Krig

1.

Russlands invasjon av Ukraina 24. februar 2022 er den første landkrigen mellom to nasjoner på europeisk jord etter andre verdenskrig. Krigen markerer slutten på etterkrigstiden i Europa.

Krig

«Vår verden er endret. Vi har vært i en etterkrigstid. Nå er vi i en førkrigstid.» Ivan Krastev, bulgarsk statsviter, 2022

Den 24. februar 2022 ble Europa atter åsted for invasjonskrig. En russisk kampstyrke på rundt 200 000 mann angrep Ukraina fra nord, sør og øst.3 Krimhalvøya har huset russiske militære styrker siden 2014, da området ble annektert av Russland etter en fremgangsmåte som ikke har internasjonal anerkjennelse.4 I Donbas-området i Øst-Ukraina hadde det også pågått en lavintensitetsborgerkrig med russisk innblanding i åtte år. Denne vinterdagen i 2022 angrep russiske styrker Ukraina fra Russland i øst og nord, via nabolandet Belarus, samt fra Krimhalvøya. Styrkene satte kurs mot hovedstaden Kyiv. Ukrainske forsvarsstyrker stanset fremrykningen, og russiske styrker måtte slå retrett. I fase to av operasjonen konsentrerte russiske styrker seg om Øst-Ukraina.

Vestlige lands reaksjon på invasjonskrigen har vært å bidra med våpen og penger til Ukrainas forsvarskrig. Mange europeiske land, som Norge, Tyskland, Finland og Sverige, har for første gang i moderne tid sendt våpen til en ikke-alliert i krig. Målet er at ukrainske styrker presser russiske invasjonsstyrker ut av landet,

21

dårlig nytt fra østfronten

uten at vestlige styrker trekkes inn. Vestlige land har holdt seg på trygg avstand fra selve krigen. I stedet har USA og EU stått i spissen for tunge sanksjoner mot den russiske aggresjonsmakten. Økonomiske sanksjoner er ment å påføre dødelige stikk mot et Russland med et BNP på linje med Italia. De skal avskjære midler og materiell til den russiske krigsmaskinen. Dertil skal invasjonen koste Russland dyrt, og sanksjonene må avskrekke. Ved å velge krig i Europa risikerer Russlands president Vladimir Putin og hans land å bli omgjort til en internasjonal «paria».

Av disse grunnene fremstår Russlands militære invasjon av Ukraina for oss som en gal manns verk. Alternativt er den inspirert og heiet frem av en fascistisk ideologi, støttet av oligarker og hausset opp av ny-imperialistiske ideologer fra den stadig snevrere kretsen rundt en revisjonistisk russisk leder. Konvensjonell landkrig forårsaker betydelig høyere tap av menneskeliv enn asymmetriske konflikter eller borgerkriger – det som i det alt vesentlige har vært konfliktene i verden etter andre verdenskrig. Det fremstår som ubegripelig at moderne russere skulle la seg lede inn i en meningsløs erobringskrig hvor russiske tapstall kunne bli så høye som mellomstatlig krig bærer bud om. Jo flere russiske soldater som kom hjem i kiste, desto svakere ville Kreml stå, og desto større sjanse for at russerne ville vende seg mot ledelsen og «ta affære». Husk hva som hendte i Russland under første verdenskrig! Vårt håp om kupp i Moskva, sanksjoner mot Putins nærmeste støttespillere og mobilisering av dem som ønsker et vestlig demokratisk styresett, ble inspirert av den massive og heltemodige motstanden på ukrainsk side.

For den jevne ukrainer – juss-studenten, sykepleieren, bonden og siviløkonomen – meldte seg til kamp. Mange hundre tusen mann gjorde motstand mot Russlands invasjonshær. Helter steg frem i hver en landsby, under taktfast ledelse av president Volodymyr Zelenskyj – en skikkelse med gudbenådet anlegg for

22

Krig

medial krigsledelse, flankert av talentfulle taleskrivere. Ukraina ble omdøpt til vår frontlinje mot fascismen. Ukrainske unge menn ble førsterekkeforsvaret i vår felles kamp mot undergravende antidemokratiske krefter. Om alle står sammen mot utysket, kan dette ende godt. Slava Ukraini!

Fortellingen om helter fra Ukraina mobiliserer med en voldsom kraft. Geografisk, kulturelt og politisk er denne krigen faretruende nær oss. Russland har valgt å gå til folkerettsstridig aggresjonskrig mot et naboland i Europa. Det angår Norge og Europa på en helt annen måte enn samtlige væpnede konflikter i verden etter andre verdenskrig. Vi behøver å mobilisere, og svart–hvitt-fortellinger gjør det betydelig enklere for våre politikere å gjøre nødvendige valg som bryter med våre etterkrigstradisjoner.

Men vår fortelling om krigen gir oss visse utfordringer. Den begrenser dramatikken primært til Ukraina. Krigens lidelser og mest umiddelbare ødeleggelser er konsentrert her, og fortellingen løfter helt riktig frem heltemotet og offeret hos ukrainerne. Fortellingens funksjon er først og fremst å mobilisere mot et aggressivt Russland. Derimot er fortellingen vår mindre hjelpsom for andre formål. Den er ufullstendig i den forstand at den på langt nær forteller hele historien. Den er også for grovkornet og unyansert til å tjene til å analysere og forstå hvordan Russlands nye modus operandi fungerer. Eller hvorfor og hvordan krigen vil endre Europa. Hensikten her er ikke å utfordre vår fortelling om helter og krigsforbrytere i Ukraina-krigen. Formålet er å supplere den, og å se hendelsesforløpet i andre lys som kan si noe om hvor dype endringer denne krigen fører med seg for oss her i nord. For gjennom krigen mot Ukraina har Vladimir Putin bragt Europa – og Norge – inn i en helt ny tid.

To ganger i 2021 marsjerte Russland opp store militære styrker langs grensen til Ukraina. I januar 2021 tok Joe Biden over etter Donald Trump i Det hvite hus. I mars gav den nye amerikanske

23

dårlig nytt fra østfronten

regjeringen lovnader om økt militær støtte til Ukrainas kamp mot russiskstøttede krefter, og ukrainske myndigheter vedtok en ny militær strategi om å gjenerobre og reintegrere Krimhalvøya og Donbas. Ukrainas president Zelenskyj ymtet også frempå om at NATO-medlemskap var den eneste måten å bringe utfordringene med Russland til ende. Russland svar var å bruse med fjærene og paradere militære styrker langs grensen til Ukraina. Etter et kompromiss ble styrkene trukket tilbake, og i juni møttes Biden og Putin til samtaler i Genève.

Den andre russiske styrkeoppbyggingen fant sted i november i 2021. Økt amerikanske hjelp til Ukrainas kamp mot russiskstøttede krefter ble nå formalisert gjennom den nye forsvarsavtalen «Pakt om strategisk partnerskap».5 Her gav USA støtte til Ukrainas rett til å bestemme sin egen fremtid, også når det gjelder landets aspirasjoner om å bli NATO-medlem. Russland svarte med styrkeoppbygging på Krim og langs grensen til Ukraina. Amerikanske etterretningsorganisasjoner meldte nå at Russland planla å invadere Ukraina. Russiske myndigheter tilbakeviste slike planer, «med mindre Russland provoseres av Ukraina».6 I november anslo også Ukrainas militærretteretning at en russisk invasjon sannsynligvis ville finne sted i januar/ februar 2022.7

Og ganske riktig. Den 21. februar 2022 gikk det sjokkbølger gjennom Ukraina da den russiske nasjonalforsamlingen besluttet å anerkjenne uavhengighet for de to ukrainske fylkene i Donbas, nå «utbryterrepublikkene», Luhansk og Donetsk. Putin viste til Ukrainas nye militærstrategi om gjenerobring av Donbas for å rettferdiggjøre russisk anerkjennelse av utbryterfylkene.8 Deretter inngikk de to «nye statene» vennskapsavtaler med Russland, hvor Russland forpliktet seg til å bistå dem med militært forsvar mot Kyiv. Russland ble så «invitert av de nye statene» til å beskytte dem mot Kyivs forestående offensiv. I

24

Krig

praksis forsynte Russland seg på papiret av enda mer suverent ukrainsk territorium.

Tre dager senere, den 24. februar, gav den russiske presidenten ordre til sine militære styrker om å invadere Ukraina til lands, til vanns og i luften. To statsapparater barket sammen med full kraft på Ukrainas stepper. Uten lovlig grunn eller prosess valgte Putin å gjøre Ukraina til slagmark for den første mellomstatlige landkrigen i Europa siden andre verdenskrig.

Tallrike var menneskene, de internasjonale miljøene og statene som ikke hadde kunnet forestille seg det som nå skjedde. Til tross for Russlands militære styrkeoppbygging og nok en grov krenkelse av Ukrainas territorielle suverenitet ble valgt krig og invasjon ansett for være helt urealistisk i de fleste europeiske kretser. Det var simpelthen et for radikalt brudd med samtidens kjøreregler, ringvirkningene ville bli for alvorlige, og spillet var følgelig altfor høyt for Putin. Feilvurderingen var grov.

Bestyrtelsen i europeiske hovedsteder vitner om hvor uforberedt og forsvarsløst Europa var da Russlands president valgte invasjonskrig. Men det var også et varsel om hvilket vendepunkt krigen ble i og for Europa. Putins handlinger representerer et dramatisk brudd med den rasjonelle bærebjelken som det moderne Europa er bygget på: tanken om at aggressiv bruk av militærmakt mot andre nasjoner er noe vi simpelthen ikke driver med i vår tid. Krig bryter med alle våre forestillinger om sivilisert adferd. Den påfører unevnelige økonomiske omkostninger, forårsaker uhyrlige humanitære lidelser og avstedkommer store ødeleggelser på infrastruktur og natur. Men mest av alt dreier det seg om selve krigens karakter. Krig er i sin natur uberegnelig og innebærer risiko for ukontrollert eskalering, særlig når den impliserer parter med masseødeleggelsesvåpen, i en verden med teknologi som gir militære virkemidler global rekkevidde. Krig av den typen som pågår i Ukraina, har alltid massive ringvirkninger langt ut over

25

dårlig nytt fra østfronten

det området hvor stridshandlingene er konsentrert. På grunn av sine uhyrlige omkostninger reduserer slik bruk av militærmakt samtidig verdien av andre typer virkemidler av politisk, økonomisk eller diplomatisk karakter – altså det som er etterkrigstidens paradegrener i Europa. Vladimir Putin har valgt å spille rugby på en bane hvor alle er innstilt på fotball.

Russlands invasjon var et eklatant brudd på FN-paktens maktforbud. Det forelå verken selvforsvar eller noe FN-mandat, og en «invitasjon» fra et utbryterfylke kan naturligvis ikke sette suverene myndigheter i Kyiv til side. Invasjonen brøt med samtlige skrevne og uskrevne regler for politikk og militærmakt i Europa. Russland begrunnet militæroperasjonen delvis i manglende vilje i Kyiv til å gi autonomi til russiskspråklige minoriteter i østlige provinser – altså en forbløffende parallell til Tysklands begrunnelse for å gå inn i Polen i 1939.9 Det var en hån mot hele fundamentet som det moderne Europa er bygget på. Mantraet for mye av institusjonsbyggingen i Europa etter andre verdenskrig og organisasjoner som Den europeiske union, Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa og Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen med sin overnasjonale domstol er nettopp å hindre at stater skal kunne gripe militært inn i andre stater under dekke av å beskytte «egne» minoriteter. Putins demonstrative tilsidesettelse av disse mekanismene viste at institusjonene vi har bygget for å hindre krig i Europa, er maktesløse i møte med et revisjonistisk Russland som tar seg til rette. Europa, som de siste årene har strittet imot tilpasning til en farligere verden, har ikke verktøy til verken å stå imot, tukte eller slå tilbake mot aggressoren. Europeerne var ikke rede til selv å kjempe for Ukraina. De var heller ikke klare til å bevæpne ukrainerne til fulle. Ei heller var europeerne i posisjon til å isolere Russland helt. Europa sto fullstendig eksponert.

26

Krig

Vårt moderne Europa hviler på et fundament som samtidens europeere trodde var solid og stabilt, men som Vladimir Putin med overlegg har lagt i grus. Kardinalsynden som vi aldri kan tilgi Putin, er at han har gjort vår barnelærdom til skamme og knust illusjonen om at Europa har lagt krig mellom nasjoner bak seg. Ved å gå til aggresjonskrig mot nabolandet Ukraina satte Putin dermed strek for etterkrigstidens Europa.

27