FORTAPT
LANDEVEI av Rune Bakka Bjerga Dikt
2
Paå Bybanen er nabosetet mitt ledig; du setter deg Snakker skotsk eller irsk (inn i telefonen); ser forbi meg ut i natten Og jeg later som om jeg holder haå nden din; vi berører hverandre nesten I ti minutter er vi kjærester; fra Danmarksplass til Fantoft
3
Paå Kronstad lurer jeg paå hvordan det er, høyt der oppe paå Vidden, om natten Oppleves mørket annerledes naå ? Fortettet? Utslettet? Og regnet regner; svart regn, som atombombeaske i ansiktene Hiroshima og undergrunnstogene i Osaka roper svakt, fortsatt
4
Du roper paå meg, staå r stille, forlokkende i kupeen Vil ha meg til aå aå pne panseret ditt igjen Og jeg maå holde meg selv fast, holde godt fast i stroppen For ikke aå gi etter for tyngden og g-kreftene dine
5
Du; diktet, det er deg! Du er fin, men veldig rar Og du er nydelig; det er bare saĂĽ synd at du er blitt saĂĽ gift KraĂĽ kene letter, som budbringere, da jeg kommer rullende
6
Ambulansesirenene ljomer gjennom landskapet Det er en kortvarig effekt Og jeg lukker øynene Det er det øyeblikket da jeg innser at jeg aldri mer skal komme hjem
7
Før øynene flerres av Little Boy, erindrer jeg Namba stasjon Vi saå hverandre, den aller første gangen, i det samme mørket Og det var noe som lyste i øynene vaå re Noe langt borte fra, som sa: Velkommen!
8
En dag kommer du inn i rommet En dag kommer du inn i rommet og gaĂĽ r rett bort til meg En dag kommer du inn i rommet og gaĂĽ r rett bort til meg og omfavner meg En dag, bare ikke i dag, bare ikke naĂĽ , men en dag, endelig
9
10
Sofa
11
Fjernkontroll, chips, dipp, selleri
12
Det er drømmen om deg; det er alt dette som er drømmen om deg
13
Fortapt landevei
14
Da jeg vaĂĽ knet i morges laĂĽ det en brun konvolutt i trappeoppgangen
15
Den inneholdt videokassetten fra kvelden før
16
Statisk støy, og meg forvrengt til det ugjenkjennelige
17
18
Setningene skal gli og aå pne nye aå pninger, nye setninger Esker skal staå paå terrassen aå pne, med blod i
19
Har du blod? ja, du har sa책 mye blod; jeg ser det Dra책 pene drypper ned pa책 det hvite lakenet Og du blir sa책 myk i det blodet levrer seg til meg
20
Og blodet renner over pungen Sildrende ned mot tÌrne Jeg skulle virkelig ikke ha sklidd nedover den lyktestolpen uten aü se meg for først
21
Har skaden skjedd i en seksualrelatert hendelse? spør syersken saå klar med naå l og traå d i haå nden
22
Og jenten som holder meg i haĂĽ nden er kameraten min sin barndomskjĂŚreste Hun ler, og jeg kaldsvetter mens blodet fortsetter sin ferd ned i esken
23
Ned i esken som sma책 regndra책 per av ta책 rer vi aldri gra책 t i frykt for hverandre
24
Naå ligger jeg paå operasjonsbordet Jeg ligner virkelig mitt 'modus operandi' Mens esken staå r gjennomvaå t paå terrassen aå pen og uttømt
25
Selvprodusert Fanzine i begrenset opplag bestaĂĽ ende av
Forsvinningspunktpoesi fra Bergen
av Rune Bakka Bjerga (runebjerga@yahoo.no) med haü ndtegnet forsideillustrasjonssofa av Kristel Bjørnes
# 2 2016
26
27