JA VI ELSKER james Bond

#1

JA

VI ELSKER Claudine Auger som Dominique «Domino» Derval i Thunderball.

1965

Thunderball • 50 år!

1985

A View To a Kill • 30 år!

STORT BILDEGALLERI FRA NORSKE BOND-PREMIERER!

1995

GoldenEye • 20 år!

2015

SPECTRE – den nye filmen!

bc

TEGNESERIER 1371 005 Kr 42,90

Derfor elsker vi NORSKE BONDBond-pikene!

BØKER OG TEGNESERIER

 11

«

Jakten på gullskatten fører den engelske politimannen og hans hjelpere fra det amerikanske kriminalpoliti opp i et skjebnesvangert spill med en rekke hårreisende dueller med spionligaens leder «voodooprestens gjenganger» …

»

Med rett til å låne P

Å ET TIDSPUNKT i ungdomsskoletiden gled lesevanene mine langsomt over fra barne- og ungdomslitteratur til å inkludere mer voksen spenning.

Et grunnlag var selvfølgelig lagt gjennom min mors frøken Detektiv-romaner og min fars gamle Biggles- og Hardygutt-bøker.

Selv omfavnet jeg Tarzan – og i særlig grad Fran Strikers uhyre spennende serie om ”Den ensomme rytter”.

Dessuten kommer jeg alltid tilbake til hvordan min far leste det greske helteeposet Odysseen høyt for min bror og meg. Et alldeles fantastisk helteeventyr med trollkvinner, fortæring av folk, besøk til dødsriket og til slutt en spektakulær hevnsekvens!

Wow! Han leste den komplette versjonen, den som går på vers.

I STEDET FOR KANE Et ikke helt tilfeldig utvalg fra bokhyllen min.

Til høyre er den første norske utgaven fra 1957 av Live and Let Die, med en heftig og fantasieggende illustrasjon av Birger Imislund.

Som vi vet, så lager vi de beste bildene selv når vi leser, men det skader ikke å få litt hjelp.

Det helt store tidlig på 70-tallet var Morgan Kane-bøkene. Alle gutta leste dem, eller som Jan Friis har sagt: innhalerte dem (Jentene leste mer moderne ungdomsromaner, slik som Peters baby, jeg leste forresten den også). Morgan kane var OK, han. Det var frilynt omgang med damer som sendte kriblinger opp og ned ryggraden. Hyppige slåsskamper og revolverbruk med fatal utgang.

Likevel ble det liksom ikke helt min greie.

Min greie fant jeg til slutt i bokhyllen hjemme. Som du sikkert har skjønt, skortet det ikke på lesestoff i huset. Maria Langs kriminalromaner var spennende saker, de hadde tildels ganske skumle tegninger på forsiden. Det var eventyrbøker, det var sci-

 12

ence fiction, og det var engelske agenter.

En søndag på ettersommeren søkte Pappa, broren min og jeg ly i en liten koie sør for Tonevann i Østmarka utenfor Oslo.

Vi var våte og kalde etter en natt ute, og var glade for muligheten til å spise litt under tak. På den eneste hylla lå det noen slitne pocketbøker og det var én bok som tiltrakk seg min oppmerksomhet; Voodoo-prestens gjenganger. Midt på forsiden danser en yppig, naken kvinne, hun er senter for alles oppmerksomhet, også min, selvfølgelig.

Den stilige flaggermus-vignetten oppe i hjørnet signaliserte at dette var saker som ikke tålte dagslys. Pappa kunne raskt konstatere at dette nok var en James Bond-roman, han kjente til forfatteren –Jeg har lest en del av de bøkene, spennende saker, det står noen i hylla hjemme, sa han.

Jeg begynte James Bond-lesingen der og da, og da vi gikk videre lå boken i ryggsekken.

Se bare på den flotte forsiden til høyre, den er tegnet av Birger Imislund, en av norges mest drevne og produktive tegnere av bokomslag i alle sjangere på 1950- og 60-tallet. Voodoo-prestens gjenganger, eller Live and Let Die, var ikke den første Bond-boken han dekorerte, den første var naturligvis Casino Royale, hvor han elegant lar boktittelen være en del av illustrasjonen. Gyldendal og Imislund var ikke kjipe, det var som regel en tegning på baksiden også, som liksom fylte ut handlingen fra forsiden.

Voodoo-prestens gjenganger inneholder også en linje som festet seg, og som sitter

 13

 14

den dag i dag –Han ble dårlig av noe som spiste ham. En tørrvittig, grotesk hilsen som er festet til Felix Leiters ødelagte kropp da James Bond finner ham etter en ufrivillig dukkert i Mr. Bigs haitank.

Ja, Bond var noe helt annet enn alt annet, dette var voksne historier, ikke noe snev av pubertetsfantasier og klisjefylte allegorier slik som Morgan Kane kunne lide under.

I 1954 dukket james Her kunne jeg bli kjent med spenninBond opp i Norge. Den gen ved gambling, uendelig mer eleførste Engelske boken som kom i 1953, ble også gant enn vri åtter og knoke-poker. den første her hjemme For en som bare hadde drukket vørallerede året etter. terøl, var omgangen med drinker og årgangschampagne av edleste sort forlokkende, og de elegante sigarettene med tre gullbånd var andre saker enn pappas rullings og mammas WinnerTips. Jeg kunne blitt aldeles fordervet, og ble det kanskje også. I dag har jeg sluttet å røke (hadde bl. a. en forkjærlighet for Players etter å ha lest Tordensky), men lager perfekte Martini Cocktails.

Så gikk det slag i slag. Neste bok ble, så vidt jeg kan huske, Dr No. Den må ha blitt godt lest, i dag har jeg bare omslaget igjen. Deretter var det Goldfinger og Tordensky. (De brutale film-bildene på dette omslaget gjorde meg for alvor oppmerksom på at det også var filmer der ute, som jeg urettferdig nok ikke var gammel nok til å se) og jeg oppdaget mesteren Hans Jørgen Toming, mannen som brakte norske bokomslag inn i den moderne tiden. Det var han som laget forsiden på de høye bøkene fra Dreyers forlag. Hodeskallen på Goldfinger fikk meg til å ta frem tegneblokken og kopiere av hjertens lyst. Apropos hjerter, Tomings forside til Med hilsen fra Moskva er jo både enkel, smart og frekk. Her, som på flere av de andre bøkene, har han tatt sjansen på at sterk symbolbruk skal fenge vår interesse. Det virket på meg.

James Bond og Dr. No, 1964.

Dreyer forlag hadde tydeligvis et ønske om å modernisere omslagene. Enkel typografi og ditto illustrasjon.

Du lever kun to gange - James Bond, 1965.

Oversat til dansk af Rita Damm. Året før designeren Hans Jørgen Toming startet moderniseringen av de norske Bond-bøkene hadde danskene allerede tatt grep. Øyekontakt og østlig mystikk. Vi kjenner den som James Bond i Japan.

Goldfinger, 1966.

Overraskende mange designere tar oppgaven bokstavelig når de går løs på arbeidet.

Billedløsningen er slående enkel, den stramme typografien er plassert helt opp i kanten av formatet.

MEN, DET ER JO PÅ DANSK!

Men rekken av Ian Flemings romaner i den hjemlige bokhyllen var langt fra komplett. Pappa var nok en utro fan, som like gjerne leste en Bill og Ben-western eller en Fredhøys-Scifi hvis han trengte lettfordøyelig litteratur. Så den siste tilgjengelige boken ble Du lever kun to gange, James Bond, dansk selvfølgelig. Det var jo greit nok, siden HC. Andersen allerede var gjennomlest, ikke bare på dansk, men også med gotisk skrift. Den danske Bond-boken var så langt den mest eksotiske. Her møtte jeg for første gang ninjaer, vanvittig stilig, Bond blir jo trent opp som ninja selv. Og det er te-ritualer, selvmordsromantikk, geishaer, perlefiske, og en hevntørstig helt. Men hva er det nå han vil hevne, hvorfor så personlig, mr. Bond? –Her hadde jeg tydeligvis et hull i kronologien.

Samme bok som den over. Og siden gode baksider ikke er hverdagskost i bokverdenen, spanderer vi på Tomings videre drodling rundt temaet gull og død.

Frå Moskva med kjærleg helsing, 1959 Fonna forlag.

Omslag av Bjarne Kristoffersen.

MEN, DET ER JO PÅ NYNORSK!

Biblioteket på Ås var i mine øyne ganske innholdsrikt. Det var allerede lenge siden jeg hadde kommet meg opp fra barneavdelingen og inn blant de voksnes hyllemetre. Og Ian Fleming var der! Begeistret fant jeg raskt en hittil ukjent skatt – Frå Moskva med kjærleg helsing. – Det var som bare, den var jo på nynorsk. Det fikk stå sin prøve, jeg var jo ikke helt ukjent med målformen. Men for første gang måtte jeg

Mange flotte bøker utenfra kom først på nynorsk. Jeg er litt flau for å ha levert den tilbake til biblioteket ulest.

 15

Vivienne Michel forteller om sitt liv, sitt forhold til menn og om spionen som elsket henne.

legge fra meg en så vidt påbegynt Bond-bok. Kler ikke nynorsk James Bond? Får smokingen et snev av vadmel og drinken en lett eim av karsk? Dessverre var det nok noe slikt som skjedde i hodet mitt, flaut å innrømme slike fordommer, men heldigvis er det et tilbakelagt stadium.

Nynorsk-Bond fra Fonna forlag gikk tilbake til bibliotekhyllen, og jeg tok en tur på bruktsjappa Pocketboka. Der hadde de Måneraketten, spennende nok, men trass i tittelen ble det ikke en all time high. Dette er vel den eneste historien som foregår utelukkende i England, selv om den kulminerer i atombomber og ødeleggelse av nederlandske diker og britiske marineskip.

The Spy who Loved Me fra 1962, er en spennende blanding av ertotisk dameroman og gangsterhistorie.

Denne er hittil ikke blitt utgitt på norsk.

MEN, DET ER JO PÅ ENGELSK!

Skurken er kineser, scenen er de greske øyene. Originaltittelen er Colonel Sun og forfatteren heter egentlig Kingsley Amis.

Den første James Bond-romanen etter Ian Fleming. Boken kom på norsk i 1968, samme år som den engelske.

Omslaget (The Claw!) er av Toming.

Etter å ha lest meg gjennom det som fantes av Bond, var det tilbake til biblioteket – jeg hadde nemlig lagt merke til at det sto en bok der som var komplett umulig å oppdrive på norsk. Skulle jeg lese The Spy who Loved Me, var jeg for første gang nødt til å lese en hel bok på engelsk. Det jeg ikke klarte med nynorsk gikk faktisk her – med Oxfords Dictionary og en smule tålmodighet, kom jeg meg igjennom romanen og hadde dermed slått hull på språkbarrieren mellom meg og engelskspråklig litteratur.

The Spy who Loved Me bød på en ny og uventet Bond-vinkling. Det gikk raskt opp for meg hvorfor boken ikke var oversatt. Her er hele boken fortalt i førsteperson av en ung kvinne som bruker over halvparten av boken på sin livshistorie før Bond dukker opp. Typisk en bok som ligger igjen til sist på det litterære smørbrødfatet.

Ian Flemings noveller om James Bond er alt fra små anekdoter til komplette spenningseventyr.

Dette er den første av to novellesamlinger, den andre heter Octopussy and The Living Daylights. Disse bøkene er heller ikke utgitt på norsk.

MEN, DET ER JO IKKE IAN FLEMING!

Før dette hadde jeg hatt stor glede av James Bond på Drageøya av Robert Markham. Dette var jo lenge før vi googlet oss til kunnskap, så jeg tror ikke jeg forstod at det var fordi Ian Fleming var død at noen andre enn ham hadde brakt James Bond på eventyr til Aten og den greske øyverdenen.

Siden har lest og selvfølgelig googlet meg frem til at Robert Markham var et pseudonym for den engelske forfatteren Kingsley Amis. Han hadde takket ja til jobben og ble dermed den første i en lang rekke forfattere som fikk bryne seg på den britiske agenten.

Og med dette i mente, syntes jeg heller ikke det var noe annet enn interressant at noen overtok stafettpinnen etter avdøde Stig Larsson i 2015. Er det en god bok, slik som Drageøya er, så lever den videre og beriker det universet som allerede er skapt, hvis ikke går den raskt i glemmeboken.

Siden har jeg lest tegneseriene, sett filmene, digget låtene, kjøpt og leid VHS-ene og nå sist gledet meg over film-kvartetten med Daniel Craig som James Bond.

Og romanene forsetter å komme.

Den siste jeg leste var William Boyds utmerkede roman Solo, og jeg gleder meg til å ta fatt på Trigger Mortis, den splitter nye James Bond-romanen av Anthony Horowitz.

Da Playboy prøvde seg på norsk i 1998, var selvfølgelig James Bond der.

Novellen Fanget av fortiden av Raymond Benson forteller om drapet på sønnen James Bond fikk med Kissy Suzuki fra James Bond i Japan.

 16

Det er ikke ofte vi ser omslagsdesignerens navn plassert slik.

Hans Jørgen Toming satte det nok der selv.

Ellers er jo ideen den samme som Imislund brukte ni år tidligere – en naken danserinne i skumle omgivelser.

Toming ble Den Norske Bokklubbens hoffdesigner på 1960og 70 -tallet. Å leve og la dø, utgitt for annen gang på norsk i 1966.

Tekst og foto av Stein K. Hjelmerud (f. 1960) Art Director i Egmont Publishing hvor han arbeider med bok- og bladdesign. Han tegner vitsetegninger for bladet Rutetid under tittelen «Stort Hode».

Han har lest alle Ian Flemings James Bond-historier, og en del av de andre. I det hele tatt leser han alltid noe, og vil akkurat nå anbefale Don Winslows The Cartel.

Stein har smoking og lager en veldig god Martini Cocktail, men den er stirred.

 17