Hvorfor hjernen din er en idiot

Det er omtrent 70 000 år siden mennesket virkelig begynte å skape problemer for alle på planeten.

Det var da forfedrene våre begynte å migrere fra Afrika og spre seg over kloden – først til Asia og litt senere også til Europa. Dette kom som en kjedelig overraskelse på mange, ettersom arten vår, Homo sapiens, ikke var de eneste menneskene på jorda på den tiden – langt derifra. Akkurat hvor mange ulike menneskearter som tuslet rundt på det tidspunktet, er gjenstand for en viss debatt. Det er ingen enkel sak å prøve å fnne ut nøyaktig hva som skal regnes for en egen art, underart, eller bare en litt merkelig versjon av samme art, kun ved å se på skjelettfragmenter og fragmenter av DNA. (Det er også den perfekte måten å innlede en krangel på, skulle du noen gang støte på en gruppe paleoantropologer med litt tid å slå ihjel.) Men uansett hvordan man klassifserer dem, fantes det minst

et par andre mennesketyper på planeten på den tiden, hvorav den mest berømte var Homo neanderthalensis, eller, som de ofere blir kalt, neandertalerne. Som et resultat av tidligere folkevandringer fra Afrika hadde de levd i store deler av Europa og Asia i over 100 000 år. Alt i alt hadde de det slett ikke så verst.

Men lykken varer sjelden evig, og bare noen få titusener av år etter at forfedrene våre dukket opp på scenen – et lite øyeblikk i evolusjonær sammenheng – hadde både neandertalerne og våre øvrige slektninger forsvunnet fra jordens overfate. Det ble i grunnen mønsteret som raskt etablerte seg gjennom hele menneskehetens historie: Så snart vi dukker opp, er det over og ut for naboene. Noen få tusen år etter at det moderne mennesket fytter inn i et område, begynner neandertalerne å forsvinne fra fossilregisteret og etterlater seg bare noen få spøkelsesaktige gener som fremdeles hjemsøker vårt DNA. (Det foregikk åpenbart en del kryssbefruktning mellom neandertalerne og inntrengerne som erstattet dem. Hvis du for eksempel er av europeisk eller asiatisk opprinnelse, vil sannsynligvis et sted mellom en og fre prosent av ditt DNA stamme fra neandertalerne.)

Nøyaktig hvorfor og hvordan vi overlevde, mens våre nære slektninger så raskt fkk bli med i klubben for utdødde arter, er et annet omdiskutert spørsmål. Faktisk er mange av de mest sannsynlige forklaringene temaer vi stadig kommer tilbake til i denne boken. Vi kan ha utryddet neandertalerne ved et uhell, ved å ta med oss sykdommer da vi migrerte som de ikke var motstandsdyktige mot. (En stor del av menneskehetens historie er egentlig bare historien om sykdommene vi klarte å pådra oss på våre reiser og deretter smitte hverandre med.) Vi kan simpelthen ha hatt faks, ved at vi hadde lettere for å tilpasse oss et skifende klima: Det er mye som tyder på at forfedrene våre levde i større sosiale grupper og kommuniserte og handlet over langt større områder enn de mer isolerte, bofaste neandertalere,

som innebar at vi hadde fere ressurser å støtte oss på når vi ble rammet av kuldeperioder.

Eller kanskje drepte vi dem bare, siden hallo, det er jo det vi vanligvis gjør.

Etter all sannsynlighet fnnes det heller ikke én enkel og grei forklaring, for det er ikke sånn det pleier å fungere. Flere av de mest troverdige forklaringene har imidlertid én ting felles – hjernen vår og hvordan vi bruker den. Det er ikke fullt så enkelt som forestillingen om at «vi var smarte og de var dumme» – neandertalerne var ikke de treige, klossete pappskallene som den populære stereotypen vil ha det til. De hadde like stor hjerne som oss, laget verktøy, temmet ilden og skapte abstrakt kunst og smykker i Europa i titusenvis av år før Homo sapiens dukket opp og begynte å gentrifsere alt. Men festeparten av de sannsynlige fortrinnene vi hadde framfor artssøskenbarna våre, handler om vår måte å tenke på – det kan ha dreid seg om vår tilpasningsevne, våre mer avanserte verktøy, våre mer komplekse sosiale strukturer eller metodene vi brukte for å kommunisere innenfor og på tvers av ulike grupper.

Det er noe ved måten vi mennesker tenker på, som peker oss ut som spesielle. Jeg mener, det er jo ganske opplagt. Vi fnner det til og med i navnet på arten vår: Homo sapiens er latin for «vis mann». (Beskjedenhet har aldri vært et av vår arts defnerende trekk.)

Og bare for å yte egoene våre rettferdighet: Menneskehjernen er faktisk en forbløfende maskin. Vi klarer å identifsere mønstre i omgivelsene våre, og ut fra disse lager vi kvalifserte gjetninger om hvordan ting henger sammen, og bygger opp komplekse tankemodeller av verden som favner mer enn det vi kan se med det blotte øye. Så bygger vi på disse tankemodellene og gjør store sprang i fantasien, visualiserer endringer i verden som kan forbedre situasjonen for oss. Disse ideene kan vi deret-

ter kommunisere videre til våre medmennesker, slik at andre kan bidra med forbedringer vi ikke hadde tenkt på, som gjør kunnskap og innovasjonsevne til en kollektiv prosess som går i arv fra generasjon til generasjon. Etter det kan vi overtale andre til å arbeide i fellesskap for å realisere planer som tidligere bare eksisterte i vår egen fantasi, og følgelig oppnå gjennombrudd som ingen av oss hadde klart å oppnå alene. Så gjentar vi dette mange ganger på hundre tusen ulike måter, om og om igjen, helt til det som en gang var vanvittige innovasjoner, blir til tradisjoner, som igjen avføder nye innovasjoner, helt til vi en dag ender opp med det vi kaller for «kultur» eller «samfunn».

Se det på denne måten: Første skritt er å legge merke til at runde ting har lettere for å rulle i nedoverbakke enn taggete og klumpete ting. Neste skritt er å fnne ut at dersom man bruker verktøy for å hakke løs på noe og gjøre det rundere, kommer det til å rulle bedre. Tredje skritt er å vise dine nye rullende oppfnnelser til vennene dine, slik at de kan få en lysende idé og sette dem sammen til en vogn. Fjerde skritt er å bygge en hel vognpark med triumfvogner, slik at folket får enda mer ærefrykt for ditt velvillige, men nådeløse styre. Og femte skritt å suse nedover E18 i en Tesla med en spilleliste av klassiske powerballader på full gufe mens du viser fngeren til stakkarene som ikke kan kjøre i kollektivfeltet. (Viktig merknad, i pedanteriets navn: Dette var en vilt unøyaktig og karikert beskrivelse av hvordan hjulet ble oppfunnet. Faktisk ble hjulet oppfunnet overraskende sent i den store sammenhengen, etter at sivilisasjonen vår hadde holdt det gående på et vis i tusenvis av år og klart seg helt greit uten. Det tidligste arkeologiske funnet av en hjulliknende gjenstand, som dukker opp for omtrent 5500 år siden i Mesopotamia, ble ikke engang brukt til transport – det var et pottemakerhjul. Det ser ut til å ha gått fere hundre nye år før noen fkk den lysende

ideen å legge dreieskiver på høykant og bruke dem til å rulle ting på, og dermed også legge kimen til prosessen som med tiden ville gi oss Jeremy Clarkson. Jeg ber om unnskyldning til eventuelle hjulforskere som tok seg nær av det forrige avsnittet, som bare var ment som en illustrasjon.)

Men selv om menneskehjernen virkelig er bemerkelsesverdig skrudd sammen, er den også ekstremt rar, med en lei tendens til å kortslutte på verst tenkelig tidspunkt. På nærmest rutinemessig basis tar vi elendige beslutninger, tror på absurde ting, ignorerer bevismateriale som ligger rett foran nesen på oss, og klekker ut planer som ikke henger på greip. Intellektet vårt er i stand til å forestille seg konserter og byer og relativitetsteorien, likevel klarer vi ikke å bestemme oss for hva slags chips vi skal ha på butikken uten å vingle angstfylt i fem minutter.

Hvordan kan det ha seg at våre unike tankegaver på den ene siden har gjort det mulig for oss å forme verden etter egne ønsker på forbløfende vis, samtidig som vi også hele tiden tar de absolutt verst tenkelige valg, selv om de helt åpenbart er basert på elendige ideer? Kort sagt: Hvordan klarer vi å sende mennesker til månen, men likevel sende DEN tekstmeldingen til eksen? I siste instans koker det ned til måten hjernen vår utviklet seg på gjennom evolusjonen.

Saken er den at evolusjonen som prosess ikke er spesielt smart – men den er i det minste dum på den veldig konsekvent måte. Det eneste som betyr noe for evolusjonen, er at du overlever de mange tusen potensielt sørgelige endelikt som ligger på lur bak hvert hjørne, akkurat lenge nok til å sikre at genene dine blir videreført til neste generasjon. Klarer du det, så er oppdraget utført. Bra jobba. Hvis ikke – synd for deg. Dette innebærer at evolusjonen strengt tatt ikke er spesielt framsynt av seg. Dersom en viss egenskap gir deg en fordel her og nå, vil naturlig utvalg favorisere den, uansett om den ender opp med å

belemre dine tipp-tipp-tipp-tippoldebarn med noe som er sørgelig utdatert. På samme måte deler evolusjonen heller ikke ut ekstrapoeng for evnen til å spå framtiden, og argumenter som: «Jo, denne egenskapen er nok litt av en ulempe akkurat nå, men tro meg, etterkommerne mine vil få bruk for den om en million år», kommer man ingen vei med. Evolusjonen får ikke resultater ved å tenke framover, men snarere ved å slenge ut et latterlig stort antall sultne og kåte organismer i en farlig og nådeløs verden og se hvem som klarer seg minst dårlig.

Dette innebærer at hjernen vår ikke er resultatet av en omhyggelig byggeprosess myntet på å skape de best tenkelige tenkemaskinene, men snarere er et lappeteppe av slumpetref, oppgraderinger og snarveier som gjorde våre ferne forfedre to prosent bedre til å fnne føde eller tre prosent bedre til å kommunisere «å faen, pass dere, en løve».

Disse mentale snarveiene (såkalt heuristikk, hvis vi skal være nøye på det) er absolutt nødvendige for vår overlevelse, for vårt samspill med andre og for å lære av våre erfaringer – man kan ikke bare sette seg ned og fnne ut av ting fra bunnen av. Hadde vi for å unngå sjokk måttet utføre hjernens svar på en storstilt randomisert kontrollert studie hver gang vi så solen stå opp om morgenen, ville vi ikke ha kommet spesielt langt som art. Det er mye mer fornufig for hjernen å tenke at «Sånn var det, ja, solen står opp!» etter at du har sett det skje et par ganger. På samme måte, hvis Jef forteller deg at han ble innmari dårlig av å spise de små røde bærene på busken nede ved vannet, er det nok best bare å ta ham på ordet i stedet for å smake selv.

Men det er også her problemene begynner. Uansett hvor nyttige de er, er det ikke til å unngå at våre mentale snarveier (som alle snarveier) iblant fører oss på villspor. Og i en verden der problemene vi må forholde oss til, kan være langt mer komplekse enn «skal jeg spise de røde bærene?», ender vi veldig ofe

opp på vidvanke. For å si det rett ut så er hjernen din (og min hjerne, og i prinsippet alle andres) en kjempestor idiot mesteparten av tiden.

For det første har den evnen til å få øye på mønstre. Problemet med det er at hjernen vår er så god til å få øye på mønstre at den begynner å se dem overalt – også der de ikke fnnes. Det er ikke et stort problem når det bare dreier seg om ting som å peke på stjernehimmelen og si: «Å, se, en rev som jager en lama!» Men så snart mønsteret du ser, eller tror du ser, dreier seg om ting som at «de feste forbrytelser begås av én bestemt etnisk gruppe», vel, da er det virkelig et kjempeproblem.

Det fnnes en rekke begreper for denne tendensen til å identifsere feilaktige mønstre – for eksempel «illusorisk korrelasjon» og «klyngeillusjon». Under andre verdenskrig var mange av Londons innbyggere overbevist om at de tyske V-1- og V-2-rakettene (i seg selv en ganske skremmende ny teknologi) traf byen i målrettede mønstre. Dette fkk dem til å søke tilfukt i de delene av byen de opplevde som sikrere, eller mistenke at enkelte tilsynelatende uberørte nabolag var tilholdssted for tyske spioner. Mistanken var såpass urovekkende at den britiske regjeringen fkk en statistiker ved navn R.D. Clarke til å sjekke om den faktisk stemte.

Konklusjonen hans? «Klyngene» var ikke annet enn hjernen vår som lurte oss – fantasifostre framkalt av vår tendens til å se mønstre overalt. Tyskerne hadde tross alt ikke fått et dramatisk gjennombrudd innenfor målsøkende raketteknologi, og Clerkenwell var ikke et arnested for hemmelige Wehrmacht-agenter – bombene ble bare sluppet ned over London, helt tilfeldig og ikke spesielt presist. Folk så bare mønstre fordi det er slik hjernen vår fungerer.

Selv høyt kvalifserte fagpersoner kan være ofer for denne typen illusjoner. Mange som jobber i helsevesenet, kan for

eksempel fortelle deg med stor overbevisning at det alltid er fullt på akuttmottaket ved fullmåne – en stri strøm av pasienter, besynderlige skader og psykotisk atferd. Problemet er bare det at studier har sett nærmere på fenomenet, og så vidt de kan bedømme, stemmer det overhodet ikke – det fnnes ingen sammenheng mellom månefasene og hvor travelt det er på legevakten. Likevel vil en hel haug begavede og erfarne yrkesutøvere i helsesektoren sverge blindt på at fullmånen gir fulle venterom.

Vel, denne overbevisningen er ikke grepet ut av løse lufen. Forestillingen om at månen får folk til å klikke, har vært i omløp i hundrevis av år. Det engelske ordet for galskap – lunacy – kommer til og med fra latin: luna. Det er også derfor vi har myter om varulver. (Det kan også knyttes til den antatte sammenhengen mellom månefasene og kvinners menstruasjonssyklus.) Og faktum er at det faktisk en gang i tiden kan ha vært noe sant i det! Før oppfnnelsen av kunstig lys – særlig gatebelysning – hadde månelyset langt større innfytelse over menneskers liv. En teori er at hjemløse som sov utendørs, ble holdt våkne av lyset fra fullmånen, og at søvnmangelen kan ha forverret eventuelle psykiske helseproblemer de hadde. (Siden jeg liker teorier som omfatter øl, legger jeg også fram et alternativt forslag: Folk ble trolig mye fullere de kveldene det var lyst nok til at de kunne fnne veien hjem, og var derfor mindre bekymret over å gå seg vill eller bli ranet, snuble, falle og dø i en grøf.)

Uansett hvor den skriver seg fra, er dette en forestilling som har hatt en fast plass i kulturen vår i lang tid. Og så snart du har fått med deg forestillingene om at fullmånen får oss til å gå amok, er det langt mer sannsynlig at du vil huske alle de gangene det faktisk skjedde – og glemme de gangene det ikke skjedde. Uten å ville det har hjernen din skapt mønstre med utgangspunkt i tilfeldigheter.

Igjen skyldes dette de mentale snarveiene hjernen tar i bruk. To av de vanligste snarveiene er «forankringsheuristikk» og «tilgjengelighetsheuristikk», som begge fører med seg utallige problemer for oss.

Forankring innebærer at når du bestemmer deg for noe, særlig hvis du ikke har så mye informasjon å gå etter, vil den første informasjonen du hører, få uforholdsmessig stor innfytelse. Tenk deg at noen ber deg anslå hvor mye noe koster, og det i en situasjon der du ikke har nok kunnskap til å foreta en velfundert vurdering – for eksempel et hus noen har vist deg et bilde av. (Merknad for den yngre generasjonen: Hus er sånne store byggverk av murstein som dere aldri vil få råd til å kjøpe.) Har du ikke mer å gå etter, er det ikke så mye annet å gjøre enn å kikke på bildet, vurdere mer eller mindre hvor luksuriøst huset ser ut, og komme med et skudd i blinde. Men summen du tipper, kan påvirkes dramatisk dersom du i utgangspunktet får en prisantydning å gå etter, for eksempel et spørsmål av typen: «Tror du at dette huset er verdt mer eller mindre enn fre millioner kroner?» Her er det viktig å innse at spørsmålet egentlig ikke har gitt deg noe nyttig informasjon overhodet (det hadde vært noe annet å få vite hva andre hus i nabolaget har gått for i det siste). Likevel vil den som får tallet seks millioner hvisket i øret, ende opp med å anslå en langt høyere prisantydning enn den som hører stikkordet «to mill». Selv om det ledende spørsmålet ikke tilfører noe som helst informasjon, påvirker det likevel dømmekrafen vår, siden det gir oss et «anker»: Hjernen griper tak i dette ankeret, bruker det som utgangspunkt for å gjette og justerer svaret deretter.

Dette er noe vi driver med i en nærmest latterlig utstrekning – den informasjonen vi bruker som anker, kan være like verdiløs som et tilfeldig generert tall, men hjernen vår vil fremdeles henge seg opp i det og gi våre beslutninger en tydelig slagside.

Dette kan fort bli ganske urovekkende – i sin bok Tenke, fort og langsomt kommer Daniel Kahneman med et eksempel fra 2006, om et eksperiment med en gruppe svært erfarne tyske dommere. De ble forelagt detaljer fra en rettssak der en kvinne ble funnet skyldig i butikktyveri. Så ble de bedt om å trille et par terninger som (uten at de visste det) var blitt tuklet med slik at resultatet aldri kunne bli noe annet enn tre eller ni. Deretter ble de spurt hvorvidt kvinnen skulle bli dømt til fere eller færre måneder i fengsel enn tallet terningene hadde landet på, før de til slutt ble bedt om å gi sin beste anbefaling om hvor lang straf hun skulle få.

Du kan vel gjette resultatet: Dommerne som trillet høyere tall med terningene, dømte kvinnen til mye lengre strafer enn de som trillet lave tall. I snitt ville tallene på terningene ha ført til at kvinnen ble sittende tre måneder ekstra i fengsel. Det er ikke så oppløfende.

Tilgjengelighetsheuristikk, derimot, dreier seg om at man baserer sine vurderinger på informasjonen som er lettest tilgjengelig, snarere enn å sette seg grundig inn i all tilgjengelig informasjon. Det innebærer også at verdensbildet vårt stort sett baserer seg på nylige hendelser, eller hendelser som har vært ekstra dramatiske og minneverdige, mens den gode, gamle hverdagen, som antakelig gir et riktigere bilde av virkeligheten, på sett og vis bare forsvinner for oss.

Det er derfor sensasjonelle nyheter om grusomme forbrytelser får oss til at tro at kriminaliteten er høyere enn den egentlig er, mens kjedelige nyheter om fallende statistikker over lovbrudd ikke gjør i nærheten av like stort inntrykk på oss den andre veien. Det er én av grunnene til at mange mennesker er mer redde for fyulykker (sjeldne og dramatiske) enn de er for bilulykker (vanligere og derfor også litt mindre spennende). Det er også derfor terrorisme kan skape en nærmest refeksmessig

reaksjon hos både folk fest og politikere, samtidig som farligere, men også mer trivielle trusler blir ignorert. Flere mennesker ble drept av gressklippere enn av terrorisme i USA i løpet av tiåret mellom 2007 og 2017, men i skrivende stund har amerikanske myndigheter fremdeles til gode å starte en krig mot gressklippere. (Skjønt med tanke på den siste tidens hendelser er det ærlig talt ikke noe man kan utelukke helt.)

I kombinasjon med hverandre er forankringsheuristikk og tilgjengelighetsheuristikk veldig nyttige for oss, både når vi skal trefe raske beslutninger i en krisesituasjon, og når vi skal ta alle de små hverdagsvalgene våre, som ikke har spesielt store ringvirkninger. Hvis du derimot vil trefe en mer velfundert avgjørelse, som tar høyde for hele den moderne verdens kompleksitet, kan de samme tendensene fort bli litt av et mareritt. Hjernen vil hele tiden prøve å smyge seg tilbake til komfortsonen sin, en virkelighetsoppfatning som preges av det du får høre først, eller det første som faller deg inn.

Forankrings- og tilgjengelighetsheuristikk er også noe av årsaken til at vi er så elendige til å vurdere risiko og forutse hvilke av de mange tilgjengelige valgmulighetene som vil gi minst sannsynlighet for en katastrofe. I hjernen har vi faktisk to separate systemer som hjelper oss med å vurdere hvor farlig noe er: det raske, instinktive systemet og det langsomme og ettertenksomme. Problemene oppstår når de to systemene er uenige med hverandre. En del av hjernen din sier mildt: «Jeg har analysert hele det tilgjengelige bevismaterialet, og det virker som om alternativ 1 er det mest risikable», samtidig som en annen del av hjernen skriker: «Jo, men alternativ 2 FØLES ubehagelig.»

OK, tenker du kanskje, men heldigvis er vi smartere enn som så. For vi kan vel bare tvinge hjernen vår til å forlate komfortsonen? Vi kan vel bare ignorere den instinktive stemmen,

forsterke den ettertenksomme stemmen og dermed vurdere situasjonen fra et objektivt ståsted? Dessverre. For her må også såkalt bekrefelsesskjevhet eller forventningsskjevhet tas med i betraktningen.

Før jeg begynte å gjøre research til denne boken, trodde jeg at bekrefelsesskjevhet, menneskets tendens til å bekrefe oppfatningene vi allerede har, var et stort problem. Alt jeg har lest siden, bekrefer at jeg hadde rett. Og det er nettopp det som er problemet: Hjernen vår hater å oppdage at den tar feil. Bekreftelsesskjevhet er vår irriterende tendens til å sikte oss inn som laserstyrte raketter på hver minste smule av bevismateriale som bygger opp under det vi allerede tror, samtidig som vi gjerne glatt ignorerer de store fellene av bevismateriale som antyder at vi kan ha vært fullstendig på villspor. I sin mildeste form er dette en del av forklaringen på hvorfor vi foretrekker å få nyhetene våre fra kilder som i store trekk passer med våre egne politiske oppfatninger. Som et mer ekstremt eksempel er det også derfor det ikke er mulig å få en konspirasjonsteoretiker til å endre mening ved hjelp av argumentasjon, ettersom vi selektivt plukker ut hendelsene som støtter vår egen virkelighetsoppfatning, og forkaster de hendelsene som ikke gjør det.

Igjen – i enkelte henseender kan dette være ganske nyttig: Verden er kompleks og uryddig, og den åpenbarer ikke sine regler for oss i enkle og greie powerpointpresentasjoner med lettleste punktlister. For å kunne bygge noen som helst form for mental modell av verden må man kunne se bort fra uviktig informasjon og fokusere på de rette ledetrådene. Det er bare det at å fnne ut hva slags informasjon som er verdt å ta vare på, er litt av en kognitiv loddtrekning.

Faktisk står det enda verre til enn som så. Hjernens motstand mot forestillingen om at den kan ha køddet det til, stikker faktisk enda dypere. Man skulle tro at så snart vi har tatt en

beslutning, satt planen ut i livet og sett at den er i ferd med å gå ordentlig i dass, så ville det i det minste gjøre oss litt finkere til å skife mening og kurs. Hahaha, å nei, du. For det er nemlig noe som heter vurderingsgrunnlagsskjevhet, som innebærer at når vi allerede har forpliktet oss til en bestemt handlingsmåte, klamrer vi oss til forestillingen om at vi tok det rette valget, slik en druknende sjømann klamrer seg til en planke. Vi går til og med gjennom våre egne minner om hvordan og hvorfor vi valgte som vi gjorde, i forsøket på å forsvare et valg. I sin relativt harmløse form er dette grunnen til at du hinker rundt i store smerter etter å ha kjøpt et par nye sko, mens du insisterer på at «de får meg å se mektig og forførerisk ut». I sin mer alvorlige form er dette årsaken til at statsråder fortsetter å insistere på at forhandlingene er på rett spor og at man har gjort store framskritt, til tross for at det blir mer og mer tydelig at alt er i ferd med å gå rett i dass. Beslutningen er tatt, så da må den ha vært den rette, siden det var vi som tok den.

Det fnnes til og med belegg for at bare det å si til folk at de tar feil, også når man tålmodig legger fram bevis som begrunner det, under visse omstendigheter faktisk kan styrke deres tro på den feilslåtte beslutningen. Når de får det de oppfatter som motstand, graver de seg ned i skyttergraven og forsvarer sine overbevisninger enda mer iherdig. Det er derfor det å krangle med din rasistiske onkel på Facebook, eller bestemme deg for å bli journalist, til sjuende og sist kan være dødsdømte prosjekter som bare vil gjøre deg ulykkelig og alle andre rasende på deg.

Ingenting av dette innebærer at mennesker aldri kan treffe fornufige og velfunderte beslutninger – for det kan de helt åpenbart. Jeg mener, du har tross alt valgt å lese denne boken – et aldeles utmerket valg, bra jobba! Det er bare det at hjernen vår ofe kan legge forbløfende mange hindringer i veien for å ta gode valg, samtidig som den hele tiden tror at den hjelper

oss. Og er vi dårlige til å ta beslutninger på egen hånd, kan det fort bli enda verre når vi skal trefe beslutninger sammen med andre. Menneskedyret er sosialt av natur, og vi liker viiiiiirkelig dårlig å skille oss ut i en gruppe. Det er derfor vi ofe kan handle mot bedre vitende – og mot våre beste instinkter – i forsøket på å «passe inn».

Det er derfor vi driver med såkalt gruppetenkning – når gruppepress fører til at den dominerende forestillingen i gruppen skyver ut alle andre slik at avvikende tankegods avfeies eller aldri blir lufet. Ingen vil være den som sier: «Ehm, er egentlig dette en god idé?» Det er også derfor vi har så lett for å gi oss hen til stemningsbølger og stemme i når hylekoret lyder: Bare det å se andre mennesker gjøre eller tro noe, øker vårt ønske om å bli som dem og være med i gjengen. Da du var liten og mammaen din spurte deg: «Hvis de andre barna hoppet fra broen, ville du også ha gjort det?», så ville det ærlige svaret ha vært: «Det er ganske stor fare for det, ja.»

Til slutt har vi også det faktum at vi, for å si det rett ut, har en tendens til å tro at vi er temmelig enestående, selv om vi egentlig ikke er noe tess. Kall det gjerne hybris, kall det arroganse, kall det å være litt tulling – forskning viser at vi overvurderer vår egen kompetanse på det groveste. Ber du en gruppe studenter forutsi hvor gode karakterer de vil få sammenliknet med andre i klassen, vil et overveldende fertall plassere seg selv blant de øverste 20 prosentene. Nesten ingen vil si: «Tja, jeg tipper at jeg havner omtrent midt på treet, kanskje litt under.» (Det vanligste svaret ligger faktisk utenfor de øverste 10 prosentene, men innenfor de øverste 20 prosentene – som er litt som å skryte av å ha bestilt den nest billigste vinen.)

Det fnnes et velkjent kognitivt problem som beskriver disse tendensene – Dunning-Kruger-efekten, som i tillegg til å lyde som et kult navn for et prog-rockband fra 1970-årene må kunne

sies å være en slags skytshelgen for denne boken. Efekten ble først beskrevet av de to psykologene David Dunning og Justin Kruger i en forskningsartikkel med tittelen «Inkompetent uten å vite det – hvordan manglende evne til å erkjenne egen inkompetanse fører til oppblåst egenvurdering», som inneholder eksempler vi alle kan kjenne igjen fra eget liv. Mennesker som faktisk er finke til noe, for eksempel dyktige på et bestemt fagområde, har en tendens til å tone ned sine egne evner, samtidig som mennesker uten kunnskap og talent på samme felt dramatisk overvurderer sine egne evner. Vi vet bokstavelig talt ikke nok om våre egne mangler for å erkjenne hvor dumme og inkompetente vi er. Og dermed famler vi videre med oppblåst selvtillit, lykkelig uvitende og optimistiske om alt det som er i ferd med å gå så godt og grundig til helvete. (Som resten av boken vil vise: Av alle feilene hjernen vår begår, kan det godt hende at «selvtillit» og «optimisme» er de farligste.)

Når alle disse kognitive bristene stables oppå hverandre i form av et samfunn, får de oss til å gjenta den samme typen feil igjen og igjen. Under skal dere få et lite utvalg – se det som en innledende oversikt over resten av boken.

For det første innebærer vårt ønske om å forstå verden og identifsere mønstrene rundt oss at vi bruker ganske mye tid på å overbevise oss selv om at verden fungerer på en bestemt måte, mens den faktisk overhodet ikke gjør det. Dette kan omfatte alt fra en liten personlig overtro til vilt unøyaktige vitenskapelige teorier og forklarer hvorfor vi har så lett for å ta propaganda og falske nyheter for god fsk. Den virkelige moroa begynner når noen klarer å overbevise et stort antall andre mennesker om at yndlingsteorien deres om verden er sann, som gir oss religioner, ideologier og alle de andre store ideene som har vist seg å være så underholdende opp gjennom menneskehetens historie.

Mennesker er også veldige dårlige på risikovurdering og til å legge planer for framtiden. Det skyldes til dels at det er notorisk vanskelig å spå framtiden, særlig når man forsøker å forutsi noe om svært komplekse systemer som været, fnansmarkedene eller våre menneskesamfunn. Men det skyldes også at vi, så snart vi har forestilt oss en potensiell framtid som faller i smak (ofe fordi den passer med våre etablerte forestillinger), glatt ignorerer samtlige bevis som peker i en annen retning, og nekter å lytte til enhver som antyder at vi kanskje tar feil.

En av de sterkeste drivkrefene bak denne typen ønsketenkning når vi legger planer for framtiden, er naturligvis grådighet. Utsikten til raske penger er noe som nærmest garanterer at folk mister hodet – det viser seg at når gevinsten og fristelsen er stor nok, er vi veldig dårlige på lønnsomhetskalkyler. Ikke bare er mennesker villige til å krysse verdenshav og erobre felltopper for et (ofe innbilt) løfe om rikdom – vi legger gjerne til side ethvert begrep om moral og anstendighet mens vi gjør det.

Grådighet og egoisme bidrar også til en annen vanlig feil – at vi kollektivt ødelegger for alle, siden hver og en av oss ønsker å skafe fordeler for seg selv. I samfunnsvitenskapen kalles denne typen kjempetabbe for «sosiale feller» eller «allmenningens tragedie», som grunnleggende sett går ut på at en gruppe mennesker gjør ting som på kort sikt er helt uproblematiske hver for seg, men som skaper store problemer på lang sikt når en hel masse mennesker gjør dem sammen. Dette innebærer gjerne å ødelegge en felles ressurs gjennom overutnyttelse – for eksempel å fske så intensivt i et havområde at fskebestanden ikke rekker å hente seg inn igjen. Innenfor samfunnsøkonomien fnnes det et beslektet begrep som kalles «negativ eksternalitet», eventuelt «negativ ekstern virkning», som i bunn og grunn er en transaksjon begge parter tjener på, men der det samtidig fnnes en kostnad som betales av andre, som ikke engang deltok i

transaksjonen. Forurensning er det klassiske eksempelet – hvis du kjøper noe fra en fabrikk, blir det en gevinst for både deg og produsenten, men det kan lett bli et tap for dem som bor lenger nede langs elven der fabrikken slipper ut sitt gifige avfall.

Denne typen ringvirkninger står bak en veldig stor andel av menneskehetens tabbekvote – i ulike samfunnssystemer, fra kapitalisme til kooperativer, og i alt fra enorme problemer som klimaendringer til småtteri som å dele regningen på restaurant. Vi vet at det ikke er noen god idé at alle spytter i litt mindre enn de skylder, men når alle andre gjør det, vil vi ikke være godfotten som betaler mer enn røkla. Dermed trekker vi på skuldrene og sier: «Det er ikke mitt problem, kompis.»

En annen av våre vanligste feil skyldes fordommer – vår tendens å dele verden i «oss» og «dem» og deretter være veldig kjappe til å tenke det verste om «dem», hvem de nå måtte være. Her samles alle våre tankefeil til fest, og trangsyntheten kjenner ingen grenser: Vi deler inn verden etter mønstre som kanskje ikke eksisterer, vi tar raske beslutninger basert på det første som faller oss inn, vi plukker selektivt ut bevismateriale som støtter det vi allerede tror fra før, vi prøver desperat å passe inn i grupper og har stor tro på vår egen overlegenhet, ofe på syltynt grunnlag. (Dette avspeiles i boken på mer enn én måte: Selv om dette er en historisk gjennomgang av menneskehetens fadeser, er det egentlig, med få unntak, en fortelling om feil begått av menn, og dessuten som ofest av hvite menn. Det skyldes at de ofe var de eneste som overhodet fkk muligheten til å mislykkes. Generelt er det ikke bra at historiebøker fokuserer nærmest utelukkende på gamle hvite menns gjerninger, men gitt temaet for denne boken synes jeg likevel det er på sin plass.)

Til slutt innebærer vårt ønske om å passe inn at vi har ekstremt lett for å falle for alle slags fyktige trender, moteblaf og manier –

besettelser som jevnlig blusser opp i samfunnet og får oss til å ta avskjed med fornufen i kortere perioder. Slike manier kan anta mange ulike former. Noen kan være av rent fysisk karakter, som de uforklarlige dansemaniene som med jevne mellomrom grep Europa i middelalderen, over et tidsrom på rundt sju hundre år, og fkk hundretusener av mennesker til å rammes av en plutselig og uimotståelig trang til å danse, av og til helt inn i døden.

Andre manier er av fnansiell karakter og kombinerer vårt pengebegjær med ønsket om å være en del av mengden og tro blindt på det siste av ville påfunn for å bli rik i en fei. (I 1720-årene oppsto det i London en så febril interesse for å investere i Sørhavet at en gruppe lykkejegere klarte å selge aksjer i et selskap som skulle «utføre et foretakende med høy avkastning, men som ingen måtte få vite hva var».) Det er slik fnansielle bobler oppstår – når den antatte verdien av noe langt overskrider den reelle verdien. Folk begynner ikke å investere i en ting fordi de nødvendigvis tror denne tingen har en iboende verdi, men ganske enkelt fordi så lenge tilstrekkelig mange andre mennesker tror at de er verdt noe, vil det fremdeles være mulig å tjene penger på dem. Naturligvis sprekker boblen til slutt, mange mennesker taper masse penger, og iblant går hele økonomien med i dragsuget.

Atter andre manier kan være massepanikk som oppstår, gjerne basert på rykter som spiller på ting vi er redd for. Det er derfor ulike former for heksejakt har funnet sted til ulike tider i så å si hver eneste kultur i verden (man anslår at rundt 50 000 mennesker mistet livet i Europa under hekseprosessene som varte fra 1500- til 1700-tallet).

Dette er bare noen av feilene som med trettende forutsigbarhet går igjen gjennom hele menneskehetens historie. Men før vi kunne begynne å dumme oss ut for alvor, måtte vi først oppfnne sivilisasjonen.