Norsk polarhistorie 3 – del 2

Norsk Polarhistorie 3 Rikdommene DEL 2

NYE GRENSER

Etter krigen ble polarområdene strategisk viktigere. Kulldriften skulle trygge suvereniteten over Svalbard. Fiskeriene trakk stadig nordover, og norsk råderett over arktiske farvann økte. Opptur og rovdrift i fangstnæringene ble avløst av nedgang i bestandene og press fra miljøinteresser. Krav om forvaltning av sårbar natur satte nye grenser for næringsaktivitet i polarområdene.

EIN GRÅDIG FANGSTNA SJON?

Norsk fangst av sjøpattedyr – sel, kval, kvalross – hadde vore ei historie om reduksjon av den eine bestanden etter den andre. Når det vart langt mellom dyra på eitt felt, flytta fangstfolka berre vidare til eit nytt. Det begynnande internasjonale samarbeidet like før krigen kunne likevel gje håp om at nokon ville ta ansvar for at fangsten ikkje blei større enn at dyra klarte å reprodusere seg.

Det håpet blei langt på veg gjort til skamme. Mangelfull forvalting er den viktigaste raude tråden i historia om kvalfangst og selfangst også i etterkrigstida.

Samtidig inneheld denne historia også element om gode fortenester, tekniske framsteg og betra velferd for mannskapa, men for mange også forteljingar om tragiske ulykker. Og sist i århundret møtte den heroiserte fangstmannen motstand frå grupper og enkeltpersonar som meinte fangsten var barbarisk.

Før 2. verdskrigen braut ut, stod sjøpattedyrfangsten enno sterkt i Noreg.

Vestfold-reiarane henta heim store rikdommar frå Sørishavet, og selskinn og spekk frå Ishavet gav økonomiske ringverknader i Troms og på Sunnmøre. Men frå 1938–39-sesongen og til den første etterkrigssesongen kom situasjonen for både kvalfangsten og selfangsten til å endre seg kraftig, først og fremst fordi mykje av det flytande materiellet ikkje hadde vore i fangst eller var gått tapt i krigsåra. Dei norske kokeria og kvalbåtane var på heimtur frå feltet då invasjonen av Noreg kom 9. april, og Tyskland gjekk dermed glipp av store oljemengder som landet hadde behov for. I staden gjekk kvaloljen frå Antarktis til Storbritannia, der the Ministry of Food kjøpte det meste. Dei over 6000 mennene som var engasjert i kvalfangst, fekk heller ikkje komme heim til Noreg før krigen var over. Resten av kvalflåten gjekk, saman med handelsflåten, inn i London-regjeringa sin Nortraship-flåte. Mange av dei flytande kokeria blei brukt som tankbåtar eller for å frakte krigsmateriell. I New York-avdelinga

ein grådig fangstnasjon?

319

var Hvalkomiteen ei underavdeling som skulle administrere den vesle kvalfangsten som var.1 Selfangsten hadde før krigen hatt ei deltaking på fleire og sytti fartøy med eit samla mannskap på rundt 1150 mann pr. år.2 Ved fangststarten i 1945 var det berre 14 båtar og 177 mann, men det var likevel mykje berre ein dryg månad etter fredsslutninga. Under okkupasjonen var selfangsten innstilt, og fartøya blei brukt til anna verksemd. I 1938 var det registrert 51 ishavsfartøy i Troms, i 1944 var talet gått ned til 34.3 I Møre og Romsdal gjekk talet på ishavsskuter tilbake frå 22 til 16 i den same perioden. Enkelte fartøy hamna til liks med kvalfangstfartøya i alliert krigsteneste, fordi dei var i fangst på den andre sida av Atlanterhavet i april 1940. Andre gjekk i fraktteneste for den tyske okkupasjonsmakta.

I 1945 var forventningane store, sia det ikkje hadde vore drive fangst i krigsåra. Men som Aalesund Rederiforenings Selfangergruppe uttalte etter 1946-sesongen, hadde ein venta ein større vekst i selstammane. Forklaringa på den låge veksten meinte dei å finne i at selen var «så pass hardt beskattet inntil 1940 at det eventuelt måtte flere fredningsår til før man ser merkbare forandringer i bestanden».4 Også Nord-Norges Rederiforening var skuffa over at det ikkje hadde vore nokon merkbar vekst i selstammane.

Kvalfangarane og arbeidsgjevarane deira blei også skuffa. Under krigen, i perioden 1940–45, blei det fanga mindre enn ein femdel av sesongen 1938–39, og mange trudde at kvalstammane ville ta seg opp når fangsten hadde vore så liten.5 Det viste seg snart at kvalen var like truga som før. Kvalfangstnasjonane innsåg at noko måtte gjerast. Men selfangstnæringa fikk ein formidabel vekst dei kommande åra.

Bukkar til havresekkane

Den første konferansen om kvalfangstreguleringar for etterkrigstida vart halden så tidlig som i januar 1944 i London. Formålet var å sørge for at reguleringane frå konferansane i 1937 og 1938 skulle gjelde for den første etterkrigssesongen.

Det ville bli viktig å sørgje for at det blei produsert mest mulig olje for ei feitthungrig verd, samtidig som ein måtte ta omsyn til kvalstammane.

Det blei også halde ein konferanse i London i 1945, delvis som førebuing til den planlagte Washington-konferansen året etter, som USA tok inititativ til.

Den andre London-konferansen hadde tre hovudutfordringar: finne kontrollsystem som kunne sikre vern om kvalstammane, bremse nye nasjonar som ville starte med kvalfangst, og mette feittbehovet i Europa. I London blei ein derfor einige om å fastsette ein årlig totalkvote på 16 000 BWU (blåkvaleiningar),6 for å unngå for stor ekspansjon i næringa og fordi ein meinte det var viktig

320 n y e g r e n s e r

«Harmoni» av Tromsø brøytar seg fram i Vestisen i 1982.

Fangsten er samla langs skutesida pü ein kvalfangar i Sørishavet og klar for ü bli heist om bord i kokeriet.

for framtida å innføre prinsippet om totalkvote. At talet akkurat vart 16 000 var nokså tilfeldig. Ein hadde enno liten kunnskap om storleiken på og utviklinga av stammane. Kvoten vart foreslått av tre vitskapsmenn, Birger Bergersen, Remington Kellogg og N.A. Mackintosh, og følgte i stor grad nedgangstendensen i fanga kval frå sist på 1930-talet i staden for å prøve å bremse han.

Nasjonale kvotar blei ikkje vedtatt verken i London eller i Washington, fordi ein meinte prinsippet om fritt hav og fri handel måtte gjelde. Nasjonale kvotar ville også gjere det umulig for nye nasjonar å begynne med kvalfangst.7 Det viktigaste som skjedde på Washington-konferansen i 1946 var oppretting av ein internasjonal avtale, den internasjonale kvalfangstkonvensjonen, som blant anna innebar etablering av eit råd, Den internasjonale hvalfangstkommisjon, IWC (International Whaling Commission). USA foreslo at for å styrke kommisjonen burde han bli ein FN-organisasjon, under FAO. Dette spørsmålet blei utsett, og tilbodet frå Storbritannia om å stille med sekretariat blei i staden akseptert. Året etter blei det bestemt at kommisjonen skulle vere sjølvstendig, og at 3/4 fleirtal måtte til for å endre reglane. Internasjonale samarbeidsavtalar var noko som låg i tida, men denne organisasjonen var likevel spesiell i internasjonal politikk, fordi så å seie alle nasjonane som hadde interesse i utnyttinga av eit råstoff delegerte rådveldet sitt over desse ressursane til ein permanent kommisjon. Kommisjonen var basert på likskap mellom suverene statar, noko som innebar at i dei første 20 åra, då den pelagiske fangsten i Antarktis stod på dagsordenen, var fleirtalet av medlemmane ikkje sjølv engasjerte i pelagisk kvalfangst, men kunne stemme ned dei som var det. Etter kvart vart åtte nasjonar dei mest aktive: Storbritannia, Noreg, Japan, Nederland, Sovjet, USA, Australia, Canada. Dei tre siste dreiv ikkje sjølv med kvalfangst. Blant dei pelagiske stod dei gamle, Storbritannia og Noreg, mot dei nye: Japan, Nederland, og Sovjet.8 I teorien skulle det samarbeidet som her vart etablert love godt for framtida til kvalressursane. Går ein inn i regelverket, ser ein at landa gav kommisjonen lita makt til å gjennomføre ei fornuftig forvalting; i praksis hadde alle medlemslanda veto. Det var kanskje også ein føresetnad for at landa i det heile ville melde seg inn. I konvensjonen stod det også at det ikkje kunne fastsettast kvotar spesielt for ei gruppe kokeri eller landstasjonar og heller ikkje settast tak på kor mange kokeri og landstasjonar kvar nasjon kunne ha. Dette står i klar motstrid til målet om å verne kvalstammane for kommande generasjonar. Å sameine økonomiske og økologiske motiv såg ut til å vere uråd. Kvart år diskuterte ein storleiken på kvoten, alle var einige om at kvalane var truga, men det gjekk mange år før det vart semje om å redusere kvoten, og då ganske forsiktig. Det var også vanskelig å få aksept for forslag om å kondemnere fangstmateriell. Konvensjonen fastslo at reguleringa skulle vere basert på vitskaplige undersøkingar, men det er ikkje fritt for at dei kommersielle omsyna var store.9 Prinsipielt var altså danninga av IWC svært viktig for å få til eit inter-

ein grådig fangstnasjon?

323

nasjonalt samarbeid om ikkje å overutnytte kvalstammane, i praksis fekk samarbeidet forholdsvis liten effekt. Det var ingen internasjonal kontroll med at selskapa ikkje fanga ulovleg; kvart land hadde i praksis vetorett og kunne gjere det dei ville, totalkvoten var nokså tilfeldig sett, og det var vanskelig å få til semje om å seinke han.10 Noko blei likevel gjort. I Washington blei reguleringane fastsett både for 1946–47 og sesongen etter. For første gong blei det akseptert eit minstemål på seikvalen, og knølkvalen blei freda sør for 40 grader. Fangstane i 1945–46 viste skuffande dårlig resultat. Blåkvalen utgjorde berre 30,7 prosent av fangstvolumet, og det var det lågaste i pelagisk fangst i Antarktis.11 Kvalfangstnasjonane tok likevel ikkje denne situasjonen innover seg, overfangsten heldt fram trass i fagre ord og løfter i kommisjonen.

Den fremste norske strategen innanfor sjøpattedyrfangsten var både forskar og politikar. Birger Bergersen hadde før krigen vore professor i anatomi ved Norges tannlægehøiskole, etter å ha tatt doktorgrad på ei arbeid om huda til grønlandsselen.12 Då krigen braut ut, var han rektor, men forlét stillinga og kom til Forsyningsdepartementet i London.13 Seinare var han ambassadør i Stockholm.

I norsk historie er lærarsonen frå Kvæfjord best kjent som skolereformator dei åra han var kyrkje- og undervisningsstatsråd i regjeringane til Oscar Torp og Einar Gerhardsen, frå 1953 til 1960.14 Men i denne samanhengen er Bergersen den fremste norske strategen innanfor sjøpattedyrfangsten, som formann i Hvalrådet og i den norsk-sovjetiske selfangstkommisjonen gjennom mange år.15 Han blei også den første presidenten i IWC. I 1948 tok Bergersen initiativet til danninga av eit selfangstråd, etter modell av Hvalrådet.16 Bakgrunnen for forslaget var at det ikkje eksisterte nokon sjølvstendig instans som tok hand om selfangstspørsmål. I praksis hadde dei norske medlemmane av den norsk-sovjetiske selfangstkommisjonen fungert som styresmaktene sitt rådgjevingsorgan i selfangstsaker, trass i at arbeidsområdet til kommisjonen skulle vere avgrensa til konsesjonsavtalen med Sovjetunionen om Kvitsjø-fangsten. Bergersen foreslo at eit nytt selfangstråd skulle fungere som eit bindeledd mellom næringa og staten. Den viktigaste oppgåva til eit slikt organ måtte vere å regulere fangsten, ikkje berre på norsk side, men også internasjonalt. Men reguleringstiltak måtte vere fundert på vitskaplig grunnlag, og dermed også på auka satsing på selforsking. Bergersens forslag gav støtet til nytt offentlig søkjelys på selfangstnæringa. Det blei vedtatt ein ny selfangstlov i 1951, til avløysing av Lov om fredning av sel av 6. mars 1935. Formålet var «å sikre en rasjonell og forsvarlig utnyttelse av bestanden».17 Med heimel i den nye loven kunne styresmaktene regulere fangsten, forby fangst på visse artar, fastsette kvotar og også gje forskrifter om fangstmetodane.

Den auka interessa for selfangsten frå styresmaktene si side hang saman med at han var i ferd med å bli ein viktig næringsveg. Det samla nettoutbyttet

324 n y e g r e n s e r

Kvalen er pumpa full av luft og merka, slik at det er lett for karane om bord i «Star XXI» å finne han igjen.

til fangstfolka utgjorde årlig mellom ti og tolv millionar kroner i åra 1947–50.

Salet av skinn og pelsprodukt gjekk først og fremst til utlandet, noko som innebar tilgang på viktige valutainntekter i gjenreisingsfasen.

Når det gjeld Kvitsjø-fangsten, hadde forskingssamarbeidet med Sovjetunionen tatt slutt etter at feltet blei stengt for norske fangstmenn. Men i 1958 kom det i stand ein ny avtale mellom Noreg og Sovjetunionen. Samtidig blei ein ny norsk-sovjetisk selfangstkommisjon oppretta, som møttest årlig for å drøfte tiltak for å regulere fangsten, basert på praktiske og vitskaplige undersøkingar. Avtalen omfatta alle områda med norske og sovjetiske fangstinteresser: Vestisen, Nordisen, Austisen og Danmarksstretet, og var eit viktig tilskot til forvaltninga av selstammane til dei økonomiske sonene blei oppretta i siste halvdelen av 1970-åra.

At representantar for organiserte næringsinteresser og staten sat saman rundt same bordet, gjerne saman med vitskapsfolk, var ikkje uvanlig i etterkrigstida. Selfangstrådet er eit typisk eksempel på det som blir kalla «den korporative organiseringa» i arbeidarpartistaten. Men rådet fekk ei særlig sterk stilling, og det har i praksis styrt den norske selfangstnæringa utan innblanding frå politikarane. Rådet er blitt leia dels av forskarar, dels av byråkratar. I 2000 blei det nedlagt, men samtidig blei det oppretta eit nytt sjøpattedyrråd. Det nye rådet har eit breitt mandat, og har ansvaret for fangstreguleringar og forvalting av vågekval, selfangsten i Vestisen og Austisen, og kystselfangsten. Den politiske merksemda i Noreg omkring selfangsten har vore påfallande fråverande i heile etterkrigstida, men i mars 2004 blei den første stortingsmeldinga som samla tar for seg norsk sjøpattedyrpolitikk lagt fram, og der har selfangsten fått ein stor plass.18

Sørishavet blir tømt

Då krigen braut ut i september 1939, ville Storbritannia stoppe all norsk oljeeksport til Tyskland. Kvalolje blei sett på som opplagt kontrabande, så britane ville berre la Noreg importere 50 000 tonn til eige bruk. Tyskland, derimot, hevda at det nøytrale Noreg sjølv måtte få avgjere kva dei ville gjere med oljen. For Tyskland var kvaloljen så viktig at dei ville la både den norske og den britiske kvalflåten få fangste i fred, om dei berre fekk størstedelen av kvaloljen, som i fredstid. I februar 1940 inngjekk Noreg handelsavtalar, først med Storbritannia, så med Tyskland, blant anna om sal av kvalolje. Fangsten blei drive utan omsyn til fangstreguleringar, no var det berre om å gjere å utvinne mest mulig olje raskast mulig. Likevel vart det ikkje sløsa så mykje, i Antarktis heldt utnyttingsgraden, målt i oljefat per BWU, seg på eit forholdsvis høgt nivå.19

326 n y e g r e n s e r

Kvalfangarane reiser ut igjen for første gong etter krigen i oktober 1945. Her glir kokeriet «Sir James Clark Ross» ut frå Sandefjord mens familie og vener vinkar farvel.

Etter okkupasjonen av Noreg sørga Tyskland for å halde nede den norske oljeproduksjonen. Okkupantane kjøpte også tre kvalbåtar av Jahre-selskapet Kosmos våren 1940. I 1940–41 blei fire norske kokeri med tilhørande kvalbåtar raida av Tyskland. Eitt av dei var kokeriet «Kosmos», og mannskapet der blei internert i Frankrike, og ikkje lauslatt før etter meir enn sju månadar.

Eit anna kokeri blei minesprengt, og to mann omkom. Krigsrisikoen var likevel ikkje den einaste grunnen til at det blei stopp i kvalfangsten i Antarktis etter 1941.

Under 1. verdskrigen hadde kvaloljen vore svært viktig for dei krigførande partane, både politisk, militært eller økonomisk. Det viste seg at han ikkje vart like viktig i denne nye krigen, mineraloljen hadde overtatt den rolla. Etter at USA var blitt med i krigen, kunne dessutan kvalflåten gjere meir nytte for seg i atlanterhavsfarta. Fire av kokeria som gjekk inn i denne farta blei torpedert, og i alt 123 menneske mista livet. Først i 1944 blei det sendt ut ein ny norsk kvalfangstekspedisjon til Antarktis. I mellomtida var berre landstasjonen i Grytvika i drift.20 Alt før krigen var slutt, planla dei norske styresmaktene i London oppbygginga av den norske kvalflåten etter krigen. Dei meinte at Noreg og Storbritannia burde samarbeide og hindre at fleire aktørar kom til på kvalfelta. Noreg rekna med at dei allierte ikkje ville gje verken Tyskland eller Japan lov å drive pelagisk fangst igjen, og at mannskapsloven, det norske forbodet som nekta norske mannskap å hyre seg hos selskap som ikkje hadde vore i drift før krigen, ville forhindre utrusting av slike ekspedisjonar. Her tok dei feil.

I 1945–48 påla den norske staten kvalfangstselskapa ei fellesdrift for å få heile kvalflåten på fote så raskt som mulig. Delar av driftsoverskottet til dei selskapa som hadde fartøy intakt, skulle gå til flåteinvesteringar for selskap som hadde mista sine fartøy i krigen. Denne fellesdrifta var ein føresetnad for at det statlige Nortraship frigav kvalfangstfartøya. Staten betalte selskapa sine forsikringar, frakttilskott og kompensasjon for bruk av fartøya under krigen, men det var ikkje nok til å dekke kostnadane. I tillegg måtte selskapa selje ein stor del av produksjonen til heimemarknaden for ein låg maksimumpris, slik at folk fekk kjøpt rimelig margarin. Gjennom fellesdriftordninga kom ein raskt i gang med fangsten og sikra kontrollen med kor mange ekspedisjonar som gjekk ut. Sett frå selskapa si side førte fellesdrifta til at moderniseringa av materiellet blei forseinka. Fleire av selskapa nølte med å gå ut. Investeringsog driftskostnadane var store. Men likevel viste det seg at prisauken sikra svært godt utbytte av fangsten desse første tre etterkrigsåra.21 Etter krigen var 42 norske kvalbåtar tapt, 79 kunne brukast, men mange av dei var i dårlig stand, og hadde ikkje særlig kraftige motorar. Etter ein del forhandlingar fekk Noreg overta 18 kvalbåtar som tyskarane hadde fått bygd på norske verft med pengar frå Norges Bank. Omkring 12 millionar pund

328 n y e g r e n s e r

Om bord på «Thorshøvdi» i 1949. Kvalane er dregne opp på dekk, og mannskapet er i full gang med å dele dei store dyra slik at dei kan få plass i kjelane.

vart investert i kvalbåtar i 1951. Likevel var den norske kvalflåten underlegen den britiske, både i tal og i effektivitet, noko som kom til å gjenspegle seg i fangstresultata.

I åra 1946–48 fekk Noreg fire nye fabrikkskip, og var oppe i ti som i den siste førkrigssesongen. Etter det blei det ikkje gitt konsesjon til nye kvalkokeri i Noreg, i motsetnad til i andre land. I tillegg starta Tønsberg Hvalfangeri opp igjen drifta i Husvik Harbour, og både på dei utanlandske stasjonane i Grytvika og Leith Harbour og utanlandske pelagiske ekspedisjonar arbeidde det også mange norske menn etter krigen.22 Etter fastsettinga av kvoten på 16 000 BWU såg fleire av selskapa at det neppe ville vere noko stor framtid i norsk kvalfangst, og dei valte derfor å investere kapitalen sin i shipping og delvis også industri framfor å pløye han tilbake i kvalflåten. IWC oppnådde altså å dempe noko av fangstiveren.

ein grådig fangstnasjon?

329

I dei første etterkrigsåra var det mange nasjonar som var interesserte i å starte med kvalfangst, både pelagisk, med kvalbåtar som leverte til flytande kokeri, og frå landstasjonar. Prisane var stigande, men dei møtte andre hindringar. Den norske mannskapsloven ville sørgje for at kompetansen heldt seg i Noreg, kvotefastsettinga til IWC avgrensa kor mykje det var mulig å tene, og taparane frå krigen var avhengig av velvilje frå vinnarane. Japan fekk starte opp med fangst igjen etter krigen, men ikkje Tyskland. Marginane var små, både når det gjaldt forteneste og risiko for nedfangsting av kvalstammane. Noreg kunne ikkje lenger argumentere med hevd og tradisjonar, og den einaste måten dei kunne hindre nye aktørar i å komme på felta på, var ved å nekte norske kvalfangarar å hyre seg på utanlandske ekspedisjonar som ikkje hadde vore i drift i 1938–39sesongen. Det blei riktignok gjort unntak, blant anna for tyske kokeri som dei allierte hadde overtatt, for at ein skulle få opp feittproduksjonen i Europa.

Ein av desse allierte var Sovjet, som fekk tillating til å starte med fangst, men på vilkår av at dei ratifiserte dei internasjonale avtalane, og at dispensasjonen berre gjaldt for sesongen 1946–47.

Dei norske skyttarane var ikkje blide på mannskapsloven, dei kjente seg stavnsbundne i forhold til dei mange freistande tilboda dei fekk frå utanlandske selskap. Dei fann smutthol i loven, og dei blei brukt. Det var blant anna ein føresetnad for at den nederlandske kvalfangsten kom i gang. Elles blei det vanlig at dei norske skyttarane blei forhyrt i Cape Town, der dei ikkje kunne nåast av norsk lov.23 Perioden frå sist på 1940-talet til sist på 1950-talet viste seg å bli ein gullalder for norsk kvalfangst. Prisane var høge og produksjonen var høg, i toppåret 1951–52 høgare enn i 1937–38, som til då hadde vore det beste året etter krisa i 1932–33. Sjølv om Noreg måtte konkurrere med både Storbritannia, Japan, Sovjet og Nederland, var nesten halvparten av produksjonen norsk.

Feittprisane steig, både på grunn av dårlige avlingar av vegetabilsk feitt og fordi konsumet auka. Valutasituasjonen gjorde det i tillegg umulig for europeiske land å kjøpe feitt med dollar frå USA om det ikkje var inkludert i Marshallhjelpa, og det tente norsk kvalfangst på.24 Trass i at der fanst meir enn nok materiell for å ta totalkvoten på 16 000 BWU, ekspanderte kvalkokeria, men ikkje så mykje i tal som i effektivitet. Talet på kvalbåtar auka likevel ein del, samtidig som dei blei større og sterkare, både for å kunne ta mest mulig av kvoten før han blei oppfangsta og for å kunne nå kvalane, som det blei stadig lenger mellom dess meir uttynna stammane blei.

Det viste seg også å bli uråd å halde både Japan og andre nye kvalfangstnasjonar utanfor næringa. Mange fangstbestyrarar meinte at den sterke konkurransen om å fangste og tilverke kvalen på kortast mulig tid lett førte til at ein verken tok seg tid til å finne dei dyra som gav mest råstoff eller å gjennomføre foredlinga så grundig som det lét seg gjere. Etter 15 etterkrigssesongar var materiellet

330 n y e g r e n s e r

«Kosmos III» i Sandefjord i februar 1961. Kvalkokeriet var då, saman med fem kvalbåtar, nettopp selt til Japan for 55,5 millionar kroner.

blitt dobbelt så effektivt, men for ein stor del klarte ein likevel ikkje å ta opp totalkvoten, noko som kunne vere eit teikn på at den var for høg i forhold til storleiken på kvalstammane.25 Etter norsk initiativ avtalte dei pelagiske selskapa i 1953 at dei skulle redusere talet på kvalbåtar. Mange kvalbåtar gjorde ekspedisjonane dyre i drift og fangsten mindre lønsam. Men med nye, store russiske, japanske og nederlandske ekspedisjonar kom det nye båtar, og konkurransen blei likevel berre større.26 Kvalfangsten var statsdrive i Russland og statsstøtta i Nederland, og hadde dermed ikkje dei same krava til inntening som den norske. Den nasjonen som ekspanderte sterkast, var likevel Japan, noko som både kan skuldast at dei hadde sterkare og raskare fangstbåtar, og at dei produserte kjøtt til konsum like så mykje som olje, og dermed hadde høgare inntening. I tillegg kom lange tradisjonar frå kystfangst og høg kompetanse.27

ein grådig fangstnasjon?

331

Kvalfangsten gav store ringverknader for nĂŚringslivet i Vestfold.

Det vart likevel inngått nye avtalar om færre kvalbåtar per nasjon i 1956–59, for at ein skulle kunne «forbedre lønnsomheten av de arktiske ekspedisjoner», som det heitte, men Sovjetunionen blei ikkje med på denne avtalen. Det blei snart klart at kvoten på 16 000 var sett for høgt, IWC-kommisjonen seinka han til 15 000 i 1955–56 og vidare til 14 500 sesongen etter. Den vitskaplige komiteen la fram materiale som viste at også desse kvotane var altfor høge, men sia dei rekna med at dei ikkje ville få støtte for så store fangstreduksjonar som måtte til for å oppretthalde stammane, bøygde dei unna og foreslo mindre reduksjonar. Biologane fekk ikkje gjennomslag for desse forslaga heller, tvert om blei kvoten heva litt igjen frå 1958–59.

Dei neste tre åra gjekk ein bort frå totalkvoten, og kvart land fangsta etter sine eigne nasjonale kvotar, noko som samanlagt førte til auka fangst. I sesongen 1960–61 nådde ein for eksempel toppnivå for pelagisk fangst av bardekval etter krigen. Først frå 1962–63 fastsette IWC kvotar for kvart land, og totalt blei kvoten blei kraftig redusert dei neste åra Men denne reguleringa kom for seint.

Dei neste fire sesongane, frå 1962–63 til 1965–66, fall verdsfangsten i Antarktis målt i BWU til omkring ein tredel, og Noreg klarte ikkje å fylle kvoten sin.

Sia kvoten vart fastsett i BWU, innebar det òg at når ein fekk fange færre dyr av dei største artane, tok ein desto fleire av dei mindre kvalane for å fylle kvoten.

Det vart for lite kval igjen til at fangst var lønnsamt, og med den raske desimeringa av stammane hadde næringa grove si eiga grav. I 1963 blei knølkvalen totalfreda sør for ekvator, blåkvalen i 1965.28 Parallelt med nedfangstinga av storkvalane gjekk det også føre seg eit prisfall. Kvalolje utgjorde ein stadig mindre del av råstoffet både i margarinog såpeproduksjonen, det blei i større grad brukt vegetabilsk olje og syntetiske vaskemiddel. Lønnsemda blei dårligare, og det førte til reduksjonar i den norske kvalfangsten. I 1960–61 tok dei norske ekspedisjonane berre 32 prosent av verdsproduksjonen, og på denne tida var det mindre enn ein tredel av kvalfangarane i verda som var norske. Sesongen 1962–63 hadde Japan overtatt hegemoniet, då var det berre fire norske ekspedisjonar i drift. Dei britiske selskapa hadde følgt nordmennene på vegen nedover etter 1961–62-sesongen, mens dei russiske og japanske framleis fangsta endå nokre år.29 Norges Hvalfangstforbund foreslo då at Noreg skulle melde seg ut av IWC, dei meinte både Sovjet og Japan gav blaffen i spelereglane og at Noreg då burde konkurrere med dei på like fot. Ei slik linje kunne staten sjølvsagt ikkje gå inn på. I 1967–68 var «Kosmos IV» på feltet for siste gong, då var den globale kvoten sett til 3200 einingar. Epoken med norsk storkvalfangst var over, sjølv om det først var to år seinare det aller siste norske fartøyet var på kvalfangst i Antarktis. Det var «Peder Huse» frå Steinshamn på Møre, ein 184 fots kombinasjon av kvalbåt og fabrikkskip. Det vart altså ingen vestfolding som sette punktum for 65 år i Sørishavet.30

ein grådig fangstnasjon?

333

Japanske selskap kjøpte opp ein del av det norske flytande materiellet.

Landstasjonane på Sør-Georgia blei også lagt ned i byrjinga av 1960-talet, men japanarane dreiv Leith Harbour og Grytvika eit par sesongar etter at dei gamle eigarane hadde trekt seg ut.31 Synkande priser, reduserte kvalstammar og fleire konkurrentar på feltet førte til at nokre av eigarane av dei største kokeria prøvde å gå nye vegar for betre utnytting av råstoffet. Norske selskap produserte blant anna kvalmjøl til fôr, kjøttekstrakt og leverolje. Tidligare var det blitt drive melproduksjon på landstasjonane. Ein sesong prøvde Kosmos i samarbeid med Bjelland Hermetikkfabrikk å produsere kvalkjøtthermetikk ute på feltet, men det blei vanskelig å få til ei kontinuerlig drift, så det blei med den eine sesongen. I tillegg blei det selt ferskt kjøtt direkte til japanske fryseskip på feltet, det blei selt kjøtt til ein britisk dyrefôrfabrikk, og det blei også gjort forsøk på å produsere frose kjøtt til konsum på den norske marknaden, men kvaliteten vart for dårlig. Denne framstillinga av ulike tilleggsprodukt frå den pelagiske fangsten kom frå midt på 1950-talet, og i første halvdel av 1960-talet auka han, samtidig som oljeproduksjonen gjekk ned. I tillegg blei kokeapparata for olje stadig forbetra for å få eit høgast mulig utkok. Dei kokeria som blei bygd i etterkrigstida, var elles ikkje særlig større enn dei som blei bygd rundt 1930, så det var ikkje alle selskapa som kunne utnytte kvalkjøttet og -levra.32 Andre tekniske framsteg gjorde også verksemda meir effektiv. Då «Kosmos III» blei sett i drift i 1947, vart for første gang elektrisitet brukt til å drive vinsjer, spel, maskinar og apparat. Radar og gyroskop vart også tatt i bruk i kvalflåten etter krigen, noko som var til stor hjelp i navigeringa. Radiotelefon blei også vanlig, noko som førte til at telegrafistane gjekk over til å bruke kodar så ikkje konkurrerande kokeri skulle vere altfor godt informert. I 1948 blei det oppretta kortbølgesendar i Fredrikstad for sjøfolk og kvalfangarar.33 Det var svært populært, sjølv om nokre av mennene på Sør-Georgia syntes sendingane godt kunne ha vore muntrare og inneheldt litt meir trekkspelmusikk. Enkelte kveldar, når både kokeri og kvalbåtar låg i ro, kunne telegrafisten på kokeriet ordne til ein lokal ønskekonsert slik at «Når lysene tennes der hjemme» og andre slagerar kunne hørast over eteren.34 I oljeseparatoren blei limvatnet skilt frå oljen og blåse over bord. Mykje av det klistra seg på skuta, sia separatoren ikkje klarte å få all oljen skilt ut frå limvatnet. Etter krigen vart limvatnet i staden ført frå oljeseparatorane over i dei nye limvatnseparatorane, og der blei oljerestane skilt ut frå limvatnet, så ein slapp dette problemet. Kvalbåtar med dieselmotor kom rundt 1950, men det var forholdsvis få av dei norske båtane som fekk slike motorar. Dei gjekk raskare enn dampbåtane, men bråka meir.35 Kvalbåtane fekk også høgare baug og blei i det heile større og kraftigare. Granatharpunen blei forbetra og fekk eit skålfor-

334 n y e g r e n s e r

ma hovud, noko som gjorde at det blei færre «skrens» mot kvalkroppen og kvalen blei raskare avliva.36 Linene blei også sterkare, ikkje minst var det eit framsteg at «forløparen», den delen av lina som var festa til harpunen, vart laga av nylon og blei sterkare, meir elastisk og lettare. Det var også med på å gjere pina kortare for kvalen.

Heilt frå 1920-talet hadde det vore eksperimentert med elektriske harpunar, blant anna for at kvalen ikkje skulle li for mykje. Å bli jaga rundt med ein harpun djupt inn i kjøttet med ein båt på slep, må mildt sagt ha vore smertefullt. Sjølv om dyktige skyttarar gjorde sitt for å gje kvalen «dauskuddet» med ein gong, var det ikkje til å unngå at ein del skot berre såra dyret, og ofte måtte det skytast om igjen. Etter krigen vart elektriske harpunar prøvd ut over lengre tid, og fungerte bra. Men sia dei ikkje vart masseproduserte og derfor var forholdsvis dyrare enn granatharpunane, og elles ikkje hadde andre fordelar framfor den tradisjonelle metoden, vart forsøka ikkje vidareført.

Dei skotne kvalane blei utstyrt med både flagg og radiosendar slik at ein lettare kunne finne dei igjen. Det blei også brukt antibiotika når ein pumpa luft inn i dei, så innvollane ikkje så snart skulle begynne å rotne. I etterkrigstida vart det lenger mellom kvar kval, og det blei derfor meir vanlig med eigne bøyebåtar som henta «flaggkvalane», så fangstbåtane ikkje skulle kaste bort tida med å gå til og frå kokeriet.37 Bruken av asdic, ein slags undervassradar, var ei anna viktig forbetring som gjorde det mykje lettare å sjå kor kvalen gjekk. Leiting etter kvalen med fly og helikopter vart også prøvd. Fly viste seg å vere meir eigna til andre oppgåver, som å undersøkje isforhold, mens det var meir vellykka med helikopter. Særlig utbreidd blei det likevel aldri.38

Færre vestfoldingar – og færre kvalfangarar

I den første etterkrigssesongen var over 80 prosent av alle kvalfangarane i verda norske, ti år seinare omkring halvparten og endå eit tiår seinare var dei på under ni prosent. Vestfoldingane vart heller ikkje fullt så dominerande i næringa som før. Særlig dei første etterkrigsåra kom fleire kvalfangarar enn tidligare frå landbruksområda elles på Søraustlandet, mens spesialarbeidarane som før kom frå «kvalfangstbeltet» i Vestfold. På kvalbåtane var det også mange frå Onsøy-området i Austfold. I 1945–46 var 82 prosent av dei norske kvalfangarane vestfoldingar, og på 1960-talet låg tala mellom 60 og 70 prosent.39 Det kom også nye yrkeskategoriar til, slik som radar- og asdic-operatørar og fagarbeidarar i fôrmjøl- og kjøttekstraktproduksjonen. Den første norske kvinnelige arbeidstakaren om bord på eit flytande kokeri skal ha vore Esther Berg, som vart tilsett som sjukepleiar på fl.k. «Balaena» hausten 1959.40

ein grådig fangstnasjon?

335

Utbytte av sal av norsk kvalolje 1956–64, i mill. kroner.

300

millioner kroner

250 200 150 100 50 0

1956–57 1957–58 1958–59 1959–60 1960–61 1961–62 1962–63 1963–64 Kjelde: Tønnessen 1970: 636

Gjennomtrekken vart også langt større. I dei siste åra kan opptil 40 prosent av kvalfangstarbeidarane karakteriserast som korttidsarbeidarar, dei arbeidde i næringa frå eitt til tre år. Desse var som regel ufaglærte og høyrde då også heime på den nedste delen av lønnsskalaen. Sesongen 1950–51 var for eksempel halvparten av mannskapa «førstereisgutar».41 Kvar ekspedisjon hadde også fleire mann enn før krigen, «Thorshøvdi» hadde 400–600 mann i 1955–56, av desse var 360 om bord på kokeriet. Denne gjennomtrekken avspeglar kanskje også at stadig fleire såg at det gjekk mot slutten for næringa. Avviklinga gjekk over mange år, frå 1956, då talet på kvalbåtar blei redusert, til 1970. Staten var opptatt av å halde sysselsettinga oppe, dei gav ikkje reiarlaga lov til å slutte fangsten så lenge den i det heile lot seg forsvare økonomisk å drive den.

Kvalfangstarbeidarane fekk dermed tid på seg til å sjå seg om etter anna arbeid, og på 1950- og 60-talet var ikkje det så vanskelig. Det vart også mange nye arbeidsplassar hos kvalfangstreiarane, sia mange av dei satsa på fraktefart til erstatning for kvalfangsten.42 Alt før krigen var Hvalfangstbedriftens Sikringsfond oppretta for å kunne gje støtte til arbeidslause fangstmenn, og frå 1964 blei det då også brukt til å hjelpe kvalfangstarbeidarar som hadde vore minst åtte sesongar på feltet og som no stod utan arbeid. Nokre fekk direkte støtte til livsopphald, andre til skolegang eller lån for å komme i gang med

336 n y e g r e n s e r

Det var mange arbeidsoppgåver som måtte utførast om bord på kvalkokeria. Her ordnar karane i smia på «Kosmos III» ein harpunspiss.

anna næringsverksemd. Det var også slik at gjennomsnittsalderen for kvalfangarar hadde stige; tidligare hadde den vore lågare enn i andre yrkesgrupper, men den siste tida ser det ut til at dei unge kvia seg for å arbeide i ei næring med så dårlige framtidsperspektiv, mens dei eldste blei igjen. Dei det var vanskeligast for, var trulig dei mest spesialiserte kvalfangarane, som skyttarar, flensarar og lemmarar. Den høgt utvikla kompetansen deira hadde tidligare vore mykje verdt, men no var det ingen som hadde bruk for han lenger.43

Velferd og helse

I etterkrigstida blei forholda om bord betre. Dei nyaste kvalbåtane kunne ha tomannslugarar, det kom både vask og dusj for mannskapa, og reiarlaget plikta også å sørge for køyklede. Med travle dagar var det likevel ikkje alltid det blei tid til så inngåande hygiene. Ein tok av seg støvlar og ytterklede og la seg nedpå køya ei stund, så var det på han igjen. Dusjinga fekk vente til det vart mørkt eller skodde og ikkje kval å sjå. Maten blei også meir variert enn tidligare, og med kjøleskap og fryseri blei det lettare å halde eit allsidig og godt kosthald, meir likt det på land. I 1938 hadde det også komme forskrifter om matstellet om bord på norske skip. Dei gav svært detaljerte instruksar om dagsrasjonar og vekerasjonar og om korleis matvarer og drikkevatn skulle takast vare på. Stuertar, kokkar, bakarar og slaktarar la ned mykje arbeid i å gje kvalfangarane gode måltid å sjå fram til i den ofte slitsame og einsformige arbeidsdagen på kokeria. Maten blei vitaminisert, og det blei innført «jernkyr» som produserte mjølk av smør, mjølkepulver og vatn.44 I ein reportasje i bladet Aktuell frå 1949 blir kosthaldet skildra slik: Etter kaffe og brød i all enkelhet før arbeidet begynner, får man til frokost havresuppe, kaffe og te, en varm rett eller egg (aldri mindre enn 2 pr. mann) og alltid mer enn nok av det beste pålegg i alle fasonger. Svært ofte består middagen av tre retter, men i alle tilfelle er den så kraftig og veltillaget som noen kan forlange. Etter desserten er det vanligvis epler, appelsiner eller andre sydfrukter. Om ettermiddagen er det kaffe og brød, og når arbeidsdagen er slutt, går man til en bedre aftens. Så å si hver eneste dag serveres det da en varm rett, oftest også med poteter, og ved siden av kaffe og te får man også sjokolade. På søn- og helligdager er det alltid noe ekstra.45 I den siste tida kokeria var i drift, var det nesten blitt for mykje av det gode, messegutane serverte tre–fire varme måltid kvar dag. Det kom også strengare forskrifter om hygiene, og det blei slutt med at mennene hadde sitt eige skaffetøy med.46 Helsestellet betra seg også. Innføringa av penicillin og meir vekt på hygiene

338 n y e g r e n s e r

Den lange reisa til og frü fangstfelta gav rom for ulike fritidssyslar, mellom anna kulestøt.

og reinhald gjorde at wirestikk og kuttskadar ikkje så ofte blei til stygge byllar.

Elles vart skjelettlidingar, revmatiske lidingar og problem med balanse vanlige medisinske problem i kvalfangsten i etterkrigstida, det same gjaldt hudlidingar. Det hendte folk fekk blemmer i ansiktet av skitt og kulde. Beinbrot og forstuingar var òg vanlig. Forutan legekontor og sjukestue hadde no dei fleste ekspedisjonane tilgang til røntgenutstyr og operasjonsstue, og fleire kokeri og landstasjonar hadde også fått eigne små tannklinikkar.47 Framleis må likevel arbeidsmiljøet om bord kunne karakteriserast som risikofylt, og det var for mange arbeidsulykker og skader i næringa.

Med sterkare båtar og nytt radioteknisk materiell blei det også tryggare å vere om bord på kvalbåtane. I etterkrigstida foregjekk fangsten lenger nord enn tidligare, og der var risikoen for å kollidere med isfjell mindre. Berre tre kvalbåtar forliste i Antarktis etter krigen, ingen av dei var norske.48 I ulike typar minnemateriale blir det fortald om andre stygge ulykker som tankeksplosjonar, at menn fall ned i opninga til sjølve kokeapparatet eller blei forgifta under reingjering av tankar. Det sistnemnte var dødsårsaka til George Moncrieff frå Newcastle, som endte livet sitt 26. januar 1948. Han fekk ei våt grav – etter ein kort seremoni med tale av førstestyrmannen og det engelske og norske flagget på halv stang, blei han seinka i havet. Det som gjorde mest inntrykk på ein av dei norske kameratane, var stilla: «Helt uvant. Det som kjennetegner et hvalkokeri i arbeid, – dekksarbeid, er et øredøvende bråk med vinsjehvin, steamprust, sager som går, tilrop og snakk, – nå intet, bare en påtrengende stillhet blant flere hundre menn.»49 Tidlig på 1950-talet blei det slutt med gravferd frå skuta, dei daude blei tatt med heim.50 Det psykiske velveret blei meir ivaretatt etter krigen. I 1947 blei Hvalfangernes Velferdsråd stifta for å motverke «kvalsjuka». Det var også blitt meir fritid om bord på kokeria. Velferden organiserte blant anna små revyar, sketsjar, song, musikk, bridgeturneringar, foredragskveldar, internaviser, idrettskonkurransar, utstillingar av hobbyarbeid som teppeknytting, knytting av dørmatter, kvaltannsarbeid og modellbygging av skip, «linjedåp» av førstereisgutane på nedtur og 17. mai-feiring på heimtur.51 Ein førstereisgut om bord på kokeriet «Southern Harvester» opplevde ein kinokveld der som nokså eksotisk: «Det var hyggelig å sitte oppe i en taukveil med en kopp kakao og en røyk og se film. Det var virkelig en opplevelse. – Film på dekk i sval bris og Harvester i fart i svarte tropenatten.»52 Tempoet om bord var likevel neppe mindre oppdrive i etterkrigstida enn tidligare. Ein kvalfangar fortalde om ei veke då han ikkje hadde vore i køya, berre lagt seg framover matbordet etter å ha spist og sove ei stund der, og ein skyttar hugsa då han stod på vakt på same stad i eit døgn. Då kunne ein bli så sliten at ein gledde seg til neste storm, så ein kunne få sove. Konkurransen var sterk, og arbeidstempoet oppdrive når det var kval å få.

340 n y e g r e n s e r

På mange måter framstod eit kvalfangstkokeri som ein einsidig, sjølvforsynt liten industristad. Ein del kunne ein ikkje endre, å arbeide med kvalskrottar inneber nødvendigvis at arbeidsmiljøet er prega av blod, innvollar og kjøttslintrar, og å arbeide ute i polart klima set òg sitt preg på arbeidsdagen. I mars–april er det haust på kvalfeltet, og når kvalbåtane då kom inn til kokeriet med kvalen, var dei nesten dekt av is frå masta og ned. Mannskapa var så påkledde at dei ikkje fekk armane inn til kroppen, og hadde rim og is i hår og skjegg som dei hadde latt gro for å beskytte fjeset mot kulde og vind.53

Kvalfangarkultur

Også i etterkrigstida må ein kunne seie at ein kunne tene bra på kvalfangst, men sesongane var kortare enn før. Ein kombinert matros og telegrafist på ein kvalbåt først på 1950-talet kunne for eksempel tene 13.000–14.000 kroner på ein sesong på seks månader, mens ein matros i utanriks sjøfart i 1951 hadde 4.368 kroner i hyre same periode, den tida ein fangstsesong vara.54 Dermed kunne til og med telegrafist-matrosen kjøpe seg bil. Dei første etterkrigsåra var bilkjøp lisenspliktig. Midt på 1950-talet kunne også andre enn dei som trong ha bil i arbeidet sitt få lisens dersom dei kunne betale ein viss del av kjøpesummen i fremmend valuta. Det kunne mange kvalfangarar, og fleire av dei blei freista av høvet til å skaffe seg ein blank Opel som dei stolte kunne kjøre rundt i når dei var heime. Andre prioriterte annleis. Ein stuert frå Onsøy fortalde at om ein tok seg arbeid i Fredrikstad i sommarhalvåret, kunne ein leve på denne lønna og sette av kvalfangsthyra til huskjøp.55 Dess sterkare konkurransen blei, dess viktigare blei det å ha gode skyttarar.

Derfor fekk dei beste skyttarane høge lønner og attpåtil frynsegoder. Toppskyttaren Aksel Akselsen var for eksempel fleire år den største skatteytaren i Stokke kommune. Han fekk også bilar i gåve frå reiarlaget. Nokre av skyttarane flytta til Sør-Afrika med konene sine, både på grunn av skattefordelar og for å bu nærare felta. Som nemnt var det også ein måte å omgå mannskapsloven på.56 Kvalfangsten ved Afrika hadde også ført til at der tidligare var etablert ein norsk kvalfangarkoloni.

Trass i bra betaling var det likevel mange som var avhengige av å arbeide i den delen av året det ikkje var fangst. Det var blitt mindre behov for å produsere maten sjølv når han vart lett å få kjøpt. I etterkrigstida blei mange av småbruka til kvalfangstfamiliane lagt ned eller forpakta bort. Årsrytmen til familien blei då i mindre grad bestemt av onnene i jordbruket, meir av fangstsesongane. Mange kvalfangstarbeidarar begynte også å sjå seg om etter anna arbeid, og då ville dei neppe finne noko som kunne kombinerast med jordbruk slik kvalfangsten kunne.57

ein grådig fangstnasjon?

341

Kvalfangarfest på lugaren på slutten av 1950-talet.

Samtidig førte innføringa av kvotar til at inntektene blei meir føreseielige.

Fagorganisasjonane fekk gjennomslag for at den faste delen av hyra måtte aukast i forhold til kvalparten, slik at det var lettare å vite kva ein hadde å rutte med.

Som elles i samfunnet fekk arbeidarane sterkare trygderettar, kvalfangarane kom under sjømannstrygdordninga.

Kvalfangarkulturen må kunne seiast å vere ein rein mannskultur, trass i at det var nokre fruer som overvintra med mennene sine på landstasjonane og det altså unntaksvis kunne vere ein kvinnelig sjukepleiar om bord på eit kokeri. Å vere kvalfangar blei sett på som ein «mandig idrett». Å reise på kvalfangst vart nærast ein manndomsprøve i mange vestfoldmiljø, og noko smågutane såg fram til at dei skulle få oppleve. I mellomtida bygde dei flåter eller fjølbåtar som skulle vere kvalbåtar eller kokeri med namn som «C.A. Larsen» eller «Thorshammer» og leika kvalstasjon ved å fange småfisk og koke dei i hermetikkboksar.58 Det var heller ikkje berre kvalfangstselskapa som underkommuniserte dei risikable sidene ved arbeidet, det blir også gjort i dei fleste forteljingane av dei som var med. Når dei brunbarka kvalfangarane kom heim, hadde dei pengar i lomma og var «kongar» i lokalsamfunna.59 Sjølv om tidligare kvalfangarar understrekar kor hardt arbeidet var, og fleire av dei hevdar at folk berre tok dette

342 n y e g r e n s e r

arbeidet for pengane sin del, var dei stolte over det dei gjorde. Elementet av kappestrid og konkurranse var sterkt, først og fremst med dei andre ekspedisjonane, men dagskiftet konkurrerte også med nattskiftet. Det førte til ein patriotisme som ved sida av «kvalparten» må ha medverka til at dei var motiverte til å stå på for høgast mulig produksjon. Ei tavle strategisk plassert om bord, der produksjonen blei notert, gjorde at alle følgte med.

At kvalfangsten hadde ein eigen kultur, blir markert på mange måtar. Kvalekspedisjonane hadde sin eigen sjargong, ikkje berre med nødvendige faguttrykk, men også i andre samanhengar. Dei ulike matslaga kunne få sine tilnamn, steikte fiskebollar blei for eksempel kalla for «Stavangeregg», torskerogn var «kulelager», og det var også utbreitt bruk av tilnamn på kvalfangarane, særlig på bestyrarar og skyttarar. «Lars Faen» var ein av dei mest kjente, andre blei kalla «Dobbelthansen», «Bakærn», «Svarten», «Dellen» og «Presten». Slikt fellesspråk skapte samkjensle. Som elles i fangst og fiske hadde kvalfangarane også sine tabuforestillingar. Ein måtte for eksempel ikkje plystre om bord, då blei det kuling.60 I mange Vestfold-kommunar var kulturen sterkt prega av kvalnæringa.

Sandefjord var verdas største kvalfangarby, og sjølvsagt farga av det.61 Året blei delt i to, fangstsesong og heimesesong. Mens mennene var borte, vart også ungane fødde, ekte «hvalungær» blei unnfanga om sommaren og fødde i februar, mars eller april, mens far var ute.62 Under fangstsesongen var kvalfangardistrikta kvinnesamfunn. I krigstida blei det særlig merkbart, og då kom kvalfangarkoner og -ungar i ei særlig vanskelig stilling. Det hadde vore vanlig at selskapa kvar månad betalte ut ein viss del av hyra, «trekken», til familien til kvalfangeren. Kommunikasjonsvanskane under krigen førte til at selskapa mista kontakt med skipa og ikkje fekk inn fortenesta frå dei. Dermed fikk dei ikkje dei pengane som forskotstrekket skulle betalast frå, og familiane stod utan inntekter. Selskapa visste heller ikkje om den enkelte sjømannen framleis arbeidde om bord. Situasjonen blei løyst ved at staten gjekk inn og garanterte for ei utbetaling av 60 prosent av tidligere hyretrekk, til familiar som hadde under 3000 kroner i formue. Det var sjølvsagt mykje betre enn ingenting, men som regel ikkje nok til at familiane fikk dekt dei utgiftene dei hadde. Kvinnene måtte skaffe mat og klede til familien som best de kunne, hagebruket fekk ein oppsving, og det vart òg fôra opp kaninar og høner.

I etterkrigstida var mennene ikkje fullt så mykje borte som dei tidligare hadde vore, dei reiste i oktober–november, før krigen hadde dei reist sist i september. I dei månadene dei var borte, måtte kvinnene klare brasene sjølv.

Dei oppdrog ungane, stelte hus og kanskje også gårdsbruk, skreiv sjølvmeldinga og ordna med huslån, byggeløyve og organisering av handverkarar når det skulle byggast hus.

ein grådig fangstnasjon?

343

Sandefjord i april 1956. «Thorshøvdi» har kome tilbake frå fangst i Sørishavet. Mannfolka er glade for å vere heime etter ein lang sesong, og på kaia står familie og vener og tar i mot dei.

Å halde kontakten mellom mann og heim i fangstsesongen var ikkje så lett.

Før mennene reiste, hendte det at kvinnene gjekk om bord og gjømte små brev til mennene sine i lugaren. Elles måtte dei følgje med i avisene for å få greie på når reiarlaga sendte post med transportbåtar og liknande. Det var helst i heilt spesielle tilfelle, som ved fødslar, at ein tok seg råd til å sende telegram.

Men til jul sendte både dei heime og dei ute telegram med televerket sine faste formuleringar, som dette: «Samme julestjerne, kjære, lyser på vår vei, ingen breddegrad og osean kan skille deg og meg.» Då Tandbergs spolebandopptakar kom, kunne ein kvalfangarpappa vere heldig å få tilsendt lydreportasjar frå ungane sine juleførebuingar. Ei kvalfangardotter frå Austfold fortalde at det var 30 julekveldar på rad faren ikkje var heime. Heime hendte det kone og ungar kunne gå på kino og få sjå «filmavis» frå fangstfeltet. Det hendte også mennene slo seg i hop om å sende telegram til lokalavisa over Bergen radio med helsing til heimane, slik «Southern Venture» gjorde 3. oktober 1958: «Fra Ekvator vi sender en hilsen til slekt og venner.» Den største stasen var sjølvsagt om våren når mennene kom heim, då hadde mor og ungane rydda, vaska, lakka og malt i huset, og stelt hagen og pynta seg før dei stilte seg opp på kaia og venta.63

Alt vel med dei heime? Her er det postutdeling på sørlige breiddegrader på slutten av 1950-talet.

Økonomi, politikk og kultur

Alt skal hvalen betale. Den skal betale et flytende kokeri til flere millioner kroner. Den skal betale tolv hvalbåter og hyre til nesten fem hundre mann. [...] Hvalen skal også betale hundre okseskrotter, femti griser og like mange sauer, femti tonn hermetikk, to tonn syltetøy, et fjell av cornbeefbokser, to tusen geitoster, titusenvis av egg, det går femhundre til frokost.

Alt dette og tusen andre ting skal altså hvalen betale.64 Det er over 80 år gamle Torbjørn Saga som skriv dette i romanen Harpunjegere, frå 2000. Som det framgår av figuren under utgjorde verdien av kvalolje mellom 0,5 og 1,5 prosent av bruttonasjonalproduktet, med unntak av periodane 1912–14 og 1925–31, då han var høgare, heilt opp til 3,86 i 1931. I etterkrigstida var han over to prosent i 1947–49, men så gjekk det jamnt nedover. I 1966 utgjorde verdien av kvalolje berre 0,13 prosent av bruttonasjonalproduktet.

Desse prosenttala kan verke små, men samanliknar ein med f.eks. verdiskapinga i fisket, ser ein av figuren på s. 348 at inntektene frå kvalolje låg tett under inntektene frå fiskeria i heile perioden 1917–1937, i 1925–28 til og med over, når ein unntar opplagsåret 1931–32 og perioden 1937–45. Sia inntektene er oppgitt i løpande priser, kan ein ikkje utan vidare samanlikne dette forholdet før og etter krigen.65 Kvalolje i prosent av brutto nasjonalprodukt 1908–60.

4.0 % 3.5 % 3.0 % 2.5 % 2.0 % 1.5 % 1.0 % 0.5 % 0.0 %

1908

1913

1918

1923 1927 1931 1935 1939

1946

1951

1956 1960 Kjelde: SSB.

346 n y e g r e n s e r

Ein kvalfangar-pappa kjem heim i 1956.

Gleda er stor. Det same er forventingane om kva han har med i kofferten.

Inntekter frå fisk og kvalolje 1905–1967, målt i løpande prisar.

1500 1350 1200

millioner kroner

1050

fisk

900 750 600 450 300 150

kvalolje

0 1905 1910 1915 1920 1925 1930 1935 1940 1945 1950 1955 1960 1965 Kjelde: SSB.

Uansett er det store inntekter det er snakk om. For å illustrere dette kan ein tenke seg at om ein samla alle dei nasjonaløkonomiske inntektene frå kvalfangsten i perioden 1905–70 og samanlikna med dagens nasjonalbudsjett, ville inntektene utgjere omtrent den same verdien som det norske oljefondet først på 2000talet. Ein stor forskjell på desse verdiane er likevel at mens oljefondet blir forvalta av staten, var stordelen av verdiskapinga av kvalfangsten på private hender.

Fangsten fekk store økonomiske ringverknader som ikkje er så lett å rekne ut. Det var mange delar av forretningslivet i Vestfold som naut godt av at kvalfangarane kom heim med godt med pengar i lommeboka, men også store bedrifter utanfor fylket, som verfta Aker og Nyland i Oslo, fekk viktige inntekter frå kvalfangsten.66 Det er ingen tvil om at dei største reiarlaga fekk svært store inntekter, det kan ein sjå av dei store donasjonane leiarar som Anders Jahre

348 n y e g r e n s e r

Det var vemodig for fangstmann Einar Lunde å komme til Grytvika igjen og sjå «Albatross», som han var mannskap på, liggje som eit vrak halvt nedsokke i sjøen.

og Lars Christensen stod for, men ikkje minst på den kapitalen dei brukte til vidare satsing, først og fremst i handelsflåten. Jahre blei Noregs rikaste mann, det er nok å minne om den lenge skjulte Jahre-formuen i utlandet.67 Kvalfangsten gav også viktige valutainntekter til landet, særlig i dei første etterkrigsåra. I det heile var kvalfangsten noko ein var stolt av, både i Vestfold og i landet elles, både fordi forestillingane om kvalfangaren som norsk viking i farefylte farvatn endå var til stades, og fordi han førte med seg store inntekter til landet. I 1953 reiste for eksempel tannlege Sørsdal rundt i norske folkeakademi med eit lysbildeprogram om «Antarktis med norske hvalkokerier og de menn som setter alt inn på å fravriste havet den store rikdom». Reportasjar frå magasin og avisar var prega av stor respekt for kvalfangarane og arbeidet dei utførte: «Det er gutter som kan sine ting.» Samtidig blei spenninga og det risikable ved jakta på kvalen og arbeidet på kokeriet framheva.68 Rovfangsten vart riktignok stadig meir diskutert. Norske forskarar hadde tidlig åtvara mot fåren for å tømme havet for storkval, men reiarane ville ikkje høre på det øret.69 Innanfor Noreg sine grenser låg nok fokus like mykje på den utanlandske konkurransen som på dei truga kvalstammane. Det var nok

ein grådig fangstnasjon?

349

også dei som var opptatt av kvalen sine lidingar, men hovudtyngda av debatten om ressursplyndring og dyreplageri kom i samband med den norske vågekvalfangsten.

Vågekvalfangst i arktiske farvatn

Fangst etter småkval langs norskekysten har gått føre seg i lang tid. Moderne fangst frå fartøy med harpunkanon har derimot ei forholdsvis kort historie, og skriv seg tilbake til 1920-talet. Den arktiske småkvalfangsten starta i 1938 med at 13 skuter forsøkte seg med fangst ved Svalbard.70 Fire var frå Vestlandet, tre frå Nordland og seks fartøy frå Troms. Ved sida av vågekval har norske fangstmenn også tatt spekkhoggarar, bottlenose og grindkval. Men vågekvalen har vore den klårt viktigaste arten.

Småkvalfangsten blei underlagt konsesjonsregulering allereie i 1938. Før dette var næringa i sterk vekst, og da ordninga blei innført, fekk 381 fartøy konsesjon. Årsaka til ekspansjonen inntil 2. verdskrigen var at etterspurnaden frå pelsdyrnæringa auka på 1930-tallet. Oppdrettarane brukte kvalkjøttet til mink- og revefôr, men som menneskeføde for eit større publikum fekk ikkje kjøtt og spekk frå småkval noko gjennombrot før under krigen.71 Fangstteknologien på småkvalfangarflåten har vore relativt enkel. Fangsten er vanligvis blitt drive frå vanlige fiskefartøy, påmontert ein del spesialutstyr.72 Dei to fremste kjenneteikna til kvalfangstskuta har vore tønna med svart band i masta som viser at fartøyet har konsesjon, og harpunkanonen på fordekket. På fiskeskøyter der harpunkanon blei montert, måtte baugen forsterkast med ekstra spant og bjelkar for å tåle påkjenninga kanonskytinga førte med seg. Å fastslå omfanget av den arktiske vågekvalfangsten i detalj er vanskelig, fordi fiskeristatistikken ikkje alltid oppgir nøyaktig kor fangstane er tatt. Men det er tydelig at fangstfelta i dei arktiske strøka blei stadig viktigare i åra etter 1945.73 I 1949 utgjorde talet på kval frå arktiske strøk 41 prosent av den samla fangsten, mens dette auka til rundt 50 prosent i 1950-åra. Deretter vart stadig meir av kvalen tatt her, i 1966 var det heile 69 prosent. Det var fartøy frå Møre og Romsdal som dominerte dei arktiske farvatna. Hovudfeltet for kvalskutene frå Nordland har vore Vestfjorden, sjølv om enkelte også har deltatt i den nordlige fangsten.

Deltakarrekorden etter 2. verdskrigen blei sett i 1949, då 350 skuter var på fangst.74 Til saman blei det tatt 4200 kval dette året.75 Mannskapsstyrken utgjorde 1560 mann, og verdien av fangsten kom opp i åtte millionar. At Småkvalfangernes Salgslag utplasserte tre fryseskip i Svalbard-området for å kjøpe fangstane, medverka til det gode resultatet. Skutene trong ikkje å gå tilbake til fastlandet når lasterommet var fullt.

350 n y e g r e n s e r

Kval i sikte?

Samtidig med at småkvalfangsten gav rekordfangstar i 1949, var det gode fangstar også av storkval dette året, og marknaden for kvalkjøtt braut saman.76 Nordland Småkvalfangarlag protesterte og meinte at staten hadde delt ut konsesjon til altfor mange fangarar. Laget hadde utan tvil eit poeng, for året etter heldt mange av dei som hadde konsesjon seg heime.77 Bakgrunnen var nedgangen i kjøttprisen, for endå låg kjøtt frå fjorårssesongen på lager. For å avgrense pågangen på marknaden innførte styresmaktene tre veker med fangststopp i juli 1950. Åra deretter blei fleire former for fangstavgrensande ordningar sett i verk, dels for å regulere dei vanskelige marknads- og avsettingsforholda for kjøtt og spekk, dels for å spare stammen av ung kval. I 1955 blei det innført innskrenking av fangsten nord for 70. breiddegrad og aust for 0 gradar austlig lengd. Verknaden var at fangarane forflytta seg til nye felt. Dei ekspanderte først vestover til Shetland, Færøyane og Island, og seinare til Vest-Grønland, Danmarksstretet og Jan Mayen.78 Også ved Newfoundland har det vore norsk fangst etter vågekval. Men etter innføringa av 200-milssona i 1970-åra er dei norske fangarane blitt utestengt frå andre land sine soner. Etter dette er den arktiske fangsten konsentrert til fiskevernsona rundt Svalbard, fiskerisona ved Jan Mayen og den norske delen av det nordlige og austlige Barentshavet.

ein grådig fangstnasjon?

351

I åra etter 2. verdskrigen endra flåten karakter. Vågekvalfartøya blei større og meir moderne, dels på grunn av den generelle utviklinga i fiskeria i desse åra, dels fordi fangsten forflytta seg lenger til havs og til fjernare farvatn, noko som kravde større båtar. Rundt 1950 var gjennomsnittlig fartøylengd 15 meter.

I 1958 hadde gjennomsnittsfartøyet i vågekvalfangsten auka til 18 meters lengd, mens lengda i gjennomsnitt var auka til 22 meter på 1980-talet.79 Den store innsatsen i fangstleddet hadde sin pris. 1950-åras fangstmengder låg klårt over eit berekraftig nivå, noko som førte til varige reduksjonar i stammen av den nordaustatlantiske vågekvalen.80 Etter marknadskollapsen i 1949 brukte styresmaktene konsesjonsordninga aktivt til å halde deltakinga tilbake. Talet på tildelte konsesjonar gjekk dermed ned frå 384 til 197.81 Mellom 1954 og 1960 låg det på rundt 200 pr. år, men blei gradvis redusert til 90 i 1975. Mannskapsstyrken gjekk også ned, frå 900 i 1950-åra. Dei fire siste sesongane med kommersiell fangst før innføringa av fangstforbodet i 1987, var det rundt 300 fangarar fordelt på dei vel 50 skutene som hadde fått tildelt konsesjon.

Deltaking i norsk småkvalfangst 1945–2001.*

350 300

tal på båtar

250 200 150 100 50 0 1945 1950 1955 1960 1965 1970 1975 1980 1985 1990 1995 2000 * I perioden 1988–1992 berre forskingsfangst.

Kjelde: Fiskeridirektoratet og Havforskningsinstituttet

352 n y e g r e n s e r

Fangstutbytte i norsk småkvalfangst 1945–2001*

5000

tal på dyr

4000

3000

2000

1000

0 1945 1950 1955 1960 1965 1970 1975 1980 1985 1990 1995 2000 * I perioden 1988–1992 berre forskingsfangst.

Kjelde: Fiskeridirektoratet og Havforskningsinstituttet

Mannskapa på skutene er blitt rekruttert frå samtlige kystfylke, men det er to fylke som skil seg ut: Nordland og Møre og Romsdal.82 I Møre og Romsdal fekk 56 skuter konsesjon i 1947. Seinare har Nordland stadfesta stillinga si.

Dei 53 fartøya herfrå som fekk konsesjon i 1982, utgjorde heile 62 prosent av dei som hadde konsesjon dette året. Møre og Romsdal hadde berre 12 skuter, noko som svarte til 14 prosent av dei tildelte konsesjonane.

Vågekvalkjøttet konkurrerte også med kjøttet frå storkvalfangsten. Men i 1971 blei Skjelnan landstasjon nedlagt som den siste i Noreg, og dermed var vågekvalkjøttet det einaste kvalkjøttet som var i sal. I 1979 viste japanske kjøparar interesse for vågekvalkjøtt, og dei neste åra auka etterspurnaden – og dermed prisane – enormt. I perioden 1971–75 var fangstverdien pr. år på 15.5 millionar kroner. Den neste femårsperioden avspeglar det marknadsmessige oppsvinget etter at Japan begynte å kjøpe vågekvalkjøtt, med ei tilnærma fordobling av dei årlige fangstverdiane, trass i lågare fangsttal. Perioden 1981 til 1985 var den beste, med årssnitt på meir enn 37 millionar kroner. Verdien av fangstane nådde ein topp i 1983 med 45.5 millionar kroner for 1869 kval.83 Men trass i dette oppsvinget først i tiåret blei siste halvdel av 1980-talet skjelsettande for vågekvalfangsten.

ein grådig fangstnasjon?

353

VÅGEKVALFANGST – 1948 Per A. Olsen, Havøysund, som var om bord i kvalfangstskuta «Breisund» fra Vestvågøy, fortel: Vi hadde tatt opp jakten på et dyr på ca. 1500 kg. Mannskapet i utkikkstønna ga sine informasjoner til kjører på rorhustaket. Straks kjører får øyekontakt med hvalen overtar han kommandoen. Men dette endrer seg raskt når skytter kan overta.

Det gikk ikke lang tid før hvalen søkte mot båten, og idet vi var på skuddhold hadde vi tre hvaler under båten. Vågehvalen er lett synlig med de hvite flekkene på sveivene. Nå overtok mannskapet i utkikkstønna og ga informasjon til skytter. De skulle si fra idet hvalen brøt vannflaten. Skytter hadde på dette tidspunkt siktet inn hvalen, og brukte hvitflekkene som siktemerke.

Hvalen kommer opp til overflaten, og blåser ut brukt luft, skytter trekker av og harpunen er på vei mot hvalen. «Fast fesk» blir det ropt fra utkikkstønna, og de 2 er allerede på vei ned på dekket for å hjelpe skytter med tauverket som raser ut. Kanonen skulle lades på nytt, og ettersom det var en munnladningskanon av merke Lorentsen, måtte løpet først renses for kruttslam. Dette ble gjort ved at en fuktet en tvistdott med sjøvann, deretter tørket. Så ble nytt krutt plassert i kanonen, med en kork foran. Denne ble drevet inn med en trekjepp. Ikke helt ufarlig, da komprimert luft kunne forårsake at kruttet eksploderte idet en stampet det i bunnen av kanonen. Det var derfor ordre om at kanonen skulle være svingt ut fra båten når lading foregikk. Svært få hadde anskaffet seg «Kongsbergkanon» med bakladning. Denne var både kraftigere og mere treffsikker.

Da hvalen var avlivet, ble den tauet inn til skutesida, og luft ble blåst inn i innvollene. Det var komprimert luft gjennom slange fra luftflaskene i maskinrommet som ble nyttet til dette formålet. En lem i rekka ble fjernet, og hvalen kunne dras inn på dekket etter sporden. Båten ble kranet over slik at sjøen sto langt innover dekket, dette for at det skulle bli lettere å hale den oppblåste hvalen inn på dekket. En bom på 4–5 meter festet i rekka stakk ut på motsatt side av båten, i enden var så en blokk festet der wirene gikk gjennom og til nokken på spillet.

Nå kunne spekkingen og parteringen starte. Dette var ikke noe særlig ettertraktet arbeid, da det var både tungt og et grisearbeid. Spekket ble skåret av i store flak, omtrent som en flådde en stor okse.

Mens spekkingen pågikk og kjøttet lagt til avkjøling fortsatte letingen etter flere hvaler.84

Motstand, fangststopp og forsking

Norsk fangst etter vågekval har vore omstridt. Motstandarane har peika på rovfangst og avlivingsmetodar. Kritikken mot avlivingsmetodane er tatt alvorlig.

Fram til 1984 blei det brukt harpunar utan sprengstoff (kaldharpuner), men dette året blei det forbod mot å bruke noko anna enn sprengharpunar for raskast mulig avliving.85 Utviklinga av slike harpunar har tatt lang tid, allereie i 1959 vedtok IWC at det skulle settast i gang undersøkingar for å vurdere dei fangstmetodane som blei brukt.86 Både i Japan, Noreg og Sovjetunionen blei det arbeidd med å finne alternativ til kaldharpunen, særlig på slutten av 1970-åra.

Først i 1984 kunne Noreg melde at kaldharpunen ikkje lenger var i bruk i norsk fangst. Og frå og med sesongen 1985 blei den nye granaten påboden.

Det norske standpunktet til fangst eller freding av småkval i internasjonale organ har skapt mykje strid. IWC vedtok i 1982 forbod mot all fangst av kval, inkludert vågekvalfangst, sjølv om det ikkje var noko vitskaplig grunnlag for vedtaket.87 Med denne avgjerda blei IWC meir tolka meir som ein forlenga arm av dyrevernrørsla enn eit saklig, vitskapsbasert internasjonalt forvaltingsorgan.

Noreg reserverte seg mot fredinga av vågekvalen, og argumenterte med at det ikkje var påvist at stammen var truga av fangstverksemda. Men i 1988 blei det innført stopp av kommersiell vågekvalfangst også i Noreg, etter at IWC vedtok eit moratorium som forbaud all handel over landegrensene med kval og kvalprodukt. Den norske fangsten blei deretter definert som forskingsfangst.

Næring og forsking har gått hand i hand i dei fleste marine næringane, og vågekvalfangsten er ikkje noko unntak. Etter at fangsten ekspanderte til nye farvatn, følgte vågekvalforskinga etter. Statens institutt for hvalforskning utarbeidde eit eige program for vågekvalundersøkingar i arktiske strøk, og i 1950 blei det gjennomført eit feltarbeid i Barentshavet og ved Svalbard, seinare også i Danmarksstretet og på Vest-Grønland.

I 1971 blei Statens institutt for hvalforskning nedlagt i samband med at det blei slutt på storkvalfangsten. Vågekvalundersøkingane blei flytta til Havforskningsinstituttet i Bergen, som heldt fram med å forske på vågekval i Svalbard- og Barentshav-området. Mens fokus i den tidlige fasen var retta mot kvalen sin biologi, er forskinga i den seinare tida blitt meir konsentrert om utbreiinga av vågekval, av bestandsutrekning og av å kartlegge vågekvalen sin plass i økosystemet i Norskehavet og i Barentshavet.

Frå 1988 til 1993 var det ikkje tillate med kommersiell fangst av småkval i Noreg. Men i juni 1992 bestemte regjeringa at det ville bli opna for kommersiell fangst igjen. Blant dyrevernarane var reaksjonen på vedtaket kraftig. Den høgt profilerte kvalfangstmotstandaren Paul Watson gjekk til fysisk åtak mot kvalskuta «Nybræna» ved Steine i Lofoten i desember 1992, og blei dømt til fire månaders fengsel utan vilkår for å ha prøvd å senke skuta året før. Dommen

356 n y e g r e n s e r

Paul Watson, stiftaren av Sea Shepherd Conservation Society, med ein oversikt over skip han og organisasjonen hans har senka i kampen mot kvalfangst.

er ein i ei lang rekke – han er også blitt dømt for krenking av territorialgrensa på Island og for militante aksjonar mot den færøyske grindkvalfangsten.88 Watson har dessutan vedgått at han har senka to kvalbåter i Reykjavik.

Oppstarten av småkvalfangsten var også problematisk i forholdet til USA, men så langt er det ikkje blitt innført amerikanske sanksjonar mot Noreg.89 Etter at fangsten opna igjen i 1993, har omkring 30 fartøy deltatt kvart år.90 Med unntak av 2001 har ikkje kvalfangarane greidd å ta kvotane sine. I 2003 var kvoten på 711 dyr. Dei gode bestandane av vågekval kan tyde på at det kan bli eit grunnlag for større fangst dei kommande åra, dersom Noreg greier å overtyde IWC og den internasjonale opinionen om at norsk fangst er berekraftig.

På same måten som med vågekvalfangsten har også selfangsten medverka til inntrykket av Noreg som ein barbarisk fangstnasjon. Men det var først frå slutten av 1960-åra, etter ein langvarig vekstfase for næringa.

ein grådig fangstnasjon?

357

Selfangstnæringa – ekspansjon og modernisering

Den første selfangstsesongen etter krigen starta seint, og først 12. juni 1945 sette skutene kursen mot iskanten.91 Så seint på våren var riktignok den beste sesongen over, og hoselen hadde for lengst kasta ungane. Men sjølv om fangst etter whitecoat og blueback (nyfødde sel- og klappmyssungar) var utelukka, kunne fangstfolka jakte på eldre sel. For på fangst skulle dei, etter mange års venting. Dei ni sunnmørsskutene som deltok drog nordvestover til Danmarksstretet, der dei skulle kombinere selfangst med linefiske etter håkjerring, mens fem fartøy frå Troms gjekk til Nordisen. Feltet i Kvitsjøen var stengt, russarane grunngav fangstforbodet med minefare.

Innsatsen i 1945 var svært beskjeden. Flåten var blitt atskillig mindre, og på forsommaren 1945 var det mangel på det meste av det flåten trong for eit ishavstokt. Drivstoff var rasjonert, og det var vanskelig å skaffe proviantering og utrusting. Fangstutstyr måtte skiftast ut eller reparerast etter å ha lege brakk i fem krigsår. Mange båtar trong sårt til overhaling etter år med manglande vedlikehald.

Etter den spede starten i 1945 vaks deltakinga i selfangsten raskt, og allereie i 1948 var 61 skuter med 900 mann i aktivitet. Mellom 1950 og 1964 var talet på fangstmenn rundt 1200 pr. år. I 1952, året då fem skuter forsvann sporlaust i Vestisen, deltok 81 fartøy med over 1400 mann. Aldri har så mange jakta på sel, verken før eller sia.

Allereie i 1947 var utbyttet igjen på eit nivå som kan sammenliknast med åra før krigsutbrotet. Dette året deltok 49 båtar, og det blei tatt 130 736 dyr – nesten nøyaktig det same som i 1939.92 Etter dette følgte fleire sesongar med svært gode fangstar. På 1950-talet blei det tatt 270 000 dyr i året – eller 38 prosent meir enn i mellomkrigstida.

Sjølve drivkrafta i næringsveksten etter 1945 var den innanlandske etterspurnaden etter pels.93 Før 2. verdskrigen hadde mesteparten av selskinna gått til utlandet. Ein av grunnane til at selskinnspels greidde å posisjonere seg no, var at noko av konkurransen frå resten av pelsdyrnæringa var forsvunne. Firmaet Rieber & Co., som hadde starta opp pelsreieverket sitt i Bergen i 1940, opplevde ein eventyrlig pågang.94 Prisane på skinn er det klåreste uttrykket for marknadsforholda, og for dei beste pelsskinna av klappmyssungar fekk selfangarane mellom 70 og 90 kroner pr. stykk i 1947. Året etter var det mulig å få frå 125 til 140 kroner, men dei følgjande åra sokk prisane igjen. I 1957 nådde prisane igjen ein ny topp: 200 kroner. Det er liten tvil om at selskinn var god butikk både for fangstfolk og produsentar i desse åra. Og etter kvart blei utenlandske marknader viktigare enn det norske.

Dei auka fangstane etter 1945 kom blant anna av moderniseringa av selfangstflåten. Dels blei eldre fartøy bygd om og forsterka, dels blei det bygd nye.

358 n y e g r e n s e r

«Polstjerna» på fangst. Ho blei bygd i 1948 og gjennomførte 33 fangstsesongar, hovudsaklig i Vestisen. I 1981 overtok Arktisk Forening skuta frå ishavsreiar og -skippar Halfdan Jakobsen. I dag ligg ho på land under glasstak i Tromsø.

Fangstmennene om bord på «Harmoni» speidar etter sel.

20 prosent av fartøya som deltok i fangsten i 1961 var berre ti år eller yngre.95 Nybygga var gjerne bygd i stål. Gjennomsnittlig fartøylengd auka frå 96 til 105 fot frå 1955 til 1961. I same perioden auka motorkrafta pr. fartøy, frå 330 HK til 464 HK. Også mannskapet blei større, frå gjennomsnittlig 16 til 20 mann fra 1950 til 1961. Men gjennomsnittstal fortel lite om de store variasjonane i flåten. I byrjinga av 1960-åra var det f.eks. berre åtte mann på dei minste skutene, mens dei største hadde 37 mann. Dei største og mest moderne selfangarane hadde plass til eit minihelikopter, og hadde utstyr for tromling og spekking av skinn om bord.

Dampfartøy utgjorde ein firedel av flåten i 1947. Dei fleste dampfartøya som dreiv fangst etter 1945, hørte heime på Sunnmøre, og kombinerte gjerne selfangst med håkjerringfiske i Danmarksstretet. Dampfartøya var best eigna, fordi kjelen kunne brukast både til framdrift og til trandamping av håkjerringlevra.96 Men i løpet av kort tid forsvann dampfartøya ut av næringa, og i 1952 var det berre eitt fartøy igjen, i 1963 var det heilt slutt.

Skipskontrollen godkjente om fartøya var sjøsikre, særlig med tanke på om dei var store og kraftige nok til å tåle påkjenningane i isen.97 Ved tildeling av løyve skilde Skipskontrollen mellom ulike felt og mellom vinter- og sommarfangst. Dei strengaste krava blei stilt til fartøy som dreiv vinterfangst i Vestisen og på Newfoundlandsfeltet, mens krava var litt enklare for selfangarar som dreiv vinterfangst i Nordisen og i Austisen. Sunnmørsskutene, som gjennomgåande var større enn dei nordnorske selfangarane, var i fleirtal på Newfoundlandsfeltet og i Vestisen, mens fartøya nordfrå dominerte i Austisen og Nordisen.

Auken i fangstane etter 1945 var ikkje berre ein følgje av moderniseringa av flåten, men også eit resultat av den territorielle ekspansjonen. Newfoundlandsfeltet, som var blitt tatt i bruk av norske fangarar rett før 2. verdskrigen, blei et svært viktig felt. I 1948 deltok berre eitt fartøy, men allereie to år seinare var 13 norske skuter med, og snart var det her den største fangsten kunne hentast.

Newfoundlandsfeltet blei viktigare då det blei slutt med Kvitsjø-fangsten.

Etter konsesjonsavtalen med Sovjetunionen av 26. april 1926 måtte norske selfangarar ha leidebrev for å kunne drive fangst på det rike kastefeltet i Kvitsjøen. Men frå 1940 nekta sovjetiske styresmakter å skrive ut leidebrev, trass i talrike norske førespurnader om gjenopning av feltet etter krigen. Det sovjetiske argumentet om minefare kan ha vore reelt i dei første åra etter 1945, men hovudårsaka var det spente forholdet mellom aust og vest under den kalde krigen.

Dei største og mest moderne fartøya fangsta på Newfoundland. Sjølv om sunnmørsskutene dominerte, gjorde dei nordnorske skutene også gode fangstar her. I 1956 returnerte «Norbjørn» av Tromsø med skinn og spekk frå 31 160 dyr i lasteromma.98 Den kraftige stålskuta var opprinnelig ein isbrytar bygd i

ein grådig fangstnasjon?

361

Finland i krigsåra, som blei ombygd til selfangar etter krigen.99 Fartøyet hørte til reiarlaget Skips A/S Nordfisk, som var eigd av Jakobsen-brørne, den mest berømte ishavsfamilien i Tromsø gjennom fleire generasjonar. Eit anna Tromsøfartøy sette fangstrekord same året. «Polarsirkel», søsterskip til «Norbjørn» og eigd av Astrup Holm, henta 32 026 skinn og 420 tonn spekk frå same feltet.100 Inga norsk skute har nokon gong tatt så mykje sel. Fangstane til dei to skutene utgjorde over 20 prosent av den totale fangstmengda i 1956. Fangstfolka på «Polarsirkel» sat igjen med ein lott på kr. 18.000,- – tilsvarande nesten det dobbelte av ei gjennomsnittlig årslønn for norske industriarbeidarar dette året.101 Kva rolle spela selfangsten økonomisk? I nasjonaløkonomisk forstand hadde fangsten lite å seie. 1951 var eit av toppåra. Likevel utgjorde fangstverdien på 28 millionar kroner berre 0,147 prosent av bruttonasjonalproduktet.102 Til samanlikning utgjorde utbyttet av fisket 492 millionar dette året, mens verdien av kvaloljeproduksjonen var på 369 millionar kroner. Den økonomiske verknaden av selfangsten må i første rekke vurderast lokalt og regionalt, som sesongarbeidsplassar i fangstbygdene Balsfjord og Tromsøysund i Troms og Vartdal og Hareid i Møre og Romsdal, der svært mange kom frå. Som industriarbeidsplass for reiing av skinn og framstilling av olje hadde selfangsten verdi først og fremst i Tromsø og Bergen.

Fangarane var ikkje berre ute etter grønlandssel og klappmyss. Skinn frå kvalross og isbjørn var svært ettertrakta og kunne gje viktige inntekter for mannskapa. Kvalrossfangsten var riktignok svært innskrenka i etterkrigsåra, med unntak av året 1951, då norske fangstmenn tok 1253 dyr.103 Ikkje sidan 1898 var så mye kvalross skote. Men året etter blei kvalrossen freda. Isbjørnfangsten var viktigare som biinntekt. Flest isbjørn blei tatt i Nordisen, Austisen og ved Svalbard, men det blei også tatt bjørn på Newfoundlandsfeltet og rundt Jan Mayen. Mellom 1945 og 1973 blei det drepe 8543 isbjørn. Omtrent halvparten av desse var tatt av selfangarar, resten stod overvintrarar, staben ved vervarslinga på Svalbard og troféjegarar for.104 Isbjørnskinnet gav eit godt utbytte, men det mest inntektsbringande var å fange levande isbjørn. Den var svært ettertrakta av dyreparkane rundt om i Europa. I etterkrigsperioden var 1950 toppåret, då 60 levande dyr blei fanga og sendt til utlandet.

Mens selfangsten blei drive relativt uforstyrra av merksemd frå dyreverninteresser fram til midten av 1960-åra, blei det alt i 1957 vedtatt ein lov som gav heimel for å forby eller avgrense fangst av isbjørn.105 Styresmaktene hadde fått ei rekke kritiske fråsegner frå dyrevernhald, og fangst på dette majestetiske dyret var jamt eit tema i avisene. Kritikken var særlig retta mot rovjakt og fangsten av levande bjørn. Ikkje minst blei det reagert på at isbjørnungar blei transportert over lange avstandar for å stillast ut i dyrehagar.

362 n y e g r e n s e r

ISBJØRNUNGEN PÅ «BLÅSEL» Våren og sommaren 1946 gjekk Tromsø-skuta «Blåsel» i fangst rundt Svalbard.106 Men det var ikkje berre sel som var målet for turen. Reiaren for fartøyet, Conrad Rye-Holmboe, hadde underskrive kontrakt om levering av ein levande isbjørnunge til ein dyrepark i Hamburg. I Olgastredet, på veg mot Nord-Austlandet, fekk mannskapet auge på ei binne med ein unge. Etter at binna var skoten, blei isbjørnungen fanga med lasso og heist om bord. Men ungen var eitt og eit halvt år og svært vanskelig å halde styr på. Etter landing i Tromsø slo bjørnen sund kassa han budde i og herja vilt i lasterommet. Løysinga blei å ta skuta ut i Balsfjorden, sleppe laus ungen på sjøen og fanga han på nytt med lasso. Etter mykje strev greidde mannskapet å få dyret over i ein ny og kraftigare kasse. Men problema var ikkje over. Kassa med isbjørnungen blei sendt til Trondheim med Hurtigruta. Der braut han seg ut igjen, og gjorde livet utrygt i lasterommet.

Tilfeldigvis var det ein dyretemmar på eit sirkus i byen som greidde å få bura inn isbjørnungen igjen. Oppdragsgjevaren Hagenbeck i Hamburg betalte kr. 10.000,- for den levande isbjørnen, noko som var ein stor sum i 1946. Men nettoutbyttet blei kraftig redusert, etter at utgiftene til vakthald av villstyringen var dekt.

Troféjegarar i 1963. I følgje bladet Aktuell hadde amerikanske amatørjegarar med store lommebøker funne fram til ei ny form for tidtrøyte: polarbjørnsafari i Vestisen.

Total norsk fangst av isbjørn 1945–73 2000 1750 Tal på isbjørn

1500 1250 1000

Isbjørn tatt av selfangarar

750 500 250 0

Levande isbjørn tatt av selfangarar

1945–1949

1950–1954

1955–1959

1960–1964

1965–1969

1970–1973 Kjelde: SSB.

Fangst på levande dyr blei likevel enno ikkje forbode, men sterkt regulert og avgrensa til dei tilfella der det fanst ei tinging frå innarbeidde dyrehagar.

Isbjørnjakt var også populært blant lystjegerar i 1950- og 60-åra. Kvar sommar drog fleire skuter opp til farvatna rundt Svalbard med turistar som skulle skyte bjørn.107 Ei av desse var «Havella», som gjekk seks–sju turar kvar sesong. I byrjinga var det ingen grenser, men i 1963 innførte styresmaktene kvotar, slik at kvar av deltakarane i troféfangsten berre fekk lov til å felle eitt dyr. Reglane for troféjakta blei endå meir innskjerpa i 1965, då det blei innført forbod mot fangst av isbjørnungar og binner med ungar.

Først i 1973 blei det innført ei totalt forbod mot isbjørnfangst. Etter dette er det blitt tatt noko over 100 isbjørner på Svalbard, for det meste dyr som er skote i sjølvforsvar eller for å hindre at farlige situasjonar skulle oppstå.

Farar og forlis

Om morgonen 9. april 1952 fekk Fiskeridepartementet følgjande telegram frå Reykjavik:

ein grådig fangstnasjon?

365

Fem norske selfangere i Vesterisen savnet i seks dager etter sterk storm stopp den sjette Arild innkommet til Nordislandsk havn sterkt skadet stopp fare båtene gått tapt og besetningene omkommet stopp dog mulig mannskapene oppholder seg på isen stopp telegrafer omgående om legasjonen skal sende letingsfly fra Island.108 «Buskøy» og «Pels» frå Sunnmøre, «Vårglimt» av Balsfjord og Tromsø-skutene «Bratterud» og «Ringsel» var sakna. Til saman hadde skutene eit mannskap på 78 mann.

Kva hadde skjedd? Werner Wilhelmsen, skipper på «Arild» av Tromsø, og resten av mannskapet, var dei siste som hadde kontakt med dei fem skutene før dei forliste. «Arild» dreiv plukkfangst på same feltet då uvêret braut laus 3. april. Saman med «Vårglimt» og «Brattind» fann dei ly bak ein isodde, men i stormen forsvann odden, og skutene var prisgitt naturkreftene. Det siste dei såg til dei andre skutene var «Vårglimt», som låg pressa opp mot eit stort flak, og «Brattind», som hadde fått slagside.

Motoren på «Arild» makta ikkje å halde skuta på rett kurs, og dei måtte lense på vêret i dei svære bølgjene. I ein brottsjø blei to av karane om bord skylt på havet då dei var i ferd med å sette ut eit drivanker. Det var eldstebroren og svigerfaren til Werner. Svigerfaren forsvann i bølgjene, mens broren mirakuløst nok blei skylt opp igjen på dekket. Ein av mannskapet som var hofteskadd etter eit fall på isen før stormen sette inn, låg isolert på lugaren i 84 timar utan tilsyn, fordi det var umulig å komme seg ned til han. Ventilane i lugaren var slått inn av bølgjene, men han hadde greidd å kome seg opp og tetta ventilopningane med sengetøy og madrassar. Men endelig var redselsseglasen over. Med brekt stormast og sterkt skada kom «Arild» til Arnafjord på nordvestsida av Island om kvelden 8. april. Etter at det var sendt bod etter sjukebil til den skadde, fekk Wilhelmsen sendt av garde telegrammet om dei sakna skutene.

Redningsarbeidet blei straks sett i verk. Amerikanske flystyrkar stasjonert på Island blei beden om å delta, saman med islandske fly og eit dansk Catalinafly. I første omgang var det om å gjere å finne overlevande på isen, og heile området mellom 60 og 70 grader nord blei finkjemma. Men med unntak av nokre få vrakrestar var søka utan resultat. Etter ei veke innstilte amerikanarane leitinga, då dei meinte det neppe var mulig å finne overlevande i det dårlige vêret. Men flyleitinga heldt fram til 2. mai, sterkt forhindra av dei elendige vêrforholda. 10. april foreslo selfangarane sine organisasjonar at seks av fartøya som var i Vestisen skulle delta i leitearbeidet. Skutene leita frå 70 grader nord og sørover til omtrent 64 grader, men stoppa etter ei vekes tid, utan å ha sett teikn til folk eller fartøy. Også sjøforsvaret sine korvettar «Sørøy» og «Nordkyn» gjekk frå Tromsø mot Vestisen 13. april for å leite. Men heller ikkje marinefartøya fann noko, og 3. mai blei fartøya kalla heim. Selfangstskutene «Nord-

366 n y e g r e n s e r

Ishavet blei grava for mange fangstmenn.

land I» og «Polarsel» blei leigd inn av styresmaktene og dreiv leitearbeid fram til 21. mai. Bortsett frå at det blei funne ein skipsplanke og ei romluke, var leitinga sørgjelig resultatlaus.

Akkurat kva som gjekk føre seg då skutene forliste, veit ingen. Men trulig har havaria skjedd svært raskt i orkanen. Tilbake sat familiane til dei omkomne.

46 kvinner hadde mista ektemennene sine, 98 barn var blitt farlause.109 Enkelte familiar blei særlig hardt ramma, fordi mannskapa på fleire av skutene var i slekt eller familie med kvarandre. På «Brattind» av Tromsøysund var Anders H. Hansen fangstleiar. To av svigersønene hans var om bord. Asbjørn E. Eliassen var førsteskyttar, Arvid N. Nilsen maskinist. Lillebror til Arvid, Rudolf Nilsen, var 17 år og med som matros og fangstmann. Andreskyttar Arne F. Robertsen hadde også svigersonen sin med, Thorleif H.J. Foss. Mannskapet om bord på «Vårglimt» kom frå jordbruksbygdene rundt Balsfjorden. Skipper var Alfred Hansen frå Middagsbukt, som hadde med seg to søner, ein svigerson og ein som var forlova med den eine dottera hans. To brør frå same bygda var med, Evald Pedersen og Trygve Henriksen. Også på dei to sunnmørsskutene var det brør og svigerbrør som forsvann saman då fartøya forliste.

ein grådig fangstnasjon?

367

Forlisa må ha ført til ein direkte nedgang i deltakinga, for i 1953-sesongen deltok berre 59 skuter.110 Kort tid seinare auka likevel talet igjen. I 1957 – berre fem år etter ulykka i Vestisen – deltok 73. At ikkje forlisa førte til ein varig nedgang, skuldast haldningane i fangstmiljøa. Fiske og fangst er alltid blitt sett på som farefylt.

1952 var eit ekstremt ulykkesår, men det var også mange forlis i sesongane før dette. I 1949 måtte tre fartøy gje tapt for naturkreftene. I Vestisen var Tromsø-skuta «Ægir» på fangst, eigd av Hans Jacobsen og ført av Jac. Jacobsen.

Under ein kraftig storm fekk ho ein stor lekkasje, men heldigvis blei mannskapet berga av «Polstjerna», som låg i nærleiken. Påskeaften same året blei «Polarbjørn» av Brandal herja av brann. Skuta fangsta på Newfoundlandsfeltet, under leiing av skipper Henrik Marø. Mannskapet blei berga av den kanadiske selfangaren «Illinois», men blei seinare overført til «Herøyfjord». Denne båten var eigd av Rolf Ervik i Ålesund, men utrusta av Brødrene Jakobsens rederi i Tromsø og ført av skipper Guttorm Jakobsen. «Herøyfjord» hadde heile 20 000 dyr om bord. Men på heimturen frå Newfoundland til Ålesund kom han ut for ein kraftig storm. Lasta forskauv seg og skuta forliste. Men heldigvis var hjelpa nær. Sunnmørsskutene «Brandal» og «Flemsøy» var også på tur heim, og under svært vanskelige forhold fekk dei tatt opp alle som hadde vore om bord. Også i 1950 var det tre forlis, mens det det siste året før ulykkessesongen var eitt forlis. «Veidemann» av Vartdal fekk propellskade i Vestisen. Tunge dønningar slo hylsestokken sund, og fartøyet blei liggande og drive hjelpelaust før det gjekk ned. I alle desse tilfella blei mannskapa redda av andre selfartøy.

Men trass i dei mange forlisa var selfangst blitt ei tryggare næring enn i mellomkrigstida. På dei 15 åra mellom 1926 og 1940 forliste heile 101 fartøy, i perioden 1946 til 1976 berre 29. Men det er ikkje kjent kor mange menneskeliv som er gått tapt i denne perioden, utanom dei 79 som omkom i 1952.

I lang tid hadde selfangarane kravd tiltak for å trygge forholda i isen, men lite skjedde frå styresmaktene si side – inntil ulykkene i påska 1952.

Hjelpetenesta for selfangstflåten

Året etter tragedien blei det utstasjonert eit hjelpeskip i Vestisen. Allereie i 1922 var det reist krav om eit slikt hjelpefartøy. I mellomkrigstida blei marinefartøya «Heimdal» og «Fridtjof Nansen» sporadisk nytta til oppsyns- og hjelpeteneste i Austisen, men noko permanent løysning kom ikkje i stand trass i svært mange forlis i desse åra.111 Etter 1945 var Arktisk Forening i Tromsø den viktigaste pådrivaren bak kravet, og i eit brev til Fiskeridepartementet i 1951 peika foreininga på at behovet for assistanse for flåten var størst i Vestisen. Selfangstinteressene på Sunnmøre støtta dette, og Fiskeridirektøren tilrådde at fram-

368 n y e g r e n s e r

Selskuta «Veiding» har problem, og hjelpetenesta om bord på «Salvator» kjem til hjelp.

legget blei tatt opp med marinen. Norsk Polarinstitutt støtta også initiativet, ut frå ein tanke om at fartøyet kunne fungere som forskings- og ekspedisjonsskip utanom fangstsesongane.

Men først etter tragedien påska 1952 kom det fortgang i saka. Framfor 1953-sesongen blei «Norsel» av Tromsø leigd inn, med Guttorm Jakobsen som skipper. Etter dette blei «Norsel» leigd inn som statlig hjelpefartøy fleire sesongar, siste gong i 1966. Men det fartøyet som blei mest brukt, var bergingsfartøyet «Salvator». Skipet var eigd av Norsk Bjergingskompagni og var eit kraftig, oljefyrt dampskip. Havforskingsinstituttet fekk ansvaret for å leie hjelpetenesta.

Som regel var hjelpefartøyet på plass i Vestisen nokre dagar før sesongen starta for å finne kastelægra og undersøkje isforholda. Denne informasjonen blei så gitt til skutene via radio etter kvart som dei kom. Ei anna oppgåve hjelpetenesta hadde, var å sørgje for at fangsttidene blei overheldt og at reglementet blei følgt. Også vêrmelding og rapportar om isforhold blei formidla. I nødsituasjonar var det sjølvsagt viktig at hjelpetenesta visste kor skutene var. Men dette var vanskelig å få greie på, for skipperane var lite villige til å røpe posisjonane sine. Særlig viss fangsten var god, blei det snakka i koder over radioen, på eit språk berre dei innvidde forstod. Etter kvart blei det påbode for skutene å oppgje posisjonane sine til hjelpefartøyet.

Det var lege ombord i hjelpefartøyet. Ved alvorlige sjukdomstilfelle blei pasientar frakta til sjukehus på Island. Fartøyet hadde i tillegg til det faste mannskapet islos, båtsmann, mekanikarar, dykkar og helikopter med pilot.

Mykje tid gikk med til å reparere skader. Det var nokre typar reparasjonar som gjekk igjen: Vanligast var skadar på baugklaven, etter at stålbeslaga var sprengt i stykke i møte med isen. Deretter øydelagt ishud som var blitt slitt etter skuring mot hard is. I tillegg hadde ein mutter bak på propellen ein tendens til å losne. Mannskapet på «Salvator» var svært oppfinnsame. Ei løysing var å legge den skadde skuta inntil hjelpefartøyet, trekke ein stålwire under skroget og rundt lukekarmen, og så hive skuta delvis opp på isen og støtte opp under med ei provisorisk plattform av plankar og is. Ei anna løysing var å finne eit flak med isfot og trekke opp fartøyet som på ein slipp.

Ofte hadde fleire skuter behov for hjelp samtidig. Leiar for hjelpetenesta, havforskar Torgeir Øritsland, minnest ein sesong då ei lita skute hadde fått maskinhavari og blei liggande fast i tett is. Samtidig var det ein annan som meldte om propellhavari ved iskanten. Dessutan hadde ein fangstmann frå ei tredje skute fått akutt blindtarmsbetennelse. I slike tilfelle måtte leiaren av hjelpefartøyet ta kjappe avgjersler og vurdere kven som kunne vente. Det er liten tvil om at hjelpetenesta berga liv. Øritsland reknar med at dei plukka opp mannskap frå ti-tolv skuter som gjekk ned i perioden hans. I tillegg kjem alle skutene som blei reparert, og som utan tvil hadde vore i fare dersom dei ikkje hadde fått assistanse frå kyndige folk om bord på hjelpefartøyet.112

370 n y e g r e n s e r

Fartøyet var også selfangarane sin viktigaste kontakt med verda utanfor isen. Hjelpefartøyet hadde kraftigare sendar enn dei fleste fangstskutene, og hadde kontakt med radiostasjonane på Jan Mayen og i Rogaland. Rundt påsketider kunne dei helse frå fangstfolka til familiane heime: GPAV. God påske, alt vel. På den måten blei tilveret lettare også for dei som sat heime.

Ei næring på retur

I siste halvdelen av 1960-talet var selfangstnæringa i tilbakegang. I 1965 var det over 1100 personar som var på fangst, fordelt på 57 fartøy.113 Av skutene frå Troms var det 29, mens 22 hørte heime i Møre og Romsdal. Tre av fartøya var finnmarksbåtar, og eitt fartøy kom frå Bergen. Dette året var fangstutbyttet dårlig, og berre 140 000 dyr blei tatt. Men om mengdene var låge, var prisane høge. For dei beste skinna av hårfast klappmyss betalte kjøparane ein stykkpris på kr. 300,-, mens prisen på skinn av blueback låg på mellom 200,- og 250,-.

Det samla bruttoutbyttet til selfangarane var på nesten 23 millionar kroner.

Eksportverdien var på nesten 42 millionar. Frankrike og Vest-Tyskland var dei viktigaste marknadene for norske selskinnsprodukt.

Men framtidsutsiktene var dystre, og dei kommande åra blei ein bratt nedtur. Deltakinga i fangsten blei meir enn halvert frå 1965 til 1971. I same tidsrommet blei talet på sunnmørsskuter på fangst redusert frå 22 til 14, mens tromsfartøya gjekk ned frå 29 til 16. Nedgangen heldt fram, og i 1985 var det berre ei handfull skuter igjen.

Bakgrunnen for nedgangen var svikt i selstammane, etter mange års rovdrift. Allereie i 1950–51 hadde kanadiske biologar gjort overslag som viste at ungeproduksjonen av grønlandssel ved Newfoundland var faretrugande låg.114 Stammen blei redusert med mellom 50 og 75 prosent i perioden 1955–1971.115 På det andre store feltet, Vestisen, reknar ein med at reduksjonen i stammen var på 75–80 prosent i perioden 1945–1965. Også i Austisen var det ein kraftig overfangst av grønlandssel i etterkrigsåra.

Men trass i dette blei ikkje effektive fangstreguleringar sett i verk før i 1971.

Då blei det gjort avtale om selfangst og vern av selstammen i det nordvestlige Atlanterhavet mellom norske og kanadiske styresmakter.116 Det hadde riktignok vore enkelte uformelle avtalar som regulerte fangsten. Heilt tilbake til 1950-åra hadde det vore eit samarbeid – ein såkalla gentlemen’s agreement – om start- og sluttdatoar for å verne stammane. Eit anna eksempel på ein uskriven avtale var at norske selfangarar hadde gitt avkall på fangst i St. Lawrencebukta etter 1964. Men for Noreg blei det viktig å få til ein avtale som sikra norske fangstrettar på desse felta, fordi Canada utvida sjøterritoriet sitt frå tre til tolv nautiske mil i 1970.

ein grådig fangstnasjon?

371

Selkjøtt er framleis eit fast innslag på menyen mange stader i Nord-Noreg. Her blir det servert kjøtt rett frå Vestisen hos familien Lindberg i Tromsdalen.

På dei andre felta, som hadde mindre å seie når det gjaldt mengd, blei det innført reguleringar noko tidligare. Fangsten i Danmarksstretet blei kvoteregulert i åra 1958–60, og deretter totalfreda i 1961, etter store protestar frå fangstmiljøet på Sunnmøre. Og i 1970 kom det i stand ein kvoteavtale mellom Noreg og Sovjetunionen om fangsten i det nordaustlige Atlanterhavet, etter at ein del fangstregulerande tiltak var sett i verk etter 1965.117 Innføring av fangstkvotar var noko heilt nytt. Tradisjonelt var fangsten regulert med bestemte start- og sluttdatoar på dei forskjellige felta. På Newfoundlandsfeltet gjekk fangsten som regel føre seg frå 12. mars til 30. april, i Vestisen og i Austisen ei veke seinare. At det var forbode å fangste utanom desse tidspunkta var sjølvsagt grunngjeve med vern av ressursane. Men den næringsmessige grunngjevinga var viktigare: Det var om å gjere at skutene og mannskapa ikkje uroa selmødrene før og under fødselen, for då risikerte ein at selen forsvann for tidlig frå felta. Det beste er å starte fangsten rett etter kastinga mens ungen ligg på isen og diar. Ammeperioden varer berre eit par veker, deretter blir selungane overlatt til seg sjølv. Også hannselen er lettare å få tak i på dette tidspunktet. Den held seg i nærleiken, for rett etter at selmødrene har forlatt ungane startar parringa.

Dei nye kvotereguleringane var eit nødvendig, men svært dramatisk inngrep i rammevilkåra til næringa. Verst gjekk det ut over fangsten på Newfoundlands-

372 n y e g r e n s e r

feltet. I femårsperioden 1966–70 hadde den gjennomsnittlige fangsten av grønlandssel på dette feltet vore på drygt 130 000 dyr i året. I 1971 blei årskvoten sett til 100 000 dyr, og deretter redusert gradvis til 20 000 i 1979. På dei andre felta – Vestisen og Austisen – var det stort sett uendra kvoter: 15 000 grønlandsselungar og 30 000 klappmyss i Vestisen og 14 000 grønlandssel i Austisen.118 1983 var siste sesongen med norsk fangst på Newfoundlandsfeltet.

Bakgrunnen for stansen var dels EFs importforbod mot produkt av selungar, dels at kanadiske styresmakter innførte forbod mot å bruke store skuter på fangstfelta.119 Ein eventyrlig epoke var over. Det var her dei norske fangarane hadde sett fangstrekorder i 1956. Tromsø-skipperen Guttorm Jakobsen hevda i eit intervju at han hadde tatt ein halv million sel under newfoundlandsfangsten.120 Stansen førte til at dei totale fangstmengdene blei redusert med nesten 70 prosent, frå 68 200 dyr i 1982 til 21 500 dyr i 1983. Etter dette har norsk fangst vore konsentrert til Vestisen og Austisen utanfor munningen til Kvitsjøen.121

Skinn-Rieber

Bergen har ei fortid som sentrum for handel med fisk frå Vestlandet og NordNoreg. I motsetnad til i fiskerinæringa har denne Bergens-dominansen vart ved i selnæringa, med handelshuset G.C. Rieber som den største – og etter kvart einaste – oppkjøpar, produsent og eksportør av selskinn og selolje. Etter 2. verdskrigen blir firmaet særlig assosiert med Christian Rieber (f. 1925). Få, om nokon annan enkeltperson, har hatt større innflyting på moderne norsk selfangstnæring enn han. Christian Rieber kom inn i familiekonsernet like etter artium i 1945.122 I 1957 overtok han leiinga etter faren.

Ved sida av å omsette skinna hadde Rieber ein viktig rolle med å forskuttere for utgifter til utrustinga av fartøya. For både på Sunnmøre og i NordNoreg var kredittilgangen eit problem. Selfangsten var forbunde med stor risiko, og bankane var lite villige til å gi lån. Men Rieber kunne ta sjansen, sjølv om dårlige sesongar eller forlis måtte skrivast på tapskontoen. Sett frå firmaet si side var det å gje fangarane kreditt heilt nødvendig for å sikre stabil tilgang på skinn. Samtidig er det klart at dobbeltrolla som kreditor og oppkjøpar medverka til å skape ei økonomisk binding mellom firmaet Rieber & Co. og fangstfolka à la det gamle «nessekongeveldet», som kanskje særlig var merkbart for dei minste aktørane blant selfangarane.

Eit anna tiltak frå Rieber si side var å stifte eit eige reiarlag. I 1932 blei «Fortuna» kjøpt, som det første i ei lang rekke av fartøy. I 1948 var ishavsreiarlaget det største i Tromsø med fem fartøy – foruten «Fortuna» eigde konsernet i Bergen «Hanseat», «Hisø», «Nordland I» og «Ringsel». Alle desse skutene

ein grådig fangstnasjon?

373

Selskinnet blir falsa på Riebers produksjonsanlegg i Tromsø.

var bygd i tre, men seinare kom det også stålfartøy inn i Rieber sin flåte: «Kvitbjørn» i 1968 og «Kvitungen» i 1970. Reiarlaget satsa etter kvart på kombinerte fartøy, og fleire av båtane som blei bygd på 1970-talet blei brukt til forskingsekspedisjonar i arktiske og antarktiske farvatn ved sida av selfangsten.

I 1940 begynte Rieber med foredling av skinn, og i 1948 blei et nytt reieverk i Laksevåg opna. Men før skinna hamna i Bergen, blei dei tatt imot ved Rieber-kaia i Tromsø. Rieber ekspanderte også til utlandet i 1960-åra. I 1969 blei ein gammal kvalstasjon leigd som mottaksanlegg i Trinity Bay på Newfoundland, og nokre år seinare blei bygningane kjøpt. Og sakte men sikkert blei Rieber den dominerande kjøparen også av kanadiske selskinn.

Sjølve produksjonsprosessen er relativt omstendelig og krev mange hender.123 Buntane med selskinn blir heisa opp frå lasterommet gjennom romluka. Skinna er stive og frosne, og må først tinast og blautgjerast i eit kar med varmt vatn.

Deretter blir dei lagt med skinnsida ned på eit transportband som fører opp til spekkemaskinen. Den skil spekket frå skinna og er det svakeste punktet i produksjonen. Er knivane i maskinen galt justert, kan skinna bli øydelagte.

Så går skinna til ein falsemaskin som fjernar dei siste spekkrestane. Deretter blir dei kjørt i tromlar med sagflis for å gjere dei mjuke og reinse dei meir. Dette

374 n y e g r e n s e r

krev store mengder sagflis, omtrent ein spade for kvart skinn. I dei gamle tromlane på Rieber-anlegget går det 35 skinn i kvar trommel. Så er det vrakaren sin tur, som sorterer skinna etter type, storleik og kvalitet. Spekket blir ført i rør til tankar og deretter kokt til olje.

Føresetnaden for å få tak i gode råvarer var kontakten med førstehandsleddet. Kvar vår var Christian Rieber seks veker i Tromsø for å kjøpe skinn, og han fikk eit nært forhold til fangstfolka. Før firmaet blei ståande åleine igjen som oppkjøpar var konkurransen hard og spenninga stor når skutene skulle levere. Store summar skifta eigar på kort tid. Ein sesong klarte ikkje Rieber å levere nok skinn til Frankrike. Då skipper John Jacobsen på «Harmoni» la til med ei svær last, var Christian Rieber raskt ombord. Etter ein times prat blei Tromsø-skipperen bode to millionar – utan at Rieber ein gong hadde sjekka kvaliteten på fangsten. Men han kjente skuta og skipperen godt. På veg tilbake over rekka møtte han ein fransk oppkjøpar.

Selskinnspelsen er svært tung, og før han kan brukast til konfeksjonspels må den tjukke underhuda skiljast frå hårhuda. Deretter blir garvestoff tilsett, og så igjen tromling, falsing, spiling og farging. Desse prosessane gjekk føre seg på Rieber sitt pelsreieverk og lærfabrikk i Bergen, som hadde 120 tilsette i dei gode åra på 1960-talet. Dei ferdige skinna blei omsett på store pels- og skinnauksjonar i London, København og Leningrad. Verksemda vara til 1983, då blei pelsreieverket lagt ned.

Firmaet Rieber representerer ein viktig kontinuitet i norsk ishavshistorie, og er framleis kjøpar og produsent av selskinn og olje i Tromsø. Slik er Rieber & Co. ein av dei fremste kulturberarane i selnæringa, også etter at det kommersielle grunnlaget er blitt borte. Men Skinn-Rieber sjølv er ikkje med lenger. I 1999, etter 55 års fartstid, gjekk han av. Innsatsen hans og betydninga for næringa går ut over det reint forretningsmessige, ved at han sat som medlem av Selfangstrådet i mange år. Som den erklærte hovudfienden til selfangstmotstandarane er han trulig også den nordmannen som har fått flest personlige hatbrev og trugsmål.

Selfangstmotstanden

Dei første tiåra etter 1945 var det offentlige bildet av selfangarane prega av daglig slit og farane i ishavet. Bildemagasinet Aktuell trykte med jamne mellomrom reportasjar der det dramatiske ved fangsten og den storslåtte naturen i isen blei framheva. Overskrifta «Harde karer i isen» frå 1958 er eit typisk eksempel.124 Artikkelen tok utgangspunkt i boka om «Veslekari».125 Også avisene gav det samme bildet av selfangarane. Sjølv om industrien i landet var i sterk vekst, var framleis mange sysselsett i jordbruk og fiske. Og selfangst blei sett på som

ein grådig fangstnasjon?

375

ei form for hausting av naturen, på same måten som dei andre primærnæringane. Heimeslakting var vanlig overalt i bygdesamfunna, og avlivingsmetodar av husdyr var det få som la seg opp i. Selfangsten blei sett på som noko av det same som andre næringar, berre atskillig meir eksotisk og eventyraktig.

Dei dramatiske – men samtidig harmoniske – reportasjane om selfangsten i dei riksdekkende vekeblada og avisane tente til å stadfeste ein nasjonal polar identitet. Men dei medverka også til forestillingar om Tromsø som sjølve «Porten til Ishavet». Det same gjorde Filmavisa, som jamnlig sendte innslag frå Tromsø når flåten drog til Newfoundlandsfeltet eller til Vestisen.126 Men i siste halvdelen av 1960-talet blei dette mediebildet utfordra av organiserte selfangstmotstandarar. Dei første bølgjene av motstand kom til syne i 1965, i samband med at Foreningen til Dyrenes Beskyttelse viste filmen «Sealing at New Foundland» på eit medlemsmøte.127 Filmen var skaffa til vegar via ei søsterforeining i Hamburg, og viste ei rekke rå og hjerteskjerande scener. Blant anna blei drektige hunnselar drepne og ufødde ungar tatt ut, og det blei hevda at fangstfolka på Newfoundland stoppa ut desse selungane («cats») og selte dei som suvenirar i St. John’s. Filmen viste også skadeskyting av dyr og svært brutale metodar under avlivinga av sel. Seinare blei det avslørt at filmen var falsk, og at filmskaparane hadde betalt fangstfolk for å framstille næringa i eit så dårlig lys som mulig. Men trass i desse avsløringane blei filmen viktig som eit ledd i den internasjonale propagandaen mot selfangst.

I Noreg blei det lite blest om denne filmen, men fire år seinare dukka selfangstdebatten for alvor opp i norske medier. Bakgrunnen var ein bildereportasje i vekebladet Paris Match i februar 1969, som viste kanadisk fangst i St. Lawrence-bukta. Den norske ambassaden i Paris blei like fullt utsett for eit bombardement av protestar kort tid etter at bladet kom ut. Bilda blei seinare trykt i Aktuell, saman med ein reportasje om norsk selfangst.128 Samtidig med denne stormen dukka det opp ein norsk dokumentarfilm. Filmmann og fotograf Thoralf Smith-Svensen frå Stavanger hadde laga ein film med utgangspunkt i skuta M/S «Furenak» av Ålesund.129 Den viste blodige scener frå isen, og det blei også påstått at filmen viste avlivingsmetodar som var inhumane og uforsvarlige. I kjølvatnet følgte ein hissig avisdebatt, der næring, vitskapsfolk, politikarar og menigmann deltok. Filmen førte til mobilisering av norske dyrevernarar og rasande protestar frå fangstnæringa. Han blei dessutan granska av veterinærstyresmaktene.130 Sjølv hevda Smith-Svensen at motiva hans ikkje var å henge ut selfangarar, berre filme det han såg.

Selfangstmotstandarane sin kritikk har i hovudsak dreidd seg om tre forhold.

Det første har gått på omfanget av fangsten, ut frå at utnyttinga av sel i isen har vore så hard at stammane har stått i fare for å bli utrydda. For det andre inhumane avlivingsmetodar og dei lidingane selen er blitt påført under fangsten. Dei sterkaste ankepunkta i samband med dette har vore bruk av slagreiskap (hakapik)

376 n y e g r e n s e r

Framsida av Paris Match som provoserte franskmenn og uroa norske styresmakter.

og skadeskyting av dyr, og at diande selungar er blitt slått i hel mens mødrene har prøvd å verne dei. Den mest alvorlige kritikken har gått ut på at sel er blitt flådd levande i samband med fangsten. For det tredje har kritikken gått på det umoralske i å drepe dyr når formålet er reint kommersielt og skinna går til luksusvarer som pels, mens dei daude selskrottane er blitt liggande igjen på isen.

Dei første anti-selfangstkampanjane starta i Canada i 1967.131 Deretter blei det danna fleire organisasjonar. Greenpeace blei stifta i Vancouver i 1971. Same året blei International Fund for Animal Welfare (IFAW) danna, også i Canada, av blant andre Brian Davies. I 1972 utgav han boka Savage Luxury, som gav ein massiv kritikk av selfangstnæringa.

I Noreg fekk ikkje motstanden same fotfestet som i utlandet. Dyrebeskyttelsen var riktignok kritisk til delar av fangsten, men konsentrerte seg om å kjempe for humane avlivingsmetodar og for at regelverket blei følgt.

Den organiserte selfangstmotstanden må vurderast ut frå den radikaliseringsbølgja som gjekk over store delar av den industrialiserte verda på slutten av 1960-talet. Men motstanden er også ein følgje av moderne massemedia. TVapparatet kunne no bringe levande bilde av «det blodige dramaet i isen» heim i stova. Og aktivistane visste korleis media kunne brukast.

Kritikken mot den norske selfangsten frå fransk vekepresse på slutten av 1960-tallet blei tatt på alvor av styresmaktene. Skuldingane blei tilbakevist, og kort tid etter at reportasjen i Paris Match hadde stått på trykk inviterte Utanriksdepartementet franske journalistar til Noreg for at dei skulle få danne seg eit inntrykk av korleis den norske fangsten blei drive.132 Påstandane om systematisk dyreplageri i norsk selfangst blei på det sterkaste avvist, av så vel næring som vitskapsfolk. Eit relevant spørsmål er likevel om det fanst kritikkverdige forhold i norsk fangst, blant anna når det gjaldt avlivingsmetodane. I boka Mannen og båten frå 1958 skreiv «ishavspresten» Monrad Norderval at brot på regelverket kunne skje: «Gang på gang så jeg at dyr som ikke var ordentlig drept, plutselig kunne livne opp igjen, og de prøvde, sjølsagt, det er jo instinktet, å komme seg vekk og i sjøen, og somme tider også greidde det.»133 Torger Øritsland utarbeidde ein instruks for selfangarane på slutten av 1960-talet, og meiner at fokuset frå selfangstmotstandarane førte til ei viktig innskjerping av avlivingsmetodane om bord på skutene.134 Samtidig avviser han bastant påstandane om at selungar blei flådd levande. Men trass i tilbakevising av fangstmotstandarane sine argument på vitskaplig grunnlag, fenga kampanjane millionar av menneske – særlig radikal byungdom i Frankrike, Tyskland og USA. I 1974 kom den andre store bølgja av protestar mot norsk selfangstnæring, denne gongen frå USA. I heimlandet hadde kampanjane hatt suksess, for i 1972 var «The Marine Mammal Protest Act» blitt vedtatt, som forbaud all import

378 n y e g r e n s e r

av marine sjøpattedyr til USA. Det blei kjørt annonsekampanjar i avisane, og også gjennom radio og fjernsyn.135 Kjente personar blei engasjert for å stå i spissen for kampanjen, blant andre den nederlandske skøyteløparen Ard Schenk.

Norske politikarar blei urolig for dei skadeverknadene kampanjen hadde for norsk næringsliv utover selfangsten, slik som turisme. Igjen blei argumenta forsøkt tilbakevist med saklig informasjon frå utanriksstyresmaktene. Men oppgåva var formidabel, for mens kampanjen gjekk føre seg, fekk utanriksstasjonen fleire tusen brev daglig. I løpet av 1974 fekk ambassaden over ein million skriftlige protestar, som regel i form av ferdigtrykte postkort.

Annonsekampanjar frå selfangstmotstandarane sine organisasjonar i amerikanske og vesteuropeiske avisar oppfordra folk til å rette protestane direkte til Christian Rieber. Og han fekk over 250 000. For det meste kom det postkort, men det kom også ei mengd personlige brev, blant anna frå skoleklassar.

Ein vesentlig del av posten inneheldt drapstruslar, og ingen brevpakkar blei opna i firmaet utan at dei først var blitt gått gjennom av bombedetektor. Sjølv hadde Rieber lagt opp en fluktplan for seg sjølv og familien om det skulle bli nødvendig.

Protestane skapte uro også i Utanriksdepartementet. I juni 1975 kom Selfangstrådet saman til ekstraordinært møte.136 Bakgrunnen var at Brian Davies hadde tatt opp ein film om norsk selfangst og truga med å vise han i amerikansk fjernsyn dersom det ikkje blei slutt på newfoundlandsfangsten. Utanriksminister Knut Frydenlund gjekk så langt som å møte Davies, noko medlemmane i Selfangstrådet raste over. Dei meinte ein ikkje måtte la seg presse på den måten. Rådet tilrådde derfor at fangsten heldt fram, noko Utanriksdepartementet retta seg etter.

Fem år seinare kom saka opp på nytt. Utanriksdepartementet ønskte no at den norske deltakinga på Newfoundland skulle ta slutt «med øyeblikkelig virkning», fordi den norske fangsten medførte «en ikke kvantifiserbar utenrikspolitisk belastning».137 Igjen var Selfangstrådet sterkt avvisande. Carsten Helgeby frå presseavdelinga i Utanriksdepartementet blei «kvesta» av medlemmane i rådet då han framførte framlegget frå departementet.138 Resultatet blei det same som sist: Newfoundlandsfangsten heldt fram. Men sigeren blei kortvarig. For sjølv om selforskarane, fangstfolka og Christian Rieber enno ein gong hadde makta å overtyde utanriksstyresmaktene om at dei ikkje måtte gje etter for selkampanjen, hadde fangstmotstandarane suksess på andre frontar. Den største var at EF innførte forbod mot innførsle av selskinn i 1983. Med eitt slag var den viktigaste marknaden for selskinnsindustrien – og dermed det kommersielle grunnlaget for heile næringa – riven bort. EFlanda utgjorde 90 prosent av marknaden for norsk selskinn, og forbodet blei ifølgje Christian Rieber sjølve «dødsstøtet».139 Og på slutten av 1980-tallet fekk selfangstmotstandarane støtte frå uventa hald.

ein grådig fangstnasjon?

379

Christian Rieber var for mange selfangstmotstandarar sjølve symbolet på det dei såg på som ei barbarisk verksemd. Frå heile verda strøymde det postkort som kravde stopp i fangsten.

Lindberg-saka

Våren 1988 blei frilansjournalisten Odd F. Lindberg engasjert som inspektør på selfangaren «Harmoni» av Tromsø i Vestisen. Lindberg påstod i rapporten sin til Fiskeridepartementet at fangarane dreiv i strid med regelverket.140 Vaksne hunnselar blei drepne i hopetal, ofte med hakapik, sjølv om det berre er lov å bruke skytevåpen i avlivinga av vaksne dyr. Heller ikkje forbodet mot å drepe ungsel som blir forsvara av mødrene blei overheldt, ifølgje Lindberg. Også forbodet mot å drepe sel i sjøen blei brote. Men dei alvorligaste brota gjekk ifølgje rapporten på at dyr som ikkje var garantert daude blei vinsja inn, heisa om bord og blodtappa på dekk. Lindberg rapporterte også om tilfelle der dyr blei flådde levande. Han avslutta med å vise til at han sat med handfaste bevis for påstandane sine: «Om ønskelig kan film vedrørende selfangsten stilles til rådighet for Det Kongelige Fiskeridepartement.»

Før sommaren 1988 hadde Lindberg vore kjent som ekspert på polarområda.141 Etter initiativ frå Utanriksdepartementet hadde han på 1970-tallet tilrettelagt ei utstilling om Roald Amundsen. Han hadde lansert ideen om ei utstilling på Skimuseet i 1986 i samband med 75-årsjubileet for Amundsens sydpolekspedisjon. Og då Monica Kristensen gjekk mot Sørpolen i 1986/87, fungerte Lindberg som media sin ekspertkommentator. I 1987 var han med «Harmoni» for første gong, for å fotografere og gjere filmopptak.142 Då han kom tilbake frå Vestisen i april 1988, blei Lindberg intervjua av Bladet Tromsø og opplyste om at han ville rapportere til Fiskeridepartementet om dei grove regelbrota han hadde vore vitne til om bord på «Harmoni». Rapporten hans låg føre to og en halv månad seinare. På grunn av dei alvorlige klagemåla mot namngitte enkeltpersonar som kom fram, bestemte departementet å halde rapporten tilbake frå offentlig innsyn. Samtidig trykte avisa heile rapporten, men anonymiserte dei namngitte fangstmennene. Reaksjonane på oppslaget var kraftige. Dei kritiserte selfangarane reagerte, forskingsmiljøet reagerte, og Fiskeridepartementet sendte ut ei pressemelding der Lindberg sin inspektørrapport blei stempla som useriøs.143 Fiskeridepartementet si behandling av Lindberg-saka står i eit underlig lys.

Først blei Lindberg oppnemnt som inspektør utan å ha dokumentert tilstrekkelig kompetanse. Då han så returnerte med ein kritisk rapport, blei den hemmeligstempla i to år. I ei pressemelding slo så departementet fast at det ikkje hadde vore noko brot på fangstreglementet, samtidig som Lindberg-rapporten blei kalla useriøs. Ein ekspedisjonssjef hevda i eit intervju i juli 1988 at rapporten neppe ville kunne gjere særlig skade, fordi påstandane til Lindberg var tilbakevist på faglig grunnlag.

Men departementet tok grundig feil, og saka var på ingen måte over. Odd Lindberg hadde nemlig tatt med seg materialet til utlandet, og i februar 1989

ein grådig fangstnasjon?

381

Kvifor blei det reagert så kraftig i Noreg på påstandane til Odd Lindberg om grove regelbrot i fangstnæringa?

viste Sveriges Televisjon eit program om norsk selfangst, inkludert filmen til Lindberg. Også den britiske TV-kanalen Channel 4 til BBC viste filmen. Den norske ambassaden i London fekk ein storm av telefonar frå sjåarar som kom med kritikk av norsk selfangst og trugsmål om boikott av norske varer. I Sverige var reaksjonen den same. Greenpeace og avisa Expressen sat med open linje etter at filmen var sendt, og tusenar av sinte sjåarar gav uttrykk for harmen sin. Også framståande EF-politikarar truga med sanksjonar mot Noreg dersom det ikkje vart slutt på fangsten. Men på norsk side fekk Lindberg liten støtte og blei av mange stempla som forrædar. Selfangarane karakteriserte filmen som «bløff».

Fiskerieksportørane var redd for boikott av norsk fisk, og fiskeristyresmaktene tilbakeviste nok ein gong påstandane om at det gjekk føre seg lovbrot i norsk selfangst.

Også denne gongen må regjeringa sin handlemåte sjåast på som merkelig og svært treg. I februar 1989 var det gått ti månader sia Lindberg-saken starta.

Men det var først no, etter at saka hadde skapt storm i britisk og svensk presse, at regjeringa sette ned ein ekspertkommisjon til å vurdere om det var noko hald i påstandane om lovkrenking i norsk selfangst. Kommisjonen konkluderte med at han hadde inntrykk av at «fangstfolkene stort sett har hatt den holdning at fangstreglene skulle respekteres, og at reglene også gjennomgående er blitt overholdt». Brot hadde riktignok funne stad, noko kommisjonen forklarte med dei forholda fangsten gjekk føre seg under. Men Lindberg sin påstand om flåing av levande dyr blei avvist, likeins påstanden om ihelsparking av levande selungar. Likevel mente kommisjonen at det var «grunn til å overveie tiltak for bedre å vareta dyrevernhensyn under selfangsten».

Eit særlig kritisk blikk blei retta mot måten inspektørordninga fungerte på.

Inspektørane var plukka ut blant interesserte personar som hadde vendt seg til departementet med førespurnader. Berre sju av dei 16 inspektørane i åra 1982–88 var tilsett etter skriftlig søknad, dei andre var engasjert etter munnlig konferanse og tilråding frå anten Havforskningsinstituttet, formannen i Selfangstrådet eller personar tilknytta fiskerisjefen i Tromsø. Som regel var dette folk med kompetanse innanfor fysiologi, biologi eller økologi, ofte studentar eller ferdigutdanna fagfolk som kombinerte inspektørjobben med innsamlingsoppdrag for Havforskningsinstituttet. Berre i to tilfelle – Lindberg og eitt til – mangla inspektørane formell kompetanse.

Lindberg-saka reiser mange spørsmål. Då saka kom opp, var selfangsten redusert til ei statssubsidiert symbolnæring i Noreg, driven av fire–fem skuter og eit mottaksanlegg for skinn. I 1983 blei det gitt statsstøtte for første gong, og fire millionar kroner blei løyvd dette året for å halde fartøya flytande.144 Sidan den tid har løyvingane til selfangstnæringa lege på mellom fem og 15 millionar årlig. Midlane er gitt dels for å støtte mottaksanlegg for prekevering av skinn og skrottar, dels som fartøystøtte. At reaksjonane mot Lindberg blei så sterke,

ein grådig fangstnasjon?

383

viser at symbolverdien til denne tradisjonsrike næringa enno var svært høg.

Påstandane om lovbrot i selfangsten rokka rett og slett ved den norske polaridentiteten. Lindberg blei hatobjekt frå folk som slett ikkje hadde kompetanse på selfangst, lenge før ekspertkommisjonen hadde tilbakevist at påstandane han sette fram, i hovudsak var gale.

Selfangarane som reiste injuriesøksmål mot Lindberg blei tilkjent erstatning.

Symbolnæringar?

Kvalfangst og selfangst hadde fleire fellestrekk i etterkrigstida. I begge næringane blei det gjort store investeringar i fangstmateriell med påfølgjande rekordfangstar på 1950-talet. På lengre sikt stod derimot ikkje investeringane i forhold til utbyttet, og tiåret etter blei prega av tilbakegang. Og når utfallet av fangsten blei mer og mer usikkert, valde mange reiarar å ta fartøya ut av fangsten, bygge dei om og bruke dei til andre formål.145 Kva var årsakene til nedgangen? I denne perioden starta det internasjonale korstoget mot selfangst, og marknadsforholda tok skade. Kor mykje kampanjen hadde å seie kan sjølvsagt diskuterast, for fangsten var allereie i tilbakegang.

Men etter kvart som selfangstmotstanden blei kraftigare og meir organisert, verka han i alle fall til å forsterke nedbyggingstakta kraftig. Når det gjeld sørishavsfangsten, hadde ikkje den internasjonale motstanden mot kvalfangst nådd å få så stor kraft før «Kosmos IV» og «Peder Huse» la ut på sine siste turar.

Det blei vågekvalfangsten som blei målet for kvalfangstmotstandarane.

Den viktigste årsaka til nedgangen i selfangsten og storkvalfangsten etter vekståra var rovdrift. Men i ettertid å stemple fangstnasjonen Noreg som grådig er likevel problematisk. Den uregulerte fangsten av sel og storkval i dei første tiåra etter 1945 var ein del av veksttankegangen i samtida. Og det er heva over tvil at næringsinteressene hadde stor innflyting på fangstpolitikken. Dessutan var fangsten prega av mangel på effektive internasjonale forvaltningsregime.

Eit aktuelt spørsmål i seinare tid er om norsk selfangstnæring har ei framtid. Eit argument for å auke fangsten er at selen konkurrerer med oss menneske om fiskeressursane i havet. Grønlandsselen er storforbrukar av lodde, sild og torsk, i alt 2,1 millionar tonn fisk i året.146 Til samanlikning var den norske kvota for norsk-aktisk torsk for 2003 på 195 550 tonn. Selstammane har auka i takt med nedgangen i selfangstnæringa. I Barentshavet har ein rekna ut at det er 1,8 millionar grønlandssel, i Vestisen 360 000 grønlandssel og 102 000 klappmyss.147 Dei seinaste åra har den norske selfangsten lege langt under kvoten. I 2003 var det tre fartøy på fangst, alle hører til i Tromsø. «Polarfangst» og «Polarsyssel» fangsta i Vestisen, mens «Harmoni» dro til Austisen. Samla

384 n y e g r e n s e r

«Vil De kjøpe en hvalbåt?» var spørsmålet i Sandefjord på 1960-talet.

Vil det også i framtida bli levert skinn, spekk og kjøtt på kaia i Tromsø?

fangst var på 9600 dyr, noko som berre utgjorde 27 prosent av kvoten på 35 300 dyr.148 Dei sterkaste motstandarane av norsk selfangst i seinare tid er Dyrebeskyttelsen Norge og NOAH, som argumenterer frå eit dyrevernomsyn meir enn ut frå redsle for overfangst. Greenpeace ser ut til å ha prioritert ned selfangsten og i staden tatt opp andre saker.149 WWF-Norge er ikkje motstandar av selfangst, men kritiserar at selen som storetar blir gjort til syndebukk for svake fiskestammar, når den eigentlige grunnen er overfiske.150 Frå å ha vore ei viktig kystnæring – i det minste i Troms og på Sunnmøre – er selfangsten no redusert til ei symbolnæring som treng offentlig støtte. Frå og med 2000 har staten løyvd rundt 15 millionar kroner årlig, drygt 12 millionar til fartøya og nesten 3 millionar for å halde mottaksapparatet i gang.151 Men styresmaktene har vore opptatt av å få til ei lønnsom næring som kan stå på eigne bein, og har derfor engasjert seg i arbeidet med å utreie tiltak og strategiar for å betre marknadsforholda for selprodukt.152 Skal næringa greie seg utan subsidiar, må det trulig finnast nye måtar å utnytte spekket og kjøttet på. Kanskje redninga ligg i helsesektoren? I alle fall viser nyare forsking at selolje har ein positiv effekt på revmatiske lidingar.153 Mens selfangsten ikkje kan drivast utan statsstøtte, er vågekvalfangsten i dag ei lønnsam næring.154 Men samtidig er dette mest omstridt av all norsk næringsverksemd i arktiske strøk, der norske styresmakter er ueinig med internasjonale organ om stammane er truga av utrydding eller ikkje. Og dei organiserte motstandarane av vågekvalfangsten kritiserer framleis avlivingsmetodane som blir brukt.

For eit lite land som Norge, som held miljøfana høgt heva, er det nok av utfordringar viss fangst etter arktiske sjøpattedyr skal kunne bli noko meir enn symbolnæringar i framtida.

KULLDRIFT I KALD KRIG

27. juni 1945 gikk første ordinære båt fra fastlandet til Svalbard med folk som skulle starte arbeidet med å sette Store Norskes gruver og anlegg i Longyearbyen og Sveagruva i stand igjen etter krigen. Snaut to måneder senere sendte statsselskapet Kings Bay sin første arbeidsstyrke til Ny-Ålesund. I løpet av høsten var 500–600 mennesker i sving med gjenreisningsarbeidet.1 Det var nok å ta fatt i.

Det var knapt noen som stilte spørsmål ved om kulldriften på Svalbard skulle gjenopptas etter krigen; Norge og Europa hadde bruk for energi i gjenreisningsarbeidet, og kull var en viktig ressurs både for kraftproduksjon og stålindustri, skipsfart og jernbane, og dessuten i mange husholdninger, særlig i Nord-Norge. En reportasje i det nystartede billedbladet Aktuell i 1947 fanget stemningen godt: «Så vanskelig som det i dag er å skaffe kol både til industrien og til boligoppvarming, er de rike kolgruvene der oppe en av våre viktigste brenselskilder.» Redaksjonssekretær Asmund Rørslett hadde vært på reportasjetur, og skrev om sine inntrykk: «Longyearbyen er i dag ikke noe vakkert syn.

Ruinene etter den gamle «byen» griner en framleis i møte, søppeldynger og imponerende hauger av hermetikkbokser er et litt for påtrengende trekk i «bybildet», de humpete «veiene», som bare jeeps og grovbygde lastebiler kan mestre, er enten et ufyselig gjørmehav eller en rykende støvsky, og materialstabler ligger rundt i terrenget i tilsynelatende vill forvirring.»2 Det private Store Norske Spitsbergen Kulkompani var beredt til å møte etterspørselen. Under hele krigen arbeidet eksilstyreformann Hilmar Reksten utrettelig i London og New York for å sikre selskapet utstyr og maskiner til oppstart av gruvene i Longyearbyen og Svea så snart freden var et faktum – det ville bli stor rift om slik utrustning etter krigen, og det gjaldt å komme tidlig i gang. Også den lokale konkurrenten, det statlige Kings Bay Kull Compani,

kulldrift i kald krig

389

Av og til fikk kyrne slippe ut på «beite» i Longyearbyen. Disse to var ute og strakk på beina en sommerdag i 1947.

hadde planene klare for ny produksjon i Ny-Ålesund, der kullgruvene hadde ligget i driftshvile i 1930-årene. Optimisme og fremtidstro rådet. Det var imidlertid også sterke politiske grunner til å gjenoppta den norske gruvedriften på Svalbard – intet mindre enn norsk suverenitet sto på spill.

Kaldt klima

I et nattlig møte i Moskva i november 1944 foreslo den sovjetiske utenriksminister Molotov dramatiske endringer i Svalbard-regimet for sin norske kollega Trygve Lie. Traktaten måtte omstøtes av hensyn til Sovjetunionens sikkerhetsbehov, fremholdt han, og forsvaret av Svalbard deles mellom de to landene.

Med sovjetiske militære styrker stående i Finnmark var norske myndigheter i en mildt sagt presset situasjon. I London vurderte eksilregjeringen seriøst å komme russerne i møte og utarbeidet forslag til kompromiss. Denne «Svalbardkrisen», som saken er kjent som i Norge, kastet skygger over utenrikspolitikken i årene etter krigen, inntil Stortinget i 1947 satte endelig bom for videre tosidige forhandlinger om øygruppen.3

390 n y e g r e n s e r

Et fremtredende trekk ved norsk utenrikspolitikk i etterkrigstiden er en vidtgående integrering av norsk politikk og samfunnsliv i internasjonalt samarbeid. De første tiårene var det særlig på det sikkerhetspolitiske området dette fant sted, gjennom medlemskapet i NATO.4 I de første etterkrigsårene hadde det vært stor optimisme for internasjonalt samarbeid. Etableringen av FN og håp om en mer fredelig verden var ett av flere uttrykk for dette. Optimismen ble avløst av mer nøkternhet etter hvert som den kalde krigen utviklet seg. I 1949 ble NATO etablert, med Norge som medlem. I 1955 kom østblokkens svar i form av Warszawa-pakten. Samtidig med denne blokkdannelsen skjedde en kraftig opprustning med både konvensjonelle og kjernefysiske våpen.

Særlig kom de kjernefysiske våpensystemene til å prege den strategiske utviklingen de neste tiårene.

Norge var preget av at landet var det eneste NATO-medlem ved siden av Tyrkia som hadde felles grense med Sovjetunionen. NATO-medlemskapet var først og fremst et tiltak for å avskrekke russerne fra å gå til angrep, og å forhindre politisk press. Nordområdene ble strategisk viktige, og en alliert nordkommando (SACLANT) ble opprettet i Oslo i 1951.

Sovjetunionen hadde anerkjent Norges status som suverenitetsinnehaver over Svalbard i 1924, samtidig med at Norge anerkjente Sovjetunionen som stat. 11 år senere, i 1935, sluttet Sovjetunionen seg til Svalbardtraktaten. Og russerne forholdt seg relativt tause om Svalbard, inntil Molotov tok kontakt med Trygve Lie i november 1944.

Molotov fremholdt at øygruppen var av stor strategisk og økonomisk betydning for Sovjetunionen, og at Svalbardtraktaten ikke ga rammer for tilfredsstillende ivaretakelse av sovjetiske interesser. Traktaten burde derfor revideres.

Bjørnøya måtte underlegges sovjetisk suverenitet. Svalbard måtte komme under et felles norsk-sovjetisk regime og felles forsvarsanlegg etableres. Trygve Lie skildrer samtalen i en av sine memoarbøker: Molotov «… la sin knyttede neve ned på Dardanellene og sa: Her er vi stengt inne. Han flyttet hånden til Öresund: Her er vi stengt inne. Bare i nord er det åpning, men denne krig har vist at forbindelseslinjen til Nord-Russland kan bli avskåret eller vanskeliggjort. Det skal ikke gjenta seg i fremtiden.»5 Nye sovjetiske fremstøt om Svalbard kom høsten 1946, uten at det førte til endringer i Svalbards status. Etter at Norge hadde tiltrådt NATO, ble Sovjetunionen langt mer vâr for norsk politikk i nord og mer bevisst sine sikkerhetsinteresser. I 1951 ble det fremmet to offisielle protester mot norsk Svalbardpolitikk.

Temperaturen i forholdet mellom Norge og Sovjetunionen i de første par tiårene etter 2. verdenskrig avspeiler det internasjonale sikkerhetspolitiske klimaet.6 Norge valgte en balansegang mellom avskrekking og beroligelse. Medlemskapet i NATO skulle sikre at supermaktsnaboen i øst ville oppfatte farene

kulldrift i kald krig

391

Russisk virksomhet på øygruppa har betydd mye for norsk svalbardpolitikk – samtidig som det har ført til mange interessante kulturmøter i Arktis.

ved aggresjon mot Norge som så store at den ville avstå fra slikt. Samtidig skulle selvpålagte begrensninger i norsk sikkerhetspolitikk sikre at NATO-medlemskapet ikke ble oppfattet som for truende. Et grunnleggende trekk ved den norske tenkningen var at samarbeid med Sovjetunionen måtte skje innenfor en multilateral ramme der også andre land var involvert. Derfor ble også gjentatte sovjetiske forslag om bilaterale fellesordninger avvist fra norsk side.

Det sentrale i denne norske sikkerhetspolitiske linjen var at det ikke skulle opprettes faste baser i Norge for andre lands militære styrker, og at slike styrker ikke skulle oppholde seg permanent i landet i fredstid.

NATO-partnernes interesser i nordområdene lå i regionens strategiske plassering. Dette ga både offensive og defensive muligheter, bl.a. i form av overvåking av militær aktivitet på sovjetisk side, mulighet for avskjæring av sovjetiske fartøyer og forsvar av egne forsyningslinjer.

Men sommeren 1945 var det andre ting som opptok gruvesamfunnet i Arktis.

392 n y e g r e n s e r

Gjenreisning

I september 1943 hadde en tysk flåtestyrke med slagskipene «Scharnhorst» og «Tirpitz» i spissen angrepet gruvebosetningene i Isfjorden og forårsaket betydelige ødeleggelser. Store deler av Longyearbyen lå i grus, og Gruve 2 brant fremdeles da nordmennene vendte tilbake i 1945. Bebyggelsen i Sveagruva var satt i brann av et tysk ubåtmannskap i august 1944, og viktige anlegg sprengt i stykker. Ny-Ålesund hadde sluppet noe lettere; tre hus var brent ned og andre var skadet av granatild fra ubåt.7 Kullgruvene var til dels fylt av vann og is. Båter gikk nærmest i skytteltrafikk til Svalbard med maskinutstyr, bygningsmaterialer, proviant og folk frem til isen la seg oppunder jul. Nærmere 500 mennesker tilbrakte vinteren 1945–46 i de norske gruvebosetningene.8 Takket være denne innsatsen kom imidlertid også produksjonen raskt i gang. Allerede i 1947 var den norske utførselen av kull kommet opp i 280 000 tonn, og i de følgende to årene ble det skipet over 420 000 tonn. Den samlede arbeidsstyrken var på omkring 1200. Markedssituasjonen var god i årene rett etter krigen; etterspørselen var høy og prisene brukbare. Ganske snart fikk likevel kullselskapene på Svalbard merke hvor følsomt og variabelt markedet var.

Råvareprisene, ikke minst på en strategisk vare som kull, svingte i takt med den

17. mai-feiring i et arktisk gruvesamfunn på 1950-tallet. I bakken nedenfor «toget» ligger det nye Forsamlingshuset i Longyearbyen, som sto ferdig i 1951.

kulldrift i kald krig

393

verdenspolitiske situasjonen, som var ytterst urolig. Små aktører som Kings Bay og Store Norske var naturligvis sårbare. For å sikre valutainntekter til landet var det ønskelig å eksportere så mye som mulig, men på det europeiske markedet møtte de norske selskapene både konkurranse og tollbarrierer. På det relativt lille norske markedet konkurrerte de to seg imellom. I Norge var etterspørselen dalende; jernbanen og skipsfarten, som hadde vært store avtakere av svalbardkull, var i ferd med å legge om til elektrisitet og petroleum.

Det statlige Norsk Brenselimport A/S hadde forhåndsfinansiert kullproduksjonen i Ny-Ålesund i årene etter krigen, og i praksis beskyttet Kings Bay. Statens subsidiering av sitt eget selskap falt ikke i god jord hos det private Store Norske, som imidlertid snart selv måtte be om statlige lån og garantier.9 Selskapet forhandlet med staten om krigsskadeerstatninger på mellom 30 og 40 millioner kroner, men fikk tilkjent bare om lag halvparten under oppgjøret i 1948. På den annen side ga staten garanti for et privat banklån på 7 millioner i fredsåret og et statslån på 9 millioner i 1946. Nye statsgarantier måtte til i 1950-årene. Finansielt var begge selskapene avhengige av statlig støtte etter krigen, blant annet for å sikre likviditet. Kullselskapene slet med høye faste kostnader hele året, mens inntektene først kom når kullene var solgt. Da Norsk Brenselimport ble avviklet i 1956, måtte selskapene selv stå for salget og bære kostnadene ved kreditt.

Det var også andre mørke skyer på himmelen: ressurssvikt og ulykker.

Allerede i 1949, etter bare to års drift, måtte Sveagruva nedlegges på grunn av dårlig kullkvalitet og problemer med vanninntrengning. I Longyearbyen tærte den høye produksjonen på Gruve 1 og 2, og Store Norske måtte forsere arbeidet med å finne nye forekomster. I Ny-Ålesund lå kullet vanskelig til, og de driftstekniske forholdene var kompliserte. Kings Bays årsproduksjon var ikke mer enn 38 500 tonn i 1950, og selv om det ble produsert det dobbelte året etter, var selskapet avhengig av overføringer fra staten for å få driften til å gå rundt. Verre var det at sikkerheten ikke var tilstrekkelig ivaretatt. I desember 1948 ble 15 mennesker drept i en gasseksplosjon. Unggutten Richard Grefstad skrev i sin dagbok: «… det var forferdelig å se etter eksplosjonen. Tømmer og stein ble slengt langt inn i gruva, vognene blåste flere meter (100 m) ut av gruva. De omkomne ble funnet med den ene hånden for munnen, den andre holdt over seg til vern mot noe usynlig. Det var total mangel på surstoff der nede.»10 I 1952 og 1953 skjedde det to nye gruveulykker i Ny-Ålesund, som krevde til sammen 28 menneskeliv. Ulykken i 1952 var dobbel; samme dag –

Et halvt år etter den tragiske gasseksplosjonen i Ny-Ålesund i mai 1949 legger «Jacob Kjøde» til kai i Harstad med de omkomne gruvearbeiderne.

kulldrift i kald krig

395

7. januar – hadde det også skjedd en gasseksplosjon i Gruve 2 i Longyearbyen, der seks arbeidere omkom.11 Et uvanlig kraftig lavtrykk denne dagen var trolig en medvirkende årsak.

I tillegg til de menneskelige tragediene var ulykkene også en politisk belastning for myndighetene. Det gjaldt ikke minst statsselskapet Kings Bay, der industriministeren i siste instans var ansvarlig. Regjeringen oppnevnte en undersøkelseskommisjon, som foreslo en rekke sikkerhetstiltak. Kommisjonen påpekte også at pålegg gitt etter ulykken i 1949 ikke var fulgt godt nok opp.

Da det så smalt igjen i 1953, var det åpenbart at noe drastisk måtte gjøres. I de følgende årene ble det satset på oppfaring, det vil si klargjøring, og planlegging av ny og trygg drift. Massive investeringer i nytt utstyr og anlegg ble foretatt, og i 1961 opplyste Industridepartementet at 21,7 millioner kroner var investert. Dette kom i tillegg til bevilgningene til drift, nedskriving av gjeld og økning av aksjekapitalen; mellom 1941 og 1961 ble Kings Bay tilført nærmere 60 millioner kroner fra staten.12 Det tunge statlige økonomiske engasjementet i gruvedriften, og det faktum at Kings Bay og Store Norske var konkurrenter på det lille norske markedet, førte ikke overraskende til tanker om å samordne virksomheten. Det ble ingen sammenslåing i denne omgang, men ideen skulle dukke opp igjen få år senere – og da i en større sammenheng.13 På slutten av 1950-tallet lå den norske kullproduksjonen på omkring 300 000–400 000 tonn i året, og 600–700 mennesker var engasjert i virksomheten. Selskapene hadde imidlertid avsetningsproblemer, og ressursene var i ferd med å tømmes i de eksisterende gruvene. Avvikling av gruvedriften var noe man måtte regne med som en realitet, i hvert fall fra et bedriftsøkonomisk synspunkt. Politiske hensyn, derimot, tilsa at norsk virksomhet og bosetning måtte opprettholdes – nær sagt for enhver pris. Dette forklarer langt på vei de store investeringene som ble gjort i Ny-Ålesund. Med lån fra staten hadde også Store Norske åpnet en ny gruve utenfor Longyeardalen, Gruve 5, i 1959. Nærmere 24 millioner kroner hadde det kostet.14 Dette lettet det umiddelbare trykket med hensyn til kullreserver, men løste ikke de underliggende problemene med avsetning. Det var en krisepreget industri som tok steget inn i 1960-årene; på mange måter sto kulldriften på Svalbard ved et veiskille.

Gruvebosetninger

Ødeleggelsen under krigen innebar at det måtte bygges nytt i Longyearbyen, og samtidig at boforholdene og velferdstilbudet kunne bedres. Så å si hele den gamle bebyggelsen fra amerikanertiden, «Longyear City», var borte. Brakkebyen

396 n y e g r e n s e r

På oppholdet i Gruve 5, Longyearbyen 1963.

øverst i dalen, den såkalte «Sverdrupbyen», var nokså intakt, men boforholdene var kummerlige: Arbeiderne bodde på fuktige og trekkfulle fire- og seksmannsrom. Etter krigen ble det reist en ny brakkeby, «Nybyen» på den andre siden av elven. Standarden var bedre her, men folk bodde fremdeles på spartansk utrustede dobbeltrom i 72-manns brakker og uten andre fellesrom enn den nye Stormessa.15 Funksjonærene og ledelsen bodde langt mer komfortabelt på «Haugen» lenger nede i dalen, en bydel som også var ny etter krigen.

Forskjellen på funksjonærer og arbeidere var åpenbar, og det var ingen tvil om at mange var særdeles misfornøyd med boforholdene. Først i 1950årene kom boforhold og velferdstilbud ordentlig på dagsordenen. Et utvalg oppnevnt av Industridepartementet anbefalte i 1955 rett nok at det burde legges opp til enkeltrom for arbeiderne. Familieboliger, derimot, så utvalget som helt uaktuelt. Verken selskapet eller myndighetene ønsket å legge til rette for familiesamfunn med fastboende i Longyearbyen eller Ny-Ålesund – av «medisinske og mentalhygieniske grunner», som det ble sagt.16 Om gruvebyene på Svalbard hang etter den alminnelige velferdsutviklingen på fastlandet, så kom det tross alt visse forbedringer. Noen vil kanskje hevde

kulldrift i kald krig

397

Statsminister Einar Gerhardsen besøker Longyearbyen sammen med kona Werna og sønnen Truls i 1955.

at gruveselskapene bare gjorde det som var høyst nødvendig for å sikre rekrutteringen, men resultatet ble i hvert fall at trivselen økte. I Longyearbyen fikk åpningen av forsamlingshuset i 1951 stor betydning. Modellen var et «Folkets Hus», som på fastlandet. Store Norske nølte med å prioritere prosjektet i årene etter krigen, men ble utsatt for et massivt press, der også statsminister Einar Gerhardsen ble mobilisert.17 «Huset» hadde kombinert kino-, teater- og idrettssal, bibliotek, kafé, klubblokaler, postkontor og skole. Inntil kirken sto ferdig i 1958 ble det dessuten holdt gudstjenester på Huset, der også presten hadde sin bolig. Da den gamle Arbeidermesse Vest i Sverdrupbyen ble tatt i bruk som fritidssenter i 1963, fikk arbeiderne nok et kjærkomment tilbud. Et lokalt velferdsråd ble etablert i 1948, og velferdsleder Kjartan Olsen startet Svalbardposten, som etter hvert ble stensilert opp og solgt i noen hundre eksemplarer hver uke.

Et vesentlig bidrag til trivselen i Longyearbyen var at det kom stadig flere kvinner og barn. I andre halvdel av 1950-tallet, da befolkningen var på en foreløpig topp i forbindelse åpningen av Gruve 5, var det omkring 180–190 kvinner og barn. Men de utgjorde fremdeles bare 13–14 % av det totale folketallet.

Vinteren 1960–61 var det 161 kvinner og barn i en befolkning på 702, dvs.

23 %. Tallet holdt seg noenlunde stabilt ut over 1960-tallet.18 Det var helst funksjonærene i Store Norske som var familiefolk, men en god del stigere (formenn) og arbeidere hadde også familier i Longyearbyen. Ekteskap ble inngått, barn ble født, og skolen hadde år om annet 40–50 elever. I det som fremdeles var et mannssamfunn dominert av unge enslige, må vi tro at familiene ga gruvebyen et «mykere» preg. Folk som har vokst opp i Longyearbyen i etterkrigstiden, forteller om en trygg og god barndom.

Folk ser ut til å ha trivdes i enda større grad i Ny-Ålesund, som utover på 1950-tallet ble mer tilrettelagt for familier. Vinteren 1960–61 var det 44 kvinner og 41 barn av en samlet befolkning på 224 personer, eller 37,5 % – en vesentlig større andel enn i Longyearbyen på samme tid.19 Selv om gruvene var farligere og mer ulykkesutsatt, var det populært å søke seg til Ny-Ålesund; det er flere eksempler på folk som «hoppet av» fra konkurrenten Store Norske og skaffet seg jobb i Kings Bay. Det at Ny-Ålesund var mindre og i større grad lignet et vanlig norsk bygdesamfunn, spilte helt sikkert en rolle – mange omtalte stedet bare som «Leiren» eller «Skjæret». Den fantastiske beliggenheten ved Kongsfjorden og mulighetene for en aktiv fritid var utvilsomt et godt argument.

Mange Kings Bay-veteraner forteller dessuten om et bedre samhold og mindre avstand mellom arbeidsfolk og ledelse enn i Longyearbyen.

Denne forskjellen var tydelig for journalist Oddvar Stølen i Aktuell: «Den som kom fra Ny-Ålesund, mens det ennå var over hundre mennesker der, til Longyearbyen, kunne ikke unngå å se den veldige forskjellen på de to samfunn.

Selvfølgelig er Longyearbyen av helt andre dimensjoner, men dette gjelder selve

kulldrift i kald krig

399

Trond Johansen ligger først i sporet i et barne- og dameskirenn som ble arrangert i Ny-Ålesund i 1961.

miljøet, og det påfallende skillet mellom arbeider og funksjonær i Longyearbyen, det så man lite av i Ny-Ålesund. Det ble gjort en utilgivelig feil da Longyearbyen ble gjenreist etter krigen. Funksjonærbyen, Haugen, ble bygd i betryggende avstand fra ‘arbeider-kvarterene’. Vi snakket med arbeidere som har bodd i årevis i Longyearbyen, men aldri vært innom funksjonær-messa.»20

Krise i kullindustrien

Ved inngangen til 1960-tallet var utsiktene for den norske gruvedriften på Svalbard usikre. Det var investert tungt både i Ny-Ålesund og Longyearbyen for å modernisere anleggene og klargjøre nye gruver. Det ga grunn til optimisme, først og fremst lokalt. Kapasiteten var høy; i 1961 ble det produsert over 400 000 tonn kull – på nivå med de gode årene omkring 1950. Kings Bay var nå kommet i gang med kulldriften igjen etter moderniseringen.

Usikkerheten lå i markedet – det var avsetningsproblemer med tilhørende dårlige kullpriser. Krisen var internasjonal, og gruveselskapene på Svalbard var ørsmå brikker i det store spillet. Det ble snart åpenbart at markedet ikke ville løse problemene for Store Norske og Kings Bay; her måtte nasjonale løsninger

400 n y e g r e n s e r

Familiesamfunn på 79 grader nord etter gruveulykka i 1963. Familien Ødegård hadde bodd i Ny-Ålesund i ti år og ventet på hva som skulle blir deres videre skjebne.

til. Staten hadde for så vidt selv brakt seg opp i en tvangssituasjon gjennom å bidra til kapasitetsøkningen. Nå måtte staten ty til kraftige virkemidler.

På det europeiske kullmarkedet seilte spesielt Tyskland opp som en viktig kunde for Store Norske, men prisene var under sterkt press. Billig amerikansk kull strømmet inn over Europa, der produsentene reagerte proteksjonistisk og kompenserte gjennom økt egen produksjon. Økonomisk stagnasjon førte også til at østeuropeiske produsenter tilbød billig kull for å skaffe valutainntekter, samtidig som etterspørselen sank. Vesteuropeiske land som selv hadde kullgruver, reagerte med å sette opp tollen og redusere egen produksjon.

I den internasjonale proteksjonismen var det naturlig at den norske staten søkte etter nasjonale løsninger på avsetningsvanskene. Igjen dukket tankene om samordning av kullselskapene opp, men nå med en ny dimensjon: en kobling til jernverket i Mo i Rana. Jernverket var et prestisjeprosjekt for arbeiderpartiregjeringen og den hittil største industrielle satsingen i etterkrigstidens Norge. Jernverket var en storforbruker av importert koks, og spørsmålet var

kulldrift i kald krig

401

om svalbardkull kunne brukes til koksproduksjon. Fikk man bygd et koksverk i tilknytning til Jernverket, ville man slå minst to fluer i en smekk: redusere avhengigheten av importert koks og sikre avsetning for svalbardkull. Det var et prosjekt som appellerte til etterkrigstidens samfunnsbyggere.

Koksverket ble besluttet reist av Stortinget i 1961, med en rammeavtale om bruk av kull fra Svalbard – så langt det var «teknisk og økonomisk forsvarlig». Den samme avtalen forpliktet kullselskapene til å levere ønsket kvantum og kvalitet, og Koksverket skulle på sin side betale en pris som tilsvarte produksjonskostnadene «på basis av rasjonell drift». Avtalen var tilsiktet vag i formuleringene, og bandt verket og kullselskapene sammen i et skjebnefellesskap. Industridepartementet arbeidet for å formalisere fellesskapet gjennom en fusjon av de tre. Det forelå allerede planer om å slå sammen Kings Bay og Store Norske, og høsten 1961 ble planene utvidet til også å omfatte Koksverket.

Slik Industridepartementet så det, var det både nødvendig og betimelig å skjære igjennom og fusjonere Svalbard-selskapene, selv om det ville innebære nasjonalisering av et privat selskap.21 Når etter hvert også Koksverket ble brakt inn i planene for en storfusjon, må vi se det i lys av ønsket om å sikre nasjonale interesser i en økonomisk og utenrikspolitisk anspent situasjon. Samtidig er planene uttrykk for den sterke viljen til statlig styring av industripolitikken som var fremherskende i så vel Industridepartementet som regjeringen. I mai 1962 foreslo industriminister Kjell Holler fusjonen for regjeringen, og et snaut år senere ble den vedtatt.

Planene ble imidlertid aldri satt ut i livet. Dramatiske hendelser satte en stopper for det.

Kings Bay-saken

Sent på kvelden 5. november 1962, rett etter at nattskiftet hadde gått på, smalt det i Estergruva i Ny-Ålesund. Alle som befant seg under dagen, i alt 21 mann, ble drept. Ti av de omkomne ble brakt ut, men brann og røyk hindret redningsmannskapene i å få tak i de øvrige.22 En tiendedel av befolkningen ble revet bort – ektemenn, fedre, kolleger, venner. I tillegg til de menneskelige tapene var det håp og fremtidstro som brast; det var jo satset så sterkt på modernisering og bedring av sikkerheten, og Kings Bay var i gang med full produksjon igjen.

Gjennom vinteren og våren måtte de ansatte leve med utryggheten om selskapets og sin egen skjebne, i praksis ute av stand til å påvirke begivenhetene som rullet på fastlandet. En foreløpig undersøkelseskommisjon under ledelse av sysselmann Finn Backer Midbøe hadde måttet forlate Ny-Ålesund etter en uke, av frykt for å fryse inne for vinteren. Industridepartementet oppnevnte en

402 n y e g r e n s e r

John Lyng kommer og Einar Gerhardsen går. Diskusjonen om gruveulykka ble en politisk thriller, og for første gang kunne det norske folk følge en stortingsdebatt direkte på tv. Kameraene trengte mye lys, og politikerne måtte bruke solbriller.

ny kommisjon ledet av sorenskriver Per Tønseth like over nyttår. Rapporten ble avlevert i mai 1963 og inneholdt til dels sterk kritikk av Kings Bay, Arbeidstilsynet og Industridepartementet for manglende vektlegging og oppfølging av sikkerhet i gruvene. Den ble offentliggjort i juni, men da hadde allerede «Kings Bay-saken» versert i avisene i månedsvis.

Det ble brukt kraftig språk, også i Stortinget. Senterpartiets Erling Engan sa allerede 11. desember 1962 at han satt «… igjen med den uhyggelige, bestemte følelsen at staten ved å fortsette drifta i Kings Bay-gruva har drevet en lek med menneskeliv. Jeg tror det skal bli vanskelig å finne ei gruve i hele verden der det gang på gang hender slike ulykker, og drifta fortsetter som ingen ting var hendt.»23 Særlig den borgerlige pressen pekte på Industridepartementets uheldige dobbeltrolle. Departementet var eier av selskapet, der departementsråd Skjerdal var styreleder. Han var også overordnet myndighet for Direktoratet for arbeids-

kulldrift i kald krig

403

Et gruvesamfunn pakker sammen. Vedtaket i 1963 om ü stoppe all produksjon i Kings Bay-gruvene inntil videre førte til oppbruddsstemning i NyÅlesund.

tilsynet, som gjennom bergmesteren hadde ansvar for å kontrollere sikkerheten i gruvene. Tønseth-kommisjonens rapport førte til at Stortinget 20. juni utsatte oppløsningen av sesjonen og vedtok å debattere sakskomplekset. Samme dag søkte industriminister Holler avskjed. Da saken kom opp i sin fulle bredde 20.–23. august, i en direkte fjernsynsoverført stortingsdebatt, fremmet det borgerlige mindretallet mistillitsforslag. Med de to stemmene fra Sosialistisk Folkeparti ble forslaget vedtatt, og regjeringen måtte gå. Samtidig vedtok Stortinget å legge ned kulldriften i Kings Bay Kull Compani A/S. På årsdagen for ulykken, 5. november 1963, ble den nye gruven i Vestre Senterfelt stengt, og i løpet av vinteren ble all virksomhet i Ny-Ålesund avviklet.

Det var en spesiell oppbruddsstemning da 20 Kings Bay-arbeidere gikk ombord i «Lyngen» og forlot Ny-Ålesund for godt: «Det var noen hektiske timer i verdens nordligste anleggs-samfunn, vemodige håndtrykk og løssloppen galgenhumor». Oddvar Stølen rapporterte om det «dødsdømte polarsamfunnet»: «… noen reiser for godt med Svalbardbasillen som et sår i seg, fordi de må reise. De har bodd her i årevis, og de kan ikke tenke seg noe annet sted enn Svalbards golde jord, mørketiden og midnattsolen.»24 En tilleggsvirkning av begivenhetene i 1962–63 var at det ble stilt spørsmål både ved norsk industripolitikk generelt og Svalbard-politikken spesielt. Dette kom til å få følger utover på 1960-tallet. Et annet resultat av prosessen var at planene om fusjon og statlig overtakelse av Store Norske ble skrinlagt; dette var åpenbart ikke tiden for å fremme en sak som innebar nasjonalisering og utvidelse av statlig industriengasjement, og som Stortinget ikke var tilstrekkelig informert om.25 I Store Norske hadde interne konflikter i ledelsen toppet seg, og den mangeårige styrelederen og hovedaksjonæren Hilmar Reksten ble kastet under generalforsamlingene i mars og juni 1962. Kings Bay-ulykken gjorde naturligvis også et sterkt inntrykk i Longyearbyen, og den politiske krisen som fulgte var ikke gunstig for selskapet. Ikke minst ga striden om Koksverket, som på mange måter skulle være redningen for Store Norske, grunn til bekymring. Etter hvert viste det seg at svalbardkullene verken holdt en kvalitet eller pris som Koksverket kunne leve med, og det ble stilt kritiske spørsmål ved rammeavtalen. Samtidig ble det klart at kullforekomsten i Gruve 5 ville bli utdrevet raskere enn planlagt, slik at det hastet med å oppfare og åpne nye gruver. Med den svake økonomien i Store Norske innebar det behov for tunge statlige tilskudd. Var det rimelig å tro at staten ville stille opp – igjen? Koksverket var i ferd med å utvikle seg til en industriskandale, og gruvedriften slet med lav tillit etter Kings Bay-saken.

Da Store Norske feiret sitt 50-årsjubileum i 1966, var det med en bismak.

Avvikling av kulldriften på Svalbard var ikke lenger et fremmed scenario.

kulldrift i kald krig

405

Kull eller svart gull?

Frem til 1960-tallet hadde staten brukt om lag hundre millioner kroner på investeringer, driftsstøtte, lån og garantier til kullselskapene på Svalbard. Satsingen viser hvor viktig norske myndigheter mente det var å opprettholde virksomheten og bosetningen. Vinteren 1961–62 var det over dobbelt så mange russere som nordmenn på øygruppen. Da Ny-Ålesund ble nedlagt året etter, ble balansen enda skjevere.

Gruvedriften hadde kostet staten dyrt i mer enn økonomisk forstand, men hva var alternativet for å beholde et troverdig norsk nærvær på Svalbard?

I årene etter krigen ble det drevet utstrakt petroleumsleting flere steder i Arktis, og en rekke lovende funn ble gjort, ikke minst i Alaska.26 Internasjonale oljeselskaper kastet også sine øyne på Svalbard – ikke bare på grunn av lovende geologi, men kanskje også fordi eventuelle funn her kunne gi store gevinster på grunn av det ekstremt gunstige skatteregimet. I 1961 henvendte det amerikanske leteselskapet Caltex seg til Bergmesteren for Svalbard for å få rettigheter til utvinning (utmål). Industridepartementet forsøkte å stoppe tildeling, men snudde etter sterkt press fra Caltex og godkjente 236 utmål i 1961–1962. Da de året etter avslo en tilsvarende søknad om 71 oljeutmål fra det sovjetiske Trust Arktikugol, ble det bråk: Russerne protesterte heftig mot forskjellsbehandlingen. Utenriksdepartementet ble koblet inn i saken, og under sterk tvil ble Arktikugol tildelt utmålene i 1965.27 Caltex gjennomførte sin leteboring ved Blåhuken i Van Mijenfjorden i 1965–1966 ned til 3300 meter, uten at petroleumsfunn ble gjort. Heller ikke noen av de andre elleve brønnene som ble boret på Svalbard på 1960- og 1970tallet påviste drivverdige forekomster. Foruten Caltex, som var et samarbeid mellom Standard Oil (Esso) og Texaco, var også europeiske selskaper som Fina og Total med på letingen. Trust Arktikugol gjennomførte sin boring i Colebukta i 1974–1975.28 Blant de mest aktive selskapene sto det lille Norsk Polar Navigasjon alene og sammen med andre for ikke mindre enn seks petroleumsboringer. De var ikke mer heldige enn sine mektige konkurrenter, men oppnådde i hvert fall – i perioder – å bli den mest omsatte aksjen på Oslo Børs.

Den såkalte «Caltex-saken» og petroleumsletingen i 1960- og 70-årene fikk store konsekvenser, selv om det ikke ble gjort drivverdige funn. Bildet var motsetningsfylt. På den ene side kunne oljevirksomheten fortone seg som løfterik. I en situasjon der gruvedriften i Ny-Ålesund var opphørt og Store Norske slet med dårlig økonomi og stadig mindre kullreserver, kunne olje og gass bli et nytt bein å stå på. På den annen side innbar letevirksomheten en formidabel utfordring for norsk myndighetsutøvelse. De internasjonale oljeselskapene opererte over hele øygruppen og satte inn store ressurser: helikopter, skip, mannskap og utstyr. Sysselmannen hadde i realiteten ingen mulighet til å føre

406 n y e g r e n s e r

Drømmen om oljerikdom. Fra Norsk Polar Navigasjon A/S sin prøveboring på Brøggerhalvøya i 1963. Her bærer Svein Ytreland et tomt fat som han håpet snart skulle fylles med olje.

effektiv kontroll med aktiviteten. Lover og regelverk var heller ikke på plass.

Ikke minst med hensyn til miljøvern, som ble et stadig mer aktuelt tema omkring 1970, fremsto oljeletingen som en trussel – for ikke å snakke om en mulig utvinning i fremtiden. Et annet aspekt er norske myndigheters håndtering av saken. Fra et utenrikspolitisk synspunkt hadde ikke Industridepartementet hatt noen heldig hånd med saksbehandlingen. Utenriksdepartementet og etter hvert regjeringen hadde måttet gripe inn for å unngå en alvorlig konflikt med Sovjetunionen.

«Oljeboomen» på Svalbard ble kortvarig, selv om det ble foretatt en håndfull leteboringer også i 1980- og 90-årene – med samme negative resultat.

Om ikke annet viste den at olje og gass ikke representerte noe alternativ til kulldriften. Dermed var norske myndigheter nødt til å sikre Store Norskes fortsatte eksistens. Det var bred politisk enighet på Stortinget om at gruvedriften måtte opprettholdes, og kullselskapet ble tilført nødvendige midler. I 1966 ble det bevilget 11 millioner kroner, og i 1968 vedtok Stortinget et investeringslån på inntil 32 millioner til åpning av Gruve 6 og nye undersøkelser i Gruve 7-fjellet, på statens grunn. I 1973 ble det bevilget ytterligere 76 millioner kroner for den følgende treårsperioden. Samtidig ble aksjekapitalen økt med snaut fem millioner kroner, som staten tegnet seg for og ved det ble største aksjonær i Store Norske.29 Usikkerheten som hersket i begynnelsen av 1960-tallet var i ferd med å vike for optimisme: Kullproduksjonen gikk bra, markedet var på vei oppover, og staten holdt sin hånd over Store Norske.

Kalde krigere

Norsk politikk var å ikke utfordre Sovjetunionen unødvendig. Fremstøt om militær infrastruktur på Svalbard eller overflygninger av området ble derfor avvist.30 Norges allierte ville støtte norsk suverenitet på Svalbard og forhindre at Sovjetunionen overtok øygruppen, men i praksis fikk man ingen garanti om et alliert forsvar i tilfelle krig.31 Den kalde krigen var på sitt mest intense på slutten av 1950-tallet og tidlig på 1960-tallet. Berlin-krisen i 1961 og Cuba-krisen i 1962 bidro til å sette forholdet mellom de to supermaktene på spissen. Den såkalte U2-episoden, da et amerikansk overvåkingsfly på vei til Bodø for mellomlanding ble skutt ned over Sverdlovsk 1. mai 1960, førte til sterke reaksjoner fra russerne. Amerikanske fly hadde brukt Bodø flyplass ved en lang rekke anledninger, uten at den norske regjering visste om det. Det var Luftforsvarets Overkommando som hadde gitt landingstillatelser, uten å involvere politiske organer. Det hele endte med at utenriksminister Halvard Lange protesterte mot slik bruk.32 Forholdet mellom supermaktene ble gradvis bedre. Det ble inngått en

408 n y e g r e n s e r

avtale om stans i kjernefysiske prøvesprengninger i 1963. Like fullt: Kolahalvøya ble etter hvert den sovjetiske marinens viktigste havn, og dens eneste isfrie utseiling til Atlanterhavet. Passasjen gjennom Barentshavet mellom Svalbard og fastlandet hadde fortsatt stor geostrategisk betydning, som for øvrig påpekt av utenriksminister Molotov i 1944.

I 1967 gikk NATO over fra en «massiv gjengjeldelse»- til en «fleksibel respons»-doktrine. Dette skyldtes blant annet at man fikk ubåter med mer langtrekkende og mer avanserte raketter.33 Doktrinen om massiv gjengjeldelse hadde utspilt sin rolle. Nå var det evnen til å slå tilbake «med samme mynt» som gjaldt. Men det bidro til ny spenning i nordområdene. For de allierte ble det viktigere enn noensinne å kunne operere i norske farvann. Samtidig økte betydningen av utseilingen gjennom Barentshavet for russerne. For at ubåter med langtrekkende raketter skulle komme i posisjon til å nå mål i vest, var den sovjetiske marinen avhengig av å kunne seile fritt ut i Norskehavet.

På Svalbard var det særlig to spørsmål som ble preget av den sikkerhetspolitiske situasjonen på 1960- og 70-tallet: etableringen av en bakkestasjon for romforskning i Ny-Ålesund midt på 1960-tallet og bygging av flyplass i Longyearbyen. Dessuten kom også den såkalte «helikoptersaken» og et russisk etterretningsfly som styrtet på Hopen til å sette forholdet til stormakten i øst på prøve.

Planene om flyplass på Svalbard ble et problem, «der forholdet til Sovjetunionen spilte en særlig rolle».34 Ulike planer hadde versert siden 1950-tallet. Sovjetunionens reaksjon var at en flyplass måtte sees som et ledd i NATOs militærstrategiske planer og således uforenlig med Svalbardtraktaten.35 Etter å ha levert flere protestnoter aksepterte russerne etter hvert behovet for en flyplass, men da som et felles prosjekt mellom de to landene. Under statsminister Kosygins besøk i Oslo i 1971 gikk russerne omsider med på at Norge kunne bygge og drive en slik flyplass. Motytelsen var at noen russiske teknikere skulle kunne stasjoneres ved flyplassen for å ta seg av russiske fly.36 Et kommuniké etter møtet mellom den norske og sovjetiske statsminister i 1971 slo fast at flyplassen kun skulle være for sivil bruk.

I 1971 vedtok Bratteli-regjeringen byggingen. Partene i Svalbardtraktaten ble i september samme år meddelt at flyplassen ville bli bygd og drevet av norske myndigheter og at alle traktatparter kunne benytte den etter avtale med norske myndigheter.37 Samtidig ble det avgitt en erklæring til øvrige traktatparter der det ble presisert at flyplassen kun skulle brukes til sivil luftfart. Fra sovjetisk side ble strategien nå å hevde behov for faste anlegg og fast bemanning ved flyplassen. Da flyplassen ble åpnet i mai 1975, oppsto komplikasjoner når de sovjetiske teknikerne i tillegg brakte ektefeller med. Den såkalte «konestriden» ble løst i 1976 ved at det ble inngått en avtale mellom Aeroflot og Luftfarts-

kulldrift i kald krig

409

Et Braathens-fly på vei fra Tromsø til Longyearbyen i januar 1969. Flyet hadde 30 passasjerer, fire tonn post og noen hundre kilo annen last.

direktoratet som begrenset antall personer som kunne bo i leilighetene som var stilt til rådighet for russerne.

Ytterligere to luftfartsepisoder oppsto. Tidlig på 1960-tallet opprettet russerne en helikopterbase på Kapp Heer utenfor Barentsburg. Det offisielle formålet var å yte støtte til geologiske undersøkelser i området, men en rekke forhold tyder på at dette i realiteten var en militær base.38 Fra 1980-tallet har sysselmannen og Luftfartsverket kunnet inspisere anlegget, og man har derfor etter hvert hatt et klarere bilde av virksomhetene ved basen. I august 1978 styrtet et russisk militærfly på Hopen. Russerne ønsket å få hånd om vrakrester og ferdskriver, men norske myndigheter avslo. Sysselmannen fikk tak i ferdskriveren i en spent situasjon der sovjetiske minefartøy var i nærheten. Norske myndigheter insisterte på å behandle flystyrten som enhver annen ulykke, med etterforskning i regi av flyhavarikommisjonen.

Det norske synet på luftfartsspørsmål er i det store og hele at «sivil» luftfart også omfatter norske militære fly og helikoptre når disse flyr i sivile ærend, som

410 n y e g r e n s e r

redningsoperasjoner eller overvåking av fiskefelter. Russerne hadde lenge en mer restriktiv fortolkning, i henhold til Svalbardtraktatens artikkel 9, og protesterte en rekke ganger mot at Forsvarets Sea King redningshelikoptre og C-130 transportfly brukte flyplassen i Longyearbyen.39

Miljøvern og styring

Tidlig på 1970-tallet var interessen for nordområdene økende, både internasjonalt og i Norge. Petroleumsaktiviteten i Arktis hadde utviklet seg raskt, og også på Svalbard var det som nevnt blitt lett etter olje og gass. Fiskeriene i Barentshavet og farvannene rundt Svalbard fikk økende betydning. Samtidig var det mer oppmerksomhet om miljøvernspørsmål og mulige konflikter mellom ressursutnytting og behovet for å beskytte naturen. Havrettsutviklingen åpnet nye muligheter for Norge som kyststat, men innebar også store utenrikspolitiske utfordringer når det gjaldt delelinjen i Barentshavet og etablering av økonomiske soner rundt Svalbard og Jan Mayen. Staten hadde også engasjert seg tungt i kulldriften på Svalbard i de senere årene, som vi har sett.

På 1960-tallet ble forurensning og overbeskatning av naturressurser sentrale politiske spørsmål. En rekke tiltak ble iverksatt, i form av lovgivning, økonomiske virkemidler og opprettelse av institusjoner som skulle arbeide spesielt med miljøspørsmål. I 1972 ble Miljøverndepartementet opprettet i Norge.

Denne utviklingen skulle få stor betydning på Svalbard, med en ambisiøs miljøpolitikk for øygruppen, som kulminerte med svalbardmiljøloven i 2002.

Svalbardtraktaten pålegger norske myndigheter ansvar for å verne naturmiljø og ressurser på øygruppen. Frem til 1970-tallet besto miljøpolitikken på Svalbard i hovedsak av artsvern,40 i form av fredning og strengere jaktbestemmelser. Det gjaldt både svalbardrein, hvalross, isbjørn og ærfugl.41 Fra 1970-tallet er omfanget av de miljømotiverte reglene som gjelder Svalbard og det institusjonelle apparatet rundt dette blitt betydelig utvidet. I 1971 ble det laget forskrifter for regulering av naturinngrep42 og for undersøkelser av petroleumsforekomster.43 I 1973 ble det gjennom områdefredningsbestemmelser opprettet tre nasjonalparker: Nordvest-Spitsbergen, Forlandet og SørSpitsbergen. I tillegg ble det etablert to naturreservater og 15 fuglereservater.44 Sjøområdene ut til fire nautiske mil ble også omfattet av vernet. Dermed ble 35 000 km2, om lag en tredjedel av øygruppens areal, vernet. Disse områdene omfattet imidlertid ikke utmålene for mineralleting og -utvinning.

Da myndighetene i 1975 for første gang la frem en melding for Stortinget om en helhetlig politikk for Svalbard, var hensynet til naturmiljøet fremherskende.45 Petroleumsaktivitet, kulldrift og turisme var de sentrale utfordringene.

kulldrift i kald krig

411

Det ble derfor slått fast at næringsvirksomheten skulle skje slik at det oppsto minst mulig konflikt med naturvernbehov.

Tidlig på 1980-tallet ble vern av natur og miljø viet mer direkte oppmerksomhet, og det ble formulert mer ambisiøse mål fra myndighetenes side.46 Naturvernforskriften av 1983 skulle verne øygruppen mot forurensing og annen påvirkning. I 1986 kom nok en generell stortingsmelding om Svalbard.47 Også her er hensynet til naturmiljøet understreket, og bevaring av «områdets særegne villmarksnatur» ble nå gjort til et av de politiske hovedmålene.

Dette fikk i sin tur en spesiell vitenskapelig betydning. Miljøverntiltak som områdevern, reservater og fredning av planter og dyr krever kunnskaper, og det ble etter hvert en kraftig vekst i forskningsvirksomheten på øygruppen.

Sovjetunionens sammenbrudd og den påfølgende avspenningen mellom øst og vest medførte fra slutten av 1980-tallet mer normaliseringspolitikk på Svalbard. Samfunnslivet på øygruppen skulle, så langt det var mulig, organiseres som på fastlandet.48 I dette bildet fikk hensynet til miljøvernet en sentral plass. Da stortingsmeldingen om næringstiltak for Svalbard ble lagt frem i 1991, ble det således slått fast at de miljømessige rammebetingelsene skulle gi «de ytre rammer» for næringsvirksomheten.49 Særlig veksten i reiselivsnæringen voldte bekymring.

Myndighetenes reguleringsarbeid på miljøområdet grep stadig mer om seg; i 1991 kom en turistforskrift, og i 1995 en forvaltningsplan for turisme og friluftsliv. I 1992 kom en ny forskrift om kulturminner som skjerper vernet og slår fast at det ikke skal foretas arkeologiske utgravninger annet enn i nødstilfelle, når kulturminner er i ferd med å gå tapt.

Hensynet til miljøet fikk ytterligere tyngde da regjeringen i 1995 utarbeidet en egen stortingsmelding om dette.50 Her ble det lagt opp til en styrking av miljøvernet, gjennom en skjerping og systematisering av regelverk, samt ulike institusjonelle tiltak. Her ble også målsettingen lansert om at øygruppen skulle fremstå som de «best forvaltede villmarksområder i verden».

Innstillingen om en miljøvernlov for Svalbard ble lagt frem i 1999.51 Sentralt er bevaringen av en sammenhengende villmarksnatur og sikring av at miljøverdiene blir bevart for ettertiden. Loven trådte i kraft 1. juli 2002, og har som formål å «opprettholde et tilnærmet uberørt miljø på Svalbard når det gjelder sammenhengende villmark, landskapselementer, flora, fauna og kulturminner». Hensynet til næringsvirksomhet er underordnet dette målet, i lovens formålsparagraf slås det nemlig videre fast at «innenfor denne ramme gir loven rom for miljøforsvarlig bosetting, forskning og næringsdrift». Loven samler alt miljørelatert regelverk for øygruppen i én lov, og gir bestemmelser for bl.a. verneområder, flora og fauna, kulturminner, arealplanlegging m.m.

En tredje stortingsmelding, som tok opp norsk politikk på Svalbard i et mer overordnet perspektiv, kom i 1999.52 Mens meldingene fra 1975 og 1986

412 n y e g r e n s e r

Hvordan kvitte seg med søppel i Arktis? Her forsyner isbjørnen seg fra avfallsplassen i Svea.

hadde fremholdt miljøhensynet som viktig, var dette nå gjort til et hovedmål.

En av grunnene var den generelle økningen i aktivitet på øygruppen. En annen var ønsket om å bruke Svalbard som et utstillingsvindu for norsk miljøpolitikk, og at miljøhensynene skulle veie tyngst – ut fra føre var-prinsippet. Men samtidig skulle man legge til rette for fortsatt kulldrift. Dette kan virke som en åpenbar konflikt, selv om det er bestemt at kulldriften skal foregå innenfor de rammer som hensynet til naturmiljøet setter.

Miljøvernet på øygruppen tok et langt sprang sommeren 2003, da myndighetene etablerte fem nye verneområder på Svalbard. Det nye vernede arealet dekket nærmere 4500 km2, eller 8 % av arealet av øygruppen. Det sentrale her er at i motsetning til verneområdene fra 1973 er nå også de biologisk viktigste områdene vernet. Samtidig har Norge fra 1. januar 2004 utvidet territorialfarvannet rundt fastlandet, Jan Mayen og Svalbard til 12 nautiske mil.53 Dermed blir også de marine verneområdene betraktelig større.

kulldrift i kald krig

413

Staten overtar Store Norske

Utviklingen på 1960-tallet og tidlig 1970-tall hadde vist at kulldriften var det eneste noenlunde robuste økonomiske grunnlaget for norsk nærvær på Svalbard. Det hadde vært nødvendig for staten å gå inn med betydelige ressurser for å sikre driften i Store Norske. Midt på 1970-tallet var kullmarkedet i bedring, men regjeringen hadde ingen illusjoner om lønnsom drift eller at staten ville få tilbake investeringene og tilskuddene som var foretatt. Det ble sagt eksplisitt at myndighetene ikke kunne overlate til et privat selskap som Store Norske å bestemme omfanget av norsk virksomhet på Svalbard; bedriftsøkonomiske vurderinger måtte veies mot overordnede nasjonale behov.

I 1976 overtok staten så å si alle aksjene i Store Norske.54 Dette var for så vidt en logisk konsekvens av utviklingen de senere årene og av at staten allerede hadde overtatt en tredjedel av aksjekapitalen i 1973. Samtidig tydeliggjorde overtakelsen at staten nå hadde full kontroll med og ansvar for den norske virksomheten på Svalbard. Det var et viktig signal både til utlandet og til den norske befolkningen.

Gruve 6 hadde vært selskapets hovedgruve fra 1969, men fra 1975–1976 overtok Gruve 3 ved Hotellneset rollen. På samme tid kom Gruve 7 i produksjon. Disse to gruvene bar hovedtyngden av Store Norskes kulldrift til langt inn på 1990-tallet, og det var et element av konkurranse mellom dem. Mens Gruve 3 ble drevet på «gammelmåten» med manuell boring, skyting og skraping, var Gruve 7 innrettet mot mekanisert drift, der elektriske kuttmaskiner gjorde jobben. Fordelene ved mekanisering var ikke entydige: Gruve 3 leverte jevnt og trutt og hadde høy produktivitet, mens Gruve 7 i flere perioder sto stille på grunn av driftstekniske problemer og vanninnsig. Samlet lå kullproduksjonen på 300 000–400 000 tonn i året utover 1980-tallet. Staten satte i realiteten tak på produksjonen i forbindelse med de årlige statsbudsjettene for å minimalisere kostnadene og hindre at ressursene ble tømt for raskt. På hele 1980-tallet gikk driften med betydelig underskudd, og staten måtte gå inn med årlige tilskudd på gjennomsnittlig ca. 100 millioner kroner i året.55 Gjennom hele 1970-tallet var det foretatt undersøkelser i Sveagruva, og ledelsen i Store Norske så selve fremtiden for kulldriften her. Planene var vidtrekkende – og kostbare; de innebar oppbygging av et nytt og moderne gruvesamfunn for 600 mennesker.

I 1987 viste det seg at Svea-prosjektet var en fiasko, og tilliten til selskapet var tynnslitt. Både styreformann og administrerende direktør trakk seg vinteren 1987–88. I Svea ble virksomheten redusert til en beskjeden vaktstyrke. Næringsdepartementet, som det nå het, begynte å arbeide med alternativer til kulldriften for å sikre bosetningen i Longyearbyen. Parallelt ble det lagt planer for å ta ansvaret for samfunnsdriften vekk fra Store Norske – dels for å slippe å belaste

414 n y e g r e n s e r

Sikkerheten for arbeiderne i gruvene er blitt kraftig forbedret de siste tiårene. Her studeres evakueringskartet for Gruve 7 i Longyearbyen.

gruveselskapets budsjett med infrastrukturkostnader, dels fordi man innså at gruveselskapet var et uegnet redskap i samfunnsutviklingen.

Igjen, som på 1960-tallet, var kulldriften i krise.

Longyearbyen blir et familiesamfunn

Selv om Longyearbyen, og i særlig grad Ny-Ålesund, hadde innslag av familier på 1950-tallet, var det ikke norske myndigheters politikk å legge til rette for det. Tvert imot, staten ønsket ikke at gruvebyene skulle få karakter av faste bosetninger. Så vel gruvedriften som befolkningen ble betraktet som virkemidler i Svalbard-politikken, og også som et ledd i utenrikspolitikken.

Langt på vei ser det ut til at de ansatte i Store Norske aksepterte de spesielle forholdene de levde under. Tradisjonelt var god lønn og lav skatt det viktigste virkemidlet for å rekruttere folk, og de ansatte var villige til å tåle mye av dårlige boforhold og manglende velferdstilbud så lenge de tjente bra – de fleste var innstilt på at oppholdet var midlertidig. Den relative inntektsforskjellen mellom Svalbard og fastlandet krympet imidlertid på 1960-tallet. Til en viss grad kunne selskapet kompensere dette ved å tilby gode akkorder og bonusordninger, særlig i selve kullproduksjonen under dagen. Men mange oppfattet de interne lønnsforskjellene akkordsystemet skapte som urettferdige, og det ble et problematisk forhold både innad i Arbeiderforeningen og i forhandlingene med bedriften.56 Store Norske opplevde også konkurranse om kvalifisert arbeidskraft,

kulldrift i kald krig

415

og innså – om enn motstrebende – at det var nødvendig å legge til rette for at ansatte som ønsket det kunne ha familien med.

Det gjaldt i første rekke funksjonærer og nøkkelpersonell; hovedtyngden av gruvearbeiderne var fremdeles enslige menn eller gifte som av forskjellige grunner hadde familien boende på fastlandet. Store Norske bygde også enkelte leiligheter for arbeidere på 1960-tallet.

Først fra 1970 ble det fart i byggingen av familieleiligheter, og nedre del av Longyeardalen – Lia – ble gradvis bygd ut. I 1974 disponerte selskapet til sammen 122 familieleiligheter, de fleste forbeholdt funksjonærer. Samtidig foregikk det en viss opprustning av arbeiderhyblene, og flere fikk etter hvert énmannsrom; en stordugnad ble for eksempel gjennomført før kong Olavs besøk i 1961.

Likevel var det store og økende forskjeller i boligstandard og levekår i forhold til tilsvarende industristeder på fastlandet, og det var lenge påtakelige forskjeller mellom forholdene for funksjonærer og arbeidere.

Til tross for den forsiktige oppmykningen som fant sted i 1960-årene, forble imidlertid Longyearbyen en «company town» der gruveselskapet bestemte alt. Med unntak av familiene spiste alle på fellesmesser – arbeidere og funksjonærer hver for seg. Fritidstilbudet ble dels organisert av det lokale velferdsrådet, dels av de mange lagene og foreningene, ikke minst Svalbard Turn- og Idrettsforening. Det var både lokalavis og lokalradio, men fremdeles var Longyearbyen en fjern utkant, praktisk talt isolert fra fastlandet i vinterhalvåret, et annerledesland i ekstrem grad.

I regjeringens melding i 1974 om en sterk satsing på lokalsamfunnet i Longyearbyen, med sikte på å utjevne forskjellene mellom Svalbard og fastlandet, var «normalisering» et stikkord som gikk igjen. Men hva burde endres?

Noe av det første myndighetene grep fatt i, var skole og helsevesen, som gruveselskapet hittil hadde hatt ansvaret for. Skolen ble overtatt av staten i 1976 og samtidig bygd ut med videregående trinn. Dermed kunne familier med ungdommer slippe å sende barna til fastlandet for å gå videregående, eller flytte fra Longyearbyen når den tiden kom. Overtakelsen av sykehuset skjedde i 1981, og noen år senere ble offentlig tannhelsetjeneste innført. Mens sysselmannen i 1970 hadde bare én betjent og én fullmektig til å hjelpe seg, var det blitt åtte faste stillinger i 1976. I 1978 ble et nytt kontorbygg tatt i bruk, som straks fikk utnavnet «Palasset», og kontoret fortsatte å ekspandere. Helikopter og isgående tjenestefartøy gjorde sysselmannen i stand til å utøve myndighet over hele øygruppen på en ganske annen måte enn tidligere – også i de russiske bosetningene.

Også de sivile kommunikasjonene ble dramatisk forbedret. Flyforbindelsen, som kom i 1975, innebar samtidig at Postverket kunne utvide tjenestetilbudet, og i 1983 flyttet de inn i flunkende nytt bygg sammen med sparebanken.

Televerket ekspanderte også, og i 1978 ble det etablert satellittsamband med

416 n y e g r e n s e r

fastlandet. Noen år senere ble Longyearbyen knyttet til fjernvalgnettet, og kort etter kom direkte fjernsyn. Betydningen av at Svalbard ikke lenger var isolert, kan knapt overvurderes, men moderniseringen – eller «normaliseringen» – ga seg også andre samfunnsmessige utslag.

Det var etter hvert blitt flere statsansatte. De var langt fra noen ensartet gruppe, men ble i lokalsamfunnet i visse sammenhenger oppfattet slik. Valgordningen til Svalbardrådet, for eksempel, avspeilte dette: Staten og Store Norske utgjorde forskjellige valgkretser. Gruveselskapet hadde sine privilegier for egne ansatte, men det eksisterte også særordninger for statsansatte som kunne gi grobunn for misunnelse. Det var ikke slik at det var skarpe motsetninger og svak integrering gruppene imellom på 1980-tallet; det var snarere slik at lokalsamfunnet var i ferd med å bli mer variert. Det hadde stor betydning at de statsansatte gjerne hadde familie med, og at statsetatene oppfordret til det gjennom å stille familieboliger gratis til disposisjon og å dekke flyttekostnader. Det faktum at de fleste hadde åremålsstillinger, bidro til at lokalsamfunnet fikk større dynamikk – på godt og vondt.

Gradvis ble preget av familiesamfunn styrket på bekostning av den tradisjonelle gruvearbeiderkulturen. Selv om Store Norske fremdeles var den suverent største arbeidsgiveren gjennom hele 1980-tallet, og selv om det fremdeles var et mannssamfunn i demografisk forstand, endret Longyearbyen karakter.

Annbjørg Austbø med klar melding til sine mannlige kolleger! Ryfylke-dama var den første kvinne som jobbet «under dagen» i Store Norske.

kulldrift i kald krig

417

Julehandel i 1956. «Svalbardpenger» var gyldig valuta i Longyearbyen fram til 1978.

Ny infrastruktur og nye velferdtilbud rettet seg i første rekke mot familier.

Barnehagetilbudet ble styrket, og det ble etablert førskole. Husbanken ble trukket inn i finansieringen av boligbygging, både for Store Norske og staten, og familieleiligheter ble prioritert. Et nytt sentrumsfelt vokste frem, der etter hvert offentlig og privat tjenestetilbud og butikker ble lokalisert – i trygg avstand både fra sysselmannen på Skjæringa og Store Norske på Haugen. Det var en symboltung begivenhet da gruveselskapet i 1985 la ned Stormessa i Nybyen og flyttet kantinefunksjonen til det nye flerbruksbygget i sentrumsfeltet. På den annen side var brakkelivet under avvikling til fordel for moderne hybelleiligheter og familieboliger også for gruvearbeiderne, så Nybyen var likevel i ferd med å tømmes. Tyngdepunktet i lokalsamfunnet hadde skiftet, geografisk og sosialt.57 I løpet av 1980-tallet foregikk et hamskifte. Det var en forvandling som i bunn og grunn var politisk villet og bestemt, men som også fikk en egendynamikk. De politiske visjonene Stortingsmelding nr. 39 hadde uttrykt ble godt smurt med penger. Som nybakt oljenasjon var Norge i stand til å gjøre de investeringene og yte de tilskuddene som skulle til for å skape velferds- og

418 n y e g r e n s e r

Ifølge Helge Ingstad burde en sysselmann være en passe blanding av jurist, sjelesørger, hundekjører og diplomat. Finn Backer Midbøe, sysselmann 1960–63, måtte lære seg hundekjøring da han kom til Svalbard.

tjenestetilbud mange små kommuner på fastlandet kunne misunne. På sett og vis ble Longyearbyen et utstillingsvindu for det nyrike Norge, et eksempel på at det var mulig å skape et familiesamfunn av høy kvalitet på 78 grader nord.

Det kostet, imidlertid: Mot slutten av 1980-tallet lå de samlede statlige overføringene på omkring 250 millioner kroner i året. Og – moderniserningen til tross – Longyearbyen var fremdeles et ensidig industrisamfunn, fullstendig avhengig av et gruveselskap som slet i motvind.

Strategisk betydning

Styrkeoppbyggingen på Kola og den tradisjonelt sterke norske imøtekommenhet overfor NATO-partnerne førte på 1970- og 1980-tallet til stor økning i det allierte engasjementet i nord. Norske baser og forsvarsanlegg ble bygd ut, og forhåndslagringen av militært utstyr fikk et betydelig større omfang. NATOs forsterkningsplan fra 1983 ga nordområdene høy prioritet, noe som ytterligere understreket deres strategiske betydning.58

kulldrift i kald krig

419

Postflyet har ankommet i januar 1969. Det var lenge mellom hver gang det kom, og brevene hjemmefra ble gjerne lest på stedet over en kopp kaffe eller en øl.

På 1970-tallet var russerne blitt mer opptatt av nordområdene, dels av militære, dels av ressursmessige grunner. Av dette fulgte også økt engasjement på Svalbard. I 1982–83 ble det etablert en KGB-enhet i Barentsburg.59 Etter turbulensen rundt bl.a. flyplassaken og helikoptersaken på 1970-tallet var forholdet til russerne på Svalbard roligere på 1980-tallet, selv om forholdet mellom øst og vest ellers var blitt dårligere. Øygruppens strategiske betydning for NATO lå først og fremst i at farvannene kunne være utgangspunkt for operasjoner rettet mot russiske strategiske våpen.60 Sovjetunionens primære interesse i området – med Nordflåten og de strategiske ubåtene basert på Kola – var antakelig at andre makter ikke brukte Svalbard for militære formål. Nordflåtens rolle ble i økende grad knyttet til strategisk avskrekking og gjengjeldelse i det globale atomvåpenkappløpet på 1980-tallet. Mer langtrekkende raketter gjorde at ubåtene kunne operere lenger nord og fremdeles være innenfor rekkevidde av sine potensielle mål. Dette bidro til å øke Svalbards, Polhavets og Barentshavets strategiske betydning. I 1985 hørte 2/3 av Sovjetunionens strategiske ubåter under Nordflåten.61

420 n y e g r e n s e r

«Normalisering» av livet i Longyearbyen. At familiesamfunnet etter hvert avløste det typiske gruvesamfunnet, vises også på boligbyggingen.

Scooteren er et populært framkomstmiddel, både til daglige gjøremål og til fritidsbruk. Her er presten Samson Vik ute og kjører i Longyearbyen i januar 1969.

Gruvebusen nyter godværet på trappa utenfor det nye flerbruksbygget i sentrumsfeltet. Lomp er betegnelsen både på badet/garderoben og arbeidstøyet til gruvearbeiderne.

Norske myndigheter førte i denne perioden en meget varsom linje. Svalbardtraktatens bestemmelser i artikkel 9 om forbud mot militære innretninger og bruk av øygruppen for militære formål ble strengt tolket, nettopp for å berolige russerne. Sovjetiske myndigheter var generelt meget mistenksomme når det gjaldt vestlig aktivitet i området. Den sovjetiske opptredenen med stadige grensekrenkelser, trusseldiplomati og spionasje gjorde at norske myndigheter holdt fast ved strategien om å unngå direkte forhandlinger med russerne om spørsmål i nordområdene.62 Vestlige land skulle involveres når det gjaldt forholdet til supermakten i øst. Det var, og er, norske myndigheters syn at NATO-pakten dekker Svalbard, men at øygruppen – pga. Svalbardtraktaten – ikke inngår i NATOs militære planlegging.63 Parallelt med at den sikkerhetspolitiske situasjonen i nord var høyspent, skjedde det på 1970- og 80-tallet også viktige ting innen havrett og havpolitikk som skulle få stor betydning for Svalbards status og rolle. For Norge betydde det nye havrettsregimet at områdene under norsk jurisdiksjon kunne økes dramatisk. 1. januar 1977 ble det gjennom Lov om økonomiske soner etablert en 200 mils økonomisk sone utenfor fastlandet, og senere samme år opprettet en fiskevernsone på 832 000 km2 rundt Svalbard. Dette er mer enn det

kulldrift i kald krig

423

dobbelte av arealet som fastlands-Norge dekker. Norske myndigheter hevder at Svalbardtraktaten ikke gjelder i havområdene rundt Svalbard utenfor territorialgrensen, men at disse områdene fullt ut er undergitt norsk myndighetsutøvelse. En rekke andre land hevder imidlertid at traktaten må gjelde her.

Spørsmålet har stor praktisk og økonomisk betydning, ikke minst med hensyn til mulig oljeutvinning. For å bevare ro og stabilitet i området valgte Norge å opprette en egen fiskevernsone rundt Svalbard. Forskriften om etablering av fiskevernsonen ble gitt med hjemmel i Lov om økonomiske soner, men reglene ble slik utformet at de ikke kom i konflikt med Svalbardtraktaten.

Vestmaktene – USA, Storbritannia, Tyskland og Frankrike – var skeptiske til den norske handlemåten. De gikk sammen om en felles tilnærming overfor Norge i dette spørsmålet, og støttet opp om Norges suverenitetshevdelse, men forutsatte at den bygde på Svalbardtraktatens bestemmelser.64 Sovjetunionen på sin side var langt mer avvisende og protesterte formelt på opprettelsen av sonen. Siden har Sovjetunionen og deretter Russland ført en nokså konsekvent politikk der de nekter å anerkjenne Norges jurisdiksjon i fiskevernsonen.

Tøvær

Sovjetunionens sammenbrudd og avviklingen av den kalde krigen fra andre halvdel av 1980-tallet av fikk betydning på Svalbard først og fremst ved at den russiske bosetningen på Svalbard ble drastisk redusert. Omveltningene i Moskva medførte en ny holdning til samarbeid med nabostatene: Generalsekretær Mikhail Gorbatsjov kunngjorde i sin berømte tale i Murmansk i 1987 at Sovjetunionen fremfor alt ønsket å utvide samarbeidet med andre land i nord. I praksis viste det seg imidlertid at den gamle linjen om å søke bilaterale ordninger med Norge sto fast; under et besøk i Norge i 1988 foreslo daværende utenriksminister Rysjkov at spørsmålene rundt delelinjen i Barentshavet skulle løses gjennom et felles norsk-sovjetisk utviklingsområde i Barentshavet, noe som ble avvist fra norsk side.

Sovjetmaktens fall skapte likevel usikkerhet. Nedrustningen i SentralEuropa medførte en betydelig oppbygging av konvensjonelle styrker i nord. Den sikkerhetspolitiske usikkerheten ble forsterket av flyktige politiske tilstander og dramatiske endringer i russisk økonomi.

Denne situasjonen var bakgrunnen for at utenriksminister Thorvald Stoltenberg i 1992 foreslo etablering av en Barentsregion, en samarbeidsordning mellom Russland, nabostatene i Skandinavia og USA og EF som omfattet de nordlige regionene i Norge, Sverige og Finland og det nordvestlige Russland.65 Det overordnede formålet med initiativet var å bidra til en stabilisering av regio-

424 n y e g r e n s e r

Et Sea King helikopter fra Banak i Pyramiden. Årlig gjennomfører 330-skvadronen øvelser på Svalbard. Selv om sysselmannen har eget redningshelikopter, må det av og til hentes forsterkninger fra fastlandet.

nen – det måtte utvikles et «utvidet sikkerhetsfellesskap», der vestlig innsats skulle bidra til demokratisering, kulturutveksling, økonomisk utvikling og utbedring av miljøproblemer i det nordvestlige Russland.66 Barents-initiativet hadde ingen direkte betydning for Svalbard, men faller inn i en bredere trend fra 1990-tallet: internasjonaliseringen av samarbeid i Arktis. Omtrent samtidig ble det tatt ytterligere to initiativer: International Arctic Science Committee (IASC) ble etablert i 1990 som et initierende og koordinerende organ for forskningen i nord. Og i 1991 ble det lansert en Arctic Environmental Protection Strategy (AEPS). Denne ble senere utviklet til å omfatte også spørsmål knyttet til bærekraftig utvikling og ble i 1996 omdøpt til Arktisk Råd, et samarbeidsorgan mellom de åtte arktiske statene: USA, Canada, Grønland/Danmark, Island, Norge, Sverige, Finland og Russland. Internasjonaliseringen av nordområdepolitikken har hatt betydning også for Svalbard.

Særlig når det gjelder forskning er det i løpet av de siste 15 årene lagt ned betydelige ressurser for å legge til rette for internasjonal deltakelse.67 Med endringene i det globale klimaet har Svalbard fått en unik rolle – den nordlige beliggenheten og tilgjengeligheten gjør at det kan foretas målinger av stor betydning for den globale klimaforskningen.

kulldrift i kald krig

425

RUSSERNE PÅ SVALBARD Russerne kom også raskt i gang med gjenoppbyggingen av gruvedriften etter krigen. Høsten 1946 startet virksomheten opp igjen i Barentsburg og Grumant, og tre år senere var gruvene i full drift med en produksjon som nærmet seg 200 000 tonn i året. Samtidig ble Pyramiden innerst i Billefjorden klargjort for drift, og kullproduksjon kom i gang i 1956. På 1950-tallet hadde det sovjetiske statsselskapet Trust Arktikugol om lag 2500 ansatte. Det var dobbelt så mange som i de to norske gruveselskapene, men produksjonen var noenlunde lik – rundt 400 000 tonn i året. I 1961 besluttet trusten å legge ned virksomheten i Grumant, som så ble avviklet året etter. Uttaket av kull ble likevel opprettholdt gjennom åpning av nye gruver i Barentsburg, og det fortsatte å være omtrent dobbelt så mange russere som nordmenn på Svalbard til langt ut på 1980-tallet.

Kontakten mellom de norske og russiske bosetningene var minimal under den kalde krigen, både offisielt og privat. Omgangen begrenset seg stort sett til et par kultur- og idrettsutvekslinger i året, under nokså strengt oppsyn av de lokale myndighetene – enten det nå var gruveselskapenes folk eller personell fra sysselmannen og det sovjetiske konsulatet. Det var naturligvis også trivielle, praktiske hindringer. Språkbarrièren var én ting, den geografiske avstanden og manglende kommunikasjoner en annen.

Normaliseringen på 1970- og særlig 80-tallet gjorde noe med dette. Parallelt med moderniseringen av Longyearbyen og styrkingen av norsk administrasjon satset også russerne på samfunnsutvikling og offisielt nærvær i sine bosetninger. Tidlig på 1970-tallet førte faktisk russerne an ved å bygge store kulturhus med idrettsanlegg både i Barentsburg og Pyramiden.

Begge steder var det småskole og barnehage, men forbeholdt funksjonærenes barn – Arktikugol og sovjetiske myndigheter satset ikke på å utvikle gruvebyene til familiesamfunn.68 Gradvis ble kontakten mellom naboene hyppigere. Da snøscootere ble allemannseie i Longyearbyen i 1980-årene, var det en enkel sak å komme seg til Barentsburg, men fremdeles var russerne tilbakeholdne med å ta imot uanmeldte, private besøk. Dette endret seg dramatisk i 1986–87, og må ses i lys av Gorbatsjovs glasnost-politikk. Både Barentsburg og Pyramiden åpnet for besøk og bygde hoteller, og etter hvert fikk også Arktikugols ansatte oftere anledning til å besøke Longyearbyen. Det ble tatt initiativ til samarbeid om turisme, og det ble startet en norsk-russisk konfeksjonsfabrikk i Barentsburg. Det sier sitt om utviklingen at det også ble inngått ekteskap mellom en norsk mann og en russisk kvinne i 1990; vielsen skjedde på sysselmannskontoret og bryllupsfesten ble feiret i Pyramiden.

Den russiske gruvedriften på Svalbard har neppe vært særlig innbringende, men kan ha hatt en strategisk funksjon når det gjelder energiforsyningen i Nordvest-Russland. På 1990tallet ble den russiske kulldriften mer utsatt for internasjonale økonomiske konjunkturer, og driften i Pyramiden ble lagt ned. I 2004 legger Trust Arktikugol til rette for gjenåpning av gruvedrift i Grumant-feltet, med utgangspunkt i Colesbukta. Ny drift her ligger noen år frem i tid og krever en løsning av transportspørsmålet; bygging av en vei mellom Barentsburg til Colesbukta er kontroversielt. Russerne har også varslet mulig oppstart av boring etter petroleum i nærheten av Pyramiden.

426 n y e g r e n s e r

Politisk tøvær. Det merkes også på markedet i den russiske gruvebyen Barentsburg, som kan får storinnrykk av scooterkjørere fra Longyearbyen, slik som denne søndagen i mars 1992.

Omstilling og privatisering

På slutten av 1980-tallet sto Longyearbyen nok en gang ved en skillevei. Store ressurser var blitt satt inn i modernisering og utvikling av samfunnet, og på de fleste områder hadde myndighetene oppnådd målene som ble satt i 1974–75.

Utfordringen nå var av en litt annen karakter – det gjaldt å konsolidere familiesamfunnet og den norske bosetningen på Svalbard, samtidig som det var ønskelig på lengre sikt å redusere de statlige overføringene. Begge deler handlet om Store Norskes fremtid. Gruveselskapet var fremdeles hjørnesteinsbedriften og en garantist for bosetning, men samtidig den største mottaker av statsstøtte.

Problemet var – nok en gang – at reservene ved Longyearbyen minket faretruende og kullprisene var lave. Var det i det hele tatt mulig å opprettholde et samfunn på tusen mennesker uten kulldrift?

Etter at Sveagruva ble lagt i såkalt «driftshvile» i 1987, ble det satt i gang et arbeid for å reorganisere Store Norske og kutte kostnader. Grunnlaget ble lagt i Stortingsproposisjon nr. 61 (1986–87), som forutsatte at selskapet fremover skulle konsentrere seg om kulldriften. Store Norskes nye direktør Atle Fornes og styreformann Robert Hermansen fikk oppgaven. Det ble tidlig klart at bemanningsreduksjoner måtte til; et tall på 200 ble nevnt som mål, noe som umiddelbart skapte utrygghet i hele Longyearbyen da det ble kjent. Driften måtte også effektiviseres, og en rekke rasjonaliseringstiltak ble satt i verk. Kostnadene ved samfunnsdrift i Longyearbyen var anslått til nærmere 50 millioner kroner – omtrent halvparten av driftstilskuddet til Store Norske. Høsten 1988 ble det dannet et heleid datterselskap, Svalbard Samfunnsdrift AS (SSD), som overtok ansvaret for infrastrukturen i lokalsamfunnet, slik myndighetene hadde forutsatt. I tråd med proposisjonen ble det også opprettet et datterselskap som skulle arbeide med næringsutvikling.

De to datterselskapene, SSD og Svalbard Næringsutvikling AS (SNU), var operative allerede fra årsskiftet 1988/1989. I utgangspunktet hadde Store Norske bare reorganisert, og de nye selskapene ble stort sett bemannet med personell fra gruveselskapet. Om noen i Store Norske tenkte seg at de fremdeles ville beholde styringen med virksomheten, ble de skuffet. Ganske snart utviklet nemlig SSD og SNU en dagsorden som ikke nødvendigvis var sammenfallende med morselskapets. I 1993 tok myndighetene konsekvensen av dette og fristilte dem: SSD ble et selvstendig statsselskap med Næringsdepartementet som eier, og SNU ble et heleid datterselskap av SSD. Oppsplittingen av det tidligere altomfattende Store Norske var et faktum.69 Gruveselskapet var nå fri til å fokusere på kjernevirksomheten, som det heter. Spørsmålet var om det var så mye å fokusere på. Det underliggende problemet var at reservene nær Longyearbyen var små og de lave kullmektighetene ikke tillot effektiv produksjon. De faste kostnadene var høye, og så

428 n y e g r e n s e r

Sola er tilbake! Etter en lang vinter feirer barn og voksne at sola kan ses fra den gamle sykehustrappa i Longyearbyen 8. mars.

Kulldrift er blitt høyteknologi. Ottar Gabrielsen styrer kuttemaskinen. Fjellet går i ras bak ham når maskinen eter seg innover. Selv står maskinføreren trygt under hydrauliske stempler.

lenge myndighetene fastsatte årlige produksjonsbegrensninger var det ikke mulig å få økonomi i driften. Gruve 3 ville snart være utdrevet, og Gruve 7 kunne neppe drives lenger enn ti–tolv år. En gjenåpning av regulær drift i Svea ville strekke ressursene noe. I 1995 vedtok Stortinget et nytt driftsopplegg for Store Norske. Det forutsatte nedleggelse av Gruve 3 allerede året etter, redusert drift i Gruve 7 og åpning av produksjon i Sveagruva (Vestfeltet). Det ble samtidig satt et produksjonstak på 300 000 tonn.70 Det staten gjorde, var i realiteten å kjøpe seg tid. Det nye driftsopplegget var innrettet på å holde hjulene i gang til lavest mulig kostnad inntil det kunne treffes en politisk beslutning om kulldriftens fremtid. En styrt avvikling av

430 n y e g r e n s e r

Mange mener at kulldriften pü Svalbard utfordrer Norge som miljønasjon. Her dumper Greenpeace et tonn med steinkull utenfor Stortinget under debatten om kulldriften pü Svalbard i 2001.

gruvedriften var et scenario mange var tiltrukket av, selv langt inne i Næringsdepartementets kontorer. Men i 1995 var ikke omstillingsprosessen i Longyearbyen kommet så langt at man visste om arbeidsplassene ville la seg erstatte. Man hadde imidlertid også et helt annet scenario: en kraftig ekspansjon av kulldriften og åpning av en helt ny gruve i det såkalte Sentralfeltet, nord for Sveagruva.

Her hadde Store Norske påvist rike forekomster. Ett åpenbart problem var at prosjektet krevde investeringer i milliardklassen. Et annet var at Store Norske så for seg anlegg av vei og kraftlinje mellom Longyearbyen og den nye gruva.

Det møtte kraftige protester fra miljøvernhold.

Forsøket på å kjøpe seg tid strandet da premissene nokså brått endret seg i 1997–98. Igjen oppsto markedsproblemer og prisfall som førte til at produksjonen i Gruve 7 måtte legges om og tidsperspektivet forkortes. Ifølge selskapet ville gruven i praksis måtte nedlegges allerede i 2001. Siden Gruve 3 allerede var lagt ned, i november 1996, ville det bety slutten på gruvedrift i Longyearbyen. Svea Vest hadde opplevd bergtekniske problemer, og det var flere driftsavbrudd på grunn av ras, men Store Norske så for seg at produksjonen kunne fortsette. Det var imidlertid nødvendig både å redusere bemanning og å øke produksjonsvolumet for å møte de lave kullprisene. Det innebar både kortere levetid for reservene og færre arbeidsplasser. Kort sagt: kniven på strupen for kulldriften.

Det var ingen tvil om at det var en krise, som så mange ganger før i kulldriftens historie, men Store Norske kunne ha interesse av å maksimere den nettopp på dette tidspunktet. Selskapet hadde nemlig klar en plan som innebar utnytting av ressursene i Sentralfeltet: Svea Nord-prosjektet. Da var det ikke lenger nødvendig med vei og kraftlinje fra Longyearbyen. Det ville redusere investeringskostnadene og samtidig svekke en viktig motforestilling fra miljøvernsiden. Selskapet argumenterte også med at driften kunne gå i økonomisk balanse med en årsproduksjon på én million tonn. Det var søt musikk for dem som var opptatt av å redusere overføringene fra staten. I oktober 1998 besøkte næringsminister Lars Sponheim Svalbard og ble presentert for prosjektet. Til tross for at både han og hans parti tidligere hadde markert seg som motstandere av fortsatt norsk kulldrift, ga han nå grønt lys for videre utredning, basert på forutsetningen om lønnsom drift. Styreformann Robert Hermansen ble muligens en tanke overrasket, men takket for tilbudet. I mars 1999 overtok han direktørstolen i Store Norske, og prosjektet ble drevet frem i høyt tempo.71 Senhøstes samme år ble Stortingsmelding nr. 9 (1999–2000) lagt frem, sterkt forsinket på grunn av regjeringsskifter, men også fordi spørsmålet om kulldriftens fremtid var uavklart. Meldingen tok ikke endelig stilling til Svea Nord, men åpnet for å starte en undersøkelsesstoll inn i forekomsten. Stortinget samtykket, og bevilget betydelige midler. Store Norske var likevel nødt til å ta opp private lån og selge ut eiendommer for å finansiere prosjektet. Frem mot

432 n y e g r e n s e r

høsten 2001 nærmet de samlede kostnadene seg en milliard kroner, men samtidig passerte kullproduksjonen en million tonn, og fremdriften var god. De siste 150 millionene ble bevilget 5. oktober, da regjeringen utvidet aksjekapitalen og gikk inn for permanent drift i Svea Nord. Like før jul behandlet Stortinget saken og vedtok forslaget med stort flertall.72 Et nytt statsselskap, Store Norske Spitsbergen Grubekompani AS, ble dannet for å stå for driften i Svea Nord. I 2002 produserte det «nye» Store Norske drøyt 2,1 millioner tonn kull i Svea Nord og kunne for første gang på nesten 50 år betale aksjeutbytte til eierne. «Det umulige ble mulig,» skrev direktør Hermansen i årsberetningen. Kullproduksjonen økte til hele 3 millioner tonn i 2003, og overskuddet økte fra 63 til 75 millioner kroner. Samtidig økte gjelden fra 446 til 518 millioner. Å skape «lønnsom» kulldrift er altså ikke enkelt.

Så lenge Store Norske hersket i Longyearbyen, var det få andre økonomiske aktører som slapp til, og i hvert fall ikke med konkurrerende virksomhet. Som grunneier og største arbeidsgiver hadde Store Norske makt og myndighet til å hindre fremveksten av privat næring, og brukte den. På 1980-tallet dukket det likevel opp en del handels- og servicebedrifter i lokalsamfunnet som fant sine nisjer i et stadig voksende marked. Med utviklingen av familiesamfunnet endret også etterspørselsmønsteret seg, og den begrensede varehandelen og tjenesteyting gruveselskapet drev, kunne knapt tilfredsstille de nye ønskene og behovene i lokalbefolkningen. Det var likevel ikke forbrukermarkedet som i første rekke tvang frem næringsutviklingen. Den store drivkraften var behovet for alternative arbeidsplasser.

Reorganiseringen av selskapet i 1988–89 innebar også en aktiv tilrettelegging for ny næringsvirksomhet, tydelig markert gjennom dannelsen av Svalbard Næringsutvikling AS. Et utvalg ledet av Johan Petter Barlindhaug la i 1989 frem et utkast til næringsplan, som igjen dannet et viktig grunnlag for Stortingsmelding nr. 50 (1990–91): Næringstiltak for Svalbard. Det skulle skapes nye, stabile og fortrinnsvis helårs arbeidsplasser, og all næringsvirksomhet skulle likebehandles. Det ble ikke lagt skjul på at målet var å redusere de statlige overføringene.73 Hvor tungt dette motivet egentlig veide, kan diskuteres. Det viste seg at staten i praksis var nokså rundhåndet når det gjaldt å få i gang og støtte ny virksomhet, og overføringene snarere økte på 1990-tallet (som vi ser på figuren på neste side).

kulldrift i kald krig

433

Statlige overføringer til Svalbard 1990–2000 Tilskudd Svalbardbudsjettet

Næringsdept.

Andre dept.

500

millioner kroner

400

300

200

100

0

1990 1991 1992 1993 1994 1995 1996 1997 1998 1999 2000 Kilde: St.prp. nr. 1 (budsjett)

Tidlig i prosessen ble det også klart at kulldriften fremdeles måtte være en pilar i næringslivet. Store Norske selv insisterte naturligvis på dette, men synet hadde bred støtte både i lokalsamfunnet og hos sentrale myndigheter. Utfordringen var å finne supplerende virksomhet. Reiseliv pekte seg raskt ut; allerede på 1980-tallet hadde det skjedd etableringer i Longyearbyen, og det var åpenbart stor interesse for Svalbard som turistmål. Det ble regnet som sannsynlig at det ville skape vekstmuligheter for handelsvirksomhet og tjenesteyting, og at disse servicenæringene til sammen kunne danne nok en pilar. Den tredje var forskning og høyere utdanning. Det kan virke nokså uortodokst at dette blir betraktet som næringsutvikling, men faktisk ble Næringsdepartementet den største økonomiske bidragsyteren også til en vitenskapelig infrastruktur.

I denne sammenhengen representerte forskere og studenter først og fremst arbeidsplasser og forbrukere.

Målsettingen for omstillingsarbeidet kunne synes meget ambisiøs: å erstatte arbeidsplassene som ville gå tapt i gruvedriften med ny virksomhet og å stabilisere familiesamfunnet. Det er imidlertid klart at resultatene overgikk selv de mest optimistiske anslagene omkring 1990. Prosessen er fulgt i detalj gjennom årlige analyser foretatt av SNU og SSD. I 1991 ble det utført ca. 750 årsverk i Longyearbyen og Svea, og 370 av disse var innenfor bergverksdrift.

Ti år senere var antall årsverk steget til over 1200, av disse snaut 270 i gruve-

434 n y e g r e n s e r

Lørdagshandel i Longyearbyen. Biltettheten i er høy, til tross for at det bare er snaut fem mil med vei.

drift. Den store veksten var skjedd nettopp innenfor reiseliv, transport, varehandel og tjenesteyting. Men også bygge- og anleggsvirksomheten hadde ekspandert kraftig: Longyearbyen vokste hurtig, og befolkningen økte med nærmere 50 % i tiårsperioden. Ingen vet riktig hvor mange som bor i Longyearbyen til enhver tid, men i 2004 blir folketallet anslått til ca 1700.

Ble så de nye arbeidsplassene lønnsomme, slik det var forutsatt? Utviklingen har gått i bølger, men i 2000 var lønnsomheten omtrent på linje med landsgjennomsnittet. Arbeidsplassene synes jevnt over å være stabile, men arbeidstakerne selv er mer mobile – gjennomtrekken i jobber var fire år i snitt i 2000.

Rundt 140 store og små virksomheter ble registrert i Longyearbyen dette året, de fleste eid av private.74 Ved inngangen til 1990-tallet var problemstillingen – satt på spissen – å hindre avfolkning av Longyearbyen. Ti år senere omtalte Stortingsmelding nr.

9 byen som et pressområde, og regjeringen fant grunn til å understreke at den ikke ville legge til rette for ytterligere vekst. Den omstillingen som har funnet sted i Longyearbyen siden 1990 savner trolig sidestykke i moderne norsk historie, både i tempo og omfang, og har lagt nye premisser for norsk Svalbard-politikk.

kulldrift i kald krig

435

En annonseside i Svalbardposten, som viser det allsidige, men ogs책 spesielle lokalsamfunnet.

Sentralmakt og selvstyre

De første 50 årene Svalbard var under norsk herredømme var preget av en passiv norsk politikk overfor øygruppen.75 Siden slutten av 1960-tallet har imidlertid de norske styringsbestrebelsene på og rundt øygruppen tatt seg opp.

Administrasjonen var de første årene minimal, med en sysselmann på stedet deler av året og med ansvar fordelt på ulike departementer alt etter sakenes innhold. Fra midten av 1930-tallet kom styringen inn i noe fastere former, da det daværende Handelsdepartementet (senere Industridepartementet) fikk ansvaret for Svalbard-sakene. En endring ble innført i 1953, da sysselmannens rapportering ble overført til justisministeren, en ordning som fortsatt står ved lag. Med gruveulykkene på 1950- og 60-tallet oppsto det tvil om det var riktig å ha ansvaret for Svalbard-sakene samlet i Industridepartementet, og i 1965 ble det besluttet å overføre dem til de relevante departementer. Svalbard-budsjettet ble overført til Justisdepartementet. Nok et grep var at det ble opprettet et interdepartementalt koordinerende organ, som i 1971 fikk utvidet sine funksjoner til alle polarområdene og ble kalt «Det interdepartementale polarutvalg», med Justisdepartementet som sekretariat.

Den økte aktiviteten på øygruppen og ønsket om sterkere politisk styring krevde en sterkere innsats i administrativ koordinering. I 1975 ble det derfor opprettet en egen polaravdeling i Justisdepartementet. Sammen med det interdepartementale polarutvalget er dette kjernen i den sentrale styringen av Svalbard. Denne modellen har fungert såvidt godt over tid at den fremdeles står ved lag. Også i andre departementer fikk Svalbard-oppgavene etter hvert et omfang som tilsa organisatoriske grep. Utenriksdepartementet fikk tidlig en egen polarrådgiver med ambassadørstatus, og Miljøverndepartementet opprettet en egen polarseksjon. Fra 1990-årene av er særlig to tendenser tydelige: Departementene overlater i økende grad det operative ansvaret for Svalbardsaker til direktoratene, slik for eksempel Miljøverndepartementet gjør overfor Statens forurensingstilsyn og Direktoratet for naturforvaltning. Det andre er utbyggingen av statsmakten på Svalbard, i form av at sysselmannsbestillingen tillegges flere funksjoner knyttet til bl.a. miljøforvaltning og kulturminnevern.

Med økt styringsbehov, stigende styringsambisjoner og utbygging av styringsapparatet fulgte også en kraftig utvidelse av regelverket. Antall forskrifter har økt dramatisk, og det kom en egen regelsamling for Svalbard.

Utvidet statlig styringsapparat medfører gjerne diskusjon om demokrati og folkelig deltakelse i styre og stell – så også på Svalbard. Lokaldemokrati og kommunalt selvstyre ble vurdert allerede ved utarbeidelsen av Svalbardloven av 1925. Den gang valgte man en spesialordning med sysselmann. Over tid bygde det seg likevel opp et behov for folkelig deltakelse, og i 1971 ble Det stedlige Svalbardråd etablert, videreført av Svalbardrådet i 1981. Svalbardrådet

kulldrift i kald krig

437

fikk større oppgaver enn forgjengeren og større innflytelse på utviklingen i Longyearbyen, bl.a. ved at det kunne uttale seg om arealplaner. De sterke endringene i samfunns- og næringsliv på øygruppen fra 1980-tallet medførte en økende bevissthet om et «demokratisk underskudd».

Med Stortingsmelding nr. 9 (1999–2000) var spørsmålet om lokaldemokrati overmodent, og regjeringen foreslo innføring av lokalstyre. Dette sluttet Stortinget seg til. Men man måtte ta hensyn til de særegne utenrikspolitiske forholdene og statens behov for kontroll med virksomhet på øygruppen.

Tanken om å opprette en kommune ble derfor avvist. Det måtte utvikles et regime tilpasset de lokale forholdene – et lokalstyre med myndighet i Longyearbyen og Svea. Dette organet skulle få langt større makt og myndighet enn Svalbardrådet, og bl.a. overta statsaksjeselskapet Svalbard Samfunnsdrift og slik få kontrollen over vanlige kommunale oppgaver. Lokalstyret trådte i funksjon 1. januar 2002.

Utviklingen medførte reaksjoner fra russerne, både på Svalbard og i Moskva. De var skeptiske til endringene i norsk politikk fra 1960-tallet av, og mente bl.a. at sovjetiske myndigheter burde konsulteres før nye regler ble innført. I flere tilfeller hevdet de også at nytt regelverk var i strid med Svalbardtraktatens bestemmelser. Det ble særlig vist til likebehandlingsreglene og til artikkel 9 om forbud mot å bruke øygruppen i krigsøyemed. Norske myndigheter viste til at særlige konsultasjonsordninger for russerne ville innebære en forskjellsbehandling i forhold til andre traktatparter.76 Løsningen ble at det gjennomføres vanlige høringer etter forvaltningslovens bestemmelser. Knut Frydenlund skrev om situasjonen på 1970-tallet: «På grunnlag av presseomtalen kan en sitte igjen med det inntrykk at det var Sovjetunionen som presset på for å utvide sin innflytelse på øygruppen, og at den norske regjering opptrådte meget nølende, for til slutt å gi etter. Dette var ikke den faktiske situasjon. […] Det var det motsatte som skjedde; etter lang tids forsømmelse fra ulike regjeringer ble nå utøvelsen av den norske myndighet på Svalbard strammet inn.»77

Det moderne Svalbard

Moderniseringen av Svalbard fra 1970-tallet og omstillingsprosessen i 1990årene var langt på vei resultat av politiske beslutninger og statlig styring, godt smurt av rause offentlige bevilgninger. Så skulle man tro at statlige og politiske myndigheter ville sørge for å holde utviklingen på Svalbard i stramme tøyler, men er det tilfellet?

I 1990-årene er mulighetene for målrettet styring svekket. I havområdene rundt Svalbard utfordres stadig bestrebelsene på en bærekraftig ressursforvaltning av en internasjonal fiskeflåte som unndrar seg effektiv kontroll. På land

438 n y e g r e n s e r

Fortsatt fraktes kullet ut fra fjellene i Svea, men hva blir framtida for norsk kullproduksjon på Svalbard?

har overgangen fra et enkelt gruvesamfunn til en komplisert og sammensatt næringsstruktur gjort samfunnsstyringen mer kompleks. Samtidig er forvaltningsmyndighet på en rekke saksfelt desentralisert til direktorater og lokale myndigheter. I tillegg er det som tidligere var statens fremste styringsinstrument, Store Norske, blitt fristilt og opererer i praksis som ethvert annet aksjeselskap som primært skal tjene aksjonærenes, og ikke samfunnets interesser. Størstedelen av næringslivet i Longyearbyen i dag består av private aktører som norske myndigheter verken kan eller vil styre, ut over alminnelige lover og regler.

Gruvedriften har vært «stabilisatoren i omstillingsprosessen».78 Det har de senere årene vært satt spørsmålstegn ved om fortsatt gruvedrift er forenlig med miljømålene for Svalbard og for norsk klimapolitikk generelt. Det er også påvist at kulldriften ikke lenger er kritisk for suverenitetshevdelsen.79 Likevel opplever kullvirksomheten nå en ny vår etter mange års motgang – med myndighetenes velsignelse. Og produksjonen i regi av Store Norske er større enn noensinne: tre millioner tonn både i 2003 og 2004. Dette illustrerer noe av problematikken

kulldrift i kald krig

439

Mørketid i Longyearbyen.

rundt styring av virksomhet på øygruppen i dag: Det som tidligere var redskap for myndighetenes politikk, er i dag uavhengige næringsaktører.

Det kan altså virke som om Svalbard er blitt stadig viktigere for Norge, samtidig som myndighetene de siste tiårene har fått reduserte styringsmuligheter – og kanskje også lavere styringsambisjoner. Om vi hever blikket fra selve Svalbard og i stedet ser på den overordnede utenrikspolitikken, er ikke endringene like store. Det som over tid har vært bestemmende for norsk opptreden med hensyn til Svalbard, er fremfor alt forholdet til Sovjetunionen og – etter 1991 – Russland. Episoden med Molotov i 1944 var en viktig lærepenge, og er selvsagt noe av bakgrunnen for at norske myndigheter er forsiktige med å involvere seg for sterkt med russerne i nord.80 I de senere årene er det særlig økende miljørelaterte reguleringer og norsk håndheving av fiskerireglene i fiskevernsonen som har skapt problemer. Spesielt er bestemmelsene om verneområder blitt et ankepunkt for russerne, for eksempel når det gjelder planene om gjenåpning av gruvedrift i Grumant-feltet. Verneplanene er oppfattet som ledd i bestrebelser på å presse russerne bort fra Svalbard. Også oppbringingen av russiske trålere etter ulovlig fiske i vernesonen har medført protester, og er blitt sett som ledd i planer om å trenge Russland tilbake i Arktis.81 Utbygging av forskningsinstallasjoner som EISCAT, SvalSat og rakettutskytningsrampe (SvalRak) i Ny-Ålesund er satt inn i samme mønster. Når det gjelder «high politics» og spørsmål rundt uavklarte grenser og jurisdiksjon over havområder, er tingene mer ved det gamle. Russerne har neppe gitt opp tanken om et norskrussisk fellesregime når det gjelder naturressursene i Barentshavet. Andre parter til Svalbardtraktaten står fast ved sine syn på norsk jurisdiksjon i fiskevernsonen.

Den reduserte sikkerhetspolitiske betydningen dette området har i en større sammenheng, kan ha bidratt til å svekke den norske posisjonen her. Når de sikkerhetspolitiske momentene ikke lenger veier like tungt, har ikke de tidligere vestmaktene lenger samme interesse av å støtte opp om norske posisjoner.

Svalbard har fremdeles stor betydning som virkemiddel i norsk utenrikspolitikk og som et strategisk aktivum for Norge. Virksomheten på øygruppen er viktig nok i seg selv, men i politisk og økonomisk sammenheng er hovedpoenget at Svalbard ligger som en havrettslig «grensestein» nord i Barentshavet og gir Norge kontroll over havområder på mer enn 800 000 km2. Det store spørsmålet for Svalbard og norsk politikk der i dag er derfor knyttet til sokkelen og havområdene rundt øygruppen. På dette området har neppe norske myndigheter reduserte styringsambisjoner – snarere tvert imot.

EN ARKTISK FISKERISTORM AKT

Norge er en fiskeristormakt – verdens tiende største målt i fangstmengde.1 I Europa er det bare Russland som er større. Ut fra eksportverdi er Thailand størst, mens Norge konkurrerer med Kina om andreplassen. At et lite land med 4,5 millioner innbyggere har en slik stilling, krever en nærmere forklaring. Store havområder har kommet under norsk jurisdiksjon som følge av havrettsutviklingen de siste tiårene. Disse havområdene har høy biologisk produksjon som gir grunnlag for store fiskerier både til havs og langs kysten. Likevel er kystfisket fortsatt selve symbolet på norsk fiske. Det trenger et korrektiv. Det arktiske fjernfisket med havgående fartøyer har i etterkrigstiden vært i vekst, og i dag overgår det kystfisket i økonomisk betydning. Fisket i arktiske havområder har ekspandert til Grønland, Svalbard, Jan Mayen, Bjørnøya og det nordlige Barentshavet.

I de første tiårene etter 1945 var fisket i arktiske strøk lite regulert, og norske fartøyer konkurrerte med en stor internasjonal flåte om ressursene i disse områdene. Utviklingen av en effektiv og moderne fangstteknologi medførte et stadig sterkere press på fiskebestandene og aktualiserte i økende grad spørsmålet om forvaltning av ressursene. Og når ressursene ble knappe, ble også spørsmålet om hvem som eide fisken i nordområdene aktuelt.

Med etableringen av den økonomiske sonen i 1977, fiskevernsonen ved Svalbard samme år og fiskerisonen rundt Jan Mayen i 1980, kom over 2 millioner km2 hav – mer enn seks ganger landarealet – under norsk jurisdiksjon.

Optimisme og vekst

I de første årene etter 2. verdenskrig var det få som tenkte at fiskeressursene kunne bli truet av en større fangstinnsats. Både fiskere, myndigheter og forskere

en arktisk fiskeristormakt

443

så optimistisk på utviklingen næringen var inne i, og ikke minst ble nytt fiskeletingsutstyr ønsket velkommen. I 1949 ble det første norske ekkoloddet fra Simonsen Radio (Simrad) utprøvd.2 Testfartøyet var «Vartdal», eid av Vartdal Fiskeriselskap, med Johan Vartdal som skipper. Fra denne båten ble det drevet vintersildfiske og sildefiske ved Island, når den ikke var innleid som forskningsfartøy av Havforskningsinstituttet. Toktet med utprøving av Simrads ekkolodd gikk mellom norskekysten, Færøyene, Island og Jan Mayen. Forsker Finn Devold ved Fiskeridirektoratets havforskningsinstitutt var toktleder, og dette er et av mange eksempler på at forskerne ofte gikk foran og viste vei.

Ikke bare fant de nye felter, de bidro også vesentlig til utprøving og spredning av ny teknologi som fiskerne hadde nytte av.3 Men allerede før ekkoloddet var kommet i allmenn bruk kom et annet og enda mer effektivt apparat på markedet: sonaren eller asdicen, som først ble montert på havforskningsfartøyet «G.O. Sars» i 1950.4 Deretter ble det utprøvd på et annet av Vartdal-rederiets fartøyer. I 1953 gikk «Ramoen» på tokt for å prøve sonaren, som var utviklet ved Forsvarets forskningsinstitutt.

Ekkoloddet sender signaler loddrett ned og kan finne fiskestimer rett under fartøyet, mens sonaren også kan sende ut lydbølger forover og til siden. Både når det gjelder ekkoloddet og sonaren var snurpefartøyene først ute med å ta det nye utstyret i bruk, og i 1963 var det sonar om bord på de fleste norske snurperne. Omtrent samtidig med sonaren kom også radaren i bruk på norske fiskebåter. Fiskeletingsutstyret skapte en helt ny forutsigbarhet for fiskerne, men bidro også til å effektivisere innsatsen på havet ved at mindre tid gikk med til å lete etter fisk.

Samtidig ble det bygd ut nye avanserte elektroniske navigasjonssystemer, utviklet av de allierte under 2. verdenskrig.5 Det amerikanske systemet ble kalt Loran, det britiske Decca. Systemene var i første rekke ment å hjelpe allierte sjømilitære skip, men også fiskerne fikk nyte godt av det nye systemet. I 1968 var Decca-utbyggingen ferdig, med seks kjeder fra Skagerrak til Finnmark. Ved siden av å være et avansert navigeringssystem var Decca-navigatoren uvurderlig til å finne igjen fiskeredskaper når det var dårlig sikt.

Dessuten kom overgang fra naturfiber til nylon. Fiskeredskapene ble lettere og mer håndterbare, og mye tid ble spart fordi kunstfibergarnene var enklere å greie ut. Vi fikk også overgang fra tre- til stålbåter, som økte kapasiteten og rekkevidden. Kraftblokka gjorde det mulig å fiske med større redskap. Og med innføring av sidepropeller fra midten av 1960-årene ble fartøyene også lettere å manøvrere. Autoline ble introdusert i 1960-årene, og fikk sitt gjennombrudd det neste tiåret. Den nye fangstteknologien gjorde ikke bare fisket lettere, den bidro også til å kapitalisere fiskerinæringen. Investeringene kostet mye, slik at fiskerne måtte drifte hardere når de var på havet, og hele året igjennom, for å få dekket inn de investerte kostnadene.

444 n y e g r e n s e r

Skipper Ottesen tenner seg en røyk på tråleren «Tønsnes» av Tromsø. Brua på dagens trålere er fylt opp med moderne navigasjons- og fiskeleteutstyr.

Den nye teknologien bidro til at fiskerne søkte seg til nye og fjernere havområder. Fiskebankene utenfor Vest-Grønland ble kjent i mellomkrigsårene, men fikk ny aktualitet etter 2. verdenskrig.

Fisket ved Vest-Grønland

Etter 1945 var det en utbredt oppfatning om at norsk fiske- og fangstaktivitet ved Grønland skulle opprettholdes. Rederimiljøer på Sunnmøre, anført av Aalesund Skipperforening, som helt siden 1921 hadde vært en aktiv forkjemper for suverenitets- og næringsinteresser på Grønland, gikk nå videre langs denne linjen. Foreningen hevdet at Norge hadde legitime suverenitetskrav på Øst-Grønland, til tross for nederlaget i Haag i 1933.6 Den ønsket nå at regjeringen skulle ta opp igjen mellomkrigstidens krav, og ville samtidig etablere en fast landstasjon for norske fiskere på Vest-Grønland.7 Etter en dansk lov fra 1937 kunne utenlandske fiskere gå i land i Færingehavn (Kangerluarsoruseq), blant annet for å fylle opp vanntankene om bord. Men stedet manglet havn,

en arktisk fiskeristormakt

445

Færingehavn på Vest-Grønland i 1958. Stedet ble ei viktig havn for norske fiskere på 1950- og 60tallet.

og skipperne på Sunnmøre mente at det måtte opprettes en stasjon for levering og proviantering dersom norske linefartøyer med sin begrensede aksjonsradius skulle kunne hevde seg i konkurransen med utlendingene.

Til tross for dansk bitterhet i kjølvannet av konflikten om Øst-Grønland i 1931, hadde Danmark opprettholdt Østgrønlandsavtalen av 1924, som innrømmet visse norske fiske- og fangstrettigheter.8 Men etter 1945 ønsket danskene å begrense norsk virksomhet, ut fra naturvernhensyn og hensynet til inuitenes rettigheter. I 1950 ba den norske regjeringen om Stortingets samtykke til å inngå en avtale med Danmark om fredning og opprettelse av reservater for grønlenderne. De borgerlige partiene protesterte kraftig – med en nasjonal retorikk som tydelig viste at nederlaget i Haag ikke var glemt. Utenriksminister Halvard Lange mente derimot at norsk imøtekommenhet ville skape et gunstigere klima for å få utvidede rettigheter for norsk fiske utenfor VestGrønland. Havforskerne ga vitenskapelige argumenter for å satse på et utvidet fiske. I 1948 ledet Finn Devold et tokt som undersøkte forekomstene av fisk på Frederikshåbsbank, Lille Hellefiskbank, Store Hellefiskbank og helt nordover til Disco.9 På alle feltene var det gode fangster av stor torsk og få andre fartøyer å se. Devold, som selv hadde deltatt i okkupasjonen på Øst-Grønland, konkluderte derfor med at det «utvilsomt [var] plass for en svær ekspansjon» for norske linefartøyer.

Norge og Danmark hadde problemer med å bli enige om en avtale som

446 n y e g r e n s e r

sikret norske rettigheter og norsk tilstedeværelse på Grønland.10 Men fiskeeksportør Nils Skarbøvig fra Ålesund var ikke tålmodig nok til å vente på en offentlig avtale, og tok direkte kontakt med danske myndigheter.11 Resultatet ble opprettelsen av et dansk selskap, Grønlands Industri og Handel A/S (Asgriko), som fikk tillatelse til å drive fiskeristasjon i Færingehavn. Samtidig gikk vestnorsk fiskerikapital sammen og stiftet A/L Utrustning, som skulle stå for utbyggingen av den nye fiskerihavna. I løpet av kort tid fikk Færingehavn fiskebruk, butikk, verksted, oljetanker, fryseri og lagre for agn, salt og annen nødvendig proviant for fiskeflåten. Den nye kaia var på 200 meter. Noen år seinere ble det stiftet et nytt foretak, Nordafar, som overtok anleggene i Færingehavn.12 Aksjekapitalen var delt mellom danske, norske og færøyiske eiere. Hovedkontoret ble plassert i København, og i statuttene het det at lederen for stasjonen alltid skulle være dansk statsborger. I første omgang fikk selskapet konsesjon til å drive stasjonen fram til 1969. Lenger ute i fjorden ligger Ytre Færingehavn, som tradisjonelt var færøyingenes faste fiskeristasjon. Der var det tollkammer, postkontor og telegraf, et lite sykehus og en fiskarheim drevet av et misjonslag på Færøyene. Samarbeidet mellom de to stasjonene var nært og tett. Også den norske regjering bidro vesentlig til utbyggingen av den nye fiskerikolonien på Vest-Grønland. I 1950 ble det oppført et velferdshus med spisesal, kjøkken, posttjeneste og kiosk. Byggekostnadene på kr. 370.000 ble dekket av Prisutjevningsfondet for fisk, Fiskeridepartementet, Norsk Sjømannsforbund og interesserte sunnmørske fiskebåtredere. Staten bidro også til å stimulere virksomheten ved å yte et offentlig pristilskudd på kr. 0,94 pr. kg fisk som ble levert til Vest-Grønland.13 Velferdshuset ble høytidelig åpnet av fiskeridirektør Klaus Sunnanå høsten 1951.14 Sunnanå var svært opptatt av fisket og velferdsarbeidet på Vest-Grønland, og satt selv som formann i styret for velferdsvirksomheten. I åpningstalen la han vekt på at tjenesten ville bidra til å løse «det menneskelige problem».

Flere hundre fiskere skulle drive fiske i opptil fem måneder i året, mange av dem kom nettopp rett fra tre til fire måneders vintersildfiske da grønlandssesongen tok til på våren. Arbeidsdagen var lang, opp til 16–18 timer i strekk.

Men velferdshuset skulle minske påkjenningen for dem som var lenge på sjøen i hardt arbeid, langt borte fra hjemmet.

Rundt midten av 1950-tallet ble virksomheten utvidet. Før 1956-sesongen meldte Sunnmørsposten at velferdsstasjonen nå kunne tilby ny kafé, kvinnelig betjening, besøk av ishavspresten Monrad Norderval og egne postkasser for fiskerne.15 Etter ombyggingen inneholdt velferdshuset også kinorom og scene.

Vaskeri og dampbad ble bygget med statsstøtte, i samarbeid med Norsk Sjømannsforbund, norske fiskebåtredere og A/L Utrustning. Personalet på 10–15 personer var ansatt i Fiskeridirektoratet.16 Foruten velferdssjefen med assistent var det stuert, kokk, kjøkkenassistenter og en diakon. Velferdsarbeidet

en arktisk fiskeristormakt

447

var travelt i høysesongen, med daglige kinoforestillinger og annen avkopling for slitne fiskere. Høytider som 17. mai og pinse ble markert med festtilstelninger, og Færingehavn fikk besøk av tilreisende artister og kåsører. Innimellom var det gudstjeneste – særlig var preknene til Monrad Norderval populære.

En av de viktigste funksjonene hadde diakonen, som behandlet lettere skader pga. arbeidet på bankene. Verkefingre, sjøkviser og andre betennelser på armer og hender var de vanligste lidelsene. Behovet var stort, diakontjenesten hadde hele 675 konsultasjoner i 1952.17 Behandlingen var gratis, fordi trygdekassa dekket utgiftene. Fiskere med alvorligere sykdommer ble henvist til det danske sykehuset i Ytre Færingehavn. Men diakonen tok seg av mer enn fysiske plager. Tore Dalen, som var ansatt i 1957-sesongen, fikk mange henvendelser fra fiskere som var utslitte og nervøse, og som «derved trodde at det feilte dem alt mulig».18 Men i de fleste tilfellene var det tilstrekkelig med litt trøst og en prat i rolige omgivelser på diakonkontoret.

En viktig forutsetning for at Danmark tillot norske næringsinteresser å etablere seg i Færingehavn var at forholdet mellom landene var blitt bedre etter skjebnefellesskapet under krigen. Den norske tilstedeværelsen var dessuten av ren forretningsmessig karakter og regulert med tidsbegrensede avtaler. Danskene så et behov for sosiale og økonomiske reformer i den tilbakeliggende kolonien, og startet et omfattende utbyggingsprogram, ikke ulikt Nord-Norge-planen.19 Målet var å legge om det grønlandske tradisjonelle småskalafisket til et moderne havfiske, satse på utbygging av en frossenfiskindustri og sentralisere befolkningen i bysentra. At norsk fiskerikapital bidro til å bygge opp Færingehavn til en moderne fiskerihavn, kom på ingen måte i konflikt med denne planen.

Første gang den norske flåten opererte direkte fra stedet var i 1949.20 Denne sesongen deltok 34 linefartøyer, men deltakelsen var raskt stigende. Allerede i 1951 hadde antall norske fartøyer i torskefisket økt til 62. Toppåret var 1955, med hele 73 linebåter og fire trålere. De første årene fisket man fra slutten av mai til slutten av september. Deretter ble det vanligere å gjøre to turer, så mannskapene fikk seg en pause hjemme midt på sommeren. Etter hvert som konkurransen om torsken ble hardere ved Vest-Grønland, utvidet den norske lineflåten virkefeltet til bankene utenfor Newfoundland.

Selv om fisket ved Vest-Grønland betydde mye for deler av norsk fiskerinæring i de beste sesongene på 1950- og 60-tallet, var det ikke problemfritt.21 Det sesongbetonte ved fisket gjorde at mange foretrakk anleggsarbeid på land eller arbeid hjemme på egen gård de sommermånedene fisket varte. Allerede i 1952 var mannskapsmangelen i vestgrønlandsfisket så stor at det var nødvendig å hyre inn utlendinger, og 90 av de 825 som deltok denne sesongen var fra Færøyene. Fra nå av ble de færøyske fiskerne faste innslag. I 1955 hadde linebåten «Kirkholmen» av Vartdal et mannskap på 20, hvorav seks var fra bygda Eidi på Færøyene.22

448 n y e g r e n s e r

Sultne fiskere får seg mat i kantina i Færingehavn. Velferdstilbudet var viktig for fiskere med lange dager og hardt arbeid, langt hjemmefra.

Fisket var svært internasjonalt, og foruten norske fiskere var det fartøyer fra bl.a. Færøyene, Island, Danmark, Storbritannia, Portugal og Tyskland. De samlede fangstmengdene av grønlandstorsk var på 200 000 tonn i 1950, og økte utover i 1950-åra.23 I 1962 ble det satt fangstrekord med tilsammen 464 000 tonn, over dobbelt så mye som det totale norske torskefisket samme år.24 Fram til 1968 varierte fangstene fra 350 000 til 430 000 tonn i året. Torskefisket betydde mye for utenlandske fiskeriinteresser, men kom i liten grad Grønlands urbefolkning til gode. Fram til 1960-tallet drev grønlenderne kyst- og fjordfiske med sine små fartøyer, mens utlendingene dominerte på bankene. I 1968 startet oppbyggingen av en grønlandsk trålerflåte, bygget for å ta opp konkurransen med andre fiskerinasjoner både i hjemlige farvann og i Barentshavet. I 1975 bestod stortrålerflåten av seks fartøyer over 500 brt. (bruttoregistertonn).

Antallet økte til 22 båter det neste tiåret. Men trålerne kom for seint til at grønlenderne fikk nyte godt av det gode torskefisket, som hadde hatt sin storhetstid i perioden 1950 til 1970. Fra slutten av 1960-årene begynte fangstkurvene å vise en bratt nedgang. Hovedårsaken var lavere vanntemperaturer i

en arktisk fiskeristormakt

449

de øvre vannlag, som følge av klimaendringer.25 Det førte til sviktende mengde fiskeyngel, og dermed sviktende grunnlag for et fortsatt storstilt fiske.

I 1972 var det slutt. 11 trålere og 22 linefartøyer satte punktum for et norsk arktisk fiskerieventyr som hadde pågått i et halvt århundre. Året etter ble Danmark med Grønland medlem av Det europeiske fellesskapet, og norske fiskere mistet den frie adgangen til bankene utenfor Vest-Grønland.26 Norske rekefiskere har imidlertid fått betydelige kvoter ved Grønland, som et ledd i de årlige kvoteforhandlingene med EU.27 Og det er blitt et allsidig samarbeid mellom landene, bl.a. gjennom en bilateral fiskeriavtale fra 1991, og innenfor rammen av Den nordatlantiske sjøpattedyrkommisjonen (NAMMCO), opprettet i 1992.28

Ekspansjon nordover

Fiskerne vendte blikket mot nord. I 1939 var det 145 norske linefartøyer og noen få damptrålere på bankene ved Bjørnøya og utenfor Spitsbergen.29 Fangstmengdene var beskjedne i forhold til det britiske og tyske trålere tok opp av havet.30 Etter krigen var deltakelsen ujevn, til å begynne med.31 I 1947 var det 63 linefartøyer i området. Fram til midten av 1950-tallet varierte antallet fra åtte til 52. Etter hvert overtok trålfisket. I 1946 var det ni trålere, ti år seinere var det blitt 23. Samtlige av disse var stortrålere over 300 brt. Trålerflåten fortsatte å øke. Antall stortrålere i Barentshavet, ved Bjørnøya og Spitsbergen var i 1961 riktignok fremdeles 23, men flåten av småtrålere under 300 brt. hadde vokst til 139. Trålerfangsten i Arktis utgjorde nå hele sju prosent av alt norsk torskefiske. Utbyggingen av en norsk fryseindustri gjorde at norske trålere for alvor tok opp konkurransen med utlendingene om de store bestandene.

Kollapsen i sildefisket på 1960-tallet var en annen årsak til at norske fiskere fant veien til arktiske farvann. Nå var det lodda fiskerne var ute etter. Begge er pelagiske arter med et høyt fettinnhold, godt egnet for industriell bearbeiding. Lodda var riktignok mindre attraktiv for industrien, og så lenge det fantes rikelig tilgang på sild, var loddefisket begrenset. I 1953 ble det kun tatt opp 10 000 tonn lodde, mens sildefangsten var på 960 000 tonn. Men fra slutten av 1960-tallet ble det landet mer lodde enn sild i norske havner. Og på 1970tallet utgjorde lodda det siste store industrielle fiskerieventyret i Norge.

I 1986 var imidlertid loddebestanden i Barentshavet blitt så overbeskat-

Sidetrålen dras inn på «Thor Iversen» under forsøksfiske i 1952.

450 n y e g r e n s e r

Ringnotsnurperen «Østbris» på loddefiske i Barentshavet, vinteren 2001. Ingen enkel arbeidsplass, med vinterstormer, mørke og nedising.

tet at fisket ble stanset året etter. I 1991 ble fisket åpnet igjen, men etter dette har utbyttet variert kraftig.

En viktig forutsetning for det nye loddefisket var ny fangstteknologi. Trygve Olsen fra Havøysund hadde neppe forestilt seg hva han satte i gang da han, som første norske fiskebåtreder, monterte kraftblokk for å hale inn seinota om bord i snurpefartøyet «Ola Ryggefjord» i 1957.32 Etter litt prøving og feiling fungerte blokka bra, og andre fiskere fikk snart øynene opp for hva den nye teknologien kunne bety i økt fangsteffektivitet. Selv fikk Olsen bygget flere nye fartøyer, og i løpet av 1960-årene hadde Havøysund-rederiet vokst til å bli Finnmarks største innenfor pelagisk fiske.

Bruk av kraftblokk fikk enorm betydning. Tidligere satte man snurpenøtene fra små notbåter (doryer). Med den nye teknologien kunne nota settes direkte fra hovedfartøyet, og mannskapsbehovet ble redusert fra omtrent 20 til 12–13 mann.33 Blokka var opprinnelig en amerikansk oppfinnelse, men ble snart tilpasset norske forhold. Deretter fulgte en annen revolusjonerende amerikansk nyvinning: sildepumpa. Tidligere var silda blitt tatt om bord med håv hengende under ei kran, nå tok vakuumpumpa silda direkte fra nota i sjøen og opp i lasterommet. Litt etter at kraftblokka var introdusert kom ringnota.

452 n y e g r e n s e r

Brødrene Torgersen fra Askøy med sildesnurperen «Radek» var foregangsmenn.34 De utviklet den nye nottypen, som var atskillig større enn de vanlige snurpenøtene, med støtte fra Fiskerinæringens Forsøksfond. De første ringnøtene ble utprøvd i 1962, med gode resultater, og ringnotfisket vokste med eksplosiv hastighet. I 1963 var det 58 ringnotfartøyer, fire år seinere 460.35 Vinterloddefisket tok til på slutten av 1950-årene og begynnelsen av 1960årene, parallelt med at silda forsvant. Lodda berget ikke bare ringnotflåten, men også sildemel- og sildoljeindustrien, som hadde hatt en kraftig kapasitetsøkning etter 2. verdenskrig. I juli 1968 ble det oppdaget loddeforekomster ved Hopen,36 og det ble starten på sommerloddefisket. Utbyttet det første året var på 400 000 hektoliter, som var beskjedent i forhold til vinterloddefangstene på 5 millioner hektoliter. Men samlet bidro fangstene til ny fangstrekord i 1968.

Den neste toppen kom i 1970, med nesten ti millioner hektoliter vinterlodde og 3,5 millioner hektoliter sommerlodde. Året etter ble også denne rekorden slått.

Både sild og lodde er hovednæring for den viktigste arten i Barentshavets økosystem: den norsk-arktiske torsken. I de første årene etter 1945 ble det meste av torsken saltet. Men utover på 1960-tallet ble fersk fisk viktigere. Årsaken var det voksende råstoffbehovet til de mange nye filetfryseriene. Enkelte av dem, som den store Findus-fabrikken i Hammerfest, var utelukkende basert på leveranser av fersk fisk fra trålere. Bruk av trål hadde vært et fiskeripolitisk stridsspørsmål fram til trålerloven av 1939, som ga konsesjon bare til 11.37 Etter 2. verdenskrig var dette fremdeles et svært vanskelig spørsmål, men på 1950-tallet ble loven myket opp. Myndighetene ønsket å imøtekomme råstoffbehovene til den nye raske voksende frossenfisk-industrien, mot sterke protester fra kystfiskerne.

Fram til 1961 var samtlige norske trålfartøyer utstyrt med sidetrål, men nå kom Norges første hekktråler. «Hekktind» var bygget ved Bergens Mek. Verksteder og ble levert til vesterålsrederiet A/S Melbutrål våren 1961.38 Det jobbet bortimot 30 mann om bord: skipper, styrmann, chief, stuert, bas, nettmann, 14 fiskere, to maskinister, motormann, to smørere, kokk og to messegutter. På de nyere ferskfisktrålerne var mannskapet omkring halvparten. Trålertoktene i Barentshavet varte som regel i ti dager, inntil lasterommet var fullt.

«Hekktind» fikk mange etterfølgere, men hun var stor sammenlignet med dem som kom seinere, hele 630 brt. De nye hekktrålerne som ble bygget i siste halvdel av 1960-tallet og begynnelsen av 1970-tallet var på mellom 250 og 299 brt. De på 299 brt. ble kalt «paragraftrålere». I 1961, da den norske fiskerigrensa ble utvidet fra fire til tolv nautiske mil, kunne samtidig trålere på under 300 brt. få tillatelse til å fiske inntil fire nautiske mil fra land. De fleste trålrederiene med hekktrålere for ferskfisktråling var helt eller delvis knyttet til filetindustrien gjennom lokalisering og eierskap. I forhold til sidetråleren

en arktisk fiskeristormakt

453

«Vågakall» i Barentshavet i 1969. Her er trålen på vei over dekk, og fiskerne jobber med å tømme den for fisk. Tråleren skaffet jobb til 15 mann om bord og 35 hjemme i Vågan i Lofoten.

hadde hekktråleren mange fordeler.39 Trålen kunne settes og hales raskere, og det var lettere å styre når trålen ble slept etter fartøyet, slik at fisket kunne foregå under langt hardere værforhold.

Og hardt ble det: «På denne årstida skulle det ha vore straffbart å ro fiske her oppe, det kan du bare skrive,» fikk en journalist høre av Trygve Nilsen fra Senja, som var på vintertokt i Barentshavet i 1968 med ferskfisktråleren «Vågakall».40 Men selv om forholdene i Barentshavet var røffe, var det ifølge styrmann Anfinnsen bedre enn å være på bankene utenfor Svalbard: «Spitsbergen er et ‘tjyvhol’ med is og svineri.» De arktiske havområdene er de minst gjestmilde.

I dårlig vær er marginene små, og drivis og overising av fartøyene gjør arbeidsdagen både ubehagelig og farlig.

Ragnar Sandbæk fra Ibestad i Troms (f. 1945), som var trålgast i 1960- og 70-årene, skriver om hvordan forholdene kunne være, mellom isflakene i nord: Det verste med å fiske torsk så langt nord som på 80-graden nord for Spitsbergen for eksempel på Norskebanken i begynnelsen av 70-åra, var den forferdelige dunkingen av isflakene der du intetanende lå i køya di på frivakta nede i belsen i et iherdig forsøk på å sove i noen få usle timer.

Som domklokker inne i ørene.

Og om hvor kaldt det kunne bli: Det kunne være jævlig kaldt nord i Barentshavet. Trålnota stiv som en stokk.

Helt uhåndterlig. Isbanking og frost. Og gjerne ei knust not eller to på vent dersom bunnforholdene var slemme. Det aller verste var saltfisktråling på Grønland. Der var det alltid nok av stivfrosne knuste nøter i skutsida.

Isen som hadde kalvet og var på vei sørover, la gjerne fra seg stein på stein ettersom de smeltet utover fiskebankene så de ikke var til å kjenne igjen år om annet. Uansett: Å bøte bruket under slike forhold var nesten umulig.

Derfor måtte messegutten eller maskinisten ta frem spyleslangen for så å spyle nota kontinuerlig slik at de blåfrosne fiskerne kunne få brekt ut nettet, skåret reint og bøtt sammen bjelkene. Noen ganger var vi og klærne så stivfrosne at messegutten også måtte hjelpe til med å slite av oss hyret etter endt vakt.41 I tariffavtalen mellom Sjømannsforbundet og Norske Trålrederiers Forening er arbeidstiden for mannskapene fastsatt til 12 timer i døgnet, dvs. 84 timer i uka.42 Men avtalen inneholder også et punkt om at arbeidstiden kunne brytes ved store fiskemengder, og 18 timers arbeidsdag er ikke uvanlig.

I 1969, året etter at «Hekktind» kom på havet, ble Norges første fabrikktråler sjøsatt – «Longva». Den var også det største fiskefartøy i landet, på rundt

en arktisk fiskeristormakt

455

900 brt., og 202 fot langt.43 Bak fartøyet sto reder og fisker John Longva fra Ålesund. Prosjektet ble møtt med skepsis og kritikk fra mange hold. Da båten ble sjøsatt, var fiskerinæringen inne i en vanskelig periode, og mange mente det ville være umulig å få et så stort fartøy til å lønne seg. Mannskapet var på 52 personer, som alle skulle ha sine lønner og lotter, og fabrikken hadde en frysekapasitet på 15 tonn filet i døgnet og krevde kontinuerlig råstoff. Fra den landbaserte fiskeindustrien gikk kritikken ut på at fabrikktrålere ville utarme distriktene. Hvis ombordproduksjon ble vanlig, ville industrien og de lokale kystfartøy miste sitt eksistensgrunnlag og frata norsk kystbasert fiskerinæring dens særpreg. Fabrikktråleren ble likevel et permanent innslag i flåten som driftet i arktiske farvann og på fjernere hav. Etter «Longva» vokste denne fartøytypen jevnt, og i 1972 deltok ni fabrikktrålere i fisket.

Men veksten i det industrialiserte fisket hadde økologiske konsekvenser, og det aktualiserte spørsmålet om hvordan en skulle regulere fisket med sikte på å begrense innsatsen og verne ressursene.

Nedising av skute og utstyr kan være et stort problem under fiske i arktiske farvann. Her er en av mannskapet på «Nordstar» i ferd med å banke bort is utenfor Labrador-kysten i 1971.

ETTER BLÅKVEITE VED BJØRNØYA Tidligere trålgast Ragnar Sandbæk skriver: «Vi forsto etter hvert at noe ekstremt var på gang. Hele høsten hadde vi tauet langs eggakanten sørvest av Bjørnøya etter blåkveite. Ganske skummelt å ligge her alene mens de andre båtene lette etter torsk og andre godsaker lenger øst i havet. Vi hadde funnet en privat godt betalt nisje: blåkveite. Ensomme og uten referanser slingret og stampet vi opp og ned langs skillet mellom det grunne Barentshavet og det dype Norskehavet. Minst 600 favner slepevaier var ute. Blåkveita står dypt. Det vet alle. En gang i blant blandet noen russiske sidetrålere seg inn i sysakene våre, men ellers var det bare mørket og susingen av sjøen og vinden. Og vinden økte påståelig. Under frokosten greidde ikke slingreduken lenger å holde på skaffetøyet og pålegget. Vi måtte sette opp bolkinger på bordet. Til slutt ga vi faen og lot som ingen ting. Året kunne vel være 1973 tror jeg. Her lå det stororkan i lufta.

Utover ettermiddagen var det bare å hive inn bruket, skalke luker og dører, surre alt som surres kunne og legge seg på været. Gode gamle M/Htr «Andenesfisk III» fikk nå så mye juling at vi ble litt betenkte. Det var såpass skremmende å se de tårnhøye bølgene at vi bare flirte.

Så føyk hele antenna oppå samsonposten av gårde. Så lå vi der i ørska oppe ved Bjørnøya uten kontakt med omverdenen med så høye bølger som jeg og de andre 15 om bord aldri hadde vært ute for. Over tyve meter måtte de være.

Vi var nødt til få opp nødantenna. Men hvem skulle klatre opp og feste denne på toppen av samsonposten? Vi trengte en frivillig. Før vi hadde tenkt tanken ferdig, meldte messegutten seg. Ungdommen har jo ikke høydeskrekk. Med tau rundt livet klatret han opp de isglatte trinnene som en utspent drage i orkanblåsten. Mens vi andre klamret oss fast nede og holdt pusten, fikk guttungen antenna på plass. Dagens helt – ingen tvil. Så var det bare å gi det noe nervøse rederikontoret beskjed om at vi var i live.

Det gikk bra denne gangen også. Etter noen døgn var det steaming inn mot Andenes med 100 tonn super blåkveite. Telefoner fra engstelige slektninger fikset rederiet. Vi hadde til og med vært på dagsrevyen kunne de fortelle oss.»44

Hvem eier fisken?

Den økte fangstkapasiteten og den økte etterspørselen etter fiskeprodukter førte til ressursknapphet. Dermed måtte staten inn og regulere adgangen til fiskeriene. Men dette reiste også spørsmålet om fordeling av ressurser, både mellom land og mellom grupper innenlands, og dermed om eierrettigheter.

I de første etterkrigsårene var hovedformålet med reguleringene å finne en rettferdig fordeling mellom ulike grupper av aktører. Samtidig skulle de bidra til å styre produktstrømmen ut i markedet, for å hindre at tilbudet ble for stort og prisene falt. Staten var svært aktiv i å utvikle fisket og fiskeforedlingen, og næringen mottok store direkte subsidier, særlig etter inngåelsen av Hovedavtalen mellom staten og fiskerinæringen i 1964.45 Også på en annen og mer indirekte måte støttet myndighetene utbyggingen av en havgående flåte: omfattende støtte til verfts- og verkstedindustrien for nybygg av skip og utstyr.

Fra begynnelsen av 1970-tallet ble det et sentralt hensyn å regulere fiskeriene for å beskytte fiskebestandene. Deltakerloven av 1972 innebar at staten prøvde å begrense og styre fangstkapasiteten. Samtidig bidro statens støtte til næringen til at det ble overkapasitet både i flåteleddet og i produksjonsleddet.46 Resultatet av dette – som på ingen måte er unikt for Norge – var at det over tid ble bygget opp en fangstkapasitet som både var – og ennå er – for stor i forhold til ressursgrunnlaget.

Før innføringen av de økonomiske sonene i 1977 var effektiv forvaltning av ressursene i havområdene utenfor Norge vanskelig. Myndighetenes tiltak gjaldt bare innenfor fiskerigrensen på tolv nautiske mil, mens mange av fiskebestandene i stor grad befant seg utenfor denne sonen. Her var det et omfattende, uregulert fiske med deltakelse fra mange land. Utenlandske trålere var ikke noe nytt fenomen i nord, men nå økte innsatsen kraftig, på kort tid.47 Vest-Tyskland hadde fisket 2000 tonn torsk i Barentshavet i 1972, men økte til 76 000 tonn i 1974. Spanske trålere økte torskefangstene fra 200 tonn i 1973 til 45 000 tonn året etter. Portugisiske og franske fartøyer mangedoblet også fisket. Ute i internasjonalt farvann var det Den nordøstatlantiske fiskerikommisjonen (NEAFC) som hadde reguleringsmyndigheten, men organisasjonen var lite effektiv og bidro i realiteten lite til å begrense fisket.48 Et trepartssamarbeid mellom Norge, Sovjetunionen og Storbritannia i 1974–75 førte heller ikke fram.

Det som skjedde i nordområdene, var ikke unikt. Nære kystområder over hele kloden opplevde et økende press fra en stadig voksende og mer effektiv fiskeflåte. Mange steder begynte konsekvensene å vise seg i form av reduserte fiskebestander – og ressurskonflikter. Ideen om et åpent og fritt hav (mare liberum), hvor alle hadde rett til å høste, som hadde dominert havrettstenkningen siden 1600-tallet, sto for fall.49 Løsningen på det globale overfisket skulle

458 n y e g r e n s e r

bli at kyststatene fikk jurisdiksjon over langt større havområder enn tidligere.

FNs tredje havrettskonferanse (UNCLOS) kom i 1974 til at kyststatene skulle ha suverene rettigheter over naturressursene i en eksklusiv økonomisk sone ut til 200 nautiske mil (360 km) fra kysten.50 Rettighetene i sonen var riktignok ikke så utstrakte som innenfor territorialfarvannet, og kyststatene ble samtidig pålagt å etablere ordninger for bærekraftig forvaltning av ressursene og samarbeid med andre land. Mange stater etablerte slike soner i løpet av annen halvdel av 1970-tallet. Først i 1982 var det enighet om en havrettskonvensjon, der prinsippet om kyststatenes suverene rettigheter over naturressursene i en økonomisk sone er nedfelt. Konvensjonen trådte i kraft i 1994.51 1. januar 1977 innførte Norge en 200-mils økonomisk sone,52 etter møysommelige forhandlinger med en rekke land som hadde drevet et betydelig fiske ved norskekysten og i det som nå ble norske havområder. Havområder som tidligere hadde vært fritt tilgjengelig for alle, kom nå under norsk kontroll. Bare fiskevernsonen ved Svalbard utgjør 832 000 km2 – over dobbelt så stort som det samlede arealet av Fastlands-Norge. Det har styrket mulighetene til å styre fiskeriene i nordområdene, men har også stor økonomisk betydning. De totale fangstene for alle land i områdene ved Svalbard, i Barentshavet, det nordlige Norskehav og kysten av Nord-Norge ligger på over to millioner tonn årlig. Den samlede førstehåndsverdien av fangstene ligger på ca. 15 milliarder kroner.53 Norge og Russland er de to sentrale aktørene, men også EU, Island, Færøyene og andre driver fiske her – etter avtaler med de to kyststatene Norge og Russland.

Det nye havrettsregimet innebar at utlendinger i utgangspunktet ikke kunne fiske i det som nå ble norske farvann. Men fordi de viktigste fiskebestandene i nord ofte fordeler seg på flere lands soner, ble internasjonalt samarbeid om ressursforvaltningen viktig.54 Særlig har forholdet til Russland og EU stått sentralt.55 Fra 1975–80 ble det utviklet et omfattende regime for forvaltningen av ressursene. En norsk-russisk fiskerikommisjon ble opprettet i 1975, og en gjensidig fiskeriavtale mellom de to landene inngått i 1976. Bilaterale fiskeriavtaler er inngått med Færøyene, Island, Sverige og Polen. Kvotereguleringer for norsk arktisk torsk ble innført første gang i 1976.

Innføringen av 200-milssonen innebærer at det meste av fiskeriressursene i nord er underlagt norsk eller russisk jurisdiksjon. Det østlige Barentshavet ble russisk, det vestlige norsk. Men et område på 55 000 kvadratkilometer nord og øst i Barentshavet utenfor 200-milsgrensene forble åpent hav – det såkalte «Smutthullet». Der er det vanligvis ikke særlige fiskeforekomster. Men på 1990tallet var det mulig å fiske der, og dette medførte et uregulert torskefiske som førte til alvorlige konflikter mellom Norge og Russland på den ene side, og særlig Island på den annen.

Barentshavet utgjør et sammenhengende sokkelområde. Med utviklingen i havretten på 1950- og 60-tallet, fremfor alt med FNs kontinentalsokkelkon-

en arktisk fiskeristormakt

459

«Storfangst» har fotografen Kåre Kivijärvi kalt dette fotografiet, tatt om bord på tråleren «Gargia» utenfor Svalbard i 1959.

vensjon av 1958, ønsket Norge å avklare sokkelgrensene til nabostatene. I Nordsjøen ble disse spørsmålene løst i løpet av 1960-tallet ved at grensene ble trukket langs midtlinjene mellom statene. I 1967 anmodet Norge Sovjetunionen om forhandlinger om sokkelgrensen i Barentshavet. I 1970 var det uformelle drøftelser, og fra 1974 kom det formelle forhandlinger i gang.56 Forhandlingene viste seg raskt å være meget vanskelige, og fremdeles er man ikke kommet fram til noen løsning. Russlands posisjon i forhandlingene bygger på et sektorprinsipp, der grensen trekkes fra endepunktet av fastlandsgrensen og til Nordpolen. Midtlinjeprinsippet, som Norge argumenterer ut fra, innebærer at grensen trekkes midt mellom de to landenes besittelser i nord. Disse kravene overlapper hverandre i betydelig grad, og gir et omstridt område på rundt 155 000 kvadratkilometer. Russerne har pekt på spesielle geografiske, sikkerhetspolitiske og økonomiske forhold som skulle tilsi at grensen skal gå lenger vest enn midtlinjen. Den norske holdningen har vært at en må ta utgangspunkt i midtlinjen, men også at partene må være fleksible. Norge har også avvist forslag om fellesordninger. De to landene er enige om mer enn 80 prosent av grenselinjen. Det er sør i Barentshavet – der de forventede petroleumsressursene er størst – at partene har problemer med å komme til enighet. Årsaken til at dette stadig er et uavklart spørsmål er nok likevel at partene ikke har et presserende behov for en løsning.57 Et annet problem har vært jurisdiksjonen over havområdene rundt Svalbard. Fiskeforekomstene rundt Svalbard, i Barentshavet og langs den nordlige norskekysten inngår i ett stort økosystem. Det har derfor vært viktig å få i stand et forvaltningsregime for fiskeressursene som gir anledning til en helhetlig forvaltning av bestandene. Dette har en i det store og hele klart, men Svalbards folkerettslige status har komplisert arbeidet. Det norske synet har vært og er at Svalbardtraktatens prinsipp om likebehandling av traktatpartene kun gjelder territorialfarvannet.59 Utenfor gjelder ifølge det norske synet Lov om økonomisk sone. Dette synspunktet var og er omstridt. Sovjetunionen hevdet at Svalbardtraktatens bestemmelser om likebehandling også skulle gjelde utenfor grensen for territorialfarvannet. Island har også protestert på den norske politikken her, og flere land har reservert sin posisjon når det gjelder Svalbardtraktatens bestemmelser. For å unngå konflikt med Sovjetunionen og andre om dette spørsmålet valgte norske myndigheter å opprette en ikke-diskriminerende fiskevernsone i 1977. Hovedformålet med sonen er «bevaring av de levende ressurser i havet og regulering av fiske og fangst». Sonen ble opprettet med hjemmel i Lov om norsk økonomisk sone, og ikke Svalbardtraktaten. Dermed signaliserte en at en anså disse områdene som prinsipielt likestilte med fastlandssonen. I praksis påla norske myndigheter seg selv en kraftig begrensning: Norske og utenlandske fiskere skulle likebehandles i reguleringen av fisket i området.

en arktisk fiskeristormakt

461

Hva «ikke-diskriminering» og «likebehandling» skulle bety i praksis, var imidlertid ikke klart. Det utenlandske fisket i fiskevernsonen har derfor gjentatte ganger medført episoder i forhold til andre land. Siden en rekke fiskebestander har et utbredelsesområde som omfatter store deler av Barentshavet og den nordlige norskekysten i tillegg til fiskevernsonen, er norsk og russisk fiske regulert av kvoter satt for hele dette området etter anbefalinger fra den norsk-russiske fiskerikommisjonen. For tredjelands fiske har det imidlertid siden 1986 vært satt egne kvoter for fisket i fiskevernsonen. På grunn av det økte konfliktnivået rundt hvem som hadde rett til å fiske på tredjelandskvoten, måtte myndighetene i 1994 endre forskriften slik at den ga adgang til å fastsette hvilke lands fartøyer som hadde adgang til fiske i sonen. Det ble videre slått fast: «Bare fartøy fra land som tradisjonelt har fisket norsk arktisk torsk i vernesonen ved Svalbard kan fiske innenfor dette kvantum (28 000 tonn).

Dette er fartøy fra EU, Færøyene og Polen.» Likebehandlingsprinsippet ble her altså benyttet slik at det var de landene som hadde et historisk fiske i sonen å vise til, som fikk adgang.

Finland og Canada har uttrykt støtte for det norske synet. En rekke andre traktatparter har over tid i praksis akseptert det norske regimet, men samtidig fastholdt sine rettigheter etter traktaten. Opprettelsen av fiskevernsonen avstedkom en umiddelbar protest fra Sovjetunionen, ut fra at Norge hadde opprettet sonen ensidig og med hjemmel i norsk lovgivning. Sonen var også etter sovjeternes oppfatning i strid med Svalbardtraktatens bestemmelser om likebehandling. Siden har Sovjetunionen og deretter Russland ført en nokså konsekvent politikk der en nekter å anerkjenne Norges jurisdiksjon i sonen. Russiske fiskefartøyer har instruks om å følge det russiske og ikke det norske regelverket når de fisker i sonen. De skal ikke rapportere fangster til Norge og heller ikke underskrive inspeksjonspapirer. Dette betyr i praksis ikke så mye, ettersom Russland (og Norge) har sine totalkvoter satt for havområdene i nord under ett. Det mest problematiske er når russiske fartøyer fisker i områder med stor innblanding av småfisk. Oftest godtar imidlertid russiske fiskere henstillinger fra den norske kystvakten om å forlate slike fiskefelter.60 Også daværende EF hadde reservasjoner mot opprettelsen av sonen.61 De ulike medlemslandene i EU nå har varierende synspunkter på fiskevernsonen.

Ved etableringen av de økonomiske sonene oppsto det et «omstridt område» mellom sektorlinjen og midtlinjen. I den sørlige delen av dette området, innenfor 200 nautiske mil, var dette problematisk når det gjaldt håndhevingen av fiskerireguleringene. Når de to statene var uenige om hvem som hadde jurisdiksjonen i området, hvem skulle da se til at fiskerireguleringene ble etterlevd? Løsningen ble den såkalte Gråsoneavtalen av 1978, der sovjetiske myndigheter skulle håndheve fiskerireguleringene når det gjelder sovjetiske fiskefartøyer og tredjeland som Sovjetunionen hadde gitt tillatelse til å fiske i området, mens

462 n y e g r e n s e r

90˚

80˚

130˚

120˚

110˚

70˚

100˚

60˚

Dav

iss

d tre

et

90˚

85˚

80˚

Frans Josef Land

Færingehavn(Kangerluarsoruseq)

Grønland

80˚

(Danmark)

50˚

Svalbard

70˚

NORDISEN

Longyearbyen Myggbukta Po lar

s ir

VESTISEN

ke

Smutthullet

le

75˚

n

Danmark

40˚

ØSTISEN Novaja Zemlja

Hopen

60˚

Bjørnøya Jan Mayen

stredet

Gråsonen

Reykjavik

70˚

ISLAND

30˚

Tromsø

Smutthavet

Murmansk 50˚

30˚

Færøyene

65˚

NORGE 20˚

10˚

0˚

10˚

SVERIGE 20˚

RUSSLAND FINLAND

30˚

Arktiske fiske- og fangstområder. De stiplede linjene viser pakkisgrensen og drivisgrensen sommer og vinter. Havrettskrav i Barentshavet vises med rød linje (etter sektorprinsippet) og mørkeblå (etter midtlinjeprinsippet).

40˚

norske myndigheter på tilsvarende vis håndhever reguleringer når det gjelder norske fiskefartøyer og tredjelands fartøyer som Norge har lisensiert. Avtalen omfatter den sørlige delen av det omstridte området, samt deler av norsk økonomisk sone vest for sektorlinjen og et mindre område øst for midtlinjen i sovjetisk økonomisk sone. Den geografiske ubalansen i avtalen – sonen omfatter et langt større ubestridt norsk område enn russisk – skapte heftig debatt i Norge. Avtalen har imidlertid fungert og er siden blitt fornyet hvert år.

Også lenger vest i de norske polarområdene, rundt Jan Mayen, måtte det trekkes grenselinjer som følge av havrettsutviklingen på 1970-tallet. Det ble opprettet en 200 mils fiskerisone rundt Jan Mayen i 1980. Etter avtale med Island ble grensen mellom Jan Mayen og Island trukket slik at den islandske økonomiske sonen fikk full utstrekning til 200 nautiske mil, mens fiskerisonen rundt Jan Mayen er trukket tilsvarende tilbake. Når det gjelder Grønland, forhandlet man i en årrekke om en delelinje, uten å komme til enighet. Danmark brakte saken inn for Den internasjonale domstolen i Haag, og i 1993 fastslo domstolen en grense som er et kompromiss mellom det danske og norske synet.

Domstolen tok likevel utgangspunkt i den norske posisjonen: Midtlinjen mellom de to territoriene måtte være premiss for grensedragningen.

Rekefisket

Det var havforskerne Thor Iversen og Einar Kofoed som først oppdaget forekomstene av dypvannsreker (pandalus borealis) i de arktiske strøk.62 I 1923 startet de innsamling av rekeprøver ved Spitsbergen, blant annet i Kongsfjorden og i Krossfjorden. Rekeforskningstoktene foregikk hvert år fram til 1939.63 Det tok likevel lang tid før det kom i gang et kommersielt rekefiske. En av årsakene kan ha vært at forskerne ikke kom med entydige anbefalinger. På grunn av de lave vanntemperaturene vokser reka sakte, og man mente derfor at det var stor fare for overfiske. Men dette synet skulle endre seg. På våren og sommeren 1970 gjennomførte Fiskeridirektoratet to tokt til Svalbard og Barentshavet for å drive forsøksfiske.64 Konklusjonen ble at de beste feltene var fra finnmarkskysten og østover mot Barentshavet. Farvannene ved Spitsbergen kunne by på gode fangstforhold enkelte år, men utbyttet ble anslått til å være usikkert.

Det ble likevel raskt en stor ekspansjon i rekefisket ved Svalbard etter dette.

Det var også forskere som oppdaget rekefeltene ved Jan Mayen.65 Det skal ha vært gjort fiskeforsøk med reketrål allerede i 1900, og på et sildeletingstokt med «G.O. Sars» i 1950 gjorde Finn Devold også forsøk med reketrål. Men det gikk mange år før feltene ble utnyttet. I 1974, etter et elendig rekefiske ved Svalbard, fant fire nordnorske fartøyer ut at de skulle sette kursen mot Jan Mayen.

Samme år fikk to andre nordnorske skuter – «Alvenes» fra Troms og «Lang-

464 n y e g r e n s e r

Fiskeriforskeren Thor Iversen pü forsøksfiske etter reke ved Svalbard i 1924.

Dagens reketr책lere ved kai i Longyearbyen.

skjær» fra Nordland – støtte fra Fiskerinæringens Forskningsfond for å fiske etter reker. Mannskapene konkluderte med at det var gode muligheter, til tross for at bunnforholdene var harde og vanskelige for trålredskapene.

Så lenge rekefisket foregikk i kystnære farvann, var fangtstmengdene relativt små. I 1955 ble det brakt på land 5825 tonn.66 Fram til begynnelsen av 1970tallet lå de årlige fangstmengdene omtrent 7000 til 10 000 tonn pr. år. I 1975 var fangstmengden 19 000 tonn. Fra da av har det vært en kraftig vekst – hovedsakelig i arktiske farvann.

Rekenæringen har hatt bedre økonomiske resultater enn resten av fiskerinæringen på 1990-tallet, både for flåten og industrien. Store forandringer har foregått i begge sektorer. Ny teknologi er innført og arbeidskraftbehovet kraftig redusert. I rekeindustrien er maskinpilling for lengst utviklet, av nyere dato er elektroniske systemer som sørger for etterpilling av skall og rester. Den siste nyvinningen i fangstleddet er trippeltrål, dvs. tre tråler som settes ut og trekkes samtidig, som gir en totalt ny fangsteffektivitet. Men den nye teknologien koster. Våren 2003 ble en ny norsk trippelreketråler tatt i bruk.67 «Vesttind» tilhører rederiet Havfisk på Melbu, eid av konsernet til fiskeri- og industrimagnaten Kjell Inge Røkke. Fartøyet kostet 175 millioner. Det betyr at den må ta om bord 18 tonn reker i døgnet for å forrente lån og driftsutgifter. Samtidig har disse fiskeriene beveget stadig lenger nordover, og fisket foregår i dag rundt hele Svalbard og ved Grønland.

I 2000 hadde 108 norske fartøyer reketrålkonsesjon. Det viktigste fangstområdet er Hopen, der over 60 prosent av de norske rekefangstene blir tatt.68 Mens de øvrige bestandene i de arktiske strøk har vært truet av overbeskatning og er blitt sterkt regulert, har rekefisket foregått mye friere. Det er det eneste av de større kommersielle fiskeriene i nordområdene som er unntatt fra kvoteregulering.

Markedstenkning, kontroll og konflikt

De siste tiårene har det skjedd store endringer i fisket. For det første har den økonomiske betydningen av de arktiske fiskeriressurser for Norge økt betydelig.

Den mest etterspurte ressursen er norsk-arktisk torsk, som finnes fra Møre og opp til Svalbard og øst i Barentshavet, og som norske fiskere tok 209 000 tonn av i 2002. Andre viktige bestander er hyse, lodde, sei og reker. Den samlede førstehåndsverdien av de norske fiskeriene i nord utgjorde 8,4 milliarder kroner i 2002.

Total førstehåndsverdi for alle (marine) fiskerier i Norge i 2001 var 11,5 milliarder kroner. Tre firedeler av førstehåndsverdien for alle norske fiskerier er således basert på ressursene i nord. Fisket i vernesonen rundt Svalbard er anslått til over 120 000 tonn, til en førstehåndsverdi av nærmere 1.4 milliarder kroner i 1998.69

en arktisk fiskeristormakt

467

«Jentan på fileten» i Hammerfest i 1967. Fiskeforedlingsbedriften Findus var lenge en av hjørnesteinsbedriftene i byen. Da bildet ble tatt, arbeidet 140 kvinner på filetavdelingen.

For det andre er fiskeressursene i økende omfang blitt gjenstand for forskning, regulering og kontroll. Tidligere gikk det meste av forskningsinnsatsen ut på å finne fisk for fiskerne. De siste 30 årene har innsatsen dreid seg mot å skaffe kunnskapsgrunnlag for regulering av fisket og bevaring av bestandene.

Kystvakten har sammen med Fiskeridirektoratet og salgslagene en viktig rolle i kontrollen. Sammenlignet med tilsvarende ordninger i andre land er det norskrussiske fiskeriregimet i nord relativt velfungerende. Man har unngått de store krisene som en har sett f.eks. i Canada eller i Nordsjøen. De konflikter som har vært, har oppstått av tre grunner: feilaktig vitenskapelig rådgivning, som i 1996, da anbefalingene fra Det internasjonale råd for havforskning (ICES) indikerte for store kvoter, dernest utilstrekkelig reguleringer av uttaket, samt ulovlig fiske. Tiltak som gjelder disse problemene er vesentlig forbedret de senere år. Viktige steg er utbyggingen av et tett kontrollsamarbeid mellom Norge og Russland. Høsten 2002 ble det vedtatt en beslutningsregel som forplikter den norsk-russiske fiskerikommisjonen til «føre var»-nivået og at kvotenivået ikke skal endres mer enn 10% fra år til år.

For det tredje har markedet fått større betydning for fiskeriene – på mer enn én måte. Dels har avviklingen av subsidieordningene bidratt til at fiskerne helt annerledes enn tidligere må skjele til hva de får for fangstene. Utbyttet avgjøres nå av prisen på råstoffet og kostnadseffektiv drift, ikke av statlige subsidier. Samtidig er handelen med fisk i økende grad blitt globalisert, og konkurransen om råstoffet kraftig skjerpet. En torsk fanget i Barentshavet kan like gjerne fileteres i Kina som i Kifjord – til en femtedel av prisen – og ende i samme frysedisk på kontinentet. Det høye kostnadsnivået i Norge gjør at norsk fiskeindustri har problemer i konkurransen med lavkostland. Dessuten har staten de siste par tiårene gått mer og mer inn for bruk av markedsmessige virkemidler i politikken, særlig med tanke på å redusere fangstkapasiteten.

I tillegg har det siden innføringen av de økonomiske sonene vært et vedvarende press fra andre land og aktører rettet mot ressursene i norsk sone.

Hyppige konflikter har preget fiskeriene i forhold til andre land. Den første alvorlige prøven for fiskevernsonen kom overfor EF i 1986. EF og Norge inngikk en bilateral fiskeriavtale i 1980, med sikte på felles forvaltning av bestandene i Nordsjøen og utveksling av kvoter på andre bestander. Da Spania med sin store flåte og små fiskeressurser ble medlem i 1986, ble det betydelig underskudd på tilgjengelige ressurser til fordeling internt i EF. Den interne konflikten fikk raskt konsekvenser for Norge, da Spania ønsket større adgang til å fiske ved Svalbard. Resultatet av konflikten ble at EF fikk kvoter som i hovedsak gikk videre til Spania.

Samtidig satte Norge egne kvoter for tredjeland i fiskevernsonen ved Svalbard, ca fire prosent av den totale kvoten for torsk i nord. Nok en utfordring til Svalbard-regimet sto Grønland for i 1991. Grønlandske trålere startet et

en arktisk fiskeristormakt

469

Kystvakten forsøkte forgjeves å kutte trålen til den islandske fiskebåten «Hágangur II» ved vernesonen utenfor Svalbard i 1994.

uregulert fiske av torsk i «Smutthullet» og i fiskevernsonen ved Svalbard. Konflikten ble løst ved at Norge og Grønland inngikk et kvotesamarbeid.

En annen alvorlig belastning på regimet i nord kom med det islandske fisket i Barentshavet fra 1993.70 Dette var først og fremst innrettet mot «Smutthullet», øst for fiskevernsonen, men etter hvert ble det fisket også i selve sonen. Etter press fra egen fiskerinæring ratifiserte Island Svalbardtraktaten i 1994, men reserverte seg mot det norske regimet i fiskevernsonen. Flere islandske fartøyer er tatt i arrest og brakt til Tromsø på grunn av ulovlig fiske. Den alvorligste konfrontasjonen kom i 1994. Fartøyet «Hágangur II» fisket ulovlig, og konfrontasjonen med Kystvakten endte med at det ble skutt en kald granat i skroget, og fartøyet ble ført til Tromsø. Den påfølgende rettssak gikk helt til Høyesterett, som i 1996 fastslo at fiskerireguleringene ikke var i strid med traktatens likebehandlingsbestemmelser.71 Islandske myndigheter og fiskeriorganisasjoner har gjentatte ganger truet med at Island vil bringe Norge inn for Den internasjonale domstolen i Haag. Truslene har nok primært hatt som mål å skaffe økt adgang til ressurser i norsk økonomisk sone. Konflikten med islandske fiskere hadde som konsekvens at regimet for fiskevernsonen ble skjerpet i flere retninger.72 Adgangen til håndheving av reguleringsbestemmelsene ble endret ved at straffebestemmelsene i Lov om økonomisk sone fikk full anvendelse også i fiske-

470 n y e g r e n s e r

vernsonen. Prinsippet om «lempelig håndhevelse» ble forlatt, ved at bestemmelsene som hjemler inndragning av fartøy og fangst ble gjort gjeldende også for fiskevernsonen.73 I tillegg kan myndighetene nå fastsette det totale uttaket i sonen og fordele fiskekvoter mellom land, og for andre fiskeslag enn torsk.

Etter midten av 1990-tallet har episodene i fiskevernsonen i hovedsak vært knyttet til håndhevingen av reguleringsbestemmelser overfor russiske fiskere.

I 1998 fisket 32 russiske trålere i et område som hadde vært stengt i flere uker pga. stor innblanding av småfisk.74 Et fartøy ble tatt i arrest av kystvakten og brakt til Tromsø. Dette utløste en hektisk diplomatisk aktivitet, og et døgn etter oppbringelsen trakk de øvrige russiske fartøyene seg ut av sonen, mens det oppbrakte fartøyet fikk påtaleunnlatelse. En tilsvarende episode hadde man i april 2001, da den russiske tråleren «Tsjernigov» ble tatt i arrest for ulovlig fiske.

Igjen ble det en alvorlig situasjon, der Russland avga en formell protest mot den norske handlemåten. At slike episoder skjer, er ikke tilfeldig. Av 423 inspeksjoner av russiske fartøy i fiskevernesonen i år 2000, ble det gitt advarsler i 418 tilfeller.75

Fortsatt en stormakt?

Betegnelsen «arktisk fiskeristormakt» gir mening når en ser på de store havområdene og viktige fiskebestander som ligger under norsk juridiksjon. Men stormakter kjennetegnes gjerne ved at de handler på egen hånd, ofte vilkårlig, uten hensyn til andre. I et slikt perspektiv må stormaktsanalogien modifiseres.

Forvaltningen av ressursene i de arktiske havområder skjer ikke i et vakuum, men i samarbeid og etter forhandlinger med andre land. Kvotefastsettelsen skjer etter en lang og møysommelig prosess med forhandlinger med nabostatene. I bunnen ligger anbefalingene fra Det internasjonale råd for havforskning.

Norsk-arktisk torsk er en norsk-russisk fellesbestand, og kvotene deles likt mellom de to land etter at en mindre andel er avsatt til tredjeland.76 Det mest kritiske problemområdet når det gjelder fiskeriene i nord har vært fiskevernsonen ved Svalbard. Etableringen av en fiskevernsone har vært vellykket både som et forvaltningsmessig grep for å beskytte fiskeressursene og som en politisk konstruksjon for å opprettholde ro og orden i området. Norge har i hovedsak unngått å utfordre berørte land så sterkt at det har kommet til alvorlige konflikter. Utfallet av de episoder som har vært, har bidratt til å styrke snarere enn å svekke norsk autoritet og posisjon. Alle land som fisker i området har i praksis akseptert den norske ordningen. I tillegg til bevaring av ressursene har dette bidratt til stabilitet. Det kan spørres om det lenger har særlig betydning hvordan regelverket for fiskevernsonen er hjemlet.77 Episodene på 1990tallet brakte en ny vilje til bruk av makt til å besørge at regelverket ble etter-

en arktisk fiskeristormakt

471

Mannskapet på kystvaktfartøyet «KV Nordkapp» border en russisk tråler for inspeksjon ved Bjørnøya i 1998.

levd. Dette hadde nok mindre med en generell Svalbard-politikk å gjøre og mer med en erkjennelse av at det økende globale presset mot fiskeressursene krevde en mer håndfast politikk. En konsekvens er at den norske posisjonen i området er styrket gjennom viljen til å sette makt bak gjennomføringen av politikken.

Totalt sett har forvaltningen av fiskeressursene i nord gjennomgått betydelige endringer det siste tiåret. Som følge av det er kriteriene og målene for bestandsforvaltningen blitt betydelig skjerpet. Siden slutten av 1990-tallet har målsettingen vært at bestandene skal forvaltes slik at de ligger over et såkalt «føre var»nivå.78 Dette er et uttrykk for at forvaltningen av de levende marine ressursene i økende grad er betinget av føringer som legges i globale og regionale samarbeidsprosesser. Fremfor alt er det miljøpolitiske hensyn som gjør seg gjeldende.

Dette gjelder også i våre nærområder i nord, der myndighetene har ambisjoner om at disse skal være «den best forvaltede villmark i Europa». Nye virkemidler som marine verneområder79 kan få betydning her.

Mens iverksettingen av globale miljøavtaler har en positiv innflytelse på bestandsforvaltningen, er det andre globale trender som virker i motsatt retning.

De senere årene har såkalt IUU-fiske80 grepet om seg i en rekke havområder.

Det er i første rekke fartøyer som fisker under bekvemmelighetsflagg som står for dette, og i Barentshavet har fartøyer fra bl.a. Sierra Leone, Belize, Honduras gjort seg gjeldende. Eierne bak denne virksomheten befinner seg imidlertid ofte rett i nærheten. Både på Island, Færøyene og i Norge finnes det aktører i denne bransjen. En annen trussel mot det eksisterende regimet er direktelandinger av fangster på kontinentet og på Island, samt omlasting i åpen sjø, som ikke rapporteres inn til myndighetene eller ICES. Det er trolig store mengder råstoff i markedet fra ulovlig fiske i Barentshavet. Også uklare eierskapsstrukturer krever nye tiltak for å sikre at uttaket av ressurser ikke blir for høyt. Slike trekk ved utviklingen i internasjonalt fiskeri utfordrer regimet som er utviklet med basis i de økonomiske sonene.

Til tross for gode overvåkningssystemer er det vanskelig å avsløre ulovligheter. Et eksempel er utkast – eller dumping – av småfisk. Årsaken til at dette skjer, er at stor fisk gir høyere pris.81 Kystvakten har avslørt ulovlig dumping fra flere nasjoners fartøyer, deriblant norske, russiske, islandske og færøyiske.82 Omfanget er det ingen som kjenner eksakt, men det er år om annet betydelig.

Etableringen av de økonomiske sonene ga i utgangspunktet kyststatene kontroll over ressursene i sonene. Men fiskeressurser er et knapt gode, og konflikter om tilgang på ressursene har vist seg å kunne bli alvorlige – det har vært en rekke episoder med spanske, russiske, islandske, grønlandske og andre fiskefartøyer. Siden midten av 1980-tallet har Norge fulgt en «fisk-for-fred»-politikk – mer eller mindre bevisst. Konflikter med andre land har vært løst ved å gi disse kvoter særlig på torsk i norsk sone. Det gjelder overfor EF og Spania i 1986, Grønland i 1991, ved forhandlingene om EØS-avtalen i 1992, i medlem-

en arktisk fiskeristormakt

473

skapsforhandlingene i 199483 og sist ved Smutthull-løsningen med Island og Russland i 1999. Hver for seg er det ikke store kvanta det er snakk om ved disse avståelsene, men i sum og over tid blir det betydelige mengder, og store verdier. Denne politikken har på den ene side bidratt til å begrense ukontrollerte uttak fra ressursene i nord. På den annen side kan det reises spørsmål om dette er en farbar vei i fremtiden. På et tidspunkt kommer nivået på avståelser opp mot tredjelands fiske før innføringen av de økonomiske sonene i 1977.

Forholdet til EU er en spesiell utfordring her. Blir Norge medlem av EU, vil norsk fiskerinæring måtte tilpasse seg EUs fiskeripolitikk. Dette innebærer blant annet at havområdene som er under norsk jurisdiksjon vil bli EU-hav, med fiskeriene underlagt EUs felles fiskeripolitikk, med mulig unntak av fiskevernsonen ved Svalbard dersom Svalbard-spørsmålene holdes utenfor en eventuell avtale.84 Den største jokeren i fremtidens fiskeriforvaltning vil likevel være endringer i klimaet. Det er vel dokumentert at oppvarmingen av jordas atmosfære har pågått over lang tid.85 Generelt vil områdene langt mot nord og sør oppleve en betydelig oppvarming. Det er således påvist at isen i Polhavet har minket sterkt over noen tiår. Det er imidlertid store regionale variasjoner. For det nordlige Norskehavet og Barentshavet er det antatt at temperaturen vil være forholdsvis stabil i den nære fremtid, men at en i et lengre perspektiv – noen tiår fram i tid – vil oppleve en betydelig oppvarming også av disse havområdene.86 Dermed vil polisen kunne forsvinne sommerstid.87 Dette vil ha store implikasjoner ikke bare for fiskeriene, ved at bestandenes utbredelse og vandringer vil endre seg, men også ved at nye transportveier til Asia og Nord-Amerika åpnes opp. Et slikt scenario åpner helt nye og annerledes perspektiver for næringsliv og politikk i nord.

En annen utfordring kommer fra petroleumsindustrien. De kommende årene vil gi svar på om det er drivverdige forekomster andre steder enn på Snøhvitfeltet, etter at det er gitt adgang til helårig leting etter olje og gass i det sørlige Barentshavet.88 Miljøorganisasjonene er skeptiske, og frykter at letevirksomheten skal forstyrre produksjonen av viktige organismer som torsken lever av. Det er neppe dristig å spå at olje- og gassutvinning vil bli ett av de viktigste spørsmålene i nordområdene i framtiden.

Hva vil skje med fisket og fiskeressursene i Barentshavet om det blir full oljeproduksjon?

P O L A RT U R I S M E

17. mars 2001 forkynte den engelske avisa The Observer at «Cold is the new hot». Omkring tusenårsskiftet var dei polare områda blitt populære turistmål for dei som hadde sett mesteparten av kloden elles, som ønskte å oppleve noko nytt, eller som rett og slett var fascinert av kald, klår luft, is, store havstrekningar og nakne landskap og ønska å få sjå isbjørn, kvalross eller pingvinar. Heilt ny var denne interessa likevel ikkje.

Ein av dei første turistane i Arktis var Bartolomeus von Löwenigh, som gav ut skildringa Reise nach Spitzbergen i 1830. Löwenighs skildring er skrive i etterhand, men har form av eit reisebrev, noko som gir den eit visst preg av ekspedisjonslogg og autentisitet. Skildringa er også prega av eit ønske om å formidle kunnskap om dette fjerne landskapet, og om tidligare ekspedisjonar og næringsverksemd der. Forfattaren sett dermed sin eigen jaktekspedisjon inn i ein heroisk samanheng, dei forserer stadig nye hinder, og han er sjølv helten i forteljinga, omgitt av eit motvillig båtmannskap. Då han etter ei landstiging ikkje med ein gong ser skuta på avtala møtestad, opptrer han for eksempel med stort mot: «Bare mitt gevær var igjen. Som en brud trykket jeg det til mitt bryst. Jeg lovet det rikelig med vilt. Så besteg jeg toppen av isfjellet.» Der fekk han auge på skuta, og kom seg om bord. Frå ein skikkelig jaktekspedisjon måtte det vere trofear, og han sendte heim 16 børstar frå kvalrossbartane «til det første dyr som jeg egenhendig har stukket ihjel. Det kan brukes ved høytidelige måltider som tannpirkere! Jeg føyer også til to støttenner som er så lange som min arm. […] Tenk Dem at det er relikvier som Oberon brakte med seg fra Babylon!»

Den romantiske naturopplevinga stod også sterkt: «Underbart skjønt var utsynet over disse, delvis himmelblå, delvis hvite, delvis maigrønne eller rødlige fjellene, som i de forunderligste former, som templer, altre, klipper, sopp, padder

polarturisme

477

eller drager, likesom svevet over de lange, mørke bølger». Den store lykkestunda hadde han likevel når han samtidig kunne nyte ei av sivilisasjonen sine velsigningar: «En lykkestjerne skinte over meg, under meg sukket den mosekledte sletten, på min høyre side bruste det isfylte hav, på min venstre bredte en enorm isbre, bak meg brølte bjørnene, foran meg dampet en punch-bolle omkranset med gule saxifragaer.»1 Denne teksten har fleire aspekt: ekspedisjonspreget, kunnskapsaspektet, det heroiske, troféjakta og den romantiske, på same tid sakrale, ville, skremmande og fantastiske naturopplevinga. Samtidig foregjekk alt dette innanfor ei ramme av det siviliserte, der ein siterte klassisk litteratur og drakk sin punsj.

«Reisetrafiken trækker nordover»

Etter kvart vart det fleire velståande utlendingar som drog til Svalbard. Nokre av reisene var ein kombinasjon av sportsjakt og private polarekspedisjonar.

Britane Lord Dufferin og James Lamount reiste for eksempel på fleire slike turar, og publiserte seinare observasjonane sine.2 Slike skildringar var med på å gjere dei polare områda meir kjente for folk, også som reisemål.

Frå 1893 kunne ein reise til Svalbard med Hamburg-Amerikalinja sitt store dampskip «Colombia», som tok 1000 passasjerar – og eit 17 manns orkester.

Seinare kom fleire cruiseskip, både tyske, britiske og norske. Passasjerane på desse reisene gav seg ut på eit trygt eventyr. Interiørfotografia på desse båtane kunne like godt ha vore frå hotell, her var det stoppa lenestolar, mjuke golvtepper, greske søyler og grønne pottepalmer.3 Den første gruppereisa til Svalbard frå Noreg gjekk føre seg i 1881, og er i ettertid blitt kalla «The Spitsbergen Swindle». Den blei marknadsført som «Sporting and Pleasure Trip to Spitzbergen by way of North Cape», og det blei lokka med jakt og fiske, blant anna etter hare og laks, som jo ikkje finst på Svalbard. Fleire av turistane klaga på at turoperatøren ikkje hadde halde det han hadde lova, komforten på skipet var for dårlig, og prisen var blitt fordobla, mens han blant anna unnskyldte seg med at «de engelske reisende, paa faa Undtagelser nær, var et daarligt Udvalg af Gentlemen». Dei fleste turistane var likevel rimelig fornøgd med det dei hadde sett og opplevd. Ein av dei skildra møtet med drivisen slik: «En arktisk scene som vi den gang så utover, er uten sammenligning vakrere enn noe annet stykke landskap jeg noensinne har sett lenger mot sør.» Det var ikkje før sist på 1890-talet det for alvor vart sett i gang norsk turisme retta mot Svalbard.4 Slik blei den marknadsført: Reisetrafiken trækker nordover. De sidste Decennier har givet Norge Rang

478 n y e g r e n s e r

Ei gruppe turistar går i land på Svalbard frå «Kong Harald» i 1908.

blandt Europas første Reiselande. De midnatsomstraalte Nordlande drager med en magisk Kraft, Nordlands og Finnmarkens sneklædte Tinder i den natlige Sols Straaler frembyder Naturscenerier af en saa eiendommelig Storslagenhed at Europas øvrige Reiselande ikke kan frembyde noget til Sammenligning. Man staar ved Porten til det nordlige Ishavs aktiske Herlighed, og den dristige reisende, der har nydt hele Europas forfinede Reiseliv, kaster en god Dag alle sine Fordringer til overdreven Komfort overbord for at trænge ind i det forjættede Land.5 Denne lovprisinga kunne ein lese i turistbrosjyren Vesteraalens Dampskibsselskab (VDS) gav ut i 1896 om den nye «Sportsruten» Hammerfest-Spitsbergen med S/S «Lofoten» som gjekk i tilknytting til Hurtigruta sin seglingsplan, og i 1896 bygde også selskapet hotell i Adventfjorden med 30 senger, solveranda og peisestue.6 Hotellet var prefabrikkert i den moderne dragestilen, slik at turistane fekk eit lite stykke norsk historiekjensle på kjøpet.7 Kvar veke i sommarhalvåret kom selskapet sine båtar med nye passasjerar, i tillegg til at det ankra opp utanlandske cruiseskip ved hotellet. Året etter

polarturisme

479

vart verdas nordligaste postkontor etablert der med eigne frimerke og eige stempel, så turistane kunne dokumentere for dei heime kor langt nord dei hadde vore. Når skipa kom inn, hadde postopnaren flust opp å gjere. Ekstra travelt var det nok dagen etter at hotellet var opna, 11. juli 1897: Da kom «Augusta Victoria» og væltede 270 Passagerer foruten en hel Del av Besætningen ud over Stranden. De strømmede herop, og i et Nu var hele Posthuset saa fuldt av Kunder, at jeg i 5 Timer paa Rad var aldeles beleiret og indestænkt med tysktalende «Vaterländere», som alle vilde ekspederes paa en Gang og med den yderste Udholdenhed vilde pine mig uten Ophold at imødekomme deres Kjøbelyst. […] Mine Folk kunde ikke komme mig tilhjælp; thi de havde nok at gjøre med at servere i Salen, der var dørgende fuld af Gjæster, som i perlende Champagne feirede Kaptein Sverdrup.8 VDS hadde nemlig visst å utnytte den internasjonale merksemda omkring «Fram»-ferda, og tilsette Otto Sverdrup som kaptein på «Lofoten» sesongen 1897. Dei reisande fekk også treffe fleire polarkjendisar, dei var blant dei siste som såg deltakarane i ingeniør Andrées luftferd i live. Blant passasjerane var det kunstnarar, vitskapsfolk og pengefolk. Selskapet gav også ut ei eiga norsk- og engelskspråklig turistavis, Spitzbergen Gazette, i tilknytting til hotelldrifta. Fleire av artiklane i avisen var naturvitskapelige, om isforhold, dyreliv, flora og meterologi, der var dessutan artiklar om reinjakt og overvintringar, referat frå Nordenskiöld og Keilhau sine ekspedisjonsrapportar, utdrag frå anna polarlitteratur og sjølvsagt bakgrunnsinformasjon om Andrées ekspedisjon. Avisa inneheldt òg reportasjar frå turistlivet. I 1897 kunne ein for eksempel lese at «omtrent alle Passagerer paa Dæk [var] fulde af begeistring over den imponerende Natur, M. Viellard i fuld Virksomhed med sit Fotografiapparat, i Ulveskindspels og Sydvest». Ein kunne også lese om «An English Evening» med «champagnepunch» eller «Hytteliv i Advent Bay», der ein etter ein god middag samla seg omkring peisen, lytta til pianospel eller sette seg ned for å studere kart eller ordne fossil- eller plantesamlingene sine. «Men hyppig er der ogsaa livlig uro og Diskussion, naar en eller anden Tur er planlagt og skal bringes til Udførelse; da er der en Løben frem og tilbage […] med alle de Gjenstande som enhver ved kræves til Sportsudrustning.» 9 Nokon økonomisk storsuksess vart ikkje denne turistsatsinga, ho vara berre tre somrar. Dei fleste utanlandske turistane foretrakk å følgje cruiseskip direkte frå heimlandet i staden for å følgje Hurtigruta, og den merksemda reiarlaget hadde klart å få til omkring Spitsbergen som reisemål, såg ut til å først og fremt komme dei utenlandske selskapa til gode.

480 n y e g r e n s e r

Vesteraalens Dampskibsselskabs turisthytte på Hotellneset ved Adventfjorden på Svalbard.

Bygget, som blei reist i 1886 i tidstypisk dragestil, hadde også postkontor, slik at ein kunne sende kort frå den nordligaste poststaden i verda.

Nordpolen og rutebåt, cruise og safarijakt

Den neste hotelletableringa kom ikkje før på 1930-talet. Verdas nordligaste hotell, A/S Nordpolhotellet i Ny-Ålesund, var i drift frå 1936 til og med 1939.

Det var nokså enkelt utstyrt, men det var kanskje ikkje det som var viktigast.

Ein besøkande norsk-amerikanar gav i alle fall opphaldet god attest: «God Mad og gode senge og i det hele tatt et førsteklasses stel i enhver Retning, frisk fin Luft, meget gode Jagtterreng, om man faar Tiladelse til at skyde noget.» Butikk var det òg på staden, med «prægtige norske Arbeider av Træ og Stof.»10 Både frå norsk og tysk side var det i åra like før 1. verdskrig planar om å få i gang faste båtruter til Spitsbergen, men desse planane vart lagt bort då krigen kom. I mellomkrigstida heldt dei utanlandske cruisebåtane fram med å komme, men det var ikkje før i 1934 den faste 14-dagars sommarruta til Troms Fylkes Dampskibsselskab (TFDS) blei oppretta. Ruta, som blei trafikkert av D/S «Lyngen», skulle først og fremst tene dei fastbuande, og var derfor statsstøtta, UD meinte ho ville tene norske interesser i Arktis. Samtidig tok ho med turistpassasjerar. Med unntak av perioden 1940–51 gjekk D/S «Lyngen» heilt til

polarturisme

481

Overfarten frå Tromsø til Svalbard med «Lyngen» på 1960-talet. Tromsø-skuta var bygd for lokalfart på fastlandet, men blei berømt som den nordligaste passasjerbåten i verda.

1965. Ho var sertifisert for 50 personar, og på 1960-talet hadde ho passasjerar frå heile 18 forskjellige land.11 Kaptein Moursund var tydelig påverka av stemninga om bord då han i 1951 blant anna telegraferte dette til rederiet: «Lyngen» forlot Svalbard i går i strålende sol. Havblikk. Turen har vært meget vellykket og er utført etter programmet. Man har besøkt iskanten, varme kilder, vært på seljakt, og foretatt turer til isbreer. Seilt gjennom mengder blåglitrende brekalver. Vi har møtt pakkisen på 80 gr. Nord, sett innover endeløse isvidder og følt kaldgufset fra polen. Vi har besøkt fangstfolk og ekspedisjoner og vært pokker i vold inne i de svarte gruvene i Longyearbyen og sett ut som negre når vi kom ut. Vi har besøkt russerne i Barentsburg og vi har vært ved hollendergravene i Magdalene Bay. Det hersket veldig begeistring.12 I 1966 og 1967 gjekk andre båtar i denne ruta, til det igjen blei innført faste hurtigruteanløp, ekspressruta gjekk frå Honningsvåg alle somrane frå 1968 til og med 1982. Hurtigruteselskapa har stått sterkt gjennom heile den polare

482 n y e g r e n s e r

turismehistoria. I 1970-åra hadde ho med 2000–3000 passasjerar til Svalbard per sesong, 50–60 % av desse var rundreisepassasjerar.13 Den profilerte turistsjefen i Oslo, Alfhild Hovdan, var av dei som var med hurtigruteskipet «Håkon Jarl» på Svalbard-cruise sommaren 1970, og ho syntest det var ei av dei aller største opplevingane ho hadde hatt. Cruisa hadde «et helt annet innhold og mening enn de vanlige ete- og drikke-cruisene som ellers tilbys». Dei gjekk langt inn i fjordane og «ble betatt av fargespillet i iset, og opplevet at isbreene ikke bare «kalvet» store ødeleggende iskolosser, men de nydeligste is-skulpturer. Vi kunne plukke fossiler og kjøpe friske Svalbardreker for 10 kroner kiloet». Ho meinte det absolutt burde satsast meir på svalbardturisme.14 Hurtigruta tok også med «ekspedisjonar», sette i land fotturistar for seinare å plukke dei opp.15 Andre, mindre operatørar tilbaud også kystcruise ved Svalbard.

Kom ein til Svalbard som anna enn cruise- eller hurtigrutepassasjer, måtte ein ha nokon å komme til. Det var ikkje før i 1951 det blei mulig å kjøpe eit måltid i Longyearbyen, då vart samfunnshuset, Huset, også tilgjengelig for tilreisande.16 Det at provianteringa så lenge måtte gjerast før ein kom til dei kalde kystane, gav reisa eit ekstra sterkt preg av ekspedisjon. I det heile kravde det å vere svalbardturist mykje kunnskap om polare strøk og erfaring frå friluftsliv så lenge forholda ikkje var tilrettelagt for turisme.

Men dei fleste turistane budde ombord på skipa dei kom med. Utover 1900-talet var det stadig fleire som fekk råd til å reise meir, og talet på cruisepassasjerar som steig i land i den vakre Magdalenefjorden auka frå 5000–6000 på 1960-talet til 15 000 i 1979.17 Ved sida av denne talmessig dominerande skipsturismen, heldt også den meir ekspedisjons- og jaktprega turismen fram. Safarijakt etter isbjørn var særlig populært.

Den første norske ekspedisjonen med velståande utanlandske troféjegerar gjekk ut frå Tromsø i 1904 på selfangstbåten «Laura». Dei tre, Grev Westerholt, von Waldrhausen og herr Luchsinger fekk kvar sin hyggelige lugar på dekk med fellessalong og bad. Der var også innreisa mørkerom for fotoentusiastane. På reisa fekk dei blant anna oppleve fuglefjell, kval, reinjakt, utsøkte middagar med champagne, aking på reinskrottar nedover isbrear, felling av isbjørn og eit fascinerande islandskap med skrugarder og iskossar.18 Etter krigen, i 1952, blei safarijakta tatt opp på nytt, og frå 1961 begynte også eit par selfangstskuter med slik verksemd. Sesongen vara frå juni til september, og kvart fartøy gjekk sju-åtte turar per sesong med frå ein til seks passasjerar om bord. Midt på 1960-talet betalte deltakarane i denne eksklusive jakta mellom 9000 og 35 000 kroner kvar for ein tovekers tur. SAS selte ferdige turopplegg via amerikanske reisebyrå. Frå åtte til 86 bjørnar kunne bli skotne kvar sesong. I 1971 skaut turistane nesten ein tredel av alle isbjørnane som blei felt det året inntil isbjørnjakt blei forbode i 1973.19

polarturisme

483

For mange er det eit mål i seg sjølv å ha vore på «toppen» av kloden.

Sterkare satsing på polarturisme

Direkte ekstremturisme kan ein ikkje kalle dei moderne nordpol-«ekspedisjonane». Med flyreisa blei eit viktig element i polarturismen så å seie borte, nemlig den lange reisevegen over havet sjøreisa dit er. Riktignok kunne ho kunne vere både langdryg og kvalm, men opplevinga av å reise langt og lenger enn langt krympar når reisa berre tar nokre timar. Ekspedisjonspreget som mange av turoperatørane lokkar med blir noko tamt når den første delen av ferda går frå flyplass til flyplass til hotell.

Frå 2002 var to norske turoperatørar med på å arrangere slike turar med flyplassen i Longyearbyen som utgangspunkt. Tidligare gjekk flygingane til basen Borneo frå Moskva. Borneo er etablert av russarar og franskmenn på 89 grader nord, og herfrå tar turistane seg fram anten på ski eller med helikopter.

Alle blir frakta tilbake frå polpunktet med helikopter og fly. Dei grønlandsturane norske turoperatørar arrangerer, går også med fly, ikkje i kjølvatnet til Eirik Raude.

I perioden 1994–2001 var det likevel mulig å reise med båt over havet frå det norske fastlandet til Svalbard. Hurtigruteveteranen M/S «Nordstjernen» gjekk då ut frå Tromsø til Longyearbyen og deretter ein tur med ilandstigingar langs vestkysten av Spitsbergen før ho returnerte til fastlandet og henta nye passasjerar. Frå 2002 blei ruta redusert til eit reint kystcruise med utgangspunkt i Longyearbyen.20 Framleis var det likevel mange som reiste «ordentlig» til Svalbard, i 2001 kom det heile 20 000 oversjøiske cruiseturistar dit. For nokre av dei er kanskje til og med sjølve reisa og den sosiale sida ved livet om bord minst like viktig som reiseruta. Mange av cruisa har Svalbard som eitt av fleire reisemål.21 I Sørishavet blir fly og båt kombinert for å nå reisemåla, og her er sjølve reisa over store havstrekningar framleis ein svært viktig del av opplevinga, kanskje den viktigaste. Samspelet mellom havet, isen, lyset og landskapet er i alle fall det det blir lagt mest vekt på i presentasjonen av Antarktis: «The mysterious White Continent, with its multi-coloured ice caps, glistening glaciers and towering snow-capped mountains, offers unparalleled scenery and photographic opportunities.»

Polarturistar av alle slag

Målgruppa for reisene har endra seg. Fleire reiser, folk har fått meir fritid og betre råd, og det å reise kan også gje status. Trass i ei sterk demokratisering av reiselivet, var polarturisten anno 2000 enno ikkje som andre turistar. Ei gjesteundersøking på Svalbard våren og sommaren dette året, som riktignok ikkje

polarturisme

485

Både små og store fartøy søkjer oppleving i «landet med dei kalde kystane».

involverte dei mange cruiseskipsturistane, viste at fleirtalet av gjestane på overnattingsstadene var norske menn, i 30- og 40-åra, hadde høgare utdanning enn gjennomsnittsturisten og tente betre enn fleirtalet her i landet. Ein kan nok også rekne med at dei som har hatt råd til å reise på cruise anten i Arktis eller Antarktis har hatt ei inntekt over gjennomsnittet.22 Når gjennomsnittsturisten hadde eit høgare utdannings- og inntektsnivå enn folk flest, kan det komme av at det tradisjonelt har vore akademikarar, og folk frå mellom- og overklassen som har vore ramma av «alpetørsten» og lengten etter den sakraliserte naturopplevinga, dei vi i Noreg har kalla «nikkersadelen». I arbeidarklassen var det å hygge seg i lag på utfluktene i naturen vel så viktig.23 I nyare tid kan denne sosiale og økonomiske ubalansen i turistgruppa rett og slett komme av at det framleis er dyrt både å reise til og opphalde seg på Svalbard, sjølv om kostnadane er blitt relativt mindre. Å reise til Svalbard medfører eit dagsforbruk som er over dobbelt så høgt som elles i landet.24.

Reiselivsnæringa på Svalbard har då heller ikkje ønska å satse på masseturismen, men heller på færre turistar som kvar for seg legg igjen meir pengar enn vanlig.

Det er ikkje fritt for at Svalbard har hatt eit omdømme som machodestinasjon, sjølv om dei kvinnelige turistane er blitt fleire enn før. Kvinner har heile tida vore med på turistreisene. På Vesteraalske sin første postrutetur i 1897 var fem av femten kvinner. I Spitzbergen Gazette heitte det at «Damerne botaniserer og fotograferer, og de øvrige Herrer bestiger Fjelde og jager i Omegnen».25 Gjesteundersøkinga frå 2000 viste ei overvekt av mannlige turistar på 59 prosent.26 Det er neppe slik at turismen har endra seg fordi fleire kvinner er turistar no enn før, det er meir sannsynlig at dei tilrettelagte turane av ulikt slag tiltrekker fleire kvinner enn det den individuelle «ekspedisjonsturismen» gjorde. I tillegg kjem sjølvsagt at fleire kvinner tener eigne pengar og er meir aktive utanfor hus og heim enn før.

Dei som kjem på ferie til Svalbard, veit forholdsvis mykje om øygruppa dei besøker, samanlikna med reisande til andre feriemål. Dei har brukt fleire kjelder for å lære om Svalbard, og mange av dei har opprettheldt ekspedisjonstradisjonane ved å planlegge denne turen over lang tid.27 At så mange av turistane som overnatta på Svalbard var norske, over 80 prosent om våren, nesten 60 prosent sommarstid, kan ha fleire forklaringar.

Marknadsføringa av flypriser og turistopplegg har i hovudsak vore retta mot heimemarknaden. Turen er sjølvsagt også rimeligare for nordmenn enn for dei som kjem meir langvegs frå. Eit anna poeng er at både polarferder og fjellvandring har vore viktig for det norske sjølvbildet. I norske klasserom hong det ikkje berre noregskart, men også bilde av Nansen og Amundsen. Naturopplevinga og det enkle friluftslivet blir av mange nordmenn oppfatta som ein viktig ingrediens i eit godt liv. Slik blei det formulert på nettsidene til ein av

polarturisme

487

Turoperatørar appellerer om å oppleve riket til dei gamle heltane – på ein behagelig måte.

leiarane på ein Svalbard-Nordpolen-tur: «Etter en lang dag foran pulken begynner et flere timers arbeid med å rigge leir for kvelden og lage et enkelt måltid.

Det er slike ting som pirrer den norske folkesjela!»28 I ein turistbrosjyre blir det hevda at Svalbard er den staden i Noreg flest nordmenn drømmer om å få oppleve.29 Eit anna poeng er auken i konferansereisene til Svalbard, der dei fleste har vore norske.30 Det kan vere vanskelig å skilje konferansedeltakarar frå turistar.

Sjølv om reisa deira er yrkesrelatert, blir det ofte lagt opp reine turistprogram i samband med konferansane. I ei gråsone mellom reisande og turist er også dei som besøker slekt og venner, turen deira kan vere like mykje «turistisk» som privat motivert, og dei er også i hovudsak norske.

På cruisa eit av hurtigruteselskapa arrangerer i Antarktis i samarbeid med eit chilensk selskap er det om lag 10 prosent nordmenn med. At det ikkje er fleire, kan ha samanheng både med prisen og at nordmenn flest ikkje har eit spesielt nært forhold til desse områda. Når det likevel er såpass mange nordmenn med på desse cruisa, samanlikna med Antarktis-turismen sett under eitt, kan det helst forklarast med at norske selskap rettar ein stor del av marknadsføringa mot heimlandet.

488 n y e g r e n s e r

Frå avvising til avertering

Av stortingsmeldinga om Svalbard i 1974–75 gikk det klårt fram at styresmaktene ville at Longyearbyen skulle bli eit meir vanlig lokalsamfunn, der gruveselskapet ikkje lenger var den dominerande økonomiske aktøren. Det opna også for å utvikle turistnæringa, og frå 1985 gjekk regjeringa eksplisitt inn for å legge til rette for det.31 Først på 1980-talet sette lokale aktørar i gang, blant anna med å arrangere fotturar av varierande tidslengd og turar med gummibåt.32 Campingplassen, som var blitt etablert i 1976, blei òg opprusta midt på 1980-talet.33 Svalbard Museum blei opna i 1981, butikken og Kafé Busen i 1985, og i 1987 kom det første gjestehuset i Longyearbyen. Overnatting blei formidla via billettkontoret til Store Norske Spitsbergen Kulkompani. Elles dominerte engelske, franske, nederlandske og tyske reiseoperatørar turistformidlinga. Reiseselskapet Spitsbergen Travel blei etablert i 1989 som eit underselskap av Store Norske.

Dette førte ikkje til nokon straum av villturistar. Om ein ser bort frå dei oversjøiske cruisa, var det yrkesreisene som dominerte reiselivsmarknaden på Svalbard på 1980-talet.34 Om Noreg framleis skal kunne hevde suverenitet over Svalbard, er det ein føresetnad å oppretthalde ei norsk busetting der. Sia koldrifta gjekk med underskot, gjekk staten derfor inn for å legge betre til rette for å utvikling av eit variert næringsliv på øygruppa. I Stortingsmelding nr. 50 1990–91 frå Næringsdepartementet blei det slått fast at det skulle satsast på reiseliv, forsking og høgare utdanning for å sikre vidare norsk styring av Svalbard.35 Etter det har turismen for alvor auka.

I 1991 var det 17 842 gjestedøgn i Longyearbyen, i 2001 over fire gonger så mange, 76 154. Stadig fleire gjestesenger er blitt reidd opp, i 2003 var det blitt åtte overnattingsstader i byen, med ein variasjon frå campinghytte- og ungdomsherbergestandard til moderne hotell med alle fasilitetar. I høgsesongane har serveringsstadene hatt problem med å få servert middag til alle som ønska.

Ferie- og fritids- og konferansereisene blei stadig fleire, mens prosentdelen yrkesreiser gjekk kraftig ned, i 2002 utgjorde dei berre ein femdel av overnattingane.36 I takt med overgangen frå «Company Town» til eit meir allsidig lokalsamfunn er turistnæringa blitt heilt lausrive frå Store Norske Spitsbergen Kulkompani. Spitsbergen Travel blei kjøpt opp av Troms Fylkes Dampskipsselskab og blei den største turoperatøren. I 2002 hadde dei ei årsomsetting rundt 140 millionar og 80 fast tilsette. Til samanlikning hadde Store Norske ei omsetting på 687 millionar og 225 tilsette.

Svalbard Næringsutvikling, eit dotterselskap av det statseigde Svalbard Samfunnsdrift (SSD) utarbeidde reiselivsplanar, og i 1995 samla næringa seg

polarturisme

489

Det er mange unike motiv for ein fotointeressert polarturist. Denne linsa fangar Tunabreen i Tempelfjorden.

i Svalbard Reiselivsråd. Turistinformasjonen, som fekk namnet Info-Svalbard, vart først ein del Svalbard Næringsutvikling, men blei seinare overtatt av Svalbard Reiselivsråd og skifta namn til Svalbard Reiseliv AS. Dette kontoret fungerte også som sekretariat for rådet.37 Svalbard Samfunnsdrift driv Galleri Svalbard, som sjølvsagt også er eit tilbod til lokalbefolkninga, men som gjennom satsinga på kunst med Svalbard-motiv er eit klårt turistmål. Sysselmannen har heile tida spela ein aktiv rolle i forhold til turismen, og frå 2001 blei det oppretta ei eiga konsulentstilling for reiselivssaker på sysselmannskontoret.

I etterkrigstida har det altså vore ei utvikling frå eit svært avgrensa turisttilbod leia av eit gruveselskap til ei profesjonell turistnæring der både lokalsamfunnsstyringa og staten ved sysselmannen er sterkt inne i styring av næringa.

Utover 1990-talet blei det stadig fleire som satsa på polarturisme. I Longyearbyen blei Spitsbergen Wildlife Service starta, seinare også fleire mindre, uavhengige selskap. Nokre av dei gav tilbod om turopplegg, dels i samarbeid med andre selskap, andre satsa på scooterutleige, overnattingstilbod, riding, bilutleige eller galleridrift. Det var også som nemnt dei som samarbeidde med andre selskap om turar til Nordpolen. Eit dotterselskap til den internasjonal aktøren Ecco Travel, som marknadsførte seg som eksponent for økoturisme, fekk også Svalbard som eitt av sine tre eksotiske reisemål. Alt i alt var det fleire

490 n y e g r e n s e r

eksterne enn lokale turoperatørar som arrangerte turar til og på Svalbard.

Norske turoperatørar tilbaud også turar på ski over innlandsisen på Grønland og kortare turar både på vinter- og sommarføre, og ein kan også reise på kystcruise langs Grønlandskysten.

Antarktis er det siste nye i norsk polarturisme. Turismen der begynte på 1950-talet, men det var først etter årtusenskiftet to norske selskap i samarbeid med amerikanske kom med og etablerte turopplegg med hurtigrute og isbrytar dit. Til saman hadde dei plass til 400 passasjerar. Med sine 300 hadde Hurtigruta i 2002 vel 12 prosent av cruisemarknaden i Antarktis.38

Fleire tilrettelagte tilbod

Variasjonen i polarturisme er stadig blitt større, både når det gjeld reisemål, framkomstmiddel, aktivitar og tilreisande. Dei aller fleste turistane følgjer tilrettelagte turar som dei kan kjøpe frå dei ulike operatørane på marknaden.

Dei fleste turistane er framleis oversjøiske cruisepassasjerar, som bur komfortabelt og godt om bord samtidig som dei blir frakta heilt fram til reisemåla, og går i land på utvalde stader for å sjå nærare på natur og kulturminner. Denne reisemåten har endra seg lite i løpet av dei over hundre åra han har eksistert, men har stadig tiltrekt fleire. Den kraftigaste auken på Svalbard kom frå 1960åra og framover. Først på 1960-talet var det 5000–6000 cruiseskipsturistar i året der, men talet vart meir enn tredobla fram til midt på 1990-talet.39 Det meste av tida fer skipa langs vestkysten med kortare stopp i Longyearbyen og eit par andre stader, der dei oppheld seg tre-fire timar.40 Lenge blei denne turismen sett på som eit relativt lite miljøproblem samanlikna med andre typar turisme. Landstigingane var kortvarige og kontrollerte, ein risikerte berre litt søppel på picnicplassane. Ei anna sak var at måten desse turistane tedde seg på neppe kan ha gitt den stille, sakrale naturopplevinga mange nordmenn har sett som mål for ei Svalbard-reise. Ved landstiginga i Magdalenefjorden laga for eksempel nokre av turistskipa ifølgje ein reportasje i Svalbardposten, til «større og mindre show inne på stranden, og der har vært folk utkledd som isbjørn og viking, orkester, tryllekunster, bar og grillfester».41 Etter kvart har det vist seg at denne ferdsla har ført med seg stor vegetasjonsslitasje i Magdalenefjorden, noko som vidare har ført til sandflukt i det tørre polarklimaet.42 I reiselivsplanen frå 1997 gjekk næringa inn for å regulere den oversjøiske cruisetrafikken betre, og avgrense han til vestkysten. Det blei gjort same året ved at sysselmannen bad om at cruiseskipa heldt seg unna Hinlopen. Bakgrunnen for dette var at cruiseskipet «Hanseatics» grunnstøtte denne sommaren, heldigvis utan at bunkersolje lak ut. Ei grunnstøyting i dette farvatnet vil kunne få katastrofale konsekvensar for miljøet.43

polarturisme

491

Cruisetrafikken har også ein stor marknad i Antarktis. Ved tusenårsskiftet besøkte omkring 13 000 turistar området kvart år, og kvalfangststasjonen på Deception Island, der også norske fangstmenn arbeidde, er eitt av turistmåla.

Etter at Hurtigruta slutta med å føre passasjerar til og frå fastlandet var det først og fremst skipstradisjonane som skilte henne frå andre skip i kystcruisefart langs vestkysten av Svalbard. Turen inneheld fleire ilandstigingar, der ein kan få sjå nærare på planteliv og kulturminne, er ein heldig kan ein stå trygt på båtdekket og oppleve isbjørn og kvalross gjennom kikkerten og skåle i champagne i midnattsola på 80 grader nord.44 Andre kystcruise legg større vekt på ekspedisjonspreget og kunnskapsformidlinga. Ein kan også kombinere kystcruise med guida fotturar med telt.

Dagsturvariantane på Svalbard er elles blitt stadig fleire og meir varierte.

Jaktturane er erstatta med fotosafariar på kjøl og andre turar med utkikk etter fuglar og dyr. Nye variantar er også hundespann på hjul og rideturar, mens besøk i Barentsburg eller ved eit av dei mange kulturminna har lengre tradisjonar.

Vidare blir det arrangert fotturar på fjell og bre, fossilplukking og rafting.45 Dei som ville ha lengre opphald, kunne kjøpe seg opphald på ein «villmarkscamp» med overnatting i telt, og turar som vara frå tre til fjorten dagar.

Den norske turismen på Grønland har mange likskapstrekk med den på Svalbard. Ein kan vere med på dagsturar til fots eller med båt, sjå is, blomster og kulturminne. I tillegg sel eit lite selskap få, eksklusive turar med hundespann på ski over Grønland. Det blir understreka et ein bør vere godt trena, og arrangøren legg til rette for grundige førebuingar, «briefing, utstyrsprat og kanskje trening?». Den er likevel ikkje tøffare enn at ein gutunge på 13 år kan klare ein slik tur Har ein 55.000 kroner å spandere, pluss det ein eventuelt måtte bruke via kredittkortet på hotell og restaurantbesøk i Tasiilaq og Kangerlussuaq, vil ein kunne få oppleve «reinsdyr, hvite harer, polarrev, gjess og kanskje moskus og lydene fra breen som kalver i nærheten». Men det beste kjem til sist: «Og så, etter tre uker på i telt: Tenk deg dusjen, sitte på stol(!) og Tuborg!?!»46 Eit selskap lokka også med at ein kunne bli med Børge Ousland på fottur til Nordpolen! Og ein trong heller ikkje å ha «stål-kondis og fysikk som en OL-utøver for å være med». Syntes ein den åttedagars fotturen til Nordpolen blei for slitsam, hadde andre turoperatører andre alternativ. På under tolv timar kunne ein for eksempel reise med fly og helikopter frå Longyearbyen tur-retur Nordpolen, og endå rekke å vere to timar på polpunktet. Tilbake i Longyearbyen kunne ein ta badstu eller eit bad på eit varmt og delikat bad på hotellet, og kanskje etterpå kose seg med ein konjakk mens ein såg på TV eller på nordlyset gjennom det heildekkande glasstaket på hotellet.47

492 n y e g r e n s e r

Enkelte turoperatørar har eit litt spesielt tilbod. Her er både tobeint isbjørn og forfriskingar frå ein bar som er sett opp i Magdalenefjorden på Svalbard.

Scootersafari er eit populært tilbod på Svalbard.

Frå ein til to sesongar

Etter kvart var det ikkje lenger berre om somrane ein kunne møte turistar i polarstrøka. Den norske Antarktis-turismen går riktignok berre føre seg i den lyse årstida, på den tida då det er vinter i Norden og ope is i Sørishavet, mens vintersesongen på Svalbard og Grønland eigentlig er på den tida av året som mange kallar vår. På Svalbard er det frå sist i februar til midten av mai. Då er lyset på Svalbard intenst, og kombinasjonen midnattsol, kvitt og blått landskap og klår luft verka tillokkande på stadig fleire.48 Høgsesongen er kort og hektisk.

Gatebildet i Longyearbyen i april og mai er dominert av barske menn i scooterdress eller fjellutstyr. Butikkane går tomme for ferskvarer og ein må bestille bord på restaurantane i god tid.

På denne årstida må ein bruke scooter, hundeslede eller ski for å få sjå meir av øygruppa enn Longyearbyen. Først i mai arrangerer skigruppa eit maratonløp på ski der dei fleste deltakarane var tilreisande. Isgrotting er ein annan aktivitet ein kan delta i. Utviklinga av vinterturismen har heilt klårt samanheng med at scooteren er blitt eit vanlig framkomstmiddel. Dei fleste turistane som kjem på denne tida er med på scooterturar, men ein kan også komme seg omkring med hundeslede.49 Turistnæringa har presisert at motorisert transport skal vere eit middel for å komme seg ut i naturen, ikkje eit mål i seg sjølv, og har vurdert ein ekspansjon i scooterkjøringa som eit mulig problem for framtidig turisme. For mange har farta og meistringa av hestekreftene verdi i seg sjølv, mens andre av dei som kjem til Svalbard reiser dit nettopp for å komme vekk frå motorstøy, teknikk og høgt tempo.50 På Grønland

494 n y e g r e n s e r

blei sledeturar marknadsført som «den transportmåten grønlendingene fortsatt benytter seg av», men ein kan òg få turar med scooter og superjeep. Dei fleste fastbuande på Svalbard brukar scooter som er framkomstmiddel om vinteren.

Kva slags framkomstmiddel turistane vel, blir i stor grad blitt påverka av kva turoperatørar dei har kontakt med før dei kjem, sjølv om ein del av turistane har sine preferansar. Dessverre ser det ut til at ikkje alle turistane meistrar scooterbruken like godt, ingen stader er det er så mange blitt skader ved scooterkjøring som på Svalbard, og turistane er dei som oftast blir skadd.51 I vintersesongen blir over 80 prosent av gjestedøgna på Svalbard selt til nordmenn. Ei årsak til det er nok at Noreg har tradisjon som vintersportsland.

Når våren kjem tar «vi, den første nordmanns barn», ifølgje Odd Børretzen, «på oss fettlærsstøvler og anorakk med hette, helsetrøye og skareklister og fire flasker Golden Cock» og oppsøker stader der vinteren enno finst.52

Færre privatpraktiserande turistar

Grensa mellom vitskaplige ekspedisjonar og felt- eller sportsturisme har vore flytande heilt frå den spede starten på 1800-talet. Endå på 1960-talet var hovudtyngda av feltopphalda vitskaplige planlagte ekspedisjonar, men på 1970-talet kom det fleire reine «turistekspedisjonar». Dei måtte planleggast nøye, sia deltakarane måtte ta med alt utstyr for lengre opphald. Omfanget av desse er ikkje heilt godt dokumentert, men i åra 1960–64 var det gjennomsnittlig ti ekspedisjonar med 172 deltakarar kvart år. Etter at flyplassen kom, auka talet kraftig, og i perioden 1974–77 var det stige til 68 ekspedisjonar med 330 deltakarar.53 Ser ein på statistikken, ser ein at den uorganiserte og individuelt baserte turismen relativt sett har gått ned etter at den kommersielle turismen skaut fart på 1990-talet. I siste del av tiåret låg talet på «privatpraktiserande» feltturistar nokså konstant rundt 1000, mens den operatørarrangerte feltturismen auka. Det har trulig både samanheng med at den nye reiselivsnæringa no gav tilbod om å planlegge og organisere turen for folk, og at satsinga på turisme har gjort Svalbard mindre attraktivt for dei som ønskjer å utforme sin eigen «villmarksekspedisjon». Ein kan risikere å møte turistar i villmarka!

I tillegg har det vore eit uttala ønske frå styresmaktene at folk følgjer organiserte turopplegg. Dei har sett strenge krav til dei som vil ferdast på Svalbard på eiga hand utanfor «turområdet» på Sentral-Spitsbergen. Individuelle reisande dit må melde frå om turplanane sine til sysselmannsetaten, stille garanti for eventuell leite- eller redningsaksjon, og få godkjent turopplegget sitt. Det går blant anna fram av ei forskrift om turisme og anna reiseverksemd på Svalbard frå 1991. I 2002 kom det òg ei forskrift om leiropphald på Svalbard for å verne naturmiljøet og ivareta tryggleiken til feltturistane som påla dei som reiser på

polarturisme

495

Nokre turistar legg ut p책 eiga hand. Her er ei gruppe p책 veg opp Tunabreen. Pulken er pakka for ein m책nad, og turen er lagt rundt Nordvest-Spitsbergen.

eiga hand, må bere og kunne handtere gevær, kunne bruke kart og kompass skikkelig og helst ha kunnskap om og erfaring frå brevandring.54 Ein del av dei «sjølvstyrte» turistane har segla til Svalbard på eigne båtar.

Det har heller ikkje heilt vore heilt enkelt. Lenge var ikkje sjøkarta heilt presise, og farvatna er såpass ureine at dei i god polartradisjon er blitt kalla «Djevelens dansegolv». Mange har også hatt god bruk for å kunne å føre båt i isen.55 Dei fleste reiser likevel ut frå Longyearbyen for lengre eller kortare fotturar, brevandringar eller på seinvinteren skiturar, og overnattar i telt. Som regel er det fjellvane folk med god kunnskap om polare forhold som legg ut på slike turar, men til tider har det har vore eit problem for sysselmannen at nokre av desse turistane ikkje har vore klar over kva dei har gitt seg ut på, og dermed ikkje hatt utstyr og førebuingar i forhold til det. Eit av dei mest ekstreme eksempla kan daterast til byrjinga av mars 1982. Då kom det tre tynnkledde spanske menn med motorsyklar og slede som dei hadde tenkt å kjøre frå Longyearbyen til Nordpolen med!56

Ein del av den internasjonale turismen?

Både om sommaren og vinteren har elles næringslivet på Svalbard i aukande grad lagt til rette for at ein kan ta for seg av dei urbane gledene den vesle busettinga i Adventfjorden kunne by på. Sjølv om staden just ikkje er noko tilrettelagt ferieland, er «tax free»-shopping ein attraksjon her òg, ikkje minst av billig alkohol, sigarettar og friluftsutstyr med kjende merke og lågare prisar enn på fastlandet.57 Det er blitt sagt om Ferielandet Syden at hovudattraksjonane der er dei fire s-ane: sol, sand, sprit og synd.58 Dei fire tilsvarande s-ane i Longyearbyen kan vere snø, scooter, sprit og sportsutstyr. Forutan kafear, barar, pubar og restaurantar med høg standard har staden museum og tre kunstgalleri.59 Svalbard kyrkje er eit anna turistmål. Der er òg idrettshall, og vinterstid kan ein med utgangspunkt i Longyearbyen kjøre på snøbrett og telemarkski. Ved å besøke turiststrossa i Gruve 3 som blei tilrettelagt for framvising, kan turistane òg få innblikk i gruvedrifta.60 Turistnæringa har også marknadsført mørketidsopplevingar i Svalbard, noko som har ført til at fleire reiser dit midtvinters.

Slike satsingar er blant anna bluesfestival, polarjazz og «Kunstpause Svalbard» – ei helg med konsertar og utstillingar. Vinsmaking har òg vore med på annonselista over Svalbard-opplevingar.61 Med dette har ein gått vidare enn å berre profilere det unike ved Svalbard, desse arrangementa kunne i og for seg vore kor som helst.

Gjennom 10–15 år med turistsatsing har det vore ein tendens til at tilboda i Longyearbyen som elles i sterkare grad er blitt standardisert eller internasjonalisert. Kjedehotella, pizzaen og suvenirane er eigentlig ganske like over alt i

polarturisme

497

Longyearbyen har i dag òg typisk urbane tilbod for dei tilreisande. Her frå «Aksel´s barista» i 2002.

verda, sjølv om ein prøver å gje dei lokalkoloritt gjennom namngjeving eller dekor. På Svalbard gjev nok også den aukande konferansemarknaden sitt til å standardisere og «internasjonalisere» turismen.

Samtidig er det fleire av selskapa, særlig dei små aktørane i næringa, som brukar en lokale tilknyttinga og erfaringa si i marknadsføringa av tilboda sine.

Det er blant anna tilbode meir originale overnattingstilbod, som ein brakkerigg, stasjonen til Isfjord Radio på Kapp Linné og ei innefrose skute. Den sistnemnte fekk reiselivsjournalistar frå heile verda til å strøyme på og skildre seg sjølv som overvintrarar i gammal polartradisjon. Ein meinte det var «noe dristig Nansen’sk over hele prosjektet». Frå koøyet i lugaren kunne ein sjå grønne isbrear, samtidig som ein fekk ein viss komfort, med varm dusj, pianobar og peis både inne og ute på akterdekket. Framfor den kunne turisten ta ein aperitiff under stjerner og nordlys og tenke litt på Nansen på «Fram» eller selfangarar som fraus inne for godt, før han gjekk inn i spisesalen til ein betre middag, kanskje etterfølgt av eit kåseri frå ein av dei siste isbjørnjegerane.62

Sterkare vern mot turistar

I Svalbardtraktaten har Noreg forplikta seg til å verne naturen på øygruppa, og dess fleire turistar som kjem, dess strengare måtte vernereglane bli. Sjølv om dei første turistane var få og ikkje gjorde så mykje ugagn, var dei, i lag med fangstmennene, med på å desimere dyrestammane. Svalbardreinen var den første

498 n y e g r e n s e r

som fekk vern, i 1925, same året som Noreg fekk suverenitet over øygruppa.

Ti år seinare blei fredinga gjort permanent. Seinare tok reinstammen seg opp og dei fastbuande fekk felle eitt reinsdyr i året, mens tilreisande måtte halde fingrane av fatet. I 1939 blei det også forbode å skyte isbjørn på Kong Karls Land, der han hadde overvintringsområdet sitt.63 Kvalrossen blei freda i 1952, kvitkinngåsa tre år etter, ærfuglen frå 1963, og frå same året fekk kvar turist ikkje skyte meir enn ein isbjørn. Isbjørnjakta blei innskrenka, i 1971 blei safarijakta heilt forbode, to år seinare blei all isbjørnjakt forbode, og denne fredinga blei forlenga i 1981.64 Det blei også nødvendig å verne floraen. I 1932 blei plantelivet verna i to område på Svalbard, i 1984 blei eit tredje verneområde oppretta, og det blei både forbode å plukke plantane i desse områda og slå opp telt der. Året før hadde to enkeltartar, masimjelt og purpurkarse blitt freda.

Miljøforskarane såg snart at vernetiltaka måtte omfatte større økologiske system, det var ikkje nok å frede biotopar og enkeltartar. I tråd med dette blei Kong Karls Land naturreservat i 1971, og to år seinare blei det oppretta tre nasjonalparkar, to store naturreservat og 15 fuglereservat. Ein kan fritt ferdast i nasjonalparkane, men utan bruk av motorkjøretøy. Reglane er strengare i naturreservata, dei kan om nødvendig stengast for all ferdsle i heile eller delar av året.

Eit eksempel på det er Moffen naturreservat, oppretta i 1983. Denne flate vesle øya er ein svært viktig kvileplass for kvalross.65 Fuglereservata er først og fremst oppretta for at fuglane ikkje skal bli forstyrra i hekketida, og derfor må ein halde seg unna dei om våren og sommaren. Etter desse vernetiltaka var omlag halvparten av landarealet verna på eit eller anna nivå. I 1983 vart det også innført naturvernforskrifter for Svalbard.66 Styresmaktene vegra seg lenge for lokal reiselivssatsing og fleire turistar på Svalbard, nettopp av omsyn til miljøet. Når ein endra denne kursen, føresette det derfor at både lokale og sentrale styresmakter og reiselivsnæringa på Svalbard prøvde å forebygge mot miljøskader som forsøpling og vegetasjonsslitasje i det sårbare landskapet. Kastar ein organisk materiale som papir eller appelsinskal i arktisk natur, blir det svært seint nedbrote, og i område med permafrost blir det lett trakkskadar som òg tar svært lang tid å lege.

I Stortingsmelding nr. 22 i 1994–95 heitte det at «Svalbard bør på bakgrunn av sine dokumenterte miljøverdier fremstå blant de best forvaltede villmarksområder i verden».67 Ein måte å gjere det på, var å innføre to nye landskapskategoriar: friluftsområde og turområde, i tillegg til naturparkar og -reservat. Det er meininga at turområdet, som omfattar områda rundt busettingane på Spitsbergen, skal vere satsingsområde for den framtidige reiselivsutviklinga, mens det i friluftsområda kan drivast enkelt friluftsliv og kontrollert turisme på lågt nivå.68 I 2002 blei det vedtatt ein eigen miljøvernlov for Svalbard som også har

polarturisme

499

Fotografiapparatet er ein viktig del av utrustinga – ogsü i polare strok.

forskrifter om blant anna leiropphald og motorisert ferdsle. Denne loven samlar all tidligare regulering av natur- og kulturmiljø på Svalbard og har som mål å oppretthalde eit tilnærma urørt miljø, både når det gjeld samanhengande villmark, landskapselement, flora, fauna og kulturminne (§ 1). Han pålegg alle å vise omsyn og opptre varsamt så ikkje naturmiljø og kulturminne unødvendig blir forstyrra eller skadd. Ei evaluering av tidligare verneområde konkluderte med at dei i for liten grad dekte dei biologisk mest produktive og artsrike områda på øygruppa, samtidig som det nettopp er i desse områda den menneskelige verksemda utgjer det største trugsmålet. Regjeringa utarbeidde derfor eit forslag til verneplan der det blei foreslått tre nye nasjonalparkar, eit naturreservat, eit geotopvernområde og eit biotopvernområde. Det blei vedtatt vernereglar for desse i september 2003.69 I tillegg til at lovar og forskrifter set klare grenser satsar sysselmannen på informasjon, inspeksjon og miljøovervåking. Sysselmannen har også klart å involvere turistane direkte i naturvernet. Deltar dei i frivillig søppelplukking, får dei eit pent lite jakkemerke som deltakarmedalje. I samarbeid med reiselivsnæringa har sysselmannen utarbeidd ti bodord for Svalbard, «Svalbardvettreglane», der natur- og kulturminnevern står sentralt.70 Noreg deltar også i internasjonale program som Arctic Environmental Protection Strategy.

I tilknytting til Antarktis-traktaten tok ein miljøprotokoll for Antarktis til å gjelde i 1998, og det blei også utarbeidd norske forskrifter om vern av miljøet i Antarktis.

Næringa, turistane og miljøorganisasjonane

Reiselivsnæringa kan lett komme i eit dilemma når det gjeld naturvern på Svalbard. Dei ønskjer at naturen skal kunne brukast, men han må ikkje forbrukast. Ein del av dei turistane som har komme til Svalbard for å oppleve «Europas siste villmark», er blitt skuffa over å møte søppel, scootertrafikk og restar frå industriverksemd.71 Reiselivsrådet har gjort målet om at Svalbard skal vere eit av dei best forvalta villmarksområda i verda til sitt. Som ein del av denne strategien har reiselivsrådet gjennomført kurs for dei tilsette i næringa, og særlig skolert guidar og turleiarar. Fleire av bedriftene har også kvar for seg formulert miljøstrategiar, og i annonsar blir det også lagt vekt på naturvernaspektet.72 Denne interessa er delvis økonomisk motivert, noko anna ville vere å grave si eiga grav, men særlig blant guidar og turleiarar har det vore mange med direkte miljøengasjement, fleire av retningslinjene for turaktivitetar er utvikla av guidar som er opptatt av å verne Svalbard-naturen.73 Eit sentralt spørsmål er om talet på turistar bør halde fram å auke, eller om det bør settast eit tak. Innanfor næringa meiner fleire at voksteren ikkje kan

polarturisme

501

Det er ikkje lov, men like fullt freistande ĂĽ komme nĂŚr dei sĂŚreigne pingvinane i Antarktis.

halde fram så mykje lenger. Det var då også eit uttala mål i reiselivsplanen frå 1997 at ein ikkje skulle satse på «den rent volumbaserte turismen». Det er òg mulig at reiselivet kan gjerast meir miljøvennlig. Eksempel på det kan vere overgang til meir miljøvennlige snøscooterar og større miljømedvit hos dei som arbeider i næringa.74 Det kan sjå ut til at næringa legg opp til stor grad av sjølvregulering, kanskje for å unngå at styresmaktene legg for sterke band på verksemda deira.75 Reiselivsrådet på Svalbard har ikkje ønska å bruke omgrep som økoturisme eller «grønn» turisme, sia turismen på Svalbard er motorisert og basert på avansert teknologi og infrastruktur. Flyturen til Svalbard er trulig det mest miljøskadelig ved ein ferie der. Det er derfor rett å seie at miljøsatsinga innanfor reiselivet på Svalbard i dag i første rekke handlar om naturvern, ikkje miljøvern.

Dei norske turoperatørane i Antarktis er medlemmer av IAATO – International Association of Antarctica Tour Operators. IAATO har innført reglar både for operatørane og for korleis turistane i Antarktis skal oppføre seg for ikkje å skade naturen. Dei må halde seg minst fem meter frå pingvinane, og når dei går i land, må dei også ha desinfisert fottøy og halde seg unna røyk og tyggegummi. Dei får heller ikkje plukke med seg så mykje som ein liten småstein. Taket på turistgrupper som blei sett i land på kvar stad, er 100, og skipa får ikkje ligge meir enn fem timar i land på kvar stad. Når ein reknar med at omlag 11 000 turistar besøker området kvart år, er det klart at det likevel må bli slitasje. Miljøproblematikken skal då også vere eksplisitte tema på reisene til IAATO-medlemmene, både gjennom foredrag frå fagfolk og ved at det blir lagt inn besøk på vitskaplige stasjonar som arbeider med miljøproblematikk.

Vektlegginga på forvaltingsansvaret er også ein del av marknadsføringa av desse turane.76 Erfaringa med å vere turist på Svalbard kan også gi perspektiv på korleis ein brukar av naturen. Å sjå førti år gamle terrengspor som ser heilt ferske ut, er eit minne som sit like sterkt på netthinna som dei turkisblå breane. Å bokstavelig talt sette spora sine i landskapet og vite at dei blir verande der – lenge, er ei ubehagelig oppleving. I 2000 viste ei undersøking av turistane sine haldningar til naturvernet på Svalbard at trass i at dei fleste prinsipielt sett såg miljøspørsmålet som eit individuelt moralsk ansvar, fokuserte dei fleste meir på miljøproblema i seg sjølv enn på at dei var skapt av menneskelig atferd. Det vernetiltaket som vekte størst sympati blant turistane, var arealregulering i ei eller anna form. Dei ønskte ikkje å redusere talet på turistar, og heller ikkje å auke kostnadane ved opphaldet. Eit prinsipp i såkalla økoturisme er at ein så langt som råd skal rekne dei miljømessige kostnadene ved eit turistbesøk inn i prisen turisten betaler. Sjølv om turistane meinte at kvar enkelt burde ta ansvar for korleis han eller ho tedde seg i forhold til naturen, hadde dei ikkje så stor tru på at folk verkelig tok det ansvaret. Dei meinte styresmaktene, assistert av forsking og

polarturisme

503

miljøorganisasjonar, måtte styre utviklinga, og at det ikkje hadde så mykje for seg å sette bukken til havresekken ved å la bransjen og marknaden ta styringa.77 Naturvernorganisasjonar har òg engasjert seg i forholdet mellom turisme og miljøvern. Ei av dei små reiselivsbedriftene på Svalbard, som driv med hundekjøring, fekk for eksempel ein miljøpris frå Verdas Naturfond (WWF) i 2003. WWF har hatt fleire seminar og konferansar, delvis i samarbeid med Norsk Polarinstitutt, om dette emnet, og har eit eige Svalbard-program. Organisasjonen har òg eit eige program om turisme i arktiske strøk, og engasjerte seg konkret også i vernedebatten ved å ta standpunkt mot bygging av veg mellom Longyearbyen og Sveagruva då det var aktuelt. Dei fekk støtte av store delar av den lokale reiselivsbransjen. Verdas Naturfond har vidare foreslått å verne heile Svalbard.78 Norges Naturvernforbund har også engasjert seg i naturverndebatten på Svalbard, og har blant anna reagert mot forskriftene om motorisert ferdsle. Dei meiner scootertrafikken bør reduserast sterkt, både for turistar og fastbuande.

Dei fleste aktørane er samde om at turismen på Svalbard må tilpassast omsynet til natur og miljø, men det altså ulike meiningar om korleis ein skal oppnå det. Bortsett frå turistane sjølve, er dei fleste likevel einige om at talet på turistar ikkje kan vekse inn i himmelen. Ein må også ta omsyn til at kulturminnene er sårbare.

Minnene om den barske fortida

Det er ein fåre for at turistar blir så fascinert av kulturminna at dei trakkar ned dei historiske levningane eller blir freista til å ta delar av dei med seg som suvenirar, for kanskje å oppdage at dei ikkje har det same autentiske preget heime på peishylla som der dei blei funne.79 Det var ikkje før i 1974 det kom eigne forskrifter for vern av kulturminna på Svalbard. Då vart kulturminne frå før 1900 automatisk ferda, i tillegg var alle gravminne og anneksjonsskilt frå 1926 eller tidligare freda. Dei fleste av kulturminna etter den norske overvintringsfangsten og etter all bergverksdrifta fall dermed utanfor. Frå 1992 er alle faste kulturminne på Svalbard frå 1945 eller tidligare automatisk freda. I tillegg kjem graver, samlingar av kvalbein og lause kulturminne frå førkrigstida som måtte finnast i terrenget. Stortinget har sett som mål at tap av kulturminne på Svalbard som følgje av menneskelig verksemd ikkje skal overstige eit gjennomsnitt på 0,1 prosent i året.80 Dei norske forskriftene om miljøvern i Antarktis inneheld også reglar om kulturminnevernet, og Antarktis-traktaten har ei liste over historiske stader og kulturminner som skal vernast.81 Lovgjevinga har altså gitt kulturminna eit visst vern, som for eksempel

504 n y e g r e n s e r

Det finst mange typar kulturminne i Arktis. Nokre viser heilt konkret at livet her nord har vore risikofylt. Her er grava til ein russisk fangstmann ved Raudfjorden p책 Svalbard.

Kva opplever turistane?

gjorde det mulig å tiltale dei franskmennene som i 1978 stal med seg ein hovudskalle frå ei grav på Svalbard, eller dei nederlendarane som i 1998 tente bål i ein spekkomn frå 1600-talet. Dei sistnemnde fekk bøter på i alt 45.000 kroner.82 Lovverket og den presedensen slike bøter medfører, kan nok verke forebyggande, men er neppe tilstrekkelig for å fylle Stortinget sine intensjonar. Kunnskapsformidling er derfor ein viktig del av kulturvernarbeidet. Dess meir kunnskap folk har om kulturminna og historia dei er en del av, dess meir forsiktige vil dei vere. Det er også tanken bak IAATOs politikk. Ein del av kulturminna i polarstrøka kan for ein uinnvidd framstå som skraphaugar. På grunn av den sakte nedbrytinga av organisk materiale ser også mange slike restar av menneskelig verksemd yngre ut enn dei er.

Kulturminnevernet på Svalbard er ein del av miljøvernavdelinga hos sysselmannen, mens Riksantikvaren samarbeider på vegner av Noreg med andre statar, blant anna Chile, om vern og forvalting av kulturminna etter norsk verksemd i Antarktis. For alle er informasjonstiltak ei prioritert oppgåve.83 Det beste ser ut til å vere om folk kan få informasjon før og eventuelt etter besøket eller undervegs av skolerte guidar eller turleiarar. Ifølgje reglane til IAATO skal turist-

506 n y e g r e n s e r

grupper som oppsøkjer historiske minnesmerke i Antarktis ha med seg ein ansvarlig guide.84 På Svalbard har også sysselmannen gradert dei ulike områda etter bruk.

På Gravneset er det for eksempel gjerda inn eit gravfelt, slik at turistane må halde avstand til gravene. I Virgohamna har mange turistar gjennom åra har sett på restar etter kvalfangst, overvintringsfangst, og Andrées og Wellmans forsøk på å nå Nordpolen luftvegen. Ein del av dei har også plukka med seg «suvenirar» herfrå, andre har trakka rundt og laga mos av restane. Det har ført til at den naturlige nedbrytinga blir framskynda. Derfor har sysselmannen frå og med sommaren 2000 innført ilandstigingsforbod. Det inneber at ein berre kan besøke staden etter skriftlig, personlig tillating og under vilkår av at ein held seg til gitte reglar. Desse restriksjonane blir følgt opp med informasjonstiltak.85 Andre stader vil ein kanskje legge forholda betre til rette for besøkande.

På den viset kan sysselmannen verne kulturminna ved å styre turistferdsla.86

Opplevinga – det fremste motivet for polarturisten

Ser ein på turistfotografia folk har hatt med seg frå polarstrøka, er det ingen tvil om at naturopplevinga har vore eit hovudmotiv for å reise til snø og kulde.

Lengsla etter å oppleve det unike og spesielle, vakre landskap og rolige omgjevnader er blitt sterkare dess fleire som har busett seg i byar og forstader. På same måten kan globaliseringa ha ført til at fleire ønskjer å oppleve noko særmerkt, noko i utkanten av det moderne, noko ein kan oppleve som autentisk og uforderva. Til det formålet skulle «Europas siste villmark» og andre polare område høve godt.87 Hovudmotivet for dei fleste som reiser på ferie til polare strøk har nok alltid vore naturopplevinga. Det som fascinerer er vinraude, pyramideforma fjell, turkisskimrande brear, kvite vidder, det klåre lyset og den totale stilla. Kvalross i sedate rykk mot stranda, vaggande pingvinar, isbjørnar som luntar i veg på trygg avstand eller ørsmå fargestrålande blomster gir også bilde som set seg fast både i minnet og på Kodak-filmen. Og kjem ein ikkje heim med eit bilde med ein kvit isbjørn-prikk på, finst det utstoppa isbjørnar ein kan bli fotografert saman med.

Slike opplevingar kan òg bli brukt til kontemplasjon, til å roe ned eit stressa sinn eller til å oppnå ei kjensle av å «vere eitt med» den store, urørte villmarka og skapningane der. Tradisjonen med ei sakralisering av naturen som grensar til panteisme, forsvinn ikkje så lett, men i våre dagar blir naturopplevinga vel så ofte sett i eit økologisk som eit religiøst perspektiv. Fotografia som er blitt og blir tatt på slike reiser, viser gjerne menneska som små i eit vidt landskap.88 Ein del av det som gjer det å ferdast i den polare naturen til noko heilt

polarturisme

507

Levande isbjørn er definitivt eitt av dei store trekkplastera for arktiske turistar.

Ein amerikansk og ein norsk turist kosar seg ombord på m/s «Nordstjernen» i midnattssol på 80 grader nord.

spesielt, er at turen og turopplevinga i stor grad er avhengig av og må tilpassast ver, vind og is. I staden for å sjå dette som eit problem, har næringa framheva det uforutseielige som ein kvalitet som gjer turen endå meir naturnær, «determined by Mother Nature», for å sitere ein Antarktis-brosjyre. Isbjørnfåren er også ein del av dette bildet, han understrekar møtet med den ville naturen som ikkje er berre mild og gjestfri, opplevinga har element av fåre i seg, det som ein på 1800-talet kalla den arktisk sublime naturopplevinga.

Mange er også ute etter å oppleve landskapet reint fysisk, på kroppen. Etter kvart som færre livnærer seg ved kroppsarbeid, fleire ved stillesittande arbeid, er ikkje lenger ferien berre tid for fysisk avslapping og rekreasjon, men like gjerne for fysiske utfordringar og opplevingar. Ein av dei sterkaste internasjonale trendane innanfor turisme på 1990-talet har vore «high touch», det vil seie at opplevinga byr på sterke og varierte sanseinntrykk.89 Med midnattsol, lysrefleksar frå is og snø, mørketid, nordlys, kulde, snø, vind og fysisk aktivitet ute i terrenget skulle dette vilkåret kunne bli oppfylt både på Svalbard og andre polare reisemål.

Kva transportmåte ein vel når ein ferdast i landskapet, vil også vere med på å påverke naturopplevinga. Ei undersøking av turistane si naturoppleving

polarturisme

509

Hundekjøring er òg eit tilbod til reisande på Svalbard.

på Svalbard tyder på at dei som vel snøscooter først og fremst får med seg fysiske opplevinga av fart og spenning meir enn å bruke heile sanseregisteret, slik ein f.eks. kan gjere frå hundeslede eller ski. På same måte vil naturopplevinga sjølvsagt bli ulikt om ein svettar seg oppover fjellsida med ryggsekk eller studerer same fjellsida frå ein dekksstol. Å få meir innsikt i samspelet i og særtrekka ved det arktiske landskapet kan også vere ein sentral del av naturopplevinga for mange. Både isforholda, den varierte geologien og dei spesielle polare artane i flora og fauna er det det mange som vil skaffe seg meir kunnskap om. Polarstrøka har også fått særlig mykje merksemd i den økologiske debatten, sia ein nettopp i desse friske, reine, kvite landskapa finn så mange spor av global ureining. Kunnskapsaspektet er blitt vektlagt litt ulikt av dei ulike selskapa, men fleire av dei profilerer det sterkt, både ved å fylle brosjyrane med faktaopplysningar og ved å leige inn foredragshaldarar med spesialkompetanse. Turleiarane fungerer som ei bru mellom turisten og naturen.90

Møtet med lokalkulturen

Samanlikna med andre reisemål, har ikkje det å møte lokalbefolkninga og kulturen deira vore nokon hovudattraksjon i polarstrøka. Det utelukkar ikkje at det kan vere interessant for mange. Ein sjetteklassing på Longyearbyen skole opplevde turistane slik: «Noen turister tar bilder av oss når vi kjører scooter eller noe annet vi synes er ganske naturlig. Selv om vi bor på Svalbard, synes jeg at vi er ganske vanlige.»91 Til ein viss grad blir då også den lokale kulturen brukt i marknadsføringa, men fokuset ligg då gjerne meir på historia enn på samtida. Musea i Longyearbyen og Ny-Ålesund er populære formidlarar av lokalhistoria på Spitsbergen. Samtidig møter turisten som kjem til Longyearbyen først og fremst ein turistdestinasjon. Butikkane er fylte med friluftsutstyr i mange variantar og alle typar gjenstandar dekorert med isbjørnar. Dei fleste av kundane har på seg anorakkar, og pubar og restaurantar er pryda med gjenstandar, symbolar, tekstar og namn som anten viser til fangstliv eller gruvedrift.

Grønlandsturistar som reiser med norske selskap kan også vere «byturistar» og få dagsturar med guiding til småbyar eller bygder som Narsarsuaq eller Alluitsup Paa, og dermed få eit visst innblikk i korleis folk der lever, komme på besøk til eit grønlandsk sauebruk «ved verdens ende», eller oververe «ekte kajakkpadling og urgammel trommedans», men «Eirik Raudes vikingby» er ein atskillig større attraksjon.

I Longyearbyen er det jo få innfødte og slett ikkje noko spennande urbefolkning, slik som på Grønland, men nokre turistar blir lykkelige om dei kan

polarturisme

511

Innblikk i fangstkulturen er eit av tilboda cruiseturistane får. Her er ei gruppe i land ved Myggbukta på Grønland.

få ein samtale med ein gruvearbeidar på «Kafé Busen», eller kanskje aller helst møte ein av den nesten utdøydde rasen fangstmann: Bak ligg ifølgje ei reiseskildring eit håp om å få «ta større del i andre menneskers liv. Å få ta del i det ekte og nære: et liv vi forstår oss på og ser meningen med […] å bli enda bedre kjent med dem som har Svalbards natur tett innpå kroppen året rundt.»92 Ettersom Longyearbyen er blitt meir og meir dominert av ein akademisk mellomklassekultur, blir nok også lokalbefolkninga mindre viktig som attraksjon.93 Riktignok er som nemnt gruvedrifta blitt tilrettelagt for besøkande.

Dette er ein del av ein internasjonal tendens – når kroppsarbeid blir meir og meir sjeldan, blir det òg ein attraksjon. Den russiske busetnaden i Barentsburg er ein viktig attraksjon på Svalbard, men kanskje meir på grunn av den russiske kulturen generelt enn denne spesielle polare varianten av han. Utanfor busettingane er dei menneskeskapte turistattraksjonane i polarstrøka i nord og sør først og fremst rester etter næringsverksemd, særlig fangststasjonar i ulike variantar, og her er det ikkje mange menneske å møte. For mange polarturis-

512 n y e g r e n s e r

tar er det å få oppleve desse kulturminna eit hovudmotiv ved reisa, for andre gir det ein ekstra dimensjon til naturopplevinga. Å få sjå etterlatenskapane etter Andrée sitt ballonghus i Virgohamna eller fangsthytter på Svalbard, kvalfangststasjoner i Sørishavet eller spor etter norrøn busetting i Brattalid på Grønland, gjør polarhistoria meir konkret.

Eliteturistar ytst i verda

Nokre legg mindre vekt på den estetiske sida ved naturopplevinga, meir på kor langt borte eller høgt oppe ho ligg, eller kor farlig det kan vere å ta seg dit.

Polarturisten er ikkje som andre turistar, dei er på mange måtar ei eksklusiv gruppe.94 Det er dyrt å reise så langt, ein må reise forholdvis lenge for å komme dit, der er hardt klima, tynt befolka eller folketomt, er forholdvis lite kjent, og har ein på mange måtar unik natur som ikkje kan samanliknast med den ein finn andre stader. Turistreiser er ikkje berre opplevingar, men også statussymbol som gir symbolsk makt. På mange private nettsider finn ein for eksempel ofte foto og referat frå turar til Svalbard side om side med tilsvarande rapportar frå turar til land i Afrika eller andre eksotiske reisemål. Polarstrøka skulle på mange måtar vere antituristen sitt eldorado. Når allmugen reiser til varmen i Syden, blir det ekstra eksklusivt – og gjerne også ekskluderande å reise nordover Det spesielle ved polarreisene er at ein praktisk talt kjem til verdas ender.

I denne lengsla mot ytterpunktane kan den både ligge eit ønske om å tilfredsstille sine eigne ambisjonar og om å kunne skilte med den personlige rekorden når ein kjem heim. Kryssinga av den nordlige polarsirkelen går for så vidt inn i dette bildet, sjølv om nordmenn ikkje vil rekne det nordligaste område av Noreg som arktisk eller polart. Men for reisande som ønskjer å oppnå nye breiddegradsrekordar er kanskje ikkje det så viktig. Eitt av reiseselskapa reklamerer med at dei går «From 66 degrees North to 66 degrees South», sjølv om dei faktisk går heilt til 78 grader nord på Svalbard-turen sin. For å tilfredsstille dei som vil oppleve reisa si som erobring av nytt land, har reiseoperatørar på Svalbard heilt frå mellomkrigstida av laga til «sertifikat» som bevis på at innehavaren «i beste polartradisjon» har «gjennomført en ekspedisjon i arktiske farvann».95 Grønlandsturisten får også «sertifikat», og det same gjer dei som badar i ein kunstig dam ved den vulkanske stranda på Deception Island.

Selskapa deler også ut jakkemerke som trofé, i mangel av kvalrossbartar, -tenner eller isbjørnskinn. Dei meir avanserte nordpolturistane plantar sjølvsagt flagget sitt på polpunktet, i alle fall om dei føler dei har gjort seg fortent til det ved å kjøpe og gjennomføre Børge Ousland sin skiturvariant. På Deception Island er det leiaren av ekspedisjonsteamet som heng opp det norske flagget på vegner av selskapet.96

polarturisme

513

Ei gruppe har slått leir ved eit kjøttstativ på ein fangststasjon på Svalbard.

I vår tid er det ein aukande tendens til at slike turar blir ein del av større reiseprosjekt, som å «erobre» flest mulig reisemål i det sirkumpolare området, eller for den del heile kloden. Dei samlar på flest mulig stader og attraksjonar.97 «Natt-turistane» må kunne seiast å tilhøre denne gruppa. Dei var medlemmer av ein organisasjon som arrangerte slike medlemsturer to-tre gonger i året og kom til Longyearbyen med charterfly midt på natta og blei der knappe fire timar. På den tida skulle dei rekke mest mulig. Slik skildra Svalbardposten det: «Ting skjer med tysk effektivitet: På og av bussen, inn og ut av museum og kirke, en lynvisitt til Nybyen, Adventdalen og campingplassen, før de småjogger ombord i flyet, mette av inntrykk og opplevelser. – Wunderbar! var omkvedet.»98 For dei som oppheld seg på land i dei polare strøka, er også det barske, sportslige og mandige viktige karakteristika ved turen. Dei første norske turane blei jo også marknadsført som «sportsturer». Overvekta av menn er endå større i vintersesongen enn elles. Scooterkjøringa er ein del av denne mannskulturen, og det var også flest menn som overnatta utanfor Longyearbyen, ute i den barske naturen.99 Dette motivet har også røtter tilbake til den borgarlige askese- og prestasjonsmoralen i friluftslivet sin barndom, og er sjølvsagt ikkje noko vi berre finn blant menn i moderne tid, men også blant mange av dei kvinnelige turistane, sjølv om det har opphav i ein mannskultur. Ein viktig bakgrunn for denne turistgruppa er nok alle helteforteljingane polarlitteraturen har forsynt særlig gutar og menn med. I polområda er menn som Amundsen, Nansen, Scott og Shackleton inspirasjonskjelder og forbilde.100 Ein svalbardfarer har uttrykt det slik: «På et eller annet vis bor det en Nansen eller Amundsen i de fleste av oss.

Lysten til å oppdage nytt land, utføre små og store bragder. […] Vi liker å kjenne oss selv og å finne ut hvor grensene går.»101 Turistnæringa speler også på dyrkinga av desse heltane Dei fleste selskapa bruker «polarkjendisar» som Nansen, Amundsen, Andrée, Rasmussen, Ingstad og Shackleton i marknadsføringa, men nokre skiltar også med at dei har levande polarheltar som Børge Ousland og Liv Arnesen som turleiarar. Slik står dei i tradisjonen etter VDS med kaptein Otto Sverdrup.

Særlig innafor den private feltturismen, men også på arrangerte «ekspedisjonar» finn vi mange som først og fremst er ute etter å prøve ut og tøye sine eigne grenser, å vise seg sjølv kva han kan få til. Dei søkjer ikkje ro, men uro og har ikkje berre polarheltane, men også dei som levde av naturressursane som forbilde: «Ishavsfangst og pelsjegerliv krevde sin mann til fulle. Balansegangen mellom dumdristighet og kaldblodig kløkt var hårfin. Den som mestret forholdene kunne gjøre gode varp. De andre hadde ikke noe her å gjøre.»102 Dette står i motsetnad til dei reisane som har ferie, rekreasjon og avslapping som sitt fremste mål. Som Are Kalvø skriv: «Folk som reiser nordover, er ute etter ein idrettsprestasjon, ikkje ein ferie.»103

polarturisme

515

Den sterke tilrettelegginga av turismen og reglane for privat felttursime har på mange måtar tatt luven av ein del av desse motiva for «polarferder». Det krevst ikkje lenger verken god fysisk form eller stort vågemot for å kunne oppleve polarnaturen. Når ein kan fly til Nordpolen, kjøre scooter eller bli frakta med båt til dei gamle fangststasjonane, og turoperatøren på Grønland finn det nødvendig å presisere at ein av utfluktene krev at deltakarane kan gå minst seks kilometer i fjellterreng, er det klårt at bestemødre i poplinsanorakk kan gjere desse turane like godt som dei barske, unge barnebarna i Goretex.

Dersom ein plasserer utforskaren og masseturisten som ytterpunkt i eit spekter av turisttypar, finst begge samtidig i polare strøk, samtidig som spektret kan representere ein endringstendens, frå utforskaren via eliteturisten og den uvanlige turisten mot ein gryande masseturisme.104 Polarturisten er likevel framleis i mindre grad enn mange andre ein «tilfeldig turist», slik mange som reiser til sørlige reisemål ofte er. Er det fullt på charterflyet til Gran Canaria i ferieveka, er neppe Svalbard, Grønland, Nordpolen eller Antarktis dei første alternativa som dukkar opp. Om det i det heile er mulig, får ein ikkje oppleve særlig mykje om ein er «villturist» i polarstrøk, turen må førebuast i større eller mindre grad, i det minste ved å ta nokre telefonar og å pakke sekken med varme klede. Å reise til polare strøk kan oppfattast som å ta avstand til masseturismen.

Ein del av dei som reiser dit, definerer trulig ikkje seg sjølv som turistar, men som «reisande» eller friluftsmenneske. I vår tid er det blitt stadig vanskeligare å gjere «eineståande» reiser. Det er ein generell tendens til at tilboda blir mindre attraktive dess meir tilgjengelige dei er. Den moderne masseturisten er blitt karakterisert som ein omvendt kong Midas: Alt han rører ved mistar verdi.105 Etableringa av norskproduserte turistreiser til Nordpolen, Grønland og Antarktis kan tyde på at Svalbard-turismen alt blitt for alminnelig for eliteog antiturist-turistar, dei søkjer nye polare utfordringar.

Sjølv om det ikkje er vanskelig å peike på store endringar i polarturismen frå den spede starten på 1800-talet, er kontinuiteten sterk. Som før er stikkorda eksklusivitet, ekspedisjon og eventyr, vitskap og kunnskap, men også komfort, tryggleik og hygge.

I europeisk tenking representerte lenge dei arktiske områda eit slags helvete på jord – å reise nord og ned var å reise til helvete, det var område for fare og kaoskrefter. Bortom Nordlandet, det ytste landskapet i Norden, fann ein berre det uendelige, skrekkinnjagande Oseanet, som var fylt av ufarbar is og dekt av eit umåtelig mørke. Kom ein for langt ut, risikerte ein å omkomme i eit gapande avgrunnssvelg i det mørke, svarte ishavet.106 Samtidig var det også dei som meinte områda i nord kunne innehalde store rikdommar. Kvalfangsten i nordlige farvatn gav då også god forteneste for blant anna Nederland og England. Men det var først ved romantikken eit landskap

516 n y e g r e n s e r

P책 Newtontoppen. Ein prestasjon desse skituristane har funne verdig ei flaggmarkering.

kunne bli sett på som vakkert også om det ikkje var nyttig. På 1800-talet blei det stadig fleire som drømte om å reise nordover. Det eksotiske, ville, kalde nord verka lokkande på mange i det europeiske borgarskapet. Isen, lysskiftingane, midnattsola og det dramatiske og fjerntliggande landskapet gjekk rett inn i den romantiske naturforståinga. Gjennom turar til arktiske område kunne den romantiske naturopplevinga kombinerast med «alpetørsten», lengsla etter å erobre fjella og villmarka. Slike turar er blitt kalla «The romantic Grand Tour».

Grand Tour-tradisjonen hadde sitt utspring hos den britiske overklassen.

Tidligare var Italia det klassiske reisemålet for den store danningsreisa unge menn burde ha vore på, men utover 1800-talet oppsøkte ein del av dei «villmarka», ikkje så mykje for å gå i andre menneske sine fotefar og oppleve kulturarv, som fordi ein i aude område får betre kontakt med seg sjølv og naturen og «växer sig stor genom att känna sig liten», for å bruke Ellen Key sine ord.107 I møte med den storslagne naturen kunne ein finne sitt eigentlige, rette eg. Det moderne friluftslivet gav – og gir nok også framleis – ei blanding av den romantiske naturopplevinga og prestasjonen, kampen med både den indre og den ytre naturen.108 Turistnæringa i alle år lagt til rette for at fryden ved opplevinga skal vere sterkare enn skrekken. Når ein reiser som turist til polare strøk, gir ein seg ut på eit trygt eventyr. Turen blir endå meir vellykka når han kan avsluttast med ein varm dusj, dampande punsj eller doggfrisk pils. Det arktisk sublime er blitt mindre sublimt, det farligaste ved å reise til polarstrøk i dag er nok flyreisa dit.

Det er ingen tvil om at det å reise til polarstrøk er blitt meir alminneliggjort, det er oppnåelig for dei fleste og er ikkje lenger så eksotisk som før. Det er sjølvsagt ikkje berre eit resultat av polarturismen, men også av den massemedierte røynda vi stadig møter. Dei polare romma er i aukande grad blitt integrert i verdsbilda våre.

Samtidig er spenninga, magien og eksklusiviteten ved reisene heilt nord og heilt sør ikkje borte. Den globale urbane massekulturen gjer trulig at behovet for slike opplevingar berre vil auke. Turistindustrien speler då også sterkt på desse strengane, i moderne turistbrosjyrar brukar ein gjerne ord som «bergtatt» eller «bitt av polarbasillen» om kjenslene ein sit igjen med etter ein polar ferietur.

Ein føresetnad for at fleire skal få ta del i slike erfaringar, er at turismen blir styrt slik at dei polare områda framleis kan bli forvalta slik at dei kan framstå som urørte og gje turistane sterke naturopplevingar.

Vil motorisert masseturisme øydelegge noko av den sÌreigne naturopplevinga i Arktis?

N O T E R O G L I T T E R AT U R

Kap. 1. Thor B. Arlov: Den første ishavsbyen noter 1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 21 22 23 24 25 26 27

Dette tidsbildet bygger på autentiske kildeopplysninger fra bl.a. SAB, Bergens innrulleringsarkiv, pk. 46, mannskapslister 1790; RA.RK Tollregnskaper, Bergen, pk. 242 og 245, inn- og utgående tollbok 1790; slektshistorie fra Føhr; jf. Arlov 1994: 122, 233ff.

De Jong 1978; Brinner 1913: 65ff.; Pontoppidan 1785: 25–26; SAB Bergens innrulleringsarkiv.

Arlov 1994: 230ff.

RA.RK, Tollregnskaper Bergen, pk. 223, utg. tollbok 1786, nr. 14; jf. Arlov 1994.

Se for eksempel Vollan 1986.

Pontoppidan 1785: 68–69.

Sollied 1922: 84; Arlov 1994: 120ff.

Vaughan 1994: 77–79; Arlov 1996: 60–63.

Dalgård 1962: 325ff.; de Jong 1972: 263ff. og 1979: passim.

Barkham 1984; Jepsen 1994: 37–44.

Jørgensen 1994.

Conway 1906: 43ff.

Barr 1991: 17–39.

Jackson 1978: 23–26, de Jong 1972 og 1978; Muller 1874.

Hacquebord 1984: 104ff.; Hacquebord & Vroom 1988: 49ff.; Arlov 1996: 73–79.

Martens 1675, Hacquebord 1984: 32–37.

Scoresby 1820, vol. II: 298-311, 397–408.

Oesau 1937: 37ff. og 1955; Brinner 1937; de Jong 1979: 251–63; Lubbock 1937; Arlov 1994: 154–159.

De Jong 1978: 283ff. og 1979; Jackson 1978: 70ff.

Fossen 1979.

Norske Riksregistranter IV; Dalgård 1962: 56ff.; Sollied 1919: 150–152.

Dalgård 1962: 200–209; Sollied 1919.

Norske kongebrev I, II; Jørgensen 1994: 40–45.

Arlov 1994: 21–32.

De Jong 1979: tab. 1 og 7.

Arlov 1994: 37–39.

Arlov 1994: 40–49.

n ot e r o g l i t t e r at u r k a p. 1

521

28 29 30 31 32 33 34 35 36 37 38 39 40 41 42 43 44

De Jong 1979: tab. 5; Berg 1941: 108ff.

Arlov 1994: 137–138, 187–194; Oesau 1937 og 1955, de Jong 1978: 251–262.

Arlov 1994: 55–64; Gad 1969, bd. II: 30ff.; Solberg 1917.

Nilsen 1987: 18; Lorentzen 1959: 332–336; Arlov 1994: 79–84.

Arlov 1994: 88–90, 256–261; Sollied 1922: 72–76.

Gad 1976, bd. III: 69–96.

Arlov 1994: 98–101; Lorentzen 1959: 352–263; Fossen 1979: 634ff.

De Jong 1979: tab.1 og 25; Jackson 1978: 70–73.

Arlov 1994: 108–110, 260–261, 323ff.

Arlov 1994: 120–128.

Fossen 1979: 690–700; Arlov 1994: 207ff.

Arlov 1994: 230–239; SAB Bergens innrulleringsarkiv, pk. 46, mannskapslister 1789–1790.

Arlov 1994: 324ff.

Jørgen Thormøhlens «Copiebog», UBiB MS 423.

De Jong 1979: tab. 24.

Arlov 1994: 349–357.

Pontoppidan 1785: 5.

kilder og litteratur En omfattende kilde- og litteraturoversikt finnes i Thor B. Arlov 1994: Ishavsfangsten fra Bergen 1672–1807, doktoravhandling, Universitetet i Trondheim.

kilder RA.RK: Riksarkivet, Rentekammeret, Tollregnskaper, Bergen A, pk. 3–382 (inn- og utgående tollbøker).

SAB: Statsarkivet i Bergen, Bergens innrulleringsarkiv, pk. 46, mannskapslister 1789–1790.

UBiB: Universitetsbiblioteket i Bergen, Manuskriptsamlingen, Ms. 423: Commercedirecteur Jørgen Thormøhlens Copiebog, 1676–1706.

Norske Riksregistranter.

Norske Kongebrev.

litteratur Arlov, Thor Bjørn 1996 (rev. utg. Trondheim 2003): Svalbards historie 1596–1996, Oslo.

– 1994: Ishavsfangsten fra Bergen 1672–1807. Doktoravhandling, Universitetet i Trondheim.

Barkham, Selma Huxley 1984: The Basque Whaling Establishments in Labrador 1536–1632 – A Summary, Arctic, vol. 37, no. 4.

Barr, Susan 1991: Jan Mayen. Norges utpost i vest. Øyas historie gjennom 1500 år, Oslo.

Berg, Henry 1941: Trondhjems sjøfart under eneveldet 1660–1814, Trondhjems sjøfartsmuseums årsskrift, 1938–41, Trondheim.

Brinner, Ludwig 1913: Die deutsche Grönlandsfahrt, i serien Abhandlungen zur Verkehrs- und Seegeschichte, utg. ved D. Schäfer, bd. VII, Berlin.

Conway, Martin 1906: No Man’s Land. A History of Spitsbergen from its Discovery in 1596 to the Beginning of the Scientific Exploration of the Country, Cambridge.

522

n ot e r o g l i t t e r at u r k a p. 1

Dalgård, Sune 1962: Dansk-norsk hvalfangst 1615–1660. En studie over Danmark–Norges stilling i europæisk merkantil expansion, København.

De Jong, Cornelis 1972: Geschiedenis van de oude Nederlandse walvisvaart, deel I: Grondslagen, ontstaan en opkomst, 1612–1642, Pretoria.

– 1978: Geschiedenis van de oude Nederlandse walvisvaart, deel II: Bloei en achteruitgang, 1642–1872, Johannesburg.

– 1979: Geschiedenis van de oude Nederlandse walvisvaart, deel III: Noten bij deel twee, tabellen, grafieken, bijlagen, Johannesburg.

Fossen, Anders B. 1979: Bergen bys historie, bd. II, Bergen.

Gad, Finn 1969: Grønlands historie, II: 1700–1782, København.

– 1976: Grønlands historie, III: 1782–1808, København.

Hacquebord, Louwrens 1984: Smeerenburg. Het verblijf van Nederlandse walvisvaarders op de westkust van Spitsbergen in de zeventiende eeuw, (Mededeling nr. 9 van het Arctisch Centrum) Groningen.

Hacquebord, Louwrens & Wim Vroom 1988: Walvisvaart in de Gouden Eeuw. Opgravingen op Spitsbergen, Amsterdam, Rijksmuseum/Arctisch Centrum.

Jackson, Gordon 1978: The British Whaling Trade, London.

Jepsen, Palle Uhd 1994: Harpuner i Arktis. Hvalfangst ved Svalbard i 1600-årene. Fiskeri- og Søfartsmuseet, Esbjerg.

Jørgensen, Roger 1994: Kommersiell kvalfangst i Nord-Norge på 1600-tallet, Tromura Kulturhistorie nr. 26, Tromsø.

Lorentzen, Bernt 1959: Bergen og sjøfarten, I: Fra Olav Kyrres tid til året 1814, Bergen.

Lubbock, Basil 1937: The Arctic Whalers, Glasgow.

Martens, Friderich 1675: Spitsbergische oder Grönlandische Reise-Beschreibung, Hamburg.

Muller, Samuel 1874: Geschiedenis der Noordsche Compagnie, Utrecht.

Nilsen, Tore L. 1987: Nøytral skipsfart i krigstid. Bergens skipsfart fra midten av 1730-årene til slutten av 1760-årene, Sjøfartshistorisk årbok 1987, Bergen.

Oesau, Wanda 1937: Schleswig-Holsteins Grönlandsfahrt auf Walfischfang und Robbenschlag vom 17.–19. Jahrhundert, Glückstadt.

Oesau, Wanda 1955: Hamburgs Grönlandsfahrt auf Walfischfang und Robbenschlag vom 17.–19. Jahrhundert, Hamburg.

Pontoppidan, Carl 1785: Hval- og Kobbefangsten udi Strat-Davis, ved Spitsbergen, og under Eilandet Jan Mayn, samd dens vigtige Fordele, i Anledning af den Kongel. allern.

Placat af 13 Octbr. 1784; tilligemed nogle oplysende Efterretninger om Fangsten, Behandlingsmaaden, m.m. København.

Scoresby, William 1820: An Account of the Arctic Regions with a History and Description of the Northern Whale-Fishery, I–II, Edinburgh.

Solberg, O. 1917: Det bergenske handelskompani av 1721 og Grønlands kolonisation, Bergens Historiske Forenings Skrifter nr. 23, Bergen.

Sollied, P.R. 1919: Hvalfangsten fra Bergen i ældre tider, Bergens Historiske Forenings Skrifter nr. 24, Bergen.

– 1922: Bergens grønlandsfart i tiden efter Egede, Det norske Geografiske Selskabs Aarbok, 1919–21, Kristiania.

Vaughan, Richard 1994: The Arctic. A History, Stroud.

Vollan, Odd 1986: Selfangst i Norden. Mot isdekt hav, Ålesund.

n ot e r o g l i t t e r at u r k a p. 1

523

Kap. 2. Jens Petter Nielsen: Ishavet er vår åker noter 1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18

19 20 21 22 23 24 25 26 27 28 29 30 31 32

33 34 35 36 37

524

Se Paal Bergs inaugural-tale 14.08.1925, som markerte at Norge tok Svalbard i besittelse. Trykket bl.a. hos Lund 1997: 17–22.

Jørgensen 1994: 29.

Se Hultgreen 2000: 30.

Isachsen 1923–51: 366. Se også Nansen 1911: 420–21.

Starkov 1988.

Hultgreen 2000.

Usjakov 1997, b.2: 58–59.

Se Arlov 1996: 122.

Tolkatsjov (red.) 1996: 15–19.

Ovsjannikov 1988: 75.

Schnitler 1929–85, b.2: 394–95. Sivertsen 1973: 14.

Se Hultgreen 2000: kap. 8.

Se Arlov 1996: 256ff.

FP 08.12.1877 og 12.01.1878. En gammel Hammerfestborgers [C.L. Bucks] efterladte optegnelser.

Se avisen Tromsø 10.04.1928. Isachsen 1916–1919: 161.

Det var Jens Christian, Marcus Wøldicke og Christopher Lorents Buck.

Se Reymert 1980: 288.

Skuta kom tilbake allerede etter fem uker – uten fangst. Og en lignende skjebne rammet briggen «Nicolay», som kjøpmann J.O. Torske på Loppa samme år utrustet til fangst på Bjørnøya. Den måtte snu på grunn av is og tåke før den nådde frem.

Se Reymert 1980: 289 og Hagemann 1888: 135–39.

Arlov 1996: 127.

Rathke 1907: 136.

Nielsen 1990: 325–27.

Se Bjørgo et al. 1995: 251–254.

Conway 1906: 269. Se også «Sir John Rice Crowe». Nekrolog i Ny illustreret Tidende 21.01.1877.

Sivertsen 1973: 48.

Keilhau 1831: 233.

Keilhau 1831: 236.

Keilhau 1831: 233. Nicolaysen 1894: 426.

Sivertsen 1973: 48.

Arthur de Capell Brooke 1827: 127. Keilhau 1831: 233.

Se Fredrik Rode i Morgenbladet 26.05.1828.

Arlov 1996: 131–34.

Capell Brooke opplyser at det først ble sendt en overvintringsekspedisjon på 15 mann til Bjørnøya, og først etter at den viste seg å være vellykket, sendte man overvintrere til Spitsbergen (Capell Brooke 1938: 54–55). Hvis dette er riktig, må den første overvintringen på Bjørnøya ha funnet sted i 1821–22.

Lønø 1991: 13. Se også FP 03.02.1871.

Capell Brooke 1938: 54–55.

Se Fredrik Rodes brev til Morgenbladet 1828 nr. 147.

Lønø 1991: 12.

Kharitonov 1849: 285.

n ot e r o g l i t t e r at u r k a p. 1

38 39 40 41 42 43 44 45 46 47 48 49 50 51 52 53 54 55 56 57 58 59 60 61 62 63 64 65 66 67 68 69 70 71 72 73 74 75 76 77 78 79 80 81 82 83 84 85

Keilhau 1831: 234, Lønø 1991: 15.

Olafsen u.d.: 6–7.

Everest 1829: 124.

Rode 1826–27: 52.

Sivertsen 1973: 50–51.

Nielsen 1990: 351.

Sivertsen 1973: 50.

Lønø 1991: 20–21.

Sørensen 2002: 45.

FP 03.02.1871.

Le Roy 1774; Roberts 2004.

Kharitonov 1849: 296. Skuta forliste.

Vize 1948: 86–87.

Den første som hevdet dette var Martin Conway. Se Conway 1906: 273.

Jasinski 1995: 249–253, Storå 1987: 133.

Jasinski 1993: kap. 11: 62–63.

Hultgreen 2000: 284, 298.

Sørensen 2002: 47.

Hultgreen 2002: 300–301.

Sivertsen 1973: 51.

TT 11.11.1841.

TT 17.09.1843.

Korjakin 1991: 73–74.

Ukhtomskij 1883: 19. Korablev 1980: 39.

Arlov 1996: 150–51.

Se Isachsen 1932: 181.

TST 10.04.1862.

Vollan 1986: 51.

Vollan 1986: 51. Christensen 1995: 81–82.

Paulsen 1999: 66; Vollan 1986: 52–53; Johnsen 1943: 37–41.

Johnsen 1943: 9–10. Også andre historikere har vært inne på dette. Se f.eks. Niemi 1995: 32, de Jong 1977: 44–45.

Isachsen 1932: 201–202.

Klæbo 1895: 21.

Vollan 1986: 54.

Johnsen 1943: 46–47; Vollan 1986: 55.

Sivertsen 1973: 50.

Andresen 1994: 223.

Se TST 23.12.1858 og 25.03.1860.

Isachsen 1916–1919: 192.

Ytreberg 1946: 598.

TST 25.09.1864.

FP 14.12.1900.

Den første nordnorske reder vi kjenner til som forsøkte seg med dampkraft i ishavsfarten, var H.R. Klæboe Dahl i Vadsø. Han sendte i 1870 dampskipet «Trafik» på fangst til Karahavet, der det forliste. Se Beronka 1933: 101.

Isachsen 1932: 204.

Ytreberg 1946: 595.

For avsnittene om forberedelsen og utrustning – se særlig TST 03.06.1866.

Rode 1842: 191.

Se f.eks. innrulleringsbetjent Dahl i FP 01.11.1866.

n ot e r o g l i t t e r at u r k a p. 2

525

86 87 88 89 90 91 92 93 94 95 96 97 98 99 100 101 102 103 104 105 106 107 108 109 110 111 112 113 114 115 116 117 118 119 120 121 122 123 124 125

Se f.eks. FP 24.05.1895.

Isachsen 1932: 206.

Isachsen 1932: 206.

Vollan 1986: 53.

Se Nansen 1924: 113ff for en beskrivelse av «ungfangsten».

Isachsen 1932: 208.

Nansen 1890: 180.

Nansen 1924: 115.

Lie 1870: 551.

Se Kulstad 1871.

Sørensen, L.N. 2001: 12–13.

Paulaharju 1973: 268. Isachsen 1916–1919: 202.

Isachsen, 1923–51: 366.

FP 24.05.1895. Om kvitfisk, se også Sivertsen 1973: 51.

Se Nicolaysen 1894: 444.

Isachsen 1932: 198.

Norman 1866: 32.

Klæbo 1895: 27.

Hauglid 1991: 385–391. Lønø 1991: 37–60. Vorren 1995.

Fulsås 2003: 9–10.

Om lott og avlønning se Hauglid 1991: 384, Nicolaysen 1894: 438–39.

Lie 1870: 552.

Isachsen 1932: 203.

Se Hauglid 1991: 377.

TST 03.06.1866.

I Tromsø amt ble ishavsfangst av en eller annen grunn nesten ikke registrert i folketellingen av 1875.

TST 04.05.1865.

Andresen 1994: 230.

Hauglid 1991: 380.

TST 03.06.1866.

FP 30.05.1895.

TST 03.06.1866.

Rønning Balsvik 1989, b.1: 97–102.

Niemi 1994: 179–180.

Nielsen 1995: 343ff.

Sivertsen 1973: 131–32.

Paulaharju 1973: 261–62.

Opprinnelig Ruijan suomalaisia 1928 Hauglid 1991.

Påmønstringer til Ishavet fra Tromsø 1868–1908:

1868–1899 1899–1908

Tromsø

Tromsøsund

Balsfjord

Andre

Totalt

157 39,4% 109 46,8%

58 14,5% 54 23,2%

57 14,3% 37 15,9%

127 31,8% 33 14,1%

399 233

Kilde: Tromsø sjømannskontor, annotasjonsrull 3 og 4. SATØ.

526

n ot e r o g l i t t e r at u r k a p. 2

126 127 128 129 130 131 132 133 134 135 136 137 138 139 140 141 142 143 144 145 146 147 148 149 150 151 152 153 154 155 156 157 158 159 160 161 162 163 164 165 166 167 168 169

Lie 1870: 552.

Paulsen 1999: 73. Helge Paulsen, personlig meddelelse 19.08.2003.

Lie 1870: 551.

Elstad 1991: 586–98.

Se Sejersted 1978: 126.

Rode 1842: 191.

Zjilinskij 1918: 23–24.

Vinje 1870: 162.

Se f.eks. Engelhardt 1899.

Bulatov 1997: Predislovie.

Se Vorren 1992.

Se TST 12.03.1871.

FP 20.05.1895.

TST 25.09.1864.

Mohn 1896: 238–39, Hoel 1964, b.1: 136.

Elling Carlsen, En kortfattet Beskrivelse over Briggen ‘Jan Mayens’ Reise omkring Svalbard i Juli og August 1863. TST 06.09.1863 og 22.10.1863. Se også Mohn 1896: 239–240 og Ytreberg 1946: 601–602.

Nicolaysen 1894: 434–35.

Nordenskiöld daterer Carlsens første reise til Novaja Zemlja feilaktig til 1868 (Nordenskiöld u.d.: 280), og senere har dette årstallet fått stor utbredelse i litteraturen.

Se Kristoffersen 1993: 109.

Jf. de ulike versjonene som gis i Ytreberg 1946 og Sivertsen 1973.

Mook 1983: 23.

Sivertsen 1973: 95. FP 03.02.1871.

FP 25.02.1869.

Valle 1956: 11.

FP 10.06.1871.

Christensen 1996: 271.

GAAO f. 4, op. 16, t. 1, d. 1866. Brev fra det svensk-norske konsulatet til guvernøren 14.10 1878. Morgenbladet 21.12.1878.

GAAO, f. 1, op. 8, t. 1, d. 2049, l. 23–28. Se også Meyer 1937: 252–53.

Valle 1956: 25–29.

Se Arkhangelskie gubernskie vedomosti 14.03. og 18.03.1898.

Nielsen 1993.

FP 24.01.1894.

Se Birkeland 1908: 31–38.

H.A. Falsen til statsminister Blehr 25.07.1903. UDA P5 B 2/08.

Nielsen 1993.

RAVMF f. 417, op. 1, d. 2279, l. 182. Sjefen for Ministeriet for landbruk og statseiendommer til sjefen for Marineministeriet 30.05.1901. AVPRI, f. II, Departement 1–5, op. 407, d. 78, l. 68-69.

TST 15.10.1871. Se også Petermanns Mitteilungen 1872: 385.

Nansen 1924.

Se Mohn 1895 og Hoel 1944.

Se Klæbo 1895: 58–59, Hestmark 1999: 237–38.

Vorren 1992: 25–30, 58–59. TT 29.10.1865.

Nordenskiöld u.d.: 283.

Se Johannesen 2000.

Nordenskiöld u.d.: 296.

n ot e r o g l i t t e r at u r k a p. 2

527

170 171 172 173 174 175 176 177 179 180 181 182 183 184 185 186 187 188 189 190 191 192 193 194 195 196 197 198 199 200 201 202 203 204

Paulaharju 1973: 267. Isachsen 1916–19: 227.

TST 12.01, 26.02 og 02.03.1871, Om vort Fangstfelt i Ishavet.

Kremer 1957: 147–50.

Kharitonov 1849: 282.

Lars Follum, Er det antageligt, at Land findes mellem Spitsbergen [Giles Land] og Novaja Zemlja, og liggende sydligt nok til Fangstfelt for Ishavsbedriften? Aftenbladet 1871, nr. 102.

Kropotkin 1871: 35. Idem 1990: 210–211.

Kropotkin 1990: 212–213. Markin 2002: 150.

Se FP 03.02.1871. TT 02.03.1871.

Se for eksempel Tønnessen og Johnsen 1982: 32.

Olstad 1995: 40–41, 45.

Se Fløistad 1995.

Olstad 1995: 51–52.

Se Klæbo 1895: 58–61.

Johnsen 1943: 96.

Om Christensen og Framnæs, se for eksempel Olstad 1995: 66–74.

Om Larsen, se for eksempel Tønnessen 1967: 242f.

Se Mohn 1896 og Hestmark 1999: 517.

Isachsen 1932: 186.

Carlsen 1875: Forord.

Kish 1973: 108.

TST 19.01.1871.

TST 29.10.1874.

Hougen 1891: 75.

Se Paulsen 1999: 76.

Se f.eks. Rolfsen 1896: 127 og Johnsen 1943: 96.

Sørensen 2001: 338.

Se Niemi 1995: 23.

Rolfsen 1896: 127–133.

Klæbo 1895: 6.

Folkevennen 1870: 543.

Niemi 1995: 23.

Se Teemu Ryymin 2003: 271.

Paulaharju 1973: 281–82. Se også TT 29.10.1865.

FP 01.09.1896.

litteratur Andresen, Astri 1994, Handelsfolk og fiskerbønder. 1794–1900. Tromsø gjennom 10 000 år, Tromsø.

Arlov, Thor Bjørn 1994, A short history of Svalbard, 2. utg., Oslo.

– 1996 (rev. utg. Trondheim 2003), Svalbards historie 1596–1996, Oslo.

Balsvik, Randi Rønning 1989: Vardø. Grensepost og fiskevær 1850–1950, bd. 1, Vardø/Stavanger.

Beronka, Johan 1933, Vadsø bys historie. Med spredte bidrag til Varangers histore, Vadsø.

Birkeland, Kristian. 1908, The Norwegian Aurora Polaris Expedition 1902–1903.

Tittel: On the cause of magnetic storms and the origin of terrestrial magnetism, Kristiania.

Bjørgo, Narve et al. 1995, Selvstendighet og union. Fra middelalderen til 1905, b.1 Norsk utenrikspolitikks historie, Oslo.

Buck, Christopher Lorentz 1877–78, En gammel Hammerfestborgers efterladte optegnelser.

528

n ot e r o g l i t t e r at u r k a p. 2

Finmarksposten 08.12.1877 og 12.01.1878.

Bulatov, Vladimir. 1997, Russkij Sever, b.1: Predislovie, Arkhangelsk.

Capell Brooke, A. de 1827, A Winter in Lapland and Sweden with various Observations relating to Finmark and its Inhabitants, London.

– 1936, En engelskmanns skildringer fra Finnmark for vel 100 år siden, ved A.B. Wessel, Kirkenes.

Carlsen, Elling 1875, Optegnelser fra den østerrigsk-ungarske polarexpedition (1872–1874), Tromsø.

Christensen, Pål [& Pedersen, Gunnar] 1996, Ishavsfolk, arbeidsfolk og fintfolk. 1900–1945, bd. 3 Tromsø gjennom 10 000 år, Tromsø.

Conway, Martin 1906, No Man’s Land. A History of Spitsbergen from its Discovery in 1596 to the Beginning of the Scientific Exploration of the Country, Cambridge.

Elstad, Åsa 1991, Mentalitet og økonomi – Nord-Noreg 1750–1950, Historisk Tidsskrift 4/1991.

Engelhardt, A.P. 1899, A Russian Province of the North, London.

Everest, Robert. 1829, A Journey through Norway, Lapland and Part of Sweden, London.

Fløistad, Brit 1995, Hvalen – ressurs og politikk. Historisk overblikk, Vestfoldminne 1995, Tønsberg.

Fulsås, Narve 2003, Havet, døden og vêret. Kulturell modernisering i Kyst-Noreg. 1850–1950. Oslo.

Hagemann, O.A. 1888, Ishavsfangst fra Hammerfest i forrige Aarhundrede, Skilling-Magazin, bd. 81, Kristiania.

Hauglid, Anders Ole 1981, Fram mot økt sjølstyre. 1830–1920, bd. 2 Balsfjorden og Malangens historie, Storsteinnes.

Hestmark, Geir 1999, Vitenskap og nasjon. Waldemar Christopher Brøgger 1851–1905, Oslo.

Hoel, Adolf 1944, Nord-norske fangstfolk som geografiske oppdagere og forskere i de arktiske egne. Særtrykk av Hålogalandsambandets årbok, Oslo.

Hougen, Engebret 1891, Digte. Udgivne efter Forfatterens Død. Kristiania.

Hultgreen, Tora 2000, Den russiske fangsten på Svalbard. En reanalyse av arkeologiske og historiske kilder. Det samfunnsvitenskapelige fakultet, Institutt for arkeologi, Universitetet i Tromsø.

Isachsen, Gunnar 1916–19, Fra Ishavet. Ishavsfarer Sivert Tobiesen. Folk, fangst og færder. Særtrykk av Det norske geografiske selskabs aarbok, Kristiania.

– 1923–51, Den norske ishavsfangst. I Bugge, Alexander (red.): Den norske sjøfarts historie. Fra de ældste tider til vore dage, bd. 3, Kristiania-Oslo.

– 1932, Ishavsfangsten fra Sandefjord. I Hougen, Knut (red.), Sandefjords historie, I og II, Oslo.

Jasinski, Marek E. 1993, Pomors in Grumant. Archaeological studies of Russian hunting stations in Svalbard. Vol. I–II. Doctoral thesis in archaeology. Faculty of Social Sciences, University of Tromsø.

– 1995, Promysjlennik, Kotsj, Izba – resultater av nyere forskning om russisk fangstvirksomhet på Svalbard. I Sørheim & Johannesen (red.), Svalbard fra ingenmannsland til del av Norge. Rapport nr. 3/95, Trondheim.

Johannesen, Sven 2000, De nordnorske ishavsskipperne og polarforskningen. En studie av deres innsats i oppdagelsen og utforskningen av det europeiske Arktis mellom Grønland og Asias nordspiss perioden 1850–1920. Hovedoppgave i historie, Universitetet i Tromsø.

Johnsen, A.O. 1943, Svend Foyn og hans dagbok, Oslo.

Jørgensen, R. 1994, Kommersiell kvalfangst i Nord-Norge på 1600-tallet. Tromura.

Kulturhistorie nr. 26. Universitetet i Tromsø.

Keilhau, Baltasar Mathias 1831, Reise i Øst- og Vest-Finmarken samt Beeren-Eiland og Spitsbergen, i Aarene 1827 og 1828, Christiania.

Kharitonov, A. 1849, Arkhangelskie promysjlenniki na Grumante (Sjpitsbergene) (Iz zametok Sjenkurtsa), Otetsjestvennye zapiski XVI, Moskva.

n ot e r o g l i t t e r at u r k a p. 2

529

Kish, George 1973, North-east passage. Adolf Erik Nordenskiöld, his life and times, Amsterdam.

Klæbo, Hans B. 1895, Svend Foyn. Et mindeskrift, Kristiania.

Konow, Thomas 1963[?], Sekondløitnant Konows tokt til Finmarken 1816, v/ T.K. Olafsen, Horten.

Korablev, N.A. 1980, Sotsialno-ekonomitsjeskaja istorija Karelskogo Pomorja vo vtoroj polovine XIX veka. Petrozavodsk Korjakin, V.S. 1991, Istoritsjeskie materialy issledovanija pamjatnikov istorii osvoenija Arktiki.

Novaja Zemlja, Moskva.

Kremer, B.A. 1957, Kak bylo predskazano susjtsjestvovanie Zemli Frantsa Josifa, Letopis Severa, Moskva.

Kristoffersen, Yngve 1993, Ishavet som arbeidsplass. To fangstmenn forteller, Alta.

Kropotkin, P.A. 1871, Ekspeditsija dlja issledovanija russkikh severnykh morej, St. Petersburg.

– 1990, Zapiski revoljutsionera, Moskva.

Kulstad, Johan 1871, Beretning om min reise til Spitsbergen i aaret 1853, mit ophold dersteds, og mine og mandskabets lidelser i Ishavet, indtil vor redning af den danske brig «Ploven», kapt. Schau, Tromsø.

Le Roy, Pierre Louis 1774, A Narrative of the singular Adventures of Four Russian Sailors, Who were cast away on the desert Island of East-Spitzbergen, together with some Observations on the Productions of that Island, etc., London.

Lie, Jonas 1870, Svend Føyn og Ishavsfarten, Folkevennen bd. 19, nr. 6, Kristiania Lund, Thoralv 1997, Det har skjedd på Svalbard, bd. 2, Tromsø.

Lønø, Odd 1991, Norske fangstmenns overvintringer på Svalbard, Jan Mayen og Frans Josef Land, Oslo.

Markin, V.A. 2002, Neizvestnyj Kropotkin, Moskva.

Meyer, Chr. 1937, The Extent of Jurisdiction in Coastal Waters. Illustrated by State Practice and the Opinions of Publicists (St.Dok. No.17/1927), Oslo.

Mohn, Henrik 1896, Norske sjømænds bidrag til de arktiske egnes geografi. I Brøgger, W.C. og Rolfsen, N.: Fridtjof Nansen 1861–1893, København.

Nansen, Fridtjof 1890, Paa ski over Grønland, Kristiania.

– 1924, Blant sel og bjørn. Min første Ishavs-ferd, Kristiania.

Nicolaysen, O. 1894, Ishavsfangsten paa Tromsø og Hammerfest i dens Begyndelse og Udvikling, Norsk Fiskeritidende, Bergen.

Nielsen, Jens Petter 1990, Altas historie, bd. 1, De glemte århundrene (1520–1826), Alta.

– 1993, Novaja Zemlja – «no man’s country»? Ottar 1993/4.

– 1995, Altas historie, bd. 2, Det arktiske Italia (1826–1920), Alta.

Nordenskiöld, Adolf Erik u.d. Vegas Reise omkring Asia og Europa. Tilligemed et historisk tilbakeblik paa tidligere reiser langs nordkysten af den gamle verden, bd. 1. Kristiania.

Niemi, Einar 1994, Fra Nord-Norge til Amerika. Noen refleksjoner om problemstillinger, perspektiver og utfordringer, Heimen 3.

– 1995, Svend Foyn og Finnmark. Fra helt til skurk? Eksemplet Vadsø, Vestfoldminne 1995, Tønsberg.

Norman, C. 1865–67: Hval-, Hvalros- og Sælhundefangstens Historie og Udvikling i de arktiske Farvande, Tidsskrift for Søvæsen, Ny Række, 1ste Bind: 511–524 (1865), Ny Række, 2det Bind: 26–55 (1866), Ny Række, 2det Bind: 240–53 (1866), Ny Række, 2det Bind: 341–353 (1866), Ny Række, 2det Bind: 451–458 (1866), Ny Række, 2det Bind: 529–553 (1867), København.

Olstad, Finn 1995, Strandsitter og verdensborger, bd. 1 Sandefjords historie, Sandefjord.

Ovsjannikov, O. 1988, Pomorskaja promyslovaja ‘Entsiklopedija’ kontsa XVIII v. I Tsjistov, K.(red.), Kultura Russkogo Severa, Leningrad.

Paulsen, H. 1999, Fra Nordishavets de kolde strande, Njotarøy 1992–, Borgheim.

Paulaharju, Samuli 1973, Finmarkens folk, Stockholm.

530

n ot e r o g l i t t e r at u r k a p. 2

Mittheilungen aus Justus Perthes’ geographischer Anstalt über wichtige neue Erforschungen auf dem Gesammtgebiete der Geographie. Gotha.

Rathke, J. 1907, Afhandling om de norske fiskerier og beretninger om reiser i aarene 1795–1802 for at studere fiskeriforhold mv., Kristiania.

Reymert, Per Kyrre 1980, Hammerfest – Norges første ishavsby 1778–1820, Heimen.

Roberts, David 2004, Four against the Arctic. Shipwrecked on the Top of the World, London.

Rode, Frederik. 1826–27, Dagbog under mit Ophold i Finmarken som Sognepræst til Talvig (1826–1827), Nasjonalbibliotekets håndskriftsamling ms. 1187. Upubl.

– 1842, Optegnelser fra Finmarken, samlede i Aarene 1826–1834. Og senere udgivne som et Bidrag til Finmarkens Statistik, Skien.

Rolfsen, Nordahl 1896, Læsebok for folkeskolen, Kristiania.

Ryymin, Teemu 2003, «De nordligste finner.» Fremstillingen av kvenene i den finske litterære offentligheten 1800–1939. Doktoravhandling, Universitetet i Tromsø.

Schnitler, Peter 1929–85, Major Peter Schnitlers grenseeksaminasjonsprotokoller 1742–1745, vol. 1–3, Oslo.

Sejersted, Francis 1978, Den vanskelige frihet 1814–1851, bd. 10 i Knut Mykland (red.) Norges historie, Oslo.

Sivertsen, Jørgen 1973, Hammerfest. 1789–1914, Hammerfest.

Starkov, Vadim F. 1988, Russian Sites on Spitzbergen and the problem of Chronology.

Fennoscandia archaeologica 5, Helsinki.

Sørensen, Lars Normann, 2001, Henry Rudi, Isbjørnkongen, 4. utg. Oslo.

Sørensen, T. 2002, Skipper Junges ulykksalige Spitsbergen-tur, Tromsøboka den tredje, Tromsø.

Sørensen, Øystein 2001, Kampen om Norges sjel, bd. 3 Norsk idéhistorie, Oslo.

Tolkatsjov, V.F. (red.) 1996, Terra incognita Arktiki, Arkhangelsk.

Tønnessen, Joh. N. 1967: Den moderne hvalfangsts historie. Opprinnelse og utvikling.

Verdensfangsten 1883–1924, 1: 1883-1914, Sandefjord.

Tønnessen, Joh. N. og A.O. Johnsen 1982, The history of modern whaling, London og Canberra.

Ukhtomskij, L. 1883, Novaja Zemlja. Etnografitsjeskij etjud, St. Petersburg.

Valle, K. 1956, En oversikt over konfliktene mellem Norge og Russland om selfangsten i Østisen i tidsrommet 1893–1926. Magisteravhandling i statsvitenskap, Universitetet i Oslo.

Vinje, A.O. 1870, Frå Tunsberg og Larvik, Dølen 1870, nr. 14 og 19. Noe forkortet opptrykk i A.O. Vinje 1967, Fjøllstaven min og andre ferdaskildringar, Oslo.

Vize, Vladimir Ju. 1948, Morja sovetskoj arktiki. Otsjerki po istorii issledovanij, Moskva–Leningrad.

Vollan, Odd 1986, Selfangst i Norden. Mot isdekt hav, Ålesund.

Vorren, Tore 1992, Karl Pettersen. Ildsjel og banebryter, Ottar nr. 191, Tromsø.

– 1993, To menn i isen. Fra ishavsskippernes historie, Oslo.

Ytreberg, Nils .A. 1946, Tromsø bys historie, b.1, Tromsø.

Zjilinskij, A. 1918, Rossija na Severe (K opisaniju zjizni i dejatelnosti M.K. Sidorova), Arkhangelsk.

Forkortelser AVPRI Arkivet for det russiske imperiets utenrikspolitikk (Moskva) FP Finmarksposten (Hammerfest) GAAO Statsarkivet for Arkhangelsk fylke (Arkhangelsk) RAVMF Arkivet for den russiske marine (St. Petersburg) RHO Registreringssentralen for historiske data, Universitetet i Tromsø SATØ Statsarkivet i Tromsø TST Tromsø Stiftstidende TT Tromsø Tidende UDA Utenriksdepartementets arkiv, Riksarkivet (Oslo) n ot e r o g l i t t e r at u r k a p. 2

531

Kap. 3. Bjørg Evjen: Bergverkssamfunn i Arktis noter 1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 21 22 23 24 25 26 27 28 29 30 31 32 33 34 35 36 37 38 39 40 41 42 43 44 45

532

Gjengitt i Amundsen 2001: 33.

Arlov 1996: 246.

Hoel 1966: 586.

Hoel 1967: 1106.

Be, Befaringsprotokoll bergmesterens rapport 1926.

Hoel 1967: 1443.

Hoel 1928: 1 og Arlov 1996: 244.

Hoel 1928: 13 hevder 15.000 kvadratkilometer før 1920.

Hoel 1928: 6 og 1966: 231.

SvKi, Brev fra Utenriksdept til biskopen i Tromsø, 10.03.1908.

Mathisen 1951: 120.

Hoel 1967: 1443.

Hoel 1966: 82; Ulvang 2000: 72 og 49.

Arlov 1996: 269f.

Arlov 1996: 275.

Agøy 1997: 45.

Se bl.a. Lund 1997: 49.

Agøy 1997: 34, 43 og 110.

Johannessen 1996: 51 og 64.

Johannessen 1996: 53.

Johannessen 1996: 149; Mikalsen 1996: 141.

Sørheim 1995: 214.

Arlov 1996: 252.

Hoel 1928: 14.

Hoel 1928: 22.

Hoel 1967: 1443, se også Mikalsen 1996: 31ff.

Arlov 1996: 319f.

Uttalelse fra Svalbardkommisjonen av 1929 angående Statens interesser på Svalbard.

Vedlegg til St.prp. nr. 51 1932.

St.prp. nr. 51 1932.

Arlov 1996: 356ff.

Evjen 1995a: 309.

Evjen 1995a: 308.

Arlov 1996: 320.

Arild 1999: 24.

Harstad Tidende, 04.07.1914, 02.06.1917, 27.06.1917.

Berg 1995: 171.

Arild 1999: 18.

Gjengitt i Evjen 1995a: 149.

Svalbardloven kap. 2, paragraf 5.

Hanoa 1993: 37.

Gjengitt i Polarboken 1980: 18 og 28.

Arild 1999: 30.

SvMu; Martha Gilsons dagbok: 62.

Ingstad 1948: 272.

Evjen 1995a: 97.

n ot e r o g l i t t e r at u r k a p. 3

46 47 48 49 50 51 52 53 54 55 56 57 58 59 60 61 62 63 64 65 66 67 68 69 70 71 72 73 74 75 76 77 78 79 80 81 82 83 84 85 86 87 88 89 90 91 92 93 94 95

Evjen 1995a: 171.

Intervju med forfatteren.

SvKi, Om menighetsforholdene på Svalbard, utarbeidet til bispevisitasen 1954.

SaTø, Brev av 25.6.1927 til Tromsø kommunes administrasjon, fra Store Norske, Harstad.

Intervju med forfatteren.

Se f.eks. Hanoa 1993: 56 og 111.

Arbeiderminner Norsk folkemuseum, nr. 608: 6.

Arbeiderminner Norsk folkemuseum, nr. 608: 4.

Intervju med forfatteren.

Evjen 1995a: 108.

Intervju med stiger Thomassen i Svalbardposten nr. 12 1955/56.

Be, Befaringsprotokoll bergmesteren 1926.

Arbeiderminner Norsk Folkemuseum, nr. 608.

Be, Befaringsprotokoll bergmesteren 1928.

Bogen 1967: 43.

Tromsø 1.4.1920.

Intervju med forfatteren.

Intervju med forfatteren.

Be, Befaringsprotokoll bergmesteren 1938.

Nordlys 21.5.1920.

Arbeiderminner Norsk Folkemuseum, nr. 608: 6.

Arbeiderminner Norsk Folkemuseum, nr. 608: 6.

Evjen 1995a: 209.

Berggrav 1937: 94, 103.

Ingstad 1948 (2001): 243.

Betegnelsen «Det doble årets sted» er brukt i Hauan og Reymert 2002: 114.

Arild 1999: 41.

Arbeiderminner Norsk Folkemuseum, nr. 608: 2.

Evjen 1995a: 216f.

Intervju med forfatteren.

SaTø, Kings Bay 1929 sykerapport.

Hanoa 1993: 21.

Arbeiderminner Norsk Folkemuseum nr. 608: 3.

Gjengitt i Evjen 1995a: 241.

Westby 1923: 261.

Intervju med forfatteren.

Polarboken 1981–82: 68.

Bogen 1967: 76.

Ingstad 1948 (2001): 249–250.

Arild 1999: 28.

Evjen 1993: 21.

Evjen 1995a: 203.

Polarboken 1978–88: 49.

Balstad 1956: 122.

Polarboken 1987–88: 39.

Intervju med forfatteren.

Intervju med forfatteren.

Evjen 1993: 18.

Intervju med Aksel Holand i Svalbardpostens julenummer 1950.

Evjen 1995a: 186.

n ot e r o g l i t t e r at u r k a p. 3

533

96 97 98 99 100 101 102 103 104 105 106 107 108 109 110 111 112 113 114 115 116

Evjen 1995a: 257.

Evjen 1995a: 258.

Evjen 1995a: 258.

Evjen 1995a: 262 f.

Evjen 1995a: 265 ff Gjengitt i St.prp. nr. 1, hovedpost V, kap. 1, 1915: 3.

For Fattig og Rik 19.08.1919.

For Fattig og Rik 12.10.1919.

Evjen 1995a: 68.

For Fattig og Rik 1935.

Nor, Indremisjonsselskapets årsmeldinger, 1932–34: 117.

SvKi, Dagbok fra prestene i mellomkrigstiden.

Tø, Visitasprotokoll for Svalbard: 11.

Berggrav 1937: 104.

For Fattig og Rik 19.9.1937.

Arbeiderminner Trondheim nr. 1172.

Polarårboken 1939.

Tø, Visitasprotokoll fra Svalbard.

SaTø, Sverdrups dagbok: 2.

Be, Befaringsprotokoll bergmesteren.

Hanoa 1993: 73, Sverdrup skriver at det skjedde den 28., s. 35.

kilder og litteratur Trykte kilder Abs, Otto 1929: Untersuchungen über die Ernährung der Bewohner von Barentsburg, Svalbard, Oslo.

Agøy, Nils Ivar 1997: Militæretaten og «den indre fiende» fra 1905–1940, Oslo.

Amundsen, Birger 2001: Svarthvitt, Oslo.

Arild, Ferdinand R. 1999: Tømmermann på Svalbard. Om hangaren til luftskipet «Norge» og andre fortellinger, Bodø.

Arlov, Thor Bjørn 1996 (rev. utg. Trondheim 2003): Svalbards historie 1596–1996, Oslo.

Balstad, Liv 1955: Nord for det øde hav, Bergen.

Berg, Roald 1995: Norge på egen hånd. 1905–1920, bd. 2 Norsk utenrikspolitikks historie, Oslo.

Berggrav, Eivind 1937: Spenningens land. Visitas-glimt fra Nord-Norge, Oslo.

Bogen, Sverre 1967: Rallarliv i nord, Oslo.

Drivenes, Einar-Arne 1985: Fiskarbonde og gruveslusk, Tromsø.

Evjen, Bjørg 1993: Utenlandske naboer ved Isfjorden på Svalbard, Ottar nr. 4, Tromsø.

– 1995a: Longyearbyen 1916–1975. Fra arktisk arbeidsplass til etablert industrisamfunn? Doktoravhandling i historie, Universitetet i Tromsø.

– 1995b: Longyearbyen 1916–1975. Høy gjennomtrekk og høy fortjeneste for svalbardarbeiderne, geografisk eller politisk betinget? I Sørheim og Johannessen (red.): Svalbard – fra ingenmannsland til del av Norge, Trondheim.

– 2001: Store Norskes by. Longyearbyen 1916-1976. I Arlov, Thor B. og Arne O. Holm Fra company town til folkestyre, Samfunnsbygging i Longyearbyen på 78 grader nord, Longyearbyen.

Hanoa, Rolf 1993: Kings Bay Kull Comp. A/S 1917–1922. Fra gruvedrift til forskningsservice på Svalbard, Oslo.

Hauan, Anne Marit og Reymert, Per Kyrre 2002: Ny-Ålesund – fortellinger fra gruveliv på Svalbard, Tromsø.

534

n ot e r o g l i t t e r at u r k a p. 3

Hoel, Adolf 1928: Om ordningen av de territorriale krav på Svalbard, Norsk geografisk tidsskrift, 1. hefte, Oslo.

– 1966: Svalbard, Svalbards historie 1596–1965, bind 1 og 2, Oslo.

– 1967: Svalbard, Svalbards historie 1596–1965, bind 3, Oslo.

Indst. S 1915 nr. 22 og 23, Tit.2 Lønstilskot og vederlag.

Ingstad, Helge 1948: Landet med de kalde kyster, Oslo.

Johannessen, Leif Johnny 1996: «Den nasjonale selvhevdelsens vei». Svalbardsaken 1920–1925.

Hovedoppgave i historie, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, Trondheim.

Lund, Thoralv 1990: Kalde krigsår. Svalbard 1940–1945, Tromsø.

– 1997: Det har hendt på Svalbard, bd. 2, Tromsø.

Mathisen, Trygve 1951: Svalbard i internasjonal politikk 1871–1925, Oslo.

Mikalsen, Hanne 1996: Business eller ishavsimperialisme, The Scottish Spitsbergen Syndicates og The Northern Exploration Companys kamp for et britisk Svalbard 1910–1923, Oslo.

Seierstad, Ståle 1991: Arbeidsmarkedskunnskap for distrikts-Norge. Teori og empiri fra Nord-Norge, Bodø.

St.prp. nr. 1 1915, hovedpost V, kap. 1 om geistlighet og kirker mv.

Sørheim, Roger 1995: Spitsbergen-kullkomiteen. I Sørheim og Johannessen (red.): Svalbard – fra ingenmannsland til del av Norge, Trondheim.

Ulvang, Oddvar M. 2000: Telekommunikasjoner på Spitsbergen 1911–1935, Tromsø. Østenstad, Thorleif Fr. 1974: Særoppdrag i nord, Oslo.

Aviser, tidsskrift, årbok For Fattig og Rik, Oslo.

Nordlys, Tromsø.

Nordmandsforbundet, Oslo.

Polarårboken/Polarboken, Oslo.

Svalbardposten, Longyearbyen.

Tromsø, Tromsø.

Andre kilder Statsarkivet i Tromsø (SaTø): Sverdrups dagbok.

Ligningsrådet for Svalbard.

Kings Bay Kull Comp. A/S. Store Norske Spitsbergen Kulkompani A/S. Bjørnøen A/S. Sysselmannen.

Domprostens kontor, Tromsø (Tø): Visitasprotokoll for Svalbard.

Bergmesteren for Svalbard, Longyearbyen (Be): Befaringsprotokoller.

Svalbard museum (SvMu): Martha Gilsons dagbok, Sigurd Westbys dagbøker.

Svalbard kirke (SvKi): Kirkebøker og dagsregister, diverse.

Nor-misjonen, Oslo (Nor): Indremisjonsselskapets arkiv.

Arbeiderminner og intervju, se Evjen 1995a: 299.

n ot e r o g l i t t e r at u r k a p. 3

535

Kap. 4. Marit Anne Hauan: Det sterke, frie liv i villmarken noter 1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 21 22 23 24 25 26 27 28 29 30 30a 31 32 33 34 35 36 37 38 39 40 41 42

536

Hoel 1949.

Hoel 1949.

Lønø 1975–76: 67.

Helland 1908: 46.

Hans dagboksnotater, fra 1. mars til 6. april 1926, gjengitt i Polarårboken 1933: 105–133, gir et gripende innblikk i den smertefulle sykdomsprosessen han gjennomgikk.

Jf. Moseng 2003: 84, 245; Arlov 1996: 180; Lainema og Nurminen 2001: 243–245; Moberg 1960: 246.

Amundsen 1989: 123.

Polarårboken 1941.

Hoel 1948: 839.

Hoel 1948: 839.

Hoel 1948: 839.

Helge Ingstad 1956: 5.

Helge Ingstad 1948 (2001: 86).

Isachsen 1932; Rossnes 1995.

Rossnes 1993: 6.

Blom 1973: 68f Blom 1973: 68–69, 166.

Dagbok Georg Bjørnnes 1931–32.

Sørensen 1958: 77.

Sørensen.1961: 161.

Woldstad 1956: 14.

Hauan 1994: 121 Kristoffersen 1968: 132.

Moberg 1960: 12.

Moberg 1960: 166.

Woldstad 1956: 82.

Kristoffersen 1968: 73.

Berg 1987.

Dagbok Wanny Woldstad julaften 1933.

Dagbok Wanny Woldstad julaften 1934.

Hauan 1988: intervju.

Sørensen 1958: 92.

Devold 1940: 60.

Woldstad 1956: 98.

Devold 1940: 66.

Moberg 1960: 539.

Berset 1953: 246.

Sørensen 1958: 19.

Berset 1953: 261.

Sørensen 1958: 74.

Sørensen 1958: 56.

Sørensen.1961: 23.

Kristoffersen 1968.

n ot e r o g l i t t e r at u r k a p. 4

43 44 45 45a 46 47 48 48a 49 50 51 52 53 54 55 56 57 58 59 60

Sørensen 1958: 166.

Sørensen 1958: 51.

Berset 1953: 249.

Skar 1935.

Hauan 1989: 63–79.

Oxaas 1955: 17.

Dagbok Georg Bjørnnes 1933–34.

Skar 1935.

Sørensen 1961, forordet.

Kjell Berg 1987.

Rekvik 2000, Rekvik 2002; Torkildsen 1996; Zapffe 1977.

Ingstad 1948: 99.

Ingstad 1931 (1977: 92).

Sørensen 1958: 161.

Upublisert manus s. 92.

Kristoffersen 1968.

Maxwell og Ruud 1978: 63.

Sørensen 1958: 160.

Berg 1987; Christensen 2000.

Aasheim 2003: www.austfjordnesset.no

kilder og litteratur Trykte kilder Amundsen, Birger 1989: De ulykkelige to, Svalbardboka 3, Oslo.

Arlov, Thor Bjørn 1996 (rev. utg. Trondheim 2003): Svalbards historie 1596–1996, Oslo.

Berg, Kjell 1987: Fangstmannsberetninger. En analyse med vekt på mannsrolla.

Hovedfagsoppgave i nordisk, Universitetet i Tromsø.

Berset, Odd 1953: Hilmar Nøis. Storjegeren fra Svalbard, Bergen.

Blom, Ida 1973: Kampen om Eirik Raudes land. Pressgruppepolitikk i grønlandsspørsmålet 1921–1931, Oslo.

Christensen, Pål 1995: Ishavsfolk, arbeidsfolk og fintfolk. 1900–1945, bd. 3 Tromsø gjennom 10 000 år, Tromsø.

Devold, Hallvard 1940: Polarliv, Oslo.

Fjørtoft, Kjell 1995: Kongen av Sassen. Fangstfolkenes historie, Oslo.

Giæver, John 1939: Den norske fangstvirksomheten på Østgrønland. Publikationer om Østgrønland Nr. 8, København.

Giæver, John 1957: Hardbalne polarkarer, Oslo.

Hansen, Lars 1939: Beitsaren, Oslo.

Hauan, Marit Anne 1988: Fangstmannen og tida, Tromura, kulturhistorie nr.11, Tromsø Museum.

– 1988: Kvinner på fangst eller fangstkvinner, Ottar nr. 173, Tromsø.

– 1989: «Og jeg husker mang en kvinne», Svalbardboka 3, Oslo.

– 1989: Fangstfolk og fangsttid, Tradisjon nr. 19, Tromsø.

– 1989: Fangstmannen. Forskning om mennesker på Svalbard. Rapport fra et seminar 3.–6. mai 1989. NAVF, Oslo 1990.

– 1991: «No er du kommet i det kar du skal barkes», Tradisjon nr. 21, Tromsø.

– 1991: Menn, vennskap og ladde gevær. Vennskap i overvintringslivet på Svalbard, Ume-etnologi nr. 20, Umeå.

– 1992: «Wanny har bakt, også har hun skutt 3 stormåser», Kvinnfolk på tvers, Oslo.

n ot e r o g l i t t e r at u r k a p. 4

537

–

1993: Svalbard – det lovløse landet eller den organiserte allmenning? Norveg 36, nr.1, Oslo.

– 1994: Helten min heter Henry Rudi, Tradisjon nr. 24, Tromsø.

– 1996: Fri og vill? Overvintringsfangstens kulturelle betydning, Ottar nr. 210, Tromsø – 1999: Det arktiske stedet mellom erfaring og ideologi, Stedet som kulturell konstruksjon, Nr. 27, Skriftserie fra Historisk Institutt, Trondheim.

Helland, Amund 1908: Nordlands amt, Andel del, bd. 18 Norges land og folk, Kristiania.

Hemmingsen, Stein Thode 1983: Den arktiske dagboka. Hovedoppgave i nordisk litteratur, Universitetet i Tromsø.

Hoel, Adolf 1949: Ishavsfangst – fangstnæring. I Strøm, Jan (red.): Norsk fiskeri og fangst håndbok, I/II, Oslo.

Ingstad, Helge 1931: Pelsjegerliv blant Nord-Canadas indianere, Oslo.

– 1948: Landet med de kalde kyster, Oslo.

– 1956: Klondyke Bill, København.

Isachsen, Gunnar 1932: Ishavsfangsten fra Sandefjord. I Hougen, Knut (red.), Sandefjords historie, II, Oslo.

Jacobsen, Bjørvik 1983: Halvmåneøya. En fangstberetning fra Svalbard, Oslo.

Kristoffersen, Sigfred 1968: Nordenfor nord, Oslo.

Lainema, Matti og Juha Nurminen 2001: Ultima Thule. Arktiska upptäcksfärder, Helsingfors.

Lønø, Odd 1974: Norske fangstmenns overvintringer. Del II – Jan Mayen. Norsk Polarinstitutt, Meddelelser nr. 103, Oslo.

– 1975–76: Norske fangstmenns overvintringer. Del III – 1892–1905. Norsk Polarinstitutt, Meddelelser nr. 105, Oslo.

Maxwell, A.E. og Odd Ivar Ruud 1978: Arktiske døgn, Oslo.

Moberg, Arvid 1960: Svalbards sønner, Bergen.

Moseng, Ole Georg 2003: Ansvaret for undersåttenes helse 1603–1850, bd. 1 Det offentlige helsevesen i Norge 1603–2003, Oslo.

Oxaas, Arthur 1955: Svalbard var min verden, Oslo.

Polarårboken 1941.

Rekvik, Ole Petter 2000: Helge Ingstad – en samtidshistorie, Samtiden 2/3, Oslo.

– 2002: Ingstad, Helge. I Arntzen, Jon Gunnar (red.), Norsk biografisk leksikon, bd. 5, Oslo.

Rossnes, Gustav 1993: Norsk overvintringsfangst på Svalbard 1895–1940. Norsk Polarinstitutt, Meddelelser nr. 127, Oslo.

Rossnes, Gustav 1995: Overvintringsfangst og bergverksdrift på Svalbard. Nye studier i Svalbards historie, SMU, 17. juni 1994. Rapport nr 2.

Skar, Alfred 1935: Kvinnene fra Polarødet, Arbeidermagasinet nr. 41, Oslo.

Sørensen, Lars Normann 1958: Henry Rudi, Isbjørnkongen, Oslo.

– 1961: Gamle ishavsgaster imellom, Oslo.

Torkildsen, Torbjørn 1996: Helge Ingstad. En biografisk innledning. I Ingstad, Helge, Oppdagelsen av det nye land, Oslo.

Woldstad: Wanny 1956: Første kvinne som fangstmann på Svalbard, Oslo.

Zapffe, Peter Wessel 1977: Spøk og alvor. Epistler og leilighetsvers, Oslo.

Andre kilder Dagbok ført av Alfred Svendsen fra Spitsbergen fra juli 1926 til august 1927.

Dagbok av fangstmann G. Bjørnnes fra overvintringen i Wijdefjord 1931–32 og 1933–34.

Dagbok for Arthur Oxaas, Kap Wijk 1938–39.

Dagbok Anders Sæterdal og Wanny Woldstad 1933–34, 1935–35.

538

n ot e r o g l i t t e r at u r k a p. 4

Meyer Olsens dagbøker fra Kap. Krogness Øst-Grønland 1926–1928.

Ligning etter Svalbardskatteloven kap.1 – fangstfolk 1924–1941.

Intervju med Ivar Knutsen sommeren 1988.

Kap. 5. Åsa Elstad: Gater av gull notar 1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 21 22 23 24 25 26 27 28

VHS: Ishavsfolk, episode 1.

Vollan 1951: 92; Vollan 1986: 76; Sælleg 1958: 140; Hoel 1949: 811; Iversen 1927: 28f.

Vollan 1951: 142, 79.

Vollan 1951: 74; Moltu 1988: 50; Bergh 1981: 5; Wallem i ÅVNF 1898: 240, her sitert frå Brandal 1981: 271.

Vollan 1951: 102.

Vollan 1986: 83; Ellefsen og Berset 1957: 16.

Vollan 1951: 192, 241; Vollan 1986: 120; Kristiansen 1989: 8f, 68f.

Grimstad 1995: 76.

Sørensen 1979: 21; Vollan 1986: 84; Iversen 1927: 43; Ødegård 1998a: 173; intervju med R. Brandal 2002.

Vollan 1951: 142; Kristiansen 1989: 21; Blom 1973: 63; Sørensen 1979: 20f; Brandal 1981: 206.

Vollan 1951: 137, 142, 197f, 241, 245; Vollan 1986: 119ff; Kristiansen 1989: 53; Hansen 1996 og 1998; Oterhals 1997: 182, 189; Ottesen 2000: 71.

Vollan 1951: 213ff; Brandal 1981: 180f.

Hoel 1949: 763f, 809; Christensen 1995: 280; Lillebø 1995: 2; Iversen 1989: 62f.

Intervju med R. Brandal 2002; VHS: Ishavsfolk, episode 2; Ødegård 1998b: 185; Iversen 1927: 25; Vollan 1951: 244, 214; Vollan 1986: 96; Rieber 1999: 88.

Sælleg 1958: 146; Blom 1973: 63; Sørensen 1979: 24; Kristiansen 1989: 21; Vollan 1951: 292; Vollan 1986: 114; Hoel 1949: 817; Ellefsen og Berset 1957: 52.

Sørensen 1979: 19f; Kristiansen 1989: 18; Hoel 1949: 712, 777, 809 og 815; Christensen 1995: 279; Grimstad 1995: 76; intervju med R. Brandal 2002.

Broby-Johansen 1953: 212; Laver 1995: 210f.

Aas 1986: 10f; Vollan 1986: 90.

Eiken 1998: 16ff; Rabben 1998: 29ff; Oterhals 1997: 50, 53f, 179, 186; Vollan 1986: 87; Sørensen 1979: 22; Utstillingstekst Ishavsmuseet Aarvak, Brandal.

I 1925 var han 7.513.000 kroner, i 1939 1.560.000 (ÅVNF 1925 og 1939). Ut frå SSB sin engrosprisindeks tilsvarer det 4.553 og 1.529 1938-kroner.

Hoel 1949: 753; Oterhals 1997: 140; Christensen 1995: 271f, 276. ÅVNF 1924-1939.

PA 206, brev dat 19.4.34.

Hoel 1949: 795; intervju med A. Angelsen 2002; Nordanger 1980: 192; Oterhals 1997: 122, 153 Hoel 1949: 818ff; Oterhals 1997: 60ff, 43; Oterhals 1995: 192, 198.

Hoel 1949: 823f; Oterhals 1995: 163; Ødegård 1998a: 171ff; intervju med R. Brandal 2002; VHS: Ishavsfolk, episode 8.

Oterhals 1995: 19, 140, 160; Utstillingstekst, Ishavsmuseet Aarvak, Brandal.

Farstad 2002: 178; Oterhals 1985: 140f; Johnsen 1952; Holdø 1985: 21ff; Bendixen 1930; 95ff; Thorvik 1989: 73; Devold 1947: 523ff, 535ff; Dale 1994: 13ff; Ingstad

n ot e r o g l i t t e r at u r k a p. 5

539

29 30 31 32 33 34 35 36 37 38 39 40 41 42 43 44 45 46 47 48 49 50 51 52 53 54 55 56 57 58 59 60 61 62 63 64 65 66 67 68 69 70

540

1954: 144.

Oterhals 1997: 47.

Trykt i Andungen, jula 1997.

Grimstad 1995: 76; Nordanger 1980: 187.

Ivar Grimstad: «Då plankane brast», sitert i Grimstad 1995: 77.

PA78: 14; Sørensen 1979: 21.

Oterhals 1997: 136; Nordanger 1980: 49; Tjosaas 1995: 38.

Nordanger 1980: 187.

Hoel 1949: 785; intervju med A. Angelsen, 2002.

Døving 1998: 143ff; Thorvik 1989: 74; Vollan 1951: 245f; jfr òg Sørensen 1979: 27; Hoel 1949: 783ff; Sellæg 1958: 147.

PA 236, 2.5. 1925.

VHS: Ishavsfolk, episode 5; Hoel 1949: 785; Thorvik 1989: 82ff.

Hoel 1949: 783.

Nordanger 1980: 93.

Sørensen 1979: 30ff; Bladet Tromsø 5.5.39.

Christensen 1995: 298f; Thorvik 1989: 82ff.

Sørensen 1979: 36; PA 205.

Vollan 1992: 21ff; Bladet Tromsø 1.1.1923 og 5.5.1939; Hoel 1949: 772.

PA78: 13; Sørensen 1979: 20; Vollan 1986: 91; Hoel 1949: 787.

Sørensen 1979: 26f; Bladet Tromsø 6.3.23.

Hoel 1949: 789f; Vollan 1986: 91; Sørensen 1979: 27; Ottesen 2000: 78.

Grimstad 1995: 78.

Thorvik 1989: 66.

Mannskapsrullar frå sjømannskontora i Hammerfest, Tromsø og Ålesund (SAT og SATr); Kristiansen 1989: 14; Brandal 1981: 249.

Blom 1973: Tabell 1.

Blom 1973: 65f og 415; Helland 1907: 678.

Blom 1973: 66; Helland 1907: 678; Brandal 1981: 195, 251.

Christensen 1995: 277f; Sørensen 1979: 20; Karlsen 1998: 94f.

Vollan 1986: 96f; Hansen 1996: 247ff; Christensen 1995: 280.

Bergh 1981: 85; Ødegård 1998a: 179.

Christian Rieber: Epilog i Tjosaas 1995: 40f.

Bladet Tromsø 29.5.1928.

Andreassen 1976 (1936): 61; Kræmer 1998: 12; Kristiansen 1989: 9, 22.

Ellefsen og Berset 1957: 91f; Sellæg 1958: 149; Sivertsen 1951: 45; Kræmer 1998: 4; Kristiansen 1989: 22. Ødegård 1998a: 174; Sellæg 1958: 144; Kristiansen 1989: 47f.

PA 134: 8.6.1933.

Nordanger 1980: 173; intervju med R. Brandal 2002.

Sørensen 1979: 24; Kristiansen 1989: 44; Skar 1935: 15f; Kristoffersen 1993.

Boe og Lowzow 1989: 71; Skar 1935: 14; Tjosaas 1995: 16; Kræmer 1998: 2; Tutein 1958: 118; Moltu 1985: 51; Ødegård 1998a 165f; intervju med A. Angelsen 2002; VHS: Ishavsfolk, episode 7 og 8.

Elstad 2002: 121f; Thorvik 1989: 24; 1998b: 184; Nordanger 1980: 175; PA 201;VHS: Ishavsfolk, episode 1 og 5; Oterhals 1997: 148.

Thorvik 1989: 22f; Iversen 1927: 52; Hoel 1949: 773; Nordanger 1980: 206; Oterhals 1997: 14; PA201; Ishavsfolk, episode 8.

Thorvik 1989: 79f.

S.st.; Thorvik 1989: 25; Nordanger 1980: 173; Sørensen 1979: 24; VHS: Ishavsfolk episode 6.

n ot e r o g l i t t e r at u r k a p. 5

71 72 73

74 75 76 77 78 79 80 81 82 83 84 85 86 87 88 89 90 91 92 93 94 95 96 97 98 99 100 101 102 103 104 105 106 107

Ødegård 1998a: 167; Elstad 2002: 177ff; intervju med R. Brandal 2002; PA 203; Vollan 1986: 78. http://home7.swipnet.se/-w-73 592/brandal.html Mannskapsruller frå sjømannskontora i Tromsø, Hammerfest og Ålesund: SAT: Tromsø innrulleringsdistrikt/mønstringsdistrikt, katalognr. 126: Arkivnr. 5, 6, 7, 12, 14, 15, SATr: Ålesund mønstringskrets: hovedrulle arkivnr. 16, 17, 18, 24; Oterhals 1997: 162; intervju med R. Brandal 2002; Vollan 1986: 78, 102, 104.

Intervju med R. Brandal 2002; jfr òg Marø 1986: 29; Iversen 1927: 79f; Hoel 1949: 770.

Hoel 1949: 770; Ødegård 1998a: 165, 168; Ødegård 1998c: 213.

Vollan 1986: 88, 106.

Brandal 1981: 244ff, 252ff, 267ff; Kristiansen 1989: 11ff.

Thorvik 1989: 25.

Thorvik 1989: 27; Vollan 1976: 89.

Nordanger 1980: 59.

Tutein 1958: 139; Iversen 1927: 57.

Ref. frå Nordanger 1980: 201; intervju med R. Brandal 2002.

Intervju med R. Brandal 2002.

Thorvik 1989: 31.

Iversen 1927: 62f.

Tutein 1958: 124ff; Ellefsen og Berset 1957: 94ff; Kristiansen 1989: 38; Iversen 1927: 49ff.

Tutein 1958: 130f; Iversen 1927: 47.

Bladet Tromsø 11.5.1928.

Ishavsfolk, episode 5.

Thorvik 1989: 32 Thorvik 1989: 35f, 41, 45; Tutein 1958: 147; Giæver 1966: 156.

Nylenna 1998–99: 60; Proctor and Richardson 1954; Reinert 1959: 1171f; Thorvik 1989: 37; Vollan 1986: 116; Nordanger 1980: 206; Thorvik 1989.

Ellefsen og Berset 1957: 95f; Tutein 1958: 154f; Iversen 1927: 66.

Thorvik 1989: 38f.

Bergh 1981: 24; Nordanger 1980: 193; Ødegård 1998a: 181; VHS: Ishavsfolk, episode 7.

Thorvik 1989: 12; Ødegård 1998a: 169; intervju med A. Angelsen 2002; intervju med R. Brandal 2002; VHS: Ishavsfolk episode 2, 5.

Bruaset 1999: 140.

Oterhals 1997: 145; intervju med A. Angelsen 2002; samtale med Webjørn Landmark 2002; intervju med R. Brandal 2002; Nordanger 1980: 193; Ødegård 1998a: 165; Berg 1987: 81f; jf. òg Hauglid 1991: 381.

Jf. boktitlane til John Giæver: Ishavets glade borgere (1956), Rabagaster under Polarstjernen (1959), Freske fyrer på fangst (1966), Hardbalne polarkarer (1974).

Bl.a. Ellefsen og Berset 1957, særlig s. 246ff; Skar 1935; Tutein 1958; Kristoffersen 1993 og Thorvik 1989.

Nordanger 1980: 33.

Tutein 1958: 120.

På ishavet blei klappmyssungane, blueback, også kalla for gris.

VHS: Ishavsfolk, episode 5 og 6; Nordanger 1980: 179.

Bergh 1981: 26.

Kristoffersen 1993: 29; Kopi av telegrafkoder i utstillinga på Ishavsmuseet Aarvak, Brandal, jf. òg VHS: Ishavsfolk, episode 5.

Hoel 1949: 799; Sørensen 1979: 20; Nordanger 1980: 211; Hansen 1996: 32, 57.

n ot e r o g l i t t e r at u r k a p. 5

541

108 109 110 111 112 113 114 115 116 117 118 119 120 121 122 123 124 125 126 127 128 129 130 131 132

Lillebø 1995: 11f.

Lillebø 1995: 30f.

Lillebø 1995: 29ff Berg 1995: 145ff.

Sørensen 1979: 25; Hansen 1998: 237f; Ytreberg 1971: 208.

Lillebø 1995: 43ff; Vollan 1951: 292.

Sørensen 1979: 25.

Ellefsen og Berset 1957: 56f; Lillebø 1995: 49f; Fure 1996: 263f.

Sellæg 1958: 143; Sørensen 1979: 25; Hansen 1998: 238f.

Lillebø 1995: 20, 62.

Lillebø 1995: 66f.

Det følgjande avsnittet er i hovudsak basert på Lillebø 1995: 183ff og Fure 1996: 266f.

Det følgjande avsnittet er i hovudsak basert på Blom 1973, dersom ikkje andre kjelder er oppgitt.

Berg 1995: 280f.

Ellefsen og Berset 1957: 67; Fure 1996: 119.

Fure 1996: 122.

Blom 1973: 92, sitert frå Sunnmørsposten 22.3.24.

Bull 1979: 262.

Sitert frå Blom 1973: 99.

Sitert frå Blom 1973: 100.

S.st.

Lillebø 1995: 80ff.

Sørensen 1979: 30; Sælleg 1958: 149; intervju med A. Angelsen 2002.

Vollan 1986: 112. Engja 1953: 246.

Emmelin 2000: 8.

kjelder og litteratur Trykte kjelder Andreassen, Alf 1976 (1936): Ishavet fra dag til dag. Ei dagbok fra ishavet vinteren 1936, Årbok for Senja, Stonglandseidet.

Bendixen, O. 1930: Grønlandsfiskeriet. Dets Historie og Fremtidsmuligheder, København.

Berg, Kjell 1987: Fangstmannsberetninger. En analyse med vekt på mannsrolla.

Hovudfagsoppgåve i nordisk, Universitetet i Tromsø.

Berg, Roald 1995: Norge på egen hånd. 1905–1920, bd. 2 Norsk utenrikspolitikks historie, Oslo.

Bergh, Richard 1981: Ein gong ei ishavsbygd, Herøy kulturstyre, Fosnavåg.

Blom, Ida 1973: Kampen om Eirik Raudes land. Pressgruppepolitikk i grønlandsspørsmålet 1921–1931, Oslo.

Boe, Liv Hilde og Ingrid Lowzow, 1989: Det gamle skomakeri. Institutt for etnologi, Universitetet i Oslo og Forbundsmuseet i Akershus, Oslo.

Brandal, Trygve 1981: Frå fjørestein til fjerne farvatn. Fiske og fangst i Hareid og Ulstein ca. 1880–1920. Hovudfagsoppgåve i historie, Universitetet i Bergen.

Broby-Johansen, Rudolf 1953: Kropp og klær, Oslo.

Bruaset, Oddgeir 1999: Sunnmøre og sunnmøringen, Oslo.

Bull, Edvard d.y. 1979: Klassekamp og fellesskap 1920–1945, bd. 13 i Knut Mykland (red.): Norges historie, Oslo.

Christensen, Pål 1995: Ishavsfolk, arbeidsfolk og fintfolk 1900–1945, bd. 3 Tromsø gjennom 10 000 år, Tromsø.

542

n ot e r o g l i t t e r at u r k a p. 5

Dale, Jon 1994: Velferd på Vest-Grønland, Ålesund.

Devold, Finn 1947: Fiskeriene ved Vestgrønland, Fiskets Gang, nr. 44 og 45.

Døving, Sverre 1998: S/s «Ris» sin siste seilas. I Landmark og Landmark (red.).

Eiken, Ole 1998: «Jopeter» kapret av engelsk marine. I Landmark og Landmark (red.).

Ellefsen, Einar S. og Odd Berset 1957: Veslekari. En fortelling om is og menn, Bergen.

Elstad, Åsa 2002: Arbeidsliv i fiskarbondehushald. Kulturelle perspektiv på sosialisering og kjønnsidentitet. Bø og Hadsel i Vesterålen 1870–1970. Avhandling for dr.art. graden, Universitetet i Tromsø.

Emmelin, Lars 2000: Naturvård på Svalbard, særtrykk av Fjällklubbens årsbok 1988–89, Östersund.

Engja, Johan 1953: Selfangst. I Luihn, Hans (red.): Norges næringsliv. En beskrivelse av vårt næringslivs oppbygging og utvikling, Arbeidernes Opplysningsforbund, Oslo.

Farstad, Arnold 2002: Første fiskebåt til Vest-Grønland. Faustina-ekspedisjonen i 1924, Bergen.

Florelius, Sten og Øyvin Aarflot (red.) 1959: Norges Røde Kors legebok, Oslo.

Fure, Odd-Bjørn 1996: Mellomkrigstid. 1920–1940, bd. 3 Norsk utenrikspolitikks historie, Oslo.

Giæver, John 1966: Da «Isflora» ikke forliste. I Freske fyrer på fangst, Oslo.

Grimstad, Jarl 1995: Fangst i ishavet, Folk og Fortid, Tidsskrift for Herøy sogelag, Herøy.

Hansen, Odd Magnus Heide 1996: Ishavsskutenes historie. Fangstkulturen som ble borte, bd. 1, Tromsø.

– 1998, Ishavsskutenes historie. Fangstkulturen som ble borte, bd. 2, Tromsø.

Hauglid, Anders Ole 1981: Fram mot økt sjølstyre, bd. 2 Balsfjorden og Malangens historie, Storsteinnes.

Helland, Amund 1911: Romsdals amt, Anden del, bd. 15 Norges land og folk, Kristiania.

Hoel, Adolf 1949: Ishavsfangst – fangstnæring. I Strøm, Jan (red.): Norsk fiskeri og fangst håndbok, III, Oslo.

Holdø, Ole 1985: Vesterålinger til Grønland. I Hofdasegl, Hadsel historielag, Stokmarknes.

Hovden, Anders (u.å.): «Branddølane» (dikt), i: Landmark (red.) 1986.

Ingstad, Helge 1954: Fisket ved Vest-Grønland. Nordisk samarbeide, Polarboken, Oslo.

Iversen, Klaus 1989: Krise, utslettelse og nytt liv. Hammerfest etter 1914, Hammerfest.

Iversen, Thor 1937: Drivis og selfangst, Særtrykk av Årsberetning vedk. Norges Fiskerier, hefte 1, Bergen.

Johnsen, Gerhard 1952: Det norske fiske ved Vest-Grønland, Norges Handelshøyskoles Studentkontor, Bergen.

Karlsen, Martin d.e. 1998: Fangstresultat av selfangarane frå Brandal 1898–1940. I Landmark og Landmark (red.).

Kristiansen, Eivind H. 1989: Ishavsfart. Fra Gratangen og gamle Ibestad, Alta.

Kristoffersen, Yngve 1993: Ishavet som arbeidsplass. To fangstmenn forteller, Alta.

Kræmer, Waldemar 1998: Fangstliv i 45 år, Svalbardminner, nr 9, Skien.

Landmark, Henrik (red.) 1986: Skuter av tre – mannskap av jern, Ishavsmuseet Aarvak skrift nr. 1, Brandal.

Landmark, Henrik og Webjørn Landmark (red.) 1998: I polarisens makt, Ishavsmuseet Aarvak, Brandal.

Laver, James 1995: Costume & Fashion, London.

Lillebø, Geir Olav 1995: Den norske selfangsten i Østisen 1917–1936. Territorial- og interessekonflikter mellom Norge og Sovjetunionen. Hovudfagsoppgåve i historie, Universitetet i Tromsø.

Marø, Kristoffer 1986: Erindringer om farefulle hendinger i min fartstid på ishavet. I Landmark (red.).

Moltu, Rigmor 1988: Kvinnene bak ishavsfararane, Folk og Fortid, Tidsskrift for Herøy sogelag, Herøy.

Nordanger, Trygve 1980: Dramaet i Nord-Atlanteren. En fortelling om åtte små skuter fra Norge, Bergen. n ot e r o g l i t t e r at u r k a p. 5

543

Nylenna, Magne (red.)1998–99: Store medisinske leksikon, Oslo.

Oterhals, Leo 1995: Utror. Om havets helter og kystens pionerer, Molde.

– 1997: Polhav. Om personligheter i skruisen, Molde.

Ottesen, Johan 2000: Ishavsskuter, II, Ulsteinvik.

Proctor, D. M. and Richardson I. M. 1954: A report on 235 cases of erysipeloid in Aberdeen, British journal of industrial medicine, vol. 11.

Rabben, Bjarne 1998: Kapra av den engelske marine. Andreas Røren fortel. I Landmark og Landmark (red.).

Rieber, G.C. (konsernet) 1999: Konsernet G.C. Rieber i historisk perspektiv, Bergen.

Sellæg, Johs. 1958: Selfangstnæringen, Polarboken, Oslo.

Sivertsen, Erling 1951: Grunnlaget for den arktiske selfangst. I Vollan, Odd. Skar, Alfred 1935: Fangstmenn, Oslo.

Sørensen, Einar 1979: Ishavsfangst gjennom 100 år, Tromsø.

Tjosaas, Aslak 1995: Selfangere i storm, Øystese.

Thorvik, Ole 1989: Møringer i fangst og strid. Episoder fra isbaks og krigsseilas, Elnesvågen.

Tutein, Peter 1958: Grønn ungdom hele livet, Bergen.

Vollan, Odd 1951: Ishavsfart. Selfangsten fra Sunnmøre gjennem femti år, Oslo.

– 1986: Selfangst i Norden. Mot isdekt hav, Ålesund.

– 1992: Ålesunds Skipperforening gjennom hundre år 1892–1992, Ålesund.

Ytreberg, Nils A. 1971: Tromsø bys historie, bd. 3, Tromsø. Ødegård, Helge 1998a: Min første fangsttur. I Landmark og Landmark (red.)

– 1998b: Til Vesterisen i 1940. I Landmark og Landmark.

– 1998c: Tronge tider. I Landmark og Landmark (red.).

Aas, Peter 1986: Et blad av Ishavets historie, Årbok for Malangen og Balsfjord historielag, Storsteinnes.

Aviser og tidsskrift, årbok Bladet Tromsø, Tromsø.

Sunnmørsposten, Ålesund.

Andungen, julehefte utgitt av Andøyposten, Andenes.

Polarboken, Oslo.

Andre kjelder Arkivet til Polarmuseet, Tromsø, (PA), deponert ved Statsarkivet i Tromsø (SAT).

Arkiv og utstillingar ved Ishavsmuseet Aarvak, Brandal.

Lydbandintervju: 22.7.02 med Arvid Angelsen, Bøstad, f. 1920 og 27.11.02 med Ruben Brandal, Hareid, f. 1913.

Samtale med Webjørn Landmark, Ishavsmuseet Aarvak, 26.11.02 Samtale med Torbjørn Trulsen, Polarmuseet, Tromsø.

Videofilmserien Ishavsfolk, produsert av JAB Film i samarbeid med Polarmuseet, Tromsø: Episode 1: Intervju med Alf J. Lauritsen, f. 1911 Episode 2: Intervju med Einar Jakobsen, f. 1911.

Episode 5: Intervju med Guttorm Bårdsen, f. 1921.

Episode 6: Intervju med Jac. Jakobsen, f. 1923.

Episode 7: Intervju med Anna Evensen, f. 1913.

Episode 8: Intervju med Terje Eliassen, f. 1926.

Episode 10: Intervju med Halvdan Jakobsen, f. 1912.

Mannskapsrullar frå Tromsø Sjømannskontor, Statsarkivet i Tromsø (SAT).

Mannskapsrullar frå Ålesund Sjømannskontor, Statsarkivet i Trondheim (SATr). Årsberetninger vedkommende Norges fiskerier (ÅVNF), 1924–1939.

544

n ot e r o g l i t t e r at u r k a p. 5

Kap. 6. Åsa Elstad: Den første norske oljealderen notar 1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 21 22 23 24 25 26 27 28 29 30 31 32 33 34 35 36 37 38 39 40 41 42

Nordlys 9.6. 1903.

Bogen 1933: 70.

Fagerli 1985-86: 25ff; Tønnessen 1967: 276ff.

Tønnessen og Johnsen 1982: 169; Martens 161f, 165f; Børresen 1999: 4.

Mack: jan. 1922.

Tønnessen og Johnsen 1982: 294; Tønnessen 1967: 170.

Tønnessen og Johnsen 1982: 286f.

Tønnessen og Johnsen 1982: 184.

Tønnessen og Johnsen 1982: 163ff.

Tønnessen 1967: 304f.

Tønnessen og Johnsen 1982: 172; Devig 1982: 21.

Tønnessen og Johnsen 1982: 167; Tønnessen 1967: 302.

Tønnessen og Johnsen 1982: 163ff, 178f.; Berg 1995: 47ff; Lillebø 1995: 98f.

Tønnessen og Johnsen 1982: 195ff; Bakka 1992: 3; Olstad 1995: 15.

Olstad 1995: 224ff, 238.

Bogen 1933: 13; Olstad 1995: 215ff.

Tønnessen 1967: 380; Devig 1982: 19; Tønnessen og Johnsen 1982: 228ff, 237.

Tønnessen og Johnsen 1982: 292ff; Devig 1982: 17.

Tønnessen og Johnsen 1982: 243, 292, 300.

Devig 1982: 7; Tønnessen og Johnsen 1982: 305.

Tønnessen 1967: 16.

Tønnessen 1967: 361.

Tønnessen og Johnsen 1982: 324.

Vollan 1951: 223; Olstad 1995: 334.

Tønnessen og Johnsen 1982: 325.

Tidens Tegn 3.6.1924.

Olstad 1995: 329; HVS:RH: brev frå C.A. Larsen til marinekaptein Oluf Hansen, 7.4.1924.

Tønnessen og Johnsen 1982: 346ff.

Tønnessen og Johnsen 1982: 259ff, 275.

Olstad 1995: 323, 330.

Nielsen 1921: 125; Tønnessen og Johnsen 1982: 272ff; Olstad 1995: 331; Børresen 2001: 109ff.

Fure 1996: 135ff; Lillebø 1995: 98f.

Tønnessen 1967: 348; Tønnessen og Johnsen 1982: 359 f; Riiser-Larsen 1930; Aschehoug og Gyldendals store norske leksikon: Dronning Maud Land, Riiser-Larsen.

Bogen 1933: 20ff; Olstad 1995: 337.

Tønnessen og Johnsen 1982: 36; Tønnessen 1969: 396; Olsen 1994: 2.

Olstad 1997: 47f; Olsen 1994: 22.

Haugen 1992: 9; Norsk Hvalfangst-Tidende nr 6/1946.

Devig 1982: 43; Tønnessen og Johnsen 1982: 329ff; Olstad 1997: 20.

Tønnessen og Johnsen 1982: 329; Norsk Hvalfangst-Tidende 6/ 1946: 126f Olstad 1997: 24f.

Tønnessen og Johnsen 1982: 199f.

Fure 1996: 19, 139.

Olstad 1995: 336; Norsk Hvalfangst-Tidende 7/1929: 189ff; Tønnessen 1969: 31f.

n ot e r o g l i t t e r at u r k a p. 6

545

43 44 45 46 47 48 49 49a 50 51 52 53 54 55 56 57 58 59 60 61 62 63 64 65 66 67 68 69 70 71 72 73 74 75 76 77 78 79 80 81 82 83 84 85 86 87

546

Norsk Hvalfangst-Tidende 6/1932; Tønnessen 1969: 329.

With 1920: 421.

Aftenposten 8.6.1934, 26.6.1934.

Norsk Sjøfartsmuseum. Gunnar Isachsen. Arkivboks 1315: Brev fra Isachsen til kaptein Gustav B. Bull datert 22.4.1934.

Tønnessen og Johnsen 1982: 4.

Olstad 1997: 17f; Slaattelid 1938: 3.

Olstad 1997: 20.

Tønnessen og Johnsen 1982: 448ff.

HVS: RH: Brev frå E.G. Brodin til Østlandsposten, datert 8.4.1924, gjengitt i anna ukjent avis.

Høva 1929: 25; Nielsen 1921: 78; presten Kristen Løken 1912, her sitert frå Jenssen 1999: 15; Mack, Olstad 1995: 369; Tønnessen 1967: 50.

Nielsen 1921: 51; A.W. Brøgger i Tønsbergs Blad 6.10.1925, her referert og sitert frå Børresen 2003: 5.

Fure 1996: 113.

Tønsbergs Blad 6.10.1925, her referert og sitert frå Børresen 2003: 5.

Sandefjords Blad, 17.4.1929, her referert og sitert frå Børresen 2003: 5.

Riiser-Larsen 1930: 11.

HVS: Minneamlinga.

Intervju H. Fjellanger 2003; HVS: Minnesamlinga; Haugen 1992: 85; Thorvaldsen 1996: 9; Olstad 1995: 345ff.

Helland 1914-15: 238.

Devig 1982: 116f; Haugen 1992: 98; HVS: Minnesamlinga.

Haugen 1992: 148; HVS: Minnesamlinga; Devig 1982: 139, 143f.

Norsk Hvalfangst-Tidende 5/26, 7/26, 2/28.

Slaattelid 1938: 75.

Devig 1982: 137f; Sandbakken 1998: 88; Slaattelid 1938: 49. Ødegaard 2002: 14.

Devig 1992: 139.

Tønnessen og Johnsen 1982: 271.

Tønnessen 1969: 12, 23.

Nielsen 1921: 93.

Slaattelid 1938: 53–56.

Devig 1992: 138ff; Slaattelid 1938: 49, 109; Nielsen 21: 94.

Slaattelid 1938: 7f, 46; Høva 1929: 4.

Finne 1939: 6f.

Nielsen 1921: 46f; Steinert 1932: 47f; Slaattelid 1938: 14, 17; Østavik 1998: 69.

PA 464, 2. påskedag 1930.

Tønnessen og Johnsen 1982: 170; Vesterlid 1992: 34, 37.

Mack 25.12.1922; PA 506; 23.12.1928.

Krafft 1942: 8; PA 465, 17.3.29; PA 506: 12.1.28.

Nielsen 1921.

Slaattelid 1938: 3; Krafft 1942: 9; HVS: M, Mack 3.1.1922.

Vesterlid 1992: 12f.

Utstillinga på Hvalfangstmuseet, Sandefjord, juni 2003; Krafft 1942: 5f.

Sitert frå Olstad 1995: 260.

Nielsen 1921: 6; Høva 1929: 3; Martens 1958: 61f; Slaattelid: 4.

Slaattelid 1938: 108f.

Knap 1941: 207ff.

Slaattelid 1938: 54.

n ot e r o g l i t t e r at u r k a p. 6

88 89 90 91 92 93 94 95 96 97 98 99 100 101 102 103 104 105 106 107 108 109 110

Tønnessen 1970: 525, 655; Børresen 2003: 1ff.

Tønnessen og Johnsen 1982: 171; Børresen 2003: 7.

Slaattelid 1938: 73, 91, 103, 106f.

PA 506: 5.10.28.

Slaattelid 1938: 73; Wexelsen 1993: 153f; Steinert 1932: 112f.

Krafft 1942: 1.

PA 461, 5.1.27.

HVS: RH: Hyrekontrakt.

Norsk Hvalfangst-Tidende 11/1939: 430.

Nielsen 1921: 95.

Haugen 1992: 75.

HVS: RH: Brev frå Alf Kaldager på S/S Sir James Clark Ross til Johan Rasmussen og Magnus Konow 28.6 1924.

Olstad 1995: 249; Olsen 1994: 82.

Haugen 1992: 100f, 132f.

PA 464, 2. påskedag 1930.

Devig 1982: 62; Olstad 1995: 260.

Sirkulære 90, 1914, Hvalfangstmuseet, her sitert frå Olstad 1995: 261. Ødegaard 2002: 100f.

Nielsen 1921: 95.

Devig 1982: 106; Tønnessen og Johnsen 1982: 284.

Olsen 1994: 21, 28, 94.

Olsen 1994: 91 Olstad 1997: 56f; Olstad 1995: 250, 295f, 357; Tønnessen 1969: 365.

Olsen 1994: 72, 91; Olstad 1995: 250, 295f, 357; Olstad 1997: 43, 56f; Kjeldstadli 1994: 170f; Ødegaard 2002: 155.

kjelder og litteratur Trykte kjelder Bakka, Dag jr.1992: Hvalfangsten. Eventyret tar slutt, Larvik.

Berg, Roald 1995: Norge på egen hånd 1905–1920, bd. 2 Norsk utenrikspolitikks historie, Oslo.

Børresen Dag Ingemar 1999: Blant pingviner, sel og ruiner. Inntrykk fra en reise til Syd Georgia, Ambra. Sandefjordmuseene årbok, Sandefjord.

– 2001: Med hvalbåten «Silva» ved Syd Shetland, Ambra. Sandefjordmuseene årbok, Sandefjord 2.

– 2003: Forlis og ulykker under 1920-tallets isfangst. Et mørkt kapittel i hvalfangsthistorien, upublisert manus.

Bogen, Hans 1933: Linjer i Den norske hvalfangsts historie, Oslo.

Devig, Thor N. 1982: Fagbevegelsen og hvalfangerne 1920–1935. Hovedfagsoppgåve i historie, Universitetet i Oslo.

Fagerli, Torkel 1985–86: Kaptein C.A. Larsen. Mannen som grunnla den moderne hvalfangsten i Sydishavet, Polarboken, Oslo Finne, Henrik 1939: Farve og form på hvalfeltet, Polarårboken, Oslo, Fure, Odd-Bjørn 1996: Mellomkrigstid. 1920–1940, bd. 3 Norsk utenrikspolitikks historie, Oslo.

Haugen, Kjersti 1992: « – mer lønsomt at pløie sjøen end den magre landjorden». Levekår og tilpasningsstrategier på Veierland i hvalfangstperioden 1925–70. Hovudfagsoppgåve i etnologi, Universitetet i Oslo.

Helland, Amund 1914–15: Jarlsberg og Larvik Amt, Anden del, bd. 7 Norges land og folk,

n ot e r o g l i t t e r at u r k a p. 6

547

Kristiania.

Høva, Ernst 1929: Efter hval i Sydhavet, Oslo.

Jenssen, Hugo Lauritz 1999: Den første olje, Ambra. Sandefjordmuseene årbok, Sandefjord.

Kjeldstadli, Knut 1994: Et splittet samfunn 1905–35, bd. 10 i Knut Helle m.fl. (red.): Aschehougs Norgeshistorie, Oslo.

Knap, Johan 1941–2: Aktuelle problem i skibshygiene med særlig henblikk på hvalfangsten, Norsk Hvalfangst-Tidende 12/1941 og 1–2 /1942.

Krafft, Arne 1942: Blant isfjell og hval, Oslo.

Lillebø, Geir Olav 1995: Den norske selfangsten i Østisen 1917–1936. Territorial- og interessekonflikter mellom Norge og Sovjetunionen. Hovudfagsoppgåve i historie, Universitetet i Tromsø.

Martens, Odd 1958: En lege på hvalfangst, Polarboken, Oslo.

Nielsen, Aage Krarup 1921: En hvalfangerfærd gennem troperne til Sydishavet, København.

Olsen, Per Erik 1994: Hvalfangstens økonomiske betydning for Vestfold i mellomkrigstiden.

Hovudfagsoppgåve i økonomisk historie, Universitetet i Oslo.

Olstad, Finn 1995: Strandsitter og verdensborger, bd. 1 Sandefjords historie, Sandefjord.

– 1997: En vanlig småby? bd. 2 Sandefjords historie, Sandefjord.

Riiser-Larsen, Hjalmar 1930: Mot ukjent land. Norvegia-ekspedisjonen 1929–30, Oslo.

Sandbakken, Enok 1998: En hvalfangers beretning. Fra en førstereis’ dagbok, Larvik.

Slaattelid, Aasmund 1938: Med kanon og kamera efter storhvalen, Oslo.

Steinert, Ragnar 1932: Med kokeri og hvalbåt, Oslo.

Thorvaldsen, Gunnar 1996: Hvorfor dro vestfoldingene på hvalfangst i nord? Heimen.

Lokalhistorisk Tidsskrift, nr. 2, bd. 33.

Tønnessen, Joh. N. 1967: Verdensfangsten 1883–1924, bd. 2 Den moderne hvalfangsts historie.

Opprinnelse og utvikling, Sandefjord.

– 1969: Den pelagiske fangst 1924–1937, bd. 3 Den moderne hvalfangsts historie.

Opprinnelse og utvikling, Sandefjord.

Tønnessen, Joh. N. og A.O. Johnsen 1982: The history of modern whaling, London og Canberra.

Vesterlid, Jorunn 1992: Hvalfangerkoner og barn forteller. Hjemmelivet fra 1930 til 1967, Sandefjord.

Vollan, Odd 1951: Ishavsfart. Selfangsten fra Sunnmøre gjennem femti år, Oslo.

Wexelsen, Einar 1993: Working Conditions and Work-related Injuries and Illnesses on Board Norwegian Floating Factories after World War II. I Basberg, Bjørn L., Einar Wexelsen and Jan Erik Ringstad, Jan Erik (ed.) Whaling and history. Perspectives on the evolution of the industry, Sandefjord.

With, Nanna: Illustrert biografisk leksikon over kjendte norske mænd og kvinder, Kristiania 1920. Ødegaard, Torbjørn 2002: Hvalfangere i Sydishavet og Sør-Afrika 1910–1970, Fredrikstad.

PA: Polarmuseet, Tromsø PA 461–465, 506–510: Brev frå Bernhard Eilertsen frå perioden 1927–29, til dottera Bergfrid i Tromsø.

HVS: Hvalfangstmuseet, Sandefjordmuseene RH: Arkivet til kvalfangstselskapet A/S Rosshavet.

M: Minnesamling.

MACK: Privat arkivmateriale utlånt frå Kari Mack, Tromsø Brev frå sekretær Arild Mack ved Grytvika 1921–23.

548

n ot e r o g l i t t e r at u r k a p. 6

Norsk Sjøfartsmuseum Gunnar Isachsen. Arkivboks 1315: Brev fra Isachsen til kaptein Gustav B. Bull datert 22/4 1934.

Avisar og tidsskrift, årbok Aftenposten Nordlys Norsk Hvalfangst-Tidende Polarboken Tidens Tegn Årbok for Senja

Kap. 7. Åsa Elstad og Bjørn-Petter Finstad: Ein grådig fangstnasjon? notar 1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 21 22 23 24 25 26 27

Haugen 1992: 58; Tønnessen og Johnsen 1982: 473, 480, 482 f.

Fiskeridirektøren: Årsberetning vedkommende Norges fiskerier (ÅBVNF) 1946, nr. 4.

1939 var det siste normalåret for selfangsten før okkupasjonen, fordi 1940-sesongen blei øydelagt av krigen.

Fortegnelse over merkepliktige norske fiskefarkoster, Fiskeridirektøren, Bergen 1938, og ds. 1944 (heretter Merkeregisteret vedk. år). ÅBVNF 1946, nr. 4.

Tønnessen 1982: 476.

Blue Whale Units, blåkvaleiningar, tilsvara ein blåkval, to finnkvalar, to og ein halv knølkval eller seks seikvalar.

Tønnessen og Johnsen 1982: 490.

Tønnessen og Johnsen 1982: 499ff.

Tønnessen og Johnsen 1982: 510f.

Tønnessen 1970: 245.

Tønnessen og Johnsen 1982: 505f.

Bergersen 1931.

Privatarkiv nr. 94, Birger Martin Bergersen, Arkivkatalog 1927-1945, Statsarkivet i Tromsø, 1998.

Slagstad 1998: 322ff.

Nordby 1985: 56f.

Bergersen 1948.

Lov om selfangst av 14. desember 1951.

St.meld. nr. 27 (2003–2004).

Tønnessen og Johnsen 1982: 478.

Tønnessen 1970: 616.

Tønnessen og Johnsen 1982: 513; Bakka 1992: 21.

Tønnessen og Johnsen 1982: 516f; Bakka 1992: 21.

Tønnessen og Johnsen 1982: 521ff.

Tønnessen og Johnsen 1982: 528.

Tønnessen og Johnsen 1982: 487; Tønnessen 1970: 310, 320ff.

Tønnessen 1970: 323ff.

Bakka 1992: 24.

n ot e r o g l i t t e r at u r k a p. 7

549

28 29 30 31 32 33 34 35 36 37 38 39 40 41 42 43 44 45 47 48 49 50 51 52 53 54 55 56 57 58 59 60 61 62 63 64 65 66 67 68 69 70 71 72 73 74 75

550

Tønnessen og Johnsen 1982: 488; Tønnessen 1970: 152, 293, 434.

Tønnessen 1970: 247, 326ff, 428ff; Bakka 1992: 22f.

Tønnessen 1970: 441; Sandbakken 1998: 17; Bakka 1992: 27.

Bakka 1992: 24.

Tønnessen 1970: 577ff.

Tønnessen 1970: 521, 542f; Østevik 1998: 60.

Tønnessen 1970: 521, 542f; Østevik 1998: 60; Ødegaard 2002: 130. Evensen 2000: 56; intervju med H. Fjellanger 2003.

Tønnessen 1970: 505.

Tønnessen 1970: 342f.

Tønnessen 1970: 529ff; Aktuell 8/1949, 14/1957.

Tønnessen 1970: 522.

Norsk Hvalfangst-Tidende 6/1946, 1/1967; Wexelsen 1993: 141.

Tønnessen 1970: 590; Aktuell 49/1959.

Haugen 1992: 80; Tønnessen 1970: 413.

Haugen 1992: 72.

Bakka 1992: 25; Tønnessen 1970: 591; Vik 1984: 51. Ødegaard 2002: 94; Østevik 1998: 24.

Aktuell 8/1949.

Wexelsen 1993: 150f; Aktuell 14/1957.

Tønnessen 1970: 525.

Sandbakken 1998: 94.

Evensen 2000: 98.

Tønnessen 1970: 591, Aktuell 8/1949.

Sandbakken 1998: 20. Ødegaard 1992; Aktuell 8/1949. Østevik 1998: 96; intervju med H. Fjellanger, 2003; SSB: Historisk statistikk 1994: tabell 10.11. Dei som var telegrafistar om bord på kvalskutene, arbeidde som matrosar mesteparten av tida. Østevik 1998: 97; Ødegaard 2002: 100.

VHS: Hvalfangsteventyret, kassett 2, intervju med sonen Edvard Akselsen.

Haugen 1992: 59, 89, 111. Ødegaard 2002: 106, 160; Haugen 1992: 120; Olstad 1995: 370.

Olstad 1995: 221. Ødegaard 2002: 87; Evensen 2000: 46.

Olstad 1995: 374; Olstad 1997: 11.

Olstad 1995: 285. Ødegaard 2002: 34, 86; Vesterlid 1992: 11, 70, 81, 83, 89.

Saga 2000: 32f.

Tala er frå Historisk statistikk, SSB, diagramma er utarbeidd av Harald Groven.

Olstad 1995: 224.

Nettavisen TV 2 17.11.03.

Vesteraalens Avis 11.9.2003: 50 år siden, Aktuell, 23/1948, 8/1949, 16/1956, 4/1957 jula 1959, 31/1961.

Intervju med professor Lars Walløe i NRK Brennpunkt 8.11.2003.

Jonsgård 1992: 38.

Hansen 2000: 89ff.

Knudtzon 1949: 909.

NOS Norges fiskerier for dei aktuelle åra.

Jonsgård 1992: 37.

SSB, Historisk statistikk, nettutg., Småhvalfangst 1939–1999.

n ot e r o g l i t t e r at u r k a p. 7

76 77 78 79 80 81 82 83 84 85 86 87 88 89 90 91 92 93 94 95 96 97 98 99 100 101 102 103 104 105 106 107 108 109 110 111 112 113 114 115 116 117 118 119 120 121 122 123

Stenseth, Hoel og Lid 1993: 83.

Jonsgård 1992: 34.

Jonsgård 1992: 16.

Jonsgård 1992: 26ff.

Jonsgård 1974: 16.

Jonsgård 1992: 37, 52.

Jonsgård 1992: 34.

SSB, Historisk statistikk, nettutg., Småhvalfangst 1939–1999.

Olsen 2004.

SSB: Statistisk skråblikk på småhvalfangst, nettside, dat. 06.08.2002.

Jonsgård 1992: 28ff.

Fiskeridepartementet, nettside, Hvalfangst, dat. 18.04.2002.

Dagsavisen 05.09.2000.

Tamnes 1997: 320f.

Fiskets Gang, nettutg., 20.06.2003. ÅBVNF 1945, nr. 4.

SSB, nettutg., Stat. årbok, Selfangst 1821–1999.

Jakobsen 1954: 96ff.

Intervju med Christian Rieber. ÅBVNF 1961: 6ff.

Vollan 1951: 282.

Hoel 1949: 767ff.

Sørensen 1979: 50.

Heide Hansen 1996: 51ff.

Heide Hansen 1996: 144ff.

Opplyst ved SSB 24.10.2002, og rekna ut på gr.lag av Historisk statistikk (gjennomsnittlig timelønn i industrien kr. 4,75 x 40 timar x 4,32 veker x 12 månader = kr. 9.872.40). Omrekna til 2002-kroner utgjer dette kr. 187.132,-.

Utrekna av Harald Groven og Frank Olsen.

SSB, nettutg., Stat. årbok, Selfangst 1821–1999.

SSB, nettutg., Hist. stat. Fangst av isbjørn 1871–1999.

Ot.prp. nr. 23 (1957).

Heide Hanssen 1998: 196ff.

Berg 2003: 144.

St.meld. nr. 74 (1953).

Farstad 2002: 113. ÅBVNF 1953, nr. 10.

Rasmussen 1957.

Intervju med Torgeir Øritsland. ÅBVNF 1965.

Interdepartementalt utvalg til utredning av norsk selfangst, avg. 27.03.1981: 11 (heretter Interdepartementalt utvalg 1981).

Interdepartementalt utvalg 1981: 9ff.

St.prp. nr. 21 (1971–72).

Interdepartementalt utvalg 1981: 10. ÅBVNF 1971 og 1980.

St. meld. nr. 27 (2003–04): 91 Aftenposten 25.11.1988.

Fiskeridepartementet: 03.05.1994.

Basert på Rieber 1999 og intervju med Christian Rieber viss ikkje anna ikkje er nemnt.

Hoel 1949: 775 ff; synfaring med Jan-R. Myran og Eirik Hansen på Riebers anlegg

n ot e r o g l i t t e r at u r k a p. 7

551

124 125 126 127 128 129 130 131 132 133 134 135 136 137 138 139 140 141 142 143 144 145 146 147 148 149 150 151 152 153 154

i Tromsø 14. og 15.05.2003.

Aktuell 50/1958.

Ellefsen og Berset 1957.

Fjernsynsarkivet, Oversikt over NRK-innslag om selfangst, mottatt 07.10.2002.

SAB, Fdir 277/1, Birger Rasmussens arkiv, kopi av art.: Selfangsten på New Foundland, Dyrenes Venn 5/1965.

Aktuell 15/1969.

Aktuell 15/1969.

Aftenposten aftenutg. 24.02.1969 Wenzel 1991: 6.

St.forh. 1969, S.Tid.: 2756f.; Aftenposten aftenutg. 24.02.1969.

Norderval 1958: 191.

Intervju med Torger Ørtisland.

St.forh. 1974, S.tid.: 2690ff.

Fdir, Jur. avd., Ark.nr. 011–16, Selfangstrådet 1963–1975. Referat etter Selfangstrådets møte 26.06.1975.

Fdir, Jur. avd., Ark.nr. 011–16, Selfangstrådet 1976-1981. Referat etter Selfangstrådets møte 26.11.1980.

Intervju med Carsten Helgeby.

Intervju med Christian Rieber.

Rapport frå selfangstinspektøren i Vestisen – i tida 12.3.–11.4.1988 – med M/S «Harmoni» av Tromsø, vedl. 1, i NOU 1990: 19 Norsk selfangst 1982–1988 (heretter NOU 1990: 9).

Aftenposten, nettutg. 25.05.1998.

NOU 1990: 19.

Nordlys 21.07.1988.

Brev frå Fdir, Subsidiekontrollen: Statsstøtte til selfangst 1983–2002, dat. 24.10.2002.

Sjå f.eks. ÅBVNF 1966: 7 og ÅBVNF 1967: 7.

Michalsen 2003: 25.

Fiskets Gang, nettutg. 19.06.2003.

Tal frå Fiskeridirektoratet, januar 2004.

Pressemelding frå Dyrebeskyttelsen Norge: Verdensomspennende demonstrasjoner mot norsk selfangst, dat. 05.03.2000.

WWF-Norge, pressemelding, nettside, Selen blir en syndebukk, dat. januar 2002.

Oversikt frå Fdir, Subsidiekontrollen, Statsstøtte til selfangst 1983–2003, dat.

17.06.2003.

Sjå f.eks.: Strategier og tiltak for utvikling av en lønnsom selnæring, Bedriftskompetanse, Hammerfest/Bodø, 09.03.2003. Årsberetning fra G.C. Rieber Fondene 2001: 18.

St.meld. nr. 27 (2003–04): 64.

kjelder og litteratur Trykte kjelder Bakka, Dag jr. 1992: Hvalfangsten. Eventyret tar slutt, Larvik.

Berg, Kjell 2003: Alt vel ... Fangst og eventyr i isen, Tromsø.

Bergersen, Birger 1931: Beiträge zur Kenntnis der Haut einiger Pinnipedien. Unter besonderer Berücksichtigung der Haut Phoca groenlandica, Skrifter utgitt av Det Norske Videnskaps-Akademi, Oslo.

– 1948: Er det ønskelig å opprette et selfangstråd? Fiskeridepartementet. Notat til

552

n ot e r o g l i t t e r at u r k a p. 7

selfangstmøtet i Oslo 25. og 26. oktober.

Ellefsen, Einar S. og Odd Berset 1957: Veslekari. En fortelling om is og menn, Bergen.

Evensen, Karin H. 2000: Fra Haugesund til isødet i Antarktis. En hvalfanger forteller, Haugesund.

Farstad, Arnold 2001: Mysteriet i Vestisen. Selfangsttragedien som lamslo nasjonen, Oslo.

Hansen, Kjell Håkon 2000: Utviklingen av den moderne norske småhvalfangsten ca. 1930–1945. En studie med utgangspunkt i Nordland fylke.

Hovudfagsoppgåve i historie, Universitetet i Tromsø.

Hansen, Odd Magnus Heide 1966: Ishavsskutenes historie. Fangstkulturen som ble borte, bd. 1, Tromsø.

Haugen, Kjersti 1992: « – mer lønsomt at pløie sjøen end den magre landjorden». Levekår og tilpasningsstrategier på Veierland i hvalfangstperioden 1925–70. Hovudfagsoppgåve i etnologi, Universitetet i Oslo.

Hoel, Adolf 1949: Ishavsfangst – fangstnæring. Del III i Jan Strøm: Norsk fiskeri og fangst håndbok, I/II, Oslo.

Jacobsen, Nils Kåre 1954: Med Rieber gjennom 75 år, Bergen.

Jonsgård, Åge 1974: Småhvalfangsten. Bestand og beskatning av vågehval i det nordlige Atlanterhav. Bergen.

– 1992: Den norske vågehvalfangsten. Fangsthistorie, forskning, problemer, i serie: Publikasjon fra Kommandør Chr. Christensens hvalfangstmuseum, 27, Sandefjord.

Knudtzon, H. Th. 1949: Hvalfangst – fangstnæring. Del IV i Jan Strøm (red.): Norsk fiskeri og fangst håndbok, I/II, Oslo.

Michalsen, K. (red.), 2003: Havets ressurser 2003. Fisken og havet, særnr. 1–2003. Bergen.

Nordby, Trond (red.) 1985: Storting og regjering 1945–1985, Oslo.

Nord- og sør-norsk næringsliv. Fiskeindustri, fiskerier, produksjon og handel. Årbok for Norges fiskerier og fiskeindustri. Hvalfangst og selfangst. Oslo 1957.

Norderval, Monrad 1958: Mannen og båten, Stavanger.

Olsen, Per A. 2004: manuskript.

Olstad, Finn 1995: Strandsitter og verdensborger, bd. 1 Sandefjords historie, Sandefjord.

– 1997: En vanlig småby? bd. 2 Sandefjords historie, Sandefjord.

Rasmussen, Birger 1957: Hjelpetjenesten for selfangerne i Vesterisen. I Nord- og sør-norsk næringsliv, Oslo.

Rieber, G.C. (konsernet) 1999: Konsernet G.C. Rieber i historisk perspektiv, Bergen.

Saga, Torbjørn 2000: Harpunjegere, roman, Tønsberg.

Sandbakken, Enok 1998: En hvalfangers beretning. Fra en førstereis’ dagbok, Larvik.

Slagstad, Rune 1998: De nasjonale strateger, Oslo.

Stenseth, Nils Chr., Alf Håkon Hoel, Ingunn B. Lid (red.) 1993: Vågehvalen. Valgets kval, Oslo.

St.meld. nr. 74 (1953): Om ettersøkingen etter forliste selfangere i sesongen 1952.

St.meld. nr. 27 (2003–04): Norsk sjøpattedyrpolitikk.

St.prp. nr. 21 (1971–72): Om samtykke til ratifikasjon av en overenskomst mellom Norge og Canada om selfangst og bevaring av selbestanden i det nordvestlige Atlanterhav, undertegnet i Ottawa 15. juli 1971.

Sørensen, Einar 1979: Ishavsfangst gjennom 100 år, Tromsø.

Tamnes, Rolf 1997: Oljealder. 1965–1995, bd. 6 Norsk utenrikspolitikks historie, Oslo.

Tønnessen, Joh. N. 1970: Den pelagiske fangst 1937–1969, bd. 4 Den moderne hvalfangsts historie. Opprinnelse og utvikling, Sandefjord.

Tønnessen, Joh. N. og A.O. Johnsen 1982: The history of modern whaling, London og Canberra.

Vesterlid, Jorunn 1992: Hvalfangerkoner og barn forteller. Hjemmelivet fra 1930 til 1967.

Sandefjord.

Vik, Kjell 1984: Hvorfor gikk det så greitt? Om nedleggelsen av hvalfangstnæringen i Vestfold, Vestfoldminne, Tønsberg.

Vollan, Odd 1951: Ishavsfart. Selfangsten fra Sunnmøre gjennom femti år, Oslo. n ot e r o g l i t t e r at u r k a p. 7

553

Wenzel, Georg 1991: Animal Rights, Human Rights. Ecology, Economy and Ideology in the Canadian Arctic, Toronto.

Wexelsen, Einar 1993: Working Conditions and Work-related Injuries and Illnesses on Board Norwegian Floating Factories after World War II. I Basberg, Bjørn L., Einar Wexelsen and Jan Erik Ringstad (ed.) Whaling and history. Perspectives on the evolution of the industry, Sandefjord. Ødegaard, Torbjørn 2002: Hvalfangere i Sydishavet og Sør-Afrika 1910–1970, Fredrikstad. Østevik, Tore 1998: Snipp, snapp, snute –. Beretning om livet om bord i hvalbåtene fra Vestfold på fangstfeltene i Sydishavet, Tønsberg.

Arkivmateriale Fiskeridepartementet Notat fra selfangstmøtet i Oslo, 25. og 26. oktober 1948.

Fiskeridirektoratet (Fdir) Juridisk avdeling., Ark.nr. 011–16, Selfangstrådet 1963–1975. Referat etter Selfangstrådets møte 26.06.1975.

Juridisk avdeling, Ark.nr. 011–16, Selfangstrådet 1976–1981. Referat etter Selfangstrådets møte 26.11.1980.

Statsarkivet i Bergen (SAB) Fiskeridirektoratets arkiv (Fdir), boks 277/1, Birger Rasmussens arkiv, kopi av art.: Selfangsten på New Foundland, Dyrenes Venn, nr. 5, 1965.

Statsarkivet i Tromsø (SATØ) Privatarkiv nr 94, Birger Martin Bergersen. Arkivkatalog 1927–1945, 1998.

Avisar og tidsskrift Aftenposten, aftenutg. 24.02.1969 Aftenposten 25.11.1988 Aktuell 8/1949, 15/1969 Aftenposten, nettutg. 25.5.1998 (Herbjørnsrud, Dag, Nytt lys på Odd F. Lindberg) Dagsavisen 5.9.2000 Fiskets Gang Norsk Hvalfangst-Tidende Nordlys 21.7.1988 Vesteraalens Avis Innstillingar, lover, utredningar etc.

Fiskeridepartementet: Samfunnsøkonomisk vurdering av selfangst, avg. 03.05.1994.

Fiskeridepartementet: Hvalfangst, nettside, dat. 18.04.2002.

Fiskeridirektoratet: Fiskets Gang, Bergen, nettutg., 20.06.2003.

Fjernsynsarkivet: Oversikt over NRK-innslag om selfangst, mottatt 07.10.2002.

Fiskeridepartementet: Interdepartementalt utvalg til utredning av norsk selfangst, avg.

27.03.1981.

NOU 1990: 9: Norsk selfangst 1982–1988 Lov om selfangst av 14. desember 1951.

Ot.prp. nr. 23, 1957: Om lov om fangst av isbjørn.

Stortingstidende 1969 og 1974.

St.meld. nr. 74 (1953): Om ettersøkingen etter forliste selfangere i sesongen 1952.

St.meld. nr. 27 (2003–04): Norsk sjøpattedyrpolitikk.

St.prp. nr. 21 (1971–72): Om samtykke til ratifikasjon av en overenskomst mellom Norge og Canada om selfangst og bevaring av selbestanden i det nordvestlige Atlanterhav, undertegnet i Ottawa 15. juli 1971.

554

n ot e r o g l i t t e r at u r k a p. 7

Lydbandintervju og filmopptak Intervju med Carsten Helgeby 08.01.2003.

Intervju med Christian Rieber 11.12.2002.

Intervju med Håkon Fjellanger, Stokmarknes 13.08.2003, matros/telegrafist på «Kos 31» sesongen 1950–51.

Intervju med Torgeir Øritsland 12.12.2002.

NRK Brennpunkt 4.11.2003: Da havet var rødt: Intervju med prof. Lars Walløe.

VHS: Hvalfangsteventyret, del 1, 2 og 3, TV Vestfold og Tønsbergs Blad.

Hvalfangsthistorien fortalt av de som var med, Hvalfangerklubben i Sandefjord.

«Blåst forut», Sandefjordmuseene.

Statistikk Fiskeridirektoratet, Subsidiekontrollen: Statsstøtte til selfangst 1983–2002, dat. 24.10.2002.

Fiskeridirektøren: Fortegnelse over merkepliktige norske fiskefarkoster (Merkeregisteret), Bergen 1938 og ds. 1944.

Fiskeridirektøren: Årsberetning vedkommende Norges fiskerier (ÅBVNF), Bergen.

NOS Norges fiskerier NOS Fiskeristatistikk Statistisk sentralbyrå (SSB): Historisk statistikk 1994.

Statistisk sentralbyrå (SSB): Historisk statistikk, nettutg., Småhvalfangst 1939–1999.

Statistisk sentralbyrå (SSB): Historisk statistikk, nettutg., Selfangst 1821–1999.

Statistisk sentralbyrå (SSB): Historisk statistikk, nettutg., Fangst av isbjørn 1871–1999.

Statistisk sentralbyrå (SSB): Statistisk skråblikk på småhvalfangst (Frode Brunvoll), nettside, dat. 06.08.2002.

Kap. 8. Thor Bjørn Arlov og Alf Håkon Hoel: Kulldrift i kald krig noter 1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18

Gjesdal 1976: 102 ff.; Hanoa 1993: 78ff.

Norsk forpost i Ishavet, Aktuell 18/1947.

Eriksen 1989.

Eriksen og Pharo 1997.

Riste 1995: 317; Lie 1958: 159.

Eriksen og Pharo 1997: 218.

Amundsen 2001: 192–195; Ulvensøen 1991: 82–85; Hanoa 1993: 74–77. Østreng 1975: 18–19.

Gjesdal 1976: 105ff.; Hanoa 1993: 78–84; Arlov 1996: 359–361.

Hauan og Reymert 2002: 45.

Arlov 1996: s.st.; Hanoa 1993: 85–87; Amundsen 2001: 307ff.

Arlov 1996: 360; Grønlie 1981: 237–238.

Grønlie 1981: 240–241.

Gjesdal 1976: 127–128; Arlov 1996: 359–360.

Amundsen 2001: 211ff.

Evjen 1995: 188.

Amundsen 2001: 233ff.

Evjen 1995: tabell 4.

n ot e r o g l i t t e r at u r k a p. 7 o g 8

555

19 20 21 22 23 24 25 26 27 28 29 30 31 32 33 34 35 36 37 38 39 40 41 42 43 44 45 46 47 48 49 50 51 52 53 54 55 56 57 58 59 60 61 62 63

64

556

Hanoa 1993: 106; Hauan og Reymert 2002.

Tre kilometer til dagslyset, Aktuell 39/1963.

Grønlie 1981.

Hanoa 1993: 164ff; Hauan og Reymert 2002: 124ff.

Sit. John Lyng 1973: 108.

Det dødsdømte polarsamfunnet, Aktuell 27/1963.

Grønlie 1981: 258–260; Østreng 1975: 109–110.

Vaughan 1999: 256–261; Hagland 1983: 275.

Tamnes 1992: 47–52; Arlov 1996: 414.

Petroleumsborelokaliteter på Svalbard – en statusrapport 1995, Bergmesteren for Svalbard.

St.prp. nr. 51 (1967–68); St.prp. nr. 79 (1972–73); Gjesdal 1976: 144–152.

Eriksen og Pharo 1997: 94.

Eriksen og Pharo 1997: 263.

Ustvedt 1979: 533.

NATO vedtok konseptet om førsteslagskapasitet basert på kjernevåpen i 1957.

Frydenlund 1982: 63.

Lyng 1976: 98.

Ausland 1986: 175.

Moe 1983: 127.

Arlov 1996: 419.

Moe 1983: 127.

Nilsen 2001.

NOU 1999: 1.

Kgl. res. 28. mai 1971.

Kgl. res. 23. juli 1971.

Graden av vern er strengere i naturreservater. Her er formålet å bevare urørthet.

St.meld. nr. 39 (1974–75).

St.meld. nr. 26 (1982–83).

St.meld. nr. 40 (1985–86).

Nilsen 2001.

St.meld. nr. 50 (1990–91).

St.meld. nr. 22 (1994–95).

NOU 1999: 21.

St.meld. nr. 9 (1999–2000).

Ot.prp. nr. 35 (2002–2003): Om lov om Norges territorialfarvann og tilstøtende sone.

St.meld. nr. 39 (1974–75); St.prp. nr. 125 (1975–76).

St.meld. nr. 40 (1985–86); Amundsen 2001: 31–39; Arlov 1996: 361–367.

Amundsen 2001: 81ff.

Arlov og Holm 2001: 29–38; St.meld. nr. 39 (1974–75).

Tamnes 1997: 88.

Tamnes 1997: 47.

Moe 1983: 27.

Tamnes 1997: 34.

Tamnes 1997: 41–51.

Den militære ledelsen i NATOs holdning til spørsmålet var at «... due to treaty restrictions, no forces can be allocated in peacetime for the specific purpose of defending the Spitsbergen Archipelago (including Bear Island). The NATO Area Commander-in-Chief will, upon request by Norwegian authority, assist in denying the Archipelago to the enemy ...» Sitert fra Ausland 1986.

Tamnes 1997: 255.

n ot e r o g l i t t e r at u r k a p. 8

65 66 67 68 69 70 71 72 73 74 75 76 77 78 79 80 81

Stokke og Tunander 1994:.

Næss 2000.

Forskningsrådet 1996.

Arlov 1996: 360–361, 372–376.

Arlov og Holm 2001: 41–53.

St.meld. nr. 9 (1999–2000).

S.st.; Amundsen 2001: 373ff.

Svalbardposten nr. 50, 21.12.2001.

Arlov og Holm 2001: 61–70; Barlindhaug 1989: Utkast til Næringsplan for Svalbard; St.meld. nr. 50 (1990–91).

Nærings- og samfunnsutvikling på Svalbard 1989–2001, Svalbard Samfunnsdrift AS, 2002. Østreng 1975.

Frydenlund 1982: 62.

Frydenlund 1982: 64.

Arlov 1996: 467.

Ulfstein 1995.

Holtsmark 1996 Aftenposten 21. april 2001.

litteratur Aktuell 18/1947, 27/1963, 39/1963.

Amundsen, Birger 2001: Svarthvitt, Oslo.

Arlov, Thor Bjørn 1996 (rev. utg. Trondheim 2003): Svalbards historie 1596–1996, Oslo.

Arlov, Thor Bjørn og Holm, Arne O. (red.) 2001: Fra company town til folkestyre.

Samfunnsbygging i Longyearbyen på 78º nord, Longyearbyen.

Ausland, John C. 1986: Nordic Security and the Great Powers, Boulder and London.

Børde, Haakon (red.) 1983: Svalbard og havområdene, Oslo.

Churchill, Robin og Geir Ulfstein, G. 1992: Marine Management in Disputed Areas. The Case of the Barents Sea, London.

Churchill, Robin 1996: Norway – Supreme Court Judgement on Law of the Sea Issues. The International Journal of Marine and Coastal Law, Vol 11 No 4.

Christensen, Pål 1983: En eksklusiv prateklubb? Bedriftsutvalget ved Store Norske Spitsbergen Kulkompani A/S 1967–79. Hovedoppgave i historie, Universitetet i Tromsø.

Eriksen, Knut Einar 1989: Svalbardspørsmålet fra krig til kald krig. I Bergh, Trond og Helge Øystein Pharo (red.): Historiker og veileder. Festskrift til Jakob Sverdrup, Oslo.

Eriksen, Knut Einar og Helge Øystein Pharo 1997. Kald krig og internasjonalisering. 1949– 1965, bd. 5 Norsk utenrikspolitikks historie, Oslo.

Evjen, Bjørg 1995: Longyearbyen 1916–1975. Fra arktisk arbeidsplass til etablert industrisamfunn? Doktoravhandling i historie, Universitetet i Tromsø.

– 2001: Store Norskes by. Longyearbyen 1916–1976. I Arlov og Holm (red.).

Forskningsrådet 1996: Organisering av forskningen på Svalbard, Oslo.

Frydenlund, Knut 1982. Lille land – hva nå? Oslo.

Gjesdal, Carl O. Gram 1976: Store Norske. Bilder fra historien om en svalbardbedrift, Bergen.

Grønlie, Tore 1981: Staten og Store Norske 1961–63, Historisk Tidsskrift nr. 3, Oslo.

Hagland, Jan 1983: Oljealder. I Børde (red.).

Hanoa, Rolf 1993: Kings Bay Kull Comp. A/S 1917–1992. Fra gruvedrift til forskningsservice på Svalbard, Oslo.

Hauan, Marit Anne og Reymert, Per Kyrre 2002: Ny-Ålesund – fortellinger fra gruveliv på

n ot e r o g l i t t e r at u r k a p. 8

557

Svalbard, Tromsø Museums skrifter XXIX, Tromsø.

Hoel, Alf Håkon 1994: The Barents Sea. Fisheries Resources for Europe and Russia. I Stokke og Tunander (red.).

Holtsmark, Sven G. 1993: A Soviet Grab for the High North? USSR, Svalbard, and Northern Norway 1920–1953, Forsvarsstudier 7/1993, Oslo.

– 1996: Norge og Sovjetunionen på Svalbard. Ottar nr. 2, Tromsø 1996.

Hønneland, Geir B. 1993: Fiskeren og allmenningen, forvaltning og kontroll. Makt og kommunikasjon i kontrollen med fisket i Barentshavet. Hovedoppgave i samfunnsvitenskap, Universitetet i Tromsø.

Kvalvik, Ingrid 2000: Asymmetriske maktrelasjoner i bilaterale forhandlinger. En studie av forhandlingene mellom Norge og Sovjetunionen/Russland om avgrensingen av kontinentalsokkelen og økonomiske soner i Barentshavet. Hovedoppgave, Institutt for statsvitenskap, Universitetet i Tromsø.

– 2003: Delelinjeforhandlingene mellom Norge og Sovjetunionen/Russland, Internasjonal politikk, Vol. 61, nr. 2, Oslo.

Larsen, Thor 1987: Isbjørnen – nomade i nord, Oslo.

Lie, Trygve 1958: Hjemover, Oslo.

Lyng, John 1973: Vaktskifte. Erindringer 1953–1965, Oslo.

– 1976: Mellom øst og vest. Erindringer 1965–1968, Oslo.

Moe, Arild 1983: Utenrikspolitiske rammebetingelser og norsk Svalbardpolitikk. Hovedoppgave, Institutt for statsvitenskap, Universitetet i Oslo.

Nilsen, Oddbjørn 2001: Det politisk-administrative system og Svalbardpolitikken.

Hovedoppgave, Institutt for statsvitenskap, Universitetet i Tromsø.

Norderhaug, Magnar 1984: Svalbard. Mennesket i den siste villmark, Oslo.

Næss, Carl Georg 2000: Barentsregionen som sikkerhetsfellesskap. Hovedoppgave, Institutt for statsvitenskap, Universitetet i Tromsø.

Riste, Olav 1995: London-regjeringa. Norge i krigsalliansen 1940–45, Oslo.

Skagestad, Odd Gunnar 1975: Norsk polarpolitikk. Hovedtrekk og utviklingslinjer i norsk polarpolitikk 1905–1974. Magisteravhandling, Institutt for statsvitenskap, Universitetet i Oslo.

Stokke, Olav S. og Ola Tunander (red.) 1994: The Barents Region. Cooperation in Arctic Europe, Oslo/London.

Tamnes, Rolf 1991: Svalbard og stormaktene. Fra ingenmannsland til kald krig 1870–1953, Forsvarsstudier 7, Oslo.

– 1992: Svalbard og den politiske avmakt. Striden om flyplass, olje og telemetristasjon, 1955–1970, Forsvarsstudier 1, Oslo.

– 1997: Oljealder. 1965–1995, bd. 6 Norsk utenrikspolitikks historie, Oslo.

Ulfstein, Geir 1995: The Svalbard Treaty. From Terra Nullius to Norwegian Sovereignty, Oslo.

Ulvensøen, Jon 1991: Brennpunkt Nord. Værtjenestekrigen 1940–45, Forsvarsmuseets småskrift nr. 6, Oslo.

Ustvedt, Yngvar 1979. Det skjedde i Norge. Velstand – og nye farer. 1952–61, Oslo.

Vaughan, Richard 1999: The Arctic. A History, Stroud.

Wahl, Ingveig Holand 2000: Forvaltning av fisket i havområdene ved Svalbard. Om opprettelsen og utviklingen av et internasjonalt regime. Hovedoppgave, Institutt for statsvitenskap, Universitetet i Tromsø. Østreng, Willy 1975: Det politiske Svalbard, Oslo.

558

n ot e r o g l i t t e r at u r k a p. 8

Kap. 9. Bjørn-Petter Finstad og Alf Håkon Hoel: En arktisk fiskeristormakt noter 1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 21 22 23 24 25 26 27 28 29 30 31 32 33 34 35 36 37 38

FAO, Yearbook of Fishery Statistics, 1999–2001, nettutg.

Grytten 2002: 41, 90.

Schwach 2000: 297.

Johansen 1989: 154.

Torbergsen 2003.

Vollan 1992: 51. Se også Blom 1973.

Vollan 1992: 83f.

Eriksen og Pharo 1997: 160f.

Devold 1949; om Devold og Øst-Grønland, se Schwach 2000: 193f.

Kollstad 1997.

Ingstad 1954: 145.

SAB, FDA, boks 05/5. F.J.Nr. 4203/1953. Avskrift av brev med vedl. fra h.r.adv. Jacob Hoel til Fiskeridept., dat 23.10.1953.

RA, Fdeps arkiv, Fiske- og fangstavd., F6-D6, Fisket ved Vest-Grønland, boks 300.

Telegram fra Fdep til Fdir, dat. 29.04.1950.

Sunnanå 1951.

Sunnmørsposten 10.04.1956. Den kvinnelige betjeningen var kona til velferdssjef Jon Dale.

Dale 1994: 109ff.

RA, Fdeps arkiv, Fiske- og fangstavd., F6-D6, Fisket ved Vest-Grønland, boks 301.

Rapport over diakonens arbeid i Asgricohavn sesongen 1952, Johs. Sandvik, des. 1952.

RA, dep’s arkiv, Fiske- og fangstavd., F6-D6, Fisket ved Vest-Grønland, boks 302.

Tilleggsrapport om diakonvirksomheten i Færingehavn, 1957, Tore Dalen, udat.

Art. om Grønland i Aschehoug og Gyldendals store norske leksikon.

NOS Norges Fiskerier 1949: 69.

St.tid. 1954: 1649ff.

Grytten 2002: 119.

Horsted 2000.

NOS Fiskeristatistikk 1962: 12.

Horsted 2000.

Grønland gikk imidlertid ut av EEC igjen i 1986.

EU kjøper fangstrettigheter fra Grønland, og gir disse videre til Norge i bytte mot fangstrettigheter for EUs fiskere i norsk sone.

Hoel 1993.

Gerhardsen 1946: 45ff.

Gerhardsen 1946: 19.

Basert på NOS Norges fiskerier og NOS Fiskeristatistikk for de aktuelle årene.

Johansen 1989: 158.

Johansen 1989: 268.

Johansen 1989: 160ff.

Christensen og Hallenstvedt 1984: 134.

NOS Fiskeristatistikk 1968: 29.

Se Christensen 1991.

Steffensen, Greger, Holand, Rysst og Framnes 2003: 23 og 56.

n ot e r o g l i t t e r at u r k a p. 9

559

39 40 41 42 43 44 45 46 47 48 49 50

52 53 54 55 56 57 59 60 61

62 63 64 65 66 67 68 69 70 71 72 73 74 75 76 77 78

560

Fiskeridept., Innstilling om trålfiske innenfor fiskerigrensen, 1970: 54.

Aktuell 1/1970.

Sandbæk 2004.

Sandbæk 1980: 13 Norsk fiskerinæring 1996: 17ff.

Sandbæk 2004.

Hallenstvedt 1982.

Jentoft og Mikalsen 1987: 217–228.

Tamnes 1997: 281.

Underdal 1982.

Burke 1995.

Retten til fisken var en av flere grunner til nasjonalisering av havet. 1960-tallets oljefunn var vel så viktig. Følgen ble omfattende internasjonale bestemmelser for forvaltningen av naturressursene. 51 Lov av 17. desember 1976 nr 91 om Norges økonomiske sone. Norge ratifiserte Havrettskonvensjonen i 1996. Når det gjelder ressursene på sokkelen, kan kyststatenes jurisdiksjon i prinsippet strekke seg til 350 nautiske mil eller mer, avhengig av sokkelens utstrekning og beskaffenhet.

De økonomiske sonene strekker seg 200 nautiske mil, eller 360 km, ut fra grunnlinjene.

Samtlige lands fangster i ICES (Det internasjonale råd for havforskning)-områdene I og IIa og IIb. Hoel 1994.

EU har en felles fiskeripolitikk der det er fellesskapet som er ansvarlig for politikken, ikke de enkelte medlemsstatene.

Kvalvik 1999.

Kvalvik 2003: 134–162.

Territorialfarvannet ble utvidet fra fire til tolv nautiske mil utenfor hele kongeriket 1. januar 2004. Utenfor bilandene i Antarktis har en foreløpig ikke iverksatt denne utvidelsen.

Hønneland 1993.

I en note av 19. juli 1977 sier Kommisjonen at Fellesskapet vil samarbeidet om fiskeriforvaltningen i nord, på betingelse av at bevaringstiltakene er basert på vitenskapelige kriterier, er ikke-diskriminerende og respekteres av dem som driver fiskeri i området.

Iversen 1924.

Rasmussen 1942: 7.

Strøm og Rasmussen 1970. Øynes 1977.

Tande 1957: 42.

Fiskeribladet, nettutg. 29.05.2003.

Michalsen 2003: 48f.

St.meld. nr. 9 (1999–2000): Svalbard: 76.

Det islandske fisket skjedde både med islandske fartøyer og med fartøyer registrert under bekvemmelighetsflagg. Fartøyer og fiskere fra Færøyene var også involvert.

Sak lnr 45B/1996, snr 197/1995.

Forskrift om fiskevernsonen ved Svalbard av 12. august 1994 nr. 802.

Wahl 2000.

Wahl 2000: 99.

Aftenposten 24.04 2001.

NOS Fiskeristatistikk 1999–2000: 30ff.

Churchill og Ulfstein 1992.

Dette nivået er bestemt av to forhold: beskatningsgrad (hvor hardt det fiskes på

n ot e r o g l i t t e r at u r k a p. 9

79 80 81 82 83 84

85 86 87 88

bestanden) og størrelse på gytebestanden (den delen av bestanden som produserer avkom). Disse forholdene lar seg ikke enkelt beregne, og vil derfor være beheftet med usikkerhet.

Dette har vært i bruk i Norge i lang tid, men da som fleksible ordninger der områdene åpnes og stenges etter behov.

Illegal, Unregulated and Unreported.

NRK, programmet Brennpunkt 17.02.2004 og Bladet Nordlys, 18.02.2004.

Fiskeribladet 20.02.2004.

Disse avståelsene ble det – selvsagt – ikke noe av, da Norge ikke tiltrådte Fellesskapet.

Jfr forhandlingsutfallet i 1994. Det er helt på det rene at Svalbard må holdes utenfor enhver avtale om norsk medlemskap eller tilknytning til EU (slik det også er gjort i både EØS-avtalen og i Schengen-avtalen). Dermed vil fiskerireguleringene rundt Svalbard bli et ensidig norsk anliggende, selv om Norge skulle gå med i EU. Det eneste som kan endre dette er at dominerende EU-land skifter syn på spørsmålene om Svalbardtraktatens anvendelse i havområdene rundt Svalbard. Godtar EU-landene det norske synet om at traktaten ikke gjelder her, blir reguleringen et norsk «fastlandsanliggende», og dermed underlagt EUs felles fiskeripolitikk (formodentlig vil Russland protestere).

IPCC 2001.

Furevik, Drange og Sorteberg 2002.

Arctic Climate Impact Assessment 2004.

Aftenposten 22.03.2004.

kilder og litteratur Trykte kilder Arctic Climate Impact Assessment 2004: Final Report, Cambridge.

Blom, Ida 1973: Kampen om Eirik Raudes land. Pressgruppepolitikk i grønlandsspørsmålet 1921–1931, Oslo.

Burke, W. 1995: International Fisheries Law, Oxford.

Christensen, Pål og Abraham Hallenstvedt 1984: Notfiskarsamskipnaden 1934–1984. Faglig og økonomisk organisering gjennom 50 år, Trondheim.

Christensen, Pål 1991: En havenes forpester – et kjempestinkdyr. Om trålspørsmålet i Norge før andre verdenskrig, Historisk Tidsskrift, nr. 4.

Churchill, Robin og Geir Ulfstein 1992: Marine Management in Disputed Areas. The Case of the Barents Sea, London.

Dale, Jon 1994: Velferd på Vest-Grønland, Ålesund.

Devold, Finn 1949: Svalbard–Grønlandstoktet 1948, Årsberetning vedk. Norges fiskerier, nr. 7, Bergen.

Eriksen, Knut Einar og Helge Øystein Pharo 1997: Kald krig og internasjonalisering.

1949–1965, bd. 5 Norsk utenrikspolitikks historie, Oslo.

Furevik, T., Drange, H. and Sorteberg, A. 2002: Anticipated changes in the Nordic seas marine climate. Scenarios for 2020, 2050, and 2080, Bergen.

Gerhardsen, Gerhard Meidell 1946: Våre fiskerier. I mellomkrigstida, Sak og samfunn, nr. 6, Chr. Michelsens institutt for vitenskap og åndsfrihet, Bergen.

Grytten, Harald 2002: Vartdal Fiskeriselskap i 80 år, Ålesund.

Hallenstvedt, A. 1982: Med lov og organisasjon, Tromsø.

Hoel, Alf Håkon 1993: Regionalisation of international whale management. The case of the Northeast Atlantic Marine Mammals Commission, Arctic, Summer.

– 1994: The Barents Sea. Fisheries Resources for Europe and Russia. I Stokke, Olav S.

n ot e r o g l i t t e r at u r k a p. 9

561

og Ola Tunander (red.) 1994: The Barents Region. Cooperation in Arctic Europe, Oslo/London.

Horsted, Svend Aage 2000: A Review of the Cod Fisheries at Greenland, 1910–1995, Journal of Northwest Atlantic Fishery Science, Volume 28, Dartmouth, Canada.

Hønneland, Geir 1993: Fiskeren og allmenningen, forvaltning og kontroll. Makt og kommunikasjon i kontrollen med fisket i Barentshavet. Hovedoppgave, Institutt for samfunnsvitenskap, Universitetet i Tromsø.

Ingstad, Helge 1954: Fisket ved Vest-Grønland. Nordisk samarbeide, Polarboken, Oslo.

IPCC 2001: Climate Change 2001 – Impacts, Adaptation, and Vulnerability.

Contribution of Working Group II to the Third Assessment Report of the IPCC, Cambridge.

Iversen, Thor 1924: Praktiske fiskeundersøkelser i de nordlige polarfarvande 1923, Årsberetning vedk. Norges fiskerier, hefte 1, Bergen.

Jentoft, Svein og Kathrine Michalsen 1987: Government subsidies in Norwegian fisheries.

Marine Policy, July 1987.

Johansen, Karl Egil 1989: Men der leikade fisk nedi kavet. Fiskarsoge for Hordaland 1920–1990, Bergen.

Kollstad, Per 1997: «Vi er ikke ferdige med oppgjøret ... om Grønland». Grønlandssaken i dansk og norsk politikk 1945–65, i NORDEN – samarbeid og kollisjon 1945–1970, Den norske Atlanterhavskomité, Det sikkerhetspolitiske bibliotek, nr. 6, Oslo.

Kvalvik, Ingrid 2000: Asymmetriske maktrelasjoner i bilaterale forhandlinger. En studie av forhandlingene mellom Norge og Sovjetunionen/Russland om avgrensingen av kontinentalsokkelen og økonomiske soner i Barentshavet. Hovedoppgave, Institutt for statsvitenskap, Universitetet i Tromsø.

– 2003: Delelinjeforhandlingene mellom Norge og Sovjetunionen/Russland, Internasjonal politikk Vol. 61, nr. 2, Oslo.

Michalsen, Kathrine (red.) 2003: Havets ressurser 2003, Fisken og havet, særnr. 1, Bergen.

Rasmussen, Birger 1942: Om dypvannsreken ved Spitsbergen, Fiskeridirektoratets Skrifter, Serie Havundersøkelser, Vol. VII, nr. 4, Bergen.

Sandbæk, Ragnar 1980: Barents Blues, Oslo.

– 2004: manuskript.

Steffensen, Jan, Bjørg Greger, Arne Holand, Øysstein Rysst og Svein Jarle Framnes 2003: Melbutrålerne gjennom 50 år, Stokmarknes.

Schwach, Vera 2000: Havet, fisken og vitenskapen. Fra fiskeriundersøkelser til havforskningsinstitutt 1860–2000, Bergen.

Strøm, Albert og Birger Rasmussen 1970: Forsøksfiske etter reker i Barentshavet og Svalbardområdet juni–august 1970, Fiskets Gang, nr. 50.

Sunnanå, Klaus 1951: Dansk-norsk samarbeid på Vest-Grønland, Fiskaren, 05.09.

Tamnes, Rolf 1997: Oljealder. 1965–1995, bd. 6 Norsk utenrikspolitikks historie, Oslo.

Tande, Thorvald 1957: Norsk fiskeripolitikk. En analyse av fiskerinæringens utvikling siden 1920, Oslo.

Torbergsen, Eirik J. 2003: Decca navigasjonssystem – slutt på en epoke, Arctandrias skrifter, nr. 11, Tromsø.

Ulfstein, Geir 1995: The Svalbard Treaty. From Terra Nullius to Norwegian Sovereignty, Oslo.

Underdal, Arild 1982: The Politics of International Fisheries Management. The Case of the Northeast Atlantic, Oslo.

Vollan, Odd 1992: Ålesunds Skipperforening gjennom hundre år 1892–1992, Ålesund.

Wahl, Ingveig Holand 2000: Forvaltning av fisket i havområdene ved Svalbard.

Om opprettelsen og utviklingen av et internasjonalt regime. Hovedoppgave, Institutt for statsvitenskap, Universitetet i Tromsø. Øynes, Per 1977: Rekefisket ved Jan Mayen, Fiskaren 27.10.

562

n ot e r o g l i t t e r at u r k a p. 9

Aviser, tidsskrifter, årbok Aftenposten 24.04.2001.

Aktuell 1/1970.

Aschehoug og Gyldendals store norske leksikon, art. om Grønland, Oslo 1988.

Bladet Nordlys 18.02.2004.

Brennpunkt 17.02.2004.

Fiskaren 05.09.1951.

Fiskaren 27.10.1977.

Fiskeribladet, nettutg., 29.05.2003.

Fiskeribladet 20.02.2004.

FAO, Yearbook of Fishery Statistics, 1999–2001, nettutg.

Fiskeridepartementet: Innstilling om trålfiske innenfor fiskerigrensen, 1970.

Forskrift om fiskevernsonen ved Svalbard av 12 august 1994 nr. 802.

Lov av 17. desember 1976 nr. 91 om Norges økonomiske sone.

NOS Fiskeristatistikk.

NOS Norges Fiskerier.

Norsk fiskerinæring 10/1996, En kavalkade 1961–1995.

Polarboken.

Sak lnr 45B/1996, snr 197/1995.

St.meld. nr. 9 (1999–2000): Svalbard.

Stortingstidende 1954.

Sunnmørsposten 10.04.1956.

Andre kilder Statsarkivet i Bergen (SAB).

Fiskeridirektoratets arkiv (FDA), Boks 05/5. F.J.Nr. 4203/1953. Avskrift av brev med vedl. fra h.r.adv. Jacob Hoel til Fiskeridept., dat 23.10.1953.

Riksarkivet (RA).

Fiskeridepartementets arkiv (Fdeps arkiv), Fiske- og fangstavd., F6-D6, Fisket ved Vest-Grønland, boks 300. Telegram fra Fdep til Fdir, dat. 29.04.1950.

Fiskeridepartementets arkiv (Fdeps arkiv), Fiske- og fangstavd., F6-D6, Fisket ved Vest-Grønland, boks 301. Rapport over diakonens arbeid i Asgricohavn sesongen 1952, Johs. Sandvik, des. 1952.

Fiskeridepartementets arkiv (Fdeps arkiv), Fiske- og fangstavd., F6-D6, Fisket ved Vest-Grønland, boks 302. Tilleggsrapport om diakonvirksomheten i Færingehavn, 1957, Tore Dalen, udat.

Kap. 10. Åsa Elstad: Polarturisme notar 1 2 3 4 5 6

Utdraga er henta frå omsetting i Heintz 1959–60: 103ff.

Blant anna Lamont u.å.; Lamont 1876; Dufferin 1857 Arlov 2003: 10f; Barr 1992: 82.

Lund 2002: 18; Lønø 1984: 222ff; Barr 1992: 1; Vongraven 2003: 18.

Sitert frå Lund og Amundsen 1981: 134.

Lund 2002: 18; Viken 2001a: 169.

n ot e r o g l i t t e r at u r k a p. 9 o g 1 0

563

7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 21 22 23 24 25 26 27 28 29 30 31 32 33 34 35 36 37 38 39 40 41 42 43 44 45 46 47 48

564

http://home.online.no/~polar-ps/svruta.html; Stavseth 1956: 196ff.

Ramberg 1990: 364.

Spitzbergen Gazette 17. aug. 1897.

Lund 1997: 85f; Lund 2002: 8; Viken 2001a: 69, utstillingstekst i Ishavsmuseet Aarvak, Brandal.

Norderhaug 1982: 104; Viken 2001a: 169; Lund 2002: 8.

Lund 1997: 84.

Norderhaug 1982: 110.

Polarposten 3/1970.

Norderhaug 1982: 112.

Viken 2001a: 169 Viken og Jørgensen 1998: 123.

Giæver 1944: 41ff.

Norderhaug 1982: 68, 106f; Reiselivsplan for Svalbard 1994: 10. http://home.online.no/~polar-ps/svruta1.html; http://home.online.no/~polarps/svruta2.html.

Viken 1995: 77; Viken og Jørgensen 1998: 124; Smith 1994: 227.

Heimtun og Abelsen 2000: 1; Jacobsen 1991: 11ff.

Löfgren 1990: 22; jf. òg Borch 1997: 94.

Viken og Heimtun 2001: 24.

Spitzbergen Gazette 13. juli 1897 og 27. juli 1897.

Jacobsen 1994: 11.

Viken 1995: 78. http://www.ljoslandinfo.no/Arktis/Nordpolen2002.asp Brosjyren Velkommen til Svalbard - polarnatt til inspirasjon, utgitt av Spitsbergen Travel as til vintersesongen 1997–98.

Svalbard Reiseliv: Overnattingsstatistikk 1995–2002.

St.meld. 39, 1974–75; Dahle 2000: 9.

Hovelsrud 2001: 167ff, 220ff.

Viken 1995: 76; Viken 2001a: 69, 2001b: 109; Viken og Jørgensen 1998: 124.

St.meld. 50 1990–91: 44.

Viken 2001a: 168; Arlov 2003: 457f.

Svalbardposten 17.01.1997, 11.04.2002, 26.04.2002 og 21.06.2002; Viken og Heimtun 2001: 9, 116; Viken og Jørgensen 1998: 124; Lund 2002: 18f.

Viken 2001a: 69; Viken og Heimtun 2001: 42.

Opplysningar frå førstekonsulent Frigg Jørgensen, Sysselmannen på Svalbard, div. brosjyremateriell frå ulike reiselivsaktørar i polare område, foredrag av kaptein Holten 2003.

Viken og Jørgensen 1998: 123f; Norderhaug 1982: 109f; Viken 1995: 77; Reiselivsplan for Svalbard 1994: 52f.

Norderhaug 1982: 109f; Viken 1995: 77.

Norderhaug 1982: 112; Svalbardposten 22.08 1997; Viken og Heimtun 2001: 68.

Svalbardposten 22.08.1997; Borch 1997: 107; Bjerck og Johannessen 1999: 7.

Viken og Heimtun 2001b: 69; Svalbardposten 21.01.2000.

Nordlys 24.8.02.

Svalbardposten 12.07.1996; Aftenposten 16.02.02. http://www.hvitserk.no/; http://www.nettavisen.no/servlets/page?section=2&item=268670 http://www.spitsbergentravel.no/; http://www.wildlife.no/; http://www.eccotravel.com/ver2/mainpage.stm Det har vore ein auke i gjestetal på overnattingsstadene på Svalbard for desse fire

n ot e r o g l i t t e r at u r k a p. 1 0

49 50 51 52 53 54 55 56 57 58 59 60 61 62 63 64 65 66 67 68 69 70 71 72 73 74 75 76 77 78 79 80 81 82 83 84 85 86 87 88 89

månadane frå 30 % i 1995 til 48 % av fullt hus i 2002. (Svalbard Reiseliv AS: Overnattingsstatistikk 1995-2002) Norderhaug 1982: 111f; Borch 1997: 95; Viken & Bakken 1997: 22f.

Viken og Jørgensen 1998: 125; Borch 1997: 96f. Viken og Bakken 1997: 35.

Vold 2000: 54; Svalbardposten 17/2003.

Børretzen 1991.

Norderhaug 1982: 110.

Sysselmannen si nettside: http://www.sysselmannen.svalbard.no/; Baardseth 1992: 8; Forskrift om turisme og annen reisevirksomhet på Svalbard, 18.10. 1991; lovdata: http://www.lovdata.no/for/sf/jd/xd-19911018-0671; Risanger 1978: 122.

Baardseth 1992: 8f.

Svalbardposten 6.11.1998.

Fjell og vidde, Den Norske Turistforenings medlemsblad 7/2001: 16.

Jf. Löfgren 1990: 33.

Svalbardposten 26.04.2002.

Viken 2001a: 169; Viken og Jørgensen 1998: 124; Svalbardposten 15.05.1996.

Aftenposten 16.02.2002; Annonsar i Svalbardposten; Brosjyren Kunst Pause Svalbard, utgitt av Svalbard reiselivsråd 2002.

Svalbardposten 27.04.2002; Molstad 2002: 27ff.

Emmelin 2000: 8.

Norderhaug 1982: 48ff, 52, 68ff, 96ff, 108, 138; Nordlys 03.08.1973.

Sysselmannen sine nettsider: http://www sysselmannen.svalbard.no/.

Dahle 2000: 15.

St.melding 22, 1994-95: 12.

Krohn 1998: 4.

Forslag til verneplan, Sysselmannen sine nettsider. http://www sysselmannensvalbard.no/.

Sysselmannen sine nettsider: http://www sysselmannen.svalbard.no/.

Ref. i Borch 1997: 107.

F.eks. http://www.wildlife.no/.

Viken og Heimtun 2001: 48.

Svalbard Næringsutvikling: Reiselivsplan for Svalbard 1997: 15; Viken og Heimtun 2001: 43ff.

Viken og Heimtun 2001: 61 Bergens Tidende 7.12.2002; http://www.wildlife.no/; Kaltenborn 1996: 93; IAATOs heimeside: http://www. iaato.org/; Regjeringa sine nettsider: http://odin.dep.no/; Splettstoesser og Folks 1994: 236f.

Bill Devall referert i Borch 1997: 12f.; Viken og Heimtun 2001: 29ff.

Viken og Heimtun 2001: 61, 65f; Borch 1997: 6f.

Bjerck og Johannessen 1999: 9.

St.meld. nr.1, 2002–2003, Resultatområde 8, pkt 10.

Dahle 2000: 12; Thommesen 1994: 17; Lov om miljøvern på Svalbard kap V, § 39; Rossnes 1996: 151; Norsk Polarinstitutt sine nettsider: http:// www.npolar.no/.

Svalbardposten 20.11.1998.

Dahle 2000: 88.

Thommesen 1994: 48; Dahle 2000: 86f; Splettstoesser og Folks 1994: 231ff.

Dahle 2000: 107f.

Dahle 2000: 40, 58, 62, 82.

Jacobsen 1994: 4f.

Barr 1992; div. private nettsider.

Jacobsen 1994: 8.

n ot e r o g l i t t e r at u r k a p. 1 0

565

90 91 92 93 94 95 96 97 98 99 100 101 102 103 104 105 106 107 108

Vold 2000: 83.

Maren Nygaard, 6. klasse, sitert i SSD/Orkana: 2000: 51.

Grønseth 1994: 125.

Viken 2001b: 114.

Jacobsen 1994: 2.

PA 667, 668; Sitat frå «Sertifikat 80 o nord», utdelt på M/S «Nordstjernen» (Spitsbergen Cruise) august 2002. http://www.wildlife.no/.

Persen 1995: 22.

Svalbardposten 05.07.1996.

Jacobsen 1994: 11.

Viken 1995: 79.

Grønseth 1994: 59.

Grønseth 1994: 69.

Kalvø 2002: 9.

Smith 1989: 12.

Molstad 2002: 8.

Hagen 2000: 50; Adam av Bremen (1075) referert etter omsetting i Knutsen 1993: 19ff.

Sitert hos Andolf 1990: 69.

Sörlin 1988: 82; Löfgren 1990: 12ff; Jacobsen 1994: 2.

kjelder og litteratur Trykte kjelder Andolf, Göran 1990: Turismen i historien. I Löfgren, Orvar (red.): Längtan til landet annorlunda. Om turism i historia och nutid, Svenska turistrådet, Stockholm.

Arlov, Thor Bjørn 2003: Svalbards historie, 2. utg., Trondheim.

Barr, Susan 1992: «Turistfotografier» fra Svalbard. I Bildet lever! Bidrag til norsk fotohistorie, Oslo.

Bjerck, Hein og Leif Johnny Johannessen 1999: Virgohamna. I lufta mot Nordpolen.

Sysselmannens publikasjoner, Longyearbyen.

Borch, Trude 1997: Kampen om naturen. Miljødiskurs på Svalbard – «Europas siste villmark», hovudfagsoppgåve i sosialantropologi, Universitetet i Tromsø.

Børretzen, Odd 1968 (1991): Det norske folks bedrøvelige liv og historie. Lydbokutgåve 1991.

Baardseth, Helge 1992: Reisen går til Svalbard, Oslo.

Dahle, Kolbein (red.) 2000: Kulturminneplan for Svalbard, Sysselmannens rapportserie nr.2/2000.

Dufferin, Frederick Temple Blackwood 1857: Letters from high latitudes; being some account of a voyage in the schooner yacht «Foam», 85° m. to Iceland, Jan Mayen, and Spitzbergen, in 1856, London.

Emmelin, Lars 2000: Naturvård på Svalbard, særtrykk av Fjällklubbens årsbok 1988–89, Östersund.

Grønseth, Jan 1994: Friluftsliv på Svalbard, Alta.

Giæver, Magnus 1944: Turister og jegere i ishavet, Oslo.

Hagen, Rune 2000: Utforsking av Europas nordgrense, Historie, nr. 3.

Heimtun, Bente og Birgit Abelsen 2000: Gjesteundersøkelse Svalbard 2000.

Finnmarksforskning, rapport 2000: 8, Alta Heintz, Anatol 1959/60: Reise til Spitsbergen for 153 år siden, Polarboken, Oslo.

Hovelsrud, Kjell-Reidar 2001: Svalbard. Et eventyrlig polarliv, Oslo.

566

n ot e r o g l i t t e r at u r k a p. 1 0

Jacobsen, Jens Kr. Steen 1991: Feriereiser som sosial mulighet, Norveg, vol. 34, Oslo.

– 1994: Arctic tourism and global tourism trends. I serie: Research report, Lakehead University Centre for Northern Studies; 37, Thunder Bay. Kaltenborn, Bjørn P. 1997: Svalbard – eksotisk eller alminnelig. I Jacobsen, Jens Kr. Steen & Arvid Viken (red.): Turisme. Fenomen og næring, Oslo.

Kalvø, Are 2002: Syden, Oslo.

Knutsen, Nils M. (red.) 1993: Mørkets og kuldens rike. Tekster i tusen år om Nord-Norge og nordlendingene, Tromsø.

Krohn, Ottar 1998: Ferdsel knyttet til turisme på Svalbard. Registeringer utført av Sysselmannen på Svalbard og Info-Svalbard, Sysselmannens rapportserie nr. 3, Longyearbyen.

Lamont, James u.å.: Notes about Spitzbergen in 1859, Quarterly Journal of the Geological Society, bd. XVI. – 1876: Yachting in the Arctic seas, or Notes of five voyages of sport and discovery in the neighbourhood of Spitzbergen and Novaya Zemlya, London.

Lund, Thoralv 1973: Svalbard som turistland, Polarposten nr. 4, Tromsø.

– 1997: Det har hendt på Svalbard, bd. 2., Tromsø.

– 2002: Turistlandet Svalbard i endring, Svalbardposten nr. 33, Longyearbyen.

Lund, Thoralv og Birger Amundsen (red.) 1981: Årbok for Svalbard, Tromsø.

Löfgren, Orvar 1990: Längtan til landet Annorlunda, i Längtan til landet Annorlunda. Om turism i historie och nutid, Svenska turistrådet.

Lønø, Odd 1984: Turisme med forhindringer, Svalbard – vårt nordligste Norge, Oslo.

Molstad, Arild 2002: I naturens isgrep, SASMagasinet Norge, mars.

Norderhaug, Magnar 1982: Svalbard. Mennesket i den siste villmark, Tromsø.

Nygard, Jarle 1995: Julehilsen fra UNIS ved Jarle Nygard, Svalbardposten nr. 50.

Persen, Endre 1995: Hvem er de – turistene?, kåseri trykt i Svalbardposten, nr. 50.

Ramberg, Skjalg 1990: Verden nordligste postkontor 1897, Hofdasegl nr. 35, sitat frå Posthornet, nr. 19, 12. mai 1897.

Risanger, Otto (red.) 1978: Årbok for Svalbard –78, Tromsø.

Rossnes, Gustav 1996: Hvalfangstbase og kulturminne. Hektor Hvalfangststasjon – den sørligste av de norske landstasjonene i Antarktis, Norsk Sjøfartsmuseum. Årbok, Oslo.

Skevik, Kaare 1959–60: En pionerinnsats som ikke førte fram, Polarboken, Oslo.

Smith, Valene L. 1989: Introduction. I Smith, Valene L.: Hosts and Guests. The anthropology of Tourism, Philadelphia.

– 1994: A sustainable Antarctic. Science and Tourism, Annals of Tourism Research, Vol. 21, nr. 2, New York.

Splettstoesser, John og Melissa C. Folks 1994: Environment Guidelines for Tourism in Antarctica, Annals of Tourism Research, Vol. 21, nr. 2, New York.

Stavseth, Reidar 1956: På nordnorsk kjøl. Vesteraalens Dampskibsselskab gjennom 75 år 1881–1956, Stokmarknes.

Stortingsmelding nr. 39 1974–75: Vedrørende Svalbard.

Stortingsmelding nr. 50 1990–91: Næringstiltak for Svalbard.

Stortingsmelding nr. 22 1994–95: Om miljøvern på Svalbard.

Svalbard næringsutvikling 1994: Reiselivsplan for Svalbard.

– 1997: Reiselivsplan for Svalbard.

Svalbard samfunnsdrift/Orkana forlag 2000: Øverst på jordkloden. Barn og unge på Svalbard, Stamsund.

Sörlin, Sverker 1988: Framtidslandet. Debatten om Norrland och naturressursane under det industriella gjennombrottet, Stockholm.

Thommesen, Toini 1994: Konkurranse, konsensus eller konflikt? Kulturminnevern på Svalbard, FOK-programmets skriftserie nr. 17, Norges forskningsråd.

Viken, Arvid 1995: Tourism Experiences in the Arctic – the Svalbard Case, in Hall, C. M. &

n ot e r o g l i t t e r at u r k a p. 1 0

567

Johnston, M. E. (ed.): Polar Tourism. Tourism in the Arctic and Antarctic regions, Chilchester.

Viken, Arvid og Toril Bakken 1997: Reiselivsutvikling på Svalbard (Første del av oppfølgingsarbeidet med Reiselivsplan for Svalbard), Longyearbyen.

Viken, Arvid og Frigg Jørgensen 1998: Tourism on Svalbard, Polar Record 34 (189), Cambridge.

Viken, Arvid og Bente Heimtun 2001: Miljøbevisst reiseliv - Svalbard, Finnmarksforskning, rapport 2001: 1, Alta.

Viken, Arvid 2001a: Fra gruvebus til turistbuss. I Arlov, Thor B., Arne O. Holm og Kirsti Moe (red.): Fra company town til folkestyre. Samfunnsbygging i Longyearbyen på 78° nord, Longyearbyen.

– 2001b: Longyearbyen. Fra company town til tourist resort. I Viken, Arvid (red.): Turisme. Tradisjoner og trender, Oslo.

Vold, Thomas 2000: Svalbardturistenes naturforståelse. En studie av hvordan norske turister som kommer til Svalbard for første gang skaper seg en forståelse av den nye og fremmede naturen. Hovudfagsoppgåve Norges idrettshøgskole, Oslo.

Vongraven, Dag 2003: Svalbard – endelig en turistmagnet, På Norske Vinger, Braathens flyveselskap, nr. 5.

Avisar og tidsskrift, årbok Aftenposten Bergens Tidende Fjell og vidde Nordlys Polarboken Polarposten Svalbardposten The Observer Arkivmateriale Arkivet til Polarmuseet i Tromsø, deponert på Statsarkivet, Tromsø: PA Andre opplysningar frå Sysselmannen ved førstekonsulent Frigg Jørgensen (e-post og telefonsamtale 22.05.2003).

Svalbard reiseliv ved Tove Eliassen (e-post, 26.05.2003.)

Foredrag av kaptein Trond Holten, m/s «Nord-Norge», Stokmarknes 20.6.03.

Brysjyrar og nettsider hos diverse turoperatørar.

Private nettsider hos fleire polarturistar.

REGISTER Sidetall i kursiv angir kapitler, billedtekster, rammetekster eller tabeller/figurer.

«Admiralen» 280 Advent City 122, 130, 130, 166 Adventfjorden 113, 114, 116, 132, 146, 180, 207, 480, 497 «Aeolus» 66 Aeroflot 409 Afrika, hvalfangerkoloni 341 Ahnen, Preben von 30 Aidijærvi (Aitijärvi), Johan 265 Akers mek. Verksted 348 Akermand, Sigfried 57 Akselsen, Aksel 341 Aktuell 338, 364, 399 Alaska 406 «Albatross» 349 Albert av Monaco 113 «Alexander», Tromsø 61 alkohol 68, 70, 256, 305 «alpetørst» 487, 518 Alta 56, 59, 80, 81, 83, 85 Alten Copper Works, Kåfjord 59 Altona 83 «Alvenes» 464 Amerika 21, 80, 81, 172, 277 Amsterdamøya 25 Amundsen 103, 203, 487, 488, 515 «Andenesfisk» 457 Andersen, Claus 183 f Andersen, Kvive 202, 204 Andreassen, Alf 243 Andrée, S.A. 480, 507, 513, 515 Andøya 178, 182 «Anna» 222 anneksjoner, Svalbard 115, 117 2. verdenskrig 113, 171, 273, 293, 319, 326, 350, 352, 391, 444, 445, 453

«Antarctic»-ekspedisjonen 103, 277, 310 Antarktis, hvalfangst før 1940 103, 219, 280, 284, 286 f, 292, 293, 294, 295, 298, 308; etter 1945 323, 324, 328, 333, 340; avvikling 33, 384; turisme 485, 488, 492, 494, 502, 506 f, 509, 516 Antonsen, Gerhard 143 arbeiderforening, Svalbard 154 ff, 415 Arbeidermessa 154, 158, 160 Arbeidernes Idrettsforbund, AIF 166 Arbeiderpartiet 275, 401 Arbeidstilsynet 403 Arctic Coal Company (ACC) 130, 166 f «Arctic Prince» 229 «Arctic Queen» 229 «Arctic» 222 Arendal 16, 83 Argentina 277, 278 «Arild» 366 arkeologiske utgravninger 412 Arkhangelsk 19, 89, 94 Arktis, ishavsfangst 16 f, 22, 28, 44, 57, 86, 91, 99, 350 ff, 355; ekspedisjoner 89 f, 91, 94 ff; petroleum 406, 411; fiske 441, 463, 450; turisme 477 Arktisk Forening 359, 368 Arktisk Næringsdrift A/S 188 Arktisk Råd (AEPS) 425, 501 arktiske fangstfelter 463 Arlov, Thor Bjørn 62 Arnafjord 366 Arnesen, Liv 515 artsvern 411 asdic 335, 444 Asia 476

register

569

Askøy 453 Aspmo, Bernhard 183 «Augusta Victoria» 480 «Aurora» 172 Austbø, Annbjørg 417 Austfjorden, Austfjordneset 177, 187, 191, 193, 194, 216 Australia 296, 323 Baffinbukta, hvalfangst 286 Baldersheim, Engvald 229 «Balena» 335 Balsfjord 78, 80, 239, 248, 362, 363, 366, 367 Balsnes 219 bardehval 42, 278, 333 Barentsburg, nederlendere 115, 125, 140, 164; russere 134, 162, 482; kulturkontakt 166, 167, 426; turisme 424, 512 Barentshavet, småhvalfangst 351, 356; selfangst 384; strategisk betydning 409, 420; fiskerier 411, 441, 443, 449, 450, 452, 453, 454, 455, 458, 459, 469, 471, 477; havrett 424, 459 ff, 463; petroleum 476, 477 Barentsregionen 424 Barentsz, Willem 19, 28, 47, 48 Barlindhaug, Johan Petter 433 basepolitikk 392, 419 baskere 19, 21, 22 Bay, direktør, Store Norske 122 Beisaren (Bernhard Jørgensen) 202, 206 «Belgica» 103 Belize 475 Belle Isle-stredet 21 Bellsund 50, 114, 131, 182 Belyj Ostrov 89 Bengtssen, Karl Johan 178 Bengtssen, Kåre 178 Bennet, Steven 19 Berg, Esther 335 Bergen, ishavsfangst 9–43, 11, 38 ff, 362, 371, 373; grønlandsfart 9; fiskeeksport 11, 29, 373; utenrikshandel 11, 28, 31, 32, 37, 44; skipsfart 32, 34, 37, 44; trankokerier 30, 31, 33, 43; gruveselskap 114, 115 Bergens Mekaniske Verksteder 453 Bergen-Spitsbergen Kulgrubekompani 116 Berger, J., handelshus, Hammerfest 63

570

register

Bergersen, Birger 323, 324 Berggrav, Eivind 148 f, 168, 169, 171 Bergingstredet 264 bergverksdrift 434, 504 Bergverksordningen 132 Beringstredet 95 Berlin-krisen 408 betalingsmerke 139 Beutlich, kaptein 122 Birkeland, Kristian 94 Biskayerhuken 200 Bjelland Hermetikkfabrikk 334 Bjørnevatn 133 Bjørnevågen, skytter 290 Bjørnnes, Georg 177, 187, 191, 192, 193, 195, 209, 210, 211, 217 Bjørnson, Bjørnstjerne 86 Bjørnøen A/S 121, 123 f, 125, 131 Bjørnøya, oppdaget 19, 47; fiske 229, 243, 391, 443, 450, 457, 474; ishavsfangst 55, 56, 63, 86, 227; strategisk betydning 391; gruvedrift 114, 131, 133, 139, 151, 152, 155 Bjørvig, Paul 215 Bladet Tromsø 236,237, 252, 381 blokkfall 147 Blom, Ida 188 Blomstrandhalvøya 207 blueback 358, 371 «Blueback» 243 Blåhuken 406 blåhval, fredning 333 «Blaahvalen» 286 blåhvalenhet (BWU) 294, 295, 320, 326, 329, 330 blåkveite 457 blårev 187 «Blåsel» 363 Bodø flyplass 408 «Bodø-saken» 53 Bohemanneset 116 boligforhold, gruvedrift 132, 133, 149, 160, 396 f, 416; overvintrere 199 ff; lugarer, hvalfangere 305 boplasser, Svalbard 47 Borchgrevink, Carsten 103 bottlenose (nebbhval) 100, 227 Bouvetøya 291, 293 Bradbenken 43 Braem, brødre 28 f

Braganza 116 Brandal 226, 239, 240, 248, 257 f, 368 «Brandal City» (Ny-Ålesund) 226 «Brandal» 368 Brandal, Peter S. 220, 223, 226, 248, 257, 260 Brandal, Ruben 244 Brandal, Sevrin 220, 246 Brattalid 513 Bratteli, Trygve 409 «Bratterud» 366 «Brattind» 367 «Breisund» 355 Bremen 56, 57 Brix, Lars 13 Broderstad, Elias 182 Brodtkorb, entreprenør 80 Bruce, William Speirs 125 Bryde, Johan 280 f Bryggen, Bergen 29 Brækmo, Sivert 178 Brødrene Jakobsens rederi 368 Brøgger, Anton W. 296 f Brøggerhalvøya 407 Buck, Edvard 49 Buck, Ole Edvard 61 Buck, Peter Christian 49 Buenos Aires 277, 278 Bull, Cornelius 65 Bull, Henrik Johan 103 bunnstoff 314 «Buskøy» 368 Bye, Erik 210 bygningsmaterialer 191 «Byssa» 179 Bärenfels, Nicolaus 32 Bøckman, P.W. 166 Børretzen, Odd 495 båtbyggerier 240 «C.A. Larsen» 342 Caltex 406 Camp Margareth 270 Canada 213, 378, 425; hvalfangst 264; selfangst 371; fiske 471 Cape Town 330 Carlsen, Elling 67, 87 ff, 91, 95, 98, 104, 107 Chefsmessa 156 Chile 488, 506

Christensen, Christen 102, 104, 277, 280, 281, 299 Christensen, Lars 291, 294, 299, 313, 349 Christian IV 28, 44 Christian V 30 Christian VII 41 Christiania/Kristiania 83, 113, 115 Christiansen, Johan 178 Christianssands Tidende 210 Christophersen, Don Pedro 277 Claus Andersen A/S 182, 184, 240 Colesbukta 116, 406, 426 «Colombia» 478 Compañia Argentina de Pesca 277, 278, 281 «company town» 416, 489 «Conferentz-Raad Prætorius» 10, 12, 38 Cook, James 278 Crowe, John Rice 53, 56, 59, 62 cruisetrafikk 293, 478, 480, 488, 492 Cuba-krisen 408 C-vitamin 156, 180, 181 Dahl, Thor 280 f Dalen, Tone 448 damemoter 21, 225 dampmotor, dampfartøyer 63, 67, 334, 361 Daniila-klosteret, Kem 60 Danmark, hvalfangst 28; handel 49; selfangst 219; Grønlandssaken 266, 268, 464; hvalfangst 296; Arktis 425; fiskerier 446, 448, 449 Danmarksstredet 14, 326, 351, 356, 358, 361, 372 dannelsesreise 518 Davies, Brian 378, 379 Davisstredet 26, 33, 41, 229, 286 De Norske Kulfelter Spitsbergen A/S 121, 130, 132 Decca 444 Deception Island 281, 513 delelinje, Barentshavet 411, 424 «Den hellige Sergius», Kem 92 Den internasjonale hvalfangstkommisjon (IWC) 323 f, 329, 330, 333, 356, 357 Den Kongelige Grønlandske Handel 10, 13, 36, 37, 49 Den kongelige Handel, Hammerfest 49 Den nordatlantiske sjøpattedyrkommisjon

register

571

(NAMMCO) 450 Den nordøstatlantiske fiskerikommisjon (NEAFC) 458 Den norske Hvalfangerforening 293, 294 «den vidunderlige redning» 55 De-No-Fa 313 Det Almindelige Handels-Compagnie 36 det arktisk sublime 518 «Det interdepartementale polarutvalg» 437 Det internasjonale råd for havforskning (ICES) 471, 473 Det Norske Spitsbergensyndikat (DNS) 121 Devold, Finn 444, 446, 464 Devold, Hallvard 188, 204, 268 diakontjeneste, fiskerier 448 Dicksonfjorden 192, 216 Dideriksen, Henrik 28 dieselmotorer, selfangst 222, 334 Direktoratet for arbeidstilsynet 403 f Direktoratet for naturforvaltning 437 Disco 446 «Djevelens dansegulv» 497 Dodt, Henrik 28 Drage, båtbygger, Saltdal 240 Drammen 83 «Drivis» 234 drivreimer, hvalrosshud 59, 224 Dronning Maud Land 291 Dufferin, Lord 478 dyrebeskyttelse 356, 362, 376, 378, 387 dyreparker, isbjørn 362, 363 dødelighet, dødsfall 60, 77, 308 Ebeltoft, A.F. 56, 59, 63 «Ebeltofthavna», Svalbard 56 «Ebenetzer» 35 Ecco Travel 490 Edgeøya 23, 59 Edinburgh 125 edruelighet 68, 80, 133 EF, EU 373, 379, 383, 424, 450, 459, 462, 471 f, 476 Egede, Hans 33 egg- og dunsanking 74, 243, 243 Eilertsen, Bernhard 304 Eilivsen, Bertheus 248 Eirik Raude 485 Eirik Raudes Land 213, 268 f Eiriksson, Leiv 213

572

register

EISCAT 431 ekkolodd 444 ekspedisjoner 99, 478, 495 ekteskap, vielser, Svalbard 168, 399 elektrisitet 141, 334, 335, 395 Eliassen, Asbjørn E. 367 «Eliezer», Tønsberg 65, 67 eliteturisme 513 ff, 516 «Ellida» 183 Ellingsøyfjorden 240 Elvebakken 80, 81, 83 «Empress of Canada» 172, 173 Engan, Erling 403 «Engel Gabriel» 35 engelsk handelsfirma, Bodø, Hammerfest 51, 53 England/Storbritannia 21, 31, 83, 122, 241, 424, 478; ishavsfangst 27, 261; gruvedrift 113, 124, 125, 140; hvalfangst 264, 280, 289 f, 293, 294, 323, 328, 330, 333, 516; 2. verdenskrig 319, 326; fiske 449 «Enigheden» 63 Enoksen, Erling 191, 192 Envall, Axel 181 Eriksen, Ole 133, 140,143, 147 Ervik, Rolf 368 Estergruva 402 etnisitet ishavsfarere Alta-Talvik 1875, 1900 81 «Europas siste villmark» 501, 507 europeisk ishavsfangst 1670–1810 27 europeisk marked 16 f, 44, 395, 401 evakuering, Svalbard 172, 216 evaporator 280 Everest, Robert 57 Expressen 383 EØS-avtalen 476 fabrikkskip 288, 329, 300, -tråler 455 f fagforeninger, fagorganisering 121, 130, 154, 310, 312 f, 342 Fahlgren, Erik 53 Falklandsøyene 280 familiesamfunn, Svalbard 397, 399, 401, 415 ff, 417, 421, 428 fangst og traneksport fra Bergen 1750–58 35 fangstfolk, overvintrere 48, 56, 59, 97, 113, 177–215, 505, 512, 512; russere 59 f;

Jan Mayen 177; Grønland 177, 188; Svalbard 177–215; rekruttering 177 f; kvinner 178, 203 ff, 207 ff; skjørbuk 178, 181; utredere, kjøpmenn 182 ff; reguleringer 187 ff; fangstmetoder 190, 192, 195 f; bistasjoner 193, 195 inntekter 182; proviant 193, 199 ff; arbeidsåret 193 ff; boliger 199 ff; kultur 206 f, 210 ff; minner 209 ff; etterkrigstid 216, 217 Fangstholmen 240 FAO 323 «Farm», kanonbåt 121 f Farsund, hvalfanger 16 fauna 501 Fauske 138 «Faustina»-ekspedisjonen 229 Filmavisa 376 Fina 406 Finckenhagen, O.I. 63, 89 Findus 453, 470 Finland 59, 424, 425, 462 Finmarkens folk 83 Finne, Henrik 304 finnhval 100, 277, 277 Finnmark, hvalfangst 28, 100, 102 f, 107, 108, 275, 294, 298; hvalross- og selfangst 47, 48, 221, 239, 371; handelsmonopol 49; tollfrihet 53; kystfiskerier 82, 85, 239, 452; jordbruker, kvener 85; 2. verdenskrig 390 Finnmarksfart, bergensk monopol 34 fiske, fiskerier 48, 63, 79, 85, 220, 226, 346, 411, 443–477; fiskere 77, 108, 135, 138, 145; teknologi 444 ff, 448, 452 ff; Vest-Grønland 445 ff; reguleringer 446 f, 456, 458 ff, 471 ff, 473 ff; islandsk 449, 459, 464, 472, 473, 475, 476; britisk 449, 458; trålfiske 453 ff; russisk/sovjetisk 260 ff, 424, 441, 458, 459, 461, 473, 476; dansker 446, 448, 449; arbeidsforhold 455; kanadisk 462 fiskerigrenser, fiskevernsone, avtaler 260 ff, 351, 352, 423, 424, 443, 450, 453, 459, 461 f, 431, 471, 472, 473 Fiskeridepartementet 368, 381, 447 Fiskeridirektoratet 447, 464 Fiskeridirektoratets havforskningsinstitutt 444 Fiskerinæringens Forskningsfond 467

Fiskerinæringens Forsøksfond 453 Fladseth, Ibenhart Jensen 180 Flathuken 187 flensere, flensing 23, 278, 297, 302, 310, 338 flora 499, 501 fly 271, 291, 335, 409, 416, 485 fløts (kullag) 139 ff FN 323, 391 FNs havrettskonferanse (UNCLOS) 459 FNs kontinentalsokkelkonvensjon 459 f Folkeforbundet 294 folkerett 116, 264 «Folkets Hus» 399 Follum, Lars 95, 97 For Fattig og Rik 170 f «Forellen» 49 Foreningen til Dyrenes Beskyttelse 376 forlis 61, 226, 232 ff, 241, 284, 308, 365 ff; forliste ishavsskuter 1924–39 233 Formannsmessa 156 Fornes, Atle 428 forsamlingshus, Longyearbyen 154, 399 Forsikringsselskapet Viking 237 forskning, Svalbard 425, 231, 434, 356, 412, 441 Forsvarets forskningsinstitutt 444 «Fortuna» 373 Foss, Thorleif H.J. 367 fossiler, Svalbard 115, 483, 492 Foyn, Svend 63 ff, 64, 76, 83, 95,100, 101, 102, 103, 105, 107 «Fram»-ferden 104, 109, 113, 480, 498 Framnæs mek. Værksted 103, 281, 313 Frankrike 31, 83, 224, 328, 375, 378, 424, 458 Frans Josef Land 76, 96 ff, 104, 181, 265, 266, 276 Frederik IV 31 Frederikshåbsbank 446 Fredheim, Gerda 158 Fredrikstad 334, 341 «Freja» 96 «Fremad», Tønsberg 65 «Fridtjof Nansen» 235, 368 «fru Orcana Neptun» 304 Frunt, Nicolaes de 28 Frydenlund, Knut 379, 438 Fugleberg & Tøsse, Ålesund 240 fuglereservater 411, 499

register

573

Fuglevik, Jonas 220 Funck, skipper 49 funksjonærer, boliger, Svalbard 133, 149, 416 Fure, Odd-Bjørn 296, 314 «Furenak» 376 Fyllabanken 229 Færingehavn (Kangerluarsoruseq) 230, 445, 446, 447, 448, 449 Færøyene 227, 275, 351, 357, 444, 448, 449, 459, 462, 475 fødsler, graviditet, Svalbard 160, 162, 207, 399 Føhr 9, 10, 41 «føleri» 206 Første kvinne som fangstmann på Svalbard 210 1. mai 167 1. verdenskrig 122, 186, 222, 223, 224, 227, 243, 266, 280, 284, 328, 481 G.C. Rieber & Co. 224, 240, 240, 358, 373 ff, 374 «G.O. Sars» 444, 464 Gabrielsen, Ottar 430 «gammelkvener» 81 Gange-Rolv 257 «Gargia» 460 George III 278 geotopvernområde 501 Gerhardsen, Einar 324, 398, 399, 403 Gerhardsen, Truls 398 Gerhardsen, Werna 398 de Gerlache, Gomery 103 Gilson, Kenneth 133 Gilson, Martha 133 gipsforekomster, Svalbard 114 Giæver, John 204, 259, 261 gjenreisningsarbeid, Svalbard 389, 393 ff Gjertsen, kaptein 286 glasnost 426 «Globus» 291 Glåmdalen 83 Godthul 281 Golfstrømmen 90, 99 Gorbatsjov, Mikhail 424, 426 «Gottfried» 88 granatharpun 100, 105, 278, 289, 334, 335, 350, 356 Gratangen 235, 239, 248

574

register

Gravdal skipsbyggeri 240 Gravneset 507 graver, gravplasser, Svalbard 25, 167, 504 Green Harbour Coal Company 116, 117 Greenpeace 378, 383, 431 Grefstad, Richard 395 «grensestein» 431 Greve, Henrik 32 «Grigorij Bogoslov» 60, 85 Grimstad, Ivar 232 grindhvalfangst 357 Grumant 115, 132, 134, 166, 426, 431 «Grumant» 48 Gruve 1 147, 172, 395; Gruve 2 172, 143, 393, 395, 396; Gruve 3 414, 430, 432, 497; Gruve 5 396, 397, 399; Gruve 6 408, 414; Gruve 7 408, 414, 415, 430, 432 gruvedrift 113–175, 389–441; pionértid 113 ff; britisk 113, 124, 140, 145; Bjørnøya 114, 131, 133, 139, 151, 152, 155; nederlandsk 115, 124, 140; gruvearbeidere 121, 133 ff, 139 ff, 145, 174, 416, 417; produksjon, inntekter, konjunkturer 124, 139 ff, 393, 395, 396, 400 ff, 405, 406 ff, 414 f, 428 ff; russisk/sovjetisk 124, 171, 425, 426, 441; samfunn 130 f, 148 ff, 396 ff, 415 ff; kultur 130 f, 165 f, 174; lønnsforhold 137 ff, 137; familie 138; arbeidsforhold 139 ff, 149 ff, 416, 417; under jord 140, 141, 417; ulykker 141, 145 ff, 395 f, 401, 402 ff, 437; mørketid 148 ff; kosthold 152 ff, 155, 156 f; kvinner 158 ff, 399, 417; boforhold 164 f, 196 ff gruveselskaper, Svalbard, formue 1925 124 Grytviken 103, 105, 277 ff, 279, 281, 293, 305, 328, 329, 334, 349 Grøn, Albert 100 Grønfjorden 131, 132, 133, 101, 116, 118, 121, 178, 285 Grønland, sel- og hvalfangst 9 ff, 35, 49, 219, 227, 243, 467; handel, misjon 33; kolonisering 44; overvintringsfangst 177, 193, 204; fiskerier 229, 230, 443, 449, 455, 472, 476; okkupasjon 270 f; havrett 464; turisme 491, 492, 494, 511, 512, 513, 516 Grønlands Industri og Handel A/S (Asgriko)

447 grønlandshval, -sel, -torsk 14, 24, 25, 26, 70, 99, 230, 243, 362, 371, 373, 384, 449 «Grønlandske Compagnie» 30 ff, 40 grønlandslag 270 Grønlandsnemndi i Bjørgvin 270 Grønlandssaken 188, 213, 266 ff Grønlandsstredet 99, 221, 224, 227, 243 Grønvold, Ludvig 100 gråhval 295 f Gråsoneavtale 462 gudstjenester, Svalbard 165, 169, 399 «Gunhild» 222 gyroskop 334 Göteborg 83 Hacquebord, Louwrens 25 «Hágangur II» 472 Hagenbeck, dyrepark 259, 363 Hagerup, Hans 33 Hagerup, Johan 179, 180, 182 hakapik 34, 71, 71, 250, 273, 376, 381 halvlotteskarer («halvløtinger») 247 Halvmåneøya 180, 182, 185 Halvmåneøya 206 Hamburg 25, 37, 259, 363, 376 Hamburg-Amerikalinjen 478 Hammerfest, kjøpmenn 49, 53, 55, 59, 63, 89, 99, 108, 182, 241; ishavsfangst 49, 50, 51, 52, 55, 57 ff, 61, 65, 67, 68, 70, 74, 78, 78, 83, 86, 89, 90, 108, 108, 109, 118, 221, 223, 235, 239; 24, 241, 263, 453, 470; kvener 80, 108 f; ekspedisjoner 55, 89, 95; gruvedrift 115, radio 118; trankokeri 240, fangstforening 263; fiske 453, 470 Hamre, I.M. 114 Hamsun, Knut 213 Handelsdepartementet 123, 237, 263, 264, 437 Hansaen 28 «Hanseat» 373 «Hanseatics» 491 Hansen, Alfred 367 Hansen, Anders H. 367 Hansen, Eirik 240 Hansen, Lars 259 Hansen, Oluf 287 «Harald Haarfager» 100

Hareid 257, 362 Harmens, Hillebrand 40 Harmens, Johan Cordt 36 «Harmoni» 321, 360, 375, 381, 384 harpunér, ishavsfangst 10, 21, 41, 50, 68, 72, 77, 78 Harpunjegere 346 Harstad 158, 395 Hauan, Johan 67 «Haugen», funksjonærby 397, 400, 418 Haugesund 298 Hauglid, Anders Ole 79 «Havella» 365 Havfisk, Melbu 467 Havforskningsinstituttet 356, 370, 383 «Havfruen» 222 «Havnåm» 257 havrett 411, 423, 443, 459, 463, 464 «Havørn I» 235 Havøysund 452 «Heimdal» 263, 368 «Heimen» 260 «Heimland I» 225, 260 Heimlandsbanken 260 «Hekktind» 453, 455 hekktråler 453 Helberg, Henrik 30 «Helder» 229 «Helena», Hammerfest 92 Helgeby, Carsten 379 «helikoptersaken» 409 Helland, Amund 239, 298 Hellyer Bros. Ltd. 229 «Helsine», Hammerfest 92 Helsingør 49 Henriksen, Trygve 367 Henry Rudi, Isbjørnkongen 210 Hermansen, Robert 428 Herøy 240 «Herøyfjord» 368 Hinlopen 87, 491 Hiorthamn (Moskushamn) 121, 130, 133, 151, 160 «Hisø» 373 hjelpetjeneste, selfangst 235, 368 ff, 369 Hoel, Adolf 115, 116, 121, 125, 185, 188 Holberg, Ludvig 181 Holler, Kjell 402 Holm, Andreas 178, 180 Holm, Astrup 362

register

575

Holmboe & Søn 182 Holmboe, Jens 81 Holmestrand 65 Holst & Co, Tromsø 63, 89 Home Bay 260 Hondius, Henricus 18 Honduras 475 Honningsvåg 482 Hooft, Crijn 28 Hopen 63, 409, 410, 467 Hornemann, Hans 33 Hornsund 191, 193, 195, 198, 199, 204 Horten 65 «Hortensia», Hammerfest 92, 235 Hotellneset 178, 207, 414, 481 Hougen, Engebret 107 Hovdan, Alfhild 482 Hovden, Anders 255, 259 Hudson, Henry 19 Hudson’s Bay-kompaniet 56 Hultgreen, Tora 48 hundekjøring 492, 493, 504, 510 Hurtigruta, hurtigruteselskaper 480, 482, 488, 491, 492 Husbanken 418 Huset, Longyearbyen 399, 483 Husvik Harbour 280, 329 hvalfangst 275–315, 319–386; fartøyer 10, 38, 43, 289, 319, 328 f, 331, 334; Arktis 15, 16, 19 ff, 22, 24, 25, 26, 28, 32, 275, 284 ff, 285, 230 ff; inntekter, konjunkturer 15 ff, 26 f, 32, 291 ff, 346 ff; marked 19, 44; baskisk 21, 23, 28; nederlandsk 21, 22, 17, 28, 296, 323, 330, 516; Svalbard 21 ff, 25, 30, 33; Jan Mayen 22; teknologi 23; Davisstredet 26, 28, 30 ff; tysk 27, 293, 294, 295, 296, 328, 330; britisk 27, 264, 280, 289 f, 293, 294, 295, 323, 328, 330, 333, 516; privilegier, 31, 35, 37; avvikling 33, 384; eierformer 40; rekruttering 41 f, 296 ff, 335 ff; sørnorsk 100 ff, 275 ff; Antarktis 103, 105, 219, 275 ff, 326 ff; kultur 107, 341 ff, 346 ff; kanadisk 264, 323; motstand 275, 356 f, 357; Sør-Georgia 277 ff; hvalfangere 278, 289, 292, 293 ff, 296 ff, 335 ff, 339, 341 ff, 342, 343, 344, 347, 349; arbeidsforhold 289, 300 ff, 305, 310; reguleringer 293 ff;

576

register

japansk 293, 294, 295, 323, 328, 330, 331, 333, 334, 356; russisk/sovjetisk 294, 323, 330, 333, 356; familie 304 f; lønnsforhold 305, 309 ff, 310, 312 f, 341, 342, 343, 345; liv og helse, velferd 305, 308 f, 338 ff, 342, 345; kosthold 307 f, 312; fagorganisering 312 f, 342; ringvirkninger 313, 314, 332; mannskultur 342 Hvalfangerforeningen 291, 294, 300, 308 Hvalfangernes Arbeidsgiverforening 313 Hvalfangernes Velferdsråd 340 Hvalfangstbedriftens Sikringsfond 336 «hvalfangstbeltet» 335 ff Hvalfangstmonumentet 106 Hvalfangstmuseet 299 hvalfett, -kjøtt, -tran 19, 31, 283, 291, 331, 344 hvalkokeri 275, 280 ff, 287, 288, 292, 298, 294, 300, 302, 309, 319, 328, 330 334, 337 Hvalkomiteen 320 hvalolje 278, 314, 311, 333, 336; inntekter, marked 21, 284, 328, 346, 351; produksjon 23 ff, 24, 283, 289, 291, 295, 295, 477; produksjon 1906–15 283; prosent av BNP 1908–60 346 hvalross 477, 492, 513; fangst 47, 49, 53, 56, 58, 59, 61, 72, 73, 85, 87, 187, 226, 231, 243, 268, 272; produkter 59, 224, 362; vern, fredning 411, 499 «Hvalrossen» 222 Hvalrådet 294, 324 «hvalsjuka» 340 hvitkinngås 499 hvitrev 187 Høegh-Guldberg, Ove 36 høvedsmann 72 «Haabet», Tønsberg 64, 67, 76 Haag-domstolen 188, 445, 464, 472 f håkjerring 221, 227, 228, 243, 358, 361 «Håkon Jarl» 483 Haakon VII 262 håndverk, håndverksbedrifter 40, 43 Ibestad 263, 445 idrett 166, 305, 497 «Illinois» 368 importforbud EF 373 Indremisjonen 167, 168, 170

industri, industrialisering 59, 107, 108, 115, 140, 310 f, 341, 456 Industridepartementet 396, 397, 402, 403, 406, 437 Ingebrigtsen, Morten 294 ingenmannsland 48, 118, 193, 264 f Ingstad, Anne Stine 213 Ingstad, Helge 134, 148 f, 159 f, 187, 204, 212 f, 214, 419, 515 Ingøy 277 inntekter, fisk og hvalolje 1905–67 348; hvalfangst 313, 346, 348, 362; ishavsfangst 184; Svalbard 415 inspektørordninger 294, 383 International Arctic Science Committee (IASC) 425 International Association of Antarctica Tour Operators (IAATO) 503, 506 International Fund of Animal Welfare (IFAW) 378 inuiter 203, 446 Irland, kullproduksjon 145 Isachsen, Gunnar 294 Isaksen, Isak Nils 96 isbjørn 56, 194, 413, 477, 492, 493, 507, 508, 509, 513; fangst 84, 87, 187, 190, 231, 243, 268, 362, 365, 365; selvskudd 195, 197; vern, fredning 216, 272, 499, 483, 499; levende fangst 363, 365, 365 Isbjørnhamn 195 isbrytere, selfangst 271 «Isfjell» 235 Isfjord Radio 202, 498 Isfjorden 180, 393 «Isflåmannen» 222 «Isfuglen» 222 Ishavet 16, 38, 55, 241, 252, 260, 319 «Ishavets Münchhausen» 210 ishavsbyer, -bygder 44, 55, 85 f, 265 ishavsfangst 219-273; Grønland 9 ff 35, 49, 219, 227, 243, 467; arbeidsforhold 10, 13, 14, 15, 70 ff, 241 ff, 248 ff; fartøyer 10, 38, 43, 222, 320; kosthold 13, 343 f; inntekter, konjunkturer 15 ff, 26 f, 42 f, 59; marked 19, 44; privilegier 31, 35, 37; Arktis 33 ff, 47 ff, eierformer 40; statlig støtte 36, 42; rekruttering 42, 77 ff, 78, 79, 81, 246, 256; ringvirkninger 43, 44 f; sørnorsk 63 ff,

99 ff; Vestfold 63 ff; kultur 85 f, 104 ff; motstand 375 ff ishavsfarere i Finnmark og Troms 1875 og 1900 78, 79 ishavsutredninger, Bergen 1697–1720 32 Island 21, 67, 76, 103, 221, 227, 239, 351, 366, 425, 444; fiskerier 449, 459, 464, 472, 473, 475, 476 «Islys» 222 isskruing 233, 250 Italia 518 Ivar Aasen, ungdomslag 268 Iversen, Thor 464, 465 «Jacob Kjøde» 395 Jacobsen, Guttorm 370 Jacobsen, Hans 368 Jacobsen, Jac. 368 Jacobsen, John 375 Jahre, rederi, Kjemiske Fabrikker 313, 328 Jakobsen, Bjarne 185 Jakobsen, Bjørvik 206 Jakobsen, brødre 362 Jakobsen, Guttorm 244, 369, 373 Jakobsen, Halfdan 359 Jamalhalvøya 89, 96 Jan Mayen, hvalfangst 22, 25, 26, 351; selfangst 25, 26, 33 ff, 39, 70, 221, 232; is-, strømforhold 76; overvintringsfangst 177, 184, 187, 270; isbjørn 362; radiostasjon 270, 371; fiskeri 411, 443, 444, 464 «Jan Mayen», Tromsø 67, 87 Japan 293, 294, 295, 311, 323, 328, 330, 331, 331, 333, 334, 353, 356 «Jason» 102, 103, 277 Jenisej 95, 96 Jensen, Arnt 234 Jernverket, koks 401 Jervel & Co. 240 jobbetid, pelsvarer 225 Johannesen, Edvard H. 96, 100 Johannesen, Søren 95 Johansen, Alfred 199 Johansen, Fredrik Hjalmar 118, 119 Johansen, Julie 158 Johansen, Trond 400 Johnsen, Arne Odd 63 Joh. O. Storstad, Tromsø 240 «Jomfruburet» 160

register

577

«Jopeter» 226 jordbruk 85, 226 Jotun Fabrikker 313 Jugorskij Sjar 89 Justisdepartementet 437 Jørgensen, Berner (Beisaren) 202, 206 Kafé Busen 489, 512 kald krig 408 ff, 426 Kaldslett Sildoljefabrikk 240 Kalvø, Are 515 Kaninhalvøya 48, 92, 261 Kap Kul 131 «Kap Nor» («Antarctic») 103 Kapp Boheman 180 Kapp Heer 410 Kapp Linné 498 Kapp Prokofieff 262 Kapp Wijk 187, 205, 216 Kapp Thordsen 180 Karahavet 62, 89, 89, 93, 94, 96, 99, 261 Karaporten 89 Karlsøy 245 kartografi 18 Kaspersen, Harry 243 kauring 196, 198, 200 Keilhau, B.M. 51, 53, 56, 480 Kellogg, Remington 321 Key, Ellen 518 KGB 420 Killengreen, handelshus, Tromsø 182 Kina 443 Kings Bay 66, 117, 121, 123 f, 131, 153, 207, 389, 395, 396, 399, 402, 403, 405 Kings Bay Kull Company 116, 389 Kings Bay-saken, -ulykken 402 ff, 403, 405 kirker, kirkelige tjenester 93, 150, 166, 168, 170, 172, 278, 399 Kirkenes, militære 122 «Kirkholmen» 448 Kivijärvi, Kåre 460 Kjeldmo, Peder Hansen 182 f Kjeldmo, Petter 182 Kjøllefjord 49 «Kjøllefjord» 50 kjønnsroller, Barentsburg, Longyearbyen 162 kjøpmannsredere, kjøpsmannsstand 40, 49,

578

register

51, 55, 182 klappmyss 14, 25, 99 f, 221, 243, 358, 362, 371, 373, 384 klasseforskjeller, -skiller 134 f, 165, 305 f klimaendringer 25, 476 klippfisk 81, 243 klær, fangstfolk, hvalfangere 203, 241, 244, 307 Knoph, Gunnar 206 Knudsen, Gunnar 121, 266 Knutsen, Ivar 198, 199, 203, 204 knølhval 323, 333 kobbe 48, 231 Kofoed, Einar 464 koksproduksjon 401, 402 Koksverket 402, 405 Kolahalvøya 48, 92, 97, 261, 409, 419 f Kolgujeg 261 Koller, Alfred 118 Kollontaj, Alexandra 263 Kommersekollegiet 36 kommunalt selvstyre 438 konduktør 143, 144 «Kong Harald» 479 Kong Karls Land 87, 190, 272, 499 «kong Neptun» 304 Kong Oscar 2s Kyst 103 «Kongen av Sassen» 187, 209 «Kongsbergkanon» 355 Kongsfjorden 114, 116, 226, 399, 464 korsettspiler 19, 278 «Korsvik»-ekspedisjonen 229 kortbølgesendere 334 Kosmos 313, 328, 334 «Kosmos» 289, 328; «Kosmos II» 305; «Kosmos III» 306, 312, 331, 334, 337; «Kosmos IV» 333, 384 Kosygin 409 Kracht, Jens 9 f, 12, 38 Kracht, Jens, kommandør 10 kraftblokk 444, 452 Krefting, Axel 84 krigsskadeerstatninger 395 Kristensen, kaptein 103 Kristensen, Kåre 78 f Kristensen, Monica 381 Kristiania-konferanser 118, 122, 130 Kristiansand 16, 37 Kristoffersen, Sigfred 200, 203, 206, 214 Krogness, Ole 188

Krohn, Danchert 10, 40 Krohn, Hans 10 Krohn, Wollert 10 Kropotkin, Petr 97 f, 109 Krossfjorden 56, 464 Krosspynten 192 Krupenskij, minister 262 Kruse, Just P.C. 172 Kræmer, Sally 187, 202 f, 207, 208 Kræmer, Waldemar 187, 201, 207, 214 Kulkompagniet Trondhjem-Spitsbergen 114, 116 Kulkompaniet Isefjord Spitsbergen 113, 116 kull 127, 113, 114, 131, 146, 395, 401; marked, priser 120, 122, 125, 145, 245, 389, 393, 395, 396, 400 f, 414; drift, -produksjon 123, 125, 127, 142, 145, 393, 396, 405, 408, 411, 414, 430, 431, 434, 439, 489 kulturminner 190, 412, 437, 501, 504, 505, 506 «Kunstpause Svalbard» 497 Kurø (Kyrö), Johannes Persen 72 kuttemaskin 141, 430 «KV Nordkapp» 474 «kvalsjuka» 310 kveitefiske 229 f kvener 79 ff, 82, 85, 108, 109 kvinnebåten, Svalbard 158 kvinner 138, 158 ff, 159, 162, 178, 203 ff, 207, 343, 399 «Kvitbjørn» 374 kvithval (kvitfisk) 57, 62, 74, 231 Kvitsjøen, sel- og hvalrossfangst 19, 70, 89, 90, 93, 224, 227, 243, 261, 271, 273, 358, 361, 373; is-, strømforhold 48, 60, 67, 90, 233; forlis 76, 226, 233, 234, 235, konflikt 92, 261, 262, 263, 264, 266, 272 Kvitsjø-farten 19 «Kvitungen» 374 kvitunger 224, 243 kvotereguleringer 294, 295, 342, 372 f, 342 kystcruise 485 kystområder, -kultur 48, 86, 298, 387 Kystvakten 472, 472, 474 København 9, 49, 10, 28, 375, 447 Kåfjord 59, 80, 81

Labrador 21, 22, 456 Laksevåg 374 Laksvatn 79 Lamount, James 113, 478 lampeolje 19 «Lance» 263 «Lancing» 288 Landet med de kalde kyster 148, 213 landnåm, Svalbard 113, 115 landstasjoner, hvalfangst 280, 288, 330 Lange, Halvard 408, 446 «Langskjær» 464 f L’Anse aux Meadows 213 Brødrene Edward og Iver Larsen, Ålesund 240 Larsen, Carl Anton 95, 103, 275 f, 281, 286 f Larsen, Ester 159 Larvik 65, 100, 280, 291, 298 Laukvik 177 «Laura» 483 Laurantzon, I. 118 Lauritzen, Alf J. 219 legetjeneste, hvalkokerier 309, 340, 370 «Leiren», «Skjæret», Ny-Ålesund 399 Leith Harbour 281, 304, 308, 311, 329, 334 Leningrad 375 Lever, William 283 Lia, Longyearbyen 416 Lie, Andreas 136 Lie, Jonas 71, 83, 107 Lie, Trygve 390 f liggen (gruvegulv) 140 Lille Hellefiskbank 446 Lind, James 181 Lindberg, familie 372 Lindberg, Odd F. 381 ff, 382, 384 Lindqvist, Gustav 196 Litke, Fjodor 60 Liaaen, A.M., Ålesund 240 lodde 384, 450, 452, 469 Lofoten 145, 239, 356, 454 «Lofoten» 479 loggbøker, ishavsskippere 95 f lokfører, lokomotiver 143, 144 lompen (arbeidsklær) 140, 143, 160, 164 lomviegg 243 London 286, 375, 390 London-konferanse 320

register

579

London-regjeringen 319 «Longva» 455 f Longva, John 456 «Longyear City» 396 Longyear, John Munro 116, 133 Longyearbyen 114, 115, 119, 138, 170, 390, 422, 429, 440; navngivning 116; industristed 121; gruvedrift 130, 139, 143, 147, 155, 174, 389, 393, 395, 397, 400, 415, 433; sysselmann 132; ulykker 147, 148, 396; arbeiderforening 157; kvinner 162, 399; fritid 167, 426; evakuering, krig 172, 173, 175; gjenreisning 393; boligforhold 397 ff; familier, familie-, lokalsamfunn 399, 414, 415 ff, 489; kirke, skole 399; fly, flyplass 409, 410, 485; mannssamfunn 417; modernisering 421, 432, 433, 438, 489; arbeidsplasser 434; lokalstyre 438; fiskeri 466; turisme 483, 490, 491, 492, 494, 497, 511, 515; miljøvern 504 Loran 444 Lov om fredning av sel 324 Lov om økonomisk sone 423, 424, 461 f, 473 Luftfartsdirektoratet 409 f luftfartsteknologi 265 Luftfartsverket 410 Luftforsvarets Overkommando 408 Lunde, Einar 349 Lübeck, Cort von 32 Lydersen, gruvearbeidere 138 Lyng, John 403 Lyngen 136 «Lyngen» 199, 217, 405, 481 f, 482 lysolje 278 lær, lærfabrikk 19, 241, 375 lærer, prest 170 f læstadiansk menighet 81 Lønø, Odd 185, 197 Lövenigh, Bartolomeus von 477 Mack, Arild 277, 293 Mack, Fritz 95 Mack, J.F.D., handelshus, Tromsø 59, 63 Mackintosh, N.A. 321 «Magdalena» 66 Magdalenefjorden 482, 483, 491, 493 malings- og fargeproduksjon 19, 314

580

register

manndomsprøve, hvalfangst 342 Mannen og båten 378 mannskapsloven 328, 330, 341 mannskulturer, -samfunn 136, 257, 342, 399, 417, 515 manufaktur 40 margarin, hvalfett 291, 328, 333 Marinen, arbeidskonflikt 121 f Marshallhjelp 330 Martens, Friderich 25 Marø, Henrik 368 Marø, Kristoffer 260 Marøbanken 26 masseturisme 487, 516 «massiv gjengjeldelse» 409 «mate terrenget» 193 matfett, -olje 283, 291 Mathias, Hans 32 Matka-stredet 89 Matotsjkin Sjar (‘Matka-stredet’) 89 matstreik 152 f, 156 Mehamn-opprøret 275 Meinich, Herman 122 Melbu 467 Melbutrål, A/S 453 melkerasjonering, graviditet 161 f Mellomdekket, Ny-Ålesund 160 mellomkrigstid 138, 226, 294, 296, 314 Melsom, Jacob 95, 104 merkantilisme 45 metangass 147 meteorologi 188, 270 f Mezen 59 «Michael Sars» 229, 235 Midbøe, Finn Backer 402, 419 Middagsbukt 367 Middelhavet 35, 36 Midtømme, Atle 216 Mikkelsen, Anders 63 Mikkelsen, Peder 63 Mikkonen, Veli 108 militær aktivitet, Svalbard 392 militær infrastruktur, Svalbard 408 militæraksjoner, Svalbard 122, 134 miljø, miljøvern, miljøforvaltning 408, 411, 412, 413, 431, 437, 439, 499, 501 ff, 503 Miljøverndepartementet 411, 437 mineralleting, -utvinning, Svalbard 411 Ministry of Food 319

«Minna» 220, 222 misjon, handel, Grønland 33 Mo i Rana, jernverk 401 Moberg, Arvid 202 moderniseringer 358 ff, 361, 400, 428, 438 ff Moffen, naturreservat 499 Mohn, Henrik 95, 109 Mohrsen, J.C. 32 Molotov, V. 390 f, 409, 431 Moncrieff, George 340 monopolhandel, opphevelse 49 Monro-syken 151 f «Morgenen», Vestfold 65 moskus 231, 243, 268 Moskushamn 121 Moskva 390, 438, 483 Mosselbukta 181, 191 motorisering, ishavsfangst 63, 221 ff, 243 Moursund, kaptein 482 Munksgaard, Oddvar 210 Munro-syken 160 Murmankysten 48, 87 Murmansk 424 Murmanskbanen 133 Muscovy Company 19, 21, 22 f museer 511 Myggbukta 188, 512 Møller, Karl 180 Møre og Romsdal 221, 224, 236, 239, 320, 333, 350, 353, 362, 371, 469 mørketid 151 Målselv 182 «Najezdnik» 92 Nansen, Fridtjof 14, 70, 74, 84, 103, 181, 487, 488, 498, 515 napoleonskrigene 38, 51 Narvik 122 nasjonalisme 268 nasjonalparker 411, 501 NATO 391, 392, 409, 419, 420, 423 naturvern, -reservater 411, 446, 487, 498 f, 501, 503, 504, 507 ff Nauste, Hans Knutsen 232 navigasjonssystemer 444 nebbhval 100, 227 Nederland 21, 83; hvalfangst 21, 22, 27, 28, 296, 323, 330, 516; gruvedrift 115, 124, 140

Nederlandske Spitsbergen Kul Compani 125 Negerdalen 182 Negri, Francesco 47 nenetser 94 New Fortuna Bay 280 New Zealand 283, 291 Newfoundland 213, 227, 235, 267, 272, 273, 351, 361, 362, 368, 371, 372, 374, 376, 379, 448 Newtontoppen 517 Nielsen, Aage Krarup 303 Niemi, Einar 107 f Nikin-Jussa 96 «nikkersadel» 487 Nikolaisen, Guldbrand 185 Nikolaj II 93, 262 «Nils Liaaen» 220 Nilsen, Anton 180 Nilsen, Arvid N. 367 Nilsen, Johannes (Nikin-Jussa) 96 Nilsen, Mikal 235 Nilsen, Rudolf 367 Nilsen, Trygve 455 Njord (Trofi) 240 NOAH 387 Noordsche Compagnie 22 f «Norbjørn» 361, 362 Nordafar 447, 449 Nord-Amerika 283, 476 Nordaustlandet 87 Nordby, Erling 150 Nordens Paris 259 Nordenskiöld, A.E. 56, 76, 95, 96, 104, 109, 181, 191, 480, Nordenskjöld, Otto 103, 277 Norderval, Monrad 378, 447, 448 Nord-Finland 79 Nordflåten 420 Nordfriesland 9 Nordisen 76, 90, 224, 226, 243, 326, 358, 361, 362, Nordishavet 96 Nordkalottmessa 210 Nordkjosen 79 «Nordkyn» 366 Nordland 221, 350, 353, 467 «Nordland I» 366 f, 373 Nordland Småhvalfangerlag 351 «Nordland» 100

register

581

Nordlandet 516 Nordlys 182, 275 nordlysforskning 94 Nord-Norge 21, 30, 115, 229 Nord-Norge-planen 448 Nord-Norges Rederiforening 320 nordnorsk ishavsfangst 64, 100, 107, 108; fartøyer 1867–1905 94 Nordolje 240 Nordpolhotellet A/S 481 Nordpolen 481, 492, 497, 507, 516 Nordre port, Hinlopenstredet 87 Nordsjøen 122, 461, 471 «Nordstar» 456 «Nordstjernen» 485, 509 Nordøstpassasjen 19, 96 «Norge i Nord» 211 Norges Grønlandslag 188 Norges Hvalfangstforbund 333 Norges Naturvernforbund 504 «Norges Strømme» 28 Norges Svalbard- og Ishavsundersøkelser 115, 187, 188, 231, 266 norrøn bosetting 513 «Norsel» 370 Norsk Bjergingskompagni 370 Norsk Brenselimport A/S 395 Norsk Fangst- og Fiskeforbund 247 Norsk Hvalfangst-Tidende 289, 308 Norsk Polarinstitutt 370, 505 Norsk Polar Navigasjon 406, 407 Norsk Sjømannsforbund 447 norsk-arktisk torsk 469, 473 Norske Trålrederiers Forening 455 Norskehavet 476 Norskøyane 87 Northern Exploration Company 116, 118, 124 Nortraship 273, 319, 328 «Norvegia» 281, 291 Novaja Zemlja 19, 48, 60, 62, 76, 89, 90, 92, 93, 94, 96, 97, 98, 99, 261, 262 f Nurmi, finne 133 Nybo, utkik 290 «Nybræna» 356 «Nybyen» 397, 418 «Nyken» 235, 236 Nylands Verksted 348 nylon 444 Ny-London 207

582

register

Ny-Ålesund, gruvedrift 114, 116, 121, 125, 127, 145, 147, 226; etter 1945 389, 390, 395, 396; nedleggelse 153, 404, 405, 406; sysselmann 132; kvinner 160; helse, velferd 164; evakuering, krig 172, 173, 393; gjenreisning 393; ulykker 395, 395, 396, 402, 403; bosetning, familiesamfunn 396 ff, 400, 400, 401; forskning 409, 441; turisme 481, 511 Næringsdepartementet 414, 428, 432 Nøis, Daniel 206 Nøis, Ellen 207 Nøis, familie, Andøya 178 Nøis, Helfrid 187, 207, 209, 209 Nøis, Hilmar 178, 187, 191 f, 193, 206, 207, 208, 210, 216 Nøis, Johannes Kaps Normann 207 Nøtterøy 68, 83 Ob 95 Obdorsk (Salekhard) 95 Ocean A/S 280 «Ola Ryggefjord» 452 Olav V 416 Olgastredet 363 olje og gass, petroleumsaktivitet 224, 326, 395, 406, 408, 411, 424, 461, 476; prøveboring 407; «oljeboom», Svalbard 408 oljeseparator 288, 334 Olsen, Arne M. 180 Olsen, Johan 229, 260 Olsen, Johan A. 188 Olsen, Karsten 123 Olsen, Kjartan 399 Olsen, Nils E. 180 Olsen, Ole 309 Olsen, Per A. 355 Olsen, Trygve 452 Olstad, Finn 100 Onsøy 335, 341 opphalingsslipp 286 ff, 292, 302 f Oscar II 94 Oseanet 516 «Oslo» 229 Ottesen, skipper 445 Ousland, Børge 492, 513, 515 overbeskatning, -fangst, -produksjon 291, 314, 324, 387, 411 overfart 70, 71, 248 ff

overgangsrituale 256 f overvintring 55 ff, 177–217, 504 overvåking, Svalbard 392 Ovsjannikov, Oleg 48 Oxaas, Anna 187, 209 Oxaas, Arthur 108, 178, 187, 207, 210, 216 P.A. Næsvolds garveri 240 Pajala 96 «paragraftrålere» 453 paraply- og parasollspiler 19, 278 Paris Match 376, 377, 378 partiseierskap 10, 12, 40, 223 Paulaharju, Samuli 82, 83, 96, 108 Paulet Island 103 Paulsen, Helge 83 Payer, Julius 99 «Peder Huse» 333, 384 Pedersen, Arnfeldt 191 Pedersen, Bernhard 114 Pedersen, Evald 367 Pedersen, Hansine 209 Pedersen, Richarda 158 Pedersen, Aasmund 234 pelagisk fangst 300, 323, 324 pels, -varer 182, 187, 225, 241, 375 «Pels» 368 pelsdyrnæring 350 Pelsjegerliv blant Nord-Canadas indianere 213 permafrost 140, 499 Person, Lasse 133 Peter I Øy 291 Petermann, August 99, 109 petroleumsmotor 63 Petsjora 19, 48 Pettersen, Hillebert, handelshus, Tromsø 63 Pettersen, Karl 104, 86, 95, 96, 97, 99 Pettersen, Lars Jacob 59 pingviner 477, 502, 507 «Pioner» 286 pionérer, ishavsfangst 89, 104, 109 «plukkfangst» 14, 250 «Polar» 236 «Polarbjørn» 222, 227, 368 «Polarfangst» 384 «Polaris» 227, 291 polarrev 190 «Polarsel» 367 «Polarsirkel» 362 polarsirkelen 513

«Polarsyssel» 384 polarturisme 477–518 Polen 459, 462 Polhavet 264, 420, 476 «Polheim» 222 «Polhem», Svalbard 191 politi- og domsmyndighet, Longyearbyen 130 «Polstjerna» 359 pomorer 19, 47 ff, 52, 57 ff, 62, 85 f, 92, 97; forhold til nordmenn 60, 62, 92 pomorhandel 49, 57 Pontoppidan, Carl 10, 14 f, 45 Poppe, Gerhard 10 «porten til Ishavet» 61 Portugal 449, 458 post, postkontor 152, 233, 345, 416, 420, 480, 481 Posti, Johan-Petter 81 prester 166 ff, 170 f, 278 Prince Olav Harbour 281 Prins Karls Forland 118, 125 priser, fangstnæring 182, 196, 224 f; selolje, selskinn 219 f, 272; hvalolje 333, 334; kull 393, 400 Prisutjevningsfondet for fisk 447 «Prøven», Tromsø 38, 92, 96 psykisk helse 145 ff, 203, 309, 340 «puritansk-kapitalistisk» livssyn 64 Pyramiden 115, 125, 425, 426 «Pythia» 307 Paa ski over Grønland 70 «Quest» 260, 269 Questrenna 260 reiselivsråd 501 radar 334 «Radek» 453 radio 235, 334, 335, 340, 370 Rafsbotn 80, 83 raketter 409, 420 rallare 133 Rasmussen 515 Rathke, Jens 51 Raudfjorden, Svalbard 60, 505 Recherche-ekspedisjonen 50 redere, Ishavet 10, 31, 40, 43 redningsarbeid, forlis 366 «Reedernes Welfart» 10, 13, 36 Reise nach Spitzbergen 477

register

583

reiseliv, reiselivsnæring 412, 434, 435, 478, 485, 489, 501 reker, rekefiske 464 ff, 450, 464, 466, 467, 469, 483 Reksten, Hilmar 389, 405 Remøy 220 ressurser, ressursforvaltning 17, 271, 293 ff, 372, 395, 411, 438 ff, 443, 458, 475 retthval 19, 277, 278, 294, 295 f rev, revefangst 185, 195, 196, 231 Revneset 130 Reykjavik 357, 365 Riddervold, H. 84 Rieber, Christian 373 ff, 380 Rieber, Severin Henrik Ræder 168 Riiser-Larsen, Hjalmar 291, 298 Riksantikvaren 506 ringsel (snadd) 243 «Ringsel» 366, 373 Risøyhamn 182 Ritter, Christiane 207 «Rivalen» 222 Rjukan 122 «robbefangst» 13 ff, 41 Robertsen, Arne F. 367 Robertson, Charles 241 Rode, Fredrik 68, 85 Rogaland 371 Rolfsen, Nordahl 107 romforskning 409 Rosshavet 103, 286, 287, 296 Rosshavet, AS 289 Rosshavet, A/S 286 rovfangst, hval 295, 296, 349, 356 Rubach, Signe 158 Rudi, Henry 178, 185, 195, 200 f, 204, 206, 210, 214 Russekeila 114, 131 russelodje 50 Russeluft 80 Russland/Sovjetunionen, russere, ishavsnæring 19, 52, 59, 86, 89, 90 ff, 93; Nordøstpassasjen 99; kulldrift, Svalbard 55, 59, 60, 115, 124, 125, 426, 441, 512; selfangst, Østisen, Kvitsjøen 219, 226, 241, 260 ff, 264, 266, 271, 324, 326, 361, 372; hvalfangst, Antarktis 294, 323, 330, 333, 356; sikkerhetspolitikk 391 f, 408 f, 420, 424, 438, 441; havrett 458 ff, 461 ff, 473, 476

584

register

Ruud, Odd Ivar 214 Rydningen, ingeniør, Store Norske 142 Rye-Holmboe, Conrad 363 Rysjkov, utenriksminister 424 Rødtangen 103 Røkke, Kjell Ingen 467 Rømø 41 Rønbeck, Nils Fredrik 265 «Rønbecks Land» 265 Røros 135 Rørslett, Asmund 389 SACLANT 391 Saga, Torbjørn 346 Salekhard 95 Sallyhamn 187, 208 «Salonica» 172 «Saltdalingen» 235 Salten 248 Saltfjellet 136 «Salvator» 369, 370 «Samjonu»-ekspedisjonen 51 ff, 55 Sandar 291, 305 Sandar fabrikker 313 Sandbæk, Ragnar 455, 457 Sandefjord, selfangst Vestisen 65, 67, 83, 102, 102, 103; hvalfangst Finnmark 100, 103, Antarktis 106, 280, 286, 291, 294, 298, 313, 327, 331, 343, 344, 385; handelsflåte 293 Sandefjord Hvalfangerselskap A/S 280 Sandefjords Blad 298 sandkuk (sandpose) 140 Sandviken, trankokerier 33 «Saragossa» 297 SAS 483 Sassendalen 193 Sauda 167 Savage Luxury 378 «Scharnhorst» 393 Schelderup, Ludolf 248 Schenk, Ard 379 Schilling, N.G. 97 Schulz, Hans 35 f Scoresby-området 268 Scott, Robert Falcon 515 Sea Shepherd Conservation Society 357 Sebulonsen, Ludvig 72 sei 469 seihval 23

sektorprinsipp, Sovjet 64 f, 463 sel, -bestand 87, 219, 248, 251, 271, 273, 319, 371, 384; avlivingsmetoder 254, 272, 371, 375 ff, 378, 381, 383 selfangst 9–45, 47–109, 319–386; 33 ff, 39, 49, 68, 69, 70 ff; Bergen 9–43; Grønland 9 ff, 35, 49, 219, 227, 243, 268, 467; arbeidsforhold 10, 13, 14, 15, 70 ff, 241 ff, 248 ff; lønnsforhold 12, 12, 76 f, 226, 246, 247 f, kosthold 13, 243 f; inntekter, konjunkturer 15 ff, 26 f, 42 f, 224 ff, 237 ff, 240 f; marked 19, 44, 240, 387; russisk/sovjetisk 19, 89, 219, 226, 241, 260 ff, 264, 266, 271, 324, 326, 361, 372; Vestisen 25 ff, 33 ff, 67, 70, 220; privilegier 35; Svalbard 33 ff; tysk 33; Jan Mayen 33 ff; fangstutredninger fra Bergen 1770–79 37; fartøyer 38, 43, 221 ff, 226, 244 f, 246, 361; eierformer 40, 222 f; selfangere 41, 68, 69, 358, 362, 371, 498; ringvirkninger 43, 44 f, 239 ff, 241, 248, 257; Østisen 47 ff, 260 ff; Finnmark 48; kultur 63, 85 f, 240, 244, 248, 255 ff; sørnorsk 63 ff, 99 ff, 102, sunnmørsk 219 ff; driftsmåter 221; forsikringsordninger 236 f; forlis 232 ff, 298, 308, 340, 365 ff; økonomisk betydning 239, 362; avlivingsmetoder 254, 272, 371, 375 ff, 378, 381, 383, 387; britisk 261; ressurser 271 ff; fly, isbrytere 271; reguleringer 271, 320 ff, 372 f, 383; modernisering 358 ff; hjelpetjeneste 368 ff, 369; motstand 375 ff; symbolnæring 383, 384 ff Selfangstrådet 324, 326, 375, 379, 383 selkjøtt 238, 243, 372; -olje 219 f, 240, 241; -skinn 19, 219 f, 256, 258, 319, 358, 374 f selvskudd, isbjørn 195 f, 197, 204 «selvstyrte» turister 497 Semojonov, Filat 49 Senja 177, 243, 455 Sentral-Europa 424 sesongkontrakter, gruvearbeid 132, 137, 154 Shackleton, Ernest 314, 515 Shetland 275, 351 Sibir 96, 97 Sidorov, Mikhail 95, 96

Sierra Leone 475 sild, sildefiske 239, 384, 444, 450, 452, 453; mannskultur 257 Simonsen Radio (Simrad) 444 Simrad 444 sinkmalm 114 «Sir James Clark Ross» 286, 296, 305, 327 «sivil» luftfart 409, 410 sjakkturnering 166, 167 Sjuøyane 87 sjøfart, Bergen 37 f sjøfolk, sysselsetting 44 sjøfugl, -egg 187, 243 «Sjøløven» 225 sjømenn 44, 63, 86, 108 Sjømannsforbundet 309, 455 Sjømannsforeningens fellesforening, Tromsø 236 sjømannstrygd, hvalfangere 342 sjøpattedyrråd 326 sjøsamer 47, 48, 78 f sjøterritorium 92, 263, 264, 272, 413, 423 f Skagerrak 444 Skandinavia 424 Skarbøvik, Nils 447 Skásheim, Anders 270 skinn, skinnpriser 19, 42, 43, 57, 216 skip, effektivitet 64 skippere 41, 44, 77, 78, 246 skipperforeninger 260 Skips A/S Nordfisk 362 skipshandel 182 skipskontroll, selfangst 361 skiturisme 166, 496, 517 Skjelnan landstasjon 353 Skjerdal, Karl 403 skjerpefeber, Nord-Norge 115 «Skjold og Værge» 275 f skjørbuk 50, 56, 76, 178, 180, 181, 253 skole, Svalbard 171, 399, 416 Skorøy 276 Skottland 173, 216 skutenavn 222 skyttere 83, 85, 247, 251, 278, 289, 298, 313, 300, 330, 338 sledeturer 494 «Sleipner» 220, 252 sluring 200 Smedal, Gustav 188 Smeerenburg 25

register

585

Smith-Svensen, Thoralf 376 «Smutthullet» 459, 472, 477 smøremiddel 19 småbruk 135, 138, 239, 292 småhval, -fangst 350, 356, 357; norsk deltagelse, 1945–2001 352 Småhvalfangernes Salgslag 350 snaddfangst 192 «snadrefangst» 62 snurpefartøyer 444, 452 Snøhvitfeltet 476 snøscooter 422, 426 f, 494, 494, 503, 511, 515, 516 sokkelområde, Barentshavet 459 Solheim, Harald A. 205, 216 «Solid», Hammerfest 89 sonar 444 sosialister, sosialistisk agitasjon 133, 312 Sosialistisk Folkeparti 405 «Southern Harvester» 340 «Southern Venture» 345 Spania 21, 458, 471, 476, 497 spekesild 243 spekk, spekkskjæring 10, 19, 41, 256, 319 «Spes & Fides» 100 Spitsbergens Syndikalistiske Federation 123 Spitsbergen Travel 489 Spitsbergen Wildflife Service 490 «Spitsbergen» 56 «Spitsbergenfar» 62 Spitsbergen-Kullkomité 123 Spitzbergen Gazette 480, 487 Sponheim, Lars 432 «Sportruten» Hammerfest-Spitsbergen 479 «sportsturer» 515 St. John’s 376 St. Lawrencebukta 227, 371 «St. Nikolaj», Arkhangelsk 60 «St. Olaf» 51 ff, 55 «Stairs» 225 Stakov, Vadim 48 Standard Oil (Esso) 406 «Star 4» 309 «Star XXI» 325 Statens forurensningstilsyn 437 Statens institutt for hvalforskning 356 Stavanger 115, 376 Staxrud, Arve 183 f Steine 356 Steinshamn 333

586

register

stempling (oppstøtting) 142 Stenersen, August 178 Stenersen, familie, Tromsø 178 Stenersen, Sigurd 252 Stokke 63, 83, 341 Stoltenberg, Thorvald 424 Store Hellefiskbank 446 Store Norske Spitsbergen Kulkompani 121, 125, 132, 134, 136, 148, 160, 168, 171, 389, 395, 396, 401, 402, 408, 428, 432, 433, 439, 489; statlig overtagelse 125 f, 405, 414 f Storegga 220 storkobbe 74, 202, 224, 243 Stormessa 397 storsildfiske 239 «storskøyter» 220 Stortinget 125, 408 Strand, Bjarne 210 Strannov, Nikifor 50 streiker 122, 130, 134, 152 f, 154, 157 Stromness Harbour 280 strosse (avsats) 139 stryknin 190 f Strømme, ingeniør, Store Norske 142 stuffen (gruvevegger) 140 styrkeoppbygging, Kola 419 f styrmenn 41, 50, 81, 247, 300 Stølen, Oddvar 399, 405 stålbåter 444 Sulitjelma 115, 122, 138, 167 Sundt, Eilert 77 Sunnanå, Klaus 447 Sunnhordland 240 Sunnmøre, ishavsfangst 220, 221, 223, 227, 237, 247, 248, 259, 366, 368, 373; entreprenørånd, selveierkultur 223 f; lokalsamfunn 240, 248, 362; fiskerier 229, 445, 446 «Sunnmørsheimen» 259 229, Sunnmørsposten 447 suverenitet, suverenitetshevdelse 268, 390, 391, 408, 424 Svalbard/Spitsbergen 113–175, 389–441; 477–519; selfangst 14, 33 ff, 35, 49, 85, 90, 231, 245; oppdaget 19, 28, 47; hvalfangst 23 ff, 25, 35, 41, 44, 47, 101, 275, 280, 284 ff, 285, 350, 351, 356; hvalrossfangst 47, 49, 53, 56, 85, 86; pomorer 48, 49, 60; overvintrings-

fangst 50, 56, 187; ekspedisjon 66; pionértid 113 ff; gruvedrift 113–175, 389 ff, 393, 396, 405, 406 ff, 414 f, 428 ff; kull 120, 226; militært 122, 134, 392, 408; politikk, strategisk betydning 123 ff, 390 ff, 408 ff, 419 ff; statsstøtte, statlige overføringer 127, 419, 434, 434; samfunnsliv, velferd 130 ff, 149 f, 396 ff, 415 ff, 421, 426; kultur 130 f, 165 f, 426; kirke, prest 165 ff; fritid 165 f, 399; evakuering, krig 171 ff; isbjørn 362, 365; etterkrigstid 393–441; familier 399 f, 415 ff, 421; ressurser 406, 407, 408, 411, 439, 497; turisme 411, 477–519, 479, 481, 493, 496, 514; miljøpolitikk, økologi 411 ff 439, 499; selvstyre 437 f; modernisering 438 ff; forskning 411; fiske 443, 450, 459, 460, 461, 464, 465, 467, 469, 472, 472, 476; lokalsamfunn 489; kulturminner 504 ff, 505 Svalbard Kulgruber, A/S 121 Svalbard Ligningsråd 185 Svalbard Museum 489 Svalbard Næringsutvikling AS (SNU) 428, 433, 434, 489 f Svalbard Reiseliv AS 490 Svalbard Samfunnsdrift AS (SSD) 428, 434, 438, 489 f Svalbard Turn- og Idrettsforening 166, 416 Svalbard var min verden 210 Svalbardkommisjonen av 1929 125 «Svalbardkrisen» 390 svalbardkull 122, 402, 405 Svalbardloven 1925 438 Svalbard-penger 138, 139, 418 Svalbard-politikk 118 f, 122, 392, 415 Svalbardposten 399, 436, 515 svalbardrein 74, 97, 187, 190, 193, 231, 272, 411, 483, 498, 226 Svalbardrådet 417, 438 Svalbardtraktaten 124, 128 f, 190, 409, 411, 423, 424, 431, 438, 461, 472, 498 «Svalbardvettreglene» 501 SvalRak 431 Svea 115, 116, 125, 131, 133, 139, 147, 172, 175, 389, 413, 432, 433, 434, 438, 439 Sveagruva 389, 393, 395, 414, 428, 430,

432, 504 Svendsen, Alfred 196 Svendsen, Ingvald 231 Svenskhuset 180 Sverdrup, Edvard 167 f Sverdrup, Einar 171 ff Sverdrup, Otto 480, 515 «Sverdrupbyen» 397 Sverdruphamaren 150 Sverige 47, 79, 83, 115, 120, 124, 296, 424, 425, 459 Sveriges Televisjon 383 Svjatoj Nos 92 Sydgattet 199 Sydover 103 sykdom, sykedager, sykehus 132, 152, 308, 416, 448 Sylt 41 symbolnæringer, symbolverdi, selfangst 260, 383, 384 f syndikalisme 121, 134 sysselmann 132, 185, 213, 406, 410, 416, 418, 419, 425, 437, 490, 491, 501, 506, 507 17. mai 170, 393, 448 Sæterdal, Anders 178, 193, 196, 198, 203 Sæterdal, Hans 192 Sæther, Carl 193 Søfrensen, Christen 28 Søndre port, Hinlopenstredet 87 søppel 413 Sør-Afrika 341 Sør-Amerika 283 Sørensen, Gerhard 100 Sørensen, Lars Normann 210 Sør-Georgia 103, 277 ff, 279, 280, 281, 296, 312, 314, 334 Sørishavet 103, 264, 275, 277 ff, 281, 291, 296, 304, 319, 322, 326 ff, 333, 384, 485, 494, 513 Sørlle, Petter 288 Sørsdal, tannlege 349 Sør-Shetland 280, 281 Sør-Varanger, industri 115 «Sørøy» 366 sålelær, hvalrosshud 59 såpeproduksjon 19, 278, 283, 333 Talvik 80 Tarraldsen, Ole 183

register

587

Tasmania 283 taubane, kull 130, 143, 146 «taxfree»-shopping 497 «Tegetthoff»-ekspedisjonen 98, 99, 104 Televerket 416 «Tennes» 225 territorialfarvann 92, 263, 264, 272, 413, 423 f Texaco 406 Thailand 443 The Arctic Coal Company (ACC) 116, 118 The Association of Whaling Companies 294 «The Marine Mammal Protest Act» 378 f The Northern Exploration Company 115 The Observer 477 «the roaring forties» 303 The romantic Grand Tour 518 The Scottish Spitsbergen Syndicate Ltd 115, 125 «the screaming fifties» 304 The Spitsbergen Coal and Trading Company 130 «The Spitsbergen Swindle» 478 «Thor Iversen» 450 «Thor» 202 «Thora den blide», Tromsø 92 «Thorland»-ekspedisjonen 229 Thormøhlen, Jørgen 30 f, 32, 40 f, 43 Thornquist, Ernesto 277 «Thorshammer» 281, 342 «Thorshøvdi» 329, 336, 344 «Thorørn» 290 Thue, Klaus N. 180 «Tirpitz» 393 tjenesteyting, Svalbard 434, 435 Tjølling 103, 275 Tjøme 68, 83 Tjørvåg 220, 237, 239, 240 Tobiesen, Jakop 76 Tobiesen, Sivert 76 200-milssone 351, 423, 459, 464 Tomasjord 79 Torell, Otto 66 Torgersen, brødrene 453 Torp, Oscar 324 torpederinger, selfangstskuter 225 torsk, torskefiske 21, 103, 230, 230, 239, 384, 449 Total 406

588

register

tran, trankokerier 19, 21, 23, 25, 30, 33, 42, 43, 240 trepakkere (eikekubb) 142 Trinity Bay 374 troféjakt 362, 364, 365, 478, 483 Troms, selfangst 78, 80, 82, 219, 221, 222, 226, 237, 239, 248, 319, 320, 362, 371; rederier 223 f; lokalsamfunn 248, 362; fiskerier 455, 464 Troms Fylkes Dampskibsselskab (TFDS) 481, 489 Troms Stiftstidende 184 Tromsdalen 372 Tromsø, ishavsfangst 50, 55, 57 ff, 61, 62, 65, 67, 68, 70, 74, 78, 80, 83, 86, 87, 90, 104, 115, 220, 221, 225, 225, 236, 239, 359, 361, 362, 366, 368, 375, 376, 381, 384, 386; handelshus, redere, utredere 63, 99, 108, 182, 183, 193; ekspedisjoner 95, 96; gruvedrift 113, 114; selfangstnæring 240, 240, 375, 386; fangstforening 260, 262, 263, 265, 266, 270 Tromsø Ishavsforskrikringsforening 236 f Tromsø Skipperforening 232 f, 236, 262, 270 Tromsø 184 Tromsøysund 362, 367 Trondheim 13, 16, 33, 115, 235 Trust Arktikugol 406, 426 trålfiske, trålerflåte 449, 450, 450, 453, 455 «Tsjernigov» 473 Tunabreen 490, 496 Tunheim, Bjørnøya 131 turisme, Arktis, Svalbard 411, 477–519, 479, 481, 493, 496, 514; Antarktis 485, 488, 492, 494, 502, 506 f, 509, 516 «Tutt» 200, 206 Tyrkia 391 Tyskland 28, 49, 378, 401, 424, 478; hvalfangst 27, 293, 295, 296; 1. og 2. verdenskrig 172, 284, 294, 319, 326, 328, 330; selfangst 261; fiske 449, 458 Tønnessen, Johan 308 Tønsberg, selfangst 67, 69, 70, 76, 83, 86, 100, 107; hvalfangst, Finnmark 100, 102, 107, Antarktis 103, 277, 280, 292, 298; gruveselskap 113

Tønsberg Hvalfangeri 80, 329 «Tønsberg-regler» 247 Tønseth, Per 403, 405 «Tønsnes» 445 tøvær 424 ff U2-episoden 408 ubåter, ubåtkrig 225, 420 ugifte menn 136 Ullsfjord 79 Ullsfjording, Peder Pedersen 207 Ullsfjording, Peder Pedersen jr. 207 ulykker, ulykkesår 145, 308, 368, 395 «Uncan Grey» 285 «Ungsel» 222 ungselfangst 67, 70, 221 urbefolkning, Grønland 449 Urne, Knud 28 USA 241, 323, 328, 330, 357, 378, 424, 425 Usjakov, I.F. 48 utbytte av salg av hvalolje 1956–64 336 Utenriksdepartementet, utenrikspolitikk 261, 262, 266, 378, 379, 381, 391, 431, 437 utenriksfart, utenrikshandel 28, 36, 38, 44 utkikk 70, 248, 249, 250, 290, 351 Utrecht 32 utredere, utredning 37, 40, 182, 183 Utrustning, A/L 447 utvandring 80 Vadsø 82 Vaidaguba 225 Vajgatsj 89 vakuumpumpe 452 valuta, -inntekter 330, 349 Van Keulenfjorden 231 Van Mijenfjorden 125, 179, 406 Varangerfjorden 92 Vardø, ishavsfangst 50, 80, 109, 262; gruvedrift 115; «folkeopprør» 122 varslingstjeneste 265 Vartdal 220, 362, 368, 448 Vartdal Fiskeriselskap 444 «Vartdal» 444 Vartdal, Johan 444 Vedeler, Georg Fr. 10 «Vega»-ekspedisjonen 96 vegetabilsk olje 19, 333

«Veidemann» 368 «Veiding» 369 velferd, velferdsarbeid 338 ff, 396 f, 399, 447 f Vera Fedtraffineri 313 Verdens Naturfond (WWF) 504 Verlegenhuken 87, 191, 196 vern, verneområder 216, 371, 412, 413, 431, 501 verneutstyr 145 «Veslekari» 263, 267, 286 «Veslemor» 245 «Vesleper» 263, 286 Vesteraalens Dampskibsselskab (VDS) 207, 479, 481, 487 Vest-Finnmark 83 Vestfjorden 92, 350 Vestfold 62, 63 ff, 85, 106, 107, 220, 291, 298, 335 ff, 343, 348, 349 Vestfold, hvalfangstens betydning 281, 313 f, 332 Vestfold, selfangst 68, 83 Vest-Grønland 229, 271, 286, 351, 356, 445 ff, 450 Vestindia 36 Vestisen, selfangst 14, 25 ff, 33 ff, 38, 64, 65, 65, 67, 70, 76, 99 f, 220, 221, 224, 243, 272, 273; forlis 232 ff, 236, 358, 366 ff; selfangst etter 1945 321, 326, 358, 359, 361, 371, 372, 373, 376, 381, 384; polarbjørnsafari 364; hjelpetjeneste 368 ff Vestlandet 229, 350, 373 «Vesttind» 467 Vestvågøy 355 Vik, Samson 422 «Vikfjeld» 236 «Viking», fangstskute 74, 84 vikingretorikk 109, 213, 257, 296, 349 Viktoriaøya 266 «Villa Austnes» 193 «Villa Fredheim» 193 villmarksekspedisjoner 495 Vinje, Aasmund Olavsson 86 Vinland 213 vinsjegutter 297, 300, 301 vinterloddefiske 453 vinteropplag 68 vintersildfiske 444 Virgohamn 507, 513

register

589

vitenskap, forskning 95 f, 109, 495 Vojejkov, V.A. 99 voldgiftsavtale, Danmark 268 Vollan, Odd 63, 65, 83, 257 værmelding 74 f, 370 «Vågakall» 454, 455 Vågan 454 vågehval, -hvalfangst 351, 350 ff, 353, 355, 356 ff, 387 «Vår felles Lykke», Kem 92 «Vårglimt» 366, 367 Wallem, Fredrik 220 Wallum, Harald 185 Warszawa-pakten 391 Washington 324 Washington-konferanse 320, 323 Watson, Paul 356 f, 357 Wellman, Walter 276, 507 Westby, Sigurd 134, 158 Weyprecht, Carl 99 whitecoat 243, 358 Widing, Anna 33 Wiesener, Peder 147 Wijdefjorden 216 Wilhelm II 276 Wilhelmsen, Wilhelm 366 Willem, Johan de 28 Winge & Co. 263, 264 Wingaard, Ole 53 With, Sivert 61 Woldstad, Alf 178, 193, 195 Woldstad, Bjørvik 178, 193, 195, 196 Woldstad, Wanny 178, 193, 195, 196, 198, 200, 200, 203, 204, 209, 210 Woodfall, H.D. 59 Woodfjorden 115 WWF-Norge 387 Yachting in the Arctic seas 113 Ytreberg, Nils A. 68 Ytreland, Svein 407 Zachariassen, Søren 88, 113, 116 Zapffe, Peter Wessel 213 Zinkholmen 114, 131 «Ægir» 368 ærfugl 74, 203, 243, 411, 499

590

register

Ødegård, familie 401 Øien, Fritz 270 økologi, økosystem 323, 453, 461, 490, 503, 507 økonomi, hvalfangst 346 ff; ishavsfangst 237 ff, 239, 319, 362; overvintringsfangst 214 f; turisme 480 økonomiske soner 411, 443, 458, 459, 462, 471, 475 Ølhallen, Tromsø 210, 239 Øritsland, Torgeir 370, 378 Øst for den store bre 212 f «Øst» 222, 228 «Østbris» 452 Østenstad, Th. 167 Østerdal, Anders 143 «Østerisen» 222 Østerrike-Ungarn 99 Østfold 298, 313, 335, 345 Øst-Grønland 14, 26, 76, 188, 210, 212, 266, 269, 270, 271, 445 Østgrønlandsavtalen 446 østindiafart 45 Østisen, isforhold 76, 226; selfangst 90, norsk 93, 221, 224, 243, 271, 326, 361, 371, 372, 373, 384; konflikt 260 ff, 265, 266; isbjørn 362 Østlandet 220 Østre Wijdefjord 193 «Øya» 277 ff Aaagard, handelshus, Hammerfest 63 «Aager-saken» 182 Aagaard, Andreas 56, 202, 240 Ålen 135 Ålesund, gruveselskap 116; selfangst 220, 221, 222, 224, 226, 236, 239, 240, 259, 260, 263, 368, 376, økonomisk betydning 239; selfangstorganisasjon 236, 261, 264, 320; okkupasjoner 265 ff; fiskerier 447, 456; skippere 271 Aalesund Rederiforening 236, 261, 263, 264, 265, 270, 320 Aalesund Skipperforening 229, 236, 261, 266 f, 272, 445 Aalesunds Fiskerforening 236 Aam, fru 207 Aarseth, Elling 223 Aasberg, J.G. 53, 56 Aasheim, Stein P. 192, 210, 216

ILLUSTRASJONSLISTE

NBO = Nasjonalbiblioteket, avd. Oslo TMU, UiTø = Tromsø Museum – Universitetsmuseet, Universitetet i Tromsø GNF = Gyldendal Norsk Forlag NP = Norsk Polarinstitutt PolTø = Polarmuseet i Tromsø NF = Norsk Folkemuseum Hvalfangstmuseet = Hvalfangstmuseets fotoarkiv – Sandefjordmuseene SNSK = Store Norske Spitsbergen Kulkompanis fotoarkiv Ishavsmuseet = Ishavsmuseet «Aarvak», Brandal Fremre og bakre forsats: Kart: Ove Olsen s. 6–7: Drivis. Dumont d’Urville, Antarktis.

Foto: Kjell Ove Storvik, 1999. s. 8: Tablå fra hvalfangst, 1778. PolTø. s. 9: Kikkert. Foto: Gunnar Markussen, PolTø. s. 11: Vågen i Bergen, 1827. Bergen Sjøfartsmuseum. s. 14: Litografi av Fridtjof Nansen: Blant sel og bjørn. Min første Ishavs-ferd, Oslo 1924. s. 16–17: Utsnitt av Johann B. Hommann: Historia Animantium marinorum iconographica. Balaenarum/Abbildliche Geschichte der See-Tiere. Walfische, Nurenberg ca. 1730. John Nurminen Foundation, Finland. Bokstavene viser til ledsagende tekst som forklarer de

ulike detaljer i hvalfangsten nærmere. s. 18: Poli Arctici av Henricus Hondius, 1630. Galleri Svalbard. s. 20: Korsett fra 1700-tallet med spiler av barder fra hval. Foto: Jorunn M. Rødli, 2004. Fotoarkivet, TMU, UiTø. s. 22–23, 24: Utsnitt av Johann B. Hommann: Historia Animantium marinorum iconographica. Balaenarum/ Abbildliche Geschichte der See-Tiere.

Walfische, Nurenberg ca. 1730. John Nurminen Foundation, Finland. s. 29: Bredesgården, Bryggen i Bergen, ca.

1900. Bildesamlingen, Universitetsbiblioteket, Universitetet i Bergen. s. 34: Vestisen. Foto: Otto Sandnes, 1982.

Fotoarkivet, TMU, UiTø. s. 39: «Vega» på fangst ved Jan Mayen.

Norsk Sjøfartsmuseum. s. 41: Småtrykksamlingen. NP. s. 46: Unger av grønlandssel. Litografi etter tegning av Aug. Quennerstedt i Svenska expeditioner till Spetsbergen och Jan Mayen, 1863–1864. Stockholm 1867. s. 47: Skipsur som har tilhørt ishavsskipper Søren Zachariassen. Foto: Gunnar Markussen, PolTø. s. 50: Litografi av A. Mayer. Fotoarkivet, TMU, UiTø. s. 52: Foto: Axel Lindahl. NF. s. 54: Öfver land och haf. Illustrerade reseskildringar från alla verldsdelar. Stockholm 1878–1879. s. 57: Kvitfisk. Litografi etter tegning av Aug. Quennerstedt i Svenska expeditioillustrasjonsliste

591

ner till Spetsbergen och Jan Mayen, 1863–1864. Stockholm 1867. s. 58: Foto: Mats Forsberg. s. 61: Öfver land och haf. Illustrerade reseskildringar från alla verldsdelar. Stockholm 1878–1879. s. 64: Postens frimerketjeneste. s. 65: Vestfold Fylkesmuseum. s. 66: Svenska expeditionen till Spetsbergen år 1861 under ledning af Otto Torell. Ur deltagarnes anteckningar och andra handlingar skildrad af K. Chydenius.

Stockholm 1865 s. 69: Vestfold Fylkesmuseum. s. 71: Vestisen. Foto: Otto Sandnes, 1982.

Fotoarkivet, TMU, UiTø. s. 73: Öfver land och haf. Illustrerade reseskildringar från alla verldsdelar. Stockholm 1878–1879. s. 75: Kart av Fridtjof Nansen: Blant sel og bjørn. Min første Ishavs-ferd, Oslo 1924. s. 82: Foto: Samuli Paulaharju. Museiverket, Helsingfors, Finland. s. 84: Foto. Fridtjof Nansen. NBO, Bildesamlingen. s. 88: Foto: Axel Lindahl. NF. s. 91: NP. s. 93: Öfver land och haf. Illustrerade reseskildringar från alla verldsdelar. Stockholm 1878–1879. s. 98: «Tegetthoff» i forgrunnen, til venstre den norske «Isbjørn», som hadde som oppgave å følge dem inn i isen. Die oesterreichische Nordpol-Expedition 1872–1874. München 1875. s. 101: Foto: Anders Beer Wilse, 1909. NF. s. 102, 105: Hvalfangstmuseet. s. 106: Knudsens Fotosenter. s. 110–111: Isfjell. Antarctic Peninsula.

Foto: Kjell Ove Storvik, 2003. s. 112: Fra Josefine-gruva på begynnelsen av 1920-tallet. Prospektkort utgitt av Kings Bay Kull Compani A/S. NP s. 113: Frimerker utgitt 19. august 1925, fem dager etter at Norge formelt overtok suvereniteten på Svalbard. Postens frimerketjeneste. s. 114: Van Mijenfjorden på Svalbard. Foto: Ketil Zachariassen, 2002. s. 117: SNSK. s. 119: Foto: Dalqvist. Fotoarkivet, TMU,

592

illustrasjonsliste

UiTø. s. 120: Samling, foto og copyright: Torfinn Kjærnet. s. 123: Svalbard Museums samling. Foto: Birger Amundsen. s. 126: Foto: Sigvald Moa, 1918. NP. s. 128–129: Det norske flagget er heist på Skjæringa i Longyearbyen 14. august 1925. Justisminister Paal Berg holdt tale under flaggheisinga. Norge overtok med dette formelt suvereniteten over Svalbard. Foto: Thor Iversen, Thor Iversens Samlinger. s. 131: Pizzameny, Kroa i Longyearbyen.

Foto: Ketil Zachariassen, 2002. s. 134, 135: Longyear City. Foto: Dalqvist, 1911. Fotoarkivet, TMU, UiTø. s. 136: Statsarkivet i Tromsø. Foto: Birger Amundsen. s. 139: Samling, foto og copyright: Torfinn Kjærnet. s. 142: Tegning: Truls Liset, copyright Bjørg Evjen 1995. s. 144: Longyearbyen. Foto: Leif Pedersen, 1950. NP. s. 146: Foto: Anders Beer Wilse. NF. s. 149: Longyearbyen. Foto: Tiseth, 1953.

NP. s. 150: Foto: Birger Amundsen, 1997. s. 153: Foto: Aage Storløkken, 1963.

Aktuell, Scanpix. s. 155: NP. s. 157: SNSK. s. 159: Foto: Sverre A. Børretzen, 1956.

Aktuell, Scanpix. s. 161: NP. s. 163: Longyearbyen, 1925. Svalbard Museum. s. 167: Foto: Herta Grøndal, SNSK. s. 170: Foto: Gunnar Aasgaard. NP. s. 173: Foto: Gunnar Aasgaard.

Bergmesteren for Svalbards arkiv, Bergvesenet. s. 174: Skulpturen er av Tore Bjørn Skjølsvik etter en skisse av Gunnar Nordtømme.

Foto: Birger Amundsen, 1999. s. 176: Ragnhild Amundsen hadde familien med seg på overvintringsfangst 2002–2003. Her står hun ved en revefelle og ser utover Austfjorden på Svalbard. Foto: Stein P. Aasheim.

s. 177: Fangstmann speider etter sel på ØstGrønland. Foto: Bjørn Reese, 1962.

Scanpix. s. 179: Foto: Aksel Aaker Koller, 1912. NP. s. 181: På korset står det å lese: «Her under viler de norske fangstmænd Johan Sivertsen, Olaf Korneliussen Oskar Olsen. Døde 1909.» Kapp Rubin på Laponiahalvøya, Nordaustlandet. Foto: Birger Amundsen, 1991. s. 183: NBO, Småtrykksamlingen. s. 185: Svalbard. PolTø. s. 186: Kart: Ove Olsen s. 188: Kart, lett bearbeidet, fra Helge Ingstad: Øst for den store bre. s. 189: NP. s. 190: Strykninflasken, fra Svaneapoteket i Ålesund, har tilhørt fangstmann Meyer Olsen fra Balsfjord, som overvintret flere ganger på Nordaust-Grønland og Svalbard. Foto: Mari Karlstad, 2002.

Fotoarkivet, TMU, UiTø. s. 192, 194: Austfjorden, Svalbard. Foto: Stein P. Aasheim, 2003. s. 197: Svalbard, 1969. PolTø. s. 198: Bjørnhamna, Sydgattet, Svalbard.

Foto: Birger Amundsen, 1988. s. 200: Foto: Helge A. Wold, 1992. s. 201: PolTø. s. 202: Foto: Birger Amundsen. s. 205: Foto: Birger Amundsen. s. 208: Svalbard, 1939. PolTø. s. 209: Fredheim, Sassen. Foto: Aage Storløkken, 1963. Aktuell, Scanpix. s. 211: Foto: Scanpix s. 212: Foto: Helge Ingstad. GNFs arkiv s. 215: Foto: Ketil Zachariassen, 2003. s. 217: Tromsø. Foto: Aage Storløkken.

Aktuell, Scanpix. s. 218: Selfangst i Vestisen med M/S «Polarsyssel». Foto: Torger Singelstad, 2003. s. 219: Faksimile av reklame i Norsk Hvalfangst-Tidende nr. 9 1939. s. 222: Ishavsmuseet. s. 225: Knudsens Fotosenter. s. 228: Ishavsmuseet. s. 230: Foto: Adolf Hoel, 1925. NP. s. 231: Foto: Mikael West Hammer, 1999. s. 234: PolTø. s. 238: Torger Singelstad selger selkjøtt på

Rieberkaia, Tromsø. Foto: Ketil Zachariassen, 2003. s. 240: Foto: Ketil Zachariassen, 2003. s. 241: Faksimile fra Bladet Tromsø, 1923. s. 242: Foto: Johan Sørensen. Fotoarkivet, TMU, UiTø. s. 245: Fotoarkivet, TMU, UiTø. s. 249: Ishavsmuseet. s. 251: PolTø. s. 253, 254: «Harmoni» i Vestisen. Foto: Otto Sandnes, 1982. Fotoarkivet, TMU, UiTø. s. 256: Ishavsmuseet. s. 258: «Harmoni» ved Rieberkaia, Tromsø.

Foto: Ketil Zachariassen, 2003. s. 261: Ishavsmuseet. s. 262: PolTø. s. 267: Foto: Thor Iversen, Thor Iversens Samlinger. s. 269: Foto: Gunnar Isachsen. NP. s. 270, 273: PolTø. s. 274: Flensing av hval på Sør-Georgia. ca.

1920. Foto: Edward B. Binnie.

Hvalfangstmuseet. s. 275: Bofors bakladningskanon, faksimile av reklame i Norsk Hvalfangst-Tidende nr. 1 1928. s. 276: Fotoarkivet, TMU, UiTø. s. 279: Foto: Edward B. Binnie.

Hvalfangstmuseet. s. 281: Hvalfangstmuseet. s. 282: Kart: Ove Olsen s. 285: Foto: Anders Beer Wilse. NF. s. 287: Hvalfangstmuseet. s. 289: Faksimile av reklame i Norsk Hvalfangst-Tidende nr. 2 1928. s. 290: Foto: Ole Aanderud-Larsen.

Hvalfangstmuseet. s. 292: Postkort Th. Larsen, Tønsberg.

Hvalfangstmuseet. s. 295: Hvalfangstmuseet. s. 297: Foto: Alf Hvatum.

Hvalfangstmuseet. s. 299: Foto: Fred Hansen.

Hvalfangstmuseet. s. 301, 302: Hvalfangstmuseet. s. 306: Foto: Mielche. Hvalfangstmuseet. s. 310, 311: Hvalfangstmuseet. s. 312: Foto: Mielche. Hvalfangstmuseet. s. 314: Faksimile av reklame i Norsk Hvalfangst-Tidende nr. 1 1925. illustrasjonsliste

593

s. 315: Foto: Switinbank, 1949. Royal Geographical Society, London. s. 316–317: Hiorthfjellet ved Adventfjorden.

Foto: Torfinn Kjærnet. Knudsens Fotosenter. s. 318: Arbeidstempoet på dekket av hvalkokeriene var høyt. Foto: Bentze.

Hvalfangstmuseet. s. 319: Postkort var en av virkemidlene selfangstmotstanderne brukte. Christian Rieber mottok personlig over 250 000 henvendelser, mesteparten postkort. s. 321: Foto: Otto Sandnes, Fotoarkivet, TMU, UiTø. s. 322: Foto: Bentze. Hvalfangstmuseet. s. 325: Hvalfangstmuseet. s. 327: Foto: Ørnelund. Aktuell, Scanpix. s. 329: Foto: Switinbank, Royal Geographical Society, London. s. 331: Foto: Aage Storløkken og Willy Liverød. Aktuell, Scanpix. s. 332: Faksimile av reklame i Norsk Hvalfangst-Tidende nr. 12 1960. s. 337: Foto: Mielche. Hvalfangstmuseet. s. 339, 342: Foto: Bentze.

Hvalfangstmuseet. s. 344: Foto: Sverre A. Børretzen. Aktuell, Scanpix. s. 345: Foto: Bentze. Hvalfangstmuseet. s. 347: Familien Rismyhr, Sandefjord. Foto: Sverre A. Børretzen. Aktuell, Scanpix. s. 349: Foto: Hugo Lauritz Jensen. s. 351: Foto: Ola Røe. s. 354: Småhvalen vinsjes om bord i «Draugen». Foto: Knut Skoglund.

Orginal Film. s. 357: Torshavn, Færøyene, 2000. Foto: Keld Navntoft. EPA, Scanpix. s. 359: PolTø. s. 360: Vestisen. Foto: Otto Sandnes, 1982.

Fotoarkivet, TMU, UiTø. s. 363: Werner og Strømme Wilhelmsen fanget levende isbjørner på Svalbard, som de ville selge til et sirkus eller en dyrehave. Longyearbyen, 1947. Foto: Th. Skotaam. Aktuell, Scanpix. s. 364: Knudsens Fotosenter. s. 367: Tromsdalen gravlund. Foto: Ketil Zachariassen, 2003. s. 369: PolTø. s. 372, 374: Foto: Ketil Zachariassen, 2003.

594

illustrasjonsliste

s. 380: Christian Rieber. s. 382: Foto: Leif R. Jansson, 1998. FLT Pica, Scanpix. s. 385: Knudsens Fotosenter. s. 386: Rieberkaia, Tromsø. Foto: Ketil Zachariassen, 2003. s. 388: Skrapespillkjører Olav Theodorsen, fra Balsfjord i Troms, i ferd med å skrape ut de siste kulla fra strosse D4 1. november 1986. Dette var siste produksjonsdag i Gruve 3, Store Norskes gruve i Longyearbyen. Gruva hadde vært i drift siden 1972. Foto: Birger Amundsen. s. 389: Foto: Tiseth, 1953. NP. s. 390: Longyearbyen, Svalbard, 1947. Foto: Th. Skotaam. Aktuell, Scanpix. s. 392: Barentsburg, Svalbard. Foto: Annelise Jackbo, 2000. Samfoto. s. 393: Longyearbyen, Svalbard. Foto: Johan Brun. Dagbladet, GNF. s. 394: Foto: Gunnar Iversen. Aktuell, Scanpix. s. 397: Foto: Aage Storløkken. Aktuell, Scanpix. s. 398: Foto: Herta Grøndal. NP. s. 400: Foto: Elna Stiens fotosamling. s. 401: Foto: Aage Storløkken. Aktuell, Scanpix. s. 403: Foto: Per Svensson, 1963.

Aftenposten, Scanpix. s. 404, 407: Foto: Aage Storløkken. Aktuell, Scanpix. s. 410: Foto: Sverre A. Børretzen. Aktuell, Scanpix. s. 413: Svea. Foto: Birger Amundsen, 1997. s. 415: Foto: Pål Hermansen. s. 417: Longyearbyen. Foto: Birger Amundsen, 1996. s. 418: Foto: Sverre A. Børretzen. Aktuell, Scanpix. s. 419: Longyearbyen. Foto: Aage Storløkken, 1963. Aktuell, Scanpix. s. 420: Huset, Longyearbyen. Foto: Sverre A. Børretzen. Aktuell, Scanpix. s. 421: Foto: Pål Hermansen. Samfoto. s. 422: Foto: Sverre A. Børretzen. Aktuell, Scanpix. s. 423: Foto: Torfinn Kjærnet. s. 425: Foto: Ketil Zachariassen, 2002. s. 427: Foto: Birger Amundsen.

s. 429: Foto: Torfinn Kjærnet. s. 430: Svea Vest. Foto: Birger Amundsen, 1997. s. 431: Foto: Erlend Aas. Scanpix. s. 435: Foto: Ketil Zachariassen. s. 439: Svea Nord. Foto: Ketil Zachariassen, 2003. s. 440: Foto: Torfinn Kjærnet. s. 442: Russisk tråler fisker etter uer ved Svalbard, i bakgrunnen vokter den norske kystvakten. Foto: Helge Sunde, 1991. Samfoto. s. 443: Torsk. Foto: Pål Hermansen.

Samfoto. s. 445: Foto: Ola Røe, 1997. s. 446: Foto: Helge Larsen. Arktisk Institut, Danmark. s. 449: Foto: Jette Bang, 1956. Arktisk Institut, Danmark. s. 451: Foto: Sverre A. Børretzen. Aktuell, Scanpix. s. 452: Foto: Kim Riseth. VG, Scanpix. s. 454: Foto: Sverre A. Børretzen. Aktuell, Scanpix. s. 456: Foto: Gunnar Altmann. Aktuell, Scanpix. s. 460: «Storfangst» ved Svalbard. Foto: Kåre Kivijärvi, 1959. Henie-Onstad Kunstsenter. s. 463: Kart: Ove Olsen s. 465: Grønfjorden, Svalbard, 1924. Foto: Thor Iversen, Thor Iversens Samlinger. s. 466: Foto: Torfinn Kjærnet. s. 468: Foto: Erland Sköllegård. Aktuell, Samfoto. s. 470: Foto: Hentzar Paulsen.

Morgunbla∂id, NTB, Scanpix. s. 472: Foto: Ola Røe.

- Karlsson. Samfoto. s. 475: Foto: Kjell s. 476: Turister går i land på Gravenesodden i Magdalenefjorden.

Det gamle hurtigruteskipet «Nordstjernen» er cruiseskip på Svalbard. Foto: Ketil Zachariassen, 2002. s. 477: Postkort. Foto: Oddveig Windstad.

Aune Forlag. s. 479: Adventdalen. Foto: Anders Beer Wilse. NF. s. 481: Foto: Hedley With, 1897. NP. s. 482: Foto: Aage Storløkken, 1961. Aktuell,

Scanpix. s. 484: Foto: Pål Hermansen. s. 486: Bykaia, Longyearbyen. Foto: Torfinn Kjærnet. s. 488: Faksimile av annonse i Magasinet, Dagbladet 20.12.2003. s. 490: Foto: Torfinn Kjærnet. Knudsens Fotosenter. s. 493. Foto: Arvid Lyssand. s. 494: Foto: Jørn Henriksen, 2003. s. 496: Foto: Dag Norum, 1995. s. 498: Foto: Ketil Zachariassen. s. 500: Foto: Pål Hermansen. s. 502: Foto: Jørn Henriksen, 2003. s. 505: Foto: Helge Sunde, 2002. Samfoto. s. 506: Foto: Pål Hermansen. s. 508: Foto: Trym Ivar Bergsmo, 1999.

Samfoto. s. 509: Svalbard. Foto: Ketil Zachariassen, 2002. s. 510: Foto: Pål Hermansen. s. 512: Foto: Jørn Henriksen, 2003. s. 514: Foto: Jørn Areklett Omre, 1999.

Samfoto. s. 517: Rune Sundelin, Harald Dag Jølle og Dag Norum, Svalbard. Foto: Jon Vold, 1995. s. 519: Fridtjovbreen, Svalbard. Foto: Trym Ivar Bergsmo. Samfoto.

illustrasjonsliste

595

BIDRAGSYTERNE Thor Bjørn Arlov, f. 1958, dr.art. i historie, kontorsjef ved NTNU og førsteamanuensis II ved Universitetssenteret på Svalbard, har utgitt flere bøker og artikler om arktisk historie, bl.a. Ishavsfangsten fra Bergen 1672–1807 (1994) og Svalbards historie (2. utg. 2003). Åsa Elstad, f. 1956, dr.art. i historie, prosjektmedarbeider ved Museum Nord, bidragsyter i Nordnorsk kulturhistorie (1994).

Bjørg Evjen, f.1952, dr.art. i historie, forsker ved Senter for samiske studier, Universitetet i Tromsø. Har bl.a. skrevet Longyearbyen 1916–1975. Fra arktisk arbeidsplass til etablert industristed, (1995), Tysfjord kommunes historie bd. 1–2 (1998, 2001), Fauske kommunes historie (2004).

Bjørn-Petter Finstad, f. 1964, cand.philol., forsker ved Norut Samfunnsforskning, Tromsø.

Marit Anne Hauan, f. 1955, cand.philol. i folkloristikk, førsteamanuensis ved Tromsø Museum, Universitetet i Troms, medredaktør i Nordnorsk kulturhistorie (1994).

Alf Håkon Hoel, f. 1959, cand.polit., førsteamanuensis ved Institutt for statsvitenskap, Universitetet i Tromsø.

Jens Petter Nielsen, f. 1949, cand.philol., professor i historie ved Universitetet i Tromsø.

Har bl.a. skrevet Altas historie bd.1–2 (1990–95) og redigert bøkene Den menneskelige dimensjon i nordområdene (1994) og Frykt og forventning. Russland og Norge i det 20. århundre (1996).

Redaktører

Einar-Arne Drivenes, f. 1946, cand.philol., førsteamanuensis i historie ved Universitetet i Tromsø, har tidligere utgitt bl.a. Fiskarbonde og gruveslusk (1985), medredaktør av Nordnorsk kulturhistorie (1994).

Harald Dag Jølle, f. 1971, cand.philol., universitetsstipendiat i historie ved Universitetet i Tromsø, medredaktør av Høyt i nord (1997).

Billedredaktør

Ketil Zachariassen, f. 1969, cand.philol., historiker, tidligere fotoarkivar ved Tromsø Musum – Universitetsmuseet, Universitetet i Tromsø, medredaktør av Inn i riket. Svalbard, Nord-Norge og Norge (2004).

Polarhistorie3-Omsl

25-04-12

10:30

Side 1

Norsk polarhistorie

Forfatterne: thor bjørn arlov f. 1958, dr.art. i historie, kontorsjef ved NTNU og førsteamanuensis II ved Universitetssenteret på Svalbard.

åsa elstad f. 1956, dr.art. i historie, prosjektmedarbeider ved Museum Nord.

bjørg evjen f. 1952, dr.art. i historie, forsker ved Senter for samiske studier, Universitetet i Tromsø.

III

bjørn-petter finstad

marit anne hauan f. 1955, cand.philol. i folkloristikk, førsteamanuensis ved Tromsø Museum – Universitetsmuseet, Universitetet i Tromsø.

alf håkon hoel f. 1959, cand.polit., førsteamanuensis ved Institutt for statsvitenskap, Universitetet i Tromsø.

Norsk polarhistorie er et pionérverk, skrevet av ledende forskere innen ulike fagfelter.

Det beskriver den store norske aktiviteten i polarområdene, i nord som i sør. Verket omhandler de spennende ekspedisjonene, den vitenskapelige utforskningen, næringsvirksomheten og den politiske betydningen, fra slutten av 1600-tallet og fram til i dag.

Vekten legges på den norske virksomheten, men den settes inn i en internasjonal sammenheng.

Rikdommene viser næringsvirksomheten i stor bredde: selfangst og hvalfangst, i Arktis og Antarktis, overvintring i fangsthytter, gruvedrift, de store fiskeriene – og moderne masseturisme. Hvor mye var eventyrlyst? Hva kjennetegner gruvesamfunn og fangstkulturer? Det drøftes hvilke politiske forhold som virket inn på næringene, og hvordan fangsttradisjonen ble møtt av motstanden mot selfangst og andre menneskelige inngrep i naturen.

Rikdommene

f. 1964, cand.philol., forsker ved Norut Samfunnsforskning, Tromsø.

jens petter nielsen f. 1949, cand.philol., professor i historie ved Universitetet i Tromsø.

ISBN 82-05-32657-6

,!7II2A5-dcgfhg! www.gyldendal.no

einar-arne drivenes harald dag jølle (red.)

e i n a r - a r n e d r i ve n e s | h a r a l d d ag j ø l l e ( re d . )

Norsk polarhistorie

Redaksjon: einar-arne drivenes f. 1946, cand.philol., førsteamanuensis i historie ved Universitetet i Tromsø.

harald dag jølle

III

f. 1971, cand.philol., universitetsstipendiat i historie ved Universitetet i Tromsø.

Rikdommene

Bilderedaktør: ketil zachariassen f. 1969, cand.philol., historiker, tidligere fotoarkivar ved Tromsø Museum – Universitetsmuseet, Universitetet i Tromsø.