KosmisKe drager

mye av sin kraft, og noen ganger kan østlige drager slåss med hverandre og prøve å stjele hverandres perler.

Som vi allerede har sett, er mange drager veldig like slanger. En del ser egentlig ut som enorme versjoner av vanlige slanger, selv om de kan ha mer «drageaktige» hoder med horn og en eller flere rader respektinngytende pigger langs ryggen. Noen har forben, men mangler helt bakben. Slangedrager spruter sjelden ild, men kompenserer med kjefter som drypper av eiter. De nordiske linnormene hører til i denne gruppen.

En annen dragetype er sjøormen. I noen kart og sjøkart i middelalderen var spesielt farlige eller uutforskede områder avmerket med den latinske frasen Hic sunt dracones, fritt oversatt til: Her er det drager. Disse gudsforlatte traktene var sjøormenes domene. I legender og myter kan de bli enormt store – et godt eksempel er Midgardsormen, som er så enorm at den kan krølle seg rundt hele jorda. Sjøormer mangler vanligvis vinger, men har desto flere finner, skjeggtråder og struttende ryggkammer.

Når du hører ordet «drage», tenker du nok på den klassiske europeiske dragen, med buktende øglekropp, lang hale med pilformet spiss i enden, store læraktige flaggermusvinger på ryggen og to eller fire bein. De spruter ofte ild, men en del puster ut stinkende giftskyer i stedet. På engelsk skjelner man ofte mellom drager med to bein, wyverner, og drager med fire bein. Det har til og med vokst frem en merkelig forestilling om at wyverne ikke er ordentlige drager. Denne oppdelingen kan nok til en viss grad skyldes rollespill som Dungeons & Dragons, der det ofte er om å gjøre å systematisere nøye og skille mellom ulike typer monstre. I mytenes verden er saker og ting imidlertid ofte mer flytende, og det er meningsløst å trekke opp slike grenser. På norsk og de fleste andre europeiske språk er det dessuten ikke mulig å gjøre distinksjonen, og siden denne boken opprinnelig er skrevet på svensk, kommer vi ikke til å skille mellom tobeinte og firbeinte drager.

De østlige dragene skiller seg ganske mye fra sine vestlige slektninger. Long, tatsu og nagaer er kloke, gudeliknende vannvesener som generelt har en betydelig mindre fiendtlig innstilling til menneskene. De er vanligvis vingeløse, men kan likevel fly. Siste del av denne boken er viet de orientalske dragene.

27