Kapittel 1: Kald krig, varme hjerter

Kapittel 1

Kald krig, varme hjerter

Som liten gutt på Hamarøy så Per Tore alle malmbåtene som seilte inn Vestfjorden på vei til Narvik. Han drømte om å bli navigatør, men synet var ikke godt nok, og da han var ferdig med realskolen, bestemte han seg for å bli telegrafist. Han reiste til Trondheim og besto opptaksprøven. Av noen og seksti kandidater var de tjueåtte som ble med videre, og Per Tore var én av tolv som til slutt fikk eksamen. Han hadde godt gehør for morse.

På begynnelsen av 1960-tallet dro Per Tore til sjøs som telegrafist. Sommeren 1962 hadde han noen uker sommerferie hjemme på Hamarøy og traff igjen ei søt jente som han kjente fra før, Britt. Snart ble de kjærester. Da høsten kom, reiste Britt til Moss, der hun jobbet på Helly Hansen-fabrikken, og Per Tore kom etter på besøk. Så dro han til sjøs igjen, men med et savn han ikke hadde kjent på tidligere. Han var ute til mars 1963, det var lenge å være borte fra

13

kjæresten, og Britt hadde det på samme måte. Det unge paret fant løsningen på en håpløs situasjon: Britt skulle bli med til sjøs. Det var egentlig ikke noen ledig jobb om bord, men siden Per Tore var sterkt ønsket, fant rederiet oppgaver også til henne.

Sammen reiste de til New York og mønstret på et lasteskip, for to år. Britt pusset messing og utførte andre sysler – i all slags vær. Sjøsyk ble hun også, men det gikk gradvis over. Etter hvert avanserte hun til salongpike. Det unge kjæresteparet delte lugar. «Det var ei fin tid, herregud så flott det var», sier Per Tore i dag. Per Tore og Britt giftet seg 21. november 1963, i sjømannskirka i New York. Etter vielsen ble det en liten middag med forloverne. Da båten la fra kai om kvelden, var det bryllupsfest om bord, og mannskapet serverte kake.

Høsten 1965 reiste Per Tore og Britt på en svensk malmbåt, og i slutten av november var de i Narvik for å laste malm. Britt gikk til legen, og der fikk hun vite at hun var gravid. Dermed kunne hun ikke jobbe på båten lenger, og i mai året etter mønstret også Per Tore av. 13. juli 1966 kom Rakel til verden. Per Tore ville holde seg på land og søkte jobb i Forsvaret. Med radioskole fra Trondheim og fartstid som telegrafist var Per Tore interessant for etterretningstjenesten. Norge med sine allierte ville gjerne følge med på hva som skjedde oppe i nord, over grensen til Russland.

Allerede i juli 1956 ble Luftforsvarets stasjon Høybuktmoen etablert utenfor Kirkenes med en stasjon for elektronisk overvåkning. Dette skjedde i samarbeid med grensekommissæren i E-stabens ledd i Kirkenes.1 Bakgrunnen var et

14

ønske fra britisk og amerikansk side om overvåkning av radarsystem i det nordlige Russland. Stasjonen ble stadig utvidet, og behovet for personell var stort. Per Tore Kristensen vil den dag i dag ikke si hva han jobbet med, bare at han jobbet i E-tjenesten, og at arbeidsplassen var på Høybuktmoen. «Vi har et taushetsløfte, og det varer livet ut.» 5. mai 1968 fikk Per Tore og Britt sønnen Øystein, bare en måned før en av den kalde krigens store hendelser i nord. I begynnelsen av juni dette året gikk russiske militærstyrker til skinnangrep mot Norge: Flere hundre stridsvogner, kampvogner, kanoner og tusenvis av soldater hadde i løpet av natten rykket fram til grensen. Ved garnisonen i Sør-Varanger forberedte de seg på det verste, og soldatene fikk utlevert skarpe skudd og beskjed om å skyte om nødvendig. Russerne trakk seg tilbake, og fra norsk hold la man mest mulig lokk på tildragelsen.2 En senere etterretningsrapport vurderte at skinnangrepet hadde et politisk mål: å vise at Sovjet raskt og uten å bli oppdaget kunne mobilisere store hærstyrker på grensen mot Norge og Nato.3 «Russerne ville selvfølgelig skremme oss», sier Per Tore om det som skjedde. «Jeg kan ikke si at vi ble så skremt, vi var kanskje for unge og dumme til det.»

De forsvarsansatte begynte likevel å tenke på familien. De etterlyste en evakueringsplan for familiene, noe de også fikk, om den enn var litt «luftig». I årene som fulgte, var Britt hjemmeværende, og Per Tore utførte sine hemmelige arbeidsoppgaver på Høybuktmoen. De bodde i et område der mange hadde militær tilknytning. Den lille familien brukte de rike turmulighetene flittig, Rakel og Øystein elsket snø og lek med de andre ungene i nabolaget.

15

Også Bardufoss var sterkt preget av Forsvarets aktiviteter på denne tiden. I 1945 ble hovedflystasjonen for Nord-Norge anlagt her og Luftkommando Nord-Norge opprettet. I 1953 ble rullebanen utvidet og fikk Nato-standard, og den første jagerflyskvadronen ble etablert. SAS startet ruteflygning til Bardufoss i 1956, og den første sivile terminalen sto ferdig i 1962. Hele Målselv vokste i takt med flyplassen og Forsvaret, og en av dem som kom nordover, var den unge Oslo-mannen Edvin Schlechter. Han hadde gått Luftforsvarets sambands- og radarskole på Lutvann, og i 1966 flyttet han inn i messebygningen på Bardufoss flystasjon sammen med mange andre forsvarsansatte. Flyplassområdet og messebygningen ble fort et sosialt sentrum for unge mennesker i området.

Sommeren 1967 kom Aud Brandskognes hjem til Målselv, etter å ha tilbrakt nesten to år i USA som au pair. Nå bodde hun sammen med familien i det store, laftede våningshuset fra 1798, på hjemgården Brandskognes nede ved Målselva, ikke langt fra Bardufoss flyplass. Hun fikk jobb i klesforretningen til sin tante Helga på Andselv. På kveldstid studerte Aud og noen av vennene tysk og fransk på Forsvarets språklaboratorium i Heggelia. En gang iblant dro de på bowling, et av flere tilbud som fantes takket være Forsvaret. Etter bowlingen var det fast rutine å dra opp i kafeteriaen til SAS og kjøpe te og rekesmørbrød, på grunn av nattflyene var den nærmest døgnåpen.

En høstkveld Aud satt i kafeteriaen med noen venner, dukket Edvin opp sammen med en liten gjeng fra Luftforsvaret. De to gruppene kom i prat og flyttet bordene sine sammen. «Edvin ble så imponert over at jeg klarte å stave

16

Schlechter riktig på første forsøk, og jeg tror det var da han falt for meg», husker Aud. En gang på senhøsten i 1967 hadde Edvin en liten fest oppe på messa der han bodde, og da de andre dro hjem, ble Edvin og Aud sittende og prate utover natten. Det skjedde ikke noe den kvelden, men de fant ut at de måtte treffes igjen.

På denne årstiden var Målselva uframkommelig på grunn av usikker is, så snarveien over elva var ubrukelig. Aud bodde derfor hos tante Helga på Andselv og hadde kort vei til jobben. Da hun en dag skulle treffe Edvin på kafeteriaen, spurte hun tanta om hun fikk lov til å ta ham med seg hjem etterpå.

«Ja, men så fint», sa tante Helga, «for nå har jeg akkurat fått inn et nytt parti med brudekjoler, så da kan jeg vise ham dem.»

«Det gjør du ikke!» sa Aud.

«Det gjør jeg vel», sa Helga.

Og det gjorde hun, men da hadde Aud allerede advart Edvin.

Aud fikk av og til være med Edvin på jobb på flyplassen. Han jobbet som radaroperatør på GCA, Ground Controlled Assistance, og hun husker at hun fikk se en Lockheed Galaxy gå inn for landing. Transportflyet tilhørte det amerikanske luftforsvaret og var verdens største fly. Edvin ble fast gjest på gården på Brandskognes, og foreldrene ble glad i ham. Mora skjemte ham bort, husker Aud. Når det var lutefisk til middag, så fikk han biff. 6. april 1968 giftet Aud og Edvin seg i Målselv kirke. Aud hadde fått satt opp det mørke håret med hvitt slør

17

og krone, mens Edvin hadde sitt mørke hår kjemmet i en plettfri sleik. Edvins kolleger fra Luftforsvaret sto sverdborg utenfor kirka da brudeparet kom ut. Også Edvins elleve år gamle lillebror, Ole, var i bryllupet. Han hadde laget en sang til storebroren som kunne fikse alt og var så fin å være sammen med. Edvin holdt en tale til svigerforeldrene. Han hadde aldri vært i Nord-Norge før han kom til Bardufoss og hadde reist opp med blandede følelser. Men han var blitt sjarmert av naturen og menneskene, og aller mest av Aud! 3. oktober samme år fikk Aud og Edvin sønnen Jan Victor. Edvin studerte nå på Norges Tekniske Høgskole i Trondheim, og om sommeren jobbet han i Luftforsvaret nordpå. I Trondheim bodde den lille familien i fjerde etasje i en murbygning i Klostergata. Aud stelte hjemme og tok seg av Jan Victor. Det var lite penger, men gode tider. Fra Brandskognes fikk de ofte med seg kjøtt og bær som de oppbevarte i en leid fryseboks på Kalvskinnet; hjemme var det ikke vanlig med fryseboks. Hvalbiffgryte spiste de ofte, for på Ravnkloa fikk de tak i billig hvalkjøtt.

Den kalde krigen ga økt aktivitet i nord, og folk flyttet på seg i takt med Forsvarets utbygging og behov. Livet til disse unge menneskene i Kirkenes og på Bardufoss skulle imidlertid komme til å preges av den raske utbyggingen av Luftforsvaret, ikke minst i Bodø.

18