MÅNEDENS DEBUTANT

Månedens debutant Bonnie’s Lament

Tekst Synnøve Reitan Foto Skjermdump fra Zoom (Nina Thuestad Forus)

Tekstkollektivet Bonnie’s Lament har startet forlag, og gir nå ut sin første bok. Vi har tatt en prat med dem for å høre hva et tekstkollektiv er, og for å få vite mer om dem og utgivelsen.

Låten «Lonnie’s Lament» av John Coltrane Quartet er en modal jazzlåt utgitt i 1964. Strukturen i låten gir musikerne ekstra rom for å skape grensesprengende improvisasjoner og interessante melodier, men uten godt samspill vil den falle fra hverandre.

Det var denne låten som inspirerte Dagne Omland (21), Ellinor Briseid Rødland (22) og Maud von der Lippe (21) da de døpte sitt nyoppstartede tekstkollektiv, Bonnie’s Lament. Første utgivelse, boken 1, kom ut 28. februar i år.

– Vi er opptatt av tekstarbeid som et kollektivt arbeid på samme måte som musikk er det. Utover det så betyr navnet det det betyr, sier von der Lippe.

Nye muligheter

Da landet stengte ned gikk de tre jentene på ulike skriveskoler. Omland og Briseid Rødland gikk forfatterstudiet i Bø, og von der Lippe gikk på Skrivekunstakademiet i Bergen. Det var da idéen til tekstkollektivet oppstod.

– I Bø ble all undervisning avlyst, og vi kk plutselig masse tid. Da bare snakket vi om det – at det hadde vært nt å gjøre et eller annet for å kunne fortsette å jobbe sammen på den måten vi hadde gjort på skriveskolen, forteller Rødland. Hvordan var det å jobbe med dette prosjektet midt i pandemien?

– På en måte er korona grunnen til at vi kan gjøre dette sånn som vi gjør, forteller von der Lippe, og presiserer:

– Det at det er såpass mye som skjer over Zoom nå, har gjort at vi har kunnet samle folk både i Århus, Amsterdam, Bergen og Oslo til å sitte på de samme møtene. I tillegg til at nedstengingen har frigjort masse tid da.

De var litt bekymret før de første møtene, men Omland forteller at det har gått veldig bra: – Folk har blitt venner!

Hvem er med i boken?

De som har bidratt med tekst til boka er Iben Raskmark, Idun Blom Krossøy, Johanne Veiteberg og Sara Kleive. De visuelle verkene er av Alexandra Beteeva, Iiris Riihimäki, Tomás Ornaghi og Zoe Kravvariti.

Viktige samtaler

– Bonnie’s Lament er navnet på forlaget vi har laget for å publisere denne boka, men først og fremst er det et slags løst nettverk av folk som jobber med tekst og som er tilgjengelige for å gi tilbakemeldinger på andres tekster, forklarer von der Lippe

Arbeidet deres går ut på å organisere såkalte tekstsamtaler. Samtalene består av ulike grupper av folk de kjenner, som leser og gir tilbakemelding på hverandres tekster. Noen av tekstene fra slike tekstsamtaler har de utviklet og jobbet mer redaksjonelt med, og er nå å nne i utgivelsen som heter 1. Resten lever sitt eget liv andre steder.

– Det er tekstsamtalene som er vårt hovedfokus. I tillegg er det gøy å vise hva vi jobber med. Derfor har vi laget denne boken, sier Rødland.

Fellesskap

De forteller at overgangen fra skriveskoler til selvstendig arbeid kan være veldig brå.

– Plutselig blir man sittende alene med arbeidet. Jeg synes at det å forholde seg til tilbakemeldingene fra en leser er noe av det morsomste med å skrive, men mulighetene for det blir mindre etter skriveskolen. Det er den nisjen vi ønsker å fylle med Bonnie’s Lament, forteller von der Lippe.

«MÅLET VÅRT ER Å SKAPE ET FELLESKAP SOM IKKE ER MÅLRETTET MOT ET ENDELIG PRODUKT, MEN SOM HANDLER OM PROSESSEN.»

Maud von der Lippe (t.v.), Dagne Omland (t.h.), og Ellinor Briseid Rødland (nederst).

– Man må ofte ha et stort prosjekt, et manus for eksempel, for å få gode tilbakemeldinger fra andre. Målet vårt er å skape et slikt fellesskap som ikke er målrettet mot et endelig produkt, men som handler om prosessen, sier Omland.

Mange unge skribenter og forfattere har deltatt i tekstkollektivet.

– Vi har satt sammen og organisert ere grupper, og det er absolutt ikke alle som jobber mot en utgivelse. Noen jobber faktisk med andre utgivelser, og tar teksten med til oss for prosessens del, forteller Omland:

– Det er ekstra spennende med alle de forskjellige type leserne som er med i gruppen. Noen fokuserer på de store linjene, andre på kronologi og fortellerstemme, mens enkelte fokuserer mye på setningsoppbygging. Det blir mange forskjellige tilbakemeldinger, og det er veldig interessant.

Bok 1

Boken 1 består av ulike verk i ulike sjangre, derfor har de valgt å kalle den for en kunstbok.

– Boken er en samling av tekster og visuelle verker skrevet av enkeltpersoner, men som har blitt til i en kollektiv redaksjonsprosess, utdyper von der Lippe.

De forklarer at det har vært viktig at tekstene står som selvstendige verker. forfatteren står fortsatt ansvarlig for hvordan det endelige resultatet ser ut. Det er noe eget. Vi har ikke hatt noe tema for eksempel, forteller Rødland.

– Ja, vi har ikke satt krav til tekstforfatterne. Målet vårt er at de skal ha mest mulig frihet til å skrive som de vil, sier von der Lippe.

Hvordan har dere valgt ut tekster til denne utgaven?

– Vi valgte ut de tekstene som egnet seg til formatet. Selv om det ikke er noe tema, er det ikke alle tekster som passer sammen. Det andre som avgjorde, var om forfatterne hadde kapasitet til å være med på ere runder med tekstsamtaler med den samme teksten, og å jobbe med den over tid, forteller von der Lippe.

Det visuelle uttrykket

Det visuelle i boken var også en viktig del av utgivelsen. De forteller at de har samarbeidet med kunststudenter, og de visuelle verkene er likestilt med tekstbidragene i boken.

– De som står for visuell utforming er Hanne Haug Johne og Adrian Larsen Jalily. De har begge samlet og kuratert de visuelle verkene. I tillegg til de praktiske oppgavene med utforming, har de hatt samme rolle som oss redaksjonelt, bare med de visuelle bidragene, sier Rødland.

Haug Johne og Larsen Jalily har begge gått på kunstskoler i Amsterdam og Glasgow, og det er gjennom forbindelser derfra at de har samlet inn de visuelle verkene til boken. Når vi først snakker om det visuelle, hva er det egentlig som er på forsiden?

– Du, det er indesign-koden for bildet! Så det er på en måte det samme bildet i to forskjellige formater da, forteller Omland.

Veien videre

Bonnie’s Lament forteller at selv om de håper på å kunne gi ut ere bøker, er det ikke utgivelsene som er hovedfokuset deres.

– Vi satser på en oppfølger. Men tekstsamtalene vil fortsatt være det viktigste for oss, sier von der Lippe.

Skal dere utvide?

– Ja det var litt av motivasjonen bak å gi ut en bok: Å kunne nå ut til ere. De som sender inn tekster til oss må bare lese noen andres tekst i retur. Og da er det ikke slik at vi sitter og leser alle tekstene, men vi kobler personen opp mot noen andre som gjerne vil ha en tilbakemelding, forteller Briseid Rødland.

Hvis man vil plukke opp en fysisk kopi i Bergen, så kan man få tak i den på Heim bokhandel, i Boksalongen og på biblioteket. Og akkurat som ekte jazzmusikere gjør, håper gjengen i Bonnie’s Lament på at folk tar kontakt med dem for nyskapende kreativt samarbeid.