Forord: Om idiotiens opprinnelse

En gang for lenge, lenge siden, mens solen steg opp over Etiopias store elvedaler og sletter, satt en ape i et tre.

Vi kan naturligvis ikke vite hva hun tenkte eller gjorde akkurat den dagen. Antakelig funderte hun på å fnne seg noe å spise, eventuelt fnne en partner, eller muligens sjekke ut neste tre og se om det kanskje kunne være et bedre tre. Hun hadde defnitivt ingen anelse om at det som skulle skje den dagen, ville gjøre henne til sin arts mest berømte individ noensinne – og selv om du på et eller annet vis hadde kunnet fortelle henne det, ville ikke begrepet berømmelse ha gitt mening for henne. Hun visste heller ikke at hun befant seg i Etiopia, siden dette skjedde millioner av år før noen fkk den lysende idé å tegne streker på et kart og gi de ulike formene navn vi siden kunne krige om.

Hun og slekten hennes skilte seg en anelse fra de andre apene som levde på denne tiden – hofene og beina deres hadde noe litt annerledes ved seg som gjorde at de kunne bevege seg på en hittil ukjent måte. Disse apene hadde begynt å ta spranget ned

fra trærne og gå oppreist over savannen – den første forandringen som med tiden ville føre til folk som meg og deg og alle de andre menneskene på denne planeten. Denne apen hadde ingen anelse om det, men hun levde helt i begynnelsen av en av de mest bemerkelsesverdige fortellingene noensinne – begynnelsen på menneskehetens storslagne reise.

Så ramlet hun ned fra treet og døde.

Omtrent 3,2 millioner år senere skulle en annen gruppe aper – noen av dem med doktorgrad – grave opp de fossiliserte knoklene hennes. Ettersom dette skjedde i 1960-årene, og de hørte på en populær låt av en gruppe Liverpool-gutter som var ekstremt høye på psykedeliske stofer på den tiden, bestemte de seg for å gi henne navnet Lucy. Hun tilhørte en helt ny art – en art vi i dag kaller Australopithecus afarensis – og ble hyllet som «det manglende leddet» mellom aper og mennesker. Oppdagelsen av Lucy skulle komme til å fengsle verden – hun ble megakjendis, skjelettet hennes ble tatt med ut på en mangeårig turné i USA, og hun er nå hovedattraksjonen på nasjonalmuseet i Addis Abeba.

Men den eneste grunnen til at vi vet om henne i dag, er at hun, for å si det rett ut, dreit seg ordentlig ut. I ettertid kan vi konstatere at dette satte en ganske tydelig presedens for hvordan saker og ting skulle utvikle seg fra den dagen av.

Dette er en bok om mennesker, og om vår forbløfende evne til å føkke det til. Om hvorfor det er slik at for hver prestasjon som gjør deg stolt av å være menneske (kunst, vitenskap, puber), så vil det alltid fnnes noe annet som får deg til å riste på hodet og skjemmes (krig, forurensning, fyplasspuber).

Uansett politisk tilhørighet og personlige meninger så har du sannsynligvis på et eller annet tidspunkt i den senere tid betraktet verdens tilstand og sagt til deg selv: «Å faen, hva er det vi har stelt i stand?»

Denne boken søker å tilby en mager trøst: Slapp av, vi har alltid vært sånn. Og jammen er vi her fremdeles!

Det fnnes en hel masse bøker om menneskehetens største bedrifer – om store ledere, geniale oppfnnere og menneskeåndens ukuelighet. Det fnnes også en hel masse bøker om feilene vi har begått – både individuelle tabber og feilgrep som favner hele samfunnet. Men det fnnes ikke fullt så mange bøker om hvordan vi gang på gang klarer å drite oss så grundig og katastrofalt ut.

Ironisk nok – ett av mange eksempler på universets utsøkte sans for ironi – er grunnene til at vi driter oss så massivt ut, ofe direkte forbundet med det som skiller oss fra de andre dyrene, og som gjør det mulig for oss å utrette store ting. Vi mennesker oppfatter mønstre i verden rundt oss, er i stand til å formidle dem til andre mennesker og har evnen til å forestille oss framtidige scenarioer som ennå ikke er en realitet. Hadde vi bare kunnet endre på dette, tenker vi, så ville dette ha skjedd, og verden ville blitt et litt bedre sted.

Det eneste problemet er at vi ... vel, ikke er spesielt gode på noe av det. Enhver ærlig evaluering av menneskehetens tidligere prestasjoner på disse områdene vil dessverre lyde som en brutal medarbeidersamtale med en sjef som hater deg. Vi forestiller oss mønstre som ikke eksisterer. Våre kommunikasjonsferdigheter er ... iblant en smule mangelfulle, for å si det pent. Dessuten har vi rent historisk vist oss å være usedvanlig ræva på å innse at dersom vi endrer på dette, så kommer det også til å føre til dette, og noe annet som er enda verre, og å herregud nå skjer dette, og hvordan i helvete skal vi stoppe det nå?

Uansett hvilke høyder menneskeheten når, uansett hvor mange utfordringer vi overvinner på veien, vil katastrofen alltid lure rett rundt hjørnet. For å ta et historisk eksempel: I det ene øyeblikket er du Sigurd Øysteinsson (norsk jarl på Orknøyene

på 800-tallet, også kjent som Sigurd den mektige), som rir hjem i triumf etter seieren på slagmarken med hodet til din drepte fende, Máel Brigte (Melbrikta jarl), dinglende fra sadelen.

I neste øyeblikk er du … vel, Sigurd den mektige noen dager senere, som dør av en infeksjon forårsaket av den utstående fortannen til Melbrikta jarls avhugde hode, som rispet beinet ditt mens du red hjem i triumf.

Ja, det stemmer: Sigurd den mektige utmerker seg i militærhistorien ved å ha blitt drept av en fende han allerede hadde hugget hodet av fere timer tidligere. Av dette kan vi trekke viktige konklusjoner om a) hybris og b) viktigheten av å velge sine fender med omhu, aller helst folk med tilgang på førsteklasses tannpleie. Det er imidlertid hybris og påfølgende mageplask denne boken hovedsakelig vil konsentrere seg om. De som har en brennende interesse for tannpleiens historie, vil derimot sannsynligvis bli skufet. (Det er også verdt å merke seg at Sigurd den mektige og Melbrikta jarl egentlig bare sloss fordi Sigurd hadde utfordret Melbrikta til kamp, med førti soldater på hver side. Melbrikta gikk med på det, hvorpå Sigurd dukket opp med åtti soldater. Dermed kan vi kanskje også trekke en lærdom fra beretningen om Sigurd om viktigheten av ikke å oppføre seg som en komplett kødd, noe som pussig nok også er et gjennomgangsmotiv i denne boken.)

Sigurd er bare én av mange uheldige skikkelser i historien som vil bli husket mer for sine fadeser enn for sine suksesser. På de 250 sidene som følger, kommer vi til å ta en sveip gjennom hele menneskehetens historie og dens katalog av selvpåførte katastrofer. Men først en liten advarsel: Har du ikke sans for skadefryd, er det like greit ikke å lese videre.

Historien om menneskets utvikling begynner med vår tenkende og skapende evne. Det er det som skiller mennesket fra

de andre dyrene – men også det som får oss til å drite oss så grundig ut med jevne mellomrom.

I bokens første kapittel, Hvorfor hjernen din er en idiot, skal vi se på hvorfor forfedrene våre tenkte annerledes enn oss, og på hvordan våre forsøk på å forstå verden endte med at hjernen lurte oss, sviktet oss og fkk oss til å ta så mange virkelig ræva beslutninger.

I det andre kapittelet, Hyggelig miljø dere har her, altså, skal vi følge menneskehetens vei inn i jordbruksalderen, da vi begynte å sette vårt preg på verden rundt oss, og se nærmere på hvordan vi stadig vekk klarer å herpe våre egne nærmiljøer, takket være vår usvikelige evne til aldri å tenke ordentlig over spørsmålet: «Tja, hva er det verste som kan skje hvis vi avleder denne elven?»

Deretter skal vi ta en titt på våre konsekvent klønete forsøk på å kontrollere naturen, i kapittelet Livet,eh, fnner ut av det, der vi blant annet får se hvordan formann Mao og en eksentrisk Shakespeare-entusiast klarte å forårsake to svært like naturkatastrofer ved radikalt å undervurdere fugler.

Etter hvert som menneskehetens første samfunn utviklet seg og ble mer komplekse, ble det tydelig at vi ville trenge noen som kunne ta ansvar for å trefe beslutninger. I det ferde kapittelet, Følg lederen, skal vi se på et utvalg av de absolutt verste ikke-folkevalgte menneskene som noen gang påtok seg dette ansvaret, før vi så, i kapittel fem, All makt til folket, tar en titt på demokratiet og undersøker om det lykkes stort bedre.

Selv om vi har formet verden rundt oss siden vår histories spede begynnelse, realiserte ikke menneskeheten sitt fulle potensial for å framstå som komplette idioter før vi ga oss til å reise rundt i verden og ulike sivilisasjoner begynte å møte hverandre. Det var først da vi kunne slippe oss ordentlig løs og få så mye til å gå så grundig og katastrofalt i dass.

I kapittel 6, Krig … Hm. – Hva skal det være godt for?, vil vi se at mennesket har en lang tradisjon for å havne i meningsløse konfikter, samt undersøke noen av de mest idiotiske resultatene av denne tendensen – blant annet hæren som klarte å tape et slag selv om motstanderhæren ikke engang møtte opp, samt hvordan det lar seg gjøre å ødelegge en perfekt koordinert angrepsplan ved å glemme at tidssoner eksisterer.

I kapittel 7, Gladkolonialisme!, kaster vi oss ut i det ukjente sammen med heltene fra oppdagelsesreisenes epoke, og oppdager at (spoileradvarsel) kolonialismen var forferdelig.

Kapittel 8, Diplomatiguide for nybegynnere og/eller sittende presidenter,gir en rekke viktige leksjoner i hvordan kontakten mellom ulike kulturer kan håndteres smidig og elegant, men også hvordan sjahen i Khoresm-riket tok det som muligens kan ha vært den verste politiske enkeltbeslutningen i verdenshistorien. (Den gikk blant annet ut på å sette fyr på skjegg.)

De siste århundrenes vitenskapelige og teknologiske framskritt har ført oss inn i en innovasjonens og endringens tidsalder som mangler sidestykke i historien, noe som gir menneskeheten spennende nye muligheter for å drite seg ut. Alt dette står i fokus i kapittel 9, Teknologien driter på draget, der vi vil se at vitenskapen iblant kan bomme ganske krafig – blant annet med den mystiske strålingen som kun franskmennene kunne se, samt mannen som klarte å prestere ikke bare én, men to av det 20. århundres mest katastrofale feil.

I våre dager foregår endringene så raskt at den moderne verden kan være et forvirrende sted: I kapittel 10, En kort historie om å bli tatt på senga, ser vi tilbake på nøyaktig hvor ofe vi har mislykkes i å forutse de nye, fæle tingene som venter rett rundt neste sving.

Til slutt, i kapittelet Om å kødde til hele framtiden vår, vil vi bedrive litt kvalifsert gjetning om hvordan den menneske-

lige dårskapen vil arte seg i de kommende århundrene, og konkludere med at det trolig vil innebære å sitte fanget i romfengselet vi har bygget til oss selv med vårt eget søppel.

Dette er en bok om historie, og om å kødde ting til, så det er naturligvis også verdt å poengtere at vi ofe begår store og fundamentale feil i vår tolkning av historien.

Problemet er at historien ikke alltid er så lett å få tak på: Ingen har tatt seg bryet med å skrive ned stort av det som har skjedd i den, og mange av dem som faktisk har skrevet ting, kan ha tatt feil, løyet, vært gale eller ekstremt rasistiske. (Ofe en kombinasjon av alt dette.) Vi har kjennskap til historien om Sigurd den mektige fordi den opptrer i to ulike dokumenter, Snorre Sturlasons Heimskringla samt Orknøyingenes saga av ukjent opphavsmann. Men hvordan vet vi at det som står i dem, stemmer? Kan vi være helt sikre på at de ikke bare er eksempler på en slags veldig morsom intern norrøn spøk som vi ikke forstår?

Vi kan ikke det. Ikke egentlig, til tross for det enestående arbeidet som er blitt gjort av historikere, arkeologer og eksperter på titalls andre felt. Tingene vi kan si med sikkerhet, er forsvinnende få sammenliknet med alt det vi ikke vet. Tingene vi ikke engang vet at vi ikke vet, er sannsynligvis langt fere, men det kan vi dessverre ikke vite helt sikkert.

Det jeg forsøker å si, er: Sannsynligheten for at denne boken om feil ikke inneholder noen feil, er, ærlig talt, minimal. Jeg skal prøve å si tydelig fra når noe er usikkert: hvor vi kan være ganske sikre i vår sak, og hvor vi må nøye oss med kvalifserte gjetninger. Jeg har forsøkt å unngå fortellinger som er «for gode til å være sanne», apokryfe fortellinger og slike fyndige historiske anekdoter som synes å endre seg for hver gang de gjenfortelles. Jeg håper at jeg ikke føkker det til.

Hvilket bringer oss tilbake til Lucy, som falt ned fra treet sitt for 3,2 millioner år siden. Hvordan vet vi at hun falt ned fra et tre? Vel, i 2016 publiserte en gruppe forskere fra USA og Etiopia en forskningsartikkel i det verdensledende vitenskapelige tidsskrifet Nature. De kjørte Lucys fossiliserte knokler gjennom en CT-skanner for å kunne rekonstruere skjelettet hennes fra tredimensjonale datakart. De konstaterte at bruddene i knoklene var av typen man fnner i levende bein, og at bruddene aldri hadde grodd, som tydet på at hun levde da beina ble brukket, men døde like etter. De konsulterte en rekke ortopediske kirurger som alle sa det samme: Dette er det samme beinbruddmønsteret man ser hos pasienter som har falt fra en viss høyde. Bruddene i armene hennes tyder på at hun har forsøkt å dempe støtet ved å ta seg for. Geologiske undersøkelser ved funnstedet viste også at hun levde i et fatt skogsområde, i nærheten av en bekk – uten klipper eller avsatser hun kunne ha falt fra. Konklusjonen? At Lucy falt ned fra et tre. Funnene er et bemerkelsesverdig stykke arbeid, som ble tatt vel imot av mange andre eksperter på samme felt. Problemet var bare det at enkelte andre eksperter – blant andre Donald Johanson, mannen som faktisk fant Lucy – ikke var like overbevist. Det de i praksis sa, var: «Nja ... årsaken til beinbruddene er at det er det som skjer med bein som har ligget begravd under jorden i 3,2 millioner år.» (Ikke ordrett, altså – jeg parafraserer en smule.) Så hva var det egentlig som skjedde … falt Lucy ned fra et tre? Kanskje. Det er til og med trolig at hun gjorde det. Det er på sett og vis det som er poenget med denne boken: Vi har en enorm tiltro til vitenskapelige konklusjoner, men de kan fremdeles være feil. Du kan være verdensledende på ditt fagfelt og utføre ditt beste arbeid noensinne, en banebrytende studie publisert i verdens mest prestisjefylte tidsskrif, som kombine-

rer forbløfende framskritt på områdene paleontologi og fysikk, databearbeiding og medisin, rettsmedisin og geologi og gir oss et uovertrufent innblikk i det som skjedde for millioner av år siden … og likevel vil det alltid være fare for at noen kommer og sier: «Hahahaha! Å nei, du.» Akkurat når du tror at du har alt på stell – det er da katastrofen slår til som har ligget på lur hele tiden. Husk hvordan det gikk med Sigurd den mektige.