Hjelp til selvhjelp no 1 2018 by Strømmestiftelsen

NR. 1 2018 • 39. ÅRG • STRØMMESTIFTELSENS INFORMASJONSMAGASIN

FORSIDEBILDET

Viola gikk fire dager gjennom bushen for å komme til friheten i Uganda. Foto: Egil Mongstad. NR. 1 2018, 39. ÅRG • STRØMMESTIFTELSENS INFORMASJONSMAGASIN

Fikk pris for integrering og inkludering

En skolehverdag i ekstremistenes landskap

SIDE 32

SIDE 24

Shonglap gav henne en ny start

SIDE 12

Ingen skal utelates - men hvordan inkludere?

SIDE 14

Fadder Bokstavar i sanden

SIDE 30

Når livet vender

SIDE 4

Kravløs omfavnelse

SIDE 16

Mamma jobber hjemme

SIDE 20

Fattigdom og arbeidsledighet gjør folk til ekstremister

Kjemper for likhet

SIDE 29

SIDE 27

På flukt igjen

SIDE 10

Gikk gjennom bushen i fire dager til friheten

SIDE 8

IC ECOLAB RD

REDAKTØR: Egil Mongstad JOURNALISTER: Asle Stalleland, Kirsten Falch, Lars Saaghus, Conny Sjöberg, Mathilde Stray Øksendal, Anne Opheim GRAFISK DESIGN: Oddvar Paulsen TRYKK: Unitedpress.no OPPLAG: 22.300 ADRESSE: Skippergata 5, Boks 414, 4664 Kristiansand TELEFON: 38 12 75 00 GIVERKONTONUMMER: 3000.32.51000 FAX: 38 02 57 10 E-POST: postkrs@stromme.org Magasinet kommer med fire nummer i året. Ettertrykk anbefales med henvisning til Hjelp til Selvhjelp som kilde. Trykket på miljømerket, resirkulert papir. 3041

UnitedPress

0947

HJELP TIL SELVHJELP ISSN 0806-1602

HJELP TIL SELVHJELP 1 2018 | www.strommestiftelsen.no

kontrollerer at innsamlede midler brukes riktig. Strømmestiftelsen forplikter seg til å fortelle deg at gaven har kommet frem, og gi deg fortløpende informasjon om arbeidet.

DEI UTANFOR Det bør være ein tragedie for oss alle, det som utspelar seg i Syria. I fleire år har bileta av utbomba hus, byar, skadde born og gråtande kvinner og menn skrike mot oss frå TV-skjermen. Berre på nokre få februardagar i år blei meir enn 500 sivile drepne i bomberegn i byen Gouta. Mens valden fortset og verda står stille og ser på, døyr born, gamle, kvinner og menn, i det mange vil kalle for den aller verste og mest valdelege episoden i den vel seks år lange krigen i Syria.

I Myanmar, enda lenger aust, er det vanskeleg å skjøne at fredsprisvinnar Aung San Suu Kyi, ei av verdas heltar, tillet at hennar eige folk, nærare ein million rohingyaer, blir kasta ut av landet og endar sendt som flyktningar i Bangladesh. Her lever dei no i leirar, trygge for vald, drap og plyndring frå sine eigne, men borte frå landet dei har budd i gjennom generasjonar. Og kvar einaste veke kjem det tusen nye. FN kallar det som skjer der no for eit ekstremt døme på etnisk reinsking.

I Sør-Sudan utviklar verdas kanskje største og raskast veksande flyktningkrise seg. Her er fire millionar menneske på flukt, 2,5 millionar har flykta internt og nærare 1,5 millionar har rømt ut av landet. Det er som om ein på få år skulle tømme fylka langs kysten, frå Vestfold til Hordaland, for folk – så dramatisk er det som utspelar seg i Sør-Sudan. Og dette skjer utan at Europa, eller dei store supermaktene, syner vilje eller evne til å gjere noko med det. Eg vonar dei alle, alle dei som kunne legge press på og gjere noko med dette, kjenner ei kjensle av skam.

Ifølgje FNs høgkommissær for flyktningar, var det i 2016, inkludert statslause, kring 67 millionar flyktningar, mot 35 millionar i 2011. Aldri tidlegare har altså verda sett fleire menneske på flukt.

Nyleg kom eg heim frå ei reise til nordområda i Uganda. Der har dei teke imot over ein million flyktningar frå Sør-Sudan. I busetjinga eg var i er det omkring 184.000 flyktningar. Dei aller fleste er frå området Kajo-Keji i Sør-Sudan. Dei forlet heimar, arbeid og draumar, skule, utdanning og framtidsvoner. Ikkje fordi dei ville, men fordi dei måtte. Vitnemåla om overgrep, drap, vald, valdtekter og nedbrente landsbyar er mange og brutale. Ein rapport utarbeida av FNs menneskerettskommisjon har intervjua folk og samla inn informasjon som fortel om grufulle hendingar. I dokumentasjonen er det prov nok til å stilla meir enn 40 Sør-Sudanske militære senioroffiserar, inkludert tre guvernørar, for retten for krigsbrot og forbrytingar mot menneskeslekta.

I Uganda arbeidar Strømmestiftelsen med flyktningane frå Sør-Sudan. Det er eit krevjande, men viktig arbeid. Ressursane er få og utfordringane mange. Folkeflyttingar har alltid skjedd, og me må vere budde på at framtida vil gjera enda fleire til flyktningar, klima, global oppvarming og ufred vil være nokre av årsakene til det. I fattige land som Uganda, Bangladesh og i nabolanda til Syria har flyktningar møtt opne grenser og dei har teke imot millionar. Me i den vestlege verda byggjer murar, og byr opp til utanforskap. Det er det vanskeleg å fullt ut forstå.

Egil Mongstad redaktør

Strømmestiftelsen er utviklingsorganisasjonen som hjelper folk i gang. Som gir fattige mennesker starthjelp til å klare seg selv på egenhånd. Vår erfaring er at milde gaver ikke hjelper folk ut av fattigdom. Derfor gir vi heller muligheter. Utgangspunktet for vårt arbeid er knyttet til det kristne verdigrunnlaget med Jesu liv og lære som inspirasjon og rollemodell for nestekjærlighet. Hjelp til Selvhjelp arbeider etter Redaktørplakaten og Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk. Våre verdier:

MENNESKEVERD, SOLIDARITET OG RETTFERDIGHET HJELP TIL SELVHJELP 1 2018 | www.strommestiftelsen.no

Når livet vender C

elina er 45 år gammel og flyktning i Nord-Uganda. Jeg møter henne på gårdsplassen utenfor den lille hytta familien har bygget med sorte jordmurstein. Taket har de dekket med gress. Familien teller to voksne og fem barn. – Joda, vi er glade for å ha fått tak over hodet, men jeg vil gjerne hjem igjen, sier hun. Hjem for henne er det krigsherjede SørSudan. Over en million mennesker har som Celina søkt tilflukt i nabolandet Uganda. Livet er satt på vent, dagene går, men de gir ikke det innholdet som hun og familien ønsker mest av alt. For over grensa til Sør-Sudan, i byen KajoKeji, et par mil unna bosettingen for flyktninger der hun og familien nå bor, var livet godt. Her hadde de sitt eget hus og en stor åker der de dyrket kassava, millet, søtpotet, løk og andre grønnsaker, og på trærne vokste det mango. Barna gikk på skole, og foreldrene var med i den lokale kirken. FLYKTET MOT FRIHETEN Endringen kom brått. En dag kom soldatene med våpen. Flere i byen ble skutt og drept. Familien forsto at de måtte komme seg bort så raskt som mulig. Veien til Uganda kunne

ta flere dager, og de kunne bare ta med det mest nødvendige. I dagene som fulgte gikk det en strøm av mennesker mot friheten i nabolandet. Langs veien møtte de hundrevis av andre på flukt. Fremme ved grensen ble de møtt av ugandiske myndigheter og internasjonale organisasjoner. De ble registrert, og etter hvert flyttet til det området de skulle være. Her kunne de være trygge. Hver familie som kom fikk tildelt et jordstykke på 30 x 30 meter. Der skulle de nå bygge opp et nytt liv. Fra en velfungerende hverdag hjemme i Kajo-Keji stoppet alt opp. Hva nå? I flere dager bodde og sov de under greinene til et stort tre. De fikk en presenning og kunne lage et telt de kunne sove i. Mat ble delt ut i rasjoner fra FN, og etter hvert begynte en helt ny hverdag å ta form. Tiden brukte de til å lage seg et enkelt hus og å dyrke jorda. Barna fikk ikke skolegang, og da skolene endelig åpnet, var de overfylte og dårlig utstyrt, med få lærere. Skoler er en av de store utfordringene blant flyktningene her. Bare i denne bosettingen er det 30.000 barn og 15.000 ungdommer som ikke har skoleplass.

HJELP TIL SELVHJELP 1 2018 | www.strommestiftelsen.no

LEDERNE KNUSTE OPTIMISMEN Borgerkrigen i Sør-Sudan er Afrikas lengste krig. Optimismen var derfor stor da det ble inngått en fred i 2005 og enda større jubel da landet ble selvstendig i 2011. Lidelsene skulle være over, de hadde fått frihet og selvstendighet. Trusselen fra nord var borte. Endelig kunne en begynne å bygge opp igjen landet. MEN VI VET ALLE AT SLIK GIKK DET IKKE. Det tok ikke lang tid før utfordringene meldte seg, og siden har konfliktene stått i kø. Maktkampen mellom landets president Salva Kiir, som tilhører Dinka-stammen, og opposisjonsleder Riek Machar som er fra Nuer-stammen – den nest største stammen i landet – og deres interessegrupper og støttespillere, har tatt livet av titusener. På begge sider blir det gjort fryktelige ugjerninger. Og i det frodige og ressursrike landet utkjemper det seg fortsatt

På nytt er tusener på flukt fra Sør-Sudan. I leirer, også kalt bosettinger, i Nord-Uganda, bor det nå over en million mennesker. De har alle reist fra nabolandet i nord, der de har flyktet fra drap, voldtekter, overgrep og maktkamp, alt iscenesatt av landets ledere, politiske rivaler og stammer.

en borgerkrig som sender tusener på flukt. I Uganda er det over en million av dem. Historien har gjentatt seg. Det er bare få år siden flere av dem med stor forventning dro hjem til et fritt Sør-Sudan. Men deres egne ledere sendte dem på nytt på flukt. LANGE DAGER Celina og familien vet ikke hvor lenge de blir i Nord-Uganda. Den eldste datteren har fått en liten jobb og har aktive dager, men for de andre kan dagene bli lange. I bosettingen har FN redusert matrasjonene. Celina har derfor meldt seg inn i en spareog lånegruppe. Her vil hun forsøke å spare litt penger som hun kan investere i noe som kan gi avkastning. Borgerkrigen

hjemme har gjort henne til flyktning, og hun må forsøke å tenke positivt og finne nye løsninger for familien. – Jeg vil hjem igjen til Kajo-Keji. Men tør ikke dra nå. Jeg hører om naboer som har reist hjem til plyndrede hus for å hente det som måtte være igjen. Mange kommer aldri tilbake, men blir drept, sier hun trist. VENTETIDEN KAN BRUKES Celina er en av over en million flyktninger i NordUganda som på mange måter har fått satt livene sine på vent i disse nye bosettingene. Og hun vet at det kan ta lang tid før de kommer hjem igjen. Men ventetiden kan også brukes.

Her i denne bosettingen arbeider også Strømmestiftelsen sammen med den lokale organisasjonen, Kajo-Keji bispedømme, blant annet med yrkesopplæring, ungdomsgrupper, undervisning for barn og voksne og traumebehandling. Kunnskap er noe de kan ta med seg over alle landegrenser og bruke der en kommer, men det største håpet er snart å komme hjem. Og en bønn om at det da kan komme endelig fred i hjemlandet. • LARS SAAGHUS

ILLUSTRASJONSFOTO: MIRIAM HAGEN / BEARBEIDET: ODDVAR PAULSEN

HJELP TIL SELVHJELP 1 2018 | www.strommestiftelsen.no

TEMA UTENFORSKAP

Viktig og krevende arbeid blant flyktninger i Nord-Uganda – Vi må være der våre folk er, sier Elly Kajominyo. Han legger fra seg telefonen som ringer ustanselig. På bordet står en vifte og sender strømmer av luft som kjøles ned ut i kontoret. I den vesle byen Moyo i Uganda, styrer han arbeidet Kajo-Keji bispedømme driver i flyktningeleiren Palorinja, som ligger noen kilometer utenfor Moyo.

FAKTA YRKESOPPLÆRING

Etter et år har 842 ungdommer fått yrkesopplæring. 542 har fullført sine kurs, mens 300 er under opplæring. Kurs som blir tilbudt er: skredder, frisør, kokkekurs og murer

FØRSKOLESENTER

Strømmestiftelsen og DOKK er med og støtter arbeidet i 11 lokale førskolesenter, som alle driver opplæring ute under trær.

BONGA

Vi driver i dag 20 Bonga-senter med til sammen 760 jenter. ____________________________

PALORINYA BOSETTING FOR FLYKTNINGER*

– etablert i desember 2016 Areal: 37,58 kvadratkilometer Antall flyktninger: 184.000 Antall ugandere i Moyo distriktet: 146.793 Andel flyktninger i distriktet: 56 prosent Antall jenter 0 - 17 år: 30.970 Antall kvinner 18 – 60+: 40.353 Antall gutter 0 – 17 år: 41.187 Antall menn 18 – 60+: 18.747

or et år siden ble bispedømmets kontor i den vesle byen i Sør-Sudan evakuert. Salva Kiirs regjeringssoldater har voldtatt, drept, brent og herjet. Kamper mellom de som er i opposisjon og regjeringssoldater har sendt folk på flukt igjen, og i dag er Kajo-Keji distriktet, med nærmere 200 000 mennesker, nesten tomt for folk. Borgerkrigen i Sør Sudan har i mange år satt liv på sidelinja, og presidenten og hans regjering og opposisjonen har satt millioner av liv på vent. Og nå gjør de det igjen. – Det er her våre folk er nå. Da soldatene kom og kampene fortsatte, flyktet vi alle. På seks dager var området tømt for folk. Nesten alle som er i denne leiren er fra Kajo-Keji, derfor må vi være her, sier Elly Kajominyo (bildet). Han er programsjef og leder arbeidet blant flykt-

UTFORDRINGER OG BEHOV* • 550 nye klasserom • 849 lærere • 21.000 latriner • Matrasjonene dekker ikke det totale behovet, og risiko for underernæring er sterkt tilstede, spesielt for eldre og barn • Det er lange avstander til lege og helsesenter (Dette er bare noen av de udekkede behovene til flyktningene (red.anm.). *) Kilde: UNHCR – FNs høykommissær for flyktninger

HJELP TIL SELVHJELP 1 2018 | www.strommestiftelsen.no

ningene i bosettingen. I byen Moyo, ikke så mange kilometer fra hjemlandet Sør-Sudan styrer han, samen med 35 medarbeidere, arbeidet blant flyktningene. Strømmestiftelsen har samarbeidet med bispedømmet i Kajo-Keji (DOKK) i flere år, og arbeider nå sammen med dem blant flyktningene i Palorinja. Bosettingen for flyktningene har 184.000 mennesker og ligger utenfor byen Moyo nord i Uganda, en by med bare rundt 30.000 mennesker. – I fredstid hjemme i Sør Sudan arbeidet vi med spareog lånegrupper slik at familier kunne få flere økonomiske bein å stå på. Vi jobbet med utdanning og voksenopplæring, og med utdanning- og opplæringsprogrammet Bonga for unge jenter fra 13 til 19 år. Der fikk de også yrkesopplæring og kunne lære å bli skredder, frisør, kokk, sjåfør og flere andre yrker som skulle gi dem det faglige puffet de trengte for å komme i

Vi var kommet så godt i gang! Nå må vi fortsette der vi slapp, men utfordringene er så enormt store og mange. JONATHAN SORO BULLY

gang med en virksomhet for å tjene penger. Vi var kommet så godt i gang! Nå må vi fortsette der vi slapp, men utfordringene er så enormt store og mange, sier presten Jonathan Soro Bully. Han er administrasjonssjef i bispedømmet. Jonathan (bildet) nevner barn som trenger trygge steder å være mens mor arbeider. Det er stort behov for flere førskoler, flere skoler, vann, helse og legesenter, tiltak for ungdom i tillegg til Bonga og ikke minst traumebehandling som områder det er et stort og kritisk behov for enda mer hjelp. Utdanning er en stor utfordring, og kritisk for dem som ikke har skoleplass. I følge FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) mangler 35.000 barn i denne leiren nettopp det. I ungdomsskolen er det 15.000 ungdommer som ikke har fått skoleplass, og

15.000 fra tre til fem år har heller ingen førskoleplass. Behovet for lærere er stort, ikke minst lærere med utdanning. De skolene som har lærere, har overfylte klasserom og mangler lærebøker, tavler, pulter og annet undervisningsmateriale. I følge UNHCR er det behov for nærmere 550 nye klasserom, og for å gi de barna som er på skolen en meningsfylt skoledag er det behov for 849 nye lærere. I dag regner en at det er en lærer på 450 barn. – 200 barn i et klasserom er umulig å forholde seg til, men det er slett ikke uvanlig. Motivasjonen vår er stor, men vi har ikke det utstyret vi trenger for å gi barna en god utdanning. Vi trenger bøker, flere klasserom, gode sanitære forhold som forenkler skolehverdagen for unge jenter. Nå bruker vi det vi lærere har klart å få med oss av papirer og læremateriell fra Sør-Sudan som utgangspunkt for undervisningen, sier Oliver Rikaju. Han er lærer og selv flykt-

ning fra Kajo-Keji. Han er kritisk til at det er så få lærere og ber om at det kommer flere lærere, og at det blir utdannet flere lærere som kan arbeide med flyktningene. – Utfordringene er så mange, ikke minst at så mange barn ikke har førskoletilbud og heller ikke plass på barne- og ungdomsskole. Det vi opplever er at mange unge jenter velger å bli gravide fordi de har mistet troen på skolen, og fremtiden, flere unge bruker alkohol og marihuana. Barn i førskolealder har ingen trygg oppvekst her og risikoen for overgrep og misbruk er stor. Jeg skulle nok ønske at vi hadde flere førskoletilbud, bedre skoletilbud, og kanskje et ungdomssenter i hver av de tre leirene i bosettingen. Det ville betyr mye for mange, sier programsjef Elly Kajominyo. • EGIL MONGSTAD Moyo, Palorinja, Uganda

En del av bosetningen i Palorinja.

HJELP TIL SELVHJELP 1 2018 | www.strommestiftelsen.no

TEMA UTENFORSKAP

Gikk gjennom bushen

– Det er over ett år siden vi kom hit. Det var krigen hjemme som sendte oss på flukt. Jeg var på skolen den dagen. Jeg husker det så godt, forteller Viola Yobu. Øynene blir blanke når hun tar oss med tilbake til den tunge dagen.

dame og så tre andre. Jeg så seks personer ble drept den dagen. Vi ble redde og løp i alle retninger da de begynte å skyte. Jeg løp til markedet der jeg trodde moren min var. Men hun var ikke der, forteller Viola.

Tårene renner når Viola forteller om flukten.

– Det var så fint der. Vi hadde mango på trærne, vi hadde kassava og millet og dyrket det vi hadde bruk for. Vi gikk på skolen og så fremover, forteller Viola og tørker tårene. SOLDATENE KOM – Da soldatene kom, hadde vi friminutt. De spurte etter rektor, men rektor hadde gjemt seg bak latrina. Noen av oss spilte fotball. Andre gjorde andre ting. Først skjøt de en eldre mann som var ute med geitene sine. Han hadde dyrene sine på idrettsbanen, så skjøt de en eldre

SVIKTET IGJEN 20-åringen sitter sammen med et titalls andre jenter i leiren Palorinja, en av de første bosettingene for flyktninger fra Sør-Sudan her i Nord-Uganda. Tårene renner, det blir så stille. Alle kjenner på smerten, bærer på de samme vonde historiene. Borgerkrigen og lederne deres har sviktet dem igjen. De hadde sett naboer, venner, kjente og ukjente bli drept, meid ned av soldatene. Venninner er voldtatt og etterpå drept. Sårene er så dype og minnene er så mange og vonde. Det er litt over ett år siden de kom hit, der de nå sammen med familiene sine forsøker å bygge opp et nytt liv. – Soldatene stoppet meg. De ville vite hvor jeg skulle. Mor hadde gitt meg noen penger som jeg hadde på meg, men soldatene fant dem. De tok alt fra meg, forteller Viola. BLE MOR Da hun gikk i femte klasse, måtte hun slutte skolen fordi hun giftet seg og fikk barn. Hun hadde blitt lei av at foreldrene aldri hadde penger og at hun ikke fikk det hun ville ha. Hun møtte en gutt og giftet seg. Men han brydde seg verken om henne eller barnet de fikk, og Viola flyttet tilbake til foreldrene. To år senere begynte hun i

sjette klasse, og fullførte sjuende klasse. Men så kom krigen igjen, og Violas skolegang ble igjen satt på vent. PÅ FLUKT – Jeg var så redd, jeg visste ikke hva som ville skje med meg, sier hun med gråtkvalt stemme. Den første natten på flukt sov hun hos noen slektninger i en nabolandsby. Der fikk hun vann og mat. De fortalte henne at de hadde møtt moren hennes og at hun var på vei til Uganda. – Mor hadde reist, det visste jeg. Hun var ikke på markedet, og heller ikke hjemme da jeg kom hjem. Men soldatene hadde vært der. På gårdsplassen fant jeg en av naboene. Han var drept. Jeg gikk i fire dager og sov under åpen himmel. Det var vondt å gå. Jeg hadde ikke En del av bosetningen i Palorinja som totalt gir plass til 184.000 mennesker.

HJELP TIL SELVHJELP 1 2018 | www.strommestiftelsen.no

i fire dager til friheten

Det er så vondt det vi har opplevd. Men nå må vi se fremover. Bonga hjelper oss til det, sier Viola.

vann og mat og var sulten og tørst. Jeg spurte etter vann når jeg møtte folk som delte når de hadde, og fordi de hadde vondt av meg fikk jeg ofte også mat av dem, forteller den unge jenta. FREMTIDEN Fremme i Uganda møtte hun familien sin. De har fått sin egen hytte der de forsøker å bygge opp et liv igjen. Dagene går til å hente vann og hente ved - noe som slett ikke er helt ufarlig, og hun forteller om jenter som blir angrepet og voldtatt når de er i skogen for å finne ved. Det har også hendt at jenter er blitt drept på slike turer, som ofte kan ta både fem og seks timer. Så må hun gjøre rent, lage mat og være med i Bonga-klassen. Bonga er et swahili ord og betyr dialog. Her lærer de om respekt, om hygiene, ernæring, ansvar, renhold. Og så snakker de sammen og deler historier med hverandre. Det er så mye å

snakke om, vonde og grusomme opplevelser om drap og overgrep. Om utfordringer og frustrasjoner i bosettingen de er kommet til, og tanker om fremtiden. – Det er så vondt dette vi nå opplever. Alt vi eide og alt vi elsket måtte vi forlate hjemme i Sør-Sudan. Men nå må vi se fremover. Vi må se at Bonga er en mulighet for oss, at vi lærer noe der og får lære et yrke vi kan bruke for fremtiden, og ikke tenke på hva våre ledere stjal fra oss. Det er vanskelig når vi ser oss bakover, derfor er det desto mer viktig å se fremover sier Viola, med et forsiktig smil. HÅP – En dag håper vi at vi kan reise hjem til moderlandet vårt. Men nå er vi her. Nå må vi være sammen, være en stemme og en stamme og bygge et fellesskap. Her må vi alle, fra ulike stammer og grupper arbeide sammen, snakke sammen og være sammen.

Det må vi for å kunne gå videre sier Ester Yobu, en eldre kvinne. Det er kun forsoning som kan skape fred mellom oss og en ny fremtid for Sør-Sudan, sier hun. • EGIL MONGSTAD Palorinja, Uganda

UGANDA

Palorinja

KAMPALA

HJELP TIL SELVHJELP 1 2018 | www.strommestiftelsen.no

På flukt igjen

For andre gong er Mary Liong (18) flyktning i Uganda. Første gongen var ho ei ganske lita nyfødt jente som vaks opp her, og hadde dei første åtte leveåra sine her i Uganda. I 2008 vendte familien heim til Kajo Keji i Sør-Sudan. Landet hadde blitt sjølvstendig. Det var optimisme og folk trudde på framtida for eit fritt Sør-Sudan.

UGANDA

en no er ho her att, på flukt på nytt, svikta av leiarane sine og folk som set seg sjølv og sine eigne interesser framfor landet sine. – Dei kom midt på natta. Eg veit ikkje kven dei var. Me sov. Men dei tok mannen min med seg. Me hadde eit godt liv. Han arbeida i Juba og hadde jobb i ein restaurant. Eg var heime og tok meg av dei to borna våre, fortel Mary Liong. Ho var berre 16 år gamal då det første barnet kom. No er ho 18 år og mor til to.

Moyo

KAMPALA EGIL MONGSTAD Moyo, Uganda

FLYKTA GJENNOM BUSHEN – Eg veit ikkje kor mannen min er no, fortel ho stille. Blikket er sårt og fjernt. Huset ho har fått i flyktningleiren fekk ho hjelp til å setje opp. Ho ville ha eit hus med veggar av jord, ikkje plast slik dei fleste har.

HJELP TIL SELVHJELP 1 2018 | www.strommestiftelsen.no

– Eg klarte det ikkje sjølv. Det var for tungt arbeid, og no er eg spent på kor lenge taket vil halde. Plasten på taket har vore her eit år, og snart kjem regntida, fortel ho og viser meg kor ho bur. I rommet står ei ryddig oppreidd seng og det er reint på jordgolvet. Under halvtaket utanfor er det ei lita grue der bønnene står og småkokar. Her bur ho saman med dei to borna. - ETTER AT DEI kom den natta har eg ikkje sett han, og heller ikkje høyrd frå han. Dagen etter flykta me hit til Uganda. Den eldste var halvanna år gamal og den yngste eit halvt år. Det var strevsamt. Eg brukte ei veke på å komme meg hit. Me gjekk om dagen, og om natta sov me under open himmel. Me gjekk ikkje langsmed vegen, men heldt oss i bushen. Det var tryggast.

TEMA UTENFORSKAP

Dei kom midt på natta. Eg veit ikkje kven dei var. Me sov. Men dei tok mannen min med seg. Me hadde eit godt liv.

3Mary utanfor heimen der ho bur med dei to borna sine. 6Mary Liong er aleine i leiren. Mannen blei teken natta før dei flykta, og ho veit ikkje om han

lever eller kor han er henne. For andre gong i livet er ho flyktning. Dei første leveåra hadde ho i Uganda, og no er ho her igjen. 18 år gamal og mor til to.

Det verste var mangel på mat og vatn. Men folk dela. Når me møtte andre, fekk me alltid om dei hadde noko å dele med oss, fortel Mary. Det er no eit år sidan no, sidan ho gjekk over grensa og til tryggleiken i flyktningleiren Palorinja. Leiren vart oppretta i desember for litt over eit år sidan, og ligg vel ein time med bil utanfor byen Moyo, nord i Uganda. Området er delt inn i fire soner. Til saman bur det 184 000 menneske her. Mary er ei av dei. BONGA ENDRAR LIVET Ho er med i ein Bonga-klasse som blir drive av Strømmestiftelsens samarbeidspartnar i leiren, The Diocese of Kajo Keji. Bonga er viktig, og jentene lærer mellom anna ernæ-

ring, hygiene og om eigne rettar og plikter i samfunnet. I tillegg lærer dei eit yrke. – Då eg høyrde om Bonga, ville eg vere med der. Eg tenkte at det kunne hjelpe oss. Og no veit eg at Bonga har endra livet til meg og borna mine, seier ho, og nemner at berre det at ho lærte å koke vatn og å halde det reint og rydding rundt hytta, har gjort at ho og borna er mindre sjuke. – Og så lærer eg å sy. Draumen min er at eg ein dag kan få mi eiga symaskin, eller jobbe saman med andre og sy til folk, slik at eg kan tene pengar til å kjøpe både medisin, skuleuniformer og ta meg av borna mine, seier tenåringsmora. REDD OM NATTA I leiren er ho heilt aleine med dei to borna. Stundom er ho

redd, spesielt på natta. Ofte hender det at ho vaknar av banking på døra. Ho veit ikkje kven det er. Men ho er redd. Det kjem folk til hytta. Dei har både våpen og knivar og spør kvar mannen hennar er. Det kan vere opprørarane frå heimlandet, eller det kan òg vere folk i hæren som har teke mannen hennar. Kanskje har han seinare rømd, og no straffar dei henne for å finne han. Ho veit ikkje. Men ho har meldt frå til den som er leiar i den delen av leiren som ho bur i, og vonar dei og politiet vil ta det på alvor. Om få timar er det kvelden att. I gryta kokar det bønner, også denne dagen. Og snart er det natt igjen, for den vesle familien i Palorinja. •

HJELP TIL SELVHJELP 1 2018 | www.strommestiftelsen.no

TEMA UTENFORSKAP

Shonglap gav henne en ny start Alle de andre i Juma Rani Barmans (15) familie flyttet til Dhaka, hvor faren hennes jobber som nattevakt på en tekstilfabrikk. Men Juma fikk ikke bli med. Selv om hun er eldst av fem søsken, måtte hun bli igjen i landsbyen sammen med farmoren. Hvorfor?

CONNY SJÖBERG/ KIRSTEN FALCH

SOSIALT ISOLERT Å være funksjonshemmet, fattig jente på landsbygda i Bangladesh er ofte ensbetydende med sosial isolasjon. Slik var det også for Juma. Funksjonshemmingen og familiens trange økonomi gjorde at hun måtte slutte skolen da hun var ferdig med barneskolen.

– Jeg gikk bare fem år på skole før jeg sluttet. Først og fremst på grunn av min farmor, som jeg bor hos, for hun hadde vanskelig for å betale skolepengene mine, sier Juma. Heldigvis kom Shonglap til landsbyen hennes, og hun var en av dem som ble invitert til å begynne. – Da jeg fikk høre at en Shonglapgruppe skulle starte opp i vår landsby, klarte jeg å ta meg frem til det første møtet de skulle ha, selv om jeg har vanskelig for å gå. Jeg var litt redd på forhånd, men de andre jentene oppmuntret meg til å fortsette å komme, forteller Juma med et stort smil. INKLUDERT I gruppa ble hun tatt imot på en helt ny måte, og begynte gradvis å åpne seg og snakke med folk. Shonglap-treffene har blitt det største lyspunktet i livet hennes. – Det er fantastisk å sitte sammen og disku-

FOTO: STRØMMESTIFTELSEN

uma bor i et utilgjengelig sumpområde i Bangladesh. Landsbyen hennes ligger ved elvebredden. Her lever de fleste av fiske, men det er vanskelig å livnære seg. Derfor måtte faren få seg en jobb i Dhaka og flyttet med resten av familien. Men altså uten Juma. Hun har vært funksjonshemmet siden fødselen og er delvis lam i venstre arm og ben. De seneste to årene har tilværelsen blitt mye lysere for 15-åringen. Årsaken heter Shonglap – det spesielle programmet som samler unge jenter i Bangladesh til regelmessige treff, der de diskuterer og lærer seg nyttige ting.

tere ulike ting. Spesielt når vi har pratet om funksjonshemmedes plass i samfunnet, og budskapet fra læreren vår var at funksjonshemmede også er vanlige mennesker som kan gjøre det de ønsker. Det faktum at de andre jentene var enige i det, har gitt meg mye bedre selvtillit, forteller hun.

FOTO: HANS-JÖRGEN RAMSTEDT

– Jeg bestemte meg for at jeg skulle gjøre det bedre enn de andre jentene som gikk der! Jeg skjønte at det var kjempeviktig for meg å få meg en utdanning, spesielt fordi jeg er funksjonshemmet, fortsetter Juma.

Juma (15) har vært funksjonshemmet siden fødselen og er delvis lam i venstre arm og ben. HJELP TIL SELVHJELP 1 2018 | www.strommestiftelsen.no

Alt jeg ønsket, var å fortsette på skolen. Og nå gjør jeg det!

FAKTA SHONGLAP

Det er hardt å være jente i Bangladesh. For mange venter et liv i fattigdom, uten mulighet til å ta egne valg. Shonglap betyr dialog, og er en ettårig utdanning for ugifte jenter i alderen 11 til 19 år. Utdanningen går i tre bolker: 1. Kunnskap som frigjør (1.-6. måned) Det første halvåret lærer de om forhold som er viktig for å leve et godt liv i familie og lokalsamfunn. Sentralt står helse, rettigheter og bevisstgjøring. Ungdommene selv former i stor grad opplegget.

Shonglap endret fremtiden til Juma, som har hatt et mål om å ta høyere utdanning.

SLAPP SKOLEPENGER Hun fullførte Shonglap og ble etterpå med i ei oppfølgingsgruppe. I løpet av denne tiden har det skjedd store forandringer i livet hennes. Hun spurte Strømmestiftelsens lokale samarbeidspartner om hjelp til å begynne på skolen igjen. De forhandlet frem en løsning med skolen om å ikke ta skolepenger for henne. Juma klarte seg ganske bra på alle prøvene, og besto til slutt eksamen. Dermed kunne hun begynne i sjette klasse. – Vi syns det er fint at Juma går her på skolen vår. Siden foreldrene er fattige og hun har en funksjonshemming, gir vi henne gratis undervisning og litt ekstra støtte så

hun kan klare å komme seg videre. Hun er veldig glad for å være her, sier rektor, Diponkor Dutta Roy. – Alt jeg ønsker er å fortsette på skolen, og jeg skal gjøre det enda bedre på neste eksamen! Jeg har kjempelyst til å ta en høyere utdanning og få meg en god jobb i fremtiden, sier Juma fornøyd. •

2. Lese- og skriveopplæring (7.-9. måned) Siden svært mange mangler skolegang fullstendig, eller sluttet skolen etter kort tid, er det viktig at de lærer seg å lese og skrive. Opplegget tilpasses hver enkelt deltakers kunnskaper. 3. Yrkesopplæring (10.-12. måned) De siste tre månedene får deltakerne opplæring i ulike typer inntektsbringende arbeid. Målet er å skape en varig inntekt for jentene. Etter Shonglap får jentene tilbud om et lite rentefritt lån, som gir dem muligheten til å skape en inntektsbringende virksomhet. Mange jenter begynner å jobbe og tjene egne penger. En del gjenopptar også skolegangen. Året med Shonglap gir jentene tro på seg selv, slik at de kan ta styring i egne liv.

HJELP TIL SELVHJELP 1 2018 | www.strommestiftelsen.no

Ingen skal utelates –

KIRSTEN FALCH

I 14

FOTO: ASLE STALLELAND

TEMA UTENFORSKAP

ngen skal utelates, sier FN. Ekskluderte grupper, som mennesker med nedsatt funksjonsevne, flyktninger, etniske og religiøse minoriteter, jenter og urfolk, er høyt representert blant den som fortsatt lever i fattigdom. Hva gjør Strømmestiftelsen med dette?

Vi har spurt Strømmestiftelsens nestleder i Internasjonal avdeling, Christina Milsom, om hvordan vi forholder oss til mennesker med funksjonsnedsettelser.

World Report on Disability, publisert av Verdens helseorganisasjon og Verdensbanken i 2011 fastslo at mer enn 20 prosent av de aller fattigste i verden er mennesker med funksjonshemninger. En tidligere studie fra Verdensbanken sier også at 82 prosent av personer med funksjonshemning lever under fattigdomsgrensen.

– Rent generelt kan jeg si at de ofte blir sett på som mindreverdige. Så folkeopplysning er viktig! Funksjonshemmede er også mer sårbare for overgrep – mange fordi de ikke er i stand til å fortelle hva de opplever, eller klarer å komme seg unna situasjoner, sier Milsom. Hun forteller videre at funksjonshemmede ofte blir gjemt vekk i samfunnet

– Kan du si noe om forholdene for funksjonshemmede i våre samarbeidsland?

HJELP TIL SELVHJELP 1 2018 | www.strommestiftelsen.no

og at de kan oppleve å få dårligere hjelp fra familien. – Derimot er gevinsten ved å inkludere dem at vi får samfunn som blir sterkere. Er de utenfor, kan de jo ikke bidra ved å jobbe, men blir en byrde. Får de en utdanning, øker sjansene for at både de selv og omsorgspersonene deres kan jobbe. Så slik sett er det en gevinst for hele samfunnet å inkludere, sier Milsom. – Men hvem er de? – Vi har ingen helhetlig oversikt over hvor mange mennesker med funksjonsnedsettelser vi har i våre egne programmer.

men hvordan inkludere?

Mer fokus på funksjonshemmede skal gjøre at flere med funksjonsnedsettelse skal inkluderes i mange av våre programmer. Med enkle hjelpemidler kan mange barn og unge inkluderes og fortsette skole og utdanning.

FAKTA ATLAS-ALLIANSEN

En paraplyorganisasjon for 17 norske organisasjoner, hvorav de fleste består av medlemmer som selv er funksjonshemmet. Alliansen jobber for å fremme rettighetene og bedre levekårene for funksjonshemmede i fattige land.

LIGHT FOR THE WORLD Derfor jobber vi nå med å få en oversikt over dette. Strømmestiftelsen vil fremover samarbeide og innhente kunnskap om dette fra organisasjonene Light For The World, (LFTW) og Atlas-alliansen, som begge har spisskompetanse på funksjonshemminger, sier Milsom. – Kan Strømmestiftelsen gi et godt tilbud til alle som trenger det? – Vi hjelper allerede ganske mange sosialt ekskluderte grupper og minoriteter, spesielt i Asia. Fremover ønsker vi å tilrettelegge mer for mennesker med lettere eller usynlige funksjonsnedsettelser. I tillegg er holdnings-

skapende arbeid helt grunnleggende, spesielt blant lærere og foreldre. For lærere kan det være så som enkelt å flytte en svaksynt fremover i klassen, bli bevisste på å behandle både jenter, gutter, funksjonsfriske og funksjonshemmede likt og gi ekstra støtte til dem som trenger det.

En internasjonal utviklingsorganisasjon med fokus på funksjonshemmedes rettigheter, spesielt synshemmedes. De jobber for inkluderende utdanning og styrker funksjonshemmede så de kan delta på lik linje med andre i samfunnet.

Strømmestiftelsen har avsatt 1 million kroner som regionene våre kan søke på til dette formålet. – Briller, rullestoler og tekniske hjelpemidler kan være noe av det enkleste å begynne med. Det kan hjelpe mange. Eller det kan være å kjøpe inn en annen type skolebenker,

tilpasse skolebygningen og toalettene med rullestolrampe. – Målet vårt er å integrere mennesker med funksjonsnedsettelser i våre eksisterende prosjekter, slik at de blir en naturlig del av samfunnet, og ikke utestengt, avslutter Milsom. •

TEMA UTENFORSKAP

Kravløs omfavnelse

– Du berører meg slik moren min ville gjort, gråter Dhansara, mens hun sårt hulkende lar seg omfavne av armer som ikke krever eller gir annet enn godhet. Hun ble nemlig født til å gå i morens fotspor: Å selge kroppen sin.

KIRSTEN FALCH

HJELP TIL SELVHJELP 1 2018 | www.strommestiftelsen.no

ed ei lita elv et sted i Nepal ligger noen få, enkle hytter; noen er bygd av greiner, bambusstokker og strå, andre av murstein og bølgeblikk. Nakne barn bader i det leiregrå vannet. Noen kaster seg ut fra svabergene på bredden, frie og glade – tilsynelatende. De plasker, svømmer og smiler. Men vet ikke ennå at mange av dem er født til å selges til prostitusjon eller slavearbeid.

Overalt ligger det steinhauger av elvegrus, gravd frem og sortert av små barnehender som skal knuse steinen som blir solgt videre til veibygging i India. Her finnes ingen skoler, det er karrig og ugjestmildt. BADI – DE LAVESTE BLANT DE LAVE Inne i en av hyttene, i den vekslende, svale skyggen fra greinene som danner vegger, sitter tre kvinner: Dhansara fra Nepal

og de to mamma-bloggerne fra Norge: Marna Haugen Burøe og Mia Charlotte Johnsen, som er på reise til Nepal i regi av Aftenpostens TV-serie, Motherhood. Sammen med dem er en tolk og et filmteam. Her er de for å møte ei mor som virkelig gjør alt for barna sine. Og som kjemper sitt livs største kamp for at barna skal slippe å videreføre tradisjonen som prostituert.

HJELP TIL SELVHJELP 1 2018 | www.strommestiftelsen.no

FOTO: HACIENDA FILM

Gråtende omfavner Marna Dhansara, mens Mia og tolken tørker tårene i bakgrunnen.

>>>

- Jeg har bestemt meg for å kjempe, sier Dhansara, som her forteller Marna og Mia hvordan det er å vokse opp som barn av en sexarbeider.

>>>

– Det at jeg er barn av en sexarbeider, gjør at jeg har blitt sett ned på hele mitt liv, forteller Dhansara stille mens kameraene går. De kasteløse dalitene er lavest på rangstigen i Nepal. Om det å være dalit er ille, så er det kanskje ekstra vanskelig å være den laveste blant de lave. Dalitene er også rangert i mer enn 20 klasser. Og badiene er helt i bunnen. Alle som kommer fra en Badi-landsby – de laveste blant de lave – er forhåndsdømt blant de høyere kastene i Nepal. De er urørbare, urene. Faller skyggen din på en høyere kaste, kan du bli drept. URØRBAR. MEN IKKE NÅR BEHOVET ER DER. – De øverste kastene misliker oss daliter. Vi får ikke gå inn i deres hus eller være nær maten deres. Vi får heller ikke besøke hellige steder og er uønsket på skolene. Derfor har vi ingen utdanning. På grunn av dette har vi som folkegrup-

pe levd av å underholde de øvre kastene. Men senere ble behovet for underholdning endret, og vi tjente ikke nok til å overleve. Etter det har vi levd av å selge sex, forklarer Dhansara.

med varme og sorg. Den vevre kvinnen bryter sammen, gråter hulkende, tørker tårer med det flortynne, rosa sjalet sitt.

– Men en urørbar kan jo ikke berøres av en høyere kaste. Hvordan kan de da jobbe som prostituert? Spør Marna vantro. Mia Charlotte sitter rystet ved siden av henne, klarer nesten ikke få frem et ord. – Mennene som kjøper sex, bryr seg ikke. Vi er urørbare resten av tiden, men ikke når behovet er der, svarer Dhansara.

LEGENDE MORSKJÆRLIGHET – Da jeg var seks år gammel, døde moren min, gråter hun, men fortsetter: – Jeg ble giftet bort da jeg var tretten og ble satt til å gjøre tungt arbeid. Det var da jeg forsto at livet bare ville bli vanskeligere og vanskeligere. Når du holder meg i hånda, tenker jeg på den kjærligheten jeg aldri fikk fra min mor. Sist gang noen berørte meg på denne måten, var moren min, da jeg var ung.

Stemmen blir svakere, det er vanskelig å snakke om dette. Hun blir stille, ser ned i gulvet. De to norske mødrene begynner å ane det utrolige i denne historien. Uretten, nedverdigelsen, ydmykelsen denne kvinnen og hennes likesinnede har blitt utsatt for i generasjoner. Tårene renner. Så tar Marna hånda til Dhansara, stryker den, klemmer den. Ser henne inn i øynene

I samme øyeblikk brister hjertene til alle i rommet. Tolken begynner å hulke. Folkene i filmteamet gråter. Ingen tror sine egne ører. Det er for ille. Tolken forteller gråtende at dette har hun aldri visst om, enda hun bor her i Nepal. Skammen over å leve slik er så stor. Sannheten holdes skjult. Tenk å aldri kunne få en klem av noen? Kjenne godhet. Bare godhet.

HJELP TIL SELVHJELP 1 2018 | www.strommestiftelsen.no

TEMA UTENFORSKAP

Når du holder meg i hånda, tenker jeg på den kjærligheten jeg aldri fikk fra min mor.

ORDFORKLARINGER

Kilder: https://en.wikipedia.org/wiki/Dalit http://www.dwo.org.np/dalit.php Ubrukte filmklipp fra Aftenpostens TV-serie, Motherhood, produsert av Hacienda Film.

NEPAL

FOTO: HACIENDA FILM

Kastesystemet er hierarkisk og deler folk inn i høyere og lavere samfunnslag. Kastene går i arv, og er i teorien inndelt etter familiens yrke den gang kastesystemet ble innført. Dalitene blir ikke regnet med – de er kasteløse (tidligere også kalt pariaer). Kastesystemet er formelt avskaffet i Nepal, men tradisjonene lever fortsatt i beste velgående på landsbygda. Dalit er en betegnelse for menneskene som står nederst og utenfor kastesystemet. De blir også kalt «de urørbare», fordi de regnes som urene. De høyere kastene må unngå fysisk kontakt med dem. Dalitene blir systematisk diskriminert, både religiøst, kulturelt, økonomisk og sosialt. Badiene regnes som de laveste innenfor de kasteløse, som har over 20 interne rangeringer. Badi-folket var tidligere Nepals entertainere. De levde som musikere, dansere og håndverkere. Av noen svært få ble de ansett som kunstnere. Men i dag lever de fleste av prostitusjon i egne Badi-landsbyer. Blogg. En forkortelse for web-logg (en internett-logg/dagbok). Mammablogg er en internettdagbok av og for mødre, hvor mødre forteller om sin hverdag gjennom å publisere tekster og bilder fra familielivet og interesser de har.

KATHMANDU

Marna bøyer seg ned mot Dhansara, trekker henne inntil seg og holder rundt henne, gråter sammen med henne, puster inntil henne, vugger henne. Som en mor ville gjort. Lenge sitter de slik. Men så retter Dhansara seg opp, tørker tårene og sier med fast stemme: – Men jeg bestemte meg for å kjempe – finne min vei. Og det har jeg gjort siden! For selv om jeg er eldre og har fått barn, er jeg ikke død. Jeg har fortsatt håp! Jeg tror fortsatt jeg kan utrette noe med livet mitt. En flue setter seg i panna til Dhansara, hun vifter den langsomt bort, mens hun stryker seg over de markerte kinnbena. Øynene har fått noe trassig og bestemt over seg. IKKE LENGER PROSTITUERT I 2014 startet utdanningen Samvad opp i Dhansaras landsby. Hun jobber nå som lærer for andre, kasteløse jenter.

– Det har gjort at jeg har lært en hel masse! Utdanningen lærer oss om verdighet og å ikke se på oss selv som daliter. Vi er mer enn Badi. Vi har lik rett på det samme livet som alle andre! Jeg har aldri fortalt min historie til noen før dere kom og spurte meg om mitt liv, slik min mor ville gjort, sier Dhansara rørt til de to bloggerne. Så reiser hun seg, retter ut krøllene i den rosa tunikaen og går ut i landsbyen med hevet hode. Side om side med de to mødrene fra Norge. Dette er ikke en knekket kvinne, men en rakrygget, sterk mor. Hun er ikke til salgs, og det er heller ikke hennes barn. •

Vil du se Marnas møte med kvinnene i prostitusjonslandsbyen – scann QR-koden og se episode tre her >>>

HJELP TIL SELVHJELP 1 2018 | www.strommestiftelsen.no

FOTO: HACIENDA

TEMA UTENFORSKAP

Mamma er Badi... - og jobber hjemme, slik hennes mor gjorde før henne og hennes mor før det, og slik de har gjort det i generasjoner i Nepal. Badiene er de laveste av de lave blant de kasteløse. De lever i en vond tradisjon som gjør jenter til prostituerte – og alt fra den dagen de ble født vet de at slik er det.

HJELP TIL SELVHJELP 1 2018 | www.strommestiftelsen.no

TEKST: ASLE STALLELAND

Mamma jobber hjemme Mamma jobber hjemme. Vi har to rom i huset vårt. Det ene er familierommet der vi gjør alle de hyggelige tingene sammen. Det andre er mammas jobberom. Mamma svarer aldri ordentlig når jeg spør hva hun jobber med. Hun jobber med kunder, sier hun. Når mamma jobber vil hun helst at jeg går ut. Barn skal ikke være med foreldre på jobben, sier mamma. Men det er jo ikke alltid jeg bare kan gå ut. I regntiden, når skyene kaster bøtter med vann på meg. Når jeg er syk. Av og til må jeg bare være i familierommet når mamma er på jobberommet med kunder. Og selv om mamma ikke sier hva hun gjør, er det klart jeg skjønner det. Man er jo ikke helt idiot når man er 11 år. Det finnes mange jobber, det har jeg lært på skolen. Mamma gikk ikke på skolen, og jeg har skjønt at her i Nepal kan man ikke bare velge seg en jobb. Gudene lagde kastesystemet for at man skulle vite hvem som kan gjøre hva. Prester øverst, så krigere, så handelsfolk, også videre, også videre. Det kan sammenliknes med en menneskekropp, sier læreren, der prestene er hodet. Så fortsetter det nedover på kroppen. Vi er badi – nederst på den laveste rangstigen. Ingen under, ingen ved siden. Hva er vi på kroppen? Venstre tånegl, kanskje? Jobben til mamma virker i hvert fall sånn. Av og til tenker jeg på pappaen min. Når jeg spør mamma, sier hun at jeg ikke har noen pappa. Men den holder ikke. Som sagt: jeg er altså 11 år, jeg veit da hvordan man lager barn. Og jeg veit at akkurat det man gjør da, det er noe mamma er veldig god på. Noen kunder kommer ofte igjen. Av og til tenker jeg at en av

dem kanskje er pappa. Noen har et hardt blikk når de kommer og jeg hører fra jobberommet at de ikke er snille. Andre har gode blikk og ser ut som de liker mamma veldig godt. Jeg liker å tenke at en av dem er pappaen min. Jeg tenker ganske mye. Såpass mye at jeg skjønner at ikke alt jeg tenker er veldig lurt å fortelle mamma. Sånn som om jobben hennes og pappa. Men noen ganger er det ting jeg må spørre mamma om, og det gjør henne litt bekymret for meg. Mamma sier at når man er badi er det ikke sunt å tenke for mye. Ting er som det er, og det blir bare verre om vi tenker. Og jeg tenker altfor mye, men klarer bare ikke stoppe. En ting jeg gjerne skulle stoppet å tenke på er framtida mi. Venninna mi, Swasti, bor i huset ved siden av. Før lekte vi sammen nesten hver dag og tok følge til skolen. Nå går ikke Swasti på skolen mer. Hun leker ikke mer heller, og det ser ut som hun har glemt hvordan hun smiler det herlige smilet sitt også. Swasti er fire år eldre enn meg, og forrige måned begynte hun å jobbe. Hun, som drømte om å bli lærer, får ikke gå på skolen lenger. Noe har dødd i øynene hennes. Hun sier til meg at når jeg får mensen, må jeg også begynne å jobbe. Selv om jeg liker å tenke er det noen ting jeg ikke orker å tenke på, samtidig som jeg ikke klarer å stoppe å tenke på det. Dette som Swasti sa er en sånn ting. Jeg må lære meg å ikke tenke på de tingene jeg ikke har godt av å tenke på, det har mamma rett i. For når jeg begynner å jobbe, og mennene med snille og mennene med de harde blikkene kommer inn til meg, må jeg i hvert fall slutte å tenke på pappa. •

HJELP TIL SELVHJELP 1 2018 | www.strommestiftelsen.no

SMÅTT & STORT FRA NÆRT OG FJERNT

Minneord

Geir Magnus var styreleder i Strømmestiftelsen i sju år, i perioden fra 2004 til 2010, og i årene fra 2000 til 2004 var han medlem i vårt råd.

Geir Thomas Tonstøl (41) er ansatt i et to års vikariat som økonomisk råd-giver i internasjonal avdeling. Han skal også arbeide strategisk med økonomisk vekst gjennom jobbskaping og sysselsetting og være deskofficer for Vest-Afrika. Tonstøl har en mastergrad i «Gender and Development» fra Universitetet i Bergen, og en mastergrad i bistandsadministrasjon fra The University of Manchester. Tonstøl kommer til Strømmestiftelsen etter 15 år i den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO) som medarbeider ved kontoret i Geneve og seks år i Addis Abeba i Etiopia.

Geir Magnus var en varm og kunnskapsrik styreleder, med et dypt engasjement for å hjelpe verdens fattigste. Han gjorde en svært viktig jobb som styreleder i en tid med store endringer og vekst i virksomheten. Hans unike vilje og evne til å finne løsninger i vanskelige saker har betydd mye for organisasjonen og oss som jobber her. Personlig satte jeg stor pris på varmen og støtten han har vist i det daglige og hans dype forankring i verdiene Strømmestiftelsen står for.

Ellen Aarak Tvedt (31) er ansatt som programrådgiver i internasjonal avdeling. Aarak Tvedt har en mastergrad i sammenlignende politikk, med fokus på internasjonale konfliktspørsmål, fra London School of Economic. Hun har tidligere arbeidet i England, både i privat næringsliv og som praktikant for FNs frivillighetsprogram.

Vi lyser fred over Geir Magnus Nyborg sitt minne.

Celeste de La Huerta (40) er ansatt som rådgiver i internasjonal avdeling der hun skal arbeide med evaluering, måling og oppfølging av resultater. Celeste er utdannet økonom fra Universidad Iberoamericana i Mexico by. Hun har en ph.d. i utviklingsøkonomi fra The University of East Anglia i England. De siste årene har Celeste vært knyttet til Universitetet i Agder, der hun har arbeidet spesielt med økonomi og prosjekter knyttet til mikrofinans.

Det er med stor sorg vi har mottatt budskapet om tidligere styreleder Geir Magnus Nyborgs bortgang. Våre tanker går nå til hans kone Torill og hans familie.

Kristine Storesletten Sødal generalsekretær

Stille natt - Hellige natt I vekene før jul fylte disse folka kyrkjer i Sør-Noreg med god førjulsstemning og tradisjonsrik julemusikk. I alt 48 konsertar i 44 kyrkjer frå Trondheim i nord til Kristiansand i sør gav mange gode musikalske opplevingar, og 350.000 kroner til Strømmestiftelsens kamp mot fattigdom. Me seier tusen takk – og på gjensyn til neste år. Frå venstre: Tove Kragset, Alexander Rybak, Maria Haukaas Mittet, Hans Marius Hoff Mittet, Rune Larsen og Olav Torget.

Blåtur

Ein februardag dukka disse tre opp på kontoret i Skippergata og spurte om det var noko dei kunne gjere for oss. Dei tre elevane frå Kristiansand Folkehøgskule har, saman med 15 andre på skulen, «Blåtur» som valfag, og denne dagen var tema «å glede andre». Og det gjorde dei. Her gleda dei oss med å opne og sortere returpost. – Det er viktig å hjelpe og glede andre. Ein blir så glad sjølv når ein kan glede andre, seier dei tre elevane. Her frå venstre: Julie Eikeland (19) frå Bergen, Dina Riehlman (19) frå Hidra og Jakob Espolin Johnson frå Tønsberg.

Nye ansatte

HJELP TIL SELVHJELP 1 2018 | www.strommestiftelsen.no

Ole Morten Stavland (41) er ansatt som faglig leder i internasjonal avdeling med ansvar for oppfølging, evaluering og måling av resultater. Stavland har økonomiutdanning fra BI og en mastergrad i utviklingsstudier fra Dublin. Stavland har vært misjonær for Norsk Luthersk Misjonssamband i Indonesia, der han også har vært stedlig representant for organisasjonen «Food for the Hungry». Han kommer til Strømmestiftelsen fra Norsk Luthersk Misjonssamband, der han de siste fire årene har arbeidet ved hovedkontoret, med ansvar for NLMs arbeid i deler av Asia. Knut Øyvind Gjøtterud (42) er ansatt som IT-sjef i Strømmestiftelsen. De siste to årene har Gjøtterud arbeidet som IKT-rådgiver i stiftelsen. Han har i flere år arbeidet i det private næringslivet, og har mellom annet vært dataansvarlig i selskapet Cameron Sense.Gjøtterud har utdanning innen system og datateknikk fra Høgskolen i Agder. Kyrre Martin Sveen (39) er ansatt som IKT-rådgiver i Strømmestiftelsen. Sveen har utdanning i informatikk fra Høgskolen i Hedmark. Han har tidligere arbeidet i Kongsberggruppen og har mellom annet jobbet som systemansvarlig for katalogtjenester og SharePoint.

Tusen takk!

I 2017 mottok vi nesten tre millioner kroner i testamentariske gaver, minnegaver og gaver vi har fått i forbindelse med jubileum, bryllup, åremålsdager eller til andre anledninger. Tusen takk til alle dere som også på denne måten har valgt å støtte Strømmestiftelsens arbeid i kampen mot fattigdom. TESTAMENTARISKE GAVER: Hanna Lovise Brekke Einar Gandrud Anna Kaasene Arvid Olav Risan Anny Elisa Sund Gunnhild Tjønn Jan Ingarth Andersen Totalt kr 2.761.780,MINNEGAVER: Ludvik Grindøy Ruth Stokkedalen Henny Skotheim Marie P. Sundnes Reidun Elisabeth Braathen Erik Brandstadmoen Totalt: kr 22.992,JUBILEUMSGAVER: Kathrine Tallaksen Skjerdal 40 år Jostein Senumstad 50 år Hilde Håberg 50 år Berit Elise og Erik Holm 50 år Brian Swan 60 år Øyvind Økland 60år Anne Eikli 70 år Inger Breivold 70 år Jofrid Kongsnes 75 år Bjarne Gjerding 75 år Kjartan Gjerding 80 år Øystein Andersen 80 år Borgny Falch Tønnessen 80 år Vigleik Frigstad 90 år Åse og Vic. Wilson familiefeiring Sigrid Bakken og Håkon Antonsen, bryllup Steinar og Zin Hauan, bryllup Margrethe Heggheim og Daniel Joachim Kleiven, bryllup Anne Karin og John Stokkan, gullbryllup Totalt: kr 199.827 Skal du gifte deg, feire gullbryllup, ha en annen stor eller liten markering i livet, eller tenker du rett og slett bare å invitere til en vennefest og vil gi en gave til Strømmestiftelsen, så ta gjerne kontakt med oss. Eller ønsker du en konfidensiell og fortrolig samtale med oss rundt spørsmål om en testamentarisk gave? Da kontakter du vår medarbeider Turid Skjævestad på telefon 38 12 75 23 eller send en e-post til: turid.skjaevestad@stromme.org

Armbånd for utdanning Etter at Marna Haugen Burøe spilte inn serien Motherhood i Nepal, har hun ønsket å gjøre noe for de kasteløse i Nepal. Sammen med gullsmed Thune har hun nå laget et armbånd som selges, og pengene går til Sushilas landsby i Nepal. Prisen er 1295 kroner, og hele overskuddet – 500 kroner fra hvert armbånd – går til prosjektet. Målet er å samle inn penger til skole og yrkesutdanning slik at kvinnene selv kan velge hvordan de skal tjene penger. Det er foreløpig laget 100 armbånd. https://www.thune.no/marna-motherhood-armring Les mer om prosjektet her: https://strommestiftelsen.no/verdifull

Veskesalg på Rjukan

– Det er noen morsomme venner jeg har her på Rjukan. Først gir de meg søpla si, og så kjøper de den tilbake, sier Eli Sørli (bildet), som har laget vesker av kaffeposer, chipsposer og annet «søppel». Sørli er lærer ved Rjukan barneskole, som har et forhold til Strømmestiftelsen. – Vi klarte å selge i alt 17 vesker og et glass chilimarmelade. Det gav 5200 kroner til Strømmestiftelsen, forteller Sørli. Og med doble-kampanjen fra AKO Foundation ble veskene til 10.400 kroner til slutt. Vi takker for kreativitet, miljøbevissthet og for at dere er med oss i kampen mot fattigdom. Tusen takk!

Geita på gavetoppen Det er fortsatt geiter og kyllinger som er folkets favoritter fra Strømmestiftelsens nettbutikk https://strommestiftelsen.no/nettbutikk . I 2017 ble det handlet for nærmere 600.000 kroner. Det betyr at vi solgte symbolske gaver for nærmere 100.000 kroner mer enn i 2016. Gavene «skoleplass» og «Gi trygghet» til barn var de viktigste gavene etter geiter og kyllinger.

Papayafuglen flakser videre

På FN-dagen fikk barna i Klubben barnehage i Lørenskog storslått besøk av selveste «Papayafuglen». Papayafuglen ble for en del år tilbake «født» av forfatteren Eyvind Skeie og handler om en eventyrlig liten trekkfugl som lever ett liv i Mali og ett i Norge og reiser rundt i Norge og forteller om barn i Mali. Fortellingen er skrevet på oppdrag fra Strømmestiftelsen. Fuglen lever fortsatt et liv der ute. Like før jul i fjor besøkte den Klubben barnehage, der den på noen dager også samlet inn 1400 kroner som barnehagen sendte videre til Strømmestiftelsen. Og vi – ja, vi takker Klubben barnehage hjertelig for gaven! Skulle det være noen andre barnehager der ute som også ønsker å bli kjent med Papayafuglen, så er det bare å ta kontakt med oss. HJELP TIL SELVHJELP 1 2018 | www.strommestiftelsen.no

En skolehverdag i ekstremistenes landskap For Mahamne Hairora handler hverdagen om sikkerhet – sikkerhet – sikkerhet og skolebarn. Som koordinator for organisasjonen Association Malienne Pour la Sourvie au Sahel (AMSS) i Timbuktu i Mali må sikkerheten alltid være langt fremme når han skal planlegge arbeidsdagen.

EGIL MONGSTAD Bamako, Mali

Mahamne Hairora har ansvar for 20 hurtigskoler i Nord-Mali. Sikkerheten til skolebarna er det aller viktigste.

HJELP TIL SELVHJELP 1 2018 | www.strommestiftelsen.no

et har gått seks år siden en gruppe tuareger og islamistiske opprørsgrupper tok kontroll over nordområdene i Mali. Siden har områdene vært preget av utrygghet og konflikt. – Foreldre er redde for barna sine, og ofte er de redde for å sende dem til skolen. På skoleveien kan det hende de finner eksplosiver og ammunisjon, og vi kan ofte høre kraftige smell, eksplosjoner og skyting. Når dette skjer er det vanskelig å fortsette undervisning. Barna blir urolige og redde, og vi må sende dem hjem. Det er utryggheten, og det usikre denne situasjonen skaper, som er vanskelig, sier Hairora. RISIKERER LIVET FOR SKOLEN Siden 2009 har han arbeidet i organisasjonen, og de siste fem årene har han vært ansvarlig for arbeidet med hurtigskolene.

– Skolen er viktig, og Speed School er en måte å sikre at barna igjen ikke går glipp av muligheten til å få utdanning. Barna våre er morgendagens ledere. Det er jo dem som skal ta dette samfunnet videre. Derfor kan vi ikke la være å undervise. Jeg er faktisk villig til å risikere livet mitt for dette, sier Mahamne Hairora. I dag driver organisasjonen AMSS sammen med Strømmestiftelsen 20 Speed Schools med 500 barn i alderen 8 til 12 år. I tillegg driver vi fire senter med yrkesopplæring for 100 ungdommer fra 15 til 18 år. – Her driver vi også 30 senter med lese- og skriveopplæring for kvinner. I Nord-Mali er arbeidsledigheten stor og fattigdommen er sterkt økende. Derfor jobber vi med spareog lånegrupper og har nå 547 grupper med 13.822 medlemmer som sparer og låner fra >>>

HJELP TIL SELVHJELP 1 2018 | www.strommestiftelsen.no

FAKTA Speed School er en intensiv utdanning på ni måneder for barn som har droppet ut av grunnskolen eller aldri fått muligheten til å begynne. De første to månedene får de undervisning på sitt eget morsmål. Etter en bestått prøve kan elevene starte i vanlig 3. eller 4. klasse. Strømmestiftelsen har Speed School-prosjekter i Niger, Mali og Burkina Faso, tre av verdens aller fattigste land. Etter endt skoleår flytter skolen videre til en annen landsby. Speed School 1 er for barn mellom åtte og 12 år, Speed School 2 er for barn mellom 13 og 14 år og tar igjen seks års skolegang på 18 måneder. Speed School 3 er en toårig yrkesopplæring for ungdom fra 15 til 18 år, som aldri har gått på skole tidligere.

Fra en Speed School i Mali.

>>>

hverandre. Et tiltak som styrker og gir familier inntekt i denne vanskelige situasjonen, sier Hairora. Han er i Bamako på kurs. Fra rommet vi sitter i lar han blikket vandre ettertenksomt, og hvile mot de grønne trærne utenfor. – Her i Bamako sitter vi trygt, men hjemme er det usikkerhet og konflikt som er rammen om hverdagen vår, sier han. FATTIG OG SÅRBAR Siden konflikten i nord startet, har arbeidsledigheten økt dramatisk i denne delen av landet og nærmer seg nå 60 prosent. Med det øker også fattigdommen dramatisk. – Dette er en situasjon terroristene og ekstremistene liker. Fattigdom og arbeidsledighet gjør folk sårbare og et lett offer for radikalisering og rekruttering, sier han og forteller om to tilfeller han kjenner til, der unge ble forsøkt radikalisert og rekruttert inn i ekstremistiske grupper. – Heldigvis klarte foreldrene å redde ut de to ungdommene. Men det er derfor vi holder på med dette – for å gjøre barna

våre mindre sårbare og mer reflekterte og motstandsdyktige. Det gjør vi mellom annet med å gi kunnskap. Spare- og lånegruppene gir i tillegg unge og voksne hjelp til å starte en virksomhet og tjene egne penger, sier koordinatoren. VIKTIG Å VÆRE HER Han mener det er svært viktig at Speed School fortsetter i området. – Mange familier flytter herfra, og flere organisasjoner forlater disse områdene fordi det er krevende å arbeide her. Men vi er glade for at Strømmestiftelsen velger å være med oss videre. Det er så viktig at vi ikke bli forlatt her, sier Hairora. Det finnes over 50 kommuner i nordområdene som er omfattet av konflikten. Bare to av disse er regnet for å være rimelig trygge. – Vi lever alle med spenningen og angsten for angrep og frykten er også at barna skal leke med eller tråkke på miner, komme borti våpen eller bli skadet på vei til eller fra skolen, eller mens de er på skolen.

HJELP TIL SELVHJELP 1 2018 | www.strommestiftelsen.no

Timbuktu ble grunnlagt av nomadiske tuareger for over 1000 år siden og har i dag rundt 50.000 innbyggere. For 5 – 600 år siden var byen en av Afrikas ti største med over 100.000 innbyggere. Urolighetene i denne myteomspunne ørkenbyen begynte da en gruppe tuareger og islamistiske grupper den 17. januar for seks år siden gikk til angrep og drev regjeringssoldatene ut fra området. Tuaregene har i flere år kjempet for sin egen stat her. Området blir nå kontrollert av opprørere og gjør alt utviklingsarbeid her svært vanskelig. Opprøret ble etterfulgt av helt andre grupper, og endte opp med et statskupp i sør, der president Amadou Toumani Touré ble avsatt. Målet til opprørerne i nord var å kjempe frem en beslutning som skulle gjøre NordMali til en selvstendig stat for tuaregene. Siden har dette vært et konfliktfylt område som det sies har hentet mye av sin næring fra følgene etter den arabiske våren, og spesielt etter borgerkrigen i Libya, der opprørere har fått stor tilgang på våpen.

Det er under slike forhold vi arbeider og barna våre går på skole, forteller Hairora alvorlig. •

Fattigdom og arbeidsledighet gjør folk til ekstremister

n studie gjennomført av UNDP (FNs Utviklingsprogram), basert på intervjuer med 495 personer som frivillig er rekruttert til ekstremistiske grupper som Al Shabaab og Boko Haram, viser at fattigdom og det å føle seg satt utenfor og marginalisert er hovedårsakene til hvorfor unge afrikanere lar seg rekruttere til ekstreme grupper. Studien er den første i sitt slag og ble presentert høsten 2017. Studien tegner et bilde av frustrerte, desillusjonerte, glemte og marginaliserte personer, med dårlige utsikter til økonomisk utvikling. Undersøkelsen viser også at dette er mennesker med liten tro på de politiske systemene, og viser rett og slett at Afrika blir mer sårbar for voldelig ekstremisme. Det er spesielt avsidesliggende og isolerte områder uten større tilgang på offentlige tjenester som er utsatt. – Over halvparten av Afrikas befolkning lever under fattigdomsgrensen, blant dem en stor del ungdommer som for alltid vil være arbeidsledige, sier UNDPs Afrikadirektør, Absoulaye Mar Dieye, i en kommentar til rapporten. MISTILLIT Flertallet av dem som er spurt i undersøkelsen gav uttrykk for stor frustrasjon over sin egen økonomiske situasjon og at mangel på arbeid var en sterkt medvirkende årsak til at de lot seg rekruttere. I tillegg til frustrasjon over økonomi og egen velferd, viser undersøkelsen en gjennomgående mistillit til politikere. 83 prosent av de spurte mener politikerne kun arbeider for de få, og 75 prosent sier de ikke har tillitt til verken politikere eller de offentlige systemene. 80 prosent av de spurte sier at de ble rekruttert i løpet av et år etter at de ble tatt kon-

takt med for første gang. Og av disse hadde omlagt halvparten sagt ja før det hadde gått en måned. Studien viser også at omlag tre av fire (71 prosent) av dem som ble rekruttert hadde opplevd at ett eller flere medlemmer i familien hadde blitt drept eller arrestert som følge av statlig nærvær og aktivitet. IKKE RELIGIØST MOTIVERT I studien ble det stilt spørsmål til om det var en egen religiøs motivasjon som gjorde at de lot seg rekruttere. I motsetning til hva som synes å være en allmenn oppfatning her hjemme i vårt eget land og i Vesten generelt, viser studien at de som lar seg rekruttere har både liten utdanning og svak kunnskap og forståelse av religiøse tekster. 57 prosent av de spurte sier de ikke leser religiøse tekster, og at de heller ikke forstår mye av innholdet i slike tekster når de hører dem. Dette blir også bekreftet i en annen undersøkelse gjort av Institute for Security Studies (ISS) i Mali.

rekruttert til gruppen Ansar Dine. Undersøkelsen viser også at en bedre forståelse av religiøse tekster kan være med å øke motforestillingene mot å la seg rekruttere med over 30 prosent. Som noen av virkemidlene for å motarbeide denne utviklingen, anbefaler undersøkelsen for eksempel at en må arbeide for å styrke den sosiale samhørigheten og samtidig styrke posisjon og stemmer til religiøse ledere som arbeider for toleranse og samhørighet. Dessuten kommer den med en klar oppfordring til å utvikle og oppgradere skolenes pensum og lære barna kritisk tenking, sosial samhandling og arbeid som fremhever fred. Økonomisk vekst i risikoområder, god infrastruktur, tilgang til markeder og økonomiske tjenester og å fremme jobbskaping er andre og helt avgjørende tiltak for å motarbeide ekstremisme. • EGIL MONGSTAD Bamako, Mali

Kilde: UNDP

I denne undersøkelsen blir det også bekreftet at religiøs motivasjon har en helt marginal betydning for dem som blir rekruttert. Derimot bekrefter undersøkelsen at arbeidsledighet og fattigdom, og behovet for å beskytte seg selv og egen familie, er en sterk motivasjon for å la seg rekruttere. «Jeg ble med fordi jeg ville støtte familien min. Jeg hadde ingen inntekt, men de hjalp meg da jeg trengte det», sier en person i Timbuktu, som ble

HJELP TIL SELVHJELP 1 2018 | www.strommestiftelsen.no

KAFFEPRATEN UNGT ENGASJEMENT

Kjemper for likhet Ranjita Bishwakarma (24) er ei jente med skikkelig bein i nesa. Hun ble født som kasteløs i Nepal, men lar seg ikke stoppe av det. Hun drømmer om å forandre samfunnet sitt. Nå er hun i Norge som student ved Hald Internasjonale Senter i Mandal, og vil lære mer om likeverd og likestilling.

FAKTA

oen mennesker har en helt spesiell utstråling. Ranjita Bishwakarma (24) er et av dem. Vi møter henne i Haugesund, og kan ikke unngå å legge merke til henne når hun smilende danser til indisk musikk foran 600 barn på Barn er Bra-festivalen.

Samvad

betyr dialog på Nepali, og er en ettårig utdanning for ungdom. Ungdommene lærer blant annet om egne rettigheter, hvordan de kan beskytte seg mot vold og undertrykkelse, og kanskje viktigst av alt: å tro på seg selv og egne valg. Samvad forhindrer også flere tusen barneekteskap. Gjennom Samvad får jentene en sjanse til å lære seg et yrke og senere starte en virksomhet og tjene egne penger.

Det er vanskelig å forstå at hun ble født som kasteløs og dalit i Makawanpur i Nepal. Hun har forsonet seg med mye av det som har skjedd, men øynene fylles med tårer når hun forteller om en barndom preget av undertrykkelse og diskriminering. Hun kikker ned og snakker med forsiktig stemme. – Uansett hvor jeg gikk, så var jeg ikke god nok. Om det var på skolen, på markedet eller i tempelet. Dører ble lukket foran meg, og alt jeg tok på ble betegnet som urent. Jeg fikk ikke komme hjem til klassevennene mine, foreldrene deres stengte døra og kjeftet. Jeg ble også nektet å bruke etternavnet mitt, fordi det ville avsløre at jeg var dalit, sier hun.

I NORGE FOR Å FÅ NY KUNNSKAP Ranjita er nå ti måneder i Norge som utvekslingsstudent ved Hald Internasjonale Senter, gjennom Strømmestiftelsens utvekslingsprogram «Act Now». Syv av disse månedene skal hun ha praksis i Udland kirke. – Her får jeg være med på alt i fra babysang til ungdomskor og mye mer. Jeg jobber også en dag i uka med mennesker med en funksjonsnedsetting. Det gjør meg virkelig glad. Jeg har lovet at jeg skal komme tilbake til Nepal med masse nytt å fortelle, sier hun. Hun er selv hinduist, men er veldig positiv til det å jobbe for en kristen menighet. – I Nepal gikk jeg i tempelet, i Norge går jeg i kirken. Jeg finner på en måte ikke helt forskjellen, fordi jeg håper og ber om det

FOTO: ØYSTEIN VENÅS SØRENSEN

Kastesystemet ble offisielt avskaffet i Nepal i 1963. Men dessverre er det fremdeles en stor forskjell mellom teori og praksis, akkurat slik Ranjita forteller. Ansett som uren ville ingen av de andre barna på skolen spise eller drikke med henne, leke eller bli sett sammen med henne.

ne jeg hadde fått måtte jeg dele. Jeg opplevde at mennesker hørte på meg, og at det begynte å skje store forandringer i samfunnet.

Ranjita Bishwakarma holdt seg for det meste inne, laget mat og snakket kun med familien sin, fordi hun opplevde å bli diskriminert og undertrykt. I dag står hun foran andre mennesker og snakker, danser og blir lyttet til. Hun har allerede utgjort en stor forskjell i Makawanpur i Nepal.

samme uansett om jeg er i tempelet eller kirken. Jeg opplever virkelig at Gud hjelper meg og hører meg, og føler en enorm fred i kirken, sier hun, og forteller at hun også har begynt å lese Bibelen på nepalsk. EI JENTE MED BEIN I NESA Ranjita visste tidlig at hun ville kjempe mot kastesystemet, fordi hun nekter å tro at det er forskjell på folk. Det må ha noe med betydningen av navnet hennes, som er ”å hjelpe andre”, som hun ble gitt av sin pappa. Han har alltid oppmuntret henne til ikke å være redd for å forsøke, uansett hvordan utfallet blir. De første dagene hun var med i Samvadgruppa turte hun ikke å snakke høyt, og trodde ikke hun hadde noe å komme med. – Men etter en uke skjønte jeg at de talente-

HJELP TIL SELVHJELP 1 2018 | www.strommestiftelsen.no

EN BEDRING I SAMFUNNET Vi vet at et av de viktigste tiltakene mot kastediskriminering er å la unge mennesker fra ulike kaster være sammen og lære å respektere hverandre, slik de gjør og lærer i Samvad. Slik forandres også foreldres og besteforeldres holdninger. – En gang jeg fikk komme hjem til en familie av en høyere kaste satt jeg på en stol hos dem en liten stund. Da jeg gikk, så jeg at de kastet ut stolen jeg hadde sittet på fordi den for dem var blitt uren. Jeg vet at dette er galt, men jeg kunne ikke bli sint. Men de visste vel ikke bedre, sier hun. Så forteller hun om en familie fra en høyere kaste som inviterte Samvad-gruppa hun er med i til bursdagsfest før hun reiste til Norge. – Det viser jo at arbeidet vårt når frem. Vi spiste sammen og danset. Det var helt fantastisk. Siden jeg reiste, har gruppa mi stoppet barneekteskap. Mange i landsbyen min har fått en ny innsikt og livsgnist. Samvad forandrer Nepal, sier hun begeistret. • MATHILDE STRAY ØKSENDAL

Ranjita Bishwakarma er født nederst på rangstigen, men nekter å tro at vi ikke er likeverdige. Hun forsto tidlig at hun må kjempe mot diskrimineringen i samfunnet.

FOTO: ØYSTEIN VENÅS SØRENSEN

HJELP TIL SELVHJELP 1 2018 | www.strommestiftelsen.no

Fadder

Fire år gamle Monde skal snart begynne på førskolen. Men det er ikkje heilt enno, så framleis kan ho leike og kose seg heime, passe veslesøster og hjelpe mamma og pappa i kjøkkenhagen og med å rydde på gardsplassen.

Bokstavar i sanden FAKTA ECD CENTER

Early Childhood Development Center = Pedagogisk oppvekstsenter for borns tidlege utvikling, som til dømes barnehagar og førskular, der alt handlar om å leggje gode byggesteinar for vidare læring gjennom livet. Gjennom leik og grunnleggande læring blir borna førebudd og utrusta til å utvikla sine fysiske, sosiale, kognitive og kjenslemessige sider.

Saman med kona arbeidar han kvar dag i kjøkkenhagen. Kva einaste dag, tidleg på morgonen, tek dei ut det som skal seljast. Kona dreg til marknaden, mens mannen fortset arbeidet i åkeren. På ein dag kan ho selje for 60 - 70 kroner – til noko over 100 kroner. < Vesle Monde skriv bokstavar i sanden og glede seg å begynne på skulen.

å ein krakk på gardsplassen sit Monde og skriv bokstavar i sanden. Med peikefingeren skriv ho bokstavane - A – B – C – P, ned i den fine sanden. Så stryk ho dei ut og skriv om att og om att. – Me trur ho gleder seg til å begynne på førskulen, seier mamma Mkami Mwinya Nyamasa (30), og pappa Denis Kebongo (47). Familien på sju har slege seg ned her i utkanten av Dar es Salaam, der dei bur gratis mot at dei ser etter huset og dyra for eigaren. Den eldste av dei fem borna er 15 år gamal, og den yngste er sju månader. For tre år sidan flytta dei hit frå Mosuma, ein liten kystby ved breidda av Victoriasjøen. Eit frodigare landskap og betre tilhøve for å dyrke grønsaker gjorde at dei flytta hit. Dei leigar eit jordstykke på 4 x 4 meter.

Her dyrkar dei spinat, kål, tomatar, matembele – som er søtpotetblader og ei svært vitamin- og næringsrik grønsak – og andre grønsaker. – Det er frodigare her, difor blir det også meir lønsamt å dyrke her. Her kan me dyrka og selja og dyrka igjen – heile tida. Det går liksom i eitt, seier dei to. Men klimaet er i endring, og det har også sine utfordringar. Nyleg kom det nokre kraftige regnbyer og tok med seg mykje av det dei hadde sådd. – Jordstykket vårt ligg nede i ein dal, berre nokre få minuttar å gå herifrå. Når det regnar, samlar vatnet seg til ei lita elv som kan vekse raskt og ta med seg noko av det me har sådd og planta. Det er ingen tvil om at det regnar meir no enn kva det har gjort tidlegare. Det er ei utfordring for oss, seier Denis.

Dei to eldste borna på 15 og ni år går på skulen. Ho som er fem går i førskule, og Monde på fire skal snart begynne. – Me vil ikkje at borna våre skal vekse opp utan skulegang, slik som me gjorde, og møte dei same vanskane me har hatt. Difor satsar me på dette for borna våre og framtida deira. Det er ikkje alltid like lett å klare å betale skulepengar, og kjøpe det borna treng til skulen, men dette er noko me vil prioritere. Med god utdanning kan dei alle få gode jobbar, og med kunnskap kan dei kome seg vidare i livet og finne arbeid. Det gjer at dei ein gong i framtida også kan ta vare på oss, seier Mkami og Denis. Det er midt på dagen. Sola brenn og snart skal familien til åkeren for å vatne og luke ugras. Borna er framleis på skulen, berre Monde svirrar rundt på gardsplassen og kosar med kalven som ligg og drøvtygg. Om ikkje lenge er det også hennar tur å begynne på skulen. • EGIL MONGSTAD

Msongola, Tanzania

Fadder BLI HJERTEVENN I DAG: www.strommestiftelsen.no/hjertevenn 30

HJELP TIL SELVHJELP 1 2018 | www.strommestiftelsen.no

Fattigdom er den verste formen for vold. MAHATMA GHANDI

I RE:ACT er vi stolte over å ha så mange lokallag rundt om i Norge. Nylig vant lokallaget vårt i Volda en pris for sitt arbeid med integrering og inkludering av de internasjonale studentene ved Høgskulen i Volda. Vi tok derfor en prat med to av jentene i laget for å høre hvordan og hvorfor de engasjerer seg i RE:ACT: Gabriela Aas Vestre, som er leder i RE:ACT Volda og Amélie Laussel fra Frankrike, som nå studerer i Volda.

FOTO: PRIVAT

Fikk pris for integrering og inkludering

Fra en middag i lokallaget i Volda.

Amélie hørte om RE:ACT under en velkomstmiddag, der Gabriela introduserte organisasjonen. Hun forteller at hun også var engasjert i en lignende organisasjon da hun bodde i Skottland. – Jeg fikk så mye da jeg var der. Nå er det min tur til å gi tilbake til andre, sier en engasjert Amélie. RE:ACT arbeider for et rettferdig og bærekraftig samfunn, der vi tar vare på både miljøet og hverandre. Vi ble derfor veldig glade da RE:ACT Volda nylig vant den internasjonale prisen ved Høgskulen for sitt arbeid med inkludering av de internasjonale studentene. – Jeg mener at RE:ACT fortjente prisen fordi de bryr seg om minoritetene i samfunnet, sier Amélie. Som leder for lokallaget er Gabriela stolt over at de fikk prisen, og understreker at det å ha med internasjonale studenter i organisasjonen gjør den enda mer inkluderende og internasjonale. – Hvordan kan vi bli bedre på hverdagsintegrering? – Tør å ta kontakt og vær åpen. Si hei! Snakk med hverandre og del erfaringer og kunnskap, sier Gabriela.

– Finnes det en nøkkel til god integrering? – Det kan være flere, men jeg tenker først og fremst på samarbeid; integrering må skje i fellesskap, sier hun. Gabriela forteller videre at det å arbeide med integrering og bærekraft er utrolig givende, og at hun får så mye igjen i form av erfaringer, kunnskap, nye bekjentskap og venner. Dette er en stor inspirasjon for henne til å være aktiv i RE:ACT. Som internasjonal student trekker Amélie frem viktigheten av å organisere aktiviteter som får folk til å bli kjent med hverandre, uavhengig av språkbarrierer. Hva slags aktiviteter kan dette være? – Vi har hovedaktiviteter i Volda, som svømmeopplæring for damer og felles matlagingskurs (Mat og Prat). Den gode integreringen tror jeg ligger i samtalene og erfaringene som blir gjort, sier Gabriela. RE:ACT har et stort fokus på bærekraft og integrering, og Amélie forteller hva som inspirerer henne til å arbeide med dette. – RE:ACT kan oppsummeres slik: å dele, å bry seg, å handle. Uavhengig av kulturelle forskjeller er alle velkomne i denne organisasjonen. Jeg følte meg velkommen, akkurat slik

HJELP TIL SELVHJELP 1 2018 | www.strommestiftelsen.no

som flyktninger er. Å være med i RE:ACT gjør at jeg kan dele min kultur med andre, men dessuten også lære av andres, og det er det viktigste. Jeg liker å ha ansvar og å organisere arrangementer for andre, og det er det som motiverer meg. Å være frivillig i RE:ACT er veldig givende, sier Amélie. Vi takker både leder Gabriela Aas Vestre og Amélie Laussel for praten og ønsker dem lykke til videre med arbeidet i RE:ACT. ANNE OPHEIM kommunikasjonsansvarlig

Facebook: RE:ACT Instagram: react_norge www.re-act.no #hvemserdu

Er du imot vold, er du imot fattigdom.

HJELP TIL SELVHJELP 1 2018 | www.strommestiftelsen.no

Eit blikk ei tĂĽre, skjuler tankar du kjenner dreg deg mot ein annan stad. Tekst & foto: Egil Mongstad

HJELP TIL SELVHJELP 1 2018 | www.strommestiftelsen.no

Generalsekretær Kristine S. Sødal

VERDIER I PRAKSIS Noen enkle setninger kan romme mer enn man tror. Ei ung jente på landsbygda i Uganda lærte meg noe om Strømmestiftelsens verdier. «Jeg har lært at jeg har rettigheter. Som barn. Som kvinne. Nå forteller jeg det til andre.» Møtet med den unge jenta i Uganda er et av møtene jeg husker best. De enkle setningene traff meg virkelig. Det er godt at det er en lang reise hjem til hverdagen fra prosjektbesøkene, for da får jeg tid til å reflektere. Det slo meg faktisk at jenta med sine enkle ord formidlet noe viktig om alle de tre verdiene Strømmestiftelsen bygger sitt arbeid på: Verdighet, rettferdighet og solidaritet. «Jeg har lært at jeg har rettigheter.» Verdighet er vår første verdi. Her møter vår inspirasjon av Jesus som rollemodell og vårt kristne grunnsyn det praktiske arbeidet vårt for å bekjempe fattigdom. Menneskeverdet – hvert enkelt menneskes unike verdi – ligger til grunn for menneskerettighetene. Menneskeverdet er også på mange måter vårt aller viktigste grunnlag i møte med fattige mennesker. Å få mennesker som hver dag har fått høre at de er betydningsløse til å forstå at de har en unik verdi, er selve grunnlaget for utviklingsprosessene vi jobber med. Det er også troen på menneskeverdet som driver oss i Strømmestiftelsen til hver dag å kjempe kampen for at mennesker skal få oppfylt sine rettigheter og leve verdige liv. «Som barn. Som kvinne.» «Ingen skal utelates» er mantraet for FNs bærekraftsmål fram mot år 2030. Utsagnet minner oss om at det i dag dessverre er svært mange som er nettopp utelatt. Kvinner og barn er ofte blant de marginaliserte, men de får følge av en lang rekke mennesker som utestenges på grunn av sin tro, sin hudfarge, sin kaste og en hel rekke andre ting vi mennesker sorterer hverandre

etter. Klarer vi å gjøre verden rettferdig, vil vi også kunne avskaffe fattigdom. I verden i dag er det faktisk nok mat til at alle kan spise seg mette – hvis vi fordeler det godt mellom oss. Derfor har Strømmestiftelsen ikke bare et fokus på dem som er undertrykt, men også på dem som undertrykker. Klarer vi å få dem som sitter med makten til å forandre seg og behandle alle rettferdig, er vi et langt skritt nærmere en verden uten fattigdom. «Nå forteller jeg det til andre.» Bærekraft. Det er det store og vanskelige ordet i FNs mål. Jenta jeg traff i Uganda brukte ikke ordet bærekraft. Kanskje hun likevel greide å si noe viktig om det, bedre enn både meg og de mektige menn og kvinner i FN? Når vi snakker om bærekraft, handler det om at et utviklingsprosjekt skal føre til en varig endring. Om Strømmestiftelsen jobber i en landsby i fem år, skal vi kunne komme tilbake fem år etterpå og reise med et smil om munnen. Det skal ikke bare være like langt utviklet som da vi forlot stedet. Nei, utviklingen skal fortsette uten vår medvirkning, fordi det er satt i gang prosesser som ikke lar seg stoppe. En viktig del av dette er at jenter og gutter, kvinner og menn forteller til andre det de har lært og forstått. Når vår tredje verdi, solidaritet – eller nestekjærlighet – virker i mennesker, skjer det store ting. Da vil nemlig dem som har blitt hjulpet at de gode endringene som har skjedd dem også skal skje med andre. Når vi gir barn og ungdom utdanning, er en viktig del av opplegget at vi lærer dem å fortelle det de selv har lært til andre – til søsken, naboer, venner i sin landsby og nabolandsbyen. Heldigvis ser vi at kunnskap, bevissthet og gode holdninger ofte har svært lett for å spre seg. Det minnet hun meg om, jenta jeg traff. Steinen er kastet i vannet, og ringene sprer seg. Det er bærekraft og gode verdier i praksis!

Klarer vi å få dem som sitter med makten til å forandre seg og behandle alle rettferdig, er vi et langt skritt nærmere en verden uten fattigdom. HJELP TIL SELVHJELP 1 2018 | www.strommestiftelsen.no

Vi ser resultater av arbeidet vårt. Og vi fokuserer på kvinner. Strømmestiftelsens fokuserer på utdanning, jobb og mennesker som tar tak i mulighetene de blir gitt. Utdanningsprogrammene våre gir unge jenter kunnskap, mot og selvtillit og gjør dem til sjef i eget liv. Vi satser tungt inn mot jobbskaping. Vi gir ikke penger i handa til mennesker, vi gir muligheter slik at folk selv kan jobbe seg ut av fattigdom. Vi ser gang på gang at når kvinner får muligheten til jobb og inntekt, så skaper de et trygt og godt liv for sin familie.

For 250 kr/mnd skaper du jobb og inntekt for fattige kvinner. Bli med på www.strommestiftelsen.no eller ring 38127500!