Bergensmagasinet | 24.05.22

FestsPillene er tilbake FOr FUllt

it’s a JaZZthinG

B E R G E N S E RssE N • G R Ü N D E R E N • B O L I G & I N T E R I Ø R • N Æ R I N G S L I V • K U L T U R UTGAVE NR 2/2022 tirsdag 24. mai

berGen i blOmst daGsFersk Fisk PÅ tOrGet

Verdensmesterens nye liV

kasha er tilbake!

DET GODE SELSK KAP VI ARRANG GERER DITT SELS SKAP

Tlf. 99 64 2 24 54

post@detgodesselskap.no www.detgodesselskap.no

C

atering g og selskapsllokaler i særkla asse Christineg gaard Hovedgaard Ak i t i B

Bergens ene este møtested ”under hav vo over ov erflaten” En uffo orglemmelig ramme til mange ulike typer arrangemen nter.

Gi deltakerne opplevelser tettt på levende G lev dyrr,, mens dere nyt y er mat laget av gode norske råvarer (gjerne e fra havet) og god drikke. Vi tilb t yr både s reddersydde opplevelser i utstillingene, flere mingleplasser sk ser på dagtid e eller stilfull middag ”under havoverflaten” i Rotunden på kveldstid, det p fekt perf fekt k e stedet d for for en stemningsfull ingsfull f ll middag iddag “under d h havet”. Kapasit i et tilil 1 120-130 personer til bords. Dersom e man ønsker en blanding g av stående o sittende servering kan Rotu og unden og Vestibylen kombine eres, og det er kapasitet til mellom 250-450 personer. Ved bruk av hele Akvariet, er det p plass til ca. 1000 stk. ved stående nde servering og fingermat. I tillegg er det m mulig å kombinere med uteom mrådet og takterrasse.

Du kan også benytte Kinosalen Amfi med sitteplasser til 107 7 deltakere eller m erommet med utsikt over uteområdet og god sikt til det møt et sjøløvene

Christinegaa ard Hovedgaard Nostalgisk og g magisk Nostalgisk lysthus på toppen o av Sandviken med storr hage og fantastisk utsikt over innseilingen n. Et lokale i Bergen med historien o ffor ormelig brent inn i veggene. Kapasitet e 10 - 60 personer.

Nytt lokale - Harrbour N B ygge Br Rustikt og maritimt - rett i sjøkkanten.

R Dette lokalet ligger perffekt ekt til i vakre Sandviken, og har kanskje en av Bergens fi finest e utsikter.

Selskapslokalet passer utmerket k til en rekke tilstelninger - Enten du skal sk feir feire e stor begivenhet, ønsker å saamle en en g gjeng for et ffestlig estlig lag eller arrangere k og konffer kurs eranse.

VÅR V ÅR KJERNEVIIRKSOMHETT ER CA ATERING TEERING OG ARRANGEEMENTER VÅR KJERNEVIIRKSOMHET VÅR ERgoCde ATERING A TE ERING OG EMENTER Garrantist antistTfor m matopplev topplev velser elserARRANGE

’’

LEDEREN

EN BESLUTNING PÅ SKJULTE OG FALSKE PREMISSER Vi hadde en nydelig søttenes mai. noen fullemenn på parkfyll med og uten bunad får ikke skjemme bort at vi endelig kan promenere torget og bryggen igjen. koronaen er over og vi inhalerer duften av sjø og båtliv. stammen samles ved våre historiske røtter, slik vi skal gjøre det i tiår etter tiår fremover. Til jentene og guttene som er rævediltere i buekorpsene er blitt gamlekarer/ kvinner. Til middelaldrende er blitt pensjonister og til russen er blitt kjedelige solide samfunnsborgere. «men er det egentlig slik»» spør jeg meg selv over en skillingsbolle på Baker Brun. Mange regndråper har rent i havet siden Ferdinand Brun vendte hjem fra svennereisen i Europa og åpnet Norges første bakeriutsalg (butikk i bakeriet) i 1893. Når vi sitter på utsalget på Bryggen, slår det oss at Torget og Bryggen skal kastes ut i sin lengste unntakstilstand noensinne. Napoleonskrigen, første og andre verdenskrig og gjenoppbygging etter bybranner blir korte perioder i forhold. les alltid det som står med liten skrift. Hør det som ingen sier. Husk at den som hvisker, den lyver. Og den som lyver, stjeler en opplevelse fra en generasjon – men kommer ikke i fengsel.

Fylkeskommunen og byrådet holdt en tett kommunikasjon i farsen der tre personer vendte ryggen til partiene sine og sviktet sine velgere gjennom det de anså som et sterkt forbedret bybanealternativ over Bryggen.

mer én var jo at løsningen i dagen innbefattet et hemmeligholdt ekstra spor til DNS. Altså nok en kostbar graving og nedstenging. så kommer graveplanene for Bybanen til overflaten. Det skal graves kloakk, strøm og vann samtidig med byggingen av bybanetraseen, noe som vil skape et anleggsområde på minst 14 meters bredde fra Torget til Bryggen. Det begynner å gå opp for oss at her skal Bryggen og Torget likne på skyttergravsområdene fra verdenskrigene i 10-15 år, alt etter så mye arkeologene finner langs veien. Og la det være klart. Skal noen grave våre historiske lag i stykker, så skal det i hvert fall dokumenteres. marerittet fortsetter etter at Bybanen eventuelt åpner der. Avlastningstunnelen ligger en generasjon fram i tid, noe som betyr at Bryggen, Øvregaten og Torget skal være avlastning når det skjer uhell i Fløyfjelltunnelen. Kanskje blir trafikken så sterk at den krever avlastning hele tiden. Da er marerittet et faktum, Bryggen må ta både bybanetoget og all annen tungtransport i 20-30 år. ta derfor godt vare på bilder fra årets 17. maifeiring og kanskje neste. Ta vare på bilder av koselige dager i havnen. Det er kanskje det siste mange av oss ser til dette innen vår levetid. Ta i hvert fall farvel med store arrangementer i havnen. Politiet sier at 17. mai-toget fra 1800tallet ikke kan gå gjennom bybanetraseen på Nesttun. Hva tror dere svaret blir for et arrangement der det graves eller går bybane og tung veitrafikk samtidig i de neste 25 årene.

trOnd tystad

ansVarliG redaktØr

ta farvel med det sentrum du elsker. det kan bli 20-30 år til du ser det igjen på noe som likner dagens standard.

bystyreflertallets intensjoner var nok de beste.

De tror de får bybane til Åsane og en bilfri Bryggen. Det de dessverre får i sin levetid er en bybane til Handelshøyskolen, som betales med at sentrum avskjæres fra Vågen langs Bryggen og Torget i ti år. Altså et stort avlangt høl. Deretter skal vil leve med en trafikkslum her i 25 år fra nå. det finnes en måte å løse problemet. Alle har nå fått med seg at Bybanen til Åsane ikke er gjennomgående til Flesland. Den skal stoppe ved NHH. Hva om vi tenker helt omvendt av den ubrukelige planen om å ødelegge sentrum i en generasjon for å komme fort til NHH. Bybanen kan i stedet først bygges fra Åsane til Eidsvåg.

Der er det store arealer hvor en kan ha en midlertidig terminal med bane over på buss. da får vegvesenet tid og kanskje penger til avlastningstunnel først. Sentrum – enten det er i tunnel eller på gategrunn – kan da bindes sammen med Bybanen til Åsane når avlastningstunnelen er klar.

En kan da også tenke seg forlengelser til nordre Åsane, til jernbanen i Arna og forlengelser av Bybanen til Fyllingsdalen. Og ikke minst: Det kan skape gode løsninger i sentrum som vi kan enes om. n

Bergensmagasinet gjør oppmerksom på at Trond Tystad meldte seg ut av Arbeiderpartiet på grunn av denne saken, og har planer om å stille egen liste ved kommunevalget i 2023 for å hindre at Bybanen skal gå over Bryggen.

det var ingen master, og biltrafikken skulle fordufte på dagen da Bybanen åpnet. «Alle» kostnader var regnet på; det skulle bli ualminnelig mye billigere enn tunnelalternativene. Vel, vi er ikke tilhenger av noen annen visjon for Bryggen enn at den gradvis utvikles til et byrom ubrutt av tungtrafikk mot Vågen – men vi hadde faktisk forventet mer fra byrådet enn at de hastet frem en beslutning på skjulte og falske premisser. med megafon skrikes nå den lille skriften inn i ørene våre. Ta farvel med det sentrum du elsker.

Det kan bli 20-30 år til du ser det igjen på noe som likner dagens standard. Skjult nyhet numGRAVING: Det skal graves kloakk, strøm og vann samtidig med byggingen av bybanetraseen, noe som vil skape et anleggsområde på minst 14 meters bredde fra Torget til Bryggen. FOTO: TROND TYSTAD berGensmaGasinet

daglig leder/ansvarlig redaktør: Trond Tystad trond@bergensmagasinet.no 909 45 028 redaksjonssekretær: Magne Fonn Hafskor magne@bergensmagasinet.no 922 94 877

tips: tips@bergensmagasinet.no 959 19 755

annonser/ mediekonsulent: Vidar Pedersen vidar@bergensmagasinet.no 974 00 652

Grafisk produksjon: Jan Hanchen Michelsen Dragefjellet Media AS post@dragefjellet.no 906 87 317

les mer: bergensmagasinet.no facebook.com/bergensmag

neste utgave av bergensmagasinet: 20. juni BERGENSMAGASINET

BERGENSMAGASINET

3

4

BERGENSMAGASINET

BERGENSEREN

MOT NYE HORISONTER Cecile leganger trenger ingen lengre introduksjon. Vi møter henne i ferd med å stake ut en ny kurs som komponist og musiker – seks år etter at hun la opp karrieren som verdens beste håndballkeeper.

C

ecilie Leganger har bosatt seg i Bøvågen i Alver kommune, 58 kilometer nord for Bergen. Her har hun kjøpt et eldre sommerhus, med storhavet like utenfor stuevinduet. Etter en lengre kjøretur på veier av varierende kvalitet er vi endelig fremme, og møtes ute på tunet av den smørblide exhåndballstjernen. Ektemann og bergens-musiker Hans Petter «HP» Gundersen, kommer med nytraktet kaffe, før han trekker seg tilbake til kjellerstudioet – selv om han verker etter å hylle hennes talent som komponist og musiker.

– De klassiske stykkene hun skriver er helt på høyde med Debussy og Grieg, sier han, før han forsvinner ned kjellertrappen.

«tidenes beste hÅndballkeePer»

Selv begynner vi med det som hun er mest kjent for, nemlig en håndballkarriere der hun ble hyllet som en levende legende da hun la opp i 2014.

«Leganger er tidenes beste, selv om Kjerstin Andersen, Heidi Tjugum og Katrine Lunde var og er fantastiske. Det trengs ikke noe målfoto for å avgjøre dette for meg. Hun var uredd, litt gutteaktig i spillestilen og steintøff. Jeg har ikke sett noe slikt noen gang» uttalte TV2s håndballekspert Bent Svele til NTB i september 2022.

– Jeg leste om en kamp der du hadde reddet åtte straffer, åpner jeg.

– Ja, det var mot Ukraina – apropos det – i kvartfinalen i VM 1999, som var i Trondheim.

– Er det noen andre som har gjort det samme?

– Det vet jeg ikke, men det var litt spesielt fordi det var en slitekamp. Jeg hater å skryte av meg selv, men jeg vet at det er veldig mye å ta åtte straffer i en kvartfinale – for det er jo liksom sluttspillet da, sier hun.

– Egentlig så er jeg ikke sånn super sportsinteressert, men jeg er veldig takknemlig for den håndballbiten – for jeg har vært veldig intenst inne i det.

FANT DRØMMESTED YTTERST I HAVGAPET: – Jeg var på jakt etter et sånt sted like siden jeg begynte som profesjonell håndballspiller, forteller Cecilie Leganger, som kjøpte det eldre sommerhuset i Bøvågen i 2008. Hun har bodd her fast siden hun la ned håndballkarrieren.

FOTO: ROY BJØRGE

– Du var jo veldig ung da du begynte.

– Ja. Det handler vel om at jeg hadde et talent, så i hele tenåringsperioden var det dit jeg søkte for å få den mestringsfølelsen.

– Slet du faglig da?

– Nei, jeg gjorde ikke det. Jeg slet litt mer sosialt, så for meg var det med lagspill litt utdanning. Der fikk jeg sosialisert meg – og jeg var veldig koordinert, jeg var flink i sport. Så det ble en naturlig sosial setting der jeg følte meg trygg.

– Jeg vil tro at det er et miljø med alle sider, fra de store tunge konfliktene til det sterke samholdet?

– Det er helt riktig, men det gjelder vel der som i alle andre miljøer at det handler om å finne den riktige gjengen. Jeg begynte ordentlig med håndball da jeg var 14, og det er veldig sent. Men det gikk jo veldig fort fra jeg begynte til jeg kom på landslaget da jeg var 17 år.

– Har du vært keeper hele tiden?

– Det var ikke det jeg ville. Jeg er fysisk sterk, og hadde lyst til å bli skytter. Jeg hadde et veldig tungt skudd. Men så er det jo gjerne slik at det er tilfeldighetene som rår, forteller hun.

Gikk inn i et «alter eGO»

Cecilie Leganger er oppvokst i Stokkedalen, og spurte først om å få bli med i Fyllingen – men der var det fullt. Så fikk hun plass i «lillesøsterklubben» Løv-Ham, som manglet en keeper.

– Da var jeg 14 år og fryktelig beskjeden. Jeg hadde ikke lyst til å stå i mål, men turte ikke si nei – så jeg var veldig misfornøyd med det i starten.

Men så kom jo redningene med masse feedback på at jeg var flink. Da syntes jeg at det var gøy, minnes hun.

– Var det en kode du knakk?

– Nei, men jeg har en veldig naturlig iboende koordinasjonsevne, enten det er skigåing eller håndball. Jeg tar fysiske utfordringer veldig lett.

– Det er vel litt psykologi også – at du må kunne analysere hvor motstanderen setter ballen?

– Jeg forstod veldig fort at jeg fikk høyere redningsprosent ved å bruke kroppsspråket mitt aktivt, så jeg gikk på en måte inn i et «alter ego» der jeg la vekk all sjenansen. Jeg spilte jo med Anja Andersen. På håndballbanen ble hun ansett som en rebell, men det var egentlig bare en rolle hun gikk inn i. Utenfor banen var hun verdens snilleste.

– Du ble liksom en superhelt da? Du kunne tatt på deg briller, og ingen hadde kjent deg igjen?

– Ja, det er litt sånn. Du krysser en linje, og da

– Det var ikke lett å være meg da jeg var 20 år og la opp i Tertnes – og alle skulle mene noe om det. Da gikk jeg på en smell. Jeg stoppet jo med idrett og var sykmeldt et helt år.

er du liksom ikke Cecilie lenger – da er du keeperen Leganger – og det har jeg brukt aktivt.

– Det hjalp vel på selvtilliten da?

– Miljøet hadde stor betydning. Jeg ble veldig stimulert på en god måte og følte meg veldig trygg.

Jeg tror du må være veldig trygg for å gå inn i det alter egoet. Når jeg først gjorde det, så ble det utrolig gøy – det ble en lek.

– Du ble litt verdensmester?

– Hehe. Uff, nei. Toppidrett er jo en veldig egoistisk ting; det handler liksom om å vinne for enhver pris. Derfor synes jeg det har vært deilig å gå inn i det alter egoet – og så gå ut igjen etterpå og legge det helt vekk. Jeg hadde vanvittig vinnerskalle når jeg spilte, men privat har jeg ingen behov for å markere meg selv.

et tUnGt År

Håndballkarrieren hennes har hatt både oppturer og nedturer, og hun innrømmer at det innimellom har vært tøffe tak.

– Det var ikke lett å være meg da jeg var 20 år og la opp i Tertnes – og alle skulle mene noe om det.

Da gikk jeg på en smell. Jeg stoppet jo med idrett og var sykmeldt et helt år. Det var veldig tøft. Jeg hadde lagt opp, og var sikker på at jeg aldri skulle spille håndball igjen, forteller hun.

– Det var et enormt fokus på meg – det var kommersielle aktører inne i bildet med sponsormidler – det var mange interesser. Plutselig så blir du del av noe større enn bare håndballen. Det kommer penger inn i spillet, og ja – det er vel ikke noe jeg har så lyst til å snakke om.

– Jeg har skrevet om det i boken min [«I mål med mening», utgitt av Nye livskrefter, 2018], og det var veldig godt for meg. Da fikk jeg tømt meg litt og liksom gjort meg ferdig med det. Sett i ettertid er jeg veldig glad for at jeg kom ut av det med helsen og hodet i behold. >>> BERGENSMAGASINET

5

Fakta: Cecilie leganger

n Bare 17 år gammel debuterte Cecilie n n n

n n

n n

n

Leganger på det norske landslaget, og oppnådde like etter status som verdens beste håndballkeeper.

20 år gammel la hun opp i Tertnes, men ett år senere gjorde hun comeback i Bækkelaget.

Under Håndball-VM på hjemmebane i 1999 huskes hun veldig godt for kampen mot Ukraina, hvor hun reddet 33 av 52 skudd, deriblant åtte straffer.

Etter fire år i Bækkelaget returnerte hun til Tertnes. I mai 2003 fikk hun skadet et korsbånd i en landskamp.

Hun kom tilbake på landslaget før VM 2003, men var ikke helt restituert.

Cecilie Leganger gikk til slovenske Krim Ljubljana sesongen 2003-04 og kom til finalen i Mesterligaen i håndball for kvinner, men tapte for Slagelse DT. Leganger spilte sin siste landskamp for Norge i 2004. Landslaget spurte henne et par ganger senere om å gjøre comeback, men Cecilie spilte siden kun klubbhåndball frem til hun la opp.

Før sesongen 2004-05 gikk Leganger til Slagelse DT. Sesongen etter ble Slagelse det første danske lag til å gå ubeseiret gjennom den danske eliteserien.

Sommeren 2010 ble Cecilie klar for Larvik, og var blant annet med å vinne Mesterligaen i håndball for kvinner i 2010-11 – etter å ha vunnet finalen mot S.D. Itxako.

Hun hadde kontrakt med Larvik frem til sommeren 2015, men valgte av familiære årsaker å si opp kontrakten 22. september 2014 og legge opp.

Kilde: Wikipedia

6

BERGENSMAGASINET

STOPPER ALLE BALLENE: Hjemme hos Cecilie Leganger finner du lite som minner om hennes håndball- karriere – med unntak for et morsomt portrett signert Audun Hetland. FOTO: ROY BJØRGE

– Hva gjorde du på i den tiden da?

– Det var lite. Jeg var jo syk; holdt meg mye inne og ble folkesky. Slet med å gå på butikken – for det var veldig mye preik og spekulasjoner om hvorfor jeg hadde stoppet. Det var veldig tungt for en 20åring.

– Du fikk sosial angst?

– Ja, rett og slett. Så jeg har fått kjent litt på hele spekteret – jeg har vært både nede i den dypeste kjelleren og oppe på den høyeste førsteplassen og pallen – og derfor er jeg veldig flink til å kose meg over de tingene som går bra. Som du ser, så er her ikke en eneste medalje og pokal på veggen. Jeg har under tvil hengt opp det Hetland-bildet av meg som står i mål. Det er jo morsomt.

– Det ER jo deg – du stopper alle ballene?

– Ja, men det er først kommet på veggen nå. Jeg er usedvanlig stolt av håndballkarrieren, men det handler ikke om det. Altså, hodet mitt er veldig sånn i fremtiden. Jeg er glad for alt som har vært, men det var. Det tror jeg har vært veldig sunt for meg, sier hun.

«restart» FOr bÆkkelaGet

Håndballkarrieren hennes fikk en «restart» året etter, da hun dro til Oslo for å spille for Bækkelaget – og møtte Anja Andersen. Etter fire år der kom hun tilbake til Tertnes, og ble der i to år.

– Det er jeg veldig glad for, for da fikk jeg et veldig greit forhold til Bergen igjen etter å ha vært vekke i noen år. Det største øyeblikket var da vi møtte Bækkelaget til seriekamp – som da var kjempefavoritt. Jeg husker at Haukelandshallen var stappfull. Folk stod de siste ti minuttene, og hallen bare sydet. Det stod bare om noen få mål, og så vant vi mot Bækkelaget.

– Var Anja med der?

– Nei. Hun måtte legge opp på grunn av en hjertefeil, så hun spilte ikke der lenger. Men det var egentlig veldig ålreit å oppleve etter at du har forlatt en klubb og det var masse greier – og så kommer du tilbake og får et godt forhold til klubben – og Bergen igjen – for det trengte jeg.

– Var det da det var noe tull med kontrakten med Bækkelaget?

– Ja, men det endte med forlik – der det står at begge parter har lagt det bak seg. Jeg er fortsatt æresmedlem av Bækkelaget sportsklubb.

knUst PÅ hJemmebane

– Og så reiste du utenlands, og spilte for slovenske Krim Ljubljana?

– Ja. Da var jeg 28 år, og reiste til Slovenia. Det er jeg veldig stolt av. Jeg var full av fordommer, selv om de var regjerende Champions League-mester – og det beste laget i Europa.

– Jeg husker at de kom året før og spurte om jeg ville spille for dem – og da tenkte jeg at det sikkert er grått og trist og kjedelig der. Året etter kom de tilbake, og da sa de at jeg kunne svare etter at jeg hadde besøkt dem. Så gjorde jeg det, og det har jeg aldri angret på, husker hun.

– Det var som komme til hjertet av Europa. Det var én time å kjøre sør til Trieste i Italia, to timer til Venezia – og hvis jeg dro nordover, så var det to timer til Wien. Jeg syntes det var helt fantastisk å være der.

– Men det er klart – det var langt hjem. Det var liksom tre flyreiser og veldig lite fri – typisk sånn hard østeuropeisk treningsmentalitet – så det var tøft, men jeg fikk meg jo en utdannelse rent menneskelig – du blir liksom integrert i det som skjer ute

VISTE IKKE FINGEREN: – Under en cupfinale traff ballen tuppen av langfingeren min, så jeg holdt den opp for å vise – mens tv-kameraene rullet og gikk, forklarer Cecilie Leganger om hendelsen som ble tolket som om hun viste fingeren til dommeren. FOTO: ROY BJØRGE

i verden på en annen måte. Jeg har tenkt på det nå, under krigen i Ukraina – jeg traff jo flere ukrainske kollegaer der nede. Så det er klart at det gjør noe med deg.

I mellomtiden var Anja Andersen blitt trener for det danske laget Slagelse DT, som Krim Ljubljana møtte i Champions League-finalen.

– Slagelse knuste oss da på hjemmebane der nede. Etterpå overtalte Anja meg til å flytte til Danmark. Det var jeg veldig glad for, for da kom jeg litt nærmere Norge igjen. Og så var jo danskene suverene. Det var et eventyr etter det.

– Anja Andersen har vært en god venn gjennom alle årene?

– Helt klart. Hun har trukket seg helt tilbake fra rampelyset, men jeg har fortsatt kontakt med henne. Det er jeg litt stolt av. Jeg har et lite håp om at jeg skal få lokket henne opp hit til Bøvågen.

– Hun liker jo fred og ro, og det har jeg her – selv om det til tider kan være ganske værhardt. Nordsjøen ligger jo like utenfor her, så det har vært noen

orkaner der taket har løftet seg. Jeg har reparert et takhjørne på naustet etter at det blåste av. Jeg liker godt å holde på med slike praktiske ting.

natUrliG sterk

– Du skulle egentlig vært håndverker?

– Nei, det skulle jeg ikke, men jeg synes det er gøy. Jeg elsker å mure med stein. Murene og steintrappen utenfor har jeg bygget selv. Flere av steinene veier flere hundre kilo, så jeg måtte bruke spett.

Tomten min ligger midt i steinbeltet, så jeg har vært veldig heldig.

– Tar du HP i håndbak?

– Det har jeg ikke spurt om, og jeg tror ikke jeg har lyst til å prøve.

– Men du er naturlig sterk?

– Ja, både jeg, min søster og min bror. Min bror er jo kjempesvær. Det er veldig mange store jenter i familien – da snakker jeg om skostørrelse 43 og 186 cm på strømpelesten.

– Har du fått følelsen av at motspillere har blitt skremt av deg?

– Ja, når jeg går inn i alter egoet mitt. Det er tungt for meg å se slikt i reprise. Det har jo vært en del av kroppsspråket og spillet mitt – og da holder jeg meg unna reprisene. Det er ikke meg, liksom. Men det er meg der og da.

– Du har vist fingeren til dommeren?

– Nei, det har jeg ikke, det har jeg aldri gjort.

Den historien handler om en cupfinale der en ball jeg reddet traff tuppen av langfingeren min. Det var veldig vanskelig for dommeren å se, så jeg holdt opp langfingeren for å vise – mens tv-kameraene rullet og gikk.

– Det var jo ingen som hadde sett meg gjøre sånt før, så jeg tror dommeren ble ganske forfjamset – jeg fikk ingen straff for det – hvis det var en dommer som ikke kjente meg så kunne det nok lett blitt misforstått. >>>

BERGENSMAGASINET

7

UT AV KOMFORTSONEN 1: Cecilie Leganger dro ut som utenlandsprofesjonell for Slovenia i 2003. FOTO: PRIVAT

UBESEIRET: Sesongen 2006-07 ble Cecilie Leganger sammen med Slagelse første danske lag til å gå ubeseiret gjennom den danske eliteserien.

FOTO: ANJA JØRGENSEN

KYSSER POKALEN: Slagelse tok gull i Champions League 2007, etter å ha gått gjennom serien og sluttspillet med 26 kamper og 26 seire.

FOTO: RENE TOFT

EKTEMANN OG MUSIKERKOLLEGA: Cecilie har fått en pangstart på musikkarrieren etter at hun ble kjent med – og etter hvert gift med – bergensartisten Hans Petter «HP» Gundersen. FOTO: ROY BJØRGE

– Du er litt perfeksjonist da?

– Både ja og nei. Det er et vanskelig spørsmål.

Da jeg spilte håndball, var det vanskelig å se kampene etterpå – for da så jeg alle ballene jeg slapp inn – så sånn sett er jeg perfeksjonist.

– Jeg kan være perfeksjonist for noe jeg brenner for. Men nå er jeg jo begynt å spille litt piano, og der er jeg perfeksjonist på den måten at jeg hører med en gang når jeg er ute og kjører rent musikalsk.

ny karriere

– Pianospillingen – er det noe du har drevet med hele tiden?

– Egentlig ikke. Vi hadde husorgel hjemme, så det er egentlig instrumentet mitt. Jeg gikk på tre kurs da jeg var barn, men lærte meg aldri å telle noter – jeg tok alt på gehør. Etter at toppidretten tok meg, spilte jeg ikke i det hele tatt før jeg kom til Danmark. Da fikk jeg lyst til å slappe av med å spille piano, så jeg leide meg et elpiano, forteller hun.

– Årsaken til at jeg begynte litt mer med pianospill, var at Oddvar Bjørnestad – som har vært keeper-treneren min i alle år – oppfordret meg til å spille tre Grieg-stykker på et Livskrefter-seminar han hadde. Den utfordringen hadde jeg veldig lyst å ta – så jeg gikk på musikkbiblioteket i Bergen og begynte å bla i Griegs Lyriske stykker. Jeg brukte et helt år på å lære meg de tre stykkene, og så spilte jeg de på det seminaret. Deltagerne syntes det var veldig gøy at jeg gjorde det.

– Til seminaret året etter hadde Oddvar skrevet

– I begynnelsen var jeg litt nervøs når jeg skulle fremføre de klassiske stykkene mine, for musikk handler også om prestasjon. Da tenkte jeg på hvordan jeg – når jeg var nervøs foran en kamp – hentet frem det voldsomme temperamentet og bare kjørte på.

Det kunne jeg ikke gjøre i de klassiske stykkene, så der måtte jeg finne andre veier å gå.

noen tekster om en barnevernsjente, og hadde lyst å lage sanger av det. «Jeg kan lage musikken» datt det ut av meg, så da laget jeg musikk til en hel musikal [«Bak masken – en musikal fra virkeligheten»] som vi har fremført to ganger – først på Lien fjellgård, og året etter på Bekkjarvik gjestgiveri. Tekstene er veldig flotte og sterke – det er en autentisk historie – og på slutten satt det folk og gråt. Det var veldig sterkt for meg å oppleve hva man kan formidle gjennom toner, tekst og melodi, så da begynte på en måte ballen å rulle litt.

– Når var dette?

– Det var noen år før jeg la opp, så det er kanskje ti år siden første gangen. Jeg sang musikken inn på en opptaker, og så skrev bandets pianist ned notene ved å høre på opptakene. Så begynte jeg litt på

disse klassiske stykkene mine. Det var etter at jeg la opp, og plutselig hadde masse tid. Jeg hadde aldri hatt noen intensjon om å vise musikken frem – jeg bare elsket å lage den musikken mens jeg satt her ute og så på utsikten.

– Folk la vel merke til det etter at du begynte å legge stykkene ut på Facebook?

– Ja, jeg spilte en kort periode med cellisten Johann Sebastian Blum, som jeg møtte i den musikalen – så vi la ut noen ting på Facebook som duo.

Så satt jeg her med et solostykke, og lurte på om jeg skulle legge det ut. Jeg var veldig inspirert av den regnbuetegningen – «alt blir bra» – og laget et musikkstykke som vekslet kunstnerisk mellom hvite og svarte tangenter, dur og moll, lys og mørke.

triPhOP med GUndersen

Fire av Cecilie Legangers klaverstykker ble i forfjor utgitt på den digitale EPen «Music from Home».

Siden har hun blitt fast medlem i HP Gundersenbandet The Last Hurrah!!, og ekteparet spiller også sammen i det nye triphop-bandet The One and Onlies – sammen med blant andre den norske hiphop-legenden Tommy «Tee» Flåten og kinesiske Nora Yuyue Zheng.

Mens vi snakker om dette, stikker HP Gundersen hodet opp fra kjellertrappen – som et troll i eske.

– Det var en ting jeg kom på, sier han.– Dere må ta et bilde av Cecilie når hun spiller på mellotronen.

Vi holder på å lage psykedelisk musikk. >>>

BERGENSMAGASINET

9

UT AV KOMFORTSONEN 2: – Jeg må litt ut av komfortsonen igjen, akkurat som da jeg reiste til Slovenia. Det er akkurat samme følelsen. Det er bare å gjøre det, sier Cecilie. FOTO: ROY BJØRGE

– Jeg må litt ut av komfortsonen igjen, akkurat som da jeg reiste til Slovenia. Det er akkurat samme følelsen. Det er bare å gjøre det, sier Cecilie.

– I går fikk jeg prøve meg som sanger. HP utfordret meg da til å gjøre sånne primalgreier, og bare trøkke på. Når jeg spiller med dem, får jeg tilbake den gamle fellesskapsfølelsen av å prestere sammen med en gruppe. Jeg vil veldig gjerne bidra, ikke bare med det musikalske – men jeg vil tilføre energi inn i gruppen. Det er ren improvisering, og det er veldig gøy – så det er et prosjekt jeg gleder meg enormt til å få ut.

– Hvordan er det å spille med andre etter å ha sittet alene hjemme og improvisert til fjordlandskapet utenfor stuevinduet?

– Det har vært en prosess. I starten var jeg ganske redd, men så gikk det opp for meg at det handler jo om lagspill. Når du har kommet inn i en gjeng der alle vil hverandre vel, så blir det slik at man heier på hverandre og fremmer hverandre.

– Er du fortsatt målvakt?

– Nei, men jeg har lagt merke til at det å spille sammen handler veldig om reaksjonen. Som keeper agerer du på hvor du står, skuddstimuli og alt sånt – og jeg merker at når jeg spiller piano, så får jeg bruk for reaksjonen min inn i musikken. Jeg må lytte og være på – og når det skjer ting som ikke

10

BERGENSMAGASINET

er avtalt, må jeg bare slenge meg på. Man kan ikke være rigid i mønsteret; man må flyte med bandet.

Jeg føler meg heldig som får lov å bidra med mitt og føle at jeg er verdifull – samtidig som jeg er utrolig ydmyk for at dette er musikere på toppnivå.

– Visste ikke at dU Var sÅ mUsikalsk

– Var det gjennom musikken din du traff HP Gundersen?

– Det begynte med at han tok kontakt i forfjor, etter at jeg la ut de klassiske stykkene. Det kom bare en melding på Facebook. «Jeg visste ikke at du var så musikalsk» skrev han. Jeg visste ikke hvem han var, men tenkte at det var en mann som var glad i musikk. Like etter spurte han om jeg ville være med på en podkast-prat, og så begynte ballen å rulle. Siden sendte han meg noen opptak der han

Zheng

og Nora Yuyue spilte gammeldagse valser med guzheng og gitar – og da ble jeg veldig nysgjerrig.

– Du lever et helt annerledes liv nå?

– Ja. Jeg er utrolig takknemlig for livet jeg har hatt gjennom toppidretten, samtidig som jeg synes det er veldig godt å få frem kunstneren i meg – for det handler ikke om å være best. Du skal ikke vinne noe, men uttrykke noe – og det synes jeg er så befriende.

– Toppidrett er jo også en form for kunst.

– Dét er det, og i de miljøene der jeg har trivdes best har det vært et veldig høyt kunstnerisk tak – at du har fått lov å være kreativ på trening og utvikle ideer; gå litt over grensen på ting man kan teste – altså tekniske ting – og ha litt lek inn i håndballen, også i de seriøse kampene. Det er jo fordi jeg har vært så heldig å ha hatt Anja Andersen og Oddvar Bjørnestad som trenere.

– I idretten er det til syvende og sist resultatet som teller, kommenterer Bergensmagasinets fotograf.

– Det er riktig. Får du sølv, blir du slaktet i avisene.

Er det EM eller VM får du også karakter hver gang du spiller kamp. Det er et evig pes, erkjenner hun.

– Musikk er en annen form for kommunikasjon.

I begynnelsen var jeg litt nervøs når jeg skulle fremføre de klassiske stykkene mine, for musikk handler også om prestasjon. Da tenkte jeg på hvordan jeg – når jeg var nervøs foran en kamp – hentet frem det

voldsomme temperamentet og bare kjørte på. Det kunne jeg ikke gjøre i de klassiske stykkene, så der måtte jeg finne andre veier å gå. Men jeg kan gjøre det i triphop-bandet vårt. Jeg har merket at jeg der kan få frem den samme personligheten som jeg hadde på banen. Det liker jeg. n Tekst: Magne Fonn Hafskor

VÅ R K A M PA N J E

Fullspekka hotelloppleving Bad i gode opplevingar, herlege fasilitetar og vårt nyopna basseng!

Med Stord som utgangspunkt, bur du og dine inviterte midt i ”matfatet Sunnhordland”. Eit opphald på Stord Hotell gir deg tid til å slappa av, nyta herleg mat og ei god natt søvn.

BOOK PÅ STORD-HOTEL.NO

S TO R D - H OT E L . N O 53 40 25 00 B O O K I N G @ S TO R D - H OT E L . N O

JUBILANT

DU VAR VINDEN bergensmagasinets første redaktør var Ove landro – like frå oppstarten våren 2016 og fram til pandemien slo beina under oss fire år seinare. Fredag 13. mai fylte han 50 år.

T

ittelen på denne hyllinga av vår tidlegare redaktør er henta frå eit av dei vakraste dikta Olav H. Hauge skreiv.

Det har berre eitt vers, og hadde eg ikkje visst betre så hadde eg trudd at ulvikbonden hadde meg og Ove Landro i tankane då han festa det på papiret. Diktet lyder slik: Eg er ein båt utan vind.

Du var vinden.

Var det den leidi eg skulde?

Kven spør etter leidi når ein har slik vind!

I første linja står det at eg er ein båt. Det er meg og Ove, det. Båten er meg, og Ove var vinden som gav meg fart. Slik har det vore like sidan den gongen for rundt 16 år sidan då eg søkte jobb i Åsane Tidende, der han den gongen var redaktør. Om du tilset meg, så vil det bli ei betre avis sa eg på jobbintervjuet. Det har han minna meg på ein del gongar – at det var ganske cocky sagt – men han har òg vore raus nok til å sei at det faktisk gjekk litt troll i ord.

hJarteVarme leiarartiklar

Ove Landro har vore ein svært viktig mentor for meg.

Han kom med nyttige innspel på alt eg skreiv, føreslo å vinkla om og henta ting frå lenger nede i teksten opp i ingressen – ja, nokon gongar flytta han ein setning heilt opp i overskrifta.

Han lærte meg verdien av det han kalla kill your darlings, som for min del betydde å ofra delar av teksten eg var spesielt nøgd med – rett og slett fordi den då blei betre og meir lesarvenleg. Det paradoksale her er at det tek lengre tid å skrive korte tekstar enn å skrive lange – fordi det å komprimere og kutte er ei øving i seg sjølv.

Andre ting han har lært meg er rett bruk av semikolon og tankestrek – og korleis ein dreg lesaren med seg nedover i ein tekst ved å leggja inn gode overgangar. Det einaste eg var betre enn Ove på, var å skriva nynorsk. Han prøvde seg nokon gongar når han hadde laga ei sak frå Salhus – men kom alltid til kort på hokjønsformene.

Sidan gjekk han vidare til Bergensmagasinet, og kort etter at selskapet var etablert, henta han meg inn som fast journalist. Det var mykje humor i tekstane han skreiv der, blanda opp med like delar alvor og livsvisdom – anten han snakka om eller med lokale bergensartistar, fotballheltar eller andre som delte sterke

personlege forteljingar i den aktuelle utgåva av Bergensmagasinet.

Det var ei fantastisk reise me hadde gjennom dei fire åra me laga Bergensmagasinet saman, og eg saknar samværet med Ove kvar einaste dag.

Når eg las korrektur på dei hjartevarme leiarartiklane hans, fekk eg ståpels på begge armane. Dei orda han presenterte lesarane for der, var rett og slett både litteratur og poesi av sjeldan høg kvalitet. Han var nær på dei han skreiv om – utan at nokon nokonsinne kjende seg utlevert – ja, han opplevde endåtil at folk han IKKJE hadde skrive om kom til han og takka for at han hadde skrive så fint om dei.

eit eiGe kraFtVerk

Det var koronaen som knekte oss den gongen for litt over to år sidan. Magasinet hadde den gongen som no inga pressestøtte, så me levde kun av annonseinntektene. Og annonsørane? Det var som om dei løyste seg opp i luft, i tynn tynn luft, som Shakespeare ville sagt det dersom han sat på eit lite aviskontor her i Bergen då han skreiv skodespelet Stormen. Og Ove? Han var vinden.

Ja, det var ein storm han piska opp, ein vidunderleg, endelaus shakespearsk storm der det verke-leg kjendest som om me var vevd av same stoff som draumar. Så gjekk stormen over til vindstille, og me gjorde vårt beste for å berga ut restane før alt smuldra vekk og svant hen i det store intet.

Til ein mann som har passert middagshøgda passar det gjerne å sitera Dylan Thomas sitt kjende dikt – her i mi eiga omsetjing til nynorsk: Gå ikkje på tøflar inn i di gode natt / Høg alder bør brenne og rase mot slutten av dagen / kjemp, kjemp mot det døyande lyset.

No er ikkje den walisiske diktaren den heilt rette til å uttale seg. Han døydde berre 39 år gamal, etter fleire fyllekuler i New York. Etter den eine skrytte han av å ha sett whisky-rekord med 18 einingar på ein og same kveld. Orda hans passar heller ikkje så godt på Ove, for av vesen er han mild og føyeleg – og møter livets utfordringar med stor ro. Kanskje det endrar seg om eit par tiår; at me då får sjå at det bur ein skikkeleg eldreopprørar i vår tidlegare redaktør. Kva veit eg.

Uansett så har han no lagt bak seg fleire år enn han har igjen. Tanken på det gjer noko med deg. For min eigen del har eg merka at ein del ting som var viktige før ikkje lenger er så viktige. Eg veit kva eg likar, og eg kjenner betre til mine eigne styrker og veikskapar.

Det minnar meg om novella «Den andre» av Jorge Luis Borges. Den handlar om at den aldrande forfatt-

FOTO: TOR CORNELIUSSEN

50 ÅR: Av vesen er Ove Landro mild og føyeleg – og møter livets utfordringar med stor ro.

Kanskje det endrar seg om eit par tiår, at me då får sjå at det bur ein skikkeleg eldreopprørar i vår tidlegare redaktør.

aren møter på ei 20 år gamal utgåve av seg sjøl. Den unge trur ikkje heilt på at dei er same person, men blir overtydd når han får sjå ein dollarsetel påtrykt årstalet 1964 – som for den unge ligg 46 år inn i framtida.

Dermed blir dei to sitjande og snakke om verdshistorie, litteratur og personlege opplevingar – men klarar ikkje heilt å einast om ting dei begge har minner om.

Etter at dei går kvar til sitt, undrar den eldre Borges seg over kvifor han ikkje har noko minne om dette møtet. Så går det opp for han at dollarsetlar frå 1964 med påtrykt årstal kun finst i draumar. Han slår seg difor til ro med at den unge utgåva må ha drøymt det heile, og gløymt møtet deira so fort han vakna.

Eg veit ikkje kva lærdom ein kan trekkja av denne forteljinga, anna enn at vi på ein måte lever i to verder – den vakne og draumeverda – og at tida som går ikkje er heilt lineær i nokon av dei. Av og til flyt dei to verdene over i kvarandre – slik ei strøymande elv kan ta ein stille omveg der den på ein måte stoggar opp («bakevje» kalla me det for då eg vaks opp) – og av og til dukkar det opp ein draumesetel i jakkelomma som du ikkje visste at låg der.

Har du gode draumar, så gjev dei deg energi langt inn i den vakande dagen. I vår alder forstår me og lettare både kva og kven som anten gjev oss energi eller tek den frå oss. Ove har vore som eit eige kraftverk for meg. n Tekst og foto: Magne Fonn Hafskor

BERGENSMAGASINET

13

PÅ HØYDEN

– DU KAN IKKJE SPELE SJAKK I LUDO eg møtte filosofen Gunnar skirbekk for å snakke om den siste boka hans – og enda i ei lengre samtale der vi kretsa om korleis alt det vonde i verda kan sameinast med trua på ein god og allmektig gud.

D

ersom du har teke examen philosophicum (eller førebuande, som det heiter i daglegtalen) ein gong i dei siste tiåra, så har du heilt sikkert vore gjennom boka Filosofihistorie – skriven av filosofiprofessor Gunnar Skirbekk.

Denne er trykt i over 100 000 eksemplar berre i Noreg, og er i tillegg omsett til 17 ulike språk.

No er ikkje dette den einaste boka han har skrive – den relativt fullstendige oppteikninga på Wikipedia listar opp heile 57 titlar i kronologisk orden, frå og med Nihilisme? Et ungt menneskes forsøk på å orientere seg (Johan Grundt Tanum, 1958, nyutgjeven av Pax forlag i 1998) og fram til fjorårets Religion i moderne samfunn (Dreyers forlag, 2021).

Vaskeseddelen til den sistnemnde boka fortel at den er delt i fire delar: Første del handlar om forholdet mellom vitskap og religion, i eit vitskapsteoretisk perspektiv. Andre del handlar om religion og ytringsfridom, slik det ter seg i moderne rettsstatar. Tredje del handlar om religion og religionspolitikk i moderne og generøse velferdsstatar. Fjerde og siste del drøftar eit par aktuelle bidrag i diskusjonen om religion i moderne samfunn, nemleg Jürgen Habermas’ bokverk frå 2019 og ei bok om islam av den tyrkisk-amerikanske samfunnsvitaren Ahmet T. Kuru.

Ikkje akkurat Jo Nesbø, altså, men tematisk går boka rett inn i tida me lever i. Den er heller ikkje vanskeleg tilgjengeleg; under lesinga måtte eg fleire gongar stogge opp ved den humoristiske tilnærminga han mjukar opp stoffet med. Dette sa eg òg til han ved eit tilfeldig kafémøte inne i byen, og eit par veker seinare sat eg og intervjua han ved stovebordet i Fjellveien, der han bur.

ein Vital 85-ÅrinG

Eg var allereie imponert før vi sette oss ned og Gunnar Skirbekk serverte meg ein kopp pulverkaffi.

Like før hadde eg teksta han at eg sat på bussen. «Eg kan plukka deg opp på Bryggen« skreiv filosofen tilbake, og det gjorde han òg. Oppe ved huset sitt parkerte han tett inn til sida, slik at andre skulle koma seg forbi i den tronge Fjellveien. 85-åringen drog så opp handbrekket – og kraup ut av bilen på passasjersida. Imponerande. «Filosofi må vera kortaste vegen til ungdomskjelda» tenkte eg, og sa det òg.

– Er det ungdomskjelda, det å halde på med filosofi?

– Jaaa – altså, du veit – på ein måte er det dét, svarar han.

– Når du spør om det, så tenker eg på den første boka mi, som kom ut i 1958. Det var 13 år etter

14

BERGENSMAGASINET

krigen – eg var jo åtte år då freden kom, så alt eg hugsa var okkupasjonen. Eg vil ikkje sei krigen – for krig, det var det i Finnmark, men det var ikkje krig der eg vaks opp. Men det var tyske soldatar overalt. Kvar niande person i fedrelandet gjennom fem år var ein ung tysk soldat. Det er ganske mykje.

– Du vaks opp i Hamar?

– Jaja – men altså i fedrelandet generelt. Det var ei kriseoppleving. Sånn i ettertid, når ein veks opp, så var det å ta stilling til det som hadde skjedd, og då handla det om «det vondes problem» – som liksom er to spørsmål. Det er sjølvsagt det religiøse; at dersom Jahve kan intervenere i historia – kvifor gjorde han då ingenting med det grusomme som skjedde i Auschwitz. Det vert kalla teodicé-problemet.

det VOndes PrOblem

Store norske leksikon (snl.no) omtalar dette som religionsfilosofiske og teologiske forsøk på å løyse spørsmålet om korleis det vonde i verda kan sameinast med trua på ein god og allmektig gud.

Omgrepet er sett saman av dei greske orda for gud (teo) og rettferd (dicé). Temaet står sentralt i Jobs bok i Det gamle testamentet.

– Men det er naturlegvis òg eit politisk spørsmål, som handlar om korleis dette kunne skje og korleis skal vi kunne unngå at det skjer igjen – så dermed fekk vi to hestar å ri på. Det var kriseoppleving på begge plan – både på det meir ideologiske og på det religiøse – så det var nok det som sette det heile i gang for meg.

I den nye boka viser Skirbekk òg til jordskjelvet i Lisboa 1. november 1755, der kanskje så mange som 70 000 menneske omkom. Jordskjelvet fekk både teologar og filosofar til å spørje seg korleis ein allmektig gud kunne tillate ei slik stor ulykke i hovudstaden til eit katolsk land.

– Små vonde ting kan ein liksom forklare – det kan skuldast vår frie vilje, kanskje vi gjorde dumme ting, kanskje vi lærte noko av det – mens større hendingar som jordskjelv, tsunamiar og storbrannar der mange folk døydde – kva var poenget med dei? Du har òg Holocaust, der seks millionar jødar blei drepne, og eg veit ikkje kor mange sovjetborgarar som rauk med. Den andre verdskrigen var ei frykteleg sivilisatorisk krise, seier han.

– Vi har konfliktar i dag òg – sjå berre på kva som skjer i Ukraina no – og vi veit enno ikkje kva klimakrisa kan føre med seg av konflikt og krig. Som eg sa, så handlar dette både om religion og politikk.

Dei to heng litegrann i hop, men i den nye boka skriv eg primært om religion. Innan filosofien er det òg eit tredje spørsmål, som går på om det finst all-

menngyldige normer. Det er slike ting som gjorde at eg tok til å jobbe med dette.

– Så det er «det vondes problem» du har drive med heile tida?

– På ein måte er det dét. Altså – eg har jobba med ulike ting, men i den nye boka mi handlar det mykje om det vondes problem og om teologien i det moderne samfunn. Då er det òg snakk om eit kriseramma samfunn – med klimakrise, konfliktar og krig. Desse tinga heng i hop – og eg kan ikkje gripe det an på annan måte enn å diskutere ein del av dei ulike religionane.

– Svaret frå religionen – i alle fall kristendomen – er at mennesket har fri vilje.

– Vel. Då er spørsmålet kva dét betyr, og der kjem all vitskapen inn med arv og miljø – og då får du heile diskusjonen om kva fri vilje er – like inntil hjerneforsking og det heile. Eg vil argumentere for at det finst fri vilje av filosofiske grunnar, men når du går inn på det, så er det ikkje heilt enkelt det heller – men det er altså eit heilt avgjerande spørsmål.

«Vi har tilGitt dem»

– I det siste tv-intervjuet før han døydde fortalde Jens Bjørneboe om ein dialog han hadde hatt med ein algerisk bartender – som var høfleg og venleg i møte med franske turistar. Då Bjørneboe spurte korleis han kunne oppføre seg slik etter alt elendet og torturen franskmennene hadde utsett dei for, svara han at «vi har tilgitt dem» – noko Bjørneboe omtalar som byrjinga på ei heilt ny verdsordning.

Han skriv òg om dette i romanen «Stillheten» (1973). Det er jo ein spanande tanke.

– Du har noko av det same i den sørafrikanske Sanningskommisjonen – og ikkje minst det Mahatma Gandhi gjorde i kampen for å frigjere India frå det britiske styret. Du sa dette om å tilgje – men etter krigen handla det like mykje om å kome i tale med folk, seier Skirbekk.

– I dag handlar det om å snakke med kinesarane og russarane, medan det den gongen var å snakke med tyskarar. Vi fekk eit veldig nært forhold til tysk filosofi etter krigen. Eg har gode vener i Tyskland og har diskutert med dei. Ein av dei var Karl-Otto Apel (tysk filosof, 1922-2017, journ.komm.), 18 år gamal blei han send til Austfronten, og skjøna at han var på feil side då dei byrja å skyte sovjetiske krigsfangar.

– Så du har tru på dialog?

– Ein må møte folk, og vere villig til å gå inn i dialog med dei. Det er klart at det er somme som er så skrudd at det ikkje går an, men dét kan ein ikkje alltid vite på førehand. Men altså, det å tilgje. Det

DEBATTBOK OM RELIGION I MODERNE SAMFUNN: – Religion og politikk heng litegrann i hop, men i den nye boka skriv eg primært om religion. Innan filosofien er det òg eit tredje spørsmål, som går på om det finst allmenngyldige normer, seier Gunnar Skirbekk.

er ikkje lett. Det er grenser for omfanget av bestialitet, og ei tilgjeving forutset at den som har utført bestialiteten kan angre. Spørsmålet er òg om det handlingane er av ein slik art at det å rekne med at vedkomande skal vende tilbake til samfunnet er illusorisk.

– Under den andre verdskrigen handla det vel òg om at vondskapen blei industrialisert, og at det då blei lettare å utføre dei hjartelause handlingane.

– Ein del av vondskapens problem er at den enkelte sine handlingar ikkje ser ut til å ha så store implikasjonar. Det vi no snakkar om er utanfor min

kompetanse, men det går tilbake på det eg skriv om at det er mykje bra i det moderne samfunn – vi lever lengre, har betre helse, vi har utdanningssystem og dei fleste av oss har ro og orden rundt oss – men samstundes har vi ei kriseoppleving. Det er ein del av det eg går inn på i den nye boka.

identitet OG rOlleFOrstÅinG

Skirbekk forklarar vidare at eit moderne samfunn er to ting – det er eit samfunn som er i krise, men det er òg eit samfunn som har mange institusjonar som ein ikkje hadde før. Dersom du set ned ein kommisjon for opptak av barn til utdanningsinstitusjonar eller ein helsekø, så kan du ikkje behandle nokon du er i familie med betre enn andre.

Gjer du det, så er det korrupsjon og nepotisme.

– Du skal heller ikkje signalisere politiske eller religiøse standpunkt når du er dommar eller politi.

Gjer du det, så har du ikkje skjøna kva eit moderne demokrati er – med ulike roller, fortset han.

– Når du ber ei yrkesuniform, så er det for å vise at det er knekkande likegyldig kva du trur på eller meiner. Om du då seier at «det er min identitet», så har du ikkje ein moderne identitet. Ein moderne identitet må vere differensiert – du har ein identitet i familien, ein i den offentlege samanhengen, og ein i yrkessamanheng. Det er sånn det er organisert.

– Men då får ein kanskje problem med familien?

– Vi får problem heile vegen. Kvar gong du differensierer mellom nye institusjonar så er spørsmålet forholdet mellom institusjonane. Du løyser visse problem, men du kan ikkje spele sjakk i ludo. Kjem du hit frå eit anna land, så må du ikkje berre betale skatt og køyre på høgre side av vegen.

Det er ein hel del andre ting – det er ulike roller i ulike felt. >>> BERGENSMAGASINET

15

SATAN SLÅR JOB MED VONDE BYLLAR: I Jobs bok i Det gamle testamentet møter vi den gudfryktige og rettferdige Job. Satan utfordrar Gud til å ta bort all Jobs rikdom og alle hans barn for å teste om han likevel vil elske Gud. MALERI/TEIKNING AV WILLIAM BLAKE FRÅ 1826.

Fakta: Gunnar skirbekk n Gunnar Skirbekk (f. 1937) tok

magistergraden i filosofi ved Universitetet i Oslo i 1962 om Heidegger sin teori om sanning – drøfta i eit kritisk perspektiv.

n Deretter flytta han vestover til

Bergen og byrja som hjelpelærar ved Filosofisk institutt. Han vart professor i vitskapsfilosofi same stad i 1979.

n Skirbekk grunnla Senter for vit-

skapsteori i 1987. Ein viktig streng i arbeidet har vore arbeidet med å utvikla ein filosofisk tenkjemåte som kombinerer kontekstuelle og refleksive tenkjeformer.

n Kort sagt seier han sjølv at det er

eit forsvar for ulike variantar av situert og forpliktande gyldigheit, med brodd mot (postmodernistisk) relativisme og (scientistisk) dogmatikk.

n Skirbekk har på norsk mellom

anna gjeve ut Nihilisme? (1958), Nymarxisme og kritisk dialektikk (1970), Ord (1984), Til djevelens forsvar og andre essay (1987), Vit og vitskap (1998), Den filosofiske uroa (2005), Norsk og moderne (2010) og Filosofihistorie (den aller første utgåva kom i 1970, utgåver frå 1987 og framover saman med Nils Gilje.

Siste utgåve så langt (2007) har òg bidrag frå Anne Granberg, Cathrine Holst og Rasmus Slaattelid).

n I fjor haust kom han ut med

debattboka Religion i moderne samfunn, der han skriv om nokre av dei mest omdiskuterte tema her i landet dei siste åra.

16

BERGENSMAGASINET

JORDSKJELVET I LISBOA: Kanskje så mange som 70 000 menneske omkom og heile byen blei lagd i ruinar då Portugals hovudstad blei råka av eit kraftig jordskjelv 1. november 1755.

Dette samtidige koparstikket viser både tsunamien i hamneområdet og dei mange brannane som herja i byen. KOPARSTIKKET INNGÅR I SAMLINGANE TIL MUSEU DA CIDADE, LISBOA

«den dÅraktiGe GUd» – No har vi hamna langt frå utgangspunktet, som var ein diskusjon om det vondes problem. I boka di skriv du mellom anna om det meiningslause i at enkelte religionar legg ned forbod mot å innta enkelte typar kjøt.

– Åja – det er dét at du kan eta dyr som seier «bæ», men ikkje dyr som seier «nøff». Altså, det synest eg er helt greit, for kjøt skal ein helst ikkje eta uansett. Men dersom ein seier at det er på grunn av Jahve, Gud eller Allah – altså, det er mange problem i samfunnet i dag med svelt, overfolking og klimakrise – då tenker eg at dersom den som styrer det heile er så vindskeiv at vedkomande trur at det viktige er korleis menyen eller klesdrakta er, så må jo dette vere blasfemisk – for då må ein jo tru at den som sit der oppe ikkje skjønar kva som føregår.

– Er det dét du kallar den dåraktige Gud? – Nettopp. Det der er utilsikta blasfemi – altså, ikkje dersom du seier at det er tradisjon, men i det du argumenterer religiøst for det. Då får du fram det dåraktige ved det, og dét synest eg er underkommunisert. Det andre eg meiner går på dei som steinar og drep folk i Guds namn. Kva slags Gud er det? Altså, då må ein jo sei at denne guden ter seg som ein satan – slik at monoteisme kan bli sagt å slå over i monosatanisme. Ingen barmhjertig og god gud kan stille seg bak slike handlingar.

– Den guden som vi møter i Det gamle testamentet utrydda heile folkeslag på ein dårleg dag.

– Ja, og kvifor skal vi akte og ære ein slik gud.

Men altså, der har det jo skjedd ting. Moderne kristendom har arbeidd med det vondes problem, og folk har stadig bruk for meining og trøyst.

Hugs at religiøsitet òg er undring over at vi er og at verda er.

kVa er liVet? – Vitskapen aleine kan heller ikkje gje svar på alle ting. Den kan forklare korleis livet er bygd opp, men ikkje kva liv er.

– Nettopp, og ikkje minst at livet er. Det rare er jo at vi er her; at verda er her. Det å vere menneske i dette rare universet – både med sine gode og sine triste sider – er jo heilt forunderleg. Eg trur ikkje at religiøsitet vil bli borte, men den vil kanskje endre seg med tida. Vi snakkar om onsdag og tors-

dag, men det er ingen som lengre trur på Odin og Tor, seier han.

– På slutten av boka mi tek eg opp tre ting som eg synest at vi gjerne skulle hatt meir av. Det eine er undring, det andre er skikkeleg teologi – og då får du dette med å tolke tekst – og det tredje er det religiøse språket. Det siste handlar om det å få ordlagt respekt og ærefrykt for sårbart liv. Det er ikkje for ingenting at prestane kjem inn når vi er i sorg.

Gunnar Skirbekk viser her til Hans Kristian Amundsen, som var rådgjevar og taleskrivar for Jens Stoltenberg då han var statsminister. I dagane etter terrorangrepet mot regjeringskvartalet og på Utøya 22. juli 2011 stod han bak fleire av dei no velkjende formuleringane i Stoltenbergs taler.

Amundsen, som døydde sommaren 2018 berre 58 år gamal, skriv om denne tida i boka Vi er et lite land, men et stort folk (Juritzen forlag, 2018).

– Jens Stoltenberg måtte då stå fram og halde tale om det som hadde skjedd. Han var rørt han som alle andre, men han er jo økonom, så det er ikkje hans språk. Amundsen kom frå eit læstadiansk miljø, så han hadde eit språk for å snakke om sorg. Altså, økonomens språk er for tørt og innskrenka til å kunne snakke om eksistensielle ting.

Du kan sjølvsagt sei at dikting, litteratur og filosofi kan gjere noko av det same.

– Musikken òg; den strekker seg jo forbi språket.

– Absolutt. Musikk inngår, men den er jo ein del av mysteriet. Kor kjem musikken frå? Den er kanskje det flottaste og mest forunderlege kulturuttrykket. Under det tredje punktet kunne eg òg sagt song og allsong, og der har du overgangen til musikken, poengterar han.

– For å avrunda det siste poenget der, så viser alt dette overgangen mellom religion og kultur – som er tett og viktig og interessant på haugevis av måtar. Ta berre det å ha eit felles ritual å samlast rundt. Det er noko som kan styrke samhaldet og hjelpe med å kome over sorga.

– Det filosofien ikkje har og som religionen har er at det òg inngår ein rituell praksis i sjølve språket – i måten det blir snakka på. Dét treng ein òg for å kunne leve i det usikre og av og til kriseramma og vanskelege samfunnet. Så eg trur ikkje på den tesen om at religionen blir borte. Derimot trur eg at religionane vil endre seg, og dersom det er ein gud som har skapt det heile, så får vi berre håpe, kvar og ein av oss, at han tek vare på oss.

For kva er det som alle vitskapar har felles? Jo, det er at ein diskuterer og er open for motargument. Du må ha dialog, og kunne lære av andre. Dét er ein heilt sentral del av den moderne vitskaplege rasjonaliteten. reliGiOn OG VitskaP

– Eit spørsmål til slutt: Kva vil du med den siste boka? Kva er formålet, kven vil du nå, og har du ein tese i boka som du prøver å bevise?

– Det eg prøver å vise er at religion har vore, er og vil nok framleis vere viktig – men den er i endring. Så det eine er å vise respekt for dei som har ei religiøs tru, samstundes som vi alle lever i eit moderne samfunn. Internasjonalt er vi alle underlagt klimakrisa, med påfølgjande migrasjon, væpna konfliktar – og kanskje kaos og kollaps. Ingen av oss kan kome unna det, utdjupar han.

– Det andre er vitskapane. Dersom du tek bort alt som på ein eller annan måte er knytt til vitskap – då ser du at det ikkje er mykje att. Det moderne samfunnet er så komplisert at vi treng alle vitskapane for å kunne takle det – òg kritiske samfunnsfag og humaniora. Faren ved ISIS og Taliban er at dei berre har eit forhold til visse former for den rasjonaliteten som vitskapen har – og ikkje den andre, som er sjølvkritisk tenking. For kva er det som alle vitskapar har felles? Jo, det er at ein diskuterer og er open for motargument. Du må ha dialog, og kunne lære av andre. Dét er ein heilt sentral del av den moderne vitskaplege rasjonaliteten.

– Men vitskapen har òg skyttargraver?

– Sjølvsagt, så det må alltid vere fagkritikk – slik at ein ikkje stivnar, og at folk berre køyrer sine enkle perspektiv. Tek du det moderne ekteskap, så LIVSVISDOM: – Det er to ting ein skal lære når ein blir eldre. Det eine er kva ein vil at andre skal ta med seg av det ein har lært, og det andre er å sleppe ungdomen fram. Balansen er sånn. Ein må ikkje sitje i vegen for dei som er yngre og skal leve sine liv, seier Gunnar Skirbekk.

er det klart at ein jurist ser visse ting, og ein psykolog ser visse ting, medan ein økonom ser andre ting.

Ingen av oss har Guds auge som ser alle ting samstundes, seier han.

Så det er ei erkjenning av at vi er avhengig av å å kunne lære av kvarandre og å kunne sjå andre perspektiv. Det er ein del av det å takle dette veldig kompliserte samfunnet. Dersom vi ikkje har med oss den kritiske og omfattande vitskaplege haldninga, er vi berre i mindre grad utstyrt med dei kompetansane som gjer at vi kan takle situasjonane.

UniVersets stØrste mysteriUm

– Trass innhaldet så er det ei ganske lita bok du har skrive?

– Boka i seg sjølv er ikkje så omfattande. Eg har gått ut frå at folk har dårleg tid, så den er ganske kompakt – men med veldig mange fotnotar til dei som vil ha referansar. I tillegg har eg skrive boka slik at ho kan bli lesen frå ende til annan tvers igjennom – men igjen slik at folk som har dårleg tid skal kunne

lese kvart kapittel for seg. Det siste inneber at det kan bli ein del overlapping. Det er vanskeleg å få både i pose og sekk.

– Du brukar òg mykje humor i boka. Er det fordi det fell deg naturleg, fordi temaet i seg sjølv skaper mykje humor – eller har du brukt det som eit medvite verkemiddel?

– Nei, det er vel for at det skal vere kjekt for den som les, men det er òg ein måte å frisette lesaren på – at ein ikkje bankar poenga inn.

– Humor er jo noko som set tanken fri.

– Det er nettopp det som er poenget. Takk, det var ei god formulering. Altså, det er noko med at det fristiller. Eg er feilbarleg, andre er òg feilbarlege.

– Ein ting eg har tenkt å spørje deg om er kvifor

døden ikkje er tema i boka. Den er jo òg ein viktig del av temaet. Altså, det er jo den heile livet spelar seg ut mot.

– Altså, det temaet er sterkt inne i den første boka mi, «Nihilisme», som eg gav ut då eg var 21 år gamal. Det er ikkje så sterkt inne her, og det har nok med det å gjere at her handlar det meir om religion i moderne samfunn og mindre om det eksistensielle.

Det blei jo sagt at den første boka mi var eksistensfilosofisk – ålreit, eg visste ikkje kva det var, men der var døden inne på ein heilt annan måte enn her.

– Men utan døden så hadde vel religion nesten ikkje vore naudsynt?

– Det er klart at det har med jordelivet å gjere og dramatikken i det heile. Når vi seier at det er krise, så er det ikkje berre fordi folk får vanskelege liv – men òg at folk kan miste livet, med massedød og tragediar av ulike slag. Nei, døden ligg nok under her òg, men du har rett i det at det ikkje er fokus i denne boka.

– Det må vere litt spanande å lese den unge Skirbekk, som skreiv om døden den gongen – 21 år

gamal. Skulle du skrive om døden i dag, så ville det nok vore eit heilt anna perspektiv på den.

– Det kan du sei. Det er jo underleg at eg framleis lever. Ein student kom bort til meg og sa «å, lever du ennå?». Det som står for meg som meir og meir forunderleg er det at vi blir født. Ikkje at vi døyr. Det at eit menneske kan oppstå – det synest eg er eit under. Om det finst eitt mysterium i dette universet, så er det ikkje berre det at det er liv, men dét at eit menneske kan oppstå. n

Tekst og foto: Magne Fonn Hafskor

BERGENSMAGASINET

17

DEBATT OG INNSPILL

BERGENS PLASS I DET NYE NORDEN bergen bør ta ansvar som møteplass for det nye nordiske samarbeidet.

Tekst: Trygve Svensson

D

et er rart å bruke et Lenin-sitat for å si noe om den historiske NATO-utvidelsen, men det er like fullt passende: Det er tiår der intet hender, og det er uker der tiår hender.

I det Bergensmagasinet når sine lesere er det klart at både Sverige og Finland søker om å bli med i NATO, og slik sett endres det geopolitiske landskapet i vår del av verden varig. Alt har skjedd i løpet av noen uker våren 2022.

VanskeliG balanseGanG

NATO-spørsmålet har gått fra å være en viktig skillelinje og markeringssak i norsk politikk. Partiet SV ble i sin tid stiftet med motstand mot NATO som en av hovedsakene, og helt siden etterkrigstiden har det vært en vanskelig oppgave for norske politikere å finne en balanse mellom å være nabo til Russland og samtidig en del av det transatlantiske forsvarssamarbeidet.

Instinktet hos mange i Norge er at vi skal drive brobyggingspolitikk mellom øst og vest, og der har vi en rik historie med alt fra folk-til-folk-samarbeid i Nord-Norge til delelinjeavtalen – som Jonas Gahr Støre forhandlet frem i 2010 med Russland – løste det viktigste utestående spørsmålet mellom Norge og Russland gjennom flere tiår, og avklarte grenseforholdet mellom landene i Barentshavet og Polhavet.

Jeg tror vi kan være glad for at den avtalen er ferdigforhandlet nå. Vi kan også være glad for at Norge er tett sammenvevd med andre vestlige land gjennom alt fra EØS-avtalen, Organisasjonen for europeisk økonomisk samarbeid (OECD), og ja, forsvarsalliansen NATO.

et nytt nOrden

Men hvordan blir Norden når Sverige og Finland blir medlemmer av NATO? Det er for tidlig å si, men det som virker åpenbart er at det allerede tette

18

BERGENSMAGASINET

samarbeidet mellom nordiske land får muligheter for større fordypning.

Det norske forsvaret trener allerede tett med det svenske og finske. Nå kan landene se sitt felles sikkerhetsbehov under ett. Det blir også muligheter for å utveksle erfaring om den viktige balansen mellom dialog og markering ovenfor et Russland som har utviklet seg i grusomt feil retning.

Blir Norden et farligere sted som felles NATO-område? Ikke ifølge den nye sikkerhetsrapporten fra den svenske regjeringen, som konkluderer med at svensk medlemskap minsker faren for konflikt. De svenske ekspertene gjør også et poeng av at svensk og finsk tilslutning vil bety at hele Norden er omfattet av kollektive sikkerhetsgarantier.

nOrden-kOnFeranse i berGen?

Men dette er ikke ferdig snakket, og her ligger en mulighet for Bergen. Byen vår har vært en kosmopolitisk handelsby siden 1200-tallet, og har i omtrent halve sin historie vært Nordens største by (frem til eneveldet i løpet av 1600-tallet gjennom tragisk effektiv sentraliseringspolitikk gjorde København til sentrum for Danmark-Norge).

Men det er ikke for sent å delta i formingen av Nordens historie. Med sterke forskningsmiljøer på både Universitetet i Bergen, NHH og Høgskolen på Vestlandet, samt et internasjonalt orientert næringsliv, burde gode krefter i byen samle seg om en Norden-konferanse i Nordens gamle hovedstad. Både sikkerhetspolitikk og andre former for samarbeid kan stå på agendaen.

Det er en fordel at det ikke arrangeres i hovedstaden til et av landene, men med utsyn mot havet og mulighet for å trekke historiske linjer. For både Bergen og Norden må handle om fremtiden. Hvor skal vi?

Dette må man samles om. Bergen bør her kjenne sin besøkelsestid. n

Med sterke forskningsmiljøer på både Universitetet i Bergen, NHH og Høgskolen på Vestlandet, samt et internasjonalt orientert næringsliv, burde gode krefter i byen samle seg om en Norden-konferanse i Nordens gamle hovedstad.

trygve svensson er leder for Tankesmien Agenda.

Han har jobbet som politisk rådgiver for Arbeiderpartiet og statssekretær i Næringsog handelsdepartementet, dessuten som rådgiver for konsernsjefen i Equinor.

Trygve har en doktorgrad fra Universitetet i Bergen.

NORDENS GAMLE HOVEDSTAD: «Byen vår har vært en kosmopolitisk handelsby siden 1200-tallet, og har i omtrent halve sin historie vært Nordens største by», skriver Trygve Svensson. ILLL: HIERONYMUS SCHOLEUS’ KOBBERSTIKK AV BERGEN I 1581

BERGENSMAGASINET

19

DEBATT OG INNSPILL

INGEN FEST UTEN DE FRIVILLIGE når vi heier på verdens beste, som er våre egne unger, så er det noen som har trent dem og gjort dem klar for prestasjonene.

20

BERGENSMAGASINET

Vi ser få fast ansatte og gasjerte og hauger med frivillige som jobber for knapper og glansbilder.

Koronaen stjal og misbrukte dugnadsbegrepet. Nå ser vi den ekte dugnaden.

TRE ÅR SIDEN SIST: Endelig fikk Bergen igjen feire tradisjonell 17. mai med hovedprosesjon gjennom sentrum, slik det var for tre år siden.

FOTO: ANN-KRISTIN LOODTZ/ BERGEN KOMMUNE

V

i vender ut av koronaens skygge.

Fest og samvær skal igjen få en stabil ramme som rommer flere enn et slag yatzy på hytten uten gjester, og mer å juble for enn å klappe når far har spilt på kam. Når vi nå – mot kulisser av grønne trær og blomstrende rhododendron – inntar felles fest, festivaler og opplevelser igjen, bør vi stoppe opp og tenke litt. Koronaen hindret og begrenset dette samværet. Når det kommer tilbake bør vi unne dem som står bak en tanke.

Det er nemlig en dugnad og ekstrainnsats for ansatte som skaper felles opplevelser.

hatten aV FOr 17. mai-kOmiteen!

La oss begynne med en svært så synlig gjeng; 17. mai-komiteen. I år var det igjen morgenprosesjon, hovedprosesjon og flaggtog, frem til det hele ble avsluttet på kvelden på Festplassen.

Der vi andre kun måtte bekymre oss for om å komme oss til sentrum og få gode plasser på nasjonaldagen, så har sjefsflosshatt Cecilie Lycke lagt ned et helt års planlegging og tusenvis av dugnadstimer.

Og tenk over dem vi så i prosesjonene. Alle vet at Brann gikk der og rødmet eller smilte.

Men det gikk også haugevis med dugnadsdrevne idrettslag der. Når vi heier på verdens beste, som er våre egne unger, så er det noen som har trent dem og gjort dem klar for prestasjonene.

Fra de samme rekkene skapes det små og store turneringer. Uten dugnad hadde aldri Varegg-cupen, turnstevner og andre slike fenomener kunnet se dagen. Og livet vårt ville vært fattigere.

Når du ser 17. mai-prosesjonen skride frem, forstår du hvor mange foreninger som arrangerer ting i byen vår. Deltakerne i 7-fjellsturen, maraton, Stoltzen opp, Skarverennet og sykkelrittet Bergen-Voss kan gjøre det i rolig forvissning om at mange tar et tak for at de skal få nyte egen fysisk utfoldelse. Vi ser få fast ansatte og gasjerte og hauger med frivillige som jobber for knapper og glansbilder.

et Vell aV FestiValer

Slik er det også med opplevelsene i byrommet.

En gang per olympiade har vi Buekorpsenes

dag i Bergen. Der kan vi nyte og se gamlekarer og de yngste rævedilterne spankulere som stolte haner i byens gater. Igjen en opplevelse vi får i dag som står på en haug med frivillig innsats.

Bergenfest, Vossajazz, Tysnesfest, Nattjazz, Festspillene og en haug andre kulturfestivaler har også mengder med frivillige som jobber for knapper og glansbilder. Noe å tenke på der vi står foran scenen og kun har én utfordring: Å vurdere om det er øl eller pissekøen som er lengst og hvilken vi må prioritere.

Veteranbåtfestival på Vågen og Torgdager.

Alt det livet vi har der nede til Bybanen skal brøyte det vekk. Igjen kan vi slikkende på en softis la oss begeistre over andre sine tusenvis av idealistiske timer. Og blir vi sulten eller tørst så har jeg registrert at vi har mat- og ølfestivaler i små og store format.

Enda mer politisk korrekt er festivaler med et klart miljøvennlig og økologisk perspektiv.

Bergen har for eksempel en egen festival som tar for seg livet i sjøen og verdien av det. I tillegg til alt dette kommer små gatemarkeder, borettslagsfester og mikrofestivaler. Bak dem alle står det arrangører med utømmelige krefter.

kastrert aV restriksJOner

Nesten alle arrangører og dugnadsfolk har nå i et par år forberedt arrangementer som har blitt kastrert av korona-restriksjoner i siste øyeblikk.

Så mye bortsløst energi. Derfor tar vi av oss hatten og bukker dypt for det vi blant annet ser i 17. mai-prosesjonen.

Vi tør hevde at lag, organisasjoner og arrangementer er limet i bykulturen vår. Koronaen stjal og misbrukte dugnadsbegrepet. Nå ser vi den ekte dugnaden. Vi gleder oss over den. Og så vet vi at noen legger tusenvis timer inn for at resten skal få nyte fellesskap, kunst, musikk, idrett, mat og drikke.

Vi vet at musikkorpset som spiller Gammel jegermarsj ikke øvet den inn bare hjemme sammen med foreldrene. Tusen takk til hele frivilligheten og 3. sektor som krydrer gryten mellom De syv fjell slik at det blir en variert og smakfull opplevelse. Deres innsats er verd like mye som hele byens budsjett for livene våre. n Tekst: Trond Tystad

Lag, organisasjoner og arrangementer er limet i bykulturen vår.

BERGENSMAGASINET

21

MAT TIL FOLKET

DRØMMEN OM FERSK FISK mat til Folket finner glede i å se at andre får til det en ikke selv lyktes med. For noen år siden var vi engasjert både i torghandel og i fiskerestauranten sjømatkirken på Zachen. da drømte vi om å kunne lande dagfersk fisk fra lokale fiskere rett på torget.

E

n dårlig skjult hemmelighet er at fersk fisk i Norge på butikk og restaurant stort sett er en uke gammel. For en som er opplært til å fiske selv er dette enn uhyrlighet. Fersk fisk for oss er jo den som krøller seg i pannen samme dag eller dagen etter at den ble fisket.

I vår korte karriere som fiskerestauranteier og torghandler var det absolutte bunnpunktet da en sjef hos en av fiskegrossistene i et lagerlokale uten sjøutsikt belærte oss om at deres ukegamle fisk

egentlig var bedre enn dagsfersk fisk. Vi tenkte at leverandører av våpen til krig sikkert også greier å tenke at menneskeheten er lykkeligere når de bomber hverandre enn når de lever i fred. Vi bestemte oss for å forfølge ryktene om at det faktisk kan kjøpes fersk fisk og spises fersk fisk på Torget i Bergen. Som i gode gamle dager.

Una donna maremmana – e Paradiso

På et kjøkken i en av restaurantene på Zachen har

FISKETORGET I GODE GAMLE DAGER: Slik kunne det yre av liv på Fisketorget i Bergen den gangen man kunne kjøpe fersk sjømat direkte fra fiskerne selv. FOTO: LIBRARY OF CONGRESS/CREATIVE COMMONS

22

BERGENSMAGASINET

jeg i flere år snakket om temaet med kokken Serena Dominici. Når jeg har bestilt min fiskesuppe har jeg og Serena sukket over at fersk fisk hjemme i Italia og i Norge ikke er det samme. Jeg vet at hun er fra Maremma-distriktet; dette flate landskapet ved kysten av Toscanas sydlige del.

Mat til Folket har feriert der siden 1960-tallet i Castiglione della Pescaia. Direkte oversatt Fiskerbyen ved Borgen. Når fiskebåtene kommer til Castiglione, er oppkjøpere, kokker og casalingaer (husmødre) aldri langt unna. Sjømaten som landes

FERSK FISK: May Britt Birkeland losser båten Victoria for fisk og skalldyr.

Fersk fisk. På Torget. Rett fra fiskerens båt. Nå står ikke Fløien til påske.

Ryktet om fersk fisk fyller både kaisalg og restaurant uten annen reklame enn produktet selv.

serveres i hjem og restauranter samme dag som den er fisket.

Gamlingene der spiser ikke fisk på mandag fordi de vet at fiskerne hadde fri for å gå i kirken og være med familien på søndagen. På mandagen kunne man altså risikere å få fisk i butikken fra lørdagen eller måtte gud forby fredagen. Det som i matkulturens Toscana på kysten regnes som gammel fisk.

Som en gammel kone en gang sa til meg: Skal jeg ha gammel fisk, så går jeg på lørdagsmarkedet og handler stoccafisso dalla Norvegia (tørrfisk fra Norge). Det er en delikatesse for italienske ganer.

Kokken Serena i Bergen sitt navn betyr fredelig.

Hun har alltid vært småhissig når vi snakker om den gamle fisken i fiskehandlerbyen Bergen. Nå ser hun på meg med et fredfylt blikk og sier «møt meg på kaien». Jeg tenker at det er mange tiår siden sist noen ba oss om å møte dem på kaien. Og Serena virker så fredelig at en skulle tro at hun har gått hele Dantes vei gjennom skjærsilden til paradiset.

Fiskerne fra fjorden

Splitte mine bramseil. På kaien ligger en fiskebåt med to sprell levende fiskere om bord. Og nyfanget torsk, lysing og lyr, sammen med sprell levende kreps. Dette er lokale fiskere fra Flatøy, som fisker i fjordene ut mot havet like nord for Bergen.

Jan Arve Birkeland og datteren May Britt Birkeland losser båten Victoria for fisk og skalldyr. Jeg kniper meg i armen for å sjekke om det er en fjordvåt drøm. Fersk fisk. På Torget. Rett fra fiskerens båt. Nå står ikke Fløien til påske.

De jobber effektivt og lander fisk til restaurantene på Zachen. De kommer fra kaisalg ved Kystkultursenteret i Sandviken og de tøffer rett over Vågen for å levere hos Torghandler Djukastein.

takk, korona

Undertegnede forsøkte som sagt å få fatt i fisk fra båt både til fiskerestauranter og til torghandel i en kort karriere med deleierskap innen slike virksomheter. Da var det et langt byråkratisk løp fra direktorat til salgslag – der en ikke kunne påregne å få unntaksbestemmelsen for direkteleveranser på Torget i Bergen. >>> UNA DONNA MAREMMANA: Serena Dominici har alltid vært småhissig når vi snakker om den gamle fisken i fiskehandlerbyen Bergen – helt til nå.

BERGENSMAGASINET

23

FISKEMÅLTID PÅ ZACHEN: For en gangs skyld en restaurant som ikke serverer dagens fangst fra fryseboksen. Fra venstre: Tom Greni, Andre Remme, Egil Sunde, May Britt Birkeland og Jan Arve Birkeland.

En måtte da eventuelt opprette eget fullt mottak med laboratorium og administrasjon.

Prosjektleder hos Zachariasbryggen er Andre Remme. Han forklarer at det var koronapandemien som løste saken. Sjefen på Zachen, Tom Greni, hadde mast i over et tiår om å få fersk fisk fra fjorden på tallerkenen. Kun slik kunne restauranter på Torget gjøre en forskjell for bergenserne, mente han.

Noen kan sikkert lure turistene, men for lokalbefolkningen er ferske varer viktig dersom de skal få tilbake forholdet til Torget. Ellers kan de jo bare kjøpe fisk på det lokale kjøpesenteret og ta seg en fish and chips på veikroen.

Andre Remme forteller at det tok over et år av koronapausen for å komme i havn. Og at man må ha tellekant på systemet. Fisk er omgitt av mange regler i Norge, så skal man bale med det må man vite hva man gjør.

noen stae bukker

Bergen er Arild Haalands by. En by som har fostret noen stabukker. Når jeg ser at dagfersk fisk fra fjordene lander på bergenske tallerkener igjen, aner det meg at det står noen stae typer bak resultatet.

Jeg begynner med fiskeren, Jan Arve Birkeland. Forskalingssnekker og sjøkaptein. Hobbyfiskeren fra barndommen som ble yrkesfisker. De få som lander fersk fisk i Bergen er i stor grad hans krets.

På båten har han med seg datter og industrimekaniker May Britt. Yngstejenten Victoria har fisket mest med ham. Hun er på sosionomutdanning i Oslo, men ikke fremmed for å trekke garn i sommerjobben. Birkeland huskes av mange som han som i en åtteårs-periode gjenopplivet tradisjonen med krabbe fra båt på Torget.

På Nøstet regjerer Roger Iversen. Stjerneskuddet som spraker som et fyrverkeri i alle retninger. Hus-

berging. Berging av gamle graver og andre gjenglemte symboler i byen vår. Opptatt av kystkulturen med egen nøstebod. Bordellmuseum og landing av fisk i skjønn forening. Han har brøytet fram salg av fersk fisk på Nøstet, bare noen favner over en nautisk mil og åtte kabellengder fra Torget.

Går vi i motsatt retning finner vi perlen Bergen Kystkultursenter. De er bare en nautisk mil og tre kabellengder fra Torget. Der er en annen stabukk med resultater. Beffen-redder og kystkultursenterets leder Egil Sunde har også fått kjempet fram salg av fersk fisk ved senterets havn.

Hos oss ringte bjellene da kommunen med sine titalls milliarder i budsjett ikke greide å berge fiskekummene på Torget, mens lille Kystkultursenteret sopte til seg oppgaven. Sunde har vært sentral i å skape kontakter for at fiskerne også skal kunne lande på Torget.

Den siste stabeisen er Tom Greni, kanskje mest kjent for kulturscener, nattklubber og barer og puber. Men gruppen hans har også startet mange

innovative spisesteder som karbo-protein-restauranten Mago – som kom i 60 Minutes og aviser over hele verden. På Zachen driver de restaurant rundt Bergen Sentrums eneste større bryggeri. Og her har endelig sjefen fått viljen sin og får dagsfersk fisk på eget restaurantbord.

Den marintekniske ingeniøren Greni ble yrkesdykker, men dykket også på fritiden. Hans definisjon av fersk stammer fra mange dykk langs kysten med sprellende fisk, kamskjell og annet snadder som gikk rett på glødende kull. Stae beist som de overnevnte kan være tunge å komme ut for, men de får viljen sin til slutt.

det første måltid

Her sitter vi. Fiskerne Jan Arve og May Britt. Utelivsnestor Greni. Kystkulturadmiral Sunde. Prosjektlederen Andre Remme. Og undertegnede. Det kunne jo blitt knotete og lite snakk. Men her binder den blå nerven oss sammen. Det snakkes om kystkulturen fra bedehus til Salhusvinskvetten.

TRYLLEKUNSTNER PÅ KJØKKENET: Kjøkkensjef Pawel Zajaczkowski og hans stab tryller frem de lekreste fiskeretter.

24

BERGENSMAGASINET

FERSK FISK PÅ TALLERKENEN: Vi blir servert pannestekt torsk med smørsaus, ertestuing, grønnsaker og selvsagt poteter.

Mat Til Folket sin mann ved bordet kan redegjøre for 50 års egen og 600 års nedarvet familiekunnskap om fisket i Radsundet, der Birkeland tenker å forsøke noe fiske. Tilbake kommer Birkelands beskrivelser av hvor de fanger i dag. Begge med fiskernes omtrentlighet om egne setteplasser.

Greni forteller om vakre dykk med god fangst i

Osundet. Praten flyter lett. På kjøkkenet på restaurant Bryggeriet på Zachen tryller kjøkkensjef Pawel Zajaczkowski og hans stab frem en herlig fiskesuppe. Fiskernes fisk kommer også på bordet som hovedretter i form av fish and chips, og for flere av oss som dagens fangst. Og for en gangs skyld altså en restaurant som ikke serverer dagens fangst fra fryseboksen, eller forrige ukes fangst når de sier dagens fangst.

I dag er det pannestekt torsk med smørsaus, ertestuing, grønnsaker og selvsagt poteter. Vi er jo slekter som i harde tider har overlevd på fisk og pote i ukedagene og pote og fisk som søndagsmiddag.

Maten smaker fortreffelig. Det gjør også ølet – som er brygget i lokalet. Jeg innleder med en lokal porter, som setter stemningen til stekt fisk. Mat til Folket skulle gjerne testet ut en dampet eller trukket fisk også en gang. Da avsløres det jo enda tydeligere forskjellen på dagsfersk fisk og såkalt fersk fisk som har turnert Norge i kassebiler og opptrådt i diverse industrielle lokaler på vei til restauranten.

Den innovative kraften rundt bordet er stor. Vi ender i en stor diskusjon om hvordan noen rundt bordet kan bidra til at tørrfisk hentes fra nord og lutes lokalt, slik at restauranten kan by på husets lutefisk til lutefisklagene til høsten. Fiskerne kan ikke bli for sene. De må ha noen små timer på øret før garn må trekkes. De bekrefter det restauratør

Greni også forteller. Ryktet om fersk fisk fyller både kaisalg og restaurant uten annen reklame enn produktet selv.

bergensmadammen og torghandleren

Jeg håper at trenden med fisk fra fjord og rett til konsument vil bre seg i årene som kommer. Vi som

bor ved fjorden trenger jo et stort system som sender fisken vår jorden rundt på åtte dager akkurat like mye som en fisk trenger en sykkel.

Vi husker historien om Bergensmadammen og Torghandleren som hadde litt for slapp fisk på bordet utenfor Zachen. Har du nokke fersk fisk å selge? spør Madammen. All fisken på bordet her er fersk, frue, svarer Torghandleren. Madammen legger så øret ned til en pale sin munn. Hva gjør De frue? spør Torghandleren. Å – eg sporte bare palen om det va nokke nytt fra fjorden. Men han hadde ikkje peiling. Han hadde ikkje vært der på en hel uke. Så den slappe fisken der selger du meg til kvart pris, eller så kan du ha han sjøl, ditt ålehovve, svarte Madammen.

Bergensmadammens syn på ukegammel fisk tiltredes herved av Mat til Folket – som krever Fersk fisk til Folket. n

Tekst og foto: Trond Tystad

GARTNERTEKNIKK AS PAV I L J O N G E R ingress

&

T E R R AS S E TA K

BERGENSMAGASINET

25

HUS OG HAGE

FOR MYE AV DET GODE KAN VÆRE SKJØNT tanken slår med når jeg nå rusler rundt i egen hage, i naboens eller i offentlige beplantinger: det er tulipantid! hvert år ser jeg nye muligheter for å få mer farge og liv i egen hage.

T

ulipanene kommer i en nesten uhørt variasjon av farger, høyder og blomstringstidspunkt. Du kan ha blomstring fra tidlig vår til sommeren er her!

Vi kjøper og legger dem om høsten, så, hvorfor nevner jeg det nå? Fordi det nå er tid for planlegging. Jeg har alltid en liten notisbok i buksa når jeg rusler i hagen, det anbefales! Her noterer jeg stikkord, som hvor kan jeg sette flere tulipaner til neste år, hvilken høyde og farger de skal ha, og når skal de blomstre. Alt dette står på pakken du kjøper.

bruk terrassen!

Vil du ha ensfargede tulipaner eller en fargeblanding? Får du den wow-effekten du ønsker i egen hage eller terrasse? Tulipaner gjør seg godt i krukker, gjerne sammen med anemoner – da fyller de krukken aldeles nydelig. Som sagt, tulipaner legges om høsten, men planlegg nå! Er du som jeg, så husker du ikke hva du tenkte nå når høsten kommer.

Nå er tiden for å fjerne visne blomster og la plantene ellers visne ned på de tulipaner og andre løkplanter som er avblomstret. Og gjødsle. Begge deler påvirker løken og gjør den større – som betyr mer og flottere blomstring til neste år.

Stemor blomstrer hele sommeren om du fjerner de visne blomstene – da bruker den ikke krefter på SUKKERERT PÅ TERRASSEN: Lag et klatrestativ, som til roser.

Altankasser fungerer fint. Ha god jord og gjødsle regelmessig.

26

BERGENSMAGASINET

å sette frø. Klipp ned alle visne blomster/stauder, men vær forsiktig med de nye spirene. Når primula er avblomstret og bladene blir store, klipper jeg dem tilbake – også bladene klippes ned. De kommer igjen.

Så gjerne grønnsaker og blomster på altanen eller terrassen – eller i en pallekarm på asfalten.

Salat og reddik kan du så i en krukke. Jordbær egner seg veldig godt! Viktig å gi dem mat, det vil si gjødsel, og sett gjerne en bøtte/tønne på altanen for å gjøre vanningen enklere. Regnvann er utmerket å vanne med.

På tide å gjødsle

Om du ikke har gjort det tidligere, så er det nå tid for å gjødsle i hagen. Ofte og lite er mitt motto.

Etter ca. 20. juli slutter jeg. Alt skal avmodnes før vinteren, men sommerblomstene får mer. Bruk flytende gjødsel om de står i en krukke. Når jeg vanner, tar jeg i litt gjødsel. Se på plantene, er de grønne, struttende og livsglade, så har de nok gjødsel. For mye «mat» er like skadelig for dem som for oss.

Plant tett, og så nye blomsterfrø innimellom dem du har nå. La de få lys, for frø trenger lys for å spire.

Det samme gjelder ugressfrø, så om du ikke lar dem få lys, så spirer de ikke. Bruk et lukejern og rak over ugresset når det er smått, og la det ligge oppå jorda.

Da blir det jord ganske snart. Det sørger mark og andre små hjelpere du har i hagen for.

LILJEBILLE I FARTA: Noen planter er som magneter på insektene.

hagens produksjonsbedrift

Enkle blomster gir mer pollen og nektar til insektene dine enn doble gjør. Insekter ser ikke rødfargen, den fremstår som grå for dem. Varier fargene i bedene og buskene dine, for eksempel blomsterfargen på rhododendron.

Noen planter er som magneter på insektene, hvilke er det hos deg? Agurkurt er en vinner her.

Den fyller opp lagrene sine av pollen og nektar på to minutter (en villblomst som tiriltunga bruker et helt døgn). Det foregår med andre ord en intensiv produksjon av sukker (nektar) og pollen (næringsrik mat til larvene til insektene) i hagen din, hele dagen. Imponerende, ikke sant?

Slik jobber de sammen, insektene og blomstene; insektene får mat til seg og sine, og blomstene får formert seg. Insekt flyr fra blomst til blomst og tar med seg pollen fra blomst til blomst; pollen er flyvende sædceller, som vi husker fra botanikken.

SAMMENPLANTING: Det er enormt med muligheter til å lage et fantastisk wow-innslag i hagen.

Mal et hagegjerde i samme fargespill som løkene. Det blir aldri feil.

Er du blant dem som oppdaget at haging ga ro i sjelen? At vanskelige tanker fant en hvil i lukingen? Du er ikke alene. I jorda finnes en naturlig lykkepille

Anne Tafjord-Kirkebø er fotojournalist og allsidig foredragsholder med tema innen kultur og natur. Cand.polit., 17 år som lektor. Fagrådsleder i Arboretets fagråd. Tidligere fylkesleder for Hageselskapet Hordaland.

FOTO: ØYVIN HEISER UTNE

hagetips

n Så salat, reddiker og lignende hele sommeren, da har du alltid noe å høste!Plant tett! Det gir mindre ugress og mindre behov for vanning. n Gjødsle frem til midten av juli.

Sommerblomster ut august.

n Fjern/klipp av visne blomster for å promotere nye blomster.

n Sjekk for skadelige insekter. Jo før du fjerner dem, jo mindre problem er de. n Din daglige time i hagen er din meditasjonstime. Skjermes! n Gjentagelser gir ro i sjelen.

Vær – ikke gjør, nødvendigvis.

TULIPANER HELE SOMMEREN: Tulipanene kommer i en nesten uhørt variasjon av farger, høyder og blomstringstidspunkt.

ro i sjelen

Vi har bak oss en nedstenging som varte i to år.

Mange av oss fikk i den tiden et nytt forhold til egen hage. Der kunne vi jo være uten å bli smittet av annet enn hagebasillen! Rusle rundt og hver dag se hva som utviklet seg og hva som slet og måtte ha førstehjelp.

Mange utviklet et helt annerledes og nært forhold til sin hage i denne tiden. Selv om samfunnet var stengt, fikk Det norske Hageselskap langt flere nye medlemmer enn de hadde tenkt. Særlig unge mennesker fant tilbake til jordfølelsen. Sammen med barna sådde de sukkererter og mye annet, til

glede for hele familien. Er du blant dem som oppdaget at haging ga ro i sjelen? At vanskelige tanker fant en hvil i lukingen? Du er ikke alene. I jorda finnes en naturlig lykkepille.

Forskning viser at jord under neglene gjør oss glade. Fordi jord inneholder en humørbakterie! Den heter mycobacterium vaccae, og den får hjernecellene til å lage humørstoffet seratonin. Dette stoffet bruker cellene våre til å snakke sammen. Antidepressiv medisin inneholder seratonin, men dette kan du få i deg på naturlig måten – ved å grave i hagen.

Folk flest har aldri helt fri. Men når en luker skvallerkål så finner man nye løsninger uten å

n Selvsagt lar du mobilen ligge inne når du går ut. Du har fri!

stresse. Skvallerkålens tette rotnett kan minne en om sammensvergelser – med tette nettverk og livskraft. Fornøyelsen ved å fjerne hele greia og se omgivelsene trives er bare helt fantastisk! Ofte kommer en bare i i flyt og slapper av. Forskning viser at jord under neglene gjør oss glade. Sollyset er en av de beste lykkepiller man kan ta, og en knallkombinasjon sammen med jord og hagearbeid. Skal du ut og plante, sier du? n

dĞŬƐƚ ŽŐ ĨŽƚŽ͗ ŶŶĞ dĂłŽƌĚͲ<ŝƌŬĞďƆ

TULIPANTID: Tulipaner legges om høsten, men planlegg nå! Er du som jeg, så husker du ikke hva du tenkte akkurat nå når høsten er der.

BERGENSMAGASINET

27

STRØK OG STEMNINGER

PÅ BLOMSTERVANDRING I BERGEN bergen har mange tradisjonelle vakre områder med grønne trær. de siste tiårene er det åpenbart også plantet mange flere trær med tungt blomsterpreg.

T

urister kan få en til å tenke. På KAF cafe på Bryggen møter Strøk og Stemninger tilfeldig et par som har reist helt fra USA for å se fruktblomstringen i Hardanger. De er kommet skuffet hjem. Men de hevder at the Bergen blossom made up for it.

Vel, vi tenker at blomstringen i Hardanger nok er størst. Men da vi var liten var det større og mer varierte trær. Blomstringen i Hardanger varte lengre og var litt mindre striglet.

«min eGen VÅrbys melOdi»

Men amerikanerne åpnet øynene våre. Bergen har mange tradisjonelle vakre områder med grønne trær. Som Vetrlidsalmenningen mot Skansen, og som frontprofilen mot DNS. De siste tiårene er det åpenbart også plantet mange flere trær med tungt blomsterpreg.

Eik, poppel, bøk, rogn, bjørk, lind og lønn skal åpenbart i noen bystrøk ha selskap av arter vi assosierer med frukt og bær.

For ikke å bli arrestert av alle botanikere og treelskere: Vi vet at det ikke er enten/eller når det gjelder blomster og grønt i tretradisjonen.

Både hestekastanjer, som er i lønnefamilien, og kastanjer, som er i bøkefamilien, har jo sterkt synlige blomster.

Der har Jens Book-Jensen indoktrinert oss, til melodi av Kristian Hauger og tekst av Gunnar Kaspersen. Og akkurat som Oslo om våren i Når kastanjene blomstrer i Bygdøy allé så slår vi fast at også under the Bergen blossom kan mangt et under skje.

Vi går på blomstringssafari mellom byens koselige klynger av små dukkehus. I stølestrøkene dukker paradisepler, miniepler og japanske kirsebærtre opp mellom graffitien og husene. Nedover Skuteviksveien er det japanske kirsebærtrær også – og de er jo strengt tatt prydtrær. De kommer både hengende, kortvokste og som store kanzan-trær slik vi kjenner dem fra Byparken.

ePler Fra kOmmUnale trÆr

Prunus serrulata eller japanske kirsebærtrær er i mai en enda større del av blomstringsbildet enn antallet tilsier. De er jo kraftig imponerende rosa, og stjeler sin del av scenen.

Skal vi holde noe mot dem, må det være at de ikke bærer frukt vi spiser og at de ikke er like stilige etter at vind og regn har sopt bort de siste blomstene.

Med barn i barnehage- og barneskolealder er vi ekstra ivrig på å finne trær og busker med spiselige frukter og bær. Paradis-eple-

28

BERGENSMAGASINET

treet på Stølen bærer mye frukt. Høyt henger de og sure er de tenker vi hver høst når vi og andre strekker oss så høyt vi kan for å få an apple a day fra kommunale trær.

I Baglergaten er det tretten kirsebærtrær som møter en stor klynge med forskjellige kirsebær på ved lekeplassene i Repslageren.

Alle disse store trærne bærer rikt, og det er ikke nok fugl i byen til å spise dem rene. Så her kommer vi og spiser rett fra store og små barnehender og rett i munnen om en måneds tid.

På lekeplassen i Skuteviksveien finner vi solbær, stikkelsbær og rips. En annen del av kommunens nye strategi med urbane strøk som kan spises. Rent pittoresk har vi jo fra «gamle dager» mye syriner og rhododendron. Så på malerpaletten smelter gammelt og nytt sammen. Det observerer vi fra lekeplassene og hagene på oppsiden av Øvregaten når vi ser mot Bryggen.

trendy med Urbant landbrUk

Vi vandrer litt gjennom den mer tradisjonelle grønne byen, og kommer til Møhlenpris. Der får vi igjen fastsatt at blomstertrenden er her for fullt i treveien. Vi spør oss selv hvor gammel og ny tradisjon møter hverandre best. Vi ringer en venn og får et tips. På Solheim kirkegård skal det være en nydelig sammenheng mellom den gamle grønne tretradisjonen, store japanske kirsebærtrær og et nytt blomstertre-felt.

Vel fremme blir vi månebedotten av hvor vakkert og velkomponert det er mellom de gamle beskjærte poplene og store og nyere frukttrær. Noen steder synes vi nemlig at det er litt kaotisk mellom grønne trær og frukttrær, men Solheim kirkegård er helt perfekt komponert. Vi er uansett opphengt i de trærne og buskene som bringer oss noe i munn og mage.

– Hva skjer? spør vi den offisielle bybonden i Bergen, Ida Kleppe.

– Urbant landbruk er blitt ekstremt populært i de siste årene. Folk vil ikke bare ha pryd, svarer hun.

Dette ble forsterket under pandemien.

Folk ville være i Norge. De ville ikke bare bli underholdt, de ville oppleve, føle og smake.

Krigen i Ukraina, et av verdens kornkammer, har vist sårbarheten ytterligere. Alt som er og symboliserer sjølforsyning får en styrket posisjon. Bybonden har derfor, sammen med Bærekraftige liv på Landås, opprettet en frukt- og bærhage for nabolaget på Landås.

«THE BERGEN BLOSSOM»: Japanske kirsebærtrær er i mai en enda større del av blomstringsbildet enn antallet tilsier.

Og akkurat som Oslo om våren i Når kastanjene blomstrer i Bygdøy allé så slår vi fast at også under the Bergen blossom kan mangt et under skje.

MER FRUKT OG BÆR: – Det bør bli flere av de mer tradisjonelle norske frukttrærne, ikke minst fordi flere sorter gir en lengre blomstringsperiode, sier Ida Kleppe – ord som gir håp om en stadig mer blomstrende og velsmakende by i fremtiden. FOTO: PRIVAT

blOmsterenG kOntra Frisert Plen – Hva synes du om at det er svært mange japanske kirsebærtrær i bergenske gater og hager?

– De er nydelige, men må ikke bli for dominerende – både på grunn av at trærne faktisk skal produsere frukt, og fordi vi har så mange nydelige mer tradisjonelle norske frukttrær, forklarer hun.

– Det bør derfor bli flere av de sistnevnte, ikke minst fordi flere sorter gir en lengre blomstringsperiode. Dette er også viktig for bier og andre insekter, som hjelper til med å

spre pollen fra trærne. I fruktstrøk som Hardanger ser man at naturlig pollinering reduseres.

– Pollinerende insekter må ha arter å besøke i hele sin sesong, og her blir også blomster sier Kleppe.

enger viktige, – Både kommunen og private må unngå at alt bare blir millimeterhøyt gress. Store felt må få blomstre, og alle kan la randsoner stå med blomster selv om man slår en del av plenen. n Se flere bergenske blomsterbilder >>>

Tekst og foto: Trond Tystad

BERGENSMAGASINET

29

STRØK OG STEMNINGER

PÅ BLOMSTERVANDRING I BERGEN

ET LØFTE OM SØT FRUKT: En lavthengende epleblomst nå blir kanskje til et fristende eple til høsten. Men ikke bry deg om de som henger høyere oppe – de smaker surt.

POPULÆR PÅ VESTLANDET: Rhododendron trives godt i det mildere vestlandsklimaet, og er godt synlig i bylandskapet.

FRUKTBLOMSTRING I SANDVIKEN: Japanske kirsebærtrær kommer både hengende, kortvokste og som store kanzan-trær.

MINIEPLER OG GRAFFITI: I stølestrøkene dukker paradisepler, miniepler og japanske kirsebærtre opp mellom graffitien og husene.

INNBYDENDE INNGANGSPARTI: Noen blomsterkrukker og en benk å sette seg ned på, og du har som ved et trylleslag sagt velkommen uten å uttale ordet.

PERFEKT KOMPONERT: Vi blir månebedotten av hvor vakkert og velkomponert det er mellom de gamle beskjærte poplene og nyere frukttrær på Solheim kirkegård.

30

BERGENSMAGASINET

3 )$0 *&''-' + ' "-($ $ $ %! ") &'% *( ') !+ " ) )(+ $ *

%$) !) %(( %' * %'&" !) $ % ' ) ( ' $

" !

.//14*-(

'5 #.0+ 12*,

,3%'+,'&& 4*-&3

8

!

8

'00$11'&70

,

,

+64'&70

.,&'&70

BERGENSMAGASINET

&0'2214'('-

$-$,4'*'-

31

FOLKEIDRETT

– MARATON ER FOR ALLE 30. april fyltes byens gater med 10.000 deltagere fra 60 ulike nasjoner under årets bergen City marathon. – det er vi godt fornøyd med etter to år med korona-avbrudd, sier arrangementssjef Janne Jensen, som nå ser frem til fjellmaraton 2. juni og bergen City milen 25. juni.

S

om deltager i Bergen City Marathon (BCM) kan du løpe alt fra 800 meter til full maraton. Opptil 400 bedrifter og lag har stilt i stafett hvert år med etapper fra 800 meter og oppover. Den største klassen for denne gruppen er halvmaraton (21 097 meter).

– En av suksessene våre har vært å løfte frem milløpere til å doble til en halvmaraton. Vi får da folk til å strekke seg til en noe over dobbel distanse, sier Janne Jensen, som er dugnadslederen over alle dugnadsledere her i Bergen.

aVViser elitelØPere

Ansvaret hennes er stort både som arrangementssjef for Bergen City Marathon og de andre løpene som springer ut fra TIF Viking (se faktaboks).

Stifterne av denne hadde gnidd seg i øynene om de hadde overvært klubbens Bergen City Marathon 130 år etterpå. I løpet av ti år har BCM blitt en fest hele byen forholder seg til.

– Vi har også barneløp og en kortdistanse på fem kilometer, så her er det noe de aller fleste kan gjennomføre, sier Jensen.

BCM-løypen går delvis i kupert terreng, noe som betyr at dette ikke er noe for rekordløpere. De avviser derfor samarbeid med internasjonale rekordjegere, som skal ha opplegg med «harer» under løpet og betalt for å sette rekorder.

– Derimot har vi mange eliteløpere som konkurrerer tøft på løpets vilkår. Vi forsøker også å få NM i halvmaraton lagt til løpet i 2024, så vi er absolutt for konkurranse. OL-vinner i triatlon Kristian Blummenfelt har jo en meget sterk løyperekord fra halvmaraton på 1.06.28. Det skal en god løper på en god dag til for å slå den.

De arrangerer også Bergen City Milen, som 25. juni holdes for tredje gang, samt et eget fjellmaraton, som i år holdes 2. juni. Det siste arrangementet ble gjennomført gjennom begge koronasesongene, og Jensen regner med at de 2500 billettene der rives bort som varmt hvetebrød. På posten på Vikinghytten under fjellmaraton er dugnadsgjengen på 80 år pluss. I tillegg holder Viking også et milløp i sentrum for tredje gang i år. Det blir 25. juni, og på en relativt flat løype.

startet Fra nUll

Det hele startet med at Viking hadde lyst å lage løp.

32

BERGENSMAGASINET

Dét hadde også Halfdan Haukeland, med lang erfaring fra reiseliv og fra egen bedrift innen opplevelser. Skagenfondene sponset oppstarten, og Fjordkraft kom med rett før første løp. Til årets løp fikk de med solide samarbeidspartnere som Ricksgruppen og De Bergenske.

– Vi hadde aldri fått dette til uten solide sponsorer. Nå, ti år etterpå, kan vi jo se på suksessen, men det er et helt enormt oppdrag å starte en stor løpsfest fra null, sier Jensen.

– Heldigvis hadde vi Bergens Tidende i ryggen fra Jentegangen og Barnas skifest. De ble med, og løftet også frem BCM. Veksten i deltakelse må vi dele med dem. Vi så til Oslo Marathon, men passerte dem i noen år i deltakelse.

Løpene som lages av Viking har halvannet årsverk i ressurs i tillegg til samarbeid med Halfdan Haukeland. I tillegg settes alle de ti ansatte i Viking inn i sluttspurten mot arrangement. Men i en måned foran og under BCM er rundt 400 personer engasjert for å jobbe korte eller lange dugnadsøkter.

Betalingen for dette går tilbake til de idrettene i Viking som dugnadsgjengen kommer fra.

– Dugnadsgjengen består av alt fra 12-åringer på drikkepost til 85-åringer fra veterangjengene i jogging og orientering.

stØrre OG stØrre kraV

Jensen forteller om større og større krav til arrangører. Samferdsels- og andre spesialister leies inn for å lage skilt- og sikkerhetsplaner. Til tross for omfattende dokumentasjon, så har det hvert år dukket opp en del problemer. I 2019 stod en buss i et vekslingsfelt i bedriftstafetten. Sjåføren var på flyet til London med nøkkelen i lommen.

– Men man fant en som hadde en kopi og som fikk flyttet bussen, forteller hun.

– Det dukker også alltid opp uventet anleggsarbeid i traseen. Et år seilte en flyttebil suverent inn i Galgebakken. Der er det jo ikke så god plass, for å si det mildt.

Været har derimot nesten alltid vært bra på arrangementsdagen, selv om det noen ganger har regnet natten før.

– Før vi fikk faste skilt for alt, måtte disse sprayes.

Det gikk ikke alltid bra i regnet, så et år lå løypemerkene ikke mange meter foran lederfeltet. >>>

STOR OPPSLUTNING: Det ble rene folkefesten da TIF Viking var tilbake med nytt maratonløp i Bergen 30. april – etter koronapause de to siste årene.

PLASS FOR ALLE: – Rekruttering til friidrett og løping og videreføring på hobbynivå er viktig for oss, sier Janne Jensen. FOTO: PRIVAT

FOTO: TIF VIKING

BERGENSMAGASINET

33

bergen City marathon

n Bergen City Marathon arrangeres siste lørdag i april hvert år, med start og mål på Bryggen i Bergen. n Løypen går blant annet gjennom Gamle Bergen og Fjellveien.

Videre går den langs gangveien rundt Store Lungegårdsvann og gjennom Nygårdsparken – der 5 km-løypen starter. Små gater og sjarmerende små trehus på Nordnes leder løperne videre inn i Nordnesparken – der barneløpet starter.

n Maraton er et krevende løp som går over 42.195 meter, og var opprinnelig for én person.

Betegnelsen «maraton» brukes ofte for å beskrive noe som krever stor utholdenhet. n Navnet maraton kommer fra en gresk legende som forteller hvordan soldaten Feidippides løp fra byen Marathon i Hellas til Athen for å forkynne at perserne hadde blitt beseiret.

n I 1921 bestemte det internasjonale friidrettsforbundet (IAAF) at standardlengden på maraton skulle være den samme som ble løpt i OL i 1908 (mellom Windsor og White City Stadium i London).

tiF Viking

n Turn- og idrettsforeningen Viking ble offisielt stiftet den 17. mai 1892. Klokken fem om morgenen møttes da 12 menn bak det nuværende Udsiktstårn på Skandsen» (brannstasjonen kom først i 1902).

LØPSFEST I SENTRUM: Bergen City Marathon arrangeres siste lørdag i april hvert år, med start og mål på Bryggen i Bergen. FOTO: TIF VIKING

n Samlet rundt tanken om «en sund Sjæl i et sundt Legeme» ble det avgitt høytidelige løfter om at blive Idrætten og Fædrelandet tro og kjæmpe i godt og ondt og mane de yngre til at blive enige og tro til Dovre falder. n De første årene drev foreningen med turn, skyting med salongrifle, roing, løp, fjellturer og sosiale sammenkomster, men utvidet snart aktiviteten med skisport, kappgang, fotball (1911-919), orientering, friidrett og mosjon.

n TIF Viking har et moderne idrettskonsept med trening for alle slags brukergrupper. Foruten de tradisjonelle avdelingene som friidrett, håndball, kappgang, langrenn, orientering, turn og volleyball, har foreningen en skigruppe, en barnegruppe og en hytte- og fjellgruppe. I 1995 startet foreningen idrettsskole for barn og unge. n Vikinghytten på Vareggen, like nordøst for Vidden som fører til Ulriken, er åpen for besøkende de fleste søndager i året, og på Mjølfjell har foreningen hytten «Sagatun».

n Blant internasjonalt etablerte utøvere i klubben er Harald Stenerud, Olaf Strand, John Systad og Odd Rasdal, samt kappgjenger Trond Nymark, som ble æresmedlem i 2009.

KILDE: WIKIPEDIA

34

BERGENSMAGASINET

VIKTIG INITIATIV: Bergen brannvesen løper for saken «Brannmenn mot kreft» (brannmennmotkreft.no). FOTO: TIF VIKING

Av andre ting som kan regnes som morsomheter i ettertid var da eks-håndballspiller og realitykjendis Frank Løke løp i Borat badedrakt. Dette veddemålet var ikke en del av BCMs familieprofil, for å si det mildt.

– Men den største tabben skjedde det første året.

De tre fremste ble da sendt feil i en post, og kom inn i målet fra baksiden og med lengre løype enn alle andre. Det gikk greit, siden ingen snek seg i mål før dem.

ViktiG med rekrUtterinG Hvert år deltar det rundt 1500 «jomfruløpere».

Mange av dem gjennomfører først Viking sin løpsskole. Ved påmelding på høsten kan en delta gratis i kurs om forberedende trening og kosthold, og fellesøving med styrt tempo. Dette betyr at man får en jevnlig oppbygging med på løpsavgiften. 2. januar i år stilte det 300 stykker til fellesinfo og forberedende økt.

23. mai meldte Bergens Tidende at Ulrik Vabø omkom under årets Bergen City Marathon. 33-åringen fra Bergen falt om ved målstreken og livet sto dessverre ikke til å redde. Dette er første gang noen har mistet livet under Bergen City Marathon.

– Det er dypt tragisk og en fæl opplevelse for de nærmeste. Han var med for å oppnå noe positivt, men det endte forferdelig. Jeg tenker mye på de som sitter igjen nå og på ham som mistet livet altfor tidlig, sier daglig leder i arrangørklubben TIF Viking, Roger Gjelsvik, til NRK. Bergensmagasinet slutter seg til de kondolanser som er gitt av arrangøren.

JUBEL VED MÅLLINJEN: Det er en egen følelse å ha gjennomført et løp, der man har presset sine egne grenser. FOTO: TIF VIKING

– Rekruttering til friidrett og løping og videreføring på hobbynivå er viktig for oss, understreker Jensen.

– Klubben ønsker en lav terskel inn, og at folk får løftet seg fra eget nivå når de har kommet seg over terskelen.

– løper du selv?

Vi avslutter med å spørre henne om hun selv løper i BCM. Janne ler så tårene triller. 10.000 deltakere, 400 funksjonærer og flere løp samtidig?

Har ikke Bergensmagasinet fulgt med? Selvsagt jobber hun 24/7 i perioden rundt løpet. Når hun løper selv andre steder, har hun – i likhet med flertallet av deltagerne – landet på halvmaraton.

Dette fordi det er krevende, men likevel ikke altoppslukende i forberedelser. For trening er spesifikk. Jo lengre og mer du skal løpe i et løp, jo lengre og mer må du trene.

Så Jensen nyter heller venneturer og det å være løpeturist utenfor Bergen. Uten annen forpliktelse enn litt industrispionasje. Utenom Bergen synes hun det svært lignende bymaratonet i Stockholm må med vært år. Ellers har hun hele og halve skalper i beltet fra en rekke byer som New York, Amsterdam og München.

Jensen forteller om godt nettverk både mellom løpere og i den internasjonale organisasjonen. Vi føler på hennes og arrangørens energi, og er overbevist om at de bare har tatt sine første skritt i en lang arrangør-maraton. Og i våre dager kan vi ikke kalle oss en by uten en ordentlig løpsfest/maraton. n

Bergen City Fjellmarathon arrangeres 2. juni, og Bergen City Milen arrangeres 25. juni.

Mer informasjon og påmelding: bergencitymarathon.no

FJELLMARATON: Nest øverst ser vi Stian Øvergaard Aarvik, som har løyperekorden i Bergen Fjellmaraton på imponerende 1.30.26. FOTO: TIF VIKING

BERGENSMAGASINET

35

BM BÅT & BIL

FOTO: PRIVAT

FJORDCRUISE TIL VESTLANDETS TURISTPERLER rett før pandemien slo til startet stig Øvrebotten og lasse sandvik firmaet into the Fjords, med formål om å gjøre skreddersydde opplevelsesreiser på sjøen til en levevei.

I

mange år tenkte vi på Stig Øvrebotten som en mann med hovedvirksomhet på land og hobbyen sin på sjøen. Båtene hans ble etter hvert litt lengre år, men han sa seg egentlig fornøyd da han passerte et par og tjue fot. Da er det du som tar bølgene og ikke omvendt i de oppkavete fjordene her vestpå.

Segmentet han nå opererer i preges av enten røffe RIB-båter eller svært store yachter med høypolert mahogni på interiøret. Sammen med medgründer Lasse Sandvik valgte Stig Øvrebotten i stedet å satse på to Axopar Cross Cabib 37 da de begynte. Hver båt drives av 2x300 HK V8 Mercury Verado med spesialpropeller som sparer drivstoff.

POPUlÆre tUristmÅl

– Dette er tørre og stabile båter, og samtidig raske.

Essensen av det vi driver med er å gjøre alle de fete stedene og aktivitetene på vestlandskysten tilgjengelig på en mest mulig effektiv og behagelig måte, sier Øvrebotten, og regner opp en rekke populære destinasjoner: Glamping i tretoppene i Odda, sommerskisenteret på Folgefonnna, alle sidergårdene, selve Rosendal, Bekkjarvik gjestgiveri, sjømatrestauranten Cornelius, Barekstens destilleri på Flesland, Villa Veste på Bjorøy, maritime aktiviteter rundt Sotra og i Øygarden og sjømatleverandøren Scalmarin.

– Vi opererer fra Bergen sentrum og fra Flåm.

Turen oppover til Sognefjorden er helt nydelig, og det ligger utallige turistperler av verdensklasse i alle BUNKRING: Et ekstra øye på taksameteret er smart når tanken tar 730 liter – som med dagens priser koster 17 000 kroner eller mer.

36

BERGENSMAGASINET

sidefjordene innover i Sognefjorden, legger en entusiastisk Øvrebotten til.

En typisk tur begynner gjerne med henting i Vågen kl. 08.30, frokost på vei inn til Jondal, for deretter en tur opp på Folgefonna for et par timer på ski. Etterpå er det litt sjømatsnacks med bobler til mens de setter kursen mot Bekkjarvik – med middag på gjestgiveriet der – før turen går tilbake til Bergen, gjerne med en innlagt «nightcap» på Cornelius eller i Barekstens nye bar i Frescohallen.

– Hvordan finner folk frem til dere?

– For oss er det en del av profilen at vi ikke er synlige hele tiden i alle mulige og umulige media.

Folk trenger ikke å vite hvem vi er eller vårt firmanavn. Kundene finner agenten vår på nettstedet topthefjords.com, som designer turer for både det lokale markedet og det internasjonale turistmarkedet. Kundene skal oppleve mye, men de har også gjerne et ønske å komme seg vekk – blant annet dersom det handler om inngåelse av store kontrakter.

RIGGING AV KAMERAUTSTYR: Nylig gjorde de et oppdrag for en kommende tv-serie – hvor den ene båten var rigget som kamerabåt.

FREDAG 27. MAI

AMASON • MIKE STERN / BILL EVANS BAND HEDVIG MOLLESTAD TEMPEST REVISITED NY, NY BRIS • SUPERLESS • I LIKE TO SLEEP LØRDAG 28. MAI

GHOST-NOTE • KOBE • AUGUST KANN WHATEVER HAPPENS DON’T BE YOURSELF OLA & ANJA • THE END HØY FART: – Dersom det kniper på tid, kan vi gå fort på sjøen; bare det i seg selv er en opplevelse med disse båtene, sier Stig Øvrebotten.

SØNDAG 29. MAI BAJAZZ: KALASKVINTETTEN • FUNKY CURRYWURST BROTHERS

JOHN SCOFIELD TRIO MAZUR / BALKE / SNEKKESTAD TRIO HAMILTON DE HOLANDA TRIO JOBIM FEAT ROBERTA SÁ MANDAG 30. MAI

KLAR FOR FJORDCRUISE: – Essensen av det vi driver med er å gjøre alle de fete stedene og aktivitetene på vestlandskysten tilgjengelig på en mest mulig effektiv og behagelig måte, sier Stig Øvrebotten.

GIG EKSAMENSKONSERTER

POESIDIGG • VOLD & VIRUD ATHENA FARROKHZAD • TILDE STRAND BOGEN

TIRSDAG 31. MAI GIG EKSAMENSKONSERTER

AVISHAI COHEN TRIO • DONNY MCCASLIN ONSDAG 1. JUNI GIG EKSAMENSKONSERTER

KARIN KROG & THE IN-BETWEEN-TIMES LES AMAZONES D´AFRIQUE • BEADY BELLE EMILIE PARISIEN - LOUISE

50 knOP i bØVÅGen

Nylig hadde de oppdrag under innspillingen av høyhastighetsscener for en kommende tvserie – hvor den ene båten var rigget som kamerabåt. Da måtte de manøvrere en 37 fots båt på over fire tonn mellom holmer og skjær ved Bøvågen i nærmere 50 knop.

– Slike oppdrag krever nøye planlegging og lang erfaring. Sikkerhet og godt sjømannskap er alltid førsteprioritet, uansett hvilken type oppdrag vi er på.

De forberedte seg på oppdraget ved å kjøre løypen flere dager på rad – der den ene båten var lastet opp med vekt på dekk tilsvarende kamerautstyret.

– Det er krevende å følge en RIB med skuespillere med vår «kamerabåt» – og med vår båt som base for filmdronen. Filminnspillingen krevde ekstreme forberedelser i et ekstremt vanskelig område. Vi håper at det blir stilige scener, selv om vår båt havner bak.

FUll tank: 17 000 krOner

– Hvordan er det å gjøre hobby til forretning?

– Det er en drøm å få anledning til å operere denne typen båter. De er utrolig sjødyktige og komfortable – og svært potente. Dersom det kniper på tid så kan vi gå fort på sjøen; bare det i seg selv er en opplevelse med disse båtene, sier Øvrebotten.

– Båtene er allsidige, og vi har ofte med padlebrett eller kajakker på taket for kunder som ønsker aktiviteter i skjærgården.

BM Båt og Bil inviteres med på prøvetur.

Skipperen skal bunkre drivstoff før en blåtur med en kjent organisasjon – uten at vi får vite hvem det er eller hvor turen går. Vi fliser ut mot Sotra, rundt Bjorøy, forbi Håkonshella og Hilleren. Underveis passerer vi flere store

TORSDAG 2. JUNI

EL COMITÉ • BARE EGIL SPELLEMANNSLAG MACIEJ OBARA QUARTET INGEBRIGT HÅKER FLATEN (EXIT) KNARR TROND KALLEVÅG - FENGSELSFUGL JAZZINTRO: JOAKIM RAINER TRIO • FIRVEL

FREDAG 3. JUNI

SONS OF KEMET GARD NILSSEN’S SUPERSONIC ORCHESTRA CYRILLE AIMÉE • DANIEL BINGERT JAZZ7 NATE WOOLEY COLUMBIA ICEFIELD ZEUTHEN/ANDERSKOV/VESTERGAARD båter. Det regner og blåser fra alle kanter, men båten pløyer seg rett frem gjennom bølgene.

Vi forstår at disse båtene taler til dem som synes at de bredere mer sedate luksusyachtene er litt sedat båtporno. Dette er åpenbart båter for sykling, dykking, jakt eller i det minste et ønske om å assosieres med et aktivt liv.

– Får du «fylleangst» nå? spør vi idet vi

legger til kai for å bunkre.

– Vel, tanken tar 730 liter. Med dagens priser koster det 17 000 kroner om vi fyller den helt opp. Men da hadde vi kommet oss til Danmark. Vi kan greie 50 knop, men vanlig marsjfart er 38 knop. Da bruker vi tre liter per nautisk mil med gjester i båten. Kjører vi Bergen til Gulen i Sogn på en time, så koster det oss 100 liter, svarer han.

– Men for våre gjester er det ikke bevegelse på båten hele tiden. Det er lange stopp med opplevelser i løpet av en dag. Og vi deler opplevelsene på sjøen med kundene. n

LØRDAG 4. JUNI

DUNGEN • DINA ÖGON ODIN STAVELAND - SILLAJASS JULIANA VENTER & ROLF-ERIK NYSTRØM JAZZ I SIKTE: SKAGE LARSEN KVARTETT + QUORUM TRIO

SØNDAG 5. JUNI

ANE BRUN • JOHAN LINDSTRÖM SEPTETT EIVIND AARSET Gratis bakgårdsfest med Bergen Ølfestival, matboder, konserter og artistsamtaler!

Tekst og foto: Trond Tystad

BERGENSMAGASINET

37

PERSPEKTIVER

OM PLAST OG METAFORISKE BANANSKALL det er lett å tenke at når problemene i verden er så store, så hjelper det ikke at jeg fjerner et stykke boss fra et bed. For plantene og skapningene som kaller bedet sitt hjem, betyr det derimot mye, om ikke til og med livet. Tekst og foto: Britt Embry

P

å vei hjem en ettermiddag får jeg øye på en glatt, gul gjenganger langs veien: det beryktede bananskallet. Irritasjonen over at noen stadig kaster bosset sitt i bedene er allerede på god glid når jeg kun noen meter senere får øye på et tomt

38

BERGENSMAGASINET

bananyoghurt-beger – og deretter enda et tomt bananyoghurt-beger.

Jeg fortsetter de cirka seksti meterne til enden av veien, og blir plutselig klar over at det meste av bosset langs strekningen, inkludert teposen,

inneholder plast. Her trengs det perspektiver.

Plast og poesi

En av de mest kjente og feirede filmscenene i verden er av et stykke plast. I den Oscar-vinn-

kilder:

n «Nordmenn kaster rundt 101 kilo plast i året» (kyst.no, 26/8-2020)

n Fakta og kunnskap om plast (handelensmiljofond.no)

n «Nordmenn i verdenstoppen for bruk og kast» (ABC Nyheter, 18. januar 2020)

n Internasjonal bærekraftindeks

(sustainabledevelopmentindex.org)

n Forskningsresultater fra Daegu Gyeong-

buk Institute of Science and Technology, publisert på deres egen nettside (dgist.ac.kr) i november 2021

n «Mouse study shows microplastics infiltrate blood brain barrier» (newatlas.com, 23. November 2021)

n «The plastic brain: neurotoxicity of

micro-and nanoplastics (ncbi.nlm.nih.gov, 8. juni 2020)

ende filmen American Beauty danser en florlett plastpose i en virvel av vind og høstløv, til gripende pianospill og poetiske ord. Så vakkert blir det hele at nok flere av oss har kjent en tåre trille frem av denne filmopplevelsen.

Scenen som utspiller seg foran meg her i Åsane føles derimot ikke så vakker, selv om den også er til å grine av. Emballasje, sigarettstumper, snus og annet rusk. «Mens løv faller fra trær om høsten og gir næring til nytt liv, faller boss fra menneskers hender året rundt og kveler det» tenker jeg (noe poetisk).

Ofte har jeg tenkt at hvorfor skal jeg plukke opp bosset etter andre? Det kan de gjøre selv. Men min tankegang rundt dette har begynt å endre seg. Å la bosset ligge har med min oppgitthet overfor den som kastet det å gjøre. Å plukke det opp har med min kjærlighet overfor naturen og dem som lever i den å gjøre.

boss på hjernen?

På bærekraftindeksen (The Sustainable Development Index) ligger Norge per seneste tall fra 2019 på plass 157 av 165. Dermed er Norge og nordmenn blant verdens verstinger i bruk og kast, og har et av de minst bærekraftige landene.

Ifølge tall publisert i 2020 av Handelens Miljøfond, kaster vi i Norge rundt 540 000 tonn plast årlig. Dette er i gjennomsnitt 101 kg per nord-

mann, hvorav hele 40 prosent er plast fra emballasje. Nesten en fjerdedel av plasten gjenvinnes, men det er forskjell på gjenvinning og gjenbruk.

Norsk plastindustri bruker kun ni prosent gjenvunnet plast i sine produkter. Og, som vi ser rundt oss, kastes også en del plast rett i naturen.

Men ute av syne, ute av sinn? Nei, det kan vise seg å bokstavelig talt være det motsatte. I naturen brytes plast ned til mikropartikler som til slutt ofte havner i næringskjeden. På det sørkoreanske universitetet Daegu Gyeongbuk Institute of Science and Technology viser forskningsresultater publisert i november 2021 at mikropartikler av plast i mat raskt fant veien inn i mus sine hjerner. Der har partiklene fungert som nevrotoksiner (nervegift).

Det er også lett å tenke at når problemene i verden er så store, så hjelper det ikke at jeg fjerner et stykke boss fra et bed. For plantene og skapningene som kaller bedet sitt hjem, betyr det derimot mye – om ikke til og med livet.

Det må kunne sies at vi som individer har et ansvar for å ivareta naturen rundt oss. Samtidig må det kunne sies at den norske stat – med sine milliardmidler – kan og bør prioritere å engasjere mer lønnet arbeidskraft til å plukke boss fra land og vann. Tenker man rent økonomisk, vil man også kunne spare utallige fremtidige milliarder på en slik ivaretakelse av naturens helse. Naturen jobber nemlig gratis – men det nytter ikke hvis den er sykemeldt.

Grunnet den fysiske likheten mellom mus og mennesker sine hjerner, ønsker man nå å vite om små plastpartikler også krysser blod/hjerne-barrieren hos mennesker. Det i seg selv er noe å tenke på neste gang man vurderer å kaste plast ute – om ikke plastpartiklene allerede blokkerer tankegangen, da.

Som mennesker har vi en lei tendens til å gjenta de samme feilene. Til å skli på det samme metaforiske bananskallet om og om igjen. Fortsetter vi med det tempoet vi ødelegger den naturlige verden på nå, vil det på et tidspunkt bli umulig for oss å reise oss opp igjen.

bananadrama

Høres dette dramatisk ut? Bra. Fordi det finnes faktisk ingenting mer dramatisk enn den morgendagen som venter om vi ikke gjør ting annerledes i dag.

Det er så klart urealistisk at man skal plukke opp alt av boss man går forbi. Farlig kan det også være.

Jeg har fortsatt ikke kommet meg tilbake med (plast!)pose og hansker for å plukke opp det bosset som fikk meg til å tenke på disse perspektiver.

Så la oss slutte med å legge glatte bananskall i veien for oss selv. Noe annet ville være helt… bananas. n

Britt Embry er fotograf, skribent, lyriker, grafisk designer og oversetter. Etter å ha bodd i flere verdensbyer, har hun kommet frem til at Bergen é best.

BERGENSMAGASINET

39

BÅTMEGL LING

•

SERVI SER CE/VINTEROPPLAG

•

FORSIKRING

•

BÅTFINAN BÅTFINANS

Vår kund dekrets err over hele landet!

Selge båt - eller kjøpe bått?

Velkommen till Bergen Marinesenter Bergen Marinesenters kjernevirksom mhet er megling av båter i segmentet cab bincruiser til storbåt.

Bergen Marinesenter ligger midt i Bergen B sentrum, Vågen.

.

Som båtmegler S å med lang erfaring ivare etar vi kjøper og selge ers interesse profesjon nelt og upartisk.

Selger tilbys god markedsføring, stort kundenettverk over he ele landet samt byens beste beliggenhet Kontakt oss for en uforpliktende prat, ffor sikkerhets skyld.

Bergen Marinesenter AS C Sundts gt C. gt, 1 1, 5005 Bergen • Tlf: 92 69 9 19 36 • e e-post: post: sdb@bergenmarinesenter sdb@bergenmarinesenter.no no o • www.bergenmarines bergenmarines senter.no

BERGEN SETT MED BARNETS BLIKK

DEN GAMLE MANNEN OG DEN DYPE GRAVEN den gamle bodde ikke langt unna, og han hadde benyttet muligheten til å se på denne utfoldelsen av maskinell kraft og presisjon nærmest hver eneste formiddag de siste par ukene.

Tekst Asgeir Eide Olsen

an sto helt stille, med hendene hvilende på spaserstokken. Blikket var festet, men tidvis løp noen rykninger over ansiktet. Det hadde en gang på 1950-tallet vært ungdommelig og vakkert. Nå var han utlevd, men om en har øye for slikt så ville en fortsatt kunne se det vakre i mannen.

H

monsteret. Dette var fascinerende – hydraulikk, mekanikk og rå motorkraft, temmet og styrt av en eneste kyndig arbeider.

Så fokusert som han var nå, var det ikke ofte han fant det bryet med å være. Det var ikke mangt som tente gnisten hos den gamle, men dette gjorde det: En mastodont av en gravemaskin!

Som så mange av hans gjøremål tok også dette etter hvert form av et ritual. Han kom til samme tid, stilte seg opp på samme plass og ble stående i samme positur til han gikk igjen.

Gul og kantete var den, og nå senket den på nytt grabben der nede i hullet. En mann med hjelm og øreklokker satt rolig bak spakene og styrte

Lite annet enset ham, og sjelden registrerte han at også andre skuelystne flokket seg ved sperringene rundt hullet. Det var ikke mye av det

Den gamle bodde ikke langt unna, og han hadde benyttet muligheten til å se på denne utfoldelsen av maskinell kraft og presisjon nærmest hver eneste formiddag de siste par ukene.

asgeir eide Olsen heter pedagogen som, med begrunnelse av å være mer glad i barn for hva de er enn for hva de skal bli, oppholder seg mest på SFO. Han opererer også under artistnavnet Eide Olsen, med julesingelen «Jul i Bergen» som den mest kjente av hans utgivelser her i byen.

som ble sagt mellom de bivånende som nådde hans bevissthet.

Bare en gang sprakk mannen opp i smil og latter, men for å forstå hva som endelig rev oldingen ut av hans introverte tilstand, så må jeg først opplyse om at det store hullet han stirret ned i lå like foran Grieghallen.

En av dagene han stod der tok to gutter oppstilling ved hans side, og startet straks en diskusjon om hva det nå kunne være det gravdes etter.

I seg selv et så interessant spørsmål at det vekket mannes tanke, men det var først ved guttenes konklusjon at han gav seg til å humre. Den var etter hans skjønn og i all sin barnslige enkelhet genialt dedusert: «Ja, det er jo soleklart. Dette skal bli en ny orkestergrav». n UTFOLDELSE AV MASKINELL KRAFT: Dette var fascinerende – hydraulikk, mekanikk og rå motorkraft, temmet og styrt av en eneste, kyndig arbeider.

ILLUSTRASJONSFOTO: DANIEL CHRISTENSEN/CREATIVE COMMONS

BERGENSMAGASINET

41

BERGENSIANA

DRAMATISKE BERGENSBILDER endelig har bjørn strandenes oppdaget de bildene som har hengt foran nesetippen hans hele livet, men som har hengt der såpass tett på ham at han ikke oppdaget dem. Før nå. se bildene selv i Wendelboes utstilling, som åpner på nasjonaldagen.

Tekst: Morten Lorentzen

E

n by som Bergen er selvfølgelig alltid blitt malt bilder av. Det mest kjente fra tidligere tider er Hieronymus Scholeus’ stikk fra 1580 – som nærmest er å betrakte som et bykart (se side 18-19). Så vet vi vel ikke så mye før Johan F.L. Dreier (17751833) dukker opp med sine oversiktsbilder av steder i Bergen, gjerne med noen av datidens kjente personer vandrende forbi. Hans elev J.C. Dahl (17881857) tok billedkunsten fra Bergen videre inn i romantikken.

Tidlig i det 20. århundre husker vi vel best freskene til Axel Revold (1887-1962) i Børsbygningen, og så ikke å forglemme Audun Hetlands satiriske kunst, særlig av bergenserne, en virksomhet som var så populær at det var vanlig at man truet med at «hvis ikkje du er grei no, så skal eg få Hetland te å tegne deg».

ireGn PÅ naVnlØse OktOberdaGer

Byen vår har vært portrettert til alle tider. Men måten Bjørn Strandenes gjør det på er vel ganske ny.

Han tar byen inn i den impresjonistiske tradisjonen.

Ikke en dag for tidlig, spør du meg. Endelig har Bjørn oppdaget de bildene som har hengt foran nesetippen hans hele livet, men som har hengt der såpass tett at han ikke oppdaget dem. Før nå.

Bergen i regn på navnløse oktoberdager hvor innflyttede østlendinger prøver å finne seg en psykiater mens begeistrede bergensere lurer på om det er ny nedbørsrekord. Hvor vannet står opp av kummene og paraplyene mer og mer ligner på gamle svenskeantenner og skamslåtte hjulvisper. Bergen på vinterdager hvor været plutselig skifter fra grått og vått til hvitt. Bergen sett gjennom en bilvindusrute hvor vindusviskerne alt for lenge siden burde vært skiftet ut. Bergen i den mørke og fuktige hverdags-

Det var vanlig at man truet med at «hvis ikkje du er grei no, så skal eg få Hetland te å tegne deg». morgenen, hvor bussen er sein i ruten og det er restefisk til middag. Bergen, som en koboltblå nordahimmel nettopp har hengt til tørk etter at en uendelighet av lavtrykk sørvestfra nok en gang har forsøkt å drukne byen. Byen ligger der og speiler seg i sine egne sølepytter, mens lys siver ut fra alle kriker og kroker, som om den søkkvåte bygningsmassen prøver å dekke over lyset i sitt indre. For Bergen er ren, vakker og våt. Med andre ord: Uimotståelig.

mÅtte Ut FOr Å kOmme hJem

Som så mange andre måtte Bjørn ut for å komme hjem. Det betyr at avstand gir presisjon og perspektiv. Det som hadde vært der bestandig, fikk han ikke øye på før han så det utenfra. Det mørke, det våte og gloen bak som ulmer som lava fra det bergenske underliv, om det nå er lov å uttrykke seg slik. Dette gyldne teateret bergenserne vandrer rundt i, som de forbanner, men lengter etter når det uteblir for lenge. Livet på et morildteppe av lys.

Ingen steder feirer de at solen skinner som i Bergen. Som om den har tenkt å gjøre det for aller siste gang, og ingen steder er man mer lettet når regnet igjen siler ned og bringer dem trygt tilbake til dagene med sønnavind og vatn, kø på Danmarksplass, bybaner som kolliderer, fotballag som taper og kjedekollisjoner i Fløyfjellstunnellen.

Han velger seg ofte et fugleperspektiv, som om han er i slekt med bergenstumleren, en due som altså er faunaens svar på bergenseren, og som nødvendigvis alltid ser byen i fugleperspektiv. Jeg vet ikke om Bjørn er religiøs og tror på reinkarnasjon,

men det går jo an å tenke seg at bergenstumleren er den reinkarnerte erkebergenser som etter å ha vandret gjennom smitt og smau hele livet livet og knapt vært utenfor Kvarven, til slutt går opp Stoltzekleiven – som er vår versjon av Jakobsstigen – og ved Sandviksfløyen gjør en sjelevandring og blir omgjort til en bergenstumler.

Akkurat som bergenserne har tumleren en genetisk feil på lillehjernen som gjør at den farer opp, før den tumler ned igjen. Det vil si at den surrer og virrer rundt omkring omtrent som en rekke bergensere jeg kjenner, men som jeg her ikke vil nevne navnet på av frykt for represalier. Skjønt for en bergenser er enhver omtale god omtale – og betydelig bedre enn ingen omtale i det hele tatt.

Med stor kjærlighet har Bjørn malt den byen han selv er en del av DNAet til. Han ser den slik vi alle ser den, og kanskje også slik bergenseren ser seg selv: Ofte i hardt vær, men med et helt urealistisk håp om lysere tider og gladere dager. Før eller siden. Og ser man slik på det hele, får man ofte rett.

berGen i FUGlePersPektiV

Så hvem er han, denne vår lokale billedkunstner med de dramatiske bergensbildene? Selv trekker han gjerne frem oppveksten like ved Brann Stadion og at han spilte i Brann fra han var seks år. Der hadde han Kniksen som trener, og ble norgesmester med Brann-juniorene i 1974. Han vokste opp med en far som elsket naturen – og en mor som tok barna med på gallerier fra de var små.

– Jeg husker Rekstens store samling av de store europeiske kunstnerne i sin samling, forteller han, og legger til at hans mor i dag er 95 år og fortsatt synger Ove Thues sang der juniorene hylles.

– Hun elsker byen sin og de røtter har vi andre arvet.

UTEN TITTEL: – Bildene mine har ikke titler, da alle handler om Bergen, sier Bjørn Strandenes.

BERGEN I BLÅTT: Bergen, som en koboltblå nordahimmel nettopp har hengt til tørk etter at en uendelighet av lavtrykk sørvestfra nok en gang har forsøkt å drukne byen.

42

BERGENSMAGASINET

MALER BERGENSBILDER: – For meg har billedkunsten vært en pedagogisk reise av stor betydning – en sjelereise, om en kan si det slik, sier Bjørn Strandenes, som holder utstilling på Wendelboe fra 17. mai og frem til 10. juni. FOTO: ÅSNE SUNNIVA SØREIDE

– Det er mine barndomsspor som kommer igjen i bildene.

Paletten til Bjørn har endret seg fra hans tidligere sort/hvitt-malerier til dagens Bergens-bilder, som formidler livsglede med fargerike kontraster og harmonier – akkurat slik som han opplever det yrende livet i byen. Som billedkunstner håper han nettopp å få frem noen av de følelsene han selv har for Bergen.

– For meg har det vært en pedagogisk reise av stor betydning – en sjelereise, om en kan si det slik. Fugleperspektivet i bildene kommer fra at jeg vokste opp med en far som tok oss med på Ulriken nesten før vi kunne gå. Det er mine barndomsspor som kommer igjen i bildene. n

Bjørn Strandenes stiller ut en rekke av bildene sine hos Kunsthuset Wendelboe. Utstillingen åpnet 17. mai og står til 10. juni.

Tekst: Morten Lorentzen

REGN PÅ RUTEN: For inspirasjon trenger Bjørn Strandenes bare å ta en titt ut gjennom vinduet i hjemmeatelieret, som ligger 200 meter fra toppen av Ulriken. FOTO: ÅSNE SUNNIVA SØREIDE BERGENSMAGASINET

43

60 ÅR SIDEN DEBUTPLATEN

PLANLEGGER BEATLES-FEST hold av dagene 7.-9. oktober, for da vil Vestlandets hovedstad bli preget av musikken til tidenes mest betydningsfulle band. arrangørene lover tre dager med både konserter, foredrag, quiz og platemesse.

D

en tradisjonsrike Beatlesfestivalen på Beitostølen har ekspandert voldsomt siden Terje Steinsrud startet den opp i 2006 sammen med avdøde Eivind Rølles og hans band The Fabulous Couldhavebeens. Rølles hadde fortalt Paul McCartney at bandet hans spilte mange The Beatles-sanger – hvorpå Paul repliserte: «Det gjør mitt band også!»

manGe PrOminente GJester

Allerede første året kom det 400 tilreisende til Beitostølen. Norske artister som har opptrådt på Beatlesfestivalen opp gjennom årene er blant andre Tor Endresen, Viggo Sandvik, Christian Ingebrigtsen, Gaute Ormåsen og Trond Granlund.

Også tidsvitner fra kretsen rundt The Beatles har gjestet festivalen, slik som fanklubbsekretær Freda Kelly, filmprodusent Tony Bramwell – og ikke minst Pete Best, som var The Beatles’ trommeslager i to år før Ringo overtok stikkene.

Andre foredragsholdere har vært Eirik Wangberg – som produserte McCartneys «Ram»-album, Staffan Olander – som har samarbeidet mye med Beatles-produsent George Martin, kunstneren Jeff Cummins

og den kjente Beatles-forfatteren Mark Lewisohn.

Flere internasjonale band har også gjestet Beatlesfestivalen opp gjennom årene, blant andre Pete Best Band, The Shakers, Hamburg Beat og Help! I tillegg har flere norske tribute-band deltatt – blant andre Det Betales og The Norwegian Beatles, begge med god erfaring fra Beatles-festivaler verden over. Bergensbandet Revolver er også blant dem som har spilt på festivalen.

60 År siden «lOVe me dO»

På grunn av koronapandemien har festivalen hatt pause de siste to årene. Initiativtaker Terje Steinsrud følte at tiden nå var inne for å sende stafettpinnen videre, og den havnet altså i Bergen. Arrangementskomiteen her består av fjorten The Beatles-entusiaster fra flere steder i landet.

Festivalen starter nesten på dagen 60 år etter at The Beatles slapp debutsingelen «Love Me Do» (den ble sluppet i England 5. oktober 1962). Leder for programkomiteen, Roger Stormo, lover et rikholdig og variert program som vil appellere til både unge og gamle tilhengere i de tre dagene festivalen varer.

– Det blir konserter med både utenlandske artister og norske band. Det vil også

bli lansering av en Beatles-bok på norsk, opplyser han. Som en forsmak på hva festivalen vil inneholde, lister Stormo opp noen av de inviterte foredragsholderne: n Yan Friis og Tom Hermann Kristensen skal ha et multimedia-show om konflikten mellom John Lennon og Paul McCartney i 1971-1972.

n Dag Inge Fjeld har klippet ut interessante og lærerike sekvenser fra dokumentarserien «Get Back» på Disney+ for å bedre forstå hvordan kreative organisasjoner arbeider.

n Jackie Spencer jobber som Beatlesguide i Liverpool, og vil invitere til som er innom flere av reise en virtuell de ikoniske stedene i «Beatles-byen» Liverpool.

n Bård Ose skal holde et foredrag om jubileumsåret 1962, da bandet hadde sine siste runder på Star Club i Hamburg, skiftet Pete Best ut med Ringo Starr, og debuterte med singelen «Love Me Do» på Parlophone.

Tekst :Magne Fonn Hafskor

SATTE TV-REKORD: Hver tredje amerikaner fikk med seg The Beatles’ to opptredener på The Ed Sullivan Show i februar 1964.

FOTO: LIBRARY OF CONGRESS/ CREATIVE COMMONS

FRA BEITOSTØLEN TIL BERGEN: Første møte i arrangementskomiteen etter flytting av Beatlesfestivalen til Bergen.

Fra venstre: Are Stegane, Bård Ose, Mette Iren Tangedal Cancemi, Kjetil Smørås, Terje Steinsrud, Jan Henrik Fosse, Erik I. Blindheim, Jan Berg og Gaute Birkeli.

FOTO: TROND BLINDHEIM

44

BERGENSMAGASINET

URKILDEN: «Love Me Do/P.S. I Love You». En raskt innspilt sjutommer utgitt i England 5. oktober 1962 på EMIs billig-label Parlophone. Den ble ingen storsuksess i starten, men så åpnet slusene seg. Tidenes popband var i gang for alvor.

COVRET BEATLES-SANGER: Eivind Rølles (1959-2013) med The Fabulous Couldhavebeens på Beatles-festivalen I 2006.

FOTO: GEIR NORLING

BERGENSMAGASINET

45

KULTUR

NYTT STJERNEHÅP FRA BERGEN – Jeg er kanskje den eneste i norge som driver med afropop blandet med neosoul og rnb, selv om denne musikken spilles overalt i butikker og på fester, sier rachel «kasha» kashafali – som på fredag slapp singelen love scene.

K

ashas nye singel er en forsmak på hennes kommende debut-EP. Hun forklarer at sangen handler om å ha selvtillit, om å godta, og om å sette seg en standard og jobbe videre.

ÅPen FOr tOlkninG

– Jeg skrev Love Scene [tinyurl.com/kasha-lovescene] da jeg endelig skjønte at jeg fortjente mer enn verden hadde å tilby meg, sier hun, og legger til at hun egentlig foretrekker at folk legger sine egne tolkninger inn i den fengende låten.

– Våre ulike erfaringer gjør at vi oppfatter ting forskjellig. Det jeg ønsker, er å vekke tanker og følelser, og gjerne gi noen nye impulser.

Hun finner det vanskelig å holde seg fast til en musikksjanger, og vil heller lage en blanding av litt ulike stilarter – noe hun tror det vil bli mer av i fremtiden. Denne fremgangsmåten har likevel ikke vært helt problemfri for henne.

– Siden jeg ikke klarte å velge en sjanger, har jeg brukt mye tid på å finne min stemme, sier hun.

PÅ FlUkt sOm treÅrinG

Bergensmagasinet gjorde et større intervju med Kasha (tinyurl.com/intervju-med-Rachel-Kashafali) halvannet år før pandemien. Hun fortalte da hvordan hun tre år gammel måtte slippe alt hun hadde i hendene og flykte fra Den Demokratiske Republikken Kongo sammen med familien.

I 2003 fikk familien innvilget opphold i Norge som kvoteflyktninger. De kom først til Vadsø, der de bodde frem til Rachel var åtte år. Deretter flyttet de til Loddefjord, der Kasha fort fant seg til rette i det blomstrende musikkmiljøet.

Hun drev det faktisk

så langt at hun kom til superfinalen i MGP Junior 2009 – kun 11 år gammel.

BLANDER STILARTER: – Det jeg ønsker, er å vekke tanker og følelser, og gjerne gi noen Nye impulser, sier Kasha.

FOTO: HENRY PHIRI TORSVIK

46

BERGENSMAGASINET

Sammen med jevngamle Anney Niyokindi opptrådte hun som duoen Rachel & Anney, og sang låten Skolen til en respektabel tredjeplass.

sterk debUtlÅt

Da vi traff henne, hadde hun nettopp gjort suksess med låten Dangerous, som hun spilte inn sammen med bergensduoen Kjærleik. Årets sterkeste låt så langt innen norsk urban/soul, skrev vi da vi hadde nettpremiere på videoen til denne.

Bergensmagasinet ble faktisk så imponert at vi inviterte henne til å spille på vårt årlige prisdryss Bergen Awards. Det takket Kasha ja til, og lovet oss endatil premiere på en helt ny låt under prisutdelingen. Så kom det en pandemi, og Bergen Awards ble avlyst to dager før arrangementet skulle gjennomføres. Det gleder oss derfor stort at hun nå er tilbake, og det med en tøff låt som virkelig fortjener å bli hørt. n Mer informasjon: facebook.com/rachel.kashafali

Tekst: Magne Fonn Hafskor

– Siden jeg ikke klarte å velge en sjanger, har jeg brukt mye tid på å finne min stemme.

FØLGER DRØMMEN: – Det har vært viktig for meg å finne meg selv, min egen vei, og hva jeg er god til, sa Rachel Kashafali til Bergensmagasinet da vi intervjuet henne for tre år siden.

ARKIVFOTO: MAGNE FONN HAFSKOR

2 5 . M A I — 08 . J U N I 2 02 2

70 ÅR M E D F E S T S P I L LE N E I BERGEN

G R I E G H A LLE N 2 5 . M A I K L 1 8 : 4 5 O G 26 . M A I K L 1 9 : 3 0

LE S M E R : L W W W. F I B . N O

Taylo y or M c Mac A 24-decaade histtory of popularr music

Sponset av Equinor og DNB

Foto: Litttle Fang Photography

Støttet av H. Westfal-Larsen og Hustru Anna Westfal-Larsens Almennyttige Fond, og Mid Atlantic Arts Foundation ved USArtists International i samarbeid med National End n owment for the Arts og Andrew W. Mellon Foundation

NYE TALENTER

– Ina Wroldsen har «sett» meg som den jeg er og presset meg nar det har vært nødvendig.

KLAR FOR THE VOICEFINALE 16 deltakere er klare til å innta scenen under direktesendingene av the Voice-finalen på fredag 27. mai. en av disse er andré askeland hagen fra Fana. ndré Askeland Hagen studerer musikkproduksjon ved Noroff, og er dessuten svært aktiv på TikTok, der han jevnlig deler sangsnutter.

Nå er 21-åringen fra Kirkebirkeland i Fana med videre til de direktesendte finaleomgangene av The Voice på fredag, der det er publikum som skal stemme frem sine favoritter, og slik bestemme hvem som kan smykke seg med tittelen som «Norges beste stemme».

A

hOnnØr til mentOren

– Det fineste ved ̊a få delta i The Voice har vært den unike opplevelsen med ̊a bli kjent med så mange fine mennesker, enten det er de andre deltagerne eller de som jobber i produksjonen, sier André Askeland Hagen til Bergensmagasinet.

Han legger til at dét å ta skrittet ut i det litt skremmende og ukjente har gitt ham mye i form av modning og en større tro og trygghet – både musikalsk og på det personlige plan.

– Jeg føler en veldig takknemlighet både for at jeg fikk denne sjansen og for all støtte jeg har fått underveis. Det siste har i stor grad gjort dette til den fantastiske opplevelsen det så langt har vært.

En spesiell takk går til hans mentor i den tvsendte talentkonkurransen.

– Ina Wroldsen har «sett» meg som den jeg er og presset meg når det har vært nødvendig. Jeg er supertakknemlig for at hun er så ærlig og god.

klar FOr Finalen

– Hvilke planer har du for tiden etter dette er over?

– Jeg har ennå et godt stykke igjen før jeg er ferdig på Noroff, men det blir nok mer musikk.

Synge vil jeg alltid gjøre, så får tiden vise hvor det bærer av sted. Jeg lager egen musikk, og gleder meg til ̊a presentere mer av den når The Voice er over.

Under finalen på fredag skal han først fremføre Marit Larsens låt «Under the Surface». Går det rette veien, håper han deretter å få gi sin versjon av Beatles-klassikeren «Golden Slumbers».

Han har tidligere i serien imponert med en lavmælt versjon av en annen Beatles-klassiker, nemlig «Blackbird», og gjorde også stor suksess med en følsom tolkning av Jonas Alaskas «If Only as a Ghost». n Sangtalentkonkurransen «The Voice – Norges beste stemme» er en norsk versjon av et nederlandsk program, og har gått på TV 2 i syv sesonger siden starten i 2012. Tidligere vinnere: Martin Halla (2012), Knut Marius Djupvik (2013), Yvonne Nordvik Sivertsen (2015), Thomas Løseth (2017), Maria Engås Halsne (2019) og Erlend Gunstveit (2021).

Mer informasjon: tv2.no

TAKKNEMLIG: – Jeg føler en veldig takknemlighet både for at jeg fikk denne sjansen og for all støtte jeg har fått underveis, sier André Askeland Hagen.

FOTO: TV 2

BERGENSMAGASINET

49

PÅ ØRET

Magne Fonn Hafskor

VENTETIDEN ER OVER! Om noe så har pandemien gjort oss mer åpne for å sette pris på livets viktigste sider. i tillegg har den gitt oss store mengder med ny musikk; ofte som en direkte konsekvens av alt man har savnet i de to siste årene.

D

et å være musikkanmelder i Bergen føles som ren luksus. Som om det ikke var nok at vi er landets beste konsertby med landets beste publikum (det har jeg hørt flere artister si fra scenen, og jeg tror dem hver gang), så kommer det en jevn strøm av plater der både tekst og musikk er av en annen støpning enn mye av det som kommer fra hovedstaden (med mange hederlige unntak, skynder jeg meg å si).

Før jeg begynner gjennomgangen av denne månedens platebunke vil jeg gjerne minne om R.E.M.-

50

BERGENSMAGASINET

vokalist Michael Stipes utrolig vakre pandemi-sang fra sommeren 2020 (innspilt sammen med Aaron Dessner (The National) og Justin ‘Bon Iver’ Vernon).

alt du trenger er kjærlighet og musikk

Sangtittelen alene er nok til å forstå at den er skapt for å være soundtracket til sommeren 2022: «There’s No Time Like for Love Like Now». Dette er rett og slett «All You Need is Love» for tiden vi lever i akkurat nå – med krig i Europa, miljøkrise

og folk i alle aldre som sliter med ettervirkningene av to år med unntakstilstand og isolasjon. Whatever waiting means in this new place / I am waiting for you synger Michael Stipe – like vennlig og tilstedeværende som alltid. Nå er ventetiden over. n NYTT ALBUM FRA WATERWAGON: Med de rette kanalene (og litt strigling av Hæglands engelskuttale) kan denne fort slå gjennom også utenfor Bergens (og Norges) grenser.

FOTO: JIM HANSEN

Waterwagon in real life

Josefin Winther Fritt fall (eP)

Waterwagon er en lokal gjeng som hver for seg har lang fartstid som bergensmusikere – to av dem med lenker helt tilbake til den gangen Saft tronet øverst på Europa-toppen. Bandets fødselshjelper var nemlig ingen ringere enn nylig avdøde Trygve Thue, mens Magne Lunde (som døde i fjor) spiller på halvparten av platens ti låter.

En som virkelig har brukt pandemi-tiden kreativt er Josefin Winther. EPen Helt hel (med den A-listede singelen «Fint å se deg her») kom ut allerede i april 2020, året etter kom bergensartisten med det regelrett fantastiske albumet Hun som var her (produsert av Thom Hell) – og nå er hun ute med EPen Fritt fall.

Egenutgitt

✪✪✪✪✪✪

Bandet spilte inn 14 låter i perioden 2015-2018, og slapp debutalbumet Go for Tomorrow i 2019. Siden har de gitt ut en del singler i et The Byrds/ Tom Petty-influert poplandskap. Bandet består i dag av Helge Nyheim (trommer/perkusjon og koring), Ole Amund Gjersvik (bass), Daniel Birkeland (gitar og koring) og Øyvind Hægland (sang). Sistnevnte står for tekst og musikk på alle låtene, med unntak for to signert Tore Thorsen (blant annet kjent for duoen TOMA han hadde sammen med Magne Lunde).

Tekstene handler for det meste om dagens virkelighet (derav platetittelen), med tapt og nyvunnet kjærlighet og verdien av nestekjærlighet og solidaritet.

«Let Them Live» er slik sett en utstrakt hånd til de som flykter fra krig og undertrykkelse, «The Harvest is Plentiful» en besk kommentar til hvordan Putin hindrer eksporten av ukrainsk korn, mens «You're not Alone» er en følsom ballade om menneskehandel.

Dette er upretensiøs popmusikk skapt av folk som vet hva de holder på med.

Fine melodiganger, lekre soloer og en detaljrik produksjon (signert Daniel Birkeland) – med et knippe låter som vokser seg på deg til mer du hører de.

Ja, innimellom kunne jeg gjerne lagt til The Beatles som tydelige inspirasjonskilder – hør for eksempel nydelige «The Very First Moment» og den skjulte diamanten «Dear Friend». Med de rette kanalene (og litt strigling av Hæglands engelskuttale) kan dette bandet fort slå gjennom også utenfor Bergens (og Norges) grenser. ✪

Knut Skønberg rett innom Egenutgitt

✪✪✪✪✪✪

Knut Skønberg er et ikke helt ubeskrevet blad på vår lokale pophimmel. Han hadde en viss suksess for 15 år siden med EPen Brann i min sjel (ja, det er en fotballåt), der B-siden var «Høsten varer hele året» – en ekte regnvåt bergenssang som du fort nikker gjenkjennende til. Så skjedde livet.

Familielivet tok opp mye av hans tid, og for noen år siden ble han rammet av en svært alvorlig sykdom. Som rekonvalesent kom sangideene til ham nærmest flytende på en fjøl, og sammen med sin gode venn Roy Bjørge har han brukt de to siste årene på å sy de sammen til et helt album. Dette ble sluppet på en forrykende konsert på en fullsatt Stereo-kjeller i helgen – der han stilte med en hel septett av dyktige musikere. Publikum var nærmest ekstatisk, noe som er lett å forstå når man hører de iørefallende låtene hans.

Knut Skønberg har en varm og fin sangstemme som takler alt fra følsomme ballader (hør «Du har» og den helt nydelige «Toppen av alt») og Jan Egguminfluert viserock (hør «Konge på haugen») til bredbeint tungrock (hør de metal-gyngende «Udødelig» og «Lønn i himmelen») og låter som i en rettferdig verden hadde klatret høyt på VG-lista («Det holder no»).

Oppsummert: Gode låter med høyt allsangpotensiale (noe som ble tydelig bekreftet på plateslippkonserten), norske tekster som faktisk har mening og en fin og luftig produksjon med god plass for den flotte stemmen hans. ✪

Egenutgitt

✪✪✪✪✪✪

Uttrykket hennes har alltid vært befriende fritt, men kanskje i enda sterkere grad etter at hun begynte å skrive tekster på norsk. Den nye EPen frontes av det fengende tittelsporet, og fortsetter med tre nedstripppede sanger. Først får vi «Nesten umulig», en lavmælt stearinlys-sang om kjærlighetens opp- og nedturer innpakket i et enkelt komp og innimellom litt skjærende lydeffekter, deretter «Du tar feil» – som er en spretten sang om vennskap der Thom Hell spiller de fleste instrumentene.

EPen avsluttes med en poetisk, omsorgsfull og støttende snakkesang der hun henvender seg direkte til de av oss som sliter med å klare «En dag til». Hun sier selv at låten er inspirert av pilgrimsvandringer hun har vært på med elever (Josefin jobber som lærer), hvor de noen ganger var så trøtte og slitne at de ikke visste om de orket å ta et eneste skritt til. Løsningen da ble å ta ett skritt om gangen. ✪

Fredrik Saroea/ BIT20-ensemble rona diaries: the Chamber Versions Yap Records

✪✪✪✪✪✪

Mange ble overrasket av fjorårets album fra Fredrik Saroea, der vi fikk bli kjent med en helt annen side av Datarockvokalisten enn den partyrocken bandet hans vanligvis står for.

Albumet var inspirert av en rekke av Saroeas favoritt-artister/band (han lister opp The Sea and Cake, Fugazi, U.S. Maple, Flying Saucer Attack, Blonde Redhead, John Martyn, Nick Drake, Scott Walker, Morrissey og Mark Kozelek), og kom i stand etter at Datarocks turné ble avlyst på grunn av en pågående «rona»-pandemi.

Fjorårets album ble sluppet i forbindelse med en internasjonalt strømmet konsert under Festspillene, og det er opptaket fra denne konserten som nå er ute som eget album. Musikerne på albumet er ingen ringere enn BIT20ensemblet – i arrangementer som kan minne om tidligere prosjekter fra Björk og Elvis Costello. På «Battered & Bruised» legger han seg tett opp til Morrisseys uttrykk, faktisk så tett at dersom du spiller den uforberedt for noen, vil de tro at det faktisk er den tidligere Smiths-vokalisten.

Om jeg savner bass og trommer? Absolutt ikke. Arrangementene er spenstige, med nok variasjon til å holde på spenningen – og de uventede omgivelsene får virkelig frem personligheten i stemmen hans. Noen ganger legger strykerne seg rundt teksten som et varmt teppe, andre steder stikker og kommenterer de slik at låtskriverkunsten i bunn nesten får spotlys på seg (hør «A Matter of Dying») – mens «Dragging You Down» og «Feather in the Cap» høres ut som slagere fra en dramatisk West End-musikal du gjerne skulle hørt mer fra.

Innrertieren kommer helt til slutt. «Heaven Knows Those Songs Weren't Heaven Sent» er en låt som gir deg umiddelbar lyst til å protestere på dens tittel. Det er rett og slett en helt nydelig trøsteballade som kunne gått rett inn på Rufus Wainwrights repertoar. Det eneste problemet er at den toner ut litt for tidlig – en så flott sang fortjener to vers til. Kanskje vi får det på et eget «Rona Diaries: The Remixes»-album til neste år? ✪ BERGENSMAGASINET

51

Christine Sandtorv lyden av et år – Q2 (eP) Ifemmera Records

✪✪✪✪✪✪

Christine Sandtorv (Ephemera) fikk Spellemannprisen for barnealbumet Automagisk; fjorårets utgivelse i hennes populære Stjerne- teller-serie. Nå er hun ute med en EP rettet mot et mer voksent publikum (selv om den vennlige stemmen hennes egner seg godt for de yngste i baksetet nesten uansett hvilke sanger hun synger).

EPen er den andre i en serie der hun tar for seg alle månedene i året 2020 – et prosjekt som ble til da hun fikk innvilget et fordypningsstipend fra Komponistenes Vederlagsfond.

Tanken var å komponere og skrive seg gjennom året, og se hvor mye sangene ble preget av årstidene, familieliv, timeplan, ro, usikkerhet, og andre ting. Så ble selvsagt 2020 helt annerledes enn hva hun hadde sett for seg. Sangene ble dermed mer journalistiske, der hun melder om bekymringer vi alle har følt på de siste to årene.

Hun åpner med en sang fra april 2020; en nydelig arrangert vise om hvordan ord kan varme på en dårlig dag. Deretter får vi en sommerlig samba om alle planer som måtte settes til side. «Om det blir nåkke aaav det» går refrenget her. EPen avslutter så med en Leonard Cohen-inspirert drømmelåt fra juni 2020 om å være den sangen som «gjør deg ellevill, den som du vil danse til». ✪

Pogo Pops daylight Apollon Records

✪✪✪✪✪✪

Førstkommende fredag slippes Pogo Pops’ nye plate, fem år etter det spreke comeback-albumet «Love Is The Greatest Compass». Er du fan, så vet du omtrent hva du får – det er melodiøse og fengende låter med mange referanser til britisk indiepop fra 90-tallet.

«My Mind is Like a Radio» heter en av låtene – noe som kunne vært tittelen både på Frank Hammerlands selvbiografi og på denne platen. Å lytte på Daylight føles nemlig litt som å tune inn på favorittstasjonen en sen kveldstime, og glede seg over radio-DJens varierte musikksmak.

Ikke alt faller i smak, men de beste låtene her kan fint gå inn på listen over bandets beste (som er lang). Den mest opplagte singelen er «Maybe It Was Just a Dream», som er lett gjenkjennelig pogopop av beste merke, en annen er «Things That We Did» – en gladlåt om å «go to pieces», komplett med easy listening-blåsere og allsang-refreng. ✪

Sigrid how to let Go Island Records

✪✪✪✪✪✪

I strømmen av unge artister med iørefallende poplåter var Sigrid Solbakk Raabe et friskt pust i god tid før hun albumdebuterte med Sucker Punch (2019).

Nå er hun tilbake med «det vanskelige» andrealbumet – etter å ha testet vannet det siste året gjennom fire singler: Discolåten «Mirror», oppbruddslåten «Burning Bridges», det-går-opp-og-ned-her-i-livet-låten «It Gets Dark» (oppsummert i tekstlinjen «it gets dark so I can see the stars») og trøstesangen «Bad Life» («I wrote this song to say, things won't always be this way, no It's just a bad day, not a bad life») – den siste sammen med det britiske bandet Bring Me the Horizon og muligens den beste av de.

Uansett, jeg får ikke helt fot for dette. Dersom det er ment som et selvransakende album med et budskap, så sliter jeg med å tro på sangene – siden alle

52

BERGENSMAGASINET

pakkes inn i et masete og overarrangert lydbilde. «Last to Know» skiller seg i så måte veldig ut; en enkel pianoballade om svært ambivalente følelser der du aner noe av sårheten som bor i stemmen hennes.

Til slutt får vi «High Note», der det høres ut som om hun sliter litt med å nå de høyeste notene. Ikke at det gjør noe; sangstemmer med spennvidde er aldri spennende i seg selv. Underlig nok er dette en låt der hun virkelig går ut på «a high note»: Den er fikst arrangert, har flott driv – og hun synger som om hun virkelig mener det. En skikkelig «sucker punch», altså – som i følge dictionary.com betyr «to strike (someone) with an unexpected blow». ✪

Black Ballroom medication Won't heal you this time Good Vibes Entertainment Norway

✪✪✪✪✪✪

Det er lenge siden sist jeg hørte noe med Stig van Eijk, som nå er ute med et album der han fronter rockebandet Black Ballroom.

Presseskrivet forteller at dette er et internasjonalt bandprosjekt han har jobbet med i åtte år sammen med Bjørn Magne Hansen (gitar/vokal). I tillegg til de to består bandets kjerne av franske Pluto (gitarer/ tangenter) og tsjekkiske Milan Cimfe (bass/trommer).

Eijk har en flott stemme, lett nasal og med en tiltalende heshet. Han åpner sterkt med «Your Mind is a Gun» – en tøff rockelåt der du blir sittende og nikke med hodet. Han klarer seg også fint i balladene «Happy», «In the End» og «Things I’m Not Supposed to Know» – spesielt sistnevnte, som fort kan bli en allsangvennlig festivalfavoritt.

«Rainy Town» er nok en fin låt (det er noe hjemlig over tittelen), flott sunget, sparsomt arrangert og med et flott løft mot slutten. Sistelåten er en coverversjon av Stones-klassikeren «Play with Fire» (B-side på 1965-singelen «The Last Time») – der refrenget kanskje er «takk for sist» til alle de som trodde at Eijks artistkarriere var over: Don't play with me, 'cause you play with fire. ✪

Wolgang Bock Cycles (nyutgivelse) Mig Music

✪✪✪✪✪✪

Dette er gode nyheter til alle som elsker tysk elektronisk musikk fra «Berlin school»-tiden (Tangerine Dream, Cluster, Klaus Schulze, Manuel Göttsching, Peter Baumann, Michael Hoenig): Albumet sank som en stein da det kom ut i 1980, men er senere blitt hyllet som et av sjangerens beste.

Etter 42 år er det endelig blitt nyutgitt i remastret form, og det låter bedre enn noensinne. A-siden høres ut som en krysning av Oxygène (Jean-Michel Jarre, 1976) og de mer melodiøse partiene fra nylig avdøde Vangelis’ 70-tallsplater – med stigende og fallende sequencer-rytmer, syngende synther og fjern mellotron-koring.

Platen er produsert av Klaus Schulze, en annen nylig avdød electronica-pioner. Hans ånd svever tydelig over albumets B-side, som åpner råsterkt med dype bassdrønnende kirkeorgeltoner, dansende sequencere og fuglekvittersynth – avløst av rullende trommer over en enkel synthmelodi som du elsker etter første gjennomhøring og forguder neste gang. Så dør trommene ut, og mer dramatiske toner kryper inn, mørkt og avventende. Sequenceren kommer tungt tilbake, stopper, starter, stopper igjen, starter igjen, dør helt.

Resten av platen er viet en lang elektronisk maurtue-symfoni som fortsetter der Michael Hoenigs Departure from the Northern Wasteland (1978) slutter.

En bonus-nyhet er at Klaus Schulzes aller siste album, Deus Arrakis («Arrakis’ gud») slippes 10. juni. Han hadde egentlig trukket seg tilbake grunnet sykdom, men fikk et boost da filmkomponisten Hans Zimmer spurte om tillatelse til å bruke basslinjen fra Schulze-sporet «Frank Herbert» (1978) som del av lydsporet til Denis Villeneuve filmatisering av Frank Herberts Dune-trilogi. Dette brakte ham tilbake til studio (og Frank Herberts science fiction-romaner), og resultatet ble Deus Arrakis. ✪

Sun Ra & His Arkestra media dreams (utvidet nyutgivelse)

Albumet er i dag høyt oppe på listen over mine absolutte favorittplater, og jeg ble svært glad da plateselskapet Art Yard kom med en sterkt utvidet CDutgave i 2008. Den nye utgaven ble sluppet for 14 dager siden, er stort sett identisk med den forrige nyutgivelsen, og foreløpig kun sluppet digitalt.

Kommer den på 180 grams vinyl, står jeg klar med VISA-kortet. ✪

Enterplanetary Koncepts

✪✪✪✪✪✪

Den originale vinylutgaven (utgitt på El Saturn Records) av dette italienske konsertopptaket var faktisk en av de første platene jeg kjøpte. Jeg kom tilfeldig over den på Apollon en gang i 1980, og falt umiddelbart for det hjemmelagde coveret – som bare var et hvitt pappcover påklistret en maskinskrevet lapp.

Selvfølgelig ante jeg ingenting om hva som skjulte seg i rillene. Dette er sære greier, sa Einar ‘Engelen’ Engelstad da jeg ba om å få høre platen. Jeg husker de store øreklokkene, med svært fremtredende bass og diskant. Slik fikk jeg mitt først møte med en redusert utgave av den utenomjordiske jazzlegendens eget «Arkestra»: En uregjerlig, gyngende rytmeboks, John Gilmores himmelropende saksofon, små stikk fra trompetist Michael Ray og nervøst, løst trommespill fra Ali Luqman.

På toppen av alt dette: Herman ‘Sun Ra’ Blount selv (orgel, piano, rytmeboks og Crumar Mainman – det siste en tidlig polyfonisk synthesizer), som like til han døde i 1993 hardnakket hevdet at han kom fra planeten Saturn.

Slik hørtes det også ut når han spilte på sitt arsenal av tangentinstrumenter.

Jeg forlot Apollon med to Sun Ra-plater. Den andre var en 20 år eldre innspilling, og inneholdt mer «tradisjonell» jazz i mine unge ører. Jeg tror jeg valgte den på grunn av det håndkolorerte coveret og tittelen – som var uimotståelig for en 17-åring på vei ut i verden: Sun Ra Visits Planet Earth.

To år senere sendte NRK et opptak fra en nå legendarisk konsert på Kongsberg Jazzfestival sommeren 1982. Jeg husker at jeg så det sammen med en venn, og at han irriterte seg grundig over Sun Ras fargerike påkledning.

«Kunstnere kan tillate seg hva som helst» fnyste han. «Heldigvis» tenkte jeg.

Röyksopp Profound mysteries Dog Triumph Records

✪✪✪✪✪✪

Etter åtte år er Tromsø-duoen endelig tilbake med en ny langspiller fylt med elektronisk vellyd – og med et håndplukket voalistlag: Susanne Sundfør, Beki Mari, Pixx, Astrid S og Alison Goldfrapp. Sistnevnte har endatil lovet at «there’s more to come», så det er bare å glede seg. På låten der hun deltar svøpes den vakre stemmen inn i tunge elektroniske nøtteknekker-beats og atmosfærisk elektronika.

Susanne Sundførs to bidrag gir albumet et ekstra løft, dersom det skulle trenge det. «If You Want Me» er best – hun synger her litt tilbaketrukket og avventende, mens sequencere, syngende synther og et bittelite stormvær omkranser henne. På «The Mourning Sun» kommer stemmen hennes såvidt gjennom noen tette skylag av synther, men bare det at hun er der løfter hele sporet opp fra ren lydkulisse til stor kunst.

Astrid Smeplass’ bidrag fortjener også honnør. Hun gir stemme til albumets mest opplagte poplåt; den trygler nærmest om å bli remixet. På albumet fremstår den som en tøff synthpoplåt, der enkelte nok vil finne det repeterende synthgroovet enerverende. Tvertimot, sier jeg – og skrur litt ekstra opp.

«Nøkkelen til en god beat er endeløs repetisjon» sier jeg til alle som ikke har hørt langversjonen av Donna Summer-klassikeren I Feel Love. ✪

MUSIKK I KRISER MUSIC IN TIMES OF CRISIS

NYTT I ÅR SUPERPASS kr 2800,-

SUPERPASS UNG (u25) kr 1500,-

Ord. festivalpass kr 1000,-

6.–10. JULI 2 0 2 2

Kjøp billettar på

Event payments made easy

@fordefestival

fordefestival.no

Sjekk årets speleliste på Spotify! @Fordefestival Skan koden for å sjå heile programmet

Design: Univerket llustrasjon: Piotr Pucylo

ARTISTAR SONA JOBARTEH (Gambia), BLAZIN’ FIDDLES (Skottland), ELAHA SOROOR & KEFAYA (Afghanistan/UK), COMPAÑIA MERCEDES RUIZ (Spania), PUERTO CANDELARIA (Colombia), KOLONIEN (Sverige), AKSELSEN/CARSTENSEN/KVERNBERG (Norge), DAMIR IMAMOVIC (Bosnia-Hercegovina), AYOM (Brasil), DIZZY MANDJEKU & ODEMBA OK ALL STARS (Kongo), EBO KRDUM (Sudan/Sverige), ÆVESTADEN (Norge), ATINE (Iran/Palestina), ÁŠŠU (Finland/Norge), JAAKKO LAITINEN & VÄÄRÄ RAHA (Finland), LEAHKIT (Norge), NAKIBEMBE XYLOPHONE TROUPE (Uganda), VARDAN HOVANISSIAN & EMRE GÜLTEKIN TRIO (Armenia/Tyrkia), KAROLINA CICHA & COMPANY (Polen), ZAGALA (Spania), SIGRID MOLDESTAD (Norge), IBERI CHOIR (Georgia), HARPER/ O’CONNELL/WIIK (Irland), BASSANT (India), ABU ADONABA, og frå Norge: Hytta/Færden/Flottorp, Aurom, Lillebo & Stubsveen, Sivert Holmen, Synnøve Brøndbo Plassen, P. A. Røstads orkester, Solfrid Molland, Mads Erik Odde +++

NATTJAZZ 2022

MUSIKKTØRKEN ER OVER! Vi er godt inne i den tiden som ikke kan beskrives annerledes enn bergen på sitt vakreste – med usedvanlig sjenerøse værguder, fruktblomstring i byparken – og et eksplosjonsartet musikktilbud fra de aller fleste sjangre.

E

tter årets rikholdige og sjangerkryssende tilbud fra Festspillene i Bergen (se de påfølgende sidene) skulle man tro at bergenserne var mettet på musikk. Erfaringen fra tidligere år sier at slik er det ikke, heller tvertimot.

Bergensere og tilreisende går mann av huse i månedsskiftet mai/juni – enten arrangementene foregår i Grieghallen eller på USF Verftet – slik at konsertsalene fylles opp med landets mest begeistrede publikummere. I år blir det sannsynligvis ekstra fullt og ekstra stor begeistring – etter to år både med musikalsk og sosial tørke.

Fint OG FrUstrerende

To dager inn i Festspillene går startskuddet for Nattjazz, som i år – akkurat som tidligere år, og akkurat som forventet – har et spennende tilbud med konserter innen mange sjangre. Profilen spenner over alt fra tradisjonell og moderne jazz til funk, elektronika, pop og verdensmusikk.

Det fine – og noen ganger frustrerende – er at det foregår inntil tre konserter samtidig på USF Verftets tre ulike scener – i tillegg til familiekonserter og ulike arrangementer på formiddagen.

Fint fordi du lett kan vandre videre om du ikke helt får fot for konserten du er på; frustrerende fordi du enkelte dager helst ville fått med deg alle konsertene.

Et godt eksempel fra årets Nattjazz er konserten med den norske jazzlegenden Karin Krog i den intime konsertsalen Sardinen onsdag 1. juni (merk datoen, denne vil du ikke gå glipp av!). En halv time inn i hennes konsert setter så det vestafrikanske superkollektivet Les Amazones d'Afrique fyr på Røkeriet med fantastiske vokalharmonier, ultrafunky musikk og et sterkt kvinnepolitisk budskap.

The lyrics tackle domestic violence, female genital mutilation, forced marriage and proceeds go to charity – but if all you care about is the sound it's still terrific skrev musikkmagasinet MOJO om debutplaten deres, som kom i 2017.

SPILLER PÅ NATTJAZZ: – Begge albumene tar for seg de store spørsmålene i livet, men dette året har disse spørsmålene blitt enda større, sa Ane Brun til musikkmagasinet Ballade da hun kom med to plater i fjor høst: «After The Great Storm» og «How Beauty Holds the Hand of Sorrow». FOTO: EIRIK LANDE

TRIOKONSERT MED NORSK JAZZLEGENDE: Karin Krog, som fylte 85 i forrige uke, kommer til Nattjazz sammen med (Staffan William-Olsson (gitar) og Terje Gewelt (bass). – Så lenge stemmen, hodet og bena fungerer bra, så vil jeg fortsette å synge og reise, sa hun til Ballade i fjor. FOTO: MARIA GOSSÉ VIRTUOS JAZZTRIO: Den israelske bassisten Avishai Cohen kommer til Nattjazz sammen med Elchin Schirinov (piano) og Roni Kaspi (trommer). En virvelvind av virtuositet skrev London Jazz News da den samme trioen holdt konsert på Barbican i november. FOTO: ANDREAS TERLAAK

54

BERGENSMAGASINET

VESTAFRIKANSK SUPERKOLLEKTIV: Les Amazones d'Afrique kommer med fantastiske vokalharmonier, ultrafunky musikk og et sterkt kvinnepolitisk budskap. FOTO: KAREN BISWELL

ENDEN ER NÆR: Ifølge presseskrivet spiller The End industrial grindcore free jazz i møte med støy og hardcore-estetikk – frontet av improvokalist Sofia Jernberg og saksofonistene Kjetil Møster og Mats Gustafsson. PRESSEFOTO

eksPlOsiVt OG GrOOVy

Jeg gleder meg også enormt til et gjensyn med Sons of Kemet – ledet av den britiske saksofonisten Shabaka Hutchings.

Sist jeg så dem var på Borealis-festivalen i 2015, der de gjorde en fantastisk konsert med eksplosiv, melodiøs og utrolig groovy jazz blandet med karibiske rytmer – noe som ikke var så rart, siden stilte med en growlende kvartetten

tubaist (Theon Cross) i stedet for bassist – og med hele to dynamiske trommeslagere (Tom Skinner og Seb Rochford). Sistnevnte er på årets konsert byttet ut med Eddie Hick, ellers er besetningen den samme som sist.

Jeg intervjuet Hutchings etter Borealis-konserten (se tinyurl.com/blackandblueinbritain) – der han blant annet gir en forklaring på bandnavnet), og har fulgt artistkarrieren hans tett siden – noe som ikke har vært helt enkelt.

Han sprer talentet sitt vidt og bredt, og har i tillegg til utgivelser med sine tre (!) egne band (Sons of Kemet, The Comet is Coming og Shabaka and the Ancestors) vært en drivende kraft på innspillinger med blant andre Hieroglyphic Being, Alexander Hawkins, Anthony Joseph, Nightmares on Wax og Carlos Niño.

ittartistene våre live. Ane Brun kommer, likeledes Avishai Cohen, Mike Stern, John Scofield, Nate Wooley, Hedvig Mollestad, Eivind Aarset, Gard Nilssen, Johan Lindström, The End (med Kjetil Møster), Dungen, Jan Erik Vold/Kåre Virud og (hold deg fast) Bare Egil Spellemannslag – og mange mange flere.

Det er bare å snøre på seg klubb til klubb-skoene og forberede deg på ti dager med musikkopplevelser du kan ha med deg i minnet i årevis etterpå. Selv forbereder jeg meg ved å sette Gang Starr-hiten «Jazz Thing» på autorepeat: «The music called Jazz / It's roots are in the sounds of the African / Or should I say the mother, bringin' us back again / From the drummin' on the Congo / We came with a strong flow and continue to grow». n

nattjazz på UsF Verftet foregår hver dag fra fredag 27. mai til søndag 5. juni. mer informasjon: nattjazz.no

alle scener under samme tak

Nattjazz på USF Verftet opererer med tre scener:

n røkeriet: Husets storstue og stedets

scene for musikk med trøkk. Kapasitet: 1250 publikummere (stående).

n sardinen: Klassisk jazzkonsept med runde bord, dempet belysning – og verdensstjerner like foran deg. Kapasitet 400-500 (stående/sittende).

n studio UsF: Blackbox-lignende scene hvor de som er aller lengst fremme i faget får fritt spillerom. Kapasitet: 140 (sittende).

Tekst: Magne Fonn Hafskor

it’s a JaZZ thinG

Men her er mer, mye mer, så mye at tiden ikke strekker til for oss som elsker å oppleve favorTILBAKE I BERGEN: Sons of Kemet kommer tilbake med nesten samme besetning som på Borealiskonserten i 2015 – da de gjorde en fantastisk konsert med eksplosiv, melodiøs og utrolig groovy jazz blandet med karibiske rytmer. FOTO: UDOMA JANSSEN BERGENSMAGASINET

55

FESTSPILLENE 2022:

FESTSPILL MED

FRISKE FARGER etter to amputerte pandemiår er nå Festspillene i bergen endelig tilbake med et fullspekket program. det er snakk om 15 dager fylt med det de selv kaller «forstyrrelser, forbindelser og fornøyelser» – den 70. i en ubrutt rekke av festivaler som både har begeistret og forarget lav og høy her i norges vakreste by.

Å

rets festspill har et stort og variert program, med litt i underkant av 100 ulike arrangementer i perioden fra 25. mai til 8. juni. Og det handler ikke bare om musikk – her er teaterforestillinger, dans og foredrag.

Artist-in-residence for 2022 er ingen ringere enn Kronos-kvartetten; et sjangeroverskridende New York-ensemble som er kjent for å ha spilt inn verker av blant andre Henryk Mikolaj Górecki, Ástor Piazzolla, Philip Glass, Terry Riley, Steve Reich, Laurie Anderson, Thelonious Monk, Bill

FESTSPILL MED FARGER: Festspillene i Bergen 2022 åpner med urfremføringen av en destillert symfonisk utgave av Taylor Macs feirede forestilling «A 24-decade history of popular music». FOTO: SARAH WALKER

56

BERGENSMAGASINET

Evans, Jimi Hendrix, Frank Zappa, Sigur Rós – og veldig mange andre.

Festivalen smykker seg også med både en egen festspillforfatter (valget falt i år på Linn Ullmann, som i fjor kom med den delvis selvbiografiske romanen Jente, 1983) og festspill-

festspillene 2022

FESTSPILLENE 2022 FESTSPILLENE 2022 FESTSPILLENE 2022 kunstner – der æren i år gikk til filmregissør og billedkunstner Lene Berg.

stOr sPennVidde

Men mest av alt handler det om musikk, og da etter hvert innenfor et svært utvidet kulturbegrep. Eller hva sier du til et program som – i tillegg til alt det beste fra den klassiske verden rommer både det fargerike amerikanske overflødighetshornet Taylor Mac (bildet til venstre), indieartisten Peaches, verdensmusikk-legenden Angelique Kidjo og den norske popkameleonen Beranek (se egen sak).

Tonje E. Peersen har vært med og planlagt programmet til årets festival under ledelse av avtroppet festspilldirektør Anders Beyer, og det var derfor naturlig å invitere henne til en samtale rundt noen musikkeksempler – samtlige med referanse til de programpostene som tiltalte oss aller mest. Festspillenes nye direktør, Lars Petter Hagen, deltok også i samtalen, men innrømmer KLAR FOR ÅRETS FESTSPILL: – Det er et superproft team, så det blir på en måte at du sitter og tar inn flyten og nyter det hele. Seremonien er gøy og byggende når den er basert på kunsten og ikke på at talene skal holdes – eller hva vi skal putte inn imellom, sier Tonje E. Peersen.

Til venstre: Lars Petter Hagen.

tidlig at han kun har vært med på sidelinjen de siste månedene.

– Det er jo alltid ting som må tweakes litt, men Lars Petter kommer nok ikke til å ha så høye skuldre. Han vet at vi har gjort dette før, åpner Peersen.

– Jeg har litt erfaring med å sitte og ikke kunne glede meg over kjempegode konserter fordi man bare er redd for alt som kan gå galt, legger Hagen til.

– Det er et superproft team, så det blir på en måte at du sitter og tar inn flyten og nyter det hele – og så er det mange interessante oppgaver. Jeg har blant annet deltatt i diskusjonene rundt åpningsseremonien. Det er både gøy og spennende å kombinere kunstnerisk innhold med det formelle, sier Peersen.

kUnst i skOlen

Programsjefen ser tilbake på et år med mye tidkrevende planleggingsarbeid. Hun nevner spesielt barnekunstfestivalen Småspill. Her medvirker profesjonelle kunstnere sammen med ansatte og studenter på Høgskulen på Vestlandet. På campus i Bergen, Sogndal og på Stord blir det konserter og forestillinger for publikum, og i tillegg arrangeres flere workshops, seminarer og forestillinger for skoler, barnehager og lukkede grupper.

– Det er et sånt langt stykke arbeid hvor vi kan få mer kunst inn i skolen hvis vi gjør det på den og den måten, forklarer hun.

Samarbeidet med den nye direktøren er derimot av relativt ny dato. Han tiltrådte offisielt 1. mai, men begynte i halv stilling allerede i april etter avtale med sin tidligere arbeidsgiver Oslo-Filharmonien.

– Vi kommer til å jobbe godt sammen. Lars Petter har sine styrker og svakheter, og jeg har mine, sier programsjefen.

– Men profilen på festivalen kommer vel til å forandre seg med ny direktør?

– Det blir så moderne at du aner ikke (begge ler).

Eller kanskje vi kun skal ha tidligmusikk og moderne musikk, sånn at det blir veldig hardcore (mer latter).

– Da tenker jeg at jeg har en bra overgang til det første musikkeksempelet, for det er jo på en måte inngangen til modernismen. Jeg tenker på «Vårofferet» av Igor Stravinskij, sier jeg, og trykker «play» på det første sporet på spillelisten jeg har forberedt – der altså alle musikkeksemplene er lenket opp mot programposter under Festspillene >> i Bergen 2022.

Tekst og foto: Magne Fonn Hafskor

BERGENSMAGASINET

57

Innspilling fra 1929 med Grand Orchestre Symphonique de Paris/ Monteux, nyutgitt av Warner 2022.

Strauss: Salome. Innspilling fra 1954 med Wiener Philharmoniker/ Krauss, nyutgitt av Decca 2021.

Diverse artister: Musikk fra filmen Arizona Dream (1993).

Peaches: Teaches of Peaches (2000).

Festspillene i bergen åpner onsdag 25. mai kl. 12.30 med gratisforestilling på torgallmenningen. deretter blir det tett straVinskiJ: Vårofferet

straUss: De syv slørs dans

Peaches: Fuck the Pain Away

– Denne innspillingen (se over) av «Vårofferet» er med Pierre Monteux. Han dirigerte også urfremførelsen i 1913, som endte med pipekonsert og skandale.

– Det er jo et verk som virkelig representerer et paradigmeskifte i musikken, sier Lars Petter.

– Det er jo et vakkert verk når vi lytter til det i dag – både melodiøst og med sterke flotte rytmer – men den gangen var det nytt og provoserende.

– Ikke sant. Det sprengte alle skalaer, BANEBRYTENDE: Den bokstavelig talt, og russisk-amerikanske også av format – komponisten Igor med det gigantiske Stravinskij (1882-1971). orkesteret, de kompliserte rytmene, balletten ikke minst, og tematikken med ofringen og all hedonismen. Det er et av mine favorittverk i hele musikkhistorien. For meg er Stravinsky en av de virkelig store komponistene – ikke bare fra forrige århundre, men i det hele tatt.

– Hvorfor valgte dere dette verket som del av avslutningskonserten?

– Vel, vi prøvde å booke Leif Ove Andsnes og Marc-André Hamelin etter at de i 2017 kom med en innspilling av Vårofferet i versjonen for to piano [se lenger nede]. Det passet aldri med kalenderne – men så fikk vi det plutselig til nå, sier Tonje.

– Da vi så skulle planlegge avslutningskonserten, ville vi at det skulle være en god sammenheng mellom Caroline Shaw og Edvard Grieg.

Bergen Filharmoniske Orkester foreslo da å gjøre orkesterversjonen av Vårofferet. De skulle egentlig ha gjort det i fjor høst, men da ble det kansellert på grunn av pandemien. Dette er et verk som gir en god energi i hele den konserten – ikke minst fordi både dirigent Edward Gardner og orkesteret selv har veldig lyst å fremføre det.

Publikum elsker dette stykket, som er hentet fra Richard Strauss’ enakters-opera Salome fra 1905 – som festspillene nå setter opp i en konsertant versjon. Operaen er basert på et teaterstykke av Oscar Wilde, og sjokkerte den gangen både publikum og sangere – ikke minst på grunn av den erotiske De syv slørs dans. Den østerrikske premieren ble gitt ved Graz Opera i 1906 under komponistens ledelse, med Arnold Schönberg, Giacomo Puccini, Alban Berg og Gustav Mahler i publikum.

– Vi er veldig glade for at vi endelig kan fremføre «Salome», som vi måtte avlyse i 2020. Den gangen var det snakk om en halvscenisk versjon, som selvfølgelig ville gitt en større dybde enn å fremføre den konsertant. Men det var dessverre ikke mulig å få til noe annet nå. Jeg kommer til å savne dansen [De syv slørs dans], men det blir uansett en vakker opplevelse, sier Tonje.

– Dette et verk i samme kategori som Vårofferet – både når det gjelder å lage skandale og den påvirkningskraften Salome har hatt på all opera i etterkant, sier Lars Petter, før han forsvinner ut et ærend.

Peaches (Merrill Nisker) er en såkakalt electroclash-artist. Tilnærmet alle sangene hennes handler om sex. Hun er opprinnelig fra Canada, men både bor og arbeider i Berlin.

– Dette gleder jeg meg veldig til. Hun har den der tverrsjangergreien som er utrolig tiltrekkende.

Vi lurte på om vi skulle presentere en produksjon hun hadde i 2017 – men det endte med dette 20årsjubileet der hun skal spille hele debutplaten.

– Det er vel 22 år?

– Ja, turneen er pandemiforsinket. Nei, jeg tror vi trenger det der. Det blir nok et mangfoldig publikum. Første gangen vi snakket om å invitere henne, lurte vi på om hun også kom til å fremføre coverversjonen hun har gjort av Rammstein-låten Du hast [originalversjonen er blant annet kjent fra den første Matrix-filmen, journ. komm.] – men den er jo ikke med på debutplaten. Jeg er ikke så opptatt av det outrerte, men jeg liker det hun gjør – for mennesker som trenger at hun gjør det. Jeg elsker tanken på så uredde mennesker. Musikalsk er det rytmisk og fet pop – hun kommer med fullt band, dansere og hele pakken.

«Vårofferet» fremføres i to versjoner under årets festspill:

n Griegsalen, fredag 3. juni – versjon for to piano, fremført av Leif Ove Andsnes og Marc-André Hamelin n avslutningskonserten i Grieghallen, onsdag 8. juni – orkesterversjonen, fremført av BFO/Edward Gardner

58

BERGENSMAGASINET

n Grieghallen, torsdag 2. juni Solister/Bergen Filharmoniske Orkester/Edward Gardner

n Griegsalen, lørdag 4. juni

Goran bregović: Dreams – Dette er et helt nydelig melankolsk stykke fra en kroatisk/serbisk komponist/musiker – som skal spille på årets festspill.

– Goran Bregovic? Han har vi hatt med oss flere ganger. Årets konsert blir i Griegsalen, som egentlig ikke er intim nok – men det kan funke, fordi publikum på en slik balkankonsert ikke bryr seg om det er seter eller ikke. De danser likevel. Jeg håper at det blir en slik konsert der taket løfter seg, sier Tonje.

– Det er dansemusikk med litt skeive rytmer?

– Jada, det blir hele pakken. Og det blir spennende å oppleve den historiefortellingen som han byr på. Vi trenger mer enn noensinne de artistene som jobber på tvers av religion og etnisitet. En sånn type konsert gir noe mer enn bare den musikalske opplevelsen. Det føles viktig. Goran er brobygger i kraft av sin egen person. n Griegsalen, tirsdag 31. mai

AFROPOP-LEGENDE: Angelique Kidjo på Rudolstadt Festival 2019. FOTO: CARSTOR/CCBY4.0

angelique kidjo: Born Under Punches

– Dette er fra Angelique Kidjos nest siste album, der hun tar det ikoniske Talking Heads-albumet tilbake til Vest-Afrika. Er det andre eller tredje gang dere inviterer henne?

– Hun har vært her to ganger før. Folk ringte oss ned for å få billetter sist hun var her – da hun gjorde Talking Heads-albumet. Det var helt ut-

Angelique Kidjo: Remain in Light (2018).

Wardruna (Einar Selvik): Skald (2018).

Eivør: Segl (2020).

Lise Davidsen og Leif Ove Andsnes: Edvard Grieg (2022).

program med en rekke arrangementer like frem til avslutningskonserten i Grieghallen onsdag 8. juni kl. 19.30.

solgt. Vi kunne egentlig sluppet inn flere, for det var ingen som satt på stolene. Folk var elleville.

Og hun gikk jo ut i salen. Det var vanvittig gøy, og vi som er litt norske i stilen – vi beveger oss litt sånn med skuldrene, kanskje – reiser oss ikke opp og begynner å ule, men de som var der gjorde nettopp det. n Grieghallen onsdag 1. juni

Wardruna: Voluspá (skaldic version) Komponist og musiker Einar Selvik fra Osterøy er hovedmann bak den internasjonalt anerkjente gruppen Wardruna, kjent for sin unike musikalske formidling av eldre nordiske kulturtradisjoner.

MAGISK OG KRAFTFULLT: «Ho minna om ei blanding av Kate Bush og Mari Boine, og sette folk i festhumør med trommer og avanserte hyl» skrev Bømlo-nytt etter festspillkonserten i Bekkjarvik sommeren 2018.

FOTO: JAN HANCHEN MICHELSEN

MODERNE SKALD: Einar «Kvitrafn» Selvik på festspillkonserten Nordveger i Bekkjarvik, 2018.

FOTO: JAN HANCHEN MICHELSEN

– Fantastisk musikk. Jeg har jobbet med Einar Selvik siden 2017, da Festspillene bestilte et verk fra ham og Ivar Bjørnson (Enslaved). Det er noe med den typen historiefortelling – intimt og rett på – det er en egen ro rundt det. «Hugsjá»albumet deres er basert på bestillingsverket vårt fra den gangen, og har en gripende sang om de døde som heter Um heilage fjell. Du kjenner rett og slett gråten litt i halsen når du hører den. Når vi i år plasserer Einar Selvik i Griegs villa, så handler det om å invitere han til å gjøre noe som er litt annerledes for ham. n troldhaugen (Villaen) lørdag 4. juni NB: to konserter

eivør: Sleep on It

edvard Grieg: Våren

Den færøyske artisten Eivør mottok Nordisk råds musikkpris i 2021, og har utgitt hele 17 album.

Stemmen hennes beskrives gjerne som mild, gripende og overnaturlig – og har blant annet vært å høre i tv-serien «The Last Kingdom».

– Vi gleder oss til å ha Eivør tilbake på Festspillene. Hun var med på vår konsertserie Nordvegen, som var navnet på prosjektet vi hadde med Selvik og Bjørnson i 2018, opplyser Tonje.

– Eivør er vel litt i samme gate som Einar Selvik?

– Hun veksler nok i mye større grad mellom sjangre enn det han gjør, men det vakreste hun gjør har noe av den samme intime stemningen.

– Det blir med fullt band?

– Ja, på konserten i Håkonshallen. I tillegg skal hun holde en utendørs duokonsert i Skjerjehamn med Mathias Kapnas på keyboard. Det blir magisk og kraftfullt.

Vi går videre til to verdensstjerner fra Bergen.

An outstanding release konkluderte tidsskiftet Gramo- phone i anmeldelsen av 2022platen Edvard Grieg: Songs, fremført av Lise Davidsen og Leif Ove Andsnes, mens duoens versjon av «Våren» beskrives som concentrated emotion unleashed judiciously in a performance of enormous cumulative power.

– Det blir en fantastisk kveld i Grieghallen.

Hele konserten er basert på Grieg-platen deres, men vi får også sanger av Richard Wagner og Richard Strauss. Vi er veldig glade for å få dem hit nå. En ting er at det musikalsk er helt i særklasse, men de er også kjempefine historiefortellere. Jeg tror det blir mange fine introduksjoner til sangene.

n håkonshallen fredag 3. juni kl. 19.30 n skjerjehamn (dronningscenen) lørdag 4. juni

n Griegsalen, fredag 23. mai

BERGENSMAGASINET

59

Laurie Anderson/Kronos Quartet: Landfall (2018).

Thoresen: Symphonic Concerto.

OFO, cello: Amalie Stalheim (2021).

laurie anderson/ kronos Quartet: Our Street Is a Black River Kronos-kvartetten er som nevnt årets Artist in Residence. Dette stykket er fra albumet de gjorde sammen med New York-artisten Laurie Anderson, og handler om en orkan der hun mistet store deler av arkivet sitt som var i kjelleren.

– Kronos-kvartetten gleder jeg meg nesten mer til enn Peaches – det at de hele tiden utvikler kunsten og skaper nye forbilder. Det er noe med ringer i vannet i det de gjør – og det å jobbe sånn på tvers av sjangre. Det er mye gøye instrumenter og underlige ting.

På åpningsseremonien skal de spille Michael Gordons The Sand Park – som han skrev etter terrorangrepet 11. september 2001. Det er basert på barnestemmer som forteller om hva de ville gjøre med Ground Zero – at de kunne tenke seg å bygge en park der med rutsjebane og karuseller – og at den skulle hete The Sand Park. kronos Quartet under årets festspill:

n Under åpningsseremonien på Torgallmenningen onsdag 25. mai n Akvariet i Bergen (familiekonsert), torsdag 26. mai n Håkonshallen, fredag 27. mai n Kulturhuset i Bergen, lørdag 28 mai (samtale)

lasse thoresen: La seconda valle Nok en innspilling med en av våre lokale verdensstjerner, her i et veldig virtuost stykke signert den norske komponisten Lasse Thoresen.

Amalie Stalheim (se eget intervju) er en aktiv kammermusiker, og har samarbeidet med musikere som Janine Jansen, Yo-Yo Ma, Leif Ove Andsnes, Lars Anders Tomter og Stenhammarkvartetten.

– Amalie Stalheim er på en måte Kronos-kvartetten i én person. Hun er kul, og veldig god på formidling – med fine introduksjoner til verkene hun gjør. Jeg opplever henne som en sånn «har du lyst å gjøre dette? Ja, hva er det?»-type, sier Tonje – Ja, og så er hun opptatt av ny musikk, legger Lars Petter til.

– Mange unge solister tenker at den enkleste inngangen til de store scenene er å spille klassiske «hits». Amalie derimot debuterer på plate med et verk av en nålevende norsk komponist. Hun har et sterkt kunstnerisk prosjekt og en fin åpenhet.

60

BERGENSMAGASINET

Caroline Shaw: Orange, fremført av Attacca-kvartetten (2019).

amalie stalheim kan oppleves på tre ij konserter under årets festspill:

n Under åpningsseremonien på Torgallmenningen onsdag 25. mai n Med Christian Ihle Hadland (piano), Troldhaugen, man. 30. mai. Musikk av Poulenc, Stravinsky, Grieg og Sæverud. n Med Mogens Dahl kammerkor i Håkonshallen 29. mai. Musikk av blant andre Bach og Brahms, samt urfremførelse av Missy Mazzolis «Year of Our Burning», som er komponistens reaksjon på korona-pandemien.

Caroline shaw: The Cutting Garden Den amerikanske komponisten og mezzosopranen Caroline Shaw er veldig til stede under årets festspill, både som komponist og sammen med ensemblet Roomful of Teeth.

– Kontrabassist Cécile-Laure Kouassi har kuratert en kveld i Håkonshallen der hun har invitert Caroline Shaw til å synge sammen med en strykergruppe. Så det blir gøy. Det er dét som er festival; når du klarer å få til slike ting.

– Shaw har også en urfremførelse på avslutningskonserten – noe som er litt av et scoop?

– Det er helt fantastisk. Jeg hadde unnet New York-filharmonikerne å få urfremførelsen som planlagt, men nå blir det først hos oss i stedet.

Caroline shaw kan oppleves på tre konserter under årets festspill:

n Lyden av Dextra Musica, Håkonshallen søndag 5. juni (med to sanger fra Caroline til tekster av Robert Burns) n Caroline Shaw og Roomful of Teeth, Håkonshallen mandag 6. juni (verker av Shaw, Mazzoli, Shin og Brittelle) n Avslutningskonserten (med Roomful of Teeth, Paul Lewis og Bergen Filharmoniske Orkester/Edward Gardner), Grieghallen onsdag 8. juni

John adams: Hallelujah Junction Dette John Adams-stykket – som fremføres av Andsnes og Hamelin på konserten der de spiller Vårofferet (se neste musikkeksempel) – er veldig sentralt for komponisten: Både selvbiografien hans og en dobbel samle-cd med utvalgte verker

Hamelin og Andsnes ga ut denne Stravinskij-platen i 2017.

(men uten Hallelujah Junction) bærer den samme tittelen. Egentlig er det navnet på et sted i California han oppdaget helt tilfeldig, men det er også veldig beskrivende ord for musikken hans. I vårt musikkeksempel fremføres stykket av Nicolas Hodges og Rolf Hind (fra albumet Road Movies, 2004). n Griegsalen, fredag 23. mai

stravinskij: Vårofferet

(versjon for to piano)

Når det gjelder Stravinskijs eget klaverarrangement av Vårofferet, så er dette en svært annerledes opplevelse enn det buldrende dynamiske og dypt melankolske orkesterverket/balletten som utløste en pipekonsert på Paris-premieren i 1913.

– Det er sjelden vare å ha to pianister av et slikt format som Andsnes og Hamelin på samme scene. Det er heller ikke ofte man er i konsertsaler med to flygler – så dette blir nok en helt spesiell konsert. Hvis vi skulle hatt «Instrument in Residence,» så kunne det fort blitt et flygel. Men jeg vet ikke hvor mange som hadde blitt krenket av at vi valgte det ene instrumentet foran et annet, ler Tonje. n Griegsalen, fredag 3. juni

ingen bybanemusikal!

– Apropos krenking – det er ikke så mange som vil bli krenket av årets festspillprogram?

– Man vet aldri hvor det kommer. I år er Griegs a-mollkonsert en del av avslutningskonserten, men den avslutter ikke – så det kan hende at vi får kjeft for at den kommer nest sist. Men det tror jeg at vi lever godt med.

– Dere har ikke tatt med programposter som egner seg for å provosere og skape debatt – slik som med Ways of Seeing i 2019?

– Nei. Vi har et samarbeid med Det Vestnorske teateret og Transiteatret-Bergen om 03:08:38 Tilstander av unntak – men den er ikke provokativ på den måten, det er bare en sterk forestilling om 22. juli, sier hun.

– Det er alltid behov for at det er noe som er lærerikt eller provoserende, men det er ikke viktig.

– Dere kunne jo satt opp en bybanemusikal for å sette sinnene i kok.

– Det vil jeg anta. Det får bli den neste DNSteatersjefens oppgave, tenker jeg.

Tekst: Magne Fonn Hafskor

22 23 Sesongen 2022/2023 er lansert.

Se hele programmet på harmonien.no

Trond Mohn

www.harmonien.no www.bergenphilive.no

BERGENSMAGASINET

61

FESTSPILLENE

UNGE KLANGER FRA GAMMELT INSTRUMEN T – luksusen med å spille ny musikk er at man kan kommunisere direkte med komponisten, sier amalie stalheim – en prisvinnende ung bergensmusiker som er i ferd med å klatre høyt på den klassiske stjernehimmelen.

62

BERGENSMAGASINET

A

Amalie Stalheim fra Bergen regnes som en av Nordens mest lovende unge cellister. På Festspillene i Bergen skal hun både spille duokonsert med Christian Ihle Hadland og være solist i urfremføringen av et verk av fjorårets festspillkomponist, Missy Mazzoli.

Hun begynte å spille cello i Kulturskolen allerede som seksåring, etter først å ha spilt piano i et år.

Hennes første instrument var en såkalt «trekvart cello» tilpasset unge nybegynnere.

Fant sin stemme

CELLO MED SJEL: Instrumentet Amalie Stalheim spiller på er en cello bygget av Francesco Ruggieri i 1687, sjenerøst utlånt av Anders Sveaas Almennyttige Fond.

– Det var mye Mozart og Haydn i begynnelsen.

Brahms kom nok litt senere, forteller hun.

– Men vi spilte også Abba, for vi hadde en fiolinist i kvartetten som var stor fan av dem – og det var jeg også.

– Var det å spille cello et bevisst valg for deg?

– På en måte. Min storesøster spilte fiolin i orkester, og jeg husker at jeg var fascinert av cellogruppen allerede da – det at man ikke bare spiller melodien, men også kan være med i hele det harmoniske grunnlaget rundt. Jeg tenkte kanskje ikke dét da jeg var seks år gammel, men det var et eller annet som lokket meg til celloen.

– Den har en veldig tiltalende klang.

– Det er jo en klisjé, men man sier ofte at celloen er det instrumentet som ligger tettest opp til menneskestemmen.

– Det sier man om klarinetten også.

– Ja, og oboen og alt mulig rart. Men om den ikke er lik på menneskestemmen, så er den ihvertfall min stemme.

«JaG triVs bÄst i ÖPPna landskaP»

Etter å ha fullført videregående ved musikklinjen på Langhaugen, studerte hun ved Kungliga Musikkhögskolan – med cello som hovedinstrument.

– Torleif Thedeen var celloprofessor der (han er nå professor for Fagseksjon for strykere og harpe ved Norges Musikkhøyskole, journ. komm.), så det lokket meg dit. Jeg hadde ikke vært i Stockholm før og kjente ingen der, men jeg bor fortsatt der.

– Det er en vakker by, sier jeg, og forteller henne om vandringer jeg har vært på i Gamla Stan og en lengre båttur på Mälaren.

– Det finnes mye annet der som også er utrolig fint, men Gamla Stan er noe som fanger øyet umiddelbart, bekrefter hun.

– Noe som er viktig for meg uansett hvilken by jeg bor i, er at det er sjø eller hav i nærheten. Det får meg til å føle en helt annen åpenhet; det gir liksom mulighet til å puste. Er det ikke det, får jeg nesten klaustrofobi – og det tror jeg har med at jeg er oppvokst ved Fanafjorden.

– Likevel velger du å debutere på plate med et verk som handler om innestengte norske daler der du knapt får puste. Det er et veldig mørkt verk, sier jeg – med henvisning til hennes relativt ferske innspilling av Lasse Thoresens cellokonsert.

– Hehe. For meg er det et ganske billedrikt verk; at det er skumringsmørkt og man vet ikke helt hvor man er på vei – man har ikke kompass – og så leter man seg frem i ulike klanger, liksom.

en «mOOdy» Gammel italiener

– Kjenner du Lasse Thoresen?

– Vi har jobbet sammen, slik at det klinger slik han har tenkt at det skal gjøre. Luksusen med å spille ny musikk er jo at man kan kommunisere direkte med komponisten.

– Du får frem en del gutturale lyder underveis i verket. Jeg har ikke hørt slike lyder fra en cello før – drar du i strengene for å få de frem?

– Nei, det meste av det er med buen og kontaktpunktet – hvor nær stolen man spiller. Det handler om vibrasjonen i celloen. Når de røffeste lydene kommer, er det så mye vibrasjoner i den at det nesten blir feedback.

– Var du kjent med Truls Mørks versjon før du spilte verket inn?

– Jeg har hørt et konsertopptak av hans versjon, men konserten har siden blitt revidert, så den låter litt annerledes nå.

– Du har jo en helt spesiell tone som du får frem på et helt spesielt instrument.

– Ja, det er en fantastisk cello. Truls spiller også på et gammelt instrument. Han spiller på en Montagnana (en cello bygget av den venezianske instrumentmakeren Domenico Montagnana i 1723, journ. komm.), mens jeg spiller på et instrument bygget av Francesco Ruggieri i 1687. Jeg får låne den fra Anders Sveaas’ Allmennyttige fond, og har hatt den i fire år nå.

– Det er vel en utfordring å stemme et så gammelt instrument?

– Utfordringen handler ikke så mye om stemming som at det er en gammel italiener som trives best i Crimona. Når man spiller mest i Norden, så er det dager der vi ikke er helt på bølgelengde. Det er mye bevegelse i celloens trevirke, alt etter temperaturforandringer og luftfuktighet – så det kan hende at den slipper litt i limet eller at den er litt «moody».

– Er den annerledes å spille på sammenlignet med en moderne cello?

– Generelt så er det slik at eldre instrumenter på en måte har «satt» seg mer, men det går fortsatt an å utvikle klanger og få sitt eget sound. Man har jo sin egen klang uansett hvilket instrument man spiller på.

stOre Cellister

– Det er vel litt sånn med cellister at man kan høre hvem som spiller. Når Jacqueline du Pre spiller Elgars cellokonsert, så hører man med en gang at det er hennes versjon.

– Ja, men kanskje spesielt tidligere, da cello begynte å bli et solistinstrument.

– Hvilket forhold har du til Pablo Casals (18761973)?

– Han var en viktig musiker innenfor mitt yrke fordi han løftet frem celloen så mye som han gjorde.

Den katalanske komponisten, dirigenten og cellisten er kanskje mest kjent for at han fikk hele verden til å gjenoppdage Bachs den gangen glemte cello-sonater – som i dag finnes på standard-repertoaret til alle de de største cellistene.

Pablo Casals kom over disse stykkene i en musikkforretning en gang tidlig på 1890-tallet, og brukte de neste 10-12 årene på å lære seg å spille de. Hans mest kjente innspillinger av Bach-sonatene ble gjort i London og Paris fra 1936 til 1939.

– Det sies gjerne at han får celloen til å synge; et kompliment man gjerne gir til musikere når de virkelig får musikken til å svinge.

– Ja, og bare det at han fortsatte å øve til han var 94 år gammel, fordi det alltid finnes noe nytt man kan lære – noe som er veldig treffende for det jeg holder på med.

tO FestsPill-kOnserter

Amalie Stalheim spiller på to festspill-konserter i år (i tillegg til at hun er med på åpningsseremonien på Torgallmenningen). Den første er en urfremførelse av et verk for cello og kor, skrevet av fjorårets festspillkomponist Missy Mazzoli. Mogens Dahl kammerkor medvirker også.

– Mazzoli er en utrolig kul person og komponist, og jeg gleder meg veldig til å samarbeide både med henne og koret. De blir på en måte mitt orkester.

Stykket hun skal ha urpremiere på, heter «Year of our Burning», og er en respons på koronapandemien – med tekst av Laura Lomas.

Gjennom musikken og korets bevegelser på scenen skal stykket fremstille forholdet mellom mennesker i den spesielle tiden. >>>

BERGENSMAGASINET

63

INSPIRERT AV NORSKE LANDSKAP: – Lasse Thoresens cellokonsert er et ganske billedrikt verk; det er skumringsmørkt og man vet ikke helt hvor man er på vei – man har ikke kompass – og så leter man seg frem i ulike klanger, sier Amalie Stalheim. FOTO: NIKOLAJ LUND Tekst og foto: Magne Fonn Hafskor Tekst og foto: Trond Tystad

Den andre festspillkonserten hennes blir sammen med Christian Ihle Hadland på piano.

Denne inngår som en del av at hun i fjor ble tildelt Den norske solistpris.

Tekst foto:spille Magnelitt Fonn Hafskor musikk, med stykker – Viogskal blandet av Sæverud, Grieg, Janáček, Stravinskij og Poulenc.

ViTekst harogakkurat spilt inn en duoplate sammen. Den foto: Trond Tystad kommer ut på LAWO Records i 2023.

– Ja, jeg ser at du skryter av samarbeidet med LAWO. – Når man spiller inn plate, er det viktig å ha en produsent som man faktisk stoler på; en som skjønner hva du vil med musikken. Dét gjør deres Tekst og foto: Magne Landaas, Fonn Hafskor produsent Vegard så det funker veldig bra med LAWO. – Du planlegger Tekst og foto: Trond Tystad også en plateinnspilling sammen med Kringkastingsorkesteret av Knut Vaages verk «Relieff», som du hadde urpremiere på i fjor sammen med Bergen Filharmoniske Orkester. Hvordan kom du på å bestille et verk fra ham?

– Etter at jeg vant den svenske solistprisen, fikk jeg bestille et verk – det var en del av prisen der – og Knut Vaage er en person som jeg har kjent

64

BERGENSMAGASINET

nesten hele mitt liv. Jeg er heller ikke helt uvant med å samarbeide med komponister, i og med at BERGENSMAGASINET min far er komponist.

sPiller i JaZZ-sePtett

Men nå gleder hun seg mest til festspill-konsertene, der hennes talent virkelig kommer til å sette farge på byens storstilte musikkfest. Kanskje vi får se henne senere i år også, og da gjerne sammen med det svenske jazzbandet hun spiller i – ledet av saksofonisten Fredrik Lindborg.

– Vi har tidligere gitt ut en plate med musikk av Lars Gullin, og vår nye plate består av nyskrevet musikk av nå 88 år gamle Georg Riedel (blant annet kjent for albumet «Jazz på svenska» (1963), som han spilte inn sammen med pianisten Jan Johansson, journ. komm.).

Tekst: Magne Fonn – Kommer dere til Hafskor Bergen?

– Ja, det hadde vært perfekt. Vi har en så flott kombinasjon avTystad instrumenter; det er ikke bare en Tekst: Trond jazztrio med strykekvartett, men en septett som spiller en blanding av jazz og klassisk musikk. Strykerne blir da liksom det harmoniske instrumentet.

Albumet består av åtte nye komposisjoner fra Riedel og åtte «musikalske fragmenter» basert på disse – hver av dem signert en av konstellasjonens syv musikere – samt et av Riedel selv. Amalie Stalheim har fått æren av å åpne albumet med sitt «fragment», som ganske enkelt har fått tittelen «Stalheim». Merk deg navnet! n Amalie Stalheim kan oppleves på tre konserter under årets festspill: n Åpningsseremonien på Torgallmenningen, onsdag 25. mai n Mogens Dahl kammerkor med Amalie Stalheim, Håkonshallen 29. mai n Amalie Stalheim (cello) og Christian Ihle Hadland (piano), Troldhaugen (Troldsalen) mandag 30. mai Tekst: Magne Fonn Hafskor Tekst og foto: Magne Fonn Hafskor

Tekst: Magne Fonn Hafskor

Tekst: Magne Fonn Hafskor

Tekst: Trond Tystad

Tekst: Trond Tystad

EN MAESTRO I ØSTROMMET: «Pablo Casals has honored all of us by consenting to come here and play» sa John F. Kennedy i sin tale til den 84 år gamle Pablo Casals da han spilte i Det hvite hus 13. november 1961 – foran det daværende presidentparet og andre gjester.

JAZZ PÅ SVENSKA: «Clearly one of the most interesting new jazz CDs of this or any other year» skriver Lynn René Bayley (The Art Music Lounge) i sin anmeldelse av det nye albumet fra Fredrik Lindborgs septett – der Amalie Stalheim er en av de syv musikerne.

Fakta: amalie stalheim n Amalie Stalheim (f. 1993) er født og oppvokst på Titlestad i Fana. Hennes far er komponist og høyskoleprofessor Jostein Stalheim. n Hun debuterte som plateartist i fjor på Oslo Filharmoniske Orkesters innspilling av Lasse Thoresens symfoniske konsert for cello og orkester – som er et ekstremt teknisk og virtuost verk. n I tillegg har hun gitt ut to jazzplater med en septett ledet av Fredrik Lindborg.

n Amalie Stalheim har spilt som solist med blant andre Oslo filharmoniske orkester, Kungliga Filharmonien i Stockholm, Gulbenkian Symfoniorkester, Gøteborg symfoniorkester, Svenske Radioorkesteret, Bergen Filharmoniske orkester, Kringkastingsorkesteret og Malmø Symfoniorkester. n Hun er en aktiv kammermusiker, og har samarbeidet med musikere som Janine Jansen, Yo-Yo Ma, Leif Ove Andsnes, Lars Anders Tomter og Stenhammarkvartetten.

n I tillegg til å spille de tradisjonelle cellokonsertene internasjonalt, brenner Amalie Stalheim for å bestille nyskrevet musikk for cello.

n Hun ble i fjor tildelt Den norske solistprisen.

Denne deles ut til en av tre–fem nominerte norske instrumentalister eller sangere under 30 år, utvalgt av en internasjonal jury. n I 2018 vant hun Kungliga Musikaliska akademiens store musikkonkurranse, Solistpriset.

n På Verbier Festival i 2016 ble hun tildelt den prestisjetunge Firmenich Prize.

n Hun har også vunnet Ljunggrenska-konkurransen og Yamaha Music Foundation Europe Competition.

BERGENSMAGASINET

65

FESTSPILLENE 2022

GJENHØR MED NORSK ELECTRONICA-KLASSIKER dersom du husker beraneks debutplate fra 1981, så sier sannsynligvis hukommelsen deg at du spilte den én gang – og knapt nok det. Festspillene i bergen inviterer nå til en konsert der han vil fremføre hele det ikoniske albumet.

D

a Espen Beranek Holm slapp albumet Sound of Danger i 1981, sank det som en stein. Dette var noe helt annet enn landeplagen «Dra te’ hælvete», som kom på singel et halvt år tidligere – og på kort tid solgte rundt 20.000 eksemplarer, til tross for at den ble bannlyst på norsk radio (som den gangen bestod av kun én NRK-kanal).

Det var ganske modig gjort av Beranek å slippe dette albumet etter den populære singelen. Hadde platen kommet ut på de tyske etikettene Brain eller Sky, ville den nok solgt adskillig mer. Personlig var jeg nok like overrasket som de fleste andre da Sound of Danger kom – men kanskje mest fordi de to låtene fra singelen ikke var med. På den tiden hørte jeg mye på elektronisk musikk, så

FREMFØRER IKONISK ALBUM: På konserten vil Beranek (til venstre) sammen med Johannes Winther Farstad fremføre hele det 41 år gamle albumet, samt en del andre låter fra artistkarrieren hans. FOTO: JARLE NYTTINGNES

66

BERGENSMAGASINET

hjemme hos meg fikk albumet flere runder på platespilleren.

ble lØFtet Frem PÅ «nerdekVeld»

– Det var mange som ble overrasket over Sound of Danger da den kom. For meg var det jo denslags jeg drev med, bekrefter Beranek.

– Får vi høre «Dra te’ Hælvete» på konserten også?

– Det blir i svært stor grad opp til publikum.

– «Dra te’ hælvete» var et unntak. B-siden på singelen, «Balls’n Calls», bærer jo mye mer av albumets sjel i seg – og planen var jo å ha den på A-siden, med et eller annet på baksiden. Som altså ble «Dra te’ hælvete».

Sound of Danger ble aldri fremført fra en scene i tiden Beranek var aktiv artist på 80-tallet.

Ideen om å løfte albumet frem kom på en «nerdekveld» på Pop-senteret i Oslo, der han snakket om synther, gamle dager og hvordan låtene fra den gangen ble til.

– Med ett var Sound of Danger-materialet tilbake i fingrene og oscillatorene, og jeg fikk lyst til å hente det frem igjen, forteller han.

Som sagt så gjort. Beranek fikk med seg sin gode venn og kollega Johannes Winther Farstad BERGENSMAGASINET (multiinstrumentalist som har jobbet med blant andre Halvdan Sivertsen, Sondre Justad og Bjarte Hjelmeland), og 25. oktober 2018 stod de to på scenen på Kulturhuset i Oslo og fremførte hele albumet.

– Det var en fantastisk opplevelse – både at det kom så mye folk fra inn- og utland og det gledelige gjenhøret med musikken fra. Jeg er fortsatt glad i albumet, og det er en stor glede å fremføre det.

GJenhØr med «bOnUssPOr»

– Du slapp albumet Sensitive Independence i 2013, og like før pandemien kom du med EPen Oscillator Orkester – som blant annet hadde Tekst: Magne Fonn Hafskor to fantastiske Bowie-låter.

Er popkunstneren Beranek på vei tilbake til platemarkedet – eller kan Tekst: vi vente oss mer eksperimentell elektronisk Trond Tystad musikk?

IKONISK 80-TALLSALBUM: Sound Of Danger (1981) bød på elektronisk musikk med engelske tekster av barne/ ungdomsbok-forfatteren Martin Joyce Nygaard, og var noe helt annet enn debutsingelen «Dra te’ hælvete» fra samme år.

– Jeg har jobbet endel med ny musikk, og håper å få det realisert i overskuelig fremtid. Selv mener jeg at Sensitive Dependence har klare linjer tilbake til Sound of Danger, og det er linjer som jeg liker å følge.

Som tidligere nevnt ble Sound of Danger aldri en plate som ble lagt merke til i Norge, men det er likevel den som har «overlevd» av de fem platene han ga ut i perioden 1981-88. Sitter du på en original vinylkopi, så kan du regne med å få den omsatt for 600 - 800 kroner – om den er i god stand og lite spilt (og det er den sannsynligvis også).

Så har albumet også hatt et rikt liv utenfor Norge, noe som førte til at det ble lisensiert og utgitt på vinyl av det lille amerikanske plateselskapet Dark Entries Records i 2017. På Festspillene i år blir det altså mulig med et gjenhør – og siden konserten heter Sound of Danger and Beyond, blir det kanskje noen «bonusspor» også.

– Det blir en liten håndfull låter fra albumene som kom etter Sound Of Danger også, opplyser Beranek.

– Vi er innom både Spellemannpris-belønte XRay (1983) og Sensitive Dependence (2013).

Kanskje litt attåt det også.

– Får vi høre «Dra te’ Hælvete» på konserten?

– Det blir i svært stor grad opp til publikum. n Festspillkonserten «Sound of Danger and Beyond» med Espen Beranek Holm og Johannes Winther Farstad holdes på Kulturhuset (hovedsal) tirsdag 31. mai kl. 22.00.

Tekst: Magne Fonn Hafskor Tekst og foto: Magne Fonn Hafskor

Tekst: Magne Fonn Hafskor

Tekst: Magne Fonn Hafskor

Tekst: Trond Tystad

Tekst: Trond Tystad

Tekst: Magne Fonn Hafskor

Tekst: Magne Fonn Hafskor

Tekst: Trond Tystad

Tekst: Trond Tystad

Fakta: beranek n Espen Beranek Holm (født 23. mars

1960) er en norsk komiker, programleder og rockemusiker som har vært både soloartist og medlem av band.

Han debuterte med singelen «Dra te’ hælvete» i 1981.

n I starten av solokarrieren var Beranek også med i bandene Ung Pike Forsvunnet (med Anne Danielsen, Ole Hedemann, Sven Kalmar, Øivind Nordal og Tellef Øgrim) og kortlevde Spastisk Ekstase (med Helge Gaarder, Frank Hovland, Ola Snortheim, Don Buchanan og Øyvind Hånes).

n Han albumdebuterte med Sound of

Danger i 1981, et album som fortsatt er å regne med blant minimalistiske elektroniske utgivelser fra 1980årene.

n Oppfølgeren X-Ray (1983) ble tildelt Spellemannprisen.

n Hans så langt siste plate var EPen

Oscillator Orkester, som kom i oktober 2019. «Rett og slett fire innertiere» skrev Bergensmagasinets anmelder, og tildelte den en klar sekser.

n Beranek har også spilt med/vært

med i The Tunicates, Dronning Mauds Land, Bare Egil Band, Vidar Theisen and the Retrievers, Mors Beste Barn og Langsomt Mot Nord.

n Fra slutten av 1990-årene var han en del av Dei nye kapellanane. Sammen med to av kapellanene, Jan Swensson og Øystein Jevanord, startet han Oslo Plektrum, et band som i tillegg til å backe artister på showscenen også holder egne konserter.

n Espen Beranek Holm er også kjent

som fast bidragsyter til satireprogrammet Hallo i uken i NRK P2, som medlem i Det blå partiet i TV-programmet Løvebakken på NRK1 og som programleder for Virtuos – en klassisk musikkonkurranse for unge musikktalenter på NRK1.

n Hans far var jazzmusikeren Eilif Holm.

kilder: Wikipedia og Rockipedia

dĞŬƐƚ ŽŐ ĨŽƚŽ͗ ŶŶĞ dĂłŽƌĚͲ<ŝƌŬĞďƆ

dĞŬƐƚ ŽŐ ĨŽƚŽ͗ ŶŶĞ dĂłŽƌĚͲ<ŝƌŬĞďƆ

Tekst: Trond Tystad

Tekst: Trond Tystad

Tekst og foto: Magne Fonn Hafskor Tekst: Magne Fonn Hafskor Tekst og foto: Trond Tystad Tekst: Trond Tystad

Tekst :Magne Fonn Hafskor

Tekst og foto: Magne Fonn Hafskor

UNG GUTT FORSVANT: Beraneks solokarriere tørket ut i løpet av 80-tallet, og etter etternøleren Tacoma Bridge (1994) kom det ikke noe nytt album før Sensitive Independence (2013). PRESSEFOTO BERGENSMAGASINET

67

68

BERGENSMAGASINET

FØLJETONG: BERGEN SLIK DET VAR

DEL 2:

MARKEVEIEN ETTER KRIGEN «Vi vokste opp i en tid med vareknapphet. en hvetebrødskive med sirup eller sukker på førte oss rett inn i Paradis i tiden under og rett etter krigen», skriver knut Corneliussen, som denne gangen tar oss med tilbake til barndommens gate på nordnes.

Tekst: Knut Corneliussen

Y

tre Markevei – eller «Markeveien», som vi kalte den – er en 300 meter lang gate som går fra Holbergsallmenningen til Nykirkeallmenningen.

De fleste av husene i gaten er små trehus i gammel bergensk stil, men det er også noen murhus i 3-4 etasjer av typen «skorsteinshus».

Dette er hus med mur på utsiden, men innvendig er alt av tre. De fungerer da som en skorstein når det brenner. Det gjorde det heldigvis aldri i vår gate – så langt jeg kan huske. Noen av husene har en høy trapp på utsiden. Trinnene er hellelagt, og trappene er sikret med smijernsgjerder. På disse trappene kunne vi sitte og spille eller utveksle livserfaringer.

sOsialt samlinGsPUnkt

Fra Ytre Markevei går det en rekke bratte smau ned til Strandgaten. Forsiden av huset vårt vendte mot Claus Ockenssmauet og baksiden mot Kippersmauet. I Ytre Markevei, rett ovenfor huset, var butikken Høysæther kolonial. Denne var slik kolonialbutikker skulle være den gangen. Når vi kom inn i butikken, var det en stor disk rett til høyre, og en liten disk rett fram. Til venstre var det en dør inn til et lite lagerrom hvor det var melsekker, tønner med sirup og annet. Her var også telefonen, og den ble brukt av «hele gaten».

«Høysæther» var nemlig ikke bare en kolonialbutikk. Den var også et sosialt samlingspunkt. Her slo husmødrene av en prat (mannfolk handlet ikke i butikker, bortsett fra øl og tobakk), her fikk de høre siste nytt fra Høysæther, og her brukte de altså telefonen.

Det å ha telefon hjemme var nesten utenkelig både av økonomiske grunner og fordi det var mange års ventetid på å få telefon. I de årene var det ingen som stoppet oss på gaten eller på supermarkeder og spurte om vi trengte en telefon. Skulle noen ha fatt i mor eller far, ringte de til kolonialbutikken, og innehaveren kom løpende: «Fru Corneliussen, telefon!».

Hos Høysæther handlet vi sukker og mel i brune papirposer. Posene ble brettet ut, og «spissene» som dannet seg i bunnen ble brettet pent inn under

PÅ VEI TIL MELKEBUTIKKEN: – En liten hånd, et tungt spann og en tynn hank gjorde veien fra meieriet ulidelig lang, sier Knut Corneliussen poetisk om denne tegningen, som viser den unge forfatteren i gaten der han vokste opp.

ILLUSTRASJON: ELIN CORNELIUSSEN

posen. Så ble de fylt fra store skuffer under disken, mens de sto på vekten. Det ble alltid fylt litt ekstra.

Sirup ble øst opp fra store tønner og over i bokser, her var ingenting ferdigveid og pakket på forhånd. «Tate and Lyle», «Joso», «Bjørn havregryn» og «Toro grønnsaksuppe» var ukjente begreper. Det var sukker, salt, havregryn og grønnsaker som var skjult i spennende skuffer, sekker og hyller. Suppen måtte mor koke selv.

Borte på disken sto en stor maskin, kaffekvernen. Kaffebønnene ble helt oppi, de store hjulene svirret og ut kom ferdig malt kaffe. I tillegg til at den malte kaffen, spredte den en nydelig lukt av nybrent og nymalt kaffe, som sammen med lukten av mel og krydder, frukt og annet ga en uforglemmelig aroma i butikken.

Skulle noen ha fatt i mor eller far, ringte de til kolonialbutikken, og innehaveren kom løpende: «Fru Corneliussen, telefon!». «anne malene i GrØnnmalet hUs»

Det var ikke alle slags matvarer du kunne få i kolonialforretningene. Brød måtte kjøpes i brødbutikken, og melk på meieriet. Brødbutikken het Krügerbakkens bakeri, og lå 150 meter lenger ute på «Markeveien» – og det var nødvendig å gå ytterligere 70-80 meter til meieriet, som lå på Nykirkeallmenningen. Ned en liten trapp, mellom disse to butikkene lå «fiskemannen», som vi kalte fiskebutikken for. I dag ville vi kalle det nærbutikker, og heldige er de som har butikkene så nært. Men den gang føltes det tungt og langt å skulle gå for å kjøpe melk og brød.

Et tomt melkespann med en altfor tynn hank ble overlevert damen bak disken. Hun hadde øser merket én liter, en halv liter eller én desiliter. Øsene ble senket ned i store melkespann på 50 liter, først to ganger med liter-øsen, så en gang med halvliterøsen, og til slutt en liten ekstra skvett. Det var fint hvis det store melkespannet nettopp var åpnet, for da fikk vi ekstra mye av fløten som lå på toppen.

Denne fløten ble sammen med litt av melken kokt opp, og deretter avkjølt i en skål. Dette ble brukt som kaffefløte.

Veien tilbake fra butikken var tung og lang, og hanken på spannet skar seg inn i en liten hånd.

«Kommer det ikke en voksen som kan hjelpe meg?» tenkte jeg ofte. En liten pause fikk jeg gjerne

i brødbutikken. Et halvt langebrød og et halvt vittenbrød ble kjøpt, og 99 øre betalt til brøddamen.

På meieriet luktet det alltid litt vått og surt, men i brødbutikken var det en herlig lukt av nystekt brød. Så var det å slite seg hjem igjen, og var jeg heldig, vanket det da gjerne et glass melk og en hvetebrødskive med sirup eller sukker på.

På veien passerte vi også en miniatyr-kolonialbutikk. Jeg har ikke noe særlig forhold til denne.

Det eneste jeg husker er at det ble solgt snop der, og at den holdt til i et grønt hus. Det er kanskje derfor jeg alltid knytter en spesiell sang til denne butikken, nemlig den vakre barnesangen: Anne Malene i grønnmalet hus, selger bonbonger og kaker og brus.

Har du penger så kom og kjøp, har du ikke så stjel og løp.

skOmaker, snOPebUtikk OG hJemmebakeri

I et hus like nedenfor meieriet lå skomakeren. Han holdt til i kjelleren. Gjennom et vindu høyt oppe på veggen kunne han se folk gå forbi. Er det rart at jeg ser «vår» skomaker for oss når jeg leser Tolstojs julefortelling om skomakeren som ville møte Jesus?

Her leverte vi inn skoene våre til flikking og såling. Det kostet mye mindre enn nye sko, og de fleste sko ble reparert mange ganger i løpet av sin levetid.

Noe å tenke på i vår bruk og kast-tid. En deilig lukt av lær og skokrem fylte lokalet, og spennende maskiner sto rundt på golvet. En kraftig symaskin med sin karakteristiske tikking, og en stor maskin med børster og skiver på. Før skomakeren leverte tilbake skoene, tok han alltid et drag over dem med pussebørsten. Da skinte de som nye.

Det var enda en liten butikk i den lille gaten – nesten borte ved Holbergsallmenningen, bare hundre meter fra huset vårt. I tillegg til snop kunne vi her få kjøpe ukeblader og tobakk. Det jeg husker best derfra er den faste onsdagshandelen: Ukebladet, Hjemmet, Allers, Illustrert, Skipper’n og «Spøk og Spenning». Skipper’n må ha vært det første tegneserieheftet for barn, i alle fall etter min >>> hukommelse.

Før skomakeren leverte tilbake skoene, tok han alltid et drag over dem med pussebørsten. Da skinte de som nye.

BERGENSMAGASINET

69

TILBAKE I «MARKEVEIEN»: De fleste av husene i gaten er små trehus i gammel bergensk stil, men det er også noen murhus i 3-4 etasjer av typen «skorsteinshus». ARKIVFOTO: MAGNE FONN HAFSKOR

I Holbergsallmenningen lå det et lite hjemmebakeri med deilige brød og kaker. Her likte mor å handle, for bakeren syntes nok litt synd på oss og ga alltid mor litt ekstra i tillegg til det hun hadde merker til. Ja, rasjoneringsmerker var òg en del av hverdagen, og aldri tenkte vi at det var noe unaturlig med det.

Under krigen var det merker for de fleste matvarer det var mulig å oppdrive. Det var smørmerker og sukkermerker og brødmerker. Etter krigen fikk vi kaffemerker og sjokolademerker. Hver 14. dag fikk vi sjokolademerker, og da var det full fart ned Kippersmauet og bort til snopebutikken for å kjøpe sjokolade. Jeg husker spesielt en stor sjokolade som het Norgesmester. Den kom fra Minde Sjokoladefabrikk.

Hver 14. dag fikk vi sjokolademerker, og da var det full fart ned Kippersmauet og bort til snopebutikken for å kjøpe sjokolade.

70

BERGENSMAGASINET

Når jeg tenker på alle de små butikkene i en liten gate, slår det meg hvor mye vi har tapt i dag. La gå at varene er billigere og alt er mer rasjonelt, men den personlige kontakten vi hadde finner du ikke hos de store kjedene. Ikke trengte vi bil for å handle, og alt det viktigste fikk vi fatt i innen en gangavstand på under fem minutter. Hvor er det blitt av alle de gode luktene og de gjenkjennende smilene i dagens supermarkeder? Pakket inn i plast alt sammen; selv smilene i dag gir av og til inntrykk av plastsmil.

lØrdaGsbad Ved kOksOVnen

Mye av det som vi omgir oss med i dag, og som vi tar som en selvfølge, var enten ukjent eller sett på som luksus i mine barneår. Vår familie levde forholdsvis bra. Vi var de eneste som bodde i huset og vi hadde WC. Riktignok ned en baktrapp, men likevel. Mange måtte klare seg med kaggedo. Det var ikke helt uvanlig at kaggetømmerne kom bærende med kaggene gjennom leilighetene.

Bad var det neppe noen i Markeveien som hadde.

Hver lørdag fant mor fram sinkstampen. Denne ble fylt med lunkent vann, og så ble vi skrubbet skikkelig. Jeg tror vi fikk den luksusen å få nytt vann til hver av oss, men noen steder badet flere familiemedlemmer i samme vannet. Samtidig som vi ble badet, fikk vi rent undertøy. Det høres kanskje ikke så hyggelig ut, men det var koselig å få lørdagsbadet like ved siden av en varm koksovn i en lun stue.

I 10-11 års alderen begynte jeg å gå i Wieseners

folkebad ute i Sandviken. Her kunne vi få dusje for 50 øre. Og på skolen fikk vi dusje et par ganger i måneden. Vaktmesteren bestemte temperaturen for oss alle ved å kjenne med hånden på varmtvannsrøret. Det var ikke alltid det ble like behagelig, siden temperaturen på vannet var avhengig av temperaturen i vaktmesterens hånd.

Hver lørdag fant mor fram sinkstampen. Denne ble fylt med lunkent vann, og så ble vi skrubbet skikkelig.

Radio fikk vi da jeg var 7-8 år gammel. En flott Sølvsuper med flere bølgebånd. Den hadde langbølge, mellombølge, kortbølge og fiskeribølge.

Mine foreldre hadde hatt radio tidligere, men den ble konfiskert av tyskerne. Vi hørte ofte far si at vi ville få radioen tilbake etter krigen, men det gjorde vi ikke. Men så en dag kom en stolt far hjem med en stor eske, og i den var vår nye radio. Nå åpnet det seg en ny verden for oss, og vi ble kjent med fjerne steder som Luxemburg, Hilversum og andre steder som vi egentlig ikke ante hvor var.

Ikke det at vi barn hadde savnet noen radio. Vi lekte sammen, snakket sammen og sang sammen.

Noen av sangene egner seg ikke til å gjengi, men det var mange fine sanger. Den sangen som gjorde mest inntrykk på meg var «I en sal på hospitalet,

hvor de hvite senger står». Der lå det en liten brystsvak pike og håpet på å komme hjem til påske. Ikke kom hun hjem til påske, ikke til pinse, men til jul fikk hun komme hjem. Ikke helt dit hun hadde tenkt seg, hun var kommet hjem til Gud. Og nå lå hun blant hvite støtter på kirkegården. Er det rart at tårene rant ned fra øyekroken.

«Feier, Feier, lUrendreier»

Vi vokste opp i en tid med vareknapphet. En hvetebrødskive med sirup eller sukker på førte oss rett inn i Paradis i tiden under og rett etter krigen. På grunn av problemer med magen fikk jeg under krigen en ukentlig hvetebrødrasjon på et halvt brød. Jeg var ikke alltid like glad for at min bror fikk av denne rasjonen.

Appelsiner, bananer og druer var noe mor og far fortalte oss om, og vi hadde mange stunder hvor vi drømte om hva vi en gang skulle få smake. Og likevel, til tross for knapphet på varer, hadde vi noe mer som gjør at jeg synes synd på barn i dag.

Kanskje det var drømmen om hva som skulle komme en gang. En gang i fremtiden skulle vi få spise alt det vi hadde hørt om. Vi skulle få radio, vi skulle få trekk-opp-biler, og en gang langt inn i fremtiden visste vi at en jobb ventet på oss.

Hvor er det blitt av alle de gode luktene og de gjenkjennende smilene i dagens supermarkeder?

Pakket inn i plast alt sammen; selv smilene i dag gir av og til inntrykk av plastsmil.

«Hva skal du bli når du blir stor?» spurte vi hverandre. Fremtidsdrømmene var mange, men det spørs om ikke den største drømmen var å bli brannmann eller politi. En yrkesgruppe som fascinerte oss, uten at noen av oss hadde det som drømmeyrke, var feierne. De kom to og to, sotete og svarte fra topp til tå. Det var lett å se hvem som var sjefen, for han hadde nemlig flosshatt. Over skuldrene hang det noen tauruller og noen store børster. Etter feierne kom det gjerne en skokk unger syngende:

SMÅ HVITE DYR KRØP RUNDT PÅ HODET: Kun én gang opplevde jeg å få lus, men det var mer enn nok.

Siden lånte jeg aldri huer av noen.

Feier, feier, lurendreier, oppetter bakken – nedetter bakken ti tender i nakken Jeg var kanskje litt atypisk. De to drømmejobbene jeg husker fra jeg var liten, var kjøpmann eller bonde. Takk og pris for at jeg ikke ble noen av delene. En ting visste vi, verden ville bare bli bedre og bedre. Vet barn og unge i dag det samme?

kOrtbUkser hele Året

Vareknappheten gikk på mange slags varer. Selvfølgelig var mat det som var årsak til de største bekymringene og de største utfordringene, men også andre varer manglet. Varer som vi i dag tar som en selvfølge, for eksempel såpe. Til å vaske oss med hadde vi en såpe som ble kalt B-såpe. Den skummet overhode ikke, og var ikke særlig egnet til å få oss reine, til mors store fortvilelse.

Ikke vet jeg, men kanskje denne mangelen på muligheter til å vaske seg var en av årsakene til at lusene trivdes så godt. Kun én gang opplevde jeg å få lus, men det var mer enn nok. Jeg kan ikke ha vært stort mer enn fem år gammel. Jeg lekte med noen gutter, og en av dem tok av seg huen (ikke luen) for å vise oss noen små hvite dyr som kravlet på innsiden. Huen måtte selvfølgelig prøves.

Senere klødde jeg så mye at mor undersøkte håret mitt, og da ble det skikkelig oppvask. Hår ble klippet, alle sammen ble vasket grundig med stoff innkjøpt på Løveapoteket, og alt ble under-

ILLUSTRASJON: ELIN CORNELIUSSEN

søkt og vasket eller brent. Det tok knekken på lusene, men akkurat da følte jeg at det omtrent tok knekken på meg også. Siden lånte jeg aldri huer av noen.

Klær var selvfølgelig mangelvare, og mor tok godt vare på de klærne vi hadde. Klærne skulle alltid være hele og rene, selv om det siste ikke var så lett å få til med svært aktive barn. Det var i orden at klærne var lappet og stoppet, men det var en skam å gå med hull i klærne. At noen i våre dager kan gå med fillete og hullete bukser, er en «flørting med fattigdommen» som jeg ikke har noen sans for.

De beste klærne, mente mor, var ullklær. Hard ull som klødde noe forferdelig. Ullundertøy og ullstrømper. De lange ullstrømpene gikk til langt over kneet, og de ble holdt oppe med stropper som var festet til et liv. Livet var en slags underskjorte med knapper nederst, som stroppene kunne festes i. Utenpå hadde vi skjorte og kortbukse med seler.

Selv om vinteren brukte vi kortbukse. Lang underbukse og varme strømper holdt på varmen.

Langbukse var ikke aktuelt før vi var 11 år og kunne begynne i buekorps. Da fikk vi langbukse med hvit stripe. Gjett om vi følte oss voksne.

Klærne ble brukt til det ikke var mulig å utnytte dem mer. Noe ble til pussefiller og oppvaskekluter, og de siste restene ble samlet i sekker og solgt til en

butikk. Ullfiller hadde høyest verdi. For å spare på skosålene spikret far hæl- og tåjern under skoene.

De ga skikkelig lyd fra seg, og så klarte vi å få gnister ved å sparke på brosteinene. Tøft!

Det var i orden at klærne var lappet og stoppet, men det var en skam å gå med hull i klærne.

OmsOrG bak sinte FJes

De som bodde i Markeveien var en fargerik forsamling av mennesker, selv om vi ikke så det slik den gangen. Her bodde min venn Fritz med foreldre som var ivrige i pinsemenigheten. Fritz sin far drev møbelbutikk, og det var fint og imponerende.

Dessverre gikk butikken konkurs, og faren ble kaiformann. Men det var jo fint det òg.

Her bodde «Broremann» med storebror Jan og lillesøster Gerd. Broremann ble snart til «Broris», og vi var kommet langt opp i ungdomsårene før jeg oppfattet at navnet var Alf. Det er litt morsomt at «Broris» og Gerd er blant mine nærmeste >>> venner i dag.

BERGENSMAGASINET

71

STRANDGATEN PÅ 40-TALLET: Kippersmauet og Claus Ockenssmauet endte nede i Strandgaten. Her fant vi malerbutikk, fetevarer, baker, papirhandel og ikke minst snopebutikk.

FOTO: BERGEN BYARKIV

72

BERGENSMAGASINET

knut Corneliussen (83) er tidligere sjokoladeingeniør hos Minde sjokolade og senere lærer ved Åsane videregående skole. Han har bodd i Morvik hele sitt voksne liv, men er vokst opp i Ytre Markevei. Når han forteller om sin barndom, tror både barn og barnebarn at han forteller eventyr. En del av disse fortellingene har han samlet i boken «Lykkelige guttedager i en dramatisk tid» (eget forlag, 2006), som Bergensmagasinet nå publiserer som en føljetong i denne og de kommende utgavene.

Foreldrene deres var trygge og koselige, i alle fall like til faren ble svært religiøs. Da var det en tid at Alf ikke fikk være med meg fordi jeg spilte kort og fant på så mange guttestreker. De skulle bare visst hva han fant på. Heldigvis ble faren etter hvert den samme koselige igjen, uten at han forlot troen han hadde funnet.

I samme huset som Alf bodde Edvin. Han hadde en storebror og en mor med et annet etternavn. Det forsto vi aldri noe av. Helge bodde nesten borte i Holbergsallmenningen, og litt lengre borte, på selve allmenningen bodde Kåre. Han bodde på «Arkivet»; en flott steinbygning, som en gang var fattigskole. Nå fungerer den som et kunstnerhus. Under krigen var et lite tilfluktsrom i kjelleren der. Mange kjedelige timer ble tilbrakt der. Etter krigen var det suppestasjon i huset; her kunne vi komme og få gratis suppe.

Like nedenfor oss, i Kippersmauet, var det litt småindustri. Bestefaren til Harriet drev bødtkerverksted, og laget de fineste tønner. Det gjaldt å få stavene riktig formet, ellers kunne tønnene falle i staver. Da løste de seg opp i sine enkelte deler. Den slags industri er det vel slutt på nå, men uttrykket «å falle i staver» er fortsatt i bruk.

I huset nedenfor var det en smed som laget alt fra hestesko og maskindeler til pyntegjenstander.

Det var spennende å se smien med det rødglødende jernet – som ble formet av kraftige hammerslag.

Ved siden av sto en bøtte vann som freste når jernet ble stukket nedi.

Langt borte i gaten bodde Torbjørnsen. Han hadde lastebil som vi av og til fikk sitte på med. Betingelsen var at vi måtte hjelpe med å skubbe når bilen fikk problemer med å komme opp bakker. I tillegg hadde Torbjørnsen noe vi aldri hadde sett før, nemlig en papegøye.

Rett ved siden av Høysæther var det et hvitt hus med en høy utvendig trapp. Her bodde Olesen med sin lille terrier. Vi hadde stor respekt for terrieren, men Olesen var en koselig mann som det gjaldt å holde seg inne med. Vi fikk nemlig 25 øre når vi gikk ærend for han.

Jassåen, eller Not-notten, som hun også ble kalt, var en litt eldre dame som bodde i et lite hus like borte i gaten. Hvor gammel hun virkelig var er vanskelig å si nå – for oss var alle over 50 år gamle.

Hun bodde alene i huset, og som andre som ikke tålte oss gutter, ble hun hva vi i dag vil kalle et mobbeoffer. Riktignok i svært mild grad i forhold til hva vi hører om i dag.

Selv om gatens voksne kunne være sinte på oss, så bidro de til å skape en slags kollektiv trygghet. Omsorgen lå nok ofte på lur bak sinte fjes.

Hun hadde det med å ringe til politiet når vi bråket for mye. Og politiet kom. Så ble det formaninger om at vi måtte være snille gutter heretter. Foreldrene våre visste hvor lite det skulle til før hun reagerte og tok det ikke så tungt. Det gjorde nok heller ikke politiet, tenker jeg.

Et lite stykke borte i gaten i motsatt retning holdt Severin Bang til. Han var skredder, og hadde sitt skredderverksted rett ut mot Markeveien. Jeg husker ham som liten, rund og sint. Og sinnet hans var det fristende å få frem. Når vi skulle terge han, stilte vi oss opp et stykke fra huset og ropte Severin bang bang, Severin bang bang. Like etter føk døren opp, og Severin kom løpende ut med saksen i hånden. Da var vi i fullt firsprang vekk fra huset.

Han nådde oss aldri igjen. Hvorfor ingen andre voksne grep inn, vet jeg ikke.

Alle de som her er nevnt – pluss Hansen og Skiftesvik og Gjertsen og alle de andre rundt oss – ga oss en trygghet som nok preget oss som mennesker. Selv om gatens voksne kunne være sinte på oss – og selv om de kanskje ikke var klar over det selv – så bidro de til å skape en slags kollektiv trygghet. Omsorgen lå nok ofte på lur bak sinte fjes.

BARNDOMMENS SMAU: Fra Ytre Markevei går det en rekke bratte smau ned til Strandgaten. Forsiden av huset vårt vendte mot Claus Ockenssmauet og baksiden mot Kippersmauet. FOTO: MAGNE FONN HAFSKOR

«slUtt hVetebrØdet, ikkJe slÅ Padden mer» Denne omsorgen kunne noen ganger skape litt pussige situasjoner. Litt nedenfor oss i Claus Ockenssmauet bodde Hvetebrødet – det var kun den nærmeste familien som kalte han Roald. Lenger borte i Markeveien bodde Padden – hans virkelige navn er forsvunnet ut av minnet mitt for lenge siden.

En gang røk Padden og Hvetebrødet ut i slagsmål.

Hvetebrødet var størst, og snart hadde han Padden under seg. Sannsynligvis ga ikke Padden opp med en gang. Det var nemlig utenkelig den gangen å slå videre hvis den ene ga opp. «Eg gir meg» avsluttet enhver slåsskamp.

Kreativiteten i leken ble ganske stor etter hvert, til bekymring for våre foreldre. Bekymringene hadde nok vært mye større hadde de visst alt vi fant på.

Der lå altså Padden i full kamp med Hvetebrødet over seg da fru Iversen, Gerd og Brorisen sin mor kom forbi. Hun grep selvfølgelig inn, løftet Hvetebrødet opp og ropte: «Slutt Hvetebrødet, ikkje slå Padden mer». Kampen ga seg, men det som huskes lenge etterpå, er reaksjonene til noen andre voksne, som sto like bortenfor og hørte på.

Pussig nok fikk jeg selv aldri noe varig kallenavn, selv om jeg med rødt hår og fregner ville være lett å kalle for et eller annet. Men det hendte at noen ertet meg med at «rødt hår og fregner vokser når det regner», eller at jeg fikk etter meg noen vakre dikt som: Det brenner, det brenner.

Korhenne?

I Pillerødens røde hår men der er ingen brannmann hjemme så vi får se kor det går Jeg kan ikke huske at jeg noensinne tok meg nær av det. Kanskje det var derfor at jeg ikke ble noe særlig plaget. En kort tid hadde jeg mye vorter på hendene. Da var det noen som forsøkte med kallenavnet Vorten. Men vortene forsvant, og da forsvant navnet òg.

Arild var litt yngre og ble ikke helt regnet med. Og så hadde vi storeguttene. Min bror Valter hørte med til den gjengen. Storeguttene var tre år eldre enn oss, og det var mye i den alderen.

I tillegg til min bror var dette Rolf, Per Kåre, Jan Iversen, Jan Kleppe og en til nede i Kippersmauet som jeg ikke husker navnet på. Storeguttene var store og sterke, og vi hadde nok respekt for styrken og størrelsen, men i vår lek kom de aldri opp mot oss. Kreativiteten i leken ble ganske stor etter hvert, til bekymring for våre foreldre. Bekymringene hadde nok vært mye større hadde de visst alt vi fant på.

Jentene i gaten var noen trøttinger som lekte med ball og dukker. «En to tre olevian fire fem seks» sang de mens de pakket ballen. Aldri var de med oss på tokter til andre steder, for eksempel til de mange ruinene på Nordnes. Sporadisk hendte det nok at vi fant på noe felles, men stort sett var de totalt uinteressante for oss. Jeg kan ikke huske at vi så på noen av jentene i gaten som interessante nok for nærmere bekjentskap.

Min første «kjærlighet» gikk til en jente langt borte, mange hundre meter, helt nede på Nøstet.

Jeg kan ha vært 13 år den gangen. Hvordan jeg traff henne husker jeg ikke, men jeg husker at vi var flere sammen. Hun var som en drøm, en drøm jeg følte helt uoppnåelig, for det var et hav av aldersforskjell mellom oss. Jeg tror hun var 15 år.

Nydelig jente, og nærmest voksen i mine øyne.

Aldri ble hun klar over mine varme følelser, hvordan jeg tenkte på henne om kvelden og ba til Gud om at han måtte gjøre et under.

Gud visste nok best den gangen også. Underet skjedde ikke, og noen dager senere var hun glemt.

Men selve følelsen er ikke glemt. Det skjedde noe nytt med meg den gangen, og siden har jeg hatt sans for pene jenter – spesielt den peneste av dem alle, som er hun som jeg er gift med i dag. Men det er en annen historie. n

Min første «kjærlighet» gikk til en jente langt borte, mange hundre meter, helt nede på Nøstet. Jeg kan ha vært 13 år den gangen. Aldri ble hun klar over mine varme følelser.

den FØrste FOrelskelsen Mine nærmeste venner var Fritz, Broris, Arthur, Edvind og Helge. Hvetebrødet, Padden, Smalen og BERGENSMAGASINET

73

Opplev Island og Færøyene

I eget tempo

Gruppereiser

Weekendtur til Reykjavik

Island

0DUNLVHU 0 D U N L V H U RJ R J 3OLVVHJDUGLQHU 3 O L V V H J D U G L Q H U

-40%

Nor skpr odusus teodpr Nor skprod erer te pr uktod er uk orttlele ver id id KKor vingst eringst

* 5 $7 , 6 % ( )$ 5 , 1 * 2* * 5 $70,261 %7( 5 , 1 * 2* ( 5),$ 1*

0217(5,1*

Vest V est markise AS, Lønningsflaten 32F | 5258 Blomsterdalen | Tlf: 55 91 7 7 71 | vestmarkise.no

BERGENSMAGASINETS KÅSØR: Morten Lorentzen er erkebergenser, forfatter, dramatiker og låtskriver – blant annet for det satiriske radioprogrammet Hallo i uken (1989-2013). Han er også morgenkåsør på NRK P2s Frokostradio.

KÅSERI

FOTO: ØYVIN HEISER UTNE

TÅRER PÅ TV artistene må pliktskyldig ta lysløypen og fortelle om dette som ligger vedkommende så uendelig på hjertet – så uendelig at det her og der også kan komme en skvett tårer når situasjonen krever det.

E

n norsk musiker var en gang på vei til en plateinnspilling i Stockholm. I taxien fra Arlanda hørte han på radioen at en kjent svensk artist var blitt slått ned og ranet. Sjokkert tok han dette opp med studioteknikeren da han kom fram: Jeg ante ikke at han skulle ut med plate nå, kom det tørt fra teknikeren.

Det er blitt tøft å være plateartist i Norge. Når det gjelder å få presseoppslag, så holder det ikke lenger å fortelle om hvordan den nye platen er forskjellig fra den forrige eller at man har tenkt seg på turné.

Det blir altfor kjedelig. Skal man få presseoppslag i dag må man stå frem og fortelle at man er et offer, en som har vært utsatt for fæle greier. Det er som offer man i dag blir interessant.

Veldig mange av våre artister kommer på at nettopp en slik historie, det har man opplevd. Noe de hadde fortrengt, men som nå presser seg frem. Noe tungt og traumatisk de ikke har vært i stand til å snakke om. Før nå. Og skulle du sett. Den siste platen handler faktisk om akkurat dette, gjerne på vegne av alle de andre som heller ikke har hatt det så greit.

Ja, langt på vei ønsker man å være en stemme for akkurat denne gruppen, som rent tilfeldig også viser seg å utgjøre et betydelig platemarked.

Folk blir jo så takknemlige når de der oppe på stjernehimmelen viser seg å bære på tunge traumer som de omsider vil dele med oss. Dette viser jo at popstjernen på et eller annet tidspunkt i karrieren har vært et vanlig menneske, og faktisk ikke har glemt hvordan det var.

Såre tanker løftes frem, i form av iørefallende popmusikk med engelske tekster. Grunnen til at dette utrykkes på engelsk er selvsagt at det kan være mange flere der ute som har opplevd akkurat det samme, men som ikke kan norsk. Og da ville jo det være dumt om språket skulle forhindre at de fikk ta del i dette.

Endelig en plate som tar opp hvor tøft det er å leve ropes det fra alle talkshow på TV, og artistene må pliktskyldig stille opp og ta lysløypen og fortelle om dette som ligger vedkommende så uendelig på hjertet – så uendelig at det her og der også kan komme en skvett tårer når situasjonen krever det.

Dette blir en såkalt «vinn-vinn»-situasjon, for det største for folk som lager TV er å vise frem i beste sendetid folk som får til å gråte litt.

Det er derfor sportsreporteren gjentar og gjentar til VM-vinneren: «Men har du snakket med din bestefar? Hva sa bestefar? Gråt du da du snakket med bestefar? Kan du tenke deg å gråte litt for oss nå?»

Skal man få presseoppslag i dag må man stå frem og fortelle at man er et offer, en som har vært utsatt for fæle greier.

I stedet for å be reporteren ringe sin egen bestefar, skjønner VM-vinneren at det antagelig hører med å fortelle hele Norge hva private samtaler med bestefedre har handlet om. Når vedkommende så gjør det, kan du se at reporteren nesten holder på å falle om av begeistring – for dette utgjør et høydrag i TV-karrieren.

Det er nok derfor livet har bydd på så uendelig mange tildragelser for våre artister. Tildragelser som har ligget der i årevis som en stein i skoen, men som de nå heldigvis kommer på, og er i stand til å stå åpent frem og snakke om – og ikke minst synge om.

Det er gripende, bare det ikke går så langt som med standup-komikeren som i slutten av showet sitt stod frem som homofil – men som da neste show skulle på luften viste seg å ha forandret mening.

Selv hadde jeg en lykkelig barndom. Det er vel derfor artistkarrieren min egentlig aldri tok av. n

«KAN DU TENKE DEG Å GRÅTE LITT FOR OSS NÅ?»: Det største for folk som lager TV er å vise frem i beste sendetid folk som får til å gråte litt, skriver Bergensmagasinets kåsør.

ILLUSTRASJONSFOTO: CREATIVE COMMONS)

BERGENSMAGASINET

75

! r ø d n a r e v e l e l a k o l n i D lo k a le le v e r a n d ø r !

Din

• Hagesingel • Hagesingel • Støpesand • Støpesand • Pukk • Pukk ••Veigrus Veigrus ••Dekkbark gran/furu Dekkbark gran/furu

Vi tilbyr Vi tilbyr også transport

også transport

www.fsg.no

www.fsg.no

Tlf. 55 11 87 50 Tlf. 55 11 87 50

-ANDAG ONSDAG: 0 -1 . 0 -ANDAG ONSDAG: 0 -1 . 0 4ORSDAG FREDAG: -1 . 0 4ORSDAG FREDAG: -1 . 0 07 -12.30 Lørdag: Lørdag:

07 -12.30

e"n" ln a d å R i t e l e a d d Duu ffåårrdet i Rå ""D

Fanavegen Fanavegen221 221••5239 5239 Rådal Rådal FanaStein Steinog ogGjenvinning Gjenvinning Fana ASAS

Ring oss Ring oss i dag for et i dag fortilbud! et godt godt tilbud!

PÅ TAMPEN

FY FANDEN!

Hvorfor i h... hiver man skitt og dritt fra seg?

Jeg vet ikke.

Jeg aner ikke svaret.

Vi forstår – inntil en viss grad – at energiproduksjonen må økes. men det vi absolutt ikke forstår er idioter som kaster søppel over alt i Guds frie natur.

eg vandret forleden utenfor allfarvei på en stor øy nær Bergen. Her, ute i Guds frie natur, fløt det fortsatt med oss, søppel og skrap overalt – syv år etter at hvalen med alle plastposene i magen gikk på land på Sotra, 50 år etter Club of Rome-rapporten om verdens sårbarhet og ressursenes begrensning, og 60 år etter at sangen «Where Have All The Flowers Gone?» regjerte hitlistene. Jeg kunne holdt på lenge med oppramsing av miljøog naturproblemstillinger. Er det virkelig mulig ikke å ha fått med seg dette?

J

Jeg har forøvrig lagt merke til at ungdom (som burde ha særlig interesse av miljøvern og vår klodes overlevelse) dumper pantebokser i papirkonteineren, restavfall i samme, og noen/mange av dem slenger tomgods langs veier og i skog. Jeg blir deprimert av sånt. Selv har jeg alltid villet ta vare på naturen. Jeg hater når bondens mark blir til stygge rekkehus, og jeg hater all slags forsøpling utendørs. Jeg liker ikke forsøpling noe sted, forresten.

At folk (i noen grad) er svin, har vi alltid visst, men man hadde jo håpet på en positiv læringskurve; at de nye generasjoner skulle oppføre seg bedre. Da jeg vokste opp fløt avføring (glonter) og dasspapir i vannet på badestranden. Så fikk myndighetene laget en kloakktunnel langt ut og vekk, og vannkvaliteten ble mye bedre.

Folk lærte seg å ikke kaste bilvrak og gamle sykler i fjorden. Trodde vi. Vi har lært at miljøet på alle måter må tas vare på, og vi forstår at kjemisk avfall og giftig avfall fra industri og jordbruk stundom kan være krevende å regulere, kontrollere og å stoppe. Og at vindmøller, til og med på land, kan være nødvendige.

Men det jeg absolutt ikke forstår er at man kaster boss, søppel og skrap i naturen. I Norge. Vi har sett skrekkfilmer med plastavfall og tusen andre typer avfall i den tredje verden. Vi har sett elver i Indonesia absolutt overfylt av avfall og formidable berg av avfall i Manila og i Nigeria. Men hvorfor i h... har ikke folk i Norge lært av dette? Hvorfor i h... hiver man skitt og dritt fra seg? Jeg vet ikke.

Jeg aner ikke svaret.

DØDSKAMP: Hvert år havner inntil 12 millioner tonn plastsøppel i havet. Dette ender ofte tragisk for mange av dyreartene som lever der – slik det gjorde for denne havsulen, som hadde bygget reir av plast og garnrester.

FOTO: UWE SCHMID/NIEDERRHEIN-FOTO.DE

Selvsagt forstår jeg at det i desennier av år har vært en lettvint tradisjon å sette bilvrak og gamle vaskemaskiner ut i skauen. Er det noen som kan «ute av syne, ute av sinn»-holdninger, så er det rurale nordmenn. Naturen ble oppfattet som tilnærmet uendelig, og fram til 1970 «visste man ikke bedre».

Men nå vet vi bedre, og likevel forsøples det!

Hvorfor, hvorfor, hvorfor? Er folk helt kørka?

T hor stein e Seelvik

Illustrasjon: Sig ve S olberg

Jeg – og mange med meg, heldigvis – får nærmest fysisk vondt av ikke å resirkulere, av ikke å plassere avfall på rett sted. Men vi vokste også opp med naturromantiske idealer – vi var Woodstock-generasjonen som ville tilbake til hagen. Vi var og er naturromantikere som mener artsmangfold og uberørt natur har en umistelig egenverdi.

Vi forstår – inntil en viss grad – at energiproduksjonen må økes. Men det vi absolutt ikke forstår er idioter som kaster søppel overalt i Guds frie natur. Fy Fanden! n BERGENSMAGASINET

77

brød

ingress

X

ss

GLED EN ANNEN – BLI BESØKSVENN Ensomhet kan være vondt. De fleste av oss har kjent på følelsen – gnagende, tom, trist. For mange er dette hverdagen. Flere tusen nordmenn har ingen nære venner å snakke med. Kanskje familien bor på en annen kant av landet, man er student i en fremmed by eller de nærmeste har gått bort.

Et vennlig ansikt, noen hyggelige ord og en kopp kaffe kan være alt som skal til for å gjøre dagen litt lysere.

Har du tid til overs og vil bidra til å glede andre? Bli besøksvenn i Røde Kors.

78

Ta kontakt på 22 05 40 00 eller registrer deg på www.mittrodekors.no BERGENSMAGASINET