St. Olav - Katolsk kirkeblad 2012-2

KATOLSK

KIRKEBLAD

NR .

2

-

2012

Han er sannelig oppstanden

s. 20

NAGLER I KORSFORM. © istockphoto.com

g g g

Overgrepsforebygging s. 4 Vårruller og kirkebygg s. 8 Døpt til Kristus s. 10

g g g

Reservasjonsretten – en menneskerett Om kristen askese s. 28 Katolske legteologer s. 32

s. 14

Klosterkrabaten

s. 38

Fra redaksjonen

Så mye koster St. Olav Kommentarer til postene

Et løft. Som man ser, er St. Olav –

Trykkeutgiftene vil stige etter som opplaget øker, men ikke like mye i prosent. Vi reforhandlet vår avtale med trykkeriet i fjor, og har både en svært konkurransedyktig avtale og et godt samarbeid med trykkeriet.

I 2010 forsøkte vi å kutte ut giroen i bladet. Dette resulterte i reduserte gaveinntekter, så den ble reintrodusert i fjor. Giroen er nå i hvert annet nummer, og vi trykket i 2011 giroer for mer enn ett år.

Vi bringer her en enkel regnskapsoversikt for St. Olav–katolsk kirkeblad.

Den største posten på regnskapet er porto. Denne vil dessverre øke med 15 % per enhet fra og med første nummer i 2012, så porto er en stigende andel av totalregnskapet.

Lønnskostnadene stiger i takt med det Sist det kom en tilsvarende oversikt, var i 2009. Den gjaldt kostnadene for daværende Broen–katolsk kirkeblad, og presenterte årene 2006, 2007 og 2008. Om vi sammenligner med tallene fra den gang, ser vi en kraftig økning i kostnadene. Nettokostnadene i 2008 var drøyt kr 1 110 000. Kostnadene var kr 1 373 888, inntektene kr 265 951.

Kostnadsveksten gjenspeiler økningen av antall registrerte katolikker i Norge.

I 2008 hadde Broen et gjennomsnittlig opplag på ca 28 000. I løpet av 2011 økte St. Olavs opplag fra 43 700 til 54 900. I skrivende stund ligger vi på godt over 60 000.

De ferskeste regnskapstallene er: Utgifter Trykking Giroer Posten (porto) Lønnskostnader Lydbokkostnader Diverse (reiser med mer) Sum utgifter

generelle lønnsnivået. Kun redaktøren har bladet som sin primære arbeidsoppgave (50 % stilling), men flere andre OKB-ansatte bidrar også.

Lydbokkostnader er kostnadene for å lage bladet i lydformat (vanlig CD og Daisy-format) for blinde og svaksynte. Dette gjøres i samarbeid med KABB–Kristent Arbeid Blant Blinde og svaksynte, som også dekker noen av utgiftene. Vi ser gjerne at flere benytter seg av dette tilbudet og gjør det kjent for potensielle brukere.

Inntekter Gaver Annonser Renter Sum inntekter

2011 384 834 49 230 2 648 436 712

2010 247 389 44 700 1 308 293 397

katolsk kirkeblad et betydelig løft for Kirken i Norge. Det er unikt i Skandinavia at et gratisblad sendes til alle katolske husstander. I Sverige og Danmark har bispedømmene abonnementsbaserte produkter, som kun går til et mindretall av katolikkene.

Ved å sende et blad til alle registrerte katolske husstander, når vi forhåpentligvis frem til flere, også til dem som ikke har så mye kontakt med Kirken.

Dessuten er det ikke til å stikke under en stol at utsendelsen av bladet er en svært verdifull hjelp til å holde medlemsregisteret oppdatert, noe som igjen er en forutsetning for offentlige tilskudd.

Vi i redaksjonen håper derfor at katolikkene i Norge ser nytten av denne store investeringen, og at mange fremdeles vil benytte anledningen til å støtte bladet gjennom gaver.

På forhånd takk!

Heidi H. Øyma

St. Olav – katolsk kirkeblad hvori opptatt «Klippen» (Midt-Norge, 1950-78), «Stella Maris» (Nord-Norge, 1950-68) og «Broen» (Landsdekkende, - 2009).

Utgis av: Norsk Katolsk Bisperåd Nr. 2. 2012, årgang 124 – ISSN 0802-6726 Oslo katolske bispedømme tlf.: 23 21 95 00 Trondheim Stift tlf.: 73 52 77 05 Tromsø Stift tlf.: 77 68 56 04 Adresse: Akersveien 5, 0177 Oslo Faks: 23 21 95 01 E-post: kirkeblad@katolsk.no www.katolsk.no/kirkebladet Redaktør: Heidi H. Øyma (HHØ) Redaksjon: Kristine Dingstad (KD), Sr. Anne Bente Hadland OP (ABH), P. Per Einar Odden (PEO) Nord-Norge-kontakt: Stiftskontoret tlf.: 77 68 42 77

2011

2010

631 175 87 675 1 212 780 404 176 16 088 10 016 2 361 910

554 184 0 900 064 377 294 11 811 11 128 1 854 481

Nettokostnadene ble dermed kr 1 925 198 i 2011 mot kr 1 561 084 i 2010. Av 2011-kostnadene betalte Trondheim stift kr 215 000 og Tromsø stift drøyt kr 100 000, resten ble dekket av Oslo katolske bispedømme. Utgiftsfordelingen tar utgangpunkt i antallet bladmottagere i det enkelte stift.

Midt-Norge-kontakt: Stiftskontoret tlf.: 73 52 77 05, faks: 73 52 87 90 Trykk: JMS Mediasystem Opplag: 62 200 Redaksjonsslutt: 20.3. Deadline for neste nr: 7.5 Innfelt forsidebilde : Fra boken «Freddy edderkopp i kloster» Signerte artikler står for forfatterens regning.

Gaver til St. Olav kirkeblad fra utlandet: Sparebanken Pluss, Postboks 200, 4662 Kristiansand BIC/SWIFT: PLUSNO22 IBAN: NO43 3000 2275 321

2 - 2012

Adresseforandring: adresseforandring@katolsk.no / tlf.: 23 21 95 10 – Gaver til St. Olav kirkeblad: 3000.22.75321

Foto: Storfjord menighet

Renovering av klosteret

Fjordenes Dronning i Lofoten Av Gisela Lindahl, menighetsrådet Foto: Storfjord menighet

Foto: Storfjord menighet Foto: Storfjord menighet

Klosteret Fjordenes Dronning ligger på Storfjord gård i Vestvågøy i Lofoten. Det består av en kirke med tilbygd menig­ hetshus og gjesteromsdel, klosterbolig med for tiden to polske cistercienser­ munker og en fjøsbygning. Alle byggene var preget av mange år med stor slitasje og lite vedlikehold.

I 2008, 2009 og 2010 fikk menigheten penger fra Bonifatiuswerk i Tyskland til renovering. Vi er takknemlige for midlene og har prøvd å få så mye som mulig ut av disse. Det er foretatt oppussing av det mest nødvendige.

Menighetshuset Første fase var i 2008 med restaurering av menighetshuset, som sto meget til forfall. Alle utvendige vegger ble skrapt og malt av en liten dugnadsgjeng fra menigheten. Noen vinduer var så råtne at de måtte skiftes, men de fleste ble renovert.

De to nye ytterdørene fikk vi laget hos en lokal snekker, i samme stil som den gamle. En vegg måtte helt skiftes og store deler av svillen hug-

ges bort. Vi brukte et polsk snekkerlag, som jobbet iherdig hele våren 2008. Veggen ble malt på dugnad.

Også innvendig ble veggene malt i gangen og badet nede renovert. Kjøkkenet måtte vente, selv om det trengte sårt oppussing.

Klosterbygget I 2009 fikk vi mer penger og startet neste fase med klosterbygget. Her ble et lokalt snekkerteam brukt, da det trengtes mer fagkunnskap enn det vi hadde i dugnadsgjengen.

Innvendig ble mange av de slitte rommene renovert med nye veggplater, gulvbelegg og nytt elektrisk anlegg.

Den største innvesteringen var nytt bad til munkene og kjøkken. Resultatet ble funksjonelt og fint.

Utvendig ble et fallferdig tilbygg revet, og det ble isteden laget en trapp fra annen etasje som nødutgang. Foran hele bygget ble det laget et tak som beskyttet framsiden for snøras, og som samtidig danner en klassisk søylegang med plass til planter og benk. Noen vinduer og begge ytterdørene fikk vi laget nye.

Vi tøyde midlene så mye som mulig, så høsten 2011 hadde vi penger til å ta kjøkkenet i menighetshuset/gjestehuset også.

Vi er takknemlige for den rause gaven fra Bonifatiuswerk, og glade for at vi har klart å få så mye ut av pengene. Nå fremstår klosteret Fjordenes Dronning som renovert og funksjonelt til glede både for munkene, for menigheten, som har tredoblet antallet medlemmer de siste årene, og ikke minst for de mange gjestene fra inn- og utland som besøker klosteret for kortere eller lengre opphold.

Planer Det er klart at det fortsatt står en del ugjort, blant annet et bad for damer i gjestehusets annen etasje. Veien opp til klosteret må utbedres, og så drømmer vi om å få anlegge en fin klosterhage. Drømmer og mål må man ha. n

2 - 2012

3

Misbruksutsatt talte til bispemøte:

– Hendene som om kvelden misbrukte kroppen min, ville neste morgen holde og tilby meg den hellige hostien Foto: © CNS

Marie Collins var 13 år da det skjedde.

En sunn og livsglad jente som tok sin tro seriøst. Gjennom sin katolske oppdra­ gelse hadde hun en dyp respekt for alle prester og det de symboliserte. Så en dag ble hun innlagt på et sykehus i Dublin.

Sykehuspresten, som i starten opptrådte så vennlig, forgrep seg flere ganger på henne i løpet av oppholdet. Da hun forlot sykehuset, var livet forandret – for alltid.

Skammen, sjokket, angsten og selvforakten skulle plage henne resten av livet.

Mer enn 50 år senere står Marie og forteller sin historie foran et fullstappet auditorium ved Romas pavelige universitet Gregoriana. Der var representanter for 110 bispekonferanser og 30 ordenssamfunn samlet til konferansen Mot helbredelse og fornyelse i perioden 6.–9. februar. Målet: lansere et globalt initiativ i kampen mot den geistlige misbrukskrisen. Konferansen var en naturlig fortsettelse av brevet fra kardinal Levada, som i mai 2011 instruerte alle bispekonferanser til å sende sine respektive retningslinjer til Troskongregasjonen innen mai 2012.

Tilstede i Roma var også biskop Bernt Eidsvig, som representerte Den nordiske bispekonferansen.

Tungvekterne var selvsagt sterkt representert, ved blant annet msgr. Charles Scicluna, Vatikanets sjefsanklager i misbrukssaker; kardinal Marc Oullet, prefekt for bispekongregasjonen; og Kardinal William Levada, prefekt for Troskongregasjonen.

Globalt fenomen Da misbrukssakene ble kjent i USA på begynnelsen av 2000-tallet, var det lett å avfeie det som et spesifikt amerikansk problem. Så kom den til Europa – Irland, Tyskland og Nederland. Med ett var den også et europeisk fenomen, og her hjemme sprakk det i 2010.

Kirken i Afrika og Asia har imidlertid ikke gått gjennom samme krisen. Det er derimot ikke sagt at sakene ikke finnes. Erkebiskop Luis Antonio Tagle av Manila sa i sitt innlegg at sett i lys av den store katolske befolkningen (Filippinene er verdens tredje største katolske land), så er det relativt få anmeldte saker. I følge Tagle er disiplinærsaker mot prester i hemmelige forhold til

voksne kvinner større i antall. Men Kirken «ønsker ikke å gjenta de amerikanske og irske feilgrepene», presiserte han.

Dette betyr å spille en mer pro-aktiv rolle – publiser dine egne dårlige nyheter!

Kardinal Levada understreket det samme, og beklaget at det i mange land først ble reagert etter avsløringer i pressen.

Biskopenes ansvar En av de største misforståelsene om Den katolske kirke er at alt styres fra Roma. I virkeligheten – litt forenklet – styres troslæren fra Roma, mens

2 - 2012

4

Marie Collins

den daglige drift er under den lokale biskops jurisdiksjon. Den desentraliserte modellen skulle vise seg å være en aldri så liten katastrofe i møte med misbruksutsatte.

For ser vi et øyeblikk bort i fra de uhyrlige handlingene, har denne krisen også vært et ledelsesproblem. Dette ble behørig tatt tak i av blant annet msgr.

Scicluna, Vatikanets sjefsanklager.

– I kirkeretten er det en forbrytelse å vise ondsinnet eller bedragersk uaktsomhet i utøvelsen av ens plikt, sa Scicluna da han møtte pressen 8. februar. Budskapet fra den frittalende malteseren kunne ikke misforstås: Verdens drøyt 5000 biskoper har et overordnet ansvar, og en «bevisst fornektelse av fakta» med den hensikt å beskytte institusjonens gode navn og rykte kan aldri forsvares.

– En dødelig taushetskultur, eller «omertà», er i seg selv både galt og urettferdig, presiserte han.

Selvfølgeligheter?

Etter å ha lest gjennom de fleste innleggene fra konferansen, tillater jeg meg allikevel å være litt kynisk: Mye av det som ble sagt, kan høres ut som selvfølgeligheter for de av oss som har jobbet med sakene her hjemme. Samarbeid med nasjonale myndigheter? Ja visst.

Lytte til og tro på ofrene? Ja visst.

Men setter vi kynismen til side, kan man ikke undervurdere signaleffekten av at dette faktisk blir sagt, godt støttet opp av ekstern faglig kompetanse. Kulturforskjellene i den verdensvide kirke er dessuten så store at et felles sett av

sentrale retningslinjer og anbefalt praksis kun kan være av det gode.

Botsandakt Et av konferansens høydepunkter var botsandakten i barokk-kirken Sant’Ignazio den 7. februar. Her ba kardinal Marc Oullet, prefekt for Kongregasjonen for biskoper, alle ofrene for seksuelle overgrep om tilgivelse. Som et første ledd i helbredelsesprosessen må Kirken «lytte grundig» til de berørte og «tro på deres smertefulle historier», sa Oullet. Han fremhevet samtidig at Kirkens ledere, basert på «fryktelige og ydmykende erfaringer», har et særskilt ansvar i prosessen med å vurdere prestekandidater.

Kardinalen uttrykte også håp om at Kirkens gode vilje og kompetanse på området kan «skape fornyelse blant andre samfunn og organisasjoner som har blitt rammet av denne tragedien».

Et eksempel på denne kompetanse er det nye flerspråklige e-læringssenteret som ble åpnet på konferansens siste dag. Senteret er ment å være en ressurs både for biskoper og kirkelige ansatte og skal hjelpe med å implementere Vatikanets retningslinjer for beskyttelse av barn. Ressursene som tilbys er på tysk, engelsk, spansk og italiensk.

Prosjektet er for øvrig et samarbeid mellom det pavelige universitetet Gregoriana, erkebispedømmet München og universitetet Ulm i Tyskland.

Her hjemme fikk Kirken mye ros for hvordan den taklet de triste misbrukssakene som i 2010 rullet over TVskjermene. Men vi må ikke bli slappe, klappe oss selv på skulderen og si: Dette taklet vi bra. Vi har ingenting å frykte. Sånn sett representerer konferansen i Roma et kollektivt spark i baken til oss alle.

Det går ofte sakte i Kirken – på godt og vondt. Fordelen er at når noe først er på plass, så blir det der. Nå gjelder det å sørge for at det skrevne ord blir fulgt opp i praksis, både sentralt og i de lokale bispedømmer.

Eller som Marie Collins sa det: Ord må bli til handling. n

St. Olav forlag

Kommer i april

Veien videre

Foto: CNS/Robert Duncan

Hva skjedde så med Marie Collins? Etter hennes mangeårige kamp mot kirkelige vindmøller ble presten til slutt dømt for ugjerningene, på tross av at han lenge ble forsøkt skjermet fra rettforfølgelse av sin overordnede.

De siste årene har hun jobbet tett sammen med både ofre og Kirken i Irland med utbedring av forebyggende program for beskyttelse av barn.

Kardinal Marc Ouellet, prefekt for bispekongregasjonen, leder botsseremonien den 7. februar i St. Ignatius kirke i Roma.

ansvarliggjørelse for skaden og ødeleggelsen som har skjedd i livene til ofrene og deres familier, på grunn av den ofte overlagte dekkoperasjonen og feilhåndteringen av saker som overgripernes overordnede har vært skyld i. Dette må skje før meg selv eller andre ofre kan oppleve ekte fred og helbredelse, sa Collins i sitt sterke innlegg.

– Det må finne sted en innrømmelse og

149,Tilleggsbind 4 til breviaret Uke 21–27 i det alminnelige kirkeår.

Kjøpes i St. Olav bokhandel eller direkte på nett: www.stolavbok.no

www.stolavforlag.no

2 - 2012

5

Seminar om krenkelser og seksuelle overgrep

En håndsrekning til menighetene Av Anne Samuelsen Foto: Jan Wilhelm Werner

Har det skjedd overgrep og krenkelser, vil det være nok et overgrep om man ikke skulle bli trodd eller møtt med vilje til å handle. For et overgrepsoffer er det avgjørende, når man har tatt mot til seg til å snakke, å møte mennesker som er forberedt på denne typen saker, og som i tillegg har både mot, klokskap og evne til refleksjon, slik at de riktige avgjørelser og skritt blir tatt.

Kontroll og skjemavelde?

Mange deltagere samlet til fotografering i skolens arena.

Som første menighet til å få besøk av OKBs team for bevisstgjøring og bered­ skap i forhold til makt, ansvar, tillit og seksuelle krenkelser, samlet St. Paul i Bergen rundt førti deltakere til en enga­ sjerende og innholdsrik temadag.

Stor var gleden over å se at så mange av menighetens unge hadde funnet veien til auditoriet på skolen sammen med nesten alle de geistlige, rektor og lærere fra St. Paul skole, i tillegg til kateketer og frivillige både fra St. Paul menighet og St. Svithun i Stavanger.

Dagen bød for mange på ny og tankevekkende kunnskap omkring temaet presentert ved p. Sigurd Markussen, Huan Nguyen (psykolog), Rønnhaug Aaberg Andresen (jurist). Det ble også rikelig anledning til samtaler – og ikke minst anledning til å knytte personlig kontakt med dem man skal forholde seg til om en slik katastrofe skulle ramme akkurat vår menighet.

Angår dette meg?

Mange kunne kanskje – etter avsløringer om presters og biskopers overgrep

Derfor ble denne temadagen så aktuell for fremmøtte ungdomsarbeidere, kateketer og andre frivillige. Basert på responsen fra salen kunne man kanskje ønsket seg enda mer tid og fordypning omkring temaene menneskelige og kulturelle forskjeller når det gjelder grenser rundt kropp og person, og hvordan møte barn og unge som søker vår hjelp. Mange fant det godt å lufte slike problemstillinger i en forsamling med så mye erfaring og kunnskap, både hos foredragsholderne og hos deltagende lærere og prester.

Ikke hos oss?

Tittelen på temadagen, «Det skjer ikke i vår menighet», peker på en av fallgruvene vi som menighet kan gå i når det gjelder å forholde oss til dette temaet.

En stor takk til alle som gjorde dagen mulig, ikke minst til den fantastiske kjøkkengjengen! n

Temadager i Oslo og Trondheim Oslo: 15. september i Mariagården, Akersveien 16 Trondheim: (tentativ dato i januar) Temadagene er gratis og har et begrenset antall plasser.

Påmelding til: 23 21 95 08/okb@katolsk.no 14 dager før hvert av arrangementene.

2 - 2012

6

mot mindreårige – tenke at temaet seksuelle overgrep i Kirken er en sak som kun angår geistlige. Slik er det jo ikke – alle er vi del av Kristi legeme og har felles ansvar for å forkynne Kristi kjærlighet i verden. Når vi så får vite at kanskje så mye som 20 % av alle mennesker har blitt utsatt for en eller annen grad av seksuell krenkelse, blir dette noe som angår hver enkelt av oss, enten det er i eller utenfor menigheten.

Den andre fallgruven det ble pekt på, er at barne- og ungdomsarbeid sakte, men sikkert kan blir kvalt når mistillit, angst, kontroll og regler gjør arbeidet så tungvint at både prester og frivillige gir opp.

I dag innhentes det vandelsattest også i våre menigheter for dem som arbeider med barn og unge, men vår biskop har ut over dette valgt en langt klokere løsning enn kvelende direktiver. Han har valgt informasjon og åpenhet og å sette av tid og ressurser nettopp gjennom å sende sitt team til sentrale menigheter.

Når vi som såret kirke skal gå videre, er det essensielt at vi kommer sammen for å reflektere over hvordan vi kan forebygge og ta imot dem som har lidd urett. Da er det godt å vite at nettopp vår tilstedeværelse er viktig, at nettopp vi er byggesteiner som med et opplyst blikk og kunnskap skal være med på å virkeliggjøre og verne om Kristi kirke på jorden.

Foto: Olsokkommisjonen

Katolske valfarter Av sr. Anne Bente Hadland OP

Etter initiativ fra Olsokkommisjonen ble det siste helgen i februar avholdt et seminar på Katarinahjemmet med fokus «katolske valfarter – hva og hvorfor».

Interessen for valfarter har vært økende i et par tiår, og en hel «pilegrimsturisme» har vokst frem – med vekt på reiser, utstyr, opplevelser, kultur, livsstil. Blant pilegrimene finnes det naturligvis også religiøst motiverte mennesker, men de er på ingen måte i flertall.

Gamle og nye tradisjoner Derfor samlet vi i Olsokkomiteen noen mennesker som kunne bidra til en refleksjon om katolske pilegrimstradisjoner, deres mål og innhold. Utgangspunktet var først og fremst å få innspill som kunne tjene til forbedring av tilbudet ved olsokfeiringen i Trondheim, som jo er kommisjonens hovedanliggende. Og helgen ga oss rikelig grunnlag for en slik refleksjon. Fra fokus på gjenopptagelse av gamle pilegrims­ tradisjoner i Røldal og Selja ved St. Paul menighets Ragnhild Aadland Høen, til et innblikk i hvordan nye pilegrimstradisjoner kan oppstå.

P. Piotr Pisarek OMI fra Askim fortalte hvordan noen få polske troende i 1984 startet en vandring til Mariaholm for å be om å få polsk sjelesørger. Dette var omkring festen for Marias opptagelse i august, hvor polakker i tusenvis valfarter til mariahelligdommen i Czestochowa. Dette var også samme år som den polske presten Jerzy Popieluszko (1947–1984) ble myrdet, og det ble reist en statue av ham på Mariaholm. Etter hvert kom det polsk sjelesorg, men vandringene har fortsatt og samler nå flere hundre personer siste lørdag i august. Veien går innom den gamle Maria-kirken i Enebakk og Maria-kilden der og fortsetter til Mariaholm, hvor statuen av den sa-

Olsokkommisjonenens leder Unn Madsø flankert av kirkehistoriker Jan Schumacher og sr. Beata Rohdin. lige martyr-presten fremdeles står. Et eksempel på hvordan pastorale behov, politiske og historiske interesser sammenfaller og en tradisjon blir til.

Et universelt fenomen Mette Nygård ga en generell innføring i pilegrimstradisjonen. Hun pekte på pilegrimsferder som et universelt fenomen. Også i prehistorisk tid, før de organiserte religionenes tid, fantes det pilegrimssteder som folk valfartet til.

Det kunne være fjelltopper, kilder, spesielle naturformasjoner, steder hvor man opplevde å være nærmere det guddommelige – såkalte «thin places», et keltisk begrep for et sted hvor skillet mellom himmel og jord er tynnere.

(Det var Ragnhild Aadland Høen som gjorde oppmerksom på begrepet.)

I mer organisert religion er valfartene knyttet til en person eller en hendelse.

Det har alltid også vært et ambivalent forhold til slike steder, for «de sanne tilbedere skal tilbe Faderen i ånd og sannhet». Men ønsket om å finne slike steder må ligge dypt i menneskenaturen, mente Mette Nygård. Etter hvert som folk ble kristnet, valfartet de til steder Jesus hadde vært. Det å følge i hans fotspor, gå Via Dolorosa – det å valfarte til martyrenes graver, deres knokler og relikvier, er også en valfart til «thin places» – steder hvor veien til Gud synes kortere.

Motivasjon Vi har en lang og veldokumentert historie om valfarter og valfartstradisjoner på katolsk hold. Hvorfor reiste de? Folk dro for å få hjelp og trøst. Vi kjenner botsvalfarter – å gå til et hellig sted for å gjøre bot for seg selv eller

for andre. Sykevalfarter for å be om helbredelse eller hjelp til å bære lidelsen – en valfartsform som godt kan løftes frem igjen. De syke er kommet litt i skyggen av alle de sunne vand­ rerne. Det er mennesker som drar med eksistensielle spørsmål – som ikke er økologisk eller kulturelt motivert, men syke mennesker som ved andres hjelp oppsøker et hellig sted i håp om å bli helbredet. Lourdes som det mest kjente eksempelet.

Olav og Birgitta Hellig Olav hadde sin selvskrevne plass. Jan Schumacher delte med oss av sin store kunnskap om middel­ alderens pilegrimsfromhet og -praksis.

Birgittasøster Beata Rohdin presenterte oss for den hellige Birgitta som pilegrim. Utvalgte sitater fra Birgittas åpenbaringer ga oss et bilde av middelalderpilegrimens intensjoner: bot, omvendelse, kampen mot hovmotet, nytt liv. Avlatens plass i katolsk valfartstradisjon sto også på dagsorden; denne overveldende «ettergivenhet» fra Guds side som gjør valfarten til en ny begynnelse i pilegrimens liv.

«Pilegrimen vandrer ikke gjennom verden for å oppdage nye ting, men for selv å bli ny» (fritt etter Augustin). n

Oversikt ønskes Olsokkommisjonen ønsker å få hjelp til å kart­ legge hva som finnes av ulike pilegrimsturer med utgangspunkt i de katolske menighetene.

Kontakt Anne.Bente.Hadland@katolsk.no.

2 - 2012

7

Rett dame

på rett plass

Av Heidi H. Øyma og Kristine Dingstad

innen sikring av underjordiske tunneler, arbeidet hun for Veidekke, mer spesifikt for E18 Vestfold. Deretter ble hun ansatt som avdelingssjef for veianlegg i Ullensaker kommune. Da lov om offentlig anskaffelse ble vedtatt i 2000, spesialiserte hun seg innen dette fagfeltet.

Foto: Peter Bjerke

– Jeg har en sterk tilknytning til Kirken, derfor ønsker jeg å bidra med kompetansen min her. Det gir meg også økt livskvalitet å arbeide for noe jeg virkelig brenner for. Så selv om det er veldig mye arbeid, og ikke minst mye reising, noe som også kan være en utfordring for familien min, opplever jeg at livskvaliteten har økt. Jeg kan gi veldig mye ekstra uten at det oppleves tungt! Og siden jeg jobber for Kirken, som hele storfamilien brenner for, er det mye avlastning å hente på hjemmefronten!

Apropos familie: Hai-Nam bor på Jessheim sammen med mann og to barn – og 48 andre familiemedlemmer! De ti søsknene og foreldrene har nemlig bygget hver sine hus tett i tett i et boligområde like ved St. Gudmund, hvor de er aktive alle som en. Det er blant annet ikke få vårruller Hai-Nam og familien har stekt som bidrag til menigheten.

Eiendomssjef Hai-Nam Vy med kollega Paul Marić i eiendomsavdelingen i OKB.

Hai-Nam Vy har så mye energi og virke­ trang at hun nærmest hopper inn i rom­ met hvor hun skal intervjues av St. Olavs redaksjon. Den nye eiendomssjefen i OKB, som har særlig kompetanse på kontrakts­ inngåelse, er knallhard i forhandlinger med kontraktspart – godtar aldri første pristilbud – og har sin lojalitet trygt for­ ankret hos menighetene hun bistår.

– Som en realitetsorientering i møte med store summer stiller jeg meg alltid spørs­ målet: Hvor mange vårruller må vi lage og selge for å gjennomføre dette prosjektet?

Oslo katolske bispedømme har de siste par årene satset på å bygge opp en egen eiendomsavdeling. Kirkens eiendommer er mange – kirker, skoler, hytter, leirsteder – men dessverre ofte dårlig vedlikeholdt. Den nye eien-

– Kvalitet koster, men lønner seg i lengden, slår hun fast. – Forsømt bygningsmasse kan bli veldig dyrt. Derfor ønsker jeg å oppmuntre menighetene til å ta mer vedlikehold fortløpende, gjerne på dugnad. Vi i eiendomsavdelingen bistår villig fra sidelinjen – det er derfor vi er her!

Hai-Nam har et brennende engasjement for Kirken. Da hun så stillingen utlyst, visste hun at den var midt i blinken for henne, selv hun stortrivdes i jobben som kontraktsansvarlig for eiendomsavdelingen ved Oslo Lufthavn Gardermoen. Der hadde hun også ansvar for driftskontrakter, skadedyr, boligforvaltning, gjennomføre tilbuds­ konkurranser og diverse byggeprosjekter. Etter utdannelsen fra NTH (NTNU) med geologifag og senere anleggsteknikk, og særlig kompetanse

– Meningen med dette er å avlaste menighetene, samt skaffe oversikt over eiendomsmassene og etablere en profesjonalisering av saksbehandling.

Det er ikke noe poeng i at menighetene skal sitte og slite med formaliteter i bygge- eller renoveringsprosesser. Som

2 - 2012

8

domssjefen misliker sterkt forsømt bygningsmasse.

Bispedømmet er i ferd med å styrke sin satsning på eiendomsforvaltning.

Derfor har Hai-Nam måttet etablere nye strukturer og rutiner. Den første tiden har hun fokusert på å lage anbudskonkurranser, strukturere/ systematisere eiendomsmassene i bispedømmet, inngått rammeavtaler og laget handlingsplan for eiendommene. Kollegaen Paul Maric er ute og lager vedlikeholdsplaner og følger opp prosjekter sammen med menighetene.

Ifølge Hai-Nam er han særlig god på overskjøting – altså arbeidet med å få overført kirkelig eiendom til bispedømmet. Hun poengterer også at han er svært effektiv og kjenner kirkeeiendommer usedvanlig godt, noe som er til stor hjelp.

fagpersoner er vi der for å avlaste og bistå! Derfor var noe av det første jeg gjorde, å lage en prosedyre for eiendomsutvikling i bispedømmet. Denne definerer hva som er menighetens og bispedømmets respektive ansvar når det for eksempel skal bygges en ny kirke. Vi har utarbeidet maler for alle prosesser – for eksempel anbudskonkurranse, byggeledelse, møtereferater, forprosjektering av skisseprosjekt osv. – så det er bare å henvende seg.

Eiendomsavdelingen er allerede involvert i prosjekter i flere menigheter og har de siste månedene besøkt og bistått Kristiansand, Stavanger, Porsgrunn, Kongsvinger, Lillestrøm, Mariaholm, Førde, Halden, Askim, Jessheim og Trondheim.

– Generelt i bispedømmet må vi bli mer profesjonelle eiendomsforvaltere.

Vi må gjøre ting riktig – ikke minst følge norsk standard og kommunale krav.

Anbudskonkurranser er viktig nå vi skal igangsette et prosjekt – smått og stort. Derfor skriver vi rammekontrakter for alle involverte fagfelt.

Hai-Nam presiserer stadig at hun alltid vil være på menighetenes «side» i forhandlinger.

– Jeg opplever at jeg samarbeider godt med menighetene jeg bistår. Vi arbeider med, og ikke mot menigheten. Jeg forstår dersom noen menigheter er redde for at vi skal overstyre dem. Jeg har imidlertid stor respekt for menighetenes behov og ønsker, selv om vi selvsagt ikke alltid kan tilfredsstille alt. Jeg er derimot knallhard i forhandlingene med kontraktspart – det er jeg kjent for! Derfor synes nok mange at jeg virker litt streng. Men man må være streng fra dag en i forhold til kontraktsparten – dog selvsagt også samarbeide godt. Dette handler om at jeg opplever å ha et veldig stort ansvar, nemlig å forvalte menighetens penger på en ansvarlig måte. Pengene kommer fra vanlige folk, fra folks lommer – eller fra salg av vårruller og vafler!

Foto: St. Ansgar menighet

På byggemøte i Kristiansand

– Jeg vil veldig gjerne reise mye i begynnelsen for å bli kjent med menighetene! Jeg liker å være på farten, og dessuten bor jeg like i nærheten av Gardermoen – det går derfor veldig greit med dagsbesøk.

– I Trondheim er vi nå inne i det store prosjektet med å bygge ny katedral. I Stavanger bistår vi nå for å ferdigstille den utvidede kirken, som for øvrig endelig skal stå ferdig i sommer! I Kristiansand bistår vi i arbeidet med nytt menighetssenter og utvidet kirke.

I Førde planlegges det å bygge kirke, så der er vi tungt inne i blant annet forhandlingene med kommunen om tomt. I Hønefoss, Kongsvinger og Halden er vi inne i diverse vedlikeholdsprosjekter. I Porsgrunn har vi bistått i menighetens innledende sondering rundt mulighetene for å starte skole, og på Jessheim arbeider vi nå med annengangsregulering av tomten.

– Av øvrige prosjekter vi arbeider aktivt med, er et lenge etterlengtet ventilasjonsanlegg i bispegården. Dette har tatt tid på grunn problemer med kommunale tillatelser, men endelig starter bygging av ventilasjonsanlegg nå etter påske. På Mariaholm er vi i ferd med å utføre anbudskonkurranse på utvidelse av spisesalen. Der samarbeider vi med en meget dyktig arkitekt, Terje Andersen, og spisesalen skal stå ferdig før leirsesongen i sommer – vel og merke dersom finansiering er i boks. I St. Olav kirke i Oslo arbeider vi med utvidelse av sidedøren – etter pålegg fra branntilsynet. Noe av det forsinkende her er at det må samarbeides med byantikvaren. Dessuten må vi her – som i andre byggeprosjekter – tenke universell utforming, altså tilrettelegging for bevegelseshemmede.

Det har vi generelt vært lite flinke til i Kirken. Dessuten jobber vi med belysning og ventilasjon i St. Joseph kirke i Oslo – der er arbeidene nå ute på anbud. Vi har allerede fått tilbud på belysning og ventilasjon av St. Josef kirke. Jeg regner altså ikke med å bli arbeidsledig i nærmeste fremtid!

Hai-Nam presiserer igjen at hun og kollegaen Paul Maric er der for å bistå menighetene.

– Jeg oppfordrer alle menigheter som planlegger vedlikehold eller bygging, til å ta kontakt. Vi kan også komme på besøk for å lage tilstandsrapporter på diverse bygningsmasse. Med det som kan oppleves som en jungel av kommunale tillatelser, kontraktsinngåelser, anbudsrunder, reguleringsplaner og diverse, kan det virke uoverkommelig å igangsette nødvendige prosjekter.

Men det er altså hjelp å få! n

Kom og se: Tautra Mariakloster 19.–22. april Du vil ha muligheten til å • be med oss • oppleve fellesskap • arbeide med oss • lære mer om Salmene og Bibelen og bønn • gå på tur og å glede deg over Tautras vakre natur • snakke med oss om deg selv, dine drømmer og de håp du har for livet ditt . . . og mye mer.

Dagene er gratis. Deltagelse betyr ikke at du skal bli nonne eller munk!

Begrenset plass, andre tidspunkter kan avtales.

Informasjon og påmelding: klosterkall@tautra.no

2 - 2012

9

Døpt til Kristus Foto: © istockphoto.com

Av p Arnfinn Haram OP

Dåp og påske hører sammen. Påsken er dåp – fordi det handler om Israels gang gjennom Rødehavet, der de ble reddet fra Faraos hær.

Som apostelen Paulus sier: Alle ble døpt til Moses i skyen og i havet (1 Kor 10,2). Befrielsen fra slaveriet og fremmedgjøringen i Egypt er den avgjørende frelseshandlingen for israelsfolket. På den andre siden av havet, i Sinai­ørkenen, blir folket ledet av Gud, i skyens og ildstøttens skikkelse, med Moses som formidler mellom Gud og folket. Folket blir Guds etterfølgere, i et fortrolig paktsforhold med ham. Underveis mot løftets land, Kanaan, blir de næret av mannaen, «englebrødet», gitt på underfullt vis av Gud selv.

Inn i frelseshistorien Alt dette finner vi igjen i den kristne dåpsforståelsen og dåpspraksisen. Vi befris fra fordervsmaktene, synden, døden og djevelen; vi inngår i en pakt med Gud gjennom en høytidelig avsvergelse og forsakelse av djevelen og bekjennelse til Den treenige Gud. Så følger fermingen og mottagelsen av eukaristien, det egentlige himmelbrødet – livets brød: Det brødet som kommer ned fra himmelen og gir verden liv, Jesus Kristus, han som også sier Jeg er livets brød (Joh 6, 33–35).

Han er også den som kaller oss inn i etterfølgelsens livslange vandring og fellesskap med ham: Følg meg! (for eksempel Luk 9,59).

Vi ser altså at dåpen fører oss inn i frelseshistorien og gir oss del i det Gud gjorde for oss ved Jesu liv, død og oppstandelse. På tilsvarende vis som enhver israelitt fikk del i utfrielsen fra Egypt gjennom å delta i påskefeiringen og i folkets gudstjenesteliv og trosliv.

og sitt liv – men vender tilbake og blir mottatt av sin far, får ring på fingeren og blir feiret som en fullverdig sønn av huset (Luk 15,11–32). Vi ser at dåpen danner grunnmønsteret i hele vårt liv.

Vi befris fra fordervsmaktene, synden, døden og djevelen; vi inngår i en pakt med Gud gjennom en høytidelig avsvergelse og forsakelse av djevelen og bekjennelse til Den treenige Gud.

pen blir Guds historie vår historie. Vi er skapt av Gud, men ført på avveier gjennom syndefallet; vi blir oppsøkt og funnet av Gud, slik han fant Israel som et hjelpeløst, nyfødt og forlatt barn i veikanten (Esek 16), slik samaritanen fant mennesket som var falt blant røvere (Luk 10). Vi får vår verdighet tilbake, vi får en mening og et mål: å leve i enhet og fellesskap med Gud i tid og evighet.

Det samme mønsteret ser vi i lignelsen om den fortapte sønnen. Han kaster vrak på sitt sønnekår, forspiller sin arv

Vårt kall og vår bestemmelse som mennesker og som kristne ligger fortettet i dåpssakramentet – og venter på å bli utfoldet og manifestert det konkrete livsløpet vårt.

Hva med praksis?

Men hvordan stemmer dette med måten dåpen blir forvaltet på i vår kirkelige virkelighet? Jeg nøler ikke med å si at dåpen er blitt som en torso, et bruddstykke av en større helhet, slik at vi ikke lenger forstår meningen med den. Det har å gjøre med blant

2 - 2012

10

Gjennom Kirkens liturgiske, sakramentale og åndelige liv blir den historiske avstanden opphevet; fortiden kommer til oss og vi til den. Frelsen blir levende nåtid og framtid. Ved då-

annet to ting. For det første at mange fortsetter med å døpe sine barn selv om de selv ikke lenger er praktiserende kristne, ikke bekjenner troen, ikke deler Kirkens etiske syn på vesentlige områder, og – ikke minst – har sluttet både å delta i søndagsmessen og å motta eukaristien. For det andre at den kristne enhetskulturens forutsetning at alle skulle bli døpt som barn og tilhøre Kirken har gjort dåpen til et sakrament spesielt for barna. I de protestantiske folkekirkene har vi sett at dette er tatt enda et skritt videre. Den sakramentale realismen, med fokus på frelsen, er avdempet til fordel for en forståelse av dåpen som en velsignelse av livet, fødselen og barndommen. Dåpen er her, som i så mange av Kirkens riter og sakramentale handlinger, blitt løsrevet fra sin frelsesformidlende og eskatologiske karakter, og har endt opp som en ren overgangsrite.

Et barnesakrament?

Dette er det ikke unaturlig å ta med når det er barn som døpes, men det er ikke dåpens sentrale motiv. Hverken i Det nye testamentet eller den liturgiske tradisjonen fra oldkirken av er dåpen oppfattet som et barne- eller barndomssakrament. I store deler av historien har Kirken bare brukt ett dåpsrituale med dåp av voksne katekumener som det normale og med en viss tillemping for dåp av barn. Dette viser at dåpens innhold er det samme for alle. Det er bare én dåp. Også ved dåp av barn forutsettes troen og viljen til et kristent liv i Kirkens fellesskap.

Derfor svarer foreldre og faddere på barnets vegne.

Egentlig burde barnedåp kalles familiedåp, fordi barna blir døpt som en del av den kristne husstanden der foreldrene selv er døpte og troende mennesker. I Apostlenes gjerninger leser vi om fangevokteren som kom til tro og ble døpt med alle sine, på bakgrunn av at apostlene hadde talt Herrens ord til ham og alle i hans hus (Apg 16,32–33).

Trolig er det i slike hendelser vi finner noe av opprinnelsen til praksisen med å døpe barna.

En «ny» situasjon Både den familiære rammen og de rammebetingelsene som tidligere lå i

en kristen kultur, med opplæring, sed og skikk og en allmenn aksept av den kristne troen, må sies å være sterkt svekket i dag. Når dåpen henger igjen som en seig rest, er det selvsagt et tegn på at noe av troen fortsatt har grep på mennesker. Men en risikerer også at sakramentet blir devaluert og at den fullstendige meningen blir utydelig eller borte.

Selv som nådemiddel er dåpen mer enn en individuell handling. Den er et kirkelig sakrament, både fordi den meddeles av Kirken på Kristi befaling og fordi den innlemmer i Kirken som trosfellesskap og Kristus-fellesskap.

Dåpen hører intimt sammen med fermingen og eukaristien. Ja, sammen med det tydeliggjørende og forberedende katekumenatet er den en del av Kirkens initiasjonsriter, slik det framgår såvel av de liturgiske ordningene som av de kirkerettslige forskriftene.

Dersom Kirken tolker tidens tegn og lar det orientere sin praksis, vil den skjønne at vi på mange måter nærmer oss den oldkirkelige situasjonen – eller, for den del, misjonssituasjonen – der det normale vil være voksne mennesker som søker troen og Kirken og som vil forberede seg til en personlig akt av forsakelse og tro og deltagelse i den kristne initiasjonen.

Dåpens liturgiske fylde Det vil bli normalt – som det alt er mange steder – å feire dåpen i løpet av påskevigilien, der nettopp hele liturgien uttrykker fylden i dåpssakramentet. Der vil det komme klart fram at dåpen er Kristus-etterfølgelse, et brudd med fortidens synder, en mystisk forening med Kristi død og oppstandelse (Rom 6,4), en mottagelse av de messianske gavene i fermingen (Apgj 8,14f; Jes 11,1–3) og et liv i fellesskapet om alteret der Livets brød bæres fram og deles ut (1 Kor 10–11).

Særlig vil dette bli synlig og erfart dersom en gjennomfører dåp som full neddyking i vannet – slik liturgiens normalordning faktisk forutsetter, og slik det ble praktisert, også ved dåp av barn, til langt fram i senmiddelalderen (se bare på de middelalderske døpefontene, for ikke å si dåpsbassengene i f. eks. kirker som Sta. Maria Maggiore i Roma). Dåp med

noen dråper vann over hodet er nok gyldig, men ikke noen særlig sterk og meningsfull feiring av dåpens store mysterium. Dette er rester fra den folkekirkelige massedåpens tid og er ikke egnet til å gi de troende en fullstendig og gjennomgripende erfaring av at dåpen utgjør selve dynamikken og hemmeligheten i deres liv: Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg (Gal 2,20).

Dåp, ferming og eukaristi Viktig her er det også å se fermingen som nært knyttet til dåpen, som dåpens fullbyrdelse. Enheten med Jesus Messias er en enhet med hans liv og død, men også med de åndelige gavene han er salvet med. Praksisen med førstekommunion før ferming – som så kommer senere som en slags pubertetsrite – bør alvorlig overveies.

Hva er det viktige med alt dette? Kort og godt at vi skal gjenoppdage sakramentene, «mysteriene», som det de er: delaktighet i selve Kristusmysteriet.

Som innebærer at vi er døpt og fermet til å være en utvalgt slekt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk som Gud har vunnet for at dere skal forkynne hans storverk, han som kalte dere fra mørket og inn i sitt underfulle lys (1 Pet 2,9). n

Olav bokhandel med kundeklubb Hvis du ønsker å motta tilbud, nyheter og informasjon fra bokhandelen, blir det nå mulig å motta det på SMS. Send STOLAV til 2007 for å melde deg inn.

Evangeliseringsukene starter opp igjen i anledning «Troens år». Interesserte menigheter kan kontakte sr. Anne Bente Hadland.

Allerede fastsatt er Larvik 27.–30. september og Tønsberg 8.–11. november.

2 - 2012

11

Signert

Utlending, men norsk katolikk?

Ewa Bivand – tilhører St. Paul menighet i Bergen

«Med sitt multikulturelle og åndelige mangfold og samtidig enheten i den ene, hellige, katolske og apostoliske kirke, er brødre og søstre fra alle verdens land en berikelse for vår by og vårt land», skrev Dom Alois Brodersen i vårt menighets­ blad. Disse ord inviterer til refleksjon.

Hvem er vi egentlig?

Katolikker i Norge kommer både fra alle verdens kanter og fra landet mellom fjord og fjell. På den ene side er vi alle medlemmer av Den katolske kirke i Norge, samtidig har vi våre nasjonale/etniske adjektiver. Vi pleier å snakke om norsk, polsk vietnamesisk eller spansk messe, uten å reflektere over at dette er absurd – vi feirer én katolsk messe, uansett hvilket språk vi bruker. Denne kortslutningen er symptomatisk – selv om vi vet at «det finnes ingen jøde eller greker», klarer vi ikke i vår språklige praksis å ta konsekvensen av dette. Våre forskjellige bakgrunner er sterkere i våre hverdagslige vaner enn det som er felles. Dette er forståelig, men språkbruken forsterker skillene mellom «oss» og «dem».

Har vi et valg? Kan vi kalle oss norske katolikker selv om vi behersker et mangfold av verdens språk, og de fleste av oss snakker med en fremmed aksent? Sagt på en annen måte: Er det mulig å være både utlending og «norsk» katolikk? Svaret kan umulig være det samme for alle. Det er mange forskjeller, avhengig av den språklige og kulturelle avstanden og av årsakene til innvandring til Norge, hvor lenge planlegger man å bli? Størrelsen og sammensetningen av menigheten man havner i, kan også være av betydning, og selvfølgelig vil dette også være en generasjonssak.

Dette er vår privatsfære hvor vi selv bestemmer. Våre relasjoner med Gud er enda mer private, til og med intime. Selv om han forstår alle språk, er det på morsmålet vi ønsker å be og lovprise ham, og forene oss med Ham i forsoningssakramentet. Samtidig kan vi delta i høymessen på norsk sammen med alle andre fordi vårt fellesskap i

Hvilken kirke? Dette spørsmålet om norsk katolisisme burde også ses på fra et annet perspektiv. Hvilken kirke ønsker etniske nordmenn å tilhøre?

Hva ønsker de at Den katolske kirke i Norge skal være? Hvilken kirke konverterer han eller hun til? Den tradisjonelle, litt gammeldagse med latinsk messe og gregoriansk sang? Den med innslag av sanger fra Jubilate og Adoremus? Eller den med Peter Dass og Gruntvig-salmer? Den preget av en asketisk/estetisk sans for liturgi og utsmykning? Eller er man forberedt på at dette er en verdenskirke, og godtar man at det allmenne – det katolske – med alle de folkelige innslagene fra hele verden har full rett til å eksistere og markere seg?

Vår felles fargerike Corpus Christiprosesjon, med altre fra fire av verdens kanter, finner sted her og nå i Bergen AD 2012, men ikke alle klarer å godta dette som «norsk». I og med bruddet i det katolske Norge for 500 år siden, er det kanskje vanskelig å identifisere seg med de katol-

Hvordan kan man definere «norsk katolisisme»?

Hvem skulle man identifisere seg med?

Kirken er en blanding av det private og det offentlige. Og i de små menighetene har vi intet valg – bruk av fellesspråket fremtvinges når sjelesorg på morsmålet ikke er tilgjengelig.

Norsk katolisisme? Med årenes løp føler kanskje noen av oss seg ganske knyttet til den norske menigheten. Men kan man kalle seg norsk katolikk? Neppe.

Hvordan kan man definere «norsk katolisisme»? Hvem skulle man identifisere seg med? Er det han hvis oldemor kom fra Nederland? Eller hun som konverterte for to år siden? Er det hun som søker de norske katolske røttene i middelalderen? Ungdommer som reiser for å møte paven i Sydney eller i Rio? Eller er det mine egne barnebarn?

Dessuten – ingen av «de andre», verken de som ser på seg selv som etnisk norske, de fra andre grupper eller de fra «min egen gruppe», ville regnet meg som en norsk katolikk!

ske tradisjonene fra andre land som virker fremmede, litt for folkelige, litt for påtrengende, litt for fargerike, litt for fromme. De kan være vanskelige å akseptere både for personer som er født og oppvokst her, og dem som ikke er det. Samtidig kan disse fargerike innslagene, disse fromme praksisene, styrke og berike vår religiøse tradisjon og tilstedeværelse i dagens Norge.

Et svar? Finnes det da et svar på den norske katolikkens identitet? I sin tid skiftet Unge norske katolikkers forbund (UNKF) navn til NUK – Norges Unge Katolikker. Kanskje bør man tenke på samme måten når man vokser ut av NUK? Altså at vi ikke nødvendigvis er norske, men Norges katolikker? Så er det opp til hver og én av oss å ta vår plass og sammen bygge vår kirke. n

2 - 2012

12

Etter en mannsalder i Norge er en innvandrer fremdeles en innvandrer.

Slik blir vi omtalt av Statistisk Sentralbyrå. Slik, vil jeg påstå, føler vi det selv også. Kanskje er det særlig slik i Kirken. Integreringen på arbeidsplassen eller i utdanningsinstitusjonen er lettere fordi dette gjelder den offentlige sfæren. Vi er nødt til å snakke norsk med våre over- og underordnede, og de fleste synes det er hyggelig å delta i sosiale aktiviteter. Likevel kan vi bevare vår egen lille verden hjemme.

Med digitale medier kan vi flytte oss til hjemlandet når vi stenger døren – vi er «glokale» – fysisk i Haugesund, Oslo eller Bergen, men samtidig i Vietnam, Chile eller Polen.

Nestekjærlighet uten grenser!

Nestekjærlighet uten grenser 2012 Har duFASTEAKSJONEN husket FASTEAKSJONEN?

Bilde: Asad Zaidi/Caritas

Send ditt bidrag til Caritas, kontonummer 8200.01.93433 - Merk innbetalingen ”Fasteaksjonen 2012”

Caritas Norge, Postboks 9277 Grønland, 0134 Oslo. Tel 23 33 43 60. E-post: caritas@caritas.no www.caritas.no

Gi en påskegave til kirkebladet

St. Olav!

Gi via nett: donasjoner.no/okb Gi via bank: 3000.22.75321 Ønsker du å få tilsendt giro i posten?

Kontakt Vidar André Eide på tlf. 23 219 510 eller via e-post: avtalegiro@katolsk.no Ønsker du at bidraget skal gi skattefradrag, må det betales via skattefradragsordningen.

Kontakt Kjell Ivar Maudal eller Vidar André Eide på tlf. 23 219 500.

Vi anbefaler å gi minst 200 kr i bladstøtte i året.

Slik kan vi opprettholde et blad for alle våre katolikker.

2 - 2012

13

Kronikk

Reservasjonsretten en menneskerett Foto: UiO

Av Janne Haaland Matlary, professor i statsvitenskap

Det har i flere uker pågått en offentlig debatt om legers reservasjonsrett mot å henvise til abort. Saken er kommet på dagsordenen fordi helseministeren har sagt nei til slik rett for fastleger. Dette angår et kun et lite antall leger, og disse har funnet praktiske løsninger for å tilret­ telegge for pasienter som kommer til dem med ønske om abort.

Denne håndteringen har fungert uten problemer hittil og uten klager fra noen pasient. Det er altså ingen problemer med dagens ordning.

Likevel finner helseministeren at en slik reservasjonsrett ikke lenger skal tillates og forbyr dette uten å klargjøre forholdet til verken religionsfriheten eller samvittighetsfriheten, to fundamentale sivile menneskerettigheter.

Det gis ingen argumentasjon for hvorfor reservasjonsretten skal tilbakekalles overhodet. Uansett syn på saken er det i seg selv helt uakseptabelt i et moderne demokrati.

Det er ikke noe argument at leger som har problemer med å henvise til abort, kan finne seg en annen jobb. Leger er forpliktet på den hippokratiske legeed og skal alltid forsøke å redde liv. Å medvirke til å ta liv i en abort, er det motsatte. Den medisinske profesjon burde heller hatt problemer med de leger som medvirker til abort enn de andre, selv om flertallet er på de sistes side i Norge. Normaltilstanden i denne profesjonen er altså å redde liv, og det har det alltid vært bortsett fra de siste 30 år, etter abortloven. Dette er

Menneskerettighetene Jeg er ikke medisiner og kjenner ikke alle detaljer ved denne saken, men St. Olav har bedt meg skrive noe om menneskerettighetene som her er aktuelle og hvordan de skal gjelde. Jeg er som statsviter opptatt av dette og har nylig avsluttet et stort arbeid med å foreslå inkorporering av alle sentrale menneskerettigheter i den norske Grunnloven til jubileet i 2014 («Lønning-utvalget»).

Her tar vi til orde for å styrke borgerens vern mot statens makt gjennom å grunnlovfeste alle de sentrale menneskerettighetene og styrke domstolenes rett til å tolke disse for borgerne, den såkalte prøvingsretten. Dette vil innføre en mye sterkere grad av reell rettsstat i landet og skille mellom hva

Definisjonsmakt Norge er i verdensklasse med hensyn til å fremme menneskerettighetene, så det er desto verre at dette ikke er tilfellet med hensyn til reservasjonsretten.

Innvendingene har gått på at denne ikke gjelder annet enn aborten selv, men her må man straks påpeke at det ikke er statens makt, her ved helseministeren, som har definisjonsmakten over dette. Analogt er det ikke Kinas kommunistparti som definerer hva som omfattes av ytringsfriheten – det ser vi straks.

Det kan aldri være en politiker/staten som definerer hva som omfattes av religionsfriheten eller samvittighetsfriheten, to helt fundamentale menneskerettigheter, som begge er viktige i denne saken. Det ville bety at den norske helseminister bestemmer hva

Vi hører at Norge er i fremste rekke i verden med hensyn til menneskerettigheter, mens altså en norsk statsråd tillater seg å demonstrere sin makt mot en liten gruppe leger ved selv å definere hva disse legers samvittighet får lov til å si dem. som er politikk og hva som er beskyttet mot politikk i form av menneskerettigheter. Slike grunnlovsendringer har blitt gjort i land vi liker å ligne på, som Sverige, Finland, Sveits etc.

Menneskerettighetene er naturrettspostulater, dvs. at de er rettigheter vi alle har qua mennesker, ikke rettigheter som er gitt oss av noen politisk autoritet, som regjeringer, partier eller stater. Vi har menneskerettigheter, vi får dem ikke, og de kan ikke endres eller trekkes tilbake av politikerne. Ser vi på den autoritative 1948-verdenserklæringen, ser vi at forordet poengterer nettopp dette: Menneskerettighetene er medfødte (inherent) og derfor ukrenkelige (inalienable).

katolsk lære sier om medvirkning til abort i dette tilfellet – en absurditet.

Like absurd er det at hun også ville bestemme hva den enkelte leges samvittighet fikk lov å mene: «Nå reagerer din samvittighets stemme feil, den får ikke lov til det».

Religions- og samvittighetsfrihet Med hensyn til religionsfriheten er det krystallklart at en katolsk lege aldri kan medvirke til abort uten at det kommer i direkte konflikt med ens tro og med kirkeretten. Den som medvirker til abort, ekskommuniseres.

Dette betyr at katolske leger har et yrkesforbud med hensyn til en meget viktig legestillingskategori, fastlegestillinger, dersom reservasjonsretten defineres slik helseministeren nå gjør

2 - 2012

14

perspektivet saken må ses i. Ideen om at leger som legger seg på denne mer enn 2000 år gamle «normalen» skal ut., fremstår som absurd.

Stater/regjeringer skal sørge for at alle borgere nyter alle sine menneskerettigheter, staten er pliktsubjekt, altså den som skal passe på at menneskerettighetene respekteres. Stater som ikke gjør dette, er verdens store problem, fra Kina når det gjelder fredsprisvinneren, til i dette tilfelle Norge. Menneskerettighetene er menneskets vern mot statens makt, pleier man å si.

det. At medvirkning er meget alvorlig for en som anser abort som drap, bør ikke overraske. Men selv den som ser annerledes på abort, må jo innrømme at abort uansett er noe svært alvorlig, en handling som man ikke kan ta lett på, og som medvirkning til derfor må vurderes med alvor.

Trivialiseringen av abort i Norge har fjernet denne naturlige respekten for ikke-medvirkning og gjort det mulig for helseministeren å definere det hele som pragmatisk og hverdagslig, og derved de leger som reserverer seg, som noen som obstruerer systemet. At de har en tro som forbyr dem å medvirke, synes lysår fra norsk forståelse.

Den andre menneskerettigheten som er aktuell her, er samvittighetsfriheten. Her blir politisk instruks enda mer absurd som ide. Kun en selv kan lytte til egen samvittighet, som er ens personlige moralske kompass og ingen andres. Å overkjøre samvittigheten er en grov maktdemonstrasjon.

I et demokrati respekterer man i det lengste samvittighetens frihet, det henger sammen med selve respekten for menneskets frihet. Selv militærnektere nyter godt av denne friheten, og det gjennom hele den kalde krigen og til dags dato.

Uakseptabelt press Det man kan konkludere med så langt, er at både religions- og samvittighetsfriheten er under betydelig press i Norge gjennom denne saken, og det kan ikke aksepteres. Vi lever i et vestlig liberalt demokrati, og året er 2012.

Vi hører at Norge er i fremste rekke i verden med hensyn til menneskeret-

tigheter, mens altså en norsk statsråd tillater seg å demonstrere sin makt mot en liten gruppe leger ved selv å definere hva disse legers samvittighet får lov til å si dem. Like arrogant ser hun helt bort fra religionsfrihetens rett for den enkelte til å frasi seg enhver befatning med prosessen mot å ta liv i en abort. De store verdensreligioner sier nei til å ta liv, og det å henvise til abort er å medvirke til å ta liv. Dette synes å være meget elementært, så den norske holdningen er ikke bare urimelig, men den er uinformert og primitiv – ikke verdig en liberal rettstat, men et totalitært autarki.

Saken bør prøves rettslig snarest mulig. Den definerer en profesjonsgruppe ut av arbeidsmarkedet, og sentrale menneskerettigheter brytes, og alt dette uten reell grunn. Saken bør prøves i Strasbourg ved den Europeiske Menneskerettighetsdomstolen etter å ha gått gjennom det norske rettssystemet dersom det siste ikke fører frem.

Denne situasjonen kan vi ikke leve med, den er under den sivilisasjonsstandard vi vil ha i det moderne samfunn vi er del av. Dette er ensretting, ikke mangfold og pluralisme for å bruke regjeringens honnørord mot den selv, dette er maktarroganse som dessverre er typisk fra Arbeiderpartiet, og dette er å tilrane seg definisjonsmakten fra den enkeltes samvittighet til politikeren; som om det er staten som gir oss våre menneskerettigheter.

Prinsipielt sett er denne saken derfor av den aller største viktighet for alle borgere, ikke bare for legene. n

Invitasjon til

Åpent Seminar om fornying av Caritas Norge

Torsdag 12. april kl. 18.30–21.00 i Mariagården, Akersveien 16C Caritas Norge inviterer til Åpent Seminar for å få ideer og innspill til arbeidet med ny handlingsplan for perioden 2013–2018.

Caritas ønsker å styrke båndene til katolikkene i Norge i en åpen og bred dialog.

Caritas Norge tilhører verdens største nettverk for utviklings-, freds- og humanitært arbeid gjennom Caritas Internationalis. Nå trengs nytenkning og gode løsninger til de mange nye utfordringer som Caritas Norge bør engasjere seg i. Caritas vil være det som navnet indikerer – nestekjærlighet som ikke lar seg binde av grenser.

På Åpent Seminar vil tanker og innspill om fremtidens Caritas bli fremført av ulike nasjonale grupper, katolske organer og enkeltpersoner. Ideene vil bli diskutert i plenum. De vil utgjøre verdifull ballast i det videre arbeidet med å lage en handlingsplan, som gjenspeiler vår tids største utfordringer og fremmer enkeltmenneskets og alle menneskers ukrenkelig verdighet.

Det blir mulighet til en liten matbit fra kl. 18.00.

Bli med på leir i sommer med NUK!

Barnehelg Midt: 4. – 6. mai i St. Olav menighet, Trondheim Barnehelg Nord: Tid og sted er ennå ikke bestemt Vestlandsleir: 24. juni – 1. juli på Fredtun, Karmøy (8–14 år) Barneleir Sør: 30. juni – 7. juli, sted er ennå ikke bestemt (8–11 år) Barneleir Oslo/Øst: 23.–30. juni på Mariaholm, Spydeberg (8–11 år) Juniorleir: 30.juni – 7. juli på Mariaholm (12–14 år) Ungdomsleir: 7. – 14. juli på Mariaholm (15–17 år) Leirene koster kr. 1900 for NUK-medlemmer og kr. 2300 for andre. Barnehelgene i Nord og Midt vil koste betydelig mindre. Påmelding til alle leirene er åpnet og foregår på www.checkin.no. Her finner du også mer informasjon om hver leir. Påmeldingsfristen er 1. mai. Medlemskap i NUK koster kr. 100, se www.nuk.no. Etter 1. mai vil detaljert praktisk informasjon om leirene sendes ut til de påmeldte.

Følg med på www.nuk.no –> Aktiviteter

Leir er levende Kirke!

Hjertelig velkommen Foto: Thuc Hoang

Sommeren nærmer seg med stormskritt, og det betyr at leirsesongen kommer! Den katolske kirkes egen barne- og ungdomsorganisasjon, Norges Unge Katolikker (NUK), arrangerer leirer for barn og ungdom i alle aldre:

Vennlig hilsen Martha Rubiano Skretteberg generalsekretær

Vern om livet fra befruktning til en naturlig død

Bli medlem i

Menneskeverd www.menneskeverd.no

2 - 2012

15

Inn- og utland Mer albuerom på Hamar

Oslo: Katolske messer i Bredtvet kirke

Foto: St. Torfinn menighet

alle vinduer. En konservativ totalpris vil være omtrent 550.000. Oppstart er satt til medio april dersom alle søknader til kommunen går gjennom.

Senere er det planen at eksisterende bygning vil få ytterligere noen oppgraderinger, men det virkelig store fremtidige løftet for menigheten vil bli et planlagt tilbygg på baksiden av nåværende menighetssenter.

St. Hallvard menighets nyhetsblogg melder at katolske messer startet opp i Bretvet kirke i Groruddalen første helg i mars. Kirken lånes ut til messene av Den norske kirke. Messetidene er p.t. klokken 16 på lørdager (på ulike språk), klokken 18 på lørdager (engelsk) og klokken 11 på søndager (norsk). Eventuelle endringer i messetider finner man på menighetens nettsider.

Rapport fra St. Torfinn menighets byggekomité/St. Olav

sthallvard.katolsk.no/nyheter (26. februar)/St. Olav

Sr. Anne Bente Hadland med ny blogg

Retretten «Kom og se» i Munkeby Foto: Munkeby Mariakloster via Picasa

Den forholdsvis beskjedne katolske norske bloggfloraen har fått et nytt tilskudd. Sr. Anne Bente Hadland har en tid hatt en blogg i tilknytning til Katarinahjemmets nettsted, men 17. februar lanserte hun en ny og hyppigere oppdatert blogg på http://annebentehadland.wordpress.com.

St. Olav

Oslo: Kapellet i picpuspatrenes kommunitet velsignet Foto: p. Pawel Wiech

St. Torfinn menighet på Hamar er i gang med en omfattende utvidelse av sine lokaler. I slutten av 2009 viste en tilstandsrapport foretatt av Rambøll et behov for store reparasjoner av bygningsmassen. Disse utbedringene kom i tillegg til planlagt utvidelse. Året etter ble det dessuten avdekket store fuktskader i kirkens takkonstruksjon. I 2010 ble det jobbet med listen fra Ram­bøll, og allerede i januar 2011 ble den gamle isolasjonen fjernet fra kirketaket og ny isolasjon sprøytet inn. Det elektriske anlegget i taket måtte også byttes ut.

Sommeren 2011 ble en av menighetens lei­ligheter totalrenovert og gjort beboelig for presten. Leiligheten var nedslitt, og mye måtte gjøres for å få boligen i forskrift­smessig stand, spesielt hva brannvern angår.

I september 2011 flyttet presten til denne leiligheten. Dermed kunne rivingsarbeidet og renovering av meni­g­­hets­salen begynne i november 2011. Den gamle presteleiligheten lå ved siden av menighetssalen, og etter ombyggingen har salen og felles­ arealene «spist opp» denne leiligheten.

Dette var såre påkrevd, da menighetens lokaler var alt for små. Den 4. søndag i advent var det høytidelig åpning av den nye menighetssalen – som da allerede var full. Første del av prosjektet har hittil kostet menigheten drøyt 460 000 (da er de nødven­dige reparasjonene på kirketaket ikke me­dregnet). Bispedømmet har bidratt med 100 000.

Del to av byggeprosjektet innebærer i hovedsak ny fasade på eksisterende meni­ghetssenter. Den nye fasaden er tilrettelagt etter gjel­dende regler for universell utforming. Tilbygget vil være under tak, ha varme i gulv og inneholde rullestolrampe. I tilbygget vil tre blyglassvinduer fra den gamle klinikken få en fremtredende plass.

Dette delprosjektet innebærer også nytt handicapptoalett, samt utskifting av

Tirsdag 14. februar velsignet biskop Bernt Eidsvig det nylig innredede kapellet i picpuspatrenes kommunitet i Nordahl Bruns gate 13. Til stede var også provinsialen for picpusenes polske ordensprovins, p. Andrzej Lukawski.

Leiligheten i Nordahl Bruns gate ligger nær St. Olav domkirke og huser patrene p. Wojciech Kotowski (superior for kommuniteten), p. Paweł Piotr Wiech (økonom) og p. Krzysztof Ireneusz Wanat.

Fem andre picpuspatre er p.t. bosatt i Norge: p. Arne M. Kirsebom (superior for picpuspatrene i Norge). p. Gerard Filak, p. Janusz Fura og biskop Gerhard Schwenzer i Oslo katolske bispedømme samt p. Olav Müller SS.CC. i Trondheim.

På slutten av vinterferien la vi opp til vår første retrett som skulle gjøre det mulig å bli kjent med klosterlivet.

Tanken var å la noen unge menn få en første kontakt med munkers tilværelse i løpet av en langhelg. Programmet fulgte vår vanlig døgnrytme – med tidebønn sammen med kommuniteten, flere undervisningsbolker knyttet til bærebjelkene i vårt liv: introduksjon til liturgien, presentasjon av cisterciensernes historie og spiritualitet, innføring i den måten å lese Bibelen på som kalles «lectio divina».

De fem deltakerne var nordmenn mellom 25 og 42, som kom fra ganske ulike sammenhenger (to er aktive i Den norske kirke, én var katolikk, og to ville gjøre seg kjent med kristen tradisjon).

Alle var de interessert i åndelig liv og meditasjon. Selv om de ikke kjente hverandre på forhånd, fungerte denne første gruppe «pionerer» riktig godt i løpet av helgen.

Katolsk Informasjonstjeneste (Oslo) 17. februar 2012

2 - 2012

16

Tidebønner, messe og orienteringer førte til mange spørsmål og interessante meningutvekslinger: Vi var innom så forskjellige emner som hvordan man kan be med Bibelen, forholdet mellom den katolske og lutherske tradisjon, og trofasthet i livets forskjellige forhold.

Også klosterets venn Karl Gervin var med og orienterte om cisterciensernes historie og ledet en liten tur ned til ruinene av cisterciensernes middelalerkloster her i Munkeby.

Melding fra Munkeby (4. mars)/St. Olav

Caritas ber Norge stoppe tvangsutsendelsen av tamiler

Det har vært gledelig stor interesse for å søke elevplass ved St. Paul gymnas.

Det første katolske gymnaset i Norge starter med 56 elever i VG1 til høsten

Fra klosterliv.no

– Troens år en anledning til å bevisstgjøre katolikker

Melding fra St. Paul gymnas (14. mars)

Resultat av Adventsaksjonen 2011 Karitativt Utvalg i Norges Unge Katolikker melder at de innsamlede pengene til adventsaksjonen nå er overført til Caritas og at den totale summen for «AA 2011: Jorden, vårt hjem» er 478 986 kr.

«Vi ønsker å takke alle dere i lokallag, menigheter og skoler som har stått på for å samle inn penger til Caritas sitt arbeid. Spennende aktiviteter som bøssebæring, vaffel- og vårrullsalg, konserter, dugnad og julemarked har gjennom hele adventstiden foregått rundt om i landet», heter det i meldingen. Utvalget understreker spesielt at barn og unge «ikke bare har samlet inn penger, men først og fremst satt fokus på miljøproblematikken», og de takker også alle som har gitt penger til aksjonen. www.nuk.no (15. mars)/St. Olav

Søsterrådets samling 3. – 5. mars 2012

Caritas.no (5. mars 2012)

Bergen: Stor interesse for St. Paul gymnas

Det ble også tid til et besøk i Bryggens museum med omvisning i Sunnivautstillingen, og høymesse i St. Paul med besøk hos Mor Teresa-søstrene.

Det var ekstra gledelig å ha møtet i Bergen, hvor søstre fra Nha Trang, Vietnam, nå har tilbragt ett år sammen med Franciskus-søstrene på Marias Minde.

De unge søstrene gjør fremskritt i norsk, og de er uten tvil et vitaliserende element i fellesskapet!

Foto: Kai Flatekvål

På bakgrunn av rapportene «Out of the Silence: New Evidence of Ongoing Torture in Sri Lanka 2009 – 2011» og «UK: Halt deportation of Tamils to Sri Lanka – Credible Allegations of Arrest and Torture upon Return» av henoldsvis Freedom from Torture og Human Rights Watch, og på bakgrunn av egen informasjon mener Caritas Norge at Justisdepartementet øyeblikkelig må stoppe utsendelsen av tamiler til Sri Lanka. Tortur utført mot tamiler forekommer fremdeles, og flere av dem som utsettes for tortur, er blitt sendt tilbake etter å ha oppholdt seg i utlandet.

Myndighetene må vurdere asylantenes krav basert på oppdatert informasjon om menneskerettighetene på Sri Lanka dokumentert i de nevnte rapportene.

Torturkonvensjonens artikkel 3 sier at ingen konvensjonspart skal utvise, sende tilbake eller utlevere en person til en annen stat når det er skjellig grunn til å tro at vedkommende vil være i fare for å bli utsatt for tortur. For å avgjøre om slik grunn foreligger, skal de kompetente myndigheter ta alle relevante forhold i betraktning, herunder, der dette er aktuelt, om det i den stat det gjelder finnes et gjennomført mønster for grove, åpenbare eller omfattende brudd på menneskerettigheter. Caritas Norge ber om at norske myndigheter følger opp konvensjonen de har signert.

og har fått 121 søkere ved søknadsfristen 1. mars. Av disse er 37 katolikker eller går nå på en katolsk grunnskole.

Disse søkerne er prioritert ved inntak.

Hovedtyngden av søkerne kommer fra Bergen, men skolen har fått søkere fra fire ulike fylker og ni ulike kommuner.

Det er Hordaland fylkeskommune som administrerer inntaket gjennom systemet www.vigo.no. Elevene vil få melding om inntaket 6. juli med svarfrist 27. juli.

Første skoledag i Hordaland er 20. august. Åpningen av St. Paul gymnas feires samme dag med åpningsmesse med biskop Bernt Eidsvig.

Søsterrådet var samlet på Marias Minde i Bergen første helg i mars. Ni av i alt seksten ordenssamfunn var representert på møtet, hvor vi blant annet tok opp spørsmålet om søstrenes arkiver, om kontrakter og avtaler med de respektive bispedømmer og spørsmålet om oppholdstillatelse for søstre fra land utenfor EU/EØS.

Troens år var ett av temaene som ble diskutert under Den nordiske bispekonferanses nylige møte i vakre Magelås, like utenfor København.

Enkelte øyenbryn ble kanskje hevet da det i fjor ble kjent at pave Benedikt i sitt apostoliske brev Porta Fidei utropte et Troens år, fra 11. oktober 2012 til 24. november 2013. Troen er jo nettopp selve grunnstenen for hele Kirkens virke, og kan synes som en selvfølgelighet. Men hva innebærer denne troen, og hvilke praktiske konsekvenser får den? I løpet av dette året ønsker pave Benedikt at Kirken gjenoppdager troens skjønnhet, men også revitaliserer seg selv gjennom en bevisstgjøring av de konkrete forpliktelser som troen innebærer for den enkelte.

Katolsk.no var til stede på Magelås og snakket med biskop Czeslaw Kozon av København om det nordiske bispekollegiets planer for markeringen av dette året. Kozon kunne blant annet fortelle at biskopene har fordelt setningene i trosbekjennelsen mellom seg, og hver måned vil en av biskopene komme med en refleksjon til de troende.

Blant andre saker på bispekonferansens program var et møte med de ledende lutherske biskoper fra Norden, noe som er en jevnlig tradisjon, og et møte med biskop Wieslaw Lechowicz, apostolisk administrator av Tarnów og den polske bispekonferansens ansvarlige for polakker i utlandet Bispekonferansens samling ble preget av biskop emeritus av København Hans Martensens død. Martensen var biskop av København fra 1965 til 1995.

Med ham er den siste nordiske konsilfader gått bort.

Intervjuet med biskop Kozon og pressemeldingen fra møtet er tilgjengelig på katolsk.no.

Katolsk Informasjonstjeneste (Oslo) 16. mars 2012/St. Olav

2 - 2012

17

Foto: Katarinahjemmet

To lørdager i året er det bilfri markedsdag i Bogstadveien i Oslo.

Neste gang er 14. april, og da er Katarinahjemmet igjen ansvarlig for en «klosterbod». Her kan man kjøpe produkter laget i norske klostre: kremer, såper, lys, kort, rosenkranser og kors, samt et utvalg bøker. Det er også mulig å få informasjon om klostre og Den katolske kirke i Norge.

Melding fra Katarinahjemmet

Kardinal Zen maner til tøffere motstand mot Beijings innblanding i Kirkens liv Kardinal Joseph Zen anbefaler Den hellige stol å gå hardere til verks mot kinesiske myndigheters inngrep i Kirkens liv. Den pensjonerte biskopen av Hong Kong, en frittalende kritiker av Beijing, uttrykker skuffelse over at enkelte katolske aktivister – særlig St. Egidiofellesskapet – har ivret for å beholde vennskapelige bånd til regimet i Beijing til tross for gjentatte krenkelser av religionsfriheten i Kina. Han etterlyser også en tøffere holdning fra Vatikanets diplomati.

«Etter så mye (etter min mening overdreven) ettergivenhet fra Den hellige stol, har den kinesiske regjering ikke vist noen vilje til å respektere Den katolske kirkes vesentlige kjennetegn, slik den fredfullt aksepteres over hele den siviliserte verden», hevder kardinalen.

Han uttrykker videre at Den hellige stol i sin diplomatiske innsats bør holde seg til linjen som ble fastsatt av pave Benedikt XVI i et brev til Kirken i Kina, og nekte å samarbeide med de regjeringsoppnevnte representantene for Den patriotiske katolske forening, samt kreve full uavhengighet for Kirken i Kina.

Katolsk Informasjonstjeneste (Oslo) 10. februar 2012 / CWN 8. februar 2012

Lørdag 11. februar arrangerte St. Svithun menighet i Stavanger familiedag med tanke på å skape en møteplass og et godt felleskap i Kirken for familier med barn. Familiene som deltok var ikke så mange, men hadde en flott dag sammen. Med kulturell bakgrunn fra til sammen fire forskjellige kontinenter, gav familiene et godt bilde av det mangfoldige katolske miljøet i Stavanger og Sandnes.

Som Norges Unge Katolikkers barnekonsulent var jeg spesielt invitert, og det var veldig kjekt å bli kjent med både barn og voksne denne dagen.

Vi begynte med en «søndagsskole» for alle sammen, der vi sang, tente lys, dramatiserte bibelteksten, og ba sammen. Etter en god matpause med hjemmelagde rundstykker, fikk barna lage fastelavnsris, mens foreldrene fikk høre mer om hvor viktig det er å møte barnas religiøse behov tidlig, med eksempler og erfaringer fra Den gode hyrde katekese. Dette er en katekesemetode som starter med de aller minste barna på to-tre år og følger dem opp til 12-års alder. Blant annet i Bergen skal dette startes opp til høsten.

Familiene fikk også utdelt gratis CDer med barnesanger, tips om barnesangbøker og annet og informasjon om NUKs arbeid for barn og ungdom.

Det er svært verdifullt for barn å få vokse opp i et trygt miljø der forel-

USA: Avviser Obamas kompromissforslag Den amerikanske bispekonferansen har avvist Obama-administrasjonens kompromissforslag rundt den kontroversielle loven som gjør det obligatorisk for katolske institusjoner å tilby prevensjonsmidler og sterilisering gjennom ansattes helseforsikringer. Loven har ført til sterke protester fra amerikanske katolikker, med Den amerikanske bispekonferansen i front.

Kompromissforslaget fra Obamaadmininstrasjonen innebærer at uni-

drene kjenner hverandre og er gode venner, derfor er slike familiedager veldig positivt. Jeg ønsker familiene i Stavanger og Sandnes lykke til i å bygge opp et godt felleskap rundt sine små, og håper at mange familier vil delta på familiedager i menigheten framover.

Haugesund. Søndag 12. februar fikk jeg som barnekonsulent også møte flere av kateketene i Haugesund, og sammen med pater Joseph Luong hadde vi et inspirasjonskurs der vi fikk dele med hverandre både de gleder og de utfordringer vi møter i katekesen. Vi lærte flere nye sanger, og jeg presenterte forskjellig materiell og informasjon om aktuelle ressurser til hjelp i katekese og barneaktiviteter i menigheten.

Det er alltid inspirerende å bli kjent med frivillige som bruker så mye tid på barna i Kirken. Hva skulle Kirken gjort uten dere? Dere gjør en stor innsats for alle våre barn i landet vårt, og jeg håper dere vet at dere blir satt stor pris på.

Sunniva Vang Kristiansen.

versiteter og sykehus tilknyttet trossamfunn ikke tvinges til prevensjonstilbud overfor sine ansatte. Forsikringsselskapene må derimot tilby full dekning til kvinnelige ansatte i denne typen institusjoner.

Selv om de første reaksjonene på Obamas forslag var preget av forsiktig optimisme, kom Den amerikanske bispekonferansen med en uttalelse 10. februar hvor de uttrykker «alvorlige moralske innvendinger».

2 - 2012

18

«Skulle ønske vi kunne gjøre dette hver gang!» sa storebroren fra Sandnes etter at han hadde fått være Jesus i rollespil­ let under familiedagen.

Foto: Hans Kristian Jakobsen

Klosterbod i Bogstadveien 14. april

Familiedag i Stavanger

– Vi registrerer at dagens forslag fremdeles involverer en unødig innblanding fra myndighetene i det interne styret i religiøse institusjoner, samt trusler om maktbruk overfor religiøse mennesker og grupper for å få dem til å gå på akkord med sine dypeste overbevisninger... Den eneste fullstendige løsning på dette religionsfrihetsproblemet er å trekke tilbake disse forkastelige tjenestene, skriver biskopene.

Katolsk Informasjonstjeneste (Oslo) 13. februar 2012

Rapporten om Medjugorje ferdigstilles i 2012 Det italienske nyhetsbyrået ASCA melder at kommisjonen som undersøker Medjugorje-fenomenet, vil levere sin rapport til paven innen årets utgang.

Vatikanet opprettet kommisjonen i mars 2010 på forespørsel fra bosniske biskoper, deriblant biskopen av Mostar, Ratko Peric. Den ledes av kardinal Camillo Ruini og består av rundt 20 medlemmer.

– Innen året er omme ønsker vi å fullføre vårt arbeid og gi vår vurdering til paven for at han skal kunne gi sin bedømmelse, sier kardinal Vinko Puljic, erkebiskop av Sarajevo og medlem av kommisjonen.

Det har vært få eller ingen lekkasjer fra gruppens arbeid så langt.

– Vi kan ikke snakke om kommisjonens arbeid da vi er bundet av taushetsplikten. Vårt arbeid fortsetter. Men vi må bli ferdige i år, sier Puljic.

På tross av at Vatikanet aldri formelt har anerkjent åpenbaringene i den lille bosniske byen – som skal ha startet i 1981 – er Medjugorje blitt et stort pilegrimsmål med over en million besøkende i året.

Katolsk Informasjonstjeneste (Oslo) 16. februar 2012/St. Olav

Storerkebiskop: Moskva-patriarkatet ute av stand til å be om tilgivelse Det egentlige hinderet for et møte mellom paven og patriarken av Moskva er «Den russisk-ortodokse kirkes manglende evne til å innrømme sine egne feil». Dette understreket overhodet for den ukrainske gresk-katolske kirke i union med Roma (UGKK), storerkebiskop Svjatoslav Sjevtsjuk (41), som svar på et oppslag i det italienske katolske nyhetsbyrået SIR. Der sier patriark

Kirill I av Moskva at konflikten mellom unerte og ortodokse i Vest-Ukraina må løses før det kan komme i stand noe møte mellom ham og pave Benedikt XVI. Storerkebiskopen kaller imidlertid dette for et påskudd.

Sjevtsjuk minner om at Den russiskortodokse kirke ble brukt til å likvidere Den gresk-katolske kirke av det stalinistiske regimet. «Det russiske presteskapet har imidlertid ennå ikke bedt om tilgivelse for at de deretter annekterte alle eiendommene til Den gresk-katolske kirke», sa Sjevtsjuk. Men en indikator på tilstedeværelsen av en levende kristen samvittighet, er evnen til å be om tilgivelse.

Storerkebiskopen gjorde det tydelig at det fortsatt ikke finnes et felles syn på den «pseudosynoden» i Lviv (Lwów) i 1946 hvor det på Stalins initiativ ble vedtatt en tvangsinnlemmelse av UGKK i Moskva-patriarkatet. Fra 1946 til 1989 kunne Den gresk-katolske kirken i det vestlige Ukraina bare overleve i «katakombene».

Som et positivt eksempel på økumenisk historiefornyelse og forsoning nevnte Sjevtsjuk den gjensidige tilgivelsesbønnen mellom den polske katolske kirke og UGKK for de blodige motsetningene i det polsk-ukrainske grenseområdet i årene 1941–47. Det arbeides også for en lignende tilgivelsesbønn mellom den polske katolske kirke og Den russisk-ortodokse kirke. Men dessverre har det ennå ikke kommet til noen symbolske forsoningshandlinger mellom UGKK og Den russisk-ortodokse kirke.

Kathpress / Katolsk Informasjonstjeneste (Oslo) (pe) 9. mars

Antallet katolikker sett i forhold til totalbefolkningen varierer sterkt fra kontinent til kontinent. I Sør-Amerika ser vi en svak nedgang, mens Afrika igjen øker. En liten økning finner vi også i Sørøst-Asia.

Den moderate økningen i antall prester fortsetter fra tidligere år. I 2010 var tallet 412 236. Av disse var 227 009 sekularprester og 135 227 ordensprester. Økningen finnes i Asia (1695), Afrika (765), Oseania (52) og Amerika (42). I Europa fortsetter derimot nedgangen (-905).

Permanente diakoner har økt med 3,7 %, fra 38 155 i 2009 til 39 564 i 2010, disse finnes hovedsakelig i Nord-Amerika og Europa.

Tallet på kvinnelige ordensmedlemmer synker, fra 729 371 i 2009 til 721 935 i 2010. Nedgangen er på 2,9 % i Europa, 2,6 % i Oseania og 1,6 % i Amerika. Vi ser en vekst i Asia og Afrika på rundt 2 %.

Antallet mannlige ordensmedlemmer har økt, fra 54 229 i 2009 til 54 665 i 2010. Igjen står Asia og Afrika for veksten, med henholdsvis 4,1 og 3,1 %. Nedgangen finnes i Sør-Amerika (3,5 %) og Nord-Amerika (0,9 %). Europa har ikke hatt vesentlige endringer.

Antallet filosofi- og teologistudenter ved seminarer har hatt en jevn økning de siste fem år, fra 111 990 i 2005 til 114 439 i 2010 – en vekst på 4 %.

I Europa har antallet seminarister falt med hele 10,4 % siden 2005, mens nedgangen i Amerika er på 1,1 %. Afrika opplever en stødig vekst med 14,2 %, Asia med 13 % og Oseania 12,3 %.

Katolsk Informasjonstjeneste (Oslo) 14. mars 2012/St. Olav

Annuario Pontificio: Kirken vokser i Afrika og Asia 2012-utgaven av Vatikanets årbok, den såkalte «Annuario Pontificio», ble lørdag den 10. mars overrakt til pave Benedikt XVI. Annuario er verdenskirkens «Hvem er hvem». På over 2000 sider nevnes navn og data for alle bispedømmer, dets biskoper og generalvikarer, samt statistiske opplysninger om antall katolikker og dåp. Her følger noen statistiske høydepunkter. Tallene er for 2010.

Antall katolikker økte med 15 millioner, fra 1,181 milliarder til 1,196 milliarder. Dette er en vekst på 1,3 %.

Katolikker utgjør dermed rundt 17.5 % av verdens befolkning.

n

St. Olav på lesebrett og smarttelefoner Husk at du nå kan lese St. Olav kirkeblad på både Kindle, iPad og ulike smarttelefoner!

På www.katolsk.no/kirkebladet vil du finne to nye formater: mobi (for Kindle) og epub (iPad, ulike lesebrett og smarttelefoner). Disse utgavene er litt kortere enn den trykte. Nytt: QR-kode for direkte nedlasting av bladet til nettbrett eller smarttelefoner finner du på baksiden av bladet.

Det vil selvsagt fremdeles være mulig å lese bladet i fullversjon (PDF) på nett.

2 - 2012

19

Foto:

Han er sannelig

oppstanden Av pave Benedikt XVI

La oss enda en gang stille spørsmålet: Hvordan kan møtet med den oppstandne Herre ha artet seg?

De følgende distinksjonene er viktige: Jesus vendte ikke ganske enkelt tilbake til et vanlig biologisk liv, for så senere å måtte dø igjen.

Jesus er ikke noe spøkelse («ånd»).

Det vil si: Han er ikke en som egentlig tilhører dødsriket, men som på en eller annen måte kan vise seg i de levendes verden.

Møtene med den oppstandne er også noe annet enn mystiske erfaringer hvor den menneskelige ånd et øyeblikk går ut over seg selv og blir vár den guddommelige og evige verden, for så igjen å vende tilbake til tilværelsens normale horisont. Den mystiske erfaring er en tidsbegrenset opphevelse av sjelens romlige og erkjennelsesmessige begrensninger. Men den er ikke et møte med en person som kommer til meg utenfra. Paulus skjelner helt klart mellom de mystiske erfaringer han hadde, når han for eksempel i 2 Korinterbrev 12,1–4 skildrer at han ble rykket bort til den tredje himmel, og møtet med den oppstandne på vei til Damaskus, som var en historisk hendelse – et møte med en levende person.

Hva kan vi nå med bakgrunn i dette bibelske belegget si om Kristi oppstandelses sanne natur?

Den er en historisk hendelse, men sprenger historiens rom og transenderer den. Kanskje kan vi tillate oss en analog språkbruk som i mange henseender er utilstrekkelig, men som allikevel kan åpne for forståelse: Vi kunne se oppstandelsen som noe i retning av et radikalt mutasjonssprang, hvor en ny dimensjon av livet stiger frem, en ny dimensjon ved den menneskelige eksistens.

Det vesentlige er at med Jesu oppstandelse var det ikke en hvilken som helst enkelt avdød som på en eller annen måte en gang fikk livet igjen, men i oppstandelsen skjedde et ontologisk sprang som berører vår væren som sådan, det ble åpnet en dimensjon som angår oss alle og som har gitt oss alle et nytt livsrom, et rom for væren med Gud.

Oppstandelsen og historien Det er med dette utgangspunktet at spørsmålet om oppstandelsens historisitet må stilles. På den ene siden må vi si at det ligger i oppstandelsens natur at den nettopp sprenger historien og åpner en ny dimensjon, som vi vanligvis kaller eskatologisk. Oppstandelsen skaper det nye rommet som åpner historien ut over seg selv og frembringer det endegyldige. Oppstandelsen er dermed ikke en historisk begivenhet på linje med Jesu fødsel eller korsfestelse.

Den er noe nytt, en ny slags hendelse.

2 - 2012

20

Ja, materien selv blir ombrukket i en ny form for realitet. Mennesket Jesus, med sin kropp, tilhører nå totalt det guddommeliges og det eviges sfære. Fra nå av, som Tertullian sier et sted, har «ånd og blod» sin plass hos Gud (sml.

De resurrect. mort. 51,3; CC lat. II 994).

Selv om mennesket i sitt vesen er skapt for udødelighet, så finnes det først nå et sted hvor den udødelige sjel finner «rom» og «kroppslighet», hvor udødeligheten får mening som enhet med Gud og hele den forsonte menneskehet. Det er det som er ment i de brevene Paulus skrev i fangeskap til kolosserne (sml.

1,12–23) og efeserne (sml. 1,3–23), når de snakker om Kristi kosmiske legeme og dermed peker på at Kristi forvandlede legeme samtidig er det sted hvor menneskene trer inn i felleskap med Gud og med hverandre, og slik definitivt kan leve i det uforgjengelige livets fylde. Da vi selv ikke har noen erfaring av en slik fornyet og forandret materie, eller et slikt fornyet og forandret liv, er det ikke rart at dette overskrider det område vi kan forestille oss noe om.

Men samtidig må det fastslås at den ikke ganske enkelt står over eller utenfor historien. Ved å bryte ut av og ut over historien, har den sin begynnelse i historien selv og tilhører den et stykke på vei. Kanskje kunne man uttrykke det slik: Jesu oppstandelse fører ut over historien, men den har etterlatt seg fotspor i historien. Derfor kan den bekreftes av vitner som en hendelse av helt ny karakter.

Faktisk ville den apostoliske forkynnelse med dens lidenskap og frimodighet vært utenkelig hvis ikke vitnene virkelig hadde vært berørt av det helt nye og uforutsette – den oppstandne Kristus som viste seg og talte til dem.

Bare en virkelig hendelse av radikalt ny natur kunne muliggjøre den apostoliske forkynnelsen som ikke kan forklares med spekulasjoner eller indre mystiske erfaringer. Denne forkynnelsens mot og originalitet bæres av kraften i en hendelse som ingen kunne uttenke, og som sprengte alle forestillinger.

Og likevel – er ikke dette nettopp den guddommelige måte å handle på? Ikke overvinne med ytre makt, men gi frihet, gi og vekke kjærlighet. Og er ikke det som tilsynelatende er lite, når vi tenker oss om, det virkelig store? Går det ikke fra Jesus et lysende spor gjennom århundrene, som ikke kunne komme fra en som bare var et menneske, men som virkelig får Guds lys til å bryte inn i verden? Kunne apostlenes forkynnelse ha blitt trodd og ha bygget opp et verdensvidt fellesskap hvis sannhetens kraft ikke hadde virket gjennom den?

Når vi lytter til vitnene med et våkent hjerte og åpner oss for tegnene Herren bruker for stadig på ny å bekrefte vitnene og seg selv, så vet vi: Han er sannelig oppstanden. Han er den levende.

Ham betror vi oss selv til og vet at vi er på rett vei. Med Thomas legger vi våre hender i Jesu gjennomborede side og bekjenner: «Min Herre og min Gud!» (Joh 20,28). n

Spørsmålet angår ikke bare oppstandelsen, men alt som har med Guds åpenbaring i verden å gjøre. Hvorfor bare Abraham – hvorfor ikke verdens mektige? Hvorfor bare Israel og ikke udiskutabelt alle jordens folk?

Det hører til Guds mysterium at han handler i det stille. At han bare gradvis bygger sin historie i menneskehetens store historie. At han blir menneske og dermed kan overses av sine samtidige, av historiens førende krefter. At han lider og dør og at han som oppstanden vil nå menneskeheten kun gjennom troen til dem han viser seg for. At han uavbrutt banker stille på våre hjerters dører og langsomt gjør oss seende når vi åpner for ham.

Stor utvalg av påskelys til hjemmet og pasjonsmusikk Gode tilbud på gregoriansk musukk Kjøp bøkene som omtales i dette St. Olav hos oss!

Guds handlemåte Til slutt gjenstår for oss alle spørsmålet som Judas Taddeus rettet til Jesus i nattverdssalen: «Herre, hvorfor skal du åpenbare deg for oss og ikke for verden?» (Joh 14,22). Ja, hvorfor gikk du ikke med makt imot dine fiender som brakte deg til korset? Slik kunne vi også spørre. Hvorfor viste du dem ikke med ugjendrivelig kraft at du er den levende, Herren over liv og død?

Hvorfor viste du deg bare for en liten skare av disipler, hvis vitnesbyrd vi nå må ha tillit til?

St. Olav bokhandel

Teksten er hentet fra pavens bok Jesus fra Nasaret del II: Fra inntoget i Jerusalem til oppstandelsen, Avenir Forlag 2011. Gjengitt med tillatelse.

Pavens bønneintensjoner

2012

April Generell intensjon: At mange unge må høre Kristi kall og følge ham i prestedømmet og klosterlivet.

Misjonsintensjon: At den oppstandne Kristus må være et tegn på sikkert håp for menn og kvinner på det afrikanske kontinent.

Mai Generell intensjon: At samfunnet må fremme tiltak som forsvarer og styrker familiens rolle.

Misjonsintensjon: At Maria, verdens dronning og evangeliseringens stjerne, må ledsage alle misjonærer når de forkynner hennes sønn, Jesus.

Juni Generell intensjon: At de troende må gjenkjenne i eukaristien Den oppstandnes levende nærvær i sitt daglige liv.

Misjonsintensjon: At kristne i Europa må gjenoppdage sin sanne identitet og delta med større entusiasme i forkynnelsen av evangeliet.

sr. Ane-Elisabet Røer OP: FREDDY EDDERKOPP I KLOSTER Den eventyrlystne Freddy Edderkopp forteller barn om livet i et kloster. Fra sin gode utkikkspost i søster Agates slør, eller hengende over tabernakelet i kapellet, lærer han barn om kallet og løftene, og vi tas med på hans halsbrekkende oppdagelsesferd gjennom klosteret og klosterlivet.

Forord av biskop Bernt Eidsvig. Åpningstider: Tirsdag – fredag: 10 – 18 Lørdag: 11 – 15 Søndag: 12.30 – 15 Mandager: STENGT Bli med i vår kundeklubb!

Send STOLAV til 2007

2 - 2012

21

Bokomtaler

Bokomtaler beid. De var rett og slett økumeniske, altså universelle.

John Willem Gran

Kirkens tro – historien om trosbekjennelsens tilblivelse St. Olav Forlag 2011 298 sider, 298 kr

«Den syriske delegasjonen, med Johannes av Antiokia i spissen, ankom 26. juni og ble omgående ‘nedrent og trakassert’ av en gruppe fra Kyrillos’ leir som dele­ gasjonen naturlig nok nektet å ha noen befatning med. Istedenfor samlet de seg i biskopen av Antiokias residens, dit også en gruppe biskoper som hadde nektet å delta i åpningen, ankom sammen med keiserens comes.»

Det høres ut som en reportasje fra et politisk landsmøte med høy temperatur, særlig når diskusjonene fortsetter om saksgang og beslutningsdyktighet og det hele ender med gatedemonstrasjoner. Men møtet som satte sinnene i kok og krevde all tenkelig diplomatisk kløkt, var kirkemøtet i Efesos i 431, der 160 biskoper samlet seg i Maria-basilikaen og endte med å fordømme biskop Nestorios og hans lære.

De syv første kirkemøtene la ikke bare grunnen for kirkens tro, men var også en fremvisning av (mer eller mindre vellykket) møtekultur og diplomati.

Med keiseren som øverste møteleder, med offisielle mottakelser, konferansegaver og et stort geografisk mangfold blant deltakerne ble kirkemøtene prototyper for senere internasjonalt samar-

Han forteller en brogete historie om tiden fra kirkemøtet i Nikea i 325 til det tredje kirkemøtet i Konstantinopel i 681. I løpet av disse drøyt tre hundre årene fikk kirkens kristologi og trinitariske teologi sin utforming. Men samtidig som kirkemøtene førte til samling om trosformularet, skjedde også de første kirkesplittelsene i løpet av denne perioden. Monofysitter og nestorianere grunnla sine egne kirker, som eksisterer den dag i dag, selv om de læremessig skiller seg lite fra de katolske og ortodokse.

Biskop Grans bok behandler de teologiske diskusjonene på og rundt kirkemøtene. Han forteller i innledningen at det var deltakelsen i Det annet vatikan-

Løsningen ble nedtegnelsen av en felles trosbekjennelse. Den hadde sine forløpere, nemlig trosformularer – kalt symboler – som var blitt benyttet i dåpsritualet og som hadde ulik utforming i forskjellige deler av kristenheten.

Alle disse formularene fastslo at den døpte sluttet seg til troen på Faderen, Sønnen og Den hellige ånd, men de presiserte ikke de tre personenes natur eller forholdet mellom dem. Nå ble det diskutert frem én felles trosbekjennelse. Den bygget sannsynligvis på en tidligere versjon fra en synode i Antiokia tidligere samme år, og fikk ikke sin endelige utforming før på kirkemøtet i Konstantinopel i 381.

Bare begynnelsen. For Nikea var bare begynnelsen. Etter konflikten med arianerne ventet den ene harde kampen etter den andre som resulterte i en stadig større klarhet i hva som skulle være kirkens enhetlige lære. Formuleringen av credo, og de

Når biskop Gran forfølger trosbekjennelsens gradvise tilblivelse, viser han hvilke konflikter kirken møtte, hvordan de ble løst og hvilke omkostninger de hadde. konsil som vekket lysten til å studere oldkirkens økumeniske kirkemøter.

Beskrivelsene er da også tydelig ført i pennen av en engasjert og observant deltaker, her får vi raske glimt av politisk spill og merkelige opptrinn.

Men biskopens forehavende er ikke en folkloristisk skildring av fortiden. Fortellingen om menneskene overskygger aldri fortellingen om trosbekjennelsen.

Trosbekjennelsen. For bokens tematiske kjerne er trosbekjennelsens tilblivelse.

teologiske definisjonene av treenigheten, var uten sammenlikning det viktigste som skjedde på kirkemøtene.

Når biskop Gran forfølger trosbekjennelsens gradvise tilblivelse, viser han hvilke konflikter kirken møtte, hvordan de ble løst og hvilke omkostninger de hadde. Teksten spretter nok ut i digresjoner, men de fleste av dem er nødvendige forklaringer på en fascinerende og innfløkt utvikling.

At selve trosformularet står i sentrum sørger allikevel for en overordnet sammenheng.

2 - 2012

22

Engasjert og observant. Da biskop Jon Willem Gran døde i 2008, etterlot han et bokmanus som tok for seg de seks første økumeniske konsilenes historie. Denne teksten har St. Olav Forlag nå gledelig nok gitt ut, skjønnsomt gjennomgått og supplert av Karl Johan Skeidsvoll og med forord av biskop Bernt Eidsvig. Biskop Gran understreker selv at dette ikke er en bok for spesialister, men for en interessert (og relativt opplyst, vil jeg mene) allmennhet.

Dens genealogi, rett og slett. Hvordan er den blitt som den er? Hva er blitt tilføyd, finslipt, definert? Da keiser Konstantin innkalte til det første økumeniske kirkemøtet i Nikea i 325, var en viktig motivasjon å få bukt med den arianske læren om Sønnen som skapt og underordnet Faderen. Keiser og kirke hadde felles interesse av en trosmessig enighet.

I løpet av de seks første konsilene blir både det nikensk-konstantinopolitanske credo formulert og kristologi og treenighetslære utarbeidet. Derfor er det disse seks møtene biskop Gran skriver om. Men var det ikke syv? Oldkirkens syv kirkemøter kalles de økumeniske siden både Øst- og Vestkirken betrakter dem som forpliktende.

For å bevare denne enheten har Karl Johan Skeidsvoll tilføyd en kort presentasjon av det syvende kirkemøtet, i Nikea i 787. Der ble de hellige bilder diskutert og ikonoklasmen fordømt.

Skeidsvoll argumenterer for at også dette kirkemøtet hadde en kristologisk agenda, siden spørsmålet om Kristi natur nødvendigvis var knyttet til muligheten for å avbilde ham. Dermed styrker Skeidsvolls bidrag biskop Grans intensjon om «å gjøre Østkirken mer forstått og oppskattet her hjemme».

Forskningsutvikling. På det området har det nok skjedd en del siden manuskriptet ble til. Både er interessen for Østkirken voksende, og forskningen rundt den tidlige kirkehistorien er aktiv. I lys av den kan noen av fremstillingene til biskop Gran sikkert diskuteres. Begrepet «caesaropapisme» om det politiske systemet i Øst-Romerriket er for eksempel omstridt. Men her har forståelig nok utgiverne valgt å gjengi Grans tekst så trofast som mulig, så får vi heller lete andre steder for de nyeste forskningsoppdateringene. Det er for øvrig lagt til en oppdatert leseliste, men hvorfor ikke et navneregister? Det vrimler av navn, kjente og ukjente, et register ville gjort det langt lettere å manøvrere i teksten.

Den ville forresten også vært tjent med en ekstra omgang korrektur.

Fascinerende historie. Med det avsluttende kapitlet betyr det at Kirkens tro gir norske lesere tilgang til de syv økumeniske konsilenes fascinerende historie.

Og det trengte vi! Biskop Grans bok påberoper seg ikke å være original forskning, men gir en lærd og velskrevet fremstilling av et område som ofte er blitt stemoderlig behandlet i norsk sammenheng. Med utgangspunktet i trosbekjennelsen kaster boken lys over store deler av kirkehistorien, og faktisk over forfatteren selv.

Christine Amadou

Hun som påtok seg oppgaven

forståelse for moderkirken i det norske samfunnet. I år er det kommet en biografi om henne. Ingeborg Solbrekkens «Kors og kårde. Marta Steinsvik liv og virke» er grundig, uttømmende og fair, og gir oss derfor anledning til å se nærmere på det korstoget som katolikkene i Norge opplevde for snart hundre år siden.

Mangfoldig antikatolikk. Marta Steins-

Ingeborg Solbrekken

Kors og kårde. Marta Stensvik liv og virke 1877–1950 Vidarforlaget 2012 655 sider, 399 kr

«Den som maktet å vise at Den katolske kirke virkelig var slik som fryktet, ville ha et stort publikum. Marta Steinsvik (1877– 1950) påtok seg oppgaven.» Slik innleder biskop Eidsvig avsnittet om 1920-årene i Den katolske kirkes historie i Norge.

vik var virksom på mange felter.

Solbrekkens biografi følger hennes innstats for målsaken, nynorskpressen og kvinnesaken, dertil hennes engasjement for teosofi, antroposofi, dyrebeskyttelse og kosthold. Hun talte de svakes sak, sinnslidendes så vel som landssvikfangers. Hun var dessuten faglig aktiv på ganske høyt nivå innen teologi, egyptologi og religionsforskning. I sum står vi derfor overfor en mangfoldig og vidt begavet dame, med utfoldelse både skriftig og muntlig, det siste gjennom lange og strabasiøse foredragsreiser landet rundt.

Etter hvert viker ironien for alvoret i hans fremstilling – over intensiteten i Steinsviks angrep, over ondsinnet i hennes anklager mot Kirken og dens tjenere, for ikke å snakke om det nedsettende og ukristelige i omtalen av navngitte prelater.

Men særlig var hun opptatt av Kirken.

Hennes antikatolske virksomhet er den sak som tar størst plass i denne biografien. Den førte til flere omfattende rettssaker, som er inngående referert (se faktaboks). Hennes bok «St. Peters himmelnøkler» på 600 sider, mesteparten satt i petit, er utvilsomt hennes hovedverk og rommer alt av argumenter mot Kirken. Den utkom i tre utgaver i nesten 10.000 eksemplarer. Det er altså god grunn til å spørre om hva som egentlig motiverte henne i denne sammenheng. Hvorfor var hun så ivrig antikatolsk?

Marta Steinsvik fremstår som en ledende anti-katolikk i vår kirkes

Utgangspunktet var norskdommens 1880-tallsverdier, i den tapping som

Frykten for konspirasjoner var det som til syvende og sist motiverte henne. Som katolisismen, var jødedommen ikke bare et alternativt trosgrunnlag, men en sammensvergelse innrettet mot å erobre og beholde makt uansett. historie, kanskje den fremste siden reformasjonen. Den tilslutningen hun vant hos publikum, og hos professorer og prester i den protestantiske allmennhet, var slik at hun for alltid står i veien for den som ønsker å vinne

Marta og mannen Rasmus Steinsvik kjempet for i ungdomstiden – radikalisme og målsak med islett av jakobinisme, republikanisme og anarkisme.

Dette ga henne skepsis mot jesuittene og deres hensiktsmessighetsmoral

2 - 2012

23

og motiverte henne i kampen mot pave­dømmets reaksjonære posisjoner under Pius IX, især det nye ufeilbarlighetsdogmet, som så mange, også katolikker, reagerte mot.

Men det var mer. Når Marta Steinsvik ble bannerfører for den protestantiske motstand mot Roma i Norge, var det ut fra personlige egenskaper. Hun fremstod som eiendommelig, grensende til psykotisk i blant. I den nylig utkomne Hulda Garborg-biografien av Arnhild Skre går det fram at flere enn ektemannen Rasmus regnet henne som sinnssyk i årene før første verdenskrig. Men også ellers var hun kategorisk, ja ensporet. Vi har å gjøre med et fanatisk temperament, sier Solbrekken. Men mange av hennes tilhørere i kampen mot romerkirken satte pris på nettopp dette, de fant henne modig og sterk. Ihuga protestanter likte fanatismen i angrepene på paven, publikum ble trollbundet av talegavene. I all sin ensporethet vant Marta Steinsvik derfor en mektig respons.

«St. Peters himmelnøkler». Det er lett å forstå dette. Når vi i dag blar i «St. Peters himmelnøkler», kan vi ikke annet enn imponeres av tilfanget av argumenter og det insisterende i den personlige lærdommen som gjennomsyrer boka. Overfor en skikkelse som henne kom man ikke langt med motargumenter som at hun ikke hadde satt seg tilstrekkelig inn i Vatikanets væremåte, at hun ikke forstod pavens funksjon, eller ikke begrep de latinske tekstenes egentlig mening, og så videre. Det var bestandig noen som stilte opp for Marta Steinsvik, som forsvarte hennes latinkunnskaper og roste hennes forståelse av kirkehistorien, som kort sagt fant en overbevisende og lærd personlighet i denne fremtoning.

Påståeligheten stakk imidlertid enda dypere. «St. Peters himmelnøkler» er ingen balansert bok. Den gir et sammensurium av sitater fra fire hundre års protestantisk polemikk, noen vektige og saklige, men de fleste tilfeldige, usaklige og hatefulle – slik denne religionskrigen nå en gang har gått, med overdrivelser, løgnhistorier og sladder begge veier. Boka består av tre hoveddeler. Foredraget «I Moderkir-

Hovedsaken er altså gjensvaret til de to katolske geistlige som tok til motmæle mot henne, Krijn og Riesterer. Man vil ut fra dette forstå at det er naturlig at hun uttrykker seg i høy temperatur. De angripende parter

(som altså selv opptrer i forsvar) sparer så visst ikke på konfekten, de heller. Bevares for ukristelig tone mellom troende! Likevel er det påfallende er at en presumptivt vel utdannet person som Steinsvik legger seg på et nivå hvor likt og ulikt av argumenter og vitneutsagn blandes som her, uten forsøk på å sortere vesentlig fra uvesentlig, gammelt fra nytt, representativt fra tilfeldig. Hun forholder seg helt ukritisk til kildene, blander smedeskrifter med avhandlinger, aviser med menighetsblad – særlig fra USA, hvorfra hun må ha fått hele pakker av utkipp tilsendt. Hennes egen polemikk er nådeløs, uten tilløp til selv den minste innrømmelse, og så anspent hysterisk at det må ligge noe mer bak enn en kategorisk personlighet.

Konspirasjoner. Hva dette mer er, fremgår av en annen kamp hun førte parallelt med den mot Kirken: kam-

Marta Steinsvik vs. Den katolske kirke – en liten rettshistorie

1925–27: Marta Stensvik holder foredraget «I Moderkirkens favn» rundt i Norge.

August 1925: Katolsk sokneprest C. Riesterer polemiserer mot Steinsvik i Agder Tidende. Polemikken følges opp i flere aviser.

Januar1926: Steinsvik ber om offentlig påtale mot injurier fra Riesterer, men dette avslås. I stedet anlegger hun privat injuriesøksmål med krav om straff og mortifikasjon.

Januar 1928: Saken går for byretten (meddomsretten) i Kristiansand. Dom: Straffekravet avvises, «Katolsk prest Celestin Riesterer frifindes for fru Marta Steinsviks tiltale i denne sak».

De mest graverende uttykk om at hun har fart med bevisst løgn, mortifiseres.

Steinsvik pålegges å bære omkostningene. Begge parter feirer dommen som en seier.

Januar–juni 1928: Byrettens dommer, byfogd Johs. Norem, ber påtalemyn-

digheten anlegge sak mot Kristelig Dagblad m.fl. for injurierende omtale etter dommen. Saken frafalles da bladet og forfatter beklager og trekker tilbake karakteristikken.

November 1928: Høyesterett forkaster Steinsviks anke. Byrettens dom blir stående, men kjæremålsutvalget opphever i desember 1928 Steinsviks ansvar for omkostningene. Igjen: Begge parter feirer dette som en seier.

Juni 1931: Riksadvokaten reiser offentlig påtale mot Steinsvik for injurier mot byfogden i 2. utgave av «St. Peters himmelnøkler» (Oslo 1930). Saken går for lagmannsretten i Oslo september 1932. Steinsvik frifinnes, men de mest graverende uttrykk mortifiseres.

Oktober 1932: Det midlertidige beslag av «St. Peter» oppheves og sak frafalles, da angjeldende avsnitt overstemples av utgiveren, Eugen Nielsen.

Steinsviks tilhengere feirer dette som full seier.

2 - 2012

24

kens favn», som ble holdt Norge rundt i 1920-årene, teller 40 sider og må ha tatt nærmere tre timer å fremføre. Solbrekken gir både reiserute og referater av viktige framføringer. Deretter kommer drøye 200 sider motpolemikk mot sokneprest i St. Olav F. Krijn og hans brosjyre «Avsløringer av umoralen i den katolske kirke. En katolsk prests erfaringer» (Oslo 1927). Og så følger nesten 200 sider med dokumenter og avisartikler fra den private staffe­saken hun anla mot sokne­prest Celestin Riesterer i Kristiansand i 1926, og som i spørsmålet om saksomkostninger endte i Høyesterett. I tillegg får leseren flere utlegninger om Hellig Olav, der Steinsvik tar mål av seg til å imøtegå Sigrid Undsets syn på Olav som helgen.

pen mot verdensjødedommen. Hun trodde på Zions Vises Protokoller, dette gemene russiske falskneri, som angivelig beviste jødenes sammensvergelse for å vinne herredøme over sivilisasjonen, og hun talte iherdig for å gjeninnføre 1814-grunnlovens innvandringsforbud i Norge. Det som motiverte Marta Steinsvik i denne sammenheng, skriver Solbrekken, var ikke noen personlig antipati, idet hun manet til anstendig behandling av de jødene som bodde her fra før. Hennes kamp for å gjeninnføre innvandringsforbudet må i stedet forstås som utslag av en grunnleggende konspirativ tankegang.

Frykten for konspirasjoner var det som til syvende og sist motiverte henne. Som katolisismen, var jødedommen ikke bare et alternativt trosgrunnlag, men en sammensvergelse innrettet mot å erobre og beholde makt uansett.

Begge sammensvergelser angikk grunnloven i Norge. Kampen for å holde jesuittene utenfor ble for Marta Steinsvik en kamp mot romerkirken i det hele, mens det å holde jødene på avstand, var å beskytte Norge mot et verdensomspennende, hemmelig nettverk. I den dobbelte kampen mot jøder og katolikker var argumenter bare våpen, sakene alt. Og de forener seg altså i angsten for den globale sammensvergelse mot Norge.

Gode saker. Noe i hennes kamp må man beundre. Hun var konsekvent feminist, ble den første kvinne som preket ved gudstjeneste i Norge, og hun forsket intenst i oldkirkens holdninger til kvinnene for å vise at man en gang tenkte annerledes enn nå. Hennes mistanker om at det bak Den katolske kirkes murer foregikk seksuell trakassering, har også vist seg berettiget, om enn på andre måter enn hun trodde. Enkelte av hennes gode saker kunne være vel verd å gå inn for. Det var bare så mange av dem. Og under det hele: en konspirasjonsteori som brakte henne hinsides rimelighet.

Hans Fredrik Dahl n

John Willem Gran OCSO

Bernhard av Clairvaux – en helgen for vår tid St. Olav forlag/Maximilian 2011 55 sider, 79 kr Nyutgivelsen av biskop J. W. Grans lille bok om St. Bernhard sammenfaller så vel med 50-årsjubileet for begynnelsen på forfatterens bispegjerning som med den veritable cisterciensiske renessanse som har funnet sted i dette land siden bokens opprinnelige utgivelse under Bernhardåret 1990–91. Drøyt tyve år senere har Norge to cistercienserklostre: ett kvinnelig og ett mannlig, begge på hellig Olavs territorium i Nord-Trøndelag. Det ene er allerede vel etablert, det annet i sin spede begynnelse. Dette foranlediger uunngåelige spørsmål om cisterciensernes liv og historie: Hvem er cistercienserne, og hva gjør de her?

Konsis innløring. Biskop Gran, selv cistercienser, gir en konsis innføring i livet til St. Bernhard av Clairvaux, en av middelalderens viktigste figurer, og en av de mest innflytelsesrike skikkelser i kirkehistorien overhodet. Bokens første sider forklarer hvorfor unge, begavede Bernhard valgte som han gjorde: å tre inn i kloster, tydelig mot sin families vilje. Og ikke et hvilket som helst kloster, men et som i samtidens rikholdige klosterflora var nytt og foreløpig nokså ukjent.

Med seg på ferden fikk Bernhard nærmere tredve av sine nærmeste slektninger og venner – i seg selv et vidnesbyrd om hans veldige overbevisningskraft.

Deres destinasjon: Cîteaux, en strengt reformistisk og meget asketisk nygrunnleggelse midt i det burgundiske ingenmannsland. Her finnes kortversjonen av en spennende fortelling som tjener til å forstå hvorfor mennesker kalles til cisterciencerliv, også i vår egen tid.

Manøvrering. Bokens lengste avsnitt er viet munkens manøvreringer under pave­striden mellom Innocent II og Anacletus II i årene 1130–1138. Mye plass vies i det hele tatt til Bernhards «politiske

virksomhet». Her ligger også undertegnedes eneste tenkbare kritiske bemerkning til denne bok: det noe overdrevne fokus på dette aspektet ved Bernhards livshistorie. Forfatteren synes å gå den strake vei fra beskrivelsene av helgenens innblanding i politiske affærer til den konklusjon at han på bakgrunn særlig av disse forhold er «en helgen for vår tid».

Vel behøver vi i våre dager politisk kløkt. Det synes tydelig i en nasjonal og global situasjon med stadig steilere fronter og økt konfliktpotensial. Kompleksitetene i pavestriden 1130–38 står ikke tilbake for mange av vår egen tids politiske kriser, og vi har nok meget å lære av Bernhards utrettelige skytteldiplomati og smarte trekk i stormaktsspillet.

Hellighet. Men Bernhard er en helgen for vår tid først og fremst i egenskap av å være helgen. I grunnen var det denne hellighet som var drivkraften bak alle Bernhards gjerninger, også de politiske; for dette var et menneske med et rikt monn ikke bare av fødselsgaver, men også en veldig nådegave som bare er gitt den med stor tro, og viljestyrken til å efterleve den.

Så må en ikke glemme Bernhards monastiske legning. Trass sitt utstrakte engasjement i samtidens storpolitikk, var St. Bernhard alltid en bønnens mann; en mann hvis kall lå til det kontemplative klosterliv, langt fjernet fra alle verdslige forbindelser. Når forespørslene kom fra erkebispedømmer på jakt efter ny overhyrde, var svaret fra Bernhard – liksom St. Bruno –alltid et kontant «nei».

En grundigere behandling av St. Bernhards åndelighet og hellighet krever langt flere sider enn de femti som utgjør denne boken, som følgelig er begrenset både i perspektiv og detalj­ niveau. Biskop Gran fortjener i alle tilfelle honnør for sin presise fremstilling av en i utgangspunktet innfløkt og temmelig godt dokumentert biografi.

Elegant. Grans prosa er velartikulert og nokså ordrik riksmål, men aldri svulstig, aldri koketterende, bare uhyre elegant.

Her er ingen overflødige dobbeltbestemmelser og andre av tidens sprogsykdommer. Ønsker man mer av dette, og vil man samtidig lære mer om cisterciensisk åndelighet og tiltrekningskraft, kan erindringsbøkene En hånd på min skulder og Terskelen av samme forfatter anbefales.

Eirik A. Steenhoff

2 - 2012

25

Musikk

Liturgisk musikk med smak av middelhav Av Sr. Ragnhild Marie Bjelland OP

Som katolikker blir vi ofte minnet om at vi er medlemmer av en verdensvid og fler­ kulturell kirke, et faktum vi alle er stolte over, formoder jeg? Liturgisk sett synes det imidlertid noe vanskeligere å sette seg inn i en annen kulturell ramme, noe som er synd. Her presenteres to innspillin­ ger som begge kan bidra til større kunn­ skap om vår kirkes rike liturgiske arv.

smyger seg inn i øre og hjerte, det gjør godt å lytte til.

Søster Marie Keyrouz er en meget velutdannet sanger, i tilegg til sin kunstneriske utdannelse er hun også musikkviter. Hun synger eventyrlig vakkert, stemmen hennes er velskolert, klangfull og varm og slår en gang for alle ben under myten om at liturgisk sang fremført av kvinner nødvendigvis skal karakteriseres av kjønnsløs «småpikeklang». Av for meg ukjente grunner er det i vår tid slik dessverre det «perfekte klangbilde» oppfattes i vesten, noe som etter min mening er uheldig, begrensende og ikke minst historieløst.

Få innspillinger har klart å røre meg slik denne gjør det; selv om jeg må lese i heftet for å skjønne hva som synges, gjør selve skjønnheten at hjerte og sinn åpnes. Den russiske forfatter Dostojevskijs ord rinner meg i hu: Skjønnheten skal frelse verden. Det er både sant og visst.

For den interesserte vil jeg anbefale å gå inn på sr. Marie Keyrouz’ nettsted www.keyrouz.com.

jo bruks- og ikke kunstmusikk; tatt ut av sin liturgiske sammenheng mister den vesentlige elementer av sin «væren».

Kjedsomhet inntreffer imidlertid ikke når man hører Ensemble Organum og Marcel Perez’ fantastiske innspillinger.

De er utrolige, uvanlige og eiendommelige – så også denne innspillingen av korsikansk sang.

Jeg stiftet for mange år siden bekjentskap med Marcel Perez og hans ensemble og har siden den gang vært en svoren tilhenger. Tonene som lød fra ensemblet, var både røffe og rå, men det tok tak i meg.

Perez’ tolkning av gamle manuskripter (også gregorianikk) skiller seg i stor grad fra det man oftest hører; folkeligheten i fremførings- og sangteknikk er påtagelig, tross sangernes profesjonelle nivå. Den som er fortrolig med vår norske kvedartradisjon, vil umiddelbart kjenne seg igjen her. Marcel Perez sier selv om sin forskning og fremføring: «Reconstructing this music is above all a matter of rediscovering the energy of which the notations are but a sign.»

Den foreliggende innspilling er, i likhet med alle Organums produkter, svært interessant og en lise for øret. Man trekkes på et vis inn i selve teksten og musikkens inderlighet, råheten og nærheten i klangen gir en slags ufiltrert opplevelse av det man hører.

Soeur Marie Keyrouz

Chant Traditionel Maronite (Tradisjonell maronittisk sang)

Ensemble Organum har også sitt eget nettsted: www.organum-cirma.fr.

Den katolske kirke har som kjent 13 orientalske riter, alle med sin egen historie og arv både når det gjelder selve messefeiringen og det musikalske utrykk. Av disse 13 orientalske ritene er det den maronittiske som ligger nærmest opp til den latinske hva liturgien angår. Musikalsk, derimot, er avstanden adskillig større.

Begge innspillingene holder høyt kunstneriske nivå og er også interessante liturgisk sett. De bør finnes i samlingen til både den liturgisk interesserte og den musikkglade.

Maronittisk kirkesang er betydelig påvirket av libanesisk folkesang, og virker svært autentisk – i hvert fall for mitt vestlige øre. Vakkert, melankolsk og sårt lyder det, halv- og kvarttoner

Chant Corse Manuscrit fransiscains Corsican chant from Franciscan manuscripts Jeg betegner meg ofte som en temmelig kritisk lytter hva liturgisk musikk angår, av den enkle grunn at de fleste innspillinger kjeder meg. Kanskje er ikke dette helt unaturlig, liturgisk musikk er

Som vanlig anbefales et besøk i St. Olav bokhandel, utvalget er stort og variert, og det som ikke finnes for hånden, kan bestilles. Utenbys lesere kan ta en titt på utvalget via stolavbok.no.

n

2 - 2012

26

Ensemble Organum og Marcel Perez

Sannhetsserum Bjørn Are Davidsen

Nikea har skylden!

Selv om man ikke skulle hevde at konsilet i Nikea i år 325 ga kvinnen sjel, kan altså ellers fornuftige mennesker hevde at Den hellige ånd ble vedtatt med knapt fler­ tall. I tillegg til at det først var nå kristne begynte å tro at Jesus var Guds Sønn og hvilke bøker som skulle med i Det nye testamentet.

Våger man å rekke opp hånden, får man høre at man frykter kunnskap, slik Kirken angivelig skal ha gjort til alle tider.

ment for keiserdømmet. Vi trenger ikke ha illusjoner om at han bare hadde edle motiver. Samtidig er det ingen grunn til å undervurdere utsendingene. For spørsmålene var viktige, filosofisk som teologisk. Forhandlingene dreide seg i hovedsak om hvordan forholdet mellom Faderen og Sønnen skulle forstås og formuleres.

Dette hadde (og har) mange interessante sider. Særlig om vi ser på hvordan troen på at Jesus er Gud og samtidig menneske kunne oppstå i et jødisk eller gresk miljø. Tankevekkende nok finner vi lite i jødisk lære eller gresk filosofi som tilsier at himmelens og jordens skaper kunne bli menneske. Likevel aksepterte langt de fleste av utsendingene sluttformuleringene.

Det er likevel ikke uvanlig å gi konsilet i overkant politiske toner. Tanken synes å være at «Kirkens dogmer» er bestemt av tilfeldige makthavere. Mange ser for seg en sterk keiser som presset fram konklusjoner. I realiteten støttet Kon-

Samtidig brukte man ikke den fullmånen man observerte, men en som passet en astronomisk modell. Noe som betyr at denne ikke kommer på samme dag som den virkelige, noen ganger med en måneds forskjell. Derfor har katolikker og protestanter til tider hatt påske på ulike datoer, selv etter at begge innførte den gregorianske kalender. Mens den ortodokse kirke fortsatt bruker den julianske.

Tro og politikk. Nå skjedde det mye annet på konsilet. Det hele var sammenkalt av keiser Konstantin, som ønsket å bevare Kirken som samlende funda­

Bokbål? I enkelte miljøer er det blitt vanlig å påstå at man på kirkemøtene strøk ut og la til tekster i Bibelen etter behov. Noen hevder også at man på Nikea vedtok at alle bøker som ikke støttet dem, skulle ødelegges, inkludert de som skrev om reinkarnasjon. Dan Brown sparer ikke på kruttet i Da Vincikoden. «Bibelen, slik vi kjenner den i dag, ble satt sammen av den hedenske romerske keiseren Konstantin den store». Han smører på med at «Konstantin bestilte og bekostet en ny bibel der han utelot de evangeliene som omtalte Kristi menneskelige trekk, og forherliget de evangeliene der han ble beskrevet som guddommelig. De tidligere evangeliene ble forbudt, samlet inn og

Alt kirkemøtene har fått skylden for, viser ikke bare en velutviklet fantasi. Det forteller også hvordan noe kan få et så negativt populærkulturelt stempel at det er nok å nevne navnet.

Påsken. Nå er det ikke til å komme fra at det ble vedtatt ting vi ikke skulle ha ønsket. Vi vedgår med en gang at det er Kirkens skyld at det er så sen påske i år. Men, på den andre siden, hadde konsilet i Nikea bestemt en fast dato rundt 1. mars, ville vi ikke hatt vinterferie i februar. I stedet vedtok man at 1. påskedag var første søndag etter første fullmåne på eller etter 21. mars, vårjevndøgn etter datidens julianske kalender.

Hvor nå Øverlands oppfattelse stammer fra, har dette – som så mye annet i hans kristenstormende foredrag – fått stor utbredelse. Og det har ikke vært spesielt mange eller gode svar. Ser man på andre av Øverlands utfall, er det imidlertid ikke underlig at hans syn på Nikea er oversett i vrimmelen.

stantin arianerne, den tapende fløyen i diskusjonen. Uansett var det ingen på møtet som uttrykte tvil om Jesus var Gud. Spørsmålet man stilte var hvordan Jesus var blitt Gud. Mens kirkemøtet konkluderte med at Jesus var født av Gud til å være Gud, mente Konstantin, brorparten av de romerske hærstyrkene og de fleste velstående kristne romere at Jesus var skapt til å være Gud og dermed ikke var av samme vesen som Faderen.

Likevel var biskopene modige nok til å gå i mot keiseren og maktapparatet.

Øverland og Ånden. Påstanden om at Den hellige ånd ble vedtatt på Nikea, stammer etter alt å dømme fra Arnulf Øverland. I sine foredrag og artikler fra 1930-årene, samlet i En kjetters bekjennelser, hevdet han at «Den ‘Hellig Ånd’ ble vedtatt med nokså knepen majoritet på kirkemøtet i Nicæa år 325 og efter påtrykk fra keiser Konstantin». Det var kanskje en feilerindring av Voltaires sarkastiske «Endelig, etter mye debatt, bestemte Den hellige ånd det slik på kirkemøtet, gjennom munnen til 299 biskoper mot atten».

brent». At det ikke finnes noen historiske kilder som støtter dette, legger ingen demper på påstandene.

Alt kirkemøtene har fått skylden for, viser ikke bare en velutviklet fantasi.

Det forteller også hvordan noe kan få et så negativt populærkulturelt stempel at det er nok å nevne navnet. En kirke med Nikea på samvittigheten er ikke mye å samle på.

Vel, det kan altså diskuteres, særlig om vi smugkikker i kilder. Men Kirken kan altså ikke helt fritas ansvar for påskens skiføre.

n

Bjørn-Are Davidsen er sivilingeniør, har skrevet flere bøker og blogger på dekodet.blogspot.com. Han er medlem av Den norske kirke og foreningen Skepsis.

2 - 2012

27

I dybden: Foto: www.St-Takla.org

Retningslinjer for et lidenskapelig liv

Om kristen askese Av br. Erik Varden OCSO

Det kan komme som en overraskelse at klosterlivets kilder, dets åndelige faglit­ teratur, i stor grad befatter seg med forvaltning av begjær. Det er en litteratur som bygger på vissheten om at enhver lidenskap, selv den mest inkarnerte, er et blaff av lengselen etter Gud som ligger innprentet i vårt vesen, skapt i Guds bilde.

Kristen omgang med lidenskap dreier seg ikke om blokkering, men om kanalisering. Vår åndelige vekst forutsetter at vi vet å styre store og små begjær i riktig retning, for å opparbeide den schwung vi trenger på ferden mot Gud, mens vi tålmodig drenerer områder av vårt liv som viser seg ufruktbare på grunn av lidenskapsoversvømmelse.

Det jeg vil by på, er en fremstilling av denne formen for begjærsforvaltning slik den uttrykkes i en av klostervesenets eldste og viktigste kilder, Apophtegmata Patrum.

Substantivet «apothegma» betegner et konsist utsagn som oppsummerer noe vesentlig. De samlinger av slike utsagn vi kjenner i dag, kom i stand på begynnelsen av 500-tallet, men bygger på tidligere overlevering, både skriftlig og muntlig. Brorparten av utsagnene vi møter, tillegges andre- og tredjegenerasjons egyptiske ørkenasketer, som levde på trehundretallet.

Kallet til fullkommenhet Vi leter forgjeves etter subjektive kallsbeskrivelser i tidlig kristen litteratur.

Dette får meg iblant til å lure på om vi i moderne tid ikke har overdrevet kalls­ mystikken, ved nærmest å forutsette en josefsdrøm for at et menneske skal legge hånden på evangeliets plog. Ørkenfedrene viser i sammenligning stor nøkternhet. Stort sett ligger ingen

Når menn og kvinner dro ut av byer og landsbyer og inn i ødemarken, var det for å unngå de mest åpenbare fristelser og forstyrrelser, slik at de kunne konsentrere sin energi på å strebe mot målet. I den anledning må vi innledningsvis understreke to ting.

For det første: Selv om klosterlivet ble ansett som en hjelp på veien mot kristen fullkommenhet, hadde det aldri noe fullkommenhetsmonopol.

Asketisk litteratur henviser stadig til hardbarkede ørkenfedre som av Guds Ånd blir sendt til en skomaker i Alexandria eller en klovn i Antiokia for å møte mennesker som, midt i byens larm, hadde nådd større hellighet enn dem selv.

For det annet: Ikke ett eneste sekund får munken eller nonnen nære illusjoner om at de av egen kraft beveger seg mot det evangeliske ideal. Abba Markos oppsummerer tradisjonens enstemmige budskap: Det er ikke menneskelig dyd, men Kristi kors som gjør oss i stand til å gå inn under frihetens lovs fullkommenhet (I.17).

Autentisk menneskelighet Motivasjonen for klosterlivet er objektiv og rasjonell. Den består i ønsket om å etterfølge evangeliet og dåpsløftene.

Kraften som trengs, strømmer fra Kristi frelsesverk. Ved veiens begynnelse står således en beslutning virket av vilje og en innsikt båret av tro. Først når man er kommet så langt, er det snakk om å mobilisere begjæret, slik at vår affektivitet, hjertets lengsel, får bidra med sitt.

En erfaren munk taler lyrisk om den salige ro som utgjør rammen om munkens inderlige lengsel etter Herren.

2 - 2012

28

damaskusvei-opplevelse til grunn for klosterlivet; snarere en rasjonell beslutning om å følge Kristus kompromissløst.

Sommetider er møtet med Skriftens bud utslagsgivende. Antonios den Store gjorde oppbrudd etter å ha hørt Jesu ord til den rike unge mannen: «Vil du være fullkommen, selg alt du eier og følg meg» (VA 2.1).

Han oppdaget med ett evangeliet som noe levende og St. Antonios den store. virkelig, noe som angikk ham. For andre var minnet om dåpen en spore.

Abba Gregorios, for eksempel, nevner tre ting som bindende på enhver døpt kristen: «for sjelens del, rett tro; for tungens del, sannhet; for kroppens del, måtehold» (I.3).

Roen er uttrykk for gjenvunnet harmoni. Den uttrykker vår sanne menneskenatur, som kun gjennom synd, et fremmedelement, blir oppbragt og kaotisk. Det fascinerer meg at klosterlitteraturen, for å referere til «synd», gjerne bruker et ord med den opprinnelige betydning «å bomme på notene», «å synge falskt». Vårt egentlige vesen er en liflig musikk for Herren. Kun når vi ikke lenger er trofaste mot oss selv, oppstår dissonans.

Det fordres altså ikke at vi overskrider vår menneskenatur, at vi tar avstand fra vår inkarnerte natur for å bli som engler. Nei! Forvandlingen Ørkenfedrene forfekter er snarere en gjenerobring av autentisk menneskelighet. En som vil tjene Gud, sier Abba Poimen, «må avstå fra alt som strider mot hans natur, det vil si, sinne, irritasjon, hat, baktale av sin bror; kort sagt, fra alt som hører fortiden til» (I.21).

I Efeserbrevet skriver Paulus om en kristens kall til å bli «det modne mennesket som er fullvoksent og har hele Kristi fylde» (4:13). Apophthegmene

klarsyn. Og til syvende og sist håper han, støttet på Første Johannesbrev, å se Gud som han er.

Synsmetaforen er ikke tilfeldig. Det monastiske ideal vi i Vesten kaller kontemplasjon, heter på gresk theōria. Et kontemplativt menneske er seende, et menneske hvis øye (for å si det med Bergprekenen) er ubesudlet og derfor åpent for det som er virkelig og sant, ja for ham som er Virkelighet og Sannhet.

Å se seg selv Hvordan ser vi oss selv i et sant lys?

Først må vi identifisere impulsene som motiverer vårt levnet. Det som teller, er å vedkjenne seg alle konsekvenser, både moralske og praktiske, impulsene ville medføre, skulle vi sette dem ut i livet.

Abba Zeno er et forbilde når han en brennhet dag går forbi en agurkåker og føler seg både sulten og tørst. Zeno står uttørret og trøtt og ser på avlingen. «Men», spør han seg selv, «er jeg

Synet av Gud melder seg først i form av lengsel, som bevissthet om et fravær. uttrykker samme mål. Vi blir fullkomne i den grad Kristus lever i oss slik at vårt liv blir hans, hans vårt.

Klarsyn Ørkenfedrene avslører skånselsløst den indre slagmark munken befinner seg på, i tvekamp med primærimpulser. De virker primitive, kanskje, men er ikke desto mindre svært subtile. Noe som slår oss i apophthegmene, er følgende: Munkene tar det for gitt at våre ulike tilbøyeligheter til synd er beslektet. Således kan de for eksempel anbefale en tids streng faste for å bekjempe anlegg for sinne; eller øvelser i ydmykhet for å overvinne seksuelt begjær.

Istedenfor å se på enkelte lidenskaper i isolasjon, foreslår jeg derfor at vi befatter oss med strategien som ligger helhetlig til grunn for askesen. Munken er opptatt av å se sitt begjær for dét det er, for slik å kunne se seg selv. Han vil se sine medmennesker med kristent

sterk nok til å utholde straffen en tyv fortjener?» For å prøve stiller han seg midt i solsteken, slik han ville ha stått i en egyptisk gapestokk. Etter fem fulle dager orker han ikke mer. «Og derfor sier han til sin tanke: Klarer du ikke [å bære straffen du fortjener], så stjel ikke, spis ikke.»

Vi skal merke oss dialogen som avslutter historien: «Han sa til sin tanke.»

«Tanken», det er appetitten, impulsen som hvisker: «Ta en agurk, du; solen er ubarmhjertig, du er utslitt, bonden har så mange.» Zeno nekter å identifisere seg med denne tanken. Han forholder seg til den som man forholder seg til en telefonselger; det er ikke snakk om noen investering (altså en handling fra hans side) før han sikkert vet hva forslaget innebærer. For å komme til bunns i det, oppgir han fem dager av sitt liv. Hadde han da ikke annet å gjøre: kurver å flette, bønner å be? Jo, sannsynligvis. Men intet syntes ham viktigere enn å komme til klarhet i

forhold til røsten han hørte inne i seg (IV.17).

«En vane», leser vi i apophthegmene, «som forsterkes over tid, får etter hvert naturens kraft»; ēthos («vane») blir til fysis («natur») (IV.67). Zeno handler, bevisst eller ubevisst, utfra samme begrepsmodell, og nekter plent at ēthos (selv en vane så uskyldig som tørst på en varm dag) overmanner fysis. For å skille det ene fra det andre, bruker han fornuft. Således viser han seg, utfra Ørkenfedrenes kriterier, som fullt og helt menneske.

Munkene nekter å rasjonalisere sine begjær. Isteden forholder de seg til dem som konkrete forslag med konkrete følger. Dette gjelder ikke minst for lidenskapen i dens mest korporlige form.

Apophthegmene forholder seg åpent og fryktløst til porneia, det vide spektrum av seksuelle fristelser. De utviser en selvinnsikt som får oss til å måpe, vant som vi er til en ekshibisjonistisk, men lite reflektert behandling av disse spørsmål.

Også her er det vesentlig å se hva, hvem, man har med å gjøre; ja, vi skal se, ikke høre. En ung bror kom en gang til en Abba, i villrede på grunn av urene tanker som forfulgte ham. Hvorfor får han ikke hjelp når han så flittig ber? Den erfarne munken, opplyst av Herrens nåde, ser hva som i lang tid har foregått. Den unge mannen har nok prøvd å be, men har gjort det sittende ved siden av urenhetens demon, oppslukt i samtale, mens Guds engel står maktløs ved siden av «og kaster armene i været». Han lærer sin bror hvordan han skal kjempe (V.23). «Prat ikke!» Midt i kampens hete skal han ikke prøve å forstå eller overtale sin motstander. Heller skal han, når fristelsene melder seg, «se dem nøye an. Så snart de begynner å si deg noe, skal du ikke svare, men reise deg, be, og kaste deg på jorden idet du sier, Guds Sønn, forbarm deg over meg!» (V.37).

Problemet er at urenhetens demon sjelden viser sitt sanne ansikt. Den snakker så innsmigrende. Den virker så rimelig.

Men får vi den ved Herrens nåde å se, finner vi, det forsikrer tradisjonen, at den «stinker» (V.27).

La oss ikke forledes til å tro at Ørkenfedrene var kroppsfiendtlige. Abba

2 - 2012

29

Antonios taler for dem alle når han sier at mange av kroppens impulser er helt naturlige og moralsk nøytrale. Imidlertid finnes det en liderlig tendens som avviker fra naturen. Den opptrer i to skikkelser. Den første viser seg når vi selv opphisser kroppen ved vellevnet; den andre, som asketene slåss mot, stammer fra djevelens sjalusi (V.1).

Løgnens far vil ikke at vi helliges i sannhet. Han forvirrer oss følgelig på det område hvor vi er mest sårbare.

Tegnet på den diabolske form for seksuell fristelse er at den inngir håpløshet. En munk som plages av den, er overbevist om å være forlatt av Gud, sikker på at tilgivelse er umulig. Dette er ifølge monastisk visdom den største fristelsen. Apophthegmene priser den munk som, i kamp med urene tanker, nekter å gi opp håpet på Guds nåde (V.47). Selv de mørkeste tanker er maktløse hvis vi ikke selv slipper dem inn i hjertet. Tragedien inntreffer hvis vi lukker øynene og betror oss til fristerens bløte røst, for den trekker oss ubønnhørlig mot kaosriket den utgår fra.

Vi trenger ikke å henge oss opp i de tekniske vanskeligheter teksten byr på (hvordan og hvorfor henger de fordømte sammen?); vi har med en korrupt manuskript-tradisjon å gjøre, og variantene er mange. Det som teller, er at de evig fordømte ikke kan se hverandre ansikt til ansikt. Kun de helliges forbønn lindrer deres absolutte ensomhet. «Det er ikke godt», sier Vårherre i Første Mosebok, «for mennesket å være alene» (2:18). Det ligger i dets natur å ville stå i relasjon til en annen.

På gresk uttrykkes dette forholdet slående ved at ordet for person og ansikt er det samme: Prosōpon («person») er et semantisk kompleks konstruert på preposisjonen «pros», «henimot», og substantivet «opsis», opprinnelig «syn», og med tiden «fremtoning», «fjes». Å befinne seg «pros opsin», å være «prosōpon», er å ha ansiktet rettet mot et annet ansikt, å se hverandre i øynene, å kommunisere.

slike tanker, sier ham, er klosterdrakten uverdig!

Den unge disippel blir uendelig trist, mister motet, og beslutter å legge klosterlivet bak seg. På vei tilbake til verden møter han Abba Apollos.

«Men, barn», sier Apollos, «hvorfor er du så trist?» Den unge forteller det hele, hvorpå Apollos trøster ham og sier varmt: «Barn, dette er da ikke noe å forbløffes over; du skal ikke gi opp håpet. Jeg selv, gammel som jeg er, pines ofte overmåte av slike tanker. Mist ikke motet på grunn av en feber som ingen menneskelig iver, men kun Guds barmhjertighet kan helbrede. Gi meg en dags tid, du, så kan du vende tilbake til din celle.»

Den unge faller til ro, mens Apollos tar stav i hånd og begir seg til sin gamle kollega, han som hadde vist seg fordømmende. Stående utenfor cellen hans, ber Apollos: «Herre, du

Forvandlingen Ørkenfedrene forfekter er en gjenerobring av autentisk menneskelighet.

Å se sin bror For å forklare hva jeg mener med asketenes higen etter å se sin bror, vil jeg sitere en beretning om Makarios den Store: Om Abba Makarios den Store ble det sagt at han, på vandring gjennom ørkenen, fant en hodeskalle på bakken.

Den gamle støtte til den med stokken og sa, «Og du, hvem er du? Svar meg!» Og hodeskallen talte til ham og sa, «Jeg var øversteprest for hedningene som holdt til her på stedet. Og du er Abba Makarios, bærer av Den hellige ånd. Når du forbarmer deg over dem som straffes [hinsides graven], trøstes de en smule.»

Abba Makarios sa til ham, «Hva består trøsten i?» Og hodeskallen svarte at, «like langt som det er mellom himmel og jord, like langt rekker ilden under våre ben og under vårt hode; når vi står midt i ilden, kan vi ikke se hverandre ansikt til ansikt, for vi henger sammen rygg mot rygg. Men når du ber for oss, kan enhver skimte den annens ansikt.»

Den gamle gråt og sa, «Ve den dag da mennesket ble født, hvis dette gjelder som trøst i den evige pine!» (III.19).

Ørkenfedrene utleder praktiske konsekvenser fra denne sublimt teologiske innsikt. Stadig møter vi situasjoner hvor det er spørsmål om man ser sine medmennesker eller kun har øyne for seg selv.

Et dramatisk scenario finner vi i en beretning om en ung munk som pines av urene tanker, og går til sin Abba for å åpne sitt hjerte. Den gamle, som grå hår til tross er uten erfaring, gir ynglingen huden full. En mann som har

fører fristelser over dem som derved gagnes, la [min unge] brors kamp føres over på denne gamle, slik at han, ved å fristes i sin alderdom, får erfare det han gjennom et langt liv ikke har lært, så han viser medlidenhet med dem som kjemper.»

Apollos ble bønnhørt. Umiddelbart kommer den gamle styrtende ut av døren «lik en drukken mann», ute av stand til å utholde fristerens spydkast.

Uten å nøle, fullstendig desperat, vil han flykte og vende tilbake til verdslig levnet. Apollos stanser ham og forklarer hva som er på ferde med en pregnant preken. «Sannsynligvis anså djevelen deg ikke verdig til å fristes», sier han tørt, «derfor viste du deg grusom mot en bror som gikk gjennom harde tak.»

Her lærer vi mye: at kjødelig svakhet er et allment fenomen; at seksuelle fristelser er sammensatte; at de kan være til nytte hvis de lærer oss ydmykhet; at vi bare ved å erfare egen svakhet får medlidenhet med andre; og at vi ved å se et annet menneske slik det virkelig

2 - 2012

30

Christos Yannaras bruker etymologien til å formulere en personalistisk antropologi med vidtrekkende eksistensielle følger. Selvfølgelig er det anakronistisk å lese Yannaras inn i Ørkenfedrene; ikke desto mindre viser Makarios-historien en innsikt som fundamentalt sett er den samme. Et fordømt menneske, et menneske avskåret fra Gud, fortæres av ensomhet. Et hellig menneske, derimot, forenet med den treenige Gud, er så til de grader personlig, innrettet på andre, at det har velsignende kraft like inn i helvetet.

er, svakt, men med anlegg for og vilje til det gode, får se det med Guds øyne, det vil si med uendelig barmhjertighet.

Å se Gud Selv seksten århundrer i ettertid er det noe gripende ved Abba Jesajas klagerop: «Ve meg! For ditt navn omgir meg, og jeg tjener dine fiender!» (III.13). Å være omgitt av Guds navn er å leve i Guds nærvær. Å leve i Guds nærvær er imidlertid ikke det samme som å se Gud, og ser vi ikke Gud, kan vi lett glemme at han er der og omgir oss.

Hvordan ser vi Gud? I Bergprekenens Saligprisninger, får vi vite at han er synlig for de rene av hjertet. Monastisk visdom tar henvisningen på største alvor, i så stor grad at Cassian omtaler hjertets renhet som selve målet med asketisk liv. Følger vi kallet, har vi et langt lerret å bleke. Synet av Gud melder seg først i form av lengsel, som bevissthet om et fravær.

Det er ikke først og fremst minnet om egen synd som utgjør grunnlaget for monastisk anger, for den gledesbærende sorg (kategorisk ulik depressiv tristesse) som Ørkenfedrene etterstreber; munken sørger salig i den grad han oppdager hvem han har såret ved sin troløshet, i den grad han innser Guds inderlige, allmektige filanthropi.

Abba Isak så en dag Abba Poimen i ekstase mens han bad. «Hvor var din tanke, Abba?» spurte han etterpå. «Der hvor Sankta Maria stod og gråt ved Frelserens kors. Så gjerne ville jeg alltid gråte slik!» (III.31). Poimens bekjennelse inneholder all den pathos vi hører i korsatsene til Bachs Matteuspasjon.

Da Abba Lot spurte Abba Josef om hensikten med kristen askese, «reiste

Den Gud ørkenasketene lengtet etter å se, er blitt menneske i Jesus Kristus, og inkarnasjonstroen gjennomsyrer deres åndsliv fullstendig. Når munkene med Salmene bad (som vi fremdeles ber) «Vis meg ditt ansikt», var de seg bevisst at Herren, sin vane tro, gjerne viser seg menneskelig. Abba Antonios sa på sine siste dager: «Jeg frykter ikke lenger Gud. Jeg elsker ham» (XVII.1). Han var blitt et levende bevis på at fullkommen kjærlighet driver all frykt ut. Nettopp fordi han var kommet dithen, var han selv blitt et levende ikon, et inkarnert Kristus-sakrament. «Far, det er nok for meg at jeg ser deg», sa en av Antonios’ disipler (XVII.5). I den gamle mannens trekk så han et konkret, troverdig, uendelig tiltrekkende bevis på Guds virke og vesen. Han så hva han selv var kalt til å bli.

Oppsummering Tekstene vi har lest, står for et kristent ideal vi alle kjenner oss igjen i, uansett stand. Men hva med askesen, som angivelig er mitt tema? Jeg har unngått detaljer om konkret observans. Jeg håper derimot å ha belyst et nøkkelpoeng: at øvelsene er en måte å leve den kristne kamp på, en høyfartssone, hvor man rettmessig kan håpe på rask fremgang. Ingen av dem har egenverdi i seg selv, som øvelser. Ender de med å gjøre oss høymodige og fordømmende, sikre på vår fortreffelighet, kan de bentfrem være skadelige. Spis heller en saftig biff, sier Ørkenfedrene, enn å bli forfengelig av faste (jfr. X.41).

Kristen askese består ikke i bestemte handlinger, men i kampen mot synd; og der er vi alle i samme båt. Alle er vi mer eller mindre skadeskutte som følge av urtragedien, forkrøplingen av vår natur som gjør at vi i ettertid har vanskelig for å vite hva som er «naturlig», hva som ikke er det. Det var for å komme til klarhet at Ørkenfedrene utarbeidet sin særpregede terminologi om lidenskap og begjær, om dømmekraft og klarsyn, om vane og natur.

Det var det naturlige de lenget etter.

Motivert av Kristi løfter, opplyst av hans bud, tok de fatt på en utholdende

kamp mot alt i dem selv som stred mot deres vesentlige sannhet som menn og kvinner skapt i Guds bilde, skapt for å se Gud og for å gjøre ham synlig.

De tok det for gitt at det var grunnleggende uorden i deres liv. De tok det like fullt for gitt at Gud, gjennom Jesus Kristus, har gitt oss alt vi trenger for å gjenreise den falne Adam, for å bli nye, frie, bedende, syngende, elskende mennesker. Når munkene var opptatt av å eliminere sine skakkjørte lidenskaper, var det ikke for å bli kjølige intellektualister. Det var for å kanalisere all livskraft mot det sanne, eneste verdige mål, å elske Gud og nesten med renset, befridd, ja frelst lidenskap.

Mon vi ikke har noe å lære av dem nettopp nå, når vi vet at mang en Kirkens tjener ikke har visst hvordan man kristent og fornuftig omgås kaosrøstene som kan melde seg i et menneskehjerte, og derved har voldt stor, stor skade.

I vår beregnende, diagnostiserende, deterministiske samtid er det ikke lett å opprettholde et kristent perspektiv på livet som en skapende prosess til omvendelse, helbredelse og forvandling. Derfor mister vi også viljen til kamp, til askese, for hva skal slikt tjene til, tross alt?

En uasketisk kristendom er en kristendom uten håp, uten lidenskap. Vi bryr oss ikke om å realisere muligheter vi ikke kjenner til. Ørkenens asketer gir oss derfor et dyrebart vitnesbyrd. For husk: «Hvis du vil, kan du bli til ild.» n

Foto: katolsk.no

Om fullbyrdelsen av kontemplativ lengsel sier Apophthegmene lite.

«Secretum meum mihi», mumler ørkenens sønner og døtre når vi ettertidens glanere blir nærgående: «Min hemmelighet tilhører meg selv.» Selv de helligste insisterer på at de knapt engang har begynt å arbeide på sin omvendelse. Vi aner allikevel noe om hva det vil si å skue Gud når vi i ny og ne får glimt av radikalt forvandlede liv. Ørkenens klosterliv utspiller seg i lyset av Kristi oppstandelse.

den gamle seg, strakte hendene mot himmelen, og fingrene hans ble som ti glødende lamper; så sa han: Hvis du vil, kan du helt og holdent bli til ild» (XII.8).

Br. Erik Varden OCSO tilhører Mount Saint Bernard Abbey i England. Deler av året bor han i kommuniteten tilknyttet Sant’Anselmo i Roma, hvor han for tiden underviser i syrisk. Teksten er en forkortet utgave av et foredrag holdt i St. Dominikus kloster i Oslo 6. mars 2012.

2 - 2012

31

Foto: Privat

Katolske

legteologer som vil tjene Kirken Av Eskil Skjeldal

–Det å sette ord på de kristne trossann­ heter er en kontinuerlig prosess, der hver generasjon må søke å reformulere det man mottar fra Kirkens tradisjon. I dette arbeidet blir også akademisk teologi og katolske legteologer viktige for Kirken.

Den som uttaler dette, er leder for styringsgruppen i Nettverk for katolsk teologi, Ståle Johannes Kristiansen. Om grunnlaget for det norske nettverket har han følgende å si: – Nettverket ble opprettet i 2008 som et forsøk på å samle de mange kreftene som arbeider med katolsk teologi i Norge, innenfor ulike akademiske fag, først og fremst teologi. Gjennom disse fire årene har vi fått til noe av det vi hadde håpet på: å skape et åpent forum for samtale om katolsk teologi og tenkning.

Vi har hentet inspirasjon til å tenke frimodig om legteologenes kall i Kirken fra flere av de siste pavene. Ikke minst fra Paul VI, som oppnevnte en teologisk kommisjon som skulle holde konsilets metode levende. I dette arbeidet oppfordret han katolske legteologer til å inspirere Kirken ved å holde biskopene og Den hellige stol oppdatert om den fagteologiske utviklingen. I nettverket søker vi denne vekselvirkningen mellom kirke og teologi, derfor er det veldig gledelig at så mange prester deltar ved våre seminarer. Sammen tror jeg vi kan tjene Kirken gjennom fordypningen i katolsk teologi.

Men har ikke legteologene hatt en sentral plass i Den katolske kirke i Norge?

–Det har ikke vært så mange legteologer i norsk sammenheng før de siste tiårene. Nå er situasjonen i ferd med å endres, og gradvis har Kirken blitt oppmerksom på dette. Biskopene og

Hva har seminarene vært konsentrert om?

–Vi har satt av ett seminar til hvert av de fire store dokumentene fra Det andre vatikankonsil. Vi har tidligere år avholdt seminar om Kirken og kulturen (Gaudium et Spes) og om katolsk bibeltolkning (Dei Verbum). På årets seminar er temaet katolsk ekklesiologi (Lumen Gentium), og neste år handler seminaret om liturgi (Sacrosanctum Concilium). Vi ønsker å aktualisere konsilteksten inn i dagens kirkeliv.

andre har blikk for det positive bidraget som kan komme fra fagteologisk hold. I internasjonal sammenheng er denne dialogen mellom læreembetet og fagteologien sentral, og den motbeviser en sekulær fordom mot Den katolske kirke – at Kirken er ensidig toppstyrt.

På samme måte som Det andre vatikan­ konsil var et resultat av en rekke fremtredende teologers arbeid, holder pave Benedikt seg løpende orientert om utviklingen i nyere teologi – for å tjene Kristus og forkynne stadig mer av fylden i troen.

På www.teologinettverk.no kan man lese om den doble satsingen på katolsk fagteologi både gjennom forskning og formidlingsvirksomhet.

Hvordan formidler dere?

–Foreløpig har nettstedet vært den viktigste formidlingskanalen, men det siste nye er en avtale med St. Olav forlag om å delta i utgivelsen av et årsskrift.

Katolsk årsskrift for religion og samfunn har blitt til på oppfordring fra biskop Bernt Eidsvig. Dette blir en spennende utgivelse med tekster om alt fra teologi og kirkeliv til kunst og samfunnsdebatt.

Hvem er målgruppen for nettverket?

–Som sagt er nettverket et møtested og et forum for alle som arbeider med katolsk teologi. Seminarene våre er åpne, men ettersom dette er et forskningsnettverk, må den som vil bli medlem, ha mastergrad, STB eller tilsvarende bakgrunn. Blant våre 50 medlemmer finner du både teologer og musikkvitere, idéhistorikere, religionsvitere og kunsthistorikere. Flertallet er nok likevel teologer. Det skal også sies at medlemskap er åpent økumenisk.

Flere lutherske teologer som er opptatt av og har skrevet om katolsk tenkning, er medlemmer. Samtidig ligger det i navnet at nettverket er katolsk, så forbindelsen til Den katolske kirke er gitt.

Blant medlemmene finner man hele bredden i det katolske landskapet, om man kan si det slik.

n

Kan du si noe om seminarene dere arrangerer?

–Ja, disse seminarene har i grunnen vært en stor suksess så langt, med inntil

Faktaboks • Nettverk for katolsk teologi (NKT) ble opprettet i 2008.

• Antall medlemmer: 50; flertallet er legfolk, men mange prester er også med.

• Nettverk for katolsk teologi har som formål å fremme arbeidet med katolsk fagteologi gjennom forsknings- og formidlingsvirksomhet.

• Nettsted: www.teologinettverk.no • Styringsgruppe: Olav Hovdelien, Ståle Johannes Kristiansen, Øystein Lund, Maria Sammut, Ole Martin Stamnestrø og Heidi H. Øyma.

2 - 2012

32

Ståle Johannes Kristiansen

40 deltakere. Vi har invitert norske og internasjonale foredragsholdere, som innleder til samtale. Vi har satt av god tid til lunsj og diskusjon om tema, og møtes vanligvis til et mer sosialt lag om kvelden.

Bibelfag TEOL 1091 (15 stp)

Emnet tar opp temaer knyttet til forståelsen av hvordan Bibelen har vokst frem som bok, og hvordan den har en selvsagt og sentral plass i kirkens liv. Emnet gir hjelp til å utforske ulike sjangre i Bibelen, forståelsen av hvordan teksten fungerer i møte med leseren, samt tekstens rolle i et trosfellesskap. Utvalget av tekster som leses og analyseres, er i særlig grad relatert til kirkeåret. Dette gir deltagerne innblikk i hvordan Skriften behandler sentrale emner i teologien, og hvordan livet i alle sine fasetter avspeiles i Skriften.

Emnet er en del av Innføringsstudier i katolsk kristendom, som til sammen utgjør 90 studiepoeng fordelt over 6 semestre, men kan også tas separat. www.mf.no/katolsk teologi@mf.no

KATOLSKE STUDIER 2012 For studier høsten 2012 er søknadsfrist via samordna opptak 15. april. Det er også mulig å søke direkte til MF for alle emner og programmer innen 15. juni. For nærmere informasjon om studier og opptak, se mf.no/katolsk.

Ta kontakt med studieveileder dersom du har spørsmål: teologi@mf.no eller tlf. 22 50 05 00.

Årsstudium i kristendom/RLE – katolsk variant

Årsstudiet i kristendom/religion gir grunnleggende innføring i religion og livssyn med hovedvekt på kristendommen. Studiet gir bred allmennkunnskap og er relevant for ulike yrker, blant annet i skolen. Det inngår i MFs lektor-/adjunktprogram, flere bachelorprogrammer og teologistudiet. En variant av årsstudiet er spesialtilpasset katolske studenter. Studiet går over to semestre, det katolske emnet foreleses om våren. I årsstudiet inngår også Examen Philosophicum. Studenter som har dette fra før, velger et ekstra fordypningsemne.

Fakultetet tilbyr også en rekke andre kurs og studieprogrammer av interesse for katolikker, blant annet i tilknytning til lektor-/adjunktprogrammet. Mer informasjon på mf.no.

En god bank for Knif - en god bank for deg!

Kjempegode tilbud på banktjenester!

Interessert?

Kontakt Bente Sørensen på telefon 38 17 37 77 eller på e-post bso@sparebankenpluss.no

Kai, Svein Ole, Stein, Janne og Bente er klare til å ta imot nye KNIF kunder.

2 - 2012

33

Her er to oppskifter på brød fra jødisk tra­ disjon, som det kan passe godt for voksne og barn å prøve ut hjemme i påsketiden.

bake matzah. Det er et veldig enkelt brød der deigen helst skal tilbredes i hast, altså raskt, slik at det ikke begynner noen gjæringsprosess – dette også for å markere israelittenes utgang fra Egypt, som foregikk i hast om natten.

(Les 2. Mosebok 12.)

Foto: Camilla Cselenyi

Brød for påsken

Legg spesielt merke til prikkingen med gaffel i brødene, slik det står i oppskriften. Hva tror dere dette kan bety hvis vi følger symbolikken i det?

Matzah Den første er det usyrede brødet Matzah, som er et helt flatt brød – som altså lages uten noe bruk av gjær – og som jødene spiser ved sitt påskemåltid til minne om utgangen fra Egypt. Ifølge tradisjonen går hele familien rundt i huset før høytiden begynner og leter opp alle rester av gjærbakst som måtte finnes, og kaster det. Hver minste bit skal ut, og først når det er helt fritt for gjærbakst i huset, kan mor begynne å

Ingredienser: 300 gr. hvetemel 1,5 dl vann Litt olje og salt

Challah Challah (utt. kalla) er en type fletteloff fra jødisk mattradisjon, som utenom påsken lages og spises på sabbaten, jødenes helligdag.

Slik gjør du: Foto: Camilla Cselenyi

Begynn med å smøre bakeplater, og forvarm ovnen til 250 grader, slik at den er varm når du begynner å steke brødene. Bland alle ingrediensene i en bakebolle, og kna det med hendene i et par minutter. Strø eventuelt litt mel på bakebordet, del deigen opp i biter, og trykk og form dem til flate runde brød.

Bruk eventuelt kjevle. Legg brødene på smurt bakeplate, og prikk i overflatene med en gaffel. Stek dem på 250 grader i ca 10 minutter til de er gylne og sprø.

Ingredienser: ½ pakke gjær 8,5 dl hvetemel 3 dl lunken blanding melk/vann 1 ts salt 1 ss sukker 1 egg 3 ss matolje

Jesu oppstandelse – ti spørsmål Finn løsningsordet ved å sette bokstavene i rutene med farge i riktig rekkefølge

1.

1

2.

1. I hvilken by ligger Jesu grav?

2. Maria Magdalena møtte Jesus i hagen, men hvem trodde hun først at han var?

3. Hvilken apostel løp fortest til graven påskemorgen?

4. Hva het den andre apostelen som løp til graven?

5. To disipler var på vei fra Jerusalem da de møtte Jesus. Hvilken by skulle de til?

6. Hvilken disippel ville først ikke tro at Jesus hadde stått opp?

7. Hvilke ord hilste Jesus disiplene med da han kom til det stedet der de var samlet?

8. Hvor mange dager er det mellom Jesu oppstandelse og himmelfart?

9. Hva heter fjellet der Jesus fór opp til himmelen?

10. Hvilken høytid kommer 10 dager etter Kristi himmelfart?

3.

3

4.

9

5.

4

6.

5

7.

8

8.

9.

10.

10

6

7

2 - 2012

34

2

© istockphoto.com

Slik gjør du: Smuldre opp gjærklumpen i en bake­ bolle, og rør den ut med den lunkne blandingen av melk og vann. Tilsett salt, sukker, egg og olje. Sikt inn melet, og elt deigen til den blir smidig. Sett den på et lunt sted, og hev den til dobbel størrelse (ca 40 minutter). Velt den hevede deigen på bakebordet, elt den litt igjen, og del den i to. Del hver av delene i tre like store deler, og trill like lange pølser av dem. Lag to jevne fletter med pølsene. Legg dem på bakeplate med bakepapir, dekk dem med et klede og sett dem til heving til dobbel størrelse (ca 30 minutter). Pensle loffene med vann, og stek dem på 220 grader på midterste rille i ca 20 minutter.

Avkjøles på rist. n

Påskevann Påskemandag er gatene utrygge i Polen, særlig for jenter. Uten forvarsel står man plutselig klissvåt tilbake etter at en gutt eller guttegjeng har helt en bøtte vann over en.

Forresten behøver ikke guttene føle seg altfor trygge heller. I Ungarn er man snillere, der har man gått over til å gi jentene en dusj parfyme isteden.

Så fikk du Den Levende møte …

Hva med min Kristus-erfaring?

Retrett for kateketer i påskeoktaven.

13.–15. april 2012 – Mariaholm.

Folkelige vanntradisjoner knyttet til påske finner vi også i andre deler av den katolske og ortodokse verden – om ikke like sølete som i Polen

Foto: Peter Bjerke

Om disse tradisjonene springer ut av (sic) kristendommen eller om de går tilbake til førkristen tid, er det uenighet om. Men at vannet har en viktig plass i Kirkens påske, er i hvert fall på det rene. Påskevigilien er tradisjonelt Kirkens store dåpsgudstjeneste, og det er under påskenattens liturgi at dåpsvannet blir vigslet.

Dåpsvann og vievann. Dåpen er et sakrament, men dåpsvannet kan benyttes utenfor dåpen, som vievann. Da kalles det et sakramentalie, det vil si at de peker på og forbereder oss på å motta sakramentene. Sakramentaliene består, ikke ulikt sakramentene, av et tegn og en bønn. Når vi korser oss med vievannet, hører det med en kort bønn, om ikke annet, så I Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn. Å tegne seg selv, andre eller ting og steder med vievann, er en velsignelseshandling og en beskyttelse mot det/den onde.

Det er ikke noe i veien for å ta med seg slikt vann hjem i en flaske etter påskenattsvigilien. I mange hjem henger det et lite vievannskar ved inngangsdøren som man kan benytte til å velsigne seg med når man går ut og inn.

Torvild Oftestad, Det kateketiske senter n

Foto: © istockphoto.com

Vil du være med? Det er fortsatt noen ledige plasser.

Kontakt Kateketisk Senter for info og påmelding på tel.: 23 21 95 50 eller på e-post: kateketisk.senter@katolsk.no.

2 - 2012

35

Nytt om navn

Katolsk Informasjonstjeneste (Oslo) 20. februar 2012

Den 20. januar i år fikk Missionaries of Charity-kommuniteten i Bergen et nytt medlem, sr. M. Mýronia. Hun er født i 1982 i Siedlce i Polen og avla sine første løfter i kongregasjonen 24. mai 2009. Sr. M. Mýronia erstatter indiske sr. M. Cecilette, som ble overført til en kommunitet i Slovakia i mai i fjor.

Katolsk Informasjonstjeneste (Oslo) 20. februar 2012

Torsdag 23. februar ble det valgt ny priorinne og nye rådssøstre i Karmel «Totus Tuus» i Tromsø. Sr. M. Bronislava

Katolsk Informasjonstjeneste (Oslo) 28. februar 2012

Heidi Terese Vangen (f. 1984) ble tilsatt i 40 % stilling som kontormedarbeider ved St. Paul gymnas fra januar 2012. Stillingen vil trappes opp mot full post fra skolestart i august. Heidi har bachelorgrad med bl.a. fagene religionsvitenskap og offentlig administrasjon og er i gang med utdanning

mot stoffmisbruk.

Melding fra St. Paul gymnas/Gjermund Høgh

Fra februar 2012 er Knut Andreas Lid, født 12. mars 1978, ansatt som rådgiver i Caritas Norge, hvor han skal jobbe med programmer og prosjekter i Latin-Amerika. Knut er statsviter med fordypning i Latin-Amerika. Han har jobbet som rådgiver i NOKUT og ved juridisk fakultet, Universitetet i Oslo, med menneskerettighetsspørsmål, og har i forbindelse med dette gjort flere feltstudier i Colombia. Han kan nås på 404 28 452/knut.andreas.lid@caritas.no.

Melding fra Caritas

P. Mariusz Semla, som siden 1. desember er kapellan i St. Josef menighet i Haugesund, er nå flyttet til menigheten.

Hans nye adresse er Strandgata 20, 5528 Haugesund.

St. Olav

n

Fra biskop Berislav Grgic’ kalender* 3/4

Møte i Presterådet og Konsultorkollegiet + Oljevigselsmesse 5/4 Skjærtorsdagmesse 6/4 Langfredagsliturgi 7–8/4 Påskevigileien 8/4 Påske 23/4 Møte i finansrådet 29/4 Messe med kroater i Oslo i St. Joseph kikre 5/5 Ferming i Narvik 12–13/5 Ferming i Mosjøen og Mo i Rana 20/5 Ferming i Bodø 27/5 Pinsedag: Ferming i Tromsø 3/6 Ferming i Hammerfest 9/6 Ferming i Hamburg (Kroatisk katolsk misjon) 17/6 Ferming på Storfjord 23/6 Ferming for kroater i Calgary (Canada) 24/6 30-års jubileum og ferming for kroater i Edmonton (Canada) *À jour per 19/3

2 - 2012

36

Foto: Peter Bjerke/katolsk.no

St. Birgitta menighet, Fredrikstad, har ansatt Rosalia Elisabeth Lukacsovics Bjerkedal som menighetssekretær fra 1. februar 2012. Hennes kontortid er torsdager og fredager 10.00–15.00. Hun er født 8. januar 1961 i Porsgrunn og kan nås på Rosalia.Bjerkedal@katolsk.no.

Biskop Eidsvigs sekretær, Gunhild Ficarra, går ut i fødselspermisjon i perioden 29. mars 2012 – 28. januar 2013.

Dette fører til visse omrokeringer i Akersveien Iwona Hansen 5. Nåværende resepsjonist, Iwona Hansen, vil i denne perioden vikariere som biskopens sekretær.

Bispedømmet ønsker samtidig Agnieszka Misiun velkommen som vikar i resepsjonen i perioden 27. februar 2012– 11. februar 2013.

Agnieszka er utdannet pedagog fra høyskolen i Ołsztyn, og snakker polsk, norsk, engelsk, tysk, russisk og italiensk.

innen regnskap.

Hun har tidligere arbeidet bla. som menighetskonsulent i Den norske kirke og kurskoordinator/kontormedarbeider i Landsforbundet

Foto: Caritas Norge

Dagfinn Kvale, San Anselmo, USA

Melding fra karmelittnonnene/St. Olav

Foto: Peter Bjerke/katolsk.no

Helliget være ditt navn.

I Siena løfter du ditt åsyn over pilegrimsleden, over alle som i dine fotefar lengter etter fred.

Myriader av røde takstein varmes av broder Sol, og Il Duomo hever sin mektige kuppel over Urbe et Orbe.

Hærskarer av duer har lagt sine egg i dens nisjer og vokter nå sine unger ydmykt kurrende i harmonisk takt med completoriet ledet av dine medsøstre, Katharina, knelende ved alteret besjelet av å lyse fred over oss alle i en skjør verden.

Hver dag Anno Domini, Alt til Gud Faders ære.

Foto: Gjermund H¿gh

KATHARINA

av Jesus Hostien ble valgt til priorinne for de neste tre år. Sr. Bronislava ble født i Krosno (Polen) i 1958.

Hun trådte inn i Karmel i Elblag (Polen) i 1981, avla de første ordensløftene 8. desember 1982 og de høytidelige løftene 1. desember 1985.

Hun var med i gruppen som grunnla på nytt Karmel på Island i 1984, og kom til Norge med gruppen som grunnla Karmel i Tromsø i september 1990.

Nye rådssøstre er: sr. M. T. Hosanna av Jesusbarnet, sr. M. Estera av Den hellige Ånd og sr. M. Natalia av Eukaristien.

Foto: karmelittnonnene i Tromsø

Leserbrev

Foto: mf.no

Den 18. februar fylte professor Bernt Torvild Oftestad 70 år. Dagen før holdt han sin avskjedsforelesning på Det teologiske Menighetsfakultet, hvor han har arbeidet i 39 år. Forelesningen som hadde tittelen På vei mot en ny konfesjonsstat? Et perspektiv på prosessen etter 22. juli 2011, fylte det store auditoriet på MF med både lærere, studenter og andre som ville hedre Oftestad i anledning hans 70-årsdag.

Det ble også overrakt et festskrift til jubilanten, «Kirke, kultur, politikk» (Tapir Akademisk Forlag), med hilsen fra kollega Jan Schumacher, som har redigert boken sammen med Birger Løvlie og Kristin Norseth. Forelesningen er tilgjengelig på mf.no.

Bernt Oftestad har vært kirkehistoriker ved Det teologiske Menighetsfakultet siden 1970-tallet, og har et omfattende kirkehistorisk forfatterskap bak seg, med vekt på norsk kirkehistorie og reformasjonshistorie.

Tittelen på hans doktorarbeid var Kristentro og kulturansvar hos Ronald Fangen (Gyldendal norsk forlag, Oslo

Utnevnelser 1981). Oftestad har vært en sentral og uredd samfunnsdebattant de senere tiårene, med særlig fokus på forholdet mellom kirken og den sekulære stat – både gjennom bøker, artikler, en rekke kronikker og intervjuer. Nettopp kombinasjonen av faglig tyngde og sterkt samfunnsengasjement er et av hans særegne kjennetegn. Ikke minst vil Oftestad bli husket for sitt engasjement for det ufødte liv og for menneskeverdets ukrenkelighet.

Etter sin konversjon til Den katolske kirke i år 2000 ble Oftestads professorat i allmenn kirkehistorie (et professorat han mottok i en alder av 41 år) omgjort til et professorat i europeisk kulturhistorie. Han var den første katolske akademiske ansatte ved fakultetet. I perioden fra opptakelsen i Kirkens fulle fellesskap og frem til i dag, har han vært aktiv som forsker, forfatter og debattant – og ikke minst som verdsatt foreleser ved Menighetsfakultetet. I denne perioden har han særlig forsket på 1900-tallets katolske personalisme, han har utgitt en større monografi om Sigrid Undset: Sigrid Undset. Modernitet og katolisisme (Universitetsforlaget, Oslo 2003), og har bidratt til internasjonale publikasjoner om religion og politikk.

Teologinettverk.no/St. Olav

UTNEVNELSER I TROMSØ STIFT Berislav Grgić, biskop-prelat av Tromsø, har den 15. februar akseptert Ågot Kermits frasigelse av embetet som kansellist i stiftet og løst henne fra dette med virkining fra fra 29. februar 2012.

Samtidig har han utnevnt Heidrun Aufles til kansler i Tromsø stift med virkning fra 1. mars 2012. Heidrun Aufles er fra 15. februar ansatt som konsulent i Tromsø stift.

Biskop Grgić har den 15. februar løst pater Erhard Alfons Osmantzik MSF fra embetet som kapellan i Den Hellige Ånds menighet i Mosjøen og utnevnt ham til prest for Allehelgenskirken, Karmelittklosteret «Totus Tuus», Tromsø. Hans adresse fra 25. mars er Sommerfeldts gate 57B, 9009 Tromsø.

Melding fra Tromsø stift/St. Olav

Fra biskop Bernt Eidsvigs kalender* Biskopen er sykemeldt i hele april pga. kneoperasjon.

12–13/5 16–19/5 26/5 28/5 2/6 3/6

Ferming i Bergen Katholikentag i Mannheim, Tyskland Ferming i St. Olav menighet, Oslo Ferming i St. Hallvard menighet, Oslo Ferming i Sandefjord Ferming i Tønsberg *À jour per 12/3

2 - 2012

37

Klosterkrabaten Av Heidi H. Øyma

En av årets mer originale bokutgivelser kommer fra St. Olav forlag.

«Freddy Edderkopp i kloster» av sr. Ane-Elisabet Røer beskriver klosterlivet fra en edderkopps syns­ vinkel. Vi har intervjuet forfatteren.

Gratulerer med verdens kanskje første barnebok om en edderkopp i kloster.

Hva satt deg på ideen?

–Det var en liten edderkopp som kravlet rundt i kapellet en morgen jeg satt der alene og funderte. Kristine Dingstad fra St. Olav forlag hadde nevnt at hun ønsket en barnebok om klosterliv.

Jeg så det aldri som en mulighet for meg å skrive noe slikt, men jeg trengte et eller annet å gjøre som ga et avbrekk, og begynte å tygge på ideen. Jeg begynte så smått å jobbe med en slik bok, men uten å fortelle det til noen og uten tanke på å få den gitt ut.

–Det slo meg fort at temaet virket usedvanlig kjedelig, og jeg visste ikke hvordan jeg skulle gripe det fatt. Så en morgen, mens jeg satt alene i kapellet, kom en liten edderkopp og holdt meg med selskap. Det var den edderkoppen som ga meg ideen om Freddy. Selv er jeg redd edderkopper. Det å jobbe med Freddy har i så måte vært en hjelp. Takket være p. Reidar Voith lærte jeg etter hvert mye om edderkopper, og redselen har vel gått mer over i avstandsbeundring.

Hva slags reaksjoner har du fått?

– Freddy er en ung og uferdig edderkopp, som nok er litt utenom det vanlige. Han er nysgjerrig, noe som fører ham til å ta plass på sløret til en søster.

Han er nok ikke så ulik meg selv, når det gjelder å være uferdig og i det å stille spørsmål og fundere.

–Den første responsen jeg fikk, var altså fra biskop Schwenzer, og uten hans positive reaksjon og støtte hadde denne boken aldri blitt til. Senere er det mange som har vært involvert.

Jeg har blant annet latt noen barn lese boken før den ble utgitt, og fra dem var responsen positiv. Den ble også tatt godt i mot av forlaget da jeg sendte den dit.

–Det var tilfeldig at det ble en gutte-edderkopp og ikke en jente. Jeg tror det skyldes at jeg har så mange nevøer, og at jeg ofte hadde dem i tankene mens jeg skrev. Navnet hans var allikevel et problem. Jeg prøvde flere navn på ham, men ingen passet. Det var først da jeg ble mektig irritert på en god venn av meg, at navnet kom på plass.

Hvordan var det å skrive boken?

–Jeg må nok innrømme at jeg skrev den først og fremt fordi det var gøy og fordi jeg trengte et avbrekk i hverdagen. Jeg merket også snart at det var en fin måte for meg selv å reflektere over klosterlivet på, noe enhver som er i kloster bør gjøre med jevne mellomrom.

–Det var først da boken hadde fått en viss form at jeg våget å vise den til noen. Den jeg viste den for, var biskop Gerhard Schwenzer. Han tok vel i mot den og oppmuntret meg til å fortsette å jobbe med ideen. Boken gikk frem og tilbake mellom ham og meg en stund, og at han ikke ble lei både Freddy Edderkopp og meg, skjønner jeg ikke. Jeg er uansett evig takknemlig for den hjelpen han ga meg – med selve teksten, men mest av alt fordi han viste at han hadde tro på meg.

– Det var også spennende å jobbe med tegneren og forlaget. Jeg har aldri opplevd å være med på at en bok tar form, og det var fascinerende å se de forskjellige etappene.

–Det var gøy å oppleve spenningen hos dem som satt med layouten og formingen av boken. Jeg synes Peter Bjerke, som sto for dette, har gjort en stor jobb, som har bidratt til at boken er det den er i dag.

–Mine medsøstre har også støttet meg i arbeidet, fra dag én. Det vil si, fra de fikk vite at jeg satt og koste meg med den. Det tok jo noen måneder før jeg våget å snakke om den eller vise den frem. Nå, etter at den er utgitt, er søstrene nesten mer ivrige enn meg.

Det har betydd mye.

–Jeg har også fått positiv tilbakemelding fra familie og venner, og så har jeg fått noen e-poster fra folk som har lest den og syntes den var fin. Det er hyggelig at boken blir tatt godt i mot.

Jeg har kost meg så mye og hatt det så gøy med den selv og håper andre kan kose seg og ha det gøy med den, de også.

Mange av tegningene inneholder ikke bare steder, men også personer som virker mistenkelig kjent. Er det tilsiktet?

–Nei, det er ikke tilsiktet. Det kommer nok av at tegneren ikke hadde møtt så mange ordensfolk før. Han hadde aldri sett en søster før han møtte meg, og han møtte meg kun to ganger: først da vi diskuterte oppdraget, så da han besøkte Katarinahjemmet og St. Dominikus kirke i ca to timer, før han begynte å tegne. Jeg tror nok at likhetene skyldes at han har en utsøkt evne til å huske ansikter, og slik ble personene likere oss enn meningen var.

–Jeg får ofte spørsmål om hvem de forskjellige personene i boken er. Fra min side er personene oppdiktede. De gjengir ikke mennesker som eksiste-

2 - 2012

38

Hvem er Freddy?

rer i virkeligheten, selv om bildene er farlig like oss. Men stedene er reelle, det er Katarinahjemmet og St. Dominikus, noe man også godt ser på tegningene.

Er barn interessert i klosterliv?

Boken inneholder både humor, fart og spenning, men også store temaer.

For eksempel har du to kapitler om

Sr. Ane-Elisabet Røer OP

–Ja, det tror jeg. Som sagt forstår ofte barn mer enn oss voksne. Når det gjelder lydighet, har også barn erfaring på området. De er jo underlagt lydighet både hjemme og på skolen.

Til slutt: Er det virkelig så mange edderkopper på Katarinahjemmet?

Freddy Edderkopp i kloster St. Olav forlag 2012 Kr 198 Forord av biskop Bernt Eidsvig

Foto: St. Olav

–Min erfaring med barn er at de stort sett er interessert i alt. De barna jeg har møtt, har også vært interessert i klosterliv, og de stiller ofte dype spørsmål som voksne ikke tenker på. Ofte forstår de også svarene bedre enn oss voksne. Slik håper jeg boken om Freddy Edderkopp kan være både morsom og interessant for barn, men også lærerik for voksne.

ordensløftene. Er dette temaer barn kan forstå?

–Jeg vet ikke helt. Selv har jeg ikke sett så mange, men så er jeg også litt sløv av meg. Men Freddy ble som nevnt til på grunn av en liten edderkopp som holdt meg med selskap i kapellet, så noen må det være hos oss også. n

Foto: Peter Pajchel

Velkommen på familieleir i Trondheim Foto: Ragnhild Aadland Høen

Husk Olsok

2012 Trondheim Stiklestad

Årets familieleir arrangeres i Trondheim under olsok og er en enestående mulighet til å delta i olsokfeiringen i felleskap med katolikker fra hele landet. Det vil være spesielt mange katolske arrangementer under olsok i år, både ungdomsleir, familieleir og studentenes pilegrimstur vil være i Trondheim og møtes i en felles olsokfestival med mye variert program. Med pilegrimsmotivet som tema ønsker familieleiren å bygge opp et styrket felleskap og samtidig gi tid for stille forberedelse og bønn både for liten og stor. Sammen vil vi gå olsokhelgen i møte og delta i feiringen av Norges store helgen: hellig Olav.

Ta med deg familien og kom!

Tidsrom: 26. til 30. juli 2012 Sted: Rødde folkehøgskole

27.–30. juli Program og praktisk informasjon sto i forrige nummer av St. Olav – katolsk kirkeblad. De er også å finne på katolsk.no og trondheim.katolsk.no.

Merk: Nettversjonen av programmet har noen oppdateringer i forhold til versjonen i St. Olav.

Pris: ca. 5000 pr familie.

Påmeldingsfrist 20. mai. Spørsmål rettes til NUKs barnekonsulent: sunniva.vang.kristiansen@katolsk.no /55 21 59 56/45 61 81 07

Velkommen!

2 - 2012

39

RETUR: ST. OLAV KIRKEBLAD, AKERSVEIEN 5, N-0177 OSLO

Klostertanker

Sr. Hanne-Maria Berentzen OCSO – tilhører Tautra Mariakloster, Frosta

Kom og spis!

Etter førti dagers faste står Jesus på stranden og byr til fest: Kom og spis!

«Kom og spis!» klinger i ørene fra hele min oppvekst som en fast rytme gjennom hver eneste dag, fra mor, far eller en av oss barna som dekket bordet eller laget maten. Alt er klart, nå kan vi komme, hele familien samles til viktig, livgivende fellesskap.

Jeg var i kloster i Amerika da Kongen og Dronningen feiret sølvbryllup, men fikk avisutklipp i posten med bilde av Dronningen på volden med Geirangerfjorden under seg. Hun slår ut med armene og sier: «Kom og spis!» Kanskje fordi jeg var i Amerika, er dette bildet blitt sittende i meg.

Nå står Jesus der på stranden når morgenen gryr. Når Trondheimsfjorden ligger blank og lyseblå i stille vårtimer. «Har dere fått noe matfisk, barna mine?» Nei, ingenting. «Kast garnet ut på høyre side av båten, så skal dere få fisk», sier Jesus.

Så lager han frokost på bål i stranda. Når garnet dras, er det nesten som du hører sangen Om litt er kaffen klar – og han sier: Kom og få mat!

I vårt kloster gir vi stillheten stor plass i lyd og rom. Det er høyt under taket i kirken, i refektoriet (spisesalen) og i den brede klostergangen som fører fra kirken til refektoriet. I stillhet går vi i prosesjon fra kirken til refektoriet, ber bordbønnen sammen, og spiser i taushet under høytlesning. Sammenhengen mellom vanlig måltid og eukaristi er sterk, mellom den mat vi får for maven og den vi får for hjerte, sjel og tanke.

I vår stillhet er det ingen som roper «Kom og spis!» Bare kirkeklokken ringer til Angelus-bønnen etter sekst. Men kanskje på grunn av stillheten blir ordene enda tydeligere. De kommer fra Lectio divina, meditasjonen over Johannesevangeliets

beretning om Den oppstandnes åpenbaring ved Tiberiassjøen. Jeg sitter i naustveggen i morgensol, ser ut over blå fjord, hører tjeldens hysteriske morgenkonsert, og ser Jesus stå der, kalle disiplene ut av motløsheten og inn i troen. Når de ikke har fått fisk til frokost, står Jesus der med frokosten klar: Kom og spis!

Alteret står der som kirkens sentrum og blikkfang, solid, glinsende svart steinblokk midt i et rom badet i lys, symbolet på Jesu grav og oppstandelse, bordet han hver dag dekker for oss. Traust og trygt står det og samler hele påskens mysterium i ett.

Skjærtorsdag, langfredag, påskenatt, påskedag. Herfra henter hver dag sin kraft.

Ordene stiger ut av teksten og inn i dagliglivet på Tautra. Henter med seg historien fra mitt liv, fra barndom, ungdom og voksent liv. Lever videre i hver uttalte og uuttalte invitasjon til måltid.

Velkjente, rytmiske, dagligdagse ord som smelter sammen med Dronningens ord og Himmelkongens ord. Det er som tråder som veves sammen til et bilde og løfter opp hvert måltid til noe mer enn en dagligdags affære. Enten jeg setter meg i halvmørket for å spise brødskiva jeg selv har skåret til frokost, eller setter meg til middagsmat som andre søstre har laget, til hverdag eller fest, så ringer ordene inni meg: Kom og spis!

Han som står på stranden om morgenen, byr oss å spise hans eget legeme og drikke hans blod, byr oss å la ham selv mer og mer prege våre liv, skape oss på nytt. Dette «Kom og spis» gir ny mening inn i dagens mørke og lys, nedtur og opptur, tåke og solskinn. Denne ufattelige virkelighet som langsomt omslutter oss og løfter oss, og lar oss fatte at det ER virkelighet. At Jesus Kristus elsker oss så inderlig at han ikke bare ga sitt liv for oss en gang i fortiden, men gjør det hver dag liv på nytt, løfter oss fra vårt selvsentrerte kaos inn i sin egen identitet, så vi får være del av hans kropp.

Det er Jesu ord jeg hører, enten det er faste eller fest. Hver smule jeg får, er en smule fra Himmelkongens bord. Alt er gitt av Gud. Fastetidens enkelhet blir fest i sitt innerste vesen, og festen helt utrolig i sin overdådighet.

også når vi dekker bord for andre og sier: Kom og spis! – i livgivende fellesskap.

Visdommen har slaktet fe, blandet vin, dekket sitt bord og sier: Kom og spis!

Det er Jesus selv som er Visdommen som dekker bordet for oss, det svartpolerte steinalteret som speiler himmel og fjord, de enkle furubordene i refektoriet og i lesesalen, (skriptoriet). Vi er blitt mettet gjennom førti dagers fastetid, med enklere mat og ekstra tid til lesing. Nå blir vi mettet til overflod med påsketidens halleluja. Til hver eneste tidebønn synger vi halleluja, halleluja, halleluja! Du kan ikke slippe unna, halleluja-tonene følger deg dag og natt, uansett humør trenger oppstandelsens virkelighet seg inn: Kristus er oppstanden, ja, han er sannelig oppstanden!

La oss dele denne gleden med hverandre,

n

Vi takker!

Per 7. mars er det kommet inn kroner 76.719 i gaver til St. Olav i 2012.

Takk til alle våre givere!