Hjelp til selvhjelp nr 2 2020

NR. 2 2020, 40. ÅRG • STRØMMESTIFTELSENS INFORMASJONSMAGASIN

SRI LANKA

KENYA

Priyanka Nilumi måtte gå den tunge veien til pantesjappa.

Side 8

Godt samarbeid gir skoleplass til enda flere barn i Olesere.

Side 28

NR. 2 2020, 40. ÅRG • STRØMMESTIFTELSENS INFORMASJONSMAGASIN / hjelp til selvhjelp ISSN 0806-1602

FORSIDEBILDET

En gruppe barn i Nepal som lærer god håndvask.

Foto: Strømmestiftelsen

6

20

12

26

En digital vei ut av fattigdom?

Issalget stopper Den tunge veien til pantelåneren Saksene går framleis Utfordrende uker Innenfor rekkevidde?

Et kraftig tilbakeslag Da verden plutselig forandret seg

4 6 8 10 11 12 15 16

18 20 23 24 26 28 30 31

Ikke stas lenger Verdiskaping gjennom rovdyrforvaltning Koronaviruset diskriminerer ingen HJERTEVENN: Leselyst på lekseklubb Spesielt skoleår Gjev fleire skuleplassar Øyeblikket Tilbake til skolebenken

3041

IC ECOLAB RD

EL

NO

Redaktør Egil Mongstad Journalister Kristin Marie Skaar, Karen Kilane, Ole Morten Stavland, Fatoumata Dembélé, Richard Temba, Ruwanthi Jayasundare, Kristin Halsnes Grafisk Design Lyche Design Trykk Unitedpress.no Opplag 18 800 Adresse Skippergata 3, Boks 414, 4664 Kristiansand Telefon 38 12 75 00 Faks 38 12 57 10 E-post post@strommestiftelsen.no Internett www.strommestiftelsen.no Giverkonto 3000.32.51000

UnitedPress

0947

Magasinet kommer med fire nummer i året. Ettertrykk anbefales med henvisning til Hjelp til Selvhjelp som kilde. Trykket på miljømerket, resirkulert papir. Hjelp til Selvhjelp er pakket i hundre prosent nedbrytbar biofilm som skal kastes med matavfall.

Kontrollerer at innsamlede midler brukes riktig.

Strømmestiftelsen forplikter seg til å fortelle deg at gaven har kommet frem, og gi deg fortløpende informasjon om arbeidet.

REKKER VI ­TIDSFRISTEN? PÅ LANDSBYGDA I MALI, i landsbyene i Bangladesh, i byene i Uganda og over alt i den fattige verden opplever mennesker at fattigdommen nå på nytt innhenter dem. Gjennom flere tiår har verdenssamfunnet klart å bekjempe fattigdom. År for år er fattigdommen redusert. Da verdenssamfunnet i år 2000 ble enige om tusenårsmålene og satte et mål om å halvere ekstrem fattigdom innen 2015 – ja, da klarte vi det, og vi gjorde det sågar noen år før vi hadde tenkt. Alt er faktisk mulig!

Men nå kommer korona­ pandemien til å sette oss mange år tilbake. De mest kritiske anslagene peker i retning av at viruset kan øke antall fattige i verden med så mange som en halv milliard mennesker. Det betyr at svært mye av det arbeidet som er gjort gjennom de siste tiårene EGIL MONGSTAD vil bli satt kraftig tilbake.

FNs bærekraftsmål nummer en om å utrydde ekstrem fattigdom innen 2030 vil bli mye vanskeligere, om ikke nå helt umulig å nå innen tidsfristen. Ikke bare har pandemien påført familier sorg og store lidelser i form av tap av menneskeliv. Minst like vanskelig er de økonomiske konsekvensene dette fører med seg for alle dem som har kjempet seg ut fra fattigdom. Dette gjelder også for fattige land som nå må omdisponere sine stramme budsjetter, som de nå trenger til å sette inn kampen mot viruset.

Strømmestiftelsens overordnede målsetting er helt i tråd med FNs bærekraftsmål nummer en om å utrydde ekstrem fattigdom. Det er en verden uten

fattigdom som er drivkraften for vår satsing på nettopp utdanning og jobbskaping. Når dette skrives er alle skolene vi driver gjennom Speed School i Vest-Afrika stengt på grunn av koronapandemien. Våre livs­mestringskurs går for mindre enn halv maskin, og mye av arbeidet er stoppet opp. Lærerne ved våre sentre arbeider målrettet og har utarbeidet hjemme­lekser som barna kan jobbe med i denne tiden. Vi ser også på alternative metoder å under­vise barna på dersom koronasituasjonen kommer til å bli langvarig.

Samtidig er vi bekymret for at flere av barna kanskje ikke kommer tilbake til skolen når dette er over. Tidligere kriser ­viser at mange barn dropper ut av skolene, at det blir mer barne­ arbeid, og flere barne­ekteskap, at menneskehandel og overgrep mot kvinner og barn øker.

Vi ser også at kvinner må gi opp sine små virksomheter fordi pandemien holder kundene borte og inntektene stuper.

Kampen mot fattigdom var godt i gang. Våre prosjekter handler om å gi kunnskap og muligheter slik at mennesker kan ta seg ut av fattigdom på egenhånd. Det skal vi fortsette med. Og det er fint at du er med på det!

FNs bærekraftsmål nummer en, om å utrydde ekstrem fattig­ dom innen 2030, blir mye vanskeligere å nå

Egil Mongstad Redaktør

MENNESKEVERD, SOLIDARITET OG RETTFERDIGHET Strømmestiftelsen er utviklingsorganisasjonen som hjelper folk i gang. Som gir fattige mennesker starthjelp til å klare seg selv på egenhånd.

Vår erfaring er at milde gaver ikke hjelper folk ut av fattigdom. Derfor gir vi heller muligheter. Utgangspunktet for vårt arbeid er knyttet til det kristne verdigrunnlaget med Jesu liv og lære som inspirasjon og rollemodell for nestekjærlighet. Hjelp til Selvhjelp arbeider etter Redaktørplakaten og Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk.

INNBLIKK | DIGITAL UTVIKLING

Nye digitale løsninger vil bli en viktig del av global fattigdomsbekjemping.

4 | Hjelp til selvhjelp | www.strommestiftelsen.no

En digital vei ut av fattigdom?

Med bare ti år igjen til det globale målet om å utrydde ekstrem fattigdom skal være nådd, gjennomgår store deler av verdenssamfunnet en stadig raskere digital utvikling. Dette skaper muligheter.

TEKST OG FOTO OLE MORTEN STAVLAND

D

et er bred enighet om at teknologi og digitalisering er en svært viktig del av løsningen for å oppnå FNs 17 globale bærekraftsmål.

Rett før nyttår 2019 kom stortingsmel­ dingen «Digital Transformasjon og Utviklingspolitikken», som understreker nettopp dette. Norge ønsker å spille en viktig rolle når ny teknologi skal benyttes for å løfte stadig flere ut av fattigdom på en mer bærekraftig måte.

Når dette skrives står vi midt i den ­globale koronakrisen. De aller fattigste er også dem som rammes hardest i denne situasjonen. Skoler er stengt, nærings­ livet går på sparebluss og grupper er ­forhindret fra å møtes. På kort tid har digitale løsninger blitt svært aktuelle som en måte å bøte på situasjonen.

DIGITALT GAP. Men en rask teknologisk

utvikling bringer også med seg utfor­ dringer. Det «digitale gapet» mellom fattig og rik blir større. Verdens aller fattigste står nok en gang i fare for å bli stående bakerst i køen. Og det skjer når stadig flere får et løft gjennom de fordelene internett og digitale ­løsninger gir. Eksempler på dette er tilgang til bankkonto, offentlige tjenester, digitale læringsressurser, markeder og nye typer jobbmuligheter.

En rapport fra FNs organisasjon for handel og utvikling (UNCTAD) viser at bare halvparten av jordas befolkning bruker internett i 2019. I verdens fattig­ ste land er tallet bare én av fem, og de fleste av dem bor i de større byene.

Kvinner og utviklingshemmede er blant de gruppene som sjeldnere eier en mobil­ telefon, og dermed sjeldnere bruker digitale tjenester.

NYE MULIGHETER. Samtidig har men­

nesker som aldri har hatt tilgang til fasttelefon eller datamaskin fått hver­ dagen sin endret ved hjelp av rimelige mobiltelefoner. Mobilnett og enkel dataforbindelse åpner dører for kommu­ nikasjon og bank­tjenester, kjøp og salg på nett. Rimelige nettbrett og smart­ telefoner gir skoler g­ ratis tilgang til det som tidligere var dyre lærebøker og fungerer som et godt supplement i s­ koler

Verdens aller fattigste står nok en gang i fare for å bli stående bakerst i køen hvor elevtallet er høyt og lærerne få.

Den globale fattigdoms­bekjempelsen har utviklingen i ryggen, idet mobilnett ­bygges ut i stadig nye områder og SMSog nettbaserte tjenester bidrar allerede til alt fra sikker værvarsling for bønder, til helseopplysning for barnefamilier.

HVA GJØR VI? Strømme­stiftelsen vil være del av det digitale skiftet i fattigdoms­ bekjempelse. Vi skal gjøre vårt til at det

«digitale gapet» lukkes. Derfor jobber vi i Uganda med å utvikle en mobilapp for spare- og lånegrupper. Appen skal virke både som referat og loggbok og som en direkteforbindelse mellom gruppas penge­ kasse og banken. Slik blir det skapt tillit i gruppa. Faren for tyveri minker og med­ lemmene får rente på innskuddene.

I Uganda går nå flere barn på skolen, men store klasser og mangel på lærere gjør at mange fremdeles ikke lærer nok.

I et forsøk på å styrke lese- og skriveopp­ læringen tester Strømmestiftelsen ut bruk av nettbrett. Nettbrettene er utstyrt med apper som er tilpasset lokal kultur og språk, og inneholder oppgaver i lesing, skriving og matematikk. Slik får eleven en mulighet til å jobbe i eget tempo og tilpasset vanskelighetsgrad.

STYRKER DIGITAL K ­ OMPETANS.

De neste to til tre årene vil Strømme­ stiftelsen bidra til å styrke den digitale kompetansen til 70 lokale partnerorga­ nisasjoner i våre samarbeidsland i Asia og Afrika. I partnerskap med et norsk IT-selskap utvikles og innføres løsninger som vil hjelpe til bedre kvalitetssikring og utvikling av prosjekter i lokalsamfunnene.

Med COVID-19 har Strømme­ stiftelsen blitt tvunget til å tenke nytt og innovativt, og vi har vært nødt for å snu oss rundt raskt for å møte denne nye og krevende utfordringen.

Teknologi er selvsagt ikke den eneste veien ut av fattigdom – men det er et godt verktøy og riktig bruk av ny og moderne teknologi vil være gode hjelpe­ middel for å bekjempe fattigdom.

www.strommestiftelsen.no | Hjelp til selvhjelp | 5

REPORTASJE | KORONA I MALI

– KORONAVIRUSET SPRER SEG Når dette skrives i begynnelsen av mai, er pandemien på god vei inn i Afrika. Ingen har fullstendig oversikt over hvor sterkt den vil treffe på det afrikanske kontinentet. Men så langt har det ført til strenge restriksjoner, portforbud og nedstengninger. Skolene stenges, arbeidsplasser blir borte og fattigdommen øker. På de neste sidene skal vi fortelle tre historier om hvordan folk i våre prosjekter merker følgene av COVID-19.

Korona­pande­mien har nesten tatt leve­ brødet fra ­Fatoumata Sidibé, som selger is til ­lokale bakerier.

6 | Hjelp til selvhjelp | www.strommestiftelsen.no

Issalget stopper Mori Fatoumata Sidibé ser at kundene blir færre og inntjeningen dårligere og dårligere.

Fra den lille butikken selger den 39 år gamle firebarnsmoren sand, isblokker og kopper og kar.

TEKST OG FOTO OFATOUMATA DEMBÉLÉ, KADIOLO I MALI

F

or fem år siden ble hun med i en spare- og lånegruppe som Strømmestiftelsens lokale sam­ arbeidspartner har startet opp.

– Jeg syntes det var spen­ nende. Jeg var hjemmeværende, og mannen min var den som tjente penger.

Men ofte kunne det være vanskelig å få nok til det vi trengte. Han er handels­ mann og reiste mye for å handle. Men nå er grensene stengt. Varene han bestiller kommer heller ikke over grensene, sier Mori Fatoumata.

som i svært mange andre land i Afrika, er det uformell sektor som dominerer økonomien. Restriksjonene påvirker inntektene våre. De siste ukene har med­ lemmene begynt å merke at pandemien også graver seg dypt ned i deres egne lommebøker. Vi hører hvordan viruset sprer seg og hvor smittsomt det er. Det skremmer oss, sier 39-åringen.

Hun vet ikke om noen som er smittet

LÅN SOM SKAL BETALES. Hun er glad

hun har spare- og lånegruppa. Der kan de dele utfordringer, og selv nå med korona­ pandemien, har de møter en gang i uka.

– Da vi begynte gruppa vår, var det få av oss som hadde noe vi kunne tjene penger på. Vi gjorde husarbeid, stelte barna og arbeidet i åkeren. Men spareog lånegruppa, som har 25 medlemmer, forandret en god del. Etter en tid begynte vi å starte egne tiltak som gjorde at vi tjente penger. Hele familien fikk bedre økonomi. I starten sparte jeg 200 CFA i uka (3,40 kroner). Etter en stund kunne jeg låne 10 000 CFA (170 kroner).

Nå sparer jeg 68 kroner i måneden og har lånt penger jeg har brukt til å kjøpe varer til butikken min, sier hun.

SALGET HALVERT. Så kom pandemien

med portforbud, reise­­begrensninger, stengte skoler og forbud mot å samles i grupper på mer enn 50 personer.

– Det har endret hverdagen vår. Her,

Også mannen som handelsreisende, må se at butikken har stoppet opp og inntektene er borte.

KORONATALL Mali har 508 registrerte tilfeller av koronaviruset. 26 personer er bekreftet døde.

Kilde: WHO, 2. mai

enda, men ser flere og flere som bruker munnbind og hansker når de er ute.

– Når vi har møter i gruppa, håndhil­ ser vi ikke lenger, men holder avstand og vasker oss godt med såpe og vann. De første ukene etter at dette begynte påvir­ ket det ikke handelen mye. Men nå er folk mer redde for å gå ut, og salget mitt er halvert. Fortsetter dette vet jeg ikke hva jeg skal gjøre, sier forretningskvinna i Kadiolo.

TRO AT DET GÅR OVER. Det hun er mest redd for, er økonomien. Gruvedriften har stoppet opp, bakeriene som kjøpte is har sluttet å bake, og hun selger ikke mye len­ ger, verken av kopper eller kar.

– Dersom det ikke blir bedre, må vi få utsettelse på lånene våre, mener hun.

39-åringen har selv lånt vel 5000 kroner – og det kan bli vanskelig å betale gjelda.

– Jeg håper og ber om at jeg kan klare det. For meg handler dette også mye om ære. Men går det ikke, så går det ikke.

Nå har jeg og mannen min blitt enige om hva vi kan gjøre for å redusere utgif­ tene våre. Varer dette lenge kan det få dramatiske konsekvenser for oss. Men nå må vi ha tro og be om at tingene snart blir normale igjen, sier Mori Fatoumata Sidibé i Kadiolo.

COVID-19 har spesielt rammet Speed School i Vest-Afrika. Når dette blir skrevet er alle skolene stengt. Det samme er lese- og skriveprogrammene for voksne. Det meste av våre spare- og lånegrupper har fortsatt aktivitet.

www.strommestiftelsen.no | Hjelp til selvhjelp | 7

REPORTASJE | KORONA I SRI LANKA

Den tunge veien til pantelåneren Pantelånerne opplever gode dager på Sri Lanka når koronapandemien stenger butikker og legger ned arbeidsplasser. Og da 46 år gamle Priyanka Nilumi heller ikke denne dagen hadde penger til mat, måtte hun gå den tunge veien til pantesjappa med noen av verdisakene sine.

TEKST OG FOTO RUWANTHI JAYASUNDARE, COLOMBO, SRI LANKA

D

et var et vanskelig valg, men jeg måtte ha penger.

Selv om jeg visste at jeg ganske sikkert aldri ville komme til å se ørepynten min igjen, forteller Priyanka, som bor med familien sin i Liyanwella i Nuwara Eliya-distriktet på Sri Lanka. I likhet med så mange andre i landsbyen måtte hun også denne dagen bruke timene effektivt frem til portforbudet trådte i kraft, og stilte seg i den lange køen utenfor pantesjappa der folk stod for å pantsette noen av verdisakene sine. For koronaviruset rammer fattige hardt, også på Sri Lanka. Butikker og skoler stenger, folk mister arbeid og fattigdommen øker.

Det gjelder også for Priyanka Nilumi og hennes familie.

pel på hvor ekstremt sårbare fattige er når det kommer en krise som dette.

SKADET I ARBEIDSULYKKE. De fleste

i landsbyen er bønder som hver dag arbeider hardt for å forsørge seg og familien, også i normale tider. Men for Priyanka er det ekstra krevende. For tre år siden falt mannen, som er bygnings­ arbeider, ned fra et stillas. Han ødela seg og kan ikke lenger arbeide.

– Det ble et stor sjokk og vanskelig for oss. Ikke bare måtte jeg gjøre alt det jeg hadde gjort før. Nå måtte jeg også stå for inntekt til hele familien og sørge for skole­penger til barna våre på 14 og 16 år.

Livet ble helt snudd opp ned, f­orteller Priyanka.

>

STØTTE TIL GRØNNSAKSHAGE. LITE MAT IGJEN. – Tårene kom da jeg

måtte pantsette øreringene mine. Jeg fikk 5000 rupi (280 kroner), så jeg kunne komme meg til butikken og handle det vi trengte. Men nå begynner vi å få lite mat igjen. Vi har fortsatt ris, og så er vi heldige og får litt kjøtt og grønnsaker fra min mor som bor like ved, forteller Priyanka. Hennes situasjon er et eksem­

8 | Hjelp til selvhjelp | www.strommestiftelsen.no

Hun ble med i programmet SEEDS – et utviklingsprogram som den lokale samarbeidspartneren PALM Foundation driver her sammen med Strømmestiftelsen. Hun fikk støtte til å starte en grønnsakshage, og hun lærte å lage sukkertøy som hun kunne selge.

Hun lærte også å trykke batikk og åpnet ei systue der hun både trykket batikk og

KORONATALL Sri Lanka har 690 registrerte tilfeller av koronaviruset og sju personer er bekreftet døde.

Kilde: WHO, 3. mai

Priyanka drev en liten, men god forretning slik at hun kunne forsørge seg og familien. Men da korona­ pandemien kom ble det vanskelig for familien. Her er hun sammen med sønnen og mannen.

sydde klær. Omsetningen økte, og tin­ gene gikk bra. Priyanka ble med i den lokale næringsforeningen. Hun tjente penger og kunne forsørge seg og fami­ lien.

KORONA. Så kom koronapandemien, og

alt forandret seg. Kundene ble borte, inn­ tjeningen stupte og drømmene forsvant.

– Jeg brukte å være på ulike markeder for å selge varene mine. Ofte ble de solgt på kreditt, og folk kunne betale når de hadde penger. Men så kom pandemien, og salget stoppet opp. På grunn av port­ forbud og reisebegrensninger får jeg ikke tak pengene som folk skylder meg, og jeg trenger de pengene nå, sier hun.

Kjøkkenhagen er viktig og gir også inntekter for ­familien.

HJELP FRA PROSJEKTET. Fra staten har hun fått 5000 rupi (280 kroner) og enkelte matvarer som ris og olje, et beløp de gir til alle som har mistet inntektene sine. Fra Strømmestiftelsens samar­ beidspartner PALM Foundation, og den lokale landsbyorganisasjonen hun er medlem av, har hun fått frø hun kan så til kjøkkenhagen sin. De har også bestemt at de vil ettergi nedbetalingen på lån til medlemmene for de siste to

månedene. Strømmestiftelsens SEEDSprogram vil også være med å reparere de økonomiske skadene og gi hjelp til å starte alternative inntektskilder.

– Kontakten med organisasjonen har også gitt oss god informasjon om viruset.

I landsbyen henger det plakater, og vi får brosjyrer som forteller oss hvordan vi kan ta vare på oss selv og hverandre, sier hun, sier Priyanka.

På grunn av restrik­ sjoner var bare 22 prosent av våre ­aktiviteter på Sri ­Lanka aktive per 3. mai.

INGEN FORSIKRINGER. Hjemme i lands­ byen har koronapandemien satt dype spor etter seg.

– Når alt kommer til alt er det folk som oss som tar den tyngste byrden når levebrødet vårt blir borte og det vi har bygget opp bryter sammen. Selv om dette skulle være over om en måned eller to er det vi som må rykke tilbake til start og begynne om igjen. Det er ingen for­ sikringer som dekker tapene våre. Og slik det nå er, så bruker ikke folk penger på batikk eller nye klær når de trenger pengene til mat. Så hvem skal kjøpe klærne min nå? spør Priyanka sårt, og håper hun slipper å pantsette mer av verdi­sakene hun eier og at hun en dag kan kjøpe tilbake ørepynten sin.

Alle våre sam­ arbeidspartnere driver infor­masjons­ arbeid om hvor viktig det er å vaske hendene godt med såpe, holde avstand og ha gode hygiene.

Det er satt i gang arbeid med å distribuere mat og nødvendige artikler i områder der det er behov for det.

www.strommestiftelsen.no | Hjelp til selvhjelp | 9

REPORTASJE | KORONA I TANZANIA

Saksene går framleis Skal ho vere forsiktig og samstundes ta ein sjanse, eller skal ho ­stenge og miste inntekta og livsgrunnlaget sitt?

TEKST OG FOTO RICHARD TEMBA, KOMMUNIKASJONSANSVARLEG I SEEMA, TANZANIA

F

or 21 år gamle Leah Eliuphoo Samba er dette det vanskelege valget ho må ta i frisørsalongen sin kvar einaste dag. For enno er ikkje frisørsalongane stengde i Tanzania.

– Sjølvsagd vil eg vere trygg, og eg gjer alt eg kan for å verne både meg og kun­ dane mine. Eg vaskar hendene før og etter ein kunde, brukar munnbind og er forsiktig. Men eg har heller ikkje råd til å miste inntekta eller kundane mine, seier Leah Eliuphoo Samba.

COVID-19. Alt er usikkert for Leah og

frisørsalongen hennar no. Lufta er varm no midt på dagen, og det er trykkande stille. Folk er redde her og nokre har alt døydd av viruset. Likevel kjem det kun­ dar til Leah, men dei er færre enn før.

– Det folk snakkar om er COVID-19 og kor usikkert alt er. Praten går om handvask og god hygiene. Viruset kan angripe kven som helst. Styresmaktene oppmodar oss til å vere forsiktige. Og me vil sjølvsagd gjere vårt til at viruset ikkje spreier seg, seier den unge frisøren.

Etter at ho var ferdig med eit år i livs­

KORONATALL Tanzania har 480 registrerte tilfeller av koronaviruset. 18 personer er bekrefta døde.

Kjelde: WHO, 3. mai

10 | Hjelp til selvhjelp | www.strommestiftelsen.no

meistringsprogrammet Bonga, opna ho frisør- og skjønnhetssalong i Singida, eit område midt i Tanzania. For 21-åringen handler dagane no om å tene nok slik at salongen kan overleve og ho kan klare seg gjennom krisa. Ho er ein av mange tusen ungdommar i Tanzania som også i koronatider må arbeide og tene pengar, og som samstundes utset seg sjølv for stor fare for å bli smitta.

LITT TREIGARE NO. At Leah gjer det godt i Singida er lagt merke til, og den unge gründeren er nominert til ein pris for verksemda si. Men prisen er satt på vent på på grunn av pandemien, og ho har færre kundar.

– Det går litt treigare no. Folk er meir forsiktige med pengane sine. Fleire av kundane mine har også mista arbeid og fått midre inntekter. Det gjer at folk må spare og prioritere, og då blir kanskje ikkje det å gå til frisøren eller skjønnhets­ salongen det som kjem først, seier Leah.

Før kunne ho ein god dag tene omlag 30 000 tanzanianske shilling (140 kroner).

– No kan det dreie seg om halvparten og sjølv om det kan variere litt, så mer­ kar eg nedgangen, sier ho.

Samstundes har det blitt dyrare å halde opent og Leah må bruke meir pen­ gar til vatn og såpe og det ho treng til god hygiene og handvask.

– Men eg kan ikkje gje opp. Eg må sjå framover og arbeide hardt for å ta vare på kundane mine. Og eg er så takksam for alle dei som vel å komme innom for å ordne håret og som vil ta seg bra ut. Det betyr mykje, seier Leah med eit stort smil.

Leah steller håret til ein av sine kunder.

Hun er streng med å holde god handvask og hygiene i salongen.

GENERALSEKRETÆREN | INTERVJU

UTFORDRENDE UKER Fra sitt hjemmekontor på vaskerommet hjemme på Hånes i Kristiansand, styrer ­Strømmestiftelsens generalsekretær en verdensomspennende virksom­het.

TEKST OG FOTO EGIL MONGSTAD I KRISTIANSAND

DETTE ER NOE ingen av oss har vært i før, og nye problemstillinger dukker opp hver eneste dag. Ute i verden får dem vi arbeider for det verre hver dag som går. For oss betyr det at arbeidet vi gjør trengs mer og mer, sier generalsekretær Kristine Storesletten Sødal.

Hjemmekontor. Da korona­k risen kom for fullt, førte det med seg dramatiske konsekvenser for svært mange mennes­ ker. I Strømmestiftelsen ble det innført hjemme­kontor og reiseforbud for alle ansatte i Kristiansand. Digitale løsnin­ ger ble den nye møteplassen. Nå styres virksomheten fra kjøkkenbord, soverom, vaskerom og stuer over hele verden.

– En helt ny og krevende situasjon overtok hverdagen vår. Nærmest over natta ble alt annerledes, og jeg innrøm­ mer at jeg ble bekymret. Først og fremst for hvordan det gikk med våre ansatte.

Men ikke minst for hvordan viruset ville slå ut i landene vi arbeider i og hva det ville bety for prosjektene og dem vi arbeider for, sier Sødal.

Hun er urolig for hvordan pandemien vil ramme kvinner og barn. Vil barna komme tilbake til skolepulten? Hva med vold i hjemmene, menneskehandel, bar­ neekteskap, barnearbeid, overgrep mot kvinner og jenter? Og hva med alle dem som mister arbeid og inntekt?

Lokalt ansatte. Når dette skrives i slut­

ten av april, er 70 prosent av arbeidet vårt stoppet opp.

– Situasjonen krever at vi må tenke nytt, for jobben må fortsette, er general­ sekretærens klare tale. Hun er glad Strømmestiftelsen arbeider med lokalt

Nærmest over natta måtte general­sekretær Kristine S. Sødal og hennes m ­ edarbeidere tenke nytt om arbeidet. Fra sitt hjemmekontor har hun nærmest daglig møter med ansatte over hele verden.

ansatte som er klare til å ta fatt for fullt når restriksjonene letter.

– Vi har ingen ledere som skal reise ut eller må hjem. Vi er på bakken, i lands­

Vi må tenke nytt og finne andre måter å arbeide på KRISTINE S. SØDAL

byene og våre folk er klare til å sette i gang så snart det blir gitt mulighet til det, sier Sødal.

Langvarige konsekvenser. Hun er glad

Norad har åpnet for at fem prosent av budsjettet til partnere kan omdisponeres til nødhjelp.

– Det vil betyr mye for dem som mister levebrødet sitt, sier Sødal. Derfor er det oppmuntrende å oppleve at enkeltper­ soner, bedrifter og skoler tar ansvar og viser solidaritet og gjør en stor innsats for å støtte arbeidet vårt gjennom pande­ mien, sier generalsekretæren.

www.strommestiftelsen.no | Hjelp til selvhjelp | 11

KAFFEPRAT | DAG INGE ULSTEIN

Dette intervjuet ble gjort i Oslo 5. mars. Da hadde ikke koronakrisen blitt en verdens­ omfattende pandemi, og derfor ikke tatt opp i dette intervjuet. Når vi nå likevel har valgt å publisere det har vi gjort det ut fra at det også setter søkelys på en del viktige utviklingspolitiske saker. Senere har jeg stilt Ulstein noen spørsmål om hvordan han ser på situasjonen nå, midt i koronakrisen. Les mer om det på side 15.

Innenfor r­ ekkevidde?

Utviklingsminister Dag Inge Ulstein er forsiktig optimistisk med tanke på at det kan være mulig å nå bærekraftsmålene innen 2030. Men han mener det blir krevende, og noen mål blir mer krevende å nå enn andre.

TEKST EGIL MONGSTAD I OSLO

M

ye går heldigvis bra.

Flere kommer ut av ekstrem fattigdom, og flere får tilgang til for eksempel rent vann og energi. Men det er også ting som truer dette bildet, som for eksempel klima­ endringene, som virkelig kan ødelegge for mye av det vi har fått til. Det som skjer med klimaet sender mange mennes­ ker på flukt, og krig og konflikt sender mange ut i ekstrem fattigdom. De siste tre årene har antall mennesker som sul­ ter økt med 45 millioner, sier Ulstein.

BEGYNNER Å HASTE. Fra sitt k­ ontor

i utenriksdepartementet i Victoria Terrasse har han full oversikt over det mest i global utviklingsbistand. Han erkjenner at vi begynner å få dårlig tid dersom vi skal nå FNs bærekraftsmål innen 2030.

– Vi har også flere delmål vi skal nå.

Ett av dem er å avskaffe alle former for tvangsarbeid og barnearbeid innen 2025. Og her begynner det virkelig å haste, sier utviklingsministeren.

Statsråd er likevel forsiktig optimist når det gjelder å nå bærekraftsmålene innen 2030.

12 | Hjelp til selvhjelp | www.strommestiftelsen.no

– Selv om det vil være krevende må jeg virkelig tro at vi skal klare det. Og det er mye positivt som peker i den retning.

Det er mye engasjement, og i klima­ saken skjer det et ungdomsopprør. Sterke stemmer tar plass og vil endre politikken og tvinge oss til å ta kraftigere grep. Da handler det ikke om vi vil bruke 100 millioner eller 10 milliarder på klimatil­ pasninger. Da må vi sørge for at alt det vi gjør er på linje med klimamålene i Parisavtalen, og at alle investeringene vi gjør er i samsvar med bærekraftsmålene, sier Ulstein.

Under klimakonferansen i Madrid like før jul ble det enighet om finansiering av tap på grunn av skade, et vedtak Ulstein er svært glad for.

– Det betyr at de fattigste landene nå kan få erstatning og hjelp til å komme seg etter for eksempel en syklon, en flom, eller annen klimakatastrofe, sier han.

BÆREKRAFTIG VEKST. Fattigdoms­­­­be­ kjemping handler også om inves­teringer i næringsliv og i nye og flere arbeidsplasser.

– Det vil gi økonomisk vekst og økt velstand, men også økt forbruk og større belasting på klimaet. Det er ikke bære­ kraftig. Fattige må ha tilgang til energi,

Dag Inge Ulstein besøker en s­ kole i Malawi som også arbeider med inkluderende undervisning og opplæring av barn med funksjons­ nedsettelser.

utdanning og arbeidsplasser. Hvert år fremover trenger Afrika 20 millioner nye arbeidsplasser. Her trenger vi norsk og internasjonalt næringsliv som vil inves­ tere, skape arbeidsplasser og bidra til en grønn og bærekraftig vekst og utvikling, sier Ulstein.

SKAPER ARBEID. – Utdan­ning har all­

tid vært viktig i norsk utviklingspolitikk, uansett regjeringer. I kampen mot fattig­ dom er utdanning, spesielt til jenter, noe av det viktigste vi kan gjøre. I vinter var jeg i Mali. Der besøkte jeg også et viktig utdannings­arbeid som Strømmestiftelsen

FOTO: UTENRIKSDEPARTEMENTET

driver. Det var et fint arbeid for barn, i områder med krig og konflikt, sier Ulstein som også fikk se hvordan skolen kunne skape arbeidsplasser i nærmiljøet, for eksempel med lokal produksjon av skolemat.

– Her spilte Verdens matvare­program på lag med lokale virksomheter som lagde mat til skolene. Skolemat er svært viktig og betyr mye for god læring og gjør at barna blir på skolen, noe som også er svært viktig i kampen mot barne­ ekteskap og rekruttering til ekstreme grupper. Utdanning, spesielt til jenter, er også et av de viktigste virkemidlene

vi har mot klimaendringene og global oppvarming, sier Ulstein.

Jeg kan ikke forstå at det er mulig å være skeptisk til innvandring og samtidig være så lite opptatt av klima DAG INGE ULSTEIN

MENNESKEHANDEL. Han er mye på reise og møter mange mennesker med sterke historier.

– Fattigdom er utfordrende. I India møtte jeg to unge jenter, som fra de var fem til femten år har vært brukt på det groveste i sexindustrien. De bodde i det som hadde vært et likhus, og de sov i et rom som var på størrelse med plass til en kiste. Da huset de bodde i ble ­raidet av politiet, og de trodde de hadde blitt reddet, opplevde de at åtte av de samme >

www.strommestiftelsen.no | Hjelp til selvhjelp | 13

FOTO: EGIL MONGSTAD

KAFFEPRAT | DAG INGE ULSTEIN

KORONA OG FATTIGDOM • COVID-19 vil ganske sikkert føre til at antall ekstremt fattige vil øke for aller første gang på mer enn tre tiår.

• De økonomiske følgene vil være store, og kontinentet vil med svært stor sannsynlighet oppleve en kraftig økonomisk tilbakegang.

• Uformell sektor sysselsetter flere millioner mennesker. De opplever nå at arbeidsplassene deres tblir borte, kundene forsvinner og inntektene stuper.

BÆREKRAFTSMÅL

Det er et stort privilegium å få arbeide med dette. De siste 20 årene er mye ekstrem fattigdom utryddet. Men mye gjenstår og det haster med å gjøre mer dersom vi skal nå bærekraftsmålene innen 2030 som vi har sagt, sier Dag Inge Ulstein.

> politimennene voldtok dem. Redningen ble en organisasjon som arbeider med menneskehandel og som nå forbereder en rettsak mot politimen­ nene. Dette skjer på vår vakt, mens vi lever her i vår egen boble. Jeg blir rett og slett sint og fryktelig lei meg når jeg tenker på dette, sier Ulstein.

Han er svært takknemlig for å få arbeide med dette og tror fortsatt det vil være mulig å nå bærekraftsmål nummer én: Å utrydde ekstrem fattig­ dom.

– Det er et privilegium å jobbe med så mange dyktige folk og organisasjo­ ner som gjør en enorm innsats for de fattigste. Jeg er stolt over å være med på dette. De siste 15–20 årene er mye ekstrem fattigdom utryddet i Afrika og ikke minst globalt. Og tallet på ekstremt fattige er redusert med nær­ mere en milliard siden tidlig på 1990 tallet, sier statsråden.

UT AV VÅR EGEN BOBLE. Men mye

gjenstår, og han er redd en våre største utfordringer er at vi er så opptatt av vår

14 | Hjelp til selvhjelp | www.strommestiftelsen.no

egen situasjon at vi verken trenger eller tør utsette oss for det som skjer i verden rundt oss.

– I vår velstand trekker vi stigen opp etter oss, går inn i vår egen boble og tenker at alt er greit om vi har det greit.

Men slik er det ikke – for alt henger sammen. Det som skjer på grensene til Europa, i flyktningeleirene, i ØstKongo, i India, i Malawi, i Mali, det må vi forholde oss til fordi det er en del av livet vårt. Jeg kan ikke forstå at det er mulig å være skeptisk til innvand­ ring og samtidig være så lite opptatt av klima. Dersom det er viktig å begrense migrasjon og flyktninger burde en nettopp være opptatt av å forebygge klimaendringer og arbeide mot global oppvarming, sier Ulstein.

Han er en utrettelig optimist.

– Å være tett på nøden og behovene som er der er viktig for meg og familien min. Og jeg tror det nytter at vi som samfunn og enkeltpersoner er med og forandrer verden og samfunn – for det skjer hver dag. Jeg ser så mange eksem­ pler på det, sier Ulstein. ¨

FNs bærekraftsmål nummer en handler om å utrydde ekstrem fattigdom innen 2030. Det kan bli en krevende oppgave.

• Før pandemien levde ti prosent av verdens befolkning, under fattigdomsgrensa på 1,90 dollar om dagen.

• Til tross for fast arbeid levde åtte prosent av verdens befolkning under fattigdomsgrensa i 2018.

• De fleste av som lever under fattigdomsgrensa bor i land sør for Sahara.

• Størst fattigdom finnes ofte i små og sårbare ­områder, og i land som er preget av konflikt og uro.

• Hvert femte barn lever i ekstrem fattigdom.

Kilde: FN

UTRYDDE FATTIGDOM

ET KRAFTIG TILBAKESLAG Koronapandemien setter kampen mot ekstrem fattigdom mange tiår tilbake. En studie fra FN-universitetet UNU-WIDR, viser at så mange som en halv milliard mennesker kan komme til å havne under fattigdomsgrensen som følge av pandemien. Vi har spurt utviklingsminister Dag Inge Ulstein hvordan han ser på situasjonen.

for de fattige, og de fattige landene som også er rammet av dette?

– 87 prosent av alle barn i skolealder møter nå stengte dører. For barn i for eksempel Malawi, vil det ha mye større konsekvenser enn for barn i Norge.

Her får 40 prosent av alle skolebarn sitt eneste næringsrike måltid nettopp på skolen. Under ebola­epidemien førte skolestengning til at flere barn kom inn i tvangsarbeid for å skaffe mat til fami­ liene sine. Fattige mennesker er ekstra sårbare når de mister jobb og all inntekt.

De har ikke permitteringsregelverk, og mister gjerne jobben tvert. Det fører til mer uro, ran og vold. Og dessverre er det kvinner og barn det går verst utover. Økonomien i Afrika har vokst de siste 25 årene, men i år vil den få et stort tilbake­ slag. Bare i Etiopia har man regnet ut at 1,4 millioner arbeidsplasser nå er truet på grunn av pandemien, sier Ulstein.

– Hvordan kan vi sikre oss for at dette ikke fører til en reduksjon i antall barn som går på skole, og at den økonomiske nedgangen ikke fører til økt barnearbeid, mer menneskehandel, barneekteskap og vold mot kvinner og barn?

– Dette bekymrer. UNICEF arbeider med et undervisningsopplegg der en bruker TV og digitale medier i undervis­ ningen der skolene er stengt nå.

Norge har også har tatt initiativ til og gitt 150 millioner kroner til et nytt flergiverfond som skal gjøre FN bedre i stand til å hjelpe utviklingslandene til å møte de langsiktige konsekvensene av koronakrisen. Norge leder også et arbeid gjennom Det globale bibliotek der målet er å gjøre åpent lisensierte læringsres­ surser for lesing digitalt tilgjengelig på en rekke ulike språk i utviklingsland.

FOTO: EGIL MONGSTAD

– HVA ER DE STØRSTE negative følgene

Koronapandemien kan sende flere millioner mennesker inn i ny fattigdom og føre til at vi ikke rekker å nå bærekraftsmålene.

Norad har også vært med å utvikle en app som skal lære barn i utviklingsland å lese. Den hjelper spesielt barn i fami­ lier der foreldre ikke kan lese eller hjelpe til med skolearbeidet, forteller Ulstein.

– Hvordan kan vi bidra til å ­redusere skadeomfanget?

– Fra norsk side sørger vi for at penger som ikke kommer ut til en del prosjek­ ter som er stoppet på grunn av korona blir flyttet til arbeid rettet mot pan­ demien. Derfor er jeg også glad for at sivilsamfunns-­organisasjonene er så flinke til å prioritere prosjekter som hjel­ per de fattigste, sier Ulstein.

Norge bidrar og med å kjøpe inn smit­ tevern- og testutstyr til land som trenger det. Vi har og bevilget 2,2 milliarder kroner ekstra til arbeidet med å utvikle en vaksine mot korona. Så jobber vi med et rammeverk som skal sikre rettferdig

fordeling av vaksinen til alle land, når den er på plass, sier utviklingsministeren.

– Hvilke konsekvenser vil dette få for bærekraftsmålene?

– Bærekraftsmålene var vanskelig å nå i utgangspunktet, og det blir ikke let­ tere nå. Samtidig tror jeg samarbeidet på tvers av landegrenser kan bli bedre og sterkere nå, og at det kan bli lettere å bli enige om hvordan vi skal jobbe sammen videre. I denne krisen opplever vi et virus som ikke ser forskjell på noen av oss. Nettopp det kan hjelpe oss til å se at vi alle lever i et skjebnefellesskap – at det å bidra til god utvikling i andre land, vil gjøre verden bedre for alle, sier utviklingsminister Dag Inge Ulstein.

Disse spørsmålene og svarene ble gitt i midten av april – før barnehager og barne­ skoler og vårt eget samfunn her i landet forsiktig begynte å åpne igjen.

www.strommestiftelsen.no | Hjelp til selvhjelp | 15

FOTOREPORTASJE | KORONABILDER VERDEN RUNDT

FOTO: SIDY MOHAMED OUÉDRAOGO

FOTO: SHAMIMUZZAMAN CHOWDHURY, MOHONA TELEVISION

DA VERDEN ­PLUTSELIG ­FORANDRET SEG

BURKINA FASO Et lukket og forlatt marked i hovedstaden ­Ouagadougou. Bildet viser en stengt inngangsport til 10 Yaar-­ markedet, et av de største og mest travle markedene i landet.

FOTO: STRØMMESTIFTELSEN I NEPAL

BANGLADESH Landet er et av ­verdens mest folketette, med over 160 m ­ illioner mennesker. Det er også et av ­landene i Asia som er sterkest rammet av pan­demien.

Som i resten av verden stopper hverdagen på mange måter opp – i ­Dhaka er den kao­ tiske trafikken helt borte i gatene. Her er et bilde fra tomme gater i Kawran – et ellers svært aktivt markedsområde i millionbyen.

16 | Hjelp til selvhjelp | www.strommestiftelsen.no

NEPAL Såpevask knekker viruset.

Her fra en infor­ masjonskampanje om hygiene og god håndvask i et av våre prosjekter i Rolpa.

FOTO: STRØMMESTIFTELSEN I NIGER

FOTO: STRØMMESTIFTELSEN I MYANMAR

FOTO: ALICE ATTO PRIM

UGANDA En vanlig dag ville trafikken stått tett på Gaba road i hoved­staden Kampala. Men korona­pandemien tømmer gatene for trafikk og folk.

MYANMAR Informasjon om viruset, hvordan det smitter og hvordan en kan beskytte seg er fortsatt en viktig del av arbeidet vårt. Her fra en informasjonskampanje i et av prosjektene våre.

BANGLADESH Unge jenter i Shonglap-klasser arbeider frivillig med å informere folk i lands­ byen om farene med korona, og hvordan en kan beskytte seg mot viruset.

FOTO: MOHAMED ABDU

NIGER En mann vasker hendene ved en ­vaskepost utenfor en butikk i Niamey.

TANZANIA En mann går gjennom en bil- og folketom gate i Dar es Salaam.

www.strommestiftelsen.no | Hjelp til selvhjelp | 17

REPORTASJE | UTDANNING I SØR-SUDAN

FOTO: EGIL MONGSTAD

Når myndighetene ikke prioriterer skole­ ne er det barna våre som taper på det, sier Alfred Angasi Domi­ nic. Dårlig lønn og dårlige utstyrte skoler gjør det vanskelig å være lærer.

– Ikke stas lenger Alfred er lærer og må ta de ekstrajobbene han kan få for å forsørge seg og sin ­familie. Det kan gå måneder mellom hver gang han får lønnen sin.

TEKST OG FOTO EGIL MONGSTAD I JUBA, SØR-SUDAN

D

et er ferie og stille på skole­ plassen. Barna er borte og skolen er stengt. I skyggen under et tre sitter noen voksne og sipper en kopp te og prater sammen.

Fra et kontor ikke langt unna høres klapringen på et PC-tastatur. Her sitter Alfred Angasi Dominic og skriver. For 50 pund (1,30 kroner) per side skal lære­ ren skrive 75 sider for en kunde. Det er penger som kommer godt med for fami­ lien på fire.

EKSTRAARBEID. – Det er slik vi over­

lever. Jeg må ta småjobber og gjøre det jeg kan for å spe på inntekten min. Nå skal jeg skrive dette dokumentet. Og av og til er jeg snekker, andre ganger er jeg murer, eller jeg gjør helt andre ting for å tjene litt ekstra, sier Alfred. For fami­ lien er inntekten han får som lærer, 4000 pund (110 kroner) i måneden, ikke nok til å dekke helt grunnleggende behov.

– Det er ikke noe stas å være lærer i Sør-Sudan lenger. Myndighetene prio­ riterer ikke skolene, og gir oss ikke lønn så vi kan klare oss. Noen ganger kan det også gå flere måneder mellom hver gang

18 | Hjelp til selvhjelp | www.strommestiftelsen.no

jeg får betalt, sier læreren, som nå likevel underviser på en av de offentlige skolene i hovedstaden. Hadde han fått jobb på en av privatskolene i byen, kunne han tjent rundt 25 000 pund (685 kr) i måne­ den. Men de jobbene er det rift om.

DYRT I JUBA. Hver dag tar han de job­

bene han kan få dersom det er noen.

– Jeg har barn som går på skolen, vi trenger mat, klær og transport. Det er dyrt å leve i Juba, forteller Alfred.

Han er en av lærerne som også er med i programmet IMPACT – et lønnings­ program til lærere gjennom EU. Programmet som administreres av Strømmestiftelsen gir ham en fast inntekt på 4500 pund (122 kroner) i måneden.

– Det er i alle fall sikre penger, sier Alfred.

– Jeg ville bli lærer fordi jeg mente det ville hjelpe landet mitt. Mange vokser opp uten å lære å lese og skrive. Jeg ville hjelpe og reiste til Mongala, et område noen mil nord for Juba. Der fikk jeg lærerjobb og begynte å undervise som ufaglært på en katolsk skole, forteller Alfred.

LÆRERSKOLE. Etter noen år dro han

tilbake til Juba, der han tok lærerutdan­ ning gjennom et tilbud for lærere som er i arbeid. Utdanningen som er støttet av Strømmestiftelsen.

– Det er barna våre som er taperne på at myndighetene ikke prioriterer skolene.

Barna vil gå på skole, de vil lære. Det er så viktig for fremtiden vår. Derfor drøm­ mer også jeg om å fortsette å undervise.

Men når myndighetene viser at de ikke vil prioritere skolene er det vanskelig å bli motivert. Jeg håper det vil endre seg, men landet vårt er ødelagt. Det har korrup­ sjon og dem som styrer her bidratt til. Og dersom ikke tingene endrer seg og det blir bedre, da har jeg ikke noe valg, da må jeg finne noe annet å gjøre slik at jeg kan ta vare på meg og familien min, sier læreren.

Landet vårt er ødelagt ALFRED ANGASI MOINIC

FOTO: IDRETTSSKOLEN NUMEDAL FOLKEHØGSKOLE

SMÅTT OG STORT | FRA NÆRT OG FJERNT

Ikke alt ­stopper opp I BEGYNNELSEN AV MAI, når dette skrives, er mer enn 400 000 mennesker i våre prosjekter rammet av at mye av arbeidet vårt nå har stoppet noe opp som en følge av koronakrisen. Men der det er mulig å nå ut til prosjektene har våre samarbeidspartnere gjort mye.

• Utdeling av hygienepakker med såpe, munnbind og lignende • Utdeling av mat til ekstra sårbare familier i samarbeid med lokale myndigheter • Utdeling av frø til grønnsaksdyrking og opplæring i hvordan dyrke hjemme.

DE HAR LØPT, DE HAR GÅTT, de har svettet og de har hatt det moro. Folke­ høgskoleelevene som denne våren skulle avslutte et skoleår med a­ ksjons­uke, sponsorløp og flere andre uteaktiviteter, måtte ta fantasien til hjelp når korona­­ pandemien skapte hindringer.

– Når alle elevene er hjemme og skolene stengt, er det vanskelig å gjennom­ føre det de hadde planlagt. Men oppfinnsomheten har vært stor, og jeg er imponert over det skolene med lærere og elever har fått til, sier Øystein Venås Sørensen, som er ansvarlig for Strømmestiftelsens skolesamarbeid.

Idrettsskolen Numedal Folkehøgskole (bildet over) gjennomførte «Løp og løft»-sponsor­løpet. På Lundheim Folkehøgskole ble det blant annet arrangert nett­bingo. Nordhordland Folkehøgskole har i tillegg til sponsor­løp også hatt en auksjon med bilder fra skolens fotolinje. Også Ålesund Folkehøgskole og Kristiansand Folkehøgskole holder sponsorløp for Strømmestiftelsen.

Vi takker alle for oppfinnsomhet, strålende innsats og vel gjennomførte aksjoner. Til nå har skolene dette skoleåret samlet inn 1,1 million kroner – tusen takk!

FOTO: KRISTIN MARIE SKAAR

STOR INNSATS

• Tett kommunikasjon og samarbeid med lokale partnere, lokale myndigheter landsbyorganisasjoner og andre frivillige organisasjoner.

FOTO: EGIL MONGSTAD

Operasjon Dagsverk til Strømmestiftelsen PÅ ÅRETS ELEVTING 2. MARS ble Strømme­stiftelsens prosjekt valgt til Operasjon Dagsverk 2020. Den årlige solidaritets­aksjonen med og for ungdom arrangeres 29. oktober av elever ved ungdomsskoler og videregående skoler over hele landet. Målet er å sette global urettferdighet på timeplanen i den norske skolen.

Pengene som samles inn går til Strømmestiftelsens arbeid med unge flyktninger fra Sør-Sudan som nå lever i flyktninge­bosettinger nord i Uganda. Her skal 10 200 ungdom mellom 13 og 19 år få utdanning, yrkesopplæring og traumebehandling.

www.strommestiftelsen.no | Hjelp til selvhjelp | 19

REPORTASJE | JOBBSKAPING I KENYA

Verdiskaping gjennom rovdyrforvaltning I Naboisho conservancy i Kenya lever husdyrene side om side med elefanter, løver, geparder og giraffer. På det nesten 200 000 mål store området har 650 landeiere leid bort jorda si til ­turismen. Her beiter 15 000 kyr sammen med 70 løver og tusenvis av andre av naturens villdyr.

TEKST OG FOTO EGIL MONGSTAD I NABOISHO, MASAI MARA, KENYA

V

i liker disse dyrene. Det er vik­ tig at vi kan leve sammen med dem. Selv om det hender de kan ta ei ku, så hører de til her og de gir oss inntekter, sier Dominique Koya. Han er koordinator mellom landeierne og turismen i Naboisho con­ servancey i Masai Mara, et samarbeid som stort sett går svært greit.

GODT SAMARBEID. – De vanskelige spørsmålene er dem som ofte er ­k nyttet til tilgang på beiteområder. Vi har 15 000 kyr som skal beite her. De skal ha gress og de skal plass – noe de må dele med andre drøvtyggere. Turistene vil ha områder og veier de kan kjøre på for å finne de gode plassene og der de kan oppleve de ville dyrene. Kvegeierne må ha beiteområder de kan ta dyrene sine til. I utgangspunktet er det to interessefelt med store rom for konflikt.

Men det går fint, og dette er et sam­ arbeid vi alle har glede av, sier Koya.

BÆREKRAFTIG FORVALTNING. Han er

Kantinke Ronko er landeier og en av dem som tjener penger på å leie bort jorda til turismen i Naboisho.

20 | Hjelp til selvhjelp | www.strommestiftelsen.no

helt sikker på at om ikke området hadde vært bevart som et conservancy, så hadde eiendommene blitt solgt til private og rike jordeiere og områdene gjerdet inn, noe som ville ødelagt for dyrelivet

og fortrengt de ville dyrene til andre områder.

– Vi hadde blitt fattigere. Nå tjener vi penger på dette. Turistene kommer hit, de skaper arbeidsplasser og vi for­ valter naturen på en god og bærekraftig måte. Hver av de 650 landeierne har en fast inntekt, rundt 22 000 kenyanske shilling (2000 kroner) i måneden per 60 hektar for å leie bort jorda til turismen.

Samtidig bruker de jordene til å beite kyrene sine slik de har gjort her i genera­ sjoner, sier koordinatoren.

Daglig blir det holdt møter der en vur­ derer beiteforholdene, og kyrene blir sendt til der det er best forhold. Verken sauer eller geiter har tilgang til o­m­ rådene, fordi de beiter for hardt ned.

Hver dag blir også voktere sendt ut for >

Det er primitivt å tenke at en skal drepe igjen fordi en selv har mistet et dyr DOMINIQUE KOYA

Her lever løver, geparder, elefanter og andre ville dyr side om side med husdyr. – Det er godt det er slik, sier de to gjeterne, Jackson ­Majtai (18) og Joshua Dorot (20), som hver dag følger 200 kyr til beiteområdene inne i Naboisho conservancy.

www.strommestiftelsen.no | Hjelp til selvhjelp | 21

JOBBSKAPING | NABOISHO I KENYA

– Basecamp Foundation har gjort livene bedre for alle i Naboisho, sier koordinator Do­ minique Koya (t.v.). Her snakker han med en gruppe rangere som snart skal ut på savannen for å følge rovdyrene og kartlegge hvor de befinner seg og hvor husdyrene kan beite.

> å observere hvor rovdyrene er slik at en kan unngå unødige møter mellom hus­ dyr og rovdyr.

PRIMITIVT Å DREPE ROVDYR. – Det er ingen tvil om at dette har gitt oss et bedre liv. Barna våre går på skole, vi kan ta lån i banken, vi har bedre kosthold, vi får bedre hus og natur og dyreliv blir forval­ tet på en bærekraftig måte. Før hendte det at noen drepte en løve dersom den hadde tatt en ku. Det skjer ikke nå – nå melder vi fra, og tapet blir erstattet. Det er primi­ tivt å tenke at en skal drepe igjen fordi en selv har mistet et dyr, sier koordinatoren.

Han gleder seg over at det nylig ble undertegnet en ny avtale om å leie det 200 000 mål store området i nye 20 år.

– Det er fantastisk for jordeierne, for kyrene og husdyrene, for turistene og ikke minst for alle de ville dyrene her, sier Koya.

BEDRE DA ROVDYRENE KOM TILBAKE.

Kantinke Ronko eier 340 mål jord og har 50 kyr som beiter her. For dette har han en fast inntekt på 1200 kroner i måneden.

– Dette har gjort at eiendommene har fått en helt ny verdi for oss, sier jord­ eieren lavmælt.

I dag er han kommet til vaktstasjonen for å diskutere og planlegge beiteområ­ dene for de neste ukene.

– Det er to grunner til at jeg ble med på dette. For det første handler det om å beskytte landområdene vi eier her og på den måten forbedre beiteområdene

22 | Hjelp til selvhjelp | www.strommestiftelsen.no

Det finnes rundt 70 løver i Naboisho. Sammen med alle de andre rovdyrene har de en stor verdi og en inntekt for landeierne, og de har en viktig plass i forvaltningen av landområdet.

våre. Og for det andre: Før var dette et område som ikke ble brukt til mye. Det var mye sump, og beiteforholdene var dårlige. Det var malaria og fullt av tse­ tse-fluer, det var ikke et bra her. Nå er det blitt et fantastisk sted, og det er vir­ kelig slik at da rovdyrene kom tilbake endret alt seg, sier Ronko.

STOLT OVER DETTE. Hver dag sender han kyrene sine inn i området og er ikke redd for at det skal skje dem noe.

Rangere ser etter rovdyrene, og gjetere passer flokken.

– Det gjør meg virkelig glad når jeg ser at vi får dette til, at ville dyr og rovdyr kan leve sammen med husdyr på denne måten.

Det gjør meg stolt. Jeg tenker at alt dette er vårt – det tilhører oss, vi som bor her.

Jeg liker at det kommer folk hit for å opp­

leve disse fantastiske stedene, sier Ronko.

For ham, de tolv barna og de tre konene hans betyr det som skjer i Naboisho svært mye.

– Vi kan se fremover nå. Barna våre kan gå på skolen og få en utdanning. Vi har en tryggere og mer forutsigbar øko­ nomi, samarbeidet skaper arbeidsplasser og hverdagen vår er blitt bedre, sier landeieren og kvegfarmeren Kantinke Ronko. ¨ Etter at dette er skrevet har koronapandemien også rammet Naboisho. Reiserestriksjoner gjør at turistene ikke lenger kommer hit. Dermed har flere hundre av dem som arbeider i turistnæringen, som guider, på hotellene som sjåfører blitt arbeidsledige. Jordeierne mister også inntektene sine – og mye er usikkert for alle dem som arbeider og tjener sitt levebrød her.

KORONAVIRUSET ­DISKRIMINERER INGEN HOLD AVSTAND og ha god håndhygiene. Men hva

kan du gjøre hvis du bor i et overbelastet område og det er mangel på rent vann og såpe?

Koronaviruset har snudd hele verden på hodet.

For mange i Norge har hver­dagen endret seg. Vi har hjemmekontor, barnehager og skoler har blitt stengt ned, mange er i karantene og vi må holde avstand til hverandre.

For ikke å snakke om alle permitteringene og flere hundre tusen av oss som søker om dagpenger.

Nå har vi her i landet gått over i en ny fase, med gradvis gjen­ åpning av barnehager og skoler.

Selv om det virker som vi går mot lysere tider her i landet, må vi likevel huske at det er fortsatt langt KRISTIN HALSNES igjen før vi kan se oss ferdig med pandemien.

Ifølge Verdens helseorganisasjon (WHO) er regelmessig håndvask, holde avstand og holde seg hjemme de beste måtene å beskytte oss mot og bekjempe korona­viruset. Men hva skal du gjøre hvis du bor i overbelastet området og det er mangel på såpe og rent vann?

I land med ekstrem fattigdom og i overfylte flyktningleirer er det mangel på mat, tilgang på rent vann, tak over hodet, sanitæranlegg, helsehjelp og medisiner. Mange utviklingsland har dårlig utbygd helsevesen. Fra leger og helsemyndig­heter hører vi ofte at folk med underliggende sykdommer er spesielt

utsatt. I utviklingsland finnes det allerede mange utbredte og dødelige sykdommer. Det gjør menneskene i disse landene enda mer sårbare for korona.

Vi lever i en globalisert verden hvor smittsomme sykdommer sprer seg raskt over landegrenser. Å overvinne viruset krever derfor en global dugnad hvor alle må bidra. Men for milliarder av mennesker er dette vanskelig å få til. Tall fra WHO viser at bare 60 prosent av verdens befolkning har tilgang på håndvaskfasiliteter. Det betyr at rundt tre milliarder mennesker, ikke har såpe og vann og det som kreves for å vaske hendene sine.

Vi ser hvordan koronaviruset har rammet Norge. Hvordan vil denne krisen ramme de mest utsatte gruppene? Med liten tilgang på vann vil kampen mot korona­viruset bli tøff. Koronaviruset diskriminerer ingen – så hvorfor skal vi gjøre det? Skal dugnaden stanse ved våre landegrenser?

I krisetid er det også tid for solidaritet. Norge kan stå fram som et godt eksempel ved å gi bistands­ hjelp til de mest sårbare. Det er viktig at vi klarer å håndtere krisen i vårt eget land, samtidig som vi løfter blikket og støttet dem som vil bli rammet hardere enn oss selv.

Bare 60 prosent av verdens befolkning har tilgang på håndvaskfasiliteter

Facebook: RE:ACT Instagram: react_norge www.re-act.no #hvemserdu

TEKST KRISTIN HALSNES, KOMMUNIKASJONSANSVARLIG I RE:ACT

RE:ACT er Strømmestiftelsens ungdomsorganisasjon, et fellesskap der ungdom utfordres til å engasjere seg i temaer knyttet til miljø, bærekraft og integrering. Vår visjon er en bærekraftig og rettferdig verden fri for fattigdom. Gjennom kulturmøter, engasjerende informasjonsarbeid og aktiviteter som problematiserer nordmenns forbruksmønster ønsker vi å utfordre unge på å reagere på global urettferdighet gjennom lokal handling.

www.strommestiftelsen.no | Hjelp til selvhjelp | 23

HJERTEVENN | UTDANNING I MYANMAR

– Noen ganger låner jeg en bok med hjem og leser høyt for de andre. Da koser vi oss alle sammen, sier Hivin Le Le.

24 | Hjelp til selvhjelp | www.strommestiftelsen.no

Leselyst på ­lekseklubb

SKOLE OG LEKSEHJELP • I Myanmar jobber Strømme­ stiftelsen blant annet med å støtte barnehager og skoler.

• Skolegang for barn er ­gratis i ­Myanmar, men mye av ­undervisningen bærer preg av pugging og repetisjon.

– Etter at lekseklubben kom til landsbyen vår, har jeg fått mye bedre k­ arakterer! Det er skikkelig gøy med skole når jeg forstår det vi lærer, sier Hivin Le Le Yun (10).

• Leksehjelp fungerer som et godt supplement til barnas skolegang.

L

andsbyen Hpan Khar Kone i Myanmar hadde mange skole­ elever med dårlige karakterer og mange av dem droppet tidlig ut av skolen.Så hva kunne en gjøre for at barna skulle opplevde at det kunne være gøy å gå på skolen, og at det var et sted de kunne lære mer?

Saken ble undersøkt, og det viste seg at mange elever ikke hadde leselys hjemme. Å jobbe med lekser mens det var dagslys var ikke aktuelt, for da måtte de arbeide og hjelpe til hjemme.

Svaret ble en lekseklubb på kveldstid med fokus på lesing. I landsbyen sto et tomt hus som de fikk låne. De vasket og ryddet.

Leselamper, bokhyller, bøker og lesebord ble satt inn, og lærere gjorde seg klare for å bidra. Til slutt ble huset fylt med det aller viktigste: Barn som ville lære.

Når du kommer inn på lekseklubben, hører du en lav, summende lyd fra barn og unge som leser. På bordet ligger farge­rike bøker som er spennende å lese. Noen leser eventyr, andre er fordypet i faktabøker, en av dem leser en bok om Nelson Mandela.

– På skolen skal vi stort sett bare gjenta det læreren sier. Men her må vi tenke selv. Jo mer jeg leser, jo mer har jeg lyst til å lese. Vi har mange fine og interes­ sante bøker her. Noen ganger låner jeg en bok med hjem og leser høyt for de andre. Da koser vi oss alle sammen, sier Hivin Le Le. Mamma, Daw Khin Aye Wai, kommer bort for å klemme datteren.

– Jeg er så stolt over alt hun har fått til etter at hun begynte her. Læreren skryter sånn av henne. Jeg fikk aldri gå på skolen, så jeg kan ikke hjelpe henne, men her får hun god hjelp. Først var jeg litt redd for at dette tok så mye tid at hun ikke kunne hjelpe til med husarbeid hjemme. Men her har de lys, og møtene er på kvelden, så det går helt fint. Jeg er så stolt av henne! Jeg tror hun kan bli statsminister, ler mamma, og datteren gir mor en stor klem.

Gjengen i lekseklubben har begynt å samle inn penger til nytt leksehus, fordi eieren hadde selv bruk for huset.

– Nå har vi skaffet oss høner og to haner. Vi selger kyllinger og egg og tjener penger til å bygge nytt hus. For leksehus, det vil vi ha, sier barna i leksehuset.

Lederne i landsbyen er enige og blir med på å sponse det nye huset. Resten av midlene vil komme fra alle dere som er Hjertevenn-fadderne. Barna viser stolt frem tegninger av det nye huset, før de viser oss stedet der huset skal stå.

– Noe av det fineste med dette er at vi gjør det sammen. Vi er sammen om å samle inn til huset, og vi hjelper hverandre med leksene og skolearbeidet. Er det noe jeg ikke kan eller lurer på, så er det en av de andre som kan hjelpe meg. Slik hjelper vi hverandre, sier Hivin Le Le. Så smiler hun fornøyd, glemmer mamma og oss andre som står rundt, og fortsetter å lese. For her gjelder det å få med seg mest mulig før dagen er slutt.

BEGGE FOTO: KAREN KILANE

TEKST KAREN KILANE FOTO GRO JUSTNES KILEDAL

Stolte barn og unge i landsbyen Hpan Khar Kone viser tomta hvor det nye lekseklubbhuset skal bygges. Mamma Daw Khin Aye Wai gleder seg over at datteren Hivin Le Le får mulighet til å oppleve læring og leseglede.

www.strommestiftelsen.no | Hjelp til selvhjelp | 25

INTERVJU | UTVEKSLINGSSTUDENTER

Spesielt skoleår På Hald Internasjonale senter i Mandal skulle skolen også denne forsommeren vært fylt med ungdommer fra alle verdenshjørner.

Men COVID-19 gjorde at det ikke ble slik.

TEKST OG FOTO EGIL MONGSTAD I MANDAL

S

ushma Tamang (23) fra Nepal og Aneth Benward Nziku (24) fra Tanzania sitter sammen med flere utvekslingsstuden­ ter på skolen og følger med på nyhetene fra hjemlandene sine. Under­ visningen skjer på nett, og kontakten med venner og familie holder de på Facebook og andre sosiale medier.

Det er litt skremmende det som skjer nå, sier de to Act Now-studentene. Jeg møtte dem på gårdsplassen utenfor ­skolen en bitende kald vårdag i april.

– Det er jo spesielt, dette. Nå er alle over hele verden i samme situasjon. Vi er alle like. Det betyr ikke noe om du er fattig eller rik, eller hvilken klasse eller kaste du tilhører – viruset ser ingen forskjell og kan treffe oss alle sammen, sier de to jentene og skjelver i den kalde vestavinden.

MANGE SPØRSMÅL. Inntullet i varme

klær sitter vi alle tre og hutrer oss gjennom dette intervjuet. Bare når ­kjær­komne solstråler bryter vei gjennom skydekket kan vi slappe av litt.

– I starten var jeg redd. Jeg tenkte på foreldrene mine, familie og venner.

Hadde de det bra, var de trygge? Viruset spredte seg så raskt, og det var så mange spørsmål. Men nå snakker jeg med dem

26 | Hjelp til selvhjelp | www.strommestiftelsen.no

hver dag og vet at de har det bra. De er også litt urolige for meg. Men jeg forteller dem at jeg har det fint, og at det eneste riktige nå er å være her, sier Sushna, som kommer fra Makwanpur i Nepal.

På grunn av koronaviruset må forel­ drene være hjemme.

– Far er lærer, og skolen er stengt. Mor er hjemmeværende. De klarer seg bra.

Far har fortsatt fått lønn, men han har ikke bankkort, og bankene er stengt, så han får ikke tatt ut penger. Snart vil de ikke ha penger å handle for, sier Sushma.

KUNDENE BLIR BORTE. Hjemme i

Tanzania sitter foreldrene til Aneth og ser at kundene til butikken deres blir færre og færre.

– Folk tør ikke gå ut. Reiseforbud gjør at de heller ikke får fylt opp varelagrene sine,

så situasjonen er vanskelig, sier Aneth.

– Jeg er litt urolig for det som skjer.

Tanzania har ikke de samme strenge restriksjonene som her. Jeg sier til forel­ drene mine at de må være forsiktige og ikke gå ut, og at de må vaske hender og holde avstand. Og de hører på meg, men jeg vet ikke helt hva de gjør med det de hører. Sprer dette seg, så blir det virkelig vanskelig hjemme, sier hun urolig.

INFORMASJONSARBEID. Sushma forteller hvordan organisasjonen hun kommer fra i Nepal bruker m ­ ulighetene innenfor de begrensingene som er der.

Gjennom livsmestringsprogrammet Sjef i eget liv, informerer de lokalbefolkningen om hvor viktig det er å vaske hendene med såpe og å holde avstand til hverandre.

Utvekslings­studentene har begge vært

For Sushma Tamang (23) fra Nepal og Aneth Benward Nziku (24) fra Tanzania ble ikke skoleåret på Hald Interna­ sjonale senter i ­Mandal som de hadde tenkt.

Det satte en korona­pandemi en s­ topper for.

Nå, i starten av mai, venter de fortsatt spent på når de kan reise hjem.

utplassert ved Lundheim folkehøgskole.

– Det har vært helt spesielt. Det er så stor forskjell fra skoler hjemme. Det gikk noen uker før jeg fant ut hvem som var rektor på skolen. Alle behandlet hver­ andre så likt. Det var så fint å oppleve det, sier Aneth.

Hun brukte mest tid med elevene som gikk på «Cosplay». Det er en kreativ linje, og Aneth forteller at tiden på skolen har inspirert henne til hvordan hun selv kan sy og arbeide med klesdesign. Når hun kommer hjem skal hun arbeide som frivillig med unge jenter med livsmest­ ringsprogrammet Sjef i eget liv.

For Sushma ble tiden på Lundheim et viktig møte med hvordan jobbe med og integrere mennesker med et handicap.

– Jeg lærte virkelig mye om dette der, sier hun.

ET SPESIELT SKOLEÅR. Hver eneste dag sjekker de aviser hjemme og følger med i utviklingen. Etter planen skal de reise hjem i begynnelsen av juni. Men fortsatt er det usikkert om det vil være mulig, og den usikkerheten må de leve med enda noen uker.

– Jeg tror det kan bli tøft å komme hjem. Siden vi kommer hjem fra Europa, vil mange se på oss som smittebærere, så det kan bli en utfordring for oss, mener Aneth.

Nå skal de avslutte skoleåret, skrive oppgaver og fullføre studiet med online-­ undervisning.

– Det ble slett ikke det skoleåret vi hadde tenkt oss og drømt om. Nå skulle det vært fullt av liv her sammen med alle elevene. Men vi har hatt det fint og er glade for det vi har vært med på. Vi har

lært og opplevd mye og har fått mange gode venner. Vi er også glade for at vi ikke ble sendt hjem da dette begynte. Nå kjenner vi oss trygge og har det godt, og vi gleder oss til å komme hjem når dette er over, sier de to utvekslingsstudentene i Mandal.

Det ble slett ikke det skoleåret vi hadde tenkt oss og drømt om ANETH BENWARD NZIKU

www.strommestiftelsen.no | Hjelp til selvhjelp | 27

REPORTASJE | UTDANNING I KENYA

På få år har skulen vekst frå 60–70 elevar til over 600. Einskilde klassar må dele dagen seg i mellom og få undervisning på skift.

Utdanning er det viktigaste me kan gje borna våre, seier viserektor ved skulen i Olesere, John Towett.

28 | Hjelp til selvhjelp | www.strommestiftelsen.no

Gjev fleire s­ kuleplassar No leikar det mange born på skuleplassen til førskulen og barneskulen i Olesere. Men for få år sidan var dette ein skule med få elevar.

TEKST OG FOTO EGIL MONGSTAD I MASAI MARA, KENYA

D

et er eit yrande liv på skule­plassen. Borna spring, leikar og spelar med ball i den kjølige morgon­lufta. I aust vil sola snart ta skikkeleg tak, og varme opp både borna og landskapet. Etter at Basecamp Foundation, i samarbeid med Strømmestiftelsen, Skagerak Energi og Agder Energi, for få år sidan byrja arbei­ det med å ruste opp skulen, har fleire og fleire born begynt her. Frå å vere ein liten landsbyskule med 60–70 born for nokre få år sidan, er dette no ein førskule og barneskule med 600 elevar.

VIKTIG FOR LOKALSAMFUNNET.

– Støtta har vore svært viktig for oss.

Utan utdanning vil me ikkje evne å endre dette samfunnet, seier vise­­rektor John Towett. Han merkar ei stadig aukande interesse for skulen, og talet på elevar er no blitt så stort at i einskilde klassar må skuledagen delast og elevane gå på skift.

– Det er ei gledeleg utfordring. Skulen er rett og slett blitt for liten, seier Towett.

Styreleiar for skulen, Dominique Koya, meiner det Basecamp Foundation og Strømmestiftelsen har gjort her har ført til betre skular, fleire born på skulen, betre helse og økonomisk vekst i området.

– Utan gode skular vil det ikkje skje endring, utan meir merksemd på helse vil framleis enkle sjukdomar ta liv, og utan vatn ville veksten her vore mindre.

Før brukte me mykje tid berre på å finne vatn. No, etter at det er bora etter vatn og bygd eit stort anlegg for å samle vatn,

har folk fått det betre og på skulen kan dei hente vatn i springen. Dette samarbeidet endrar liv, seier Koya.

Skulen har også fått internat der borna som bur lengst unna kan bu.

ARBEIDSPLASSAR. – Det me har fått til her er gledeleg. Fleire born kjem på ­skulen og foreldra ser at det er viktig å være her, seier Towett.

Skulen har 17 lærarar, inkludert rektor.

Samarbeidet gjer også at skulen blir godt utstyrt og lærarar utan formell utdan­ ning kan ta lærarutdanninga samstundes som dei er i arbeid. Åtte av lærarane får løn frå staten, dei andre må skulen syte for gjennom foreldrebetaling. Tre måna­ der kostar 1100 kenyanske shilling per elev (107 kroner), og for å bu på interna­ tet kostar det 5000 shilling (489 kroner).

ENDRAR SAMFUNNET. Dei fleste for­

eldra er også landeigarar og leiger bort jorda si til Naboisho Conservancey – som

Sender du ei jente på skulen, utdannar du ikkje berre jenta, men familien og heile lokalsamfunnet JOHN TOWETT

trekk turistar til området og dermed også skaper arbeidsplassar. Den faste inntekta frå å leige bort jorda si gjer og at kvar familie gjerne sender fleire av borna sine på skulen.

– Me vil at skulen skal spele ein viktig rolle i lokalsamfunnet. Med å byggje kunnskap og gje utdanning, er me med og endrar samfunnet vårt. Det borna lærer her, vil dei lære vidare til sine for­ eldre. Slik spreier me kunnskap om helse, hygiene, ernæring og menneskerettar, og fortel at barneekteskap og omskjering av jenter ikkje er riktig, seier Towett.

Kunnskapen borna tek med seg har òg stor ringverknad, til dømes i kampen mot augesjukdomen trakoma som er svært vanleg her. Det er ein smittsam sjukdom som ofte fører til at ein vert blind.

– Augesjukdomen kan førebyggast med god hand- og ansiktsvask. Elevane lærer også om hygiene, kosthald og bruk av toalett, som også hindrar mange andre sjukdomar, seier viserektoren.

Han er særskild glad for at fleire jenter kjem til skulen.

– Det betyr mykje. Sender du ei jente på skulen, utdannar du ikkje berre jenta, men heile familien hennar og heile lokal­ samfunnet, seier han.

Det er friminutt på skulen i Olesere.

Borna strøymer ut frå klasseromma.

Utdanning har fått eit nytt omdøme her i Masai Mara.

– Det er borna som er framtida her.

Den framtida skal me være med å gje dei, og det er det fint å være med på, seier viserektor John Towett.

www.strommestiftelsen.no | Hjelp til selvhjelp | 29

FOTO EGIL MONGSTAD

Fleire saman gjer ein sterk aleine er ein sårbar gleda av å være i eit fellesskap – får ein til å komme lenger Det heiter solidaritet!

EGIL MONGSTAD

30 | Hjelp til selvhjelp | www.strommestiftelsen.no

TILBAKE TIL ­SKOLEBENKEN Kristine S. Sødal Generalsekretær

ALLE BARN HAR RETT TIL UTDANNING. I Strømme­

stiftelsen brenner vi for at barn og unge som ikke får skolegang skal få en ny sjanse. Det gjelder både barn som har falt ut av skolen og dem som aldri har fått begynne. Både mangel på utdanning og antall barn og unge som faller fra er svært utbredt i områdene hvor vi jobber. Dette er en krevende og viktig jobb, og vi har sett gode resultater så langt. Aldri før har så mange jenter og gutter gått på skolen.

Så kom korona­krisen: Plutselig stod ni av ti barn i verden uten skole­tilgang.

Vi ser hvordan dette har blitt løst her hjemme, med hjemme­undervisning over nett og oppfølging fra ­skolen.

Her ser vi tydelig «det digitale ­gapet» mellom fattig og rik, som min kollega Ole Morten skriver mer om på side fire.

For hva med dem som ikke KRISTINE S. SØDAL har tilgang til datamaskin eller internett? Og ikke minst: Hva med dem som nå blir nødt til å bruke tiden til å skaffe familien levebrød, fordi koronakrisen har tatt foreldrenes lille inntekt? Her fungerer ikke fjernundervisning like bra, og særlig ikke i lengden. Risikoen for at mange faller fra øker for hver dag – særlig for jenter, barn med nedsatt funksjonsevne og de aller fattigste. Og når skal skolene her klare å åpne på en trygg måte, når alt de har er små lokaler med barn som sitter tett i tett?

Akkurat nå jobber vi det vi kan for å hindre at barn faller fra igjen. I Vest-Afrika har elevene ved våre

Speed School fått lekser de kan jobbe med hjemme­ fra og levere til læreren. I skrivende stund planlegger lærerne en revidert undervisningsplan for resten av skoleåret, dersom skolene snart kan åpne igjen. I flere av landene hvor vi jobber har også myndighetene sørget for undervisningsprogram for barn og unge gjennom TV og radio. Særlig radio regnes som en effektiv kanal for å nå ut. De ser også på muligheten for å få bestått skoleåret, ved å endre kravet til antall under­ visningstimer. Det vil for eksempel gjøre at en skoleelev i Vest-Afrika kan få godkjent sitt år på Speed School og kan fortsette videre i offentlig skole til høsten.

Likevel, disse løsningene kan ikke erstatte en fullverdig skolehverdag. Mange foreldre har aldri gått på skole selv og kan ikke hjelpe barna med hjemmeskole. I mange landsbyer er det også liten forståelse for, og kunnskap om, viktigheten av utdanning, noe som blir en større utfordring når skolene er stengt. I Vest-Afrika kan vi i verste fall se en økning i barnearbeid i gull- og metallgruver, hvor barns liv settes i fare.

Utdanning er et viktig verktøy for å bekjempe fattigdom. Antall fattige i verden står nå i fare for å øke dramatisk. Derfor skal vi gjøre vårt for å sikre at flest mulig barn og unge får fullført skoleåret sitt, og kommer tilbake igjen til høsten. Takk for at du er med på laget!

Risikoen for at mange faller fra øker for hver dag – særlig for jenter, barn med nedsatt funksjonsevne og de aller fattigste

www.strommestiftelsen.no | Hjelp til selvhjelp | 31

FOTO: PER FRONTH

Strømmestiftelsen er sterkt bekymret for hvordan konsekvensene av koronakrisen rammer de aller fattigste i verden.

Utallige mennesker har mistet inntekt og tilgang til mat og skole.

Nå deler vi ut såpe, matforsyninger og frø til grønnsaksdyrking til sårbare grupper.

Vi informerer om god hygiene og hjelper mennesker til å komme seg gjennom krisen.

Ditt bidrag til dette arbeidet er viktig!