drager

FORORD

Drager – i alle former – befolker våre eldste eventyr og legender. Selv i dag står dragen i en særstilling blant mytologiske vesener, og det bringer oss inn på boken du nå holder i hånden. Den er illustrert og skrevet av min gode venn Johan Egerkrans, som har etablert seg som fortolker og forvalter av fortellinger innenfor svensk folketro. Hver side i dette overdådig illustrerte verket er full av overraskelser, og jeg er overbevist om at det vil bli en folkloristisk klassiker.

På slutten av 1960-tallet hadde jeg nettopp innledet utdanningen min i det britiske kunstskoleprogrammet. Jeg kom rett fra videregående og visste nesten ingenting om verken kunst eller kunstnere, men plutselig oppdaget jeg en magisk verden av fantasy- og eventyrillustratører fra forrige århundreskifte, som Arthur Rackham, Aubrey Beardsley, Edmund Dulac, Kay Nielsen og John Bauer.

Johan arbeider i disse kunstnernes tradisjon, og selv om illustrasjonene hans er stiliserte og til dels skapt ved hjelp av digitale verktøy, minner de mest av alt om akvareller og bringer tankene hen til både Dulac og Bauer.

Etter å ha viet seg til nordiske guder og dinosaurer gir Johan seg nå altså i kast med drager, og jeg vil våge å påstå at han her har utviklet stilen sin ytterligere. Drager er en bok å vende tilbake til. En perle å slå opp og forsvinne inn i, der leseren alltid kan oppdage noe nytt. Kort sagt er det en bok jeg vil nyte om og om igjen.

John Blanche Art Director, Games Workshop

Drager

Drage fra et middelaldersk bestiarium (Harley 3244, British Library)

udyrenes Konge

Vi mennesker har i årtusenenes løp drømt opp et ufattelig mylder av vesener og uhyrer som vi befolker våre myter, eventyr og legender med. Men ikke noe udyr synes å være så allmennmenneskelig og nærmest uunngåelig som dragen. Bare ordet «drage» er i seg selv nok til å sette fantasien i sving: Glitrende fjell, klør som barberblader, læraktige vinger, rekker av hoggtenner i enorme kjefter og ondskapsfullt glødende øyne flimrer gjennom hodet. Drager er naturens villskap i dyreform. De er ild, røyk, vulkaner, rasende stormer, buktende elver og det store, ville og mørke havet. De personifiserer menneskets verste sider, men også våre beste, for langt fra alle drager er onde uhyrer. Drager kan være nattsvarte, bevingede demoner som glefser i seg uskyldige jomfruer, grådige skatteinnkrevere som forvandler edle riddere til kullbiter med sin fortærende ånde, eller perlemorskimrende lykkeånder som bringer med seg det livgivende regnet. For drager har ikke bare blitt sett på som monstre – de har også blitt tilbedt som guder. Dragen kan være djevel eller engel, død eller liv, tilintetgjørelse eller fruktbarhet, ild eller vann, kaos eller orden – og noen ganger alt på en gang. Men uansett om den er ondskapsfull eller mer fornuftig av seg, er dragen alltid et symbol på makt, styrke og naturens krefter. Den japanske 1800-tallsforfatteren Okakura Kakuzō beskriver dragen slik:

Dragen er forandringens ånd og derfor som selve livet. Den antar nye former tilpasset landskapet, men kan aldri ses i sin helhet. Den er det store mysteriet legemliggjort. Skjult i de utilgjengelige fjellenes grotter, eller sammenslynget i det gåtefulle havdypet, venter han på tiden da han sakte skal våkne til liv. Han sprer seg ut i stormskyene, skyller seg i dunkle, virvlende malstrømmer. Klørne hans er lyn, skjellene glitrer i barken på regnvåte furuer. Stemmen hans høres i orkanens brøl.

12

Dragen er kort og godt fabeldyrenes konge. Ikke fordi den mangler konkurranse; for er det noe vi mennesker er gode på, så er det å finne på gyseligheter å skremme hverandre med. Men ikke noe annet udyr er så utbredt, med en så selvskreven plass i vår bevissthet. Hvor illsint og skrekkelig en griff, kjempe eller mantikor enn er, så blekner de sammenliknet med en drage.

dragenes opphav

We do not know what the dragon means, just as we do not know the meaning of the universe, but there is something in the image of the dragon that is congenial to man's imagination, and thus the dragon arises in many latitudes and ages. It is, one might say, a necessary monster.

Jorge Luis Borges, The Book of ImagInary BeIngs

Troen på mytiske, drageliknende vesener er utbredt i hele verden og forekommer i nesten alle kulturer. Aztekerne tilba den fjærdekte slangeguden Quetzalcóatl, som rådet over vind og visdom. I Benin i Vest-Afrika finner vi slangeånden Ayida-Weddo, som i form av regnbuen holdt himmelhvelvingen oppe. I den nordamerikanske ødemarken finner vi hornslanger og den skjellete, menneskeetende piasafuglen. Hos Australias urbefolkning finnes en annen overjordisk slange med kobling til regnbuen. Den australske regnbueslangen er en fruktbarhetsgud som sørget for at vannhullene ikke tørket ut, og den var også menneskeslektens skaper. I vannmassene lurte et annet monster, som ifølge noen beskrivelser hadde drageliknende trekk: den fryktede bunyip.

Alle disse mytene ser ut til ha oppstått mer eller mindre uavhengig av hverandre. Hvorfor skulle mennesker over hele jorda tilsynelatende spontant utvikle så like forestillinger om slangeliknende reptilmonstre? Kosmologen Carl Sagan spekulerte på 1970-tallet på at dragen kunne være et genetisk minne fra den tiden da de første pattedyrene pilte rundt i skyggen av de store dinosaurene. Vi mennesker skal på et eller annet vis ha arvet våre små, pelskledde forfedres skrekk for store reptiler, og fra dette felles

15

urminnet har dragetroen vokst frem. Ifølge denne hypotesen trengte ikke dragen å bli funnet opp av kultur etter kultur – den fantes der allerede fra begynnelsen av, programmert inn i genene våre for millioner av år siden. En liknende hypotese er at menneskeheten, helt siden vi tok våre første oppreiste skritt i Afrika for millioner av år siden, utviklet en instinktiv frykt for dyrene som jaget oss: slanger, store kattedyr og rovfugler. De tre skapningene mennesket frykter og respekterer mest. Krysser man en giftslange med en løve og en ørn, får man det ultimate rovdyret – en drage. Problemet er at dette bildet nok stemmer godt overens med den klassiske, bevingede vestlige dragen, men ikke med alle dragetyper. Drager kommer som sagt i et utall ulike former, og ikke alle er firbente, bevingede ildsprutere.

En tredje populær teori er at drager ganske enkelt er blitt oppfunnet for å forklare funn av dinosaurbein og levninger etter andre utdødde kjempedyr. Hvordan skulle mennesker ha reagert på et skjelett fra et kjempestort krypdyr før de hadde kjennskap til evolusjonen? Men det forklarer ikke hvorfor folk som bor på steder der det ikke finnes dinosaurfossiler, også har fortalt historier om drager. Norden er et godt eksempel. Her er det veldig få levninger etter skrekkøglenes tidsalder, men drager er likevel vanlig i nordboernes myter. Sammenviklede linnormer bukter seg over tusenvis av runesteiner, og hodene deres prydet stavnene på vikingenes beryktede drageskip. Det meste tyder på at mennesker ikke trenger støtte i virkeligheten for å drømme frem nye skapninger. Mytene kommer først, så kan «bevis» i form av fossiler og andre levninger kanskje bidra til å underbygge dem.

Det eneste som forbinder alle verdens dragemyter, ser ut til å være at de på en eller annen måte henger sammen med slanger. Og der begynner vi kanskje å nærme oss sakens, eller i dette tilfellet dragens, kjerne. Slangen er et av de farligste dyrene mennesker har kommet i kontakt med i hverdagen – de lever ofte tett innpå oss, siden de jakter på rottene og musene som sivilisasjonen tiltrekker seg. De oppleves litt ekstra truende og mystiske

fordi de (utenom boa- og pytonslangene) ikke dreper med rå kroppsstyrke, men med sin kraftige gift. Sammen med den særegne knokkelløse kroppsformen og den truende hvesingen er det ikke så rart at de er ett av dyrene som alltid har skremt og fascinert oss mest. Det har ført til hat, men også respekt og til og med ærbødighet. Mange kulturer har tilbedt slanger og slangeguder. Andre steder er de blitt et symbol for ondskap og naturens mørke sider. Ordet drage kommer fra det greske drakon, som betyr slange eller drage. Koblingen mellom slange og drage er altså meget sterk. Noen ganger er det vanskelig å vite hvor den ene begynner og den andre slutter, og i mange tidlige fortellinger gjøres det ingen forskjell på slanger og drager.

Til syvende og sist kan vi ikke si med sikkerhet hvordan troen på drager oppsto. Vi kan bare konstatere at de ser ut til oppfylle et sterkt behov hos oss mennesker. Vi trenger et monster som symboliserer de tøylesløse naturkreftene, et dyr som er mektigere og farligere enn alle andre levende vesener. Dragen er, som Jorge Luis Borges skriver i sitatet over, et «nødvendig monster».

17

drager i øst og drager i vest

Selv om drager ved første øyekast virker globale, finnes det to tradisjoner som peker seg ut: de østlige og de vestlige dragene. I grove trekk kan disse sies å være de «sanne» dragene – om ikke annet fordi det egentlig bare er i Europa, Midtøsten og Asia man kaller sine slangeguder og reptilmonstre for nettopp «drager». Hvordan disse mytene oppsto, er litt uklart. De kan ha hatt et felles opphav et sted i Midtøsten for tusenvis av år siden og deretter spredt seg vestover og østover. Eller så har de overhodet ingenting med hverandre å gjøre. Uansett opprinnelse er det de asiatiske og europeiske dragetradisjonene denne boken vil fokusere på. Uansett hvor spennende bunyip, piasafuglen og alle de andre drageliknende vesenene fra alle verdens hjørner enn kan være, må de av tematiske og rent plassmessige årsaker bli værende i sine huler og myrer.

De første dragemytene i den vestlige tradisjonen kom fra Midtøsten og middelhavsregionen før de spredte seg vestover og nordover til Europa. Her har drager alltid primært vært uhyrer, destruktive naturvesener som må beseires for at sivilisasjon og orden skal kunne blomstre. Babylonierne snakket om havdragen Tiamat, som guden Marduk drepte for så å skape universet av levningene. Egypterne hadde Apep, en annen vanndrage, som hver dag prøvde å spise opp sola. I Bibelen nevnes den gigantiske sjøormen Leviatan, og nordboerne hadde Tor, som sloss mot sin erkefiende Midgardsormen. Disse tidlige drageormene var nært forbundet med vann og havet.

I antikken fikk dragene et oppsving. Alle de mektige heltene som de greske øyene krydde av, måtte jo ha noe å slåss mot. Hva passet vel bedre å måle sine krefter mot enn en drage – det fullendte monsteret?

Drageslangene ble nå litt mer jordnære sammenliknet med skapelsesmytenes kosmiske urvesener. Man måtte ikke lenger være en gud for å mestre dem, selv om de fremdeles var formidable motstandere. Fortellere i middelalderen fortsatte å bygge på grekernes og romernes dragemyter i sine beretninger om helgener, riddere og tapre kjemper som møtte de djevelske krypdyrene med sverd i hånd, eller iblant ikke bevæpnet med annet enn sin kristne tro. Det er først i løpet av middelalderen at den klassiske

18

skjellete, bevingede og ildsprutende dragen gjør sin entré. Og siden da har den vært med oss.

I Asia oppsto en separat og vesensforskjellig dragetradisjon. Opphavet er de indiske nagaene, en slekt slangeliknende halvguder som er blitt tilbedt i tusenvis av år. De spredte seg østover og havnet i Kina, Japan, Korea og mange andre land i regionen. Hver asiatiske kultur satte sitt eget preg på nagaene, og dermed oppsto en mengde ulike orientalske drager. De østlige dragene liknet ikke de blodtørstige monstrene som flakser rundt og sprer frykt i europeiske myter. I stedet var de mer eller mindre velvillige vannånder: guddommelige skapninger som vakte ærbødighet snarere enn frykt, siden de fremkalte det livsviktige regnet og styrte elvene som vannet åkrene. Men de kunne også forårsake stormer, orkaner og oversvømmelser, så litt frykt og beven skapte de nok likevel. De østlige dragene beholdt sin villskap, men ble ikke sivilisasjonens fiender på samme måte som i vest.

dragedreperne

Drachenkampf eller Chaoskampf er to tyske begreper som begge beskriver et motiv som dukker opp igjen og igjen i verdens opphavsmyter. Oversatt til norsk blir det dragekamp og kaoskamp (men det låter på en måte mer kraftfullt på tysk). Kort sagt handler dragekampbegrepet om at en mytisk helt, som representerer sivilisasjon og orden, må beseire et forhistorisk kaosmonster, ofte i form av en drage. Kun ved å drepe kaosdragen kan helten bane vei for en ordnet verden som mennesket kan trives i. Helten kan være gud, menneske eller halvgud, men er så godt som alltid en mann.

Vi vil se mange eksempler på denne urkampen: Marduk mot Tiamat, Zeus mot Tyfon og Indra mot Vritra. Men temaet går igjen også i senere, mindre episke, fortellinger. Hver gang en helt begir seg ut i villmarken for å beseire en ond drage, er det en gjentakelse av kaoskampen, om enn i mindre skala. Det er imidlertid ikke alltid hele kosmosets skjebne som står på spill. Beowulf og Sankt Georg, for eksempel, prøver bare å redde et land eller en by, men det er fremdeles den samme kampen for å beskytte sivilisasjonen. Kaos truer samfunnet, og helten må rykke inn for å gjenopprette orden.

Dette historieformatet er vanlig selv i dag – det er bare det at dragen ikke nødvendigvis skildres som et bevinget uhyre, men som et menneskelig monster. Når en stormannsgal filmskurk truer med å tilintetgjøre alle planetens hovedsteder, er det opp til den (oftest mannlige) actionhelten å redde verden med våpen i hånden. James Bond har byttet ut det magiske sverdet mot en finkalibret automatpistol, og superskurken har italiensk dress og satellitter med laserstråler i stedet for fjell og ildånde, men i bunn og grunn er det den samme Drachenkampf i ny drakt.

21

den djeveLsKe dragen

Da brøt det ut en krig i himmelen: Mikael og englene hans gikk til krig mot dragen. Dragen kjempet sammen med englene sine, men de ble overvunnet, og det fantes ikke lenger plass for dem i himmelen. Den store dragen ble kastet ned, den gamle slangen, han som kalles djevelen og Satan, og som forfører hele verden. Han ble kastet ned på jorden, og englene hans ble kastet ned sammen med ham.

Johannes’ åpenBaring 12, 7–9

Skildringen over, hentet fra den profetiske Johannes’ åpenbaring, viser med all mulig tydelighet hvordan dragen på den tiden Det nye testamentet ble nedtegnet, var blitt et symbol for selve ondskapen. Ikke hvilken som helst ondskap, men Ondskapen med stor O – Satan. Mørkets fyrste sidestilles her med en drage. Allerede i Det gamle testamentet, som ble skrevet mye tidligere, forekommer det drager. Der er de riktignok farlige og sleipe, men ikke demoniske. Slangen i paradiset er nok det første og mest kjente. Fordi den fristet Adam og Eva, og, i alle fall indirekte, forårsaket menneskets forvisning fra paradiset, begynte man imidlertid snart å sette likhetstegn mellom slangen og den forføreriske Satan. Når Johannes antas å ha skrevet Åpenbaringen, knapt hundre år etter Jesu fødsel, var denne muligens urettferdige sammenblandingen allerede et faktum. Djevel og drage ble det samme. De bevingede reptilene gikk fra å bare være ondskapsfulle og destruktive skapninger, til å bli mørkets håndlangere. I middelalderens bestiarier, en form for oppbyggelige oppslagsverk om ulike levende skapninger (med virkelige dyr som svaler og elefanter og fabeldyr i en salig blanding), representerer dragen alltid det djevelske. Avbildningene av drager og demoner ble dessuten stadig vanskeligere å holde atskilt – begge bar horn på hodet, flaggermusvinger på ryggen og hadde haler med pilformet spiss. Og dragens brennhete ånde minnet selvsagt om helvetes flammer. Fra å ha vært et uhyre med sterk kobling til

22

vann og hav, ble nå dragen i stedet forbundet med den infernalske ilden. Dragekampen der en (kristen) helt beseirer en (satanisk) slange, ble en mektig metafor for hvordan et menneske kan vinne kampen mot djevelen om sin sjel.

uLiKe dragetyper

Kanskje er drager så universelle fordi de er en så brokete slekt? Det finnes så å si en drage for alt, og de kan derfor symbolisere nesten hva som helst. Drager kan omslutte hele verden eller være små som firfisler. Mange spruter ild, andre spytter gift. De kan være tobeinte, firbeinte, seks-, åtte- eller tibeinte, eller mangle lemmer helt og krype frem på buken som slanger. De kan ha vinger på ryggen, løpe blant skyene uten hjelp av vinger eller helt mangle evnen til fly. Mange har mer enn ett hode – i mytene finner vi drager med alt fra tre hoder til vesener med tusen hoder eller flere. Som vi har sett tidligere, er drager hybridvesener satt sammen av deler av andre dyr som vi frykter: ørner, løver, tigre, slanger, øgler og flaggermus. Men listen av dyr som forenes i dragen, kan gjøres lengre – kinesiske drager skal ifølge tenkeren Wang Fu ha «horn som en hjort, hodet fra en kamel, en demons øyne, halsen fra en slange, magen fra en østers, skjell fra en karpe, ørnens klør, tigerens poter og sist, men ikke minst, ørene fra en ku». Det greske ordet for drage, drakon, stammer som vi har sett fra ordet for slange. Det i sin tur kommer fra et ord med betydningen «gjennomtrengende blikk». Mange drager har nettopp et hypnotisk blikk som de kan paralysere sine ofre med. De har ofte andre merkelige evner og kan lese tanker, bytte skikkelse og forvrenge synet til folk. Ifølge enkelte kilder er disse magiske kreftene konsentrert rundt en mystisk stein kalt en drakontia, som sitter i dragens skalle. Drakontiaen var svært ettertraktet av middelalderens alkymister. Den ble ansett for å være en uunnværlig ingrediens i livseliksiren – et legemiddel som kunne helbrede alle sykdommer og gi evig liv. De orientalske dragene bærer i stedet på en skimrende perle med en liknende funksjon. Hvis en drage mister perlen sin, mister den også

24