Leder

06

Min tro: Clara sander

46

Kunst: Slakt og livets brød av Pieter Aertsen

LEDER

Kirkelig motstand?

Lederartikkelen var skrevet og lå klar for trykking. Den handlet om den synodale prosess i kirken. Om samarbeid og rådslagning, om sivilisert adferd blant mennesker som har forskjellige meninger, men en felles tro. Og om hvordan synodalitet – lytting og dialog – stemmer godt overens med naturrettens humane prinsipper.

DEN TEKSTEN MÅTTE VI FLYTTE til et annet sted i bladet. For rett før redaksjonen var avsluttet, skjedde det vi ikke trodde var mulig i vår tid – at en militær stormakt i Europa angrep en nabostat med stridsvogner, missiler og raketter. Og begrunnet og forsvarte sitt brutale overfall med en serie løgner.

Tusener av mennesker er drept eller såret, offentlige bygninger, boliger, skoler og sykehus er lagt i grus. Mer enn to millioner mennesker har desperat rasket med seg de de kan bære, og flyktet ut av landet. Andre er blitt igjen og har tatt opp kampen mot en overlegen motstander. I skrivende øyeblikk aner ingen hvordan dette vil ende.

UTENRIKSPOLITIKK ER NORMALT IKKE VÅR

SAK. Men det som verden har vært vitne til de siste ukene, sprenger sedvane, flytter grenser og etablerer unntakstilstander. Heller ikke vi kan eller bør tie når liv og fundamentale menneskeretter knuses på denne måten.

Det gjør ikke saken bedre, men atskillig verre, at den som er ansvarlig for alt dette, president Vladimir Putin, bekjenner seg til kristentroen, og har et nært og godt forhold til den nasjonale hovedkirke i Russland – den russisk-ortodokse.

Da kommunistene satt med makten i det gamle Sovjetsamveldet, var denne kirken undertrykket. Staten holdt seg med en verdensanskuelse som var ateistisk. Kirkebygninger ble rasert. Men under overflaten levde kirken videre med sin trosutøvelse, sine gamle tradisjoner og sin rike liturgi.

Det er forståelig at en kirke som har fått nye og bedre livsbetingelser, har støttet det sittende regimet i Kreml. Vi skal ikke glemme at også den katolske kirke gjennom historien noen ganger har inngått uhellige allianser med makter den ikke burde ha innlatt seg med. Og for oss som sitter på trygg avstand fra det dramaet som nå utspiller seg, er det kanskje altfor lettvint å hevde at 24. februar 2022 burde endre forholdet mellom kirke og stat i Russland. Vi gjør det allikevel: den russiske kirken burde ta klart avstand fra det brutale overfallet på en nabostat, der det nå «renner elver av blod og tårer», for å bruk pave Frans’ ord.

MEN ENKELT ER DET IKKE. I boken Den ortodokse kirke (St. Olav forlag 2021) gjør Caroline Serck-Hanssen rede for den kompliserte kirkelige situasjonen, med et Moskvapatriarkat som har brutt med det økumeniske patriarkatet i Konstantinopel, nettopp fordi dette ville anerkjenne en selvstendig ukrainsk nasjonalkirke. Det gjør det ikke enklere at det eksisterer tre konkurrerende ortodokse kirker i Ukraina.

Den russisk-ortodokse kirken, under ledelse av patriark Kirill, har vært et viktig redskap til å forberede befolkningen mentalt på den krigen som Kreml uten blussel kaller en fredsbevarende spesialoperasjon mot et nazistisk regime i Kyiv. I ti år har russiske skoleelever lært at det dekadente Vesten er hovedfienden, mens Russland selv er kristendommens sanne forsvarer.

VANLIGE RUSSERE SKAL IKKE KLANDRES for regimets ugjerninger, og vanlige troende skal ikke klandres for hva deres religiøse ledere gjør og sier. Men det går an å håpe, tilsynelatende mot all nøktern realisme, at russerne selv vil klare å reise en opposisjon sterk nok til å fjerne dette regimet. Og at våre medkristne i den russisk-ortodokse kirken vil klare å slutte opp om en slik motstand. •

DET NÅVÆRENDE REGIME HAR DRØMT om å snu landet vekk fra moderniteten og dens normer, og gjenreise et slags Stor-Russland, bygget på det de kaller tradisjonelle verdier. Og i dette har kirken en viktig rolle.

NILS HEYERDAHL Redaktør