kom heim, gjekk avisene til det uvanlege steget 책 bruke overskrifter som gjekk over fleire spalter.

eitt ord og omtalar Nansen bare éin gong i boka si om norsk historie 1885–1905. Det er innsatsen til Nansen for å tale Noregs sak i utlandet i 1905 som blir trekt fram, der han «indlagde sig en stor fortjeneste af sit fædreland».7 Sars mangla slett ikkje sans for heltedyrking og vigde stor plass til litterær kultur.

Han tilla striden mellom Wergeland og onkelen Welhaven nasjonalhistorisk betydning, og i Bjørnsons Synnøve Solbakken såg han eit varsel om bøndenes politiske oppmarsj.8 Men han synest ikkje å ha sett tilsvarande dimensjonar i den yngre svogerens bedrifter.

Denne vurderinga har ikkje endra seg mykje seinare. I Cappelens norske historie frå 1970-åra er polarekspedisjonane plasserte i kapitlet om friluftsliv, og blir elles tillagt betydning for fiske og kvalfangst.9 I Aschehougs tilsvarande verk frå 1990-åra opptrer Nansen stort sett i bilde- og rammetekstar.10 I sjangeren «norsk historie» har ikkje polarbragdene hatt nokon prominent plass i sjølve hovudteksten. Heller ikkje Rune Slagstad har funne på å inkludere Nansen mellom sine «nasjonale strateger». Hjå han er Nansen bare nemnt tre gonger, og då som representant for tvilsame elitistiske og teknokratiske tendensar.11 Vi står altså overfor to versjonar av norsk historie som har diametralt ulike oppfatningar av desse fenomena. I det vi kunne kalle den «aristokratiske» versjonen er Nansens ekspedisjonar og politiske engasjement gjort til hovudforklaring på sentrale hendingar i norsk historie, medan den «demokratiske» versjonen ikkje har plass for polarheltar anna enn som reiskap for eller som avvikarar frå folkeviljen. I den eine versjonen blir dei arktiske eventyra ein nøkkel til heile vår politiske historie ved hundreårsskiftet, i den andre er dei overflatisk krus.

Polarentusiasmen i samtida let seg heller ikkje enkelt plassere langs dei velkjente politiske konfliktlinjene. Med Nansens unionspolitiske radikalisme, venstresympatiar og tilknyting til Sars-familien skulle ein vente at han ville bli sett på med skepsis av det konservative partiet og dei konservative avisene.

Men det er vanskeleg å finne mislyd i Morgenbladets og Aftenpostens vedvarande begeistring for polarforskaren Nansen. Og det var ei venstreregjering som avslo å støtte Grønlands-ekspedisjonen, medan det var ein høgrestatsminister som inviterte Nansen til å kome med ein søknad om støtte til å byggje «Fram». Det var strid om løyvinga til «Fram» både i 1890 og 1893. I 1890 gjekk løyvinga gjennom med 73 mot 39 røyster, i 1893 med 69 mot 42. Under båe debattar var partia kløyvde, men sjølv om røystetala var om lag dei same, hadde frontlinjene endra seg. Medan den tyngste opposisjonen i 1890 kom frå venstre, kom han i 1893 frå høgre. «Fram» la til slutt ut med om lag to femdelar av høgre og fire femdelar av venstre i ryggen.12 Innan båe dei store partia var det altså usemje om korleis staten skulle stille seg til polarekspedisjonar. Fleirtalet bestemte seg likevel for at dette var noko staten burde investere i: Her var ei kjelde til begeistring som kunne og

176 h e l t e t i d e r

burde brukast til å styrke oppslutninga om det politiske fellesskapet og til å skaffe landet internasjonal prestisje.

Ein kappestrid mellom nasjonar

Men det heile starta med at politikarane sa nei takk til Nansens fyrste ekspedisjon: kryssinga av grønlandsisen. Nansen hadde søkt universitetet om pengar, og lagt vekt på det nasjonale konkurransemomentet. Både Danmark og Sverige satsa mykje på å løyse dei arktiske problema, skreiv han, medan Noreg, som burde ha dei beste føresetnadene, ennå ikkje hadde utrusta ein einaste ekspedisjon.

Det akademiske kollegiet støtta søknaden på det varmaste, men var avhengig av at regjeringa gav ei særskilt løyving. Regjeringa avslo. Nansen refererte seinare til ei avis som hadde meint at det ikkje var nokon grunn til at folket skulle betale fem tusen kroner «for at en privatmand kunde gjøre en forlystelsesreise til Grønland». Nansen møtte motstand også hjå kollegaer ved museet i Bergen som meinte det var upassande for ein seriøs forskar å gje seg ut på noko så dumt og sjølvmorderisk.13 Dei fremste avisene både på høgre- og venstresida var likevel frå fyrste stund med på å gjere dette til noko meir enn eit privat eventyr; det var eit spørsmål

«Fram» kjem til Kristiania etter signingsferda langs kysten frå Tromsø. Det var tett i tett med folk frå Honnørbrygga til Akershus festning. Kaiområdet var pynta med flagg, vimplar, girlander og grantre.

« e n æ re s s ag f o r vo r n at i o n »

177

Otto Sverdrup og Fridtjof Nansen i familien Gaméls renessansestoge i København. Grosserar Augustin Cyrille Victor Vilhelm Gamél finansierte grønlandsferda.

om nasjonal sjølvhevding. Dagbladet var mest nasjonalistisk i den forstand at det alt frå starten helst ville utelukke all utanlandsk medverknad. Nansen hadde tilbod om finansiering frå dansken August Gamél, men danske pengar burde avvisast, skreiv venstreorganet: Grønland var Noregs gamle koloniland, og Noreg burde få heile æra av føretaket og sleppe å dele henne med Danmark.14 Det konservative Morgenbladet, som spelte ei hovudrolle i grønlandsekspedisjonen sidan det var her Nansen publiserte reisebreva sine, konstaterte meir nøytralt at med pengane til Gamél måtte også æra delast. Konkurransemomentet var likevel den konstante underteksten også i Morgenbladet. Avisa rapporterte stadig om korleis danskane ynskte å tileigne seg sin del av Nansen.15 Då suksessen var eit faktum, blei alle avisene aksjonsorgan for å hindre at danskane skulle karre til seg meir ære enn dei alt hadde gjort. Då utgiftene til turen blei større enn budsjetterte, blei det teke initiativ til aksjonar som kunne sikre at dette blei dekt av norske pengar, og at Gamél, som var klar for fleire utlegg, kunne avvisast. Aftenposten nytta høvet til eit åtak på regjeringa og regjeringspartiet. På ein måte var det nærliggjande, skreiv bladet, at Danmark betalte sidan det var ein ekspedisjon på dansk territorium. Best hadde det likevel vore om den norske staten hadde betalt sidan ekspedisjonen hadde skaffa fedrelandet så stor ære: «men da Regjeringens eget Parti, Oftedølerne, udgjør den mest sneversynede og trangbrystede Fraktion paa Thinget, vil dette rimeligvis skræmme Regjeringen fra at fremkomme med noget Forslag».16 Det blei også ein liten diskusjon om grunnlaget for innsamlinga. I utgangspunktet var det tale om å halde Nansen skadeslaus ved å dekkje kostnadene hans. Mot det innvendte Aftenposten at ingen ville finne på å dekkje kostnadene til ein som hadde oppdaga ei gullgruve, sjølv om han hadde synt det mest strålande mot og overvunne dei største farar. Nansen hadde i røynda funne ei gullgruve, skreiv avisa: I dagbøker, reiseskildringar og føredrag sat han på ei inntektskjelde som ville kunne dekkje utgiftene hans mange gonger. Utgangspunktet måtte derfor i staden vere at ekspedisjonen hadde så stor nasjonal betydning. Det som her var utført, var «vor eneste verdensrygtede Bedrift i denne Generation». Det det var tale om, var ikkje å dekkje kostnader, men at heile folket gav deltakarane «en Æresgave».17 At det her ikkje dreidde seg om «reint økonomiske» pengar, skulle bli ein gjengangar i alle debattane om løyvingar til polarekspedisjonane.

Med den fyrste ekspedisjonen til Nansen var det etablert ei forståingsramme der polarekspedisjonar framfor alt handla om å vere med i den internasjonale konkurransen om nasjonal ære. Nasjonal rivalisering var hovudtemaet: Noreg hadde vunne ein stor siger på «Videnskabens Kampplads», «der er en Kappestrid mellem Nationerne om, hvem der kan gjøre slige Erobringer».18 Når polarforsking var ærefull vitskap, var det fordi det i så utprega grad var heroisk vitskap.19 Dei vitskaplege resultata kom i følgje med dramatiske reiseskildringar om kampen for å overleve i jordas mest ugjestmilde strok, og det

« e n æ re s s ag f o r vo r n at i o n »

179

var i reiseskildringane dei store symbolske fortenestene låg. Då dei fyrste rapportane om kryssinga av grønlandsisen nådde avisene, kunne dei konstatere at turen hadde vore «overordentlig besværlig», og di meir strev, di større ære: « ... netop de besværligheder, som her have mødt, maa give Ekspeditionen en forøget Interesse, […] dette ufrivillige Ophold paa Grønland, der i mangt og meget kan minde om ‘Vegas’ Overvintring, vil tillige kaste en større Glans over Expeditionen.»20 Midt under førebuinga til grønlandsekspedisjonen disputerte Nansen for doktorgraden på avhandlinga si om nerveceller, der han sette fram ein heilt ny nevrologisk teori. Det var ingen som kom på å sjå dette som ein stor nasjonal siger på «vitskapens kampplass». Det er knapt tenkjeleg at ei nevrologisk avhandling ville ha utløyst den same nasjonale retorikken som grønlandsturen. Mikroskopet og skrivebordet ville aldri kunne gjort Nansen til det han blei med ski, kajakk og «Fram».

Nansen sjølv ville gjerne stille bedriftene sine i fedrelandets teneste. Å fremje nasjonens sak var i samsvar med hans djupaste overtyding, på same tid som staten var kjelde til høgare legitimitet enn private sponsorar. Med staten i ryggen ville han ikkje lenger vere ein privatmann på tur. Han brukte ein vesentleg del av boka om grønlandsekspedisjonen til å nasjonalisere han. Bodskapen var at kryssinga av Grønland fyrst og fremst hadde vore ein skitur. Nansen tok med eit langt kapittel om skiløpingas historie og hevda at «skiløbningen er den mest nationale af alle norske idrætter».21 Derfor kunne ingen andre nasjonar ha utført noko tilsvarande.

Til Nordpolen – for svenske pengar?

Tanken om ein nordpolsekspedisjon kom opp medan Nansen ennå var på Grønland. I Morgenbladet i desember 1888 tok Ludvig Henrik Schmelck, ein annan skipionér,22 til orde for ein ekspedisjon mot Nordpolen under leiing av Nansen og basert på den nye «Sportsmandsmethoden» med ein liten tropp.

Kanskje ville ikkje det vitskaplege utbyttet vere så stort, skreiv han, men sjølv om ein såg det bare som ei æressak, så var det ei æressak som gjennom lange tider hadde drive Europas nasjonar til intens kappestrid. Om Nansen var interessert, ville ein slik ekspedisjon kome i stand «selv om vort land fraskriver sig Æren af dens Udrustning. Men det bør ikke ske …».23 Straks etter heimkoma frå Grønland gjorde Nansen det sjølv klart at han tenkte seg til Nordpolen. Det ville koste 270 000–300 000 kroner, sa han i eit intervju, men det ville ikkje bli noko problem å skaffe pengar, «bemærkede Nansen med et Smil».24 I desember kunne Dagbladet melde at den svenske friherre Oscar Dickson var klar til å dekkje alle Nansens utgifter. Det måtte ikkje skje, meinte avisa. Noreg måtte syte for å få heile æra og slik hevde «vor Selvstændighed». Alle som hadde vore

180 h e l t e t i d e r

ÂŤNansenÂť kunne selje alt, ogsĂĽ sardinar.

Postkort frå 1888 med namna på deltakarane i grønlandsekspedisjonen.

med på grønlandsfeiringa, hugsa ennå «hvilken pinefuld Dæmper det la paa Stemningen, at […] færden var bleven udført for danske Penge».25 På Stortinget var det likevel ei stor gruppe som syntest at polarheroisme var noko både for aristokratisk og for vulgært å bruke store statlege pengesummar på. Fronten mellom tilhengjarar og motstandarar gjekk, som vi har sett, på tvers av partigrensene, men ein kan kjenne att ein fellesnemnar hjå skeptikarane, nemleg det egalitære, rasjonalistiske, nøkterne etos som alltid hadde kjenneteikna bondepolitikken på Stortinget. Der tilhengjarane brukte store ord om nasjonens ære, prøvde motstandarane å få det heile «ned på jorda».

Den motsetninga som har prega tolkinga av polarbragdene i ettertida, kom slik også til å prege debatten i samtida.

Stortinget debatterte spørsmålet om å løyve pengar til «Fram»-ekspedisjonen i slutten av juni 1890. Saka blei lagt fram av ei høgreregjering under Emil Stang, og departementet innstilte på å løyve dei 200.000 kronene Nansen hadde søkt om. Det var eit viktig vitskapleg føretak, sa departementet, og det var eit område der Noreg hadde føresetnader for å kunne yte sitt bidrag til den felles menneskelege oppgåva å utforske jordas overflate. Nansen hadde ikkje problem med å skaffe pengar, «men Departementet tror, at en berettiget Nationalfølelse vil kræve, at en berømt Nordmand ikke henvises til Fremmede … ». Fleirtalet i budsjettkomiteen innstilte likevel på avslag og meinte slike føretak burde finansierast privat.26

182 h e l t e t i d e r

Det var tale om eit stort beløp. Til samanlikning var heile universitetsbudsjettet på noko under 600.000 kroner, og av det utgjorde det direkte statstilskotet ca. 300.000.27 Dessutan kom det ein ny søknad i 1893. Byggjekostnadene blei høgare enn budsjetterte, og Nansen måtte be om 80.000 kroner i tillegg. Utgiftene til «Fram» tilsvarte altså omtrent det staten brukte på resten av norsk vitskap på eitt år.

Æresretorikk mot sosialradikalisme

Når spørsmålet galdt nasjonal ære, hadde tilhengjarane likevel den fordelen at dei kunne appellere til nytte og plikt på same tid. Sett frå eit interesse- eller nyttesynspunkt var det tale om at staten brukte økonomisk kapital, pengar, til å investere i symbolsk kapital, ære. Men denne interessekalkylen blei på eit vis fornekta ved å seie at Nansen i røynda ikkje bad om pengar, i staden bydde han fram ei gåve. Ein mann som Nansen «er en Gave, som ikke tilbydes os hver Dag».28 Gåver er det ei plikt både å ta mot og gje tilbake. Derfor var det i denne saka ikkje tale om vanlege pengar, men om det W.C. Brøgger i 1893 kalla «Æresskilling». Ein kunne då både seie at dette er eit utlegg som vil gje oss store symbolske fortenester, og på same tid at når det gjeld fedrelandets ære, er det ei plikt å yte det som blir kravd. Det var både ei investering og eit offer, både ei maksimering av interesser og ei fornekting av alle interesser og nyttekalkylar.

Det er blitt hevda at motstandarane av løyving bare var motiverte av budsjettmessige omsyn og redsle for at planen ikkje skulle lykkast og pengane vere bortkasta.29 Men ein del av motstanden stakk djupare. Vi kan skilje mellom to argumentasjonslinjer. Den eine var fyrst og fremst basert på ei risikovurdering: Ein del representantar trudde ikkje på planen, og viste m.a. til at ishavsfolk var skeptiske.30 Den andre gjekk lenger og prøvde å så tvil om at dette verkeleg var ei nasjonal sak. Den siste måten å argumentere på finn vi hjå den sosialradikale venstrefløya i venstre med Viggo Ullmann i spissen. Dei hevda at her handla det ikkje om noko reint nasjonalt som var heva over alle sosiale motsetnader. Saka hadde tvert om ein klassekarakter. Denne gruppa kopla løyvingsspørsmålet til debattane om tollavgifter og skattlegging, der dei kjempa for direkte statsskatt og avvikling av usosiale avgifter på alminnelege forbruksvarer.

Det eksisterande skattesystemet var urettferdig og innebar at skattebøra låg på arbeidsfolk, hevda dei. Ein ekspedisjon til Nordpolen var på si side noko som fyrst og fremst vedkom og interesserte dei velstilte, sa Ullmann, «væsentlig en Sag for ‘the upper ten thousand’». Derfor burde også norske rikmenn kunne finansiere ein slik ekspedisjon i staden for at ein brukte statsmiddel betalt av vanlege arbeidsfolk. Han fann det «meget mer begeistrende, om man kan bringe Lykke ind i et eneste fattig elendig Hjem, end alt dette, som her er talt om».

« e n æ re s s ag f o r vo r n at i o n »

183

Den nasjonale retorikken avviste han og andre som høgstemt «deklamasjon» eller «aflægs Romantikk»: «Alt dette her om Høvding og om Langskib og om, hvad ‘Far min kunde gjera’ og alt, hvad vi ellers fik at høre om det, det er for mig noget fra den gamle Huldreromantikk som jeg ikke er i stand til at døie».

Dersom dette ikkje var ei sportssak, men noko som gagna heile menneskeætta, så var det vel det same kor pengane kom frå?31 Den moderate venstremannen og grundtvigianaren N.N. Skaar sa at det var mange gode saker staten ikkje kunne ta på seg, misjonen til dømes.32 Men kritikarane både til høgre og venstre var i klart mindretal.

Unionspolitisk oppmarsj

Den viktigaste endringa i norsk politikk mellom dei to løyvingsdebattane i 1890 og 1893 var at venstre på landsmøtet i 1891 blei konsolidert på eit sosialog unionsradikalt program som kravde allmenn røysterett for menn, direkte skatt og eige norsk utanriksstyre. Venstre opplevde ein stor valsiger, og Johannes Steen skipa sitt «brandrøde» ministerium. Etter valet blei kravet om eige utanriksstyre redusert til det meir avgrensa og handterlege spørsmålet om eige norsk konsulatvesen. Venstre hevda at dette var ei reint norsk sak, men det aksepterte ikkje kongen. Steen prøvde å bruke parlamentariske pressmiddel og søkte avskil, fyrst i 1892, deretter i 1893. I 1892 blei han tvungen til å kome tilbake, men i 1893 løyste høgreleiaren Emil Stang krisa ved å tilby seg å danne ei konservativ mindretalsregjering. Knapt noka anna norsk regjering i fredstid er blitt møtt med tilsvarande fiendskap. Framståande venstrefolk kalla statsrådane forbrytarar og nekta å helse på dei. Dei blei møtt med mistillitsvotum, truslar om riksrett og løyvingsnekt. Det sat eit par professorar i regjeringa, og universitetsbudsjettet blei vedteke med slike vilkår hefta til seg at regjeringa oppfatta det som nedvotert.33 Denne nyutnemnde regjeringa til Stang var det som bad Stortinget gje 80.000 kroner meir til Nansen i juni 1893.

Også denne gongen gjekk budsjettkomiteen fyrst med sju mot to røyster mot løyving: Det meinte Stortinget alt hadde gjeve nok. Dei to i det Nansenvennlege mindretalet var høgremannen Schweigaard og venstreleiaren Ullmann.

Ullmann hadde dermed snudd heilt om sidan 1890. Ei veke seinare kom det ei ny innstilling der mindretalet var blitt til eit klart fleirtal. Det var til slutt bare den moderate Skaar og den konservative Karl Rygh som stod att på det opphavlege, negative fleirtalsstandpunktet.

Viggo Ullmann hadde vore den skarpaste kritikaren av løyving i 1890.

Nå var han formann både i Noregs venstreforeining og i Stortingets venstreforeining, han var ein av dei mest nådelause kritikarane av regjeringa, og han var formann i budsjettkomiteen på Stortinget.34 Han var den fyrste som tok ordet

184 h e l t e t i d e r

i debatten. Når Stortinget fyrst hadde bestemt at ekspedisjonen skulle kostast av den norske staten, sa han, meinte han det var ei plikt «loyalt at bøie mig – jeg mener i dette Tilfælde at maatte kunne sige: loyalt at bøie mig – for denne Afgjørelse. Det forekommer mig, at naar det engang er slaaet fast, at Foretagendet skal ske eller væsentlig skal ske paa den norske Stats Bekostning og i det hele taget for norske Penge, vilde det være ydmygende for vort Land, naar det skulde komme ud i Verden, at vi ikke har syntes, vi havde Raad til at yde denne mindre Tillægssum – mindre i Forhold til, hvad vi gav før». Deretter tok statsministeren ordet og sa at Nansen hadde hatt tilbod om «fremmede Penge», men at han sjølv heile tida hadde meint at dette burde vere eit «norsk Foretagende».35 Heile den venstreradikale kritikken var forstumma. Jamvel den uregjerlege Peder Rinde, bondeleiaren Jaabæks fremste disippel og i fleire tiår sjølve inkarnasjonen av sparepolitikken på Stortinget,36 skifta side. Den einaste som framleis talte om at statskassa var «den fattige Mands Kasse» og at det burde vere «norske Rigmænds Sag at pleie dette Slags Passioner», var den moderate Skaar.37 Ullmann og hans likesinna unngjekk ikkje å bli håna for kursendringa. Ein av høgremotstandarane av løyving siterte utførleg kva dei hadde sagt i 1890, og sa at begeistringa dei hadde vore så indignerte over den gongen, tydelegvis hadde gripe dei nå.38 «Begeistring» er likevel for sterkt. Morgenbladet var meir treffande då det med skadefryd slo fast at den store folketalaren i denne saka var hemma av fortida si: «Ullmanns tidligere Udtalelser vare dennegang et for stærkt Baand paa ham. Galleriet blev skuffet i Forventningen om et nationalt Hurranumer, og hans anbefaling for Bevilgningen var meget mat».39 Dei radikale ser framleis ikkje ut til å ha vore direkte begeistra for å bruke statspengar på å erobre polarrekordar, men sidan 1890 hadde den nasjonale radikalismen fått overtaket over den sosiale. Venstres unionsradikalisme hadde gjort dei mindre motstandsdyktige overfor høgres nasjonale retorikk i denne saka. Dessutan hadde Nansen i mellomtida stått fram som utvitydig venstremann. Han hadde støtta kravet om reint norsk flagg, gått i demonstrasjonstog til støtte for Steen og tidleg i 1893 skrive nokre svært kritiske artiklar om unionen i The Times.

Ein «upolitisk» ekspedisjon?

Kvifor heldt då Stang framleis ei vernande hand over han? Stang hadde fleire ting å vinne på å støtte Nansen. For det fyrste la han opp til ein defensiv og forsonleg politikk, han ville ikkje ha ei kampregjering som kunne kompromittere høgre nasjonalt.40 Dessutan var også høgre opptekne av å styrke Noregs posisjon innan unionen og like interessert som venstre i alt som kunne rette på den kroniske kjensla av mindreverd i høve til unionspartnaren. I «Fram»ekspedisjonen hadde Stang ei nasjonal sak som han kunne profilere både Noreg

« e n æ re s s ag f o r vo r n at i o n »

185

og regjeringa på, på same tid som han kunne innkassere ein triumf over sin mest uforsonlege kritikar i og med Ullmanns audmjukande tilbaketog. Dessutan gjorde regjeringas støtte at han hadde ein viss kontroll med Nansen.

Nansen hadde vendt tilbake frå Grønland som folkehelt og vikingkonge. Kva ville skje om venstreradikalaren Nansen kom tilbake frå ei nordpolserobring som høgre ikkje hadde nokon del i?

Implikasjonane av å la «Fram» bli politisert langs partilinjene hadde vore eit tema i avisene fleire gonger i løpet av våren, etter at Nansen så klart hadde tona politisk flagg. I januar skreiv Dagbladet i større eller mindre alvor at om Nansen kom til Nordpolen, ville det vere ein triumf for venstre. Både Verdens Gang og Morgenbladet tok til motmæle. «Nordpolen for begge Partier», skreiv Verdens Gang, medan Morgenbladet minte om at «der var nok af Høiremænd med paa at hjælpe den historiske Skiløber til sit Skib. Disse Høirefolk faa vel ihvertfald Lov til at være med paa Triumfen.»41 I april skreiv Morgenbladet at Nansen hadde synt mangel på takt ved å delta i hyllingstog for Steen og ved å spreie «Sarsiske Theorier om vore unionelle Forhold» i Times, når han på same tid appellerte til heile landets sympati. Dette hadde gjort at «Almenheden forholdt sig kjøligere til hans Foretagende». Nå gjekk det rykte om at Nansen ville segle under «Splittelsens Tegn, det ‘rene’ Flag». Bladet oppmoda publikum til framleis å støtte den store polarforskaren Nansen og hans nasjonale føretak.

Men det visste at mange høgrefolk ville halde bidraga sine tilbake dersom det skulle vere noko i flaggrykta, og oppmoda derfor det geografiske selskapet om å dementere at så var tilfelle. Selskapet svarte at «Fram» skulle segle under det reglementerte unionsmerkte flagget. Morgenbladet ville gjerne hatt ei fråsegn frå Nansen sjølv, men tolka likevel svaret slik at selskapet hadde fått garantiar for at Nansen ikkje ville blande radikal partipolitikk inn i ekspedisjonen: «Efter de fremkomne Garantier med Hensyn til Flaget anbefale vi Subskriptionen paa det Bedste. Lad ikke Expeditionen delvis foregaa for fremmed Mynt, naar der staar forholdsvis saa lidet tilrest!»42 Like før handsaminga i Stortinget kom Brøgger med ein sterk appell i Verdens Gang under tittelen «Ud med Æresskillingen!». Det var ein appell om samling på tvers av den kløyvande partipolitikken. Morgenbladet las det som ein indirekte kritikk av høgre for at det let politisk uvilje mot Nansen og venstre leggje ein dempar på offerviljen. Det slo tilbake med at av dei 115.000 kronene bladet sjølv hadde vore med å samle inn, hadde ikkje noko kome frå venstrefolk: «Det er kun de forhaanede Høiremænd, der have taget denne nationale Sag under Armene fra først af, – ‘Hjemmesvenskerne’ som Professor Brøggers Parti ynder at kalde dem. Hvor er der bleven af Venstres Millionærer, hvor af de rige ‘norske’ Radikalere i Vestlandets Hovedstad? […] Frem med Æresskillingen – Venstremænd!»43 Den politiske aktiviteten til Nansen hadde altså ei dobbel side. Til ein viss

186 h e l t e t i d e r

Polarnyheiter var godt stoff for pressa.

Nansens internasjonale prestisje blei ein diplomatisk ressurs for Noreg i 1905. Her fotografert som landets fyrste sendemann til London i uniform med trekanta, tosnuta hatt med kvite fjør.

grad skapte han politiske problem, men på same tid skapte han politisk konkurranse. Dei konservative hadde ikkje råd til å la venstre innkassere den symbolske profitten frå ein nordpolstriumf. Og det var pengar som gav makt: Som betydeleg investor kunne dei konservative gjere Nansen politisk impotent og blokkere uheldig bruk av ein eventuell polartriumf.

Trass i velvilje frå regjeringa og støtte i den konservative pressa greidde likevel ikkje Stang å få med eit fleirtal i stortingsgruppa si, og under debatten i 1893 var det Karl Rygh, høgres leiande politikar i Trøndelag, som fyrst og fremst målbar opposisjon mot løyving. Han retta hovudskytset mot den vitskaplege legitimeringa. Vitskap hadde legitimt krav på støtte av staten, sa han, men her var at det ikkje fyrst og fremst vitskap som var motivasjonen, det var «den Side af Foretagendet, som man kan kalde Idrætssiden, Sportssiden. Det er denne nationale Tanke, at en Nordmand skal være den første, som naar frem til Nordpolen». Ein kunne ha sympati for idrett, men det var ikkje ei statsoppgåve.

Kvifor ikkje heller lage eit nøkternt vitskapleg føretak utan rekordambisjonar?

Ville nokon talt like entusiastisk om ein slik ekspedisjon?44 Karl Rygh var i likskap med broren Oluf Rygh filolog og arkeolog, og han hadde ansvaret for oldsakssamlinga til vitskapsselskapet i Trondheim. Det er sagt om han at «å gjøre samlingen mer tiltalende for publikum ved smakfull utstilling var for R(ygh) en helt fremmed tanke. […] Det bød ham likefrem imot som en for videnskapen uverdig modernisme».45 Vitskap med lett tilslørte rekordmotiv og brei publikumsappell var ikkje noko for Karl Rygh.

Opposisjonen mot lettsindig bruk av statsmiddel hadde altså i 1893 fyrst og fremst feste på høgresida, og særleg hjå dei moderate. Om lag halvparten av høgrerepresentantane og tre fjerdedelar av dei moderate røysta mot. Hjå dei moderate var neppe unionsradikalismen til Nansen hovudproblemet; unionssaka var det einaste spørsmålet som ennå kunne sameine reine og moderate venstre. Då var det snarare den gamle bondepolitikken som framleis motiverte skepsisen. Men i og med at der framleis også var motstandarar mellom dei reine, var partipolitikken på eit vis nøytralisert. Morgenbladet kunne tilfreds slå fast at debatten og avrøystinga hadde vore «upolitisk», og at der var motstandarar mot løyving i alle parti – avisa ramsa dei opp med namn.46

Vitskap eller rekorderobring?

Spørsmålet om det her «eigentleg» var tale om rekorderobring eller vitskap har vore ein gjengangar i diskusjonen om polarekspedisjonane. Det er sikkert rett som Rygh sa at Stortinget aldri ville ha løyvd slike summar til ein «vanleg» vitskapleg ekspedisjon. På den andre sida var vitskapleg legitimering heilt nødvendig for å rasjonalisere føretaket; eit reint rekordframstøyt kunne aldri blitt

« e n æ re s s ag f o r vo r n at i o n »

189

ÂŤFramÂť-ekspedisjonen som vitskapleg prosjekt involverte mange. Her frĂĽ ein samankomst med naturvitskapsmenn, truleg i 1892 i samband med planlegginga av nordpolferda.

statsfinansiert. «Poenget» med «Fram» er derfor at det var båe delar. Den samansette karakteren til føretaket opna for ein argumentasjon som var fleksibel inntil det sjølvmotseiande. Ein kunne appellere til motstridande motiv, eller framheve snart den eine, snart den andre sida etter som det høvde. Då dei unionskritiske artiklane til Nansen vekte oppsikt, tok Morgenbladet det som eit trist vitnemål om at slike skriveri kunne bli tillagt vekt bare fordi Nansen hadde skaffa seg eit namn som sportsmann: «Han er ingen Videnskabsmand af Rang og ikke mere Statsmand end Folk flest.»47 Nokre månadar seinare var «Fram»ekspedisjonen blitt til eit bidrag til «det store Kulturarbeide, Jordens Udforskning».48 Like etter stortingsdebatten refererte Morgenbladet ein sur artikkel i den engelske Standard som sa at betydninga av grønlandsturen var sterkt overdrive, planen for «Fram» var forfeila, alle engelske autoritetar var mot han, og svenske autoritetar var ikkje eingong spurte. Når det norske Stortinget, «ikke nogen meget erudit Forsamling», likevel motvillig løyvde pengar, skuldast det ikkje noko anna enn «den nationale Skinsyge». Sverige var blitt berømt gjennom Nordenskiöld og Torrell, skreiv Standard, nå skulle ein ha ein ekspedisjon «ene og alene til Norges Ære». Derfor blei ikkje bare svenske pengar, men også Sveriges overlegne kompetanse avvist.49 Dagen etter gjekk Morgenbladet ut med si «meget afvigende Opfatning af samme»: «Polarexpeditionens Opgave er en rent videnskabelig.» Deretter kom ein detaljert gjennomgang av dei geografiske, geologiske, meteorologiske, oseanografiske, zoologiske, botaniske, ja kanskje til og med etnografiske oppgåvene ekspedisjonen skulle sysselsetje seg med.50 Det er ingen grunn til å tvile på at Nansen hadde genuine vitskaplege interesser med ekspedisjonen. Det er likevel påfallande at det fyrst og fremst var det som var instrumentelt for rekordforsøket det var om å gjere å nasjonalisere. Den finansielle nasjonaliseringa var gjennomført i og med tilleggsløyvinga frå Stortinget. Ein hadde unngått Dickson, men Nansen hadde akseptert eit mindre bidrag på 300 pund frå The Royal Geographical Society.

Frå eit venstresynspunkt skulle ein helst unngått dei 20.000 kronene frå kong Oscar. Men han var jo trass alt norsk konge, og han brukte å gje pengar til polarekspedisjonar. Nansen let i alle fall ikkje pengane hindre han i å kome med unionspolitiske utfall som kongen tok heilt personleg. Då kongen vitja «Fram» i mai, var stemninga trykkande.51 Ved sida av pengane var det framfor alt mannskapet som måtte vere norsk.

Men dette galdt ikkje nødvendigvis dei vitskaplege deltakarane. Nansen sette Brøgger i sving med å rekruttere ein geolog til turen, og Brøgger spurte fleire aktuelle kandidatar – i Sverige. Så seint som i mai prøvde han å få med ein skotte.52 Nansen hadde jo aldri sagt at Noreg hadde dei fremste vitskaplege føresetnadene for å bli leiande i polarforskinga. Det Noreg hadde, var geografisk nærleik til polarstroka, skitradisjonar og dei rette «karaktereigenskapane». Etter grønlandsturen sa han at nordmenn ville kunne nå langt på dette området i

« e n æ re s s ag f o r vo r n at i o n »

191

Sigurd Scott-Hansen måler deklinasjon i eit magnetisk obsevatorietelt, medan Hjalmar Johansen assisterer. Det var ikkje arbeid som dette som skapte den store begeistringa i heimlandet, men vitskap var viktig for å få politikarane til å bruke pengar på ekspedisjonen.

kraft av tre nødvendige eigenskapar: «Mod, Klogskab og Seighed».53 «Fram»ekspedisjonen skulle vise, som ei avis sa, «hvad norsk Sømandsdygtighed og Mod kan udrette».54 F.G. Jackson, som seinare berga livet til Nansen og Johansen på Frans Josef Land, hadde søkt om å få bli med «Fram», men Nansen hadde avvist han med at det var heilt uaktuelt sidan han ikkje var norsk.55 Nansen kunne ikkje ha med ein britisk eventyrar, men han kunne altså ha med ein britisk geolog. Han kunne jamvel ha med ein svensk geolog, men ikkje ein svensk sjømann. Den svenske andremaskinisten Lars Petterson kom med bare

192 h e l t e t i d e r

fordi han hadde lurt seg med under namnet Petersen og loge på seg norske foreldre, noko Nansen sjølv aldri avslørte offentleg.56 Svenske forskarar? Ja, om nødvendig. Svenske pengar og sjøfolk? Nei, for all del.

Eit innlegg mot unionen?

Noko av det mest slåande med debattane om «Fram»-løyvingane er at ingen sa: «la oss gjere dette til eit svensk-norsk fellesprosjekt». Regjeringspartia hadde lojalitet til kongen og unionen som program. I agitasjonen deira heitte det at «de bedste nordmænd er de, der holder paa foreningen med Sverige og arbeider for at kjærligheden til den skal voxe i styrke paa begge sider af Kjølen».57 Men ingen så mykje som antyda at ein ekspedisjon mot Nordpolen med norsk mannskap og svenske pengar kunne vere eit fint høve til å styrke kjærleiken mellom svenskar og nordmenn. I staden talte ein om «framande pengar» når ein meinte svenske pengar, og at ein aldri på ny måtte få oppleve at Nansen fyrst reiste til «utlandet» når han kom tilbake. Dette var retorikken ikkje bare til Dagbladet og Brøgger, men også til Morgenbladet og Stang.

Av det kan vi likevel ikkje trekkje den motsette konklusjonen og seie at «Fram» var eit innlegg mot unionsfellesskapet. I denne samanhengen blir det ofte vist til korrespondansen mellom Nansen og Bjørnson. Då Nansen kom att frå Grønland, skreiv Bjørnson at «hvad det gæller om for os er at fri os inadtil for åndstvang og utadtil for Sverige. Enhver dåd som Deres gir et veldig bidrag».

Og i Nansens siste helsing til Bjørnson frå Khabarovo: «Ja gid jeg måtte finde Norge igjen som et frit land.»58 Då «Fram» gjekk av stabelen, skriv BomannLarsen, hadde Nansen «sjøsatt et realpolitisk manifest»,59 og i ein annan samanheng: «‘Fram’ var flaggskipet som skulle frigjøre Norge».60 Men det er problematisk å leggje Nansens intensjonar til grunn når ein skal gjere greie for meininga med «Fram». Denne hadde ikkje Nansen lenger nokon kontroll med, om han nokon gong hadde hatt det, og Bjørnson var ikkje den einaste fortolkaren hans. Som vi alt har sett, var «Fram»-ekspedisjonen noko som mange trusretningar kunne finne si sanning i. Men om Stortinget kan vi i alle fall seie at det ikkje hadde sjøsett eit realpolitisk manifest, og i alle høve ikkje eit unionspolitisk manifest. Det hadde sjøsett eit «nasjonalt» manifest, eit løfte om dåd som skulle sameine heile nasjonen på tvers av all realpolitikk.

Ein venstremann sa i 1890: «… der er Øieblikke i et Folks Liv, da det er, som om alle Skranker for en Stund Falder, da alt, som skiller, fjernes, da der ikke synes at existere nogen Standsforskjell, da det er, som om hele Nationen kun har én Tanke, én Følelse.» Grønlandstriumfen hadde vore ein slik augneblink, sa han, Nordpolen ville bli det i endå større grad.61 Med andre ord: Å styrke den nasjonale sjølvkjensla overfor Sverige var ei sak, unionen noko anna. Der unions-

« e n æ re s s ag f o r vo r n at i o n »

193

Det var strid om kva flagg nordpolsekspedisjonen skulle bruke: «reint» eller med unionsmerke.

Her er Nansen og Sverdrup på eit postkort med det «reine» flagget, truleg etter grønlandsekspedisjonen.

politikken kløyvde, skulle «Fram» samle. Så langt hadde det lykkast ved at debatten hadde vore «upolitisk».

Stortinget avlyste møtet sitt den dagen då «Fram» gjekk frå Kristiania. Dagen Stortinget skulle oppløysast, kom ei siste helsing frå Berlevåg: «Idet vi forlader Norge, sender vi det norske Storting og gjennem det det norske Folk vor varmeste Tak for den enestaaende Støtte og Velvilje, som er vist Expeditionen ved alle Leiligheder …» Då presidenten var ferdig med opplesinga, reiste forsamlinga seg.62 Under reisa langs kysten reflekterte Nansen i dagboka over dette folket som sleit for maten mellom stein og på hav, og som hadde sendt dei ut mot det ukjente: «Kanhænde har de hørt det skal være et ærefuldt foretagende; men hvorfor, og til hvad nytte? – Er ikke sligt bedrag? – Men lige fuldt drages deres øine mod skuten her, og for tankerne dæmrer kanske for et øieblik en ny ufattelig verden, med higen mod noget de ikke kjender til. […] Trods alt vort madstræv, trods al vor bondepolitik er kanske tanken på nytten ikke så herskende endda.»63

194 h e l t e t i d e r

Ein nasjonal rus

Ingen av investorane kunne ha rekna med eit så eventyrleg utbytte av «Fram»investeringa som den dei kunne innkassere då «Fram» vendte tilbake til Noreg i 1896. Draumen om å samle nasjonen på tvers av alle skilnader, gjere dystre spådommar frå alle kritiske autoritetar til skamme og sole seg i glansen av ublanda internasjonal beundring syntest å bli realisert. Det var ei venta hending: Under stortingsdebattane hadde det vore vist til «dagen Nansen kom att» – det var den dagen dei hadde investert i. Ekspedisjonen hadde ikkje med hovudtrofeet tilbake, erobringa av polpunktet, det var eit lite vonbrot. Men det blei raskt overskugga av alt det andre. Dei hadde vore lengst nord. Straumteorien og «Fram» hadde stått si prøve, og alle hadde kome velberga heim. To forhold toppa det heile: den nesten samtidige heimkoma og dei fantastiske historiene avisene snart kunne fortelje frå odysseen til Nansen og Johansen. Sir George Baden-Powell, som hadde Nansen som gjest på yachten sin frå Hammerfest til Tromsø, sa at det var «en Reise der, naar Verden lærer at kjende alle dens Enkeltheder, vil blive betragtet som det største Bevis paa legemlig og sjelelig udholdenhed, som nogensinde er lagt for Dagen af menneskelige Væsener».64 Hadde det vore meir ærefullt å drive stille over Nordpolen med «Fram»? Det hadde vore gildt om «Fram» hadde nådd polen, skreiv Den 17de Mai, «men me vilde kje ha bytt denne tvo-mannsferdi over ismarkjerne burt med det».65 Presidenten i The Royal Geographical Society, Sir Clements Markham – som akkurat då var på Dalen i Telemark – trekte også fram strabasane til Nansen og Johansen: «ganske uden Sidestykke i de polare Opdagelsers lange og ærerige Aarbøger».66 Nansen hadde sagt at oppdraget deira var å hente ære til det norske folket, og nå delte han ut æresdividende med rund hand: i Vardø til byen der dei sist hadde sett foten på norsk jord; i Tromsø til landets ekte vikingar, byens fangstmenn; i Trondheim til Nidaros, Noregs hjarte; i Bergen til byen der planen var fødd; i Kristiansand (det synest å ha vore den vanskelegaste) til landets sørlegaste stiftsstad og til dei norske kvinnene; i Larvik til Colin Archer; og i Kristiania til byen, til vitskapen og universitetet, til den norske ungdomen og til det norske folket.67 Det er fleire føresetnader for at dette blei ein nasjonal rus. For det fyrste var det faktisk dekning for talen om at «heile verda» såg opp til det som hadde skjedd.

Grønland hadde gjort Nansen til ein europeisk celebritet, «Fram» gjorde han til eit verdsnamn. Engelsk og amerikansk presse ignorerte helst utanlandske polfararar, men Nansen la dei seg i støvet for. The Pall Mall Gazette kalla han den fremste oppdagaren gjennom alle tider, og The Washington Post presenterte heile livshistoria hans.68 Alle tyske aviser skreiv om «der Rückkehr Nansens»,69 og gratulasjonane frå dei nordiske grannelanda var overstrøymande.

For det andre var den kombinerte effekten av telegraf og massemedia viktige

« e n æ re s s ag f o r vo r n at i o n »

195

på fleire måtar. Det fyrste Nansen gjorde då han sette foten på Vardø, var å storme til telegrafen, som med ein gong spreidde bodskapen «overalt». Telegrafen hadde i løpet av bare eit par tiår etablert ei felles nåtid som strekte seg heilt til Vardø. Romleg avstand var ikkje lenger det same som tidleg avstand.

Her hadde ein verdssensasjon dumpa ned i Vardø, men nærleik til hovudvitnet gav ikkje lenger noko informasjonsmessig privilegium, snarare tvert om.

Nansen sat på telegrafen og sendte telegram etter telegram, og då byråa telegraferte tilbake og ville ha alle detaljar «gikk [man] saa smaat og ærgrede sig over, at nu vidste man rimeligvis mer baade i London og Amerika end vi her i Vardø, der havde Dr. Nansen iblant os».70 Telegraf og massemedia gjorde det mogleg å ta indirekte del i fjerne hendingar nesten i det dei utfalda seg. Avisene sende korrespondentar til feiringane langs kysten, og omforma triumftoget til ei hending som «heile nasjonen» kunne ta del i samtidig.71 Kanskje var dette vår fyrste store nasjonale mediehending, og i den forstand det som «samla nasjonen». Avisene var også viktige aktørar som direkte mobiliseringsorgan. Dei hadde stadig oppmodingar til folk om å slutte opp om tilskipingane, og dette har vore trekt fram som noko av forklaringa på den store deltakinga.72 I alle høve er det klart at avisene sjølve var interessentar i «Fram»: Dette var godt stoff, og dei hadde vore agitasjonsorgan for statlege løyvingar.

For det tredje var triumfen ekstra kjærkomen etter det audmjukande tilbaketoget i unionspolitikken i 1895. Då hadde Sverige talt maktspråk ved å auke krigskreditiva, og tvunge ei ny venstreregjering under Steen til å akseptere at einsidig norsk aksjon i konsulatsaka ikkje let seg gjennomføre. Det blei skipa ei nasjonal samlingsregjering under Francis Hagerup som hadde som mandat å tinge med Sverige om ei samla ordning av utanriksstyret. Noregs underlegne maktposisjon i unionsfellesskapet var blottstilt. Bjørnson var mellom dei som sa at dette var hovudårska til at feiringa av «Fram»-triumfen blei så kolossal og langvarig.73

Konge, klasse, kjønn

Med det hadde ikkje Bjørnson sagt så mykje meir enn det dei fleste kunne akseptere. Brøgger, som hadde store planar for korleis han skulle hauste utbytte av «Fram», hadde vore livredd for at Bjørnson skulle skape politisk strid under feiringa.74 Det burde likevel ikkje ha vore så mykje å frykte i så måte. Alt i 1893 hadde Bjørnson gått ut mot den militante aksjonslinja til venstre, som han sjølv hadde vore ein pådrivar i å programfeste. Frå 1895 og framover stod han fram som forsoninga og den nasjonale samlingas mann.75 Stort sett lykkast det å halde partipolitiske motsetningar i sjakk. Venstreavisene gjorde nokre framstøyt. Verdens Gang skreiv at Nansen var «det bedste

196 h e l t e t i d e r

Nansen og George Baden-Powell ombord på yachten «Otaria» på veg til Tromsø for å møte «Fram» i august 1896. Nansen er ennå prega av å ha ete seg opp ti kg i steinhytta på Frans Josef Land

af alle Indlæg i Unionssagen», men Aftenposten avviste at Nansen ville la seg utnytte på den måten,76 og hovudpersonen heldt seg i skinnet. Dagbladet på si side protesterte mot at kongen skulle delta. Yngvar Nielsen, ein av bernadottanes mest fortrulege og lojale norske undersåttar, hadde skrive at kongen måtte kome til Kristiania. Festane ville få «en stærk national Karakter,» skreiv han, og det var nødvendig at kongen gjorde seg til sentrum og talerør for jubelen: «Deres Majestæts Nærværelse vil hindre, at Andre skyder sig frem paa den første Plads og fører Ordet paa det norske Folks Vegne, hvortil de ingen Ret eie.» Kongen var veldig lite lysten på å ofre haustjakta, men dronninga insisterte også på at ein ikkje kunne overlate nordmennene til seg sjølve i denne situasjonen.77 Kongestriden avdekte at under all tale om nasjonal samling var ein djupt usamde om kva som var nasjonens fremste representasjon. Dagbladet meinte at med kongeleg deltaking ville «Festens nationale karakter ikke fremhæves, men fordunkles»,78 medan dei konservative meinte kongens økonomiske bidrag hadde vore med å gjere føretaket heilt ut norsk, og at det var kongen som

« e n æ re s s ag f o r vo r n at i o n »

197

Alle ville ha ein bit av «Fram». Berre Tromsø, Trondheim, Bergen, Kristiansand, Larvik og Kristiania blei æra med besøk, medan Harstad og ei rekkje andre byar måtte nøye seg med å helse polarskuta i skipsleia.

framfor nokon andre skulle gje uttrykk for folkets kjensler. Brøgger gjekk også ut mot Dagbladet og hevda at mannskapet på «Fram», med Nansen og Sverdrup i spissen, sette seg heilt mot å forpeste «Nationens Stemning» med partipolitikk på denne måten.79 Kongen demonstrerte sjølv kor omstridd posisjonen hans var ved å gjere sin eigen representativitet til eit eksplisitt tema: «Norges Konge føler det at være en hellig Pligt, men ogsaa en ubestridelig Ret, at tolke sit norske Folks Følelser i denne Stund. Modtager altsaa ved mig det ganske Folks inderlige og varme Tak for, hvad I har gjort, for den Glæde, I har beredt norske Hjerter, for den Æresglans, I har spredet over eders Fædreland.»80 Kongen kunne ikkje seie vårt fedreland, og stadfesta dermed det som var Dagbladets poeng, at bernadottane aldri kunne bli noko anna enn «fremmede Gjæster».81 Tyske blad trykte også nokre antinorske utfall kongen skulle ha kome med. M.a. blei det påstått at han hadde fått Nansen til å love å ikkje delta meir i norsk politikk. Dette blei dementert av båe, og mykje av det andre var også opplagde misforståingar.

Men venstreavisene kunne slå fast at kongen ikkje hadde greidd å nytte høvet til å styrke posisjonen sin i Noreg.82 Det kan synast som om «Fram»-feiringa var noko alle ville ha del i, at ho verkeleg innfridde fantasien om den totale overskridinga av alle forskjellar, for ei stund: « … her er alle like,» skreiv Den 17de Mai, «ingen klasseskilnad.

198 h e l t e t i d e r

Denne gleda vert ingen serrett for vælstandsfolk […] ikkje den største sosiale umbot vilde ha skaffa smaafolk so stor glede som denne ferdi.»83 Når feiringa av og til openberra sosiale hierarki, skreiv venstreavisene at det også her var kongen som greidde å kludre det til, slik som med ordenstildelingane sine.

Nansen fekk storkorset, Sverdrup blei kommandør, Scott-Hansen, Johansen og Blessing riddarar, medan dei åtte andre bare fekk sylvmedaljar. Slik minna kongen dei på at dei var komne tilbake til «det normale Samfund, hvor der gudskelov endnu er Overklasser og Underklasser».84 I byens festmiddag dagen etter var det visstnok ingen av ekspedisjonsleiarane som bar ordenane sine,85 og elles syntest også dei vanlege skiljelinjene å falle. I den grad det var misnøye med feiringa, så var det stort sett fordi ei eller anna gruppe, interesse eller by kjende seg utestengde. I Bergen oppmoda Arbeidet lesarane sine til å ta del i feiringa. Dette var ikkje bare viktig og samlande for nasjonen; for arbeidarane hadde det også særleg betydning fordi det synte kva slags krefter mennesket hadde i seg. I Kristiania var typografane misnøgde fordi der ikkje var arbeidarar i arrangementskomiteen, men dei vedtok likevel å slutte opp om feiringa.86 «Fram» og Nansen blei tekne til inntekt for nesten kva det skulle vere. Mannen som hadde reist frå kone og nyfødd dotter for å vere borte på ubestemt tid, blei i organet Husmoderen omtalt som «en stolthed for hjemmets idé. […] Som Nansen selv er en hjemmets mand, har han på en slående måde vist, hvilken tro han har på dette, idet han blant de hundreder, som søgte at blive med, fortrinsvis har gjort sit udvalg blant sådanne, som har kone og barn.»87 Frontfigurane i kvinnerørsla kunne heller ikkje gjere noko anna enn å henge seg på, og seie at også kvinnene skulda Nansen takk. Men Aasta Hansteen prøvde å framheve det menneskelege ved Nansen framfor det mannlege. Ho siterte Nansen på at «mod og udholdenhed er bra nok, men der en egenskab større end disse, nemlig kærlighed». Det menneskelege kunne mannen bare utvikle «i samfund med kvinden», og ho trekte fram at Nansen hadde adressert det fyrste telegrammet frå Vardø til Eva.88

Mannedåd mot dekadanse og poetokrati

Feiringa var likevel prega av tung mandigheitsretorikk. Blant dei som dyrka denne, var ikkje minst folk som hadde lefla med bohemen, men som nå nytta Nansen til å ta eit oppgjer med alt «dekadent» i tida. Littaraturhistorikaren Gerhard Gran hylla «Mandeviljen og Mandemodet» under feiringa i Bergen.

Samtida var sjuk, sa han, heile menneske var sjeldne. Vilje og evner gjekk kvar sin veg, handlekrafta var lamma av refleksjon og tida full av «letkjøbt Ironi – netop derfor er det af umaadeligt Værd, at der nu gaar nogen Mænd hen og udfører en Daad, som er slig, at ikke et eneste spottende Smil tør vove sig frem

« e n æ re s s ag f o r vo r n at i o n »

199

paa vore Læber – en Daad, som samler alle i den frugtbareste af alle menneskelige Følelser: Beundring». Det vitskaplege utbyttet var viktig nok, men trass alt ei sak for spesialistar. Men at Nansen og hans menn hadde gjort «Heltemod til Nutid, – det er noget, som vedkommer os alle uden Undtagelse».89 Dette var ein lesemåte prega av Nietzsche. Ein slik lesehorisont finn vi også hjå Arne Garborg. Møtet med Nietzsche hadde både forsterka og hjelpt han ut av ei personleg krise ved overgangen til nittiåra.90 Etter politiske vonbrot og personleg motløyse var han mottakeleg for bodskapen om den heile, harmoniske herrenaturen: «det er han som bryt veg i livet, gjeng beint på, herren, den sterke, som skapar historie». Nietzsches spott over det viljelause, kraftlause og umannslege, over dei som baktalte livet, hadde vore «helsebad for slakke viljar og krøkte ryggjer». Fanst der ikkje meining i livet, så var oppgåva for ei sterkare ætt å våge «den adelege vilje å ‘skapa sjølv meining i sit liv’».91 Då Nansen kom att, såg Garborg den mandige herrenaturen personifisert: So samlar du det folket spreidt I gleda varm og sann, Og lærer guten godt og greidt, At størst av alt som soga veit, Det er aa vera mann!92 I den konservative pressa blei sunn mannsdåd sett opp mot usunn litteratur.

«Fram» synte at landets lykke ikkje var proporsjonal med «den sum af Middelskolekundskaber, som alle Landets Børn kan tileigne sig». Rundt på kafeane sat der «gåverike» menn som smilte blasert av polarheltane medan dei pønska på ein ny obskøn «studie» eller øydde kreftene på bohemdiskusjonar og avskyresolusjonar «fordi en liderlig Bog blev konfiskeret»: «Og som Poetokratiet og den klingende Ordflom har margstjaalet vort Folk, saa haaber vi, at Nordpolsfarernes Energi skal avle ny Energi, deres Selvfornægtelse føde ny Selvfornægtelse, at det store Handlingens og Viljens Exempel skal virke smittende i vort Folk og bidrage til at danne de Mænd, vort Land høilig trænger.»93 Her var altså ei gruppe som heilt eksplisitt blei utstøytt av det nasjonale fellesskapet. I «poetokratiet» finn vi også omtrent dei einaste som sjølve meldte seg ut. Hamsun hadde gjort det alt under feiringa av Grønlands-ekspedisjonen, då han nekta å vere med på å oppgradere ein dristig skitur til vitskap.94 I 1896 ville ikkje Henrik Ibsen stå blant heiande landsmenn. Edvard Brandes var i Kristiania under «Fram»-feiringa i 1896 og gjekk på Ibsen i ei folketom gate.

Brandes undra seg på kvifor ikkje Ibsen var ved mottakinga. «Nei,» svarte han nesten rasande, «dette er en Indianerdaad, der fejres med Indianerdanse, dér hører jeg ikke til!».95

200 h e l t e t i d e r

Polarbedrifter, målsak og vitskap

Både Hamsun og Ibsen må ha kjent at den offentlege merksemda kring polarbedriftene innebar ei verdsetjing som var heilt ute av proporsjon med det som blei deira eigen, meir verdifulle kultur til del. Ein slik reaksjon finn vi også i landsmålsrørsla. Rasmus Steinsvik, som redigerte den nynorske dagsavisa Den 17de Mai saman med Garborg, hadde alt i forgjengaren Fedraheimen reservert seg mot heltedyrkinga etter grønlandsturen og sagt at «her er dei i landet som hev synt større mod, større viljekraft på større og nyttigare fyremål enn Grønlandsferda, utan å ha fenge takk eingong».96 I 1896 tok Anders Hovden til motmæle mot Garborg, fyrst ved å skrive ein «Nordpolsong til Garborg» med retorisk førelegg i den hyllinga Garborg hadde skrive til Nansen.97 Det utvikla seg til ein diskusjon som også gjekk i fleire ungdomsblad om kven som var mest verdt, «åndsmenn» eller «muskelmenn». Når det blei hevda at der ikkje fanst noko som kunne kallast «åndsdåd», minna Hovden om livssoga og livsgjerninga til Aasen: «Det var likeso nyttig og stor daad som aa lodda opp polarhavet. (NB, velsigna vera Nansen og hans menn! Dei er som eg alltid hev sagt all æra verd! Men alt anna dugande skal ikkje trakkast paa for deira skuld.)» Han såg urovekkjande tendensar til antiintellektualisme i skriveria til Garborg.98 Garborg meinte seg mistolka; han ville bare peike på at alt ærleg arbeid kravde ånd og kunst, og at ein kunne greie seg utan bøker, men ikkje utan arbeid. Det gode med Nansen og «Fram-gutane», sa Garborg, var at dei hadde synt ungdomen at der fanst andre vegar til framgang enn bokleg lærdom.99 Men der var også former for kultur som kunne profittere på Nansen. W.C. Brøgger såg at dette kunne han utnytte til å skape eit økonomisk løft for norsk vitskap. Då måtte Nansens identitet som forskar etablerast over all tvil. Medan «Fram» ennå var i isen, skreiv han ein Nansen-biografi saman med Nordahl Rolfsen der eitt av hovudformåla var å byggje ut bildet av Nansen som vitskapsmann og korrigere den misforståinga at Nansen fyrst og fremst var ein stor sportsmann. Han greip også strategisk inn både i pressedekkinga og i regien av festarrangementet, og under middagen til Kristiania by kunne han under store ovasjonar avsløre at ein «ny Æra af Mæsenatskab» var innleidd i og med grunnlegginga av Fridtjof Nansens Fond til Videnskabens Fremme. Fondet skulle vere eit minnesmerke over den vitskaplege stordåden som Nansen og hans menn hadde skjenka folket.100 Brøgger kunne alt slå i bordet med 200.000 kroner. Konsul Axel Heiberg hadde gjeve aksjonen ein solid start med 50.000, og svenskane Alfred Nobel og Oscar Dickson hadde skote inn 25.000 kvar.

Brøgger las opp namna på alle større bidragsytarar, rangerte etter fallande innbetalingssum.101 Då opprop om nasjonal innsamling blei trykt i avisene, hadde jamvel Ibsen signert. Men han ville ikkje gje meir enn 50 kroner og

« e n æ re s s ag f o r vo r n at i o n »

201

skulda visstnok på den «stygge venstre-skatten». Venstre hadde nyleg greidd å innføre direkte og progressiv statsskatt.102 Brøgger prøvde også å få til ei innsamling i Sverige, og Morgenbladet uttrykte særleg glede over å sjå at to representantar for broderfolket gjekk i spissen ved dette høvet: «Hver en ny Lænke, der saaledes knyttes i den frivillige Hengivenheds Kjæde mellem de to nærbeslægtede og nær forbundne Folk paa Halvøen, giver Løfter om, at Fremtiden kan bringe en god gjensidig Forstaaelse mellem Folkene.»103 Kor var det blitt av Brøgger og Morgenbladets kamp mot «framande» pengar? Kvifor var det ikkje ei «æressak» å unngå svenske bidrag denne gongen?

Fyrst og fremst fordi det her var tale om «reine» pengar, der hovudsaka rett og slett var å få inn så mange som råd. Det var ikkje tale om eit fiendtleg oppkjøp av ærefull vitskap, men eit fond for vanleg forsking. Dessutan hadde styrkeforholda endra seg. Nansen hadde vendt heim i triumf, medan den svenske ingeniør Andrée, som i 1896 hadde vona å nå Nordpolen i ballong frå Svalbard, hadde venta forgjeves på vind og hadde måtta vende heim med uforretta sak. I denne situasjonen var svenske bidrag ein tributt frå den gamle polare stormakta til den nye.

Grenser for polarentusiasmen

Les ein avisene frå 1896, får ein altså inntrykk av nesten unison og allmenn begeistring. Dekninga var prega av reindyrka entusiasme,104 og det er ikkje tvil om at feiringa hadde ei folkeleg oppslutning utan like. Men var det bare nokre dekadente eller avundsjuke forfattarar som var utanfor? Og var nasjonal ære den allmenne forståingsramma? Å verdsetje dristige skiturar som ærefull dåd er verken noko reint naturleg eller noko universelt, og på slutten av 1800talet eksisterte der i alle fall ennå etniske grenser for ein slik forståingsmåte.

Nansen sa at der var to grunnar til at han ikkje kunne ha med inuitar på ski over Grønland: den eine var dei overtruiske førestillingane dei hadde om det indre av Grønland, det andre var «deres fuldstændige Mangel paa Ærgjerrighed og Foretagelsesaand».105 Også det samiske samfunnet synest å ha vore utanfor det symbolske universet som gjorde polarekspedisjonar til heltedåd. Det hadde vore vanskeleg å finne samiske deltakarar til Nansens Grønlands-ekspedisjon, og kandidatane hadde fyrst og fremst vore opptekne av betalinga. I beretninga si frå Grønlands-reisa fortel den eine av dei to samiske deltakarane, Samuel J. Balto, om alle festane dei var med på frå København til Trondheim: «Vel hjemme fortalte jeg alt hva jeg hadde sett og hørt, og om de store selskapene hvor vi hadde spist og drukket sammen med de fint kledde damene og herrene. De samene som hørte på, ville

202 h e l t e t i d e r

Dei to samiske deltakarane pü grønlandsekspedisjonen, Samuel Johansen Balto og Ole Nielsen Ravna. Det ser ikkje ut til at Sameland dreiv heltefeiring slik som i dei norske byane.

ikke helt tro alt. Jeg kom til Karasjok den 3. juli. Hos lensmann Øwre og hos handelsmannen ble det heist flagg i anledning min ankomst.»106 I Sameland ser det altså ut til at festane etterpå framstod som vel så eventyrlege som skituren, og det var bare den norske eliten som flagga for dåden. Forholdet mellom Nansen, Balto og Ole N. Ravna var fyrst og fremst regulert av den økonomiske kontrakten, og grunnlaget for honoraret deira var kva dei kunne tene på fiske på tilsvarande tid.107 Nansen var vonbroten over dei samiske deltakarane, og skildra dei som engstelege, lettskremde og overtruiske. Balto var ekspedisjonens «muntrasjonsråd». Nansen hadde venta edle ville, men fekk altså heilt vanlege folk som oppførte seg slik dei fleste ville ha gjort under tilsvarande omstende.

Det skulle ikkje polarheltar gjere, dei skulle vere seige, tagale og framfor alt skulle dei undertrykkje frykt.108 Spørsmålet er om ikkje norske bønder også mangla denne sansen for heroisme. Nansen ville gjerne ha med skiløparane Mikkel Hemmestveit og Torjus Loupedal frå Telemark, men dei «fekk ikje lov av ho mor».109 Brøggers oppfordring til nasjonen om å minnast dåden med eit offer til norsk vitskap hadde heller ikkje overveldande folkeleg appell. Det endelege resultatet blei 270.250 kroner. Dette var mykje samanlikna med dei ynkelege 2287 kronene som «nationalsubskriptionen» til fordel for «Fram»-ekspedisjonen hadde greidd å få inn i 1893. Men dei tre største bidragsytarane stod altså aleine for over ein tredjedel, og 79 % av dei norske midla blei samla inn i hovudstaden. Til samanlikning samla misjonsselskapet inn over 450.000 kroner i 1895.110 Innsamlinga etter den store stormulykka som råka Røvær og Titran i 1899 resulterte i 800.000 kroner. Utover i landet ofra folk heller til heidningar i sjeleleg naud eller til fiskarfamiliar i materiell naud enn til eit minnesmerke over nasjonal stordåd.

Offerviljen overfor misjonen er ein indikasjon på at kristenfolket neppe såg med ublanda entusiasme på den nasjonale festrusen i 1896. Under takkegudstenesta i Kristiania åtvara biskop Bang mot sekulær religion og sa at «vi i Jubelen over den store og mærkelige Begivenhed ikke maatte henfalde til Menneskedyrkelse».111 Kristenfolkets uro blei neppe mindre då ateisten Nansen dagen etter sa om mannskapet sitt: «Og jeg tok 12 og bad dem følge mig …».112 Det var også ei anna viktig gruppe som ikkje let seg knekke av den nasjonale festrusen, og det var sparepolitikarane på Stortinget.

Den andre «Fram»-ekspedisjonen: smålåten suksess

Alt i 1897 fekk Stortinget nye polarløyvingar til diskusjon. Frå Thomas Fearnley, Axel Heiberg og Ellef Ringnes kom det tidleg på året framlegg om at staten skulle løyve 4000 kroner til kvar av deltakarane på «Fram»-ekspedi-

204 h e l t e t i d e r

Sverdrup med kart over landområda han kalla opp etter polarsponsorane og ølbryggarane Axel Heiberg og Ellef og Amund Ringnes. Biletet er måla på veggen i Ringnes Festsal av Per Vigeland.

sjonen som påskjønning for innsatsen deira: «den hele Expedition har kastet en Glans over vort Fædreland, som ingen anden Bedrift i dette Aarhundrede».

Nokre veker seinare ble det lagt til ein søknad om 3000 kroner over fem år for Otto Sverdrup. Han skulle leie ein ny ekspedisjon som Heiberg og Ringnesbrørne, Ellef og Amund, var villige til å utruste, men det trongst eit tilskot til Sverdrups gasje for at han skulle takke ja til tilbodet.113 Seinare same året kom det endå ein søknad: Staten blei beden om å løyve 20.000 kroner til nødvendige reparasjonar av «Fram» og 2070 kroner som refusjon til marinen for opplag, ettersyn og vedlikehald av polarskuta.114 Stortinget diskuterte spørsmålet om «godtgjering» til «Fram»-mennene i mars.115 Fleirtalet i stortingskomiteen innstilte på løyving. Innstillinga var signert Ullmann, som var komitéformann. Medan Ullmann altså hadde svinga varig over til polarstøttespelarane, var Peder Rinde, etter det vesle avviket i 1893, nå tilbake på sitt sparepolitiske hovudspor. Han meinte Stortinget hadde løyvd så mykje til denne polarferda at det kunne vere nok. Han var også redd dette innebar «moralisk Endossement for en ny Færd […] og det er det jeg ikke vil

« e n æ re s s ag f o r vo r n at i o n »

205

være med paa». Det dyktige mannskapet kunne ein gjere noko for ved å stille dei fyrst når dei søkte stillingar i staten som dei måtte vere kvalifiserte for. Eit par konservative representantar – ein av dei var forretningsmannen Anth. B. Nilsen, også kjent som den populære forfattaren Elias Kræmmer – meinte at ekspedisjonsleiaren Nansen måtte kunne dele noko av dei store inntektene han hadde frå reiseskildringa med mannskapet sitt. Dersom det var rett at dette var noko alle deltakarane hadde del i, så var det vel rimeleg at dei også delte utbyttet. Nansen sjølv hadde jo dessutan fått professorgasje av Stortinget.

To talemåtar tørna mot kvarandre. Rinde sa at han slett ikkje ville kaste nokon skugge over den ærefulle innsatsen til desse mennene, men «det gjælder for mig her materielle Spørgsmaal». Han og dei andre motstandarane av løyving ville tale om prisen, om prioritering i høve til andre utgifter og om inntektene ekspedisjonen hadde avla. Dei ville tale eit økonomisk språk der transaksjonen var avslutta i og med at Stortinget hadde betalt det ekspedisjonen kosta. Tilhengjarane talte gåvelogikkens språk, der plikta til gjenyting for den fyrste gåva alltid er uendeleg.116 Sett frå dette perspektivet var ikkje saka opp og avgjort med løyvinga i 1893, æresgjelda var tvert om blitt endå større. Men om skulda hadde auka, så var ikkje æresgjeld ei trykkjande gjeld, det var ei gjeld som ytra seg som uendeleg takksemd overfor dei som hadde utført denne generøse handlinga: «de har gjort meget mere for dette Land, end vi har gjort for denne Expedition».

For dei var motstandaranes tale «almueagtig», «smaalig», «ubegribelig», ja bortimot blasfemisk og obskøn. Særleg nokre av venstrefolka var rysta over dei som trekte inn Nansens inntekter i denne samanhengen. Jørgen Løvland sa at det vekte «Sorg og Smerte […] at sligt bliver sagt i Norges Storthing», det var «utilbørlig og usømmelig». Debatten hadde, sa ein høgremann, «kastet en mørk Skygge over det smukke Billede, som enhver af os har i sin Sjæl, naar vi tænker paa, hvad Nansen og hans Ledsagere har udrettet for vort Fædreland». Nokre av motstandarane aksepterte karakteristikken «almueagtig», og sa at dei i denne saka representerte allmugen overfor «de høi-intelligente». Til det innvendte venstremannen Otto Blehr at han hadde «talt med mange af denne Klasse», og at der hjå allmugen var like stor begeistring for «Fram»-ferda som der var i dei andre klassene i samfunnet.

Resultatet var at dei 4000 kronene til kvar av «Fram»-mannskapet gjekk gjennom mot 19 røyster og løyvinga til Sverdrup mot 16 røyster.

Då løyvinga til reparasjon og ombygging av «Fram» kom til votering, var motstanden større. Innstillinga frå regjeringa var positiv, men stortingskomiteen var delt. Fleirtalet meinte at den ære polferda hadde skaffa landet, tilsa at staten heldt fram med å koste polarekspedisjonar. Mindretalet delte fleirtalets kjensler overfor Nansen, men meinte at ein ikkje lenger kunne bruke store statlege summar på slike føremål.117 Refusjonen til den norske marinen var det inga usemje om. I debatten kom det fram tre hovudsyn. Eitt blei målbore

206 h e l t e t i d e r

Den ÂŤtrausteÂť polarhelten. Otto Sverdrup fotografert med polarrekvisita i heimlege omgjevnader i 1928.

av Rinde, som ikkje ville at dette skulle vere ein statsekspedisjon. Det motsette synet blei sett fram av m.a. statsråd Jakob Sverdrup, som meinte æresutbyttet gjorde løyvinga til vel anvendte pengar. Mellom desse fløyene var det ei gruppe som blei dregne mellom budsjettbalansen og nasjonens ære. Nokre av dei meinte spareomsyn vog tyngst og røysta motvillig nei; andre, som Ullmann, la større vekt på omsynet til å «sluttføre» det Nansen hadde innleidd og røysta motvillig ja. Løyvinga gjekk gjennom mot 41 røyster.118 Etter fire år i arktisk Canada og Nord-Grønland vendte den andre «Fram»ekspedisjonen under Otto Sverdrup nok ein gong heim i triumf. 28. september 1902 blei ekspedisjonen helsa velkomen av statsminister Blehr, og 60.000 menneske skal ha møtt fram i Pipervika. Der var festførestillingar, mottakingar og ordensutdelingar.119 Ekspedisjonen hadde oppnådd store resultat. Han førte med seg eit omfattande gjenstands- og observasjonsmateriale, 300.000 kvadratkilometer var lagt til kartet, og fleire nye øyar var oppdaga. Clements Markham kalla det tidenes mest suksessrike utforsking av nytt arktisk land og den mest produktive ekspedisjonen sidan Sir John Franklin sine i fyrste delen av 1800talet. Men den andre «Fram»-ekspedisjonen kom ikkje heim att verken med eventyr eller tragedie. I høve til den fyrste «Fram»-ekspedisjonen var den andre rutinemessig normalvitskap i komfortable omgjevnader. Sverdrup blei derfor inga stjerne i engelsk eller amerikansk presse. I amerikanske aviser blei han skulda for å ha «brote seg inn» på Robert E. Pearys «einemerke». Sverdrup hadde heller ikkje evne eller vilje til appellerande sjølvframstilling overfor eit internasjonalt publikum. I april 1903 blei han hylla i The Royal Geographical Society i London, men forbausa journalistar kunne rapportere at Sverdrup overrekte tala si til presidenten og knapt mælte eit ord sjølv. Vertskapet blei gjort merksam på at Sverdrup alltid var beskjeden og at det var ei dygd i den norske bondekulturen han var runnen av.120 Stortinget var heller ikkje innstilt på å yte noko særleg meir til Sverdrup.

Det blei søkt om støtte til å gje ut dei vitskaplege resultata frå ekspedisjonen i eit spleiselag med Nansenfondet. Nansenfondet skulle dekkje 36.000, staten 1500 over seks år, i alt 9000 kroner. Eit fleirtal meinte likevel Nansenfondet burde kunne ta alt, og at om publiseringa blei forsinka eit år eller to, så kunne ikkje det spele så stor rolle. Løyvinga blei avslått mot 26 røyster.121 Det blei også strid om framlegg til stadig ny «understøtting» til Sverdrup. Stortinget hadde løyvd 3000 kroner til han fyrste gong i 1901, og på ny i 1903. Føresetnaden var at Sverdrup så skulle over i ei statsstilling, men same posten kom opp att også dei neste to åra. Under debatten i 1904 stod det fram ein ny kritikar av det statlege polarengasjementet, Karlsøy-presten og arbeidarpartirepresentanten Alfred Eriksen. Han tok opp att tråden som Ullmann hadde sleppt i 1893: «Jeg har en levende lyst til at stemme imod denne bevilgning. […] Det var nu nylig, at vi havde leilighed til at tale om disse Nordpols-færder og den der-

208 h e l t e t i d e r

med efterfølgende offergave og offerforpligtelse. Jeg skal ikke tage det op igjen, fordi jeg skjønner, at endnu er man saa bundet i dette Nordpols-farersværmeri, de fleste her i salen, at det, jeg siger, bliver bare en røst i ørkenen; men alligevel skal den lyde. Jeg tror, at det snart faar være nok med disse Nordpols-færder, og jeg vilde ønske, at man nu lod Nordpolen være i fred.»122 Eriksen fekk bare med seg 17 meiningsfeller, året etter 16.123

Amundsen: rekordar utan heroisme

Ingen oppdaga så mykje land som Otto Sverdrup, ingen sette så mange rekordar som Roald Amundsen. Likevel oppnådde heller ikkje Amundsen den same internasjonale statusen som Nansen. Fleire har sagt om Amundsen at det han vann med skip, ski og hundar, skusla han bort med pennen. Han mangla evne til å dramatisere seg sjølv og framstille det han gjorde som vanskelegare enn det var, seier ein av biografane hans, Roland Huntford.124 Då Amundsen under sørpolsekspedisjonen sin i 1910–12 returnerte til Framheim etter å ha vore på polpunktet, noterte han: «noe savn og farer og store anstrengelser har vi ikke å berette om». For Bomann-Larsen var problemet til Amundsen ein slags estetisk minimalisme: «Alt skulle fortone seg enkelt og liketil, men samtidig ufattelig i sin stiliserte storhet.» Det blei kommentert alt i samtida. Samanlikna ein framstillingane av sørpolsekspedisjonane til Scott og Amundsen, skreiv Morgenbladet, så fekk ein inntrykk av at både terrenget og vêret var mykje vanskelegare når ein las Scott.125 Ein ekstra vennlegsinna stortingsrepresentant syntest han måtte hjelpe Amundsen litt då Stortinget i 1912 diskuterte korleis Amundsen passande skulle belønnast: «Ved en overfladisk gjennemlæsning kunde man næsten fristes til at tro, at det var likesaa let at dra til Sydpolen som at foreta en tur gjennem Nordmarken eller la os sige over Hardangervidden, og dog, hvad har ikke disse mennesker hat at kjæmpe med paa sin eventyrlige færd!

Hvilket ubetvingelig mod, hvilken seig utholdenhet, hvilken anspænden av legemlig kraft. […] Mig ialfald forekommer det, at der til at utføre en saadan bedrift kræves næsten overmenneskelige kræfter.»126 Amundsen var ingen stor forfattar, men «problemet» låg ikkje bare i forteljarevna, det låg like mykje i den ekspedisjonsmessige basisen. Nansen hadde gjort den skandinaviske ekspedisjonsmåten kjend og henta eventyrlege symbolske profittar på det. Metoden blei utvikla vidare av Sverdrup og perfeksjonert av Amundsen, men trass i dei imponerande resultata dei kunne vise til, var æresutbyttet snarare fallande. Amundsens organisatoriske perfeksjonisme påskunda bare ein ibuande og uunngåeleg tendens til trivialisering. Publikum ville ha meir enn rekordar, dei ville ha heroisme. God planlegging og problemfrie turar lønte seg rett og slett ikkje.

« e n æ re s s ag f o r vo r n at i o n »

209

Amundsen ser «Fram» leggje ut frå Hvalbukta i februar 1911. Eitt av dei mange postkorta laga etter at det norske flagget var planta på Sørpolen.

Amundsen blei brutalt klar over det alt etter at han hadde vore den fyrste gjennom Nordvestpassasjen med «Gjøa» i 1903–06. Han hadde avslutta ei tre hundre år lang jakt og dessutan lokalisert den magnetiske nordpolen, men det hadde skjedd på ein for «beskjeden» måte, som den britiske presseagenten sa då han skulle forklare at den lokale pressa ikkje brydde seg så veldig. Det «vitskaplege publikummet» visste å verdsetje det han hadde gjort, men det «alminnelege publikum» var ikkje særleg interessert, så inntekter frå føredrag kunne han ikkje rekne med.127 Dessutan hadde han vore uheldig med nyheitsformidlinga og tapt store summar også på den måten. Det fyrste telegrammet frå Amundsen var blitt stoppa, men innhaldet lak ut og spreidde seg deretter frå avis til avis. Då han kom til San Francisco i 1906, hadde interessa for lengst kulminert.

Noko av det same gjentok seg etter at Amundsen hadde vunne kappløpet med kaptein Scott om å vere fyrst på Sørpolen. Støttespelarane hans håpa dette

210 h e l t e t i d e r

skulle skaffe Amundsen eit økonomisk fundament på linje med det den fyrste «Fram»-ekspedisjonen hadde skaffa Nansen. Han oppnådde eit forskot på boka på 111.000 kroner, og det slo alle tidlegare rekordar.128 Likevel: 86 grader og 14 minutt nord på den lykkeleg dumdristige og strabasiøse måten til Nansen og Johansen kasta meir av seg både symbolsk og økonomisk enn 90 grader sør utan alvorlege problem. Igjen var det særleg Storbritannia som svikta. Føredragsinntektene blei ikkje som venta, og forleggjaren såg at det heller ikkje kunne bli noko astronomisk boksal med Amundsens «mangel på fantasi».129 Alt i alt fekk Amundsen på sørpolserobringa inn bare rundt halvparten av det Nansen hadde tent på «Fram».130 Det store menneskelege dramaet om Sørpolen blei levert av Scott og hans menn – posthumt, då leivningane av ekspedisjonsmedlemmene blei funne og dei skriftlege vitnemåla deira kjente. Scotts liding, sjølvoppofring og martyrium vekte eit emosjonelt engasjement i Storbritannia på linje med det «Fram»triumfen hadde gjort i Noreg. «Ingenting i vår tid,» skreiv The Manchester Guardian, «ikkje eingong Titanics forlis, har rørt heile nasjonen så umiddelbart og djupt som tapet av desse mennene.» Heroismen deira, skreiv ei anna avis, fekk «dygdene til dei klassiske gudane til å bleikne». Og ei tredje: Scotts siste «bodskap til publikum» var det «mest gripande dokumentet menneske nokon gong hadde lese». For fyrste gong i historia deltok kongen i ei minnegudsteneste for nokon utanfor kongefamilien. I løpet av eit tiår var det reist 30–40 Scott-minnesmerke rundt om i landet.131 Der hadde jo vore både heltedåd og drama også på Amundsens ekspedisjon, godt stoff for ei presse som heller ville ha konflikt og katastrofe enn liketil triumf. Problemet var at Hjalmar Johansens heltedåd då han våga livet for å berge løytnant Prestrud og det etterfølgjande åtaket hans på Amundsen for at han bare hadde tenkt på seg sjølv, var noko som for all del måtte skjulast. Lagnaden til Scott blei dobbelt uheldig for Amundsen, for ikkje bare blei Amundsen skulda for å ha «stole» rekorden frå briten, han blei også gjort til syndebukk for den forferdelege heimturen: Det var oppdaginga av at der alt var eit flagg på Sørpolen som hadde knekt dei tapre britanes moral, blei det hevda. Amundsen måtte bittert erkjenne at hans eigen velkalkulerte suksess blei overskugga av Scotts tragiske nederlag og gripande skrift. Amundsen kunne bli motteken som ein konge i Paris og Roma, men det kompenserte ikkje for mangelen på anerkjenning i det han beiskt omtalte som «denne ‘plumpuddingnation’».132 Til ein viss grad kom Amundsen til kort overfor Nansen også heime.

Fyrsteopplaget av Nordvestpassasjen var bare halvparten så stort som fyrsteopplaget av tobindsverket Fram over Polhavet.133 Garborg skreiv i dagboka si 8. mars 1912: «Amundsen hev naatt Sudpolen. Endeleg ein heil Daad av ein norsk Mann. Nye Vonir veks av dette.»134 Men nokon skriftstraum à la 1896 kom det ikkje denne gongen.

« e n æ re s s ag f o r vo r n at i o n »

211

På den andre sida var det så mange spesielle omstende rundt «Fram»s triumfreise at noka reprise knapt var tenkjeleg. Det er nesten meir påfallande at Amundsens triumfar blei feira såpass storstilt som dei blei, etter at landet alt hadde vore gjennom tre store mottakingar for Nansen og Sverdrup. Då «Gjøa»mennene kom heim 20. november 1906, eitt år etter at kryssinga av Nordvestpassasjen var blitt kjent, var hovudstaden på ny fylt til trengsel og festprogrammet omfattande. Og 8. mars 1912, då erobringa av Sørpolen blei kunngjort, var det ikkje bare Garborg som noterte ny nasjonal stordåd; det var flagging og festar over heile landet. Nansen heldt føredrag i det geografiske selskapet med kongen og dronninga til stades, og pressa hylla entusiastisk ei ny norsk bragd.135 Då det var folkefest for deltakarane i sørpolsekspedisjonen, utanom Amundsen, på St. Hanshaugen i Oslo i juli, blei det selt 8500 billettar.136 Det var særleg Nansen som stod fram og leverte den nasjonale tolkinga av Amundsens bedrifter, og at ikkje Amundsen sjølv gjekk inn i rollen som nasjonal ideolog, er blitt sett på som endå eitt av problema hans i høve til forgjengaren. Nansen hadde gjort polarekspedisjonar til nasjonsbygging, seier Bomann-Larsen, og «fordi Amundsen bygget så direkte på Nansens forskergjerning og prestisje, ble han sittende nedtynget i hele det nansenske arvegods. […] Roald Amundsen bygget ikke en nasjon. Han bygget seg selv. Endelig var han blitt en stor mann. Samtidig var han blitt en liten Fridtjof Nansen.»137 Men ein kan også sjå dette heilt annleis. Det er ikkje sikkert at det som var Amundsens problem internasjonalt også var problem heime, og det kan hevdast at den sparsame nasjonale ideologiproduksjonen hans var ein styrke snarare enn ein veikskap. Nansen var nasjonalist, men også aristokrat. Det britiske aristokratiet gjenkjente straks ein av sine eigne, og Nansen blei ein favorittgjest hjå kong Edvard. I forhold til Nansen var Amundsen ein bondepolitikar: nytteorientert, nøktern, ytre sett smålåten og utan store ord om den nasjonale betydninga av det han gjorde. Under opphaldet i Antarktis skreiv han: «norske bønner – Herre Gud, at man er avhængig av sådant pakk …».138 Med «bønner» meinte han helst stortingsbønder, men faktum er at stortingsbøndene og sparepolitikarane lika Amundsen betre enn dei lika Nansen. Etter at Amundsen med sørpolstriumfen hadde arbeidd seg ut av skuggen til Nansen, greidde han å etablere eit meir uproblematisk forhold til Stortinget enn det forgjengaren nokon gong oppnådde.

Den tredje «Fram»-ekspedisjonen: høgt spel

Amundsens fyrste transaksjon med Stortinget i 1907 hadde nærast karakter av eit reint varebytte. Etter Nordvestpassasjen hadde han ennå gjeld, og Stortinget dekte siste rest av det han skulda ved å kjøpe gjenstands- og observasjons-

212 h e l t e t i d e r

Scott har funne teltet til Amundsen på Sørpolen: «Store Gud! Dette er et skrekkelig sted og det er fryktelig at vi har slitt oss hit uten den belønning å være de første»

materialet frå ekspedisjonen for 40.000 kroner. Det blei hevda at Amundsen ville kunne få meir for samlingane om han selde dei i utanlandet. Bare fire stortingsrepresentantar, mellom dei sosialisten Egede-Nissen, gjekk mot avtalen.139 Den såkalla tredje «Fram»-ekspedisjonen, der Amundsen skulle gjere det Nansen ikkje hadde greidd, å la seg fryse inn og drive med isen over Nordpolen, blei meir omstridd. Då Stortinget fekk saka i 1909, blei det ein debatt som hadde mykje til felles med den i 1890. Tilhengjarane køyrde den vanlege dobbeltstrategien med å appellere til universell plikt og nasjonalt konkurranseinstinkt på same tid. Det var ei plikt «at ofre noget for de ting, som staar som store opgaver for menneskeheden». I same åndedrag sa ein at det var viktig å kome resten av menneskeætta i forkjøpet: «skal vi nu risikere at se, at kanske et andet land tager æren …?» Det var ei ærefull oppdagingsreise, men på same tid: «Dette er ikke noget rekordforetagende.»140 Det var eit spørsmål om å gje: «… her er et af de faa omraader, hvor vi kan give noget», og på same tid om å

« e n æ re s s ag f o r vo r n at i o n »

213

Med sørpolstriumfen nüdde Amundsen endeleg opp til forgjengarane sine. Büde Nansen, Sverdrup og Oscar Mathisen havna for ei stund i skuggen.

investere: «De renter, som nationen fik af Nansenekspeditionen, er saa gode, at jeg tror ikke nu nogen nordmand vilde have den bevilgning ugjort.»141 Ein del av motstandarane aksepterte at omsynet til nasjonens ære vog tungt.

Men dei meinte det tok seg underleg ut at budsjettkomiteen oppfordra til måtehald på alle område, og at ein kanskje måtte auke skattane, og likevel innleidde året med å løyve 75.000 kroner til eit formål som «ikke kan siges at være strengt taget nødvendig eller paakrævet».142 Alfred Eriksen var dessutan skeptisk til talen om nasjonal ære: «Det forekommer mig, at man forveksler national ære med national reklame.» Hovudformålet syntest å vere det sportsmessige, å setje rekord, men det var «det jevne, simple arbeide for at komme fremover og blive noget i os selv og ikke den falske reklame […], det kommer an paa». Ein annan sa at det nødvendige måtte kome før det behagelege: «man bevilger for at vise sin glans, men i de store lande lader man millionerne sulte.»143 For å understreke at dette var meir enn luksus, synte tilhengjarane ikkje bare til den ære Nansen hadde skaffa landet, men at Nansens namn og bedrifter også hadde vore ein viktig kapital for landet i 1905 då det galdt å vinne forståing for Noregs sak i utlandet. Men debatten synte samtidig at Nansen var blitt ein tvitydig ressurs for den som ville ut på nye polareventyr. Etter 1905 var Nansen ein høgprofilert kritikar av det parlamentariske demokratiet med alle sine prosaiske kompromiss og konfliktar. Statsstyret skulle vere som «Fram»: bygd på sakkunnskap og heva over småleg partistrid. Då Stortinget debatterte løyving til Amundsens ekspedisjon, hadde Nansen nyleg kome med krasse utfall mot norsk politikk, og motstandarane av løyving let ikkje vere å nemne at desse ikkje akkurat styrkte søknaden. Engasjementet til Nansen var direkte retta mot den sosialradikale mindretalsregjeringa til Gunnar Knudsen. Knudsen hadde eit hovudansvar for å ha gjenreist dei gamle partiskilja og dermed øydelagt Nansens draum om borgarleg samling. I denne konkrete løyvingssaka var det venstrefolk på båe sider. Knudsen ville gje pengar til Amundsen fordi det var ei nasjonal sak, og han la vekt på den nytten landet hadde hatt av Nansen, men han måtte distansere seg frå «disse flaasede artikler, hvis fremkomst jeg meget beklager».144 Nansen var blitt eit problem for venstrefolk som framleis ville sende ut polarekspedisjonar.

For Alfred Eriksen var heller ikkje 1905 eit godt argument for polarekspedisjonar; den kompromisslause republikanaren hadde ikkje gløymt at Nansen var mellom «de ivrigste kongemagere i 1905». I tillegg hadde han vore i konflikt med Nansen alt under striden om kvalfreding i Finnmark, der Eriksen hadde talt fiskaranes sak. Nansen og havforskarane hadde avvist fiskaranes argument om at kvalfangsten påverka fiskeinnsiga, og aktiviteten til Eriksen hadde for Nansen vore eit døme på korleis «dette deilige Land er mishandlet af en Bande letlivede uduelige Politikere». Det var folk som mangla respekt for sakkunnskap og heller tilbad «Lægmandskjønnet, Diletantismen og Usagkyndigheden».145

« e n æ re s s ag f o r vo r n at i o n »

215

Dei politikarane som var kritiske til Nansen, uttalte seg på same tid sterkt rosande om Amundsen. Det var ingen han heller såg i spissen for ein slik ekspedisjon, sa telemarksbonden og venstremannen Ivar Tveiten, «saadant indtryk har denne trauste og smaalaatne mand gjort paa mig». Tveiten var medlem i budsjettkomiteen i Stortinget 1903–18. På grunn av sympati for Amundsen hadde ikkje eingong Eriksen lenger lyst til å gå mot løyving: « … jeg maa indrømme, at den sympati, som hans personlighed indgyder, er skikket til at gjøre, at man faar meget mere til overs for hans polarfærd, end jeg – det siger jeg ærlig – har havt for eksempel for Nansens …».146 For desse representantane stod Amundsen seg best på eiga hand, ikkje fordi han blei liten i skuggen av nasjonsbyggjaren Nansen, men fordi den nasjonale ideologien til Nansen var blitt ei belasting. Løyvinga gjekk likevel gjennom med solid fleirtal, 87 mot 34 røyster. Nesten heile den konservative gruppa røysta for.

Men Amundsen fekk problem då han kom tilbake til Stortinget og bad om meir pengar til mannskapshyre året etter, 5000 kroner kvart år i fem år. Totalt ville det då bli tale om å bruke 100.000 kroner; det var, minna Eriksen om, ein fjerdedel av heile kulturbudsjettet for eitt år. I mellomtida hadde det lykkast å danne ei «leiande» konservativ samlingsregjering etter Nansens ideal, og statsråd Just Qvigstad tilrådde løyving. Stortingskomiteen derimot sa nei. Den konservative gruppa delte seg, og mange var provoserte av det dei oppfatta som manipulerande budsjettering. Med 66 mot 42 røyster avviste Stortinget å berge Amundsen ut av det økonomiske uføret han var hamna i. Også Gunnar Knudsen røysta denne gongen mot.147 Framlegget om løyving blei forsvart med at det vitskaplege programmet var blitt utvida, men kritikarane hadde ikkje problem med å sjå den reelle grunnen, nemleg at private bidrag hadde tørka inn etter at både Cook og Peary hevda at dei alt hadde vore på Nordpolen. Amundsen innsåg, som han skreiv seinare, at «skulde jeg oprettholde mitt navn som forsker, måtte jeg snarest vinne en sensasjonell seier på en eller annen måte». Amundsen satsa alt på eitt kort og sette kursen mot det andre polpunktet, som han altså nådde i desember 1911. Om han nå med avslaget frå Stortinget blei tvungen til å endre planen sin, eller om han bare fekk eit kjærkome påskot til å gjere det han eigentleg ville, men ikkje kunne seie rett ut til Nansen, fordi Nansen sjølv gjerne ville erobre Sørpolen, så leidde i alle høve «omvegen» om Sørpolen til at stemninga snudde.148 Det var eit sjansespel. Hadde han mislykkast, ville den politiske kritikken blitt nådelaus; han hadde jo brote fullstendig med premissa for statleg løyving utan å informere verken storting eller regjering. Men i og med at han lykkast, kunne han innkassere ein politisk triumf.

216 h e l t e t i d e r

Ein ukontroversiell polarforskar

8. mars 1912 byrja arbeidet i Stortinget med følgjande ord av president Konow (SB): «Medrepresæntanter! Vi kan ikke ta fat paa dagens gjerning uten at samles i et uttryk for den følelse av taknemmelig glæde, av beundring og stolthet, som har fyldt os alle ved budskapet om, at Roald Amundsen og hans mænd har naadd Sydpolen og dér plantet det norske flag. Vi er besjælet av en inderlig glæde og av dyp taknemmelighet over, at ‘Fram’ og den kjække skare, som er dér ombord, ogsaa denne gang har naadd uskadt tilbake fra den farefulde færd. Vi beundrer det mod, den handlekraft og ihærdighed, som atter har bragt forskningen en seier og atter lagt store omraader ind under videnskapens undersøkelse og arbeide. Vi er stolte ved tanken om, at disse mænd er vore landsmænd og at de ogsaa denne gang har kunnet sprede glans over Norges navn [...].»149 Forsamlinga reiste seg under presidentens tale.

Frå nå av gjorde Amundsen alt rett i høve til Stortinget. Det kom umiddelbart opp eit initiativ om å opprette eit professorat for han. Nansen og Birkeland var med på å gje det legitimitet, men det var vanskeleg å etablere eit overtydande forsvar for at Amundsen hadde noko som likna adekvate vitskaplege kvalifikasjonar. Ein kunne seie at når han for rundt og snakka om sørpollandet, så var han ein av dei få som visste han kva han talte om,150 men delar av pressa var ikkje nådige: «Skal bestræbelserne for at hædre Roald Amundsen nu ogsaa utarte saaledes at der kastes et latterlig skjær over manden og nationen? Det har han ikke fortjent.»151 Stortingskomiteen avviste også framlegget, og formannen hevda at han gjorde det heilt i tråd med Amundsens eiga vilje. Amundsen hadde nemleg gjort det klart, «en beskjeden mand som han er», at han ikkje ville ha noka personleg påskjønning for seg aleine, men at ein måtte finne ei ordning som omfatta heile mannskapet. Deretter løyvde Stortinget samrøystes 136.365 kroner til det som stadig blei kalla «Roald Amundsens ekspedisjon til Nordpolhavet», ein ekspedisjon som altså av pekuniære grunnar hadde måtta ta ein avstikkar til Sørpolen før han på ny kunne orientere seg mot hovudmålet.152 For Amundsen personleg blei ordninga at han fekk 6000 kroner årleg som «nationalbelønning». Mannskapet fekk eit eingongsbeløp på 4000 kroner kvar, i alt 44.000 kroner.

Men «Fram» skulle seglast tilbake frå den sørlege til den nordlege halvkula, tida gjekk, og nye utgifter kom til. I 1914 måtte Amundsen på ny be om pengar. Året før hadde Gunnar Knudsen kome tilbake som statsminister, og Nansen hadde straks planlagt aksjon mot «det parlamentariske vrøvlet» og den nye regjeringa.153 Statsminister Knudsen skal ha sagt til Leon Amundsen tidleg i 1913 at det ikkje var utsikt til nye løyvingar, og Amundsen truga overfor broren – og overfor Nansen – med å avlyse turen nordover på grunn av politikaranes «løftebrot». Det var i den situasjonen Nansen nagla Amundsen til poldrifta ved

« e n æ re s s ag f o r vo r n at i o n »

217

Amundsen i salongen på «Gjøa», under det norske flagget og kong Haakon VIIs valspråk frå 1905: «Alt for Norge».

å minne han om at «jeg for Dem har bragt et større offer end for noget andet levende menneske, idet jeg opgav min færd til Sydpolen, slutstenen på mit livsverk som polarforsker, og gav avkald på Fram for at De kunde utføre Deres drift over Polhavet».154 Amundsen forstod at han ikkje kunne sleppe unna, og trass Knudsens pessimistiske signal året før blei ikkje politikarane noko problem. Amundsen bad om i alt 200.000 kroner, 50.000 i fyrste omgang og deretter 30.000 i fem år. Det var halvparten av det han budsjetterte med.

Departementet synte til dei betydelege summane som alt var løyvde, men «finder desuagted paa det bedste at maatte anbefale ogsaa nærværende andragende til indvilgelse». I Stortinget var det bare to som røysta mot.155 Men med krigen var situasjonen igjen forandra, og i august sa Amundsen frå seg beløpet.

Departementet skreiv seinare at «han ønsket på denne måte å kunne bidra til å lette de mange store byrder som han antok de tiders begivenheter vilde påføre vort land».156 Gunnar Knudsen takka for det store offeret og sa at «jeg tror nok at almenheten vil vite at sette pris på det».157 I 1917 bestemte Amundsen seg for å ta opp att «ekspedisjonen til Nordpolhavet» med eit nybygd farty, «Maud», og han bad staten om eit tilskot tilsvarande det han hadde sagt frå seg i 1914. Det fekk han.158 Han fekk også 50.000 til depot ved Cape Columbia Grant Land i 1919 og 15.000 til diverse anna utstyr. To år etter, i 1921, hadde «Maud» kryssa gjennom Nordaustpassasjen som det andre fartyet etter Nordenskiölds «Vega», men ho hadde ikkje vore i nærleiken av Nordpolen. Departement og stortingskomité innstilte likevel på eit nytt stort løft: at det blei stilt til disposisjon inntil 500.000 kroner til «kaptein Roald Amundsens arktiske ekspedisjon». I Stortinget var det bare presidenten som tok ordet for å seie at «det er en glæde at kunne konstatere, at denne bevilgning er git enstemmig og uten debatt».159 Det slåande med desse løyvingane er at dei gjekk gjennom så å seie utan motstand og at dei blei meir og meir avideologiserte. Professoratsaka i 1912 var den siste der det var tale om dåd og om å gjere Noregs namn kjent. Med «nasjonalbelønninga» blei det også slutt på gåvespråket. Etter dette gjorde departementet aldri anna enn å tilrå løyving utan vidare argumentasjon. Heile den nasjonale retorikken som hadde innleidd polartriumfane, var lagt bort.

Krigen disponerte neppe for store ord, men på same tid innebar nedtrappinga også ei tilpassing til den lågmælte ideologiske stilen som alltid hadde kjenneteikna Amundsen. Denne stilen blei ein styrke for han etter som unionskampane meir og meir blei fortid. I arbeidarrørsla, som fekk sitt gjennombrot i fyrste tiåret av 1900-talet, var det retningar som stilte seg heilt i opposisjon til nasjonalismen, etter kvart også til sjølve nasjonalstaten som ramme for politisk og sosial integrasjon. Bondepolitikarane hadde heller aldri lika den høgrøysta talen om nasjonal ære som hadde omgitt Nansen. Desse og andre grupper kunne derimot identifisere seg med den enkle, underkommuniserte patriotismen som følgde

« e n æ re s s ag f o r vo r n at i o n »

219

Amundsen. Etter sørpolstriumfen skreiv Social-Demokraten at ein kunne ha ulike oppfatningar om den nasjonale og praktiske betydninga av desse ekspedisjonane, men at alle nordmenn utan unntak ville takke «den kjække polarforsker og hans mænd» for «den nye storbedrift som han har føiet til sine andre og som vil bidra megtig til at gjøre vort lille land kjendt og berømmelig over verden».160 Då Amundsen kom stille heim om sommaren, utan førehandsannonsering eller velkomstfestar, blei han hylla også for det: «Det er ikke mindst denne bramfrie og beskjedne fremtræden som har vundet alles hjerter for Sydpolens seierherre.»161 Det sosialdemokratiske hovudorganet las ein særskilt bodskap i dette: «i den maate, han kom hjem paa, laa der ogsaa en hyldest til arbeidet, til det at handle uten prat og uten fest, som arbeiderne vil paaskjønne mer end alle andre.»162 Sjølv då Amundsen for ei gongs skuld engasjerte seg politisk og reiste på føredragsturne for forsvaret i Nord-Noreg i 1917, greidde han ikkje heilt å øydeleggje den sympatien han hadde bygd opp. Conrad Holmboe skreiv i Nordlys at Tromsøs borgarar møtte opp for å hylle landets store son for bedriftene hans: «Hans erende kunde ikke stenge ute de dype, sterke følelser, som det gir at staa ansigt til ansigt med en saa straalende mandsskikkelse og verdenspersonlighet.»163 Problemet til Amundsen blei å leve opp til dei forventingane han sjølv hadde skapt. «Maud»-ekspedisjonen til Nordpolhavet skulle primært ha vitskaplege oppgåver, men, som ei avis skreiv, «kjenner me Amundsen og mannskapet hans rett vil det visst vaaga baade trøya og livet for aa faa det norske flagget til aa blakra fyrst paa Nordpolen liksom paa Sudpolen».164 Men år etter år gjekk utan noko blafrande norsk flagg på toppen av kloden. Vitskapleg sett blei «Maud» ein suksess: Arbeidet til Harald U. Sverdrup blei eit nytt stort norsk bidrag til geofysisk forsking.165 Avisene gjorde det dei kunne ut av det: «interessante resultater», jamvel «opsiktsvekkende videnskabelige resultater».166 Men alle visste jo at geofysikk ikkje var nokon snarveg til auka avissal. Forskingsnytt kunne heller ikkje skaffe Amundsen dei inntektene han trong. Han kunne ikkje rekne med at staten ville finansiere han i det uendelege. Ville han søkje Stortinget om meir pengar?, spurte ei avis då Amundsen var heime ein tur i slutten av 1923: «Nei. Man har likevel nok at bruke penge til her i landet.»167 Det interessante for det store publikummet var den geografiske posisjonen til «Maud», og den var og blei eit vonbrot. Det blei etter kvart klart at «Maud» i beste fall ville drive opp att ruta til «Fram».168 Tidleg i 1924 syntest skuta å ha hamna i ei bakevje169 – eit nyheitsmessig katastrofeområde. Då hadde Amundsen alt innsett at den klassiske ekspedisjonsmåtens tid var forbi, og at framtida låg i lufta.

220 h e l t e t i d e r

Amundsen skaffa pengar til «Maud»-ekspedisjonen ved m.a. å selje postkort som skulle følgje skuta over Polhavet og etter det bli sendt til adressaten. Denne brevskrivaren har stipulert kryssinga av polpunktet til 25. juni 1920.

Polarbragdenes lette nasjonalisme

Var polarbedriftene viktige historiske hendingar? Ikkje så viktige som ein del polarforfattarar har villa ha dei til. Problemet med tolkingane til ein forfattar som Bomann-Larsen er at særleg Nansens bedrifter er blitt kopla for umiddelbart og for direkte til unionspolitikken. Dette skuldast delvis ei retrospektiv feilslutning der det som skjedde på 1890-talet er blitt tolka med utgangspunkt i 1905, som om unionsoppløysinga var 1800-talets einaste moglege framtid.

Men i 1890-åra var det inga klar linje som peika fram mot snarleg unionsoppløysing. Høgresida var tilhengjar av unionen og fellesmonarkiet, og venstresida, som ikkje var det, rekna likevel med unionen som ein realitet i overskodeleg framtid. Dessutan er det tale om ei intensjonalistisk feilslutning der meininga til polarekspedisjonane er blitt for sterkt identifiserte med Nansens, og Bjørnsons, politiske oppfatningar.

Polarbragdenes evne til å samle nasjonen føresette tvert imot at dei ikkje fekk eit for bestemt nasjonalt innhald. Straks dei blei gjevne ei bestemt meining i høve til dei sentrale spørsmåla – kongedøme eller republikk, union eller sjølvstende, venstre eller høgre – blei dei kontroversielle. Skulle nasjonen kunne

« e n æ re s s ag f o r vo r n at i o n »

221

samlast, måtte nasjonen vere underbestemt. Det som samla, var beundringa for vågemot, styrke og overlevingsevne og stoltheit over at det var nordmenn som hadde gjeve så strålande vitneprov om slike dygder. Forfattarar kunne trivialisere så mykje dei ville, men den som ville nekte for at Nansen og Johansen hadde gjennomført ein tur for alle tider, eller at Amundsen hadde nokre eksepsjonelle evner som turorganisator, hadde ei vanskeleg sak.

Feiringane av polarbedriftene kan samanliknast med feiringar av kongelege bryllaup – stor ståhei medan det står på, men er dei politisk viktige? Det er tvilen på dette som har gjort dei marginale i norsk politisk historie. Om feiringa av «Fram»-triumfen kanskje kan kallast den fyrste «nasjonale» mediehendinga, så vil dei som studerer politisk eller sosial historie likevel sjå det meir som eit symptom enn som ei årsak. Ein indikasjon på at det framleis er eit gyldig synspunkt, er at «Fram»-ekspedisjonen så medvite blei brukt og utnytta av politikarane til å fremje nasjonalt samhald. Det var på ingen måte ei hending som skapte ein heilt ny dagsorden.

Kanskje er dette synspunktet blitt ført for langt. Bragdene til Nansen var, saman med «gullalderlitteraturen», mellom dei få ting nasjonen hadde å vise for seg internasjonalt då han kravde sjølvstende i 1905. Historikarar er i dag også villige til å gje Nansen ei større og viktigare rolle i sjølve den politiske prosessen i 1905 enn han tradisjonelt har hatt i den dominerande venstrevarianten av norsk historie: «Nansen var unionsoppløsningens første lederskikkelse,» skriv Roald Berg.170 Men det er på same tid ein påfallande asymmetri mellom Nansens nasjonale og internasjonale tyngde. Nansens evne til å verke bare i kraft av namnet sitt var større i utlandet enn det var heime. Ute hadde «Nansen» ei vekt som i seg sjølv var nok til å skape diplomatiske effektar. Heime var han domestisert, fanga og temja innanfor velkjende sosiale og politiske konfliktlinjer. Om han aldri så mykje heitte Nansen, så gjorde ikkje det noko spesielt inntrykk på dei han gjekk til åtak på, anten det var unionstilhengjarar, bondepolitikarar, bakstreverske fiskarar, målfolk, sosialistar eller kven det skulle vere. Etter 1905 var Nansen eit problem for alle som forsvarte det parlamentariske demokratiet, men den politiske elitismen hans blei aldri noko meir enn eit marginalt fenomen. Det parlamentariske demokratiet var sterkare enn Nansen.

Polarekspedisjonane var i utgangspunktet eit problem i ein demokratisk kultur. Dei var det sosiologen Thorstein Veblen kalla «conspicious consumption» – øydslande forbruk av ressursar med sikte på auka sosial prestisje. Den amerikanske samfunnsforskaren med foreldre frå det norske bondelandet lika det ikkje, og det gjorde heller ikkje dei heimlege «bøndene». For Nansen var det å heve seg over «nytten» eit mål på kultur, men for rasjonalistiske politikarar som var forplikta på effektiv ressursbruk og egalitære verdiar, var reint statusorientert bruk av offentlege middel ikkje enkelt. Dei kunne vere sterkt nasjonalt engasjerte, men

222 h e l t e t i d e r

Reklameplakat for Roald Amundsens minnefond. Fondet skulle støtte formål som var knytte til Amundsens livsgjerning, mellom anna forskingsprosjekt i Arktis og Antarktis.

dei meinte det var nyttigare og viktigare nasjonale ting å bruke pengar på enn å sende folk til Nordpolen. Også her var Amundsen lettare å handtere. Gav ein han pengar, så var ein rimeleg sikker på å kunne innkassere ein eller annan rekord.

Men det fine var at han kom stille heim og ikkje gjorde så mykje ut av det. Og han hadde alltid Gud med på tur. Dessutan: «Nordpolsekspedisjonen» til Amundsen var faktisk den som hadde den mest truverdige vitskaplege legitimeringa, og som produserte dei viktigaste vitskaplege resultata. Det er truleg også ein grunn til at det var så liten politisk strid om det som etter kvart blei «Maud»-ekspedisjonen. Vitskap var ein legitim offentleg utgiftspost, rekordar og heroisme var tvilsame.

Kanskje var Nansen for stor for eit demokratisk bondeland, men i alle høve blei Amundsen meir enn Nansen «vår mann» i polarisen. Det skulle også syne seg at etter ein vanskeleg opptakt med flyekspedisjonar hadde Amundsen meir på lager. Med flyturen mot Nordpolen i 1925 og redningsekspedisjonen etter Nobile i 1928 leverte Amundsen polarmytologisk grunnstoff: eventyrleg drama og heroisk død.

FLUKTEN

Teknologien gjorde verden mindre. Like fullt var store deler av Arktis og Antarktis ukjent. Med flyet kom et alternativ til årelange reiser med skip og hundespann i jakten på nye landområder og geografiske rekorder. Men i luftfartens ungdom var en flukt inn i polarområdene langt fra ufarlig – og heltene kunne fortsatt levere dramatiske fortellinger.

226

flukten

AMUNDSEN OG HANS AERONAUTER

Roald Amundsen tok spranget fra skipsdekket på «Maud» og opp i luften i 1923. I «en hurtig flukt», skrev han et par år senere, kunne flyet heretter bringe polarfareren over store avstander «i løpet av utrolig kort tid». Plutselig – «med ett slag» – var tiden ute for «de lange møisommelige vandringer». Kulden og mørket, sulten, tørsten og det endeløse slitet skulle avløses av flymaskinens bekvemme raskhet.1 Amundsen overdrev, åpenbart. 20 år etter at brødrene Wright som de første fikk en maskin opp i luften, var flyet fremdeles et høyst usikkert framkomstmiddel, og det var slett ikke gitt at fly ville beseire luftskip som framtidens lufttransportmaskiner.

Drager

Luftfarten ble møtt med både forventning og skepsis på begynnelsen av 1900tallet – og det var ikke så rart. Av de 16 menn som hadde tatt såkalt flypatent i Frankrike i begynnelsen av 1909, var bare ni i live ved årets utgang.2 Samme år tok imidlertid flygingen et stort sprang framover da Louis Blériot krysset Den engelske kanal. Det skapte sensasjon.3 Men fremdeles var flyenes rekkevidde ikke stor nok til at de kunne settes inn som transportmidler i stedet for skip og sleder i isen. Det var heller ikke gitt at fly var egnet som observasjonsplattformer for å finne de beste råkene eller rutene for inntrengning i isødet. Eldre teknologi, slik som ballonger, kunne synes vel så driftssikre som transportmaskiner, mens drager kunne framstå som best egnet til observasjoner. Man kunne også tenke seg at framdriftsmaskiner beregnet på landjorden, som traktorer, kunne nyttes med større driftssikkerhet enn flyene på polare ekspedisjoner.

amundsen og hans aeronauter

227

De 20 årene som gikk fra Amundsen ifølge sin egen opplysning oppdaget flygingen – da Wright-brødrene lettet fra bakken i 1903 til han selv forsøkte å fly i 1923 – var først og fremst en overgangsperiode, da flere teknologiske nyvinninger konkurrerte med hverandre og med de tidligere tiders velprøvde framkomstmidler i isen.

I 1909 drev for eksempel Amundsen forsøk med drager forut for skipsekspedisjonen til Nordpolen. Hans argeste konkurrent i denne perioden, Tryggve Gran (1889–1980), gav omtrent samtidig opp sine planer om en sledeekspedisjon etter sitt møte med Robert Falcon Scott. Scott vervet ham som deltaker i en forsøksekspedisjon med traktorsleder oppover Gudbrandsdalen våren 1910.

Gran ble mer enn imponert: «Dølehesten og fjordhesten hadde nok funnet sin overmann,» triumferte han etterpå,4 og fulgte med Scott til Sydpolen. Der gikk det som kjent ikke så bra for traktorene. Amundsen utkonkurrerte Scott med ski og muskler. Men traktorteknologien fikk likevel ikke nådestøtet. I 1926 fortalte Otto Sverdrup i et intervju at han hadde konstruert «tankslæder», som nå skulle nyttes i en fransk ekspedisjon fra Svalbard til Point Barrow.5 Det var en direkte utfordring til Amundsen, som dette året forsøkte seg med en luftskipsferd over isen.

Så sent som midt i 1920-årene ble det hevdet fra sakkyndig hold at av fly og luftskip var det siste å foretrekke foran det første, fordi en flymotor som sviktet, betydde døden, mens et luftskip – en liggende ballong, altså – kunne repareres mens det seilte videre.6 Ballongen har en lang historie i Arktis. I 1852 ble det brukt ballong for å lete etter John Franklin.7 Selv ikke slike tilbakeslag som Salomon August Andrées havari i 1897 satte en stopper for polareventyrernes tiltro til ballongen som framdriftsmaskin, den ble bare videreutviklet. I 1907 forsøkte den amerikanske journalisten Walter Wellmann å dra til Nordpolen fra samme sted som Andrée, med en styrbar og motorisert ballong. Den gikk i fjellveggen på Danskøya. I 1909 kom han tilbake med et luftskip, «America», bemannet med en ingeniør, en mekaniker og en journalist i tillegg til et hundespann beregnet på returen.8 Heller ikke dette forsøket på å komme seg til Nordpolen tørrskodd lyktes. Allerede året etter Wellmanns siste nederlag kom Graf Zeppelin til Svalbard for å undersøke forholdene for bruk av luftskip. Han ble stoppet av 1. verdenskrig.9 – Da hadde ballongene lenge vært mer eller mindre fast inventar som observasjonsstillas på ekspedisjoner i Antarktis.10 På sydpolkontinentet møter vi også det kanskje mest kuriøse eksempel på teknologisk eksperimentering på begynnelsen av 1900-tallet. Da den australske polareventyreren Douglas Mawson styrtet med sitt fly på en Antarktisekspedisjon, omgjorde han det til en luft-traktor-slede ved å plukke av vingene, men beholde motorkraften.11 Roald Amundsen var altså ikke den eneste polareventyrer som eksperi-

228

flukten

Flere forsøkte lufta i konkurransen om å komme gjennom isen til Nordpolen. Her fra Andrées tragiske ekspedisjon i 1897, basert på fotografi funnet i 1930.

Tryggve Gran deltok på Robert Scotts ekspedisjon til Antarktis i 1910–13. I november 1912 var han med å finne den døde ekspedisjonslederen. På sjøreisen hjem traff han Robert Lorrain og fikk ideen om å fly over Nordsjøen.

menterte med lufttransportmidler før 1. verdenskrig. Han anskaffet seg riktignok fly allerede i 1914, men Tryggve Gran gjorde det samme.

Gran fikk både maskin og sertifikat av selveste Blériot. Han kjente den franske flygerhelten fra 1910, da Scott hadde sendt ham til Blériot for å finne ut om fly kunne egne seg i polarforskningen. Og det var med den Blériotmaskinen han kjøpte i 191412 at han landet ved Orrevannet på Jæren, 30. juli 1914, etter den aller første flyging over Nordsjøen. Samtidig gjennomførte den polsk-russiske militærflygeren Jean Nagurski den første flyging i Arktis – langs vestkysten av Novaja Zemlja med et Farman hydroplan, 21. august 1914.13 Først ni år senere, i 1923, ble den bedriften forsøkt kopiert av Amundsen.

Mens Scott og Gran eksperimenterte med traktorer i Gudbrandsdalen, sendte Amundsen sin nestkommanderende, marinekaptein Ole Engelstad (1876–1909) opp i luften over Horten i en drage. Den skulle benyttes som utkikkstønne under den planlagte ferden med «Fram» til Nordpolen.

Drageteknologien hadde et sus av framtid over seg i begynnelsen av 1900tallet. Dragefører Engelstad var da også rekruttert fra landets ledende teknologimiljø inntil etableringen av Norges Tekniske Høyskole i 1910.14 Han hadde nemlig vært bestyrer på Marinens laboratorium og artilleriverksteder (1905– 1906).15 Han var en del av et lokalt norsk ingeniørmiljø og som sådan en representant for teknisk nyutvikling og modernisering i et land som nylig var blitt selvstendig. Amundsen hadde rekruttert selve framtiden.

Amundsen engasjerte premierløytnant Einar Sem-Jacobsen til å lede drageforsøkene. Sem-Jacobsen er det store navn i norsk luftfartshistorie.16 Han hadde fått opplæring av Norges første ballongfører, Francesco Cetti,17 en fargerik

230

flukten

eventyrer som generøst lånte ut sine ballonger til forsvaret og til demonstrasjonsbruk, som for eksempel da han og Sem-Jacobsen i 1910 fløy sammen over hovedstaden i en ballong, innkjøpt av Norsk Luftseiladsforening. SemJacobsen var også med på å stifte denne lobbyforeningen for luftfartsteknologi i 1909 sammen med moderniserende samfunnsstøtter som forsvarsministeren i 1905, Christian Olssøn.18 Et dragespenn bestod av en fem kvadratmeter stor styredrage, fire bæredrager på 13 kvadratmeter samt en løftedrage på 20 meter og en seilduksgondol med plass til to mann. Dragene ble holdt sammen av en åtte millimeter tykk, 1000 meter lang og 180 kilo tung stålwire. Opp til to mann om gangen lot seg løfte flere hundre meter opp i luften. Helt ufarlig, sa man, iallfall så lenge man passet på å komme seg ned igjen hvis vinden økte til over ti sekundmeter.19 23. juli 1909 slo imidlertid lynet ned i dragewiren. Kaptein Engelstad ble drept mens han holdt på å sveive den inn. Et brannsår i hans hånd på vinsjen og forbrente støvlehæler viste at lynet var gått rett gjennom ham.20 Etter begravelsen startet drageforsøkene opp igjen. Nå gikk det bedre. En av dem som ble med opp i luften, var Oscar Wisting (1871–1936), en 38 år gammel sjømann som hadde søkt seg inn på marinens underoffiserskole i 1892 og senere hadde fått ansettelse som kanonér. Han var gift, hadde fem barn i 1909. Da han ble med Amundsen på «Fram» etter drageforsøkene, var hans kone høygravid. Så da Amundsen satte øynene i ham og sa: «De får være med mig nordover De,» måtte han rådføre seg med sin kone. «Jeg kom hjem fylt av dette store spørsmaal, som var hendt mig, og spurte meget spent min hustru om hennes mening …». Hun sa ja.21 Det er mange som har vitnet om at Amundsen hadde en elektrifiserende virkning på dem i kraft av sin karismatiske personlighet og sterke vilje. For Wisting var nok også den fornemmelsen av messiansk kallelse som han i ettertid la slik vekt på, uttrykk for det ubrytelige bånd som utviklet seg mellom herre og tjener gjennom de neste 18 årene.

Wisting fikk tilbud av Amundsen om å bli ansatt som altmuligmann med lønn kr. 80,- pr. måned og fri kost, altså kr 960 pr. år.22 Det var solid avlønning i de dager for en underoffiser med tanke på at hele lønnen gikk til kone og barn hjemme, mens kost og losji for ham selv ble bekostet ombord.23 Dessuten fortsatte marinen å betale full lønn til Wisting som kanonér under ekspedisjonen med Amundsen 1910–12.24 Det er mulig at Wisting gikk i Amundsens tjeneste fordi han ellers kom til å stå på stedet hvil i marinen.25 Men samtidig var det et element av irrasjonalitet i møtet med Amundsen – iallfall la han vekt på det på sine eldre dager. «Jeg var med Kaptein Amundsen i alle disse år fordi jeg var blit forfærdelig gla i ham – jeg kunde jo ikke tenkt mig muligheten av å gåt fra ham og over til en anden mann –.» Samværet med

amundsen og hans aeronauter

231

Amundsen på isen hadde vært «min største glede».26 Også starten på hans tette forhold til sin mester kan ha vært som en frelsesopplevelse ute ved dragen ved Horten i 1909.

Det ser ut til at Amundsen og Wisting møtte hverandre i en form for mannlighet som avvek fra det tradisjonelle idealet for polareventyreren. Fridtjof Nansen sammenfattet dette idealet da han beskrev polarekspedisjonene som «en skole i manddom og selvovervindelse» (1911).27 Først og fremst skulle mannen beherske sine følelser, i hvert fall ikke la seg styre av dem, men av fornuften, de rasjonelle overveielser. Det var dette rasjonalitetsdyrkende mannlighetsidealet som var den hegemoniske mannlighet, som maskulinitetsforskerne sier, ved overgangen fra det 19. til det 20. århundre,28 ikke et slikt følsomhetens primat som fikk Wisting til å følge Amundsens kall opp i dragen i 1909 og deretter ut i isen.

Dragen ble nå et blindspor. Fordi Robert Peary meldte seg som Nordpolens erobrer i 1909, tok Amundsen heller opp konkurransen med Scott om Sydpolen. Dragen fulgte med. I Hvalbukta ble dragekabelen – symbolet på den teknologi som skulle løfte mennesket opp i luften – benyttet som løpestreng for hundene.29

De første fly

Amundsen gjenopptok arbeidet med planen om en skipsekspedisjon til Nordpolen ved hjelp av drift i isen, støttet av observasjonsplattformer i luften, straks han var tilbake fra Sydpolen. Nå var det snakk om fly, ikke drager. Han ville utdanne Wisting til flyger. Han forsøkte selv flyging i 1912, samme år som den første norske flygingen fant sted i Kristiania. Han bestilte to hydroplaner i USA. De ble avbestilt før de var ferdigbygd, fordi amerikanerne hang etter europeernes spissteknologi på luftfartens område.30 I mai 1914 drog han derimot til Tyskland og Frankrike sammen med Sem-Jacobsen. Han kjøpte en fransk Farman flygemaskin og engasjerte en tysk flyger. 11. juni 1914 tok han selv flysertifikat på Gardermoen.31 Men så kom krigen. Den tyske flygeren returnerte hjem og til fronten. Amundsen skjenket sin flymaskin til den norske armé og ble dermed spart for å sitte tilbake med en maskin som krigen gjorde umoderne. Han avslo høflig den bevilgning Stortinget hadde gitt til den planlagte nordpolferden.32 Og ventet.

Amundsen prøver ut «den mannløftende drage» sommeren 1909. Den skulle brukes som utkikkstønne på den planlagte nordpolekspedisjonen.

232

flukten

Både Amundsen selv og hans forretningsfører, broren Leon, tjente stort på krigstidens aksjespekulasjoner. Mot slutten av krigen kontraherte han forskningsfartøyet «Maud». Skipet stod ut av Kristianiafjorden med kurs for Nordpolen 24. juni 1918. I årevis drev det deretter rundt i Sibir-isen. Wisting var påmønstret som styrmann, men overtok snart som kaptein – og som flyger.

I april 1921 dirigerte Amundsen «Maud» til havn i Seattle med sikte på ombygging og tilpassing til et framstøt mot polen med «to aeroplaner å erfaren flyver – helst en officer i den norske marine», som han selv skrev.33 Og denne gangen gjennomførte han sitt forsett om å ta aeronautikken i bruk i polarutforskningens tjeneste.

I USA gikk han til innkjøp av en stor Junkers-maskin pluss et lite CurtissOriole-fly utstyrt med ski.34 Det lille flyet skulle benyttes til observasjon. Det store skulle føre ham fra Alaska til Svalbard. Det var den offisielle planen, skjønt Kapp Columbia på Grønland også var på tale som mål, i erkjennelse av det usikre ved langdistanseflyging i ekstreme polarstrøk.35 Forretningsfører Leon Amundsen rykket inn en annonse i Kristianiapressen etter to flygere. Marineflygeren løytnant Oskar Omdal (1895–1927) meldte seg. Han var en av landets mest erfarne flygere med bakgrunn i landets første flyselskap. Sersjant Odd Dahl, det senere velkjente teknikk-geniet, og den beste i 1921-kullet på flyskolen til Hærens flyvevesen på Kjeller, ble også ansatt.36 3. juni 1922 satte «Maud» kursen for Nome i Alaska med fly og flygere ombord. Der delte Amundsen opp ekspedisjonen. Det store transportflyet ble lastet om bord i et handelsfartøy som skulle bringe det til Point Barrow på nordpynten av Alaska. Amundsen og Omdal ble med dit. Wisting og Dahl ble igjen på «Maud» med det lille observasjonsflyet. De lot seg fryse inne i isen omtrent 10 nautiske mil fra Heraldøya for å drive over Nordpolen.37 Amundsen noterte at begge prosjekter var usikre. «Men et ær sikkert, klarer vi begge våre åpgaver – ær historiens største polarfærd fullbrakt.»38 Etter overvintringen begynte den lille observasjonsflygingen med at mannskapet på «Maud» måtte konstruere en startbane. Ved Heraldøya trampet de bort ujevnhetene på isen. Mørke tøytrevler ble anbrakt langs rullebanen for å gjøre den synlig i alt det hvite. 28. mai 1923 ble det nedpakkede Curtissflyet heist ned på isen og satt sammen. Så var det å vente på været. 5. juni var det klart for take off – og den gikk bra. Dahl og Wisting sirklet over «Maud» og konstaterte at alle konturene på den trampede landingsbanen ble borte i isluften ovenfra. Så landingen var mer hell enn forstand. Dette gjentok seg ved neste flyging. Ved det tredje forsøket, 22. juni, tok skiene imidlertid nedi en liten vanndam på rullebanen under take off. Flyet ble stående med halen i været. Flygerne krøp uskadd ut av vraket, for vrak var det blitt.39 Men etter fjorten dagers reparasjonsarbeid – «fullstendig uten reservedeler» – var Dahl

234

flukten

Var det mulig å fly over Nordpolen i 1923? «Kristine», flyet som skulle gjøre rekognoseringstokter fra «Maud», viste seg å være ubrukelig i Arktis.

villig til å ta flyet i luften igjen under forutsetning av at høyere makter holdt sin hånd over dem.40 Denne forutsetningen sviktet dessverre. 16. juli styrtet de mot toppen av en skrugard. Understellet ble slått opp gjennom cockpit’en der Wisting satt. Et par centimeter til ville ha gjort det av med ham. Propellen ble oppfliset til ingenting.41 Denne gang «lar skaden sig ikke udbedre saa planene om geografisk utforskning fra flyvemaskine maa opgis», rapporterte Wisting hjem til ekspedisjonens administrative ledelse i Kristiania.42 Åpenbart var ikke flyet modent til korte observasjonsoppdrag under polarekspedisjoner til og fra baseskip i isen.

– Hva så med flukten over Nordpolen?

Den transpolare fiasko

Det største flyet, med Omdal og Amundsen, var det altså meningen å ta fra Alaska over Nordpolen og ned til Svalbard. Så langt drivstoffet rakk, rett nok.

Det er uklart hvor lenge Amundsen hadde planlagt å bruke fly på en ekspedisjon tvers over polhavet. Som vanlig holdt han sine kort tett til brystet.

Og i dette tilfelle kunne det være gode grunner for å gjøre det. Selv om flytekno-

amundsen og hans aeronauter

235

logien hadde gjort store framskritt under 1. verdenskrig, var det drøyt å planlegge en ferd flere tusen kilometer over ingenting, uten mulighet til etterfylling av bensin, og uten mulighet til å lande hvis det ble nødvendig. I 1922 røpet han sine planer overfor sin aller nærmeste, broren Leon og da med sin vanlige skuldertrekkende selvfølgelighet. «Du vet, de vil ji noen kroner i kassen åm vi kan bli di første til å fly åver polen.»43 Og pressen var interessert: «Øieblikkelig bør nu abonnementet paa ‘Aftenposten’ fornyes for 2det halvaar 1922! Lørdag er 1ste juli, – da begynder halvaaret, og da begynder ogsaa den tid, hvori man naarsomhelst kan vente nyheder fra Roald Amundsens Nordpolsflyvning.

Aftenposten har sikret sig retten til offentliggjørelsen af alle de første direkte nyheder om denne flyvning ...» 44 Men nå er det ikke helt korrekt at det planlagte toktet var «blottet for sikkerhetsmarginer», som det heter i litteraturen.45 Amundsen var fullt på det rene med at flyteknologien anno 1923 var slik at flukt tvers over polhavet og til Svalbard var et høyst usikkert forehavende. Derfor lastet han inn i flyet både slede og kajakk til det han kalte den siste del av ferden, nemlig fra Nordpolen til Svalbard.46 Denne siste del av ekspedisjonen kunne dermed omgjøres til en tradisjonell polarekspedisjon. Hans økonomiske støttespiller, den danskamerikanske skipsmekler Haakon Hammer, hadde også fått Junkers-verkene til å sende en mindre flyekspedisjon til pakkisen nord for Svalbard for å legge ut depoter der. Leon hadde fått norske myndigheter med på en sikringsekspedisjon på Svalbard blant annet ved å stasjonere marinefartøyet «Farm» der med to aeroplaner. Som om dette ikke skulle være nok, innfant også Tryggve Gran seg på Svalbard i 1923 for å planlegge sin egen nordpolflyging i konkurranse med Amundsen.47 Amundsen og Omdal losset sitt fly i den lille landsbyen Wainwright, vest for Point Barrow, høsten 1922. De fastsatte avgangstiden til 20. juni 1923.

11. mai foretok Omdal prøveflyging. Han fikk flyet i luften. Det i seg selv var ingen liten prestasjon etter at det hadde ligget nedpakket i kasser en lang, arktisk vinter. Men det havarerte under landingen – riktignok uten at Omdal satte livet til. «Etter dette har jei lite håp åm noen flyvning. De hele synes å være lapværk …», sukket Amundsen til dagboken.48 Det kunne se sånn ut da akselen brakk under et nytt forsøk 10. juni.49 På toppen av det hele hadde hans økonomiske støttespiller Hammer mer eller mindre ført ham på konkursens rand. Og hva enda verre var: Pressen vendte seg mot ham. Aftenposten stilte spørsmål om nervene hadde sviktet ham?50 Dagbladet karakteriserte den store Junkers-maskinen, som skulle ha ført ham og Omdal til Nordpolen og Svalbard, som en selvmordsmaskin.51 Det ble hevdet at flyturen var en desperat idé som han hadde grepet til på grunn av alle problemene med «Maud», men som de sakkyndige hele tiden hadde vært skeptiske til.52 Arnulf Øverland latterliggjorde hele foretaket. Siden Amundsen hadde funnet ut at det var kaldt på Sydpolen

236

flukten

Amundsens «Maud»-ekspedisjon ble kritisert og latterliggjort i pressen. Var flyforsøket et siste desperat forsøk på å stoppe kritikken?

ved å gjøre vitenskapelige målinger med termometer, ville han nå finne ut om det samme gjaldt for Nordpolen. Nordpolen var riktignok oppdaget, men det var vel ikke noe i veien for å oppdage den to ganger? Amundsen hadde nemlig også oppdaget statskassen, som han gjerne ville ha et par millioner av: «Lad os da allikevel endnu en gang – syvende og sidste gang – bevilge ham penger.

Lad os bevilge penger til et rummelig og komfortabelt isskap med en solid og forsvarlig laas. Sæt ham ind der. Og lad saa den gale mand faa det saa koldt, som han trænger det!»54 Odd Dahl mente, iallfall i ettertid, at flyging i disse strøk med datidens teknologi var temmelig sjansebetont. En eventuell nødlanding vurderte han som så hasardiøs at han ikke så noen hensikt i å søke seg ut egnede nødlandingsplasser.55 Men Amundsens to flyforsøk i 1923 var viktige. De knyttet sammen et nettverk av flygere. Selv om Dahl forlot kretsen av Amundsens teknikere, ble Omdal den flykyndige kjerne som kunne tiltrekke seg – og tiltrakk seg – nye flygere i det lille miljøet som fantes i Norge på dette feltet i begynnelsen av 1920-årene. Hjalmar Riiser-Larsen var en av dem. Han tjenestegjorde i det administrative apparatet hos Leon i 1922/23.

1923-eksperimentene var heller ikke utelukkende mislykte fra en snever flyteknologisk synsvinkel. Selv om Amundsens transpolare flukt ble innstilt i og med at Omdal styrtet allerede under starten, gjennomførte støtteapparatet på Svalbard en stor fotografisk ekspedisjon på øygruppen. Depottoktets sjef, den sveitsiske flyløytnant Walter Mittelholzer, gjorde også et forsøk på å fly nordover til polen denne veien; han kom til 83° nord før maskinhavari tvang ham til å snu.56 Men det var jo ingen liten prestasjon. Mittelholzers fotograferingsekspedisjon viste iallfall at flyging var mulig som en tilnærmet regulær virksomhet i Arktis.57 Og det var svært viktig i seg selv.

Omdal og Dahl var de første norske flygerne i Arktis’ historie med utdanning og standardiserte flysertifikater i lommen. Deres medvirkning til Amundsens polarflygning innvarsler overgangen til den profesjonelle tidsalder i polarflygingens historie.

Også den sosiale delen av Amundsens nordpolekspedisjon i 1923 gikk dårlig.

Flygeren Odd Dahl, som stod under Wistings kommando på «Maud» i 1923, men samtidig representerte det høyteknologiske og kompetente, ergret seg iallfall så mye over Wistings nedlatende holdninger mot ham i begynnelsen at Amundsen måtte gå imellom. Deretter bedret forholdet seg noe.58 Men selv på sin alders høst beskrev Dahl både ham og Amundsen som autoritære og ubehagelige personer. Amundsen skulle man overhodet ikke snakke til før han fant det for godt å henvende seg til en. Underoffiseren Wisting førte en militær stil under måltidene på «Maud». «Da lå der en trykkende taushet over bordet inntil Wisting utløste spenningen med et ‘vær så god’.» Tiltaleformen

238

flukten

var De i arbeidstid som i fritid.59 Først etter at ekspedisjonsmedlemmene tok avskjed med hverandre etter 3 1/2 år sammen på den lille skuten, foreslo Dahls nærmeste foresatte, Harald U. Sverdrup, at de to skulle bli dus.60 Den stive omgangsformen hadde nå sine positive sider, legger Odd Dahl til. Den bidrog til «å holde vårt lille mannssamfunn fritt for større gnisninger».

Denne «etikette og høflighet som ved et fransk hof» forebygde rivninger som kunne oppstå når følelsene kom åpent opp i dagen.61

Med fly mot Nordpolen

Amundsens gjennomseiling av Nordvestpassasjen og erobring av Sydpolen hadde gjort ham til en internasjonal berømthet. Fiaskoene med «Maud» førte til et brutalt stemningsskifte. Avisene hånte ham. Flygerkonkurrenten Tryggve Gran beskyldte ham for å ha stolt for mye på hellet i stedet for den nitide forberedelse han var kjent for.62 Ærekjær som han var, virket ikke kritikken lammende, snarere tvert imot.

Allerede 18. september 1923 var han i gang med planleggingen av nye framstøt mot Polhavet og Nordpolen. Med Haakon Hammer som garantist bestilte han to – senere tre – tyske Dornier-Wal sjøfly, bygget på lisens i Italia som følge av Versailles-traktaten. Leon rekrutterte flygere. Det ble inngått avtaler med en amerikaner, tre italienere, en journalist, en fotograf samt nordmennene Riiser-Larsen, Dietrichson og Omdal.63 De sistnevnte drog til Italia for å overvåke byggingen av flyene. Amundsen drog samme sted «i reklameøiemed».64 Han møtte Mussolini 7. april 1924.65 Det nye flygerteamet ble rekruttert med utgangspunkt i Hjalmar Riiser-Larsen (1890–1965). Han overtok i disse årene Sem-Jacobsens rolle som sentralfigur i det lille norske flygermiljøet. Han var utdannet på marinens første flyskolekull allerede i 1915, tok senere tilleggsutdanning som luftskipsfører i England, og hadde vært instruktør for Leif Ragnar Dietrichson (1890–1928) og Finn Lützow-Holm (1890–1950). Både Riiser-Larsen og Dietrichson hadde vært involvert i nordpolflygingen i 1923, Riiser-Larsen som teknisk rådgiver hos Leon, Dietrichson som flyger på Svalbard-partiet.66 Riiser-Larsen var både flyteknisk frontfigur og en ledende skikkelse i Norsk Luftseiladsforening. Fra 1919 satt han i styret sammen med redaktør Rolf Thommessen i Tidens Tegn.67 Det la til rette for en sterk allianse mellom polareventyrerne og pressen. Den endte med at styret i Norsk Luftseiladsforening vedtok et forslag fra Roald Amundsen – formidlet av Riiser-Larsen – om en «polflyvning arrangert av N.L.»68 Det offisielle målet var en rekognosering opp til Nordpolen som forberedelse for en «kommende transpolarflukt».

amundsen og hans aeronauter

239

Amundsen og en reddende engel med stor farsarv, Lincoln Ellsworth.

Bakgrunnen for at Luftseiladsforeningen adopterte Amundsen og hans planer var altså delvis god personkjemi mellom Riiser-Larsen, Thommessen og de andre flyentusiastene i foreningen. Men det hjalp også at Hammer hadde mislykkes med finansieringen av de tyske flybåtene. Det fikk Amundsen til å bryte forbindelsen med sin administrative gode ånd, Leon, som hadde advart ham mot Hammer.69 Dermed ble det behov for et nytt administrativt støtteapparat, og helst alternative finansieringskilder. Dette behovet ble akutt da Amundsen ble slått personlig konkurs midt oppe i det dramatiske bruddet med sin bror. Men her – på økonomiens område – var det tvilsomt om en norsk lobbyforening hadde finansiell rygg til å reise ham opp igjen. Dypt deprimert drog han til USA på foredragsturné.

Der traff han Lincoln Ellsworth. Rettere sagt: Ellsworth traff ham. Et under som snudde alt på hodet.

Amundsen var i New York for å forsøke å skrape sammen så pass mye penger på sine foredrag at han kunne betale ut lønn til mannskapet på «Maud». Innerst inne lekte han med tanken på å stikke av fra konkursen og de hånlige presseoppslagene hjemme samt – kanskje – fra kompliserte kjærlighetsforhold til sine gifte venninner.70 Men da var det – 8. oktober 1924 – at Ellsworth ringte og bad om å få være med ham på nordpolferd på egen bekostning. Han påstod å ha framført samme bønn for Amundsen i Paris under 1. verdenskrig, da han

240

flukten

hadde tjenestegjort ved de alliertes flystyrker. Amundsen noterte begeistret om sin nye mesén: «Han ær strålenne. Hans far skal være svært rik & kan lettvint betale hele musikken.»71 Lincoln Ellsworth (1880–1951) var 44 år da han oppsøkte Amundsen i New York. Han har fått et heller dårlig ettermæle i litteraturen som forvent overklassegutt uten selvstendige evner som polarforsker.72 Og han hadde en bekymringsløs start i livet. Hans far var styrtrik gruvemillionær med egen by – Ellsworth, Pennsylvania –, Chicagos første skyskraper, samt eget slott ved Firenze m.m.73 Sønnen hadde på ingen måte sagt nei til farens penger. Men han hadde skapt seg et eget liv ved siden av. Han var utdannet landmåler og hadde arbeidet som ingeniør på flere jernbaneanlegg i villmarken i Canada og USA. Han hadde deltatt på en geologisk ekspedisjon i Andesfjellene, og vært medlem av en polarekspedisjon som skulle lete etter det mystiske Crocker Land mellom Alaska og Grønland (ekspedisjonslederen døde før de kom av gårde, og Crocker Land viste seg senere å være ikke-eksisterende). Og han hadde levd blant indianere, så han visste hva villmarksliv var.74 Ellsworth var selve prototypen på det 20. århundres moderne, velhavende mann. Teknologiorientert ingeniør. Og samtidig en dyrker av det ville, uberørte, romantiske, opphavelige, farefulle. Imponert av og tiltrukket av de maskuline forbilder, både de urbant livsnytende og villmarkens hardhauser. «Jeg er en helte-dyrker,» erklærte han ærlig. Han kom til å sette Amundsen høyt. Han beundret den ultramandige storviltjeger og president Theodore Roosevelt. Den tredje av hans helter var den legendariske sheriff fra det ville vesten, Wyatt Earp (1849–1929), en myteomspunnet revolvermann med debut som lovens skarptskytende håndhever i kvegbyen Ellsworth, Kansas, en gang i 1870-årene. «Av dem har Wyatt Earp øvd den største innflytelse på mig.»75 Earp var en slik hardbarket helt som Ellsworth gjerne ville være, sier en av hans biografer, men som han ikke var. Han ble ofte karakterisert som svak, lunefull og endog «lovable».76 Nettopp derfor var det han beundret Earp, den harde, besluttsomme, og Amundsen, som han reddet fra nok en fiasko.

Ellsworth tilbød seg uten videre å betale 2000 dollar for å få bli med på polflyging, men håpet å kunne framskaffe mer fra seniors sareptakrukke.

«Muliens blir de noe,» noterte Amundsen håpefullt. Og selv om den gamle Ellsworth ikke var like «lovable» som sin sønn, lot han seg overtale til å sette sin arving i stand til å delta i det som kunne fortone seg som en selvmordsekspedisjon. Men først etter at han hadde fått sønnen til å love å oppgi tobakken!

Under denne ene forutsetning fikk Amundsen disponere 90.000 dollar til den planlagte ekspedisjonen.77 Amundsen instruerte prompte Riiser-Larsen om å «bestille di 2 aeroplaner».

Nye forsøk fra Ellsworth senior på å vri seg ut av den skriftlige avtalen gikk ikke Amundsen med på, heller ikke da Ellsworth junior var inne på tanken om at

amundsen og hans aeronauter

241

Nordpol-flygingen var litt i tøffeste laget.78 Resten, dvs. fullfinansieringen av «den kommende transpolarflukt» Svalbard-Alaska, fikk han norske midler til, offentlige og i form av pressekontrakter, godt hjulpet av det administrative apparatet til den foreningen som hadde tatt ham under sine vinger: Norsk Luftseiladsforening.

Norge iverksatte Svalbardtraktaten nettopp da Amundsen-Ellsworths flyekspedisjon skulle sette av sted. I august 1925 ble således Svalbard norsk. Det må ha hatt en viss betydning for å få ekspedisjonen økonomisk i havn på hjemmebane. For, som Hammer hadde sagt en gang – og han var forretningsmann: Nasjonale følelser «lader Pengene rulle bedre».79 Amundsen unnlot ikke å gjøre offentligheten oppmerksom på at hans hensikt var å utforske det han kalte den «norske del [av] polhavet».80 Riiser-Larsen og Dietrichson ble nok en gang sendt til Italia. Som sist ble Dornier-Wal-flyet foretrukket. Det var som skreddersydd for polarflyging.

Undersiden var konstruert som en båt. Men i stedet for flottører under vingene, som skulle stabilisere maskinen når den lå i vannet og hindre at vingene ble skadd av bølgene, var det montert en kort stubbevinge helt innerst på hver side av flykroppen, en vinge som ikke ville falle av og heller ikke bli utsatt for disintegrerende slag og skader. Dermed kunne wal’ene lande på buken både på vann, is og snø uten at vingene brakk hvis en flottør ble slått av. Skroget var av duraluminium: Det var ikke bare sterkt, men også elastisk, slik at et slag mot isskruene ville få det til å gi etter. Hvert fly var utstyrt med to 350 hestekrefters Rolls-Royce-motorer som var satt opp i tandem – den ene trakk og den andre skjøv.81 Og ved at de tok to fly med seg hadde de også dobbelt så mye drivstoff. For å få plass til litt ekstra, droppet de radio – det gav etter Riiser-Larsens anslag plass til 120 kg bensin, «en betydelig større sikkerhet» enn tidens trådløse kommunikasjonsteknologi.82 Posisjonsbestemmelse ut over ca. 160 kilometer fra et fly var usikker i de dager.

Dornier-flyene var beregnet på en normal besetning på tre: en observatør, piloten og mekanikeren.83 I tillegg til Ellsworth trengte de dermed en mekaniker til. Riiser-Larsen foreslo «en av de to tyske fra Pisa».84 Slik ble det.

Som ofte i polarhistorien var det konkurrenter. Riiser-Larsen visste om fire: en fransk flyekspedisjon (Payer), en islandsk soloflyger (Grotvir Algarsson) og en amerikansk luftskipsekspedisjon. Samtlige planla flyekspedisjoner til Nordpolen. «Hvor alvorlig vore konkurrenter er vet jeg desværre ikke, men av hensyn til at vi skal og må være først har vi ikke lov til å ta dem andet end alvorlig og indrætte os derefter.»85 Også av en annen grunn hastet det med å komme i gang. Fram til september 1927 er det registrert at 23 menn og tre kvinner mistet livet i forsøk på å fly over Atlanterhavet og Stillehavet. Flykonkurranser var simpelthen for farlige.

242

flukten

Et svært apparat var engasjert for å montere de to Dornier-Wal-flyene «N 24» og «N 25» i Ny-Ålesund.

Flere land syslet med tanken om å forby dem.86 Det brant et dobbelt lys for Amundsens nordpolekspedisjon i 1925.

13. april 1925 var alle – også flyene – på plass i Ny-Ålesund etter en stormfull overfart fra Tromsø. Det var den første helt profesjonelle nordpolekspedisjon med spesialkompetanse på alle områder. Blant de om lag 30 mann som kom med de to skipene fra Tromsø var det flygere, mekanikere, meteorologer, pressefolk, osv.87 Tromsø-apotekeren Fritz Zapffe, Amundsens største beundrer, hadde for eksempel ansvaret for å komponere den rette dietten i tillegg til å koordinere forberedelsene til flygingen i sin egenskap av materialforvalter. Meteorologene hadde ansvaret for å finne det rette tidspunkt for take off. Men det var flygerne som bestemte hvor de skulle fly.

En av de siste dagene i april røpet Amundsen for Dietrichson og RiiserLarsen at han og Ellsworth hadde inngått en hemmelig pakt om å ta den ene av de to maskinene videre fra polen til Alaska i stedet for å returnere til Svalbard.

«Dette ble møtt med en absolutt motstann fra RL, dels fra D. Resultatet ble at jei måtte åpji de,» noterte Roald Amundsen i sin dagbok, ikke uten bitterhet.88 Han var ikke, som under sine tidligere ekspedisjoner, toktets reelle leder, har det vært hevdet. Han var blitt nestleder under Riiser-Larsen, ifølge Tor Bomann-Larsen.89 Kanskje er det å undervurdere Amundsens mentale makt over sine menn. Likevel er det et slående eksempel på polarekspedisjonenes forvandling fra det individbaserte slit til det storskalige høyteknologiforetak at Amundsen måtte gi opp sitt forsett om å forandre spillereglene midt i spillet – slik han hadde gjort i 1910 ved å sette kursen mot Sydpolen i stedet til Nordpolen. Årsaken var enkel i Amundsens eget språk: «kan ikke fly alene.»90 Han innså dét.

18. mai stod de to flymaskinene, «N 24» og «N 25», fulle med drivstoff og forsyninger for 30 dager med utstyr til eventuelt å ta seg hjem igjen – eller til Grønland – med ski, slede og kajakk hvis det skulle vise seg nødvendig.

21. mai gav meteorologene klarsignal. De seks flygerne inntok sine plasser.

Så tok de av kl. 1715 med Nordpolen som destinasjon,91 1200 kilometer rett nordover: «N 25» med navigatør: Roald Amundsen, fører: Riiser-Larsen, og mekaniker: Karl Feucht. «N 24» hadde Ellsworth som navigatør, Dietrichson som fører og Omdal som mekaniker.

Skroget i «N 24» sprakk under take off. Som Zapffe noterte fra tilskuerplass, «å la seg stoppe var nu ikke i overensstemmelse med Dietrichsons natur.

Dristig til det forvovne lot han det stå til og gav sig en god skjebne i vold.»92

Mannen og hans maskin: Roald Amundsen og Dornier-Wal-flyet «N 24» før avgang i Ny-Ålesund.

244

flukten

Det gikk bra i åtte timer. Halvparten av bensinen var gått med. De skulle etter beregningene være nokså nær polpunktet. «N 25» med Riiser-Larsen bak spakene gikk inn for landing for å gjøre en nøyaktig observasjon. På veien ned sviktet en av motorene «og forandret den hele situasjon», konstaterte Amundsen.93 Nødlanding var nødvendig. De måtte ta til takke med nærmeste råk, omgitt av skarpe skrugarder på alle sider. Og de kom ned. Riiser-Larsen var «fullstendig kold – uberørt», skriver Amundsen med skrekkblandet – det må man vel si – ærbødighet.94 «N 24» fulgte etter.

Leif Dietrichson var fullt klar over at riften han hadde fått i skroget under take off var så stor at flyet ville ta inn vann straks han landet og bli ødelagt, eventuelt havarere. Men ned måtte han, og ned kom han. Rett nok noen kilometer unna «N 25». Og med ødelagt fly.

Ved «N 25» målte de posisjonen til 87° 44’ N, 10° 20’ V, vel 250 kilometer fra polpunktet. Det var en mager trøst at bare Peary hadde vært nærmere.95 Dessuten tok det noen dager før de fikk kontakt med «N 24». Og gjenforening var ingen selvfølge selv om den fysiske avstanden ikke var stor. Temperaturen var på –15° C, men dessverre stigende. Det betydde sørpe, livsfarlig med tanke på forflytning. Selv uten sørpen var det forferdelig anstrengende å klyve over enorme skigarder med full oppakning, padle over store åpne råker, bakse seg gjennom halvråtten is. Dietrichson og Omdal var ved en anledning en hårsbredd fra drukningsdøden. Ellsworth fikk bevise sitt mannsmot ved å hale dem opp fra isvannet. Først etter fem dager, 26. mai, nådde de sine kamerater på «N 25» , utmattet og til dels snøblinde.

Nå fulgte en periode av fysisk og mentalt blodslit for å redde «N 25» opp av vannet, over veldige skrugarder, stadig i fare for at råken skulle knuse Dornierkroppen og tvinge dem til å ta bena fatt med døden som den troligste utgang.

Deretter måtte det bygges en startbane på isen, en «arktisk vei», som Ellsworth kalte den, bestående av is og snø i stedet for grus og sement, men med en bæreevne for et fly med 20 meters vingespenn.96 De måtte greie seg med skrøpelige treskuffer, tollekniver og skistaver. Men isen var jo i stadig bevegelse. Så hver dag ble det mer eller mindre som å begynne forfra og bygge over eller ta seg rundt nye råker. Det ble et sisyfos-arbeid, som ubønnhørlig tappet dem for krefter uten at de fikk påfyll av tilstrekkelige næringsstoffer. Tvert imot skar Amundsen ned matrasjonene med tanke på at oppholdet i isødet kunne bli langvarig.

Amundsen organiserte livet i håpløsheten etter den vanlige mal for polare ekspedisjoner. Første bud var faste rutiner. Han delte døgnet opp i arbeidsøkter, spisepauser, røkepauser, hvile og revelje. Men de var i grenselandet for selve livet, her var ikke engang sel å se. De faste rutinene kunne knapt dekke over hvor håpløst det var. Den tause, staute Riiser-Larsen var seg det bevisst: «Jeg

246

flukten

En håpløs posisjon: 87 grader 43 minutter nord. Ett fly er ødelagt. Ett fungerer, men mangler rullebane.

vil ikke bli her og dø.»97 De beveget seg med farlig hurtighet i retning depressiv motløshet og apati.

Den tyske mekanikeren Feucht ble først, ser det ut for, overveldet av den svarte motløshet, et tungsinn som varte ved til og med etter at de kom i sikkerhet igjen. En mann som hadde sett de fleste redsler som krigsflyger under 1. verdenskrig og som så visst ikke manglet mot. Feuchts sammenbrudd skapte en kjedereaksjon av panikkaktig aggresjon.

Amundsen ble rasende da Feucht sølte litt tobakk på bakken under en røkepause.98 Til Ellsworth sa han at Feucht gjorde det med vilje for å irritere de andre.99 Ellsworth forteller selv hvordan det gikk ham «forferdelig på nervene» at Feucht spilte noen smuler av kjeksrasjonene, og hvordan han frydet seg over at han hadde fått mer å spise enn Feucht da denne ikke hadde greid – eller orket – å følge den rituelle regel at smulene skulle fanges opp i hånden hvoretter man kunne slikke dem i seg slik at intet livgivende milligram gikk til spille. Selv da Ellsworth mange år senere skrev ned disse erindringene, irriterte det ham voldsomt å tenke på at Feucht i sin depressive tilstand neppe engang hadde lagt merke til kameratenes demonstrative smuleslikking.100 Men – det kunne han heller ikke glemme – så nedkalte også Ellsworth de andres irritasjon over seg. Amundsen glefset til ham om morgenen: «Hvad er det De sukker så for i søvne, Ellsworth? […] De holder mig våken med det.» Ellsworth ble stum av skam.101 Det maskuline ferniss av stoisk ro og selvkontroll var i ferd med å smuldre opp på 87o nord i 1925.

I slutten av mai satte de seg en frist, 15. juni. Den dagen skulle den enkelte

amundsen og hans aeronauter

247

stilles fritt til å forsøke å ta seg til land til fots og med kajakk eller vente på en eventuell hjelpeekspedisjon som kanskje ville oppdage ham. Ekspedisjonen var vel mer eller mindre fortapt når man ser realistisk på det.102 Da snudde det.

Den løsningen som til slutt satte dem i stand til å plane ut en startplass, var det visstnok Omdal som kom på. Det var 11. juni. Karene var så trette, sultne og mentalt nedkjørte at de stod bare der og måpte på den arktiske veien sin, som isen med den største sannsynlighet ville bryte sønder neste natt. Da fikk Omdal det for seg at det var lettere å trampe flat en startbane enn å slite seg fordervet med å flytte is og snø med håndmakt. «Efter middag begynte vi så vårt store tråkkearbeide. Fot for fot av banen blev nu tråkket, og den bløte, våte sne omdannet til et kompakt underlag.»103 15. juni, dagen de hadde satt som siste frist, ble banen definert som ferdig.

Mannskapet fra de to maskinene ble stuet sammen i den ene – «N 25». Noen få meter foran flyet var det en sprekk som når som helst kunne bryte opp isen.

200 meter lenger borte var det en to fot bred revne fylt med is og slaps. Flaket de skulle starte fra, sluttet i en tre meter bred råk som også kunne sette en stopper for alt. På den annen side: De hadde en 500 meter lang startbane – det burde gå.

Riiser-Larsen startet kl. 1030. Det ristet og skaket. Roald Amundsen kunne ikke holde tilbake et hvin av begeistret forundring i sin reiserapport: «Det var som N 25 forstod situasjonen.»104 De kom seg i luften. De kom tilbake til Svalbards nordlige kyster. Der kom en ishavsskute forbi, «Nordlys» av Balsfjord, også kjent under sitt senere navn, «Sjøliv». Skipperen, Nils Nilsen, hadde fortrukket til lugaren da han hørte førsteskytter Henrik Nilsa «som påkalte både den ene og den annen makt for nu var det noe djevelskap på ferde». De så noe ubestemmelig. Nilsen mente det måtte være en flymaskin, men i så fall en italiensk sådan: «så svarte var de». Så gjenkjente de Amundsens ørnenese.105 «N 25» ble transportert til Horten som en nasjonal skatt. Derfra deltok flyet i den enorme folkefesten som feiret nordpolfarernes mirakuløse gjenkomst.106 Tidens Tegn hilste dem med bekjennelsen: «Men føltes engstelsen for en av vort lands store sønner og hans unge følge helt personlig, som mænd vi holder av, saa blander det sig i glæden idag en stolt national følelse. Paany gaar norske navn med ære over verden.»107 De hadde ikke nådd polen, men de hadde flydd lenger nord enn noen før dem. På basis både av optiske og hydrologiske observasjoner kunne de fastslå at det ikke var land i området mellom Nordpolen og Svalbard.108 Og kreftene de hadde brukt for til syvende og sist å få «N 25» på vingene viste to ting: at flyteknologien var anvendelig i disse ugjestmilde strøk; men samtidig at tiden ikke var ute for den klassiske polare kardinaldyd, nemlig kombinasjonen av muskelkraft og fantasi.

248

flukten

Journalist Fredrik Ramm heiser Tidens Tegn-vimpelen ombord i «Ægir» på vei til Svalbard.

Polarflyving var godt stoff for pressen. Med trådløs telegrafi kunne journalistene gi avisleserne ferske nyheter fra begivenhetenes sentrum.

Ekspertene var imidlertid ikke imponert over Amundsens siste triumf. The Geographical Journal betegnet den polare flygingen til 87° nord som resultatet av mot og godt mekanikerhåndverk. Men mest av alt var ferden «a story of astonishingly good fortune». Flyet hadde vist seg uegnet i polare strøk fordi det var så sjansebetont å få det på vingene igjen hvis man måtte lande. Hovedkonklusjonen var at «it gives little encouragement to Arctic explorers to repeat the adventure».109 Roald Amundsen ble med andre ord dømt useriøs av de britiske geografiviterne. For i vitenskapen teller ikke mirakler.

Men Amundsen var ikke forsker for sine menn. Da de satt sammen i dampbadet i Ny-Ålesund dagen etter ankomsten dit med «Nordlys», observerte apoteker Zapffe: «Denne store, ubeskrivelige glede formet oss alle til en broderkrets, hvor hjertene slo varmt mot hverandre og gjorde det hele til et minne vi aldri vil glemme.»110 Slik var det også på alle festene. Journalist Fredrik Ramm i Tidens Tegn, som hadde vært med på basepartiet i Ny-Ålesund, skrev en liten lapp til Riiser-Larsen etter en aften i Oslo denne praktfulle sommeren for norsk polarflyging:

amundsen og hans aeronauter

249

Jeg gikk litt fort i aften, men kunde ikke andet. Skulle jeg sagt dere farvel hver især hadde jeg ikke kunne beherske mig for disse dagene siden dere kom har været slike at jeg knapt vet hvordan jeg er kommet gjennem dem.

Jeg ber dig bare tro en ting at en større glæde end da jeg saa dere alle den kvelden har jeg ikke hat, og Gud velsigne dere alle. Din Fredrik Ramm.111 Slik endte polarflygingen i 1925 med et brorskap som holdt slik av hverandre at det nesten ikke var til å holde ut.

Det feirede flyet, «N 25», fikk for øvrig en sørgelig skjebne. Det ble utstilt på Dornier-museet nær München sammen med en nesten komplett kolleksjon av Dornier-Wal-produkter. Der ble det bombet av Royal Air Force under 2. verdenskrig.112

Luftskipet «Norge»

«Tiden var den viktigste dimensjon i Roald Amundsens oppdagelser,» sier Tor Bomann-Larsen. «Han fryktet alltid konkurrenter, metoden var ikke avgjørende, heller ikke sikkerheten, det avgjørende var å komme først.»113 Etter fiaskoen i 1925 kom Dornier-Wal-fabrikken raskt med tilbud om et kjempefly til et nytt forsøk.114 Men to mislykte flyekspedisjoner var nok. Ikke slik å forstå at Amundsen hadde lagt på hyllen sine planer om å komme til Nordpolen via luften. Allerede under oppholdet på isen i 1925 hadde han fått klarsignal fra sin hovedsponsor Ellsworth samt sin viktigste aeronautiske rådgiver, Riiser-Larsen, om et nytt forsøk – men denne gang med «den styrbare ballong» i stedet for fly, luftskipet, altså.115 – Spørsmålet etter redningen i 1925 var i grunnen bare hvilken luftskipsprodusent man skulle velge.

Det stod mellom to nasjoner og to menn, den talentfulle elektroingeniør og oberst Umberto Nobile (1885–1987), Italia, og den tyske Graf Zeppelin (1838–1917). Den siste var jo det aller største europeiske navn på dette området og den som hadde utviklet luftskipet til det eneste transportsystem i luften med stor nok kapasitet til at det var kommersielt lønnsomt for regulær passasjerflyging.116 Den første hadde imidlertid konstruert et luftskip som hadde noen vesentlige fortrinn fra polarflygingens synsvinkel.

Zeppelinerne bestod av liggende ballonger, holdt på plass av et stivt – «rigid» aluminiumshylster. Nobile hadde utstyrt sin luftskipsmodell med aluminiumsskall bare i endene – halvstive eller «semirigide».117 Han hadde nemlig kommet til at aluminiumsskipene var mer sårbare for havari i lavtrykksvær samt at de gav lettere etter for harde vindkast enn de bløte semirigide luftskipene. Mens

250

flukten

de stive ville bli smadret i hard vind, ville halvstive luftskip bare bli kastet rundt i vinden uten å bli ødelagt.118 Det var jo et poeng med tanke på polarområdenes skiftende vær.

Dertil kom prisen. Et italiensk luftskip kom opp i to millioner kroner.

En tysk zeppeliner fikk man neppe for mindre enn 10 millioner.119 I realiteten ble prisen på det italienske skipet enda lavere. For i likhet med Dornier-Walfabrikken hadde også Nobile både teknologisk-innovative og kommersielle motiver for å stille sine luftfartøyer til Amundsens disposisjon. Hans første luftskip hadde havarert i USA i 1922. Hans andre, «N 1», hadde heller ikke vært noen suksess, da Amundsen kom og ville kjøpe det.120 Mussolini var naturligvis også positivt innstilt da Amundsen meldte sin interesse for å ta et italiensk luftskip over Nordpolen og over til Alaska.121 Etter forhandlinger ble prisen for «N 1» satt til 75.000 dollar pluss 10.000 i lønn til piloten, samt opsjon på italiensk hjemkjøp for 36.000 dollar hvis det var uskadd etter bruk.122 Og luftskipets konstruktør, Nobile, ville attpåtil delta på ferden.

Den totale kostnaden for en luftskipsferd med mannskap, fortøyningsmaster og hangarer ville bli mange ganger dette beløpet. Men nå døde Ellsworths far i 1925.123 Dermed fikk Ellsworth jr. råderetten over hele den amerikanske gruveformuen.

Under hemmelighold i Oslo ble det enighet om at Nobile skulle framskaffe halvparten av mannskapet. Resten skulle være norsk. Ferden skulle skje i mai 1926. Etter intrikate forhandlinger med Norsk Luftseiladsforening, Amundsen, Nobile og Mussolini, som selv var statsråd for det italienske flyvåpenet, ble det besluttet at Luftseiladsforeningen skulle ta det administrative og økonomiske ansvaret for ekspedisjonen dersom Ellsworth framskaffet 90.000 dollar, et beløp som senere ble økt til 100.000. Det resterende finansieringsbehovet ble dekket inn vesentlig ved pressekontrakter. Luftskipet skulle gå under norsk flagg og bære navnet «Norge». Avtalen ble undertegnet 9. september.124 De nasjonale markeringsbehovene synes å ha vært svært følelige for alle parter under forhandlingene. Under overtakelsesseremonien 29. mars 1926 kom det således krav om at Nobiles navn måtte være med på ekspedisjonens offisielle navn: «Av politiske grunner», som Luftseiladsforeningens forhandler, Rolf Thommessen, sa. Amundsen ser ut til å ha vært uinteressert i denne detaljen. Ellsworth samtykket derfor i at den offisielle betegnelsen ble «AmundsenEllsworth-Nobile Transpolar Flight».125 Det skulle han ikke ha gjort. For nå bråvåknet Amundsen. Og skjelte ut Ellsworth for å ha sovet under forhandlingsinnspurten og gitt etter for italienernes krav om synliggjøring av sin deltakelse. Amundsen bruste så pass opp overfor Ellsworth at denne søkte tilflukt på sitt hotellrom, talte med Amundsen via stedfortredende tredjemann, og var så fortvilet over Amundsens «ubendige

amundsen og hans aeronauter

251

«Norge»-ekspedisjonen var et prestisjeprosjekt – også for italiensk teknologi og dermed for den italienske krigsmakten. Fra overtakelsesseremonien for «Norge». Rolf Thommessen ser på Mussolini, mens diktatoren ser på fotografen.

raseri» at han ser ut til å ha vært på sammenbruddets rand.126 Det er altså grunn til å notere seg at den personkjemiske eksplosjonen som «Norge»-ferden senere ble så beryktet for, mellom Amundsen og Nobile, ikke slo på langt nær så store gnister under forberedelsen til ferden som de raseriutbruddene som ble Ellsworth til del.

Nobile satte 16 deltakere som maksimum på luftskipsferden.127 I prinsippet ble de to parter, nordmennene og italienerne, enige om en likelig nasjonal fordeling. Den videre diskusjonen ble forvansket av at tre av dem, Amundsen, Ellsworth og Nobile, ikke var gjenstand for debatt. Av de 13 plassene som deretter gjenstod gikk én til en svensk meteorolog, Malmberg, altså en fagmann hvis nasjonalitet ikke var av interesse. De tolv resterende ble fordelt mellom italienske og norske fagfolk slik at italienerne dekket det meste av mekanikerog driftspersonalet og nordmennene bekledde navigasjons-, telegraf- og kommunikasjonsstillingene inkludert pressetjenesten. Journalist Ramm fikk bli med for å fôre pressesyndikatene og dermed sikre en vesentlig del av finansieringen. Omdal, Riiser-Larsen og Wisting var selvsagte kandidater på norsk side i kraft av sin kompetanse og/eller erfaring fra Amundsens tidligere ekspedisjoner. Wisting hadde rett nok ikke deltatt på flyekspedisjonen i 1925, men det var fordi han på det tidspunktet fremdeles satt fast i isen på «Maud». Når Amundsen kalte ham til ny befatning som rormann på luftskipet «Norge», nølte han ikke et øyeblikk med å bli med ham i stedet for å reise hjem til sin familie.

Men det var én som ikke ble med på luftskipsferden med «Norge» i 1926, selv om han fikk tilbudet og selv om han – om noen – elsket eventyret og fremfor alt var en pasjonert flyeventyrer. Det var Dietrichson. Begrunnelsen var «væsentlig familiehensyn».128 Det høres tilforlatelig ut, men det står ikke til troende.

Den virkelige årsaken til at Dietrichson ikke ble med var ganske sikkert den profesjonelle fagmannens indignasjon over at millionærturisten Ellsworth i navnet skulle opptre som «leder av det videnskapelige arbeide og navigatør».129 Det var trolig fagmannen i ham som sa nei til å godkjenne dilettantismen.

Det ble ikke bedre, men mye verre av at Ellsworth – med full pressedekning – hadde fått et lynkurs i navigasjon ved Oslo Sjømannsskole våren 1926.130 Dietrichson reagerte med hele sin faglige selvbevissthet mot at han, med sin makt over flygingen og flymaskinene og på basis av flyfaglig utdanning og eksamen, skulle sidestilles med en ukvalifisert eventyrer, selv om – eller kanskje nettopp fordi denne hadde hatt tittelen navigatør under polflygingen året før.

Amundsen kommenterte Dietrichsons nei som et uttrykk for obsternasighet: «De går umuli an, at han begynner å kritisere bestemmelser tatt i Luftseilasforeningens møte. Gjør han de, er han helt ubrukeli. Disiplin er de første & siste …»131 Slik oppsummerte han de tradisjonelle makt- og ledelsesforhold i polarutforskningen, den maktutøvelse som var basert på hierarki, under- og overord-

amundsen og hans aeronauter

253

Luftskipet «Norge» går inn for landing på Ekebergsletta i Oslo.

ning og rang, ikke primært på kunnskap og kvalifikasjoner. Den gamle tidens naturlige orden var blitt utfordret av en ny basis for makt- og kommandoforhold basert på kompetanse i å forstå maskinene. Muskelkraft var avløst av motorkraft. Slik var det da flygeren Odd Dahl ikke fant seg i sjømannen Wistings kommando i 1923. Slik var bakgrunnen for at Dietrichson og RiiserLarsen stoppet Amundsens og Ellsworths drømmer om å føre dem til Alaska i 1925. Og det er nok forklaringen på at Dietrichson avstod fra tilbudet om et nytt eventyr i 1926 hvis betingelsen var at han skulle bøye hodet for en arkaisk enehersker med uinnskrenket makt til å kalle sine folk eller til å avskjedige dem hvis nå det skulle falle ham inn. Dietrichsons nei i 1926 var dypest sett et forvarsel om at den mannligheten som Amundsen representerte, den som bygde på hierarkisk maktfullkommenhet og ikke på kompetanse, var på vei ut, fordi ekspedisjonene var blitt tekniske systemer, umulige å kontrollere for én enkelt mann.

Flukten over Nordpolen med luftskipet «Norge» var et storskala-prosjekt. Den var et teknisk system, som teknologihistorikerne kaller det med tanke på at flukten var et samspill av teknologi og menn, fagutdannelser – teknikere, flygere og meteorologer – og ikke minst pressen, verdenspressen, som finansieringskilde.132 Ingen av deltakerne var uunnværlige, alle kunne erstattes av andre med

254

flukten

tilsvarende kompetanse. Dimensjonene på det hele var så store at ingen enkeltperson alene kunne overskue dem.

Systemet omfattet for det første Nobiles fabrikker ved Roma. Der ble luksusluftskipet «N 1» ribbet for sovekahytter og kjøkken133 og ombygd og utstyrt med moderne navigasjons- og kommunikasjonsutstyr. Der nede satte Amundsens nærmeste fortrolige, Riiser-Larsen, sammen den norske delen av mannskapet.

Der fikk mannskapet opplæring til å beherske den særegne teknologien som et luftskip består av. Oscar Wisting og flygeren Emil Horgen ble opplært til rormenn. Birger Gottwaldt perfeksjonerte seg som radiomann.134 Oskar Omdal ble maskinist, underlagt sjefsmaskinist Natale Cecioni og sidestilt med ytterligere to italienske maskinister uten at det skapte problemer av noen art.

Ellsworth og Amundsen kom ombord i luftskipet da det kom fram til Ny-Ålesund. De kom til duk og dekket bord. Alt var ferdig tilrettelagt av fagfolkene da luftskipet seilte inn i Kongsfjorden 7. mai etter en perfekt luftferd under Nobiles kommando gjennom hele Europa.

«Norge» var 348 fot langt, gassbeholderne rommet 672.000 kubikkfot flytende hydrogen, det hadde tre tyske Maybach framdriftsmotorer, hver på 230 hestekrefter.135 Det måtte ha en hangar og en fortøyningsmast i NyÅlesund, i tillegg til en fortøyingsmast i Oslo og Vadsø, hvor skipet skulle mellomlande etter å ha krysset seg opp over Europa etter et mønster som var bestemt av hvor det fantes slike basefasiliteter.

«Er det noen jeg tar hatten av for, så er det de karene som vinteren 1925–26 bygde hangaren i Kings Bay,» skriver Riiser-Larsen.136 Han tok ikke av seg hatten for hvem som helst. Norsk Luftseiladsforening engasjerte en av hovedstadens byggmestre, Ferd. Arild, til å bygge hangaren på Svalbard i august 1925.137 Arild var en erfaren entreprenør med den spesielle meritt i sin portefølje at han allerede hadde arktisk byggeerfaring. Han gjøv løs på arbeidet, ansatte 20 anleggsarbeidere blant Oslos mange arbeidsledige, fikk en smie til å levere 11 tonn beslag og bolter, hentet store mengder grovt tømmer fra Sverige på rot, «strekkfisker» fra Hamburg, og et rikelig antall magnesiumbomber til fotografisk dokumentasjon av arbeidet i mørketiden (for salg til avisene) – bare for å nevne noe av det allehånde utstyret som måtte fremskaffes og fraktes opp til Svalbard før isen kom. 22. oktober var alt på plass.

Hangaren ville dekke en tomt på fire mål. Problemet var å få planert et slikt enormt område slik at det stod i water, vel å merke uten maskiner, men med 300 meter dyp tele.

Kullkompaniets sjef ristet på hodet ved synet av Arilds rallarer: «Man driver ikke byggearbeid på Spitsbergen om vinteren.»138 Bare det å dra ledninger fra gruveanleggets aggregat til de enorme lyskasterne var en kjempejobb. Enda verre var det å arbeide med isete tømmer i 30 meters høyde på såpeglatte stillaser i kulde og mørke og mye vind. 19. januar var imidlertid veggkonstruksjonene

amundsen og hans aeronauter

255

ferdig reist i sin fulle høyde. Og 13. februar var hallen fullført: 110 m lang, 30 m høy, 35 m bred – uten ett eneste uhell.

21. april kom Amundsen med sine nærmeste medarbeidere, Ellsworth og Zapffe. Den sistnevnte var som året før materialforvalter; dermed overtok han straks som basens driftssjef med direkte linje til Chefen selv, Roald Amundsen (det var slik man omtalte ham). Noen dager etter kom marinens kommandofartøy «Heimdal», som staten hadde stilt til disposisjon som baseskip, med 20 italienske spesialarbeidere.139 Så, plutselig, om ikke helt uventet, 29. april, dukket den gamle amerikanske damperen «Chantier» opp i Kongsfjorden med Fokkeren «Josephine Ford» samt flygerne Richard E. Byrd og Floyd Bennett.

Byrd og Bennett kom til Ny-Ålesund for å gjennomføre det som Amundsen hadde forsøkt i 1925: å fly til Nordpolen. Det var ikke noe sjokk. Amundsen og Byrd hadde diskutert planene den foregående høsten. Amundsen hadde muligens gjort gode miner til slett spill. Han hadde iallfall sagt at hans mål med luftskipet i 1926 var å fly over Nordpolen og helt til Alaska. Han oppfattet derfor ikke amerikanerne som konkurrenter, iallfall gjentok han dette da de nå dukket opp i hans baseområde. Av samme grunn gav han sine medarbeidere ordre om å bistå Byrd og Bennett ved behov. Det har iallfall vært den offisielle versjonen.140 Men var det slik?

Møtet mellom den amerikanske og den norske lederen var høflig, men knapt nok så hjertelig som man kunne vente når det ikke var snakk om noe konkurranseelement mellom dem. Amundsens reservetekniker, Bernt Balchen (1899–1973), forteller at særlig de to amerikanerne, Byrd og Ellsworth, hilste ganske avmålt på hverandre. «De er høflige, naturligvis, men det er ingen varme mellom dem».141 Og selvfølgelig ergret det den norsk-amerikansk-italienske ekspedisjonens medlemmer å få besøk av noe som i det minste måtte oppfattes som en forstyrrende ekspedisjon – om ikke konkurrerende.

Materialforvalter Zapffe noterte imidlertid at Byrds ankomst ikke bare ble møtt med litt irritasjon, men at det utløste sjokk i den norske leir. Baseskipet «Heimdal» gjorde sitt ytterste for å forhindre at den amerikanske skipet fikk lagt til kai.142 De norske ekspedisjonsmedlemmene som forsøkte å hjelpe Byrd, ble utskjelt og til dels utstøtt fra sine landsmenns polare fellesskap. En av dem valgte å forlate sitt land og søke lykken i samarbeid med Byrd etterpå.

Denne ene var Balchen. Han skiftet side da Amundsen lettet med «Norge» uten at han fikk være med, og fulgte istedet Byrd til USA. Uten Amundsens uttrykte misnøye med at han gikk Byrd til hånde hadde Balchen neppe akseptert amerikanerens tilbud om å bli med ham på de luftfartseventyr som Amundsen nektet ham. Amundsen drev ham ut av sin leir og Balchen lot seg drive

256

flukten

Det var en sur, meget sur fornøyelse å bygge hangar på Svalbard – midtvinters.

fordi han ville fly – uansett hvor og for hvem. Det er det bildet de samtidige kildene gir av spillet mellom menn om makt og lydighet under forberedelsene til luftferden mot Nordpolen.

«Isen og dens farer synes dem ganske fremmede,» noterte Zapffe ved synet av den amerikanske flymaskinen: «dens skisystem er ganske forkastelig.» Ved første forsøk brakk ganske riktig den ene av flyets ski. Dagen etter brakk ski nummer to. Byrd spurte noen av de norske håndverkerne om råd, og fikk hjelp til å smøre inn sine reserveski med brent tjære.143 6. mai noterte Zapffe at Balchen hadde bedt Martin Rønne, ekspedisjonens seilmaker, om å assistere en av Arilds tømmermenn under arbeidet med en kjelke denne laget for Byrd. Rønne ville vite om Amundsen godkjente slik assistanse til sin konkurrent, noe Balchen forsikret. Dessuten lovet han Rønne god betaling.144 Zapffe gikk da til Arild og beordret stans i alt høvleri for Byrd, da «arbeidet for vor exp. måtte gå foran Byrds». Den selvbevisste byggmesteren tok ikke imot ordre fra det hold, men henviste til at Balchen hadde orientert ham om en avtale om samarbeid mellom de to ekspedisjonene. Amundsen avfeide det hele som sludder. Ryktene tiltok derimot om at Balchen hadde en avtale om å gå over «i motpartens leir». Og: «Der skumles i leiren om lidt av hvert, men jeg håber oprigtigt, at Judas-penger ikke er mottatt av nogen nordmand […].»145 9. mai kl. 06 morgen kom «den ikke helt ufarlige konkurent» Byrd og hans flyger Bennett seg i luften, telegraferte Odd Arnesen til sin avis Aftenposten i

amundsen og hans aeronauter

257

Nok en gang ble det konkurranse: Skulle Byrd og Bennett bli de første over Nordpolen?

Oslo.146 Sent samme kveld kom de tilbake. Amundsen kysset dem, akkompagnert av «mængdens energiske hurrarop» og «Heimdal»s skipsorkester.147 Arnesen lanserte bare 25 minutter senere den teori at Byrd og Bennett ikke kunne ha rukket å fly tur-retur Nordpolen på den tid de hevdet å ha brukt til det.148 32 år senere – i 1958 – bekreftet Balchen i et privat brev at Byrds rekordforsøk i 1926 hadde vært «et bedrag». Dette hadde han fått vite av Byrds flyger den gang, Bennett, allerede i 1928 da de to fløy sammen i USA. Enda 13 år senere, i 1971, gikk han offentlig ut med påstanden om Byrds bedrag og begrunnet den med beregninger av hvor langt «Josephine Ford» kunne ha kommet på den oppgitte tid og med den marsjfart som Fokkeren hadde.149 Allerede i 1960 hadde for øvrig den svenske polarekspert, Gösta Liljequist, regnet seg fram til det samme resultatet.150 Hva kan ha vært årsaken til denne bisarre vendingen i Balchens liv – fra Amundsen til Byrd og så tilbake igjen i form av disse veldige angrepene på sin amerikanske mester for «bedrag»?

Han var oppsatt som reserve på «Norge», men fikk ikke bli med da luftskipet lettet. Det må ha skuffet ham umåtelig. For han likte å fly. Han elsket det – det sa han selv.151 Og hans personlige biografi gir et bilde av en ung mann som ikke kvidde seg for å slå til når muligheten for eventyret meldte seg og ikke

258

flukten

Polarferden var blitt et teknisk system. Sjømenn og skiløpere var erstattet med en armé av teknikere og bakkemannskap.

«Norge» like før avreise i Ny-Ålesund 11. mai 1926.

vente til det var for sent.152 Da han innså at sjansen for å bli med Amundsen var små, forstod han at for ham var det Byrd som kunne få ham opp i luften.

Det er den trolige forklaringen på at han gikk Byrd til hånde selv om han må ha vært fullt på det rene med hvilket hat hans bistand til «fienden» avstedkom blant Amundsens menn. Da han fikk tilbud fra Byrd om å bli med ham til USA for å fly, slo han til i erkjennelse av at Amundsen hadde vraket ham.

Men med tanke på Amundsen-kretsens kompromissløse raseri mot den som sviktet ham, er det nærliggende å spørre om Balchen senere sonet sitt valg av Amundsens motpart ved å sverte sin amerikanske velgjører.

Over polen, gjennom storm

11. mai 1926 klokka 0835 steg de 16 aeronautene ombord i luftskipet «Norge».

En times tid senere seg skipet elegant ut av hangaren. 50 mann inkludert mannskapet på «Heimdal» samt de tilstedeværende journalister og filmere hjalp til med tauene. Kl. 10 tok skipet av med kurs for Kapp Mitra ved innløpet til Kongsfjorden eskortert av Byrds lille Fokker. «[E]t herlig syn», telegraferte journalist Arnesen til Aftenposten «under øredøvende hurraer av de vel 100 mennesker».153 Første del av ferden – fram til Nordpolen, over polhavet og helt til landkjenning på Alaskas nordkyst, var udramatisk inntil det kjedsommelige, «bare is, is og atter is».154 Horgen og Wisting betjente henholdsvis side- og høyderoret.

Hjalmar Riiser-Larsen gjorde observasjoner av drift og hastighet og beregnet kursen. Malmgren utførte meteorologiske observasjoner. Journalist Fredrik Ramm skrev sine telegrammer til New York Times, ekspedisjonens viktigste internasjonale sponsor. Radiotelegrafistene Gottwaldt og Storm-Johnsen betjente radioapparatet slik at nyhetene kom ut og værvarslene inn. Fram og tilbake i førerkabinen vandret luftskipets kaptein, Umberto Nobile, korrigerte kursen, holdt oversikten, gav sine ordrer.

Lenger bak, i luftskipets tre motorgondoler, arbeidet Omdal sammen med italienske mekanikere og riggere.155 Deres balansegang mellom luftskipets gondoler og inne i eller på utsiden av luftskipet og av og til opp på den såpeglatte toppen, var sirkusartisteri av høy klasse – og helt nødvendig. Den mest overhengende faren på ekspedisjonen var nemlig ising på stålwirene og de spinkle trossene som holdt skipets hylster på plass over gass-sekkene. Skulle isstykkene treffe gass-sekkene og slå hull på dem, var de ferdige – det visste alle mann ombord. «Situasjonen var motbydelig,» husket Riiser-Larsen drøye 30 år etterpå: «Jeg kommer aldri til å glemme de smellene.»156 Også andre farer lurte. De måtte gå i sko med gummisåler for å unngå gnister.157 Gass-sekkene i skipets indre var jo fylt med hydrogen. Da Nobile på

260

flukten

Nytt land under Norges krone?

et tidspunkt under flukten kom for høyt opp, var faren overhengende for at sollyset ville drive temperaturen opp til et livsfarlig nivå. Og Riiser-Larsen måtte trive roret ut av hendene på ham, ble det sagt, og tvinge skipet ned igjen.158 Amundsen hadde ifølge eget utsagn en tilbaketrukket rolle. Han «sitter på en av de to aluminiums vanntanker opsatt i førerlugaren. Han er for det meste optatt av den fredelige beskjeftigelse å se ut gjennem vinduet og studere isforholdene som stadig veksler. Hans blikk er ofte fjernt og drømmende».159 Amundsens offisielle oppgave var da også å lete etter nytt land. Statsminister Lykke hadde utstyrt ham med bemyndigelse til å ta det han måtte finne i besittelse på kongens vegne.160 Men mulighetene var små for å finne noe annet

amundsen og hans aeronauter

261

Flaggene gjøres klare før de blir kastet ned på Nordpolen.

enn islagt hav. Når Amundsen før avreise hadde antydet noe annet, visste han at han beveget seg i risikabel nærhet til det mytomane. «Vi venter ikke at opdage en slik koloni», hadde han forsikret, idet han underfundig tilføyde at kanskje, bare kanskje, ville det dukke opp en innestengt koloni av mennesker bak isbaksen. Det ville unektelig være «den mest dramatiske og forunderlige opdagelse i menneskehetens historie».161 Amundsens oppgave var det storslåtte, det uventede, det helt ubegripelige. Og det som kunne øke nyhetsinteressen og dermed åpne sponsorenes lommebøker.

12. mai klokken 0125 passerte de i stille vær og midnattsol den geografiske nordpol. De gikk ned til tre hundre meter. Der kaster de ned et norsk, et amerikansk og et italiensk flagg samt et antall italienske byvimpler. Amundsen «så mig rett inn i øinene og uten et ord rakte [han] mig sin hånd,» skriver Wisting.162 Amundsen legger bare til: «Intet blev sagt, det var overflødig.»163 De to hadde vært alene om å ha besøkt begge poler.

En times tid svevde de rundt polen og fotograferte det frosne landskapet.

Deretter gikk de sørover igjen, men denne gangen langs den 157° vestlige meridian med kurs direkte mot Point Barrow.164 Tåken kom i iskalde kast. Besetningen frøs. Riiser-Larsen forsøkte å tine opp frosne smørbrød i lommene sine. Radioantennen ble forvandlet til en 450 fot lang istapp.165 Forbindelsen med omverden ble brutt. Aftenpostens lesere fikk vite at luftskipet var observert ved Point Barrow, men straks var blitt borte igjen. Enten var ekspedisjonen forulykket, eller så hadde Amundsen gjort som han hadde for vane; begitt seg ut på en oppdagelsesferd, for eksempel over Wrangeløya «efter [å ha] set hvor glatt det gikk over polen».166 New York Times var imidlertid bekymret: «No Word From Norge, Missing Two Days. May Be Adrift In Polar Storm Off Alaska. Byrd Prepares For A Search By Airplane.»167 Alt som normalt, altså: Amundsen borte; internasjonal alarm; redningsaksjon under planlegging. Og så kom han til rette igjen.

Besetningen på luftskipet fikk land i sikte 13. mai, Svalbard-tid, kl. 0650, 47 timer etter avgang fra Ny-Ålesund, etter mer enn 3200 kilometers flyging.168 Så begynte marerittet.

Planen var å manøvrere luftskipet fra Point Barrow rett sør over Endicott Mountains,169 sørvest over Kotzebue-bukta og Seward-halvøya til Nome. Det gikk ikke. Fjellheimen Brooks Range var nemlig innhyllet i tykk skodde, så de måtte følge kystlinjen sørvest av Point Barrow. Så mistet de retningen samtidig som det blåste opp med en forrykende storm fra nordøst. Luftskipet ble slynget over på russekysten. «Som en ball blev vi kastet op og ned av den kraftige vind, og ikke sjelden drev «Norge» tvers ned gjennem Beringsstredet.»170 De sloss seg østover igjen og fikk den lille landsbyen Teller i sikte, 88 kilometer fra Nome, kl 1730 14. mai (Svalbard-tid), 72 timer etter avgang fra Ny-Ålesund, 5456 kilometer derfra. Her ble de halt ned av skrekkslagne inn-

amundsen og hans aeronauter

263

Luftskipet «Norge» etter landing i Teller, Alaska. For Amundsen var ekspedisjonen over: Demontering og hjemsendelse «var naturligvis Nobiles og mannskapets arbeide».

byggere. Det var en bragd. En landing med et motorisert luftskip uten hjelp av et team med godt samtrente bakkemannskap hadde aldri vært forsøkt før.171 Det var den første flyging noensinne fra Europa til Amerika via Nordpolen.

Det var en seier for luftskipets konstruktør. For ferdens initiativtaker, Amundsen, var det en triumf å kunne si med sikkerhet at det ikke fantes landområder nord for Svalbard og Alaska. Hittil hadde det vært et emne for spekulasjoner, heretter var det et faktum som Amundsen hadde æren av å ha oppdaget. Selv om oppdagelsen av en innestengt koloni av nordpolmennesker ville ha vært spektakulær, var den mer nøkterne oppklaringen av det tomme hav vel så viktig for hans renommé som egenerklært polarforsker.

Og endelig: Samtlige ekspedisjonsmedlemmer var uskadde. Men samholdet ble sprengt i filler i samme stund som ferden var lykkelig slutt.

264

flukten

Hatet og den maskuline ære

Ekspedisjonen med luftskipet «Norge» hadde startet opp med splittelse da Dietrichson nektet å la Ellsworth få posisjonen som navigatør. Det var en profesjonsmarkering, en protest mot å la en amatør få overta for en fagmann. Men i tillegg var det en æresmarkering, en protest mot at Ellsworths navigatør-tittel var adressert til «verdens øine», som Amundsen sa: Fagmannen om bord i luftskipet skulle styre som utdannet navigatør, mens Ellsworth skulle få den honorære tittel navigatør.172 Dette kunstige skillet mellom den reelle og den formelle navigatør gjorde vondt verre. Ellsworth ville innkassere æren for en vellykket navigasjon. Dietrichson og de andre fagfolkene ville få ansvaret for en fiasko.

Det var altså en kompetansestrid som lå bak striden mellom Amundsen og Dietrichson.173 Men i tillegg gjaldt det altså æren og fordelingen av den eventuelle vanæren.

Slik ser det også ut til å ha forholdt seg også med den mest berømte konflikten etter ferden: mellom Amundsen og Nobile.

Tilsynelatende startet den med at Amundsen ble støtt av at Nobile ble tiljublet av italiensk-amerikanere under deres reise over mot USAs Atlanterhavskyst.174 På et litt dypere plan hadde striden utgangspunkt i forhandlingene i Italia mellom Luftseiladsforeningen, Amundsen og Nobile/Mussolini om ekspedisjonens navn.

Men trolig stakk årsaken også til denne personkonflikten i en såret, mannlig æresfølelse. I sin selvbiografi definerte Amundsen Nobile som «den lønnede luftskibsfører på et skib, kjøpt for Ellsworths og mine penger».175 Nobile ble rasende over denne forhånende bagatelliseringen av sin rolle. Han var jo konstruktøren av luftskipet og dets sjef. At Ellsworth av alle i offentlige vitnemål bekreftet hvor liten betydning han hadde for at ekspedisjonen ble vellykket, terget selvsagt fagmannen Nobile ytterligere. «In fact, I doubt if he understands navigation,» fikk Ellsworth – av alle – seg til å si. Nobile ble ikke svar skyldig.

Ellsworth var kun en passasjer «whom I took on board at Spitsbergen and left at Teller».176 Slik skrek de involverte sine beskyldninger mot hverandre i full offentlighet, inntil Amundsen et år senere overgikk alt med sin selvbiografi Mitt liv som polarforsker, «et vitnesbyrd fra et menneske i dyp indre krise», som det har vært sagt.177 Luftseiladsforeningens Rolf Thommessen skrev i et prosessdokument da Amundsens sinne overfor Nobile hadde forplantet seg over på ham: At Nobile ikke var blitt med som forfatter i Amundsens offisielle bok om 1926-ferden «viser med all ønskelig klarhet, at striden var en kamp om æren – en konflikt, som ingen kontrakt kan forebygge».178 Amundsens hoffjournalist Odd Arnesen uttrykte seg på liknende måte da han forklarte hvorfor Amundsen måtte forbigå Nobile etter deres krangel i USA: «Det vilde ethvert mandfolk ha gjort. Og mandfolk er Amundsen fra top til taa.»179

amundsen og hans aeronauter

265

Idyll rett før bruddet: Amundsen og Nobile i Nome, Alaska, med hvert sitt ømhetssymbol før mandigheten tok dem.

Mandigheten var hovedtemaet under den triumfatoriske hjemkomsten til Oslo etter «Norge»-ferden. Nansen hyllet Amundsen på en fest arrangert av Fedrelandslaget: «Der er da mænd i Norge endnu!»180 Det var en infam desavuering av «Norge»-ferdens vitenskapelige verdi.

Amundsen selv ser ut til å ha hatt de ikke-vitenskapelige verdiene ved «Norge»-ferden langt framme i sin bevissthet. I en direktesendt radiotale våren 1926 kunngjorde han at hovedsaken ved den transpolare luftekspedisjonen var – foruten de geografiske resultatene – det sportslige. Og dette sportslige presiserte han til følgende sosial-fysiske program: «Vi maa opta kampen for at fremstille en kraftig og sund race. Netop i denne henseende har færden sin største betydning.»181 Ellsworth uttalte seg likedan. Han kalte ferden for «en skole i mandighet». Og i Italia etterlyste Mussolini på denne tiden en ny og kraftigere mannstype – en homo fascistus.182 Konflikten mellom Amundsen og Nobile var ikke noen konflikt mellom det nordiske og det italienske temperament, slik for eksempel Zapffe hevdet.183 Det var ikke sydeuropeiske menn Amundsen og hans støttespillere foraktet, men mannlighetskonkurrenter på ærens marked. Det var dét som gjorde splittelsen mellom Amundsen og Nobile og deretter mellom Amundsen og hans norske støttespillere så total.

Det som må fortone seg som Amundsens overlagte brudd med den hele verden ble iverksatt som etter en på forhånd opptrykket plan. Teppet gikk opp for Amundsens barokke forestilling straks han kom hjem i august 1926.

266

flukten

Første brudd rammet Norsk Luftseiladsforening, som satt med en ubetalt regning etter «Norge»-ferden. I juli 1926 frasa Amundsen seg ansvaret for å medvirke til å dekke den. Påskuddet var en bagatellmessig tvist om noe utstyr som var blitt utlånt til italienerne og som Amundsen nå ville ha tilbake, men som etter Luftseiladsforeningen unektelig rimelige syn måtte anses å tilhøre Amundsens konkursbo, og iallfall ikke ham personlig. Amundsen gikk i taket i et ustyrlig sinne og en tirade av anklager mot Luftseiladsforeningen for «slett ledelse».184 Via en rekke ubehagelige møter, krav og motkrav førte dette til at Luftseiladsforeningens driftsselskap erklærte seg oppløst i januar 1928.185 Drøye tre måneder senere, 3. mai, ble en ny lobbyforening for flygingens sak i Norge stiftet, Norsk Aero Klubb. I arbeidsutvalget satt blant andre flygerne Tryggve Gran og Leif Lier, mens Roald Amundsen ble valgt til formann.186 Gran og Amundsen, de gamle konkurrenter, satt altså i samme styre. RiiserLarsens navn glimrer derimot med sitt fravær i aeroklubbens medlemslister tillike med Thommessens. Men Aftenpostens sjefredaktør, Frøis Frøisland, er med.

En (første) sideeffekt av Amundsens bitre brudd med Luftseiladsforeningen var at Tidens Tegns argeste konkurrent i den polareventyrlige kamp om leserne, Aftenposten, kom inn på dette lukrative markedet.

Landet var imidlertid for lite til to flyfaglige lobbyforeninger. Våren 1930 gikk de to foreningene sammen under navnet Norsk Aero Klubb.187 Da var ikke lenger Amundsen blant de levendes tall.

Men hvorfor havnet verken Thommessen eller Riiser-Larsen i Aeroklubben i 1928?

Den dødssynd som tilsynelatende fikk Amundsen til å ta livet av Luftseiladsforeningen, at Thommessen hadde lånt ut utstyr til Nobiles mannskaper, var bare et påskudd. Det som kvalifiserte til brudd, var at de hadde gjort seg skyld i kurtisering med Nobile. De hadde latt seg fotografere med italieneren – fienden, ser det ut som Amundsen må ha ment. «Fy te katta!», som Zapffe skrev i sin mesters ånd.188 Da Riiser-Larsen dertil tok imot en italiensk orden, ble hatet fra Amundsens side forsterket. Etter Amundsens forsvinning sommeren 1928 holdt familien hatet ved like i en slik grad at den engasjerte advokat for å forhindre at Riiser-Larsen fikk holde minnetalen over ham i desember.189 26 år etter dette forfattet Amundsens svigerinne et memorandum hvor hun bedyret at Amundsen hadde erklært Riiser-Larsen som «nummer en på listen» over «alle dem som har sveket meg». I memorandumet, som fremdeles er klausulert i Nasjonalbibliotekets håndskriftsamling, var svigerinnen særlig opprørt over at Riiser-Larsen på det daværende tidspunkt, altså i midten av 1950årene, hadde offentliggjort at Amundsen hadde kontaktet ham fra det hinsidige. Hun fant det å være «en hån mot min svogers minne at Riiser-Larsen har det ringeste med Roald Amundsens historie å gjøre, og når han fremdeles forsøker å fremstå som Roald Amundsens ven, så er dette et direkte bedrageri».190

amundsen og hans aeronauter

267

Riiser-Larsen ble bedrøvet, ja, fortvilt over at Amundsen og hans slekt fordrev ham fra kretsen av de utvalgte. Det ser ut til at hans sorg ble omgjort til en besettelse for å få sin mester og dennes slekt til å tilgi hva det nå var han hadde gjort. På samme måte som Balchen ser ut til å ha drevet bot ved å ta avstand fra Byrd, gikk Riiser-Larsen inn for å overgå Amundsen i injurierende klagemål mot Nobile. Så sent som i 1942 hevdet han i en radiotale at det var italienernes «intrigespill» som hadde ført Amundsen i døden i 1928.191

Amundsens siste reis

Amundsen kunngjorde at han var for gammel til ytterligere polare bedrifter etter flukten med «Norge» i 1926. Han overlot arenaen til yngre krefter, sa han høytidsfylt. Chevalersk la han til at han selvsagt alltid ville være parat hvis de yngre trengte ham. Men han hadde passert femti. Og han var kanskje preget av det. I mars 1928 ble han operert for en svulst i det ene låret. I april ble såret behandlet med radium. Det «drepte alt stof», skrev han mandig til sin svigerinne.192 Det var nå de fysiske plager. Enkelte iakttakere mente i tillegg at hans sjelelige tilstand heller ikke var helt sunn. Bruddet med Norsk Luftseiladsforening var illustrerende, som da foreningens kasserer, den sindige bankmann Per Skjoldborg, måtte dra ut til Svartskog og forklare ham hvilke økonomiske forpliktelser han hadde: «Han er sint på Gud og hvermann snart, for i det ene øieblikk å bli blidere igjen. Hans humør skifter langt oftere enn vær og vind.

Jeg vet ikke hvor jeg har ham.»193 Hva verre var, tirret han også sine internasjonale støttespillere. I sin ilske selvbiografi karakteriserte han det britiske polarforskermiljøet som «bad losers».

Den norske minister måtte be tidligere London-minister Nansen om diplomatisk assistanse. Nansen uttalte i et såkalt privat brev til visepresidenten i Royal Geographical Society at Amundsen «har mistet balansen, og at han ikke lenger er helt ansvarlig for sine handlinger».194 Det er ikke godt å si om Nansen hadde rett i sin lekmannsdiagnostisering eller om Amundsen bare var sur og tverr og selvopptatt våket over sin ære.

Det kan heller ikke utelukkes at hans utemmede humørsvingninger berodde på helt andre forhold. Tor Bomann-Larsen har påvist at det fins indikasjoner på at han vurderte å gifte seg på denne tiden, etter et helt liv som ungkar.195 Først da australske Hubert Wilkins og amerikanske Carl Ben Eielson

«Norge» over selve polpunktet – slik fotograf Anders Beer Wilse (1865–1949) forestilte seg det.

amundsen og hans aeronauter

269

foretok sin rekordflyging Alaska–Svalbard i mai 1928,196 kom han fram i lyset igjen da Aeroklubben og Aftenposten arrangerte en storslått lunsj for de to i Oslo. «Alle» var der.

Wilkins/Eielson hadde greid den flygingen som Amundsen hadde feilet med i 1923. Det var en nasjonal seier at de hadde svart ja på invitasjonen fra «den nye airoklub», meldte journalist Arnesen fra Svalbard da han varslet deres ankomst. I samme telegram la han til at «været blev bedre for nobile».197 Nobile var tilbake på Svalbard denne våren for å foreta en italiensk luftskipsekspedisjon til Nordpolen med et luftskip som nå het «Italia». Mens det norske polarmiljøet satt sammen i Oslo for å feire Wilkins og Eielson, kom det telefon fra forsvarsminister Anderssen-Rysst. Han bad om et møte. Nobile var nemlig forsvunnet med sitt luftskip, trolig over norsk territorium. Den italienske minister grev Senni hadde allerede bedt om norsk hjelp på vegne av sin regjering.198 Det var nå Amundsen serverte sitt berømte «right away».

Samme kveld – 26. mai – møttes Amundsen, Otto Sverdrup, Gunnar Isachsen og Riiser-Larsen hos forsvarsministeren. Riiser-Larsen ble satt til å utarbeide redningsplan. Han anbefalte at Italia framskaffet og sendte to Dornier-Wal-flybåter. Amundsen kunne gå om bord og ta kommandoen under mellomlanding i Norge. Et av marinens Hansa Brandeburger-fly måtte sendes oppover for å lose letebåter lengst mulig inn i isen. Som en ekstra sikkerhet anbefalte han at man bad Russland stille isbryteren «Krassin» til disposisjon med Otto Sverdrup, med erfaring fra et russisk redningstokt, som leder. Regjeringen godkjente planen. Marinen beordret Lützow-Holm og mekaniker Svein Myhre oppover 27. mai.199 Forutsetningen for dette siste var selvsagt at Dornier-Wal’ene kom etter fra Italia. Ellers var sjansen ganske stor – «uhyggelig stor» – for at Lützow-Holms redningsaksjon ville ende med tragedie hvis han – og det var temmelig sannsynlig – skulle få et større eller mindre uhell under en soloflyging i de folketomme polartraktene.200 Dornier-Wal’ene kom imidlertid ikke. Italias regjering avviste den norske redningsplanen med dens forutsetning om at Amundsen skulle lede den.201 Mussolini ønsket ikke at en italiensk polarekspedisjon skulle bli reddet av en nordmann, iallfall ikke av Amundsen. Riiser-Larsen har sikkert rett når han i sine erindringer skriver at «heller ønsket [Mussolini] en død i gloire for ekspedisjonen, enn en miserabel hjemkomst».202 Daily Telegraph konstaterte imidlertid etter avslaget: «Hele den norske pressen er enig i at det er Norges plikt å fortsette å lete etter italienerne, selv om den italienske regjering nekter å motta norsk hjelp.»203 – Verdenspressen fulgte som vanlig de store polarekspedisjonene med argusøyne. Dermed var nok et press lagt på de norske skuldre som ivret etter å komme i vei.

30. mai besluttet regjeringen å sende oppover Riiser-Larsen sammen med hans mekaniker Jarl Bastøe i et fly nummer to for å fly sammen med Lützow-

270

flukten

Polare rekorder var stadig høyst interessante for avisene. Menykart fra Aftenpostens honnørlunsj for den første kryssing Alaska–Svalbard med fly.

Holm.204 Det var på høy tid. Da Riiser-Larsen kom fram til Ny-Ålesund 7. juni, var Lützow-Holm savnet. «Jeg bad Sysselmannen om ikke å underrette Departementet, da et telegram i klart sprog vilde lekke ut og skaffe Lützow-Holms og Myhres familier en vanskelig tid,» rapporterte Riiser-Larsen kaldblodig noen dager senere.205 Da kunne han koste på seg litt karslighet. Lützow-Holm hadde bare sluppet opp for bensin.206 Ikke utypisk. Men like livsfarlig for det, på 80° nord.

Amundsen satt imidlertid med hendene i fanget og så på at hans tidligere samarbeidspartnere var med på en redningsoperasjon som etter hvert vokste til et verdenssirkus. Som Peter Wessel Zapffe skrev i 1957: «En brænding av journalister og fotografer skyllet nordover fra de kokende verdensbyer der rotationspressene lå som umættelige øgler av stål og hvæste av utålmodighet.»207

amundsen og hans aeronauter

271

Karikaturtegnerne så for seg en ydmykende redning for italienerne: «Slik endte Nobiles store polarfærd.»

Amundsen følte seg sviktet både av den norske regjering, av Riiser-Larsen, som drog til Svalbard for å komme sin kollega, Lützow-Holm, til hjelp, og endelig – og kanskje var dét det som sved mest – av Nansen, som ifølge pressemeddelelser også syslet med planer om en redningsaksjon oppe i det internasjonale mediemaskineriet.208 Sluttresultatet ble nok en gang en konkurranse, en alles kamp mot alle om å komme Nobile til hjelp enten Mussolini ønsket det eller ikke.

Amundsen kontaktet Leif Dietrichson. Nå sa Dietrichsen straks ja på hans spørsmål om han ville bli med på å forsøke å få i stand en flyekspedisjon etter Nobile. Ellsworth skulle ikke delta denne gang, det kan ha hjulpet for å få Dietrichson med, skjønt det betydde også pengeproblemer. Først etter at det var oppnådd radiokontakt med Nobile greide Amundsen å reise de nødvendige midlene til finansiering av sin private redningsoperasjon, den som altså verken den norske eller den italienske stat nå lenger ønsket.209 Som et ekko fra den gang Ellsworth ringte ham la sjefen for det norsk-franske handelskammer i Paris, Fredrik Peterson, pengene på bordet til et fly. Minister Wedel Jarlsberg formidlet kontakt med de rette franske myndigheter.210 Et par dager senere mellomlandet flybåten «Latham 47» med fransk besetning, i Bergen.211 Amundsen og Dietrichson kløv om bord.

18. juni ca. kl 1600 tok de av fra Tromsø, sørover Malangen og derfra

272

flukten

Amundsen i Bergen før avreise med «Latham».

Klar for å redde en italiener han hadde brukt mye spalteplass på å sverte.

nordvest ut mot ishavet ved Hekkingen.212 Ut til 60 nautiske mil vest av Tromskysten ble flyet observert av fiskere med kurs nordvest til nord. Klokken 1845 oppfanget Ingøy Radio at Amundsen bad om opplysninger om isforholdene på Bjørnøya. Deretter ble flyet oppkalt av Bjørnøya radio kl. 1925 uten at det ble oppnådd kontakt.213 20. juni telegraferte journalist Odd Arnesen at man var engstelig for ham i redningshovedkvarteret i Ny-Ålesund, men «vi som kjenner amundsen [og] hans veier […] haaber [og] tror [i det] lengste [at han] har en gledelig overraskelse til os alle [og] en av [de] første dager bringer løsningen [på] mystifikasjonen».214 Denne gang kom det ingen løsning på mystifikasjonen, det var ingen mystifikasjon. For siden har det vært taust fra «Latham».

Trolig har det skjedd et havari 18. juni mellom kl. 1845 og 1915. Mye taler for at flyet gikk ned etter å ha søkt seg under det tette skoddehavet nord-nordvest for Hekkingen. Ut på høsten ble det funnet noen vrakrester – en flottør og en bensintank – den første utenfor Troms-kysten, den andre på Haltenbanken, som kan ha kommet dit med strøm og vind nær sagt hvor som helst fra. Det er det eneste vi vet om «Latham»s endelikt – og Amundsens.215 Det skyldes ikke mangelfull leting.

Hele folket i spenning

Letingen etter «Latham» kom i gang allerede 20. juni, da sysselmannen på Svalbard omdirigerte Riiser-Larsen bort fra søket etter Nobile for å lete etter Amundsen.216 Hovedaksjonen startet ni dager senere, da Forsvarsdepartementet iverksatte følgende ettersøkningsekspedisjoner spesifikt etter «Latham»: Det norske panserskipet «Tordenskiold» fikk i oppdrag å gjennomsøke kvadranten nordost for Bjørnøya. Forskningsfartøyet «Michael Sars» fikk ansvar for nordvestkvadranten nord til Rocewelt. En franskleid hvalbåt ble satt inn i den sydøstlige kvadrant av Bjørnøya syd til 72° 15′. Ishavsskuta «Veslekari», finansiert av midler innsamlet av Oslo-avisene,217 ble dirigert til å avsøke farvannet øst for Svalbard under ledelse av Tryggve Gran, senere av Wisting. Den russiske ishavsbryteren «Krassin» gikk opp mot Svalbards nordkyst og inn i isen. I tillegg var det italienske, svenske, finske, franske og sovjetiske deltakere i området.

Etter at Nobile ble reddet 24. juni og fem av hans mannskaper ble hentet ut av isen 12. juli, ble alle ekspedisjonene satt inn i letingen etter «Latham». Alt i alt var 18 skip i sving på det meste, hvorav flere isbrytere. 1500 mann deltok i lengre eller kortere perioder, med 19 sledehunder. Og så var det flyene: De sju nevnte land stilte med til sammen 22 flymaskiner og mannskap.218 Selve redningsaksjonen var kort og godt en verdensbegivenhet samt en enorm konkurranse mellom redningsmenn, stater og ikke minst mellom teknologier:

274

flukten

Sovjetunionen demonstrerte for alvor at de hadde utviklet teknikk for polar kommunikasjon.

Isbryteren «Krassin» ved «Italias» havaristed.

Redningsaksjonen «gjorde mer for å oppmuntre til flyvning over isen i Arktis enn noen annen enkelthendelse».219 I tillegg kom politikken. Sovjetunionen så her en mulighet for å avsløre fascismens tilbakeståenhet ved å redde et luftskip med en isbryter, kanskje til og med Roald Amundsen.220 Riiser-Larsen og Lützow-Holms bidrag var verken større eller mindre enn de andre redningsmennenes innsats i dette svære redningsapparatet. Litt spesielt i polarhistorisk sammenheng var det imidlertid at de tok med seg – eller rettere sagt ble tatt med – ut i ishavet av en kvinne, eventyrer like god som dem, men dessuten med en formue i bakhånd som kunne likne på Ellsworths.

Regjeringen fikk melding om at en amerikansk millionøse, Miss Louise A. Boyd, vederlagsfritt stilte ishavsskuta «Hobby» til disposisjon for å søke etter Amundsen. Denne Miss Boyd hadde chartret skuta med besetning til en jaktekspedisjon ved Grønland.221 Forsvarsdepartementet instruerte Riiser-Larsen om å benytte «Hobby» som baseskip. Han vegret seg først. Skuta var for liten, svarte han. Trolig var hans skepsis også uttrykk for en smule usikkerhet over å legge ut på et ishavstokt sammen med Miss Boyd og et formuende ektepar hun hadde med seg, pluss en engelsk reiseleder, en norsk student, samt en kammerpike, Tromsø-jenta Hilda.

amundsen og hans aeronauter

275

Men Riiser-Larsen måtte gi opp sine betenkeligheter da hans opprinnelige baseskip, «Braganza», havarerte. 8. juli embarkerte han og Lützow-Holm med mekanikere Miss Boyds «Hobby» sammen med reserveflyger Finn Lambrecht og dennes mekaniker, Lars Ingebrigtsen, pluss de to flyene de disponerte.222 Med denne betydelige overlasten gikk de i gang med å søke etter Amundsen.

På dekket stod de to flyene for det meste uvirksomme. Når ikke sjøen var så grov at flyene måtte surres fast på dekket, var det tåken som hindret flyging.

Men når været tillot det, gikk de på vingene. Skjønt selv i slutten av 1920-årene var ikke fly noe sikkert transportmiddel. 21. juli, for eksempel, sprakk et vannrør på et av flyene i luften over Wichtebukta. «Uheldet inntraff heldigvis nettop, da de efter å ha befunnet sig over en håpløs is i over tre timer, kom fram til det første åpne vann, stort nok for landing», heter det i rapporten.

Lützow-Holm landet for å komme sin kamerat, Lambrecht, til unnsetning. Og begge kom seg i luften igjen etter at mekanikerne hadde utbedret skaden; ingen selvfølge, men heller ingen store ord av den grunn.223 Redningstoktet med «Hobby» kunne lett ha fått en tragisk slutt. En dag de lå stille i tåken oppdaget Riiser-Larsen røk fra byssa. Han fikk straks mekaniker Myhre til å hente et brannslukkingsapparat fra et av flyene og satte en stråle mot skottet der det brant. Dermed ble det fart i brannen. For pyrénapparatet var fylt med bensin. Heldigvis var det andre flyets apparat forskriftsmessig utstyrt. Brannen ble slukket. «Ellers hadde vi sittet fint i det. Treskute, og rommet fullt av bensinfat, i et slikt farvann.»224 1. september kom imidlertid meldingen om at en flottør fra «Latham» var funnet. Dermed ble redningsoperasjonen avblåst.225 Riiser-Larsen syntes ennå i ettertid at det var rart at han som mannlig flyger hadde samarbeidet så friksjonsfritt med en amerikansk millionøse på en overlastet ishavsskute. Han var ikke lite imponert over henne. Noen forakt for det kjerringaktige, «umandige», som regelmessig rir tøffe mannfolkmiljøer,226 finner vi ikke spor av i Riiser-Larsens omtale av Miss Boyd i 1928. Han gir sine kvinnelige reisekamerater full anerkjennelse for deres fryktløse ro og gode humør under et cruise som ble langt mer ekstremt enn planlagt.

Dessuten er både Riiser-Larsen og marinens offisielle historiker fra 1928, Gunnar Hovdenak, enige om at det var store fordeler knyttet til at Miss Boyd, som bekostet ekspedisjonen, var om bord. Det medførte jo at det aldri var behov for å diskutere økonomien så lenge damen betalte.227 Kommandoforhold var heller ikke noe problem all den tid Miss Boyd var den formelle sjefen ombord, men alltid aksepterte Riiser-Larsens skjønn. Man kan ellers bare tenke seg til hvilke uendelige debatter kommandoforhold og finansielle fordelinger kunne ha ført til under normale forhold – med høye samt mandige militære sjefer fra nasjoner som ikke var kjent for kompromissets sarte kunst.

276

flukten

Men så må det også legges til at Miss Boyd kom tilbake til de polare farvann.

I 1930- og 1940-årene ledet hun flere topografiske kartleggingsekspedisjoner mellom Svalbard og Øst-Grønland, en av dem var på oppdrag av den amerikanske regjering.228 19. juni om kvelden ble det slått opp en melding i Morgenbladets vindu om at Amundsen hadde landet ved Nobiles leir og reddet ham. Flaggene gikk til topps, og «få minutter efter tordnet hurraropene for Amundsen akkompagneret av ‘Ja, vi elsker’ rundt på restauranter og kaféer». Noen timer senere måtte meldingen korrigeres. Jubelen stilnet. Avisene kunne ikke mer enn trøste: «Dette at man fremdeles intet har hørt fra Amundsen behøver ikke å bety noget foruroligende.»229 Jo mer trolig det var at han var omkommet, jo mer ble Oslo «et nyt brændpunkt for alverdens interesse», som en avis konstaterte med journalistisk selvtilfredshet.230 Fra Tokyo rapporterte Norges chargé d’affaires at dramaet i ishavet rundt Svalbard «herute [vakte] den største deltagelse og opmerksomhet». En av Japans største aviser hadde gjort det samme som de norske og igangsatt en innsamlingsaksjon – pengene fulgte vedlagt på sjekk.231 Nå, 23 år etter unionsoppløsningen, tolket de svenske avisene redningsaksjonenes svenske deltakere som beviset på «den humana samkänsla som förbinder nutidens mänsklighet tvärs över den småaktiga nationalismens och rivalitetens skiljemurar».232 Amundsens forsvinning kunne tjene mange formål på samme måte som polarforskningen hadde en rekke funksjoner. Norge framstod som helters fødeland.

Skandinavia fikk ry som fredselskende brorskapsregion. Polarheltene var nasjonale og internasjonale.

Den nasjonale samlingen omkring Amundsen ble fullbrakt da nasjonen stoppet opp sydpoldagen 14. desember 1928, den dagen Riiser-Larsen altså fikk taleforbud. Over hele landet ble det holdt minnegudstjenester. To minutter i stillhet fra kl. 1200 knyttet sammen land og folk om «Ett navn – ett folk, ett hjerte», som Aftenposten skrev.233 Mannsdåden, personifisert i Amundsens navn, fikk overskygge de dype sosiale motsetningene som kjennetegnet mellomkrigstidens Norge. I en kirke på Bømlo satt for eksempel en åtte år gammel jente og følte fellesskapets inderlige savn etter et nasjonalt klenodium som var tapt i isen; 75 år senere husker hun det tydelig og klart.234 Odd Eidem skildrer sine gutteminner fra hovedstaden i de samme minuttene med et bilde av en gammel herre som tar hatten av seg: «naboen gjør det samme, bevegelsen forplanter seg fra gatehjørne til gatehjørne, fra bydel til bydel, snart står alle med bare hoder og stirrer tungsindig ut i luften».235 Aftenposten utvidet perspektivet: «HELE VERDEN MINNES IDAG ROALD AMUNDSEN».236 Det var en mild overdrivelse. Men det er korrekt at Amundsen var god butikk for en rekke interessenter i store deler av verden, f.eks. nyhetsindustrien.

amundsen og hans aeronauter

277

Roald Amundsen hedres fortsatt i Tromsø. Formann i Arktisk Forening, Nicholas Tyler, legger ned krans på 17. mai.

Redningsekspedisjonen Oslo-avisene satte i gang med innsamlede midler, «Veslekari»-ekspedisjonen, ble sponset av General Motors.237 Badestedet TeplitzSchönau i Sudetland bidro indirekte, med å tilby «gratis kurbad for nordmenn som har deltat i undsetningsekspedisjonene ved Svalbard og hvis helbred er blit svekket som følge herav».238 Og så var det alle de synske.

Helt fra ryktet begynte å svirre om at han var borte, kom det en rekke budskap fra det hinsidige. De hadde ifølge sjøoffiseren Gunnar Hovdenak tre trekk til felles: «Der er ikke to av de mottatte meddelelser som stemmer overens. […] For det annet er det ikke en av meddelelsene som kunde være til ringeste hjelp selv om de hadde vært korrekte. For det tredje bærer samtlige tydelig preg av at meddeleren ikke har hverken kjennskap til eller forståelse av de faktiske forhold.»239 Ikke dermed sagt at de overnaturlige budskap ikke spilte noen rolle under redningsaksjonen. Snarere tvert imot. Både Riiser-Larsen og særlig apoteker Zapffe var åpne for mellomkrigstidens parapsykologi i likhet med mange av borgerskapets beste menn og kvinner.240 Så tidlig som 19. august beretter Zapffe til Riiser-Larsen at den synske Nona i Budapest hadde lokalisert Amundsen og hans mannskap om lag 6–8 timers flyreise syd for Nobiles

278

flukten

teltplass. «De kan reddes hvis der øieblikkelig flyves zikzak […]». Riiser-Larsen ville intet annet enn å tro, men måtte spørre Nona om mer presis stedsangivelse.

«Den opgitte er åpent hav vest for Bjørnøya hvorfor Amundsen som opgitt ikke kan være på isen.»241 En viktig grunn til at sanndrømte, spiritister og andre clairvoyante meldte seg raskt for å rapportere om sine overnaturlige møter med Amundsen, var det eventyrlige, heroiske, halvt overjordiske preg han i levende live hadde omgitt seg med. Han var jo berømt for sine egenrådige, brå beslutninger, som da han drog mot sør i 1910 eller da han forsvant i 1925 for så plutselig å komme tilbake til livet igjen etter noen uker uten håp. Det var mange som kunne si seg enig med Wisting sommeren 1928: «… jeg kan ikke tenke mig muligheten av at min kjære chef skal være borte.»242 Det var lett å glemme – og det har siden stort sett vært oversett at Amundsen ikke var den eneste som mistet livet i polarisen i 1928. Dietrichson fulgte ham i døden. Den franske besetning av fremragende flygere og flymekanikere mistet livet uten at det ble notert med mange ord i Norge.

Med fly i Antarktis

Etter «Italia»s og «Latham 47»s havarier gikk flygerfellesskapet rundt Amundsen hurtig i oppløsning. De norske flyeventyrerne forlot Arktis. Russerne tok over.

For Stalin-regimet ble polarflygingen en oppvisningsarena for kommunismens overlegenhet over kapitalismen. I 1937 landet det første fly på Nordpolen, en russisk Tupolev-maskin.243 Først i 1957 var en skandinavisk maskin tilbake i luftrommet over disse traktene da SAS åpnet sin passasjerlinje over Nordpolen (København–Anchorage–Tokyo).

Amerikanerne, nordmennene og de fleste andre polarflygerne søkte sørover.

Det veldige antarktiske kontinentet lå stort sett like øde og ukjent som før Amundsen og Scott hadde kjempet om erobringen av Sydpolen. Her var et nytt marked for de massemediale oppdagerferder. Dessuten hadde hvalindustrien behov for observasjonsflygere. Polarflyging på jordens underside var fortsatt eventyr og spenning. Men profitt og politikk ble stadig viktigere. Og selvsagt var det stadig et konkurransemoment ved flygingen.

Startskuddet for flykonkurransene i Antarktis gikk samme dag som Amundsen og Riiser-Larsen brøt opp fra lunsjen for Eielson og Wilkins, 26. mai 1928, for å gå i gang med redningsaksjonen etter Nobile. Hedersgjestene forlot nemlig Oslo med kurs sørover. I november 1928, mens norsk opinion måtte innse at Amundsen var død, gjennomførte de to den første flytur på det antarktiske fastlandet: 965 kilometer langs Graham Land.

amundsen og hans aeronauter

279

Bernt Balchen, et av de store navn både i norsk og amerikansk polarflygingshistorie, erobret Sydpolen fra luften i 1929. I 1933 var han tilbake i Antarktis sammen med Ellsworth og flyet «Polar Star».

Det neste trofé var Sydpolen. Den var det Balchen som vant.

Balchens sorti fra Amundsens team ble et springbrett for en lysende flykarrière i USA.244 Et høydepunkt var hans sydpolferd 1928–29. Den omfattet de klassiske dyder i polarlivet så som overvintringsekspedisjon med hundespann, bygging av leiren Little America i isødet, samt utlegging av depoter med bensin og så videre som forsikring hvis noe gikk galt og man måtte ta bena fatt. Det skjedde ikke. 29. november 1929 ble Balchen sammen med Byrd de første som fløy over Sydpolen etter en udramatisk knapt ti timers flytur.245 Etter ytterligere åtte timer var de trygt tilbake i Little America. Radiosignalet fra flyet var da blitt oppfanget av New York Times’ radiostasjon og sendt over høyttalere i Times Square, som var svart av folk.246 I likhet med Amundsen var også Byrd avhengig av pressesyndikatenes sponsing og publikums støyende hyllest eller ringeakt, alt etter som.

Balchen legger i sine memoarer vekt på at han mislikte massenes virak og foretrakk flygingens stille ensomhet. Han syntes til og med at Sydpolen var blitt for mye omfavnet av den menneskeskapte og bråkete sivilisasjonen. «Duren fra motorene våre virker nesten vanhelligende i stillheten.»247 Kanskje var hans beklagelse litt inkonsekvent. Hans første høyteknologiske forstyrrelse i sydpolområdet ble iallfall straks fulgt av nye.

Noen år senere, i desember 1933, kom Balchen således tilbake til Antarktis for å fly, nå som amerikansk statsborger, og sammen med Ellsworth. De kom seg nedover på en gammel Ålesund-skute, «Fanefjord», en «illeluktende, men hendig liten selfanger»,248 ombygd og med nytt og flottere navn: «Wyatt Earp».

Ellsworth ville nemlig hedre «den tapreste mann jeg har hørt om». Av samme grunn skulle ekspedisjonen gjennomføres «i hans ånd».249 Med tanke på at mannskapet var nordmenn og derfor neppe var kjent med den store sheriff, var båten utstyrt med et stort Wyatt Earp-bibliotek. Ellsworths favorittbok, The Saga of Billy the Kid, var selvsagt med i tillegg til biografier om den brave sheriff Earp.250 Slik endte kapitlet om polarhistoriens oppdagertokt med fly: et norsk bakkemannskap, en naturalisert norsk-amerikaner i tjeneste for en amerikansk millionær som ville lære de norske de dyder han satte høyest, nemlig revolvermannens besluttsomme evne til å skyte først og ikke spørre for meget. Og da flyger Balchen tillot seg å avbryte en flytur sørover Graham Land på grunn av dårlig vær, var samarbeidet mellom dem over. «Ellsworth kan begå selvmord om han har lyst,» sa Balchen, «men han kan ikke ta mig med seg.»251 Så langt det stod i Balchens makt, skulle ekspedisjonen ikke gjennomføres i Wyatt Earps ånd.

amundsen og hans aeronauter

281

RIISER-LARSEN PÅ HVALJAKT

Hjalmar Riiser-Larsens omorientering fra nord til sør ser ut til å ha vært foranlediget av pengene.

Sponsoren var denne gang ikke rikmannssønnens arkaiserende drømmer om mannlig fellesskap i det ville vesten, men hvalfangstrederienes behov for nye metoder for å høste av den hvalbestanden som allerede var truet av utryddelse. Flyteknologien fikk her et nytt og økonomisk motivert anvendelsesområde. Men fra et teknologisk synspunkt var forandringen ikke så stor. Lufttransportmaskinene var stadig rekognoseringsapparater, letemaskiner: før etter råker i isen, nå etter hval. Og det var stadig like risikobetont å fly.

Den teknologiske bakgrunnen for dette nye anvendelsesområdet for polarflygingen finner vi i 1. verdenskrig. Sandefjords Blad kunne fortelle i 1919 om skjebnesvangre feilbombinger under krigen. Med autentiske foto av hvaler fra oven som dokumentasjon viste bladet hvor lett det var å tro at de store dyrene var ubåter. «Bildene åpner nye perspektiver for hvalfangsten. Mangen hvalfanger vil i tanken allerede forestille seg hvorledes fremtidens båter utrustes med en lett flyvemaskin hvorfra hvalfisken oppdages og hvorfra den drepende harpun kastes.»252 Et amerikansk teknologitidsskrift påstod at det skulle ha funnet sted skyting av hval med maskingevær fra fly (stedet var ikke oppgitt), en sport som snart ville bli så populær at «there will have to be a closed season on whales when sporting airplanes get to flying in numbers».253 Det tok nå mange år før hvalindustrien for alvor forsøkte seg med fly. En årsak kan ha vært at det her var snakk om store investeringer. Først i 1928 stod det ferdig et spesialfartøy – «Kosmos» – i Sandefjord for havgående hvalfabrikasjon med spesialkonstruert apparatur for flensing av hvalene på dekket samt et lite fly for å lete etter hval.254 Leif Lier ble ansatt som flyger på basis av sin tidligere erfaring som hvalfangstobservatør på vestlandskysten pluss et imponerende rykte som risikovillig hardhaus.255 Han forsvant ved Ballenyøyene julen 1929 sammen med skipslegen på «Kosmos», Ingvald Schreiner.256 For hvalindustrien var lærdommen at fly neppe hadde noen plass i hvalfangsten.257 Men i den etterfølgende sesongen ble Riiser-Larsen og Lützow-Holm ansatt i hvalfangstselskapet Bryde & Dahl som flygere, for «at foreta observationer av hval mv.» med utgangspunkt i baseskipet «Norvegia».258 I den anledning, samt på en ny ekspedisjon 1930–31, kartla de enorme kyststrekninger, som senere ble tatt i besittelse for Norge. Slik gikk polarflygerne inn i et bredere bilde av ansatser til en norsk polarimperialisme som forandret flygingens innhold fra gutteaktig lek til næringspolitisk hard valuta og nasjonal prestisje. Men, slik Leif Liers skjebne viste med all tydelighet: Flyging i de polare strøk var fremdeles slett ikke uten risiko.

282

flukten

Hjalmar Riiser-Larsen med norsk flagg på vingene og skuta «Norvegia» i bakgrunnen.

Muskler med maskiner i reserve

Norsk polarforskning vakte internasjonal oppmerksomhet også i 1930-årene, selv om massemediene ikke var like engasjert som i Amundsens dager. I november 1932 meldte London-avisen Daily Herald at «the daring Polar explorer and airman» Riiser-Larsen planla en 5600 kilometers slede-ekspedisjon med to ledsagere og 80 hunder fra Enderby Land til Wedellhavet.259 Den aerodynamiske perioden i norsk polarhistorie var over. Den berømte «airman» Riiser-Larsen ville ned på isen igjen.

Målet var å ta seg innover landet innenfor Dronning Maud Land, Prinsesse Ragnhild Kyst og Kronprinsesse Märtha Kyst og okkupere dette området med sikte på norsk anneksjon slik at man her fikk et sammenhengende landområde underlagt norsk suverenitet «før noen annen kommer oss i forkjøpet», het det i ekspedisjonsprospektet.260 Det fikk hvalfangstrederen Lars Christensen til straks å åpne lommeboken. Så også staten. Nok en gang gjorde appeller til nasjonens økonomiske interesser og/eller prestisje sin virkning.

Blant de mange søkerne til ekspedisjonen valgte Riiser-Larsen ut Hallvard Devold og Olav Kjelbotn, begge særdeles vel skikket både som skiløpere og overvintrere i polare strøk. Devold (1898–1957) hadde – foruten å overvintre på Svalbard og Jan Mayen – deltatt som meteorologisk sakkyndig og telegrafist under Amundsens flyekspedisjon i 1925. Og så var han og Kjelbotn (1898–1966) to av de norske okkupantene på Øst-Grønland i 1932.261 Devold var radiokyndig og Kjelbotn var kjent som femmilsløper, holmenkollvinner og OL-deltaker. Slike kvalifikasjoner kom særdeles godt med da ekspedisjonen ble en katastrofal fiasko. For å sitere Aftenpostens versjon: efterat utrustningen var losset på isen og skuten dradd sin vei, brøt isen opp. Folkene ble sittende der på et flak, utrustningen slengt omkring. Så kom vind og strøm og feiet isen utefter med svær fart mot havet – mellom en skog av farlige isfjell. Det gjaldt livet.262 De ble reddet av Devolds radiotelegrafi og Kjelbotns kjempekrefter. For mens den første sendte trådløs, betjente den siste pedalene som laget strøm. Hvalbåter hørte dem og kom til hjelp.263 60 sledehunder måtte bli igjen. «En forferdelig kamp for livet», oppsummerte Aftenpostens ekstrablad.264 Redningen av Riiser-Larsen og hans menn var en triumf for radiotelegrafien. Like lite som flygingen var sledeferder i polare områder noe annet enn livsfarlige eventyr, selv for de barskeste hardhauser. Teknologien var eneste redning for det lille mennesket – enten det nå satt strandet på isen eller hang i luften eller tok seg fram på de uendelige polare snøviddene. Selv om heller ikke all verdens teknologi var noen garanti for å komme levende hjem fra gutteturene.

284

flukten

Posten minner norsk polarflyging.

Et par år før Riiser-Larsens sørgelige sorti fra aktivt polarliv gikk de to kamerater Arne Høygaard (1906–81) og Martin Mehren (1905–2002) på ski over Grønland, i 1931. De var inspirert av Nansens berømte ferd i 1888, skjønt de gikk noe lenger nord, og endelig i motsatt retning, fra vest til øst. Dessuten avvek ferden ved «den lekende letthet og raskhet hvormed hele turen blev utført», som Adolf Hoel skrev i forordet til boken om turen. Hoel beskrev ekspedisjonen først og fremst som en seier for «de typisk norske metoder for polarforskning».265 De gikk på sine ben. Hundene trakk sledene. Det var det som skulle til. «Vi savnet intet», erklærte de to. «Selv tobakk, cigarer og cigaretter hadde vi …».266 Det var ikke noe nytt i polarhistorien at ekspedisjonene hadde tobakk med seg. Det gikk derimot inn i den symbiose mellom sponsorene og polareventyrerne at de var utstyrt med rikelige mengder tobakk og at de kvitterte for det i prangende annonser, slik som for eksempel da Amundsen i 1925 dukket opp i avisene med følgende erklæring om Tidemands tobakk. «‘Den smaker bedre end søt fløte’, hørte jeg en av mine kammerater paa Gjøa si.»267 Det var heller ikke noe originalt over at Høygaard og Mehren vendte tilbake til ski og hunder. Riiser-Larsen forsøkte det samme. Det nye var at Høygaard og Mehren gjorde en dyd av sin muskeldyrkende ekspedisjon uten at det var nødvendig.

De startet fra Grønlands bebodde vestside med å hyre ikke mindre enn 15 grønlendere som mot tre kroner dagen skulle bære ekspedisjonens forsyninger opp på innlandsisen.268 Den ene fungerte som deres «‘kammertjener’», som de spøkefullt kaller ham i sin bok; han hentet vann, vasket opp, kokte kaffe

amundsen og hans aeronauter

285

osv., tjenester som de belønnet ham med små gaver for – som en sigar eller en tyggegummi.269 Det var særlig på de teknologiske feltene Høygaard og Mehren skilte seg ut fra Amundsen-periodens høyteknologiske flyekspedisjoner. På de hardeste delene av turen beveget nemlig de to norske skiløperne seg parallelt med en tysk ekspedisjon hvis viktigste framdriftsmiddel var et par propellsleder. Den fysiske avstanden mellom de to ekspedisjonene, den «urnorske» muskelbaserte og den motoriserte tyske, var noen steder bare 200 meter: «Vi inviterte dr. Sorg til aftens – på pemikansuppe med grønnsaker, fruktgrøt, fangstkjeks med smør og honning på.»270 Nå er det jo ingen grunn til å bagatellisere den fysiske prestasjon ved en skitur på mange hundre kilometer i isnende kulde, men vi må kunne si at polareventyret her hadde fått trekk av travesti.

På den annen side: De nyttet de hjelpemidler som var for hånden til å realisere det de var ute etter: en lang skitur. De gav ikke uttrykk for negative attityder til teknologi og maskiner. De ville bare ikke bruke dem. De brukte hunder i stedet. I grunnen var det ikke noe muskeldyrkende over det, heller. «Hundene er for grønlenderen en maskin som bare skal ha brennstoff når den er i bruk.

Derfor sultes de om sommeren.»271 Slik var Høygaard og Mehren menn av sin moderne, maskinelle tid ved at de av og til – uten altfor stor umake – kunne fortrekke inn i polarødet med sine hjelpere, hundene, og med sine teknologiske sikkerhetsnett, propellsledene, innenfor synsvidde, men på behagelig avstand fra hverdagens trettende sivilisasjon.

Skjønt da den dagen var kommet at hundene måtte skytes, da kom tårene.

«Det var påfallende hvor sent vi begge fikk de mørke snebriller av oss den dag.»272

Den mekaniserte ishavsromantikk

Det er utstilt en helt spesiell gjenstand i Polarmuseet i Tromsø, en gammel bok med Amundsens navnetrekk og påskrift: «Denne bok har fulgt mei på alle mine færder.» Boken er den svenske dikteren Elias Tegnérs Fridtjofs saga, gjendiktet til norsk av stortingsmann Herman Foss første gang i 1826, deretter utgitt en rekke ganger, sist i 1860.273 Boken om sagnkongen Fridtjof i Sogn forteller historien om en urnordisk hero som sloss med kjempekrefter og utholdenhet for å få sin elskede.

Fridtjofs saga ble en europeisk forlagssuksess, ikke bare en norsk, fordi den norrøne fortiden var en kilde å øse av for å heroisere myten om en felles germansk fortid. Keiser Wilhelm var for eksempel en pasjonert dyrker av Fridtjof.

I 1913 reiste han den gigantiske statuen av heltekongen på Vangsnes – den står der ennå –, en statue som ble oppfattet som et overdimensjonert uttrykk for tyskernes litt komiske, arkaiske drømmer om fortiden.274

286

flukten

Fra avdukingen av den tolv meter høye Fridtjof-statuen på Vangsnes i Sogn, reist av keiser Wilhelm i 1913.

De mange norske utgivelsene vitner om at Fridtjof også ble dyrket som en norsk hero på 1800-tallet. I norske skolebøker mellom 1850 og 1880 framstår Fridtjof som inkarnasjonen av norskhet. Han er bondesønn. Han er en ener i vinteridrettene. Han vinner prinsessen og kongeriket.275 Men han er en arkaisk helt da statuen blir reist i 1913. Like fullt var det denne saga, ikke «Ja, vi elsker», som det ble lest fra på Sydpolen 14. desember 1911.276 Amundsen vokste opp i 1880-årene, før den tegnérske Fridtjof-dyrkingen ble avløst av en moderne, norsk heltedyrking, den av Fridtjof Nansen fra slutten av 1880-årene: Mens Amundsen gjerne framstilte Nansen som den gammeldagse og seg selv som den fornyende med sine fly og luftskip, forholdt det seg motsatt på det psykologiske og idémessige plan. Her var det Amundsen som holdt seg til Fridtjof-dyrkingen og fortiden i isolert distanse fra sin samtid der ute i isen, mens Nansen forlot den polare villmarken og gikk inn i sin samtid for å påvirke framtiden.

amundsen og hans aeronauter

287

Nansen så dette poenget bedre enn noen annen. I sin minnetale over Amundsen i 1928 la han vekt på at Amundsen var «dådens mann, en av de tause menn som gjør ting». Derved var han en ekte etterkommer av «de gamle norske sjøkonger», de som Carlyle taler om.277 Kanskje er denne Carlyle en nøkkel til en dypere forståelse av det polare mannsmiljøet rundt Amundsen og hvilke mannlighetsidealer som ble dyrket fram i det miljøet.

Den engelske filosofen og historikeren Thomas Carlyle holdt i 1840 et foredrag om heroer og herodyrking, som senere ble utgitt i bokform, og som fikk stor betydning for den europeiske romantikkens historieskriving. Så sent som i slutten av 1880-årene utgav kulturskribenten Vilhelm Troye en norsk oversettelse av dette verket om heroer samt en biografi om Carlyle.278 Amundsen var 18 år i 1890. Nansen har temmelig sikkert rett i at han kunne sin Carlyle like godt som Tegnér- og vikingheroen Fridtjof.

Carlyles hovedbudskap var at historien blir til av heltene, «den store mand» er sin epokes frelser.279 Og av de store heroer framstår den norrøne Odin i en særlig stråleglans på grunn av sin «seir over frygten». Det er denne seier som gjør ham til en ekte mann,280 en hero, som kan oppfylle sitt kall uten å måtte underordne seg den fordervelige, demokratiske likhetstenkning som var i vekst under industrialiseringen på 1800-tallet.281 Den beslektede forestilling «at denne verden er en dampmaskine» var like forkastelig for Carlyle,282 fordi den innebar et menneskesyn hvor samfunnsmedlemmene hver på sin måte bidrog til verdenshjulets framskrittsgang. Verden var ikke mekanisk. Den var heller ikke demokratisk. Den var styrt av heroen. Det var Carlyles budskap.

Dette budskapet appellerte til Amundsen og hans medarbeidere under 1920-årenes polare lufteventyr. De var herodyrkere, fremfor noe. De var paradoksalt nok samtidig anti-moderne, først og fremst dét.

Balchen, Riiser-Larsen, Omdal og Dietrichson hadde det til felles at de dyrket maskinen. De var «mekkere», helt fascinerte – og gutteaktig og lekende – dyrkere av det 20. århundres motorer og maskiner, slik det har vært sagt om det mannsdominerte studentmiljøet ved Skandinavias fremste sivilingeniørskoler i 1920-årene.283 De levde for flymaskinen og gjorde så å si hva det skulle være for å få fly. Balchen emigrerte til USA for å få komme i luften etter at Amundsen ikke fant plass til ham i «Norge». Riiser-Larsen endte som både militær og sivil flygersjef og var med på å bygge opp SAS. Omdal og Dietrichson var på sin side blant den store krets av unge menn på begge sider av Atlanterhavet som gikk i døden som flygingens pionérer; Dietrichson forsvant sammen med Amundsen i 1928, Omdal styrtet som flyger for en amerikansk flygermillionøse året før, begge var unge – i 30-årene. De ofret livet, som det gjerne heter om unge menn som går i døden for sine drømmers skyld: for den futuristiske mekanikk, flyene, selve symbolet på drømmen om en framtid hvor

288

flukten

mennesket kunne bevege seg raskt, uten lidelse og slit, mellom kontinentene oppe i himmelrommet, langt over is og frost og livsfare.284 Men Amundsens flygerkamerater elsket ikke flyene så mye og så nært som de var bundet sammen til hverandre og til sin hero. Innerst inne var de ikke de fremste bærerne av rasjonalitet og fryktløs tiltro til maskinene, slik de gjerne framstilte seg. Innerst inne var de først og fremst pasjonerte dyrkere av Carlyles heroer og sin egen Roald Amundsen. Først og fremst var de «mekkere», som gutteaktig levde for sine pasjoner – sin dragning mot flymaskinene og mot sin helt, som lot dem få fly.

Når Nansen hyllet Amundsen som en ekte hero etter Carlyles merke, har det vært tolket som at Nansen derved utropte Amundsen til selve Den norske mann.285 Men den norske gjennomsnittsmann i begynnelsen av det 20. århundre drog ikke ut i isen, bort fra sin hustru og sine barn, ut til sine venner og maskiner. Det norske folk – både menn og kvinner – fulgte som forstenet med i Amundsens mange forsvinninger, tilbakekomster og «mystifikasjoner»; hele folket var i spenning gang på gang. Men de gjorde ikke som han. De forlot ikke sine prosaiske plikter. De nøyde seg med å dyrke Amundsen på avstand.

Polareventyrerne i isluften var en isolert gruppe norske menn både bokstavelig – der ute i isødet – og symbolsk. Mens mannen på landjorden i begynnelsen av 1900-tallet var del i et norsk politisk nasjonsbyggingsprosjekt som først sprengte unionen med Sverige og deretter bygde nasjonen ved ingeniørmessig planmessighet under ledelse av slike ingeniører og gründere som Sam Eyde samt naturvitere og framtidsoptimister som Nansen – nettopp da forlot Amundsen landet sammen med Wisting, Riiser-Larsen og de andre og søkte helt motsatte verdier i den polare villmarken enn den kjølige fornuft og det hverdagslige samliv med kvinner, familie og den rutinemessige hverdagen.286 De norske polarutforskerne framstilte seg gjerne som kalde, teknologidyrkende, sterke og moderne menn, slik som da Amundsen beskrev hvordan avreisen fra Ny-Ålesund foregikk i 1925 etter en bedre middag: «Maaltidet prægedes ikke anderledes av den forestaaende start end at det blev kortere tid end vanlig til røken.»287 Slik gav han inntrykk av ungdommelig uvøren modernitet, av at han og hans flygerkamerater var dyrkere av de nye maskiner som satte mennesket i stand til å reise gjennom luften og over enorme avstander så å si på øyeblikket helt uten de besvær som hadde vært forbundet med reiser – ikke minst i polarstrøkene – i tidligere tider. Dermed kunne de framstå som «lykkelige krigere i modernitetens armé», slik teknologihistorikerne har karakterisert ingeniørene,288 mens de kunne framstille Nansen som gammeldags med sine hunder som trekkmaskiner og ski hvor egne muskler var kraftkilder. «[I]ngen sult eller tørst – bare en kort flukt», skrøt Amundsen om sin egen fornyende innsats hvor fly og luftskip og rasjonalitet var hovedsaken.289

amundsen og hans aeronauter

289

Tresnitt av Roald Amundsen. En norsk hero og mandighetssymbol.

Amundsen iførte seg dermed en iscenesatt mannlighet. Vi vet at han først og fremst ble styrt av følelser, slett ikke av rasjonelle og fornuftige holdninger til teknologi eller teknikere. Følelsene tok overhånd ved flere anledninger og styrte ham. Hans tøylesløse hat mot den intellektuelle teknikeren Nobile290 er bare toppen av isfjellet. Ellsworth så det klart da han tegnet følgende snapshot av sitt forbilde med journalistisk skarphet: «Underneath the man of cold reserve much of the spirit and enthusiasm of a boy.» Amundsen representerte nok, la han til, det klassiske mannlige, men i tillegg var det «a certain something that has to do with romance» i hans framtoning. «Of such stuff are heroes made …»291 Wyatt Earp-entusiasten Ellsworth visste hva villmarksromantikk var og kjente igjen en romantiker når han møtte en, for han var en slik selv. Han og Amundsen befant seg ikke i en rasjonell virkelighet, men – som det het om en dokumentarfilm om dem i 1954: «[M]idt oppe i dette hesblesende moderne jag, i denne mekaniserte ishavsromantikk, finner man et bilde av Roald Amundsen i et mareritt av en isbaks, iferd med å hugge 500 meter runway ved hjelp

290

flukten

av en ørliten speiderguttøks!»292 – Amundsen og hans menn var ikke ingeniørdyrkende «maskinelle menn».293 De var gutter på flukt bort fra hverdagen til en «mekanisert ishavsromantikk».

En ensidig fokusering på Amundsen – og særlig på hans forhold til Nobile, har vært selve brennpunktet i Amundsen-litteraturen. Men et fokus på ham skygger for at også hans medarbeidere lot seg styre av sterke, arkaisk-romantiske følelser. Dietrichson reagerte med et så voldsomt sinne i 1926 at han avstod fra å bli med på en ekspedisjon fordi Ellsworth, som han foraktet, fikk bli med. Riiser-Larsen brukte store krefter, ja, store deler av sitt liv etter Amundsens bortgang i 1928 på å forsøke å blidgjøre sin døde hero ved å komme hans etterkommere i møte, eller få ham i tale ad telepatisk vei; det var vel en følsomhet som var like stor som Amundsens hat til den hverdagslige verden som han ikke klarte å hanskes med?

De maskuline fellesskapsfølelser som bandt sammen menn som RiiserLarsen, Dietrichson, Wisting og de andre helt fram til Høygaard og Mehren (som ikke greide å avlive sine hunder uten at tårene kom fram) var av en slik art at det mest hørte hjemme i en annen tid. Både følelsene og mennene som lot seg styre av dem var fremmede for den samtid de søkte seg bort fra da de drog ut i isluften. Samtidens mannlighetsideal var det fornuftsdyrkende. Det var det de drog bort fra. De drog tilbake til fortiden da de oppsøkte isen. De lette etter Fridtjof fra den førindustrielle mytologi.

Wisting erklærte til Zapffe i 1928: «Jeg var så glad i ham at om han hadde bedt mig kaste mig over bord, så hadde jeg gjort det.» Zapffe forklarte: «Mennesker i almindelighet vil ikke kunne forstå en slik hengivenhet, men den som har stått Amundsen nær og lært ham å kjenne, – han forstår det.»294 Det var en tid da det ikke var nødvendig å forklare og begrunne slike sterke bånd mellom menn. Det var i Carlyles dager – eller i Tegnérs. På begynnelsen av 1800-tallet, i de heroiske følelsers tid, kunne nemlig en riktig mann gråte ut sin sorg for den hele verden når han mistet den som stod ham nærmest, nemlig sin nærmeste venn.295 Men den tiden var forbi. Den hegemoniske maskulinitet – den ideelle mannlighet i det 20. århundre – var først og fremst et ideal for en mann som ikke lot seg styre av sine følelser, verken sin smerte, sitt sinne eller sin kjærlighet; det var en mann som behersket seg selv like mye som han behersket teknikken og dyrket den. Det var en maskulinitet som flygermiljøet rundt Amundsen ikke behersket.

Amundsen og hans aeronauter var menn fra en fjern fortid, en fortid da menn lot sine følelser komme veltende fram. De lot seg overmanne av sine pasjoner – alt fra hat til sorg og kjærlighet – under sin romantiske lek med framtidens teknologi der ute i den mekaniserte ishavsluften, langt borte fra den støyende samtiden.

MINNENE

292

minnene

Arktis og Antarktis var kartlagt. Ski, pulk og hund var blitt overflødig for å utforske polarområdene – likevel ga det på nytt mening å slite seg fram mot verdens utposter. Dramaet er borte, men fortsatt er det styrkeprøver og kappestrid. Og minnet om de gamle helter forsterker forståelsen av Norge som polarnasjon.

kappløp i gjenblåste spor

293

294

minnene

KAPPLØP I GA MLE SPOR

Uten vitenskapelige pretensjoner, men med en sterk beundring for Fridtjof Nansen og hans prestasjoner fant de to ungdommene Bjørn Staib og Bjørn Reese i 1962 ut at de skulle gå i Nansens spor – på ski over Grønland. De tok seg fram i tilnærmet samme trasé som den Nansen og hans folk hadde brukt i 1888. De var også uten radiokontakt og levde på pemmikan. Skiene var fremdeles laget av tre, men i motsetning til Nansen brukte de hunder de hadde kjøpt på Grønland som trekkdyr. De slet likevel – som Nansen – i ismassene. Da de kom fram til vestkysten, hadde de brukt 31 døgn, var tom for mat, og hadde kun én av 16 hunder igjen – «Nanok», «den eneste som våget å hoppe over de nesten bunnløse bresprekkene».1 Staib og Reese var ikke de første som hadde tatt seg fram på Grønlands innlandsis etter Nansen, men de hadde gått i hans spor, og kunne derfor med overbevisning hevde at de var «lag nr. 2». De gikk på «historisk grunn».2 De kalte det en «sportstur»,3 og innledet en epoke preget av ny interesse for polare bragder og prestasjoner.

Som så mange av den nye epokens utøvere hadde Bjørn Staib som ung slukt det han kom over av Nansen-litteratur. For ham og hans turkamerat hadde Grønlands innlandsis sterk appell. De tilhørte den generasjonen etterkrigsungdom som uproblematisk kunne ha Nansen som helt og forbilde. Oppvokst i Oslo-området, i et miljø som dyrket friluftsliv på den «opprinnelige» norske måten, med turer i skog og mark og fjell, sommer som vinter, ble det å dra over Grønland en naturlig forlengelse av det vinterfriluftslivet de allerede levde.

Staibs forutsetninger var ifølge ham selv ganske vanlige; han hadde nettopp avlagt førstegangstjenesten, var en ivrig skiløper og jeger, og i god form.4 Staib og Reese viste at turen var gjennomførbar, selv om de under oppstigningen var plaget med dårlig vær og regn. Riktignok var massive sprekkom-

kappløp i gamle spor

295

råder noe annet enn Nordmarka, men de kom seg over i god behold. Det var derfor med en oppriktig gutteaktig glede de vendte hjem. Staib skrev bok om ferden, preget av tilfredshet over en vel gjennomført prestasjon. De ble mottatt som unge, barske menn nasjonen kunne være stolte av, særlig av Aftenposten og ukebladet Vi Menn, som hadde støttet turen økonomisk. Polarinstituttet og autoriteter som Hjalmar Riiser-Larsen, Bernt Balchen og Martin Mehren hadde gitt moralsk støtte.

Men ikke alle var like opptatt av Nansen i 1960-årene, og den «jevne offentlighet» var noe reservert, i en blanding av forvirring og beundring. Beundringen kom fra dem som satte pris på denne formen for polar barskhet som en bekreftelse på at mandige norske dyder fremdeles var til stede.5 Forvirringen kom fra dem som påpekte at dette faktisk hadde vært gjort før, og som stilte det evige spørsmål om denne typen ferder: Hva var vitsen?

Staibs og Reeses tur innvarslet like fullt en ny interesse og en ny type ekspedisjoner, som tok konsekvensen av at «alt var gjort» – men som ikke lot seg hemme av det.6 Jordens ytterpunkter og poler var beseiret og alle passasjer funnet, men det meste kunne gjøres raskere, bedre og mer ekstremt. En kunne også prøve å gjøre det mer eller mindre «opprinnelig» og «autentisk» – selv om det aldri kunne gjøres like farlig og aldri kunne få det samme meningsinnhold som den klassiske periodens store ekspedisjoner.

I de siste tiårene av det 20. århundre kom også en dramatisk ny interesse for kappestrid og kraftprøver i de polare områdene. Og det skjedde ikke bare i Norge. I mange land steg det fram arktiske eventyrere av et nytt slag. Det særskilt norske var tradisjonen de norske eventyrerne ble satt inn i: krav og forventninger til dem som påtok seg å ivareta den norske polar-arven, både til holdninger, forberedelser, utstyrsbruk og ikke minst vellykkethet.

«… farlig å leke Nansen»

Å gå i Nansens spor hadde gitt mersmak. Ikke lenge etter den vellykkede turen over Grønland fant Bjørn Staib ut at han på ny skulle gjøre etter sitt store idol, denne gang med et framstøt mot Nordpolen. Han hadde ikke tenkt å stoppe der, men planla like godt å gå fra Canada over Nordpolen med ankomst på eller i nærheten av Svalbard, eventuelt på den sovjet-russiske nordkysten.

Mens Nansen ville drive med strømmen over polen fra øst mot vest, fra Sibir til Canada, planla Staib altså å gå «motstrøms» med start i Ward Hunt, på Ellesmere Land. Til tross for velviljen Staib hadde møtt i den sovjetiske ambassaden i Oslo, var det nærmest utenkelig å starte i Sibir på 1960-tallet.

Staibs planer var dristige. Han ville tilbakelegge en lengre strekning enn noen tidligere hadde gjort. Ennå – i 1964 – hadde ingen av den nye genera-

296

minnene

Inspirasjonen til mange norske turer i polare strøk.

sjonens polfarere klart å gjøre noe i nærheten av det Staib ville forsøke: å ta seg fram til Nordpolen ved hjelp av hunder, ski og sleder. Etter at den klassiske periodens store oppdagere hadde gjort opp kampen om selve pol-trofeet, med Robert Peary som den tilsynelatende vinner, var det ikke lenger like stas å ta seg fram til fots. Det tok over 50 år før noen tok opp ideen med å komme seg dit på «den slitsomme måten». I mellomtiden var Nordpolen blitt overfløyet og «underseilet». Fly, undervannsbåter og etter hvert atomisbrytere viste den moderne teknologiens inntog også her. En kunne konkurrere om å bli først i luften og til vanns, eller undervanns, prestasjoner som ga mindre og mindre mening i en fysisk sammenheng. Sovjetiske forskere hadde landet med fly på polpunktet i 1948, den amerikanske ubåten «Nautilus» nådde polen under isen i 1958. Søsterskipet «Skate» brøt overflaten samme sted litt seinere samme år.

Og i 1978 klarte den sovjetiske atomisbryteren «Arktika» å ta seg fram til Nordpolen.7 Men ekspedisjoner over land, og til syvende og sist over isen, var det tilsynelatende ingen vits å begi seg ut på – ikke før interessen og det allmenne synet på den slags virksomhet hadde forandret seg. Det siste begynte å skje

kappløp i gamle spor

297

på 1960-tallet, også i Norge, men først og fremst internasjonalt. Den første i den nye æraen som nådde Nordpolen ble en kanadisk/amerikansk ekspedisjon i 1968. Fire menn, anført av Ralph Plaisted, brukte snowmobiler og ble fraktet ut med fly. Samme år dro også en britisk ekspedisjon ut, noe mindre mekanisert. Ledet av polarpionéren Wally Herbert tok de seg fram med 40 hunder. Massiv flystøtte hjalp dem til å holde ut til de nådde polpunktet etter 407 dager i 1969. De tok seg også tilbake på egen hånd til Nordaustlandet, Svalbard, der de ble plukket opp av et skip.

I en slik sammenheng var Staib utvilsomt noe forut for sin tid da han i 1964 med sitt 11-mannslag, langt mindre motorisert, men optimistisk, satte kursen for sitt planlagte startsted. Det var et ungt lag, med gjennomsnittsalder på litt over 23 år. Lederen var selv bare 25. Han hadde med seg hundekjørere, telegrafister og navigatører, samt sin yngre bror. I tillegg hadde han til å begynne med følge av journalister, en fra Aftenposten (med enerett for Norge), en fra svenske Expressen, samt fire fra National Geographic Magazine, som sponset «en vesentlig del» av ekspedisjonen. NRK-TV fulgte også med til første stopp i Thule.

Ekspedisjonen skulle møte store vanskeligheter. Sykdom, til og med dødsfall, politiske problemer med kanadiske militærmyndigheter, dårlig vær, nærmest ugjennomtrengelige isbarrièrer og materiell som ikke tålte påkjenningene, gjorde at starten ble så dårlig som overhodet mulig. Staib hadde planlagt avgang på selve ski- og sledeferden 14. mars. Det var «en fin dato», samme som Nansen forlot «Fram» på sin ferd mot Nordpolen.8 Men det var ikke bare starttidspunktet som måtte endres. Under en mellomlanding på Thule måtte Staib og hans hundekjørere registrere at hundene han hadde bestilt var blitt trent til inuitenes vifteform, og ikke til den kjøreteknikk Staib-ekspedisjonen var vant til.9 Det skulle seinere vise seg at «eskimoene» visste best.10 Da ekspedisjonen endelig kom av gårde fra Thule, måtte to amerikanske Hercules-fly – som Staib hadde fått det amerikanske flyvåpen til vederlagsfritt å stille til disposisjon(!) – til for å transportere deltakere, ca 90 trekkhunder samt mat og utstyr som veide over 15 tonn. Selve flyturen ble en selsom opplevelse for den svenske journalisten Rolf Ståhlström, som var med i flyet med de 90 hundene. Flykapteinen hadde uttalt før start at dette var det amerikanske flyvåpens største hundetransport, og at han slett ikke var sikker på om alt ville gå smertefritt. «Det viste seg at han fikk rett.» Ståhlström skrev sin reportasje for Expressen «med maskinen i knäet medan hundarna slogs i et hoppande transportplan […]. Eskimoene lot lenge piskene hvine inne i kabinen.» En hund ble drept. «I øyeblikket er det forholdsvis stille,» skrev Aftenpost-journalist Erik Lunde i sitt Hercules-fly, «men vi sitter i en forferdelig stank.»11 Staib hadde på forhånd brukt mye tid på å bearbeide både amerikanske og kanadiske myndigheter, som var notorisk skeptiske til privatfinansierte

298

minnene

Fortsatt ingen strak vei til Nordpolen. Bjørn Staibs ekspedisjon hogger seg gjennom skruisen.

ekspedisjoner. Tilsynelatende hadde han ikke bearbeidet dem nok. Politisk mistenksomhet og dårlige landingsforhold på det planlagte startstedet Ward Hunt tvang flyene til å gå ned på militærbasen Alert, langt sør for det opprinnelige startstedet. Her måtte Staib søke en slags oppholdstillatelse. Han håpet å få bruke basen som et nytt utgangspunkt. Staib fikk først et heller kontant avslag: Utover 24 timer, som ble definert som en «mellomlanding», kunne ikke videre opphold påregnes. Deretter ble ekspedisjonen regelrett kastet ut av militærbasen. Det hører med til historien at nordmennene fikk problemer med å etterkomme ordre. De var ikke i stand til å forlate basen så raskt ved egen hjelp, noe som ble lagt merke til i hjemlige media.12 Staib og hans følge måtte etablere seg på ny, et stykke utenfor basen. – Seinere ble disse problemene skrevet på kontoen for «misforståelser fra begge parter».13 Mye tid gikk tapt. Det nye utgangspunktet medførte en atskillig lengre og tyngre rute enn opprinnelig planlagt. Mer og vanskeligere is skulle forseres.

At det brøt ut meslinger blant deltakerne, ga kritiske norske aviser anledning til å slippe til kommentarer om «barnesykdommer» som symbol på «hele opplegget».14 Langt verre for stemningen var det at ferdens seniormedlem, Thorstein Raaby, døde. Som telegrafist var han aldri tiltenkt en oppgave i selve skiferden, men skulle lede ekspedisjonens radioavdeling. Han ble rammet av hjerteslag.

kappløp i gamle spor

299

Raaby var krigshelt og veteran fra Thor Heyerdahls Kon-Tiki-ferd, og var den av deltakerne som kunne gi ferden et ekstra skinn av legitimitet.

Staibs siste planer før avmarsj inkluderte stopp i den amerikanske Arlis II-basen, på en flytende isøy på ca 86 grader nord, og «målgang» for Staibs «støtgruppe» i sovjetisk Arktis. I påvente av et slikt tilfelle hadde Staib sikret seg sovjetiske myndigheters godkjenning til å bli hentet i isen av en russisk isbryter.15 Som han seinere sa: «... det var ikke russerne jeg hadde problemer med».16 Da ekspedisjonens «støtgruppe» endelig kunne starte mot polen 29. mars 1964, talte den seks mann og 30 hunder – fem mann med hvert sitt hundespann og slede samt lederen Bjørn Staib i front. Forholdene var mildt sagt vanskelige. Pakkisen var svært bevegelig, den åpnet seg i brede råker eller samlet seg i høye isformasjoner som var bortimot umulige å forsere med ski og hundespann. Som Nansen og Johansen fikk de erfare at det ikke gikk noen strak og plan vei til Nordpolen. Ekspedisjonen var «prisgitt polarisens nykker».17 Optimistiske meldinger i Aftenposten om at man var «gjennom den verste skruisen»18 kunne ikke dekke over det faktum at etter hvert som en kom lenger og lenger bort fra utgangspunktet, ble det et hovedmål å ta seg fram til basen på isøya Arlis II. Å finne denne i drivisen var ingen enkel sak.

Den veggen av skruis Staib møtte ble for mye, både for folk, hunder og utstyr. Etter 41 strabasiøse dager så de at isen var i ferd med å gå opp – med åpent vann i alle retninger. Som Fridtjof Nansen valgte Staib da å snu, noen geografiske minutter lenger nord enn forbildet. Fra Arlis II sendte han ut sin slutt-melding: «Ingen nordpol – men 86 grader 31 minutter nord. Alt vel! Bjørn Staib.»19 Ifølge Staib var det da kun Robert Peary som hadde vært lenger nord med tilsvarende utstyr – og da etter flere mislykkede forsøk.

Da ekspedisjonen valgte å gi opp, regnet en med kritikk. Rettighetshaveren Aftenposten ga uttrykk for «forståelse» og priste lederens mot og dømmekraft.20 Men Dagbladet og VG var klar i sin nedsabling av en ekspedisjon, og ikke minst en ekspedisjonsleder, som etter deres mening viste seg å være både ukvalifisert og uforberedt. For disse avisredaksjonene var det selvsagt at norske polareventyrere skulle klare å forsere isflak, råker og skruis. Mistilliten blant de ikkesponsende avisene hadde vært der hele veien. Den fant næring i de problemene ekspedisjonen møtte – problemer som ifølge kritikerne bare bekreftet at deres skepsis var reelt fundert. Og kommentarene ble stadig mer syrlige og uten nåde:21 «Vi ser gjerne at norsk ungdom følger Nansens eksempel. […] Men det er farlig å leke Fridtjof Nansen. Det er galt å bruke et stort navn og et stort forbilde for å skape publisitet som ikke holder mål. Den lærdommen tror vi blir konklusjonen på herr Staibs nordpolsferd».22 Avisenes splittede holdninger illustrerer rettighetsjournalistikkens problemer og også sjansespillet som fremdeles lå i polar sponsorvirksomhet i 1960-

300

minnene

Pü de første repetisjonene var det selvsagt at en brukte de samme hjelpemidlene som forbildene hadde brukt.

årene. Håpet om det store varpet og den eksklusive heltehistorien skaffet i hvert fall delvis penger til noen av de få som på denne tiden ville prøve.

Staibs ekspedisjon var ut fra norske forhold meget stor. Som den kanskje siste av de «klassiske» ekspedisjonene med hundespann og tungt utstyr måtte den være stor for å få med alle nødvendigheter. Dietten var kjøttbasert (pemmikan og atter pemmikan), og bekledningen var tung med skinn og ull. Skiene var tunge, brede treski med hardvedkanter. Hundene utgjorde sin egen kjøttreserve. Staib følte han var «slakter da han kom hjem».23 Navigeringen var tidkrevende og kald: en riktig «bikkjejobb». Daglig kunne de bruke 1,5 til 2 timer på de to avlesningene, inkludert utregninger og pakking. Staib hadde vært ute etter barske seiginger med humør da han plukket ut troppen blant mange villige. Folk som var villige til å slite, fryse og være sulten samtidig søkte han helst fra Forsvaret. Da fikk han folk som var vant til disiplin og kommandolinjer med på kjøpet.

Staib anslo budsjettet til «et par hundre tusen», kanskje sagt med en påtatt uvørenhet og omtrentlighet.24 Men det hadde han stablet på beina på egen hånd, uten statsstøtte. Det amerikanske National Geographic Magazine var tungt inne som støttespiller, og satset tydelig på ekspedisjonen, både økonomisk og ved fyldig dekning helt fra de første treningssamlingene på Finse. Magasinets journalister beskrev Staib og hans menn som «førsteklasses representanter for vikinglandet Norge», og var ikke fremmed for å «påkalle Nansens og Amundsens navn» i sin beskrivelse.25 Satse gjorde også de utvalgte norske og svenske medier.

Aftenpostens medarbeider fulgte ekspedisjonen i månedsvis, fra forberedelsene i det norske høyfjell til Thule og den kanadiske basen. I tillegg hadde den unge ekspedisjonslederen oppnådd betydelig materiell støtte fra det amerikanske flyvåpen, som altså vederlagsfritt stilte to store Hercules-fly til disposisjon.

I et nøkternt historisk lys kan en se Staib-ekspedisjonen som et ambisiøst prosjekt med et dristig opplegg og målsettinger som ikke skilte seg vesentlig fra det som seinere skulle bli fullt akseptert. Og Staib var tilsynelatende godt forberedt: opphold i det polare Canada og Alaska samt møter med myndigheter fra både USA og Sovjet. Pressen rapporterte fra høyfjellstrening og padling over isflak utenfor Ingierstrand sjøbad.26 Utstyr var utviklet, testet og diskutert, blant annet med Forsvaret. Norske radioamatører, organisert i Norsk Radio Relé Liga, var mobilisert over en lav sko, på en måte som kunne tyde på en viss folkelig interesse og entusiasme: «Syv ivrige radioamatører vil sitte spesielt intenst opptatt med loddebolt og skrutrekker kommende helg …». De arbeidet på spreng for å få ekspedisjonens radioutstyr ferdig til avreise – «ganske gratis – i radioamatørens ånd».27 Bjørn Staib utfordret og provoserte datidens offentlighet. Norske helter i 1950- og 60-årene kunne gjerne vinne og være enere, de kunne også gjerne være noe for seg selv, men de burde ikke kunne beskyldes for å være for selvsikre.

302

minnene

Folk som framhevet egne evner og talenter, og som i tillegg ikke lyktes, kom til å slite med omtalen selv om prestasjonen og forsøket absolutt var solid nok.

Staib måtte tåle revyparodier og karikaturer. – I utlandet var en ikke fullt så strenge. Det er påfallende at boken Staib skrev om sin ferd mot Nordpolen aldri kom på norsk. Den kom ut i Sverige og i USA. Royal Geographic Magazine i London ga ham fyldig omtale, det samme gjorde støttespilleren National Geographic Magazine.28 Da passet det også bra at Staib trakk fram Robert Peary som en av de virkelig store: en som hadde forberedt seg godt og lært av polartraktenes opprinnelige beboere, inuitene.

I forhold til gutteturen over Grønland i 1962 var Staib i 1964 blitt mer ideologisk i sin argumentasjon for viktigheten av polarferder. Han appellerte til nasjonens polare framtid: Ekspedisjonsformen var «i pakt med våre forpliktelser for å holde [de norske] tradisjonene ved like». Norge kunne ikke konkurrere med «nåtidens tungt anlagte maskinelle ekspedisjoner».29 Men det tok tid før noen prøvde seg igjen. Og det var uten ski på beina.

Til Nordpolen med snøscooter

Nordmenn kom relativt seint i gang med et nytt forsøk, og havnet midt i «køen» av internasjonale polfarere, med eller uten motorkraft. I løpet av 1970-årene hadde både amerikanere, briter, chilenere, italienere, dansker, japanere og sovjetrussere og en stor inuit-kanadisk ekspedisjon kommet seg til polpunktet, og utover i 1980-årene var både finske, amerikanske, franske, og flere kanadiske, japanske og sovjetiske ekspedisjoner på Nordpolen. Da Ragnar Thorseth ville prøve seg i 1982, var det altså ikke noe særskilt norsk over dette. Men om en ikke lenger kunne bli den aller første, kunne en likevel finne sin egen vri: Thorseth ville bli første nordmann på jordens topp.

Verken Amundsen, Nansen eller Staib hadde stått på selve polpunktet.

Rundt 1980 var sunnmøringen Ragnar Thorseth tidens mest profilerte norske eventyrer. Som en innledning til sin polare karriere reiste han gjennom Nordvestpassasjen. Seinere skulle han seile med «vikingskip» over Atlanteren. Mens noen av hans sjøferder handlet om å bevise fortreffeligheten til gamle tiders redskaper og framkomstmåter, ville han bruke en helt annen teknologi for å nå Nordpolen som første nordmann; han utrustet en snøscooter-ekspedisjon basert på flystøtte. Det var ikke første gangen han brukte moderne teknologi.

Da han i 1980–81 reiste gjennom Nordvestpassasjen, var det med hurtiggående plastbåt og snøscooter.30 Etter denne turen fant Thorseth ut at det var på tide med nordmenn på Nordpolen.

Da Thorseth nådde fram, 29. april 1982, sammen med Trygve Berge, Jørn E. Fortun og inuiten Ekaksat Amagoalik, fikk de mye oppmerksomhet i norske

kappløp i gamle spor

303

Første nordmenn på selve polpunktet. Fra Ragnar Thorseths snøscooterekspedisjon i 1982.

media. Prestasjonen bekreftet et nasjonalt selvbilde: Kunne noe være mer naturlig enn nordmenn i isen lengst mot nord? Da fikk det heller være at heltene ikke hadde ski på beina. Snøscooter-ferden tok 56 dager fra utgangspunktet på Eureka-basen i Canada. De fikk flyforsyninger underveis, og ble også hentet ut fra polpunktet med fly.31 Det var en kostbar tur. Utstyr, i hovedsak snøscootere, reservedeler, bensin, navigasjonsutstyr, klær og mat skulle skaffes. Det samme skulle penger til å dekke anselige utgifter til transport og flystøtte. Støttespillerne var mange: det lokale næringsliv på Sunnmøre, den finske vodkaprodusenten Finlandia, det nordnorske bryggeriet Mack, og norske høyrepolitikere. De siste satt i regjeringsposisjon, og kunne stille et av Forsvarets Hercules-fly til disposisjon for to flyslipp i isen. Dette var vederlagsfritt, men ekspedisjonen var lagt opp med hyppige slipp av proviant og scooter-bensin i småfly fra Canada, og det kostet penger.

Bruken av snøscooter var noe helt annet enn Staib hadde lagt opp til 18 år tidligere. Og klær, radio- og peileutstyr hadde utviklet seg radikalt. En tidlig variant av satellitt-navigasjonssender (GPS) var allerede tatt i bruk. Sammen med flystøtte gjorde dette det enklere å foreta veivalg. Riktignok var isen og kulden stort sett den samme. De fire måtte bakse med den samme skruisen og de samme åpne råkene som sine forgjengere – «det var et blodslit å bakse skuterne

304

minnene

over skrugard og pakkis».32 Scooterne kunne få skader og ha variabel trekkraft, og de trengte drivstoff. Motoriserte ferder i ingenmannsland krevde med andre ord sine menn, både når det gjaldt utholdenhet, teknisk håndlag og rådsnarhet.

Motortrøbbel var også en stressfaktor. Og de opplevde nordpolekspedisjoners naturlige logistikk-mareritt: å treffe akkurat i tiden da det fremdeles er god is, før den har begynt å gå opp – og nyte godt av vårsolens økende dagslys. – I ettertid hadde ikke Thorseth mye pent å si om stedet han investerte så mye slit for å komme til: «Eg har i grunnen bare en positiv ting å seie om Nordpolen: Alle vinder blåser fra sør.»33 Thorseth hadde ikke teknologiske betenkeligheter, det var målet med turen – å bli den første nordmannen på Nordpolen – som bestemte utstyret.

Snøscooter var likevel et redskap som relativt raskt skulle havne langt utenfor grensen av det aksepterte blant dem som ville være virkelige polfarere.

I ly av den økende interessen for polarferder vokste det fram en ny «førstemannskultur». Her deltok både nordmenn og utlendinger. I innledningen av denne epoken var det helst andre enn nordmenn som satte «rekorder» og gjennomførte polarbragder: I 1978 gikk japaneren Naomi Uemura alene med hunder fra Ellesmere Land til Nordpolen. Deretter ble han fraktet med fly til nordspissen av Grønland, og fortsatte med sitt hundespann over Grønland fra nord til sør, også som førstemann (med flystøtte). I 1986 dro franskmannen Jean-Louis Etienne ut på den første solo-skituren til Nordpolen. Han fikk flystøtte hver tiende dag. Samme år kjørte amerikanske Will Steger og hans ekspedisjon hundesleder til Nordpolen – den første «uten støtte».34 Denne ekspedisjonen ble et vendepunkt all den tid introduksjonen og diskusjonen rundt begrepet «uten støtte» («un-supported») nå så smått vokste fram. Ankepunktet i ettertid mot Stegers ekspedisjon var at de hadde brukt hunder. Ikke desto mindre ble Ann Bancroft, en av deltakerne på Stegers ferd, den første kvinne som nådde polen. Stegers intensjon hadde vært også å komme seg tilbake fra polpunktet uten hjelp, noe han mente var mer i de tidlige pionérenes «ånd» – det hadde kanskje vært riktigere å si muligheter …

Grønland og Sydpolen på ny

Etter Staib og Reese skulle det komme flere nordmenn som så krysningen av Grønland som en innvielsesreise for en polarkarriere.35 Fram til 1980-årene var det riktignok bare to norske krysninger av innlandsisen, i 1968 og 1973 – ingen av dem høyprofilerte.

På 1980-tallet satte flere etablerte og kommende navn innen polart og annet reiseliv ut for å krysse isen. Carl Emil Petersen, kjent fra en rekke ekspedisjoner, gikk i 1983 som den første norske alene i en alder av 58 år. Petersen la

kappløp i gamle spor

305

Hva gjør nordmenn på Grønland? De gjør som Nansen.

Fra 1996–2002 gikk 58 av totalt 81 registrerte norske ekspedisjoner til Grønland i Nansens spor. I 1988 gikk to ekspedisjoner også med originalt utstyr.

som reisevante nordmenn flest stor vekt på forberedelser: For å spare vekt og plass hadde han saget over skaftet på tannbørsten. Han hadde også bare ett par skolisser med. Hver dag flyttet han dem et lite hakk opp eller ned for å få jevn slitasje(!).36 Lissene holdt hele veien. Mens turen over Grønland for Petersen kanskje kompletterte en allerede fyldig ekspedisjons-CV, var den for andre det første alvorlige steg inn i det polare eventyret. Både Børge Ousland (24 år) og brødrene Sjur og Simen Mørdre (21 og 23 år) krysset isen i 1986. Bedriften var stor nok til at Ousland kunne gi ut sin første bok.37 Hundreårsjubileet for Nansens ferd i 1988 inspirerte en eventyrer som Stein P. Aasheim til å gå i nå stadig mer oppgåtte spor. Hovedpoenget var nettopp at utstyr og proviant skulle være som hundre år tidligere. Legen Asle T. Johansen hadde samme idé. Hans ekspedisjon brukte 40 døgn og foretok medisinske målinger underveis – «Jeg var interessert i å se hvor raskt og hvor mye det mannlige kjønnshormonet sank. Av det kunne man se hvor tøff turen egentlig var.»38 De ble også fulgt av et dansk-norsk filmteam, med den uttrykkelige avtale at de ikke skulle motta hjelp. Aasheims ekspedisjon var heldigere med været og brukte langt kortere tid enn Nansen hadde gjort: 27 dager mot Nansens 41. Nansen-kopiene unngikk også de mest farefulle delene av forgjengerens ferd: sjøferdene inn til Umivik for å starte, og den like farlige roturen til Godthåb ved ankomst.

Til sammen 35 nordmenn hadde fram til hundreårsmarkeringene av Nansens skitur krysset sagaøya. Mens det bare var tre ekspedisjoner i 1960- og 70årene, var det stor aktivitet på 1980-tallet.39 Jubileumsåret 1988 tok ikke mindre enn 42 menn fra 11 nasjoner seg fram på ulike måter over innlandsisen. To år seinere var det «jentenes tur» til å prøve.40 Internasjonale «mixed expeditions» hadde riktignok inkludert kvinner – Myrtle Simpson fra Skottland allerede i 1965, og svenske Monica Masuda i 1975. Men norske Marit Sørensen, Anne Marte Pensgaard og Katinka Mossin var i 1990 det første rene kvinnelaget som krysset isen, i det minste fram til brefallet på vestkysten. Der måtte også de ha assistanse, og ble hentet ned fra isen 50 km før «mål». Liv Arnesen og Julie Maske kunne i 1992 dermed krones som de første kvinnene som krysset hele grønlandsisen.

Et halvt århundre etter Amundsen og Scotts kappløp i 1911/12 våknet interessen for slitsomme ferder til Sydpolen. I begynnelsen svært motorisert; kontinentet egner seg – med unntak av shelf-isen – bedre for motoriserte ferder enn Polhavet. I 1957/58 hadde Everest-beseireren Sir Edmund Hillary sammen med Vivien Fuchs ledet en «Samvelde-ekspedisjon» som krysset Antarktis med beltevogner. Mange vitenskapelige ekspedisjoner var uttrykk for ny interesse for polar forskning. Men den britiske eventyreren Ranulph Fiennes’ jorden rundt-ekspedisjon langs 0-meridianen, som krysset Antarktis på en slags snø-

kappløp i gamle spor

307

scootere i 1980/81, var et uttrykk for den rendyrkede eventyrer-praksisen som nå inntok også dette kontinentet.

Avstandene og kostnadene forbundet med en ekspedisjon til Sydpolen var imidlertid av en helt annen dimensjon enn en ferd over Grønlands sørlige spiss. Ikke-vitenskapelige ekspedisjoner lot derfor vente på seg. I 1985/86 ble Scotts rute til Sydpolen gjenoppgått til fots og med sleder, av – som det sømmet seg – en britisk ekspedisjon. Året etter satte Monica Kristensen ut på sin lenge planlagte tur langs Amundsens rute til Sydpolen, 75 år etter. Som Amundsen brukte hun hunder som hjelpemiddel. Hun var allerede da en erfaren polarforsker, med flere tokt til Antarktis bak seg. Hun hadde også doktorgrad i glasiologi på emnet antarktiske isfjell. Med seg på laget hadde hun to danske hundekjørere fra Sirius-patruljen på Grønland og en britisk glasiolog.

Ambisjoner om å få til en ekspedisjon som både ville gjenta Amundsens fysiske prestasjon og holde et vitenskapelig nivå, samt satset på en mest mulig «human» behandling av de 22 hundene, skulle vise seg å bli en bokstavelig talt tung bør. Opplegget krevde mye utstyr og omfattende forberedelser. Kristensens første ekspedisjon var privatfinansiert, båret oppe av sterk interesse, dugnadsånd, ukuelige drømmer og forskerinteresse. Hun klarte på dette grunnlaget å framskaffe et økonomisk fundament som også holdt til et eget ekspedisjonsskip: «Aurora». Skipet hadde også med helikopter til bruk ved landgang. Flystøtte sørget for at rikholdige depoter kunne bli fløyet inn. Men ekspedisjonen hadde værgudene mot seg og kom seint i gang. Som 75 år tidligere utviklet det seg til et kappløp, men denne gang mot tiden. Kristensen fikk høre over radio at det amerikanske Antarktis-forskningsinstituttet som har og hadde kontrollen over polpunktet gjorde oppmerksom på «at Sydpolen stenger 14. februar».41 Bortsett fra at et slikt utsagn, uavhengig av sannhetsgehalt, stred mot all norsk friluftslivstenkning og praksis, presset det også fram en avgjørelse om å snu i tide. Og tidsfristen var siste mulige båtavgang fra Hvalbukta før isen ville fryse «Aurora» inne. Alternativet – overvintring på Sydpolen – var uakseptabelt, også fordi det ville bety slutten for hundene. 30. januar snudde de fire ved 86 graders sørlig bredde, 440 km fra polpunktet. Problemene kom kanskje av at ekspedisjonen brukte en del tid på faktisk å finne Amundsens rute, kanskje av at man på grunn av vitenskapelige ambisjoner ikke hadde «pakket lett». I alle fall tilbakela ekspedisjonen gjennomsnittlig under 20 km pr dag, faktisk mindre enn Amundsen hadde klart. Kristensen ble dermed en norsk polareventyrer som fikk føle hvordan det var ikke å lykkes.

«I dag skiller vi lag med Amundsen. […] I dette øyeblikket sier vi farvel til vår store drøm,» skriver Monica Kristensen, som på veien tilbake likevel følte seg «trukket i motsatt retning, som et jernspon av en magnet. Hver gang vi stopper, må jeg snu meg og stirre mot syd».42 Men ekspedisjonen nådde «Aurora» i siste liten idet isen begynte å legge seg, og kunne sammen med hundene retur-

308

minnene

Var det mulig å gå på ski og utføre seriøs forskning på 1980-tallet? Glasiologen Monica Kristensen ville følge Amundsens spor, men fikk problemer.

nere til Norge. Navnet «Aurora» var ikke tilfeldig valgt. Det hadde klar referanse til Ernest Shackletons berømte skip, og sønnen Lord Shackleton var ekspedisjonens «høye beskytter».43 Kristensen hadde et sterkt ønske om at hennes ferd skulle sees som en vitenskapelig ekspedisjon. Men i media ble hun framstilt som noe så sjeldent og eksotisk som en kvinnelig polareventyrer og dertil ekspedisjonsleder. Her var hennes «høye beskytter» ikke til særlig hjelp, da han i bokens forord utnevnte henne til «den vakreste polarforskeren til nå». Monica Kristensens beretning er annerledes enn den tradisjonelt mannlige. Utover å innrømme fysisk slitenhet i ferdens hardeste partier er det lite som handler om slike sider ved ekspedisjonen.44 Kristensen ville gi et bilde av en seriøs norsk ekspedisjon med kompetente deltakere, men enkelte vitenskapsfolk mislikte at man blandet sport og vitenskap.

Hun var fanget i en forestilling om moderne polarekspedisjoner som noe mer enn «bare» vitenskap, og hennes nedtoning av det sportslige innholdet kom til å slå tilbake mot henne i media – det var ikke lenger mulig å gå på ski og drive seriøs forskning samtidig.45 Et paradoks i all hennes vitenskapelighet, og det peker mot 1990-årenes mer private ekspedisjonslegitimitet, er at hun tilegner boken om ferden «alle de som følger en drøm».

Monica Kristensen var den første nordmann – og den første kvinne – som i moderne tid prøvde å gå til Sydpolen. Men anerkjennelsen kom mer umiddelbart og var større i utlandet enn i Norge. Spesielt i England ble hun hedret som en fremragende polarutforsker, og belønnet med Royal Geographic Societys gullmedalje i 1989. Hun er den eneste av de nyere norske polarreisende som er blitt belønnet med denne høythengende utmerkelsen. – Kristensen skulle i 1990-årene ut på ytterligere to Antarktis-ekspedisjoner.

I mellomtiden hadde den «Norske Sydpolsekspedisjonen» vært i aksjon.

Brødrene Sjur og Simen Mørdre, Ralph Høibakk og Herman Mehren la ut fra Berkner Island i 1990. Snart skulle fotografen Hallgrim Ødegaard slutte seg til, mens Carl Emil Petersen var basemannskap. Han ble fløyet inn for å gå de siste 300 km, «sjarmør-etappen» fra 87 grader og inn til Sydpolen.

De fire første tilhørte to generasjoner grønlandsfarere som begge ville utvide sitt polare revir. Ulike fysiske forutsetninger og aldersforskjellen mellom deltagerne resulterte i et delt opplegg: på den ene siden en «sportstur», viljen til å gå mest mulig uten støtte, på den annen side en «trivselstur», lysten til å bruke hunder og andre hjelpemidler. Etter å ha nådd polpunktet 14. desember 1990 – på dagen 79 år etter Amundsen – fortsatte brødrene Mørdre og Ødegaard videre til McMurdo uten hunder, og foretok således en ikke-motorisert kryssing av hele kontinentet. De andre «avsluttet» på Sydpolen. At ekspedisjonsmedlemmene skilte lag, var ikke planlagt, men heller ikke uventet, ifølge deltakernes egne beretninger.46

310

minnene

I Simen Mørdres dagbok het det: «… de to andres manglende kunnskap og forberedelser overrasket oss, til tross for at vi hadde bange anelser på forhånd.

At vi disse første dagene har måttet fungere som rene lærere i polar ferdsel, står i grell kontrast til det inntrykket folk hadde av turen på forhånd. Da var det de to ungguttene som skulle være med de to ringrevene på tur. Verden er snudd opp-ned.»47 De fysiske forutsetningene for å gjennomføre en slik tur var forskjellig for 26- og 52-åringer. Dag ut og dag inn med balansegang mellom å fryse og å svette – og dermed fryse, tok på. Å holde seg tørr og varm var ikke mulig, hvis en skulle gå raskt nok og langt nok til å rekke fram. De eldste måtte innrømme at de ikke lenger var sterkest.

Ekspedisjonen var den siste som fikk bruke Amundsens «opprinnelige» utrustning og hjelpemidler: hundespann. I 1995 ble det forbudt å innføre hunder og andre fremmede dyrearter til kontinentet.48 Økologisk og miljømessig tenkning inntok Antarktis mer og mer. Alt avfall skulle heretter tas vare på og fraktes ut. Dette fikk konsekvenser for eventyrer-ekspedisjoner, både for deres utrustning og gjennomføring. Overgangen til rene menneskelige kraftprøver ble enda tydeligere enn den hadde vært på Grønland og mot Nordpolen.

Hundreårsjubileet for Nansens ferd over Grønlands innlandsis kan sees som et tidsskille. Fra Staibs og Reeses «opprinnelige repetisjon» i 1962 til hundreårsjubileet for Nansens ferd i 1988 hadde mye forandret seg. Fra å bli sett på som noe sensasjonelt var særlig grønlandsekspedisjoner i ferd med å bli nesten «dagligdags». Utstyret og dermed det fysiske slitet var også noe helt annet, fra 1960-årenes treski, ull- og anorakkutrustning til 1988-ekspedisjonenes langt mer forseggjorte, slitesterke og lettere utstyr. 1988-ekspedisjonene understreket da også at det faktisk var betydelig tyngre – enn «normalt» – å gå med det gamle utstyret. Det ga dermed mening å forsøke å gjenoppleve prestasjoner utført hundre år tidligere. At slike sammenligninger aldri kan bli helt eksakte fikk også Johansens og Aasheims ekspedisjoner erfare. Foruten at svært avgjørende ting som vær- og føreforhold ikke kan bli de samme, er den menneskelige faktor også variabel. Som medisiner var Johansen ivrig etter å måle «objektive» menneskelige faktorer som blod- og hormonverdier. Men som det står i Polarboken: «De frøs meget og erfarte at klærne og utstyret Nansen brukte ikke var like godt som dagens polarutstyr.»49 Toleranse overfor slit og kulde har kanskje også endret seg.

Både før og etter jubileet var motoriserte hjelpemidler uproblematisk, i det minste for å komme i gang. Både Børge Ouslands og brødrene Mørdres turer på Grønland i 1986 ble «satt opp» på isen av helikopter.50 Felles for mange av de første ekspedisjonene var at de brukte hunder og at de tilbrakte én eller flere dager på den amerikanske DYE II-stasjonen midt på Grønland.

Nansen-jubileet gjorde det aktuelt å se om det var mulig å klare seg uten

kappløp i gamle spor

311

dette. Erfaringene som ble gjort, en internasjonal satsing på polarferder med mer vekt på ren muskelkraft og en voksende økologisk bevissthet, skapte en ny forståelse av «riktige» polarferder mot slutten av det 20. århundre. Det førte til at også norske deltakere måtte ta stilling til de nye polarekspedisjoners credo: å ta seg fram «un-supported» eller «uten støtte».51

De nye polfarerne

Ved inngangen til 1990-årene var det ingen «hvite flekker» på polarkartet. Men fascinasjonen over polene og deres omgivelser var ikke borte. Det som var gjort kunne gjøres enda mer ekstremt og spesielt enn tidligere. Polarferder videreutviklet slektskapet med den delen av idrett og sport som handler om kraftprøver, kappestrid og stadig grensesprengning. Samtidig var polarmiljøet et sted der nye oppfinnelser som kunne lette ferden hele tiden var etterspurt. Eventyreren som reiste alene sto fram, i et polarmiljø som ikke kunne unngå å bli kommersialisert. De som ville finansieres, måtte eksponeres i media, og da hjalp det å appellere til en nasjonal polar arv. Den mest synlige delen av 1990-årenes polarferder var kraftprøver i grenselandet mellom high-tec og rent menneskelig innsats.

Flere land hadde meldt seg på ferden mot nord da Børge Ousland, Erling Kagge og Geir Randby 8. mars 1990 startet på sin nordpolsekspedisjon. De tre kunne etter egen mening bli de første som nådde polen uten støtte. Tidligere ekspedisjoner hadde etter hvert fått åpenbare svakheter: De hadde benyttet seg av utlagte depoter, de hadde tatt imot dropp av utstyr og proviant fra fly, eller de var blitt hjulpet av hunder til å trekke sleder og pulker.

Da den norske trioen la ut på ferden, var de blitt enige med en av sine rivaler, Sir Ranulph Fiennes, om betingelsene: «alt som hjalp oss fysisk nordover er å anse som støtte» – og dermed utelukket.52 Dramaturgien var et internasjonalt kappløp. Fem land stilte med lag som ville bli de første til Nordpolen utelukkende ved egne krefter. Kappløpet hadde ikke startskudd eller bestemt startsted. Deltakerne fikk selv finne ut av det best egnede utgangspunkt i overgangen mellom vinter og vår. En kanadisk ekspedisjon hadde allerede måttet gi opp da Kagge, Ousland og Randby startet fra Ellesmere-øya i Canada. En koreansk ekspedisjon, ledet av Mount Everest-klatreren Young-Ho Heo, startet også herfra. De fikk tidlig luftstøtte, og hadde dermed «meldt seg ut av kappløpet» ifølge nordmennene.53 Fra russisk side startet to ekspedisjoner – en bestående av én mann: Sovjets store polarhelt Fjodor Konjukhov. Han måtte ha helikopter-assistanse underveis, og var ute av konkurransen. Britene Ranulph Fiennes og Mike Stroud – på forhånd regnet som nordmennenes verste «konkurrenter»54 – hadde også fått tillatelse til å starte i Sovjetunionen, som den første vestlige ekspedisjon siden 1917.

312

minnene

Verdens største nålevende eventyrer – eller en klønete engelskmann? Sir Ranulph Finnes er et yndet mobbeoffer for norske polfarere.

Kagge og Ousland nådde polpunktet 4. mai 1990 etter 57 slitsomme dager på ski i isen. Ingen av de andre kom fram. Geir Randby, den egentlige initiativtakeren, skadet ryggen tidlig på ferden. Det ble etter hvert klart at det var ingen vei utenom evakuering fra luften.55 Illustrerende for det nye synet på hva en polarekspedisjon var og skulle være, er diskusjonen om ekspedisjonens status.

Kagge og Ousland fortsatte til polpunktet alene og uten å ta imot forsyninger fra flyet, som også tok med seg Randbys mat og utstyr, til og med hans andel av det felles brenselet. De beholdt bare nødpeilesenderen, som lå i Randbys pulk.

Men evakueringen fikk Sir Ranulph Fiennes til å protestere på det som muligens kan kalles et etisk grunnlag: Da ekspedisjonen ble presentert i Royal Geographical Society i London, hevdet han at luftkontakt er regelbrudd for polarferder «uten støtte». Han sammenlignet det med OL-deltakeres dopingbruk.

Fiennes’ «purist»-holdning var omdiskutert, og fikk langt fra unison oppslutning.56 Men argumentene ble tatt på alvor. I boken om ferden ble det gjort nøyaktig rede for hvordan fordelingen ble etter evakueringen, blant annet at de to gjenværende måtte nøye seg med 0,4 liter nafta til brensel hver dag, mot tidligere 0,6.57 Kommende ekspedisjoner som ville tas alvorlig, måtte også forholde seg til de strenge «reglene». Diskusjonen satte også fingeren på hva polarekspedisjoner hadde utviklet seg til: en stadig mer regelstyrt konkurranseform som lignet mer og mer på moderne konkurranseidrett. I sin fortelling om kappløpet legger ikke Erling Kagge skjul på de idrettslige parallellene.58 Det legges vekt på forberedelser, altså planlegging, trening og utstyr, gjennomføring: teknikk, taktikk og innsats, og resultat: målgangen på Nordpolen som de første

kappløp i gamle spor

313

og dermed seieren over «de andre», og særlig de britiske rivalene Fiennes og Stroud. Nordmennene kuttet ned på radiobruken, av frykt for at rivalene skulle oppfange posisjonen, og kvittet seg med alt utstyr utenom det de absolutt trengte. Mot slutten hadde de skrudd opp dagsetappene til 15 timers marsj – en innspurt på kanten av det forsvarlige, som kostet daglig neseblod og forfrysninger – ikke for å nå Nordpolen, men for å komme først.

Også for denne ekspedisjonen viste det seg at veien til Nordpolen bestod av skruis, åpne råker og andre farer. På 88 grader nord ble de angrepet av en tydelig sulten isbjørn. De medbrakte revolverne kom i bruk til slutt. «Det var enten den eller oss, dessverre.»59 Bjørnekjøttet våget de imidlertid ikke å spise – ikke på grunn av frykt for usmak eller trikiner, men fordi det kunne oppfattes som brudd på reglene om å gå «uten støtte»(!). Men ankomsten på polpunktet ble, etter den obligatoriske flaggplantingen, feiret med surret isbjørnkjøtt. «Seigt som gummi,» ifølge kokken Ousland, men likevel et festmåltid for de konstant sultne.60 Kagge regnet med å ha tatt av 12–13 kg. «Det eneste stedet vi holder vekten er i ansiktet. Det er fortsatt hovent etter alle forfrysningene.»61 Kagge og Ousland ble fløyet ut fra Nordpolen. Det var tillatt. Til tross for Fiennes’ anklager, fikk turen status som den første hvor en kun ved egen hjelp hadde tatt seg fram til Nordpolen. Og det passet det norske polare selvbildet.

Systematiske forberedelser, det mest moderne av tilgjengelig teknologi: glassfibermaterialer og satellitt-navigatorer, ble supplert med seig muskelkraft og vilje – samt en aning dristighet og flaks. «Man kommer ikke til Nordpolen ved bare å velge fornuftige løsninger.»62 Dette var den rimeligste nordpolsekspedisjonen til da.63 Slutten av 1980årene var en dårlig tid for å finne finansiering, og de kommende polfarerne fikk følelsen av at det de skulle ut på var «litt teit».64 Hovedsponsoren ble maleren Jakob Weidemann – en noe uvant bakmann. Men han var venn av Helge Ingstad, og hadde sansen for prosjektet.

Kagge og Ousland ble det første store paret i moderne norsk polarhistorie.

Linjene tilbake til norske polarhelter ble trukket både av media og dem selv.

VG hevdet at de to skiløperne nå hadde skrevet sine navn «inn i polarheltenes krønike med gullbokstaver».65 Stein P. Aasheim betegnet ferden som «noe av det tøffeste som er gjort siden Nansen og Amundsen»66 og Jan P. Syse inviterte til mottakelse på Statsministerens kontor.67 Anerkjennelsen vokste ytterligere da en oppdaget at ferden var blitt lagt merke til internasjonalt.68 Nordpolkappløpet i 1990 ble ikke «det siste kappløpet», som var tittelen på Erling Kagges bok om ferden. Det var heller begynnelsen på en ny periode, der en mer rendyrket variant av polar ekstremsport skulle utøves. Det var flere utfordringer.

Vel hjemme fra den norske sydpolsekspedisjonen våren 1991 begynte brødrene Mørdre planleggingen av en tur nordover. Sammen med en kanadier

314

minnene

Moderne utstyr til tross. Det er fremdeles kaldt å få i seg næring på vei til Sydpolen. Erling Kagge nyter sin suppe i 1992–93.

og en australier dro brødrene ut fra Ward Hunt i mars 1992. De valgte å gå med pulk for å komme gjennom den verste skruisen nord for Ellesmere-øya.

Deretter fikk de fløyet inn hunder og forsyninger. De nådde Nordpolen 2. mai og ble de første som har gått på ski både til Syd- og Nordpolen i løpet av så kort tid som et og et halvt år.69 På denne turen gikk Sjur Mørdre gjennom isen i fullt utstyr helt til halsen i 40 minusgrader. De tre andre trakk ham opp og vrengte av ham tøyet og fikk på ham en dundress. Det illustrerte faremomentene som fortsatt er en del av moderne polarferder.

Samtidig ønsket Per Einar Bakke, Willy Gautvik og Arild Vegrim å bli de første som gikk på ski fra Sibir via Nordpolen til Canada, uten støtte. De startet fra Kapp Arktitsjevskij tidlig på året, og fikk dermed korte dager. De fikk også vanskelig is med mye råker. Under padling av utstyr over et råksystem ble Gautvik stående igjen på den ene siden. Vinden økte, nyis frøs til, og padling i pulker i sterk motvind lot seg rett og slett ikke lenger gjøre. Sterk isdrift drev isflakene lenger fra hverandre. De avslo først et russisk tilbud om hjelp.70 Da avstanden til Gautvik fremdeles bare økte til tross for langvarig kraftinnsats,

kappløp i gamle spor

315

ble det klart at ferden bare kunne fortsette ved hjelp av helikopterstøtte. De fikk samlet laget og ble fløyet lenger ut i isen. Noen dager senere sendte de hjem en hilsen: «Pakkis, tre bjørn, alt OK.» Etter en måneds marsj skadet Vegrim ryggen, og det ble snart klart at han måtte flys til land. De to andre fortsatte.

Da de ankom Nordpolen 12. mai, kom Vegrim hoppende ut i fallskjerm fra et russisk forsyningsfly. Han var blitt bedre og ville gjerne være med sørover til Canada, men lykken skulle ikke stå dem bi. I løpet av 18 dager kom de ikke lenger enn til 88 grader og 17 minutter. Der måtte de gi opp og bad om flyskyss til Canada.71 Etter Nordpolen vendte Kagge blikket sørover. Det var nå lettere å få sponsorer til å finansiere en kostbar ekspedisjon som skulle følge opp Carsten Borchgrevinks og Roald Amundsens meritter på det antarktiske kontinent.

Men heller ikke på dette tilsynelatende «norske turområdet» var det bare nordmenn som opererte. Det var på Antarktis «verdens største nålevende eventyrer»72 hadde sine mest vellykkede turer. Ranulph Fiennes klarte blant annet, sammen med partneren Mike Stroud, som de første å komme over innlandsisen uten støtte i 1992/93. De nådde imidlertid ikke sivilisasjonen i McMurdo og måtte fullstendig utmattet hentes med helikopter.

Erling Kagge var tidstypisk da han, avskrellet alle forsøk på vitenskapelig legitimering, satte seg fore å gå til Sydpolen, uten støtte. Han nådde målet 7. januar 1993, etter en tur på 1300 km og 50 dager. Turen kunne ikke måle seg med nordpolsferden når det gjaldt slit og fare, selv om han nå ikke hadde noen å dele ansvar og risiko med. Hans bok fra ferden er forbløffende fri for dramatikk. Kagge framstiller turen som skigåing, vilje og kampen mot seg selv. Hvor selve målgangen var et antiklimaks: «This is an awful place,» siterer han etter Scott. Som friluftselskende nordmann la han til: «Bygningene er usedvanlig stygge, og jeg kjenner et svakt drag av eksos.»73 Selve trofeet: å bli den første som gikk alene til Sydpolen, var innbringende – i ære, berømmelse og relativt lukrative forelesningsturneer.74 Kagge havnet på forsider og i annonser, på foredrag i Royal Geographic Society og ved Yale University. Statsminister Gro Harlem Brundtland gratulerte med en av «de mest fremragende [ferdene] i polarområdenes historie». Hun kunne fortelle at nasjonen hadde vært med: «Vi har fulgt deg dag for dag».75 Takket være den vellykkede nordpolsturen ble denne soloturen en mediebegivenhet. Både britisk, tysk og amerikansk presse fulgte ferden på nært hold.76 NRK og VG var med da Kagge tok av sted fra Punta Arena på Chiles sydspiss, og alle de tre største norske avisene dekket turen med daglige meldinger om Kagges kamp mot seg selv. Dette var turen han skulle gå «helt alene». Han hadde nødpeilesender, men noe av det første han gjorde var å gjøre seg selv utilgjengelig via radio, ved å kaste batteriene. Likevel var det planlagt et apparat med pressetalsmann og bilder fra Antarktis som skulle gi menigmann følelsen av å

316

minnene

følge Kagge dag for dag.77 Medieeksponeringen var vellykket. Til og med i de ironiske 1990-årene lyktes han med at turen ble tatt alvorlig. Han ble framstilt som en forvalter av norsk polartradisjon, sponsormerkene ble vist fram, og vel hjemme strømmet det anerkjennelse fra diverse notabiliteter, fra statsminister via forsvarsminister til leder av Olympiatoppen.

Alene til Sydpolen handler om Kagges personlige opplevelser på veien mot 90 grader syd. Mens det første kappløpet om Sydpolen i hvert fall offisielt hadde gått for fedrelandet og litt for vitenskapen, gikk Kagge ikke for noen andre enn seg selv – og litt for sponsorene. Det var individets «private drøm» som skulle realiseres, eller i Kagges åpenhjertige forklaring: «I samfunnet i dag har ikke folk nok utfordringer […] For meg er dette en ren egotripp».78 I en slik sammenheng ble det som skulle oppleves ikke først og fremst den antarktiske naturen, den ble redusert til en arena for kampen mot ensomheten, sulten og de fysiske smertene.79 Naturen var der likevel, av og til som vakker, som «et endeløst hvitt rom», men mest som avstand, som kilometer og grader sydlig bredde. Lærdommen av den vellykkede turen var også å finne på det personlige plan; nemlig at alle og enhver ble oppfordret til «å finne sin egen Sydpol».80 Men det var flere som ønsket å finne den personlige og geografiske sydpol på ett og samme sted. Kagges etterfølgere bidro muligens til en viss trivialisering av fenomenet sydpolsferder, men de kunne like fullt gjøre sine egne vrier og dermed, ganske legitimt, framstå som nye førstemenn og -kvinner.

Snille piker går ikke til Sydpolen?

Å være kvinne i det som fremdeles var en ren norsk mannsverden skulle by på utfordringer. Monica Kristensen hadde fått merke dette i 1986. Også på hennes neste to Antarktis-ferder kom dårlig skjult skepsis til uttrykk. De hadde begge som formål å finne Roald Amundsens telt og bringe det hjem som et nasjonalt klenodium til Lillehammer-OL i 1994. Ideen hadde således et slags nasjonalt formål – av noen kritisert som vel sjåvinistisk81 – og var støttet av Lillehammer olympiske organisasjonskomité (LOOC) og oljeselskapet Statoil.

Den hadde også statsminister Brundtlands velsignelse. Foretaket ville også styrke forbindelsen mellom polferder og moderne toppidrett. Mannen som fikk gå fram til polpunktet og plante det norske flagget i 1911, Olav Bjaaland, var først og fremst skiløper, holmenkollvinner fra 1902 og i 1952 mannen som tente OL-ilden fra sin stue i Morgedal. Monica Kristensens prosjekt viste seg å være meget salgbart i tilstundende OL-tider, særlig da LOOC vedtok at OL-ilden i 1994 skulle tennes i Morgedal. Prosjektet var grensesprengende både i kostnader og utfordringer.82 LOOC disponerte tre millioner kroner fra sitt kulturbudsjett til den første ekspedisjonen i 1991 – mot kulturansvarlig

kappløp i gamle spor

317

Bente Erichsens protester: «Jeg insisterte på at dette ikke var kultur ...».83 Statsministeren så imidlertid på Roald Amundsens telt som «en norsk nasjonalskatt og symbol på internasjonale oppdagelser».84 Riksantikvaren hadde betenkeligheter med denne måten å behandle fortidsminner på, men med støtte fra Statoil på seks millioner kroner dro den første ekspedisjonen av gårde.

Amundsens telt var naturlig nok, etter 80 år, begravd i is og snø, men Kristensen hadde leid et fly med utstyr til å gjennomlyse isen. Ekspedisjonen lyktes likevel ikke. Den måtte returnere uten klenodiet, men hadde rukket å erte på seg amerikanerne på Sydpolen, som beskyldte Kristensen for å forstyrre og forurense deres luftmålinger. Selv om beskyldningene var i overkant – ettersom Sydpolen var relativt motorisert allerede – bidro de til å vanskeliggjøre Kristensens neste ekspedisjon. LOOC og Statoil vurderte å droppe løfter om støtte, men lot det være, etter juridiske vurderinger.85 Monica Kristensen var fast bestemt på å gjennomføre prosjektet og dro av sted like før jul 1993.

Denne snøscooterekspedisjonen satset på å ta seg fram over land. De havnet imidlertid i et sprekkområde i «Shackleton Range». Her ble de rammet av et tragisk uhell – to av deltakerne falt ned i en bresprekk, og en av dem, Jostein Helgestad, omkom. Ferden måtte avbrytes. Den er blitt stående som en i beste fall annerledes ekspedisjon. Hjelp måtte tilkalles luftveien – dyrekjøpt på mange måter – for å bringe de resterende tilbake. Kritikken den amerikanske redningsekspedisjonen kom med i ettertid rammet en norsk ekspedisjon hardt. Det blir brukt ord som «uforberedt» og «mangel på adekvat trening og erfaring». Ekspedisjonen ble beskyldt for å sette ikke bare egne, men også redningsmannskapenes liv i fare.86 Den tragiske hendelsen bidro til å toppe et kritisk mediebilde av Kristensens ekspedisjoner. Tor Bomann-Larsen skrev: «Det var så riktig tenkt, historisk, nasjonalt og dramaturgisk». Teltet var jo symbolet på «høydepunktet i all internasjonal skikonkurranse gjennom alle tider, Roald Amundsens blafrende seiersmonument på jordens underside».87 Monica Kristensen kom hjem uten helteglorien, og uten Amundsens telt, men med en betydelig gjeld og et mediebilde som satt godt fast.

En kan spørre seg om kvinnelige polarforskere står mer laglig til for hogg når ting ikke utvikler seg som de skal. Monica Kristensen, kvinnelig ekspedisjonsleder på problemfylte turer, var kanskje den som fikk føle den latente mistanken om fysisk og annen inkompetanse sterkest. Men også Liv Arnesen hadde møtt en del forutinntatt skepsis da hun lanserte planene om å gå til Sydpolen.

Arnesen ble første kvinne som gikk alene til Sydpolen med ankomst julaften 1994. Enkelte hevdet at ruten hun hadde gått var «for kort».88 – Hun ble som de fleste andre fløyet inn til Patriot Hills, en landingsbase et lite stykke inne på isen. Noen tidligere norske ekspedisjoner hadde derfor valgt å fly «tilbake» nærmere iskanten, for å gjøre det «autentisk». Delvis av økonomiske grunner valgte Arnesen å gå fra Rønne-shelfen. Arnesen tolket kritikken som en generell

318

minnene

Hva gjør kvinnelige og funksjonshemmede polfarere med heltemyten? Odd Harald Hauge, Cato Zahl Pedersen, Liv Arnesen og Lars Ebbesen ved Patriot Hills i Antarktis.

mistillit til kvinnelige polfarere.89 Men den kan også bety at sydpolsferder nå var blitt «vanlige», om enn ikke blant kvinner, og at stadig lengre og vanskeligere ruter etter hvert ble nødvendig for å gi ekspedisjoner troverdighet og mening.

Liv Arnesen planla en lavbudsjett-tur, men pengene satt likevel hardt hos potensielle sponsorer. Å støtte en ny kvinneledet ekspedisjon til Sydpolen i 1994, etter Kristensens siste havari, vakte ikke den store entusiasmen i Norge.

Arnesen måtte til et italiensk klokkefirma for å få støtte, samme selskap som har vært en av Børge Ouslands hovedsponsorer.

I Snille piker går ikke til Sydpolen understreker utgiveren at Arnesen er «en høyst normal, frisk, norsk kvinne».90 Samtidig legges det vekt på at dette handlet om å sprenge barrierer – personlige og kjønnsmessige. Å «realisere drømmer» var noe både kvinner og menn kunne gjøre. Landskapet, slitet, kulden og vinden på Arnesens sydpolsferd var det samme som hennes mannlige kolleger hadde opplevd. Riktige forberedelser likeså. De fysiske anstrengelsene står imidlertid ikke like sentralt i Arnesens framstilling. Hun legger i langt større grad vekt på egne tanker og de private opplevelsene turen gir.

Arnesen gikk alene til Sydpolen fordi hun ikke fant noen å gå sammen med, verken norske eller utenlandske. Spreke norske jenter var for opptatt av dusjmulighetene etter dagens dont, og utlendinger med gode (nok) skiferdigheter var det ikke mange av.91 Før neste tur fant imidlertid Liv Arnesen sin «søstersjel», ikke i Norge, men i Canada. Ann Bancroft var en erfaren polarreisende.

Hun hadde deltatt på Will Stegers nordpolsekspedisjon i 1986 og ledet det første kvinnelaget til Sydpolen i 1993. Sammen dro de 2000/01 igjen til Antarktis, denne gang for å krysse hele kontinentet. Turen var vellykket, bortsett fra at denne første kvinneekspedisjonen måtte hentes på Ross Ice Shelf for å rekke båttransporten før den ville fryse inne. Å kunne formidle at «drømmer kan realiseres» via et internett-basert undervisningsopplegg til tre millioner skolebarn over hele verden, kanskje flest i Nord-Amerika, sto for Arnesen som ferdens store verdi.92 Ekspedisjonen gjorde Liv Arnesen til en internasjonalt kjent person som fikk stor oppmerksomhet i USA og Canada.

På samme fly som Arnesen fra Puntas Arenas i Chile til Patriot Hills var en annen norsk ekspedisjon på vei mot Sydpolen. En sentral figur her var Cato Zahl Pedersen, som i ung alder hadde mistet en og en halv arm. Med seg hadde han Odd Harald Hauge og Lars Ebbesen.

Ekspedisjonen var ikke Zahl Pedersens idé. Hans første tanke var at det kunne bli «et toalett-problem».93 Etter å ha innsett at dette neppe var den største utfordringen, kom ekspedisjonen «på skinner», med et betydelig større budsjett enn Liv Arnesen. Hauge og Ebbesen hadde erfaringer fra Grønlands-kryssinger.

Zahl Pedersen hadde sin bakgrunn fra idretten. Hauge var i tillegg dreven i mediespillet og visste å utnytte ekspedisjonens spesielle sider. Ekspedisjonens

320

minnene

Med flagget, oljepenger og uten armer n책dde Cato Zahl Pedersen sydpolkula i desember 1994.

logo, «Un-armed to the South Pole», ble klekket ut på en Oslo-café over en cappuccino, og skulle vise seg å slå an.

Blant idrettsleger og tidligere polfarere var skepsisen til at Zahl Pedersen skulle klare det stor.94 Kunne en mann, riktignok veltrent, men uten armer, klare å trekke tung pulk under Antarktis-forhold? Det skulle det vise seg at han klarte, vel så bra som de andre. Derimot var hans handikap alvorlig i en del andre situasjoner, blant annet var hans armklo av stål en meget god leder av kulde. En spesialprotese av glassfiber hadde plass til et batteri som skulle gi litt varme. Batteriet skulle lades ved hjelp av et lite solcellepanel, og sol var det nok av i den antarktiske sommeren. Slik fiks teknologi kunne likevel ikke forhindre forfrysninger. Forsiktighet måtte utvises: «Selv Cato ville neppe ta lett på enda en amputasjon …» 95 Etter å ha snudd undertøyet halvveis, og jobbet seg fram mot Sydpolen, kunne de ta fram det obligatoriske norske flagget ved ankomst 28. desember 1994. Etter nyttårsfeiring på Sydpolen ble ekspedisjonen fløyet ut.

I løpet av julen 1994 var Sydpolen blitt inntatt av både en kvinne og en funksjonshemmet. Begge kom fra Norge. Det bidro naturlig nok til å alminneliggjøre fenomenet – noe polfarerne selv ikke hadde sans for. I utlandet ble det sensasjonelle i historien trukket fram. Zahl Pedersen, Hauge og Ebbesen måtte til New York og møte verdenspresse og tv-selskaper. Hovedpersonen havnet på forsiden av New York Times. Han fortalte om enkeltindividers kamp for å vise at ingenting er umulig.96

Det siste poltrofeet?

Mens Erling Kagge ble interessert i Sydpolen og ble den første til å gå alene dit, tok hans gamle partner, Børge Ousland, for seg nordområdene. I 1993 hadde han sammen med Agnar Berg prøvd å følge Nansens planlagte ferd fra Frans Josef Land til Svalbard. De møtte svært fragmentarisk is, og turen kunne ikke gjennomføres helt fram. Året etter dro han ut på ny tur for å ta det som nå var blitt «det siste poltrofeet», nemlig Nordpolen alene uten støtte. Kritikken av flykontakten under nordpolferden i 1990 ble oppfattet som urimelig, meningsløs og «akademisk» av de fleste.97 Etter ferden mot Nordpolen i 1994 var det overhodet ingen tvil lenger om at Børge Ousland var en rekordholder i polarfarten. Da han etter 52 døgn 22. april 1994 endelig kunne plante støvlene på polpunktet, var det uomtvistelig som den første som hadde gått alene og uten støtte til Nordpolen. Han startet denne gang fra russiske Kapp Arktitsjevskij, og tok «tilbake» det norske hegemoniet – som aldri hadde vært særlig sterkt utenom i det norske selvbildet. Ousland klarte å trekke sleden han hadde med 15 km daglig. Slitet, faren og påkjenningen kunne han ikke dele med noen

322

minnene

tilstedeværende. Derimot fulgte media og norske og internasjonale lesere ivrig med. I løpet av litt over ett år hadde et lite land «tatt» begge polene på nytt. Det passet det norske polare selvbildet – i den relativt snevre idretten det er å gå alene uten støtte til verdens ytterpunkter hadde nordmenn vært først igjen. Også nå sendte statsministeren gratulasjoner ut i isen for en ferd som «går inn blant de fremste i polarhistorien».98 Turen var godt stoff for avisene. Dagbladet og VG møtte Ousland på Nordpolen og sendte artikler hjem om «Norsk urkraft».99 Triumfatoren unnlot heller ikke å sette det i en historisk sammenheng: «Jeg er stolt av å være norsk på en dag som denne. Jeg er overbevist om at jeg har klart dette fordi vi nordmenn i århundrer har kjempet mot naturkreftene. Det er arven fra vikingene, Fridtjof Nansen og Roald Amundsen som har drevet meg».100 Nordpolen var erobret, både i fellesskap og alene. «Det var en stor og viktig seier for meg.»101 Og ifølge VG hadde han nå gått seg inn i «den stolte norske polarhistorien på linje med Roald Amundsen, Fridtjof Nansen og Erling Kagge.»102 Nå kunne han vende blikket sydover. Han la ut på en ekspedisjon for å krysse Antarktis. Det ville i så fall være nok et førstegangstrofé. Etter å ha passert Sydpolen og vel så det måtte han be om å bli hentet. Gnagsår og frostskader stoppet ham. Han følte det som en tung avgjørelse, selv om han hadde nok en rekord med seg hjem – den første alene uten støtte på begge polene. Å ta fatt på en ny runde med forberedelser var også tungt, men ikke til å komme utenom. «Nittitallets store styrkeprøve» stod igjen.103 Andre hadde meldt seg på noe som lot til å bli et nytt kappløp. Så var det «på ‘an igjen»: trekke bildekk med tung sekk, sponsorjakt, den mentale tilvenningen til nytt slit og nye prøvelser. Det ble et kappløp mellom tre menn – i tillegg til Ousland den notoriske engelskmann Sir Ranulph Fiennes og polakken Marek Kaminski.

Pulker har en tendens til å bli tunge på så lange turer. Å finne nye lette, men solide materialer var viktig. All mat ble frysetørket for å gjøre den lettere.

Likevel veide Ouslands pulk nesten 180 kg ved start. Ifølge hans beregninger skulle vekten minske med 1,2 kg pr. dag.104 Å få til lange nok dagsmarsjer var den store utfordringen. Bruken av seil som trekkraft – som deltakerne i dette kappløpet var enige om å akseptere – kunne mangedoble tilbakelagte kilometre pr. dag. På fine dager med stabil vind og relativt jevnt underlag la Ousland seilestangen på skulderen «og hang i seletøyet mens deilig musikk strømmet ut av hodetelefonene. Hva kan være bedre enn storskjerm, 10 km i timen og Waterboys på øret?»105 Men dagene kunne også være inferno i hvitt, med «whiteout» – der det er umulig å se konturer, og en famler omtrent som i blinde.

Da ble ikke Antarktis’ bresprekker mindre farlige. Slitet for å komme opp på sydpolplatået på 3200 meters høyde, som alle ekspedisjoner må igjennom, var det samme for Ousland som for hans forgjengere.

Ousland hadde erfaring fra begge poler og kunne sammenligne: «Der

kappløp i gamle spor

323

Treningsmetodene i polart kappløp vekker unektelig litt oppmerksomhet. Børge Ousland legger inn formtoppen før alene-over-Antarktis-ekspedisjonen.

Nordpolen er skruisen og råkene, det intense og uforutsigbare, virker Antarktis endeløst og mye mer monotont.»106 En utholdenhets- og tålmodighetsprøve.

Her kunne han sovne i teltet uten å være redd for avdrift, at råker skulle åpne seg under ham eller at isbjørn skulle dukke opp. Etter bare 35 dager passerte han Sydpolen – et «forvirrende sted» for en som ville gå i tråd med «uten støtte»filosofien. Her var sivilisasjonen i form av varme, mat og dusjmuligheter.

Ousland måtte styre klar av alt dette. Han sa nei takk til en kopp kaffe han kunne drikke utendørs. Menneskelig kommunikasjon var imidlertid tillatt.

Han ble fotografert med sponsorflaggene. Etter fem timer dro han videre. Han nådde McMurdo, Scotts opprinnelige base og utgangspunkt, 17. januar 1997 etter 64 dager. Mottakelsen var ikke all verden, merker Ousland seg; en mekaniker bare fortsatte å jobbe med en brannbil.107 Ousland kunne konstatere at begge konkurrentene slet. Fiennes fikk nyrestein og gikk tom for smertestillende preparater og måtte igjen hentes ut med fly. Kaminski hadde hatt et alvorlig uhell i starten og slet seg videre med smerter og skader langt bak Ousland. Han kom fram til Sydpolen omtrent samtidig som Ousland nådde McMurdo. Børge Ouslands renommé som polarhelt og «adventurer» vokste. Han ble en internasjonal pol-stjerne, og hadde fått et navn det gikk an å leve av.

Ousland hadde bakgrunn som marinejeger og dykker. Han sa det litt kjekt etter å ha jobbet i ti år som nordsjødykker: «Jeg er glad jeg fant meg et tryggere yrke og ble polfarer i stedet.»108 Et nytt norsk par var Rune Gjeldnes og Torry Larsen. Begge var marinejegere. De ble kanskje ikke like kjente som paret Kagge og Ousland. Men sansen for lange skiturer i ugjestmilde polare strøk var felles.

I 1996 gikk Gjeldnes og Larsen Grønland på langs, fra sør til nord i tre måneder, som de første uten etterforsyninger.109 Marinejegerne fikk støtte fra sine egne. Det norske Forsvaret fikk ordnet med amerikansk assistanse så paret kunne bli droppet fra et fly i fallskjerm over Grønland. Starten på turen lignet, ifølge Larsen, på en militær operasjon med norske marinejegere som skulle ut på polart oppdrag.110 Å gå Grønland på langs ga mersmak. To år seinere gikk Rune Gjeldnes til Nordpolen sammen med engelskmannen David Hempleman-Adams. I 2000 hadde han funnet tilbake til sin norske partner Torry Larsen, for å ta opp et virkelig ambisiøst mål. De ville ut på «verdens verste skitur» – som de første til å krysse Nordpolen fra kontinent til kontinent uten støtte. Drivkraften var uttalt konkurransepreget: Mange hadde prøvd, men ennå hadde ingen klart det.111 Ruten de ville gå var den samme som Gautvik, Bakke og Vegrim hadde prøvd på i 1992.

Også denne turen utviklet seg til et kappløp mot tiden. Minkende mat og begynnende is-smelting tvang dem til å ta større risker enn planlagt. Med 45 km igjen gikk de tom for mat og brensel. Flaks, slitestyrke og vilje fikk dem over de siste råkene til de nådde fast grunn i Canada.

kappløp i gamle spor

325

Selv om skituren «over djevelens dansegulv» var en sportsekspedisjon, hadde også Gjeldnes og Larsen kontakt med vitenskapen. Før og etter turen ble de testet for diverse verdier ved Norges idrettshøgskole. Enklere var det å fastslå at turen hadde kostet dem atskillige kilo.

Gjeldnes og Larsen var ansatt og lønnet av Forsvaret i den tiden de planla og forberedte turen over Nordpolen. Slik sett var de en slags norske statsamatører i den internasjonale skikonkurransen nordpolfart. Motstanderne var ifølge Torry Larsen de andre nasjonene som drev på med det samme.112 Børge Ousland var tilbake på isen året etter Gjeldnes og Larsen, med intensjonen om å gjøre det samme – alene. Han hadde forberedt seg i to år, var i toppform, var motivert og «klar for en triatlon fra helvete», som han meldte til amerikanske lesere.113 For et norsk tv-publikum framsto han ikke fullt så skråsikker.114 I alle tilfeller skulle han gå til fots, svømme og gå på ski, til sammen 1996 km fra Russland til Canada. Han hadde denne gangen med seg tørrdrakt til «svømme-etappene».

Men Ouslands high-tec-pulk tålte ikke den vanskelige isen. Etter forgjeves å ha prøvd å fikse den, måtte han bite i det sure eplet og få en ny fløyet inn.

Han ga dermed opp å gjennomføre en «uten støtte»-tur. Etter å ha bakset seg fram i sterk motvind og vanskelig is, nådde han polpunktet 23. april 2001. Der fikk han bokstavelig talt smake på den nye nordpolskommersialismen. Her var det allerede en hel del mennesker som hadde ankommet på en langt mer behagelig måte og i helt andre ærend. Ousland la spesielt merke til en araber i tradisjonelt antrekk. Han ble tilbudt chili con carne av sine kolleger i ekspedisjonsbransjen, Weber og Malakov, som nå var her som turledere for godt betalende nordpolfarere. Ousland aksepterte.115 Deretter fortsatte han og nådde Ward Hunt i Canada 23. mai etter 82 dager i isen. – I dag driver Ousland i samme turistbransje.

Omtrent samtidig gjennomførte to unge menn fra Rogaland, Rolf Bae og Eirik Sønneland, relativt ubemerket den lengste skituren uten støtte noen hadde utført til da. Etter å ha overvintret i den norske Troll-basen på Dronning Maud Land satte de av gårde på en ferd som gikk via Sydpolen til McMurdobasen 5. februar 2001. Startstedet ved kysten av Dronning Maud Land medførte en atskillig lengre tur inn til Sydpolen enn det som hadde vært vanlig. Bae og Sønneland gikk i 105 dager og tilbakela en strekning på 3800 km.116 Bae og Sønneland skilte seg ut på flere måter. De var 25 år da de la ut på det som ifølge enkelte nettsteder er «den yngste ekspedisjonen til Sydpolen»117 – omtrent på alder med Staibs nordpolsekspedisjon. Økonomisk gikk de på sparebluss, kun sponset av små bedrifter. De brukte tid i stedet for penger.

For første gang på lenge brukte polfarere båt inn, overvintret, krysset kontinentet og brukte båt ut igjen.118 Fra norske polarveteraner vanket det skulderklapp for gjennomføringen. Sjur Mørdre kalte det «en vanvittig elegant tur …».119

326

minnene

Nordmenn på polene skaper stadig overskrifter.

Anerkjennelse for stil og eleganse, ja vel, men deres mangel på offisiell autorisasjon medførte også kraftig kjeft fra amerikanerne på Antarktis. Polfarere måtte ikke komme her og tro at de kunne haike hjem. Verden handlet om penger og formaliteter også for polare backpackere på Sydpolen. Det ble forlangt nær en halv million kroner i «løsepenger» for å få dem ut fra McMurdo-basen.120 En forsikring og new zealandsk velvilje kom dem til slutt til unnsetning.

De kom hjem uten mer oppstyr.121 Kanskje ville prestasjonen vakt større oppmerksomhet om de kom fra et annet land?122 Kanskje var det et tegn på «nasjonal metning» at Bae og Sønneland etter «verdens lengste skitur» måtte nøye seg med oppslag i lokalpressen.123 Ideen om å foreta ferder uten støtte var ikke enerådende – utfordringene ble likevel ansett som store nok. Den nye «purismen» slo først og fremst til i spørsmålet om mulige nye rekorder til de to polene. Det ble stilt strengere krav til ekspedisjonsdeltakernes evne til å klare seg på egen hånd. Mot slutten av 1980-årene begynte en også å sette krav til ekspedisjonene etter at det egentlige målet var nådd – de skulle også evne å ta seg tilbake uten assistanse, noe som skulle være mer i pionérenes «ånd». Aktiviteten ble ført inn i en diskusjon som ville vært svært fremmed for Roald Amundsen. Bruk av seil

kappløp i gamle spor

327

Hvor vil grensa gå for hva som er «tillatt» metode for en polar rekord? Rolf Bae og Eirik Sønneland på verdens lengste skitur over det antarktiske fastlandet i 2000–01.

ble diskutert. Liv Arnesens argument for å bruke seil på sin sydpolsekspedisjon var at Nansen hadde brukt seil over Grønland. Ved «kappløp» eller rekordforsøk kunne spesielle regler avtales.

Beskyldninger om «juks» kan bare være meningsfulle når aktiviteten er i ferd med bli regelstyrt, i likhet med idrett. Faktisk er noen av de selvpålagte normene for moderne polarferder strengere enn mange moderne idretters regler. Men «puristene» er ikke ute etter en autentisk ekspedisjon. Klesdrakt og støvler, ski og pulker kunne være så moderne som bare mulig. Stoffer og materialer som kevlar, titan, epoxy, gore-tex m.m. er sentrale i oppbyggingen av utstyr til en god ekspedisjon, gjerne med godt synlige sponsormerker. Behovet for å «pakke lett» gjør at en hele tiden er på utkikk etter nye materialer.124 Av og til kan imidlertid også slike ting gå i stykker, og da er en tilbake til det grunnleggende: å kunne reparere på egen hånd, ved hjelp av det en har for hånden – og det er ikke veldig mye når en pakker lett. Kagge og Ousland dro på en verktøypose som veide 1256 gram til Nordpolen.125 GPS eller satellitt-navigator markerer et klart tidsskille på polarferder. Rask og sikker posisjonsbestemmelse medførte at mye tid ble spart på navigering.

Nye hensyn som sponsor- og medieforpliktelser samt ansvars- og forsikringsbetingelser styrer også de teknologiske rammene for ekspedisjonene. Bruk av satellitt-telefon har innflytelse på meningen og opplevelsen av ekspedisjonene.

Riktignok forteller Erling Kagge at noe av det første han gjorde var å kaste batteriene til radioen, for å kunne føle seg riktig alene.126 Arnesen og Bancroft ga på sin side intervjuer til CNN og førte undervisningsopplegg med opptil tre millioner skolebarn under sin sydpolskrysning.127 Den nye teknologien medfører likevel store besparelser, både i slit, tid og ernæring. Bjørn Staibs 1964-ekspedisjon kan i dette perspektivet stå som den siste av de klassiske ekspedisjonene: i bokstavelig forstand tungt utrustet, med utstyr av tre og metall, bekledning av skinn, pels og ull, kjøttbasert ernæring – og tidkrevende navigering etter den gamle skole med sekstant som eneste sikre redskap. Den moderne utrustningen reduserer det tradisjonelle slitet, og muliggjør dermed mer slit i form av muskelbruk og lengre distanser. Eller bedre tider.

Noen ekspedisjoner, særlig på Grønland, ble etter hvert stadig mer lik lange langrenn under barske forhold. Aktiviteten har med sitt element av kappestrid lenge hatt likhetstrekk med idrettslige prestasjoner. Etter hvert som løyper er blitt gått opp, har det i siste instans handlet om å gå raskest mulig. Dette passet også idrettsstjerner på jakt etter nye utfordringer, som de olympiske gullvinnerne Vegard Ulvang og Knut Holmann.

Ulvang med fransk reisefølge gjorde unna en krysning på 15 dager i mai 1991. Omtrent samtidig startet en gjeng som tok det mindre med ro. Ivar E. Tollefsen og Odd Harald Hauge hadde med seg Morten Lie og Bård Stokken da de krysset Grønland på 12 dager og 23 timer, ifølge Polarboken «den hurt-

kappløp i gamle spor

329

Reiseradioens Olav Viksmo Slettan ble med Børge Ousland til Nordpolen på en reportasjetur i 2000.

igste traversering hittil».128 Det neste tiåret var det flere som meldte seg på i denne konkurransen. Men 25. mai 2002 kunne Knut Holmann melde på sin satellitt-telefon at rekorden for kryssing av Grønlands innlandsis «er på norske hender igjen» – eller med andre ord: der den naturlig hører hjemme.129 Ni dager, fire timer og 30 minutter kom ikke til å bli like legendariske tall som 2.17,4 eller for den saks skyld 86° 14’ en gang var, men interessen for sifrene var uttrykk for en idrettslig logikk (den raskeste, inntil nå) og en rekordtenkning som definitivt har inntatt Grønlands innlandsis. Det ligger da i den idrettslige dynamikken at en slik «rekord» vil bli slått. Allerede samme høst var en ny tid registrert; nå åtte døgn og ni timer. Odd Harald Hauge og Ivar E. Tollefsen viste at ekspedisjonserfaring ikke var noen ulempe for polart langrenn på tid.130

Polarhelten og den polare opplevelsen

De klassiske polarheltene var menn, preget av en type mandighet som var slik som gamle Norge «ville ha».131 I 1990-årene var relativt mange av de nye norske polarheltene marinejegere fra Sjøforsvaret. Børge Ousland har framhevet denne bakgrunnen. Det samme har Gjeldnes og Larsen. Også Gautvik, Vegrim og Sønneland kom fra dette miljøet. Bjørn Reese hadde også en fortid som dykker

330

minnene

i Sjøforsvaret. Selv mente marinejegerne å ha klar fordel av denne utdanningen; den ga trening i det praktiske en polfarer måtte mestre, mental sikkerhet i vanskelige situasjoner og trening i planlegging.132 Når så mange av deres kolleger hadde gjort det samme, fantes det også en inspirasjon i miljøet.

Kvinner på polarferd hadde ikke denne bakgrunnen. Derimot hadde de den samme interessen. Marit Sørensen forteller om lutter velvilje blant mannlige kolleger, da hun lanserte sine planer om den første jenteturen over Grønland.

Marit Holm og Anne Marte Pensgaard, med samlet erfaring fra Alaska, Grønland og Svalbard «på langs» (nord-sør) har heller ikke vist overvettes respekt for det å oppsøke den store roen langt nord. Dragningen mot det polare rom synes ikke å kjenne kjønnsgrenser.

Var polarferder «guttas siste domene»133 – der kvinner ble sett på med mistro? Monica Kristensen fikk møte skepsisen, men også blant mannlige polarfarere – selve «normal-kategorien» i bransjen – finnes det eksempler på ublide skjebner. Både Bjørn Staib og Børge Ousland måtte gi seg.

Måtte da kvinner bli mandige for å dra ut, og overleve? Ut fra en beskrivelse av polferder som maskuline, ekshibisjonistiske styrkeprøver skulle en kanskje tro det. Men ifølge den norske forståelsen av at bud nummer én er forberedelser og atter forberedelser, kan både menn og kvinner klare å gjennomføre det meste av det som nå er gjort. Kvinnegjennombruddet ble dermed egentlig ikke noe gjennombrudd, men mer en naturlig deltakelse i noe som har vist seg å appellere til begge kjønn. Like lite som arbeidernes deltakelse i det tidligere «borgerlige»

GPSen bekrefter at Børge Ousland har nådd målet om å gå alene til Nordpolen i 1994.

kappløp i gamle spor

331

norske friluftslivet gjorde dem mer borgerlige, like lite gjør kvinners deltakelse i den tidligere mannsbastionen polarferder dem mer mannlige. Men mens menn har en tendens til å få fram de enorme fysiske påkjenningene; slitet og kulden, har kvinnene en tilbøyelighet til å avdramatisere dette aspektet.134 Hva har så de moderne polarekspedisjonene gjort med vårt bilde av Arktis og Antarktis? De stadig flere ferdene og den moderne formidlingen av dem har brakt «det polare» nærmere. Den løpende kommunikasjonen har tatt bort usikkerheten, det at en ikke helt vet hva som skjer. Fascinasjonen for områdene har dermed ført til mediebilder som kan virke avmystifiserende. Isen og snøen på Nordpolen ser faktisk ikke så forskjellig ut på tv, i forhold til annen is.

Faren for trivialisering følger i sivilisasjonens skispor mot polområdene.

Det polare stedet står likevel fram som noe spesielt. Det øde og det uberørte gir områdene et særpreg. Det er vanskeligere å trekke seg når en først har havnet der. Det kan handle om å ha sett breene kalve på Grønland og om det ubeskrivelige, vakre samspillet mellom is, snø og det kalde lyset ved jordens ytterpunkter.

Men som Monica Kristensen la merke til da hun gikk i Amundsens spor i 1986/87: Navnene pionérene hadde gitt de forskjellige stedene tydet ikke alltid på en fascinasjon for det vakre: Helvetesporten, Fandens Bræ og Djevelens Dansesal. «Her i den tynne luften, så nær en himmel farget i lysende pastell, var det likevel de onde kreftene de tenkte på.»135 De polare «stedene» framtvang respekt, og noen steder frykt. Heller ikke den første nordmannen på Nordpolen, Ragnar Thorseth, var spesielt fascinert over det vakre ved stedet. Mye av opplevelsen fortonte seg «som et mareritt».136 Drønn av isflak som tørner sammen var ikke liflig musikk i ørene fra et telt på et isflak.137 Det en ikke kom utenom i Arktis var dyrelivet: fint på avstand, ikke like hyggelig på nært hold. «Jeg lurer på hvor den bjørnen er nå …?» var Børge Ouslands bekymring, etter å ha oppdaget svært voksne bjørnespor da han skulle slå opp teltet.138 Uvisshet krevde aktsomhet, noe som også preget opplevelsen av stedet. Beslektet var bevisstheten om at en faktisk gikk på frosset saltvann.

Under hinnen, som kunne være tynn og som kunne sprekke opp, var de mange favners dyp.

Med William Cecil Slingsbys ord om den norske fjellheimen kan en si at polarområdene er blitt den nye «Northern Playground».139 I likhet med engelskmenn som på 1800-tallet hadde dratt til de norske fjell for å få utløp for sin lekelyst og hang til utfordringer, dro nordmenn på slutten av 1900-tallet til Svalbard, Grønland og mot de to polene, for å gå på ski, klatre eller padle kajakk. For mange var dette en utvidelse av det friluftslivet som de drev hjemme i Norge.

Gjerne mer ekstremt og med større utfordring knyttet til logistikk, men uten offentlig oppmerksomhet. Andre gjorde sine turer nærmest til et levebrød.

Da var de avhengig av stor medieeksponering, og turen måtte gis en mening.

332

minnene

Ikke alle går på ski i Arktis. Bengt Flygel Nilsfors i kajakk på vei til klatretur på Øst-Grønland sommeren 1999.

Meningen med polarekspedisjoner er under stadig endring og kan forstås som en form for «oppfunnet tradisjon».140 Omfanget, oppslutningen og interessen var ikke gitt på forhånd. Å dra på slitsomme ferder til jordens virkelig marginale områder uten annen begrunnelse enn at disse stedene nå engang «var der», eller at ingen hadde gjort akkurat den turen før, måtte møte en viss folkelig gjenklang for å kunne framstå som betydelige hendelser i Norge.

Det var vanskelig å finne de endelige mål, også for polfarere. «Hva nå?» var Ousland blitt spurt etter hans mange ferder til Nord- og Sydpolen. Han fortsatte mot Mount Everest – «den tredje pol». «Meningen med det hele» ble etterlyst da Staib begynte å få problemer på sin nordpolsekspedisjon.141 Han kunne ikke vise til et vitenskapelig alibi da kritikken kom. Hans hovedmål var å gå «verdens lengste skitur». Samtidig prøvde Staib å legitimere «skituren» med «våre forpliktelser» som polarnasjon.142 Nasjonen var også med 30 år seinere. På omslaget til Kagges bok het det: «I 1990 ble Erling Kagge sammen med Børge Ousland den første i verden til å gå på ski til Nordpolen uten hjelp fra hunder eller motoriserte hjelpemidler.

Et mål en rekke nasjoner hadde kjempet for å nå i over 20 år.»143 Men den individuelle drømmen var også blitt en legitim begrunnelse for polferder.

Børge Ousland uttrykker noe som ligner en puritansk arbeidsetikk når han skal beskrive hvor belønningen for slitet ligger. Den ligger i renselsesprosessen, fornyelsen i den uberørte polarnaturen, som ligner på noe nansensk, nesten sivilisa-

kappløp i gamle spor

333

sjonskritisk. Ousland er ikke så tydelig som Nansen på dette feltet, men refererer gjerne til Bjørnson: Belønningen blir stor bare hvis en har kjempet og slitt.144 Den vitenskapelige legitimering av polferder er ikke helt borte. Forskjellen er likevel at mens noen av Nansens og Sverdrups motiver for å dra ut var faglige, og at det delvis var vitenskapelige spørsmål som sendte dem ut, var det nå mer snakk om å finne vitenskapelige spørsmål som kan besvares gjennom en allerede planlagt tur. De moderne ekspedisjonene handlet om å overvinne hindringer for seg selv, kanskje sterkest illustrert i Cato Zahl Pedersens sydpolferd. De vitenskapelige målingene handlet tilsvarende om polfareren selv.145 Hvordan var det så med den folkelige resonansen? Selv om ekspedisjonene fikk stadig mer preg av rekordforsøk under kontrollerte forhold, direkte rettet inn mot den fysiske prestasjonen, var den organiserte idretten og idrettspressen lite interessert. Det kom delvis av at det hele skjedde utenfor dens rammer. Det var helt klart ikke tradisjonell idrett, men hva var det da? Sensasjoner, kanskje, men ikke når den n-te repetisjon var i mål. Men mediene og forlagshusene var interessert. Polarbøker har vært en sikker norsk tradisjon, og de fleste ekspedisjoner har fått sin bok. På samme måte har massemedienes interesser for videreføring av nasjonens polartradisjon vist seg ved generøs dekning av utøvernes minste stavtak – i hvert fall de som er gjort av anerkjente polare størrelser.

Det er et paradoks at noen av de mest eksponerte norske skiturene er de som skjer lengst borte, utført av utøvere som har behov for å eksponeres, om ikke annet så av økonomiske grunner. Hvordan blir de det? Gjennom bøker, aviser og foredrag, filmer og tv-produksjoner – og gjennom nye kanaler som hjemmesider på Internett. Dette gir både inntekter og forutsetninger for inntekter. Dagens kommunikasjonssamfunn gir langt større potensielle kontaktflater ut fra ekspedisjonene.

Moderne medieteknologi har også gjort noe med polfartens meningsinnhold.

Satellitt- og annen kommunikasjon gjør direkte kontakt mulig. Aviser og nettsted kan gi fortløpende oppdatering. Samtidig har den løpende kontakten tatt bort spenningen om hva som skjer med utøverne. Følgene er kanskje en mer avslappet holdning, det handler ikke lenger i like stor grad om liv eller død.

Informasjonsteknologi gir også større spillerom i polfarernes iscenesettelse av seg selv. De er ofte flinke til å ta bilder av seg selv på sine ensomme turer og flinke til å selge dem. Bøkene akkompagneres av mange bilder tatt med selvutløser, av film og nettsider. Nansen skrev 704 sider fra sin «korte» tur over Grønland. Etter hvert er turene blitt stadig lengre, men fortellingene kortere.

Og moderne ekspedisjonslitteratur ser ut til å ha blitt en egen genre, med særskilte krav til oppbygging og komposisjon.

Ekspedisjonsbøkenes forord virker legitimerende. Det gjør også det obligatoriske førstekapitlet om hva som var «drivkraften». Staib og Reese fikk naturlig nok Nansens sønn, Odd Nansen, til å uttrykke sin begeistring for «våre to unge

334

minnene

våghalser».146 Carl Emil Petersens bok hadde forord av Helge Ingstad. Høibakk og Mødres Sydpolen på tvers hadde Arne Næss som døråpner. Internasjonale stjerner kunne mobilisere internasjonale storheter. Erling Kagge fikk Thor Heyerdahl til å trekke opp de store rammene for hans bedrifter, mens Børge Ousland ble beæret med en hilsen og forord fra Edmund Hillary, som ganske klart slo fast at «å være nummer én, er den mest tilfredsstillende av alle følelser».

– Bare Ragnar Thorseth skilte seg litt ut med forord av høyrepolitikeren Erling Norvik.

De mindre «pretensiøse» ferdene, som ikke endte opp i bokform, kunne likevel også formidles for et større publikum, via ukeblader, dagspresse og foredrag eller artikler i ulike utgaver av Polarboken.147 De store ferdene kunne ende opp med betalte forelesningsturneer i England og USA – i tillegg til tvprogrammer og foredrag som trakk fulle hus.

Den polare skiløpingen er dyr, og en vellykket eksponering er uansett viktig for å få noen til å betale for fornøyelsen. Staib opererte med et budsjett på «et par hundre tusen» i 1964. Noen seinere ekspedisjoner har vært mindre og klart seg med relativt mindre. Men flytransport til avsidesliggende steder koster. Erling Kagges solotur til Sydpolen i 1992/93 hadde en prislapp på 1,4 millioner kr.

Her hadde den norske stat spyttet i 90.000, mens private sponsorer bidro med størsteparten.

Der Nansen var avhengig av en dansk kaffegrossists noe diffuse tro på at det kunne komme noe godt ut av den relativt ukjente nordmannens grønlandsferd, kan moderne mennesker på samme typer utflukt spille på flere økonomiske strenger. Ikke lenger avhengig av en mesén eller velgjører, og uten særlige muligheter til statlig støtte, må moderne polfarere søke økonomisk bistand der den finnes, eller gå på sparebluss. Det siste behøver ikke å forveksles med å pakke så lett som mulig, heller å reise billig. Eirik Sønneland og Rolf Baes langtur med innlagt overvintring på Antarktis er et eksempel. Bare et lite kraftlag og noen mindre bedrifter fant dem støtteverdige. Sponsorer forsvarer pengebruken med å hevde at slike ekspedisjoner er et uttrykk for menneskelige verdier som bedriften gjerne vil assosieres med. Sponsorene kjøper foredrag om eventyrernes «verdiprosesser» og om lagbygging, de kjøper også jevnlige rapporter om tilstanden for bruk på bedriftens egne nettsider. I tillegg forhandles det om eksklusive avisrettigheter og om tv-film.

Likevel er det forskjeller også på denne fronten. Ekspedisjoner med høy «celebritetsfaktor», som Arne Næss’ fem fjell, med kjendismillionærer og OLvinnere som deltakere, har utvilsomt lettere for å riste løs penger av næringslivet enn ukjente ungdommers ville planer om å gå til Sydpolen. På samme måte kan kjønn spille inn. Liv Arnesens første sydpoltur måtte pent bli «historiens billigste», hvis den skulle realiseres.148 Etter at hun og hennes partner var blitt større navn, særlig i USA, gikk pengeinnsamlingen lettere.

kappløp i gamle spor

335

«DEN TREDJE POL» Britene, som var kommet til kort i det polare kappløpet, så etter 1. verdenskrig muligheten for å bli først på «den tredje pol» – Mount Everest. I England fantes allerede en lang alpin tradisjon. The Alpine Club ble stiftet i 1857. I de første årene hadde man her som ellers i disse årene en erobrerholdning til naturen. I det lille og eksklusive miljøet bredte det seg etter hvert en erkjennelse om at sporten ikke var en kamp mot fjellet, men mot egne svakheter.

Begreper som «Outdoor Life» og «The Sports» ble benyttet om å bruke naturen for opplevelsens

336

minnene

eller for sportens skyld. Tindebestigning og livet i fjellet ble etter hvert en sport i å klare seg med enkle midler – «fair play».

Det nasjonale kappløpet om «den tredje pol» ble en dreining bort fra idealene om bestigninger «by fair means» til at det viktigste var å komme først på Everest uansett stil, «by any means», som det hadde vært i kappløpet mot de geografiske polene. Denne holdingen har levd videre i enkelte klatremiljøer, og da særlig når det er nasjonal eller økonomisk prestisje knyttet til ekspedisjonene. Etter førstebestigningen av Mount Everest i 1953 og med 1960-tallets miljøbevissthet kom kravene om stil tilbake. På Everest ga dette på 1970-tallet seg utslag i at fjellet ble besteget bl.a. uten bruk av oksygen. Den norske Everest-ekspedisjonen i 1985 var en nasjonal suksess når det gjelder antall personer som nådde toppen, men ekspedisjonen brukte samme framgangsmåte som førstebestigerne i 1953. Erling Kagge fulgte igjen samme oppskrift da han i 1994 besteg Mount Everest sammen med guiden Rob Hall fra New Zealand.

Andre norske polfarere har prøvd seg, men både Liv Arnesen og Børge Ousland måtte snu før de nådde toppen av den 8848 meter høye «polen». Også Everest-klatrere ville til polene og på 1990-tallet ble det et mål for både polareventyrere og klatrere å komme på verdens tre utposter. Fram til 2002 hadde i alt 14 personer kopiert bedriften til førstemann, koreaneren Young-Ho Heo. I polarområdene har norske klatreekspedisjoner både ut fra økonomiske og ideelle årsaker i stor grad vært eksponenter for å videreføre prinsippene fra miljøet rundt Alpine Club. Allerede i 1954 ble flere av toppene i Staunings Alper på Øst-Grønland besteget av Arne Randers Heen (bildet er fra den ekspedisjonen), og Svalbard har siden 1970-tallet vært et nærområde for norske klatrere. De siste tiårene har interessen for klatreturer til Grønland, Baffin Island, Svalbard og til og med Antarktis nærmest eksplodert. Rapportene fra disse turene legger vekt på både naturopplevelsen og klatringens vanskelighetsgrad ut fra et sett uskrevne «spilleregler» for hvilket utstyr som brukes og hvordan det brukes. Selv om naturopplevelsen for de fleste er viktig, er også fjellene i polare områder blitt en arena for sport, en «playground», hvor mange understreker at det viktigste man kan oppdage er egne begrensninger – å finne sin egen «indre pol». Muligheten for medieeksponering og finansiell støtte er likevel størst dersom «først» er del av målet – som f.eks. Ivar E. Tollefsens ekspedisjoner til Dronning Maud Land i 1993/94 og 1996/97.

Fellesnevneren for alle de moderne turene i polarområdene er at det ikke lenger finnes nytt terreng å erobre. Enten man padler kajakk, går på ski til Nordpolen, windsurfer eller klatrer, så er en avhengig av et sett med regler for å kunne måle sportsprestasjonen mot andres prestasjoner. Disse reglene vil for all sportsaktivitet være i endring ut fra hva man anser som mulig.

For skiløping til de geografiske polene ville kanskje det å legge nødpeilesenderen hjemme, og slik kappe navlestrengen til samfunnet, være neste krav for at turen skal kunne godkjennes som «un-supported».

k a p p lkøapp pi l gø jpe ni bglaåms tl e s p o r

337

Patriot Hills i Antarktis. Startbase for mange som vil til Sydpolen.

Fordel å være norsk?

Norske polfarere som nådde sine mål bekreftet fortellingen om nordmenns fortreffelighet i isen. Det var fordeler ved å være norsk: «En glimrende basis for polferder» kalte Bjørn Staib sin norske oppvekst, og det han oppfattet som det typisk norske: friluftsliv i snø og kulde på ski og på jakt, kort sagt «en sportslig bakgrunn».149 Til ekspedisjonen i 1964 søkte han menn som kunne gå på ski, slite og fryse og være sulten samtidig, som kunne gå på «halve rasjoner» – alt uten å miste humøret. – Det hører med at Staib ikke manglet forespørsler om å få være med på hans ferd mot Nordpolen.150 1990-årene var et tiår for bekreftelse av myten om at nordmenn egnet seg spesielt godt for møter med snø, is og polar kulde. Fra Statsministerens kontor strømmet det ut gratulasjonstelegrammer til norske OL-vinnere. Midt i flommen av norske gull inntok Erling Kagge Sydpolen. Han kunne dermed få det skriftlig at han bekreftet myten. Også i skisporene mot polene var det «typisk norsk å være god».

Den norske manns særpreg viser seg kanskje tydeligst i polarmøter med «de andre». I moderne polarsammenheng betyr det møter med de relevante andre, det vil si konkurrentene og rivalene i kampen om prestasjonene.

Rivaliseringen Norge–England har her stått sentralt. Roald Amundsens kappløp med Scott er blitt fulgt opp i moderne tider, både fysisk og i fortellinger.

I de moderne beretningene står engelskmennene igjen som de som har tapt, fordi nordmennene, tradisjonen tro, var smartere, det vil si bedre forberedt.151 Ifølge nordmennene var det snakk om et «gap mellom evne og ambisjoner».

Ranulph Fiennes blir framstilt som en arrogant koloniherre som ikke vil lære av andres feil og heroisk trekker på altfor tunge sleder. «Pakkisens Sisyfos» prøver og prøver uten å lykkes. Ifølge Kagge er eneste forskjell på Scott og Fiennes Twin Otteren som har berget sistnevnte.152 Da blir det mindre plass til å nevne at også Fiennes faktisk har lykkes med ekspedisjoner, ikke bare i polare strøk. Det passer bedre i den norske fortellingen at han i 2000 satte ut på det som kanskje ble hans siste tur: et forsøk på å gå alene, uten støtte, den «direkte veien» til Nordpolen. Mens andre kunne beskyldes for å ha gått medstrøms fra nordkysten av Russland, la Fiennes vekt på at han skulle gå den harde veien alene fra nordkysten av Canada, en av de få polare prestasjoner som ikke var gjort. Han måtte gi opp etter bare få dager i isen på grunn av alvorlige frostskader. Han måtte amputere flere fingre helt eller delvis og måtte gjennomgå langvarig medisinsk behandling.

Den norske offentligheten – med en i egne øyne vellykket polarhistorie og med en identitet som polarnasjon – var krass med folk som Fiennes, og med Staib og Monica Kristensen. Om den engelske polartradisjonen blir det av og til sagt at «they love for heroes to die»153 – et ideal Scott og andre vitterlig «levde»

kappløp i gamle spor

339

opp til. Norske helter er ikke blitt til på denne måten. I den norske polarfortellingen finnes det ingen heltedød i isen. De norske heltene overlever, og blir feiret.

1990-årene var ikke bare individualistiske, de kunne også være ironiske. Alvoret og den nesegruse beundring som Kagge og hans etterfølgere framkalte, fikk Vetle Lid Larssen til å utbryte: «Nordpolen er nå så tett besatt med skjeggete tryner og frostsår og avkuttede tær at det nesten ikke er mulig å finne brusautomaten».154 Trivialiseringen av fenomenet var heller ikke til å unngå. «Sørpolen, ja vel, var du heldig med været og var det mange i sporet?» var friluftslivsforskeren Bjørn Tordssons kommentar.155 Er sydpolgang blitt en poengløs utholdenhetsprøve – «et oppkok på heroiske, men døde knokler»?156 Kanskje viser de siste tiår til et avgjørende tidsskille i synet på de gamle klassiske polarhelter, og dermed til en helt annen mening i de nyere polarferder. Det norske samfunnet rundt siste århundreskifte var ikke i stand til å opprettholde et bilde av Nansen og Amundsen som de ubestridte helter – med alt det innebar. Mens Bjørn Staib i sin bok Nanok fra 1962 som et barn av sin tid og sitt miljø uttrykker en ektefølt beundring for Nansen, er 1990-årenes Nansen- og Amundsen-referanser mer pliktøvelser som gir de nødvendige nasjonale assosiasjonene. Århundreskiftet åpnet for holdninger som lenge hadde vært synlige: ironisering og nytenkning over heltenes egentlige betydning. Mens antydninger av slikt i Staibs dager fremdeles ble møtt med sinne og hoderystende oppgitthet, skulle en tro lignende Nansen-beundring nå av mange ble forstått som ironi eller som svært utdaterte holdninger.

Likevel kan ord og uttrykk som «historievern» diskuteres i tilsynelatende fullt alvor i norske aviser også inn i det nye århundret. Da den danske forfatteren Klaus Rifbjerg ga ut en fantasifull bok om et påstått erotisk forhold mellom Nansen og Johansen i deres felles sovepose under turen til 86° 14’ vakte det reaksjoner, blant annet fra den tidligere grønlandskrysseren Asle T. Johansen.157 Johansen tok Rifbjerg på alvor, og argumenterte ved hjelp av egne målinger og undersøkelser for at kjønnsdriften på slike ekstreme ekspedisjoner rett og slett ikke tillater slike følelser. Det ble imidlertid ikke noe ramaskrik, og det «sakrosankte bildet […] av de nasjonsbyggende polferder» kunne bestå.158 Mye tyder på at myten om de norske heltene lever videre. Men hva denne myten består i, blir mer uklart. Mens den klassiske periodens engelskmenn kunne bygge videre på sin historie om menn som var modige sammen, menn som hadde visjoner, uttrykt med et nesten «frastøtende understatement» som ikke kunne skjule en bedrøvelig inkompetanse,159 var den norske fortellingen langt enklere og mindre raffinert, i hvert fall på utsiden. De norske, i hvert fall de som ble holdt fram som sanne representanter for norsk polartradisjon, var de som hadde lykkes.

340

minnene

I 1994 slet Liv Arnesen både med å få støtte og oppmerksomhet om sin sydpolsferd. Dette endret seg etter at hun og Ann Bancroft krysset Antarktis mens de formidlet sine opplevelser til millioner av skolebarn via Internett.

I moderne tid har avstanden til de store økt. De kan likevel beundres, holdes fram og dyrkes, men på en annen måte enn i sin samtid og nære ettertid. Myten som det fremdeles kan spinnes videre på, trenger heller ikke å ta hensyn til dem som husker alt og til helheten i den opprinnelige fortellingen, men til spesielle elementer som allerede er fulle av mening og assosiasjoner. Assosiasjoner fra den klassiske epoken blir dermed sterke meningsbærende elementer i en moderne samtid.

Den moderne myten kan også stjele av den nyere engelske heltekritikken.

Mens de klassiske engelskmenn viste seg å være suverent og enestående uforberedt,160 måtte jo da de vellykkede nordmenn være omtrent det motsatte, altså godt forberedt. Dette elementet av den pågående norske fortellingen har særlig Kagge og Ousland, med god tilslutning av de fleste andre norske, prøvd å spikre fast som selve essensen av de norske polaregenskapene – og «det vi er god på».

Deres oppfatninger har funnet en takknemlig brynestein i den engelske eventyreren Sir Ranulph Fiennes. På tross av at han faktisk har gjennomført store prestasjoner, har bildet av ham i Norge kommet til å ligne en Scott, bare med tilgang til moderne utstyr to generasjoner seinere. En som ikke mangler mot, men kanskje kompetanse. Han kunne dermed lett innskrives i fortellingen, og da var det lett å forstå hvem som var Amundsen. Den norske polarmyten, som stadig nyskrives, har kommet til å legge stadig større vekt på andre sider. Med de rette forberedelser blir det ikke nødvendig å være modig! Med en slik tilnærming til det som uten tvil er enorme fysiske og psykiske prestasjoner kan en kanskje ane et nesten sosialdemokratisk, likhetstenkende forsøk på utjevning av avstanden som ellers lett ville kunne bygge seg opp mellom polarheltene og den «vanlige mann». Om ikke dette er intendert, så er det nesten litt påfallende at så mange skrivende norske polarhelter – og det er jo de fleste – antyder at med gode forberedelser er resten av turen noe som flere som er oppvokst med norske friluftstradisjoner kunne gjort. – Det er som Nansens ord om skiløpingens velsignelse om igjen; dens karakterdannende egenskaper ble det for det meste nordmenn som fikk oppleve på kroppen.161 Hva vil skje med denne tradisjonen? Vil alle gode nordmenn gå til Nordpolen, i en framtid med stadig bedre utstyr? I det minste en liten tur over Grønland? Eller vil fortellingene om polarheltene forvitre som bautaer – med interesse kun for de spesielt interesserte? Sikkert er det at polfarerne beveger seg på stadig tynnere is. Men denne svært naturavhengige idretten er ikke bare avhengig av en økologisk balanse for å bestå. Den er framfor alt beroende på at folk – nordmenn og andre – faktisk opprettholder sin interesse for å ta del i polarfortellingen.

342

minnene

Mannen, isen og pulken. Hva vil skje med interessen for Rune Gjeldnes og andre polfarere i framtiden?

P O L A R H E LT E N E – MINNER OG MONUMENTER Oslo 16. mai 2002, tidlig morgen. En trikk, linje 17 mot vest, nærmer seg Stortorvet. Kastanjene ved Domkirken står i blomst, butikkvinduene er pyntet med flagg. Landet er klart for nasjonaldagen. Trikken stopper utenfor Christiania Glasmagasin. Folk går av og på, trikken blir stående og vente på signal. En viss irritasjon brer seg. Passasjerenes utålmodighet kan likevel ikke måle seg med følelsene til en ung mann på fortauet. Han banker på Glasmagasinets dør, han vil inn. Med seg har han en isbjørn. I all sin hvite velde ligger den utstrakt og utstoppet på fortauet, merkelig stivt og på skrå, nesten tre meter lang. Hode og skulderparti er støttet opp, den åpne kjeften gliser mot himmelen. Baklabbene er festet på en plate av gips, en uventet nunatak i hovedstadens asfalt.

Den unge mann dundrer på døren, han vil inn, men varehuset har ennå ikke åpnet for dagen. Bjørnen ruver på fortauet og sperrer trafikken i morgenrushet.

Fotgjengere må ut i gaten for å komme forbi, et lite barn setter seg fast i klørne og begynner å gråte. Idet trikken begynner å kjøre, åpnes dørene til Glasmagasinet. Isbjørnen slippes inn i varmen, og trafikken går igjen som normalt ved Stortorvet.

Det polare minnestedet

Hvorfor? Hva gjør en isbjørn i et glassmagasin? – Den forteller at turistsesongen har begynt. Gjennom hele sommerhalvåret vil den utstoppede isbjørnen være å påtreffe blant lusekofter og tinnlysestaker i Glasmagasinets indre, og fortelle tilreisende om hva som er typisk norsk. Men nå er jo ikke isbjørn noe helt vanlig innslag i norsk fauna.2 Den er ikke «typisk norsk» på samme måte som elg, brun geitost og binders. Likevel formidler den en forståelse av Norge og norsk særpreg

p o l a r h e lt e n e

345

som er allment utbredt: at Norge er en polarnasjon. En slik forståelse er basert på at deler av norsk territorium befinner seg nord for polarsirkelen, men også på den særskilte betydning det polare tillegges i nasjonal sammenheng. Isbjørnen representerer et såkalt minnested i norsk kultur.

Et slikt minnested er ikke alltid et sted i konkret, geografisk betydning, men kan defineres som et viktig symbolsk element i en gruppes felles erindring.

I norsk sammenheng utgjør polområdene og polarvirksomheten en slik betydningsfull enhet. Minnestedet består dermed av en sammenveving av konkret geografi og symbolsk mening. Isbjørnen refererer til arktiske regioner, men også til den symbolske enheten polarnasjonen Norge.

Det polare minnestedet representerer hardførhet, utholdenhet, tilpasningsevne og evne til å håndtere dramatiske situasjoner i møte med ekstreme naturkrefter. Hvor utbredt disse egenskapene reelt sett er blant Norges befolkning, må være usagt. Sikkert er det iallfall at slett ikke alle landets innbyggere sitter inne med stor og presis kunnskap om polarvirksomhet og -områder, og at bare et mindretall blant oss har personlige erfaringer med skiturer over Grønland eller andre arktiske og antarktiske aktiviteter. De minnene som minnestedet formidler, er altså ikke personlige, basert på egne erfaringer. De utgjør en nasjonal, felles erindring. Hver enkelt nordmann gjøres delaktig i denne kollektive erindringen gjennom utdanning og oppdragelse. På den måten får vi «minner» om ting vi selv aldri har opplevd personlig, men som vi likevel kan identifisere oss med og regne som våre.

Minnestedet er også, naturlig nok, lettere tilgjengelig enn de regionene det refererer til. Et eksempel er Skimuseet i Holmenkollen. Det første man møter der er – igjen – en utstoppet isbjørn. Også den befinner seg i et polarlandskap av gips. Skinnende hvit og flott står bjørnen på alle fire med snuten mot bakken; den snuser på et skispor.

Oppstillingen er tiltalende og vakker, men bjørnen tiltrekker seg unektelig mer oppmerksomhet enn skisporet. Det tar litt tid før man skjønner at det er sporet som er hovedsaken. Og full forståelse av hva det hele dreier seg om får man først ved å lese en tekst som er diskret satt opp på monteren: at oppstillingen er laget etter en litografi utført av Fridtjof Nansen. Isbjørnen er altså ikke noen hvilken som helst isbjørn: Den er en gjenskaping av en isbjørn som har opplevd å bli sett av Fridtjof Nansen! Kanskje er det også hans skispor? Monteren forteller at isbjørn og ski hører sammen. Koplingen får sin tyngde gjennom Nansens autoritet. Han er til stede både som skiløper og polarhelt, og som iakttager og tegner, samtidig som han huskes for den ofte siterte uttalelsen om at skiløping er den mest nasjonale av alle norske idretter. Og polarlandskapet fremstår som det mest nasjonale av alle norske skiterreng.

Museets neste monter er todelt. Et tablå på høyre side viser en leirscene

346

minnene

Litografi av Fridtjof Nansen. I 1986 ble det trykt i 5000 eksemplarer til inntekt for Nansen International Children’s Center.

fra Amundsens sydpolekspedisjon, en oppstilling til venstre en tilsvarende scene fra Nansens og Johansens nordpolsferd. De to poler er for anledningen skilt fra hverandre av en liten bekk, og polarheltene er stilt opp rygg mot rygg, muligens for å unngå inntrykket av at samtale fra pol til pol skulle være mulig.

Tredje monter er viet Nansens skiferd over Grønland. Så følger oppstillinger av ski og skityper fra hele Norge, ordnet etter landsdeler og fylker. Utstillingen forteller om en nasjon på ski og om en nær sammenheng mellom heltenes prestasjoner og befolkningens liv. Tilsvarende fremstår polområdene og de forskjellige norske landsdelene som tilnærmet samme sted, eller iallfall som sider av samme sak, bundet sammen av skispor. Etter dette kommer en avdeling viet Norges konger og deres forhold til ski og skiløping. Her vises det blant annet en benk fra Holmenkolbanen, tilsvarende den kong Olav 5. satt på da han tok banen for å komme på skitur i Nordmarka under oljekrisen i 1973.

Samlet formidler utstillingen på Skimuseet ikke bare at Norge er en skinasjon, men også at det nasjonale særpreget går fra det polare til det kongelige. Kongen på vei mot Nordmarka og Nansen og Johansen på vei mot Nordpolen illustrerer egenskaper som alle nordmenn deler: nøkternhet, enkelhet, individualisme og vilje til å nå sine mål – på ski.

p o l a r h e lt e n e

347

Sydpoljubileum. Frimerker utgitt i 1961, 50 år etter at Roald Amundsen nådde polpunktet.

Det polare minnestedet befinner seg altså verken i Arktis eller Antarktis.

Det består heller ikke av is, sne og fjell, men av tanker, følelser og innforstått mening som de fleste nordmenn kjenner og tar for gitt. Til det hører også fortellingene om hva som har hendt, tolkningen av dem, og ikke minst historiene om hvordan de ulike minnestedene ble til.

Minnespraksiser bygger på det som fortellingene formidler. Det er f.eks. ingen vits i å reise et monument over Roald Amundsen dersom historiene om hans bragder ikke er kjent, og det ville være tilsvarende hensiktsløst å kalle opp en gate etter Fridtjof Nansen dersom fortellingene om ham var helt ukjente på stedet der gaten befinner seg. Samtidig åpner praksisene for deltagelse på en annen måte enn fortellingene kan. Ved å gi penger til en komité som skal reise et monument, delta i en minnehøytid eller gå og se en utstilling, kan hver og en bli en deltager i det nasjonale minnestedet. Når mange mennesker deltar i minnespraksisen, blir minnestedet større. Samtidig kan aktiviteten tilføre minnestedet ny mening. Liv Arnesen og Monica Kristensen har f.eks. gitt det tidligere svært maskuline minnestedet en kvinnelig dimensjon som er helt ny.3 Men også de minnespraksisene som ikke stiller store krav til mot, utstyr eller innsats, og som enhver kan delta i, har stor betydning for å holde minnestedet levende og stort, som del av norsk felleskultur, ikke bare et sted for de få.

Nansen, Amundsen, Foyn

Fridtjof Nansen, Roald Amundsen og Svend Foyn ble behandlet og beundret som helter mens de levde. Fortellingene om dem er også i stor grad utformet i deres egen tid. Men det var med sin død de flyttet ut av historien og inn i minnestedet, gjennom begravelse, gravtaler og minneskrifter.

Fridtjof Nansen døde i mai 1930, og en storslått bisettelse ble arrangert som del

348

minnene

av nasjonaldagsfeiringen. Svøpt i et norsk flagg ble Nansens båre plassert i Universitetets trappehall, der den stod mens barnetoget gikk forbi. To minutters stillhet over hele landet ble innledet med salutt fra Akershus festning klokken ett.

Ved båren talte både statsminister Johan Ludwig Mowinckel og stortingspresident Carl J. Hambro, og en stor folkemengde fulgte begravelsesfølget. Med bisettelse 17. mai ble Nansen og nasjonen ett. Nansen plasseres inn i det faste repertoaret av symboler og bilder som den nasjonale retorikken henter næring fra.

Prosessen hadde pågått gjennom store deler av Nansens liv, med viktige bidrag fra ham selv. I og med bisettelsen fullendes den: Heretter skulle det godt gjøres å «avnasjonalisere» Nansen, og hittil er det heller ingen som har forsøkt.

Bisettelsen hadde et visst preg av kupp. Politisk sett var Fridtjof Nansen ingen uproblematisk person ved sin død. Mest konkret kom dette til uttrykk gjennom hans rolle i Fedrelandslaget. Med sin uttalte elitisme og sine antidemokratiske holdninger representerte han en annen forståelse av det nasjonale enn den som var i ferd med å seire ved hans død. Samtidig hadde 17. mai 1930 et betydelig sterkere politisk preg enn i dag. I mange sammenhenger var 1. mai og 17. mai konkurrerende festdager, knyttet til hhv. arbeiderbevegelsen og de nasjonale kreftene i det norske samfunnet, representert både ved de konservative og de venstre-liberale. I denne konteksten får Nansens bisettelse en klar politisk betydning. I den offentlige fortolkning av dødsfallet ble Nansen – høvdingen – tillagt en rekke egenskaper som pekte utover de sosiale og nasjonale oppløsningstendensene i tiden. En slik mytologisering tjener til å utviske ulikheter og motsetninger og skaper harmoni.4 Høytidelighetene 17. mai dreidde seg dermed ikke bare om å ære Nansen selv, men også om å plassere det symbolet han allerede var, inn i en entydig og samlende nasjonal sammenheng, som var bredere og til dels en annen enn det Nansen og hans nærmeste krets stod for. Samtidig forsøkte den å bygge bro til den sosialistiske leiren, der nasjonale symboler og nasjonale verdier nettopp symboliserte det borgerlige.

Nasjonens avskjed med Roald Amundsen to år tidligere hadde ifølge Tor Bomann-Larsen langt mer symbolsk kraft enn Nansens bisettelse. Riktignok tyder mye på at også han ble oppfattet som en temmelig brysom figur, av både norske og utenlandske myndigheter.5 Men dette skyldtes personlige forhold, ikke politiske sympatier og tilknytninger. De offentlige arrangementer ved Amundsens bortgang kunne derfor mer ukomplisert fungere som uttrykk for statens og folkefellesskapets avskjed med en av sine store menn.

Det gikk noen uker fra Amundsen forsvant i juni 1928 til man begynte å innse at han var borte for godt. Funn som måtte stamme fra «Latham» overbeviste etter hvert de fleste om at håpet var ute.6 Regjeringen besluttet at sydpoldagen, 14. desember, skulle gjøres til nasjonal minnedag, med to minutters stillhet fra kl. 12 om formiddagen. Dagen ble markert med ulike arrangementer over

p o l a r h e lt e n e

349

Fridtjof Nansen er gravlagt i egen hage. I 1955 la statsminister Einar Gerhardsen ned krans på 25-årsdagen etter hans død. Samtidig ble Polhøgda som vitenskapelig forskningssenter innviet. Til stede på seremonien var også kongen og kronprinsen.

hele landet. Hovedarrangementet, med kongen, kronprinsen og Nansen til stede, ble holdt i Oslo, der radiosjefen fra luftskipet «Norge» holdt minnetale på Akershus festning. Tidligere på høsten hadde Nansen holdt minnetale i radio, som mange oppfattet som nasjonens egentlige, offisielle avskjedstale.

At Amundsens bortgang berørte mange nordmenn dypt, finnes det en rekke vitnesbyrd om. Mange nektet å innse at han var død, ventet og ventet, skuet utover havet mot nord og ville ikke tro at han aldri skulle vende tilbake.

Enda mer konkret kommer følelsen av tap til uttrykk i de mange minnediktene som ble skrevet. I 1942 publiserte Polarklubbens årbok hele 301 slike dikt.

Blant forfatterne er Gunnar Reiss-Andersen, Frimann Clasen og Johan Falkberget, men flertallet ser ut til å være amatører. Mange av dem er kvinner. Det heroiske og det nasjonale står sentralt, men opptrer ofte sammen med en sterk opplevelse av et personlig følt tap. I tillegg er den frivillige offerdøden et viktig tema. Et eksempel kan være et dikt i Minneapolis Tidende trykket 20. september 1928, skrevet av Olaf Berild: En tindrende sol ham stråler i død, han kviler fra strid og fra kav.

Fra pol til pol står folks hjerter i glød ved tanken om det, som han gjorde og gav. […] I Amundsens liv vi så dådrigt virke; i Amundsens død så vi nobel styrke.

Det er glorie om navnet især da fordi han gjorde det største – det at tilgi.

Både mengden dikt og den innholdsmessige intensiteten viser at nasjonalhelten Amundsen var en virkelig folkehelt. Mange nordmenn følte seg reelt knyttet til ham, og sørget over ham. Amundsen var slett ikke bare en skikkelse fra den nasjonale festretorikkens verden.

Et annet uttrykk for Amundsens status som folkehelt er de pengegavene som kom inn til Roald Amundsens minnefond, stiftet på minnedagen i desember 1928. I 1929 ble det arrangert en storstilt pengeinnsamling som skulle gi fondet dets grunnkapital. Kampanjen ble profesjonelt og effektivt organisert. Et reklamebyrå stod bak utformingen av plakater, flyveblader og opprop.7 Amundsens karakteristiske profil fungerte som merke for aksjonen, og slagordene satte navn på saken. Ett av dem lød: I dåd hedret han sitt land. I dåd skal vi hedre hans minne.

Husk æresskillingen til Roald Amundsens minnefond.

p o l a r h e lt e n e

351

Reklameplakaten spilte på at den enkelte nordmann kunne ta del i den nasjonale ære Amundsen hadde skapt, gjennom å støtte minnefondet.

Begrepet «Æresskilling» ble i sin tid flittig brukt av W.C. Brøgger i hans argumentasjon for bevilgninger til Nansens ekspedisjoner. Her var begrepet del av en retorikk hvor bevilgninger til polarvirksomhet inngikk i oppbyggingen av nasjonens symbolske kapital. Innsamlingen formidler at de som gir sin æresskilling, selv får del i æreskapitalen. Giverne mottok spesiallagede, «kunstnerisk utstyrte gavetalonger» pålydende gavebeløpet. Kvitteringene uttrykte at her dreidde det seg om mer enn penger. Minnefondet fikk en kapital på omkring 230.000 kroner. Renteavkastningen skulle gå til «formål knyttet til Roald Amundsen livsgjerning og til støtte av oppgaver som lå hans hjerte nær», bl.a. utgivelse av vitenskapelige resultater fra hans ekspedisjoner, støtte til norsk geografisk forskning, og støtte til norsk luftfart i polarforskningens tjeneste.

Arbeid for å reise et nasjonalmonument over ham var også del av planene.8

352

minnene

Svend Foyn er en annen type helt. Hans virke er knyttet til økonomi og næringsliv, ikke til rekorder og forskningsferder. Både økonomisk og sosialt hadde hans virksomhet stor og konkret betydning, og ved hans død i 1894 skrev Aftenposten på første side: Svend Foyn var en af de Sønner, af hvilke et Land aldrig kan faa for mange, og hans Minde vil leve æret og agtet blandt hans Landsmænd for al Fremtid.9 I dag er han likevel en glemt – eller i beste fall lokal – helteskikkelse. Hvorfor gikk det slik? Ved sin død var Foyn en av Norges rikeste menn, og hele Vestfoldregionen sterkt preget av hans aktivitet. Sel- og hvalfangsten dannet grunnlaget for store deler av distriktets økonomi. I hjembyen Tønsberg hadde Foyn satt spor etter seg ved å bygge arbeiderboliger og bedehus, starte skole og arbeiderforening. Til begravelsen gikk det et stort og folkerikt sørgetog gjennom byen.

Gatene var dekorert med sørgeguirlandere og flere æresportaler reist på strekningen mellom Foyns hjem og Domkirken i Tønsberg. På Tønsberg havn var alle Foyns skip stilt opp i en æresformasjon. Avisene Tønsbergs Blad og Tunsbergeren bragte brede omtaler av begivenheten. Her formidles det stolthet over at byen har fostret en sønn som nasjonen har ære av.

Heltefortellingene

Den norske litteraturen om Nansen, Amundsen og Foyn er omfattende, og har interessante fellestrekk.10 Det gjelder for det første beskrivelsene av deres barndom og ungdom: De formidler ikke bare saksopplysninger, men kan også sees som skildringer av hvordan heltene kommer til forståelse av sin livsoppgave.

For det annet er det også så mange likheter i måten hovedpersonenes karakter og livsskjebne fremstilles på at de blir til bilder på mer allmenngyldige verdier.

Samlet har de hatt stor utsagnstyngde med hensyn til utformingen av den nasjonale erindringen.11 Litteraturen om Nansen omfatter både fullstendige biografier og en uoverskuelig mengde kortere biografiske riss. Mange har tydelig til hensikt nettopp å fremheve Nansen som et nasjonalt monument eller symbol.12 Den eldste fremstillingen er W.C. Brøgger og Nordahl Rolfsens bok Fridtjof Nansen 1861–1893.13 Boken bidrog sterkt til å etablere Nansen som nasjonalhelt. Jon Sørensens Fridtjof Nansens saga kom ut 1931, to år senere også i en ungdomsutgave.14 Tim Greves to-bindsverk fra 1973–74 er den første bredt anlagte Nansen-biografien, basert på private arkiver, og har som uttalt mål å korrigere noe av mytologiseringen i de eldre fremstillingene.

p o l a r h e lt e n e

353

Amundsen-litteraturen er både mindre omfangsrik og mindre monumental. For en stor del består den av erindringsbøker, der perspektivet nødvendigvis blir et annet enn i biografier.15 Men tre biografiske skildringer står sentralt. Odd Arnesens Roald Amundsen som han var kom i 1929. Den bygger på Amundsens egne bøker og på intervjuer som forfatteren har gjort med hovedpersonen.

Jan Østbys Roald Amundsen, hans liv og ferder fra 1939 er en ungdomsbok. Begge disse bøkene kom i relativt store opplag, og Østbys bok har dessuten vært tilgjengelig gjennom skoleboksamlinger over hele landet. Tor Bomann-Larsens biografi fra 1995 er det første historisk kildebaserte arbeidet, og skiller seg dermed fra de to andre. Boken forholder seg dessuten sterkt kritisk til heltebildet, og har som mål å komme bak det. Den fikk mye oppmerksomhet, og har senere dannet grunnlaget for filmen Frosset hjerte.

Litteraturen om Svend Foyn er relativt begrenset, og særlig i senere tid er det skrevet lite. En hovedkilde er presten H.B. Klæboes minneskrift, gitt ut like etter Foyns død. Andre fremstillinger bygger i stor grad på ham, bl.a. Jan Østbys guttebok Hvalkongen. Eventyret om Svend Foyn fra 1953 og Sigurd Ristings korte Foyn-biografi i samleverket Våre høvdinger fra 1929. Dette verket, som ble redigert av Halvdan Koht, omfattet i alt 70 biografier over store menn fra Norges historie.16 Foyns plass i verket viser tydelig at han ble oppfattet som en person med nasjonal betydning. Amundsen og Foyn er også blitt behandlet i skjønnlitterære fremstillinger. Kåre Holts roman Kappløpet fra 1974 vakte betydelig oppsikt for sin kritiske fremstilling av Amundsens rolle i kampen om Sydpolen. Karin Bangs to Jutøy-romaner (1978 og 1981) fikk en tilsvarende oppmerksomhet for sin behandling av Svend Foyn. Det er i seg selv interessant at ingen norske forfattere har dristet seg til å gjøre Nansen til gjenstand for denne type fremstillinger.17 Fortellingene om heltene begynner ikke med dem selv, men med deres slekt.

Slektshistorien tjener som forvarsel, og som forklaring på deres karakter. Første kapittel i Brøgger og Rolfsens Nansen-biografi bærer tittelen «Slegt», der hovedperson er den danske stamfar, Hans Nansen (1598–1667). Han var ishavsskipper, utmerket seg under forsvaret av København i krigen mot Sverige, og endte som borgermester. Særlig forbindes han med en episode under innføringen av eneveldet i 1660, der hans motstander, adelsmannen Otto Krag, truer med fengselet i Blåtårn. Nansen svarer med å peke mot stormklokkene i kirketårnet, som på hans kommando vil kunne mobilisere Københavns borgere mot adelen. Både slektsbakgrunnen og fortellingene om den har gitt Fridtjof Nansen en unik kulturell kapital. At egenskapene skulle være overført som genetisk arv gjennom drøye 250 år, slik både Brøgger og Rolfsen og andre biografer antyder, er vanskelig å godta.18 Historiene om Hans Nansen er likevel blitt et fast element i biografiene. Stamfaren knyttes både til polarvirksomhet og sjøfart

354

minnene

Büde det lokale og nasjonale ble trukket fram da Tønsberg skulle gi Svend Foyn en siste hilsen i 1894.

og til rollen som den handlekraftige og selvbevisste lederen, og etterkommerens karakter og valg av virkefelt får preg av familietrekk. Samtidig fremstår Fridtjofs liv som forutbestemt. Han blir polarforsker og nasjonalhelt gjennom å realisere den skjebnen som allerede hans stamfars liv har antydet, og som har ventet på ham for sin forløsning og fullendelse.

I Svend Foyns tilfelle fungerer familiebakgrunnen mer som historisk kontekst enn som skjebnebestemmende faktor, men også her tillegges slekten en viktig rolle. Foyn var av solid patrisierslekt fra Vestfold. Hans far var en velstående reder og skipper, men ble borte på havet i 1813. Moren satt igjen med ansvaret for fem barn. Etter den økonomiske krisen i 1816 var skuta «Minerva» det eneste som var igjen av familiens tidligere velstand. Det er mot denne bakgrunnen fortellingene maner frem lille Svend som et forvarsel om ham selv. På første side i Østbys barnebok møter vi en livlig, liten gutt i en liten, gammel by som engang har vært rik. Under krigen 1807–14 mistet gutten faren sin og byen de fleste av skutene sine. Nå rår fattigdommen. Noe må gjøres, og Svend har allerede tatt saken. Han er på vei til høkermadam Holst for å selge noen småting han har laget av bein og tre. Pengene han tjener gir han til mor. Leseren vet at senere skal han også gi sin hjemby et økonomisk oppsving den aldri har sett maken til.

Amundsen kunne ikke vise til en like imponerende slektsbakgrunn som de to andre, og slekten brukes dermed heller ikke i samme grad for å forklare skjebne og karaktertrekk. Odd Arnesen fremhever likevel at Amundsen-slekten bestod av hardføre folk som hadde livnært seg ved fiske og sjøfart, og at Roalds far arbeidet seg opp som skipsbygger og verftseier. Bomann-Larsens skildring er langt mer kritisk. Han fremhever det eventyrsøkende ved familien Amundsen, som fremstår som nyrike innflyttere til Oslos beste vestkant. Østbys ungdomsbok sier intet om slektsbakgrunnen og innledes istedet med en episode som Amundsen selv har skildret: Våren 1889 drønnet kanonene på Akershus, Kristiania var pyntet til fest, Nansen var kommet hjem fra Grønland. I folkehavet på Carl Johan sto … en kraftig unggutt som svinget lua og var ivrig med i hurraene. Han skilte seg klart ut fra den andre guttene, med ørnenese og øyne som brant av sterk vilje. Han var ikke av dem som var skubbet opp i menneskemengden bare for å glane og rope hurra. Han var der for å møte ungdomshelten sin og hylle ham. Denne 17 års gutten var Roald Amundsen.19 Dette kan ikke være annet enn en vordende helt.

Om de tre guttene Svend, Fridtjof og Roald fortelles en rekke anekdoter, som presenterer dem som usedvanlige barn, med egenskaper og trekk som peker

356

minnene

Hva gjør kritiske framstillinger med vårt forhold til heltene? I 1999 kom filmen «Frosset hjerte», basert på Tor Bomann-Larsens biografi Roald Amundsen.

Fridtjof og Alexander Nansen på vinterjakt i et fotostudio. Bilde ble brukt på en utstilling i Tyskland i 1881 for å vise hva norsk skiløping var.

fremover mot det som skal komme. Om Fridtjof fortelles det om en usedvanlig hardførhet, han legger ikke merke til at det har tatt fyr i klærne mens han leker, og gir ikke en lyd fra seg når en fiskekrok har satt seg fast i underleppen hans og moren skjærer den ut med barberkniv. Han er vitebegjærlig, spør alltid om «åffer», eksperimenterer med kruttkjerringer og plukker fra hverandre husets symaskin. Han er ridderlig og modig, redder sin bror fra å drukne og to kvinner fra en flokk overfallsmenn. Han husker aldri fornærmelser og er ikke langsint, selv om han kan være heftig. Han er nøktern, nøysom og flink på skolen. Og ikke minst: Han er skiløper og friluftslivsentusiast, tilbringer mest mulig tid i Nordmarka og blir etter hvert en svært god jeger.

Fortellingene om den unge Nansen har kommet til å inngå som et fast repertoar i Nansen-litteraturen, og er blitt gjentatt i stadig nye presentasjoner av heltens barndom. Både Tim Greve og Øystein Sørensen har påpekt disse barndomsanekdotenes mytiske preg, fordi de bør «tas med en klype salt»,20 fordi det er vanskelig å skille det mytiske fra det nøkternt sanne og korrekte. – Det er imidlertid viktig å være klar over at selv om mytologiseringen går tilbake til Nansens egen tid, er den blitt forsterket i bøker som er kommet ut etter hans død. I stadig mer stereotyp form er de blitt reprodusert i Nansen-litteraturen like opp til vår tid.

Fortellingene om den unge Amundsen dreier seg i større grad om aktivitet og handling og mindre om verdier og moral. Styrke og hardførhet er de absolutte hovedtemaer. Han driver også friluftsliv og sport, han er standhaftig og ofte den tøffeste av alle, selv om han er yngst av brødrene. Skiløping var en favorittsyssel, selv om denne idretten ennå ikke var blitt noen vanlig aktivitet i Kristiania.

Samtidig drømmer Roald om is- og snevidder som er betydelig større enn Nordmarka. Særlig flink på skolen var han ikke, men likevel slukte han bøker.

Beretningen om John Franklin som i 1845 forsøkte å finne Nordvestpassasjen, men omkom under forsøket, fikk skjebnesvanger betydning. Arnesen beskriver leseropplevelsen slik: «Dette var noe som fikk guttetankene til å svinge sterkt.

Dette var et mål å stile mot. Den som kunde gjøre noget slikt som å seile nordenom Amerika, noget ingen før hadde greid. Han – unggutten Roald – lovet sig selv ett og annet da han leste boken. Den som bare kunde, den som bare kunde …» 21 Den unge Foyn var fremfor alt arbeidsom, nøysom og viljesterk. Han fabrikerte varer til høkermadam Holst, men ellers visste enkefru Foyn selv å holde barna sine i arbeid – bortsett fra på søndag, da var det kirkebesøk og lesing fra bibel og andaktsbøker. Her er det ingen som går på ski, aller minst på søndager. Lite tid til lek var det, selv om guttene fulgte godt med på hva som foregikk ved bryggene og på havna. En dag ville de største prøve om det gikk an å svømme over sundet fra Tønsberg til Nøtterøy. Svend var minst og kunne ikke svømme, men ville prøve likevel. En bordstump gjorde at han ikke sank,

p o l a r h e lt e n e

359

og en mann som kom forbi, fikk halt ham i land i siste liten – på Nøtterøysiden.22 Svend Foyn kom seg over på viljen og en plankebit.

Mens gutten skildres som et forvarsel om mannen, får beskrivelsene av ungdomstiden preg av innvielse – til maskulinitet: Gutten blir mann og mannen blir helt.23 Overgangstiden har et visst preg av motgang, lidelse og prøvelser, men ikke usikkerhet. Fortellerteknisk er dette et interessant grep. Et blikk på de tre livshistoriene viser at mye kunne gått annerledes. Det skjebnebestemte er i stor grad lagt inn i ettertid.

Den unge Amundsen begynte å studere medisin. Men etter morens død i 1893 ble det mulig for ham å endre planene. Han blir sjømann og tar etter hvert skipper- og styrmannseksamen. Det var dette han hadde bestemt seg for som barn, men han hadde holdt planene for seg selv. Amundsens yrkesstolthet som sjømann blir ofte fremhevet. Bomann-Larsen sier mer kritisk at «moren ble det første menneske Roald førte bak lyset».24 På samme måte som de andre biografene bruker Bomann-Larsen en episode fra Amundsens unge år for å introdusere en tematikk som skal bli gjennomgående i tolkningen av hovedpersonens karakter. Men der de andre ser tidlige spor av viljestyrke og evne til å holde på en beslutning fattet i all stillhet, setter Bomann-Larsen polarforskeren i et annet lys: en som tok lite hensyn til både egne løfter og andre mennesker, og ikke gikk av veien for et bedrag om det tjente hans egne hensikter.

En helt vanlig sjømann ble Amundsen likevel ikke – han hadde et annet mål. For å nå det måtte han herde både kropp og sinn. Viktigst var skiturene, og biografiene skildrer blant annet en ferd over Hardangervidda, der han og broren Leon gikk seg bort. Østby slår fast: Turen over Hardangervidda hadde nær kostet de to brødrene livet. De hadde fått stygge frostsår. Men ellers kom de velberget hjem. Og Roald Amundsen hadde lært mangt som kunne komme til nytte siden.25 Friluftsliv og annen trening beskrives først og fremst som midler til å nå et fremtidig mål, ikke som en glede i seg selv. Kontrasten til Nansen er slående.

Også han gjennomførte en ferd over Hardangervidda i sin ungdom – han gikk på ski fra Voss til Kristiania og tilbake, for å delta i et skirenn. Jon Sørensen skildrer hans skiopplevelser slik: Når Nansen efter slike turer igjen satt stille ved sitt mikroskop, følte han sig fornyet, og følte for en stund fred i sin sjel. Bedriftene i fjellet utløste ubrukte krefter, men den største post på fjellets konto var ensomheten – stillheten – og storheten.26

360

minnene

Svend Foyn – ingen helt for vår tid.

Friluftslivet får en eksistensiell dimensjon. Det gir en dyp ro og en form for erkjennelse som ikke kan nås på andre måter. Mens Amundsens tilsvarende opplevelser er nyttige.

Nansen ble først innmeldt som kadett ved Krigsskolen, men trakk seg. Han ville istedet ta første del av den medisinske embetseksamen, men ombestemte seg til fordel for zoologien. Etter et kortvarig studium av selers anatomi drog han ut med selfangeren «Viking» for å gjøre observasjoner av natur og dyreliv i Ishavet. Brøgger og Rolfsen skriver om de raske sceneskiftene: Saa lempelig er overgangen, saa tydelig er sammenhængen i dette ungdomsliv […]. Fra jæger i Nordmarken til skytter paa sælfangeren, fra de tætte skoger til den evige is. Let og legende – uden noget smerteligt ryk – vender skjæbnens genius ham næsten umerkelig mot det store øde, hvorfra hans navn skal klinge ud over verden.27 «Skjæbnens genius» antyder at Nansen realiserer en skjebne, utfører en gjerning som er forutbestemt. De mange ombestemmelsene skyldes ikke usikkerhet, men er et uttrykk for skjebnens styrende makt. Brøgger og Rolfsen ser sammenheng og konsekvens i Nansens valg. Tim Greve fremhever tilfeldigheter og omskiftelighet, men konklusjonen blir den samme. Nansens liv styres av en høyere makt: Det store ved ham er nettopp at han forstod å utnytte mulighetene som bød seg. Skjebnen sendte ham som unggutt ombord i en selfangstskute; det kom til å merke ham for livet.28 Svend Foyns forberedelser var av en ganske annen art, og er i betydelig mindre grad preget av ombestemmelser. Men også her er det mye som kunne endt på andre måter. Som 11-åring drog han til sjøs – «under strenge og dyktige skippere». Første året ble han sendt hjem, han var for liten. Neste år gikk det bedre, 12-åringen fikk «vise at han ikke var redd for å klatre opp i den høye riggen. Han måtte bite i seg harde ord, prøve å greie store krav og trene opp de små kreftene sine».29 Årene gikk, og han ble matros, men ville noe mer.

Han leste til styrmann, og gikk landeveien til Kristiansand for å ta eksamen.

Senere ble gikk han skipper i fraktfart på skuta «Familien». Pengene etter den første styrmannsjobben brukte han på reise til London. Også dette var en del av forberedelsene, han levde enkelt og tok språkundervisning så lenge pengene varte: «Han hadde nemlig tidlig satt sig i hodet at han skulle tjene penger, mange penger, og han hadde full forståelse av kunnskapers verdi for dette øiemed.»30 Senere lærte han seg fransk på samme måte. Da trengte han ikke lenger være avhengig av verken meglere eller tolker på utenlandsfart. Det betydde både penger spart og mindre risiko for å bli lurt.

362

minnene

Etter forberedelsene kommer innvielsen, og den skjer på havet. For Nansens vedkommende blir det oppholdet på selfangerskuta «Viking». Her får han bruk for alle de ferdigheter han har oppøvd gjennom barndom og ungdom, samtidig som møtet med Ishavet gjør at han forløses til sitt egentlige liv. Han seiler inn i isen, polarlyset og den øde naturen for å forvandles til seg selv. Beskrivelsene av turen med selfangeren inneholder de fleste av de motiver som siden skal prege skildringene av ekspedisjonene: møtet med den øde naturen, den dype melankolien og den intense virketrangen, motet, den fysiske styrken og utholdenheten, og – ikke minst – den overlegent lekende omgangen med selv det mest farefylte. Skildringene er bygget på Nansens egne, mens biografenes kommentarer fungerer som tolkninger. De forteller hva hendelsene og opplevelsene egentlig betyr. Og her dreier det seg ikke bare om skiferdigheter og rå styrke.

Når Nansen kappløper med en isbjørn over isflak og ned i råker, og til slutt tar den igjen og dreper den med et velrettet skudd, fremstår bjørnen som noe mer enn et jaktbytte. Isbjørnen som dør av Nansens skudd i Nansens armer, og som han deretter hindrer i å synke ved å holde den oppe til hjelpen kommer, er en skjebnefrende, sendt av krefter som både Nansen og bjørnen kjenner, men som ellers er menneskene fremmed.

Når «Viking» kommer hjem til Arendal etter endt sesong, er Nansens ferd bare ved sin begynnelse. Ferden er av eksistensiell karakter, og i biografiene er Nansen nå plassert i det heroiske univers der han skal være resten av sitt voksne liv. Mindre enn et år etter hjemkomsten bestemte han seg for å krysse Grønland på ski. Brøgger og Rolfsen skriver: Saa fast er sammenhængen mellem den første Grønlands færd og den anden. Hans trofaste skjæbnegenius holder ham drivende under denne kyst i 24 døgn, drager ham nærmere og nærmere, og mens de andre fyldes med rædsel, tænder sommernattens solbrand hans higende sind i glød mot eventyrlandet; ærgjerrigheden vaagner og vælger sig de steileste maal.31 I fortellingene om Amundsen er «Belgica»-ekspedisjonen fra 1897 innvielsesritualet. Odd Arnesen fremhever særlig Amundsens vennskap med legen Cook, og legger vekt på Amundsens trofasthet – verken da Cook senere ble anklaget av en hel verden for bedrageri på sin nordpolsekspedisjon eller da han senere havnet i fengsel sviktet Amundsen vennskapet. Det er de to som i fellesskap overtar som ekspedisjonens ledere, og det er Cooks oppfinnsomhet som gjør at ekspedisjonen kommer løs av isen. I Jan Østbys skildring har Amundsen en mer sentral rolle. Cook omtales bare som «den amerikanske legen», og det er ingen tvil om hvem som er hovedpersonen når ekspedisjonsleder de Gerlache bukker under for sykdom og depresjon. Amundsen alene er redningsmannen og helten, den som må ta over der andre svikter. Bomann-Larsen går nøyere inn på for-

p o l a r h e lt e n e

363

holdet mellom Amundsen og ekspedisjonsledelsen, og viser at Amundsen selv bidro til å provosere frem sammenbruddet i ledelsen.32 Men uansett tolkning har skildringen av «Belgica»-ekspedisjonen samme funksjon: Amundsen viser hvem han er og hva han er. Hovedpersonene står frem som seg selv.

Skildringene fra Svend Foyns ungdomstid fremhever at han ikke var noen helt vanlig skipper. Ulykkesdagen 26. oktober 1836, da over 30 norske skip forliste under storm i Nordsjøen, var Foyn gamle og skrøpelige skip «Familien» et av de få som kom sikkert i havn. Foyn er helten, han som kan og vet og forstår å bedømme situasjonen, men først og fremst er han den som nekter å gi seg.

Han redder både folkene, skuta og lasten – ved å forvalte sitt pund på en forstandig og nøysom måte: «Vi brukte våre skrøpelige seil med omtanke.»33 Men sjømannskap til tross – fremdeles er dette bare fortellinger om en usedvanlig sta og nøysom skipper som går i småfrakt. Hederlig nok, men verken heroisk og eller spesielt innbringende.

Vendepunktet, både i karrieren og i fortellingen, kommer i 1844. Foyn blir med en selfanger nordover. Deretter bygget han fangstskuta «Haabet» etter egen konstruksjon. Sigurd Risting skriver at hans «praktiske sans og skarpe blikk for realiteter opdaget øieblikkelig at Ishavets særegne forhold krevde en egne skipskonstruksjon – og denne grep han allerede første gang så godt at Haabet blev et mønster for alle fremtidige konstruksjoner av selfangerfartøier».34 Østby skildrer hvordan slektningene – som Foyn ville ha til å sette penger i prosjektet – var skeptiske til planene. Begge forfatterne fremstiller Foyn som eneren, han som ser og i et glimt forstår. Han har unike evner, men også unik innsikt.

Risting nevner ikke at den første fangstsesongen med «Haabet» økonomisk sett var fullstendig mislykket, mens Jan Østby bruker fiaskoen som motiv i sin fortelling om den ene geniale mot de mange uforstående. Da Foyn etter mye motgang hadde skaffet penger til neste sesong, var det ingen skikkelige sjøfolk som ville være med: Han måtte nøye seg med å skrape sammen et mannskap av karer som ingen skipper ville ha. Mange av dem var av det slaget som likte å drikke seg fulle og krangle og slåss, og vekteren var sikkert glad for at han skulle slippe å få mer bry med dem i bygatene foreløpig.35 Den beste i dette mannskapet på 30 var en skomaker, som nevnes i flere av beskrivelsene. Han blir selve innbegrepet av det paradoksale ved prosjektet: et håpløst mannskap, et foretagende som ingen tror på – og et resultat som overgikk de villeste drømmer, takket være lederens innsikt og vilje til å holde fast ved sine ideer. For dette året gikk Foyn inn i isen, der selen var, istedenfor å ligge ved kanten og vente på den. Resultatet ble en fortjeneste på omkring 40.000 kroner. Foyn var blitt Foyn.

364

minnene

Det gode, norske menneske

En helt gjør det som andre ikke kan, tør eller vil. Men samtidig er helten en representant for gruppen han hører til, og dermed en av mange. Han realiserer verdier som hele gruppen deler, han utfører handlinger som alle beundrer. I motsatt fall er han egentlig ingen helt, men blir en asosial figur. Det polare minnestedets helter realiserer nasjonale verdier. Samtidig tematiserer fortellingene om dem også mer allmenne moralske verdier og egenskaper. Disse to aspektene smelter sammen, slik at det gode mennesket og den gode nordmann blir to sider av samme sak.

Det var Nansen selv som fremfor noen introduserte den nasjonale retorikken i polarsammenheng, og dermed knyttet polarvirksomheten til den oppbyggingen av norsk nasjonalkultur som foregikk på 1800- og det tidlige 1900tallet.36 I forordet til sin biografi skriver Brøgger og Rolfsen at det forekom dem «af interesse at paavise udviklingen af en karakter saa typisk og saa helstøbt som Fridtjof Nansens, og at vise dens sammenhæng med den norske folkekarakter».37 Fremstillingen innledes med et dikt av Bjørnson, der en av de siste strofene lyder: Det er som havde han ombord det unge Norges lykke, som henter han os hjem fra nord i midnatssol vort seierssmykke.

Nansen blir mannen som fortalte nordmennene hvem de var og hvor de hørte til. Om Grønlands-ferden heter det: «Denne færd kræved forøvrigt en ganske forunderlig forening af egenskaber hos føreren: eventyrfantasi til at undfange den, vikingemod til at gaa paa med den, en hel barndoms og ungdoms opøvelse i idræt, for at kunde lykkes, videnskabsmandens forsagelse, for at den kunde faa sin rette betydning.»38 Dåden formet også hjemkomsten, da hele folket tok ham imot: «… for dem stod han der som høvding og bandt sagaens tider sammen med de sidste baadhvælvs historie, med skiløberen paa vidden, med tømmerfløteren, som løser haugen midt over fossen. Han var nationaltypen».39 Tim Greve, på sin side, skriver at Nansen selv brydde seg lite om æresbevisninger og virak. Men fordi den nasjonale retorikken danner rammen også i hans skildring, fremstår Nansens beskjedenhet mest som enda en typisk nasjonal egenskap. Hos Jon Sørensen får vi en nærmere beskrivelse av «nasjonaltypens» fysiske utstyr og utseende. Utgangspunktet er Werenskiolds bruk av Nansen som modell i sine tegninger av Olav Tryggvason i Snorres kongesagaer.

Det skapes et inntrykk av at Nansen og Olav Tryggvason faktisk lignet hver-

p o l a r h e lt e n e

365

Olav Haraldssons dåp. Fridtjof Nansen som Olav Tryggvasson i Erik Werenskiolds illustrasjon til Snorres kongesagaer.

andre, men med den forskjell, sier Sørensen, at «vi vet bedre beskjed om Nansen».40 Den reelle, fysiske likheten som postuleres, formidler at det er mer enn et tilfeldig sammenfall: Vikingblodet er en realitet, og renner fremdeles i nordmenns årer. Nansen er både vikingen og nasjonen reinkarnert.

Da Amundsen trådte inn på den polare – og nasjonale – arena, var polarforskning definert som en nasjonalt heroisk aktivitet, og det eksisterte en allmenn forståelse av at ekspedisjoner for oppdagelse og kartlegging av ukjente polarområder hadde nasjonal betydning. På den ene side gjorde dette Amundsens oppgave enklere, han trengte ikke å arbeide for å skape anerkjennelse for polarforskning som sådan. På den annen side stilte det ham overfor utfordringer som Nansen aldri hadde møtt: Han måtte forholde seg til at Nansen hadde formet rollen som – nasjonal – polarforsker på en slik måte at det skulle godt gjøres å tilføre den kvalitativt nye dimensjoner.

I Amundsen-litteraturen er det nasjonale særlig tydelig i forbindelse med en episode ved hjemkomsten etter «Norge»-ferden i 1926. Den gjengis i en rekke bøker, og har også vært hyppig referert til i minnetaler, ved monumentavdukninger osv. Da ekspedisjon ble tatt imot på Honnørbrygga, holdt Amundsen tale, og sa «med sin mandige stemme så det runget utover»:

366

minnene

Jeg har vært spurt så mange ganger, om hva det var som drev meg ut, hva jeg arbeidet for. Det har vært dette. (Han holdt opp det norske flagget, som hadde fulgt ham på ferden). Flagget er slitt og i filler. Men jeg kan forsikre dere: Det er rent. Gud holde sin hånd over det, over hele det norsk folk.

Leve Norge.41 Amundsen fremstiller seg som fedrelandets ydmyke tjener – han har gjort sin jobb og holdt flagget rent – men understreker samtidig heltestatusen og det unike ved sin egen person. Bomann-Larsen har gått inn på hvordan Amundsen nøye hadde planlagt denne tilsynelatende impulsive gesten og dermed regissert opptrinnet som en effektiv iscenesettelse av seg selv: en handlingens mann som ikke holder lange taler, men som istedet formidler sitt budskap gjennom enkle og sterke symboler.

I ettertid kan man kanskje bli slått av scenens banalitet – helten, flagget og fedrelandet og Gud blir ingredienser i en nasjonal retorikk som er forenklet og tydeliggjort inntil det klisjéaktige. De nasjonale symbolene er uten ambivalens eller mangetydighet. Denne forenklingen kan knyttes til sider ved Amundsen som person, men like viktig er den historiske konteksten. Den nasjonale æresretorikken hadde verken samme nyskapende kraft eller samme politiske aktualitet etter 1. verdenskrig som i tiden før og omkring 1905.

Det nasjonale aspektet er også til stede i Sigurd Ristings korte Foyn-biografi.

Han begynner med å forklare hva som er særlig beundringsverdig hos Svend Foyn – og dermed også hva som begrunner hans plass i verket Våre høvdinger.

Det påpekes at han faktisk har skapt en helt ny næringsvei for «sitt folk». Men hvor fortjenestfullt dette enn er i seg selv, finner Risting det nødvendig å gripe tilbake til vikingtid: … det første ved manden er kanskje […] hans sterke ubøielige vilje som aldri gav op, men drev ham frem tross hindringene skritt for skritt til målet var nådd. Han er den moderne viking med de sterke utferdslengsler, som seilte ut og tok nytt land.42 Slik realiserer Foyn egenskaper som er dypt nedlagt i det norske folk, men som har ligget i «dvale» gjennom mange hundre år. En slik metaforikk eksisterte knapt da Foyn levde, men da biografien ble skrevet, var «den moderne viking» er velkjent figur med nasjonal betydning, som også verkets tittel bærer bud om.

p o l a r h e lt e n e

367

Et hjerte som aldri svikter

Mot denne bakgrunn av nasjonale egenskaper presenteres heltenes andre karaktertrekk. Dermed får også mer allment gode egenskaper nasjonal betydning. I Nansen-fortellingene er den nasjonale tematikken så dominerende at den gjennomsyrer alt annet. Nansens humanitære arbeid kan sies å falle utenfor det polare i streng forstand, men fortellingene gir likevel inntrykk av at dette arbeidet var mulig på grunn av de nasjonalt-heroiske egenskapene fra polarvirksomheten. I isen, ensomheten og polarnatten stod Nansen overfor de absolutte krav. Disse erfaringene gav ham egenskapene som ligger til grunn når han omtales som «et moralsk geni», eller når det sies at Nansen ikke døde av hjertesvikt, men fordi han hadde et «hjerte som aldri sviktet».43 Om Amundsen er det langt flere fortellinger som eksplisitt tematiserer ulike gode egenskaper. Det nøkterne og beskjedne ved ham blir gjerne trukket frem.

Han beskrives som en enkel og godhjertet mann av handling og vilje, helt uten store ord og tilgjorte fakter og med en barnlig, kristen tro. Oscar Wisting forteller om da flagget ble plantet på Sydpolen: Efter at vi hadde stelt hundene, bad Roald Amundsen oss om å samles rundt flagget for sammen å plante det. ‘Det tilkommer ikke én mann alene å utføre denne for oss så høitidelige handling. Det tilkommer alle dem’, sa han, ‘som har satt sitt liv inn for saken.’ Hver mann grep rundt stangen og sammen plantet vi Norges flagg på Sydpolen hvor hittil intet menneske hadde satt sin fot.44 Roald Amundsen blir gjort til den første blant likemenn. Dette gjelder i flokken av menn på Sydpolen, på «Maud» eller «Gjøa», men også i mer symbolsk kontekst: Slik han er, er egentlig alle gode nordmenn. – Bomann-Larsen derimot presenterer en mann som var knapp i tale og skrift fordi han ikke hadde noe å si, en mann som sviktet i situasjoner der det ble stilt krav om innlevelse eller oppofrelse, som ikke evnet å forplikte seg i nære forhold og som etter hvert utviklet en egosentrisitet grensende til galskap. Det gjaldt dels Amundsens forhold til sine underordnede, dels hans forhold til familien og til de kvinner som Bomann-Larsen mener spilte en rolle i Amundsens liv.

Odd Arnesen og Jan Østby forteller at da meldingen om «Italia»s havari nådde Amundsen, ble han også spurt om å delta i en hjelpeaksjon: ‘Right away’, var Amundsens eneste ord, og de som var tilstede på festen forteller, at de aldri hadde sett Amundsen se så vakker ut, han med det mandige ansikt, de kraftige furer, det sølvgrå hår. Det stod som en glorie om ham da ordene falt.45

368

minnene

Flagget Roald Amundsen hadde med på alle sine ekspedisjoner fram til 1925 ga han til Fritz Zapffe i Tromsø. Zapffe hadde det i sin egen Amundsen-utstilling hjemme i stua. I dag henger det på Polarmuseet.

At Amundsen og Nobile hadde røket uklar gir et ekstra poeng – offeret som helten sier seg rede til, er også et storsinnet tilbud om forsoning. Den heroiske død som dette resulterte i, er et helt sentralt motiv både i de fleste fremstillingene.

– Bomann-Larsen mener imidlertid også at nettopp denne heroiske døden kom til å redde Amundsens ettermæle. Den mislykkede leteaksjonen gjorde ham til martyr. Den rekordsøkende polfarer blir til en moralsk helt av tidløst format.

Med sin død realiserte han det høyeste av alle (kristne) idealer og ofret seg selv for en annen.

Biografiene og erindringsbøkene presenterer denne offerdøden som en logisk fullendelse av det livet Amundsen hadde levd, og flertallet av forfatterne presenterer Amundsens liv som en forberedelse til denne avslutningen. På siste side i Østbys bok blir Amundsens liv og død forvandlet til et budskap til ungdommen, og polarbragdene nærmest underordnet det etiske og karaktermessige: Aldri hadde han stått etter penger. Og likevel ble han så rik at millioner av viljefast ungdom har arvet noe etter ham: Fram gjennom tidene vil han stå som den ukuelige helten fra de hvite viddene. ‘Bestem deg til å arbeide mot et mål. Sett hele din vilje inn, og du skal se det går’, sa han. Hele hans liv var en eneste seig kamp for å løse de gåter som enda hvilte over de ukjente deler av jorda. – Og med livet som innsats dro han nord i Ishavet

p o l a r h e lt e n e

369

for å redde mennesker i nød. En mer verdig avslutning kunne det dådrike livet hans ikke få.46 Fortellingene om Svend Foyn inneholder en rekke tematiseringer av moral og gode egenskaper. Mange av dem kan også relateres til nasjonale verdier. Foyn er målbevisst, arbeidsom, hårdfør og nøktern. Riktignok går han ikke på ski, men han omgås konger og arbeidsfolk på samme ubesværede og usnobbete måte, og selv som en av Norges rikeste menn lever han på enkel kost og går kledd i vanlig arbeidstøy. Men samtidig representerer han et problem i forhold til minnestedets moralske dimensjon. Antagelig er dette en del av grunnen til at han i dag ikke har noen sterk posisjon som nasjonal helt: Hans moral og karakteregenskaper var tett bundet opp til en sterk og streng religiøs tro, og til et religiøst begrunnet menneske- og samfunnssyn, som det i dag kan være vanskelig å identifisere seg med.

Også i Foyns egen tid gav den sterke religiøsiteten opphav til spenninger og konflikter. Inspirert av filantropiske ideer var han en gavmild mann, både overfor enkeltpersoner og sin hjemby. Men han stilte krav og ville ha alt på sin egen måte. Skolen han startet i Tønsberg var en direkte protest mot den nye skoleloven av 1860, som åpnet for større bruk av ikke-religiøse tekster i undervisningen. Dette vakte reaksjoner i mange kristne miljøer. I Foyns egen skole skulle religionsundervisningen stå helt sentralt. Han hadde også aksjer i et dampskipsselskap som drev rutetrafikk, men forlangte at skipet skulle ligge i ro på søndager for ikke å bryte helligdagsfreden. Da middelalderkirken på Tønsberg torv skulle rives for å gi plass til rådhus og ny politistasjon, protesterte Foyn kraftig. Det nyttet ikke, men Foyn nektet å sette sin ben på det nye rådhuset.

Omkring 20 år senere ble jernbanen mellom Tønsberg og Eidsfoss åpnet, og Oscar 2. kom til innvielsen og til en mottagelse på rådhuset. Da kongen gikk av toget, hilste han straks på Svend Foyn. Med de andre bak seg spaserte de to herrer gemyttlig gjennom byen. Foran rådhuset stoppet Foyn. Kongen mente at han måtte jo være med inn, men Foyn nektet selv på kongelig bud. Hittil hadde han ikke satt sine ben i bygget som hadde tatt kirkens plass, og ikke ville han gjøre det nå.

Flere slike saker førte Foyn opp i bitre og langvarige konflikter med sitt lokalmiljø. I ettertid har en del av dem fått form av anekdotiske fortellinger som formidler en tydelig ambivalens. Riktignok er Foyn mannen som tør å si kongen midt imot, og som blåser en lang marsj i fint selskap. Men samtidig er han kranglefanten som flytter frem og tilbake mellom Tønsberg og Nøtterøy fordi han ikke vil betale kommuneskatt. Han er streng, han setter seg til doms over folk, og kan til tider være direkte ubarmhjertig. Østby gjengir en anekdote, som nok er humoristisk, men ikke helt vennligsinnet:

370

minnene

Polarheltene fikk en sentral plass da et nytt flyselskap ville være «real Norwegian».

En mann kom ombord og fortalte at han var i en riktig lei pengeknipe.

Foyn kjente mannen og visste at han var av det slaget som kunne finne på å stikke innom Huestupe [brennevinsutsalget]. Han tok opp pungen og fant en daler. ‘Ser du den?’ Jo, mannen så den helt tydelig. ‘Det er bedre å kaste daleren til sjøs enn å gi den til deg, for du drikker’n bare opp.’ Og så hivde Foyn daleren over bord!47 Klæboe avslutter minneskriftet over sin venn Svend Foyn med å si at han alltid hadde «et aabent blik for samfundets og kommunens brøst og mangler».48 Risting er betydelig mer kritisk. Han legger vekt på konfliktene som oppstod omkring Foyn, både når det gjaldt enkeltmennesker og myndigheter, og som gjerne førte til varige og dype brudd.

Mangetydige skikkelser

Fortellingene om de tre helteskikkelsene – Foyn, Nansen, Amundsen – har levd i norsk kollektiv erindring i omkring hundre år. Men fortellingene har i noen grad endret seg over tid. Sterkest gjelder dette Amundsen. Med boken Kappløpet fra 1974 ble Kåre Holt den første nordmann som offentlig kritiserte Amundsens handlemåte i kappløpet om Sydpolen. Den eldre kritikken mot Amundsen, som særlig var blitt fremmet fra britisk hold, hadde først og fremst hevdet at nordmannen hadde lurt seg til den oppdagelsen som Scott hadde førsteretten til. Holts bok tilførte nye dimensjoner, fordi den, riktignok i romans form, også gav et psykologisk portrett av Amundsen som stilte ham i grell kontrast til gentlemannen Scott. Boken vakte betydelig oppsikt. NRKs film Kappløpet vakte samme type reaksjoner, men her var det særlig fremstillingen av Hjalmar Johansen som forårsaket nasjonal bekymring. Tor Bomann-Larsens kritiske Amundsen-biografi ble ikke møtt med noen nasjonal storm av tilsvarende styrke. Boken kan istedet sies å skrive seg inn i en tradisjon for «dekonstruksjon» av store menn og faste sannheter i 1900-tallets siste tiår. En slik reaksjon mot eldre heltedyrking behøver ikke oppfattes som nedbrytende. Responsen som boken har fått kan tvert imot sees som uttrykk for at Amundsen-skikkelsen fremdeles er et kulturelt kraftfelt som er interessant og relevant for dagens mennesker, og at kritikk og myteavsløring fungerer som et middel til å skape større troverdighet. Hovedpersonen forvandles fra en endimensjonal helt av overmenneskelige dimensjoner til en langt mer sammensatt og mangetydig skikkelse. Slike fremstillinger kan derfor være både mer interessante og mer tillitvekkende.

Noen tilsvarende Nansen-fremstilling er ikke kommet, selv om enkelte kritiske røster har hevet seg.49 Tim Greves biografi gir et langt mer sammen-

372

minnene

satt bilde enn de eldre fremstillingene, men stiller ikke egentlig spørsmål ved helterollen. Snarere er det slik at helten har rett til å være annerledes enn andre – også når det slår ut i negativ retning. Roland Huntfords Fridtjof Nansen.

Mennesket bak myten har et mer kritisk perspektiv. Den har likevel bare hatt begrenset betydning for det generelle Nansen-bildet. Fraværet av norske Nansen-undersøkelser med et kritisk perspektiv er i seg selv interessant. I dag fungerer han som upolitisk nasjonalt ikon, knyttet til karaktertrekk og verdivalg som er så ubestridt positive at det ikke lar seg gjøre å stille spørsmål ved dem: nestekjærlighet og friluftsliv, humanitært arbeid og uegennytte. Denne utviklingen har foregått gradvis. Til tross for de politisk betenkelige sidene ved Nansens tilknytning til Fedrelandslaget, og Quislings utnyttelse av ham i sin nekrolog, samt den negative holdning til Nansen som preget de radikale 1970-årene, er det bildet av Nansen som stadig dominerer, i all hovedsak det som ble skapt ved minnehøytideligheten etter hans død: en heroisk-harmonisk skikkelse knyttet til nasjonale verdier i en form som ligger nær senere tiders sosialdemokratiske verdensbilde. Men samtidig kan man spørre om Nansen på denne måten er blitt en mindre relevant skikkelse for dagens mennesker enn Amundsen. Fraværet av kritikk kan også bety mangel på interesse.

Fortellingene om Foyn har heller ikke endret seg vesentlig, med unntak av Karin Bangs fremstillinger i romanene om Jutøy. Men de er blitt utidsmessige, og formidler verdier og tenkemåter fra en annen tid og fra andre forhold enn våre egne. Enkelte av de sidene ved Foyn som allerede samtiden opplevde som problematisk gjør ham i dag eksotisk, men samtidig uaktuell som helt og forbilde. Et annet moment er knyttet til Foyns næringsvirksomhet – moderne selfangst og hvalfangst. I skildringene av den nye fangstteknologien Foyn utviklet legges det gjerne vekt på at tradisjonell hvalfangst nesten hadde utryddet retthvalene. Granatharpunene gjorde det mulig å kompensere for tapet ved å begynne fangst på finnhvalene. Risting skriver: Svend Foyns granatharpun har senere gått sin dødsgang gjennom verdenshavene og spesielt for Norge og nordmennene gjort hvalfangsten til en næringsvei som har bragt landet verdier for snes av millioner og kastet en glans av heder og ære over hele vår sjømannsstand.50 I dag er heder og ære langt fra det som granatharpunens «dødsgang» bringer Norge og nordmenn. Mannen som gjorde det mulig å utrydde de store hvalene er ikke lenger god kandidat til rollen som nasjonal helt. At han også effektiviserte selfangsten gjør ikke saken bedre. I dag må portrettet av Svend Foyn med sitt lune gammelmannsblikk konkurrere med TV-bilder av blanke seløyne og sorte, våte snuter.

p o l a r h e lt e n e

373

Foyns effektivisering av hvalfangsten er ĂŠn forklaring pĂĽ at han i dag ikke lenger framstĂĽr som nasjonalhelt.

Å holde minnet levende

Minnespraksisene innbyr til allmenn deltagelse. De forvandler minnestedet til noe som er både nærværende og nåtidig. Feiringer av de store menn i fortiden har ofte preg av fest og høytid og kan være ganske storslåtte, som f.eks. jubileumsarrangementer og store utstillinger. Men også de mer lavmælte har sin store betydning. Et eksempel er frimerkeutgivelser. Av de 1453 ulike frimerkene som er gitt ut i Norge i årene 1855–2001, har 53 hatt polarrelaterte motiv.51 Nansen er avbildet på i alt tolv frimerker, to av dem ble gitt ut i forbindelse med at han fikk Nobels fredspris. Amundsen er avbildet på fire merker og Foyn på ett. Også «Fram», «Gjøa» og «Maud» har fått sine frimerker, det samme har luftskipet «Norge» og flyet «N 25». Dessuten finnes det tretten frimerker med isbjørnmotiv. De øvrige polarmerkene har motiv fra Svalbard, Jan Mayen og Antarktis.

En frimerkeutgivelse er i seg selv en statlig, nasjonal markering. Flere av disse utgivelsene har dessuten vært knyttet til jubileer, og dermed inngått i en større ramme av offentlige markeringer. Men de har også en annen og mer hverdagslig side. Å kjøpe et frimerke og klistre det på et brev er vanligvis ikke en handling med dyp nasjonal betydning. Likevel bidrar frimerker med polarmotiv til at det polare minnestedet holdes nærværende og blir en del av norsk hverdag, en del av en levende nasjonal felleskultur – det «bare er der».

Mange markeringer har også en sterk stedlig forankring. Dette er viktig for at det polare skal fungere som nasjonalt fellesanliggende. Et konkret uttrykk for det er skikken med kalle opp gater. På omkring tredve steder i Norge finnes det gater, veier og plasser som har navn etter Roald Amundsen, og det samme gjelder Fridtjof Nansen. Foyn er oppkalt på seks steder. Noen av oppkallingene refererer til en faktisk, lokal tilknytning, som f.eks. Fridtjof Nansens vei på Lysaker, like ved hans eget hjem, eller Svend Foyns gate i Tønsberg, eller Roald Amundsens gate i Sarpsborg, nær hans fødested. Automatikken i slike navnevalg bør likevel ikke overdrives. Enhver oppkalling er resultat av beslutningsprosesser og bevisste valg på lokalt, oftest kommunalt, nivå. De er symbolhandlinger som kommuniserer et bestemt innhold, og forteller om respekt for personen som kalles opp, og om stolthet over den lokale tilknytningen.

De fleste oppkallinger skjer likevel uten at den oppkalte har noen personlig tilknytning til stedet. Når det finnes en Fridtjof Nansens vei både i Askim og på Notodden, en Roald Amundsens gate både i Namsos og på Hamar, og en Svend Foyns gate på Fjellhamar og i Stavanger, er dette istedet vitnesbyrd om en aktiv, lokal minnespraksis med nasjonal horisont. Et godt eksempel er tettstedet Fjellhamar, i Lørenskog kommune midt inne i Akershus. Fjellhamar har ingen sterke forbindelser med verken sjøfart generelt eller polarvirksomhet mer spesielt. Likevel forekommer både Svend Foyns, Fridtjof Nansens og Roald Amundsens veier her. I tillegg finnes det veier oppkalt etter Oscar Wisting og

p o l a r h e lt e n e

375

Otto Sverdrup. Bakgrunnen er ikke direkte, personlige bånd mellom noen av de oppkalte og Fjellhamar. Men gjennom navnevalget signaliserer stedet at det ser seg selv som en del av nasjonen: Her æres nasjonens helter, og her holdes nasjonens verdier i hevd.

Monumenter og statuer

Skikken med å reise monumenter over fortjente medborgere ble skapt i tiden omkring den franske revolusjon. Tidligere hadde konger og store menn reist moumenter over seg selv og sin slekt for å vise makt og rikdom. De nye monumentene uttrykte et nytt samfunns- og menneskesyn. Her æres den enkelte for hva han eller hun selv har utrettet, uavhengig av byrd og rang, og det er medborgerne som reiser monumentet i anerkjennelse av det som en av deres likemenn har ytt til felles beste. Antallet offentlige monumenter økte sterkt gjennom hele 1800-tallet. Store og små plasser i byer og landsbyer over hele Europa fikk sine monumenter over lokale eller nasjonale store menn – og noen ganske få kvinner. De offentlige monumentene som er reist over polarheltene føyer seg inn i denne tradisjonen, og utgjør samtidig en viktig del av minnespraksisen.

Svend Foyn-monumentet ved Domkirken i Tønsberg er utført av Anders Svor, avduket i 1915, og viser en alvorlig og stødig skikkelse. Foyn er i ferd med å ta et skritt fremover, men har likevel begge beina godt plantet i bakken. Han er iført sjømannstøy, med dobbeltspent jakke og skyggelue. Under armen holder han en kikkert. Det er den solide, rolige og trygge skipperen som fremstilles, ikke den rastløse fangstmannen. Foyn presenteres som leder og planlegger, han er ikke selv mannen ved harpunen. Sjømannstøyet signaliserer det enkle og upretensiøse, men også et aristokratisk preg. Dette er ikke noen vanlig sjøulk.

Etter en del diskusjon endte det med at monumentet ble plassert ved kirken og avduket under store høytideligheter 6. juni 1915. En prosesjon skulle passere alle de bygninger som hadde tilknytning til Foyn, noe som innebar at den kom til å bevege seg på kryss og tvers gjennom hele byens sentrum.52 Toget gjennom Tønsberg denne søndagen i 1915 fortalte at byen var grunnleggende preget av Foyn og knyttet til ham. Hovedtaleren takket gud for å ha gitt landet og byen gode menn, særlig dem som hundre år tidligere skaffet nasjonens dens frihet, i form av Grunnloven. Etter dem kom menn som Svend Foyn: Under vort frigjorte flagg seilte Norges sønner med fornyet lyst og vovsomhet ut paa de blaa bølger for at vinde ære og guld tilbake til de kjære derhjemme. Vikingeaanden […] var vaagnet tillive igjen, og snart kunde det med rette hete, at hvor træ kunde flyte, viste sig det norske flagg. En typisk repræsentant fik Norge og vor by i Svend Foyn.53 376

minnene

Er polarheltene fortsatt sterke merkevarer?

Horisonten er likevel utpreget lokal: Vikingene det her er snakk om, er først og fremst vestfoldinger. De ferdes i utlandet, samt i Tønsberg med omegn.

Og på samme vis: Svend Foyn var nok en nasjonal helt, men han var Tønsbergs nasjonale helt.

Noen år senere var alt annerledes. I oktober 1933 kom selveste kronprinsparet til Tønsberg for å delta i avdukingen av byens Roald Amundsen-monument, som samtidig var landets første. Initiativet ble tatt allerede på minnedagen over Amundsen, 14. desember 1928. Byens aviser, også den nye og radikale Vestfold Socialdemokrat, støttet saken varmt. Avisen skrev at «En statue av Roald Amundsen vil jo også foruten å være en fortjent hædring av hans minne også være en bauta som får oss til å minnes de mange av vårt distrikts egne menn som har måttet ta og tar slitet og kampen i isørkenerne». Roald Amundsen tilhørte ingen bestemt klasse, men representerte det beste og edleste av nordisk folkekarakter.

Derfor var det også viktig at alle gav en skilling, selv om «de økonomiske forhold i arbeiderklassen» ikke tillot store bidrag.54 Det ble uenighet også om plasseringen av Amundsen-monumentet, som ble stående i et hjørne av parken ved gymnaset. Der konkurrerer den ennå i dag om oppmerksomheten med en fuglefontene i et basseng. Anlegget bærer det beskrivende, men lite monumentale navnet Sprutparken, og er høyt elsket av byens småbarn.

Også ved denne avsløringen var det folkefest i byen. Borgere med flagg hadde tatt oppstilling langs gaten, og skolebarn med faner dannet espalier omkring plassen.

Det er interessante forskjeller mellom de to monumentinnvielsene. Ved begge anledninger spiller det lokale og det nasjonale sammen, men på ulik måte.

I Foyns tilfelle formidles det en stolthet over hva byen har ytt til nasjonen. I Amundsens tilfelle er det snarere slik at byen presenterer seg selv om en begeistret og lojal medspiller i et nasjonalt prosjekt. Under innvielsen ble det gjort til et poeng at da Amundsen tok hyre første gang, mønstret han på Tønsberg-skuta «Magdalena». Derfor hadde Tønsberg sjømannsforening gjort ham til sitt (eneste) æresmedlem. Den nasjonale dimensjonen kommer til uttrykk gjennom kongehusets nærvær. I 1925 ble Foyn-monumentet for første gang bekranset på 17. mai. I dag har også Amundsen-monumentet sin plass på programmet for denne dagen. Monumentene ligger på hver sin kant av byen, og med sin rute fra Foyn ved Domkirken til Amundsen i Sprutparken, trekker bekransningsprosesjonen opp et spor som binder sammen det lokale og det nasjonale til en helhet, men som samtidig beveger seg fra sentrum til periferi.

I Tromsø finnes en rekke monumenter og minnesmerker som har tilknytning til polarvirksomhet, fiske, fangst og sjøfart. De er av ulik størrelse, alder og karakter, men samlet sett kan de likevel betraktes som en form for «talekor»

378

minnene

En bauta ble reist ved Amundsens fødested i 1930.

som forteller om hvordan byen forstår seg selv. Plasseringen viser samtidig hvordan denne identiteten er del av selve byens struktur. Det eldste av monumentene er minneplaten over «Latham». Den ble avduket 18. juni 1934 og var en gave fra den franske avisen Le Temps. Avisen Tromsø skrev om avsløringen som «en vakker og gripende høitidelighet». Det ble lagt ned kranser, blant annet fra Fram-komiteen og fra Amundsens og Dietrichsons familier.55 Minneplaten ble plassert sentralt i byen, ikke langt unna Domkirken. Tre år senere fikk denne plassen en ny og økt betydning som del av Tromsøs symbolske geografi. 16. juli 1937 ble monumentet over Roald Amundsen avduket på Prostneset. Det vakte en viss bestyrtelse at konkurransen ble vunnet av Carl E. Paulsen fra Tønsberg.

Mange beklaget at ikke en av byens egne kunstnere hadde fått oppdraget.

Tromsø gjorde seg til talsmann for at byen også burde få et Ishavsmonument, ikke bare en Amundsen-figur, og presenterte forslag til et monument. Her var Amundsen plassert på toppen av et storslått anlegg, der en stor sokkel er omgitt av trapper eller ramper: Høit i høire hånd holder han en fakkel, som skal symbolisere Søkeren.

Faklen kan godt anordnes med lys til praktisk formål. I venstre arm holder han det norske flagg.56 Sokkelen skulle inneholde et postkontor, der turistene kunne kjøpe prospektkort og få dem stemplet med monumentets eget poststempel. Dette monumentet skulle heller ikke plasseres på Prostneset, men ytterst mot havet. Ambisjonene i forslaget er upåklagelige. Amundsen blir en overmenneskelig skikkelse der han krysser kloden med noen få skritt. Ingen tvil om at dette er en helt, men han blir også noe mer: en representant for Ishavets mange helter og mange slitere.

Arbeidet med Paulsens skulptur gikk likevel sin gang, og allerede 17. mai 1937, noen uker før den egentlige innvielsen, ble monumentet bekranset.

Ordføreren holdt talen, der han særlig fremhevet Amundsens offerdød.57 Senere har Tromsø fått nok et Amundsen-monument, plassert ved Polarmuseet. Skulpturen er en av fem kopier av en skulptur plassert på steder som er forbundet med Amundsens ekspedisjoner.58 I 1969 lot Umberto Nobile sette opp et monument til minne om ferden med «Italia» og alle dem som mistet livet i forbindelse med ekspedisjonen og forsøkene på å komme den til unnsetning. Monumentet er omkring 10 meter høyt, i støpt betong kledd med marmorplater, og med alle de omkomnes navn gravert inn. Det er plassert i Folkeparken, et stykke utenfor Tromsø sentrum. Ved avdukingen deltok den 84 år gamle Nobile selv, og i sin tale la han særlig vekt på Amundsens innsats for å redde ekspedisjonen. På forhånd hadde han lagt ned en krans ved Amundsenmonumentet i sentrum. Nordlys refererte begivenheten under overskriften «Et

380

minnene

Avdukingen av «Italia»-monumentet var en del av det offisielle programmet da Tromsø feiret 175årsjubileum i 1969. General Nobile og viseadmiral Alfredo Viglieri foran den store bautaen.

samholdets monument».59 Det nyeste av monumentene i Tromsø er Fangst- og fiskerimonumentet, som ble avduket i 1984, og har sin plassering på byens torv.

Initiativ til monumentet ble tatt i 1952, mot slutten av en vinter med et høyt antall forlis og drukningsulykker. Etter mange års innsamling ble det også her lyst ut en konkurranse, som kunstneren Sivert Donali vant. Skulpturen forestiller en enkelt mann i baugen av en båt. Utførelsen er abstrahert og forenklet, og monumentet formidler på den måten at her er det ikke en enkeltperson som skal hedres, men en hel yrkesgruppe.

Monumentene i Tromsø representerer et samspill mellom det lokale, det nasjonale og det internasjonale. Fangstmonumentet har den mest entydig lokale tilknytningen, men allerede ønskene om å gjøre Amundsen-monumentet til et ishavsmonument, der helten skulle representere en region og dens befolkning, kan sees som uttrykk for en slik lokalisering. Det internasjonale, representert ved «Latham»- og Nobile-monumentene, formidler at Tromsø er noe langt mer enn en avsidesliggende småby. I underforstått motsetning til byer lenger sør er det Tromsø som har kontakt med den store verden og det den kan by på av ære og storhet. Samtidig kommer det frem en viss ambivalens. I avisomtalen av «Latham»-avdukingen skildres franske gester og fransk veltalenhet nesten som litt komiske. Også i omtalene av Nobile-monumentet finnes det en tydelig understemme: Dette er mannen som vår Amundsen ofret livet for. Var han verdt det?

Helt siden 1937 har bekransningen av Amundsen-monumentet vært et hovedinnslag i flaggparaden i Tromsø på 17. mai. Også 100-årsjubileet for Amundsens fødsel i 1972 ble feiret med en minnehøytid her. Ved denne anledningen skrev Nordlys om de sterke båndene mellom Amundsen og Tromsø: Her i byen fant han mange venner, han fant hjelpere, også sitt fartøy Gjøa hentet han her. Roald Amundsen ble en sann venn av Tromsø. Da hans store livsverk var endt skjedde underlig nok også hans siste ferd herfra, en julidag – for å hjelpe andre som var i nød i arktiske egne.60 Også på Polardagen, som er blitt arrangert i Tromsø hvert år siden midten av 1950-tallet, har Amundsen-monumentet en sentral posisjon: De offisielle talene holdes her. Man kan se det som Tromsø bys iscenesettelse av seg selv.

Byen forteller om sin egenart og identitet.

I denne kollektive erindringen er det vanskelig for Umberto Nobile å finne noen plass, annet enn i en negativt belastet rolle. Det usedvanlig ruvende monumentet, som ble satt opp på Nobiles initiativ og for hans egne penger, er plassert utenfor bykjernen. Til det går ingen 17. mai-tog.

382

minnene

HVOR DRUKNET AMUNDSEN? Sommeren 2002 røpte den da 95 år gamle Jenny Johansen en hemmelighet. Hun hadde sett et fly liggende på vannet utenfor Sommarøy ved Tromsø, kvelden 18. juni 1928. Var det der Roald Amundsen hadde endt sine dager? Spekulasjonene var i gang. Fiskeriminister Svein Ludvigsen foreslo en leteaksjon. Det ble raskt innkalt til en åpen høring om saken. Og Norsk Luftfartsmuseum i Bodø nedsatte en ekspertgruppe. På 75-årsdagen etter Amundsen sist var sett i livet konkluderte den med at det kunne være mulig å lokalisere rester av «Latham», mest sannsynlig vest for Bjørnøya. De anbefalte ytterligere granskinger av kilder, strøm- og vindforhold før et søk med fjernstyrt undervannsbåt. Vinteren 2004 meldte Context TV i Berlin at de var villig til å bidra i letingen.

«Latham-saken» viser tydelig at Amundsen forsatt vekker interesse. Både lokalaviser og riksdekkende medier har hatt atskillige oppsalg med nye opplysninger som knyttes til havariet. Et eventuelt funn har blitt framstilt som en verdensnyhet. Og Amundsens død presentert som et mysterium. Bladet Tromsø har ofret mest spalteplass og proklamerte på lederplass at nasjonen ikke måtte stille seg likegyldig til de nye opplysningene: «Det vil i så fall vitne om en historieløshet som ikke er det norske samfunn verdig.»61

p o l a r h e lt e n e

383

Hvem er Nansen i den kollektive erindringen? Her blant foreldreløse gutter i Armenia på en informasjonsbrosjyre fra 1925, hvor Nansens skrev brev til det amerikanske folk om støtte til hjelpearbeidet.

Minnesmerkene over Foyn og Amundsen er monumentale og ruvende, og enten horisonten er lokal eller nasjonal kommer det heroiske ved skikkelsene klart til uttrykk. Det finnes ikke noe Nansen-monument som lar seg sammenligne med dette. I Vardø står en Nansen-skulptur, plassert sentralt i byen i en park som bærer Nansens navn. Den ble satt opp i 1993, i anledning 100-årsminnet for «Fram»-ferden, og er en replikk av Per Ungs Nansen-figur på Frammuséet. Og så er det en skulptur ved Skimuseet, en byste i Tromsø og en ved Rådhuset i Oslo. Ingen av disse minnesmerkene kan likevel sies å ha en plassering og en monumentalitet som tilsvarer Nansens posisjon i det polare minnestedet – og dermed i nasjonens kollektive erindring.62 Et nasjonalt Nansen-monument, sentralt plassert i Oslo, inngikk i planene for 100-årsjubileet i 1961. Arbeidet omfattet både en nasjonal innsamlingsaksjon for å skaffe midler og utlysing av en konkurranse blant norske billedhuggere. Oppgaven til kunstnerne ble formulert i to punkter: «1) Å gi et forståelig skulpturalt uttrykk for alt det Fridtjof Nansen ved sin rike personlighet og mektige innsats har betydd for verden og for oss, hans landsmenn.

2) Å smykke en av de mest dominerende plasser i vår hovedstad.»63 Plassen som var pekt ut var 7. juni-plassen mellom Haakon VII’s gate og Drammensveien, som ennå ikke hadde fått sin endelige utforming. 36 konkurranseforslag kom inn, men ingen vinner ble kåret, og ingen av forslagene anbefalt utført. Avgjørelsen vakte bestyrtelse, både i avisoffentligheten og blant billed-

384

minnene

huggerne selv. Jubileumskomiteen forsøkte å redde monumentplanene ved å foreslå at det skulle reises en enkel obelisk på plassen. Dette skapte ny uenighet, og noe monument ble aldri reist. 100-årsjubileet for Nansens fødsel ble markert landet over, med – blant mye annet – festforelesninger ved Universitetet i Oslo og Det Norske Geografiske Selskab,64 overrekkelse av Nansen-belønningen på 10.000 kroner til prof. Olaf Holtedahl, samt salg av Nansen-nålen til inntekt for Dag Hammarskjölds minnefond.

Også de «manglende nasjonalmonumentene» gir innblikk inn i det polare minnestedets geografi. I Amundsens tilfelle oppveies det av lokale monumenter, der særlig det i Tromsø er viktig. I sentrum av den største byen i Nord-Norge og gjenstand for en aktiv minnespraksis der det lokale, det nasjonale og det internasjonale er flettet sammen, kan dette monumentet sies å fungere som et tilnærmet nasjonalmonument. Monumentene formidler også et entydig og konkret budskap: Amundsen fremstilles gjennomgående som den første blant likemenn, en moden, voksen mann, ikke nødvendigvis vakker, men gjenkjennelig både på grunn av den skarpe profilen og anorakken: Her er helten som har realisert sitt kall.

Men hvem er Nansen? Han forbindes med et spenn av aktiviteter og idealer: Han er ikke bare polarforskeren, men også oseanografen og universitetsmannen, politikeren og diplomaten, fredsprisvinneren og hjelpearbeideren. Han er del av den nasjonalt-ideologiske Lysakerkretsen, senere av Fedrelandslaget, og mannen bak artikler om friluftslivets eksistensielle betydning og det moderne bylivets forkvaklende effekt. Lite av alt dette kommer frem i de skulpturene som finnes. Her avbildes gjerne en ung mann, utpreget selvbevisst. Skulpturene viser ham som muskuløs, kraftig og rank. Portrettlikheten er der, den tettsittende Nansen-dressen også. Det er ikke vanskelig å kjenne ham igjen, men budskapet forblir uklart og personskildringen lite pregnant. Figurene viser kjekk og atletisk mann, men de er ikke monumenter over en nasjonal helt.

Museene

Vi har allerede sett hvordan Skimuseet, i tillegg til å formidle kunnskap om norske skityper og skitradisjoner, også presenterer en fortelling om «nordmanns vis» – om skisporet som binder folket og heltene sammen. Men Skimuseet er ikke alene. I Norge finnes det en rekke museer som på en eller annen måte tematiserer polarvirksomheten og det polare minnestedet. For museene i de nordligste regionene dreier dette seg om en lokal kultur, knyttet til områdets næringsliv, naturforhold osv. Også enkelte andre steder, som f.eks. i Vestfold, der hvalog selfangst i en periode var en svært viktig del av næringsgrunnlaget, får polarutstillingene i slik konkret, lokal tilknytning. Samtidig er det nasjonale med

p o l a r h e lt e n e

385

som en klangbunn. Også et annet budskap kommuniseres: Det polare minnestedet er her. Minnestedet er nasjonalt, men det er våre folk, fra vårt sted, som er aktørene. Geografisk utkant blir til symbolsk sentrum.

På museet i Vardø er begrunnelsen for en Nansen-utstilling at det var til Vardø Nansen og Johansen kom etter «Fram»-ferden. Mye av utstillingen dreier seg om denne ekspedisjonen. Men et annet emne som også vies oppmerksomhet, er Nansens humanitære arbeid i Russland. Dermed formidles to viktige budskap: Vardø signaliserer en tilknytning til «hele Nansen» – ikke bare skiløperen som ankom byen, men den nasjonale helten. Samtidig tematiseres båndene til befolkningen på den andre siden av grensen.

To museer kan i særlig grad påberope seg å forvalte det polare minnestedet på vegne av nasjonen som helhet. Det er Polarmuseet i Tromsø og Frammuséet på Bygdøy i Oslo. Polarmuseet åpnet 18. juni 1978 og markerte dermed også 50årsjubileet for Amundsens siste avreise fra Tromsø. De faste utstillingene er delt i to kategorier, hhv. «fangstvirksomhet i Arktis» og «kjente polare oppdagelsesferder». I den første gruppen fortelles det om overvintringsfangst og om arktisk selfangst. Den neste består av fem undergrupper: den første «Fram»-ferden, Nansen som kunstner, Amundsens liv og virke i polaregnene, Andrées ballongferd i 1897, samt den tidligste fangstperioden på Svalbard. På denne måten er museet både lokalt og nasjonalt. Formålsparagrafen understreker det nasjonale ved å slå fast at museet skal «samle og bevare ethvert materiale med tilknytning til norsk polar fangst- og forskningshistorie …».65 Det lokale kommer til uttrykk ved at utstillingene fokuserer på Tromsø-basert fangst og på lokale aktører.

Polarmuseet ligger på brygga i sentrum av Tromsø – Ishavsbyen. Frammuséet befinner seg derimot på brygga i et av Oslos mest borgerlige boligstrøk.

Det som gir plasseringen mening er at Bygdøy også er nasjonal «museumsøy». Her finnes Norsk Folkemuseum, Vikingskipshuset, Kon-Tiki-museet og Norsk Sjøfartsmuseum. Frammuséet blir del av det nettverket av mening som disse museene samlet sett skaper. Ingen av dem er lokale Oslo- eller Bygdøy-museer.

Tvert imot forteller de om Norge og det norske. Denne dimensjonen understrekes også av Bygdøy kongsgård og det lille slottet Oscarshall: Bygdøy er kongens øy, og Norsk Folkemuseum er kongens nærmeste nabo.

Planene om å ta vare på «Fram» går helt tilbake til 1916. Restaureringsarbeider ble påbegynt i 1929, og konkurransen om et museumsbygg vunnet av arkitekt Bjarne Tøien. «Fram» ble slept til Bygdøy under ledelse av Oscar Wisting, og åpningen av museet skjedde i 1936. Besøkstallene steg jevnt fra åpningen og frem til 100-årsjubileet for Amundsens fødsel. Siden har de holdt seg relativt stabile. Utenlandske turister utgjør en stor gruppe av de besøkende, og utstillingen er tekstet på seks ulike språk. Inne i museet opptar «Fram» selv det meste av plassen. Rundt henne finnes utstillinger som presenterer ekspedisjonene og deres deltagere. Nansen, Amundsen og Sverdrup, står i

386

minnene

sentrum. Fortellergleden er ikke like frodig på Frammuséet som på Skimuseet, og utstillingene bærer preg av å ha stått en stund. Kanskje nettopp derfor gir museet et monumentalt inntrykk: Her formidles det en historie som hovedsak er konstant og seg selv nok, uavhengig av skiftende utstillinger og andre mer flyktige forhold. Foran «Fram» står en forgylt Nansen i full størrelse, skapt av Per Ung. Museets nyeste utstilling behandler Otto Sverdrup. Likevel fremstår Framhuset først og fremst som et Amundsen-museum. Først og fremst skyldes dette trekantforholdet «Fram»–Amundsen–Sydpolen. Her dreier det seg om kappløpet som ble vunnet, om en ubestridelig erobring og en seier uten forbehold. Tekstene slår fast at «Roald Amundsen satte seg høye mål og gjennomførte sine planer med uovertruffen viljestyrke og dyktighet. Neppe noen gjør ham rangen stridig som tidenes største utforsker av polarområdene».

Det nasjonale, det lokale – og det mannlige

Det er vanskelig å lage «kart» over det nasjonale minnestedet, og det er heller ikke beskrevet i detalj her. Det finnes fortellinger, minnespraksiser og symboler som ikke er behandlet. Men et omriss lar seg likevel trekke opp. Viktigst er det at det symbolske polarområdet ikke er et fremmed land, men et hjemlig og kjent område. Det som spilles ut her, er egenskaper og verdier vi tradisjonelt forstår som norske, og som nordmenn har et selvfølgelig forhold til, men som også i realiteten er utpreget maskuline. De sentrale aktørene er menn, og egenskapene

Det nasjonale, lokale og polare på en øltank i Tromsø.

p o l a r h e lt e n e

387

som spilles ut, er først og fremst slike som knyttes til den mannlige sfære: fysisk styrke og mot, utholdenhet og konkurranselyst. De moralske egenskapene er for en stor del knyttet til lederskap og styringsvilje innenfor et strengt ordnet sosialt system, der verdier som omsorg, innlevelse og medmenneskelighet nok er til stede, men underordnes den hierarkiske strukturen. Når dette ikke bare knyttes til den konkrete polaraktiviteten, men også blir del av det nasjonale minnestedet, får det betydning for hele nasjonens selvforståelse: Mannlige symboler og verdier dominerer.

Minnestedet har også vist seg å inneholde en spenning mellom det lokale og det nasjonale, og binder de to nivåene sammen på forskjellige måter. Den nasjonale erindringen og nasjonens «forestilte fellesskap» forankres i det konkrete, lokale og personlig erfarte. Samtidig skrives de lokale fellesskapene inn i det større, nasjonale fellesskapet og til å fortelle omverdenen om sin delaktighet her. Det internasjonale aspektet har en langt mindre tydelig posisjon og en uavklart funksjon.

De tre skikkelsene Foyn, Nansen og Amundsen kaster også lys over forholdet mellom det faktisk historiske og det som tas opp i den kollektive erindringen.

Nansens virkefelt var det bredeste, og hans humanitære innsats fikk konkret betydning for et meget stort antall mennesker langt utover Norges grenser. I nasjonens kollektive erindring stilles ingen spørsmål ved denne posisjonen.

Men samtidig er det interessant at det finnes få monumenter over ham, at det ikke eksisterer noe museum knyttet til hans person, og at Nansen-litteraturen på den ene side er så monumentalt og entydig heroiserende, og på den annen side har endret seg så lite etter hans egen tid. Kanskje kan man se det slik: Nansen tilhører nasjonen Norge, faktisk i slik grad at intet lokalt sted og ingen enkelt person har noe direkte forhold til ham, eller identifiserer seg med ham. Svend Foyn har havnet i en bakevje. Økonomisk suksess kombinert med granatharpun og gudstro har ikke kunnet gjøre ham til en anvendelig skikkelse for den nasjonale erindringen. Også lokalt er han en flertydig skikkelse: på den ene side helt, på den annen side en eksotisk og problematisk skikkelse, forbundet med verdier som det er vanskelig å identifisere seg med og som ikke oppfattes som udelt positive. Foyn er redusert fra helt til historisk person.

Kontrasten til Amundsen er påfallende. Han er folkehelten, sjømannen, «en av gutta». Avsløringene av hans mindre flatterende sider synes ikke å ha redusert populariteten, snarere tvert imot. Amundsen-skikkelsen fremstår i dag som mer nyansert, sammensatt og dermed spennende enn noengang før. Her er helten virkeligere – og kanskje mer menneskelig interessant? – enn den historiske personen. Omkring Amundsen skapes det fortellinger og symboler som dagens mennesker finner interessante, troverdige og relevante. En viktig grunn til dette må være at her forenes det nasjonale med det personlige.

388

minnene

Roald Amundsen foran «Gjøa» på Bygdøy i Oslo.

EKSPEDISJONER OG BEGIVENHETER

Nedenstående oversikt har tatt med norske ekspedisjoner og begivenheter som må betraktes som viktigere enn andre, svært ofte fordi man kan feste merkelappen «først» ved dem. Merkelappen er likevel brukt med omhu, for det er ikke til å unngå at oppdagelser og reiser kan falle ut av historien når det ikke finnes tilgjengelige kilder. For å sette de norske ekspedisjonene og begivenhetene inn i en større sammenheng er også enkelte ikke-norske ekspedisjoner og begivenheter er tatt med (merket med punkttegn foran årstallet). De må betraktes som milepæler eller eksempler.

Arktis

• 1596 Juni. Den nederlandske nordøstpassasjeekspedisjonen med bl.a.

Willem Barentsz oppdaget Bjørnøya og Nordvest-Spitsbergen.

Barentsz’ skip måtte overvintre på nordspissen av Novaja Zemlja, og fem av de 17 om bord, inkludert Barentsz, døde før de nådde fastlandskysten av Russland. Oppdagelsen av Svalbard ble innledningen til en stor hvalfangstaktivitet og utforskning av Svalbards kyster gjennom 1600- og 1700-tallet.

• 1672 Den tyske legen Friedrich Martens, på en hvalfanger fra Hamburg, besøkte den store nederlandske stasjonen Smeerenburg på Amsterdamøya på Svalbard, som han fant forlatt og delvis ødelagt.

ekspedisjoner og begivenheter

391

1672 Skipper og kjøpmann Henrik Helberg og en rekke andre ledende kjøpmenn og redere i Bergen, med Jørgen Thormøhlen som forgrunnsfigur, dannet det «Grøndlandske Compagnie», som i årene 1672–79 drev hvalfangst på Ishavet.

1721–36 Misjonær Hans Poulsen Egede utrustet en kombinert handelsog misjonærekspedisjon til Grønland. Han, kona Giertrud Rask (Rasch) og parets fire barn reiste med tre skip fra Bergen til Grønlands vestkyst. De fikk reist et hus på Haabets Ø (nå Igdluerúnerit) i munningen av Godthåbsfjorden. I 1728 flyttet han basen til Nûk og etablerte kolonien Godthaab. Egede virket på Grønland i 15 år.

I 1740 ble han utnevnt til titulærbiskop over Grønland.

• 1733–42 Den store nordlige ekspedisjonen utsendt av tsar Peter den store for systematisk utforskning av russisk Arktis.

1778 Første forsøk på en fangsttur fra Hammerfest til Svalbard. Jakten «Forellen» sendt ut av handelsmannen Peter Christian Buck. Isen hindret dem i å nå frem.

1794–95 Første norske overvintringsekspedisjon på Svalbard, utrustet av handelshuset Buck i Hammerfest. Skuten «Kjøllefjord», skipper Hans P. Wencke. Resultat: 82 sel, 13 hvalross, 38 rev, fem isbjørn, dun og fjær. Det skal ha vært 15 deltagere, blant dem fire pomorer.

Tre omkom. Ukjent overvintringssted (Isfjorden?). Pomorer hadde allerede lenge drevet overvintringsfangst på Svalbard.

1823–24 Første norske overvintringsekspedisjon på Bjørnøya. Utsendt av handelsmenn Sigfried Akermand og Aage Aagaard av Hammerfest.

Ni mann tok 680 store og 70 små hvalross. «Hammerfesthytta», satt opp i Nordhamna, er nå Svalbards eldste bevarte bygning.

1827 Geolog Balthazar Mathias Keilhau, med lektorjobb som inkluderte å reise rundt i Norge og undersøke spesielt geologiske forhold, slo seg sammen med tyske Barto von Löwenigh på skipet «Haabet» på en reise Hammerfest–Svalbard 16. august.–26. september.

Reisen gikk til Bjørnøya, sørvestkysten av Spitsbergen og Edgeøya.

Viktige geologiske, paleontologiske og botaniske observasjoner, samt viktige observasjoner av pomorenes fangststasjoner.

392

t i d s tav l e r

1828–29

Geofysiker Christopher Hansteens reiser i Sibir; permafroststudier i Turukhansk, hovedstudium jordmagnetiske målinger for å undersøke om jorden hadde én eller to magnetiske akser.

• 1838, 1839

Den franske vitenskapelige ekspedisjonen med «La Recherche», der også skandinaver var med, på Svalbard begge somrene.

• 1845–48

Sir John Franklin med «Erebus» og «Terror» og 128 menn ble sendt for å finne Nordvestpassasjen. Ekspedisjonen forsvant, og utløste et stort antall leteekspedisjoner, som over tid bidro til å kartlegge store områder av dagens nordlige Canada og finne ut av ruten gjennom passasjen.

1853

Erik Eriksen med «Nordbye» av Tønsberg på selfangst og oppdagelsesekspedisjon til Svalbard oppdaget Kong Karls Land, som han opprinnelig trodde var «Gillis Land». Dette var antagelig andre gangen øyene ble oppdaget, etter engelske hvalfangere på tidlig 1600-tallet, som kalte dem «Wiches Land». Eriksen i land på øyene, som den første, i 1859.

1863

Elling Carlsen i «Jan Mayn» seilte rundt hele Svalbard (unntatt Hopen og Kvitøya). Antagelig andre gangen, etter Cornelius Giles i 1707. Nådde ca 81°N 2. august.

1865

Nils Fredrik Rønbeck (Rønnbeck) og Johan Petter Aidijärvi i «Spidsbergen» skal ha oppdaget Zemlja Frantsa-Iosifa (Frans Josef Land), og kalte det «Nordøst Spitsbergen». Sannheten i påstanden omstridt.

1865–66

Sivert Tobiesens hvalrossfangstekspedisjon overvintret på Bjørnøya og bygget «Tobiesenhuset» inntil Hammerfesthytta. Dårlig fangstresultat, men ekspedisjonen kom tilbake med 10 måneders regelmessige meteorologiske observasjoner.

1867

Elling Carlsen i «Solid» utvidet de norske områder for hvalrossfangst til Novaja Zemlja.

1869

Edvard Holm Johannesens ekspedisjon med «Nordland» gjennom Karahavet viste at området kunne være isfritt. Sammen med Elling Carlsens og John Pallisers ekspedisjon samme år var dette av stor betydning for senere fangstmenn, handelsmenn og oppdagelsesreisende. ekspedisjoner og begivenheter

393

Elling Carlsen ble en veiviser da han i 1867 seilte østover og åpnet den norske fangsten ved Novaja Zemlja og Karahavet.

1870

Edvard Holm Johannesen med «Nordland» seilte som den første rundt Novaja Zemlja i én sesong. Novaja Zemlja var tidligere omseilt én gang, av Savva Loshkin, ca 1760–62.

1870

Fritz E. Mack på «Polarstjernen» utnyttet nyheten om det åpne Karahavet til en omfattende hvalrossfangstekspedisjon i området.

1871

Elling Carlsen på «Solid» oppdaget Willem Barentsz’ overvintringsbase 1596–97 i Ledjanaja Gavan på Novaja Zemlja.

1871

Selfangstskuten «Haabet» fra Vestfold forliste i isen. 45 mann omkom. Den største norske enkeltulykke i Arktis.

1872–73

17 hvalrossfangere døde i «Svenskhuset» ved Isfjorden på Svalbard etter at skipene deres ble stengt inne i isen ved nordøstkysten av Spitsbergen. Johan Mattilas Johannesen og Gabriel Anderssen døde på Gråhuken.

1872–73

Sivert Tobiesen på hvalrossfangst til Novaja Zemlja med «Freya», stengt inne i isen og måtte overvintre ved nordvestspissen. Han

394

t i d s tav l e r

og sønnen døde i løpet av vinteren. To av mannskapet som overvintret sammen med dem, samt seks av syv andre som hadde rodd sørover høsten 1872, overlevde.

1872–74

Elling Carlsen var islos på den østerriksk-ungarske ekspedisjonen til Frans Josef Land, ledet av Karl Weyprecht og Julius Payer på «Tegetthoff». Skipet ble stengt inne i isen og ekspedisjonsdeltagerne tok seg frem til Novaja Zemlja, der de ble reddet.

1875

Amund Hellands glasiologiske og geologiske undersøkelser ved Diskobukta, Vest-Grønland, fra Egedesminde til Umanakområdet. Gikk opp på innlandsisen ved Pakitsoq.

1876

Johan Kjeldsen oppdaget «Hvide-ø» (Kvitøya), antagelig andre gangen, etter at den nederlandske hvalfangeren Cornelius Giles/Gillis hadde sett øya i 1707 («Gillis Land»).

1876–77

Christian Bjerkan med «Adolf» gjennomførte en planlagt overvintring i et medbrakt hus ved Malyje Karmakuly, Novaja Zemlja.

Antagelig første planlagte ikke-russiske overvintring på Novaja Zemlja. Fangst, men kontinuerlige meteorologiske observasjoner ble også foretatt.

1877

Johan Adrian Jacobsen foretok sin første etnografiske innsamlingsekspedisjon til Arktis på oppdrag av Carl Hagenbeck i Hamburg. Han kom tilbake med seks grønlendere, som i åtte måneder ble vist frem i Europas hovedsteder, før de returnerte til Grønland sommeren 1878.

1877/1878

Den norske nordhavsekspedisjonen med «Vøringen». Deltagere: Henrik Mohn (meteorolog), Georg Ossian Sars (zoolog), Carl Fredrik Wille (kaptein), D.C. Danielssen (lege og zoolog), H. Friele (zoolog), J.A. Grieg (zoolog), D.H. Tornøe (kjemiker), F.W. Schiertz (kunstner), R.M. Petersen (offiser 1877), L.H.B. Schmelck (kjemiker 1878). En fortsettelse av ekspedisjonen i 1876, som foretok oseanografiske observasjoner i det sørlige Norskehavet. Ekspedisjonen i 1877 gikk i land på Jan Mayen i tillegg til å fortsette med oseanografiske undersøkelser mellom Tromsø–Jan Mayen–Bodø.

I 1878 oseanografiske undersøkelser ved Bjørnøya og vest av Spitsbergen. Adventfjorden kartlagt.

ekspedisjoner og begivenheter

395

• 1878–80 Finsk-svenske Adolf Erik Nordenskiöld: første gjennomseiling av Nordøstpassasjen.

1878 Hans Christian Johannesen med «Lena» fulgte Adolf Erik Nordenskiölds «Vega»-ekspedisjon gjennom Nordøstpassasjen til Lenaelven, hvor det var avtalt at han skulle prøve å finne en handelsrute mellom Vest-Europa og elvene Ob’, Jenisej og Lena.

1878 Edvard Holm Johannesen med «Nordland» på hvalrossfangst ved Novaja Zemlja og i Karahavet oppdaget øya «Ensomheden» (nå Ostrov Ujedinenija). Observasjoner av flora, fauna og topografi.

1879 Johan Kjeldsen i «Johanna Maria» seilte ca 110 km nord for Sjuøyane på isfritt hav og tangerte eller slo Adolf Erik Nordenskiölds rekord lengst nord fra Svalbard fra 1868 på 81°42’.

1880 Johan Adrian Jacobsen foretok på nytt etnografiske innsamlinger for Carl Hagenbeck. Stoppet av isen, og endte med å samle gjenstander fra Hebron, Labrador. Herfra tok han også en inuitfamilie som ble vist fram i europeiske byer, før alle ni døde av kopper.

1881 Første organiserte turistcruise til Svalbard. Kaptein Gran på «Pallas» med Elling Carlsen som «kjentmann» besøkte fjordene langs Spitsbergens vestkyst. Flere engelske turister fikk jakte reinsdyr i land og to britiske naturforskere – A. Chapman og A.H. Cocks – publiserte senere sine faunaobservasjoner.

1882 Fridtjof Nansen med «Viking» av Arendal (skipper: Axel Krefting) på selfangsttokt til Vestisen. Nansen drev med zoologiske undersøkelser og ble kjent (på avstand) med Grønlands landskap.

• 1882–83 Første internasjonale polarår. Norske bidrag i Nord-Norge – Bossekop v/Aksel Steen og Kautokeino v/Sophus Tromholt. Den østerriksk-ungarske ekspedisjonen på Jan Mayen kartla og utforsket øya, og deres innsats var svært vellykket.

1886 Første kjente norske hvalrossekspedisjon til Frans Josef Land. Karl Johan Wirkola med «Ørnen».

1888 Fridtjof Nansen, Otto Sverdrup, O.C. Dietrichson, K.K. Trana, S.J. Balto og O.N. Ravna med «Jason» til isbeltet utenfor Øst-

396

t i d s tav l e r

Grønland. Etter at de endelig kom seg i land, gikk de som de første over innlandsisen til vestkysten. Overvintring i Godthaab. Retur til Kristiania 30. mai 1889.

1888–89 Engelskmannen Arnold Pike chartret Søren Kræmers jakt «Seggur» («Siggen») for en jaktekspedisjon til Svalbard. Overvintring med mannskapet i Virgohamna, der de satte opp et hus tatt med fra Norge. Pike foretok faunaobservasjoner og jaktet litt gjennom vinteren. Jakt i Storfjorden i mai. Retur til Norge 8. juni.

1889 Ragnvald Knudsen i «Hekla» av Tønsberg kom gjennom isbeltet i Østgrønlandstrømmen og fangstet hvalross og moskus ved kysten.

Starten på en regulær norsk fangstvirksomhet ved Øst-Grønland.

1891–92 Nitten år gammel ble Eivind Astrup med Robert E. Peary til NordGrønland, der de gjennomførte en tre måneder lang skitur for å kartlegge Grønland i nord og nordøst. En mye lengre krysning av innlandsisen enn Nansen hadde gjort. Utga etter overvintringen en meget anerkjent etnografisk beskrivelse av verdens nordligste folkestamme.

1893–94 Første kjente norske handelsekspedisjon som overvintret på Grønlands østkyst. Peder Michelsens ekspedisjon med «Ino» i Kulusuk ved Angmagssalik, for å jakte og handle med grønlenderne. Ikke spesielt vellykket.

1893–94 Eivind Astrup på ny ekspedisjon med Robert E. Peary til NordvestGrønland. Flere av deltagerne, inkludert Astrup, ble syke av bedervet pemmikan. Men Astrup gjennomførte en viktig kartlegging av nordkysten av Melvillebukta på en 1300 km sledetur sammen med grønlenderen Kolotengva.

1893–96 Den første «Fram»-ekspedisjon: Fridtjof Nansens drift over Polhavet med det spesialbygde Colin Archer-skipet. Kaptein: Otto Sverdrup. Mannskap: Sigurd Scott-Hansen, Henrik Greve Blessing, Anton Amundsen, Bernt Bentsen, Peder Leonard Hendriksen, Theodor Claudius Jacobsen, Fredrik Hjalmar Johansen, Adolf Juell, Ivar Otto Irgens Mogstad, Bernhard Nordahl, Lars Petterson.

Ferd langs Sibirkysten til De nysibirske øyer (Novosibirskija Ostrova), der «Fram» frøs inne i isen. Fra 25. september 1893 til 14. august 1896 måtte «Fram» drive dit isen tok henne. De nådde ikke

ekspedisjoner og begivenheter

397

På slutten av 1800-tallet kunne turistene sende postkort fra Spitsbergen.

lenger nord enn ca 86°, men omfattende vitenskapelige målinger og observasjoner ble tatt og ga mye grunnleggende materiale for en større forståelse av Polhavet. 14. mars 1895 forlot Nansen og Hjalmar Johansen med hunder og sleder «Fram» for å prøve å nå Nordpolen. De kom til 86°14’N (senere beregnet til 86°4’N) før de måtte snu. Etter mange strabaser kom de til Frans Josef Land, der de oppholdt seg om vinteren i et tarvelig stein-og-jord-krypinn.

Neste vår støtte de på Frederick Jackson, som ga dem transport tilbake til Norge med «Windward».

• 1897 Etter et mislykket forsøk i 1896 tok den svenske ingeniøren S.A. Andrée, Nils Strindberg og Knut Frænkel av med en hydrogenballong fra Virgohamna på Danskøya (på Svalbard) for å nå Nordpolen. Ballongen ble tvunget ned på 82°56’ og de tre vandret over isen i nesten 2 1/2 måned før de kom i land på Kvitøya. Der ble rester av dem funnet av en norsk ekspedisjon i 1930.

1898 Jaktekspedisjon med Johannes Nilsen på «Freia» og Ludvig Bernhard Sebulonsen på et annet skip oppdaget Viktoriaøya (Ostrov Viktorija) øst for Svalbard. P.W. Nilssen på «Victoria» seilte rundt øya dagen etter og oppkalte den etter skipet.

398

t i d s tav l e r

1898–99 Bernt Bentsen og Paul Bjørvig overvintret for amerikaneren Walter Wellman på et fremskutt depot på Frans Josef Land. Wellmans hovedbase lå lenger sør på øygruppen. Forholdene for nordmennene var primitive, og Bentsen døde i løpet av vinteren. Bjørvig beholdt liket i den iskalde fellessoveposen slik at rev og bjørn ikke skulle spise det.

1898–1902 Otto Sverdrup ledet den andre «Fram»-ekspedisjonen, til Nordvest-Grønland og øyene nord for Øst-Canada. Ekspedisjonen var finansiert av brødrene Ellef og Amund Ringnes og Axel Heiberg.

Det var planlagt utstrakt vitenskapelig virksomhet. Vitenskapsmennene: Gunnar Isachsen, kartograf, Herman Georg Simmons, svensk botaniker, Edvard Bay, dansk zoolog, Per Schei, geolog og Johan Svendsen, lege. Besetning var på 10 mann: Victor Baumann, Oluf Raanes, Peder Leonard Hendriksen, Karl Olsen, Jacob Nødtvedt, Adolf Henrik Lindstrøm, Sverre Helge Hassel, Rudolf Stolz, Ove Braskerud og Ivar Fosheim. Ove Braskerud døde på ferden og Johan Svendsen begikk selvmord. Et område på ca 150.000 km2 ble kartlagt, med ski og hundesleder, og det ble samlet et stort vitenskapelig materiale. Ekspedisjonen ble siste vinteren stengt inne av isen, og tok ett år mer enn planlagt.

1899 Søren Zachariassen i «Gottfred» hentet et lass kull fra Svalbard og dannet kort tid etter (1900) Kulkompagniet Isefjord – en pionér i Svalbards kullhistorie.

1900 Johan Hjort med «Michael Sars» på oseanografisk ekspedisjon fra Ålesund til nord for Island, Vestisen og Jan Mayen, der deltagerne gikk i land. Retur via Bjørnøya. Blant deltagerne: Fridtjof Nansen og Bjørn Helland-Hansen (oseanografi), H.H. Gran (biologi) og A. Wollebæk (zoologi).

1901 Roald Amundsen prøvde ut «Gjøa» i isen i Barentshavet mellom Novaja Zemlja-shelfen og Grønlandshavet. Oseanografiske observasjoner foretatt etter Nansens anvisning.

1902–03

Den norske «Aurora Polaris»-ekspedisjonen, organisert av Kristian Birkeland. Stasjonen på Svalbard var del av et nettverk av fire stasjoner som skulle foreta parallelle observasjoner gjennom vinteren (på Novaja Zemlja, i Kåfjord og på Island). Nils Russeltvedt var ansvarlig for stasjonen på Axeløya, sammen med Johan Hagerup

ekspedisjoner og begivenheter

399

fra Tromsø, som ledet en fangstekspedisjon. To observatorier, et lagerhus og et bolighus ble satt opp og observasjoner foretatt fra 29. august til 7. juni.

1902–03 Den norske «Aurora Polaris»-ekspedisjonen til Novaja Zemlja, ledet av H. Riddervold. Ekspedisjonen ble satt i land på vestsiden av Matotsjkin Sjar 14. august 1902 og bodde i huset som kunstneren Aleksandr Borisov hadde satt opp to år tidligere. De tre deltagerne bygget to observatorier, som var i virksomhet fra 30. august til 11. mars. H. Schaanning foretok botaniske og meteorologiske observasjoner og Johan Koren zoologiske innsamlinger.

1903–06 Roald Amundsen med «Gjøa» gjennom Nordvestpassasjen. Deltagere: Godfred Hansen, Peder Ristvedt, Helmer Hanssen, Anton Lund, Gustav Juel Wiik, Adolf Henrik Lindstrøm. Magnetiske målinger og stedfesting av den nordlige magnetiske polen sto på programmet.To år ble tilbrakt i «Gjøahavn» på King William Island. De brakte hjem etnografisk gjenstander og kartla østkysten av Victoria Island. Skjelettrester av to av Franklins menn ble funnet ved Simpson Strait. Ekspedisjonen måtte overvintre en tredje gang da Nordvestpassasjen var gjennomseilet, og Gustav Wiik døde under overvintringen ved King Point. Amundsen hadde i mellomtiden foretatt en sledetur til Eagle City ved Yukonelven for å telegrafere nyheten om ekspedisjonens resultat.

1906–07 Den første norske overvintringsekspedisjonen på Jan Mayen, for å drive revefangst. De tre fangstmennene hadde en bra sesong, men alle omkom under skipsforlis på hjemveien.

1906,1907 Gunnar Isachsen ledet norske forsknings- og kartleggingsgrupper på Prins Albert av Monacos vitenskapelige ekspedisjoner til Svalbard. Dette ble opptakten til regelmessige norske vitenskapelige ekspedisjoner til Svalbard, som førte til dannelsen av Norges Svalbard- og Ishavs-undersøkelser i 1928. Geolog Adolf Hoel og botaniker Hanna Dieset (Resvoll-Holmsen) var blant deltagerne i 1907.

1908 Adolf Hoels og Gunnar Holmsens geologiske ekspedisjon til Svalbard, støttet av Universitetet i Oslo. Islos Andreas Beck på «Holmengraa». Hjalmar Johansen med som assistent.

400

t i d s tav l e r

1908 Hanna Diesets egen botaniske ekspedisjon til Svalbard, der hun etter hvert sluttet seg til Hoels og Holmsens ekspedisjon.

1908–09 Anton Eilertsen og fem mann overvintret, som de første, på Kong Karls Land. God fangst av isbjørn, men ble pga. ishindringer ikke hentet sommeren 1909. Kom seg frem Barentsøya, Edgeøya og Agardhbukta med båt, gikk til Longyearbyen og ble tatt med hjem til Norge av Arctic Coal Companys skip «W.D. Munroe».

1908–09 Severin Liavaags fangstekspedisjon til Nordøstgrønland med «Floren» fra Ålesund. De syv deltakerne bygde to hytter på 74°30’N. Liavaag og Johan A. Hareide druknet under isbjørnjakt 12. mai 1909.

• 1909 Nesten samtidig kunngjorde amerikanerne Frederick Cook og Robert E. Peary at de mente de hadde nådd Nordpolen hhv.

21.4.1908 og 6.4.1909. Begge kravene bestrides i dag.

1909 Gunnar Isachsens vitenskapelige ekspedisjon til Svalbard. Årlige norske ekspedisjoner til øygruppa fra da av. Den norske stat bidro med støtte for første gang til det som fra da ble hetende De norske statsunderstøttede Spitsbergen-ekspedisjoner.

1909 Gunnar Holmsens geologiske ekspedisjon til Bellsund–Grønfjorden-området. Hensikten var hovedsakelig privat mineralprospektering.

1909 Feltzoologen Johan Koren foretok en reise fra Nome, Alaska over Beringstredet og Diomedeøyene til Tsjuktsjerhalvøya. Observerte fugler og samlet egg og skinn, og ble regnet som den første i verden som lokaliserte hekkeplass til den svært sjeldne skjesnipen. Nye innsamlingsreiser i Alaska og til Tsjuktsjerhalvøya i 1910.

1909–10 Tredje norske overvintringsekspedisjon på Øst-Grønland. S.Th. Sverre i Oslo sendte ut en seksmannsgruppe ledet av Vebjørn Landmark. Fra Ålesund i «7de juni», bygde hytte og fangstet ved Clavering Ø og Germania Havn, samme område som ekspedisjonen i 1908–09.

Henning Indrevik døde av skjørbuk 14. mai. På vei hjem i 1910 reddet Landmarks gruppe fem medlemmer av den danske «Alabama»ekspedisjonen, etter at skipet deres hadde sunket. Fangstekspedisjoner, spesielt fra Ålesund-området, dro nå regelmessig til Øst Grønland frem til 1959.

ekspedisjoner og begivenheter

401

Karl Haavimb og Gunnar Isachsen har slått leir mellom Kings Highway og Svea.

To av i alt 32 deltakere på De norske statsunderstøttede Spitsbergenekspeditioner i 1910.

1911–13 Feltzoolog Johan Koren på ny innsamlingsreise til nordkysten av Tsjuktsjerhalvøya med sitt eget skip «Kittiwake». Overvintring oppover Kolymafloden. Skipet forliste i isen i oktober 1912, og ekspedisjonen gjennomførte en vanskelig seilas i innkjøpt hvalbåt tilbake over Beringstredet til Store Diomede og videre til Lille Diomede. I mars 1913 gikk Koren til fots alene over isen til Alaskakysten etter å ha blitt bedratt av en amerikaner han strandet sammen med på Diomedene. Koren foretok flere innsamlingsturer i Sibir, før han døde av lungebetennelse i Vladivostok i 1919.

1912 Fridtjof Nansens tokt med «Veslemøy» for oseanografiske studier ved Svalbard.

1913 Arve Staxruds unnsetningsekspedisjon etter overlevende fra den tyske Schröder-Stranz-ekspedisjon til Nordaustlandet 1912–13.

Staxrud hadde med to hundesleder og 20 reinsdyr og reddet to av tyskerne.

402

t i d s tav l e r

1913 Jonas Lieds første vellykkede handelstokt fra Norge til Jenisejelven og tilbake. Med på «Correct» var bl.a. islos H.C. Johannesen og gjest Fridtjof Nansen.

1913–16 Norsk antropologisk ekspedisjon ved Christian Leden, sponset av Universitetet i Oslo og kongen og dronningen, for å studere inuiter vest og nordvest av Hudson Bay. Leden foretok flere studier av inuitene, særlig deres musikk og dans: i 1909 på NordvestGrønland, Øst-Grønland 1910, Nord-Canada 1911, Vest-Grønland 1912 og Øst-Grønland igjen i 1923 og 1926.

1914–15 Otto Sverdrup ble bedt av russiske myndigheter om assistanse i forbindelse med de forsvunne ekspedisjonene til Brusilov (1912–14) og Rusanov (1912–13). Leting med «Eklips» i Karahavet, som ble sittende fast i isen i august 1914. I slutten av måneden fikk de radiokontakt med den russiske ekspedisjon med «Taimyr» og «Vajgatsj», som var på vei gjennom Den nordlige sjøruten (Nordøstpassasjen) fra øst til vest. Skipene hadde frosset inne ved Taimyrkysten og mannskapene trengte unnsetning. Sverdrup holdt radiokontakt med skipene gjennom vinteren, og reddet om våren ut flesteparten av mannskapene med hundesleder. Sommeren 1915 seilte Sverdrup til Ostrov Ujedinenija i det nordlige Karahavet som den første etter Johannesen, men fant ingen spor etter ekspedisjonene. «Eklips» eskorterte deretter «Taimyr» og «Vajgatsj» til Arkhangelsk før den returnerte til Norge.

1918–25 Roald Amundsens «Maud»-ekspedisjon seilte gjennom Nordøstpassasjen 1918–20, lå nord for Kapp Serdtse-Kamen ved Beringstredet 1920–21 og drev rundt i isen nord for Øst-Sibir 1922–25 under Oscar Wistings kommando. Deltagerne under Amundsen på første del av ekspedisjonen: H.U. Sverdrup som vitenskapelig leder, Oscar Wisting, Knut Sundbeck, Peter Tessem, Helmer Hanssen, Paul Knudsen, Martin Rønne, Emanuel Tønnesen og Genadij Olonkin, som mønstret på i Khabarovo. Etter den første overvintringen gikk Tessem og Knudsen fra borde for å følge Taimyrkysten tilbake til Dickson. De kom aldri frem. I 1920–21 var bare Sverdrup, Wisting og Olonkin om bord, foruten Amundsen. Enkelte tsuktsjere ble hyret som hjelpemannskap. Under Wisting 1922–25 var deltagerne: Sverdrup, Wisting, Olonkin, Karl Hansen, S. Syvertsen (døde 10.6.23), den svenske meteorologen Finn Malmgren og Odd Dahl. Tsjuktsjeren Kakot var hjelpemannskap. Ekspedisjonen drev

ekspedisjoner og begivenheter

403

verken over Polhavet eller nådde Nordpolen, som var Amundsens egentlige mål, men Sverdrup fikk samlet en mengde viktige vitenskapelige data. Under siste del av ekspedisjonen gjorde Amundsen, sammen med Oskar Omdal, forsøk med fly fra Alaska. Roald Amundsen og Helmer Hanssen ble, med «Gjøa»-ekspedisjonen 1903–06 og «Maud»-ekspedisjonen, de første som hadde seilt rundt hele Arktis.

1920/1925 Svalbardtraktaten undertegnet i Paris 9. februar 1920 og endelig ratifisert i 1925 med suverenitetsovertakelse i Longyearbyen 14. august.

1921 Norsk telegrafisk værstasjon etablert på Jan Mayen, der det siden har vært meteorologisk stasjon, med unntak av noen måneder krigsvinteren 1940–41.

1921 Geolog Olaf Holtedahl leide et skip og gjennomførte en forskningsekspedisjon til Novaja Zemlja.

1924 9. juli. Østgrønlandavtalen mellom Norge og Danmark ga nordmenn rett til fangst og fiske på Øst-Grønland nord for Scoresbysund for en periode på minst 20 år.

1925 Roald Amundsens «N24»/«N25»-flyvning fra Ny-Ålesund til ca 88°N. Hjalmar Riiser-Larsen var flyver og nestkommanderende, Lincoln Ellsworth sponsor og deltager. De øvrige: Leif Dietrichson (annenflyger), Oskar Omdal og Karl Feucht (mekanikere). Flyene landet på drivisen og etter tre ukers hardt arbeid for å lage rullebane greide Riiser-Larsen å fly alle seks tilbake til Svalbard i «N25».

• 1926 10. mai. Richard Byrd og Floyd Bennett i fly fra Ny-Ålesund mot Nordpolen og tilbake. Ikke anerkjent i dag at de nådde polpunktet.

1926 11.mai. «Amundsen-Ellsworth-Nobile Transpolar Flight» fra NyÅlesund til Teller, Alaska. Luftskipet N1 «Norge» var konstruert i Italia av Umberto Nobile. Hjalmar Riiser-Larsen var nestkommanderende og Lincoln Ellsworth igjen sponsor og deltager. Mannskap: Emil Horgen, Oscar Wisting, Finn Malmgren, Fredrik Ramm, Birger Gottwaldt, Frithjof Storm-Johnsen og Oskar Omdal, samt fem italienere i tillegg til Nobile: Cecione, Alesandrini, Arduino, Caratti og Pomella. «Norge» landet i Teller 14. mai Svalbard-tid.

404

t i d s tav l e r

Den 1400 meter lange flystripa på Jan Mayen var langt fra ideell for Braathens SAFE-fly, men den holdt. For andre gang i historien landet et fly på den vulkanske øya i 1961.

1928 1. mars. De norske statsunderstøttede Spitsbergenekspeditioner, på initiativ av Adolf Hoel, institusjonalisert til Norges Svalbardog Ishavs-undersøkelser (NSIU).

1928 18. juni. Roald Amundsen, Leif Dietrichson og den franske besetningen på fire (Rene Guilbaud, Gilbert Brazy, Albert de Cuverville, Emile Valette) omkom da deres «Latham»-fly styrtet i havet på vei til Svalbard for å lete etter Umberto Nobiles havarerte luftskip «Italia».

1929 8. mai. Jan Mayen tatt under norsk overhøyhet og gjort til en del av Norge ved lov av 27. februar 1930.

1929 Det danske Østgrønlandsk Fangstkompagni Nanok a/s (20. mai) og norske Arktisk Næringsdrift a/s (24. juni) dannet for å fremme hver sine nasjonale interesser gjennom fangstvirksomhet og hyttebygging på Nordøst-Grønland. Et ledd i striden om det som i Norge ble kalt Eirik Raudes Land.

ekspedisjoner og begivenheter

405

Storjegeren Henry Rudi på Grønland.

1930 NSIUs ekspedisjon til nordøst Svalbard og Frans Josef Land med fangstskipet «Bratvaag» av Ålesund gikk i land på Kvitøya og oppdaget den siste leiren til Salomon August Andrées luftballongekspedisjon i 1897.

1931 27. juni. Det norske flagget heist ved Myggbukta fangst- og radio/meteorologiske stasjon av Hallvard Devold, Thor Halle, Eilif Herdal, Søren Richter og Ingvald Strøm. Området nord for Scoresbysund mellom 71°30’ og 75°40’N proklamert som norsk, og kalt Eirik Raudes Land. Adolf Hoel og Gustav Smedal var sterkt medvirkende og Stortinget gikk med på det to uker senere. Helge Ingstad utnevnt til sysselmann. Anneksjonen annullert av Haag-domstolen i 1933. Det norske flagget firt først i 1959.

1931 Arne Høygaards og Martin Mehrens «Ajungilak»-ekspedisjon over Grønland, som de første nordmenn etter Nansen og Astrup, fra vest til øst. De fikk 15 grønlendere til å bære utstyr opp på breen, hadde med to sleder og 16 hunder, som – med unntak av tre – alle ble skutt da de kom frem.

1931 Sir Hubert Wilkins’ planlagte tokt under polhavsisen nord for Svalbard i ubåten «Nautilus» ble en delvis fiasko, antagelig takket være sabotasje fra mannskap som ikke stolte på den gebrekkelige farkosten. Professor H.U. Sverdrup ble med som leder for de vitenskapelige observasjoner. «Nautilus» etterpå senket i Byfjorden ved Bergen.

1932 12. juli. Området mellom 60°30’ og 63°40’N på Øst-Grønland sør for Ammassalik annektert for Norge og kalt Fridtjof Nansen Land.

1932–33 Helge Ingstads fangstekspedisjon til Antarctichavn på NordøstGrønland, der han samtidig fungerte som norsk sysselmann i Eirik Raudes Land. Ekspedisjonen skulle bli i to år, men ble avsluttet etter at dommen falt i Haag.

1932–33 Det andre internasjonale polarår. Norge deltok gjennom de eksisterende meteorologiske stasjonene i Arktis.

1933 Norsk Polarklubb ble stiftet i Oslo med Adolf Hoel som første formann.

ekspedisjoner og begivenheter

407

1933 5. april. Dom i Grønlandssaken mellom Norge og Danmark i Haag. Danmarks krav på suverenitet over hele Grønland ble anerkjent og Norge tapte på alle punkter. «Sysselmann» Helge Ingstad reiste hjem samme sommer.

1940–44 Norskfødte Henry Larsen, som ble kanadisk statsborger 1928, den første som seilte Nordvestpassasjen fra vest til øst, og på hjemturen den første som seilte den uten å overvintre underveis. Skuta «St. Roch» den første som seilte igjennom begge veier. Larsen i tjeneste hos The Royal Canadian Mounted Police.

1941 Sivilbefolkningen på Svalbard evakuert av de allierte høsten 1941.

1955 russere og 765 nordmenn.

1947 Arktisk Forening dannet i Tromsø 19. februar.

1948 1. mars. Norsk Polarinstitutt formelt etablert, som en direkte fortsettelse av NSIU. Oseanografiprofessor H.U. Sverdrup invitert tilbake fra USA for å bli direktør.

1948, 1952 og 1953 Gruveulykker i Kings Bays anlegg i Ny-Ålesund. Til sammen mistet 43 personer livet.

1954 SAS introduserte interkontinentale ruter via polarområdene, København–Los Angeles over Grønland 1954 og København– Tokyo over Nordpolen 1957.

• 1958 USS «Nautilus», atomdrevet ubåt, nådde Nordpolen under isen.

1959 22. august ble det norske flagget firt i Myggbukta av Søren Richter, som hadde vært med på å heise det i 1931.

1962 Bjørn Staibs «Nanok»-ekspedisjon med Bjørn Reese skulle følge nøyaktig Nansens rute med 16 hunder og to sleder. De kom frem med én hund etter 31 døgn.

1962 5. november mistet 21 mennesker livet i en gruveulykke i Kings Bay Kull Comp.s anlegg i Ny-Ålesund. Det som ble kjent som Kings Bay-saken førte til at regjeringen Gerhardsen måtte gå i august 1963 og til at gruvedriften i Ny-Ålesund ble lagt ned.

408

t i d s tav l e r

1964 Bjørn Staibs ekspedisjon med ski og hunder, som skulle krysse Polhavet fra Alert, Canada. Måtte gi opp etter store forsinkelser og ble til dels ironisert over i Norge for ikke å ha opprettholdt de stolte norske polartradisjonene.

• 1968 En nord-amerikansk gruppe ledet av Ralph Plaisted dro med snøscootere fra Ward Huntøya, ved Ellesmere Island, til Nordpolen.

Alle fire ble hentet fra Nordpolen med fly. Antagelig den første ekspedisjonen som har nådd Nordpolen over isen. (I 1937 landet russeren Ivan Papanins ekspedisjon med fly på 89°43’ fra Frans Josef Land. I 1948 sto et annet russisk flymannskap på polpunktet.)

• 1968–69 The British Trans-Arctic Expedition, ledet av Wally Herbert, gikk fra Barrow, Alaska med 40 hunder og fire sleder for å krysse Polhavet via Nordpolen. De fire mennene overvintret på isen og nådde polpunktet året etter, før de dro videre til Svalbard. Flyforsyninger underveis.

• 1978 Japaneren Naomi Uemura med hundeslede alene fra Ellesmere Island til Nordpolen. Fløyet tilbake til Grønlands nordkyst, og gikk derfra til sørkysten.

1982 Ragnar Thorseths nordpolekspedisjon på snøscootere. Deltagere: Trygve Berge, Jørn Eldar Fortun og Ekaksak Amagoalik. Gruppen startet fra Eureka på Ellesmereøya 4. mars med tre scootere og seks sleder. Polpunktet nådd 29. april, etterforsyning fra fly underveis.

Hentet ned med fly. Den første norske ekspedisjon som har nådd Nordpolen over isen.

• 1986 Franskmannen Jean-Louis Etienne gikk alene til Nordpolen, med regelmessige luftforsyninger underveis. En åttemannsgruppe ledet av Will Steger og Paul Schurke kjørte hundesleder til Nordpolen uten støtte utenfra. Ann Bancroft deltok og ble den første kvinnen som har nådd Nordpolen.

1990 Erling Kagge, Børge Ousland og Geir Randby med den første «unsupported» (uten støtte utenfra) skiekspedisjon (uten hunder) til Nordpolen. Start fra Ellesmere Island 8. mars. Kagge og Ousland nådde polpunktet 4. mai. Randby skadet ryggen underveis og ble hentet ut med fly. Dette førte til anklager for å ha mottatt støtte.

Kagge og Ousland hentet fra polpunktet med fly.

ekspedisjoner og begivenheter

409

Universitetsstudiene på Svalbards (UNIS) nye bygg i Longyearbyen ble åpnet av kong Harald 14. august 1995. På dagen 70 år etter norsk suverenitetsovertakelse av Svalbard.

1990 Morten Berles ekspedisjon til Frans Josef Land for å finne og dokumentere Nansens og Johansens overvintringssted 1895–96.

Ekspedisjonen var en av de aller første som har sluppet inn i området siden tidlig på 1930-tallet og antagelig bare den fjerde som har vært på stedet siden Nansen. Gruppen – Morten Berle, Susan Barr, Natascha Heintz, Carl Emil Petersen og Eivind Fossheim – og en tilsvarende russisk gruppe, ledet av Alexandr Sjumilov, nådde målet. Flere historiske steder på øygruppen ble også besøkt.

1992 Per Einar Bakke, Willy Gautvik og Arild Vegrim ønsket å gå fra Severnaja Zemlja til Nordpolen og videre til Canada uten støtte.

Vanskelige isforhold gjorde av de måtte ha helikopterstøtte, og Vegrim måtte hentes ut pga. vond rygg (men hoppet senere ut i fallskjerm over Nordpolen ned til de andre). Pga. dårlig is måtte de senere hentes ut luftveien på 88°17’ nord for Canada..

1992 Sjur og Simen Mørdre, Mike McDowel, Australia og Martyn Williams, Canada gikk til Nordpolen fra Ward Hunt Island, Canada.

De fikk fløyet inn hunder halvveis og nådde Nordpolen, visstnok som den 18. ekspedisjon, ifølge Polarboken. Mørdre-brødrene ble de første nordmenn som har gått på ski til både Syd- og Nordpolen og de første med mindre enn ett år mellom ekspedisjonene.

1993 9. juni. Stortingsvedtak om å flytte Norsk Polarinstitutt fra Oslo til Tromsø, endelig nedleggelse i Oslo 1998.

410

t i d s tav l e r

• 1993 Richard Weber, Canada og Mikhail Malakhov, Russland gikk fra Ward Hunt Island, Canada til Nordpolen og tilbake – de første som har gått begge veier (forutsatt at Cook og Peary ikke kom til polpunktet).

1993 UNIS, Universitetsstudiene på Svalbard vedtatt og startet opp i Longyearbyen.

1994 Mars/april. Børge Ousland den første som har gått alene og uten støtte til Nordpolen. Start fra Severnaja Zemlja, og hentet fra polpunktet med fly.

2000 Rune Gjeldnes og Torry Larsen som de første på ski og uten etterforsyninger tvers over Polhavet fra Severnaja Zemlja til Ward Hunt Island, Canada.

2001 Børge Ousland den første som krysset Polhavet alene, fra Kapp Artisjeskij i Sibir til Ward Hunt Island, på 82 dager. Han ga opp betingelsen «uten støtte utenfra» da han etter få dager måtte bytte pulk.

Antarktis

• sent 1700–tall Skip fra flere nasjoner på utforskningstokt rundt det ukjente kontinentet i sør og selfangst startet på øyene rundt Antarktis.

• 1820 Antagelig de første landkjenninger i Antarktis. Britisk utforskningsekspedisjon med «Williams» (kapt. William Smith) oppdaget nordvestkysten av Den antarktiske halvøya. Russisk utforskningsekspedisjon med «Vostok» og «Mirnyy» (leder Thaddeus Thaddevich Bellingshausen) så deler av kontinentkysten (Dronning Maud Land) uten å skjønne hva de hadde sett. Oppdaget Peter I Øy januar 1821.

• 1841 James Clark Ross med «Erebus» og «Terror» seilte gjennom isen i Rosshavet, kartla 900 km av kysten. Oppdaget Ross Is. og Mt. Erebus.

ekspedisjoner og begivenheter

411

Slik merket reder Lars Christensen sin boksamling. Det viser tydelig hans interesse for antarktiske farvann.

1892–93

C.A. Larsen med «Jason» på leting etter nye hvalfangstfelter, finansiert av Chr. Christensen fra Sandefjord. De første fossiler i Antarktis oppdaget på Seymour Island, og østsiden av Den antarktiske halvøya undersøkt til 68°10’S. Store mengder hval rapportert i Antarktis og ved Syd-Georgia, og dette banet veien for hvalfangstsatsingen i sør.

1893–94

C.A. Larsen på nytt utforskningstokt med «Jason», igjen finansiert av Chr. Christensen.

412

t i d s tav l e r

1893–95 På en kombinert hvalfangst- og utforskningsekspedisjon til Rosshavet, utsendt av Svend Foyn, Tønsberg, landet Henrik Bull, Carsten Borchgrevink, Leonard Kristensen og fem andre på Possession Island ved Victoria Land og på Kapp (Cape) Adare 24.1.1895. Det ble lenge hevdet at dette var den første landing på det antarktiske kontinent, men det var antagelig ca den fjerde. Innsamling av bergarter og lav, som viste at vegetasjon kunne klare seg i Antarktis.

• 1895 Sixth International Geographical Congress-møte i London vedtok at vitenskapelige selskaper verden rundt umiddelbart skulle prøve å sette antarktisk utforskning på dagsorden.

• 1895–1922 Den såkalte heroiske tidsalder, som brakte frem legendene innen polarhistorien i sør: Robert F. Scott (1901–04, 1910–13), Ernest Shackleton (1907–09, 1914–16), Otto Nordenskjöld (1901–04), Erich von Drygalski (1901–03), Jean Charcot (1903–05), Wilhelm Filchner (1911–12), Douglas Mawson (1911–14), William Speirs Bruce (1902–04) og andre, i tillegg til de norske som nevnt nedenfor.

1897–99 Roald Amundsen 1. styrmann på den belgiske Antarktis-ekspedisjonen på «Belgica» med Adrien de Gerlache som leder. Skipet var opprinnelig den norske «Patria» og av mannskapet var tre belgiske og fem norske, inkludert 17 år gamle Johan Koren. Offiserene foruten Amundsen var belgiske. Vitenskapsmennene kom fra Belgia, Polen, Romania og USA. Den første – ikke-planlagte – ekspedisjonen som overvintret i Antarktis.

1898–1900 Carsten Borchgrevinks «British Antarctic Expedition» med Colin Archer-barken «Pollux», omdøpt til «Southern Cross». Av mannskapet på 19 var stuerten svensk og resten norske. Den 10 mann store overvintringsgruppen besto i tillegg til Borchgrevink av tre vitenskapsmenn fra Tasmania og England, samt zoolog Nicolaj Hanson, lege Herlof Kløvstad, vit.ass. Anton Fougner og ass. Kolbein Ellefsen, alle fra Norge, og de norske samene Ole Must og Per Savio.

Hanson ble syk og døde under overvintringen og hans grav er den første i Antarktis. Den første planlagte overvintring i Antarktis, og den første på land. Oppholdet ga flere interessante vitenskapelige resultater, ikke minst at det var mulig å overvintre på det ugjestmilde kontinentet. På hjemveien ble Hvalbukta i Rossbarrièren oppdaget, som Amundsen senere merket seg. En kort ski- og hunde-

ekspedisjoner og begivenheter

413

sledetur innover barrièren ga også nyttig informasjon for senere ekspedisjoner.

1903 Adolf Amandus Andresen, utflyttet til Chile, startet moderne hvalfangst i sør ved å harpunere en hval i Magellanstredet. Etablerte i 1905 Sociedad Ballenera de Magallanes (til 1914).

1904–05 C.A. Larsen fikk etablert det argentinske hvalfangstselskapet Compañia Argentina de Pesca og etablerte en stasjon på Syd-Georgia, i Grytviken. Han hadde med seg familien. Starten på den moderne antarktiske hvalfangstindustrien og på Syd-Georgias betydning som hvalfangstbase for norske hvalfangere.

1905–06 A/S «Ørnen» av Sandefjord (Chr. Christensen) brukte den første moderne fabrikkskip i sydlige egner, «Admiralen». Ekspedisjonen fangstet ved Falklandsøyene og Syd-Shetlandøyene.

1906–07 Adolf Amandus Andresen brukte Whalers Bay, Deceptionøya for første gang som base for en fabrikkskip. Han hadde med seg kone og familie. Selskapet hans brukte bukta i 10 år og Whalers Bay ble den viktigste fabrikkskiphavn i området.

1908–09 Fransk-norsk stasjon for hval- og elefantselfangst etablert i PortJeanne d’Arc, Iles Kerguelen, men brukt i bare noen få år. Bygningene tatt med fra Norge.

1910–12 Roald Amundsens sydpolekspedisjon. Ekspedisjonen ble fraktet med «Fram» og bygde basen Framheim på shelf-isen ved Hvalbukta, som Amundsen kjente til bl.a. fra Borchgrevinks besøk i 1900. «Fram» gikk så langt sør som mulig inn i bukta, og ble dermed det skipet som til da hadde kommet seg lengst nord og lengst sør i verden. Amundsen, Olav Bjaaland, Helmer Hanssen, Sverre Hassel og Oscar Wisting var de første som nådde Sydpolen, 14. desember 1911, og slo Robert Scotts ekspedisjon med en måned.

Scott-ekspedisjonens deltagere døde på turen tilbake. Kristian Prestrud og Hjalmar Johansen utforsket King Edward VII’s Land.

«Fram», under kaptein Thorvald Nilsen, gjorde oseanografiske undersøkelser i Sør-Atlanterhavet.

1910–13 21 år gamle Tryggve Gran med på Robert Scotts Antarktis-ekspedisjon som ski-ekspert. Med i gruppen som fant likene av Scott,

414

t i d s tav l e r

Bowers og Wilson i november 1912.

1912–13 A/S «Hektor» av Tønsberg etablerte en landstasjon i Whalers Bay, Deceptionøya. Bygningene tatt med fra Norge. Stasjonen i virksomhet hver sesong frem til 1931.

1913 Den norske kirken i Grytviken innviet.

1922 Norsk patent (Petter Sørlle) på opphalingsslipp for hval på fabrikkskip. Først brukt i Antarktis på «Lancing» 1925–26. Systemet økte fangstresultater til det mangedobbelte.

1926–27 Lars Christensens vitenskapelige ekspedisjon med «Odd I», ledet av Eyvind Tofte, sendt til Peter I Øy, men kom ikke i land.

1927–28 Første «Norvegia»-ekspedisjon, finansiert av Lars Christensen.

Bouvetøya annektert for Norge 1. desember 1927, offisielt anerkjent ved kgl.res. 23. januar 1928. Øya ble inntatt under norsk overhøyhet 27. februar 1930. Oseanograf Haakon Mosby var vitenskapelig leder, blant deltagerne geolog Olaf Holtedahl. Biologi, geologi, oseanografi og kartlegging. I samarbeid med hvalfangstflåten fikk Holtedahl og Ole Olstad gjennomført geologiske og zoologiske observasjoner på Syd-Shetlandøyene og Palmerhalvøya.

1928–29 Andre «Norvegia»-ekspedisjon med kaptein Nils Larsen og dr. Ole Olstad besøkte Bouvetøya og gjennomførte den første landingen på Peter I Øy 2. februar 1929. Øya ble annektert for Norge, offisielt anerkjent ved kgl.res. 1. mai 1931.

1928 26. desember. Leif Lier og dr. Ingvald Schreiner forsvant under en flyvning fra fabrikkskipet «Kosmos» til Ballenyøyene ved Rosshavet. Den første norske flyvning i Antarktis? (Første flyving 16.11.1928 på Sir Hubert Wilkins’ ekspedisjon fra Deceptionøya, med Carl Ben Eielson som flyver.)

1929–30 Tredje «Norvegia»-ekspedisjon. Kaptein: Nils Larsen, ekspedisjonsleder: Hjalmar Riiser-Larsen. Fly ble brukt til rekognosering og kartlegging med Riiser-Larsen og Finn Lützow-Holm som piloter.

Bouvetøya fotografert fra luften og vestkysten av Enderby Land på det antarktiske kontinentet kartlagt fra luften. Riiser-Larsen og Lützow-Holm landet på en liten øy utenfor Kapp Ann og annek-

ekspedisjoner og begivenheter

415

terte denne delen av kontinentet for Norge. I 1933 falt dette innenfor det australske kravområdet, og det kom ingen offisielle protester fra Norge.

1929 Bernt Balchen, som førsteflyver på Richard Byrds antarktiske ekspedisjon, den første som fløy over Sydpolen, 29. november. Amerikansk statsborger i 1931. (I 1949 gjennomførte han den første transpolare flyvingen fra Alaska til Norge, og ble samme år den første i verden som hadde fløyet over begge polpunktene.)

1930–31 Fjerde og siste «Norvegia»-ekspedisjon til Antarktis. Nils Larsen igjen kaptein, og første del av ekspedisjonen ledet av Gunnar Isachsen, annen del av Hjalmar Riiser-Larsen. Kontinentet omseilt under første del av ekspedisjonen. Rekognoseringsflyvinger foretatt under ledelse av Riiser-Larsen. Prinsesse Ragnhild Kyst annektert for Norge 17. februar 1931 og området falt innenfor Dronning Maud Land-anneksjonen, som ble vedtatt i 1939.

1930–31 Sesongen resulterte i den største totale hvaloljeproduksjonen i Antarktis noen gang. Den store norske hvalfangstflåten sto for med mange nye landoppdagelser og -kartlegginger.

1931–32 Mesteparten av verdens hvalfangstflåter i opplag, pga. overproduksjon og internasjonal finanskrise, de fleste landstasjonene i og rundt Antarktis stengt for godt. Kvoteordninger innført.

1932–33 Hjalmar Riiser-Larsens egen ekspedisjon til Antarktis, som skulle gå med hundesleder langs kysten fra Enderby Land til Weddellhavet. Deltagere Hallvard Devold og Olav Kjelbotn. De ble satt ut på isen ved land, men isen gikk opp i løpet av den første natten, og de ble ført av gårde på et isflak, med de fleste hundene på et annet. Via kortbølgeradio fikk Riiser-Larsen tilkalt hjelp fra hvalfangstflåten og mennene og fire hunder ble reddet.

1933–34 Lars Christensen med «Thorshavn», kaptein Klarius Mikkelsen, omseilte Antarktis og gjennomførte flere flykartleggingstokter over kontinentet. Christensen sendte flere utforsknings- og flykartleggingsekspedisjoner til Antarktis på 1930-tallet.

1935 20. februar. Hvalfangstkaptein Klarius Mikkelsen, «Thorshavn»,

416

t i d s tav l e r

i land i Ingrid Christensen Land, i dagens australske kravsektor.

Hans kone Caroline var med, og ble derved den første kvinne som gikk i land på kontinentet.

1939 14. januar. Dronning Maud Land annektert av Norge, rett før en tysk ekspedisjon ankom området.

1947–48 Norsk Hvalfangstselskapers Forbund sendte en vitenskapelig ekspedisjon med «Brategg» til bl.a. Peter I Øy og Deceptionøya. Nils Larsen og Holger Holgersen hhv. kaptein og vitenskapelig leder; oseanografiske, geologiske og zoologiske undersøkelser utført.

1947–48 Finn Rønne, nå amerikansk statsborger, ledet sin egen vitenskapelige ekspedisjon til Den antarktiske halvøya. Hans kone Edith (Jackie) og Jennie Darlington ble de første kvinner som overvintret i Antarktis.

1949–52 Den norsk-svensk-britiske Antarktis-ekspedisjonen, organisert av Norsk Polarinstitutt og ledet av John Giæver, med «Norsel». Basen «Maudheim» etablert i Dronning Maud Land februar 1950. 15 menn overvintret første året, 17 andre året, tre av disse døde i en ulykke i slutten av februar. Geofysikk, geologi og kartlegging med hundespann og fly ble utført.

1956–60 Den norske «Norway Station»-ekspedisjonen til Dronning Maud Land i forbindelse med Det internasjonale geofysiske året (IGY).

Norsk Polarinstitutt organiserte ekspedisjonen, som ble ledet av geodet Sigurd Helle. «Polarbjørn» og «Polarsirkel» fraktet deltakerne og utstyret sørover, «Polarbjørn» hjemover. 14 menn over vintret de to første årene og ni det siste. Sigurd Helle, geofysiker Torgny Vinje og John Snuggerud de eneste som ble der hele tiden.

IGY-programmet ble fulgt, og mye kartlegging gjennomført på hundesledereiser og fra fly.

• 1957–58 Det internasjonale geofysiske året (IGY) 1. juli 1957–31. desember 1958. Et verdensomspennende samarbeidsprogram hvor 66 nasjoner deltok. 12 nasjoner etablerte stasjoner i Antarktis og på de subantarktiske øyene. Markerte et tidsskille i Antarktis, da nasjonale og internasjonale forskningsprogrammer med permanente baser, moderne utstyr og transportmidler ble dominerende. Det internasjonale samarbeidet ledet frem mot Antarktis-traktaten 1959.

ekspedisjoner og begivenheter

417

Sandefjordflåten som bidro sterkt til økonomisk vekst i Vestfold og desimering av hvalbestanden i Antarktis.

Kontinentet krysset av den Commonwealth Trans-Antarctic Expedition, ledet av Vivian Fuchs og Sir Edmund Hillary.

• 1958 Special Committee on Antarctic Research (SCAR) etablert med Norge som deltager.

1959 Den antarktiske traktaten undertegnet i Washington 1. desember, med Norge som en av de 12 signatarstatene. Traktaten gjelder området sør for 60°S og tar inntil videre ikke stilling til territoriale krav, samtidig som den garanterer åpen adgang for vitenskapelige aktiviteter, ingen militær aktivitet annet enn som logistisk støtte til vitenskapen, og åpen flyt av informasjon om aktivitetene. Traktaten trådte i kraft 23. juni 1961.

• 1965 Svensken Lars-Eric Lindblad starter cruiseturisme til Den antarktiske halvøya.

1967–68 Det siste store norske hvalkokeriet, «Kosmos IV», på feltet for siste gang.

418

t i d s tav l e r

• 1980 Den britiske Trans-Globe Expedition, ledet av Sir Ranulph Fiennes, krysset kontinentet på snøscootere fra Dronning Maud Land til Ross Island.

1983 Norske myndigheter bestemte at det skulle sendes vitenskapelige ekspedisjoner til Antarktis hvert tredje år. Bare delvis fulgt opp av bevilgninger fra Stortinget.

• 1985–86 Briten Robert Swan og to andre gikk Scotts rute til Sydpolen til fots og med sleder.

1986–87 Monica Kristensens hundesledeekspedisjon, som skulle følge Amundsens rute til Sydpolen. Ekspedisjonen ble fraktet til og fra Antarktis med «Aurora», forsyninger og depoter fløyet inn av et fly fra New Zealand. De fire deltagerne, inkludert en britisk glasiolog og to danske hundekjørere, måtte snu ved 85°59’S. 1986–87 Norsk Polarinstitutt kartleggingsekspedisjon til Peter I Øy fikk bruke Kristensens ekspedisjonsskip «Aurora» mens hennes ekspedisjon var på land.

1989–90 Sommerbasen «Troll» etablert i Jutulsessen i Dronning Maud Land.

Vitenskapelig arbeid utført både i Dronning Maud Land og på Syd-Georgia.

1990–91 Kontinuiteten i de regelmessige norske Antarktis-ekspedisjonene bedre sikret da det ble inngått et logistisk samarbeid med Sverige og Finland fra 1990, der hvert land tok ansvaret på omgang med en nordisk ekspedisjon (NARE) stort sett hvert år fremover.

1990–91 Ralph Høibakk, Herman Mehren, Simen og Sjur Mørdre gikk fra Berkner Island sør i Weddellhavet til Sydpolen med hundesleder. Fotograf Hallgrim Ødegaard sluttet seg til underveis. Mørdrebrødrene og Ødegaard videre uten hunder til McMurdo.

1992–93 Den nordiske Antarktis-ekspedisjonen i norsk regi dro med «Polarbjørn» og «Lance», og til sammen over 100 personer til Dronning Maud Land. Den ornitologiske basen «Tor» etablert ved Svarthamaren.

ekspedisjoner og begivenheter

419

Metallkula p책 Sydpolen. Omkranset av de 12 Antarktis-traktatlandene fra 1959.

1993–94 Erling Kagge den første i verden til Sydpolen alene. Start fra Berkner Island sør i Weddelhavet 18. november, til Sydpolen 7. januar 1994, uten støtte utenfra.

1993–94 Monica Kristensens tredje ekspedisjon (1986–87, 1991–92) bl.a. for å finne Amundsens telt under isen ved Sydpolen. Deltagerne, som skulle kjøre til Sydpolen med snøscootere, kom inn i et stort sprekkområde. To hadde alvorlige fall i bresprekker, den ene ble reddet etter seks timer, den andre, Jostein Helgestad, kunne ikke reddes. Ekspedisjonen ble avbrutt og de overlevende måtte reddes ut av unnsetningsekspedisjoner fra New Zealand, USA og firmaet Adventure Network International.

1993–94 En norsk klatregruppe ledet av Ivar E. Tollefsen besteg bl.a. Jøkulkyrkja (2965 m), den høyeste toppen i Dronning Maud Land.

1994 Liv Arnesen den første kvinne alene på ski til Sydpolen. Start fra Hercules Inlet ved sørenden av Weddellhavet 5. november, til Sydpolen 24. desember, uten forsyninger utenfra. Fløyet ut.

1994 Cato Zahl Pedersen, sammen med Harald Hauge og Lars Ebbesen, ble den første med stort fysisk handikap (1 1/2 arm amputert) som har gått på ski til Sydpolen. Fra Berkner Island 4. november, til Sydpolen 27. desember, uten forsyninger utenfra. Fløyet ut.

1996–97 Børge Ousland den første tvers over Antarktis uten hjelp utenfra.

Fra Berkner Island 15. november, til Scott-basen ved McMurdo 17. januar.

2000–01 Rolf Bae og Eirik Sønneland overvintret med to andre på den norske «Troll»-stasjonen før de gjennomførte den lengste ustøttede skituren frem til da, 3800 km, fra kysten av Dronning Maud Land over Sydpolen til McMurdo. Turen tok 105 dager.

N O T E R O G L I T T E R AT U R

Kap. 1. Urban Wråkberg: Polarområdenes gåter noter Kapitlet er oversatt fra svensk manuskript av Helge Vold.

1 Nansen 1911: 3.

2 Fogg 1992: 113; Maxwell 1985; Schledermann 1990.

3 Adas 1989; MacKenzie 1990: 1–14; Broberg 1995.

4 Bjerck 1999; Schilder 1984: 493–514; Jasinski 1991: 156–162; Blankesteijn & Hacquebord 1993: 38–42.

5 Kirwan 1959; Conway 1906; Jones 1982.

6 Vaughan 1994: 96–102.

7 Treshnikov 1982: 399–407.

8 Wråkberg 1999a: 139–149.

9 For hele dette avsnittet, se Wråkberg 1999a: 55–85.

10 For vitenskapshistoriske perspektiver på alpinismen, se Hevly 1996: 66–86.

11 Om attraksjonen i polarnybyggernes lovløse og frie tilværelse, se Wråkberg 2003: 354–356.

12 Wråkberg 1999a: 86–102; Berton 1988.

13 MacLaren 1994: 43–53; Bravo 1992; Riffenburgh 1993; Burnham 2000: 17–22.

14 Berton 1988: 137–269, 315–341; Beattie et al. 1987; Woodman 1991.

15 Krause 1992; Liljequist 1993; Payer 1875: 1–19; Huntford 1979; Bloom 1998: 328–350.

16 Wråkberg 2002: 155–197.

17 Wråkberg 1996. Om 1800-tallets geografiske feltforskning, se videre f.eks.: Ryan 1996 og Carter 1999: 125–147.

18 Kish 1973; Nordenskiöld 1885: 246–267.

19 For en typisk oversikt over datidens situasjon, se f.eks.: Supan 1897: 15–18. Om polarforskningens historie i Nord-Amerika, se Levere 1993.

20 Mytiske forestillinger om polarregionene også i nyere tid diskuteres i Godwin 1993.

21 Fries & Nyström 1869: 189–223; Nordenskiöld 1875: 525–532.

22 Liljequist 1993: 22.

23 Petermann 1865b: 136–146; Petermann & Proctor 1868: 169–175; Nansen 1904.

24 Lewander 2002: 97–114; Wråkberg 2001: 25–50, særlig 26–34.

25 Dette og neste avsnitt bygger på: Wråkberg 2004.

26 Andersson 1872–73: 133–138; Vaughan 1994: 142–198.

27 Fries & Nyström 1869: 200; Wråkberg 2004.

n ot e r o g l i t t e r at u r k a p. 1

423

28 29 30 31 32 33 34 35 36 37

Berton 1988: 137–269, 315–341; David 2000.

Kish 1973: 144–156; Payer 1875: 18; Petermann 1865a: 146–160, spesielt 156.

Markham 1872–73: 97–107; Hall 1917–21; Berton 1988: 551–625; Krause 1992: 187–195; Guttridge 1987; Nansen 1893: 1–32.

Liljequist 1993: 53–62.

Nordenskiölds ekspedisjon til Svalbard 1872–73 er et eksempel på en overvintrende ekspedisjon som ble planlagt for et framstøt mot polen på polarvåren, men den mislyktes, som så mange andre: Kjellman 1875; Feeney 1998; Norris 1983: 325–338.

Brown 1933: 62–66; Seidenfaden 1938: 36–38; Grierson 1964; Wråkberg 1999b: 67–116; Capelotti 1999; Hanrahan 1991: 17–20.

Werenskiold 1925: 41–48; Orr 1964: 61–62; Pearson 1995: 3–24; Freuchen 1934: 21; Burke 1994; Segercrantz 1989: 77–85.

Nathorst 1900 II: 363.

Wråkberg 1999a: 11–41; Vaughan 1994: 96–167.

Conway 1906: 10–232.

litteratur Adas, Michael 1989: Machines as the Measure of Men. Science, Technology, and Ideologies of Western Dominance, Ithaca.

Andersson, Alexander C. 1872–73: The Rationale of an Open Polar Sea in the North Polar Region Considered with Reference to Analogous Developments during Winter in the Interior Lakes of North America, Proceedings of the Royal Geographical Society 17, London.

Beattie, Owen et al. 1987: Frozen in Time. The Fate of the Franklin Expedition, London.

Berton, Pierre 1988: The Arctic Grail. The Quest for the North West Passage and the North Pole, 1818–1909, New York.

Bjerck, Hein B. 1999: Prosjekt Steinalder på Svalbard. Revurdering av tidligere funn og resultater fra nye feltundersøkelser, Sysselmannens rapportserie, no. 1/1999, Longyearbyen.

Blankesteijn, Herbert, & Louwrens Hacquebord 1993: God and the Arctic Survivors, New Scientist 138, no. 1867, London.

Bloom, Lisa 1998: Science and Writing.Two National Narratives of Failure. I Lenoir, Timothy (ed.), Inscribing Science. Scientific Texts and the Materiality of Communication, Stanford.

Bravo, Michael 1992: Science and Discovery in the Admiralty Voyages to the Arctic Regions in Search of a North-West Passage (1815–1825), Ph.D. Thesis, Darwin College, Cambridge University.

Broberg, Gunnar 1995: Statlig rasforskning. En historik över Rasbiologiska institutet, Lund.

Brown, Robert Neal R. 1933: Recent Polar Work. Some Criticisms, Polar Record 1, Cambridge.

Burke, David 1994: Moments of Terror. The Story of Antarctic Aviation, London.

Burnham, Dave 2000: Cooling Memories? Why We Still Remember Scott and Shackleton, The Historian. The Magazine of the Historical Association 65, London.

Capelotti, Peter J. 1999: By Airship to the North Pole. An Archaeology of Human Exploration, New Brunswick.

Carter, Paul 1999: Dark with Excess of Bright. Mapping the Coastlines of Knowledge. I Cosgrove, Denis (ed.), Mappings, London.

Conway, William Martin 1906: No Man’s Land. A History of Spitsbergen from its Discovery in 1596 to the Beginning of the Scientific Exploration of the Country, Cambridge.

David, Robert G. 2000: The Arctic in the British Imagination, 1818–1914, New York.

Feeney, Robert E. 1998: Polar Journeys. The Role of Food and Nutrition in Early Exploration, Washington & Fairbanks.

Fogg, Gordon Elliott 1992: A History of Antarctic Science, Cambridge.

424

n ot e r o g l i t t e r at u r k a p. 1

Freuchen, Peter 1934: Knud Rasmussen som jeg husker ham. Fortalt for ungdommen, København.

Fries, Thore Magnus, & Carl Nyström 1869: Svenska Polar-expeditionen år 1868 med kronoångfartyget Sofia. Reseskizzer, Stockholm.

Godwin, Joscelyn 1993: Arktos. The Polar Myth in Science, Symbolism, and Nazi Survival, London.

Grierson, John 1964: Challenge to the Poles. Highlights of Arctic and Antarctic Aviation, London.

Guttridge, Leonard F. 1987: Icebound. The Jeannette Expedition’s Quest for the North Pole, Shrewsbury.

Hall, Thomas F. 1917–21: Has the North Pole Been Discovered?, 2 vols., Boston.

Hanrahan, Michael 1991: The Embodiment of Mechanical Perversity. A Fascinating Account of the Motorised Sledge Used during Sir Ernest Shackleton’s Antarctic Expedition of 1914–17, Stationary Engine 212, Oct. Hevly, Bruce 1996: The Heroic Science of Glacier Motion, Osiris, 2nd series 11, Chicago.

Huntford, Roland 1979: Scott and Amundsen, London.

Jasinski, Marek E. 1991: Russian Hunters on Svalbard and the Polar Winter, Arctic 44, no. 2 June, Boulder, Colorado.

Jones, A.G.E. 1982: Antarctica Observed. Who Discovered the Antarctic Continent? Whitby.

Kirwan, Laurence Patrick 1959: The White Road. A Survey of Polar Exploration, London.

Kish, George 1973: North-East Passage. Adolf Erik Nordenskiöld, His Life and Times, Amsterdam.

Kjellman, Frans R. 1875: Svenska polar-expeditionen år 1872–1873 under ledning av A.E. Nordenskiöld, Stockholm.

Krause, Reinhard A. 1992: Die Gründungsphase deutscher Polarforschung 1868–1875, Reports on Polar Research, no. 114, Bremerhaven.

Lewander, Lisbeth 2002: The Representations of the Swedish Antarctic Expedition 1901–1903, Polar Record 38, Cambridge.

Levere, Trevor 1993: Science and the Canadian Arctic. A Century of Exploration 1818–1918, Cambridge.

Liljequist, Gösta H. 1993: High Latitudes. A History of Swedish Polar Travels and Research, Stockholm.

MacKenzie, John M. 1990: Introduction. I MacKenzie, John M. (ed.), Imperialism and the Natural World, Manchester.

MacLaren, Ian S. 1994: From Exploration to Publication. The Evolution of a 19th-Century Arctic Narrative, Arctic 47, Boulder, Colorado.

Markham, Clements R. 1872–73: On Discoveries East of Spitzbergen, and Attempts to reach the Pole on the Spitzbergen Meridians, Proceedings of the Royal Geographical Society 17, London.

Maxwell, Moreau S. 1985: Prehistory of the Eastern Arctic, Orlando.

Nansen, Fridtjof 1893: How Can the North Polar Region be Crossed? Geographical Journal 1, London.

– 1904: The Bathymetrical Features of the North Polar Seas with a Discussion of the Continental Shelves and Previous Oscillations of the Shore-line, Kristiania.

– 1911: Nord i tåkeheimen. Utforskningen av jordens nordlige strøk i tidlige tider, Kristiania.

Nathorst, Alfred G. 1900: Två somrar i Norra Ishafvet. Kung Karls Land. Spetsbergens kringsegling, spanande efter Andrée i nordöstra Grönland, 2 vols., Stockholm.

Nordenskiöld, Adolf Erik 1875: On the Former Climate of the Polar Regions, Geological Magazine 2, Cambridge.

– 1885: Den andra Dicksonska expeditionen till Grönland, dess inre isöken och dess ostkust utförd 1883, Stockholm.

Norris, J. 1983: The Scurvy Disposition. Heavy Exertion as an Exacerbating Influence on Scurvy in Modern Times, Bulletin of the History of Medicine 57, Baltimore.

Orr, N.W.M. 1964: Physiology of Sledge Dogs. I Raymond, Priestley, Raymond J. Adie & G. De Q. Robin (eds.), Antarctic Research. A Review of British Scientific Achievement in Antarctica, London.

n ot e r o g l i t t e r at u r k a p. 1

425

Payer, Julius 1875: The Austro-Hungarian Polar Expedition of 1872–4, Journal of the Royal Geographical Society 45, London.

Pearson, Michael 1995: Sledges and Sledging in Polar Regions, Polar Record 176, Cambridge.

Petermann, August 1865a: Der Nordpol und Südpol. Die Wichtigkeit ihrer Erforschung in geographischer und kulturhistorischer Beziehung. Mit Bemerkungen über die Strömungen der Polar-Meere, Petermanns Geographische Mitteilungen 11, Gotha.

– 1865b: Die Eisverhältnisse in den Polar-Meeren und die Möglichkeit des Vordringens in Schiffen bis zu den höchsten Breiten, Petermanns Geographische Mitteilungen 11, Gotha.

Petermann, August, & Richard A. Proctor 1868: Die Nordpolarfrage, Petermanns Geographische Mitteilungen 14, Gotha.

Riffenburgh, Beau 1993: The Myth of the Explorer. The Press, Sensationalism, and Geographical Discovery, London & Cambridge.

Ryan, Simon 1996: The Cartographic Eye. How Explorers Saw Australia, Cambridge.

Schilder, Günter 1984: Development and Achievements of Dutch Northern and Arctic Cartography in the Sixteenth and Seventeenth Centuries, Arctic 37, Boulder, Colorado.

Schledermann, Peter 1990: Crossroads to Greenland. 3000 Years of Prehistory in the Eastern High Arctic, Calgary.

Segercrantz, Henrik 1989: Icebreakers. Their Historical and Technical Development, Interdisciplinary Science Reviews 14, London.

Seidenfaden, Gunnar 1938: Modern arktisk forskning, Stockholm.

Supan, Alexander 1897: Unbekannte Polargebiete, Petermanns Geographische Mitteilungen 43, Gotha.

Treshnikov, A.F. 1982: Mikhail Lomonosov and the Northern Sea Route, Transactions of the Royal Society of Canada 20, Ottawa.

Vaughan, Richard 1994: The Arctic. A History, Stroud.

Werenskiold, Werner 1925: Travelling in Polar Regions. I Brouwer, H.A. (ed.), Practical Hints to Scientific Travellers, vol. II, The Hague.

Woodman, David C. 1991: Unravelling the Franklin Mystery. Inuit Testimony, Montreal & Kingston.

Wråkberg, Urban 1996: Ett Babylon i Ultima Thule. Den geografiska namngivningen i det europeiska Arktis, The Northern Space. The International Research Network on the History of Polar Science Working Paper, no. 3, Umeå.

– 1999a: Vetenskapens vikingatåg. Perspektiv på svensk polarforskning 1860–1930, Stockholm.

– 1999b: Andrée’s Folly. Time for Reappraisal? I Wråkberg, Urban (ed.), The Centennial of S.A. Andrée’s North Pole Expedition. Proceedings of a Conference on S.A. Andrée and the Agenda for Social Science Research of the Polar Regions. Bidrag till Kungl. Svenska Vetenskapsakademiens Historia, no. 28, Stockholm.

– 2001: Den internationella antarktisforskningen och Otto Nordenskjölds sydpolarexpedition 1901–03, Ymer 121, Stockholm.

– 2002: The Politics of Naming. Contested Observations and the Shaping of Geographical Knowledge. I Bravo, Michael & Sverker Sörlin (eds.), Narrating the Arctic. Collective Memory, Science, and the Nordic Nations, 1800–1940, Canton, Mass.

– 2003: Ruiner i förfallande landskap. Arktiska spår av kultur, vetenskap och industri. I Avango, Dag & Brita Lundström (eds.): Industrins avtryck. Perspektiv på ett forskningsfält, Göteborg.

– 2004: Delineating a Continent of Ice and Snow. Cartographic Claims of Knowledge and Territory in Antarctica in the 19th and Early 20th Century. I Elzinga, Aant, David Turner, Torgny Nordin & Urban Wråkberg (eds.), Antarctic Challenges, Göteborg.

426

n ot e r o g l i t t e r at u r k a p. 1

Kap. 2. Atle Næss: De tre store noter 1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 21 22 23 24 25 26 27 28 29 30 31 32 33 34 35 36 37 38 39 40 41 42 43 44 45 46

Hegge 1996: 37.

Nansen 1890: 352.

Nansen 1890: 442.

Nansen 1890: 505.

Nansen 1890: 509.

Nansen 1890: 554.

Huntford 1996: 136.

Jf Guttridge 2000: 296–299.

Guttridge 2000: 309.

Guttridge 1986: 120.

Guttridge 2000: 119.

Nansen 1897 I: 179.

Guttridge 1986: 137.

Nansen 1897 I: 209–10.

Nansen 1897 I: 236.

Nansen 1897 I: 327.

Nansen 1897 I: 274 (refrenglinjer sløyfet).

Hegge 1996: 63.

Barr 1996: 73–74.

Nansen 1897 I: 460.

Hegge 1996: 71.

Hegge 1996: 70.

Nansen 1897 II: 398.

Huntford 1996: 269.

Hegge 1996: 74.

Johansen 1942: 21.

Johansen 1942: 53.

Johansen 1942: 59.

Nansen 1897 II: 154.

Johansen 1942: 64.

Nansen 1897 II: 184.

Hegge 1996: 74.

Huntford 1996: 272.

Nansen 1897 II: 467.

Hegge 1996: 79.

Johansen 1942: 121.

Bomann-Larsen 1995: 46–47.

Johansen 1942: 136.

Johansen 1942: 139.

Nansen 1897 II: 333.

Johansen 1942: 154.

Nansen 1897 II: 352.

Guttridge 2000: 310–311.

Hegge 1996: 97.

Fosheim 1994: 55.

Nansen 1963: 193.

n ot e r o g l i t t e r at u r k a p. 2

427

47 48 49 50 51 52 53 54 55 56 57 58 59 60 61 62 63 64 65 66 67 68 69 70 71 72 73 74 75 76 77 78 79 80 81 82 83 84 85 86 87 88 89 90 91

Sverdrup 1903 I: 37.

Sverdrup 1903 I: 94.

Fosheim 1994: 61.

Sverdrup 1903 I: 147.

Sverdrup 1903 I: 228.

Fosheim 1994: 94.

Sverdrup 1903 I: 320.

Sverdrup 1903 I: 380.

Sverdrup 1903 I: 396.

Fosheim 1994: 126.

Fosheim 1994: 147.

Fosheim 1994: 184.

Fosheim 1994: 184.

Fosheim 1994: 186.

Hegge 1996: 120.

Fosheim 1994: 191.

Sverdrup 1903 II: 428–429.

Borchgrevinck 1905: 8.

Amundsen 1907: 3.

Amundsen 1912: 34.

Bomann-Larsen 1995: 134.

Amundsen 1912: 59.

Amundsen 1912: 66.

Amundsen 1912: 85.

Amundsen 1912: 100.

Hassels dagbok: juli 1911.

Hassels dagbok: juni 1911.

Hassels dagbok: august 1911.

Huntford 1980: 297.

Huntford 1980: 301.

Amundsen 1912: 224.

Amundsen 1912: 225.

Amundsen 1912: 228.

Hassels dagbok: desember 1911.

Hassels dagbok: desember 1911.

Huntford 1980: 377.

Huntford 1980: 380.

Huntford 1980: 381.

Amundsen 1912: 281–282.

Amundsen 1912: 254.

Amundsen 1912: 254.

Zapffe 1998: 92.

Bomann-Larsen 1995: 267.

Amundsen 1921: 433f.

Bomann-Larsen 1995: 430.

litteratur Trykte kilder Alexander, Caroline 1999: Endurance. Shackletons legendariske ekspedisjon til Antarktis, Oslo.

428

n ot e r o g l i t t e r at u r k a p. 2

Amundsen, Roald 1907: Nordvestpassagen. Beretning om Gjøa-expeditionen, H. Aschehoug. Kristiania. Her sitert etter Bind 1 i Roald Amundsens oppdagelsesreiser, Gyldendal. Oslo (1942).

Amundsen, Roald 1912: Sydpolen. Den norske Sydpolsfærd med Fram 1910–1912. Jacob Dybwads Forlag. Kristiania. Her sitert etter Bind 2 i Roald Amundsens oppdagelsesreiser. Gyldendal.

Oslo (1942).

Amundsen, Roald 1921: Nordostpassagen. Maudferden langs Asiens kyst 1918–1920, Oslo.

Astrup, Eivind 1896: Blant Nordpolens naboer. Folkeutgave, Kristiania.

Barr, Susan 1996: Fram mot Nordpolen. En hundreårsbragd. Fram-ferden 1893–1896, Oslo.

– 1998: Den første overvintring i Antarktis, Aftenposten 18.12, Oslo.

– 2001: Norwegian use of the polar oceans as occupational arenas and exploration routes, Polar Record 37, Cambridge.

Beardsley, Martyn 2002: Deadly Winter. The Life of Sir John Franklin, Annapolis, Maryland.

Belgica 1988. Den første overvintring i Antarktis 1897–99. [Nationaal Scheepvartmuseum] [uten oversetter] Antwerpen-Stavanger.

Bomann-Larsen, Tor 1995: Roald Amundsen. En biografi, bd. I-II, Oslo.

Borchgrevink, Carsten E. 1905: Nærmest Sydpolen Aaret 1900, København og Kristiania.

Fosheim, Ivar 1994: Storvilt og nytt land. Med polarskuta «Fram» til Nordvest-Grønland 1898–1902, redigert og med innledning av Susan Barr, Oslo.

Franklin, Sir John 1998: Journey to the Polar Sea, Bonn.

Guttridge, Leonard F. 1986: Icebound. The Jeannette Expedition’s Quest for the North Pole, Annapolis, Maryland.

– 2000: Ghosts of Cape Sabine. The Harrowing True Story of the Greely Expedition, New York.

Hegge, Per Egil 1996: Otto Sverdrup. Aldri rådløs, Oslo.

Huntford, Roland 1980: Scott og Amundsen, Oslo.

– 1988: Roald Amundsens oppdagelsesreiser i bilder, overs. av The Amundsen Photographs, Oslo.

– 1996: Fridtjof Nansen. Mennesket bak myten, Oslo.

Kvam, Ragnar jr. 1997: Den tredje mann. Beretningen om Hjalmar Johansen, Oslo.

Johansen, Hjalmar 1942: Med Nansen på 86°14’ [orig. 1898: Selv-anden paa 86°14’. Optegnelser fra Den Norske polarfærd 1893–96], Oslo.

Jølle, Harald Dag 2000: «Hvorfor holder jeg eskimoen for stående over europæerne?» Kulturforskeren Fridtjof Nansen og «de arktiske andre». Hovedoppgave i historie, Universitetet i Tromsø.

Nansen, Fridtjof 1890: Paa ski over Grønland, Kristiania.

– 1897: Fram over Polhavet, bd. I–II, Oslo.

– 1961: Brev I. 1882–1895. Utgitt for Nansenfondet av cand.philol. Steinar Kjærheim, Oslo.

– 1963: Brev III. 1906–1918. Utgitt for Nansenfondet av cand.philol. Steinar Kjærheim, Oslo.

Nissen, Kristian 1963: Samer i polarforskningen. I Nesheim, Asbjørn (red.), Sameliv/Sámi ællin 1961, Oslo.

Rædergård, Einar 1995: Helt glemt helt [Eivind Astrup], Fjell og vidde, nr. 8, Oslo.

Sverdrup, Harald U. 1926: Tre aar i isen med «Maud». Med et tillæg om en slædereise rundt Tsjuktsjerhalvøen, Oslo.

Sverdrup, Otto 1903: Nyt Land. Fire Aar i arktiske Egne, bd. I–II, Kristiania.

Sørensen, Øystein 1993: Fridtjof Nansen. Mannen og myten, Oslo.

Williams, Glyn 2002: Voyages of Delusion. The Search for the Northwest Passage in the Age of Reason, London.

Zapffe, Peter Wessel 1998: Spøk og alvor, Oslo.

Utrykte kilder Norsk sjøfartsmuseum, Oslo: Hassel, Sverre: Dagbøker fra den andre Fram-ferd 1898–1902

n ot e r o g l i t t e r at u r k a p. 2

429

Hassel, Sverre: Dagbøker fra Amundsens Sydpolsferd 1911–1912 Wiik, Gustav: Dagbøker fra Gjøa-ferden 1903–1906.

Dagbøkene er delvis transkribert. Her er benyttet transkripsjonene hvor mulig, selv om de kan ha noe avvikende rettskriving fra originalene.

Kap. 3. Narve Fulsås: «En æressag for vor nation» noter Sitatet i tittelen er frå Innstilling til Stortinget nr. 33, 1909.

1 Dagbladet 20.6.1889.

2 Barr 1996.

3 Etter Bomann-Larsen 2002: 435.

4 Den 17de Mai 15.9.1896.

5 Dagbladet 14.9.1896.

6 Bomann-Larsen 1993: 99–103.

7 Sars 1909: 241.

8 Sars 1904: 159–91, 469–73.

9 Fuglum 1978: 120, 188, 360f.

10 Hagemann 1997: 169, 171–73, 209, 218.

11 Slagstad 1998: 132, 186, 197.

12 Det er ikkje heilt enkelt å rekonstruere partifordelinga av røystene, så brøkane må takast med eit visst atterhald.

13 Huntford 2001: 89, 92, 101.

14 Dagbladet 5.1., 12.1.1888.

15 Morgenbladet 2.2., 5.5., 7.5., 12.11., 14.11.1888.

16 Aftenposten 14.11.1888.

17 Aftenposten 28.12.1888.

18 Morgenbladet 14.11., 26.11.1888.

19 Wråkberg 1999.

20 Morgenbladet 10.11.1888.

21 Nansen 1890: 78.

22 Moland 1997: 42.

23 Morgenbladet 12.12.1888.

24 Dagbladet 12.7.1889.

25 Dagbladet 5.12.1889.

26 St.forh. 1890, St.prp. nr. 67: 15, Innst.S. nr. 172: 536.

27 Hestmark 1999: 274.

28 Morgenbladet 14.8.1896.

29 Bomann-Larsen 2002: 206.

30 St.forh. 1890, St.tid.: 1837, 1852 (Ebbesen), 1860 (Horst), 1861 (Simonsen).

31 St.forh. 1890, St.tid.: 1842–44 (Rinde), 1848–50 (Storeng), 1852–54 (Ullmann).

32 St.forh. 1890, St.tid.: 1840.

33 Kaartvedt 1984: 114f.

34 Fuglum 1975.

35 St.forh. 1893, St.tid.: 1359.

36 Koht 1952.

37 St.forh. 1893, St.tid.: 1366.

430

n ot e r o g l i t t e r at u r k a p. 2 o g 3

38 39 40 41 42 43 44 45 46 47 48 49 50 51 52 53 54 55 56 57 58 59 60 61 62 63 64 65 66 67 68 69 70 71 72 73 74 75 76 77 78 79 80 81 82 83 84 85 86 87

St.forh. 1893, St.tid.: 1365.

Morgenbladet 10.6.1893.

Kaartvedt 1984: 95ff.

Morgenbladet 5.1.1893. Sjå gjennomgang av debatten i Dagbladet 6.1.1893.

Morgenbladet 6.4., 13.4., 20.4.1893.

Morgenbladet 7.6.1893.

St.forh. 1893, St.tid.: 1359–62, 1367–69.

Petersen 1954.

Morgenbladet 10.6.1893.

Morgenbladet 10.1.1893.

Morgenbladet 1.4.1893.

Morgenbladet 23.6.1893.

Morgenbladet 24.6.1893.

Huntford 2001: 174.

Hestmark 1999: 269.

Morgenbladet 5.2.1888.

Morgenbladet 1.4.1893.

Huntford 2001: 334.

Bomann-Larsen 1993: 82.

Frå agitasjonen til dei vestlandsk-moderate, etter Kaartvedt 1984: 124.

Etter Huntford 2001: 153–54, 195.

Bomann-Larsen 2002: 287.

Bomann-Larsen 1993: 80.

John Lund i St.forh. 1890, St.tid.: 1848.

Morgenbladet 22.7.1893.

Nansen 1897: I 80f.

Morgenbladet 7.9.1896.

Den 17de Mai 22.8.1896.

Morgenbladet 24.8.1896.

Bing 1896.

Riffenburgh 1993: 140.

Morgenbladet 17.8.1896.

Morgenbladet 27.8.1896.

Habberstad 1995: 62.

Habberstad 1995: 63.

Etter Bing 1896: 129.

Hestmark 1999: 306f, 325f.

Sørensen 1997: 135ff, 143ff.

Verdens Gang 28.8.1896; Aftenposten 29.8.1896.

Bomann-Larsen 2002: 426f.

Dagbladet 27.8.1896.

Hestmark 1999: 312f; Verdens Gang 31.8.1896; Morgenbladet 31.8.1896.

Morgenbladet 10.9.1896.

Dagbladet 27.8.1896.

Dagbladet 13.9., 16.9., 19.9., 22.9., 23.9.1896; Verdens Gang 11.9., 12.9., 14.9., 21.9., 22.9., 23.9.1896.

Den 17de Mai 22.8.1896.

Dagbladet 19.9.1896. Sjå også Den 17de Mai 12.9.1896.

Verdens Gang 22.9.1896.

Nilsen 1999: 15f.

Husmoderen 1896: 185f.

n ot e r o g l i t t e r at u r k a p. 3

431

88 89 90 91 92 93 94 95 96 97 98 99 100 101 102 103 104 105 106 107 108 109 110 111 112 113 114 115 116 117 118 119 120 121 122 123 124 125 126 127 128 129 130 131 132 133 134 135 136 137

432

Nylænde 1896: 225f.

Etter Bing 1896: 87f.

Thesen 1991: 181ff.

Garborg (1895) 1980.

Den 17de Mai 3.9.1896.

Morgenbladet 9.9.1896. Sjå også Morgenbladet 25.12.1888.

Huntford 2001: 139f.

Etter Meyer 1995: 749. Ibsen nytta same uttrykket i intervju med ein tysk journalist, jf.

Dagbladet 22.9.1896.

Etter Dalhaug 1997: 81.

Den 17de Mai 22.9.1896.

Den 17de Mai 20.10.1896.

Den 17de Mai 24.10., 29.10.1896 Hestmark 1999: 292ff.

Morgenbladet 11.9.1896.

Hestmark 1999: 329.

Morgenbladet 13.9.1896.

Habberstad 1995: 65.

Aftenposten 4.2.1888.

Balto 1980: 112.

Balto 1980: 20.

Moland 1997: 32, 127.

Huntford 2001: 88.

Norwegian missions in African history 1986: 51.

Verdens Gang 10.9.1896.

Morgenbladet 11.9.1896.

St.forh. 1897, Innst.S. nr. 70.

St.forh. 1897, St.prp. nr. 79.

St.forh. 1897, St.tid.: 235–44.

Bourdieu 1996; Mauss 1995.

St.forh. 1897, St.prp. nr. 79, Innst.S. nr. 179.

St.forh. 1897, St.tid.: 1366–69.

Hegge 1996: 131f.

Hegge 1996: 135f; Riffenburgh 1993: 160f.

St.forh. 1903–04, St.tid.: 1646–63.

St.forh. 1903–04, St.tid.: 1646.

St.forh. 1904–05, St.tid.: 1179.

Huntford 1980: 445.

Bomann-Larsen 1995: 165; Riffenburgh 1993: 162ff.

Thv. Hansen, St.forh. 1912, St.tid.: 946.

Bomann-Larsen 1995: 94.

Bomann-Larsen 1995: 178.

Huntford 1980: 421.

Bomann-Larsen 1995: 237.

Jones 2000: 107ff.

Bomann-Larsen 1995: 211.

Bomann-Larsen 1995: 98.

Garborg 1925: 213.

Habberstad 1995: 65ff.

Den 17de Mai 6.7.1912.

Bomann-Larsen 1995: 100.

n ot e r o g l i t t e r at u r k a p. 3

138 139 140 141 142 143 144 145 146 147 148 149 150 151 152 153 154 155 156 157 158 159 160 161 162 163 164 165 166 167 168 169 170

Bomann-Larsen 1995: 157.

St.forh. 1906–07, St.prp. nr. 78, St.tid.: 2842f.

St.forh. 1909, St.tid.: 96 (J. Grieg).

St.forh. 1909, St.tid.: 106, 111 (Brøgger og Mowinckel).

St.forh. 1909, Innst.S.: nr. 33.

St.forh. 1909, St.tid.: 102f, 112.

St.forh. 1909, St.tid.: 93, 98.

Verdens Gang 27.8.1903, etter Roll-Hansen 1980: 96.

St.forh. 1909, St.tid.: 93, 101.

St.forh. 1910, St.tid.: 599–606.

Jf. Bomann-Larsen 1995: 125–29, 136–40.

St.forh. 1912, St.tid.: 307.

St.forh. 1912, St.tid.: 943f.

Social-Demokraten 13.3.1912.

St.forh. 1912, St.tid.: 945ff.

Nerbøvik 1969: 100ff.

Bomann-Larsen 1995: 227.

St.forh. 1914, St.prp. nr. 122, Innst.S. nr. 202, St.tid.: 2375.

St.forh. 1917, St.prp. nr. 68.

Bomann-Larsen 1995: 251.

St.forh. 1917, St.prp. nr. 68, Innst.S. nr. 131.

St.forh. 1921, St.prp. nr. 122, Innst.S. nr. 247, St.tid.: 2753.

Social-Demokraten 7.3.1912.

Social-Demokraten 31.7.1912.

Social-Demokraten 1.8.1912.

Nordlys 4.4.1917.

Den 17de Mai 24.6.1918.

Friedman 1995: 25f.

Aftenposten 17.3. og 4.12.1923.

Tidens Tegn 12.11.1923.

Aftenposten 4.12.1923.

Aftenposten 4.2.1924.

Berg 1996: 153.

kjelder 1. Stortingsdokument St.forh. = Stortingsforhandlingar St.prp. = Stortingsproposisjon Innst.S. = Innstilling til Stortinget St.tid. = Stortingstidende 2. Aviser og tidsskrift Aftenposten, Dagbladet, Den 17de Mai, Husmoderen, Morgenbladet, Nordlys, Nylænde, SocialDemokraten, Tidens Tegn, Verdens Gang.

litteratur

Balto, Samuel J. 1980: Med Nansen over Grønlandsisen i 1888. Min reise fra Sameland til Grønland, Tromsø-Oslo-Bergen.

n ot e r o g l i t t e r at u r k a p. 3

433

Barr, Susan 1996: Fram mot Nordpolen. En hundreårsbragd. Fram-ferden 1893–96, Oslo.

Berg, Roald 1996: Nansen som diplomat 1905–1918. I Christensen, Olav og Audhild Skoglund (red.), Nansen ved to århundreskifter, Oslo.

Bing, K. 1896: Nordpolfarernes Triumftog ved Hjemkomsten til Norge 1896. Bladmeddelelser og bladreferater, Kristiania.

Bomann-Larsen, Tor 1993: Den evige sne. En skihistorie om Norge, Oslo.

– 1995: Roald Amundsen. En biografi, bd. I–II, Oslo.

– 2002: Kongstanken. Haakon og Maud, bd. I, Oslo.

Bourdieu, Pierre 1996: De symbolske goders økonomi. I Bourdieu, Symbolsk makt, Oslo.

Dalhaug, Ole (red.) 1997: Den 17de mai. Rasmus Steinsvik 1863–1914 [utgjevarstad ikkje oppgitt].

Friedman, Robert Marc 1995: Civilization and national honour. The rise of Norwegian geophysical and cosmic science. I Collett, John Peter (ed.): Making sense of space. The history of Norwegian space activities, Oslo.

Fuglum, Per 1975: Ullmann, Viggo, Norsk biografisk leksikon, bd. XVII, Oslo.

– 1978: Norge i støpeskjeen 1884–1920, bd. 12 i Mykland, Knut (red.), Norges historie, Oslo.

Garborg, Arne 1925: Dagbok 1905–1923, bd. III, Oslo.

– 1980 (1895): Friedrich Nietzsche, Verk, bd. 11, Oslo.

Habberstad, Merete 1995: Myten om polfareren. En studie av pressedekningen av fire polarekspedisjoner gjennom hundre år. Hovedoppgave i medievitenskap, Universitetet i Oslo.

Hagemann, Gro 1997: Det moderne gjennombrudd 1870–1905, bd. 9 i Helle, Knut (red.), Aschehougs Norgeshistorie, Oslo.

Hegge, Per Egil 1996: Otto Sverdrup. Aldri rådløs, Oslo.

Hestmark, Geir 1999: Vitenskap og nasjon. Waldemar Christopher Brøgger 1851–1905, Oslo.

Huntford, Roland 1980: Scott og Amundsen, Oslo.

– 2001 (1996): Fridtjof Nansen. Mennesket bak myten, Oslo.

Jones, Max 2000: «Our King upon his knees». The public commemoration of Captain Scott’s last Antarctic expedition, i Cubitt, Geoffrey og Allen Warren (eds.), Heroic Reputations and Exemplary Lives, Manchester og New York.

Koht, Halvdan 1952: Rinde, Peder, Norsk biografisk leksikon, bd. XI, Oslo.

Kaartvedt, Alf 1984: Drømmen om borgerlig samling. 1884–1918, bd. 1 i Sejersted, Francis (red.), Høyres historie, Oslo.

Mauss, Marcel 1995: Gaven. Utvekslingens form og årsak i arkaiske samfunn, Oslo.

Meyer, Michael 1995 (1971): Henrik Ibsen, Oslo.

Moland, Tallak 1997: Fridtjof Nansen, en mann. Konstruksjon av en territoriell maskulinitet.

Hovedoppgave i historie, Universitetet i Oslo.

Nansen, Fridtjof 1890: Paa ski over Grønland. En skildring af Den norske Grønlands-ekspedition 1888–1889, Kristiania.

– 1897: Fram over Polhavet, bd. I-II, Kristiania.

Nerbøvik, Jostein 1969: Antiparlamentariske straumdrag i Norge 1905–14. Ein studie i motvilje, Oslo.

Nilsen, Åse Helene Beck 1999: Nansens mottakelse etter Fram-ekspedisjonen i 1896. Mellomfagsoppgave, Norges idrettshøgskole, Oslo.

Norwegian missions in African history 1986, Oslo.

Petersen, Th. 1954: Rygh, Karl Ditlev, Norsk biografisk leksikon, bd. XII, Oslo.

Riffenburgh, Beau 1993: The Myth of the Explorer. The Press, Sensationalism, and Geographical Discovery, London og New York.

Roll-Hansen, Nils 1980: Johan Hjort og motstanden mot de praktisk-vitenskapelige fiskeriundersøkelser. I Roll-Hansen (red.), Skandinavisk naturvitenskap og teknologi omkring år 1900, Utredninger om forskning og høyere utdanning, nr. 4, 1980, Norges Allmennvitenskapelige Forskningsråd, Oslo.

434

n ot e r o g l i t t e r at u r k a p. 3

Sars, J.E. 1904: Norges politiske historie 1815–1885, Kristiania.

– 1909: Norges historie. VI binds anden del, tidsrummet 1885–1905, Kristiania.

Slagstad, Rune 1998: De nasjonale strateger, Oslo.

Sørensen, Øystein 1997: Bjørnstjerne Bjørnson og nasjonalismen, Oslo.

Thesen, Rolv 1991: Ein diktar og hans strid. Arne Garborgs liv og skrifter, Oslo.

Wråkberg, Urban 1999: Vetenskapens vikingatåg. Perspektiv på svensk polarforskning 1860–1930, Stockholm.

Kap. 4. Roald Berg: Amundsen og hans aeronauter noter 1 2 3 4 5 6 7 8 9 10

11 12 13 14 15 16 17 18 19 20

21 22 23 24 25

Amundsen 1925: 11f.

Fasting 1959: 11.

Corn 1983: 44.

Gran 1945: 71, 71–73.

NHST 18.11.25, i NPBio Otto Sverdrup; Hegge 1996: 186 (planen om en fransk polarekspedisjon i 1925). I dette kapitlet bruker vi Svalbard for å betegne det som inntil 1925 het Spitsbergen med naboøyer.

Binney [1925]: 146.

Clarke 1964: 15.

Se Capelotti 1999 om Wellmans forsøk.

Arnesen & Sem 1930: 185.

Scott brukte ballong som observasjonsstillas i McMurdo-sundet i Rosshavet, Antarktis, i 1902. Han foretok selv en oppstigning til 800 fot, se Clarke 1964: 28; Mountevans 1957: 101. Shackleton fikk tatt de første bildene som skal finnes av Antarktis fra 250 meter høyde i denne ballongen. Året før hadde en tysk ekspedisjon – Drygalskis – benyttet en forankret ballong som observasjonspost da den oppdaget og kartla Keiser Wilhelm II Land vest for Rosshavet, se Mountfield 1977: 140.

Kirwan 1962: 323.

Lofotposten 31.1.1959, i NPBio, Gran.

McCannon 1998: 18f; Notat, NPBio Nagurski; Clarke 1964: 33.

Berg 2001: 182ff.

Sjømilitære Samfunds Marinekalender: 57.

With (red.) 1920: 810, se videre Meyer 1973: 21.

Arnesen & Sem-Jacobsen 1930: 107f.

Meyer 1973: 10; Fasting 1959: 18–23.

Arnesen & Sem-Jacobsen 1930: 12.

Hans Christian Oset, Drager og dramatikk på Horten før polferden, Gjengangeren 7.4.92, i NPBio, Amundsen. Det verserer også en litt annerledes versjon av Engelstads død, nemlig at han pakket sammen de dragene som ikke var i luften da uværet kom, men under dette arbeidet kom bort i wiren, fikk støt og ble drept på stedet; se Hansen 2001: 11.

Wisting 1930: 11f. Hansen 2001: 11f gir en litt avvikende kronologi.

Hansen 2001: 13.

En underkanonér var lønnet med kr. 100 pr. måned i 1908, men dette var brutto og inkluderte ikke kost (se Lønnsregulativ for maskinmestre etc.: 4).

Hansen 2001: 73.

Sjømilitære Samfunds Marinekalender: 57.

n ot e r o g l i t t e r at u r k a p. 3 o g 4

435

26 27 28

29 30 31

32 33 34 35 36

37 38 39 40 41 42 43 44 45 46 47 48 49 50 51 52 53 54 55 56 57 58 59 60 61 62 63

436

Wisting til Gustav Amundsen, 1.5.29, i brevsamling 480B, Håndskriftsamlingen, NB. Moland 1997: 96.

Connell 1999 (begrepet hegemonisk maskulinitet som analytisk verktøy); Karlsen 2001: 15f, Moland 1997: 133–146 (om de viktigste norske maskulinitetshistoriske arbeider), Ekenstam 2000 og Eskilsson 1996 (for litteratur- og teoridiskusjoner); Tjeder 2002 (en oppdatert forskningsoversikt) og Berner (red.) 2003 og Pursell 1993 (om maskulinitet og teknologidyrkingen).

Hans Christian Oset, Drager og dramatikk på Horten før polferden, Gjengangeren 7.4.92, i NPBio, Amundsen.

Bomann-Larsen 1995: 222, 250.

Bomann-Larsen 1995: 250. Det er vanlig å notere at Amundsen var den første norske sivile flyger med sertifikat. Dette er noe usikkert. Den første som fikk flysertifikat i Norge, var ingeniør – og altså sivilist – Chr. Lie (i juni 1912), den sjette, Jul Hansen (september 1912), var heller ikke i militær tjeneste, se Arnesen & Sem-Jacobsen 1930: 226.

Bomann-Larsen 1995: 251.

Bomann-Larsen 1995: 298.

Hansen 2001: 107, 118; Dahl 1981: 83.

Se Bomann-Larsen 1995: 327, 341. Under transporten fra flyfabrikken til Seattle styrtet han med det store Junkers-flyet, som ble erstattet av et nytt og større av samme fabrikat.

Dahl 1981: 48f, 51. Om Dahl, se NBL II, bd. 2: 276. Amundsen hyret også inn en kanadisk flyger, Fullerton, bak ryggen på de norske flygerne, som skulle fly ham over Nordpolen til Spitsbergen. De manipulerte ham imidlertid vekk fra ekspedisjonen før den kom i gang, se Dahl 1981: 54, 58.

Dahl 1981: 62.

Bomann-Larsen 1995: 332.

Etter Hansen 2001: 119f; Dahl 1981: 80.

Dahl 1981: 81.

Hansen 2001: 120; Dahl 1981: 81f.

Telegr. fra Wisting mt. 2.12.1923, i NPBio, Amundsen, «Maud»-eksp. 1922–25.

Bomann-Larsen 1995: 317.

Aftp. 9.6.1923.

Bomann-Larsen 1995: 341.

Clarke 1964: 36. I intervju i Aftenposten lot han inntrykket få stå om at planen var å nå Svalbard, se Aftp. 16.6.1923.

Bomann-Larsen 1995: 342, 328.

Bomann-Larsen 1995: 340.

Bomann-Larsen 1995: 342f.

Aftp. 19.6.1923.

Bomann-Larsen 1995: 344.

TT 19.6.1923.

TT 22.12.1923.

Arbeiderbladet 28.12.1923.

Dahl 1981: 79.

Mittelholzer 1925: 13–19.

Clarke 1961: 34.

Dahl 1981: 59f.

Dahl 1981: 69f (om Amundsen), 64 (om Wisting).

Dahl 1981: 70.

Dahl 1981: 69f.

TT 22.12.1923.

Overenskomst mellem «Norsk Luftseiladsforenings Aktieselskap for Amundsen-Ellsworths

n ot e r o g l i t t e r at u r k a p. 4

64 65 66

67 68 69 70 71 72 73 74 75 76 77 78 79 80 81 82 83 84 85 86 87

88 89 90 91 92

Polflyvning 1925» og «Aftenposten», 25.3.1925 sign Luftseiladsforeningen v/R. Thommessen, i NPBio, Amundsen, Polflyvningen 1925 – «N 24/N 25», kontrakter etc.

Bomann-Larsen 1995: 351.

Sileno Fabori til det kgl. norske konsulat i Milano, 15.1.1929, i Universitetets etnografiske museums arkiv.

Riiser-Larsen 1958: 84–90; Drammens Tidende og Buskeruds Blad 2.8.1988, i NPBio Dietrichson; Riiser-Larsen til Leon Amundsen, 16.11.1922, brevsamling 812: 1, Håndskriftsamlingen, NB (Lützow-Holm); Riiser-Larsen til Amundsen, 28.11.1923, brevsamling 812: 1, Håndskriftsamlingen, NB (Omdal og Dietrichson).

Protokoll fra generalforsamling 20.5.1919, Norsk Luftseiladsforening 1.2.1909–21.2.1923, Norsk Luftfartsmuseum.

Styremøte 24.9.1924, i Forhandlingsprotokoll for Norsk Luftseiladsforening 11.3.1909– 21.2.1923, Norsk Luftfartsmuseum.

Bomann-Larsen 1995: 355.

Hans kompliserte kjærlighetsliv er hovedtema i Bomann-Larsen 1995.

Bomann-Larsen 1995: 370; Ellsworth 1940: 56f (tjeneste ved de allierte flystyrker).

Bomann-Larsen 1995: 370; H. U. Sverdrup, Lincoln Ellsworth, Norsk Geografisk Tidsskrift, bd. XIII, hefte 1–2 (1951): 8f.

Ellsworth 1940: 11, 6 (skyskraper), 12 (Firenze).

Mason 1982: 33; Aftp. 17.4.1926 morgen (ingeniør); Aftp. 17.4.1926 morgen; se også Mason 1982: 11; Arnesen 1926: 76f med litt varierende opplysninger (Andesfjellene); Clarke 1964: 36. (Crocker Land); Aftp. 17.4.1926 morgen (indianerliv).

Ellsworth 1940: 69; Tefertiller 1997: 6–9 (om Earp).

Mason 1982: 16.

Bomann-Larsen 1995: 370; Ellsworth 1940: 72 (særlig om Amundsen og Ellsworth senior).

Bomann-Larsen 1995: 371 (sitatet), 371–373, 377.

Bomann-Larsen 1995: 350.

Amundsen til Tidens Tegn. Pressetelegrammer med første beretning om polflukten med N 24 og N 25, i brevsamling 480B, i NB. Clarke 1964: 38.

Gynnild 2002: 35.

Clarke 1964: 38.

Riiser-Larsen til Amundsen, 29.11.1924, i brevsamling 812: 1, NB. Riiser-Larsen til Amundsen, 19.11.1924, i brevsamling 812: 1, NB; TT 8.4.1925; Aftp.

12.5.1925 (om konkurrentene).

Montague 1971: 187f.

Zapffe 1935: 55–59; Amundsen regnet opp 14 mann som deltakere på landpartiet: Emil Horgen, reserveflyger, direktør Schulze Frohbinder (Dornier-Wal-verkene), mekaniker Adolf Zinsmeyer (do.); Fred. Green (Rolls Royce), Vilhelm Bjerknes (meteorolog), Ernst Calwagen (do.), Hallvard Devold (do.), Fredrik Ramm (journalist), James W. Wharton (amerikansk journalist), Paul Berge (fotograf ), dr. Matheson (lege), Zapffe, Einar Olsen (stuert), Martin Rønne (altmuligmann og seilmaker). På moderskipet «Farm» var kaptein Hagerup, kaptein Thorkildsen og islos Næss i tillegg til mannskapet. Dessuten ble «Hobby» ført av skipper Holm og islos Johannessen, se TT, nr. 103, 5.5.1925.

Bomann-Larsen 1995: 391.

Bomann-Larsen 1995: 391.

Bomann-Larsen 1995: 391.

TT 22.5.25; Amundsen 1925: 42f; Clarke 1964: 38. Det verserer litt ulike tidspunkter for avgangen. Gynnild oppgir «klokken fem om ettermiddagen» (Gynnild 2002: 35), Bomann-Larsen kl. 1940 (Bomann-Larsen 1995: 394).

Zapffe 1935: 106.

n ot e r o g l i t t e r at u r k a p. 4

437

93 94 95 96 97 98 99 100 101 102 103 104 105 106 107 108 109 110 111 112 113 114 115 116 117 118 119 120 121

122 123 124 125 126 127 128 129 130 131 132

438

Amundsen 1925: 49.

Amundsen 1925: 50.

Clarke 1964: 39.

Ellsworth 1940: 114.

Ellsworth 1940: 107.

Ellsworth 1940: 111.

Mason 1982: 104.

Ellsworth 1940: 112.

Ellsworth 1940: 112.

Ellsworth 1940 gir en levende skildring av ishelvetet.

Amundsen 1925: 79.

Amundsen 1925: 83.

Et Roald Amundsen-minne. For Nordlandsposten av Farmann Jonas, Nordlandspostens lørdagstillegg, 14.4.1934, i NPBio, Amundsen.

Clarke 1964: 40.

TT 19.6.25.

Clarke 1964: 40.

The Geographical Journal, Vol. LXVI, July 1925: 48f, i NPBio, Amundsen.

Zapffe 1935: 144.

Ramm til Riiser-Larsen, udatert, men sammenhengen viser at det er skrevet i 1925, RiiserLarsen-arkivet, Ringperm 2.

Clarke 1964: 40.

Bomann-Larsens innledning i Arild 1999: 11.

Bomann-Larsen 1995: 411.

Ellsworth 1940: 123.

Mulder 2001; Vaeth 1959.

Montague 1971: 5.

Aas 2002: 15.

Nobile 1931: 22.

Montague 1971: 5; Mooney 1975: 58; Nobile 1931: 24f.

At Nobile muligens planla sin egen polferd i 1925, var enda en grunn til å stille seg positivt hvis den verdensberømte polarforsker Amundsen skulle si seg interessert i å teste ut hans teknologi først. Da Amundsen vitterlig kontaktet ham, la han derfor bort sine egne planer for å få dem gjennomført ved Amundsens hjelp, se Aas 2002: 22.

Montague 1971: 5f; Aas 2002: 3; Clarke 1864: 41. Hos Montague er gjenkjøpssummen oppgitt til 35.000 dollar.

Clarke 1964: 40.

Etter Ellsworth 1940: 124f; Bomann-Larsen 1995: 428; Riiser-Larsen 1958: 423.

Ellsworth 1940: 126.

Roald Amundsen og Norsk Luftseiladsforening. En fremstilling til bruk for voldgiftsretten av Rolf Thommessen: 69f, Norsk Aero Klubbs arkiv, Norsk Luftfartsmuseum; Bomann-Larsen 1995: 444.

Bomann-Larsen 1995: 440.

Dietrichson til Amundsen, udatert utkast til telegram, Ms. 4° 2401:V, Håndskriftsamlingen, NB. Roald Amundsen og Norsk Luftseiladsforening. En fremstilling til bruk for voldgiftsretten av Rolf Thommessen:16f, Norsk Aero Klubbs arkiv, Norsk Luftfartsmuseum (uth.her).

Aftp. 12.4.1926 aften.

Amundsen til Thommessen 17.10.1925, kopi, Ms. 2° 2401:V, Håndskriftsamlingen, NB; Bomann-Larsen 1995: 429f.

Se Kaijser 1994: 49 og passim om begrepet teknisk system i teknologihistorien. Se Riffen-

n ot e r o g l i t t e r at u r k a p. 4

133 134

135

136 137

138 139 140 141 142 143 144 145 146 147 148 149 150 151 152 153 154 155

156 157 158 159 160 161 162

burgh 1993 om pressen som drivkraft og finansieringsmaskineri i dette systemet og dets historikk.

Nobile 1931: 25.

Riiser-Larsen 1958: 129; Gottwaldt til Riiser-Larsen 10.9.1925, Riiser-Larsen-arkivet, Ringperm 2. Senere kom Frithjof Storm-Johnsen, en radiomann som tjenestegjorde midlertidig ved Kings Bay Radio, med. Russeren Genadij Olonkin skulle opprinnelig ha denne plassen, men han måtte vike av nasjonale hensyn, se Bomann-Larsen 1995: 448.

Montague 1971: 5; Clarke 1964: 41f. De oppgitte data er litt avvikende. Montague: 348 fot lengde, 653 000 kubikk hydrogen, tre tyske Maybach-motorer med 250 hk hver, som gav en «cruising speed» på 40 miles pr. t.; Clarke 1964: 348 fot, 672 000 kubikk, tre Maubach maskiner à 230 hestekrefter.

Riiser-Larsen 1958: 125.

Hovedkildene for framstillingen av byggearbeidet er Joh. Høver, Luftskibshallen og fortøiningsmastene. I Amundsen 1926: 17ff samt Arild 1999: 14, 51–81. Høver ledet det forberedende arbeidet i marken. Ingeniør Diderich H. Lund ble dessuten ansatt for å «forestå byggingen» av fortøyningsmastene i Oslo og Ny-Ålesund. Lund kom imidlertid ikke til Ny-Ålesund før i mars 1926, se Lund 1972: 70–72.

Arild 1999: 59.

Zapffe 1935: 164.

Bomann-Larsen 1995: 447; NBL II, bd. 1: 197. Se Byrd 1928 for den amerikanske versjonen.

Balchen 1958: 15.

Avskrift av Zapffes dagbok, Kings Bay apr.-mai 1926, i NPBio Byrd.

Avskrift av Zapffes dagbok, Kings Bay apr.-mai 1926, i NPBio Byrd.

Avskrift av Zapffes dagbok, Kings Bay apr.-mai 1926, i NPBio Byrd.

Avskrift av Zapffes dagbok, Kings Bay apr.-mai 1926, i NPBio Byrd.

Arnesen, «Norge»-ferden i telegrammer, 9.5.1926 kl. 0600.

Arnesen, «Norge»-ferden i telegrammer, 9.5.1926 kl. 2350.

Arnesen, «Norge»-ferden i telegrammer, 9.5.1926 kl. 2200; Aftp. 8.1.1960 aften, NPBio Byrd.

Balchen til Fridtjov Isachsen, Det Norske Geografiske Selskab, 11.9.1958, Vi Menn 12.10.1971, i NPBio Balchen; Montague 1971: 34f, 48.

Liljequist 1960; Montague 1971: 283–288.

Se for eksempel Balchen til Riiser-Larsen, Anchorage, Alaska 23.6.1949, i Riiser-Larsens arkiv, boks 3.

Odd Hjorth-Sørensen, Fra umulius til altmuligmann. En skisse av Bernt Balchen, Nordmanns-Forbundet januar 1957: 6–8, i NPBio Balchen; Balchen 1958: 12f.

Telegrammer fra Arnesen til Aftenposten 11.5. kl 1445 og 1240, i «Norge»-ferden i telegrammer april–mai 1926.

Riiser-Larsen 1958: 134.

Montague 1971: 16f om bemanningen og fordelingen av denne etter funksjon. Det italienske mannskapet, Italias dyktigste motorfolk, som Amundsen noterte seg, var overmekaniker Natale Cecioni; rigger Renato Alessandrini; motormekanikerne Ettore Arduino, Attilio Caratti og Vincenco Pomella.

Riiser-Larsen 1958: 136.

Ellsworth 1940: 134.

Amundsen 1927: 163; Mason 1982: 136.

Amundsen 1926: 107f.

Aftp. 13.4.1926 aften.

Aftp. 3.4.1926 morgen.

Wisting 1930: 193; Amundsen 1926: 112.

n ot e r o g l i t t e r at u r k a p. 4

439

163 164 165 166 167 168 169 170 171 172 173 174 175 176 177 178 179 180 181 182 183 184 185 186 187 188 189 190 191 192 193 194 195 196 197 198 199

440

Amundsen 1926: 112.

Clarke 1964: 44.

Clarke 1964: 44.

Telegram Arnesen til Aftenposten, 15.5., kl 1020, i «Norge»-ferden i telegrammer aprilmai 1926.

Montague 1971: 18.

Clarke 1964: 44.

Clarke 1964: 45.

Amundsen 1926: 117.

Aas 2002: 54.

Bomann-Larsen 1995: 430.

Bomann-Larsen 1995: 430.

Se Aas 2002: 56–59.

Amundsen 1927: 145.

Montague 1971: 19f (begge sitater).

Gynnild 2002: 60.

Rolf Thommessen, Roald Amundsen og Norsk Luftseiladsforening. En fremstilling til bruk for voldgiftsretten, I: 86, Norsk Aero Klubbs arkiv, Norsk Luftfartsmuesum.

Arnesen 1926: 102.

Bomann-Larsen 1995: 474.

Aftp. 13.4.1926 morgen.

Griffin 1995: 4 og passim.

Zapffe til Roald Amundsen, 5.8.1926 NB, Håndskriftsamlingen, brevsamling 480.

Amundsen 1927: 133; Rolf Thommessen, Roald Amundsen og Norsk Luftseiladsforening.

En fremstilling til bruk for voldgiftsretten, I: 109, Norsk Aero Klubbs arkiv, Norsk Luftfartsmuseum.

Protokoll fra møte i Norsk Luftseiladsforening Aktieselskab for Amundsen-Ellsworths polflyvning 1925, 26.1.1928, Norsk Aero Klubbs arkiv, Norsk Luftfartsmuseum.

Protokoll fra konstituerende generalforsamling i Norsk Aero Klubb, 3.5.1928, Norsk Aero Klubbs arkiv, Norsk Luftfartsmuseum.

Protokoll fra generalforsamling 29.4.1930 i Norsk Luftseiladsforening, Norsk Luftseiladsforenings medlemsbok, Norsk Aero Klubbs arkiv, Norsk Luftfartsmuseum.

Zapffe til Amundsen 26.3.1928, i Håndskriftsamlingen, brevsamling 480, NB. Adv. Michael Puntervold til Riiser-Larsen, 8.12.1928, Ms. 4° 4275E, Håndskriftsamlingen, NB. Malfred Amundsen, Ad forholdet mellem Roald Amundsen og Riiser-Larsen, 1.5.1954, i Ms. 4° 2442, papirer vedkommende Roald Amundsen og Riiser-Larsen, klausulert, Håndskriftsamlingen, NB (tilgjengelig etter søknad).

Riiser-Larsen: Roald Amundsen, BBC, London, 17.7.1942, Ms. 4°4275B, Håndskriftsamlingen, NB. Bomann-Larsen 1995: 481.

Rolf Thommessen, Roald Amundsen og Norsk Luftseiladsforening. En fremstilling til bruk for voldgiftsretten, I: 108; ibid., II, vedlegg, Norsk Aero Klubbs arkiv, Norsk Luftfartsmuseum.

Bomann-Larsen 1995: 495f.

Bomann-Larsen 1995: 429, 501, 530–533.

Montague 1971: 221–225.

Telegram Arnesen til Aftp. 6.5.1928, kl. 1340, i NPBio Eielson.

Anderssen-Rysst til UD, 31.5.1928, jnr. 08765, UD G28, boks 7020, RA; Hovdenak 1934: 25.

Anderssen-Rysst til UD, 31.5.1928, jnr. 08765, UD G28, boks 7020, RA; Hovdenak

n ot e r o g l i t t e r at u r k a p. 4

200 201

202 203 204 205 206 207 208 209 210 211 212 213 214 215 216 217 218 219 220 221 222 223 224 225 226 227 228 229 230

1934: 26f; Hegge 1996: 181 opplyser at Sverdrup fikk tilbud om å bli konsulent på «Krassin», noe han avslo. Om Sverdrups tidligere tjeneste på «Krassin», se Hegge 1996: 169ff.

Hovdenak 1934: 27.

Minister Senni uttalte 31. mai at man fra italiensk side helst så «at man inntil videre stillet spørsmålet om utsendelse av en større undsetningsekspedisjon i bero», se Ekstragjenpart av oversikt nr. 5, 31.5.28, i UD G28, boks 7020, RA. Det ser imidlertid ut til at det på italiensk hold hersket noe uklarhet om hva den italienske minister egentlig var blitt instruert om å si til den norske regjering. 5. juni rapporterte således den norske legasjon i Roma hjem til Utenriksdepartementet at den administrative leder i det italienske utenriksdepartement hadde hevdet at Senni ikke var blitt instruert om å henstille til Norge om å stille unnsetnings- og ettersøkningsekspedisjonen «i bero», se Notat av Vangensten, 5.6.28, i UD G28, boks 7020, RA. Riiser-Larsen 1958: 144.

Daily Telegraph 31.5.1928.

Riiser-Larsen 1958: 146; Hovdenak 1934: 29.

Rapport om eftersøkningen av «Italia» og «Latham» sommeren 1928, i Admiralstaben, eske 449, 2B-059–31, RA: 13.

Riiser-Larsen 1958: 146f.

Zapffe 1974 (1969): 81.

Aftp. 1.6.1928 morgen.

Aftp. 9.6.1928 aften.

Mason 1982: 153.

Aftp. 18.6.1928 morgen.

Aftp. 9.7.1928 aften.

Rapport om eftersøkningen av «Italia» og «Latham» sommeren 1928, i Admiralstaben, eske 449, 2B-059–31, RA: 57.

Telegram, ca. 20.6.1928, i Arnesen, «Italia»-tragedien i telegrammer mai-juli 1928, i NP. Se Berg et al. 2003 for en omfattende drøfting av samtidige og senere funn.

Rapport om eftersøkningen av «Italia» og «Latham» sommeren 1928, i Admiralstaben, eske 449, 2B-059–31, RA: 46 ff.

Se Gran 1979: 195–205 om «Veslekari»-ekspedisjonen og innsamlingsaksjonen.

Montague 1971: 238; Clarke 1964: 50.

Clarke 1964: 50.

Montague 1971: 239.

Om Miss Boyd og hennes ekspedisjon, se Rolf S. Tandberg til fru G. Skjerdal, 6.9.1966, i NPBio; om Miss Boyds personlige biografi, se Svalbardposten nr. 14/90; Riiser-Larsen 1958: 149 om oppstarten.

Rapport om eftersøkningen av «Italia» og «Latham» sommeren 1928, i Admiralstaben, eske 449, 2B-059–31, RA: 56,60, 66f; Riiser-Larsen 1958: 154f (om kammerpiken).

Rapport om eftersøkningen av «Italia» og «Latham» sommeren 1928, i Admiralstaben, eske 449, 2B-059–31, RA: 75.

Riiser-Larsen 1958: 159. Se også Rapport om eftersøkningen av «Italia» og «Latham» sommeren 1928, i Admiralstaben, eske 449, 2B-059–31, RA: 103. Her er ikke nevnt at brannslokkingsapparatet var fylt med bensin.

Rapport om eftersøkningen av «Italia» og «Latham» sommeren 1928, i Admiralstaben, eske 449, 2B-059–31, RA: 99.

Se Liliequist 2001.

Riiser-Larsen 1958: 161.

Rolf S. Tandberg til fru G. Skjerdal, 6.9.1966, i NPBio, Boyd.

Aftp. 20.6.1928 morgen.

NHST 20.6.1928.

n ot e r o g l i t t e r at u r k a p. 4

441

231 232 233 234 235 236 237 238 239 240 241 242 243 244 245 246 247 248 249 250 251 252 253 254 255 256 257 258 259 260 261 262 263 264 265 266 267 268 269 270 271 272 273 274 275

442

Legasjonen i Tokyo til UD, 17.7.1928, UD G28 A 2/27 II, boks 7020, RA. Social Demokraten, 26.6.1928, i UD G28 A 2/27 II, boks 7020, RA Bomann-Larsen 1995: 546.

Intervju med Gudrunn Hodne, Bru i Ryfylke, mars 2003.

Odd Eidem, Hvem var Roald Amundsen? Magasinet For Alle, 3.–10.2.1945: 4f, NPBio, Amundsen.

Aftp. 14.12.1928 morgen.

Aftp. 28.6.1928 morgen.

Pressemeddelelse 20.8.1928, jnr. 12253, i UD G28, boks 7020, RA Hovdenak til KA, 27.9.1928, Sjøforsvaret til 1940, Admiralstaben, eske 449, 2B-059–31, RA: 42.

Se Dahl 2000: 127ff.

Rapport om eftersøkningen av «Italia» og «Latham» sommeren 1928, Admiralstaben, eske 449, 2B-059–31, RA: 90.

Wisting til Gustav Amundsen, 27.6.1928, i brevs. 480B, Håndskriftsamlingen, NB. McCannon 1998: 75.

Se Balchen 1958: 119 og passim om hans karrière.

Montague 1971: 260; Balchen 1958: 154.

Balchen 1958: 154.

Balchen 1958: 154.

Oterhals 2000: 10.

Ellsworth 1940: 156.

Mason 1982: 162. Ekspedisjonen er skildret med fokus på de norske mannskapene i Polarårboken 1939: 84–91.

Ellsworth 1940: 176.

Tønnessen 1969: 84.

Tønnessen 1969: 557, note 59.

Olstad 1995: 332.

Arnesen & Sem-Jacobsen 1930: 159, 161–163.

Tønnessen 1969: 364 og 85; Arnesen & Sem-Jacobsen 1930: 166.

Tønnessen 1969: 85.

Kontrakt mellom Riiser-Larsen/Lützow-Holm og Bryde & Dahls hvalfangerselskap, Sandefjord 15.8.1929, i Riiser-Larsen-arkivet, Ringperm 1, NP. Daily Herald 23.11.1932, i Riiser-Larsen-arkivet, Ringperm 1, NP. Plan over en norsk antarktisk slædeekspedisjon, 15.8.1932, i Ms. 4° 4275, Håndskriftsamlingen, NB. Aftp. 17.9.1957, NPBio, Devold; Namdalen Arbeiderblad 5.4.1951, i NPBio Kjelbotn.

Aftp. 17.9.1957, NPBio, Devold.

Namdalen Arbeiderblad 5.4.1951, i NPBio Kjelbotn.

Ekstrablad av Aftp. 11.3.1933, i NPBio, Riiser-Larsen; se ellers Polarårboken 1933: 150.

Høygaard & Mehren 1977: IX. Høygaard & Mehren 1977: 94.

TT 23.6.1925.

Høygaard & Mehren 1977: 44.

Høygaard & Mehren 1977: 52.

Høygaard & Mehren 1977: 65, 68f (sitatet, s. 69).

Høygaard & Mehren 1977: 55.

Høygaard & Mehren 1977: 117.

NBL II, bd. 3: 160f.

Se Roll-Hansen 1993.

Pettersen 1997: 101 og passim.

n ot e r o g l i t t e r at u r k a p. 4

276 277 278 279 280 281 282 283 284 285 286 287 288 289 290 291

292 293 294 295

Helmer Hanssen i intervju med NRK 1936. Opptaket fins på Polarmuseet i Tromsø.

Nansen 1942: 692. Om Carlyle og Fridtjof-dyrkingen, se Rudeng 1996: 48–54.

Carlyle 1888 og Troye 1889.

Carlyle 1888: 13.

Carlyle 1888: 28.

Troye 1889: 181.

Carlyle 1888: 167.

Berner 1996: 9f.

Härmänmaa 2001: 4. Hovedtemaet her er hvordan «the futurist pilot» ble modell for kunsten i Italias futurisme.

Moland 1997: 127.

Se Pálsson 2002 og Bloom 1993 særlig om polareventyrernes usynliggjørende holdninger til kvinnene; Nash 1970 om eskapismen.

TT 23.6.25.

Andersen 1994: 210, 191ff; se også Pursell 1993: 211; Fosli 1996 om ingeniørdyrkingen i Norge; Berner 1996: 9f om ingeniørene og mannligheten.

Amundsen 1925: 12.

Aas 2002 legger vekt på Nobile som intellektuell forskertype.

Telegr. Ellsw til Aftp. 5.9.1928, i NPBio, Amundsen, Lincoln Elsworth’s tribute … – i norsk oversettelse: «Under mannens iskalde ytre finner man mye av guttens sinn og entusiasme», i hans framtoning var det «et eller annet som har med romantikk å gjøre», «av slikt stoff helter er laget».

Anmeldelse av Amundsen-filmen av Einar Diesen, Aftenp. 20.4.1954 morgen, i NPBio, Mellström 1999; Ekenstam et al. (red.) 2001: 198.

Zapffe 1935: 87; se ellers Jølle 1999 om vennskapsforholdet mellom Zapffe og Amundsen.

Schnitler 1911: 22f om de heroiske følelsers tid; Ekenstam 2000: 69–71; Karlsen 2001: 72 og passim om Carlyles norske samtidige på begynnelsen av 1800-tallet og deres sterke følelser for hverandre; Berg 2001: 310–313 om den norske hegemoniske mannlighet i Amundsens samtid. Tjeder 2003 er en grundig og nyansert drøfting av hvordan denne følsomhetens maskulinitet gradvis ble fortrengt av en selvbeherskende, hegemonisk maskulinitet i løpet av 1800-tallet, men altså ikke i det polare flygermiljøet.

kilder og litteratur Aviser og tidsskrifter Aftp. = Aftenposten Arbeiderbladet Daily Telegraph 1928 Den 17de Mai Dbl. = Dagbladet NHST = Norges Handels og Sjøfarts-Tidende Polarårboken 1933–1934, 1943–1944 [1946–1948 ikke utgitt], 1949, 1954–1958 under navnet Polarboken, fra 1950 under navnet Norsk polar-tidende.

Social-Demokraten Svalbardposten TT = Tidens Tegn Arkiver NPBio = Biografisk arkiv ved biblioteket på Norsk Polarinstitutt.

NB = Nasjonalbiblioteket, Håndskriftsamlingen: brevsamlingene 480, 480B, 812: 1, samt Ms.

n ot e r o g l i t t e r at u r k a p. 4

443

4° 2401:V, Ms. 4° 4275E, Ms. 4° 2442, Ms. 4° 4275B, Ms. 4° 4275.

RA = Riksarkivet: UD G28 (boks 7020); Admiralstaben 2B-059–31 (boks 449).

Norsk Luftfartsmuseum: protokoller fra Norsk Luftseiladsforening og Norsk Aero Klubb.

Universitetets etnografiske museums arkiv: «Roald Amundsen».

Samlinger Arnesen-telegram 1926/1928 = «Norge»-ferden i telegrammer april–mai 1926 og «Italia» -tragedien i telegrammer mai–juli 1928, telegrammer til Aftenposten, i biblioteket, Norsk Polarinstitutt.

Riiser-Larsens arkiv, ringperm 1–3 og box 1–3 = Riiser-Larsens arkiv, i biblioteket, Norsk Polarinstitutt.

Intervju med Gudrunn Hodne, Bru i Ryfylke, mars 2003.

litteratur Amundsen, Roald 1925: Gjennem luften til 88° nord. Amundsen–Ellsworths polflyvning 1925.

Med kapitler av Hj. Riiser-Larsen, Leif Dietrichson, Fredrik Ramm og Jakob Bjerknes, Oslo.

Amundsen, Roald & Lincoln Ellsworth 1926: Den første flukt over polhavet. Med bidrag av Gustav S. Amundsen, B.L. Gottwaldt, Joh. Høver, Finn Malmgren & Hj. Riiser-Larsen, Oslo.

Amundsen, Roald 1927: Mitt liv som polarforsker, Oslo.

Andersen, Håkon With 1994: Samfunnsborger eller lykkelig soldat i modernitetens armé? Norske ingeniører i hundreåret rundt 1900 – et perspektiv. I Kjeldstadli, Knut et al. (red.), Formingen av industrisamfunnet i Norden fram til 1920. TMV skriftserie nr. 5, 1995, Oslo.

Arnesen, Odd 1926: «Norge»-færden bak kulissene, Oslo.

– 1929: Roald Amundsen som han var, Oslo.

Arnesen, Odd & Einar Sem-Jacobsen 1930: Til veirs på norske vinger. Del I: I drager, ballonger og fly, av Einar Sem-Jacobsen, Oslo Arild, Ferd. R. 1999: Tømmermann på Svalbard. Om hangaren til luftskipet «Norge» og andre fortellinger, Bodø.

Balchen, Bernt 1958: Kom nord med meg, Oslo.

Berg, Roald 2001: Profesjon, union, nasjon. 1814–1905, bd. 2 i Norsk forsvarshistorie, Bergen.

Berg, Roald, Bjørg Evjen, Kjell Prytz, Helge Tangen, Kjell Lutnes, Knut Hoff & Per Arvid Pettersen 2003: Latham-forliset. Rapport fra en ekspertgruppe, Bodø: Norsk Luftfartsmuseum.

Berner, Boel 1996: Sakernas tillstånd. Kön, klass, teknisk expertis, Stockholm.

– (red.) 2003: Vem tillhör tekniken? Kunskap och kön i teknikens värld, Lund.

Binney, George [1925]: With seaplane and sledge in the Arctic, London.

Bloom, Lisa 1993: Gender on Ice. American Ideologies of Polar Expeditions, Minneapolis–London.

Bomann-Larsen, Tor 1995: Roald Amundsen. En biografi, Oslo.

Byrd, Richard Evelyn 1928: Skyward. New York–London.

Capelotti, Peter J. 1999: By Airship to the North Pole. An Archeology of Human Exploration, New Brunswick.

Carlyle, Thomas 1888: Om herosdyrkelse eller store mænd, deres væsen og betydning. Oversatt av Vilh. Troye, Bergen.

Clarke, Basil 1964: Polar Flight, London.

Connell, R.W. 1999 (1995): Maskuliniteter, Göteborg.

Corn, Joseph J. 1983: TheWinged Gospel. America’s Romance with Aviation, 1900–1950, New York.

Dahl, Hans Fredrik 2000: De store ideologienes tid 1914–1955, bd. 5 i Eriksen, Trond Berg og Øystein Sørensen (red.), Norsk idéhistorie, Oslo.

Dahl, Odd 1981: Trollmann og rundbrenner. Fortalt til Jan H. Landro, Oslo.

444

n ot e r o g l i t t e r at u r k a p. 4

Ekenstam, Clas 2000: Manlighetens kriser & kransar. Mansbilder och känsloliv vid tre sekelskiften. I Göransson, Anita (red.), Sekelskiften och kön. Strukturella och kulturella övergångar år 1800, 1900, 2000, Stockholm.

Ekenstam, Clas et al. (red.) 2001: Sprickor i fasaden. Manlighet i förändring, Hedemora.

Eifring, Aage 1951: Nordmenn fra pol til pol, Oslo.

Ellsworth, Lincoln 1940: Hinsides horisonten. Oslo.

Eskilsson, Lena 1996: Manlighet och det nordliga rummet. Kulturella perspektiv 1/1996, Stockholm.

Fasting, Kåre 1959: Fra Kontraskjæret til Tokio. Norsk sivilflyging gjennom 50 år, Oslo.

Fosli, Halvor 1996: Kvite kull og svarte får. Ingeniørar i norsk skjønnlitteratur, Oslo.

Gran, Tryggve 1945: Slik var det. Fra kryp til flyver, Oslo.

– 1979: Mitt liv mellom himmel og jord, Oslo.

Griffin, Roger (ed.) 1995: Fascism, Oxford.

Gynnild, Olav 2002: Den hvite ørnen. Himmelseileren Roald Amundsen, Bodø.

Hansen, Jan Ingar 2001: Oscar Wisting. Amundsens mest betrodde mann, Oslo.

Hovdenak, Gunnar 1934: Roald Amundsens siste ferd. Med et tillegg om Krassin-ferden av Adolf Hoel, Oslo.

Hegge, Per Egil 1996: Otto Sverdrup. Aldri rådløs, Oslo.

Härmänmaa, Marja 2001: Futurism Pilot. Marinetti, futurism and flying in the 1930’s. Paper presented in the international congress of the Academy of Fine Arts of Finland, Kiasma, 21th of January 2001.

Høygaard, Arne & Martin Mehren 1977: «Ajungilak» eller Grønland på tvers, Oslo.

Jølle, Harald Dag 1999: Polardrift i apotekerens hjem. I Bolstad, Inga & Dag O. Hessen (red.), Et liv på mange vis. En antologi om Peter Wessel Zapffe, Oslo.

Kaijser, Arne 1994: I fädrens spår. Den svenska infrastrukturens historiska utveckling och framtida utmaningar, Stockholm.

Karlsen, Marianne Berg 2001: «I Venskabs Paradiis». En studie i maskulinitet og vennskap mellom menn, Oslo.

Kirwan, L.P. 1962 (1959): A History of Polar Exploration, Harmondsworth.

Liliequist, Jonas 2001: Från niting till sprätt. En studie i det svenska omandighetsbegreppets historia från vikingatid till sent 1700-tal. Paper på Det 24. Nordiske Historikermøde, Århus 2001.

Liljequist, Gösta H. 1960: Did the «Josephine Ford» reach the North Pole?, Interavia, B. XV, No. 5, Genève.

Lund, Diderich H. 1972: Fra Norges fjell til fjerne kyster, Oslo.

Lønnsregulativ for maskinmestre etc. utg. Marinen, Kristiania 1908.

Mason, Theodore K. 1982: Two Against the Ice. Amundsen and Ellsworth, New York.

McCannon, John 1998: Polar Exploration and the Myth of the North in the Soviet Union, 1932–1939, Oxford.

Mellström, Ulf 1999: Män och deras maskiner. Nora.

Meyer, Fredrik 1973: Hærens og marinens flyvåpen 1912–1945, Oslo.

Minnerune over Ole Engelstad. Nordmanns-Forbundet 1910, Kristiania.

Mittelholzer, Walter 1925: By Airplane towards the North Pole. An Account of an Expedition to Spitzbergen in the Summer of 1923, London.

Moland, Tallak 1997: Fridtjof Nansen, en mann. Konstruksjon av en territoriell maskulinitet.

Hovedoppgave i historie, Universitetet i Oslo.

Montague, Richard 1971: Oceans, Poles and Airmen. The First Flights over Wide Waters and Desolate Ice, New York.

Mooney, Michael Macdonald 1976: Luftskeppet Hindenburg, Stockholm-Malmö-TübingenZürich.

Mountevans, Admiral Lord 1957: From Husky to Sno-cat. A short Survey of Polar Exploration Yesterday and Today, London.

n ot e r o g l i t t e r at u r k a p. 4

445

Mulder, Rob 2001: Utenlandsk innflytelse i norsk luftfart i mellomkrigstiden, foredrag, 3.10.2001, Norsk Luftfartsmuseum.

Nansen, Fridtjof 1942: Nansens røst. Artikler og taler av Fridtjof Nansen, red. A.H. Winsnes, Oslo.

Nash, Roderick (ed.) 1970: The Call of the Wild (1900–1916), New York.

NBL I = Norsk biografisk leksikon, bd. I–XIX, Kristiania/Oslo 1923–1983.

NBL II = Norsk biografisk leksikon, 2. utg., bd. 1–7, Oslo 1999–2003.

Nobile, Umberto 1931: Roma – Nordpolen – Amerika med luftskibet «Norge», København.

Norsk Geografisk Tidsskrift, Kristiania/Oslo 1920–1980.

Oldenziel, Ruth 1999: Making Technology Masculine. Men, Women and modern Machines in America, 1870–1945, Amsterdam.

Olstad, Finn 1995: Strandsitter og verdensborger, bd. 1 i Sandefjords historie, Sandefjord.

Oterhals, Leo 2000: Hvite horisonter, Molde.

Pálsson, Gísli 2002: Arcticality. Gender, Race, and Geography in the Writings of Vihjálmur Stefansson. I Bravo, Michael & Sverker Sörlin (eds.), Narrating the Arctic. A Cultural History of Nordic Scientific Practices. Science History Publications, Canton, Massachusetts.

Pettersen, Arnfinn 1997: Nordmann, viking og elsker. En myteanalyse av Frithiof den frøkne i norsk nasjonsbygging. Hovedoppave i folkloristikk, Universitetet i Oslo.

Pursell, Carol 1993: The Construction of Masculinity and Technology, Polhem 3, Stockholm.

Riffenburgh, Beau 1993: The Myth of the Explorer. The Press, Sensationalism, and Geographical Discovery, London & New York.

Riiser-Larsen, Hj. 1930: Mot ukjent land. Norvegia-ekspedisjonen 1929–1930, Oslo.

– 1958: Femti år for kongen, Oslo.

Roll-Hansen, Hege 1993: «Der Zug nach dem Norden». Norgesforestillinger i tysk nasjonal ideologi. Hovedoppgave i historie, Universitetet i Oslo.

Rudeng, Erik 1996: Den gjenfødte sagahelt. I Christensen, Olav & Audhild Skoglund (red.), Nansen ved to århundreskifter, Oslo.

Schnitler, Carl W. 1911: Slegten fra 1814. Studier over norsk embedsmandskultur i klassicismens tidsalder 1814–1840, Kristiania.

Sjømilitære Samfunds Marinekalender 1814–1934, Oslo 1934.

Sverdrup, Harald U.: Roald Amundsen. Et efterord til minneutgaven av Roald Amundsens samlede reiseberetninger. Oslo: Gyldendal. Korrekturavtrykk.

Tefertiller, Casey 1997: Wyatt Earp. The Life Behind the Legend, New York.

Tjeder, David 2002: Maskulinum som problem. Genusforskning om män, Historisk tidskrift 2, Stockholm.

Tjeder, David 2003: The Power of Character. Middle-Class Masculinities, Stockholm.

Troye, Vilhelm 1889: Thomas Carlyle. Hans liv og hans værk, Bergen.

Tønnessen, Joh. N. 1969: Verdensfangsten 1883–1924. Del II. Den pelagiske fangst 1924–1937, bd. 3 i Johnsen, A.O. og Joh. N. Tønnessen, Den moderne hvalfangsts historie, Sandefjord.

Vaeth, J. Gordon 1959: Graf Zeppelin, London.

Vaughan, Richard 1994: The Arctic. A History, Stroud.

Wisting, Oscar 1930: 16 år med Roald Amundsen. Fra pol til pol, Oslo.

With, Nanna (red.) 1920: Illustrert biografisk leksikon over kjendte norske mænd og kvinder, Kristiania.

Zapffe, Peter Wessel 1974 (1969): Barske glæder, Oslo.

Zapffe, Fritz G. 1935: Roald Amundsen. Mitt samarbeide med ham gjennem 25 år, Oslo.

Aas, Steinar 2002: Tragedien Umberto Nobile. Polarhelt eller svikar? Oslo.

446

n ot e r o g l i t t e r at u r k a p. 4

Kap. 5. Matti Goksøyr: Kappløp i gamle spor noter 1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 21 22 23 24 25 26 27 28 29 30 31 32 33 34 35 36 37 38 39 40 41 42 43 44

Staib 1962: 77.

Staib 1962: 29, 104.

Staib 1962: 11.

Staib, samtale 22.8. og 1.9.2003.

Aftenposten, udatert 1962: Mottakelse for grønlandsfarerne i Frams messe, «femti år efterat den var i bruk».

Explorers Journal, utg. av The Explorers Club. Vol. XLIV, no. 3, 1966.

Sale: 141–142.

Staib til Aftenposten 2.3.1964.

Aftenposten 5.3.1964.

Staib, samtale 1.9.2003.

Aftenposten 12.3.1964.

Dagbladet 16.3.1964.

Aftenposten 18.3.1964 Dagbladet 16.3.1964.

Staib 1965c: 37.

Staib, samtale 1.9.2003.

Staib 1965a: 30–31.

Aftenposten 31.3.1964.

Aftenposten 17.4.1964.

Aftenposten 13.5.1964.

Habberstad 1995.

Dagbladet 16. mars 1964, min uthevelse.

Staib, samtale 1.9.2003.

Dagbladet 23.5.1964.

Aftenposten 12.2.1964.

Aftenposten 4.2.1964.

Aftenposten 14.2.1964.

Staib 1965a og 1965b.

VG 4.3.1964, Habberstad.

Thorseth 1981.

Thorseth 1982. www.tv2.no/ao2000 www.tv2.no/ao2000 Sale: 143 og Polarboken 1991–92.

Sale: 92.

Fortalt via Marit Sørensen, 12.12.2002.

Ousland og Faarlund 1987.

Johansen 1988: 161.

Jensen og Lønø 1992: 7–63.

Marit Sørensen 1991.

Kristensen 1987: 117.

Kristensen 1987: 138, 143.

Kristensen 1987: 11. Alexander: 13.

Kristensen 1987: 18.

n ot e r o g l i t t e r at u r k a p. 5

447

45 46 47 48 49 50 51 52 53 54 55 56 57 58 59 60 61 62 63 64 65 66 67 68 69 70 71 72 73 74 75 76 77 78 79 80 81

82 83 84 85 86 87 88 89

448

Murvold 1998: 101.

Høibakk og Mørdre 1991.

Høibakk og Mørdre 1991: 30.

Forskrift om vern av miljøet i Antarktis. Fastsatt ved kgl.res. 5. mai 1995 med hjemmel i lov av 27. februar 1930 nr. 3 om Bouvetøya, Peter I’s øy og Dronning Maud land m.m. § 7. Fremmet av Miljøverndepartementet. Kap. 4,§ 15.

Jensen og Lønø: 59.

Jensen og Lønø 1992: 56–58 Kagge 1990: 48. Gjør rede for sin oppfatning av «uten støtte».

Kagge 1990: 8.

Kagge 1990: 9.

Kagge 1990: 12.

Ousland, sitert i Kagge 1990: 46.

Sale: 144.

Kagge 1990: 48.

Kagge 1990: 32 ff.

Kagge 1990: 103.

Kagge 1990: 126.

Kagge 1990: 118.

Kagge 1990: 93.

Kagge 1990: 39.

Kagge, samtale 20.8.2003.

VG 7.5.1990.

VG 8.1.1993.

SMK arkiv, pressemeldinger 1990.

Kagge, samtale 20.8.2003.

Polarboken 1991–92: 71.

Polarboken 1991–92: 70.

Polarboken 1991–92: 70.

Iflg. Guinness’ rekordbok.

Kagge 1990: 116.

Time Magazine 1. mars 1993 (førsteside).

Pressemelding SMK, 7.1.1993.

VG 8.1.1993.

Habberstad 1996: 84ff.

Dagens Næringsliv 17.10.1992. Sitert fra Habberstad: 85.

Bjørn Tordsson 1999.

Kagge 1990, eget forord.

Lokalavisene på Lillehammer var klare motstandere av prosjektet. De var redd det kunne tolkes som en fortsettelse av Amundsens triumf over Scott, og bli oppfattet som «norsk sjåvinisme på det verste». Iflg. Klausen 1996: 171. Kritikk kom også fra den amerikanske forskningsstasjonen på Sydpolen (www.southpolestation.com).

Klausen: 170.

Iflg. Klausen 1996: 171.

Iflg. Klausen 1996: 171.

Klausen 1996: 171.

Antarctic Journal, juni 1994, gjengitt i usatoday.com 30.4.2001: www.usatoday.com/news/science.

Tor Bomann-Larsen i Dagbladet 13.3.1994. Gjengitt i Klausen 1996: 171–172.

Arnesen 1996: 53.

Arnesen, samtale 12.5.2003.

n ot e r o g l i t t e r at u r k a p. 5

90 91 92 93 94 95 96 97

98 99 100 101 102 103 104 105 106 107 108 109 110 111 112 113 114 115 116 117 118 119 120 121 122 123 124 125 126 127 128 129 130 131 132 133 134

Arnesen 1995: 6.

Arnesen 1995: 22 Arnesen, samtale 12.5.2003.

Zahl Pedersen: oktober 2001.

Hauge 1995: 11, 17.

Hauge 1995: 99.

Hauge 1995: 184.

F.eks. Sale: 144. Det finnes internasjonale nettsteder som fremdeles ikke anerkjenner Kagge og Ouslands tur som «un-supported». «Truly unsupported treks to the North and South pole excludes the use of sails and dogs and of course any drops and other outer interference. (Nettstedet Three Poles Statistics. www.adventurestats.com Copyright © 2002 by ExplorersWeb Inc.).

Dagbladet 24.4.1994.

Dagbladet 25.4.1994.

VG 25.4.1994.

Ousland 1997: 9.

VG 25.4.1994.

Ouslands eget uttrykk. Ousland 1997: 9.

Ousland 1997: 26.

Ousland 1997: 37. På det meste var han oppe i 226 km på en dag (s. 136).

Ousland 1997: 37.

Ousland 1997: 151.

Ousland 1997: 137.

Michelet 1997 bygger på ferdens dagbøker.

Larsen, samtale 22.9.2003.

Larsen, samtale 22.9.2003.

Larsen, samtale 22.9.2003.

Ousland i Nationalgeographic.com/2002/03/01 «Det store hvite». TV-film om Børge Ouslands ferd, NRK1, 14.12.2002.

Sale 2002: 144–145.

Sale 2002: 219; Bø, Sønneland, Bae 2001. www.extreme-planet.com Sjur Mørdre i Bø, Sønneland, Bae 2001: 141.

Sjur Mørdre i Bø, Sønneland, Bae 2001: 141. Se også Ousland samme sted, og Sale 2002: 219 («a phenomenal achievement»).

Bø, Sønneland, Bae 2001: 134ff. www.google.com 1. februar 2003. I begynnelsen av 2003 kunne et nettsøk på Eirik Sønneland og Rolf Bae gi fattige 31 treff, mens Erling Kagges navn lyste i 674 sammenhenger.

Børge Ousland i Bø, Sønneland, Bae 2001: 140.

Bø, Sønneland, Bae 2001: 146–147.

Bancroft and Arnesen 2003.

Kagge 1990: 28.

Kagge 1993: 12.

Arnesen and Bancroft 2003 Polarboken 1991–1992: 142.

Aftenposten 26.5.2002.

Dagsavisen 2.9.2002.

Bloom 1993.

Larsen, samtale 22.9.2003.

Arnesen, samtale 12.5.2003.

Pensgaard, samtale 6.5.2003.

n ot e r o g l i t t e r at u r k a p. 5

449

135 136 137 138 139 140 141 142 143 144 145 146 147 148 149 150 151 152 153 154 155 156 157 158 159 160 161

Kristensen 1987: 130.

Thorseth 1982: 102.

Staib 1965b: 270f.

Ousland i «Det store hvite». NRK1, 14.12.2002.

Slingsby 1904.

Hobsbawm & Ranger 1983.

VG 13.3.1964.

VG 4.3.1964.

Kagge 1993. Omslagstekst, min utheving.

Ousland 1994 (12. april). www.ousland.com.

Habberstad 1995: 103.

Staib 1962: 5.

Se for eksempel Jensen og Lønø. $ 60.000 iflg. Bancroft and Arnesen 2003: 41–44.

Staib, samtale 1.9.2003.

Staib, samtale 1.9.2003.

Ousland 1997: 15.

Kagge 1994: 48, 70.

Den engelske polfarer Wally Herbert, sitert i Kagge 1994: 70.

Dagbladet 26.2.1995.

Tordsson 1999.

Tordsson 1999.

Aftenposten 2.11.2002, se også 12.3.2003.

Jan E. Hansen, Aftenposten 12.3.2003.

Spufford: bokomtale, omslag. «… uniquely unprepared for the job». Spufford: 5.

Nansen 1890. I 2002 planla for eksempel en somalisk elev ved en nordnorsk folkehøyskole å gå til Nordpolen. «Vil bli den første somalier på Nordpolen». Dagbladet på nett 14.11.02.

litteratur Alexander, Caroline 1999: Endurance. Shackletons legendariske ekspedisjon til Antarktis, Oslo.

Arnesen, Liv 1995: Snille piker går ikke til Sydpolen, Oslo.

Bancroft, Ann and Liv Arnesen, with Cheryl Dahle 2003: No Horizon Is So Far. An extraordinary Journey across Antarctica, Cambridge, Massachusetts (sit. fra manuskript).

Bloom, Lisa 1993: Gender on Ice. American Ideologies of Polar Explorations, Minneapolis-London.

Bravo, Michael and Sverker Sörlin (eds.) 2002: Narrating the Arctic. A Cultural History of Nordic Scientific Practise, Canton.

Bronken, Kjell 1982: Eventyrlig isferd. På ski over Grønland 93 år etter Nansen. En beretning fra norsk-finsk transgrønlandsekspedisjon 1981, Oslo.

Bø, Sindre, Eirik Sønneland og Rolf Bae 2001: Trollbundet. En liten saga om en lang tur, Sandnes.

Gjelstenli, Iver 1988: Arne Randers Heen, Oslo.

Goksøyr, Matti 1994: Winter Sports and the Creation of a Norwegian national identity at the turn of the 19th Century. I Goksøyr, M., G. v.d. Lippe and K. Mo (eds.): Winter Sports.Warm Traditions, Oslo.

Habberstad, Merete 1995: Myten om polfareren. En studie av pressedekningen av fire polarekspedisjoner gjennom hundre år. Hovedoppgave i medievitenskap, Universitetet i Oslo.

Hauge, Odd Harald 1995: Cato mot Sydpolen, Oslo.

Hobsbawm, Eric & Terence Ranger 1983: The Invention of Tradition, Cambridge.

Høibakk, Ralph og Simen Mørdre 1991: Sydpolen på tvers. Den Norske Sydpolekspedisjonen 1990, Oslo.

450

n ot e r o g l i t t e r at u r k a p. 5

Høygaard, Arne og Martin Mehren 1931: «Ajungilak» eller Grønland på tvers, Oslo.

Jensen, Gunnar og Odd Lønø 1992: Krysning av Grønlands innlandsis fra 1888 til 1988, Polarboken 1991–1992.

Johansen, Asle T. 1988: På ski over Grønland. 100 år etter Nansens ekspedisjon fra 1888 – i 1988, Oslo.

Kagge, Erling 1990: Nordpolen. Det siste kappløpet, Oslo.

– 1993: Alene til Sydpolen, Oslo.

– 1994: På eventyr, Oslo.

Klausen, Arne Martin 1996: Lillehammer-OL og olympismen, Oslo.

Kristensen, Monica 1987: Mot 90° syd, Oslo.

Michelet, Jon 1997: Grønland på langs, Oslo.

Murvold, Hilde Karin 1998: I helters spor. Sydpolekspedisjonens kulturelle organisasjon.

Hovedoppgave i etnologi, Universitetet i Bergen.

Nansen, Fridtjof 1890: Om skiløpningen. I Paa ski over Grønland. En skildring af Den norske Grønlands-expedition 1888–1889, Kristiania.

Ousland, Børge og Thorbjørn Faarlund 1987: Umanak. Nordsjødykkere 800 kilometer på ski over Grønland, Ski. Ousland, Børge 1994: Alone to the North Pole, Oslo.

– [udatert, men 1997]: Alene over Antarktis, Oslo.

Petersen, Carl Emil 1988: Over den store bre. Alene i Nansens spor, Oslo.

Polarboken 1991–92, Oslo.

Sale, Richard 2002: Polar Reaches. The history of Arctic and Antarctic exploration, Seattle.

Sennett, Richard 1992: Intimitetstyranniet, Oslo.

Slingsby, W.C. 1904: Norway. The Northern Playground, Edinburgh.

Spufford, Francis 1996: I May Be Some Time. Ice and the English Imagination, London.

Staib, Bjørn O. 1962: Nanok. Over Grønland i Nansens spor, Oslo.

– 1965a: På skidor mot Nordpolen. Bonnier, Stockholm.

– 1965b: North Toward the Pole on Skis, National Geographic, vol. 127 no. 2, February, Washington.

– 1965c: On Skis toward the North Pole, New York.

Sørensen, Marit 1991: Jentenes tur! Nuliaq-ekspedisjonen over Grønland 1990, Oslo.

Thorseth, Ragnar 1981: Med kurs for Nordvestpassasjen, Oslo.

– 1982: Ferden mot Nordpolen, Oslo.

Tollefsen, Ivar E. 1994: Dronning Maud land, Oslo.

Tordsson, Bjørn 1999: Fire eksempler på identitetsdanning gjennom friluftsliv, notat, NIH, Oslo.

Vaughan, Richard 1994/2001: The Arctic. A History, Sparkford.

Aasheim, Stein P. 1989: Vestkysten eller døden, Oslo.

Aviser Aftenposten Antarctic Journal, juni 1994 Dagbladet Dagsavisen VG Sportsmanden Explorers Journal, utg. av The Explorers Club. Vol. XLIV, no.3, 1966 Time Magazine 1993 Andre kilder Statsministerens arkiv, pressemeldinger 1990.

Miljøverndepartementet: Forskrift om vern av miljøet i Antarktis. Fastsatt ved kgl.res. 5. mai

n ot e r o g l i t t e r at u r k a p. 5

451

1995 med hjemmel i lov av 27. februar 1930 nr. 3 om Bouvetøya, Peter I’s øy og Dronning Maud land m.m. § 7. Fremmet av Miljøverndepartementet. Kap. 4, § 15.

«Det store hvite». TV-film om Børge Ouslands ferd, NRK1, 14.12.2002.

Cato Zahl Pedersen: foredrag, Ogden, Utah, oktober 2001.

Samtaler, intervjuer Liv Arnesen, 12.5.2003.

Robert Caspersen, 11.4.2003.

Erling Kagge, 20.8.2003.

Torry Larsen, 22.9.2003.

Anne Marthe Pensgaard, 6.5.2003.

Bjørn Staib, 22.8. og 1.9.2003.

Marit Sørensen, 12.12.2002.

Nettsteder www.oneworldmagazine.org www.rgs.org (Royal Geographic Society) www.southpolestation.com www.extreme-planet.com www.polar-race.co/uk. www.ousland.com. www.adventurestats.com/tables: North Pole adventurers www.nationalgeographic.com/2002/03/01 www.tv2.no/ao2000 Antarctic Journal, juni 1994, gjengitt i: www.usatoday.com/news/science. (30.4.2001) www.vebjorn-sand.com/expeditions (21.6.1994) Three Poles Statistics. www.adventurestats.com (Copyright © 2002by ExplorersWeb Inc.). www.google.com 1. februar 2003. www.dpc.dk (Dansk Polarcenter) www.askoxford.com (om Mount Everest-pioneren Georg L. Mallory, New York Times, mars 1923) www.dagbladet.no www.nettavisen.no

Kap. 6. Anne Eriksen: Polarheltene noter 1

2 3 4 5

452

Det er mange som har bistått med råd og informasjon i mitt arbeid med dette kapitlet.

Jeg vil takke alle dem som har tatt seg tid til å svare på spørsmål og hjelpe meg å finne materiale. To personer fortjener særskilt omtale: cand.philol. Ane Ohrvik, som har samlet inn og bearbeidet materialet fra Tromsø, og tidligere rektor Kjartan Dale, Nøtterøy, som har gjort en omfattende registrering av lokalhistorisk stoff i Tønsberg-områdets lokalaviser.

Et oppslag ved siden av forteller at isbjørnen på Glasmagasinet er skutt i Canada.

Det er ikke nytt i seg selv at kvinner deltar i aktiviteter i polarområdene (se Marit Anne Hauans kapittel i bind 3). Det nye er at de får en plass i den kollektive erindringen om disse aktivitetene.

Angell 1994: 124f Bomann-Larsen 1998: 846 ff.

n ot e r o g l i t t e r at u r k a p. 5 o g 6

6 7 8 9 10 11 12 13 14 15

16 17 18 19 20 21 22 23 24 25 26 27 28 29 30 31 32 33 34 35 36 37 38 39 40 41 42

Leting etter vrakrester og fornyede undersøkelser så sent som sommeren 2002 viser at interessen fremdeles er levende.

Brosjyre Roald Amundsens minnefond i NBO, Småtrykksamlingen.

Vedtekter for Roald Amundsens Minnefond. Fondet ble vedtatt nedlagt i 2002, og kapitalen øremerket for arbeid med et nasjonalt monument.

Aftenposten 30.11.1894.

Utenlandsk litteratur er utelatt, fordi hensikten er å undersøke det norske minnestedet, ikke polarlitteraturen som sådan.

Alle de tre har etterlatt seg egne tekster, som har vært med på å prege fortellingene om dem. Disse tekstene forteller likevel ikke så mye om nasjonens kollektive erindring, og er derfor ikke brukt som primærkilder her.

En oversikt over Nansen-litteraturen finnes i Grønneberg et al. 2000.

Boken kom ut mens Nansen ennå var en ung mann, og skiller seg dermed ut fra minnestedets øvrige materiale. Den har imidlertid hatt så stor betydning for fortellingenes videre utforming at den likevel må tas med her.

Ungdomsutgavens tittel er Fridtjof Nansen. En bok for norsk ungdom. Originalutgaven kom ut på nytt i 1940 og 1942, ungdomsutgaven i 1942 og 1952. Originalen ble dessuten oversatt til både engelsk (1932), tysk (1930) og svensk (1940).

Oscar Wisting: 16 år med Roald Amundsen (1930), Fritz G. Zapffe: Roald Amundsen. Mitt samarbeide med ham gjennem 25 år (1935) og Helmer Hanssen: Gjennem isbaksen. Atten år med Roald Amundsen. Denne boken kom ut på engelsk i 1936, på norsk i 1941, i nytt norsk opplag som ungdomsbok i 1953 og i tysk utgave i 1955.

A.O. Johnsen gir en historisk, kildebasert fremstilling av Foyns liv i boken Svend Foyn og hans dagbok (1943). Vestfoldminne 1995 presenterer en Foyn-bibliografi samt en rekke artikler om Foyn.

Derimot gjort på dansk, av Klaus Rifbjerg, i romanen Nansen og Johansen (2002).

Se også Greve 1973: 27. Østby 1939: 5.

Sørensen 1993: 14.

Arnesen 1929: 14. Østby 1953: 11 f.

Se videre kap. 4 om dette.

Bomann-Larsen 1998: 23. Østby 1939: 13.

Sørensen 1931: 43f.

Brøgger og Rolfsen 1896: 42.

Greve 1973: 10. Østby 1953: 17.

Risting 1929: 174.

Brøgger og Rolfsen 1896: 60.

Bomann-Larsen 1998: 50. Østby 1953: 27.

Risting 1929: 174. Østby 1953: 37.

F.eks. Stenseth 1993.

Brøgger og Rolfsen 1896: upag. forord.

Brøgger og Rolfsen 1896: 149.

Brøgger og Rolfsen 1896: 173.

Sørensen 1952: 28.

Etter Østby 1939: 165.

Risting 1929: 173.

n ot e r o g l i t t e r at u r k a p. 6

453

43 44 45 46 47 48 49 50 51 52 53 54 55 56 57 58 59 60 61 62 63 64 65

Christensen 1961.

Wisting 1930: 37.

Arnesen 1929: 195. Østby 1939: 173f. Østby 1953: 53.

Klæboe 1895: 47.

Se f.eks. Tolleshaug 2001.

Risting 1929: 177.

Handlerkatalogen Norge Nr. 31 Vinteren 2001/02.

Tønsbergs Blad, 5.6., 6.6. og 7.6. 1915, Tunsbergeren 5.6. og 7.6. 1915.

Tønsbergs Blad 6.6.1915.

Vestfold Socialdemokrat 11.1.29.

Tromsø 19.6.1934.

Tromsø 16.6.1934.

Tromsø 18.5.1937.

Initiativet til dette ble tatt i 1970-årene av den amerikanske forretningsmannen R. Stevens.

23.6.1969.

Nordlys 17.7.1972.

Bladet Tromsø, 1. august 2002.

Det finnes også andre byster og portretthoder av Nansen. De er plassert innendørs, i museer eller andre offentlige bygg. De mangler den monumentalitet som kjennetegner et offentlig minnesmerke.

Dokumenter fra juryering, Oslo kommunes kunstsamlinger, arkiv.

Fridtjof Nansens minneforelesning, som holdes årlig på hans fødselsdag, ble innstiftet ved 100-årsjubileet.

Museets hjemmesider: www.polarmuseum.no.

kilder og litteratur Trykte kilder Angell, Svein Ivar 1994: Frå splid til nasjonal integrasjon. Norsk nasjonalisme i mellomkrigstida, KULTs skriftserie nr 29.

Arnesen, Odd 1929: Roald Amundsen som han var, Oslo.

Backe-Hansen, B. 1947: Svend Foyn, Oslo.

Bang, Karin 1978, 1981: Jutøy 1–2, Oslo.

Bjørge, Johan og Gorgus Coward 1954: Norsk lesebok for framhaldsskolen, 2. bind, Oslo.

Bomann-Larsen, Tor 1998 (1995): Roald Amundsen. En biografi, bd. I-II, Oslo.

Brøgger, W.C. og Nordahl Rolfsen 1896: Fridtjof Nansen 1861–1893, København.

Christensen, Chr. R.A. 1961: Fridtjof Nansen. Et liv i vitenskapens og menneskehetens tjeneste (også engelsk utgave), Oslo.

Framhuset 1936–1986.

Fram (udatert museumsbrosjyre).

Greve, Tim 1973–74: Fridtjof Nansen, 2 bd., Oslo.

Grønneberg, Elin et al. 2000: Spor etter Fridtjof Nansen. En bibliografi. Hovedoppgave ved Høgskolen i Oslo.

Handlerkatalogen Norge Nr. 31 Vinteren 2001/02, Bergen: Filatelistisk forlag.

Hanssen, Helmer 1941: Gjennem isbaksen. Atten år med Roald Amundsen (opprinnelig utgitt på engelsk 1936, norsk ungdomsutgave 1953, tysk utgave i 1955), Oslo.

Holmenkollen, Skimuseet (museumsbrosjyre) 1996.

Holt, Kåre 1974: Kappløpet, Oslo.

454

n ot e r o g l i t t e r at u r k a p. 6

Huntford, Roland 1996: Fridtjof Nansen. Mennesket bak myten, Oslo.

Hølaas, Odd 1941: Viljegeniet blant Norges stormenn: Svend Foyn, pioneren som alltid vokste på motstanden, i Bragd 4, nr. 18.

Johnsen, Arne Odd 1943: Svend Foyn og hans dagbok, Oslo.

Klæboe H.B. 1895: Svend Foyn. Et Mindeskrift, Kristiania.

Liseter, Ivar M. [udatert brosjyre]: Polhøgda. Fra Fridtjof Nansens bolig til Fridtjof Nansens Institutt.

Ramm, Fredrik 1941: Roald Amundsen som jeg minnes ham, Oslo.

Rifbjerg, Klaus 2002: Nansen og Johansen, København.

Risting, Sigurd 1929: Svend Foyn. I H. Koht (red.), Våre høvdinger, Trondheim.

Stenseth, Bodil 1993: En norsk elite. Nasjonsbyggerne på Lysaker 1890–1940, Oslo.

Sørensen, Jon 1931: Fridtjof Nansens saga (nye opplag 1940 og 1942, på engelsk 1932, tysk 1930), Oslo.

– 1933: Fridtjof Nansen. En bok for norsk ungdom (nye opplag 1942 og 1952), Oslo.

Sørensen, Øystein 1993: Fridtjof Nansen. Mannen og myten, Oslo.

Tolleshaug, Berit 2001: Fridtjof Nansen. En norsk helt i en gresk tragedie? Oslo.

Wisting, Oscar 1939: 16 år med Roald Amundsen. Fra pol til pol, Oslo.

Zapffe, Fritz G. 1935: Roald Amundsen. Mitt samarbeide med ham gjennem 25 år, Oslo. Østby, Jan 1939: Roald Amundsen (2. opplag 1950), Oslo. Østby, Jan 1953: Hvalkongen. Eventyret om Svend Foyn, Oslo.

Aviser, tidsskrifter Nordlys 1969.

Polarårboken 1942.

Polarboken 1987-88.

Samtiden 1930 (minnenummer om Nansen).

Tidens Tegn 1933.

Tromsø 1931–1937.

Tunsbergeren 1910–1915, 1928–1933.

Tønsbergs Blad 1894, 1910–1915, 1928–1933.

Vestfoldminne 1995.

Vestfold Socialdemokrat 1928–1933.

Arkivmateriale og nettsteder Den internasjonale utstilling for polarforskning, Bergen 1940: program (utgitt 1939).

Fridtjof Nansens institutt (Polhøgda), arkivet.

Oslo kommunes kunstsamlinger, arkivet.

Polarmuseet, Tromsø.

Nasjonalbiblioteket Oslo, Småtrykksamlingen.

Norsk Flyktningeråd: http://www.nrsc.no Norsk Polarklubb: http://www.npolar.no/Polarklubben Odin: http://odin.dep.no/odin/norsk/index-n-n-a.html Roald Amundsen-senteret: http://www.roaldamundsen.no/ Roald Amundsens hjem, Svartskog: http://oppie.oppegard.folkebibl.no/Lokalhistorie/Roald Amundsen.htm Vardømuseene: http://www.museumsnett.no/vardomuseene Vestfold fylkesmuseums arkiv, Tønsberg.

17. mai-komiteen, Tromsø: programmer 1938–2002.

n ot e r o g l i t t e r at u r k a p. 6

455

Kap. 7. Susan Barr: Ekspedisjoner og begivenheter litteratur Arktis Arlov, Thor Bjørn 1996 (rev. utg. Trondheim 2003): Svalbards historie. 1596–1996, Oslo.

Barr, Susan 1991 (ny utgave 2003): Jan Mayen. Øyas historie gjennom 1500 år, Oslo.

– 1996: Fram mot Nordpolen. En hundreårsbragd. Fram-ferden 1893–1896, Oslo.

– 2001: Norwegian use of the polar oceans as occupational arenas and exploration routes, Polar Record 37, Cambridge.

– 1999–2004. Biografier i Norsk biografisk leksikon, Oslo.

Barr, Susan 2003: Norway – A Consistent Polar Nation? Analysis of an image seen through the history of the Norwegian Polar Institute, Høvik 2003.

Fosheim, Ivar 1994: Storvilt, is og nytt land. Fosheims dagbøker redigert og kommentert av Susan Barr, Oslo.

Hoel, Adolf 1966/7: Svalbards historie 1596–1965, Vol. I–III, Oslo.

Holland, Clive 1994: Arctic Exploration and Development c.500 b.c. to 1915. An Encyclopedia, New York & London.

Lønø, Odd 1991: Norske fangstmenns overvintringer på Svalbard, Jan Mayen og Frans Josef Land.

NP Meddelelser nr. 102, 103 og 105,Oslo.

Mikkelsen, Peter Schmidt 1994: Nordøstgrønland 1908–60, Fangstmandsperioden, København.

Nansen, Fridtjof 1920: En ferd til Spitsbergen, Kristiania.

Polarboken: forskjellige årganger. Norsk Polarklubb, Oslo.

Tammiksaar, Erki 2002: The contributions of Karl Ernst von Baer to the investigation of the physical geography of the Arctic in the 1830s–1840s. Polar Record Vol. 38, No. 205, april 2002, Cambridge.

Sale, Richard 2002: To the ends of the Earth. Harper Collins, London.

Store norske leksikon.

Wikan, Steinar 2000: Johan Koren. Feltzoolog og polar-pioner, Oslo.

Antarktis En kortfattet omtale av de fleste hendelser finnes i Headland, R.K. 1993: Chronological List of Antarctic Expeditions and Related Historical Events, Cambridge. Reader’s Digest’s Antarctica, 1985/1998, er bra som oversikt. For senere ekspedisjoner er bl.a. Polarboken brukt.

456

n ot e r o g l i t t e r at u r k a p. 7

REGISTER

Sidetall i kursiv viser til billedtekster/rammetekster Abruzzene, hertugen av 33 f «Admiralen» 414 Admiralitetet, England, polarforskning 48 Adventfjorden 395 aeronauter 291 Aftenposten 176, 179, 187, 197, 236, 257 f, 260, 263, 267, 271, 277, 284, 296, 298, 300, 302 Aidijärvi, Johan Petter 393 Ajon-øya 168 «Ajungilak» 407 akademisk kollegium 177 Akermand, Sigfried 392 «America» 228 «Antarctic» 123 Alaska 20, 66, 134, 244, 251, 256, 302, 331; rekordflyging Svalbard 270, 271, 401, 402, 403, 409, 416 Albert, prins, Monaco 400 Alert, militærbase 299, 409 Aleutene 20 Algarsson, Grotvir, islandsk flyekspedisjon 242 Alpene, alpinisme 23, 23 f, 25, 30 Amagoalik, Ekaksat 303, 409 Ameralik-fjorden 63, 65 Amerika 16, 24, 28 Amund Ringnes Land 114, 119 Amundsen, Anton 397

Amundsen, Leon 217, 234, 236, 238, 239, 240, 360 Amundsen, Roald 8, 9, 28, 97, 148, 151, 161, 209 ff, 218, 227 ff, 267, 278, 279, 285, 288, 290, 314, 316, 323, 327, 340, 342, 348, 349 f, 356, 357, 359, 360, 366, 368, 369, 372, 373, 375, 378, 379, 388, 399; Nordpolen 27, 45 f, 218; Nordvestpassasjen 42, 52, 127 ff, 129, 145, 164, 168 f, 210, 212, 400; «Belgica» 124, 126, 127, 137, 363, 413; Sydpolen 136 ff, 153, 155, 157, 159, 161, 213, 214, 307, 317 f, 332, 339, 348, 414; lederstil 139, 145 f, 150, 254; Hjalmar Johansen 149; «Maud» 165 ff, 403; bevilgninger 213 ff, Nansen 217; professorat 217; fly 227 ff, 235, 237; drager 227 f, 232; Nordpolen, fly 239 ff, 240, 244, 404; Nordpolen, luftskip 250 ff, 251, 254, 257, 258, 259, 261, 262, 264, 266, 269, 269; Fedrelandslaget 266; Nobile 269 ff, 291, 369, 405; gifteplaner 269; irrasjonalitet 231 f; mannlighet 290; økonomi 234, 240, 267; «Latham 47» 272, 273, 274 ff, 405; monumenter 378 ff, 379, 381, 382, 383, 384, 386, 389 Anadyr 20, 168 Andersen, Gabriel 394 Anderssen-Rysst, Torgeir 270 Andrée, Salomon August 45, 47, 96, 202, 228, 229, 386, 398

register

457

Andresen, Adolf Amandus 414 Annen «Fram»-ekspedisjon 100 ff, 108, 204 ff Antarktis 8, 15, 23, 34, 35, 48, 332, 348, 35, 375, 411 ff; Borchgrevink 17, 123, 127; ekspedisjoner 33, 35, 37 ff, 40 ff, 123, 279, 307, 319, 320, 325, 337, 338, 341; fossiler, geologi, mineraler 34, 39, 127; kartlegging 37, 39, 282; is 37, 39 f, 139; todelt 40; Amundsen 42, 138 ff, 141, 145, 150, 153, 157, 159, 161, 163; hvalfangst 45; Scott 46, 228, 230; Shackleton 46; Balchen, Ellsworth 280; Riiser-Larsen 284; økologi 311; turisme 418 Antarktis-traktaten 417, 418, 420 arbeiderbevegelse 219 Arbeidet, Bergen 199 Archer, Colin 71, 101, 124, 195, 397, 413 «Arktika», Nordpolen 1978 297 Arild, Ferd. 255 Arktis 8, 15, 16, 17, 23, 34, 48, 332, 348, 391 ff; overleve 16, 20; hvalfangst, selfangst 19, 21; ekspedisjoner 26, 33, 40 ff, 41, 44, 45, 46, 228, 238; Golfstrømmen 35; isdrift 35, 40, kartlegging 35, 40 Arktisk Forening 278, 408 Arktisk Næringsdrift 405 Arlis II 300 Arnesen, Liv 307, 318 f, 319, 329, 335, 337, 341, 348, 421 Arnesen, Odd 257 f, 260, 265, 270, 354, 356, 363, 368 Asia 19, 20 Askim 375 Astrup, Eivind 73, 81, 97, 102, 108, 124, 133, 397, 407 atomisbrytere 297 «Aurora Polaris» 399, 400 «Aurora» 308, 419 Australia 32, 123 Axeløya 399 Axel Heiberg Land 112, 119 Baden-Powell, George 195, 197 Bae, Rolf 326, 328, 335, 421 Baffin Island 337 Baffinbukta 42, 43

458

register

Bakke, Per Einar 315 f, 325, 410 Balchen, Bernt 288, 296; Svalbard 256 f; Byrd 269; Sydpolen 280, 281 ballonger 41, 45, 228, 230 f Balto, Samuel J. 53, 54, 59, 65, 202, 203 Bancroft, Ann 305, 320, 329, 341, 409 Bang, Anton 204 Bang, Karin 354, 373 Barentshavet 9, 9 Barentsz, Willem 16, 391, 394 Barr, Susan 410 Barron, John 26 Bastøe, Jarl 270 Baumann, Victor 102, 115 Bay, Edvard 105, 112, 119, 120, 121 Bays fjord 105 f Beck, Andreas 400 Beechey Island 121, 122, 129 «Belgica» 124 f, 128, 137, 154, 155, 363 f, 413 Bellingshausen, Thaddeus Thaddevich 411 Bellsund, Svalbard 30, 401 beltebiler 164 Bennett, Floyd 256, 257, 258, 404 Bentsen, Bernt 397, 399 Berg, Agnar 322 Berge, Trygve 303, 409 Bergen 173, 195, 198, 272, 273, Bergens Museum 177 Berild, Olaf 351 Bering, Vitus 20 Beringhavet 35 Beringstredet 20, 43, 69, 135, 168, 263, 401, 402 Berle, Morten 410 Berlevåg 193 biologi 34 Birkeland, Kristian 399 Bjerkan, Christian 395 Bjørnekappland 119 Bjørnson, Bjørnstjerne 174, 176, 193, 196, 221, 334, 365 Bjørvig, Paul 399 Bjørnøya 9, 274, 279, 383, 391, 392, 393, 395, 399 Bjaaland, Olav 136 f,146, 148, 149 f, 154, 158, 161, 162, 317, 414 Bladet Tromsø 383 Blehr, Otto 206

Blériot, Louis 227 Blessing, Henrik Greve 78, 93, 199, 397 Bomann-Larsen, Tor 174, 193, 209, 212, 221, 244, 250, 269, 318, 349, 354, 356, 357, 360, 363, 367, 368, 372 bondepolitikk 182, 219, 222 Boothia Felix/Peninsula 130 Borchgrevink, Carsten 15, 17, 123, 124, 125, 127, 137, 138, 316, 413, 414 Borisov, Aleksandr 400 botanikk, botanikere 25, 106, 115 Bouvetøya 415 Boyd, Louise A. 275, 276 f «Braganza» 276 Brandes, Edvard 200 Braskerud, Ove 110, 116, 135, 164 «Bratvaag» 407 britisk marine, feltpraksis 31 britisk polarforskning, Nordvestpassasjen 42 Brooks Range 263 Brundtland, Gro Harlem 316, 317, 323, 339 Bruce, William Speirs 413 Bryde, Johan 282 Brøgger, W.C. 183, 186, 191, 193, 196, 198, 201, 202, 204, 342, 353, 354, 362, 363, 365 Braathens SAFE 402 Buck, Peter Christian 392 Buenos Aires 140, 165 Bull, Henrik J. 123, 413 Bygdøy 386, 389 Byrd, Richard E. 256, 257, 258, 258, 269, 281, 404, 416 Byron, lord 24 Bømlo 267 Cagni, løytnant 33 f Canada 42, 47, 134, 208, 296, 302, 312, 315, 316, 320, 326, 339, 393, 399, 402 Cape Colombia Grant Land 219 Carlsen, Elling 393, 394, 395, 396 Carlyle, Thomas 288 f Cecioni, Natale 255 Cetti, Francesco 230 f Chapman, A. 396 «Chantier» 256 Charcot, Jean 413 Chile 316, 320

Christensen, Chr. 412, 414 Christensen, Lars 284, 412, 414, 415, 416 Christiania Glasmagasin 345 Christiania Theater 174 Christianshaab 57 Christophersen, Don Pedro 140 f Clasen, Frimann 349 CNN 329 Cocks, A.H. 396 Colbeck, løytnant 127 Cook, Frederick 97; «Belgica» 124, 126, 137, 363; Nordpolen 137, 137, 157, 216, 363 Cook, James 32 Curtiss-Oriole 234 C-vitamin 44, 72 Dag Hammarskjölds minnefond 385 Dagbladet 179, 180 f, 197, 236, 323 Dahl, Odd 234, 235, 238, 254, 403 Dahl, Thor 282 Daily Herald 284 Daily Telegraph 270 Dalen, Telemark 195 dampmaskiner 45 Danmark 177, 403 dannelsesreiser 24 Danskøya 96, 228, 397 Darlington, Jennie 417 Davisstredet 42 De Long, George 43, 66, 68, 71 De nysibirske øyene 43 dekadanse 199 f Den 17de Mai 195, 198 f Den engelske kanal 227 Den norsk-svensk-britiske antarktisekspedisjon 49, 417 «den tredje pol» 333, 336 f depotturer 144 f Det internasjonale geofysiske året (IGY) 417 «det siste poltrofeet» 322 ff Det Norske Geografiske Selskab 73, 174, 385 «Deutschland» 40 Devold, Hallvard 284, 407, 416 Dezjnev, Semen 20 Dickson, Oscar 28, 180, 191, 201 Dickson-øya 168 Dietset, Hanna 400, 401

register

459

Dietrichson, Leif Ragnar 53, 65, 67, 233, 239, 244, 246, 253, 265, 272, 288, 291, 380, 404 Dietrichson, O.C. 396 Disko-øya 101 «djevelens dansegulv» 326 Djevelens Dansesal 332 Djevleøya 122 Don Pedro Christophersens fjell 152 Donali, Sivert 382 Dornier-Wal sjøfly 233f, 239, 243, 244, 250, 251, 270 drager 220, 227 ff, 232 Dronning Maud Land 284, 326, 337, 411, 416, 417, 419, 421 Drygalski, Erich von 413 DYE II-stasjon, Grønland 311 dyreliv 25 Eagle City 134, 145, 400 Earp, Wyatt 233, 290 Ebbesen, Lars 319, 320 f, 421 Edlund, Erik 28 Edward, kong 212 Egede, Hans 392 Egede-Nissen, Adam 213 Eidem, Odd 277 Eielson, Carl Ben 269 f, 279 Eilertsen, Anton 401 Eirik Raudes Land 405, 407 Ekebergsletta 254 ekspedisjoner, organisering, samarbeid 33, 37, 48 f, 253 ekspedisjonslitteratur 334 Ellefsen, Kolbein 413 Ellesmere Land 66, 101, 102, 104, 105, 107, 108, 112, 114, 115, 116, 117, 119, 129, 136, 140, 145, 296, 305, 312, 315, 409 Ellsworth, Lincoln 238, 240, 240, 241, 242, 243, 244, 246, 250, 251, 253, 254, 255, 256, 265, 272, 275, 280, 281, 290, 404 Enderby Land 284, 415, 416 Endicott Mountains 263 Engelstad, Ole 230 England 19, 26, 44, 48, 128, 310, 335, 336, 339, 413 «Erebus» 28, 393, 411

460

register

Erichsen, Bente 317 f Eriksen, Alfred 208, 215, 216 Eriksen, Erik 393 Etienne, Jean-Louis 305, 409 Eureka-basen, Canada 304 Europa 16, 24, 28, 35 Expressen 298 Eyde, Sam 289 Faens Bræ 161, 332 Falkberget, Johan 349 «Familien» 362, 364 «Fandens dansesal» 157 «Fanefjord»/«Wyatt Earp» 281 fangstfolk, samarbeid, ekspedisjoner 48 fangstmann 25 Farman, fly 230, 232 fauna, flora, Antarktis 127 Fearnley, Thomas 204 Fedraheimen 201 fedrelandet 367 Fedrelandslaget 373, 385; Amundsen 266; Nansen 349 feltgeografi, felthåndbøker 37, 39 Feucht, Karl 238, 244, 404 Fiennes, Ranulph 307, 312, 313, 314, 316, 323, 325, 339, 342, 419 filantropi 370 Filchner, Wilhelm 40, 413 Finland 47, 419 Finlandia 304 Finnmark 8, 215 f Fjellhamar 375 fjellklatring 23, 30, 333, 336 f fly, flygere 44, 45, 46, 235 f, 238, 254; Arktis 45, 46, 171, 223, 232 ff, 239 f, 297; Antarktis 164, 282 forlag, forleggere 26, 334 forskere, forhold til besetning 115 Fortun, Jørn E. 303 f, 409 Fosheim, Ivar 101, 105, 108, 111, 112, 114, 115, 116, 117, 120, 121 Foss, Herman 286 Fossheim, Eivind 410 fossiler 34, 119, 122 Fougner, Anton 413 Foyn, Svend 123, 348, 353, 354, 355, 356, 361, 360, 362, 364, 372, 375, 376 f, 388; filantropi, religiøsitet 370 f; sel-

fangst, hvalfangst 373, 374, 413; monumenter 376, 384 «Fram» 34, 73, 180, 375, 386, 387; Polhavet 35, 72, 73, 73, 77 f, 79, 82 f, 84 ff, 93, 94, 96, 99, 119, 129, 220, 298, 384, 397; egenskaper 52, 65 ff, 68, 69, 71 f, 76, 100, 101, 206; forskning, planlegging 72, 76, 122, 190, 191; Nord-Grønland 100, 103, 108, 109, 119, 129, 204; bevilgninger, finansiering 136, 176 f, 182, 183, 189 ff, 211; Amundsen 136, 141, 164, 165, 230, 231, 414; hjemkomst 173 f, 175, 177, 195 ff, 198 ff Fram over Polhavet 211 Framheim 139, 140, 143, 145, 145, 148, 149, 154, 161, 162, 163, 414 Fram-komiteen 380 Frammuséet 384, 386, 387 Frams fjord 108 Framsjå 78, 79 Franklin, John 15, 26, 28, 42, 111, 128, 135, 208, 228, 359, 400 Frankrike 19, 43, 232 Frans Josef Land 28, 34, 85, 87, 90, 91, 99, 136, 149, 192, 322, 393, 395, 398, 407, 409, 410; overvintring 96 ff Franz Josef Fjord 47 Fridtjof Nansens Fond til Videnskabernes Fremme (Nansenfondet) 201, 208 Fridtjof Nansen Land 407 Fridtjof, sagnkonge 286 ff, 287 Fridtjofs saga 286 f Friele, H. 395 friluftsliv 373 frimerker, polarmotiver 375 Frænkel, Knut 398 Frøisland, Frøis 267 Fuchs, Vivien 307, 418 Funchal (Madeira) 138 1. mai 349 1. verdenskrig 228, 234, 240, 367; flyteknologi 235 f, 282 Gamél, August 178, 179 Garborg, Arne 200, 201, 211 f Gardermoen 232 Gautvik, Willy 315 f, 325, 330, 410 General Motors 278

geografi, kartlegging 21 f, 29 ff geologer, geologi 23, 34, 106; istidsstudier 63; Antarktis 34, 127 Gerhardsen, Einar 350, 408 Gerlache, Adrian de 124 f, 130, 363, 413 «Germania» 67 Giles, Cornelius 393, 395 Giæver, John 417 Gjeldnes, Rune 325, 330, 343 «Gjøa» 42, 52, 132, 133, 134, 135, 171, 210, 218, 368, 375, 389, 403; egenskaper 128 f; forskning 132, 133, 136, 399; hjemkomst 212 Gjøahavn 130 ff, 131, 133 f, 400 «Globe XII» 11 Godhavn 101, 129 Godthaab 57, 63, 64, 307, 392, 397 Goethe, Johann W. von 24 Golfstrømmen 35, 43 Gottwaldt, Birger 255, 260, 404 GPS (satellitt-navigasjon) 304, 329, 331, 334 Graham Land 279, 281 Gran, Gerhard 199 Gran, H.H. 399 Gran, Tryggve 142, 228, 230, 230, 236, 239, 267, 274, 414 granatharpun 373 Greely, Adolphus 33, 48, 66, 71, 99 f; teori om Nordpolen 69 f Greve, Tim 353, 359, 362, 365, 372 Grieg, J.A. 395 «Grisehullet» 144, 151 Grønfjord 401 Grytviken 414, 415 Grønland 9, 16, 42, 43, 44, 124, 129, 174, 244, 277, 308, 311, 392, 395, 397, 403, 405, 406, 407, 408; kartlegging 32, 37, 40, 55, 56; Nansen 32, 51 ff, 55, 59, 63 ff, 66, 176, 177 ff, 182, 186, 193, 202, 203, 285, 329, 347, 397; dansk administrasjon, bosetning 48 f, 56; overvintring 56, 65, 401; isstudier 63; ekspedisjoner 67, 100 ff, 108, 111, 121, 122, 174, 177 ff, 182, 186, 285 f, 295 ff, 305 ff, 306, 325, 329, 330, 331, 332, 337, 342, 347, 402; Sverdrup 100 ff, 108, 111, 121, 122, 399; Astrup, Peary 124

register

461

Gudbrandsdalen 228, 230 Gåsefjorden 116, 119, 121 Haag-domstolen 407, 108 Hagenbeck, Carl 395, 396 Hagerup, Francis 196 Hagerup, Johan 399 Hall, Bob 337 Hall, Charles Francis 28 Halle, Thor 407 Hamar 375 Hambro, Carl J. 349 Hamburg 255, 395 Hammer, Haakon 233, 236, 237, 239, 240, 335 Hammerfest 16, 173, 195, 392 Hamsun, Knut 173, 201 Hansen, Godfred 129, 132, 133, 135, 352 Hanson, Nicolaj 127, 413 Hanssen, Helmer 129, 130, 132, 136, 143, 146, 148, 151, 158, 159, 161, 162, 166, 168, 171, 400, 403, 414 Hansteen, Christopher 393 Hansteen, Aasta 199 Harald V 410 Hardangervidda 360 Hareide, Johan A. 401 Harstad 198 Hassel, Sverre 101, 114 f, 118, 119, 159, 136, 145, 146, 149, 154, 155, 157, 158, 159, 161, 399, 414 Hauge, Odd Harald 319, 320 f, 329 f, 421 havforskning 35, 215 Havnefjorden 108, 110, 116 havstrøm, Polhavet 66 Hayes Sound 102, 105 Heen, Arne Randers 337 hegemonisk mannlighet 232, 291 Heiberg, Axel 100, 201, 204 f, 205, 399 Heiberg, Henrik 392 «Heimdal» 256, 258, 260 Heine, Heinrich 24 Heintz, Natascha 410 Hekkingen 274 «Hektor» 415 Helgestad, Jostein 318 Helland, Amund 395 Helland-Hansen, Bjørn 399 Helle, Sigurd 417

462

register

helter, helteroller, heltefortellinger 223, 287, 289, 353 ff, 359 f, 363, 367, 372, 373 Helvetesporten 332 Hemmestveit, Mikkel 204 Hempleman-Adams, David 325 Hendriksen, Peder 79, 79, 100 f, 113, 397, 399 Heo, Young-Ho 312, 337 Heraldøya 234 Herbert, Wally 298, 409 Herdal, Eilif 407 Herschel Island 135 Heyerdahl, Thor 299, 335 high-tec 312, 326 Hilda, kammerpike, Tromsø 275 Hillary, Edmund 307, 335, 417 historieskrivning 176 Hjort, Johan 399 «Hobby» 275, 276 f Hoel, Adolf 285, 400, 401, 405, 407 Holm, Marit 330 Holmann, Knut 329, 330 Holmboe, Conrad 220 Holmenkolbanen 347 Holmenkollen 346 Holmsen, Gunnar 400, 401 Holt, Kåre 354, 372 Holtedahl, Olaf 385, 403, 415 Honnørbrygga 177, 366 Horgen, Emil 255, 260, 404 Horten 230, 232, 248 Hovden, Anders 201 Hovdenak, Gunnar 276, 278 Hudson Bay 402 Hudson’s Bay Company 28, 48 humanitært arbeid 373, 386 hundekjøring, hundespann 44, 44 f, 46, 49, 105, 130, 132, 136, 140, 148, 153, 286, 298, 302; Huntford, Roland 209, 373 Husmoderen 199 Hvalbukta 127, 138, 139, 140, 141, 143, 210, 232, 308, 413, 414 hvalfangere, redere 22, 48, 282 hvalfangst 11, 19, 37, 353; Arktis 19, 21, 21; Antarktis 37, 39, 45, 279, 416, 418 Finnmark 215 f, Vestfold 353 hvalrossjakt 19 hvite felter på kartet 29, 302

Hærens flyvevesen 234 Høibakk, Ralph 310, 335, 419 Høygaard, Arne 285 f, 291, 407 høyteknologi 238, 244 «Haabet» 364, 394 Haakon VII 134, 136, 218, 350, 351, 402 «Haakon VIIs vidde» 165 Haavimb, Karl 402 Ibsen, Henrik 200, 201 f IGY (Det internasjonale geofysiske år) 417 igloer 132, 148 imperialisme 21, 31 Indrevik, Henning 401 industrialisme 24 Ingebrigtsen, Lars 276 Ingrid Christensen Land 417 Ingstad, Helge 314, 335, 407, 408 Ingøy Radio 274 inuiter 48, 63, 64, 133, 134, 402; lærdom av 16, 64, 65, 72, 75, 82, 129, 130 f, 303; hundekjøring 45, 45, 46, 298, 301; syn på Grønlands indre 56; selvstyre 112; samliv med 132 f Isachsen, Gunerius (Gunnar) Ingvald 108, 114 f, 118, 119, 136, 270, 399, 400, 401, 402, 416 isbjørn 16, 115, 323, 345, 363 isbrytere 46 f isdrift, isskruing 35, 40, 69 f, 94, 232 ishavsromantikk 291 Island 16, 399 istidsstudier, geologer 23, 34, 63 Italia 233, 239, 265, 266, 270 «Italia» 46, 270, 275, 279, 368, 380, 381 Jackson, Frederick 99, 192, 398 Jacobsen, Johan Adrian 395, 396 Jacobsen, Theodor Claudius 82, 84, 397 Jan Mayen 375, 395, 399, 400, 403, 405, 405 «Jason» 54, 396, 412 «Jeannette» 43 f, 66, 68, 69, 71, 76 jernbane 24 Johansen, Asle T. 307, 311, 340 Johansen, Fredrik Hjalmar 71, 73, 74, 77, 88 f, 88, 136, 164, 165, 400; «Fram», Polhavet 81, 83, 84 ff, 90, 91, 92, 92, 96, 97 f, 100, 173, 195, 199, 222, 300,

340, 347, 386, 397, 398; Antarktis 136, 145 f, 147, 148, 149, 192, 211, 372, 414; Amundsen 136, 145 f, 147, 148, 149, 165, 211, 372 Johannesen, Edvard Holm 43, 393, 394, 396, 402 Johannesen, Hans Christian 396, 402 Johannessen, Johan Mattilas 294 Jones Sound 107, 112, 122, 129 jordrotasjon 32 «Josephine Ford» 256, 258 Juell, Adolf 82, 397 Jugor-stredet 167 Junkers 234, 236 Jaabæk, Søren 185 Kagge, Erling 312 f, 314, 316 f, 323, 329, 335, 337, 339, 342, 409, 421; medier 306 kajakker 82, 89 f, 97 f Kakot, tsjuktsjer 403 Kaminski, Marek 323, 325 Kamtsjatka 20 Kane Bassin 101 Kane, Elisha Kent 28 Kapp Adare 15, 123, 213 Kapp Arkitsjevskij 315, 322 Kapp Dezjnev 20 Kapp Mitra 260 Kapp Tsjeljuskin 29, 75, 78, 167 Karahavet 43, 75, 393, 394, 396, 402 kartlegging 29, 106; «Fram» 122; «Gjøa» 133; Antarktis 37, 282 Katarina den store 21 Keilhau, Mathias 28 Khabarovo 73, 75, 167, 193, 403 King Edward VII’s Land 149, 164, 414 Kings Bay 225, 408 King’s Point 134, 145 King William Land 28, 130, 123, 400 Kjelbotn, Olav 284, 416 Kjeldsen, Johan 395, 396 Kjeller, flyskole 234 klimaforskning 34, 35, 37 Klæboe, H.B. 354, 372 Kløvstad, Herlof 413 Knudsen, Gunnar 215, 216 Knudsen, Paul 167, 403 Knudsen, Ragnvald 397

register

463

Koht, Halvdan 354 Koldeway, Karl 43 Kolyma 20 Kong Christian Land 119 Kongespeilet 6, 10 «Kong Oscar Land» 91 Kong Karls Land 401 Kongsfjorden 255, 256, 260 Konjukhov, Fjodor 312 Konow, Wollert (SB) 217 f Kon-Tiki 299, 386 kontinentaldrift 34 Koren, Johan 400, 401, 402, 413 «Kosmos» 282, 415 «Kosmos IV» 418 Krag, Otto 354 «Krassin» 270, 274, 275 Krigsskolen 362 Kristensen, Leonard 123, 413 Kristensen, Monica 307 ff, 309, 332, 339, 348, 419, 421 Kristiania, Nansen, hjemkomst 65, 173, 177, 195, 198, 232 Kristiansand 173, 195, 198, 362 Kristiansen, Kristian 52 f, 53, 61, 69; Steinkjer 65 Kronprins Aleksejs øy 167 Kronprinsesse Märtha Kyst 284 Kræmer, Søren 397 Kulkompagniet Isefjord 399 kvinnelige polfarere 317 ff, 331 Kvitsjøen 20 Kvitøya 407 København 178, 354 Kåfjord 399

349, 380, 383; monument 382 Leden, Christian 402 Leiv Eiriksson 9 Le Temps 380 leteekspedisjoner 47 Liavaag, Severin 401 Lie, Morten 329 f Lied, Jonas 402 Lier, Leif 267, 282, 415 Liljequist, Gösta 258 Lillehammer-OL 317 Lindblad, Lars-Eric 418 Lindstrøm, Adolf Henrik 35 f, 101, 105, 129, 133, 136, 137, 138, 143, 146, 148, 152 Linné, Carl von 23 Little America 281 Lockwood, løytnant 66, 83, 86, 100 Lomonosov, Mikhail 20, 21 London 188, 362 Longyearbyen 401, 404, 410, 411 LOOC 317, 318 Lorrain, Robert 230 Loupedal, Torjus 204 Lovén, Sven 28 Ludvigsen, Svein 383 luftskip 45, 228, 250 ff Lund, Anton 129, 130 Lunde, Erik 298 Lykke, Ivar 253 Lysaker 350, 375, 385 Lützow-Holm, Finn 239, 270, 271, 272, 275, 276, 282, 415 Löwenigh, Barto von 392 Løvland, Jørgen 206

Lambrecht, Finn 276 Lancastersundet 42, 129 «Lance» 9, 419 «Lancing» 415 Landmark, Vebjørn 401 Laptevhavet 75 Larsen, Carl Anton 37, 38, 412, 414 Larsen, Henry 408 Larsen, Nils 415, 416 Larsen, Torry 325, 330 Larssen, Vetle Lid 340 Larvik 71, 173, 195, 198 «Latham 47» 272, 273, 274, 276, 279,

Mack, bryggeri 304 Mackenzie River 134 Madeira 171 «Magdalena» 378 Magellanstredet 414 magnetiske poler 32, 130, 132 magnetismeforskning 130, 133, 135, 192 Malakhov, Mikhail 411 Malangen 272 Malmberg, Finn 253, 260, 403, 404 Manni, inuit 134, 135 mannlighet, maskulinitet 199 f, 232, 241, 265 f, 277, 290, 331

464

register

marinejegere, polarmiljø 330 f Marinen 320, 239 Markham, Albert 33 Markham, Clements 195, 208 Maske, Julie 307 maskindyrkere 288 maskulinitet, maskulin ære 241, 265 f, 331 Masuda, Monica 307 Mathisen, Oscar 214 «Maud» 227, 234, 238, 239, 240, 253, 368, 375; Nordøstpassasjen, Polhavet 165 ff, 166, 169, 171, 219, 403; forskning, 170, 220; fly 235, 237 «Maudhavn» 167 «Maudheim» 417 Mawson, Douglas 228, 413 McDowel, Mike 410 M’Clintock, Leopold 26 McMurdo 310, 316, 325, 326, 327, 419, 421 media 195 f, 254, 270, 279, 281, 332, 334, 337 Mehren, Herman 310, 419 Mehren, Martin 285 f, 291, 296, 407 Mercator, Gerhardus 18 meteorologi 135, 254; «Fram» 76; Antarktis 127; «Gjøa» 133 «Michael Sars» 274, 399 Michelsen, Peder 397 Mikkelsen, Klarius 414 miljøvern 25, 311 mineralforekomster, Antarktis 39 «Minerva» 356 Minneapolis Tidende 351 minnested 345 ff, 386, 388 Mittelholzer, Werner 238 modernitet 289 Mogstad, Ivar Otto Irgens 397 Mohn, Henrik 28, 66, 395 monumenter, statuer 376 f Morgedal 137, 317 Morgenbladet 176, 179, 180, 185, 186, 189, 191, 193, 202, 209, 277 Mosby, Haakon 415 moskus 105, 115 Moskva 20 Mossin, Katinka 307 motoriserte hjelpemidler 42, 311 Mount Everest 307, 312, 336, 337

Mowinckel, Johan Ludwig 349 Muscovy Company 48 Mussolini 239, 240, 252, 265, 266 Must, Ole 413 Myggbukta 407, 408 Myhre, Svein 270, 271, 276 München 250 Mørdre, Simen 307, 310, 311, 314 f, 335, 410, 419 Mørdre, Sjur 307, 310, 311, 314 f, 326, 410, 419 målsak 201 f «N 1»/«Norge» 251, 255, 404 «N 24» 243, 244, 244, 404 «N 25» 243, 244 ff, 247, 375, 404 Nagurski, Jean 230 Namsos 375 Nansen, Alexander 358 Nansen, Eva 68, 78, 81, 122, 199 Nansen, Fridtjof 9, 10, 15, 76, 81, 108, 122, 126, 127, 134, 136, 165, 174 ff, 181, 182, 183, 184, 185, 186, 206, 211, 212, 214, 232, 287, 289, 295, 297, 314, 323, 340, 346, 347, 347, 348 ff, 350, 353, 358, 362, 365, 366, 368, 372, 375, 386, 388; Grønland 28, 32, 44, 51 ff, 53, 55, 59, 60, 61, 62, 63 ff, 64, 65, 164, 173 f, 178, 193, 202, 285, 306, 307, 311, 334, 335, 396, 407; «Fram» 33, 35, 65 ff, 68, 69, 70, 72, 73, 74, 75 ff, 80 ff, 84, 96, 105, 177, 397; Polhavet 81, 82, 83 ff, 86, 86, 88, 90, 92, 92, 97 f, 98, 99, 100, 147, 149, 164, 171, 175, 177, 192, 194, 195 ff, 197, 198, 298, 300, 322, 398; forskning 76, 180, 399, 402; politikk 186, 188, 215, 221, 222, 223, 269, 373; Fedrelandslaget 349; samer 203, 204, 215; Peary 102; Amundsen 217, 269, 288; bisettelse 349; monumenter 384, 388 Nansen, Hans 354 f Nansen, Liv 78, 81 Nansen, Odd 334 Nansenfondet 201, 208 Napoleon 26 nasjonalisme, nasjonsbygging 179, 173, 195 ff, 219, 221 f, 289, 367

register

465

Nathorst, Alfred 47 National Geographic Magazine 298, 302, 303 natursyn 23, 24 f «Nautilus» (1931) 407 «Nautilus» (1958) 297, 408 navigasjonsinstrumenter 31, 45 navngivning 32 Nederland 19 New York 240 New York Times 260, 281, 322 New Zealand 32, 139, 419, 421 Nielsen, Yngvar 197 Nietzsche, Friedrich 200 Nilsa, Henrik 248 Nilsen, Anth B. 205 Nilsen, løytnant 146 Nilsen, Johannes 398 Nilsen, Nils 248 Nilsen, Thorvald 140, 414 Nilssen, P.W. 398 «nittitallets store styrkeprøve» 323 ff Nobel, Alfred 201 Nobels fredspris 375 Nobile, Umberto, «Norge» 250 ff, 260, 262, 264, 265, 266, 266, 267, 404; «Italia», redningsaksjon 46, 270, 272, 273, 277, 279, 380, 381, 405; Amundsen 269, 290, 291, 369; monument 380, 381, 382 Nome, Alaska 171, 168, 234, 263, 401 Nona, Budapest, synsk 278 f Noordsche Compagnie 48 Nordahl, Bernhard 80, 397 Nord-Amerika 16 Nord-Atlanteren 35 Nordenskiöld, Adolf Erik 28, 29, 32, 42 f, 44, 55, 69, 75, 191, 219, 396 Nordenskjöld, Otto 38, 40, 413 Nord-Europa, landskap 23 Nord-Grønland 73 Nord i tåkeheimen 10, 15 Nordlys 220, 380 f «Nordlys»/«Sjøliv» 248 Nordmarka 296, 359 Nordpolen 9, 26, 27, 28, 32, 33, 34, 35, 68, 82, 100, 137, 228, 229, 258, 296, 303, 304, 311, 408, 409, 416; «Fram» 68, 82, 180 ff; Amundsen 27, 128,

466

register

165, 232, 236, 237, 239 f, 244 ff, 250 ff, 262, 269, 403, 404; ekspedisjoner 43, 44, 223, 239 f, 296, 297, 298, 303, 304, 311, 312, 314, 315, 322 ff, 326, 327, 330, 342; teorier om 69 f; kamp om 137 Nordsjøen 230, 230, 364 Nordvestpassasjen 19, 26, 40 f, 42, 111 ff, 134, 393, 408; Amundsen 52, 127 ff, 129, 145, 164, 168 f, 210, 212, 239, 400; Thorseth 303 Nordvestpassasjen 211 Nordøst-Grønland 47 Nordøstpassasjen 19, 20, 40, 42, 43, 69, 167, 171, 396, 402, 403 Norge, selvstendighet, profilering 52, 176, 185 f «Norge» 46, 250 ff, 252, 254, 255 ff, 259, 260, 264, 265, 266, 267, 269, 269, 349, 366, 375 Norge-England, rivalisering 339 Norges Svalbard- og Ishavs-undersøkelser (NSIU) 400, 405, 407, 408 Norges Tekniske Høyskole 230 «Norsel» 417 Norsk Aero Klubb 267, 270 Norsk Folkemuseum 386 Norsk Luftfartsmuseum 383 Norsk Luftseiladsforening 230, 233, 239, 251, 253, 255, 265, 267, 269 Norsk Polarinstitutt 9, 9, 296, 408, 410, 417 Norsk Polarklubb 407 norsk polarmyte 342 North Devon 107, 108, 116 «Northern Playground» 332 «Norvegia» 282, 283, 415, 416 Norvik, Erling 335 «Norway Station» 417 Notodden 375 Novaja Zemlja 43, 73, 230, 391, 393, 394, 394, 395, 396, 399, 400, 403 Nunavut 112 nyhetsindustri 277 Ny-Ålesund 243, 244, 244, 249, 255, 256, 259, 263, 289, 404, 408 Næss, Arne 335 Nødtvedt, Jacob 399 Nøtterøy 359 f, 370

«Odd I» 415 OL 313 Olav Haraldsson 366 Olav Tryggvason 365, 366 Olav V 347, 168, 350, 351 Olonkin, Gennadij 167, 403 Olsen, Arne M. 10 Olsen, Karl 111, 116, 120, 399 Olssøn, Christian 220 Olstad, Ole 415 OL-vinnere 335, 339 Omdal, Oskar 234, 235, 236, 238, 239, 244, 246, 253, 255, 260, 288, 403, 404 oppdagelsesferder 22, 26, 29, 31, 32 oppkallinger 375 Orrevannet 230 Oscar II 117, 174, 191, 197 f, 370 Oscarshall 386 oseanografi 76, 136, 140 Oslo Sjømannsskole, Lincoln Ellsworth 253 Oslo, 7.juni-plassen 385 Oslo, Rådhuset 385 Ousland, Børge 307, 311, 312, 314, 320, 322 ff, 324, 326, 327, 329, 330, 331, 333, 335, 337, 342, 409, 410, 411, 421 Palliser, John 393 Papanin, Ivan 409 parapsykologi 278 f Paris 211, 240, 272, 404 Parry, Edward 26, 33, 43 Patriot Hills 318, 319, 320, 338 Paulsen, Carl E. 380 Payer, Julius 28, 43, 87, 91, 395 Peary, Robert E., Nordpolen 28, 43, 48, 108, 137, 137, 140, 157, 216, 232, 246, 297, 300, 401; Grønland 55 f, 73 f, 81, 108, 111, 116, 208, 397; møte Sverdrup 101, 107, 140 Pedersen, Cato Zahl 319, 320 f, 321, 334, 421 pelsjakt 21, 48 pemmikan 59, 162, 286, 302, 397 Pensgaard, Anne Marte 307, 321 Peter den store 20 Peter I Øy 411, 415, 417, 419 Petermann, August 28, 35, 67; teori om åpent polarhav 40, 43

«Petermann Land» 87 f Petersen, Carl Emil 305 f, 310, 335, 410 Petersen, R.M. 395 Peterson, Fredrik 272 Petterson, Lars 79, 93, 192 f, 397 Pike, Arnold 397 Plaisted, Ralph 298, 409 poetokrati 199 f Point Barrow 228, 236, 263 «Polarbjørn» 417, 419 «Polarsirkel» 417 «Polar Star» 280 polar villmark 289 polarbøker 334 Polardagen 382 polarekspedisjoner 22, 32 f, 37, 227 ff, 302, 312, 313, 317, 320, 330 f, 335; «un-supported» 312, 314, 323, 337 polarflyging 233, 285; 1. verdenskrig 282 polarforskning 19, 22, 48, 49, 164, 179, 186 polarhelter 15, 26 ff, 180, 314, 346 polarklubber 48 Polarmuseet 286, 369, 380, 386 polarturisme 25 Polarårboken 1942 349 f Polhavet, dybdemåling, «Fram» 35, 76 f, 80, 96, 397, 398; isdrift 66, 136, 165, 232, 239, 403; overvintring 90, 92; fly over 235 ff Polhøgda 350 politiske partier 176 f pomorer 20, 392 Port Dickson 167 Portugal 19 presse, media 195 f, 254, 270, 279, 281, 334, 337 Prestrud, Kristian 146, 148, 164, 211, 414 Prinsesse Ragnhild Kyst 284, 416 proviant 59, 61, 323 puritansk arbeidsetikk 333 Quisling, Vidkun 373 Qvigstad, Just 216 radikalisme 176 radio 44 f, 47, 164, 303, 304 Ramm, Fredrik 249, 249, 253, 404 Randby, Geir 312 f, 409 Rasmussen, Knud 46

register

467

Ravna, Ole N. 53, 54, 65, 203, 204, 396 Recherche-ekspedisjonen 22, 30, 393 Recherchefjorden, Svalbard 21 Reese, Bjørn 295 f, 305, 311, 330, 334, 408 reisende vitenskapsmenn 22 reiseskildringer 26, 179 f Reiss-Andersen, Gunnar 349 religiøsitet 370 f Richter, Søren 407, 408 Riddervold, H. 400 Rifbjerg, Klaus 340 Riiser-Larsen, Hjalmar, Nordpolen, fly 239 ff, 404; «Norge» 250 ff; leteaksjoner «Italia», «Latham» 270 ff, 275 ff; parapsykologi 278 f; hvaljakt 282, 283; Antarktis 284, 285, 415, 416 Rinde, Peder 185, 205, 206, 208 Ringnes, Amund 100, 205, 205, 399 Ringnes, Ellef 100, 119, 204, 205, 399 Risting, Sigurd 354, 364, 367, 373 Ristvedt, Peder 131, 133, 400 Roald Amundsens minnefond 223, 351, 352 Rolfsen, Nordahl 201, 353, 354, 362, 363, 365 Roma 211 Roosevelt, Theodore 233 Ross Ice Shelf 320 Ross, James Clark 26, 32, 35, 37, 127, 411 Ross, John 26, 42 Rosshavet 15, 123, 127, 411, 413, 415; kanal 40 Royal Geographic Magazine 303, 310, 316 Royal Geographical Society 313 Rudi, Henry 406 Russeltvedt, Nils 399 Russland 16, 47, 270, 326, 339, 386 Rygh, Karl 184, 189 Rygh, Oluf 189 Rønbeck, Nils Fredrik 393 Rønne, Edith 417 Rønne, Finn 417 Rønne, Martin 165, 168, 171, 257, 403 Raaby, Thorstein 299 Raanes, Oluf 102, 399 Sameland 202 f, 203 samer, kompetanse 54, 127; holdning til polarekspedisjoner 202 «Samvelde-ekspedisjon», Antarktis 307

468

register

Sandefjord 16, 282, 414, 418 Sandefjords Blad 282 Sarpsborg 375 Sars, Ernst 174 Sars, Georg Ossian 395 SAS 279, 408 satellitt-navigasjon (GPS) 304, 329, 331, 314, 334 Savio, Per 127, 104, 106, 119, 122, 413 SCAR (Special Committee on Antarctic Research) 418 Schei, Per 104, 106, 119, 122, 397 Schiertz, F.W. 395 Schmelck, Ludvig Henrik 180, 395 Schreiner, Ingvald 282, 415 Schurke, Paul 409 Schweigaard, A.M. 184 Schaanning, H. 400 Scoresby, William 21 Scoresbysund 403, 407 Scott, Robert Falcon 28, 42, 46, 127, 137, 140, 141, 142, 147, 159, 161, 161, 162, 164, 209, 210, 213, 230, 230, 279, 307, 308, 316; Sydpolen 140, 164, 228, 413, 414, 419; ettermæle 211, 339, 372 Scott-Hansen, Sigurd 74, 77, 83, 93, 192, 199, 397 Seattle 171, 234 Sebulonsen, Ludvig Bernhard 398 seil 323, 329 f seilskuter 44 f, 49 selfangst 19, 353, 373, 386 Sem-Jacobsen, Einar 230 f, 232, 239 Senni, minister 270 Shackleton, Ernest 46, 127, 137, 145, 157, 308, 413 «Shackleton Range» 318 Sibir 19, 20, 43, 171, 296, 315, 397, 401 Simmons, Herman Georg 102, 106, 110, 116, 119, 122, 399 Simpson, Myrtke 307 sivilisasjon, syn på 24, 281, 286 Sjumilov, Alexandr 410 Sjøforsvaret 330 sjømilitære ekspedisjoner 26, 48 Skandinavia, landskap 23 Skimuseet 346, 347, 385, 387 skipperskrøner 29

Skjervøy 173 Skjoldborg, Per 269 skjørbuk 44, 45, 66, 72, 117, 124, 128, 154, 164 Skottland 307 Skaar, N.N. 184 «Skate» 297 «Slakteren» 154, 155 Slagstad, Rune 176 sleder, sledeekspedisjoner 44, 105, 133, 148 Slettan, Olav Viksmo 330 Slingsby, William 332 Smedal, Gustav 407 Smeerenburg 391 Smith Sound 43, 66, 101 Smith, William 411 Snorres kongesagaer 356, 366 Snuggerud, John 417 snøscooterekspedisjoner 304, 307 Social-Demokraten 219 «Sofia» 44 Sommarøy 383 sosialradikalisme 183 f «Southern Cross» 124, 127, 413 Sovjetunionen 275, 275, 297, 312 Spania 19 Special Committee on Antarctic Research (SCAR) 418 Spitsbergen 18, 19, 398, 402, 405 sponsorjakt 323 St.Petersburg 20 Staib, Bjørn 295 ff, 300, 305, 311, 326, 329, 334, 339, 340, 408, 409; media 300, 302 f Stalin 279 Standard 191 Stang, Emil 181, 185 f, 193 Statoil 317, 318 Staunings Alper 337 Stavanger 375 Staxrud, Arve 402 Steen, Johannes 184, 185, 196 Steger, Will 305, 320, 409 Steinkjer, inntog Sverdrup, Kristiansen 65 Steinsvik, Rasmus 201 Stokken, Bård 329 f Stolz, Rudolf 105, 399 Store nordlige ekspedisjoner 20 Storm-Johnsen, Frithjof 260, 404

Stortinget 182, 184, 193; sparepolitikk 185; bevilgning til Amundsen 213 ff Strindberg, Nils 398 Stroud, Mike 312, 314, 316 Strøm, Ingvald 407 Stubberud, Jørgen 146, 148, 164 Ståhlström, Rolf 298 Sundbeck, Knut 165, 168, 171, 403 Sunnmøre 304 Svalbard 9, 19, 22, 33, 43, 81, 90, 95, 236, 238, 270, 274, 277, 322, 331, 375, 386, 391, 393, 396, 399, 401, 408; Andrée 228; fly 238, 242 ff, 243, 249, 255 f, 257, 270, 271, 404, 407; ekspedisjoner 331, 332, 337 Svalbardtraktaten 233, 403 Svendsen, Johan 100, 106 f, 108, 116, 164, 399 Svenska Vetenskapsakademien 28, 43 svenske polarekspedisjoner 37 Sverdrup, Harald U. 167, 168, 171, 220, 239, 403, 407, 408 Sverdrup, Jakob 208 Sverdrup, Otto 51, 54, 68, 123, 128, 129, 136, 139, 167, 209, 214, 228, 270, 336, 386, 387; Grønland 51, 53, 55, 57, 60, 61, 63, 65, 178, 194, 396, 397, 402; Steinkjer 65; «Fram», Polhavet 68, 71, 72, 75, 82, 84, 93, 95, 96, 100, 198, 199; «Fram», Nord-Grønland 100, 101 ff, 103, 110 ff, 120 ff, 205, 205, 206 ff, 207; møte Peary 101, 104 Sverdrupøyene 75, 103, 122 Sverige 28, 47, 48, 52, 177, 183, 191, 196, 202, 218, 255, 307, 419 Svor, Anders 376 Swan, Robert 419 sydpoldagen 349 Sydpolen 8, 9, 28, 32, 34, 40, 101, 157; ekspedisjoner 37, 52, 154, 164, 305 ff, 307 ff, 309, 315, 316 f, 317 ff, 322, 325, 335, 338, 339, 419, 420, 421; Amundsen 52, 137, 138, 149 ff, 154, 157, 157, 158 ff, 159, 165, 210, 211, 212, 213, 232, 239, 244, 354, 368, 372, 414; Balchen, Byrd 280, 281, 416; kvinner, Monica Kristensen 305, 308, 309, 317 ff, 319 symbolhandlinger, symbolsk kapital 352,

register

469

375 Syse, Jan P. 314 17. mai 84, 87, 95, 106, 349, 378, 380, 382 Syvertsen, S. 403 Sønneland, Eirik 326, 328, 330, 335, 418 Sørensen, Jon 353, 360, 365 f Sørensen, Marit 307, 330 Sørensen, Øystein 359 Sørishavet 11, 123 Sørlle, Petter 415 «Søstrene» 96 Tegnér, Elias 286, 288, 291 teknologi 286, 297 telegrafi 44 f, 47, 164, 195 Telemark 161 Teller, Alaska 263, 264, 404 Teplitz-Schönau 278 «Terra Nova» 140, 141 «Terror» 28, 411 Tessem, Peter 167 f, 403 The Alpine Club 336, 337 The Geographical Journal 249 The Royal Geographical Society 191, 195, 208, 269 The Saga of Billy the Kid 281 The Times 185, 186 Thommessen, Rolf 239, 251, 252, 265, 267 Thorseth, Ragnar 303 ff, 304, 332, 335, 409 «Thorshavn» 416 Thule 298, 302 Tidemands tobakk 285 Tidens Tegn 239, 248, 249, 249, 267 «Titanic» 211 todelt Antarktis, teori 40 Tofte, Eyvind 415 Tokyo 277 Tollefsen, Ivar E. 329 f, 337, 421 Tordsson, Bjørn 340 «Tor» 419 «Tordenskiold» 274 Torell, Otto 28, 191 Torup, Sophus 72 traktorsleder 228 Tredje «Fram»-ekspedisjon 136 ff, 212 ff trekkhunder, «Fram» 73 treningsmetoder 324 «Troll» 419, 421 Trollfjorden 117

470

register

Tromsø 16, 173, 195, 197, 198, 220, 244, 272, 369, 380, 384, 387; «Fram» 100; monumenter 378 f Trondheim 173, 195, 198 Tsjitsjagov, Vasilij 21 tsjuktsjere 168 Tupolev 169 turisme 345 Tveiten, Ivar 216 tv-film 335 Twain, Mark 127 Tyler, Nicholas 278 Tyskland 28, 232 Tøien, Bjarne 386 Tønnesen, Emanuel 168, 403 Tønsberg 16, 353, 355, 359, 370, 375, 376 f, 378, 380, 415 Uemura, Naomi 305, 409 Ullmann, Viggo 183, 184, 185, 205, 208 Ulvang, Vegard 329 Umivik 307 Ung, Per 384, 387 unionspolitikk 52, 176, 184 ff, 193 f, 196, 222, 367 Universitetsstudiene på Svalbard (UNIS) 410, 411, 412 «un-supported», polarekspedisjoner 312, 314, 323, 337, 409 urbefolkning 15, 21, 32 Urville, Dumont d´ 37 USA 43, 48, 232, 256, 265, 288, 302, 320, 335, 413, 421 Vangsnes 286, 287 Vajgatj-øya 167 Vardø 69, 72, 96, 173, 195, 196, 199, 384, 386 Veblen, Thorstein 222 «Vega» 29, 69, 219 Vegrim, Arild 315 f, 325, 330, 410 Venstre 176, 179, 184, 216 Verdens Gang 174, 186, 196 «Veslekari» 274, 278 Vest-Antarktis 40 Vesten, natursyn 23 Vestfold 11, 353, 385, 418 Vestfold Socialdemokrat 378 VG 300, 314, 323

Victoria Land 413 Vi Menn 296 Vigeland, Per 205 Viglieri, Alfredo 381 «Viking» 362, 363, Vikingskipshuset 386 vikingtid 9 villmark, syn på 23 ff, 241 Vinje, Torgny 417 vitenskap 47, 48 f, 72, 189 ff vitenskapsmenn, konflikter 48, 102 Voss 360 Ward Hunt 299, 314, 326, 409, 410, 411 «W.D. Munroe» 401 Weber, Richard 411, 421 Weddellhavet 37, 284; kanal 40 Wedel Jarlsberg, Frits 272 Weidemann, Jakob 314 Welhaven, Johan Sebastian 176 Wellmann, Walter 228 Werenskiold, Erik 365, 366 Wergeland, Henrik 176 Weyprecht, Karl 28, 43 Whales Bay 414, 415 Wichtebukta 276 Wiik, Gustav Juel 131, 133, 135, 164 Wilczek, grev 28 Wilhelm II 173, 286, 287 Wilkes, Charles 37 Wilkins, Hubert 269 f, 279, 407, 415 Wille, Carl Fredrik 395 Williams, Martyn 410 Wilse, Anders Beer 269 Wisting, Oscar, Sydpolen 146, 148, 149, 151, 159, 161, 162, 231, 232, 234, 289, 291, 368, 375, 414; «Maud» 165, 168, 234, 235, 238, 254, 402; «Norge» 253, 255, 260, 263, 404; «Latham 47» 274, 279 Wright, brødrene 227, 228

zoologer, zoologi 25, 106, 115 æresretorikk, æressak 183, 202, 367 «Æresskilling» 183, 186, 352 Ødegaard, Hallgrim 310, 419 «Ørnen» 414 Øst-Antarktis 40 Østby, Jan 354, 360, 363, 364, 368, 369 Østerrike-Ungarn 28 Øst-Grønlandsstrømmen 66 Østsibirhavet 20 Øverland, Arnulf 236 f Aagaard, Aage 392 Ålesund 281 åpent polarhav, teori 43 Aasen, Ivar 201 Aasheim, Stein P. 307, 311, 314

Yale University 316 Zapffe, Fritz 244, 249, 256, 257, 266, 267, 278, 291, 369 Zapffe, Peter Wessel 167, 271 Zeppelin, Ferdinand, zeppeliner 137, 228, 250 f

register

471

ILLUSTRASJONSLISTE

NBO = Nasjonalbiblioteket TMU, UiTø = Tromsø Museum – Universitetsmuseet, Universitetet i Tromsø UiO = Universitetet i Oslo GNF = Gyldendal Norsk Forlag NP = Norsk Polarinstitutt s. 6: Adventdalen, Svalbard 1999. Foto: Pål Hermansen, Samfoto. s. 8: Postkort, illustrasjon: Andreas Bloch, utgitt av Mittet & Co. NBO avd.

Oslo, Bildesamlingen. s. 9: Foto: Gerland Sebastian, 1999. NP. s. 11: Sandefjord Museum. s. 12–13: Dumont d´Urville, Antarktis 2000. Foto: Kjell Ove Storvik. s. 14: King William Island, Canada, 1903–06. Foto: Roald Amundsen, Universitetets kulturhistoriske museer, UiO. s. 15: Foto: Gunnar Markussen. Polarmuseet i Tromsø. s. 17: Antarktis 1898–1900. NP. s. 18: Galleri Svalbard. s. 22: Fotoarkivet, TMU, UiTø. s. 27: NBO avd. Oslo, Bildesamlingen. s. 29: Kungl. Vetenskapsakademien, Stockholm. s. 30: Fred Goldbergs samling. s. 33: Fotoarkivet, TMU, UiTø. s. 38, 41: Kungl. Vetenskapsakademien,

Stockholm. s. 42: Foto: H.G. Ponting, 1911. Royal Geographical Society, London. s. 45: The Arctic World Illustrated. 2.utgave, London 1877. s. 46: Foto: Adolf Hoel, 1928 NP. s. 49: Foto: Harald U. Sverdrup, 1951, NP. s. 50: Akvarell: Thorleif Holmboe 1889.

NBO avd. Oslo, Bildesamlingen. s. 51: Foto: Gunnar Markussen. Polarmuseet i Tromsø. s. 53: Foto: Siems & Co, 1888. NBO avd.

Oslo, Bildesamlingen. s. 55: Foto: Fridtjof Nansen, 1888. NBO avd. Oslo, Bildesamlingen. s. 56: Foto: Asle T. Johansen, 1988. s. 58: Frammuséet. s. 61: Foto: Fridtjof Nansen, 1888. NBO avd. Oslo, Bildesamlingen. s. 62: Akvarell: Thorleif Holmboe i Paa ski over Grønland 1890. s. 64: Penne- og tusjtegning: Eivind Nielsen, ca.1889. NBO avd. Oslo, Bildesamlingen. s. 67: The Arctic World Illustrated. 2. utgave, London, 1877. s. 68, 69: NBO avd. Oslo, Bildesamlingen. s. 70: Minneplate fra Porsgrunds Porselænsfabrik. Oslo Bymuseum. s. 73: Aschehoug forlags arkiv. s. 74: Foto: Fridtjof Nansen, 1894. NBO avd. Oslo, Bildesamlingen. s. 77: Foto: Fridtjof Nansen, 1895. NBO

illustrasjonsliste

473

avd. Oslo, Bildesamlingen. s. 79: Penne- og blekktegning: Fridtjof Nansen, 1893. NBO avd. Oslo, Bildesamlingen. s. 82: Foto: Fridtjof Nansen, 1895. NBO avd. Oslo, Bildesamlingen. s. 86: Penne- og tusjtegning: Lars Jorde, ca.1896. NBO avd. Oslo, Bildesamlingen. s. 88: Foto: Fridtjof Nansen, 1895. NBO avd. Oslo, Bildesamlingen. s. 92: Tegning: Halfdan Egedius i Fram over Polhavet 1897. s. 94: Foto: Fridtjof Nansen 1895. NBO avd. Oslo, Bildesamlingen. s. 98: Penne- og tusjtegning: Andreas Bloch, ca.1897. NBO avd. Oslo, Bildesamlingen. s. 103: 2. «Fram»-ferd, 1898–1902. NP. s. 104: Postkort, Fred Goldbergs samling. s. 106: 2. «Fram»-ferd, 1898–1902. NP. s. 109: Frammuséet. s. 110, 113, 114, 118, 125: NP. s. 126: Foto: Galtungs eftf., 1897. NBO avd. Oslo, Bildesamlingen. s. 129: Foto: Roald Amundsen, 1903–06.

Universitetets kulturhistoriske museer, UiO. s. 131, 132: NBO avd. Oslo, Bildesamlingen. s. 137: Postkort, Fred Goldbergs samling. s. 141: NBO avd. Oslo, Bildesamlingen. s. 142: Foto: H.G. Ponting, 1911. Royal Geographical Society, London. s. 145, 147, 150: NBO avd. Oslo, Bildesamlingen. s. 153: Postkort, illustrasjon: Andreas Bloch, ca.1912, utgitt av Mittet & Co. NBO avd. Oslo, Bildesamlingen. s. 156: NBO avd. Oslo, Bildesamlingen. s. 159: Foto: Olav Bjaaland, 1911. NBO avd. Oslo, Bildesamlingen. s. 160: NBO avd. Oslo, Håndskriftsamlingen. s. 163: NBO avd. Oslo, Bildesamlingen s. 166, 169, 170: GNFs arkiv. s. 172: «Frams» hjemkomst, æresportal av turnere, Kristiania. Foto: WormPetersen, 1896. Oslo Bymuseum. s. 173: NBO avd. Oslo, Bildesamlingen.

474

illustrasjonsliste

s. 175: NBO, Avissamlingen. s. 177: NBO avd. Oslo, Bildesamlingen. s. 178: Maleri. Foto: Hansen og Weller.

NBO avd. Oslo, Bildesamlingen. s. 181: Iddis. Norsk Hermetikkmuseum. s. 182: Postkort, illustrasjon: Harald Grønneberg, ca.1888, utgitt av Gabriel Tøien´s Papirhandel. NBO avd. Oslo, Bildesamlingen. s. 187: Foto: Mittet & Co. Oslo Bymuseum. s. 188, 190: NBO avd. Oslo, Bildesamlingen. s. 192: Foto: Fridtjof Nansen, 1894. NBO avd. Oslo, Bildesamlingen. s. 194: Postkort, ca 1889. NBO avd. Oslo, Bildesamlingen. s. 197: NBO avd. Oslo, Bildesamlingen. s. 198: Postkort, Fred Goldbergs samling. s. 203: Aschehoug forlags arkiv. s. 205: Foto: Knudsens Fotosenter. s. 207: Foto: Anders Beer Wilse, 1928.

Norsk Folkemuseum. s. 210: Postkort, illustrasjon: Andreas Bloch, ca.1912, utgitt av Mittet & Co. NBO avd. Oslo, Bildesamlingen. s. 213: NBO avd. Oslo, Bildesamlingen. s. 214: Fra Hvepsen 23. mars 1912. NBO, Avissamlingen. s. 218: Foto: Harry Randall, ca. 1906. NBO avd. Oslo, Bildesamlingen. s. 221: NBO avd. Oslo, Småtrykksamlingen. s. 223: Postkort, Fred Goldbergs samling. s. 224–225: Isfjorden, Svalbard, 1993. Foto: Per Eide, Samfoto. s. 226: Planleggingen av flygningen med «N 24» og «N 25» mot Nordpolen, NyÅlesund. Foto: Paul Berge, 1925. NBO avd. Oslo, Bildesamlingen. s. 227: Reklamekort, Fred Goldbergs samling. s. 229: GNFs arkiv. s. 230: Postens frimerketjeneste. s. 233: GNFs arkiv. s. 235: NBO avd. Oslo, Bildesamlingen. s. 237: Fra Vikingen 2. februar 1924. NBO, Avissamlingen. s. 240: NBO avd. Oslo, Bildesamlingen. s. 243: Foto: Paul Berge, 1925. NBO avd.

Oslo, Bildesamlingen. s. 245, 247: Knudsens Fotosenter.

s. 249: NBO avd. Oslo, Bildesamlingen. s. 252: Foto: Paul Berge, 1926. NBO avd.

Oslo, Bildesamlingen. s. 254: Foto: Ebrh. B. Oppi, 1926. Oslo Bymuseum. s. 257: GNFs arkiv. s. 258: Knudsens Fotosenter. s. 259: GNFs arkiv. s. 261, 262: Foto: Emil Horgen, 1926.

GNFs arkiv. s. 264: GNFs arkiv. s. 266: NBO avd. Oslo, Bildesamlingen. s. 268: Fotomontasje: Anders Beer Wilse, Knudsens Fotosenter. s. 271: Fred Goldbergs samling. s. 272: Fra Vikingen 16. juni 1928. NBO, Avissamlingen. s. 273, 275: GNFs arkiv. s. 278: Foto: Ketil Zachariassen, 2002. s. 280: Privat album: Bjarne Larsen. s. 283: Foto: J.K. Eggvin, 1931. Sandefjord Museum. s. 285: Postens frimerketjeneste. s. 287: Foto: Anders Beer Wilse, 1913.

Norsk Folkemuseum. s. 290: Tresnitt. Ø. Weltzin, 1928. Foto: Rune Aakvik. Oslo Bymuseum. s. 292–293: Antarktis, 1994. Foto: Knut Bry. s. 294: Børge Ousland starter fra Kapp Arkitsjevskji, 1994. Han var den første som gikk alene og uten støtte til Nordpolen. Foto: Børge Ousland. s. 295: Foto: Ketil Zachariassen, 2004. s. 297: Aschehoug forlags arkiv. s. 299: Foto: Bjørn Staib, 1964. s. 301: Foto: Pål Hermansen. s. 304: Macks ølbryggeris arkiv. s. 306: Foto: Stein P. Aasheim, 1988. s. 309: Scanpix. s. 313: Royal Geographical Society, London. s. 315: Foto: Kjell Ove Storvik, 1993. s. 319, 321: Foto: Knut Bry, 1994. s. 324: Foto: Børge Ousland, 1996. s. 327: Dagbladet 23. april 1994. s. 328: Foto: Rolf Bae, 2000–01. s. 330: Foto: Jan Petter Lynau, 2000.

Scanpix. s. 331: Foto: Børge Ousland, 1994.

s. 333: Foto: Micael Sundberg, 1999. s. 336: NP. s. 338: Foto: Knut Bry, 1994. s. 341: Foto: Thomas Andreassen, 2001.

Scanpix. s. 343: Foto: Torry Larsen, 2000. s. 344: Ishavsmuseet, Brandal, 2002. Foto: Ketil Zachariassen. s. 345: Foto: Ketil Zachariassen, 2002. s. 347: Litografi: Fridtjof Nansen, 1922.

NBO avd. Oslo, Bildesamlingen. s. 348: Postens frimerketjeneste. s. 350: Scanpix. s. 352: NBO avd. Oslo, Småtrykksamlingen. s. 355: Vestfold Fylkesmuseum. s. 357: Norsk Filminstitutt. s. 358: Foto: L. Szacinski, 1880. NBO avd.

Oslo, Bildesamlingen. s. 361: Foto: A. Th. Larsen. Sandefjord Museum. s. 366: Illustrasjon: Erik Werenskiold, ca.

1896. Fra Snorres kongesagaer. s. 369: Polarmuseet i Tromsø. s. 371: Foto: Ketil Zachariassen, 2002. s. 374: Sandefjord Museum. s. 377: Foto: Adnan Icagic, 2003. s. 379: Norsk Sjøfartsmuseum. s. 381: Foto: Tore Gjelsvik, 1969. NP. s. 383: Foto: Ketil Zachariassen, 2002. s. 384: NBO avd. Oslo, Bildesamlingen. s. 387: Foto: Ketil Zachariassen, 2002. s. 389: Foto: Bård Løken, 1996. Samfoto. s. 390: Bouvetøya annektert for Norge 1. desember 1927. Sandefjord Museum. s. 391: Postkort, Fred Goldbergs samling. s. 394: Foto: Ketil Zachariassen, 2003. s. 398: Postkort, Fred Goldbergs samling. s. 402: Foto: Gunnar Isachsen, 1910. NP. s. 405: Foto: Aage Storløkken, 1961.

Aktuell, Scanpix. s. 406: Polarmuseet i Tromsø. s. 410: Knudsens Fotosenter. s. 412: Sandefjord Museum. s. 418: Knudsens Fotosenter. s. 420: Foto: Knut Bry, 1994.

illustrasjonsliste

475

BIDRAGSYTERNE

Susan Barr, f. 1946. mag.art., rådgiver i polarsaker hos Riksantikvaren. Har utgitt en rekke arbeider innen polarhistorie og polarkulturminnevern, bl.a. Jan Mayen. Norges utpost i vest. Øyas historie gjennom 1500 år (1991/2003) og Norway – A consistent polar nation? Analysis of an image seen through the history of the Norwegian Polar Institute (2003).

Roald Berg, f. 1954, dr.art., professor i historie ved Høgskolen i Stavanger, har tidligere utgitt bl.a. Norge på egen hånd 1905–1920, bd. 2 i Norsk utenrikspolitikks historie (1995) og Profesjon, union, nasjon. 1814–1905, bd. 2 i Norsk forsvarshistorie (2001).

Anne Eriksen, f. 1958, dr.phil., professor i kulturhistorie ved Institutt for kulturstudier, Universitetet i Oslo, har utgitt bl.a. Det var noe annet under krigen. 2. verdenskrig i norsk kollektivtradisjon (1995), Minner fra Den evige stad. Skandinavers reiser til Roma 1850–1900 (1997), Historie, minne og myte (1999).

Narve Fulsås, f. 1953, dr.philos., professor i historie ved Universitetet i Tromsø, har gitt ut m.a. Historie og nasjon. Ernst Sars og striden om norsk kultur (1999), Havet, døden og vêret.

Kulturell modernisering i Kyst-Noreg 1850–1950 (2003).

Matti Goksøyr, f. 1952, cand.polit., dr. scient., professor i historie ved Norges idrettshøgskole, har utgitt bl.a. Kropp, kultur og tippekamp (1996) og medforfatter av Fotball! Norges Fotballforbund 100 år (2002).

Atle Næss, f. 1949, cand.philol., forfatter, har utgitt bl.a. Da jorden stod stille. Galileo Galilei og hans tid (2001) og Munch. En biografi (2004), i tillegg til ti romaner.

Urban Wråkberg, f. 1956, M.Sc., Ph.D, forsker ved Vetenskapsakademiens Centrum för vetenskapshistoria, Stockholm, har utgitt en rekke bøker og artikler med emne fra sin forskning omkring polartraktenes historie. Fra 1997 leder og forsker han innenfor Svenskt program för kulturvetenskaplig polarforskning.

Redaksjon Einar-Arne Drivenes, f. 1946, cand.philol., førsteamanuensis i historie ved Universitetet i Tromsø, har tidligere utgitt bl.a. Fiskarbonde og gruveslusk (1985); medredaktør av Nordnorsk kulturhistorie (1994).

Harald Dag Jølle, f. 1971, cand.philol., universitetsstipendiat i historie ved Universitetet i Tromsø, tidligere redigert Høyt i nord (1997).

Ketil Zachariassen, f. 1969, cand.philol., historiker, tidligere fotoarkivar ved Tromsø Museum – Universitetsmuseet, Universitetet i Tromsø, medredaktør av Inn i riket. Svalbard, Nord-Norge og Norge (2004).

TA K K Det er mange som har bidratt til å realisere bokverket Norsk polarhistorie.

Redaksjonen ønsker først å fremst å takke forfatterne for den store innsats de har lagt ned. Videre er vi meget takknemlig for alle gode innspill vi har fått fra redaksjonsrådsmedlemmene. Vi står også i stor gjeld til Institutt for historie ved Universitetet i Tromsø for et godt arbeidsmiljø og det solide faglige nettverket det utgjør. Til slutt vil vi spesielt takke: Elisabeth K. Akselvoll, Arve Andersen, Ann-Kristin Balto, Sigrun Høgetveit Berg, Narve Bjørgo, Vidar Bjørnsen, Erik Bjørnstad, Ida Blom, Dag I. Børresen, Olav Christensen, Pål Christensen, Harald Groven, Lars Ivar Hansen, Mary Jones, Kari Myklebost, Einar Niemi, Bengt Flygel Nilsfors, Svein-Olaf Nilssen, Ane Ohrvik, Åge Olsen, Fred Inge Presteng, Jan Erik Ringstad, Teemu Ryymin, Ole Anders Røberg, Johanne Raade, Jørn Øyrehagen Sunde, Hallvard Tjelmeland, Helge A. Wold og André Zachariassen.