Anna

FOTO: PRIVAT

SAMTALER MED POLSKE KATOLIKKER: Anna

INTERVJUER: MARTA TOMCZYK-MARION

Anna Walczak (54) fra Torpo i Hallingdal bosatte seg i Norge for 15 år siden. Hun jobber som renholder og barnevernkonsulent. Anna er en engasjert katolikk, og driver Facebook-siden «Katolicy w Hallingdal» (Katolikker i Hallingdal).

Hvordan trives du i Norge, Anna?

– Fra begynnelsen la jeg vekt på språk og utdannelse. Det var tøft, men jeg er stolt over at jeg har gjennomført noen fagkurs i Norge og fikk norsk statsborgerskap. Jeg har dobbelt statsborgerskap, for jeg føler meg fortsatt polsk.

Å flytte til et nytt land gir forskjellige utfordringer, som for eksempel at man kan bli utnyttet eller diskriminert. Jeg tror at hver enkelt av oss arbeidsmigranter har opplevd noe slikt minst én gang.

Men jeg trives i Norge, jeg har mannen min her, og hus og hage som jeg liker å jobbe med. Jeg har

tid til hobbyer, gå på ski og til å kose meg på terrassen med en god bok. Jeg har ferie og tid til meg selv. Jeg føler meg trygg i Norge.

Hvordan trives du i Den katolske kirke i Norge?

– Veien min til Den katolske kirke i Norge var ganske humpete. Da jeg kom til Norge, opplevde jeg det samme som de fleste innvandrere: jeg måtte jobbe hardt og lære språk. Det var ikke mye tid til Gud og bønn. Avstanden til nærmeste katolske kirke, i Hønefoss, var over 100 km. Å komme til messe tok mye tid og innebar ekstra kostnader – i begynnelsen var akkurat dét ikke uten betydning for meg! Men etter hvert ordnet alt seg, og jeg begynte å delta i menighetslivet gjennom kontakt med små grupper. Etter noen år har vi fått fast prest i Hallingdal, og de siste årene er det etablert et engasjert fellesskap i menigheten. Nå har jeg det veldig bra, jeg føler meg som en del av Den katolske kirke i Norge.

Er den annerledes enn Kirken i Polen?

– Den største forskjellen mellom Polen og Norge er tilgang til kirker og messer. Vi har mange kirker i Polen. Her er det færre. Alt her krever større innsats og engasjement fra legfolket.

Nå er jeg glad for at jeg kan hjelpe andre polakker med å få tilgang til kirken; vi organiserer dåp, nattverd og ferming. Men jeg er lei meg for at vi fortsatt ikke har vår egen kirke. Vi må leie Ål kirke eller «kyrkjestugu» like ved for å feire messe.

Hvor mange troende kommer til messe i Hallingdal?

– Ca. 120 personer til de polske messene. I tillegg har vi en gruppe på over 20 personer fra andre land som deltar i den norske messen. En gang i måneden har vi to messer, den ene på polsk og den andre på norsk.

Føler du deg ennå knyttet til menigheten i Polen eller bare til den i Norge?

Etter 15 år i Norge føler jeg meg ikke knyttet til min menighet i Polen. For å være ærlig, selv når jeg kommer til Polen, går jeg sjelden til messe i min tidligere menighet. Norge er mitt hjem nå, her har jeg min kirke, min hyrde og mine brødre i troen.

Har migrasjonen – og det å komme til et så sekularisert samfunn som det norske – styrket eller svekket din tro?

Migrasjonen har styrket min tro. Jeg kan ikke glemme begynnelsen, da jeg kom til Norge med én koffert, én gaffel, én kniv, og ett laken lånt fra et hotell. Bare troen holdt meg oppe. Jeg måtte bare komme meg opp av senga om morgenen og håpe at det ville bli bedre. Takket være troen, var jeg i stand til å møte alle utfordringene.

Har migrasjonen endret ditt syn på kirken i Polen?

– Jeg tåler ikke all rikdommen i Den polske kirke. Det er helt unødvendig. Jeg mener at Gud og hans representanter ikke brydde seg om materielle ting og makt. Etter 15 år i Norge, innså jeg at Kirken kan være beskjeden og enkel. Jeg tror det er slik Gud vil ha det.

De siste overgrepsskandalene i Kirken i Polen og i andre land gjorde meg trist og endret litt min oppfatning av kirken. Jeg er veldig skuffet. De troendes forhold til kirken er blitt svekket som følge av dette. Mange uttrykker mistillit og skuffelse.

Hva tenker du om Kirkens fremtid – i Norge og i Polen?

Det rammer meg i mitt hjerte at mennesker over hele verden forlater Kirken. Foreldre døper barna sine, men lar dem selv bestemme om de skal gå til kirke og ta imot sakramenter. Det er trist at mange sier at de fortsatt tror, men ikke ønsker å være en del av Kirken. Biskoper, prester og vi, de troende, må gjøre alt vi kan for å stoppe denne trenden. Vi trenger karismatiske prester nå, tror jeg. De som har et nytt syn på menneskelivet i den moderne verden skal få snakke i kirken. Kirken må håndtere problemer som folk har i dag, f.eks. identitetsproblemer blant de unge og lidelser som følge av skilsmisser. Vi må være mer åpne og huske hva Kristus lærte om nestekjærlighet. Gud elsker alle mennesker, uavhengig av hudfarge, funksjonsdyktighet og sivilstand.

Kunne kirken i Polen lære noe av den norske kirken eller vice versa?

Den polske kirken kan lære noe av kirken i Norge, fremfor alt å slutte å leve over evne, fokusere mer på å forkynne Guds ord, hjelpe dem som trenger det og sørge for at folk ikke forlater Kirken. Den polske kirken ville gjenvinne større troverdighet ved å løse overgrepssakene. Den må ikke feie dette under teppet. •

«Vi må være mer åpne og huske hva Kristus lærte om nestekjærlighet. Gud elsker alle mennesker, uavhengig av hudfarge, funksjonsdyktighet og sivilstand.»