VISUELLE SPRÅK PÅ ZOOM

«Kan dere høre meg?»

Mangel på tolk, digitalt undervisningstrøbbel og Zoom-tretthet ganger hundre. Dette er bare noen av problemene som pandemien har påført tegnspråklige.

Tekst Astri Nyaas Foto Maiken Larsen Solholmsvik Illustrasjon Kari Orvik Olsson

Tekniske problemer, skjør internett-tilkobling og sorte skjermer i breakoutrooms. De este studenter har det siste året fått føle på ulik problematikk knyttet til det digitale undervisnings-universet som den pågående pandemien har påført dem. For de som kommuniserer via tegnspråk har den nye hverdagen bydd på enda ere utfordringer.

Undervisning på lydbaserte plattformer

– Jeg håper at man generelt kan være litt mer oppmerksomme på at ikke alle oppfatter lyd. Det er mange som er avhengige av å se menneskene de snakker med, for å forstå dem, forteller den tegnspråklige studenten Alexander Kvalheim. Han er døv, har tegnspråk som førstespråk og bruker tegnspråktolk for å følge forelesninger. For tiden skriver han masteroppgave ved lektorstudiet i nordisk ved Universitetet i Bergen, og studerer tegnspråk og tolkning ved Høgskolen på Vestlandet. I tillegg er han fast snapper på Hverdagsdøv, en snapchatkanal som synliggjør døves opplevelser i hverdagen. – Det er en mye større belastning for tegnspråklige å få med seg alt, og det er vanskelig å få uttrykt seg selv på lydbaserte undervisningsplattformer, forteller Kvalheim. Han forklarer at han ikke får sett alle medstudentene på Zoom, særlig når foreleser deler skjerm, og at det da blir vanskelig å oppfatte hvem som prater når noen kommer med innspill. Han påpeker også at Zoom sine systemer, som forstørrer eller tydeliggjør skjermen til taler basert på lyd, gjør det vanskeligere for ham selv å ta ordet. – Jeg er ikke nødvendigvis komfortabel med å bruke min egen stemme for å lage lyd foran så mange mennesker. Om jeg ønsker å si noe, må jeg først signalisere til tolkene at jeg har et innspill, så må de knote med sin egen lyd for å få folks oppmerksomhet, og deretter oversette det jeg skal si. Da blir det fort mye oppmerksomhet rundt hele situasjonen bare fordi jeg skal si noe på mitt språk. Netthastigheten har også mye å si. Hvis nettet hakker når han skal kommunisere, blir det gjerne noen tegn som faller ut. – Det kreves rett og slett mindre netthastighet å få gjennom lyden enn bildet, påpeker Kvalheim. Kvalheim forteller at inndeling i breakoutrooms ofte kan bli en rotete affære for han som skal ha med seg en tolk, og som ikke alltid ser hvilket rom han har havnet i. Den upersonlige stemningen mange kjenner på i møte med medelevers svarte skjermer, blir også forsterket for han som ikke kan plassere dem utfra stemmene deres. Kvalheim forklarer at selv om tolken sier navnet på dem som snakker, føles dette rart. – Det kan sammenlignes med å få tolket radio eller podkast, det føles litt unaturlig når man ikke har noen å feste utsagnene til.

Tolketjenesten i lockdown

Norges Døveforbund (NDF) sendte i desember en rapport til koronakommisjonen om døve og hørselshemmedes opplevelser under pandemien. De viser blant annet til en studentundersøkelse fra april i fjor, der tegnspråklige studenter forteller at de har opplevd mangel på tolker og teksting av videoforelesninger. Dette gjorde undervisningen mindre tilgjengelig for studentene, og ere av dem fortalte at de måtte jobbe hardere enn før og studere mer på egenhånd. Noen opplevde også mangel på energi til å fullføre studiene sine til normert tid. Da den første korona-nedstengingen trådte i kraft, gjaldt det også NAVs tolketjeneste, som dekker tolkeoppdrag for døve og hørselshemmede. NDFs interessepolitiske rådgiver Adriana Fjellaker påpeker at sett i etterkant var ikke dette noen god avgjørelse. Flere av studiestedene hadde ikke regnet med at de døve studentene skulle miste tolkene

sine, og ere institusjoner klarte ikke å tilrettelegge med teksting av forhåndsinnspilte videoer. – Vi opplevde at ere av studiestedene hadde problemer med å tilrettelegge godt nok, slik at de døve studentene kk delta på lik linje med de hørende, forteller Fjellaker. Noen studenter kunne også fortelle at de kk god støtte fra studiestedene sine, som på deres vegne klagde til tolketjenesten da de brått mistet tolkene sine. NDF erfarer at tolketjenesten etter hvert har skjønt hvor viktig døve og hørselshemmedes tilgang på tolk i krisetider er, og opplever dem nå som samarbeidsvillige og løsningsorienterte. Fjellaker påpeker at tolketjenesten også har sagt ja til å tolke via plattformer som Zoom, noe de tidligere avslo grunnet personvernshensyn. – Dette fører til at ere døve studenter får følge med på undervisningen, forklarer hun.

Bedre, men ikke optimalt

Alexander Kvalheim har selv hatt god tilgang til tolk, men har ere ganger opplevd å få tilsendt videoer knyttet til undervisning uten tekst. Da har han enten latt være å se den, eller bestilt en direkte oversettelse fra tolketjenesten via en videoplattform. – Det går forsåvidt greit, men jeg skulle kanskje ønske at foreleserne var mer bevisste på å tekste videoene, forteller han. På tross av dette, synes Kvalheim at både høgskolen og universitetet har gjort en god jobb. Før pandemien følte han ikke på så mye behov for tilpasning og tilrettelegging, og lot selv være å ta kontakt med UiB i fjor vår, da undervisningssituasjonen var på sitt mest utfordrende. Han tilføyer at tegnspråklige har gått glipp av mye mer enn andre ettersom den digitale undervisningen ble så lydbasert, og at han i ettertid har gjort en del for å tilrettelegge selv. – Det har altså blitt bedre, men jeg kjenner fortsatt på at situasjonen ikke er optimal, forteller han. Kvalheim kjenner også andre tegnspråklige som opplever den digitale undervisningen som utfordrende. Flere føler at de ikke har lært så mye, og noen mister motivasjonen til å følge forelesningene. Han har også medfølelse for hørende som har begynt å studere tegnspråk under pandemien. – Sosiale aktiviteter og kommunikasjon er veldig viktig for dem – muligens mer enn for dem som lærer seg vokale språk. Hvis du skal lære deg fransk kan du også lese bøker, og du kan høre på sånn... ja, hva heter det igjen? Lydbok! Han bruker jo ikke slike selv, påpeker han lattermildt, før han poengterer at lydbaserte språk altså har privilegiet av å være tilgjengelige på ere måter.

Ny i språket

Joyce Capiral er hørende og studerer tegnspråk ved Oslomet, der de nylig avsluttet en lengre periode med digital undervisning. Hun har støtt på noen av de samme utfordringene med digital undervisning som Kvalheim, men som ny i språket har hun også opplevd andre vanskeligheter enn dem han beskriver. Det har blant annet krevd mye konsentrasjon å se hva foreleser og medstudenter sier på tegnspråk i sine små ruter. Capiral forteller at bakgrunner med mange visuelle inntrykk, og bevegelser på medstudentenes skjermer, kan virke distraherende for henne. – Noen ganger ser jeg en bevegelse, og tror noen skal komme med en kommentar, men så har de kanskje bare hentet seg litt mat eller gjort andre ting. Da kan jeg plutselig ha gått glipp av mye når jeg ser tilbake på den tegnspråklige foreleseren, sier hun. Tegnspråk er et tredimensjonalt språk med mange prosesser som skjer på en gang, og det er ifølge Capiral mye lettere å falle ut når man skal lære seg det via skjerm. Til tross for dette synes hun at universitetet har gjort det beste ut av en vanskelig situasjon. De siste ukene har de hatt fysisk undervisning, noe som ifølge Capiral har gitt henne økt læringsutbytte.

Andre problemer knyttet til pandemien

Komplikasjoner rundt digital undervisning er bare noen av utfordringene som har møtt døve og hørselshemmede under pandemien. Kvalheim forteller at munnbind har ført til at han ikke lengre kan lese folks munnbevegelser når han skal på butikken. – Vanligvis er det lett å forstå enkle ord som «pose?» eller «kvittering?». Nå derimot aner jeg ikke hva folk spør meg om. Det er generelt utfordrende for tegnspråklige at mye i samfunnet er basert på lyd. Det var for eksempel mange som jobbet hardt for å få tekst på TV før det kom på plass. «Nå får vi med oss det meste!» tenkte vi, men så ble plutselig podkast en kjempehype. Kvalheim humrer og påpeker at akkurat det mediet blir nok litt vanskelig å tilgjengeliggjøre for døve. Likevel dukker det stadig opp nye plattformer som man må tenke nytt om for å tilrettelegge. Podkaster blir neppe mer tegnspråkvennlige med det første, men hva med digital undervisning og Zoom? Kanskje kunne man ha utviklet funksjoner som tar mer hensyn til folks bevegelser? – Jeg håper rett og slett at samfunnet kan ta hensyn til dem som ikke oppfatter lyd på en bedre måte, avslutter Kvalheim.

«VANLIGVIS ER DET LETT Å FORSTÅ ENKLE ORD SOM «POSE?» ELLER «KVITTERING?». NÅ DERIMOT ANER JEG IKKE HVA FOLK SPØR MEG OM.»

Aleksander Kvalheim har tegnspråk som sitt førstespråk. Han håper at samfunnet kan ta hensyn til det visuelle på en bedre måte.