4 minute read
HØFLIGHETSPRONOMEN
DET (U)HØFLIGE SPRÅKET
I internasjonal sammenheng er norsk et ganske uhøflig språk. Hvorfor? Hva skjedde egentlig?
Advertisement
Tekst Mats Vederhus Foto Nadja Asghar
På russisk, spansk, fransk, italiensk og japansk er hø ighetspronomen som De og Dem fortsatt i bruk. På norsk forsvant de gradvis i løpet av syttitallet – ikke lengre siden enn at du som leser dette sannsynligvis har et forhold til dem.
Se for deg at du jobber i et atomkraftverk som nettopp har eksplodert. Sjefen din, Anatolij Diatlov, har nettopp beordret deg ned i reaktoren. Du vet at det er en dødelig ordre, men du kan ikke gjøre annet enn å følge den – sjefen din er over deg i rang, han er ikke bare «du», han er De.
Hva ville du gjort? Kanskje tenkt at språket burde vært mer egalitært?
Vel, det var nøyaktig det som skjedde med norsk.
Sosioøkonomisk likhet
Agnete Nesse, professor ved Institutt for lingvistiske, litterære og estetiske studier ved UiB, mener at grunnen til bortfallet av de hø ige formene på norsk handler om sosioøkonomisk likhet.
— Det sosialdemokratiske samfunnet etter andre verdenskrig, med et sterkt ideal om at alle skulle være like, må tas med som forklaring, sier hun.
Nesse påpeker samtidig at dette ikke nødvendigvis kan forklare forskjeller i hø ighetspronomen i alle språk.
— Jeg tror ikke dette er automatisk. Engelsk mitet sine egne avstandsmarkerende pronomen for mange hundre år siden, og det kan man neppe forklare med sosialdemokratiet, forklarer Nesse.
Hun mener prosessen må sees på isolert for hvert språk.
— Selv ikke de norske og svenske «du»-reformene er helt like, legger hun til.
Som kjent nådde den sosioøkonomiske likheten toppen på 1970-tallet, mens den nå forsvinner mer og mer for hvert år.
— Dette vil trolig få konsekvenser for språket, men jeg tviler på at De, Dem og Deres vil bli gjeninnført, påpeker hun.
Slutten
Ellen Hellebostad Toft i Språkrådet mener at bruken av hø ighetsformene opphørte på 70-tallet. Hun viser til en artikkel den norske lingvisten Einar Lundeby skrev i tidsskriftet Maal og minne i 1995. Der hevdet han at det skjedde et merkbart skifte i bruken av De versus «du» omkring 1970: «Fram til ca. 1970 var det vanlig å bruke «du» i tiltale i intimsfæren: til slekt, venner og kolleger, i det hele alle vi kjente godt, mens vi sa De til fremmede og overordnede.»
Sistnevnte var et ufravikelig krav i «dannet dagligtale»: I dialektene var et tilsvarende skille utbredt, men langt fra alle dialekter hadde det. Fra omkring 1970 av ble det raskt slutt på dette mønsteret – «du» slo igjennom som eneste tiltaleord og fortrengte De nesten fullstendig, påpekte Lundeby.
I dag er De nesten helt ukjent for den yngre generasjon, og de eldre har for lengst sluttet å reagere på at alle slags mennesker i alle mulige situasjoner tiltaler dem med «du» – i banker, forretninger, postkontorer, og i all annen omgang med fremmede mennesker.
Overgangen
I overgangen fra et system til et annet, kan det gamle systemet også brukes fornærmende, noe mange forteller var tilfellet med De/Dem/Deres på 1980-tallet, påpeker Agnete Nesse.
— Da kunne en bruke disse formene for å markere mer avstand enn det samtalepartneren likte.
Språkbrukere har alltid funnet nye måter å være hø ige på. Endringen i norsk språk handler med andre ord ikke om et bortfall av behov, mener Nesse.
— I dag vil jeg si at idealet om hø ighet dekkes ved å unngå ord som kan støte andre. Uansett om en bruker pronomen eller ikke-støtende ord, vil målet være at andre mennesker skal føle seg vel, hevder Nesse.
— Det er det som ligger i begrepet hø ig, legger hun til.
Ulikhetsskalaen
Hvordan kan man undersøke sammenhengen mellom sosioøkonomisk ulikhet og hø ighetspronomen i språk?
Den såkalte Gini-koef sienten ble utviklet av den italienske statistikeren Corrado Gini og publisert i 1912. Den brukes til å måle inntekts- eller formuesulikheten i et land eller en sosial gruppe. Jo høyere den er, jo større er ulikheten. I Norge var denne koef sienten på 27.6% i 2018, mens den i Russland var på 37.5%. At Russland har en høyere koef sient kan være en pekepinn på at Russland i større grad enn Norge er et klassesamfunn, og derfor har beholdt sine hø ighetsformer.
Det er trolig ikke den eneste årsakssammenhengen. Japan, et land med en koef sient på 32.9% i 2018, altså høyere enn Norge, men lavere enn Russland, har ikke bare pre kser, suf kser og titler som kan tillegges en persons navn for å vise respekt. Japansk har også tre ulike språkkategorier med egne bøyningsformer: sonkeigo (respektfullt språk), teineigo (hø ig språk), og kenjougo (ydmykt språk). Japansk ligger altså på den ene enden av hø ighetsskalaen og norsk på helt motsatt side.
Er det fordeler ved at norsk har mistet hø ighetsformene sine? Forskere som Agnete Nesse og Einar Lundeby påpeker at det har kommet som et resultat av et mer egalitært samfunn, både økonomisk og sosialt. Det kan i seg selv være positivt.
Ulempen er at vi på veien kanskje har mistet enkelte verdier som respekt for eldre og autoritetspersoner i enkelte sammenhenger, som for eksempel lærere.
Vi lever nå i en brytningstid hvor den sosioøkonomiske likheten vi opplevde fra 1970-tallet er i ferd med å fordufte. I en usikker fremtid kan det være verdt å huske på hvor vi kom fra, og at språket vårt en gang så ganske annerledes ut.
