Hjelp til Selvhjelp nr 1 2016 by Strømmestiftelsen

NR. 1 2016 • 37. ÅRG • STRØMMESTIFTELSENS INFORMASJONSMAGASIN

FORSIDEBILDET

Les mer om barnesoldater i Myanmar på side 6. Foto: Øystein V. Sørensen. NR. 1 2016, 37. ÅRG • STRØMMESTIFTELSENS INFORMASJONSMAGASIN

Drømmer om å bli prest

SIDE 22

Mer enn en dråpe i havet

Binegas kvite gull

SIDE 14

SIDE 16

SIDE 4

Innblikk

Fadder

Solidaritetsforfatteren

En glad kvinne nå!

SIDE 30

SIDE 20 Barnesoldater

SIDE 6

SIDE 12

Fransktimen

Endelig er jeg meg

Speed School

SIDE 28

SIDE 13

Bli med på tur til Nepal

Laura var slave

SIDE 19

SIDE 10

IC ECOLAB RD

REDAKTØR: Egil Mongstad JOURNALISTER: Egil Mongstad, Kirsten Falch, Asle Stalleland, Sven Emil Hinderaker, Lars Saaghus GRAFISK DESIGN: Oddvar Paulsen TRYKK: Unitedpress.no OPPLAG: 22.700 ADRESSE: Skippergata 5, Boks 414, 4664 Kristiansand TELEFON: 03002 GIVERKONTONUMMER: 3000.32.51000 FAX: 38 02 57 10 E-POST: postkrs@stromme.org Magasinet kommer med fire nummer i året. Ettertrykk anbefales med henvisning til Hjelp til Selvhjelp som kilde. Trykket på miljømerket, resirkulert papir. 3041

UnitedPress

0947

HJELP TIL SELVHJELP ISSN 0806-1602

HJELP TIL SELVHJELP 1 2016 | www.strommestiftelsen.no

kontrollerer at innsamlede midler brukes riktig. Strømmestiftelsen forplikter seg til å fortelle deg at gaven har kommet frem, og gi deg fortløpende informasjon om arbeidet.

BISTAND I ENDRING? Det kan se ut som om verden er på bedringens vei. Det er faktisk blitt fredeligere, og det er færre konflikter. Tallet på ekstremt fattige er kraftig redusert, flere går på skole, færre barn dør før de er fem år. Til tross for dystre og bilder og medieoppslag som forteller også om noe annet, så er tallenes tale klar. Resultatene etter 15 års arbeid med fokus på tusenårsmålene og fattigdomsreduksjon, viser at verdenssamfunnet kan når vi setter oss fore at dette er noe vi vil. I det hele er det mye som har endret seg. Det er flere mennesker som nå lever og bor i land som ikke lenger kan regnes som lavinntektsland, men i land som er blitt mellominntektsland. Til gjengjeld blir det flere fattige i mellominntektsland. For det er ikke lenger i de aller fattigste landene at vi finner flest ekstremt fattige. Verdensbanken har identifisert noe over 30 land som nå er i kategorien; lavinntektsland. Det er en halvering siden 1994 da 3,1 milliarder mennesker levde i 64 lavinntektsland. Nå er tallet 613 millioner. Det er altså fremgang, og en ny tid krever også en ny form for bistand. Verdenssamfunnet er blitt ening om nye tusenårsmål, denne gangen kalt bærekraftsmål. Dette er verktøy som skal hjelpe oss til å navigere mot en verden uten fattigdom, uten sult, og med god helse, god utdanning, ren energi, anstendig arbeid og økonomisk vekst og mye mer. I alt er det 17 mål som skal hjelpe oss til å utrydde fattigdom, bekjempe ulikhet og stoppe klimaendringene, og gjøre verden bedre for oss alle innen 2030. «Vi er den første generasjonen som kan utrydde fattigdom og den siste som har mulighet til å stoppe klimaendringene,» sier FNs generalsekretær Ban Ki-Moon.

Vi skriver også om barnesoldater som har fått livene sine tilbake. Tre gutter i Myanmar forteller sine sterke historier om hvordan de ble lurt, solgt og sveket av mennesker de trodde de kunne stole på. Vi skriver også om barn med drømmer og ambisjoner, og om voksne som med hardt arbeid sikrer seg og familien sin en fremtid og et håp om et liv utenfor fattigdom. Mye er nytt, men svært mye er fremdeles med det samme. Fattigdom er fremdeles vår tids største fiende. Fattigdom holder mennesker nede og skaper ustabilitet. Hvordan bistand skal se ut fremover og hvilke endringer som kommer og må gjøres for at moderne bistand skal skape mest og best resultat i en ny tid, vil det bli interessant å diskutere fremover. Det som imidlertid må være helt grunnleggende og et ufravikelig krav, er at bistanden ikke mister taket på det aller viktigste – at det er menneskene som betyr noe. Å legge bistanden til rette slik at den mest mulig effektivt hjelper mennesker ut fra fattigdom må alltid være det viktigste.

I dette bladet skriver vi litt om øya Kutbida i Bangladesh, en øy som sakte, men sikkert, forsvinner i havet. Bølgene tar sanden og vasker den vekk. Havet overtar, og menneskene må bosette seg andre steder. Miljøog klimaendringene kommer ikke til å bli mindre i årene fremover.

Egil Mongstad redaktør

Strømmestiftelsen er utviklingsorganisasjonen som hjelper folk i gang. Som gir fattige mennesker starthjelp til å klare seg selv på egenhånd. Vår erfaring er at milde gaver ikke hjelper folk ut av fattigdom. Derfor gir vi heller muligheter. Utgangspunktet for vårt arbeid er knyttet til det kristne verdigrunnlaget med Jesu liv og lære som inspirasjon og rollemodell for nestekjærlighet. Hjelp til Selvhjelp arbeider etter Redaktørplakaten og Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk. Våre verdier:

MENNESKEVERD, SOLIDARITET OG RETTFERDIGHET HJELP TIL SELVHJELP 1 2016 | www.strommestiftelsen.no

BÆREKRAFT – DER VI ER

Kan vi alltid hjelpe D

en beste hjelpen man kan gi, er å hjelpe mennesker der de er og legge til rette for at de kan leve godt der i lang tid framover. For noen mennesker er imidlertid framtida et annet sted enn der de har levd livene sine fram til nå. På kort eller lang sikt. Det siste året har vi for alvor fått se at det som skjer ett sted i verden kan få konsekvenser andre steder. I årene framover kan det imidlertid være andre forhold enn krig og konflikt som kan føre til de store flyktningstrømmene. KLIMAFLYKTNING Klimaforskere lar det være liten tvil om at kloden vår går en dyster framtid i møte hvis vi ikke klarer å bremse CO2-utslippene. Klimaflyktning er

et merkelapp som allerede er flittig i bruk, selv om det ikke er et formelt begrep og mangler forankring i FNs flyktningkonvensjon. Uavhengig av konvensjoner og internasjonale rettigheter – klimaflyktningene er virkelige nok. Bangladesh er et av landene som er mest utsatt for klimaendringene. Verdens mest folketette land har omkring 150 millioner mennesker bosatt på et område på under halvparten av Norges areal, og store deler av dette arealet er dekket av vann under de årlige flommene. Sykloner kan gjøre enorme ødeleggelser langs kysten. Erosjon og ekstremvær gjør sitt til at øyer i Bengalbukta allerede er i ferd med å forsvinne under havoverflaten, som millimeter for millimeter stiger i takt med at tempera-

HJELP TIL SELVHJELP 1 2016 | www.strommestiftelsen.no

turen blir høyere og isen smelter. Og menneskene som må flykte på grunn av disse endringene, blir flere og flere. ØYA SOM FORSVINNER Kutubdia er en av øyene som bokstavelig talt ikke er det den en gang var. Øya har på 20 år blitt halvert i størrelse til i dag omkring 100 kvadratkilometer. Seks landsbyer er spist opp av havet, og for menneskene her er ikke «hjelp der de er» noe alternativ. Strømmestiftelsen hjelper noen av de over 40 000 som har måttet flykte fra hjemmet sitt fordi det rett og slett ikke finnes lenger. Her gjelder det å skape en varig framtid for mennesker som hele livet har levd av havet, som fiskere, men nå har opplevd at det

pe folk der de er? som har gitt dem det meste i livet har tatt dette fra dem. Med utdanning og hjelp til å skape nye jobber, kan mange hjelpes i samme land og i nærområdene. Men hva når titusener blir til hundretusener eller millioner? Hvor mange flere kan det som i dag er verdens mest overbefolkede land klare å presse inn på et stadig mindre område? Og hvor skal de det ikke er plass til reise? FNs klimapanel anslår at flere hundre millioner mennesker i Sør-Asia må flykte fra flom i år 2100 hvis vi ikke klarer å skape betydelige endringer i utslippene våre. GRO Bærekraft er ordet som setter mer enn noe annet setter kampen for miljøet i en

sammenheng med politikk, økonomi – og bistand. Det er ingen ringere enn vår egen Gro Harlem Brundtland som for alvor gav ordet sin plass innenfor miljø og utvikling med rapporten fra Brundtlandkommisjonen i 1987. Bærekraftig utvikling defineres som en utvikling som tilfredsstiller dagens behov uten å ødelegge fremtidige generasjoners muligheter til å tilfredsstille sine behov. «Alt henger sammen med alt» – også Gro Harlem Brundtlands ord. Viktige ord for oss som ønsker en verden uten fattigdom. Hvis vi skal unngå at avlingene i Afrika blir dramatisk redusert og titalls millioner asiater må forlate stedet der de bor, er det nemlig ikke bare tradisjonell bistand som

hjelper. Vi må fortsette med gode prosjekter «der de er», med utdanning til barn og jobbmuligheter til voksne. Men deres framtid avhenger også en del av hva som skjer «her vi er». På topp-politisk nivå var Parisavtalen viktig, men både denne og de fattiges framtid har mye med deg og meg å gjøre. Hva slags drivstoff er det på bilen vår? Hva spiser vi? Bruker vi fly når vi kunne brukt mer miljøvennlig transport? Mange spørsmål med samme overskrift: Lever vi bærekraftig? ASLE STALLELAND

Bildet er fra et område på øya Kutubdia, som nå ligger under vann. Foto: Oddvar Paulsen HJELP TIL SELVHJELP 1 2016 | www.strommestiftelsen.no

REPORTASJE MYANMAR (BURMA)

BARNESOLDATER ILLUSTRASJONSFOTO: ODDVAR PAULSEN

Få land har tvunget og lurt så mange barn til å bli soldater som Myanmar. Møt tre av dem som ble gitt et gevær i hånden mens de ennå var barn.

HJELP TIL SELVHJELP 1 2016 | www.strommestiftelsen.no

FAKTA Myanmar

Myanmar (også kjent som Burma) er sterkt preget av å ha blitt styrt av en brutal militærjunta de siste 50 årene. All motstand og politisk opposisjon mot regimet har ikke blitt tolerert, og flere rapporter viser at det har foregått omfattende etnisk rensing i landet. Verst går det ut over landets mange minoriteter, og det har blitt rapportert at juntaen har brukt voldtekt som et våpen mot sivilbefolkningen. Landet er nummer 150 på UNDPs utviklingsindeks, og 26 prosent av landets befolkning lever under fattigdomsgrensen. Fortsatt brukes det mer av nasjonalbudsjettet til landets forsvar, enn på helse og utdanning til sammen.

Barnesoldater i Myanmar

Militærregimet i Myanmar har vært beryktet for den utbredte bruken av tvangsarbeid, blant annet tvangsrekruttering av barn til forsvaret. I følge Human Rights Watch var Myanmar i 2008 det landet i verden med flest barnesoldater. I tillegg til det nasjonale militæret, har mange barn blitt rekruttert inn til etniske gruppers frigjøringshærer. Etter at reformene i Myanmar begynte i 2011, har det vært tatt enkelte skritt for å få ned antall barnesoldater, og forhandlinger med FN ble innledet i 2012. Fortsatt er det likevel for mange barnesoldater i Myanmar. Dette er en av de mange store utfordringer som venter Aung San Suu Kyi når hennes parti nå har overtatt makten i det tidligere militærdiktaturet.

HJELP TIL SELVHJELP 1 2016 | www.strommestiftelsen.no

ASLE STALLELAND Yangon, Myanmar

Reddet av Mamma

Maung hadde hatt mange år som barnearbeider da noen venner overtalte ham til å bli med i hæren, bare 14 år gammel. – Det kunne vel ikke være verre enn slik jeg har det i dag, tenkte han. Han tok feil. Maung (20) vokste opp med moren i en forstad til byen Pathein. 13 år gammel sluttet han på skolen og tok jobb som servitør. Han jobbet fra fem om morgenen til ni om kvelden. Lønnen var elendig, bare 70 kroner måneden pluss noe mat på jobben. Maung ble her i sju måneder. I løpet av denne perioden knuste han tre tekopper. Han fikk voldsom kjeft fra eieren hver gang det skjedde. Da en kopp gikk i gulvet den fjerde gangen, torde han ikke møte sjefens sinne og stakk av. Han fikk jobb i en ny tea shop, men her var lønna enda lavere. Lusne 50 kroner måneden var alt han fikk for 16 timers arbeidsdager. Her ble han bare en måned. Neste jobb var som håndlanger for bygningsarbeidere. Det var tungt arbeid, ofte i steikende sol, som assistent for murere. Lønna var bedre, men 10 kroner dagen er likevel en elendig betaling for et arbeid som var altfor hardt for en 14-åring. – Jeg hadde det veldig tøft, men ble tvunget til å jobbe siden vi var så fattige. Jeg ble veldig sliten. Gjorde jeg noe galt, ble jeg trukket i lønn, sier Maung stillferdig. BARNEARBEIDEREN BLIR SOLDAT Maungs frustrasjon over tilværelsen var enorm. En gang, mens moren var borte, fikk han besøk av to venner som var i flyvåpenet. De prøvde å overtale ham til å bli med i hæren. – Du vil få det bedre enn du har det i dag, sa de. Men Maung ville ikke. De fortsatte å overtale, og tilslutt gav han etter. Det kunne vel ikke være verre enn livet han levde nå? Vennene tok ham med til en kaptein, som spurte hvor gammel han var. Maung fortalte at han var 14, men kapteinen fikk ordnet falske papirer til ham. Med ett var han blitt 18 år. Etter en medisinsk sjekk ble han godkjent, og soldatlivet var i gang. Han mislikte det fra første dag. Hver morgen klokka fire måtte de stille opp i uniform. Det var en tøff tone og brutal kommunikasjon. Han måtte følge alle ordre – ellers ble han straffet. De første månedene gikk til opplæring. Marsjering, våpentrening, nærkamp, hva

HJELP TIL SELVHJELP 1 2016 | www.strommestiftelsen.no

man kan spise hvis man blir tvunget til å gjemme seg i jungelen over tid. Etter fire og en halv måned ble han sendt til Pathein, der han skulle være soldat i flyvåpenet. MAMMAS KAMP Det gikk ikke lenge før moren fikk vite at han var der. Hun forsøkte umiddelbart å få ham ut, men hæren sa det var for sent å trekke seg nå. Hun gav ikke opp og kjempet lenge uten å oppnå noe som helst. Hun hadde verken utdanning eller mange kontakter. Etter fire år fant hun likevel en organisasjon som hjalp foreldre med å få mindreårige ut av hæren. Da begynte saken endelig å utvikle seg. FUGL I BUR I militæret led Maung under kommando av alkoholiserte og brutale befal, som kunne gjøre hva de ville med soldatene sine. Han ble utskjelt, innestengt og plaget. – Jeg måtte følge alle ordrer. De bestemte over liv og død. Jeg var ingenting. Jeg følte meg som en fugl i bur, minnes han. PÅ RØMMEN Tilslutt ble det for mye: Han rømte og holdt seg borte i flere dager. Han ble imidlertid funnet av politiet og bragt tilbake til leiren. Han ble straffet med ti harde kjeppeslag og måtte gå med fotlenke i en måned. En trøstesløs tilværelse nådde et nytt bunnpunkt. – Jeg ville ta livet mitt, forteller Maung alvorlig. Han visste ikke at en organisasjon moren hadde fått kontakt med jobbet for å få ham fri. DEN LYKKELIGSTE DAGEN Tilslutt greide de det. Da de kunne vise militæret de ekte identitetspapirene, gikk de med på å slippe Maung ut. En dag fikk han beskjeden han hadde drømt om, men knapt våge å håpe på: «Du skal hjem.» – Første desember 2015 var den lykkeligste dagen i mitt liv, og jeg tror for moren min også. Nå prøver jeg å ta utdanning for å få en jobb som er bedre enn de jeg har hatt til nå. Jeg ser lyst på framtida og har tre store drømmer. Jeg ønsker å få meg et hus, en motorsykkel, og viktigst av alt: Å ha en økonomi så jeg kan ta meg av moren min, forteller Maung. •

ILLUSTRASJONSFOTO: ODDVAR PAULSEN

Lurt i krigen

15 år gammel risikerte Win livet i en krig han ikke så noen mening i. Nå er han fri, men soldatlivet tok fra ham alle drømmer. Win vokste opp med mor og en bror. Moren strikket og solgte ting. Win gikk på skole, men sluttet i niende klasse siden de ikke hadde råd til å la ham fortsette. Han tok ulike småjobber. Da han var 14 år gammel, kom det noen fra hæren og sa han skulle få begynne på skolen igjen. Både Win og moren ble lurt. De tok ham til en militærleir. – Jeg var liten og alene. Det eneste jeg kunne gjøre var å be, minnes han. NY IDENTITET Hæren lagde nye, falske identifikasjonspapirer til ham. – De første to månedene var veldig tøffe, men etter hvert fikk jeg venner, det var rundt ti andre på min egen alder der, forteller han. Opplæringen var intens. Etter fire måneder ble de sendt inn i Monstaten for å slåss mot Karenfolkets frigjøringshær der. 15 år gammel stod han for første gang i frontlinjen i en krig han ikke så noen mening i. – Jeg synes begge sider tok feil. Men jeg måtte følge ordre, selv om jeg i begynnelsen ofte var veldig redd. Det var tøffe forhold. Etter slag måtte vi ofte jage fienden i jungelen og kunne gå opptil to dager uten mat. Livet i hæren ble ikke lettere, og et dårlig forhold til en offiser gjorde alt enda verre. Etter en tid fikk moren hjelp av en organisasjon som sørget for at han fikk komme ut. I dag jobber han som assistent for murerne på en byggeplass. – Jeg er fri, men jobben er hard og lønna knapp, sier han. Når jeg spør hvilke drømmer han har, gjenspeiler ordene tomheten i øynene hans. – Drømmer? Vet ikke … svarer han. Kanskje noe i ham døde den dagen han som 15-åring, med våpen i hånd, møtte dem hans overordnede sa var fienden? •

Solgt som soldat

Nyan ble solgt til hæren som 16-åring. Noen måneder senere stod han i frontlinjen og skjøt for å drepe. Foreldrene til Nyan lot ham gå på skolen, men han slet med å lære, og valgte selv å slutte. – Jeg gikk på skolen til 3. klasse, men syntes det var vanskelig, så jeg sluttet. Jeg kan fortsatt ikke lese og skrive, forteller han. – 13 år gammel begynte jeg å jobbe i et verksted. Jeg var der i tre år. Jeg bodde der og var en slags lærling. Jeg fikk mat, men ingen lønn. Til alle døgnets tider måtte jeg være klar for å jobbe. Kom det en kunde midt på natta, måtte jeg hjelpe ham. Etter en krangel med verkstedeieren, rømte Nyan til Yangon og begynte å jobbe på en restaurant. – En dag så jeg at restauranteieren fikk penger av en ukjent mann, som straks sa jeg skulle bli med ham. Jeg hadde blitt solgt til en som kom fra hæren. Jeg skjønte ikke hva som skjedde. Jeg ble sint, frustrert og redd. Det tok meg med til Mandalay-området og gav meg opplæring. Det var slitsomt, men det ble likevel gradvis bedre for meg siden jeg fikk venner, forteller Nyan. Etter opplæringen ble han sendt til Shan-provinsen, der det foregikk kamper med den lokale frigjøringshæren. Etter en måned ble Nyan for første gang sendt til fronten, 16 år gammel. – Det ble mye kjemping mot Shan-opprørerne. Det var trist å oppleve venner dø ved siden av meg. Først var jeg redd, men etter hvert slapp redselen taket, og jeg ville kjempe mer. Han stod i fronten. Skjøt. Så fiender falle. Så venner falle. Skjøt. Løp. Skjøt igjen. Den eneste regelen som gjelder er at den som ser den andre først, skyter. Nyan sitter rolig og svarer på spørsmålene. Han viser ingen følelser. Den dramatiske fortellingen står i sterk kontrast til den nøkterne og kalde framstillingen. Han viser verken glede eller sorg over det han har opplevd. Opplevde du det som rett eller galt å kjempe mot Shan-hæren? – Vi måtte kjempe tilbake mot opprørerne. Derfor var det vi gjorde rett. Hva følte du da du så en fiende falle? Glede. •

HJELP TIL SELVHJELP 1 2016 | www.strommestiftelsen.no

REPORTASJE GULU, UGANDA

Laura var slave i «Lord’s Resistance Army» Laura Welsiy var bare 16 år gammel da soldatene kom. De tok henne med makt, tvang henne ut fra landsbyen og tok henne med ut i bushen der hun ble holdt fanget. Laura var blitt barnesoldat.

UGANDA

Gulu

KAMPALA

eg gikk i sjette klasse den gangen. De to neste årene er de verste i mitt liv. Det ble et liv som barnesoldat, elskerinne og hushjelp for soldatene i den fryktede «Lord’s Resistance Army» (LRA), og til krigsforbryteren Joseph Kony i Uganda, forteller 25 år gamle Laura Welsiy. Minnene er brutale og fortsatt vanskelig å snakke om. Terroren og overgrepene har satt mørke arr i sjelen. – Vi gikk mye, jeg ble slått mye, fikk mye kjeft, og jeg husker jeg måtte bære tungt. Men verst var det å bli misbrukt, torturert og voldtatt. Det var fryktelig. En natt, etter to år, tok jeg sjansen på å rømme. Jeg hadde alt å vinne og ingen ting å tape. Jeg klarte å snike meg ut av leiren, lure meg bort og klarte å komme meg unna. Jeg kommer aldri til å glemme det. I tre døgn var

HJELP TIL SELVHJELP 1 2016 | www.strommestiftelsen.no

jeg på flukt før jeg kom i sikkerhet, forteller Laura. – Det var vanskelig å komme hjem også, sier Laura og smiler forsiktig mot en glødende ettermiddagssol. Snart forsvinner den bak hustakene og legger landsbyen i skumringens lys før mørket tar den. Og på veien er travle mennesker på vei hjem, eller til noe. Noen kommer innom systua og henter et plagg som er ferdig. – I landsbyen ble jeg sett rart på. Folk ville ikke ha noe med meg å gjøre siden jeg hadde vært kidnappet og vært med soldatene i LRA. Jeg hadde ikke fullført barneskolen og hadde ingen utdanning, og jeg følte selv at jeg ikke kunne noe. Men jeg hadde fått tre barn, og for å forsørge dem måtte jeg ha en inntekt, sier Laura, som har gjort store fremskritt og forsøkt å komme videre i livet.

FAKTA Bonga

Bonga er en ni måneder lang utdanning for jenter mellom 11 og 19 år som har gått glipp av skolen på grunn av fattigdom, krig og ufred. Målet er å gjøre jentene stolte og selvstendige, gi dem lese- og skriveopplæring, kunnskap om egne rettigheter og muligheten til å tjene egne penger. Slik kan de unngå for tidlig ekteskap, overgrep og utnytting.

LRA (Lord´s Resistance Army)

Laura klarer å se fremover, har fått en utdanning og blitt skredder. Nå klarer jeg meg bra, sier den unge trebarnsmoren i Gulu.

– Da Bonga kom her til området vårt, så jeg at dette var noe som kunne hjelpe meg. Jeg ble tatt opp i klassene som startet og opplevde at Bonga hjelp meg med nye tanker og fikk fremtiden min inn på et nytt spor. Jeg fikk jeg komme inn i et miljø, der det også var flere andre jenter som hadde gjort de samme vonde opplevelsene som jeg hadde. Sammen kunne vi, med god hjelp fra Bonga, også bearbeide traumene og de vonde opplevelsene vi hadde med oss, sier hun og ser smilende opp fra symaskinen. En kjole skal gjøres ferdig til en kunde. Nå er hun mor, og hun er skredder og klarer seg bra. To av de tre barna er på skolen. – Jeg lærte å bli skredder, Bonga hjalp meg til det, og nyter stor respekt for det. Nå syr jeg kjoler, bukser og skjorter og jeg klarer å forsørge barna mine og kan betale skolepen-

gene deres. På ei uke kan jeg selge tøy for noe over 90 000 shilling (220 kroner). Det er mer enn det en lærer tjener, sier Laura og viser med et smil at hun er kjempefornøyd.

En av de eldste militante grupperingene i Afrika med opphav i staten Uganda. Etter 2005 har grupperingen trukket seg ut av Uganda og opererer nå i grenseområdene mellom Den demokratiske republikken Kongo, Den Sentralafrikanske republikk og republikken Sør-Sudan. I 1986 ble Joseph Kony leder av gruppen, og han ga den navnet Lord’s Resistance Army. Gruppen er svært brutal i sin fremtoning og er kjent for å kidnappe barn og gjøre dem til soldater, holde dem som sexslaver, samt å tvinge dem til andre grusomheter. Av UNICEF er det estimert at over 66.000 barn har blitt kidnappet mellom 1986 og 2005.

– Nå har jeg forsøkt å legge fortiden min bak meg og se fremover. Jeg kan ikke glemme, men jeg må leve videre. Her er vi flere jenter fra Bongaklassen som deler et arbeidsfellesskap og faste utgifter. Men uten Bonga tror jeg faktisk ikke jeg hadde klart det. Det var det som pekte på muligheten jeg måtte se for å komme videre. Det var noen der som hadde tro på meg og hjalp meg til å se en ny vei videre. Uten denne muligheten tror jeg faktisk ikke jeg hadde vært i live lenger, sier Laura. EGIL MONGSTAD Gulu, Uganda

HJELP TIL SELVHJELP 1 2016 | www.strommestiftelsen.no

En helt ny verden kom til syne da Miriam Sanogo begynte å lese, og da tallene fikk betydning. Nå skal ingen få lure meg mer, sier hun. Siden fransk er administrasjonsspråk i Burkina Faso er fransk en viktig del av opplæringen i klassen. Og fremme ved tavla er samtalen i gang.

Fransktimen i Orodara

– Hva skal vi spise til frokost? Skal vi ha bønner til lunsj? Skal vi spise noe med bao-bao saus til middag? Spørsmålene er mange. Noen svar kommer klart og tydelig, noen er svake og usikre. Det er samtaledag for kvinnene i lese- og skriveklassen i Orodara i Burkina Faso. I dag samtaler de på fransk. Språket er fortsatt fremmed for disse kvinnene, men viktig i det vest-afrikanske landet, der fransk er administrasjonsspråk.

FAKTA Active Literacy

Active Literacy er et ti måneders lese- og skriveprogram over to år, fordelt på 5 måneder hvert år. Målgruppen er mødre til barn på Speed School og medlemmer av spareog lånegruppene. Målet er at de skal kunne lære å lese, skrive og regne på morsmålet og på fransk. Samtidig lærer de om demokratiske prosesser, sivile rettigheter, helse og hygiene, og de blir oppmuntret til å bruke kunnskapen i sitt daglige liv.

De sitter trangt, 30 kvinner, i det vesle klasserommet. De tykke veggene i rød murstein, og gjennomtrekken fra en åpen dør og et vindu gjør det litt svalt i rommet under bølgeblikket mot en brennende sol. I dag er det fransk på timeplanen. Andre dager det det regning, skriving, hygiene, ernæring. Fagene er mange og kvinnene voksne. Noen er unge mødre som kommer med sine små barn i et bæresjal på ryggen, andre er her med sine barnebarn. Alle følger spent og intenst med i samtalen som foregår fremme ved tavla. Læreren retter på språket, nikker anerkjennende, gir ros og oppmuntrer. Så kommer ei ny mor frem til tavla. På ryggen sover barnet trygt i mammas bæresjal. Hodet henger slapt til siden. Samtalen starter, mor svarer, læreren spør, og så er de i gang. Noen av kvinnene ler, og hele klassen løfter hendene og klapper. – Dette er så viktig. Dette er utvikling. Nå lærer vi tallene og vet hvordan vi kan slå et

HJELP TIL SELVHJELP 1 2016 | www.strommestiftelsen.no

telefonnummer og kjøpe ringetid på telefonen uten å bli lurt, sier Manana Traore og får støtte fra flere andre kvinner. I lyset, like ved vinduet sitter Mariam Sanogo. Hun følger interessant med, leser stille i boka. Leppene beveger seg og øynene er intenst fokusert på bokstavene. – Jeg er så glad for dette. Nå forstår jeg hva det betyr å ikke kunne lese og skrive. Jeg tenker på alle de gangene vi er lurt, alle de gangene vi har tapt penger på varene vi skulle selge fordi vi ikke forstod tallene, og ikke skjønte bokstavene. Men nå skal jeg ikke bli lurt lenger. Nå skal ingen tjene på at jeg ikke kan lese, og nå skal ingen få lure meg for penger mer. Nå skal jeg si fra dersom det skjer, og nå kan jeg også gjøre det på fransk, sier Mariam Sanogo. •

EGIL MONGSTAD Orodara, Burkina Faso

FAKTA

Speed School satte fart på utdanningen

Utdanning i Mali

44 prosent av alle gutter mellom 15 og 25 år og 61 prosent av alle jenter mellom 15 og 25 år i Mali kan ikke lese og skrive. Landet har fortsatt over 630 000 barn i skolepliktig alder som ikke går på skolen. Kilde: State of The World’s Children 2015 Country Statistical Slik er skoledagen til Barakissa og Amadou: De begynner klokka 07.45 – 09.45 pause 09.45 – 10.00 Skole 10.00 – 12.00 lunsj 12.00 – 15.00 skole 15.00 – 17.00

Barakissa Cissé (15) startet barneårene med å ikke få lov til å gå på skole. Nå er hun den beste i klassen.

Speed School har gjort det mulig for meg å studere videre, sier Barakissa.

– Mamma og pappa har aldri fortalt meg hvorfor jeg ikke fikk begynne på skolen. Mens vennene mine lærte å lese og skrive, måtte jeg være hjemme og jobbe. Jeg var skikkelig lei meg. Jeg ryddet, vasket, feide gårdsplassen, hentet ved, passet sauene og gjorde en hel masse, forteller Barakissa. Da hun var 11 år gammel, spurte faren om hun ville begynne på skolen. Gjennom den lokale organisasjonen Graadecom, en organisasjon som samarbeider med Strømmestiftelsen, ble det startet en Speed School, såkalt hurtigskole. Der kunne barn som ikke hadde begynt på skolen, eller som hadde sluttet, få lov til å begynne. På ett år kunne de ta de tre første skoleårene. – Pappa ville at jeg skulle begynne der, sier den unge jenta. I bakgrunnen nikker og smiler broren Amadou som også fikk begynne på Speed School. Han er 14 år og måtte slutte etter fjerde klasse fordi foreldre-

ne ikke kunne betale skolepengene. Nå er enda en søster elev på Speed School. – Det var ille å være hjemme. Jeg mistet kontakten med vennene mine. Når de var hjemme fra skolen, ville jeg ikke møte dem. Jeg ville og gå på skolen og være som dem. Jeg var misunnelig. Jeg ville også lære. Verden blir så annerledes når en kan lese og skrive, sier den unge jenta. Da Barakissa gikk ut av Speed School, var hun best i sin klasse, og etter et kort opphold i fjerde klasse gikk hun rett inn i sjette klasse. Nå går hun i niende og broren i åttende. Favorittfagene er matte, grammatikk og diktat. Etter at hun er ferdig med ungdomsskolen, vil hun gå videre og håper hun en dag kan komme inn på universitetet. – Drømmen er å bli jurist, toller eller å få jobbe som sekretær i et stort selskap,

forteller tenåringen. Fritid har hun lite av. Fortsatt er familien avhengig av hennes hjelp hjemme. Barakissa må hente vann, feie gårdsplassen rydde, vaske opp og gjøre flere andre oppgaver. Den fritiden hun har, bruker hun til å gjøre lekser og lytte til musikk. Favoritten er Ami Koita, en nasjonal helt fra Mali. Men litt fransk og noe engelsk musikk kan hun også lytte til. – Jeg har fått den sjansen jeg drømte om da jeg var liten. Nå studerer jeg hardt slik at jeg kan studere videre. For det var dette jeg så sterkt ville. Jeg ville gå på skole, lære, studere og få kunnskap. Uten Speed School hadde verken jeg, broren eller lillesøsteren min hatt noen sjans. Da ville jeg fortsatt vært hjemme, vasket og arbeidet. Men nå har jeg og vi alle sammen fått et valg. Det er fantastisk, sier tenåringen. • EGIL MONGSTAD Kai, Mali

HJELP TIL SELVHJELP 1 2016 | www.strommestiftelsen.no

REPORTASJE NEBBI, UGANDA

HJELP TIL SELVHJELP 1 2016 | www.strommestiftelsen.no

18 år gamle Binega Peace tener sine eigne pengar no. Draumen er å ein gong kjøpe eit stykke jord og å bygge sitt eige hus. Og så vil ho starte frisørsalong.

Binegas kvite gull Binega fyller ei hand med det som er blitt hennar gull – kassava – ei viktig grønsak i Afrika. Ho kjøper kassava frå ein lokal bonde, tørkar dei, mel dei og sel mjølet på marknaden. Kvar gong handlar ho for om lag 2000 shilling (4,50 kroner). Ho sel kassavaen, etter at den er ferdig tørka og malt, for om lag 20 000 shilling (44 kroner). Det er ei god forteneste. Binega var 12 år gamal og gjekk i femte klasse då mor hennar døydde. Året etter døydde faren. Ho og dei to søstrene måtte flytta, og Binega kom til ei tante. MISTA ALT – Pappa var lærar. Han hadde motorsykkel, geiter og eit stykke land. Vi hadde det godt. Men då han døydde, tok brørne hans alt. Me skulle også hatt ein del, men dei tok alt. Hadde bestefar og bestemor levd, hadde det vore annleis, men me fekk ingen ting. Det var ikkje rett, seier ho med gråten i halsen. Blikket blir fjernt, og så kjem tårene. Kampen for å klare seg har vore lang og vond for Binega. Ho trur søstrene er i SørSudan, men ho veit ikkje. – Tante gjorde livet vanskeleg. Eg fekk ikkje fortsetje på skulen og måtte arbeide og gjere husarbeid. Eg gjorde alt det dei andre ikkje gjorde, mens hennar eigne born gjekk på skulen, fortel Binega. FLYTTA 14 år gamal blei ho gravid og fekk ein gut. Ho gifta seg og trudde livet skulle bli betre. Men då sonen var fire månader gamal, reiste mannen frå henne. – Eg måtte flytta tilbake til tante, fortel ho. Arbeidet med å lage mjøl skjer i skjul hjå ein nabo. Eg vil ikkje lenger være fattig. Bonga og spareog lånegruppa har gjeve meg nytt håp. Og ein dag skal eg ha mitt eige hus der eg kan dyrke min eigen kassava, seier Binega Peace.

Møte i Bonga-klassen, der Binega er med. Prosper, som er koordinator frå organisasjonen WENIPS, møter her nokre av jentene.

– Får tante greie på det, og forstår at eg tener pengar, så tek ho pengane mine. Difor seier eg ikkje noko. Men det hender eg kjøper såpe eller andre nødvendige ting og deltek i fellesskapet. Det kjennest veldig godt å gjere det, seier Binega. NYTTIG LÆRDOM For eit år sidan blei ho med i ein Bonga-klasse. Bonga er ei eittårig utdanning for fattige jenter med undervisning i vanlege skulefag. Dei lærer óg om helse, ernæring, hygiene og om rettar og plikter i samfunnet. Og jentene får opplæring i eit yrke. Binega ynskjer å lære frisørfaget. – Bonga har endra livet mitt. Eg lærte ting eg ikkje visste noko om før. Eg lærte å tru på meg sjølv. Før kunne eg ikkje snakke framfor ein mann. No har eg fått betre sjølvkjensle og kan gje andre råd og hjelp om dei spør, fortel ho. Etter at ho blei ferdig med Bonga, kom ho med i ei spareog lånegruppe.

– Det første eg gjorde var å finne ut kva som kunne gje ei inntekt, og fann ut at kassava-mjøl var lønsamt. Og eg har tent bra på det, seier ho. – Fattigdomen er stor her. Gutane gjer oss gravide og øydelegg framtida til oss jenter. Han som er far til guten min har øydelagt så mykje. Han burde vore arrestert. Men eg skal klare meg. Bonga har gjeve meg nytt mot. Eg vil ikkje lenger vere fattig. Å vera fattig er å ikkje klare dei mest grunnleggande behova ein har. Men spareog lånegruppa eg er med i har gjeve meg nytt håp. Eg er optimist. Draumen er at eg ein dag får mitt eige hus, med bølgjeblikk, og eit stykke land der eg dyrke min eigen kassava og har eigen frisørsalong, seier Binega Peace. •

EGIL MONGSTAD Nebbi, Uganda

HJELP TIL SELVHJELP 1 2016 | www.strommestiftelsen.no

Det handler om å få lov til å være med å bety en forskjell for noen som virkelig trenger det.

Mer enn en dråpe i havet Noe av det fine som følger med i jobben som Strømmestiftelsens markedssjef er å skrive under på takkebrev. Noen ganger er det store beløp, andre ganger mindre. Og en og annen gang hender det at hun løfter telefonen og ringer og takker. En gang gikk takken andre veien, tilbake til oss, for at vi hadde tatt på oss å gjøre denne viktige jobben på vegne av han som hun hadde ringt til.

– Jeg blir ydmyk, glad og takknemlig når jeg mottar slike telefoner, og når jeg skriver under på takkebrev. Det er så mange som tror på det vi gjør, som betror oss sine penger og ber oss forvalte dem til det beste i kampen mot fattigdom. Giverne er den aller viktigste ressursen vi har i Strømmestiftelsen. Det er de som bærer arbeidet. Det må vi aldri i glemme. Det tenker jeg på hver eneste dag, sier markeds- og kommunikasjonssjef, Kristine Storesletten Sødal. For svært mange er hun kanskje bedre kjent som Tina. I 13 år har hun gått til jobben i Strømmestiftelsen i Kristiansand. Hun begynte først som leder av utvekslingsprogrammet Act Now ved Hald Internasjonale senter i Mandal. Så kom hun til Skippergata, først som leder av nettverksgruppa, og senere som markeds- og kommunikasjonssjef.

– Det er mer enn en jobb dette. Det handler om å få lov til å være med å bety en forskjell. I vesten graver vi til oss, og vil ha enda mer inn på vår tallerken; det ser vi på mye av det som utspiller seg spesielt i Europa i dag. Men for meg kommer den gode følelsen når jeg kan være med å bety en forskjell for noen som virkelig trenger det, og jeg ønsker virkelig at våre givere også får oppleve dette – at de er med på noe stort, noe som skaper forandring for mennesker. Da mor Teresa en gang ble spurt om det hun gjorde ikke var mer enn en dråpe i havet, sett mot alle de menneskene som trengte hjelp, svarte hun at havet består av mange dråper. Jeg vil gjerne være en slik dråpe i havet og få bety noe, sier Tina. I Strømmestiftelsen har vi fantastisk mange slike små «dråper», givere, som gjør at vi faktisk klarer å rekke ut til ganske mange hundre tusen mennesker i året med arbeidet

HJELP TIL SELVHJELP 1 2016 | www.strommestiftelsen.no

vårt. I 2015 samlet alle disse mange giverne våre inn 82,7 millioner kroner. – Det er jeg svært godt tilfreds med. Det er et fantastisk resultat. Vi har også flere givere ved utgangen av 2015 enn hva vi hadde da vi gikk inn i 2015. Det betyr at vi kanskje er i ferd med å snu en trend som har gått nedover, og det er en positiv start på 2016. Men vi vil mer, og vi tror det er mange flere som vil være med på det. Det utfordrer oss til å fortelle, på en troverdig og ekte måte, historiene om hva vi gjør og hvordan vi er med på å og forandre menneskers liv. Vi må vise at det vi gjør skaper langsiktig og bærekraftig utvikling, at mennesker kommer ut fra fattigdom. At det nytter. For meg er det helt avgjørende at jeg kan se alle våre givere i øynene og si at vi tar forvaltningsansvaret og den tilliten de gir oss på stort alvor, nettopp for å skape en bærekraftig utvikling. For eksempel er det slik at vi kun arbeider gjennom lokale organisasjoner. Det betyr

FOTO: STRØMMESTIFTELSEN

For meg er det helt avgjørende at jeg kan se alle våre givere i øynene og si at vi tar forvaltningsansvaret og den tilliten de gir oss på stort alvor, sier markeds- og kommunikasjonssjef Tina Sødal. Her sammen med flere kvinner i en spareog lånegruppe i Nepal.

at vi ikke har nordmenn stasjonert ute. Vi staser på lokal ekspertise, lokalt ansatte og kapasitetsbygging av våre partnere, noe som gjør at vi også får mer for pengene og medarbeidere med stor kunnskap og erfaring, sier Sødal. Markedssjefen understreker hvor viktig det er for henne at giverne forstår den helt avgjørende rollen alle givere i Strømmestiftelsen har. Hun er også tydelig på at det blir vanskeligere og vanskeligere å få nye givere. – Det er blitt tøffere konkurranse om å få givere. Det er flere som vil ha tak i de samme menneskene. Vi merker det hele tiden. Under Jobbskaper-kampanjen i Stavanger sist høst var det flere andre organisasjoner på gata samtidig med oss. Flere av disse er store organisasjoner med økonomiske muskler som ikke vi kan vise til. Jeg skulle gjerne hatt mer penger å markedsføre og

drive kampanjer for. Men det har vi ikke. Vår styrke er størrelsen, store nok til gode prosjekter i felt, og små nok til å være innovative. Vi er en mellomstor organisasjon, og vi kommer tett på giverne våre. Vi har flere bedrifter og stiftelser vi jobber med, som alle gir utrykk for at de setter stor pris på den nærheten vi skaper mellom donorer og dem vi arbeider med. Det er tilbakemeldinger vi setter stor pris på, og som motiverer oss, sier Sødal. Så må vi aldri glemme de mange som bidrar med sine faste månedlige trekk på noen hundre kroner – og heller ikke dem som kanskje gir millioner i året. Sammen jobber vi for en mer rettferdig verden, for å hjelpe mennesker i gang, og for at andre mennesker kan få det bedre. Det er på grunn av disse, alle de flere tusen langsiktige og faste giverne vi har, de som er med oss i flere år, med store og små beløp, at vi kan

tenke langsiktig, planlegge budsjetter og se fremover. På grunn av det alle disse bidrar med, kan vi nettopp skape en bærekraftig utvikling. Uten dem måtte vi ha redusert kraftig på det vi gjør. Men heldigvis er det ikke slik, sier Sødal, som bærer på en drøm for 2016 om å finne nøkkelen til hvordan vi kan få flere givere, slik at slik at enda flere mennesker kan komme ut fra fattigdom. – Og så hadde det jo vært gøy om vi kunne fått TV-aksjonen. Da kunne vi nådd enda mange flere, sier Tina med et lurt smil. •

HJELP TIL SELVHJELP 1 2016 | www.strommestiftelsen.no

SMÅTT & STORT FRA NÆRT OG FJERNT

HALEHA for Nepal Har du lagt merke til klesmerket HALEHA? I starten for over sju år siden var det et prosjektbasert klesmerke. Nå heter det HALEHA for Nepal. Det er klesdesigner Hanne-Lene Halsen fra Byneset i Trondheim som er initiativtaker. Det hele startet på Sagavoll folkehøgskole da hun var elev der, og samlet inn penger til et prosjekt i Uganda som skolen støttet gjennom Strømmestiftelsen. Siden har det utviklet seg, og Hanne-Lene er blitt klesdesigner, tar lærerutdanning og jobber nå også for klesmerket Kingdom. HALEHA for Nepal er et design-, inspirasjons- og innsamlingsprosjekt der alle inntektene går til Strømmestiftelsens arbeid med gjenoppbygging av Nepal. – Jeg har alltid syntes vi er privilegerte som får bo og vokse opp i dette landet. Derfor ønsker jeg at HALEHA kan være med å hjelpe andre som ikke har det som oss, sier Hanne-Lene. Klesmerket består foreløpig av t-skjorter og flere postkort med et sitat som skal inspirere deg og de rundt deg til å gjøre en forskjell. T-skjortene koster minimum 299 kroner og postkortene koster 29 kroner. Interessert? Se her: https://www.facebook.com/halehadesign/?fref=ts

FOTO: LARS OLAV KRAGHOLM

Jenter som bryr seg

I desember kom disse tre flinke jentene inn til oss i Skippergata på et hyggelig førjulsbesøk. Med seg hadde de 700 kroner som de hadde samlet inn til Strømmestiftelsen og arbeidet vårt. Tusen takk skal dere ha for gaven, og for at dere bryr dere om verdens fattige. På bildet er fra venstre: Arielle Rogers, Martine Strøm Skjær og Ariana Rogers.

For bare 9 kroner dagen (275 kroner måneden) gir du trygghet, skolegang og en bedre barndom til alle barn i våre prosjekter.

Fadder www.fadder.no

HJELP TIL SELVHJELP 1 2016 | www.strommestiftelsen.no

Landkoordinator i Niger

Johnathan Maman (55) er ansatt som landkoordinator for Strømmestiftelsen i Niger. Maman, som kommer fra Niger, har i en årrekke arbeidet med bistand og utvikling, blant annet for Sudan Interior Mission og World Vision. Han har også hatt en lederstilling i regjeringen i Niger i departementet for ungdom, sport og kultur. Han kommer til Strømmestiftelsen fra Alliansen for misjon og kirker i Niger, der han hadde et spesielt ansvar for kriser og krisehåndtering. – For meg er utdanning helt avgjørende for utvikling. Strømmestiftelsen har et stort fokus på nettopp det. Derfor var dette en stilling jeg svært gjerne kunne tenke meg, sier Maman.

Glad vinner

Da selskapet Phonero i Kristiansand ville øke sitt bidrag til Strømmestiftelsen, og til arbeidet vårt i Nepal etter jordskjelvet, ville de også å utfordre de ansatte til å være med. Resultatet ble en intern kampanje, «150 til Nepal». Målsettingen var å få flere ansatte som faste givere. For å øke interessen, skulle de trekke et bilde av Per Fronth til en av de som hadde vervet seg. Og kampanjen virket. Resultatet ble 42 nye givere som nå trekker et fast beløp i måneden. Den heldige vinneren ble Aleksandra Nymo (bildet), som satte stor pris på gevinsten.

Ungdom tar ansvar

Denne fine gjengen her kommer fra Vardafjell videregående skole i Haugesund, Kopervik videregående skole på Karmøy og Nes videregående skole på Årnes. I februar reiste de til Uganda der de besøkte prosjekter skolene de går på er med og støtter. De to prosjektene er Drucilla i Kabale, og CRO i Mbale. I høst var de i Kristiansand og på Strømmestiftelsen for å bli mer kjent det arbeidet vi gjør.

Supporterklubb med pengegave til gatebarn

Starts supporterklubb, «Tigerberget», trådde skikkelig til da de like før jul i fjor dukket opp på kontoret til administrerende direktør i Start, Even Øgery Brandsdal med FOTO: HÅVARD KARLSEN, FÆDRELANDSVENNEN en sjekk på 20 000 Start-sjef Even Øgrey Brandsdal kroner. Pengene var (i midten) tok imot pengegaven fra til Starts humanitæJorunn Stomnås som er nestleder re arbeid gjennom i Tigerberget, (t.v.) og leder i Tigerberget, Frode Nordskag. Start Life Support, og skal gå til arbeid blant gatebarn i byen Mbale i Uganda. Her jobber Start sammen med Strømmestiftelsen og entreprenørselskapet Kaspar Strømme for gatebarna, gjennom den lokale samarbeidspartneren Child Restoration Outreach (CRO). Sammen har de stått for bygging av et fotballanlegg med garderobebygg utenfor Mbale. CRO driver et daghjem for gatebarn der også fotball i tillegg til utdanning, helse og ernæring – er en viktig del av tilbudet. — Vi bestemte oss allerede i januar sist år at vi skulle støtte en veldedig organisasjon. Å velge Start Life Support var helt naturlig for oss, sier leder i Tigerberget, Frode Nordskag til Fædrelandsvennen.

På tur med Strømmestiftelsen til Nepal

Har du lyst å bli med Strømmestiftelsen på tur til Nepal? I november inviterer vi deg til å bli med oss og Dagen Reiseklubb, på en tidagers tur til Nepal. Fra et myldrende og folkerikt Kathmandu, reiser vi med buss sørover, over åser og gjennom daler, langs elver og inn i landsbyer til flatlandet, helt mot grensa til India. Her stanser vi i byen Lumbini, der vi skal være noen dager og bli kjent med noe av Strømmestiftelsens arbeid i Nepal. Her skal vi også besøke Buddhas fødested. Fra Lumbini reiser vi til byen Pokhara, der vi får oppleve en av de mest spektakulære utsiktene på turen og oppleve soloppgangen mot det kjente fjellet Annapurna. Etter opphold her går turen videre gjennom høylandet tilbake til Kathmandu, der vi skal bli nærmere kjent med kultur og land. Turen arrangeres av Strømmestiftelsen i samarbeid med Dagen Reiseklubb og G Travel. Reiseledere på Turen er opplagssjef Øystein Samnøen i avisen Dagen og redaktør Egil Mongstad fra Strømmestiftelsen. For mer informasjon om turen kan du ta kontakt med G Travel og anne.gretesundbo@gtravel.no, eller på telefon 38125652

Du kan sk

Takk

Testamentariske gaver 2015 • Gisle Johnson, Stabekk • Ragna Huse, Fåvang • Gunvor Tinholt, Kongsberg • Ruth Larsen, Arendal • Levie Farstadvold, Skutvik • Alice Egeland, Mandal Totalt kr: 1.903.228,Minnegaver Anny Hatlelid Inger Marie Mørland Nelly Hvidsten Grethe Ellen Lid Totalt: 17.421,-

ape frem tidens m

ulighete

- gi en ga ve i ditt te

Du kan skap

stament!

e_FINI-ut

g.indd 1

Kontakt oss gjerne hvis du ønsker brosjyre om temaet «Testamentariske Gaver». Vårt telefonnummer: 03002.

29.04.14

13:50

Jubileumsgaver • Jannike Kruse Jåtog, 40 år • Gro Helen Amundrød, 40 år • Bjarke Andersen-Sijtsma, 40 år • Solfrid Lind, 50 år • Sandra Fahre, 50 år • Kari Haugland, 50 år • Judy Ann Erland, 50 år • Marit B. Holtskog, 50 år • Karin Thorset, 50 år • Kristin Robstad, 50 år • Kristin Misund, 50 år • Barbra Holvik, 60 år • Anbjørg Pauline Venås, 80 år • Harald S. Alvsaker, 80 år • Rannveig Nilsen og Espen Andre Jensen, bryllup • Marianne Lid Kvaale og Christopher Friis Berntsen, bryllup Totalt kr: 149.699,-

Hjertelig tusen takk til alle dere som har valgt å bruke merkedager som bryllup og åremålsdag til å gi en gave til arbeidet vårt! Det betyr svært mye. Vi er og svært glade for den tilliten dere viser oss gjennom de mange minnegavene, og testamentariske gavene vi mottar. Vi kjenner på stor ydmykhet og stort ansvar for å forvalte disse gavene på en god måte. I 2015 mottok vi samlet noe i overkant av to millioner kroner fra dere i forbindelse med ulike merkedager, som minnegaver og testamentariske gaver. Skulle det være noen som har gitt en gave i forbindelse med åremål, eller annen anledning, og som ikke er med i denne oversikten beklager vi det. Strømmestiftelsen er fritatt for å betale arveavgift. Er det ønskelig kan vi bidra med veiledning og gratis advokatbistand i forbindelse med opprettelse av testamenter.

HJELP TIL SELVHJELP 1 2016 | www.strommestiftelsen.no

KAFFEPRATEN

EDVARD HOEM

DEN FATTIGE GUD Eit lite barn voks opp til mann og sa at han var Gud. Han levde slik som andre, han og såg heilt vanleg ut. Hans rike låg langt borte frå all sorg og vondskap i vår verd, men enda bed han oss forstå at det er inni oss det er. Han sa: Ein fattig går forbi, og det er meg du ser. Men vi ser millionar, vi i svoltens store hær. Og når vi veit kva vi har gjort mot alle desse dine små, forstår du at vi snur oss bort ifrå den Gud vi skulle sjå. Men er det sant at dei som bur i svolten kring vår jord er Gud som menneske, da trur vi og at du er stor. Når svoltens hær frå land til land bryt opp og krev ei anna verd, vil vi forstå med vår forstand kva for ein mektig Gud du er. Tekst: Edvard Hoem Melodi: Henning Sommerro

HJELP TIL SELVHJELP 1 2016 | www.strommestiftelsen.no

Edvard Hoem har stått opp mot urett og ulikskap i bøkene sine, og tala om rettferd og likskap i sitt sosialetiske og politiske liv. – Det er viktig å fortelja om, og halda fast på det som står i Bergpreika. Kampen for rettferd er ein kamp etter Guds vilje, seier forfattaren.

Solidaritetsforfattaren frå Fræna

ike før jul kom han med boka «Bror din på prærien». Lovorda om den er mange, i likskap med det som blei sagt om boka «Slåttekar i himmelen» som kom året før. Bøkene er viktige forteljingar om vår historie, og om folkeflytting og vår utvandrarhistorie. Men først og fremst er det engasjerande romanar om korleis forfedrane slo seg ned i Amerika og Canada. – Dette er bøker eg har arbeidd med i mange år, men det er først no eg har fått til å skrive dei, seier Hoem. Han skriv, reiser og held foredrag. Lista over bøker som er smidd ut av Hoems penn er lang, og suksessane mange. – Fattigdom er ein stor urett og vår tids største utfordring. Fattigdom er hovudårsak til straumen av flyktningar som no kjem til Europa. Skal me som bur her fortsetje å leve slik me gjer, må også dei som kjem til oss få del i dette, der dei er. Dersom ikkje det endrar seg, kjem dette aldri til å ta slutt, seier Hoem. Hans sosiale engasjement vakna tidleg, men kyrkja miste han etter kvar trua på. – Eg ville ha ei sosialt engasjert kyrkje og ein kristendom som utfordra systema, ikkje berre den som spurde etter mi eiga personlege frelse, seier forfattaren. Ein dag spurte sonen om han kunne skriva ein salme til klassen til jul. Han hadde fortalt at han hadde ein far som var diktar, og han kunne sikkert lage ein salme. Slik kom salmen «Den fattige Gud». Det blei også eit vendepunkt for Hoem. Han reiste til Nicaragua, møtte frigjeringsteologien, og opplevde korleis kyrkja var oppteken - Fattigdom er ein stor urett og vår tids største utfordring. Fattigdom er hovudårsak til straumen av flyktningar som no kjem til Europa, seier Edvard Hoem og meiner det må meir rettferd og fordeling av ressursar til dersom dette skal ta slutt.

av fattige sine kår og tok del i kampen mot undertrykking. – Det blei ei oppvakning. Eg fann tilbake til trua mi. Ikkje barnetrua som eg hadde vakse opp med, men kristentrua som var oppteken av fattige sine kår og sosial rettferd. På kyrkjemøtet i Uppsala i 1968 gjorde ungdom opprør mot rasisme og urett. Det engasjerte meg. Men det var først etter at eg hadde skrive salmen «Den fattige Gud» i 1983, og etter at eg hadde møtt frigjeringsteologane i Nicaragua, at eg tok steget attende til personleg standpunkt og vart aktiv kyrkjegjengar, fortel Hoem. – Det blei ein enkel salme som tek opp uretten mot verdas fattige. Den store skilnaden på fattig og rik kunne ikkje halde fram. Teologen og salmediktaren Arve Brunvoll meinte det var ein viktig salme og sa at den som ikkje ser at det må koma eit oppgjer med uretten i verda ein gong, har ikkje forstått kva kyrkja lærer. Det tok 30 år før salmen kom inn i salmeboka. Men no er den der, og det har i ettertid også vist seg at den politiske analysen i salmen har vært riktig, seier Hoem og smiler. Han minner om at det er eit heilt anna klima i kyrkja no enn kva det var då. – No blir kyrkja angripen av høgresida i norsk politikk fordi den til dømes engasjerer seg i miljø- og klimakampen, og fordi den er tydeleg og uttalar seg kritisk til inhumane tiltak mot asylsøkjarar, seier Hoem. Han understrekar samstundes at det som hender no er krevjande. – Opplever folk at det som skjer trugar arbeidsplassar og velferd, er det alvorleg. Folk som kjem hit må lære språket vårt og kjenne vår kultur og historie. Dei kjem ikkje til ein kvit flekk på kartet. Kan ein ikkje norsk, blir ein fort annanrangs borgarar. Eg er samd med eit menneske som sa at ein blir ikkje norsk før ein veit kven «tante Sofie» er, seier Hoem med eit smil.

– Men ikkje noko av dette tek frå oss ansvaret for å hjelpe folk som er i naud og på flukt. Samfunnet vårt får mange nye ressursar med dei som kjem no. Eg har lenge sysla med tanken om at me burde ha eit immigrasjonsuniversitet og studere kva immigrasjon tilføre oss. Eg kjenner mange gamle radikalarar i «68-hæren» som kunne gå inn her på slutten av sitt liv og gjere noko samfunnsnyttig, seier Hoem. Han er sikker på at Noreg ikkje blir det same etter det som skjer no, og meiner det kan være grunn til å gje slepp på Schengensamarbeidet og innføre grensekontroll. – Me har eit stort ansvar for å opptre slik at det ikkje oppstår kaos i den situasjonen me er i, seier Hoem. Fattigdom sendte 800 000 nordmenn på flukt til Amerika på 1800-talet. I dag kjem folk på flukt til oss. Men det gjeld ikkje dei aller fattigaste. Dei fattigaste kjem ingen stad. Slik var det den gongen, og slik er det no. Så lenge det er så store skilnader og uro og fattigdom i verda, vil det alltid vera menneske på flukt. Botemiddelet er ei meir rettferdig verd for alle, seier Hoem. – Alle må ta inn over seg korleis verda ser ut og handle ut der frå. Vi treng på nytt å hente fram solidaritetstanken. Det hjelpe lite å utrykke angst for våre born si framtid med tanke på den innvandringa som skjer. Det skape berre uro, seier Hoem. Han er ikkje i tvil om at kyrkja har eit stor ansvar for å tale imot inhuman politikk, og at kyrkja om nødvendig må gå lenger i sin kritikk av politikk som er i strid med menneskeverdet. – Det er viktig at me held fram med å forkynne Bergpreika. Kampen for rettferd er ein kamp etter Guds vilje, seier Edvard Hoem. • EGIL MONGSTAD

HJELP TIL SELVHJELP 1 2016 | www.strommestiftelsen.no

HJERTEVENN DAR ES SALAAM, TANZANIA

HJELP TIL SELVHJELP 1 2016 | www.strommestiftelsen.no

Fadder Det er lørdag formiddag. Simon Cassian (13) kommer hjem fra kirka. I et år han han vært altergutt i kirken. Om noen år er han ferdig på skolen. Da vil han studere teologi. Drømmen er å bli prest.

EGIL MONGSTAD Dar es Salaam, Tanzania

Drømmer om å bli prest S

imon sitter nesten helt på bakerste benk i klasserommet. Han følger nøye med i det som skjer fremme på tavla. Simon går i sjette klasse. Favorittfaget er engelsk, men for Simon er alle fagene like viktige. For skal han få oppfylt drømmen om å bli prest, må han gjøre det godt på skolen. Simon er på vei til skolen allerede i sekstiden om morgenen. Da er det fortsatt litt svalt ute og turen lettere i den varme ettermiddagssolen når skoledagen er over. På skolen er han litt over sju om morgenen, og hjemme er han ikke før i fire – femtiden. Skolen er en av samarbeidsskolene til organisasjonen OCODE, en av Strømmestiftelsens samarbeidspartnere i Tanzania. Nye klasserom, oppussing av klasserom, og skolepulter er noe av det Strømmestiftelsen bidrar med til denne skolen. Skolen er en av fire som får støtte gjennom dette samarbeidet. 13 år gamle Simon Cassian studerer og jobber hardt for å oppnå drømmen om å bli prest.

IKKE NOK PULTER – Som dere ser så sliter vi, mellom annet med at vi ikke har pulter til alle barna. Av de 856 elevene våre må fortsatt 300 sitte på gulvet gjennom skoledagen, og slik skal ikke barna våre ha det, sier rektor Hakim Berege Ramadan på Nzasa II barneskole. Skolen har 13 lærere og ligger i et tørt og fattig område fem mil utenfor Dar es Salaam. Flere av dem som bosetter seg her er nomader, dermed er det også mye gjennomtrekk på skolene. – Vi har 187 pulter. Men vi trenger 100 til, slik at de som ikke har skrivepult skal slippe å følge undervisningen fra sementgulvet. Sitter du på gulvet blir håndskriften dårlig, klærne blir fort slitt ut, det er vanskelig for elev og lærer å kommunisere, undervisningen blir dårlig og barna lærer ikke det de skal. En pult koster 120 000 shilling (460 kroner), men pengene vi får fra regjeringen strekker ikke til. Derfor setter vi så utrolig stor pris på dette samarbeidet. Det betyr svært mye for oss, sier rektor Berege >>>

HJELP TIL SELVHJELP 1 2016 | www.strommestiftelsen.no

Fadder

Klasserommene er overfylte og det kan være ganske krevende å være både lærer og elev når barna sitter over alt og det verken er kateter eller stoler for lærer å sitte på eller legge fra seg bøkene på.

>>> Ramadan. Helst skulle han også sett at skolen hadde lærerboliger. – Flere av lærerne våre må reise langt for å komme til skolen; det er dyrt, det tar tid og det er ofte krevende. Hadde vi hatt boliger, ville vi fått mer stabile lærere, og kanskje også bedre lærere, sier rektor.

der når jeg trenger det. Er det tid til overs, så spiller jeg fotball med vennene mine. Fotball er gøy, og Barcelona er favorittlaget mitt, sier Simon. Han henter en sekk med mat til gjessene og hønene, fyller et kar vann og gir fuglene mat før han setter seg med bøkene.

Simon er en av de heldige som gjennom hele skoletiden har hatt en pult å sitte på. For ham og de andre elevene har samarbeidet med OCODE også betydd noen nye klasserom, og noen klasserom som er oppusset. Til dette har også foreldregruppa bidratt med 20 prosent av utgiftene. Rektor har også fått et selskap til å støtte skolen med det som skal til, slik at barna får et måltid mat om dagen.

ENGASJERT – Skolen er så viktig, sier mamma Bertha Wilferd. Simon er den eldste av de tre barna hun har. – Det er viktig at de får utdanning, for det kan gi dem gode jobber. Det betyr mye for alderdommen min, forteller hun. Selv fullførte hun barneskolen og gikk ut sjuende klasse.

FREMTIDEN Bertha er med i en spareog lånegruppe som OCODE har satt i gang og tjener penger slik at hun og familien klarer seg bra. Hun selger klær og såpe som hun lager sjøl. Hun har fire geiter, et rom hun leier ut, og for det hun hadde spart i spareog lånegruppa hun er med i, kjøpte hun en motorsykkel. Sykkelen leier hun ut for en fast pris om dagen. Nå får hun 10.000 (ca. 40 kroner) om dagen. Planen er å kjøpe en sykkel til når hun får råd til det.

– Men skolen er ikke så god. De har ikke nok lærere, noe som går utover læringen til barna våre. Dessuten er det langt å gå til skolen for Simon og broren, sier hun. Hun engasjerer seg i barnas utdanning fordi det er viktig, deltar på foreldremøter og er opptatt av hvordan sønnene gjør det på skolen. – Simon er flink og gjør det bra, sier hun. Hun er med og betaler for fellesutgifter til sikkerhet som koster 2400 shilling i året. Hun betaler også 10000 shilling til andre

– Det er viktig for at alle de tre barna våre får en god utdanning. Utdanningen deres er en investering i deres og vår fremtid, sier mamma Wilfred, og smiler til tre år gamle Jackelyn som har kommet opp på mammas fang. – Jeg fikk bare sju år på skolen. Jeg vil at alle barna mine, både Simon og broren Wilfred, skal komme lenger enn det jeg gjorde, og det gjelder ikke minst også for denne jenta her, sier Bertha Wilfred og ser ned på Jackelyn og smiler. •

MOTIVERT OG HJELPSOM Hjemme på gårdsplassen finner Simon frem bøkene. Han liker skolen. Motivasjonen og drivkraften er at gode resultater på skolen kan gi ham den utdanningen og det yrket han ønsker. Fritiden bruker han til å lese, gjøre lekser, spille fotball og jobbe i kirka. Og så hjelper han mamma. – Jeg liker å hjelpe. Jeg mater gjessene, henter vann, handler, feier gårdsplassen og ryd-

HJELP TIL SELVHJELP 1 2016 | www.strommestiftelsen.no

utgifter skolen har for de to barna. – Det er kjempeviktig at vi er med og gjør at skolen og forholdene for barna våre der skal bli så gode som mulig, sier hun.

Sitter du på gulvet blir håndskriften dårlig, klærne blir fort slitt ut, det er vanskelig for elev og lærer å kommunisere, undervisningen blir dårlig og barna lærer ikke det de skal.

TANZANIA

DAR–ES–SALAAM

Jeg liker å undervise – Vi må ha pulter til alle barna. Når barna sitter på gulvet, kan vi nesten ikke kommunisere med dem. Det er svært utfordrende å ha det slik, sier Jairus Meshack Manyaga. Han er 31 år gammel og har vært lærer her på skolen i 10 år, og en av dem som har vært her lenge. – Skolen er blitt bedre nå enn hva den var før. Men det er fortsatt ting vi mangler som ville gjort hverdagen vår og undervisningen bedre. Vi som jobber her mangler for eksempel bord der vi kan sitte og forberede oss. Vi har ikke nok skap til lærebøkene eller stoler til oss lærere. Vi har heller ikke kateter og stoler i klasserommene der vi kan sitte og undervise fra. Men likevel trives han. Skolebarna har det bedre, og jeg har slått meg ned her med familien min. – Jeg liker arbeidet mitt, jeg er glad i skolen, og er svært glad i jobben min. Å undervise er en viktig jobb. Jesus underviste også. Han var en dyktig lærer. Det er stort for meg å få gjøre noe av det arbeidet han gjorde, sier Jairus.

Jeg jobber mye hjemme og hjelper mamma. Jeg like å hjelpe henne, sier Simon, som her mater gjessene og hønene.

Simon sammen med mamma Bertha og broren Wilfred. – Utdanning er svært viktig for barna våre. Det er fremtiden deres og det er også vår fremtid, sier mamma Bertha.

Jeg liker å undervise, sier Jairus, som samtaler med rektor Hakim Berege Ramadan. Men det er utfordrende at vi ikke har nok arbeidsstasjoner for oss som er lærere, der vi kan sitte og forberede oss.

HJELP TIL SELVHJELP 1 2016 | www.strommestiftelsen.no

BILDEglimt Det blir god helse av dette God helse og utvikling henger tett sammen med god hygiene. Derfor starter vi nå et nytt prosjekt i Nepal. Målsettingen er å gi rent vann og gode sanitærforhold for 250 familier i to landsbyer Makawanpur-distriktet.

FOTO: STRØMMESTIFTELSEN, NEPAL

Nepal er et av de fattigste landene i verden. I dette landet har omlag seks millioner mennesker ikke tilgang til rent drikkevann, og hver eneste dag må nærmere 59 prosent av landets 27,5 millioner mennesker ut i det fri for å gå på toalettet. Rundt 80 prosent av alle smittsomme sykdommer i Nepal skyldes i all hovedsak urent drikkevann og svært elendige sanitære forhold. Ifølge verdensbanken lever 42 prosent av landets befolkning under fattigdomsgrensen. Gjennom prosjekter «Wash» er målsettingen å bedre folkehelsen i området. Vi skal bygge latriner, sikre tilgang til rent drikkevann og lære barn og voksne hvor viktig det er med håndvask. Slik skal vi mellom mye annet redusere antall tilfeller av diaré blant barn med nærmere 80 prosent. Prosjektet er alt i gang og skal vare frem til sommeren 2017.

To elever noterer seg det siste før dagens slutt Skrivepulten er ikke av beste klasse, og det er ikke resten av utstyret i klasserommet heller. Men disse to guttene lar ikke det stoppe dem. Organisasjonen TAHEA i Mwanza i Tanzania har hatt suksess med sine førskoler - Early Childhood Development Centers (ECD sentre) på landsbygda. Her har foreldre på eget initiativ organisert enda en plass for barna å lære. Det kommer stadig nye elever til førskolene, så behovet for lærere og skoleplasser øker. Denne bygningen leier foreldrene frem til de får en mulighet til å bygge et senter. Undersøkelser viser at barn som har vært elever ved førskolene presterer bedre når de begynner på skolen. Dermed er sjansen mindre for å falle av lasset senere.

I friminutter har jeg undret over hvor den enkelte av barna jeg jobber med vil være om 20 år. Hva gjør de? Hvor er de? Hva vil fremtiden bringe for dem? Det er umulig å si, men jeg håper vi gjør en forskjell. Sven Emil Hinderaker Act Now student i TAHEA – Tanzania

HJELP TIL SELVHJELP 1 2016 | www.strommestiftelsen.no

FOTO: SVEN EMIL HINDERAKER

Hvor langt kan disse to komme? Har de en mulighet til å komme seg for eksempel til universitetet?

I Holy Trinity Peace Village i Kuron i Sør-Sudan startet 2016 med en midnattsmesse. Messen ble ledet av biskop emeritus Paride Taban og samlet rundt 50 personer. Før messen ble det lest opp en nyttårshilsen fra president Salva Kiir. I sin hilsen oppfordret han alle flyktninger i Sør-Sudan til å vende hjem. Han sa også at staten ville gi amnesti til alle som hadde som hadde forbrutt seg mot staten i opptøyene fra desember 2013. – Vi må bygge vårt unge, men elskede land, Sør-Sudan, sammen. Vi er ett folk – vi må ikke ha mer, var noe av det Salva Kiir sa i sin hilsen. Denne hilsenen ble også ble lest opp på sør-sudansk TV første nyttårsdag.

FOTO: PER NORDMARK

Nyttårsnatt i Kuron

Under en stjernestrødd himmel ble det forrettet midnattsmesse, der Paride Taban takket for året som hadde gått og ba for det nye året, og særlig for fred i Sør-Sudan. I sin nyttårshilsen sa Paride at det måtte bli slutt på stjeling fra landsbyen, og viste til flere tyverier, blant annet til at hele maisavlingen til fredslandsbyen hadde blitt stjålet like før innhøstingen sist høst. – Dette hindrer utvikling og rammer alle i Kuron, sa Taban som her på bildet mottar avskårne stilker fra hirseplanten som en takk og et bevis på at det er mat i landsbyen til de som kommer med dette.

Fotballfamilien

Det er ettermiddag og full aktivitet på en fotballbane i La Paz’ «røde sone». Det betyr at den regnes blant de mest voldelige bydelene i denne bolivianske millionbyen. Hit kommer en familie som har bestemt seg for å gjøre noe med livet sitt. — Sønnen vår hadde ikke så mange venner og følte seg isolert. Dattera vår var overvektig og ble ikke akseptert av de andre barna, forteller Alajandro Richard Camaco (44), far til Akemi (11) og Cecar (8) som nå er ute og løper på banen.

FOTO: JEANETT JAMES VILLEGAS

Familien hans bor i dette belastede området, hvor det er kort vei til et liv i vold og rus. Han og kona, Calia, kommer ofte hit for å være med på treningene. Barna deres ble valgt ut av Alalays sosialarbeidere til å få utstyr. Og pappa støtter opp: — Fotball har alltid vært min lidenskap, og nå vil jeg at også barna mine skal bli glad i det. De er vår skatt. Men uten støtten hadde det vært svært vanskelig, for de mangler så ofte penger. — Etter at dattera vår begynte her har hun fått mange venner, og sønnen vår er blitt skikkelig sosial, ler faren. — Vi møter opp og heier på dem fordi vi synes det er viktig å være et forbilde for de andre foreldrene. Det er så mange som ikke bryr seg med å komme, men når vi maser litt godhjerta på dem, så kommer de etter hvert, avslutter han.

HJELP TIL SELVHJELP 1 2016 | www.strommestiftelsen.no

Fadder

«Endelig finnes jeg!» En fornøyd «Joel» viser fram identitetskortet sitt, som viser at han finnes og gir ham rettigheter i samfunnet.

Endelig er jeg meg!

Omsider har «Joel» fått bekreftet det. Han finnes! Den unge gutten stråler av stolthet og viser frem sitt aller første ID-kort. Etter å ha bodd tre år på gata, kom han til Alalay. Han han funnet tilbake til seg selv, og nå har han bevis på det! – Jeg var bare fem år gammel da jeg flyktet hjemmefra. Mamma var blind, og vi bodde mer eller mindre på gata. Hun var alltid syk, og det ble min jobb å hente medisiner til henne. Mamma hadde ei venninne som hjalp henne, men hun var veldig slem mot meg og broren min. Til slutt orket han ikke mer, og stakk av, forteller «Joel». Da det ble for vanskelig, rømte han også, og begynte å lete etter broren sin. – Han måtte jo være der ute et sted! Jeg fant ham heldigvis, og han lovet å ta vare på meg. Vi hadde småjobber, som å hjelpe til på minibusser, og slik klarte vi å skrape sammen nok penger til mat, fortsetter den unge gutten.

En natt mens de sov på gata ble de tatt av politiet. Da var han åtte år. Politiet visste om Alalay og fikk plassert ham der. Først måtte han være på mottakssenteret nede i byen, og etterpå kom han til barnelandsbyen. – Men ingen visste egentlig hvem jeg var, for jeg hadde jo ikke noen fødselsattest. Og uten det får du ikke gå på skolen og sånn. Men etterhvert fant de ut hvem som var foreldrene mine, forteller han.

så har vi faste plikter som å rydde rommet og vaske klær. Jeg jobber ofte på bakeriet hos Alalay, og har innmari lyst til å bli baker når jeg blir stor. Om ettermiddagen løper vi rundt i nabolaget og selger brødene vi har laget. Om formiddagen går jeg på skolen, smiler han fornøyd. Han er glad for å ha kompisene sine. Men familien er det verre med.

Nå bor «Joel» sammen med tolv andre gutter i et hus sammen med voksne som passer på dem.

– Storebroren min har alkoholproblemer, så han er på et sånt rehabiliteringssenter. Mamma er død nå, og faren min vet jeg ikke noe om, sier han stille. Så snur han brått om, griper noe som ligger på pulten og strekker hånda fornøyd mot meg.

– Vi leker, spiller, ser film og lager mat. Og

– Se hva jeg endelig har fått: Både fødselsat-

HJELP TIL SELVHJELP 1 2016 | www.strommestiftelsen.no

Å endelig finnes. Uten en identitet er du ingen. Har ingen rettigheter. Du finnes ikke. Selv om du faktisk lever. Når gatebarnorganisasjonen Alalay tar imot barn som har bodd på gata, har det ofte vært en stor utfordring at de ikke kjenner barnas riktige identitet. Barna har vært overlatt til seg selv og måtte finne mat og husly sammen med andre jevnaldrende gutter og jenter, og noen vet ikke hvem foreldrene er. Av og til er det vanskelig å finne slektninger som med sikkerhet kan si hvem barna er og når de er født.

FAKTA Bolivia

45 prosent av befolkningen i Bolivia er under 18 år. Et stort flertall av disse regnes for å leve et risikofylt liv på grunn av fattigdom og uvitenhet. I landet er det også en ikke-eksisterende kultur for å respektere barns rettigheter. Barn anses som sine foreldres eiendom, og mange ser det som helt normalt å klapse, slå eller disiplinere sine barn fysisk. 12 prosent av barn fra 0-9 år mangler fødselsattest, dermed mister de også tilgang til grunnleggende rettigheter. Man regner med at over 600.000 barn er i arbeid. Kilde: unicef.org

For å kunne gå på skole i Bolivia må du ha et identitets-kort. Dette er også nødvendig for at du skal kunne få mat på skolen og ta eksamen. Ønsker du å få arbeid, er du helt avhengig av å ha identitetskort også. Derfor arbeider Alalay mye for å finne barnas identitet. Barn som ikke kjenner sin fødselsdato, kan velge bursdagen sin selv. Alderen anslås ut fra medisinske kriterier. Mange velger da den dagen de kom til Alalay. For det ble deres nye fødsel. Da startet livet på nytt! Det er derfor rørende å oppleve gleden til barn og unge som får sitt første ID-kort. Endelig finnes de. På ordentlig!

Alalay

Strømmestiftelsens samarbeidspartner i Bolivia, oppsøker barn på gata og motiverer dem til å forlate gatelivet. De første månedene etter at de har forlatt gata, bor de på et mottakssenter. Deretter flytter de til en barnelandsby der de bor sammen med nye” søsken”,” familiemødre” eller” fedre”. Her får de skolegang, aktiviteter og trygghet. Fra de er 16 år til de fyller 18 lærer de ulike yrker for å kunne få seg en jobb eller begynne å studere.

test og et ID-kort! Endelig har jeg et bevis på at jeg er meg, at jeg finnes! Det er helt fantastisk! Nå kan jeg feire bursdagen min ordentlig! Den er 14. november! • NB! Av hensyn til hans beskyttelse er identiteten anonymisert. KIRSTEN FALCH/LARS SAAGHUS

HJELP TIL SELVHJELP 1 2016 | www.strommestiftelsen.no

REPORTASJE SRI LANKA De grønne teplantene slår mot oss med en friskhet som bare en vårskog med nyutsprungne blader kan vise maken til. Fortsatt henger friske vanndråper etter nattedugg og speiler seg mot en ubarmhjertig brennende sol. Og snart er de borte.

Jeg er en glad kvinne nå! – Det er vårt, dette, sier Jayawathie Guruwita (50) med et bredt smil, og plukker de friske skuddene. Det er de tre nyeste skuddene som blir plukket og blir til den beste teen fra Sri Lanka. Ett mål med friske grønne teplanter gir en god ukentlig inntekt for den vesle familien. Mannen Enil Sarath Wikraqma Ckramasinghe (52) finner frem en machete og går bak huset. Der har han plantet flere kaneltrær. Til sammen har de fire mål med kanel. Han hugger av noen greiner, så begynner han og sønnen Winod forsiktig å skave av det ytterste laget med bark før de kommer til den verdifulle barken, den som blir til kanelen vi bruker i kanelbollene og på grøten vår. – Vi har det godt nå. Vi lever et fredelig liv, har noen fine barn og gleder oss til at vi en dag kan bli besteforeldre, sier de to. Men for Jayawathie og Enil Sarath har det ikke alltid vært slik. Jayawathie har vært førskolelærer, og mannen var politisk aktiv og ble tatt for å motarbeide regjeringen. Han har hatt polio og bærer preg av det. Da de to giftet seg en gang på 1980-tallet, var det flere som kuttet kontakten med dem. Hun var utdannet lærer og arbeidet som førskolelærer. Han hadde ikke utdanning. Hvordan kunne en som var utdannet gifte seg med en som ikke hadde noe, var spørsmålet de ofte fikk. – Men vi var glade i hverandre og ville det-

te. Det var kjærlighet. Jeg valgte en mann som jeg visste jeg ville ha det godt sammen med, sier Jayawathie.

Jayawathie, som også har tatt opp igjen den gamle utdanningen sin og startet førskole og tjener ca. 900 kroner i måneden på det.

– For ni år siden bodde vi i et åpent jordhus uten dører og vinduer. Vi hadde ikke mat til mer enn ett måltid om dagen. Prisen på te var dårlig, pengelånerne krevde pengene sine tilbake, og ingen ville sende barna sine til førskolen jeg jobbet på. Jeg måtte slutte. Vi var fattige og hadde ikke penger, sier Jayawathie og lar tårene falle fritt. Jeg var så langt nede at jeg ville ta livet mitt, forteller hun hikstende.

Enil Sarat skjærer barken opp med et kutt langs greinen og bretter barkstykket forsiktig av. Lange runde stykker med bark blir lagt ut i sola og tørket. Kanelen bruker de i matlagingen. Men det aller meste går til markedet og blir solgt med en god fortjeneste.

Jayawathie ble med i en CBO, en lokal organisasjon, drevet av Strømmestiftelsen, i samarbeid med en lokal partner. Der kunne de spareog låne penger, ta opp felles problem, diskutere utfordringer og utfordre lokale myndigheter når de hadde saker de ville ha diskutert og gjennomført. – Prosjektet hjalp oss med en utviklingsplan for familien vår. Mål én var et bedre hus. Vi skulle ikke bo i en jordhytte, sier hun og viser rundt i huset de har nå, et fint hus med kjøkken og stue, dører og vinduer, murgulv og tre soverom. Mål nummer to var utdanning til barna våre. Den eldste har nå fått en god jobb og en trygg inntekt som sjåfør. Så lånte vi 100 000 rupi, (ca. 6000 kroner), kjøpte fire mål jord i tillegg til det vi hadde og plantet kaneltrær. Senere har vi tatt flere lån som alle er betalt tilbake, sier

– Det er det arbeidet som dere startet som har gjort at fattigfolk som oss har klart å klatre ut fra fattigdom. Uten hadde vi fortsatt vært lavest på stigen. Det dere startet ble en redningsbøye for oss. Nå blir vi respektert. Vi blir tatt med i diskusjoner og samtaler om hvordan vi skal utvikle vårt eget lokalsamfunn, sier Enil Sarat. Før ble han mobbet for sykdommen sin. – Det gjorde vondt. Men det skjer ikke nå lenger, nå har jeg fått respekt for den jeg er, sier han. – Dette prosjektet har lært oss å finne styrken vi har i oss selv og hjulpet oss til å finne frem til hva vi selv kan gjøre for at vi skal få det bedre. Det har gitt meg og mannen min en ny verdighet. Da vi var lengst nede, ble vi sett og løftet opp. Nå kommer folk til oss for å få hjelp og råd. – Jeg er en glad kvinne nå, sier Jayawathie. • EGIL MONGSTAD Sri Lanka

> Teplantene, kaneltrærne, utviklingsplanen for familien vår og mye hardt arbeid har tatt oss ut fra fattigdom, sier Jayawathie Guruwita.

HJELP TIL SELVHJELP 1 2016 | www.strommestiftelsen.no

Dagen reiseklubb er et samarbeid mellom Dagen, turoperatører som G Travel samt norske bistands- og misjonsorganisasjoner. Sammen inviterer vi til unike reiseopplevelser. Reiser som forvandler liv. Velkommen ombord.

EN UNIK REISE TIL NEPAL

I SAMARBEID MED STRØMMESTIFTELSEN

PROGRAM: Dag 1, fredag 18. nov: AVREISEDAG Avreise fra Gardermoen kl 14.55 med Qatar Airways.

“Mektig og rørende” Bli med Strømmestiftelsen på en unik reise til Nepal. Turen vil by på mektige naturopplevelser, spennende kultur og gripende møter med modige mennesker Strømmestiftelsen samarbeider med i kampen mot fattigdom. Turen til Nepal arrangeres av G Travel i samarbeid med Strømmestiftelsen og avisen Dagen. Reiseleder fra Strømmestiftelsen er Egil Mongstad som har arbeidet i Strømmestiftelsen i 17 år. Han er journalist og jobber som redaktør i Strømmestiftelsen. Egil har lang reiseerfaring og har vært flere ganger i Nepal. Øystein Samnøen fra Dagen deltar også som vertskap.

Dag 2, lørdag 19. nov: KATHMANDU og BHAKATAPUR Vi ankommer Kathmandu Internasjonale flyplass og blir ønsket velkommen av representant fra Strømmestiftelsen. Ankomst hotell. Tur til Bhaktapur for by-sightseeing med besøk i Nyatpola Temple, og til det gamle kongelige palasset Golden gate. Middag med nepalsk kulturforestilling på Nepali Chulo. Vi overnatter på hotell i Kathmandu. Dag 3, søndag 20. nov: Vi reiser til LUMBINI Vi kjører fra Kathmandu til Lumbini med turistbuss gjennom et svært vakkert landskap. Lumbini er fødestedet til Buddha, i sydlige Nepal ved grensen til India. Middag og overnatting på hotell. Dag 4 - 5, mandag 21. nov - tirsdag 22. nov: LUMBINI Full dag med Strømmestiftelsen ved Samvad Centre. Middag og overnatting på hotell. Dag 6, onsdag 23. nov: LUMBINI/POKHARA Besøk av Lumbini, fødestedet til Buddha. Vi besøker Puskerni Pond, Garden Mayadevi Temple, og Ashoka Pillarm tempel. Turen går videre til til Pokhara: Vakre landskap med elver, åssider og små landsbyer. Vi ankommer Pokhara for middag og overnatting på hotell. Kveldstur på markedet ved innsjøens bredder. Dag 7, torsdag 24. nov: POKHARA Vi starter dagen med å beundre soloppgangen over Himalayafjellene. Vi besøker den vakre landsbyen Sarangot, 1592 m.o.h. Båttur på Phewa Lake hvor vi skuer utover Annapurna. POKHARA er Nepals flotteste naturlige dal, en meget populær turistattraksjon. Vi skal også besøke den tibetanske leiren, Devi’s Fall, Mountain Museum og Lake Side Market. Middag på hotellet. Dag 8, fredag 25. nov: POKHARA/KATHMANDU Vi kjører fra Pokhara til Kathmandu med buss. Vi stanser ved en elv og spiser lunsj. Ankomst Kathmandu. Middag og overnatting på hotell.

TURFAKTA:

INFORMASJON OG PÅMELDING:

Sted: Nepal Dato: 18. – 29. november 2016 Vertskap: Egil Mongstad og Øystein Samnøen Pris for reisen: kr. 24.196,-

G Travel, Postboks 11, 4661 Kristiansand E-post: anne.grete.sundbo@gtravel.no Tlf: 381 25 652

Påmeldingsfrist: 1. oktober 2016

PRISEN INKLUDERER: Flyreise T/R OSL, hotellovernattinger i henhold til program, 3 måltider/dag, inngangsbilletter, buss, engelsktalende guide, tips og reiseleder. Flyskatt som pr 15.02.16 er kr 2.669,-. TILLEGG: Reiseforsikring og vaksiner. Reise til/fra Gardermoen. Tillegg for enkeltrom: Kr. 4.800,-. Flytur over Mount Everest dag 9 (valgfritt) kr. 2.300,-. Visumkostnad ca. kr 200,- (USD 25). G Travel formidler gunstige priser på forsikring og innlandstransport etter behov: Tlf 381 25 652. Forbehold om tid- og prisendringer, endringer i valutakurser og andre forhold vi ikke er herre over.

HJELP TIL SELVHJELP 1 2016 | www.strommestiftelsen.no

Dag 9, lørdag 26. nov: KATHMANDU Mulighet for morgentur med fly for å oppleve Mt. Everest fra luften (kr 2.300,- pr. person). Deretter utforsker vi fargerike Kathmandu Durbar Square, det gamle kongelige palasset i Kathmandu, Temple of Living Godess Kumari, Jagannath Temple kjent for sine fargerike utskjæringer. Vi besøker Kasthmandap tempel, et treetasjes tempel bygget i 12. århundre. Tid til egen disposisjon etter lunsj. Middag på hotellet. Dag 10, søndag 27. nov: KATHMANDU Vi går i Kathmandus gater og opplever byens attraksjoner og severdigheter. Sightseeing i egen buss med guide. Vi besøker blant annet det gamle tempelet Swyumbhunath, Stupa Boundhanath og Patan Durban Square. Dag 11, mandag 28. nov: HJEMREISE Dagen til fri disposisjon frem til avreise ettermiddag. Flyavgang kl. 20.55. Ankomst OSL Gardermoen 29. nov. kl. 17.10.

Kan næringslivet kombinere samfunnsansvar og mål om kommersiell vekst? Tiden vi lever i utfordrer våre verdier og holdninger. Utviklingen i verden og i vårt nærområde krever nye tanker og nye løsninger. Hvordan kan næringslivet bidra? Disse spørsmålene stilles til et knippe norske næringslivsledere under CSR konferansen i Kristiansand 31. mars. Johan H. Andresen fra Ferd, Sissel Leire fra Kruse Smith og Nicolai Tangen fra AKO Capital er noen bedriftseiere som vil dele sine erfaringer fra scenen. På hver sin måte bruker de sin posisjon til å skape varige endringer i samfunnet rundt dem. Nicolai Tangen er en London-basert forretningsmann, men har det siste året blitt en kjent skikkelse i Kristiansand etter å ha donert byen en kunstsamling verdt 150 millioner kroner. CSR-konferansen arrangeres i samarbeid mellom Kruse Smith Stiftelsen og

Strømmestiftelsen. Dette er den første CSRkonferansen, men ambisjonen er at det skal bli en årlig samling. Konferansen samler personer, næringsliv, frivillighets-Norge og forvaltning. Målsettingen er å utfordre deltakerne på viktige og vanskelige problem-

CSRkonferansenI2016

stillinger knyttet til næringslivets ansvar for samfunnet de er en del av. Du kan lese mer om konferansen på www.csrkonferansen.no eller ved å følge konferansen på Facebook/csrkonferansen.

csrkonferansen.no

Kristiansand - 31. mars 2016

Næringslivet og sosialt ansvar - en mulighet for økt verdiskapning Hvordan kan du som bedriftseier og leder bidra til et mer rettferdig samfunn for alle? Er det mulig å drive med doble bunnlinjer? Få med deg erfaringer fra kjente bedriftsledere og diskuter utfordringer med andre i din situasjon. Meld deg på konferansen. Bli inspirert.

S T IFT E LSE N

Henrik Syse

Roy Mersland

Sissel Leire

Inger Elise Iversen

Nicolai Tangen

Jan H. Andresen

HJELP TIL SELVHJELP 1 2016 | www.strommestiftelsen.no

Eit blikk Mot verda, Kva mĂ¸ter meg der ute? Tekst: Egil Mongstad Foto: Oddvar Paulsen

HJELP TIL SELVHJELP 1 2016 | www.strommestiftelsen.no

Generalsekretær Øyvind Aadland

KURSENDRING – HVOR? Norsk utenrikspolitikk varsler en kursendring for norsk bistand, men hvilket mål styrer man mot? Målet for norsk utenrikspolitikk er å sikre norske interesser. Disse handler i stor grad om økonomi, ressurser og sikkerhet. Siden bistand er en del av utenrikspolitikken er det en logisk følge at målet er det samme her. Heldigvis er det nok ikke fullt så enkelt, og fremming av norske verdier som nestekjærlighet og solidaritet, samt en sterk forankring i menneskerettighetene, er nok i praksis en like stor del av målet med bistandsarbeidet vårt som konkrete norske utenrikspolitiske interesser. Mange av oss som betaler skatt i Norge synes det å hjelpe dem som har det vanskeligst har en stor verdi i seg selv. Det kan ligge en kime til konflikt mellom norske politiske og økonomiske interesser og de nevnte verdier som springer ut fra vår kristne og sosialdemokratiske kulturarv. Når utenriksdepartementet nå varsler en kursendring kan det være verdt å spørre seg om det er verdiene eller interessene vi skal bevege oss i retning mot. Vi kan tolke mye positivt i de signalene som er gitt så langt om at Norge vil fokusere mer på sårbare stater. Samtidig er det prosesser som gir grunn til å være på vakt. Vi deler bekymringen som er uttrykt over prosessen i OECD, der det kan komme regelendringer som på sikt fører til at bistandspenger kan brukes til anti-terrorarbeid og militær opplæring. Terrorangrepet på Statoils gassanlegg i Algerie i 2013 åpnet øynene våre for at fundamentalisme og terror er en utfordring for både nordmenns sikkerhet og norske økonomiske interesser i utlandet. Det skal vi ta på alvor og prioritere i norsk utenrikspolitikk. Men det blir ikke riktig hvis beskyttelse av disse interessene går på bekostning av verdiene som ligger i å bekjempe fattigdom og gi mennesker i en desperat situasjon en håndsrekning i deres kamp

for å komme ut av fattigdommen. I en tid der frykten for terror preger oss mer enn noensinne er det viktig at vi tar med oss verdiene som sier at det ikke bare er oss selv vi skal tenke på. Norsk bistand til land som i dag er preget av fundamentalisme må ikke bare handle om våre interesser – nordmenn som skal besøke, etablere forretninger eller handle med landene. Strømmestiftelsen jobber i tre av verdens fattigste land i Vest-Afrika, der vi de siste årene har vært vitne til at fundamentalister har skapt uro og sikkerhetssituasjonen har blitt stadig verre. Bekjempelse av fattigdom kan være ett av mange verktøy for å stabilisere et land og gjøre det mer trygt, men det er også langt mer enn et middel for at det skal bli tryggere for norske interesser. Jeg håper vi vil fortsette å ha en verdibasert norsk bistand der ethvert menneskes vei ut av fattigdommen er et mål i seg selv. Klarer vi å ta vare på verdiene gjennom en omlegging av bistanden er det også mye positivt å spore i regjeringens utspill. Styrket samspill mellom humanitær og langsiktig bistand, bedre koordinert, en anerkjennelse av frivillige organisasjoners rolle som nøkkelaktører, og ikke minst sterk nasjonal forankring, er en politikk vi i Strømmestiftelsen ønsker velkommen. Sentralt i etikken og verdiene våre står den gyldne regel – «elsk din neste som deg selv», og filosofen Immanuel Kants kjente ord om mennesket som mål i seg selv – ikke bare et middel for noe annet. Å bekjempe og forebygge terror, krig og konflikt i de mest sårbare statene er viktig og nødvendig. Vi håper og tror dreiningen ikke betyr at fattigdomsbekjempelsen blir redusert til et middel for å nå mål om sikkerhet og økonomi for norske interesser. Å hjelpe et menneske ut av fattigdom må alltid være et mål i seg selv.

Jeg håper vi vil fortsette å ha en verdibasert norsk bistand der ethvert menneskes vei ut av fattigdommen er et mål i seg selv. HJELP TIL SELVHJELP 1 2016 | www.strommestiftelsen.no

IDÉ/TEKST/LAYOUT/FOTO: STRØMMESTIFTELSEN

Ingen jobb, ingen skoleplass. Ingen skoleplass, ingen jobb. Fattigdom går i sirkel inntil du kommer deg ut av den. En skoleplass eller jobb er ingen selvfølge for fattige mennesker. Derfor, når du gir din støtte til Ramira og datteren hennes, er du med og utrydder fattigdom sammen med Strømmestiftelsen. Vi gir starthjelp gjennom utdanning og jobbskaping. Lang erfaring har vist oss at milde gaver ikke hjelper folk ut av fattigdom. Derfor gir vi heller muligheter!