Hjelp til selvhjelp nr 1 2017 by Strømmestiftelsen

NR. 1 2017 • 38. ÅRG • STRØMMESTIFTELSENS INFORMASJONSMAGASIN

FORSIDEBILDET

Livet kan være hardt her, men det er et godt liv, sier Gladys. Les mer side 14. Foto: Egil Mongstad. NR. 1 2017, 38. ÅRG • STRØMMESTIFTELSENS INFORMASJONSMAGASIN

Fadder

Spydspiss og forbilde

SIDE 30

Arvevolden Byttet ut lærbeltet

SIDE 14

SKRIKET mot urett

SIDE 4

SIDE 22

Spareskolen

Hvem ser du?

SIDE 10

SIDE 33

Drømmer om en systue

SIDE 26

Takker for seg

SIDE 18

Har hjelpt 23 000 born

SIDE 8

I forkant i kampen mot fattigdom

SIDE 6

Shipas idé

SIDE 24

Nye mål for Franscescha

SIDE 12

IC ECOLAB RD

REDAKTØR: Egil Mongstad JOURNALISTER: Asle Stalleland, Malin Elvedal Grendal, Conny Sjöberg, Jeanett James Villegas GRAFISK DESIGN: Oddvar Paulsen TRYKK: Unitedpress.no OPPLAG: 21.600 ADRESSE: Skippergata 5, Boks 414, 4664 Kristiansand TELEFON: 03002 GIVERKONTONUMMER: 3000.32.51000 FAX: 38 02 57 10 E-POST: postkrs@stromme.org Magasinet kommer med fire nummer i året. Ettertrykk anbefales med henvisning til Hjelp til Selvhjelp som kilde. Trykket på miljømerket, resirkulert papir. 3041

UnitedPress

0947

HJELP TIL SELVHJELP ISSN 0806-1602

HJELP TIL SELVHJELP 1 2017 | www.strommestiftelsen.no

kontrollerer at innsamlede midler brukes riktig. Strømmestiftelsen forplikter seg til å fortelle deg at gaven har kommet frem, og gi deg fortløpende informasjon om arbeidet.

DEN NYE FATTIGDOMSGEOGRAFIEN Strømmestiftelsen arbeider i fleire av verdas fattigaste land. Mellom dei finn ein Niger, Burkina Faso og Mali, som alle tre er mellom dei ti fattigste landa i verda. Det er berre eit par ti-år sidan 90 prosent av verdas fattige kom frå låginntektsland. I dag har dette endra seg. For jamsides med at talet på fattige i verda er kraftig redusert, har det også skjedd ei endring i fattigdomsgeografien. I dag kjem kring 73 prosent av verdas fattige frå mellominntektsland, det vil seie land der gjennomsnittleg BNI per innbyggar er frå 996 til 3945 dollar i året. Kva vil dette ha å seie for korleis bistand skal sjå ut og fordelast i åra som kjem? I vår skal regjeringa leggje fram ei ny bistandsmelding som skal meisle ut kursen for norsk bistand i åra som kjem. Det vil bli interessant å sjå korleis den nye «fattigdomsgeografien» vil gjere utslag på korleis bistand i framtida vil bli prioritert og fordelt. Skal storleiken på bistanden reknast ut i høve til talet på fattige under fattigdomsgrensa, eller skal det reknast ut i høve til landets totale brutto nasjonalinntekt fordelt på innbyggjarar (BNI). I dag er det brutto nasjonalinntekt per innbyggar som er nøkkelen til korleis ein skal rekne ut storleik på bistand. Det vil kunne få store fylgjer for bistand til land med høgt BNI og stor velstand for dei få, men der fattigdomen likevel er stor blant dei mange. I dag reknar ein med at over 75 prosent av dei som lever i ekstrem fattigdom, det vil sei for mindre enn 1,90 dollar om dagen, bur i mellominntektsland. I land som Mali, Niger og Burkania Faso er fattigdommen stor. I Niger er brutto nasjonalprodukt per innbyggar (BNI) 410 dollar i året, Burkina Faso 613 dollar og i Mali er BNI 650 dollar i året.

mellominntektsland og ligg lenger oppe på FNs fattigdomsindeks. Men i disse landa finn ein også store lommer og områder med stor fattigdom, og der skilnaden mellom dei som lever i velstand og dei mange i fattigdom er aukande. Nyleg besøkte eg Peru, eit land med stor velstand enkelte stader, særskild i storbyane. Men Peru er og eit land med ekstrem fattigdom, spesielt blant urfolk og folk i Andesfjella og i jungelområda. I desse områda flyttar folk frå fattigdom på landsbygda, til fattigdom i byane. Ifylgje offisielle tall lever mindre enn ein tredjepart av landets befolkning i Peru under fattigdomsgrensa. I Bolivia er nærare 40 prosent av befolkninga under fattigdomsgrensa. For kvinnene, borna og familiane i Peru og i andre mellominntektsland er BNI, og formlane for korleis ein reknar ut fattigdom heilt uinteressante. For dei er det den brutale røyndomen i det å være fattig som er kvardagen. Det er som fattige dei møter livet kvar einaste dag, og det er som fattige dei går til ro kvar kveld. Det er det som er deira kvardag. Og der, i denne kvardagen, i den peruanske fjellheimen og på den bolivianske høgfjellssletta, skal me i Strømmestiftelsen framleis vera for og samen med dei fattigaste av dei fattige. I dette bladet kan du lesa mykje meir om arbeidet vårt i Peru og Bolivia.

Strømmestiftelsen arbeider også i land som Peru, Sri Lanka og Bolivia. Dette er land som er rekna som

Egil Mongstad redaktør

Strømmestiftelsen er utviklingsorganisasjonen som hjelper folk i gang. Som gir fattige mennesker starthjelp til å klare seg selv på egenhånd. Vår erfaring er at milde gaver ikke hjelper folk ut av fattigdom. Derfor gir vi heller muligheter. Utgangspunktet for vårt arbeid er knyttet til det kristne verdigrunnlaget med Jesu liv og lære som inspirasjon og rollemodell for nestekjærlighet. Hjelp til Selvhjelp arbeider etter Redaktørplakaten og Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk. Våre verdier:

MENNESKEVERD, SOLIDARITET OG RETTFERDIGHET HJELP TIL SELVHJELP 1 2017 | www.strommestiftelsen.no

Vold mot kvinner og barn i Sør-Amerika sjokkerer og bekymrer. Og den går i arv.

Arvevolden ASLE STALLELAND & EGIL MONGSTAD

n fersk studie fra Unicef viser at en av tre mødre i Peru ser på fysisk avstraffelse som en naturlig del av barneoppdragelsen. I Bolivia er det rapporter som peker på at over halvparten av barna i landet har vært utsatt for, eller er ofre for, vold. For Strømmestiftelsen er arbeid mot vold mot kvinner og barn høyt prioritert i våre to prosjektland i Sør-Amerika: Peru og Bolivia. Blant annet har gatebarnprosjektet Alalay hjulpet svært mange barn og unge som har flyttet på gata for å unnslippe volden hjemme. Barn nede i 7 - 8 års alderen forteller hjerteskjærende historier om hvordan de rømmer på gata, ofte med

yngre søsken, for å unnslippe volden hjemme. Man spør seg hva som kan få foreldre til å gjøre slike ting med barna sine. Prosjektet hjelper barna til å bearbeide traumene og komme i gang med et godt og trygt liv på egenhånd. I Peru arbeider organisasjonen Paz y Esperanza med menneskerettigheter og svært mye med vold og overgrep mot kvinner. OND SIRKEL Unicef har gjort studier i Bolivia og Peru for å forsøke å finne årsakene til at foreldrene slår barna. Et funn er at volden ser ut til å gå i arv. Har man selv blitt utsatt for vold som barn, øker sjansen for at man slår sine egne barn når man blir foreldre. Det er også funnet sammenhenger

HJELP TIL SELVHJELP 1 2017 | www.strommestiftelsen.no

mellom vold mot kvinner og vold fra mor mot barn. Der far slår mor øker også sannsynligheten for at mor slår barna. Voldens onde sirkel virker vanskelig å bryte. I Peru viser undersøkelser fra 1999 at 85 prosent av kvinnene i Lima er utsatt for psykologisk vold. 31 prosent er utsatt for fysisk vold og nærmere 50 prosent har opplevd seksualisert vold. Samlet viser en undersøkelse fra verdens helseorganisasjon (WHO) at 69 prosent av kvinnene i Peru i 2006 hadde vært utsatt for en eller annen form for fysisk vold. Fattigdom er en del av bildet. En studie fra Bolivia viser at fysisk vold er mer vanlig i fattige familier. Det blir pekt på at vold

ILLUSTRASJONSFOTO: ODDVAR PAULSEN

ofte kan komme i forbindelse med økonomisk og arbeidsutfordrende situasjoner og skjer ofte når foreldrene mangler ressurser til å takle vanskelige situasjoner. Derfor er utdanning, jobb og sikker inntekt er et viktig tiltak for å forhindre vold mot både kvinner og barn. AKSEPTERT MACHO-KULTUR For mange barn blir vold en naturlig del av oppdragelsen, og etter hvert oppfatter barna det å bli slått som en korreks når de ikke gjør pliktene sine og oppfører seg som de burde. Det er ingen som lærer dem å stille spørsmål ved måten foreldrene oppdrar dem på. Heller ikke på skolen lærer de å stå opp mot dette og at de ikke skal akseptere

vold. Når volden aksepteres overalt, blir det også naturlig for dem å ta den med seg når de selv en gang skal oppdra barn. I Peru forteller kvinner om en machokultur som handler om en sterk mannsdominerende kultur, hvor de mer og mer finner seg i mannens voldsbruk, ofte kombinert med stort bruk av alkohol. – Til sist tror vi at det skal være slik og aksepterer det, sier flere kvinner i Peru.

forståelse av at vold mot kvinner og barn er ok. Dette må skje fra myndigheter på alle nivå gjennom skolen, helsearbeidere, organisasjoner og i hjemmene. Vold mot kvinner og barn må motarbeides, og kan aldri aksepteres! •

En underliggende årsak til denne voldsspiralen er med andre ord en kultur der vold i utstrakt grad er akseptert. Derfor er det helt avgjørende å ta et oppgjør med det som normaliserer vold og skaper en

HJELP TIL SELVHJELP 1 2017 | www.strommestiftelsen.no

TEMA SØR-AMERIKA

I forkant i kampen mot fattigdom

– Strømmestiftelsen har arbeidet i Sør-Amerika siden tidlig på 80-tallet, og det skal vi fortsette med, for det er fortsatt mye fattigdom her, sier Strømmestiftelsens regiondirektør i Sør-Amerika, Susana Tapia Porras med overbevisning i blikket. – Vi er en liten organisasjon med store drømmer, men vi ønsker å spille en rolle i kampen mot fattigdom i vår region. Vi skal være en inspirator både for folk og institusjoner, og sammen skal vi arbeide for å hjelpe mennesker ut fra fattigdom, fortsetter regiondirektøren. NOEN AV DE VIKTIGE OMRÅDENE Strømmestiftelsen arbeider med i Sør-

Amerika er utdanning, gatebarn, menneskerettigheter, likestilling, yrkesopplæring, tospråklig utdanning for barn, voksenopplæring for kvinner og inntektsskapende arbeid gjennom spare- og lånegrupper. Peru og Bolivia er på 84. og 119. plass på FNs utviklingsindeks. Sammen med 13 samarbeidspartnere i disse to landene har Susana Tapia Porras ansvaret for å gi barn god utdanning og kvinner en mulighet til å

HJELP TIL SELVHJELP 1 2017 | www.strommestiftelsen.no

øke sine inntekter og kunnskaper, så de kan styrke sin stilling i samfunnet. Hun ønsker at arbeidet i regionen skal ligge i forkant, og jobber mye med å utvikle og styrke kompetansen til våre lokale samarbeidspartnere. Målgruppene er alltid de mest sårbare og utsatte i samfunnet. – Noen av programmene og metodene vi

FOTO: KIRSTEN FALCH

Vi skal gjøre vår del for at fattige mennesker kan leve sine liv med verdighet og i verdighet. Susana Tapia Porras

Hun mener likevel at Strømmestiftelsen ligger godt an i kamp om flere penger og midler fra privat sektor. – Vi kan vise til gode resultater av det vi gjør. Over de siste åtte – ti årene har vi skapt dokumenterte endringer, og vi har gode strategier og planer for arbeidet vårt. Dette blir lagt merke til blant andre organisasjoner og myndigheter, uttaler hun.

FOTO: HELGA URKE

Stor fattigdom, både i by og land, kjennetegner Peru.

har utviklet sammen med våre partnere har myndighetene senere inkludert i sine strategier, for eksempel det å bruke morsmålet quechua i undervisningen de første årene på skolen. Det har kommet som et av resultatene fra det arbeidet vi gjør og har endret skolehverdagen og fremtiden til mange tusen barn i Andesfjellene, forteller Tapia Porras. TRENDY BISTAND EN UTFORDRING Regiondirektøren registrerer at flere store firmaer ser hvor viktig det er å skape utvikling og ønsker å være med å bidra. Men ikke alle har riktig fokus. Noen starter egne prosjekter, og flere selskaper setter opp egne avdelinger for bistand i bedriften, eller starter sin egen utviklingsorganisasjon. – Det ser ut til å være en trend for tiden. Men det er beklagelig at det bare er et fåtall

Hun understreker at det i fremtiden vil være viktig å ha enda større oppmerksomhet knyttet til bærekraftig utvikling. Hun tenker da spesielt innenfor områder knyttet til arbeidskraft, jordbruk – spesielt de små familiejordbrukene – klimaendringer og miljø. SVÆRT STORE FORSKJELLER Sør-Amerika er et område med svært store forskjeller mellom by og land, mellom fattig og rik. I storbyene finnes mye velstand, men her finnes også lommer med ekstrem fattigdom. En dypt forankret macho-kultur holder kvinner nede, og det er fortsatt store forskjeller mellom menn og kvinner. Det er også store variasjoner mellom skoler og utdanning i storbyene og på landsbygda. Jobber er annen utfordring. Ungdommer går ut av skolene til arbeidsledighet og har små muligheter for å få seg en jobb. Dagens samfunn arbeider for lite med hvordan man kan løse problemer knyttet til alkohol, vold, tidlig ekteskap og tenåringsmødre. Altfor mange tenåringsjenter blir gravide og får barn. – Vi lever også i et samfunn med en dessverre økende korrupsjon og usikkerhet knyttet til økonomi og utvikling. Dette

Susana Tapia Porras, midt i båten, på et av sine feltbesøk til Belen i byen Iquitos, nord i Peru.

FOTO: EGIL MONGSTAD

av disse som er opptatt av hva folk virkelig har behov for. Dette er en utfordring for våre samarbeidspartnere, som forsøker å bygge opp lokal finansiering for å klare å rekke ut til flere, sier regiondirektøren.

gjør folk mer sårbare og utsatte for fremtiden. Offentlige institusjoner er også dårlig organiserte og ineffektive i det de skal gjøre for å ta opp kampen mot korrupsjon. Derfor blir vårt arbeid så viktig, sier Tapia Porras. LEVERE GOD KVALITET Hun mener det er helt avgjørende at Strømmestiftelsen kan levere god kvalitet og at det vi gjør setter varige, gode spor etter seg. – Vi skal gjøre vår del for at fattige mennesker kan leve sine liv i verdighet og med verdighet. Vårt arbeid skal bidra til at mennesker kommer ut av fattigdom, og det skal vi fortsette med, sammen med alle våre gode samarbeidspartnere her i Peru og Bolivia, avslutter regiondirektøren i Lima optimistisk. • JEANETT JAMES VILLEGAS, LIMA, PERU Oversatt av Egil Mongstad

PERU

BOLIVIA

HJELP TIL SELVHJELP 1 2017 | www.strommestiftelsen.no

TEMA SØR-AMERIKA

Sidan 1992 har Strømmestiftelsen arbeida i Bolivia med gateborn og risikoutsatte born gjennom organisasjonen Alalay. På gata opplever borna vald, fattigdom og utnytting og lever med redsel og skuffelse over det å bli forlatne.

– Born og ungdom har dei same rettane i samfunnet som alle andre. Men i vårt samfunn med mykje fattigdom og vald, er borna svært ofte er taparane. Skal me endra framtida deira er det dei som er endringsagentane. Dei er nøkkelpersonar og skal være med å utvikle morgondagens Bolivia mot eit meir rettferdig og likestilt samfunn, seier Karina Rivera. Ho er leiar i organisasjonen Alalay. Organisasjonen blei stifta i 1990. Sidan har dei arbeida med gatebarn i Bolivia.

Har hjelpt 23 000 bo Å arbeide førebyggjande for at borna skal beskyttast mot dette er heilt naudsynt. Der det er mogeleg må ein gjere det saman med foreldre og føresatte, som har sterk påverknad på korleis born vil utvikle seg.

FOTO: ODDVAR PAULSEN

FØREBYGGJANDE ARBEID I 2010 var talet på born og unge i Bolivia heile 42,3 prosent, mens dei no utgjer 40 prosent av befolkninga. – Skal me endre framtida vår og samfunnet vårt, må me begynne med dei unge. I dag er born utsett for fysisk og psykisk vald, både heime og ute. At det er slik er med å halde tilbake både den sosiale og mentale utviklinga til borna, seier Rivera. Ho meiner det er heilt naudsynt å ta med vald, alkohol og stoffmisbruk som heilt sentrale faktorar i trusselbildet til born sin oppvekst. – Dette er delar av ein oppvekst i fattigdom.

Alalay har hjelpt 23 000 bort frå gata. No skal førebyggjande arbeid hindra at born kjem på gata.

Bornas tette band til sine foreldre gjer det mogeleg å studere og identifisera tiltak som kan forhindra at born flyttar på gata, seier Rivera. Kjem borna først på gata er det mange odds som er imot dei. – Dei fell utanfor det sosiale tryggleiksnettverket og får ikkje tilgang til helsetenester, utdanning, bustad og sosiale tenester som samfunnet kan gje. Difor er det førebyggjande arbeidet me gjer i Alalay så viktig. Me arbeider for å gjere borna mindre sårbare og for at dei skal få sin rettmessige del av det samfunnet skal gje av utdanning og tryggleik. Samstundes peikar me på kva rettar og plikter alle har, seier Rivera. Data- og matematikkundervisning. Fra en skole i El Alto, La Paz.

HJELP TIL SELVHJELP 1 2017 | www.strommestiftelsen.no

FOTO: STRØMMESTIFTELSEN

BOLIVIA

LA PAZ

ILLUSTRASJONSFOTO FRA LA PAZ: ODDVAR PAULSEN

born bort frå gata MÅLRETTA METODE MOT VALDSSPIRALEN I ei undersøking frå Bolivia fortel nærare 86 prosent av kvinnene at dei har vore utsett for vald, og 93,6 prosent av alle born seier at dei heime har opplevd fysisk og / eller psykisk vald. Samstundes seier 80 prosent av alle kvinner og 75 prosent av alle menn at dei har brukt fysisk straff mot borna sine. Det kan handle om å holde i øyra, slå, gje eit klaps, skrike, fornærme og audmykje, ikkje gje borna mat, gje dei hardt arbeid, låse dei ute, helle vatn over dei og mykje meir. – At så mange born opplever dette tyder på at foreldra ikkje skjønar at det å slå eller utøve vald mot borna sine er eit overgrep mot dei, forklarer Karina. Bolivia har også ein lov som beskyttar born og ungdom mot vald i familien. – Men styresmaktene klare ikkje å følgje

opp. Derfor et vald i heimen så utbreidd og får lov til å skje, seier Rivera. – Her har Alalay er ein viktig stemme for å målbære borns rettar. No arbeidar me saman med styresmaktene for å beskytte sårbare og risikoutsette born mot overgrep frå foreldre, føresette og samfunnet. Til dømes har styresmaktene teke i bruk vår modell og metode å arbeide på, og brukar den i dag i fem offentlege senter for born. Styresmaktene har også sett i gong tiltak som skal forbetra borns helse og redusera barnedød. Samstundes blir det arbeida målretta med å gjere skulegong og utdanning betre slik at færre born sluttar på skulen.

og lever no trygge liv der borna deira veks opp med skulegong, omsorg og kjærleik, seier Rivera. Ho fortel kor fint det er å oppleve at born som har hatt ein oppvekst på gata klarer å ta seg vidare og få ei utdanning, studere og komme seg fram i livet. — Dei har brote ein vond sirkel og skapt tryggleik for borna sine. Det er det fantastisk å få lov til å være med på. Difor er borna håpet for morgondagen. Det er dei som er dagens endringsagentar, seier Rivera i Alalay. JEANETT JAMES VILLEGAS Oversatt av Egil Mongstad

HÅPET FOR MORGONDAGEN Sidan Alalay starta har 23 000 born og unge fått hjelp til å komme bort frå gata. Dei er i dag unge vaksne som fekk tryggleik og skulegong hos Alalay. Mange har eigne familiar HJELP TIL SELVHJELP 1 2017 | www.strommestiftelsen.no

TEMA SØR-AMERIKA Den lange elvebåten pløyer de svake bølgene. Grønn, tett jungel strekker seg enkelte steder helt utover elvebredden før den blir stoppet av elven Marañon, en av de store sideelvene som mater verdens mektigste elv, Amazonas, med vann. En time etter avgang fra byen Nauta stopper vi i den vesle landsbyen Los Amazonas.

Spareskolen i Amazonas

EGIL MONGSTAD

Los Amazonas, Peru

Gruppemøte i spare- og lånegruppa der en av de ansatte i ADP underviser om hvor viktig det er å spare og å handle klokt.

e første som bosatte seg her kom hit for 40 år siden etter at en flom i en naboelv tok med seg landsbyen de bodde i. Nå bor det 200 personer fra Cocama-indianerne her og driver litt jordbruk, håndarbeid og fiske. Her arbeider Strømmestiftelsen sammen med organisasjonen (ADP) Assosiacion Solidaridad Peru. – Dette er et område med stor fattigdom. Mange lider av under- og feilernæring og det er et stort misbruk av alkohol i landsbyen. Det er bare fra august og utover i januar at folkene her har nok mat – utover det er det vanskelig. Jordsmonnet er skrint og gir ikke mye, det blir stadig mindre fisk i elva,

som også er forurenset. Normalt spiser ikke folk mer enn ett til to måltider om dagen. Kosten er også ensidig og består mye av yucca, bananer, frukt, noe kylling og fisk, forteller daglig leder i ADP, Dora Ramirez Davila. Landsbyen har både skole og barnehage, men utover det opplever de seg glemt av myndighetene. Dora forteller at indianerne kjemper en fortvilet kamp med myndighetene for å få strøm og andre offentlige tjenester til landsbyen. – De blir ikke sett og heller ikke hørt. Litt av vår oppgave som organisasjon er å påvirke myndighetene og motivere landsbyens ledere til å jobbe med dette. Vi vil at de som bor

HJELP TIL SELVHJELP 1 2017 | www.strommestiftelsen.no

her skal ta ansvar. Så skal vi hjelpe til og gi råd underveis. Men det er et stort problem når landsbyen gang etter gang opplever at penger som skulle hit havner i korrupte lommer, sier Dora. LÆRER Å PRIORITERE I dag er det møte i landsbyens spare- og lånegruppe, Les Valientes de Amazonas (de modige i Amazonas). Hver torsdag kommer 16 medlemmer hit – 15 kvinner og en mann – for å spare og låne. I tillegg drøfter de et tema, som i dag handler om hva du kan gjøre for at pengene kan rekke lenger. – Folk her er ikke vant til å spare. Det må vi lære dem, og vi må lære dem å tenke lang-

PERU

Daglig leder i ADP, Dora Ramirez Davila.

Los Amazonas

LIMA

Gloria og Franscescha har rollespill der de viser hvor viktig det er å kjøpe klokt. I bakgrunnen er en av de ansatte i ADP.

Båttrafikk på elva Marañon på vei til byen Nauta.

siktig. De må lære å gjøre valg, prioritere og handle klokt på butikken, spare og ikke bruke penger på det de ikke trenger. Og mennene må slutte å drikke opp pengene, sier Dora.

ker noe som er nødvendig og svært mye på noe som er unødvendig, som for eksempel sminke. Den andre tenker langsiktig, kjøper grønnsaker og varer som er sunne for barna, og så sparer hun endel.

ROLLESPILL Det er klamt og fuktig. På elva bak oss drar kraftige motorer en elvebåt fremover. Under stråtaket over den sirkelrunde plassen lærer medlemmene i gruppa hvordan de kan planlegge sine innkjøp, sjekke prisene, tenke at det er rimeligere å kjøpe tre kilo fremfor én, og et dusin fremfor én stk. Så gjennomfører de et rollespill. To medlemmer går til «butikken». Den ene bruker opp alt hun har; Hun bru-

– Vi er helt nødt til å forklare det ned på dette nivået. En gang i måneden kommer det turister hit. Innbyggerne selger sine varer, stort sett håndarbeid, og tjener noe på det. Vi lærer dem at pengene må rekke lenger og at planlegging og kloke innkjøp gjør at det er penger igjen frem til neste gang turistene kommer, sier Dora. – Før brukte vi opp alt det vi hadde på en

dag. Nå er det annerledes. Nå kan jeg spare. Dessuten har vi lært så mye i denne gruppa, om det å være trygg på hverandre, tro at du er noe, ikke være avhengig av hva andre mener og tenker, men stå for noe sjøl. Nå vet både jeg og Franscescha hvor viktig det er å planlegge for neste dag og flere dager fremover. Og trenger jeg noe utover det jeg har penger til, kan jeg låne fra gruppa. Livet er blitt helt annerledes nå. Jeg er trygg på meg selv, og vi er alle blitt trygge på hverandre og vet at vi er avhengige av å stå sammen om vi også vil få noe til, sier Sorira og får støtte av Franscescha, som ser hvor mye dette har hatt å bety for landsbyen. •

HJELP TIL SELVHJELP 1 2017 | www.strommestiftelsen.no

FAKTA Cocamaindianerne

Det finnes mellom 15 000 til 18 000 cocama-indianere. De fleste lever i den øverste delen av Amasonas i Peru, i områdene rundt elvene Ucayali, Marañón, Pastaza, Nucuray og Urituyacu. Noen titalls cocama-indianere lever i tillegg i Colombia, og over 400 bor i Brasil. Cocama-indianerne har overlevd århundrer med kolonistyre, slavearbeid, epidemier og overgrep. De har taklet utfordringene bedre enn mange andre i Amasonas, og er i dag en voksende folkegruppe som også tar vare på sine gamle tradisjoner og språk. Mer om Cocama-indianerne kan du finne her: www.everyculture.com/ South-America/Cocama.html#ixzz4XbmdcPvn

ADP har fått meg til å se at jeg er verdifull, at jeg kan være noe for andre, sier 41 år gamle Franscescha.

HJELP TIL SELVHJELP 1 2017 | www.strommestiftelsen.no

TEMA SØR-AMERIKA

Nye mål for Franscescha

41 år gamle Franscescha Orisco Martinez stikker macheten i jorda og graver frem den verdifulle yucca-roten. Så kutter hun en liten stubbe av den tynne stammen roten har vokst ut fra, graver en grop i bakken som hun legger den i og dekker over med jord. Snart vil det vokse frem en ny yuccaplante her med en ny rot som skal gi mat til familien.

ranscescha smiler. Livet har vært bra her i Los Amasonas. For 13 år siden flyttet hun, mannen og syv barn hit. Mannen er fisker og kommer ikke hjem før han har et overskudd på turen. Det kan ta to – tre og kanskje flere uker. – Turene blir lengre og lengre. Det er mindre fisk i elva, og det er vanskeligere å finne den, sier Franscescha. Barna studerer og arbeider i Lima og i nabobyen Nauta. Bare noen av barnebarna bor hjemme hos bestemor. – Organisasjonen Assosiacion Solidaridad Peru (ADP) har gjort så mye, sier Franscescha og serverer stekt fisk, ris, stekte bananer og saft. Når turistene kommer til landsbyen, er det hun som selger mat og drikke. I tillegg selger hun flettede kurver og andre suvenirer hun lager. – ADP har fått meg til å se at jeg er verdifull, at jeg kan være noe for andre. De har lært meg å spare og tenke langsiktig. Før var jeg bare opptatt av morgendagen og hva andre tenkte og mente om meg. Det betyr ikke så mye nå lenger. Det viktigste for meg er hvem jeg er, at jeg kan sette meg mål og arbeide for å oppnå dem. Og så har de fått oss til å tenke på fellesskapet og hva vi kan gjøre for hverandre for å få et bedre samfunn her, sier hun. UTFORDRENDE Hun var blant de første som begynte i spare- og lånegruppa, Les Valientes de Amazonas, som ADP satte i gang, og blant de mest ivrige på møtene. Og Franscescha vil at flere kvinner skal bli med. – Jeg vet at det er mange som kunne tenke seg det, men som ikke er klare for det, eller som ikke tør eller får lov av mannen. For mennene kan det være både truende og utfordrende at vi har dette. Men når de ser hva vi får til, er det mange som blir glade og ber om at vi fortsetter. Jeg har hatt mine utfordringer med ham jeg er gift med. Han har slått og truet meg. Men jeg har tatt opp kampen, og ADP har støttet oss i troen på vår egen verdighet og at vi ikke skal akseptere dette. Han har forstått alvoret, og vi har det bra sammen nå. Men fordi mange andre har det som vi hadde det, er det ikke bare viktig, det er helt nødvendig å gjøre dette, sier hun. FREMTIDSDRØMMEN Franscescha er med i to spare- og lånegrupper – en i landsbyen og en i Nauta. Ved årsskiftet fikk hun tilbakebetalt det hun hadde spart pluss renter, til sammen over 700 soles, litt over 1700 kroner. Nå drømmer hun om å kjøpe hus i Nauta, der noen av barna er studenter. – Jeg vil at de skal studere og lære seg et yrke, få gode jobber og inntekt. Jeg ville bli sykepleier, men mor hadde ikke penger til det. Hun hadde seks barn, og ingen av oss hadde samme far. Men vi har klart

Franscescha i den lille butikken, hvor hun selger suvenirer til turister.

oss bra. Mor ville en annen fremtid for oss enn det livet hun selv hadde. Hun var rettferdig og lærte oss å dele og være solidariske med hverandre. Men hun stilte også krav, forteller Franscescha. – Jeg trives her, det er så vakkert, så stille, sier hun og lar blikket vandre bort og inn i den grønne jungelen bak huset. Så bryter hun ut i et stort smil og kikker på et av barnebarna som kommer innom og tar en tallerken ris før han stikker. Det er sommerferie, og barna har alt annet enn skolen å holde på med. Så finner hun frem kurver og flettverk som hun har laget og skal selge til turistene. – ADP har pekt på mulighetene vi har. De har fått oss til å tenke og stille krav til oss sjøl og til myndighetene. Vi trenger vann, og vi trenger strøm. Nå durer et aggregat to timer hver kveld fra sju til ni. Men vi må ha noe bedre. Vi har ikke fått noe enda, men vi gir ikke opp. Fellesskapet gjør oss sterkere, og det skal vi bruke, sier Franscescha. EGIL MONGSTAD Los Amazonas, Peru

HJELP TIL SELVHJELP 1 2017 | www.strommestiftelsen.no

TEMA SØR-AMERIKA

35 år gamle Gladys Jumo Lliuyacc forsøker å få med seg alt som kan gjøre livet og hverdagen bedre for familien i fjellene i Lircayccosa. Derfor ble hun med da organisasjonen Tierra de Ninõs startet en kvinnegruppe i landsbyen.

Byttet ut lærbeltet med kjærlighet og omsorg

et er sommer i Peru. Ved kysten strekker termometeret seg over 30 grader. Men her i fjellene har nysnøen lagt seg over natten, og morgentemperaturen kryper til noen grader over null. 36 år gamle Urbone Jacome Peralta er på vei til åkeren når vi kommer. Her har han og kona Gladys bodd og dyrket jorda siden de giftet seg da de var 17 og 18 år gamle. Og her vil de fortsette å bo. – Livet kan være hardt her, men det er et godt liv. Vi har vår frihet. Vi har frisk luft og fin natur, og vi slipper alle kostnadene med å bo i en by. Men vi vet ikke om barna våre vil fortsette dette livet når de blir voksne. Det må de selv bestemme, sier de samstemte. Under det tykke ullsjalet og ponchoen de bærer forsøker de å riste varmen inn i krop>>>

HJELP TIL SELVHJELP 1 2017 | www.strommestiftelsen.no

For Gladys og mannen Urbone har mĂ¸tet med Tierra de NinĂľs forandret livet. Her er de utenfor hjemmet sammen med yngste datter Miriam.

HJELP TIL SELVHJELP 1 2017 | www.strommestiftelsen.no

>>>

pen. En kald bris trekker gjennom det vesle dalsøkket. I en skråning på den andre siden av dalen har noen tent et bål. Røyken stiger og legger seg gråhvit oppover åssiden. Snart vil solen stikke sine stråler og varme folk og fe også her på over 4000 meter over havet. BEDRE HELSE – I flere generasjoner har det bodd folk her. Vi har en rik kultur og historie å ta vare på, og vi har gjort ting på vår måte, sier Gladys på morsmålet sitt, Quechua. Språket tales av over 10 millioner mennesker i Andesfjellene i Sør-Amerika og er i dag også offisielt språk i Peru, Bolivia og delvis i Equador. – Men det betyr ikke at vi ikke må lære nytt. Kvinnegruppa, som også mannen min av og til er med i, har lært oss svært mye og gjort at både vi og barna våre har fått det mye bedre, sier hun og forklarer: – Vi lever litt på en annen måte nå. Barna våre får bedre og mer variert og næringsrik

mat, og vi har lært hvor viktig det er med både frukt og grønnsaker. Barna får kos og klem, og vi sier hyggelige og positive ting til dem. Før var det ikke så viktig for meg om barna spiste maten sin eller ei, det fikk de bestemme sjøl. Nå er det selvsagt ikke slik. Nå spiser vi alle, og vi varierer kostholdet. Vi bruker bønner, koker og steker fisk, bruker våre egne poteter, grønnsaker og egg, og så har vi kjøtt når vi har sjanse til det. Og vi kjøper frukt når vi har penger til det. Jeg lager også god matpakke til barna våre når de er på skolen, for jeg vet hvor viktig det er med næring for å lære. I gruppa snakker vi også mye om helse og hygiene og om hvor viktig det er. Før måtte vi for eksempel nesten tvinge barna våre til å vaske seg. De forstod ikke hvorfor de måtte det. Nå kan vi forklare det for dem, og de forstår at det vil gjøre dem mindre sjuke. Vi er mye friskere nå enn vi var før, sier Gladys og smiler beskjedent.

USIKKERT JORDBRUK På gården dyrker de poteter, rotgrønnsaken oca, bønner, bygg, hvete og havre. De har to lamaer, to kyr og 28 sauer. Men kulde, høyden og den skrinne jorda gjør at det ofte er små avlinger. Det er bare poteten og oca som vokser godt i fjellene i Peru. Dessuten har klimaendringene også gjort at det er mer skiftende og mindre forutsigbart vær. – Det gjør alt mer usikkert. Får vi en kald og tørr sommer blir avlingene små. Det er så mange ting som avgjør dette, sier Gladys og mannen. SOV I HULER De har gitt barna en sau hver som de har ansvar for. Trenger de penger til skolen eller andre ting de har spesielt bruk for, er avtalen at de kan slakte sauen og selge kjøttet. – For oss er dette en måte å ansvarliggjøre barna våre på og lære dem til å ta noen beslutninger når de trenger det. Men kanskje enda mer viktig er det at barna våre har fått det bedre fordi vi bryr oss om dem på en helt annen måte enn før. Nå snakker vi med dem, gir dem oppmerksomhet og kjærlighet, holder rundt dem, gir dem en klem og viser at vi er glade i dem. Før sov vi alle på samme rom. Nå har barna sine rom og vi vårt. Vi har det alle mye bedre nå. Vi bryr oss rett og slett om barna våre, sier Gladys og forteller om barneår på flukt i fjellene fordi faren var etterlyst av regjeringshæren som mente han var terrorist og med i geriljagruppen Lysende Sti. – Vi sov i huler, i bortgjemte hus og holdt oss skjult i fjellene. Vi hadde lite mat, det var kaldt, og i lange perioder var vi på flukt. Det var en vond tid. Pappa ble tatt. Regjeringshæren torturerte ham i fengselet slik at han til sist døde, forteller hun. KJÆRLIGHET – Vi opplevde så lite kjærlighet da vi var barn, derfor forstod vi ikke hvor viktig det er å vise dette til våre egne barn. Men Tierra de Ninõs har gitt oss noe som har forandret alt – kjærligheten til barna våre, sier Gladys og lyser opp i et nesten tannløst smil. Hun henter en kopp vann fra en beholder der alt vann er kokt og rent, og viser oss matskapet med grønnsaker og frukt. Mannen sitter ved ovnen og fyrer, og ved ovnen sitter en kattunge og forsøker å tørke den våte pelsen. Fra matskapet henter Mamma Gladys sammen med datteren Miriam. Nå forstår vi hvor viktig det er å gi barn kjærlighet, sier Gladys.

HJELP TIL SELVHJELP 1 2017 | www.strommestiftelsen.no

TEMA SØR-AMERIKA

PERU

LIMA

I flere generasjoner har det bodd folk her. Vi har en rik kultur og historie å ta vare på, og vi har gjort ting på vår måte.

Lircayccosa

Urbone i blomsterbedet der også roser vokser.

Gladys ved ovnen på kjøkkenet.

Gladys et egg som hun legger i det kokende vannet. – Det skal Miriam ha, sier hun og gir datteren en god klem. Hun er fem år gammel. I hånden holder hun en pose kjeks som hun spiser, mens den vesle kattungen ser på med bedende øyne.

at vi sloss. Verken vi eller barna hadde det bra. Vold i hjemmene og mye alkohol er dessverre svært vanlig her, og vi var ikke annerledes, forteller de. Men mannen min har sluttet å drikke. Vi har det mye bedre nå. Før slo vi barna våre med et lærbelte når de ikke var lydige. Men det har vi sluttet med. Jeg likte det aldri, det var vondt å gjøre det, sier Gladys.

Både Gladys og mannen Urbone har gått på skole, hun i sju år og han i tre. – Vi vil at barna våre skal få utdanning. Å arbeide med jorda er hardt. Jeg håper de vil studere og lære et yrke som gir dem en god jobb og en fast inntekt. Det er drømmen min. Vil de studere når de er ferdige med ungdomsskolen, så skal vi gjøre vårt for å støtte dem i det. Men vil de ikke, så kan vi ikke nekte dem, sier Urbone. SLUTT MED KRANGLING Utenfor huset har de plantet blomster og lagt en liten gangsti mellom byggene. På veggene har han begynt å kalke, og det er han som steller blomstene. Han lager også mat og hjelper til hjemme. – Nå respekterer vi hverandre og arbeider sammen. Før kranglet vi ofte, og det hendte

Hygiene er viktig. Her vasker Miriam hendene.

Her i fjellene har de bodd hele sitt liv. Og her vil de fortsette å bo. Når de har bruk for penger, drar de til storbyene eller til kaffeplantasjene i jungelen for å arbeide. – Før reiste vi alle sammen, men nå er det bare mannen min som drar. Etter noen måneder kommer han hjem med 500 – 600 soles, (1250 – 1500 kroner) Det betyr så mye at vi kan dette, det er helt avgjørende for oss, sier Gladys. Hun ser på mannen sin. – Uten Tierra de Ninõs hadde vi nok fortsatt som før. Dette har forandret livene våre, sier hun. •

Fjellområdet der Lircayccosa ligger.

EGIL MONGSTAD Lircayccosa, Peru

HJELP TIL SELVHJELP 1 2017 | www.strommestiftelsen.no

Å sitte rundt samme bord med mennesker fra en annen trosbakgrunn, i innsats for å bekjempe fattigdom, gir mitt kristne vitnesbyrd mening, sier Aadland.

Etter ti år i Strømmestiftelsen sier Øyvind Aadland takk for seg. Det har vært ti meningsfylte, strevsomme og gode år i en spennende organisasjon som jeg ser tilbake på i takknemlighet, sier Aadland.

HJELP TIL SELVHJELP 1 2017 | www.strommestiftelsen.no

Takker for seg etter 10 år på toppen i Strømmestiftelsen

Etter 10 år som generalsekretær i Strømmestiftelsen sier Øyvind Aadland nå takk for seg. — Det har vært ti meningsfylte, strevsomme og gode år i en spennende organisasjon. Men nå var tiden inne for å gjøre noe annet, sier Aadland. EGIL MONGSTAD Kristiansand

– En blir jo ikke yngre med årene heller, sier han og dumper ned i en stol på en kafé i Kristiansand sentrum. 62-åringen har jobbet med bistand, misjon og media i stort sett hele sitt voksne liv. Før han kom til Strømmestiftelsen nærmest pendlet han mellom Øst-Afrika og Norge, og var nesten like mye i Etiopia som her i Kristiansand. AFRIKA – Min utfordring er at jeg kanskje er mer afrikaner enn europeer. Av og til kan jeg oppleve at jeg kanskje ikke skjønner nordmenn helt ut, sier han og smiler i det grå skjegget. Årene med hardt arbeid og høyt tempo har ikke gjort skjeggstubbene mørkere. – Det høres kanskje noe spesielt ut. Men etter både barndom, oppvekst og et yrkesliv i Afrika, kommer mye av min referansebakgrunn fra tiden på dette enorme kontinentet. Jeg er nok kanskje mer bi-kulturell enn hva jeg er klar over, sier Aadland, som håper han fortsatt kan bruke sin kunnskap og interesse for dette kontinentet og få muligheten til å jobbe med Afrika. Drømmen er nok å jobbe aller mest med Etiopia, et land der han kjenner både folk og kultur godt; han snakker amharisk som en innfødt. ØKONOMISK VEKST – Året som ligger bak oss er det beste vi har hatt i Strømmestiftelsen. På inntektssiden satt vi ny rekord, og de siste ti årene har vi hatt en jamn og god økonomisk vekst. Vi har fått til en sterk desentralisert struktur med et godt og synlig internasjonalt lederskap og et styre med sterk internasjonal deltakelse. Det gjør at våre beslutninger er godt forankret i sør. Nå skal det utarbeides en ny femårsplan. Jeg så ikke for meg at jeg skulle ta ansvar for det. Det ville være mer riktig at en ny ledelse kunne eie det ansvaret og ta den prosessen. Så kom det et spørsmål om et oppdrag jeg hadde lyst å jobbe med og ikke kunne kombinere med jobben som generalsekretær. Når jeg tenkte hva som var best for organisasjonen og for meg, så var dette et strategisk riktig tidspunkt å avslutte på. Det

var ingen enkel beslutning å ta, men det var en riktig beslutning, sier Aadland. KAMPEN ER IKKE OVER Han ser tilbake på årene i Strømmestiftelsen med stor glede og i takknemlighet. – Det jeg er mest glad for er at vi har klart å videreutvikle en desentralisert ledelse med et globalt lederskap og styre. Det er mange i det globale sør som er kritiske til hvordan bistanden er organisert og som vil eie sin egen bistand. Derfor ville jeg gjerne sett at flere av våre funksjoner ble lagt til mottakerlandene. Her hjemme skulle vi fortsette å samle inn penger, og ikke minst med å motivere myndigheter og nordmenn til å stille opp i kampen mot fattigdom. For den kampen er ikke over, sier Aadland, som også mener at fattige land i fremtiden må ta et mye større ansvar for sin egen fattigdom. Han nærmest bobler over av energi og engasjement når han snakker om dette. Dette har vært livet til 62-åringen, og dette vil han fortsatt jobbe med. VIKTIG ORGANISASJON Han mener Strømmestiftelsen har en viktig rolle å spille i fremtiden, og mener det vil være svært viktig at organisasjonen bygger på det verdigrunnlaget den er tuftet på. – Vi trenger en organisasjon som kan være et instrument for et folkelig engasjement i kampen mot fattigdom. I en tid der mange ser på kirken med negative øyne, er det viktig at Strømmestiftelsen kan representere et positivt sosialt og verdibasert engasjement som kan samle på tvers av tro og ikke-tro. Det er veldig viktig å synliggjøre kristen nestekjærlighet, og bidra til å bygge ned den stadig voksende polarisering mellom trossamfunn. Det å sitte rundt samme bord med mennesker fra annen trosbakgrunn, i innsats for å bekjempe fattigdom, gir mitt kristne vitnesbyrd mening, sier Aadland. Han mener at Strømmestiftelsen kan være en viktig aktør i å bygge ned spenninger mellom trosgrupper, og bygge forståelse

mellom ulike grupper og religioner. Han peker på hvordan Strømmestiftelsen har klart å bygge gode relasjoner til myndigheter i de muslimsk dominerte vest-afrikanske landene vi jobber i, og høstet stor annerkjennelse for arbeidet med å gi tusenvis av skolebarn en ny sjanse til utdanning. Han forteller også hvordan programmene Shonglap i Bangladesh og Samvad i Nepal nærmest er blitt en folkebevegelse og er med på å skape stolte jenter som nå kjemper mot urett og tror på en fremtid. – At jeg har fått være med på dette, det gjør meg stolt, sier Aadland. DEN GRÅTENDE GUTTEN Når han nå slutter i Strømmestiftelsen, er det mange minner som dukker opp, og noen er klarere enn andre. – I Niger var jeg med på en konferanse der jenter som hadde vært gjennom vårt program Speed School, fikk sitt vitnemål. Midt i seremonien kom det en gutt inn i salen, der det satt både ministre og andre politikere. Gutten fortalte gråtende at han ikke hadde fått gå på skolen, og at det nå var for sent for ham. Så spurte han hvorfor vi ikke kunne tilby en yrkesutdanning til slike som ham – det ville gitt ham en sjanse. Vi var mange som satt rørt igjen. Resultatet er at det ble satt i gang et eget forsøk med et Speed School program nettopp med tanke på å gi en relevant yrkesutdanning, noe som er helt avgjørende for svært mange unge, enten det er i Vest-Afrika, Bangladesh, Peru eller hvor det måtte være, sier Aadland. Han er helt sikker på at Strømmestiftelsen vil bety svært mye for mange i fremtiden. – Men vi må vokte oss for at vi ikke mister det folkelige engasjementet, for det kan være en fare for at bistanden blir for «industriell». Mitt ønske for Strømmestiftelsen er at den fortsatt kan sette et reelt, redelig og ekte avtrykk etter seg, avtrykk som er inspirert av at det er en himmel over livene våre og som er ledet ut fra at vi alle har et ansvar for å skape en mer rettferdig verden, sier Aadland. •

HJELP TIL SELVHJELP 1 2017 | www.strommestiftelsen.no

SMÅTT & STORT FRA NÆRT OG FJERNT

Symbolske julegaver

FNs bærekraftsmål

er en felles arbeidsplan for å utrydde fattigdom, bekjempe ulikhet og stoppe klimaendringene innen 2030. Utrydde sult God utdanning

Likestilling mellom kjønnene

Rent vann og gode sanitærforhold

Ren energi for alle

Anstendig arbeid og økonomisk vekst

Innovasjon og infrastuktur

Mindre ulikhet

Bærekraftige byer og samfunn

Ansvarlig forbruk og produksjon

Stoppe klimaendringene

Liv under vann

Liv på land

Fred og rettferdighet

Samarbeid for å nå målene

Kilde: FN-sambandet

HURRA!

Nattcup for CRO

FOTO: PRIVAT

God helse

Elevane ved Nes videregående skole står på, og tidleg i februar drog dei til med nattcup i volleyball i Neshallen til inntekt for Child Restoration Outreach (CRO) i Uganda, som skulen har støtta i fleire år. 12 lag deltok, og det blei spela 32 kampar før finalen, som gjekk av stabelen like over midnatt. Det var et vellukka arrangement med god stemning og mykje sprek ungdom! Overskotet til CRO vart denne kvelden kr. 10.000. Til no i dette skuleåret har elevane samla inn 150 000 kroner til prosjektet.

Hva skal du til hosten?

Gode nyheter! Pr. januar i år hadde 241 flere givere valgt å støtte arbeidet vårt – så i alt er det nå 14.921 fantastiske mennesker som ønsker å gjøre verden litt bedre. Takk til alle som er med!

• • • • • • • • • • • • • • • • • • • • • • • •

Utrydde fattigdom

Geiter og kyllinger er fortsatt populære julegaver fra Strømmestiftelsens nettbutikk. Til jul i fjor ble det solgt 748 geiter og 607 kyllinger. Det er omtrent det samme som året før. Til sammen solgte vi symbolske julegaver for ca. 523 000 kroner i 2016.

UTVEKSLING Uganda, Nepal eller Tanzania? Mer info

Skal du feire noe snart?

Mange av oss som har "alt", ønsker kanskje å donere en bursdagsgave, bryllupsgave eller jubileumsgave til Strømmestiftelsen. Du kan enkelt ta kontakt med oss, og vi ordner det praktiske. Ring Turid Skjævestad på tlf. 38 12 75 23, eller send en epost til turid.skjaevestad@stromme.org

HJELP TIL SELVHJELP 1 2017 | www.strommestiftelsen.no

hald.no/actnow

Sau med engasjement

”Ingen kan hjelpe alle, men alle kan hjelpe noen!” sier alle barna i salen samtidig. De har nettopp hoppet seg svette i en hoppeslottjungel. Nå sitter de foran scenen der sauen Ullrik forteller om hvordan Hjertevenner kan gjøre verden mer rettferdig.

FOTO: STRØMMESTIFTELSEN

Hanne Hodne og Karoline Tunold Unstad er årets

FANTASTISK RUSS

FOTO: MARI TELISE NILSEN

Kristiansand Folkehøyskole, Stiftelsen Skjærgårds og Strømmestiftelsen har for andre år på rad gått sammen om å ansette to stipendiater. En av oppgavene deres er å delta på 24-festivalen, en festival som turnerer over hele landet. I bagasjen har de en diger lekepark, solid trosopplæring og, ikke minst: karakterene Ullrik og Ulvis. Gjennom lek, drama, film og konkurranser oppmuntrer Fattigdomsbekjemperen og Hjertevennen Ullrik barna til å være med og bety en forskjell. På scenen dukker stadig ulven Ulvis opp. Han er skeptisk til det å skulle være en Hjertevenn og kommer med stadige innvendinger. Det hele resulterer i mye engasjement fra salen og god læring.

stipendiater, og forteller om stort engasjement på hver festival. — I løpet av undervisningen tar Ullrik opp tre barn på scenen for å være med på danseleken limbo. Hvert av barna går først under pinnen uten problem. I andre runde får det første barnet pinnen høyt nok til at han nesten ikke trenger å bøye hodet. De andre får pinnen ned på knærne, og taper fordi de ikke kommer seg under. Da kommer det høylytte protester og buing fra salen. Barna roper at det er urettferdig! Når alle på scenen får spørsmål om hva de syns om leken, sier alle, også den som vant, at det ikke var greit. Og da er det også enkelt for oss å snakke om at det heller ikke er greit at mennesker i verden blir behandla urettferdig, og at vi som ser denne urettferdigheten må hjelpe til så godt vi kan, sier de to stipendiatene. Tekst: Karen Kilane

Tusen takk for alle gavene til Strømmestiftelsen

FOTO: PRIVAT

I 2016 mottok vi nesten 12,5 millioner kroner i testamentariske gaver, minnegaver og gaver gitt oss i forbindelse med jubileum og åremålsdager. Hjertelig tusen takk til alle dere som har valgt å gi en gave til Strømmestiftelsens arbeid. Disse russejentene fra Sortland inspirerer! De selger boller for å bekjempe fattigdom, og så langt har det kommet inn kr. 1755,-. Takk for at dere bruker russetida til noe bra for andre! Russegruppa falt for Strømmestiftelsen som organisasjon, som hjelper unge og voksne med utdanning og jobber. – Vi synes det appellerte til oss, at unge i fattige land skal få utdanning som oss. Det er viktig, sier russejentene til Bladet Vesterålen. På bildet ser vi noen av de engasjerte russejentene, Victoria Pettersen, Mie Løkken, Cecilie Kruse, Victoria Strømme og Solveig Johnsen.

Testamentariske gaver: • Anne Margrethe og Olav Midttun • Margit Osnes • Torbjørg Farestveit • Dordi Børte • Edith Bønås • Aslaug Foss • Borgny Tomren • Ingeborg Johnsen • Inger Pedersen • Reidun Faltin Gulbrandsen • Marie Aabel Totalt kr 11.516.815,Minnegaver: • Grete Grøvan • Elias Mongstad

• Eva Lorentzen Vikestad • Nils Bernt Nilsen • Solveig Gauteseth • Rigmor Engebretsen Totalt: kr 12.975,Jubileumsgaver: • Caroline Richards 5 år • Alexander Rybak 30 år • Øyvind Skjegstad 50 år • Helene Heim Haugedal 50 år • Bjørn Einar Strandberg 50 år • Katja og Nicolay Tangen 50 år • Kari Sofie og Svein Ole Holvik 50 år

• Ingrid Marie Stake Ingebrigtsen 60 år • Anne Marie Stormark 60 år • Rannveig Høye 70 år • Randi Martinsen 70 år • Lise og Tarald Brautaset 70 år • Astrid Aaby Bergseth 75 år • Elsa Landrø 90 år • Hanne og Magnus Sether Lilleberg, Bryllup Totalt: kr 809.802,-

Ønsker du å bidra med en gave, eller en konfidensiell samtale rundt en testamentarisk gave, kan du ta kontakt med Turid Skjævestad, tlf. 38 12 75 23 eller epost: turid.skjaevestad@stromme.org HJELP TIL SELVHJELP 1 2017 | www.strommestiftelsen.no

KAFFEPRATEN

JAN INGE REVHEIM Jan Inge Revheim har et stort ønske – han vil at Strømmestiftelsen skal stenge dørene og legge ned. Jo fortere, jo bedre.

Jan Inge Revheim takker av etter 22 år i Strømmestiftelsen. Jeg er svært glad for å fått være en del av dette, sier han.

SKRIKET mot urett må aldri stilne EGIL MONGSTAD Kristiansand

HJELP TIL SELVHJELP 1 2017 | www.strommestiftelsen.no

– Jeg hadde vært prest i mange år og hadde behov for å gjøre noe annet. Meningen var at det skulle vare i ett år. Det ble nesten 22, forteller Revheim med et stort smil. – SKRIK var et fantastisk prosjekt. På det meste hadde vi 40 000 konfirmanter fra Norden i året. Det var et eventyr. SKRIK var skriket fra unge mennesker mot uretten i verden, mot forskjellene, mot fattigdommen og utnyttelsen av de svake. SKRIK ble faktisk en suksess, og klarte å engasjere unge mennesker til kamp mot fattigdom, sier Revheim.

ELSEN

TIFT RØMMES FOTO: ST

REISENDE I KONFIRMANTARBEID Som leder for konfirmantarbeidet har han reist land og strand rundt. Han har vært i alle landets bispedømmer, besøkt veldig mange prestegjeld, møtt flere tusen konfirmanter, holdt SKRIK-messer, hatt konfirmanttimer og vært med konfirmanter på en rekke turer til Afrika og Asia. Ingen i Strømmestiftelsen har møtt så mange ungdommer med informasjon om fattigdomsproblematikk, bistand og utvikling som Jan Inge. – Det har vært fantastisk. Det er et privilegium å ha fått møte så mange flotte unge mennesker. SKRIK var ropet mot all uretten og skulle peke

SE MENNESKENE! – Det har vært rike år og fantastisk å se at verden faktisk er blitt et bedre sted for svært mange, noe jeg er sikker på at også SKRIK har vært med å bidra til, sier Revheim. Samtidig er han trist over det som skjer med flyktninger i vårt eget land og i verden. – Selvsagt har vi råd til å ta imot og integrere disse menneskene, sier Jan Inge, og ber oss alle ta bort skylappene og se menneskene som kommer. – Dette er sterke mennesker med sterke historier. Det eneste de ønsker er en trygg fremtid for seg og familien sin, sier Revheim, som selv er frivillig «bestefar» for en mindreårig asylsøker. – Alle skulle prøve det. Det er en berikelse, sier han. 2012 var det siste året han hadde med seg konfirmanter til Afrika på tur. Året etter ble SKRIK lagt ned, og andre overtok. – Alt har sin tid. Og konfirmantarbeidet vårt hadde hatt sin tid, sier Revheim. Etter å ha vært leder for SKRIK og for skolegruppa har han arbeidet tett på generalsekretæren i Strømmestiftelsen, og de siste årene spesielt med personal. STERKE MINNER Opplevelsene og minnene etter 22 år i Strømmestiftelsen er mange. – Jeg kommer aldri til å glemme en reise til Sør-Sudan, der jeg møtte en kvinne som hadde vært hos legen. Hun hadde ikke penger. Det eneste hun hadde var to skarpe

Jan Inge pakker SKRIK-lys i kjelleren på Strømmestiftelsen.

Det var tidligere generalsekretær Øystein Garcia de Presno som fisket Revheim inn i Skippergaten 5. Mandalspresten ble spurt om å ta et år som prosjektleder for å utvikle SKRIK-aksjonen – som da skulle bli Strømmestiftelsens satsing på konfirmanter, ikke bare Norge, men i hele Norden.

på mulighetene vi har for å jevne ut forskjellene; SKRIK var formidling av kunnskap og holdninger. Samtidig var SKRIK en solidaritetsaksjon som samlet inn penger til konkrete prosjekter. Konfirmantene solgte esker med åtte lys i kirkeårets farger. Alle skulle selge en eske hver. Mange solgte flere. En konfirmant solgte faktisk 36 esker, noe som viser et enormt engasjement. I SKRIK hadde vi et bibelord fra Johannes første brev, 3,17-18, som på en veldig sterk måte uttrykte det vi trodde på og jobbet for: «Men den som har mer enn nok å leve av og likevel lukker sitt hjerte når han ser sin bror lide nød, hvordan kan han ha Guds kjærlighet i seg»? Det kommer ikke noe godt ut fra en lukket hånd – men en åpen hånd, en som deler - kommer det velsignelse fra. Det er en slik hånd og en slik ånd vi ønsket å formidle og skape med konfirmantarbeidet vårt, forteller Jan Inge.

FOTO: STRØ MMESTIFT ELSE

– Tenk om det kunne skje? Strømmestiftelsens visjon er jo en verden uten fattigdom. Kunne vi stenge dørene, ville jo visjonen vår være oppfylt. Ingen ting ville gjort meg mer glad. Men til det skjer, må vi fortsette å SKRIKE for harde livet, sier Jan Inge Revheim. Like før jul fylte han 67 år, og etter snart 22 år i Strømmestiftelsen lever han nå et velfortjent pensjonistliv hjemme i Mandal.

skudd som hun la på bordet som betaling. Jeg husker også godt Mama Rose og mannen Peter i Rwanda. Hele familien hennes, med foreldre og søsken, ble utryddet under borgerkrigen i 1993 - 1994. Heldigvis overleve hun og mannen og de syv barna deres. I tillegg til sine egne barn hadde hun tatt til seg seks fosterbarn. Etter krigen startet hun en organisasjon som jobber for foreldreløse barn. På det meste hadde hun ansvar for 130 familier med 400 fosterbarn. Dette arbeidet var noe av det vi gjennom SKRIK fikk være med å støtte, forteller Jan Inge. Han minnes også organisasjonen MYSA med stor glede. I flere år hadde han ansvar for tre lag fra Mathare som kom til Norge for å være med på Norway Cup. – Det var fantastisk å være en del av dette, og å oppleve hvordan spillere og trenere sugde til seg inntrykk fra oppholdet i et land som var så forskjellig fra det de selv bodde i. Revheim skulle gjerne sett at det som senere skjedde med MYSA ikke hadde skjedd. – Men det går ikke alltid som en selv ønsker. Jeg er glad for det vi hadde sammen, og jeg er og glad for at MYSA lever videre, sier han. SAVN OG TAKKNEMLIGHET – Joda, jeg kommer til å savne kollegaene, praten og alle de fine opplevelsene. Jeg vil også savne møtene med fantastiske mennesker ute i prosjektene. Jeg har stor beundring for alle dem som støtter arbeidet, og alle ungdommene jeg har møtt som har skreket mot urett. Uten alle disse hadde ikke noe av dette skjedd. Jeg er svært takknemlig over å ha fått være en del av dette, sier Jan Inge. Nå skal han leve pensjonistlivet og gjøre ting han er opptatt av. Han er aktiv i hørselslaget, liker å lage god mat med venner, og han og kona Vivian liker fortsatt å reise – og så vil han fortsett følge med Strømmestiftelsen, og han gleder seg til den dagen Strømmestiftelsen må stenge dørene fordi det ikke lenger er bruk for den. •

Jan Inge sammen med den HIV-positive presten Gideon i Uganda. HJELP TIL SELVHJELP 1 2017 | www.strommestiftelsen.no

JOBBSKAPER BANGLADESH

Med en sprellende, lysegul gåsunge i hendene står Shipa på fjorten år og smiler fra øre til øre. Hennes ønske om å begynne med oppdrett og egg-produksjon har forandret familiens økonomi og også hennes egen fremtid.

Tekst: Conny Sjöberg Foto: Hans-Jörgen Ramstedt

Bangladesh blir jenter ofte sett på som en økonomisk byrde av foreldrene. Fattige familier ser ikke verdien av å bruke penger på skolegang for døtrene, som likevel bare skal giftes bort og få barn. Og jo eldre ei jente blir, desto høyere medgift må foreldrene betale til svigerfamilien. Selv om loven sier at man må være 18 for å gifte seg, blir mange jenter giftet bort altfor tidlig, ofte med store helsemessige konsekvenser. Men hvis ei jente kan bidra til å skaffe familien ekstra inntekter, kan hun øke sin egen verdi og fremtiden hennes en helt annen. Dette skjedde med Shipa. Som tolvåring ble hun med i en av Strømmestiftelsens Shonglapgrupper, en ettårig utdanning for unge, fattige jenter i alderen 11-18 år.

De første tre månedene lærer de seg å diskutere og uttrykke sine egne meninger. Målet er blant annet at de skal lære å si nei til ting som ikke er bra for dem: For eksempel å bli giftet bort som barn eller å slutte på skolen for tidlig. Gjennom Shonglap lærer de seg å argumentere mot disse tradisjonene. Så kommer en fase der jentene blir inspirert til å uttrykke sine drømmer for fremtiden. I tillegg får de mulighet til å delta i korte kurs, der de lærer seg et praktisk yrke, som kan gi dem en inntekt. – Jeg valgte å delta i et kurs som handler om hvordan man aler opp ender, og jeg ble veldig inspirert, forteller Shipa. Etter en stund lykkes hun med å overtale faren sin om at dette var en god idé.

Shipas idé ble familiens gullegg

HJELP TIL SELVHJELP 1 2017 | www.strommestiftelsen.no

– Siden hun hadde lært seg hva som krevdes, våget vi å satse på dette, forteller faren hennes, Baslu. Sammen med broren, som bor i nabohuset, gravde han ut en dam og kjøpte inn noen ender. Det var for ett år siden. – Vi valgte å begynne med eggproduksjon. En gang i uka kommer en oppkjøper og henter eggene, sier han, og legger til: Hver and verper ett egg per dag i fire-fem måneder. Så tar de en pause i ca. to måneder før de deretter begynner å legge egg igjen.

Inntektene fra eggene har forandret familiens økonomi totalt. I tillegg kan vi betale skolepengene for barna våre, noe som ofte var et problem før, forteller faren. Shipa har en drøm: Hun vil studere for å bli lærer.

– Før var det en helt umulig tanke. Men jeg håper det kommer til å bli slik nå. Hun er verd det, sier faren og kikker stolt på datteren sin.

Inntektene fra eggene har forandret familiens økonomi totalt. – Vi har nå omtrent fire hundre ender og får 50 øre per egg. Når vi har betalt våre omkostninger, kan vi kjøpe både mat og klær til alle i familien.

Shipa ble med i Shonglap og lærte å ale opp ender. Det har endret familiens økonomi.

HJELP TIL SELVHJELP 1 2017 | www.strommestiftelsen.no

UTDANNING SÃ&#x2DC;R-SUDAN

HJELP TIL SELVHJELP 1 2017 | www.strommestiftelsen.no

Drømmer om en systue – men først må freden komme

Det er ikke hver dag det er mat på bordet til 16 år gamle Jane Tomalu. Det er bare på dager da bestemor får solgt varene sine på markedet at de har noe å spise – og det skjer ikke hver dag. >>>

FAKTA Sjef i eget liv – BONGA BONGA er en ettårig utdanning for jenter mellom 11 og 19 år som har gått glipp av skolen, eller ikke klart å fullføre grunnskolen på grunn av fattigdom. Målet er å gjøre jentene stolte og selvstendige og gi dem kunnskap om egne rettigheter og plikter i samfunnet. De får en mulighet til å lære seg et yrke og et grunnlag for å tjene egne penger. Slik kan de unngå for tidlig ekteskap, tvangsprostitusjon, overgrep og utnytting. BONGA er også et tilbud til unge jenter som har fått barn.

HJELP TIL SELVHJELP 1 2017 | www.strommestiftelsen.no

– Vi er her for å lære, sier Jane. Her i bongaklassen i Yei.

>>>

– Vi er her for å lære. Noen av oss har gått på skole før, men fattigdom tvang oss til å slutte. Nå vil vi lære mer, sier jentene i Bonga-klassen i landsbyen Hai Delp. Det er mørkt i det enkle, lille klasserommet noen få kilometer utenfor Yei i West Equatoria i Sør-Sudan. Bare to vinduer og en åpen dør slipper kjærkomment lys inn. På veggene og under taket henger ark stappfulle av informasjon og illustrasjoner. Det er plansjer og tegninger med ny kunnskap om helse, hygiene – om ernæring og renhold; det er ny kunnskap om livet. På fargerike matter på golvet, av flettet gress og strå sitter 25 unge kvinner. De fleste er tenåringer, men det er også noen over 20 år som har fått begynne her. Den eldste er 25 år gammel. Utenfor leker barna til noen av jentene sammen noen av de andre barna i landsbyen som heller ikke har fått begynne på skolen. Og i kronene på palmene som rager høyt over skolebygget henger grønne frukter som ligner på kokosnøtter. De har gitt navnet til bonga-klassen som heter Hidelib – eller kokosnøtt. UTDANNING – EN UTGIFT Noen av jentene her har gått på skolen, andre har det ikke. Noen er gift og har barn, andre ble tvunget ut av skolen på grunn av fattigdom. Noen fikk gjennomføre barneskolen, mens andre fikk aldri begynne, rett og slett fordi de er jenter eller familien er fattig. Det er fortsatt foreldre som mener at det ikke er nødvendig å bruke penger på utdanning til jenter. Det er bare en utgift som kun svigerfamilien vil få nytte av senere. Fordi døtrene skal jo en gang giftes bort likevel. Den yngste her er 13 år. Kunnskap om helse, ernæring, hygiene, hiv og aids er noen av temaene i Bonga-klassen. I tillegg får de lære et yrke. I klassen er det flere som vil lære å sy, andre skal lære å bli frisør, noen vil lære å avle opp ender, og andre vil vite hvordan de kan tjene penger på å ha geiter. FORELDRELØS Jane Tomalu er 16 år gammel og vil bli skredder. Begge foreldrene er døde. Hun håper å finne en plass til en systue, kanskje på markedet, eller der hun bor sammen med bestemor og en søster. Hjemmet ligger bare et lite steinkast fra Bonga-klassen. Mor til Jane døde av skadene hun fikk etter at far til Jane hadde slått henne. Det skjedde en dag for over 10 år siden. Åtte år senere tok faren livet sitt. – Det var forferdelig. Vi var ikke store, ver-

ken jeg eller søsteren min. Hvorfor skulle han gjøre det? Bestemor hadde ikke penger og kunne ikke betale utdanning for oss. Jeg husker hvor trist jeg ble når vennene mine gikk på skolen og jeg måtte være hjemme. For jeg ville også lære, sier Jane. SKOLEPENGER OG UTDANNING Hun bestemte seg for at hun skulle lære å lese og skrive, og selv om hun ikke hadde penger og kunne betale for seg, møtte hun opp på skolen hver dag. Hver eneste dag var hun der og fulgte undervisningen. Så begynte den vesle jenta å jobbe, og hun brukte helgene til å tjene penger. Hun vasket tøy, hjalp naboer og venner med praktiske oppgaver og tjente noen pund på det. Det hun fikk, betalte hun for å få lov til å følge undervisningen.

HJELP TIL SELVHJELP 1 2017 | www.strommestiftelsen.no

– Det var ikke nok, men det var litt, og jeg fikk følge timene. Utdanning er så viktig. Det betyr alt. Det betyr at du kan få en god jobb, kan kjøpe fine klær og leve bedre enn det vi gjør nå. Dersom jeg ikke får en utdanning og kan lære meg et yrke slik at jeg kan tjene litt penger, vil hjemmet vårt for alltid være det fattigste i landsbyen. Jeg blir trist når jeg tenker på det, vi kan ikke ha det slik. Derfor jobber jeg alle fridager og i helgene og når jeg kan, sier Jane. Pengene bruker hun til å betale skolepenger for søsteren, og så hjelper hun bestemor, og noe klarer hun faktisk å spare. LITE MAT – IKKE MAT Det er ikke hver dag bestemor får solgt buntene med elefantgress på markedet. Gresset, som ligger i store bunter, sanker bestemor ute på markene.

UTDANNING SØR-SUDAN

Utdanning er så viktig. Det betyr alt. Det betyr at du kan få en god jobb, kan kjøpe fine klær og leve bedre enn det vi gjør nå. Jane Tomalu

Bonga har betydd mye for meg. Nå håper jeg freden kommer. Krig gjør så mye vondt, sier Jane.

– Mange dager får hun ikke solgt noe. Det er de dagene det er ingen mat, eller lite mat på bordet, sier Jane. Hun tar meg med de få meterne det er fra skolen til hytta og gårdsplassen der hun bor. Bestemor er ikke hjemme. – Her er det som bestemor selger og det vi lever av, sier hun. I stabler ligger flere bunter med elefantgress. Hver dag tar hun minst to bunter på hodet og bærer til markedet, og blir det ikke salg bærer hun de samme buntene tilbake til hytta. Gresset brukes som tak på hyttene. HÅPER DET BLIR FRED – Bonga har vært viktig for meg. Uten den hadde jeg ikke lært å sy. Jeg hadde heller aldri lært hvor viktig det er å rense vann, ha god hygiene, vaske hendene og forsøke å ha en god

ernæring. Nå håper jeg bare at det kan bli fred i landet vårt. Krigen gjør så mye vondt. Jeg kjenner flere som har mistet familie på grunn av at våre ledere ikke klarer å skape fred. Jeg skulle bli glad om det ble fred og alt ble godt, sier Jane og smiler forsiktig. Drømmen er at hun en dag kan arbeide i en bank. – Det er det jeg har aller mest lyst til, sier hun. I dag vet hun ikke om det vil være mat hjemme når hun kommer hjem etter skolen. Det kommer an på hva bestemor har fått solgt. Om ikke, må det holde med de tre umodne mangoene hun har klart å plukke ned fra mangotrærne og spist gjennom dagen. – Det er ikke så mye, men det fyller magen litt, sier hun. •

EGIL MONGSTAD Yei, Sør-Sudan

SØR-SUDAN

JUBA Yei

HJELP TIL SELVHJELP 1 2017 | www.strommestiftelsen.no

Fadder

Spydspiss og forbilde

Seksåringen Gloria ville ikke følge i familiens tradisjon som analfabeter. Hun hun ville gå på skolen, og ble den første i sin slekt som fikk oppleve det. Det endret livskursen for hele familien.

FAKTA SEEDS

Strømmestiftelsens strategiprogram i Asia, SEEDS (Socio Economic Empowerment with Dignity and Sustainability), er en helhetlig måte å hjelpe både barn, ungdom, familier og lokalsamfunn på landsbygda til å komme seg varig ut av fattigdom. Barn blir tilbudt førskole, ungdom kan bli med i Shonglapgrupper og få selvtillit, ny kunnskap og yrkesopplæring. De som ikke kan lese eller skrive, kan bli med i Bridge Schools, hvor de får ta igjen tapt skolegang, så de kan begynne på skolen igjen. Familiene lager sine egne utviklingsplaner, hvor de skisserer opp sine ønsker for fremtiden, analyserer hindringer og legger en plan for hvordan de kan få et bedre liv.

et første fattige familier ofte gjør når pengene ikke strekker til, er å kutte utdanningen til barna. Dessverre er det ofte slik at fattigdom går i arv, og noen av de fattigste familiene har kanskje aldri sett at noen i familien har fått utdanning på flere generasjoner. Men seksårige Gloria Murmu fikk sjansen til å bryte mønsteret. Gloria og lillebroren kommer fra en fattig urbefolkningsfamilie i landsbyen Hirirampur i Dinajpur-distriktet i Bangladesh. Siden foreldrene selv aldri fikk sjansen til å gå på skolen, forsto de ikke hvor viktig det var å gi barna sine utdanning. – Jeg har aldri selv gått på skolen, og har ikke hatt et bevisst forhold til dette med utdanning. Mine forfedre kunne verken lese eller skrive. Vi har rett og slett bare aldri tenkt at det var noe for oss, sier Glorias far, Shymol Murmu (35). Han er jordbruksarbeider og tjener omlag 2500-3000 taka i måneden (ca. 325 kroner). Glorias familie er landsløse, bortsett fra en liten jordflekk de lever på. De har levd i ekstrem fattigdom svært lenge.

UTVIKLING FOR HELE FAMILIEN I 2015 ble hele familien med i

Strømmestiftelsens SEEDS-program, et program der vi forsøker å hjelpe både barn, ungdom, familier og hele landsbyer til å komme seg ut av fattigdom. Familien til Gloria ble utfordret til å lage det som kalles en familieutviklings-plan. På en plansje skal de tegne

HJELP TIL SELVHJELP 1 2017 | www.strommestiftelsen.no

< Går i spissen. Seksåringen Gloria fra Bangladesh (helt foran) er et forbilde for de andre barna i landsbyen sin. Hun insisterte på at hun ville gå på skolen, og er nå den første i sin slekt som har begynt på skole.

Takk til deg som bryr deg om barn!

Bli fadder! Hver natt sover det barn i en søppelhaug. De sulter, fryser og er ensomme. Noen blir kidnappet og solgt som slaver. Andre sniffer flybensin eller lim for å unnslippe en brutal virkelighet. Mange blir frarøvet fremtiden sin fordi de må jobbe og ikke får gå på skole. Slik skal ikke barn ha det!

Støttet datterens drøm. Selv om ingen av dem kan lese eller skrive, støttet faren og moren Glorias ønske om skolegang. Nå ser de store forandringer både hos henne og i hele familien.

opp sine håp og drømmer og finne ut hvordan de kan komme ut av hindringene som ligger i veien for å oppnå dem. Gloria var helt bestemt på at hun ville gå på skolen, og at det måtte bli en del av planen for henne og familien. – Da vi satt der og laget planen, så vi at Gloria så sterkt drømte om å få gå på skole. Da vi opplevde og så hvor viktig det var for henne, bestemte jeg og kona mi at vi ville støtte henne på det, sier pappa Shymol.

BEGYNTE PÅ FØRSKOLE I januar for ett år siden, skrev de henne

inn på en førskole, drevet av folk i lokalmiljøet. Barn som får gå på førskole, vil klare seg mye bedre når de begynner i den offentlige skolen. – Men hun var stille og passiv, og klarte ikke i noen særlig grad å leke eller gjøre ting sammen med de andre barna. Jeg ble lei meg og tenkte at hun kanskje ikke var i stand til å fortsette her, sier mamma, Pummia Tudu (23). Men så var det tydeligvis noe som løsnet. Og læreren hennes ser en tydelig forskjell: – Nå er hun både munter og glad og har lært en hel haug på førskolen. Det er en stor forskjell fra begynnelsen. Hun kan lese og skrive på Bengali, skrive tall og telle fra en til tjue. Barnerim og regler har hun også lært seg utenat, og hun kan navn på blomster, dyr, frukter og andre ting, forteller Glorias lærer, Jacinta Soren.

FORBILDE FOR ANDRE Gloria er nå på full fart inn i et liv der hun

får gå på skolen og der drømmen hennes ble til virkelighet. – Det er så gøy å gå her, og det er så gøy å lære! Jeg liker å tegne bilder og fargelegge dem. Når jeg er ferdig her på førskolen, skal jeg begynne i første klasse. Og jeg har kjempelyst til å bli doktor, sier en strålende Gloria med et stort smil. Moren hennes er også glad for at datteren nå er blitt et forbilde for andre i nærmiljøet. – Hun har vist oss alle at utdanning er avgjørende. Nå skjønner jo også vi mye mer av hvorfor det er så viktig, og vi deltar aktivt på foreldremøter og engasjerer oss. At datteren vår ønsket så veldig å få seg en utdanning, har ikke bare forbedret hennes liv, men hele familien sitt, avslutter moren med et smil. •

Tekst: Strømmestiftelsen Asia.

Som Hjertevenn-fadder gir du beskyttelse, trygghet, skolegang og en bedre barndom til alle barn i Strømmestiftelsens prosjekter i Afrika, Asia og Sør-Amerika.

For bare 9 kroner dagen (275 kroner måneden) gir du trygghet, skolegang og en bedre barndom til alle barn i våre prosjekter.

Gå til www.fadder.no Her i Hjelp til Selvhjelp vil du møte barn fra Afrika, Asia og Sør-Amerika. Du vil bli kjent med deres hverdag, deres gleder og mange utfordringer. Du får lese om barn som får hjelp på forskjellige måter, og barn som ennå ikke har fått denne sjansen.

Fadder HJELP TIL SELVHJELP 1 2017 | www.strommestiftelsen.no

CSR konferanse med internasjonale topper til Kristiansand

ASLE STALLELAND

I en stadig mer kompleks verden er det ikke alltid lett, for en bedriftsleder som vil ta ansvar, å vite hva som er best å gjøre for mennesker og planeten. I Kilden den 30. mars kan kanskje noen av verdens største eksperter på bedrifter og samfunnsansvar hjelpe deg og gi deg noen håndfaste svar på disse viktige, men vanskelige spørsmålene.

Sentralt i konferansen blir å gi bedriftsledere konkrete tips og verktøy for å gjennomføre en vellykket strategi for bærekraft. Britiske Future Fit har med hjelp fra blant annet Elkington utviklet et helt konkret verktøy for å måle forbedringer innen bærekraft. Future Fit-gründer Geoff Kendall kommer og vil gi et spennende innblikk med foredraget “Equipping companies to create system value in pursuit of a flourishing future”. Det blir også mulighet for filosofisk fordypning når Henrik Syse snakker om «Samarbeid eller isolasjon? Idealisme eller egeninteresse? Veivalg for samfunnsansvaret i en krevende tid». Andre foredragsholdere er Christian Thommesen fra ResponsAbility,

ILLUSTRASJONSFOTO: STRØMMESTIFTELSEN

Mange bedrifter ønsker å ta ansvar for miljø og en bærekraftig utvikling. Men hvordan kan man gjøre det i praksis? Svaret kan du få i Kristiansand 30. mars, når Kruse SmithStiftelsen, DNB og Strømmestiftelsen inviterer til CSR*konferanse i Kilden konserthus.

Etter storsuksessen fra CSR-konferansen i fjor, slår arrangørene virkelig på stortromma på årets CSR-konferanse. John Elkington er mannen bak konseptet om den tredelte bunnlinjen, som på mange måter har lagt grunnlaget for moderne CSR-tenkning. Der er det ikke bare den økonomiske bunnlinjen som teller. Bedriften må også ta den miljømessige og sosiale bunnlinjen med i regnestykket. I Kilden 30. mars vil Elkington, med foredraget «Achieving Breakthrough in the new global order,» snakke om å lykkes med en bærekraftig strategi i en verden i stadig endring.

Silje Tveen i TDV, og investor Nikolai Tangen, som i tillegg har vært en viktig støttespiller for arrangementet både økonomisk og innholdsmessig. Som i fjor stiller vi med Sørlandets beste konferansier, Johnny Bernander. •

*) CSR = Corporate Social Responsability

Fra gjetergutt til skolegutt Mamadou Diarra var 10 år gammel da tallene fikk betydning og bokstavene mening i hans liv. Gutten som hadde så lyst til å være med vennene da de fikk begynne på skolen måtte pent holde seg hjemme, for det hadde faren bestemt. Jeg likte aldri å se når vennene mine gikk til skolen, mens jeg måtte være igjen hjemme, forteller Mamadou Diarra.

Mamadou (t.h.) gikk Speed School. Det gav ham sjanse til å fullføre skolen. Nå vil han studere videre. Her sammen med kompis Moussa Niare som også gikk Speed School.

– Jeg hadde ikke noe valg. Far ville ikke sende meg på skolen. Han skjønte nok ikke helt hvor viktig det var. Jeg måtte passe dyra og hjelpe foreldrene mine. Derfor ble de første barneårene mine både ensomme og triste.

Jeg møter han i Kolikany, en liten landsby noen timers kjøring vest for hovedstaden Bamako i Mali. I dette området ble det startet opp flere Speed School for flere år siden. Mange hundre barn har gått gjennom Speed School og fått sjansen til å gå videre på barneskole og til ungdomsskole. Noen har fortsatt på videregående skole og deretter tatt en høyere utdanning. Heldigvis skiftet faren mening, og Mamadou ble en av flere ungdommer i

HJELP TIL SELVHJELP 1 2017 | www.strommestiftelsen.no

landsbyen som har gått ut fra Speed School. Nå er han 19 år, har fullført både barneskole og ungdomsskole og står på terskelen til å skaffe seg en videregående utdanning. – Jeg vil bli offiser og utdanne meg i militæret. Hadde ikke Speed School kommet til vår landsby, hadde ikke det vært mulig. Men nå har jeg fått en ny sjanse, og dere har gitt meg en mulighet til å velge en vei videre. Nå kan jeg bli offiser og få en jobb i militæret, slik som jeg ønsker meg, sier han fornøyd.

EGIL MONGSTAD Kolikany, Mali

Hvem ser du?

«Hvem ser du? Merkelappen samfunnet har satt på meg, eller arbeidserfaringen min?» Fra 1. mars til 1. mai lanserer vi i ungdomsorganisasjonen RE:ACT holdningskampanjen «Hvem ser du?». I løpet av disse to månedene vil vi skape reaksjon og engasjement. Målet vårt er å bidra til en holdningsendring knyttet til hvordan innvandrere blir møtt i arbeidsmiljøet og ansettelsesprosesser.

En norsk forskningsrapport viser at det er omtrent 25 prosent mindre sannsynlighet for å bli innkalt til et jobbintervju, dersom du har et utenlandsk navn, til tross for kvalifisert utdanning og/eller arbeidserfaring. Rapporten kom som et resultat av en omfattende studie av gjort av Arnfinn H. Midtbøen og Jon Rogstad i 2012. De hadde sett på graden av etnisk forskjellsbehandling i ansettelsesprosesser. Parvise, fiktive jobbsøknader ble sendt til reelle stillingsutlysninger, der de to søknadene som gikk til samme søkerliste hadde lik utdanning, arbeidserfaring samt like språkferdigheter. Det

eneste som skilte dem var navnene. Den ene søknaden hadde et navn som signaliserte at vedkommende var av utenlandsk opprinnelse, og dermed en minoritet, mens den andre søknaden hadde et norskklingende navn. Mange innvandrere i Norge opplever å bli vurdert ut fra navn, hudfarge og etnisitet når de søker jobb. De blir møtt og sett ut fra ytre kjennetegn, og kun ut fra disse faktorene danner folk seg en mening om hvem de er og hva de kan. Daglig blir jobbsøknader kastet i søpla kun på grunn av dette – et fremmed navn sier noe om personen som søker, og assosiasjoner som fremmed språk, kultur og religion kan raskt dukke opp. Hvorfor blir ikke utdanning, erfaringer og ferdigheter tatt i betraktning? Det som kjennetegner en persons arbeidsevne er ikke hudfargen en er født med eller navnet en har fått, det er hva personen kan og hvilke ressurser han eller hun har. RE:ACT ønsker et holdningsskifte blant arbeidere og arbeidsgivere. Vi vil at alle

jobbsøkere, uavhengig av etnisk bakgrunn, blir møtt med åpenhet av arbeidsgivere. I løpet av de to månedene kampanjen varer ønsker vi å dele informasjon og skape debatt knyttet til hvordan innvandrere blir møtt som jobbsøkere og i våre arbeidsmiljø. Gjennom å vise frem ekte historier via bilder og film, og oppfordre til gode samtaler om temaet blant folk på arbeidsplasser, håper vi å skape et engasjement som kan sette i gang tanker og refleksjoner hos både unge og voksne. RE:ACT sin kampanje ‘Hvem ser du?’ setter fokus på likestilling i arbeidsmiljøet og ansettelsesprosesser, på tvers av etnisitet og kulturell bakgrunn. Følg oss på nett og sosiale medier og få med deg kampanjen! Hvem ser du? MALIN ELVEDAL GRENDAL

Facebook: RE:ACT Instagram: react_norge www.re-act.no #hvemserdu

HJELP TIL SELVHJELP 1 2017 | www.strommestiftelsen.no

Eit kjeledyr for nokon – for andre ei kjærkomen inntekt og mat på bordet Tekst/foto: Egil Mongstad

HJELP TIL SELVHJELP 1 2017 | www.strommestiftelsen.no

Konstituert generalsekretær Kristine S. Sødal

FORANDRING OVENFRA OG NEDENFRA

De siste ukene har vårt fokus vært på USAs nye president, og hvilke grep han tar med sin nyvunne makt. Donald Trump er definitivt i en posisjon der han har stor innvirkning, og der hans avgjørelser får stor betydning for svært mange. Det kan gjøre oss fortvilte å se på når makt brukes til å trykke andre mennesker ned. Men vi må heller ikke glemme at verdens utvikling avhenger av mange andre enn ham og de andre statslederne. Heldigvis kan forandring også komme nedenfra. Jeg vil ta deg med til en president vi ikke hører så mye om i Norge, og besøket hun nylig hadde på sitt kontor. Bidhya Devi Bhandari ble i oktober 2015 valgt til Nepals første kvinnelige president. Hun har langt fra noen enkel oppgave i et land preget av kastediskriminering, små og store politiske konflikter, og en fortsatt stor oppgave med gjenoppbyggingen etter det store jordskjelvet i april, samme år hun tiltrådte som president. Møtet hun hadde for omkring en måned siden var imidlertid noe som tydelig gledet en hardt prøvet president. Møtet kan også være en oppmuntring for oss utenfor Nepal fordi det forteller noe om hvordan vi alle kan skape forandring. Selv om vi verken er president eller minister. President Bhandari hadde avtalt et møte med jenter i tenårene. Jentene representerte Samvad, kurset Strømmestiftelsen i samarbeid med Operasjon Dagsverk tilbyr ungdom som har droppet ut av skolen i Nepal. Siden oppstarten for bare litt over fem år siden har det skjedd utrolige ting i lokalsamfunnene. Og det er ungdommene selv som har fått det til. Alt Strømmestiftelsen har bidratt med er et møtested, en kursleder som selv er ung og forstår ungdommenes utfordringer, og noen enkle verktøy for å analysere og forstå sin egen hverdag. Dette har vist seg å være nok til å starte forandringsfabrikker i landsbyer over hele Nepal – med ungdommene selv i førersetet.

Resultatene ungdommene har oppnådd er imponerende: Landets første kommune er erklært barneekteskapfri sone; de fleste lokalsamfunn har opplevd en radikal holdningsendring i forhold til barneekteskap. Chhaupadi, skikken med at kvinner blir satt utenfor i et skur mens de har menstruasjon, er avskaffet en rekke steder som direkte følge av ungdommenes innsats. Foreldre av høy kaste godtar for første gang å slippe naboer av lav kaste inn i huset, forsøk på trafficking er unngått, ungdommer som har blitt tatt ut av skolen har begynt igjen. Det er også mange som har skapt seg sin egen inntekt, som blant annet brukes på egen og yngre søskens skolegang. Døtre har startet ukentlige samlinger der de lærer mødrene sine det viktigste de selv har lært gjennom Samvad. Det var mye å fortelle presidenten om. Presidenten hadde tatt godt i og satt av en hel time til møtet med ungdommene. Det gikk mer enn to timer før de gikk ut av kontoret hennes. Og de gikk ikke tomhendte. Med seg ut hadde de løfter om støtte i arbeidet sitt, og ordrer fra presidentens kontor til kommuneadministrasjonene der Samvadsentrene ligger. Presidenten lovet til og med en egen kontaktperson med direkte linje til henne hvis lokale tjenestemenn ikke fulgte opp! Allerede neste dag stod det offentlig ansatte klare til å hjelpe dem. I en tid der makt og forandring ovenfra gjør oss nedstemt, kan vi med Samvad-ungdommenes hjelp la forandring nedenfra gi oss håp for framtida. Når mye virker usikkert, er det viktig å ikke miste troen på at vi alle kan bidra med å være gode eksempler. Livet lærer oss at enkeltpersoner gjør en stor forskjell. Det merkes hvilke holdninger man har – i familien, på jobben, på skolen og i vennegjengen: En vanlig person som er positiv og vil noe godt kan skape store forskjeller. Fordi en fin holdning og en god handling kan lett smitte. Snart er det flere sammen om det. Og hvem vet – en dag kan man ende på kontoret til selveste presidenten!

Når mye virker usikkert, er det viktig å ikke miste troen på at vi alle kan bidra med å være gode eksempler. HJELP TIL SELVHJELP 1 2017 | www.strommestiftelsen.no

ID É /T E K S T /L AYO UT: S T R Ø MME S T IFT E L S E N FOTO : PE R FR O N T H

Forsørgeren – når barnet er

Hvis mor og far hadde jobb med fast inntekt, kunne barnearbeid avskaffes. Over 160 millioner barn må gå på jobb istedenfor på skolen. Familiens forsørger skal være mamma og pappa! Bli Jobbskaper! 250 kr/mnd.