Hjelp til Selvhjelp nr 1 2019 by Strømmestiftelsen

NR. 1 2019 • 40. ÅRG • STRØMMESTIFTELSENS INFORMASJONSMAGASIN

FORSIDEBILDET

Ein Toposa-gut i Kapueta fylke aust i Sør-Sudan passar på kyrene sine. Foto: Egil Mongstad NR. 1 2019, 40. ÅRG • STRØMMESTIFTELSENS INFORMASJONSMAGASIN

Endelig vårt eget skriftspråk

SIDE 10

Sjef i eget liv

SIDE 32 Alalay har hjulpet 34 000 gatebarn

SIDE 18

Kampen mot fattigdom viktigere enn noen gang

SIDE 4

Program endra haldingar hjå familiar i Andesfjella

SIDE 22

Nye muligheter med gammel kultur

SIDE 24 Lærte å tenke med kjærlighet

SIDE 20

Attende til skulebenken med Bridge school

Glimt fra 40 år i Sør-Amerika

SIDE 6

SIDE 28 Dronningen på markedsplassen

SIDE 34

Fra et liv på gata til lederjobb i staten

SIDE 14

IC ECOLAB RD

REDAKTØR: Egil Mongstad JOURNALISTER: Asle Stalleland, Karen Kilane, Jeanett James Villegas, Elin Osnes Strand GRAFISK DESIGN: Oddvar Paulsen TRYKK: Unitedpress.no OPPLAG: 21.600 ADRESSE: Skippergata 5, Boks 414, 4664 Kristiansand TELEFON: 38 12 75 00 GIVERKONTONUMMER: 3000.32.51000 FAX: 38 02 57 10 E-POST: postkrs@stromme.org Magasinet kommer med fire nummer i året. Ettertrykk anbefales med henvisning til Hjelp til Selvhjelp som kilde. Trykket på miljømerket, resirkulert papir. 3041

UnitedPress

0947

HJELP TIL SELVHJELP ISSN 0806-1602

HJELP TIL SELVHJELP 1 2019 | www.strommestiftelsen.no

kontrollerer at innsamlede midler brukes riktig. Strømmestiftelsen forplikter seg til å fortelle deg at gaven har kommet frem, og gi deg fortløpende informasjon om arbeidet.

UTDANNING OG ARBEID Ein epoke er over i Strømmestiftelsen. Etter over 40 år i Sør-Amerika er arbeidet avvikla der og innsatsen flytta til andre land og verdsdelar der fattigdomen er større. Verken Peru eller Bolivia er lenger mellom dei aller fattigaste landa i verda. Begge har hatt ei god økonomisk utvikling som gjer at dei no er å rekne for mellominntektsland. Difor avviklar me verksemda vår der for å styrkje innsatsen i fattigare land, som Sør-Sudan Niger, Burkina Faso og Mali. I Strømmestiftelsen har me ein visjon om ei verd fri for fattigdom, og vårt oppdrag er å utrydde fattigdom. Det står me slett ikkje aleine om. Det er mange med oss som arbeidar for det same målet. I 2015 blei verdsamfunnet samde om 17 felles berekraftmål i kampen mot fattigdom. Dette er 17 mål som saman skal føre til at alle former for fattigdom er utrydda innan 2030. Det er eit stort mål som det med politisk vilje og felles innsats vil være mogeleg å klare. Difor er det fleire enn Strømmestiftelsen som konsentrerer tiltaka og aukar innsatsen i fattigare land. Til dette treng me også din innsats. I Strømmestiftelsen har me gjort eit val på korleis me skal arbeide, både tematisk og geografisk, og korleis me skal fokusere aktivitetane våre dei neste fem åra. Når me no forlét Sør-Amerika så er det for å auke innsatsen vår i Aust- og Vest-Afrika og i nokre av dei fattigaste landa i Asia.

Utdanning, anstendig arbeid og det å bygge sterke lokalsamfunn er dei tre kjerneområda våre framover. Det gjer me for å skape utvikling, økonomisk vekst og like rettar for alle. Samstundes er både klima og likestilling underliggjande tema. FN sine berekraftmål er faktisk truga om ikkje kampen mot klimaendringane blir skjerpa. Det same gjeld kampen mot korrupsjon og arbeidet for å inkludere marginaliserte grupper, samt at gutar og jenter får dei same rettane til utdanning og arbeid. I kampen mot fattigdom har mykje lukkast. Talet på ekstremt fattige er kraftig redusert. I Asia har fleire hundre millionar teke steget ut frå fattigdom og sidan 1990 er den globale fattigdomen totalt redusert til rundt 10 prosent av verdas befolkning. Paradokset er at samstundes aukar talet på fattige i Afrika sør for Sahara. Det er også her det framleis er flest born som ikkje går på skule. Globalt var det i 2016 263 millionar born og unge som ikkje går på skule. Ein tredjedel av disse bur i vestafrikanske land og er born som skulle vore i barneskulen, medan ein femtedel skulle vore i ungdomsskulen. Skal kampen mot fattigdom lukkast og skal me nå berekraftmåla innan 2030, er utdanning ein føresetnad. Og skal det bli vekst og auka levestandard, er arbeidsplassar tilgang på arbeid heilt avgjerande.

Egil Mongstad redaktør

Strømmestiftelsen er utviklingsorganisasjonen som hjelper folk i gang. Som gir fattige mennesker starthjelp til å klare seg selv på egenhånd. Vår erfaring er at milde gaver ikke hjelper folk ut av fattigdom. Derfor gir vi heller muligheter. Utgangspunktet for vårt arbeid er knyttet til det kristne verdigrunnlaget med Jesu liv og lære som inspirasjon og rollemodell for nestekjærlighet. Hjelp til Selvhjelp arbeider etter Redaktørplakaten og Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk. Våre verdier:

MENNESKEVERD, SOLIDARITET OG RETTFERDIGHET HJELP TIL SELVHJELP 1 2019 | www.strommestiftelsen.no

Når du ikke kan velge, da er du fattig, fortalte en kvinne meg for litt siden. Jeg møtte henne i Bangladesh. Hun kunne verken lese eller skrive, og hun hadde heller ikke fast arbeid. Hennes inntekt var det hun kunne tjene som løsarbeider for jordeierne og på andre tilfeldige jobber.

EGIL MONGSTAD

Kampen mot fattigdom

attigdom handler om mer enn det å ha lite penger. Det handler også om mangel på utdanning, og om å ikke ha mulighet til å velge og gjøre kvalifiserte valg ut fra kunnskap. Fattigdom begrenser menneskers mulighet til å leve gode og verdige liv. I GAL RETNING Heldigvis er det stadig færre som lever i ekstrem fattigdom. Tallenes tale er ganske klar på at det går i riktig retning. I 1990 levde 1,9 milliarder

mennesker i ekstrem fattigdom. Det er over en milliard flere enn hva det er i dag. Tar en i betraktning at folketallet i denne perioden har økt fra 5,3 milliarder i 1990, til 7,4 milliarder i 2015, så er den globale fattigdommen faktisk redusert fra 36 prosent til rundt 10 prosent. Altså en kraftig reduksjon – men dette er i all hovedsak noe som skjer i Asia. For i Afrika sør for Sahara peker tallene dessverre i gal retning. Her har fattigdommen økt, og den øker spesielt mye i sårbare stater preget av intern uro, vold og konflikt. Her er også antall mennesker som lever med sult økende. Skremmende er det også at global oppvarming kan sende nye 100 millioner mennesker inn i fattigdom. Grunnen er hva global oppvarming gjør med matproduksjon og matpriser verden over. Dette er alvorlige tall og en sterk påminning til oss alle om at mye gjenstår. En god del

HJELP TIL SELVHJELP 1 2019 | www.strommestiftelsen.no

går altså i feil retning når det gjelder å nå FNs og vårt felles bærekraftsmål nummer en om at ekstrem fattigdom skal være utryddet innen 2030. De til sammen 17 bærekraftsmålene ble godkjent av FNs medlemsland høsten 2015. KAN IKKE VELGE Utdanning til alle er FNs bærekraftsmål nummer fire, og et av Strømmestiftelsens aller viktigste satsningsområder. Og heldigvis er det flere og flere som lærer å lese og skrive. Men vi er dessverre fortsatt langt fra slik det bør være. Millioner vokser opp, lever et helt liv og dør uten i det hele tatt å ha kunnet lese en bokstav eller gjøre et regnestykke. Det betyr ikke at de ikke kan ha levd gode liv. Men det betyr at de er frarøvet mulighetene til å velge. Fattigdom og mangel på utvikling henger ofte tett sammen med det å ikke kunne lese og skrive. Over 600 millioner barn går fortsatt ikke på skole. Det er riktig-

viktigere enn noen gang nok seks prosent færre sammenlignet med 2010. Når det gjelder utdanning så er det også i landene sør for Sahara at flest barn er ute av skolen. Og bare 61 prosent av lærerne her har formell og godkjent lærerutdanning.

School programmet vårt. Dette er tre av de aller fattigste landene i verden. Denne regionen, sammen med Sør-Sudan i ØstAfrika, representerer også de landene i verden der færrest barn går på skole.

EN NY VERDEN «Nå kan jeg følge med på regnestykkene når jeg handler på markedet. Nå blir jeg ikke lurt lenger, men får den rette prisen for varene mine». Vitnemålene er mange når vi snakker med voksne kvinner og ungdommer som får utdanning og lærer nettopp lese- og skrivekunsten. De forteller hvor viktig det er og hva det betyr for dem. En helt ny verden med helt nye valgmuligheter åpner seg når bøkene får mening og tallene betyr noe.

ARBEID OG UTDANNING FNs bærekraftsmål nummer fem handler om likestilling og å styrke kvinner og jenters stilling i samfunnet. Dette er også et viktig mål for Strømmestiftelsen. Kjønnsdiskriminering frarøver kvinner helt grunnleggende rettigheter og muligheter. Derfor er kampen mot barneekteskap, kjønnsbasert vold og diskriminering, og kampen for jenters utdanning og kvinners deltakelse og plass i samfunnet, noe av det Strømmestiftelsen satser på.

Siden 2004 har Strømmestiftelsen bidratt til at mer enn 150 000 barn i Mali, Burkina Faso og Niger i Vest-Afrika har fått en ny mulighet til å gå på skole gjennom Speed

Kampen mot fattigdom henger uløselig sammen med utdanning og arbeid. Utdanning som gir kunnskap og arbeid som gir mat på bordet er helt grunnleggende for

å bygge ethvert samfunn. Derfor er økonomisk uavhengighet og muligheter for å skape seg en jobb og et levebrød en viktig del av Strømmestiftelsens arbeid fremover. Strømmestiftelsen er en av svært mange aktører som står i kampen mot fattigdom og arbeider for en bedre og mer rettferdig verden. I vår strategiplan for de neste fem årene er utdanning, likestilling, like rettigheter, jobbskaping og økonomisk vekst, noen av de sentrale områdene vi skal arbeide med. •

Kilde: • FN – Sustainable Development Goals Report 2018 • Verdensbanken • Fafo – Strømme Foundation Speed School Program – Evaluation 2018

HJELP TIL SELVHJELP 1 2019 | www.strommestiftelsen.no

UTDANNING BANGLADESH

Attende til skulebenken Bangladesh kliv raskt oppover på utdanningsstigen. Sidan 2010 har talet på lese- og skrivekunnige over 15 år auka med 25 prosent.

HJELP TIL SELVHJELP 1 2019 | www.strommestiftelsen.no

med Bridge school FAKTA BANGLADESH • •

72,8 prosent av befolkninga i Bangladesh kan lese og skrive. Om lag 93 prosent av dei i alderen 15 – 24 kan lese og skrive. Av disse er 91,5 prosent gutar, og 94,3 er jenter.

EGIL MONGSTAD Rangpur, Bangladesh

ramleis er det nærare 32 millionar menneske over 15 år i dette folketette landet som aldri har lært å lese og skrive. Shakil Hambrom er ein av dei. Han har aldri gått på skule, det har heller ikkje kona hans, eller Hassina, ei av døtrene hans som måtte slutte på skulen på grunn av fattigdom. Men no har ho fått ein ny sjanse. – Me vil at borna våre skal få utdanning. Men me er fattige, og det har vore vanskeleg å gje borna våre skulegang. Det er berre den eldste av døtrene våre som har fullført barneskulen fram til sjette klasse. Men då måtte me seie stopp. Me hadde ikkje råd. Dei to andre har slutta tidlegare, seier Shakil Hambrom. EIN NY SJANSE Hambrom har tre døtrer. Dagarbeidaren og kona, Sonmoni Kisko, forstår kor viktig det er at borna får utdanning. >>> Born som får ein ny sjanse til å få utdanning. Her i Rangpur i Bangladesh. HJELP TIL SELVHJELP 1 2019 | www.strommestiftelsen.no

UTDANNING BANGLADESH

FAKTA Bridge school

i Bangladesh skal hjelpe born som av ulike årsaker har slutta på skulen, attende til skulebenken. Pensum er det same som er brukt for same aldersgruppe og klassetrinn i den offentlege skulen. Etter avslutta skuleår begynner borna i enten fjerde eller femte klasse. Bridge school er forankra i lokalmiljøet og har eit styre med representantar frå foreldre og lokalsamfunn. Frå 2014 til 2018 har 3008 born på 207 skular fullført Bridge school. Av disse har 1457 fullført grunnskulen og er i gang med ungdomskulen. Dei andre 1533 er i ferd med å fullføre grunnskulen. I dei neste fire åra har Strømmestiftelsen eit mål om å setje i gong 150 «Bridge schools» som skal gje 2250 born i Bangladesh en sjanse til å fortsetje utdanning. Eit år på Bridge school kostar omlag 695 kroner

>>> – Me vil at jentene våre skal veksa opp til å få det betre enn det me fekk, difor vil me at dei skal få utdanning. Men me er landlause og eig ikkje jord me kan dyrke, og som dagarbeidarar har me lite pengar. Sjølv om utdanning er gratis, kostar det likevel når me skal kjøpe uniform, bøker og anna materiell. Difor er eg så glad for dette tilbodet og for

Ivrige jenter. Hassina (i midten) og klassevennene jobber for harde livet.

at Hassina har fått ein ny sjanse til å lære å lese og skrive, seier trebarnsfaren. For Hassina og dei 11 andre i klassen er «Bridge school» ein ny sjanse til å få utdanning. Gjennom «Bridge school» får dei ei intensiv utdanning, som etter eitt år skal gjere det mogleg å fortsetje i fjerde eller femte klasse i den offentlege skulen. STORT BEHOV FOR «BRIDGE SCHOOL» – I landsbyen vår bur det 30

familiar. Alle her har born som har slutta på skulen. Difor er dette så viktig, seier Jushpina Kisken. Ho er vald av landsbyen til å være foreldrerepresentant og er leiar av komiteen for Bridge school. – Me tok kontakt med organisasjonen RDRS (ein av Strømmestiftelsens samarbeidspartnarar her red.anm.) som driv arbeidet, for å høyre om det var noko å gjere for borna våre. I vårt område er svært mange foreldre dagarbeidarar, dei er fattige, mange har aldri sjølv gått på skulen og forstår ikkje kor viktig det er å få utdanning. No har me hatt Bridge school ei tid, og me er svært glade for det, seier Jushpina. TRYGT LÆRINGSMILJØ Bridge school er frå klokka åtte til eitt, seks dagar i veka. Faga er dei same som i den offentlege skulen. Men forskjellen kan være stor. Utdanninga her er gratis, og det er heller ikkje lov å være valdeleg med elevane, noko som ofte førekjem i den offentlege skulen. – Me forsøkjer å ha eit godt læringsmiljø, og borna skal være trygge på at dei ikkje blir straffa av læraren, men at dei får oppmuntring og at dei skal trivast på skulen, seier lærar Shomilla Shill.

Dette er viktig for barna vore, seier foreldrerepresentant Jushpina Kisken.

HJELP TIL SELVHJELP 1 2019 | www.strommestiftelsen.no

– Eg likar meg godt her, seier ein av elevane. Her får eg ikkje kjeft eller blir slått om

– Utan dette tilbodet ville ikkje borna våre fått utdanning. Bridge school vil endre framtida deira. eg gjer noko gale, og eg lærer mykje meir her enn kva eg gjorde då eg gjekk på den vanlege skulen, seier eit av borna i klassen. ER BRA FOR BARNA VÅRE – Utan dette tilbodet ville ikkje borna våre fått utdanning. Bridge School vil endre framtida deira. Dei fleste ville elles hatt eit vanskeleg liv i fattigdom. Mange ville blitt tenarar, andre hushjelper, nokre måtte køyre sykkeldrosje, eller være dagarbeidarar og ta tilfeldige jobbar. Men dei ville vore fattige. Men dette eine året har gjeve dei ein sjanse til å bryte ut av det mønsteret og gå vidare med utdanning. Det gjer meg glad, og takksam for Bridge school, og eg trur eg seier det på vegne av alle oss foreldre. Dette er bra for oss og barna våre, seier Jushpina Kisken. •

BANGLADESH Rangpur

DHAKA

For 13 år gamle Hassina er Bridge school ein sjanse til å fullføre barneskulen og kanskje klare å komme vidare med utdanning.

Tante Mai og Sunil For Hapon Mai Murdi vart Bridge school svaret på draumen ho hadde for 12 år gamle Sunil. Ugift og aleine fekk ho ansvar for guten søster hennar etterlet seg då både ho og mannen døydde med kort mellomrom då Sunil berre var eit par år gamal. – Eg sender han til denne skulen fordi eg trur det er bra for han, og eg trur det kan være bra for framtida vår. Eg blir så glad når eg ser han på veg til skulen, seier den fattige, gamle kvinna. Ho livnærer seg med å sanke ville urter og grønsaker som ho sel på marknaden. På ein god dag kan ho tene 100 taka (ca. 10 kroner). Ofte kan ho leite ein heil dag etter noko ho kan selje. Og det er slett ikkje kvar dag ho har noko å kjøpe mat for. Det er sjeldan ho har nok til at dei kan ha tre måltid om dagen. Av og til har dei berre nok til eit måltid. – Eg føler meg gamal og har det ikkje godt når nevøen min ikkje får mat tre gonger om dagen, seier ho. EGIL MONGSTAD

Rangpur, Bangladesh

Sunil saman med tanta si som har teke vare på han heilt sidan begge foreldra døydde då han var eit par år gamal. Sunil er 12 år gamal og går på Bridge school.

HJELP TIL SELVHJELP 1 2019 | www.strommestiftelsen.no

EGET ALFABET BANGLADESH

Endelig vårt eget skriftspråk! Med store, forventningsfulle øyne ser de sju barna i førskolen på læreren. De smiler, klapper og ler høyt når hun forteller. Så blir de stille igjen. Barna lytter, tenker og følger interessert med når læreren leser videre. På veggene henger det fargerike tegninger og en plakat som viser dem de nye bokstavene de må lære. Det er bokstavene til det nye alfabetet de nylig har fått. – Dette har blitt en helt ny verden for oss. Vi har aldri før hatt vårt eget alfabet. Barna vokser opp og lærer nå for første gang å skrive og lese på sitt eget morsmål, hajong, sier førskolelæreren, Susharna Hajong. Tidligere har Hajong-folket og barna her kun lært om sin egen kultur via muntlige tradisjoner. Men de har aldri hatt sitt eget alfabet og skriftspråk. Inntil nå. Hajong er en minoritetsgruppe og tilhører urbefolkningen i Bangladesh. De lever hovedsakelig i områdene nord for hovedstaden

Dhaka, og spesielt rundt Netrokona og Mymensing, nord-øst i Bangladesh. I den offentlige skolen får alle barna undervisning på bangla, et språk som ikke er deres. Hajong-barna klarer derfor ikke følge med i undervisningen, lærer ikke å lese, og mange mister motivasjonen og slutter på skolen. ALFABET OG FØRSKOLEPENSUM Men nå skjer det en forandring. Siden 2015 har organisasjonen SIL (en internasjonal organisasjon som arbeider for å ta vare på lokale språk og dialekter red.anm.), sammen en lokal arbeidsgruppe og med støtte fra

HJELP TIL SELVHJELP 1 2019 | www.strommestiftelsen.no

Strømmestiftelsen, arbeidet med å utvikle et alfabet for hajong-folket i Bangladesh. Alfabetet har utgangspunkt i det bengalske alfabetet, men små endringer er gjort for å tilpasse skriftspråket til fonetikken i det muntlige språket. Man har også arbeidet parallelt med å utvikle pensum, materiell, undervisningsopplegg og lærerveiledning for det nye skriftspråket. 15 lærere har gått på kurs og underviser nå i hajong. Undervisningsopplegget er beregnet for barn i førskolen.

FAKTA I Bangladesh er det om lag 15 000 mennesker som snakker Hajong, men de finnes også i Vest-Bengal i India. Totalt regner en med at det finnes rundt en halv million Hajong, de fleste i India. I Bangladesh finner man flesteparten i områdene nord for Dhaka og nordøst i Bangladesh, i distriktene Mymensingh og Netrokona. Tradisjonelt har Hajongfolket drevet svi-jordbruk, men nå dyrker de mest stedfaste vekster som ris og bomull. Hajong er hinduer, og animisme er fortsatt alminnelig og utbredt blant folkegruppen. Kilde: Wikipedia

5Det er spennende å bli kjent med de nye bokstavene.

BANGLADESH

3Det betyr mye at barna kan lære å lese og skrive på sitt eget morsmål, sier lærer Susharna Hajong.

Ranigan DHAKA

VIKTIG FOR IDENTITETEN «Vi er hajong!» roper de sju barna høyt og bryter ut i store smil mens de siterer et dikt. Diktet er skrevet av en lokal poet og handler om skolen og om hvor godt det er å være her. «…vi er urbefolkning, men vi er og bengalske…», fortsetter de, og smiler enda mer. – At de får undervisning og har et alfabet på sitt eget morsmål, er viktig for identiteten og kulturen vår, sier Susharna Hajong. I fem måneder har hun vært lærer her og undervist barna i landsbyen. – Tidligere foregikk undervisningen kun på bengali. Men nå får barna undervisningen det første året i førskolen på sitt eget morsmål. De lærer både sitt nye alfabet og de lærer å lese og skrive med de nye bokstavene. Det andre året lærer de bengali og matte. Etter to år her er de godt forberedt til å begynne i første klasse i den offentlige skolen, der all undervisning foregår på bengali, sier Susharna.

MER MOTIVERTE BARN På gulvet ligger det store bøker og hefter med fargerike bilder som barna blar interessert i. Lipika Hassan er mor til et av barna og leder i landsbyens selvhjelpsgruppe. – Når barna våre kan lære det helt grunnleggende på sitt eget morsmål blir det mye lettere for dem når de skal begynne i første klasse. Vi merker allerede at de lærer mer. De er mer tilfreds og mer interesserte og konsentrerte. Det er mye lettere for dem å begynne på barneskolen nå, sier Lipika. Hun forteller at barn før var utrygge, de klarte ikke følge med i undervisningen som var på bengali. De gjorde det dårligst på prøver, og det var ofte deres barn som sluttet skolen. – Slik er det ikke nå lenger, sier hun. STOR KULTURELL BETYDNING Siden 2017 og frem til nå har 150 barn vært gjennom det nye undervisningsopplegget,

som er tatt i bruk i over 20 førskoler i hajong-landsbyer. Det er Strømmestiftelsens som har stått for finansieringen av prosjektet i samarbeid med SIL, og Strømmestiftelsens lokale samarbeidsorganisasjonen POPI, som har gjort det praktiske. – Kulturelt har dette en enorm betydning. Om 20 – 25 år ville språket vårt vært glemt og med det også mye av vår identitet. Våre sanger, dikt og fortellinger om vår kultur og historie ville vært borte. Siden vi ikke hadde vårt eget alfabet, er ingen ting skrevet ned, så vi hadde ingen skriftlig dokumentasjon på vårt eget språk. Men nå har vi fått det. Dette er så viktig for fremtiden vår, og det vil redde språket vårt, sier Sumon Roy Hajong, en av kulturlederne i landsbyen. • EGIL MONGSTAD Ranigan, Bangladesh

HJELP TIL SELVHJELP 1 2019 | www.strommestiftelsen.no

AVSLUTNING I SØR-AMERIK A

Siden starten i 1976 har Sør-Amerika vært en viktig region for Strømmestiftelsen. Men nå er det slutt.

HJELP TIL SELVHJELP 1 2019 | www.strommestiftelsen.no

Utdanning, utvikling av tospråklig og tverrkulturelt undervisningsopplegg, jobbskaping gjennom mikrofinans og økonomisk utvikling, og arbeid med risikoutsatte barn og gatebarn gjennom organisasjonen Alalay, er bare noen av de mange aktivitetene vi har jobbet med i regionen. Gjennom flere partnerorganisasjoner, blant andre organisasjonen «Ninõs de Futuro», har vi arbeidet med ofrene etter maoistgruppen «Lysende Sti», en gruppe som skapte vold og frykt på 1980- og 1990-tallet. Vi har arbeidet med urbefolkning i Amazonas og indianere i Andesfjellene og bygget opp et skomakerinstitutt.

I 1989 fikk vi i tillegg Operasjon Dagsverk til arbeidet vårt i Peru. Det hele startet med radiosendinger i Equador og skole og undervisning i Perené-dalen i Peru. Vi har arbeidet i og finansiert flere ulike tiltak i seks land i regionen, men de siste 20-25 årene bare i Bolivia og Peru. Fra starten i 1976 og frem til og med 2018 er det overført rundt 270 millioner kroner til de ulike prosjektene. Flere tusen av dere har støttet arbeidet vårt her i mange år, både som faste givere, som Hjertevenner og på andre måter. Tusen takk! Uten dere hadde ikke dette vært mulig.

Selv om det fortsatt er mye fattigdom igjen i Peru og Bolivia, så er ikke landene lenger blant de fattigste. Derfor avslutter vi her og styrker innsatsen i noen av verdens aller fattigste land i Afrika og Asia. På de følgende sidene kan du lese mer om noe av det vi har gjort i Sør-Amerika og møte noen av menneskene vi har jobbet med gjennom alle disse årene. •

ILLUSTRASJONSFOTO: HELGA BJØRNØY URKE

HJELP TIL SELVHJELP 1 2019 | www.strommestiftelsen.no

AVSLUTNING I SØR-AMERIK A

Fra et liv på gata til Lite tydet på at gatejenta Silvia skulle få livet på rett kjøl. Men i dag har hun en toppjobb i et av Bolivias departementer. Veien dit var brolagt av kjærlighet, tålmodighet og en god modell for rehabilitering – alt levert av Alalay.

ASLE STALLELAND

La Paz, Bolivia

måjentene jubler og stormer mot henne. Klemmene vil ingen ende ta. Det er ingen tvil om at det er en populær gjest som har kommet på besøk til de minste jentene i Alalays landsby for tidligere gatebarn. Men så er det jo også her hun har sine beste barndomsminner fra. Og hit kommer hun ofte på besøk, slik man gjør til barndomshjemmet sitt etter at man selv har flyttet ut og stiftet familie. Hun prater med jentene, gir dem oppmuntringer og råd. – Sett pris på hver dag dere har her, alt dere opplever og sjansen dere har fått med å være her, sier Silvia. Hun vet godt hva hun snakker om.

SPISTE FOR MYE Silvia har ikke så gode minner fra sitt opprinnelige barndomshjem. De var svært fattige. Hun var fire år gammel da faren døde. Hjemmet var preget av utrygghet og vold. Da Silvia ble brent i armen som straff for at moren syntes hun spiste for mye, orket hun ikke mer vold. Åtte år gammel rømte hun, og gata i La Paz ble hennes nye hjem. Etter to år som gatebarn kom hun i kontakt med noen fra organisasjonen Alalay. De fortalte henne at det finnes en vei bort fra gata, og at hun selv kunne velge om hun ville gå denne veien. RØMTE 11 år gammel flyttet Silvia inn på et av Alalays mottakssenter i La Paz. Der tok hun fatt på det første steget av i alt fire utviklingstrinn organisasjonen, sammen med Strømmestiftelsen, har utviklet for å hjelpe barna bort fra gata. Det ble utfordrende og vanskelig for Silvia, som til tross for alle gatelivets harde sider satte >>> Silvia er ofte på besøk i Alalay. Alalay reddet meg, sier hun. Her blir hun møtt av noen av dem som bor på senteret i dag.

HJELP TIL SELVHJELP 1 2019 | www.strommestiftelsen.no

lederjobb i staten

HJELP TIL SELVHJELP 1 2019 | www.strommestiftelsen.no

AVSLUTNING I SØR-AMERIK A

>>> pris på friheten. Rutiner, plikter, ansvar og regelmessighet ble for mye. Etter kort tid rømte hun. Men ikke lenge etter kom hun tilbake. – Det var kjærligheten som gjorde utslaget. For meg var det et mysterium at noen kunne bry seg om meg selv om de ikke var familie. Det var rett og slett vanskelig å forstå at noen kunne være glad i en sånn som meg. Men det var det som gjorde at jeg kom tilbake, og jeg var da fast bestemt på å bli værende og at jeg skulle klare å forandre meg, forteller hun. EN TØFF TID – Omstillingen fra livet på gata var vanskelig. Men jeg tror prosessen min var enda hardere for dem som jobbet på senteret og de andre barna og ungdommene her. Jeg var ekstremt vanskelig, jeg gjorde ikke som de ansatte sa, og slåss med de andre barna, forteller hun og kan le av det nå.

Dette er familien min, sier Silvia og smiler til barna på Alalay sitt hjem i La Paz. Det er her jeg hører hjemme, og det var her jeg for aller første gang forstod verdien av livet mitt.

Silvia klarte å legge av seg vanene fra gata og etter hvert fikk hun flytte til barnelandsbyen, der vi nå sitter og snakker sammen. – Det var magisk å komme hit. Jeg hadde tatt det første steget bort fra gata og forsto for første gang verdien av livet mitt. Jeg hadde lært å forholde meg til meg selv og andre. Alalay er familien min. Jentene jeg bodde sammen med ble familien min og er det fortsatt. Jeg regner dem som mine søstre, og vi treffer hverandre ofte. Jeg savner landsbyen og kommer stadig tilbake hit sammen med barna mine. Jeg giftet meg til og med her, for dette er jo hjemmet mitt, sier hun. HJELPEN FRA NORGE Etter noen år i landsbyen vendte Silvia tilbake til La Paz og tok fatt på den gradvise tilvenningen til et selvstendig liv. Hun flyttet sammen med de to «søstrene» fra Alalay, og startet en utdanning. Silvia legger ikke skjul på at overgangen fra det beskyttede livet i landsbyen til hverdagen i La Paz ikke bare var enkel.

I dag har Silvia god stilling i et av departementene i Bolivia. Men det var kjærligheten hun møtte på Alalay og fra de ansatte og Claudia som gjorde at hun klarte å ta steget bort fra gata. Til venstre: Claudia Gonzales, grunnlegger av Alalay, Silvia og til høyre en av de ansatte i Alalay.

HJELP TIL SELVHJELP 1 2019 | www.strommestiftelsen.no

– Jeg ble innhentet av virkeligheten. I landsbyen var jeg omgitt av forståelse og kjærlighet. Her ute møtte jeg igjen skepsis og mistillit fordi jeg hadde bakgrunn som gatebarn. Men nå kunne jeg møte det, og jeg kunne kjempe. Jeg visste at kjærligheten fra Alalay alltid følger meg. Ikke bare fra Claudia (grunnlegger og leder, red.anm.) og de andre som jobbet der, men det var utrolig sterkt å tenke på at det til og med fantes mennesker i Norge som ikke kjente meg,

FAKTA ALALAY

har vært Strømmestiftelsens samarbeidspartner i arbeid med gatebarn i Bolivia siden 1994. Alalay jobber for å hjelpe gatebarn til et verdig liv borte fra gata. Organisasjonen ble grunnlagt i 1990 av Claudia Gonzales, som fortsatt er leder. I år 2001 mottok Claudia Strømmestiftelsens Hjelp til Selvhjelp-pris for sitt arbeid med gatebarna.

Barna som kommer hjem

Alalay og Strømmestiftelsen har utviklet en terapeutisk rehabiliteringsmodell som går over fire stadier: 1. Det oppsøkende arbeidet på gata Barn og ungdom motiveres til å forlate gatelivet og komme inn i en mer ordnet tilværelse, der de blant annet får utdanning. 2. Mottakssenteret Her bor barna eller ten- åringene de første månedene etter at de har bestemt seg for å forlate gatelivet. 3. Landsbyen Når de har lagt av seg vanene fra gatelivet følger en ofte lang periode i landsbyen utenfor La Paz eller Santa Cruz, to av de fire byene Alalay jobber i. Her bor barna i hus med «familiemødre» og «fedre». Her får de skolegang og deltar i en rekke andre aktiviteter. 4. Klar til voksenlivet Fra de er 16 til de fyller 18 er de tilbake i byen på et av sentrene for det siste steget i Alalay førde skal klare seg selv. Ved disse institusjonene lærer de ulike yrker og får siden sjansen til å begynne å jobbe eller studere videre.

men likevel ønsket å hjelpe. Det gav meg styrke, så jeg kunne stå imot og klare meg når det ble vanskelig. LEDERJOBB I STATEN Det gikk bra. Silvia var den flinkeste studenten på skolen og har i dag en viktig lederjobb i et av Bolivias departementer. På skolen traff hun også mannen sin, som hun har to barn med, barn som får en oppvekst så totalt forskjellig fra den Silvia rømte fra da hun var åtte år gammel. – Jeg tar barna mine ofte med til landsbyen så de kan se hva jeg opplevde og hvordan jeg vokste opp som barn. Jeg ønsker å lære dem å ha respekt for alle mennesker og sette pris på det de har. Det aller viktigste for meg som mor er å lære barna mine det livet har lært meg. •

et er tre grunner til at de fleste gatebarn i La Paz sniffer lim: De glemmer at de fryser. De glemmer at de er sultne. Og de glemmer alt det vonde de har opplevd.

Barna som lever på gata i La Paz er godt kjent med kulde. Både den som kommer utenfra og den som kommer innenfra. I verdens høyest liggende hovedstad – 3600 moh. er det kaldt om natten, og det kan være vanskelig å sove på gata med bare noen aviser som dyne. Mange tilbringer store deler natta vandrende omkring, sover under broer eller i trær for å skjule seg for politiet. Er det sol dagen etter, finner de seg en flekk der de kan få noen timers uforstyrret søvn uten å plages av den bitende kulden. Dagene går med til å skaffe penger til mat og rus. Noen pusser sko, noen tigger, mange stjeler og prostituerer seg. Jenter helt ned i sju – åtte års alderen blir ofre for halliker som lurer dem til å selge kroppen sin. Flere barn velger å leve på gata fordi de ikke orker å være hjemme, der de blir banket helseløse av mamma eller pappa. Det aller vondeste i livet for et barn er kanskje å oppleve kulden og sviket fra menneskene som skulle bry seg om dem, beskytte dem, elske dem. Politiet er den verste fienden. Istedenfor å beskytte barna, gjør det korrupte bolivianske politiet livet vanskeligere for gatebarna. De truer dem med arrestasjon for å få penger av guttene og sex av jentene. Noen lever dette livet i flere år, mens limet, spriten og alle andre belastninger bryter kroppen ned lenge før tiden. En som har sniffet siden barndommen dør gjerne før han er 40. Andre orker ikke flere kalde dager og netter og gjør slutt på et altfor kort og trist liv. Andre igjen velger å gi framtida en sjanse og går inn den åpne døra hos Alalay. •

HJELP TIL SELVHJELP 1 2019 | www.strommestiftelsen.no

AVSLUTNING I SØR-AMERIK A

ALALAY Har hjulpet 34 000 gatebarn – Strømmestiftelsen var svaret på mine bønner, sier Claudia Gonzales, leder og grunnlegger av organisasjonen Alalay. Sammen har Alalay og Strømmestiftelsen hjulpet over 34 000 gatebarn til et nytt liv.

et er snart 30 dier når gatebarnas situasjon blir år siden studrøftet. Dette har også bidratt til denten Claudia at Alalay i dag samarbeider med Gonzales ganske tilfelbåde bolivianske myndigheter dig en morgen kom i og landets næringsliv. Hun er kontakt med en gatederfor nøktern optimist, selv om Claudia Gonzales, grunnleggeren av organisasjonen Alalay. gutt i hjembyen La Paz støtten fra Strømmestiftelsen i Bolivia. Møtet skulle forandre den unge hadde aldri skjedd hvis ikke Alalay og faller bort fra 2019. overklassekvinnens liv for alltid – og livet Strømmestiftelsen hadde funnet hverandre, til mange tusen unge som fram til da ikke sier Claudia. ALLE MÅ TA ANSVAR – Det blir vanskehadde andre framtidsutsikter enn et kort og ligere uten Strømmestiftelsen, men det er ulykkelig liv på gata. LANGT SAMARBEID SLUTT Det er absolutt mulig. Jeg vil klare det, og jobbe med andre ord et langt og dyptgåenfor barna slik at de fortsatt kan få støtte og SVAR PÅ BØNNER Med egne midler og de samarbeid som blir avsluttet når omsorg. Det er viktig å samarbeide med drevet av kjærlighet, idealisme og med bønn Strømmestiftelsen nå trekker seg ut av Sørregjeringen, og for at de skal ta et større som den viktigste investeringen i framtida, Amerika. Selv om den finansielle støtten tar ansvar for gatebarna. I tillegg jobber vi for satte Claudia i gang et arbeid for gatebarna slutt, ser imidlertid ikke Claudia for seg at å få støtte fra flere andre internasjonale i La Paz. Alalay ble stiftet i 1992. To år dette er slutten på relasjonen mellom de to organisasjoner og næringslivet her i Bolivia. senere ble det første hjemmet med plass til organisasjonene og menneskene som jobber Det er veldig viktig for meg at folk skal 30 barn åpnet. der. forstå at situasjonen med gatebarn er en Det første møtet mellom Strømmestiftelsen – Vi ser på Strømmestiftelsen som famirefleksjon av hele samfunnet vi lever i. Det og kvinnen som blir kalt for gatebarnas enlie. Vi har jobbet så tett og fått til så mye handler ikke bare om at regjeringen, Alalay gel fant sted i 1994. sammen. Alalays fire trinns rehabiliteeller Strømmestiftelsen skal ordne opp, – Da jeg møtte Strømmestiftelsen og folk ringmodell kunne aldri blitt utviklet uten men at alle mennesker tar et ansvar for at der som hadde tro på arbeidet mitt, var Strømmestiftelsen. Jeg er overbevist om at barn ikke trenger å leve på gata. Gjennom det svar på alle mine bønner. Alalay og vi vil holde kontakten, slik man gjør i en alle de årene vi har samarbeidet med Strømmestiftelsen har vokst opp sammen, familie, sier hun. Strømmestiftelsen har vi sett at det aller og sammen investerte vi i gatebarnas liv. viktigste er å jobbe for å forebygge og hinMed Strømmestiftelsens støtte har over NØKTERN OPTIMIST Claudia er blitt en dre at nye barn havner på gata. Min store 34 000 gatebarn fått muligheten til et nytt kjent person i Bolivia og nyter stor respekt drøm er at vi en gang kan stenge dørene på liv. Alle disse barna lever nå sine egne for sitt engasjement og gode resultater i Alalay fordi det ikke lenger finnes gatebarn liv utenfor Alalay, med familie, utdanarbeidet for å hjelpe de mest vanskeligstilte i Bolivia, sier Claudia Gonzales. • ning og jobb. Noen av barna har til og barna. Hun har blitt kåret til «årets kvinne» ASLE STALLELAND La Paz, Bolivia med utdannet seg på universitetet. Det i Bolivia og er stadig på TV og i andre me-

HJELP TIL SELVHJELP 1 2019 | www.strommestiftelsen.no

Det blir vanskeligere uten Strømmestiftelsen, men det er absolutt mulig. Jeg vil klare det, og jobbe for barna slik at de fortsatt kan få støtte og omsorg, sier Claudia Gonzales, Alalays grunnlegger. Alalay ble stiftet i 1992 og siden da har flere tusen gatebarn vært innom organisasjonen. Alle foto: Strømmestiftelsen

HJELP TIL SELVHJELP 1 2019 | www.strommestiftelsen.no

AVSLUTNING I SØR-AMERIK A

Lærte å tenke med kjærlighet Høygravid, underernært, alene og uten noen støtte kom Lupita til mødrehjemmet i Lima. Nå er hun klar til å bygge opp et godt liv for datteren og seg selv.

nart to år gamle Zamira kaster ballen til mamma og ler fornøyd. Mamma ler med henne, og drar henne inntil seg i en varm omfavnelse. De holder rundt hverandre i noen sekunder før Zamira begynner å bevege litt utålmodig på seg. Hun vil kaste mer ball! Det nære forholdet mellom mor og datter er ingen selvfølge. Livet kunne vært svært annerledes for dem begge hvis ikke omstendighetene hadde bragt den da femten år gamle Lupita til mødresenteret CEDETEP (Centro de Desarrollo Tecnico Productivo) i Lima. Senteret har i flere år vært støttet av Strømmestiftelsen. BLE GRAVID Det meste handlet om å være forlatt i de femten årene Lupita levde før hun selv ble mor. De første årene av livet sitt bodde hun hos bestemoren. Da bestemoren døde, startet et omflakkende liv. Lupita flyttet rundt til forskjellige slektninger, uten å slå rot. Etter hvert havnet hun i Lima sammen med en eldre mann som skulle

FAKTA CEDETEP

Siden 1998 har Strømmestiftelse støttet mødrehjemmet CEDETEP i Lima. Arbeidet her har vært å hjelpe og å støtte barn som har fått egne barn, til å ta vare på barna sine. Hit kommer det barn helt ned 12-års alderen med egne barn. Siden starten har organisasjonen sammen med Strømmestiftelsen hjulpet flere hundre jenter til å ta vare på egne barn. Det viktigste har vært å og til legge et grunnlag for at de skal få seg en utdanning eller lære seg et yrke som gjør dem i stand til å forsørge seg selv og barna sine. Slik kan de begge få en bedre og tryggere fremtid.

skaffe henne en jobb. Lupita begynte å arbeide som hushjelp. Arbeidet var hardt, og lønna mannen utbetalte var svært dårlig. Lupita ble siden kjæreste med en av sønnene til mannen. Da hun ble gravid, ønsket hun å ta abort fordi hun mente ansvaret med å få barn ville være for stort for henne. Men kjæresten ville ikke. Han behandlet henne imidlertid dårlig og tok ikke vare på henne. Hun fikk ikke nok mat, og ikke nok penger til de vanlige helsesjekkene for gravide. Bare en gang under svangerskapet var Lupita til undersøkelse. MØDREHJEMMET Helt tilfeldighet fikk Lupita høre om mødrehjemmet da hun var på et offentlig kontor for å ordne med en registrering. De som jobbet der så at hun var i en desperat situasjon og foreslo at hun tok kontakt med mødrehjemmet. Det ble redningen for Lupita og datteren, som snart skulle bli født. Da Lupita kom inn på senteret, viste undersøkelsene at hun var underernært og i en svært dårlig fysisk forfatning. – Med en gang jeg kom hit følte jeg meg trygg og bestemte meg for at jeg skulle ta meg av barnet mitt. Jeg har fått hjelp fra psykolog, blant annet for å takle forholdet til Zamiras pappa. Jeg har vært veldig sint på ham, men skjønner nå at jeg først og fremst må tenke på barnet mitt og ikke på han. Jeg har lært meg å være tålmodig med

15 år gammel kom Lupita til mødrehjemmet i Lima. Der ble hun godt tatt imot og kunne føde jenta si, og la henne vokse opp i trygge omgivelser.

HJELP TIL SELVHJELP 1 2019 | www.strommestiftelsen.no

datteren min. Det aller vanskeligste er når hun er syk. Da krever hun veldig mye. Men det går bra nå som jeg har lært å tenke med kjærlighet, sier Lupita. FULLFØRE UTDANNING På mødrehjemmet får hun og de andre unge mødrene hjelp og god oppfølging fra fagpersoner, til å takle fortiden sin og bygge en framtid for seg selv og barnet. Her lærer unge mødrene alt fra stell og omsorg for barna, til matlaging, skolegang og en framtidig jobb.

PERU

Belén

10-åringer kan også forandre verden

Lima

– Vi har hatt ulike kurs og jeg har lært å lage mat til datteren min. Jeg har også begynt på skolen igjen, og det går bra. Derfor har jeg bestemt meg for å fullføre ungdomsskolen, og så vil jeg få en jobb som jeg kan kombinere med det å være en god mor for Zamira, forteller Lupita ivrig. ET NYTT LIV For den unge moren har tiden på mødrehjemmet forandret mye. – Livet mitt ville ikke vært det samme uten datteren min, jeg kan rett og slett ikke tenke meg et liv uten henne. Mødresenteret har åpnet mange dører i både hodet og hjertet mitt. Når jeg nå snart skal forlate senteret, planlegger jeg et liv sammen med Zamira, sier Lupita på mødrehjemmet i Lima. • ASLE STALLELAND Lima, Peru

For 10 år gamle Berenice har hverdagen i Belén blitt litt tryggere etter at hun ble med i La Restinga.

Den lille båten legger til ved huset til Berenice. Mor hennes tar imot oss og setter frem noen stoler. Vannstanden er på vei ned i Belén nå. Her står husene på påler. Der man løper mellom husene i oktober, må man ta båt i april. Fattigdom, mangel på utdanning og arbeid, vold og seksuelle overgrep gjør det tøft å leve her. – Naboen pleide å slå barna sine. Han sendte dem ut for å vaske klær, og ofte banket han dem med store kjepper. Jeg likte ikke å se det, men jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre, forteller ti år gamle Berenice. I flere år har Strømmestiftelsen samarbeidet med den lokale organisasjonen La Restinga, blant annet med å lære folk hvordan de kan kjemp mot vold og seksuelle overgrep. De har holdt kurs, lært barn og unge om deres rettigheter og om hvor viktig det er å sette grenser for hvordan voksne kan oppføre seg mot barn.

– Jeg har lærte at voksne ikke har lov til å slå barn. Og jeg lærte hva jeg skal gjøre når jeg ser noe som ikke er greit. Hvis voksne gjør noe barna ikke liker og sier at vi ikke skal fortelle det til noen, er det enda viktigere at vi sier det, forteller Berenice. Nylig reddet hun en jente på hennes alder fra en eldre mann som holdt på å forgripe seg på henne. – Han skulle til å gjøre noe skikkelig slemt, men jeg jeg løp bort og dro henne derfra. Trolig ble den unge jenta reddet fra en voldtekt, forteller folkene fra La Restinga meg. – Det er bra at vi lærer om dette og at vi ikke må være redde for å si fra, enten til politiet eller kvinneombudet, når noe er galt. Da kan det bli bedre her, sier den ti år gamle hverdagshelten Berenice. • ASLE STALLELAND Belén, Peru

HJELP TIL SELVHJELP 1 2019 | www.strommestiftelsen.no

AVSLUTNING I SØR-AMERIK A

Program endra haldingar I Andesfjella har spedborna frose og ofte blitt sjuke når dei har vore med mor i åkeren. Men no er det slutt på det. Små telt frå organisasjonen Tierra de Ninõs skal halde støv og kulde borte frå barnet.

EGIL MONGSTAD Lircayccosa, Huancayo, Peru

en kjølige vinden trekker kaldt over høgdedraget. Mørke skyer skjuler for den varme sola og slepp nokre få dropar med regn. Men 28 år gamle Ilda Arango Ventura treng ikkje uroa seg for den fire månader gamle sonen. Trygt, godt beskytta mot vær og vind, ligg han i varme pledd i eit lite, grønt telt. Teltet er tett, og støv frå åkeren eller kald vind trenger ikkje gjennom. I LIVD FOR VER OG VIND – Før låg borna våre under ei open presenning. Det var kaldt og støvete. Det var ikkje sunt for dei. Dette er mykje betre. No ligg guten vår heilt beskytta frå alt dette som kan gjere han sjuk, seier tre-bornsmora. Ho er i åkeren nærast kvar dag når dei skal dyrke, og like mykje når dei skal hauste. Hakka går i den mørke jorda når potetene skal setjast, eller når dei skal hyppast. Etter morgonstell, og etter at ho har laga god nistemat til borna og sendt dei på skule, arbeidar ho og mannen i åkeren. Ofte fram til klokka tre – fire om ettermiddagen. Då er ho heime og lagar middag med poteter, tørka kjøt og stundom fersk fjellaure. Klokka sju er dagen over, og familien legg seg.

– Er det kaldt og ruskever om dagen nyttar det ikkje å gå heim, for arbeidet må gjerast, seier ho. BETRE FOR FAMILIEN I tre år har ho vore med i organisasjonen Tierra de Ninõs. Ho og mannen har lært mykje, og no deler dei også på arbeid ute og heime. I dag er mannen heime og vaskar tøy, medan ho er i åkeren og hyppar potetene. Men han er også snekkar og er ofte borte på arbeid, eller han er i Lima eller andre store byar for å arbeide. For familien treng også pengar til skulesaker og uniformer til borna og andre ting dei treng å kjøpe. – Me har det mykje betre i lag no. Heimen vår er reinare, maten er betre, alle borna har sine rom, og me slepp å dele vårt soverom med dei. Før var det verkeleg berre rot. Eg hadde ikkje i orden på noko. Men no ser eg at me kan få det reinare og finare heime. Me er alle meir glade for at det er slik. Takk for at me fekk lære dette, fortel Ventura. MEIR LIKESTILLING Slik har livet vore her gjennom generasjonar. Ingen brydde seg om det var skittent eller uhygienisk heime eller om borna var skitne eller ei. Slik var det. Mannen skulle arbeide ute og kvinna

– Me har det mykje betre no når me deler på oppgåvene, seier Ilda som arbeidar i åkeren medan mannen er heime og vaskar tøy.

HJELP TIL SELVHJELP 1 2019 | www.strommestiftelsen.no

hjå familiar i Andesfjella heime. Likestilling var ukjent. – I dag forsøker me å endra på det slik at det kan bli meir fordelt, seier programkoordinator, Cristin Epifana, i Tierra de Ninõs. Men det har vore krevjande å få dette til. Kvinnene følte skam når mennene skulle gjere husarbeid, og mennene som gjorde husarbeid blei sett ned på av andre menn. – Etter kvart som me har fått dette til blir det lagt merke til, og no er disse familiane blitt rollemodellar i nabolaget, seier Epifana. I denne landsbyen er det 20 familiar, men det er berre 10 som er med i prosjektet. – Budsjettet vårt var ikkje stort nok til å nå alle. Det er heller ikkje alle som vil være med på dette, seier ho. – Sjølv om livet er hardt her i Andesfjella, så er det eit godt liv. Me har sauer, gris og marsvin og et det me dyrkar sjølv. Me brukar lite pengar på anna enn det som handlar om borna våre og utdanninga deira. Pengar treng me også til å kjøpe olje, sukker og salt og andre nødvendige saker. Dessutan har dette gjort at borna våre er mindre sjuke. Me brukar mindre til medisin, for med betre hygiene, vatn som er kokt og bruk av grøn-

saker og variert kost er me friskare, fortel mamma Ventura. Draumen hennar er at ho ein dag kan byggje eit større hus av murstein. Der skal ho ha eit stort og reint kjøkken med keramikkfliser på veggane. Jenteromma skal være rosa og gutane sine rom skal være blå. – Og klarer ikkje eg å få dette til vil eg hjelpe dotter mi slik at ho kan få eit slikt hus, seier ho. Draumen er at borna får ei god utdanning og kan få gode jobbar og tene godt. – For sjølv om det er eit godt liv her er det også hardt. Mykje hardt arbeid, hardt klima med sol og regn og kulde. Og når det er hardt, og snøen ligg og det er regn og avlinga ikkje blir god – då tenkjer eg at dette ikkje er ein god stad å vere. Eg har budd i Lima og arbeida der. Men eg flytta tilbake hit til fjella. Livet i byen var bra, men det kostar meir, og det er dyrare å leve der. Dessutan var det meir einsamt der. Men det er det ikkje her, seier trebornsmora og smiler. •

PERU

LIMA

Huancayo

Livet er blitt betre for Ilda Ventura og familien hennar etter at ho blei med i organisasjonen Tierra de Niños. Borna er mindre sjuke, og det vesle teltet gjer at sonen hennar kan sove trygt og godt medan ho sjølv arbeider i åkeren.

HJELP TIL SELVHJELP 1 2019 | www.strommestiftelsen.no

AVSLUTNING I SØR-AMERIK A

En spareog lånegruppe og hardt arbeid forandret livet for Maria og familien hennes. Nå har hun flere motorsykler som hun tjener penger på. I tillegg er hun koordinator for organisasjonen ADP, og følger opp 20 spareog lånegrupper i området.

Nye muligheter med gammel kultur – Strømmestiftelsen har forandret oss og måten vi tenkte på. I dag bruker vi vår egen kultur og historie for å tjene penger, og vi sparer det vi kan, forteller Maria.

så livlige torget. Det har skjedd mye siden Strømmestiftelsen startet arbeidet her. Maria er et av de sterkeste bevisene på endringen som har funnet sted.

For noen år siden var det stille på det i dag

OMSORG FOR 11 BARN – Jeg forteller ikke om fortiden min med mindre noen spør, for jeg vil helst slippe å gråte, sier hun alvorlig. Jeg og mannen min har seks barn, men livet gav oss omsorg for fem til, siden min manns søster og ektemannen hennes døde. Mannen min jobbet i kirken, men hadde ingen formell lønn. Det var veldig vanskelig å oppdra 11 barn med nesten

i treffer en liten, smilende kvinne ved det lille torget i Nauta, inne i jungelen, ikke langt fra Amazonasfloden. Tremannsorkesteret spiller nok en gang opp til dans, og kvinnene i de tradisjonelle draktene inviterer turistene med. De hiver seg smilende med i dansen og tar noen runder før de småsvette går bort til bodene der lokalbefolkningen selger tradisjonelle smykker og mat. Fiskerett servert i skilpaddeskall, alligatorkjøtt og grillet larve er blant rettene på menyen.

HJELP TIL SELVHJELP 1 2019 | www.strommestiftelsen.no

ingen inntekt. Men så ble jeg spurt av noen naboer om jeg kunne tenke meg å lede en gruppe de var med i, forteller Maria. Og slik startet Marias engasjement som lokal leder. – Spare- og lånegruppene har forandret så mye, både hvordan vi ser fremover og hvordan vi tenker om utfordringer og muligheter. Før var det å spare noe vi aldri tenkte på. Men i gruppene fikk vi lære hvordan vi kunne styre ressursene våre og planlegge. Jeg begynte å lage en matrett som jeg solgte. Etter hvert klarte jeg å spare nok til å kjøpe

Spare- og lånegruppene har forandret så mye, både hvordan vi ser fremover og hvordan vi tenker om utfordringer og muligheter.

Folklore, og tradisjonell mat er populært blant turistene, og har blitt en god inntekt for kvinnene i den vesle landsbyen som ligger like ved Amazonasfloden.

en trehjulstaxi, så en til. I dag tjener vi bra, og vi har alle fått det bedre. Med det jeg tjener kan også alle barna våre få utdanning, sier Maria. BLE GRUPPELEDER Den driftige kvinnen forteller stolt om arbeidet sitt som gruppeleder: – Det er fantastisk å lære andre kvinner hvordan de kan få det bedre. De har så mange utfordringer. Fattigdom og voldelige ektemenn er kanskje de største. Med spareog lånegruppa har vi klart å skape jobber for kvinner og til og med få mange menn til å slutte å slå. Jeg er så takknemlig for å få være med på dette. Jeg er jo ikke profesjonell, men har lært i livets skole og blir glad når de andre kvinnene kaller meg lærer, sier hun. Etter en tid som leder i gruppa blir Maria bedt om å koordinere arbeidet i 20 andre grupper. – Det var spennende og interessant å møte så mange ulike grupper, også med forskjellig etnisk bakgrunn. Vi ble mer bevisste på kulturen, historien og tradisjonene våre og tenkte om det var noe vi kunne dra nytte av, også økonomisk, forteller Maria. SKAPER JOBBER FOR KVINNER Dette

Lokalt håndarbeid gir inntekter og holder liv i gamle tradisjoner.

var starten på den folklorefesten som skjer på torget i Nauta denne dagen. Her begynner flere turister sin reise inn i Amazonas og til nasjonalparkene. For Maria og de andre kvinnene var det en mulighet. Nå har de tatt fram igjen tradisjonelle klær, mat, kunsthåndverk, musikk og dans. Økt bevissthet på egen kultur og historie har vært godt for identitet så vel som lommebok og har blitt et viktig inntektsgrunnlag for mange. I gruppene snakker de om prosjekter og muligheter, men også om utfordringer og egne erfaringer. De støtter hverandre og samarbeider der det er mulig. Vold mot kvinner er en stor utfordring i dette området, og flere av kvinnene i gruppene blir utsatt for vold av sine ektemenn. – Vi har diskutert mye hva vi skal gjøre når det skjer med en av oss. Det viktigste er at vi står sammen og støtter hverandre. Vi har også dannet allianser med politiet og lokale myndigheter. Gjennom likestillingsdepartementet har vi fått opplæring i hvordan vi kan gripe inn mot vold, og i gruppene jobber vi med å bevisstgjøre hverandre på hva vi kan gjøre for å stoppe og forhindre vold hjemme, sier hun. Siden flere menn er med i prosjektet har også holdningene til vold mot kvinner be-

Gamle mattradisjonar våkner til liv i møte med turismen.

gynt å endre seg, og respekten for kvinnene har økt når de ser at de tar egne initiativ og tjener penger. – En kvinne i en av gruppene fortalte ikke mannen hva hun holdt på med da hun gikk i gruppemøtene. Hun sparte mer og mer penger og begynte også å tjene penger. En dag hadde hun kjøpt flere ting de trengte, og mannen ble irritert og mistenksom og ville vite hvordan hun hadde fått pengene. Da hun fortalte om spareog lånegruppa og hva hun hadde vært med på, hadde sparegruppene fått en ny, mannlig støttespiller. FORTSETTER ARBEIDET Når du leser dette, har Strømmestiftelsen avviklet arbeidet og flere år med stor innsats for de fattige i Sør-Amerika. Maria og hennes venner har ikke lenger Strømmestiftelsen som støttespiller her. – Hva vil skje når det ikke lenger kommer penger fra Norge til dette arbeidet? Spør jeg. – Vi vil fortsette med det vi holder på med og det vi har lært, det er det ingen tvil om. Det kan ingen ta ifra oss, sier Maria. • ASLE STALLELAND Nauta, Peru

HJELP TIL SELVHJELP 1 2019 | www.strommestiftelsen.no

AVSLUTNING I SØR-AMERIK A

Forlater Sør-Amerika i takknemlighet Så er det slutt for Strømmestiftelsen i Sør-Amerika. Ved nyttårsskiftet ble dørene lukket og prosjektoverføringene stanset. Like før jul var generalsekretær Kristine S. Sødal og rådsleder Stein Hannevik i Peru for å takke samarbeidspartnere for innsatsen og arbeidet som er gjort der.

– Jeg var forberedt på at arbeidet. En organisasjon det kunne bli vanskelig, takket regiondirektøren i at vi ble bedt om å fortLima for respekt og kjærsette og ikke trekke oss lighet, og en gav utrykk for ut. Men det ble et møte i at mange liv er endret som takknemlighet, med ord følge av vårt samarbeid, som varmet, ord som rørte sier Sødal. og ord som fortalte om hvor mye samarbeidet Generalsekretæren trekker hadde betydd og hva det selv frem morsmålsunderhadde gjort i kampen mot visning og utarbeidelsen av fattigdom. Det ble utrolig tospråklig læreplan for de sterkt, kanskje noe av det minste barna på Quechua sterkeste jeg har vært med som en viktig arv etter oss. på i Strømmestiftelsen. Nå Hun mener også at arbeiforlater vi regionen i takkdet har satt dype spor og nemlighet over det som er Med ny tospråklig læreplan får barna nå undervisning de første to årene betydd mye for flere titalls gjort, og med en stor takk på sitt eget morsmål Quechua. tusen mennesker gjennom til de gode samarbeidsalle disse årene, blant med regionskontoret i Lima og investert i partnerne som nå fortsetter arbeidet, sier annet det vi har gjort for gatebarna, utsatte partnerne våre. Målet har vært å overføre generalsekretær Kristine S. Sødal. og sårbare skolebarn, kvinners rettigheter, kunnskap som de kan ta med videre, spesielt unge tenåringsmødre og urfolk. innenfor det å drive lokal innsamling, sier Hun forteller at avviklingen har vært en Sødal. prosess som har gått over lang tid. Så trekker hun frem noen ord fra organisa– Da det ble klart at vi kom til å trekke oss sjonen Alalay, som jobber med gatebarn i På avslutningsarrangementet i Lima var ut av regionen, har vi brukt tid sammen Bolivia. Reaksjonen deres var noe blandet det flere ansatte og representanter fra orog nedstemt når de fikk vite at vi skulle ganisasjonene som takket for samarbeidet. avslutte. Men barna selv på Alalay så det For noen hadde det vart over flere år. Noen annerledes. «Det er jo dette dere lærer oss, gav utrykk for stor takknemlighet, andre at at vi en dag skal forlate Alalay og stå på årene med Strømmestiftelsen hadde vært egne ben. Det er jo det som skjer med oss nå lærerike og at Strømmestiftelsen er en orga- – nå skal vi fortsette på egne ben, vi skal stå nisasjon som lever verdiene sine. sammen, og vi skal klare oss». «Strømmestiftelsen er en verdibasert stiftelse, det er en av velsignelsene med å arbeide her», uttrykte en av partnerne. En annen takket også for minnet etter Olav Kristian Strømme, presten med forkjærlighet for de fattige. «Han har vært til stor inspirasjon for oss», forteller Sødal. – Andre gav utrykk for at de hadde blitt mer fundamentert som organisasjon og at Gud hadde brukt Strømmestiftelsen til å styrke Generalsekretær Kristine S. Sødal.

HJELP TIL SELVHJELP 1 2019 | www.strommestiftelsen.no

– Nå trekker vi oss ut. Verken Bolivia eller Peru er lenger blant de aller fattigste landene i verden. Takk til dere som har vært med oss her. Jeg har stor respekt for om noen av dere velger å si takk for følget, og gjøre noe annet. Men vi skal fortsette kampen mot fattigdom andre steder der behovene nå er større og enda flere. Vi håper at så mange som mulig vil være med oss videre i kampen mot fattigdom, sier Sødal. EGIL MONGSTAD

Den første januar avsluttet Strømmestiftelsen sitt arbeid i Sør-Amerika. Etter flere tiår i regionen flytter vi nå virksomheten til andre og fattigere steder i verden. I en samtale med vår tidligere informasjonsmedarbeider Jeanett James Villegas sender regiondirektør Susana Tapia Porras her sin hilsen og takk til alle som har vært med å støtte arbeidet.

Takk!

– Nå fortsetter vi, men uten dere. «Når vi ser oss tilbake og ser hva vi har fått til gjennom alle disse årene kjenner jeg både, glede og stolthet. I flere tiår har vi arbeidet i kampen mot fattigdom i Bolivia og Peru. Sammen med lokale partnere har vi tatt på oss viktige oppdrag, møtt store utfordringer og løst vanskelige oppgaver. De siste årene har økonomisk vekst gjort at flere store internasjonale organisasjoner har avsluttet i regionen. Men Strømmestiftelsen fortsatte enda noen år. For menneskene vi arbeidet med og organisasjonene vi stod sammen med betydde, det mye. Nå er denne reisen over. Når vi ser oss tilbake, så gjør vi det først og fremst i takknemlighet. Sammen med våre lokale samarbeidspartnere har dere vært med å gjøre livene bedre for flere titallstusen barn, unge og voksne. I årene fra 2014 til og med 2018 møtte vi 81 000 mennesker på ulike måter i prosjektene våre. Og i femårsperioden før det var dere med å forandre levekårene til 60 000 mennesker som på ulike måter fikk det litt bedre fordi vi var der.

Vi har lært våre partnere å drive lobbying og påvirkningsarbeid og hvorfor det er viktig å påvirke myndigheter og beslutningstagere, slik at fattige og underpriviligerte kan få de rettighetene de har krav på. De har også lært å drive lokal og nasjonal innsamling for å fortsette kampen mot fattigdom. Dette har pågått i flere år, og har gitt gode resultater. For å styrke samarbeidet mellom organisasjonene har de selv opprettet paraplyorganisasjonene «Sumate» i Peru og «Conectados» i Bolivia. Disse skal samordne ulike aktiviteter som blir satt i

gang for å samle inn ressurser slik at de kan fortsette sitt viktige arbeid. Så er tiden der for å si adjø. Først og fremst vil jeg takke Gud for nærvær og inspirasjon i det vi har gjort, her på regionskontoret og gjennom det vi har fått til med våre samarbeidspartnere. Så takk til alle dere som på ulike måter har støttet oss. Og ikke minst, takk til alle mottakere i prosjektene, store og små, for måten de har deltatt på og viljen de har vist til å lære og gå videre for å skape et bedre liv for seg og sine. Så skal arbeidet her fortsette. Med oss har vi kunnskap og erfaringer fra den tiden vi gikk sammen. Organisasjonene skal finne nye måter å jobbe på, og nye partnere. Utfordringene er fortsatt mange, og veien videre vil kreve mye både av kreativitet, innovasjon, kjærlighet og vilje. Men med Guds velsignelse og i Guds kjærlighet skal vi fortsette kampen mot fattigdom. Men nå går vi alene – uten Strømmestiftelsen. Takk!» JEANETT JAMES VILLEGAS Lima, Peru

FOTO: KIRSTEN FALCH

Før vi avsluttet arbeidet har det vært viktig for oss dele kunnskap og overføre erfaringer og kompetanse til våre samarbeidspartnere. God planlegging og ledelse, oppfølging og evaluering av prosjektene er noe av det vi har jobbet med, og alle våre partnere har utviklet viktige styringsdokumenter innen utviklingsstrategi, barns rettigheter, utdanning, arbeid mot korrupsjon og misbruk av midler. Ser vi oss tilbake, så har vi fått til mye sammen. Med våre partnere har vi utviklet en god metodikk og læreplan for tospråklig og tverrkulturell undervisning for de minste barna blant Quechua-indianerne. Dette er

et program myndighetene nå også har tatt i bruk. Vi har også utviklet en tospråklig undervisningsplattform for voksne. Vi har lært mødre hvordan de kan gi omsorg, nærhet og beskyttelse for småbarna sine. Vi har arbeidet med gatebarna i Bolivia, med tenåringsmødre i Lima, med beskyttelse for barn generelt, og med spareog lånegrupper i Amazonas og i Andesfjellene.

HJELP TIL SELVHJELP 1 2019 | www.strommestiftelsen.no

AVSLUTNING I SØR-AMERIK A

Glimt fra 42 år Strømmestiftelsen har arbeidet i Sør-Amerika i flere tiår. Flere år før stiftelsen ble etablert hadde kapellan Olav Kristian Strømme i domkirken i Kristiansand overført penger til prosjekter, mellom annet knyttet til arbeidet den norske misjonæren Liv Haug fra Kristiansand startet opp i Puerto Libre i Perené-dalen i Peru. Da Strømme døde i 1976, fortsatte arbeidet.

1981 – Strømmestiftelsen og Santalmisjonen starter radioarbeid «Radio La Voz de Ingapirca» i Equador. Stasjonen blir drevet av Santalmisjonen. Programmene sendes på indianerspråket Quechua. Kun fire av 120 radiostasjoner i Equador sender på dette språket.

1976

1980

1981

1985 – Strømmestiftelsen arbeider i seks land i Sør-Amerika. Det blir startet arbeid i slummen i en av de store byene i Argentina. Prosjektet blir finansiert av u-landskomiteen i Agder Bispedømme. Det blir også bevilget penger til et bibel- og alfabetiseringsarbeid i Bolivia og Brasil og til arbeid blant barn og unge i slummen i Santiago i Chile. I tillegg jobber vi i Equador og Peru.

1988 – Vi støtter tiltak som skaper arbeidsplasser og småindustri i Lima i Peru. Vi bevilger 25 000 kroner til å bygge en mølle som gjør at bønder i Bolivia slipper å reise til La Paz for å male kornet. Et kultursenter for jungelindianerne i El Gran Pajonal i Peru blir også bygget. På denne tiden har vi prosjekter i El Salvador, Peru, Bolivia, Chile, Brasil og Argentina.

1985

1980 – Strømmestiftelsen starter fjernadopsjon i Peru. Pengene blir kanalisert gjennom prosjektene som misjonæren Liv Haug driver i Perené dalen. Mye går til bygging av skoler og skolemateriell. 1986 – Strømmestiftelsen øker innsatsen i Perenédalen gjennom et integrert utviklingsprosjekt som omfatter veibygging, energiforsyning, helse, skole og utdanning. Et prosjekt for å bedre indianernes inntektsgrunnlag gjennom fruktdyrking blir satt i gang sammen med en studie av indianernes levevilkår. NRK lager TV-program fra Perené-dalen.

På 1980-tallet er Strømmestiftelsen med og bygger opp skomaker-instituttet IPECALYA i Lima. Instituttet lever fortsatt og er i dag en del av det teknologiske instituttet i Lima.

1986

1988

1989

1989 – Strømmestiftelsen får Operasjon Dagsverk. Pengene blir brukt til utdanning, rehabilitering av klasserom, stipender til fattige studenter og videreutdanning av lærere. Den tyske teologen Franz Ecker (under) blir ansatt i Peru og skal lede arbeidet vi driver blant indianergrupper der. I 1991, to år senere, blir han ansatt som stedlig representant for arbeidet i Sør-Amerika.

HJELP TIL SELVHJELP 1 2019 | www.strommestiftelsen.no

1999 – Organisasjonen CEDETEP begynner arbeid med tenåringsmødre i Lima. Her får barna trygge oppvekstsvilkår for sine barn, og de får selv mulighet til å fullføre skolegang og lære seg et yrke.

1994 - Strømmestiftelsen begynner arbeid blant gatebarn i La Paz i Bolivia. I noen år har den unge studenten Claudia Gonzales hjulpet gatebarna i byen. Men økonomiske utfordringer gjør at hun er i ferd med å gi opp. Støtten fra Strømmestiftelsen gjør at hun kan fortsette med Alalay, som i årene fremover skal hjelpe flere titalls-tusen gatebarn bort fra gata. Arbeidet blir senere utvidet til Santa Cruz, Cochabamba og El Alto.

1990

1990 – Jon Espeland blir ansatt som stedlig representant i Peru. Den norske vitenskapsmannen Thor Heyerdahl (under) begynner utgravinger i Tucume. Samtidig tar han initiativ til å starte innsamling for barn i området, et hjelpearbeid han kanaliserer gjennom Strømmestiftelsen.

1994

1998

1999

1998 – Barnekormusikalen «Hotel de tusen stjerner», skrevet av Tore Thomassen, blir lansert. Musikalen tar opp gatebarnas liv med utgangspunkt i arbeidet som blir gjort i Alalay. Musikalen er fremført av barnekor over hele landet en rekke ganger og har gitt 230 000 kroner i støtte til gatebarna.

i Sør-Amerika 2001 – Prinsesse Märtha Louise (midten) besøker Bolivia og Peru. Prinsessen besøker Alalay og møter gatebarna i Santa Cruz. I Lima i Peru besøker hun mødrehjemmet CEDETEP driver for barn som selv er blitt mødre. Børudfamilien (helt t.h.) besøker Strømmestiftelsens prosjekter i Sør-Amerika og begynner senere en turné i Sør-Norge som kommer til å rekruttere flere hundre nye Hjertevenner. Claudia Gonzales (t.h.) mottar Strømmestiftelsens Hjelp til Selvhjelp-pris for sitt arbeid med gatebarna i Bolivia. Prisen blir delt ut i domkirken i Kristiansand i forbindelse med Strømmestiftelsens 25-årsjubileum. 2002 - Susana Tapia Porras (t.h.) blir ny regiondirektør for Strømmestiftelsen i Sør-Amerika. Anita Skorgan (t.v.) og Freddy Dahl besøker Peru og Bolivia, møter gatebarna og bli kjent med prosjektene vi driver i blant annet i slummen La Vichachera utenfor Lima. Besøket blir til et tv-program som sendes på TV2 julen 2002

2001

2002

2003 – Strømmestiftelsen gir ut boken Mestermøte. Boken er et møte mellom Bocuse d’Or-vinner, Charles Tjessem, og gategutten Edwin Gutierrez – som senere reiser til London og etablerer seg som mesterkokk i verdensbyen.

2003

2004

2010 - Sammen med universitetet Universidad Xavier de Sucre og i samarbeid med NLA – mediehøgskolen i Kristiansand – starter Strømmestiftelsen opp et masterprogram for utdanning av journalister i Bolivia.

2007 – Vi starter samarbeid med den bolivianske organisasjonen SICOR (Systems of Quior and Orchestras), som driver musikkskoler og lærer barna å spille. Ofte er musikkinstrumentene laget av enkle materialer. En del av prosjektet handler om å ta vare på den rike og flere hundre år gamle musikalske barokktradisjonen som fortsatt lever i jungelen i Bolivia.

2007

2008

2004 - Strømmestiftelsens utvekslingsprogram Act Now begynner i Sør-Amerika med studenter fra Peru og Bolivia og studenter fra Norge som reiser til disse stedene. Prosjektet Resoursful Child startes opp av samarbeidsorganisasjonen Tierra de Ninos i fattige områder i Andesfjellene. Noe av hensikten med prosjektet er at mødre skal bygge nærhet og fellesskap med barna sine når de er små.

2000-tallet. Utdanning og mikrofinans er to viktige innsatsområder. Det blir utviklet et undervisningsopplegg på Quechua for indianerbefolkningen i Andesfjella. Dette er nå videreført av myndighetene i Peru. Strømmestiftelsen har renovert og utstyrt 120 grunnskoler og gjort skolegangen for over 80 000 barn i avsidesliggende områder i Peru bedre og mer interessant.

2017 – organisasjonen Paz y Esperanza i Peru mottar Strømmestiftelsens Hjelp til Selvhjelp-pris. De får prisen blant annet for sitt arbeid mot kjønnsbasert vold.

2010

2017

2018

2008 – boken La Restinga, med stjernekokkene Charles Tjessem og Trond Svendgaard sammen med Erick Jhou Aguilar fra Iquitos i Peru, kommer ut. I 2009 vant boken prisen for verdens beste kokebok med mat fra Latin-Amerika.

31. desember 2018 – Strømmestiftelsen avslutter sitt arbeid i regionen. Etter flere tiår trekker vi oss ut av regionen for å styrke innsatsen mot andre geografiske områder med høy fattigdom i verden.

HJELP TIL SELVHJELP 1 2019 | www.strommestiftelsen.no

SMÅTT & STORT FRA NÆRT OG FJERNT

Fly me to...

Med utviklingsministeren på laget

– Dette er en drøm jeg har hatt lenge, forteller Janne S. Ringøen fra Kristiansand (t.h.), og viser frem et lite sølvsmykke av spurv. Smykket har hun designet selv. I esken ligger det også et kort som forteller historien og symbolikken bak smykket og at 100 kroner av hvert solgt smykke vil gå til Strømmestiftelsens arbeid blant unge jenter i Bangladesh, Shonglap.

Det er slett ikkje alle fotballag som kan smykka seg med å ha vår (tidligere, red. anm.) utviklingsminister med på «laget». Men sist haust var statsråd Nikolai Astrup i Tanzania og fekk besøkje jentene på dette fotballaget (sjå bildet), som heldt til like utanfor Dar es Salam i Tanzania.

(PS. Ønsker du å kjøpe et smykke og støtte Shonglap i Bangladesh kan du kjøpe det via Janne S. Ringøens Facebookside)

Programmet har alt gjeve merkbare resultat og ført til auka sjølvkjensle blant jentene og meir likestilling mellom kvinner og menn i lokalsamfunnet. Det er òg ei målsetjing med programmet at jentene skal lære meir om eigne rettar, lære eit yrkje og tene pengar, og vite korleis dei kan delta i og utvikle samfunnet.

FOTO: STRØMMESTIFTELSEN

FOTO: EGIL MONGSTAD

– Tenk om smykket kan være med å gi unge jenter i Bangladesh rom for drømmer og en sjanse til å følge drømmene sine! Jeg håper at smykket kan få oss til å stoppe opp, bry oss om hverandre og hvorfor vi tar de valgene vi gjør. Fattige har ofte ikke den samme muligheten til å velge som vi. Den lille fuglen er symbolet på frihet til å velge å fly der den vil, sier Ringøen og er glad for at smykket hennes kan gi vinger til unge jenters drømmer i Bangladesh. – Derfor er historien og jentene i Bangladesh en viktig del av smykket mitt, sier smykkekunstneren i Kristiansand.

FOTO: EGIL MONGSTAD

Tanken er at fuglen skal formidle et budskap om å bry seg om hverandre og å ta vare på våre medmennesker. – Jeg har lenge ønsket å bruke evnene mine til å gjøre noe for andre. Da jeg fant historien om Shonglap, passet det helt perfekt til det jeg ville fortelle med smykket, sier tannteknikeren og smykkeskaperen. Gjennom programmet Shonglap arbeider Strømmestiftelsen for at jentene skal bli sjef i egne liv og for at de skal kunne utvikle seg og følge sine drømmer i livet.

Jentene er med i organisasjonen OCODE og med på programmet Bonga – sjef i eige liv. Fotball blei ein del av prosjektet for eit par år sidan. Målsetjinga med å ta med fotball i programmet er å vise at det kan være med å styrkje sjølvkjensla og samstundes understreke kor viktig det er med samspel for å oppnå gode resultat. Interessa for å være med på eit lag var kjempestor, og med støtte frå mellom andre fotballklubben Start har OCODE fått på plass seks lag med 84 jenter.

Nikolai Astrup i bakerste rekkje saman med spelarane på eit av jentelaga i OCODE. Med på bildet er også Strømmestiftelsens tidlegare regiondirektør, Priscilla Mirembe Serukka, og vår nye regiondirektør i Aust-Afrika, Patrick Wajero Oloo.

Skal du feire noe snart? Mange av oss som har "alt", ønsker kanskje å donere en bursdagsgave, bryllupsgave eller jubileumsgave til Strømmestiftelsen. Du kan enkelt ta kontakt med oss, og vi ordner det praktiske. Ring Turid Skjævestad på tlf. 38 12 75 00, eller send en epost til turid.skjaevestad@stromme.org

HJELP TIL SELVHJELP 1 2019 | www.strommestiftelsen.no

Speed School hjelper born tilbake til skulebenken i Vest-Afrika. For tre kroner om dagen klarer Strømmestiftelsen å få ni av ti born tilbake på skulebenken, viser ein evalueringsrapport som forskningsstiftelsen Fafo har gjort på programmet Speed School i Vest-Afrika. Sidan starten i 2004 har over 150 000 barn gjennomført Speed School, og 90 prosent av alle som har gjennomført programmet har oppnådd resultat som har kvalifisert dei til å fortsetje i den offentlege skulen. Undersøkinga, som er gjort av Fafo-forsker Tewodros Aragie Kebede, viser at Speed School er viktig for jenters utdanning. I åra frå 2014 til 2018 var 48 prosent av elevane jenter og 40 prosent av lærarane var kvinner. Rapporten slår også fast at familiar som har hatt born i Speed School no sender feire av borna sine på skulen. Strømmestiftelsen driv Speed School i dei tre vestafrikanske landa Mali, Niger og Burkina Faso, tre av verdas aller fattigaste land. Her er over tre millionar born ute av skulen.

Til deg som er Hjertevennfadder

I 2018 mottok vi nesten 640 000 kroner i testamentariske gaver, minnegaver, og gaver i forbindelse med bursdager, bryllup og eller til andre anledninger. Tusen takk til alle dere som også på denne måten valgte å støtte arbeidet vårt og kampen mot fattigdom!

Testamentariske gaver

Aashild Kvarsnes Diverse tillegg i sluttoppgjør om testamentariske gaver Totalt kr 384.177,-

Minnegaver

Hei, som dere kanskje har lagt merke til, så har Hjertevenn gjennomgått en endring og fått en liten «ansiktsløftning». I julehilsenen som vi sendte ut før jul kunne dere for eksempel lese om vår lansering av «Familiepakka» og bli litt mer kjent med hva det er. Her fortalte vi også at vi har foretatt en prisøkning på 20 kroner pr. måned på givertjenesten til deg som er Hjertevenn-fadder. Det er kanskje ikke alle som har fått med seg disse endringene, derfor minner vi om det her. Ønsker du å bestille «Familiepakka»? Bruk et av disse alternativene: • Send e-post til postkrs@stromme.org • Send sms til 03002 med kodeord Familiepakka (oppgi ditt mobilnummer og e-postadresse) • Ring oss på tlf: 38 12 75 00 Du kan lese om «Familiepakka» på www.strommestiftelsen.no/familiepakke Ønsker du IKKE å øke ditt månedsbeløp med 20 kroner, eller har du mottatt melding om at vi ikke får trukket deg fordi beløpsgrensen for AvtaleGiro er for lav? Ta kontakt med oss, så hjelper vi deg! Tlf: 38 12 75 00 • E-post: postkrs@stromme.org

FOTO: EGIL MONGSTAD

Tusen takk!

FOTO: STRØMMESTIFTELSEN

FOTO: GRO J. KILEDAL

Speed-School hjelper i Afrika

Hilsen fra venstre: Lillian, Turid, Ingunn, og Lars Olav i Giverservice

Arvid Kristoffer Hæstad Margunn Randi Juvsett Svein Halvard Nilsen Totalt: kr 34.300,-

Jubileumsgaver Anne Ma Rem, konfirmasjon Torhild Hodnemyr, 50 år Astrid Aksnes Myskja, 50 år Erling Reilstad, 50 år Asbjørn Standal, 60 år Roar Nydal, 60 år Kirsten Fauske, 60 år Øyvind Økland, 61år Liv Mørland, 70 år Harald Eikeland, 80 år Gerda og Peder Pedersen, gullbryllup Diverse gaver til bursdager innsamlet gjennom Facebook Totalt: kr 217.973,Skal du gifte deg, feire sølvbryllup eller gullbryllup, ha en annen stor eller liten markering i livet, eller tenker du rett og slett bare å invitere til en vennefest og vil gi en gave til Strømmestiftelsen og arbeidet vårt, så ta gjerne kontakt med oss. Skulle du ønske en konfidensiell og fortrolig samtale med oss rundt spørsmål om en testamentarisk gave? Da kontakter du vår medarbeider Turid Skjævestad på telefon 38 12 75 00 eller du sender en e-post til henne: turid.skjaevestad@stromme.org så tar hun kontakt med deg.

HJELP TIL SELVHJELP 1 2019 | www.strommestiftelsen.no

FOTO: ØYSTEIN VENÅS SØRENSEN

Shai (6) Bangladesh

FOTO: EGIL MONGSTAD

FØR: Jeg begynte på førskolen, men så kom regntiden. Da steig vannet i elva slik at veien forsvant. Slanger krøyp opp fra vannet og pappa turte ikke sende meg på skolen.

NÅ: Du vil aldri tro hva noen fant på: Flytende førskole! Pappa ror meg og vennene mine til skolebåten som Strømmestiftelsen driver. Nå lærer jeg masse igjen! HJELP TIL SELVHJELP 1 2019 | www.strommestiftelsen.no

Sjef i eget liv Før hun hadde blitt 12 år, hadde Ouzilla fått kroppen skadet av sykdom, opplevd at pappa døde og etterpå at mamma rømte fra henne og de to søsknene.

De tre søsknene og mor manglet mat. Mor bad fars familie om hjelp, men de brydde seg ikke. – De vendte henne ryggen og slo henne. Mamma ble sint og opprørt. En dag gikk hun sin vei, forlot oss uten et ord. Jeg aner ikke hvor hun er nå, sier Ouzilla stille. Å bli forlatt av sin egen mor som 12- åring setter dype spor, likevel var det ikke mye tid til å sørge over det å ha blitt foreldreløs. De jobbet fra tidlig til sent for å få penger til mat. For Ouzillas kropp var dette ekstra smertefullt. –Da jeg var to år, fikk jeg en sykdom som gjorde at kroppen min ble skadet. Det fører til at folk ser ned på meg og ikke vil ha noe med meg å gjøre. I tillegg er det vondt. Spesielt vondt var det å jobbe lange dager på åkeren. – Det gikk sånn passe med oss søsknene så lenge vi bodde sammen med storesøsteren vår. Hun er tre år eldre enn meg, og var som en mamma for oss. Derfor var det helt forferdelig da hun giftet seg og flyttet. Nå var det bare meg og lillebror igjen. Vi flyttet inn til pappas bror, sier Ouzilla stille. Det neste året vil ikke Ouzilla fortelle mye om. Men en allerede håpløs situasjon ble enda verre. Både hun og den fire år yngre lillebroren måtte etterhvert komme seg vekk fra onkelen på grunn av misbruk. I dag får Ouzilla bo hos en tante, og lillebroren overnatter hos naboer. De savner hverandre. – Jeg drømmer om å bygge et lite hus til lillebroren min og meg. Gjennom bakeriet mitt er jeg ganske sikker på at jeg skal klare å

spare nok penger til å ta vare på oss begge, sier fjortenåringen bestemt. – Hadde du for ett år siden trodd at du skulle drive ditt eget bakeri? Ouzilla ler med øynene. Hun tørker vekk resten av tårene som kom opp da hun fortalte om misbruket og om smertene. For et tåpelig spørsmål. – For et år siden trodde jeg ikke jeg skulle klare noe som helst. Jeg var så vant til misbruk og det å bli sett ned på at jeg følte jeg var helt verdiløs. «Sjef i eget liv»-gruppa forandret alt, sier hun.

FOTO: ØYSTEIN VENÅS SØRENSEN

– Hadde ikke pappa dødd, så kunne kanskje alt vært annerledes, sier Ouzilla. Dagen far døde, tok nemlig den lille familien for fullt steget inn i fattigdommens vonde spiral. Barna måtte slutte på skolen og begynne å jobbe.

For et år siden ble det nemlig startet en «Sjef i eget liv»-gruppe (Bonga) i landsbyen til Ouzilla. Hun var den første som meldte seg på kurset. Hun var vant til at ingen ville være sammen med henne, for kom hun et sted, gikk de andre. Ville hun få være med i gruppa? Bongagruppen, hvor ungdom får utdanning, yrkesopplæring, opplæring i egne rettigheter og livsmestringskurs, var hennes siste håp. Hun kan nesten ikke tro det – denne gangen ble hun ikke avvist. Her ble hun inkludert og fikk gode venner. – Det er fremdeles vanskelig. Jeg har vondt i kroppen og bærer med meg mange vonde minner. Men jeg har fått en helt ny selvrespekt. Jeg har lært å bake, og jeg er faktisk temmelig god til det, viser det seg. Nå driver jeg min egen bedrift. Jeg sparer penger, og en dag skal jeg skaffe et hus til meg og min bror. Vi to skal bli en liten familie igjen. Takket være alt jeg har lært her på Bonga skal jeg klare det, sier Ouzilla.

En treåring skal ikke få lungene ødelagt av røyk og kjemikalier på en farlig arbeidsplass. En seks-åring skal ikke jobbe på en byggeplass og bære tunge murstein. En tiåring skal ikke gifte seg. Barna skal heller synge barnesanger av sine lungers fulle kraft, bygge lekehus i barnehagen og løpe til skolen med bøker under armen. Som Hjertevenn hjelper du barn til en trygg hverdag, oppvekst og fremtid. Gjennom barnehager og skoler hjelper Strømmestiftelsen om lag 320 000 barn hvert år i noen av verdens fattigste land. Med deg på laget kan vi sammen hjelpe enda flere. HJELP TIL SELVHJELP 1 2019 | www.strommestiftelsen.no

JOBBSKAPER TANZANIA

Dronningen på

Sola har ikke en gang begynt å kikke over kanten i øst når 35 år gamle Chico Hamisi Juma låser døra hjemme og tar bussen til markedet for å handle.

EGIL MONGSTAD

Msongola, Tanzania

lokka er bare fire. Hjemme sover fortsatt barna på tre, åtte og 15 år, en stedatter på 17 og en niese som ser etter at barna kommer seg opp og på skolen og følger minstejenta til barnehagen. Chico stopper bussen som tar henne til markedet i Ilala, der hun handler gulrøtter, paprika og lime. Hver dag, sju dager i uka tar hun denne turen. Og hver dag handler hun for 300 000 Tanzania-shilling, (1100 NOK). Noen ganger får hun tre sekker med seg, andre ganger fire eller fem og noen ganger mindre. Det varierer etter hva prisen er. Hver sekk veier 80 kilo. Denne dagen ble det nok til tre sekker. Så leier hun en bil som tar varene til markedet i Kisewa. Markedet ligger langs veien til Msongola, noen mil utenfor Dar es Saalam i Tanzania, og er det største markedet i området. Bilen leier hun sammen med en annen selger. Slik blir det billigere for dem begge. TROFASTE KUNDER Mellom klokka halv sju og sju om morgenen er 35-åringen på plass og varene lagt ut i salgsboden. Kundene som kommer er mange og trofaste. Hamisi Juma er kjent for å ha gode varer, og prisen er god. Likevel blir det prutet og forhandlet, før selger og kjøper er enige. Så veksler penger og varer eier. Så kommer det flere kunder. Gulrøtter, paprika eller lime, det er gode og ferske varer som raskt går unna. Når klokka er blitt rundt elleve, drar hun hjem. Da overtar stedatteren utsalget og holder åpent til det ikke er mer å selge. LÅNTE 3700 KRONER Chico Hamisi Juma er forretningskvinne. Det har hun >>>

Chico har mange kunder. Her er et nytt salg gjort.

HJELP TIL SELVHJELP 1 2019 | www.strommestiftelsen.no

markedsplassen

HJELP TIL SELVHJELP 1 2019 | www.strommestiftelsen.no

Dagen er over. Nå overtar datteren butikken og Chico drar hjem.

>>> alltid vært. Før hadde hun en liten kiosk og solgte bananer. Men hun ville få til mer. Utfordringen var at hun ikke hadde penger, slik at hun kunne satse mer. – Jeg måtte låne fra venner og familie. Men det var ikke alltid så lett, spesielt dersom salget ikke gikk så bra og det ble vanskelig å betale tilbake lånene mine så raskt, sier hun. For tre år siden ble hun med i en spareog lånegruppe. – Der måtte jeg spare, og der kunne jeg få lån. Det har gitt meg mye større økonomisk frihet. Nå har jeg et lån på 1 million shilling (ca. 3700 kroner). Det er mye enklere å drive forretning nå, når jeg vet at jeg har tilgang til penger, sier den driftige forretningskvinna. GOD OMSETNING På markedet er hun dronningen. Ofte ringer det i telefonen, og hun snakker, smiler og avtaler salg med kunder som kommer for å hente varene sine senere. Den sorte veska med pengene er gjemt et trygt sted under salgsboden. Noen ganger tar hun den frem, veksler noen shilling, teller og smiler. Salget går bra

Hjemme i hønsegården med den yngste datteren som har vært i barnehagen.

også denne dagen. Etter at alle utgiftene er trukket fra, ligger det an til at hun kan legge 40 – 50 000 shilling netto til kontoen også denne dagen. MER LIKESTILTE Spare- og lånegruppene har også ført til økonomisk frigjøring og selvstendighet for henne og flere andre kvinner i dette området. De tjener penger og deltar i familieøkonomien, og det fører til mer respekt og likestilling mellom ektefellene og i lokalmiljøet. – Før måtte jeg ofte spørre mannen min om penger, enten jeg skulle ha noe til butikken, eller handle til hjemmet. Nå trenger jeg ikke det. Nå deltar jeg med penger til husholdningen, til barnas utdanning, og når vi skal handle eller investere, sier 35- åringen med et stort smil. Mannen driver egen gård og dyrker løk og tomater. Gården ligger utenfor byen Morogoro, over 20 mil unna. Når han reiser dit, er han borte to – tre måneder i slengen. Hjemme er han omtrent like mye før han er tilbake på gården. BYGGER HUS Hjemme i landsbyen holder hun og mannen på med å bygge hus. I fem

HJELP TIL SELVHJELP 1 2019 | www.strommestiftelsen.no

år har de holdt på. 37 millioner tanzanianske shilling (ca. 140 000 NOK) har det kostet til nå. Rundt huset tripper det høner, og i en åker like ved vokser det sukkerrør. Det meste er til privat bruk, men noen av eggene selger hun, og har de sukkerrør de ikke bruker, så selger hun også dem. – Drømmen min nå er å ta sertifikat og kjøpe egen bil så jeg kan hente varer på markedet og levere varer til kundene mine selv, sier Chico. Det er ettermiddag. Den yngste datteren er hjemme fra barnehagen. På gårdsplassen tripper hønene, og inne under taket balanserer en elektriker og arbeider med å strekke kabler. På gulvet langs veggen sitter Hamisi Juma og snakker i telefonen. Det er alltid noen som ringer for å snakke og bestille varer. Om noen timer, før sola igjen begynner å klatre mot horisonten i øst, er hun igjen på vei til markedet i Ilala for å kjøpe gulrøtter, paprika og lime. •

FOTO: EGIL MONGSTAD

Vi ser resultater av arbeidet vårt. Og vi fokuserer på kvinner. Strømmestiftelsen fokuserer på utdanning, jobb og mennesker som tar tak i mulighetene de blir gitt. Utdanningsprogrammene våre gir unge jenter kunnskap, mot og selvtillit og gjør dem til sjef i eget liv. Vi satser tungt inn mot jobbskaping. Vi gir ikke penger i handa til mennesker, vi gir muligheter slik at folk selv kan jobbe seg ut av fattigdom. Vi ser gang på gang at når kvinner får muligheten til jobb og inntekt, så skaper de et trygt og godt liv for sin familie.

For 250 kr/mnd skaper du jobb og inntekt for fattige kvinner. Bli med på www.strommestiftelsen.no eller ring 38 12 75 00! HJELP TIL SELVHJELP 1 2019 | www.strommestiftelsen.no

ANALYSE SØR-SUDAN

Håp i Sør-Sudan? I Sør-Sudan finnes det ingen kjappe og enkle løsninger på noe som helst. Aller minst gjelder det for hvordan en kan løse den langvarige og vanskelige konflikten i landet. Men utviklingen de siste månedene har faktisk gitt plass til en bitte liten spire av optimisme med tanke på nettopp det.

EGIL MONGSTAD

Juba, Sør-Sudan

ppturene og nedturene i det krigstrette landet har vært mange. Etter flere tiår med borgerkrig og mer enn to millioner døde, skulle folkeavstemningen i 2005 bli starten på noe nytt. Det ble det ikke. Det som begynte i et jublende Juba i 2005, med en folkeavstemning som gikk inn for løsrivelse fra Nord-Sudan, og fortsatte i 2011 da Sør-Sudan ble en selvstendig nasjon, har endt opp i konflikt etter konflikt. Den 15. desember 2013 braste partene sammen i det som har blitt en langvarig og blodig utvikling. Siden er rundt 400 000 mennesker drept og vel 4,5 millioner mennesker er på flukt, 2 millioner internt og resten til nabolandene Uganda, Kenya, Sudan og Etiopia. Mer enn halvparten av landets 12-13 millioner mennesker trenger mat og humanitær assistanse, og Sør-Sudan fremstår som et land i økonomisk og politisk kaos og ruin, med en enorm inflasjon. I 2014 kunne en familie klare seg med 900 (30 kroner) sørsudanske pund i måneden. I dag må en ha 35 000 pund (1153 kroner.) Det er en prisstigning på 4000 prosent på fire år. 70 prosent av befolkningen i Sør-Sudan er analfabeter. Landet har en offentlig skole som ikke evner å møte de enorme utfor-

dringene de står overfor. Derfor er grunnskole og utdanning av lærere noe av det Strømmestiftelsen satser på i Sør-Sudan. – Da fredsavtalen igjen brøt sammen i juli 2016, ble det dessverre en stor ny nedtur, og optimismen var liten med tanke på hvordan en kunne ta fredsarbeidet videre, sier Norges ambassadør til Sør-Sudan, Lars Andersen. I flere år har han fulgt utviklingen i landet – de siste to årene som Norges ambassadør. Som medlemmer i den såkalte troikaen, har Norge, sammen med USA og Storbritannia, hatt en spesiell rolle i det østafrikanske landet. I desember 2017 ble partene enige om en våpenhvile, og i september året etter ble de enige om en fredsavtale, godt hjulpet av Ugandas president Yoweri Museveni og hans sudanske og kenyanske kollegaer, Omar al-Bashir og Uhuru Kenyatta. – Det er ikke tvil om at avtalen har hatt en positiv påvirkning på situasjonen i landet. Konfliktnivået er dempet, sikkerhetssituasjonen i Sør-Sudan er blitt betydelig bedre, og mange liv er spart som følge av denne avtalen, sier Andersen. Han understreker likevel at utfordringene er mange og at det fortsatt er flere spente områder i landet, spesielt rundt Yei i Sentral-Equatoria, og Maridi i Vest-Equatoria. – Men selv om situasjonen er bedre, er det fremdeles stor humanitær nød i landet, og dette vil det ta tid å snu, sier Andersen. Med utgangspunkt i fredsavtalen skal viseFredsavtalen tenner nytt håp, og situasjonen er blitt bedre i Sør-Sudan, sier ambassadør Lars Andersen.

HJELP TIL SELVHJELP 1 2019 | www.strommestiftelsen.no

president Riek Machar og president Salva Kiir nå bli enige om en plattform som skal danne grunnlaget for en overgangsregjering som skal styre frem til nytt valg i 2022. Ifølge avtalen skal denne regjeringen ha 35 statsråder. 20 av dem fra den sittende regjeringen, ni fra Riek Machars «Sudan Peoples Liberation Movement-inOpposition» og seks fra andre opposisjonsgrupper. – Etter avtalen skal overgangsregjeringen tre sammen i mai, men man ligger allerede langt etter i arbeidet med å gjennomføre fredsavtalen, og mye tyder på at man ikke kommer i mål innen fristen partene har satt seg, sier Andersen. Han nevner avklaring av antallet og de interne grensene for delstater, der presidenten har utvidet antallet delstater

FAKTA SØR-SUDAN

Strømmestiftelsen skal i den neste femårsperioden arbeide med fire partnere i Sør-Sudan. Utdanning og lærerutdanning, økonomisk utvikling og trygghet gjennom spareog lånegrupper, samfunnsutvikling og BONGA – et program som skal hjelpe unge jenter uten fullført skolegang, til å lære et yrke, og helt grunnleggende kunnskap om helse, ernæring, retter og plikter i samfunnet, er noe av det våre partnere og vi skal gjøre i Sør-Sudan.

fra 10 til 32 siden 2015, og intern sikkerhet og maktfordeling lokalt som noen av de vanskelige sakene. – Et av de absolutt store og vanskelige spørsmålene er reformer i sikkerhetssektoren, med demobilisering og avvæpning av soldater og væpnede grupper og dannelsen av en felles nasjonal hær, sier ambassadøren. Han tror det kan bli vanskelig å få disse spørsmålene avklart innen tidsfristen, og svært mye kan gå galt underveis. – Det som kan være avgjørende for at man holder fredsprosessen på bena er at det er en stor krigstretthet blant folk flest, og klare krav om at man nå må løse uenighet politisk og ikke med våpen. Men også press utenfra, ikke minst fra nabolandene, kan bidra til at fredsavtalen får en annen utvikling og

utgang enn hva vi har sett tidligere. I så fall kan dette være det som skal til for å komme videre. Landet har også stort behov for internasjonal bistand til å føre fredsprosessen fremover. Men det er opplagt at lederne i landet fortsatt må vise at de har politisk vilje til fred, og vilje til å bruke egne ressurser til dette for at giverlandene skal kunne øke innsatsen ytterligere, sier Andersen.

Sør-Sudan er et rikt land. I nord er det olje, i sør er det enorme og svært fruktbare jordbruksområder. Nilen renner gjennom landet, og muligheter for utvikling av kraftverk og grønn energi er absolutt til stede. I bakken er det gull og andre mineraler. Fortsatt er det få, om noen store internasjonale investorer, som tør å investere her. Men mulighetene er store når freden etablerer seg.

I fredsprosessen mener han at sivilt samfunn og kirkene er viktige stemmer. – Kirkene blir lyttet til og har troverdighet i Sør-Sudan, og i sivilsamfunnet er det en rekke personer som har påvirkningskraft i denne prosessen, sier han. Norge har vært en sterk pådriver for at sivilsamfunnet, og ikke minst kvinner og unge, skal ha en sentral plass i fredsprosessen.

Nå er det opp til nasjonen og politiske ledere å vise at de vil noe med den grunnleggende avtalen. Om ikke de klarer det, vil landet på nytt havne i en konflikt, og da vil veien videre bli enda lengre og enda brattere. •

HJELP TIL SELVHJELP 1 2019 | www.strommestiftelsen.no

RE:ACT NORGE

Tenke globalt, handle lokalt

Strømmestiftelsen har visjon om ei verd fri for fattigdom. Vi i ungdomsorganisasjonen til Strømmestiftelsen, RE:ACT, har utvida visjonen og ønskjer ei rettferdig og berekraftig verd fri for fattigdom. Vi jobbar også etter eit slagord som seier at vi skal tenke globalt og handle lokalt. Slagordet vert brukt av fleire, men skal stamme frå Gro Harlem Brundtland sin tale under FNs første klimakonferanse i Rio de Janeiro i 1992. Slagordet viser til berekraftig forbruk, og allereie den gongen var det tydeleg at det var nødvendig å gjere store endringar i forbruksmønstera våre i Vesten for å sikre ei berekraftig utvikling i det 21. århundret. Hausten 2018 fekk mange seg ein støkk då FNs klimarapport viste at verda har kome altfor kort på dei 26 åra etter Riokonferansen. Det må ei stor opptrapping til for å nå målet om å avgrense den globale

Facebook: RE:ACT Instagram: react_norge www.re-act.no #hvemserdu 40

oppvarminga til 1,5 grad. Dei neste ti åra må vi senke klimagassutsleppa med 40-50 prosent for å nå målet. Klimaendringane går i størst grad ut over dei fattigaste og mest utsette i verda. Varmare og tørrare klima fører til matmangel i somme område, og stigande hav og stormar fører til utrygge levevilkår i andre område. Forbruket i dei rikaste delane av verda går ut over dei som har minst. Nettopp derfor er slagordet så viktig. Vi må halde eit fokus på det som skjer globalt, for å sjå kor viktig det vi gjer lokalt er. Noreg er eit lite land, men vi har store ressursar som ofte blir sterkt synlege i det internasjonale samfunnet. Miljøsatsingar i Noreg vekkjer oppsikt i andre land, og kan vere drivande for utvikling av ny teknologi. Norske Gro Harlem Brundtland var i 1992 med på å sette bere-

kraft på agendaen i verdssamfunnet. I dag må vi vise at vi framleis tek dette på alvor. For oss i RE:ACT, handlar slagordet om å vise at vi har moglegheit til å gjere endringar i våre liv lokalt, som faktisk kan bidra til det større biletet globalt. Vi ynskjer å leve meir berekraftig sjølve, og samtidig inspirere andre til å kutte ned på forbruket sitt. Lokallaga våre inviterer mellom anna til klesbyte-marknader og berekraftig middag. Kampanje- og kommunikasjonsarbeidet vårt viser fram at dette er viktig for oss, og vi vonar at vi kan påverke både enkeltmenneske og politikarar til gode val for framtida. I haust hadde vi mellom anna ei stor kampanje om etisk handel, som fekk mykje merksemd, #JegVilVite. Vi trur at arbeidet for miljøet er eit viktig steg på veg mot målet om ei verd fri for fattigdom. • Tekst: Elin Osnes Strand Kommunikasjonsansvarleg i RE:ACT

RE:ACT er Strømmestiftelsens ungdomsorganisasjon, et fellesskap der ungdom utfordres til å engasjere seg i temaer knyttet til miljø, bærekraft og integrering. Vår visjon er en bærekraftig og rettferdig verden fri for fattigdom. Gjennom kulturmøter, engasjerende informasjonsarbeid og aktiviteter som problematiserer nordmenns forbruksmønster ønsker vi å utfordre unge på å reagere på global urettferdighet gjennom lokal handling.

HJELP TIL SELVHJELP 1 2019 | www.strommestiftelsen.no

FOTO: FRIDA MARIE GRIMNES RØVIK

Frå kurshelg med medlemmar i RE:ACT i Kristiansand hausten 2018 med tema etisk handel.

REPORTASJER SPARE- OG LÅNEGRUPPER

Skaper nye verdier i landsbyen Spare- og lånegruppene i Vest-Afrika gir mennesker muligheter de ikke hadde før. Nå trenger de ikke lenger ta opp kostbare lån dersom de kommer i en økonomisk krise. Sparepengene vokser når de lånes ut igjen til medlemmene i gruppa, der de skaper nye verdier og gir rente tilbake til fellespotten.

e sitter under skyggetreet i landsbyen. 21 kvinner, eldre og yngre. Felles for dem alle er at spareog lånegruppa de er med i dekker behovet de har for å få tak i penger når de trenger det. – Jeg er med her fordi det gir meg muligheter jeg ellers ikke hadde hatt. Nå kan jeg låne til å kjøpe medisiner, til frø, når jeg skal delta i brylluper og andre fester, og til skolemateriell til barna, forteller kasserer i gruppa, Biba Tahiroe. I dag har det vært møte, og etter at medlemmene har spart og delt ut lån, er det fortsatt over 900 kroner igjen i kassa. – Nå venter vi på at regnet skal komme. Når vi har godt regn og avlingene blir gode, er det bra her. Men når regnet uteblir og avlingene svikter, er det vanskelig. Da er sulten aldri langt unna, sier Tahiroe. Hun og de andre medlemmene understreker at det er viktig at barna deres får utdanning. – Utdanning kan forandre fremtiden vår, og bety slutten på utfordringene og problemene våre. Derfor er utdanning viktig, sier Biba Tahiroe. • EGIL MONGSTAD Narai Beri, Niger

Biba Tahiroe med pengeboksen fremfor gruppa hun mer medlem i. Spare- og lånegruppa har vært viktig for kvinnene i landsbyen.

Sjølvhjelpsgruppe endrar lokalsamfunn På ein gardsplass i Kanpoor, nord-vest i Bangladesh, sit 14 kvinner. Det er møte i sjølvhjelpsgruppa «Poddodol», som betyr «valmue». For dei nærare 30 familiane i landsbyen har gruppa mellom anna arbeida for fleire vasspumper og latriner i landsbyen. No har alle fått latriner og landsbyen har fått sju vasspumper. No arbeidar sjølvhjelpsgruppa med å motivere foreldre til å sende borna sine til skulen. Gruppa arbeidar mykje med påverking av lokale styresmakter for at dei skal få dei rettane dei har krav på. Det har ført til at landsbyen har fått elektrisk kraft og at seks fattige familiar har fått jord frå styresmaktene som dei kan dyrke mat og få inntekter frå. Gruppa held møte ein gong i veka, der dei også sparer og låner pengar. Til saman har gruppa spart 2000 kroner, pengar dei låner ut til kvarandre og får renteinntekter på. – Gruppa betyr mykje. Det har endra livet vårt i landsbyen frå å stå aleine, til å stå saman. Og fellesskapet har gjort oss sterkare. Dette

Photostation: Shapna

Kvinnene i sjølhjelpsgruppa har møte. Framme til venstre gruppeleiar Shapna Rupali.

er så bra for oss, fortel gruppeleiar, Shapna Rupali, som på bilde sit framme til venstre saman med dei andre medlemmane i sjølvhjelpsgruppa. • EGIL MONGSTAD Kanpoor, Bangladesh

HJELP TIL SELVHJELP 1 2019 | www.strommestiftelsen.no

Glede, meistring, sjå meg – sjå kor flink eg er eg klarte det! Tekst & foto: Egil Mongstad

HJELP TIL SELVHJELP 1 2019 | www.strommestiftelsen.no

Generalsekretær Kristine S. Sødal

DET ER EN TID FOR ALT I november hadde jeg en veldig spesiell tur til vårt regionskontor i Peru. Lederen for rådet, Stein Hannevik, var også med, og vi skulle takke alle våre ansatte og partnerorganisasjoner for et langt og godt samarbeid. Det ble en fin avslutningssamling. Etter å ha jobbet i Sør-Amerika siden 1970-tallet, var vi fra 1. januar i år ferdige med vårt arbeid og våre programmer på den andre siden av dammen. For Strømmestiftelsen er det både vemodig og samtidig godt at vi nå har avsluttet i Sør-Amerika. Vemodig, fordi arbeidet der har vært viktig. Sammen med alle dere trofaste givere har mange enkeltmennesker kommet ut av fattigdom. Barn har lært å skrive og lese på sitt eget morsmål, quechua, kvinner har fått yrkesopplæring og barn og unge som har trengt omsorg og støtte har fått muligheten til å få et bedre liv. Jeg har selv truffet mange av dem som har vært i våre programmer og hørt de gripende historiene deres. Det er menneskemøter jeg vil bære med meg. Vi har også mange nære og gode medarbeidere som har gitt flere år av sitt arbeidsliv til vårt arbeid i regionen. Det er vemodig å si farvel til dem. For dere som har vært faste givere og støttet oss her, vet vi at Sør-Amerika og prosjekter knyttet til for eksempel gatebarna i Alalay, har hatt en spesiell plass i hjertet deres. Samtidig er det godt at vi nå har sluttet her. Hjelp til selvhjelp har vært et motto for Strømmestiftelsen helt fra starten av. Vi skal ikke gjøre mennesker avhengige av bistand og hjelp utenfra, men gjøre dem i stand til å klare seg på egenhånd. Man skal kunne drive bistand på en slik måte at hjelpen fører til langsiktige endringer som fortsetter også etter at man har forlatt en landsby, region eller et land. Det kan derfor være både viktig og riktig å legge ned et arbeid som har fungert godt. Strømmestiftelsen har hatt en veldrevet virksomhet i Sør-Amerika, og hjulpet

tusener ut av fattigdom. Et viktig spørsmål vi som bistandsorganisasjon må stille oss er dette: Hvor lenge er det riktig av oss å fortsette med et prosjekt eller program? For Sør-Amerikas del har det kommet til en naturlig ende, først og fremst fordi Peru og Bolivia ikke lenger er blant verdens fattigste land. Strømmestiftelsen ønsker å hjelpe de fattigste av de fattige. Selv om det dessverre fremdeles er mange fattige mennesker i Peru og Bolivia, så finnes det nå så mye rikdom i landene at de selv bør være i stand til å håndtere den utfordringen. Vi har derfor også brukt de siste årene til å lære opp partnerorganisasjonene våre til selv å samle inn penger i sitt eget land og hos enkeltmennesker og bedrifter, slik at de kan fortsette kampen mot fattigdom. Heldigvis er det slik at de allerede har klart å samle inn penger lokalt til å fortsette mye av arbeidet slik vi har planlagt sammen med dem. Derfor er det godt å se at våre partnerorganisasjoner i stor grad er i stand til å stå på egne bein. De uttrykker dyp takknemlighet for det Strømmestiftelsen har gjort i regionen, og hvordan deres oppgaver er blitt styrket gjennom samarbeidet. Strømmestiftelsen har fremdeles mye ugjort. Vi styrker nå innsatsen vår i Afrika og Asia. I land som Mali, Sør-Sudan, Burkina Faso og Niger er fattigdommen stor, og behovene for utvikling og for at enkeltmennesker lærer å lese, skrive og regne, er enorme. Derfor er det viktig at dere er med oss videre. Vi vet at utdanning og jobbmuligheter gir mennesker håp om å komme ut av fattigdom, slik at både de selv, men også generasjonene som kommer etter dem, kan ha håp om en bedre fremtid. Vår visjon er en verden fri for fattigdom, og vårt oppdrag er å utrydde fattigdom. Det kan vi bare klare sammen med deg og alle andre gode givere.

For Sør-Amerikas del har det kommet til en naturlig ende, først og fremst fordi Peru og Bolivia ikke lenger er blant verdens fattigste land. HJELP TIL SELVHJELP 1 2019 | www.strommestiftelsen.no

JEG TRENGER DEG - bli fadder!

Som Hjertevenn støtter du / barnehager / førskoler / grunnskoler / speed schools (hurtigskoler) / arbeid mot barneekteskap / kampen mot barnearbeid / inkludering av barn med funksjonsnedsettelse / yrkesopplæring for ungdom / rettigheter for barn / trygge oppvekstmiljø / beskyttelse av risikoutsatte barn