Hts nr 4 2017 by Strømmestiftelsen

NR. 4 2017 • 38. ÅRG • STRØMMESTIFTELSENS INFORMASJONSMAGASIN

God Jul

ønskes alle våre lesere og støttespillere!

FORSIDEBILDET

Ei lita jente helsar med sitt smil frå ein liten landsby i Andesfjella. Les meir side 28 - 30. Foto: Egil Mongstad. NR. 4 2017, 38. ÅRG • STRØMMESTIFTELSENS INFORMASJONSMAGASIN

Hedret med pris for kamp for kvinners rettigheter

De urene

SIDE 32

SIDE 10

Komikerfrue møter kasteløse mødre i Nepal

SIDE 16

Sosialt engasjert brudepar

SIDE 33

Lengtar etter fred

SIDE 22

Å være mor...

SIDE 6

En liten, stor kvinne i Belén

Juletradisjon i 29 år

SIDE 12

SIDE 21

Fadder Barn er Bra - en festival for, av og med barn

SIDE 24

Fremtidsdrømmen til Awa SIDE 26

IC ECOLAB RD

REDAKTØR: Egil Mongstad JOURNALISTER: Asle Stalleland, Mathilde Stray Øksendal, Anne Opheim GRAFISK DESIGN: Oddvar Paulsen TRYKK: Unitedpress.no OPPLAG: 22.300 ADRESSE: Skippergata 5, Boks 414, 4664 Kristiansand TELEFON: 38 12 75 00 GIVERKONTONUMMER: 3000.32.51000 FAX: 38 02 57 10 E-POST: postkrs@stromme.org Magasinet kommer med fire nummer i året. Ettertrykk anbefales med henvisning til Hjelp til Selvhjelp som kilde. Trykket på miljømerket, resirkulert papir. 3041

UnitedPress

0947

HJELP TIL SELVHJELP ISSN 0806-1602

HJELP TIL SELVHJELP 4 2017 | www.strommestiftelsen.no

kontrollerer at innsamlede midler brukes riktig. Strømmestiftelsen forplikter seg til å fortelle deg at gaven har kommet frem, og gi deg fortløpende informasjon om arbeidet.

MOR – OG VERDENS MEST KJENTE FORTELLING I høst har vi satt søkelys på mor. I kampanjer og på andre måter har vi fortalt historier om mor. Om gledene – om sorgene – om slit og bekymringer, og alle utfordringene. På ulike vis har vi forsøkt å vise hva og hvem mor er og hva hun betyr i ulike sammenhenger og kulturer. I dette bladet har vi gjennom hele dette året fortalt historiene fra møter med mødre og kvinner i ulike livsfaser og livssituasjoner. Noen er voksne, noen er bare barn, noen har fått mange barn, noen har fått sine første barn. Men de er mødre, alle sammen. Noen gråter fordi de ikke klarer å gi barna sine det de så gjerne skulle gitt dem, noen gråter fordi de aldri lærte å gi barna den omsorgen de ville at barna skulle vokse opp med. Noen gråter fordi fattigdom stjeler barndommen barna deres skulle hatt, og noen gråter fordi de forstod det for sent at de selv ble lurt, at barna deres ble utnyttet – ble tatt med til andre land og solgt til bordeller og prostitusjon. Vi lever i en kynisk, rå og brutal verden. Hvordan er det mulig at voksne kan stjele barns fremtid for egen kort vinning?

I Strømmestiftelsen tror vi på menneskets ukrenkelighet og fullstendige verdi. Ingen har rett til å utnytte og stjele et barn, en kvinne eller en manns liv og fremtid. Vi arbeider derfor mye med hvordan en kan bevisstgjøre og endre holdninger. Gjennom Samvad i Nepal, Shonglap i Bangladesh og Bonga i Øst-Afrika ser vi hvordan disse programmene fører til samtaler i familiene og i landsbyene. Samtaler som bygger på kunnskap og innsikt, som forandrer og bygger ned forskjellene, fjerner diskriminering og urett. Om få dager feirer vi jul – vi feirer Jesu fødsel – og den mest kjente mor av alle: Maria. Ut fra det barnet hun fikk bli mor til, og ut fra stallen hun fødte i, vokste det frem et budskap om nestekjærlighet og at alle mennesker er likeverdige. Og denne fortellingen, den mest kjente av alle verdens fortellinger, taler fortsatt til vår tid. Den forteller oss om likeverd, om omsorg, om det å bli sett og respektert for den man er. Og den taler til oss om at «det du har gjort mot en av disse mine minste har du også gjort mot meg». Jeg ønsker dere alle en riktig god og velsignet julehøytid!

Handel med mennesker er en mørk, brutal, voldelig og høyst kriminell virksomhet som stjeler menneskers frihet og tar liv. Kvinner, menn, gutter og jenter av alle raser, nasjoner og religioner blir solgt, kidnappet, stjålet og kjøpt daglig over hele verden. Barn lever og vokser også opp i kulturtradisjoner som er et direkte overgrep mot dem og deres rettigheter. I Nepal vokser for eksempel flere hundre tusen kasteløse barn opp med en klar melding fra samfunnet om at de ikke betyr noe som helst. Gjennom vårt prosjekt, Samvad, arbeider vi målrettet for å endre dette.

Egil Mongstad redaktør

Strømmestiftelsen er utviklingsorganisasjonen som hjelper folk i gang. Som gir fattige mennesker starthjelp til å klare seg selv på egenhånd. Vår erfaring er at milde gaver ikke hjelper folk ut av fattigdom. Derfor gir vi heller muligheter. Utgangspunktet for vårt arbeid er knyttet til det kristne verdigrunnlaget med Jesu liv og lære som inspirasjon og rollemodell for nestekjærlighet. Hjelp til Selvhjelp arbeider etter Redaktørplakaten og Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk. Våre verdier:

MENNESKEVERD, SOLIDARITET OG RETTFERDIGHET HJELP TIL SELVHJELP 4 2017 | www.strommestiftelsen.no

Dagen hadde vært lang for den vesle gutten. De små føttene med de korte leggene og de tynne lårene hadde gått langt. Jeg så ham ikke før han stod der ved bilvinduet som allerede var rullet halvveis ned. Det var nok lenge siden dette vinduet, i den gamle drosjen, kunne rulles opp eller ned. Det stod der det stod – åpent for regn og støv, vind og søle – og den vesle guttens hender.

likket var håpefullt. Endelig en som kanskje kunne hjelpe med en slant – en utlending, en med hvit hud. Han var ikke som alle de andre som hadde kjørt forbi gatekrysset denne dagen. Han var annerledes – fra en annen verden. Kanskje ville han dele. Det var noe forventningsfullt i de mørke, strålende barneøynene og i de åpne, små hendene. På fortauet, med ryggen vendt mot den grå betongmuren, satt mamma. På armen hadde hun enda et barn, mye mindre selvsagt. Jeg vet ikke om det var ei jente eller en gutt. Kanskje var det disse to barna hun hadde. Kanskje hadde hun en mann, men han var ikke der. Han hadde kanskje forlatt henne, reist bort, møtt en annen, slik menn ofte

gjør når livet blir for vanskelig og utfordringene for mange. Hun hadde helt sikkert ikke spist siden før soloppgang. Religionen hennes forbyr henne det. Det er fastetiden nå. Hun faster slik hun har gjort så mange ganger før, hvert år i alle de årene hun har hatt i sitt unge liv. I morgen er det Id – da skal hun feire at fasten er over. Men for denne vesle familien er det ikke sikkert dagen i morgen blir så mye mer annerledes enn alle de andre dagene i året. Det er ikke sikkert festen blir så stor. Det forventningsfulle blikket ønsker det, men hun er ikke sikker. Kanskje tenker hun at hun kunne få noe ekstra denne gangen, kanskje ble hun bare glad for det lille hun kunne få, kanskje had-

HJELP TIL SELVHJELP 4 2017 | www.strommestiftelsen.no

de hun ikke håp om å få noe i det hele tatt. Håpet hadde blitt borte. Livets timeglass hadde fått så mange sår at håpet var i ferd med å renne ut mellom alle skuffelsene og i alle arrene. Men dette var det eneste hun kunne gjøre. Dagen på gatehjørnet hadde blitt hennes og den lille familiens liv. Hun kunne be andre om å gi henne noe slik at hun klarte seg også gjennom denne dagen. Det var ikke dette hun hadde blitt født til denne verden for å gjøre, men det var dette hun gjorde. Kanskje tenker hun at i morgen vil det snu. I morgen kommer noen og forteller at de har en jobb til henne, noen som sier at hun aldri mer skal sitte på gatehjørnet og tigge. Som forteller at hun vil få betalt for å gjøre et arbeid, og at barna skal få begynne i

barnehage, gå på skolen og lære å lese og skrive. Kanskje var det slik hun tenkte, der hun satt i et gatehjørne med ryggen mot en grå murvegg. Men hun tror det ikke – eller rettere sagt hun vet at det ikke kommer til å skje. For det skjer ikke slike ting i virkeligheten. Og når natten bretter sitt kalde teppe over henne og de to barna, når solstrålene igjen begynner å vekke henne fra drømmene om et liv uten tiggerkoppen, og varmen kommer tilbake i henne og i de to nattekalde barna – da vet hun at virkeligheten er slik den var i går – og dagen før i går – og dagen før det. Så senket den lille gutten blikket og gikk tomhendt bort. Gnisten av håp i de mørke

barneøynene var borte. Blikket ble trist. Den vesle gutten trakk seg beskjedent tilbake. Skuffelsen var like vond å se som smerten i å oppdage virkeligheten av det jeg hadde gjort. Han hadde ikke gjort noe galt. Han hadde bare møtt enda en som ikke ville dele. Jeg kjente skammen slå meg brutalt i magen. Hvorfor kunne ikke jeg dele? Hvorfor kunne ikke jeg gi, jeg som hadde alt? Mannen på motorsykkelen like foran oss stakk hånden i lomma og trakk opp en mynt og gav til gutten. Men jeg hadde valgt bort muligheten til å gjøre noe for denne fattige familien på et gatehjørne i Ouagadougou.

gravd ned i lomma og fått tak i noen mynter. Jeg ropte på gutten. Så kom han mot meg med den åpne handa – igjen. Jeg så henne ikke lenge, men hun hadde sett alt. Jeg er sikker på at hun var kledd i sort. Og jeg er helt sikker på at jeg så henne lenge nok til at jeg kunne se blikket hennes før vi rundet hjørnet. Hun smilte, og så vinket hun. • EGIL MONGSTAD Ouagadougou, Burkina Faso

Før vi hadde rundet gatehjørnet hadde jeg

HJELP TIL SELVHJELP 4 2017 | www.strommestiftelsen.no

ILLUSTRASJONSFOTO: STRØMMESTIFTELSEN

Å gå forbi en tigger!

TEMA MOR

Å være mor er et stort men også mye glede

HJELP TIL SELVHJELP 4 2017 | www.strommestiftelsen.no

ansvar, mye arbeid, Haissa Salou er 44 år gammel. Hun er mor og har født 10 barn. Haissa kjenner godt til hva det betyr av utfordringer og ansvar. Og hun har kjent på kroppen hvor vondt det er å leve med sorgen etter barn som ikke får vokse opp.

EGIL MONGSTAD Say, Niger

et er enda formiddag i den lille landsbyen Lontia Kaina. Sola er snart på høyden av sin bue denne dagen, og temperaturen kryper godt over 40. I skyggen av det store tuntreet, med blader som gir både mat og god ernæring, sitter Haissa Slaou. Hun er en vel anerkjent og høyt respektert kvinne i Lontia Kaina, en landsby som ligger bare noen få kilometer utenfor Say, en liten by vel en times kjøring sør for hovedstaden Niamey i Niger. Rundt henne svirrer flere barn, både barnebarn og nabobarn. Ved grytene koker en av svigerdøtrene dagens lunsj, og under en solskjerm passer en annen svigerdatter på den sist ankomne på familietreet. FØRSTEKONE – Å få mange barn er en gave fra Gud. De andre i landsbyen ser opp til deg og du får stor respekt når du blir mor til mange. Men det er også et stort ansvar, med flere utfordringer og større krav, sier hun og smiler stolt. Hun er førstekone til mannen, og nå også HJELP TIL SELVHJELP 4 2017 | www.strommestiftelsen.no

Et av barnebarna sover mens kyllingene tripper rundt. Familie er viktig for Haissa Salou. Her er hun sammen med svigerbarn og barnebarn. Fra venstre og nest yngste barnebarn, tre år gamle Mamane Ramadane, svigerdatter Boubacar Zeinabou (21) datter til haissa, Idrina Sahadarou (12) og mor Haissa Salou (44) barnebarn Mamane Animatou (6), svigerdatter Boubacar Sowanatou (18) og to måneder gamle og det nyeste barnebarnet Ismael Hannatoy. Mennene til de to svigerdøtrene arbeider i utlandet. (Tolken min tviler på alderen til de to svigerbarna som han mener må være mye yngre enn hva de sier (red. anm.)

den eneste, siden han skilte seg fra den andre kona. Familien er bønder og avhengige av det de kan dyrke sjøl. Det de dyrker mest av er millet, et kornslag som kan gi store avlinger, er næringsrikt og spesielt godt egnet i tørrlandsområder. I tillegg dyrker de både mango, ris og kassava, og har geiter, sauer og høner. – Er vi heldige og det er godt regn, kan vi få 15 – 20 tønner millet. En tønne er 100 kilo. Noe av dette selger vi, sier hun. MÅTTE OFRE BLOD Tankene går tilbake til da hun fikk sine første barn. Hun forteller hvor hardt det var å miste tre av dem, alle var gutter. En ble bare sju måneder gammel, en tre år og den siste som døde ble ett år. – Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg var bare noen og tjue år da den andre gutten min døde. Det var helt forferdelig å miste barna mine. Jeg gikk inn i en dyp sorg. Folk

begynte å snakke og mente det var noe galt med meg. Jeg måtte gjøre et offer, sa de. Dersom jeg skulle bli kvitt «det som tok livet av barna mine» måtte jeg skjære et kutt i et av barna og ofre noe av barnets blod for at jeg kunne beholde de andre barna mine. Blodet skulle stoppe døden. Jeg husker hvor fælt det var da jeg tok gutten med meg til en kvinne og hvordan han skrek da hun skar i ham. Men jeg var ung og visste ikke bedre at dette var overtro. Det hadde ikke noe å gjøre med at barna mine ikke levde opp. Det var også et press fra naboer som gjorde at jeg måtte gjøre dette, sier moren og bestemoren, som har sju barn som nå lever og gir henne barnebarn. FAMILIEPLANLEGGING – Vi visste ikke noe om familieplanlegging da jeg ble mor. Gud forsørger og tar vare på sine, slik tenkte vi. Vi fikk 10 barn, sju av dem – to jenter og fem gutter – fikk vokse opp. Men

HJELP TIL SELVHJELP 4 2017 | www.strommestiftelsen.no

vi var fattige og måtte sende noen av dem fra oss slik at de fikk vokse opp med besteforeldrene. De fikk det bra der, men de var også fattige og klarte ikke å betale skole for dem. Det er så viktig at barna våre får skolegang og kan ta utdanning. Det handler om fremtiden vår. Vi klarte ikke gi det til alle våre. Men noen har gått på skole, og med det nye tilbudet Speed School kan også den yngste sønnen vår få en sjanse til å ta utdanning. Han er alt godt i gang og har gått ett år, og neste år skal han lære et yrke som jeg håper senere kan gi ham en god jobb, sier hun. – Selv om det er krevende, følger det mye velsignelse med å ha mange barn, sier Haissa, som synes abort er svært problematisk. – I vår religion er det ikke lov med abort, og i vår familie er religion viktig. En familie uten religion er en familie uten verdier. Det holder oss sammen og betyr mye for fellesskapet i familien og i landsbyen, sier moren og bestemoren. Etter hvert som barna vokser vil alle delta på sin måte med det de kan. Hun håper at hun vil få mange barnebarn og at alle får gå på skole og får en god utdanning slik at de

TEMA MOR

Det er så viktig at barna våre får skolegang og kan ta utdanning. Det handler om fremtiden vår. Vi klarte ikke gi det til alle våre.

Mor i åkeren der hun planter kassava.

Mor Haissa ved grytene.

Mor sammen med en av sønnene.

i fremtiden kan bidra til familien og fellesskapet. Men i dag mener hun likevel at det er viktig å planlegge hvor mange barn en ønsker å få, ikke minst for å ta vare på kvinnens helse og ikke utsette henne for risiko. – Unge mødre er mer opptatt av det. Vi visste ikke noe om dette, sier Haissa.

trenger ekstra arbeidskraft for å klare det. – Drømmen min er at vi en dag kan tjene så mye slik at vi kan kjøpe oss hjelp, og at presset på meg kan bli mindre. Samtidig er jeg stolt over at dette klarer jeg, sier Haissa og smiler.

ET STORT ANSVAR I skyggen av det store treet kan hun følge med på det som skjer på gårdsplassen. Noen barn leker med en gammel sykkelpumpe, en liten gutt forsøker å spikke på en pinne med en sløv kniv. Å være mor og kone er hardt arbeid og et stort ansvar. Hun er tidlig oppe, først til bønn, før hun er i gang med alle dagens mange gjøremål. Og hun er den siste som legger seg. Det er hennes ansvar at alle har det bra, at det er mat til alle. Hun skal ta seg av de syke og alle andre daglige oppgaver i hjemmet. Hun forteller svigerbarna hva de skal gjøre før hun selv må ut på jordene for å plante, så og stelle. Mannen arbeider på åkeren fra tidlig morgen til kveld. Hans ansvar er det de dyrker av millet til salg og til eget bruk. To av sønnene er utenlands for å jobbe, mens konene deres bor med svigermor. En tredje sønn arbeider sammen med faren. Området de dyrker er stort og de

PLANLEGGING OG SIKKERHET Hun er med i en spare- og lånegruppe og har vært «lærer» i gruppa og stått for undervisning om helse, ernæring og hygiene til de andre kvinnene som er med. Selv har hun tatt to lån, et på 10.000 og et på 15.000 CFA. Alt er betalt tilbake. Det er fordi hun er medlem i en spare- og lånegruppe at hun klarer å sende noen av barna til skolen. Pengene bruker hun også til å hjelpe mannen, kjøpe frø som de skal så, geiter og husdyr og andre viktige ting de trenger i husholdningen. Selv drar hun til markedet og selger mango og tjener litt på det. – Jeg har opplevd tørke og sult flere ganger. Den siste gangen var i 1998. Det var en svært vanskelig tid. I flere måneder hadde vi ikke nok mat. Jeg fikk et av barna mine da og jeg lurte på hva hadde jeg født dette barnet inn til. Vi klarte oss, også den gan-

Mor med datter, 12 år gamle Idrina, og barnebarnet Mamane, 6 år.

gen. Men jeg hadde en jobb, og tjente 3000 CFA (40 kroner i måneden). Jeg tror det var det som reddet oss, men det var vanskelig. Derfor er det viktig å ha en inntekt, og for oss er dette med å spare og låne en mulighet, og noe som kan hjelpe oss i møte med en ny tørkeperiode, sier Haissa. Det blåser en lett bris over gårdsplassen. En sky av sand blir virvlet opp og farer bortover. Noen geiter er festet i et tau og blir svært ivrige når matmor kommer med et spann med mat. Fra panna hennes har hun arr fra tre rette streker som er svidd eller risset inn i huden. – Jeg fikk dem da jeg var liten. Jeg gråt visst mye. Noen trodde at ved å risse disse strekene inn i panna mi så ville det ta slutt. Jeg vet ikke om det virket, sier hun. Sola har passert sitt høydepunkt denne dagen. Mannen er fortsatt ute på åkeren og Haissa er på vei til jordet der hun skal plante kassava. Det er hennes ansvar. •

HJELP TIL SELVHJELP 4 2017 | www.strommestiftelsen.no

TEMA MOR

De urene I Nepal må jenter sove ute når de har mensen. De er urene, mener mange, og familien blir straffet om de sover inne.

Sunita (16) gjør leksene sine. Men vi treffer henne ikke ved noe skrivebord inne i huset. Den unge jenta halvveis sitter, halvveis ligger i det som kan se ut som en provisorisk blanding av hytte og seng. Hun har rigget seg til med skolebøker og notatsaker på et platå på omtrent en ganger to meter, bygget opp på to påler. Det er et lite jordtak over, men ingen vegger utover kledene hun har hengt opp. Sunita er i Chaupady. Chaupady er en tradisjon som sier at jenter og kvinner ikke kan være i huset når de har mensen. Da er de nemlig urene. Derfor har mange familier disse svært provisoriske mensehyttene utenfor huset sitt.

med når Sunita snakker. De er ikke enige, og spesielt tanten har sterke meninger i denne saken: – Ikke noe galt vil skje med dem som praktiserer Chaupady. Ingenting galt kan skje når vi følger gudinnen, slår hun fast. GENERASJONSKLØFT Både Sunita og Parbati går på skole, Sunita er oppe i 12. klasse og har tydelig lært at det er mulig å si fra også når man er uenig med de voksne. Hun argumenterer mot tanten: – Det er et stort problem å være i Chaupady. Vi får ikke god mat, om vinteren når det er kaldt må vi sove ute, vi kan ikke drikke melkeprodukter og vi kan heller ikke hente vann fra vannkrana når vi har mensen fordi vi blir regnet som urene, sier Sunita. Tanten er tydelig misfornøyd med det

Det finnes bedre, og det finnes verre mensehytter enn denne her. Den ligger bare noen få meter fra veien, der vi noen meter lenger borte møtte en tydelig beruset mann. Om vinteren kan det bli kaldt, svært kaldt for de som må ligge ute. Og regntiden kan bli svært våt og klam for de som har mensen når regnet høljer ned. PRESS FRA LOKALSAMFUNNET Sunita prater med søsteren Parbati (13). De to unge jentene er på ingen måte begeistret for skikken med mensehytter: Det er først og fremst press fra lokalsamfunnet. Og så det er det også blitt fortalt dem at gudinnen ser det som et dårlig tegn hvis de bryter med Chaupady. – Vi er tvunget til å gjøre dette på grunn av troen på gudinnen og fordi folk frykter at fæle ting vil skje hvis vi bryter med tradisjonen. Men dette er en dårlig tradisjon og en dårlig praksis, og for oss som må ligge ute det er mange farer og risikoer med den. Jeg er redd for at noe skal skje når jeg er i Chaupady, sier Sunita. Moren og tanten til de to jentene følger

«De urene og rene». Sunati (t.h.) og søsteren Parbati har mensen og er urene. Derfor kan de heller ikke sitte på matten sammen med sin mor og sin tante som sitter helt til høgre i bildet.

HJELP TIL SELVHJELP 4 2017 | www.strommestiftelsen.no

niesen sier. Hun tar ordet med stort engasjement: – Det går veldig galt når man ikke følger Chaupady. Da det var borgerkrig og maoistene styrte deler av dette området, ble mange drept av maoistene. Det var dem som ikke fulgte gudinnens skikker. Maoistene selv drakk en gang av blodet fra geitene som var ofret i tempelet for vår tilbedelse – Puja – fordi de ville bevise at ingenting galt skjedde når man ikke respekterte religionen. I et slag like etterpå ble alle maoistene som drakk blod drept, sier hun med overbevisning. Slik fortsetter diskusjonen, og det blir stadig klarere at de to generasjonene i familien ikke blir enige her. FORBUDT VED LOV For kort tid siden ble imidlertid Chaupady forbudt ved lov i

ASLE STALLELAND Nepal

Nepal. En avis skrev historien om ei jente som døde av slangebitt hun fikk mens hun var i Chaupady. Dette førte til store demonstrasjoner i hovedstaden Kathmandu. Til slutt innførte regjeringen en lov som forbyr Chaupady. Det kan imidlertid ta tid før denne loven faktisk blir fulgt. Kastesystemet ble forbudt i 1963, men praktiseres fortsatt. Kvinnene vi møter her representerer hver sin generasjon, og viser at viljen til endring av denne skikken er atskillig større hos ungdommene enn i foreldregenerasjonen. Men tror de at skikken vil forsvinne?

– Det kan godt tenkes at folk vil slutte å praktisere Chaupady, men de vil angre det bittert fordi gudinnen blir sint, sier tanten. Sunita smiler forsiktig, ser på tanten og sier: – Jeg tror ikke det er gudinnen som blir sint. Jeg tror det bare er foreldrene våre som blir sinte.

– Ja, sier Sunita. – Jeg tror skikken gradvis vil forsvinne. Akkurat her er faktisk ikke moren og tanten så uenige med henne. Forskjellen er at de, i motsetning til Sunita, absolutt ikke ser lyst på framtidsutsiktene:

FAKTA Chaupady

er en skikk som praktiseres i flere deler av Nepal, der kvinner må sove ute mens de har menstruasjon. Bakgrunnen er at de regnes som urene under mensen og man tror det bringer uhell og straff fra gudene om de er inne i huset da. En undersøkelse fra 2010 viste at 19 prosent av familiene i Nepal praktiserte Chaupadi. Mange kvinner har dødd under Chaupadi, blant annet av slangebitt. Mediene i Nepal gav mye omtale til en kvinne som døde etter etter å ha blitt bitt av en slange tidligere i 2017 og dette førte til en lovendring som gjorde det straffbart å sette kvinner i Chaupadi mot sin vilje. Det kan imidlertid ta lang tid før loven blir respektert av alle.

En chaupady-hytte som jentene må sove i når de har mensen.

HJELP TIL SELVHJELP 4 2017 | www.strommestiftelsen.no

TEMA MOR

Hun tar kampen mot volden, mot overgrepene og mot mennene. «Kvinnenes reparasjonsgruppe» kjemper for respekt og likhet i Belén. EGIL MONGSTAD Belen, Iquitos, Peru

nder et av husene som står på høye påler, dunker tung musikk fra en bil. To menn skrur og håper å få bilen på veien igjen om ikke så lenge. En tuk-tuk, en trehjulssykkel med motor, snirkler seg forbi på sleipt underlag som ikke helt har tørket etter nattens kraftige regnvær. Litt lenger borte i gata holder tre menn på å reparere en båt. Om ikke mange uker vil de trenge denne til å komme seg til og fra arbeid, til og fra det de har behov for å komme seg til eller fra. For om noen uker kommer vannet som fyller elven, som renner ut i den mektige Amazonasfloden utenfor Jungelbyen Iquitos i Peru, og gjør byen til et slags mini-Venezia, en mosaikk av kanaler mellom hus på påler. MISHANDLET Men idyllen er ikke den samme som på kanalene i Venezia – i alle fall ikke for dem som bor i bydelen Belén. Her er det overlevelsens kraft som bestemmer. I et samfunn preget av vold og kriminalitet er mennesker som Marci Flor Ramirez Velo små juveler som forsøker å tenne et lys i et samfunn der lyset ikke alltid får trenge gjennom. – Jeg er stolt av at jeg er kvinne og mor. Jeg er stolt av barndommen og oppveksten min. Jeg er stolt av at jeg har klart å komme dit jeg er i dag, sier den vesle kvinnen. Ikke mer enn 1,50 på strømpelesten, men stor i møte med alle de utfordringene samfunnet hennes står overfor. >>>

HJELP TIL SELVHJELP 4 2017 | www.strommestiftelsen.no

En liten, stor kvinne i Belén

Marci Flor Ramirez er lei av bråk og utrygge forhold. Hun tar opp kampen mot vold, prostitusjon, narkotika og et korrupt politi, og kjemper for en tryggere framtid for barna og alle i Belén.

HJELP TIL SELVHJELP 4 2017 | www.strommestiftelsen.no

TEMA MOR – Mamma bryr seg om meg og sier til meg at hun er glad i meg og elsker meg. Det gjør meg glad, sier Mercy, her sammen med mamma Marci.

>>> – Mannen min drakk. Han var en mannssjåvinist og trodde han eide meg. Han slo. Det hendte jeg besvimte. Det var helt forferdelig. I flere år levde jeg med dette, men det kunne ikke fortsette, så en dag reiste jeg fra ham. Jeg er stolt over at jeg klarte det. Jeg måtte ta kontroll over mitt liv, forteller Marci Flor Ramirez Velo. ET HELT MENNESKE Hun er 29 år gammel og har en datter som er 10 år og går i femte klasse. – Mamma sier gode ting til meg. Hun bryr seg om meg og gir meg kjærlighet, og det vakreste av alt er at hun sier at hun elsker meg. Og jeg tror henne, sier datteren Mercy Solieka Salome, mens tårene renner nedover kinnet på moren og oss andre som sitter rundt. – Da jeg kom til La Restinga, (Strømmestiftelsens samarbeidspartner i Iquitos – Red. anm.), var jeg helt nedbrutt og uten tro på meg selv. Jeg var taus, redd, hadde isolert meg og utslettet meg selv. Jeg torde ikke snakke fremfor andre og hadde ingen selvtillit. Men de klarte å gi meg tilbake troen på meg selv. Jeg ble tatt med på ulike aktiviteter, spilte teater, ble kjent med andre og fikk utfolde meg. La Restinga hjalp meg til å bli et helt menneske igjen – jeg ble på sett og vis helbredet. Men det kom ikke uten kamp, og jeg måtte ta noen viktige og vanskelige valg underveis, sier Ramirez Velo. STORT SAMFUNNSPROBLEM Hun er ikke alene. Vold mot kvinner et stort samfunnsproblem, ikke bare i Belén, men i hele Peru. – Vi hører ofte at vi skal gå til politiet når vi opplever overgrep. Og det gjør vi. Men politiet gjør ikke noe de heller, de bryr seg ikke. Som kvinner opplever vi at vi ikke har noen beskyttelse eller rettigheter. Gruppa vi har dannet er viktig for oss, og gjør at vi kan stå sammen om å ta opp slike saker, sier Ramirez Velo. Hun understreker at det også finnes statlige etater som jobber mot familievold. – Når vi ikke går til politiet, går vi til «Woman Emergency Scenter», en del av departementet for kvinner. Der vet vi at vi blir hørt, sier hun. I desember sist år tok hun med en kvinne dit. Mannen var voldelig og slo henne. Han fikk seks måneders straffarbeid i fengsel. Pengene han tjener der går nå direkte til kona og barna.

– Det som bekymrer, er at mange menn etterlater barna sine og kona i økonomisk ruin om en kvinne forlater mannen. Selv om mannen har plikt, er det sjelden han følger opp, verken med penger eller annen støtte. Og med barn og ungdommers drømmer, og ønsker om penger, er det fort gjort å ende opp på narkoselgernes lønningsliste eller å begynne med annen kriminalitet eller prostitusjon. Vi ser dessverre mange eksempel på det, sier Ramirez Velo. KVINNENES REPARASJONSGRUPPE Dette er noe de diskuterer i gruppa hun har vært med å stifte. – Vi må oppleve at vi er trygge. Alkohol, narkotikahandel og vold gjør oss utrygge. Vi må ha sikkerhet. Det får vi ikke med et korrupt politi. Jeg har bodd her hele livet, og jeg vet at vi ikke kan gjøre noe i forhold til politiet. Jeg vet at det blir solgt narkotika utenfor skolen til datteren min. Men det nytter ikke å si fra til politiet, for de gjør ikke noe med det, forteller hun. Drømmen er at gruppa hun er leder i skal bli en viktig aktør som kan ta opp saker og

HJELP TIL SELVHJELP 4 2017 | www.strommestiftelsen.no

gå direkte til myndighetene når ikke noe annet hjelper. – Vi skal bli en sterk forening. Vi skal ta kampen, for vi kan ikke fortsette å ha det slik. Vi skal kjempe for et samfunn som er tuftet på likeverd, der vi alle kan delta på like vilkår. Det er drømmen min. Det var La Restinga som gav meg evnen til å forstå dette og troen på at jeg kan gjøre noe. I vårt nabolag står vi sammen. Vi er mange, og vi vil ikke gi oss før vi har gjort noe med det som ødelegger nabolaget vårt, sier Ramirez Velo. •

PERU Belén

LIMA

Menn til kamp mot machokulturen

Etter at Strømmestiftelsens samarbeidspartner Tierra de Ninõs begynte å danne borgervern for å fange opp og gi råd til familier med vold og alkoholproblem, er volden kraftig redusert i flere landsbyer i Peru. – Alkohol er voldens venn og skaper fattigdom, sier Edizberto Bartolo Ramos og Ernesto Qisipe Moczcco. De to mennene er med i en «Vigliante-gruppe (borgervern – red. anm)» i landsbyen der de bor i Andesfjellene i Peru. Et halvdags kurs, interesse og tett oppfølging fra partnerorganisasjonen gjør at disse, sammen med to andre, forsøker å megle i familiesaker og vold i landsbyen. Blir det for vanskelig, har Tierra de Ninõs egne ressurser og en psykolog som kommer. Og fungerer ikke det, er politi og ombudsmannen den neste. – Det er fem – seks familier i vår landsby som vi vet sliter med dette. Men det har vært flere. Vi er 50 familier som bor her, de fleste livnærer seg av landbruk og husdyrhold. Når naboer, venner, familie eller andre hører og ser at her er det utfordringer, kommer de til oss. Vi besøker familien, snakker med alle og lytter. Vi forsøker å få paret til å tenke over hva som skjer, og ikke minst å tenke på barna som blir redde og ukonsentrerte. De mister matlysten og isolerer seg. Vi opplever at de fleste, men

ikke alle, liker at vi kommer, og takker for at vi bryr oss, sier leder i gruppen, Bartolo Ramos. ARVELIG VOLDSKULTUR Peru har en dypgående og historisk vond arv å bære. En machokultur har klort seg fast, og mange menn sliter med å frigjøre seg fra den. De mener de kan gjøre som de vil og mangler respekt for kvinnen. – Dette er en stor utfordring, sier Ramos og får støtte av psykolog Juan Hamrique Soriano. – Mannen skal være mann, med sterke maskuline trekk. Macho betyr jo nettopp det. Men dette skaper store utfordringer og er ofte knyttet til fysisk og psykisk vold. Dette er en arv vi aller helst ikke skulle hatt, og som vi har slitt med i generasjoner. Vår jobb er å hjelpe dem som sliter inn på et nytt spor. Vi holder kurs og lærer opp frivillige til å arbeide mot vold. Vi har fått en ny lov som skal beskytte kvinner mot vold, og alle kommuner er pliktige til å ha et nettverk der skole, helsesenter, leger og institusjoner skal holde et spesielt øye med dette.

Borgervernet er en viktig del av arbeidet, sier psykolog Soriano. STOPPER FAMILIEVOLD – Og det virker, det har vi flere eksempel på. Vi må ta knekken på volden i hjemmene. Det er den som skaper fattigdom. Vi må beskytte barna, sier Bartolo Ramos, og forteller om en far som slo sin seks år gamle sønn. Faren var over 60 år gammel og ville at den vesle gutten skulle hjelpe ham. Men han var for liten til det. Faren og en eldre bror slo gutten. Det endte med at psykologen ble koblet inn, og etter hvert også rettsvesenet. Nå er barnet separert fra faren, som sammen med sønnen har fått sin straff i Lima. Det er vanskelig og utfordrende, men du verden så viktig dette er. Det hjelper familier, og vi ser at familier får det bedre. Derfor er det verdt å gjøre dette, sier Edizberto Bartolo Ramos og Ernesto Qisipe Moczcco. • EGIL MONGSTAD Topccaccasa, Huancayo, Peru

Peru har en dypgående og historisk vond arv å bære. En machokultur har klort seg fast i dette samfunnet, sier Edizberto Bartolo Ramos (til venstre) og Ernesto Qisipe Moczcco. Her sammen med psykolog Soriano fra organisasjonen Tierra de Ninõs. HJELP TIL SELVHJELP 4 2017 | www.strommestiftelsen.no

Møtet med kasteløse mødre og barn i Nepal har forandret Marna Haugen Burøe for alltid. Blant annet ved at barna hjemme får færre leker.

Komikerfrue møter kasteløse mødre og barn i Nepal

FOTO: JOAKIM KLEVEN

et er ikke lett å få en intervjuavtale med «Komikerfrue», Marna Haugen Burøe. De siste månedene har vært ekstremt travle. Selv for en småbarnsmor som er en av Norges mest populære bloggere. Lange og anstrengende dager med «Skal vi danse», flytting til nytt hus og deltakelse i Aftenpostens TV-serie Motherhood er bare noe av det som har skjedd i tillegg til jobben som blogger. Med en tilsvarende travel mann, som stadig turnerer som komiker, kan man spørre seg hvordan hun i det hele tatt kunne få tid til å reise til Nepal i 14 dager for å møte fattige mødre?

Marna Haugen Burøe (t.v.) og Mia Charlotte Johnsen har vært i Nepal for å lage TV-serien Motherhood som du kan se på Aftenposten-TV.

– Jeg hadde veldig lyst, men sa først nei med tungt hjerte. Jeg fikk rett og slett ikke timeplanen til å gå opp. En telefon til mamma løste det imidlertid. Hun stilte opp og brukte sin «senioruke» med ferie til å hjelpe til hjemme mens jeg var i Nepal. Jeg så dette som en unik mulighet til å utvikle meg som person, samtidig som jeg bruker stemmen min til å fremme noe viktig, sier hun. Marna hadde ikke fått vite mye om hva som

ventet henne i Nepal, og var veldig spent. Hun møtte et fint folk og ble imponert over hvordan de taklet store utfordringer: – Folk klarer å glede seg over det de har, selv om de kan ha store problemer og mangle muligheter som vi tar som en selvfølge. Det fikk meg til å tenke over hvor mye vi har her i Norge som vi egentlig ikke trenger. Selvfølgelig har vi alle utfordringer, også her. Jeg ble imidlertid smertelig klar over hvordan vi klarer å lage oss problemer ut av svært lite. Mens mange jeg har møtt i Nepal bokstavelig talt er født inn i enorme utfordringer, sier hun engasjert. Et av de sterkeste møtene i serien, er når Marna og Mia besøker en landsby for badier. Badier er gruppen som er aller lavest rangert i kastesystemet. Kastesystemet ble offisielt forbudt i Nepal i 1963, men praktiseres fortsatt og fører til utestengelse og undertrykkelse. Et av yrkene som tradisjonelt er forbeholdt badiene, er prostitusjon. I landsbyen Marna besøkte jobbet mødre som prostituerte hjemme, mens barna ble sendt ut for å leke. – Det var hjerteskjærende å møte mødrene og barna deres. Vi hadde bygget opp en forståelse for at det var slik det fungerte, men likevel var det tøft å møte mødrene ansikt til ansikt. Det var spesielt ille å se døtrene, som nærmest var født inn i prostitusjon. Jeg traff blant annet ei overjordisk vakker jente på 15 år som akkurat hadde begynt å jobbe. Heldigvis så vi også mye som ga håp. Da vi var på senteret ABC Nepal driver for å rehabilitere ofre for trafficking, traff vi jenter som viser at det finnes en vei ut. Det var også veldig inspirerende å treffe jentene

HJELP TIL SELVHJELP 4 2017 | www.strommestiftelsen.no

på Samvad-utdanningen. Her så vi hvordan bistandsmidler blir brukt effektivt ved at jentene jobber videre med å skape forandring i familien og blant venner. Det har altså vært travelt for Marna etter at hun kom tilbake. Familien flyttet inn i nytt hus mens hun var i Nepal, og snart kom også utfordringen fra «Skal vi danse», der hun imponerte stort i dansekonkurransen. Hun var en av de siste som røk ut, til tross for at hun fikk mindre tid til å trene enn alle de andre deltakerne. – Med et så hektisk liv, blir ikke opplevelsene fra Nepal fort glemt? – Nei, absolutt ikke. Jeg har tidligere reist til Nord-Irak og møtt flyktninger, og disse opplevelsene har forandret meg for livet.

FOTO: JOAKIM KLEVEN

Før orket jeg ikke å se YouTube-videoer som viste lidelse for dyr eller mennesker, men nå synes jeg det er viktig å få med meg filmer og nyheter som viser urettferdigheten mange blir utsatt for. Jeg ønsker å bruke stemmen min til noe viktig og være med på å gjøre en faktisk forskjell – ikke minst for mødrene vi traff i Nepal.

En dag håper Komikerfrue at hun kan treffe igjen menneskene hun møtte i Nepal: – Det hadde vært fantastisk å kunne bidra til at de får bedre muligheter i livet, og en dag reise tilbake og treffe dem igjen, sier Marna Haugen Burøe. •

Møtet med kasteløse mødre i Nepal har forandret Marna Haugen Burøe. — Jeg ønsker å bruke min stemme og være med å gjøre en faktisk forskjell - ikke minst for alle de mødrene jeg traff i Nepal, sier hun.

FOTO: PRIVAT

– Har møtet med mødrene i Nepal også endret deg som mamma? – Ja, det blir nok litt færre leker hjemme, smiler hun. Jeg er blitt litt mindre materialistisk og setter mer pris på andre former for verdiskapning. Jeg tror jo også at barna mine faktisk setter mer pris på at jeg tar meg tid til å lese en bok for dem, enn at de får en ny leke.

— Det var hjerteskjærende å møte barna og mødrene deres. Spesielt ille var det å bli kjent med noen av jentene som nærmest var født inn i et liv som prostituert, sier Marna Haugen Burøe.

ASLE STALLELAND Oslo

HJELP TIL SELVHJELP 4 2017 | www.strommestiftelsen.no

Foto: Strømmestiftelsen

En mor forlater ikke barnet sitt på gata hvis hun ikke må Lydia har tatt det vanskeligste valget en mor kan måtte ta. Hun har bestemt seg for å forlate den lille jenta si på gata i storbyen.

Den unge moren pakker det varmeste pleddet hun har rundt datteren og forlater henne på en fortauskant. Hun ber henne sitte der, og ikke følge etter når hun går.

Lydia har ikke lenger penger til mat og husly, og frykter at jenta vil sulte i hjel hvis hun blir hos henne. Hun klemmer den myke, lille handa og ser på henne.

Hver dag tvinger fattigdom mødre til å ta umenneskelige valg. Men livet kunne vært annerledes for Lydia og datteren hennes.

Noen må vel forbarme seg over en så god unge?

Hun hadde ikke trengt å forlate den lille jenta si.

Med en jobb og en inntekt hadde hun ikke trengt å forlate barnet sitt. For 250 kroner i måneden skaper du jobb og inntekt for fattige mødre, slik at de slipper å velge. Bli med på strommestiftelsen.no eller send MOR til 26606 (giro kommer i posten).

Strømmestiftelsen.no | telefon 38 12 75 00 postkrs@stromme.org | Gavekonto 3000.33.26000 Historie og bilde er anonymisert

HJELP TIL SELVHJELP 4 2017 | www.strommestiftelsen.no

Ord sagt om mor

Peru 1. Det er flere kvinner, men det finnes bare en mor. 2. Dine kyss er søte kjærtegn, hendene dine helbreder når jeg har skadet meg, troen din rettleder meg, til og med din stillhet taler og veileder meg. Uganda 1. Den som ikke har reist, mener at mor er den beste kokken i verden. 2. En manns arbeid varer fra soloppgang til solnedgang – en mors arbeid tar aldri slutt. Mali 1. En kvinne er den eneste som kan dekke over mannens ufullkommenhet. 2. Gjennom å krype lærer et barn å stå. Nepal 1. Mor og hjemmet du kommer fra, er større og rommer mer enn til og med himmelen. Bangladesh Et hjem uten mor er som en ørken. Når vi ser mors ansikt glemmer vi all smerte. Sri Lanka Den største og mest ærefulle av alle jobber er den å være mor.

HJELP TIL SELVHJELP 4 2017 | www.strommestiftelsen.no

SMÅTT & STORT FRA NÆRT OG FJERNT

VAMP og festkveld i Kilden

Dobbel gave opp til 10 millioner frem til jul FOTO: ODDVAR PAULSEN

Det var stor rift om billettar då Gumpen Gruppen og Sparebanken Sør inviterte til festkveld for Strømmestiftelsen i Kilden i Kristiansand. Før det hadde gått seks timar var over 1000 billettar selde. Ein fullsett konsertsal tok imot gruppa Vamp, som baud på både kjende og mindre kjende låtar. Vamp nytta også høvet denne kvelden til å lansere sitt studioalbum nummer 11. Kvelden blei på ein god måte leia av François Sibbald, og arrangementet var sydd saman av selskapet Event som gjorde dette utan kostnader for Strømmestiftelsen.

Min Side

I siste utgave av dette bladet spurte vi etter din hjelp til å oppdatere vår database på internett. Som giver hos oss er det viktig at vi har korrekte opplysninger om deg. Det sparer oss for kostnader, og vi slipper feilutsendelser. Vi lovet at vi skulle trekke en vinner av en lekebil fra Mr.Toys i Uganda blant alle dere som før den 15. oktober hadde oppdatert sin profil. Flere av dere svarte på dette, og Tor Inge Mulelid fra Hamar kan glede seg til en skikkelig lekebil fra Uganda! Takk til dere som tok bryet med å gjøre denne jobben. Og har du fortsatt ikke gjort det, er det bare å logge seg inn på www.strommestiftelsen.no. Så klikker du inn på min side og ordner saken der. Tusen takk for hjelpen!

Skal du handle julegaver, gi en gave eller bli giver hos oss i Strømmestiftelsen så kan du tenke om dette er noe du skal gjøre før jul. For alle gaver som kommer inn til oss før nyttår, blir doblet – krone for krone, opp til 10 millioner kroner — enten du kjøper julegaver i nettbutikken vår, gir en annen gave eller blir fast giver. Det er den Londonbaserte stiftelsen AKO Foundation, drevet av investoren og kristiansanderen, Nicolai Tangen, som gjør dette. For hver krone du gir, gir altså AKO det samme. På denne måten blir gaven din dobbelt så mye verdt, og dine kroner rekker dobbelt så langt. Vi synes dette er en enestående gave, og du kan doble den! Vil du vite mer? Ring oss på 38 12 75 00 eller send en e-post til postkrs@stromme.org.

Historietimen om Strømmestiftelsen

Da flere av våre internasjonale medarbeidere i høst var i Kristiansand for å arbeide med ny femårsplan, fikk de alle mulighet til å møte Gunnar Strømme, mannen som fortsatte arbeidet etter at hans onkel, Olav Kristian Strømme, så brått døde i 1976. For slett ikke alle internasjonale medarbeidere våre er godt kjent med forhistorien til Strømmestiftelsen. Derfor inviterte vi til et møte i domkirken i Kristiansand, der Olav Kristian Strømme var kapellan. Her fortalte Gunnar Strømme om onkelens arbeid og om hvordan han selv og gode medarbeidere fortsatte arbeidet etter onkelens død.

Sponsorløp

HJELP TIL SELVHJELP 4 2017 | www.strommestiftelsen.no

FOTO: EGIL MONGSTAD

FOTO: ØYSTEIN VENAAS SØRENSEN

Fleire skular har i haust hatt sponsorløp til inntekt for prosjektet «sjef i eige liv» i Aust-Afrika. Til saman har dei tre skulane, Tangen vidaregåande skule i Kristiansand, Sagavoll Folkehøgskule og Nordhordland Folkehøgskule sprunge, rusla og sveitta inn vel ein million kroner. Mykje moro og mykje løye var det å sjå i løypene. Fantastisk! Tusen takk for ein strålande innsats!

En fin gjeng fra Strømmestiftelsen her sammen med Gunnar Strømme i Kristiansand Domkirke.

Seminar HTS-prisen

Julekonserten Stille natt Hellige natt har vært en god førjulstradisjon for mange i hele 29 år. De siste 16 årene med nestor Rune Larsen i spissen. I år har han med seg Alexander Rybak og Maria Haukaas Mittet, som også har fått med seg ektemann og musikalartist Hans Marius Hoff Mittet. Sammen med musikerne Tove Kragset og Olav Torget skal de i ukene før jul holde 48 konserter i 44 kirker fra Trondheim, via Vestlandet og Sørlandet, før turnen avsluttes i Fagerborg kirke den 22. desember. Siden 2000 har Strømmestiftelsen vært med å arrangere disse konsertene. I løpet av årene har konsertene samlet inn rundt 11 millioner kroner for bekjempelse av fattigdom i verden. Konsertoversikt og billetter kan du finne på: https://www.ticketmaster.no ved å søke på Stille natt Hellige natt.

På besøk hos ordføreren

FOTO: EGIL MONGSTAD

Ordfører Harald Furre tok imot vinnerne av årets Hjelp til Selvhjelp-pris på sitt kontor da de var i Kristiansand i oktober for å ta imot prisen. De to gjestene fra Peru orienterte om arbeidet de gjør for å motarbeide matchokulturen og kjempe mot vold mot kvinner og for kvinners rettigheter i Peru. På bildet står ordfører Harald Furre sammen med programsjef Maria Guadalupe og administrerende direktør Roger Mendoza.

JOBB

SKAPER FRAMTID!

FOTO: ODDVAR PAULSEN

Juletradisjon i 29 år

Hjelp til Selvhjelp-prisen ble delt ut på Universitetet i Agder på FN-dagen. Prisutdelingen skjedde i forbindelse med seminaret «Human Rights are Womens Rights», arrangert av Strømmestiftelsen i samarbeid med Senter for likestilling og Institutt for global utvikling og samfunnsplanlegging. Forelesere fra UIA, Paz Y Esperanza og Vest-Agder krisesenter var på plass for å holde innlegg om voldsproblematikken, både globalt og lokalt. — Dette er viktig og velfortjent. Vi gir prisen, både med stor respekt for, og i takknemlighet til det arbeidet Paz Y Esperanza gjør. Det er en stor ære for oss å gi dere denne prisen denne gangen, sa Strømmestiftelsens generalsekretær Kristine Storesletten Sødal, som delte ut prisen. (les mer om dette side 32)

Julegåver til glede for fleire Har du enno ikkje heilt bestemt deg for kva du skal gje til kompisen, mamma eller pappa, tante eller andre til jul? Då har me eit godt forslag! Prøv vår nettbutikk og kjøp ei gåve der. I år er me i tillegg så heldige at uansett om du gjev ei gåve til arbeidet vårt eller kjøper julegåvene på nett, så vil stiftelsen AKO Foundation doble gåva – krone for krone opp til 10 millionar kroner. Gåva di kan du kjøpe her: www.strommestiftelsen/nettbutikk. God Jul!

Du kan gjøre en

FORSKJELL

BLI STORVERVER OG BLI MED PÅ TUR. MØT MENNESKENE I VÅRE PROSJEKTER! Ring eller send meg en epost, så forteller jeg mer om hva din innsats kan bety, i tillegg til muligheten å oppleve arbeidet vårt på nært hold. Ring 03002 og spør etter Lars Olav, eller send meg en epost lok@stromme.org

Din innsats kan bli til stor hjelp!

HJELP TIL SELVHJELP 4 2017 | www.strommestiftelsen.no

UTDANNING SØR-SUDAN

Lengtar etter fred! EGIL MONGSTAD Yei, Sør-Sudan

— Me vil ikkje at det skal vere krig meir. Krigen gjer oss svoltne og utrygge og gjer at mor og far ikkje er vener lenger. Krig er berre vondt. Me vil at det skal vere fred, seier borna i jenteskulen Lomuku II i Yei i Sør-Sudan.

eit enkelt lite jordhus, litt i utkanten av byen Yei, har 30 born i alderen seks til 11 år engelsktime. Dei aller fleste er jenter, men også nokre gutar har fått plass. Langs veggen sit borna og les høgt. Det er repetisjon som står på timeplanen. Først les læraren ei setning høgt, så stemmer heile klassen i – setning for setning. Og alle er med. – Det er betre å vere her enn heime. Heime har me ikkje noko å ete eller halde på med. Hadde eg vore heime hadde eg sikkert blitt ein tjuv. Når det ikkje er arbeid og ikkje mat, kva skal eg gjera? spør eit av borna i klassen. Borna som er her ville ikkje gått på skule dersom dei ikkje hadde dette tilbodet. Fattigdom er hovudårsaka til det. Det er Strømmestiftelsen, gjennom den lokale

partnaren BRAC, som driv denne og fleire andre skular i området. GRATIS SKULE – Dette er eit tilbod til dei fattigaste og dei som ikkje har hatt råd å sende borna sine på skulen, og alt er gratis, seier Ahmed Rashis, leiar av BRAC sitt arbeid i Yei. Etter tre år skal borna fortsetje skulegongen og begynne i femte klasse i den offentlege skulen. Slik vil dette tilbodet vere med å gje born som har slutta på skulen eller som aldri fekk begynne, ein ny sjanse til å få utdanning. Og slik ynskjer ein å auke skulegangen og utdanningsnivået i Sør-Sudan, eit land der krig og konflikt har vore det normale gjennom fleire tiår. MISTA MANGE I KRIGEN – Me er fattige. Me har ikkje råd å sende dei til den

HJELP TIL SELVHJELP 4 2017 | www.strommestiftelsen.no

offentlege skulen. Krig, og alle dei problema landet vårt står i, har gjort oss fattige. Fleire av oss har heller ikkje mennene våre her. Dei er enten døde, dei har reist frå oss, eller dei er soldatar ved fronten. Fleire av borna våre har mista ein far eller ei mor eller begge to. Krigen har teke mange. Nokre har kanskje ei mor som er åleine og må ta seg av dei, eller dei har besteforeldre eller andre slektningar som må syte for dei, seier Mary Mellesi, Mercy Siama, Henry Lujang og Wilson Laudanga. Wilson er sjølv er bestefar til to av jentene i klassen. – Me veit at utdanning er viktig, seier Mercy Siama. Ei av døtrene hennar går her. I tillegg har ho tre born i den offentlege skulen. – Stundom klarer eg å betale skulepengane, men stundom strekk ikkje pengane til. Då må eg be om utsetjing. Det er ikkje alltid så enkelt å få det til, seier ho.

Borna i jenteskulen vil lære og vonar at krigen snart er slutt. Men det er den ikkje. Framleis må dei leve med krig, ufred og redsle – heilt inn i heimane sine.

LJOS I MØRKE Det er mørkt inne i klasserommet. Lys frå to vindauge og ei open dør gjev kjærkoment ljos til unge auge som jobbar seg gjennom den engelske teksten. Heime har dei knapt hatt eit måltid mat før dei gjekk på skulen. Det får dei heller ikkje på skulen. Og for dei fleste vil også resten av dagen by på lite næring. – Det er fint å vere her. At eg kan gå her handlar om at draumen min ein dag kan bli verkeleg, seier ein av elevane i klassen. Og draumane er mange. Ein vil bli pilot, ein vil bli lærar, ein vil bli politi og ein soldat, og ein vil bli sjukepleiar. Langs veggen sit Joyce, Aqun og Rose og gjentek etter læraren som les høgt frå engelskboka. – Eg vil at det skal bli fred snart. Krig er så vondt og gjer oss både svoltne, redde og sjuke. Eg kan ikkje vere glad når det er

SØR-SUDAN

JUBA Yei slik. Det som gjer meg glad er når eg kan vere her på skulen og eg veit at eg har mat og kan eta meg mett. Fred er den einaste løysinga for landet vårt. Fekk me fred, ville landet vårt bli eit fint land. Då ville ting bli bra, det ville vere nok mat, det ville vere trygt, og mor og far skulle bli vener igjen. Det hadde vore så fint, seier nokre av borna i klassen. •

ETTERORD Sør-Sudan er eit land som i dag er nærast i oppløysing. Politisk er landet så å seie utan styring, og ulike grupper kjempar mot kvarandre og riv landet sundt. Kvinner og born er dei som lid mest. Eg besøkte denne skulen for over eit år sidan, og om den er i drift i dag er faktisk noko usikkert. Men sjølve forteljinga er verkeleg. Ho står som ei skildring og målbere bornas stemme som framleis har håp i seg og ser fram til at landet deira ein dag kan gje dei den framtida dei så sårt treng.

HJELP TIL SELVHJELP 4 2017 | www.strommestiftelsen.no

I høstferien var 600 barn samlet i Haugesund til den gøyeste uka i året, nemlig Barn er Bra-festivalen. Hit kom også Strømmestiftelsens maskot Ullrik for å fortelle barna om at ingen kan hjelpe alle, men alle kan hjelpe noen!

«Barn er Bra» – en festival for, av og med barn

ALLE FOTO: ØYSTEIN VENÅS SØRENSEN

Festivalen utfordrer og engasjerer. Her bobler en gjeng venner over med fin sang fra scenen i Haugesund.

Festivalen samler barn fra 1.-7. klasse til aktiviteter og show i Haraldshallen hele høstferien. I år var det hele 25 ulike aktiviteter å melde seg på, som sirkusskole, olabilbygging eller bakeri. Alle aktivitetene skal på hver sin måte oppfylle festivalens motto: Barn er bra! BARN I FOKUS Da dørene åpnet mandag morgen, stormet det inn spente barn i Haraldshallen – alle med store smil om munnen. Mange av barna har deltatt på festivalen gjennom flere år, andre var der for første gang. I tillegg var nærmere 150 ungdommer med som ledere. «Barn er bra!» begynner å bli et kjent begrep i Haugesund. Eierne som står bak er Den norske kirke i Haugesund og Haugesund kommune. Siden starten i 1988 har festivalen vært i stadig vekst. Morgen og ettermiddag var barna samlet til fargesprakende og levende show fra scenen. Barna ledet showet og styrte lys og lyd. Noen hadde lært en ny dans i løpet av dagen som ble fremført, og andre sang solo for aller første gang. — Det spesielle med festivalen er at barna

Her er det hobbyverksted, og barna fikk lære hvordan bygge en bursdagskrone. Kronene ble dekorert med slagord som: «Alle barn fortjener å bli feiret» og «alle barn er like mye verdt, alltid».

er aktive, kreative og skapende. Det er gullet vårt, sier festivalsjef Tom Landås, som ser tilbake på en vellykket høstferieuke. INTERNASJONALT SAMARBEID En annen sentral del av festivalen er å knytte vennskapsbånd på tvers av landegrenser. — Å styrke tanken om at vi bryr oss om barn over hele kloden er viktig for oss, både gjennom undervisningen fra Strømmestiftelsen og ved at vi har med oss representanter på årets festival fra Afrika og Nepal, sier Landås.

HJELP TIL SELVHJELP 4 2017 | www.strommestiftelsen.no

Strømmestiftelsen er stolte over å være med på samarbeidet. I år var seks studenter fra Tanzania og Nepal fra Hald Internasjonale senter med på festivalen. De hadde «Internasjonale verksted». Her lærte de barna å perle armbånd, lærte de om barns rettigheter og viste dem hvordan de kunne lage bursdagskroner med slagord fra Strømmestiftelsen. HJERTEVENNER Strømmestiftelsens maskot Ullrik var og på plass, og som vanlig med ulven Ulvis på slep. De hadde undervisning hver dag og ble møtt med stor jubel. Barna lærte reglen «ingen kan hjelpe alle,

Fadder

Marina Kapysova og datteren Martine Kapysova var på «Barn er Bra»-festivalen. Der ble de nye Hjertevenn-faddere, og vår maskot Ullrik er superfornøyd. Som Hjertevenner er man med å støtte barn i alle Strømmestiftelsens prosjekter. Martine gledet seg masse til å ta med seg mini-Ullrik hjem.

men alle kan hjelpe noen», og fikk gjennom historier og skuespill møte barn som på grunn av fattigdom ikke får gå på skole, men som i stedet må jobbe. Neste år reiser en liten gruppe barn og unge fra festivalen for å besøke Masai-folket i Kenya. På festivalen ble flere foreldre og barn Hjertevenn-faddere. De er da med på å sikre trygghet, skolegang og en bedre barndom til barna i våre prosjekter i Afrika, Asia og Sør-Amerika. Gjennom bidragene får vi også sørget for at flere barn kan gjøre lekser i kveldsmørket, uten elektrisitet. • MATHILDE STRAY ØKSENDAL

Hanne Sannes (t.h.) Anne Stine Kaaen, er miljøarbeider ved kristiansand Folkehøgskole. Noe av jobben er å motivere og engasjere unge til kamp mot fattigdom.

FOTO: ØYSTEIN VENÅS SØRENSEN

Nye Hjertevenner

Ungdom mot fattigdom

Anne Stine Kaaen (21) og Hanne Sannes (20) har satt av et år til det de betegner som en skikkelig meningsfylt jobb. Som stipendiater ved Kristiansand Folkehøgskole vil de engasjere og bevisstgjøre elevene til å engasjere seg i kampen mot fattigdom. – Vi er så heldige som får være en ting midt mellom lærer og elev dette året. En del av våre oppgaver minner om lærernes rolle. Samtidig får vi mulighet til å være venner med elevene og være med på det sosiale på en helt annen måte, sier Hanne. På skolen skal de være miljøarbeidere og sette i gang store og små aktiviteter. Samtidig har de 25 prosent stilling i Strømmestiftelsen for å lede skolens innsamlingsarbeid, som går til den ettårige utdanningen” Sjef i eget liv”. – Det blir nok litt mer enn en hundre prosent stilling ja, ler de.

hadde skuespill på «Barn er bra!» -festivalen i Haugesund, utkledd som maskotene Ullrik og Ulvis, sammen med Strømmestiftelsen. Det var kanskje ikke helt det vi så for oss at vi kom til å gjøre da vi søkte jobben. Men det er skikkelig fint å få lære barn om hvordan vi kan være med å bekjempe fattigdom, sier Anne Stine. Jentene gikk på Hald Internasjonale senter i Mandal for tre år siden. Anne Stine besøkte Uganda under studiet, hvor hun arbeidet som lærer og med gatebarn. Hanne reiste til Nepal og jobbet mye med matsikkerhet for bønder. Begge har sett fattigdom på nært hold.

I høst arrangerte de en måneskinnstur, der studentene betalte for å være med på tur og bli satt sammen i par. Andre betalte for å endre på parene som var satt opp. På den måten ble det en veldig morsom aktivitet, samtidig som det kom inn penger til prosjektet. Jobben er nok mer som en livsstil, og de sliter ikke med å fylle tiden.

– Da jeg begynte på Hald, tenkte jeg at det var jeg som hadde noe å lære dem da jeg reiste til Uganda. Men etter at jeg begynte å arbeide som lærer der, innså jeg at det var jeg som har noe å lære av dem, sier Anne Stine. Begge gleder seg til å ta fatt på nye utfordringer det neste halvåret, og vi er veldig glade for å ha dem med på laget.

– I oktober sto vi foran 600 barn og HJELP TIL SELVHJELP 4 2017 | www.strommestiftelsen.no

HJERTEVENN BURKINA FASO

Fremtidsdrømmen til Awa

— Nå kan jeg faktisk skrive og lese, sier 12 år gamle Awa Bande og smiler forsiktig. Hun tror det nesten ikke selv. Men de siste ni månedene har hun lært å skrive. Og nå leser 12-åringen bøker og hjelper både mamma og pappa med saker de trenger å lese noe om.

Speede School gjorde det mulig for Awa å lære å lese og skrive. Uten Speed School hadde hun kanskje aldri fått oppfylt drømmen om å lære å lese og skrive.

– Hun er den beste eleven vi har i klassen, hvisker læreren Alizéta Ilboudo, og viser meg utskriften av karakterene. 10 i diktat, 9 i skriving, 10 i grammatikk, 10 i historie, 10 i geografi, og så videre. Til sammen 14 fag med en sammenlagt toppkarakter på 9,57 poeng av 10 mulige. – Men hun vet det ikke selv enda, sier Ilboudo, som gleder seg til å fortelle henne om de gode resultatene. Awa Bande er elev ved en av hurtigskolene i Burkina Faso og er blant de mange barna som på grunn av Speed School har fått en ny mulighet til å gå på skole. Fattigdom var for henne, som for så mange andre her, grunnen til at hun ikke gikk på skolen. – Da vennene mine gikk på skolen, måtte jeg være hjemme og hjelpe mamma. Hele dagen måtte jeg jobbe, hente vann, lage mat, passe søsken, melke kuene, selge melka og gjøre mange andre ting. Men helst ville jeg være på skolen sammen med vennene mine. Derfor ble jeg hoppende glad da jeg fikk vite om Speed School og at pappa mente at jeg burde få gå der, sier Awa. Hver eneste dag det siste året han hun vært oppe før soloppgang og tatt fatt på den fire

kilometer lange veien til skolen. Klokka halv åtte er hun på plass i klasserommet – og hjemme er hun ikke før det er nesten mørkt. – Vi er enkle bønder her. Vår måte er sauer og kvegdrift, i tillegg til at vi dyrker mais og millet. Inntektene våre er små og familiene store. Å sende et barn på skole koster ca. 10.000 CFA (ca. 145 kroner) i året. Det er mye penger når vi ikke tjener mer enn 150.000 – 200.000 CFA (ca. 2000 kroner) i året, sier Ammado Bande. Han er far til Awa, gift med to kvinner og har 10 barn. To av dem er Awa og søsteren Mainatou (10), som går i tredje klasse ved den offentlige skolen.

Takk til deg som bryr deg om barn!

– Drømmen min er å bli lærer, sier Awa. Hun smiler og blar i en av bøkene sine. – Vi vet hvor viktig det er med skolegang. Uten utdanning kan du dyrke jorda og avle opp dyr. Men du kan ikke komme videre. Med skole kan du gjøre alt. Og når du ser at barna får kunnskap som de lærer videre, så er det en motivasjon for oss alle, sier pappa Ammado, som ser hvordan datteren har forandret seg på dette året hun har vært på skolen. – Er det slik at Awa vil gå videre på skolen og bli lærer, så skal vi gjøre alt for å hjelpe henne med det, sier han.

Bli fadder!

Hver natt sover det barn i en søppelhaug. De sulter, fryser og er ensomme. Noen blir kidnappet og solgt som slaver. Andre sniffer flybensin eller lim for å unnslippe en brutal virkelighet. Mange blir frarøvet fremtiden sin fordi de må jobbe og ikke får gå på skole. Slik skal ikke barn ha det! Som Hjertevenn-fadder gir du beskyttelse, trygghet, skolegang og en bedre barndom til alle barn i Strømmestiftelsens prosjekter i Afrika, Asia og Sør-Amerika.

For bare 9 kroner dagen (275 kroner måneden) gir du trygghet, skolegang og en bedre barndom til alle barn i våre prosjekter. 26

Gå til www.fadder.no

HJELP TIL SELVHJELP 4 2017 | www.strommestiftelsen.no

Fadder

En litt mer bærekraftig julefeiring

ulestjerner blinker i gågatene, trærne har mistet bladene sine, og det lukter vinter. En helt egen lukt. Blandingen av rim, julekaker og røyk fra pipene minner oss på at det snart er jul. Nedtellingen til julaften har startet for de fleste, og kanskje er du en av dem som har drukket julebrus siden oktober. Flere er godt i gang med juleforberedelsene, mens andre venter rolig til tredje søndag i advent. Og for noen kom jula like brått på i år, som i fjor. Mange synes det er vanskelig å finne de gode julegavene. For det er ikke til å stikke under en stol at for mange nordmenn er julegavene en stor del av feiringen. Hva gir man til en onkel som tilsynelatende har alt? Eller til foreldre som bare ønsker seg «snille barn»? Hva med storebror, som ikke ønsker seg noe under 1000-lappen, og du sitter der som student og har minus tre kroner på konto? Det skal ikke være lett å finne de rette gavene! Derfor vil vi i RE:ACT komme med et par tips nå i førjulstiden! Disse julegavene er ikke bare smarte, men også litt mer bærekraftige. I vår materialistiske verden er det fint å gi noe som ikke

bare oppleves som et gøyalt påfunn, men som også har en større verdi for oss og samfunnet. Visste du at bare ved å skrive en ønskeliste er du med på å bidra til mindre sløsing og forbruk? Hvor mange pakker har du ikke åpnet og tenkt «Hm, dette trenger jeg jo egentlig ikke»? Ved å fortelle dem rundt deg hva du faktisk ønsker deg, er sannsynligheten større for at du får noe som blir brukt og ikke bare havner nederst, innerst i skuffen. Vårt første julegavetips er å gi en gave som gleder dobbelt så mange. Hvert år kommer «Erlik Norge» med en julebok. Ved å kjøpe «Erlik» sin julebok gjør du julen litt hyggeligere for både selgeren og vennen din. (boken kan kjøpes på gata i noen av de store byene i Sør-Norge red.anm.) En annen måte å glede flere på er å la gaven være en hjelp til de som har minst. Vi deler Strømmestiftelsens visjon om en mer bærekraftig og rettferdig verden. Hva er vel da en bedre julegave til en som «har alt», enn å hjelpe en annen på vei ut av fattigdom? Kanskje du i år skal gi noen skolegang, eller kanskje en geit?

Gavetips nummer to er gjenbruk! Det er ikke bare «hippt og i vinden», men også helt genialt. Har du noe liggende som ikke blir brukt? Kanskje er også lappen fortsatt på? La noen andre få gleden av det! Hva med å gi bort favorittboka til en annen bokorm, eller vektene som nå er blitt for lette for deg til en annen treningsentusiast? Vi i RE:ACT mener absolutt at brukte gaver burde bli in! Julen er også tiden for å vise omsorg for hverandre og glede dem rundt oss. Likevel er det mange som forbinder julen med ensomhet, og spesielt på julaften kan det å være alene oppleves ekstra tungt. Noen har ingen å feire jul med, mens andre har både plass, mat og gaver til langt flere enn seg selv. Hva med å åpne hjemmet for en som er alene på julaften i år? Med denne siste oppfordringen ønsker vi i RE:ACT deg og dine er riktig god jul! Varme julehilsener fra alle oss i RE:ACT! TEKST: ANNE OPHEIM

www.re-act.no

(Alternative julegaver: https://strommestiftelsen.no/nettbutikk eller ring: 38127500)

HJELP TIL SELVHJELP 4 2017 | www.strommestiftelsen.no

UTDANNING PERU

PERU

LIMA

Pampachiri

Salat på timeplanen i Pampachiri —Takk for det dere gjør, for skolemateriell, for lærebøkene i quechua, for støtte og for det vesle drivhuset vi har fått på skolen som gjør at vi alle har fått bedre helse. Skolen betyr så mye, sier foreldrene i den vesle landsbyen i Pampachiri i Andesfjella i Peru. EGIL MONGSTAD Pampachiri, Peru

olbrune, værslitte, stolte og bevisste forteller de hvor viktig det er at barna deres får gå på skole og at de får utdanning på sitt lokale morsmål, quechua. De husker skolene de selv måtte gå til: enkle jordhytter, ingen vinduer og uten pulter. – Vi satt på steiner og hadde en liten benk fremfor oss som vi kunne skrive på. All undervisningen var på spansk. Vi lærte lite.

HJELP TIL SELVHJELP 4 2017 | www.strommestiftelsen.no

Fadder

Hadde ikke utstyr. Lærerne kom når de ville – det var ikke orden på noe. Slik er det heldigvis ikke lenger, sier en eldre kvinne. – At de også lærer om sin egen kultur, gjør at de får en egen motivasjon og interesse for skolen. De blir kjent med historiene, musikken og fortellingene og lærer om sitt eget opphav. Dette gjør barna stolte av den kulturen de kommer fra, sier foreldrene.

Friske farger på veggene og plansjer med tegninger, tall og bokstaver omgir foreldrene, som har satt seg på de små stolene i det lyse klasserommet. – Vi har fått litt støtte fra myndighetene, men ikke mye. Det meste har vi gjort sjøl. Vi vil at barna våre skal lære, få utdanning. Når barna våre lærer noe, vet vi at det blir i dem, og da blir det også her hos oss,

sier Gregorio, en av mennene i klasserommet. HAR IKKE INTERNETT Like ved sitter Ignatio, en eldre dame med bestemt blikk og klare tanker for hva skolen trenger. – Vi har ikke internett. Det må vi ha. Barna våre må bli kjent med data. Det er fremtiden vår, og det er fremtiden deres. I flere år >>>

HJELP TIL SELVHJELP 4 2017 | www.strommestiftelsen.no

UTDANNING PERU

Det lyse klasserommet med plansjer og plakater på veggene gjør skoledagen trivelig og læringen bedre for barna i Pampachiri.

har vi søkt om det. Myndighetene sier ja, men så hører vi ikke mer fra dem. Vi er vel for langt unna til at noen bryr seg. Andre får, men vi blir ikke hørt. Ofte opplever vi at våre barn ikke Olimpia Pariong. kommer videre til andre skoler fordi de rett og slett ikke har fått god nok undervisning, og heller ikke kan data. Våre barn må få de samme mulighetene som andre har, sier Ignatio. Alle understreker hvor mye det betyr at organisasjonen Paz Y Esperanza støtter

dem og presser på overfor myndigheter slik barna kan få det de har rett på. GRØNNSAKER MOT FEILERNÆRING Utenfor klasserommet har skolen, sammen med foreldre og organisasjonen, satt opp et drivhus. Her lærer barna å dyrke salat og andre grønnsaker som de spiser. De lærer også foreldrene hvordan de kan dyrke. – Drivhuset har gjort underverker. Underog feilernæring er et stort helseproblem her. Barna lærer at grønnsaker er viktig for å unngå sykdommer, og foreldrene forstår at dette er med å gjøre barna deres friskere. Og nå vil også foreldrene ha drivhus, sier Olimpia Pariong. Hun har vært lærer her i fjellene i ni år og sett hvordan den inter-

kulturelle og tospråklige undervisningen, som er utviklet av organisasjonen Paz Y Esperanza, har motivert barna. – Når de får undervisning på sitt eget morsmål, lærer de bedre og blir mer motivert. Barna liker å gå på skolen. Opplegget legger også vekt på kultur og tradisjon, og barna lærer de gamle dansene, sangene, fortellingene og kulturarven som handler om dem og deres historie. Det gjør dem stolte, sier Olimpia. GJØRE DAGEN RIK Hun vet at flere av elevene hennes kommer til skolen med ulike opplevelser i hodet når de begynner dagen. Vold, alkohol, overgrep, fattigdom og problemer hjemme gjør at skoledagen kan være vanskelig. – Min oppgave er å gjøre dagen rik på gode opplevelser og læring, slik at de i noen timer kan glemme konfliktene og problemene på hjemmebane. Jeg er læreren deres og skal gi dem kunnskap. Det motiverer meg i denne jobben, forteller Olimpia, som har tatt videreutdanning i interkulturell og tospråklig undervisning. Hun underviser i både quechua og spansk og gir barna kunnskap om den rike tradisjonen de kommer fra. •

– Barna lærer å dyrke salat og grønnsaker, som de spiser. Dette har ført til at de er mindre syke, forteller Olimpia Parion, som har vært lærer for barna her i ni år.

HJELP TIL SELVHJELP 4 2017 | www.strommestiftelsen.no

På viddene med motivasjon i sekken

Abelardo Ccaccya Ccopa er lærer og ansatt av lokale myndigheter som koordinator med ansvar for å undervise og motivere lærerne i skolen. Dagene til 45-åringen kan være umåtelig lange og strevsomme. Men ønsket om å gjøre skolene og lærerne bedre, slik at barna kan lære mer, gjør at han ikke gir opp. 45-åringen er koordinator for ni skoler og 78 lærere i Pampachiri. Når han legger ut på sine ukentlige skolebesøk, tar han beina fatt. Tre – fire timer kan det ta fra han går hjemmefra til han er ved noen av skolene. 12 timer tar det ham å gå mellom de skolene som ligger lengst fra hverandre.

gjør at alle som underviser her skal ha etterutdanning i å undervise tospråklig.

INKLUDERE OG MOTIVERE Han arbeider mye med at skolene skal utfordre foreldre til å ta større ansvar, og at de organiserer foreldregrupper som kan hjelpe sine egne barn. Det var her i dette høylandet, – Vi må inkludere foreldrene som ligger over 4000 meter og motivere lærerne. Da vi over havet, at han vokste opp. startet med foreldregrupper, Hit kom han tilbake og ble var det for å se om det var inordfører etter at han hadde tatt teresse. Responsen var overvelutdanning Lima. dende, og vi fikk 100 prosent positiv tilbakemelding fra forMANGE UTFORDRINGER eldrene. Det ville de være med – Utfordringene er mange her. på. Vårt mål er å gjøre skolene Vold, alkohol, fattigdom, unbedre, endre samfunnet og derernæring, kulde og karrige gi lærerne en større verdi. Vi forhold er en stor det av det livet arrangerte et folkemøte der her byr på. I dette distriktet vi utfordret både politikere regner en at over 50 prosent av og andre til å satse mer på alle barna som går på skolen skolen. Resultatet ble en økt vokser opp i familier med store bevilgning fra 25.000 kroner sosiale utfordringer. Skolens og til rundt 60.000 kroner som lærernes mål er å møte disse skal gå til å fornye utstyr og problemene, og å gjøre skolen materiell ved de ni skolene vi til et godt og trygt sted for har. Men uten organisasjonen Abdelardo Ccopa må ofte gå flere timer om dagen i det peruanske barna. Paz Y Esperanza hadde ikke høylandet for å besøke skolene og lærerne han har ansvar for. Jobben – Slik det er nå er det en utfor- hans er å motivere, etterutdanne og oppmuntre lærerne i den viktige dette vært mulig. De er med dring å få dyktige lærere til å og presser politikerne, skriver jobben de har for barna i Andesfjellene. komme hit. Ofte er det desssøknader og hjelper oss med verre dem som ikke får andre jobber som mene våre blitt foreldre før de er blitt 18 år å få dette til. Nå er det håp, sier Abelardo kommer til oss. Motivasjonen deres er liten, gamle, sier han. Ccopa, som ønsker seg en motorsykkel til og lysten til å bo og undervise her er ikke den som etter hvert skal overta jobben hans så stor. I starten ble også jeg mottatt med TOSPRÅKLIG VENDEPUNKT når han gir seg. skepsis ute i skolene. Etter hvert er det blitt Abdelardo Ccopa mener det den flerkultubedre, og nå ser de på meg som en kollega relle og tospråklige utdanningen kan være De lange turene over vidda tar på krefteog en de kan stole på, sier Ccopa. et vendepunkt for utdanningen til barna. ne, men han jobber i en tjeneste som gir – Her i fjellene er det vi som hvert eneste år inspirasjon og som forandrer samfunnet. En annen utfordring er de lange avstandene gjør det dårligst på de nasjonale prøvene. Og dette har Strømmestiftelsen vært med å som gjør at ungdommer må flytte hjemForklaringen er at mange lærere ikke kan finansiere over lang tid. • mefra for å bo på et rom i byen. De har få quechua, men underviser på spansk, og at venner her, og svake kunnskaper fra dårlige alle de nasjonale prøvene er på spansk, et skoler gjør at de ofte faller utenfor. språk barna ikke kan. Ikke rart resultatene EGIL MONGSTAD Pampachiri, Peru – Bare det siste året har fire av ungdomble deretter, sier koordinatoren. Nye regler HJELP TIL SELVHJELP 4 2017 | www.strommestiftelsen.no

Hedret med pris for kamp for kvinners rettigheter Kampen mot vold mot kvinner og barn er global. Den må kjempes i Peru, så vel som i Kristiansand og i resten av verden. Paz Y Esperanza (fred og håp) kjemper en viktig kamp for oss alle. Den 24. oktober mottok menneskerettighetsorganisasjonen fra Peru Strømmestiftelsens Hjelp til Selvhjelp-pris.

Tusen takk! Dette er en stor anerkjennelse for det arbeidet vi gjør, sier administrerende direktør Roger Mendoza i Paz Y Esperanza. I oktober var han i Kristiansand sammen med organisasjonens programsjef, Maria Guadalupe for å ta imot prisen på 100.000 kroner.

FOTO: ODDVAR PAULSEN

Prisen, på 100.000 kroner, ble delt ut for fjortende gang, og gikk i år til denne organisasjonen for arbeidet de gjør med å kjempe for kvinners rettigheter og mot vold mot kvinner og barn i Peru. Organisasjonens programsjef, Maria Guadalupe, og administrerende direktør, Roger Mendoza, var i Kristiansand for å motta prisen. INSPIRERENDE ARBEID – Takk! Dette er en stor anerkjennelse av det arbeidet vi gjør. Takken går også til hele vårt team som jobber dag og natt med dette. Flere av de kvinnene som nå arbeider for oss visste ikke før at de hadde rettigheter. Nå bruker de sine egne erfaringer, og vonde opplevelser til å hjelpe andre, sa Roger Mendoza da han mottok prisen på vegne av organisasjonen. I 21 år har Paz Y Esperanza kjempet for rettigheter og forholdene til fattige kvinner og barn i Andesfjellene. Vold og overgrep er redusert flere steder, og mange familier har fått det tryggere. Men fortsatt står svært mye

igjen. Peru ligger helt nede som nummer 101 på Transparency International sin oversikt over korrupte stater. Landet har også en machokultur som holder kvinner nede, og Peru er et av de tre landene i verden som har flest tilfeller av vold mot kvinner. – Vi har en stat som ikke ser de fattige, derfor utvikler det seg to parallelle lag i samfunnet vårt: de rike og de fattige. Korrupsjon stjeler mye av fellesressursene våre, og det er stor forskjell på by og land, sier Roger Mendoza. Han viser blant annet til utdanning og skoler i fjellområdene og i Amazonas som ligger langt bak andre områder både når det gjelder kvalitet, utstyr og dyktige lærere. ET MÅLBEVISST KALL – Fattigdom er en av årsakene til at folk i disse områdene ikke får de rettighetene de har krav på. Vårt oppdrag er blant annet å øve press på politikere for å endre politikken på dette. Vi tror at vi som en kristen organisasjon også har et

HJELP TIL SELVHJELP 4 2017 | www.strommestiftelsen.no

kall til å arbeide for å endre strukturene som holder mennesker nede. I 2005 satte de i gang en stor folkebevegelse etter at en åtte år gammel jente hadde blitt voldtatt og drept. De holdt saken oppe og informerte media og publikum om den manglende fremdriften i saken, som i flere år ble trenert av påtalemakten. — Da vi startet organisasjonen for 21 år siden, jobbet vi med sårene etter en langvarig politisk strid i landet vårt. Nå har dette endret seg, og kampen vår handler mye om god utdanning til barna våre – over hele landet – og kampen mot machokulturen og for kvinners rettigheter. Dette er et stort oppdrag. Som kristen tror jeg at vi en dag vil se Guds rettferdighet også her, sier Roger Mendoza. •

MATHILDE STRAY ØKSENDAL & EGIL MONGSTAD

Til alle våre venner, lesere, og alle dere som er våre givere og støttespillere ønsker vi

Riktig God Jul! - og vi gjør det på flere av språkene som snakkes i noen av de landene vi jobber i sammen med dere. BANGLADESH – bengali

ØST-AFRIKA OG ASIA – engelsk

Merry Christmas

NIGER – zarma

Kayesi

Marica krisamāsa

VEST-AFRIKA – fransk

MYANMAR – burmesisk

Joyeux noël

ØST-AFRIKA – swahili

Krismasi ya furaha

MALI – bambara

Sanbèn Sanbèn

pyawshwinsaw hkarahchcamaat hpyitparhcay

NEPAL – nepali krisamasa manaparcha

NIGER – haoussa

SRI LANKA – singalesisk

Barka da Kirsimati!

NEPAL – hindi krisamas kee badhaee

PERU OG BOLIVIA – spansk

Feliz Navidad

(Bambara har ikke ord for jul, men hilsenen brukes i forbindelse med store feireinger)

suba nattalak

PERU OG BOLIVIA – Quechua

KUSIKUYWAY NIŇUCHANCHIKTA SUYASUN SRI LANKA – tamil Merri kirismas

HJELP TIL SELVHJELP 4 2017 | www.strommestiftelsen.no

Mjuke barnehender knuser stein for at verda treng sand og grus til vegane sine Kor ille kan det bli! Tekst: Egil Mongstad Foto: Per Fronth

HJELP TIL SELVHJELP 4 2017 | www.strommestiftelsen.no

Generalsekretær Kristine S. Sødal

PROBLEMETS ROT Doktor Denis Mukwege er kjent for sitt imponerende arbeid for voldtatte kvinner i Kongo. I høst var jeg så heldig å få møte ham personlig. Det gjorde dypt inntrykk på meg. Jeg var på en samling i EU Cord, et nettverk av europeiske kristne utviklingsorganisasjoner som Strømmestiftelsen er med i, og Mukwege var invitert fordi han samarbeider med flere av våre søsterorganisasjoner.

bekjemper ekstremismen som brer om seg i regionen. Ved å gi utdanning til barn som har falt utenfor, får de kunnskap og håp, og blir ikke så lett ofre for dem som tilbyr en ideologi bygget på vold. Dette betyr en enorm forskjell for mennesker som står uten muligheter i tre av verdens aller fattigste land.

Denis Mukwege har operert tusenvis av voldtatte og lemlestede kvinner. Første gang han opererte en kvinne som var voldtatt og skutt i underlivet, trodde han det måtte være en virkelig syk person som stod bak. Titalls, hundretalls, flere tusen operasjoner senere vet han at det er en skremmende systematikk i det, som ikke kan tilskrives enkeltpersoners vanvidd. Dette fikk også doktoren til å forstå at det ikke først og fremst var operasjonene han ville gjennomføre. Han ville gjøre noe som hindret kvinnene i å trenge operasjon.

Felles for doktor Mukweges arbeid med politikere og hurtigskolene er at man jobber for å fjerne problemet ved roten. På TV er det mer spennende med et SWAT-team som rykker inn, dreper terroristene og redder gislene, enn å se en skoleklasse som lærer grammatikk i et klasserom. I en innsamlingsannonse ser det bedre ut med en doktor som jobber 20 timers skift med operasjoner av uskyldige, lemlestede kvinner, enn den samme doktoren når han har byttet ut legefrakken med dress og sitter i møte med politikere.

Han har ikke sluttet å operere. Doktor Mukwege trengs dessverre fortsatt til å gjøre de samme operasjonene etter overgrep som han har gjort siden Panzisykehuset i Kongo ble bygget i 1999. Men han begynte også et nytt arbeid. Et enda viktigere, enda vanskeligere og enda mer risikabelt arbeid enn det han utfører på operasjonssalen. Han ville rive opp problemet ved roten og begynte å snakke med dem som først og fremst kan gjøre noe med det – politikerne og andre personer med makt.

Likevel: Det er ofte det som er minst iøynefallende som er det mest effektive. Den virkelig gode utviklingsbistanden handler om å ikke bare vifte bort røyken, men stoppe ilden. Å stadig søke seg bakover i en årsaksrekke til man kommer til problemets rot. Og derfra prøve å rykke opp den. Dette er vanskelig, i mange tilfeller farlig. Og tidkrevende. Når noen lider, er det ofte personer med makt som profiterer på det. Og mennesker med makt gir den som kjent sjelden frivillig fra seg.

Doktor Mukwege har selv måttet lide og ble i 2012 utsatt for et mordforsøk. Det viser seg at de som står bak volden frykter den modige doktoren. Det som hendte etterpå viser hvor høyt dem han jobber for elsker ham. Etter å ha rømt landet, skrev tusenvis av fattige kvinner brev og samlet inn penger for å få ham tilbake, samtidig som de selv lovte å vokte Mukwege og familien hans. — Jeg kunne ikke annet enn å vende tilbake, sier han.

Doktor Mukweges politiske arbeid pågår fortsatt, og volden mot kvinner har ikke tatt slutt. Ennå. Arbeidet tar tid og kan kreve store offer underveis. Men så lenge de ikke gir seg, kan de lykkes. Jeg håper og tror doktoren og hans stadig flere medspillere til slutt vil klare å rive ondskapen opp med roten. Det er også da doktor Mukweges store drøm kan bli virkelighet: At Panzisykehuset ikke lenger trenger å bruke så store ressurser på kvinner som er brutalt voldtatt og mishandlet, men blir et «vanlig» sykehus.

Et stykke nord for Kongo ligger Mali, Niger og Burkina Faso, der Strømmestiftelsen jobber med hurtigskoler. I høst kunne vi i avisen Dagen lese en reportasje, der vår regionleder Zakariya Abdou fortalte hvordan man fra enkle skolebygg

Kristine S. Sødal Generalsekretær

Ondskapen fjernes best når den rives opp med roten. HJELP TIL SELVHJELP 4 2017 | www.strommestiftelsen.no

Julegavene J U L E N

2 0 1 5

- blir dobbelt så mye verd i år!

GI EI GEIT

Melk, kjøtt og oppdrett av husdyr er en viktig inntektskilde for fattige mennesker. Gi en fattig kvinne mulighet til å kjøpe ei geit, og dermed skaffe seg et levebrød. Vi tror nemlig på bæærekraftig utvikling!

kr. 200,-

GI EN SKOLEPLASS

Blyanten er det sterkeste våpenet vi har. Det er også en av de fineste gavene man kan gi. Utdanning er ryggraden i ethvert samfunn, og gir barn verdifulle kunnskaper og ferdigheter. Samtidig får de et grunnlag til å forbedre sin egen livssituasjon. Denne gaven bidrar til en skoleplass for et barn som trenger det.

GI BARN TRYGGHET Det er tre grunner til at de fleste gatebarn i Bolivia sniffer lim: De glemmer at de fryser. De glemmer at de er sultne. De glemmer alt det vonde de har opplevd. Gatebarn og foreldreløse barn trenger noen som bryr seg. Gi et barn trygghet!

kr. 150,-

Bestill julegavene på tlf. 38127500 eller strommestiftelsen.no/nettbutikk Her finner du også andre gavetips!

kr. 350,GI KYLLINGER

At én fjær kan bli til fem høns, er ikke alltid så dumt. Det kan faktisk redde en familie ut av fattigdom. Med denne gaven gir du en fattig kvinne mulighet til å ta opp et lite lån slik at hun kan kjøpe seg kyllinger.

kr. 75,-