Guds ord

«La dere ikke prege av denne verden, men la dere forvandle gjennom et nytt sinnelag, så dere lærer å skjelne hva Guds vilje er, hva som er godt, og hva han ser på med glede, hva som er fullkomment» (Rm 12,1-2). Å SKJELNE DET ENE FRA DET ANDRE

TEKST: PATER JUAN CARLOS ROLDAN, ST PAUL MENIGHET, BERGEN

Det er apostelen Paulus som skriver dette til den kristne menigheten i sentrum av Romerriket. Der og da var den lille kirken omgitt av et mektig og selvbevisst samfunn som kjente sin styrke og var stolt av sine verdier – det meste en arv fra den greske kulturs storhetstid.

Blant de verdiene de skrøt mest av, var den historiske kontinuiteten og sammenhengen de sto i, vissheten om at deres egen sosiale orden ikke hadde endret seg i uminnelige tider, og at verden skulle fortsette å være slik til evig tid. Dette er ethvert imperiums drøm.

Derfor er også det oppdraget som Paulus fremmer, svært krevende og utfordrende: De kristne i Roma må tenke nytt i en verden som ikke ønsker å endre seg, og som ser med mistenksomhet på nye skikker. For å klare å fornye sine sinn, må de kristne vite å skjelne, verdsette og bedømme det som omverdenen tilbyr dem: hva er godt og hva er ondt, hva kan de gå med på og hva må de blankt avvise, hva må endres med det samme og hva må vente?

De kristne i Roma tok denne utfordringen, lik mange andre kristne på den tiden, vise menn og helgener som tilhørte andre menigheter. Den Hellige Ånd veiledet dem etter hvert som de møtte nye erfaringer. Det var ikke meningen at de skulle starte fra bunnen av: den hebraiske bibelen, vårt gamle testamente, vitnet i all sin mangfoldighet om at denne evnen til å skjelne hadde vært praktisert lenge. Hver dag gjaldt det å finne ut hva Gud ønsket å si til sitt folk og til enhver troende.

Tredje Mosebok er svært lite innbydende å lese, med sine oppramsinger av utallige bud og forskrifter. Men det boken faktisk gang på gang oppfordrer til, er at Israels folk skal skjelne, selv i dagliglivets minste detaljer, mellom hva som behager Herren og hva som ikke gjør det. På den måten lærer Hans folk hva som skiller dem fra andre folk. På første side i Bibelen skjelner og skiller også Gud. Han skiller lys fra mørke. Og fra skapelsesberetningen frem til profetenes formaninger, patriarkenes erfaringer og vitnesbyrdene fra Israels helter og vise menn, har de forskjellige utformingene av Guds Ord noe til felles: De søker å lyse opp de troendes vei slik at de kan gjenkjenne Guds vilje under alle livets skiftende omstendigheter.

Tyve århundrer senere er vår situasjon som kristne dels den samme og dels annerledes: vi lever også midt i en selvbevisst kultur, men vi må ikke glemme at den er formet og påvirket av århundrer med kristendom. I dag er det noe helt annet som får skryt enn det som ble satt høyt i det mektige Romerriket. Vi verdsetter ikke lenger kontinuitet og stabilitet. I løpet av de siste århundrene, og enda mer i løpet av de siste tiårene, har mulighetene og tempoet i det å endre og skape noe nytt, bare akselerert mer og mer. En lang rekke forhold, ja livet selv, er i permanent bevegelse.

Derfor står vi kristne mer enn noensinne overfor den samme utfordringen som det kristne fellesskapet i Romerriket klarte å ta inn over seg: å skjelne, verdsette, veie og dømme ut fra Israels vitnesbyrd i Det gamle testamente, den gryende kirkens vitnesbyrd i Det nye testamente og en kristen innsikt, opparbeidet gjennom århundrer, slik at vi ser «hva Guds vilje er, hva som er godt, og hva han ser på med glede, hva som er fullkomment».

Under alle slags nye forhold og i enhver ny og uventet situasjon. •