Norsk polarhistorie 3 by Norsk Polarinstitutt

Polarhistorie3-Omsl

25-04-12

10:30

Side 1

Norsk polarhistorie

Forfatterne: thor bjørn arlov f. 1958, dr.art. i historie, kontorsjef ved NTNU og førsteamanuensis II ved Universitetssenteret på Svalbard.

åsa elstad f. 1956, dr.art. i historie, prosjektmedarbeider ved Museum Nord.

bjørg evjen f. 1952, dr.art. i historie, forsker ved Senter for samiske studier, Universitetet i Tromsø.

III

bjørn-petter finstad

marit anne hauan f. 1955, cand.philol. i folkloristikk, førsteamanuensis ved Tromsø Museum – Universitetsmuseet, Universitetet i Tromsø.

alf håkon hoel f. 1959, cand.polit., førsteamanuensis ved Institutt for statsvitenskap, Universitetet i Tromsø.

Norsk polarhistorie er et pionérverk, skrevet av ledende forskere innen ulike fagfelter. Det beskriver den store norske aktiviteten i polarområdene, i nord som i sør. Verket omhandler de spennende ekspedisjonene, den vitenskapelige utforskningen, næringsvirksomheten og den politiske betydningen, fra slutten av 1600-tallet og fram til i dag. Vekten legges på den norske virksomheten, men den settes inn i en internasjonal sammenheng. Rikdommene viser næringsvirksomheten i stor bredde: selfangst og hvalfangst, i Arktis og Antarktis, overvintring i fangsthytter, gruvedrift, de store fiskeriene – og moderne masseturisme. Hvor mye var eventyrlyst? Hva kjennetegner gruvesamfunn og fangstkulturer? Det drøftes hvilke politiske forhold som virket inn på næringene, og hvordan fangsttradisjonen ble møtt av motstanden mot selfangst og andre menneskelige inngrep i naturen.

Rikdommene

f. 1964, cand.philol., forsker ved Norut Samfunnsforskning, Tromsø.

jens petter nielsen f. 1949, cand.philol., professor i historie ved Universitetet i Tromsø.

ISBN 82-05-32657-6

,!7II2A5-dcgfhg! www.gyldendal.no

einar-arne drivenes harald dag jølle (red.)

e i n a r - a r n e d r i ve n e s | h a r a l d d ag j ø l l e ( re d . )

Norsk polarhistorie

Redaksjon: einar-arne drivenes f. 1946, cand.philol., førsteamanuensis i historie ved Universitetet i Tromsø.

harald dag jølle

III

f. 1971, cand.philol., universitetsstipendiat i historie ved Universitetet i Tromsø.

Rikdommene

Bilderedaktør: ketil zachariassen f. 1969, cand.philol., historiker, tidligere fotoarkivar ved Tromsø Museum – Universitetsmuseet, Universitetet i Tromsø.

einar-arne drivenes | harald dag jĂ¸lle (red.) ketil zachariassen (bilderedaktĂ¸r)

Norsk Polarhistorie 3

Rikdommene

© Gyldendal Norsk Forlag AS 2004 Printed in Slovenia Trykk/innbinding: Korotan, Ltd. 2005 Repro: RenessanseMedia AS, Oslo 2004 Papir: Arctic Volume 115 g (1,12) Boken er satt med Adobe Garamond 11/13,5 pt og MetaPlus 9,2/13,5 pt Forlagsredaksjon: Hans Petter Bakketeig og Helge Vold Redaksjonssekretær: Ketil Zachariassen Grafisk formgiving og omslagsdesign: Kristin Berg Johnsen/Kobolt Forsidefoto: Skytter Barlien fra Tønsberg om bord på «Hvalen», som tilhørte Tønsberg Hvalfangerselskap, ca 1900. Hvalfangstmuseet. Baksidefoto: Gruvearbeidere på oppholdet. Longyearbyen, 1969. Foto: Sverre A. Børretzen. Aktuell, Scanpix. ISBN 82-05-32657-6 Forskningsprosjektet «Norsk polarhistorie» er finansiert av: Norges forskningsråd Norge 2005 AS Universitetet i Tromsø Fiskeridepartementet Justis- og politidepartementet Miljøverndepartementet Nærings- og handelsdepartementet Utdannings- og forskningsdepartementet Utenriksdepartementet Norges Råfisklag Norut Samfunnsforskning Sigval Bergesen d.y. og hustru Nanki’s almennyttige stiftelse Sparebanken1 Nord-Norge Spitsbergen Travel Sysselmannen på Svalbard TFDS – Troms Fylkes Dampskibsselskap Troms Kraft AS Redaksjonsråd: Thor Bjørn Arlov, Susan Barr, Robert Marc Friedman, Marit Anne Hauan, Dag O. Hessen, Jens Petter Nielsen, Olav Orheim, Morten Ruud, Erik Rudeng, Øystein Sørensen

Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Kopiering i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

INNHOLD

6 9 47

INN I ISEN Kap. 1 Thor B. Arlov Den første ishavsbyen Kap. 2 Jens Petter Nielsen Ishavet er vår åker

110

FRIT T FRAM

113 177 219 275

Kap. 3 Kap. 4 Kap. 5 Kap. 6

316

NYE GRENSER

319 389 443 477

Kap. 7 Åsa Elstad og Bjørn-Petter Finstad Ein grådig fangstnasjon? Kap. 8 Thor B. Arlov og Alf Håkon Hoel Kulldrift i kald krig Kap. 9 Bjørn-Petter Finstad og Alf Håkon Hoel En arktisk fiskeristormakt Kap. 10 Åsa Elstad Polarturisme

521 569 591 597

Noter og litteratur Register Illustrasjonsliste Bidragsyterne

Bjørg Evjen Bergverkssamfunn i Arktis Marit Anne Hauan Det sterke, frie liv i villmarken Åsa Elstad Gater av gull Åsa Elstad Den første norske oljealderen

INN I ISEN

Ishavsfangst ble en viktig europeisk næring på 1600-tallet. Også fra Bergen søkte skuter isen for å jakte rikdommene. Tidlig på 1800-tallet innledet finnmarkinger, inspirert av pomorer, det som ble en nordnorsk fangsttradisjon. Tiår senere var Vestfold-byene med i konkurransen. Fangsten skapte inntekt, kunnskap og heltefortellinger, men mange kom aldri hjem.

D E N F Ø R S T E I S H AV S B Y E N

Det var 3. mars i det Herrens år 1790, en uke etter Mattismesse, og vi kan forestille oss at det regnet i Bergen også denne dagen. Vågen yrte av støyende liv. Ledig kaiplass var knapt å oppdrive; utenfor pakkhusene på begge sider av den smale havnen lå skipene både to og tre i bredden, noe som gjorde lasting og lossing til en omstendelig affære. Ikke få ukristelige ord ble utvekslet når sjøfolk og sjauere med tunge bører møttes på smale, glatte gangveier, må vi tro. Skippere og offiserer bidro ved å bruke seg på somlepaver og latsabber. Inne på bryggene sto kremmerne og klerkene med sine regnskapsbøker og varelister; ikke den minste ting kom på land eller om bord uten at den var behørig innført med penn og blekk. Smugene og kneipene myldret av tiggere, høkere og fruentimmere, beredt til å befri sjøfolkene fra forskuddet de hadde fått på hyren. Det drev av fremmede dufter og flimret av farger, det summet av alle slags språk og dialekter. Lille Jens Kracht forsto nok ikke så mye, der han sto i ly ved en pakkhusvegg og forsøkte å fordøye inntrykkene. Han var bare ni år, og det var første gang han var i storbyen Bergen – den største i riket, nest etter kongens København. Jens kom fra Føhr, den vesle øya utenfor Nordfriesland, og dette var hans første lengre tur hjemmefra. Kanskje mor Antje hadde grått bittert da faren, kommandør Jens Kracht, ville ta ham med på denne reisen. Til Bergen var nå én ting, men å ta med guttungen på fangst under Grønland?

Grønlandsfarere

Det var ikke uvanlig at barn ble tatt med til sjøs, og på Føhr var så godt som alle menn sjøfolk og ishavsfarere. Men Lille-Jens var ikke alene. Han hadde

d e n f ø r s t e i s h av s b y e n

ikke bare faren til å passe på seg – elleve andre øyboere var også med på ishavsskuta, og de ville nok se etter ham. Jens selv var vel ikke redd, bare spent. Fra han var en neve stor hadde han hørt historier om grønlandsfarten, og det lå i kortene at han selv skulle bli fangstmann – kanskje harpunér, eller til og med kommandør som faren … «Conferentz-Raad Prætorius», en snau på 73 1/2 kommerselest (ca. 150 reg.tonn), var endelig klar til avgang. Seks av byens grønlandsfarere var allerede gått flere dager tidligere, og kommandør Kracht var ivrig etter å komme av gårde. All provianten var kommet om bord, spekkfatene lå stuet i rommet og fangstbåtene var godt surret på dekk. Nå ventet han i grunnen bare på at rederne skulle komme og ta farvel – med et glass eller to og de sedvanlige formaningene. Det varte ikke så lenge før Hans og Wollert Krohn dukket opp. De grunnrike brødrene eide parter i flere av grønlandsfarerne, men var hovedredere for to – «Prætorius» og pinken «Reedernes Welfart». Også en tredje bror, Danchert, var partseier i og reder for flere ishavsskuter. Kracht kjente dem egentlig ikke så godt; han ble først hyrt som kommandør året før, da rederne kjøpte skuta fra Den Kongelige Grønlandske Handel i København. Til tross for et elendig fangstresultat sesongen før, fikk han altså tillit på nytt. Så snart avskjedsseremonien var unnagjort i bestikklugaren, forhalte «Prætorius» fra kai. Det var så trangt på Vågen at det ikke var råd å sette seil; skipet ble slept ut av robåter og halt på varpanker. Men først måtte de innom Tollboden for å utklarere: Jens Kracht på snauen «Conferentz-Raad Prætorius» «… agter til Grønland paa hval- och robbefangsten» og bringer med varer for Hans Krohn, Wollert Krohn, Georg Fr. Vedeler og Gerhard Poppe. Noen toll skulle ikke betales; grønlandsfarerne var fritatt for avgifter etter forordningen av 1758. Det ble ettermiddag 3. mars 1790. Ved rekken på akterdekket av «Prætorius» står den ni år gamle førstereisgutten Jens Kracht fra Føhr og ser Bergen forsvinne langsomt i tåkebankene. Foran ham ligger en ishavsreise på nesten fem måneder. Først 21. juli kunne de innklarere ved Bergens tollbod igjen.1 Det var trangt om bord på ishavsskutene – ikke minst de norske som ofte var små, men som gjerne hadde like mange folk om bord som tyske og nederlandske fullriggere. Ifølge Carl Pontoppidan (1785) skulle en ideell hvalfanger ha et mannskap på 48: åtte offiserer, sju fangstfolk og 33 menige. Som fangstfolk regnet han da spekkskjærere, harpunérer og bøkkere (tønnemakere). På de bergensfartøyene vi kjenner var det ingen som hadde et så stort mannskap. Skipslistene fra Bergen i 1790 forteller mye om hvor mange som var om bord, hvilke funksjoner mannskapet hadde, og hvilken lønn de fikk. Gjennomsnittlig besetning på de åtte fartøyene i flåten var 42 mann.2 Alle skuter har en skipper, men i ishavsfangsten hadde kommandøren en nøkkelfunksjon: Han var også fangstleder. Hans erfaring og avgjørelser kunne

inn i isen

Bergen har i 책rhundrer eksportert fiskeprodukter. Dette ga rikdom som var en viktig forutsetning for 책 utruste ishavsskuter p책 1600- og 1700-tallet.

være forskjellen på god eller dårlig fangst. Derfor ble han også godt betalt, men i likhet med de andre fangstspesialistene om bord var en stor del av lønnen hans resultatavhengig. De fleste på skipet hadde slike partspenger, som det het, men andelen varierte. Hyren ble dels betalt forskuddsvis som håndpenger, dels som månedspenger. Tabell 1 viser hvordan lønnen for de forskjellige gruppene fordelte seg på henholdsvis håndpenger, månedspenger og partspenger i 1790, basert på skipslistene og på tollregnskapenes oppgaver. Kommandørenes lønn er ikke tatt med her, siden vi kjenner den for bare ett av skipene. Fra disse og enkelte andre kilder ser vi at skipperne ofte hadde dobbelt så mye som styrmenn, både i hyre og partspenger. De spesialiserte fangstfolkene hadde stort sett bare hånd- og partspenger, mens de menige mannskapene bare hadde månedshyre. I en mellomstilling kom kokk og båtsmann, som var offiserer og fikk lønn i alle tre former. Jens Kracht på «Prætorius», som var oppført som dreng, fikk for øvrig ikke noe som helst – men så var han da også bare ni år.3

Tabell 1 Lønninger i Bergens ishavsflåte 1790 (riksdaler, gjennomsnitt) funksjon Styrmann Spekksneider Undersneider Harpunér Tømmermann Skipmann Båtsmann Bøkker Kokk Springer Partfarer Fullbefaren matros Halvbefaren matros Dreng Kahyttvakt

håndpenger 23,9 24,0 19,3 17,6 14,0 11,2 15,8 12,8 16,6

månedspenger

9,1 10,0 7,9 7,9 6,9 6,2 4,9 3,1 2,6

partspenger1 50,0 48,0 44,0 37,2 8,0 22,4 29,4 5,3 16,9 5,3 35,0

Kilde: SAB, Innrulleringssjefen

Beregnet ut fra fangstresultat (Tollregnskapene)

inn i isen

Det er interessant å merke seg at ishavsfarerne var unge folk – om enn sjelden så unge som lille Jens Kracht. Barn på 10–12 år er det flere av, karakteristisk nok gjerne med samme etternavn som kommandørene. Gjennomsnittet for de 273 vi kjenner alderen på er 29 år, og de fleste ligger i gruppen 20–30. Eldstemann i utvalget er en matros fra Trondhjem, Lars Brix, som var 60. Ishavsfarerne fikk standard skipskost, og kanskje i tilstrekkelige mengder. Dette er hva «Reedernes Welfart» hadde med seg på selfangst i 1786: 44 våger tørrfisk (dvs. 792 kg – 1 våg = 18 kg), 6 våger flesk, 42 våger røkt fårekjøtt, 15 tønner salt oksekjøtt, 15 tønner byggryn, 18 tønner erter, 120 våger hardt brød, 80 tønner skipsøl, 9 anker fransk brennevin, 4 1/2 anker vestindisk rom og 1 1/2 anker fransk vin.4 Det var en kost fattig på friske grønnsaker og ferskmat, og dermed på C-vitamin. Derfor sto da også mannskapet kontinuerlig i fare for å få skjørbuk – alle sjøfolks og fangstfolks svøpe. Disiplinen var nok hard, men neppe verre i ishavsfarten enn i sjøfart for øvrig. Den Kongelige Grønlandske Handel hadde detaljerte skipsartikler for sine fangstskuter. De inneholdt også straffebestemmelser, som med få unntak baserte seg på bøter. Korporlig straff kunne brukes ved «Klammerie og Slagsmaal», men for øvrig ser det ikke ut til å ha vært noe brutalt regime. Hele mannskapet på Bergens ishavsflåte i 1790 måtte undertegne en hyrekontrakt der de sverget lydighet og troskap til overordnede og rederiet – de fleste «med paaholden Pen». Kontrakten sier at forbrytelser skal behandles etter «Lov og Søe Retten» ved hjemkomsten, altså ved lov og dom. Praksisen har sikkert variert etter kommandørenes sinnelag, men vi får ikke inntrykk av noen kadaverdisiplin.

«Robbenslagerie»

Selfangsten ble i noen samtidige dansk-norske kilder kalt «robbenslageriet», og det er nokså beskrivende. Skytevåpen var neppe i bruk på 1600- og 1700-tallet, og det var ikke alltid selfangerne benyttet hakapik. Det er klart at også klubber («klopperter») ble brukt for å svimeslå og drepe sel. Mens klubber uten tvil har gjort nytten som avlivningsredskap for selunger, måtte det sikkert slås både hardt og hyppig for å avlive voksne dyr. I slike tilfeller var det nok kniven som måtte til. Selene ble flådd på isen, og på en slik måte at spekket fulgte med. Avspekkingen foregikk ombord på skipet, og det ble brukt vanlige håndredskaper – spekkhake for å holde skinnet fast til benken, flate og buede spekkniver for å skjære skinnene rene. For øvrig ble spekket behandlet ombord og foredlet på land på samme måten som i hvalfangsten, som vi skal se nærmere på nedenfor. Annet utstyr var det ikke behov for.

d e n f ø r s t e i s h av s b y e n

Fridtjof Nansen var med på selfangst i Vestisen i 1882. Hans tegning viser hvordan spekket flenses av skinnene, på akkurat samme enkle måte som det foregikk på 1700-tallet.

Selfangerne søkte til Vestisen i mars, når grønlandsselen og klappmyssen samler seg i tusentall på isflakene for å kaste ungene. Denne perioden er den gunstigste på grunn av de store konsentrasjonene av byttedyr, men fangstens suksess var avhengig av at man fant frem til «sellægrene» i tide – etter et par uker er kaste- og dieperioden over, og selene sprer seg igjen. I slutten av april søker igjen grønlandsselen til Vestisen for å felle hår, mens klappmyssen har sin hårfellingsperiode i juni–juli, og da lenger nord ved Øst-Grønland og sør i Danmarkstredet. Selv om det ble drevet «plukkfangst» av enkeltdyr i drivisen og ved Svalbard, var det primært de store konsentrasjonene under ungekasting og hårfelling selfangerne var ute etter. Isforholdene, været og ikke minst teft og flaks avgjorde om fangsten skulle bli vellykket eller ei.5 Mens skuta helst holdt seg ved iskanten, gikk mannskapet inn mellom isflakene i sluppene og opp på isen så nær selene som mulig. Det var om å gjøre ikke å vekke dyrenes oppmerksomhet for tidlig, for da ville særlig de voksne grønlandsselene forsøke å flykte på havet eller unnslippe gjennom pustehullene på isen. Klappmysshunnen, derimot, blir gjerne ved ungen for å forsvare den. Carl Pontoppidan gir en ganske detaljert beskrivelse av hvordan det hele gikk for seg:

inn i isen

Det hænder sig meget ofte at Sælhundene findes i saadan Mængde liggende paa Isen, at man ikke fra høie Stykker Iis kan oversee dem […], de roe da med fuld Skrig og Raab til saadanne Iisstykker […] for at sperre Sælhundene, som begynder at reise sig, og ligesom at ville bide alt hvad de see. Alle Mand begiver sig derpaa ud af Chaluppen i største Hast, een efter anden, og den sidste tager Dræggen […] med, som sættes i Isen, for at holde Chaluppen. Imidlertid løber de 2de forreste Mand til hver sin Side langs med Yderkanten af Isen […] og slaae med deres Kloppert Sælhundene med et vel svinget Slag paa Panden, saa at de døses i Hovedet, og besvime, hvorefter det andet Mandskab kommer […] og slaaer Sælene rent til døde, og saaledes continueres med dette Robbenslagerie saalænge een er levende paa Iisstykket … .6 Ifølge Pontoppidan kunne man fange 20–40 sel eller mer i slengen på denne måten, men like gjerne ble et mindre antall fanget av båtmannskapene. De virkelig store konsentrasjonene av dyr fantes helst lenger inne i isen, og skulle man komme til dem, måtte mannskapene langt av sted fra moderskipet. Det kunne ikke bare være anstrengende, men også farlig under skiftende værforhold. Pontoppidan nevner også en annen form for risikabel fangst: når tynn nyis gjorde det umulig å komme seg frem med sluppene. Fangerne tok da en «seising» (et tau) rundt livet og sprang over isen for å slå et par sel, som ble flådd på isen. Skinnene trakk fangerne etter seg i tauet tilbake til moderskipet. Når det ikke var flere sel å slå, ble de vanligvis flådd på isen. Skinnene med spekk ble trukket sammen i bunter og lagt i båtene, etter at blodet var skylt av i sjøen. Når sluppene var lastet, vendte de tilbake til fangstskuta og fangsten ble lagt i rommet. Var det ikke flere byttedyr i området, kunne så spekkingen ta til. Etter Pontoppidan skjedde dette i to operasjoner – grov- og renskjæring – av henholdsvis matroser og partsfarere, men også øvede menige mannskaper har sikkert gjort begge deler. Etter at kjøttrester og sener («Krænget») var fjernet, ble skinnet lagt over en benk formet som en bukk. Det ble holdt fast med en spekkhake, og spekket ble så skåret rent fra skinnet med kniv, fortrinnsvis uten at skinnet ble skadet. Spekket ble kuttet i småbiter og behandlet på samme måten som i hvalfangsten. Skinnene ble vasket, saltet på kjøttsiden og brettet sammen slik at kjøttsiden ikke kom i kontakt med pelsen. Det fører nemlig til at skinnet gulner og ødelegges. Dette er også grunnen til at selfangerne brakte med seg store mengder salt fra fastlandet.

En europeisk storindustri

1790 var langt fra noe representativt år for bergensk og norsk ishavsfart. Fra Bergen ble åtte ishavsskuter utredet på sel- og hvalfangst. Opplysninger mangler

d e n f ø r s t e i s h av s b y e n

På 1600-tallet fantes både kunnskap og tilpasset teknologi for å drive hvalfangst i Arktis.

om andre byer i Norge, men Kristiansand og Farsund skal ha utredet hver sin hvalfanger i 1790, og det fantes ishavsskuter både i Trondhjem og Arendal i perioden. I Bergen representerte 1790-årene samlet sett en høykonjunktur i skipsfarten som toppet seg i 1798, da byen hadde en flåte på halvannet hundre skip med en samlet drektighet på over 7000 kommerselester (14 000 reg.tonn) – den største noensinne i byens historie. I de første fire årene av 1790-tallet var ishavsflåten også på sitt største, med sju–åtte skip utredet hvert år. Det kunne se ut som fangstnæringen var inne i en ekspansjonsfase, men det motsatte var tilfellet. I 1794 snudde det: Bare to skuter ble sendt på Ishavet fra Bergen dette året, og frem til fangsten ble avviklet i 1807 gikk bare to–tre fangstskuter ut hvert år.7 Den norske ishavsfangsten fulgte den negative trenden på Kontinentet, der næringen opplevde stagnasjon og krise på slutten av 1700-tallet. Norske redere var små aktører både i Ishavet og på det europeiske markedet, og var langt på vei prisgitt de internasjonale konjunkturene. Derfor gjaldt det å se muligheter

inn i isen

og å utnytte eventuelle konkurransefortrinn. For mange norske redere betydde det å satse når rammebetingelsene var gunstige, være allsidig og ikke spesialisere seg på én sektor – som f.eks. sel- og hvalfangst. For å forstå utviklingen i den norske ishavsfangsten må vi se den i lys av europeisk økonomi. Det kan virke som om den europeiske ishavsfangsten oppsto nærmest av ingenting tidlig på 1600-tallet, og så utviklet seg eksplosivt til en storindustri i løpet av noen tiår. Det skjedde riktig nok raskt, og sikkert er det at næringen vokste til et betydelig omfang, men utviklingen hadde sine spesielle forutsetninger langt tidligere. For det første måtte europeerne selvfølgelig oppdage Arktis og ressursene der. Så måtte det finnes – eller skapes – et marked for de ressursene Ishavet hadde å by på. Og ikke minst måtte det utvikles teknologi for å utnytte og foredle ressursene. Alle disse betingelsene falt på plass i løpet av 1500-tallet.

d e n f ø r s t e i s h av s b y e n

Nederlenderen Henricus Hondiusâ&#x20AC;&#x2122; kart fra 1630, som representerte det ypperste innen tidens kartografi. Bare Ă¸yer og kontinenter kartmakeren var sikker pĂĽ eksisterte, er tegnet inn.

De isfylte farvannene i nord var blitt utforsket, stykkevis og delt, av europeerne i løpet av 1500-tallet. Briter og nederlendere førte an, først og fremst drevet av ønsket om å finne en alternativ sjørute til Østen. Dét lyktes ikke da, som vi vet, men til gjengjeld økte stadig kunnskapen om geografien i Arktis. Så tidlig som i 1553 ble det engelske Muscovy Company dannet, og åpnet handelen med Russland via Arkhangelsk. I 1580-årene kom også nederlenderne med i Kvitsjø-farten. Gjennom kontakten med Nord-Russland ble vesteuropeerne kjent med pomorenes sel- og hvalrossfangst, som på denne tiden ble drevet i Kvitsjøen, Petsjorahavet og så langt nord som Novaja Zemlja. Nederlenderne fortsatte letingen etter Nordøstpassasjen i 1590-årene, med vekslende hell. Under Willem Barentsz’ ekspedisjon i 1596–97, den tredje på rad, ble Bjørnøya og Spitsbergen oppdaget. Ekspedisjonen ble dokumentert med en grundig beskrivelse og et kart som ble publisert i 1598. Nyhetene om det nye landet og det rike dyrelivet i området spredte seg raskt i Europa. Britene sendte tidlig ekspedisjoner nordover for å rekognosere; allerede i 1603 og 1604 seilte Steven Bennet i farvannene ved Bjørnøya, og i de følgende to somrene drev han hvalrossfangst der. I 1607 utforsket Henry Hudson Spitsbergen og rapporterte tilbake om mengder av sel og hval.8 Allerede før det 17. århundre var ti år gammelt, var potensielle ressurser og fangstfelt kjent. Markedet var slik at om hvalog selkjøtt ikke var vanlig mat for europeere flest, så var det andre produkter de kunne nyttiggjøre seg. Hvalrosshud ble til reimer og skipsreip, og tennene ble verdsatt høyere enn elfenben. Selskinnene ble til lær, som igjen kunne brukes i utallige produkter. Både sel og hvalross var ressurser i hvert fall nordeuropeerne var kjent med fra tidenes morgen, så her fantes allerede et marked. Bardene fra retthval ble blant annet brukt som fjærer i møbler og vogner, og senere i mer luksuspregede produkter som parasollog korsettspiler. Naturlig nok svingte etterspørselen, og dermed prisene, i takt med skiftende moter, men tidvis kunne hvalbarder oppnå gode priser. Men det viktigste produktet var tran, eller spekkolje. Oljen som ble kokt av hvalog selspekk hadde mange anvendelser: i malings- og fargeproduksjon, i tekstil- og skinnbearbeiding, i såpekoking og som smøremiddel, omtrent slik oljeprodukter brukes i dag. Mesteparten fant nok likevel veien til oljelampene, som var den mest brukte belysningen. På så å si alle områder konkurrerte tranen med vegetabilsk olje, laget av linfrø, raps, oliven, jordnøtter, osv. Hvalog seltran konkurrerte dessuten med fiskelevertran, som var et stort norsk eksportprodukt fra middelalderen av, men som helst var fattigfolks lampeolje. Pomorene drev ikke hvalfangst, men hvaltran var likevel ikke et ukjent produkt på det europeiske markedet. Folk sør i Biscaya hadde drevet hvalfangst og produsert tran i flere hundre år. Likevel, når store mengder hvaltran kom på «oljemarkedet» utover på 1600-tallet og faktisk ble omsatt, må enten vegetabilsk olje ha blitt utkonkurrert eller også etterspørselen ha vokst. Begge deler

d e n f ø r s t e i s h av s b y e n

Hvalen kunne brukes til mye, blant annet ble barden brukt til korsettspiler.

ser ut til å ha vært tilfelle. Europa opplevde både folkevekst, urbanisering og – for et lite lag av folket – velstandsøkning, og dette skapte et større marked for olje generelt. Hvaltran var dessuten konkurransedyktig både på pris og kvalitet.9 Årsaken til at briter og nederlendere ikke straks satte i gang med fangst – når ressursene ved Svalbard var oppdaget allerede før 1600 og markedet eksisterte – var teknologi. Hvalrossfangsten krevde ingen avanserte redskaper eller spesiell kompetanse; britene lærte seg raskt hvordan de effektivt kunne slakte ned dyrene på land. Da var det noe helt annet å gå løs på grønlandshval i havet – svære dyr på 50–70 tonn og 15–18 meter lange. Selve jakten var utfordrende nok i seg selv, men poenget var jo å produsere tran av de spekkrike

inn i isen

hvalene. Det fantes ingen hvalfangsttradisjon i England eller Nederland. Derimot var det altså et folk i Europa som hadde utviklet en fungerende fangstog produksjonsteknikk: baskerne. Nå ble brått deres kompetanse svært etterspurt. Baskerne hadde drevet fangst på små retthval i Biscayabukta siden middelalderen, og hadde utviklet teknikken med å harpunere fra småbåt. Tidlig på 1500-tallet, da franske fiskere krysset Atlanterhavet for å høste de nyoppdagede, rike torskebankene ved Labrador og Newfoundland, fulgte baskerne med. Allerede omkring 1530 var en godt organisert hvalfangst etablert i Belle Islestredet, og utover i århundret kan det ha vært så mange som 15–20 større fartøyer på fangst år om annet. Tusenvis av tønner med hvaltran fant veien til Europa hver høst; kanskje opp mot 15 000 i gode sesonger. Mot slutten av 1500-tallet avtok imidlertid fangsten, og i 1580-årene var det tegn til krise. Dels skyldtes det krigene mellom Spania og England, som skapte store problemer for spansk sjøfart i Atlanterhavet. Dels var nok også bestandene av hval ved Labrador kraftig desimert etter et halvt hundre år med intensiv fangst; omkring 1630 opphørte i hvert fall virksomheten helt.10 Denne utviklingen hadde flere mulige konsekvenser. For det første må det ha oppstått et sug i markedet da tilførslene av tran fra Amerika avtok; ikke minst den voksende tekstilindustrien hadde gjort seg avhengig av hvalolje. For det andre ble det nå ledig kapasitet i den baskiske fangstflåten, samtidig som hvalfangerne må ha vært på leting etter nye fangstfelt. Vi vet f.eks. at de søkte til Island omkring 1600 og også opererte på kysten av Nord-Norge, til dels i samarbeid med briter.11 Men det var det nylig oppdagede Svalbard som virkelig ga muligheter for ny hvalfangst i stor skala. Strengt tatt hadde ikke baskerne erfaring med arktisk hvalfangst. Vel kunne de klimatiske forholdene ved Labrador være tøffe, men det var ikke is i disse farvannene på omkring 51° nordlig bredde. Artene de fangstet på, først og fremst nordkaper, var dessuten vesentlig mindre enn grønlandshval. Prinsippene for fangsten var likevel de samme, og i tillegg hadde baskerne gjennom hundrevis av år raffinert teknikken med flensing og trankoking. I praksis hadde de et monopol på teknologi og kompetanse i Europa. Dels kunne de utnytte denne selv på nye fangstfelt, og dels kunne de selge den til andre. De forsøkte begge deler.

Hvalfangst ved Svalbard

I 1611 sendte det engelske Muscovy Company to fartøyer til Svalbard for å forsøke hvalfangst, og for anledningen var seks harpunérer fra Biscaya hyrt som eksperter. Ekspedisjonen klarte å fange bare én hval. Dessuten havarerte begge skipene. Mannskapet ble berget av andre briter på hvalrossfangst i området,

d e n f ø r s t e i s h av s b y e n

Det var mange farer forbundet med hvalfangst i Arktis. Men når uvær, vanskelig is og isbjørn var overvunnet og tranen kokt, kunne fortjenesten være god.

og kompaniet satset friskt også i 1612. To nye skip ble rustet ut, igjen med baskiske fangstfolk, og denne gangen returnerte de med full last: 17 hval og en god del hvalross. Samme år var også britiske «fribyttere» – fangstskuter uten kongelige privilegier – ute i samme ærend. I tillegg opererte et spansk og et nederlandsk skip ved Svalbard denne sesongen, som for alvor ble starten på den arktiske hvalfangsten.12 I løpet av de følgende tiårene vokste den landbaserte hvalfangsten frem, først og fremst på Svalbard. Nederlenderne hadde også stasjoner på Jan Mayen fra 1614, der 10–15 skip fangstet i 1620- og 1630-årene.13 Flere nasjoner var engasjert i virksomheten; England og Nederland dominerte, men vi finner også spanske, franske og dansk-norske hvalfangere i området. I 1630-årene kan det ha vært 30–40 fartøyer på fangst hvert år, som til sammen fanget 200–250 hval, dvs. over det kvantumet baskerne fanget ved Labrador på det meste. Når innsatsen ikke var enda større, skyldes det neppe mangel på etterspørsel i markedet – tvert imot. Årsaken er dels at fangsten var regulert gjennom privilegier og monopoler, dels at teknologi og organisering satte begrensninger. I England hadde Muscovy Company i prinsippet kongelig monopol på å drive hvalfangst, og i Nederland var fangsten forbeholdt et kartell – det såkalte «Noordsche Compagnie». Dette var helt i tidens ånd; staten søkte å kontrollere stort og smått av økonomisk virksomhet. I praksis virket imidlertid markedskreftene til å uthule monopolene. Det var rett og slett så store fortjenester å hente at private, uprivilegerte entreprenører tok sjansen på å utfordre kompaniene. Det var ikke uten risiko; både Muscovy Company og Noordsche Compagnie hadde væpnede eskortefartøyer med i fangstflåtene, og slo hardt ned på fribytterne når de kunne. Men Svalbard er stort, og et fangstforbud lot seg ikke uten videre håndheve. Resultatet ble da også at kompaniene ga opp. I 1642 ble Noordsche

inn i isen

Teknologien for koking av hvaltran var enkel. Spekket ble smeltet i kopperkjeler og helt over i kjølekar med vann. Når tranen var avkjølt, ble den slått over på tønner.

Compagnie rett og slett oppløst, og selv om Muscovy Company formelt besto med sine kongelige privilegier, ble hvalfangsten i realiteten frigitt.14 Det tok likevel noen tiår før den store ekspansjonen inntraff, og årsaken er i hvert fall delvis av teknologisk art. Baskisk teknologi og organisering lå til grunn for måten fangsten ble drevet på. Den baserte seg på at hvalen ble harpunert og drept i kystnære farvann, og så tauet inn til et produksjonsanlegg på land, der flensing og trankoking foregikk. Det ble etablert slike anlegg mange steder langs kysten av Spitsbergen og ved Edgeøya – noen små og provisoriske, andre større og mer permanente. I utgangspunktet var det ikke så mye som skulle til; i sin enkleste form var trankokeriene bare et tørrmurt ildsted i strandkanten, der spekket ble kokt til tran i en vid kobberkjel. De største anleggene, derimot, kunne ha flere forseggjorte ovner på rekke og rad, i tillegg til bygninger for arbeidsfolket og konstruksjoner for behandling av spekk og tran. De betjente en rekke skip og fangstlag, og hadde både stor kapasitet og høy effektivitet. Men de var kapitalkrevende, og det var slett ikke alle aktører som kunne investere i slike produksjonsanlegg. De beste lokalitetene ble tatt først. Vel er Svalbard stort, men det er likevel begrenset hvor mange steder som egner seg for landstasjoner av denne typen. Ideelt skulle det være en god strand, tilgang på ferskvann, gode havne- og seilingsforhold og – viktigst av alt – mye hval i nærheten. De store kompaniene kom først og okkuperte de beste plassene, og satte dessuten mye inn på å holde konkurrenter unna.15 Så lenge fangsten var landbasert var det altså ikke rom for så sterk vekst på Svalbard. Skulle den økende etterspørselen etter hvaltran dekkes, måtte hvalfangerne overvinne begrensningene og finne ekspansjonsområder. Svalbard ble etter hvert for smått – nå sto selve Ishavet for tur.

d e n f ø r s t e i s h av s b y e n

Ved Svalbard ble det først og fremst drevet fangst på grønlandshval (walfisch). På denne plansjen fra 1700-tallet er halefinnen tegnet vertikalt – en vanlig feil i samtidige illustrasjoner.

Vi vet ikke sikkert når landstasjonene på Svalbard ble avviklet, men det er grunn til å tro at det skjedde gradvis i andre halvdel av 1600-tallet. Da den tyske legen Friderich Martens besøkte Svalbard i 1672 på en hvalfanger fra Hamburg, beskrev han den store nederlandske stasjonen Smeerenburg på Amsterdamøya som forlatt og delvis ødelagt. Kanskje var det andre anlegg som ble drevet lenger, men tendensen var tydelig: Den landbaserte fangsten var i ferd med å ebbe ut. At det etter hvert kan ha blitt trangt om plassen, er bare én av flere forklaringer. Vi kan vel heller ikke utelukke at hvalen etter mange års fangst begynte å sky Svalbard. Den nederlandske hvalfangsthistorikeren Louwrens Hacquebord mener at også klimaendringer har spilt inn. Grønlandshvalen følger iskanten på sin beitevandring, og tidlig på 1600-tallet var en kald periode – den såkalte «lille istid». Isen lå nær Svalbard, og fangsten kunne foregå i fjordene. Da klimaet var varmere fra 1630-årene av, lå iskanten oftere lenger nord om sommeren. Da ble det tungvint å buksere hvalene inn til landstasjonene. Fra ca. 1645 ble det igjen kaldere, men nå var problemet at isen ofte blokkerte fjordene og gjorde fangst og seilas vanskelig. Alt i alt var forholdene i det minste vekslende ved Svalbard, og dette skapte utvilsomt et trykk for å utvikle nye fangstog produksjonsmetoder.16 Allerede i 1630-årene, mens kompaniene ennå dominerte fangsten, vet vi at noen hvalfangere søkte ut i havet og til iskanten langt fra Svalbard. Fra midten av århundret ble dette stadig vanligere. Selve fangsten var mer risikabel i disse ubeskyttede farvannene, men en vel så stor utfordring var flensingen og bergingen av spekket. Dette måtte skje ved skutesiden, der hvalen ble gjort fast. Selv om skipene gjerne ankret til et isflak, var dette knapt noen stødig arbeidsplass. Spekkskjærerne måtte dels stå på hvalkroppen, dels jobbe fra småbåter på utsiden, dels fra dekk på skipet. Det var en både vanskelig og farlig jobb, og det er lett å forestille seg at mange må ha blitt kvestet og drept i denne arbeidsprosessen – de mange hvalfangergravene på Svalbard taler sitt tydelige og dystre språk. Selv om noen også kokte spekket om bord, var ikke dette vanlig. Brannfaren om bord i en treskute gjennomtrukket av hvalolje var naturligvis overhengende, og det var et fåtall av ishavsfarerne som tok sjansen. I stedet ble spekket fylt på svære tønner, kvardeler på 200–300 liter, og produsert ved trankokerier i hjemlandet – «stinkerijen», som de betegnende nok ble kalt i Nederland.17 Systematisk selfangst ble ikke drevet i noen utstrekning mens fangstfolkene ennå holdt seg ved Svalbard. Én ting er at det var hval nok, og den var alltid det prioriterte byttet. Men vel så viktig er det at det ikke er store konsentrasjoner av sel ved Svalbard som tillater effektiv fangst. Da hvalfangerne kom ut i iskanten, derimot, oppdaget de i Vestisen, nord for Jan Mayen, enorme forekomster av klappmyss og grønlandssel. De kaster ungene i dette området tidlig på våren, og opptrer da i flokker på hundre- og tusenvis. Når fangstfolkene først oppdaget disse «sellægrene» og klarte å komme seg inn på isen, kunne de gjøre

d e n f ø r s t e i s h av s b y e n

svære fangster. Det var de også avhengige av, skulle virksomheten kunne konkurrere med hvalfangsten. Det ser ut til at selfangsten først kom i gang omkring 1720, og det var tyskere, dansker og nordmenn som dominerte frem til slutten av århundret, da britene overtok.18

Ishavsfangstens konjunkturer

Fra å være konsentrert om Svalbard og Jan Mayen strakte ishavsfangsten seg etter hvert over hele Nord-Atlanteren. Hvalfangerne gikk gjerne inn til iskanten ved Øst-Grønland og fulgte den nordøstover mot Svalbard utover i sesongen. De fulgte med andre ord grønlandshvalens migrasjonsrute om våren og sommeren. Plassmangel var i hvert fall ikke lenger noen begrensning, og i de siste tiårene av 1600-tallet ekspanderte fangsten voldsomt. I tiårene før og etter 1700 var tallet på hvalfangerskuter på Ishavet mellom 200 og 300, og det vil si at godt over 10 000 mann var engasjert i fangsten i de beste sesongene. Fangsttrykket økte tilsvarende, og produktiviteten måtte uvilkårlig synke. Dette kunne ha ført til stagnasjon, men fra ca. 1720 ble hvalfangsten i Davisstredet vest for Grønland åpnet, og mange hvalfangere spesialiserte seg på dette feltet. Også selfangsten kom i gang på denne tiden og bidro til å kanalisere ledig kapasitet dit. Dermed kunne den samlede ishavsfangsten opprettholdes på et høyt nivå gjennom store deler av 1700-tallet, til tross for at hvalressursene åpenbart var utsatt for rovdrift. Den europeiske ishavsfangsten preges av svingninger gjennom hele perioden, både kortsiktige og mer langvarige. For det første var det alltid varierende resultater skipene imellom; ishavsfangsten ble også i samtiden karakterisert som et lotteri, der én god sesong måtte veie opp for flere dårlige. Både flaks og dyktighet spilte en rolle når det gjaldt å fange sel og hval, og dette kan nok langt på vei forklare at de individuelle fangstene varierte fra én sesong til den neste. Men også de samlede fangstresultatene svingte, og da var de skiftende værog isforholdene på fangstfeltet hovedårsaken. Innsatsen varierte også. Krig og ufred, som det var mye av i Europa på 1600- og 1700-tallet, kunne på den ene side føre til at det ble vanskelig å hyre mannskap til fangstflåten eller at skipene ble kapret eller holdt tilbake. På den annen side kunne krigskonjunkturer gjøre det mer attraktivt å sette fartøyene i annen fart. Kortsiktige variasjoner lar seg forklare på denne måten, men de langsiktige trendene henger sammen med ressurssituasjonen, og med den generelle økonomiske utviklingen i de landene og regionene som drev med ishavsfangst. Overbeskatningen av hval førte til svekket produktivitet og redusert lønnsomhet, og det presset mange redere ut av virksomheten. Mens det ennå var store bestander, kunne redusert kapasitet ha økt lønnsomheten for de fartøyene som

inn i isen

forble i fangsten. Men produktiviteten fortsatte å gå ned, samtidig som amerikansk hvalolje kom inn på markedet og bidro til å presse prisene. Som figuren nedenfor viser, faller den lange nedadgående trenden i europeisk ishavsfangst fra ca. 1730 og ut århundret sammen med Nederlands tilbakegang som ledende sjøfartsnasjon og økonomisk stormakt. De såkalte revolusjonskrigene som brøt ut i 1790-årene etter Paris-revolusjonen i 1789, må ta hovedskylden for sammenbruddet, men nederlandsk hvalfangst viste krisetegn allerede i 1770-årene. Tysk aktivitet var også på retur i 1790-årene, ikke minst selfangsten, som stoppet helt. Dette kunne ha gitt for eksempel norske redere en anledning til å satse desto sterkere på ishavsfangst, men så skjedde ikke. Det var større fortjenester å hente i fraktfart under krigskonjunkturen. Men like viktig er det at konkurransen på fangstfeltene ikke ble mindre i perioden. Parallelt med tilbakegangen i nederlandsk og tysk fangst bygde nemlig britene seg kraftig opp, som vi ser. I 1790 dro ikke mindre enn 121 engelske og skotske skip på Ishavet, og selv om dette også var et toppunkt i britisk ishavsfangst, holdt nivået seg høyt i årene som fulgte. Dette var også, om ikke årsak til, så i hvert fall uttrykk for at Storbritannia hadde overtatt Nederlands rolle som verdens maritime supermakt.19 Europeisk ishavsfangst 1670–1810. Britisk

Tysk

Nederlandsk

400 350

skip utredet

300 250 200 150 100 50 0 1670 1680 1690 1700 1710 1720 1730 1740 1750 1760 1770 1780 1790 1800 1810 Kilde: Arlov 1994

d e n f ø r s t e i s h av s b y e n

Bergen og ishavsfarten

Bergens rikdom bygde på utenrikshandel, og eksporten av fiskeprodukter fra Nord-Norge var hovedpilaren i byens økonomi. Slik hadde det vært siden senmiddelalderen, da Hansaen kontrollerte så å si all handel og sjøfart i Bergen. På 1500-tallet fikk byen gradvis sitt eget innfødte handelsborgerskap, som riktig nok i stor grad var etterslekt av innvandrede kjøpmenn og håndverkere. Mange av innflytterne kom fra Nederland, Nord-Tyskland og Danmark, og familieog slektsbåndene hadde stor betydning da bergensborgerne bygde opp sin skipsfart og utenrikshandel på slutten av 1500-tallet. Ved inngangen til 1600-tallet var Bergen på mange vis en internasjonal sjøfartsby med en kapitalsterk klasse av kjøpmannsredere. Med tanke på hvalfangstens internasjonale karakter og kapitalbehov er det derfor ikke underlig at nettopp Bergen ble utgangspunkt for det aller meste av den norske ishavsfangsten på 1600- og 1700-tallet.20 Det finnes enkelte kilder som forteller at bergensborgerne i det minste ønsket å være med da den arktiske hvalfangsten startet tidlig på 1600-tallet. I september 1614 fikk borgermester Søfren Søfrensen og Henrik Dideriksen kongelig bevilling til å drive hvalfangst på «Norges Strømme» i fire år, og i mars 1615 fikk en tredje bergensborger, Nicolaes de Frunt, tillatelse på samme vilkår.21 Om de utnyttet bevillingen, må det ha vært i 1615-sesongen, men detaljene er ikke kjent. For det første vet vi ikke sikkert at fangstekspedisjonene gikk til Ishavet; det ble også drevet storhvalfangst på Finnmarkskysten i disse årene. Uttrykket «Norges Strømme» utelukker imidlertid slett ikke Svalbard. Tvert imot insisterte kong Christian IV nettopp på at Spitsbergen var under hans overhøyhet som norsk konge, idet han hevdet at det nyoppdagede landet var en del av Grønland, slik også Willem Barentsz mente i 1596, da han oppdaget øygruppen. Det vi i hvert fall vet, er at Søfrensen og Dideriksen samarbeidet med danske og nederlandske kjøpmenn, og det er sannsynlig at fire hvalfangere ble utrustet fra Nederland. I 1616 fikk de på ny bevilling til hvalfangst, denne gang i allianse med lensmannen på Bergenhus festning, Knud Urne. I samarbeid med Johan de Willem i København leide de en biskayisk hvalfangerskute, men om den var på fangst, og i så fall hvor, vet vi ikke. I 1617 og 1618 fikk bergensrederne igjen bevilling, denne gang presisert til fangst ved «Grønland». De fikk samtidig anledning til å hyre utenlandske spesialister – uten tvil baskere. Men det er altså sørgelig lite vi vet om disse tidlige forsøkene; etter 1618 er det helt taust i kildene. I 1630-årene ble det tatt initiativ til å starte opp igjen med hvalfangst. Da var det kjøpmannsrederne Christen Søfrensen, Crijn Hooft og Henrik Dodt som skaffet seg kongelig tillatelse til fangst, men bare ved Finnmark. Her kom de imidlertid i konflikt med de danske brødrene Braem, som også hadde

inn i isen

Det har rullet mye tørrfisk gjennom de trange smugene på Bryggen i Bergen. På 1600- og 1700tallet ble det også omsatt ishavsprodukter her

kongelige privilegier på hvalfangst både ved Svalbard og i Nord-Norge. Vi kjenner ikke til omfanget av virksomheten, men etter noen år ga de opp.22 Fra 1660-årene finnes noen spredte opplysninger om at også andre enn bergensborgerne drev hvalfangst, men da i Nord-Norge. Preben von Ahnen, amtmann i Nordland, fikk privilegium på hvalfangst i 1663. Bevillingen ble stadfestet sist i 1670, men om det ble drevet fangst kontinuerlig i hele perioden vet vi ikke.23 Sikkert er det at det ikke ble utredet skuter til Ishavet. Dét skjedde først i 1671, og da må vi tilbake til Bergen.

Grønlandskompaniet av 1672

Året etter at Christian V ble konge i 1670 fikk Bergen utstedt nye byprivilegier, slik tradisjonen var. I privilegiene ble innbyggere som ville «forsøge Løcken» med hvalfangst på åpent hav, innvilget tollfrihet. Rettighetene kom som et resultat av at bergensborgerne hadde søkt nettopp om det, og bakgrunnen var at skipper og kjøpmann Henrik Helberg dette året hadde rustet ut en liten hukkert på hvalfangst på Ishavet. I 1672 dannet så en gruppe ledende kjøpmenn og redere det «Grøndlandske Compagnie». Helberg og et titalls andre ble med i det nye kompaniet, men forgrunnsfiguren var utvilsomt den Holstein-fødte, mangesidige og meget aktive kjøpmannen og industrimannen Jørgen Thormøhlen. I 1673 skjedde den første utredningen, og det ene skipet som ble sendt ut, returnerte med brukbar fangst. I de følgende årene ble et par skuter rustet ut, med varierende resultater. I den beste sesongen, 1675, vendte skutene tilbake med en fangst på 10 hval, som ga nesten 1200 tønner tran og 400 våger (ca. 700 kg) hvalbarder. De følgende årene var ikke like heldige, og 1679 ble det foreløpig stopp. Thormøhlen sto nå nesten alene tilbake som reder; han klarte å utrede ett skip i 1680 og igjen ett i 1684, men så ble kompaniet oppløst.24 Årsaken til at dette første helnorske forsøket på arktisk hvalfangst lyktes så dårlig kunne være vanskelige rammebetingelser, som Thormøhlen selv klagde over. Riktig nok hadde kompaniet en kontinuerlig krangel med tollvesenet, men faktum er at de i hvert fall fra 1678 hadde nesten full tollfrihet både for utrustning og eksport av produktene. Den mest direkte årsaken er nok sviktende fangstresultater, kombinert med avsetningsvansker. Rederne hadde investert tungt i skip og utrustning, og Thormøhlen hadde dessuten bygd opp et produksjonsanlegg med trankokeri, bøkkerverksted, reperbane og etter hvert såpekokeri på Sydnes. For å forrente all denne kapitalen trengte kompaniet naturligvis gode fangster. Kildene er mangelfulle når det gjelder fangstresultater, men det er rimelig gode tall på tranproduksjon og eksport. I perioden 1672–84 ble det produsert 4564 tønner tran og eksportert 3083. Det var 15 sikre utredninger i disse årene, og det vil si at produksjonen tilsvarte gjennomsnittlig

inn i isen

300 tønner tran per skip. Det er egentlig ikke så dårlig; kvantumet tilsier en fangst på to–tre grønlandshval, og det burde ha gitt brukbar avkastning. Nå ble imidlertid neppe alt solgt, og 1500 tønner ble aldri eksportert. Dette tyder på vansker med å få solgt tranen på det europeiske markedet. Akkurat i disse årene var da også tysk og nederlandsk hvalfangst inne i en kraftig ekspansjonsfase, så markedet flommet av hvaltran, og prisene var relativt lave. Nederlandske hvalfangere hadde også en bedre produktivitet, ser det ut til. I 1670-årene lå gjennomsnittlig fangst på over seks hval per skip. Bergenserne kom inn i fangsten i et gunstig øyeblikk, da den nederlandske hvalfangstflåten lå i bøyene i årene 1672–74 på grunn av krig. I 1675 var imidlertid nederlenderne tilbake på Ishavet med 149 fartøyer, og nykommerne fra Bergen fikk merke konkurransen for fullt.25 Kanskje manglet den bergenske rederstanden økonomisk ryggrad og mental styrke til å satse så langsiktig som ishavsfangsten krevde for å oppnå lønnsomhet. Kanskje var hvalfangerne for uerfarne, eller rett og slett uheldige. Muligens var det en ugunstig markedssituasjon i perioden. Uansett grunn gikk det et drøyt tiår før nordmennene satset på hvalfangst igjen. Siste del av 1600-tallet ble en veksttid for Bergens skipsfart; den såkalte «niårskrigen» (1688–97) mellom Frankrike og England-Nederland innebar høye fraktrater og gode tider for nøytrale skip. Bergen fikk en rekke nye fartøyer, og fraktekapasiteten ble nesten fordoblet. Med freden i Rijswijk i 1697 snudde konjunkturene, og bergensrederne måtte se seg om etter alternative oppdrag. Som i 1670-årene var den nederlandske hvalfangsten sterkt redusert under krigen, og prisene på tran var gode. Altså var hvalfangst igjen en interessant mulighet. 13. september 1697 ga kongen i København privilegier til et kompani i Bergen for «den grønlandske farts befordring». Det var svært gode betingelser: generell tollog avgiftsfrihet, men også skattelettelser for skipsoffiserer og redere som deltok med mye kapital. Det ble dessuten gitt tillatelse til å etablere trankokerier i Bergen.26 Det ser ut som bergensrederne hadde startet hvalfangst med ett skip allerede før privilegiene var gitt; det ble utført 250 våger hvalbarder i 1697. Av tollregnskapene går det frem at det ble innført en mengde hvalfangstredskaper og utrustning til byen i 1697–98: spekktønner, harpuner, liner og hvalbåter. I hvert fall fra 1699 var virksomheten i god gjenge, og to skip ble utredet. Dette året ble Frederik IV ny konge, og rederne fikk bekreftet sine privilegier 6. april 1700. Det er sannsynlig at fangsten fortsatte dette og neste år, men sikre kilder mangler – bl.a. på grunn av den store bybrannen i mai 1702. Fra da av har vi imidlertid bedre opplysninger om omfanget av virksomheten (tabell 2). Det gikk opp og ned, men i snitt ble det utredet 4,6 skip per år i tiårsperioden 1702–11. I 1712 ble bare to skuter sendt på Ishavet, året etter ingen. Frem til 1720 er det sikre opplysninger bare om noen få utredninger.

d e n f ø r s t e i s h av s b y e n

Nok en gang ser det ut til at Bergens sårbarhet overfor internasjonale konjunkturer hadde slått inn: Med freden i Utrecht i 1713 kunne nederlendere og tyskere igjen sette store ressurser inn i hvalfangsten, og innsatsen økte betraktelig. Samtidig ble Danmark-Norge trukket inn i krigen. Den skapte betydelige problemer for Bergens skipsfart, både med forlis, kapringer og blokade av utenriksfart. Da den endelig var over i 1721, lå byens handel og sjøfart så å si med brukket rygg. Etterkrigskrisen varte lenge, og det var ikke før midten av århundret at Bergen kom skikkelig på fote igjen. Ishavsfarten bidro imidlertid til å dempe krisen.27

Tabell 2 Ishavsutredninger fra Bergen 1697–1720, antall skip, drektighet år 1697 1698 1699 1700 1701 1702 1703 1704 1705 1706 1707 1708

skip

lester

år

1 – 1 – – 7 5 5 3 5 3 3

– – – – – – 574,0 574,0 306,0 580,0 322,0 322,0

1709 1710 1711 1712 1713 1714 1715 1716 1717 1718 1719 1720

Skip

Lester

4 5 6 2 – 1 1 3 – – – 2

330,5 480,01 593,02 240,0 – 111,0 – – – – – –

Kilde: BBA, Magistraten; RA.RK, Tollregnskaper

Det ble muligens sendt ytterligere tre skip på i alt 169 lst. I dette tallet inngår ikke «Jomfru Echte», ukjent drektighet. Her er også kalkulert med at «St. Peter» er på 160 tr.lst. 1

Det var ikke «kommercedirecteur» Jørgen Thormøhlen som sto bak dette andre grønlandskompaniet i Bergen. Han var for lengst død (i 1709), men hans svigersønner Henrik Greve, Nicolaus Bärenfels og J.C. Mohrsen hadde i alle fall parter i ishavsskuter, i likhet med ganske mange andre borgere. De rederne som hadde størst interesser i farten var imidlertid Cort von Lübeck, Hans Mathias

inn i isen

og Widing-familien. Det var også disse som sto bak de to trankokeriene som ble bygd i Sandviken, nord for byen. Begge ble etablert omkring 1700, og vokste etter hvert til å bli ganske omfattende anlegg med brygge, pakkhus, bøkkerverksted og våningshus – i tillegg til selve trankjelen. Anna Widing og sønner kjøpte også Thormøhlens gamle trankjele og flyttet den ut i Sandviken, i nærheten av reperbanen. Det var altså ingenting i veien med produksjonskapasiteten, om nå bare skutene kom hjem med fangst.

Selfangst

Frem til begynnelsen av 1700-tallet var ishavsfangst i praksis ensbetydende med hvalfangst. I fasen med landbasert fangst ved Svalbard og Jan Mayen ble det nok tatt både sel og hvalross, men det hadde liten økonomisk betydning i det store bildet. I 1716 startet imidlertid tyskere med spesialisert selfangst i Vestisen. Samme år finner vi de første selfangstutredningene fra Bergen, og i den følgende tiden var det dette nordmennene satset på. Først og fremst bergenserne, men det finnes også opplysninger om at to kjøpmannsredere i Trondheim, Hans Hagerup og Hans Hornemann, rustet ut selfangere i 1720-årene.28 Det kunne være flere gode grunner til å satse på selfangst fremfor hvalfangst. Gjennomgående var skipene mindre og utrustningen billigere. Det var ikke det samme behovet for å hyre utenlandsk ekspertise, selv om kommandørene gjerne kom utenfra. I perioder var det dessuten vanskelig å rekruttere eksperter, fordi den nederlandske og tyske fangstflåten la beslag på så mange. Norske sjøfolk var rimeligere og kunne læres opp. Slik sett kunne rederne slippe unna med lavere utrednings- og hyrekostnader, og det var selvsagt ønskelig. Men det beste argumentet for å spesialisere seg på selfangst var kanskje at konkurransen på feltet var mindre.29 I den lange perioden fra ca. 1720 og frem til 1789 sendte Bergen nesten bare selfangere på Ishavet. Selv om tollbøkene ofte oppgir at skipene «agtet på hvalog kobbefangst», finner vi sjelden bevis for at det også ble tatt hval. For eksempel er hvalbarder som produkt så å si fraværende i eksportoppgavene. I 1720 ble det dannet et nytt «grønlandsk kompani» i Bergen. Handel og misjon på selve Grønland var hovedformålet, og det var presten Hans Egede som var drivkraften. Det ser imidlertid ut til at bergensborgerne bare nokså motstrebende ble med, og først etter sterkt påtrykk fra kongen og myndighetene i København. Og med god grunn, viste det seg. Fangsten som skulle bidra til å finansiere kolonien på Grønland, ble nemlig tilnærmet en katastrofe. En viktig grunn var at fangstfolkene her opererte i ukjent farvann vest for Grønland, der de dessuten møtte sterk konkurranse fra nederlendere og tyskere som til sammen hadde om lag hundre fartøyer på fangst i Davisstredet i 1720-årene.

d e n f ø r s t e i s h av s b y e n

Hakapiken er et universalredskap i selfangsten. Også klubber og kniv ble brukt til å avlive sel.

Når dette så falt sammen med en generell etterkrigskrise med lave tranpriser på det europeiske markedet, er det ikke til å undres over at kompaniet til slutt måtte gi opp.30 Kildene forteller også at det ble drevet selfangst i Vestisen, men utenom kompaniets virksomhet. Noen kilder opererer faktisk med svært høye tall på utredninger – så høye at det må dreie seg om misforståelser. Det er imidlertid klart at private redere sendte skuter på selfangst i 1720-årene, men neppe mer enn én eller to hvert år før 1729, da minst fem mindre skuter ble utredet. Vi kan i hvert fall slå fast at ishavsfarten ble opprettholdt i perioden. I 1730- og 1740-årene fortsatte Bergen å utruste selfangere, og helst var det snakk om små fartøyer på 20–30 lester. Det er vanskelig å si noe om det samlede omfanget. Det ser likevel ut til at tre–fire skuter jevnlig ble sendt til Vestisen; det finnes spredte opplysninger om utredninger og eksport av skinn og tran gjennom hele perioden. Dette var en krisetid for Bergens skipsfart; fred i Europa betydde høy konkurranse på fraktmarkedet og lave rater, samtidig som byen hadde mistet store deler av sin handelsflåte under Den store nordiske krig. Men helt uten betydning var ikke ishavsfarten. Det var viktig å opprettholde kompetansen gjennom å ha en løpende fangstvirksomhet. Det var også viktig for rederne å ha flere bein å stå på, om nå et fraktmarked skulle svikte. For eksempel falt bergensernes monopol på finnmarksfarten bort i denne perioden. Omfanget av selfangsten var like fullt beskjedent. Omkring midten av århundret var det tegn til oppgang i Bergens skipsfart. Handelsflåten hadde igjen nådd opp på nivået fra 1720-årene, og bergenserne

inn i isen

hadde funnet nye fraktmarkeder, blant annet i Middelhavet. De fortsatte imidlertid å ruste ut et par skip på selfangst hvert år, og det ser også ut til at resultatene bedret seg noe. Dels kan dette ha å gjøre med at større fartøyer ble benyttet, selv om det ikke er noen klar statistisk sammenheng mellom tonnasje og fangstresultat. Poenget er snarere at dersom fangstskutene kom over store mengder sel, eller til og med hval, var både skipets drektighet og mannskapsstørrelsen en begrensende faktor. I 1750-årene finner vi for eksempel fregatten «Ebenetzer» (49 lester) og gallioten «Engel Gabriel» (42 lester) på fangst – ikke store fartøyer, men tross alt større enn de små hukkertene og byssene som ellers ble brukt. Over 20 skuter til sammen gikk på selfangst i 1750-årene, og det ble innført nærmere 28 000 selskinn. Som det går frem av tabell 3, svingte resultatene kraftig år om annet.31 Gjennom hele 1700-tallet hadde bergensrederne hatt tollog avgiftsfritak, og også betydelige skattelettelser. Såpass marginal som ishavsfangsten var, må vi tro dette bidro til å opprettholde virksomheten, noe som jo selvfølgelig var myndighetenes intensjon også. I 1760-årene gikk imidlertid staten enda et skritt lenger, ved å tilby direkte statsstøtte til ishavsutredninger. Initiativet kom ikke uventet fra rederne selv; det var Hans Schulz som i 1762 hadde søkt om privilegier for et kompani som skulle drive sel- og hvalfangst ved Grønland og Spitsbergen. Blant de omfattende ønskene han satte frem, var også at hvert utredet skip måtte få en viss «premie», det vil si en kontant pengestøtte. Han hadde neppe gjort dette uten å ha et visst håp om nå frem.

Tabell 3 Fangst og traneksport fra Bergen 1750–58 år

1750 1751 1752 1753 1754 1755 1756 1757 1758 Sum

skip

? 5 4 3 3 3 3 2 1

skinn stk.

9.159 2.933 724 2.346 2.478 4.867 4.086 972 236 27.801

spekk kvardeler

tran tønner

– 261,5 38,5 95,0 158,0 247,0 192,0 39,0 9,0

697,0 760,5 129,0 299,0 486,0 667,0 596,0 127,0 24,0

utført tran tønner – 769,0 107,0 267,5 491,0 656,5 548,0 117,5 23,5

3.785,5 Kilde: RA.RK, Tollregnskaper; Sollied,1922

d e n f ø r s t e i s h av s b y e n

Staten ga allerede direkte økonomisk støtte til flere halvstatlige virksomheter, blant annet Det Almindelige Handels-Compagnie, som også drev hvalfangst ved Grønland i 1750-årene. Schulz og interessentene har utvilsomt kjent til dette, og kanskje også til at britene gjorde det samme for å stimulere engelsk og skotsk hvalfangst. Kommersekollegiet innvilget da også i 1763 en premie på fem riksdaler per utredet kommerselest. Premien ble gitt til et annet kompani i Bergen, anført av Johan Cordt Harmens. Støtten ble i første omgang gjort gjeldende for seks år fremover, men den kom til å bestå med enkelte justeringer hele resten av århundret.32 Andre halvdel av 1700-tallet var en periode da staten engasjerte seg aktivt i det vi i dag vil kalle næringsutvikling, både som aktør og tilrettelegger. Men mange av de storstilte hel- og halvstatlige industri- og handelsforetakene gikk over ende som følge av vanskjøtsel og spekulasjon. Det gjaldt for eksempel hvalfangsten i regi av Den Kongelige Grønlandske Handel, som kabinettsekretær Ove Høegh-Guldberg hadde store planer for. Den ble et tapssluk for den danske staten.33 Statsstøtten førte ikke til noen voldsom ekspansjon i Bergens ishavsfart, men i perioden 1763–69 ble det rustet ut 30 selfangere, det vil si fire i snitt hvert år. Skipene var jevnt over noe større enn tidligere, og utredningspremiene har utvilsomt gitt et insitament til å sette inn større fartøyer, siden støtten var proporsjonal med drektigheten. I 1760-årene utbetalte Kommersekollegiet over 7000 riksdaler i premier til bergensrederne, og særlig i svake fangstsesonger var dette et viktig økonomisk sikkerhetsnett. Kanskje var det nettopp premien som gjorde at en reder forble i ishavsfarten selv etter noen dårlige sesonger. I hvert fall holdt virksomheten seg på et stabilt nivå i 1760-årene. I det følgende tiåret gikk imidlertid antallet utredninger gradvis nedover, og i andre halvdel av tiåret var det bare ett skip, «Reedernes Welfart», som gikk på fangst (se tabell 4). Formelt sett gjaldt utredningspremiene bare for seks år, og vi kunne jo ane en sammenheng her. Men praksisen med statsstøtte ble videreført; i 1770 fikk et reorganisert interessentskap i Bergen sine privilegier for ti år, med utredningspremier på fem riksdaler per kommerselest som før. Rammebetingelsene hadde knapt vært bedre, så årsakene til nedgangen må søkes andre steder. Forklaringen ligger i utenriksfarten. Faktum er at Bergens skipsfart opplevde kraftig vekst i siste halvdel av 1770-årene, og den var basert på langfart til Vestindia og i Middelhavet. Den amerikanske frigjøringskrigen fra 1776 gjorde internasjonal fraktfart enda mer lønnsom.34

inn i isen

Tabell 4 Selfangstutredninger fra Bergen 1770–79 år

skip

skinn (stykker)

spekk (kvardeler) tran (tønner)

1770 1771 1772 1773 1774 1775 1776 1777 1778 1779

3 3 3 2 1 2 1 1 1 1

5.736 5.788 3.703 3.593 2.000 1.250 750 1.200 1.900 1.100

214,5 257,0 181,0 131,0 103,0 64,0 40,0 44,0 65,0 55,0

734 884 650 492 395 255 160 175 235 225

Sum

27.020

1.154,5

4.205 Kilde: RA.RK, Tollregnskaper

De siste tiårene av 1700-tallet bar bud om endringer i europeisk hvalog selfangst. Nederlandsk fangst var i nedgang, som landets økonomi for øvrig. Storbritannia var den nye stormakten på havet – også på Ishavet. Under krigene som raste i perioden måtte begge land redusere ishavsfangsten, men mens Nederland aldri kom tilbake med samme styrke, ekspanderte britene kraftig. Etter Den nordamerikanske frigjøringskrigen (1776–83) doblet britene sin fangstflåte, som nå besto av over hundre skip, samtidig som importen av amerikansk tran stanset opp. Den ledende tyske fangstbyen, Hamburg, opprettholdt stort sett hvalfangsten, men reduserte selfangsten til bare seks–sju skip i året – noe som jo isolert sett kunne være gunstig for nordmennene.35 I 1780-årene la også dansk-norske myndigheter om den økonomiske politikken. Staten trakk seg ut som aktiv deltaker i hvalfangsten etter enorme tap i Den Kongelige Grønlandske Handel. I stedet satset myndighetene på å avvikle privilegiene og støtte private initiativer. Ishavsfangsten ble fra 1784 fri for alle som ville delta, og til og med islands- og finnmarkshandelen ble frigitt i 1786–87. Utredningspremiene ble økt til 15 riksdaler per utredet kommerselest – med andre ord en tredobling. Staten solgte også unna fangstfartøyer og utrustning til en relativt rimelig penge. Flere av dem havnet i Norge; både Kristiansand og Bergen sikret seg gode skip på denne måten. 1780-årene var da også starten på en kraftig oppgang i Bergens sjøfart. Det som imidlertid er et nytt trekk, er at flere av skutene ble rustet ut både for hvalog selfangst. Fra 1789 dukker igjen hvalfangstprodukter opp i kildene,

d e n f ø r s t e i s h av s b y e n

og i de følgende årene ser vi at det ble drevet en kombinasjon av hvalog selfangst. Det betyr også at skipene var gjennomgående større enn de hadde vært tidligere, og mer kostbare å utruste. Kanskje ser vi her utslaget av de gode tidene; ishavsrederne fikk råd til å satse på hvalfangsten igjen.36 Da far og sønn Jens Kracht vendte tilbake til Bergen etter endt sesong på Ishavet i 1790, det desiderte toppåret for Bergens ishavsfangst, kunne de glede seg over rimelig gode fangster. Deres eget skip «Conferentz-Raad Prætorius» kom hjem med 1576 selskinn og 66 kvardeler spekk, som ga 202 tønner tran. Hele flåten til sammen produserte over ti tusen selskinn og 1641 tønner tran. De gjenværende sju fartøyene gikk alle ut de følgende tre sesongene, med svært varierende resultater. 1792-sesongen var bedre enn 1790, men de to andre sesongene var meget svake. Om to dårlige resultater alene var nok til å innskrenke innsatsen, skal være usagt. Kanskje var det heller behov for skipsrommet i annen fart. Uansett ble det i det følgende tiåret bare rustet ut to–tre ishavsskuter. Det nye hundreåret begynte illevarslende for Bergens ishavsfart. Det ene skipet som ble utredet i 1800, fregatten «Prøven» på hele 110 lester, kom hjem fra Vestisen med skarve 80 selskinn og to kvardeler spekk. Det følgende året ble hun rustet ut for hvalfangst og fikk et brukbart resultat. Kanskje skapte dette tilstrekkelig optimisme blant rederne, for fra 1802 kom det endelig flere skip til – først ett, og så ett til. I den siste sesongen det ble drevet regulær ishavsfangst fra Bergen, i 1807, ble fire skuter utredet på hvalog selfangst. Men så var det slutt. Napoleonskrigene nådde også Danmark-Norge, sommeren 1807. Blokadene og kapervirksomheten lammet store deler av Norges utenriksfart, og ishavsfangsten stoppet helt opp. Da krigen endelig var slutt, og Norge for øvrig var løst fra unionen med Danmark, ble det gjort et siste forsøk: «Prøven» ble nok en gang sendt på hvalog selfangst, men returnerte nesten tom.37

Ishavsbyen Bergen

I praksis var det bare én norsk by som drev noen ishavsfangst av betydning på 1600- og 1700-tallet: Bergen. Byen hadde en kontinuitet og en kompetanse knyttet til ishavsfangst som var enestående i landet. Det gjelder så vel redere som sjøfolk – ja, nær sagt hele det som i moderne språk kalles den maritime sektor. Uten en profesjonell, internasjonalt orientert og nokså rik rederstand ville det ikke ha vært noen norsk ishavsfangst. Virksomheten slik den ble drevet på 1600- og 1700-tallet var kapitalkrevende, også sammenlignet med fraktefart. Skipene var stort sett de samme i begge typer fart; vi finner bare helt unntaksvis fartøyer som var spesialbygd for ishavsfangst, og selv om de kanskje ble noe ombygd og forsterket, ble ishavsskutene brukt i koffardifart resten av

inn i isen

Selfangst ved Jan Mayen p책 slutten av 1800-tallet, etter at skytev책pen var blitt vanlig.

året. Det var altså ikke først og fremst investeringene i skip som var det tyngste, men utredningskostnadene hver sesong: fangstutstyr, proviant og hyreutgifter for et mannskap på 30–40 mann som var ute i fire–fem måneder. Bare de aller rikeste av Bergens kjøpmannsredere hadde råd til å utruste hvalog selfangere alene, og selv de valgte helst å samarbeide med andre. Énmannsforetaket hørte til sjeldenhetene. Den dominerende rederiformen i ishavsflåten var i stedet partsrederiet. Skipet var delt i et antall parter, gjerne fra 8 til 32, som var omsettelige – omtrent som aksjer. Partsrederiet var en svært fleksibel organisasjonsform – det kunne være et fast samarbeid over lang tid, eller et tidsbegrenset prosjekt. Normalt var en av partisipantene en slags hovedreder, i den forstand at han (eller i noen få tilfeller hun) tok ansvar for utredning og regnskapsførsel, og ofte også omsetning av produktene. Kildematerialet omtaler flere ganger «kompanier». I praksis var ikke dette noe annet enn at et antall interessenter gikk sammen om å søke privilegier for å drive ishavsfangst. Når først privilegiene var gitt, kunne gruppen av deltakere både bli større og mindre uten at det fikk spesielle konsekvenser. De opptrådte altså som kompani overfor myndighetene mest av taktiske grunner, mens virksomheten ble organisert som fleksible partsrederier. Det var ikke snakk om aksjeselskaper med ansatt ledelse, bortsett fra Grønlandskompaniet i 1720årene. For de aller fleste av rederne var ishavsfarten som nevnt bare ett av flere forretningsområder. Ikke bare drev mange av dem med handel og utenriksfart, de var også engasjert i håndverksvirksomhet og manufaktur av forskjellig slag. For storkjøpmann Hillebrand Harmens’ del utgjorde grønlandstran 10 % av hans eksportinntekter i 1768, da han sto for en tredjedel av Bergens ishavsfangst. I 1765 satset en annen storkjøpmann, Danchert Krohn, om lag 2000 riksdaler på ishavsutredninger, mens han hadde aktiva for rundt 120 000.38 Om ikke antallet ishavsskuter ruvet i Bergens samlede flåte, så må sysselsettingen ha betydd noe. I de årene det ble drevet hvalfangst eller kombinert hvalog selfangst, ble det benyttet relativt store fartøyer med mannskap på omkring 40. Når det samme skipet gikk i fraktefart, klarte det seg med et mannskap på mellom sju og ti, skipperen inkludert. De minste selfangstskutene på 25–30 lester eller så, som var typiske i 1730- og 1740-årene, hadde nok noen færre om bord, men uansett et større mannskap enn tilsvarende skip i utenriksfart. Bildet er det samme i hele den europeiske ishavsfarten. Selv i år med bare to–tre utredninger på Ishavet, som var ganske vanlig, har altså farten gitt sysselsetting for et hundretalls sjøfolk i fire måneder. Det hadde naturligvis betydning – men for hvem? Hvor kom sjøfolkene og fangstfolkene fra? Det finnes ytterst få skipslister fra Bergens ishavsflåte, og bare for den siste perioden på 1700-tallet. Andre kilder viser at Thormøhlen og partnerne hyrte

inn i isen

De statlige premiene bidro utvilsomt til å holde kontinuitet i fangsten når konjunkturene var svake, og utgjorde en betydelig del av redernes inntekter i dårlige sesonger.

inn nederlendere til hvalfangsten på 1600-tallet. Det er hevet over tvil at den store majoriteten av skipperne – eller kommandørene – i 1700-tallets sel- og hvalfangst ikke kom fra Bergen, fordi dette ofte er anmerket i tollbøkene. En stor andel kom fra de sønderjyske øyene Sylt, Føhr og Rømø, som også rekrutterte til store deler av den tyske og nederlandske fangsten. Øyene var på denne tiden en del av det danske riket, så i den forstand var det innenlandsk arbeidskraft. Skipslister fra 1790 viser at samtlige kommandører på de åtte skutene kom fra enten Føhr eller Rømø dette året. De to øysamfunnene leverte også alle spekkskjærerne, og de fleste styrmenn og harpunérer, som vi ser i tabell 5.39

d e n f ø r s t e i s h av s b y e n

Tabell 5

Rekruttering til nøkkelfunksjoner 1790

funksjon Kommandør Styrmann Spekkskjærer Harpunér Springer Partfarer

bergen stift – – – 3 24 3

føhr/rømø 8 6 13 15 – 2

andre – 1 – 1 – 2

i alt 8 7 13 19 24 6

Kilde: SAB, Innrulleringssjefen

De menige sjøfolkene ble stort sett rekruttert lokalt eller regionalt. På hele ishavsflåten i 1790 utgjorde Bergens egne sjøfolk 43,6 % av det samlede mannskapet på 335, mens stiftet for øvrig sto for 20 %. Bergen og omegn leverte altså om lag to tredjedeler av mannskapene. Så å si alle ekspertene kom utenfra – det oppgis bare tre harpunérer bosatt i Bergen stift. Hele skipsfarten var utpreget internasjonal, og nordmenn tok like gjerne hyre på utenlandske skip. Det er langt fra usannsynlig at det fantes bergensere og andre nordmenn på tyske og nederlandske hvalog selfangere. Og Bergen – i likhet med andre fangstbyer i Nord-Europa – var helt avhengig av de sønderjyske fagfolkene. Selve ishavsfangsten var sesongvirksomhet og ga ikke grunnlag for helårs sysselsetting, verken for redere, mannskap eller andre. Den må sees som ledd i den større skipsfartsnæringen, eller mer presist: hele den maritime sektoren i Bergen. Ishavsfangsten skapte inntekter – selv om de ikke alltid dekte utgiftene. Rederne fikk først og fremst inntekter gjennom den tranen, og de skinnene og bardene som ble solgt. Hvor alle selskinnene ble av, er en gåte, men så godt som all grønlandstran og barder ble eksportert og solgt på det europeiske markedet. I våre dager ville vi ha kalt det valutainntekter. Rederne hadde salgsinntekter, skipper og mannskaper lønnsinntekter – dels som månedshyre, dels som partspenger eller lott. Fangstfolkene hadde i hvert fall en garantert minsteinntekt, i motsetning til rederne. Mange sesonger må ha gått med tap for rederne, men uten en langsiktig lønnsomhet er det usannsynlig at fangsten ville ha fortsatt så lenge som den gjorde. De få beregningene som er gjort viser en gjennomsnittlig kapitalavkastning på 5–10 % i andre halvdel av 1700-tallet, da rederne også fikk statsstøtte.40

inn i isen

I samtidens publikasjoner ble ishavsfangsten ofte hyllet som en gullkantet næring. Kildene gir likevel ikke grunnlag for å si mer enn at det gikk opp og ned, men med et beskjedent overskudd over tid. Også når det gjelder de indirekte virkningene blir det mye gjettverk. Ishavsfangsten var en privilegert næring som hele tiden nøt godt av indirekte subsidier fra myndighetene. Skip, utrustning og produksjon hadde generelt tollog avgiftsfritak, og rederne fikk til dels betydelige personlige skatteletter. Det betydde at de kunne utvide sin samlede økonomiske virksomhet uten å betale tilsvarende mer skatt og avgifter. De kunne altså bygge opp kapital raskere gjennom å delta i ishavsfarten. Utrustningen av fartøyene var naturligvis en driftskostnad. Siden rederne nesten uten unntak også var kjøpmenn, kunne de selv levere det meste av proviant og utstyr. Det var ikke småtterier som skulle være med når 40 mann skulle være ute i fire–fem måneder. Det var behov for store mengder fateverk om bord. Det er mange opplysninger i kildene om at de svære spekktønnene, kvardeler på 200–300 liter, ble importert. Trantønnene, derimot, ble for en stor del laget i Bergen. Dette var standard fat på 116 liter, som også ble brukt til eksport av fiskelevertran. År om annet gikk det med noen tusen tønner, selv om det også var gjenbruk. Vedlikehold av fartøyene innebar oppdrag for Bradbenken og de andre verftene i bergensområdet, for seilmakere og repslagere. Det var ventelig stor slitasje på ishavsskutene og på fangstbåtene, så dette må ha representert en betydelig utgift for rederne og en tilsvarende inntekt for håndverksbedriftene. Også foredling av fangsten skapte virksomhet: Gjennom hele perioden var det ett eller to trankokerier i Bergen, og det fantes sikkert skinnberedere også, uten at vi vet så mye om hva som skjedde med de titusener av selskinn fangstflåten brakte til Bergen. Tollere og vrakere, bryggesjauere og vognmenn – det var mange som hadde en del av sitt arbeid knyttet til ishavsfangsten. Beregning av de økonomiske ringvirkningene er likevel ytterst komplisert av mangel på data fra perioden. Rederne selv smurte gjerne tjukt på når de beskrev ishavsfartens gunstige effekter når de søkte om privilegier. Jørgen Thormøhlen, for eksempel, hevdet i 1676 at 10 hvalfangstutredninger ville skape beskjeftigelse for 540 mann, som hver forsørget familie og tjenestefolk. Han multipliserte derfor «i det ringeste» med fem, og kom da til at 2700 mennesker i Bergen kunne ha sitt brød av grønlandsfangsten.41 Thormøhlen overdrev, men like fullt er det faktum at Bergen opprettholdt virksomheten gjennom 136 år i seg selv et tegn på at den var viktig for byen. Hadde fangsten vært ulønnsom i langtidsperspektiv, ville den neppe ha fortsatt. Dens viktigste effekt i det lange løp var kanskje at den representerte både et supplement og et alternativ i byens handel og sjøfart.

d e n f ø r s t e i s h av s b y e n

Ishavsfangstens betydning

På 1600- og 1700-tallet ble Arktis på et vis integrert i norsk og europeisk økonomi gjennom ishavsfangsten. Bare i høyst beskjeden grad var det kontakt med arktiske kulturer. Ser vi bort fra den lille dansk-norske kolonien som ble etablert på Grønland i 1720-årene og sporadisk tuskhandel med grønlenderne, hadde europeerne lite å gjøre med lokale folkeslag i Arktis. Etter at den relativt korte fasen med landbasert hvalfangst ved Svalbard var over, ble øygruppen sjelden besøkt. Kanskje samlet hvalfangere seg der før hjemreisen til fastlandet, kanskje var de innom for å bunkre ferskvann eller begrave sine døde. For øvrig ser det ut til at interessen for Arktis begrenset seg til å hente ut ressurser fra havet på sesongbasis. I løpet av de to hundreårene som er behandlet i dette kapitlet ble Europa tilført store mengder hvalog seltran – eller energi, om vi vil. Da fangsten var på sitt mest intense tidlig på 1700-tallet, må det ha blitt produsert rundt 10–12 millioner liter hvalog selolje om året for det europeiske markedet.42 Titusener av mennesker var direkte eller indirekte involvert i virksomheten, som skapte og forbrukte store verdier. I et før-industrielt Europa hadde ishavsfangsten karakter av industri med et sterkt kapitalistisk innslag. Den norske aktiviteten var naturligvis forsvinnende liten i det store bildet, men likevel ikke uten betydning. For det første hadde ishavsfangsten positive ringvirkninger i utredningshavnene, og da fremfor alt i Bergen, som drev en nokså kontinuerlig fangst fra ca. 1670. I kortere perioder, når markedene for utenriksfart var dårlige, kunne ishavsfarten representere et viktig investeringsalternativ for rederne og sysselsetting for lokale sjøfolk. Produktene fra fangsten passet godt inn i varespekteret til bergenskjøpmennene og bidro til større bredde. Utenlandske skippere og fangstspesialister tilførte verdifull kompetanse. Likevel er det nok riktig å si at verken Bergen eller andre norske havner ble utpregede «ishavsbyer», hvis vi med det mener at ishavsfangsten preget lokal kultur og økonomi. Ingen av dem spesialiserte seg på denne farten; hvalog selfangst forble en liten sektor i disse byenes maritime virksomhet. Også nasjonalt hadde ishavsfangsten en betydning. Myndighetenes villighet til å gi den gode rammebetingelser viser hvilken vekt de la på den. Det har flere årsaker. På begynnelsen av 1600-tallet var det åpenbart politisk motivert; Christian IV ønsket å markere sitt suverenitetskrav over nordområdene gjennom aktivitet og tilstedeværelse. Dette motivet fikk mindre betydning utover på 1600-tallet, men ble igjen aktualisert i 1720-årene da koloniseringen av Grønland startet og myndighetene ble opptatt av å stenge utlendinger ute fra fangst og handel. Dette lyktes i og for seg dårlig, men det er klart at Grønland hadde en strategisk betydning for Danmark-Norge, som også preget myndighetenes holdning til ishavsfangsten. Et annet moment er den nasjonal-

inn i isen

økonomiske gevinsten riket kunne ha av virksomheten. I samtidens økonomiske tenkning, som gjerne kalles merkantilisme, var selvforsyning et viktig mål og tollog avgiftsmurer et utbredt virkemiddel. Det var et poeng i seg selv å drive hvalog selfangst for å redusere import fra utlandet. Det kan stilles store spørsmål ved fornuften i dette, og senere på 1700-tallet kom da også liberale tanker inn i den økonomiske politikken, men det kom uten tvil de innenrikske aktørene til gode som ville drive ishavsfangst.43 Et siste moment som kan forklare myndighetenes positive holdning, er den prestisjen som var knyttet til ishavsfangsten, og spesielt hvalfangst. I samtiden var den omgitt av en aura av dramatikk og ikke så lite romantikk, i hvert fall om vi skal dømme etter bilder og litteratur fra perioden. Ishavsfangsten ser ut til å ha hatt nesten like høy status som den eksotiske østindiafarten, og i alle fall var det en utbredt oppfatning at hvalfangsten fostret dyktige sjøfolk, som naturligvis enhver sjøfartsnasjon ønsket seg. Kanskje er den nokså tidstypisk karakteristikken Carl Pontoppidan gir i 1785:44 Men, dersom Besværligheder og et haardt Arbeide hærde Legemet, og det, at have ofte seet Fare og ofte at have undgaaet den, giver Mod og Tapperhed, saa bliver ingen Strid om, at jo Hvalfangsten bliver den skole, hvor Søeheltene dannes.

I S H AV E T E R V Å R Å K E R

Svalbard – ‘landet med de kalde kyster’– kalte de norrøne oppdagerne landet de fant nord i havet helt på slutten av 1100-tallet. En slik oppdagelse i fjerne tider ble også lagt til grunn for innføringen av navnet Svalbard, som betegnelse på den øygruppen i Nordishavet som Norge fikk suvereniteten over i 1925.1 Nå er det ikke sikkert at det «Svalbard» som omtales i islandske annaler i 1194 faktisk var identisk med den øygruppen Willem Barentsz «gjenoppdaget» i 1596 og gav navnet Spitsbergen. Men vi kan ikke se bort fra at islendinger, eller for den saks skyld folk fra Finnmark i tidligere tider har seilt helt nord til Bjørnøya og Svalbard. F.eks. stusser vi over en opplysning hos italieneren Francesco Negri, som reiste i Nord-Norge i 1664–65. Han skriver at sjøsamene «ved Nordkap» «hvert Aar færdes […] paa Havet langt mot Nord lige til Spitsbergen».2 Men det er ikke funnet boplasser eller gjenstandsmateriale på Svalbard som det er rimelig å knytte til samisk eller nordnorsk bruk av området så tidlig.3 Dermed ser det ut til at folk i Nord-Norge på regulær basis først begynte å høste av Svalbards ressurser etter at Norge var kommet i union med Sverige. Starten kom i 1819, og for en polarhistoriker av den gamle skole gav dette mening: I vikingtida hadde norske skuter seilt på kryss og tvers i de nordlige farvann. Men i den nasjonale nedgangstida under danskekongen ble vi heimfødinger, og det var først da «firehundreårsnatta» var over og vi fikk vår selvstendighet tilbake, at nordmennene var rede til å ta opp igjen ishavsfangsten på bred front.4

Pomorene viste vei

I 1819 var den nederlandske og britiske hvalfangsten på Svalbard forlengst over, og de russiske pomorene, som fangstet på hvalross og andre dyr på øygrup-

i s h av e t e r v å r å k e r

pen, var også i ferd med å pakke sammen. Spesialistene er uenige om hvor lenge pomorene hadde drevet fangst på Spitsbergen og Bjørnøya. Den russiske arkeologen Vadim Starkov mener at de tok Svalbard i bruk allerede i første halvdel av 1500-tallet, dvs. lenge før Barentsz.5 Den norske arkeologen Tora Hultgreen henfører imidlertid starten til begynnelsen av 1700-tallet.6 Uansett er det klart at pomorene, som kalte Spitsbergen «Grumant» (eg. Grunlandt, ‘Grønland’), var mye tidligere ute enn folk i Nord-Norge, enda de bodde nærmere. Hvorfor var det slik? Vi vet at sjøsamer og nordmenn hadde drevet jakt på sel og kobbe langs kysten av Finnmark i hundrevis av år, noe som bl.a. gjenspeiler seg i sjøsamenes nyanserte terminologi når det gjelder sjøpattedyr. Men denne fangsten inngikk i selvbergingen og hadde liten kommersiell betydning. Så lenge selfangsten foregikk i de nære kystområdene, kunne den antakelig lett kombineres med de mange andre gjøremål folk hadde om sommeren, slik som husdyrhold og høyberging, ved- eller dunsanking. Ellers var folk flest, både høst, vinter og vår, engasjert i fiskeriene til sjøs. Slik sett var folk i Finnmark trolig ikke annerledes stilt enn russerne i Kola by, som ikke drev fangst på Svalbard eller Novaja Zemlja før mot slutten av 1700-tallet. Det var ikke nødvendig for dem, skriver den russiske historikeren I.F. Usjakov, «fordi de hadde de aller gunstigste forhold for fangst og fiske i nærheten av sine bosetninger».7 Men pomorene som bodde lenger sør, ved Kvitsjøens strender, hadde andre tradisjoner på dette feltet. De hadde ikke de samme mulighetene til å drive bank- og kystfiske, fordi Kvitsjøen var islagt sju–åtte måneder i året.8 De var som regel innefrosset til månedsskiftet mai–juni og måtte prøve å overvinne denne ulempen på ymse vis. På begynnelsen av 1500-tallet begynte pomorer fra vestkysten av Kvitsjøen å dra til Murmankysten på såkalt «vårfiske», og måtte i den forbindelse gjennomføre en strabasiøs reise over hele Kolahalvøya på skareføre. På Murmankysten bodde de i egne fiskerlandsbyer eller stanovisjtsja, som på flere måter kan minne om fangststasjonene på Novaja Zemlja og senere på Svalbard. Dette var også en slags fangstekspedisjoner, utrustet av kapitalsterke kjøpmenn, på samme måte som de senere «oversjøiske» fangstekspedisjonene. Det nordrussiske ordet for ‘fangstmann’, promysjlennik, betyr, interessant nok, både fangstmann og fisker. Fra gammelt av drev pomorene også selfangst på isen på Kvitsjøen om vinteren, og på 1500- og 1600-tallet utvidet de fangstfeltet østover langs kysten helt til Kaninhalvøya og Petsjora, og videre til Novaja Zemlja. Her begynte de på 1600-tallet eller kanskje enda tidligere med overvintringsfangst.9 Når de først hadde etablert seg på Novaja Zemlja, var det ikke så rart at de før eller senere dro videre til havs og søkte opp nye fangstfelter i nordvest. Den russiske arkeologen Oleg Ovsjannikov antyder at interessen for Svalbard hadde sammenheng med at dette var ingenmannsland, og at fangstlagene derfor ikke så lett viklet seg inn i stridigheter med hverandre om fangstområdene.10 48

inn i isen

Fordi mange pomorskuter som skulle til Svalbard seilte via Finnmark for å bie på sørlig vind eller gikk innom et av finnmarksstedene på tilbaketuren, var russernes fangst på Svalbard godt kjent i Finnmark allerede på midten av 1700-tallet. Det hendte at fangstskutene deres overvintret i norsk havn.11 Stadig flere russere dro også til Finnmark for å fiske eller drive handel med lokalbefolkningen (den såkalte «pomorhandelen»), og kjøpmennene i Hammerfest kunne få informasjon om det som foregikk på Svalbard gjennom sine russiske handelsforbindelser. Forskningen har vist at årene ca. 1770–1800 var den store boomperioden for den russiske Svalbard-fangsten,12 og det er ikke tilfeldig at Den Kongelige Handel i Hammerfest, ved overkjøpmann Peter Christian Buck, nettopp i denne perioden forsøkte å få i gang ishavsfangst fra Hammerfest. Det hadde vært handelsmonopol i Finnmark siden 1681, først i regi av bergenskjøpmennene – senere under kjøpmenn fra København. Men det var vanskelig å få monopolet til å lønne seg, og periodevis måtte kongen selv drive handelen gjennom det kongelige handelskompani. Russernes fremgang på Svalbard var nok det viktigste for Buck. Men det var økende interesse for selfangst og hvalrossfangst i flere land mot slutten av 1700-tallet, noe som har sammenheng med at utbyttet i hvalfangsten gikk kraftig tilbake. Også dansk-norske myndigheter ønsket å oppmuntre selfangstnæringen, og Den Kongelige Handel var selv faktisk engasjert i ishavsfangst ved Grønland.13 P.C. Buck forstod at han var avhengig av russernes kunnskaper for å lykkes på Svalbard. Det første forsøket ble gjort i 1778, da Buck sendte den lille jakten «Forellen» til Svalbard under skipper Funck for å sette seg inn i hvordan fangsten ble drevet. Men isen hindret skuta i å nå frem.14 Vinteren 1778–1779 overvintret så pomoren Filat Semjonov i Hammerfest med skip og mannskap. Sommeren etter hadde han tenkt seg til Svalbard på fangst, og Buck inngikk en avtale om at en av hans mange sønner, Edvard, og fire andre norske, skulle få følge med. Men også dette forsøket slo feil. Edvard Buck ble syk under overfarten, alvorlig syk, og skuta måtte gjøre vendereis før den nådde Spitsbergen. Den kom inn til Vardø 13. juni for å søke legehjelp, men den unge mannens liv stod ikke til å redde. Det ser ut til at tapet av sønnen, som hadde begitt seg ut i isen «for at fornøie sin Fader og befordre Finmarkens Opkomst», som det stod på hans gravplate, fikk P.C. Buck til å oppgi videre planer om engasjement i ishavsfangsten på Svalbard.15 Opphevelsen av monopolhandelen i 1789 ble begynnelsen til en selvstendig kjøpmannsstand i Finnmark, og mange ledende kjøpmenn utover på 1800tallet var folk som hadde startet sin karrière som betjenter og fullmektiger under monopolhandelen. Ikke så få hadde sin bakgrunn i Nord-Tyskland eller Danmark, og P.C. Buck kom selv opprinnelig fra Helsingør. I Hammerfest og Kjøllefjord overtok tre av hans gjenlevende sønner handelen, og de tok opp igjen farens tanke om å starte ishavsfart fra Finnmark.16 Det kan ha sammen-

i s h av e t e r v å r å k e r

heng med at dansk-norske myndigheter i 1784 hadde utlovet en premie på 15 riksdaler pr. kommerselest for fartøyer som ville satse på ishavsfangst. Denne ordningen ble i 1789 utvidet for nye ti år spesielt for innvånerne i de nye byene i Finnmark amt, nemlig Vardø, Hammerfest – og Tromsø (fra 1794).17 Brødrene Bucks første forsøk i 1790 ble mislykket,18 men så gjorde de et nytt fremstøt i 1794 med lodja «Kjøllefjord», og det resulterte i den første norske overvintringen på Spitsbergen (1794–1795). I tillegg til et mannskap på åtte, som bestod av nordmenn og samer, hadde rederne hyrt en russisk styrmann og en russisk harpunér. Skuta, ei omdøpt russelodje, returnerte allerede samme høst til Hammerfest med fangst, men gikk så tilbake til Spitsbergen for overvintring. Så skjedde det at mannskapet i vinterens løp ble uforlikt, og krangelen skal ha ødelagt mye for fangsten. Tre av mannskapene døde i løpet av vinteren, to av skjørbuk, den tredje (russeren Nikifor Strannov) omkom i isen. «Kjøllefjord» returnerte endelig til Hammerfest i september 1795. Det totale fangstutbyttet var 13 hvalross, 82 sel, fem

Bellsund på Svalbard i 1838. Den franske vitenskapelige Recherche-ekspedisjonen oppdager et forlatt russisk skip.

isbjørner, 38 rev og en del dun og fjær. Det var, med B.M. Keilhaus ord, «eet slet Udfald». Men da sorenskriveren i Finnmark senere anmodet om at Buckbrødrene skulle få utbetalt den statlige premien, understreket han at det ikke bare var «Haabet om en lykkelig Fangst» som hadde ansporet dem. Det hadde … tillige været dem meget angelegen at lade dette lands Indbygere blive retskaffen underviste i den Omgangsmaade, som Russerne bruger for at gøre fordelagtig Fangst, og tillige at blive bekjendte paa de forskjellige Steder og Havner i Spitsbergen.19 Det var ingen som fikk bruk for den kunnskapen som ble vunnet gjennom «Kjøllefjord»-ekspedisjonen. Det kom nemlig ikke noen oppfølger, og det skulle ta mange år før hammerfestingene igjen begav seg ut på Ishavet. Vi kjenner ikke årsakene til dette. Jens Rathke, som besøkte Hammerfest i 1801 i forbindelse med sine studier av de norske fiskeriene, viser til problemene med å få skutene assurert, som «ansaaes som den største hindring for disse Forsøgs Udvidelse».20 Vi må også huske på at Hammerfest ikke bare var verdens nordligste by, men også verdens minste by med sine 77 innbyggere (1801). Under slike forhold var det ikke så mye man kunne få til med egne krefter. Under Napoleonskrigene på begynnelsen av 1800-tallet, da det var stort underskudd på skipstonnasje i Norge, var det lite aktuelt med nye satsninger i nord. Senere kom den engelske fastlandsblokaden og kaperkrigen, som gjorde det nesten utilrådelig å sende skuter ut i åpen sjø. I 1809 ble Hammerfest bombardert og plyndret av britiske marinestyrker etter at det lokale kystvern heltemodig hadde forsøkt å forsvare byen.21 Da Napoleonskrigene tok slutt i 1815, kom ting raskt i gjenge igjen i Hammerfest, og folketallet steg slik at det i 1819 lå et sted mellom 200 og 300. Byens kjøpmenn drev en lønnsom fiskeeksport til Mellom-Europa og handlet i stadig større omfang med pomorene. Men krigen hadde ikke akkurat styrket den lokale kjøpmannsstand, og mangelen på kapital var antakelig en hovedhindring for nye fremstøt mot Ishavet. Det kostet å utrede skuter til fangst i fjerne havområder, og det måtte være risikovillig kapital, ettersom det dreide seg om seilas i ukjente og farlige farvann.

«Samjonu» og «St. Olaf»

Det var heller ikke initiativ fra lokalt hold i Hammerfest som førte til «Samjonu»ekspedisjonen i 1819, som ble starten på den permanente norske virksomheten på Svalbard. «Samjonu»-ekspedisjonen utgikk fra det såkalte engelske etablissementet i Bodø, et firma med et noe frynsete rykte, som i 1818 hadde gitt opp-

i s h av e t e r v å r å k e r

Pomorskute p책 havna i Hammerfest ca. 1890. Kontakten med Russland var en viktig inspirasjon for oppstarten av ishavsfangst i Nord-Norge.

hav til en mye omtalt smuglersak, nemlig «Bodø-saken».22 Engelskmennene utvidet sin virksomhet (hovedsakelig fiskeeksport) til Hammerfest, der de kunne nyte godt av tollfriheten som gjaldt i Finnmark fra 1789. Og de oppdaget muligheten for å tjene penger på ishavsfangst, som det var stor interesse for i Storbritannia. I 1819 ble den unge John Rice Crowe sendt til Hammerfest med fullmakt til å åpne et engelsk handelsfaktori i byen. Crowe skulle komme til å sette spor etter seg i Finnmark, og landsmannen Martin Conway utroper ham uten videre til «the real founder of the Norwegian hunting industry in Spitsbergen …».23 Det er riktignok J.G. Aasberg, handelsborger i byen fra 1817, som i tollbøkene er oppført som utreder for ekspedisjonen.24 Men skuta, galeasen «Samjonu» (også den av russisk opprinnelse), tilhørte det britiske firmaet og ble ført av skipper Ole Wingaard fra Bodø. Den hadde en besetning på 11 mann.25 I 1818 hadde to russiske fangstlag gjort eventyrlige fangster på Sørkapp, som ifølge Keilhaus utregninger ville ha innbrakt 50.000 spesiedaler(!), om de var blitt omsatt i Hammerfest.26 Det kan ha vært den faktoren som utløste «Samjonu»-ekspedisjonen. Det var meningen at skuta skulle drive fangst både ved Bjørnøya og på Spitsbergen. Planen var først å prøve torskefisket utenfor Bjørnøya (man hadde med både liner og not), men skuta navigerte feil og seilte forbi.27 Da de nådde kysten av Spitsbergen, traff de på hvalross. Mannskapene var også på land og skjøt en god del rein og samlet store mengder dun. «Samjonu» ble innklarert på tollbua i Hammerfest 6. september 1819 med seks tønner saltet reinkjøtt, 28 reinskinn, 18 hvalrosshuder, 20 tønner hvalrosspekk, 136 pund hvalrosstenner, samt 103 våger edderdun og 123 våger fjær.28 Den store mengden dun og fjær var trolig det som reddet regnskapet for rederne, ettersom fangsten ellers var temmelig beskjeden. Crowe og Aasberg sendte heller ikke noen skute til Svalbard året etter. Det gjorde derimot kjøpmann Wilhelm Klerck i Bossekop, kystvernsjefen som i 1809 hadde ledet forsvaret av Hammerfest mot britenes anslag. Hans lodjeskip, «St. Olaf», gikk til Spitsbergen tidlig på sommeren, under kommando av skipper og skredder Erik Fahlgren. Det ble en bemerkelsesverdig fangsttur, som må ha fått Fahlgren til å reflektere over om han ikke burde holdt seg til skredderfaget. Planen var at skuta skulle gå direkte til Spitsbergen. Men da de fikk Bjørnøya i sikte, bestemte mannskapet seg for å gå i land og undersøke forholdene. De fant ingen havn der de kunne ankre opp, og avtalen var at Fahlgren skulle krysse utenfor øya med «St. Olaf» mens resten av mannskapet var i land med lettbåten. Men ute på reden fikk skipperen problemer, og før han visste ordet av det, hadde skuta drevet av. Samtidig kom tåka sigende, og det var rett og slett uråd for Fahlgren å finne tilbake. Han hadde ikke annet valg enn å gå tilbake til Hammerfest. Etter hvert gikk sannheten i all sin gru opp for dem som var tilbake på øya. De bestemte seg etter lange diskusjoner for å våge til-

i s h av e t e r v å r å k e r

Det var svĂŚrt viktig ĂĽ ha en erfaren kar i tĂ¸nna. Han skulle lose skuta gjennom isen og samtidig speide etter byttet.

bakereisen i den 14 fot store lettbåten, selv om det var helt i det uvisse om de kunne klare det. De provianterte med hvalrosskjøtt og vann, og la så ut på den farefulle ferden, som endte lykkelig åtte dager senere, da de nådde Nordkyn. Mannskapet på «St. Olaf» hadde fått merke følgene av mangelen på tradisjon og erfaring med Ishavet. Men de lot seg ikke avskrekke, og senere på sommeren dro de på en ny fangsttur til Bjørnøya – med samme skipper. Der fant de så mye hvalross at de på kort tid klarte å nedlegge 180 dyr. Men de ble forfulgt av uhell. Da de skulle returnere til Hammerfest, blåste det opp til uvær, og skuta klarte ikke å komme seg klar av land før vinden hadde nådd storms eller orkans styrke. «St. Olaf» ble plutselig tatt av en voldsom bølge og løftet langt inn på land. Og der ble den stående. Karene bestemte seg igjen for å prøve lykken med lettbåten. De hadde jo klart det en gang før. Men nå var det sent på sesongen, og båten var ikke større enn at noen av mannskapet stadig måtte ligge ned for at de andre skulle kunne bruke årene. I mange dager og netter ble den lille båten kastet hit og dit av frådende vannmasser. Omtrent midtveis mellom Bjørnøya og Nordkapp fikk de et skip i sikte, som viste seg å være en engelsk brigg, antakelig på vei tilbake fra Arkhangelsk. Engelskmennene oppdaget den lille båten og gjorde alt som stod i deres makt for å få mannskapet ombord, men bølgene var så høye at båten ikke turde legge seg inn mot skipet. Til slutt bestemte de seg for å fortsette mot land, og som ved et under landet de til sist ved Nordkyn, like uskadd som forrige gang.29

Overvintring

På bakgrunn av erfaringene med «Samjonu» og «St. Olaf» er det klart at de første årenes ishavsfangst fra Hammerfest ikke var noen udelt suksess. Den arktiske natur hadde begynt å åpenbare sine rikdommer for finnmarkingene, men også sine farer, og avstanden var ikke stor mellom suksess og undergang. To ganger hadde mannskapet på «St. Olaf» vært i dødens forgård, men de klarte å ta seg ut igjen og introduserte dermed temaet om den vidunderlige redning (som polarlitteraturen ofte vender tilbake til). Kjøpmennene i Hammerfest lot seg heller ikke avskrekke av uhellene. Ishavsnæringen var kommet for å bli. Fra 1819 og frem til 1830 ble det fra Hammerfest sendt til sammen 75 ekspedisjoner til Svalbard, de fleste av dem sommerturer av seks–åtte ukers varighet.30 I 1821 besøkte også den første skuta fra Tromsø Ishavet, men det skulle gå en mannsalder og mer til før Tromsø virkelig tok opp konkurransen med Hammerfest.31 Allerede i 1822–23 begynte hammerfestingene å overvintre på Svalbard, kanskje allerede året før.32 Også her fulgte de russernes eksempel. Fordelen med overvintring var at man ikke var så avhengig av tid og sted:

i s h av e t e r v å r å k e r

Mannskapet kunne passe opp hvalrossen, uansett når det måtte behage den å vise seg, fremfor alt kunne man starte fangsten tidligere på året. Men det viste seg at utbyttet varierte sterkt. Under overvintringen på Bjørnøya i 1823–24 (utrustet av kjøpmennene Akermand og Aagaard) ble det fanget bare 80 hvalross. Men neste vinter var fangsten umåtelig stor, og skuta kom tilbake med ikke mindre enn 680 dyr.33 Den første vinterekspedisjonen til selve Spitsbergen fant sted i 1822–23. Den var utrustet av Crowe og Aasberg, samt et Bremen-firma, og bestod av 16 mann. Skuta hadde med seg to «ferdighus», laget av tømmer fra Altaskogen, som ble satt opp i Krossfjorden, der fangstlaget skulle overvintre. Nye 16 mann ble sendt til avløsning vinteren etter, og slik hadde man planlagt å fortsette i tre år, visstnok etter et system som ble brukt av Hudson´s Bay-kompaniet i Canada.34 Prosjektet var såpass kapitalkrevende at Crowe og Aasberg allierte seg med Akermand og Aagaard, som også skjøt penger inn i foretaket. Snart bredte nyheten seg at hammerfestingene hadde opprettet en permanent fangststasjon på Svalbard.35 Nordmennene holdt til i Cross Bay eller «Ebeltofthavna», som Nordenskiöld senere døpte stedet etter advokat og ishavsreder A.F. Ebeltoft, Tromsø. Russerne anså Krossfjorden for å være en god fangstbase, men nordmennene mente den nærmest var ubrukelig, bortsett fra når det gjaldt kvitfiskfangst, som det var tydelig at russerne hadde drevet der.36 Nordmennene hadde også med ei not til kvitfiskfangst, men den ble ikke brukt. Det virker heller ikke som om nordmennene riktig fant ut av det russiske systemet med hovedstasjoner og bistasjoner, som gjorde det mulig å utnytte et stort territorium på en systematisk måte.37 Derimot gjorde hele mannskapet den andre vinteren en lang utfart til Isfjorden i håp om å gjøre bedre fangst der. Der måtte de søke ly i ei gammel russisk fangsthytte, som gav lite vern mot kulda. Tre mann måtte bøte med livet, og dette var de første tap av menneskeliv siden fangsten startet i 1819. Det oppstod også problemer på andre måter. I oktober 1824 måtte lodja «Spitsbergen» gi opp å bringe nytt overvintringsmannskap til Svalbard, men fangsten kom i gang igjen året etter. Nå ble det satt opp en liten bygning ved siden av ei russisk brakke i Isfjorden, og der holdt mannskapet til under overvintringen. Fangsten svarte ikke til forventningene, og fem mann ble sendt på utfart, i håp om å oppnå bedre fangst andre steder. De tok til slutt inn i det som trolig var en russisk bistasjon, en ussel bygning som gav dårlig vern mot den nådeløse naturen. Her ble de en vakker dag beleiret av isbjørner. De klarte å skyte tre av dem gjennom taket, men isbjørnene gav seg ikke, og karene kunne ikke komme seg ut av huset. Til slutt døde alle sammen av mangel på mat eller av skjørbuk. «Den ene Mand fantes aldeles ikke», skriver Keilhau.38

inn i isen

En kvithval, eller kvitfisk som den vanligvis kalles, malt på Svalbard under en svensk ekspedisjon i 1863. Den opptil 5–6 meter lange kvitfisken finnes over hele Arktis. Det var særlig det sterke skinnet som gjorde den attraktiv.

Ishavsbyene Hammerfest og Tromsø

Ishavsfangsten har knapt hatt større betydning for fremveksten av noen enkelt by i Norge enn for Hammerfest. Det var også andre ting som bidro til byens ekspansjon, ikke minst pomorhandelen. Kommandøren på en norsk militær skonnert som var innom Hammerfest sommeren 1816 registrerte et mylder av pomorer der. Overalt så man båter fulle av fisk, og byens gater «vare saa tilsølede af udkastede Fiskemaver, at man hvert Minut maatte frygte at glide i dem».39 Fisken og pomoren var på dette tidspunkt de sentrale faktorene i byens økonomi, men da den britiske geologen Robert Everest besøkte byen sommeren 1827, fikk han inntrykk av at ishavsfangsten var hovednæringen på stedet.40 Blant kjøpmennene i byen var Sigfried Akermand den som hadde størst hell med seg på Ishavet. Men i starten var det knapt noen som ikke tjente penger på ekspedisjonene. Prisene på ishavsprodukter var enormt høye, og i 1820 og 1821 betalte Bremen-kjøpmennene hele 20 spd. for ei tønne hvalrosstran og 16–20 spd. for en hel hvalrosshud. Akermand og Aagaard solgte i 1826 fangsten ombord i ei fangstskute for 3500 spd. – før den la til kai i Hammerfest(!) Formodentlig hadde de på forhånd fått underretning om at fangsten bestod av ca. 180 hvalrosser.41 Amtmannen i Finnmark anslo den samlede verdien av

i s h av e t e r v å r å k e r

Hvalrossen soler seg på stranda. Det særegne arktiske dyret med de verdifulle hjørnetennene og alt spekket ble meget hardt beskattet og var nesten utryddet før det ble totalfredet på begynnelsen av 1950-tallet.

ishavsfangsten i perioden 1824–29 til 60–70.000 spd., eller gjennomsnittlig 10–11.000 spd. i året, og fem år senere skriver han at utbyttet av ishavsfangsten unektelig var det «som især har bidratt til Hammerfests Opkomst».42 Hvalrossen ser også ut til å ha bidratt til kapitalakkumulasjonen i det britiske etablissementet, og den var antakelig med å legge grunnlaget for de investeringene Crowe og hans kompanjong H.D. Woodfall foretok i Alta i 1825–26, dvs. etableringen av kopperverket i Kåfjord (Alten Copper Works).43 Men mot slutten av 1820-tallet sank prisene på ishavsprodukter, og det ble særlig vanskelig å få avsetning på hvalrosshud, som egnet seg utmerket som sålelær. I Finland og Russland ble den også brukt som materiale til reimer i all slags kjøredoninger. Men det var vanskelig å tilberede skinnet riktig, slik at det egnet seg som kjøpmannsvare. Kjøpmennene i Hammerfest forsøkte, med vekslende hell, å eksportere hvalrosshuden til England, Frankrike og andre land, der det på grunn av industrialiseringen var stigende etterspørsel etter slitesterke drivreimer. I første omgang førte ikke prisfallet til at aktiviteten dabbet av. Statistikken viser at det frem til 1835 gjennomsnittlig gikk 10–12 skuter i året fra Hammerfest, fire–fem fra Tromsø.44 Omslaget kom først på midten av 1830-årene. Fra nå av og fram til ca. 1850 gikk det bare fem–seks skuter fra Hammerfest til Svalbard pr. år, og overvintringene tok nesten helt slutt. Det hadde uten tvil sammenheng med at hvalrossen ble en stadig sjeldnere gjest, samtidig som dødeligheten blant fangstmennene økte. Vinteren 1834–35 omkom to fangstlag fra Tromsø, tilsammen 14 mann på Spitsbergen og Bjørnøya, det ene utrustet av Lars Jacob Pettersen, det andre av A. Ebeltoft og J.F.D. Mack.45 Men også i 1840-årene var det en og annen overvintring. I noen tilfeller krevde utrederen at mannskapet skulle overvintre, hvis sommerfangsten gav dårlig resultat.46 Andre overvintringer var ufrivillige og skyldtes at skuta gikk ned, frøs inne eller drev av og ikke klarte å finne tilbake til mannskapet. Noen mente at nordmennene ikke tålte det barske klimaet på Svalbard like godt som «de mere haardføre Russere».47 Forestillingen om russernes hardførhet var ellers gammel i Europa (jf. Montesquieus utsagn om at du må flå en russer før han kjenner smerte). Men noen kjente også den usannsynlige, men ikke desto mindre sanne historien om fire russiske fangstmenn fra Mezen som i 1743 ble tvunget til å overvintre på Edgeøya på Svalbard etter at skipet og resten av mannskapet var forlist. De klarte seg i seks år i isødet, uten annet utstyr enn ei rifle med 12 skudd, fyrtøy, ei øks, en kniv og en kjele. Etter godt og vel fem år døde en av dem av skjørbuk, men de andre ble til slutt reddet av et annet russisk fangstfartøy som vær og vind hadde ført i denne retningen.48 Mezenernes mangeårige overvintring på Edgeøya er den første og samtidig mest berømte av Svalbard-robinsonadene. Ingenting av det som kom senere kan sammenlignes med den. Men samtidig vet vi at det på 1800-tallet gikk til-

i s h av e t e r v å r å k e r

bake også med russernes evne til å overleve på Svalbard. I 1830-årene døde pomorene «som fluer», på samme måte som nordmennene, og i 1840-årene sluttet russiske redere å sende fangstskuter til Svalbard. Iallfall mangler vi opplysninger om slike ekspedisjoner, hvis vi ser bort fra ei enkelt skute i 1840, utrustet fra Daniila-klostret for gammeltroende i Kem, den viktigste fangstentreprenøren på Svalbard gjennom hele den russiske fangstperioden.49 Deretter var det et langt opphold fram til 1851, da to pomorfartøyer ble sendt til Svalbard på fangst (det var antakelig blitt kjent at nordmennene hadde gjort gode fangster året før). Men dette skulle bli de siste pomorekspedisjonene til Svalbard. Mannskapet på lodja «St. Nikolaj» av Arkhangelsk måtte overvintre i Raudfjorden på nordsiden av Svalbard, og 12 av et mannskap på 18 døde i løpet av vinteren (resten ble til slutt reddet av ei norsk skute). En enda verre skjebne led «Grigorij Bogoslov» av Soroka, der det ble mytteri ombord. Det kostet kapteinen og de fleste av mannskapet livet, og saken kom til å ryste Russland.50 Noen har hevdet at russerne forlot Svalbard fordi de ble presset bort av de norske fangstmennene.51 Det legges i den forbindelse vekt på at nordmennene kunne seile til Svalbard tidligere på våren enn pomorene, som måtte vente til isen i Kvitsjøen gikk opp. Resultatet var at pomorene ofte fant sine hytter og beste fangstområder okkupert av nordmennene når de omsider nådde frem til Svalbard.52 Det har også vært antydet at de norske fangstmennene noen ganger tydde til vold og kunne myrde hele russiske fangstlag.53 Det er ikke vanskelig å forstå at konkurransen fra en ny gruppe av fangstmenn kunne oppleves som ubehagelig. Men den russiske fangsten var allerede kraftig redusert da den norske startet, og etter 1819 var det svært få av de russiske fangstanleggene som i det hele tatt var i bruk. Den russiske sjøoffiser og hydrograf Fjodor Litke opplyser i 1821 at det de siste 20 år hadde vært en betydelig nedgang i fangsten både på Novaja Zemlja og på Svalbard. Mens det på slutten av 1700-tallet ble sendt opp til 10–12 skuter til Svalbard årlig, ble det omkring 1820 bare sendt én eller to.54 Den russiske fangsten var inne i en ond sirkel, og nordmennenes inntreden på scenen var derfor neppe avgjørende. Teorien om voldsbruk fra norsk side, for ikke å si massemyrderier på pomorer, savner dessuten empirisk grunnlag. Det er riktig at nordmennene ofte tok inn i gamle russiske hytter, men konkret kjenner vi bare ett tilfelle (1834), der de ble «overrasket» av de egentlige eierne. Nordmennene flyttet da, som seg hør og bør, ut og overlot anlegget til pomorene.55 I 1830 gjennomførte russiske myndigheter en undersøkelse blant utredere og fangstfolk i Arkhangelsk og Mezen, for å bringe på det rene hva som var årsakene til nedgangen i den russiske fangsten. Ingen av dem brakte nordmennene på bane. Det de russiske rederne la vekt på, var svikten i bestanden av dyr og fugl på Svalbard, og de mange ulykkene med tap av skip og mannskap, som de mente hang sammen med sviktende kunnskaper om navigasjon blant sjøfolk i Kvitsjø-området.56

inn i isen

Ishavsmiljøet vokste sterkt i Tromsø etter midten av 1800-tallet, og byen ble etter hvert selve «porten til Ishavet».

Også de norske fangstlagene opplevde nedgangstider på 1830-tallet, og amtmann i Finnmark, Ole Edvard Buck, reiste spørsmålet om ikke hvalrossfangsten var blitt drevet «med for megen kraft»?57 De mange forlisene som rammet både norske og russiske fangstmenn ser ut til å ha sammenheng med at hvalrossen var i ferd med å trekke seg lenger nordover og østover på Spitsbergen i dette tidsrommet. Fangstmennene måtte lete den opp i nye og til dels ukjente og farlige områder. Mot slutten av 1830-årene var pessimismen til å ta og føle på både i Hammerfest og Tromsø. I 1838 deltok f.eks. bare ei skute fra Tromsø i fangsten, skonnerten «Alexander» med skipper Sivert With, og Tromsø Tidende antydet at den nordnorske ishavsfangsten snart ville høre fortiden til. 1840-tallet begynte også mistrøstig. Det meldtes i 1841 fra Hammerfest at Svalbard, «denne Rigdomselv, der fordum flød igjennem vor By og skabte store Tran- og Spekraader, nu begynder at udtørre».58 Men to år senere lyktes fangsten på Spitsbergen særdeles bra. Da løsnet nemlig isen på et punkt (trolig på nordsiden av Spitsbergen) der farvannet i mange år hadde vært stengt, «og for Fartøierne viiste sig det herlige Syn af en Mængde paa Stranden hvilende

i s h av e t e r v å r å k e r

Hvalrosse».59 Men dette var et unntak, og 1840-årene var en vanskelig periode. Russerne holdt seg stort sett borte, men det betyr ikke at de hadde sluttet med ishavsfangst: En del av virksomheten ble, etter alt å dømme, overført til Novaja Zemlja, der det var et oppsving i kvitfiskfangsten på 1830- og 1840-tallet.60 Pomorene forsøkte, som vi har sett, å komme i gang igjen på Svalbard i 1851–52 – med bedrøvelig resultat. Dermed hadde nordmennene vunnet Svalbard for seg selv. Men på lengre sikt måtte også de søke østover, og på 1870-tallet fant det sted en massiv tyngdeforskyvning i den norske fangsten til Novaja Zemlja og Karahavet. Igjen fulgte nordmennene i russernes kjølvann, men også i disse farvannene var den russiske fangsten i forfall. Vi ser også at synet på pomorene og deres havbruk endret seg både i norske og russiske kilder. På 1700-tallet var det vanlig å se på pomorene som dyktige og erfarne fiskere og fangstfolk, som nordmennene hadde mye å lære av. Utover på 1800-tallet kom pomorene og Nord-Russland stadig mer på etterskudd, sammenliknet med den raske økonomiske og demografiske utviklingen på norsk side av grensen. Pomorenes ishavsfangst blir stadig oftere beskrevet som tilbakestående, båtene som dårlig tilpasset næringen og redskapene lite formålstjenlige.61 Nå var det nordmennene som førte an, og det gav seg synlig uttrykk i skutene: Jakter, slupper og skonnerter hadde overtatt etter de utrangerte og omriggede russiske lodjene som dominerte den nordnorske ishavsfarten i 1820- og 30-årene. Når den norske fangsten viste seg mer livskraftig på Svalbard enn den russiske, skyldtes det kanskje, som Thor Bjørn Arlov er inne på i sin bok om Svalbards historie, at nordmennene var mer fleksible og raskt la om til fangst i liten skala.62 Crowes modell for stordrift på Svalbard ble tidlig forlatt, og nordmennene sluttet i det store og hele med overvintringer. De ble først tatt opp igjen på 1890-tallet, og da med langt mindre fangstlag enn i 1820-årene. Sommerekspedisjoner på små skuter, ofte jakter på 15–25 kommerselester (dvs. 30–50 tonn), gav lavere kostnader og større mobilitet enn overvintringene, og de norske fangstmennene kunne drive småfangst på steder der det var vanskelig for russerne å komme til. Det var dette vestfoldingene – som senere kom til å drive selfangst i stor stil – kanskje litt foraktfullt omtalte som «snadrefangst».63 Den var ikke særlig effektiv, men gav som regel brukbart resultat. Det skyldtes ikke minst at den utnyttet et bredt spekter av ressurser – og hvis alt annet slo feil, kunne skuta prøve seg på håkjerringfangst på bankene utenfor Spitsbergen eller Bjørnøya, eller satse på torskefiske. En nordnorsk «Spitsbergfarer» hadde vanligvis en besetning på 10–12 mann,64 og både bemanning og tonnasje holdt seg nokså uforandret helt inn i det 20. århundre. Den beskjedne dimensjonen var hensiktsmessig, men kanskje også en dyd av nødvendighet på grunn av den beskjedne tilgangen

inn i isen

på kapital blant aktørene i Hammerfest og Tromsø. På midten av 1800-tallet var selv de største handelshusene, som Finckenhagen, Aagaard og J. Berger i Hammerfest, eller J.F.D. Mack, Holst & Co., Ebeltoft og Hillebert Pettersen i Tromsø, for små til at de kunne satse på noen slags industriell fangst på Ishavet. Derfor måtte også skutene være små, og det ble etter hvert vanlig at skipperen selv hadde part i skuta. Og rederne kunne på sin side ha part i flere forskjellige skuter for å spre risikoen. Selfangsthistorikeren Odd Vollan forklarer særtrekkene ved den nordnorske ishavsfangsten med at den hadde mesteparten av sitt grunnlag i fiskeriene, mens den sørnorske vokste frem av den mer kapitalsterke sjøfarten: «En kan nesten si at i den øst- og sørlandske selfangsten var det sjømannen som måtte være fangstmann, i Finnmark og Troms var det fangstmannen og fiskeren som måtte være sjømann.»65 Det er nok mye riktig i et slikt synspunkt, som også forklarer de beskjedne dimensjonene på skutene, besetningen og volumet av fangsten i nord (og de tilsvarende mye større dimensjonene på den sørnorske). Det forklarer også hvorfor den nordnorske fangstflåten trengte lengre tid til å motoriseres enn den sørnorske. I Nord-Norge startet ikke motoriseringen før etter 1905, og det betyr at man rett og slett hoppet over dampmotoren og gikk rett på petroleumsmotoren, som også var bedre tilpasset mindre fartøyer.66

De nye skutene fra sør

Russerne ble borte, men snart møtte de nordnorske skutene konkurranse fra en uventet kant – fra Vestfold. Også denne fangsten begynte i det små. På 1830tallet etablerte to brødre fra Stokke i Vestfold, Anders og Peder Mikkelsen, seg i Hammerfest for å drive ishavsfangst derfra. De gjorde seg bemerket, men skutene deres var ikke større enn Hammerfest-skutene ellers, og på grunn av nedgangstidene lot overskuddet vente på seg. Da Peder Mikkelsen i 1844 utrustet sitt fartøy «Enigheden» direkte fra Tønsberg, meldte en ung mann sin interesse for å delta på ekspedisjonen. Hans navn var Svend Foyn. Foyn deltok som mannskap, men bidro også til finansieringen av turen. Reisen gikk til Bjørnøya, Svalbard og Hopen og var full av dramatikk. Foyn innså at de små skutene som ble utrustet i Finnmark, aldri ville gi særlig store inntekter. Han tenkte seg en helt annen og mer effektiv fangst. Den skulle ikke være rettet inn mot Nordisen eller Østisen, men mot Vestisen.67 Svend Foyn (1809–1894) ble den mest sentrale skikkelsen i utviklingen av den sørnorske ishavsfangsten på 1800-tallet. Foyn arbeidet iherdig for å slå seg frem innen sjømannsyrket, blant annet med studier av fremmedspråk og navigasjon. Som 19-åring tok han styrmannseksamen, og fem år senere ble han kaptein på ei trelastskute. Ifølge Arne Odd Johnsen var han en typisk repre-

i s h av e t e r v å r å k e r

Ingen enkeltperson har hatt større betydning for veksten i den arktiske fangsten enn Svend Foyn. Her er han hedret på et frimerke fra 1947.

sentant for det «puritansk-kapitalistiske» livssyn, slik det er beskrevet av Max Weber. Han var overbevist om at «dersom han fryktet og elsket sin Gud og om han selv gjorde seg fortjent til det ved utrettelig slit, da ville Herren på rent gammeltestamentlig måte kaste sin rikeste velsignelse over all hans gjerning».68 Foyn baserte seg ikke på de nordnorske fangsttradisjonene. Han lærte mer av skotter og engelskmenn, som lenge hadde drevet selfangst i Vestisen med større båter. Dette var fangst i stor skala, men den stod nå foran grunnleggende endringer. Fangsten var blitt drevet så effektivt at dyrene måtte letes opp stadig lenger inne i isen. Til dette trengtes sterkere, spesialbygde skip. De ble konstruert av kraftige trematerialer i flere lag, forsterket med jernskinner – og var i stand til å bryte seg vei inn i isen. Formen på baugen var avgjørende. Stevnen i vannlinjen ble bygget skråstilt, slik at skipet kunne «ake seg opp» på isen og brekke den ned. Stod stevnen rett opp ned, ville skuta lett sette seg fast i isen. Den kraftige baugen ble holdt sammen av opp til 16 fots stembolter. Flere av selfangerne hadde to huder utenpå spantene og ytterst en ishud av greenheart, bøk eller eik. Og så gikk det tett med jernskinner fra stevnen og akterover.69 Foyn fikk bygget et slikt skip, «Haabet», i Tønsberg i 1845. Den første sesongen i Vestisen ble likevel mislykket. De fikk 937 sel. Det betydde dundrende underskudd, og mannskapet var misfornøyd. Mange mistet troen på Foyn og hans ideer. Også neste sesong (1847) tegnet til å bli dårlig. Skipet nådde frem til feltene i god tid, men kunne ikke komme videre. «Haabet» ble liggende i isen sammen med to tyskere og et dansk skip. Foyn var kommet til at det måtte være mye sel lenger inne, ikke langt fra der de lå. Problemet var bare å nå dit. De andre tre skipene ga opp, og forlot feltet. Men Foyn satte til slutt inn i isen, og lyktes over all måte. Utbyttet ble 6000 sel. Den nye skipskonstruksjonen hadde bestått sin prøve.

inn i isen

Barken «Morgenen» var en av de mange seilskutene fra Vestfold som drev selfangst i Vestisen i andre halvdel av 1800-tallet.

Foyn bygget ei ny skute i 1853, «Eliezer». Den var langt større enn «Haabet», omkring 240 kommerselester, med et mannskap på 60 og hele ni lettbåter. Også «Eliezer» var grønnmalt med gul stripe, som alle Foyns skuter.70 Det ble rekordfangster år etter år. I april 1858 kom «Eliezer» hjem fra Vestisen, etter bare fem døgns fangst, med 16 400 selunger – ifølge Odd Vollan den største fangst som til da var tatt i isen av et norsk fartøy.71 I noen sesonger fikk Foyn drive fangst i Vestisen uforstyrret av sørnorske konkurrenter. Men snart fikk han etterfølgere. Først ute var Cornelius Bull med briggen «Fremad» i 1852. Også han mislyktes den første sesongen, men hadde hellet med seg neste gang. Og flere fulgte, ikke bare fra Tønsberg, men også fra Sandefjord, Larvik, Horten og Holmestrand. Men på samme måte som den nordnorske fangsten hovedsakelig dreide seg om Hammerfest og Tromsø, var også den sørnorske først

i s h av e t e r v å r å k e r

Svensken Otto Torell ledet i 1861 en vitenskapelig ekspedisjon til Spitsbergen. Han benyttet seg av ishavskompetansen fra Nord-Norge, og både sjøfolk og skutene «Aeolus» og «Magdalena» var fra Tromsø. Her går mannskapet fra «Magdalena» i land i Kings Bay.

og fremst «en fortelling om to byer», nemlig Tønsberg og Sandefjord. De dominerte den sørnorske selfangsten, som på midten av 1870-tallet ble drevet av over 30 skuter og et mannskap på mer enn 1500 mann. De fleste av skipene var bygget etter samme lest som Foyns «Haabet» og «Eliezer».72 De sørnorske selfangstskutene opererte mellom Spitsbergen, Island og Grønland, dvs. i det området som ble kalt for Vestisen. Fangstskuter fra Hammerfest og Tromsø hadde besøkt området så tidlig som på 1830-tallet,73 men da fangsten for alvor startet her omkring 1850, viste det seg at de nordnorske fartøyene var for små og spinkle til å kunne takle utfordringene. De kunne vanskelig delta i «ungfangsten» tidlig på sesongen, fordi overfarten ble for risikabel, ikke minst på grunn av fare for nedising. Men det var fremstående menn i Tromsø som mente at deres by var bedre egnet enn hvilken som helst by i det sørlige Norge også til å drive fangsten i vest.74 Et interessentskap gikk på slutten av 1850-tallet sammen om å drive et større fartøy, briggen «Jan Mayen», som skulle ta opp konkurransen med de sørnorske selfangerne og prøve å få i gang fangst i stor stil fra Tromsø.75 «Jan Mayen» hadde ved siden av skipperen fire–seks harpunérer og totalt et mannskap på 27, noe som var uvanlig for ei nordnorsk fangstskute. Kommandoen ble overlatt til den erfarne ishavsskipper Elling Carlsen, som for interessentskapets regning ble sendt til Tønsberg for å sette seg inn i hvordan selfangsten i Vestisen foregikk.76 Senere overtok Johan Hauan skuta, men «Jan Mayen» ble ingen suksess. Den skal ha vært en dårlig seiler, og var samtidig for liten og lett til å forsere større is.77 Da Foyn på midten av 1860-tallet begynte å utstyre skutene sine med dampmaskin, ble avstanden til den nordnorske fangsten enda større. Spørsmålet ble reist om ikke fangstbåtene i Nord-Norge også burde utrustes med hjelpedampmaskiner. Med motor ville overfarten gå raskere og tryggere, og i tillegg ville selve fangsten bli mer effektiv.78 På Ishavet var jo storm og tåke et stort problem, men det kunne også være vanskelig å drive fangst når været en gang iblant ble stille. Ofte hendte det at skuta etter uvær og storm var drevet milevis bort fra isen og dermed fra fangsten. Og der ble man liggende og kom ingen vei, før det blåste opp igjen. Men nettopp på slike godværsdager var det at man kunne gjøre virkelig gode fangster.79 Hovedproblemet var likevel at de nordnorske seilskutene hadde små muligheter til å forsere fast is. De måtte holde seg i utkanten av den og kom seg først inn mot land når isen gikk opp. Det var f.eks. vanskelig for dem å drive effektivt i Kvitsjø-halsen, og også her måtte de stadig oftere se seg forbigått av sørnorske skuter.80

i s h av e t e r v å r å k e r

Forberedelse og avreise

Selfangerne fra Vestfold gikk vanligvis til Ishavet allerede i begynnelsen av februar, mens det ennå var full vinter og det kunne være vanskelig å komme seg løs fra isen i Vrengen, sundet mellom Nøtterøy og Tjøme, der skutene lå i vinteropplag. Ikke sjelden var det nødvendig å skjære en renne i isen, og det var et arbeid som kunne ta både dager og uker.81 På det tidspunkt de sørnorske skutene satte seg i bevegelse mot fangstfeltene, var forberedelsene til sommerens ishavsreise bare såvidt kommet i gang i Tromsø og Hammerfest. Den første oppgaven var å overhale skuta og utstyre den med ishud. Først i mars–april begynte innskipingen av saker og ting man trengte til reisen. Det var på den tid «de første vårtegn vakte håp i byen, og det dryppet av bryggetak og silte vått på kaiene», som Nils A. Ytreberg skriver.82 Nederst i lasterommet ble det som ballast plassert endel tønner, fylt med sjøvann eller ferskvann, og dessuten adskillige tønner med salt, som man trengte store mengder av til salting av huder, spekk og reinkjøtt. Oppe på selve dekket stod lettbåtene, som spilte en særdeles viktig rolle under fangsten og måtte være i førsteklasses stand. De var vanligvis åtte–ti alen lange, spisse i begge ender og hvit- eller grønnmalte for at hvalrossen eller selen ikke så lett skulle oppdage dem. Og rotollene og midtpartiet av årene var polstret med lær for at selve roingen skulle lage minst mulig støy. Vanligvis ble det proviantert for seks-sju måneder (selv om turen normalt ikke tok mer enn tre til fire), og provianten var solid og tilpasset «Almuens Levemaade». Det vil si at den bestod av saltkjøtt, saltet og tørket fisk, flesk, poteter osv. Så kunne man heller spe på med Ishavets egne delikatesser, som kobbekjøtt, reinkjøtt og egg fra sjøfugl. Under normale forhold var det ingen som led nød ombord på polarskutene, og når de om høsten vendte tilbake til byen, hadde mannskapet som regel et kraftig og velnært utseende. De fikk ofte høre at de ikke så ut som om de «have staaet under Isen».83 Det var likevel én ting som vanligvis manglet i utrustningen, nemlig brennevin, og tok man hyre på ei ishavsskute i Tromsø eller Hammerfest, måtte man belage seg på tre til fire måneders avholdenhet fra alkohol. Fredrik Rode, prost i Vest-Finnmark (1826–1834), forklarte forbudet mot brennevin med at det ikke var «de ordentligste Folk» som lot seg mønstre på til Ishavet. Ofte var det mennesker som ikke hadde noe å tape i verden, og tendensen ville bare bli forsterket hvis mannskapene ble stilt brennevin i utsikt.84 Rode var ikke alene om dette synet.85 Men det var naturligvis mange gode grunner til å forby alkohol under fangstturene. Ishavet var en farlig arbeidsplass, og det fulgte ofte ufred med brennevinet. Det kunne få katastrofale følger om mannskapet begynte å krangle. Samtidig var utfallet av fangsten avhengig av at alle sanser var skjerpet. Det sier seg selv at en harpunér som ikke var hundre prosent edru stod i fare, ikke bare for å feile sitt mål, men også sette sitt og sine kameraters liv i fare.

inn i isen

Klart til avgang fra Tønsberg ca 1893. Isen ligger fortsatt på kanalen. Det var om å gjøre å være tidlig på feltet for å nå ungfangsten.

Men forbudet mot brennevin kunne være tungt å avfinne seg med. Derfor fikk mannskapet før avreisen en dag fri, for liksom å ta farvel – ikke bare med fastlandet og sine kjære, men også med brennevinet. Det gjaldt å forberede seg til den lange fasten. Mange benyttet dagen til å ta en skikkelig rotbløyte, og det hendte mer enn én gang at mannskap måtte bæres ombord på skuta i bevisstløs tilstand.86 I Tønsberg gikk påmønstringen av mannskaper antakelig roligere for seg enn i Tromsø og Hammerfest. Det var heller ingen grunn til panikk, ettersom de visste at kapteinen pleide å bringe med seg et visst lager av brennevin om bord. På noen skuter fikk mannskapet til og med en liten dram til frokost. Ellers ble brennevinet naturligvis oppbevart under den strengeste kontroll. Men også under fangsten, når kapteinen var i godlage, kunne stuerten komme og skjenke karene en velfortjent dram.87

Fangsten

Fordi overfarten fra Tønsberg til Vestisen foregikk så tidlig som i februar og mars, var været sjelden godt, og kapteinene meldte stadig at været denne gangen var «det verste de hadde opplevd».88 Men for å kunne delta i den såkalte «ungfangsten» i Vestisen var det nødvendig å dra så tidlig. Grønlandsselen «kaster» nemlig unger i slutten av mars ved Jan Mayen – i Kvitsjøen skjer dette 20–30 dager tidligere.89 Akkurat hvor i området dette skjedde varierte fra år til år. Selene kunne være delt i større og mindre flokker som lå tett sammen på isflak spredt over store områder. Det gjaldt bare å finne dem, og den første tida etter at skuta var kommet frem gikk med til å lete langs iskanten etter heldige veier inn i isen. Det kunne resultere i at skipet frøs inne, men det kom seg som regel løs igjen og forsøkte på nytt. I denne fasen var det en nervøs stemning ombord.90 Kapteinen hadde inntatt sin posisjon i utkikkstønna og søkte horisonten rundt med den lange toppkikkerten sin, frem og tilbake, frem og tilbake, mens skuta gled sakte fremover. Stanset kikkerten en stund, steg spenningen nede på dekk.91 Og så, endelig, var selungene lokalisert. Det gjaldt, som Fridtjof Nansen skriver i Paa ski over Grønland, «om at fyre op og gaa paa for at vinde ind til sælen snarest muligt, ellers risikerer man, at en anden skude kan komme en i forkjøbet; der er intet brorskab i kortspil, heder det, og dette gjælder i fuld udstrækning om sælfangsten paa Ishavet; her søger man at snyde hverandre efter bedste evne».92 Isen her inne var gjerne så tett at man kunne gå på den fra skipet, men noen ganger måtte lettbåtene tas i bruk. Hver mann som skulle delta i fangsten var utrustet med selhakke, flåkniv, brynestål og såkalt dragstert. Selhakka eller «hakapiken» var det sentrale redskapet. Den var ca. fem fot lang og hadde på toppen

inn i isen

Hakapiken avliver selungen effektivt.

et hakkejern med en lang pigg på den ene siden og en kort hammer på den andre. Selhakka var god å ha når man skulle hoppe fra isflak til isflak, men hovedformålet var å avlive selungene. Og til det brukte man den lange piggen, som ble slått inn i hodet på selungen. Selungene var ikke store nok til å rømme ut i det kalde isvannet, der de ville fryse i hjel. Dermed kunne de ikke slippe unna. En god fangstmann kunne på én dag klare å drepe 200–300 selunger, flå dem og dra skinnene i haug.93 Det lå i sakens natur at fangstmannen ikke måtte være for følsom. For mens voksen sel ble jaktet med grovkalibret rifle på langt hold, ble selungene slaktet på helt nært hold. Forfatteren Jonas Lie, som var med en sørnorsk selfangstskute i 1870, beskriver blikket fangstmannen møtte når hakapiken ble løftet til slag over selungens hode: «Ungsælen skal have et Udtryk i sine smukke blaa Øyne saa forunderlig blødt, tillidsfuldt og talende, nesten som et Barns, og dette Blik har, før vanen til Slagteriet kom, plaget mangen Mand, som ellers ikke er så blød af sig».94 Fra Tromsø og Hammerfest fant overfarten til fangstfeltene ved Svalbard som regel sted i slutten av mars eller første halvpart av april, og hvis vinden var føyelig, tok ikke reisen mer enn noen få dager. Så snart skuta kom frem til feltet begynte man å gjøre seg i stand til fangsten. De to lettbåtene ble satt på vannet,

i s h av e t e r v å r å k e r

utrustet og bemannet. Med til utrustningen hørte ellers et par rifler, noen lanser, seks–sju harpuner, og en 10–12 favner lang line. Mannskapet på lettbåten bestod av høvedsmann, harpunér, linemann og «bakromsmann», dvs. kokken, som holdt til i båtens akterstavn. Det var viktig at ikke lettbåten mistet kontakten med selve skuta. Hvis havneforholdene ikke var brukbare, måtte skipet holdes kryssende så nær båtene som mulig, og om sikten ble dårlig, avfyrte det nå og da et kanonskudd, eller blåste i en lur. Men fangstbåtene kunne, om nødvendig, dra langt avsted fra skuta, og de provianterte vanligvis for åtte dager. Når man så la ut i fangstbåten, gjaldt det å holde skarp utkikk etter hvalrossen. Som oftest oppholdt den seg på isen utenfor kysten, men av og til også inne i sundene mellom holmer og skjær. Om man kom over en flokk som lå på land, var den mest effektive fangstmetoden å angripe fra sjøsiden med rifler eller lanser. Klarte man å drepe dyrene som lå nærmest sjøen først, ble resten av flokken hindret i å flykte ut i vannet, og da lå det an til storfangst. Men hvalrossen la seg sjelden i fjæra lenger, slik den pleide å gjøre «i gode gamle dager», dvs. i pionérfasen på 1820- og 30-tallet. Og det vanlige var at én eller en liten gruppe av hvalross ble peilet inn med kikkert, som oftest på isflak – og da gjaldt det å komme unna vinden for dem og nærme seg sakte og forsiktig. Om hvalrossen ante uråd, kastet den seg straks i vannet og svømte bort. Men hvis alt gikk bra, kom båten så nært at harpunéren fra forstavnen kunne slynge harpunen av all kraft inn i kroppen på hvalrossen. Det var linemannens oppgave å sørge for at lina var grei, slik at harpunen ikke ble hindret i sin flukt og bommet på målet. Når hvalrossen var truffet, stakk den rett til bunns så langt den kunne komme for lina. Men før eller senere måtte den opp igjen, og da stod harpunéren klar med en lanse eller et gevær og tilførte den nye sår. Noen ganger satte dyret beint fremover og trakk båten etter seg i stor fart. Om hvalrossen var riktig svær, kunne det hende at den gikk til angrep på båten og forsøkte å slå hull i den med de svære huggtennene sine. Men skaden kunne bøtes: de fleste fangstbåtene var utstyrt med ei stor blyplate, som kunne brukes til å spikre over hullet i tilfelle hvalrossangrep.95 Kom man over flere hvalrosser som lå sammen, måtte harpunéren prøve å stikke flere av dem før de rakk å flykte. Men dreide det seg om hanner, var det ikke tilrådelig å stikke mer enn to, og selv det kunne skape farlige situasjoner. Ofte trakk hvalrossene i hver sin retning, slik at båten lett veltet. Det hendte at man kunne få fem eller seks hvalrosser samtidig, men da var det vanligvis hunner. Rekorden skal ha tilhørt Ludvig Sebulonsen fra Tromsø, som satte fast åtte hvalrosser, uten at noen av mannskapet led skade.96 Under spesielle forhold kunne også hunnen angripe. Johannes Persen Kurø (Kyrö) fra Hammerfest sendte engang harpunen i en hvalrossunge, og da gikk mora til angrep, veltet båten og tok harpunéren med seg til bunns. Etter en stund fløt han opp igjen,

inn i isen

Hvalrossfangsten kunne gi gode inntekter, men det var ikke uten risiko ĂĽ gi seg i kast med de svĂŚre dyrene.

omtrent skalpert og med utslåtte tenner. Men han levde og ble reddet ombord i fangstbåten.97 Andre byttedyr i farvannene rundt Svalbard var storkobben og selen. De ble først skutt med rifle og måtte så stikkes fast med harpun før de rakk å synke. Nordmennene lærte seg også å fange kvitfisk på russisk manér, men gjennombruddet for denne fangsten kom først i 1860-årene. Det ble da brukt spesielle kvitfisknøter, som var bundet av tykke kaler (tau), 150 favner lange og fire-fem favner dype. Når fangsten startet, ble nota spent ut over ei grunn vik, der man visste at kvitfisken kunne finne på å gå inn. Så fulgte en sann tålmodighetsprøve. Det måtte holdes vakt uavlatelig dag og natt slik at man kunne være på pletten når stortrekket kom. Og det hendte bare én gang hver sommer.98 Det var laget en åpning mellom landet på den ene siden og nota, og gjennom denne kunne kvitfisken slippe inn. Når hele stimen var innenfor notveggen, ble nota trukket inn mot land ved hjelp av et spillverk som var satt opp i fjæra. Det hendte at det ble gjort steng på over 100 kvitfisk, og hver kvitfisk hadde omtrent samme verdi som en hvalross.99 Ellers samlet fangstmennene egg og dun, særlig av ærfugl, men det var en bigeskjeft, som man grep til hvis hvalrossen uteble. Egg- og dunsanking kunne også drives av egne skuter, som ikke hadde større besetning enn tre til fire mann. Rein skjøt man mest om høsten, like før hjemreisen. Om våren var svalbardreinen så mager at kjøttet nesten var uspiselig, men når høsten kom, kunne den være så feit at et tommetykt lag med talg måtte skjæres vekk. Under reinjakten ble folkene ofte forstyrret av isbjørn, som de til å begynne med mest skjøt i selvforsvar.100 Men etter hvert begynte de å gå etter bjørnen når den ble oppdaget fra tønna, og denne fangsten fikk senere stor økonomisk betydning, ikke minst for de norske overvintrerne fra slutten av 1800-tallet. I august og september dro skutene tilbake til Hammerfest eller Tromsø, enten man hadde gjort god fangst eller ikke, for ventet man lenger, risikerte man å fryse inne i isen og bli tvunget til å overvintre. Og tallrike var historiene om mannskaper som møtte en slik skjebne.

Isens luner

Fangstfolkenes sikkerhet på feltet avhang av vind og vær, samt isens luner, men på den tid var det ingen meteorolog som kunne fortelle dem hva de hadde

Fridtjof Nansens kart over fangstfelter i Vestisen og ruta fangstskuta «Viking» fulgte i 1882. Nansen deltok på toktet, som varte fra mars til juli, og samlet inn data til sin doktoravhandling.

inn i isen

i vente. Værforholdene kunne raskt endre seg, og skuta stod alltid i fare for å skrus ned, eller på annen måte skades av isen. Likevel var det betydelige forskjeller mellom feltene. I Østisen var det bare «bayisen», dvs. vinterisen selfangerne måtte slåss med. Den kunne være vanskelig nok når nordlige vinder satte fart på den og pakket den sammen. Hvis kulingen stod lenge på, var det ikke lett å klare seg i det grunne farvannet utenfor Kvitsjø-munningen.101 Men selv om det var mange havarier i dette området, var det ikke så ofte at mannskap gikk tapt, fordi det som regel var mulig å ta seg over isen til andre skuter i nærheten, eller inn til fastlandet. I Vestisen var isen mye mer sammensatt. Her var det stadig tilførsler av is, ført av strømmer nord for Frans Josef Land og Spitsbergen i retning av ØstGrønland og Jan Mayen. Særlig mellom Spitsbergen og Island var og er isforholdene svært vekslende fra år til år, avhengig av klima-, vind- og strømforhold. Drivisen dannes, vokser, brekkes opp, stuves sammen av vind og strøm, minker og forsvinner til slutt i farvannene sør for Jan Mayen. De spesielle strømforholdene gjorde at selfangerne ofte lot seg fryse inn med velberådd hu for å drive sørover. De løste billett med isen, kan man si, og fulgte med den til omkring 75. breddegrad, der de kom seg løs igjen. Om de i løpet av farten ikke hadde fått fulle lasterom, gikk de nordover igjen og lot seg fryse inn en gang til.102 Til tross for sin djerve omgang med isen var det ikke ofte de solide Tønsberg-skutene forliste, men når det skjedde, kunne ulykken bli desto større, fordi det var så mange ombord. Den største katastrofen kom i 1871, nettopp som folk i Tønsberg hadde begynt forberedelsene til byens tusenårsjubileum. Foyns «Haabet» seilte inn i isen i stormvær, og både skip og mannskap forsvant. 45 mann omkom.103 I Nordisen var det langt flere forlis enn i Vestisen, men på mindre skuter. Det var ikke mange ishavsskippere som unngikk forlis, hvis de hadde et noenlunde langt arbeidsliv på Ishavet. Ulykkene kunne likevel adderes opp til store katastrofer, slik som i 1872, da seks skuter frøs inne ved Gråhuken og Velkomstpynten på nordkysten av Spitsbergen. 17 mann fra de innefrosne skipene dro i oktober til Isfjorden og tok inn i et hus som A.E. Nordenskiöld hadde bygd for vitenskapelige formål. Samtlige omkom av skjørbuk i løpet av vinteren. I tillegg omkom to mann som forsøkte å overvintre ved skutene på Gråhuken, og på Novaja Zemlja døde samme vinter veteranen Sivert Tobiesen og sønnen Jakop av skjørbuk under en ufrivillig overvintring.104

Lott og mannsparter

Ishavsfangsten var et lotteri – og noen ganger kunne det gå riktig galt. Men det er ikke sikkert at den vanlige ishavsgast ofret døden så mange tanker når han dro på Ishavet. De fleste av dem var vant til å ferdes til sjøs, og de visste hva

inn i isen

som kunne skje. Ifølge Eilert Sundts statistiske materiale, publisert på 1860-tallet, måtte en fjerdedel av menn (over tiårsalderen) i Tromsø stift uansett regne med å finne sin død i bølgene.105 Sett fra mannskapenes side var det antakelig mer betenkelig at de ikke hadde noen fast hyre når de var på Ishavet, slik som ishavsmatrosene fra Vestfold. De måtte ta til takke med lotten. Som regel var de med å dele en tredjedel av fangstens verdi. Den ble fordelt slik at skipperen fikk to parter, harpunérene halvannen eller en og tre kvart, mens menige mannskaper fikk én part hver. Nybegynnere måtte som regel nøye seg med tre fjerdedels lott. Nå hendte det at skipperen i tillegg hadde en avtale om 16–20 spd. i måneden i lønn, og harpunéren 8–10 spd. Menige medlemmer hadde ikke noe slikt sikkerhetsnett, og risikerte å komme like tomhendt tilbake som da de reiste. Men gikk turen høvelig bra, kunne et vanlig besetningsmedlem tjene f.eks. 50 spd. på fem–seks uker.106 Og det spesielle med Ishavet var at det var «et mulig Klondyke», at det plutselig kunne gi et svært utbytte som forandret den enkeltes livssituasjon (forutsatt at han visste å forvalte sitt pund). Og selv under normale forhold gav Ishavet kontante inntekter, noe det ellers ikke var så flust med, særlig ikke i landdistriktene. Folk flest var vant med naturalhushold: Det hjemmejorda og sjøen ellers gav var matauk for familien – og ikke nødvendigvis kontante penger. I vestfoldfangsten var avlønningssystemet annerledes. Her fikk mannskapene en fast grunnhyre. Men den var beskjeden (på 20 spd. omkring 1870),107 og skulle det bli noe særlig utbytte på den enkelte, måtte man lite på den parten av utbyttet man hadde rett på, alt etter den enkeltes posisjon og rang i hierarkiet. Besetningen fikk her til deling 1/6 av fangstens nettoutbytte, rederiet 5/6. Av besetningens andel hadde kapteinen seks mannsparter, og det samme av rederiet, altså i alt 12 mannsparter.108

Ishavets arbeidere

Det er vanskelig å finne ut av hva slags mennesker som helst valgte ishavsyrket, fordi det for manges vedkommende bare dreide seg om en binæring. Og samtidig hadde man kanskje dette yrket bare i noen få år, før man hjemme på fastlandet etablerte seg som fisker eller bonde, eller som «fiskerbonde». Man kan skille mellom «årvisse» og «tilfeldige» ishavsfarere.109 De årvisse ishavsfarerne gjorde ishavsfarten til en egen, permanent næring, mens de tilfeldige først og fremst brukte Ishavet som en mulighet til å tjene seg noen kroner og komme i gang med annen virksomhet, enten det var fiske, gårdsbruk eller noen slags utdannelse. Og når målet var nådd, la de kanskje Ishavet bak seg for godt. Disse tilfeldige ishavsfarerne, som uten tvil utgjorde det store flertall, ble som regel ikke registrert som ishavsfolk i folketellingene i det hele tatt. Før 1865 finnes det nesten ingen opplysninger om nordnorske ishavsfarere

i s h av e t e r v å r å k e r

i folketellingene, og tellingen av 1865 oppgir bare 17 ishavsfarere i hele Finmarkens amt (som også omfattet nåværende Troms fylke). Men på denne tida sysselsatte ishavsnæringen bare i Hammerfest 100–150 mann årlig, og det er mange for en by med bare godt og vel 1500 innbyggere.110 Folketellingene av 1875 og 1900 gir et mye høyere antall ishavsfarere, som utvilsomt reflekterer den kraftige ekspansjonen som fant sted i næringen fra midten av 1860-årene.111 Men fremdeles registreres tydeligvis bare de årvisse ishavsfarerne, fortrinnsvis skippere og harpunérer, mens de «tilfeldige» utelates. Samtidig ser det ut til at den prosentvise andelen av ishavsfolk som faktisk registreres øker fra anslagsvis 10–15 % i 1865 til 20–25% i 1900. Det skyldes sikkert at man er blitt nøyere med å registrere ishavsfarere, men trolig har det også å gjøre med at en større andel av ishavsfarerne faktisk var blitt «årvisse» eller «profesjonelle» fangstmenn.

Tabell 1

Ishavsfarere i Finnmark og Troms. Folketellingen av 1900

finnmark

antall

troms

antall

Hammerfest Alta Talvik Vadsø Vardø

9 36 6 4 9

Tromsø Tromsøysund Balsfjord Lyngen Tranøy

40 11 26 2 1

Totalt

Kilde: Folketellingene for Finnmark og Tromsø Amt 1900. RHD

Det er interessante etniske forskjeller mellom mannskapene fra Hammerfest og Tromsø by. I ishavsfarten fra Tromsø spilte sjøsamer fra distriktene rundt byen en viktig rolle fra 1860-årene, kanskje enda tidligere. I 1865 skriver Tromsø Stiftstidende: Især ere Balsfjordens Søfinner vel anskrevne i denne Fart som dygtige Harpunerere gode Skyttere og tillige ogsaa som ædruelige Folk, i hvilken Henseende de danne en fuldkommen Modsætning til de Mandskaber man før i Tiden har maattet hjelpe sig med.112 Det er likevel vanskelig å avgjøre hvor stor del av mannskapet på ishavsskutene som var samer. Kåre Kristensen har kartlagt etnisiteten til balsfjordingene som

inn i isen

reiste på Ishavet, og han finner at mer enn halvparten hadde samisk bakgrunn (mens omtrent hver åttende var av kvensk avstamning). Senere ble det rekruttert en del ishavsfolk fra den sjøsamiske befolkningen i Ullsfjord.113 Men de aller fleste ishavsfolkene kom fra et relativt lite område ved LaksvatnTomasjord-området og Nordkjosen. Her bodde det fra gammelt av mest sjøsamer, og mange hadde fremdeles samisk som hjemmespråk. Men også de som brukte norsk hadde som regel sjøsamisk bakgrunn. Anders Ole Hauglid mener at ishavsinteressen i Laksvatn-området kan ha blitt stimulert av jordeiendomsutviklingen på stedet. Veksten i folketallet på 1800-tallet førte til at husmannskontrakter ble svært vanlige i Laksvatn. Så mye som halvparten av alle enhetene ble etter hvert husmannsplasser, og det tyder på at innbyggerne hadde sterke hemninger mot å forlate sitt kulturelle miljø. I praksis betydde det at ungdommen ble boende hjemme og etablerte en «husmannstilværelse», mens de til visse tider deltok i fiskeriene i Lofoten, i Finnmark og i fangsten på Ishavet. Fiskeriene og ishavsfangsten absorberte på en måte befolkningsoverskuddet ved at den gjorde det mulig for den unge generasjonen å bli i fjorden.114 Man kan si at laksvatningene reiste ut – for å kunne være hjemme. Spørsmålet er bare om ikke presset på jorda var like stort andre steder i sjøsamiske bosetningsområder, uten at det førte til rekruttering til Ishavet. I Finnmark vokste folketallet kraftig på 1800-tallet, og mens antallet innbyggere ellers i Norge ble fordoblet i løpet av århundret, snakker vi i Finnmark om en tredobling. Også på ishavsskuter fra Hammerfest deltok sjøsamer som mannskap, men det var ikke særlig mange av dem. Her var det først og fremst kvenene, dvs. finsktalende innvandrere fra Nord-Finland og Nord-Sverige, som dominerte, og den kvenske dominansen var mye, mye kraftigere. Tromsø Stiftstidende opplyste i 1866 at ikke mindre enn to tredjedeler av dem som reiste på Spitsbergen var av «hin Nation»,115 mens folketellingen av 1875 oppgir at omtrent 70 % av de faste fangstfolkene i Finnmark var av kvensk avstamning.

Tabell 2

Ishavsfarere i Finnmark i 1875. Hjemsted og etnisitet nordmenn

kvener

samer

blandet

8* 6

18 26 3

1 1

Hammerfest Alta Talvik Vadsø Totalt * Én av dem var svensk.

1 15

totalt 26 35 4 1 66

Kilde: Folketellingen av 1875. RHD.

i s h av e t e r v å r å k e r

Kvenene dominerte ishavsfangsten fra Hammerfest i en slik grad at vi nesten kan snakke om en egen kvensk næringsvei. De spilte også en viktig rolle som skippere, og i noen grad som skuteeiere, enten de bodde i «byen» eller i Alta. I Tromsø-Balsfjord-området var det et klarere etno-sosialt skille mellom «stammene»: Her var nordmennene «entreprenørene», dvs. skippere og redere, mens samene hovedsakelig var menige mannskaper. Den vanlige forklaringen i samtida på at så mange ungdommer fra landdistriktene ble hyret på ishavsskutene var, som antydet ovenfor, at de var mer edruelige og dyktigere enn byungdom. Således slår Finmarksposten (Hammerfest) i 1895 fast at «byguttene» i Tromsø ikke var særlig etterspurte som ishavsfolk, «da de hverken er hardføre eller villige til det med Bedriften følgende Arbeide».116 Og Hammerfest fikk sine beste fangstmenn fra Alta, noe som visstnok skyldtes at kvenene var bedre skikket, fordi de var mer hardføre enn nordmennene.117 Men her heter det likevel: «Gutterne fra Hammerfest skal ogsaa, som vel vante med Fiskeri, være ret dygtige Fangstmænd.» Hovedforklaringen på at «byguttene» var mindre populære som mannskaper på ishavsskutene, er trolig at de hadde adgang til annet lønnet arbeid, var mer kravstore når det gjaldt lønn – og ikke så lett fant seg i «hva som helst» fra skipperens side. Også i Vardø, som kom tyngre med i ishavsfangsten i 1880-årene, var det vanlig at mannskapene ble rekruttert utenfra, fra Troms, Alta-området eller enda lenger sør. Båtbilletten til Vardø ble gjerne betalt av rederen, f.eks. firmaet Brodtkorb, som var den største entreprenøren på Ishavet. Årsaken til at vardøværingene ikke deltok i denne næringen skal ha vært misnøye med måten lotten ble regnet ut på, eller at folk mente at de kunne tjene bedre på sommerfiske. Men utrederne syntes naturligvis at vardøværingene både var kravstore og vanskelige å ha med å gjøre.118 I ishavsfarten kom Alta til å spille en tilsvarende rolle som oppland for Hammerfest, som Balsfjorden for Tromsø. Altafjorden hadde også en tallrik samisk befolkning, som særlig var konsentrert til den ytre delen av fjorden (den senere Talvik kommune). Men det var først og fremst kvenene, som hadde innvandret til Alta på 1700- og 1800-tallet, som lot seg rekruttere til ishavsfarten. Og de fleste av dem bodde i Altadalen, på Elvebakken og i Rafsbotn-Russeluft-området. Det var, som vi vet, et stort oppsving i ishavsnæringen i 1860- og 70-årene, og det er naturlig å reise spørsmålet om ikke interessen for Ishavet i Alta kan ha sammenheng med de gradvise innskrenkningene ved og til slutt nedleggelsen av Nordkalottens største industriforetak, kopperverket i Kåfjord i 1878. Mange hundre mistet arbeidet sitt ved gruvene. I denne situasjonen var det naturlig at interessen for Ishavet økte. Men på denne tida dukket det opp flere nye muligheter for folk flest. Utvandringen til Amerika kom i gang i denne delen av landet, og her var kvenene fra Kåfjord blant pionérene.119 Det ble også skapt nye nær-

inn i isen

inger på stedet. Klippfisktørkingen ble på denne tida en viktig tilleggsnæring for mange om sommeren. Endel tidligere verksarbeidere slo seg på jordbruket, som fikk et kraftig oppsving i Altadalen – og skifernæringen kom i gang. Men det var særlig de tidligere norske verksarbeiderne som gav seg i kast med jorda og skiferberget – mens kvenene holdt seg borte. Omvendt var det kvenene som gikk i bresjen i hvalross- og selfangsten, mens både nordmenn og samer holdt seg i bakgrunnen og først kom med etter hvert.120

Tabell 3

Etnisitet blant ishavsfarere i Alta-Talvik i 1875 og 1900 år

Alta/Talvik Alta/Talvik

1875 1900

nordmenn kvener 6 6

29 19

samer 2 11

blandet totalt 2 6

39 42

Kilde: Folketellingen av 1875. RHD.

Det er derfor for lettvint å si at den ledige arbeidskraften som ble satt inn på Ishavet var et resultat av innskrenkningene i Kåfjord. Det var også mange «gammelkvener», dvs. etterkommere etter kvenene som innvandret til Alta på 1700-tallet, som dro på Ishavet på 1800-tallet. Og blant «nykvenene», dvs. de finsktalende innvandrerne som var kommet til Alta for å arbeide ved kopperverket, var det svært mange som reiste til Amerika. Noen av dem kom riktignok tilbake senere, f.eks. Johan-Petter Posti, som opprinnelig var kommet til Kåfjord som verksarbeider. Han trivdes ikke i Amerika, returnerte til Alta og ble berømt, både som ishavsskipper og som læstadianerpredikant. Amtmann Jens Holmboe forklarte den kvenske dominansen i ishavsfarten med at Ishavet i begynnelsen hadde vakt liten interesse blant nordmennene, mens kvenene gladelig tok til takke med den slags arbeid. Resultatet var at det gradvis vokste frem «en stokk av finske skippere som velvilligst forhyrer sine stammefeller».121 Det kan være noe i det. Kvenene i Alta levde samlet i egne bygdelag, de snakket sitt eget språk, og mange av dem tilhørte den læstadianske menigheten på Elvebakken. Språk og religion knyttet dem sammen, og kvenskipperne fant det antakelig naturlig å rekruttere kvener, fordi de trengte folk de kjente og kunne stole på (noe som var særlig viktig på Ishavet). De dyktigste av dem lærte de opp i bruken av oktant og sekstant, slik at de når tida var inne kunne overta som skippere (bare de færreste av kvenskipperne hadde styrmannsskole).122

i s h av e t e r v å r å k e r

Samuli Paulaharju dokumenterte dagliglivet til kvenene i Nord-Troms og Finnmark på 1920-tallet. Barna måtte tidlig være med på arbeidet, her en gutt med linestampen i Vadsø i 1927.

Og når det først eksisterte et fangstmiljø, gav det ringvirkninger utover til andre grupper. Det gjaldt ishavskvenene på Elvebakken og i Rafsbotn, som den finske folkelivsgranskeren Samuli Paulaharju forherliger i Finmarkens folk,123 men også Laksvatn-området i Balsfjorden, der et aktivt ishavsmiljø kan ha vært med å påvirke innflyttere til å starte opp som fangstmenn.124 Det ser ellers ut til at rekrutteringen fra Balsfjord holdt seg nokså stabil i de 40 årene mellom 1868 og 1908, da den ifølge materiale fra Tromsø sjømannskontor varierte fra 14 til 16 % av mannskapene som mønstret på til Ishavet.125 Men utover dette er det en tydelig tendens til at stadig flere fangstmenn kommer fra «metropolen», dvs. Tromsø og byens umiddelbare omegn (Tromsøysund kommune), mens andelen av fangstmenn fra andre steder i Troms går kraftig tilbake. Når det gjelder Hammerfest, skjer det ingen tilsvarende «urbanisering» av ishavsfangsten. Tvert imot er det Altafjorden som styrker sin stilling, og i året 1900 står Alta-Talvik sogn for 82 % av den «årvisse» besetningen på ishavsskutene i Vest-Finnmark. Men forklaringen på økningen er først og fremst at sjøsamene i Altafjorden nå har begynt å verve seg til Ishavet (se tabell 3). Også i Tønsberg rekrutterte selfangsten både fra by og land. Sjøfolkene ble stort sett hentet fra fjordstrøket omkring og utenfor Tønsberg, fra Nøtterøy, Tjøme og Stokke, men også fra selve byen. Dette var, etter den tids oppfatning, en spesiell type hardføre matroser, som ofte hadde erfaring fra trelasthandelen på Nederland, Frankrike og England. Denne farten foregikk på den verste tida av året, vår og høst, da det kunne være stormfullt vær – og skutene kunne ofte være i dårlig forfatning. Dette var folk som for en god hyre visstnok ikke så så nøye på om oppdraget var farefullt, og som var vant til å slite vondt.126 Helge Paulsens undersøkelser har vist at på midten av 1850-tallet var rundt regnet en tredjedel av sjøfolkene på selfangstskutene hjemmehørende i Tønsberg fra Nøtterøy. Tjøme var også tungt representert,127 og noen kom fra andre sjødistrikter. Men det var også mange selfangstskuter som kom utenfra og bare ble utekspedert fra Tønsberg tollkammer, og disse skutene rekrutterte gjerne sjøfolkene i kapteinens hjemby, enten det var Christiania, Drammen, Arendal, Sandefjord, eller til og med Göteborg eller Altona. Dessuten var det svensker på de fleste skip, og Foyn selv hyret ofte svensker. Men det var de lokale sjøfolkene som utgjorde hovedmassen av sjømennene i ishavsfarten fra Tønsberg. Samtidig var det bare et mindretall av de 35–60 personene som arbeidet ombord i ei selfangstskute som var sjøfolk, og når Odd Vollan skriver at «i den øst- og sørlandske selfangsten var det sjømannen som måtte være fangstmann», gir ikke det det hele og fulle bildet av rekrutteringen til yrket. For problemet med sjøfolkene var at de ikke alltid var like gode skyttere og fangstmenn og ofte hadde liten erfaring med flåing og flensing. Jonas Lie beretter at Foyn på et tidspunkt hadde planer om å skaffe seg mannskaper fra Glåmdalen, fordi det

i s h av e t e r v å r å k e r

Mannskapet om bord på fangstskuta «Viking» tar oppstilling rundt en nyfelt isbjørn i 1882. I forgrunnen kaptein Axel Krefting. Bak kamera Fridtjof Nansen.

der var mange gode skyttere. Dessuten regnet han med at de tålte sterk kulde og hadde herdet seg i den farlige tømmerfløtningen på Glåma.128 Om det ble noe av disse planene er usikkert, og de fleste rekrutter av denne typen kom nok fra de indre bygdene i Vestfold.

Ishavsfangst og mentalitet

Ishavsfangsten fremstod på 1800-tallet som en lovende næring i Norge, men det var ikke alle som mente den var av særlig stor samfunnsmessig nytte. Problemet med Nord-Norge var, ifølge mange øvrighetspersoner, at en så stor del av befolkningen levde av fiskeriene, som på grunn av sin karakter av lotteri hadde en uheldig innvirkning på folks mentalitet. Nordlendingene levde flott når fisket var godt, uten tanke på fremtiden, ble det sagt. Resultatet var lav arbeidsmoral og manglende evne til økonomisk planlegging.129 Man ønsket i stedet at folk skulle vie større oppmerksomhet til jordbruket, «denne skabende Magt som er Sjælen i Statslegemet og Grunden til Udførelsen af alle nyttige Handlinger».130 Det var en næring som kunne tilføre den nordnorske befolkningen en større grad av sivilisasjon, ved at den lærte seg å tenke fremover og høste fruktene av sitt arbeid på lang sikt. I Finnmark hadde kvenene gått foran, og de frodige byggåkrene i Altadalen skapte forventninger hos embetsmennene om at jordbruket kunne bli en viktig næring i amtet. Men et stykke ut på 1800-tallet hadde amtmennene innsett at jordbruket, med unntak av Alta sogn, neppe kunne bli noen hovednæring i Finnmark. Jordbruksoptimismen måtte vike, og i stedet for den «edleste av alle sysler» så man fremveksten av hvalross- og selfangsten på Svalbard, som i enda større grad enn fjord- og kystfisket var et sjansespill. Fredrik Rode var bekymret for den effekten ishavsfarten kunne få for allmuens evne til å føre en «husholderisk» tilværelse. Han hevdet at fangstmennene etter en vellykket sommerfangsttur som regel valgte å tilbringe resten av året i ørkesløshet. De klarte ikke å legge penger til side, men brukte opp hele fortjenesten den første halvdelen av vinteren. Så begynte de å ta på kreditt hos rederne med tanke på neste sommers uvisse fangst, «og deres Forfatning er derfor omtrent den samme, hvad enten Fartøiet kommer ladet eller tomt tilbage, d.e. de eie aldrig Noget».131 Dette minner ikke så lite om russiske embetsmenns skepsis til sine egne ishavsfarere rundt midten av 1800-tallet. Russiske sentrale myndigheter mente at pomorene burde satse mer på jordbruket i stedet for å søke sin næring stadig lenger opp mot Nordpolen. Også her ble det hevdet at ishavsfangsten virket demoraliserende, og mannskapene på de russiske fangstskutene ble angivelig av stadig dårligere kvalitet. Det førte til ulykker, og til sjuende og sist til mytteriet på «Grigorij Bogoslov» i 1851, som ble spikeren i kista for pomorenes Sval-

i s h av e t e r v å r å k e r

bard-fangst.132 Men den norske ishavsnæringen slapp å kjempe mot noe som kunne måle seg med den sterke offentlige skepsisen som rådet i Russland. Amtmennene både i Jarlsberg og Larviks amt og i Finnmark ser f.eks. ut til å ha vurdert ishavsnæringen positivt – og fra omkring 1870 kommer det også et sterkere fokus på kystkulturen og sjømannen i den nasjonale litteraturen, og ikke bare på bonden som tidligere. Tidligst kommer denne perspektivforskyvningen til uttrykk hos Bjørnstjerne Bjørnson, som i 1868 skrev «Den norske Søemand», der han forkynte at «Norges høie kyst/ er landets eget moderbryst». Og Aasmund Olavsson Vinje skrev, etter å ha besøkt Tønsberg i 1870: «Landmannen er god på sin vis, men sjømannen er […] i mangt betre». Sjømannen ble nemlig en romsligere mann, mente Vinje, gjennom sin omgang med utlendinger, og han fikk et bedre hjertelag ved all den livsfaren han var utsatt for.133 Og vi kan, interessant nok, se en lignende vending i synet på pomorene mot slutten av 1800-tallet, med en tiltakende interesse for Arktis i russisk offentlighet. Her ble pomorenes «frihetsvilje», «pågangsmot» og «uforferdethet» satt i fokus, og det var særlig to ting som hadde bidratt til å fremelske disse egenskapene: for det første fraværet av en jordeiende adel og livegenskap i de russiske nordområdene, for det andre pomorenes dristige ferd på havet – særlig på Ishavet.134 Ishavsnæringen var, når alt kom til alt, karakterdannende den også, selv om det utkomme den gav alltid ville være usikkert og uforutsigbart. En sterk metafor i pomorkulturen er ellers forestillingen om havet som «en åker», som man kan høste av: «More – eto nasje pole» (‘Havet, det er vår åker’).135 Men vi møter den i kyststrøk i Norge også, f.eks. hos Vinje i hans omtale av ishavsfarten fra Tønsberg: «Det er sjøen som her er kornåkren og skuta som er plogen.» Og vi finner den klart formulert hos Karl Pettersen (1826–1890), den nordnorske skolemann, geolog og polarpolitiker som gjorde så mye for å utvikle ishavsnæringen og heve dens status.136 Han skriver i 1871 om de nordnorske ishavsfarerne, «disse dygtige uforfærdede Mænd, som hvert Aar med godt Mod og glad om Hjertet stævne nordover for at høste i dette frugtbare, men kolde og islagte Agerland».137

Med kurs mot øst

Ishavet var altså ikke en åker som kastet av seg like mye hvert år, og Karl Pettersen og endel fangstredere og skippere i Tromsø og Hammerfest var opptatt av å gjøre det til en sikrere og jevnere næringsvei. Det kunne man oppnå ved å utvide fangstfeltene, slik at man fikk flere bein å stå på. Inntil ca. 1860 fangstet de nordnorske fartøyene nesten utelukkende på Bjørnøya og langs vestkysten av Spitsbergen. Men så begynte fangstvirksomheten å ekspandere kraftig, med

inn i isen

den uunngåelige følge at bestanden av hvalross, sel og isbjørn raskt gikk tilbake. Fangstmennene ble nødt til å dra lenger mot nord og øst, inn i ukjente farvann, og de gjorde en rekke viktige geografiske oppdagelser. De dro stadig oftere til Norskøyane og Verlegenhook, som ble ansett for å være gode fangststeder – og videre til Sjuøyane.138 Her, på nordsiden av Spitsbergen, var det mindre tåke og havet var smulere enn langs vestkysten, noe som hang sammen med at det lå nært opp til pakkisen. Men om det var vedvarende vestlig vind, drev isen ofte mot vestsiden av Spitsbergen og hindret fartøyene i å komme frem. Nordaustlandet, som kvenene kalte Koilismaa, og i det hele tatt østsiden av Spitsbergen, var vanskelig tilgjengelig for fangstmennene.139 Det var ikke mange som våget seg øst for Sjuøyane, fordi man mente at passasjen videre til den såkalte Nordre port (innløpet til Hinlopenstredet) størstedelen av sommeren var sperret av is. Og det gjaldt også Søndre port, dvs. utløpet av stredet i sør. Nord- og østsiden av Nordaustlandet var dermed nesten ukjent for norske «spitsbergfarere», og østkysten av Spitsbergen ble ansett for langt mer utilgjengelig på grunn av is enn den i virkeligheten var. Det er betegnende at første gang en nordnorsk skipper så Kong Karls Land var så sent som i 1859. Det var Elling Carlsen.140 I 1863 gjorde Carlsen en virkelig banebrytende reise med «Jan Mayen», først gjennom Hinlopenstredet, som adskiller det egentlige Spitsbergen fra Nordaustlandet, og så tilbake samme vei. Men i stedet for å returnere langs vestkysten, slik man pleide å gjøre, bestemte han seg for å prøve å seile rundt Nordaustlandet og videre sørover, helt til Sørkapp. Det viste seg ikke å by på spesielle problemer. Han kunne konstatere at østsiden av Nordaustlandet var dekket av sammenhengende isbreer, som strakte seg helt ut i havet. Men ellers møtte ikke Elling Carlsen særlig vanskelige isforhold på denne ferden og kom tilbake til Tromsø med god fangst, etter en reise som kom til å bli stående som den første norske omseilingen av Svalbard.141 Det gikk ikke like bra for Elling Carlsen året etter, da han seilte riggen overbord og måtte redde mannskapet og seg selv på lettbåtene. Men en god del andre skuter vågde seg forbi Nordre port denne sommeren, og igjen var farvannene omkring Nordaustlandet åpne. Herfra kunne de seile videre sørover og drive fangst langs østsiden av Spitsbergen. Dette gav fangstmennene adgang til nye ressurser og skapte også større fleksibilitet. For hvis været var slik at sterk vestlig vind presset drivisen inn mot vestkysten av Spitsbergen og gjorde den utilgjengelig, kunne fartøyene i stedet søke til Spitsbergens østside, der vinden tvert imot stod fra land og holdt farvannet langs kysten åpent. Og omvendt: Når vinden stod på fra øst og sendte store masser av drivis inn mot østkysten av Spitsbergen, kunne de i stedet velge vestkysten.142 Elling Carlsen (1819–1900) var den store veiviseren, og i 1867 la han kursen østover langs Murmankysten for om mulig å finne nye fangstfelt i russiske

i s h av e t e r v å r å k e r

Søren Zachariassens ishavsjakt «Gottfried» på Svalbard i 1896.

farvann.143 Og det var en ferd som fikk enda større betydning. Den ble starten på den norske fangsten ved Novaja Zemlja og i Karahavet, som skulle vare i flere mannsaldre, helt frem til 2. verdenskrig.144 Carlsen seilte med sluppen «Solid», som tilhørte ham selv og kjøpmann O.I. Finckenhagen, Hammerfest, med en besetning på 11 mann. Det har vært litt strid om hvem av de to som egentlig unnfanget ideen om å åpne et nytt fangstfelt i øst, og følgelig hvilken av de to byene som kan kreve æren for det.145 Elling Carlsen var ikke ukjent med russiske farvann, ettersom han hadde vært skipper på et norsk skip som seilte på Arkhangelsk under Krimkrigen. Det har vært antydet at han kanskje fikk nyss om de rike fangstfeltene ved Novaja Zemlja under sine besøk i Arkhangelsk.146 Men denne gangen var det ikke Carlsen som var entreprenøren – det var konsul Finckenhagen, som hadde fått opplysninger om de rike fangstfeltene ved Novaja Zemlja gjennom russiske handelsforbindelser. Ikke mindre interessant fant han opplysningen om at det var store mengder kobbe på isen i den ytre delen av Kvitsjøen, Kvitsjø-munningen, der pomorene, under store strabaser, fangstet fra landsiden. Finckenhagen skaffet seg kart over området og ventet egentlig bare på en mulighet til å få undersøkt feltene nærmere. Det var da Elling Carlsen tilbød ham å overta to tredjedeler av sluppen «Solid», som Carlsen i noen år hadde eid sammen med Holst & Co i Tromsø. Nå hadde Tromsø-firmaet trukket seg ut, og Carlsen trengte en ny partner, som også kunne være med å utruste skuta til Spitsbergen. Finckenhagen var interessert, men stilte som betingelse at turen, som et eksperiment, skulle gå til Novaja Zemlja, ikke til Spitsbergen. Carlsen var skeptisk, men føyde seg til slutt på den betingelse at Finckenhagen skulle bære tapet om turen mislyktes.147 Så seilte Elling Carlsen østover, ble pionér «mot sin vilje» og innledet dermed en ny epoke i norsk ishavsfangst. Han hadde alliert seg med værgudene og møtte ingen spesielle problemer før han kom helt øst til Karaporten. Der var det heller ingen is som sperret veien, og «Solid» fortsatte et stykke inn i Karahavet før den returnerte via Jugorskij Sjar, dvs. stredet mellom øya Vajgatsj og det russiske fastland. Antakelig hadde Carlsen ingen anelse om hvilken bragd han nærmest uforvarende hadde utført. Men ifølge den rådende geografiske maksime i Russland (som også vestlige geografer baserte seg på) var Karahavet en «iskjeller» og dannet en effektiv barrière mot videre seilas langs Eurasias nordkyst. Men Carlsen og hans menn fant havet åpent og hadde ingen problemer med å ta seg inn i det. Da Elling Carlsen dro tilbake til det samme området i 1868, seilte han mye lenger inn i Karahavet, helt til Belyj Ostrov ved nordspissen av Jamalhalvøya. Og nå returnerte han gjennom Matotsjkin Sjar, ‘Matka-stredet’ som deler Novaja Zemlja i to. Dette året hadde han også følge av et annet fartøy fra Hammerfest. Finmarksposten meldte at begge skutene kom trygt tilbake til byen med gode fangster – og spådde at neste år ville samtlige fangstskuter i Hammerfest

i s h av e t e r v å r å k e r

og Tromsø oppgi Svalbard til fordel for Novaja Zemlja.148 I 1869 deltok ikke mindre enn 18 norske skuter i fangsten på det nye feltet.149 Dette året forsøkte Finckenhagen å sende ei skute også til Kvitsjø-munningen, for å undersøke forholdene der. Det lot seg ikke gjøre på grunn av værforholdene, men et nytt forsøk i 1871 førte frem – og enda et nytt felt ble åpnet for norsk fangst.150 Seilskutene gav ikke store manøvreringsmuligheter, men når værforholdene tillot dem å gå inn til iskanten i Kvitsjø-munningen, kunne de gjøre eventyrlige fangster. Det var ikke hvert år de klarte det. Golfstrømmen når ikke så langt, og isen danner derfor som regel en fast sammenhengende masse. Ytterkanten ble utsatt for bølgeslag fra det åpne Ishavet, og det måtte være nokså rolig vær og fralandsvind før man kunne gå helt inn. Om det ikke lot seg gjøre, kunne skuta gå videre til Novaja Zemlja, eller, når det led litt ut på sommeren, sette kursen mot Spitsbergen eller Bjørnøya. Når fangsten i Nordisen startet, var sesongen normalt over i Østisen.151 Med åpningen av fangstfeltene i øst hadde ishavsfarerne fått flere bein å stå på, og risikoen for at ei skute skulle komme tomhendt tilbake var betraktelig redusert. Ishavsnæringen hadde fått et tryggere grunnlag på lang sikt. Åpningen av de nye feltene i Østisen la grunnlag for kraftig vekst i ishavsfangsten fra Hammerfest og Tromsø, i en tid da utviklingen i den industrialiserte del av verden skapte en sterkt økende etterspørsel etter oljeprodukter. Og utbyggingen av kommunikasjoner langs norskekysten gjorde det lettere å få fraktet ishavsproduktene ut til de store markedene. I perioden 1851–67 gikk det fra Hammerfest i gjennomsnitt 12–13 skuter til Ishavet hvert år. I neste tiårsperiode var gjennomsnittet 22 skuter, og på dette nivået holdt aktiviteten seg helt frem til 1905. I Tromsø var veksten enda sterkere, og byen kom i løpet av 1860-årene ikke bare opp på siden av Hammerfest, men gikk forbi. På 1860tallet var gjennomsnittet 11 skuter i året, men i perioden 1868–77 lå tallet på 25, før det steg til ca. 30. Og på dette nivået holdt virksomheten seg helt frem til begynnelsen av det 20. århundre. Mye av denne ekspansjonen var resultatet av Carlsens og Finckenhagens rekognoseringer i årene omkring 1870. Men Østisen rommet en fare som man ikke kjente fra Nordisen. De nye feltene her kunne ikke, slik som Svalbard, uten videre defineres som «ingenmannsland», ettersom de lå i farvann som grenset opp mot russisk territorium. Det skapte stor politisk usikkerhet omkring virksomheten, og fra slutten av 1800-tallet voktet Russland med stadig større årvåkenhet over sin landsrett.

Imperiet slår tilbake

Norske myndigheter advarte fangstmennene som dro østover mot å utfordre russiske interesser eller gå i land på russisk territorium. Og med god grunn.

inn i isen

Elling Carlsen fra Tromsø fikk internasjonalt ry som ishavsskipper og islos. I 1872 ble han utnevnt til ridder av St. Olavs orden, og mottok også den østerrikske Franz-Joseph-orden for sin innsats i Arktis.

Pomorene hadde fangstet ved Novaja Zemlja i uminnelige tider, og de var lite begeistret for invasjonen av norske fangstfolk. Utover på 1870-tallet ble det rapportert om flere konfrontasjoner mellom norske og russiske fangstmenn i området. Det mest alvorlige sammenstøtet kom i 1878, da mannskapet på «Prøven» av Tromsø kom i klammeri med mannskapet på to skuter fra Kem, «Vår felles lykke» og «Den hellige Sergius». Russerne mistenkte Tromsø-folkene for å ha ødelagt gamle russiske kors som det fantes mange av langs kystene av Novaja Zemlja. De bad «de ubudne gjestene» forlate området, men da skal nordmennene ha truet dem på livet. Det endte med at pomorene avvæpnet de fremmede og beslagla alle skytevåpen ombord på «Prøven».152 Russiske aviser brakte meldinger om den norske «vandalismen» på Novaja Zemlja, som man påstod hadde til formål å undergrave Russlands historiske rett til «dobbeltøya». Men sentrale russiske myndigheter valgte å gå frem med list og lempe, trolig for ikke å skape forviklinger i forholdet til Norge-Sverige. Det ble advart om at en for streng reaksjon mot de norske skipperne kunne føre til norske mottiltak som ville gå ut over pomorenes rett til å drive fiske og handel i Finnmark. Fordi Russland heller ikke hadde noen orlogsstasjon langs sine nordlige kyster, ville et oppsyn måtte organiseres fra en østersjøhavn, og det ville bli en svært kostbar løsning. Den økte norske næringsvirksomheten i russiske farvann, og stadig flere vitenskapelige ekspedisjoner fra andre land, førte til at Russland mot slutten av 1800-tallet likevel begynte å håndheve sine sjøgrenser strengere. I 1893 ble en gammel krysser, «Najezdnik», sendt nordover fra Østersjøen, og den skulle holde øye med de norske fangstskutene, selv om dette ikke var dens primære oppdrag. «Najezdnik» oppbrakte den første sesongen sju norske fangstskuter, og skipperne på fire av dem – «Helena», «Helsine», og «Hortensia» av Hammerfest, samt «Thora den blide» av Tromsø, ble etter beslutning av fredsdommeren i Kola dømt til bøter, og fangsten ble konfiskert.153 Arrestasjonene kom som et sjokk på de nordnorske fangstmennene, og det var stor misnøye med at det svensk-norske utenriksdepartementet unnlot å protestere mot oppbringelsen. Men det var gode grunner til å la være. Norge førte i denne perioden en fast og ganske dristig politikk for å beskytte sitt eget sjøterritorium, som sterkt adskilte seg fra det vanlige systemet i Europa med tremilsgrense og korte grunnlinjer som ikke overskred 10 nautiske mil. Norge hevdet en firemilsgrense og lange grunnlinjer, som f.eks. omfattet hele den enorme Vestfjorden og Varangerfjorden. Om man viklet seg inn i en noteveksling om dette med «den store nabo», kunne Russland komme på den formastelige tanke å følge Norges eksempel og f.eks. kreve en grunnlinje fra Svjatoj Nos til Kanin Nos. Det ville eventuelt ha stengt de norske fangstskutene helt ute fra Kvitsjø-munningen. I stedet for direkte intervensjon tilbød utenriksdepartementet rederne diplomatisk støtte for en benådningssøknad til tsaren.

inn i isen

Khabarovas kirke ved Karahavet. For russerne var det viktig å markere tilstedeværelse i nordområdene. Å bygge kirke og kloster var en effektfull måte å gjøre det på.

Russiske myndigheter valgte å se positivt på denne søknaden og fant anledning til å ettergi dommen og bøtene da Nikolaj II skulle krones i 1896, en begivenhet som ble ledsaget av diverse «nådesytringer». Det ble til og med utbetalt kompensasjon for tapet av fangsten.154 Med arrestasjonen av de norske skutene i 1893 fikk russiske myndigheter klart markert sin vilje til å beskytte egne territorialfarvann, samtidig som man ivaretok det tradisjonelt gode forholdet til De forente kongeriker gjennom en ganske generøs benådning. Den faste holdningen fra Russlands side var trolig en av årsakene til at den norske fangsten i Østisen gikk kraftig tilbake i årene som fulgte. I 1893 hadde 44 norske skuter besøkt området, men året etter sank tallet til under det halve, og den norske fangsten holdt seg omtrent på dette nivået frem til århundreskiftet. I 1898 kom også det første fremstøtet fra russisk side for å verne selbestanden mot overbeskatning, da St.Petersburg-avdelingen av Selskapet til fremme av en russisk handelsflåte gikk inn for å forby all selfangst i Kvitsjø-munningen.155 Men effektivt vern av «russekobben» var noe som lå langt inn i fremtiden. Russiske myndigheter forsøkte også å styrke sitt grep om området ved å overtale flere nenetser til å slå seg ned på det nesten folketomme Novaja Zemlja, der de skulle drive fangst for et statlig handelskompani, bestyrt av guvernøren

i s h av e t e r v å r å k e r

i Arkhangelsk.156 Men dette skapte nye problemer, fordi nenetsene ikke fant seg til rette i rollen som imperiebyggere. De så tvert imot positivt på nordmennenes nærvær og ønsket å handle med dem, fordi det gav dem muligheter til å skaffe seg varer som de ikke kunne få fra Arkhangelsk – og oppnå bedre priser på egne produkter.157 Vinteren 1902–1903 oppholdt en norsk vitenskapelig ekspedisjon seg på Novaja Zemlja, ledet av geofysikeren H. Riddervold. Dette var en av fire stasjoner som var i drift denne vinteren under Kristian Birkelands nordlysprogram.158 En talsmann for nenetsene tok da kontakt med Riddervold. Han bad ham overbringe en hilsen til kong Oscar II og meddele ham at forholdene nå var blitt så vanskelige for nenetsene på Novaja Zemlja at de så sin eneste redning i at Norge annekterte øya.159 Episoden kom visstnok aldri russiske myndigheter for øre og gav derfor heller ikke anledning til mottiltak. I årene etter 1905 var det et annet problem som kom i fokus: at norske fangstmenn hadde begynt å overvintre på Novaja Zemlja. Det førte i 1910 til en alvorlig diplomatisk krise mellom Norge og Russland, som endte med evakuering av fangstmennene og full norsk aksept av det russiske syn, nemlig at de norske overvintringene på øygruppa var en utilbørlig krenkelse av russisk territorium.160

Tabell 4 år Totalt Østisen

Nordnorske fartøyer utklarert til Ishavet 1867–1905 1867 1870 1878 1883 1887 1891 1895 1898 1900 1904 27 1

71 16

41 11

57 36

60 17

46 19

72 20

71 34

63 38

Kilde: Valle 1956: 13, Brejtfuss 1907: 54, Norsk Fiskeritidende 1882–1905.

* Oppgaver mangler

Fangstmenn og forskere

Til tross for uroen omkring Novaja Zemlja vakte de nordnorske skippernes seilaser i visse russiske kretser først og fremst positiv oppmerksomhet. Man mente at den norske virksomheten tross alt var fordelaktig for Russland, ettersom den skaffet til veie svært viktige data for utforskningen av Karahavet, som det ellers ville være vanskelig å innhente på grunn av vanskelige navigasjonsforhold.161 De norske seilasene falt også sammen med et vidløftig økonomiskvitenskapelig prosjekt, som ble forsøkt realisert på slutten av tsartida. Det var

inn i isen

planene om å åpne en nordlig sjørute fra Vest-Europa til munningen av de store sibirske elvene, Ob og Jenisej, et tiltak som kunne bli av stor betydning for den økonomiske utviklingen i det vestlige Sibir. Denne ideen ble først lagt frem av den nordrussiske gullmagnat Mikhail Sidorov i 1860-årene. Sidorov så tidlig muligheten for å trekke norske entreprenører og sjøfolk med i arbeidet med å realisere sin kongstanke. I 1868 kom han til Norge for å skape blest om saken. Han drøftet den bl.a. med Nordenskiöld, med Svend Foyn – og med Elling Carlsen, som han møtte i Hammerfest. Men til tross for stor interesse for Sidorovs planer, som kunne fått store ringvirkninger for Nord-Norge, kom han foreløpig ikke videre med prosjektet. Sidorov utlovet en premie på 1.000 sølvrubler til den skipper som seilte til munningen av Ob og videre langs elva til byen Obdorsk (dagens Salekhard). Og et par år senere (1871) gjorde Tromsø-skipperen Fritz Mack seg forhåpninger om å vinne premien, da han seilte lenger mot øst i Karahavet enn noen før ham, helt til 81 grader, 11 minutter østlig lengde, dvs. litt øst for Jenisejs utløp. Mack så verken is eller isblink i noen retning og mente det ikke ville være noe i veien for å seile videre østover helt til Beringstredet(!) Men han visste at de sibirske elvemunningene frøs til allerede tidlig i september, og da det også begynte å bli mørkt om kveldene, bestemte han seg for å vende om. Søren Johannesen fra Tromsø seilte samme år til munningen av Ob, men verken han eller Mack følte vel at det var forenlig med deres oppgaver som fangstskippere å risikere skip og mannskap for å realisere Sidorovs planer.162 Fangsten var naturligvis det overordnede formålet med de norske ishavsskutenes seilaser.163 Men en rekke skippere og kapteiner var også opptatt av geografiske og vitenskapelige spørsmål. Denne interessen var kanskje et resultat av kontakten med de svenske polarforskerne, som på 1850- og 60-tallet leide både fartøyer og mannskap fra Tromsø under sine ekspedisjoner til Svalbard.164 Senere ble de store og solide vestfoldskutene ansett for å være best egnet som ekspedisjonsfartøyer for utenlandske og senere også norske polarforskere. Og det er rimelig å anta at folk som Jacob Melsom, og senere C.A. Larsens interesser for forskning ble stimulert av omgangen med forskere. Her var de forskjellig fra Svend Foyn, som mer enn én gang erklærte at han ikke var interessert i vitenskapen og heller ikke ville støtte den økonomisk.165 For Tromsø-skipperne var også kontakten med meteorologen Henrik Mohn viktig, dessuten innsatsen til lokale «ildsjeler» som Karl Pettersen (Tromsø) og distriktslege Lars Follum (Alta og Hammerfest), som oppmuntret skipperne til å foreta systematiske observasjoner og skaffet sponsorer til innkjøp av vitenskapelige instrumenter.166 Opplegget var at skipperne daglig skulle fylle ut et observasjonsskjema med bl.a. barometerstand, temperatur, vindstyrke og nedbør, foreta opplodding av farvannene, observere strøm- og isforhold mv. Dessuten skulle de etter hjemkomsten stille loggbøkene til disposisjon for forsknin-

i s h av e t e r v å r å k e r

gen. Observasjonene ble foretatt under ordinære fangstturer, og det var sjelden at skipperne forandret sin reiserute for å utforske hav og land, selv om vi også har eksempler på det, f.eks. Edvard H. Johannesens berømte omseiling av Novaja Zemlja i 1870, som Nordenskiöld personlig oppmuntret til.167 Og selv om de norske fangstmennene heller ikke seilte østover spesielt for å åpne sjøveien til Sibir eller bidra til utforskningen av Nordøstpassasjen, gav de, gjennom sin ordinære næringsvirksomhet, vesentlige bidrag til prosjektet og oppnådde faktisk internasjonal berømmelse. Senere bidro noen av dem mer direkte ved å delta som mannskap på Nordenskiölds to ekspedisjoner til Jenisej i 1875 og 1876, som man kan si endelig realiserte Sidorovs drøm og åpnet sjøruten til Sibir – og til slutt på hans «Vega»-ekspedisjon i 1878–79, da Nordøstpassasjen ble gjennomseilt for første gang.168 Gradvis ble fangstmennene bevisst på at de spilte en viktig rolle, men som menn «av ringe Dannelse» gav de sjelden uttrykk for det i skrift og tale. Fangstmennenes egenoppfatning kommer likevel klart og tydelig frem i enkelte muntlige overleveringer, som senere ble nedtegnet bl.a. av Paulaharju. Til den første ekspedisjonen til Jenisej i 1875 leide Nordenskiöld «Prøven» med skipper Isak Nils Isaksen (opprinnelig innvandrer fra Pajala) og 11 mann fra Tromsø. «Prøven» ble, ifølge Nordenskiölds egen rapport om reisen, det første fartøyet som nådde Jenisejs munning fra Vest-Europa.169 Men mannskapet ombord så antakelig annerledes på det, og ironien kommer klart frem i fortellingen om det som skjedde da «Prøven» rundet Jamalhalvøya og begynte å nærme seg Jenisejs munning. Nordenskiöld skal da ha talt lenge og vel om hvilken bragd de var i ferd med å utføre, at ikke noe fartøy tidligere i historien hadde seilt så langt øst langs den nordlige sjørute osv. Da var det en blant mannskapet som kremtet og sa noe om at man kanskje ikke skulle være så sikker. Og før kvelden kom møtte de ganske riktig ei skute fra Hammerfest, nemlig «Freja» med skipper Johannes Nilsen (blant kvener Nikin-Jussa), som faktisk kom seilende østfra og hadde gjort god fangst. Nordenskiöld ble invitert ombord og fikk to hvalrossunger i foræring.170

Frans Josef Land

Mellom 1819 og 1905 gjorde de nordnorske fangstskipperne flere viktige geografiske oppdagelser. Men det var et område de ikke fant, enda de visste det måtte være der. Karl Pettersen viste til dette terra incognita i en artikkelserie i Tromsø Stiftstidende i 1871, der han drøftet mulighetene for at fangstfeltene i Nordishavet kunne bli ytterligere utvidet. Han tenkte seg i fremtiden et slags polart trevangsbruk, som skulle bestå av Svalbard i vest, Novaja Zemlja og Karahavet i øst, samt et mulig tredje fangstfelt som han mente måtte ligge et sted

inn i isen

mellom Svalbard og Novaja Zemlja – i nordlig eller nordøstlig retning.171 Dette feltet var det altså ingen som ennå hadde skuet, men Pettersen var ikke i tvil om at det eksisterte. Han foreslo å utruste en bredt anlagt ekspedisjon i denne retningen – og målet var todelt: for det første å kartlegge nye fangstplasser, som ville gi den nordnorske ishavsnæringen et bredere fundament, for det andre å foreta rent vitenskapelige undersøkelser med tanke på å utvide kunnskapen om polarområdene. Det var flere grunner til at man mente det måtte finnes land mellom Novaja Zemlja og Spitsbergen. En baltisk-russisk sjøoffiser, baron N.G. Schilling, hadde i 1865 fremsatt en teori om at det måtte eksistere ei slik øygruppe og begrunnet det bl.a. med det underlige fravær av pakkis langs nordkysten av Kolahalvøya og Finnmark. Ettersom det ikke kunne betviles at det fantes en havstrøm som førte isen fra nordøst til sørvest over polbassenget, burde denne kysten vært dekket av nesten helårlig pakkis, på samme måte som nordkysten av Sibir. Svalbard-øygruppa alene kunne ikke være i stand til å holde tilbake ismasser på flere tusen kvadratmil, og den eneste mulige forklaringen var at det eksisterte ukjent land mellom denne øygruppen og Novaja Zemlja, dvs. et land som strakte seg lenger nord enn Svalbard og dannet et hinder for isdriften.172 Også nordnorske fangstmenn, som neppe kjente til Schillings teori, mente at det måtte finnes ei slik øygruppe, men de støttet seg på helt andre, til dels vidløftige betraktninger omkring eksistensen av en reinstamme på Spitsbergen. Spørsmålet var hvor denne reinen egentlig var kommet fra? Også pomorene som fangstet på Svalbard hadde vært opptatt av dette, og blant dem verserte et sagn om en norsk «fyrste» som i gammel tid hadde slått seg ned på Spitsbergen. Det var han som brakte de første reinsdyrene til øya.173 De norske fangstmennene var derimot sikre på at reinen måtte være kommet fra russisk territorium. Men spørsmålet var om det i det hele tatt var mulig for reinen å vandre en så lang distanse, hvis man ikke forutsatte at den kunne ta til seg næring underveis. Selv om man gikk ut fra at den kunne tilbakelegge 15 til 20 mil i døgnet, ble det likevel for mange døgn til at reinen kunne klare det. Og dette landet måtte ligge såpass langt mot sør at det kunne vokse noe der. Hvis det var tilfelle, lå det også «sydligt nok for Ishavsbedriften», slik Lars Follum formulerte det i en artikkel i Aftenbladet i 1871.174 Vi kan altså snakke om ikke bare en russisk, men også en norsk «teoretisk» oppdagelse av den øygruppen som senere fikk navnet Frans Josef Land. Det var derfor ikke tilfeldig at det i 1870–71 ble arbeidet med planer om en ekspedisjon til denne delen av Ishavet – både i Nord-Norge (i regi av Karl Pettersen) og i Russland. De russiske planene var også inspirert av de norske seilasene rundt Novaja Zemlja og i Karahavet, som hadde skapt en bølge av interesse for polarforskning i Russland. Den russiske geografen (og anarkistiske forfatter) Petr

i s h av e t e r v å r å k e r

Den østerriksk-ungarske «Tegetthoff»-ekspedisjonen som oppdaget Frans Josef Land i 1873. Elling Carlsen var islos på ekspedisjonen.

Kropotkin skrev i 1871 at russiske myndigheter lenge hadde sett på ekspedisjoner til nordområdene og Arktis som «en luksus og spill av finansielle ressurser». Men da det plutselig dukket opp «hundrevis» av norske skuter ved Novaja Zemlja og i Karahavet, endret man oppfatning.175 Baron Schillings teori, de norske skippernes suksess, samt utgivelsen av August Petermanns arbeid om Golfstrømmen i 1870, var de faktorene som gav støtet til planene om en bredt anlagt geografisk ekspedisjon for å kartlegge naturressursene i området ved Novaja Zemlja og til slutt prøve en gjennomseiling av Nordøstpassasjen. Planene som var utarbeidet av Kropotkin og en annen betydelig russisk geograf, V.A. Vojejkov, ble godkjent av Det keiserlige geografiske selskap. Interessant nok var nordnorske fangstfolk tiltenkt en direkte rolle i prosjektet, i kraft av sine erfaringer fra russiske farvann i nord. Det skulle nemlig først sendes en rekognoseringsekspedisjon, basert på en norsk skonnert, under kommando av en norsk skipper, og en av de viktigste oppgavene for denne ekspedisjonen var nettopp å søke etter den øygruppen som baron Schilling hadde projisert eksistensen av. Da saken ble behandlet i Det geografiske selskap, ble Kropotkin selv foreslått som vitenskapelig leder for ekspedisjonen. Kropotkin måtte da skamfull meddele at han aldri hadde vært til sjøs. Men kollegene beroliget ham med at hvis man kombinerte erfaringen til «en norsk Carlsen eller Johannesen» med initiativet til en russisk vitenskapsmann, «da vil man antakelig oppnå noen meget verdifulle resultater».176 Det ville utvilsomt ha blitt et interessant eksperiment. Men planene ble ikke godkjent av den russiske regjeringen, som nettopp hadde gjennomført en annen stor ekspedisjon, som gikk langs nordkysten av det europeiske Russland like til nordnorske havner og Island (1870). Og på norsk side gikk det for sakte med realiseringen av Karl Pettersens planer. Hvis vi skal dømme etter reaksjonene i Tromsø Stiftstidende og Finmarksposten, hadde Pettersens prosjekt betydelig støtte blant ishavsrederne både i Tromsø og Hammerfest, og de var rede til å bidra økonomisk til en slik ekspedisjon.177 Men Østerrike-Ungarn kom både Russland og Norge i forkjøpet, og det ble den såkalte «Tegetthoff»ekspedisjonen, under ledelse av Julius Payer og Carl Weyprecht, som oppdaget den nye øygruppen 30. august 1873 og gav den navnet «Frans Josef Land».

Omstillinger i sørnorsk ishavsnæring

I 1870-årene gav den tradisjonelle fangsten etter grønlandssel i Vestisen ennå gode resultater. Men det var blitt etablert for mange selskaper. Fangsten var ikke lenger så lønnsom, og den harde beskatningen begynte å få følger. Krisen ble i første omgang løst ved at man begynte å fangste på en annen selart – klappmyssen, først og fremst i Grønlandsstredet. Navnet «klappmyss» kommer av

i s h av e t e r v å r å k e r

hannens evne til å blåse nesehuden opp som en hette (av tysk Klappmütze, ‘lue med klaffer’). Det var etter Edvard H. Johannesens fangsttur til dette området med skonnerten «Nordland» i 1874 at klappmyssfangsten ble en årviss foreteelse. Fordi denne fangsten foregikk så sent som i juni, var den ikke til hinder for at man først kunne få med seg det som var å få tak i av grønlandssel. Men tilbakegangen i selfangsten var ubønnhørlig, den ene etter den andre av de sørnorske rederne gav opp. Det var bedre balanse mellom teknologi og naturressurser i den nordnorske ishavsfangsten, av den enkle grunn at den var mer «arkaisk» og ineffektiv. Fordi den sørnorske ishavsflåten utnyttet bestandene så skånselsløst, kunne også lønnsomheten være uforholdsmessig høy. Men det førte lett til overekspansjon og en uunngåelig utarming av den arktiske faunaen. Rederne ble tvunget til stadig å omstille seg i retning av nye bestander og nye geografiske områder, og til slutt forsøkte de, som vi skal se, å gjøre hele kloden til sin arena. Også på hvalfangstens område var Svend Foyn foregangsmann. I 1863 fikk han bygget verdens første dampdrevne hvalbåt, «Spes & Fides» (‘Håp og tro’), som senere ble utstyrt med den nye oppfinnelse, granatharpunen. Den var innrettet slik at sprengstoffet først ble antent når fangstlinen ble strammet etter at harpunen var skutt inn i hvalen. Med dette var grunnlaget for den moderne finnhvalfangsten skapt. I årene 1873–83 hadde Foyn eneretten til å skyte hval med denne granatharpunen, og han fanget opp til 100 hval i året, bearbeidet råstoffet ved egne anlegg, og tjente en formue.179 Sandefjord var også med i denne fangsten, som foregikk utenfor Finnmarkskysten, særlig etter at Foyns patentperiode var løpt ut. Kapteiner som Gerhard Sørensen og Albert Grøn gjorde seg bemerket, og Sandefjord fikk etter hvert en hel rekke selskaper som drev finnmarksfangst.180 Men det var ikke bare finnhvalen de var ute etter. Det viste seg at selfangerne med fordel kunne anvendes til fangst på mindre nebbhvalarter. Den norske nebbhvalfangsten kom for alvor i gang i 1882 da Ludvig Grønvold på «Harald Haarfager» av Sandefjord tok 12 småhval. Sandefjord inntok tidlig en sentral posisjon i fangsten på disse dyrene, som vanligvis ble omtalt som bottlenose (etter den karakteristiske snuten), og hadde mange skuter på feltene mot Grønland og Jan Mayen. Fangstmiljøet i Sandefjord viste seg i det hele tatt svært omstillingsdyktig, først i forbindelse med nedgangen i selfangsten, dernest etter at forbudet mot hvalfangst langs norskekysten ble effektuert i 1904, etter hardt og vedvarende press fra nordnorske fiskere.181 1880-tallet innledet en ny epoke i den sørnorske ishavsfangsten, ved at Sandefjord mer og mer manøvrerte seg inn i sentrum av utviklingen. Sandefjord hadde vært «den fattige naboen» til Tønsberg og Larvik, og hadde nøyd seg med å «ta etter» Tønsberg under den rivende veksten i sjøfart og fangst som startet

100

inn i isen

Med Svend Foyns effektivisering av fangsten var grunnlaget lagt for en ny epoke med rovdrift på arktisk hval. Her flenses hval i Grønfjorden på Svalbard.

Barken «Jason» på vei ut fra Sandefjord 1893.

ved midten av 1800-tallet. Sandejord var en slags «koloni», skriver Finn Olstad, dit folk søkte i gode tider for å utnytte nærheten til havet og den gode havna.182 Men gradvis ble det samlet betydelig erfaring og kompetanse i byen når det gjaldt sel- og hvalfangst. Da det også dukket opp en kapitalsterk og investeringsvillig forretningsmann som Christen Christensen, begynte pendelen å svinge i Sandefjords favør. I denne kappestriden var det neppe noen fordel for Tønsberg at Svend Foyns betydelige formue ved hans død i 1894 faktisk ble trukket ut av produktiv virksomhet. Det viste seg nemlig at han hadde testamentert mesteparten av det han eide til misjonen.183 Det kan også ha hatt betydning at Sandefjord hadde færre alternativer for lønnende investeringer enn Tønsberg, og at det derfor var mer nærliggende å satse tungt på Ishavet. Og det ene førte det andre med seg: Det er en klar konti-

102

inn i isen

nuitet i utviklingen av den sørnorske fangsten, fra selfangsten, via finnmarksfangsten, som var det første steget i den moderne hvalfangstens historie – til hvalfangsten i Sørishavet i det 20. århundre.184 Kapital og kunnskap fra selfangsten ble investert i utvikling av teknologi for hvalfangst i Finnmark, og erfaringene og verdiene som ble hentet her, ble igjen delvis reinvestert i Sørishavet. Men mens Tønsberg hadde spilt den ledende rollen i de to første fasene av denne prosessen, var det Sandefjord som førte an i den tredje. Den sentrale skikkelsen i byen, Christen Christensen (1845–1923), overtok i 1868 farens skipsbyggeri på Rødtangen, og utviklet det til det senere Framnæs mek. Værksted. Han spesialiserte seg på arbeid med ishavsskuter.185 Det var her «Jason» ble bygget, skuta som brakte Fridtjof Nansen til Grønland i 1888. Og det var her belgieren Gerlache fikk ombygget sin «Belgica» før turen til Sørishavet i 1897, med blant andre Roald Amundsen ombord. Hvalfanger og sydhavsfarer Carl Anton Larsen (1860–1924) fra Tjølling, som i sin ungdom drev fangst i Nordishavet, ble i 1892–93 og 1893–94 med «Jason» til Antarktis for å lete etter nye fangstfelter for hval og sel.186 Undersøkelsene ble særlig gjort i havet øst for Antarctic Peninsula, som Larsen delvis kartla og døpte Kong Oscar 2s Kyst og Foyn Land. I 1901–02 førte han den gamle og berømte ishavsskuta «Antarctic», som var overtatt av svensken Otto Nordenskjöld, på ekspedisjon sørover. Skuta ble skrudd ned i isen, men Larsen og mannskapet klarte den vanskelige overvintringen på Paulet Island. De ble reddet av et argentinsk fartøy og ført til Buenos Aires, der Larsen la fram en plan om hvalfangst ved Sør-Georgia. Et argentinsk selskap ble dannet, men med norske arbeidere, mannskap og ledere, og i november 1904 åpnet Larsen antarktisk hvalfangst fra Grytviken. En annen viktig pådriver for fangst i Antarktis var Henrik Johan Bull (1844–1930), fra Stokke. Han hadde prøvd seg med torskefiske ved Island 1884–85, men mislyktes på grunn av uvær. Han ble mer og mer interessert i mulighetene som lå i Antarktis, og med støtte fra Svend Foyn ble han med på «Antarctic»-ekspedisjonen til Rosshavet 1893–95. Den berømte ishavsskuta hadde under navnet «Kap Nor» i mange år drevet sel- og hvalfangst i Nordishavet. Selve fangsten i sør gikk ikke særlig godt. Men 24. januar 1895 kunne Bull, kaptein Kristensen og Carsten Borchgrevink foreta den første landstigning på det antarktiske fastlandet. Da ekspedisjonen kom tilbake til Norge, var Svend Foyn død. Men ekspedisjonen kom like fullt til å få stor betydning for den senere hvalfangsten i Antarktis. Henrik Johan Bull skrev en bok om ferden, Sydover (1898), der han blant annet pekte på mulighetene for å bygge «transportskip» for oppbevaring av fangsten, slik at man slapp å gå til lands med den. Bull utrustet selv en hvalbåt i 1906, dannet senere et hvalfangstselskap og ble en av næringens grunnleggere.

i s h av e t e r v å r å k e r

103

Ishavsfarerne og nasjonen

Ishavsfangsten var den næringen på 1800-tallet som brakte virkelig mange norske borgere ut i den arktiske naturen, og drivkraften var strevet for levebrød og økonomisk vinning. Men «ingen lever av brød alene», og vi har sett at nysgjerrighet og oppdagertrang noen ganger var med å bestemme kursen, når man først var på Ishavet. Begreper som stolthet og ære var heller ikke fremmed for ishavsfarerne, og 25 år før «Fram»-ferden kom enkelte ishavsskippere med utsagn som viser at iallfall noen av dem anså utforskningen av Ishavet som en viktig oppgave for Norge som nasjon. På det tidspunkt ble det knapt drevet noen polarforskning i Norge, og det var i realiteten fangstmennene som stod for den norske innsatsen på Ishavet.187 Men norske fangstskuter ble, som vi vet, ofte leiet inn for å frakte andre lands polarekspedisjoner, og i 1868 tok Jacob Melsom i en artikkel i Morgenbladet opp spørsmålet om det var riktig at Norge overlot den vitenskapelige utforskningen av Nordishavet til svenskene?188 I Tromsø uttalte Elling Carlsen seg mer forsiktig, men klart nok i sin bok om «Tegetthoff»-ekspedisjonen (1875), der han fremholdt at Norge ikke lenger burde «holde sig tilbage», men etter evne bidra til utforskningen av polarområdene.189 Karl Pettersen hadde i 1871–72 gitt en utførlig begrunnelse for at Norge burde oppfatte det som en æressak å delta i polarforskningen, antakelig inspirert av den svenske polarforskningens fremganger. Hans gode venn, A.E. Nordenskiöld, kom ofte tilbake til den ledende rollen Sverige skulle spille «i vitenskapens fredelige kappestrid», nettopp gjennom sitt bidrag til utforskningen av polarområdene.190 Men hva da med Norge? Karl Pettersen var enig i at «den skandinaviske Stamme» hadde bedre forutsetninger enn andre folkeslag for å gjøre en innsats på dette feltet, men han tenkte særlig på «den norske Gren». De nordlige polarområdene var, av geografiske og historiske grunner, på en spesiell måte knyttet til Norge, og for et land som lå så avsides i Europa, var polarforskningen den mest nærliggende måte å «yde væsentlige Bidrag til det store Kulturliv» på. Det betydde også at innsatsen i polarområdene likefrem kunne bli av betydning for «Bevarelsen af vor fremtidige Nationale Selvstændighed».191 Pettersen skjøv den nordnorske befolkningen i forgrunnen som pionérer, ikke bare i den økonomiske utnyttelsen av polarområdene, men også i utforskningen av dem. Det kom klart frem da 120 av Tromsøs fremste menn en høstdag i 1874 samlet seg for å hedre Elling Carlsen, som hadde vært islos for østerrikerne på «Tegetthoff»-ferden. Selv om det ikke ble sagt direkte, skinner det gjennom i avisreferatet at Frans Josef Land egentlig burde vært oppdaget av en norsk ekspedisjon. Karl Pettersen rettet skytset mot Norges ledende menn, som burde tatt et større ansvar for at også vårt land fikk delta «i den almindelige Væddekamp» om utforskningen av polarområdene. Desto større grunn var det

104

inn i isen

Det var Svend Foyn som introduserte granatharpunen i hvalfangsten, som denne arbeideren i Grytviken holder.

Hvalfangsten har satt sitt preg p책 Vestfold. Her fra Hvalfangstmonumentet i Sandefjord.

til å takke Elling Carlsen fordi han, «som en blandt flere» blant de nordnorske skipperne, hadde anvist Norge den veien det hadde å gå.192 Også Svend Foyn ble hyllet på det lokale plan i Vestfold. Her var persondyrkelsen mer iøynefallende og hyllesten preget av større metaforisk variasjon. Engebret Hougen skrev om havets «bolde Ridder», som brøt seg «Veie over Valens Vidder».193 I Tromsø ble Carlsen hyllet som «en blandt flere» – i Tønsberg feiret man den ensomme demiurg, «viljegeniet» (Jonas Lie), som hadde startet ishavsfangsten og dratt de andre med seg. Det er ikke uriktig å si at det var Foyn som dro i gang selfangsten fra Vestfold, og senere hvalfangsten på finnmarkskysten. Og historikerne later til å være enige om at den økonomiske oppblomstringen i Vestfold i andre halvdel av 1800-tallet for en stor del skyldtes hans initiativ og oppfinnsomhet. Det er vanskelig å tenke seg at Tønsberg ville blitt en ishavsby, om det ikke hadde vært for Foyn.194 Men han ble tidlig tillagt en betydning ut over det lokale, og det ble etter hvert vanlig å si at han hadde gitt Norge en ny næringsvei i ishavsfangsten.195 Svend Foyn fikk en nasjonal posisjon som de nordnorske skipperne aldri oppnådde, og Foyn-dyrkelsen kom til å skygge for dem og trekke oppmerksomheten bort fra Nord-Norges egen ishavstradisjon. Interessen for Foyn blant representanter for den norske eliten hadde også noe å gjøre med en generell dreining i nasjonalromantikken mot kystkulturen, mot sjøfart, fiske og fangst som viktige elementer i norsk historie og samfunnsliv. Man hadde fått øynene opp for at Norge faktisk var blitt en av verdens fremste sjøfartsnasjoner, og det var lett å se at nærheten til havet egentlig var noe som hadde preget norsk historie helt tilbake til vikingtida.196 Minst like viktig var det at Foyn passet inn i visjonen om det moderne Norge. Han var et sjeldent eksempel på at nordmenn kunne utrette noe i industrialismens tidsalder. Han hadde gjort banebrytende oppfinnelser som, når det gjaldt fangst på sjøpattedyr, hadde plassert Norge i første rekke blant de europeiske nasjonene og gjort ham kjent i mange land.197 Og budskapet som stadig går igjen er at det var en sammenheng mellom vikingarven og nordmannens evne til å utrette noe i det nye samfunnet. Det kommer særlig tydelig frem i Nordahl Rolfsens fortelling om Svend Foyn, som ble trykket i hans lesebok for folkeskolen og ble mange tusener av nordmenns første møte med ishavshelten.198 I oppbyggingen av Foyn som nasjonal helteskikkelse spilte nok hvalfangsten en viktigere rolle enn selfangsten. Den ble sett på som mer heroisk, og det var kampen mot hvalen som lokket frem epiteter som «kjæmpeagtig» og «kongelig».199 Jonas Lie viste til at av alle hvalarter skal «Finmarkshvalen være den uden Sammenligning stærkeste og raskeste; thi det er dette, som har gjort dens Fangst til en Opgave for Geniet».200 Men finnmarksfangsten stod også for noe mer enn dette. Her dreide det seg strengt tatt ikke om arktiske havområder, men, som Einar Niemi skriver,

i s h av e t e r v å r å k e r

107

Hammerfests byvåpen symboliserer byens ishavsforbindelse.

om «erobringer der nord på grensen mot isen og det store ødet, om sivilisasjonens framrykking og nasjonens suksess i denne ytterste del av fedrelandet».201 Finnmarkingene hadde ikke vært i stand til å fange hvalen tidligere, og Foyns «industrielle» hvalfangst ble sett på som en brekkstang for å heve opp og knytte denne tilbakeliggende landsdelen tettere til nasjonen. Den voksende norske nasjonalbevisstheten i andre halvdel av 1800-tallet førte også med seg et sterkere press mot de etniske minoritetene, og finnmarksfangsten kom omtrent samtidig med at sentrale myndigheter satte inn et kraftig fornorskningspress mot kvener og samer. Her var et sammenfall av sterke, sørnorske intensjoner som gjorde det svært vanskelig for de lokale ishavsentreprenørene i Tromsø og Hammerfest å vinne gehør for at også den nordnorske ishavsfangsten, med alle dens arkaiske trekk, kunne ha noen slags nasjonal betydning. Ishavsbyen Hammerfest var særlig vanskelig å passe inn i visjonen om det moderne Norge, og befolkningens etniske sammensetning gjorde det ikke enklere. De fleste ishavsfarerne i Hammerfest var, som vi vet, kvener, en folkegruppe det var betydelig skepsis mot i norsk offentlighet. Det ble derfor overlatt til finske forfattere å skildre deres kamp mot Ishavet. Veli Mikkonen, og senere Samuli Paulaharju, lovpriste kvenene og fremstilte dem som utholdende fiskere og kaldblodige sjømenn. Det var som om den finske «rasens» beste sider kom

108

inn i isen

til syne nettopp ved Ishavets strender. Det hadde sammenheng med den mektige, men karrige naturen og kampen med den. «Ishavets kulde og den alltid tilstedeværende livsfaren,» skrev Mikkonen, «ser ut til å presse den finske karakteren til noe hardt og klart, tvinge stålet frem». Den harde naturen foredlet kvenene, ikke bare i kroppslig, men også i åndelig forstand.202 Historien om de kvenske pionérene på Ishavet var heroisk og ærerik den også, men den kunne vanskelig integreres i en norsk fortelling om Ishavet, ettersom kvenene i det hele tatt ikke hadde noen naturlig plass i historien og mytologien om den norske nasjonen. Det må føyes til at Hammerfest også hadde en tendens til å falle utenfor når de nordnorske ishavsskipperne ble gjenstand for hyllest fra fremstående forskere i inn- og utland som visste å verdsette dem etter fortjeneste, enten det var Nordenskiöld, Petermann, Kropotkin eller Henrik Mohn. Det hadde å gjøre med at deres ferder var mindre kjent enn Tromsø-skippernes, fordi de ikke var like kyndige i det norske språk og noen ganger manglet nautiske kunnskaper, noe som gjorde det vanskelig for dem å delta i Mohns og Pettersens observasjonsprogram.203 Men da Fridtjof Nansen kom til Tromsø etter tilbakekomsten fra «Fram»-ferden i 1896, tok han alle med og nevnte Vardø og Hammerfest på lik linje med Tromsø. Han ga de nordnorske fangstfolkene en samlet hyllest som de sikkert hadde ventet lenge på: De er Idrætsmænd disse Folk, og deres Færd er en Vikingefærd Aar efter Aar. Deres Bedrifter i Ishavet er ligesaa megen Ros værd som vor. Vi har havt et udmærket Skib, bygget udelukkende for Øiemedet, hvorfor vi har kunnet føle os saa langt mere tryg end de, der seiler med smaa letbyggede Fartøier. Vi har reist i Videnskabens Interesse og paa os falder der Ære og Berømmelse. Fangstmændene kjæmper derimod en Kamp deroppe for det daglige Brød, og der er ikke mange som skriver deres Saga, uagtet de udfører Bedrifter ligesaa store, maaske større end de vi har udført.204

FRITT FRAM

Unionsoppløsningen inspirerte til politiske krav og økt virksomhet i herreløst land. Kulldrift ga fast bosetning, og fangstmenn søkte eventyr i villmarka. Intensiv drift hadde redusert bestandene og ishavsskipperne, nå også fra Sunnmøre, speidet etter nye felter. I sør lokket ny rikdom Vestfold-rederne: Det var klart for norgeshistoriens største fangsteventyr.

BERGVERKSSAMFUNN I ARKTIS

Rundt 1900 hadde Spitsbergen ingen fast helårig bosetting. Da «Fram» i 1896 lå fastfrosset i isen nord for Spitsbergen, var det bare en håndfull norske fangstmenn på øygruppen. I årene fram til 2. verdenskrig hadde den største og mest omfattende ekspansjonen noensinne inn i det norske polarområdet funnet sted, ikke pga. forskning eller fangst, men som følge av gruvedriften på de store kullforekomstene. Det var så å si fritt fram, for den som hadde penger, tiltaks- og eventyrlyst.

Landnåm

Det var deler av vestkysten som tidlig viste seg å være det mest interessante området. Her var det isfritt om sommeren, og her var forekomster av kull lett synlige, det som i første rekke skulle føre til den framtidige bergverksvirksomheten. Allerede i 1869 hentet engelskmenn med norsk assistanse ut kull, beskrevet i James Lamonts bok Yachting in the Arctic seas.1 Kullforekomstene var også tidligere kjent av fangstfolk, og noe var brutt ut. På norsk side har ishavsskipper Søren Zachariassen, Tromsø, fått æren for å ha sett den økonomiske verdien i kulldriften. Hans ekspedisjon til Spitsbergen i 1899 hadde som mål å ta ut kull for salg på fastlandet. I alt ti mann tok ut ca 600 hektoliter kull i løpet av sommeren. Halvparten solgte han til fyrst Albert av Monaco, som var i Adventfjorden med sin yacht, resten ble tatt med til Tromsø og solgt til private og til byens elektrisitetsverk.2 Tiltaket ga overskudd, men det var behov for mer kapital for å sette i gang større drift. Zachariassen sendte prøver av kullet til analyse, og med resultatene på bordet ble interessentskapet Kulkompaniet Isefjord Spitsbergen startet i 1900 med investorer fra Tønsberg og Kristiania.

bergverkssamfunn i arktis

113

Vi kan fortsatt finne minner fra de første produksjonsårene på Svalbard.

Samme året førte de gode analyseresultatene til at Kulkompagniet TrondhjemSpitsbergen ble dannet. Dette ble opptakten til dagens Longyearbyen.3 I april 1901 oppsøkte ishavsskipper Bernhard Pedersen, Tromsø, skipsreder I.M. Hamre i Bergen for å få økonomisk støtte til en ekspedisjon for å okkupere kullførende områder han kjente til på Svalbard. Hamre fattet interesse, og selskapet A/S Bergen-Spitsbergen Kulgrubekompani ble stiftet. I juni 1901 forlot ekspedisjonens sju medlemmer Tromsø med kurs for Svalbard. To uker senere var de framme. De okkuperte områder både i Adventfjorden og Kongsfjorden.4 Det var kullfeltene i Kongsfjorden som skulle gi gruvedrift i Ny-Ålesund. Kullforekomstene som etter hvert ble avdekket var mange og til dels rike. Det ble dessuten oppdaget flere andre typer forekomster. På Bjørnøya ble det satt i gang to drifter, en på kull og en på blyglans. På Spitsbergen var det også gips og en rik sinkmalm. Bergmesteren skrev i 1926 om utsiktene i Russekeila og på Zinkholmen i Bellsund: «Endnu er dette felt lite undersøkt, men de forekomster som hittil er funnet viser en ualminnelig rik malm, hvorfor feltet bør bli gjenstand for en meget nøiagtig undersøkelse.»5

114 f r i t t f r a m

Mer eksotisk var funn av fossiler i devon-forekomstene på vestsiden av Woodfjorden. Foruten vitenskapelig interesse hadde disse sjeldne funnene også stor handelsverdi. En forretningsmann i Kristiania besluttet å sende en ekspedisjon til Woodfjorden for å samle fossiler som han senere ville selge. For å forhindre dette tok lederen for Norges Svalbard- og Ishavsundersøkelser, Adolf Hoel, kontakt med Utenriksdepartementet og meldte at han ville okkupere forekomsten. Det ble imidlertid ikke gjort, men fossilene ble reddet.6 I hele landet, men spesielt i Nord-Norge, hersket det rundt 1900 en skjerpefeber uten sammenligning verken før eller siden. Industrieventyrene i SørVaranger og i Sulitjelma viste at dette ikke bare var drømmer, men håndfaste muligheter til stor fortjeneste. Slike optimistiske tanker ble selvsagt tatt med til fjell-landet Spitsbergen. Ved siden av fangsttradisjonen i nord er dette med på å forklare at så mange fra Nord-Norge deltok i den næringsmessige erobringen av øyene i Ishavet. Det er vanskelig å få til en fullstendig oversikt over alle okkupasjonskravene som etter hvert ble gjort på øygruppen i nord. Adolf Hoel har i sitt verk om Svalbards historie tatt med godt over hundre krav på land i perioden 1898–1920, som til sammen utgjorde mer enn Svalbards areal. Det hele lignet et veritabelt landnåm, der Svalbard ble stykket opp og delt mellom private interessenter. Dels var det organiserte selskaper, dels var det privatpersoner som stod bak – «en broket og merkelig samling av mennesker, representerende 9–10 forskjellige nasjoner, som opptrådte som landnåmsmenn».7 Noen var spesialister, andre var eventyrere. Enkelte var helt uten kunnskaper om mineralogiske forhold. Det hendte de anga et område som kullførende, men som viste seg ikke inneholdt kull i det hele tatt. En mann annekterte en større gipsforekomst fordi han trodde det var marmor. Det kom som en overraskelse da gipsen tinte. De fleste anneksjonene var norske – det gjaldt de fra både privatpersoner og selskaper. To byer peker seg ut: Kristiania, landets hovedstad, og Tromsø, landets port mot Ishavet. De øvrige norske kravene var i all hovedsak med oppgitt adresse i byene, slik som Trondheim, Stavanger, Hammerfest, Vardø og Bergen. Det var i byene kapitalen var. Ikke alle investeringene var like heldige. Noen ga inntekter i lang tid framover, mens andre ikke ble fulgt opp med drift, eller viste seg ikke å være drivverdige. Den internasjonale deltakelsen var også stor, kanskje ikke i antall krav, men når det gjaldt størrelsen på de okkuperte områdene. De to britiske selskapene The Northern Exploration Company og The Scottish Spitsbergen Syndicates hadde lagt under seg veldige områder, blant annet vesentlige deler av den isfrie vestkysten.8 Flere av de utenlandske okkupasjonene ble dessuten gjort på det vi i dag vet var rike kullforekomster og der drifta ble langvarig, slik som amerikanerne i Longyearbyen, svenskene i Svea og Pyramiden, nederlenderne i Barentsburg og russerne i Grumant.

bergverkssamfunn i arktis

115

Øygruppens folkerettslige status gjorde at det ikke fantes klare regler for hvordan okkupasjonene skulle skje. Men alle okkupantene var trolig enige om én ting: Det okkuperte området måtte markeres med tavler. Disse fikk mange typer utseende og tekst, noen markerte grensene, andre satte bare opp tavlene på de mest synlige stedene. Alle meldte fra til sine respektive regjeringer. For at okkupasjonen skulle være gyldig måtte tekstene på tavlene fornyes hvert år. Det beste var selvsagt at det ble satt i gang utdriving av kull og mineraler. Med så uklare prosedyrer for å sikre seg rettigheter til land er det ikke uventet at det oppstod konflikter. Så tidlig som i 1900 kom Kulkompaniet Isefjord og Trondhjem-Spitsbergen i krangel om rettighetene på Bohemanneset. I sin dagbok fra ekspedisjonen skriver lederen fra Trondheim at etter at de hadde gjerdet inn sitt område kom en gruppe menn fra et Tromsø-skip og gjerdet inn et område innenfor deres. Ikke tok de hensyn til protestene fra Trondheimselskapet heller. Slike saker ble som regel løst på stedet, i minnelighet mellom selskapene, men i dette tilfellet endte det med rettssak i Tromsø. Adolf Hoel omtaler flere alvorlige konflikter, og at det enkelte ganger var nærmest et under at det ikke kom til voldshandlinger. En gang sto 7–8 mann på hver side av en kullhaug med Krag-Jørgensen-rifler vendt mot hverandre. En skøyte ble beskutt.9 Okkupasjonene ble ikke gjort én gang for alle. Flere av de første eierne ga opp uten å ha satt i gang noe som helst. De solgte videre til selskaper som var innstilt på å starte drift. Kulkompagniet Trondhjem-Spitsbergen, resultatet av Søren Zachariassens initiativ, hadde okkupert flere områder, blant annet i Grønfjorden, i Coles Bay og i Adventfjorden. Etter flere forsøk ble feltene i 1906 solgt til det nyetablerte amerikanske selskapet The Arctic Coal Company, ACC. John Munro Longyear var hovedaksjonær og selskapets sterke mann. Han ga da også navn til den gruvebyen som skulle bli den mest stabile på hele øygruppen, Longyear City, eller Longyearbyen som den senere ble kalt. A/S Bergen-Spitsbergen Kulgrubekompani i Kongsfjorden vedlikeholdt ikke sine okkupasjoner, og i årene etter 1908 var det Green Harbour Coal Company som drev undersøkelser i området. Green Harbour tilbød Ålesund formannskap å overta kullfeltene i Kongsfjorden. Dette ble opptakten til dannelsen av Kings Bay Kull Company A/S i 1916. En større drift ble satt i gang, og stedet fikk navnet Ny-Ålesund. Selskapet Northern Exploration Company, som hadde store okkupasjoner, var stadig i grensekonflikter med andre, som med svenskene i Svea i Braganzavågen og det norske selskapet i Kongsfjorden. Kings Bay og Northern Exploration ble ikke enige før i 1925, men krangelen om øvrige okkupasjoner fortsatte helt til den norske stat overtok Northern Exploration Companys okkupasjoner i 1928.

116 f r i t t f r a m

Green Harbour Coal Companys anneksjonsskilt i Kings Bay i 1911. Anneksjonen ble fornyet hvert 책r fram til driften startet opp i 1917.

En aktiv Svalbard-politikk

Det amerikanske selskapet Arctic Coal Company, ACC, kom i gang i Longyear City i 1906. Året etter fikk Utenriksdepartementet en henvendelse om de kunne skaffe en norsk misjonær til arbeiderne. Departementet avviste forslaget både da og i 1909, da biskopen i Tromsø la fram den samme saken. Det ble fra departementets side understreket at det stod selskapene fritt å skaffe sine ansatte geistlig betjening under oppholdet, men at myndighetene ikke kunne involveres: «… det kunde opfattes som et skridt til at indføre norsk statshøihet der oppe og saaledes volde internationale misforstaaelser.»10 Myndighetene ønsket på det tidspunktet å holde en lav profil i «no man’s land». En av årsakene til uttalelsen ovenfor var den forestående konferansen i Kristiania mellom Norge, Sverige og Russland, der bl.a. statens forhold til okkupasjon og overdragelse av grunn skulle behandles. Det måtte ikke komme fram stridssaker like før den startet. Etter forhandlingene i 1910 var det for det første enighet om at ingen kunne erverve eiendomsrett, bare okkupasjons- eller bruksrett til grunn. De okkuperte områdene måtte for det andre ikke være uforholdsmessig store, slik tilfellet var for Northern Exploration Company. Og dersom de okkuperte områdene lå ubenyttet i mer enn seks år, skulle for det tredje bruksretten falle bort. Og for det fjerde kunne ikke stater og undersåtter av ikke-kontraherende makter okkupere grunn på Spitsbergen.11 Bestemmelsene hindret selvsagt ikke den enkelte stat i å yte indirekte hjelp og støtte til landets borgere som hadde foretatt eller ville foreta okkupasjoner. De statsunderstøttede norske vitenskapelige ekspedisjonene til Svalbard fra 1909 og årene framover ble bestemmende for hvilke områder som ble okkupert, og fikk derfor avgjørende betydning for syndikater og selskaper som hadde til formål å sette i gang drift på øygruppen. Som deltaker i ekspedisjonen til Spitsbergen i 1909 fant Adolf Hoel flere forekomster, blant annet en av jernglans på østsiden av Prins Karls Forland. På okkupasjonstavlen sto: «Eiendomsgrund. Området mellom Forlandssundet i vest og to vest-øst-gående linjer gjennom Mt. Helland i nord og Mt. Jessie i syd tilhører kandidat Hoel. 30/7–1909. Til vitterlighet: Alfred Koller, I. Laurantzon, F. Hj. Johansen.»12 Året etter konferansen i 1910 valgte de norske myndighetene å markere sine interesser sterkere. Arctic Coal Company hadde søkt om å få etablere trådløs forbindelse mellom Spitsbergen og Norge. Fra telegrafdirektøren i Norge het det i svaret at de ikke engang ville overveie å gi selskapet konsesjon eller lov til å opprette sin egen radiostasjon i Norge. I stedet skulle det bygges en stasjon på Spitsbergen med statsmidler. Argumentet som ble brukt var at Norge hadde betydelige økonomiske interesser på øygruppen. I 1911 ble det så opprettet en radiostasjon i Hammerfest og en i Grønfjorden på Spitsbergen. Sistnevnte ble satt opp på en gammel hvalfangststasjon, et område som myndig-

118 f r i t t f r a m

Longyear City i 1911. Arbeiderne g책r av skift etter en lang dag i gruva.

Svenske aksjebrev fra 1917. Samme 책r som kullblokaden rammet Sverige og Norge og gjorde kullet fra Spitsbergen viktigere.

hetene uten tvil kunne hevde var norsk eiendom, kanskje den eneste på det tidspunktet. Også postkontor og postrute fra Norge, og ikke minst det arbeidet som ble gjort for å sikre ferdsel til sjøs i et farlig farvann, var norske statlige tiltak av uvurderlig betydning, ikke bare for norske, men for alle okkupantene som satte i gang virksomhet på Svalbard.13 Så begynte ting å skje. Amerikanerne i Longyearbyen signaliserte i 1914 at de ville trekke seg ut, og selge hele driften. Flere norske interesser meldte seg, men da ingen konkrete tilbud ble gitt, henvendte Longyear seg til svenske oppkjøpere. Dette ble sett som en trussel mot nasjonale interesser, og regjeringen presset på for å få en norsk løsning. I januar 1916 ble Det Norske Spitsbergensyndikat, DNS, stiftet, der tunge norske næringsinteresser var inne i bildet, og statsminister Gunnar Knudsen personlig investerte i aksjer. DNS kjøpte ikke bare opp de amerikanske eiendommene, men også felter i Grønfjorden, i alt 1200 kvadratkilometer.14 Slik Adolf Hoel så det, var en stor nasjonal sak vunnet, etter at tre store norske selskaper var brakt vel i havn. Selskapene var A/S Store Norske Spitsbergen Kulkompani med områder i Longyearbyen-området og Grønfjorden, A/S De norske kulfelter med områder i Hiorthamn (Moskushamn), og A/S Svalbard Kulgruber i Grønfjorden. Statens rolle som aktiv pådriver og statens økonomiske engasjement i kullselskapene vokste. I Ny-Ålesund startet det norske selskapet Kings Bay anleggsvirksomheten sommeren 1917, og fra 1918 selve produksjonen. I 1919 var selskapet i økonomiske vanskeligheter. Redningen kom fra norske myndigheter, og med regjeringens velsignelse fikk Kings Bay i årene 1920–1923 flere store forskudd på kulleveranser. Det framsto som en slags driftskreditt, men var i realiteten mer en form for subsidiering. Statens støtte til norske kullselskaper var politisk motivert.15 Også selskapet Bjørnøen fikk fra 1919 statlig støtte i form av lån, og driften kunne forlenges. Midt oppe i dette kom en hendelse der staten ganske åpent inntok en aktiv rolle med hensyn til gruvedriften på Spitsbergen, og viste at området ble vurdert på linje med industriområder på fastlandet. Arbeids- og leveforholdene blant arbeiderne var ikke de beste. Avisene på fastlandet hadde med jevne mellomrom innlegg om de dårlige forholdene i Longyear City. Med støtte i fagforeninger på fastlandet gikk arbeiderne våren 1917 til streik for å få bedre lønn og levekår. Fra myndighetenes side ble aksjonen fra den syndikalistiske fagbevegelsen vurdert som et trekk fra «fienden», som en potensiell revolusjonær bevegelse. I juli 1917 sendte derfor den norske regjering en marinestyrke til Spitsbergen for å få ro og orden. Marinens kanonbåt «Farm» nådde Longyearbyen 14. juli. Dette året lå isen utover sommeren, så de måtte stoppe ved iskanten ute i fjorden. Byfogden i

bergverkssamfunn i arktis

121

Tromsø, Jørgen Herman Meinich, var med for å megle. Han dro først inn mot byen. Dagen etter satte kaptein Beutlich og 20 utvalgte soldater kursen mot Longyearbyen. Soldatene hadde fått beskjed om at det kunne bli gitt ordre om skyting «paa folk som forgrep seg paa norsk liv eller eiendom».16 Det ble det ikke behov for. Styrken ble godt mottatt og innlosjert av direktør Bay og Store Norskes funksjonærer. De streikende arbeiderne opptrådte derimot «demonstrativt og utfordrende». Et tau ble trukket gjennom byen for å skille arbeiderne fra ledelsen, og soldatene holdt vakt. Styrken lå ellers i ro mens meglingen pågikk, men etter bruddet 26. juli ble de streikende ført ut til to ventende skip, og deretter ført til Norge. «Farm» fulgte båtene. Svenske og finske arbeidere ble av norsk politi ført til grensen ved Narvik og utvist.17 Bruken av marinefartøyet i 1917 kan sees som ledd i et arbeid som hadde pågått etter 1905 for blant annet å skape en effektiv beredskap mot landets indre fiende og mot større streiker. I 1914 var det militærutrykning til Rjukan, i 1915 var det en aksjon mot et «folkeopprør» i Vardø. Året etter aksjonen på Spitsbergen fikk både Sulitjelma og Kirkenes innrykk av soldater. I begge tilfeller var det for å få tak i militærnektere. Fram til 1920 var aksjonen på Spitsbergen den klart største militære operasjonen, der rundt 150 soldater deltok.18 Den største aksjonen mot landets «indre fiende» skjedde altså i en gruveby utenfor Norges landegrenser. Det var ikke første gang det var kommet en henvendelse om å sende soldater nordover. I 1906/1907 hadde det vært en større streik i Advent City. Den engelske ledelsen ville ha hjelp fra sine myndigheter for å sette en stopper for opprøret. Det var behov for militær hjelp – et marinefartøy måtte komme nordover. Men de britiske myndighetene svarte at Spitsbergen lå utenfor deres myndighetsområde, de kunne ikke hjelpe. Henvendelsen gikk da videre til de norske myndighetene. De ga samme svar – de kunne ikke foreta seg noe. I 1917 var imidlertid norske myndigheter villige til å gripe inn. Kristianiakonferansene om Spitsbergen i 1910, 1912, 1914 hadde riktignok ikke avklart suverenitetsspørsmålet, men Norge sto likevel politisk sterkere nå enn ti år tidligere, bl.a. fordi den norske aktiviteten hadde økt, særlig etter krigsutbruddet i 1914. Hva med de økonomiske motivene? 1. verdenskrig hadde endret noen av de økonomiske rammebetingelsene for den norske Svalbard-politikken. Det ble mangel på kull fordi importen fra utlandet, hovedsakelig England, delvis stoppet opp etter den engelske blokaden av Nordsjøen i desember 1917. Mens kullet fra Spitsbergen i 1913 utgjorde 1 % av Norges totale forbruk, gikk det opp til 4 % i 1918. Det var uansett økningen ingen stor andel av landets forbruk. Det økonomiske motivet stod svakt. Utover 1920-tallet ble det også klart at selv om flere selskaper kom i gang, kunne tilførselen av kull fra Svalbard knapt dekke mer enn fjerdedel av det norske behovet, slik det var argumentert

122 f r i t t f r a m

Karsten Olsen fra Tromsø kunne i sin medlemsbok i Spitsbergens Syndikalistiske Federation lese hva en god proletar bør huske.

med. I gjennomsnitt dekket Svalbard 11 % av den norske kullimporten på 1920-tallet.19 Kullutvinningen betydde ikke mer for norsk brenselsforsyning enn optimistiske drømmer om framtidige leveranser og mulig selvforsyning, ble det hevdet.20 De økonomiske motivene for statens aktivitet på Spitsbergen kan derfor ikke ha vært avgjørende. Da var nok de politiske interessene viktigere, selv om det ikke kom fram i offentlige sammenhenger. Regjeringen utbetalte store summer til selskapene i ei tid preget av offentlig sparepolitikk. Hovedmotivet var ønsket om å sikre seg norsk suverenitet over Svalbard. Til sammenligning ser vi at selv om britiske interesser hadde okkupert store områder på øygruppen, var britiske myndigheter ikke på noe tidspunkt interessert i å sette inn militære, selv om de involverte selskapene ønsket det.21

Svalbard blir norsk

Staten investerte etter hvert store beløp i kulldriften. Handelsdepartementet fant det påkrevet å kontrollere at midlene som var satt inn ble forvaltet på en skikkelig måte. De nedsatte en komité, Spitsbergen-Kullkomité av 1920, som skulle være statens kontrollorgan overfor selskapene. Komiteen ble en viktig premissleverandør når regjeringen skulle ta stilling til fortsatt driftsstøtte til de norske kullselskapene. Bjørnøen og Kings Bay ble i realiteten satt under

bergverkssamfunn i arktis

123

offentlig administrasjon. Store Norske hadde fram til 1924 en annen posisjon, der komiteen ikke hadde så sterk innflytelse, blant annet på salg av aksjer til utlandet. Etter 1925 ble vilkårene de samme.22 Da forhandlingene om Svalbards politiske status ble underskrevet i Paris i 1920, forelå det omtrent 120 forskjellige krav på landområder. Kravene var stilt både av privatpersoner og selskaper. I forbindelse med at Svalbardtraktaten skulle tre i kraft ble det opprettet en Svalbard-kommissær som skulle avklare eiendomsforholdene på øygruppen. Northern Exploration hadde store områder, som ikke ble sett som en fordel når Norge skulle overta suvereniteten. Den norske stat begynte derfor å forhandle med selskapet om en reduksjon av kravene, allerede før Svalbard-kommissæren var kommet i gang med sitt arbeid. De ble enige om at selskapet mot en betaling av 37.000 pund fra den norske stat skulle gi fra seg to tredeler av det opprinnelige området. Resten fikk selskapet beholde. Da fristen for anmeldelser til Svalbard-kommissæren løp ut i 1925, var det mange som trakk seg, også av økonomiske grunner, siden det var lagt en avgift på innmeldt areal.23 Det ble anmeldt bare 98 krav fra i alt 28 okkupanter. Mellom disse var det 19 tilfeller der kravene var overlappende, og det måtte megling til. Norske interesser var innblandet i 14 av disse. Den norske stat gjorde også gjennom sin advokat innsigelser mot en rekke av kravene.24 Da så Svalbard-kommissæren i 1928 var ferdig med å rydde opp, stod 11 norske og seks utenlandske selskaper fra Storbritannia, Sverige, Sovjetunionen og Nederland som eiere av områder på Svalbard. Det var både små og store selskaper målt ut fra deres formue.

Formue i 1925 for de åtte største selskapene Store Norske Spitsbergen Kulkompani Nederlandske Spitsbergen Kul Compani Svenske Stenkul Kings Bay Kulkompani Bjørnøen Northern Exploration Norske Kulfelter Scottish Spitsbergen

4.5 millioner 2.5 millioner 1.6 millioner 1.3 millioner 0.6 millioner 0.5 millioner 0.25 millioner 0.105 millioner Kilde: Ligningsrådet for Svalbard

124 f r i t t f r a m

Store Norske hadde altså i 1925 en formue som var nesten dobbelt så stor som det nest rikeste selskapet, Nederlandske Spitsbergen Kul Compani, og litt større enn summen av de øvrige selskapene til sammen. De norske selskapene hadde det største området. Kravene var gjort på forekomster av kull, marmor, gips, asbest, sinkblende, kobberkis, med mer.25 Hoels okkupasjon på Forlandet i 1909 var ett av de overlappende kravene. Den skotske polarforskeren William Speirs Bruce allerede hadde foretatt en bevitnet okkupasjon av hele Prins Karls Forland. Denne gikk inn i The Scottish Spitsbergen Syndicate Ltd i Edinburgh. Hoels krav på Prins Karls Forland ble derfor etter behandlingen av Svalbardkommissæren i 1925 tilkjent det skotske syndikatet.26 Spitsbergen var blitt til Svalbard, og det var norske interesser som dominerte. Men interessen for området dabbet av. Flere forskere har pekt på at norske myndigheter etter 1925 trakk seg tilbake til en passiv rolle. Det er både rett og galt.27 Kulldriften på Svalbard hadde kastet sørgelig lite av seg. På slutten av 1920tallet var de statlige lån til norske kullselskaper kommet opp i 17 millioner kroner. Sviktende kullpriser, svak likviditet og overvurderte kullreserver gjorde 1920-tallet til en krisetid for de norske gruveselskapene. Statens økonomiske engasjement var planløst og tilfeldig. Staten tapte penger: «for en del endog planløst bortkastede penger,» var dommen fra den delegasjonen Stortinget sendte til Svalbard i 1928.28 Staten hadde med mild hånd spredt sine midler på flere selskaper, med det resultat at private selskap i realiteten drev kullproduksjon for offentlige midler. Noe måtte gjøres. I første omgang resulterte det i «Svalbardkommisjonen av 1929 angående Statens interesser på Svalbard». Uttalelsen fra kommisjonen dannet grunnlaget for en stortingsproposisjon og en debatt om statens interesser på Svalbard i 1932.29 Resultatet ble en sanering og konsolidering av norsk kulldrift. Driften i Ny-Ålesund ble stanset i 1929 og lå nede til 1941, i 1933 ble aksjene overtatt av staten. Selskapet Bjørnøen A/S ble statseiendom i 1932. Samme år avslo den norske stat å overta det nederlandske anlegget i Barentsburg. Det ble solgt til et russisk selskap. Russerne kjøpte også det tidligere svenske anlegget i Pyramiden. Staten ønsket ikke å involvere seg i for mange ulønnsomme gruveforetak. Samtidig hjalp norske myndigheter Store Norske med å sikre seg de store kullfeltene i Svea i Van Mijenfjorden. Selv om Store Norske fortsatte som privat selskap gjennom hele mellomkrigstiden, var selskapet økonomisk totalt avhengig av offentlige midler fram til 1933, da en statlig refinansiering sikret offentlig innflytelse og muligheter for kontroll over selskapet.30 Arbeidet med å sanere og rydde opp i de statlige støtteordningene falt i tid sammen med høye produksjonstall og økt etterspørsel etter kull. I 1934 ble for første gang over 300 000 tonn kull fraktet ut av Svalbards frosne fjell. Helt fram til krigen holdt kullproduksjonen seg omtrent på dette nivået, ei kraftig økning

bergverkssamfunn i arktis

125

Kullet ble fraktet med tog ned til havna i NyÅlesund. Før det nye kaianlegget sto ferdig sommeren 1920 måtte kullet lastes over på en 40tonns pram som ble brukt til å frakte lasten ut til ventende skip.

fra gjennomsnittsproduksjonen på 1920-tallet (se figuren nedenfor). Alle monner drar, og Store Norske klarte seg fra midten av 1930-tallet og fram til krigen med beskjedne statlige tilskudd. 31 Den norske myndighetsutøvelsen kan helt fra den formelle overtakelsen av Svalbard i 1925 og fram til 1950 langt på vei karakteriseres som et «minimumsregime», men neppe en periode uten plan og retning, som enkelte forskere har hevdet. Det administrative apparat besto kun av sysselmannen og en bergmester. Utgiftene til norsk administrasjon var på 100.000 kr i 1934 og ca 250.000 kr i 1940.32 Den private næringsvirksomheten på øygruppen dabbet også kraftig av i perioden. Men så lenge bare et fåtall av traktatmaktene viste interesse for Svalbard, var det gode grunner til ikke å bruke knappe offentlige midler til administrasjon og markering av norsk tilstedeværelse. Dessuten hadde staten gjennom tilskudds- og lånepolitikken i praksis sikret seg full kontroll med de norske gruveselskapene.33 Myndighetene erkjente at noe statsstøtte var nødvendig for å sikre kullfeltene på norske hender, både av økonomiske og politiske grunner. Den norske statlige innsatsen skulle være billigst mulig, men den var ikke uten plan og retning. Svalbard skulle fortsatt være norsk, og kulldriften og samfunnet rundt skulle være norske markører. Kullproduksjon ved Store Norske 1916–1941. Femårs perioder. Antall tonn.

1500

antall tonn

1200 900 600 300 0

1916–20

1921–25

1926–30

1931–35

1936–1940 Kilde: Bjørg Evjen 1995a

SVALBARDTRAKTATEN Svalbardtraktaten av 1920, en kort avtale med kun 10 artikler, slår som et utgangspunkt fast at partene «anerkjenner under de vilkår som er fastsatt i nærværende traktat, Norges fulle og uindskrenkede høihetsret over Svalbardøgruppen» (artikkel 1). Svalbardøygruppen er definert til Bjørnøya samt øyer som faller inn i området mellom 10 og 35 grader østlig lengde og 74 og 81 grader nordlig bredde. Traktaten fastsetter at alle traktatparters borgere og fartøyer skal ha «like rett til fiske og fangst» i disse områdene «og i deres territoriale farvann» (artikkel 2). Det er Norge som skal ha styring med denne virksomheten: «Det tilkommer Norge å håndheve, treffe eller fastsette passende forholdsregler for å sikre bevarelsen […] av dyre- og plantelivet…» Denne myndigheten skal utøves slik at «disse forholdsregler alltid anvendes likt overfor alle de høie kontraherende parters undersåtter uten nogen som helst undtagelser, forrettigheter og begunstigelser, direkte eller indirekte, for nogen av dem». Traktatens krav om likebehandling av alle traktatparters borgere og virksomheter er ytterligere utdypet i traktatens artikkel 3. Her heter det at alle traktatparters undersåtter skal ha «like rett til adgang og ophold – uten hensyn til grunn eller formål […] forutsatt at de retter seg etter de stedlige lover og forskrifter». Norge forpliktet seg til å iverksette en Bergverksordning (artikkel 8). Også her er prinsippet om likebehandling av alle traktatparters borgere og virksomheter slått fast. Beskatning av virksomheter og personer skal videre «utelukkende komme de nevnte områder til gode og kan bare pålegges i den utstrekning som deres øiemed tilsier». I tillegg til likebehandling begrenses her beskatningsadgangen slik at statens inntekter fra skatt ilagt på Svalbard bare skal anvendes der og for spesifiserte formål.

Videre forplikter Norge seg til ikke å «oprette eller tillate oprettet nogen flåtebasis» i området eller «anlegge nogen befestning». Svalbard skal ikke brukes for krigsformål («aldri må nyttes i krigsøiemed») (artikkel 9). Hovedprinsippene i Svalbardtraktaten er altså at Svalbard er underlagt norsk suverenitet. I utøvelsen av denne suvereniteten, der Norge er pålagt å besørge bevaring av natur og miljø, må norske myndigheter likebehandle norske og andre traktatparters borgere og virksomheter. Myndighetenes adgang til beskatning og bruk av skatteinntekter er begrenset. Og øygruppen skal ikke ha permanente militære installasjoner eller brukes i krig.

Gruvesamfunn

Den første helårsdriften på Spitsbergen var i Advent City, ute på Revneset, drevet av det engelske selskapet The Spitsbergen Coal and Trading Company. Vinteren 1905/1906 overvintret 30 mann. I løpet av vinteren ble det utvunnet mindre kull enn ventet, bare 600 tonn. Forholdene var vanskelige, og arbeiderne slet med dårlig utstyr og lave lønninger. De tre årene det hele varte, var driften preget av uro og konflikter. Ledelsen ville som nevnt ha hjelp av marinen for å løse dette, men måtte ordne opp på egen hånd. Advent City fikk et kort og urolig liv. Driften ble i 1917 solgt til De Norske Kulfelter Spitsbergen A/S og flyttet inn til Hiorthamn, rett over bukta fra Longyear City. Nytt bygningsmateriale var kostbart og vanskelig å få tak i. Husene ble revet og flyttet: «Hester måtte vi selv være.»34 Det amerikanske selskapet Arctic Coal Companys kulldrift i Longyear City ble den mest stabile driften og i en særklasse både med hensyn til omfang og profesjonalitet. Første år med vinterdrift var 1906/1907, med en styrke på 40 mann. Anlegget ble stadig utvidet, det kom kraftstasjon og telefonkontakt mellom husene. Taubanen ble bygget mellom daganlegget og utskipingskaia. Høsten 1910 var 73 mann og tre kvinner igjen da siste båt gikk. Men snart meldte problemene seg i form av store utgifter, lave kullpriser og lavere produksjon enn forventet. Fagbevegelsen var på frammarsj. Selv om det ennå ikke var dannet noen fast fagforening i Longyearbyen, hadde arbeiderne etter hvert fått nye holdninger og større selvbevissthet. Årene 1910–1913 var det mange streikeaksjoner. Avisene på fastlandet kunne melde om «Slaveforholdene paa Spitsbergen», «Skandaløs befordingsmaate av arbeidere», «Hjem fra Spitsbergen. Daarlige kost- og arbeidsvilkår».35 Ledelsen i ACC henvendte seg til de amerikanske myndighetene med forslag om å få en tjenestemann på Spitsbergen med politi- og domsmyndighet som kunne hjelpe til. Men heller ikke de amerikanske myndighetene ville på det tidspunktet gripe inn. De foreslo i stedet, som de norske myndighetene, å støtte opp om Kristiania-konferansenes arbeid.36 Tidlig på høsten 1915 forlot amerikanerne anlegget. Bare en mindre vaktstyrke var igjen. Nå skulle norske interesser overta. Det ble etter hvert store forskjeller mellom anleggene. Arbeidere i Advent City som i 1917 holdt på med å flytte bygningene over til Hiorthamn, kunne midtfjords se inn til Longyearbyen: «De hadde elektrisk lys, det strålte over til oss som fra et lite paradis […] av andre dimensjoner enn den lille husklyngen på fire, fem hus som var vårt mål.»37 Bergverksordningen for Svalbard trådte i kraft samtidig som Svalbardtraktaten i 1925. Ordningen inneholdt bestemmelser om at alle som drev med gruvedrift på øygruppen måtte følge, bl.a. opprettelse av en stilling som

130 f r i t t f r a m

Bergverksdrifta har satt ulike spor etter seg i Longyearbyen.

bergmester. Han skulle oppholde seg på øygruppen om sommeren, og foreta inspeksjoner på anleggene, norske som utenlandske. En oversikt over hvilke gruvedrifter bergmesteren besøkte i 1926 viser at både store og små drifter var i gang, andre stod stille. Ved A/S Bjørnøen drev de etter blyglans, på Tunheim på Bjørnøya etter kull. Enkelte år hadde 85 personer overvintret, men på grunn av en brann var det ingen aktivitet sommeren 1926. I Russekeila utenfor Grønfjord var tre mann i gang på bly- og sinkforekomstene, på Zinkholmen i Bellsund drev åtte mann etter sink, på Kap Kul i Grønfjord var tre mann i kulldrift. Kullgruvene i Svea var stengt grunnet brann, men vinteren før hadde rundt 200 personer vært i arbeid. I Kings Bay var 20 mann i arbeid høsten 1926. Også her lå driften nesten helt nede på grunn av

bergverkssamfunn i arktis

131

uhell, ellers lå vinterbelegget opp mot 300 personer. Ved Store Norskes anlegg i Longyearbyen var det full drift med i alt 530 personer. På den andre siden av Adventfjorden arbeidet åtte mann ved De norske Kulfelter i Hiorthamn. Det russiske anlegget i Grumant hadde 60 personer i aktivitet. I Barentsburg hvor 300–400 vanligvis overvintret, var bare 32 arbeidere i sving. Gruvedrift i Arktis krevde mer enn å drive gruvene og frakte kullet til utskipning. Her var det ikke noe lokalsamfunn som tok seg av helse-, sosialog skolevesen. Selskapet ledet hele samfunnet. Dagliglivets mest grunnleggende behov måtte også bedriften sørge for: mat, hus og seng. Det samme gjaldt forpleining og tilsyn under ulykker og sykdom. I 1925 drev Store Norske i tillegg til gruvedriften både bakeri, folkekjøkken, sykehus, hestetransport og fjøs. Ansvaret for drift og samfunn lå hos bedriftsledelsen. Om vinteren var dette ansvaret samlet i én stilling: vintersjefen. Det var som regel en av de tidligere ansatte gruveingeniører. Han hadde ingen formell myndighet, men styrte i første rekke i henhold til sesongkontraktene mellom gruveselskapene og de ansatte. I kontraktene måtte det derfor slås fast hvilke bestemmelser som gjaldt både for arbeid og fritid. Avtalene gikk da også langt utover en tradisjonell arbeidsavtale fra fastlandet, både om arbeidsplass, lønn, ferie, oppsigelse, og om reise til og fra Spitsbergen, kost, losji og fritid. Sesongkontraktene var detaljerte, ikke minst når det gjaldt krav til arbeiderne: «Ved brud paa overstaaende bestemmelser og specielt i tilfælde av fredsforstyrrelser, dovenskap, udygtighet, negtelse av arbeid paa bestemt tid og sted, eller ved anden slet opførsel, som skader selskapets interesser, kan vedkommende arbeider øieblikkelig avskediges og hans løn stanses.»38 Fra 1925 var sysselmannen norsk statlig representant på øygruppen, oppnevnt av Kongen og med samme myndighet som en fylkesmann. Han var også politimester, notarius publicus og hjelpedommer, nettopp en slik stilling som hadde vært etterlyst ved flere anledninger.39 Det gikk imidlertid flere år før sysselmannen ble stasjonert på Svalbard året rundt. De første årene bodde han enkelte sesonger i Longyearbyen, Grønfjord og Ny-Ålesund, før han til slutt ble fast i Longyearbyen i 1930. Det offentlige ble imidlertid lite synlig i samfunnene, og norske myndigheter gjorde lite for å utvide sitt engasjement på Svalbard. Selv etter at Bergverksordningen var trådt i kraft var det arbeidskontraktene som gjaldt. Mens de ulike departementene satte de ytre rammene for styret av Svalbard, var det fortsatt bedriftsledelsen som bestemte i gruvesamfunnene. De bestemte bl.a. hvilke boliger som skulle settes opp: brakker for arbeiderne og hybelhus/familieboliger for funksjonærene. Selskapene ønsket ikke at arbeiderne skulle ha familien med. Bare funksjonærer og enkelte andre nøkkelpersoner hadde tilgang til familieleiligheter. Trangboddhet, hardt klima og sosialt miljø

132 f r i t t f r a m

ble brukt som argumenter. Fra Kings Bay i 1927 het det at funksjonærboligene var godt vedlikeholdt: «mens barakkene trenger en grundig overhaling, gulvene var f.eks. fele […]. Badet er bra, men primitivt, det er felles for alle arbeidere, funksjonærer, kvinner og barn.»40 Det falt naturlig at de som hadde erfaring fra opphold i Ishavet sa seg villige til å arbeide for selskapene som ville starte gruvedrift på Svalbard. Ishavsfarerne ble for en stund gruvearbeidere i Arktis. Et stort flertall av arbeiderne på alle anleggene var fra Norge. Den amerikanske ledelsen i Longyear City og arbeiderne kom på den måten fra hver sin kant av verden, både geografisk, politisk og kulturelt. Avholdsmann og bedriftsleder Longyear var ikke bare begeistret for de norske arbeiderne han hadde fått tak i: De er håpløse sosialister – innstilt på å motarbeide kapitalen ved enhver anledning – ingen nordmann ville være arbeidsleder og skynde på sine landsmenn for en amerikansk kapitalist. […] Dessuten var nordmenn uten motstandskraft overfor alkohol, som var landets største ulykke […] kan ikke forstå at nordmenn har vært kristnet for snart 1000 år siden.41 Men landet led også av en «epidemi av fridager», mente Longyear. Amerikanerne prøvde derfor å få tak i arbeidere fra andre land, også fra Kina, men måtte innse at det var enklest å satse på nordmennene, «de var også den gruppen som tålte de ekstreme polare forholdene best». Nordmennene ble i flertall blant arbeiderne. En del av arbeiderne var rallarer, som vandret fra anlegg til anlegg. Det var arbeidere som hadde opparbeidet seg allsidig kjennskap til anleggs- og gruvedrift, en kunnskap som var viktig for gruveselskapene. Et eksempel var Ole Eriksen. Han var født i Polmak i 1888, arbeidet i Bjørnevatn 1906–1907, på Murmanskbanen før 1917, Bjørnøya 1921, Barentsburg i 1922, Longyearbyen 1924 og i Ny-Ålesund 1929. I Hiorthamn i 1918 arbeidet svensken Lasse Person. Etter å ha blitt uenig med sjefen seint på høsten sa han opp jobben. Å få seg ny var ikke enkelt, da ledelsen ved alle selskapene på Spitsbergen hadde en avtale om ikke å ta inn folk fra andre anlegg før sesongen var over. Person gikk fra Hiorthamn til Longyearbyen, så til Grønfjorden og over til Svea, der han til slutt fikk jobb hos sine egne landsmenn. Da det kom for en dag hvilken strekning han hadde tilbakelagt, ble han mottatt som en Spitsbergen-helt av beste rallar-slaget: en strekning på ca. 100 km.42 Martha Gilson, som fulgte med mannen, ingeniør Kenneth Gilson, til Spitsbergen i 1916, møtte disse arbeiderne. Hun skrev dagbøker fra sitt opphold gjennom vinteren, og nevner spesielt finnen Nurmi. Han var ikke den eneste

bergverkssamfunn i arktis

133

Klasseforskjellen var tydelig i gruvesamfunnet. Ingeniørene feirer nyttårsaften i 1911.

finnen som var innom denne vinteren. Nurmi fungerte som tolk for de andre finnene.43 Det første året Store Norske hadde drift i Longyearbyen kom mange arbeidere fra våre naboland i øst, slik ingeniør Westby beskrev det i sin dagbok: «Ikke få finske arbeidere, som meldte seg i Tromsø blev derfor inntatt. […] Men språk og lynne skapte adskillige vanskeligheter, som førte til at man ikke ansatte finske arbeidere etter 1917.» Trolig var det finnenes deltakelse i syndikaliststreiken og den påfølgende militæraksjonen i 1917 som skapte problemene, heller enn språk og kultur. Norske arbeidere var, ikke uventet, ikke i flertall ved de russiske gruveanleggene. I Grumant hadde bare enkelte nordmenn vært i arbeid. I det nederlandske Barentsburg hadde norske arbeidere vært i flertall, men etter at russerne overtok, var det slutt med norsk arbeidskraft på stedet. Helge Ingstad, sysselmann på Svalbard i årene 1933–1935, møtte derfor et sovjetrussisk samfunn da han gjestet Barentsburg i 1934:

134 f r i t t f r a m

Det var ikke like høy sigarføring på arbeidernes brakke.

Underlig er det å vandre gjennom dette lille Sovjet her oppe i skyggen av polen, hvor mer enn to tusen menn, kvinner og barn fra hele det veldige russiske riket er kastet sammen. Her møter vi ukrainere, karelere, votjaker, tseremisser, tartarer, folk fra Sibirs nakne tundra og til Svartehavets frodige egn […] som skåret ut av Tolstois romaner.44 De norske arbeiderne kom dels fra gruvemiljøer sør i landet, som Røros og Ålen, men det store flertallet var fra den nordligste landsdelen. De hadde den korteste veien til Svalbard. De nordnorske arbeiderne kom oftest fra fiskerbondemiljø, hvor mannen var fisker mens kona tok seg av familie og småbruket. Men den nordnorske fiskerbonde-økonomien var fleksibel, mennene tok også arbeid i næringer utenom fiske og jordbruk, iallfall i perioder av yrkeslivet. Det gjaldt ikke minst anleggs- og gruvearbeid, men bare et fåtall ble gruveslusker for resten av livet.

bergverkssamfunn i arktis

135

Arbeidskortet var et av ledelsens redskaper for å holde kontroll med arbeidsstokken. Kortet kan også fortelle en hel livshistorie, slik Andreas Lies gjør på fem linjer.

Rundt halvparten av de ansatte i Store Norske var fra området mellom Saltfjellet i sør til Lyngen i nord. Vekslingen mellom arbeid på fastlandet og kortere eller lengre opphold i Longyearbyen passet inn i en etablert rytme som var velkjent i disse lokalsamfunnene, selv om oppholdene i Longyearbyen gjennom en vinter ble mer definitive enn et opphold ved et gruveanlegg eller ved de store fiskeriene på fastlandet. Korte opphold var ikke nødvendigvis et onde. Rett nok fikk ikke arbeiderne fast jobb i gruvene, men som ansatt på sesongkontrakt ble det ingen alvorlig avgjørelse å reise ned til fastlandet igjen, slik det ville vært hvis man måtte si opp ei fast stilling. Arbeiderne stod friere når de gikk på slike kontrakter. Dersom de økonomiske forholdene hjemme på fastlandet var gode, kunne de uten videre utsette gruvearbeidet til neste sesong. For familien på fastlandet var det heller ingen ulykke om oppholdene på Svalbard ikke ble langvarige. Svalbard-samfunnet var et mannssamfunn, og det var i hovedsak de unge menns samfunn. Med unntak av vintersesongen 1930/31, da tiårsgruppa mellom 21 og 30 år var størst, var det menn mellom 30 og 40 som dominerte. Det var som regel ugifte menn, ikke uventet med tanke på det lange fraværet fra familien. Og ikke merkelig, ettersom giftermålsalderen for menn i 1920-årene i Norge lå på rundt 30 år. Utover på 1930-tallet snudde tendensen, og det ble flere gifte enn ugifte menn, et tydelig tegn på at det var vanskelig å få jobb på fastlandet.

136 f r i t t f r a m

Iøynefallende var at det ikke fantes gamle. Det var sjelden personer over 60 år bodde i Longyearbyen, og ingen over 70. Bedriftsledelsen var positiv til sesongkontraktene, selv om det ga en ustabil arbeidsstokk. En stor del av arbeiderne kom nemlig tilbake etter en sesong eller to på fastlandet. Sesongkontraktene ga også muligheter til å bli kvitt uønskede personer. Alle arbeiderne hadde et eget kort hos ledelsen der deres arbeidsinnsats og oppførsel var ført inn. Vurderingen gikk både på arbeidsinnsats og oppførsel: «særdeles god», «god», «brugbar», «god lit dårlig humør», «god arbeider agiterer etter sigende», «lazzaron», «grætten slamp», «lite omgjængelig», «ualminnelig ubrukbar». Karakterboka ble aldri gjort kjent for dem den gjaldt.45 Tross mørke, kulde, isolasjon og en farlig arbeidsplass var det ikke vanskelig å få arbeidere til gruvene. Det var forventningen om stor fortjeneste som trakk dem nordover, og mulighetene til god fortjeneste var absolutt til stede.

Til gode ved utgangen av vintersesongen. Arbeidere og lavere funksjonærer. Nkr. Longyear 8000

Maksimalt oppspart

7000 6000 kroner

5000 4000 3000

Gjennomsnittlig årslønn

2000 1000 0

Oppspart lønn i gjennomsnitt 1918

1932

1937 Kilde: Evjen 1995 a Norge: Historisk statistikk 1978 [560–569.

bergverkssamfunn i arktis

137

I forhold til den gjennomsnittlige inntekten i Norge hadde arbeiderne på Svalbard betydelige summer på bok når de returnerte til fastlandet, i 1918 en tredel av en gjennomsnittlig årsinntekt i Norge, i 1937 ei halv årslønn. Forskjellen er faktisk større enn tabellen viser. Oversikten for landet som helhet viser nemlig bruttolønn før skatt, mens tallene for Svalbard gjelder netto overskudd. Som regel sendte arbeiderne også penger til familien gjennom hele oppholdet, og betalte kost og losji for seg selv. Best tjente de arbeiderne som fikk arbeide inne på strossene, der kullet ble tatt ut. Også for kvinner var det gode penger å tjene på Svalbard. Ei kvinne som hadde arbeidet på Arbeidermessa sa det slik: «Det var gode arbeidsforhold … og det va jo frøktelig mye penga!»46 De ansatte fikk ikke utbetalt lønn i kontanter. Penger til daglig forbruk ble utbetalt i Svalbard-penger. De norske bedriftene hadde etter avtale med Norges Bank tillatelse til å utstede egne pengesedler fra sommeren 1916. Disse gikk til tobakk og til utstyr de brukte i gruva, slik som verktøy og arbeidsklær. Kost og losji ble trukket direkte av lønna: «Æ sendte ned til kone og barn, så skulle æ kjøpe mæ gårdsbruk, og til tobakk og ådevaisen [Eau de vie], ei flaske per måned.»47 Resten av lønna ble satt inn på sparekonto i bank. En sesong eller to på Svalbard kunne gi store muligheter når de kom ned. Det viser stipulerte verdier i skatteligninga for fiskere og småbrukere. I 1930 ble ei ku verdsatt til kr. 100, ved og torv for et år til kr. 100–200, og egen kokfisk kr. 40. En som drev med egg og dun tjente kr. 150 i året, de som dro på fiske kr. 155–520. Både han som kom ned fra Svalbard våren 1931 med et gjennomsnittlig overskudd på kr. 776, og han i 1937 med kr. 1.227, var ut fra denne målestokken en velholden mann. Mange småbruk og hushold i Nord-Norge ble finansiert av oppsparte midler fra Svalbard, det var velkjent, og kanskje litt myteomspunnet. Presten i Longyearbyen sa det slik: … kan tenke på hva som i årenes løp er tilført hjemlandet av uvurderlige verdier fra Svalbard, enten en nå vil gå bakover i historien til de store fangsttider eller en vil rette blikket mot dagens situasjon, da en lang rekke hjem får sitt eksistensgrunnlag og sin økonomiske ryggrad bygget opp ved forsørgerens arbeid her.48 I Fauske, Nordland, var to av sønnene i familien Lydersen gruvearbeidere på slutten av 1930-tallet. De vekslet mellom gruvene i Sulitjelma og på Svalbard. Mora, som var fraskilt, satt på en husmannsplass uten jord. Takket være inntektene fra gruvearbeidet kunne familien kjøpe hjemplassen. Under den store arbeidsledigheten i mellomkrigstida var det ikke uvanlig at kullselskapene på Svalbard fikk henvendelser fra kommuner på fastlandet

138 f r i t t f r a m

En Svalbard-tiøring.

om å ta inn arbeidsledige. I 1927 tok Tromsø kommune kontakt med Svalbard. Svaret kom fra Store Norske: «Vi har forøvrig faat særdeles mange lignende henvendelser fra forskjellige kommuner og arbeidskomiteer. Det synes som om vaare arbeidere paa Spitsbergen er mere opmerksomme paa tidernes pinagtighet hjemme og derfor er forsigtigere med at reise væk. […] For tiden har vi ingen ledige pladser.»49

Fløts i frosset fjell

Flere sider av arbeidsforholdene inne i gruvene var spesielle. Kull og stein lå lagvis i fjellet. Det gjaldt å ta ut bare selve kullaget, eller fløtsen som det også kalles. Stein i kullet ga merarbeid og mindre fortjeneste. Fløtsens tykkelse, mektigheten, ble derfor avgjørende for arbeidshøyden der de hentet ut kullet. Det var det samme som at strossa ble lav: «… arbeid på strossa var ei utfordring. Du måtte jo være som en makk.»50 En fløts på en meter ga ei strosse på en meter. På Svalbard var mektigheten varierende, i Svea opp til fem meter, mens den i Longyear-området som regel var under en meter. På Bjørnøya var den helt ned i 30–40 cm. Fløtsen lå tilnærmet horisontalt innover rundt Longyearbyen. Det ga en lett driftsmetode.

bergverkssamfunn i arktis

139

I Kings Bay var det større fall på fløtsen, og her måtte de sette i verk en annen type drift enn i Longyearbyen, og kullene var heller ikke av så bra kvalitet.51 Å være gruvearbeider lærte de gjennom praksis. De nye og uerfarne fikk opplæring av de eldre. Ryktet spredte seg raskt om man var en dugelig nykommer eller ikke. Var han tunglært og treg, gikk fortjenesten ned for hele strosselaget. Med mange slike i arbeid gikk kullproduksjonen ned, de måtte heller flyttes til andre arbeidsoppgaver. Et helt nytt vokabular skulle læres. De måtte trekke i lompen (arbeidsklær) når de skulle arbeide. Inne i gruva ble kalt under jord, ute var i dagen, taket i gruva var hengen, gulvet var liggen og veggene var stuffen. Mange verktøy hadde utnavn, noen ganske grove. Sandposen som ble skjøvet inn i borehullet for å dekke til dynamitten, ble kalt sandkuk. Utdrivinga av kull på Svalbard måtte skje på en annen måte enn ved gruvene på fastlandet hvor en drev ut malm og mineraler. Et trekk ved norsk industrialisering og gruvedrift, som tok fart først mot slutten av 1800-tallet, var at ny teknologi og kompetanse måtte hentes fra utlandet, i første rekke fra England. Det gjaldt også gruvene på Spitsbergen og Bjørnøya, hvor staten i 1921 engasjerte 10 engelske gruvearbeidere og en engelsk gruveingeniør som instruktører. Det var ikke uproblematisk. Gruvearbeider Ole Eriksen forteller: De fleste nordmenn vil ikke arbeide i lag med engelskmennene da de er vante gruvearbeidere fra Norge. De liker ikke at den engelske stiger merker av der stempelet skal stå. Stigeren merker også av der borhull skal være og bestemmer mengden av sprengstoff i hvert hull, alt dette liker ikke nordmennene […]. Det er mest uforsiktighet engelske stigere ikke liker. De norske arbeiderne går på med krum hals, det er penger å tjene. […] Det var mye nytt å lære selv om jeg var vant til å arbeide i gruvene i Norge. Kull er ikke bergart […] en må lære på ny skal man arbeide i kullgruve.52 I Barentsburg i 1922 var bare sjefen nederlender. Arbeidsstokken bestod av rundt 100 tyskere og resten nordmenn, flest nordnorske arbeidere. Tyskerne lærte opp nordmennene: «Den som ikke vil lære, må reise tilbake til Norge,» skriver Eriksen. «Nordmennene får ut mer kull enn tyskerne og tjener bedre […] verdens beste arbeidere».53 Kullforekomstene på Svalbard lå i permafrostbeltet, det var derfor konstant frost i gruvene, fra to til fire minusgrader. Det løste noen av problemene de hadde i tradisjonell kullgruvedrift lenger sør, slik som rennende vann og hete. Vann holdt seg på plass som is, og fjellet ble mer stabilt. Permafrosten gikk ned til 300 meter, først da passerte man frostsonen, og vannlensing ble en del av gruvedriften. I mellomkrigsårene var det enda lenge til man nådde så langt ned. Arbeidet i permafrostbeltet ga en behagelig arbeidstemperatur for tungt fysisk arbeid, som jo gruvearbeidet var. Arbeidere med lettere fysisk arbeid,

140 f r i t t f r a m

f.eks. lokkjørerne, måtte derimot kle seg godt: «Det va en god arbeidstemperatur, men vesst du måtte stå og vente bei det kaldt. Da måtte du finn på nå å gjør. Æ prøvd mæ med bomull (undertøy), men måtte gå over te ull. Ull mot kroppen va det beste.»54 Det arktiske klimaet merket de best som jobbet ute. De måtte trosse arktisk kulde og vind for å få gjort arbeidet. Det store flertallet av dem som tok seg arbeid hos gruveselskapene fikk sitt arbeid under jord.55 Inn i gruva førte en horisontal hovedtunnel, hovedstollen. Der var det plass til ventilasjonssystem, elektriske installasjoner og transport av kull og mannskap. På tvers ut fra hovedstollen stakk med jevne mellomrom mindre tunneler, tverrslag. Her ble det tatt ut stein slik at det ble tilstrekkelig høyde for transport. Mellom to tverrslag ble det drevet strosser inn i selve kullaget, der driften foregikk. Tross arbeidsforholdene var strossa en populær arbeidsplass. Det var dit de fleste ønsket seg, dypt inne i de frosne fjellene. Der var fortjenesten best, og arbeidet ga status i arbeiderkollektivet – til gjengjeld var risikoen for liv og helse også størst under bryting av det svarte gull. Arbeidsprosessen på strossa var delt i tre. Først ble den underste delen av kullaget tatt bort, kutting. Tidligere hadde man hakket ut et slikt rom for hand, men det ble snart tatt i bruk en kuttemaskin. Kuttemaskinen kan best sammenlignes med ei stor motorsag som saget bort det underste laget av kullgangen. En kutter betjente maskinen, og med seg hadde han en kutthjelper som måket rent. Hensikten med kuttinga var å lage rom for kullet som skulle sprenges ut. På den måten kunne man bedre kontrollere hvor massen tok veien under sprenginga. Det ble så boret rett inn i fløtsen: «… mesteparten av boringen (foregikk liggende) for hand. En borer måtte bore ca. 75 hull på 1,5 meter i løpet av et åtte timers skift, men da hadde han altså ikke noe med stempling og lading å gjøre. Det ble kjørt ut ca. 85 vogner kull under skiftet.»56 De elektriske boremaskinene var kommet på fastlandet rundt århundreskiftet, men de var store, tunge og uhåndterlige, og dette var trolig årsaken til at de ikke ble innført da amerikanerne åpnet gruvene. Boremaskiner ble først innført på 1920-tallet. Bergmesteren rapporterte fra sin første befaring i 1926: «Conveyorstrosserne underkuttes med elektrisk drevne kulkuttere. Boring av kullerne foregår såvel for hånd som med elektriske boremaskiner. I strosserne bores hullene 1,4 m.»57 Til sprengningen brukte man et spesielt sikkerhetsstoff som ikke utviklet gnister. En eksplosjon i gruva kunne få katastrofale følger. Neste del i arbeidsprosessen var å transportere kullet fra strossa til tverrslaget, der vognene som førte kullet ut av gruva stod og ventet. Dette var en av de tyngste arbeidsoperasjonene. I de første årene benyttet man såkalte beltestrosseconveyor til dette: Kullet ble ført ut av strossa på transportband. Arbeiderne måtte da laste kullet over på bandet for hånd. På de lave strossene

bergverkssamfunn i arktis

141

Tverrsnittet av en av kullgruvene på Svalbard viser hvordan de var anlagt.

var det ensbetydende med at de måtte måke kullet opp på bandet mens de lå. Det ble gjort forsøk med skraper som skulle grave kullet ut fra strossa, men det ble ingen suksess. Altfor mye kull ble igjen. Men i 1938 klarte ingeniørene Strømme og Rydningen ved Store Norske å lage en leddet skrape som kunne følge et utjevnt underlag. Det ble en suksess, og det ble slutt med håndlasting. Kullrestene som ikke var tatt ut i første omgang måtte også hakkes løs, det var hakkerens arbeidsoppgave. Der hvor kullet var tatt ut på strossa måtte man støtte opp fjellet – stempling – for å hindre at det falt sammen. Det var stemplerens arbeidsoppgave. Neste steg i prosessen var overlatt trepakkerne. Der stemplene ble fjernet skulle de bygge opp en mur av eikekubb som skulle forsinke sammentrykkingen av fjellet. Dette var et særlig utsatt arbeid, og igjen var meitemarkens egenskaper en fordel. Arbeidet ble utført mellom og delvis på baksida av stemplene, der man med stor sikkerhet visste at fjellet ville falle sammen. Med tiden ble de solide eikestokkene knust til pinneved på grunn av det store fjelltrykket. Den som ikke var kommet seg unna når fjellet kom ned, var sjanseløs. Ingenting kunne stanse fjellet hvis det var i sig. Mot, styrke og smidighet var noen av egenskapene en gruvearbeider måtte ha.

142 f r i t t f r a m

Et høyt arbeidstempo var en annen. Ole Eriksen forteller at dersom liggen var glatt og fløtsen passe høy, kunne en mann ta ut 10 til 20 tonn og mer på et åtte timers skift: «Rekorden den tid jeg var der inneholdes av den kjente og navnspurte Gerhard Antonsen, med tilnavnet «lange sitti», og Anders Østerdal, med 1160 tonn kull på 29 sjift. Dette gjelder handdrift.»58 Lompen ble preget av arbeidet. Etter et godt skift var klærne kullsvarte og like våte som da de ble tatt opp av vaskebaljen. Når slike klær ble tørket, stod de av seg selv. Lompen ble først og fremst slitt i ryggen, og en lue varte ikke lenge. Skoene ble slitt på sidene og tåen, ikke under, for de måtte krype på kne. Kneputer ble laget som beskyttelse for å unngå skader på knærne. Transporten ut av gruva foregikk med hester, men ble utover på 1920-tallet erstattet av elektriske lokomotiver. Etter hvert som driften utvidet, ble avstanden inn til arbeidsplassen såpass lang at det også ble satt inn vogner til persontransport. Etter bergmesterens befaring i Gruve 2 i Longyearbyen i 1928 kunne han konstatere at den 1600 meter lange turen fra oppholdsrommet og fram til tverrslaget hvor utdrivingen fant sted, foregikk i egne transportvogner med plass til 14 mann i hver.59 Toget ble betjent av en lokfører og en konduktør. Transporten foregikk først bare i hovedstollen; av sikkerhetsmessige grunner lot man ikke det elektriske toget gå inn i tverrslaget. Det tok om lag ett minutt å laste et tonns vogner med skuffel, og noe mer å skyve vognene ut i hovedstollen. Å være ansatt i kulltransporten krevde at man arbeidet raskt. Lokføreren og konduktøren måtte arbeide godt i lag, og de måtte få det fort unna, ellers kunne de bli propp i systemet. Inne i gruva gikk strossefolket og ventet på de tomme vognene – fortjenesten var avhengig av hvor mye kull som kom ut av gruva. Det var gjerne unge gutter som var konduktører: «Et veldig psykisk press var disse ungguttene utsatt for […]. Som jaget vilt for halsende jakthunder løp de med rasende lokkjørere i hælene. Kom de innenfor hørevidde, ble de i beste fall æreskjelt. Konduktørtiden hadde nemlig hver kjører vært igjennom.»60 Det var ikke sitteplass for konduktøren på lokomotivene. De måtte henge seg fast som best de kunne. Det store tempoet resulterte i relativt hyppige skader i lokgjengen. Kullet som ble transportert ut av gruva, ble veid og lagret i en kulltipp, steinen i en steintipp, like utenfor gruva. Dette foregikk manuelt. Arbeiderne på tippen hadde en meget støvfull arbeidsplass. Det støvet ikke mindre når de skulle fylle de tomme kibbene. En som jobbet der på 1930-tallet hevdet at han ennå i 1990 fikk opp svart kullstøv når han ble forkjølt. Taubanen i Longyearbyen førte fram til lagring på kaia eller til direkte skipning. I NyÅlesund bygget de allerede i 1917 en jernbane til transport fra gruvene og ned til havnen. På grunn av klima og uvær måtte hver gruve kunne fungere selvstendig,

bergverkssamfunn i arktis

143

Kullet pĂĽ vei ut i dagen. LokfĂ¸rer og konduktĂ¸r hadde en hektisk og ikke helt ufarlig jobb.

uten å være avhengig av hjelp fra byen. Ved utgangen av hovedstollen lå et godt utbygd daganlegg. Her var det vognverksted, elektrikerverksted og smie. Større reparasjoner ble derimot utført på verkets hovedverksted. Den samla produksjonen og fortjenesten var avhengig av at produksjonen og transporten gikk glatt. Gruvene i Arktis lå langt unna markedet. Skulle den være lønnsom, måtte produksjonen ligge godt over gjennomsnittet i Europa. I Storbritannia og Irland ble det i 1920 produsert 193 tonn kull pr. mann pr. år. I USA, der mye av driften foregikk i dagbrudd, lå produksjonen betydelig over dette, med 816 tonn pr. mann pr. år. Sommeren 1921 kunne Store Norske sette i gang med full kullproduksjon i Longyearbyen etter at de viktigste anlegg og installasjoner var på plass. Det var forventet å få produksjonen opp i 200 000 tonn årlig.61 Store Norske kom opp i hele 750 tonn pr. mann pr år. Arbeidet med å bryte kull i gruvene foregikk hovedsakelig i vinterhalvåret. Om sommeren ble kullet skipet ut, og da arbeidet de fleste med å transportere kullet fra kulltippene og til kaia, og med å losse det om bord i båtene. I gruvene var det for det meste arbeid med vedlikehold og reparasjoner.

«Et veldig psykisk press»

Det er ikke vanskelig å forestille seg at arbeidsforhold inne i gruva kunne være ei påkjenning: Det var spesielt å arbeide der … Min første arbeidsdag i kullgruben på Spitsbergen ble nok en opplevelse i nervøsitet og spenning. Arbeide i de lave kullgangene hvor man måtte ligge i knestilling eller på side og arbeide ble anstrengende de første dagene.62 Selv om man ble vant til den lave arbeidshøyden, kunne det ikke bare være de første dagene det var anstrengende, fysisk så vel som psykisk. Dette var ikke arbeid for den som led av klaustrofobi. For nordnorske fiskere med Lofothavet som tidligere arbeidsplass, må overgangen til kullstrossene i Longyearbyen ha vært stor. Det finnes eksempler på arbeidere som nektet å gå inn i gruva igjen. De fikk tilbud om arbeid ute, eller de reiste ned. De fleste stod han av, gruvearbeiderne måtte være tøffe, harde mannfolk. Dagens verneutstyr var ukjent: «Gruva var spennende. Var redd på det første skiftet, og ikkje en hjelm å få tak i eller vernesko. Fikk tak i arbeidskalosja og ei holmenkollue med merke for å feste lampa. Vi lytta på fjellet, det hadde lyd som av papir som knirka … Hvis du ikkje va nervøs va det ikkje bra.»63 Blokkfall (stein) var den hyppigste årsaken til ulykker, som i de fleste gruvene. Han med holmenkollua klarte seg uten uhell. Men hvert år var det i

bergverkssamfunn i arktis

145

Advent Bay i 1909. Taubanen gikk fra dag책pningen i fjellet og helt ned til kaia. Skipene kunne lastes direkte fra gruvene og fra lageret i havna.

gjennomsnitt en til to mann som ble drept. Gruvearbeider Peder Wiesener omkom ved et ras på strosse N5 i Longyearbyen 30. april 1938. Strossa hadde vært inspisert om morgenen av stigeren og var da rolig. Likevel ble det satt opp ei ekstra stempelrad. Da Wiesener kom på strossa og begynte å arbeide, falt flere blokker ned og drepte ham momentant.64 I tillegg til blokkfall er det to andre farlige faktorer: kullstøv og metangass. Kullstøvet kan antennes av en gnist og føre til en voldsom eksplosjon og brann. Det var derfor viktig å forhindre at støvet virvlet rundt i lufta, og forsøke å binde det til liggen. Snø ble brukt for å binde støvet, og etter hvert også kalkstøv. Tross alle forholdsregler ble gruvesamfunnene på Svalbard rammet av ulykker. 3. januar 1920 ble Gruve 1 i Longyearbyen omgjort til et inferno – trolig en kullstøveksplosjon. Ulykken kostet 26 arbeidere livet. Hjelpemannskapet møtte et rystende syn: Man fant de døde liggende frygtelig tilredt rundt omkring. Etsteds fant man 6–7 mand liggende rundt en av grubehestene. Haarene var aldeles avsvedet av hesten […] da man ikke hadde gasmasker var det umulig at trænge saa langt ind at man kunde faa dem frem. Det ligger endnu 7 lik igjen i gruben.65 Det ble en spesiell vinter, med døde arbeidskamerater igjen i gruva og i likhytta innerst i dalen. I den svenske gruvebyen Svea ble det også holdt minnestund for de omkomne. Det ble samlet inn 6.000 kroner til de etterlatte, som ble fordelt på de fire av familiene som arbeiderne mente satt dårligst i det. Gruve 1 brant ennå da 2. verdenskrig brøt ut 20 år senere. I Barentsburg var det flest tyske stigere. De hadde erfaring med sikkerhet i kullgruver. Gruvearbeider og rallar Ole Eriksen forteller fra 1922: «I gruvene er alt i orden, 3 mann har bare det å påse at gruva blir tilført nok luft, all rask i gruva blir fjernet … Her kan ikke bli eksplosjon da det stadig påsees at ventilasjonen er i orden, av tyske stigere som er meget påpasselige.» Ole Eriksen arbeidet i gruvene i Ny-Ålesund i 1929. Kullgangene var imponerende, enorme kullmengder og tilsvarende mengder av kullstøv – medaljens bakside. Eriksen forteller også at det var dårlig med ventilasjon eller lufttilførsel, og det var to til tre hundre meter opp til dagen. Gruvegangen skrånet ca 10–15 grader på grunn av fløtsens posisjon: «I gruva ligger kullstøvet i 20–30 cm tykkelse, det er som å gå i flyvesand … Det virvles opp når vi går slik at det er vanskelig å se med gruvelampa … Det er en her som måler gass, og gass det finner han bestandig, slik at arbeidet må innstilles til gassen har flyttet seg.»66 Metangassen i kullgruvene er en luktfri, fargeløs gass som ikke gir kvalme eller annet ubehag. Men den er meget eksplosiv, og kan antenne kullstøvet som

bergverkssamfunn i arktis

147

alltid er til stede i større eller mindre mengder. Det er derfor viktig at gruva er klarert før arbeiderne går inn. Kullagene i Ny-Ålesund hadde flere gasslommer enn i de andre gruvene på øygruppen. Det kunne lett gå galt, og det gjorde det i 1929 mens Ole Eriksen var der: Den 28. september i halvtitiden på kvelden eksploderer gruva en halv time før jeg skal gå på skift. Det vi visste måtte komme, kom. Det var to mann igjen i gruva og de var døde. Et par mann tok på seg gassmaske for å hente de døde, underveis faller den ene død om. Den andre snur [og går] ut, men faller om noen meter fra gruveutgangen, vi drar han ut i dagen og det viser seg at han er alvorlig gassforgiftet. Alt redningsmateriell er defekt, og har visst vært det lenge. Forbitrelsen blant arbeiderne er stor, ingen av ledelsen er å se, og best er det for deres egen del. Etter denne eksplosjonen legges gruven ned og alle reiser ned. Tre kasser med lik heises om bord i båten før avgang.67 Det er vanskelig å finne et samlet antall over hvor mange som omkom i gruvene på Svalbard. Det var ikke vanlig å begrave de døde på stedet. Før 1925 var det heller ingen myndigheter å rapportere til. Mange nasjoner var involvert, og selskapene rapporterte til sine overordnede. Kirkebøkene finnes først fra 1920, og omfatter hovedsakelig Longyearbyen. Ved Store Norskes anlegg var det i årene 1917–1941 i alt 47 dødsfall som følge av gruveulykker.68

«Det va følsomhet vår og høst»

Hvordan virker Svalbard-tilværelsen på arbeiderne? Mange har gitt søkt å gi innblikk i forholdene, etter kortere og lengre opphold. Biskop i Hålogaland, Eivind Berggrav, var på visitas på Svalbard i 1935, og har et kapittel om det i sin bok Spenningens land. Han blir slått av hvordan ensformigheten virker, slik han kunne iaktta den: «Det monotone rår både i yrket og i dagens liv. Det blir ingen avledninger. [...] Grubearbeiderne har ikke fangstfolkenes vandringer i naturen – men stor forskjell gjør ikke dette heller [...]. Og marsjen fra fangsthytten, den vante rute hver gang rundt til alle revefellene (de jager ikke), er ikke stort mer avvekslende enn grubefolkenes tråkk i fast rute fra brakka til gruben og fra gruben til brakka igjen. Selvsagt er det mer avveksling likevel i grube-byen, flere ansikter å se, noen sammenkomster å være med på, kino, radio.» Og preget av foreløbighet: «Livet deroppe er en parentes.»69 Helge Ingstad skriver i sin bok Landet med de kalde kyster om mørketiden: «For enkelte kan mørketiden føre til en økt spenning hvor det gjelder forholdet til hjemlandet og alt det der. [...] det kastes et ønskelys over tingene i sør. [...]

148 f r i t t f r a m

En gruvearbeider sjekker om sikkerhetslampa er i orden før han går på jobb, langt under bakken.

Selv de som ellers greier seg bra, kjenner nok stundimellom kloen av den farlige lengsel mot sør. Men det er en spaltet ønskedrøm som gir like megen bitterhet som forventning, for de fleste har den erfaring at tilbakekomsten til Norge fører til mange skuffelser. Når de kommer sørpå, merkes det at de ikke glir inn i miljøet på samme måte som før. Det er skjedd noe med dem. Har de nådd en viss alder, merker de også hvor vanskelig det er å få en ny stilling. De er utenfor. [...] Og lysten på polarbyen melder seg, ikke i et rosenrødt skjær, for de vet hva de går til, men som det beste tross alt. Slik blir det dragning begge veier.» Og Ingstad understreker: «Polarfolkets gode stunder må ikke glemmes.»70 Men hva har arbeiderne sagt selv? Et opphold på Svalbard var spesielt. For de aller fleste var det dessuten et liv på brakkerom sammen med andre menn. Familien var nede på fastlandet. Mens funksjonærene altså kunne ha med familien. Sommer- og vintersamfunnet ble dessuten to helt forskjellige samfunn.

bergverkssamfunn i arktis

149

Kirkeg책rden under Sverdruphamaren i Longyearbyen var i bruk fram til 1932. Den siste som ble gravlagt der var fangstmannen Erling Nordby i september 1948.

«Det doble årets sted» er Ny-Ålesund blitt kalt. Første båt kom som regel en gang i mai, avhengig av isforholdene. Da kom både post og en postmann som skulle betjene postkontoret fram til høsten, og kommunikasjonen til fastlandet var åpnet. Kullbåter kom og gikk, det ble lastet og losset. Mange reiste ned, og nye kom opp. Sommersesongen var hektisk. Alle gruvestedene på Svalbard hadde to ansikter: det aktive, åpne og gjestfrie om sommeren, og det rolige, innadvendte og hemmelighetsfulle om vinteren.71 Når avgangen for siste båt nærmet seg om høsten, kom det en uro over samfunnet: Skulle de dra ned likevel? Enkelte bestemte seg i siste øyeblikk, og reiste. De aller fleste ble igjen. Isolasjonen gjennom vinteren stilte både fysiske og psykiske krav. Bedriftens ledelse sjekket derfor både arbeidernes vandel og helse før de fikk vinterkontrakt. Tyveri og pokerspill kunne kvalifisere til nedreise, like godt som dårlig rygg og knær. Når siste båt var gått, falt det ro over samfunnene, nå kunne de konsentrere seg om det de var kommet for å gjøre: arbeide. Ikke alle klarte mørketiden like godt, som i Hiorthamn i 1918: «Vi unngikk ikke bekjentskap med «det arktiske humør». Eldste mann hos oss fikk det med tungsinn, gråt mye, han lurte på hvordan kone og barn hadde det hjemme.»72 Nervøsiteten ble også kalt Munro-syken, etter navnet på båten som først kom opp om våren. «Første båt» var viktig, og et stadig samtaleemne utover vårvinteren. Vær og vind kunne ingen temme, og ingen kunne si når isen slapp taket og første båt fra fastlandet kom gjennom. På Bjørnøya kunne Munrosyken arte seg og kureres slik: Til februar 1922 hadde en arbeider tjent i alt kr. 8.786, han sluttet å arbeide, han sier han har tjent nok, vil ikke bli kapitalist. Doktoren her er en russer ved navn Kosmer, han kurerer mannen med enkle midler, med litt whisky, sodavann og med bare vann. Spiller menuet av Busjini på ballalaika, danser litt og synger noen muntre rallarviser. Mannen får arbeidslyst på ny og tjener kr. 4.000,- til før han reiser hjem.73 Det kunne også være mer alvorlige tilstander. Nervøse lidelser var ifølge verkslegene mer vanlig her enn på fastlandet. De som fikk alvorlige psykiske problemer i løpet av vinteren, kunne ikke få hjelp utenfra. Som regel kunne de ikke fortsette i arbeidet, men måtte fortsette å bo på brakkene. I det stabile samfunnet hvor alle hadde arbeid, ble de ekstra synlige. Og de som bodde sammen med dem på brakkene måtte leve med det som best de kunne, forteller en av arbeiderne: Vi hadde to som ikke klarte å henge helt med. De bodde ilag med oss på brakka, men vi måtte jo passe på dem. Så sa vi til den ene at han der andre

bergverkssamfunn i arktis

151

han e ikkje så han skal være, du må passe på han. Vi sa det samme til han andre, og så gikk de der og passa på kverandre.74 De som ikke klarte mer, måtte være på stedet til første båt kom om våren. Det ble ei ekstra påkjenning for andre også. Det var viktig med ro i det isolerte vintersamfunnet. Roen var avhengig av en viss kontakt med familie og venner på fastlandet. Gjennom vinteren var det telegrammene som holdt kontakten oppe. I hvert fall til jul sendte familien et livstegn for å vise at alt var i orden, andre hadde avtale med kona om ett telegram pr. måned. Var ikke alt som det skulle, sendte hun kanskje beskjed om «alt vel» likevel. Han kunne jo lite gjøre fra eller til om ungene var syke! Kom ikke telegrammet, ble det desto verre: «En fikk ikke juletelegram fra kjerringa, han trudd ho hadde funnet en annen. Han slutta å arbeid tvert, tørna. Arbeidskameratan forfatta et telegram fra ho, der ho beklaga sæ, han kom sæ i arbeid … Det va følsomhet vår og høst.»75 Med første båt kom post og pakker fra Norge, og ny proviant. Men med båten og med folkene om bord fulgte også uønskede gjester, bl.a. influensa og forkjølelse. Virus og bakterier greide ikke overvintringa i det kalde, tørre klimaet, men noen dager etter første båt var de der. I de to månedene juni og juli 1929 var det i alt 355 sykedager blant de ansatte i Kings Bay. Hver fjerde sykedag var på grunn av influensa eller forkjølelse. 46 mann ble så dårlige at de måtte søke lege.76

Matstreik

En god fortjeneste kunne i lengden ikke kompensere for vanskelige arbeidsforhold og levekår. I de første årene var det dessuten så som så med den store fortjenesten. Dette var i ei tid da fagbevegelsen på fastlandet fikk stadig sterkere fotfeste. Streik var arbeidernes sterkeste våpen. Så også på Spitsbergen, der det fra tid til annen var uro rundt kullgruvedriften. Den militære aksjonen i 1917 hadde vist hvor alvorlig de norske myndighetene så på det. Forholdene ble ikke rolige etterpå heller. Sommeren 1919 oppstod det lønnskonflikt ved Kings Bay, med streik fram til oktober. Ny streik igjen fra november til januar.77 Sommeren 1922 gikk arbeiderne på Bjørnøya til streik fordi de ikke fikk samme tariff som året før: Selskapet tok maten, så vi ble gående uten mat i 6 dager, inntil vi en natt brøt opp 2 depoter og forsynte oss selv med mat. Det var 16 stk som av religiøse grunner ikke kunne være med på å ta mat, men å spise den stjålne mat det gjorde de. Dagen etter setter selskapet opp bevepnet vakt utenfor depotene. I de følgende dager holdt ledelsen fyllekalas i administrasjons-

152 f r i t t f r a m

Med en lang vinter i full isolasjon i vente var avskjeden med siste bĂĽt en sterk opplevelse. Her fra Ny-Ă&#x2026;lesund i 1963.

bygningen, og for moro skyld skjøt de med krag mellom brakkene, men det hadde vi bare moro av. Da vi hadde tatt for lite mat måtte vi gå rundt øya og slå i hjel alker med stein. De steikte vi ved hjelp av rekved på spidd. Da vi hadde streiket i tre uker ble vi jaget om bord i en båt. Det høvde slik at når vi gikk ut av havna kom en ny båt inn fylt av streikebrytere.78 Intet skjedde. Arbeidet gikk videre. Det hadde vært flere forsøk på å opprette fagforeninger, uten hell. Men etter 1925 kom dette i orden. Arbeiderforeninga i Longyearbyen fungerte i et sterkt klassedelt samfunn, der det var store forskjeller på arbeidsforhold og levekår mellom arbeidere og funksjonærer. Likevel var det relativt få større konflikter, som følge av stor gjennomtrekk i samfunnet. Arbeiderne var ansatt på sesongkontrakter og visste at de ikke skulle leve under slike forhold lenge. Fagforeninga i Longyearbyen ble ikke noe kamporgan med hensyn til klasseforskjellene den kunne ha protestert mot. Men den var likevel en sentral aktør ved flere viktige endringer. Den stod bak kravet om å ansette kvinnelige arbeidere, og også et krav til bedriften om å sette opp et forsamlingshus. Og den var med på å løse en rekke andre saker gjennom samarbeid. Når fagforeningas medlemmer sjelden valgte å gå til konflikt, kan noe av årsaken ligge i at de ikke regnet med å oppnå noe gjennom konflikter. En gjennomgripende utjevning av klasseforskjellene ville kreve ei stor omstilling i samfunnet, også rent fysisk, og kanskje også sette bedriften i en økonomisk presset situasjon. Arbeiderforeninga var heller ikke involvert i alle konflikter mellom bedriftsledelsen og arbeiderkollektivet. Først og fremst ikke i de mange spontane streikene, som oppstod på Arbeidermessa. «I Longyearbyen streiket de ikke for lønna, men for maten,» sa en gammel gruvearbeider. Enkelte arbeidere begynte å slå i bordet og trampe på gulvet under måltidet: «Nu e det så dårlig kost, nu e det matstreik. Vi tok oss igjen et skift … De fann ut dette her, og gikk fra brakke til brakke, det gikk som en løpeild etter at vi hadde spist.»79 Det kom stadig inn klager. Arbeiderne hevdet at maten var dårlig, fordi den beste maten gikk til funksjonærene. Ledelsen satte streikene i sammenheng med, om ikke fagforeninga direkte, så med organisasjonsvirksomhet generelt: «Sauementaliteten er «organisasjonsmessig» vel innarbeidet,» skrev bedriftens ledelse i 1923. «Såsnart noen, likegyldig hvem, antyder stans eller sabotasje, er vettet borte, og det tar sin tid før det begynder å virke igjen.»80 Da Arbeiderforeninga ble opprettet, var det naturlig at den, i tillegg til vanlige fagforeningssaker som lønn og arbeidsforhold, også tok opp disse spontane aksjonene. På det første ordinære medlemsmøtet i 1925 ble det vedtatt å rette en henstilling om å oppføre seg bedre i spisemessa under måltidene, ikke gi så høylydt uttrykk for sine meninger.

154 f r i t t f r a m

Maten er viktig for trivselen. Om disse karene på Bjørnøya hadde noe å klage på, vites ikke, men i Longyearbyen kunne kostholdet sette sinnene i kok hos arbeiderne.

Vedtaket kunne ikke stoppe reaksjonene. Vinteren 1927/28 skjedde mye: I november var det ett døgns streik mot kokt kveite, i desember demonstrasjonsstreik mot Argentina-kjøtt, i februar ett døgns generalstreik mot brød bakt av tysk/amerikansk rugmel og ett døgns streik etter middagspølse. Matstreikene må sees som en sikkerhetsventil, hvor lang tids misnøye med forholdene generelt kom ut. De spontane aksjonene fortsatte med ujevne mellomrom også etter 2. verdenskrig. Vi hører aldri om lignende reaksjoner fra funksjonærene på Formannsmessa og Chefsmessa. Det kan være mange årsaker til det, også at funksjonærene fikk bedre mat. Maten ble likevel ikke oppfattet like ille av alle. En av arbeiderne hadde aldri sett så mange typer pålegg, og bare lest i bøker om svinesteik før han kom til Svalbard i 1935. Et annet konflikttema var alkohol. Arbeiderne fikk kjøpe ei flaske i måneden, pluss ei når det var fødselsdag, mens funksjonærene hadde fri tilgang. Gruvebyene på Svalbard hadde ikke et utbygd distrikt eller nabosamfunn hvor de på kort varsel kunne hente varer og tjenester, slik omlandet fungerte på fastlandet. Når siste båt gikk til fastlandet om høsten, måtte alt være på plass. Intendantursjefen hadde ansvar for at det var nok proviant gjennom vinteren. Når siste båt kom opp om høsten, måtte hele vinterens forbruk være innkjøpt og planlagt, både hvor mye som skulle konsumeres gjennom vintermånedene og materialforbruket: «Hvor mye … var det 30.000 vareslag vi skulle ha, det skulle kartotekføres. Det var veldig viktig at det var kartotekført, for her var jo avsperret fra november til mai … Jeg arbeidet som et svin, stod på døgnet rundt i panikk for at jeg skulle ha glemt noe, og talte opp.»81 Lagring gjennom vinteren var en utfordring. Kjøttet ble oppbevart som skrotter opphengt i wire i gruvegangen. Mugget som kom til etter hvert ble skåret vekk, og da «kunne man godt anvende resten av kjøttet». Poteten var den viktigste C-vitaminkilden. Den krevde ekstra omsorg og ble lagret i et stort betonglager, der det var en egen fyrkjele: Vanhanimi hadde ansvar for potetene. Hans arbeid var å fjerne all potet med tegn til råte og groer. Han måtte også passe fyren og sørge for riktig lagertemperatur … han elsket sitt lagerhus og sitt arbeide der. Han hadde også bedt om å få delt av et lite hjørne i lagerhuset hvor han kunne bo. Det var blitt gjort. Her levde han sitt liv. Han var svært tunghørt, og hadde derfor vanskelig for å kommunisere med andre, men han var seg bevisst at han hadde en viktig oppgave å utføre.82 Én ting var lagring av mat, som var vanskelig. En annen ting var tilberedning og servering, som kunne bli bedre. Og som ble det.

156 f r i t t f r a m

Spontane streiker var vanlig p책 Svalbard. Her er det arbeiderne i Green Harbour som har lagt ned arbeidet.

Kvinnebåten i 1929

Det var unge gutter som serverte og holdt orden på spisemessene, noe de slett ikke var oppdratt til. Arbeiderforeninga mente de hadde løsningen: kvinnelige oppvartere. Ifølge ingeniør Sigurd Westby var kravet fremmet flere ganger før foreninga fikk gjennomslag i juli 1929. Håpet var at kvinnfolk skulle få skikk på spisemessene, som bar preg av «de temmelig slurvete og udisiplinerte oppvartergutter». Ei slik ordning skulle ha vært prøvd på Bjørnøya og i Kings Bay med ganske godt resultat. Men ledelsen i Longyearbyen var slett ikke sikker på at noen få kvinner i det mannsdominerte samfunnet ville få positive konsekvenser, heller tvert imot, av «en moralsk art», som det het. Men saken gikk igjennom. 7. juli 1929 reiste de første «pionérpikene» fra Harstad. Det var svart av folk på kaia da «kvinnebåten» nærmet seg ute på fjorden. Vel hadde det vært kvinner i samfunnet tidligere, men det var noen få og blant funksjonærene. Nå skulle endelig arbeiderkvinner komme, noen som kanskje var oppnåelige. De fire kvinnene som kom ned landgangen ble saumfart av mer enn hundre par øyne. Gerda Fredheim, Julie Johansen, Richarda Pedersen og Signe Rubach var alle «godt voksne, stødige kvinnfolk fra Nord-Norge», skriver Sigurd Westby. Noen kjekkaser som kom med ufine utrop, ble tatt bak et skur og fikk en intens og kortvarig «leksjon» i oppdragelse. Westby måtte innrømme: «Alle mann viste den ønskelige sømmelige oppførsel. Starten var altså god, og med «Ingerto» fra Tromsø 20. juli reiste ytterligere 12 piker […]. Spisesalen blev snart ikke til å kjenne igjen, rent, ryddig, blanke vinduer, pen oppdekning, og snart opptrådte pikene i hvitt antrekk. Og alt hadde snart sin gunstige virkning på spisegjestenes oppførsel og utseende.» Det var dem som nå gikk på brakka og tok på seg blådressen før de gikk til messa. Med helkontinuerlig drift var det nok å gjøre for kvinnene fra tidlig morgen til sene kveld. På Arbeidermessa ble det servert til et par hundre mann på en gang, og busen fornektet seg ikke: Bakkene med kjøttkaker og saus var rene mannsløftene. De ble skubbet inn på bordendene nærmest lukene. Så gikk de fra mann til mann nedetter langs bordene, en uendelig strøm av mat på vandring. Jentene hadde det ikke lett den stunden det stod på. I denne atmosfæren av damp og larm nyttet det lite å rope. Rett som det var flakset en øse eller en gaffel gjennom lufta i retning den jenta man ville ha tak i – en håndgripelig innledning til samtale. Omsider ble det en pust, den verste sult var stillet.83 Kvinnene var kommet for å bli. De fikk enten arbeid på messa som serveringsdamer, kokkene var fortsatt menn. Eller de fikk i oppgave å holde orden og rent på brakkene, som brakkesjef. I de arktiske gruvesamfunnene fikk altså kvinnene

158 f r i t t f r a m

Kvinnfolka som fikk jobb i Longyearbyen skulle servere og holde brakkene reine. Her er Ester Larsen klar med mat til mannfolka som kommer fra skiftarbeid.

tradisjonelle arbeidsoppgaver innen omsorg, forsyning og renhold. Overgangen fra arbeid på fastlandet ble derfor ikke så stor som for mennene. Men det kunne oppstå konflikter mellom dem, også om de rene bagateller, som ble store. Helge Ingstad beretter om en sak selskapets ledelse ikke klarte å løse, slik at han som stedfortredende sysselmann ble trukket inn. Det dreide seg om et par brukte damesko som en oppvarterske mente var stjålet. Femten «oppvartersker i sprek alder som ikke alle var bestevenninner, ble trukket inn. [...] Det ble en stri tid. Kvinne på kvinne steg fram, ingen var kortfattet. [...] De stjålne sko forsvant mer og mer. Men det var øyensynlig av mindre betyd-

bergverkssamfunn i arktis

159

ning. [...] Det viktige var alt det andre og det dyptgående mørketidsbehovet for å snakke ut.»84 Et typisk uttrykk for Munro-syken dette også. Gruvebusen skiftet altså lompen med blådress i håp om å bli nærmere kjent med damene som var kommet i 1929. Selv i Hiorthamn ble håpet tent: «Vi ønsket oss nok dit av og til, og noen ganger tok vi også turen over isen. Det var som å komme til en ren storby, 3–400 mennesker, mange hus, og butikk. Var vi heldige, kunne vi få se en kvinne også.»85 Det var fri konkurranse om damene helt til to var blitt et par. Da trakk de andre mennene seg unna, og paret fikk være i fred. Det var imidlertid strenge uformelle regler for hvordan kvinnene kunne oppføre seg. Ei hadde en kavaler for hvert av de tre skiftene. Det ble ikke akseptert, og saken ble rapportert til ledelsen. Hun ble sendt ned med neste båt. Ei trønderjente var slett ikke interessert i noen kjæreste. Det gjorde inntrykk. Mange husket «ho fra Trondheim». De russiske samfunnene åpnet også for muligheter på kjærlighetsfronten. Det resulterte ikke i faste forbindelser, bare litt sverming: «Det var stramme russejente, men russeran passa på … De va vill de jenten å dans med oss, fin musikk va det, og du veit vi hadd jo lyst å klemme litt på damen. Men da kom det en russer, spasiba, spasiba … de visste å passe på sine kvinner.»86 De kvinnelige arbeiderne i Longyearbyen fikk sin egen brakke, «Jomfruburet». Heller ikke der var det plass for familier. Men de bodde på tomannsrom som hadde ekstra brede senger. I Ny-Ålesund bodde kvinnene på Mellomdekket over spisemessen. Det førte til at noen par kunne bo sammen. Men ble det barn av det, ble saken en annen. Kontrollen var streng, og verkslegen hadde en spesiell rolle: «I oktober 1938 en ukes tid før siste båtavgang til Norge kom eldste sykepleier inn på kontoret og meldte: «Nu er pikene fra arbeidermessa her.» Jeg spurte forbauset hva de kom for. Jo, de skulle etter ordre fra Gruvekontoret undersøkes på graviditet, og i tilfelle sendes ned med siste båt.» Store Norske ville ikke ha synlig gravide i arbeid, spesielt ikke på Arbeidermessa. De gravide ble nektet å arbeide. Konsekvensen var at de måtte betale skoftmulkt: De måtte selv betale for kost og losji til de kunne sendes ned med første båt. Da var det bedre å gå grundig til verks før siste båt gikk. Dette hadde vært rutine i Longyearbyen, men den nyansatte legen i 1938 nektet å være med på noe som for ham var en tvangsundersøkelse. Han fikk beskjed om at dersom han ikke foretok undersøkelsene, kunne han reise ned sammen med kvinnene! Det viste seg at to var gravide, den ene ville reise ned, den andre ba om abort. «Aborten innvilget jeg øyeblikkelig på sosial-geografisk indikasjon. Det inntraff en del graviditeter, og de kvinnene som ønsket det, fikk utført svangerskapsavbrytelser.» Dette var meget sjeldent i ei tid da provosert abort var straffbart både

160 f r i t t f r a m

Enkelte fant kjærligheten i det mannsdominerte gruvesamfunnet. Her har et par funnet fram grammofonspilleren en sommerdag i 1936.

for kvinnen og legen. Men det var på fastlandet. På Svalbard gjaldt ikke hele det norske lovverket. Trolig har også andre verksleger sett forholdene i det arktiske gruvesamfunnet som så spesielle at de forsvarte å utføre aborter.87 Legen slår fast: «De som ble gravide etter jul, beholdt sin graviditet og reiste glade ned til Norge med sin festmann med første båt, vel beslått med penger.»88 Det fantes fjøs og stall i Longyearbyen, men melkeproduksjonen var på langt nær nok til å dekke det daglige behovet. Melka ble rasjonert til syke, småbarn og gravide kvinner, og med følger åpenbare for enhver: Det var høyst unødvendig med noen nærmere presentasjon av vår felles

bergverkssamfunn i arktis

161

tilstand, der vi ruslet med melkespannet i neven og etter beste evne lot som ingenting. Spannet og veien til fjøset var jevngod med en plakat med f.eks. «Jeg er med barn!» En kvinne var knapt nådd hjem etter sin første fjøstur, før all verden visste hvordan det var fatt med henne.89 Det var sjelden at det ble født barn på Svalbard, den første skal ha vært i 1913, og han fikk mellomnavnet Polar.90 Gruveselskapene hadde ansatt verkslege, så fra et medisinsk synspunkt var det ingenting i veien for å føde på Svalbard. Ei av de sjeldne som fikk barn, hadde født tre ganger før på fastlandet. Å føde på Svalbard var en helt spesiell opplevelse, fortalte hun. Det ble sett som et under. Aldri hadde hun fått slik oppvartning og blitt så godt behandlet. Hun var gift med en av arbeidslederne. Kvinner som var gift med arbeidere kunne følge med mannen til Svalbard dersom hun også fikk lønnet arbeid, men hun kunne ikke uten videre ta med barna. Enkelte valgte å ta en sesong eller to mens ungene var igjen på fastlandet: «Du veit de som lemna ungan nede hadde mye heimlengsel … Så lenge dem va små var han der oppe og æ her. Ikkje ville æ reis i fra dem, og ikkje forlanga han det heller … Det va berre formenner og de der karan så hadd unga.»91 Ble oppholdet på Svalbard langvarig, ble det problematisk: «Æ va nere om sommarn anna kvert år i alle de 13 åran. Kona fikk fem unga. Den sjette kom ikke for da fikk æ tilbud om å stå over sommaren med ekstra bonus … Men ungan blei jo meir fremmed for kver gang æ va nere, så æ slutta.»92 I de russiske samfunnene var kvinneandelen betydelig høyere, i 1939 var den 20 % i Barentsburg, 8 % i Longyearbyen. De russiske kvinnene hadde også arbeid under jord. I 1936 bemerket bergmesteren: «En del kvinner arbeider fremdeles i gruven, dog kun i lettere arbeid, jeg henstillet til direktøren og håpet at det ved neste inspeksjon kun var menn i arbeid under jord.» De russiske kvinnene kunne dessuten føde barn på Svalbard. I 1939 ble det født 60 barn i Barentsburg, tre så dagens lys i Longyearbyen. Fra russisk side la de merke til at kvinnene i de to samfunnene hadde to forskjellige roller. En ingeniør i det russiske selskapet fortalte at kvinnene i Longyearbyen ikke hadde lønnet arbeid, men satt bare hjemme i de små leilighetene: Leiligheten er rein og ryddig, den er i et lite hus med lekeflaggstang, hvor det vaier et lite nasjonalflagg og hvor grammofonen spiller den trofaste melodien «Ja, vi elsker disse fjellene» … i de lange polarnetter … når for n-te gang den lille leiligheten er ryddet og gjort skinnende rein, står det igjen for kvinnene å forgå av kjedsomhet og lediggang.93 Representanter fra det norske selskapet kunne derimot fortelle at ved de russiske

162 f r i t t f r a m

Den polare varianten av olabilen?

anleggene arbeidet til og med direktørens kone. Og hun satt på telefonsentralen!

«Å vaske sengklean, ja, du spør nu om mye rart ...»

Badet på de eldste brakkene var et rom på brakka med en lang benk med ei renne og en varmtvannstank. Vanntilførselen var særlig vanskelig i Longyearbyen. Om sommeren kom det i rør fra isbreen, om vinteren ble det saget isblokker på et ferskvann i nærheten, og blokkene ble kjørt i hestevogn til byen og levert ved husene. I Ny-Ålesund hadde de utviklet et «teknisk vidunder» som sikret god vanntilførsel fra et vann oppe i fjellet. Vannledningene, som lå i kasser over bakken, var isolert og hadde elektrisk oppvarming som ble satt på når temperaturen var under –15 grader, og forhindret at vannet frøs. Men alle måtte spare på vannet, full kroppsvask var ingen selvfølgelighet. Men når tiden for hjemreise nærmet seg, kostet en gjerne på seg slik luksus: «Når han sku reise ned, kledd han a sæ, og da fikk æ verkelig se nåkka som heite Black and White!» Lompen var svart fra første dag. Det var ingen vits å vaske den: «Æ brukte lompen uten vask til det ikkje va gagn i den lengere, kasta den. Rista den bare etter arbeid. Om våren lå det en haug med lomprusk utafør,» fortalte en arbeider. En annen husket best lukta på brakka: Vi bodde fire–fem mann på hvert rom. Lompen hang ute på korridoren.. Når lompen var våt av svette eller væte, måtte vi ta den inn på rommet og tørke den der. Det samme gjorde vi med strømper og sokker. Luften på rommet ble jo også deretter.94 Tildeling av såpe var en annen litt finurlig del av klassesamfunnet. Arbeiderne fikk utdelt B-såpe, mens funksjonærene fikk parfymerte toalettsåper. I det nederlandske anlegget i Barentsburg var forholdene rundt 1930 et hakk bedre. Både boligstandarden og forholdene i og utenfor gruvene var meget tilfredsstillende. Her var epler å få kjøpt, gruvebad for arbeiderne og hvite sengklær som ble skiftet, fortalte en besøkende fra Longyearbyen. I Longyearbyen måtte han selv sørge for klesvasken eller betale noen for å gjøre det. På spørsmål om hvor ofte han fikk vasket sengklærne svarte han: «Å vaske sengklean, ja, du spør nu om mye rart ... Æ kan ikkje husk at vi lufta dem engang.»95 Før krigen var det ingen store protestaksjoner mot bade- og vaskeforholdene. Mange av arbeiderne hadde rodd fiske, og var vant til lignende forhold i rorbuer og lugarer. Boforholdene ble riktignok forbedret, åttemannsrom ble erstattet med firemannsrom. Gruvebadet ved Kings Bays anlegg ble også ut-

164 f r i t t f r a m

bedret, men i Longyearbyen var det fortsatt ikke mulig med dusj for alle før etter 2. verdenskrig. Tross enkeltprotester var det ingen samlet arbeiderklasse som stod steilt på med krav om bedre boforhold, verken i mellomkrigstida eller senere. Som det ble sagt: «Man va ikkje der for å bo godt, men for å tjene penga.» I noen tilfeller var boforholdene hjemme kanskje heller ikke de beste. Ifølge en undersøkelse fra 1938 lå nordnorske arbeidere på sisteplass når det gjaldt bostandard. Husene var både overbefolkede og ofte forfalne. I slike sammenligninger kom derfor forholdene i Longyearbyen kanskje ikke så dårlig ut.

«Alt for meget gudelighet vil vi ikke ha!»

I Longyearbyen stod bedriften også bak enkelte fritidsaktiviteter. I «Forskrift om bergverksordning, Svalbard» av 1925 var det tatt inn et avsnitt om fritidssysler: «Departementet kan også, når behov foreligger, pålegge arbeidsgiveren å holde forsamlingslokale og en passende samling av bøker i et sprog som arbeiderne forstår.» Det ble ikke nærmere presisert hva som lå i uttrykket «når behov foreligger», hvis behov det var, eller hvem som skulle definere at et behov var til stede.96 Men tydelig var det at klasseskillene også eksisterte i fritida. Verkslegen skriver fra sitt opphold i 1938: Det som gjorde mest inntrykk på meg, var den markante klasseforskjellen, og den ble strengt opprettholdt. Administrasjonens folk omgikkes hverandre, men ingen andre, og det samme med de to andre klassene, stigerformenn og arbeiderne. Noe samkvem mellom disse tre klassene forekom ikke.97 Og likedan motsatt vei, f.eks. opplevd av en funksjonær på 1960-tallet: Jeg hadde en kompis som jeg bodde i lag med (i militære[t]) ... og han kom opp og var arbeider og han kunne ikke komme på besøk ... på Haugen kunne man ikke gå for der bodde funksjonærene, slik at det der med å holde avstand er ikke så enkelt ... man måtte ikke se at han gikk ... til ingeniøren. Før lå vi på samme rom.98 Klasseskiller til tross: Det ble etter hvert en del foreningsaktivitet, hovedsakelig om vinteren. De fleste var av samme art som på fastlandet – sang- og musikkforeninger og idrettslag. Oppslutningen varierte fra år til år, ikke minst pga. gjennomtrekken. Her som ellers var det dessuten noen som var mer ivrige

bergverkssamfunn i arktis

165

enn andre. En aktiv friluftsmann som var i Longyearbyen på 1930-tallet fortalte om spennende idrettskonkurranser. En annen om ei ørkesløs fritid. Men det var gode bøker på biblioteket, og han fikk lest mye.99 Idrett fikk stor betydning. Svalbard Turn ble dannet i 1930, på et tidspunkt da idrettsbevegelsen på fastlandet var sterkt politisert. I hele Norge ble det startet arbeideridrettslag, etter at Arbeidernes Idrettsforbund, AIF, var blitt dannet i 1924. Slik var det ikke på Svalbard. To av Store Norskes øverste ledere skal ha vært Svalbard Turns grunnleggere, og i det første styret satt både arbeidere og funksjonærer. I løpet av kort tid ble det også etablert fotball-, langrenns- og friidrettsgruppe. Svalbard Turn ble en samlende organisasjon og idretten en aktivitet der arbeidere og funksjonærer møttes. Idretten var også kontaktskapende utad. Det var ikke lett å finne norske konkurrenter til idrettsstevner utenfor Longyear-samfunnet. Kings Bay var langt unna, men ute i Isfjorden lå de russiske gruvebyene Grumant og Barentsburg. I 1938 ble de første idrettslekene mellom norske og russiske deltakere arrangert, og det var opptakten til årlige idrettskonkurranser. Nordmennene var suverene på ski, i fotball var man mer jevnbyrdig, mens i sjakk, som etter hvert ble definert som idrett, var russerne suverene. Skiturer til Grumant og båtturer til Barentsburg var ikke uvanlig. Der fikk nordmenn innblikk i en annen type fritid der kulturelle aktiviteter var høyt prioritert. En besøkende skrev om det i Polarårboken 1939: Rusler vi gjennem hovedgaten, passerer vi Folkets Hus [...] svære bilder av Lenin, Stalin, Gorki, Kirov og andre. Her spiller gruvearbeiderne teater og balalaika, her holder de politiske foredrag, her viser de sine lydfilmer, her hygger de seg så godt de formår i snelandet.100 Spørsmålet om kirkelige tjenester på øygruppen var kommet tidlig opp. Ledelsen i Advent City tok, som nevnt tidligere, i 1907 kontakt med biskopen i Tromsø, P.W. Bøckman, med forespørsel om å få en norsk misjonær til å «yde geistlig betjening for de mange norske arbeidere paa Spitsbergen». Biskopen sendte henvendelsen videre til departementet med sin positive tilslutning, og hadde også sine merknader til saken: «Det kunde være tvilsomt om det var omsorgen som gjorde at det omhandlende kulkompani fremkom med denne henvendelse, og om det ikke snarere var haabet om, at en missionærs virksomhet kunde tjene til at kultivere de raa elementer saa de kunde bli lettere at arbeide sammen med.»101 Saken ble liggende i noen år. I 1912 henvendte biskopen og presteforeningen seg til selskapene på Spitsbergen om økonomisk støtte for å lønne en prest. Responsen var heller laber. ACC antydet at de kanskje ville uttale seg

166 f r i t t f r a m

Sjakkturneringene mellom nordmenn og russere var populære. Tradisjonen med årlige idrettsleker mellom Longyearbyen og Barentsburg holdes fortsatt i hevd.

senere. Saken ble igjen liggende. Først i St.prp. nr. 1 i 1915 ble det foreslått bevilget kr. 5.000. Bevilgning ble gitt og stillingen utlyst. Det meldte seg seks søkere, men biskopen i Tromsø fant ikke å kunne ansette noen av dem. Det var blant annet ikke ordnet med husrom. Samme høst avsluttet for øvrig ACC sin virksomhet i Longyearbyen. Ettersom Svalbards politiske status ikke var avklart, ble det også spørsmål om en evt. sjelesørger skulle være prest i Den norske kirke eller være legmann. Løsningen ble noe midt imellom. Det norske lutherske Indremisjonsselskap var i gang med en egen misjonering på industristeder, som f.eks. Sulitjelma og Sauda. Nå ble altså Spitsbergen en mulighet. Selskapets formann, professor Edvard Sverdrup, reiste sommeren 1919 til Longyearbyen sammen med teologisk kandidat Th. Østenstad. Store Norske betalte både reise og opphold. Søndag 13. juli talte Sverdrup i Arbeidermessa: «rigtignok under 1. mai faner med noksaa merkelige indskrifter, men for en opmerksom tilhørerskare. Det er for det meste nordlandsgutter, og jeg skal si, de kunde synge!» Etterpå gikk hele følget til stedet der flere var begravet, og gravplassen ble innviet.

bergverkssamfunn i arktis

167

Den gode oppslutningen og den sterke sangen ga grunn til optimisme for misjonen på stedet. Men den varte ikke lenge. Om ettermiddagen ble det holdt nattverdstund på sykehuset. Der møtte bare tre personer fram.102 Østenstad ble igjen i Longyearbyen over sommeren, og ble ikke skremt av forholdene. I januar 1921 ble ordinasjonstillatelsen gitt i statsråd. Noen dager senere gikk han inn i stillingen som den første prest på Svalbard.103 Store Norske gikk også videre, og besluttet å bevilge midler til et kirkebygg i Longyearbyen, som ble vigslet 28. august 1921. Interiøret var gaver fra Indremisjonen, og fra kongefamilien. Både kirke og prest var dermed blitt en realitet, men ingen av dem var del av Den norske kirke. Det vakte reaksjoner. Særlig i Tromsø-pressen kom det fram kritikk. Etter Norges offisielle overtakelse av Svalbard ble det usikkerhet rundt det kirkelige arbeidet. Fortsatt var det Indremisjonsselskapet som ledet arbeidet. Men ingenting konkret skjedde før den nye biskopen, Eivind Berggrav, tok tak i saken. Berggrav ville ikke gi opp øygruppen for Den norske kirke, og fikk støtte fra myndighetene. Hans visitas i 1935 falt sammen med 15-årsjubileum for ansettelse av den første presten. Berggrav var imponert over innsatsen til Indremisjonsselskapet og Store Norske, mindre av den norske statens innsats. Noe måtte skje. Han mente det var galt at arbeiderne skulle oppleve at de ble gjenstand for misjonering og satt i en unntakstilstand i forhold til menighetene på fastlandet. Prestestillingen på Svalbard måtte løses fra Indremisjonsselskapet. Det skjedde ikke før i 1941, da det ble bestemt at sognepreststillingen kunne lyses ut. Men krigen og evakueringa gjorde at ansettelsen ble ytterligere utsatt til etter krigen. Den første soknepresten på Svalbard, Severin Henrik Ræder Rieber, kom i 1945, 20 år etter at Svalbardtraktaten var trådt i kraft. Den første nattverden sommeren 1919 samlet altså bare tre mennesker, og det har aldri vært mange som har deltatt i det i Longyearbyen. Det var også så som så med deltakere i kirkens øvrige seremonier. Dåpshandlinger ble selvsagt sjeldne fordi det nesten ikke ble født barn på stedet. I gjennomsnitt ble det født fem barn i året.104 I 1923 ble de tre første ungdommene konfirmert. Det var ikke hvert år det skjedde, og det største antallet var i 1935. Da det var fem. Hvert år var det to til tre vigsler. Det var bisettelsene som samlet flest. I et samfunn uten eldre mennesker var døden det samme som ulykke eller alvorlig sykdom. Som en prest skrev i 1935: Så kom i går min første gudstjeneste her under nokså vanskelige og triste omstendigheter. Vi hadde nemlig samtidig med gudstjenesten bisettelse av en grubearbeider som fikk en veldig stenblokk over sig i gruben nu for en

168 f r i t t f r a m

3–4 dager siden. Kirken var stuvende full av folk. Kisten stod midt i kirken, dekket av et stort norsk flagg. At det var med nokså blandede følelser og med frykt og beven jeg stod overfor denne fremmede forsamling, vil dere nok lett forstå.105 Det var ikke enkelt å være sjelesørger i Longyearbyen og nå fram til folk og «kultivere de raa elementer». Henvendelsene til presten var få. En av dem som kom, forklarte presten hvorfor: «Jeg kan ikke overgi mig helt til Gud her oppe. Jeg vilde bli levende opspist av kameratene.»106 En nytilsatt prest tok seg en tur i byen, og ble spurt: «Hvor mange sjele skal så Dere omvende? Sett ikke fordringene for høit, skal jeg si Dere. Det er «bus» som er her, og vi er bra folk, men alt for meget gudelighet vil vi ikke ha!» Så holdt busen en lang formaning om hvordan presten skulle legge opp sitt arbeid. I dagbøkene reflekterer prestene mye over busen som menneske. De var gjerne flinke arbeidere, og hadde et tak både på sine overordnede og de andre arbeiderne. De kunne derfor, ifølge presten, tillate seg egenheter, nærmest gå som en frikar i forhold til ledelsen, og opptre som en despot i kameratflokken: Hvordan stiller så busen seg til prest og kirke? Nærmest avvisende. En ekte bus er gjerne marxist av livsanskuelse … med velkjente dogmer mot kirke og kristendom … Arbeidere fra gårdbruker- og fiskerhjem forsvinner gjerne i dette bus-miljøet. Enten prøver de å bli bus ved å være riktig radikale og grovkornet, eller så lukker de sig inne i sig selv og på brakka … Og her merkes i særlig grad en sløving av alle åndsinteresser … i mer eller mindre grad hos alle som opholder sig en tid på Svalbard.107 Biskop Berggrav beskrev prestens arbeid på Svalbard som det vanskeligste han hadde opplevd. Det var ingen menighet, bare en liten flokk trofaste. Kirkens liv var uten kontakt med de mange, og levde «et inncirklet avsondret liv». Og i god avstand fra kirken: Brakkelivet ga «ikke en grobunn for et dypere sjelsliv, og fører lett til en blokkdannelse av antireligiøst iallfall anti-bekjennende karakter […] dertil kommer momenter som poker og alkohol».108 Slike holdninger var ikke de beste for gjensidig respekt og samarbeid, verken fra prest eller bus. Og siden arbeiderne i så liten grad søkte prest og kirke, foreslo Berggrav at hele ordningen skulle legges ned. Men da kom det protester fra arbeiderne: Begrunnelsen var at da vilde de føle seg «rent forlatt». Især på de store sorgens dager når ulykken har slått ned i gruben, og det er som om fellesskapet plutselig stiger op av et dulgt dyp, da forlanger sinnene å få en prest, da vil de i kirken.109

bergverkssamfunn i arktis

169

Et 17. mai-tog passerer kirken i Longyearbyen i 1939.

Berggrav hadde nok sett for mørkt på det. Misjonsforeninger ble dannet for voksne kvinner og for barn, i flere år fungerte et mannskor ledet av presten, og det ble satt i gang søndagsskole. Foreningene holdt basarer til inntekt for kirken og biblioteket der busens gavmildhet kom fram, heter det i en artikkel i Indremisjonens avis For Fattig og Rik i 1937: «De har ingenting i mot å støtte kirken og dens boksamling […] de kan gripe nokså dypt i pungen […] på de to basarkveldene kan vi makte å få inn over 2000 kroner netto!»110 Presten drev kurs for voksne i norsk, matematikk og engelsk. Og med hjelp fra Indremisjonens tilhengere ble det samlet inn over 1100 bøker til et godt bibliotek. Lesesalen var stedet der kirken klarte å nå fram til flest arbeidere: «På Spitsbergen var det et bibliotek og bøker, vi kunne sitte der og skrive, og kver dag klokka fem var det andakt. Det va et prektig bibliotek.»111 Presten var også lærer for barna. Det var ikke tilbud om organisert skole før presten kom i 1920. Store Norske betalte deler av lønna til presten, og ville til gjengjeld at han fungerte som lærer. Skolen holdt til i en tidligere brakke. Det første året var det fem skolebarn. Og presten var fornøyd. I et innlegg i For

170 f r i t t f r a m

Fattig og Rik i 1921 skriver han at elevene både kunne gråte og le, og være snille og «troillat», akkurat som barna i Norge. I 1931 var elevflokken vokst til 20. Rapporter melder at det var en meget bra skole, både med hensyn til materiell, utstyr og undervisningsmetoder. Det var en liten, men velutdannet lærerstab, og ungene holdt tritt med skolen på fastlandet, selv om det kunne by på spesielle problemer, som det heter i 1939: «Det er lett å innse at de golde, isolerte naturforhold må virke i retning av å gjøre barnas forestillingsliv fattig og ensidig. Denne fare merker snart den lærer som stadig skal gi disse barn stilopgaver. Gang på gang må han ty til minner fra sommerferiene nede i Norge, eller til andenhånds skildringer av norske naturforhold.»112 Og et annet hjertesukk fra lærer og prest: I et samfunn av enslige menn var det ikke til å undres over at noen under savnet av sine egne barn ga barna mer av penger og sjokolade enn de hadde godt av. I de russiske anleggene, som Berggrav også besøkte på sin visitas, skulle han kontrollere skoleforholdene. Han ble presentert for et godt utbygget skolesystem med en omfattende undervisning, også for voksne. Ti lærere var engasjert til å forberede de ansatte til eventuelle studier når de kom tilbake til Sovjet. Vinteren 1935 deltok 400 voksne, 300 menn og 100 kvinner. Selv om innbyggertallet var det dobbelte av det norske, var undervisningen av et imponerende omfang. Men den vanlige gjestfriheten i det kommunistiske gruvesamfunnet var tydeligvis tonet ned overfor biskopen: «Mottagelsen var til å bli redd av. Det var altfor tydelig at jeg ikke var velsett.»113 Alt i alt møtte Indremisjonens innsats på Svalbard i mellomkrigstiden motstand når det gjaldt spredning av det kristne budskap. Men på det sosiale området, ved tragiske hendelser og i skolen ble deres innsats tatt godt imot. Den kombinerte stilling som prest og lærer besto helt til 1954.

Oppbrudd

Etter 9. april 1940 stoppet alt arbeid i gruvene momentant, og ble stående i fire døgn. Alle lyttet på radio til alle døgnets tider. Direktør Sverdrup i Store Norske skriver i sin dagbok: Frammøtet var elendig og produksjonen under det halve av normalt. Årsaken hertil var flere. Delvis vilde folk ned for å sloss, delvis vilde de bare hjem eller var motløse fordi de ikke visste hvordan det stod til med familien og pårørende i de krigsherjede strøk … Den 10. juni 1940, da kapitulasjonen av Nord-Norge ble bekjent, hersket det nærmest panikk. Alt arbeid stanset i begge gruber og storparten av folkene vilde reise til Norge.114

bergverkssamfunn i arktis

171

Selskapet ville ikke stoppe driften og sende arbeiderne ned, og fagbevegelsen på fastlandet appellerte til arbeiderne at den viktigste innsatsen de kunne gjøre for landet var å stå på og produsere kull. Noen dager senere prøvde rundt 100 arbeidere å true kapteinen på S/S «Salonica», som lå og lastet, til å ta dem med til Amerika. Det gikk ikke. Men utover sommeren fikk de som ønsket det, reise ned til fastlandet. Selskapet klaget på at for mange av de erfarne arbeiderne ikke kom opp igjen, de tok ikke sjansen på å forlate familien for en hel vintersesong. Men nye arbeidere ble tilsatt, og drifta fortsatte. Våren 1941 omkom fire mann i en brann i en ventilasjonsvifte inne i Gruve 2 i Longyearbyen. Årsaken var røyk- og kullosforgiftning – sikkerhetsutstyret fungerte ikke. Både Gruve 1 og Gruve 2 stod en måned mens de utbedret skadene. Stemningen var ikke god: Folkene var imidlertid adskillig deprimerte på grunn av brannulykken, og driften kunne ikke sies å være kommet mer enn nogenlunde i gang igjen, da det første britiske flåtebesøket kom den 31.7. og Svalbard ble militært besatt. Etter den tid var nervøsiteten så stor at tilslutt stoppet driften helt ved Gruve 2, men det lyktes å holde Gruve 1 i gang inntil evakueringen foregikk.115 Så kom evakueringen. En alliert flåtestyrke ankom Isfjorden 25. august 1941: to kryssere, tre jagere, et tankskip, fire trålere og troppetransportskipet «Empress of Canada». Alle på Svalbard skulle hentes. Krysseren «Aurora» og et fly ble sendt til Ny-Ålesund for å få med befolkningen der. Også fangstfolk i områdene rundt ble hentet. 29. august om formiddagen startet evakueringen fra NyÅlesund, og de var fremme i Longyearbyen morgenen etter.116 De to ekteparene som var vaktstyrken i Svea ble også hentet. Alle offentlige embets- og tjenestemenn var beordret å flytte samtidig med den øvrige befolkningen. Arkivene skulle i sin helhet tas med. I de dagene var det 20 år siden kirken var tatt i bruk. Jubileet og den forestående avreisen ble markert med en gudstjeneste 31. august. Kirken ble mer enn full, mange måtte stå utenfor. Det ble en spesiell markering med norske og engelske flagg, norske og engelske tekster, og norske og engelske salmer. Pastor Just P.C. Kruse viet seks brudepar. Det var tid for å markere felles bånd, mellom mann og kvinne, og mellom de to allierte nasjonene i krig med Tyskland. Direktør Sverdrup noterte stemningen fra dag til dag: Den 1. september slog vi i hjel dyrene våre, bortsett fra hestene. […] Avreisen skulde egentlig begynde den 3. september kl. 8, ble utsatt til kl. 10 og så kom folk endelig av gårde kl. 21. Det var en trøstesløs dag og trøstes-

172 f r i t t f r a m

Svalbard tømmes for folk. 3. september 1941 ble i alt 765 nordmenn brakt om bord i «Empress of Canada», med kurs for Skottland.

Som et minne står han i dagens moderne sentrum med følgende melding på sokkelen: «Gruvebus – vi bygde Longyearbyen».

løst å se på alle menneskene som time efter time sat med sin fattige bagasje nede ved sjøen og ventet. Nede på kaia i Longyearbyen i september 1941 satt det også kvinner og barn. Blant dem som hadde bodd i Longyearbyen og Svea var det 38 funksjonærfruer med i alt 63 barn, og tre ugifte kvinner. Litt lenger bort satt arbeiderne, og blant dem var det også kvinner. Tre gifte kvinner satt der med sine i alt fire barn. Den største kvinnegruppen var arbeiderkvinnene som ikke hadde barn, 77 i alt. Da de om kvelden seilte forbi Nesset, så de hele kullhaugen stå i flammer, oversprøytet med bensin og satt fyr på samme ettermiddag. Også russerne var borte, evakuert uka før, og de russiske gruveanleggene var ødelagt og brent, NyÅlesund likeså. Lite ante de at to år senere skulle tyske krigsfartøyer og landgangstropper stevne inn mot Longyearbyen og legge den i grus. Svalbard var forlatt, kullagrene var brent, og det meste av produksjonsutstyret var satt ut av drift. Men mange, både menn og kvinner, kom tilbake etter krigen. Et stort oppryddingsarbeid ventet dem.

DET STERKE, FRIE LIV I VILLMARKEN

Saa er jeg da atter her i Widebay. Da jeg sidst var her i 1927–28 hadde jeg lovet mig selv at det skulde være den sidste overvintring paa Svalbard. Men den overhåndtagende arbeidsløshet, ledsaget av lokuter, streiker, og kortsynt brødspolitik og deravfølgende dårlige tider i Norge tvang mig ut paa overvintring igjen. Slik innledet den 45 år gamle Georg Bjørnnes dagboka for 1931–32. Han var født i Laksefjord i Finnmark i 1886, hadde kjøpt fangststasjon i 1928 og bygd ny hovedstasjon på Austfjordneset i 1931. Han drev revefangst, mest det, vandret rundt til revefellene sine, en nøktern mann, tung og trygg. Etter 22 overvintringer hadde han tjent nok penger til å kunne bygge seg et lite hus i Laukvik på Senja. Han savnet ikke slitet på Svalbard. Men også for den fargerike Bjørnnes var det andre grunner enn «salt i suppa» til at han ble overvintrer. «Den lovpriste kultur» på fastlandet gikk ham på nervene, og på Svalbard kunne han få utløp for sin «utferdstrang og jagtpasjon». Han var en av de legendariske fangstfolkene som overvintret i sine små fangsthytter, år etter år oppe i isødet, og en mester i å fortelle historier. Overvintringsfangsten hadde sin storhetstid fra 1890-tallet og fram til midten av 1900-tallet. Nesten 400 personer drev slik fangst på Svalbard fram til 1941, med til sammen over 1000 overvintringer. På Grønland var det 180 overvintringer, fra fangststarten i 1908 fram til 2. verdenskrig. På Jan Mayen begynte fangsten i 1906, med ca. 60 overvintringer, inntil reven ble fredet og virksomheten opphørte i 1930. Fra 1924 og fram til krigen utgjorde verdien av overvintringsfangsten 1,6 millioner kroner, mens verdien av selfangsten i samme periode var på vel 41 millioner. Verken verdi- eller sysselsettingsmessig har altså

det sterke, frie liv i villmarken

177

overvintringsfangsten betydd mye i nordnorsk økonomi – og i nasjonal sammenheng var den en bagatell.1 Selv om Tromsø i denne perioden var ishavsbyen fremfor noen, er det mange eksempler på fangstmenn fra andre områder. Familien Nøis fra Andøya var en av de mest kjente, med Hilmar som den mest utholdende. Og han hadde tre onkler, brødre og søskenbarn i samme bransje. Nye fangstmenn ble ofte rekruttert fra familie og bekjentskapskrets. Henry Rudis storebror overvintret også – før Henry og sammen med ham. Også Arthur Oxaas’ bror drev fangst, Karl Johan Bengtssen fra Bergen hadde sønnen Kåre med, familien Stenersen fra Tromsø var representert med fem mann fra to generasjoner og med far August som hovedmann. De aller fleste overvintrerne kom fra den nordnorske ishavskulturen. Det var vanlig å veksle mellom sesonger med selfangst og år med overvintring. Også kvinner overvintret som fangstfolk; omtrent seks prosent av alle overvintrere fra århundreskiftet og fram til krigen var kvinner. De fleste fungerte som husholdersker for sine ektemenn og samboere. Wanny Woldstad fra Tromsø brøt dette mønsteret. Hun overvintret sammen med Anders Sæterdal i Hornsund i årene 1932–37 og drev fangstvirksomhet i tillegg til å være husmor. De to tenåringssønnene Bjørvik og Alf var med i årene 1933–35.

En risikabel virksomhet

De første overvintrerne i nyere tid var Sivert Brækmo og Johan Christiansen fra Tromsø. De overvintret ufrivillig og med svært dårlig utrustning i Isfjorden 1893–94.2 Mennene dro i åpen båt fra Vardø til Svalbard for å reparere og hente ned en notbåt. På returen kom de helt til norskekysten, men ble tvunget tilbake av storm, roret forsvant, og de fikk store lekkasjer i båten. De returnerte til Grønfjorden. Etter å ha hvilt og reparert båten dro de på nytt ut på overfarten til fastlandet, men drivisen tvang dem tilbake til Grønfjorden.3 Det var en strabasiøs erfaring, men de returnerte med 6 bjørn, 14 rev, 27 rein og 5 tonn spekk til en samlet verdi på 8.000 kr., en formue for fattigfolk i Nord-Norge. Garnfiskerne på lofotfisket hadde på den tid en antatt bruttolott på vel 200 kr.4 Brækmo og Christensen hadde lykken med seg. Ikke alle hadde det – overvintringsfangst var risikabelt. En annen overvintringsekspedisjon strandet på Bjørnøya samme år. En av de fire døde av skjørbuk, to andre ble sengeliggende og arbeidsuføre, bare den fjerde klarte seg godt. Fangsten ble minimal. To år etter, i 1895–1896, drøyde fire fangstmenn så lenge med returen til fastlandet at de frøs inne. De var bare rustet for sommerfangst. I ettertid viste det seg at skipperen, Andreas Holm, hadde planlagt overvintring, men bare én av mannskapet var informert. Fangstlaget vekslet mellom å bo på Hotellneset

178 f r i t t f r a m

Bistasjonen «Byssa» i Van Mijenfjorden ca. 1910, bygget av Johan Hagerup. Hagerup etablerte et nettverk av små hytter og feller rundt hovedstasjonen. Dette ble en vanlig måte å drive fangsten på.

i Adventfjorden og Svenskhuset på Kapp Thordsen. Skipper Holm døde først, av skjørbuk. Den ene av mannskapet, Anton Nilsen, ble forlatt av de andre på Kapp Thordsen tidlig på vinteren på grunn av frostskader. De fant verken levninger eller spor etter ham seinere. Bare to kom tilbake: Klaus N. Thue og Nils E. Olsen. Disse tre overvintringsekspedisjonene innledet den nye epoken med landbasert fangst på Svalbard. De forteller om sykdom og død, om fangstfolk som vendte tomhendte hjem, men også om det store varpet. Karl Møller og Ibenhart Jensen Fladseth overvintret i 1898–99 på Halvmåneøya. Mennene forlot Tromsø 18. juni, men allerede 20. september er det notert i dagboka: «Karl er syg.» Samme korte melding finner man 9. november, mens Ibenhart selv har skrevet, 19. desember: «Jeg er syg, 20 gr. kulde.» Dagbokas siste melding er datert 6. april. På et løst ark som ble funnet i hytta har en av dem skrevet: «Meget syg, forkjølelse. NB. Skørbug.», og det er den eneste gang sykdommen er nevnt ved navn i deres notater. Når symptomene begynte å gjøre seg gjeldende så tidlig som i september, er det grunn til å spørre om mennene kan ha vært helt friske da de la ut på ferden. Den alvorlige sykdommen skyldes C-vitaminmangel, noe folk lenge ikke visste, slik at det var vanskelig å gardere seg: «Smått gjorde vi oss utflukter for ikke å holde oss for mye inne. Vi er liksom redd for at hvis der blir for meget rolighet, kan snart han skjørbukfaen gjøre en visit og vil liksom se innom til oss også. Vi har utenom oss flere av russerne i den gamle tid som skjørbuken har besøkt. Det ligger nok av skjeletter utenfor døren hos oss,» skrev Johan Hagerup i dagboka 1900–01. Han mente altså at sykdommen var epidemisk og rammet den makelige! Det var en viss motvilje mot å nevne sykdommens navn. Skipper Andreas Holm, som altså overvintret 1895–96, brukte betegnelsen gikt, men det var skjørbuk han døde av i slutten av april. Også Klaus N. Thue, som var med på samme ekspedisjon, «har gikt», men ble etter hvert så dårlig at han ikke kom seg ut av køya. I perioden 1895 til 1941 døde 19 fangstfolk av skjørbuk, ca. fem prosent av alle overvintrerne. Det siste kjente tilfellet er fra 1926. Arne M. Olsen døde 9. april på fangststasjonen på Kapp Boheman i Isfjorden. Han var kokk og hadde jobbet flere år ved gruvene i Longyearbyen før han lot seg friste til å prøve overvintringsfangst. Verken kokkekunnskapene eller utrustningen tilsa en slik dramatisk skjebne.5 I samme tidsrom druknet ti fangstmenn, syv døde av tæring, hjertefeil og forfrysninger. To omkom i en eksplosjonsartet ulykke i sin egen hovedstasjon.

180 f r i t t f r a m

SKJØRBUK – SJØFARERNES SVØPE Sjømenn og polfareres historie handler ikke bare om erobringer og fangster; livstruende utfordringer i kraft av uforutsigbare vær- og vindforhold, og tidvis dårlige fartøyer var en vesentlig del av dette livet. Også sykdom og død har sin sentrale plass i denne historien. Fram til begynnelsen av 1900-tallet rammet særlig skjørbuk (lat. scorbutus, eng. scurvy), en mangelsykdom forårsaket av for lavt C-vitamininntak, mange sjøfarere og nærmest utraderte flere ekspedisjoner i polare områder. Den snikende sykdommen angriper bindevevet i kroppen og viser seg først i form av nedstemthet og slapphet, siden ved blødende, opphovnet tannkjøtt og utfallende tenner, før blødningene og hevelsene sprer seg til resten av kroppen og til slutt medfører døden. Gjennom tidene har man spekulert på hva som forårsaket sykdommen, og hvordan den kunne bekjempes. Ludvig Holberg mente i 1737 at den kom av regnvær og fuktighet; tolv år senere hevdet en norsk amtmann at sykdommen var smittsom. I 1753 viste imidlertid den skotske marinelegen James Lind at sykdommen kunne forebygges og helbredes ved å konsumere appelsin- og sitronsaft. Dermed var det fastslått at skjørbuk var en mangelsykdom, og at den kunne forebygges av kostholdet. Legen Axel Envall på Nordenskiölds ekspedisjon til Mosselbukta i 1872–73 provianterte blant annet pepper, eddik, sennep, kjøttekstrakt, surkål, rosiner, svisker, korinter og tørket frukt, samt pickles og pepperrot i eddik, for å forebygge eventuell skjørbuk. Pickles, multer og tyttebær viste seg å fungere bra. De arktiske urbefolkninger unngikk sykdommen ved å bruke fersk fisk og kjøtt, og drikke ferskt blod, som i motsetning til konservert kjøtt inneholder C-vitamin. Både i Norge og på Grønland var det vanlig å bruke skjørbuksurt (Cochleria officinaris). Nansen og Johansen, som kun spiste ferskt kjøtt under sin lange skitur og ufrivillige overvintring på Frans Josef Land i 1895–96, unngikk skjørbuk. Den tradisjonelle kunnskapen hjalp imidlertid ikke alle fangstfolkene som overvintret i polarområdene. Nøyaktig hva som forebygget skjørbuk ble klart først i mellomkrigstiden, gjennom identifiseringen og isoleringen av askorbinsyre eller C-vitamin. Etter hvert som forbindelsen mellom skjørbuk og C-vitamin ble kjent, sørget fangstfolkene for å proviantere tørket frukt, saft og bær. Slik økte sjansene for å komme hjem med livet i behold etter lange perioder i isolasjon.6

det sterke, frie liv i villmarken

181

De aller første overvintringsekspedisjonene slet med å skaffe seg de nødvendige økonomiske midler til utrustning. Etter hvert kom kjøpmenn både i Hammerfest, Tromsø og i Risøyhamn på Andøya inn som utredere. I Tromsø var det spesielt pelshandelfirmaet Claus Andersen A/S, foruten handelshuset Killengreen og Johan Hagerup. Hagerup hadde selv overvintret flere år og hadde også drevet som skipper på Ishavet, men gikk etter hvert inn i sin kones kolonialforretning og gjorde den om til skipshandel. Utrederne drev sin virksomhet etter samme prinsipper som i fiskeriene. De hadde enerett på salg av fangsten. Inntektene skulle i første omgang dekke utgiftene til kost, transport, drivstoff og utstyr. Nettogevinsten ble fordelt med en halvpart til utrederen, den andre halvparten til deltakerne. Ordningen med utredere gjorde det mulig for ubemidlede å forsøke seg som overvintrere, men det var samtidig et sjansespill. Uteble fangsten eller prisen på pelsvarene gikk ned, kunne fangstfolkene risikere å stå fullstendig ribbet tilbake etter et langt arbeidsår. I utgangspunktet hadde utredere og fangstmenn sammenfallende interesser – mest mulig fangst og minst mulig utgifter. Det kunne i enkelte tilfeller gå ut over ikke bare levekår, men også sikkerheten. En slik sak var den såkalte «Aager-saken», som ble kjent i avisa Nordlys i 1902. Firmaet Holmboe & Søn i Tromsø hadde stått som utreder for Johan Hagerups fangstekspedisjon til Bellsund 1901–02. Til tross for godt resultat var kontrakten mellom fangstleder og utreder formulert slik at Hagerup ble sittende igjen med gjeld. Hagerup ordla seg slik i avisa 26. september 1902: Vi har desværre ogsaa her de uhyre stormaaser, som er saa snar til å røve baade erunger og alkeunger. De er aldrig trygge. […] Jeg kunde ikke tænke mig noget mer likt hinanden end stormaasen og Markus Skanke og Holmboe & søns fremfærd mot mig. De slukte ogsaa hele mit aarsarbejde, ja mer til, uten at betænke sig. En annen sak var verre: I 1909 forskutterte Claus Andersen A/S utrustning og betalte frakten nordover for en ekspedisjon med fem menn fra Målselv. Peder Hansen Kjeldmo var fangstleder. Han var sparsommelig med utrustningen og hadde dessuten liten erfaring fra områdene i nord – mannskapet hadde ingen. Gruppa delte seg i to fangstlag, to menn slo seg ned i Negerdalen, fangstlederen med sin 17 år gamle sønn Petter samt Elias Broderstad på Halvmåneøya.7 Sommeren 1910 kom og gikk uten at mennene ble hentet som avtalt. Dårlige isforhold var hovedårsaken. I desperasjon forlot fangstlederens lag Halvmåneøya høsten 1910, men kom seg ikke lenger enn til Negerdalen, der nå alle fem var samlet. Vinteren 1910/11 døde først Elias Broderstad, så unge Petter og deretter faren, Peder Hansen Kjeldmo. Heller ikke sommeren 1911 kom noen for å hente dem. Da reparerte de

182 f r i t t f r a m

Det var ofte handelsfirmaer som sto for utrustningen av fangstekspedisjoner.

to gjenlevende – Bernhard Aspmo og Ole Tarraldsen – en fangstbåt, sydde seil av sengetøyet og la ut på en dristig seilas. De klarte seg, og kom vel hjem med skuta «Ellida», som de tilfeldigvis fikk kontakt med nord for Kvalpynten. Men da hadde historien om de savnede fangstmennene en tid vært en stor sak i Tromsø-avisene. Kaptein Arve Staxrud, som hadde erfaring med forholdene i nord, tok affære. Han fikk stiftsamtmannens støtte til å leie båt for å komme overvintrerne til unnsetning. Utrederen, Claus Andersen, tilbød pengestøtte til redningsekspedisjonen, men bare hvis fangsten ble funnet. Tilbudet ble avvist. De to overlevende fangstmennene kom seg altså ned med annen skyss, men Staxrud

det sterke, frie liv i villmarken

183

fant fangsten og berget den. Da han nektet å utlevere den til utrederen, gikk Claus Andersen til søksmål og fikk medhold i underretten. Men etter en årelang rettsprosedyre dømte Høyesterett utrederen til å betale erstatning både til de etterlatte og til de to gjenlevende. Affæren vakte stor oppmerksomhet og førte til en hissig avisdebatt, der både Staxrud og utrederen ble kritisert. Mens Venstre-avisa Tromsø kalte Staxruds innsats «Røverihaandverk», tok Troms Stiftstidende et meget kritisk oppgjør med utrederne. Saken førte til at det ble reist krav, bl.a. fra Tromsø skipperforening, om offentlig tilsyn med virksomheten. Troms Stiftstidende krevde at utrustning og proviantering ble «lovbefalet bestemt og kontrollert». Var ikke tragedien som rammet Peder Hansen Kjeldmo og hans jaktlag et nytt rystende varsku om at man nå måtte få offentlig kontroll, spurte avisen retorisk. Saken bidro til at Lov om offentlig tilsyn med overvintringstogt til de arktiske egne ble satt i kraft fra 1. januar 1918. Det tok sin tid før den tradisjonelle utrederordningen ble avviklet. Men etter hvert som gruvesamfunnene ble utbygd og kullbåtene kom i jevnlig drift fra rundt 1905, ble det både praktisk og økonomisk mulig for fangstfolkene å klare seg uten fast utreder. Noen handlet på kreditt hos kjøpmenn, skipshandlere eller pelshandlere, en del proviantering ble også gjort hos gruveselskapene på Svalbard. Næringa ble intensivert på 1930-tallet med årlige belegg på opp mot 40 personer fordelt på 22 fangstfelt. «Vi har 29 fangststasjoner på Svalbard, og er det firma som først begynte med rasjonell fangst av polarpelsskinn,» het det i en annonse fra firma Claus Andersen A/S i 1941.8 Etter et opphold under 1. verdenskrig hadde firmaet satset stort utover på 1930-tallet da etterspørselen og prisene på pelsverk nådde nye høyder. Tromsøs ishavsskippere kunne tjene seg rike – mange vakre boliger og dekorative gravstøtter vitner om det. Langt vanskeligere er det å finne slike spor av rikdom når det gjelder overvintrerne. Fortjenesten var avhengig av både kunnskap og arbeidsinnsats. Men prisene bestemte mer. Verdien av blårev steg fra 40 kr. pr. skinn i 1890 til 800 i 1924, og bare en liten del av dette kan tilskrives endringer i kroneverdien. I perioden 1893–1918 var totalverdien av fangsten på 597.600 kr. fordelt på 324 overvintrere, dvs. 1844 kr. pr. mann.9 Dersom utrederen skulle ha halve verdien, satt den enkelte fangstmann igjen med vel 900 kr. Men det var store variasjoner. I 1917–18 satt to fangstmenn igjen med en fangst på 60 rev, fire isbjørnskinn og 100 kilo dun til en uvanlig høy pris: 18.000 kr. Og på Jan Mayen kom verdien av fangsten opp i 27.500 kr. pr. deltaker samme år. Dette var unntakene, men slike historier ga fangstvirksomheten et preg av eventyr, ikke minst økonomisk.

184 f r i t t f r a m

Odd Lønø røkter ei revefelle i 1969.

Etter 1925 skulle fangsten rapporteres til sysselmannen på Svalbard. Adolf Hoel mente at fangstoppgavene var for lave: «Riktignok er fangstfolkene nøysomme karer, men de kan dog ikke leve av de inntekter det her er tale om.»10 Registreringene fra sysselmannens arkiv, samt dagbøkene som fangstmennene selv skrev, indikerer at Hoel hadde rett. I oversiktene som sysselmannen hvert år etter 1925 oversendte Svalbard Ligningsråd går betegnelsen «skjønnsmessig beregning» igjen. Et nærmere blikk på fangståret 1930/31 viser at laveste inntekt var 80 kr. (lønn som vaktmenn), høyeste inntekt 1200 kr., de siste beløpet gjaldt kun fem av de 34 fangstfolkene. I sysselmannens oversikt fra 1936/37 går det fram at den gjennomsnittlige skattbare inntekten for de 33 fangstfolkene var 1475 kr., også her med store variasjoner: Henry Rudi og Bjarne Jakobsen på Halvmåneøya hadde en skatteinntekt på 7699 kr hver, mens Harald Wallum og Guldbrand Nikolaisen er oppført med 720 kr på deling. For Grønland har man bedre statistisk grunnlag. Verdien av fangsten var mellom 3000 og 5000 kr. pr. mann, med noen fantastiske sesonger i 1936–37 og 1937–38, da alle rekorder ble slått og verdiene steg til henholdsvis 15.555 og 18.750 kr.11 Men få ble rike av fangstvirksomheten. Når fangstmannen var ferdig med hjemkomstfestene i Tromsø, måtte han ofte oppta lån for å greie ny utrust-

det sterke, frie liv i villmarken

185

ning.12 Opplevelsen av å mestre tilværelsen som fangstmann var kanskje vel så viktig som ei velfylt lommebok. Ifølge Helge Ingstad besto fangstlivet av «jevnt og fengslende arbeid som gjennom slit og savn krones med mange fine stunder i hytten og på langferd».13

Fangst i lovens grenseland

Inntil 1910 var fangstvirksomheten konsentrert til de sørlige, vestlige og østlige deler av Svalbard. Etter 1920 økte aktiviteten også i nord.14 Det ble drevet jakt og fangst hovedsakelig på isbjørn, blårev og hvitrev og rein. Vestkysten hadde meget gode reveforekomster, østsiden med Storfjorden og tilliggende øyer var et sikkert isbjørnterreng, og enkelte områder der hadde også godt med rev. Reveterrengene ble betraktet som noenlunde stabile, isbjørntilfanget mer avhengig av isforholdene. Langs vestkysten av Svalbard fantes også noen rike sjøfuglkolonier, der det ble sanket dun og egg. Jan Mayen hadde mye rev, men lite med isbjørn. På Øst-Grønland var i tillegg til isbjørn og rev også moskus en inntektskilde. Det ble også jaktet på sel og hvalross. Blårev ga størst fortjeneste på Svalbard, så kom isbjørn og hvitrev. Mens hvalrossen var det mest ettertraktede bytte fram til 1890-tallet, dreide interessen seg seinere mot pelsverk. Ikke bare fordi hvalrossbestanden ble sterkt desimert, men fordi pelsverk var etterspurt og ga gode priser. Norges Svalbard- og Ishavsundersøkelser dokumenterte fangstaktiviteten på Svalbard gjennom samtaler med overvintrerne og innkjøp av fangstdagbøker fra dem. Basert på informasjonen om hytter, fangstanlegg og fangstområder opprettet instituttet et fangstfeltarkiv der øyriket ble inndelt i 45 fangstfelt. Feltene var basert på de geografiske rammer overvintrerne ga innsikt i. Om de framstår tydelige i arkivet, forholdt fangstfolkene seg likevel kun til de grensene som passet for dem. Informasjonen var i utgangspunktet ment å danne grunnlag for forvaltning av ressursene fangstvirksomheten utnyttet.15 De som valgte tilværelsen som fangstmann år etter år, sørget for å sikre seg et fast fangstfelt med et variert ressursgrunnlag. Hilmar Nøis ble Kongen av Sassen, etter hvert sammen med kona Helfrid. Georg Bjørnnes holdt til på Austfjordneset, Arthur Oxaas og kona Anna på Kapp Wijk, og Waldemar Kræmer og hans samboer Sally lå nord i Flathuken på Sallyhamna. Andre terreng ble mer sporadisk benyttet.

Fangstfeltene på Svalbard. De ulike feltene framstår tydelig på kartet, men i realiteten har fangstfolkene kun forholdt seg til de grensene som var praktiske for dem.

det sterke, frie liv i villmarken

187

DE NORSKE OVERVINTRINGENE OG GRØNLANDSSAKEN I juni 1921 sendte danske myndigheter ut et dekret som stengte Grønland for alle fremmede skip. Dette truet norske fangstmenns aktiviteter ved Grønland, og var en ytterligere opptrapping av den dansk-norske konflikten om suvereniteten over Øst-Grønland. Et virkemiddel i konflikten, som endte med dansk seier i 1933 etter en avgjørelse i den internasjonale domstolen i Haag, var overvintringer. Norske fangstfolk hadde overvintret på Grønland sporadisk siden slutten av 1880-årene. Med Grønlandssaken fikk overvintringen et mer varig preg. Det danske dekretet fra 1921 førte til dannelsen av en politisk gruppe som arbeidet for norsk okkupasjon av deler av Øst-Grønland. Gruppen sørget for kontinuitet i overvintringsfangsten på Grønland på 1920- og 30-tallet. Av de totalt 180 overvintringene som fant sted fra starten av og fram til 1941 ble de fleste gjort etter 1922. Sentrale personer i gruppen var leder av Norges Grønlandslag, Gustav Smedal, og lederen for Norges Svalbard- og Ishavsundersøkelser, Adolf Hoel. I hovedsak ønsket de å sikre norsk herredømme over deler av Grønland ved å bebygge og utnytte landområdene, og utforske dem. Overvintringsekspedisjoner var da nødvendig. Ifølge Ida Blom kan de norske overvintringene på Øst-Grønland, særlig etter 1926, betraktes som et middel til å sikre norsk suverenitet over området. Norge skulle vise at det hadde større rett til områdene enn Danmark, ved å okkupere så store deler av Øst-Grønland som mulig.16 Johan A. Olsen ledet den første fangstekspedisjon etter at Grønlandssaken kom opp. I samarbeid med direktør O. Krogness ved Geofysisk Institutt i Tromsø opprettet han radiostasjonen i Myggbukta, og sendte daglige meteorologiske meldinger. Olsen og hans seks medarbeidere omkom på hjemveien. Fire år etter startet tre telegrafister ved samme institutt opp to års sammenhengende overvintring. En av dem, Hallvard Devold, tok sammen med Adolf Hoel seinere initiativ til dannelsen av Arktisk Næringsdrift A/S. Selskapet utrustet overvintringsekspedisjoner og drev fangst på Grønland helt fram til 1959. I årene 1928 til 1934 bevilget staten hvert år støtte til fangstog forskningsekspedisjoner til Grønland. Slik ble forsknings-, næringsog nasjonale interesser vevd sammen i ekspedisjonene, praktisk og ideologisk.17

188 f r i t t f r a m

I 1927 ble det innført forbud mot å bruke gift i fangsten av isbjørn. Et forbud det var vanskelig å kontrollere, og som ikke umiddelbart ble overholdt.

Fram til 1925 var Svalbard en frisone, i den forstand at det ikke fantes én utøvende myndighet på øygruppa. Men det fantes regelverk. Lov om offentlig tilsyn med overvintringstogt til de arktiske egne (1915) stilte krav til utrustning, om legeerklæringer for deltakerne og ikke minst erfaring med ishavsforhold og førstehjelp. Da Svalbardtraktaten trådte i kraft i 1925, fikk myndighetene adgang til å utferdige forskrifter om jakt, fangst og fiske, og kunne også starte fredning av dyr, landområder og kulturminner. Ved lov av 17. juli 1925 ble reinen i øyriket totalfredet, men sysselmannen ga mange dispensasjoner for overvintrere og vitenskapelige ekspedisjoner. Fangst på polarrev ble i 1938 regulert med fredning fra 15. mars til 15. oktober, mest på grunn av kvaliteten på pelsen. Det samme gjaldt for isbjørnen, som ikke ble totalfredet før 1973, bortsett fra på Kong Karls Land, der totalfredning ble innført i 1939. Det viktigste fredningsvedtaket var forbudet mot å bruke gift – i hovedsak stryknin – i fangsten. Forbudet kom som kongelig resolusjon allerede i 1927. Giften ble lagt i kjøtt, spekk eller egg og frosset fast i bakken. Man regnet

190 f r i t t f r a m

med øyeblikkelig død. Men det skjedde ikke alltid – det ble mye seigpining. Mange dyr ble faktisk aldri funnet igjen, de rakk å komme seg langt unna før døden inntraff. Giften rammet også dyr og fugler den ikke var beregnet for. Ikke minst lot fugler seg friste av forgiftet åte. Også bruk av fotsaks ble forbudt. Til tross for disse reguleringene var det få og små begrensninger i fangstfolks virksomhet, ingen landområder ble fredet eller gjort til naturreservat. Øyriket var isolert fra fastlandets holdninger og normer, forventninger og plikter, og utenfor sosial kontroll fra familie og naboskap. Loven hadde begrenset rekkevidde, ettersom sysselmannen i beskjeden grad kunne føre kontroll. Overvintrerne brukte både gift og fotsaks lenge etter at begge deler var forbudt. Som i Hornsund, der en i dagboknotisen fra søndag 26. november 1933 kan lese: «…nu har vi vert å lagt ut saxen igjen.» I Wijdefjorden hadde «tyvfangere» ifølge Georg Bjørnnes vært i aksjon i årene 1928 til 1931, rikelig forsynt med gift. Mangel på kontroll ga seg også utslag i et litt uklart skille mellom mitt og ditt. Utgiftene og omkostningene ved å bringe nytt bygningsmateriale til Svalbard skjerpet evnen til kreativ gjenbruk. Materialer fra Nordenskiölds forskningshus «Polhem» i Mosselbukta ble f.eks. benyttet til ei hytte som ble bygd på Verlegenhuken. Erling Enoksen forteller i si dagbok fra 1923–1924 at han søndag 21. oktober hentet en av de gamle plateovnene som lå på marken utenfor «Polhem». Flere av husene oppført av anneksjons- og mineralletingsfirmaer ble benyttet av fangstfolkene, som også gjorde bruk av materialer og interiør som var «uten eier». Georg Bjørnnes skrev av bitter erfaring på veggen til en av sine bistasjoner i Austfjorden: Denne hytte som er bygget av fangstmann Bjørnnes 1927 står til rådighet for besøkende fangstfolk, turister, videnskabsmænd og forliste sjøfolk, men intet maa ødelægges eller fjernes av hyten. Overvintrende fangstfolk maa ha skriftlig tillatelse fra eieren, når de skal benytte hyten hele vinteren. Fangstmann Bjørnnes. Bjørnnes hadde leid ut sitt terreng, det vil si sine hytter, til Hilmar Nøis. Da Nøis fant hyttene okkupert av Erling Enoksen og Arnfeldt Pedersen, skrev han til Bjørnnes: «jeg fremviset leiekontrakten som var oprettet mellem os paa hyttene, men de vilde paa ingen måte rømme hyttene, særlig optråtte Arnfelt Pedersen meget agressivt». Nøis ville ikke «sætte saken på spidsen» og forlot stedet. Han beklaget imidlertid det store tap dette vil medføre ikke bare i leieinntekter, men også at «all din opsamlede brændsel nu blir opbrændt og hyttene forringet». Nøis ba Bjørnnes om å anmelde «okkupantene» for «selvtægt og tyveri av din eiendom, samt forlange en pasende erstatning». Det framgår også at en ovn var stjålet fra en av bistasjonene. Nøis visste hvem de var, de skulle også ha stjålet en av hans hunder. Han var tydelig svært oppbrakt: «Nårtid

det sterke, frie liv i villmarken

191

Den moderne fangstmannen Stein P. Aasheim på snaddfangst, iført god gammeldags kamuflasje.

skal Svalbard bli renset for den slags strandrøvere som plyndrer fangsthyttene og stjæler alt hvad de kommer over.»18 Kanskje var ikke alt så svart/hvitt som Nøis formulerte det, at enten er en folk eller så er en røver i polarland. Georg Bjørnnes anklaget i 1932 nettopp Hilmar Nøis for å ha tatt i bruk hans terreng og hans revefeller, som han reagerte på med «grænseløs forbauselse». Han avsluttet et skriv til Hans Sæterdal på Krosspynten med setningen: «Nøis hvids frækhed nu gaar over alle grenser skal jeg ha et opgjør med senere.» Også den utskjelte Enoksen må ha sett forskjell på «mitt og ditt». I et oppslag på hytta i Dickson Bay sto å lese: Denne hytte er optaget og skal benyttes til fangststation aaret 1923–24 og maa ikke tages i besiddelse av nogen andre. Samt alt, som findes her tilhører undertegnede og må ikke fjærnes eller beskadiges av nogen art. Dickson Bay 30/7 Erling Enoksen Arktisk Jæger 23

192 f r i t t f r a m

De fleste syntes å mene at dette var ingenmannsland. Derfor hersket en allmenn frykt for å komme til et ramponert eller tømt hus. Men ikke alt ble sett på som allemannseie. Man ble regnet som eier når man hadde stått for utgiftene til materialene og forestått byggingen av hyttene. Både Bjørnnes og Nøis var hytteeiere og ble anerkjent som drivere av hvert sitt terreng. Bjørnnes etablerte eiendomsrett til Østre Wijdefjord ved å bygge hovedstasjonen «Villa Austnes» i 1932, supplert med fire bistasjoner. Det samme gjaldt Hilmar Nøis i Sassendalen, der han bygde «Villa Fredheim» i 1924. Noen leide terreng, som Wanny Woldstad og Anders Sæterdal i Hornsund, hvor konsul Carl Sæther i Tromsø var eier av hovedstasjonen. Leien ble betalt i pelsverk.

Arbeidsåret

Fangstlivet var uløselig knyttet til naturmiljøet. Arktis bytter antrekk fire ganger i året. Sommeren er kort og lys med et yrende dyreliv. Om høsten fryser alt til, og landskapet endres til hvite fjorder og vidder – og etter hvert stummende mørke. Før våren igjen langsomt peker mot den korte, hektiske sommeren. Overvintrerne reiste som regel til feltene på sensommeren. Bare å komme i orden tok sin tid. For Georg Bjørnnes, som kom til Austfjordneset 29. juli 1934, gikk de første åtte dagene med til å «bære ind og ordne op proviant og annen utrustning, stelle litt med hytta og trutne til båten». Og proviantlista var lang. Utrustningen måtte planlegges ned til minste detalj. Manglet noe, manglet man det et helt fangstår. Den neste arbeidsoppgaven var å skyte sel til åte og proviant for seg selv og hundene. Dette var særlig viktig på Grønland, der de fleste brukte trekkhunder. På Svalbard var det få som brukte hund. Hilmar Nøis var en av de få som sverget til det. Selen var også viktig for å kunne «mate terrenget»: Man la ut selskinn med spekk og kjøttrester for å trekke rev inn i terrenget og få den til å bli der. I Hornsund, hos Anders Sæterdal, Wanny Woldstad og hennes to sønner, varte oppholdet sesongen 1934/35 i 327 dager. Allerede andre dag begynte jakten, først på ærfugl, siden på alle andre tilgjengelige arter. I 112 av disse 327 dagene holdt de seg i ro hjemme eller på en av bistasjonene. September var måneden med desidert flest hjemmedager. Dette skyldes to ting: dårlig vær og mye ryddearbeid før vinteren. Før frosten kom og skapte landkallen, dvs. en isvoll langs fjæra, var det viktig å ha sanket sammen nok rekved til brensel for hele vinteren. Hyttene ble satt i stand, og bistasjonene måtte sjekkes, repareres og fylles opp med proviant og brensel. I annen halvdel av september var det jakt etter gås og rype, før gåseflokken dro sørover igjen. Inntil 1925, da svalbardreinen ble fredet, var også høstjakten på reinsdyr viktig.

det sterke, frie liv i villmarken

193

Mørketida går mot slutten på fangststasjonen på Austfjordneset. Selkjøttet legges på kjøttstativet for å hindre isbjørnen i å få tak i det.

En var overlatt til seg selv, og isolasjonen var ofte total. Wanny Woldstad snakket av erfaring: «Ingen uten han selv vet hva som rører seg i fangstmannens bryst, når skuta letter anker og han ser den siste konkrete forbindelsen med utenverdenen gli inn i tåkedisen og bli borte. Taus som døvet står han og ser utover. Vi er alene og hører ikke motorduren lenger.» Georg Bjørnnes følte det «dræpende langsomt at være alene», står det i hans dagbok. Da gjaldt det å finne måter å leve med ensomheten på. Henry Rudi ordnet sin dag etter en fast plan, som ellers i livet: Tørn ut klokka åtte om morgenen og stell til frokost. Ut for å se etter feller og sjølskott så fort råd er, om været ikke er altfor dårlig. Fort, det er morgenkaldt, en rask spurt på skiene, og varmen er i kroppen. Middag klokka tretten. Oppvasken skal gjøres med en gang en er ferdig, her kan komme folk […] En time på ryggen, det må til, og så til arbeids igjen. Er det bra vær, fortsetter en med ettersynet av fellene […] Så er det kvelds i tjue-tida.19 Det var avgjørende å holde en sunn rytme, å ha kontroll på dagen og dermed året. Georg Bjørnnes hadde sin egen vri: Jeg passet alltid på å ha med i utrustninga 1 årgang av en storavis. Så snekret jeg en postkasse som jeg hengte utpå døra til stasjonen. Hver morgen når jeg gikk ut for å røkte fellene, stakk jeg en avis i postkassen. Jeg passet nøye på at datoen var riktig …20 Mellom alle hyttene anla man fangsttraseer. I Hornsund var avstanden mellom hovedstasjonen i Hyttevika og bistasjonen Isbjørnhamn om lag 12 km, strekningen videre til Fuglefjell 8,5 km. Terrenget var røft, isbreer skar seg ned mot havet, og det var bratte lier med stein og ur. Mellom Isbjørnhamn og Fuglefjell måtte man først over en isbre, deretter var det en bratt skråning ned til hytta. I 1933–34 gjorde ungguttene Alf og Bjørvik 25 turer sammen, samt noen hver for seg eller sammen med de voksne til Isbjørnhamn. Til Fuglefjell gikk de bare fire ganger på overnattingstur, ellers røktet de terrenget på dagsturer fra Isbjørnhamn. Området hadde en radius på ca 25–30 km, men høst, vår og sommer ble det dramatisk forstørret ved at sjøen ble farbar, og både den og øyene ble del av fangstterrenget. Men så var det da også et meget ressursrikt jaktterreng. Mellom hovedstasjonen og bistasjonene Fuglefjell og Isbjørnhamn ble det satt ut selvskudd for isbjørn og lemfeller for å fange rev. Selvskuddkassene ble plassert på odder og hauger ca 50 meter fra havet. Selvskuddene besto gjerne av et avkuttet remingtongevær plassert i en kasse med åte som var festet til avtrekkeren med en streng. Tidligere hadde fangstfolkene forsøkt seg på å fange

det sterke, frie liv i villmarken

195

isbjørn i båser av tre eller stein, uten særlig hell, mens selvskuddene raskt viste seg som en svært effektiv metode. Av alt utstyr og fangstredskaper brukt i polare strøk er det kun selvskuddet som er oppfunnet på og for Svalbard. Gustav Lindqvist er mannen bak oppfinnelsen. Selvskuddene var effektive og var raskt i bruk i alle isbjørnterreng. Revefellene lå for det meste i lavlandet, men med en og annen helt opp ved fjellsiden. Klargjøring av feller tok sin tid, hver mann hadde gjerne 30–40. Nye feller måtte bygges, gamle repareres, og i slutten av oktober ble de satt ut i terrenget. Ofte måtte fangstfolkene samle sammen 30–40 kilo stein for hver revefelle. Var de riktig heldige, lå steinen fra forrige sesong pyntelig på plass sammen med revefellene, men mang en gang hadde nok isbjørnen lekt seg med redskapene, og reparasjoner måtte til. Lemmene var ca 1x1 m, ble montert fra bakken og hvilte i den ene kanten på et trelås av to vertikale og en horisontal pinne. Innerst på den horisontale pinnen ble det festet åte, som kunne være spekk eller et rypehode. Oppå lemmene var det stein. Når så reven tok åta, klappet fella sammen – forhåpentlig med dødelig resultat. Fellene måtte settes slik at de ikke ble fylt med snø, det var derfor viktig å ta hensyn til vindretning og terreng. Fra oktober til og med april var pelsen på reven kraftigst og ga høyest pris. 25. oktober skriver Wanny Woldstad: «Anders og Bjørvik er gått til Isbj.h. for å sette opp redsk. Alf og jeg har sat op 17 feller, nord til elven.» Fellene og saksene var operative fra 26. oktober til i slutten av april. Det ble drevet jakt på isbjørnen hele året, men særlig i vintermånedene. Hornsund var kjent for et lite, men jevnt vinterbesøk av isbjørn, men vinteren 1933–34 klaget Anders Sæterdal over fangsten: «Så umulig å ustadigt et veir har ikke jeg opplevd de år jeg har vert her oppe, umulig å holle redskapene i orden å derfor dårli fangst,» skrev han 15. desember. Isbjørnen ble flådd, skinnet spekket og saltet i tønner. Det var viktig at det ble gjort skikkelig arbeid for å få god pris. Reven ble belgflådd, det vil si at den ble bløgget og snittet opp ved endetarmen slik at skinnet kunne vris av selve kroppen. Etterpå ble skinnet spilt og tørket. I stille perioder uten aktiv fangst sverget fangstfolka til rutinearbeid. Ved ble hugget og bøker lest. Og hver dag ble det skrevet i dagboka, korte notiser om været, dagens gjøremål og tingenes tilstand. Og så kauret man! Å kaure er å spikke en trebit om til ei vifte ved å spone opp biten i den ene enden. En haug med kaurer skulle være klar i vedkassen både på hovedstasjonen og bistasjonene, da kunne en få fyr i ovnen i en fart. Det var også vanlig å markere helg, f.eks. med å spille grammofon. Det ga en følelse av at tida gikk. Jul, påske og gjerne pinse ble feiret. Julaften 1926 satt Alfred Svendsen i «Werlegenhook» og skrev i dagboka:

196 f r i t t f r a m

Nok en bjørn har falt for selvskudd. Her er fangstmann Odd Lønø i full sving med å flå det verdifulle byttet.

Tidligere fangstmann Ivar Knutsen kan fortsatt kaure.

Ja nu er Julaften kommet hit op til os ogsaa paa 80 bredde grad, antagelig er vi verdens nordligste menesker i Julen 1926. Det er ikke noget deilig Juleveir vi fik, nordenvinden uler ute, saa hytten skjelver i sine sammenføininger frost er det også saa vi heres ikke at stikke nesen ut for døren engang, men saa har vi det ganske hyggelig inden veggen allikevel, mat og brende nok, frisk og dertil, saa det er ingenting som fatter andet end en liten selskaps dame kanske, men, saa har vi da en liten Juledram at trøste os med i den sted. Alt vel. Fangstfolkene ventet på fuglene. De var vårtegn og ga inntekt. Både Dunøyene og Isøyene utenfor hovedstasjonen i nordre Hornsund hadde de største hekkeplassene for ærfugl på Svalbard. Fangstlaget Sæterdal/Woldstad sanket egg og dun jevnlig i perioden 4. juni til 1. juli. Eggene spiste de selv, men dun ble solgt til forholdsvis gode priser. Ellers ble tida på seinvåren brukt til vedlikehold og reparasjon av utstyr og bolig. Og stadig oftere ble turen lagt til fjellet bak hytta. Her speidet de etter båten som skulle hente dem – vurderte isforhold og fremkommelighet. Og ventet – lengtet etter å treffe folk og høre nytt fra hjemlandet. I Hornsund

198 f r i t t f r a m

begynte de å se etter båtskyssen fra 2. juli. 15 dager gikk med til å pakke – og vente: «Vi ser havet langt ute. Kommer ‘Lyngen’ snart montro?» Og endelig – 22. juli siger D/S «Lyngen» inn fjorden.

Hytteliv

Hovedstasjonen i Hornsund var 6x3 meter, med dør og store vindusruter på langsiden, vendt mot havet. Man gikk inn i et bislag uten vindu, men med hyller for proviant og utstyr og dør inn til beboelsesrommet. Det som skilte det fra bislag på fastlandet var de to skytterlukene: «En skytterluke er ca 40 cm lang, 10–12 cm i høyde, og må gli lydløst, om en vil åpne eller stenge den. Det er ved hjelp av den vi skal titte på og skyte bjørn.»21 Et stykke utenfor bislaget festet en gjerne åte til en stokk. Fra stokken førte en solid streng gjennom et hull i veggen, og i enden festet en hermetikkbokser. Når boksene skramlet, kunne fangstfolkene i ro og mak observere isbjørnen, ta seg tid til å sikte og ha et støtt og godt anlegg for geværet, takket være skytterlukene. Beboelsesrommet på ca 10 kvm var kombinert soverom, kjøkken, stue og arbeidsrom. Innredningen besto av bord plassert foran vinduet, køyesenger, komfyr, skap og pinnestoler. Både bislag og oppholdsrom hadde tregulv, beboelsesrommet var bygd med dobbelt panel over reisverket, bislaget med bare enkelt panel. Utvendig var hytta kledd med papp. Ovnen var plassert i hjørnet mellom bislaget og hovedrommet. Bak huset var det satt opp et lite tilbygg med jordgulv som ble brukt til lagringsplass for salt- og fisketønner. Hovedstasjonene var som i Hornsund, gjerne enkle bindingsverkskonstruksjoner, der panel og et enkelt lag papp beskyttet mot vær, vind og ville dyr. Oppholdsrom med alle funksjoner var vanlig. Det samme med bislag for utstyr og mat. Bistasjonene var ofte ikke større enn 2x2 meter og 2 meters høyde under taket.22 Det gjaldt å spare på dyrt byggemateriale og fraktutgifter. Hyttebygging stjal også tid fra fangstvirksomheten. Og så var det en fordel at rommene var små, ettersom det da gikk fortere å varme dem opp. Beboelsesrommet var felles, men hver mann (og kvinne) hadde likevel sin egen private «sfære». For det første hadde de sin faste køye. Ivar Knutsen fortalte at da han som ung mann kom til Sydgattet for å overvintre sammen med den erfarne Alfred Johansen, ble han henvist til en fast plass ved bordet. Selv når han var aleine i hytta, kunne han ikke tenke seg å sette seg i sjefens stol. Det personlige utstyret – klær, barbersaker, tannbørste og såpe – ble plassert på ei egen hylle eller puttet inn under senga. I de trange oppholdsrommene ble det vasket klær, foretatt kroppsvask og barbering, her spiste de, her sov de, og her ble redskap, utstyr og klær reparert.

det sterke, frie liv i villmarken

199

Relieff av fangstmann Wanny Wolstad, som hun selv titulerte seg.

Men ikke minst ble det kokt mat og bakt brød. I de første årene var hyttene utstyrt med rene fyringsovner, ikke steikeovner. Man måtte klare seg uten brød og annen mat hvor en var avhengig av en steikeovn. Kavring erstattet brødmaten. Den kunne serveres i mange varianter – den mest kjente var sluring, kjent både fra Ishavet og overvintringsfangst. Kavringene ble oppbløtt i vann, tilsatt sukker og brunet i steikepanna. På 1930-tallet var komfyr blitt vanlig i alle hovedstasjonene. Wanny Woldstad bakte 770 brød i fangstsesongen 1934/35, 15 ganger hadde hun kake i ovnen, og til jul ble det bakt ca. 200 hjorthorn. Og det var ikke bare kvinnene som bakte. Selv i den mannsverden som ishavsvirksomheten, fiskeriene og overvintringsfangsten var, måtte «kvinnfolkarbeid» gjøres – som regel av yngstemann i laget. Sigfred Kristoffersen hadde med seg en ung gutt på 17 år på overvintring på Biskayerhuken: «Tutt tok seg av husholdningen og lærte seg mange ferdigheter i bake- og kokekunsten. Han fikk innsikt i mange ting og gav aldri uttrykk for at han ble lei av å utføre det samme dag etter dag.»23 Flere av overvintrerne utviklet raffinerte kjøkkenferdigheter. Henry Rudi

200 f r i t t f r a m

Gode forberedelser var helt avgjĂ¸rende for en overvintring i Arktis. Waldemar KrĂŚmer utviklet sin ideelle proviantliste, etter mange ĂĽrs overvintring.

Slik ser en nyflådd storkobbe ut.

var anerkjent for sitt hushold. Han bakte brød og kaker og disket opp med de herligste retter, med kobbekjøttkaker som spesialitet. I sine to siste yrkesaktive år var han stuert på Isfjord Radio. Kvive Andersen overvintret i flere år, men gikk etter hvert over til å jobbe som stuert på ishavsskuter. I 1933 var han om bord i «Thor» på sommerfangst på Svalbard, og den svenske journalisten Arvid Moberg var overbegeistret: «Bare forsyn dokker, sa stuert Kvive hjertelig. På bordet sto hjemmebakt brød, saltkjøtt, spekepølse, margarin og sirup […] Velsignede Kvive! Han var bestandig den samme, rolig og sikker. Ingen forstyrrelser om bord, intet uvær kunne bringe ham ut av matrytmen.»24 I områder der det var en smule variasjon i ressurstilfanget må menyen ha vært ganske variert. I alle fall var neppe Berner Jørgensen – eller Beisaren – representativ når det gjaldt kosthold. Konsul Andreas Aagaard spurte en gang hva han egentlig levde av om vinteren der oppe i isørkenen, og fikk til svar: «havhest og rekved», og Beisaren føyde til: «en skal leve av landets produkter».25 Sally

202 f r i t t f r a m

Kræmer husket rypene, reinkjøttet, selkjøttet, fuglene, eggene, all den deilige provianten fra fastlandet og kunne ikke få fullrost kosten nok under sitt opphold 1937–1941. Også Wanny Woldstad var fornøyd: «kjøtt av en ungbjørn er rene delikatessen, ligner mest riktig godt sauekjøtt […] Det ble fin, mør biff til kvelds med meget brunet løk til.»26 Hun preserverte om lag 300 egg av ærfugl i vannglass årlig. Eggene holdt god kvalitet og var fine til baking helt til påske. I hytta måtte også klærne vedlikeholdes og skotøy repareres. Før 2. verdenskrig var anorakken et vanlig antrekk for overvintrerne. Den var et velegnet plagg med rom for bevegelighet, og det var god plass for klær under. Den beskyttet over hofter og lår, og var meget holdbar. Anorakken var oppfunnet av inuitene, og Roald Amundsen kopierte den. Fangstfolkene tok i bruk Roald Amundsens modell, men i stedet for skinn ble den sydd i tykt, gjerne brunt, bomullsstoff. Ellers var utrustningen av klær beskjeden – man brukte det man hadde og kunne skaffe seg. To sett undertøy var vanlig, og overskjorter sydd av lerret; Ivar Knutsen fortalte at overskjorta hans var sydd av lerretssekker der logoen fra mølla ennå var synlig. Så var det vadmelsbukse og ullgenser, samt ei god skinnlue, ullvotter, skjerf og gode sko. Brun anorakk og brune bukser var også vanlig. Og de som var velutstyrt, hadde hvite tynne overtrekksanorakker. Dette antrekket fungerte da også som kamuflasjedrakt under jakt på sel og isbjørn. Et annet polarplagg var ull-lugger med påsydde såler. Luggene – det vil si tykke, gjerne vatterte lester – fikk sydd på en lærsåle for å tåle slitasje og være trygg på snø og is. Luggene luktet ikke, var lydløse og derfor godt egnet i jaktsammenheng. Det kunne bli kaldt, meget kaldt, i vinterlandet. Gamle aviser var god isolasjon for de edlere deler. Sigfred Kristoffersen skriver: «Buksebaken var tettet med papir og i kommagene hadde jeg måsefjær som supplement til sennegresset».27 Kristoffersen lagde også nesebeskyttere av reinskinn til seg og kollegaen, men det ble aldri riktig mote i det kalde nord. Derimot var det mange som sydde seg overtrekksvotter av reinskinn.

Kvinner og menn

«No er du kommet i det kar du skal barkes,» var velkomsthilsenen unggutten Ivar Knutsen fikk da han kom inn i hovedstasjonen på Sydgattet knapt 19 år gammel. Å barke et skinn gjør det seigt og motstandsdyktig, slitesterkt og varig. Fangstkulturens ideologi var uløselig bundet til mannsrollen, og den arktiske naturen var et velegnet sted for å barke eller utvikle maskuline kvaliteter.28 Læremestere var både naturen, dyrelivet og de erfarne karene. Mange hentet også lærdom og lot seg inspirere av fangstmannslitteraturen: «Anders har lest høit

det sterke, frie liv i villmarken

203

av Ingstad boken»29 – «Anders har lest for os av Giævers bok fra Moskusfjorden på Grønland.»30 Ivar Knutsen ble møtt med klar melding om å ta ansvaret for sitt eget liv. Fangstlederen og han delte terrenget seg imellom, og det kunne gå uker mellom hver gang de møttes på hovedstasjonen. Han fikk også beskjed om at dersom kollegaen døde, var det bare å legge ham ut i kulden og fortsette som før, vinteren gjennom. Helt uerfaren bega han seg ut i mørket, kulden og villmarken.30a Kampen stod mot ensomheten, mot naturen og villdyrene. Livet fordret mye av den unge mannen, i tillegg var han helt alene om å opprettholde motet, gleden og gløden. Man skulle også ha kompetanse på mange felter, være altmuligmann, en snedig kar med hendene. «I Nordlandet begynner en mann på nytt. Han dømmes efter hva han duger til, og alt det andre kommer ingen i den vide verden ved,» skrev Helge Ingstad. Overvintringsfangsten var ikke et vanlig yrke tilhørende visse menn og visse grupper, det var mer et prosjekt – en eventyrlig ekspedisjon utenom opptråkkede stier og lange tradisjoner. Her brydde man seg ikke om bakgrunn og historie, her kunne en mann bli høyt anerkjent dersom han var modig, sterk og dyktig. Mens Rudi på fastlandet «skubbet seg fram mellom mange mennesker», var mennesket i «den store, kvite freden […] en stor ting».31 Individet – og individualismen – var altså et tydelig ideal. Hallvard Devold poengterte at å leve farlig «har en viss fascinerende virkning på sinnet. […] Og man føler seg som en kar når en hård omgang er overstått».32 De «hårde omganger» viste ikke bare til fysisk styrke, men også til forståelse for naturens ville luner. Mennene fikk måle krefter med både dyr og natur. Den ville og vakre naturen bød på motstand som måtte beseires. Som Wanny Woldstad skrev: «Det er ikke bare eventyr i ødemarken.»33 I et tilfelle kom Anders i «uhyggelig nærkamp» med ei binne som han felte kun tre meter unna, og der han måtte bruke «den dyrebare reserven, de fem skuddene i magasinet» for å berge livet. Fangstlivet krevde at man voktet seg, i fellesskap med naturen. Slik ble mennesket kjent med sine egne «dyriske» trekk. Henry Rudi forteller fra en hvalrossfangst at han «er aktsom som et villdyr i kamp». Psykisk styrke var også avgjørende, spesielt når uhellet var ute. Overvintreren Kvive Andersen ble skutt i leggen da et selvskudd han satte opp gikk av i Hornsund. Med stort blodtap, svimmel og alene klarte han å vasse i dyp snø i syv timer tilbake til hytta. Der «gjorde han op ild, smeltet sne og kokte putevaret han hadde i køien sin, skar det op i remser og underbandt sårene».34 Fire døgn seinere fikk han stavret seg opp, laget seg en enkel niste og klarte å ta seg fram til kameraten på bistasjonen. Det tok en måned før han kunne delta i utendørs arbeid.35 «Det kaller vi en kar!» poengterte Hallvard Devold. Det maskuline idealet blant overvintrerne kunne kanskje være på grensen

204 f r i t t f r a m

Fangstmannen Harald Solheim har overvintret sammenhengende siden 1977, de fleste årene på Kapp Wijk. Å lære seg å takle ensomheten er en viktig del av det å være fangstmann.

til det rå. Mens andre ble minnet om døden «hver gang man renner borti en dauingskolt», fortelles det om Beisaren at han var så pass uredd og uvøren at han brukte en hodeskalle som kaffekvern. Han var ifølge Hilmar Nøis «et hundre prosent mannfolk, en enkel og usammensatt natur, som ikke krysset noen og helst gikk sine egne veier […] med selve villmarken i blodet».36 Henry Rudi kalte også overvintrerne «uvørne svin som ikke tenkte på kjerringer og unger».37 I denne kulturen fantes uskrevne leveregler. Bjørvik Jakobsen skriver i si bok Halvmåneøya at han og hans to fangstkollegaer ble enige om ikke å prate om politikk, religion, kjærester eller koner. Slik unngikk de å provosere hverandre og bli uvenner. Fangstfolk ga meget sjelden uttrykk for følelser eller intimitet. Bare indirekte røpes et følelsesliv, og gjerne når det oppsto problemer. Rudi forteller blant annet om Nilsen, som var blitt skremt av isbjørn, hadde fått «bjørneredsel» og stengt seg inne. Hilmar Nøis tok det tungt da hundene måtte avlives før avreise: «en av de største tragediene i Nøis’ liv».38 Henry Rudi greide ikke å gå hjem til foreldrene med dødsbudskapet da broren omkom på fangst, han sendte presten: «så sterk jeg var, så hard jeg kunne være når det stod om, – jeg hadde ikke mot og makt til dette.»39 Man hadde også begrep for «føleri» – kjerringsjuke. Å være kjerringsjuk var skummelt, fremholdt Rudi. Menn risikerte å «tørne» av hjemlengsel, og det eneste virkemidlet var arbeid: «Sett karen i arbeid så hardt at han stuper i køya utpå seinkvelden. Jag han opp om morgenen. Til arbeids med elendigheta, arbeid er god medisin.»40 Leveregel nummer 1 etter den gamle oppskrifta var arbeid, hevdet også Daniel Nøis. Det var viktig at alle fulgte de daglige arbeidsrutinene. Når noen droppet ut, ble arbeidsfellesskapet satt på en hard prøve: «der var en i laget som ikke ville gå ut når det var styggevær. Han la seg gjerne ned, blei sur og vanskelig.»41 Heller ikke forholdet mellom menn kommer tydelig fram i dagbøker og fangstlitteraturen. Riktignok skriver Henry Rudi på tittelbladet til boka om ham: «Jeg ber alle mine fangstkamerater på sjø og land ta imot disse erindringer som en hilsen og en takk for godt kameratskap.» Men noen tydelige vennskapsrelasjoner er vanskelig å få øye på. I flere av dagbøkene blir ikke engang fangstkameratene nevnt ved navn, det henvises bare til en ubestemt «han» eller et kjælenavn som Sigfred Kristoffersens kamerat «Tutt».42 God innsats og handlekraft kunne omtales. Henry Rudi skriver med sjelden varme om en av sine fangstkamerater: «Knoph kunne gjøre hva som helst; han kunne alt, det hadde jeg sett på ham fra den dagen jeg møtte ham. En snedig kar med hendene, den Gunnar Knoph.»43 Festing framstilles som en del av denne kulturen. I alle fall måtte hjemkomsten feires:

206 f r i t t f r a m

«Å nei. Henry-gutten tok korteste vei til ølsalget, han, og på Charlottenlund var han ikke knipen da det ble kjent at vår fangst var rekord.»44 Fortjenesten kunne fort få bein å gå på, polarfestene var en institusjon. Og fangstmannen var forventet å være like fandenivoldsk med penger som med livet ellers, de satte pris på både en frisk krangel og en frisk rangel.45 Men det var ikke bare menn blant overvintrerne: «… nu er det gjengs skik at de som har sin leve vei her oppe i isørken har også sine kjære samens med sig. Og som er til stor nytte for at man kan opnå mere fangst. Det blir i forhold med en stuert ombord på en fangstskute,» skrev Waldemar Kræmer i et upublisert bokmanuskript fra 1941. Allerede fra 1898 deltok kvinner på overvintringer på Svalbard. To voksne kvinner og en pike på tre år overvintret på Vesteraalens Dampskibselskabs hotell på Hotellneset i Adventfjorden. Kvinnene sto for husarbeid og hadde med seg ull, karder og rokk. Etter hvert kom flere og flere kvinner med. To barnefødsler ble registret på fangsthyttene, Ellen Nøis, Hilmar Nøis’ første kone, fødte Johannes Kaps Normann Nøis i 1922, og Hansine Pedersen, Peder Pedersen Ullsfjordings kone, fikk sønnen Peder i 1930 i Ny-London på Blomstrandhalvøya. Mens Ellen var hjemme alene under fødselen og de første dagene etterpå, fikk Hansine barselhjelp av fru Aam, kona til vaktmannen på Kings Bay-anlegget på den andre sida av fjorden. Hun stelte mor og barn i tre døgn før mannen overtok. Men Peder, som startet sin fangstkarriere i 1901 og opplevde både død og havari, klarte dårlig den jobben. Hansine fortalte: «Han slet sig nesten fordervet med å være forsiktig, så han ikke klemte barnet i hjel mellem sine svære fangstmannsnever, eller slapp det i gulvet. – Jeg syntes så synd på ham at senere vasket jeg barnet selv.»45a Alle kvinnene kom opp sammen med en eller flere menn som oftest var erfarne fangstmenn. De kom stort sett på menns initiativ. Hilmar Nøis inviterte Helfrid slik, ombord på hurtigruta etter en kaffekopps bekjentskapstid: «Har du løst tel å bli med mæ tel Svalbard, ja, se korsen æ har det og kanskje stelle huset mett i Sassen Bay tel vinteren?» Sally Larsen, seinere Kræmer, fikk rett og slett telegram med invitasjon, og Christiane Ritter fikk utallige telegram før hun tok laus.46 Det er tydelig at kvinnene gjorde livet bedre og mer innholdsrikt for mennene: «… min kone har bagt og strævet til Jul. En kvinne jør mer for att det skal være fest og høitid, det er da stor forskjell mot når vi er alene mannfolk,» skrev Arthur Oxaas i dagboka 23. desember 1937. Kvinnene gjorde fangststasjonene til et hjem, de brakte sin kvinneverden med seg fra fastlandet. Og, fortsetter Oxaas: «Anna beskjeftiger seg med huslige sysler og trives bra.» Hun innførte pynt og stas, matter, gardiner, pyntehandklær, portier, veggklokke og potteplanter. Samme Anna tok med seg en katt

det sterke, frie liv i villmarken

207

Sally Kræmer henger reveskinn til tørk i Sallyhamn. Flagget er tegnet på bildet, som i dag henger på Polarmuseet i Tromsø.

til kosedyr. Ei går så langt som til å plante to graner i det totalt skogløse landskapet for å pynte opp. Hun holdt orden på helg og høytid og passet omtenksomt på mannens klær, og «forvandlet en primitiv fangsthytte til et koselig hjem».47 På mange måter omkalfatret hun mannens vaner og rytmer. Etter at Helfrid flyttet inn, måtte Hilmar Nøis lære seg å vaske hendene før han gikk til bords, og vise pene bordmanerer. Også Arthur Oxaas fikk føle forandringene. Hans forlovede likte å gå tur. På godværsdager hadde de med seg «kaffe på termosflaske og smørbrød, kort sagt, innrettet oss som turister på landtur. Jo, det var avgjort en forandring til det bedre for en gammel innbarket fangstmann som

208 f r i t t f r a m

jeg». Waldemar Kræmer satte stor pris på den hygge og omsorg kvinnene representerte, samtidig som han fikk bedre tid til det han var mest opptatt av: mest mulig fangst. Men ikke alle menn var like positive. Georg Bjørnnes, som forble ungkar livet ut, mente at loven om overvintringstokt måtte revideres og suppleres med følgende paragraf: «Kvinder og barn bør under ingen omstændighet ha lov til at overvintre paa fangstfeltene.»48 Kvinnene som dro på fangst var godt voksne. Flere av parene levde i samboerforhold ett eller flere år før de giftet seg. Det gjaldt Wanny Woldstad, Helfrid Nøis, Anna Oxaas, Sally Kræmer med flere. Det brøt med samværsnormene på fastlandet i 1930-årene – der samboerskap ikke var vanlig. Selv om de aller fleste kvinnene ble advart på det sterkeste mot å reise til Svalbard, var erfaringene svært positive. Hansine Pedersen fortalte at «de to årene jeg levde i hytten der nord på Svalbard, er den lykkeligste tid jeg har hatt».48a Helfrid Nøis var kategorisk om sitt liv på Svalbard: «Jeg angrer ikke.»

Minnene

Og når slitet og forsakelsene var kommet litt på avstand, var det få som angret på årene som fangstmann: Det hender en gang iblant at de gamle ishavsgastene møtes. Og da møtes de helst ved noen seidler øl. For da løsner tungebåndene, utrulig hvor

Helfrid Nøis før hun og mannen, «Kongen av Sassen», flyttet fra Svalbard. Helfrid lurte veldig på hvordan Hilmar ville klare seg på fastlandet. Selv gledet hun seg til å gå til frisøren, i kaffeslabberas og delta i et aktivt foreningsliv igjen.

minnene dukker fram med ølskummet. […] «Gamle ishavsgaster imellom» er blitt til ved ølseidlene. […] Det blir vel ikke så lenge til før seidlene til de gamle ishavsgastene blir stående tomme. Og da blir det tyst i Ølhallen. Men den gamle saga vil leve på folkemunne … . Slik ble ishavsfolkets møteplass i Tromsø beskrevet av Lars Normann Sørensen først på 1960-tallet.49 Ølhallen i Tromsø var et viktig møtested også etter at fangstlivet var slutt. Her skapte og vedlikeholdt fangstmennene selv en frodig muntlig tradisjon rundt sin egen kultur. Fortellingene satt løst. Det ble uttrykt et fellesskap, et kameratskap, som fascinerte tilhørere. Også nasjonalt nådde fortellingene fram. «Ishavets Münchhausen» ble Georg Bjørnnes kalt, han var gjest i Erik Byes populære radioprogrammer i 1950-årene. Bjørnnes var også trekkplaster på Nordkalottmessa i Tromsø i 1960, der han satt i ei lita koie og fortalte fra livet på Svalbard. Den første boka om fangstlivet kom på 1950-tallet, og det gikk knapt et år uten at det kom ei ny bok med overvintringserfaringer. Stein P. Aasheims bok Svalbard. Fangstfamilien på 79°N, utgitt i 2003, er den siste i rekken. Særlig på 1940-, 50- og 60-tallet var beretninger i bøker, ukeblad og radio populære. I 1953 kom biografien om Hilmar Nøis, i 1955 skrev Arthur Oxaas Svalbard var min verden, i 1956 fulgte Wanny Woldstad opp med Første kvinne som fangstmann på Svalbard, og i 1958 kom Normann Sørensens biografi Henry Rudi, Isbjørnkongen. Henry Rudis bok solgte i 18 000 eksemplarer i perioden 1958–1969, Hilmar Nøis’ bok i 5000 eksemplarer og Wanny Woldstads i 3000– 4000. Fangstmannsbiografiene fikk stor oppmerksomhet. De ble anmeldt i aviser over hele landet, og ble oppfattet som heltefortellinger med klare paralleller til vikingtidens utferdstrang og utforskning av det ukjente Arktis. Overvintringene på Grønland ble f.eks. forstått som innsats for Norges interesser på ØstGrønland. Ikke minst ble det fokusert på tradisjonelle manns- og helteidealer: «Helter uten snorer og bånd» hadde journalist Bjarne Strand valgt som tittel for sin anmeldelse av Arthur Oxaas’ bok.50 Men det var også et par meget kritiske røster i den ellers så hengivne leserkrets, blant dem Oddvar Munksgaard i Christianssands Tidende. Under tittelen «Isbjørnkonge, fangstmann og råskinn» skrev han om de 17 sidene han hadde orket å lese av den 253 sider store boka om Henry Rudi at de «sidene er så fulle av råskap, dyremishandlinger og blod at jeg mistet smaken».

210 f r i t t f r a m

Den raffinerte skrønemakeren Georg Bjørnnes ble flyhentet fra Tromsø for å være trekkplaster på utstillingen «Norge i Nord» i Oslo i 1963. Hver kveld satt han på podiet og fortalte om sine 20 år som fangstmann.

En sysselmann samler rekved Øst for den store bre. Helge Ingstad under overvintringen på Øst-Grønland i 1932–33.

HELGE INGSTAD – PELSJEGER, POLARHELT OG VITENSKAPSMANN

Helge Marcus Ingstad (1899–2001) var eventyrer, pelsjeger og forfatter. I flere bestselgende bøker om sitt liv i Canadas villmarker, fra Grønland og Svalbard, bidro han til å skape en heroisk forestilling om fangstmennenes eventyrlige liv. Ingstad var også administrator og polarforsker med særlig interesse for de nordlige områders historie og etnografi. Han forsket på polarfolkenes kulturelle forhold og skaffet ny kunnskap om de norrøne bosettinger i Amerika. Den juristutdannede Ingstad fant ut at livet som kontorist ikke var noe for ham og dro til Nord-Canada for å drive pelsjakt i 1926. Fire år senere returnerte han til Norge, der striden med Danmark om Øst-Grønland raste. Helge Ingstad ble født på slutten av den tid da enkeltmenneskets fysiske styrke, mot og innsats kunne ha avgjørende betydning – han var, som Peter Wessel Zapffe beskrev det, født «i heltetidens siste time». Det meste var oppdaget og beskrevet, men kombinasjonen mot, intelligent nysgjerrighet og en drivende god penn satte ham i ei særstilling. Juristen med villmarkserfaring ble i 1932 utnevnt til norsk sysselmann i Eirik Raudes Land, området som grønlandsaktivister året før hadde okkupert på privat initiativ. Her forsøkte han blant annet å utvide det norsk-okkuperte området gjennom å etablere en koloni i Scoresbysund-traktene. Etter Norges nederlag i Grønlandssaken i 1933 ble han kallet til sysselmanngjerningen på Svalbard, hvor han ble i to år. Fra 1935 viet han seg i hovedsak til studier av norrøn subarktisk historie og av amerikanske urbefolkninger, men vendte for en kort periode tilbake til Svalbard som vikarierende sysselmann i 1947. Ingstads bøker (de best kjente er Pelsjegerliv blant Nord-Canadas indianere fra 1931 og Øst for den store bre fra Grønland fra 1935, begge med 10. utgave i 2001) skaffet ham internasjonalt ry som en heltemodig eventyrer, og Knut Hamsun hyllet Ingstads litterære evner. Ingstads vitenskapelige produksjon var også mangesidig. I Landet med de kalde kyster (1948) lanserte han en teori om at Leiv Eirikssons Vinland, kjent fra sagalitteraturen, lå et sted ved Newfoundlands kyster. På 1960-tallet var Ingstad, sammen med sin kone arkeologen Anne Stine Ingstad (f. Moe, 1918–97), med på å oppdage den eneste kjente norrøne boplass fra vikingtiden på det amerikanske kontinent, L’Anse aux Meadows på nordkysten av Newfoundland. For denne oppdagelsen, som bekreftet sagalitteraturens opplysninger, høstet ekteparet internasjonal berømmelse.51

det sterke, frie liv i villmarken

213

Frihet

Hva handlet fangstfolkenes dragning mot nord om? Sigfred Kristoffersen skrev: «Arktis øver en merkelig besettelse på den som en gang har levd der. Det er ikke mulig å slippe tankene på denne underlige verden, som synes å ha trengt dypt inn i ens sinn.» Helge Ingstad formulerte seg slik om fangstfolkene: «Ikke for det, de forbanner slitet i snø og is titt og ofte, og sier: nå skal det være slutt. Men de vender tilbake.»52 Ingstad mente det hadde å gjøre med det primitive i mennesket og trangen til frihet. Det dreide seg ikke så mye om «pelsjakten, som selve det sterke, frie liv i villmarken».53 Men ikke hvilken som helst frihet. Fangstfolkene har selv sagt noe om det: Henry Rudi: «Friheta består i å røkte sine redskaper hver bidige dag, så en kan si til seg sjøl at nå har jeg gjort det som gjøres skulle, jeg har vunnet over de ytre motstandskreftene som er styggevær og mørke, jeg har vunnet over de indre som er oppgitthet, likesælhet eller noe slikt. Jeg har vunnet over sterke krefter, derfor er jeg fri».54 Waldemar Kræmer var nøktern når det gjaldt de fysiske utfordringene. Så lenge fangstmannen «ordner sig med de fornødne fangstredskaber og hus» kunne ingen «sportsmand» ha det bedre. Men en måtte være psykisk sterk: «… det duger ikke for folk og reise her op som er mørkeredde, nervøs og har hjemve.»55 For Sigfrid Kristoffersen var det slik: «arktis er en realitet av ro og harmoni, hvor alt overflødig og unødig er uten berettigelse». Den arktiske ro handlet kanskje først og fremst om å slippe unna «sivilisasjonens tyngsel».56 Og Odd Ivar Ruud skriver: Jeg vet hvorfor jeg er her og ikke i en by full av mennesker, selskaper og neonlys. Jeg liker ikke alltid meg selv slik jeg er sammen med andre mennesker. Det er noe unaturlig ved måten jeg må kontrollere, veie og iaktta mine reaksjoner på. Det er visse ting som ventes av meg – jeg skal være sønn, venn, elsker, fiende, bror, samfunnsborger, soldat … Dette betyr ingenting her. Jeg er ingen gud her ute. Jeg kan ikke få vinden til å blåse eller snøen til å falle. Det hender at jeg ikke engang kan få sledehundene mine til å lystre. Men jeg er nest etter en gud. Jeg er et menneske, i live, takket være meg selv.57 Mens Ruud var opptatt av de krav og forventninger samfunnet stilte ham overfor, var det de økonomiske bekymringene Henry Rudi ønsket å slippe fri fra. Hvorfor ble jeg fangstmann? spurte han, og forklarte det slik:

214 f r i t t f r a m

Paul Bjørvig reiste på Ishavet første gang som 13-åring. Store deler av sitt voksne liv tilbrakte han som ekspedisjonsdeltaker, islos og overvintrer. Gravstøtta på Tromsø gravlund vitner om hans posisjon i byens ishavsmiljø.

År etter år ble en dukket av økonomiske bekymringer straks en kom heim, her var ikke anna enn sorg og bekymring i denne henseende, underbetalt ble det en hadde slitt for, det var til å gråte blod av. Men så drog en ut igjen, og det var en lettelse som ikke kan beskrives, når en var kommet så langt at skuta kastet loss og stevnet ut sundet. Det føltes mang en gang som de beste øyeblikk i livet.58 Overvintringskulturen er blitt kalt både reaksjonær og førmoderne – på grunn av sitt mannsideal og fordi aktiviteten kan ligne på jakt- og veidesamfunnet.59 Men det trenger ikke å være slik. Overvintring innebar et brudd med tradisjonene i det etablerte samfunn, om at man skulle gå i sine fedres fotspor, og kan dermed sees som moderne, fordi den gikk imot institusjonell makt og sosial tvang. Fangstfolkene gikk sine egne veier, satset på seg selv. Men de bygde på

det sterke, frie liv i villmarken

215

gamle fangsttradisjoner. Det ligger en tvetydighet i dette, som kanskje kan være én grunnene til den oppmerksomheten fangstmennene har fått.

Etterkrigstid

3. september 1941 ble alle sivile evakuert fra Svalbard. 763 nordmenn, blant dem 17 fangstmenn og fire fangstkvinner, ble sendt til Skottland. Før dette hadde det bygd seg opp en gruppe overvintrere med lang fartstid i isødet, med faste fangststasjoner og terreng. I 1945 var de fleste av disse godt voksne folk i 50–60-årsalderen. Arthur Oxaas var 61 da han kom tilbake til Kapp Wijk i Dicksonfjorden i 1946. Han og kona ble der bare én vinter før de sluttet, og dro tilbake til Tromsø og startet pølsebod. I den første etterkrigssesongen overvintret 21 fangstfolk, neste år bare 13. Hilmar Nøis var utholdende, og hadde sin siste overvintring i 1963, 72 år gammel. Nyrekrutteringen var begrenset; gjenreisningen på fastlandet og på Svalbard ga mange muligheter for jobb for unge mennesker. Dessuten falt skinnprisene. Og fangstfolkene fikk konkurranse. Både turister og folk i gruvesamfunnene gikk nå på bjørnefangst. Statlige reguleringstiltak virket også begrensende. I 1973 ble isbjørnen totalfredet, og det ble innført omfattende vernebestemmelser som innskrenket muligheten for all slags jakt og fangst. Næringen var i ferd med å dø ut. Likevel kom det stadig nye folk til, noen for et års opplevelse, som Stein P. Aasheim med familie vinteren 2002–2003, andre for lengre tid. Atle Midtømme lå mange år på Austfjordneset på 1980- og 90-tallet, Harald A. Soleim har overvintret siden 1977, på Kapp Wijk fra 1978. Den nye tids fangstfolk kan ikke skyte isbjørn, de har aggregat, kan holde radiokontakt med hele verden, de får helikopterbesøk av sysselmannen og scooterbesøk av befolkningen i Longyearbyen. I dag er dette en virksomhet forbeholdt de ytterst få som enten klarer å skaffe seg sponsorer eller er villige til å spare opp penger til oppholdet. Flere har skrevet bok om sine erfaringer. Stein P. Aasheim sa det slik: «For å si det ganske enkelt og ubeskjedent: Jeg føler at jeg har noe verdifullt å formidle. Dessuten må jeg spe på inntekten fra de 19 revene vi fikk.» Og selv om betingelsene er svært forskjellige fra 1930-tallet, er det fortsatt eventyret, friheten og nærheten til naturen som trekkes fram. Aasheim skrev i sin avskjedshilsen: «Den største klumpen i halsen kom da Nordsyssel seilte ut Wijdefjorden. Huset vårt gjennom det siste året gikk gradvis i ett med landskapet lenge før det forsvant bak horisonten. Det var slik det var. I et år var vi en del av fjellene og tundraen.»60

216 f r i t t f r a m

En gammel sirkushest kjenner lukten av sagmugg. Georg Bjørnnes ser «Lyngen» gjøre seg klar for overfart til Svalbard i 1961.

G AT E R AV G U L L

Alf J. Lauritzen frå Balsnes i Troms starta ishavslivet sitt i 1928. Blant dei mange minnene han har, er dette om klåre morgoner når han har klatra opp i utkikstønna på skuta og ser utover isen: Og då e det nydelig fint vær, sola e ‘kje kommen opp over havflaten endå. Menst æ står der oppi toppen, da kjem sola opp! Og går opp. Og veit du ka, ho tenne på himmelen, ja det e som en stor by, ja det e som det står i sagnet, ‘det var gater av gull’ – og det va alt! Du ane ikkje førr et syn, æ glemme det aldri! Nei!1 Det måtte vere slike stunder som kunne få han og andre fangstmenn til å glømme alle sesongane med lita og inga forteneste, slitsame arbeidsdagar i våte klede og frustrasjon over at storpolitikken la kjelkar i vegen for det arbeidet ein skulle gjere i isen. I løpet av mellomkrigstida var konflikter med Sovjet om fangstområda i aust og med Danmark om fangst ved Grønland med på å gjere arbeidet på fangstfelta meir usikkert. Men kvardagen som fangstmann innebar også glede over god fangst, godt kameratskap om bord og interessante møte med nabofolk i aust og vest.

Austlendingar sørover, sunnmøringar nordover

Rundt århundreskiftet gjekk det føre seg eit aktørskifte på Ishavet. Søraustnorske reiarlag gav opp selfangsten i nord, og satsa i staden på kvalfangst i Antarktis. Desimeringa av selstammen hadde ført til at dei måtte lenger inn i isen for å fangste enn det dei kunne klare med dei store skutene. Når prisane

g at e r av g u l l

219

på selolje og skinn dessutan var blitt lågare, stod ikkje inntektene i forhold til utgiftene ved drifta av dei store skutene. Skulle austlendingane halde fram med selfangsten, måtte dei gjere nye investeringar i mindre, motoriserte fartøy. Dei valte i staden å investere i sjøfart og fangst på motsett side av kloden. Den siste selfangstskuta til Vestisen gjekk ut frå Austlandet i 1913, og seinare deltok austnorske fangstskuter berre for kortare periodar når konjunkturane gav håp om godt utbytte.2 Omtrent samtidig starta sunnmørske fiskarar ishavsfangst. Møringane hadde vore tidlig ute i utviklinga av havfisket, men det åleine gav ikkje lenger levebrød året rundt. Etter kvart var det ikkje fisk nok til å drive heilårsflåte på Storegga og andre bankar nær kysten, så dei måtte finne nye felt. Dei relativt store fiskebåtane dei trong til bankfisket hadde også aukande kostnader som måtte forsvarast, og bankfiske og ishavsdrift vart ein fin kombinasjon, både i forhold til båttypar og driftsmønster.3 Det var gjerne kystbygder med vanskelige jordbruksforhold, som for eksempel Brandal, Remøy, Tjørvåg og Vartdal, som først hadde starta med bankfiske. Dei hadde ein sjølveigarkultur som nok gjorde det mindre freistande å vere mannskap på andre sine båtar. «Fiskerne finder større Tilfredshed i at være en liden Herre end en stor Tjener,» meinte også fiskeriinspektør Fredrik Wallem. Tradisjonen hadde vore at garden sjølv eigde båten. På den andre sida var det ofte eigarane av dei største gardane som kunne skaffe kapital til å investere i skuter.4 Men korleis kunne sunnmøringane få ishavsdrifta til å lønne seg, når vestfoldingane måtte gje opp? Suksessen kan neppe berre forklarast med sunnmørsk entreprenørande og nøysemd – dei nordnorske fangstfolka satsa også på Ishavet, minst like sterkt som før. Ei hovudårsak var at fangstskutene i vest og nord var mindre enn dei austnorske, og hadde færre mann om bord som skulle ha hyre og lott. Dei mindre skutene kom seg lettare inn i isen for å fange der selane kasta ungane, og driftskostnadane var lågare. Drifta av desse skutene var heller ikkje berre basert på fangst, men også på fiske utanom fangstsesongen, dei hadde fleire bein å stå på og var dermed ikkje så sårbare for svingningane i fangstmengd og -prisar. I tillegg hadde både vestlendingar og nordlendingar kortare veg til fangstfelta.5 Dei første sunnmørsskutene frå Brandal og Ålesund, «Nils Liaaen», «Minna» og «Sleipner», gjekk ut i 1898, med Sevrin Brandal, Peter Brandal og Jonas Fuglevik som skipperar. Den første tida brukte dei «storskøyter», seglskuter av kuttertypen på 30–40 bruttoregistertonn med om lag ti mann om bord. Under fiske i Finnmark hadde sunnmøringane fått kontakt med det nordnorske fangstmiljøet og dermed kunnskap om ishavsdrifta. I byrjinga leigde dei nordnorske skyttarar, og dei første par åra leverte dei òg fangsten i Tromsø.6

220 f r i t t f r a m

Det gjekk ikkje mange åra før fangstflåten frå Nordvestlandet vaks seg stor, og Ålesund vart etablert som ishavsby ved sida av Tromsø og Hammerfest. I 1907 var selfangarflåten her rundt 15 fartøy, i 1918 vart 46 selfangstskuter innklarert i Ålesund, altså ei tredobling på elleve år. Samtidig vaks også den nordnorske flåten. I tillegg kom det nye selfangstmiljø langs heile kysten, i alt vart det i 1918 registert innklarering for 243 selfangstfartøy på 20 ulike tollstader. Fleire av desse reiarlaga utanfor kjernemiljøa i Troms, Finnmark og på Sunnmøre, fekk relativt kort levetid, mange overlevde ikkje dei magre åra som kom etter dei feite rundt og etter 1. verdskrigen, og ein del av skutene deira gjekk over til dei nordnorske og sunnmørske miljøa. I 1925 vart det rusta ut i alt 160 selfangstfartøy frå 34 ulike by- og landkommunar spreidd på ti fylke, ti år seinare var selfangstfartøya fordelt på 13 kommunar i fire fylke: Møre og Romsdal, Nordland, Troms og Finnmark.7

Motor og damp

Frå omkring 1905, då motoren blei tatt i bruk, vart auken i flåten særlig stor, både i nord og vest. I byrjinga var det berre hjelpemotorar, som elles i fiskeflåten. Og som i fiskeria kunne overgangen til motor vere litt plundersam: «Oftast stende han, men av og til gjeng han også – og då skal eg seie dokke – då e det noken musikk,» sa ein sunnmøring som hadde fått seg ny motor.8 Med maskin eller motor kunne skutene rekke to fangstturar i året og dermed få større lønsemd. Mange sunnmøringar valte damp framfor motor, mens dei nordnorske fartøya var mindre og ikkje hadde same behov for maskinkraft. Utanom fangstsesongen kunne dei sunnmørske ishavsdamparane konkurrere med fiskedamparane etter silda langs norskekysten og utanfor Island. Dampmaskinane tapte også i mindre grad enn motoren framdriftskrafta si når dei stod og stampa mot isen. Då ein begynte med håkjerringfiske på 1920talet, var dampen òg ein føresetnad for å kunne produsere håkjerringstran om bord. Ulempen var at arbeidet med kolet var slitsamt og tidkrevjande. Før ein reiste i isen fylte ein kol på spekktankane. Etter kvart som ein trong kol, måtte ein bruke ei lita skuffel for å få det opp, heilt til det var såpass plass at ein av dei minste gutane kunne gå ned i tanken og fylle pøser som blei heist opp. Dei største selfangstskutene kunne ha med seg over 200 tonn kol ut på feltet.9 Med nye driftsmåtar blei òg fangstfelta fleire, frå 1908 vart det vanlig at sunnmøringane fangsta i Grønlandsstretet, først og fremst etter klappmyss. Dermed kunne dei gjere to turar i året i isen, først på ungselfangst ved Jan Mayen, så til Stretet. Det gav tryggare økonomi i næringa. Den sterke beskatninga av selen i Vestisen førte også til at nordlendingane trakk mot Austisen, der forholda passa betre for dei mindre skutene.10

g at e r av g u l l

221

Mannskapet om bord på ålesundskuta «Øst» har tatt oppstilling på dekk i Danmarkstretet i 1929.

På den andre sida kravde damp- og motorfartøya større investeringar enn dei gamle storskøytene, og stilte dermed større krav til lønsemd. Ishavsskuter måtte òg utstyrast med kraftigare ishud og baugjern, og frå rundt 1910 til 1.verdskrigen blei det nybygd fleire spesialiserte ishavsfartøy med kraftigare motorar slik at segla no berre gav hjelpeframdrift. Fangsten i Stretet kravde større båtar med fleire hestekrefter. Desse fartøya var større enn dei første skøytene som blei brukt til fangst, men hadde som dei oftast kutterbaug. Under 1. verdskrigen og først på 1920-talet blei det ein ny byggeperiode, og då blei det vanligare med isbrytarbaug på skutene. Spesialiseringa gjenspegla seg òg i skutenamna. Dei fangstskutene som var med dei første åra, hadde namn som likna på fiskebåtane sine: «Minna», «Anna», «Gunhild», «Rivalen» og «Havfruen», men seinare blei det vanlig med namn som «Arctic», «Hvalrossen», «Isfuglen», «Islys», «Isflåmann», «Østerisen», «Polarbjørn», «Polheim» eller «Ungsel». Elles var det særlig i Troms framleis svært vanlig å bygge om skuter som ikkje i utgangspunktet var spesiallaga for ishavsfart. Då det utover i mellomkrigstida blei dårligare tider i næringa, stagnerte også bygginga. I tiåret 1925–1935 blei det berre bygd seks ishavsskuter her i landet, og gjennomsnittsalderen for skutene var i 1935 heile 22,5 år. På 1930-talet fekk dei første store selfangstskutene dieselmotorar, men for dei fleste kom overgangen frå damp til diesel ikkje før etter krigen. Den første selfangstskuta fekk radio i 1931, og før tiåret var slutt, hadde dei fleste skaffa seg dette hjelpemidlet.11 Alt først på 1900-talet kunne ein merke ulikskapar i eigarstrukturen mel-

222 f r i t t f r a m

lom dei to hovudområda for norsk selfangst. Med spesialiseringa, dampmaskin og motorar blei det færre sjølvreiarar på Sunnmøre. Det blei meir og meir vanlig at handelsfirma i Ålesund, gjerne med skipperar som partshavarar, eigde skutene. Dei gode tidene under 1. verdskrigen gjorde at fleire firma ville satse. Desse omsette også ofte ishavsprodukta, og nokre reiarlag foredla også på eigne anlegg. Fleire av dei største reiarlaga på Sunnmøre var starta av aktive ishavsfolk, slik som P.S. Brandal og Elling Aarseth, som etter kvart fekk mange skuter og styrte dei frå land.12 I Troms var utviklingstendensen nærast den motsette. Før 1. verdskrigen var det ofte større firma som eigde dei nordnorske fartøya. Etter kvart vart det meir og meir vanlig med enkeltmannsreiarlag, seinare ofte partslag mellom fangstfolk eller i fangstfamiliar. I forhold til på Sunnmøre var fleire eigarar sjølv aktive i fangsten, men også her var det framleis større firma som eigde selfangstskuter. I Hammerfest, som hadde vore den dominerande ishavsbyen på 1800talet, var selfangstnæringa i første del av 1900-talet dominert av tre større reiarlag som hadde forholdsvis store dampfartøy. På 1930-talet gjekk to av dei ut av næringa, og på slutten av 1930-talet hadde byen berre seks-sju ishavsskuter igjen.13 Figur 1 Fangstskutene etter tonnasje og distrikt 1925. Møre

Hammerfest

Nordland og Troms

40 35 30 25 20 15 10 5

n 11

12 0

to n

to n 10 0

-1

n 90

-1

to n

to nn

90 80 -

0 -8 70

to n

-7 60

0 -6 50

to n

n 0

to n

-5

0 -4 20

n 0

to n

-3 20

0 -2 10

nettotonn Kjelde: Iversen 1927: 25.

g at e r av g u l l

223

Dei ulike eigarforholda hang saman med forskjellane i flåtestrukturen. Som figur 1 viser, var skutene i Nord-Noreg gjennomsnittlig mindre enn i Møre og Romsdal. Nokre kalla desse minste skutene for «hakapikar». I 1938 vart to av tre sunnmørsskuter på Ishavet drivne av damp, i Troms berre kvar tiande. Når fleire av skipperane i Troms enn på Møre kunne eige sine eigne skuter, kom det altså av at dei var mindre, var motor- og ikkje dampdrivne, og dermed rimeligare i innkjøp. Etter at det blei mulig å få statlige lån i fiskeribanken – også til fangstfartøy, vart det også lettare å kunne bli skipper på eiga skute. I løpet av mellomkrigstida tvang nye eigarformer seg fram. Det var mindre kapitaltilgang, blant anna blei det vanskelig å få banklån. I denne situasjonen gjekk mange tidligare sjølvreiarar, særlig på Sunnmøre, inn på avtalar med store foredlingsfirma, først og fremst det dominerande firmaet i marknaden, Rieber & Co. Rieber gav lån til nybygg, reparasjon og utrustning mot at skuta leverte fangsten sin der. Dei gamle reiarane kunne dermed bli ståande som disponentar i reiarlaga sine i staden for å gå konkurs. Frå 1932 opererte også Rieber med eige reiarlag og skaffa seg fleire ishavsskuter.14 Storleiken på fartøya hadde også konsekvensar for val av fangstfelt. Dei fleste skutene som hørte heime i Nord-Noreg gjekk til Nord- og Austisen, der ein kunne bruke mindre skuter, mens sunnmøringane dominerte i Vestisen og Grønlandsstretet. Overfarten var kortare, og selkasta låg meir konsentrerte i aust. Frå slutten av 1. verdskrigen begynte det å bli trongt i Vestisen, og i 1919 starta to ålesundsskuter fangst på kvitungar i Kvitsjø-munningen. Det var lettare å manøvrere her med moderne skuter enn det hadde vore då dei gamle nordnorske seglskutene prøvde å fangste der på 1800-talet. Den moderne Kvitsjø-fangsten blei atskillig meir vellykka, i 1925 gjekk 80 prosent av selfangsten føre seg i dette området.15

Vekst og krise

Frå omkring 1905 og framover var det altså gode tider i fangstnæringa på grunn av prisoppgang og store fangstar. Rekrutteringa var god, det har aldri vore så mange norske ishavsskuter i isen som i 1918–19. Etter ein heldig tur fanst det dei som kunne bygge seg hus for fortenesta. 1. verdskrigen førte til auke i etterspurnad etter alle typar olje, og dermed steig prisane på spekk. Det førte også til at fangstmennene satsa meir på dei artane som gav mest spekk, slik som storkobbe og kvalross. Skinn frå kvalross var også etterspurd i industrien, til transportband og drivreimer. Omkring 1919 kom det ein ny teknologi som gjorde det mulig å spalte den tjukke underhuda hos selen frå hårhuda. Dermed blei pelsverket mykje lettare, og omsettinga og fortenesta auka.16 Den politiske alliansen mellom Frankrike og Russland i forkant av krigen

224 f r i t t f r a m

Tromsøskuta «Heimland I» sit fast i isen, og mannskapet prøver så godt dei kan å få ho laus.

hadde også ført med seg nye damemoter i Paris. Inspirert av russiske vinterklede blei no pels ein nødvendig del av finare garderober. For første gong i motehistoria blei det laga pelskåper for kvinner, tidligare var det berre mennene som hadde hatt heile ytterplagg av pels, damene hadde berre brukt pels til kragar, kanting o.l. Jobbetida førte med seg eit auka luksusforbruk blant den veksande overklassen, også av skinnvarer. Dette gjorde sitt til at marknaden for pelsskinn frå sel var så god.17 Krigen førte også med seg tragediar for ishavsfolket. I alt ni ishavsskuter, alle nordnorske, blei skotne i senk, torpederte eller minesprengte. Åtte av desse blei senka i mai 1918. Fem mann frå «Sjøløven» av Tromsø omkom, alle dei andre blei berga. Då «Tennes» blei skote i senk av ein tysk ubåt 12. mai, berga mannskapet seg om bord i «Stairs», men to dagar seinare hagla granatane omkring denne skuta òg. Ein mann låg og sov då, og fekk varig mein av granatsjokket. Dei to skipsmannskapa kom seg i land til den russiske landstasjonen på Vaidaguba, der dei ble tatt godt imot og fekk «klæba» (brød) og hermetikk. Dit redda også eit tredje ishavsmannskap frå Noreg seg i land.18

g at e r av g u l l

225

Norske fangstskuter blei òg utsett for engelske kapringar. Eit par av dei klarte å narre det engelske prisemannskapet som blei sett om bord, og gjekk til Ålesund i staden for den britiske hamna dei fekk ordre om å gå til. «Jopeter» blei liggande i engelsk hamn i halvanna år, og eigaren, Peter S. Brandal måtte reise sak mot den engelske staten for å få skuta heim. Krigshandlingar som avsperring og minelegging hindra òg fiske på fleire av dei tradisjonelle fiskefelta, noko som også førte til at fleire valte å reise på selfangst. I siste del av krigen skapte kol- og oljemangel og rasjonering problem for næringa. Peter S. Brandal prøvde då å bruke kol som låg i dagen i Kongsfjorden på Svalbard i maskinane. Det fungerte fint, og då han fekk tilbod om å kjøpe utvinningsrettane, danna han gruveselskap og sette i gang drift i 1917. Staden blei først kalla «Brandal City», seinare Ny-Ålesund.19 Selfangsten i mellomkrigstida blei også prega av dei internasjonale krisekonjunkturane. I toppåret 1925 var innklareringsverdien av fangsten tre gonger så mykje verdt som i 1939.20 Det var fleire grunnar til at fangsten gav mindre utbytte. Dei generelle konjunkturane førte til lågare prisar på skinn og spekk, samtidig som driftsmiddel som olje var blitt dyrare. Skinna var ikkje så etterspurte som før, selskinnspels var ikkje lenger så moderne, og færre hadde råd til å kjøpe. I Brandal låg det skinnlager oppunder mønet i sjøbuene. Fangstfelta og fangstkvotene minka også, som følgje av den sovjetiske ishavspolitikken. I tillegg førte temperaturstigingar fleire år til at iskanten i Austisen blei pressa austover mot det sovjetiske fastlandet og dermed innanfor konsesjonsgrensa Sovjet sette – og dermed utanfor dei tillatne fangstfelta til nordmennene. Selen følgte isen, og utbyttet for dei norske fangstskutene blei heller magert. Mellomkrigstida var også ein periode med svært mange forlis, først og fremst i Kvitsjøen. Det verka sjølvsagt også negativt på lønsemda i næringa. Den nordnorske sommarfangsten i Nordisen gjekk òg tilbake. Fredinga av svalbardreinen og desimering av kvalrossbestanden gjorde denne fangsten mindre lønsam, han blei oftare overlatt til overvintrarane. Endringane på felta i nord og aust førte til at fleire Troms-skuter begynte å gå vestover på fangst, slik sunnmøringane lenge hadde gjort.21 Den låge fortenesta gav lite rom for investeringar i fartøy og utstyr. Færre skuter deltok, det blei lågare mannslottar, dårligare rekruttering til næringa og stor nedgang i fortenesta. Frå 1924 til 1939 gjekk talet på fangstmenn ned frå 1742 til 1016, og i same periode blei talet på skuter meir enn halvert, frå 154 til 64.22 At mange fangstfolk likevel heldt fram å reise i isen, kan paradoksalt nok også forklarast ut frå krisa. Det var få alternativ. Arbeidsløysa var høg innanfor lønnsarbeidarsektoren, og det var dårlige tider innanfor fiskeri og jordbruk, som var kombinasjonsnæringar for mange fangstfolk. Ein måtte søkje utkomme der det kunne finnast, og i endå større grad enn fisket nærte ishavs-

226 f r i t t f r a m

drifta håpet om den store fangsten. Var ein på fangst, hadde ein i alle fall maten og noko vettig å ta seg til. Ein skipper som hadde sønene sine med om bord, skreiv i april 1934 i eit brev til broren: «At jeg gik ut var mest for guttene sin del at di skulde slippe at gå ledige fra så tidlig på året.»23 Men frå midt på 1930-talet begynte prisane på selfangstprodukt igjen å stige. Det blei dermed betre tider for dei som var blitt igjen i næringa. Med mindre utbytte frå Kvitsjøen og Grønlandsstretet vart det igjen aktuelt å søkje til nye felt. I perioden 1910–15 hadde dei norske forsøka på fangst i St. Lawrencebukta vore mislykka. I 1938 garanterte likevel staten for ein prøvetur til Newfoundlandfeltet, og denne gongen blei utbyttet så godt at dei to skutene «Polaris» og «Polarbjørn» ikkje trong å gjere seg nytte av garantien. Dermed var Newfoundland etablert som norsk fangstfelt, noko som skulle få større betydning etter krigen.24

Andre ishavsnæringar

Heilt frå 1880-talet hadde selfangarar drive fangst på bottlenose eller nebbkval, ein tannkvalart. Mesteparten av denne fangsten gjekk føre seg mellom Island og Færøyane, men nebbkvalen blei òg tatt vest for Bjørnøya og Spitsbergen og ved austkysten av Grønland og blei fanga med harpun frå kanonar på dekk. Frå 1880-talet vart dette ein eigen fangst, eventuelt med sel som bifangst. På det meste deltok 50–60 fartøy, frå omkring 1915 var dei fleste frå Sunnmøre. Denne drifta fekk eit oppsving under 1. verdskrigen, men dabba så av på grunn av overfangst og lågare spekkprisar, og mange bygde om skutene til reine selfangstfartøy. I perioden 1928–36 var det nesten heilt slutt med fangsten, i 1937 var det eit lite oppsving, men så var det heilt slutt. I Ishavet blei det også tidlig drive fangst på kvitfisk, ein delfinart som særlig var å finne rundt Svalbard.25 Håkjerringfiske blei ofte kombinert med selfangst, også på ein og same tur. Felta var utanfor Nord-Noreg, mellom Noreg og Svalbard og i Stretet. Håkjerring blei tidligare fiska med snøre, men frå omkring 1915 begynte ein å bruke line. Sist på 1920-talet tok ein selfangstfartøy i bruk under håkjerringfisket, og det blei eit viktig supplement til fangsten, særlig for møreskutene i Stretet. Den svære haien blei taua innover rekka og heist opp slik at levra kunne skjerast ut, og så var det å hive den fleire hundre kilo tunge skrotten tilbake i sjøen igjen. Det var berre på Island ein kunne få litt avsetting på fiskekjøtet. Der foredla dei håkjerringa gjennom gjæringsprosessar slik at dei giftige urinstoffane blei brotne ned. Litt blei dessutan brukt til agn. Levra blei dampa til tran om bord, og på det meste kunne ein båt få 400 fat med seg heim. Enkelte år kunne ein dermed få meir ut av håkjerringfangsten enn av selfangsten i Stretet.26

g at e r av g u l l

227

Lever blir skore ut av ei håkjerring om bord på «Øst». Det var berre den som blei nytta, resten blei kasta på sjøen igjen.

Det blei òg drive fiske ved Grønland, Bjørnøya og Svalbard. Ved Bjørnøya og Svalbard blei det på 1930-talet helst drive linefiske etter torsk som blei salta undervegs. I 1935 blei det oppretta ein fiskeristasjon i Ny-Ålesund der det var saltlager og islager for kjøling av agn.27 Norsk fiske etter torsk og kveite utanfor Vest-Grønland tok til først på 1920-talet. Hausten 1923 heldt ålesundsskipperen Johan Olsen foredrag i Aalesund Skipperforening og fortalde om dei store mengdene kveite og torsk han tilfeldig hadde komme over i Davisstretet og på Fyllabanken. Året etter reiste «Faustina» ut på statsgarantert prøvefiske og fekk syn for sagn. På Fyllabanken fekk dei stor fisk og mykje fisk. I skipsdagboka for torsdag 26. juni skreiv skipperen: «I dag kl. 5 emd var det første gang siden søndag at der var rent dekk for fisk.» Etter 17 dagar gjekk dei heim med fullasta båt. Forskingsskipet «Michael Sars» fekk også gode resultat av undersøkingane i Davisstretet. Fra Noreg kom det òg ein tredje fiskeekspedisjon dette året, sendt ut av Engvald Baldersheim. Både «Faustina» og Baldersheim-skutene fekk problem med dei danske styresmaktene. Dei norske båtane fekk ikkje tillating til å gå til hamn på Grønland, og var derfor avhengige av store fartøy som kunne fungere som base for dette fisket. I 1925 brukte Baldersheim 2700-tonnaren «Oslo» og 16 motorbåter i fisket ved Vest-Grønland, men gjekk for nært land, og blei arrestert. Året etter skaffa firmaet seg eit endå større morskip, på 5000 tonn, fryseskipet «Helder». Ekspedisjonen blei då finansiert av det britiske firmaet Hellyer Bros. Ltd, og salet av frosen kveite gav god forteneste. I 1928 overtok Hellyer Bros. ekspedisjonen, som då hadde vokse seg stor. Den var då samansett av «Helder», som vart omdøypt til «Arctic Prince», av det kombinerte fryseskipet og trankokeriet «Arctic Queen», fem store trålarar som frakta den frosne fisken til England, eit mindre fartøy for forsøksfiske, og ikkje mindre enn 65 motordoryar, av desse blei 56 brukt til fiske. Dei omlag 750 som arbeidde for firmaet, forplikta seg til tolv-timars arbeidsdagar, helgearbeid og nattarbeid. Mange av dei som arbeidde der kom frå Nord-Noreg og Vestlandet, alle fiskarane i doryane var for eksempel norske. I 1930 kunne ein saltar hos Hellyer ha 275 kroner månaden dei to månadane ekspedisjonen gjekk føre seg. Same året var gjennomsnittslotten for heile året 300 kroner for norske fiskarar og fangstmenn. Ein annan britiskfinansiert ekspedisjon, «Thorland»-ekspedisjonen, hadde også norsk mannskap. I tillegg var det ein norsk ekspedisjon til desse felta, «Korsvik»-ekspedisjonen frå Sunnmøre. Dessutan blei det drive linefangst etter kveite og torsk frå enkeltståande båtar som vart bygde for formålet. Året etter «Faustina»-ekspedisjonen, i 1925, gjekk bortimot 40 norske båtar med til saman omkring tusen mann for å fiske ved Vest-Grønland. I 1935 tok kveitefisket slutt, då var stammen nedfiska, og dei engelske selskapa trakk seg ut.

g at e r av g u l l

229

Fiskeskøyter leverer torsk til salting og tørking på fiskeristasjonen i Ny-Ålesund.

Omsyn til fiskeressursane hadde ikkje vore noko prioritert mål. Det blei hevda at kveitefiskeekspedisjonane kasta over bord meir torsk enn det grønlendarane sjølve fiska opp i løpet av ein sesong. Torskefisket heldt likevel fram frå norsk side. Grønlandstorsken var stor og fin, gjekk på grunnare farvatn og var enklare å ta enn ein var van med. Alt i alt utgjorde den norske deltakinga i desse fiskeria likevel ein svært liten del, blant anna fordi dei ikkje kunne gå til hamn. Etter at landstasjonen Færingehavn blei opna for norske fiskarar i 1937, vart det då også eit oppsving i det norske torskefisket ved Grønland. Her kunne dei bunkre olje og vatn og lagre proviant og utstyr. Kvar båt hadde eigne opplagsplassar der båtnamnet var måla med store, kvite bokstavar på berget. Men Færingehavn låg forholdsvis langt frå fiskefelta og kunne ikkje brukast som naudhamn, og ein fekk heller ikkje kjøpt agn eller salt der. Det var derfor avgrensa kor mykje den kunne få å seie for det norske fisket i området.28

230 f r i t t f r a m

Fangstfolka fann seg også andre tilleggsnæringar. Skuter som kunne gå i isen vart etterspurt til meir enn fiske og fangst, mange gjekk med forskingsekspedisjonar av ulik art, og ein del gjekk også i turistfart med safarijegarar. Til desse turane trong dei òg vante menn, det var på fangstskutene ishavskompetansen fanst. Norges Svalbard- og Ishavsundersøkelser (NSIU) brukte blant anna norske fangstskuter til ekspedisjonane sine.29 Det var heller ikkje sjeldan at det var kombinasjonsturar, slik at mannskapet fekk fangste når det var høve til det, og det elles ikkje konkurrerte med oppdragsgjevaren sitt formål. Det blei òg drive tilleggsfangst på kvalross, kobbe og isbjørn, og det blei skote rev, rein og moskus, ofte som tilskott til eiga matforsyning. I tillegg kunne ein ha ekstra forteneste av å plukke sjøfuglegg og -dun. Å fange levande ungar av isbjørn, moskus og kvalross for levering til dyrehagar på kontinentet, gav også gode inntekter per dyr, om verksemda totalt sett ikkje var så omfattande.

Kvitfiskstranda på sørsida av Van Keulenfjorden på Svalbard. Knokkelhaugane vitnar om aktiviteten ved Ingvald Svendsens kvitfiskstasjon på 1930-talet.

g at e r av g u l l

231

Forlis

Du kunne vel få andre tanker når kommandoen i stormen der lød. Og du visste at to råtne planker var alt mellom liv og død. Utdrag frå Ishavsvisen av Hans Knutsen Nauste.30 Selfangsten var ei næring med ein svært høg forlisprosent. Det var få ishavsskuter som endte sine dagar ved å råtne opp i fjæra. Det kunne vere mange årsaker til forlisa: isskruing, kollisjon med isflak, nedising og at skuta rett og slett blei brote ned i storm. Det første store tragiske forlisåret etter århundreskiftet var 1917. Påskeaften dette året forliste sju fangstfartøy i Vestisen, og 84 mann omkom. Dei få skutene som kom seg heim, kunne fortelje om orkan med etterfølgjande sprengkulde. I denne tida var det ikkje kommunikasjon med dei som var heime, så det var først frampå sommaren dei fikk vite sikkert at dei aldri ville få sjå sine igjen.31 For dei heime kunne den psykiske påkjenninga av å vite at mennene var ute i storm vere tung å bere. Slik såg i ettertid Ivar Grimstad for seg det som hendte då onkelen Ruben omkom i 1917: Då plankane brast sto syttenåringen kvit med ryggen mot køya Isgrønt nordhav tretti kvartmil vest av Jan Mayen kjøvde skriket då skuta gjekk ned Men siste borande tanken vekte ei mor til angstflager ei lys aprilnatt hundre mil borte […].32 I denne tida var tanken den einaste kommunikasjonen mellom heim og skute. Brev kunne berre sendast med andre skuter som anten var tidlig ferdig med fangsten eller måtte gå til næraste hamn på grunn av sjukdom eller uhell. Tromsø

232 f r i t t f r a m

Skipperforening tok derfor i 1910 initiativ til eit samarbeid med postverket slik at postskøyta til Spitsbergen kunne ta med post til fartøy dei kunne treffe på dei første turane.33 Det var sjølvsagt avgrensa kor stor nytte ein hadde av det, men litt var betre enn ingenting. Det hendte òg at kvinnene kunne få mennene frå å reise ut. Ein mann fortalde at han la opp etter ein uvêrstur, fordi kona bad han om det. Det blir òg fortald om mødrer som nekta å sende alle sønene sine på Ishavet. Det var nok òg mange karar som ikkje ville fortelje for mykje heime om dei farlige og dramatiske opplevingane dei hadde under uvêr og forlis.34 Figur 2 Forliste ishavsskuter 1924–39. 25

1924 1925 1926 1927 1928 1929 1930 1931 1932 1933 1934 1935 1936 1937 1938 1939 Kjelde: Vollan 1951: 246.

Frå og med 1924 til og med 1939 totalforliste 116 norske ishavsskuter. Dette tapet tilsvarar gjennomsnittlig 7,5 prosent av alle skutene kvart år.35 Som det framgår av figur 2, var det særlig mange forlis på 1920-talet. Ein av grunnane til det var den auka drifta i Kvitsjøen i denne perioden. Der var det større fare for isskruing på grunn av stor skilnad mellom flo og fjære og sterk straum i Kvitsjø-munningen og dessutan var der grunnar storm og straum ofte førte skutene inn på. Ein mann fortalde at etter at skuta var skrudd ned av isen, førte tidevatnet henne opp på ein grunne, der ho vart liggande så tørr at ein kunne

g at e r av g u l l

233

Mange skuter måtte gje tapt for iskreftene, og forlis var ein del av røyndomen for mange ishavsfolk. Her er det «Drivis» som blir skrudd ned i Kvitsjøen i 1928. Arnt Jensen og Aasmund Pedersen prøver å berge klede og utstyr.

gå rundt henne på trebotnstøvlar utan å bli våt.36 I tillegg var dei fleste skutene forholdsvis små. Likevel var det lettare å berge liv i Kvitsjø-forlisa enn i Vestisen, sia det var eit forholdsvis lite felt der skutene låg tettare og det var kortare til land. Det var dei som kom i land i Sovjet og fekk smake russisk te og gjestfridom, men også sjå fattigdom og fyll. I dei fleste tilfella kom dei forliste mannskapa over til andre norske skuter etterpå. Når ei ishavsskute heiste flagget i aktermasta, var det eit teikn på at dei trong hjelp.37 I skipsdagboka til «Havørn I» av Trondheim, 2. mai 1925, kan vi følgje eit slikt forlis i Kvitsjøen: et flak legger sig for akterenden gaar igjen forover men kommer bare nogen meter frem staar fast da vi ikke kan komme nogen vei stoppes maskin isen skrur voldsomt kl 10.30 fm sprængtes dækket i veiret. Babords side begynder at bøies ind midtskibs frivakten purres strakst paa dæk omtrent 10 minutter efter sprenges hul i babords side vandet fosser ind. Baatene fires paa isen og trækkes et stykke unda. Skipper og harpuner gaar i rummet for at se ser da en stor isfot komme gjennem siden og brækker flere spant. Varsler mandskabet gjøre sig klar og forlate skibet alt gaar roligt og hurtigt Etter at skuta var gått ned, drog dei båtane over is og rodde i råker i ni dagar og åtte timar før dei kom til skuta «Hortensia» av Hammerfest, der dei blei tatt om bord.38 Ein annan grunn til dei mange forlisa var at ikkje alle skutene var i god nok stand, mange var reine sjølvsøkk. I 1928 blei det vedtatt nye forskrifter om forsterking og kontroll av ishavsfartøy, og etter det blei det òg færre forlis. Eit anna tiltak for å trygge fangstflåten på feltet, var innsetting av oppsyns- og hjelpeskip. «Michael Sars» blei sett inn i denne tenesta og blei seinare avløyst av «Fridtjof Nansen».39 I Vestisen kunne det vere sterke stormar under fangsten i mars, men fordi skutene som gjekk dit var større, var det likevel færre forlis der enn i Kvitsjøen. Men var ulykka først ute, var risikoen større for tap av menneskeliv.40 Eit av dei mest tragiske ulykkesåra i vest var 1939. Då forliste tre skuter under stor storm på veg til Newfoundland. Ein av dei, «Nyken», forsvann med alle om bord, og mannskapet på dei to andre blei berga under særlig dramatiske forhold, der mannskap frå andre skip som kom til sjølv sette livet på spel. Då var radiosamband tatt i bruk, andre fangstfolk kunne fortvilte og makteslause følgje kampen mot naturkreftene time for time, og kona og ungane til Mikal Nilsen i Foldvik i Gratangen sat heime og hørte den siste helsinga frå ektemann og far på «Nyken». Dei oppfatta ordet brottsjø og ei klar og tydelig melding til ungane: «Hallo Aslaug, Gunvor, Ruth og Jermund! Dokker må love å være gode mot ho mamma!»41 Det var også radiosambandet som gjorde det mulig å peile inn dei to andre skutene «Isfjell» og «Saltdalingen», slik at mann-

g at e r av g u l l

235

skapet der kunne bli berga. Også i Vestisen raste storstormen, og to skuter frå Tromsø, «Vikfjeld» og «Polar», gjekk ned med heile mannskapet.42 I mange tilfelle forblei forlisa uoppklarte mysterium, og etter kvart som det blei sett i gang storstilte bergingsaksjonar etter polarforskarar og -oppdagarar, kom det kritikk mot styresmaktene for at dei i for liten grad prioriterte fangstfolk sin tryggleik. Ikkje heilt sjeldan sette kameratbåtar ikkje berre liv, men også ofte eigen økonomi på spel utan å få nokon økonomisk kompensasjon for dei tapa reiaren, og ofte også fangstfolka leid.43 Dei etterlatte måtte ikkje berre komme seg gjennom sorga, men òg ofte gjennom økonomiske problem. Innanfor næringa vart det derfor etablert ein del tiltak. Tromsø Skipperforenings Kvinneforening blei stifta i 1882 og hadde som mål å yte litt hjelp til familiar som hadde mista forsørgarane sine under fangst eller fiske. Dei hadde utlodningar og basarar og bidrog til at mange etterlatte fekk hjelp, og understreka at det også var viktig for dei som satt igjen at det raskt var nokon som kom og viste medkjensle. Året etter kom Tromsø Skipperforenings Sømands-Understøttelseskasse, og hadde som formål «at komme trængende forliste søfolk og deres trængende Enker tilhjelp efter Kassens Evne og Vedkommendes Indbetaling den tid, han her har fortjent». Kvar av medlemmane skulle betale inn eitt øre av kvar krone dei tente på ishavsturane, ishavsskipperane det doble. I 1922 blei det oppretta eit urørlig fond.44 Denne trygdeordninga var frivillig, og sikra dermed ikkje alle etterlatte. I Ålesund oppretta skipperforeningen enkekasse i 1907, og samme år vart det stifta ei kvinneforeining som arbeidde for å skaffe pengar til kassa. Til og med 1941 blei det delt ut over 59.000 kroner i pensjonar frå denne kassa. I 1908 blei det oppretta offentlig ulykkesforsikring for dei fiskarane og fangstmennene som stod registert i manntalet, men det var ikkje tilstrekkelig til å sikre dei etterlatte. Etter det store forliset i 1917 fekk Aalesund Skipperforening, Aalesunds Fiskerforening og Aalesund Rederiforening oppretta eit fond for etterlatte etter fiskarar og fangstmenn frå Møre og Romsdal. Elles var det vanlig med innsamlingsaksjonar gjennom avisar, noko som kunne gje litt hjelp der og då. Bladet Tromsø samla for eksempel inn 4077 kroner til dei etterlatte etter «Nyken»s forlis i 1939, noko som tilsvara omtrent seks mannslottar frå ein ishavstur dette året. Det skulle fordelast på dei etterlatte etter dei 18 mennene som omkom.45 Sjølv om tapet av menneskeliv sjølvsagt var det verste, skapte også tap av skute og fangst økonomiske problem. Det viste seg heller ikkje å vere så lett å få til gode forsikringsordningar. I 1904 kom den første isassuranseforeininga for Tromsø. Ho var innmeldt i Sjømannsforeningens fellesforening og hadde først og fremst Tromsø som sitt distrikt. Den tilbaud kasko- og utstyrsforsikring, ikkje forsikring av fangsten, og gav berre utbetalingar ved totalforlis, men gjekk inn igjen i 1927 på grunn av dårlig tilslutning.46 Etter ulykkesåret 1917 gjekk Tromsø-reiarane i hop om å stifte Tromsø Ishavsforsikringsforening, men den

236 f r i t t f r a m

Annonse i Bladet Tromsø i 1923.

kom eigentlig aldri skikkelig i gang, og vart for liten. Den gongen fullforsikra ein ofte ikkje skuta, men nøydde seg med ein del, gjerne tilsvarande det ein hadde i gjeld. Foreininga overlevde ikkje utbetalingane etter masseforlisa på 1920-talet og blei oppløyst i 1928. Det fanst også andre forsikringsselskap på marknaden, i Bladet Tromsø averterte for eksempel Forsikringsselskapet Viking i 1923: «Ishavsredere. Dæk kun i de solideste selskaper.»47 Etableringa på Sunnmøre vart meir vellykka, i alle fall i starten. I 1915 vart Sunnmøre Gjensidige Assuranseforening for Ishavsfartøier etablert, og forsikra nesten heile flåten i distriktet. Medlemmene hadde sjølvassuranse for 25 % for kasko. I 1926 vart ordningane utvida slik at ein også fekk forsikra utstyr, fangst, mannskapstøy og effekter. Men det var ikkje nokon god butikk, alle forlisa gjorde at det i perioden 1920–28 blei betalt ut meir enn det som kom inn. I 1928 var altså forsikringssituasjonen for den risikable ishavsfarta vanskelig både i nord og sør. Stortinget løyvde då fondsmidlar, og Handelsdepartementet sette ned ein komité for å prøve å få i stand tryggare forsikringsordningar. Dei prøvde å få til eitt statsstøtta selskap i Troms og eitt på Sunnmøre, men det viste seg vanskelig å få til noko selskap i nord, så det endte med at det i 1934 blei etablert eitt selskap for heile landet bygd på sunnmørsselskapet. Dette fekk namnet «Ishavet».48

Den økonomiske betydninga

Når ein les om dei stabasane og den livsfåra fangstmennene levde med, må ein spørre seg kva som fekk dei til å utsette seg for dette yrket. Ser ein på det økonomiske utbyttet av arbeidet på Ishavet, blir ein ikkje stort klokare. Ein ishavstur kunne vere ein bomtur, den kunne gå i balanse og vere ein såkalla stopptur, eller vere ein overskottstur. Vart det bomtur, kunne fangstmannen bli skyldig reiaren for proviant, forskott eller andre utlegg han hadde hatt. Ein ishavsskyttar frå Tjørvåg på Sunnmøre fortalde: «Då eg reiste på Ishavet i 1921, kosta eg meg eit nytt støvelspar, men sjølv etter ein tre-månadstur, var oppgjeret

g at e r av g u l l

237

Den tradisjonelle kaihandelen med selkjĂ¸tt er framleis levande i TromsĂ¸.

etter turen så elendig at eg greidde ikkje å betale støvelsparet.»49 Fangstmannsyrket var litt av eit sjansespel, men gjekk det godt, var det sjølvsagt ekstra stas. Ein annan fangstmann hadde etter to turar i 1928 1800 kroner til gode, samtidig som kameratane som gjekk i lære hadde 15 kroner veka eller mindre.50 Etter det harde livet i isen var det nok ein del som lét ein for stor del av foretenesta hamne på Ølhallen i Tromsø. Mange av dei unge ishavsgastane syntes nok det var stas å vere midtpunkt i flokken der, kunne spandere og fortelje om livet i isen. Andre kunne fornøgd sjå fram til å få lagt nytt tak på stua heime, og ikkje minst til å få vere heime og arbeide i lag med sine dei neste vekene eller månadane. Ei tønne eller to med salta selkjøtt var òg eit verdfullt tilskott til matforsyningane i heimen. Selfangst åleine gjekk det ikkje an å leve av. Svært ofte var heimen til fangstmennene eit småbruk som kvinner, ungar og gamlingar dreiv mens mennene var borte. I tillegg til dei andre næringane ein kunne drive i Ishavet, og som alt er nemnt, var også sildefiske ei vanlig kombinasjonsnæring for fangstfolk. Båtane som blei brukt på fangst var for store for det tradisjonelle kystfisket, men høvde godt for storsildfiske og islandsfiske. Derimot var det mange av fangstmennene, særlig i Nord-Noreg, som kombinerte fangst med hyre på mindre båtar på torskefiske i Lofoten eller på Finnmarka.51 Det er vanskelig å rekne ut kva økonomisk utbytte kvar enkelt person eller kommune hadde av selfangsten, sia den ikkje er skilt ut som eige område i inntektsstatistikkane. Før 1924 blei det heller ikkje ført nokon eigen offentlig selfangststatistikk. Som nemnt gav også selfangsten svært ujamne inntekter, han var både konjunktur- og naturavhengig. I dei fylka der selfangsten stod sterkast, Troms og Møre og Romsdal, var det i 1930 under to prosent av den mannlige befolkninga over 15 år som var registrert som selfangarar.52 I 1907 publiserte Amund Helland tal som viste at utbyttet av selfangsten var 3,7 prosent av all fangst og havfiske i landet. Midt på 1920-talet stod selfangsten for 4–5 prosent av saltvannsfiskeria, mens den i 1931 stod for 2,3 prosent.53 På Møre svinga det prosentvise utbyttet av selfangsten mellom 7,5 og 24 % i perioden 1925–1931. I det same tidsrommet var dei tilsvarande svingingane mellom 9 og bortimot 46 prosent for Troms, 2–4 prosent for Finnmark. I dårlige år for fiskeria kunne altså selfangsten vere viktig nok for det enkelte hushaldet, den enkelte bygda og regionen. I perioden 1890–1920 var for eksempel innteningsevna i selfangsten betre enn i vanlig fiske.54 Selfangsten hadde stor økonomisk betydning for mange bygder, for eksempel Brandal, Tjørvåg, Balsfjord og Gratangen, og «ishavsbyane» Hammerfest, Tromsø og Ålesund, sjølv om han aldri hadde den heilt store betydninga for sysselsettinga. Fram mot 1. verdskrigen tok fangstfolka heim til Tromsø førstehandsverdiar for ca 1/2 mill kroner årlig, og i toppåret 1918 var fangstverdien frå dei 16 brandalsskutene 1.740.000 kroner.55

g at e r av g u l l

239

Eirik Hansen hos Rieber i Tromsø vrakar skinn.

Foredlings- og eksportsida gav også viktige inntekter for lokalsamfunna. Det var for eksempel trankokeri i Hammerfest og i Ålesund og på Fangstholmen i Ellingsøyfjorden, i Brandal blei det etablert seloljedamperi og i Tromsø var det Nordolje, Njord (Trofi) eller Kaldslett Sildoljefabrikk som tok imot spekket. Fleire firma var aktive i selfangstnæringa. I Tromsø var det blant anna P.A. Næsvolds garveri, Joh. O. Storstad, Andr. Aagaard og Claus Andersen, i Ålesund Jervel & Co., Brødrene Edward og Iver Larsen og Fugleberg & Tøsse. Det største firmaet i næringa blei etter kvart var G.C. Rieber & Co. i Bergen, som oppretta filial i Ålesund i 1915, i Tromsø 1919. Frå 1922 gjekk filialen i Tromsø over til å vere eige selskap med namnet A/S Rieber & Co.56 Desse bedriftene gav levebrød til mange, flest menn, men Rieber var også ein stor kvinnearbeidsplass. Vidare vart det ringverknader i form av bedriftsetableringar og gode inntekter for eksisterande firma. I ishavsbygda Tjørvåg i Herøy kommune vart det for eksempel grunnlagt ein mekanisk verkstad i 1920 som blant anna etablerte seg på reparasjonar av ishavsskutene og omstillingar av skutene mellom fangstog fiskesesongar.57 Mange selfangstskuter stod også på beddingen hos båtbyggarar rundt i landet, blant anna hos Drage i Saltdal, Gravdal skipsbyggeri på Sunde i Sunnhordland og A.M. Liaaen, Ålesund. Skipshandlarar og oljefirma tente òg på utrustinga. Tala for fylka med flest selfangarar viser at denne næringa aldri kunne utgjøre nokon stor del av bruttonasjonalproduktet, sjølv om ho kunne vere viktig nok for mange og tilførte landet eksport- og valutainntekter.58 Det største

240 f r i t t f r a m

Det var viktig å vere godt kledd på Ishavet. Det kunne nokon tene pengar på.

delen av eksporten gjekk til USA og England, men også andre vesteuropeiske land kjøpte lær, pels og selolje. I dei periodane då etterspurnaden var låg, hadde likevel selfangsten ikkje særlig mykje å seie for landet sett under eitt. I 1928 hevda for eksempel tidligare handelsminister Charles Robertson, som sjølv var fangstreiar i Hammerfest, at på grunn av konsesjonsavgifta til Sovjetunionen og dei mange forlisa, gjekk selfangsten med tap nasjonaløkonomisk sett.59

Livet om bord

Lørdag 22. februar. Nu ligger vi ved kaien i Vardø. Vi kom hit kl. 12.00 middag, 2 døgn + 2 timer fra Tromsø. Vi fylder i dag vand, ser efter vore saker og ordner oss for farten videre. Her er grusomt frost, - 15 grader og

g at e r av g u l l

241

kuling av SV. Alle mand sender brev hjem til sine. Noen er om bord og andre på sjømandshjemmet, og skriver. Det er jo den siste hilsen fra oss på kanskje aldri så længe. Desse dagboksnotatane skreiv Alf Andreassen frå Senja siste dag i hamn ved sesongstarten i 1936. Etter at skutene fekk motorar eller maskinar, rakk dei som tidligare nemnt to, opptil tre ishavsturar i året, kvar tur var då på rundt tre månader. Dei gamle seglskutene rusta seg ut for bortimot dobbel så lang tid.60 Kor tidlig ein reiste ut, var litt avhengig av kor ein fangsta og gjeldande fredningsbestemmingar. Først i hundreåret var det vanlig å gå både til Vestog Austisen ut i april, og det var heller ikkje lov å fange selen før etter 1. april. Under 1. verdskrigen fall fredingsbestemmingane bort. Omkring 1920 blei det vanlig at skutene begynte å gå til Kvitsjøen tidligare, nokre alt i slutten av februar. Dermed fekk ein det finaste og best betalte skinnet. Det er det som blir kalla whitecoat, og er av kvitungar som er om lag ei veke gamle, mens ein fekk gråflekkete skinn frå årsungar og eldre sel. I Vestisen kastar grønlandsselen ungane omlag ein månad seinare enn i Kvitsjøen, så fangstfolka kunne, om alt gjekk radig, rekke å nå begge felta.61 Seinare på året kunne skutene dra på gammelselfangst i Vestisen og/eller klappmyssfangst i Grønlandsstretet, eventuelt kombinert med håkjerringfangst. Skinnet på klappmyssungane, det som blir kalla «blueback», stod òg høgt i kurs i marknaden. Det var viktig å komme tidlig i fangst også her, fordi klappmyssen blei magrare under hårfellingsperioden. Det var flest mørebåtar som dreiv her vest. Dei åra fangstresultatet var magert, dreiv dei suppleringsfangst under Grønland etter moskus, ærfugl, kvalross og isbjørn. Dei nordnorske skutene som fangsta i Kvitsjøen tok oftast sin eventuelle andretur i Nordisen i farvatna rundt Svalbard. Der fanga dei storkobbe, kvalross og ringsel, også kalla snadd, supplert med isbjørn, dun og sjøfuglegg.62 Før skuta kunne gå frå land, måtte det bunkrast og provianterast. Klippfisk, spekesild, kavring, brød og margarin var hovudemna i kosthaldet i alle fall dei første par tiåra. I tillegg blei det brukt mykje selkjøtt, og isbjørnkjøtt når ein fekk tak i det. Ein dyktig kokk kunne lage lekre rettar som selblodpudding med rosiner, selkjøttkaker og selbiff, forutan kobbesveiver. Kosthaldet varierte nok ein del frå skute til skute, i tillegg til at det blei meir allsidig og rikelig i gode år. På ein del skuter var det ikkje fritt for at det blei rasjonert på maten, og vart ein liggande for lenge inne i isen, kunne ein bli nøydd å rasjonere,

Eggsanking var ei av fleire binæringar til ishavsfangsten. Her heller Harry Kaspersen i seg eit rått lomviegg på Bjørnøya i 1958.

g at e r av g u l l

243

sjølv om det i utgangspunktet var proviantert rikelig. Kor dyktig stuerten var, var òg ein sentral faktor. I ei skipsdagbok kan ein lese «ellers alt vel uten at vi haver en ukjyndig kok baade med mat og tilberedning han holder os paa sirien [dobøtta] meget mer enn nødvendig. Ingen orden ingen skik paa noget».63 På andre skuter kunne det vere dyktige kokker som laga pannekaker og sagosuppe med rosiner og gjorde søndagen til ein fest. Med lange og harde arbeidsdagar var matstellet svært viktig for trivselen. Etter 72 år mintest endå fangstmannen Ruben Brandal kor godt kjøttkakene med erterstuing og aprikosdesserten smakte etter ein særlig hard og slitsam dag i fangst.64 Frå mellomkrigstida fortalde Guttorm Jakobsen frå Tromsø at drikkevatnet blei oppbevart på tankar som året før hadde vore fulle av spekk, og det sette sjølvsagt sin smak på vatnet. Sukkerkavringane var så fulle av midd at det var klokt å dunke dei i bordet før ein åt dei. Ein annan fortel at dei brukte å dyppe kavringane i kaldvatn og varme dei på omnen, då smakte dei som nysteikte. Med sirup eller gammelost på var dei slett ikkje verst. Når tidene var gode, kunne matlageret supplerast med fisk, ferskt kjøtt, middagshermetikk, syltetøy og boksmjølk.65 Saueskrottane dei hadde med, kunne hengast opp til innfrysing straks dei kom i isen. Kvar og ein måtte også ha med seg ein sekk med klede. Til ein ishavstur måtte ein vere godt utstyrt. Ikkje minst var det viktig å ha godt fottøy, støvlar med trebotnar, eller aller helst komagar. Dongeribukse, genser, oljehyre, stortrøye og huve måtte også med. Oljehyret blei helst brukt under overfarta, i isen verma det lite og var dessutan farlig glatt mot is og snø. Kvinnene heime karda og spann ull til sjøvottar og tjukke ullsokkar som gjekk heilt opp til kneet. Undertøyet var òg av ull, gjerne strikka av maskinstrikkersker i bygda og montert av mødrer, koner og søstrer. Det var også kvinner i Tromsø og omland som strikka votter dei selte til ishavsfolka når skutene var innom byen. Mennene måtte ha med seg alt av sengeutstyr, kaffekrus og bestikk, forutan pålegg til brødskivene.66 Fangsten hadde også sin eigen folklore med mange av dei same forestillingane som gjaldt om bord i ein fiskarbåt. Når båten gjekk frå kai, måtte det ikkje skje mot sola, og aldri på ein fredag eller på den trettande dagen i månaden. Hadde ein drømt gode fangstdrømmar før ein reiste, var det eit godt teikn. Å snakke om grisar eller hestar om bord var bannlyst her som i fiskebåten. Ein skulle halde konsentrasjonen om det ein skulle gjere, og ikkje tenke for mykje på det som var på land. Det gjekk også forteljingar om dører om bord som gjekk opp av seg sjølv, om trollsel og tuftekall, og det blei hevda at om ein drakk blodet av det første dyret ein skaut, vil ein få lykke i fangsten seinare. Uheldige naboskuter kunne «smitte» ein med utur, så det var best å halde seg unna dei.67 Ofte var mannskapet ungt; ein fortalde at på den første ishavsturen hans låg alderen på fangstfolka mellom 16 og 21 år, og fleire understreka at det harde

244 f r i t t f r a m

Mannskapet om bord på ishavsskuta «Veslemor» frå Karlsøy i 1920.

arbeidet med sjølve fangsten var så fysisk krevjande at berre unge, sterke folk kunne greie det. På første ishavsturen kunne gutane vere berre 14–15 år, ja det hendte til og med at gutungar på 12 år fekk vere med fedrene på sommarfangst rundt Svalbard.68 På fangstskutene var det som regel 10–25 mann, men det kunne vere både færre og fleire, alt etter storleiken på skuta. Det var skipper, to skyttarar, maskinist, fyrbøtar, stuert og fangstfolk. Der var ei klår sosial lagdeling om bord. Slik blir interiøret skildra av ein fangstmann: Skipperne hadde egen lugar med plysjmøbler. Maskinisten og stuerten bodde sammen i en liten huk under trappa ned fra dekk. […] Bak messen var skytterlugaren med to køyer, og en liten kommode, samt en benk som bruktes til å oppbevare oljeklær og sjøstøvler i. […] Ruffen hvor fangstfolka og fyrbøteren bodde, var forut under dekk i baugen.69 Der var det tre enkle og tre doble køyer, ein benk, ein kolbrennar, ei oljelampe og skruer som ein kunne henge kaffekrusa sine på. På denne skuta var det òg

g at e r av g u l l

245

ei spisemesse for offiserane, «beinhuset», mens fangstfolka både sov og åt i ruffen, og oppheldt seg der på frivaktene når dei ikkje var i fangst. Dei måtte sjølv hente middagsmaten i byssa og gå over dekket med pletten full av mat. Om kvelden og natta, når stuerten var ferdig med sitt, kunne dei vere i byssa. Det hendte dei blei plaga med lus i ruffen, og det beste middelet mot det var å legge nokre dynamittgubber i fotenden av køya. Då heldt lusa seg borte, men han som låg i køya vakna ofte med ein dundrande hovudverk.70 På dei større skutene ordna fangstfolka kvar for seg med å kjøpe inn småproviant til eige forbruk på turen, som for eksempel pålegg, mens stuerten stod for offiserane sine innkjøp. Då kunne det bli bacon til frukost for offiserane i messa mens gutane i ruffen gumla brødskive med margarin. Denne «standsforskjellen» på skutene spegla seg òg, som vi seinare skal sjå, i lønnsforholda. Organiseringa av mannskapet var ikkje ulikt det ein kunne finne om bord i fiskedamparane. I ein ferdigtrykt hyrekontrakt frå 1917 skreiv ein under på at ein lova «paa Tro og Ære som redelig Mand paa forestaaende Reise at være Skibets fører samt andre Foresatte lydig og at søge ved udholdent Arbeide at bidrage til en heldig Fangst». Viss han viste seg udugelig, ulydig eller forsømte plikter, kunne han, med heimel i sjømannsloven, få avkorta lønn eller lott. Sjølv om den sosiale forskjellen mellom skipper og mannskap var større enn på ein vanlig fiskarbåt, var avstanden likevel mindre enn han hadde vore på dei store selfangstskutene frå Austlandet.71 Samanliknar ein med fiskartilveret, som var bakgrunnen til svært mange av fangstmennene, ser ein at samansettinga av mannskapet skilde seg ut. Riktignok kunne ein ofte finne mange mann av same familie om bord på ei skute, særlig gjaldt det skipperen sin familie når han også eigde skuta. Søner blei lært opp til å halde fram i yrket. Pioneren Sevrin Brandal hadde for eksempel fem søner som alle vart skipperar.72 Likevel vart mannskapet også ofte rekruttert frå eit større geografisk område, alle kom sjeldan frå ei og same grenda, slik det gjerne var i kystflåten. Riktignok er det ein del kommunar som klart merkar seg ut når det gjeld rekruttering til Ishavet, men gjennomtrekken var stor, for mange var selfangsten berre ein del av eit større næringsspekter der ein varierte gjennom fleire typar fiskeri, fangst, småbruk og meir tilfeldig arbeid når ein kunne få det. Dette gjaldt først og fremst dei vanlige fangstmennene. Ein må derfor ta det med ei klype salt når det blir fortald at hadde ein først vore på Ishavet, fekk ein det «i blodet» og ville reise tilbake år etter år. Skipperar, skyttarar, stuertar og maskinistar var meir stabile. Mannskapslistene viser tydelig at desse gruppene skil seg ut når det gjeld talet på sesongar på Ishavet, men sjølvsagt starta dei ofte som fangstmenn. Ishavslivet gav eit visst høve til avansement innanfor arbeidsfeltet, og å vere fangstmann var ikkje nokon jobb for eldre menn. I tillegg kunne ein sjølvsagt ta spesialutdanning, gå stuertskole eller skipperskole. Mange av stuertane var nok ufaglærte, men skulle ein føre båt,

246 f r i t t f r a m

måtte ein ha styrmannssertifikat. Skyttarane måtte også vere kvalifisert for å kunne navigere. Det kan sjå ut til at stabiliteten var større på Sunnmøre enn i Nord-Noreg, og der var heller ikkje den geografiske spreiinga like stor. På Sunnmøre var selfangstskutene i større grad brukt til havfiske, dermed kunne dei ha same mannskapet på båten heile året. I Nord-Noreg kombinerte fangstfolka oftare med ulike typar fiske gjennom året, og var dermed i mindre grad knytta til bestemte båtar.73 Utrekninga av lønna varierte etter kva funksjon ein hadde om bord, etter kor stor skuta var, om ho hadde segl, damp eller motor og også etter kva reiarlag og distrikt ho tilhørte, men først og fremst etter kor stor fangsten vart. Omgrep som «Ålesund-reglar» og «Tønsberg-reglar» viste til ulike lønnssystem i ulike distrikt. Stuerten eller kokken hadde som regel fast månadshyre utan part i fangsten, og det same kunne andremaskinist og fyrbøtar ha. Skipper, førstemaskinist, skyttar og harpunerar hadde som regel både fast hyre og ein viss prosentdel av fangsten. Dei vanlige fangstmennene delte ein viss prosent av fangstinntekta, etter at utgifter til faste hyrer, proviant, forsikring, leidebrev o.l. var trekt i frå. Leidebrev var ei skriftlig tillating frå dei sovjetiske styremaktene til å fangste i Kvitsjø-området. Prosenten kunne variere mellom 23 og 33 prosent, resten gjekk til reiarlaget. Denne summen blei så delt i like mange delar eller lottar som der var fangstmenn. Dei yngste kunne riktignok gå som halvlotteskarar, «halvløtingar» som det heitte på Sunnmøre, to gutar kunne dele ein lott. I nokre reiarlag blei skyttar og førstemaskinist lønna med doble lottar av denne potten i staden for å få faste hyrer. På dei mindre skutene gjekk gjerne ein større prosent av fangstverdien til fordeling enn på dei største. Sia det også var færre å dele på, kunne der vere ein økonomisk fordel å ha hyre på ei lita skute. Var det på den andre sida ein heldig tur, ville mannskapet på ei stor skute ha større sjanse for å få godt fangstutbytte.74 Dette lønnssystemet er trulig ein av grunnane til at kokk, maskinist og skyttarar var meir stabil arbeidskraft enn det fangstmennene var. Å satse på å forsørge ein familie på ein fangstmannslott kunne vere hasardiøst før minstelotten blei innført. I 1919 blei LO-forbundet Norsk Fangst- og Fiskeforbund stifta. Det fekk hovudsaklig medlemmer frå Mørekysten, men med berre litt over 1000 medlemmer fekk det ikkje så stor slagkraft, og blei oppløyst alt i 1922. I 1933 vart fangstfolka organisert i Norsk Sjømannsforbund, og frå 1934 inngjekk forbundet tariffavtalar med reiarforeiningane i dei ulike distrikta. Tidligare hadde det vore vanlig at kvar fangstmann inngjekk kontrakt med sitt reiarlag. Det vart innført garantifond som garanterte for personlig utrustning og minstelott og reiarlaga forplikta seg til å koste mannskapet heim dersom det hadde vore ein bomtur.75 Stabiliteten varierte sjølvsagt også med konjunkturane. I dårlige tider var

g at e r av g u l l

247

det nok meir enn elles håpet om storfangsten som motiverte, sjølv om sjansane kunne vere like store for at ein berre opparbeidde seg ny skuld. Og gjorde ein det, var det best å skifte båt.76 Enkelte bygder blei meir dominert av selfangstnæringa enn andre. Den vesle bygda Brandal på Sunnmøre er kanskje det klåraste eksemplet. Der blei det tidlig satsa på havfiske med skøyter og dampfartøy, noko som var ein føresetnad for å drive fangst i fjerne farvatn. Bynære bygder som Brandal og Balsfjord i Troms tok raskt i bruk ny fartøyteknologi, og miljø for kompetanseutvikling ser også ut til ha vore sentralt. Pionerar som Peter S. Brandal, Bertheus Eilivsen i Gratangen og Ludolf Schelderup i Salten la grunnlaget for utviklinga av selfangsten i heimbygdene sine. Gjennom familie og slektskap utvikla det seg fagmiljø som blei viktige for utviklinga av ishavsfangsten, og fortenesta blei pløygd tilbake til næringa.77

I isen

Etter å ha helt i seg ein «avseglar», bar det av garde. Mannskapet blei delt i to, styrbord og babord vakt. Vaktene var på seks timer.78 Overfarten kunne vere ein tøff seglas, særlig gjaldt det når ein reiste vestover. Isen kunne legge seg over heile skuta, og sjøen gå så høg at mannskapet måtte surrast fast for å få gjort oppgåvene sine utan å bli skylt over bord. Då, skriv ein ishavsgast, «ønsket vi oss et annet sted, og det romantiske ved ishavslivet ble en god del redusert».79 Den runde fasongen skuta hadde, og som skulle gjere henne meir motstandsdyktig mot isskruing, gjorde også at ho rulla kraftig, og det var ikkje få som starta ishavskarrièren sin med kraftig sjøsjuke.80 Mange var nok glade når dei såg isblinken, gjenskinet frå isbaksen, i det fjerne. Når ein vel var kommen fram til feltet, var det å finne selen, og det var ikkje alltid like enkelt. Skutene kunne gå i kryss og krok i store område under ein sesong. På damparane unngjekk ein å la for mykje av kolrøyken sige innover isen, det jaga selen i sjøen.81 Utkiken i tønna, ofte skipperen, hadde ein sur jobb, både fordi det var iskaldt å stå stille i timevis i den opne tønna, sjølv om han hadde pels på seg, og fordi så mykje avhang av om han gjorde denne jobben godt. Innsatsen hans verka inn både på fangstmengda og mannskapet og skuta sin tryggleik. Han skulle oppdage selen mellom iskossar og gje ordrar både til maskinist, rormann og til fangstfolka. Å manøvrere ei skute i isbaksen var ikkje nokon enkel kunst, det var å stange att og fram og heile tida prøve å ha oversikt over korleis isen endra seg. Det var ikkje utan grunn skipperen der han hang blåfrosen i masta kunne komme i eit humør som gjorde det lett å ty til illsinte forbanningar over mannskapet om dei ikkje gjorde slik han ville. Om ein skipper går det ei historie om at han i sinne trampa botnen ut av tønna.82

248 f r i t t f r a m

På veg opp i tønna for å speide etter bytte i Danmarkstretet i 1930.

Han måtte blant anna prøve å unngå at skuta fraus inne, og om det skjedde få henne ut. I verste fall måtte det brukast dynamitt. Elles brukte ein handmakt, staka flaka unna båten, og ein kunne til og med bruke dagevis på å sage seg gjennom isflak som stengte. Dei sterke kreftene i isen utsette skuta for store påkjenningar, og ein måtte vere førebudd på nødreparasjonar og ha evne til å improvisere. Det var blant anna vanlig å ha med feltesse, ekstra trematerialar, reservepropell og aksling.83 I starten dreiv skutene gjerne med plukkfangst, tok eit og anna dyr dei såg frå tønna. Då gjekk skuta sakte i drivisen, mennene hoppa på isen og slo i hel selungane med eit slag i hovudet med hakapiken eller dragekroken. Så festa dei dragekroken i underkjeven på selen og sprang tilbake til skuta så dei kom seg om bord før ho seig vidare gjennom isen. Vaksen sel og av og til også ungar blei, om ein var nær nok, skoten frå skuta, og henta på same vis. Ein kunne også krøke dei inn med bambusstenger som det var festa krok på. Det blei særlig brukt når små fartøy fangsta langs iskanten. Var selen litt lenger unna, brukte ein vinsj, «selheisen» eller jolleheisen, for å få selungane om bord. Gjekk det ikkje fort nok, kunne ein få høre sarkasmar og skjellsord frå tønna. Ein var ikkje kommen i isen for naturopplevinga sin del, men for å tene pengar!84 Dersom isen var svært slakk, og ikkje var gåande på, måtte ein fangste frå dei grønne eller kvite småbåtane, fangstbåtane, ein hadde med.85 Då brukte ein årar eller segl. Kom ein over eit heilt kastelæger med ungar på god is, vart det fangsta på eit anna og meir effektivt vis. Då gjekk nesten alle mann på isen. Skyttarane måtte vere treffsikre, kula måtte ramme hovudet og ikkje skade skinnet på anna måte. Etter skyttarane kom flåarane med hakapik, dragarar og kvasse knivar. Dei skar eit snitt frå hake til hale, skilde skinnet med spekk frå skrotten med den breie flåarkniven, skar rundt loffane, og i løpet av fem minutt låg det anten eit gråflekkete eller eit gulkvitt, mjukt, men blodflekkete skinn på isen. Også her var det viktig å ikkje skjemme skinnet. Når ein flådde, måtte hendene vere bare, slikt arbeid kunne ikkje gjerast med vottar på, trass i kulda.86 Slik fór fangstmennene over store område. Dungane med skinn blei liggande på isen, merka med ei stong med vimpel i, til skuta fekk vinsja dei inn. Var det fleire skuter i området, blei gjerne det øvste skinnet merka med kjenneteikn innskore i spekket. Fangstmennene sprang utrulig lett over is som var full av sprekker og råker og heile tida rørte på seg. Dei datt riktignok ofte i, men i selfangsthistoria er det få eksempel på drukningsulykker under dette arbeidet. Dei lærte seg ein del knep for å unngå å falle i råkene, og også korleis dei skulle te seg for å komme seg opp når uhellet var ute. Ein kunne for eksempel lage «klopper» over issprekker med skinnbørene, sia spekket heldt skinna flytande, og så springe lynraskt over. Ved større råker kunne ein også fløte seg over på eit lite flak, mens ein «padla» forsiktig med eit skinn i tauet. Måten

250 f r i t t f r a m

Selen er observert og skyttarane klare. Det var svĂŚrt viktig ĂĽ treffe selen i hovudet for ikkje ĂĽ skade skinnet.

ein ordna skinnknippene på når ein drog i hop dungene, gjorde det også lettare å springe på isen med tung bør. Ein snørte dei saman så dei fekk ein slags butta «snute» som glei over den ujamne isen, mens akterenden av børa flaut breitt og flatt ut på isen. Skulle ein likevel vere uheldig og falle i, kunne ein legge seg på småisen og bruke han som «svømmebelte» til ein fekk kara seg opp igjen ved eiga eller andre si hjelp.87 Slik kunne det gå føre seg, i følgje ein reportasje i Bladet Tromsø i 1928: En dag falt en av mannskapet på «Sleipner» gjennem issørpen mellem noen svære isflak. En av gutta – Sigurd Stenersen her fra byen – var i nærheten og hørte nødropet. Han sprang resolutt ut i issørpen og fikk tak i kameraten og hjalp å holde ham oppe til et par andre kom til med båtshake og taug. Stenersen forteller at han fikk snart tak i mannen. Så slo han høire hånd om livet på ham og forsøkte så med venstre hånd å svømme gjennem sørpen. Men det var et forferdelig hull. Rundt om lå svære isblokker. Og der blev de liggende å baske i den tykke issørpen. Å klatre op efter de svære isvegger var simpelthen umulig.88 Andre fortalde, med eit glimt i auget, at dei lova å berge den uheldige kameraten mot lovnad om ein pakke sigarettar eller ei natt med kona hans når dei kom heim.89 Ved storfangst deltok også folka frå maskinen og byssa, og då tok ein selungane om bord utan å flå dei, det gjorde ein seinare. Flåinga om bord sette sitt preg på skuta. Dekket blei sleipt av blod og lort frå dyra. Ein ungdom satt igjen med dette inntrykket etter dei første arbeidsdagane på Ishavet: «Etter hvert føltes dette blodslitet som et mareritt. Det var ikke akkurat slik jeg hadde tenkt meg ishavslivet – snarere noe i retning av uendelige isflater, klar polarluft osv. men dette minnte mer om en blanding av slagtehus og tvangsarbeide.»90 Dagane var lange, ofte starta ein alt i 4–5-tida om morgonen og arbeidde meir eller mindre i eitt i tolv timar. Likevel blei kanskje ikkje nattesømnen alltid den beste etter ein slik dag, med støle og ømme musklar og frostsår på nevane, med lyden av pipande og klynkande selungar i øret, i ein ruff som blei kalla fellesfjøsen, der lufta var stinn av lukta av gammelt blodvatn, surt spekk, maskinolje og kroppslukt. Nokre av dei unge gutane som var med for første gong tenkte kanskje på dei store, mørke augo på kvitungen som såg på ein like før han blei slått i hel.91 Det kunne også hende at mannskapet på grunn av is, snøfokk eller mørker, kom bort frå skuta, men utrulig nok gjekk det stort sett godt. Dei måtte hoppe og danse for å halde varmen, og bruke skinna som isolering. Forkjøling var det lite av i isen, bakteriane treivst ikkje der. Men mindre frostskader og små kuttskader var vanlig. Verst var det om ein fekk såkalla

252 f r i t t f r a m

Selane er skotne og blir heiste om bord i skuta.

spekkfinger, erysipeloid, infeksjon frå bakterien erysipelothrix rhusopathiae som blant anna finst i rått kjøtt. Den starta gjerne med ein rift i fingeren etterfølgt av sterke smertar og opphovning som kunne spreie seg til resten av handa og underarma. Gjekk han ikkje tilbake av seg sjølv, kunne han spreie seg til det næraste leddet som i verste fall kunne bli forbeina, og før antibiotikaen blei tatt i bruk etter krigen, kunne det ende med at ein måtte amputere. Tidligare fanst det òg andre meir eller mindre effektive behandlingsformer; ein kunne kutte i fingeren med barberblad og vaske såra med rein sprit. Dette måtte gjentakast til svullen var gått ned. Andre hjelperåder skipperane brukte var kokande vatn, å lese over såret, utbrenning med gloande jarn, kokande grønnsåpe, helvetesstein (sølvnitrat), rå potetskiver, tjæredrev, kvit kamferolje, lysol, karbolvatn, jod, salmiakkspiritus, borvatnsprit eller grautomslag. Ein kunne også risikere å bli solblind. Eit av råda for det skulle vere å smøre selblod rundt auga. Tidlig i århundret frykta ein også skjørbuk. Ein trudde at fysisk aktivitet var det beste middelet mot dette, og ein skipper fortalde at det formålslause arbeidet han sette mannskapet til under innefrysing var for å hindre den frykta sjukdommen i å bryte ut.92 Det kunne også vere lange tider om bord då ein ikkje var i fangst. Var det

g at e r av g u l l

253

P책 dekk blir selane fl책dde. Ein blodig jobb som krev erfaring om ein ikkje skal skade skinnet.

så langt på våren at det var mildvêr, kunne tida brukast til kjøtting og spekking av ungselar. Nokre skar kjøttet frå mens andre leverte skinna til dei som stod ved dei skråstilte spekkbenkane. Noko av kjøttet blei brukt til mat om bord, ein del tok mannskapa med heim til familiane, og noko blei selt på kaia i Tromsø, men mesteparten blei ikkje tatt vare på. Spekkbitane blei lagt på tankar etter kvart, mens skinna etter dei var skylt blei platta ned i rommet med hårsida ned og ein liter salt over. Rakk ein ikkje å få avspekka alle skinna om bord, måtte det gjerast etter at skuta var klappa til kai. Først når det var gjort, kunne ein få oppgjeret for turen. Det kunne ta ei vekes tid, før krigen gjekk all avspekkinga føre seg for hand. Vidare skulle skinna verdsettast av ein vrakar frå mottaksfirmaet, men med ein av skyttarane som representant for reiarlaget. Var eit skinn «isbrent» etter at selen hadde lege for lenge i vårsola før han blei spretta opp, kunne ein stikke fingeren tvers gjennom det, og det var heilt verdilaust. Fangstmennene måtte sjølv sørge for å opparbeide seg ein kompetanse som gav høg kvalitet på produkta.93 Om det ikkje var arbeid som måtte gjerast om bord, for eksempel under overseglinga, kunne ein bruke tida til kortspel, lesing av vekeblad, spikking av småting som flåknivslirer; det hendte òg nokon hadde med grammofon, trekkspel eller fele, og ein kunne synge sjømannsviser. Ein fortel at dei særlig song «Ishavsvisen» med «Vi seiler for velstand og lykke» og «Flagget som vaier ombord», men «til slutt ble man lei av både velstanden og lykken».94 Det var ikkje alltid det var flust med nokon av delane.

Meir enn eit arbeid

I all denne fåren dei lite fæler det berre hugen og viljen stæler. Kjenn denne neven, han er so fast, sjå dette auge, det er so kvasst. Anders Hovden: «Brandølane»

Når ungane kunne komme heim frå utkikspostane sine og melde at skutene var på veg heim utan flagg på halv stang, visste ein at alle hadde klart seg, og ein kunne sleppe spenninga og gle seg. Ungane var kanskje mest spente på om dei hadde levande moskuskalvar og isbjørnungar med. Kvinnene fekk eit svare strev med å vaske klede som var som støpte av spekk. Men vitna det om mange dyr og god forteneste, vart det trulig gjort med glede. Å få spekklukta ut av kleda, var nesten uråd, sjølv om ein brukte kaustisk soda på det som ikkje var av ull. Nokre stader blei kvinner betalt for å gjere rein skuta, andre stader gjorde mennene det sjølv.95

g at e r av g u l l

255

Brevkort spesialprodusert i samband med verdsutstillinga i Paris i 1900. Brevet skulle sendast frå Paris til Tromsø – Nordkapp – Svalbard og så til adressaten.

Spekking av skinna.

Heimemiljøet i ishavsbygdene og -byane var også det som rekrutterte nye fangstfolk. Gutungane var mykje om bord på skutene når dei var heime. Dei kaptest om å klatre høgast i riggane og komme opp i tønna. Den ultimate manndomsprøven var å legge seg med sprikande armar og bein med magen på kula slik at ein låg som ei stjerne på mastetoppen. Hopping på isflak like utanfor land var ein annan måte å førebu seg til ishavstilveret på. Kunnskap om tau og knutar og pugging av strekane på kompasset hørte også med til barnelærdommen til ein ishavsgast.96 Den første ishavsturen fungerte ofte som eit overgangsrituale mellom

256 f r i t t f r a m

barndom og vaksenalder. Det blei fortald at presten på Hareid måtte halde ein endå ukonfirmert brandalsgut igjen med makt for at han ikkje skulle komme seg om bord i ei ishavsskute under utseglinga.97 Det blir understreka ved at førstereisguten i alle fall på nokre båtar kunne bli utsett for prøvingar som å få buksa fylt med isklumpar. Ein måtte vise at ein var mannfolk, og ikkje få oppkastfornemmingar av den blodige fangsten. Samtidig var ishavsturen ei innstiftingsrite som markerte det mandige i motsetnad til det kvinnelige. Det var ikkje før i etterkrigstida det hendte at kvinner var med som mannskap om bord, på Ishavet rådde ein rein mannskultur. Det var det å vere på Ishavet og på sildefiske som gav status i desse miljøa, å vere gardsdreng var for eksempel ingenting å skryte av. Å vere ishavsgast var nådde nok likevel ikkje opp til den statusen overvintringsfangaren hadde. Den første ishavsturen kan òg sjåast på som ei slags utdanning for dei som ikkje hadde råd å gå på skole.98 Det var for eksempel ikkje uvanlig at gutane starta med ein ishavstur for så å reise i utanriksfart. Som for selfangsten i siste del av 1800-talet, vart ishavsfolka ofte omtalt i vendingar som gjorde det nærliggande å assosiere til vikingar og polarheltar. Selfangsthistorikaren Odd Vollan brukte for eksempel ordet «havnåm» for å skildre etableringa av nye felt for fangst og fiske. Heroiseringa er tydelig i utdraget frå Anders Hovden ovanfor. I ei anna strofe i same diktet kjem vikingmetaforane endå sterkare fram: Det bur på Brandal eit vikingbøle i gilde heimar dei bygde sjøle. Dei gjerer strandhogg som Gange-Rolv, men Peter Brandal er deira kolv. Samtidig er det ikkje tvil om at alle eigenskapar som samtida rekna som maskuline lett blei sett på prøve i dette arbeidet. Ein måtte ha god helse og gode nerver når ein drog til Ishavet, det var ikkje alle som klarte dette livet. Ishavsgasten skulle også ha pågangsmot og humør. Skjønnlitteraturen med motiv frå ishavslivet har nok vore med på å sementere denne oppfatninga. Dei som var på Ishavet var glade, freske, hardbalne rabagastar.99 Dokumentarlitteraturen gir også eit bilde av ishavsgasten, og særlig då skipperen, som ein mann som er snartenkt, kaldblodig, ikkje så lett lar seg skremme og har evne til å møte farar og vanskar når dei kjem. Det blir for eksempel hevda at dei gamle ishavsskipperane sa at «Det er råd for alt unntagen dauen».100 Ishavsfangsten har hatt mykje å seie for bygginga av lokal identitet mange stader. Det kjem også tydelig fram i ishavslitteraturen, Brandal er for eksempel blitt skildra slik: «Det hviler en gjenglans av isblink og fjerne horisonter over denne lille

g at e r av g u l l

257

Skinna blir gjort klare til 책 heisast opp av lasterommet.

flekken på norgeskartet noen kvartmils sjøvei sør for Ålesund, denne bergbundne bolleskåla av et sted og en boplass like om hjørnet fra et allmektig hav.»101 Ein annan forfattar skildra ishavsbyen Tromsø slik: «den forjettede byen, Nordens Paris, nøkkelen til Østarktis, Nord-Norges bankende hjerte. På havna lå mellom 50 og 60 selskuter ankret opp, en skog av master med de hvite tønnene blinkende i sola.»102 I mellomkrigstida vart Tromsø i endå større grad enn før «porten til Ishavet», sia skutene sørfrå alltid stoppa i byen for bunkring og proviantering, og også hyring av mannskap. Det var heller ikkje sjeldan sunnmøringane leverte fangst i Tromsø, for å spare tid når dei kom frå Kvitsjøen og skulle vestover på ny tur. Skjønnlitteraturen med forfattarar som Lars Hansen og John Giæver gjorde også sitt til at ishavsmiljøet i Tromsø blei myteomspunne og heroisert. Det eventyrlige ved fangst, det farefulle, spennande og mandige gjorde sitt til at tromsøfolk lett identifiserte seg med fangstkulturen som kjennemerke på heimbyen. Og det var unektelig noko eksotisk ved byen når det på Killengreen-brygga var «ishavshotell» med opptil 14 gjestar som venta på reisa til Hagenbecks dyrepark i Hamburg. Fangstnæringa var heller ikkje åleine om å gje Tromsø denne glansen av iseventyr sia byen også var utgangspunkt for mange vitskaplige ekspedisjonar og turistreiser til polare strøk. Det er heller ikkje fritt for at det er blitt ironisert over lokalpatriotismen og heroiseringa av fangstkulturen, som i denne omskrivinga av Hovdens vers: I Brandal så bor der et røvarbøle, dei ist ikkje å reise på sjøen sjøle. Dei leige både voldingar og nordlendingar i dungevis opp i Ishavet for å slakte gris.103 Som nemnt var det skilnadar på den nordnorske og sunnmørske ishavsfangsten. Ein del av ishavsfararane har fortald om forskjellar og motsetnader mellom folk frå desse to hovudområda for norsk ishavsfangst. Det blei for eksempel hevda at sunnmøringane var meir religiøse og ikkje fangsta på søndagar og helligdagane i påska, då nordlendingane kunne gjere storfangstar. På den andre sida var det nok nordlendingane som la namnet «Sunnmørsheimen» på fyllearresten i Tromsø. Direkte motsetnadar blir òg understreka i ein del av historiene, som den om tromsøskipperen som gav kvar av mannskapet fem kroner, ei for kvar ålesundar dei umotivert hadde slått ned på gata i Tromsø før avsegling.104 I ei forteljing om dei første sunnmørsskutene på Ishavet i 1898, blir det sagt at den eine skuta hadde slik utur fordi skyttaren dei leigde inn i Tromsø var betalt med 50 kroner for å skape vanskar for dei. Nordlendingane ville ikkje ha konkurrentar frå Sunnmøre på feltet.105 Slike forteljingar understrekar kanskje mest behov for regional sjølvhevding. I praksis ser det ut til at samarbeidet mellom skutene fungerte godt når

g at e r av g u l l

259

det trongs, sjølv om det naturlig nok oftast var skuter frå same reiarlag eller område som dreiv samfangst. Men det hendte til og med at dei dreiv samfangst med russiske skuter. Konkurranse var det på Ishavet uansett. Då radioen blei tatt i bruk, laga reiarlaga til eigne kodar for fangstmeldingar, nye kvar sesong. For dei som var på skutene til Peter S. Brandal kunne for eksempel «Roret er rettet» bety «Anbefaler komme hit», mens «Fyrbøteren har kusma» innebar at det var klappmyss der båten var. I slike tilfelle blei også posisjonane oppgitt i koder, ein måtte vite kor mange grader ein skulle legge til eller trekke frå det oppgitte talet for at det skulle bli korrekt.106 For landet sett under eitt har som nemnt ishavsfangsten ikkje gjort dei store utslaga på rekneskapen, men næringa har likevel hatt nasjonal symbolverdi. Som overvintringsfangsten og polarekspedisjonane har ishavsfangsten vore viktig for etableringa av ei forståing av nordmenn som barske hardhausar i is og snø som vidarefører vikingtida sine mannsideal. Den nære kontakten med polarekspedisjonane og kunnskapsformidlinga om polare forhold har gjort sitt til å styrke statusen til næringa og gjort den til eit nasjonalt prosjekt. Skipperforeiningane i Tromsø og Ålesund har fungert som ekspertorgan på ishavsforhold også overfor styresmaktene. Denne statusen er også blitt understreka ved at ishavsskuter og skipperar har fått oppkalla stader i arktiske farvatn etter seg, for eksempel Questrenna (etter d/s «Quest»), Marøbanken (etter Kristoffer Marø) Home Bay (etter m/s «Heimen») og Heimlandsbanken (etter d/s «Heimland»). Ishavsfolk kunne også få offentlig heider, skipperen Johan Olsen fekk for eksempel St. Olavsordenen i 1937 «for fortjenstfullt virke for fangst og fiske i arktiske farvann».107 På den internasjonale arenaen fekk den norske ishavsfangsten nasjonal betydning for å hevde norske interesser i forhold til andre stater, også i prinsipielle saker.

Strid med Sovjetunionen

Nordmennene hadde ikkje vore dei einaste som fangsta i Austisen. Russarar og andre etniske grupper i Nordvest-Sovjet hadde lange fangsttradisjonar i området, men etter århundreskiftet var det nordmennene med dei større skutene sine som tok mest sel her.108 20. januar 1919 proklamerte den provisoriske nordrussiske «kvite» regjeringa ei tolv mils fiskeri- og fangstgrense, og gjorde det klårt at fangst av hosel og ungar var forbode innanfor denne grensa frå 15. januar til 15. mars. Etter britiske protestar blei denne proklamasjonen trekt tilbake.109 Året etter hadde dei «raude» sovjetiske styresmaktene sigra i borgarkrigen, og dei ønskte også å verne ressursane i havet mot utanlandske fangstfolk. I mai 1921 utvida dei fiskeri- og fangstgrensa til tolv mil utanfor kysten, og

260 f r i t t f r a m

John Giæver har gjort opplevingane sine frå polare strok levande gjennom mange bøker.

lét linja følgje frå Kolahalvøya via nordspissen av Kaninhalvøya og øya Kolgujev langs vestkysten av Novaja Zemlja, slik at Kvitsjøen, Kvitsjø-halsen og Karahavet, sentrale norske fangstområde, kom innanfor grensa. Noreg protesterte ikkje straks på denne utvidinga, men norske ishavsfolk meinte dei hadde hevd på fangst her, og trassa grenseutvidinga, med det resultatet at tre av skutene blei arresterte av Sovjet. Mannskapa telegraferte ei 17.-maihelsing til Stortinget og bad om å ikkje bli glømt. Den sovjetiske dommen var inndraging av fangsten og klekkelige bøter, og skutene blei haldne i arrest til langt utpå haustparten. Aalesund Skipperforening og Aalesund Rederiforenings Selfangergruppe reagerte sterkt og oppmoda norsk UD om å protestere på grenseutvidinga. Det skjedde ikkje før i mars 1922, etter at England og Tyskland hadde protestert. Samtidig blei det ført forhandlingar mellom Noreg og Sovjet om norsk de facto godkjenning av sovjetrepublikken og om ein handelsavtale mellom dei to landa. Frå norsk side førte fangstkonflikten til eit auka behov for å få desse sakene i orden.110

g at e r av g u l l

261

Eit nokså uvanlig syn – sjølv i ishavsbyen Tromsø.

Ein annan grunn til at Noreg nølte med å gå for hardt ut mot Sovjet, finn vi i ei hending vel ti år tidligare, i 1909–10, då den russiske ministeren Krupenskij sendte melding om at ein norsk overvintringsekspedisjon på Kapp Prokofieff og seks-sju norske fangstskuter frå Vardø hadde drive ulovlig fangst i Kvitsjøen og ved Novaja Zemlja. Situasjonen vart tilspissa, russarane trua med å hente fangstfolka med krigsskip. Konflikten løyste seg, kanskje fordi kong Haakon sjølv skreiv eit brev om saka til søskenbarnet sitt, tsaren. Krigsskipa blei i alle fall ikkje sendt ut, og dei norske fangstfolka reiste heim. Fangstmiljøet, representert ved Tromsø Skipperforening, hevda at den nordlige delen av Novaja Zemlja var ingenmannsland, men etter at konflikten hadde løyst seg, gav UD

262 f r i t t f r a m

melding om at heile Novaja Zemlja var russisk, og at det kunne få «ubehagelige følger for vedkommende personlig» om nokon nordmenn krenka dei russiske grensene.111 I 1922 reiste nær 100 norske skuter med over 1100 mann mot Austisen, men 7. mai kom «Lance» frå Ibestad tilbake og meldte at det var «panikk i Kvitehavet». Fangstfolka hadde tvilt på at russarane ville handheve tolvmilsgrensa, men sovjetiske oppsynsskip arresterte seks skip, eitt stakk av med to sovjetiske prisemannskap om bord, og norske mannskap skaut i sinne med skarpt etter russarane som tok fangsten dei hadde inne.112 Norske styresmakter klaga på oppbringinga og viste også til protesten frå mars. Aalesund Rederiforenings Selfangergruppe arrangerte eit massemøte i mai der det vart kravd at staten måtte sørgje for å få frigitt skuter og last og erstatta skade. Resultatet av forhandlingane med Sovjet var at skutene blei slept fri først i juli, etter at UD hadde åtvara norske fangstfolk mot å fangste innanfor tolvmilsgrensa. Selfangstorganisasjonane i Hammerfest, Tromsø og Ålesund oppmoda Handelsdepartementet om å sende eit oppsynsskip til Kvitsjøen sesongen etter.113 Dette kravet blei innfridd, den norske vaktbåten «Heimdal» blei sendt til Kvitsjøen for å assistere dei norske skutene – og kryssa utanfor Kapp Kanin, der 15 skuter låg i fangst om sommaren.114 Å sende «Heimdal» til Kvitsjøen vart av mange sett på som ein lite diplomatisk styrkedemonstrasjon, dette var eit marinefartøy, sjølv om det også tidligare hadde vore brukt som oppsynsskip. Det som var endå meir utfordrande, var instruksen for oppdraget, å patruljere heilt inn til fire mil frå land, og å avverge oppbringingar av norske fangstskuter, riktignok utan å bruke makt. I mellomtida hadde firmaet Winge & Co. i Oslo, som eigde dei to store selfangstskutene «Veslekari» og «Vesleper», gjort sitt for å løyse fangstproblema i Kvitsjøen. I trontalen hausten 1922 hadde regjeringa gitt melding om at forsøka på å få til ein konsesjonsavtale med dei sovjetiske styresmaktene hadde stranda. Noreg ville ikkje inngå ein avtale som indirekte impliserte ei godkjenning av tolvmilsgrensa. Winge & Co. sette då i gang private forhandlingar med Moskva, og 5. februar 1923 klarte dei å få til ein avtale for fangst i Kvitsjøen for sine to og 53 andre skuter inn til ei linje trekt mellom Kapp Orlov og Kapp Kanusjin. Bak forhandlingane til Oslo-firmaet stod i prinsippet heile den norske selfangstnæringa, men sia «Heimdal» trygga fangstforholda, såg nesten ingen nordnorske skuter noko poeng i å løyse leidebrev, så det blei Winge & Co. og ålesundskutene som måtte betale konsesjonskalaset på 200.000 kroner. Mot denne bakgrunnen var det ikkje merkelig at Alexandra Kollontaj, leiaren av den sovjetiske handelsdelegasjonen i Noreg, protesterte skarpt på det norske vernet av fartøy som ikkje hadde gjort avtale om fangstrettar. «Heimdal» patruljerte dette året også i eit område ved Kvitsjø-munningen som Sovjet-

g at e r av g u l l

263

unionen hadde hevda som sitt sjøterritorium, heilt frå 1893. Trass i at Noreg avviste denne protestnoten med at grenseutvidinga ikkje var internasjonalt godkjent, kom det ikkje sterkare reaksjonar frå sovjetisk side. Det blei ikkje konfrontasjonar av noko slag, kanskje fordi Sovjet var mest interessert i å ha eit godt forhold til Noreg og få oppretta ordna diplomatiske og økonomiske samarbeidsforhold.115 Ein kan også sjå konsesjonane som eit ledd i dette arbeidet frå sovjetisk side. Konsesjonspolitikken var ein viktig strategi for å bryte den politiske og økonomiske isolasjonen til den unge Sovjetunionen. Frå dei norske styresmaktene ville inngåing av konsesjon også innebere å gje konsesjon til det sovjetiske fiskerigrenseutspelet. Den mest varige løysinga blei derfor privat konsesjon. I 1924 inngjekk ein ekspedisjonssjef i handelsdepartementet på vegner av Aalesund Rederiforenings Selfangergruppe ein konsesjonsavtale som likna på den Winge hadde forhandla seg fram til året før. Kvar skute fekk eit leidebrev mot å betale fangstavgift.116 Dei nordnorske skipperane og reiarane var i utgangspunktet ikkje særlig tiltrekt av å skulle betale for fangstrettar, dei hadde stort sett mindre marginar enn sunnmøringane å gå på når det gjaldt lønsemd. Etter eit møte i Handelsdepartementet kom ein fram til at dei minste skutene skulle betale ei lågare avgift, og etter det var det over 90 skuter som løyste leidebrev for sesongen 1924. Same året godkjente Noreg Sovjetunionen de jure, samtidig som Sovjet godkjente norsk suverenitet over Svalbard. Både Svalbard-spørsmålet, godkjenninga av Sovjet og den norske eksporten av fisk til Russland var viktige element i forholdet mellom dei to statane.117 Då handelsavtalen blei underteikna i 1925, følgte det med ein tilleggsnote der Sovjet sa seg villig til å forlenge konsesjonsavtalen med Aalesund Rederiforenings Selfangergruppe så lenge handelsavtalen gjaldt, men på vilkår av at fangstkvotane kunne reduserast dersom det vart fare for overbeskatning.118 Så langt var striden om rettane i Kvitsjøen lagt ned. Det skulle likevel ikkje gå så mange år før eit nytt konfliktspørsmål som vedkom fangstnæringa kom opp. I 1926 fastsette Sovjet at sektorprinsippet skulle gjelde for alt kjent og ukjent land nord for samveldet. Sektorprinsippet gjekk ut på at ein stat som grensa til eit av polhava kunne krevje suverenitet i eit sektorområde avgrensa av to meridianar trekt frå polpunktet til landet sine vestligaste og austligaste punkt på kystlinja mot Polhavet. Sovjet utvida altså rådveldet sitt til å gjelde øyane nord til Nordpolen, frå norskegrensa i vest til Beringstretet i aust. I lengdegrader utgjorde dette «kakestykket» nesten halvparten av det sirkumpolare området i nord.119 Sektorprinsippet var tidligare blitt brukt av Canada og også av Storbritannia i Sørishavet, men var ikkje blitt etablert i folkeretten. Folkeretten kravde effektiv okkupasjon av ingenmannsland om eit land skulle kunne krevje å få styre

264 f r i t t f r a m

over det. Problemet var sjølvsagt at ein effektiv okkupasjon, der den okkuperande staten reelt kontrollerte området, ikkje var så enkelt å få til i polare strøk. For å kunne krevje rettar var det også folkerettslig viktig å vise til at landet dreiv næringsverksemd i området. Den norske regjeringa ville ikkje akseptere sektorprinsippet. For norsk fangst var det eit problem at det sovjetiske sektorkravet omfatta store delar av Austisen, særlig områda rundt Frans Josef Land. Fangsten lenger til havs kunne Sovjet vanskelig hindre, sia det var internasjonalt farvatn. Men den harde linja frå Kvitsjø-forhandlingane var no forlatt, det gjekk to år før Noreg protesterte på det sovjetiske sektordekretet. Norske fangstmenn meinte dei var dei einaste som hadde hevd på å drive fangst ved Frans Josef Land. På grunn av manglande statistikk kunne fangsthistoria ikkje dokumenterast, men det blei lagt fram tal som viste relativt omfattande samtidig fangstdeltaking. Riktignok var desse tala trulig for høge, sia det i første rekke dreia seg om suppleringsfangst. Det blei også argumentert med at det var nordmenn som i si tid hadde oppdaga øygruppa, faktisk så tidlig som i 1865. Skipper Nils Fredrik Rønbeck og harpuner Johan Aidijærvi (Aitijärvi) skal denne sommaren ha segla om lag 180 nautiske mil austover frå Storøyane, på nordausstsida av Nordaustlandet. Då oppdaga dei nytt land som dei kalla «Nordøst-Spitsbergen» eller «Rønbecks Land». Det kan ha vore ei av dei vestligaste av Frans Josef Land-øyane, for eksempel Aleksandra- eller George-øya. Aalesund Rederiforenings Selfangergruppe frykta for at Sovjet også ville trekke tolvmilsgrensa rundt Frans Josef Land, og bad styresmaktene motsette seg sovjetisk herredøme og krevje området som ingenmannsland. Tromsøskipperane protesterte på den sovjetiske krenkinga av folkeretten, som dei meinte det manglande omsynet til norsk hevd i området innebar. Fleire ishavsfolk engsta seg for at dei norske skutene ville bli heilt utestengte frå fangstfelta i aust, og dette ville igjen gå hardast ut over dei nordnorske ishavsmiljøa. Den norske regjeringa ønskte ikkje å komme i konflikt med Sovjet ved å okkupere Frans Josef Land, og ville heller ikkje støtte planane til Ålesund Rederiforenings Selfangergruppe om ein privat okkupasjon. I juli 1929 foretok Sovjet ein statlig okkupasjon og planta flagget på Frans Josef Land i samsvar med dekretet av 15. april 1926. Dette var eit ledd i å styrke sektoranneksjonen, men hadde òg bakgrunn i at utviklinga av luftfartsteknologien hadde gjort området meir interessant som støttepunkt for lufttrafikk og varslingsteneste i polarområda. På 1920-talet såg ein optimistisk på luftfarta sin rolle i utforsking og utnytting av polarområda. Året etter vart tre norske fangstskuter bortvist frå havområdet ved Frans Josef Land. Den norske regjeringa protesterte, og la vekt på at sjølv om det var usemje om kva internasjonal status øygruppa hadde, måtte fangstmennene etter folkeretten få halde fram med den hevdvunne fangsten i området.

g at e r av g u l l

265

Fangstorganisasjonane i Ålesund og Tromsø kravde at UD gjorde sitt til for at det skulle skje. Havet rundt den vesle Viktoriaøya mellom Frans Josef Land og Svalbard vart òg eit stridstema, av same grunnar som Frans Josef Land. Det blei drive norsk fangst her, ein fangst som var blitt viktigare dess sterkare fangsten i andre delar av Austisen var redusert. Norske styresmakter ønskte heller ikkje å okkupere denne øya, trass oppmodingar frå blant anna Norges Svalbard- og Ishavsundersøkelser, men ei norsk ishavsskute okkuperte henne privat, på vegner av reiaren. Men så annekterte Sovjet øya i 1932, og trekte ei tolvmilsgrense rundt henne. Heller ikkje då tok Noreg kampen opp. Ein konflikt med det store Sovjetunionen freista lite. Styresmaktene var blant anna redde for at sterke motreaksjonar kunne føre til ei tilbaketrekking av selfangstkonsesjonen i Kvitsjøen. I det heile kom konfliktene i Austisen, som vi skal sjå, i skyggen av Grønlandssaka, trulig også fordi dei ikkje på same måten appellerte til nasjonalismen.

Grønlandssaka

Grønlandssaka gjaldt først og fremst nasjonalkjensla, men også spørsmål om suverenitet, men omsynet til norske selfangarar og fiskarar var eit norsk hovudargument i striden med Danmark.120 I samband med fredskonferansen etter 1. verdskrigen i 1919 hadde Danmark gitt uttrykk for at dei ikkje ville ha noko imot det om Noreg fekk herredømme over Svalbard. Samtidig gjorde danskane det klart at dei gjerne ville ha utvida det danske styret på Grønland. Det var med andre ord duka for ein dansk-norsk hestehandel. Statsminister Gunnar Knudsen slo fast på vegner av regjeringa: «Vi har intet å bemerke til det danske overhøyhetskrav over Grønland», og utanriksminister Ihlen gav melding til den danske regjeringa om at «den norske regjering ikke ville gjøre vanskeligheter ved denne saks ordning».121 I ettertid var ikkje alle nordmenn like glade for desse utsegnene. To år seinare, 10. mai 1921, kom eit dansk dekret som stengte norske fangstmenn ute frå felta ved Aust-Grønland. Aalesund Skipperforening gjorde UD merksam på den danske «Underretning til Søfarende i Havet omkring Grønland», som sa at i følgje dei traktatane Danmark hadde inngått med andre land «er samtlige de til Grønlands hørende Kyster og Øer lukkede for Besejling af fremmede Nationers Skibe», om ein ikkje hadde særskilt tillating frå Danmark. Fartøy som braut denne bestemminga kunne bli arrestert, og skip og last bli konfiskert.122 Det var først og fremst sunnmøringane som dreiv fangst i dette området, og Aalesund Skipperforening vendte seg straks til UD. Der fekk dei til svar at det var ingen grunn til å uroe seg, dei skulle berre halde fram med

266 f r i t t f r a m

Nedising av skuta var ofte eit stort problem. Her er det mannskapet om bord på «Veslekari» som prøver å banke ho fri for is i februar 1925. Den legendariske ishavsskuta blei i 1961 skrudd ned ved Newfoundland.

fangsten. Skipperforeininga syntest styresmaktene gjorde for lite for å støtte fangstnæringa. I desember i 1921 arrangerte skipperforeininga og Aalesund Rederiforenings Selfangergruppe og ungdomslaget Ivar Aasen eit møte om Grønlands-spørsmålet der både næringsinteressene og dei nasjonale interessene blei tatt opp. Selfangarane var som regel både fiskarar og fangstmenn, og møtet vedtok ein resolusjon der også andre sider ved arbeidet deira blei tatt opp, som islandsfisket, forbodssaka og tollog avgiftsspørsmål. Fangstmennene var først og fremst opptatt av fangstrettane ved og på Grønland, ikkje av nasjonal suverenitet. I 1924 inngjekk Noreg og Danmark ein avtale om Aust-Grønland som først og fremst var praktisk retta og ikkje medførte norske innrømmingar i suverenitetsspørsmålet.123 Den innebar òg ei innskrenking av mulige fangstfelt ved at Scoresby-distriktet blei unntatt frå bestemmingane i overeinskomsten. Denne avtalen såg ishavskipperane på som eit svik mot interessene deira, særlig fordi han ikkje omfatta forholda på Vest-Grønland, der Danmark i praksis iverksette avsperringane. Det var òg felta ved Vest-Grønland som var mest interessante for dei norske fangstfolka, og dei ville gjerne ha høve til å søkje hamn der dei hadde behov for det. I tillegg til selfangsten dreiv nordmennene kvalfangst langs vestkysten, og frå midten av 1920-åra var det også stor tru på det nye kveite- og torskefisket der. Slik det no var, hadde dei adgang til tre hamner på Vestkysten for å fylle vatn, men ingen av desse låg særlig lagelig til. For fangstmennene hadde Aust-Grønland mest interesse som område for suppleringsfangst av blant anna isbjørn, moskus og kvalross. Denne fangsten kunne riktignok vere viktig nok, fordi han kunne avgjere om ein tur gjekk med forteneste eller tap, men på Aust-Grønland ville det i praksis vere vanskelig for Danmark å handheve avsperringa. Fangstorganisasjonane kritiserte styresmaktene for manglande kunnskapar om næringa og for å prioritere dei nasjonale suverenitetskrava framfor å få til avtale til beste for fangstnæringa. Formannen i skipperforeininga meinte det var å drive «klisset norrøn nasjonalisme».124 I 1926–27 vart det forhandla om valdsgiftavtale med Danmark, slik det også var blitt gjort med andre nordiske land. Denne skulle vere ei vidareføring av tidligare liknande avtalar og forplikta landa til å la stridsmål bli avgjort ved valdgift. Dette var Ålesund-skipperane imot, dei meinte ein kunne oppnå meir med å satse på forhandlingar. Dei ønska å få opna dei vestgrønlandske hamnene og ville at næringane skulle vere representert i forhandlingane. Avtalen om Aust-Grønland frå 1924 skulle gjelde i 20 år før han blei tatt opp til revurdering. Det ville då vere ein fordel om nordmenn i mellomtida kunne vise til sterkare hevd på området. Derfor støtta selfangarane den okkupasjonen av ein del av Aust-Grønland, det såkalla «Eirik Raudes land», som vart gjort av Hallvard Devold i 1931 etter initiativ frå leiaren i det nasjonalis-

268 f r i t t f r a m

Etter ein vellykka sommerfangsttur hadde ishavskuta «Quest» med seg levande moskuskalvar tilbake frå AustGrønland i 1924.

Fangsthytta Camp Margareth på Jan Mayen blei bygd i oktober 1929 av Fritz Øien, som var bestyrar for radiostasjonen på øya, og oppkalt etter kona hans.

tiske grønlandslaget.125 Aalesund Rederiforening, med tilslutting frå selfangargruppa og skipperforeininga, sendte ein resolusjon til departementet om å ta steg for å hevde «vor ret til Østgrønland».126 Ishavsskipperane i Tromsø støtta også okkupasjonen: «Naar russerne i øst og danskene i vest vilkaarlig vil stænge vor fangstflaate ute fra de i aarrækker benyttede fangstfelter, saa maa vi ialfald forsøke gjennem vor regjering at protestere overfor disse for vor fangstnæring saa ødelæggende forhold», heitte det i eit brev frå Tromsø Skipperforening til Anders Skásheim, leiaren i Grønlandsnemndi i Bjørgvin, ei av dei nasjonalistiske pressgruppene.127 Eit einstemmig møte i foreininga uttala at «De nuværende forhold både i øst og vest i de arktiske egne hvor vi trykkes og jages fra våre i menneskealdre hevdvunne fangstinteresser, skaffer en usikkerhet i fangstnæringen, så denne stagnerer og må innskrenke eller slutte».128 I 1932 vart det gjort ein ny okkupasjon, denne gongen av eit område på Søraust-Grønland på vegner av den norske regjeringa, som oppretta ein meteorologisk stasjon der. Den nasjonale pressgruppa brukte då fangstfolka sitt ønske om tilgang til hamner på vestkysten som argument. Dei meinte ei hamn

270 f r i t t f r a m

på Søraust-Grønland ville vere betre enn inga. Då det blei forliksforhandlingar mellom Noreg og Danmark hausten 1932, stod likevel kravet om hamnetilgang mot kravet om norsk suverenitet på Aust-Grønland. Det norske regjeringsfleirtalet og forhandlingsdelegasjonen ville ikkje oppgje suverenitetskravet, sjølv om dei med det kunne oppnå innrømmingar på Vest-Grønland. I denne situasjonen vurderte Ålesund-skipperane å sende ein resolusjon til regjeringa med oppmoding om å få til forlik «med innrømmelser på Vest-Grønland, for det var det vesentligste, det essensielle, det vitale». Det blei likevel ikkje gjort, noko som vel hadde samanheng med at fangstnæringa også støtta den okkupasjonen som var blitt gjort. Det blei ikkje noko forlik, og i 1933 tapte Noreg Grønlandssaka for domstolen i Haag. Avtalen frå 1924 var ståande ved lag, slik at den norske selfangsten kunne halde fram.

Grenser for utnytting

Forholdet til andre land handla ikkje berre om suverenitet og fangstrettar, men òg om forvalting av felles ressursar. Heilt frå 1876 hadde det eksistert norske reglar for fangststart i Ishavet som tok sikte på å hindre rovfangst og utrydding av selen. Nyfødde selungar vart verna ved at fangstdato vart sett til 1. april. I praksis blei loven ikkje følgt. Men då det vart inngått konsesjonsavtaler med Sovjet om fangsten i Austisen, måtte fangsten regulerast. Det vart fastsett startdato for fangstsesongen, sett tak på deltakande tonnasje og i avtalen frå 1925 var det òg eit avsnitt som gav Sovjetunionen forvaltingsansvar over konsesjonsområdet. Desse avgrensingane var blant anna etter krav frå Arkhangelsk-guvernementet, som såg på den norske fangsten som eit trugsmål mot sin eigen. Dei norske fangstskutene var blitt meir moderne, og fram mot 1925 auka den norske fangstmengda sterkt. Frå 1925 påviste sovjetisk forsking at det gjekk føre seg ei overbeskatning av selen i Kvitsjøen. Dette førte til at fangstsesongen frå 1926 vart innkorta med startdato 1. mars. I perioden 1923–29 auka samtidig den sovjetiske delen av fangstmengda i forhold til den norske, slik at han i 1929 utgjorde over halvparten. Russarane tok i bruk fly og isbrytarar for å lokalisere og komme fram til selen, og gjorde dermed fangsten meir effektiv. I 1926 vart det oppretta ein norsk-sovjetisk selfangstkommisjon som skulle kunne tilrå reduksjon i deltakande fangsttonnasje om dei meinte det var nødvendig for å verne selstammen. Denne kommisjonen var samansett av tre vitskapsmenn frå kvart land. Dei sovjetiske medlemmene i kommisjonen foreslo dei neste åra fleire gonger ein reduksjon i den norske fangstdeltakinga, men fekk ikkje gjennomslag for det, trass i at dei la fram vitskaplige data som tydelig viste at selstammen i Austisen var desimert. Sovjetisk fangstnæring og

g at e r av g u l l

271

presse kritiserte særlig den norske ungselfangsten, men det var nettopp der den største lønsemda i norsk fangst låg. I 1928 gjekk det sovjetiske framlegget ut på at nordmennene først skulle redusere tonnasjen sin med 30 %, mens den nordrussiske fangsten, som hadde eit mindre kvantum, kunne få halde fram som før. Kva reglar Sovjet sette for eigen fangst i eige område, meinte dei at andre land ikkje hadde noko med. Det var i strid med den norske oppfatninga av territorialrettane i Kvitsjøen, og var dessutan etter norsk syn eit dårlig argument for vern av felles ressursar. Dei norske medlemmene av kommisjonen ville i utgangspunktet ha ei norsk vitskaplig vurdering av storleiken på selstammen før dei kunne gå med på innskrenkingar, og då av fangsttida, ikkje av tonnasjen. Ein var redd ei innskrenking av tonnasjen ville føre til at norske skuter fangsta utan konsesjon, som i 1922, med dei diplomatiske problema det ville medføre. For å unngå agitasjon mot den norske selfangsten, og i verste fall heilt utestenging frå Kvitsjøen, gjekk dei likevel med på ei førebels fangstavgrensing til undersøkingane var fullført. Men dei presiserte at ein fangstreduksjon ikkje kunne vere eit einsidig norsk ansvar, ikkje minst sia den russiske fangsten auka så sterkt.129 Først frå 1930 gjekk den norske delen av kommisjonen inn på ein reduksjon i fangstkvantumet, under føresetnad av at fangstreduksjonane ikkje vart permanente. Saman med andre forhold, som konjunkturar, prisutvikling, endring av fangstdato, forskyving av iskanten og dermed kastelægra og hårfellingslægra, var dette med på å redusere den norske fangstdeltakinga. Nokre hevda òg at dei sovjetiske flya jaga selen innanfor konsesjonslinja. Utover 1930-talet slutta dei fleste sunnmørsskutene å dra til Kvitsjøen, dei la heller kursen vestover. Men det blei snart klart at heller ikkje Vestisen var utømmelig. I 1936 blei det vedtatt særskilte bestemmingar om freding av sel i Vestisen.130 Då nordmennene begynte å fangste på felta ved Newfoundland, vart det reaksjonar i pressa der på at nordmennene starta fangstsesongen så tidlig som 14. mars, og at dei også fangsta om nettene og på søndagane. Dette blei tatt opp på medlemsmøte i Aalesund Skipperforening, der ein heldt fast på at ein måtte starte sesongen så tidlig at selungane endå var hårfaste, men at ein kunne sjå med velvilje på natt- og søndagsfredning. Frå 1940 blei den norske fangststarten i området sett til 10. mars.131 Også andre arktiske dyreartar som hadde vore ein del av bifangsten, blei etter kvart desimert og etter kvart verna. Den første var svalbardreinen i 1925, i 1939 kom det første vernetiltaket for isbjørn, då det blei forbode å skyte isbjørn på Kong Karls Land.132 Fangsten gjekk òg hardt ut over kvalrosstammen, men denne arten blei ikkje verna før etter krigen. Hard utnytting av ressursane må kunne seiast å gå som ein raud tråd gjennom heile perioden, og har òg ført til kursendringar i næringa. Det var nedgang i selstammen som førte til at vestfoldskutene gav opp, og som fekk

272 f r i t t f r a m

Selbestanden var redusert etter mange år med hard drift, men det skulle enno gå lang tid før påstandar om det barbariske ved å slå selungar i hovudet med ein hakapik blei ein del av argumentasjonen mot norsk ishavsfangst.

sunnmøringar og nordlendingar til å satse på maskin- og motorkraft. Ytterligare desimering av fangsten i Vestisen førte flåten mot Kvitsjøen, og etter nokre år kunne ein merke nedgang her òg, noko som var med på å flytte fokuset mot Newfoundland. Då det tyske åtaket på Noreg kom våren 1940, stoppa selfangarane fangsten. Skutene i Vestisen reiste tilbake til Noreg, mens dei selfangarane som var ved Newfoundland gjekk inn i tenesta til Northraship. Berre to av skutene ved Newfoundland dreiv fangst der også sesongen 1940–41, men resten av krigen vart det ikkje drive nokon norsk selfangst. Då krigen var slutt og fangsten tok til på nytt, innleiia det på mange måtar ein ny epoke for næringa.

DEN FØRSTE NORSKE OLJEALDEREN

Fra smidjen hadde de forsynet sig med slægger, og imellem hissige hurrarop hørte man hammerslagene falde tæt og tungt på maskiner og indretning. Klokken 6 næste morgen fremviste det hele et redsomt skue. Den før så prægtige bygning lignende for størstedelen en ruinhop med sine styrtede skorsteiner og utslaatte bordvægge og delvis nedbrutte tak.1 Slik skildra avisa Nordlys sin korrespondent rivinga av kvalkokeriet i Mehamn 2. juni 1903. Fiskarane sin motstand mot kvalfangsten ved Finnmarkskysten hadde vakse seg stadig større, og ein dag sprakk det for nokre av dei. Utan kvalen kom ikkje lodda og dermed torsken mot land, meinte dei, og resultatet var fattigdom og fykom for fiskarane, mens dei som dreiv kvalfangstindustrien tente gode pengar. For resultatet av denne striden, loven som freda kvalen utanfor Finnmark, var det nok likevel viktigare at kvalfangstmotstanden var blitt ei nordnorsk folkerørsle, og også ei sosialistisk kampsak som var med på å få dei første arbeidarpartirepresentantane inn på Stortinget denne hausten. Det var likevel verken Mehamn-opprøret eller fredingsloven som var hovudårsak til at det blei slutt med kvalfangsten utanfor Finnmark. Kvalstammane var blitt så reduserte at det ikkje kunne lønne seg å halde fram. Selskapa var trulig berre glade til at dei blei stansa, dei fekk 280.000 kroner i erstatning frå staten. Seks av dei elleve Finnmarks-selskapa flytta verksemda si til Svalbard-området, der det frå før var tre selskap. Andre prøvde seg ved Shetland og Færøyene. Men også dei arktiske felta viste snart teikn til overfiske, og ein måtte sjå seg om etter nye felt.2 Carl Anton Larsen frå Tjølling var ein av dei som opparbeidde seg kompetanse på moderne kvalfangst i Finnmark, for sia å bruke den i Sørishavet. Frå 1894–1905 var han bestyrar på kvalfangststasjonen «Skjold og Værge» på

den første norske oljealderen

275

Kvalstasjonen på Skorøy i Nord-Troms har fått besøk av Walter Wellmans ekspedisjon på veg til Frans Josef Land i 1898. Den monumentale kvalportalen blei reist då keisar Wilhelm besøkte staden i 1892.

Ingøya, og lærte mykje om dei nye moderne kvalfangstmetodane. Men ressurssituasjonen gjorde det tydelig at drifta der ikkje kunne bli så langvarig, så Larsen hadde ikkje noko i mot å ta på seg nye oppdrag.3 Frå 1901 til 1903 var han skippar på Otto Nordenskjölds geofysiske ekspedisjon i Sørishavet. Han var blant anna i land på øya Sør-Georgia, og oppdaga ei vik med svære spekkgryter etter den amerikanske kvalfangsten tidlig på 1800-talet, som han kalla Grytvika. Vika låg i ei større bukt og var godt skjerma for vind og vêr, og der var god tilgang på ferskvatn. Han hadde nok heller ikkje glømt at han ti år tidligare, på leitetokt etter kval med Chr. Christensens «Jason», hadde sett mykje kvalblåst rundt øya. Dei fann ikkje rettkvalen som dei leita etter i Antarktis, men derimot den raske finnkvalen, men hadde ikkje med utstyr for å ta den. Her fanst altså både kval og ein høvelig stad å etablere ein landstasjon. Skuta til Nordenskjöld, «Antarctic», forliste i 1903, og mannskapet blei etter mange strabasar redda av den argentinske marinen og kom til Buenos Aires, med Larsen ved roret. Den vellykka redninga blei feira og heltane hylla, og midt under feiringa reiste Larsen seg og utfordra argentinarane til å vere med å starte kvalfangst. Han fekk då med seg to velståande menn, Ernesto Thornquist, som var av svensk slekt, og Don Pedro Christophersen, emigrant frå Tønsberg. Selskapet dei stifta, Compañia Argentina de Pesca, var altså basert på argentinsk kapital, men hadde norske båtar og norsk mannskap, og C.A. Larsen vart den første styraren av fangststasjonen i 1904. Då Larsen kom til Grytvika, hadde han med ein ny, stor, kvalfangstbåt og to gamle seglfartøy til transportoppdrag. I tillegg hadde han med materiale til tre prefabrikerte hus som skulle huse kokeriet, bestyraren og arbeidsfolket. Julaftan 1904 var dei 27 arbeidarane på stasjonen alt i gang med å koke ut olje frå dei første kvalane.

«Øya» – kvalfangsthovudsetet i sør

Sør-Georgia er meir enn halvanna gong større enn Vestfold fylke, og ligg på 54 grader sørlig breidde. Omkring halve øya er dekt av evig is, men om sommaren veks det grove, høge tussockgraset på austkysten. Elles er det snautt med vegetasjon. I havet rundt øya var det mykje fisk, og på land levde pingvinar og selar. I tillegg vart det sett ut rein der i 1911, og dei formerte seg til ein stor flokk. Kvart år hadde ekspedisjonane dessutan med seg grisar, og i tillegg fekk dei sauer frå Argentina kvar vår.4 Slik skildra sekretær Arild Mack det første møtet sitt med Grytvika i 1922: Hele kysten fra strand og op til de høieste tinder er bedækket av is og sne som tar sig glimrende ut i solskjinet. […] Fugleværdenen skuffer heller

den første norske oljealderen

277

ikke. En sværm av milioner fugl vrimler rundt om alle steder. Fra maaker, albatros til skomaker, ender og jeg vet ikke navne paa de alle sammen. Sjøen ligger speilblank, kun blir havflaten brudt hver gang en svær hval vælter sin svære ryg over havspeilet. […] fjeldene hæver sig lodrette op fra havflaten. Høie mørke mosebeklætte fjelde som ser ualmindelig øde og triste ut. Slik maa de ha staat i aartusener.5 Den vesle busettinga og aktiviteten i Grytvika ekspanderte raskt. I 1908 var der blitt 17 bygningar og 160 arbeidarar. Dei hadde lange dagar, frå seks om morgonen til seks om ettermiddagen. Om vinteren regulerte dagslyset arbeidstida. Når der ikkje var fangst, arbeidde mennene med nybygging, vedlikehald, rydding og reparasjonar. Det var flest skandinavar blant arbeidarane, men dei første åra var det folk frå nesten heile verda på stasjonen, og gjennomtrekken var stor. Frå 1907 vart det stasjonert lege på stasjonen, og han rapporterte om god helse hos arbeidarane.6 Det andelige skulle etter planane ivaretakast av presten. C.A. Larsen fekk bygd kyrkje i Grytvika, og der var prestar i tre korte periodar, sist i 1931. Fleire av prestane syntes nok kvalfangermiljøet blei for tøft, og hadde vanskar med å få folk til å komme til kyrkje. Ein god grunn til det var at arbeidarane i høgsesongen ofte måtte arbeide i kyrkjetida.7 Dagane var travle. Skyttaren på kvalbåten skaut kvalen med granatharpun, og det blei sett eit hult spyd i kvalen som det blei pumpa luft gjennom slik at han kunne halde seg flytande. Så blei han merka med eit flagg, for seinare å bli taua inn til kokeriet. Her blei han flensa; spekket blei skrella av og kokt til olje, mens resten av kvalskrotten bokstavelig tala fekk segle sin eigen sjø. I sesongen 1907–08 blei det kasta skrottar som ein kunne ha utvunne 70 000 tønner olje av.8 Mesteparten av oljen var ikkje av beste klasse, og gjekk til såpeproduksjon i Argentina. Noko blei også brukt til lysolje eller teknisk bruk, og når dei sjeldnare fekk rettkval, fekk dei også bardar å selje. Dei blei blant anna brukt til korsettspiler, paraply- og parasollspiler. Dei første åra var fire av fem fanga dyr knølkvalar, men snart blei stammen desimert, og i 1916 var stammen av liten verdi. Finnkvalen gjorde det mulig å halde fram med drifta.9 Då kvalstasjonen blei sett opp, trudde både Larsen og selskapet Pesca at dei hadde komme til land ingen rådde over. Den britiske koloniministeren hadde også vore usikker på om øya formelt var britisk, og om det var nokon vits i å halde på henne. Då det vart etablert kvalfangst der, vart tvilen borte, og England fann fram argument for suvereniteten sin: South Georgia blei oppdaga av britar, og James Cook annekterte henne formelt i 1775 i kong George III sitt namn.10 Ein representant for det argentinske admiralitetet besøkte den britiske ministeren i Buenos Aires på vegner av Pesca og sa seg villig til å betale ei viss leige om dei fekk fangstkonsesjon. Spørsmålet om suverenitet vart ikkje nemnt

278 f r i t t f r a m

Grytvika på Sør-Georgia i 1925–26.

i det heile, trass i at Argentina aldri hadde godkjent den engelske okkupasjonen av Falklandsøyene, og dermed heller ikkje av bilanda, Falkland Islands Dependencies, som Sør-Georgia skulle høre inn under. Både britane og argentinarane ville unngå konfrontasjonar i dette spørsmålet.

Flytande kokeri og gjennombrot for norsk kvalfangst

Alt i 1905 sendte Chr. Christensen den første heilt norske kvalfangstekspedisjonen sørover, han var den første som brukte flytande kokeri i Antarktis, «Admiralen» hadde vore eitt år i fangst ved Spitsbergen før den la kursen mot Sør-Shetland. Fleire følgte i kjølvatnet, både frå Noreg og Storbritannia. Denne fangsten vart drive på kystbasis. Kvalbåtane reiste ut og skaut kvalen og slepte den inn til kokeria. Kokeria måtte ligge i smult farvatn, fordi kvalane blei flensa langs skipssida. Evaporatoren, som omdanna saltvatn til ferskvatn, produserte ikkje nok ferskvatn til utkokinga av kvalolje, og ein var derfor avhengig av vassforsyningar frå land. I hamn slapp ein å bruke kol til framdrift, og kunne lagre kolet på land. Eit flytande kokeri hadde den fordelen at det kunne flytte seg frå felt til felt etter kvart som det blei fritt for kval.11 For å regulere fangsten kravde Storbritannia at kokeri i britisk territorialfarvatn måtte ha lisens. Det vart skrive ut 24 slike lisensar i åra før 1. verdskrigen. Desse måtte fornyast kvart år, men når eit selskap først hadde fått lisens, var det ei rein formsak. Sia talet på lisensar var avgrensa, blei dei mykje verdt og selt selskapa imellom for store summar.12 Dei norske lisens- og konsesjonssøknadane medverka til å klårlegge grensene for det britiske imperiet i Sørishavet. Etter råd frå norske styresmakter bad norske selskap britane om lov til å kjøpe konsesjonar og lisensar for fangst, også der suverenitetsforholda var uklåre. Dermed fekk dei britiske styresmaktene argument for å hevde suverenitet over områda. Dei økonomiske interessene var viktigast for Noreg, og då Storbritannia i 1908 sette fram krav på det dei kalla «Falklandssektoren», heile området mellom 20 og 80 grader lengde sør for 50 grader breidde, skjedde det utan protestar frå norsk side.13 Både Tønsberg Hvalfangeri og Sandefjord Hvalfangerselskap A/S etablerte seg først med kokeri, og bygde landstasjonar 1909–10 og 1912 etter at dei hadde tent nok til å finansiere det. Og det gjekk nokså raskt. Tønsberg-stasjonen blei etablert i Husvik Harbour, mens Sandefjord-selskapet heldt til i Stromness Harbour, ei par mil unna. Larvik-selskapet Ocean A/S etablerte seg i New Fortuna Bay i 1909. Sia lisensane då blei gitt på vilkår av at heile kvalen blei utnytta, måtte dei også bygge kjøttkokar, beinkokar og guanofabrikk på landstasjonen. Det måtte også ordnast plass til lemming, partering av skrotten, og oppsaging av beina. Stasjonen var i drift til i 1920. I tillegg hadde Bryde

280 f r i t t f r a m

Kvalkokeriet «Thorshammer» på fangstfeltet i 1928–29-sesongen. I bakgrunnen ligg forskingsskipet «Norvegia».

og Dahl kokeri i Godthul. I 1912 var det blitt sju selskap som opererte på Sør-Georgia. Forutan Pesca og dei fire norske var det to britiske, i Leith Harbour og i Prince Olav Harbour, og alle hadde mange norske arbeidarar. I tillegg etablerte AS Hektor, Tønsberg, seg med landstasjon på Deception Island, ei av Sør-Shetland-øyene, og der var det også stasjonert seks norske fabrikkskip. Forsøka på å drive fangst ved Sør-Orkney vart ikkje særlig rekningssvarande.14 Inntektene frå Framnæs mek. Værksted, som var eigd av Chr. Christensen, var ein av føresetnadene for engasjementet hans i Sørishavet. Kvalfangsten vart for ein stor del finansiert av lokale aksjonærar, først og fremst frå den økonomiske eliten i Vestfold. Desse var bunde saman både av forretningar og slektsband, og støtta opp om kvarandre sine prosjekt. Banklån var likevel nødvendig for å få tilstrekkelig kapital, og det vart også lånt til aksjekjøp.15 Det store gjennombrotet for norsk kvalfangst i Sørishavet kom omkring 1910. I 1914 produserte norske stasjonar og kokeri meir enn ti gongar så mykje kvalolje som i 1906. Pioneren C.A. Larsen kunne reise heim som ein velståande mann etter ti år i Grytvika. Norske selskap fangsta også ved den afrikanske vestkysten og reduserte på forholdsvis kort tid kvalstammane der. Norske selskap

den første norske oljealderen

281

36˚00 W

37˚00 W

38˚00 W

40 km

54˚00

Prince Olav Harbour Leith Harbour Stromness Husvik

54˚30

Grytviken

R (S - G tor E br O ita R nn G ia) I

Godthul Ocean Harbour

54˚30

Falkland Islands

Sør-Amerika

Sør-Shetlandøyene

Antarktis 37˚00 W

38˚00 W

Fangststasjoner på Sør-Georgia.

36˚00 W

fangsta også i periodar utanfor Sør-Amerika og ved New Zealand og Tasmania, og forsøkte seg også utanfor Nord-Amerika.16 Bakgrunnen for den store produksjonsauken var at den nyutvikla herdinga av kvalfeittet gav ein auka marknad. Det var eit stort framsteg, mesteparten av den stygge lukta og smaken som hadde vore så karakteristisk, forsvann, men først frå 1929 var den teknologiske utviklinga i herdingsindustrien kome så langt at det var mulig å bruke praktisk talt 100 % kvalolje i margarinen. Kvalfeitt blei først og fremst brukt til såpe og matfeitt, noko det var eit veksande behov for. Den stadig større bybefolkninga i Europa kjerna ikkje smør og kokte ikkje såpe, og kvaloljen var billig. I byrjinga vart det halde hemmelig at kvalfeitt blei brukt i margarin, fordi mange hadde sterk og djup antipati mot det. William Lever, direktør i det store feittkonsernet Lever Bros. ville heller ikkje bruke kvalfeitt i salssuksessen Sunlight-såpe, men både han og andre skulle seinare komme til å endre haldningar når dei såg at det var pengar å tene på kvalolje.17 Norsk produksjon av kvalolje 1906–15.

700 600

tusen fat

500 400 300 200 100 0

1906

1907

1908

1909

1910

1911

1912

1913

1914

Kjelde: Norsk Hvalfangst-Tidende nr. 2, 1929.

den første norske oljealderen

283

Då krigen braut ut i 1914, gjekk to tredelar av kvalfangsten føre seg på dei allierte sine område, samtidig som sentralmaktene var blant dei største kjøparane av kvaloljen. Under krigen blei norsk kvalfangstnæring i praksis styrt av britane. Feittmangel var eit hovudproblem for Tyskland, og det var derfor viktig for britane å få størst mulig kontroll med både produksjon og sal. Dei sa opp lisensane og konsesjonane så lenge krigen vara, nekta kokeria å bunkre kol og forbaud eksport av oljen til alle andre land enn Storbritannia, trass i at Noreg var nøytralt. Det førte til at ein del av kvalfangstreiarane heller sette skipa sine inn i oljefrakt mellom USA og England, noko dei tente mykje betre på. Det britiske «tvangssalet» førte til at kvalfangstnæringa ikkje naut godt av krigskonjunkturane, på same måte som blant anna fiskeria og selfangsten gjorde.18 Likevel fekk selskapa bra utbytte. Oljeprisane auka, først og fremst i den siste fasen av krigen, og nådde ikkje toppen før i 1919. Det gode utbyttet skuldast også valutakursane og fortenesta av fraktefarta. Gjennomsnittlig blei det likevel fanga mindre enn halvparten så mange dyr som tidligare, og utvunne tilsvarande mindre olje. Denne nedgangen kom likevel ikkje brått, alt før krigen hadde oppgangen kulminert. Mange selskap som hadde vore med på førkrigsboomen trakk seg ut av næringa.19 Skipa auka også i verdi under krigen, og mange selte derfor kvalfangstfartøya med god forteneste. Ein god del av flåten gjekk også tapt i forlis. Talet på flytande norske kokeri blei derfor redusert frå 36 til 5 mellom 1914 og 1918, mens talet på kvalbåtar blei redusert med meir enn to tredelar, frå 149 til 44.20 Dei som var igjen var større og meir levedyktige, mykje av det dårligaste materiellet vart kassert, og kvalfangsten etter krigen blei i større grad enn før konsentrert om Antarktis.

Fangsten i nord held fram

Sjølv om det var slutt med Finnmarks-fangsten, heldt kvalfangsten fram i nordlige farvatn. Først i 1908–09 vart fangstmengda i sør større enn i nord. Ved Svalbard blei også det første flytande kokeriet prøvd ut, i 1903. Det var riktignok nokså primitivt, men det fekk raskt etterfølgjarar. I 1905 brukte seks av dei sju selskapa som fangsta ved Spitsbergen, flytande kokeri, og dreiv dermed pelagisk.21 I perioden 1904–10 blei det skote nesten fire gongar så mange kvalar i Sørishavet og produsert tre gonger meir olje per båt enn i nord, men likevel lønte fangsten i nord seg ikkje dårligare enn i sør. Fordelane av den rikeligare og lettare tilgangen på råstoff og den meir effektive utnyttinga av det flytande fangstmateriellet i sør blei oppvegd av den lange og kostnadskrevjande reisa mellom feltet og heimlandet. Det tok omkring ei veke å komme

284 f r i t t f r a m

Mens det enno var lønsamt å drive kvalfangst i Arktis: Her samlar mannskapet på «Uncan Grey» inn byttet i Grønfjorden på Svalbard i 1909.

seg til og frå dei nordlige kvalfelta, mens ein trong halvanna månad for å nå felta i sør. Og oljen skulle fraktast dei same strekningane.22 I mellomkrigstida blei det også gjort forsøk på nye felt i nord. Den store innovasjonen i den arktiske kvalfangsten etter 1. verdskrigen var satsinga på den pelagiske fangsten, riktignok i liten målestokk. Denne fangsten gjekk delvis for seg i isen. Den første perioden, 1919–24, blei små, eldre farty brukt, seinare, 1929–37, meir moderne kokeri og kvalbåtar. Dei tre norske arktiske pelagiske ekspedisjonane først på 1920-talet gjekk føre seg utanfor Vest-Grønland, i Davisstretet og Baffinbukta.23 Blant desse var «Blaahvalen» frå Sandefjord og selfangstskutene «Veslekari» og «Vesleper», som prøvde seg på kvalfangst utanfor Vest-Grønland etter at selsesongen var over. Denne fangsten måtte drivast på ope hav, danskane nekta dei også å komme inn til vestkysten av Grønland for å fylle vatn.24 Dei fann forholdsvis lite kval, så ekspedisjonane blei ikkje særlig lønnsame, og problema med dei danske styresmaktene gjorde det ikkje enklare. Ekspedisjonane på 1930-talet vart meir vellykka, men kostnadane var såpass store at berre ein av desse ekspedisjonane gav overskott, nemlig den minste, norske «Pioner», som var det første dieseldrivne flytande kokeriet som også hadde med seg fryseskip til kvalkjøttet.25

Utan lisens og med opphalingsslipp

Britane sine opphevingar av lisensar og konsesjonar under 1. verdskrigen hadde sett ein støkk i mange nordmenn. Det er derfor ikkje til å undrast over om mange spekulerte på om det ikkje skulle gå an å fangste utan lisens, i det opne, frie havet, utan britisk kontroll. Dermed kunne ein også prøve ut nye kvalfelt i Sørishavet. Dei første som prøvde pelagisk fangst i sør, var A/S Rosshavet med C.A. Larsen som fangstbestyrar, som prøvde både å fangste og utvinne oljen i Rosshavet. Ettersom den norske ministeren i London meinte at dette var britisk område, søkte likevel ekspedisjonen om lisens, og fekk det for sesongen 1923–24. Kaptein Gjertsen på kokeriet S/S «Sir James Clark Ross» skildra ferda inn i isen slik: Klokken 10 om morgenen julaften fik vi den imponerende isbarriere i sikte – dit, hvor vore tanker i den forløpne tid hadde vandret med saamegen spænding og forventning. Isbarrierene gjør et mæktig inntrykk paa en; saa langt øyet naar til begge sider, ser vi den strække sig som en uoverstigelig, blændende hvit mur, og tidligere forskeres beretninger fortæller os, at saaledes strækker denne naturlige «kinesiske» mur sig tusenvis av kilometer til begge sider rundt hele dette vældige antarktiske kontinent, som i størrelse

286 f r i t t f r a m

Eit kvalkokeri har sett seg fast i isen, og mannskapet prøver å skjere det laus med ei issag.

overgaar Europa og Australia tilsammen. Kun faa steder er denne ismur avbrudt saaledes, at den tillater en landstigning. Den som engang har set dette naturens største mesterverk, vil altid længes tilbake for at se det igjen.26 Den første sesongen var ikkje eintydig vellykka. Å komme seg gjennom pakkisen inn i Rosshavet var vanskelig, mannskapet måtte ut med issager, og den sterke kulda vanskeliggjorde flensinga langs skipssida. Fleire gonger beit ikkje ein gong øks på dei frosne kvalbukane, så dei måtte la mesteparten av skrottane gå og fekk verken nytta alt spekket eller kjøttet og beina. Likevel skreiv Larsen til venen Oluf Hansen at han var overtydd om at dette hadde framtida for seg: Du kan tro at denne tur ingen morotrip har veret, tvert imod, men jeg har ikke tapt verken mot eller humør. Tvertimod har jeg nu mere mot paa Roshavet da jeg nu vet vilke rigdomme der gaar rundt i Kolosser af

den første norske oljealderen

287

Blaahvale. Der findes ikke slike Blaahvale verken paa S Schetland eller S Georgia de er forsvere rugger at rulle op paa Dekket disse monner i gryten som man siger.27 Larsen fekk ikkje oppleve at den neste sesongen kasta atskillig meir av seg, han døydde på feltet før fangsten skikkelig var kommen i gang.28 Larsens entusiasme og fangstresultata frå Rosshavet må ha verka inspirerande på andre, særlig dersom ein kunne unngå lisens. Den første som gjorde det, var «Lancing», i 1925, som også var det første kokeriet som hadde opphalingsslipp etter Sørlles patent, noko som gjorde drift i ope farvatn mykje meir effektivt. Med denne kunne kvalen trekkast opp gjennom brekken, ei opning akter på båten, og flensast og lemmast sund om bord. Det gjorde arbeidet både raskare og sikrare. Den nyutvikla opphivingsvinsjen gav kraft til å trekke kvalen opp. Landstasjonar eller oppankra fabrikkskip ved land var til no blitt foretrekt framfor flytande kokeri fordi produksjonen var plasskrevande, fordi han kravde tilgang på ferskvatn til dampinga, og for at klaringtankane skulle få stå i ro og ikkje slingre på eit båtdekk. På 1920-talet kom det, forutan opphalingsslippen, fleire oppfinningar som gjorde det rekningssvarande å produsere kvalolje på ope hav. Dei nye, roterande kokeapparata erstatta dei gamle presskokene. Dampen kom lettare til spekket eller kjøtet når kokekaret roterte, og det var konstruert slik at ein kunne etterfylle råstoff og tømme ut ferdig olje og avfallsstoff utan å avbryte kokeprosessen. Koketida under høgt trykk og høg temperatur blei dermed kraftig redusert, og resultatet blei betre kvalitet på oljen. Produksjonstida blei kortare, og produksjonen mindre arbeidskrevjande. I tillegg blei ein mindre avhengig av store vassmengder. Med dette utstyret brukte ein mindre kol og hadde dermed ikkje så stort behov for kollagringsplass. Det tok heller ikkje så stor plass i seg sjølv, og dermed fekk ein plass til å koke både olje, kjøtt og bein om bord, og fekk utnytta råstoffet betre. Dei nye oljeseparatorane ein fekk om bord på kokeria skilte avfallsstoff som limvatn frå oljen utan at han trong å stå i klaringstankar for å bunnfelle seg. Ved å sentrifugere oljen i eigne separatorar var ein ikkje avhengig av flatt hav for å reinse olja. Separatorane tok også mindre plass enn tankane hadde gjort. Frå 1921 blei også den manuelle «skausaga» erstatta med ei dampdrive sag, noko som gjorde oppsaginga av kvalskjelettet atskillig enklare og førte til at det blei betre utnytta. Peileapparat og trådlaus telefon var også viktige nyvinningar så fangstbåtane skulle kunne ha kontakt med morskipet. Tidligare var dei fleste kokeria ombygde passasjer- eller lasteskip, men no blei det i stadig større grad spesialbygde kokeri som var atskillig større. At desse fabrikkskipa var store, var òg ein viktig føresetnad for den pelagiske fangsten. No kunne kvalskrotten flensast på flenseplanet akter og så bli slept

288 f r i t t f r a m

På 1920-talet skjedde det fleire tekniske nyvinningar innan kvaloljeproduksjonen. Denne kvaloljeseparatoren blei det annonsert for i Norsk Hvalfangst-Tidende i 1928.

framover til lemmeplanet. Det gjorde arbeidet mykje meir effektivt.29 Det første av desse spesialbygde kokeria var «Kosmos» i 1929 – det imponerte stort i samtida med eit flenseplan på 2,3 mål der opptil fem kvalar kunne flensast samtidig, ekkolodd og til og med eit lite sjøfly om bord til rekognisering.30 Den pelagiske fangsten kravde også meir av fangstbåtane. No sneik ein seg ikkje lenger inn på kvalen, men jaga etter han til han var så utsliten at han lett let seg skyte, såkalla «prøysserjag». I 1923 blei den første dampbåten som vart fyrt med olje i staden for kol, tatt i bruk. Dei båtane som blei bygd i siste del av 1920-talet hadde også atskillig fleire hestekrefter enn dei tidligare. Dei fekk kryssarhekk og fritthengande ror. Jagebrua var ei anna forbetring. I kulde og storm kunne ikkje skyttaren stå framme ved harpunkanonen og vente på blåst. Med den kunne skyttaren følge jakta frå navigasjonsbrua, men raskt springe over jagebrua til kanonane når det var kval i sikte. Ved å gå over til baklading i staden for munnlading av kanonen, fekk ein også raskare og jamnare skot.31 Den nye fangstmetoden gjorde at kvalfangstnæringa stadig såg etter nye område der ein kunne fangste fritt. Etter lisenssøknaden til AS Rosshavet sette Storbritannia fram krav om at området mellom 160 østlige og 150 vestlige lengdegrader og sør for 60 grader, den såkalla Ross-sektoren, skulle vere britisk,

den første norske oljealderen

289

Det var ofte tøffe tak om bord på ei kvalfangstskute. Det merka særlig Bjørnevågen som var skyttar, og Nybo som sat i tønna då dette bildet av «Thorørn» blei tatt i 1963.

administert frå New Zealand. Dette var med på å få Noreg inn i konkurransen om herredømme over område i Antarktis.32 Lars Christensens kvalfangstselskap brukte selfangstskuta «Norvegia» til fire ekspedisjonar i Sørishavet i åra 1927–31. Hovudmålet var å finne nye felt for kvalfangst, men samtidig å oppdage og gjenoppdage nytt land og okkupere det for Noreg. På den første ekspedisjonen, i 1927, vart det norske flagget planta på Bouvetøya, mens Peter I Øy vart annektert i 1929. Flygaren Hjalmar Riiser-Larsen var ekspedisjonsleiar på dei to siste ekspedisjonane, i 1929–30 og 1930–31, der dei hadde med to småfly. På den første turen plasserte dei det norske flagget på ei landstripe på det antarktiske kontinentet som dei kalla Dronning Maud Land. I 1939 vedtok Noreg at Dronning Maud Land, som då vart definert som eit noko større landområde, skulle vere norsk territorium. Desse anneksjonane var meint å skulle kunne fungere som støttepunkt for den norske verksemda i Sørishavet, og i området rundt Bouvetøya vart det då også observert mykje kval.33

Mot toppen – stupet – og toppen igjen

Etter ei kort etterkrigskrise peika konjunkturane oppover igjen, og det heldt dei fram med til i 1931. Dei nye pelagiske fangstmetodane var svært effektive, og utbyttet auka for kvart år. Frå sesongen 1926–27 til toppsesongen i 1930–31 vart kvaloljeproduksjonen i verda tredobla. Då hadde Larvik-selskapa «Globus» og «Polaris» drive vellykka isfangst utan konsesjon sia 1925, og blitt etterfølgt av ikkje mindre enn ti nye selskap i perioden 1928–30, alle frå Vestfold. Trass i den lokale forankringa blei investeringane i kvalnæringa i større grad enn tidligare gjort med utanlandsk kapital.34 Det viktigaste grunnlaget for den enorme ekspansjonen var dei gode marknadsforholda som vara heilt til det internasjonale økonomiske krakket hausten 1929. Det blei blanda meir kvalfeitt i margarinen, og stadig fleire brukte meir margarin. I 1934 rekna ein med at 84 prosent av kvaloljen blei brukt til margarin. Kvaloljen var så populær fordi han var billigare enn all anna matolje og -feitt, mindre kostbar å herde og tolte lang lagring. Men denne suksessen førte til at næringa grov si eiga grav på meir enn ein måte. Sesongen 1930–31 fanga 238 kvalbåtar 40 201 kvalar og produserte 3,6 millionar fat olje. All denne oljen lét seg ikkje selje, og Hvalfangerforeningen oppmoda selskapa om å la fartøya gå i opplag for eit år. Slik gjekk det til at dei 29 norske fabrikkskipa og meir enn 160 fangstbåtane ikkje var i fangst sesongen 1931–32. I kommunane Sandefjord og Sandar, som var blant dei som hadde flest kvalfangarar, var nesten kvar femte mann ledig i mars 1932. I 1930–31 var 10 549 nordmenn forhyra i kvalfangst, sesongen etter var det berre 1884. Desse arbeidde hos to britiske selskap.35

den første norske oljealderen

291

Kvalfangarane kjem heim. Mange venta på sine då «Hektoria» og dei andre skipa seig inn fjorden til Tønsberg i 1930.

Mange av dei som arbeidde i kvalfangsten var bondegutar som i opplagsåret heldt det gåande med arbeid heime på gardsbruket, gjerne kombinert med litt fiske. At det ikkje blei endå større arbeidsløyse, hadde også samanheng med fleire av selskapa nytta opplagsåret til å pusse opp og bygge om skipa, slik at det trass krisetidene vart noko arbeid å få i verkstadindustrien. Likevel blei den store arbeidsløysa dette året ei stor bør for kommunane, selskapa hadde ikkje tilsettingsplikter overfor kvalfangarane og dermed ikkje heller ansvar for å gje dei noko støtte.36 Opplagsåret fekk mange til å innsjå at Vestfold ikkje berre kunne leve av kvalfangsten, og det blei satsa meir på handelsflåten og etablering av ny industri. Talet på kvalfangarar blei dermed sterkt redusert dei første åra, men i sesongen 1937–38 var det komme opp på same nivå som før opplagsåret.37 Fangststansen førte til at dei sterkaste aktørane i næringa stod igjen etter opplagsåret, mykje av det gamle materiellet blei forkasta, det blei satsa på det nyaste og mest moderne og dei felta som gav størst avkastning. I 1938–39 var det under to prosent av den norske fangsten som gjekk føre seg utanfor Antarktis. Etter opplagsåret hadde alle kokeria fått opphalingsslipp. Dei flytande kokeria fekk større kapasitet og vart meir effektive, og det vart også fleire kvalbåtar per kokeri, slik at båtane ofte skaut kval i eit tempo kokeriet kunne ha problem med å halde tritt med. Fram til sesongen 1937–38 var fortenesta god, noko som først og fremst kom av effektiviseringa og rasjonaliseringa.38

292 f r i t t f r a m

Den norske delen av fangsten i Antarktis sokk frå vel 70 prosent i 1928–29 til 30 prosent ti år etter. Grunnen til det var både at Storbritannia auka sin del av fangsten, og at Japan og seinare Tyskland starta med kvalfangst. Norske kvalfangstarbeidarar dominerte heller ikkje lenger næringa, i 1932–33 var 94 prosent av alle kvalfangstarbeidarane norske, i 1938–39 berre 59 prosent. Fleire av reiarane såg at kvalfangsten ville stå overfor store problem, og satsa i staden på anna skipsfart, særlig då tankfart. Då 2. verdskrigen kom, var tonnasjen til handelsflåten i Sandefjord større enn for kvalfangstfartya.39

Norske og internasjonale ressursreguleringar

Hvalen og forsvundet er, også den forsvundet er, en og anden dog man ser, vad man ser, vad man ser straks den bliver skutt og jaget og inntil stasjonen draget Hvalen går, hvalen går, til stasjonen hvalen går. Utdrag frå «Kobbevisa» (1903), trykt i Årbok for Senja 1974 Historia om kvalfangsten er historia om desimering av kvalstamme etter kvalstamme. Sjølv om kvalfangsten i nord hadde vist at kvalressursane slett ikkje var utømmelige, såg det ikkje ut til at selskapa var innstilte på å ta lærdom av det. Då Arild Mack kom til Grytvika i januar 1922 for å vere sekretær ved stasjonen, var mengder av kval noko av det første han såg: «Under tiden er der hele stimer av hval, og dens vandstraaler staar tæt som en skog bortefter.» Det kunne kanskje verke som det var nok å ta av, men den første reguleringa kom alt i 1910 då Storbritannia sette tak på kor mange konsesjonar dei ville dele ut. Britane følgte dette opp med fleire reglar om utnytting av råstoffet og freding av kvalungar og -mødrer med ungar.40 Då den lisensfrie fangsten kom, var ikkje alle like glade. Britane mista viktige inntekter, og dei norske selskapa som framleis betalte lisens, syntes ikkje om at andre fangsta gratis, samtidig som meir og meir kval blei skoten fullstendig utan reguleringar. Selskapa med lisens dominerte i samanslutninga Den Norske Hvalfangerforening, og foreininga vendte seg derfor til den norske regjeringa for å få ei lovregulering av fangsten. Sia den landbaserte og den pelagiske fangsten stod mot kvarandre i denne saka, nølte regjeringa med å sette i verk tiltak. Storbritannia pressa også sterkt på, dei ville berre godta den norske annekteringa av Bouvetøya om Noreg sette i verk tiltak for å regulere og redusere kvalfangsten. I tillegg vart det ein stadig sterkare internasjonal opinion mot den norske kvalfangsten.41 I 1929 kom det då også ein ny norsk kvallov. Dei viktigaste prinsippa i

den første norske oljealderen

293

loven var freding av den truga rettkvalen og av hokval med unge, påbod om maksimal utnytting av råstoffet, plikt til innmelding av fangst og oppretting av kontroll. Inspektørar skulle følgje kokeria, og braut ein reglane, fekk ein bot.42 Hvalrådet, der både staten og næringa var representert, vart oppretta for å ha styring med loven. Usemja mellom dei som fangsta med og utan lisens, medverka til oppløysing av Den Norske Hvalfangerforening. Ei ny, internasjonal foreining, Hvalfangerforeningen – The Association of Whaling Companies – erstatta denne.43 Samtidig hadde Nasjonenes Forbund fått utarbeidd ei utgreiing om kvalressursane og fangsten, og i 1931 vart det med bakgrunn i den og prinsippa i den norske loven vedtatt ein konvensjon i Genève. For at den skulle tre i verk, måtte både Noreg og Storbritannia underteikne, og sia britane venta lenge med det, vart han gjeldande først frå 1935. Japan, Sovjet og Tyskland underteikna ikkje, og konvensjonen fekk dermed avgrensa verdi. Nokon organisert motstand mot kvalfangst finn ein ikkje i mellomkrigstida, men nedslaktinga uroa mange – også innanfor næringa. Morten Ingebrigtsen (f. 1848) hadde vore med som kvalskyttar på Finnmarks-kysten, i Arktis og på Afrika-kysten. Han meinte at kvalstammane så tidlig som rundt 1. verdskrigen var redusert med 2/3, og at det ville gå «50 a 100 aar med for at hvalbestanden skal komme op til hvad den var i de beste år».44 Denne uroa kom også til uttrykk i avisspaltene da den nye kvallova blei innført i 1934.45 Heller ikkje Gunnar Isachsen, som hadde vore med på fleire tokt for å kartlegge kvalressursane i Antarktis, var i tvil: Med hensyn til hvalfangstens fremtid trodde jeg ikke noen, efter hvad vi nu vet, var i tvil om at fangsten har gaatt for hardt inn paa bestanden, og at der er fare paa ferde. Heller ikke skjønner jeg at noen har grunn til nu aa fremholde optimistiske betraktninger, forretningsmessig sett.46 Etter opplagsåret 1931–32 såg Hvalfangerforeningen at regulering var nødvendig for å unngå ny overproduksjon. I dei to neste sesongane inngjekk dei derfor frivillige avtalar. Omgrepet blåkvaleining blei tatt i bruk, det tilsvara ein blåkval, to finnkvalar, to og ein halv knølkval eller seks seikvalar.47 Det blei laga eit kvotesystem for kor mange kvaleiningar ein kunne skyte og kor mykje olje ein kunne utvinne. Systemet var slik at det premierte dei som fekk mest olje ut av kvar skrott. Fangststarten om hausten blei også utsett. I 1933 ville ikkje sandefjordsreiaren Lars Christensen lenger vere med på denne ordninga. Dette førte til at dei norske styresmaktene greip inn, og det blei vedtatt ein ny norsk kvallov i 1934. Ei sterkare statlig styring var i tråd med norsk næringspolitikk på 1930-talet, og også i dei kommande åra var det staten som fastsette kvotene.

294 f r i t t f r a m

Gjennom innføring av blåkvaleiningar forsøkte ein å lage kvotar for fangst av kval i Antarktis. Målsettinga med kvotane var å unngå overproduksjon av kvalolje, ikkje hindre rovfangst.

Fangstsesongen blei endå kortare, og loven fekk ein eigen paragraf som forbaud sal av flytande materiell til utlandet. Det blei òg reglar for utnytting av kvalskrotten, for første gong blei det sett ei nedre grense på tida som skulle gå frå kvalen var skoten til han blei flensa og partert. Ein kval som har lege for lenge, slik at han gjærar og råtnar innanfrå og eser opp, blir kalla «brent» kval, og gir sjølvsagt dårlig olje om han i det heile kan nyttast.48 I sesongen 1935–36 gjekk dei fleste selskapa igjen saman om ein produksjonsavtale. Til saman kontrollerte dei vel 3/4 av fangsten i Antarktis. Då Japan kom med i fangsten frå 1934 og Tyskland frå 1936, starta eit nytt kappløp om ressursane. Tyskland førebudde ein krigsøkonomi og ville unngå feittmangel slik dei hadde under verdskrigen, dei ville bygge opp feittlager utan å bruke fremmend valuta. Japan dreiv fangst først og fremst for å skaffe seg utanlandsk valuta som dei kunne bruke til opprusting. Desse to landa blei derfor ikkje med på den bilaterale avtalen mellom Noreg og Storbritannia for 1936–37, som korta endå meir ned på sesongen og også skar ned på talet på kvalbåtar. Tyskland var i det heile svært interessert i å skaffe seg kvalolje, helst eigenprodusert. Dei ønskte derfor å kjøpe kvalfangstmateriell frå norske selskap som ville legge om til vanlig fraktefart. Dette var som nemnt mot norsk lov, men norske selskap unngjekk å bryte loven ved å leige ut kokeri og kvalbåtar til Tyskland, og etter tysk press blei det også gitt dispensasjon frå loven.49 Tyskland var med på den neste avtalen som blei gjort i London i 1937, men ikkje Japan. Ni statar underteikna på totalfreding av rettkval og gråkval,

den første norske oljealderen

295

fastsetting av minstemål på fleire artar, forbod mot fangst av kval med unge og avgrensing av sesongen til tre månadar. I tillegg blei store delar av havområda på den nordlige halvkula lukka for fangst. Desse avtalane blei også nedfelt i norske kvallovar. Men reguleringane hjalp lite, i 1938 blei det produsert 26 prosent meir olje enn sesongen før. I 1938 begynte ein derfor å diskutere innføring av kvoter, men det blei det ikkje semje om. Det einaste ein kom fram til, var å forlenge 1937-avtalen til 1940 og å frede knølkvalen for pelagisk fangst i Sørishavet. Fridomen som blei innført ved den pelagiske fangsten vart ikkje forvalta med ansvar for dei opne ressursane. Teikna på rovfangst var tydelige, men det kan verke som mange tenkte: «Etter oss kjem syndfloda.»49a

Frå «Villbasser og Himmelhunde» til «Mænd med hærdede Viljer»

Det er ikkje tilgjengelig statistikk over kvalfangstarbeidarar før frå 1930. Nordmenn ser ut til å ha dominert næringa også dei første åra, men elles var nok mannskapsstyrken meir samansett då enn seinare. På kokeriet «Sir James Clark Ross» i 1923 feira dei for eksempel jul i Rosshavet med flagg frå både Sverige, Danmark, Tyskland, Nederland og Australia på det kunstige juletreet. Mange av desse var på kvalfangst for første gong.50 I fleire av forteljingane om kvalfangsten i dei første 15–20-åra blir mannskapa negativt omtala, dei blir karakterisert som «Villbasser og Himmelhunde af alle mulige Nationer», «det verste pakk og rakk», «havarerte individer, saa vel aandelig som legemlig nedbrudt […] løsslupne forbrydere og rømte sjøfolk». Ein som var kvalfanger før 1918 mintes at dei ikkje turde å innrømme at dei var kvalfangarar når dei kom heim, folk såg på kvalfangarane nærast som skadedyr. Det var vanskelig å få folk, ein måtte ta dei en kunne få. Når selskapa fekk tilsett politibetjent på Sør-Georgia i 1907, kan ein sjå det som eit teikn på at det var vanskelig å disiplinere fangstfolka i dei harde arbeidsrutinene som blei kravd. Det må understrekast at alle dei negative karakteristikkane frå dei første tiåra var skrivne av offiserar og funksjonærar, og det går også fram av forteljingane deira at dei ikkje gjorde seg særlig umak for å bli kjent med dei menige kvalfangstarbeidarane.51 Etter kvart vart arbeidsstokken meir stabil, og klagene på arbeidarane blei avløyst av skryt over kor mandige og dyktige dei var – det var «Mænd med hærdede Viljer og et mandigt og sundt Sind».52 Historikaren Odd-Bjørn Fure hevdar at selfangarane med sitt heroiske, farefylte liv i større grad enn kvalfangarar appellerte til dei nasjonale haldningane i mellomkrigstida, mens kvalfangsten representerte ein teknologisk modernitet som først blei akseptert og mentalt innarbeidd ved utgangen av mellomkrigstida.53 Men vikingretorikken blei også brukt om den norske fangsten i Sørishavet. Professor Anton W. Brøgger

296 f r i t t f r a m

Ein arbeidsgjeng med flensarar og vinsjegutar på kvalfangaren «Saragossa» omkring 1930. Flensekniven som dei tre karane til høgre i bildet held, blei brukt til å flå av spekket på kvalen.

framstilte kvalfangarane som moderne vikingar, dei jaga «over nærsagt hele kloden» og var i ferd med å gjenreise eit nytt norsk imperium som kunne samanliknast med ekspansjonen under vikingtida og i mellomalderen.54 Forestillingane hans blei delt av fleire. Då ein kvalfangstbåt forliste i 1929, omtalte Sandefjords Blad dei omkomne som hardhausar som nok hadde hatt fedrelandet sine interesser i tankene då dei tok hyre og reiste mot fårer og frykt i Antarktis, og avisa framheldt at dette var eit lyspunkt i sorga.55 Hjalmar Riiser-Larsen skreiv også om kvalfangarane han møtte på veg ned til erobring av antarktiske område. «Når man ser slike folk og vet at de er landsmenn, så er det likesom man blir litt rettere i ryggen med det samme.»56 På kokeria var sjøfolka og fabrikkarbeidarane ikkje skarpt skilde grupper, i løpet av yrkeslivet var det ikkje sjeldan at ein matros kunne bli fabrikkarbeidar og omvendt.57 Blant kokeriarbeidarane var det mange bondesøner, noko som også spegla seg i sjargongen om bord; havet blei gjerne kalla «jordet», rekka på skipet «gjerdet». Det blei også hevda at mange kjøpte seg arbeid med å gje hyringsagenten ein sekk potet eller eit slakt. Mannskapa på kvalbåtane hadde også ofte ein annan bakgrunn enn dei på «koka». Dei kom gjerne frå kystmiljø, og kunne vere handplukka av skyttaren. Mange såg nok på seg sjølv som meir ekte fangstfolk, i motsetnad til fabrikkarbeidarane på kokeria. Når dei kalla kokeriet «fjøset», var det nok likevel ikkje nokon finte til bondegutane om bord i «koka», men eit hint om stanken av kokeriet, som dei påstod var så sterk at ein kunne navigere etter han. Svært mange av kvalfangstarbeidarane kombinerte fangstturane med gardsbruk heime. Dei fleste gardsbruka i Vestfold var for små til at ein kunne livnære seg berre av dei. Om vinteren, mens mannen var borte, hadde kvinnene heime ansvar for gardsdrifta. Mannen reiste ut så seint at haustonna var unnagjort, og dei seinare åra kom dei også så tidlig heim at dei kunne vere med i våronna.58 Heilt frå Finnmarks-fangsten sine dagar var dei fleste selskapa frå Vestfold. Mannskapa kom òg derfrå, og det utvikla seg ein yrkestradisjon i området, sjølv om det også fanst kvalfangstmiljø andre stader, som i Austfold og Haugesund. I boka si om Jarlsberg og Larvik Amt frå 1914 skriv Amund Helland: Det er bekjendt nok, at ogsaa udenlandske hvalfangerselskaber henter sine folk fra disse egne, og grunden hertil er ei alene den erfaring, de sidder inde med, men ogsaa at de kan holde ud det hundeliv med strengt arbeide, stank og urenslighed, som følge med hvalfangsten, ofte i øde egne.59 I 1930–31 var tre av fire kvalfangarar heimehørande i Vestfold. Hovudtyngda var frå Tønsberg, Sandefjord, Larvik og landkommunane omkring desse byane. I desse miljøa markerte gutane at dei var blitt vaksne ved å reise på fangst. For mange kvalfangarar var det at dei var frå Sandefjord eller ein annan kvalfangst-

298 f r i t t f r a m

Bygging av blåkvalmodell i full storleik til opninga av Hvalfangstmuseet i Sandefjord 1917. Initiativet til museet blei tatt av Lars Christensen, og det fekk namn etter far hans: «Kommandør Chr. Christensens Hvalfangstmuseum».

kommune grunn god nok til å bli kvalfangarar.60 Elles var slektskap, vennskap og naboskap viktige rekrutteringsvegar, særlig på kvalbåtane. Då det blei færre arbeidsplassar for kvalfangarar etter opplagsåret, auka prosentdelen vestfoldingar til over 80. Trulig var desse dei best kvalifiserte, med lang fartstid. Konkurransen om å komme med båtane vart etter kvart stor, på 1920og byrjinga av 1930-talet var det ikkje uvanlig at folk lurte seg ombord på kokeria og satsa på at når dei vel var ute på havet, fekk dei ein jobb. Overgangen til to skift førte til stor auke i mannskapsbehovet, arbeidsløysa i land var stor, og i tillegg tente kvalfangstarbeidarane rimelig godt. For mange var alternativet å gå som gardsgut, og der var lønna dårlig.61 Fekk ein seg arbeid i kvalfangsten, var det mulig å gå gradane. Bortsett frå i stillingane som styrmann, kaptein, maskinist og stuert fanst det inga formell utdanning, ein blei lært opp til fagarbeidar gjennom arbeidet. I praksis kunne det vere vanskelig å slippe til, særlig gjaldt det skyttarstillinga. Det førte til at det blei vanskelig å skaffe gode skyttarar under ekspansjonen i siste del av 1920-talet. I perioden 1926–28 sette derfor Hvalfangerforeningen i gang ein sommarskole for skyttarar, først og fremst for styrmenn på kvalbåtar.62

Arbeidet om bord

Arbeidet til mannskapet på kvalbåten var ikkje ulikt fiske. Arbeidet på kokeriet, derimot, likna mest på fabrikkarbeid etter samlebandsmetoden; kvalen gjekk frå arbeidsgjeng til arbeidsgjeng der kvar hadde sine faste oppgåver, og der det var viktig at alle ledd i arbeidsprosessen fungerte. Ein av dei som utgjorde eit slikt viktig ledd i kjeda var vinsje-«gutten», som ikkje kunne vere nokon umoden unggut: Time efter time står vinsjegutten som fastspikret i samme stilling, uten chance til å varme sig. Den infernalske blesten ute fra nattemørket holder aldri op, den går gjennem marg og ben. Fingrenes frosttak griper krampaktig om hendel og steamkran. Tårene triller nedover kinnene og blir til små iskuler der han står og stirrer gjennem tåke og damp for å se efter at han hiver og lårer i rette tid. […] Som en statue i is står han der, aktpågivende for at han ikke skal ødelegge noe nede på dekk når han kjører på sine farlige flenger, bein- og kjøttdynger.»63 Overgangen til pelagisk fangst førte til mange endringar i arbeidet om bord. Den viktigaste var at ein gjekk over frå eitt til to arbeidsskift i døgnet for å utnytte kapasiteten fullt ut. Om natta arbeidde ein under lyskastarar når det var nødvendig. Ofte var det slik at mannskapet gjekk nattskift eine halvparten

300 f r i t t f r a m

Arbeidet om bord på kvalkokeria var spesialisert, og alle – som denne vinsjeguten – hadde sine klart definerte oppgåver.

Eit kjakebein frå ein kval blir heist om bord på eit kokeri. Det kunne vere ein vanskeleg jobb å partere dei flytande skrottane.

av sesongen, dagskift den andre. Dei to halvdelane av mannskapet levde på den måten nesten to skilde liv, men møttest i konkurransen om å ta flest mulig kvalar på sitt skift.64 I store trekk førte dei teknologiske endringane til at arbeidsforholda blei betre. Å flense kvalen om bord var mindre risikabelt enn når arbeidarane var utanbords på den vesle «flenseferja» eller på den glatte skrotten i vind og bølgjer. Dei skulle skjere opp spekket og feste strimlene til wirar slik at dei kunne trekkast av skrotten ved hjelp av vinsj. Den svære kvalskrotten måtte også kantrast, snuast, slik at ein fekk spekket av heile dyret. Dei kunne lett falle i sjøen, og det hendte også at dei svære spekkflaka fall ned og skada den som stod under. Ein flensar fortalde at han ein gong fall ned i tanngarden på ein spermkval, og fekk merker i ryggskinnet for resten av livet. Dette arbeidet var både slitsamt og iskaldt, og det hendte dei måtte varme hendene ved å stikke dei inn i innvollane på dyret. Ved flensinga utanbords blei heller ikkje ressursane godt utnytta, ofte tok ein berre spekket, og halvparten av kvaloljen følgte med skrotten ned i djupet når ein var ferdig.65 Opphalingsslippen var slik sett ei velsigning. I den første tida var riktig-

302 f r i t t f r a m

nok det å feste stroppa rundt sporden på kvalen før ein drog han opp eit farlig arbeidsmoment, men i 1932–33 kom kvalkloa i bruk og gjorde dette arbeidet enklare og mindre risikabelt.66 Med overgang til oljefyrte skip slapp ein også den tungvinte kolfyringa, som kunne vere eit lite helvete av eld, varme og støv. Men det var ikkje så enkelt å gjere tankane reine for brenselolje før dei skulle fyllast med kvalolje. Tankane måtte dampast, kokast ut med kaustisk soda og skrubbast for hand, og endå var det ikkje sikkert at dei blei reine nok. Dette arbeidet var slitsamt og tungt og heller ikkje ufarlig.67 Etter at dei roterande kokeapparata blei innført, vart spekkhakka og elevatoren som førte spekkbitane til koka overflødig. Den nye koka kunne «matast» for hand, tømming og fylling av apparatet var i det heile mykje greiare enn i dei gamle presskjelane. Då oljeseparatorane vart innført, vart også «skummeguttane» overflødige. Deira arbeid var å skumme oljen i klaringskara, og det kunne røyne på auga deira å måtte å stå over denne oljedampen. På dei nybygde kokeria blei også meir av produksjonen flytta under dekk, slik at kokegjengen slapp å stå i ute i all slags vêr.68 Trass i forbetringane var arbeidet framleis hardt. Det var 70 timars arbeidsveke på kokeriet, dei arbeidde på søndagane og måtte ofte gå overtid. Dei vassa i spekk og blod og stod ute i snø, kulde og vind. På det verste kunne dei vere så slitne at dei rava og ramla overende på spekkdungane. Skulle ein seie noko, måtte ein rope. Slik skildra ekspedisjonslege Krarup Nielsen støyen om bord på kokeriet «Solstreif» rundt 1920: Raslen og hvinen fra Kættinger og Kraner blandes med øredøvende Hamren og Snurren fra Dampspillene, og med Hvæsen og Brøl fra de store Preskogere, naar dampen slippes ud. Og gennem Larmen skærer alle de Raab og Fløjtesignaler, Eder og Advarselsbrøl, som nu en Gang er nødvendig for at holde det rette Eksprestempo i saadan en Bedrift.69 Då kunne det gjere godt å rette ryggen ein augneblink og sjå utover landskapet. Ein av dei som var på kvalfangst i 1938 mintes djupblå sjø, blendande kvite isfjell som fekk skyggar av fiolett i solnedgangen under ein grønn himmelkuppel. I klåre netter var himmelen full av stjerner, og sørlyset jaga med grønne og blålige tunger over bleikkvite isformasjonar som kunne minne om katedralar, minareter eller borger mot den blåfiolette lufta.70 På kvalbåtane var dagane endå lengre enn på kokeria, der var det 84 times veke, og i tillegg måtte matrosane tørne ut på frivakta om skyttaren fekk «fast fisk». Tidsrekninga blei omgjort frå timar og døgn til kvalar og oljefat.71 Dagane var roligare på turane til og frå feltet. På turen nedover blei kokeriarbeidarane delt inn i gjengar som skulle klargjere utstyret. Wire og tau skulle

den første norske oljealderen

303

spleisast, knivar skulle slipast osv. Kvar gjeng arbeidde ofte med det utstyret dei seinare skulle bruke sjølv, i det låg det ein viss kvalitetskontroll. På turen ned skulle det også spikrast eit varedekk over det vanlige dekket på kokeriet, slik at det blei mulig for mannskapa å få fotfeste på dekket med piggstøvlane sine når det blei sleipt av feitt, blod og innvollar.72 Tilsvarande blei heimreisa brukt til å rive av det tilsølte og oppflisa varedekket og vaske, spyle, skrape og male det nedsølte fartøyet. Dei som var om bord på kvalbåtane var ikkje mange nok til at dei kunne få pussa opp båten, dei måtte nøye seg med å vaske, men på kokeria fekk dei skipet til å skinne nymalt og kvitt. Det kunne nok også trengast. Biletkunstnaren Henrik Finne hadde studert korleis «koka» såg ut ute på feltet: Noe vakkert syn er en slik fabrikkskute ikke der den ligger og driver i det absintgrønne vannet, som er flekket med gult og rødt av avfall og blod. Nedover skibsiden rinner blodet i brede striper og skitten gror frodig over bruer og bommer og langt opover skorsteinen.73 Reisene til og frå feltet kunne gje tid til litt musisering eller lesing og på sørtur markering av at ein passerte «linna», ekvator. På nokre kokeri var det tradisjon at «kong Neptun» og «fru Orcana Neptun» «døypte» dei som ikkje hadde vore så langt sør før. Og det hendte vel òg at ein messegut blei sendt av garde med kniv for å «kappe linna» før han skjønte at han blei halden for narr. Elles kunne sjøsjuka vere hard på turen sørover, breiddegradane «the roaring forties» og «the screaming fifties» er ikkje til å spøke med.74

Leveforholda om bord

Det mest spesielle med tilveret som kvalfangar var trulig isolasjonen frå omverda. Dei var borte heimefrå på halvårsvis, på landstasjonane kunne det hende nokre av overvintrarane var borte opp til eit par år i slengen. Livet dreia seg om arbeid og kval, kval og arbeid, berre avbrote av mat og sømn, og sjølv om kokeria kunne verke svære når dei låg på hamna heime, var det eit avgrensa kosmos å leve i. Snøstormar, vind og kulde hjalp neppe særlig på. Det var lite høve til å få kontakt med dei heime, kanskje fekk dei post 2–3 gonger i løpet av ein sesong, og saknet og uroa kunne ofte vere stor. Bernhard Eilertsen på Leith Harbour var ein av dei som følte at han gjekk glipp av mykje ved å ha arbeidsplassen sin i Sørishavet: «jeg faar ikke delta i mine barns høitider. Edit og Martha blir konfirmert mens jeg er borte. Elsie gifter seg vel iaar og imens har jeg frivilligt tat to aars forvisning.»75 Eilertsen opplevde også å bli far til vesle Åse mens han var borte, men ho døydde før han kom heim igjen. I dei fleste familiane

304 f r i t t f r a m

kom kvalfangarane heim etter kvar sesong, og der blei familiehøgtider helst utsett til far kom heim, om det lét seg gjere. Soknepresten i Sandar skal ha hatt 28 barnedåpar ein første påskedag 1937 i Sandar kyrkje.76 Dei første åra var det nok også vanskelig å få eit sosialt liv om bord. Det var ikkje mange stader å samlast, og få eller ingen sosiale tilbod til mannskapa. På landstasjonane var det betre stelt. Stasjonane hadde bibliotek, det blei arrangert idrettskonkurransar, og ein kunne le av slapstick-komediane på kinoen. Der var det òg mulig å gå seg ein tur på ski eller til fots og komme seg i det minste litt bort frå arbeidsplassen. Den einaste dagen det var arbeidsstopp i nokre timar, var på julaften, då det vart dekt festbord for mannskapet, gjerne med dram og svinesteik. Men det hendte nok det blei drukke for mykje alkohol, for å døyve heimlengt og vonde tankar, og både på landstasjonar og kokeri kunne det hende at julehygga enda i slagsmål.77 Om bord var det ulike standardar på buforholda, alt etter kva stilling ein hadde. Dei første åra kunne 20–30 mann sove i same rom, dei blei gjerne kalla «pingvinleirar». Køykleda og madrassane hadde dei med seg heimefrå. Dei spiste i ruffen akter og måtte anten hente maten sjølv i byssa eller få han bringa av ein byssegut.78 Sist på 1920-talet kunne fire til seks mann dele ein liten lugar der ventilasjonen ikkje var altfor god. Det blei sagt at det var så trongt på lugarane at den eine måtte ligge i køya når den andre skulle dra på seg sjøstøvlane. Dusj var det ikkje snakk om, kroppsvask kunne gå føre seg ved at ein gjekk på dekk eller fyrdørken og ausa vatn over seg ved hjelp av ein pøs. Etter kvart blei det også betre toalettforhold, på «Sir James Clark Ross» blei det for eksempel innført eige wc på kvar mannskapslugar først på 1930-talet. Reinhaldet av lugarane var også mannskapet sitt ansvar, og det blei det nok ikkje tatt altfor hardt på etter lange og harde arbeidsdagar. Elles kunne dei bli plaga med kakkerlakkar, veggedyr og rotter om bord. Lugarstandarden til offiserane var atskillig høgare. På eit foto frå ein heimekoselig «doktorkahytt» rundt 1920 ser ein skinnsofa, lenestol med pute, lampeskjerm med frynser og familiebildar på dei panelte veggane.79 Dei ulike yrkesgruppene hadde også kvar sine messer. På «Kosmos II» var det for eksempel salong for bestyraren, legen og dei med «første-» framfor tittelen. Så var det offisersmesse, flensarmesse, kokarmesse, handverkarmesse, matrosmesse, fyrbøtarmesse og arbeidarmesse, alle med eigne messegutar. Det var i det heile klåre sosiale forskjellar mellom dei ulike gruppene, særlig då på landstasjonane og på kokeria. I Grytvika budde og spiste dei øvste funksjonærane i administrasjonsbygget, dei andre i brakkene sine. Noko hadde dei likevel felles, det dei var mest opptatt av, var kor mange kvalar som var skotne, kor mange fat olje som var produsert, og når ein kunne vente neste postsending. Om bord på

den første norske oljealderen

305

På veg nordover etter ein sesong på fangst. Det blodige og nedslitte varedekket blei kasta over bord frå «Kosmos III» i 1948.

kvalbåtane var det også ei messe for offiserane, ei for dei andre, men her var nok ikkje dei sosiale forskjellane så store. Mannskapet var relativt fåtallig, og ofte var dei kjente frå før, frå familie eller nabolag eller fordi dei hadde arbeidd i lag på same båten over lengre tid.80 Den første tida var mange av dei varme ullkleda kvalfangarane trong tilvirka av mødrer, koner og søstre heime. Nokre av desse kvinnene la òg til litt av sitt eige hår når dei strikka vottane, då blei dei ekstra slitesterke og gjekk ikkje så fort ihop. Elles fekk mennene kjøpt klede, sjøstøvlar, sigarettar, tobakk, såpe, barbersaker og liknande i «slappkista» (av engelsk slopchest) eller «slappen», «landhandelen» på kokeriet eller stasjonen.81 Dei vanlige kleda var overallar av seglduk, seinare dongeri, over genser og undertøy av ull. Ytst kunne dei ha på seg oljeklede. Smedane på kokeria sørga for pigginga av støvlane til dei som arbeidde på dekk. I forlenging av støvlane hadde ein «lårings» av seglduk opp til skrittet, sjølvsydd og festa med ei stropp i beltet, og tilsvarande «armings». Dei som brukte kniv i det daglige arbeidet, hadde brynetaske og sagmuggtaske i beltet, sagmugg blei brukt for å tørke blod og feitt av knivskaftet så det ikkje glapp.82 Maten var viktig, både fordi mennene var i hardt fysisk arbeid, og fordi måla ofte var den einaste tida for avveksling og rekreasjon. Mennene var unge, dei fleste arbeidde ute i frisk sjøluft, dei fleste med hardt kroppsarbeid. I undersøkingar frå 1930-talet blei det rekna med eit dagsbehov på rundt 5070 kilokaloriar for ein kokeriarbeidar. Til samanlikning rekna ein då at ein jernog stålarbeidar trong omkring 3500 kilokaloriar per dag. Kaloribehovet var neppe mindre på dei gamle kokeria. Om bord på dei blei det klaga på at det kunne vere for lite mat og at kosthaldet var einsidig. I arbeidskonflikter i 1912–13 hevda representantar for mannskapet på «Phytia»: «Brødmelet var brændt sammen til haarde gibsaktige klumper som bakeren maatte slaa istykker med klubbe og som lugtet skrækkeligt.» Vidare var saltkjøttet i tønnene «lakebrent» og lukta så ille at ein måtte sitte ute og ete det, og fisken var både gul og grønn, og «lange mark skvat ut av den under bearbeidelse paa ambolten».83 Dei første åra var kosten på kokeria ikkje så variert. Det var ikkje uvanlig at mannskapa hadde med seg litt ekstra pålegg, og kvar av dei fekk også utdelt sin rasjon med smør, sukker, sirup og boksmjølk. Men det kunne også vanke varm frukost: havresuppe, steikte fiskebollar, corn-beef eller torskerogn. Det blei servert fire måltid om dagen. Lokale matressursar blei også brukt, som «graksetorsk» som blei fiska frå skipet, pingvinegg og ikkje minst kvalkjøtt. Matlageret om bord på kokeria bestod gjerne også av levande grisar og høner.84 Mot slutten av sesongen kunne likevel kosten bli einsformig, sia ein ikkje hadde tilgang på ferskvarer; frå ein ekspedisjon i 1938 fortalde ein av deltakarane at ut i mars dominerte strøsukker, «snøføike», som pålegg på brødskivene, berre ein og annan gong fekk dei sirup, syltetøy, ansjos, pølse eller mysost, som blei kalla «pussestein».85

den første norske oljealderen

307

På 1920-talet forekom også sjukdommen beri-beri på grunn av at kvalfangarane ikkje fekk nok B-vitamin. B-vitamin får ein blant anna frå grovt brød, men ferda til og frå feltet gjekk gjennom tropiske soner der kvitt brød held seg betre enn grovt. Dette problemet blei tatt alvorlig av selskapa. Gjennom organisasjonen sin, Hvalfangerforeningen, sette dei i 1930 ned ein komité som skulle finne tiltak mot problema.86

Liv og helse

Onsdag 8. oktober. Igåraftes fikk vi igjen en voldsom slingring mens vi hadde hval på planet. Stropper og blokker fløi i filler, og hvalskrotten skled og sopte med sig alt som var i veien for den. Vi måtte bare se å skaffe oss dekning inntil skuta blev kjørt op på rett kjøl igjen.87 Dette var kvardag på feltet. Kvalfangsthistorikaren Johan Tønnessen rekna med at det i perioden 1904–23 døydde over 200 kvalfangstarbeidarar i Antarktis. Sia mennene i utgangspunktet var sterke og friske, er det sannsynlig at mange av desse dødsfalla skuldast ulykker. Arbeidet utsette mennene for mange fårer. Isfangsten førte ikkje berre med seg betra arbeidsforhold for mannskapa, han førte også til fleire forlis med tap av menneskeliv, særlig dei første åra, mellom 1926 og 1931. Ein hadde enno ikkje fått så mykje erfaring med og kunnskap om å ferdast i isen, og mange av dei gamle fartya var heller ikkje eigna for desse farvatna. Det var særlig samanstøt med isflak og isfjell som førte til forlis, isskruing var det lite av i det sørlige Ishavet. Den sterke konkurransen og det høgt oppdrivne tempoet må også ta sin del av skulda. I perioden 1911–1940 omkom minst 16 menn på norske kvalbåtar ved forlis i Antarktis. I tillegg kjem norske kvalfangarar som gjekk ned med utanlandske båtar eller på andre fangstfelt.88 Desse forlisa innebar først og fremst sorg og fortviling hos dei etterlatte, både familie og arbeidskameratar, men må også ha vore store økonomiske tap for selskapa. Det er derfor underlig at selskapa sitt organ, Norsk HvalfangstTidende, for det meste ikkje omtaler desse forlisa, heller ikkje dei mange arbeidsulykkene i næringa.89 Mellom 1924 og 1950 omkom 58 norske kvalfangarar i andre ulykker enn forlis, rasulykker og sjølvmord. Ein av dei som omkom var arbeidaren Erling Larsen, som var 27 år og nygift i 1930 då han fall ned mellom to lastebåtar som låg side om side i hamna i Leith Harbour og blei «klemt i snadder mellem skibssiderne», i følgje ein av arbeidskameratane. I ei anna fangstskildring, frå sesongen 1937–38, noterte forfattaren desse større skadene frå feltet dei var på: Ein matros forfraus begge hendene, ein gut blei hogd i låret av ein flensekniv, ein kjeletømmar fekk flatklemt tre fingre, ein mann fekk eit slag i

308 f r i t t f r a m

hovudet av ein stram wire, blei slengt i dekk og mista medvitet, ein gut blei skamfert i hovudet av ei beinsag, ein blei slått i dekket av ei diger blåkvalsveiv, ved to tilfelle eksploderte granatar, og i alt blei tre drepne og to hardt såra, ein skjerar fekk halvparten av brystkassen av ein kval over seg og blei farlig skamfert, og ein flensar fall ned på ein flensekniv og skar seg så alvorlig i låret at han døydde.90 Kokeria hadde lege om bord, og der var også ei lita sjukestue. Det var det også på landstasjonane.91 Legane rapporterte i tillegg om mindre skader i tillegg til vanlig sjukdom. Det var svært vanlig med betennelsar på grunn av kuttskadar eller stikk frå wirar, særlig når ein arbeidde med «brent» kval. Etter kvart som hygienen blei betre, blei det mindre av det. Det var flest kuttskadar på nattskifta. Elles kunne ein klemme fingrar, hogge seg med flensekniven, eller forfryse hender. Arbeidarane som passa kjelane var ofte plaga med forkjøling heile sesongen på grunn av dei store temperatursvingingane dei blei utsette for.92 Det er ikkje undersøkt korleis det stod til med den psykiske helsa blant kvalfangarar, men det å vere lenge borte frå sine å måtte bu og arbeide i lag med dei same menneska 24 timar i døgnet sju dagar i veka under eit kontinuerlig arbeidspress og i eit arbeidsmiljø som ikkje var ufarlig, kan ikkje akkurat ha verka oppbyggelig.93

«Ja her maa man ikke være redd at knoge vis man vil tjæne»94

17. september 1923 skreiv den 25 år gamle matrosen Ole Olsen under på at han skulle tenestegjere om bord i kvalbåten d/s «Star 4». Noko arbeidstid var ikkje nemnt i kontrakten, overtida blei betalt med kroner 00 og i tillegg forplikta han seg til å gjere teneste om bord i kokeriet «uten extra godtgjørelse, om saa av mine foresatte maatte bli forlangt».95 På kvalbåtane var skytteren, styrmannen, stuerten og maskinisten såkalla dagfolk, mens resten av mannskapet var fordelt på vakter. Etter arbeidsavtalen med Sjømannsforbundet i 1939 fekk mannskapa på kvalbåtane tovaktssystem på feltet mens døgnet var delt i tre vakter på turen ned og opp. På kokeria var arbeidstida på feltet sett til ti timar, åtte timar på reisa til og frå. Det blei framleis arbeidd i helgene, og på kvalbåtane fekk ein ikkje noko overtidsbetaling for det.96 Eit viktig prinsipp for betalinga av kvalfangstarbeidarane var at ein del var fast hyre, resten bonus, som blei kalla «part». På kvalbåtane fekk dei betalt per skoten kval og seinare også per oljefat produsert av kokeriet, på kokeriet var satsen berre etter talet på oljefat, og på landstasjonane der dei også produserte guano, var det også nokre øre per produserte sekk. Desse satsane var forskjellige for dei ulike stillingskatagoriane, så det var eit heilt arbeid å

den første norske oljealderen

309

Det var ulik standard om bord, alt etter kva stilling ein hadde. Dette galdt òg for julefeiringa. Her er det offiserane som hyggar seg med julematen om bord på «Antarctic» i 1929.

rekne dei ut. I 1920 fekk for eksempel ein maskinist på ein kvalbåt 500 kroner i månaden i fast hyre, og i tillegg 9 øre per knølkval, 12 per finnkval og 17 per blåkval. Matrosen fekk 275 i hyre og 6, 9 og 12 øre for kvar av dei tre kvalartane. På kokeriet fekk matrosane same månadshyre og 5 øre per utvunne oljefat. I 1921 skildra skipslegen messeguten, lågast på lønnsstigen, som sat på køykanten om kvelden og telte «paa sine sprukne smaa Frostfingre Dagens Resultat af fyldte Oliefade om i To-Ører».97 Etter fagforeiningsavtalane på 1930talet vart systemet litt forenkla; alle dei ulike stillingskategoriane blei delt inn i 12 lønnsgrupper, kvar av desse gruppene kunne innehalde opp til 15 ulike stillingskategoriar.98 Dette lønnssystemet hadde lange tradisjonar i fangstnæringane, det motiverte alle til å arbeide mykje og effektivt. I eit brev til selskapet foreslo ein sekretær på eit kokeri at parten for neste sesong «forhøies endel for alle mand, da det under de vanskelige arbeidsforhold der nede er nødvendig at folkene har en stærkere følelse av at det gjælder ogsaa for dem selv».99 Sia fortenesta var så avhengig av at ekspedisjonen fekk mykje kval, vart mennene gjerne grinete når det var rolige periodar med lite fangst. Det blei kalla «kvalsjuka» og blei forsterka av dårlig ver og uhell om bord. Ein hovudgrunn til at folk tok arbeid i kvalfangstnæringa, var at alternativa var få og at dei kunne tene relativt bra. Det gjaldt særlig fagarbeidarar, som for eksempel

310 f r i t t f r a m

Andre måtte nøye seg med å feire høgtida på lugaren.

flensarar. Inntektene til kvalfangstarbeidarane samanlikna med industriarbeiderlønningane har variert, i fleire periodar har dei vore på omlag same nivå, men ser ein perioden før krigen under eitt, var dei høgare. Samanlikna med andre tente kvalfangarene særlig godt i siste del av 1920-talet og i første del av 1930-talet, men det må understrekast at dei hadde hardare og lengre arbeidsdagar enn dei fleste andre.100 Dei hadde i tillegg ein lang sommarsesong då mange av dei hadde høve til å skaffe seg andre inntekter, for eksempel ved arbeid på verfta, med jordbruk eller fiske. Lønnsforskjellane innanfor næringa var store. Skyttarane hørte til aristokratiet og kunne for eksempel kjøpe seg vaskemaskin og kjøleskap lenge før det blei vanlig hos folk flest, eller statussymbol som racerbåtar. På 1930-talet kunne ein slik båt koste like mykje som det ein matros tente på ein fangstsesong.101 I mellomkrigstida då det var vanskelig i det heile å få seg arbeid og fortenesta i primærnæringane var på eit lågmål, vart kvalfangsten redninga for mange. Ein som arbeidde på Leith Harbour, sa det slik: «… jeg beklager mig ikke, jeg vil langt hellere være her og vite at dem ingen nød lider hjemme, enn aa være hjemme aa høre velbegrundede beklagelser over vor fattigdom».102 Det fanst til og med kommunar som kjøpte aksjar i kvalfangstreiarlag på det vilkåret at nokre av deira arbeidslause fekk hyre der.

den første norske oljealderen

311

Kvalfangararbeidet var tungt og karane trong mykje mat. Måltida blei òg ei viktig avveksling frå arbeidet. I starten var maten lite variert. Det betra seg etter kvart, og desse karane om bord på «Kosmos III» ser ut til å trivast.

Fagorganisering

Det gjekk lang tid før kvalfangstarbeidarane fekk ein sterk organisasjon, gjennombrotet kom ikkje før i 1935. Dei første åra var det nokre spontane streikar på landstasjonane, og desse blei slått hardt ned på med arrestasjonar og heimsendingar. Nokre av selskapa fekk også kontraktfesta at kvalfangstarbeidarane forplikta seg til «ikke å tilhøre noen arbeiderforening på Sør-Georgia».103 Sia folk berre blei forhyra for eitt år i gongen, skulle det noko til å risikere jobben for å drive fagforeiningsagitasjon. Etter endt sesong rapporterte ekspedisjonsleiinga til selskapa om dei meinte dei ulike arbeidarane burde få hyre året etter, som i dette eksemplet: «Med hensyn til stuertene så er [namn] og [namn] ikke ædruelige, og kan derfor ikke komme i betraktning, de andre hvalbaatstuerter er bra. Med hensyn til de underordnede mannskaper til hvalbaaterne, nævnes herefter de fra forrige tur som ikke kan brukes: …». Tilsvarande skussmål sirkulerte også mellom selskapa, der ein blant anna blei åtvara mot å forhyre ein arbeidar som hadde «negtet at arbeide […] og beskjæftiget sig ogsaa med socialistisk agitation.»104 Svartelisting av arbeidarane heldt fram også i etterkrigstida.105 Karrierehierarkiet i kvalfangsten må også ha vore ei årsak til den seine organiseringa, her skulle ein vere sin eigen lykkes smed. Det same kan seiast om lønnssystemet: «et sundt og fornuftigt princip, der gør temmelig ufrugtbar

312 f r i t t f r a m

for Bolsjeviksæd», som ein av ekspedisjonslegane uttrykte det.106 Det var heller ikkje så lett å samle arbeidarane til agitasjonsmøte; når dei var heime, budde dei spreidd, og på feltet arbeidde dei i eitt. Den viktigaste grunnen til at organisasjonstanken fekk fotfeste etter opplagsåret, var nok at hyrer og partar blei dårligare, og det blei større konkurranse om å komme med, slik at det blei vanskeligare å avansere i systemet. Ein fekk meir å kjempe for. I 1935 oppnådde ein å få lønnsavtalar som fungerte kollektivt, ikkje individuelt som tidligare. Året etter blei selskapa tvungne til å etablere Hvalfangernes Arbeidsgiverforening.107

For heimfylke og fedreland?

Kvalfangsten var viktig for Vestfold; i 1920 gav han arbeid til omkring fem prosent av den mannlige arbeidsføre delen av befolkninga i fylket, i 1929 18 %. Den økonomiske betydninga var særlig stor i siste del av 1920-talet. Mens store delar av næringslivet elles sleit, ekspanderte kvalfangsten, og sysselsettinga auka.108 Lønsemda i næringa var svært høg, investeringane var store, men betalte seg raskt. Kosmos var for eksempel gjeldfritt etter to sesongar i drift, i tillegg til at det var lagt opp store fonds og aksjonærane hadde fått 40 % utbytte. Kvalfangarane stod for ein stor del av den direkte skatteinnbetalinga til det offentlige, i tillegg kom skatteinntektene frå selskapa. Kvalfangsten danna grunnlag for finansimperium som Jahres og Christensens. Jahre etablerte også to fabrikker i Sandefjord som foredla kval- og spermasettolje, Sandar fabrikker kom i 1935, Jahres Kjemiske Fabrikker A/S i 1940. Trass i krisetidene først på 1930-talet, som også fekk konsekvensar for bedrifter i Vestfold, var inntektsnivået i kvalfangstbyen Sandefjord 25 % over det som var vanlig i norske byar, og sjølv om det gjekk tilbake med den norske kvalfangsten utover 1930-talet, låg det enno i 1939 heile 37 % over gjennomsnittet. Berre Akershus, Oslo og Bergen hadde ei større gjennomsnittlig antatt inntekt enn innbyggarane i Vestfold. Enkelte grupper, som skyttarane, trakk dette snittet opp. Velstanden var ikkje likelig fordelt, inntektene frå kvalfangsten førte til eit større skilje mellom dei som hadde minst og dei som hadde mest – kapitalen blei svært konsentrert.109 Ringverknadane av kvalfangsten var store. Før Jahres fabrikketableringar kom Austfold-fabrikkane Vera Fedtraffineri og De-No-Fa som raffinerte kvaloljen. Kvaloljen blei brukt i malingsproduksjon, m.a. hos Jotun Fabrikker i Sandefjord. Framnæs mek. Værksted hadde store inntekter av reparasjonar og ombyggingar, men også av nybygg, som for eksempel dei elleve kvalbåtane dei bygde i åra 1932–37. Også produsentar og forhandlarar av harpunar, maling, drivstoff, proviant og mykje anna hadde ein viktig marknad i kvalfangstflåten. Generelt representerte innkjøpa til ekspedisjonane fleire millionar

den første norske oljealderen

313

Kvalolja blei brukt mellom anna i maling, og malingsprodusentane hadde mange kvalbåtar å selje botnstoff til.

til næringslivet i Vestfold. Mesteparten av det ein trong blei kjøpt i heimfylket. Enkelte bedrifter var heilt avhengig av dei inntektene dei fekk frå kvalselskapa. Samtidig vart næringslivet i Vestfold i stor grad prisgitt marknadskonjunkturane.110 Ein ny norsk industri var skapt, med mange arbeidsplassar og god forteneste; på det meste var meir enn 10 000 mann i arbeid i næringa. Nasjonen blei tilført verdfulle inntekter, og det blei opparbeidd ettertrakta kompetanse både gjennom den erfaringskunnskapen kvalfangarane tileigna seg og gjennom den omfattande teknologiske utviklinga som gjekk føre seg i tilknytting til næringa. Odd-Bjørn Fure skriv at ved sida av skipsfarten var kvalfangsten «den mest moderne og ekspansive næringsgrenen i mellomkrigstiden». For Noreg gav kvalfangsten status, det var Noreg som hadde starta opp, og ein god del av kvalfangsthistoria hadde nære band, først og fremst geografisk, til dei polare heltane. På Sør-Georgia var det ikkje berre gravlagt mange kvalfangstarbeidarar, men også helten Shackleton. Ein kunne også takke kvalfangsten for at Noreg hadde fått rådvelde over fleire landområde i Antarktis. Dei negative konsekvensane var det mindre fokus på. Kvalstamme etter kvalstamme blei sterkt overbeskatta, store matressursar blei dumpa over bord, og det eksisterte knapt nok nokon gjennomtenkt strategi for korleis ein skulle bremse denne utviklinga.

Produksjonen går for fullt på dekket til «Thorshøvdi» i 1949. Skipet blei sjøsett i april 1948. Mannskap og kokeriarbeidarar utgjorde omlag 260 mann.