Den viktige verdensarven

FAKTA

Verdensarvkomiteen

• Verdensarvkomiteen blir valgt for fire år av gangen og består av representanter fra 21 av de 194 statene som til nå har ratifisert verdensarvkonvensjonen, som Unesco etablerte i 1972.

• Komiteens utvidete digitale årsmøte 2021 varte i to uker og hadde til sammen ca. 1200 deltakere. De fysiske møtene pleier å være enda større: Gjerne med 2500 til 3000 deltakere.

• Verdensarvlisten inneholder mer enn 1100 natur- og kultursteder i 194 stater. Åtte av dem er i Norge.

Den viktige verdensarven

– VI HAR OPPNÅDD MYE I ET VANSKELIG LANDSKAP! SIER SENIORRÅDGIVER BEATE STRØM HOS RIKSANTIKVAREN ETTER FIRE ÅRS NORSK MEDLEMSKAP I VERDENSARVKOMITEEN.

TEKST Bjarne Røsjø, frilansjournalist

Verdensarvkomiteen er det mektige organet som har ansvaret for å følge opp verdensarvkonvensjonen, og et av komiteens verktøy er den prestisjetunge verdensarvlisten. – Den er blitt både en stor suksess og et stort problem, forteller Beate Strøm. Hun har vært koordinator for det norske verdensarvteamet i perioden 2017–2021. – Verdensarvkonvensjonen er det viktigste juridiske instrumentet vi har for å beskytte og bevare kultur- og naturarv over hele verden, men for mange av konvensjonens medlemsstater er verdensarvlista blitt viktigere enn konvensjonen. De fokuserer mer på lista enn på konvensjonen som verneinstrument, fordi lista også kan brukes blant annet til å kjøre opp inntektene fra turisme, forteller Strøm.

Men hvis turiststrømmene blir for store, kolliderer det med forpliktelsen til å forvalte verdensarvstedene på en bærekraftig måte. Et berømt eksempel er inkabyen Machu Picchu i Peru, hvor slitasjen ble så stor at myndighetene måtte begrense tilgangen.

Verdensarvlista kan også brukes til formål som handler om politisk prestisje, og den norske delegasjonen har erfart at andre hensyn enn de rent faglige legges til grunn ved beslutninger i verdensarvkomiteen. Alt dette har ført til at arbeidet i verdensarvkomiteen de siste ti årene er blitt mer og mer politisk styrt, til tross for at komiteen egentlig skal være et fagorgan. Men her har Norge satset tungt på å kjøre fram de faglige vurderingene. – De norske representantene i komiteen har kanskje ikke vært de morsomste og mest sjarmerende. Men vi har vært trofaste mot de faglige vurderingene istedenfor å gi etter for lobbyvirksomhet, for eksempel for å få nye oppføringer på verdensarvlisten eller unngå at steder havner på farelista. Vi har også satset på et bredt samarbeid med andre land og NGOer som deler våre synspunkter, forteller Strøm.

Arbeidet i verdensarvkomiteen ble vanskeligere da koronapandemien slo til: Den førte nemlig til at årsmøtet i Kina i 2020 ble utsatt til 2021, og da ble det arrangert digitalt. Dermed forsvant muligheten til de gode, multilaterale og problemløsende samtalene som ofte skjer over en uformell kopp kaffe. Den norske delegasjonen deltok fra konferanserom i både Paris, Oslo og Trondheim.

Problemene toppet seg da komiteen i 2021 godkjente Thailands søknad om å skrive inn Kaeng Krachan-skogen på grensen til Myanmar på verdensarvlisten, på tvers av advarsler om mangelfullt grunnlag for avgjørelsen fra eksperter hos FNs høykomissær for menneskerettigheter. I dette området bor nemlig det hardt forfulgte Karen-folket, og Norge var det eneste landet som protesterte mot innskrivingen. – Men Norge har oppnådd mye, til tross for at landskapet var vanskelig. Vi har blant annet vært en aktiv bidragsyter i arbeidet med å utvikle et nytt system for nominering av nye områder til verdensarvlisten. Det nye systemet skal blant annet bidra til en mer balansert verdensarvliste. For å sette det litt på spissen: I dag er det veldig mange europeiske katedraler der, mens den mangler afrikanske naturområder, oppsummerer Strøm.

I 2021 ble 11 europeiske kurbadsteder, «Great Spas of Europe», skrevet inn på verdensarvlisten. Bildet er fra den engelske byen Bath, som ble grunnlagt rundt et romersk kurbad. Foto: Colin Hawkins