Et dukkehjem - program

HENRIK

IBSEN

Et dukkehjem

Kjære publikum!

Ikke uten grunn regnes Et dukkehjem for å være et av verdensdramatikkens beste stykker, og rollen som Nora er alle skuespillerinners store drøm.

Jeg har aldri selv spilt Nora. Men jeg har sett utallige oppsetninger av stykket – bl.a. på svensk, hebraisk, pakistansk og italiensk – og selvsagt også en rekke norske. Jeg har aldri vært uberørt. Her følger to av mine personlige minner: Mine to døtre er dratt med i teatret fra de var født. Barnemishandling, sier noen. Jeg tror ikke de har tatt skade av å se mye teater, men de har fått en alternativ oppvekst. Og jeg glemmer aldri da jeg hadde den yngste med meg på en premiere av nettopp Et dukkehjem i min tid som sjef for

Nationaltheatret. Forestillingen fenget ut over det vanlige, og gjorde uutslettelig inntrykk; så stort inntrykk at ungen ikke ville forlate teatersalen etter at Nora hadde smelt igjen døren og gått sin vei og teppet var falt og applausen over. Hun gjemte seg dypt ulykkelig under stolsetet, og tårene rant:” Du ville tatt med deg meg, hvis det var du som dro, ikke sant?”

Jeg giftet meg i desember 1988 i Stockholm. Vi feiret blant annet med et teaterbesøk på Dramaten, hvor vi så Ingmar Bergmans oppsetning av Et dukkehjem. Noe av det beste med en god teateropplevelse er samtalene etterpå. Så også for de nygifte. Under den påfølgende middagen i Gamla Staden sa min nyslåtte ektemann:

”Du Ellen, han Ibsen er jammen sexy!”

Jeg fikk biffen i halsen. ”Sexy? Hva, hvordan da – hva mener du, kjære?” – ”Jo, du vet der hvor de kommer hjem fra selskapet hvor Nora har danset tarantella – og hun spør hvorfor ikke Torvald har snakket til henne hele kvelden – og han sier noe sånt som at: – Jo, fordi jeg forestilte meg at du var min hemmelige elskerinne. – Det er sexy det! Og så det med legen og silkestrømpene. Dødssexy!” Min jazzmusiker-mann slår noen ganger til med et uakademisk klarsyn.

Jeg tror at Henrik Ibsens genialitet ligger i at han innvier oss i individuelle konflikter og dilemmaer – som belyser livets store universelle og eksistensielle spørsmål. Ved å avdekke karakterens lengsler, drømmer

og ambisjoner om et annet liv får han oss til å kjenne oss igjen – på tvers av tiden. Alle skjønner vi Noras desperasjon. Vi kan være enige eller uenige i hennes valg, men vi berøres.

Derfor drømmer alle om å få spille Nora. Denne gangen er det Ulrikke Hansen Døvigen som fikk drømmen oppfylt. Jeg ønsker henne og hele ensemblet lykke til, og oppfordrer dere som er publikum til å sette av tid til gode samtaler etterpå.

Ellen Horn teatersjef

Noen tanker til prøvestart Av instruktør Anne-Karen Hytten Et dukkehjem kom ut for 130 år siden. Stykket var en gedigen suksess fra første stund, og det skapte stor furore. Ibsen var 51 år. Det er det første i rekken av den dramatikken som skulle bli hans spesiale: også kalt den forenklede realismen.

Som dere ser, har jeg oppdatert teksten språklig, men beholdt historien som den står. Brev er brev og ikke sms-er eller mailer, det er ikke besatt med dverger, og jeg tenker ikke vi skal spille det på stylter.

Et Dukkehjem er kanskje Ibsens mest kjente og mest spilte skuespill.

Så hvorfor spille det atter en gang?

Fordi det er et fabelaktig godt stykke. Punktum.

Man bør aldri slutte å fortelle en god historie.

En god historie kan enhver ny tid gå inn i på ny oppdagelsesferd. Og det er det vi skal. Men jeg tror en oppdagelsesferd inn i en historie som er så kjent, krever at man er særs våken. Og ikke lar seg lure av snarveier og såkalte vedtatte sannheter.

Ei heller lar seg friste til å være smarte og prøve å finne opp kruttet på nytt.

Den første utfordringen, slik jeg ser det, er å få forholdet Nora/Helmer til å gå opp, slik at man unngår å kollidere med et ”Ja, men det er jo ikke aktuelt i dag”.

Og jeg tror heller ikke slitestyrken i Et dukkehjem i første rekke ligger i det som på Ibsens tid skapte furore: spørsmålet om likestilling og kvinnens rettigheter.

Selv om den mannlige maktutøvelsen som Torvald bedriver, er sørgelig gjenkjennbar fremdeles – likeså alle de fordekte taktikkene Nora bruker til å balansere forholdet ut med. Og for øvrig har vel temaet likestilling og kvinnens rettigheter akkurat i våre dager fått fornyet aktualitet, med brudekjoler som igjen har blitt lange og uskyldshvite, og jenter som gir fra seg etternavn og utdannelse til fordel for ektemenn med karriere og stresskoffert og skylapper.

Ikke desto mindre: Ibsen skrev stykket i en tid da kvinnene ennå ikke hadde stemmerett eller adgang til universitet, skilsmisse var en sjeldenhet og en kvinne som forlot hjemmet en uhyrlighet. Det var også en tid da diskusjonene om kvinnens emansipasjon hadde nådd sitt første høydepunkt. Kvinner som Aasta Hansteen og Camilla Collett var aktive i den offentlige debatten, og sistnevnte hadde Ibsen

selv også dialog med under skriveprosessen. Men. Han sier selv: ”Jeg må fralægge mig den Ære bevidst at skulle have virket for Kvindesagen. Jeg er ikke engang på det Rene med hvad Kvindesag egentlig er. For mig har det stået som en Menneskesag.” Og deri ligger vel også stykkets store slitestyrke.

Michael Meyer – som har skrevet en av de mange biografiene over Ibsen, sier følgende: ”Et dukkehjem handler ikke mer om kvinnens rettigheter enn Shakespeares Richard den 2. handler om kongedømmets guddommelige allmakt eller Gjengangere om syfilis og en Folkefiende om offentlig helsestell. Temaet i stykket er menneskets rett og plikt til å lære seg selv å kjenne og til å realisere seg selv i samsvar med det.” Og det er vel der et sted jeg synes hunden ligger begravd.

“Det er et dypt gjenkjennelig stykke.

Og gjenkjennelse synes jeg er noe av det viktigste i teatret.

For da føler man seg mindre alene.”

Noe av det som gjør at jeg får blod på tann – og hjertet i brann, er: I første rekke hovedhistorien. Nora. Som oppdager at hun har kommet i en livssituasjon der hun er bundet på hender og føtter - og som til slutt våger å bryte med alt og alle og gå ut i noe hun ikke aner hva er. Kvinnelige rollemodeller er stadig høyst nødvendige!

Og så er det alle de hjerteskjærende historiene som kretser rundt Nora: Torvald Helmer, flinkeste gutten i klassen, som står foran sitt livs karriere, gåtefulle Rank som skal dø, og går over avgrunnen og forteller at han elsker den han hele tiden bare har lekt med, Kristine Linde som bygger opp et helt nytt liv fra nesten ikke å ha pust igjen, og skurken selv, Krogstad, som til slutt våger å si ja til et annet menneske.

Det er kampen for tilværelsen og et verdig liv midt i noe skjørt som et dukkehjem bygget på løgn.

Jeg synes det handler mye om roller man tror man må spille, og nødvendigheten av å la masken falle.

Det er et dypt gjenkjennelig stykke. Og gjenkjennelse synes jeg er noe av det viktigste i teatret. For da føler man seg mindre alene.

profil Ulrikke Hansen Døvigen

En Nora med rulleblad – Akkurat som Nora er jeg høyt oppe og langt nede – og til tider litt slitsom for omgivelsene. Men en ting skiller oss – jeg kunne ALDRI reist fra barnet mitt, sier Ulrikke Hansen Døvigen. av Kirsti Ellefsen Det er en kveld i januar 2009. To venninner, begge skuespillere, ligger på sofaen med et glass vin, og oppsummerer livet og karrieren så langt. Hva har de egentlig oppnådd? Var det dette de hadde sett for seg? Den ene er 38 år gamle Ulrikke Hansen Døvigen. Og hun klager ikke. Langt ifra. For har hun ikke jobbet både på Nationaltheatret og Det Norske Teatret? Spilt nissejente i Jul i Blåfjell, stabbursmus i Hakkebakkeskogen, en flyvende Wendy i Peter Pan, og en kåt slange i Jungelboken? Fått en fantastisk datter. Greid jobben som alenemor ganske så bra? Og det ble ikke akkurat noen Nora-rolle på henne, erkjenner Ulrikke. Men man kan jo ikke få alt her i livet... Dagen etter skjer det. Telefonen ringer. Det er teatersjef Ellen Horn. Som lurer på om Ulrikke kunne tenke seg hovedrollen i Riksteatrets oppsetning av Et dukkehjem. Om hun – Ulrikke – vil spille Nora, selveste indrefileten av kvinneroller.

Høyt oppe – langt nede Et halvt år senere. ”Hei du. Ble stoppet i trafikk-kontroll. Ferdig snart. Ulrikke.”

Noen minutter senere kommer hun løpende. Med et lefsete rollehefte i hånden, veske over skulderen, kort kjole, boots og skinnjakke. Og nettopp 1500 kroner fattigere. Men Ulrikke vet det er hennes egen skyld. At man ikke bør kjøre uten sikkerhetsbelte. Hadde Nora Helmer hatt lappen, kunne hun antakelig funnet på å gjøre det samme. (forts.)

– Jeg har nok mye av Noras energi. Jeg går forferdelig høyt opp i turtall, og kan gå veldig langt ned.

– Er det bra, synes du?

– Det er slitsomt. For meg selv og for de rundt meg. Men man føler at man lever, i alle fall, ler Ulrikke, eller My, som familie og gode venner kaller henne, og tenner seg en røyk. På tom mage. Denne uken er Elsa (5 ½) hos pappa Mads Ousdal, og da hopper mamma gjerne over frokosten. De lange, hyggelige morgenene, med levende lys og sunn, god frokost, er det liksom ikke noen vits i uten Elsa.

– Jeg burde sikkert bli bedre på det. Jeg glemmer hele tiden å spise når jeg ikke har Elsa.

Først og fremst mamma Mange vet hvem Ulrikke Hansen Døvigen er. Og mange vet det ikke. Noen vet at hun er datteren til skuespiller Kjersti Døvigen. Andre har kanskje et vagt minne om at hun var kjæreste med Thomas Giertsen, eller at hun og Mads Ousdal var et par.

Kanskje har man rett og slett sett henne på scenen. Men hvem er hun? Egentlig?

– Herregud! Hvem jeg er? Det er jo et jævlig heavy spørsmål... Ulrikke river av en bit croissant, dypper den i kaffen og rynker pannen. – Jeg er vel en som prøver så godt jeg kan her i livet. Men først og fremst er jeg mammaen til Elsa. Det er helt klart det aller viktigste.

– Og jobben? Det å være skuespiller, hvor stor del av deg er det?

– Det er til tider en stor del av meg, fordi jeg jobber så mye, både på dagtid og kveldstid. Det blir mye logistikk, siden både Mads og jeg er skuespillere. Hvordan det skal gå når jeg skal være på turné i flere måneder, orker jeg nesten ikke tenke på.

Kunstnergener Ulrikke vokste opp i Lommedalen, utenfor Oslo. I likhet med sin egen datter, Elsa – med foreldre som gikk fra hverandre før hun var to år, og som begge var kunstnere. Men både musikerpappa Ole Jacob Hansen og skuespillermamma Kjersti Døvigen har vært viktige personer i Mys liv. Ikke minst stefaren Halvor Astrup, som ga henne muligheten til å følge drømmene sine. Lille My tilbrakte mye tid med mamma på jobb, og elsket å sitte i salen på Oslo Nye Teater og følge med på prøvene.

– Jeg tenkte nok tidlig at det var skuespiller jeg ville bli, selv om mamma mente jeg burde velge et annet yrke. Hun ville at jeg skulle bli møbelsnekker. Møbelsnekker!!

Jeg? Alle som kjenner meg, vet at det er helt uaktuelt. Null talent, ler Ulrikke.

Klin gæren Da Ulrikke var 12, flyttet hun til London, med moren og hennes nye mann, skipsreder Halvor Astrup. Der skulle hun bli boende i 17 år. Velge retning og utdanne seg til skuespiller. Og ta for seg av livet i store biter. – Du kan si jeg opplevde mye rart, ja. Ulrikke sukker og smiler. Jeg var jo klin gæren, sier Ulrikke og forteller om tvilsomme venner og shabby leiligheter. Fester og sene netter i tvilsomme strøk .

– Jeg skjønner ikke at jeg ikke var redd! Men jeg var ung. Uredd og dum.

– Og nå er du gammel og klok?– Vi får da inderlig håpe jeg er klokere enn da. Det skal ikke mye til, ler Ulrikke, og forteller at hun nesten ikke drikker alkohol lenger.

Både fordi hun er en engstelig hønemor som tenker på at hun må være edru i tilfelle noe alvorlig skulle skje med Elsa, og fordi hun har sett hva alkohol gjør med folk.

– Jeg tror ikke jeg hadde vært moden for å spille Nora da jeg var tidlig i 20-årene. I dag har jeg erfaringer jeg ikke hadde da, og kan bruke meg selv i rollen på en helt annen måte. Alderen gjør deg mer hudløs, synes jeg. Man har jo rukket å få seg noen slag i trynet, sier Ulrikke og tar et kjapt trekk av røyken. – Men heldigvis betyr det å bli eldre at du vet det går over. At man faktisk ikke dør av kjærlighetssorg.

Ufattelig valg – Forstår du Nora?

– Jeg jobber med saken, sammen med et herlig ensemble. Det er heavy greier, og du må grave dypt for å finne ut av det. Men at Nora velger å reise fra barna sine, det er over min fatteevne. Jeg kunne aldri reist fra Elsa.

Ulrikke ser på klokken. En halv time igjen til prøvestart. Hun fikler med rolleheftet.

Tenker på Nora. En stor rolle, en stor ære og et stort ansvar. Du kødder ikke med Ibsens mest kjente kvinne.

– Drømmen har gått i oppfyllelse. Hva nå?

– Det er jo fortsatt ting jeg drømmer om. Flere barn, for eksempel. 38 år – det er jo fortsatt mulig, selv om det virker uoppnåelig akkurat nå, sier Ulrikke og slenger manuset i veska og veska over skulderen.

Det er ikke mer enn ni måneder siden det virket uoppnåelig at Noras replikker skulle bli hennes.

Og hvem kunne ant at det skulle være fartskontroll akkurat i dag?

– Livet er heldigvis fullt av overraskelser, sier My, stapper ”Et dukkehjem” ned i veska og stikker.

“Man har jo rukket å få seg noen slag i trynet, sier Ulrikke og tar et kjapt trekk av røyken.

– Men heldigvis betyr det å bli eldre at du vet det går over. At man faktisk ikke dør av kjærlighetssorg.”

Ulrikke Hansen Døvigen

Et dukkehjem Av Henrik Ibsen Bearbeidet av Anne-Karen Hytten Torvald Helmer, advokat Nora, hans kone Rank, lege Kristine Linde Nils Krogstad, sakfører Maria, au pair

Regi Scenografi og kostyme Lysdesign Musikk Koreografi Dramaturg Lyddesign Maskedesign

Suffli i prøveperioden Inspisient og turnéleder

Oppsetningsleder/scenemester Lysmester Lydansvarlig Garderobeansvarlig Rekvisitør

Glenn André Kaada Ulrikke Hansen Døvigen Trond Høvik Turid Gunnes Håkon Ramstad Sara Baban Anne-Karen Hytten Milja Salovaara Morten Reinan Jon Christensen Nina Harte Tine Thomassen Ola Erik Blæsterdalen Marianne Log Merete Fjeldbo/ Hilde Nyeggen Martinsen Elisabeth Bredal John Grønvold Reidar Ajanki Ola Erik Blæsterdalen Sara Baban Ole Thon

Premiere 24. september i Nydalen Turnépremiere 29.september på Nøtterøy Forestillingen varer i 2 t. og 15 min. inkl. pause.

Produsert av Riksteatret under ledelse av leder for sceneavdelingen Espen Fjordheim, verkstedsleder Hilde Leikvoll, leder for systua Mette Gøranson, leder for maskeavdelingen Helge Bjørnå, leder for tapet- og rekvisittavdelingen Dan Christiansen, leder for lysavdeling Kristin Tunold-Hanssen og leder for lydavdelingen Lars Årdal. Utgangspunktet for Tarantellaen er Canna Austina med John Williams, Paco Peña og Inti-Illimani.

Utgitt av Riksteatret, Gullhaug Torg 2, 0484 Oslo. www.riksteatret.no. Ansvarlig utgiver: Ellen Horn. I redaksjonen: Anne-Karen Hytten, Tine Thomassen, Ellen Horn og Mette HĂŚgeland Blom (red). Grafisk design: Lise Juvet. Trykk: Borg AS. Opplag 3500. Foto: Erik Berg.

En overskridende kjærlighetsgave Av Wencke Mühleisen

”Først og fremst er jeg et menneske.” I 2009 er det 130 år siden Ibsen la disse ordene i Noras munn. Etter mange bølger med kvinnekamp er det bemerkelsesverdig at det for fullt alvor i dagens norske offentlighet blir diskutert om mangel på likestilling mellom kjønnene kommer av at kvinner fra naturens side er slik utrustet at de ikke egner seg til de tøffeste lederposisjonene, at kvinner ikke har anlegg til samme seksuelle frihet som menn, og at evolusjonen har sørget for at moderlighet og omsorg er kvinners hovedoppgave. Hallo!?

I tiden etter jordskjelvet som Et dukkehjem utløste, har den vestlige verden hatt flere bølger med kvinnekamp og feminisme. Den siste bølgen oppsto på slutten av 1980-tallet og fronter til fulle at feminismen må forholde seg til global kjønnsurettferdighet, og at også menn lider under de tradisjonelle kjønnsnormene. Dagens feminisme hevder dessuten klinkende klart at ingen fullt ut kan være et menneske som ikke også står fri til å velge kjærlighets- og seksualpartnere uavhengig av kjønn og seksuell orientering.

Men hva står Noras postulat om at hun først og fremst er et menneske i motsetning til? I Et dukkehjem blir det satt opp mot det å være hustru og mor.

Det vil si at Nora går til det drastiske skritt at hun nekter å la seg redusere til det Ibsens samtid så som kvinners naturlige oppgave og eneste plikt: omsorg for mann og barn. Den gang var kvinnen verken et rettslig, et økonomisk eller et politisk selvstendig individ. Hun var bokstavelig talt et uselvstendig vedheng – til mann og barn. Kvinner som gikk fra sin mann, hadde ikke en gang foreldrerett til sine barn!

Grunnen til Noras drastiske valg er imidlertid ikke at hun ikke elsker sine barn.

Hun tar derimot konsekvensen av den oppsiktsvekkende eksistensielle innsikt at: ”Således som jeg nu er, kan jeg ingenting være for dem.” En avhengig, uselvstendig og ufri mor er et umodent menneske, en dårlig omsorgsperson og en dårlig rollemodell.

I 2009 blir kvinner fremdeles avkrevd forklaring når de velger bort å bli mor, ønsker å leve alene, velger å leve med kvinner, har mange seksualpartnere – eller ingen. De blir også avkrevd forklaring, og deres kvinnelighet blir gjerne trukket i tvil, når de prioriterer karriere. Det vekker ikke samme oppsikt eller avvisning når menn velger det samme. (forts.)

Noen vil kanskje hevde at i det i dag heller er menns rettigheter som står på spill – for eksempel deres foreldrerettigheter i fordeling av omsorg for barn etter skilsmisse og samlivsbrudd – der det stort sett er kvinner som får tildelt hovedomsorg. Men det er jo nettopp den tenkningen som har forvillet mange til å mene at kvinner har andre menneskelige egenskaper enn menn – og omvendt – som har ført til denne skjevfordeling av omsorg. Dette setter fingeren på et sentralt ibsensk tema: Et menneske er bare fritt eller helt om det kan tenkes å romme alle menneskelige egenskaper og muligheter. Kjærlighetsrelasjoner og foreldreansvar tenderer nemlig til destruktive maktkammerspill om de ikke strekker seg etter idealet om anerkjennelsen av den andres selvstendighet.

Et dukkehjem slo ned som en bombe i Europa for 130 år siden. Etterdønningene av denne rystelsen har tydeligvis ikke lagt seg ennå. I stykkets ugjenkallelige vendepunkt, der Nora danser en tarantella, ridd av angst, forstillelse og gryende vrede, åpner det seg et kroppslig og emosjonelt rom for raseriet og skuffelsen over ikke å bli anerkjent som fullverdig menneske. Denne innsikten fører til sluttscenens overskridende handling. Det er et sinne og en fundamental innsikt som er i stand til å gjøre en forskjell. Ingen sutring her. Ingen ynkelig selvmedlidenhet. Ingen ansvarsfraskrivelse. Men et raseri som virker oppklarende og fører til avvisning av den kvinnerollen hun er blitt tildelt: rensende aggresjon over selv å ha bidratt til egen underkastelse. Jeg vil hevde at å nekte å identifisere seg med den rådende kvinnerollen er Noras kjærlighetsgave til ektemannen hun forlater: Nå får han sjansen til å bli en omsorgsfull far, et helere menneske enn hustyrann og forsørger.

Et dukkehjem er ikke en avvisning av kjærligheten, men en kamp om å skape betingelser for at mennesker kan elske og akte hverandre – og seg selv.

Wencke Mühleisen er medie- og kjønnsforsker ved i Universitetet i Stavanger.

Referanser Moi, Toril (2006) Ibsens modernisme. Oslo: Pax forlag. Rösing Munk, Lilian (19.8. 2009) ”Litteraturens vrede stemmer” i Information, Danmark.

SKUESPILLERE

Ulrikke Hansen Døvigen

Turid Gunnes

er utdannet ved Webber Douglas Academy of Dramatic Arts i London (1994).

Etter at hun kom til Norge, har hun vært tilknyttet Oslo Nye Teater, Nationaltheatret og Det Norske Teatret og medvirket i en rekke film- og fjernsynsproduksjoner som 37½, Marias menn, Fem løgner, Jul på Månetoppen og Sørgekåpen. I fjor fikk hun strålende kritikker for rollen som Kaa i Jungelboka og Wendy i Peter Pan på Det Norske Teatret.

er frilans skuespiller med lang fartstid fra teater, film og TV. Etter Statens Teaterhøyskole (1990) dro hun til Bergen og Den Nationale Scene, der hun bl.a. fikk strålende kritikk for rollen som Huskorset i Brødrene Østermanns Huskors. Turid Gunnes har også jobbet ved Det Norske Teatret. Mange kjenner henne fra TV-seriene Kodenavn Hunter, Seier, Fox Grønland, Hvaler, Orps og Linus i svingen og filmene Når nettene blir lange og Mirakel.

Glenn André Kaada

Håkon Ramstad

har permisjon fra Rogaland Teater, der han nylig fikk fine kritikker for sin tolkning av Jon Fosses Ylajali, basert på Hamsuns Sult.

Kaada har jobbet ved Rogaland Teater etter at han gikk ut fra Statens Teaterhøgskole (2003), og har dessuten medvirket i spillefilmen Blodsbånd av Marius Holst og i dramaserien Seks som oss på TV 2.

Trond Høvik Har medvirket i en rekke teater-, film- og TV-produksjoner etter at han gikk ut fra Statens Teaterhøgskole (1992). Han har vært tilknyttet Den Nationale Scene, Nationaltheatret, Riksteatret og Det Norske Teatret – nylig i den prisbelønte oppsetningen Evig Ung. Trond Høvik er også kjent fra filmer som Eggs, Budbringeren, Folk flest bor i Kina og NRK-serien Seier – Elskede Poona.

er utdannet ved London Academy of Music and Dramatic Art (1983). Han har vært tilknyttet mange av landets andre teatre og har ellers bred erfaring fra film, fjernsyn, radio og lydbøker. Hans siste oppdrag før han kom til Et dukkehjem, var som Doktoren i Brand og Grigori i Brødrene Karamasov på Nationaltheatret.

Denne høsten er han også aktuell i filmen Engelen av Margreth Olin og TV-serien Orkestergraven av Unni Lindell.

Sara Baban er utdannet ved Nordic Black Express (2005), og har siden spilt i Liv Heløes Hva skjedde 5. mai på Det Åpne Teater og i sitt eget teaterprosjekt Der og Da. Høsten 2008 var hun på Riksteater-turné med Erlend Sandems kritikerroste stykke Zivil.

Tale ved Norsk Kvindesagforening Jeg er ikke medlem av Kvinnesaksforeningen. Alt hva jeg har diktet, har ikke vært ut av noen bevisst tendens. Jeg har vært mer dikter, mindre sosialfilosof, enn man i alminnelighet synes tilbøyelig til å tro. Jeg takker for skålen, men må fralegge meg den ære bevisst å skulle ha virket for kvinnesaken. Jeg er ikke engang på det rene med hva kvinnesak egentlig er. For meg har det stått som en menneskesak. Og leser man mine bøker oppmerksomt, vil man forstå det. Det er nok ønskelig å løse kvinnespørsmålet sådan ved siden av, men det har ikke vært hele hensikten.

Min oppgave har vært menneskeskildring. Men visstnok er det så, at når den er noenlunde rammende, så legger leseren sine egne følelser og stemninger inn. Man tilskriver dikteren det; men nei, det er ikke så; man dikter det smukt og fint om, hver etter sin personlighet. Ikke alene de som skriver, også de som leser, dikter. De er meddiktende, de er mangen gang mer poesifulle enn dikteren selv. Jeg vil tillate meg med modifikasjon å takke for den skål som er rettet til meg. For det ser jeg jo, at kvinnene har en stor oppgave på de særlige områder som denne forening virker for. Jeg vil utbringe en takkeskål til kvinnesaksforeningen og ønske den hell og fremgang.

For meg har det alltid stått som en oppgave å løfte landet og gi folket et høyere stade (nivå). Under dette gjør to faktorer seg gjeldende: Det står til mødrene ved anstrengt og langsomt arbeid å vekke en bevisst følelse av kultur og disiplin. Dette må skapes i menneskene, før man kan heve folket videre. Det er kvinnene som skal løse menneskespørsmålet. Som mødre skal de det. Og kun da kan de det. Heri ligger en stor oppgave for kvinnene. Takk og skål for Kvinnesaksforeningen!

Henrik Ibsen 27.5.1898 .

BIBLIOGRAFI

Henrik Ibsen ble født i Skien 20.mars 1828 og døde i Kristiania 23. mai 1906. Her er en oversikt over hans viktigste verk: Catilina 1850/1875 Kjæmpehøien 1850/1854 Norma 1851 Sancthansnatten 1852 Gildet paa Solhoug 1856/ Gildet på Solhaug 1883 Fru Inger til Østeraad 1857 / Fru Inger til Østråt 1874 Olaf Liljekrans 1857 Hærmændene paa Helgeland 1858 Kjærlighedens Komedie 1862 Kongs-Emnerne 1864 Brand 1866 Peer Gynt 1867 De unges Forbund 1869 Digte (lyrikk) 1871 Kejser og Galilæer 1873 Samfundets støtter 1877 Et dukkehjem 1879 Gengangere 1881 En folkefiende 1882 Vildanden 1884 Rosmersholm 1886 Fruen fra havet 1888 Hedda Gabler 1890 Bygmester Solness 1892 Lille Eyolf 1894 John Gabriel Borkman 1896 Når vi døde vågner 1899

KoMMEr pÅ riKSTEATrET

Sangen om den røde rubin Fritt etter Agnar Mykles roman. Regi og dramatisering: Morten Borgersen.

Med Mattis Herman Nyquist, Line Verndal og Bjørn Skagestad m. fl

Hvem er redd for Virginia Woolf?

Av Edward Albee. Regi: Petter Næss.

Med Anette Hoff, Ingar Helge Gimle, Marian Saastad Ottesen og Nils Jørgen Kaalstad.

Let it Rock!

En herlig reise gjennom rockens historie. Regi: Ivar Tindberg.

Med Frode Alnæs, Paal Flaata, Kim Fairchild, Linda Tørklep og El Cuero

Eventyrdans Koreografi av Øyvind Jørgensen Med Øyvind Jørgensen, Biniam Gezai Yhidego, Loan TP Hoang, Terese Mungai og Katrine Bølstad.

Ali Baba og de førti røverne Dramatisert av Agnar Mykle. Etter eventyret fra 1001 natt.

Med Christine Stoesen, Bo Anders Sundstedt, Sandra Christine Sandberg, Kristin Aafløy Opdan og Terje Halsvik.

Kunst av Yasmina Reza. Regi: Bjarte Hjelmeland.

Med: Stig Amdam, Bjørn Willberg Andersen og Jon Ketil Johnsen.

Produsert av Den Nationale Scene.

Meld deg på nyhetsbrev på www.riksteatret.no Vi sender deg informasjon og tilbud om nyheter på Riksteatret.

09/07 | DnB NOR Grafisk Senter_tgs | Foto: Chrisander Brun

Lokal Nasjonal DnB NOR er Riksteatrets hovedsponsor og bidrar med støtte til prosjekter og videreutvikling.

Vi er et konsern med tjenester og kompetanse tilpasset både små lokale forhold og de større internasjonale arenaer. DnB NOR er en stor samarbeidspartner med norsk kulturliv.

www.dnbnor.no

Riksteateet155x195.indd 1

17-09-07 08:37:39

Kr. 30.Kjøp billetter på www.riksteatret.no - der kan du også se video fra forestillingene våre og melde deg på nyhetsbrev 24-sep Oslo / Nydalen 29-sep Nøtterøy 30-sep Fredrikstad 01-okt Askim 02-okt Kongsvinger 04-okt Elverum 05-okt Røros 06-okt Otta 07-okt Lillehammer 08-okt Fagernes 09-okt Gjøvik 11-okt Ål 12-okt Vikersund 13-okt Drammen 14-okt Sandefjord 15-okt Horten 16-okt Seljord 18-okt Skien 20-okt Stord 21-okt Aksdal 22-okt Sandnes 23-okt Bømlo 25-okt Lyngdal 26-okt Kristiansand

27-okt Arendal 28-okt Grimstad 29-okt Risør 30-okt Larvik 01-nov Jessheim 08-nov Florø 09-nov Nordfjordeid 10-nov Ålesund 11-nov Molde 12-nov Oppdal 13-nov Tynset 15-nov Melhus 16-nov Stjørdal 17-nov Steinkjer 18-nov Namsos 19-nov Kolvereid 22-nov Bodø 24-nov Svolvær 26-nov Harstad 27-nov Narvik 28-nov Tromsø 30-nov Alta 01-des Hammerfest 02-des Lakselv 04-des Vadsø