Help til selvhjelp nr 4 2015 by Strømmestiftelsen

NR. 4 2015 • 36. ÅRG • STRØMMESTIFTELSENS INFORMASJONSMAGASIN

God Jul ønskes alle våre lesere og støttespillere!

Fadder FORSIDEBILDET

10 år gamle Binta Hassan lærer nå å lese og skrive. Foto: Egil Mongstad. NR. 4 2015, 36. ÅRG • STRØMMESTIFTELSENS INFORMASJONSMAGASIN

Cecilias vonde fortid

SIDE 20

Et rom med glede

Landsbyen der hurtigskolen er avgjerande

SIDE 24

SIDE 12

Bokstavsmia i Kai

SIDE 11

Den lange veien til utdanning

Sparebanken

SIDE 8

SIDE 6

Den ulykkelige reisen

SIDE 14

Sterkt møte

SIDE 22

Innblikk

SIDE 4

Skolen før skolen

SIDE 26

Marerittet som ikke gikk over

Vakker Julenatt

SIDE 30

SIDE 16

På lag med de fattige i 50 år

SIDE 18

Nye klasserom iNaboisho

SIDE 23

IC ECOLAB RD

REDAKTØR: Egil Mongstad JOURNALISTER: Egil Mongstad, Jeanett James Villegas, Kirsten Falch, GRAFISK DESIGN: Oddvar Paulsen TRYKK: Unitedpress.no OPPLAG: 22.700 ADRESSE: Skippergata 5, Boks 414, 4664 Kristiansand TELEFON: 03002 GIVERKONTONUMMER: 3000.32.51000 FAX: 38 02 57 10 E-POST: postkrs@stromme.org Magasinet kommer med fire nummer i året. Ettertrykk anbefales med henvisning til Hjelp til Selvhjelp som kilde. Trykket på miljømerket, resirkulert papir. 3041

UnitedPress

0947

HJELP TIL SELVHJELP ISSN 0806-1602

HJELP TIL SELVHJELP 4 2015 | www.strommestiftelsen.no

kontrollerer at innsamlede midler brukes riktig. Strømmestiftelsen forplikter seg til å fortelle deg at gaven har kommet frem, og gi deg fortløpende informasjon om arbeidet.

BISTAND I ENDRING – ELLER POLITISK SPILL Når eg skriv dette er det svært usikkert korleis neste års bistandsbudsjett kjem til å sjå ut. No er prosessen i gang, og Stortinget skal seie sitt. Det som er sikkert, er at regjeringa har lagt fram ein tilleggsproposisjon til budsjett med eit kutt på 4,3 milliardar kroner. Det er kortsiktig politikk, og det er dramatisk. Innafor dette har regjeringa også tenkt eit kutt i posten til sivilt samfunn på nærare 70 prosent. No er det ikkje sikkert at me skal bruke energi og tid på å ergre oss over noko som ikkje blir. For det er lite truleg at forhandlingane på Stortinget har ført til at resultatet er blitt som regjeringa ville. Det er heller ikkje slik at me ikkje kan akseptere kutt også her. Det som derimot bør være grunnlag for uro, er om dette er ein tenkt styrt kursendring for bistanden, der løyvingane til dei frivillige organisasjonane og den langsiktige bistanden blir mindre og mindre. Dersom det er tilfelle, er det grunn til å rope eit varsku. Fylgjene av ein slik politikk meiner vi vil være alvorlege — for dei fattige, men òg for den multilaterale og bilaterale bistanden. Mange av oss frivillige organisasjonar har allereie sagt frå kva fylgjene vil være. Det blir mindre pengar til å drive fattigdomsbekjemping, det blir mindre til å førebyggje kriser, konflikt og radikalisering, det blir mindre til opplæring og jobbskaping, til kamp mot barneekteskap og trafficking, til vatn, helse og infrastruktur. Til demokratiprosessar og utvikling av lokalsamfunn. Det blir i det heile mindre til det meste innan langsiktig bistand når ein prøver å ta bort og redusere løyvingane til sivilt samfunn.

stormakt. Signaleffekten me no sender med eit kutt i bistanden vil være svært negativ for oss. Å kutte i bistanden kan bety at ein seinkar prosessen med å nå dei nye bærekraftsmåla som FN nyleg vedtok. Det kan bety at me kanskje ikkje vil klare å utrydde ekstrem fattigdom innan år 2030. Å drive bistand er utfordrande og til tider også svært krevjande. God bistand krev at ein kan tenke og planlegge langsiktig. Gode resultat krev rammevilkår ein kan planlegge ut frå på førehand. La oss tru at det blei eit anstendig budsjett for dei fattige. Det er framleis meir enn 800 millionar ekstremt fattige der ute. Det er mogeleg å utrydde all ekstrem fattigdom fram til år 2030. Det kan skje på vår vakt, då me hadde sjansen til å gjere det ingen hadde klart før oss. Tusenvis av frivillige støttespelarar er med og gjer ein enorm innsats for at det skal skje. Men for at dette skal bli mest mogeleg effektivt, må me være på eit lag. Me treng ein dugnad der alle er med. Det betyr også langsiktige og trygge rammevilkår frå styresmaktene. Så til sist vil eg ynskja dykk alle ei riktig god og velsigna julehøgtid. Takk for at de er med og utryddar fattigdom. Og takk for at du har vore med å gjere denne jula lettare for nokon der ute.

Langsiktig bistand gjer at det er færre fattige, at fleire går på skule og får utdanning, men også for at den bilaterale og multilaterale bistanden kan skape best mogeleg resultat. Alt heng saman med alt her. Noreg er eit lite land. Men i bistandssamanheng er me ei

Egil Mongstad redaktør

Strømmestiftelsen er utviklingsorganisasjonen som hjelper folk i gang. Som gir fattige mennesker starthjelp til å klare seg selv på egenhånd. Vår erfaring er at milde gaver ikke hjelper folk ut av fattigdom. Derfor gir vi heller muligheter. Utgangspunktet for vårt arbeid er knyttet til det kristne verdigrunnlaget med Jesu liv og lære som inspirasjon og rollemodell for nestekjærlighet. Hjelp til Selvhjelp arbeider etter Redaktørplakaten og Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk. Våre verdier:

MENNESKEVERD, SOLIDARITET OG RETTFERDIGHET HJELP TIL SELVHJELP 4 2015 | www.strommestiftelsen.no

ILLUSTRASJONSFOTO: ODDVAR PAULSEN

HJELP TIL SELVHJELP 4 2015 | www.strommestiftelsen.no

Det går fremover – det blir bedre – det blir færre fattige. Skal vi nå målet om ingen ekstremt fattige innen 2030 må vi alle trå til.

«På vår vakt» I mediene liker vi gjerne å konsentrere oss om fasetter av helheten, om det som er kritisk, om skandalene og det som går galt. Det er vanskeligere å gi oppmerksomhet til alt det som går godt, til de positive sakene, det som forteller om at mennesker har det bra, om det gode som skjer i mitt nabolag, at verden faktisk blir noe bedre. Våre forestillinger og oppfatninger av virkeligheten der ute fastholdes av medier som forteller bare bruddstykker av sannheten. Ifølge en undersøkelse som er gjort i 2014 for Fellesrådet for Afrika tenker fortsatt 60 prosent av oss nordmenn på fattigdom, sult og nød når vi tenker på Afrika. 34 prosent av oss tenker på konflikt og uro. Bare fem prosent av oss tenker på fremgang, muligheter, utvikling og vekst. På spørsmål om hva folk tenker er årsaken til at det er slik svarer 78 prosent dårlig styresett, 71 prosent krig og konflikt. 38 prosent svarer manglende utdanning. FN har nylig lagt frem en sluttrapport over FNs tusenårsmål. Lesingen her vil kanskje overraske mange. • Tall på antall ekstremt fattige, det vil si de som lever for mindre enn en dollar dagen er kraftig redusert. (Dette tallet skal nå økes til 1,25 dollar, red.anm) Siden 1990 er tallet redusert fra 1,9 milliarder til 836 millioner i 2015. • Tallet på mennesker som er under ernærte er redusert fra 23 prosent i 1990, til 12,9 prosent i 2015. • Langt flere går på skole og får utdanning. Siden 2000 har tallet på

barn som ikke går på skole blitt redusert fra 100 millioner, til 57 millioner i 2015. Fortsatt er det mange igjen, men det vi snakker om er faktisk en reduksjon på nærmere 50 prosent på 15 år. • I 1990 døde 12,7 millioner barn før de var fylt fem år. I 2015 er tallet halvert til seks millioner. • I 1990 hadde 2,3 milliarder mennesker tilgang til rent vann. I 2015 er tallet 4,2 milliarder. Det går med andre ord fremover – og det går raskt fremover. Men noen mørke skyer kan fortsatt rote det til for oss. I følge FNs rapport på tusenårsmålene henger de aller fattigste fortsatt etter. Det er dessverre fortsatt et stort skille mellom de som er rike og de fattige. Dersom ikke noe blir gjort raskt, vil dette skillet bare fortsette å øke. Klimaendringene slår mest negativt ut for de aller fattigste. Konflikter har ført 60 millioner mennesker på flukt. Ikke siden andre verdenskrig har så mange mennesker vært på flukt, internt i eget land og over landegrenser. Og til tross for en enorm reduksjon i tallet på ekstremt fattige, så lever fortsatt 836 millioner for mindre enn 1,25 dollar om dagen. Det er ikke så mange månedene siden FN ble enige om nye mål for utvikling for de neste 15 årene frem til 2030. Det er 17 mål, store mål og viktige mål, som har fått navnet «bærekraftsmål» og skal erstatte tusenårsmålene. Og til tross for mørke skyer og at det vil fortsatt vil være fattige men-

nesker og barn som ikke kommer på skolen, det mest viktige er at i årene som ligger foran oss vil vi kanskje klare å utrydde ekstrem fattigdom. Det er i alle fall ikke noe som tyder på at det ikke er mulig å få det til. Bærekraftsmål nummer én handler om nettopp det, å utrydde ekstrem fattigdom innen 2030. Tenk om vi hadde klart det på «vår vakt» - og fakta er at med vilje og innsats fra oss alle så er det mulig. Det er mulig fordi det skjer endringer allerede nå. I Bangladesh har nærmere 100 000 jenter fått opplæring i hvordan de kan ivareta sine egne rettigheter og ta styring i eget liv gjennom vårt Shonglap-program. De har lært et fag og fått innsikt i et yrke som kan gi dem en inntekt. Foreldre forstår at de ikke kan gifte bort døtrene sine når de er unge jenter, og unge jenter og gutter kjemper mot barneekteskap og forandrer sine lokalsamfunn. I Vest-Afrika, der flere millioner barn ikke er på skolen, opplever vi at vårt hurtigskole program, Speed School, tar flere og flere barn tilbake til skolebenken og gir dem en ny sjanse. I Sør- Sudan skal vi være med å utdanne flere tusen nye lærere som skal undervise barna i det nye landet. Det går fremover – det blir bedre – det blir færre fattige. Skal vi nå målet om ingen ekstremt fattige innen 2030 må vi alle trå til. Så la oss fortsette jobben. La oss utrydde fattigdom, gi alle barn skolegang, forhindre barneekteskap. Det er mulig å få det til, og det kan skje på «vår vakt». EGIL MONGSTAD

HJELP TIL SELVHJELP 4 2015 | www.strommestiftelsen.no

For mange foreldre er det å betale skolepenger for døtrene sine et tapsprosjekt. En dag skal de jo giftes bort til en annen familie. Så hvorfor bruke penger på det? Derfor er det flere jenter enn gutter som slutter skolen etter tredje – fjerde klasse. Men for 16 år gamle Sonia Akello er det ikke slik.

Den lange veien til utdanning EGIL MONGSTAD Gulu, Uganda

Sonia går i sjette klasse på Agwayugi barneskole i Gulu. Hun klarte ikke eksamen som skulle ta henne til ungdomsskolen, så derfor må hun ta sjette en gang til. Og nå skal hun klare det. HARDT ARBEID MED GLEDE – Jeg vil at fremtiden skal bli bedre enn fortiden min. Derfor jobber jeg hardt for å få en utdanning. Får ikke jeg det bedre, vil heller ikke barna mine få det bedre. Derfor må det bli slik. Jeg har ikke noe valg, sier Sonia Akello. For å tjene penger til å betale skolen, arbeider 16-åringen hver eneste helg hos naboer og andre som trenger hjelp på åkrene. Det er hardt arbeid med hakke

hele dagen. Hun tjener noen shilling, og jobben gjør hun med glede. Noen timers slit hver helg gjør hun gjerne for å få en utdanning. Hun får ikke noe hjelp fra moren, som er fattig løsarbeider og tar de jobbene hun kan få. Far er død. EN VOND TID – Jeg var bare noen få år gammel da pappa døde for 14 år siden, sier Sonia, som vokste opp i en leir for internt fordrevne flyktninger. Kamper mellom regjeringsstyrker og den fryktede Joseph Kony i Lords Resistance Army (LRA) herjet i området i flere år. Tusener av barn ble kidnappet og bortført for å arbeide som barnesoldater, prostituerte og hjelpere for den forhatte

lederen av LRA. Og tusener var internt fordrevne og vokste opp i flyktningeleirer. – Det var en svært, svært vond tid, sier Sonia. STOLT STORESØSTER Hver eneste skoledag er hun oppe klokka seks. Skal hun rekke frem til skolen som begynner klokka åtte hver dag, må hun starte hjemmefra senest klokka halv sju. – Jeg er stolt over søstera mi, sier storesøstera Evelyn. Hun er 26 år gammel og har aldri gått på skolen selv. – Det er vanskelig når en ikke kan lese. Jeg kan bokstavene og jeg kan skrive dem, men jeg forstår ikke hva de betyr og kan ikke sette dem sammen. Krigen gjorde at jeg ikke fikk utdanning, forteller hun. Hun bor sammen med mannen og flere andre i familien i landsbyen Abye som ligger et par timers gange fra skolen. Inne på deres område er det flere hytter der storfamilien bor sammen. For Sonia er skolen nå hennes mulighet. Hun drømmer om å bli lærer. Og en ting er hun helt sikker på, hun vil ikke gifte seg før hun har en utdanning.

Vi er blitt en helt annen skole nå. Samarbeidet med Charity for Peace og Strømmestiftelsen har forbedret arbeidet vårt og gjort skolen vår mye bedre, sier rektor George Oriem, som her er sammen med Sonia.

HJELP TIL SELVHJELP 4 2015 | www.strommestiftelsen.no

UGANDA

Gulu

KAMPALA

SKOLENS UTFORDRINGER Rektor George Oriem, ved Agwayugi grunnskole er imponert over innsatsen mange av elevene hans gjør for å komme på skolen. Sonia er en av dem med lengst skolevei, og må være på skolen hele dagen frem til hun kan gå hjem klokka fem. – Noen av barna har heller ikke skolemat, og flere har heller ikke spist før de kommer hit. Det er et stort problem. Det svekker konsentrasjon og evnen til å lære. Men vi har ingen sjanse til å tilby elevene skolemat slik noen skoler gjør, sier han. Skolen har 1032 elever og 15 lærere; Fire er lønnet av foreldrene, og de andre er det staten som tar seg av. I hver klasse er det en lærer og over 100 barn. – Store klasser er en utfordring. Men til tross for det så har vi fått til økt trivsel blant elevene, lærerne trives bedre, og flere elever klarer prøven som tar dem videre til ungdomsskole, sier Oriem. Han er ikke i tvil om at samarbeidet med Strømmestiftelsen og organisasjonen Charity for Peace (CFP) er noe av grunnen til det. – De har introdusert idrett og fotball, og det er med og øker trivsel og læring. De har gitt lærerne våre etterutdanning,

Utdanning er svært viktig for meg, sier Sonia Akello som hver eneste helg jobber for å tjene penger slik at hun kan betale sine skolepenger.

jobber med oss for å opprette foreldregrupper og motiverer foreldrene til å ta ansvar. De hjelper med lærebøker og betaler for årlige tester slik at elevene er forberedt til den endelige og avgjørende testen de må ta for å komme videre til ungdomsskolen. Alt dette betyr så uendelig mye for elevene og jenter som Sonia. Vi er blitt en helt annen skole nå. Trivselen er mye større og resultatene mye bedre enn hva vi hadde for noen få år siden, sier rektor George Oriem.

Det er ettermiddag. Sola kaster lengre og lengre skygger over asfalten når elevene er på vei hjem. En skoledag er over, og Sonia går hjem sammen med vennene sine. Hjemme venter skolearbeid og huslige oppgaver, og for svært mange også dagens første måltid. •

HJELP TIL SELVHJELP 4 2015 | www.strommestiftelsen.no

JOBBSKAPER VEST-AFRIKA

Sparebanken 8

HJELP TIL SELVHJELP 4 2015 | www.strommestiftelsen.no

< Det er møte i spareog lånegruppa Tålmodighet, som hver lørdag møtes under landsbyens største mangotre for å spare og låne og dele erfaringer med hverandre.

MALI

BAMAKO Kai

et er møte i spareog lånegruppa «Tålmodighet». Her sparer de, snakker om utfordringer, deler erfaringer med hverandre og låner til nye prosjekter. Noen skal kjøpe en skoleuniform, endel skal betale skolepenger, enkelte vil kjøpe ei geit og andre vil kjøpe nye frø som de skal så. Hvert medlem sparer 100 CFA, det tilsvarer ei norsk krone og 35 øre i uka. I sparekassa er det nå 750 kroner, penger de, sammen med renter på lån de har gitt ut, har klart å bygge opp siden de startet i februar. Lånene må betales tilbake i løpet av fire måneder, og rentene begynner å løpe etter fire uker. ALLE TRENGER PENGER Safiatou Koné er president i gruppa. – Dette gir oss sjanser vi ikke hadde før. Da bestemor døde, hadde jeg ikke penger til å reise i begravelsen hennes. Men fordi jeg fikk ta et lite lån her, kunne jeg reise. Vi har mange eksempler på hvordan dette >>>

De sitter under mangotreet med tunge greiner av frukt som fortsatt ikke er moden. De er 24 kvinner; 14 av dem har et barn i fanget som pludrer, skriker og finner frem til magre bryster der de roer seg litt før de sovner. EGIL MONGSTAD Kai, Mali

HJELP TIL SELVHJELP 4 2015 | www.strommestiftelsen.no

Safiatou Koné, til venstre, er president i gruppa.

fellesskapet er viktig for oss. Medlemmene låner til forskjellige dagligdagse ting. Mange låner for å starte og drive en liten virksomhet. En vil låne for å kjøpe en sykkel, noen vil kjøpe klær til barna. Enkelte har en kiosk, andre bruker penger til å kjøpe husdyr, noen selger varer på markedet og må låne for å fornye varelageret. Andre trenger penger til å gjøre nødvendige innkjøp til hjemmet. Det er så utrolig mange behov, og dette gir oss så mange muligheter vi ikke hadde før, forteller Koné.

betydning. Når vi kommer sammen, diskuterer vi felles utfordringer og snakker om løsninger. Vi har for eksempel snakket mye om det med ernæring og godt kosthold. Vi krangler ikke som vi gjorde før, men støtter hverandre når noe er vanskelig. Det er så mange fordeler med dette, sier kvinnene under mangotreet i Kai.

de eldre kvinnene. De kan så mye. Og så er det en god måte å vise respekt for de eldre på, sier 20-åringen. Hun har aldri gått på skole, og den eneste utdanningen hun har er koranskole, der hun lærer arabisk og å lese koranen. Pengene hun sparer i gruppa skal hun bruke til å kjøpe kokekar til hjemmet.

TIL MØTE PÅ TREHJULSSYKKEL Rutinene for møtet er de samme. Navnene ropes opp, en etter en. De går frem til kassa og sparer 100 CFA (1,35 kr) hver. Så blir pengene lånt ut igjen. Moma Sogodogo er eldst i gruppa. 55-åringen kan ikke gå. Men en trehjulssykkel som hun bruker armene til å «trø» med tar henne frem til der hun vil. – Jeg ble med fordi dette er en mulighet. Når jeg har spart nok, skal jeg kjøpe en seng, sier hun, og de andre trekker på smilebåndet. – Den koster 8000 CFA, vel 104 kroner, så etter ett år kan jeg kanskje klare å kjøpe den, sier Moma. Afo Traore er yngst – bare 20 år gammel og nygift.

SETTER MÅL Awa Konate leder arbeidet med spareog lånegrupper, og har ansvar for 34 grupper. – Det viktigste er at de kan spare og at de får tilgang til penger. Kvinnene har klare tanker om hva de vil gjøre, og de setter tydelige mål for hvordan de vil bruke pengene, sier Konate.

– Jeg ble med her fordi jeg ville lære av

En aktivitet som gruppa gjør felles, er å kjøpe såpe som de selger. De kjøper for 10 000 CFA og selger for 12 000. Slik kan de på en måned tjene 27 kroner i tillegg til det de har av annen virksomhet. VIKTIG FOR LOKALSAMFUNNET – Det aller viktigste er at dette har endret lokalsamfunnet vårt. Før så vi hverandre ikke så ofte, vi snakket sjelden sammen og diskuterte aldri felles utfordringer. Vi var hver for oss opptatt av det vi holdt på med og brydde oss ikke hverken om naboen eller andre. Nå har vi forstått at vi er avhengige av hverandre, og fellesskapet har fått en

HJELP TIL SELVHJELP 4 2015 | www.strommestiftelsen.no

– Tradisjonelt sett er kvinnene her bundet til å være hjemme og delta i arbeidet på gården. I vårt samfunn har kvinnene altfor liten plass. Derfor arbeider jeg her. Jeg vil at dette skal være med å styrke kvinnenes plass i samfunnet, gi dem kunnskap slik at de kan bli gode medspillere i lokalsamfunnet og bli viktige stemmer og deltakere i utviklingen av samfunnet vårt, sier Awa Konate. •

FAKTA Active Literacy

Active Literacy er et ti måneders lese- og skriveprogram over to år, fordelt på 5 måneder hvert år. Målgruppen er mødre til barn på Speed School og medlemmer av spareog lånegruppene. Målet er at de skal kunne lære å lese, skrive og regne på morsmålet og på fransk. Samtidig lærer de om demokratiske prosesser, sivile rettigheter, helse og hygiene, og de blir oppmuntret til å bruke kunnskapen i sitt daglige liv.

Alimata Sogodogo Dembele smiler sitt bredeste smil. Bakerst i kroken sitter den unge kvinnen, som er i slutten av 20-årene. Våkent følger hun med på det som skjer framme ved tavla. Sammen med 25 andre kvinner er hun på voksenopplæring. Hun lærer å lese og skrive.

Dette er en helt ny verden for oss, sier Alimata Sogodogo Dembele, som nå gleder seg over at bokstavene har fått mening og tallene betydning. Her er hun sammen med de andre kvinnene i klassen.

Bokstavsmia i Kai – Dette er jo helt fantastisk. Før kunne ingen av oss verken regne, lese eller skrive. Vi var helt «fortapte». Livet uten utdanning er som en kylling i et rom med åpne dører og vinduer og la den gå der helt fritt. Etter en stund ville den være borte. Flere av oss kunne ikke en gang slå et telefonnummer. Vi kunne ikke lese vår egen fødselsattest, eller lese på skilt for å se hvor vi var når vi tok bussen. Ofte ble vi lurt på markedet. De som kjøpte fra oss kunne lure oss på vekta fordi vi ikke forsto, og dermed fikk vi mindre enn det vi egentlig skulle ha, sier Alimata. – En av de største utfordringene vi har her er at det er så få som kan lese og skrive. Det får store konsekvenser for dem det gjelder og for hele samfunnet generelt. Skal kvinnene delta i utviklingen av sitt eget samfunn, er det en forutsetning at de kan lese. Derfor gjør vi noe med det og har opprettet disse kvinneklassene, sier Awa Traore. Hun arbeider i organisasjonen Gradeecom, og er koordinator for voksenopplæringssentrene og leder for spareog lånegruppene i Kai. Tre timer hver dag, fem dager i uka, i fem måneder over to år skal Alimata, sammen med de andre kvinnene i gruppa, stille på

skolebenken for å lære å lese, regne og skrive. De skal også lære fransk og kunne føre en samtale på fransk. Opplegget og timeplanen er lagt opp slik at undervisningen ikke kommer i konflikt med viktige gjøremål hjemme, eller med den viktige tiden på året da de skal plante, så og høste. I de sårbare og tørre landbruksområdene er det viktig at alle stiller når vårarbeid og innhøsting foregår. 58 år gamle Warabata er den eldste kvinnen i gruppa. – Det er utrolig! Jeg er en av de eldste i landsbyen og har aldri kunnet lese eller skrive. Og nå kan jeg skrive navnet mitt for aller første gang, sier hun med et stort smil og skriver navnet på tavla mens de andre klapper. Og mennene deres - jo - de heier på konene sine. – Mannen min og jeg er enige i at dette skal jeg gjøre. Han arbeider med sitt og jeg er her på skolen tre timer om dagen. Vi forstår begge hvor viktig det er å få lese- og skrivekunnskap, så dette er vi begge to helt enige om, sier Alimata.

EGIL MONGSTAD Kai, Mali

HJELP TIL SELVHJELP 4 2015 | www.strommestiftelsen.no

HJERTEVENN NIGER

SPEED SCHOOL • Speed School (8-12 år) Tar igjen tre års tapt skulegang på ni månader. Etter at borna har bestått eksamen, kan dei begyn ne i vanlig 4. klasse. Dei som ikkje består, får begynne i 2. eller 3. klasse. • Speed School 2 (13-14-år) Tek igjen seks års tapt grunn skule på 18 månader. Etter bestått eksamen kan dei begyn ne i vanlig 7. klasse. Skulene blir oppretta i landsbyar der det frå før av ikkje finnest noko skuletilbod. Strømmestift elsen har Speed Schoolprosjekt i Niger, Mali og Burkina Faso, tre av verdas aller fattigaste land. Etter at skuleåra er over, flytter skulen vidare til ein annan landsby.

I landsbyen til 10 år gamle Binta Hassan har det aldri vore skule. Men no lærer 10-åringen å lesa og skriva, og ho likar det.

Binta har full konsentrasjon ved tavla. Ho skal løyse reknestykket, og ho klarer det med glans. I klassen er det 23 born, alle frå den same landsbyen. For her er det ingen som har gått på skule før. I det tørre landskapet er det over to kilometer til næraste skule. I den kvelande varmen er det for langt å gå for dei minste borna. Difor er dei ikkje på skulen.

– der hurtigskulen er avgjerande

– Det er så mykje å lære her. Det er mykje betre å vere her enn å vere heime. Der må eg passe born, vaske og koke. Men her på Speed School kan eg berre lære, få kunnskap. Eg lærer noko nytt kvar dag, seier den unge jenta.

EGIL MONGSTAD, NIGER

Landsbyen

SKULE FOR BÅDE STORE OG SMÅ For fire månader sidan starta Strømmestiftelsen,

HJELP TIL SELVHJELP 4 2015 | www.strommestiftelsen.no

Fadder

Skolebygget

Familien.

heimkomen frå Ghana, der han har vore og arbeida dei siste seks månadane. Kvart år reiser fleire menn frå landsbyen, minst ein frå kvar familie, til landet ved kysten for å arbeide. – Det er heilt avgjerande for oss. Livet her er svært utfordrande. Spesielt gjeld det vatn. Det er tørt i store periodar, og livet er svært sårbart for berre små endringar når det gjeld regn. Me lever i grunn på ei smertegrense heile tida. Kjem det store variasjonar i nedbør kan det bety at det kan vere veker på året der det ikkje er mat, eller at tilgang på mat er svært liten. Difor er det heilt nødvendig å reise til Ghana for å arbeide slik at me kan kjøpe det me treng utover det me har av sjølvberging, seier Hassan.

Klasserommet.

saman med den lokale samarbeidspartnaren, opp Speed School her, slik at borna her skal få ein sjanse til å ta seg vidare inn i den offentlege skulen. No er det to hurtigskular i landsbyen, ein for dei minste borna frå åtte til 12 år som varer i ni månader, og ein for dei litt eldre borna mellom 13 og 14 år som varer i 18 månader. – Kanskje kan eg óg ein dag stå framme ved tavla og undervise. Det hadde eg likt, seier Binta, som drøymer om at ho ein dag kan bli lærar. Sjølv om ho må hjelpe med husarbeid heime, hente ved og alt det mor treng hjelp til mens far er borte, får ho også litt tid til å leike og vere saman med vener.

– Me leikar gøymsel, og så dansar me. Og så syng eg, det er så kjekt å synge, seier ho smilande. – Eg vil at Binta skal lære å lese og skrive. Eg fekk aldri det, og det plagar meg. Utdanning er så viktig. Har du ikkje gått på skule, så har du ikkje den same sjansen som dei med utdanning. Her i landsbyen vår er det svært få som kan lese og skrive. Og du kan sjå forskjellen på dei som kan og dei som ikkje kan. Har du lært kunsten, kan du tileigna deg kunnskap, du kan sjå sakene på ein annan måte og gjera vurderingar og refleksjonar ut frå kunnskap, seier Bintas far, Hassan Ide. LEVER PÅ SMERTEGRENSA Han er nyleg

STILLER OPP FOR KVARANDRE Han er glad for at når mennene er borte, er det alltid nokon som ser etter resten av familien. – Her bryr me oss om kvarandre. Dersom nokon av oss har det vanskeleg, så stiller resten av landsbyen opp. Det er det vakre med å leve her. Utanom det er det svært mange utfordringar, og det aller største av dei er mangel på vatn. Det gjer det utfordrande å leve og vekse opp her, seier han. Hasan er glad hurtigskulen kom til landsbyen. Utan ville ikkje Binta og dei andre jamaldringane fått skulegong. – Eg er så glad for dette. Det gjev oss eit håp, det gjev oss trua på at me ikkje er aleine, og det gjev oss ei framtid for borna våre. Binta er flink på skulen, og eg er stolt av henne. Og sjølv om ho ein dag kjem til å gifte seg og forlate oss, vil det ho lærer alltid vere med henne, og det vil også me ha glede av. Det er eg stolt over, seier Hassan. •

HJELP TIL SELVHJELP 4 2015 | www.strommestiftelsen.no

Da Maria møtte en mann hun ville leve livet sammen med, trodde hun at fremtiden skulle bli god og rimelig trygg. Men slik gikk det ikke.

Den ulykkelige reisen EGIL MONGSTAD

Dar-Es-Salaam, Tanzania

et virker ganske så håpløst alt sammen. Blikket er tomt og fjernt. Bare veslegutten Daniel på litt over et år, smiler litt og pludrer på mammas fang. Han er lykkelig uvitende om hva som skjer med mamma og søsknene. De ble funnet og plukket opp på trappa fremfor landsbyens forsamlingshus av noen medlemmer i den lokale kirken, i Msongola, en landsby noen mil utenfor Dar–es–Salaam i Tanzania. Nå bor de hos en kvinne i denne menigheten. Maria Gabriel Mrimi sitter på en presenning utenfor det enkle huset hun har fått lov til å bo i. Ved siden av sitter den eldste sønnen og en yngre søster. Begge skulle aller helst vært på skolen. Men der er de ikke. Maria har heller ikke penger til å betale for at de skulle være der. Maria kan ikke helt si hvor gammel hun er. Men hun har fått fire barn, og det femte er på vei. Problemene hennes begynte da mannen reiste fra henne. Da var hun gravid med sitt fjerde barn. Familien bodde, sammen med mannens foreldre utenfor Mwanza, en by nord vest i

Tanzania, like ved kysten til Victoriasjøen. Da mannen reiste, fortsatte hun å bo med svigerforeldrene som bodde i en enkel jordhytte. Etter en kort tid døde de, men Maria fortsatte å bo der. Så ramlet hytta sammen og mannen, som hadde giftet seg med to kvinner til, dukket opp. Han ordnet et rom til familien før han ble borte igjen. Men Maria, som nå var blitt kone nummer tre, klarte ikke betale for seg. Hun ble kastet på dør og satt på en buss til mannens familie i Dar–es–Salaam. Men heller ikke der fikk hun bo lenge, og snart ble hun og barna gatetiggere.

TANZANIA

DAR–ES–SALAAM

henne en liten inntekt. – Men da må hun bli med i en spareog lånegruppe og starte derfra. Og så kan hun kanskje senere klare å få barna på skolen, sier Doreen. Ingen av barna til Maria har noen gang gått på skole. Den eldste sønnen Ijubo som er 11 – 12 år gammel vet ikke hva det er å gå på skole. Han har heller ingen venner som kan fortelle han det. Derfor er det ikke lett å svare når vi spør om han er lei seg for at han ikke er på skole. For han vet ikke hva de gjør der.

Håpløsheten synes liksom ikke å ta noen ende for den fattige familien. Sist gang hun hadde kontakt med mannen klarte han å gjøre henne gravid igjen. Og nå venter hun sitt femte barn.

Inntil videre kan Maria bo her. Hvor lenge vet hun ikke. Om Ijubo og de andre barna hennes får begynne på skolen vet hun heller ikke. – Det kan jeg ikke vite noe om, sier hun. •

– Hun lever i en svært vanskelig og sårbar situasjon, sier programkoordinator Doreen Matekele fra organisasjonen OCODE. Og spesielt ille er det at ingen av barna til Maria går på skole. – Uten utdanning vil de være taperne i kampen om arbeid, sier programkoordinatoren. Hun mener Maria etter hvert kan komme i gang med noe som kan gi

Da mannen og faren til denne familien stakk av og giftet seg med to andre kvinner, endte det i en ulykkelig situa-sjon for mor og barn. Fra venstre Julita, mor Maria med yngstegutten Daniel på fanget og helt til høgre eldstemann Ijubo.

HJELP TIL SELVHJELP 4 2015 | www.strommestiftelsen.no

REPORTASJE DAR–ES–SALAAM, TANZANIA

HJELP TIL SELVHJELP 4 2015 | www.strommestiftelsen.no

SMÅTT & STORT FRA NÆRT OG FJERNT

FOTO: JARLE NYTTINGNES

Tradisjonsrik førjulskonsert

Stille Natt Hellige Natt 2015 er på veien igjen. Når du leser dette, har de allerede vært ute noen dager, men fortsatt er det mange konserter igjen. Kommer konserten til et sted i nærheten der du bor, er den vel verdt et besøk. Stille Natt Hellige Natt er Norges eldste og mest tradisjonsrike førjulskonsert. Også i år er det Tor Endresen, Marian Aas Hansen og Rune Larsen som skal skape julestemning i kirker land og strand rundt, sammen med Alexander Rybak og nykommeren Maria Haukaas Mittet. Musikere er Jon-Willy Rydningen og Olav Torget. Turneen arrangeres av Taran AS, som i 16 år har samarbeidet med Strømmestiftelsen. Deler av billettinntektene går til å bekjempe fattigdom, og i tidenes løp har det blitt flere millioner kroner. Konsertoversikt og billetter kan du finne på www.billettservice.no

Vakker Julenatt Også i år turnerer konserten «Julenatt» med Christian Ingebrigtsen og Gaute Ormåsen. I år har de fått med seg Trine Rein, og musikere er, som tidligere Trond Lien, og Frøydis Grorud.

Noen svært regntunge dager i juli og august ble Myanmar rammet av en av de verste flomkatastrofene i landet på manns minne. Hele 12 av 14 stater og regioner ble rammet av et voldsomt regnvær. Noen steder regnet det uavbrutt i over i nærmere 12 dager. Det gikk flere jordskred, hjem ble oversvømt og lagt i ruiner, og skoler ødelagt. Flere millioner mål jord ble satt under vann og ødelagt. Dette vil få store konsekvenser for matsikkerheten i landet. Strømmestiftelsen har i flere år arbeidet i Myanmar, og nylig startet vi et nytt, stort arbeid i Ayeyarwaddy-deltaet. Dette er et av områdene som ble sterkt rammet av flommen. Det er i dette området, og i noen tilstøtende hardt rammede områder, vi har konsentrert mye av vårt hjelpearbeid. Strømmestiftelsen har bevilget 300 000 kroner i nødhjelp til flomofrene.

Flommen i Myanmar har skapt enorme ødeleggelser i det fattige landet. Her redder en gutt en vannkanne.

Julegave med mening Er du en av dem som sliter med å finne på noe å ønske seg til jul? Gjør verden litt bedre og ønsk deg julegaver fra vår nettbutikk på www.stromme-stiftelsen.no/nettbutikk. Du kan også ringe 03002 og bestille gaver via telefonen. Vi sitter klare til å ta deg godt imot!

FOTO: FREDRIK ARFF

Turneen startet 27. november i Vestfossen kirke, og fortsetter helt frem til den avsluttes i Uranienborg kirke den 22. desember. På repertoaret står kjente og kjære julesanger, men også populærmusikk og klassisk musikk. Julenatt produseres av Taran AS og arrangeres i samarbeid med Strømmestiftelsen, som får en del av overskuddet fra konserten. Oversikt over konserter og billetter kan du finne på www.billettservice.no

Storflom i Myanmar

HJELP TIL SELVHJELP 4 2015 | www.strommestiftelsen.no

Gjør verden litt bedre ved å kjøpe julegaver som hjelper de som trenger det mest. Vi har noe for enhver smak og lommebokstørrelse. Du kan for eksempel gi et gatebarn trygghet, du kan gi et lån til en fattig gründer, du kan kjøpe kyllinger og geiter, stoppe barneekteskap eller sende et barn på skolen. Med på kjøpet får du et nydelig kort der du kan skrive en personlig hilsen. Se i bladet for mer informasjon. God jul!

FOTO: STRØMMESTIFTELSEN

Ung og engasjert?

Festkveld for Strømmestiftelsen i Kilden

Reis ut i verden og bekjemp fattigdom. Kom hjem som et rikere menneske! Er du mellom 18 og 25 år kan du nå søke om skoleplass ved Hald Internasjonale Senter i Mandal. Act Now er et studium i tverrkulturell forståelse og internasjonalt arbeid. Som Act Nowstudent får du kunnskaper om fattigdommens årsaker og konsekvenser, og du vil få et opphold i et av våre fire samarbeidsland, Kenya, Uganda, Tanzania eller Nepal. Du vil bli kjent med nye kulturer, lære om utviklingsarbeid, ikke bare i teorien, men også hvordan det fungerer i praksis. Utvekslingsprogrammet Act Now gir deg unike erfaringer som vil prege deg resten av livet.

Tini Flaat åpnet kvelden med sin trio og trollbandt raskt publikum med sin flotte stemme. Alejandro Fuentes og hans band fikk publikum raskt opp på beina og skapte god stemning, mens Kristiansands egne Sound of Happiness (bildet), viste alle en ekte musikkglede med trøkk og godt humør.

Vi vil rette en stor og varm takk til våre gode samarbeidspartnere. Inntektene fra arrangementet vil bety mye for mange mennesker fremover.

Søknadsfristen er 1. mars 2016. Les mer på www.hald.no

Sagavoll i Mwanza I november reiste denne fine gjengen (bildet) som utgjør prosjektgruppa «Prosjekt Øst-Afrika» fra Sagavoll folkehøgskole til Tanzania og Mwanza for å besøke prosjektet Tahea som de støtter gjennom Strømmestiftelsen. Tidligere i høst var de i Kristiansand og på Strømmestiftelsen. Der fikk de informasjon om prosjektet og ble litt bedre kjent med Strømmestiftelsen og det arbeidet vi gjør. Sagavoll har i flere år støttet Strømmestiftelsen og i 2014 samlet prosjektgruppa og skolen inn over 1,1 millioner kroner til arbeidet i Tahea.

FOTO: ØYSTEIN V. SØRENSEN

Konferansier, Janne Formoe, bandt kvelden sammen med eleganse, alvor og humor. Kvelden ble avsluttet med energibomben Silya (bildet), som med sitt åtte-manns orkester gav oss et musikalsk fyrverkeri. Festkvelden i Kilden ble gitt av Gumpen Gruppen og Sparebanken Sør til inntekt for Strømmestiftelsens arbeid. Eventbyrået Team Works gjorde hele arrangementet på dugnad, og Hotel Norge bidro med gratis overnatting og mat til alle artister og musikere.

FOTO: ØYSTEIN VENAAS SØRENSEN

Et musikalsk stjernelag var i begynnelsen av november i Kilden Teater- og Konserthus i Kristiansand for å lage en festkveld for Strømmestiftelsen med fokus på Jobbskaper.

Tusen takk, Stavanger-Sandnes!

HJELP TIL SELVHJELP 4 2015 | www.strommestiftelsen.no

FOTO: ØYSTEIN VENAAS SØRENSEN

I september var Stavanger-Sandnes med på en stor dugnad som satte fokus på jobbskaping for å bekjempe fattigdom. Målet var å få flere faste givere til å støtte kampen mot fattigdom. Byen viste et enormt engasjement! I løpet av de ti dagene kampanjen varte klarte Stavanger og Sandnes å skape 3300 nye jobber til fattige mennesker i Sør. Vi fikk også 347 nye faste givere, og en rekke enkeltpersoner og bedrifter har bidratt med enkeltgaver til kampanjen. Takk til dere alle som ble med, som deltok, som stilte opp og ble Jobbskapere! Jobben du gjør betyr mye. Og vil du også bli Jobbskaper – så kan du så absolutt det. Da kan du registrere deg her www.jobbskaper.no eller ta en telefon til oss på 03002. Jobbskaping er enkelt – og det virker!

KAFFEPRATEN

KJELL MAGNE BONDEVIK

HJELP TIL SELVHJELP 4 2015 | www.strommestiftelsen.no

På lag med de fattige i 50 år – For meg handler det om nestekjærlighetsbudet, og fordi det viser seg at det nytter, sier Kjell Magne Bondevik på spørsmålet om hvorfor vi skal hjelpe. I dag er den tidligere statsministeren, utenriksministeren, lederen i Krf og stortingspolitikeren leder for Oslosenteret for fred og menneskerettigheter. Og han er fortsatt levende opptatt av fattigdomsbekjempelse og internasjonalt solidaritetsarbeid.

EGIL MONGSTAD

– Utfra en menneskelig og kristen synsvinkel, er det helt uakseptabelt at så mange mennesker mister livet på grunn av fattigdom, krig og konflikt. At så mange er undertrykt er også helt i strid med alt vi tenker om menneskeverdet. Derfor holder jeg på med dette. Og det virker. Flere av FNs tusenårsmål er faktisk nådd, og det har skjedd takket være solidaritetsarbeid fra den rike verden, sammen med den jobben utviklingsland selv gjør, sier Bondevik. 68 ÅR er han blitt, og han har fortsatt lyst til å være med å forandre verden. Han vokste opp i et hjem der det ofte var besøk av misjonærer som viste lysbilder og fortalte om fattige menneskers kår. Han kom med i KrFU der internasjonalt solidaritetsarbeid var viktig. Som politiker, og etter hvert utenriksminister og senere statsminister, ble han mer og mer opptatt av kontrastene fattige lever i, i forhold til vårt velferdssamfunn. – Dette var også avgjørende for at jeg startet Oslosenteret, der vi har valgt å gjøre arbeid med å utvikle og stabilisere demokratiet som vår hovedsak, sier Bondevik. I MER ENN 50 år har han vært opptatt av internasjonal politikk, solidaritet og utviklingsarbeid. – Til tross for at mediene ofte tegner et negativt bilde av kampen mot fattigdom, så viser all statistikk at det har gått fremover. Tall fra FN viser at antall fattige er redusert fra 1,9 milliarder i 1990 til under en milliard i 2015. Flere nyfødte overlever, langt flere får utdanning, det er færre kriger, og på de siste 25 årene er tallet på demokratiske land fordoblet. Konfliktbildet er også endret. Nazismen er borte, kommunismen er snart borte, jernteppet er borte, Warszawapakten er borte og Europa er blitt ett. I Afrika endret frigjøringsbevegelsene samfunn, og land fikk sin selvstendighet. Dagens konfliktbilde går på tvers av kontinentene. Ekstreme og radikale grupper vokser frem, og vi ser at politiske ledere misbruker religion for å forsterke konflikter. Min oppfatning er at religion ikke er kilden til konflikt, men at religion ofte blir trukket inn i konflikten, sier Bondevik, som ser på fremveksten av ekstreme islamistiske krefter som det mest alvorlige i dagens trusselbilde. I SOMMER vedtok FN de nye bærekraftsmålene som har erstattet tusenårsmålene om utvikling. – Det er vanskelig å si hva som er det viktigste. Men et viktig mål

er å utrydde ekstrem fattigdom. Og det er faktisk et reelt håp om at det kan skje innen år 2030. Men det krever en sunn verdensøkonomi, og at den rike verden øker sin bistand – først og fremst i forhold til helse og utdanning, for her ligger nøkkelen til å bekjempe fattigdom. Derfor må Norge og andre rike land ha helse og utdanning som sine to viktigste prioriteringer. Å kutte i bistand er kortsiktig tenkt. Bistand skal nettopp være med å motvirke at en for eksempel opplever flyktningestrømmer som det vi ser nå, sier Bondevik. – Det eneste som er sikkert er at alt er usikkert, sier Bondevik, som ikke vil spekulere over fremtiden. – NÅR JEG MØTER fattigdommen på kloss hold, så er det to følelser som dukker frem i meg. Den første er en tristhet over at det er slik. Den andre er en inspirasjon til å gjøre mer. Hvordan fremtiden blir, vil bare den som lever få se. Det viktigste er å engasjere seg, bli med i en organisasjon, gi penger og arbeide her og nå med de utfordringene vi ser. Flyktninger kommer fordi det er ufred, fordi de lever under ekstreme og radikale forhold, og fordi vi ikke har klart å skape demokrati og menneskerettigheter i mange land. Hvorfor flyktningene kommer i så stort antall nå er det vanskelig å forklare. Men det har nok blant annet med krigen i Syria å gjøre. Det forteller meg at langsiktig bistand og arbeidet med å skape utvikling, demokrati og respekt for menneskerettigheter er den aller viktigste jobben nå, sier Bondevik. SNART SKAL HAN FEIRE JUL, en høytid med et budskap som står i sterk kontrast til mye av den verden han arbeider i og med. – Jula står sterkt i Norge. Jeg er ikke i tvil om at fortellingen om Jesus, og at Gud ble menneske igjen, vil tre sterkt frem i folks bevissthet også i denne juletida. Men, i en urolig verden, med krig, konflikter og flyktninger, så kan bildet med Jesus-barnet og julefreden virke for idyllisk, sett mot barn som lider og er på flukt. Da er det viktig å se at julen på nytt kommer til oss og minner oss om at Gud kom til jord, og at Gud brakte freden til oss gjennom Jesus. For meg er julen, og dette budskapet, en sterkt påminnelse og en stor kilde til en fornyet innsats og arbeid for at det skal bli fred og mer rettferdighet der ute, sier Kjell Magne Bondevik. •

Det er kortsiktig politikk å kutte i bevilgninger til bistand, sier Kjell Magne Bondevik. HJELP TIL SELVHJELP 4 2015 | www.strommestiftelsen.no

REPORTASJE PERU

Cecilias vonde fortid – Han er så glad. Han tar meg i hendene og ser på meg med et stort smil når han vil leke. Det er så godt, sier 15 år gamle Cecilia og ser på sønnen sin med et stort smil. Men barndommen til Cecilia skjuler et mørke som selv dagen synes det er vondt å sette lys på.

JEANETT JAMES VILLEGAS Oversatt av Egil Mongstad

– Jeg var bare 12 år gammel da pappa begynte å ta på meg. Vi bodde i et lite hus med bare to rom. Mamma arbeidet nattskift på en fabrikk. Hun kom aldri hjem før tidlig om morgenen. Mamma trodde at pappa, som arbeidet som husbygger om dagen, tok godt vare på oss. Man han gjorde ikke det. Jeg sa til henne at hun ikke måtte være borte, men hun forstod ikke, sier Cecilia og sender et blikk til sønnen Alex som forsøker å reise seg i senga. Cecilia bor i dag på et senter for unge mødre utenfor Lima i Peru. Hun kom hit etter at hun fikk barnet sitt, og etter at hun hadde klart å rømme fra faren, som også er far til barnet. – Han truet henne til ikke å fortelle hva som skjedde. Han fortalte at han ville drepe moren dersom hun sa noe. Derfor

HJELP TIL SELVHJELP 4 2015 | www.strommestiftelsen.no

løy hun og sa det var en venn som hadde gjort henne gravid, forklarer psykolog Esperanza Marchand på mødresenteret. Hun har jobbet mye for å hjelpe Cecilia videre. KLARTE Å RØMME – Pappa drakk mye og han var svært voldelig. Mamma var redd, og gjorde alt han sa. Det er så vondt å tenke på, forteller Cecilia mens tårene renner ned over kinnet. Og marerittet fortsatte og fortsatte. Faren ville tvinge henne til å ta abort. Hun fikk heller ikke medisinsk oppfølging eller lov til å besøke lege mens hun var gravid. Selv etter at barnet var født, fortsatte faren å slå og mishandle henne. – Jeg klarte å rømme fordi noen gode naboer hjalp meg. Politiet kom og hentet oss, babyen min, brødrene mine og meg,

Fra arbeid på senteret der unge jenter lærer å bake og å dyrke grønsaker.

men pappa klarte å stikke av, sier hun stillferdig. – Da politiet hentet oss, kjørte de brødrene mine til et barnehjem, og jeg kom hit til mødresenteret. De første nettene gråt jeg hver natt, forteller hun. SAVNET MAMMA De første ukene var vanskelige. – Jeg lengtet etter mamma hele tiden. Men det ble bedre. Nå går jeg i tredje trinn på ungdomsskolen, og jeg har fått lyst til å utdanne meg videre. Drømmen min er å bli sivilingeniør eller arkitekt, eller så vil jeg starte en liten butikk. Jeg er en ganske god selger, sier hun og knytter kjærlig skolissene til sønnen. Som mor har jeg fortsatt mye å lære. Av og til blir jeg frustrert og litt irritert fordi jeg blir trøtt og lei. Men psykologen sier at det er normalt. Alle mødre blir trøtte og leie av og til, men så

ordner det seg og kreftene kommer igjen, sier hun. Etter at hun kom til senteret har hun lært å strikke, bake og dyrke grønnsaker, slik at hun en gang i fremtiden kan skape seg en inntekt og en fremtid for seg og barnet. Senteret arbeider også med å gjenforene Cecilia med moren og brødrene sine. FREMTIDSHÅP Psykologen arbeider nå også med moren slik at de to kan hjelpe hverandre. Moren har fått fast arbeid på fabrikken, og familien har leid et rom der det er plass til alle. Rommet er delt slik at Cecilie og sønnen får sin avdeling, og de andre har sitt. — Nå tenker mamma og jeg å bygge en bod der vi skal selge pølser og hamburgere og kaker og muffins. Og så skal vi kjøpe klær til gutten min og søsknene mine,

og møbler til hjemmet vårt, sier Cecilia. Og nå er det snart jul. Cecilia gleder seg. Hun minnes en jul for flere år siden. — Det var en av de gladeste dagene i hele mitt liv. Jeg fikk sykkel av mamma, og jeg og brødrene mine var ute og syklet hele dagen. Nå skal vi feire jul igjen, jeg, Alex mamma og brødrene mine. Det kommer til å bli den beste dagen i hele mitt liv, og den største og beste julegaven jeg kan få for meg selv og Alex, sier hun og smiler. •

Navnene som blir brukt i denne fortellingen er ikke de virkelige navnene.

HJELP TIL SELVHJELP 4 2015 | www.strommestiftelsen.no

INTERVJU NORGE/SRI LANKA Jannike Kruse Jåtog reiste til Sri Lanka og fikk se en del av det arbeidet Strømmestiftelsen gjør. – Det ble en reise fylt med så mange sterke inntrykk og møte med så fine mennesker, som jeg ikke vil glemme, sier hun. Her er hun sammen med noen barn som hun møtte i et av prosjektene.

FOTO: PRIVAT

mellom kulturer og tradisjoner. Vi sang for dem, og de sang for oss. Alle forstår musikk, alle forstår dette språket, i musikken blir vi liksom alle like. Det var fantastisk å være med på dette, sier Jannike.

Sterkt møte med fattigdommen på solskinnssøya – Jeg har så absolutt reist før, men jeg har ikke møtt fattigdommen så direkte som jeg gjorde på denne turen, sier Jannike Kruse Jåtog. I mai var hun på Sri Lanka og møtte arbeidet Strømmestiftelsen gjør på solskinnsøya i det indiske hav. – Det ble en reise fylt med så mange sterke inntrykk og møte med så fine mennesker som jeg ikke kan glemme, mennesker som hver dag arbeider for at de skal få det bedre, at de skal komme seg ut av fattigdom og klare å forsørge seg og sin familie. Jeg møtte sterke mennesker som levde i sin fattigdom, men med stor verdighet. Jeg er utrolig glad over å ha fått møte disse personene, de har gitt meg så mye, sier Jannike. Hun forteller at hun av og til måtte klype seg i armen og tenke at «dette får

jeg oppleve bare fordi jeg kan synge.» – Det er helt stort, sier artisten og skuespilleren, som er kjent både fra konsertscenen og tv-skjermen. Med på reisa var også Espen Grjotheim og Askil Holm. – I hver landsby og hvert prosjekt vi besøkte, så sang vi. Vi hadde med gitar og sang viser og norske folketoner. Folk lo og smilte. Det var sterkt å oppleve hvordan musikk tar ned murer og bygger broer

HJELP TIL SELVHJELP 4 2015 | www.strommestiftelsen.no

Hun møtte fiskeren ved kysten, te-plukkerne i høylandet og småbøndene i lavlandet. Fattige mennesker som har festet blikket på en mulighet, gitt dem av prosjektene som den lokale partneren og Strømmestiftelsen er med på å gi dem. – De knytter håpene sine til dette, til utdanning, til det å spare og låne, til å bygge et fellesskap som gir dem styrke, for eksempel i møte med det offentlige. Jeg opplevde ingen som klagde eller tigget. Jeg møtte en mor med en handicappet sønn som hadde behov for mye hjelp. En spareog lånegruppe i landsbyen hadde gitt henne håp fordi hun hadde forstått at dersom hun ble med der, kunne hun spare og senere låne penger for å hjelpe sønnen. Det er ingen som forteller dem hva de skal gjøre. Men noen, som Strømmestiftelsen, har tenkt løsninger. Disse får de selv øye på når de blir kjent med prosjektene. Det er det vakre med denne måten å drive bistand på, sier Jannike. I sommer fylte hun 40 år og valgte å gi en gave til Strømmestiftelsen. – Jeg ville gjøre noe som ikke var helt tradisjonelt og utfordret Galleri Nobel til å være med. De likte ideen og gav et bilde jeg kunne lodde ut på bursdagen min. – Til gjengjeld kunne jeg komme og synge eller bidra med noe dersom de hadde behov for det. Bildet jeg fikk er laget av Tina Tobiassen.

Nye klasserom i Naboisho

FOTO: OLAF GUNDERSEN

– Det ble en fin bursdagsfest med mange gjester. Jeg fortalte om turen min og om Strømmestiftelsen, og hvordan dere arbeider. Og de kjøpte lodd. For meg var det viktig å gjøre dette til noe gøy. Vi solgte lodd for 13 200 kroner, som gikk til Strømmestiftelsen. Det ble en fantastisk hyggelig og helt annerledes bursdagsfest, som vil bety noe for dem som ikke har det så godt som oss, sier Jannike. Hun er glad for at det er flere og flere kjente personer som viser at de vil bidra til mennesker som trenger det. – Det er fint. Det er en gave å gi og være med å hjelpe. Vi har det så godt, og det er godt for oss å se i perspektiv hvordan andre lever og har det. At vi for eksempel kan drikke rent vann fra springen er det svært mange andre som ikke kan. Og det er fantastisk å se at det ikke er så mye som skal til for å komme ut fra fattigdom. For eksempel er det ikke mer enn et lite mikrolån som skal til for at det skal kunne skje, sier hun. •

EGIL MONGSTAD

Barna i landsbyen Olisere, Kenya, kunne i november ta i bruk en helt ny fløy til skolen. Skolen er en del av et prosjekt som Strømmestiftelsen støtter i området Naboisho i Masai Mara i samarbeid med blant andre Agder Energi, og ansatte i Agder Energi. — Det er utrolig hyggelig å få være den som åpner denne nye skolefløyen, sier konsernsjef i Agder Energi, Tom Nysted (bildet). I november var han med på den årlige prosjektreisen selskapet har til prosjektet de støtter sammen med Strømmestiftelsen, og var den som offisielt fikk åpne den nye skolefløyen. Fløyen er bygget for penger som

selskapet gav i julegave til prosjektet i fjor. Den nye fløyen inneholder flere klasserom, og ligger som en egen paviljong på skolens område. — Det gir trygge forhold for barna, sier skolens rektor som på vegne av barna og på egne vegne uttrykte stor glede for skolebygget. Etter at skolebygget var åpnet tok Tom Nysted ordet og fortalte at de ville overrekke en gave. Pengene skal brukes til å installere en solcellebelysning i skolens internat slik at elevene også kan jobbe med skolearbeid etter at mørket har lagt seg.

Du kan gjøre en

FORSKJELL

BLI STORVERVER OG BLI MED PÅ TUR. MØT MENNESKENE I VÅRE PROSJEKTER! Ring eller send meg en epost, så forteller jeg mer om hva din innsats kan bety, i tillegg til muligheten å oppleve arbeidet vårt på nært hold. Ring 03002 og spør etter Lars Olav, eller send meg en epost lok@stromme.org

Din innsats kan bli til stor hjelp!

HJELP TIL SELVHJELP 4 2015 | www.strommestiftelsen.no

HJERTEVENN BOLIVIA

Fadder

– Nå vet jeg hva det er å være glad, for det har jeg lært her, sier Adriana og forsøker å skjule et beskjedent smil. I dag bor hun, sammen med broren, i en av Alalays barnelandsbyer i Bolivia. Hun går i femte klasse og elsker matte. – Det er bare de beste som får gå på den skolen, sier hun med et stolt smil. Så ser hun alvorlig på meg, legger fra seg celloen og begynner å fortelle om livet sitt. – Mamma var snill. Jeg fikk alltid nok å spise, men hun spiste lite selv. Mamma var underernært og hadde anemi, derfor ble hun syk, og så døde hun. Pappa bare forsvant en dag, og det var bare meg og broren min igjen, forteller Adriana stille.

ALALAY Alalay arbeider med gatebarn i Bolivia. Barna som kommer hit bor de første månedene på et av flere mottakssentre i Alalay. Deretter flytter de til barnelandsbyen, hvor de bor sammen med nye «søsken» og «mødre». Her får de omsorg, opplever kanskje for første gang trygghet og mye kjærlighet og skolegang. Når de blir ungdom, får de yrkesopplæring og hjelp til å stå på egne ben. De fleste bor her til de er ca.18 år, men fortsetter å ha kontakt. For mange er dette nemlig den eneste familien de har.

HJELP TIL SELVHJELP 4 2015 | www.strommestiftelsen.no

Myndighetene skilte barna. Adriana ble sendt til ei tante, og broren til besteforeldrene. Noen år senere flyttet han til faren, som hadde stiftet ny familie. – Pappa sa han skulle komme og hente meg også, men han kom aldri. Han tok broren min. Men det var ikke bra. Hver gang jeg møtte ham, var ansiktet hans opphovnet etter sår og mishandling. Stemoren vår slo ham, han hadde det så vondt, forteller hun trist, og viser meg favorittbildet sitt hvor hun og broren er sammen.

Adriana har på kort tid lært å spille cello. Nå gleder hun seg selv og andre med den vakre musikken hun tryller frem fra det slitte instrumentet.

Det strømmer glad musikk ut fra et av husene i Alalay denne morgenen. I musikkrommet sitter ti år gamle Adriana med sin cello og fyller verden utenfor med vakre toner. Det er ikke lenge siden Adriana ble utsatt for vold og mishandling av en tante som skulle ta seg av henne etter at moren døde og faren reiste fra henne.

Et rom med

GLEDE

JEANETT JAMES VILLEGAS

MISHANDLET – Tante sendte meg sjelden på skolen. Jeg måtte arbeide, lage mat og gjøre rent. Jeg var bare fem år, men hun brydde seg ikke, minnes Adriana som opplevde verken trygghet eller beskyttelse hos sin egen familie. – Jeg måtte sove på gulvet og dekke til kroppen med avispapir. Det var som å bo på gata. Jeg fikk ikke seng og spurte jeg hvorfor, ble hun bare sinna. Når tante ikke var hjemme, pleide fetteren min å slå meg med stokker og ledninger. Jeg tror han hatet meg, forteller hun og tar en pause. Det er vanskelig å sette ord på alt det grusomme. – Jeg måtte bare holde ut mishandlingen. Jeg var helt alene, hvisker hun. En vinter spurte hun igjen om å en seng. – Tante ble sint og brølte til meg, og fetteren min tok meg i nakken og slo hodet hardt mot veggen flere ganger, til jeg begynte å blø. Så besvimte jeg. Noen dager senere, da såret holdt på å gro, gredde han håret mitt så hardt at såret revnet opp igjen. Så dusjet han meg med iskaldt vann, forteller hun og begynner å gråte. Da rektoren på skolen så ansiktet hennes, ringte han politiet. Fetteren ble satt i fengsel, og Adriana fikk komme til Alalay. GJENFORENT Den kvelden hun kom til barnelandsbyen, glemmer hun aldri. – Jeg og ei snill dame gikk opp trappene til sjefens kontor. Der møtte jeg broren min. Jeg ble så glad! Han gav meg en lang, varm klem, og så fikk jeg denne teddybjørnen av ham, sier hun beveget, og viser frem en blå og hvit liten bamse.

Her er jeg trygg, her får jeg kjærlighet og omsorg, og så har jeg min bror. Jeg har det godt nå, sier den unge jenta.

– Nå er vi sammen. Jeg skal beskytte deg, sa han til meg og så begynte vi å gråte, begge to. Broren, Carlos hadde vært i barnelandsbyen en stund, og håpte inderlig at lillesøsteren også ville komme. De siste to årene har de bodd sammen, og delt mange fine opplevelser. – Han er den beste broren i verden, sier hun stolt. Han har blitt 15 år nå og har flyttet til byen der ungdommene bor. Der får de yrkesopplæring og skal gradvis lære å stå på egne bein. – Han må lære seg mange viktige ting som vil hjelpe ham når han flytter ut fra

landsbyen. Men han kommer og besøker meg av og til, sier Adriana som savner broren. Men hun vet at han er der for henne. – I Alalay heier vi på hverandre. Jeg føler virkelig at de bryr seg om meg her, og at det betyr noe for de andre at jeg finnes. Jeg får respekt, og jeg lærer å respektere alle, og å være snill med alle. Men viktigst av alt: Jeg har lært å være glad, forteller den unge jenta. Så tar hun opp igjen celloen, legger buen på strengene – og så fyller hun rommet med glede. •

HJELP TIL SELVHJELP 4 2015 | www.strommestiftelsen.no

Det er fridag. Skolene er tomme, fĂ¸rskoler og barnehager er stengt, og de fleste barna er hjemme. Men utenfor Mhonze grunnskole, noen fĂĽ mil utenfor Mwanza i Tanzania, leker bestevennene Roda, Christopher, Karnisio og Bendedicto. EGIL MONGSTAD Mwanza, Tanzania

HJELP TIL SELVHJELP 4 2015 | www.strommestiftelsen.no

Fadder

>>>

Skolen fĂ¸r skolen HJELP TIL SELVHJELP 4 2015 | www.strommestiftelsen.no

Fadder

Jeg liker å skrive, og så er jeg glad i å telle.

TANZANIA

Mwanza DAR-ES-SALAAM

ekeskliene er for varme til de bare leggene i den glohete formiddagssola, så barna leker seg i huskene utenfor førskolen. Førskolen, som her blir kalt for Early Childhood Development Center, (ECD) er bygget med stor innsats fra foreldregrupper som har deltatt med både penger og materialer. Sentrene drives av organisasjonen Tahea, en av Strømmestiftelsens samarbeidspartnere i Mwanza. På førskolen, som ligger bare et lite steinkast fra barneskolen, jobber det fire lærere, to kvinner og to menn, og en daglig leder. Hver dag kommer det 150 barn hit. De er fordelt på to grupper – fra tre til fire år, og de fra fem til seks år. Den siste aldersgruppa har 75 barn. LIKER BOKSTAVENE – Det er kjempegøy å være her, sier Christopher Sylvester. Han er seks år gammel og skal begynne i første klasse til neste år. På veggene er det plansjer og tavler med tall og bokstaver. Veggene er malt i lyse farger, og de små pultene er malt i flere andre ulike farger. På førskolen lærer han bokstavene, han Christopher vil bli lærer, men mamma har andre planer for sønnen og vil at han skal bli prest.

HJELP TIL SELVHJELP 4 2015 | www.strommestiftelsen.no

lærer tallene og han lærer å skrive og regne. – Jeg liker å skrive, og så er jeg glad i å telle, sier han og smiler bredt. Hjemme må han arbeide. Han må hjelpe mor med å hente vann – han må vaske opp, og det hender også at han hjelper storesøstera med å lage mat. Men aller mest liker han å leke og spille fotball sammen med vennene sine. Barcelona er laget han heier på når han ser fotball på TV. GOD ORDEN Christopher har åtte søsken. Den eldste er 23 år og utdannet sykepleier, og den yngste er tre år. – Det er viktig at barna mine får utdanning. Det betyr at de får en mulighet jeg ikke fikk, sier Christophers mor, Susanna Chama. Hun er 42 år gammel og valgte å sende sønnen på førskolen fordi hun mener det vil hjelpe ham når han begynner i første klasse. – Jeg vet at det finnes flere slike førskoler, men ikke alle ser like bra ut som den Christopher går på. Der er det rent, det er farger på veggene, tavler med tall og bokstaver, orden og system. Det betyr at det er kvalitet der, og det betyr mye, sier Susanna. Hun betaler gjerne de 5000 shillingene (20 kroner) det koster i måneden å sende sønnen dit.

Christopher (nr. to fra venstre) sammen med bestevennene Roda, Karnisio og Bendedicto.

SKOLEPENGENE – Barna som har gått ut herfra er mye bedre forberedt til å begynne i første klasse enn barna som ikke har gått førskole, sier Elisabeth Nkoma, som er leder i styret for førskolen. Hun ser noen utfordringer med at det noen ganger kan være vanskelig å få foreldrene til å betale skolepengene. Fattigdom er den største årsaken til det, sier Nkoma. Hun mener likevel at tilbudet har gjort at foreldre ser annerledes på utdanning nå enn for noen

år siden. — De opplever at førskolene er med på å gjøre barna deres bedre i møte med skolen. Dessuten får de mer tid til å gjøre ting hjemme. Før var det ofte en utfordring når de voksne skulle jobbe, men nå er barna på skolen, og foreldrene kan bruke tiden på de minste, eller gjøre andre ting, sier Elisabeth Nkoma. – Vi som arbeider i grunnskolen ser stor forskjell på de barna som kommer fra før-

skolen og de som kommer rett hjemmefra. De som kjenner skolen og har fått et møte med den gjennom førskole, har mye lettere for å tilpasse seg lekser og orden enn de andre barna, sier rektor på barneskolen, Patric Lugakingira. Christopher ønsker å bli lærer. Men mamma har andre planer. – Jeg vil ikke at han skal bli fisker som faren og de fleste andre her ved Victoriasjøen. Å være fisker er et hardt arbeid, og det er heller ikke så mye fisk å få lenger. Båtene må lenger og lenger ut for å finne fisk, sier mor til Christopher. – Skolepengene betaler hun gjennom det hun tjener på ulike aktiviteter som hun låner til gjennom spareog lånegruppa hun er med i. Men jeg vil at han skal bli prest. Det skal være som en takk til Gud for at han får lov til å gå på skolen og ta en utdanning, sier mamma Elisabeth. •

Christopher må arbeide hjemme når han er ferdig med skolearbeidet. Og det hender han må hjelpe søster med å koke mat, selv om hun helt sikkert klarer seg godt alene. HJELP TIL SELVHJELP 4 2015 | www.strommestiftelsen.no

REPORTASJE NEPAL «Hjelp – hjelp! Jordskjelvet kommer - jordskjelvet kommer!»

Marerittet som ikke gikk over

Svetten driver, marerittene rir henne, redselen for nye jordskjelv får fortsatt 13-årige Samjhana til å flykte avgårde i panikk, midt på natta. Det tomme blikket og den spente sammen krøkte kroppen forteller om ei jente som fortsatt er sterkt traumatisert og preget av den store naturkatastrofen som rammet Nepal den 25. april i år. Skjelvet la store deler av sentrale strøk i grus, og tusener ble rammet. – Det var formiddag. Jeg satt og spiste. Jeg hadde slått høy til dyra våre da alt begynte å riste. Jeg måtte bare kaste fra meg maten og løpe ut av huset sammen med foreldrene mine. På få sekunder kollapset hjemmet vårt fullstendig. Vi var blitt hjemløse, forteller Samjhana med svak og sprukken stemme. – Den psykiske helsa hennes er svært dårlig. Hun orker ikke å gå på skolen, men hun klarer heller ikke være hjemme, forteller moren og er svært fortvilet og engstelig for datteren sin. DE MISTET ALT – Jordskjelvet begravde både mat, stoler og bord og alt vi eide, og Samjhana mistet bøker og skolesaker,

FAKTA

Strømmestiftelsen kom tidlig i gang med nødhjelp etter jordskjelvet og mange deltok med penger til arbeidet. Nå står vi fremfor en lang og krevende periode der Nepal tenger langsiktig hjelp. Vi har øremerket midler til å hjelpe 300 jordskjelvrammede familier i Phaparbari, og ti 10 i Thaha kommune og Ambhanjyang VDC i Makawanpur-distriktet. Vi ønsker å hjelpe enda flere, men da trengs ytterligere funding. Behovet er stort! Prosjektet baserer seg på langsiktig utvikling, men også konkrete hjelpetiltak for at landsbyene og folk skal kunne vende tilbake til sine normale liv igjen.

Traumatisert og psykisk dårlig helse. Skrekken etter jordskjelvet sitter fortsatt i kroppen til tenåringsjentene Swarshwoti (t.v.) og Samjhana (t.h.). Spesielt Swarshwoti sliter tungt.

forteller mor til Samjhana. Når grunnen du står og går på bokstavelig talt forsvinner under deg, er det et så stort sjokk at det nesten ikke er til å komme over. De indre bildene av katastrofen, skjelvet og påkjennelsen vi gikk gjennom plager datteren min veldig masse. Hun er helt på grensen til å bli mentalt syk, sier moren.

så han kan begynne å jobbe igjen og få en inntekt.

– Vi tok henne med til en tradisjonell healer og ofret både en bukk og en hane. Men det var til ingen nytte; hun er fortsatt traumatisert, forteller faren, Bhim B. Sunar.

– Jeg satt i andre etasje og leste da huset brått begynte å riste. Jeg måtte bare hoppe ut av vinduet. Hadde jeg ikke gjort det, hadde jeg blitt levende begravet. Hver eneste dag ser jeg for meg huset vårt som raser sammen. Jeg klarer ikke å få bildene bort! sier Swarshwoti.

Etter jordskjelvet fikk familien bare en presenning fra myndighetene til å beskytte seg med. Senere har de forsøkt å bygge opp et midlertidig av restene fra det ødelagte huset. Den vesle inntekten de hadde tidligere kom fra jobben faren hadde som smed. Han hadde ei smie hjemme i huset som han brukte og solgte sine kunnskaper og tjenester til nabolaget, og tjente litt penger på. Men det ble stort sett at de levde fra hånd til munn og på et vis klare seg med det. Men nå er smia borte, nå er verktøyene borte og inntekten borte. Nå er alt lagt i ruiner. Faren drømmer om å skaffe seg en ny og mer moderne smie,

HJELP TIL SELVHJELP 4 2015 | www.strommestiftelsen.no

Nærmere 9000 mennesker mistet livet i jordskjelvet i Nepal og 300 000 hjem ble ødelagt. Noen av dem var Samjhana sin 12 år gamle nabo og venninna hennes, Swarshwoti.

Familien hennes bor også fortsatt under en provisorisk presenning. Det er beinhardt. Myndighetene har besluttet å gi 15.000 nepalske rupi (ca. 1200 norske kroner) til alle familiene som er rammet av jordskjelvet. – Men det er ingen av oss som har sett noe til disse pengene enda, sukker hun. OVERSATT AV KIRSTEN FALCH

Julegavene

-som gjør verden litt bedre!

Velkommen til vår nettbutikk med gaver som gjør en forandring for mennesker. Gavene bestiller du på www.strommestiftelsen.no/nettbutikk • Gavekort med konvolutt samt faktura kommer i posten.

GI EI GEIT

Melk, kjøtt og oppdrett av husdyr er en viktig inntektskilde for fattige mennesker. Gi en fattig kvinne mulighet til å kjøpe ei geit, og dermed skaffe seg et levebrød. Vi tror nemlig på bæærekraftig utvikling!

kr. 200,GI EN SKOLEPLASS Blyanten er det sterkeste våpenet vi har. Utdanning er ryggraden i ethvert samfunn, og gir barn verdifulle kunnskaper og ferdigheter. Samtidig får de et grunnlag til å forbedre sin egen livssituasjon. Denne gaven bidrar til en skoleplass for et barn som trenger det.

kr. 350,-

STOPP BARNEEKTESKAP! I Bangladesh har unge jenter liten mulighet til å bestemme over seg selv. Mange blir giftet bort mens de ennå er barn. Gi ei jente livet i gave, ved å gi skolegang og yrkesopplæring. Det gjør henne til sjef i eget liv og forebygger barneekteskap.

kr. 300,-

GI EN JOBBMULIGHET Et lite lån kan forandre liv. Gi en kvinne med pågangsmot og gode forretningsideer, mulighet til å skape sin egen jobb! Det vil gi både henne og familien hennes mat på bordet hver dag og en tryggere fremtid.

kr. 600,-

GI ET FADDERSKAP

KYLLING

Hver dag sover det barn i en søppelhaug. De sulter, fryser og er ensomme. Noen blir kidnappet og solgt som slaver. Andre sniffer flybensin eller lim for å unnslippe en brutal virkelighet. Mange blir frarøvet fremtiden sin fordi de må jobbe og ikke får gå på skole. De trenger en Hjertevenn. En som virkelig bryr seg. Gi et fadderskap i gave til noen du er glad i! Hjertevennfadder er en perfekt gave å gi til barn i Norge som ønsker å hjelpe andre barn. Gaven vil bety alt for dem de hjelper. For deg koster det kun 9 kroner dagen/275 kr mnd. For et lite barn betyr det alt. PR. MÅNED

La én fjær bli til mange høns. Egg, kjøtt og reproduksjon skaper inntekter til en fattig familie.

kr. 275,-

kr. 75,-

tlf. 03002

Ring oss på og bestill julegavene som gjør verden litt bedre. - eller på nettbutikken: www.strommestiftelsen.no/nettbutikk

EKSTRA GODE JULEGAVER I ÅR! www.strommestiftelsen.no/nettbutikk

Norsk - svensk samarbeid i Niger Strømmestiftelsen har inngått en avtale med svenske Läkarmissionen og International Aid Services (IAS) om samarbeid i det vestafrikanske landet Niger. Samarbeidet skal omfatte praktisk bistands- og utviklingsarbeid innenfor flere områder som: utdanning, vann, sanitær/hygiene, spareog lånegrupper, matsikkerhet, næringsutvikling, økonomisk utvikling, samt nødhjelp når det er påkrevd. Målet med samarbeidet er å få til en enda mer effektiv bistand ute i prosjektene. Det skal også bidra til å øke resultatene og bærekraften i prosjektene. Det er også forventninger til at samarbeidet skal øke mulighetene for finansiering. Avtalen går også ut på at de tre organisasjonen skal dele informasjon med hverandre og jobbe sammen når de skal identifisere geografiske områder en skal gå inn i, og oppnå en helhetlig tilnærming til utfordringene som finnes der. – Dette er et samarbeid vi har store forventninger til. Niger er et av verdens aller fattigste land, og er også et av dem som møtes av trusselen om radikalisering av islamistiske grupper som Boko Haram. Derfor er også behovet for en sterkere tilstedeværelse og en bred tilnærming til de mange utfordringene landet står overfor sterkt påkrevd, sier generalsekretær Øyvind Aadland i Strømmestiftelsen.

Tre store organisasjoner underskriver en avtale om samarbeid i Niger. Fra venstre Daniel Zetterlund fra International Aid Services (IAS), direktør Johan Lilja fra Läkarmissionen og generalsekretær Øyvind Aadland fra Strømmestiftelsen.

Avtalen, som varer frem til utgangen av 2019, ble nylig undertegnet i Dublin i forbindelse med generalforsamlingen i den felles europeiske organisasjonen EU-CORD (European Christian Organisations for Relief and Development). •

Drømmer om å bli lærer

Fatoumata drømmer om at hun en dag kan stå i et klasserom og undervise bar i å lese og skrive.

HJELP TIL SELVHJELP 4 2015 | www.strommestiftelsen.no

15 år gamle Fatoumata Diarra drømmer om at hun en dag kan stå fremfor en tavle og undervise barn i å lese og skrive. For det fikk hun ikke selv oppleve da hun var liten og skulle begynt på skolen. Det var først som 12-åring, da hun ble elev i en Speed School klasse, at også hun kunne sette seg bak en skolepult og bli kjent med tall og bokstaver, lesing og skriving. Etter endt Speed School begynte hun i fjerde klasse, men bare etter få uker rykket hun opp i femte. Diarra kunne så mye mer enn de andre elevene i klassen. – Der jeg vokste opp sammen med mor og far, fikk jeg ikke sjanse til å gå på skolen. Jeg vet ikke hvorfor. Hver dag så jeg vennene mine gå på skolen, men jeg måtte være hjemme. Det var like trist hver dag. Det var først da jeg flyttet til bestemor og hit til landsbyen Colicany at jeg fikk sjansen, forteller den forsiktige og beskjedne Fatoumata. Landsbyen ligger noen mil utenfor hovedstaden Bamako i Mali. Litteratur, skriving og gymnastikk er favorittfagene til tenåringen. – Det dere gjør er helt enestående. Takk! Jeg fikk aldri denne sjansen selv da jeg var liten, og har aldri lært verken å lese eller skrive. Hadde jeg fått mulighetene i dag skulle jeg gjerne lært, for det er så viktig. For ei ung jente som senere skal gifte seg er det en stor fordel at hun har utdanning og kan lese og skrive. Og da kan hun gi den kunnskapen videre til sine barn når ho blir gift. Dette er så bra. Takk for at dere kom, sier Fatoumatas bestemor Sisogo. Nå går Fatoumata i sjette klasse og skal snart videre til ungdomsskolen. EGIL MONGSTAD Colicany, Mali

Bli fadder! Takk til deg som bryr deg om barn!

Hver natt sover det barn i en søppelhaug. De sulter, fryser og er ensomme. Noen blir kidnappet og solgt som slaver. Andre sniffer flybensin eller lim for å unnslippe en brutal virkelighet. Mange blir frarøvet fremtiden sin fordi de må jobbe og ikke får gå på skole. Slik skal ikke barn ha det! Som Hjertevenn-fadder gir du beskyttelse, trygghet, skolegang og en bedre barndom til alle barn i Strømmestiftelsens prosjekter i Afrika, Asia og Sør-Amerika.

For bare 9 kroner dagen (275 kroner måneden) gir du trygghet, skolegang og en bedre barndom til alle barn i våre prosjekter.

Ring 03002 eller gå til www.fadder.no

Fadder w w w. f a d d e r. n o Her i Hjelp til Selvhjelp vil du møte barn fra Afrika, Asia og Sør-Amerika. Du vil bli kjent med deres hverdag, deres gleder og mange utfordringer. Du får lese om barn som får hjelp på forskjellige måter, og barn som ennå ikke har fått denne sjansen.

HJELP TIL SELVHJELP 4 2015 | www.strommestiftelsen.no

Menneske eit barn redsle korleis blir min dag – i morgon Tekst: Egil Mongstad Foto: Øystein Venås Sørensen

HJELP TIL SELVHJELP 4 2015 | www.strommestiftelsen.no

Generalsekretær Øyvind Aadland

DE FATTIGES JUL

Jeg er i Bangladesh når jeg skriver dette, et land det for tiden ikke er helt uproblematisk å reise til på grunn av sikkerhet. Jeg kunne heller ikke besøke Myanmar i november på grunn av frykt for uro omkring valget. I Nepal har det lenge vært uro i forbindelse med innføringen av en ny grunnlov. I forrige måned måtte vi avlyse et viktig møte i Vest-Afrika på grunn av militærkupp i Burkina Faso. I Sør-Sudan er det fortsatt skjerpede reiseråd fra utenriksdepartementet. Det er altså urolig i stadig flere av de landene Strømmestiftelsen arbeider i. Samtidig er det her vi skal være, i disse landene der mange av de aller fattigste lever. I Europa opplever vi nå en humanitær katastrofe det ikke er sett sidestykke til siden siste verdenskrig. Flere hundre tusen mennesker er på flukt og rømmer fra fattigdom og konfliktområder. De har gitt opp håpet for en framtid for seg og sine barn. Mange kommer til vårt land. Det er ikke tvil om at vi har et stort moralsk ansvar for å hjelpe. Vi må gjøre ett skikkelig arbeid for å finne ut hvem som både har behov for, og krav på, asyl. Vi vet at å ta imot så mange mennesker på flukt koster penger. For at vi skal få det til, må vi kanskje redusere litt på vår egen velferd, for at andre skal få, uten at det må ramme de svake og fattige i vårt eget samfunn. På bistandsbudsjettet for 2016 har de frivillige organisasjonene i utgangspunktet fått en bevilgning på 1,9 milliarder kroner, et beløp det ble gjort harde forhandlinger om i budsjettprosessen i høst. Dette er penger som er kanalisert gjennom det som er kalt for sivilt samfunn. De som skal bidra til utdanning, vann, helse, infrastruktur, jobbskaping,

menneskerettigheter og mye annet for flere millioner mennesker i fattige land, i land med konflikt og uro. Det er penger som skal være med å forebygge at mennesker flykter fra egne hjemland. Dersom bistandsbudsjettene i fremtiden blir kuttet, så er det faktisk slik at færre vil få hjelp. Da kommer det ikke lenger hjelp og bistand til de aller fattigste, til fattige mennesker som vil bort fra konflikt, krig og uro i mange av de gryende konfliktområdene. I Strømmestiftelsen skal vi fortsette å arbeide for å skape god resultater i det vi gjør. Utdanning er i seg selv ikke nok. Det trenges relevant utdanning og mikrofinansielle tjenester. Det trengs bistand som kan skape optimisme og livsgrunnlag for tusenvis som lever i fattige områder under fattigdomsgrensa. Samtidig må vi arbeide for å endre politiske strukturer og skape internasjonal vilje til fred. Uten fred vil det heller ikke skje noen utvikling! Så er dette en del av den virkeligheten vi lever i når vi snart skal feire jul sammen. I mediene hører vi om «plastkortene» som går varme, og nye salgsrekorder på kjøpesentrene. Kjære leser! Med stor frimodighet ber jeg deg om å lese reportasjene fra arbeidet vårt i dette bladet. Jeg ber deg også om å vurdere om ikke en og annen av de som mottar en julegave fra deg, ville sette pris på at gaven denne gang var en gave til en av de fattige vi arbeider for, i et av de vanskelige stedene ute i verden. Med dette ønsker vi hverandre en god jul; jeg gjør det med bønn om at budskapet om «fred på jorden blant mennesker som har Guds velbehag» vil nå ut til jordens ender også denne julen!

Dersom bistandsbudsjettene i fremtiden blir kuttet, så er det faktisk slik at færre vil få hjelp.

HJELP TIL SELVHJELP 4 2015 | www.strommestiftelsen.no

Bilproduksjon så det suser.

– Barn som bor her mangler trygge leker. De leker med søppel og farlige gjenstander, sier Mr.Toys, lekebilsnekkeren fra Uganda. Gjennom Strømmestiftelsen fikk han tatt opp et lån, slik at han kunne starte produksjon av lekebiler til barna i slummen. – Det er ikke alle foreldre som har råd til bilene, men jeg tilpasser prisene etter kundene. Jeg gir bort mange biler. Hvis du ønsker velsignelse, må du også velsigne noen andre, smiler han. JOBBSKAPER ER ENKELT – OG DET VIRKER.