D2 Adam Ondra

FJELLREVEN

I en hule på trøndelagskysten er Adam Ondra i ferd med å ta fjellklatring til et helt nytt nivå. 6 » |

9. august 2013 |

LAURIE ANDERSON · ALPETUR PÅ SKINNER · KRISTIAN HAMMERSTAD · BLÅSKJELL · GRETA GERWIG

friluftsliv

Han maste seg opp i veggen i fireårsalderen. da Han var 19 år, Hadde tsjekkiske adam oNDra revolusjonert klatresporten. nå prøver Han på det umulige i en fjeLLvegg i trøNDelag.

TEKST CHRISTIAN BRÅTEBEKKEN FOTO LARS PETTER PETTERSEN Flatanger

PERFEKT FASONG. Adam Ondra er verdens beste klatrer. Noe av årsaken er hans fysiske forutsetninger - en lang, smal, senete kropp, preget av et allerede langt liv i klatreveggen, hans unge alder til tross.

6 | d2 | fredag 9. august 2013

fredag 9. august 2013 | d2 | 7

Det finnes Definitivt lignende vegger og huler i europa av kalkstein, men i granitt – eller hva Dette nå er – har jeg alDri sett noe lignende. spesielt noe som er så bratt og som samtiDig har så mange grep. harD sten pleier å være glatt. Her kan Du klatre overalt adam Ondra klatrer

Adam Ondra

Født 5. februar 1993 Hjemsted: Brno, Tsjekkia Karriere: Har klatret mer enn 1000 ruter fra 8a til 9b+

VerdensMesterskapet 2012: Bronse i friklatring 2011: Gull sammenlagt, sølv i buldring, sølv i friklatring 2009: Bronse i friklatring

verdenscupen 2010: Gull sammenlagt og i buldring 2009: Gull sammenlagt og i friklatring

Flatanger

FLATANGER

NAMSOS

STEINKJER

Kystkommune i Namdalen i NordTrøndelag. Har drøyt 1000 innbyggere og om lag like mange øyer og skjær.

Kommunesenteret Lauvsnes har drøyt 400 innbyggere.

Klatreområdet ligger litt lenger ut mot havet, mellom Lauvsnes og Vik, fordelt på fire områder: Einvikfjellet, Sandmælen, Kvernhusskaret og Hanshelleren.

Har tilsammen nærmere 200 ruter, med hovedtyngde grad 5-7.

« SLIT. Dag etter dag i veggen gjør Adam Ondras fingerputer tynnslitte.

8 | d2 | fredag 9. august 2013

SOM EN FLAGGERMUS henger Adam Ondra (20) opp

ned, med begge føttene låst fast i en sprekk i granitten.

Han legger hodet bakover, strekker armene ut og rister løs. Slik henger han noen sekunder, samler krefter, før han løfter overkroppen, finner feste for armene, vrir bena løs, og på et øyeblikk er kroppen vendt motsatt retning, hodet opp og ben ned, men likevel nesten horisontalt festet til det skrånende grottetaket.

Et øyeblikk blir han stående i det stabile grepet. Titter videre langs ruten, planlegger hvilke grep han skal fordele på hvilke lemmer.

– Jeg tror dette blir den vanskeligste delen, roper han ned til sikreren.

– Jeg undres om det går i det hele tatt.

Hvis tsjekkeren Adam Ondra klarer å bestige ruten, vil han og hulen i Flatanger nok en gang bli historiske.

Den kan være den første ruten i verden med graden 9c. I samme hule besteg han ifjor ruten «The Change», den første i verden med graden 9b+.

I en alder av 19 hadde Ondra revolusjonert klatresporten ved å bolte og bestige en rute med sekvenser av grep ikke engang han selv bare for noen år siden trodde var mulige. Å si at han er verdens beste klatrer kan belegges på flere måter. Ikke bare har han klatret verdens hardeste friklatringsruter. Han har også vunnet verdenscupen i både friklatring (2009) og buldring (2010), samt den årlige klatrekonkurransen og verdenssamlingspunktet Rock Master.

FØDT TIL Å KLATRE. Noe av årsaken kan tilskrives

hans opphav. Foreldrene traff hverandre i klatreveggen, begge var toppklatrere i Tsjekkia, og deres felles gener skapte utgangspunktet for Adam Ondras kropp. 66 kilogram fordelt på 184 centimeter sier ikke bare noe om lav kroppsmasseindeks, det beskriver også hans oppsyn; lang, smal, med to påfallende senete armer som løper ut av en nakke som nesten er triangulær fordi skuldrene hans er så smale at det er som om kroppen har hoppet over leddet og gått rett fra nakke til lemmer. Underarmene fulle av skrubbsår, hendene brede med forvokste ledd og harde sener.

Attributtene er kanskje vel så mye et resultat av et allerede langt liv i klatrevegger verden over. Han var med på foreldrenes klatreturer fra spedbarnsstadiet, maste seg opp i veggen i fireårsalderen, konkurrerte fra han var seks, da han klatret en 6a-rute i Kroatia. Hvert år siden klatret han hardere ruter, så overdrevent harde i forhold til hans alder at han også tidlig fikk oppmerksomhet i verdens klatrepresse.

Gjennom tenårene reiste han verden rundt og besteg

den ene klassikeren etter den andre, lærte klatrestilene, tok inn over seg allsidigheten.

Og så, for tre år siden, fikk han høre om en spesiell hule i havgapet i Nord-Trøndelag.

HANSHELLEREN. Selv ute i skipsleien er den påfallende.

Når Hurtigruten seiler forbi, legger passasjerene som kaster et øye mot land merke til den.

Inne i skjærgården går det brutale havet over i en lun lomme av liv. Nede i vannkanten ligger kråkeboller og blåskjell tett i en vegetasjon så rik at det minner om et korallrev. På de flate engene som en gang var havbunn, gjør den marine kalkgjødselen at planter og trær vokser frodig, fuglene er tallrike og deres sang intens. Rundt disse engene reiser kollene seg som beskyttende vegger.

Koller av hard granitt, med innslag av gneis, nesten uslipelige, men da isen en gang trakk seg tilbake ble hellere, små halvgrotter, sprengt ut av disse kollene.

En av disse fikk en eiendommelig form, som en enorm, skrå halvsirkel vendt ut mot havet. Sagnet skal ha det til at trollgubben Hans bodde her en gang. Ute på en av øyene bodde hans kjære. Hver natt var de sammen, før han returnerte til sin grotte. Rett før solen rant sto han ved munnen av grotten og vinket til henne ute på øya, men en gang glemte han tiden og ble forvandlet til det enorme stentårnet som står ved inngangen til grotten.

Slik ga han navn til helleren som skulle bli verdenskjent i klatremiljøet ifjor. Adam Ondra hadde sett bilder av grotten. Han parkerte nede i det frodige landskapet, og løp opp bergsiden full av spenning og forventning.

– Øynene mine falt nesten ut. Ofte er bilder bedre enn virkeligheten, men her var det motsatt. Jeg ble liggende på rygg i timevis og bare tittet opp på bergveggen og så meg ut linjer. Dette stedet er så unikt, sier Ondra.

Det unike er Hanshellerens kombinasjon av hard sten og både rikdom av og variasjon i grep. Når stenblokkene er blitt sprengt ut, har de etterlatt seg sprekker, utspring, hull – alt som en fjellklatrer kan gripe fatt i, stå på, dra seg opp etter.

Slikt er vanlige i kalkstengrotter, men da kommer ofte et usikkerhetsmoment i den svake bergtypen på kjøpet.

– Det finnes definitivt lignende vegger og huler i Europa av kalkstein, men i granitt – eller hva dette nå er – har jeg aldri sett noe lignende. Spesielt noe som er så bratt og som samtidig har så mange grep. Hard sten pleier å være glatt. Her kan du klatre overalt.

LYKKELIG SLUTT. Han begynte å klatre noen av de alle-

rede boltede rutene for å bli kjent med den lokale klatrestilen. Han gjorde det uten større vanskeligheter. fredag 9. august 2013 | d2 | 9

ENORM. Hanshelleren har en påtakelig form – en skrå halvsirkel er sprengt ut av fjellet, og de ujevne sidene har gitt nærmest ubegrensede klatremuligheter.

10 | d2 | fredag 9. august 2013

fredag 9. august 2013 | d2 | 11

adam ondra

Det jeg liker meD klatring, er at Det ikke handler om rå kraft, Du må vite hvorDan Du skal bruke kreftene adam Ondra klatrer

– I løpet av de tre–fire dagene så jeg meg rundt etter hva som kunne være den beste ruten, noe i den smale linjen mellom veldig vanskelig og umulig, og da var «The Change» et åpenbart valg, sier Ondra.

Når en klatrer først har gjort det valget, starter det som kalles et prosjekt. Navnet kommer som regel etter førstebestigningen. Frem til den er det en lang vei.

Først slår han inn boltene som skal holde slyngene han fester tauet i. Så tester han takene for å se om ruten faktisk kan bestiges i det hele tatt. Deretter settes grepene sammen i sekvenser. Han trener på disse sekvensene om og om igjen. Så tar han sekvens etter sekvens, til han en dag kanskje klarer hele ruten i ett strekk.

For Adam Ondra tok det et halvt år å bestige 9b+-ruten i Hanshelleren. Fem uker effektiv klatring fordelt på tre ulike perioder, med styrketreningsperioder hjemme i Tsjekkia innimellom.

– Jeg nådde et punkt hvor jeg kjente ruten helt og holdent, jeg visste metoden og grepene som måtte til for å bestige den, men fra det punktet er det vanskelig å fortsette progresjonen. Da går det mer på det mentale og de fysiske omstendighetene, forteller Ondra.

– Noen ganger følte jeg meg sterk, men luften var fuktig og huden svett. Noen ganger var omstendighetene perfekte, jeg følte meg sterk, men var nervøs og kunne gjøre en liten feil i begynnelsen som gjorde at jeg ble for sliten lenger oppe. Klatring er en kompleks aktivitet.

Han tok en siste tur i oktober. Da kom en dag med perfekte omstendigheter. Sol, klar senhøstluft med lav fuktighet og akkurat passe kald temperatur.

– På det tidspunktet stolte jeg ikke på meg selv lenger, siden jeg hadde så mange mislykkede forsøk bak meg og var lei ruten. Men jeg følte meg perfekt uthvilt, og jo høyere opp jeg kom, desto mer sliten var jeg, men samtidig blir ruten enklere og enklere, så det var en konstant kamp hele veien. Da jeg besteg den hadde jeg en følelse som er vanskelig å beskrive. I klatringen, som i livet, får du mange erfaringer og dette var en av dem. Det viktige for meg var at jeg gjennomførte utfordringen til en vakker slutt.

PROSJEKTET. Adam Ondra puster tungt. Flytter det ene

benet opp i et lite hull, henger med ett unaturlig sidelengs, og trekker seg tilbake. Tar benet ut på nytt, usikkert, trekker det raskt tilbake.

– Det er liksom ikke noe sted å sette benene, roper han til sikreren.

Han slipper taket, og blir liggende i klatreselen og tenke. Foran seg i grottetaket har han to smale sprekker i granitten, og noe han aldri har sett før; to hull, naturlig 12 | d2 | fredag 9. august 2013

vasket ut av stenen, vanlige i mer porøs sandstein, men svært uvanlig i granitt. Og derfor også en aning for grunt til at han kan få skikkelig grep i det nederste med benet.

Han henger slik og ser på de fire elementene han har til bruk, og hvordan han skal bruke de fire lemmene, som i et sjakkspill for å komme videre til neste trekk, neste seksjon i ruten.

Det er denne seksjonen han allerede har forstått at blir den vanskeligste i den nye ruten, den som kanskje er en 9c, verdens første. Akkurat nå føles den umulig, som om den aldri kan bli klatret. Men slik har han tenkt før også.

FORANDRINGEN. Graderingen av en klatrerute er i stor

grad en subjektiv affære. Den fastsettes først av den som først bestiger den. Senere kan det komme andre og bestige den samme ruten, føle at den er mye enklere enn graden som er satt, og dermed foreslå en nedgradering.

Adam Ondra har gjort nettopp det med flere av rutene han har gått etter andre. Totalt har han klatret mer enn 1000 ruter over 8a, som sammen med hans sportsresultater gir ham en viss definisjonsmakt.

Ondra vurderte ruten han hadde klatret til 9b+, den første i verden.

– Det jeg liker med klatring, er at det ikke handler om rå kraft, du må vite hvordan du skal bruke kreftene. I denne ruten er det definitivt tilfelle. Den har så mange ulike seksjoner. Det er en første, helt grei del, så en merkverdig sekvens der du trenger mye fleksibilitet på ekstremt små tak, deretter en sekvens der du må bruke et bredt spekter av grep. Det kreves en hel pakke av ferdigheter for å klatre den, du må være universell, og det har jeg alltid forsøkt å være. Da jeg fant en rute som kunne teste alle disse egenskapene, ble jeg veldig glad. Jeg kunne føle at jeg hadde bruk for all erfaringen fra 15 år med klatring.

– Hvordan kom du på navnet?

– For meg var det en tid av forandring. Jeg hadde sluttet skolen, og kunne endre livsstilen helt fra plikten å gå på skole og ikke reise så ofte, til å bare kunne reise og bolte nye ruter. Jeg liker at navnet kan ha flere betydninger. Det at klatrestilene endres i ruten i seg selv, og samtidig kan det være en forandring for Flatanger, i det å få mer trafikk fra klatrere. Som kan være bra. Stedet fortjener det.

FREMTIDEN. De første rutene i Flatanger ble boltet av det norske klatremiljøet på midten av 1990-tallet. Siden har Norges Boltefond bidratt til at stadig flere ruter er blitt boltet, og sakte, men sikkert har også det internasjonale klatremiljøet fått øynene opp for stedet, slik Adam Ondra fikk høre om det da han så et bilde.

Klatring

1

2

3

4

(1) PREPARERE. Før en rute kan klatres må den boltes.

(2) PRØVE. Deretter testes ruten, sand børstes bort, løse stener fjernes.

(3) ENKLERE. Tyske Tom Thudium, Alexander Förschler og Rouben Faust sørger for at det også utvikles ruter på et litt lavere nivå.

(4) PÅFALLENDE. Selv ute fra skipsleien er Hanshelleren lett å få øye på.

(5) SKJØNT. Mellom knausene og vannet ligger frodige lommer.

(6) PROFF. Rannveig Aamodt sikrer Adam Ondra.

Selv ble den profesjonelle klatreren satt en del tilbake da hun misset ankerfestet og falt 14 meter ned på stengrunn ifjor. Nå kjemper hun seg tilbake.

(7) ENER. Adam Ondra har tatt klatresporten til et nivå mange ikke trodde var mulig for bare få år siden.

(8) UTSTYR. Hanshelleren ligger en halvtimes gange fra nærmeste vei.

5

6

7

8

Fellesbetegnelse på en rekke retninger: Fjellklatring: fjell eller annet bratt og stenete terreng.

Sports/klippeklatring: lavere vegger boltede ruter.

Alpinklatring: stein, is og

snø, egger, ofte i stor høyde og under vanskelige forhold.

Isklatring: is-strukturer, som regel frosne fosser.

Buldring: uten tau eller annet sikringsutstyr (fra engelsk boulder, stor stein).

Via Ferrata: klatresti med faste sikringer, wire, trinn, stiger, bøyler.

Innendørsklatring:

kunstige klatrevegger.

Treklatring: trær.

Caving: grotter og gruver.

Metoder

Teknisk klatring: tekniske

hjelpemidler for vinne høyde, for eksempel å dra i utstyr og å stå i stiger festet til bolter. Benyttes i vegger der det er for vanskelig å friklatre, enten på grunn av manglende formasjoner i fjellet eller på grunn av vanskelige vær- og føreforhold. Vanligst under bestigning av store fjellvegger.

Friklatring: kun hender, føtter og andre kroppsdeler for å komme videre. Tau og annet utstyr brukes kun for sikring.

Sikringsmetoder

Naturlig sikring: Den som le-

der plasserer sikringer underveis.

Sportsklatring: ruter som er helt eller delvis sikret med bolter som er festet i borede hull i steinen eller veggen.

Topptauing: sikring med tau som løper gjennom ankerfeste på toppen.

Soloering: klatring uten partner.

Kan gjøres med eller uten sikring.

fredag 9. august 2013 | d2 | 13

AdAm OndrA er en piOnér i klAtrebrAnsjen, hAn finner ruter sOm er helt på grensen Av hva sOm er mulig, og hAn er villig til å Ofre det sOm skAl til fOr å gjennOmføre dem Magnus Midtbø klatrer og bolter

Gradering

Indikerer hvor vanskelig (og i noen graderingssystemer også hvor farlig) en rute er å klatre.

Klatrevarianter og land/områder bruker ulike graderingssystemer.

Faktorer i vurderingen kan være teknisk vanskelighet til enkeltbevegelser, krav til styrke og utholdenhet, hvor vanskelig det er å sikre klatreren.

Enkelte graderingssystemer vektlegger faktorene ulikt, slik at ikke alle gradene kan overføres til et annet.

Vanligst er det franske systemet, som Ondra bruker, og som brukes i Flatanger, og derfor også er brukt i denne teksten. Vurderer vanskeligheten til ruten som en helhet, og vektlegger vanskeligheten til bevegelsene og klatrelengden.

Dette skiller seg ut fra de fleste graderingssystemene som graderer en rute etter det vanskeligste partiet (eller enkeltflytt). Gradene er numeriske, og starter fra 1 (veldig lett) og øker med vanskelighetsgraden.

Hver numerisk grad kan deles inn ved å legge til en bokstav (a, b, eller c). «+» brukes for ytterligere indikasjon av vanskelighet.

Det norske systemet er basert på UIAAs graderingsystem. Korte ruter graderes som regel helhetlig. Lengre ruter (flere taulengder) graderes som regel per passasje. I dag brukes gradering mellom 1 og 10 i Norge, men stadig flere benytter den franske graderingsskalaen også på norske klatrefelt.

« TIEREN. Adam Ondra fortsetter forsøket på tidenes første 9c-bestigning. Kanskje kan Hanshelleren også bli sted for den første, magiske 10-ruten.

14 | d2 | fredag 9. august 2013

Bergenseren Magnus Midtbø er en av verdens fremste klatrere og boltere, og var med på den første større og mer avanserte boltingen som ble gjort i Flatangerhulen, og som fikk det internasjonale klatremiljøet til å fatte interesse.

– Jeg har ikke prøvd de nye rutene ennå, men det at verdens hardeste ruter er her til lands er utrolig kult, nesten ubeskrivelig. Adam Ondra er en pionér i klatrebransjen, han finner ruter som er helt på grensen av hva som er mulig, og han er villig til å ofre det som skal til for å gjennomføre dem, sier Midtbø.

– Han dedikerer seg sånn til sporten at det er inspirerende. Han kan være ute i ødemarken lenge, og bare klatre. Da han var yngre var det mange som mente at han kom til å miste interessen for klatring da han ble 18–19, og heller begynne å feste og se på damer, men han fortsetter jo, sier Midtbø.

– Forhåpentlig kan jeg fortsatt flytte sporten fremover, sier Ondra.

– Når det kommer til effektivitet og teknikk som jeg bruker for å ta meg frem, begynner det å bli vanskelig å utvikle meg videre, men jeg kan absolutt utvikle meg i ren kraft. Så jeg tror jeg absolutt har et potensial til å nå 9c eller 9c+. Jeg er spent på hvor jeg kan få det til, eller neste generasjon, sier Ondra.

– Kan dette være et sted for den første 10-eren?

– Jeg tror definitivt det er mulig.

– Skal du gjøre den?

– Pfff. Ærlig talt tror jeg aldri jeg kommer til å nå 10a.

Eller, siden 9c og 9c+ ennå ikke finnes, er det egentlig umulig å si. Skillet mellom 9c+ og en potensiell 10a kan være stor eller liten, det kommer an på hvordan den første ruten av de gradene blir vurdert, hvor listen blir lagt.

FORRETNINGSPLANER. De seneste årene har trafikken

begynt å anta slike mengder at grunneier Olav Strøm og samboeren Berit Hestnes har lagt planer for å utvikle den lille grenda i Flatanger til en turistdestinasjon. Da samboeren kom flyttende for noen år siden, sammenfalt det med at melkekyrne flyttet ut. Den tidligere salgs- og markedskonsulenten i Telenor så imidlertid muligheter.

– Jeg tenkte at det måtte gå an å gjøre noe ut av dette, sier Berit Hestnes.

De håper å bygge nytt hus i fjæra og å gjøre om våningshuset til klatrehostel. Teltplasser har de allerede.

– Det neste er sanitære forhold. Utedo oppe i Hanshelleren, for eksempel. Jeg tror det er viktig at vi som grunneiere engasjerer oss for å styre utviklingen, slik at vi kan bevare kulturlandskapet og naturmangfoldet, sier Olav Strøm.

– Hvordan ser det ut her om ti år?

– Ja, da er huset klatrehostel, sier Berit Hestnes.

– Siloen er ombygd til sosial arena med buldrevegg, bar og kafé. Og så har vi funnet enda flere ruter, slik at det blir noe for alle nivåer, og at vi også kan tilby noe til familier.

TURISTENE. Tyske Tom Thudium (24) skjelver lett i bena.

Fingrene klamrer seg fast til et litt for lite grep oppe i bergveggen i Einvikfjellet, kollen litt lenger ut mot havgapet, og med vegger som er adskillig mer rette enn skråtaket i Hanshelleren.

– Schni Schna Schnappi, das kleine Krokodil, synger han, tilsynelatende for å lette stemningen.

Alexander Förschler (27) og Rouben Faust (26) smiler.

– Det er håpløst å klatre direkte opp, sier Thudium halvveis til seg selv, halvveis til sikreren.

– Det er lettere rundt.

De tre er noen av de første turistene på plass. Om natten sover de i duften av gammel silo hos samboerparet Strøm Hestnes, på dagen bolter de ruter for klatremiljøet i Baden-Württemberg.

– Det var Hanshelleren som gjorde at vi ble oppmerksomme på stedet, men problemet er at der er det allerede masse ruter i mellomgrad – og alt som ikke er boltet, er superhardt. Vi er et delstatteam så de rutene er altfor vanskelige, mange av de rutene er bare for de fem-ti beste i verden, eller kanskje til og med bare for de beste tre. I stedet fant vi denne veggen. Den passer bedre medlemmene i klubben vår, sier Thudium.

FORVIRRING. Forbi det vanskelige punktet, i neste sek-

sjon, løser Adam Ondra seg opp. Blir lettere i kroppen, finner grep for fingrene, slipper føttene og svinger rundt i det enda mer vannrette grottetaket. Får tak med føttene, og svinger rundt en gang til, motsatt vei denne gang.

– Jeg har aldri klatret noe slikt. Dette er ikke engang ... 3D-klatring, roper han ned til sikreren med anstrengt stemme.

– Det er 4D! – Yeah! svarer det norske klatreesset Rannveig Aamodt og ler.

– Hva er den fjerde dimensjonen?

– Det er Adam, svarer Aamodt.

– Complete confusion, kommer det anstrengt fra taket.

– Kanskje det er det du skal kalle den? roper hun opp til ham.

– «Complete confusion»?

Ondra svarer ikke, konsentrerer seg om de siste grepene mot ankerfestet. Aamodt tar opp igjen tråden.

– Eller «Adams fjerde dimensjon»? d2 fredag 9. august 2013 | d2 | 15