Bergensmagasinet | Nr 1 | 2022 by SeoWeb AS

torii WolF/the laSt hUrrah!!: TRIPHOP OG COUNTRYBLUES

TYSTAD:

Da gråDigheten kom til Bergen B ERG EN SEREN • G R Ü N D E R E N • B O L I G & INT ER I Ø R • N ÆR IN G S LI V • KU LT UR UtgaVe nr 1/2022 Fredag 22. april

VÅRONN I HAGEN

BOMBER OVER BERGEN

MØT DEN NYE FESTSPILLDIREKTØREN

En natt forbi EN JAN EGGUM-MUSIKAL EN JAN EGGUM-MUSIKAL

BILLETTENE BLIR REVET

BORT! PREMIERE PÅ FORUM SCENE 8. OKTOBER PREMIERE PÅ FORUM SCENE 8. OKTOBER HØSTENS STORE OPPLEVELSE • BILLETTER I SALG NÅ! HØSTENS STORE OPPLEVELSE • BILLETTER I SALG NÅ!

’’

BERGENSMAGASINET MENER

DA GRÅDIGHETEN KOM TIL BERGEN

TROND TYSTAD

ANSVARLIG REDAKTØR

Bostyrer for Sykkel-VM bør gi tilbake noe av seg og sine kumpaners svimlende honorarer.

Vi har lest og hørt om det. Velfødde advokater i Oslo med svømmebasseng i hagene sine i inn og utland som skor seg på andres tragedie. Blodsugende advokater som har spesialisert seg på å bli pekt ut som bostyrere for bo med mulighet for store midler til å drive boet. Ryktet tilsier at de har sin lukkete krets av advokatvenner og økonomer som gjør alt de kan for en effektiv bobehandling. Ja, effektiv som å jobbe boet nesten tomt for midler og avslutte det. Heldigvis har vi hatt det bedre her. Bostyreadvokatene i Bergen har stort sett vært kjent for å gjøre en effektiv jobb. Sikre verdiene i boet. Ivareta ansatte med utestående. Få til videre drift om mulig. Ivareta det offentlige og øvrige kreditorer i henhold til prioritet. Og få anmeldt eller påpekt eventuelt åpenbare kritikkverdige forhold. For dette har de bergenske bostyrerne kunnet ha til både salt i grauten og til en årgangsvin til hummeren. Og det har de fortjent for sitt faglige arbeid. Et bo er jo økonomiens svar på en begravelse, og rommer mye sorg. Eieren som har sett et livsverk bli til ruiner. Ansatte med null på konto og fulltrukket kredittkort. Leverandører som frykter å bli tatt av dragsuget når den store båten synker. Dessverre er det ofte lite igjen til kreditorer, og da særlig private som ikke har pant i eiendeler. I Sykkel-VM var det 16,6 millioner som kunne skrapes sammen på kistebunnen. 2,5 millioner av disse hadde rundt 18 000 vanlige folk vippset inn i Askøy-kvinnen Kristin Solhaugs støtteaksjon – som i realiteten gikk til bostyreren og samarbeidspartnernes firma og privatøkonomi. Jo mer spørsmål som stilles ved dette boet, jo mer høres bostyrer Arne Laastad ut som et offer. Det er ikke måte på hvor vanskelig og vondt dette boet har vært. Ja, så vanskelig at en åpenbart nesten måtte doble honoraret sitt per time ut i oppdraget. Det er vel bare rett og rimelig. Kreditorene har jo måttet ta et tap som gjør at de sikkert ikke greier å gi mye lokale tillegg på toppen av de 3,7% som kommer fra frontfagoppgjøret.

ater som burde skjønne at de stod i stor fare for å tape i retten. Og det med det som egentlig er kreditorenes penger. Kreditorene har etter det dagspressen melder ikke hatt kreditorutvalg med egne tillitsvalgte. De valg bostyrer har gjort er gjort uten råd fra dem som har den egentlige interessen. De fleste av disse er tydelig på at de heller ville hatt litt mer til salt i sin graut, enn at boets tillitsvalgte og innleide skulle kjøre sin honorarfest til kassen var nesten tom. Eller som Espen Hansen i Flex reklame sier det: Det er et ran på åpen gate at bostyret har brukt så mye penger på bobehandlingen.

Laastad forteller gang på gang at de, om de hadde vunnet, kunne sikret kreditorene 30% dekning mot de 5,3% de fikk nå. Vel, hadde Laastad brukt tre millioner i stedet for 13 millioner på seg selv, borevisor og andre advokater så ville kreditorene kunne fått 25,7% i stedet for bare 5,3%.

Vi har alle lest vår Hamsun. I romanen Segelfoss by (1915) fattet man først hvor mye man var uenige om da man fikk sakfører. Problemet til kreditorene er at de bare kan klage nå i ettertid. Utgiftene er forhåpentligvis faktiske og dokumenterbare, men de kan kun regne med mindre justeringer – samt at retten eventuelt gir honorarkumpanene en påpakning for dårlig økonomistyring og manglende evne til å se kreditorenes behov.

Jeg er ingen stor gambler, men å legge 26% av «formuen» inn i et veddemål der du enten står igjen med 5,3% eller får igjen 30% virker som dårlige odds. Særlig når boet er ledet av advok-

Advokater og revisorer er en lønnsadel som jobber i beskyttet miljø og i trygg økonomi. Mange av kreditorene driver derimot i utsatte bransjer, med svette under armene og skitt under neglene.

BERGENSMAGASINET

Daglig leder/ansvarlig redaktør: trond tystad trond@bergensmagasinet.no 909 45 028 Redaksjonssekretær: magne Fonn hafskor magne@bergensmagasinet.no 922 94 877

Tips: tips@bergensmagasinet.no 959 19 755

Annonser/ mediekonsulent: Vidar Pedersen vidar@bergensmagasinet.no 974 00 652

Graﬁsk produksjon: Jan hanchen michelsen Dragefjellet media aS post@dragefjellet.no 906 87 317

Les mer: bergensmagasinet.no facebook.com/bergensmag

ØkonomiSk BakrUS etter FolkeFeSten: et på alle måter vellykket Sykkel-Vm druknet kort etter i økonomisk kaos. Selskapet som stod bak arrangementet, Bergen 2017 aS, ble slått konkurs i februar 2018 med en underdekning på over 50 millioner. arkiVFoto: JØrUnD VanDVik

Laastad har hatt et langt og – etter det vi kjenner til – plettfritt virke som en dyktig og nøktern bostyrer. Kanskje bør han berge ryktet sitt ved å samle de eneste økonomiske vinnerne i SykkelVM – nemlig han og kollegaene som har jobbet for boet – og frivillig tilby en samlet stor kreditt til boet og dets kreditorer. Firmaene som blør er de som stod på og gav oss Sykkel-VM i september 2017. Hele byen og halve omegnen skapte festen, og Kristin Solhaug og 17 600 andre dekket noe av tapet frivillig gjennom støtteaksjonen. Nå bør bostyrer for Sykkel-VM redusere bakrusen ved å gi tilbake noe av seg og sine kumpaners svimlende honorarer.

Neste utgave av Bergensmagasinet: Mandag 23. mai BERGENSMAGASINET

BergenSmagaSinet

– BERGEN TRENGER BERGENSMAGASINET – Byen vår trenger et magasin som gir gode, oppmuntrende og fornuftige meldinger om hva som skjer, sier Thorstein Selvik, som er en av investorene bak restarten av Bergensmagasinet.

ratisavisen Bergensmagasinet startet opp våren 2016, og kom med nye utgaver hver 14. dag like frem til våren 2020. Da pandemien kom, forsvant annonsemarkedet nærmest over natten: Dermed forsvant også avisens levegrunnlag, og et halvt år senere ble avisen slått konkurs. Bergensmagasinet prøver seg nå på en restart ved hjelp av tre investorer: Thorstein Selvik, Trond Tystad og Vegard Sletten. Sistnevnte var tidligere daglig leder i Bergensmagasinet, og er klar på hva han ønsker at avisen skal være.

SKAL FYLLE ET TOMROM

– Bergensmagasinet er et utfyllende medium i Bergen. Vi skal ikke inn og konkurrere med noen – vi skal bare inn og fylle et tomrom, slår Sletten fast. – De aller fleste mediene blir jo mindre og mindre lokale og mer og mer nasjonale. Du kan nesten lese det samme i avisen både i Oslo, Bergen og Stavanger. Så dette blir et rent bergensmagasin som skal fylle opp med alle gode ideer – grundere og mennesker og spennende ting som skjer i Bergen. Vi er jo en levende by, her skjer jo mye. Så vi skal dekke det hullet. – Du var tidligere daglig leder, men har nå valgt en mer tilbaketrukket rolle. Hvorfor det? – Evalueringen etter de fire årene vi drev før pandemien kom viser at vi var en litt for snill avis. Det skal vi fortsatt være, men vi ønsker samtidig å bli litt skarpere i kantene, sier han. – Vi skal fortsatt være et oppløftende og positivt magasin, men det betyr ikke at vi ikke av og til kan mene noe – av og til sette fingeren på noe, og av og til også sette foten ned og gi beskjed – og da er vi så heldig at vi har fått med Trond Tystad, som ikke er kjent for å ha gardiner foran det han sier.

REDAKTØR OG DAGLIG DUGNADSLEDER

Trond Tystad skal være både daglig leder og ansvarlig redaktør, og sørge for at magasinet får litt mer av den ønskede skarpheten og spissingen. – Jeg føler meg som en dugnadsleder. Vi tre driver egentlig med helt andre ting, så dette gjør vi på en veldig ideell basis ved siden av våre vanlige jobber, kommenterer Tystad. – Vi gjør det fordi det ikke er ett ord skrevet for mye om Bergen. For noen år siden var Bergen en medieby som lå foran alle andre, men det har liksom skrumpet inn og blitt mindre og mindre. Jeg følte derfor at Bergen mistet noe viktig da Bergensmagasinet falt ut på korona, og ville undersøke hvorfor det forsvant. Slik kom jeg i kontakt med Thorstein Selvik og Vegard Sletten, og vi ble enige om å prøve å få magasinet i gang igjen.

BergenSmagaSinet

– Hva tenker du om fremtiden for dette prosjektet? – Jeg tror at det er plass for et positivt magasin i Bergen. Vi har jo ikke tatt på oss den forpliktelsen som avisene har ved å være nyhetsaviser og bygge opp folk og rive ned folk og være kritiske. Vi skal være mer et feelgood-magasin. Vi kan gjerne ha litt kanter og tydelighet også, men vi er først og fremst et byggende magasin – et magasin som skal prøve å finne frem til gründere på vei opp eller kulturpersonligheter som kanskje bare står på en linje i et program, men som kan uttrykke seg fantastisk over noen sider, forklarer Tystad. – Tanken er å slippe til det mangfoldet som dagsavisene ikke gir plass til. Så får vi håpe at folk liker magasinet vårt og leser det – og at de vil savne det om de ikke en gang i måneden får bladd i Bergensmagasinet og lest noen av artiklene våre. Jeg tror ikke alle vil lese alt, men alle kommer til å finne noe som supplerer det de får fra andre medier. Han legger til at det også ligger litt kulturhistorie i det å blåse nytt liv i Bergensmagasinet. – Det ligger fantastisk mange fine reportasjer på nettsiden vår. Klarer vi å holde Bergensmagasinet levende, vil også alle de gamle artiklene bli holdt i live – for da er det en interesse som tar vare på arkivet. Ellers vil det bare før eller siden forsvinne ut i dataens stjernehimmel og aldri komme ned igjen.

STARTER SOM E-AVIS

– Bergensmagasinet levde fra 2016 til begynnelsen av 2020. Hvorfor tok det slutt? – Det er ganske enkelt å forklare, sier Vegard Sletten. – Vi hadde vårt beste år noensinne i 2019. Så kom pandemien, med lockdown i Norge. Bedriftene stengte, og reklame- og markedsføringskostnader som bedriftene hadde før ble det nå satt stopper for. Næringsgrunnlaget vårt forsvant dermed over natten, og vi hadde ikke en sjanse til å overleve. – Fikk dere ikke statlig koronastøtte? – Det var vi ikke kvalifisert til, siden vi hadde negativ egenkapital året i forveien. Vi søkte jo alt av støtteordninger – satte til og med i gang crowdfunding – og gjorde det vi kunne for å overleve, men det var ikke mulig, sier Sletten. – Derfor kjennes det litt godt at det nå er krefter på gang for å få Bergensmagasinet opp igjen, selv om vi starter veldig rolig. Vi var en veldig stor trykket papiravis – faktisk Norges største på utgivelsesdagen med et papiropplag på 100 000 eksemplarer – men velger nå å starte kun digitalt. Så får vi se hvordan det går videre. I første omgang kommer vi til å lage et digitalt månedsmagasin, og så skal vi øke frekvensen

reStarter BergenSmagaSinet: – Bergensmagasinet fylte, fyller og vil fylle et viktig behov i den retning som regional og nasjonal presse ikke gjør, sier thorstein Selvik, her sammen med de to andre investorene bak restarten av Bergensmagasinet. Fra venstre: Vegard Sletten, trond tystad og thorstein Selvik.

– Tanken er å slippe til det mangfoldet som dagsavisene ikke gir plass til. Jeg tror ikke alle vil lese alt, men alle kommer til å finne noe som supplerer det de får fra andre medier.

hvis vi merker at behovet er der. Alle artiklene vil bli lagt ut på Bergensmagasinets nettside, og den digitale e-avisen vil kunne lastes ned gratis. – I stedet for å bruke pengene på trykking og distribusjon, skal vi bruke de på å distribuere eavisen vår digitalt. Vi har ikke betalingsmur, så alle kan lese våre saker helt gratis. – Men målet er å komme tilbake på papir? – Ja, vi ønsker det. Vi liker det trykte mediet. En god kombinasjon av en digital avis og et trykt medie kan være bra. I tillegg til det så vil vi også

–Vi var så ulykksalig uheldig at vi skulle gjennomføre Bergen Awards for tredje gang dagen etter at hele Norge stengte ned. Alt var klart; vi hadde jobbet med det 7-8 måneder i forkant, og skulle bare gjennomføre det i Grieghallen.

utvikle det digitale videre med levende bilder, podcaster og videoreportasjer.

MÅTTE AVLYSE BERGEN AWARDS

Før Bergensmagasinet la inn årene, rakk bladet å gjennomføre Bergen Awards to ganger, i 2017 og 2018. En tredje prisutdeling skulle holdes fredag 13. mars 2020. To dager før dette ble hele arrangementet avlyst etter at Verdens helseorganisasjon gikk ut med at utbruddet av koronaviruset BergenSmagaSinet

* Montering kommer i tillegg. Tilbudet gjelder til 29. april 2022

måtte aVlYSe: Bergen awards skulle vært arrangert fredag 13. mars 2020. to dager før ble hele norge koronastengt. også annonsemarkedet kollapset som følge av korona, og foreløpig siste papirutgave ble gitt ut 11 dager senere. Da hadde totalt 86 utgaver av Bergensmagasinet blitt produsert siden 2016. Bildet er fra Bergen awards i 2018. arkiVFoto: roY BJØrge

nå var å regne som en pandemi. «I en slik situasjon må vi som arrangør vise solidaritet og forsvarlighet. Vi beklager sterkt at dette ble nødvendig, men håper på forståelse for beslutningen», skrev Vegard Sletten i en pressemelding den gangen, samtidig som han rettet en stor takk til alle som hadde bidratt i planleggingen av arrangementet. Så var det heller ikke snakk om noen liten prisutdeling. Bergensprisen opererte med ti kategorier, med egne fagjuryer satt ned av organisasjoner og foreninger i Bergen. Visjonen var «å motivere til bærekraftig utvikling innen kultur, idrett, politikk og næringsliv til byen og bergensregionens beste» ved å tildele prisen til «fremtredende personer, organisasjoner, bedrifter, lag og talenter som har utmerket seg i sitt virkefelt til nytte/glede for bergensregionen og bergenserne». – Kommer dere til å ta opp igjen tråden med Bergen Awards? – Arrangementet var Bergensmagasinets hjerteprosjekt, så det er selvsagt at vi også har ambisjoner om å revitalisere det, sier Sletten. – Vi var så ulykksalig uheldig at vi skulle gjennomføre Bergen Awards for tredje gang dagen etter at hele Norge stengte ned. Alt var klart; vi hadde jobbet med det 7-8 måneder i forkant, og skulle bare gjennomføre det i Grieghallen. – Ble prisene delt ut likevel? – Nei, dessverre. De ligger på lager, og de ønsker vi å dele ut ved første anledning.

Tekst og foto: Magne Fonn Hafskor

BergenSmagaSinet

BERGENSEREN

– FREMTIDEN TILHØRER HEKSENE

tett På eggUmen: – eg synes det er helt nødvendig at eg kommuniserer med den mannlige halvdelen av befolkningen; det er nesten det viktigste for meg – for eg skriver om meg sjøl via et eksempel, sier Jan eggum.

–Det er ingen låter der som eg ikkje kan synge når som helst, sier Jan Eggum – snart 45 år etter det store gjennombruddet med albumet Heksedans. Rett før jul kom han både med en tykk biograﬁ og en helt ny plate.

an Eggum er i godt lune når jeg treffer han, og forteller villig vekk både om oppveksten på Laksevåg, Sammen for livet-innspillingen og konserten, tiden med «supergruppen» Gitarkameratene, samarbeidet med Morten Lorentzen, det å finne ny kjærlighet etter å ha passert 60, hypokondri, flyskrekk og drikking – og ikke minst karrierens absolutte høydepunkt: Da han ble portrettert på forsiden av Donald Duck & Co – noe som her til lands bare kan sammenlignes med å komme på forsiden av Rolling Stone. Vi begynner oppnøstingen av hans mangslungne artistkarriere med å snakke om det som var Eggums store kommersielle gjennombrudd, nemlig tredjealbumet Heksedans – som han fikk-

BergenSmagaSinet

Spellemannpris for i 1978. Selv de som vokste opp på 80- og 90-tallet nikker gjenkjennende når de hører refrenget fra singelen «Mor, jeg vil tilbake».

DANSER MED HEKSER

Det legendariske bergensbandet Saft (under navnet Ring, og uten nylig avdøde Ove Thue) backet han både på platen og konserter – med Magne Lunde (som døde i fjor) på trommer. – Heksedans var en viktig plate for meg. Mange år senere fikk eg høre at den ble veldig godt mottatt blant norske studenter. Det er ingen låter der som eg ikkje kan synge når som helst.

Eg mistet en del av det publikummet da Alarmen går kom ut i 1982. Det var en viktig plate i overgangen til 80-tallet, men eg fikk det mye mer vanskelig kommersielt sett. Eg hadde trøbbel med å trekke folk til konsertene. – Hvordan var det å jobbe med Saft-musikerne? – Magne Lunde spilte flott både på Heksedans og mange av de andre platene mine fra 70-tallet, og Trygve Thue var god å ha med som produsent. Han produserte mange av platene på firespors analogtape i sitt eget studio, forteller Eggum. – Eg husker Trygve satt og klippet direkte i tapen. Da ble eg så dårlig at eg måtte gå ut. Eg vi’kje se på; eg vi’kje gjøre deg urolig, sa eg. Eg e’

– Eg kan ikkje sette meg ned. Eg vil ikkje havne som han 70-åringen som ikkje orker å reise seg fra sofaen. Eg vil ikkje det, og eg gjør ikkje det heller. Eg har mye å gjøre, og legger opp til litt ekstra. Eg sover bare fem timer om natten. For to dager siden merket eg at eg gikk og gjespet, så det kan jo være et tegn.

helt rolig svarte han. Så det var legendarisk. Trubadur ble laget på fire spor, men på Heksedans hadde han avansert helt til åtte spor. Den låter så bra – og dét er bare på grunn av hans dyktighet. – Sgt. Pepper ble vel også innspilt på firesporsutstyr? – Ja, og det er helt spesielt. Det er helt vilt ka The Beatles gjorde – og hvordan den platen ble til. Det går nesten ikkje an å forestille seg. Eg lærte alt om musikk av å høre på The Beatles og Paul McCartney. Det var min ting. Eg ville få til det samme som Beatles fikk til – men eg måtte dessverre få det til aleine, da. Det var ikkje så lett.

«ET BLIKK OG NOEN STAKKARS METER BORTE»

– Hvorfor kalte du platen for «Heksedans»? – Det går på at eg er like mye for hekser som andre er imot. De ble jo brent på bål eller druknet, og det bare fordi de hadde den klok kone-mentaliteten og kunne føle ting som andre bare så vidt kunne merke. Det var mitt utgangspunkt for Heksedans – og det tror eg på fremdeles. Min tro på heksene er en veldig stor bit av det som gjorde at eg til slutt ble MDGer. Det er heksene som kan føle at det blir dårlig vær og kan se hvordan du har det. Fremtiden tilhører dem. – Tror du at kulturen vår er i ferd med å forandre seg i retning av å bli mer matriarkalsk? – Ja, og det tror eg vi har veldig godt av. Vi menn trenger det. Damene må bare få litt tid, og så må de ikkje herme etter mennene – det hjelper ingenting. Men det må være ekte matriarkalsk, og vi menn må bli bedre på å kunne vedkjenne oss våre feminine sider i stedet for å bli incels, sier han – og viser til den britiske filosofen Amia Srinivasan, som er Chichele-professor i sosial og politisk teori ved Universitetet i Oxford. – Hon mener at det er andre menn som gjør at menn blir incels. Hon snakker også om hvordan samfunns-oppbyggingen fører til at menn får sånne holdninger. Det er eg enig i. Eg skrev låten «Du kjenner ikkje meg» (fra albumet Dingli bang (1997), journ. komm.) om han som bare står der og ser at alle de andre gutta tar damene han liker. Men det er jo ikkje jentene sin skyld. – Er det deg den handler om? Var det du som var den gutten som «aldri hilste når eg kunne gjort det / et blikk og noen stakkars meter borte»? – Når eg hører den, så tenker eg at det er om meg – sjøl om eg vil at både den og andre personlige låter skal gjelde for så mange som mulig. Eg var nok han som stod bak der mens de andre guttene fikk jentene, og fikk meg ikkje dame før eg var 21 år. Men sjøl om damene var begynt å like meg, så syntes ikkje guttene på samme alder at eg var noe. Veldig mange av de syntes eg var flink til å spelle gitar, men de hørte ikkje etter ka eg sang om – så det første de sa når eg traff de var «fy faen, du speller bra gitar».

SANGER I NÅ-PERSPEKTIV

– Hva er drivkraften bak den nye biografien, som kom ut like før jul? – Det kjentes viktig for meg å få laget en oversikt over livet mitt mens eg ennå bare er presenil, sier Eggum, som fylte 70 i desember.

– Drivkraften handler om å få frem hvordan eg har holdt koken gjennom hvert eneste tiår, uten å fire på kvaliteten. I tillegg så har eg gått gjennom forskjellige perioder når det gjelder hvordan eg skriver og ka eg skriver om. – Sangene fra den første tiden på 70-tallet sitter for alltid. «En natt forbi» og «Mor, jeg vil tilbake» ble plassert på kartet fordi eg spilte og spilte de – men etter min mening er de ikkje av de beste. Eg prøvde å skrive om hele verden og hele livet i løpet av en tre minutters låt. Da blir det lett utrolig pretensiøst. Sjøl synes eg at det beste er det som kom på plate fra 1991 til 2002, med albumene Underveis, Nesten ikke til stede, Dingli bang og President. Denne perioden – som begynte med at eg skrev «Ryktet forteller» i 1989 – var da eg skrev best. Eg skriver fremdeles like bra som eg skrev før og etter det – men det er helt annerledes. – Hva ble annerledes i forhold til de tidligere platene? – Det var nok det å kunne gå inn i en nå-situasjon. I låten «Nesten ikkje til stede» ser du hvordan de to har det, nesten på direkten. Hon snakker til han, men han leser avisen. Da kan han ikkje høre ka hon sier. Eg har jo kjent folk som har psykopatiske trekk, og de klarer å feike at de hører etter. Du tror at de hører etter, men de gjør ikkje det. Så det er noe med det nåtidsperspektivet. – «Telefon» er også en sånn låt. Hon tar telefonen, og så er det han gifte elskeren som ringer og gjør det slutt. Hele den telefonsamtalen varer like lenge som låten. Han legger på. Han gjør det slutt, og så tenker hon på det mens han snakker. Det er i nåtid. – Det blir mer mikroperspektiv? – Ja, og det blir veldig følelsesladd på den måten at du går inn i en situasjon. Eg gjorde noe av det samme i «Myrsnipa» (fra albumet Hjerteknuser (2007), men opprinnelig skrevet for et Wenche Myhre-show på 80-tallet, journ. komm.). Da eg tok den opp igjen, så skjønte eg at den er jo blant de aller beste. Den er også sånn – den varer akkurat så lang tid som jegeren bruker på å skyte ungene til myrsnipa. Du kaller det mikroperspektiv, og det er nok dét det er.

konSertPlakat Fra 1969: Dixie-koret på laksevåg ble ledet av helge nilsen, som var stor popstjerne den gangen. – Det var her det begynte, sier Jan eggum i dag.

kritiSk til ViSemilJØet i oSlo: – Det er veldig vanskelig for outsidere å trenge inn i de veletablerte visemiljøene der borte, spesielt i de som er bygget opp omkring kjendiser som lillebjørn nilsen og Øystein Sunde, sa en ung Jan eggum til Bergens tidende, 16 år før han ble med i gitarkameratene. FakSimile Fra BergenS tiDenDe 12. mai 1972

NOTERER INNI HODET

– Når jeg hører på tekstene dine, føler jeg at det er en blanding mellom det selvbiografiske og den observatørstatusen du gir deg selv. Stemmer det? – Det er fint at du sier det, for det er det eksene mine sier også; at eg sitter et sted og virker tilsynelatende borte – altså nesten ikkje til stede – kombinert med at eg følger med. Eg har en låt som ikkje kom med på den nye platen. Den heter «Observatør», og handler om en sånn type. Han er der alltid, selv om han ikkje er med og fester. Det ser ikkje ut til at han liker seg noe særlig, men han noterer inni hodet. Så hvis du skal spørre noen om ka som egentlig skjedde – for på festen er jo alle borte i hodet etter midnatt, vet du – da kan du spørre han. – Er det delvis selvbiografisk? – Det er alltid litt selvbiografisk. «Alarmen går» handler om rusing, men eg har jo aldri tatt noe stoff i det hele tatt. Men eg har skjønt at de ti prosentene som ruser seg veldig mye kommer

nY Plate meD PerSonlige tekSter: – tre av tekstene på hold ut, hold på handler om mitt nåværende forhold – den ene om kor dramatisk eg er, den andre om at det holdt på å gå skeis fordi hon hadde en rival, og den tredje om våre forskjeller, forteller Jan eggum.

BergenSmagaSinet

DonalD-ForSiDe: Jan eggum, Sissel kyrkjebø og andre kjente bergensere var avbildet på forsiden da Donald Duck besøkte «Bææregn». FakSimile: DonalD DUCk & Co, Uke 35, 2019)

70 år i BÆÆregnS-VÆr: – akkurat som Jan eggum har lest Donald fra barnsben av, så har jeg hørt på Jan eggum hele livet, sier Donald-tegner arild midthun, som står bak tegningen som pryder forsiden vår.

fra alle samfunnslag, og det forsøkte eg å vise. Det kan være han som er vokst opp i et såkalt «møblert hjem», uten å ha fått følelsen av å være elsket. – På 90-tallet kom mange til meg og sa at det var først nå de hadde begynt å høre på tekstene mine. «Eg var ikkje moden nok da eg var 25» sier mange av dem. Det er mest gutter som sier det. Jentene har hørt på tekstene mine hele tiden. Eg er så glad for at gutter nå hører like mye på meg som den kvinnelige halvdelen av befolkningen. – Det er helt nødvendig at eg kommuniserer med den mannlige delen; det er nesten det viktigste for meg – for eg skriver om meg sjøl via et eksempel. Da eg kom med albumet Nesten ikke til stede, kom det mange menn og takket meg fordi de kjente seg igjen.

– UNNTAKENE BEKREFTER INGEN REGLER

– Det er på tide å runde av, og da tenkte jeg å snakke om den siste platen. Hvordan ble den til? – Platen heter Hold ut, hold på, og det er jo alle enig i at passer på meg. Låten med samme tittel skrev eg for 6-7 år siden, og lå i bunken på 40 låter som kunne bli plate. Så var det drodling frem og tilbake til eg stod igjen med ti låter. – Det er litt «kill your darlings»? – Ja, det er alltid det. Det må til. En låt som i siste øyeblikk måtte vike for en annen heter «De eier alt», og handler om den promillen av verdens befolkning som ja, eier alt. Den liker eg godt. – Sangene på den nye platen er en blanding av

– Eg ville få til det samme som Beatles fikk til – men eg måtte dessverre få det til aleine, da. Det var ikkje så lett. det som eg synes er viktig å skrive om. Tre av tekstene handler om mitt nåværende forhold – den ene om kor dramatisk eg er, den andre om at det holdt på å gå skeis fordi hon hadde en rival. Den tredje heter «Normalt er best», og handler om våre forskjeller. Ka hon synes er normalt og ka eg synes er normalt er til tider helt sinnsykt forskjellig, men fordi vi kommuniserer så bra så løser vi det. Så de tre låtene er veldig personlige.

BergenSmagaSinet

– Så har eg ting som er veldig sånn generelt i den forstand at eg tenker at dette må angå vedkommende som eg snakker om. «Helt inn» handler om hon som aldri kan bestemme seg – fordi «ingenting er lukket i et åpent sinn». Hon vil ha ryggen fri, så hon sier aldri hundre prosent ja til noe. En annen låt som ble med handler om de unntakene som de sier bekrefter regelen – men det gjør de ikkje. Altså, unntakene bekrefter ingen regler – det er bare det at du kanskje ser bildet mer tydelig. – I tysk grammatikk gjør de det. – I tysk? Hehe. Ja, der gjør de det. Helt sikkert [han fletter litt av sangteksten inn i samtalen:], men noen ganger blir en hypokonder syk, noen ganger er en vinner en sliter, en toppstudent kan noen ganger få stryk, noen hunder både bjeffer og biter, en stemme i hodet kan være bra, en jobb du ikkje fikk skulle du ikkje ha, noen få som er pene utenpå er det også inni, noen få som heter Mikke burde kanskje hett Minni. – Låten heter «Få». Den er sånn hele veien – det er unntakene. Dette er en helt sann historie. Unntakene er få, og det gjelder alle. Det er platens mest generelle låt, mens noen andre er veldig personlige. «Alt for deg» handler om meg og min første kjæreste. Vi levde i et fritt forhold, men etter hvert ble det too much med avtalen vi hadde – som gikk på at bare eg fortalte kem eg hadde vært sammen med der ute, så var det greit.

PÅ FORSIDEN AV DONALD

Produsent for Hold ut, hold på er Geir Luedy, som har samarbeidet med Eggum på flere tidligere album. – Eg er så glad for at vi kom sammen igjen, eg og Geir. Han produserte blant annet President (2002). Det er en veldig bra plate. Eg hadde ikkje hørt den på 10-12 år, så etter at eg spilte den igjen, tenkte eg at «eg må lage en plate til med Geir». – «Hold ut, hold på, du blir allemannseie om 30 år» synger du i tittellåten. Det er vel deg, det? – Det er meg, men det er også mange andre. Altså, eg vil at låtene skal være slik at folk kan komme bort til meg og si at de kjenner seg igjen. Eg husker en gang eg spilte på Samfundet i Trondheim. Etter konserten kom en mann på rundt 20 år bort til meg. «Jeg har en god kompis som har hørt den «Jomfru»-låten, og på hans vegne må jeg bare si at den stemmer» sa han.

nYForelSket: – trine hatet den forsiden, men den var mye verre til å begynne med. De ville skrive «sjekket opp på pub», forteller Jan eggum.

FakSimile Fra Se og hØr nr. 30, 2018

– Den handlet om ham selv da? – Ja, eg skjønte det med eeen gang, vet du. Det var altså sååå vittig, for eg kunne ikkje si det, det hadde vært så dumt. Han ville blitt rød i toppen. «Ja, du må hilse han og si», svarte eg, «at det var hyggelig at han tok den». Der kunne jeg satt punktum for intervjuet, men Jan Eggum har tydeligvis mer på hjertet. «Hvor mye er klokken?» spør han ut i luften, og svarer selv. «Klokken er 12:14 – det går bra, eg skal ikkje fly før fem. Du har vel litt tid? Bare vent litt» sier han, og forsvinner inn i sine private arkivhyller. Etter litt romstering er han tilbake med en utgave av Donald Duck & Co der flere kjente bergensartister er portrettert på forsiden – blant andre Jan Eggum, Sissel Kyrkjebø, Leif-Ove Andsnes og John Olav Nilsen. – Det er en historie om Donald i «Bææregn» – og det er så morsomt. Der står eg, og der er Sissel Kyrkjebø, peker Jan Eggum. – Eg leste Donald fast fra 1955 til langt over voksen alder, så det var bare helt vilt å bli portrettert på forsiden. Fortiden min som fast Donaldleser sitter kraftig igjen i barnet i meg. Bare det å vente på onsdagen, da det kom nytt nummer av Donald. Det var stort, og det sa eg til Arild Midthun (Norges eneste offisielt godkjente Donaldtegner, født og oppvokst i Fana, journ. komm.). Han svarte at han hadde hørt på meg i hele sitt liv. Jeg kontakter Arild Midthun via Messenger for å få låne forside-tegningen. Svaret kommer umiddelbart. «Du, jeg skal tegne en personlig hilsen til ham, som du kan bruke i intervjuet om du vil» skriver han, og fortsetter: «Akkurat som Jan EGGum har lest Donald fra barnsben av, så har jeg hørt på Jan EGGum hele livet. Siden EGGum er noe eldre enn meg, har han hele tiden ligget akkurat nok foran meg – sånn at hans sanger og særlig tekster har vært en vedvarende trøst og inspirasjon i mine egne livsfaser». – Ser du noen likheter mellom Donald og Jan Eggum? spør jeg. Egentlig ikke, ANDet enn at begge ofte har et «underdog»-perspektiv – unnskyld, jeg mener, «underDUCK»-perspektiv, skriver han tilbake.

FORELDRENES SANGHEFTE

Det er ikke bare Donald-tegnere som setter pris på Eggum – noe som blir svært tydelig i den nye biografien. Hele 16 sider er viet til personlige

en FJerDeDelS SPellemannPriS: Spellemannpris-komiteen gjorde et unntak da gitarkameratene ble kåret til «årets spellemann» for 1990, og laget ﬁre miniatyrstatuetter – slik at hver av trubadurene kunne få hver sin.

hilsener til bergensartisten. Nå er Jan Eggum god på å rose tilbake også. Dette kommer tydelig frem når vi sammen blar gjennom biografien. Han har anekdoter om de fleste, og forteller med mye kjærlighet og humor. – Dette er min far og mor, sier han, og peker på et foto langt fremme i boken. – Han var baker og min mor var heme. Begge var kunstneriske. Min far malte litt, og sammen skrev de mange sanger der han stod for melodien og hon for teksten. Han henter frem et velbrukt gammelt notehefte der foreldrene, Martha og Norvald, har ført inn sangene de skrev – tekstene på venstresiden og notene på høyresiden. – Eg kan jo mange av disse låtene, så eg kommer nok til å gjøre noe med de etter hvert. Min far var veldig praktisk og bygget to hus, og min mor var veldig kreativ og laget tekster for alle på Laksevåg. Hon var veldig dyktig på å bruke det stoffet de kom med. – Det skulle føles som om de hadde skrevet det selv? – Ja, det er nettopp det. Når hon skrev dåpseller konfirmasjonssang til noen, kom de ofte tilbake når de ble voksne og skulle ha sang til bryllupet. Så hon hadde veldig mange kunder – selv om det var sånn leilighetsdiktning. Litt lenger ute i boken stopper han ved en faksimile av den første kladden til «Kjære halvbror», som kom inn på Norsktoppen like før jul i 1975 – til tross for (eller kanskje på grunn av) et lyskespark mot store og små borgere: «Hvor kan du se disse ydmyke vrak / som selger seg selv til rusen / når du er oppdemmet foran og bak / av en tablett som gjør deg trett når du skal sove». – Du har ikke en halvbror selv? – Nei, eg bare fant ut at eg måtte ha en halvbror som var nymoralist – som bare drakk og kritiserte de som røyka hasj – så alle de variantene var med – men det var jo «De skulle begrave en konge stor» som ble mest kjent fra debutplaten min.

DEN SPEDE BEGYNNELSEN

Han blar noen sider tilbake, der en gammel konsertplakat fyller en hel bokside. – Men det var her det begynte, da eg ble med i Dixie-koret på Laksevåg. Det ble ledet av Helge Nilsen, som var stor popstjerne den gangen. Han begynte å lede det igjen for 15 år siden, med mange av de gamle sangerne.

konSertinnSPilling Fra logen: Sangene til Voksne herrers orkesterplaten en hyllest til logen ble til ved at Jan eggum og morten lorentzen tok hurtigruten sammen. – albumet er et av de beste som er gitt ut – men ﬁkk nesten ikkje oppmerksomhet, sier Jan eggum.

– Eg har de med på låten «Laksevåg» fra det forrige albumet mitt (Alt, akkurat nå – utgitt i 2018, journ. komm.). Det er så rørende – de synger akkurat sånn passe bra på den låten. Eg syntes det var så viktig å ha de med, vet du – for eg begynte jo å spille og synge i det koret i 1969 – så for meg var det en viktig periode. – Helge Nilsen kunne ikkje fordra låtene mine – eg skrev jo «Blå bananer» og sånt på den tiden – veldig rare låter – og han syntes de var helt ute. Han var ungdomssekretær på Laksevåg, så eg kom opp til kontoret hans hver eneste dag – rett fra gymnaset. Eg har en ny låt sa eg. Er du sikker på det? svarte han. Eg kan godt spille den en gang til om du vil, sa eg etter å ha fremført den for ham. Det var så dårlig. Nei, det er ikkje nødvendig, eg har så mye å gjøre – eg tror vi snakkes en annen dag vi, du, svarte han da. – Du hadde gitaren med? – Jaja. «Ja, så snakkes vi en annen dag, da» sa eg, og gikk derfra. Dagen etter kom eg tilbake. Eg har en ny sang. – Skjønte du ikke at han var lei? – Joda, men eg lot som ingenting. – Du var litt intens? – Ja, men eg har alltid hatt sånn selvtillit – uansett ka folk sa. Eg hadde ikkje klart 80-tallet hvis eg ikkje hadde hatt det.

«TENK AT DET KAN NYYYTE»

Et godt minne fra det stilløse tiåret var innspillingene og konsertene med det store artistkoret Forente Artister – som kom ut med albumet (og sangen) Sammen for livet som det norske svaret på Live Aid. – Det var gøy. Når eg presenterte meg for folk sa eg at «det er eg som synger det fins en fremtid og en vei å gå». «Å, er det deg, det» svarte de da. Eg gjorde det bare for å brife litt, for det var bare noen få av oss som var solister. Vi var 75 artister i koret, og noen av oss var heldige nok til at vi fikk synge en hel setning, husker han. – Alex (Alexandra Naumik, tidl. Alexandra Sandøy, polsk/norsk artist, 1949-2013, journ. komm.) sang tenk at det kan nyyyte. Pete Knutsen fra Popol Ace hadde arret, og Halvdan og Åge skrev låten. Det var veldig god stemning – folk var veldig sånn – vi skulle redde verden, vet du. – Ble «Sammen for livet»-videoen vist på den internasjonale Live Aid-sendingen 13. juli 1985?

– Det husker eg ikkje (den ble ikke det; derimot ble videoen fra Stavanger-artistenes låt «All of Us» vist som «Norges bidrag», journ. komm.). Men vi spilte jo med nesten hele laget på Aker brygge bare noen måneder etterpå (Rock on the Dock-konserten 31. august 1985 – som samlet 13.000 tilskuere, journ. komm.). – Bjøro Håland skulle synge den korte tekstlinjen «men tv-bildet kommer langveisfra» helt i

«En natt forbi» og «Mor, jeg vil tilbake» ble plassert på kartet fordi eg spilte og spilte de – men etter min mening er de ikkje av de beste.

begynnelsen, men han hadde ikkje anledning å være med. Så hører plutselig alle at Bjøro synger likevel – og så var det Beranek. Han sang heeelt likt som Bjøro. Beranek kunne etterligne kem som helst, så han kom med den setningen. Vi var helt sånn – men Bjøro er jo ikkje her? – det var jævlig vittig. Espen Beranek Holm ble senere fast med i det satiriske radioprogrammet Hallo i uken, som gikk på NRK P2 hver lørdag i perioden 19892013. Der fremførte han en ukentlig sang skrevet sammen med den bergenske tekstforfatteren og dramatikeren Morten Lorentzen. Totalt leverte dette radarparet rundt 300 sanger til det populære P2-programmet. Også Eggum har samarbeidet med Lorentzen – og det på en plateinnspilling han er ekstra stolt av.

NORGES SVAR PÅ TRAVELING WILBURYS

– Eg er veldig glad for at eg og Morten Lorentzen begynte å jobbe sammen. Vi laget hele repertoaret til Voksne Herrers Orkester-platen En hyllest til Logen (konsertinnspilling fra Logen Bar i Bergen, utgitt i 2015, journ. komm.), forteller han. – Alle de beste bergensartistene var med. Albumet er et av de beste som er gitt ut – men fikk nesten ikkje oppmerksomhet. Det ble stående på hyllen i Logen. Elisabeth Moberg gjør en fantastisk jobb, Erik Moll gjør en flott jobb, Helge Jordal og Claudia Scott – det er en så bra gjeng. Eg synger låten «Logen bar». BergenSmagaSinet

gJennomBrUDDSPlaten: – Heksedans var en viktig plate for meg. mange år senere ﬁkk eg høre at den ble veldig godt mottatt blant norske studenter, sier Jan eggum.

– Min tro på heksene er en veldig stor bit av det som gjorde at eg til slutt ble MDGer. Det er de som kan føle at det blir dårlig vær og kan se hvordan du har det.

– «Supergruppen» Gitarkameratene ble derimot en stor suksess over hele landet. Hvordan kom dette samarbeidet i stand? – Eg husker veldig godt da Lillebjørn [Nilsen] ringte til meg en gang i 1988 og sa at de manglet en mann. Halvdan var eg god venn med allerede den gangen – vi kom og hørte på hverandre når vi spilte i Bodø eller Bergen. Eg kjente ikkje Øystein Sunde så godt, men Lillebjørn var en eg hadde festet med i Oslo. Vi fikk ikkje navn før i januar 1988, da vi spilte i en NRK-sending fra Skarven i Tromsø. Det ble jo suksess med en gang. – Var dere før eller etter Traveling Wilburys? – Vi var rett etter, så vi var litt sure for at de var først. Folk begynte jo å skrive at vi var et norsk svar på Traveling Wilburys. Eg har ti permer med utklipp fra tiden med Gitarkameratene. Vi kommer nok ikkje sammen igjen, men vi er fremdeles like gode venner. Det var en veldig viktig tid for meg. Plutselig solgte eg plater igjen – og eg skrev også veldig bra låter i den tiden. 90-tallet var mitt store tiår – både kunstnerisk og kommersielt.

sa eg at eg behøver ikkje en gang å spørre om det er en lege i salen – eg er så trygg. Under middagen satt eg med Wilhelmsen. Det første han sa var at du vet det, Jan, du har ikke noen garanti. Er ikkje den bra? Det er det første han sier til sine klienter – for de tror at han skal helbrede dem der og da. Det går jo ikkje. – Altså, du må omprogrammere måten du tenker på. Eg er blitt mye bedre, og det sier Trine også. Det var mye som feilte meg på den tiden vi traff hverandre. Eg er jo klar over at eg kan slite meg sjøl ned – både på alkohol og på mange reisedager og spillejobber.

PÅ’AN IGJEN

INN FOR LANDING

Eggum blar videre i boken, og stopper ved kapitlet «Kem skal få følge deg hem?». Det handler om en kveld på slutten av 2015 da han og Halvdan Sivertsen holdt konsert sammen på Ibsenhuset i Skien. Sivertsen trakk seg tilbake til hotellrommet etter konserten, mens Eggum tok seg en tur på Lundetangen pub. Der ble han kjent med Trine Severinsen, som han nå deler liv og (delvis) bolig med. – Det som er saken er at vi ikkje vil bo sammen – selv om vi har kjøpt hus sammen i Skien. Den forrige platen min (Alt, akkurat nå fra 2018, journ. komm.) handler om oss to. – Det er vel en fordel for en hypokonder å være kjæreste med en psykiatrisk sykepleier. Hva sier Trine til deg når du tror du er syk? – Nei, hon sier «ignore it». Eg traff Ingvard Wilhelmsen (norsk psykiater med hypokondri som spesialfelt, journ. komm.) da eg spilte på en legekongress i Trondheim. Da eg kom på scenen,

BergenSmagaSinet

– Du har vel flyskrekk også? – Ja, det hadde eg jo. Den gikk vekk etter at eg ble sammen med Kaia Huuse. Vi bodde fra hverandre i seks år – eg i Bergen og hon i Oslo – så vi måtte pendle masse, like mye som eg gjør nå med Trine. Til slutt tenkte eg at dette går bare ikkje – eg må bare prøve å fly – så eg trappet litt ned på dopet og drakk litt mindre når eg gikk på fly. I dag går det helt greit. – Du trenger ikke en drink før flyet letter? – Ingenting. Det går helt fint. Eg er nesten ikkje nervøs for noen ting av det som skjer. – Du kan jo tenke at flyet er en buss. – Absolutt, men noen av de lydene som vanligvis kommer er skumle. En gang eg fløy sa kapteinen at vi har fått et lite teknisk problem som vi tror vi skal ordne ganske fort, så vi må sirkle litt rundt Bergen. – Du ler, du. Altså, det var ikkje dårlig vær, og likevel måtte vi sirkle rundt Bergen. Eg så bort

på ungene – de var vel 8 og 12 år den gangen – og tenkte at «nå må eg være rolig, jævlig rolig, fy faen så rolig eg er». Så sier flykapteinen at ja, det er en av flapsene som ikke går opp. Det kommer ikke til å innvirke noe særlig på landingen. Vi går inn litt fortere enn vanlig – men ellers er det ingen problemer. Og det har han ikkje lov å si hvis det ikkje er sant, så eg trodde på han. Landingen gikk fint. Det var ingen som merket at vi landet fortere – så det hadde han nok bare sagt for sikkerhets skyld. Men det å høre kapteinen si at vi har fått et lite teknisk problem – da fikk eg litt av den gamle flyskrekken tilbake, men eg klarer å holde den i sjakk. – Eg er sinnsykt godt medisinert – eg sier det ikkje som en spøk, for eg er jo hypokonder også – men eg drikker for mye, og eg vet at på et tidspunkt så vil sikkert legen si at nå har det skjedd noe. Eg drikker hver dag – og av og til blir det for mye. Samtidig er eg ekstremt sprek til å være 70 år. Trine sier at andre folk på min alder aldri hadde orket alt eg holder på med. Men det er også et veldig slitsomt liv. Bare reisingen med 4-5 fly hver eneste uke. – Er det ikke noe med at når man holder på med kreative ting så eldes man ikke på samme måte? – Eg kan ikkje sette meg ned. Eg vil ikkje havne som han 70-åringen som ikkje orker å reise seg fra sofaen. Eg vil ikkje det, og eg gjør ikkje det heller. Eg har mye å gjøre, og legger opp til litt ekstra. Eg sover bare fem timer om natten. For to dager siden merket eg at eg gikk og gjespet, så det kan jo være et tegn. ■ en lengre utgave av intervjuet er tidligere publisert på nettsiden til musikkmagasinet Ballade (ballade.no). albumet «hold ut, hold på» er Jan eggums 24. soloplate og ble sluppet i november på hans eget plateselskap, Bergenstrubaduren.

Tekst og foto: Magne Fonn Hafskor

FAKTA: JAN EGGUM

hele hiStorien: eggums memoarer er ført i pennen av geir rakvaag på oppdrag fra kagge forlag, og forteller hele historien, fra oppvekstenpå laksevåg i Bergen med kunstneriske foreldre og reisen frem til å bli en av landets mest folkekjære artister. ill: kagge Forlag

■ Født 8. desember 1951 og oppvokst i Bergen (Fagerdalen og laksevåg). ■ i 1970 kjøpte han seg bass og ble medlem av det lokale progbandet Finkelsen – hvor eggum skrev det meste av materialet som ble fremført. ■ året etter debuterte han som visesanger, og sommeren 1972 ble han kjent også utenfor Bergen etter å ha spilt på den tv-sendte avslutningskonserten under Visefestivalen i haugesund. ■ Uken etter fikk han opptre i en halvtime under «åpen mikrofon» på Forum visefestival i arendal. Britiske Brian hudson ble imponert, og inviterte den unge trubaduren til london for å gjøre ham til popstjerne. ■ i den nye biografien forteller eggum at london-oppholdet ikke gav ham noen «a-ha-opplevelse», men flere av hans mest kjente sanger ble skrevet i denne tiden – blant annet originalen til «en natt forbi». ■ eggum dro tilbake til norge i januar 1975, turnerte med eget materiale, og fikk platekontrakt med CBS. ■ Debutplaten Jan Eggum ble innspilt høsten 1975. Wenche myhre ble begeistret for albumet, og til albumet Wenche (1976) leverte eggum mesteparten av materialet. ■ Samme år ga eggum ut albumet Trubadur, det første i en rekke på fem album han laget sammen med bergensbandet Saft.

■ gjennombruddet kom med Heksedans (1977), som ble tildelt Spellemannprisen. Siden har han vært en av norges mest kjente artister, blant annet som medlem av gitarkameratene. ■ Flere av hans album har solgt til gullplate, og han har nærmest hatt klippekort til Spellemannprisen med seks statuetter – to av dem sammen med gitarkameratene. ■ 2015-albumet Rio ble produsert av geir luedy og spilt inn i Brasil sammen med bossanova-legenden gilberto gils band. eggum spilte også to utsolgte konserter i grieghallen sammen med dem. ■ hans forrige plate, Alt, akkurat nå (2018) ble spilt inn i Duper Studio sammen med blant andre Jørgen Sandvik (real ones), Chris holm (Sondre lerche, Young Dreams) og ivar tormodsæter. Produsent var Yngve Sætre. ■ Hold ut, hold på kom i fjor, og er Jan eggums 24. soloplate. innspillingene ble gjort i i Stable Studio i oslo sammen med leif Johansen (tekniker), anders engen (trommer og vokal), audun erlien (bass, programmering), espen gjeldstad gundersen (tangenter), thomas Dahl (medprodusent) og geir luedy (produsent). i tillegg medvirker Bendik hofseth (saksofon), amalie holt kleive (kor) og gabriela garrubo (kor) på enkelte av låtene.

Kilder: Pressemeldinger, biograﬁen Så langt har alt gått bra (kagge forlag, 2021), Wikipediaartikkel og rockipedia.

0 0D 0DUN 0DUNL 0DUNLVHU 0DUNLVHU RJ 3OL 0DUNLVHU 0DUNLVH 0DUNLVHU RJ 3OLV 0DUNLVHU RJ 3OLVVH 0DUNLVHU RJ 3OLVVHJD 0DUNLVHU RJ 3OLVVHJDUG 0DUNLV 0DUNLVHU RJ 3OLVV 0DUNLVHU RJ 3O 0DUNLVHU RJ 3 0DUNLVHU RJ 0DUNLVHU RJ 0DUNLVHU R 0DUNLVHU RJ 3OLVVHJ 0DUNLVHU RJ 3OLVVHJDU 0DUNLVHU RJ 3OLVVHJDUGLQHU 0DUNLVHU RJ 3OLVVHJDUGLQH 0DUNLVHU RJ 3OLVVHJDUGLQ 0DUNLVHU RJ 3OLVVHJDUGL DU

-40% Norskproduserte produkter Kort leveringstid *5$7,6 %()$5,1* 2* 0217(5,1*

Vest markise AS, Lønningsflaten 32F | 5258 Blomsterdalen | Tlf: 55 91 77 71 | vestmarkise.no

KULTUR

KUNSTNER I KORONAENS TID Siri Røiseth sa opp jobben, innredet en varebil og la ut på veien for å ﬁnne inspirasjon til bildene sine. Så kom pandemien.

orona-pandemien er sterkt til stede i Siri Røiseths kunst. Et av bildene viser Grogu (fra Star Wars-serien The Mandalorian) som oppfordrer oss til å vaske hendene, et annet en sjampanjeflaske merket «antibac». Selv faller jeg pladask for et plakatstort bilde av en panda innkapslet i en gul smitteverndrakt. Tittel: «Pandami». – Det har blitt litt bilder om pandemien. Jeg er ikke spesielt god på å uttrykke meg med ord eller skriftlig, men med bildene føler jeg mer at jeg kan

si min mening, sier Siri Røiseth, som februar 2020 sa opp en trygg jobb i et forsikringsselskap for å satse på kunsten. Like etter satte Helsedirektoratet i verk de mest inngripende tiltak Norge har innført i fredstid for å hindre spredning av covid-19.

VESTLANDSVÆR PÅ SYRE

Gategalleriet i Bergen har samarbeidet tett med henne de siste to årene. Kurator og daglig leder Christer Holm forteller at det startet med at de

Vil SPre gleDe: – Jeg prøver å lage bilder med mye glede og humor, sier Siri røiseth, understreket av bildet til høyre, der den til vanlig svært humørløse Batman slapper av hjemme med en kopp te.

BergenSmagaSinet

hjalp henne med å lansere nye trykkopplag. Disse ble revet bort på få minutter hver gang de ble lagt ut for salg. Så utfordret de henne til å lage originalverk på lerret. Også disse ble raskt utsolgt. – Jeg hadde en utstilling på Madam Felle 11. mars 2020. Dagen etter stengte samfunnet ned, husker kunstneren, som tar imot meg hjemme på Laksevåg i Bergen. Her møtes vi av bilder både på og stablet opp mot veggene, pensler i alle størrelser, sammenklemte tuber med akrylmaling og flere påbegynte lerreter.

SmitteVern For StJernekrigere: Selv jediriddere må ta smittevernreglene på alvor.

inSPiraSJonSreiSe: De siste to årene har Siri røiseth og samboeren reist rundt i norge i en spesialinnredet varebil. Bildet er fra haukelifjell i 2021. Foto: PriVat

Kunstreisen begynte med at hun og samboeren fikk innredet en varebil slik at det gikk an å bo i den. Våren 2020 la så paret ut på en inspirasjonsreise rundt omkring i vårt langstrakte land. – Hvor mange reisedøgn ble det? – Altså, det var nesten hele året. Da kjørte vi gjerne i én dag og stoppet på et sted i to-tre dager. Vi var blant annet i Lofoten i november og desember – midt i mørketiden. Det var liksom bare vestlandsvær på syre, med regn og vind. – Frøs dere ikke?

– Vi har en dieselvarmer i bilen, og med kun fire kvadratmeter blir det fort varmt. Så har vi gode jakker og sitter gjerne med soveposer når vi jobber. – Hvordan fikk du inspirasjon til bildene? – Nei, det var egentlig bare det å være ute – da kom jeg på ideene. Det er ikke slik at jeg ser noe i naturen og så tegner jeg det jeg ser. Det er mer slik at det skjer noe i hjernen når du er ute i naturen. Og så er det veldig gøy å være på nye steder, og få litt nye inntrykk. Nå var det jo

SangFUgl På SVeiVegrammoFon: – når jeg har en god idé, må jeg bare må få den ut på gaten eller lage et bilde. tenk om noen andre kommer på akkurat det samme, sier Siri røiseth. Foto: PriVat

korona da, så vi traff ikke så mange på stedene vi stoppet. Men det var veldig kjekt. Vi er begge glad i å gå i fjellet, løpe i fjellet, og klatre, så vi gjorde en del av det.

SOLGTE TUSEN BILDER FØRSTE ÅRET

Siri Røiseth er utdannet markedsfører fra BI, med bachelor i internasjonal markedsføring. I tillegg har hun toårig utdannelse i illustrasjon. – Jeg har alltid likt å tegne, så da jeg fant det illustrasjonsstudiet, ble jeg så glad at jeg begynte å gråte. Det var etter jeg hadde tatt markedsføring. Jeg tenkte at det er jo dette jeg vil. Ferdig studert oppdaget hun at det var vanskelig å få jobb som illustratør. Løsningen ble å jobbe frilans med dette ved siden av en fast jobb som rådgiver for Tryg forsikring. – Det var en veldig bra arbeidsplass, men jeg merket at jeg hadde lyst å gjøre noe kreativt, forteller hun. – Jeg begynte derfor å legge ut for salg tegninger og digitale trykk, og fikk interesse fra fremmede folk som ønsket å kjøpe. De første trykkene var et av Ulriksbanen i Bergen og et av to pingviner med regntøy. Etter hvert ble det flere motiver, jeg fikk kontakt med Gategalleriet, og jeg tenkte at «nå må jeg bare satse på dette». en Varm klem i iSØDet: – Dette bildet laget jeg sommeren 2020, da det ble tillatt å klemme de nærmeste igjen, sier Siri røiseth.

BergenSmagaSinet

Tidlig i 2020 sa hun opp jobben i Tryg forsikring, der hun hadde vært i tre år, og kastet seg ut i kunstmarkedet. Hun hadde spart opp nok penger til å holde det gående en stund, og hadde regnet ut at hun kunne klare seg fint om hun solgte hundre bilder for 1000 kroner stykket det første året. – Jeg solgte over 1000 bilder det første året, så da gikk det kjempebra. Da kunne jeg spare mye, og ha penger til året etter. Jeg har jo lyst til å leve av dette; det er dét som er målet mitt. Så hver gang det går bra så har jeg mulighet til å holde på med det litt lengre. Akkurat nå går det så bra at jeg føler at det kan ha en fremtid.

DELVIS FARGEBLIND

Siri Røiseth har også markert seg som gatekunstner, blant annet med et pandemi-inspirert motiv av to pingviner som klemmer. – Det laget jeg sommeren 2020, da det ble tillatt å klemme de nærmeste igjen. Jeg er veldig glad i å klemme. – Bruker du stensiler når du lager gatekunst? – Jeg gjør både det som heter «paste up» og stensiler. Jeg har lært meg det underveis. – Men du jobber mest med akrylfarger på lerret? – Ja, lerretene som skal til utstillingen min på Gategalleriet er stort sett malt med spray og akryl, men det jeg har brukt mest tid på tidligere er å tegne. Jeg tegner også digitalt på iPad i programmet Procreate. – Hvordan velger du farger? – Jeg er delvis fargeblind, og bruker nok ekstra lang tid på grunn av det, men jeg prøver meg bare frem helt til det sitter. – Lager du bilder i sort/hvitt? – Ja, men da legger jeg gjerne til én farge. Jeg liker det uttrykket. ■ Tekst og foto: Magne Fonn Hafskor

kleDD For «PanDami»: – Jeg er ikke spesielt god på å uttrykke meg med ord eller skriftlig, men med bildene føler jeg mer at jeg kan si min mening, sier Siri røiseth.

Mer info: siriroiseth.no og gategalleriet.no

SommerViten - en uke full av aktiviteter og mye moro!

Vitenskap er gøy!

Bli med på SommerViten SommerViten 2022 utforsker vitenskapens fantastiske verden. Bli med på spennende eksperimenter innen kjemi, fysikk, biologi og teknologi. Få nye oppdrag og finn løsninger sammen med nye og gamle venner, det blir mulighet til å tenke både inni og utenfor boksen.

Hvor og når?

STØTT DE HARDT RAMMEDE

Kursene holdes på VilVite i uke 26 og 27. Egenandel: 580,- resten av kursavgiften dekkes av Bergen kommune. Påmeldingsfrist: Innen 1. juni 2022 – så langt det er plass. Påmelding: vilvite.no/sommerviten

AV KRIGEN UKRAINA Røde Kors er til stede og gir helsehjelp, mat, vann og beskyttelse til de som er rammet av krigen i Ukraina. Bidra til at vi kan være der for flere. Sammen redder vi liv!

SommerViten er for deg som skal begynne på 7. til 10. trinn i Bergen kommune høsten 2022.

VIPPS 2272

Les mer og meld deg på SommerViten på Foto: ICRC

vilvite.no/sommerviten

¨ GRUNDEREN

DRØMMEN OM EGEN SLEPEBÅT Eilif Harbitz-Rasmussen fra Askøy har levert ﬂytebrygger til kunder over hele Norge, og omsatte i en periode for 21 millioner. Det hele startet med en guttedrøm om å få sin egen slepebåt.

–J

eg har vært med og laget kai for Rica Ishavshotell i Tromsø, og har bygget marinaanlegg i Lindesenes – der havet står rett på, sier bergensregionens egen «Mr. Flytebrygge» Eilif Harbitz-Rasmussen – som har bygget flytebrygger på oppdrag både for privatkunder og kommuner. – Når jeg leverer et produkt, gjør jeg gjerne noen ekstra grep for at det skal tåle det været det skal stå i. Jeg har jo vært til sjøs, så jeg har sett en bølge før, legger han til. – Vi kan begynne med din yrkeskarriere. Du har vært kaptein? – Altså, jeg reiste til sjøs fire dager etter at jeg sluttet på ungdomsskolen i 1975. Det var på Den Norske Syd-Amerika Linje for Johan Ludwig Mowinckels rederi. Jeg begynte som dekksgutt, og avanserte til jungmann, lettmatros og matros. Så tok jeg sjømannsskolene, og ble 2. styrmann, 1. styrmann, overstyrmann og til slutt kaptein, forteller han. 28 år gammel ble han rederiets yngste kaptein siden 1920-tallet, på en splitter ny 42 000 tonns bulkbåt med krane. – Jeg seilte som kaptein i 8-9 år. Så gikk jeg i land og jobbet to år i Canada, og til slutt kom jeg hjem og satt i 11 år på to forskjellige shippingkontorer her i Bergen.

SIN EGEN SLEPEBÅT

Tilbake i Bergen fikk han endelig realisert guttedrømmen om å eie sin egen slepebåt. Etter å ha søkt over hele verden etter en båt som kunne passe både lommebok og behov, fant han en i Fredrikstad. –Jeg hadde alltid hatt lyst på en sånn liten slepebåt som dro på kornlektere, så jeg slo til da

jeg endelig fant en som var til salgs. Så var det en fra Arna som ringte og sa at han hadde noen flyteelementer som jeg kunne hente med slepebåten. «De kan sikkert brukes til noe» sa han. Harbitz-Rasmussens første idé var å bruke flyteelementene til å lage en arbeidsflåte til bruk når skutesider skulle males – slik at de kunne male uten å dryppe maling på sjøen. – Men havnevesenet syntes ikke dette var noe. Det spilte ingen rolle om de sølte maling på sjøen den gangen, så det var dødfødt.

FREGATTSHOW

Istedet tok han på seg å bygge en flåte som skulle brukes til en signeringsseremoni med det spanske verftet Bazan (nå Navantia) – som skulle bygge nye fregatter for Sjøforsvaret. – De skulle ha et show i Lille Lungegårdsvann, med 36 vannpumper som skulle lage en 12 meter høy skjerm av vann der de skulle vise video. Så da måtte de ha noen flåter. Dette oppdraget fikk han i 1999. Eilif startet da selskapet Fly By Night AS (senere Vestlandsbryggen), og bygget flytebrygger for arrangementet – inkludert en catwalk på 110 meter som de skulle bruke til å dra ledninger ut på og gå frem og tilbake for å montere. – Plutselig var jeg da i gang med å produsere flytebrygger og benytte slepebåten min til å legge disse ut og frakte de rundt – og det var starten på det jeg fortsatt holder på med, forteller Eilif. – Startkapitalen var at jeg fikk solgt alt det jeg brukte i Lille Lungegårdsvann. En begravelsesagent kjøpte alle kryssfinerplatene – om det var til kister eller noe annet vet jeg ikke – og all isoporen ble solgt til en som skulle bygge hus. En av flytebryggene ble til fenderbrygge for cruise-

båter ved hotellet i Eidfjord, en annen ble solgt til en privatkunde.

MISTET KONTROLLEN

Etter å ha drevet i åtte år med å produsere flytebrygger etter hvert som folk bestilte, innså Eilif at det var på tide å avslutte karrieren innen shipping og bare drive med dette. Han har blant annet levert flytebrygger med overbygget tak for Sjøforsvaret – slik at de har snøfrie og tørre båter når de skal rykke ut på oppdrag eller trening. – Hvordan er markedet? Er det flere aktører? – Klart det er konkurranse, men etter å ha drevet med dette i 23 år har jeg så mye utstyr at mange konkurrenter sender kunder videre til meg fordi de ikke klarer å løse kundens problem. Det kan være en del utfordringer med tilpasninger og størrelse. Siden jeg har et lite firma, kan jeg gjøre veldig mye «skreddersøm». Jeg har eget sveiseverksted, og lager alle beslag selv. – Det gikk dårlig på et tidspunkt. Du ble slått konkurs høsten 2017? – Det som skjedde var at firmaet fikk en voldsom vekst. Plutselig var vi oppe i 21 mann i drift, og jeg mistet kontrollen. Det skjedde veldig mange ting rundt meg på den tiden, også på det private plan. Familien min brukte mange millioner på å forsøke å redde det – men vi klarte det ikke. – Hvor lenge lå dere nede? – Det var bare noen måneder. To av mine kunder kom til meg og ville hjelpe meg opp igjen, slik at jeg fikk kjøpt boet tilbake. Dette var Peter Kolderup Greve (nå styreformann i selskapet) og Reidar Vindenes (Net Holding), som hver kjøpte 25 prosent av aksjene.

Fikk oPPFYlt gUtteDrØmmen: – Jeg hadde alltid hatt lyst på en sånn liten slepebåt som dro på kornlektere, så jeg slo til da jeg endelig fant en som var til salgs, forteller eilif harbitz-rasmussen om det skjebnesvangre kjøpet som ble begynnelsen på et livsprosjekt. han kjøpte båten på bildet til venstre i 1998. Den er bygget i 1918, og var importert fra Sverige til Fredrikstad.

BergenSmagaSinet

– Det jeg liker, er å lage ting som dekker kundens behov. De kommer ofte til meg med store planer, men da spør jeg dem om hva som er behovet.

BergenSmagaSinet

FirmaBåten: ingen problem å komme seg rundt i bergensregionen med «gustav», en ﬁnsk 34 fots arbeidsbåt med åpent fordekk, kran og soveplass til ﬁre.

På JoBB: eilif harbitz-rasmussen skifter ut en utslitt ﬂytebrygge i nordåsvannet. – mine ﬂyteelementer blir fysisk boltet til bryggen. Da knekker de ikke like lett som sveisede brygger, sier han.

– De tomente at det alltid ville være behov for et slikt selskap som jeg drev, ikke minst på grunn av alle oppdrag som gikk på service og vedlikehold. – Du skiftet navn til HR-bryggen? – Det gjorde jeg for å ære min tippoldefar, som hadde et rederi med HR i skorsteinen på båtene. Dette var før Hilmar Reksten fikk HR i sine skorsteiner, så det handlet om å ta tilbake en veldig gammel familietradisjon. – Og nå går firmaet for full maskin? – Nå går det greit. Vi er tre ansatte, og har jeg behov for mer hjelp i en kort periode så har min sønn et tømrerfirma med seks ansatte som kan hjelpe til. Med så få ansatte kan vi snu oss fort.

BergenSmagaSinet

reStaUrert BrYgge: en gammel brygge på osterøy har fått nytt liv.

Foto: PriVat

Nylig kom det en kunde som ville ha opp en flytebrygge i nærheten av Rutledal. Den leverte vi dagen etter at han bestilte.

STYREHUS MED PLASS FOR STRIKKEPINNER

– Hvor ligger du prismessig? – Jeg er vel egentlig ganske rimelig. Det er alltid de som selger billigere flytebrygger basert på blå tønner – men de regnes ikke som seriøse. Det er også mange som er mye dyrere. Grunnen til at jeg kan holde rimelige priser er at vi er en liten organisasjon, sier han.

– Jeg bruker flyteelementer fra USA, der det er et krav at flytebrygger med flyteelementer skal ha flytestoff i seg. Fordelen med det er at bryggen aldri vil synke, selv om du skulle være uheldig og få en lekkasje inn i flyteelementet. Det jeg bruker er isopor, som blåses inn med steam. Får du en lekkasje da, tar elementet kanskje inn maksimalt seks prosent vann. – Har du noen tips til andre som ønsker å starte for seg selv? – Begynn i det små, og tenk nøye gjennom hva du holder på med. Jeg kunne veldig lite om flytebrygger da jeg begynte, men Alutec i Os ga meg et par tips om hva jeg skulle gjøre for å få tingene

SoliD konStrUkSJon: – De første ﬂytebryggene jeg laget har samme ramme som de jeg produserer i dag, sier eilif harbitzrasmussen. Denne bryggen ligger i alver, og er tilpasset for kajakk. Foto: PriVat

til å fungere. Jeg brukte også erfaringen jeg hadde fra sjøen med bølgepåvirkning på skipet og lasten – så jeg visste at jeg måtte lage bryggene solide. De første flytebryggene jeg laget i 1999 har samme ramme som de jeg produserer i dag. De er akkurat de samme. – Har du fortsatt slepebåten? – Ja, men den ligger på verkstedet nå. Jeg måtte forandre styrehuset, siden det var så lite. Min kone Elin liker å slepe flytebrygger med den, og da strikker hun samtidig. Så kom strikkepinnene alltid bort i roret – så vi har utvidet styrerommet med 38 cm slik at strikkepinnene får plass.

BLIR EN LIVSSTIL

64-åringen trives svært godt med det han holder på med, og har ingen planer om å pensjonere seg når han om noen år når aldersgrensen. Omsetningen ligger på 5-6 millioner i året, som ligger et stykke unna tiden da han var oppe i 21 millioner. – Jeg bygger ikke monumenter; det kan andre gjøre, det gidder jeg ikke, sier han. – Det jeg liker, er å lage ting som dekker kundens behov. De kommer ofte til meg med store planer, men da spør jeg dem om hva som er behovet. Nå er jeg nede i normal arbeidstid; jeg jobber bare 10-12 timer på hverdager og tar fri søndager. Før kunne jeg jobbe 7-8 timer på søn-

dager. Det gjør jeg ikke lenger. Men det blir en livsstil. – Du kunne brukt fritiden på Brann Stadion i stedet? – Nei, det kunne jeg ikke, for det var en brannspiller som lo av meg i 1976 da jeg kom hjem fra sjøen og hadde kjøpt en hypermoderne dongeribukse i Amsterdam. Han var kjæreste med en av klassevenninnene mine. Han lo av buksen min. Etter det har jeg ikke satt min fot på Stadion! ■

Vestlandsbryggen/HR-Bryggen ble startet våren 1999 (under navnet Fly By Night) som en rendyrket flytebryggeprodusent. Etter hvert utviklet firmaet seg til å bli en allsidig leverandør av tjenester og løsninger i strandsonen – blant annet nybygg, vedlikehold og rehabilitering av naust, kai/ flytebrygger, marinaanlegg og legging av sandstrand. Mer informasjon: hrbryggen.no

Tekst og foto: Magne Fonn Hafskor

bǌǙɏųɯɗȊǩǩųɏǩȊɏȊųǶ /ȊɗɯȊɗɗɯƛǶǶųɏɯŠʌɯĢĚŠųɯǙǗȟɏųɸȟ͖ɯȊƭɯɸǌǛĢųǅȟɏɯɸǌǛɯɗȊǩǩųɏų͎ųǶɸ͖ɏƌ ?ȊǩɯȊƭɯɗųɯ͎ĚɏɯʌɸɗɸǌǛǛǌǶƭȲ yǌɯǅǗųǛȢųɏɯŠųƭɯǩųŠɯĚɯƛǶǶųɯŠųǶɯɏǌǙɸǌƭųɯǩȊŠųǛǛųǶɯƏȊɏɯŠǌǶųɯĢųǅȊ͎Ȳ Aųǌɏ͎ǌǙƣ ɸųǶɯʇǼŗɯƞȕɤǼɯ*ȊŠ͎ǌǙŗɯiųǛǊƞƞɯǼʇɯǼͤɯɤͤ ĢǌǛɗǙ ŠųɗųǶɸųɏųɸȲǶȊ ɯ

ŝɯʇͤʇʇɯ ȊǩĢ ɏŠǌųɏɯ^ųĿɏų ɸǌȊǶ Ǜɯ[ɏȊŠʌĿɸɗɯ2ǶĿɯȤ ^[ȩȲɯ ǛǛųɯɏųɸɸǌƭǅųɸųɏɯƏȊɏĢųǅȊǛŠɸȲ iGŗɯɔɯȊƭɯ ^[ǊǛȊƭȊųǶɯųɏɯɏųƭǌɗɸɏųɏɸųɯ͎ ɏųǩųɏǙųɏɯƏȊɏɯ ^[ɯųǛǛųɏɯŠųɸɗɯŠ ɸɸųɏɗųǛɗǙ ȢųɏȲ

HUS OG HAGE

DET ER VÅR VÅR I ÅR! Endelig vår og en ny sesong med planter og grønt. Vi kan rusle ute og hagesentra kan besøkes, endelig! Ikke munnbind, bare deilig moldlukt inese og svelg. Spørsmålet er bare; hva skal vi begynne med?

agen er enda i lett hvile selv om løkplantene blomstrer og enkelte prydbusker blomstrer. Det er tid for fjerning av gammelt løv og visne blader. Plenen bør rakes og hulles – det vil si at du tar en greip eller lignende og stikker huller i den. La det komme luft til røttene. Dette gjør plenen godt etter vinteren. Har du kompost, så legg et lag av det over plenen og rak det litt rundt. Gjenta etter et par dager. Snart er komposten oppspist av makken som har omgjort den til deilig og næringsrik mat for plenen din. Den vakreste plenen jeg har sett ligger på Osterøy, og der gjorde eieren akkurat dette. Litt arbeid (han hadde mye plen!), men du verden så sterk og flott og slitesterk plen det ble med denne innsatsen!

HVA ØNSKER FAMILIEN?

Noe av det viktigste du gjør nå, er å rusle rundt og ta en oversikt. Ta gjerne med hele familien. Er det noe en ønsker seg? Et område en vil bruke annerledes? Skal det settes opp en huske, en lekekasse eller lages en kosekrok? Skal noe flyttes? Det er enda tid til det. Skal stauder deles? Regelen er at det som blomstrer om høsten, deles om våren og vice versa. Bladlilje (latin: hosta) vokser ivrig på våre kanter, nå passer det å dele den og få flere. Dem

BergenSmagaSinet

kan du sette ned eller bytte med noen som har andre sorter. Er bærbuskene for store; har de lagt seg utover? Hvert år kutter du en fjerdedel av busken nede ved roten – men ikke om det er unge busker, kun de som er et par år. Tenk smart: kutt så du får grener som strekker seg mot solen, som gir luft inne i buskene, og ikke blir for store. Det er bedre å få store søte bær, selv om det blir færre. Solen gjør dem søte, så la det komme sol til!

FRUKT OG BÆR

Har du ikke frukttre, så kjøp et i vår. Se hvor du vil ha det, hvor mye plass du har, og hør på hagesenteret så du får et i en størrelse som passer hos deg. Det kan være stor forskjell på dem, av-

elVikS hage: ivar elvik dekker plenen med kompost og raker denne ut over ﬂere ganger. har du lite plen, er det fort gjort. ivar har ganske mye, så han har mye jobb. men ﬂottere hage skal du lete lenge etter.

hengig av hvilken rotstamme de er podet på. Få ting er så hyggelig som å hente plommer eller epler fra egen kvist. Og husk, du kan strenge frukttrær mot garasjeveggen eller lage en hekk av dem! Da får du mange trær på liten plass. La både frukt og bær få gjødsel nå i vår. Det trenger de! Rusle denne turen rundt i hagen før du tar turen til hagesenteret! Se hva hagen har plass til, hva du ønsker deg. Hva familien ønsker seg! grØnnSaker i Potter: om du ikke får sådd grønnsaker, eller har plass til dem, dyrk i potter! De kan du ha på altan eller terrasse. her er det gulrøtter og purre som har fått ﬁn plass. godjord og gjødsel er viktig når de har så lite plass å dra til seg mat på.

Nyttige gjødseltips ■ ■ ■ ■ ■ ■

gjødselregel nr. 1: jo mer en plante du har i hagen skal yte, jo mer mat (les: gjødsel) trenger den. grønnsaker må ha mer gjødsel enn planter som ikke skal yte så mye. Sommerblomster? hemmeligheten med å lykkes, er gjødsel! De skal yte mye på noen få måneder. krukker? gi dem ﬂytende gjødsel – da får de mat umiddelbart. og husk, ofte og lite er mye mer eﬀektivt enn mye og sjelden! er du usikker, spør på ditt hagesenter!

VeDlager Som DeSignelement: Det er kjekt å ha ved tilgjengelig. her ser du en måte du kan la vedlageret inngå som en vakker del av uteplassen.

anne tafjord-kirkebø er fotojournalist og allsidig foredragsholder med tema innen kultur og natur. Cand.polit., 17 år som lektor. Fagrådsleder i arboretets fagråd. tidligere fylkesleder for hageselskapet hordaland. Foto: ØYVin heiSer Utne

Plant tett!

■ Vil du unngå ugress i bedet? Plant tett! Da får det ikke plass til å spire. Selv et ugressfrø må ha lys for å spire! ■ i tillegg liker plantene seg bedre, og det blir færre skadeinsekter. ■ Det blir også mindre behov for vanning, da jorda ikke tørker ut. naken jord fordamper og blir tørr. med mange planter som avgir vanndamp slipper du billig fra vanningen. ■ et kinderegg altså: Plant tett. Du kan heller tynne ut enkelte planter om de blir for pågående mot de andre!

Har dere plass til en pallekarm eller to? Disse fås i ulike varianter. Noen egner seg på terrassen, noen i hagen. Ta gjerne mål av området du vil så eller plante grønnsaker i, selv om det ikke gjøres før i mai når jorden er blitt varm (minst åtte grader).

DU DYRKER JORDEN!

Husk, du dyrker jorden – ikke planter! Er jorden i god stand, trives alt du setter ned i den. Men hvordan kan du vite om jorden er god? Du kjenner på den, stikk hendene ned i jorden og snus! Er den passe løs og lukter friskt? Er den klissvåt, kanskje den må dreneres? I klissvåt jord er det et lite oksygen. Akkurat som du og jeg, så trenger plantene oksygen. Derfor er det viktig at det er luftig jord. Kanskje må du grøfte så det blir bedre drenering. Tro meg, å gi plantene den beste jorda er oppskriften på suksess og enklere hageliv! Den beste jorda lager du selv. Kompostér i varm eller kald kompostbinge – eller bokashi. Ikke rot for mye i jorden; la den beholde strukturen der alt liv som er i den har funnet sin plass. Det er mikroskopisk liv med nyttige bakterier og nematoder (rundormer) i den øvre del av jorden. Jo mindre den røres, jo bedre er det. Det er kommet mye ny kunnskap om dette i de siste årene. For eksempel vet vi nå at bakterier inne i bestemte blader er nitrogensamlere og at trær kan hente føde fra så langt som nesten 18 kilometer unna! Vi har en våt vinter bak oss. Regnet vasker ut jorden. Det øverste jordlaget fjernes med vannet. Det er det mest næringsrike. Derfor bør de fleste av oss gjødsle mer i år enn vi pleier. Å gjødsle betyr å gjøre god! Du gjør jorden god ved å tilføre gjødsel. Pelletert hønsegjødsel/helgjødsel er fin til det meste, med unntak av surjordsplanter som rhododendron, magnolia og lyng. Kalk er lurt å tilføre i år – nettopp grunnet alt regnet vi har hatt. Kugjødselkompost er supert til alle plant-

ene dine. Husk at det ikke er gjødsel men jordforbedring. Mye godsaker til jorda her!

GJENBRUK OG PLANLEGGING

Klart du skal kose deg med å gå litt «all in» i løksnopingen. Hagesentrene melder om eventyrlig salg av løkplanter i år. Alle ønsker å hilse våren velkommen med herlige påskeliljer, krokus, perleblomster, vipeegg/rutelilje og anemoner – mange nydelige sammenplantninger og tett i tett. Herlig! Er det kjølig, så blomstrer de i ukesvis! Når blomstene visner, begynner du å gjødsle dem. Alle løkplanter, også dem som står i hagen, gjødsles etter avblomstring. Da vokser løken seg større, og den vil blomstre enda mer til neste år. Senere i vår tar jeg løkene som jeg kjøpte nå forsiktig fra hverandre og setter dem ned et sted i hagen – gjerne under et løvtre. Der vil de kunne formere seg og bli riktig mange. Sett dem med litt avstand (4-5 cm) og legg litt benmel under løken. Legg på jord og tråkk forsiktig rundt. Og gjødsel! Slik sikrer du deg at alle løkene får et nytt og bedre liv i hagen din, år etter år. Når du og familien er enige om hva dere vil i og med hagen denne våren og sommeren – og har laget dere en ønskeliste – da går turen til hagesenteret. Da blir du ikke forvirret av alle godsakene som frister. Mye kunne vært spart av arbeid og ergrelser i min egen hage om jeg hadde gjort det. Impulskjøp til hagen er oftest like dumme som impulskjøp av klær. Du har ikke rett plass til det du har kjøpt. Det blir for stort for den plassen. Det er for lite sol der den må plantes eller for vått! Det beste rådet du får denne våren; lag en plan! Og hold deg til den! Snop heller noe du kan ha i en krukke, for snop i hagen er bare helt nydelig. Lykke til! ■

enkle roSer: De blomstene som er enkle, ikke doble, er mer mat for insekter, som regel dufter de mer også. Pollen og nektar bruker planten som lokkemat for å tiltrekke seg insekter og bli bestøvet.

Plant tett: Plant salat, reddiker og lignende i flere omganger, slik at du kan høste flere ganger gjennom sesongen. Ulike salater gir fargekombinasjoner. mat som ser flott ut smaker bedre – vi spiser med øynene også!

Tekst og foto: Anne Ta ord-Kirkebø

BergenSmagaSinet

din personlige lift og maskinutleier

Vi utvider vårt utvalg i utleie utstyr - Lifter - Mini gravere - Beltegående dumper - Liftbil klass B - Jordfres og plenruller

Leirvikåsen 3 NO-5179 Godvik

- Kjernebor utstyr - Avfukter - Varme ovner - Fjell boreutstyr

+47 55 34 50 00 bergen@stavdal.no www.stavdal.no

FÅ DET FINT I HAGEN OG UTEOMRÅDET FØR SOMMEREN! • Beskjæring av trær, hekker og busker • Rensing av bed • Salg og legging av rulleplen • Påfylling av bark, jord singel o.l • Trefelling • Oppkvisting av trær & busker • Rydding av grøntområder • Utvendig husvask • Kosting & vasking av gårdsplasser • Reparasjon & maling av gjerder • Vask & oljing av terrasser • Bortkjøring av hageavfall o.l

Ta kontakt for

GRATIS BEFARING og pristilbud!

Små og store jobber i hager, uteområder mm.

Tlf. 995 00 003 post@eventtjenester.no Adresse: Lønningsflaten 26 • 5258 Blomsterdalen

! r ø d n a r e v e l D in lo k a le • Hagesingel • Støpesand • Pukk • Veigrus • Dekkbark gran/furu

Vi tilbyr også transport

www.fsg.no

Tlf. 55 11 87 50 -ANDAG ONSDAG: 0 -1 . 0 4ORSDAG FREDAG: -1 . 0 0 Lørdag: 07 -12.30

alen" d å R i t e d "Du får

Fanavegen 221 • 5239 Rådal Fana Stein og Gjenvinning AS

Ring oss i dag for et godt tilbud!

BIL OG MOTOR

DEN KINESISKE REVOLUSJON Kinesiske biler velter innover det norske bilmarkedet. Trump og Biden er helt sikkert enige om at det er en skandale. konkUrranSeDYktig kValitet Fra kina: Det ble kø i døren da en kineser kom til arna, forteller oddvar Bjelde-selgerne, som er de som solgte ﬂest av luksusSUVen BYD tang da den kom til norge. Fra venstre: Jermund trettenes, Jan Dyndal, raymond hitland, kristin kvalheim og Stine emilie Dyndal. Foto: PriVat

BergenSmagaSinet

vorfor ble det kø i døren da det kom en kineser til Arna? Bergensmagasinet Bil & Motor tok toget til Arna for å forsøke å forstå den eksplosive kinesiske invasjonen i det norske bilmarkedet.

«BLIKKBOKSER FRA JAPAN»

Vi husker på 1970-tallet da japanerne kom. Ungene i gaten sa mazda-toyota når vi gjorde karatespark. Konservative foreldre gnikket Volvoen med svamp og hveste «riskoker» i retning galningene som hadde kjøpt Corolla. «Blikkbokser fra Japan kommer til å falle sammen i europeiske forhold – særlig her i det kalde nord» ble det sagt. 20 år etterpå gnikket de

på sin tredje japaner. «De ble bra når de fikk lært seg Europa og ble vanntette» var sjargongen. Så kommer en invasjon på tidlig 90-tall av ukjente koreanere. Dette må i hvert fall være riskokere tenker de. «Korea – er ikke det de derre «kimene» – eller vent; det er vel to land der?». Koreanerne tar så sine markedsandeler med flotte modeller som sniker seg under de etablerte fra USA, Europa og Japan i pris – og som frekt nok vinner bilbladenes tester. Vel, vi visste det egentlig. Kockum-verftet i Malmø sitt landemerke – Kockum-kranen – hadde sitt siste løft på brofester til Øresundbroen i forrige århundre. Så ble den kjøpt til Korea, påmalt Hyundai, og på folkemunne kalt Malmøs tårer. Industrien flyttet jo i stor grad fra

Europa til Østen. Og de siste 25 årene har mange blitt fornøyde seriekunder av biler fra Korea.

ELBILEN INNTAR FOSSILBIL-LANDET

I Arna kommer bilforhandler Oddvar Bjelde og henter interesserte og kunder på togstasjonen. Vi har registrert at de annonserer to kinesiske merker i elbil-segmentet. Fremdeles tenker vi på Arna og fjord, øy og fjellstrøkene innenfor og utenfor som fossilbilland. Suzukier i alle størrelser og fasonger med firhjulsdrift. Beist av Isuzu pickups som gjør deg til en vinner på parkeringsplassen under countryfestivalen i Skjåk. Og kanskje noen elegante italienere fra Fiat-fabrikken.

BYD tang i VeStnorSk FJell og VÆr: Denne syvseteren har en front som om det var en rolls-royce, og snertne linjer bak som en BmV.

lUkSUriØSt interiØr: BYD tang har et interiør som kan minne om range rover i kvalitetene.

BergenSmagaSinet

kineSiSk inVaSJon i norSk haVn: kinas 400 elbilprodusenter produserer ﬂere elbiler enn hele eU – og mer enn Japan og USa til sammen. BYD BlaDe-Batteri: BYD stiller med verdens mest moderne og miljøvennlige batteri.

BergenSmagaSinet

Vi forventer å finne et par kinesiske elbilalibier lengst inne i hjørnet i salgshallen. Så feil kan man ta. De to kinesiske store merkene BYD og Maxus ruler salgshallene til Bjelde. Det er som en fabrikk, bil etter bil klargjøres og ruller ut. Selvsagt er det et oppmagasinert behov når en forhandler får inn elbiler i sortimentet.

Men dette er noe mer. De to merkene ruller inn med store SUVer og stasjonsvogner. Her er det plass til mine og dine unger, svigermor, hunder og alle sitt utstyr.

PLASS TIL SANKTBERNHARDSHUNDEN

Maxus Euniq er den rimeligste modellen, og koster rundt kroner 400 000. Men de har også enorme stasjonsvogner i sin 5-serie, med seks eller fem seter. Med de bakerste lagt ned kan familien få med en sanktbernhardshund og mengder med telt og soveposer. Det er veldig gode reguleringsmuligheter på hvor stor gulvplass det skal være – noe som gir gode muligheter for barna. Dét er noe vi som er foreldre setter pris på. Maxusen kommer nå også med en 5-seters SUV, der bagasjerommet er enormt. Det er gjennomgående god standard, stilfullt og øvre middels i rekkevidde. Designet er gjennomført også utvendig, med en form som peker på størrelsen inne i bilen. Vil en over i luksusklassen, så kommer en ikke unna BYD Tang. Da får en firhjulshjulsdrift og en rekkevidde i den høyere klassen 400/528 km. Denne har en front som om det var en RollsRoyce, og snertne linjer bak som en BMV. Inne i bilen er det et interiør som kan minne om Range Rover i kvalitetene. Og alt dette til rundt 600.000 kroner. For oss er det åpenbart at det går an å gjøre et kupp om en tør stole på disse nye kineserne.

elektriSk PiCkUP til hØStJakten?: maxus t90 er nå under godkjenning.

Om noen sa at vi skulle eie en kinesisk bil for fem år siden ville vi kalt dem en idiot. Om vi ikke snoper en kineser og prøver det ut de neste fem årene vil vi kalle oss en idiot av et vanedyr.

maX PlaSS i maXUS: med de bakerste setene lagt ned kan familien få med en sanktbernhardshund og mengder med telt og soveposer.

ENORM ELBIL-PRODUKSJON

Det finnes et utall merker av disse store familiebilene på vei mot Norge fra Kina. Hvordan kan hele denne revolusjonen oppstå? Det nye Kina har lenge gått mot å passere USA både i nasjonaløkonomi, antall flyreiser og antall rike i de årene vi er inne i. Men de innså for 25 år siden at de ikke kunne ta igjen USA, Japan, Korea og Europa på forbrenningsbiler. De bestemte seg derfor for å bli best i det neste teknologiskiftet. Der de fleste produsenter (unntatt Tesla) i konkurrentnasjonene sliter med fossil dominans både på tegne- og produksjonssiden, har Kina 400 elbilprodusenter som har dette minst som dominerende produkt. De har en produksjonskapasitet på 25 millioner elbiler i året og et enormt hjemmemarked. De produserer flere elbiler enn hele EU – og mer enn Japan og USA til sammen. Og alle vil selvsagt vise produktene sine i det som kan bli verdens første fullelektrifiserte bilmarked, nemlig Norge. Der mange har lang leveringstid på elbiler, så kan de kinesiske leverandørene bare pøse på. Det er heller ikke snakk om tilbakestående kopiteknologi. Tang kommer med egenutviklet nytt blade-batteri som vinner kuldetestene i Norge. I konsernet har de produksjon av alle komponenter.

PERSONBILENS FREMTID ER ELEKTRISK

Bergensmagasinet Bil & Motor tenker at en nå kan skaffe seg kvalitet og funksjoner til 2/3 av

normalprisen om en satser på de tryggeste kineserne. Daglig leder Jan Dyndal hos Oddvar Bjelde noterer at det å satse på Kina og elektrisk har vært en stor suksess. For 7-seteren BYD Tang ble de mestselgende forhandler i Norge. Kinesernes store stasjonsvogner og SUV har åpenbart truffet en nerve i det vi trodde var uforanderlig dieselland. «Men fremdeles blir vel de

store mandige pickupene hundre prosent dieseldrevet?» fleiper vi. Så feil kan man ta. På bilmessen Shanghai 2021 viste Maxus frem et beist av en helelektrisk pickup. Maxus T90 kan bli bilen en råner tar med til festival i distriktene uten å forstyrre fest og scene med en eneste motorlyd. Etter å ha tenkt gjennom både Kina og det vi har sett hos Oddvar Bjelde er vi overbevist om at de siste skanser faller og at personbilens fremtid i Norge er elektrisk. Og med et utall av kinesiske merker. Øyrane Torg kan like godt først som sist kontakte Eviny for å få mange elbilladere utenfor. Med dette salgstempoet blir doningene eid av Bjelde-kundene på deres sittegrupper på senteret snart 100 prosent elektrifisert. Vi kan spare oss for vitser om Mao og rismarkene. Kina sin elbilproduksjon er stor, variert og har mange merker som byr på kvalitet for en rimeligere penge enn våre gamle merker kan. Og de er i front i utviklingen. Om noen sa at vi skulle eie en kinesisk bil for fem år siden ville vi kalt dem en idiot. Om vi ikke snoper en kineser og prøver det ut de neste fem årene vil vi kalle oss en idiot av et vanedyr. ■

Tekst: Trond Tystad

maXUS inntar lanDSBYgDa: Denne kan gjøre deg til en vinner på parkeringsplassen under Countryfestivalen i Skjåk. BergenSmagaSinet

MAT TIL FOLKET

EN HIMMELSK LAMMESTEIK

lammelår a la tYStaD: mat til folket har denne gangen fått fatt i et lammelår på 3,5 kg.

Jo lengre tur du går og mørner opp egne lemmer, jo mørere lammesteik rekker du å lage.

at til Folket slår et slag for kulturlandskapet vårt her i vest. Menneskets første husdyr, sauen, har sammen med geiten vært vaktmestre fra lyngheiene og opp mot fjellet i tusen år. Men nå er vi blitt så fattige i Norge at vi bare kjøper billig svin på tilbud. Vi spiser rett og slett for lite sau i Norge, og særlig for lite voksen sau. Det ligger 20 000 skrotter på fryselager, eller 10 millioner sauemiddager. Det betyr at et par middager ekstra med sau for alle vil bringe oss nærmere mer ferskt og mindre fryst sauekjøtt. Selv forsøker vi å kjøpe sau og geit hele året,

BergenSmagaSinet

men det er fra påsken og frem til 17. mai beina på sauen tilbys bredt. Først som lammelår og så som fenalår. Så kommer selvsagt fårikålsesongen på høsten.

IKKE GJØR SOM FRU MALONEY

Kjøper du et stort sauelår, skal du ha en god plan for både plassen og steikingen. Et alternativ er å gå fram på dyret og kjøpe bogen. Da er vekten lavere. Låret hos lam og sau går fra ca. 3,5 kg til 6 kg. Jeg slår ofte til når lårene er priset til rundt 80 kroner kiloen. Husk at det ikke er vellykket å gjøre som Mary Maloney i Roald Dahl-novellen Dypfryst (fra samlingen «Et hode kortere og andre hårreisende historier», 1953), som legger et frossent lår i ovnen. Hun gjorde det jo som kjent for å skjule at hun drepte mannen sin med det, og serverte deretter «bevismaterialet» til etterforskeren.

Vi skal derimot ta oss tid til å tine låret. Ligger det på kjølerommet eller i kjøleskapet, må du regne med at det tar et par døgn. Så kommer neste dilemma. Noen legger låret i krydderlake natten over – dette for å få krydder og salt dypt inn. Andre steiker det på høy temperatur i åtte minutter før de krydrer det – for å få den karamelliserte smaken av brent kjøtt, og at den skal trenge inn under langtidssteikingen. Jeg går for det tredje alternativet, som er å massere krydderet inn i låret ustekt. Det du i hvert fall ikke bør gjøre, er å snitte hakk i kjøttet og dytte inn hvitløksbiter. Det er bare tåpelig.

GJØR HELLER SOM ITALIENERNE

Jeg er italiensk-inspirert, og begynner med å massere saften av en sitron inn i kjøttet. Italienerne vet jo at sitron starter nedbrytingen av

På låret

• nykvernet salt og pepper • presset hvitløk • saften fra en sitron • revet gult sitronskall • hakket rosmarin

kjøttet, og kommer alltid med sitron tidlig eller sent i tilberedelsen og fortæringen av kjøtt. Deretter kommer den klassiske øvelsen med å gni salt og pepper inn i kjøttet. Begge selvsagt nykvernet. Så presser vi hvitløk til grov pasta og gnir den på. Og vi hakker, aller helst fersk og myk, rosmarin og får den på. Så tar vi til slutt og rasper bare det gule av sitronskallet. Det går også i kjøttet. Restene av alle disse blir samlet med varierte grønnsaker sammen med lunkent vann i bunnen av langpannen. Man tager det man haver. I vårt tilfelle løk, langløk, gulrot, selleristang- og -rot og persillerot. Mange nordmenn elsker fløtepoteter til lammelår. For meg blir det kjøtt på flesk. Du står jo igjen med verdens beste sky i langpannen. Den kan brukes som sky, eller lages en lys eller mørk saus på. Derfor velger jeg små poteter og damper grønnsaker over dem. Her kjører jeg på med rosenkål, gulrot, langløk, selleristang og brokkoli.

I langpannen

• varmt vann • løk • hvitløk • gulrot og lang løk • persillerot, eller det man har • selleri og stangselleri

Soppstuing

• ﬁnhakket løk • sopp, for eksempel aroma eller kantarell • en stor dæsj rømme og litt ﬂøte • soppbuljong eller tørket sopp • kraft fra langpannen • litt nykvernet salt og pepper

SoPPBUlJong: kjøp med deg neste gang du er i et land med matkultur!

ALLE HIMMELENS SMAKER

Denne gangen bruker jeg deler av skyen som den er og slår litt av den over poteter og kjøtt. I en gryte lettsteiker jeg sopp og løk. Jeg har på litt salt og litt pepper og noen få knuste einebær. På toppen av dette lemper jeg inn dæsjer av fløte og rømme og lar det koke litt inn. Så tar jeg væske fra langpannen og blander inn en soppbuljong (kjøp neste gang du er i et land med matkultur) – eller bløter opp et par tørkete sopp i væsken. Bland dette inn i soppstuingen, og alle himmelens smaker er samlet i den. Vil du ha det lille ekstra, kan du legge en liten bit mintgele på tallerkenen på engelsk vis eller rørte tyttebær på norsk vis. Jeg må ofte ta det jeg tilfeldigvis har, og kan røpe at både kirsebærsyltetøy og stikkelsbærgele gjerne kan følge låret på bordet.

grØnnSaker: Jeg velger små poteter og damper grønnsaker over dem. rosenkål, gulrot, langløk, selleristang og brokkoli.

klar til å nYteS: lammelår er en sikker vinner, og med litt ekstra innsats med tilbehøret vil du garantert imponere gjestene.

LANG TUR = MØR LAMMESTEIK

Korttidssteking på høy temperatur er risikosport. Da må du alltid ha steketermometer og følge med minutt for minutt. Ved 125 grader er da steketiden 2-3 timer. På 58 grader på termometeret har du en helt rosa stek, 65 grader medium og på 70 en grå og gjennomstekt medium pluss. Men ved langtidssteking kan vi gå på tur, da sjansen for å bomme er mye lavere. Da kan vi stille temperaturen etter turens lengde. 90 grader over og undervarme gir oss en tur på 56 timer mens steiken koser seg. Vil du gå en tur med overnatting i snøhule eller hengekøye, kan du bevege deg helt ned mot ønsket temperatur i kjernen av kjøttet i ovnen. Da kommer du hjem til det møreste kjøttet du noensinne har smakt. Med så lang steketid og lav temperatur, bør man brune kjøttet i åtte minutter først. Moralen Mat til Folket serverer er at jo lengre tur du går og mørner opp egne lemmer, jo mørere steik rekker du å lage. ■ Tekst: Trond Tystad

SYmBolSk: Skikken med et lammemåltid i påsken har et utspring i Det gamle testamentets fortelling om utferden fra egypt. i norge har tradisjonen fått økt popularitet i de siste tiårene, men gjerne uten den religiøse betydningen. illUStraSJon: «gUDS lam», olJemaleri aV FranCiSCo De ZUrBarÁn, Ca. 1640 BergenSmagaSinet

KULTURPROFILEN

BOTH SIDES NOW – Det at jeg har erfaring både som skapende kunstner selv og som kurator gjør at jeg kan se musikken og kunsten fra begge sider, sier samtidskomponisten Lars Petter Hagen. 1. mai tiltrer han som Bergens nye festspilldirektør.

BergenSmagaSinet

– Tanken var at invaderende ubåter skulle oppleve vakker musikk. Lyd har så mye større rekkevidde i vann. Jeg hadde en undervannshøyttaler av samme type som det amerikanske forsvaret bruker.

–J

eg har begynt i inntil 50 prosent stilling allerede. Det lot seg gjøre etter avtale med Oslo-Filharmonien, som er min nåværende arbeidsgiver, opplyser Lars Petter Hagen i det vi treffer han for et lite portrettintervju. Kaffen kommer på bordet og lydopptakeren plasseres strategisk tett på talestrømmen. Det er jeg glad for etter intervjuet – Hagen er en humørfylt og ordrik forteller, og vil nok slik sett gå godt sammen med det bergenske folkelynnet. – Du overtar egentlig et ferdig festspill i år? – Ja, mer eller mindre. Jeg har vært med litt på sidelinjen i enkelte av arrangementene, men Festspillene i Bergen 2022 er laget av den forrige direktøren sammen med programsjef Tonje Elisabeth Peersen og hele staben her, sier han. – Det er en bragd da, tenker jeg, hva de har fått til, for det ser utrolig fint ut. Festspillene har vært gjennom en krevende tid, med pandemi og direktørbytte – så jeg er veldig imponert over at organisasjonen har fått til å lage et festspill av høy kvalitet i den situasjonen. – Du er jo ingen festivalnovise, med bakgrunn både fra Ultimafestivalen og andre festivaler. – Ja, jeg har laget åtte utgaver av Ultimafestivalen. Den siste var i 2017, og da gikk jeg til Oslo-Filharmonien som prosjektleder for deres 100-årsjubileum i 2019. Så ble jeg etter hvert utviklingssjef der, for midt under jubileumsfeiringen kom det et virus. – Jubileet ble satt på vent på grunn av pandemien? – Vi gjennomførte veldig mye. Ambisjonen var å nå et stort og nytt publikum, og det gjorde vi på mange forskjellige måter – blant annet ved at vi laget turneer rundt omkring i nabolag i Oslo. I tillegg gjennomførte vi flere internasjonale turneer. – Det ble vel vanskelig å reise utenlands under pandemien? – Ja, men vi hadde allerede gjennomført hovedturneen da samfunnet stengte ned. Det siste vi gjorde var å fremføre Carmina Burana for 6000 publikummere i Oslo Spektrum. Etter nedstengingen gikk vi gjennom en digital omstillingsprosess, og da ble jeg ansatt som utviklingssjef for å lede den. Det handla om å tenke nye produkter; nye måter å formidle klassisk musikk på. – Det der er visst noe som blir med oss videre. I mars var jeg på Borealis-konserten med Roscoe Mitchell på Østre, og dagen etterpå satt jeg hjemme og så hele konserten på nytt – med flott kvalitet på både lyd og bilde. Det så ut som en tokamera-produksjon.

På PlaSS i BYBilDet: – Festspillene har vært gjennom en krevende tid, så jeg er veldig imponert over at organisasjonen har fått til å lage et festspill av høy kvalitet, sier ny festspilldirektør, lars Petter hagen.

– Nei, så flott. Borealis er gode. Jeg har fulgt dem helt fra Music Factory-perioden, og har hatt veldig tett dialog med [kunstnerisk leder for Borealis-festivalen] Peter Meanwell – og for så vidt også med hans forgjengere Nicholas Møllerhaug og Alwynne Pritchard. Bergen har en fantastisk musikkscene innenfor veldig mange ulike sjangre – og den eksperimentelle musikkscenen her er jo virkelig kjempeinteressant. * – Har du mandat for å åpne opp mot den delen av musikklivet? – Ja, jeg har et veldig åpent mandat. Festspillene skal jo romme veldig mye. Jeg har ikke tenkt å gå i veien for de eksisterende festivalene, men kanskje det finnes muligheter for å samarbeide – og skape gode synergieffekter. Som du sa så har jeg jo erfaring fra andre festivaler. Happy Daysfestivalen i Oslo var veldig eksperimentell. Arrangør av denne var nyMusikk, der Lars Petter Hagen var kunstnerisk leder i perioden 2003 - 2009. Sammen med Trond Reinholdtsen arrangerte han fem utgaver av denne festivalen. Formålet var å gjenreise kunstmusikkens diskursive status – hver gang under en ny overskrift: Musikkens utilstrekkelighet, Sentrum og periferi, Samtidsmusikk for folk flest, Sinne og Nordisk luksus. – Jeg gjorde også Nordic Music Days i to omganger, som er en mer tradisjonell festival – og jeg har også jobbet med Nobelkonserten. Jeg liker godt det spennet, da. Den franske museumskuratoren Suzanne Pagé snakker om at en kunstinstitusjon må være både et laboratorium og en vokter av vår felles hukommelse. Dét synes jeg er ganske fint sagt, og der tenker jeg at Festspillene kan fylle en rolle. – Det er litt spennende at du som ny festspilldirektør også er komponist. Så vidt jeg kjenner til har dette bare skjedd én gang før, da Sverre A. Bergh var direktør (1977-1980). – Er det det? I så fall er jeg stolt av det. Jeg har ikke hatt så mye tid til å skrive musikk de siste åra som jeg skulle ønsket, men jeg prøver å skrive noen få verk i året – alt fra scenemusikk og kammermusikk til elektronisk musikk. Jeg tenker at det at jeg har erfaring både som skapende kunstner selv og som kurator gjør at jeg kan se musikken og kunsten fra begge sider. – Er det derfor du favner så vidt i uttrykket ditt? Du har jo skrevet alt fra små melodiøse klaverstykker til de villeste dissonerende orkesterverker. – Ja, ikke sant. – Og til lydeksperimenter, blant annet et for å stoppe ubåter i Oslofjorden. Det siste kunne jo vært aktuelt i dag. – Hehe. Ja, jeg tenkte at det var helt tydelig at Norge trengte et bedre forsvar. Tanken var at invaderende ubåter skulle oppleve vakker musikk. Altså, lyd har så mye større rekkevidde i vann. Motstanden er mye mindre enn i luft. Jeg hadde en undervannshøyttaler av samme type som det amerikanske forsvaret bruker.

– Står lydinstallasjonen der ennå? – Nå er den tatt ned, men den stod der i fem år. I begynnelsen spilte den to ganger hver dag – kl. 12 om formiddagen og kl. 12 om kvelden. Etter hvert måtte vi kutte den om kvelden, siden folka som lå i båthavna ved Festningen ble livredde. – Ja, for bunnen på båtene fungerte vel som en høyttalermembran? – Det stemmer. Så plutselig var det full konsert i båten når de lå og sov der (ler). – Du har ikke hørt om noen russiske ubåter som tok inn musikken? – Nei, jeg har ikke det, dessverre, men jeg tipper det er en del ubåter som har snudd, da. * Lars Petter Hagens musikk har munnet ut både i plateinnspillinger, konserter og festivaldeltagelser. Hans verker har blitt fremført av blant andre Oslo-Filharmonien, Ensemble Modern, SWR Sinfonieorchester Baden-Baden, Neue Vocalsolisten Stuttgart og Oslo-Filharmonien på festivaler som Donaueschinger Musiktage, MaerzMusik (del av Berliner Festspiele), Eclat Festival Neue Musik (Stuttgart), Gaudeamus Music Week (Utrecht) og Darmstädter Ferienkurse. Sistnevnte er en sommerskole/festival grunnlagt i 1946 av Wolfgang Steinecke. Siden starten har de hatt urfremføringer av mer enn 5000 verker innen samtidsmusikk, og avantgardekomponister som Olivier Messiaen, Luciano Berio, Milton Babbitt, Pierre Boulez, Luigi Nono, John Cage, György Ligeti, Iannis Xenakis, Mauricio Kagel, Helmut Lachenmann og Karlheinz Stockhausen har deltatt og holdt foredrag der. – Du har vært i Darmstadt flere ganger. Traff du Karlheinz Stockhausen (1928-2007)? – Nei, han var dessverre allerede død første gangen jeg var der, men jeg har deltatt på hver festival siden 2016. Den er jo annethvert år. Jeg har vært mentor og komposisjonslærer der, og så ble jeg bedt om å lage et verk til 70-årsjubileet deres i 2016. Verket heter Archive Fever, og er like mye en installasjon som en musikalsk komposisjon. Slik sett er det kanskje en slags kombinasjon av Hagens veksling mellom kurator og komponist. Han fikk tilgang til Internationales Musikinstitut Darmstadts arkiv, og brukte videoer og stemmer derfra (blant andre Feldman, Xenakis, Ligeti og Stockhausen) blandet sammen med utstillingsgjenstander (partiturer og sjeldne foto) – mens musikerne (Ensemble Interface) fremførte den dissonerende og langsomme musikken som museumsdukker i slow motion. – Det var veldig gøy. Tyskerne er veldig grundige, så de har tatt opp alt av forelesninger og konserter som har vært holdt der gjennom årene. Jeg er veldig fascinert av dette med arkiver og samlinger, sier Hagen, som tidligere har omtalt opplevelsen da han skrev verket som å være overveldet av historiens tilstedeværelse. BergenSmagaSinet

– Bergen har en fantastisk musikkscene innenfor veldig mange ulike sjangre – og den eksperimentelle musikkscenen her er jo virkelig kjempeinteressant.

Stykkets tittel lånte han fra den franske filosofen Jacques Derridas foredrag Archive Fever – a Freudian Impression (1994), der han presenterer tre teser om arkivets natur og funksjon. Her er et kort utdrag fra den første tesen: We have the archaeological outbidding by which psychoanalysis, in its archive fever, always attempts to return to the live origin of that which the archive loses while keeping it in a multiplicity of places. * Så har også arbeid med arkivmateriale vært en viktig del av Hagens komposisjoner like siden bestillingsverket Norske arkiver (for kammerorkester og elektronikk) – som ble urfremført av Radio Kamer Filharmonie Hilversum (dirigert av Peter Eötvös) under Donaueschinger Musiktage i 2005. En senere innspilling med Oslo-Filharmonien (dirigert av Rolf Gupta) ble tildelt Spellemannpris for 2013 i kategorien «Årets komponist». På denne innspillingen møter vi både fragmenter av norsk folkemusikk, sitater fra andre orkesterverker, sauebreking (!) og gamle opptak fra norsk radio. – Tanken om at det oppstår nye forbindelser når du beveger på noe, rører i det, er fascinerende. (...) Å skape slike universer, det er det jeg gjerne vil, sa Hagen i et intervju gjengitt i programboken for Ultimafestivalens 2006 – der han fikk fremført verket Tveitt-fragmenter (for strykeorkester). Dette er også et «arkivverk», der utgangspunktet er de brente notearkene etter Geirr Tveitts monumentale orkesterverk Baldurs draumar. Bakteppet er brannen på komponistens slektsgård i Hardanger i 1970, hvor hele Tveitts arkiv og et stort antall originalpartiturer ble flammenes rov. Hagen fikk arbeide direkte med de brente partitursidene, men uten noe ønske om å rekonstruere eller fullføre det tapte orkesterverket. – Jeg har forholdt meg til musikken slik den fremstår på de brente arkene, fortalte han i intervjuet nevnt over. –Noen ganger ser man ikke hva slags instrument som spiller, eller hvilken nøkkel det står i, andre steder er halve arket brent bort. Da har jeg tolket.

BergenSmagaSinet

PlateUtgiVelSer: Det foreligger ﬂere innspillinger av lars Petter hagens musikk, men bare to utgivelser med kun hans verker: Norwegian Archives og andre orkesterverker (oslo-Filharmonien/rolf gupta, aurora records 2013) og Harmonium Repertoire (Cikada-ensemblet/ Christian eggen, laWo 2019). i tillegg arrangerte han all musikken på Pantha Du Princealbumet Elements of Light (rough trade 2012). Utfremførelsen av Norske arkiver er inkludert på en samleplate med verker fra Donaueschinger musiktage i 2005 (Col legno 2006).

Så er også spørsmålet om hvordan kompositoriske og kuratoriske strategier fra hans personlige arbeidsfelt kan samhandle av spesiell interesse for Hagen, slik jeg var inne på innledningsvis. – Jeg liker godt å tenke komposisjon som en samling av materiale, og så velger man seg en vei gjennom det materialet. En slags rute. Fokuserer på noe. Trekker frem noe, forklarer han. – Det kan være alle mulige forskjellige typer ting. Det kan være historisk musikk, sånn som i Norske arkiver, og det kan være et helt konkret arkiv, slik som i Darmstadt – men det kan også være personlige minner. * – Jeg har lyttet til en del av musikken din i de siste ukene, og synes jeg hører mye Arnold Schönberg i kammermusikken din. – Det er spennende. Det er ikke så mange som har sagt det, men jeg skjønner godt hva du mener med det. Sånn tidlig Schönberg. Schönberg ble jo bare mer og mer kjedelig. – Ja, jeg tenkte kanskje spesielt på strykersekstetten Verklärte Nacht, som Schönberg skrev da han var 25 år. Det ligger jo en dramatisk fortelling i bunnen av dette verket, med referanse til et Richard Dehmel-dikt om en ung kvinne som forteller sin tilkommende mann at barnet hun bærer ikke er hans – som en analogi til Bibelens Josef og Maria. Så kommer det en forløsning idet han sier at hun ikke skal la sin sjel tynges av dette. Men i dine stykker er det mer én stemning som varer helt ut. – Ja, det er det ofte. Jeg jobber gjerne i en type fragmenter; liksom tydelig avgrensede former. Ofte kan man sette det sammen. Jeg liker godt spillelista jeg har på Spotify-profilen min, der man kan høre utdrag fra katalogen min – det gir liksom mening, fordi ting henger sammen på en eller annen måte. Selv om det er separate komposisjoner, så belyser de hverandre på en interessant måte. * – Du spiller selv klarinett og klaver. Deltar du som musiker på noen av plateutgivelsene av verkene dine? – Nei, men jeg arrangerte all musikken på platen jeg gjorde sammen med Pantha Du Prince

(Hendrik Weber). Da vi var i studio, lurte jeg meg med til å spille håndklokker på et par spor. Han snakker her om albumet Elements Of Light (Rough Trade, 2013), som inneholder en electronica-innrammet symfoni for et tre-tonns klokkespill (spilt av Vegar Sandholt, klokkenist i Oslo rådhus) og det norske slagsverkensemblet The Bell Laboratory (med blant andre Martin Horntveth (Jaga Jazzist), Erland Dahlen, Heming Valebjørg og Håkon Stene). – Har du fortsatt kontakt med Hendrik Weber? – Ja, faktisk. Vi får fortsatt forespørsler om å bruke deler av verket både som filmmusikk, på motevisninger og i podcaster. – Hvordan kom det i stand? – Det var faktisk via en promotør og en DJ – Mattis With og Håkon Vinnogg. De er veldig fan av Hendrik Weber, og hadde en idé om en urfremføring til Øyafestivalen i 2011. Etterpå reiste vi på turné med et sånt mobilt klokkespill eller carillon – det veide jo mange tonn, forteller han. –Jeg husker vi var på en festival i Lyon, der vi skulle spille i en gigantisk industrihall. Konserten begynte halv to om natta, med kanskje så mange som 20.000 mennesker som bare stod og hoppet og danset til ganske rar musikk egentlig. Det gjorde inntrykk på meg, altså, som fra før bare var vant til festivaler for samtidsmusikk med et par hundre i salen. – Pantha Du Prince kommer jo fra en sånn DJ-kultur, selv om mye av det han har gjort nærmer seg samtidsmusikken. – Definitivt. Det er mange fellestrekk, og han har jo også en klanglig sensibilitet, da. Jeg synes at han gjør veldig fine ting. – Kom det noen kule remixer? – Nei, jeg tror ikke det. Det burde vært det, men jeg kjenner ikke til noen. – Hva med å sette verket opp på Festspillene et senere år? – Hehe. Jeg er redd det blir litt tungt – bokstavelig talt. ■

Tekst og foto: Magne Fonn Hafskor

Bergen Filharmoniske Orkester Edward Gardner Sjefdirigent

Bergenphilive.no Over 150 verk tilgjengelig - på nett og i app. Hvor og når du vil.

STORE KOR- OG ORKESTERVERK PÅ BERGENPHILIVE

Verdis Requiem med Lise Davidsen Bartóks Ridder Blåskjegg med Michele DeYoung og John Relyea Berlioz’ Grand messe des morts med Bror Magnus Tødenes

Brahms’ tyske rekviem med Camilla Tilling og Florian Boesch Janaceks Glagolitiske messe med Edward Gardner Stravinskys Vårofferet med Edward Gardner

f Bergenphilive-appen kan lastes ned gratis fra App Store og Google Play

bergenphilive.no

KULTUR

EN OVERJORDISK SANGER – Jeg prøver å skape et rom der folk kan tillate seg å kjenne på triste følelser, sier den amerikanske indieartisten Torii Wolf, som fant et sjeldent musikalsk fellesskap i Bergen. Det måtte bli plate.

istorien om Torii Wolfs plateinnspilling i Bergen begynte for rundt åtte år siden, da Hans Petter «HP» Gundersen oppholdt seg en lengre periode i Los Angeles. Der ble han kjent med den unge artisten, og de to gjorde en jam sammen. – Jeg begynte bare å spille sånn dronegitar – med arabisk skala – og hun kastet seg på, forteller den kjente bergensartisten/produsenten. – Det tok fullstendig av. Vi spilte i time etter

BergenSmagaSinet

time. Så gikk vi i studio for å spille inn en låt med musikere basert på denne ideen. Resultatet ble låten «A Song for Harvey», som begge var så fornøyd med at de ble enige om å før eller siden gjøre et helt album sammen. Deretter gikk tiden. HP Gundersen reiste hjem til Bergen, der han jobbet med en rekke av sine egne musikkprosjekter, mens Torii innledet et samarbeid med DJ Premier (Gang Starr) – som siden resulterte i triphop-albumet Flow Riiot (2017).

Hun har også gitt ut en lang rekke med EPer og singler.

EN LEGENDARISK BERGENS-KONSERT

– Torii er en overjordisk sanger og fantastisk på å freestyle melodi og tekst, sier HP Gundersen, som høsten 2019 inviterte henne til Bergen for endelig å realisere planen om å lage et album sammen med hans eget band, The Last Hurrah!!.

– Jeg kjenner på en konstant lengsel eller savn etter noe jeg ikke helt klarer å sette ord på. Det handler ikke så mye om døden i seg selv – mer om hvordan den korte tiden vi er her og erfaringene vi gjør er del av noe større. Vi er alltid sammen, selv når vi ikke er det. intenSt og oVerJorDiSk: Dersom du var en av de heldige som ﬁkk med deg torii Wolf og the last hurrah!! i Bergen høsten 2019, så vet du at dette var et helt spesielt musikalsk møte. Fra venstre: hP gundersen, Sam Fossbakk, torii Wolf og nora Yuyue Zheng.

Inkarnasjonen av The Last Hurrah!! på Underlig bestod av en rekke av Bergens fremste musikere: Øyvind Storlie Hoel (bass), Bjørn Sæther (trommer), Nora Yuyue Zheng (guzheng), Sam Fossbakk (gitar, synther), David Chelsom Vogt (fele) og Hans Petter Gundersen selv på slidegitar.

EN FREMMED I PARADIS

–

Jeg hadde aldri sluttet å høre på det vi gjorde sammen, så jeg sendte henne en mail der jeg spurte om vi kunne gjøre det igjen her i Norge. Ti minutter senere kom svaret. «I was feeling you in the moment you sent the mail. This has to happen, the sooner the better» skrev hun. Flybillett ble ordnet, og en oktoberdag i 2019 landet hun på Flesland. Dersom du var en av de heldige som fikk med deg konserten Torii Wolf holdt sammen med The Last Hurrah!! på Underlig i Bergen (25.

oktober 2019), så vet du at dette var et helt spesielt musikalsk møte. Det var, for å bruke HP Gundersens ord, rett og slett overjordisk, omtrent som et svar på karakteren Maire Bruin i skuespillet «The Land of Heart's Desire» (William Butler Yeats, 1894) – her i min egen haltende oversettelse: «Feer, kom og ta meg ut av denne kjedelige verden. For jeg vil ri med deg på vinden, løpe på toppen av det opprørte tidevannet, og danse på fjellene som en flamme!»

Selv var jeg en av de heldige som med meg konserten. Jeg fikk også en kort prat med Torii etter den intense opptredenen hennes – der det føltes som om hun omfavnet hver eneste en av oss som hadde benket oss foran scenen. Jeg åpnet med å sammenligne uttrykket hennes med Sinead O’Connors – spesielt den irske artistens debutplate The Lion and the Cobra (1987). Denne var ukjent for henne, men hun bekreftet følelsen av å nesten bli ett med publikum. – Jeg vet ikke hvordan det begynte, men uttrykket mitt er definitivt basert på følelser. Det er som om følelsene og melodiene kommer direkte ut fra kroppen min, og så finner jeg ord som passer til dem i etterkant, forklarte hun. – Improviserer du noen av sangtekstene direkte når du er på scenen? – Noen ganger. Jeg gjorde litt av det i kveld, sammen med det fantastiske bandet jeg hadde i ryggen. De fikk meg til å føle meg trygg nok til å gjøre det. Det blir akkurat som å synge i dusjen. – Dere avsluttet med en lang versjon av «A Song for Harvey», som du og HP Gundersen opprinnelig spilte inn i Los Angeles i 2013. Jeg tror du improviserte en del på den? – Åja, der improviserte jeg alt sammen. Det føltes helt fantastisk. – Uttrykket på den er i slekt med arabisk musikk, og minner om avslutningen av Jim Jarmuschfilmen «Only Lovers Left Alive» (2013) – der libanesiske Yasmine Hamdan fremfører en gripende og lengselsfull låt. Har du sett den? – Ja, og det er en fantastisk scene. Jeg elsker filmene hans. Det er litt morsomt at du trekker frem Jarmusch, siden jeg alltid har ønsket å lage musikk til hans filmer. Da jeg så Stranger Than Paradise (1984), tenkte jeg at filmmusikken i den var akkurat slik som jeg føler det. Den er filmet i svart/hvitt, og det meste foregår i et vinterlig landskap i Ohio, men oppbygningen er sterk og følelsesladet.

FRA TRIPHOP TIL COUNTRYBLUES

– Hvordan kom du i kontakt med HP Gundersen? – På den tiden jobbet jeg mest alene med egne ting. Harvey Tedman, som var en britisk manager jeg kjente, satte meg i kontakt med musikere jeg kunne gjøre noe sammen med – blant andre HP BergenSmagaSinet

kineSiSk BlUeS i a-moll: – hP gundersen visste ikke om han kunne spille sammen med en guzheng, så han prøvde seg først frem med noen akkorder, forteller nora Yuyue Zheng. – Du sa at a-moll var et godt sted å starte, husker hP gundersen.

– Minimalisme er kanskje det mest krevende av alt. Det er utrolig mye som prøver å være enkelt og genialt, og så er det bare enkelt.

Sterkt og PerSonlig UttrYkk: – Det er som om følelsene og melodiene kommer direkte ut fra kroppen min, og så ﬁnner jeg ord som passer til dem i etterkant, sier torii Wolf.

Gundersen. Så vi gjorde en studiojam sammen, noe som resulterte i låten «A Song for Harvey». – HP fortalte meg at han var nervøs før han gikk i studio med deg, så han prøvde seg på en enkel dronemelodi basert på arabisk tonespråk. – Som var helt fantastisk. Jeg startet med å spille 4/4-takt på basstrommen, siden Harvey hadde bedt om en danselåt. Resten var ren improvisasjon. Den ferdige låten var selvsagt ikke hva Harvey ønsket – han var ute etter noe mer kommersielt – men jeg og HP tenkte at dette var noe vi kunne gjøre mer av. Så da han kontaktet meg igjen, ble vi enige om å fortsette samarbeidet ved at jeg kom til Norge. – I mellomtiden har du gjort et triphop-album sammen med DJ Premier, som er en legende innenfor hip hop. – Ja, vi kommer fra helt forskjellige tradisjoner, men klarte på en måte å møtes på midten. Vi ønsket begge å «go left», som han kalte det. Han stod for beats, sampling og produksjon, og jeg gjorde mine ting. Jeg elsker den platen. Vi kom sammen og skapte det vi ønsket å skape, uten regler for hvordan det skulle låte. – Platen du har laget sammen med The Last Hurrah!! er mer countryblues, som er en svært annerledes sjanger enn triphop. – Albumet har definitivt en «homecookin’ twang». Jeg betrakter meg selv som sjangernøytral – jeg liker å bare droppe inn og koble meg på; å omfavne det som skjer i øyeblikket. – Dere spilte inn hele albumet i løpet av en hektisk uke? – Ja, det har gått fort. Slik er det når ting bare faller på plass av seg selv. Det er mine låter, men musikerne fikk stor frihet til å forme uttrykket.

MUSIKKENS FRIGJØRENDE KRAFT

– Du synger om å komme hjem og om å savne kjæresten. Det er mye lengsel i tekstene dine? – Ja, du vet, så mye lengsel (ler). Jeg har tenkt mye på det, siden alle spør om det samme. For meg handler det ikke så mye om hva det jordiske planet tilbyr meg; det handler mer om å bygge en bro fra det jordiske livet og over til hvor vi enn går etter døden, sier hun. – Jeg kjenner på en konstant lengsel eller savn etter noe jeg ikke helt klarer å sette ord på. Det handler ikke så mye om døden i seg selv – mer om hvordan den korte tiden vi er her og erfaringene vi gjør er del av noe større. Vi er alltid sammen,

BergenSmagaSinet

selv når vi ikke er det. Sangene mine handler på en måte om å skape et rom der folk kan tillate seg å kjenne på triste følelser – og at det er helt OK. – Det personlige uttrykket ditt virker litt i slekt med opprinnelige amerikanere, både vokalt og mohawk-frisyren din. Har du innfødte amerikanere på familietreet ditt? – Ikke som jeg vet om, men det med frisyren min er litt morsomt. Jeg pleide å ha svært langt hår, og hadde tvangstanker om at det skulle være så perfekt som mulig. – Det endte med at jeg mistet en del hår, slik at jeg måtte barbere alt av. Jeg bestemte meg da for å slutte med å være så opptatt av håret mitt. Det føltes litt som livet i seg selv – at hvis du bare slipper kontrollen, så vil alt komme sammen slik det er ment å være. – Du kan slippe deg selv løs? – Ja, endelig.

POSTROCKER FRA SHANGHAI

Til tross for kort innspillingstid tok det lang tid å gjøre ferdig det endelige Last Hurrah!!-albumet, men kort før jul i fjor ble det sluppet digitalt under tittelen Night Bloom.

Musikerne på platen er stort sett de samme som på Underlig-konserten nevnt over (unntatt Sam Fossbakk) – i tillegg til studiolyd fra Lars Hammersland (piano), Johannes Andersen Nysæter (synth), Henrik Paulsen (elgitar), Dag Jørgen Quandt (akustisk gitar) og Kåre Sandvik (tangenter, gitar, trompet og trombone). Nora Yuyue Zheng har både produsert platen (sammen med HP Gundersen) og designet/tegnet det flotte coveret, i tillegg til at hun er sterkt til stede med det kinesiske strengeinstrumentet guzheng. Hun flyttet til Norge for ni år siden, etter å ha lært seg studioteknikk i Shanghai. – Jeg var påvirket av band som Sigur Ros og Sparklehorse, og hadde mitt eget postrock-band i Shanghai, forteller hun. – Når lærte du å spille guzheng? – Jeg øvde daglig fra jeg var fem år gammel. I forkant av konkurranser måtte jeg øve så mye at jeg ikke hadde tid til å leke med andre barn. – Instrumentet har en litt annen skala enn den som brukes i vestlig musikk? – Det er en femtoneskala, så vi har bare C, D, E, G og A. – Hvordan lar dette seg overføre til vestlig musikk?

anBeFalte UtgiVelSer: Fire plater som fortjener en plass i den digitale platehyllen. Øverst fra venstre: torii Wolfs Flow Riot (2017), Chinatown Bluesbands Silvertones (2019), nora Yuyue Zhengs Endless Numbered Days (2021) og the last hurrah!!s Night Bloom (2021).

Utvalgte plater

■ the last hurrah!! – Spiritual nonbelievers (rune grammofon, 2011) ■ the last hurrah!! – the Beauty of Fake (rune grammofon, 2013) ■ the last hurrah!! – mudﬂowers (rune grammofon, 2015) ■ torii Wolf – Flow riot (ttt (to the top records), 2017) (med DJ Premier) ■ the last hurrah!! – los angeles (rune grammofon, 2018) (med torii Wolf og nora Yuyue Zheng) ■ Chinatown Bluesband – Silvertones (Drabant music, 2019) (åse Britt Jakobsen, hans Petter gundersen, maria Due og nora Yuyue Zheng) ■ nora Yuyue Zheng – endless numbered Days (kadegåri records, 2021) ■ the last hurrah!! – night Bloom (kadegåri records, 2021) (med torii Wolf og nora Yuyue Zheng)

– Jeg søkte på nettet, og da kom «The Last Hurrah» opp som navnet på et begravelsesbyrå

– Det er akkurat som når du bender på gitar, forklarer HP Gundersen. – Når du spiller blues og skal ha tonen C, så tar du gjerne tonen B og drar den glidende oppover strengen. Nora bruker mye prebending, at hun bender før hun slår an tonen, og vet avstanden. Da kan du vibrere uten å gå opp i pitch, holde tonen i gang med vibrato. Så du kan få en syngende tone uten å bruke vrengpedal.

– BLUESEN KOM FRA KINA

De to bergensmusikerne fant frem til hverandre på Café Opera, der HP Gundersen hadde en fast husband-trio tilbake i 2014. – Jeg ville gjerne jamme med HP, og spurte han en kveld etter at de var ferdig å spille. Han visste ikke om han kunne spille sammen med en guzheng, så han prøvde seg først frem med noen akkorder, forteller Nora. – Du sa at A-moll var et godt sted å starte, husker HP. – Når jeg spiller A-moll så spiller jeg blues. Jeg tror at bluesen kommer fra Kina, siden musikken derfra er pentatonisk med alle disse bendingene som er typisk for bluesen. Så blues-tonespråket var veldig naturlig for henne. Samarbeidet fortsatte som Chinatown Bluesband, som slapp debutplaten Silvertones i 2019. Denne består av et knippe coverlåter av Rolling Stones, The Kinks, Bob Dylan og The Lovin’ Spoonful. «Hjerteskjærende flott» skrev Bergensavisen, og trillet en sekser, mens Dagsavisen lot seg imponere over «enda en popfantasi fra HP Gundersen» – og lot terningen stoppe på fem. De to hadde også et spor med på en syvtommer som fulgte med en bokutgivelse fra Rune Grammofon (Let's Put It To Music: 20 Years Of Rune Grammofon, 2018), samt at Nora kom ut med soloplaten Endless Numbered Days (2019) på deres eget selskap med det bergenskklingende navnet Kadegåri Records.

HYLLER PETER GREEN

Kadegåri Records har også gitt ut fem digitale singler; en duoinnspilling av låten «Boundary» med kun Nora og Torii og fire singler med HP og Noras band GunderZheng. På den siste i rekken hyller de nylig avdøde Peter Green (ex-Fleetwood Mac) ved å covre hans «I Love Another Woman». – Jeg liker hvordan Peter Green spilte få noter,

men med mye følelse. Det minner om japansk musikk, der pausene mellom notene er like viktig som det som spilles, sier Nora. – Peter Green var veldig opptatt av den kraften som ligger i pauser og luft, sier HP. – Du vet, tomrommene lager jo også rytmiske mønstre. Minimalisme er kanskje det mest krevende av alt. Det er utrolig mye som prøver å være enkelt og genialt, og så er det bare enkelt. – En egenskap som jeg har er at jeg har et vanvittig blikk for andres genialitet. Altså, jeg er veldig flink til å bringe inn musikere som bringer noe til bordet. Jeg prøver alltid å lage en plate som jeg selv har lyst å høre igjen og igjen – og da bringer jeg inn musikere som jeg har lyst til å høre igjen og igjen.

– HELT NYDELIGE LÅTER

To musikere som absolutt fortjener den merkelappen er Nora og Torii. HPs opprinnelige plan var å lage en droneplate sammen med de to. – Feelingen med Nora og Torii i det samme lydbildet appellerte noe veldig til meg, forteller han. – Jeg kjente henne bare under fødenavnet Torii Rogg, og trodde at hun bare drev med improvisert vokal. Hun oppfordret meg da til å sjekke det hun har gjort sammen med DJ Premier under navnet Torii Wolf, og da var det plutselig 450.000 visninger på Youtube. – Det var helt nydelige låter, så da foreslo jeg å slippe henne fri på hennes egne sanger i stedet for å gjøre de dronegreiene – med Noras guzheng som hovedfargen opp mot Toriis musikk. – Jeg fikk konsertopptaket fra Underlig, og det er jo så bra at det burde vært utgitt separat – eller som en bonus. Jeg har spilt det mye i bilen. – Vi filmet konserten også, så det kunne blitt en video. Jeg og Torii har ganske lik musikksmak. Hun liker også Sigur Ros, Radiohead, PJ Harvey og Sparklehorse. Vi ga ut postrock-sangen «Boundary» på singel i fjor. Den er ikke med på platen, sier Nora.

NYTT BANDPROSJEKT

– Kommer Torii tilbake til Norge? Skal dere ha releasekonsert? – Hun kommer snart for å bo her i en lengre periode, sier HP. – Vi er i gang med et nytt prosjekt der Torii er et av medlemmene. Prosjektet heter The One and Onlies, og består av meg, Nora, Torii, Cecilie

Leganger og Tommy Tee (Tommy Flåten, legendarisk norsk hiphop-DJ, graffitimaler og produsent, journ. komm.). Det blir mer i triphopsjangeren. – Hvorfor kom albumet ut som The Last Hurrah!! i stedet for som Toriis soloplate? – Torii foretrakk at det ble slik, fordi hun mener at hun aldri hadde kommet opp med å lage en sånn plate selv. Det er mine visjoner som ligger i bunnen på hele prosjektet. Hun har ikke blandet seg inn i det – hun ville bare at jeg skulle kjøre hele mitt løp, slik at hun bare gjorde det jeg ga henne beskjed på. – The Last Hurrah!! er vel et litt løst band med skiftende besetning? – The Last Hurrah!! er meg, og eksisterer så lenge jeg eksisterer. Bandets rytmeseksjon har vært en fast gjeng i mange år.

EN HELT EGEN STIL

– Er bandet oppkalt etter den gamle filmen (og romanen) med samme navn? – Nei, for meg er det vel mer en vri på et positivt utsagn. Det positive ligger i de to utropstegnene. Det er liksom den siste festen på Titanic før de dør; det å ha et sånt gledesuttrykk – og så er det egentlig veldig trist. Cecilie Leganger, som giftet seg med HP Gundersen i fjor, kommer til – og overhører det siste spørsmålet. – Jeg søkte på nettet, og da kom «The Last Hurrah» opp som navnet på et begravelsesbyrå, sier hun. Etter at alle har ledd fra seg, spør jeg om platen også vil slippes på vinyl. – Det kan være at vi gir den ut på vinyl senere, sier HP. – Night Bloom er en plate som kommer til å leve lenge. Jeg synes den har blitt vår Jazz på svenska (legendarisk album fra den svenske jazzpianisten Jan Johansson, utgitt i 1964, journ. komm.). Det er jo en helt egen stil; den er jo helt løsrevet fra alle trender. ■ the last hurrah!!-albumet «night Bloom» (med torii Wolf og nora Yuyue Zheng) ble sluppet digitalt på kadegåri records (kadegari.no) 10. desember 2021. Tekst og foto: Magne Fonn Hafskor

BergenSmagaSinet

EVIG UNDERGRUNN – Sonisk Blodbad blir nok aldri populære, medgir Ole Christensen, som er ute med bandets fjerde album siden debuten i 2012.

ersom du liker mørk 80-tallselectronica ala Coil og Cabaret Voltaire parret med atmosfærisk krautrock og tidlig Pink Floyd – da er kanskje bergensbandet Sonisk Blodbad nettopp det bandet du har vært på utkikk etter. De er nå ute med sin fjerde langspiller, denne gangen med et større og mer fyldig lydbilde enn tidligere. – Det kan vi takke Daniel Winter Lazerus for, sier Ole Christensen, som kan fortelle at albumet er mastret av ingen ringere enn den amerikanske mesterprodusenten – en mann som har hatt fingrene borte i alt fra Donald Fagen-albumet The Nightfly til Jean-Michel Jarre-mesterverket Zoolook. Han bor nå i Bergen, og har gitt ut et album sammen med Heidi ‘Heidi Goodbye’ Torsvik under prosjektnavnet Hidden Soul of the Fjords.

VAKKERT ER ORDET

Heidi Torsvik er også sterkt til stede på det nye Sonisk Blodbad-albumet – ikke minst på tittelsporet «Shores of Oblivion». – Utgangspunktet var en tre ganger så lang låt som vi har trimmet ned til rundt ni minutter, men den kunne like gjerne bare fortsatt og fortsatt, sier Christensen, som ser frem til å fremføre den i full lengde live. – Du er veldig forsiktig med å bruke beats her? – Ja, jeg er ikke så glad i det. Jeg trenger ikke beats; musikken flyter fint av gårde av seg selv – og så er det rytmisk med de stringsa som går hele tiden. Ofte låter det veldig forankret i en tidsepoke dersom du bruker trommemaskin. I likhet med de tre foregående albumene åpner platen med en låt fra Conrad Schnitzlers (Tangerine Dream, Kluster, Eruption) etterlatte arkiv. Ole Christensen besøkte krautlegenden flere ganger, og fikk hans velsignelse til å bruke fritt av hans gamle uutgitte opptak – mange av dem laget sammen med Wolfgang Seidel (Eruption, Ton Steine Scherben). – Det blir en sånn fin og massiv kontrast til resten av platen. Vittig nok er det mange som sier at platen er bra, men den første låten er for lang og for slitsom, sier Christensen. – Alle låtene har en eller annen referanse til musikk som jeg digger, legger han til, og setter på

maSkinen Bak mUSikken: ole Christensen lager nesten all musikken på en roland mC-505 groovebox. (oto marCoS a. Pita Jr./DJFleX mk2

BergenSmagaSinet

andresporet på den ferske vinylplaten – der han har fått med Niklas Rundquist og gitarist Nils Wohlrabe fra det svenske garasjerock-bandet The Leather Nun. – Jeg laget et lite synthspor, og så satt Niklas og puslet med det. Vokalen hans er ment å låte som [avdøde] Alan Vega – så det er en veldig klar referanse.

STARTET SOM EN DUO

Andre som hylles er Ennio Morricone og David Lynch, og dét i én og samme låt. «An Echo in the Dungeon of My Heart» heter den, og låter som en krysning av temaene fra Twin Peaks og Sergio Leones The Good, the Bad and the Ugly. – Noen hører spaghettiwestern-vibben, med tørr ørken. For meg er det et mer urbant landskap, sier Christensen. – Lazerus sa at den er «the centrepiece of the album». Heidi bruker stemmen helt annerledes enn hva hun gjør i Heidi Goodbye – den blir som et instrument, med 5-6 vokalspor som flyter ut i hverandre. Hakk i hæl kommer «Aspik», som er albumets lengste og mest ambiente låt – med nikk både til Aphex Twin og Coil. – Det er egentlig en sånn halvtimeslang låt, men vi måtte kutte den ned – ellers hadde den fylt en hel plateside. Tanken er at den bare kan rulle og gå uten at noen merker hva som skjer – før det plutselig kommer inn noen basselementer. Bandets originalmedlem Haavard Tveito er også med – denne gangen som vokalist på låten Photons. – Det var vi to som startet Sonisk Blodbad tilbake i 2010. Jeg prøver å få Haavard med på hver skive, siden det på en måte er vår greie. Vi

to er de eneste konstante medlemmene, i tillegg til Conrad Schnitzler, da.

SKRUR FREM MUSIKKEN

Ole Christensens musikkarriere begynte med Porsgrunn-bandet Big Robot, som rakk å gi ut to album i 2009 – også disse i samarbeid med den tyske krautrocklegenden. Høsten 2010 var han så (sammen med blant andre Haavard Tveito og Fredrik Owesen) involvert i «arkitektur møter musikk»-prosjektet Against the Grain i siloen på Bergen arkitekthøgskole. Musikken derfra ble utgitt både på DVD og vinyl under tittelen Action Fabrikkgaten. I tillegg har han gitt ut en rekke plater sammen med Endoplasmic Flow (2010-2013), samt at han har vært med på å lydsette en internasjonal kunstutstilling i Dubai (med bilder av blant andre Antonio Veronese) – men Sonisk Blodbad har vært hovedprosjektet hans de siste ti årene. – Sonisk Blodbad blir nok aldri populære. Mye av det vi driver med kan vel fortsatt karakteriseres som undergrunn, medgir han. – Hva er fellesnevneren for de fire platene dere har gitt ut? – Det må være Roland MC-505 Groovebox (elektronisk musikkinstrument lansert i 1998, journ. komm.), som er det eneste instrumentet jeg har brukt på alle platene våre. Det er en ganske fin liten boks. Jeg lager nesten all musikken på den. Når vi spiller live spør folk meg hvor synthene mine er. «Nei, den har jeg her» sier jeg da. – Så du skrur mer enn du spiller på tangenter? – Det gjør jeg, uten tvil. Det er ikke noen stor hemmelighet. Jeg bruker å programmere og legge inn et track – og så bruker jeg filterne etterpå og skrur til det låter bra, før jeg legger på et nytt lag.

Boksen har åtte kanaler som jeg kan mikse før jeg kjører det ut.

NORGES SVAR PÅ THE RESIDENTS

– Har du noe program for musikken, hva du vil med den? – Nei. Altså, det er jo i utgangspunktet bare å lage atmosfærisk musikk som funker. Vi prøver å holde det litt variert ved at vi har med litt forskjellige folk – slik som Heidi nå, som har bidratt med sin retning på det. I intervjuer blir jeg alltid spurt om hva jeg vil med platen – liksom at alt må ha mål og mening. – Ja, det er litt for å få noe meningsfullt ut av et intervju. – Nettopp. Ja, jeg skjønner det, men for meg er hele poenget bare å lage musikk som jeg synes fungerer. Det handler om å skape en atmosfære, og er nok slik mer i slekt med film. Jeg tenker at folk som sitter og lytter lager litt bilder i hodet selv, sier han. – Min motivasjon er å lage musikk sammen med bra artister. Jeg har fått med mye rare folk ved at jeg har lagt dem til på Facebook. Både Don Preston, Clive Jones [Black Widow, døde i 2014], Hardy Fox [The Residents] og Laurie Amat (amerikansk avantgarde-artist/komponist, vært medvokalist i The Residents siden 1987, journ. komm.) kom med på den måten.

– Er Sonisk Blodbad på en måte et norsk svar på det legendariske California-bandet The Residents – på den måten at ingen av dere kan regnes som musikere i tradisjonell forstand? – Vel, greia er at når du har spilt en stund, så vet du hva du får ut av instrumentene – slik som den lille boksen jeg jobber med. Jeg er ikke noen musiker som kan si hvilken toneart det går i – da sliter jeg, sier han. – Mange musikere jeg har snakket med sier at jo mindre du kan jo mer får du ut av det. Det er derfor skolerte musikere er helt håpløse å samarbeide med. De kan ikke jamme eller improvisere; neida, det går ikke. «Kan du sende meg det på noter» spør de gjerne. Vi bruker ikke noter i Sonisk Blodbad. Da synes jeg det er mer interessant å samarbeide med folk som driver med film og billedkunst.

KUNST PÅ PLATECOVERNE

Det siste kommer tydelig frem på bandets platecovre. Her har de hatt et tett samarbeid med New York-kunstneren Steven Cerio, som også var bandets trommeslager på deres andre album. På den nye platen er det et av hans verker som fyller innsiden av utbrettcoveret. Cerio har tidligere laget postere for blant andre King Crimson, Negativland, White Zombie, Monster Magnet og William Parker, men er kanskje best

Fire Plater På 12 år: – musikken vår handler om å skape en atmosfære, og er nok slik mer i slekt med ﬁlm. Jeg tenker at folk som sitter og lytter lager litt bilder i hodet selv, sier ole Christensen. Foto: magne Fonn haFSkor

kjent for grafisk arbeid og animasjoner for The Residents. Da Ole Christensen skulle velge cover til Sonisk Blodbads to siste plater, fant han frem til den italienske popart/art nouveau-kunstner og Odd Nerdrum-fan («great living artists are just a few, Odd Nerdrum is one of them» sier hun i et intervju med Peter de Kuster på hans reiseblogg The Heroine’s Journey) Italia Ruotolo. På den nye platen pryder et utsnitt av hennes «A Blue Trip-Tych» (2011) både forsiden og baksiden – rett og slett et godt gammeldags utbrettcover. Kunstverkets tittel er et ordspill som refererer både til glassmosaikk i gamle kirker og til 60tallets psykedelia. Her kan det være hjelpsomt å sitere hennes egne ord om bildet, slik hun presenterer det på nettgalleriet Saatchi Art: «I set up the central scene in a temple. The man and the woman are tied up by the power of the attraction. The male is not physically represented in the scene, the horse embodies his symbol and represents as well the instinct and the BergenSmagaSinet

nYtt BanDmeDlem: – hun bruker stemmen helt annerledes enn hva hun gjør i heidi goodbye, sier ole Christensen om heidi torsvik, som er sterkt til stede på det nye Sonisk Blodbad-albumet. Foto: konraD ChriStenSen

freedom to express it out of any formal agreement. The man and the woman are tied up by the powerful snakes of desire. The two small parts of the painting represent the origin of masculine and feminine in their spiritual values». – Noen vil beskrive dette coveret som lett sexistisk? – Synes du det? Joda. – Du rødmer litt? – Hehe. Det forrige fikk vi litt kritikk for, selv om det bare var et bilde av en søt jente. Men denne gangen er det en halvnaken kvinne med en slange som kveiler seg rundt kroppen hennes. Det er ikke noe sexistisk. Jeg synes det er et fint bilde som passer til musikken. ■ Sonisk Blodbad 2022 består av Ole Christensen, Kristian Stangebye, Niklas Rundquist, Nils Wohlrabe, Heidi Torsvik, Ulf Knudsen, Sam Fossbakk, Haavard Tveito, Laurie Amat, Katje Elise Janisch, Beate Jacobsen, Helene Rickhard, Oliver Kersbergen, Steven Cerio, Jan-Morten Iversen, J. S. Theracon og Sandra Minter. Bandets nye album heter The Shores of Oblivion, og ble sluppet på Apollon Records i mars. Tekst og foto: Magne Fonn Hafskor

BergenSmagaSinet

italienSk BilleDkUnSt: Coverbildet på den nye platen er et utsnitt fra italia ruotolos maleri «a Blue trip-tych» (2011).

PÅ ØRET

Magne Fonn Hafskor

DA HELE VERDEN DRO FOR GARDINENE Musikk har vært en viktig lyskilde i de to siste årenes pandemimørke. Så klarte heller ikke viruset å sette en stopper for den jevne strømmen av gode nye plater – heller tvertimot.

ersom jeg skulle anmeldt alt som har kommet på de bergenske søsteretikettene Apollon og Karisma siden starten av pandemien, ville det fylt hele Bergensmagasinet. Denne månedens platerunde inneholder derfor bare et lite håndplukket utvalg av utgivelsene deres fra de siste månedene. Kanskje de også finner plass i katalogene til de to uutgitte platene vi her anmelder. Øverst i bunken denne gangen er derimot en artist som ikke har annet forhold til Bergen enn at hun elsker å spille her. Jeg snakker om Susanna Wallumrød – eller Susanna, som er artistnavnet hun ønsker å være kjent under. ✪

Susanna Elevation Susanna Sonata

✪✪✪✪✪✪ Årets plate kom tidlig i år, og det fra en artist som har vært svært aktiv under pandemien – både med totalt fire plateutgivelser og mange konserter. Selv fikk jeg med meg begge bergenskonsertene (Lille Ole Bull 28. januar 2020 og USF Røkeriet 17. september 2021) Susanna holdt sammen med sin fetter David Wallumrød – der duoen lekte seg gjennom en rekke coverlåter signert (eventuelt gjort kjent av) Tom Waits, Joni Mitchell, Emmylou Harris, Leonard Cohen, Neil Young og Peggy Lee. Innspillinger fra duoens to tidligere Oslo-konserter ble utgitt i august på albumet Live (Susanna Sonata, 2021). Da hadde vi allerede fått albumet Baudelaire & Piano (Susanna Sonata, 2021), der hun satte toner til et knippe dikt av den franske poeten Charles Baudelaire (1821-1867). «I hans dikt møter vi et spaltet sinn, et storbymenneske bundet til verden og til den sanselige nytelse, men som også er seg sterkt bevisst nytelsens verdiløshet og livets forgjengelighet» skriver litteraturviteren Truls Olav Winther i Store norske leksikon (snl.no), og legger til at Baudelaires dikt «er preget av angst, livstretthet og melankoli. De kretser ofte om det morbide og makabre, men rommer samtidig en streben mot det skjønne og en søken mot det fullkomne». Slik sett er han en slags forløper til den norske dikteren Gunvor Hofmo (1921-95), som Susanna også har tonesatt. Dette var på albumet Jeg vil hjem til menneskene (Grappa/Musikkoperatørene, 2011). Etter en konflikt med Susanna valgte plateselskapet dessverre å destruere det fysiske restopplaget av denne platen – og fjerne den fra alle strømmetjenester. «Plata forsvant, rett og slett. Det finnes heller ikke spor etter den på Grappas sider. Det er ufattelig trist» kunne Susanna fortelle i et intervju med Klassekampen 3. november i fjor. To uker senere slapp hun derfor demoversjonen av dette albumet på sitt eget plateselskap Susanna Sonata, slik hun spilte det inn hjemme i sin egen stue tilbake i 2009 – og la til to nyinnspilte tolkninger av dikteren som Jan Erik Vold kaller «mørkets sangerske».

mUSikkåret 2022 BegYnner Bra: «årets plate kom tidlig i år, og det fra en artist som har vært svært aktiv under pandemien» skriver Bergensmagasinets anmelder om det nye albumet fra Susanna. Foto: Signe FUgleSteg lUkSengarD

Dette bringer oss frem til årets plate fra Susanna, som absolutt kler å bli kalt «mørkets sangerske» når hun velger å tonesette enda en bukett Baudelaire-dikt, som sist pakket inn i et helt nydelig platecover basert på en mystisk strektegning av den amerikanske okkultisten Marjorie Cameron (1922-95). Albumets tittel er Elevation, et ord som passer godt på Susannas oppløftende musikk – ikke minst til låten Invitation to the Voyage, som er basert på kanskje de lyseste lyse ordene fra en dikter som er mest kjent for å skrive om livets mørkeste sider. Susanna må være svært glad i dette diktet, siden dette er andre gang hun spiller det inn i sin egen tonesetting. Første gang var på platen Go Dig My Grave (Susanna Sonata, 2018), der hun ble akkompagnert av Giovanna Pessi (harpe), Ida Løvli Hidle (akkordion) og Tuva Livsdatter Syvertsen (hardingfele). På den nye versjonen akkompagneres hun kun av eget piano – noe som bringer oss tett på både den vakre melodien Susanna har tryllet frem og de nærmest magiske ordene: «Solnedgangane dekkar åkrane, kanalane, heile byen, med hyasint og gull; heile verda sovnar i eit varmt lys. Alt er der harmoni, venleik, luksus, ro og glede» skriver Baudelaire (her i min haltende prosaoversettelse til nynorsk) om diktets reisemål; et fjernt land som står for alt det som gir farge til livet – og minner oss på at det alltid er to motstridende fortellinger her i verden: En som trekker deg ned og en som løfter deg opp. Susanna er inne på noe av det samme på tittelsporet – der det høres ut som hennes vakre og litt såre stemme løftes opp i de høyere skylag av Anthony Mortimers forbilledlige engelske oversettelse: «Happy the man whose thoughts, like larks, take wing / Freely towards the morning skies – who glides / Above this life and simply understands / The speech of flowers and of silent things». Passende nok har hun fått Stina Stjern (Stina Moltu) til å legge til opptak av kvitrende fugler og fjerne, repeterende støyeffekter på slutten av låten (første gang jeg hørte den trodde jeg det var noe galt med bilens ventilasjonsanlegg. Jeg skrudde ned volumet, og da forsvant også «ulyden»). Stina har ellers laget lydskisser og spiller fløyte på flere av albumets låter, mens franske Delphine Dora bidrar med piano, orgel og noen halvt syngende/halvt messende opplesninger av Baudelaire på originalspråket. «Musikken fra Stina og Delphine har jeg bestilt fra de, til å gå i dialog med mine Baudelaire-sanger. Stina spiller på et par av mine låter. Så det er en slags vev» forklarer Susanna meg via Messenger. Til sammen blir disse bidragene stemningsfulle mellomspill til de vakre klaverballadene, samt at de skaper en helhet som gir deg lyst til å vende tilbake til Baudelaire og Susannas hemmelige hage. ✪ BergenSmagaSinet

Bjørn Riis Everything to Everyone Karisma Records

✪✪✪✪✪✪ Inspirert av Dantes Inferno ønsker Bjørn Riis her å ta lytterne med på en reise med plass for både frykt og forsoning. Albumet åpner overtureaktig med et bredbeint gitarriff i en låt som like etter toner over i et mer flytende Pink Floyd-landskap – med akustisk gitar, synth og dryppende klavertoner. Så freser gitaren til igjen (litt ala King Crimson, om du husker tittelsporet fra 1974-albumet Red). Reisen går deretter videre med en lang progballade i slekt med Needlepoint – og med en nydelig sunget tekst om å finne seg selv. «Every Second Every Hour» er platens lengste spor. På en pulserende «Welcome to the Machine»-beat legger Airbag-gitaristen her lag på lag med skiftende instrumentalpartier – inkludert rålekkert gitarspill. Dette er praktfullt produsert musikk som gir seg tid; musikk som utfolder seg langsomt og lagvis for den som gir seg tid til å lytte. NB: En digisleeve CD-utgave i begrenset opplag inneholder to bonusspor – det ene singelen «Desolate Place», som ble sluppet som en enkeltstående digital singel i desember. ✪

Tip Top Professor Lanes of Time Apollon Records

✪✪✪✪✪✪

Denne ble sluppet i desember som bandets syvende langspiller og deres andre sammen med tyskfødte vokalist/tangentspiller Sonja Otto. Det første som slår meg er at lydbildet er mer fyldig enn tidligere, det andre er selvsagt Sonjas litt såre sangstemme – hun er ikke helt Renate Knaup eller Grace Slick, men makter å tilføre et nødvendig tilbakelent drama i måten låtene er bygget opp. Her er som vanlig mye synth, gitar og taktskifter. Sam Fossbakk briljerer i kjent stil med David Gilmourske gitarsoloer – og et inngående kjennskap til å skru frem de mest gyngende sequencer-rytmene (hør The Sound of Protonflow, som dessverre fader altfor tidlig ut). På The Quest Remains er de helt over i britisk hobbitland. Med en folkaktig fløytesolo og en drømmeaktig tekst kunne denne gått rett inn på lydsporet til The Fellowship of the Ring. ✪

Sonisk Blodbad Shores of Oblivion Apollon Records

✪✪✪✪✪✪

Album nummer fire fra Ole Christensens bandprosjekt (les også eget intervju på annet sted i bladet) har tre ting felles med den nye fra Tip Top Professor: De har Sam Fossbakk med på laget, de har fått med en ny vokalist – som er ingen ringere enn Heidi ‘Heidi Goodbye’ Torsvik – og lydbildet er mer fyldig og detaljert enn tidligere. Platen åpner med en elektronisk låt signert den avdøde krautrocklegenden Conrad Schnitzler (Tangerine Dream, Kluster). Deretter får vi «Alan Vega 2.0», som både er ment som og høres ut som en «reboot» av den avdøde Suicide-vokalisten – i

BergenSmagaSinet

hovedsak fremført av Niklas Rundquist (Lustans Lakejer, The Leather Nun) sammen med gitarist Nils Wohlrabe (The Leather Nun). Albumet fortsetter så med «Photons», som er en mørk hyllest til Death in June. Dette er den eneste låten med originalmedlem Haavard Tveito, som her høres ut som om han er innesperret i en gammel fabrikkhall – uten mulighet til å unnslippe det monotone livet på annen måte enn å la den litt hurtige (hjerte)beaten fade langsomt ut. Heidi Torsvik er også sterkt til stede – ikke minst på det Morriconepå-valium-aktige «An Echo In The Dungeon Of My Heart» og det Pink Floyd-aktige tittelsporet – der stemmen hennes ligger som en hypnotiserende lydeffekt under et mykt bølgende teppe av Ole Christensens dempede morsesignaler og synther og Sam Fossbakks svale gitartoner. Vakkert er ordet, vakkert som hvite skyer i sakte flukt mot en blå himmel, vakkert som en blomstereng uten ende. ✪

Kryptograf The Eldorado Spell Apollon Records

✪✪✪✪✪✪

Dette er bergensbandets andre album, og byr på musikk sterkt inspirert av 1970-tallets klassiske tungrock. Vegard Strand (gitar), Odd Erlend Mikkelsen (gitar/sang), Eirik Arntsen (trommer) og Eivind Standal Moen (bass) fremstår her som en godt samspilt kvartett som musikalsk ikke står noe tilbake for forbildene. Dette får de tydelig frem på albumets tre innledende låter, selv om jeg savner de virkelig minneverdige melodiene innimellom all riffingen. Etter et kort mellomspill fra gitaristen skifter albumet så over på et lavere gir med mer kraft. Tittelsporet er en mektig begynnelse på resten av platen, og kunne gjerne vart et minutt eller to til. Deretter kommer den overstyrte og fuzza The Spiral, som får meg til å tenke på det beste fra Jane’s Addiction. Oppturen fortsetter med «When the Witches», der marsjerende trommer og en stilig plukking på basstrengene går i tett dialog med gitar og vokal. «Feed the children with empty lies» messer vokalisten, og drar resten av bandet med på allsang til den mørke teksten. ✪

Butterﬂy Garden ...And Everybody Else Apollon Records

✪✪✪✪✪✪

Etter 27 år er Butterfly Gardens trilogi fullført, slik at platetitlene på deres tre album til sammen danner en hel setning: So It Goes (1995) / For You (1996) / ... and Everybody Else. Vokalist/låtskriver Calle Hamre har ikke vært helt borte fra musikken i disse årene – han kom med en overbevisende soloplate i 2017 (med den aldeles nydelige låten «Why Do They Call It Dying»), og samme år kom flere av låtene på den nye Butterfly Garden-platen på singel. Han har også laget en del filmmusikk, samt produsert en rekke andre artister. Jeg får en følelse av at det nye albumet er et slikt som vokser på deg over tid. Det er flotte låter, pakket inn i et fikst lydbilde med mange referanser til halvt glemte britiske indieband som jeg fortsatt hører på (XTC, Jesus and Mary Chain, Gorillaz, Primal Scream). Oh Tell Me Love er albumets første innertier; en seig powerballade som smyger seg på deg etter hvert som allsangrefrenget limer seg fast fremst i pannebrasken. Mountain er også flott der den svever frem på en rullende gitarloop og et svært dynamisk arrangement. Just Overdo It åpner småpsykedelisk, før den aker seg frem til et fengende refreng akkompagnert av fuzzgitar. Spill denne på vårfesten din, og gjestene vil komme i humør uten tilførsel av boblevann. Popsnekkeren Calle Hamre er faktisk med like til slutten av platen, med den selvutleverende I’m A Liar som nok en allsangvennlig singel – før han

toner ballet ned med det som kanskje er en slags siste hilsen til de som har fulgt bandet gjennom alle årene: We Tried. Legg merke til det nydelige klavertemaet midtveis inn – og gitarens lekne måkeskrik. ✪

Sondre Lerche Avatars of Love PLZ Records

✪✪✪✪✪✪

Det er bare å la seg forføre, selv om dette kanskje er den mest kalkulert perfekte popplaten Sondre Lerche har laget så langt. Lyden er strøken, arrangementene lekre som en Lamborghini og de mange referansene smurt sjenerøst utover i tykke lag (Simon & Garfunkel, Leonard Cohen, Joni Mitchell, Getz/Gilberto, Astrud Gilberto) – noen ganger så overtydelig at det minner om tyveri (som er tillatt i kunst – alle stjeler, og ingen er en øy og alt det der). «And she feeds you tea and oranges that come all the way from China» legger jeg til når han synger om hun som ligger ved hans side. Partners in crime er blant andre Sean O’Hagan (som med bandet The High Llamas på en måte har tatt The Beach Boys inn i vår tid) og store bergenstalenter som Alexander von Mehren, Kato Ådland, Matias Tellez (Young Dreams), Chris Holm (Skarbø Skulekorps, Young Dreams) og Kjetil Møster. Helt til slutt kommer «Alone in the Night» – en helt nydelig schmaltzy duett med Aurora, der de to stemmene smyger seg så tett rundt hverandre at de til tider høres ut som én og samme person. Platen kan enkelt oppsummeres som bossanova med strykere, siden det er rikelig av begge deler her. «Tøft» sier jeg når Sondre sier «cut». ✪

The Last Hurrah!! Night Bloom Kadegåri Records

✪✪✪✪✪✪

Historien bak denne platen kan du lese i en lengre artikkel på annet sted i bladet. Den ble sluppet digitalt litt før jul i fjor, og har siden vært ukentlig på min spilleliste – sammen med opptaket fra konserten deres på Underlig høsten 2019 (se under). Kort fortalt kom LA-artisten Torii Wolf til Bergen for å gjøre en plateinnspilling sammen med noen av våre fremste musikere: Øyvind Storli Hoel (bass), Bjørn Sæther (trommer), HP Gundersen (gitar, steelgitar, tangenter, Mellotron), Nora Yuyue Zheng (guzheng, elektronikk), Kåre Sandvik (piano og blåserinstrumenter) og David Vogt (fiolin). Lydbildet er en slags overlappende blanding av svært melodiøs countryblues og psykedelisk indiepop – med Toriis stemme som det bærende elementet. Og for en stemme det er snakk om. Det virker som om hun virkelig bor i disse sangene – eller at de bor i henne, slik at hun bare trenger å åpne munnen og slippe de ut. Og det som kommer ut er intenst, bunn ærlig og – som HP sier – overjordisk vakkert. ✪

Torii Wolf & The Last Hurrah!! Live at Club Strange

Uutgitt. Hør et utdrag fra konserten: www.tinyurl.com/torii-wolf

✪✪✪✪✪✪

Dette er opptaket fra konserten på Underlig 25. oktober 2019, som HP Gundersen gav meg en råmiks av kort etter konserten. Lyden er førsteklasses, og intensiteten i uttrykket når enda større høyder enn på studioinnspillingen anmeldt over. I tillegg til de fleste av musikerne som spiller på albumet hadde de med Sam Fossbakk (Tip Top Professor, Son-

isk Blodbad) – som både spilte glitrende sologitar og hadde med seg en liten vegg av synther fra 70-tallet. Samspillet mellom musikerne var utmerket – ikke minst mellom HP Gundersen og Nora Yuyue Zheng – der hennes trillende guzheng-toner klang utrolig lekkert sammen med hans cooderske slidegitar. Og over det hele svevde Torii Wolfs varme og overjordiske stemme i sanger som nærmest strømmet ut av henne – intenst tilstedeværende og samtidig som om hun henvendte seg til oss fra et fjernt univers. Nesten selvfølgelig avsluttet de med en lang versjon av sangen Torii og HP laget sammen første gangen de spilte sammen tilbake i 2013. Neste måned er hun tilbake i Bergen, og da blir det kanskje mulighet til å se henne igjen på en av byens scener. Det bør du ikke gå glipp av! ✪

Four Kings Live at The House of Culture

Uutgitt. Hør et utdrag fra konserten: www.tinyurl.com/four-kings

✪✪✪✪✪✪

Fredag 11. mars inviterte jazzgitaristen Mads Berven til nabolagskonsert i Eidsvåg kulturhus – som ligger 10-12 steinkast fra der han bor. Lokalet var fylt til siste ledige stol da han ankom sammen med tre unge musikere fra Griegakademiet: Isach Skeidsvoll (piano), Olav Imerslund (kontrabass) og Amund Nordstrøm (trommer). Kvartetten var faktisk så ny at den ikke hadde fått navn ennå – noe som virket nesten utrolig etter å ha hørt dem musisere sammen i litt over en time. «Når vi begynner på en låt, så har vi ikke nødvendigvis en plan for hva som skal skje videre. Det er akkurat som når du treffer en du kjenner på gaten. Dere preiker litt om ting – og så blir det en oppløftende samtale» filosoferte Mads Berven da jeg intervjuet den ferske konstellasjonen to dager før konserten. Jeg kan ærlig innrømme at jeg stilte på konserten uten andre forventninger enn en helt grei konsert, men tro meg – dette var virkelig helt usedvanlig bra. Låtmaterialet var likt fordelt mellom coverlåter og Mads Bervens egne låter – uten at noen av dem overskygget for de andre. Grooven var der helt fra den syngende åpningslåten Love, som etter hvert gikk over i en lengre pianosolo fra Skeidsvoll. Dette partiet var muligens kveldens aller mest imponerende. Skeidsvoll, som sannsynligvis måler over to meter på strømpelesten, spilte med hele seg – og la innimellom hele armen tungt ned på tangentene. Det låt som Keith Jarrett på steroider eller som Gerard Depardieu i den egentlig svært poetiske scenen fra filmen Grønt kort – adgang USA (Peter Weir, 1990) – dersom han faktisk var Mozart, noe filmkarakteren hans lakonisk kommenterer at han ikke er etter at det nesten fysiske angrepet på tangentene er overstått. Tilbake til nabolagskonserten, så fortsatte den med tre originalkomposisjoner til, alle groovy og samspilte, før de avsluttet med fire coverlåter: Frida Ånneviks gjendikting av Joni Mitchells «Both Sides Now» (sunget av Benedicte Sjøvold), Glen Campbells «Wichita Lineman», Hendrix-klassikeren «Crosstown Traffic» og Allen Toussaints «Get Out of My Life, Woman». Mads Berven overrasket her stort med at han faktisk har en bra sangstemme – dempet, vennlig og med litt tiltalende årgangsheshet. Konsertopptaket er for øvrig mitt eget – jeg la hatten som mikrofonstativ på bordet, og plasserte Zoom-opptakeren min strategisk rettet midt mellom musikerne. Bort sett fra noen klirrende ølglass og høylytt applaus og tilrop fra de som satt nærmest meg, så låter det faktisk svært bra – så bra at det lett redigert kunne blitt en helt perfekt vinylplate. Skulle jeg sammenligne det med noe, måtte det være den legendariske konsertplaten med Chuck Brown & The Soul Searchers (Future Records & Tapes, 1986) – inkludert det svært entusiastiske publikummet. Og bandnavnet? Det har jeg satt på dem selv – siden Mads Berven flere ganger poengterte at kvartetten bestod av fire likeverdige musikere. ✪

BergenSmagaSinet

FØLJETONG: BERGEN SLIK DET VAR

DEL 1:

DA NORGE VAR I KRIG

– De av oss med god husk kjenner igjen det vi opplever i dag. Da Putin annekterte Krim i 2014 minnet det om da Hitler gjorde krav på Sudetenland (deler av Tsjekkoslovakia) i 1938, og Putins angrep på Ukraina minner om da Nazi-Tyskland invaderte Polen i 1939, sier Knut Corneliussen – som her forteller om da bombene falt over Bergen i 1944. tekst: knut Corneliussen

itt første svake barndomsminne er fra de for lengst forsvunne Fredriksberg barakker på Nordnes. En mørk gang vi måtte krysse for å komme fra kjøkkenet til stuen. Gangen gikk på langs gjennom hele huset og ble brukt av alle som bodde i barakken vår. Jeg regner med at alle leilighetene var tilsvarende. Barakkene var midlertidige boliger som var oppført etter den store brannen i 1916. Midlertidigheten ble, som så ofte ellers, relativ permanent. Triste, mørke hus. Og det gjorde ikke saken bedre at de lå øverst i Galgebakken, hvor man i århundrer forlystet seg med å hugge hodet av folk, brenne hekser eller henge storforbrytere, som for eksempel hadde stjålet et par brød. Men dette betydde lite for meg. Vi må ha flyttet fra Fredriksberg barakker da jeg var rundt to år gammel.

KRIGEN KOMMER

Siden jeg ble født 4. januar 1939, bodde vi altså på Fredriksberg da krigen brøt ut 9. april 1940. Ikke det at jeg husker noe fra den tiden, men i et familiebesøk mange år etter at jeg ble gift, fortalte min far om flyene som kom inn over Byfjorden. Bombene falt, luftvernskyts lyste opp himmelen og det var svært dramatisk. Mor ville redde vinduet og gikk bort og lukket det. 40 år senere kom spørsmålet fra far til mor: «Koffår lokket du det vinduet, tror du det hjalp?» Om han noen gang fikk svar på spørsmålet vet jeg ikke. Så flyttet vi altså, men ikke mer enn fem minutters gange fra Fredriksberg. Vår nye adresse var Claus Ockenssmug 1, øverst oppe mot Ytre Markevei. I dag er det et område med pittoreske og velstelte hus, men den gangen var det et typisk arbeiderstrøk. I Claus Ockenssmug bodde jeg til jeg var 14 år gammel, og huset her er det jeg forbinder med barndomshjemmet. Det er et gammelt trehus i typisk bergensk stil. Første etasje og kjelleren var leiet ut til et snekkerverksted. En smal trapp førte opp til annen etasje, der vi bodde. Her kom vi opp til en liten gang. Fra denne gangen gikk der en trapp videre opp til loftet. En dør til venstre førte inn til stuen på 15 - 16 kvadratmeter. En annen dør førte inn til spisestuen, som til tider også var mor og fars soverom. Gjennom spisestuen kunne vi komme til et lite, spartansk

Jeg husker en del av de dramatiske episodene fra krigens dager, men stort sett var krigstiden uskyld og lek for oss som var barn. 46

BergenSmagaSinet

kjøkken, med en enkel komfyr og en vask. Fra kjøkkenet gikk der en dør ut til baktrappen til en liten, innbygget altan. I tillegg hadde vi loftet med to rom og noen spennende boder. Disse ble ofte brukt som hemmelige huler i guttedagene. Det var også en kjeller i huset. Baktrappen fra kjøkkenet gikk ned til 1. etasje og til kjelleren. Huset «vårt» var eiet av en som het Fasmer, og som bodde nesten oppe ved Nordnes skole. En gang i måneden måtte en av oss gå med husleieboken og 50 kroner for å betale månedens husleie. En lang vei å gå, flere hundre meter. Men det verste var at vi måtte utenfor vårt eget trygge nærområde. Bortover Markeveien, forbi brødbutikken med sin deilige lukt av nybakt brød, til venstre opp svingene i Nykirkeallmenningen og opp Fredriksbergsgaten. Fasmer var en grei husvert, aldri hadde vi noe tull med ham. Det var slett ikke alle huseiere som var like greie. Men så tror jeg vi betalte husleiene punktlig, og behandlet huset skikkelig. Til tross for en brutal krig de første årene, var «Markeveien» – som Ytre Markevei ble forkortet til – et paradis for barn å vokse opp i. Her var spennende hus, trange smug og en rekke ruiner etter bomber og granater fra engelske fly og tysk luftvern. Også «vårt» hus fikk sine skader. Da vi flyttet ned til Claus Ockenssmug fra Fredriksberg, lå det et hus mellom vårt og Ytre Markevei. Under et flyangrep natten mellom 7. og 8. juni 1942 tok en granat feil vei, huset ble totalskadet og en mann omkom. Det ble selvfølgelig også store skader på huset vi bodde i. Blant annet falt pipen ned gjennom huset, og stoppet i noen bjelker rett over hodet på min mor og min bror. Et av de mange undere vi opplevde under krigen.

PÅ FLUKT

Så måtte vi flykte – først til Frotvedt to mil sør for Bergen, deretter til Nautnes i Øygarden. På Nautnes lærte jeg å ro i en alder av 3-4 år. Årene var tunge. Stort sett var det vel min tre år eldre bror som rodde, men jeg kom framover jeg også. Et triveligere minne er en smal kanal. Noen ganger rodde far oss gjennom kanalen og ut på fjorden. En pilk ble hektet på snøret, og der satt far og løftet armen opp og ned. Det tok gjerne litt tid før det bet, men hva gjorde det. Solen skinte og måkene skrek sine hese skrik rundt oss. Men så fikk far et innbitt uttrykk i fjeset og begynte å hale inn snøret. «Sitt i ro i båten» skjente han. Vi ville jo gjerne henge over båtripen for å se hva som kom opp. Noen ganger var det tang, men noen ganger kom det kjempefisk – gjerne torsk på over én kilo – opp i båten. Så ble det middag den dagen også. «Vi må trøtte han ut» skrek far de gangene fisken var så stor at han ikke

holen Skole etter BomBingen: onsdag 4. oktober 1944 gikk britiske bombeﬂy til angrep på den tyske krigsmarinens ubåtbunker «Bruno» i nordrevågen. De ﬂeste av de over 1400 bombene falt ned over den vanlige bebyggelsen og drepte 193 sivile – derav 61 barn ved holen skole.

klarte å hale den inn. De var de gangene snøret satt fast i bunnen. Men også de lyse dagene på Nautnes tok slutt og vi måtte tilbake til byen.

EKSPLOSJONEN PÅ VÅGEN

Den mest alvorlige katastrofen skjedde om morgenen 20. april 1944, på Hitlers geburtsdag (det het ikke fødselsdag i den tiden). Her fikk han en salutt han ikke hadde tenkt seg. Skipet Voorbode – en eldre nederlandsk tråler som var lastet med 124.000 kilo sprengstoff – hadde ved en feil fått kaiplass ved Festningskaien, til tross for at den ikke hadde lov til å anløpe noen byer langs norskekysten. Skipet tok fyr, mannskapet skal visst ha kommet seg unna før katastrofen skjedde, men norske sivile og tyske militære var ikke klar over faren. Far hadde gått ned på kaien til HSD for få kjøpe morgenavisen i en kiosk som sto der. HSDkaien ligger tvers over Vågen fra Festningskaien. Sammen med far sto to andre menn. Da smalt det.

«SorgenS SlagSkYgge oVer Bergen»: Bts forside dagen etter eksplosjonen.

KRIGENS ØDELEGGELSER I BERGEN

Tre store krigskatastrofer rammet Bergen i 1944: Eksplosjonen ved Festningskaien, bombingen av Laksevåg og ødeleggelsen av området mellom Engen og Nøstet. Fra april 1944 til sommeren 1945 ble mellom 7000 og 8000 bergensbarn evakuert til privatpersoner og feriekolonier i ulike deler av Sørnorge. 400 barn fra Bergen og Voss ble også sendt til Sverige (gøteborg). Bakgrunnen var tre svært alvorlige krigshendelser.

Enorme ødeleggelser

Skipet ble nærmest pulverisert. Ankeret ble funnet på Sandviksfjellet, og der ligger det fremdeles. Med skipet forsvant også store deler av Bergenhus festning med Håkonshallen. Ganske store båter gikk ned eller ble kastet på land, og store deler av Bergen sentrum, Sandviken og Nordnes ble rasert. Kiosken som far sto ved siden av, forsvant også, og de to mennene som sto sammen med ham ble drept. Selv fikk han skader i brystet; etter egen forklaring fikk han skadene da han kastet seg ned i samme øyeblikk han så skipet eksplodere. Selve eksplosjonen er forsvunnet ut av mitt minne, men en del av det som skjedde etterpå er bevart for alltid. Jeg husker at det var mulig å se fra annen etasje og helt ned i kjelleren der hvor veggen hadde forskjøvet seg, og jeg husker scener fra smuget utenfor. Smuget var dekket av glass fra knuste vindusruter. En mann kom gående opp smuget – barfot, og med blodet rennende. Jeg tror jeg minnes, hvis jeg ikke bare har fått det fortalt senere, at et stort speil lå knust i sengen som min bror akkurat var stått opp fra. På

Sammen med far sto to andre menn. Da smalt det. (...) Kiosken som far sto ved siden av, forsvant, og de to mennene som sto sammen med ham ble drept.

kjøkkenet fant vi en metallsplint fra båten inne i en melkeboks (Viking – usukret). Mesteparten av melken var fremdeles inne i boksen. Far kom endelig hjem igjen, og lettelsen var stor i familien. Mor regnet med at han var blitt drept. Det var vanskelig å ta seg frem der vi gikk ut gjennom Ytre Markevei og ned Nykirkeallmenningen. Den fine gamle Nykirken sto i brann, som så mye annet. Mange år senere fikk jeg den glede å være til stede da Nykirken ble åpnet på nytt etter reparasjonen. Minst 158 mennesker omkom, rundt 4800 personer trengte legebehandling (mange «småsår» ble nok aldri registrert) og 250 hus ble totalskadet.

MINEFELT PÅ TERTNES

Etter eksplosjonen reiste vi opp til Kalfaret, en «finere» bydel og langt vekke fra de voldsomme skadene. Her hadde vi fått en «kontaktfamilie». Hit skulle vi reise dersom noe skjedde oss i forbindelse med krigen. Jeg hører ennå bitterheten i mors stemme når hun fortalte om hvordan vi ble mottatt. Her var ingen hjertelighet og gjestfrihet. To sultne barn (og kanskje også to sultne foreldre) måtte sitte og se på mens vertsfamilien spiste frokost. Det tok ikke lang tid før vi reiste oss og gikk til «tante» Bertha og «onkel» Sam. Her var gjestfriheten slik den skal være i trange tider. Denne gangen ble vi evakuert til en gård på Tertnes, en bygd «langt» borte fra byen, men nå nærmest en forstad med 10 minutters kjøring til

Den første skjedde på adolf hitlers 55-årsdag, 20. april 1944, da den tysk-rekvirerte damptråleren Voorbode («forbudt») gikk i luften. Båten lå ved Festningskaien og var lastet med rundt 120 tonn ammunisjon. i skipspapirene var lasten beskrevet som Wehrmactsgut («varer til militærmakten»). Den kraftige eksplosjonen ble etterfulgt av en flere hundre meter høy flamme- og vannsøyle. i flere kilometers avstand ble vindusruter slått inn og takstein blåst av husene. en del av ankeret ble funnet igjen på Sandviksfjellet, en annen del på tomten der nhh ligger i dag. rundt 250 hus i Bergen sentrum ble totalskadet; mange flere fikk store skader. minst 158 mennesker (muligens flere) døde av skadene, enten straks eller innen utgangen av det påfølgende døgnet, mens fem hundre mennesker ble sterkt skadet. 4800 mennesker måtte ha førstehjelp, mange med kutt- og øyeskader (mange ble blinde) forårsaket av vindusruter som blåste inn. inne i kommandantboligen ble det forberedt et selskap i forbindelse med hitlers 55-årsdag. alle som var til stede der omkom. i etterkant av eksplosjonen ble 4260 barn evakuert.

Bombingen av Laksevåg

Den mest tragiske hendelsen skjedde rundt et halvt år senere. onsdag 4. oktober angrep 152 britiske bombefly ubåtbunkeren i nordrevågen på laksevåg. i løpet av en liten time ble rundt 1400 bomber sluppet over laksevåg. De fleste falt ned over den vanlige bebyggelsen og drepte totalt 193 sivile. 60 hus ble totalskadd, i underkant av 160 hus ble delvis skadd. På holen skole hadde elevene så vidt satt seg da flyalarmen gikk. tre av bombene traff skolebygningens sørlige halvdel. 61 elever, to lærere, en vaktmester og 16 personer fra Det sivile luftverns førstehjelpstjeneste døde. tre uker senere, 29. oktober, kom det et nytt flyangrep på bunkeren. Store deler av laksevåg var da fraflyttet eller ødelagt, og ingen fra området ble drept. Denne gangen var det en annen del av byen som ble rammet. en skadeskutt lancaster prøvde å droppe bombelasten i nøstebukten, men traff i stedet området mellom engen og nøstet. Store deler av den gamle trehusbebyggelsen ble da ødelagt, og 43 mennesker ble drept.

Kilder: Arkivet i Bergens Tidende, Statsarkivet i Bergen, Bergen Byarkiv og Wikipedia. Tekst: Magne Fonn Hafskor

BergenSmagaSinet

En av soldatene tok fram et kart over minefeltet, og ved hjelp av dette gikk han ut og hentet gutten. Jeg har mange ganger senere tenkt på denne soldaten, en helt vil jeg påstå i dag, men han fikk ingen sympati den gangen. TRAGEDIEN PÅ LAKSEVÅG

Ikke så mange måneder senere kom en av de store flyalarmene. Natt til søndag 29. oktober ble ubåtbunkeren på Laksevåg angrepet av 237 Lancaster bombefly. Tallet på fly har jeg funnet senere, men bråket, bomberegnet og lysende granater husker jeg godt. Mor og far slet oss av gårde mot et forholdsvis sikkert tilfluktsrom i kjelleren på Kalmarhuset. Natten var mørk, flyene kom durende inn over byen, lysgranatene steg opp mot himmelen, og der løp vi over Klosteret – bortover Klostergaten mot Store Markevei. Min bror mistet noe husker jeg, og han ville naturligvis ta det opp. Men mine foreldre hadde verken sans for ting som ble mistet eller for skuespillet over hodene våre. Kalmarhusets kjeller skulle sikre oss. Lite ante vi akkurat da at vi burde vært der vi var. Et skadet fly kom inn over byen. Jeg har hørt at det slapp bombene for ikke å styrte midt i tettbebyggelsen. Og akkurat det gikk for så vidt bra, det skal visstnok ha styrtet i Store Lungegårdsvann. Bombene derimot traff bebyggelsen på Nøstet, noen få hundre meter fra Kalmarhuset. Der satt vi i kjelleren. En masse vannrør dirret langs veggene, huset ristet, kvinner og barn skrek og mannfolk prøvde å få ro. Det kan jo godt hende at en del menn skrek også, i så fall har jeg fortrengt det. Men vi var heldige i forhold til dem som oppholdt seg der hvor bombene traff. Vi kom uskadd fra det.

KRIGEN VAR «DET NORMALE»

Ytre markeVei På 40-tallet: «til tross for en brutal krig de første årene, var Ytre markevei et paradis for barn å vokse opp i» minnes knut Corneliussen. illUStraSJon: elin CorneliUSSen

sentrum på motorvei og gjennom tunneler. Her kjente mine foreldre en bonde som het Ingvald Tertnes, og hos ham fikk vi leie et lite rødt hus. Ingvald må ha vært en svært sympatisk bonde, for minnene fra Tertnes er så gode at da jeg og min bror var på jakt etter hustomter i voksen alder, var Tertnes det naturlige stedet å reise til. Og like forbi Tertnes bor vi i dag. Hva Ingvald sa den gangen jeg fant noen kasserte vinduer ute på marken, husker jeg ikke. Men jeg husker hvor moro det var å tråkke fra den ene ruten til den andre og høre lyden når glass ble knust. Det var slutten på de drivbenkene. Heller ikke på Tertnes var vi kvitt krigen og dens redsler. En god del av Tertnesområdet var minelagt. Det var satt gjerder rundt minefeltene, men disse gjerdene må ha vært noe tvilsomme. Rett som det var smalt det. Da var det kommet dyr inn i minefeltene. Det gikk vel mest ut over sauer og hunder. Mang en gang var mor livredd for at det var en av guttene hennes som var gått på en mine når hun hørte det smalt – og vi var ute. Og en gang skjedde den store tragedien. Det må ha vært like

BergenSmagaSinet

ved der hvor det i dag ligger en dagligvarebutikk. En gutt hadde kommet seg gjennom gjerdet sammen med hunden sin. Han tråkket på en mine, hunden ble drept, og selv lå han alvorlig såret midt ute i minefeltet. Mor hørte at en gutt var gått på en mine, og hun hørte også noen si at «er det en av guttene til fru Corneliussen, kommer det til å skje noe». Min søster var nemlig underveis, og de fryktet en abort. Voksne og barn strømmet til, men ingen torde gå ut til gutten. Der lå han og ropte på vann med bønn og fortvilelse i stemmen. Etter en stund kom noen tyske soldater til stedet. Hatet som møtte dem fra folkemengden var så sterkt at jeg kunne føle det der jeg sto. En av soldatene tok fram et kart over minefeltet, og ved hjelp av dette gikk han ut og hentet gutten. Jeg har mange ganger senere tenkt på denne soldaten, en helt vil jeg påstå i dag, men han fikk ingen sympati den gangen. Og mange ganger har jeg lurt på hvordan det gikk med den uheldige gutten. Noen har sagt at han overlevde, men mistet begge beina. Ikke vet jeg, men tragedien gjorde et stort inntrykk på en fem år gammel gutt. Huset vårt ble reparert, vi flyttet tilbake til smauet, og til nye flyalarmer. Jeg regner med at mange på min alder, eller noe eldre, husker den populære sangen blant gutter: «Flyalarm, på hovve ner i kjelleren – faren over, på hovve opp igjen».

En gang mot slutten av krigen ble det innført unntakstilstand i Bergen. I Klostergaten, 150 meter fra der vi bodde, sto der rekker med tyske soldater og stoppet alle som ville gå forbi. Dette var jo spennende, og vi gutter i femårsalderen måtte jo prøve å se hva som skjedde hvis vi prøvde å gå inn i Klostergaten. Forsøket ble øyeblikkelig stoppet, og det var første og siste gang noen har truet meg med våpen. Vi løp hylende vekk, og soldatene lo. I dag tviler jeg på at de hadde gjort oss noe, men det skjedde jo så mye uhyggelig under krigen, så hvem vet. Det var en del nordmenn som var NS-medlemmer eller svært tyskvennlige under krigen. Disse var kjent som «stripete». Så langt jeg kan huske var det ingen slike i Markeveien. De fleste var vel forholdsvis passive og foretok sine protester innenfor hjemmets vegger. Holdningene var nok likevel klare. Jeg husker en del av de dramatiske episodene fra krigens dager, men stort sett var krigstiden uskyld og lek for oss som var barn. De tyske soldatene var ikke noen uhyrer, men vanlige mennesker som lengtet hjem, kanskje til kone og barn. Og de delte nok av og til noe av sin overflod med andre. En gang kom jeg forbi en liten «forlegning» like ved Nordnes skole. Frukt var ikke daglig kost for oss, men her fikk jeg et deilig stort eple av en soldat. Ellers unngikk vi nok stort sett kontakt med tyskerne. Det var vel noe vi hadde lært av våre foreldre. Bombene som falt over Bergen – og alle tragediene disse førte med seg – var det engelskmennene som sto for. Likevel oppfattet vi engelskmennene som våre «venner», og at det var de vi var på parti med. Etter krigen, når vi slapp

Knut Corneliussen (83) er tidligere sjokoladeingeniør hos minde sjokolade og senere lærer ved åsane videregående skole. han har bodd i morvik hele sitt voksne liv, men er vokst opp i Ytre markevei. når han forteller om sin barndom, tror både barn og barnebarn at han forteller eventyr. en del av disse fortellingene har han samlet i boken «Lykkelige guttedager i en dramatisk tid» (eget forlag, 2006), som Bergensmagasinet nå publiserer som en føljetong i denne og de kommende utgavene.

krigenS ØDeleggelSer: Brennende og ødelagte hus etter eksplosjonen på Vågen i Bergen 20. april 1944. DeUtSCheS BUnDeSarChiV

å løpe i tilfluktsrom hver gang et fly kom inn over Bergen, ropte vi hurra og vinket til alle fly vi så. Også om det var noen små uskyldige sjøfly fra flyhavnen i Sandviken. Selv om vi levde i en by med stadige flyangrep og tyske soldater overalt, kan jeg ikke huske at jeg noen gang var redd. Krigen var «det normale» for oss i den alderen. Krisepsykiatri var ikke oppfunnet, men vi hadde nære og trygge voksne å forholde oss til. Omtanken og kjærligheten fra en mor og far som bestandig var der ga den nødvendige trygghet for to barn i en vanskelig tid. Jeg kan heller ikke huske at vi sultet eller manglet noe, men jeg vet i dag at mor og far nok hadde mange tunge stunder med tanke på etterSlUkking i BaneVeien: 43 mennesker ble drept og store deler av trehusbebyggelsen ødelagt da et alliert ﬂy slapp bombelasten over nøstet natt til 29. oktober 1944. einar gJeSSing/SYDneS og nØStet VelForeningS arkiV

hvordan de skulle skaffe mat til neste dag. Ikke mange barn ville ha tatt til takke med det samme i dag. Det er nemlig sant at grove skiver med tran på gikk ned som pizza i dag. Vi manglet nok fett i kosten, og når vi forteller dette til våre barn, tror de at vi forteller eventyr.

Vi var heldige i forhold til dem som oppholdt seg der hvor bombene traff. Vi kom uskadd fra det.

FREDEN KOM 7. MAI

freden kom 7. mai. Det er ingen trykkfeil, freden kom 7. mai, selv om den offisielle dagen er 8. mai. Om morgenen den 7. mai begynte ryktene å gå, krigen var over. Mor reiste inn til Bergen for å se hva som skjedde. Der så hun at feiringen begynte, blant annet med trakassering av overløpere og tyske kvinner i uniform. På veien tilbake til Tertnes så hun at norske flagg ble heist. Hun fortalte Ingvald Tertnes at nå kunne han heise flagget sitt. Nei, fikk hun til svar, det ville han vente med til freden kom. Freden er kommet, sa mor, og fikk vist ham en flaggstang hvor flagget var på plass. Da trodde han henne, flagget ble hentet og heist, og freden var kommet til Tertnes. ■

Et av de positive minnene fra krigens siste år er svenskepakkene. Den gangen var det vi som mottok nødhjelp. Noe å huske på for alle dem som synes at vi i dag ikke skal hjelpe andre folk i nød. Det var fest i stuen når svenskepakkene kunne åpnes. Her fant vi smør, kjeks, litt hermetikk og en tykk mørk sjokolade. Noen ganger mottok vi også klær og sko. Ikke et festmåltid i dag kan måle seg med festmåltidene etter en svenskepakke. Mot slutten av krigen hadde min mor fått nok av angsten for hva som måtte komme til å skje, og vi reiste på nytt ut til Tertnes. Der ble vi til

BergenSmagaSinet

KÅSERI

DA EINAR ROSE GJORDE NAZIHILSEN

BergenSmagaSinetS kåSØr: morten lorentzen er erkebergenser, forfatter, dramatiker og låtskriver – blant annet for det satiriske radioprogrammet Hallo i uken (1989-2013). han er også morgenkåsør på nrk P2s Frokostradio. Foto: ØYVin heiSer Utne

Opp gjennom tidene har man skutt og drept mange gjøglere for å bli kvitt den utålelige trusselen om å bli gjort narr av. Du kan drepe gjøgleren, men du kan ikke drepe en vits.

Farlig hUmor i et okkUPert lanD: revykunstneren einar rose (18981979) var en mester i å lure sensuren og kommunisere med nordmenn i salen på en måte som tyskerne ikke skjønte. illUStraSJonSFoto: einar roSe i 1954. Foto: arne F. kØPke/ arkiVVerket

rig? Ordet er kommet så nært. Vi som alltid har assosiert det med våre fedres krig og alle fortellingene om hva som skjedde da. Eller Irak og Syria. Land langt borte. Men nå er den her, litt over to timer med fly østover.

Bilder av livredde mennesker flagrer hver dag over tv-skjermen, og vi slutter å smile, vi slutter å le, for det er ingenting lenger å le av, og alt har blitt så utrolig smått her hjemme. Pendlerboliger, formueskatt eller tog som ikke er i rute. Alt blir så uvesentlig når krigen kommer så nær at vi skjønner at dette handler om å drepe mennesker og å ødelegge alt de måtte ha vært glad i. Krigen tar makten fra oss, men kanskje skal vi ikke la alt det grusomme knekke vår egen glede, eller slette våre smil eller bringe all latter til taushet. For når alt kommer til alt er latteren det våpenet som gjør oss usårbar og uovervinnelig, slik at den som har latterens kraft på sin side alltid vinner til slutt. Det blir sagt at det egentlig var Winston Churchills humor som vant 2. verdenskrig over Nazi-Tyskland. Under Sovjetunionens okkupasjon av Tsjekkoslovakia valfartet alle teaterinteresserte til Praha for å se hvordan undergrunns-

teateret der gjorde narr av okkupantene. Det er vel derfor diktatoren i Kreml nå bomber teateret. Han er blitt klok av skade. Men hans motpart er en komedieskuespiller, og jeg tipper det plager Putin, for han vet allerede nå at han ikke kan vinne. Løgn, urett, drap og ødeleggelse kan ikke vinne over humoren og gleden. Joda. Opp gjennom tidene har man skutt og drept mange gjøglere for å bli kvitt denne utålelige trusselen om å bli gjort narr av. Du kan drepe gjøgleren, men du kan ikke drepe en vits. Tyskerne i Norge under 2. verdenskrig forbød Norge i rødt, hvitt og blått, men de kunne ikke slå den i hjel. En gang laget jeg radiohumor med innvandrere. Da det viste seg at de alle var politiske flyktninger som hadde vært utsatt for tortur, skammet jeg meg. Men de sa: Få oss til å le. Det er det eneste som hjelper. Det er derfor vi akkurat nå må minne oss om at smilet er inngangsdøren til vennligheten, og latteren den gode musikken som oppstår mellom mennesker som er glade i hverandre, som tror på hverandre og som deler gleden over å leve. Derfor er det viktig å kunne by på vennligheten og smilet når de traumatiserte flyktningene

kommer hit for å lime sammen sine sønderskutte liv. Ingen kan si at dette får andre ta seg av, for dette har ikke jeg greie på. For det har du hvis du er glad i ditt eget. Og hvilken enorm gave du kommer til å motta ved å dele den med de som kommer, kan du bare glede deg til. Gaven ved å kjenne seg nyttig for noen som trenger deg. Under 2. verdenskrig var det fortsatt tillatt med revy på Chat Noir. Det var selvsagt sensur på alt som ble sagt, men den store kunsten var jo å lure sensuren og kommunisere med nordmenn i salen på en måte som tyskerne ikke skjønte. For eksempel Leif Juster og Einar Rose. En gang kommer de inn på scenen som to flyttefolk bærende på et stort bilde av Hitler. Juster sier til Rose: Hva skal vi gjøre med ham, skal vi sette ham opp etter veggen eller skal vi henge ham? Da ble det bråk og streng påtale. Neste dag kommer Rose inn, og strekker høyrehånda rett frem. Tyskere i salen reiser seg, slår hælene sammen og gjentar denne nazihilsen til han på scenen. Da sier Einar Rose: Så høyt har bikkja mi hoppa siden sist. ■

Så glem ikke latteren. Vi trenger den. BergenSmagaSinet

PÅ TAMPEN

SAMHOLD OG MEDMENNESKELIGHET Ukraina-overfallet fra Putin 24. februar er et vannskille. Et vannskille i den forstand at den pragmatiske og realpolitiske reaksjonen på Kriminvasjonen i 2014 er erstattet av noe helt annet; et reaksjonsmønster som er Vesten verdig.

2014 var vi overrasket og lett sjokkert over at president Putin ville ødelegge all goodwill og en haug med milliarder rubler på å overfalle Krim dagen etter at OL-ilden var slukket. Hmmm, tenkte vi, men Krim – hva var nå egentlig det?

Røverbyen Odessa kjente vi litt til fra Frederick Forsyths bok The Odessa File, men vi satte oss kanskje ikke spesielt godt inn i detaljene. I geografitimen på skolen hadde vi lært at Ukraina hadde verdens mest fruktbare jord («svartjorden»). Verdens kornkammer. Men det var lengre inne i landet enn Krim. Vi visste at Kyiv var eldre enn Moskva og at vikingene hadde vært der. Men ikke så veldig mye mer.

Vårt vestlige levesett var ikke mer avstumpet enn at vi ikke klarer å sitte uvirksom og se på at noen raner et land. Reaksjonene har vært helt annerledes etter Russlands angrep 24. februar. Annerledes enn vi hadde trodd 23. februar eller før. Verden er av hengslene – med økende demokratisk underskudd i en rekke land, med egotrippere en masse på sosiale medier, med eliteforakt og med ensidig materielt fokus. Men så var ikke verden og menneskeheten så forkrøplet likevel. Reaksjonene i Europa og mange andre steder har imponert med sin medmenneskelighet. Så var det ikke bare penger som gjaldt likevel! Solidariteten var likevel ikke kun et gammeldags begrep, myndigheter og folk imponerer. Giverglede og spontan innsats vitner om en gjenoppståelse av det medmenneskelige. Ørkenvandringen på nettets sosiale medier ble på et sekund erstattet av den virkelige verden, det analoge fysiske. Den sjokkartede opplevelsen dette skapte, ga nærmest instinktive behov for å hjelpe, for å ta imot mennesker i nød.

VeStlig SamholD: – Vi er fast bestemt på å stå sammen med det ukrainske folket og regjeringen, sa president Joe Biden da en rekke vestlige ledere møttes i Brussel 23. mars for en runde med krisetoppmøter for nato, Det europeiske råd og g7.

Foto: oFFiCe oF the PreSiDent oF the UniteD StateS

Jeg sier ikke at verden har forandret seg over natten. Nei, jeg sier det omvendt: Europa, Amerika og de fleste land i den øvrige verden var ikke så av hengslene likevel. Det moralske kompasset har i hvert fall inntil nå virket godt. Det er selvfølgelig litt teater oppe i dette med Zelenskyj i grønn militærskjorte snakkende til en rekke lands nasjonalforsamlinger. Vi visste på forhånd heller lite om det tradisjonelt hyperkorrupte Ukraina (det er vel omtrent bare Russland som er mer korrupt). Poenget er imidlertid ikke det, men den sterke medmenneskelighet vi viser. Vi samfunnsborgerne. Den profesjonelle håndteringen hos våre myndigheter i denne krisen har også imponert. Måten president Biden har samarbeidet med EU har vært klok. Sett bort fra en tungeglipp i talen han holdt i Polen forleden, så har han imponert. Takk Vårherre at en viss Donald ikke fremdeles sitter i Det hvite hus. Tyskland satser på forsvaret igjen, ikke verst, og selv om Macron – på sedvanlig fransk vis – roter litt rundt, er selv Frankrike nesten blitt å stole på igjen i NATO-sammenheng. Ytre sjokk sammensveiser; det er nesten en naturlov.

illustrasjon: Sigve Solberg

Thorstein Selvik

Men her er mer. Vi har på en måte gjenfunnet vår medmenneskelighet. Vår evne til moralsk riktig handling har vært betryggende. Galemannen i Russland fikk seg nok en stor overraskelse. Det fikk Fanden også da ha han ikke beregnet sitt publikum. Vårt vestlige levesett var ikke mer avstumpet enn at vi ikke klarer å sitte uvirksom og se på at noen raner et land. ■ BergenSmagaSinet

brød

GLED EN ANNEN – BLI BESØKSVENN Ensomhet kan være vondt. De fleste av oss har kjent på følelsen – gnagende, tom, trist. For mange er dette hverdagen. Flere tusen nordmenn har ingen nære venner å snakke med. Kanskje familien bor på en annen kant av landet, man er student i en fremmed by eller de nærmeste har gått bort. Et vennlig ansikt, noen hyggelige ord og en kopp kaffe kan være alt som skal til for å gjøre dagen litt lysere. Har du tid til overs og vil bidra til å glede andre? Bli besøksvenn i Røde Kors.

Ta kontakt på 22 05 40 00 eller registrer deg på www.mittrodekors.no BergenSmagaSinet