Hts nr 2 2016 by Strømmestiftelsen

NR. 2 2016 • 37. ÅRG • STRØMMESTIFTELSENS INFORMASJONSMAGASIN

FORSIDEBILDET

Skolebygget i Aweil bærer preg av økonomisk forfall i skolene i Sør-Sudan. Foto: Egil Mongstad. NR. 2 2016, 37. ÅRG • STRØMMESTIFTELSENS INFORMASJONSMAGASIN

Fredag i Kouloumbou

ActNow

Slutt aldri å drømme

SIDE 31

SIDE 27

SIDE 20 Fra barnesoldat til samfunnsbygger

SIDE 6 Frivillige lærere

SIDE 10

Utvekslingsstudenten fra Mbale

Ansvar for lærerutdanningen

SIDE 14

SIDE 28

Hun gav ikke opp!

SIDE 18

Slår alle rekorder

SIDE 17

Kravstor og raus

SIDE 22

En landmine forandret livet

Superhelten Elias

SIDE 33

SIDE 20

IC ECOLAB RD

REDAKTØR: Egil Mongstad JOURNALISTER: Egil Mongstad, Gro J. Kiledal, Asle Stalleland, Jeanett J. Villegas GRAFISK DESIGN: Oddvar Paulsen TRYKK: Unitedpress.no OPPLAG: 23.000 ADRESSE: Skippergata 5, Boks 414, 4664 Kristiansand TELEFON: 03002 GIVERKONTONUMMER: 3000.32.51000 FAX: 38 02 57 10 E-POST: postkrs@stromme.org Magasinet kommer med fire nummer i året. Ettertrykk anbefales med henvisning til Hjelp til Selvhjelp som kilde. Trykket på miljømerket, resirkulert papir. 3041

UnitedPress

0947

HJELP TIL SELVHJELP ISSN 0806-1602

HJELP TIL SELVHJELP 2 2016 | www.strommestiftelsen.no

kontrollerer at innsamlede midler brukes riktig. Strømmestiftelsen forplikter seg til å fortelle deg at gaven har kommet frem, og gi deg fortløpende informasjon om arbeidet.

INGEN AV OSS LEVER FOR SEG SJØLV Aukande skilnader – mellom oss som har og dei som ikkje har, er ikkje berre ei utfordring – det er eit etisk og moralsk problem. Når ein prosent av verdas befolkning rår over halvparten av verdas rikdom, er det vel få av oss som kan seie at ressursar og rikdom er likt fordelt. Denne skilnaden slår også imot oss i våre eigne heimlege gater og miljø. Fattigdom er ikkje ukjent her hjå oss heller. Sjølv om bilete faktisk også er slik at dei aller fleste i verda har fått det betre gjennom dei siste ti-åra, har skilnadane blitt større. Vekst og auka produksjon har gjort dei rike enda rikare og dei fattige enda fattigare. Ifylgje ein rapport frå OECD – «In It Together: Why Less Inequality Benefits All», er problemet at denne utviklinga aukar avstaden og ikkje tilfører dei aller fattigaste økonomisk vekst. Det økonomiske gapet mellom dei 40 prosent fattigaste av verdas befolkning og resten blir større og større. Dette er ei utvikling som ikkje berre bør skape politisk og sosial uro, men hindrar òg global økonomisk framgang og vekst. Difor taper me alle på dette. Fråvær av utdanning er ei av årsakene til denne skeive utviklinga. Mangel på grunnleggande utdanning til ein framleis for stor del av verdas befolkning, gjer at disse menneska ikkje får ta del i den veksten det faktisk er eit grunnlag for kan skje. Dernest vil mange talent, nye idear og store tankar ikkje få utvikle seg på grunn av mangel på grunnleggande utdanning og kunnskap. Med til dømes aukande miljøtrugsmål, treng verda nye idear og tankar. Og kanskje er det nettopp frå den delen av verda der miljøøydeleggingane er størst, at dei nye tankane skal komma Men då må me være med å legga til rette for at det kan skje.

I Strømmestiftelsen har me utdanning og jobbskaping som to av våre viktigaste innsatsområder. Begge to er viktige for å skape sosial tryggleik, respekt, likskap og økonomisk vekst. I dette bladet set me søkelys på utdanning i Sør-Sudan, eit land der utdanning nærast har vore fråverande dei siste 50 åra. Fleire av dei me snakkar med gjev utrykk for at mangel på utdanning skaper utrygge samfunn og skilnader mellom rik og fattig, og at det er ei av hovudårsakene til dei mange åra med krig og konflikt. Me har eit moralsk ansvar for å bygge ned skilnader og minske gapet mellom fattig og rik. Som menneske blir vi til i møte med kvarandre – om du er rik eller fattig, om du er innvandrar eller har budd her heile ditt liv, om du er båtflyktning frå Afrika, eller kor du kjem frå. Det er ingen av oss som lever for seg sjølv. Vi høyrer alle til, er med i en samanheng, i eit fellesskap. Det er ikkje dei fattige og oss – det er oss. Stor skilnad mellom fattig og rik er ikkje berre øydeleggande. Det bør være moralsk utfordrande for oss alle saman, det oppeheldt sosial skilnad, held folk nede, oppeheldt skilnader mellom kvinner og men og er eit middel for dei rike til å øve politisk press. Vi kan gjere noko med det, det kan være dyrt å vente.

Egil Mongstad redaktør

Strømmestiftelsen er utviklingsorganisasjonen som hjelper folk i gang. Som gir fattige mennesker starthjelp til å klare seg selv på egenhånd. Vår erfaring er at milde gaver ikke hjelper folk ut av fattigdom. Derfor gir vi heller muligheter. Utgangspunktet for vårt arbeid er knyttet til det kristne verdigrunnlaget med Jesu liv og lære som inspirasjon og rollemodell for nestekjærlighet. Hjelp til Selvhjelp arbeider etter Redaktørplakaten og Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk. Våre verdier:

MENNESKEVERD, SOLIDARITET OG RETTFERDIGHET HJELP TIL SELVHJELP 2 2016 | www.strommestiftelsen.no

I dette bladet setter vi søkelys på Sør-Sudan. Vi har vært og besøkt landet og i flere artikler i dette bladet skal vi ta for oss den vanskelige situasjonen, spesielt skolene befinner seg i, i dagens Sør-Sudan.

HJELP TIL SELVHJELP 2 2016 | www.strommestiftelsen.no

Hva nå, Sør-Sudan? Det er svært mange som nå har høye håp til det som skjer i Sør-Sudan. Etter måneder med venting, og mye politisk spill og dragkamp, er en overgangsregjering på plass, og landet kan smått om senn begynne å se fremover – igjen. EGIL MONGSTAD Sør-Sudan

Det begynte så godt med en fredsavtale i 2005. Så ble det i en folkeavstemning i 2011 stemt for løsrivelse fra Sudan i nord. SørSudan ble en selvstendig nasjon og en regjering kom på plass. Men det tok dessverre ikke lang tid før det oppstod spenninger, og så smalt det i desember 2013. Siden har landet vært i en blodig borgerkrig iscenesatt av de to politiske rivalene, president Salva Kiir og visepresident Riek Machar. Flere tusen mennesker er drept, to millioner mennesker er på flukt og fire millioner står overfor en alvorlig matmangel. Landet er så å si økonomisk konkurs og halter videre med skyhøy inflasjon og økonomiske sanksjoner fra verdenssamfunnet. En FN-rapport viser at det fra begge sider, men kanskje mest fra regjeringshold, er begått svært alvorlige brudd på menneskerettighetene i denne perioden. I 2015 ble det inngått en fredsavtale mellom de to rivalene som møttes i Addis Abeba for å skrive under avtalen. Så gikk det flere måneder før de i april møttes i Juba for å sette sammen en overgangsregjering frem mot valget i 2018. Salva Kiir er fortsatt presidenten, og Riek Machar fortsetter som første visepresident. Og de har mye å ta fatt på. Aller viktigst blir det å vise at de kan legge til side den uenigheten som har vært der, og begynne å tenke på fremtiden til landet de skal styre. Så må de ta kontroll over generalene og militante grupper som fortsatt ikke har forsont seg med fredsavtalen. Ingen vil

si det er en enkel oppgave de står overfor, men skal de i det hel tatt ha noen form for troverdighet og tiltro fremover må de vise at de kan styre sammen. Utdanningssektor, helse og infrastruktur er stikkord på noe av det disse to er nødt for å ta fatt på. Strømmestiftelsen har arbeidet i Sør-Sudan siden 2002, hovedsakelig med utdanning. Et eget program settes i disse dager i sving for å styrke lærerutdanningen i landet. Fem lærerskoler skal drives med Strømmestiftelsen som koordinator. Fra svært mange hold blir behovet for gode skoler, dyktige lærere og stabile og forutsigbare forhold for utdanning med gode rammevilkår lagt stor vekt på. Dette finnes ikke i dag. Skolene er svake, lærerne er uten utdanning, klassene for store, skolene har nesten ikke penger og mangler bøker og utstyr. Lærere og rektorer er frustrerte og etterlyser en satsing på utdanning. Folk er trette av konflikten, en konflikt som har tatt penger fra, blant mye annet, skole og utdanning. Sør-Sudan er rike på naturressurser. Jordbruk, fiske og dyrehold er tradisjonsrike næringer som har store muligheter. Landet har olje, men så lenge prisen er lav, og prisen for å transportere oljen gjennom Sudan er høy, er dette knapt noen lønnsom forretning lenger. Så hva nå? Sørsudaneserne må få noe å tro på. Så lenge en sekk ris koster mer enn det en

lærer tjener i måneden er landets økonomi ute av kontroll. Den kjente redaktøren fra Sør-Sudan, Alfred Taban, sier i et intervju med Strømmestiftelsen at det viktigste regjeringen må ta fatt på er å sikre at folk har arbeid, at de har inntekt så de kan klare seg og får tro på fremtiden. Han mener at årsaken til at landet har de utfordringene de har i dag, ikke bare handler om de to kamphanene på toppen, men at troikaen med USA, England og Norge i spissen, var mer opptatt av statsbygging enn nasjonsbygging etter at fredsavtalen kom i 2005. De glemte å hjelpe oss med rammeverket for nasjonsbyggingen, det vi trengte for å utvikle oss videre da vi ble selvstendige, mener Alfred Taban. For få måneder siden kjørte jeg i en rundkjøring i Juba. En gutt kommer mot oss med en kopp i hendene. Han spør etter noe i koppen, litt som kan hjelpe når dagen er over. Kanskje tar han pengene med hjem til mor slik at hun har noe til neste dag. Den kjente og høyt respekterte biskopen i Sør-Sudan, Paride Taban, fortalte meg nylig at det, for få år siden, var høyst uvanlig å se tiggere i Juba. Vi hadde ikke tiggere. Slik er det ikke nå lenger, sier han og spør hvorfor det er blitt slik. For Salva Kiir og hans visepresident Riek Machar blir den viktigste og helt sikkert den vanskeligste oppgaven nå å gi folk tro på at det er en fremtid i Sør-Sudan.

HJELP TIL SELVHJELP 2 2016 | www.strommestiftelsen.no

TEMA UTDANNING I SØR-SUDAN

Peter Chol ville ikke mer da krigen hadde tatt barndommen, ungdomsårene og vennene hans. Etter ti år med drap, smerte, tårer og krig, satset han alt på vinne livet og friheten. Han ville stikke av fra militæret. Ble han tatt, kunne alt skje. Alternativet var å fortsette i hæren med livet som innsats, og en dag tape det. Peter Chol satset, og livet vant.

EGIL MONGSTAD

Fra barnesoldat til samfunnsbygger Yei, Sør-Sudan

kke noe land i verden har hatt så mange barnesoldater som SørSudan. Peter Chol var en av dem. Fortsatt finnes det mellom 15 – 16 000 barn som er soldater i dette landet. – Jeg vet ikke helt hvor gammel jeg var. Men de kom til landsbyen vår. De drepte og truet. Jeg hadde ikke noe valg. Jeg måtte bli med dersom jeg ville leve. Jeg var ikke så gammel, kanskje 12 – 13 år. Jeg vet ikke. Jeg ble tatt med til en opptreningsleir. Der ble jeg lært opp til å slåss for Sør-Sudan mot regimet i Khartoum, forteller Peter. Det ble flere år med våpen i hånd, år fylt med sykdom, sult, smerte, å drepe eller bli drept. En dag bestemte han seg for å rømme. Han ville ikke mer. Han var på flukt i flere dager og klarte å komme til byen Narus som ligger like ved grensa til Kenya. En dag klarte han å komme over grensa til Kenya og til Kamuma der det var en flyktningeleir.

Det har gått over 20 år siden den farlige flukten. Under et mangotre i skolegården til Yei lærerskole sitter Peter og fem andre unge menn og snakker sammen. Siden 2002 har skolen vært støttet av Strømmestiftelsen. Siden starten i 2001 har skolen utdannet flere hundre lærere til skolene i Sør-Sudan. Skolen er så populær at det kommer studenter både fra Kenya og Uganda for å ta sin lærerutdanning her. I en gul t-skjorte der det står «Yei teacher training college», sitter Peter og er ivrig med i samtalen. De er midt i undervisningen, og snakker om hvordan de skal planlegge og legge opp en undervisningstime i gymnastikk, der fotball står på timeplanen. For Peter er våpen og uniform byttet ut med blyanten og bøker. – Å komme fra militæret til skolen var en stor overgang. Men jeg ville gjøre noe for landet mitt – og være med å skape noe positivt, noe som andre kunne ha nytte av. Jeg >>>

HJELP TIL SELVHJELP 2 2016 | www.strommestiftelsen.no

For meg betyr det å bli lærer å gi barna en retning i livet der krig og konflikt ikke er en del av innholdet, sier Peter Chol som er lærerstudent ved Yei lærerskole i Sør-Sudan.

HJELP TIL SELVHJELP 2 2016 | www.strommestiftelsen.no

TEMA UTDANNING I SØR-SUDAN

Det å være lærer handler om kjærlighet til et land som har lidd under mangel på kunnskap så lenge. Utdanning handler om hvordan dette landet skal utvikle seg, sier lærerstudentene under mangotreet i Yei.

>>> tenkte at jeg ville bli lærer. I 2002, ni år etter at jeg hadde klart å rømme fra militæret, hadde jeg fullført senior fire, og nå er jeg her. Om ett år er jeg ferdig utdannet lærer. Da reiser jeg tilbake til området der jeg vokste opp, for å være lærer. Barna trenger noen å se opp til, og jeg vil være en rollemodell for dem, sier han. Peter mener det er helt avgjørende for utviklingen av Sør-Sudan at barn får utdanning. – Mye av volden og de konfliktene vi ser rundt i landet vårt skjer på grunn av at mennesker ikke har utdanning. Tenk for eksempel på alle som ikke har gått på skole, alle nomader som raider kveg og dreper, alle konfliktene og militsgruppene som kjemper mot hverandre. Hadde de hatt kunnskap og utdanning, ville mye av dette ikke skjedd. Men nå skjer det fordi de ikke vet. Det er dette jeg ønsker å være med på å endre, sier Peter Chol. Blikket er skarpt, men mildt. Han har sett mye, og erfart mye, han har livserfaring og kunnskap han kan ta med seg under forsoningens paraply når han skal tilbake til sine hjemtrakter i Jonglei, øst i Sør-Sudan for å undervise. Sør-Sudan har et desperat behov for lærere med fagutdanning. Hvert år i fle-

re år fremover vil landet ha behov for 6500 nye lærere. – Landet vårt har mye å ta igjen når det gjelder utdanning, spesielt lærerutdanning, sier studentene under mangotreet. Vi som er her, er her fordi vi vil utvikle landet vårt. Vi ønsker å forandre fremtiden. Krig og ufred gjennom så mange år har gjort oss til et land der svært mange ikke har utdanning. Selv om det å være lærer her er en av de simpleste jobbene en kan ha, så er det like fullt den viktigste jobben! Våre myndigheter satser ikke på utdanning. Det er et faktum når vi ser hvordan skolene og lærerne blir behandlet økonomisk og med utstyr. Men for oss handler det å være lærer om kjærlighet til et land og et folk som har lidd under mangel på kunnskap så lenge. Derfor er jobben mye større og viktigere for oss enn sikker lønn og frustrasjon over en stat som ikke følger opp lærerne og skolene sine. Det at vi er her handler om vår nasjons fremtid, og den ønsker vi å være med på forme, sier Allison, Daniel og Charles og de andre lærerstudentene under mangotreet. For Peter Chol betyr det å bli lærer å gi barna en retning i livet der krig og konflikt ikke er en del av innholdet.

HJELP TIL SELVHJELP 2 2016 | www.strommestiftelsen.no

– Jeg har sett så mange av mine venner bli drept og lemlestet ved fronten. Jeg vil ikke det lenger. Kan jeg som lærer hjelpe og motivere én person til å gjøre noe positivt med livet sitt, så er denne utdanningen verdt det, sier han, og minnes den verste dagen i sitt liv. Det var ikke den dagen han ble tatt, eller dagene ved fronten. Det var den dagen alle vennene hans fra tiden i militæret gikk på en landmine, ble skutt og drept i kamper han skulle vært med i dersom han ikke hadde klart å rømme. For Peter er utdanningen han nå er i ferd med å fullføre, en måte å holde fast på drømmen om at en dag vil det blir fred og samhold i Sør-Sudan. – Jeg vet at den dagen vil komme, men jeg vet ikke når. Men gjør vi ikke noe vil den helt sikkert ikke komme, derfor satser jeg. Jeg tror og vet at jeg som lærer kan betyr noe for fremtiden til mitt land, en fremtid der det ikke er krig og konflikt, sier Peter Chol. •

Jeg har sett så mange av mine venner bli drept og lemlestet ved fronten. Jeg vil ikke det lenger. Kan jeg som lærer hjelpe og motivere én person til å gjøre noe positivt med livet sitt, så er denne utdanningen verdt det.

Peter Chol, lærerstudent ved Yei lærerskole i Sør-Sudan

SØR-SUDAN

JUBA Yei

Samarbeidet med Strømmestiftelsen – Samarbeidet med Strømmestiftelsen om lærerutdanningen i Yei betyr svært mye. Siden 2002 har stiftelsen støttet skolen. Pengene har gått både til å betale studentavgift for studentene, til mat som er helt avgjørende for at studentene kommer, og noe har gått til lønn for lærerne og mye mer, sier Moses Katiende, utviklingsansvarlig ved lærerskolen. I 2015 hadde skolen 300 studenter, og nå (i slutten av mars, red.anm.) holder de på med å ta imot studentene for 2016. – Vi vet ikke helt hvor mange det er som kommer. Så langt tror vi det kan bli rundt 100 nye, men det er alltid spenning knyttet til hvor mange studenter vi får. Der er flere grunner til det. Usikkerhet i regionen de kommer fra og fare for å reise er én, mangel på reisepenger er en annen. Sikkerhet knyttet til kamper mellom ulike militsgrupper og fronter har også mye å si. I tillegg har vi studenter her som er aktive lærere, men ikke ferdig utdannet. De kommer hit for å dyktiggjøre seg for lærerjobben og bli en bedre lærer, sier Katiende. Men Katiende er bekymret for rekrutteringen til læreryrket. – Behovet er enormt, men vi klarer ikke

Lærerskolen i Yei er en av de aller beste i landet. Her fra biblioteket.

dekke det opp. Det må bli mer attraktivt å bli lærer. Vilkårene må bli bedre, og lærerne må slippe å vente flere måneder på å få lønn, noe som ofte skjer i dag. Mange mener at det å bli lærer er det samme som å bli fattig. Uten bedre lønn, og sikrere lønn, vil flere lærere slutte og finne bedre betalte jobber, mener Katiende. Men det er tross alt flere som likevel vil bli lærere. Noen opplever det som et kall, andre søker til skolen fordi studiet er sterkt subsidiert. Gutter må betale 500 pund i semesteravgift, mens jentene ikke betaler noe.

– Noen kommer hit fordi de har et oppriktig ønske om å bli lærere, mens andre kommer fordi lærerutdanningen var den eneste muligheten de fikk, sier han. Katiende er imidlertid helt sikker på at det aller viktigste og det helt avgjørende for all undervisning og skolegang, enten det er på lærerskole eller i andre sammenhenger, er at det blir fred og trygghet i landet. – Skal utdanningen virke og skape utvikling, må vi ha fred og sikkerhet, sier Katiende. •

HJELP TIL SELVHJELP 2 2016 | www.strommestiftelsen.no

TEMA UTDANNING I SØR-SUDAN

Frivillige lærere redder skolene i Sør-Sudan Lærerne er borte, klasserommene er nesten borte, og bare et lite fåtall av elevene er kommet. Men rektor Salwa Sulelako forsøker likevel å holde motet oppe – så godt hun kan.

HJELP TIL SELVHJELP 2 2016 | www.strommestiftelsen.no

EGIL MONGSTAD Sør-Sudan

et er lenge siden veggene på sørsiden av Zira barneskole i Aweil ble borte. De ble skutt sønder og sammen i kampene om byen da Aweil var okkupert av Nord-Sudan, og byen ble frigjort av styrker fra Sør-Sudan. Siden har tiden gått, og det er ikke mye igjen av veggene til skolen, som ble bygget på 1960-tallet. I ett klasserom er taket i ferd med å falle ned, og ett annet er innredet i en kontainer. Når temperaturen stiger til over 40 grader, som den gjør nesten hver dag her, er kontaineren mer som en stekeovn fremfor et klasserom. – Situasjonen er svært vanskelig, men dette er det vi har. Vi må gjøre noe, og vi trenger minst to nye klasserom. Men verken vi eller regjeringen har penger til det. Det er en stor utfordring. Foreldrene vil heller ikke sende barna sine hit fordi de er redde for at det ene klasserommet kan falle i hodet på dem, sier rektor Salwa Sulelako, som bare har vært rektor her i et år. FOR KOSTBART FOR DE FATTIGSTE Fattigdom gjør slett ikke tingene bedre. – Svært mange kan ikke kan betale skolepengene på 30 pund (10 kroner) for et helt år. I tillegg kommer eksamensavgiften på 10 pund (3,50 kroner), og skoleuniform som koster fra 60 til 80 pund (20 – 25 kroner), alt etter hvor mye tøy som går med. Tidligere hadde vi mat til barna, men ikke nå lenger, noe som også gjør at foreldre ikke sender barna sine hit, sier rektoren. Hun forteller at nærmere 100 elever fra første til femte klasse har registrert seg til dette skolesemesteret. 40 av dem er jenter. Men det er plass til flere, kanskje et par hundre til, og hun håper det kommer flere. Men hun er slett ikke sikker. LÆRERNE BLIR BORTE I et av de åpne klasserommene sitter en liten gjeng med barn som får undervisning. Høyt leser de bokstavene, en for en på engelsk, repeterer og repeterer. De sitter rett på betonggulvet. Rundt dem ligger rester av murstein, støv og skitt. Den brennende varmen pumper inn i rommet og svetteperler pipler frem på >>> støvete kinn. HJELP TIL SELVHJELP 2 2016 | www.strommestiftelsen.no

SØR-SUDAN

Aweil JUBA

>>>

Til tross for at det er åttende mars og den internasjonale kvinnedagen og offentlig fridag, så har disse barna kommet til skolen. De to siste lærerne på skolen tar seg av dem. De er frivillige, har ikke lærerutdanning og arbeider gratis hver dag. De seks andre lærerne som er ansatte og får lønn, har ikke kommet tilbake etter ferien, og rektor Sulelako er usikker på om de i det hele tatt vil komme. FRIVILLIGE ENTUSIASTER – Vi forsøker å gjøre det beste ut av dette. Jeg gikk selv på denne skolen. Nå vil vi gi noe tilbake. Det er trist å se skolen. Men det er så lite vi kan gjøre med det. Det er nettopp derfor vi er her – for å hjelpe, sier de to frivillige lærerne, Philip Garang (26) og Nicola Dok (25). De er de eneste som holder undervisningen i gang på den vesle, nedfallsferdige skolen.

Begge to er ferdige med grunnskolen, men mangler eksamen fra ungdomsskolen. – Jeg har ikke penger til å betale for eksamen. Men jeg håper å klare det i april. Da kan jeg studere videre, sier Philip Garang. Han liker å undervise og vil gjerne gå lærerskole og bli lærer. – Regjeringen prioriterer ikke utdanningen i landet vårt. Jeg ble selv undervist av frivillige. Det er trist å se hvordan myndighetene ikke tar vare på barna. Se på skolen her hvordan den ser ut! Samtidig har vi mange store utfordringer, og utdanning er kanskje ikke det som kommer først. Men jeg liker å undervise. Derfor vil jeg være med å gi mitt. Uten utdanning kommer ikke dette landet noen steder, og vi får ikke utvikling, sier Nicola Doc, og får støtte fra vennen Garang:

heller ikke bøker eller nok kritt. Men rektor Sulelako har i alle fall to motiverte, frivillige lærere som bruker ungdomsårene på noe de ser betyr noe. – Kan vi være rollemodeller for disse barna og hjelpe dem og rektor og skolen til å bety noe for fremtiden til barna, så er det vår glede, sier Nicola Doc og Philip Garang. •

– Utdanning er jo selve nøkkelen til livet! sier han overbevist. GODE ROLLEMODELLER Foreldrene liker ikke at de arbeider gratis, men de aksepterer det. – Vi har valgt dette og ønsker begge å bli lærere. Vi ønsker å bety noe som kan gjøre en forskjell for barna. De trenger rollemodeller, og vi vil vise at det er mulig å gjøre noe med egen situasjon. Det er viktig at vi gjør dette. Kanskje kan vi studere ved lærerskolen her i Aweil? sier de to. I klasserommene er det verken kart, pulter, plakater eller andre hjelpemidler. De har

Rektor Salva Solelako fortviler over skolen som ikke har annet enn falleferdige bygninger som foreldre kvier seg for å sende barna til.

Fortvilet skoledirektør med nytt håp – Vi trenger flere lærere, flere skoler, nye klasserom og vann! Jeg har ansvaret for 505 barneskoler, 32 ungdomsskoler og 39 førskoler, og seksti prosent av disse er under åpen himmel. Mange skoler har over 1500 elever, men bare åtte klasserom. Situasjonen er fortvilet!

Hjertesukket kommer fra skoledirektør Walentino Awei (bildet) i Sør-Sudan. Han har ansvaret for utdanning i delstaten Northern Bahr-el Ghazal og har utfordringer i jobben sin vi knapt kan forestille oss. – Det er flere barn i denne region som er hjemme fra skolen, enn som går på skolen, sier Awei. Han forteller at han både mangler lærere, penger, bøker og utstyr

til skolene sine. Han har en gode del dyktige, godt kvalifiserte lærere, men langt fra nok til å dekke behovet. Lav lønn gjør læreryrket lite attraktivt, og mange av de beste slutter og går til bedre betalte jobber. Flere skoler egner seg ikke heller ikke for undervisning, og måten flere skoler drives på er ikke god. – Vi har rektorer som ikke kan faget sitt godt nok, og vi har ikke utstyr som lærebøker, kart, tavler og kritt, hjelpemidler vi skulle ha for å gjøre undervisningen god, sier Awei. Men det er ikke penger å få fra staten, og han får ikke noe fra regjeringen utover

HJELP TIL SELVHJELP 2 2016 | www.strommestiftelsen.no

det som skal gå til lønn til lærerne. Ofte hender det at han heller ikke får utbetalt lønn til dem, så de må kanskje vente i flere måneder før de får penger. Snart åpner Strømmestiftelsen en ny lærerskole i Maper, like utenfor Aweil. Det gir direktøren nytt håp. – Jeg har store forventninger til lærerskolen. Det vil bety svært mye for rekrutteringen av lærere til skolene våre, sier han håpefullt. •

TEMA UTDANNING I SØR-SUDAN I 2005 var det vel 400 000 barn som gikk på skolen i Sør-Sudan. Nå er tallet 2,4 millioner. Økningen har vært formidabel, men kvaliteten på skolene, undervisningen og lærere svært dårlig. Og fortsatt er det nærmere to millioner barn i Sør-Sudan som ikke går på skole.

En skolerevolusjon må til i Sør-Sudan – Det er positivt at flere begynner på skolen. Men skolene våre og kvaliteten på utdanningen er ikke god. Under 40 prosent av lærerne våre har ikke lærerutdanning. Det er et problem, sier statssekretær Michael Lopuke Lotyam i departementet for utdanning, forskning og teknologi i Sør-Sudan.

gjort at det er over 100 000 flere jenter i skolene i dag enn for få år siden. Målet er totalt 200 000 i løpet av de neste to årene. Lotyam er svært glad for samarbeidet med Strømmestiftelsen. – Strømmestiftelsen er en viktig partner for oss, spesielt når det gjelder lærerskolene. Vi trenger minst 6500 nye lærere hvert år – i flere år fremover. I dag klarer vi ikke å utdanne mer enn 4-500 lærere i året. Med de nye skolene i gang vil tallet på lærere øke betraktelig, sier han.

Sør-Sudan er verdens yngste nasjon. Krig og konflikt har holdt utviklingen av landet tilbake gjennom flere tiår. Mange lærere slutter i skolen fordi lønnen er dårlig, og arbeidsforholdene krevende. Det er mangel – Å få gode skoler og god utdanning, i skolene og av nye lærere, er – For å dekke opp behovet i på lærebøker, gamle læreplaner helt avgjørende for utviklingen av et nytt Sør-Sudan. For å dekke opp hele skolesektoren, trenger vi behovet i hele skolesektoren trenger vi 120 000 lærere, sier statsfra før løsrivingen fra Sudan, og sekretær Michael Lopuke Lotyam. 120 000 lærere. Det er vi langt store klasser med dårlig utstyr. unna, men med lærerskolene har Svært mange av dem som underviser på de vi startet jobben med å nå det målet. Den skape verdier. En person uten utdanning er over 5000 skolene og læringsinstitusjonene største utfordringen vi har, i tillegg til økoet lett bytte for en som vil gjøre landet vårt i landet er frivillige uten noen form utdannomi, er mat. Studentene kommer fra hele ustabilt. Skal demokratiet fungere, må alle ning utover ungdomsskole eller grunnskole. kunne lese og skrive. Uten kan en ikke delta landet og bor på skolene. Vi har ansvar for Nå er håpet om en fredelig fremtid og utå forsyne alle med mat. Uten kan ingen veri debatten og utviklingen, og heller ikke vikling i Sør-Sudan tent på nytt, og det er ken studere eller jobbe, og vi skal gjøre vårt evne å forstå hverken sine rettigheter eller mulig å rette blikket fremover. plikter, eller samfunnet. Derfor kan ikke ut- for at dette skal vi få til, sier Lotyam. danning vente. Alle barn i Sør-Sudan må få – Å få gode skoler og god utdanning av nye To skoler er i drift. Den ene har vært i gå på skole, og alle voksne som vil lære må lærere, er helt avgjørende for utviklingen drift i flere år. Skolen i Rombor åpnet for få utdanning. Utdanning har ingen aldersav et nytt Sør-Sudan. Flere generasjoner et par år siden. grense, sier Lotyam. har vokst opp med krig og konflikt og har – Nå gjenstår de andre tre skolene, sier aldri har gått på skole. Både 1950-tallet, statssekretæren. Han understreker at Han forteller at en helt ny læreplan, basert 60, 70-årene og helt frem til 2005 har vært lærerskolene har en viktig samfunnsbygpå de fremste læreplanene i verden, er unsvært krevende når det gjelder dette, og er der utarbeidelse. Staten har også satt i gang gende rolle i å forene og bygge bro over det fortsatt. Flere av dem som rekrutteres et program, med internasjonale penger, der konfliktene i den unge og sårbare til konflikter i landet er voksne og ungdomnasjonen. • hver skole får økonomisk støtte ut fra hvor mer uten skolegang. De er sårbare og lett mange elever skolene har. Barneskolene får påvirkelige, og kan lett slutte seg til grupper 39 sørsudanesiske pund (10 kroner) per elev og personer som vil skape en konflikt, eller + 5000 pund. Ungdomsskolene får 90 pund bli dratt med i kriminell virksomhet. Det per elev (23 kroner) og 10 000 til skolen. Og er usunt for en nasjon at det er slik. Søret program, med økonomisk støtte direkte EGIL MONGSTAD Sør-Sudan Sudan trenger alle sine innbyggere til å til jenter, for å øke antall jenter i skolene, har HJELP TIL SELVHJELP 2 2016 | www.strommestiftelsen.no

TEMA UTDANNING I SØR-SUDAN

EGIL MONGSTAD Juba, Sør-Sudan

– Det er et stort, omfattende, krevende, og enormt viktig prosjekt Strømmestiftelsen har satt i gang når vi nå skal stå for det meste av lærerutdanning i Sør-Sudan, sier Strømmestiftelsens kontaktperson for prosjektet, Lars Saaghus.

Nylig ble prosjektet lansert i Juba av statsråd for utdanning, Dr. John Gai Yoh. Norges ambassadør til Sør-Sudan var også med da prosjektet ble lansert. I et intervju med Strømmestiftelsen understreket statsråd Gai Yoh sterkt at lærerutdanning er første prioritet for regjeringen. – Utdanning er helt avgjørende. Vi trenger gode og dyktige lærere, noe lærerskolene

skal gi oss, sier Gai Yoh, og er glad for samarbeidet med Norad og Strømmestiftelsen. Han understreket også viktigheten av å sikre en fremtidig økonomi til lærerutdanningen frem til staten er i stand til å ta over driften av alle skolene. FEM LÆRERSKOLER Målet er å drifte fem lærerskoler. Bygningene er der allerede

og er bygget med japanske bistandspenger. Arbeidet skjer i tett samarbeid med myndighetene, som mellom annet har ansvar for skolebygg, lærerlønninger og mat. – Vi har ansvar for en bærekraftig oppbygging og drift av skolene og skal blant annet stå for materiell, internett og solceller. Sammen med myndighetene skal vi også sikre matforsyningen til studentene, sier Saaghus. Utdanningen er toårig. Et påbyggingsår vil gi en bachelorgrad. Lærerskolene har også en ettårig utdanning for lærere som underviser i dag, men som ikke har formell lærerutdanning. Skal vi få fred, må vi gi barna våre god utdanning. Det handler om fremtiden til landet vårt, sier fire av de 16 lærerne ved lærerskolen. Fra venstre: Cosmos Kenyi, Jackson Elikana Kenyi, Charles Amoko og Jok Link.

HJELP TIL SELVHJELP 2 2016 | www.strommestiftelsen.no

Strømmestiftelsen tar ansvar for lærerutdanning i Sør-Sudan

Samarbeidet med Strømmestiftelsen gir oss håp, sier rektor Emanuel Diligan ved Rombor lærerskole utenfor Juba.

SAMARBEID Prosjektet skal gå over fire til fem år og er støttet av Norad. Prosjektet er også et samarbeid mellom Strømmestiftelsen, Høgskolen i Oslo og Akershus og Kirkens Nødhjelp, som begge har ansvar for en mindre del av opplegget. Lærerskolene i Arapi og Rombor er i gang med undervisning. I tillegg vil det om kort tid bli åpnet en lærerskole i Aweil, helt nordvest i landet på grensa til Sudan. Så skal det åpnes en skole i Rumbek, og en i Maridi. MANGLER LÆRERE Sør-Sudan har et enormt behov for lærere og trenger 6500 nye lærere hvert år i flere år fremover. Mens antall elever har økt fra rundt 400 000 i 2006 til vel to millioner i dag, har skolene svært få lærere med lærerutdanning. I dag blir det bare utdannet 4-500 lærere i året. Lærerskolen i Rombor utenfor Juba er med i prosjektet, og rektor Emanuel Diligan er glad for samarbeidet.

– Vi trenger gode, motiverte og vel utdannede lærere. Det er dem vi skal være med å utdanne. Selv om det er mye som fortsatt mangler på skolen, så har vi en gjeng godt motiverte studenter som vil mye og som fort vil ut i arbeid og tilbake til sine landsbyer for å undervise, sier rektor Diligan.

tenke sjøl og til å tenke nytt. Derfor er dette helt avgjørende for fremtiden til landet vårt, sier lærer ved lærerskolen, Charles Moko, og får støtte fra de andre lærerne. I alt er det 16 lærere ved skolen og 129 andreårs-studenter, mens opptaket til første klasse ikke er ferdig.

Og lærerne ved skolen er tydelige på at de trenger all den støtten de kan få. – Den situasjonen vi har vært i, gjennom mange år, har vi ganske langt opp i halsen. Vi er trette av konflikt. Krigen er kommet på grunn av mangel på utdanning, og på grunn av kamp om makt og posisjon. Det er det som er årsaken til konflikten vi har hatt de siste to årene. (Siden dette intervjuet, som ble gjort i mars, er det kommet i stand en fredsavtale og en overgangsregjering er utnevnt. Red.anm.) Landet vårt lider av at folk ikke har eller får utdanning. For oss handler utdanning om å hjelpe folk til å

– Utdanning er viktig for å skape fred, men vi klarer ikke dette på egen hånd. Vi trenger hjelp. Myndighetene har prioritert krig fremfor utdanning og har ikke penger til skolene. Skal vi klare å utvikle dette landet, skape økonomiske vekst og endring må vi endre tankesett, gi kunnskap og utruste fremtidens lærere slik at de kan være nøkkelspillere i å skape et nytt Sør-Sudan for barna våre. Derfor betyr dette prosjektet og støtte til lærerskolene så mye, sier lærerne ved lærerskolen i Rombor. •

HJELP TIL SELVHJELP 2 2016 | www.strommestiftelsen.no

SMÅTT & STORT FRA NÆRT OG FJERNT

FOTO: TORKILD GROVEN

Voss Fallskjermklubb tar innsamlingsprosjektet til nye høyder

Sommerturné med Strømmestiftelsen

I høst arrangerte Nordhordland Folkehøgskole et sponsorløp til inntekt for prosjektet på Sri Lanka. Voss fallskjermklubb stilte opp med et tandemhopp som premie. Klubben gav ikke bare et hopp gratis, men også god rabatt dersom andre ville prøve seg. Dermed dro 14 elever til Voss for å hoppe. Alle hoppene ble vellykkede. Takk til Voss fallskjermklubb som la alt så godt til rette for en strålende dag. •

I juli og august blir Strømmestiftelsens kjappe og friske ververteam (bildet) å finne på veien for å informere om Strømmestiftelsen og verve nye givere til arbeidet. Bildet er fra turneen i 2015, og det er stort sett den samme gjengen som er på tur denne gangen også. Fra 5. - 10. juli skal hele teamet være på musikkfestivalen Skjærgårds på Risøya. Så drar de videre til Oase i Fredrikstad 12. - 17. juli. Uka etter, den 23. juli er de med på Sommer på Øya, på Flekkerøy i Kristiansand. Årets sommerturné avsluttes med KRIK arena på Dvergsnestangen fra 9. - 14. august. Og med Skjærgårdssang i Langesund fra 12. - 14. august. •

Russen engasjerer seg

Med mål om å engasjere så mange som mulig av årets russ til å bli fattigdomsbekjempere, stilte Strømmestiftelsen opp på russetreff i Kragerø i april. Resultatet ble 52 nye fattigdomsbekjempere og en uforglemmelig helg. Tusen takk til Skjærgårds for godt gjennomført festival. Og, ikke minst, tusen takk til russen 2016 for fantastisk engasjement! Vi ses til neste år.

Spinningdugnad for Speed School

Øyvind Skjegstad fylte 50 år i april. Hans kreative bursdagsønske spant inn drøye 15.000 kroner til Strømmestiftelsen! – Jeg har alt jeg trenger, og enda litt til. Derfor ville jeg gjøre noe for andre i stedet. Jeg jobber til daglig med utdanning, derfor ønsket jeg å samle inn penger til Strømmestiftelsens Speed School-program i Vest-Afrika, forteller Øyvind. Han er bosatt i Kristiansand og inviterte venner og kjente til spinningdugnad. De som kom, betalte et beløp, enten ut fra hvor mange minutter, eller hvor mange kilometer de syklet. I alt holdt de på i tre timer, noen holdt ut lenger: – Det var til sammen 40 svette venner innom, forteller Øyvind. – I tillegg bestemte kusina mi, som skulle se datteren spille håndballturnering den dagen, at hun skulle gi et beløp per mål datteren scorte. Det ble en del mål i løpet av dagen!

En gjeng russ fra Drotningborg videregående skole.

HJELP TIL SELVHJELP 2 2016 | www.strommestiftelsen.no

Til sammen kom det inn 15.135 kroner til Speed School. Vi er rett og slett svette av beundring! Tusen takk til deg, Øyvind, og alle dine spreke venner! •

Over 200 000 frå Lundheim!

Lundheim Folkehøgskule samla i år inn 202 722 kroner til Strømmestiftelsen sitt arbeid (101 362 kom frå AKO Foundation). Steiking av lappar, turmarsj, bøsseaksjon, utlodning, bilvask, vaktmestertenester, loppemarknad, sal av mat, barnepass, amerikansk auksjon, og Fantastisk Fredag er noko av det skulen har gjort for å samle inn pengar. Alle dei 80 elevane på skulen har vore med på innsamlingsaksjonen. Det er dei to linjevala, Globalt perspektiv og Solidaritet i praksis som har hatt eit ekstra ansvar for aksjonen. På bildet over blir stipendiat Bjørn Anders Nubdal sminka av elev Ragnhild Kringlebotten Kaldheim. Begge gjer seg klare til Fantastisk Fredag. •

Andre samarbeidsskular

Andre skular som har samla inn er: Kristiansand Folkehøgskole 98 112,- (49 556 kroner frå AKO Foundation), Nes Videregående skole, 248 000,(124 000,- frå AKO) og Fredly Folkehøgskole 260 000,(130 000,- frå AKO Foundation) •

Nærmet seg millionen på Nordhordland

Nordhordland Folkehøgskole har i år samlet inn over 900 000 kroner til Strømmestiftelsen (445 000 kommer fra AKO Foundation). Skolen samler inn til et prosjekt på Sri Lanka. Prosjektreisen til Sri Lanka og møtet med menneskene i prosjektområdene ble et av årets høydepunkt: – Vi fikk oppleve hvordan det er å arbeide med å utrydde fattigdom, på nært hold. Sterkest inntrykk var møtet med menneskene i prosjektet vi samler inn til, sier elevene •

Nyansatt

Knut Øyvind Gjøtterud er ansatt som IKT-rådgiver i Strømmestiftelsen. Han har i flere år arbeidet i det private næringslivet og kommer fra en stilling som dataansvarlig i selskapet Cameron Sense, der han hadde ansvar for boreog kontrollsystemer til oljeindustrien. Gjøtterud har utdanning innen system og datateknikk fra Høgskolen i Agder. •

Slår alle rekordar!

Sagavoll folkehøgskole slår alle rekordar. Skulen, og dei 120 elevane, har i år samla inn 1 526 090 kroner til Strømmestiftelsen sitt prosjekt TAHEA i Tanzania. Skulen har i fleire år hatt eit tett samarbeid med Strømmestiftelsen. Kvart år reiser prosjektkomiteen og Safari-linja på skulen til Mwanza (Tanzania) for å besøke prosjektet dei støttar. I løpet av skuleåret har elevane arrangert sponsorløp, rydda i hagar, vaska, gjort bilvask, hatt born på barnedisko, hatt kafear og gjort mykje meir. I tillegg til alt dette har også elevane skaffa 286 nye faste gjevarar til Strømmestiftelsen. Strømmestiftelsen rettar ein stor takk til skulen, bygda, og ikkje minst til alle elvane for den fantastiske innsatsen som er gjort for å få dette til. •

Takk til deg som bryr deg om barn!

BLI FADDER

For bare 9 kroner dagen (275 kroner måneden) gir du trygghet, skolegang og en bedre barndom til alle barn i våre prosjekter.

www.fadder.no

Fadder

HJELP TIL SELVHJELP 2 2016 | www.strommestiftelsen.no

REPORTASJE UTDANNING – NEPAL

Drømmen min er å bli sykepleier. Og klarer jeg det, vil det være med å forandre livet mitt og landsbyen min.

– For to år siden kom far til meg og sa jeg måtte slutte på skolen. De hadde bruk for meg hjemme og mente at syv år på barneskolen måtte være nok. Ikke alle jenter var så heldige som jeg.

Jenta som ikke gav opp – Jeg ble fryktelig lei meg. Det var så mye jeg hadde lyst å lære. Jeg hadde en drøm om å studere og få en utdanning. Jeg likte ikke det far sa. Jeg gråt og bad om å få fortsette. Men han hadde bestemt seg. I vår familie var det de to eldre søsknene mine og en yngre bror, som skulle få utdanning. Det var avgjort. Noen måtte hjelpe i huset, og det skulle jeg gjøre, forteller 17 år gamle Rupkala Chaudhary. Hun var helt knust. Skulle drømmene ende her? Skulle hun, som så mange andre, ende opp med å bli hushjelp? Og så giftes bort? Hun bestemte seg for at slik skulle det ikke bli. Rupkalas eldste bror hadde gått på skole og utdannet seg til farmasøyt. Han hadde en god inntekt og var med å forsørge familien. En eldre søster hadde utdannet seg til lærer og hjalp også med penger til familien. For å betale for utdanningen hadde faren solgt noe av jorda si. Nå betaler barna tilbake ham, slik at han kan kjøpe jorda tilbake. – Jeg og søsteren min måtte gå på offentlig skole mens guttene har gått på privatskole, som er dyrere og bedre. Det synes jeg er urettferdig. Fordi jeg er jente, får ikke jeg den samme muligheten som brødrene mine. Hadde jeg vært gutt, hadde det vært anner-

ledes, sier Rupkala og forteller at hun gikk til læreren og fortalte at hun måtte slutte. – Han ble med hjem og snakket med far. Selv om han fremdeles holdt fast på at jeg måtte slutte, var han ikke like sikker som før, forteller den unge jenta som også er med i en Samvadgruppe som blir drevet av ABC-Nepal, en av Strømmestiftelsens partnere i fjellandet. – Også jentene i Samvadklassen ville snakke med faren min og be om at jeg fikk fortsette på skolen. De fortalte at også jeg ville gjøre mitt ytterste for å betale tilbake skolepengene når jeg hadde fått utdanning og jobb. Den eldste broren min, Chatan, snakket også med far om dette. Det er egentlig hans «skyld», alt dette, sier hun og smiler. En dag kom han til meg med en bok om Florence Nightingale. – Jeg ble helt betatt. Hun ble sykepleier og forandret sykepleiefaget. Drømmen min er å bli sykepleier. Klarer jeg det vil det, være med å forandre livet mitt og landsbyen min. Far skal ikke få ødelegge drømmen min! I Samvad har vi lært å diskutere, og kunsten å argumentere. Så jeg drev på, forteller hun med et smil. Så begynte han å gi litt etter. Han kjente presset fra flere hold. Folk i landsbyen visste at utdanning var viktig og kom

HJELP TIL SELVHJELP 2 2016 | www.strommestiftelsen.no

med litt penger for å hjelpe til. Vennene i Samvadgruppa samlet også inn penger til skolen. – Og det hjalp. Far gav etter. Nå går jeg i andre klasse på videregående, og snart må jeg velge videreutdanning. Far sier at han ikke kan sende meg på sykepleierskolen, så det blir nok noe annet først, noe innen helsefag eller sosiale studier, men ikke sykepleien. Det er dyrt. Men han har lovet å selge land som kan betale for min utdanning, men så mye som til sykepleien har han ikke, for den yngste broren min må også få en god utdanning. Men, jeg har en plan B, og tar ett skritt om gangen. Det jeg gjør nå vil jeg ha god bruk for. Og arbeider jeg hardt, så håper jeg å få stipend slik at jeg kan komme inn på sykepleien. For det er fortsatt drømmen min, sier Rupkala. – Jeg skal vise far at jeg kan, og at også jeg betaler tilbake det han har investert i meg, og mere til. • GRO J. KILEDAL Tilauri, Nepal

> Rupkala er 17 år gammel og har aldri gitt opp drømmen om å bli sykepleier. Men det har krevd både mot og tårer å holde fast på drømmen.

HJELP TIL SELVHJELP 2 2016 | www.strommestiftelsen.no

JOBBSKAPER VEST-AFRIKA

Fredag i Kouloumbou Det er fredag i landsbyen Kouloumbou i Niger. Kvinnene er samla til møte i spare- og lånegruppa «Tontoni», som betyr vekst.

EGIL MONGSTAD Kouloumbou, Niger

Fatuma er ein god inspirator. Difor har gruppa valt henne til leiar.

Tørken har vore langvarig. Mennene, som har vore til Elfenbenskysten for å arbeida, er i ferd med å komme heim. Snart skal jord vendast, og frø såast i von om at regnet kjem snart, og det kan bli ein betre haust enn året før. Då øydela tørke mykje av avlingane i dette vær-sårbare landet. – Det kan være ganske værhardt her. Det skal så lite til før alt endrar seg. Litt mykje regn, eller for langvarig tørke, og alt kan være øydelagt, seier Fatuma Garba Seini. Fatuma er leiar i spare- og lånegruppa og driv ein liten butikk i landsbyen. – Ho er dyktig og flink til å organisera. Ho er ein inspirator, og flink å gje råd, difor har me valt henne til leiar, seier kvinnene. MÅL OG MOTIVASJON I alt er det 25 medlemmar i gruppa. Dei har spare- og

lånemøte ein gong i veka, der ulike tema og utfordringar blir drøfta. Dei har også sett opp mål for kvart medlem, slik at alle har noko å strekke seg mot. Og når dei kjem saman, drøftar dei utfordringar og samtalar om kor langt dei er komne. Dei har òg bestemt at på kvart møte må dei spare minimum 200 CFA (ca. 2,70 kroner). Det er pengar dei låner ut til medlemmane i gruppa. Når låneåret er omme, og alle låna er betalt tilbake, blir pengane ein samla har spart gjennom heile året delt ut til medlemmane, med renter. (Når denne reportasjen blir gjort er det 67 175 CFA (880 kroner) i kassen og 14 uteståande lån på til saman 136 000 CFA (ca. 1800 kroner, Red.anm) – Gruppa betyr svært mykje for oss. Dette gjer oss mindre sårbare. Det meste av arbeidet me gjer på åkrane er manuelt, me har ikkje bårehol, og må hente alt vatn frå

HJELP TIL SELVHJELP 2 2016 | www.strommestiftelsen.no

brunnen. Gruppa gjev oss moglegheit til å spare og låne, og fleire bein å stå på. Ho betrar levekåra våre; ikkje minst er det tilfelle dersom avlingane sviktar, seier Fatuma. ENDRA LIVET Fatuma er fødd her og har budd i landsbyen heile livet. No er ho 45 år gamal, og ser kva spare- og lånegruppa har tilført lokalsamfunnet. – Det har endra livet i landsbyen. Folk har meir pengar. No har me pengar til doktor og medisinar når me treng det, og me kan sende borna på skule. Dessutan har me kvinner fått det betre og litt større fridom til å velje, me har litt å bruke på oss sjølv og kan hjelpe mennene våre, fortel Fatuma. – Før var det ikkje mange kvinner i landsbyen som kunne dra til marknaden for å handle. No er me der ofte og handlar varer for å selje i landsbyen vår. Og er det bryllaup, eller andre viktige dagar, så har me

Gruppa betyr svært mykje for oss. Me lever i eit hardt og svært sårbart klima. Små endringar kan gje store utfall. Dette gjer oss mindre sårbare.

Livet i landsbyen har endra seg etter at me fekk spare- og lånegruppa, seier Fatuma Garba Seini. Her er ho i butikken som har gjeve familien ei kjærkommen inntekt i tillegg til gardsbruket mannen driv.

pengar å kjøpe gåver for, seier kvinnene i gruppa. STOLT AV KONA Sjølv driv Fatuma butikk og sel sukker, salt, olje, brød, sigarettar og mykje meir. Ho har teke fire lån. Pengane har ho brukt på å handle inn varer til butikken, til å utvide huset og byggje større plass til butikken sin. Mannen Abdou Kimba hjelper til. – Gruppa, og tilbodet den gjev for å spare og låne pengar, har endra så mykje for oss, og det me tener på butikken har gjort livet så mykje lettare. Eg er stolt av henne og det ho har fått til. Ho begynte i det små. Så har me kjøpt og selt, og etter kvart har salet auka. No kan ho hjelpe meg med det eg treng til garden vår, seier Kimba og legg til at når det ikkje er vatn, er livet vanskeleg. Sjølv har han arbeid tre månader i året: når

Gruppa har møte kvar fredag. Ulike tema blir drøfta, og medlemmene sparer og låner pengar som dei brukar til familie og til å auke inntekt.

åkeren skal lagast til og det skal såast, og når hausten og avlingane skal inn. – Resten av året er ei utfordring. Difor reiser mange til nabolanda for å arbeide, fortel han. Sjølv reiser han ikkje på grunn av alder, fortel han. Spare- og lånemøtet er over. Fredagen har framleis mange timar. I butikken sit Fatuma. Ein kunde kjem innom og kjøper eit stykke brød. I gruppa har dei i dag spart pengar og det er lånt pengar. Det er lån som er med å styrke utviklinga i landsbyen, og trygge levekåra i denne sårbare delen av verda. Dette er pengar dei ikkje visste at det var mogeleg å få tilgang til før gruppa blei danna i 2014. Men no er det blitt verkeleg! •

NIGER

NIAMEY HJELP TIL SELVHJELP 2 2016 | www.strommestiftelsen.no

KAFFEPRATEN

HENRIK SYSE

Kravstor og raus Filosof Henrik Syse tror vi aldri har vondt av å legge inn en ekstra innsats og kreve noe av oss selv og andre. Men like viktig er det med en raus og åpen kultur, der vi tør å gi hverandre tilbakemeldingene som fører til at vi kan gjøre ting bedre neste gang.

Henrik Syse er en travel mann, men har klart å legge inn et lite treff med HTS på en veikro mellom Kjevik Flyplass og Arendal. Han skal holde to foredrag i Arendal denne ettermiddagen. –Det er fint å holde foredrag, men logistikken er en utfordring. Helst skulle jeg holdt alle foredrag hjemme i stua – på det tidspunktet som passer meg aller best! Syse samarbeider med Strømmestiftelsen som rådsmedlem og gjennom sitt engasjement i AKO Foundation, stiftelsen investoren Nicolai Tangen står bak. Det startet med at Tangen og de andre styremedlemmene i stiftelsen bad Syse om å finne et utdanningsprosjekt i Afrika. – Jeg kjenner Strømmestiftelsen fra langt tilbake og er fast giver, men det var en samtale med Kurt Mosvold som da var rådsleder i Strømmestiftelsen som virkelig satte meg på sporet. Snart var AKO Foundation inne med støtte til Speed Schools, hurtigskoleprogrammet som gir barn som har falt utenfor skolen i VestAfrika en ny sjanse til en utdanning. -Nicolai liker å få ting gjort, og å få gjort dem ordentlig forteller Syse. – Dette ser han også hos Strømmestiftelsen. Strømmestiftelsen er en konkret, lærende organisasjon, utnytter pengene godt og er gode til å rapportere. Strømmestiftelsen praktiserer hjelp til selvhjelp, og bruker mye det engelske uttrykket empowerment, å gi folk makt i eget liv. Dette kan riktignok bli bare et slagord, men Strømmestiftelsen lever virkelig etter dette. Ikke minst er det viktig i rekrutteringen av stab ute i prosjektene, å sikre at menneskene som jobber der tar eierskap og ledelse i arbeidet. Henrik Syse er filosof, forfatter, fredsforsker, foredragsholder og søndagsskolelærer – blant annet. I tillegg har han både nå og fra tidligere en rekke viktige verv, blant annet

innenfor næringsliv og etikk, og ikke minst som medlem av Nobelkomiteen. En av hans bøker «Veier til at godt liv» handler også om hverdagslivets etikk. Hvilket ansvar mener han så vanlige mennesker har overfor verdens fattige? -Jeg tror vi ofte undervurderer hva vi kan gjøre. Vi kommer langt ved å dele to ting – pengene og oppmerksomheten vår. Vi kan oppnå mer enn vi tror ved å dele pengene våre og støtte andre med dem. En annen ting er hva vi kan gi ved å påvirke barna våre. Jeg er ikke blant de mest pessimistiske for vår tid og ser mye positivt i kulturen, men jeg ser også noen farer. En viktig fare er kynismen, holdningen om at ingenting nytter. «Vi lever i en grådig og ond verden, og jeg har ingen mulighet til å endre det.» Det er viktig å vise at man kan utgjøre en forskjell. Det kan være helt små ting. En dugnad, å gå på besøk til noen, åpne døra litt mer opp. -Du har skrevet og snakket mye om både forbrukersamfunnet og kravene til vellykkethet som stilles, spesielt til unge i Norge i dag. Utseende, kropp, klær, karakterer. Så skal vi også ta ansvar for verdens fattige. Kan det ikke bli for mye? -Jeg har et ambivalent forhold til kravene samfunnet stiller i dag. Vi har en type «vellykkethet» som handler om utseende, penger og andre ting som slett ikke er så viktige, og som kan ødelegge ikke minst for unge mennesker. Samtidig kan vi ende i den andre grøfta der «det betyr ingenting hva jeg gjør». For det er faktisk viktig av og til å ta seg sammen, å gjøre en ekstra jobb. Alle kan få til noe ut fra sine forutsetninger, men man må jobbe litt for å lykkes med det. Det er slett ikke slik at alt hele tiden må bli rikere og flottere, og at man skal ha 600 badstuer på hytta. Men når barna mine har tentamen, synes jeg ikke det er OK at de bare

HJELP TIL SELVHJELP 2 2016 | www.strommestiftelsen.no

sitter tre timer når de kan sitte fem og gjøre seg enda mer flid. Det er selvsagt ikke slik at de alltid må få toppkarakterer, men det er viktig at de prøver å gjøre sitt beste innenfor sine forutsetninger. Det er lett å prøve å virke snill ved å ikke stille krav – også innenfor bistand. Hos Strømmestiftelsen ser jeg heldigvis at man stiller krav både til seg selv og til dem man jobber med. I Strømmestiftelsens skoleprosjekter er det ikke slik at det er de «flinke og rike» som hjelper de «dumme og fattige». Man jobber sammen, lærer av hverandre og stiller krav. Jeg har fått se hvilke krav Strømmestiftelsen stiller til dem som leder skolene, og disse kan virkelig kan være utfordrende. Men det er bra, så lenge kravene er forankret i og basert på virkeligheten man er i. -Noen vil si det er urimelig å stille krav til fattige og marginaliserte mennesker? -Å stille krav til noen innebærer at man har forventninger, og det viser også at vi har respekt. Ved ikke å stille krav kan vi stakkarsliggjøre mennesker. Ved å stille krav tar vi mennesker på alvor, anerkjenner deres ressurser og tar vare på verdigheten deres. Samtidig er det viktig at vi er åpne og rause. Det er alltid noe som kan gå galt, og mennesker som vil gjøre feil. Derfor er det viktig å skape gode tilbakemeldingskulturer. Enten kan vi la være å gjøre noe med det som er galt. Eller vi kan si: -Dette er ikke bra nok, nå må vi lære av dette, slik at vi kan gjøre dette bedre neste gang. Det er viktig å finne balansen der man er ærlig om konsekvensene av det som har blitt gjort, men alltid med et godt språk og uten å knuse mennesker eller prosjekter selv om noe har gått galt. Slik kan man sammen jobbe videre for å bli bedre, sier Henrik Syse.

ASLE STALLELAND

N책r vi stiller krav tar vi mennesker p책 alvor, anerkjenner deres ressurser og tar vare p책 verdigheten deres, sier Henrik Syse.

HJELP TIL SELVHJELP 2 2016 | www.strommestiftelsen.no

HJERTEVENN BOLIVIA

Superhelten Elias i Belén! I dag handler spillet om heltene. Derfor springer han og vennene rundt og forteller at de er superhelter, og som superhelter, med superkrefter, kan de hjelpe mange mennesker. – Med superkreftene mine kan jeg reparere huset vårt, sier han og legger til med lav stemme at han ikke liker huset han bor i. Der bor han sammen med de fire brødrene sine og mamma og pappa. – Det er gammelt, og det er ikke rent der. Jeg liker det ikke, sier han, og ser brydd ned i gulvet.

JEANETT JAMES VILLEGAS Belén, Peru

Det er ikke så lenge siden pappaen til Elias reparerte huset. Huset er bygget av tre. Det er slitt av vær og vann, og står på påler ute i vannet når det er flom i elva. Malingen er borte. Huset har to rom, ett av dem er soverom. Kjøkkenkroken er plassert i et hjørne i det andre rommet. I soverommet er det senger og to hengekøyer. Toalett og bad er på baksiden av huset, med vegger av plast. Da Elias var liten, bodde de i en liten landsby på den andre siden av elva. Her var det flere små gårdsbruk.

HJELP TIL SELVHJELP 2 2016 | www.strommestiftelsen.no

– Vi plukket bananer og kokosnøtter der. Nå bor vi i Belén, en bydel i Iquitos. Det er moro her fordi vi kan svømme og hoppe rett i vannet fra huset vårt. Jeg gjør det ofte sammen med søsknene og vennene mine. Skolen til Elias begynte for to uker siden. I år skal han starte i andre klasse. Men Elias har ikke begynt enda. – Jeg skal begynne i slutten av måneden. Foreldrene mine har ikke penger, derfor kan jeg ikke begynne. Jeg har så lyst, men jeg må vente, sier han. Mamma selger kokte egg og kassava, og pappa arbeider som vaktmann på et marked i Belén. Elias skulle ønske at foreldrene hadde gode og trygge jobber. Da ville de ikke slå, krangle og kjefte så mye. – Jeg er så redd. Det er vondt å se når de slår og kjefter på hverandre. Da blir jeg redd og gråter. Hadde de hatt penger hadde det ikke vært slik, sier han og blir stille og tenksom i blikket. Elias og broren Jery er med i prosjektet til La Restinga. Hver tirsdag, torsdag og fredag klokka tre møtes de sammen med flere andre barn. De er på seminar, de leker, har

– Jeg er superhelten, sier åtte år gamle Elias, og bryter ut i et stort smil. Han spiller “gå, spring og fortell”, et spill som er en del av et prosjekt satt i gang av organisasjonen La Restinga, innerst i jungelen i byen Iquitos i Peru.

det moro og setter ord på hva de liker og ikke liker, hva de føler og kjenner på, og så snakker de om hvem de er og om mye mer. Den vesle gutten liker å tegne og male, en metode prosjektet bruker for å hjelpe barna til å uttrykke følelser, tanker og drømmer. I starten klarte han ikke å se hvordan det virkelig var hjemme og i området der han bor. Nå har prosjektet hjulpet han til det, så nå drømmer han om at ting kan bli bedre. – Når vi ber ham tegne hva han tenker om nærmiljøet, så tegner han det stort og rent, uten søppel, med rent, blått vann i elvene og med grønne trær og mange blomster. Han forteller at dette er drømmen om hvordan hjemmet og lokalsamfunnet hans skulle sett ut, sier prosjektleder Jackson Varas. – Jeg har lært noen bokstaver. Men ikke så mange, bare noen få, sier han og begynner å synge en alfabetsang. Før lekte han ofte ute alene, eller sammen med brødrene og venner. Ingen brydde seg hvor han var. Han var ikke vant til å snakke om seg selv. Nå har han lært at han må være forsiktig med hvem han

er sammen med, hvor han går, hva han gjør og hva han skal gjøre dersom noen vil gjøre ham noe vondt. – Jeg stoler på mamma. Jeg kan fortelle henne alt. Hun vil beskytte meg, sier Elias. Dette er viktig for barn og alle i Belén. Her er vold, kriminalitet og overgrep en del av hverdagen. Det er viktig at barna forstår at det ikke skal være slik, og at de ikke aksepterer at det er slik, forklarer Jackson. – Pappa beskytter meg fra tyvene. Og når jeg vokser opp vil jeg også beskytte dem som bor her. Jeg vil bli doktor og brannmann. De er virkelige superhelter, sier han med et stort smil, og fortsetter å leke sammen med vennene sine. •

Elias vil gjerne begynne på skolen, men fattige foreldre uten penger gjør at han må vente noen uker før de kan betale skolepenger for han. Ventetiden bruker han på ulike aktiviteter i La Restinga.

Fadder HJELP TIL SELVHJELP 2 2016 | www.strommestiftelsen.no

BILDEglimt > Vann

Hver eneste dag, to ganger om dagen, kommer de til brønnen for å hente vann – kvinnene i landsbyen Tombokaiery i Niger. Vannet henter de opp i skinnposer og heller over i store kar. Bare åtte millioner av Nigers befolkning på nærmere 19 millioner har tilgang til rent drikkevann. Ifølge nettstedet Wateraid dør nærmere 6000 barn hvert år på grunn av dårlige sanitære forhold og diaré som er forårsaket av urent vann. For å få til en helhetlig utvikling i landsbyer Strømmestiftelsen arbeider i, samarbeider vi med den svenske organisasjonen International Aid Services som borer etter vann i Niger.

< Drømmen om klasserommet

– Siden jeg gikk ut av ungdomsskolen har drømmen min vært å bli lærer, sier 21 år gamle Margareth Poni. Lærere skal være rollemodeller for barna, og det trenger de, spesielt jentene. Jeg ønsker å være en slik, sier hun. Andreårsstudenten ved lærerskolen i Yei i Sør-Sudan er ikke så opptatt av lønn og de vanskelige forholdene flere skoler jobber under i dagens Sør-Sudan. – Det viktigste er å hjelpe mitt lokalsamfunn. Jeg vil tilbake til landsbyen og gi noe til området der jeg vokste opp. Og kan jeg være en inspirasjon for barna, og spesielt for jentene der, så er det det jeg aller mest ønsker å være, sier Margareth Poni.

> Gode, fargerike – og sterke De er runde, ovale, tynne, små, sterke, milde, røde, oransje, gule og grønne – det er Chili. Og denne unge familien på Sri Lanka produserer denne viktige ingrediensen i det asiatiske kjøkkenet. Men som også, og med stor suksess, for lengst har gjort sitt inntog i vårt eget nordiske kjøkken. I alt blir det årlig omsatt rundt sju millioner tonn chili i verden, og India er den største produsenten og forbrukeren. Edward og Teltinam er med i en lokal CBO – en organisasjon som skal hjelpe å målbære landsbyens behov og interesser blant annet overfor myndighetene. Organisasjonen er iverksatt med hjelp fra Strømmestiftelsen, og har hjulpet denne familien og andre med for eksempel god tilgang til markedet med varene sine.

HJELP TIL SELVHJELP 2 2016 | www.strommestiftelsen.no

< Shonglap endrer lokalsamfunn I en artikkel på nettstedet InDepthNews www.indepthnews.net blir Shonglap omtalt som et tiltak som endrer liv og fremtid for unge jenter og hele lokalsamfunn. Shonglap er et program utviklet av Strømmestiftelsen i Bangladesh, og er en ettårig utdanning for jenter mellom 11 og 19 år som har gått glipp av skolen på grunn av fattigdom. Shonglap er i dag i over 33 distrikter i Bangladesh. Og mer enn 4600 Shonglap-grupper arbeider for å hjelpe unge jenter til å stå opp for sin rettigheter. Som et resultat av programmet er det flere foreldre som nå arbeider mot tidlig ekteskap, og beskytter dem mot overgrep og vold.

> Henter barna på skolen Hver dag står Valentin ved skoleporten og venter på sønnen Wilder og datteren Liz, for å følge dem hjem fra skolen. Strøket de bor i er et av de verste på El Alto, i La Paz i Bolivia. – Det hender at barn blir kidnappet eller ranet på vei hjem fra skolen her, sier Valentin. Familien er med i et prosjekt gjennom organisasjonen Alalay, som handler om å bygge relasjoner og utvikle verdier gjennom mellom annet sport og idrett. – Dette har betydd svært mye for oss. Nå bruker jeg tid sammen med barna mine, leker, spiller fotball, snakker med dem og deltar på alle foreldremøter. Jeg har forstått hvor viktig det er. Nå er barna mine glade og gleder seg til å gå på skolen. Å være med i dette prosjektet gir oss alle lykke og glede til å holde på med det vi gjør, sier Valentin.

< Slutt aldri å drømme

Da Lucky var liten, hadde hun et bilde av hvordan livet hennes kom til å bli. I likhet med Ibsens Nora i Et dukkehjem, hadde hun en drøm om å bli lege, forelske seg og ha en lykkelig familie. Men slik gikk det ikke. Lucky ble giftet bort som barn, bare 16 år gammel. Nå er hun 27 og mor til to barn. Mannen reiste fra henne for seks år siden. Lucky har imidlertid aldri gitt opp håpet om å få til en bedre fremtid for seg og barna sine. Nå går hun på Drucilla Balaba Vocational Training School, der hun studerer og lærer å bli syerske og slik tjene penger til barnas utdanning. Yrkesskolen Drucilla er en av Strømmestiftelsens samarbeidspartnere i Kabale i Uganda.

HJELP TIL SELVHJELP 2 2016 | www.strommestiftelsen.no

REPORTASJE NORGE For 20 år gamle Dorothy Tapemu har ikke noe kommet lett. Oppveksten i slummen i Mbale, barneår som gatebarn, en mor som var syk, en far som døde tidlig og mobbing på skolen fordi hun hadde vært gatebarn, har gjort henne til en sterk kvinne.

Utvekslingsstudenten fra Mbale EGIL MONGSTAD

– Sjefen min spurte om jeg kunne ta ansvar for bakeriet mens han hadde fri noen dager. Jeg kunne jo ikke si nei, sier Dorothy og smiler. Øynene stråler. – Tenk at jeg skulle få en slik oppgave. Det gikk fint. Folk kom og noen kjøpte fire og fem brød. Jeg fikk mye skryt og var utrolig stolt over at jeg hadde klart det. Det eneste jeg var i tvil om var hvor mange kutt de ulike brødtypene skulle ha på toppen. Men jeg fant ut av det også, sier hun og smilet bredt. BRØD OG BOLLER Dorothy er Act Now student ved Hald internasjonale senter i Mandal og kommer fra Mbale i Uganda. De siste seks månedene har hun arbeidet ved Varodd Industrier i Kristiansand, der hun har vært utplassert i bakeriet og på kjøkkenet. – Dagene har vært innholdsrike, spennende og utfordrende. Jeg har lært en hel masse. Jeg har ikke peiling på hvor mange brød og boller jeg har bakt, eller matpakker jeg har smurt. Da jeg kom til Varodd, trodde jeg at det var for å vaske, ikke at jeg skulle få slike oppgaver. Men jeg er kjempeglad for utfordringen, sier hun og smiler. KASTET PÅ DØR Året i Mandal har betydd mye. – Jeg har lært mye, fått mange nye venner og fått troen på at det er viktig å utfordre seg selv. Jeg kunne ingen ting om baking. Nå kunne jeg startet eget bakeri når jeg kommer hjem. Det krever penger, og at noen vil satse på meg, men ingen i Uganda vil satse på en ung, uerfaren jente som sier hun kan bake brød, sier hun med et stort smil som lyser opp i de mørkebrune øynene. – Vi er fattige. Vi måtte flytte fra pappa fordi han ikke var god med mamma. Han var

syk. Vi besøkte ham ofte og stelte for ham. Noen år etter døde han. Mamma ble syk og klarte ikke betale for husleien. En dag måtte vi flytte. Mamma klarte å overtale broren sin så vi kunne bo hos ham. Han hadde flere koner, og den yngste bodde sammen med han. Men det gikk ikke, og en dag ble vi kastet på dør. Det var midt på natten, forteller Dorothy. Smilet er borte, det triste alvoret kommer over det unge ansiktet, og tårene renner. – Det var veldig vanskelig. Mamma var syk. Den eldste søsteren min var 12 år gammel og hadde reist bort for å jobbe som hushjelp. Jeg var bare fire år, forteller Dorothy. VONDE MINNER – En nabo oppdaget oss og vi fikk bo hos henne. Mamma begynte å hente vann for folk og fikk noen shilling for det. Jeg begynte å tigge. Jeg hadde venner som fortalte meg at det var bra og at jeg kunne få noe å spise når jeg gjorde det. Mamma måtte ikke vite om det. Da ville jeg ikke få lov. Men en dag måtte jeg fortelle det til henne. Hun likte det ikke, men sa bare da at dersom jeg fikk noe å spise måtte jeg ta med til henne og søsteren min. Hun er tre år yngre enn meg, forteller Dorothy. Minnene er vonde å bære. Livet på gata var hardt for en jentunge på fire - fem år, selv om hun ikke sov ute, og kunne gå hjem til mor og lillesøster. – Det var tøft på gata. De eldre guttene kunne være stygge med oss. De stjal fra oss, de kunne slå og noen ble også voldtatt, forteller Dorothy. CRO Hun ble oppdaget av CRO, Strømmestiftelsens partner i Mbale, en organisasjon som arbeider med gatebarn. Dorothy ble sett og fikk hjelp. Hun fikk begynne på skolen og hadde alltid toppka-

HJELP TIL SELVHJELP 2 2016 | www.strommestiftelsen.no

rakterer. Men også på skolen skulle fortiden gjøre livet vanskelig. – Jeg ble mobbet. «Er ikke du et gatebarn? Hvordan kan du ha slike klær du som har levd på gata?» sa de til meg. Det var fryktelig vondt. Jeg ville bare være som alle de andre. Men jeg ble sett på som annerledes. Det såret meg, sier hun og lar tårene renne. – CRO kom hjem og intervjuet oss. De hjalp med skolen, jeg fikk jobbe i kjøkkenet, jeg var med for å møte barna på gata og jeg intervjuet dem. Mamma fikk hjelp med sykdommen sin. CRO har gjort så mye for oss. Livet har lært meg at det er viktig å sette høye mål og arbeide hardt for å oppnå målene. Det har jeg gjort, derfor har jeg klart meg bra, sier hun og smiler. Hun har fullført High School med de beste resultatene, og hun fikk stipend gjennom CRO for å studere. Hun søkte også om å få reise til Mandal og Hald, og hun ble valgt ut. – Men når kunne jeg igjen få en mulighet til å reise til Norge? spør hun. Valget ble Hald, det har jeg ikke angret på, men dermed mistet jeg også stipendet, sier hun. STUDERE VIDERE I juni reiser hun hjem. Mor har flyttet tilbake til landsbygda i Karamoja, og storesøster er kommet hjem. Selv skal hun jobbe litt ved CRO, og så håper hun at hun vil få sponsorer som kan hjelpe henne inn på universitetet i Kampala, der hun vil studere administrasjon, økonomi og mikrofinans. – Tiden her i Norge har vært fantastisk. Jeg takker Gud for det jeg har fått være med på. Jeg trodde ikke at et gatebarn ingen så opp til kunne få til dette. Så kom jeg hit. Jeg har lært masse og til og med hatt ansvar for et helt bakeri. Det har vært helt topp, sier Dorothy med et stort smil. •

FAKTA CRO

(Child Restoration Outreach) er et dagsenter i Uganda som hjelper gatebarn bort fra gata, rehabiliterer dem fra gatelivet og jobber for at de skal komme tilbake til skolen. På CRO får elevene undervisning i ulike skolefag og livsferdigheter. Slik er de bedre rustet til å klare seg på skolen, enten de har droppet ut eller ennå ikke har fått muligheten til å starte. På senteret deles det også ut mat, og barna får nødvendige vaksiner og helsehjelp. CRO arbeider for å gjenforene barn med foreldrene eller skaffe egnede fosterforeldre, driver informasjonsarbeid om hiv/aids og hjelper ungdom i gang med yrkesopplæring.

Livet har lært meg at det er viktig å sette høye mål og arbeide hardt for å oppnå målene. Det har jeg gjort, derfor har jeg klart meg bra, sier Dorotyh Tapemu. HJELP TIL SELVHJELP 2 2016 | www.strommestiftelsen.no

Dagen reiseklubb er et samarbeid mellom Dagen, turoperatører som G Travel samt norske bistands- og misjonsorganisasjoner. Sammen inviterer vi til unike reiseopplevelser. Reiser som forvandler liv. Velkommen ombord.

EN UNIK REISE TIL NEPAL

I SAMARBEID MED STRØMMESTIFTELSEN

PROGRAM: Dag 1, fredag 18. nov: AVREISEDAG Avreise fra Gardermoen kl 14.55 med Qatar Airways.

“Mektig og rørende” Bli med Strømmestiftelsen på en unik reise til Nepal. Turen vil by på mektige naturopplevelser, spennende kultur og gripende møter med modige mennesker Strømmestiftelsen samarbeider med i kampen mot fattigdom. Turen til Nepal arrangeres av G Travel i samarbeid med Strømmestiftelsen og avisen Dagen. Reiseleder fra Strømmestiftelsen er Egil Mongstad som har arbeidet i Strømmestiftelsen i 17 år. Han er journalist og jobber som redaktør i Strømmestiftelsen. Egil har lang reiseerfaring og har vært flere ganger i Nepal. Øystein Samnøen fra Dagen deltar også som vertskap.

Dag 2, lørdag 19. nov: KATHMANDU og BHAKATAPUR Vi ankommer Kathmandu Internasjonale flyplass og blir ønsket velkommen av representant fra Strømmestiftelsen. Ankomst hotell. Tur til Bhaktapur for by-sightseeing med besøk i Nyatpola Temple, og til det gamle kongelige palasset Golden gate. Middag med nepalsk kulturforestilling på Nepali Chulo. Vi overnatter på hotell i Kathmandu. Dag 3, søndag 20. nov: Vi reiser til LUMBINI Vi kjører fra Kathmandu til Lumbini med turistbuss gjennom et svært vakkert landskap. Lumbini er fødestedet til Buddha, i sydlige Nepal ved grensen til India. Middag og overnatting på hotell. Dag 4 - 5, mandag 21. nov - tirsdag 22. nov: LUMBINI Full dag med Strømmestiftelsen ved Samvad Centre. Middag og overnatting på hotell. Dag 6, onsdag 23. nov: LUMBINI/POKHARA Besøk av Lumbini, fødestedet til Buddha. Vi besøker Puskerni Pond, Garden Mayadevi Temple, og Ashoka Pillarm tempel. Turen går videre til til Pokhara: Vakre landskap med elver, åssider og små landsbyer. Vi ankommer Pokhara for middag og overnatting på hotell. Kveldstur på markedet ved innsjøens bredder. Dag 7, torsdag 24. nov: POKHARA Vi starter dagen med å beundre soloppgangen over Himalayafjellene. Vi besøker den vakre landsbyen Sarangot, 1592 m.o.h. Båttur på Phewa Lake hvor vi skuer utover Annapurna. POKHARA er Nepals flotteste naturlige dal, en meget populær turistattraksjon. Vi skal også besøke den tibetanske leiren, Devi’s Fall, Mountain Museum og Lake Side Market. Middag på hotellet. Dag 8, fredag 25. nov: POKHARA/KATHMANDU Vi kjører fra Pokhara til Kathmandu med buss. Vi stanser ved en elv og spiser lunsj. Ankomst Kathmandu. Middag og overnatting på hotell.

TURFAKTA:

INFORMASJON OG PÅMELDING:

Sted: Nepal Dato: 18. – 29. november 2016 Vertskap: Egil Mongstad og Øystein Samnøen Pris for reisen: kr. 24.196,-

G Travel, Postboks 11, 4661 Kristiansand E-post: anne.grete.sundbo@gtravel.no Tlf: 381 25 652

Påmeldingsfrist: 1. oktober 2016

PRISEN INKLUDERER: Flyreise T/R OSL, hotellovernattinger i henhold til program, 3 måltider/dag, inngangsbilletter, buss, engelsktalende guide, tips og reiseleder. Flyskatt som pr 15.02.16 er kr 2.669,-. TILLEGG: Reiseforsikring og vaksiner. Reise til/fra Gardermoen. Tillegg for enkeltrom: Kr. 4.800,-. Flytur over Mount Everest dag 9 (valgfritt) kr. 2.300,-. Visumkostnad ca. kr 200,- (USD 25). G Travel formidler gunstige priser på forsikring og innlandstransport etter behov: Tlf 381 25 652. Forbehold om tid- og prisendringer, endringer i valutakurser og andre forhold vi ikke er herre over.

HJELP TIL SELVHJELP 2 2016 | www.strommestiftelsen.no

Dag 9, lørdag 26. nov: KATHMANDU Mulighet for morgentur med fly for å oppleve Mt. Everest fra luften (kr 2.300,- pr. person). Deretter utforsker vi fargerike Kathmandu Durbar Square, det gamle kongelige palasset i Kathmandu, Temple of Living Godess Kumari, Jagannath Temple kjent for sine fargerike utskjæringer. Vi besøker Kasthmandap tempel, et treetasjes tempel bygget i 12. århundre. Tid til egen disposisjon etter lunsj. Middag på hotellet. Dag 10, søndag 27. nov: KATHMANDU Vi går i Kathmandus gater og opplever byens attraksjoner og severdigheter. Sightseeing i egen buss med guide. Vi besøker blant annet det gamle tempelet Swyumbhunath, Stupa Boundhanath og Patan Durban Square. Dag 11, mandag 28. nov: HJEMREISE Dagen til fri disposisjon frem til avreise ettermiddag. Flyavgang kl. 20.55. Ankomst OSL Gardermoen 29. nov. kl. 17.10.

RE:ACT Strømmestiftelsens ungdom

31. oktober i 2009 var en gruppe engasjerte ungdommer og to representanter fra Strømmestiftelsen samlet på Hald Internasjonale senter i Mandal. Alle ungdommene var tidligere Hald-studenter, og året før hadde mange av dem vært deltakere på Strømmestiftelsens utvekslingsprogram, Act Now. Etter syv måneder som frivillige i Strømmestiftelsens partnerorganisasjoner over hele verden, ønsket de å fortsette å engasjere seg hjemme i Norge. Dette ble starten på RE:ACT. RE:ACT er Strømmestiftelsens ungdomsorganisasjon, og har siden 2009 vært en møteplass for ungdom som deler Strømmestiftelsens visjon om en verden fri for fattigdom. Fra oppstartsmøtet i Mandal og frem til i dag har organisasjonen vokst til å omfatte over 700 medlemmer og lokallag i Oslo, Volda, Trondheim, Bergen, Haugesund og Kristiansand. Målet har imidlertid ikke forandret seg. RE:ACTungdom vil gjøre noe aktivt der de er for å gjøre verden mer rettferdig; de vil «tenke globalt, men handle lokalt»! Ønsket om å påvirke globale problemer gjennom lokal handling har ledet RE:ACT til å fokusere på to tema, nemlig kulturforståelse og forbruk. Kulturforståelse innebærer for RE:ACT å ha respekt og åpenhet for mennesker med en ulik kulturell bakgrunn enn vår egen. Mange av RE:ACTs medlemmer har erfart på kroppen at uansett hvor forskjellige vi kan være, er vi først og fremst like som mennesker. Denne lærdommen har RE:ACTere tatt med seg tilbake til Norge, og brukt til å starte opp aktiviteter i samarbeid med flyktninger og asylsøkere i både Volda, Trondheim og

RE:ACT-medlemmer samlet på kurshelg i Oslo. Fra venstre: Dina-Eirin Kleppe Leikanger, Bergen, Anne Espeland Berg, Oslo, Marie Svendsen Nerheim, Oslo, Vegard Venås Sørensen, Oslo, Hanna Johre, Trondheim, Vegard Skjeggestad, Kristiansand, Elise Brenne Brustugun, Bergen, Laetitia Rolfsen, Volda, Øystein Venås Sørensen, Kristiansand, Marie Bjerga, Bergen, Kristine Stormo Laguna, Oslo.

Oslo. Og som en av de frivillige i RE:ACT Volda en gang sa det; «Målet er ikke at vi skal hjelpe dem, men at vi sammen skal inkludere hverandre». Det andre fokusområdet for RE:ACTs arbeid er forbruk. Gjennom mange av produktene vi kjøper er vi knyttet sammen med mennesker fra andre deler av verden. Kaffen vår blir produsert i Columbia, klærne i India og smarttelefonen i Kina. I tillegg har vårt forbruk store konsekvenser for klima og miljø, som vil påvirke fremtidige generasjoner. Vi i RE:ACT mener at vi har både makt og ansvar som forbrukere, og at vi bør bruke den makten til å støtte opp under gode arbeidsforhold, rettferdig lønn og bærekraftig produksjon over hele verden. For å bidra til dette, arrangerer våre lokallag blant annet klesbyttekvelder, gjenbruksverksteder og middager med bærekraftig og rettferdig produsert mat. Lokallagene blir også en sosial arena der ungdommer

inspirerer hverandre til å være bevisst sitt eget forbruk. Sist, men ikke minst, er samarbeid med Strømmestiftelsen en viktig del av RE:ACTs arbeid. RE:ACT startet som et resultat av at ungdom ble inspirert av å oppleve prosjektene på nært hold, og vi brenner fortsatt for den respektfulle og kultursensitive tilnærmingen vår moderorganisasjon har til utviklingsarbeid. RE:ACT ønsker å gjøre Strømmestiftelsens arbeid mer kjent blant norske ungdommer, og slik bidra til at enda flere blir med på laget for å bekjempe fattigdom! Sammen gjør vi verden bedre! • Vil du vite mer om RE:ACT? Gå inn på www.re-act.no eller lik oss på Facebook!

HJELP TIL SELVHJELP 1 2016 | www.strommestiftelsen.no

«Doble-kampanje» gav rekordbeløp til Strømmestiftelsen – Jeg dobler alt som blir gitt til Strømmestiftelsen de neste to ukene, sa investor Nikolai Tangen på en konferanse om næringslivets sosiale ansvar, i Kristiansand i slutten av mars. To uker senere var det kommet inn 6 845 214 kroner på aksjonen. Med Tangens dobling ble det hele 13 690 428 kroner til bekjempelse av fattigdom! Nikolai Tangen er mannen bak London baserte AKO Capital. Han kommer fra Kristiansand, og har gjennom familiens stiftelse, AKO Foundation vært en

viktig bidragsyter til Strømmestiftelsen de siste årene. Da Tangen under konferansen kom med sitt rause tilbud, utløste han en giverglede vi knapt har sett maken til. Strømmestiftelsen har mottatt gaver fra både inn- og utland. Trofaste givere gjennom mange år har gitt en ekstragave, nye givere har kommet med små og store bidrag, og mange skoler, bedrifter og filantroper har bidratt. Folk har vært med på ulike måter. Caroline som fylte fem år, og ønsket seg bursdagsgave til å hjelpe gatebarn, klarte å samle inn hele 900 kroner! Fra alle oss i Strømmestiftelsen: Tusen takk! Ganger to! •

Kåret til Afrikas beste innen ansvarlig turisme kene som er tillagt vekt under denne kåringen, som ellers ble dominert av sør-afrikanske aktører. Dette er den mest prestisjetunge kåringen innen ansvarlig turisme i Afrika, og er en betydelig anerkjennelse av modellen som ligger bak Naboisho Conservancy og arbeidet Strømmestiftelsen og vår lokale samarbeidspartner Basecamp Foundation deltar i.

Naboisho Conservancy stakk av med den gjeveste prisen da African Responsible Tourism Awards nylig hadde sin årlige kåring. Landsbyprosjektene som Agder Energi, Skagerak Energi og Dyreparken sammen med Strømmestiftelsen bidrar i, er blant tilta-

I juryens begrunnelse heter det at: «Fire års arbeid med konsultasjoner av 554 landeiere lå bak opprettelsen av Naboisho Conservancy. 94 prosent av dem valgte å leie ut eiendommen sin gjennom et holdingsselskap, med deres egne valgte ledere. Lokalsamfunnet får direkte og konkrete fordeler av at naturen og dyrelivet bevares. Ingen annen aktivitet gir så stor direkte inntekt til folket som Naboisho Conservancy. Naboisho Conservancy har vært en pioner i kontrollert beite og helhetlig eiendomsdrift. Det er en sameksistens mellom vilt og kveg, der interessene til de ville dyrene såvel som masaienes husdyr blir ivaretatt og gjensidig respektert.

Takk til deg som bryr deg om barn!

BLI FADDER

For bare 9 kroner dagen (275 kroner måneden) gir du trygghet, skolegang og en bedre barndom til alle barn i våre prosjekter.

www.fadder.no 32

HJELP TIL SELVHJELP 2 2016 | www.strommestiftelsen.no

Fadder

REPORTASJE MYANMAR

En landmine forandret livet – På sekunder forandret livet retning for Saw Ba Win Georgh. Det høyre benet ble knust i det han tråkket på en landmine.

FAKTA

Vi er på reise østover på smale og dårlige veier fra Yangoon og Irrawaddy-elva og inn i Karen-staten i Myanmar. Turen går gjennom enorme skogområder. Her bor det mennesker som gjennom årtier har kjempet mot regimet i Yangoon for en selvstendig stat. Nå har militærdiktaturet falt, og folk ute i de store landområdene venter på forandring. Her, i en av landsbyene i dette området, skal vi treffe 56 år gamle Saw Ba Win Georgh. Han er gift og har åtte barn. Den yngste er 12 år gammel og bor fortsatt hjemme. Den eldste er 35 år og har slått seg ned i samme området som foreldrene bor i. Som så svært mange andre i dette området er Saw Ba Win Georgh også bonde, men ikke nå lenger. Han hadde et stort hagebruk, og dyrket grønnsaker som han solgte på markedet. Han har også fotografert og tatt småjobber som fotograf når det har vært mulig. Bare de to yngste jentene i familien har fått sjanse til å gå på skole. – Det er veldig kostbart å sende barna på skole. En skoleplass koster 4000 kroner i året, og på en liten inntekt er det tøft å få det til. Selv med kona som arbeider i nabolandsbyen er det vanskelig å få økonomien til å strekke til. Prisene stiger, og vi strever for å klare oss, sier Saw Ba Win Georgh. Så tar han en pause, før han viser oss protesen på høyre bein.

Burma

eller Myanmar som det nå heter, har gjennom de siste 60 årene vært styrt av et militærregime. Neglisjeringen av befolkningen har vært total og satt dype spor i en undertrykt befolkning. Nå har regimet falt, men fattige mennesker venter fortsatt på forandring. En landmine ødela drømmene, men fikk aldri knuse fremtiden til Saw Ba Win Georgh i Myanmar.

– Jeg var på vei til nabolandsbyen da ulykken skjedde. Jeg tråkket på en landmine. På sekunder forandret livet retning. Høyrebeinet fra under kneet var blåst bort. Det var fryktelig vondt. Med store smerter ble jeg liggende ute i to døgn før noen fant meg, forteller han stillferdig. Han ble tatt med til lege og derfra sendt direkte til sykehuset. – Jeg ble værende på sykehuset i ett år. Drømmene mine om en god fremtid i landsbyen, med et godt familieliv og en, om enn kanskje liten, men forutsigbar inntekt, ble etter hvert helt borte. Og etter at staten krevde penger for sykehusoppholdet og protesen, måtte jeg selge gården og flytte. På grunn av at jeg ikke kunne gå som før, måtte vi flytte til en landsby der det var veiforbindelse, forteller han.

– Jeg kunne ikke gi opp. Jeg skaffet meg en motorsykkel og kjempet meg tilbake til arbeidslivet. Jeg begynte å ta forskjellige transportoppdrag for folk i området, noe jeg klarte bra til tross for mitt handicap, sier han. Når vi treffer Saw Ba Win Georgh er det gått ti år siden ulykken. – Konkurransen er blitt større, og inntektene mindre. Og det er krevende å ta opp kampen mot yngre konkurrenter, sier mannen som ble offer for den langvarige konflikten i sitt eget land. – Det vet jeg ikke om jeg klarer, sier Saw Ba Win Georgh, og heller opp en ny kopp varm, nytrukket kaffe.

ODDVAR PAULSEN Myanmar

HJELP TIL SELVHJELP 2 2016 | www.strommestiftelsen.no

To born - fleire draumar Trur du skulen er for oss ogs책? Tekst: Egil Mongstad Foto: Oddvar Paulsen

HJELP TIL SELVHJELP 2 2016 | www.strommestiftelsen.no

Generalsekretær Øyvind Aadland

TÅRER PÅ TV

Hvordan framstiller vi dem vi hjelper for giverne våre? Klarer vi alltid å vise menneskets verdighet – også når vi jobber for å samle inn penger? Siri Hempel Lindøe ved Universitetet i Agder la nylig fram sin doktoravhandling om lidelse i TV-mediet. Her har hun gjort et dypdykk og en svært interessant analyse av hvordan lidelse framstilles i NRKs TV-aksjon. Gjennom TV-aksjonens over 40 år lange historie har en rekke temaer blitt belyst fra både Norge og verden utenfor. Historiene om lidelse har vært mange – og svært ulike. TV-aksjonen har utvilsomt vært viktig for å åpne norske folks øyne for det som skjer utenfor vårt eget land, og bidratt til giverglede. Det er likevel et meget viktig anliggende å gå kritisk gjennom hvordan vi framstiller mennesker i nød. Og her har Lindøe funnet mye forskjellig. Medlidenhet er en følelse det spilles på. Dette ser man svært ofte også i annen kommunikasjon fra humanitære organisasjoner som vil få giverne til å åpne lommebøkene. Det er interessant at Lindøe også har funnet forskjeller på hvordan lidelse framstilles når den skjer i Norge eller i land langt unna. I en TV-aksjon der inntektene gikk til prosjekter både i Norge og i andre land, var det en tydelig ulik innfallsvinkel på reportasjene som gjennomgås i avhandlingen. En reportasje fra Norge ville skape mest mulig nærhet mellom «ofrene» vi møter og TV-seerne. Mens i en reportasje fra et afrikansk land ser det motsatte ut til å være tilfelle. Allerede i introduksjonen blir det lagt opp til et

klart skille mellom «vi» i Norge og «dem» der. Det blir vist scener med mennesker i uverdige situasjoner, som vi kan spørre oss selv om vi ville fremstilt nordmenn i. Mens vi skaper nærhet til menneskene det handler om her i Norge, skapes det avstand til menneskene i Afrika. Det finnes heldigvis også langt bedre eksempler på formidlingen fra andre land. Lindøe viser til et intervju med en sør-afrikansk ANC-medarbeider i Norsk Folkehjelps «Aksjon Menneskeverd» i 1983. Han sier at det er forskjell på «å støtte» og «vise medlidenhet». «Å kreve rettigheter stiller den hjelpetrengende i en annen posisjon enn å be om ren og skjær barmhjertighet», skriver Lindøe. Dette er noe vi også er opptatte av i Strømmestiftelsen. Vi bygger alt vårt arbeid på at mennesker har rettigheter. Menneskerettighetene er bygget på ideen om at alle mennesker har en grunnleggende verdi – et menneskeverd. Dette er dypt forankret i vårt kristne grunnsyn. Når vi arbeider ut fra at et menneske har rettigheter som skal oppfylles, er utgangspunktet et helt annet enn om man kun driver veldedighet. Vi jobber sammen med et menneske fordi han eller hun har de samme rettigheter som oss. Ikke fordi vi er snille og synes synd på dem. Som i arbeidet vårt i felt, gjelder viktigheten av menneskers verdighet når vi skal framstille dem. Medlidenhet kan kanskje være den korteste veien til å få folk til å gi i noen tilfeller. Men ikke den vi bør gå.

Mens vi skaper nærhet til menneskene det handler om her i Norge, skapes det avstand til menneskene i Afrika. HJELP TIL SELVHJELP 2 2016 | www.strommestiftelsen.no

IDÉ/TEKST/LAYOUT/FOTO: STRØMMESTIFTELSEN

Dagen i dag: Barna får ett måltid. Yupar er bekymret for morgendagen. Fattigdom går i sirkel inntil du kommer deg ut av den. En skoleplass eller jobb er ingen selvfølge for fattige mennesker. Derfor, når du gir din støtte til Yupar, er du med og utrydder fattigdom sammen med Strømmestiftelsen. Vi gir starthjelp gjennom utdanning og jobbskaping. Lang erfaring har vist oss at milde gaver ikke hjelper menneskerut av fattigdom. Derfor gir vi heller muligheter!