Hjelp til Selvhjelp nr 3 2018

NR. 3 2018 • 39. ÅRG • STRØMMESTIFTELSENS INFORMASJONSMAGASIN

FORSIDEBILDET

Shonglap skaper nye moglegheiter og endrar framtid for unge jenter som her til dømes for 15 år gamle Dristi Hajong i Bangladesh.

Foto: Egil Mongstad.

NR. 3 2018, 39. ÅRG • STRØMMESTIFTELSENS INFORMASJONSMAGASIN

Bruk forbrukermakten i kampen mot fattigdom! SIDE 32 Gjorde sur melk til klingende mynt

Venene i Palorijna

SIDE 26

SIDE 19 Fadder

De tusen bjellers symfoni

SIDE 16

Unge stemmer kjemper mot diskriminering

SIDE 12

«Det er du som er skatten»

SIDE 24

Traumebehandling viktig for Sør-Sudans barn

SIDE 28

Jentene som ingen kan målbinde

SIDE 4

Takk! – for innsatsen i Sør-Amerika

SIDE 22

Sa nei til å bli barnebrud – nå står lærerskolen for dør

Bridge School tende nytt håp

Næringslivet – en viktig samarbeidspartner for bistand

SIDE 14

SIDE 8

SIDE 30

IC ECOLAB RD

EL

NO

REDAKTØR: Egil Mongstad JOURNALISTER: Asle Stalleland, Doreen Basirika Muhereza, Susanne Fernandez Henriksen GRAFISK DESIGN: Oddvar Paulsen TRYKK: Unitedpress.no OPPLAG: 21.000 ADRESSE: Skippergata 5, Boks 414, 4664 Kristiansand TELEFON: 38 12 75 00 GIVERKONTONUMMER: 3000.32.51000 FAX: 38 02 57 10 E-POST: postkrs@stromme.org Magasinet kommer med fire nummer i året. Ettertrykk anbefales med henvisning til Hjelp til Selvhjelp som kilde. Trykket på miljømerket, resirkulert papir.

3041

2

UnitedPress

0947

HJELP TIL SELVHJELP ISSN 0806-1602

HJELP TIL SELVHJELP 3 2018 | www.strommestiftelsen.no

kontrollerer at innsamlede midler brukes riktig. Strømmestiftelsen forplikter seg til å fortelle deg at gaven har kommet frem, og gi deg fortløpende informasjon om arbeidet.

DEI FATTIGASTE AV DEI FATTIGE! Strømmestiftelsens visjon er ei verd fri for fattigdom.

Og heilt i trå med FNs bærekraftsmål arbeidar også me for at ekstrem fattigdom skal utryddast innan år 2030.

I 1990 levde 36 prosent av verdas befolkning i ekstrem fattigdom. I dag er talet halvvert, så det går altså i riktig retning.

Strømmestiftelsen har alltid freista konsentrere arbeidet omring dei fattigaste av dei fattige. Med utdanning, å styrke økonomisk utvikling, og med å arbeide for likestilling mellom kjønn for å styrke kvinner og jenters stilling i samfunnet, er me med og gjer det mogeleg å ta seg ut frå fattigdom. Det skal me framleis gjere.

Men går det fort nok? Framleis er det nærare 800 millionar menneske som lever under fattigdomsgrensa og som dagleg kjempar for livsopphald og som sakke akterut i utviklinga. Skal også disse klare å karre seg ut frå fattigdom må innsatsen aukast og kanskje må også noko av måten me gjer bistanden på endrast og leggjast om. Det kan setje organisasjonar og oss som arbeidar med dette på vanskelege val.

Bistandsministeren har utpeika 10 land som nøkkelland for langsiktig utvikling, mellom dei Myanmar, Nepal, Tanzania og Uganda, alle land Strømmestiftelsen arbeidar i. I tillegg har departementet peika ut seks viktige land der arbeidet og skal omhandle konflikførebygging og stabilisering. Mali, Niger og Sør-Sudan er tre av dei, også dette er land der Strømmestiftelsen har arbeid og skal fortsetje å arbeide.

Strømmestiftelsen arbeidar allereie i fleire av verdas fattigaste land. Det har me gjort i mange år. I nokre av disse landa ser me også ei oppblomstring av radikalisering.

Disse er også ofte land med stor arbeidsløyse og stor migrasjon mot Europa, og der kampen mot terror er ein dagleg kamp for mange.

Mykje er gjort. Men framleis er det mykje igjen. Skal verdsamfunnet klare å nå målet om å utrydde ekstrem fattigdom innan 2030 må det innsats til. Då kan det hende at endringar må gjerast og vanskeleg val takast og at en må prioritere annleis.

For å konsentrere arbeidet enda meir mot nokre av disse landa har me valt å avslutte arbeidet vårt i Sør-Amerika.

Det gjer me for å styre arbeidet og midlane me har til rådvelde mot enda fattigare regionar og land. Både i Peru og Bolivia vil ein framleis i enkelte områder finne stor fattigdom. Men utviklinga går likevel i riktig retning og disse landa er i dag å rekna som mellominntektsland. Det er verken Niger, Mali eller Sør-Sudan som alle er nokre av verdas fattigaste land, og land der Strømmestiftelsen framleis skal arbeide.

Strømmestiftelsen skal spele på lag med dei aller fattigaste. Difor hender det at me må gjere endringar nettopp for å styrke innsatsen mot denne målgruppa.

Egil Mongstad redaktør

Strømmestiftelsen er utviklingsorganisasjonen som hjelper folk i gang. Som gir fattige mennesker starthjelp til å klare seg selv på egenhånd.

Vår erfaring er at milde gaver ikke hjelper folk ut av fattigdom. Derfor gir vi heller muligheter.

Utgangspunktet for vårt arbeid er knyttet til det kristne verdigrunnlaget med Jesu liv og lære som inspirasjon og rollemodell for nestekjærlighet.

Hjelp til Selvhjelp arbeider etter Redaktørplakaten og Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk.

Våre verdier:

MENNESKEVERD, SOLIDARITET OG RETTFERDIGHET HJELP TIL SELVHJELP 3 2018 | www.strommestiftelsen.no

3

Jentene som ingen kan mĂĽlbinde

4

HJELP TIL SELVHJELP 3 2018 | www.strommestiftelsen.no

FOTO: EGIL MONGSTAD

M

ASLE STALLELAND

ed den gode samtalen som utgangspunkt startet det en stille revolusjon i Bangladesh i 2005.

Ungdomskurset Shonglap har siden reddet titusener fra barneekteskap i Bangladesh, Nepal, Uganda, Sør-Sudan, Tanzania og Kenya.

– Da vi satte i gang prøveprosjektet med Shonglap, forstod vi ikke hva vi hadde satt i gang. Resultatene og endringene overgikk alle våre drømmer. Vi ble forbløffet over hvordan Shonglap ble mottatt, ikke bare blant jentene i tenårene som gikk på kurset, men også fra foreldre, lærere, landsbyens ledere og hele lokalsamfunnet.

Dette sier Joel Das, i dag pensjonist, i 2005 leder for Strømmestiftelsens landkontor i Bangladesh. Shonglap har fortsatt i dag en spesiell plass i hjertet hans.

ET KURS I LIVSMESTRING Shonglap betyr dialog og er altså et ettårig kurs i livsmestring og yrkesopplæring for jenter i tenårene. Det hele startet med en workshop, der alle Strømmestiftelsens samarbeidspartnere innenfor utdanning i Bangladesh møttes med ett klart mål: Lage en utdanning som gjør jenter i tenårene i stand til å ta styring i eget liv istedenfor å ende som barnebruder.

DEN ÅPNE SAMTALEN Hva denne workshopen skulle føre til visste ingen da.

Men da en entusiastisk gjeng utdanningseksperter avsluttet seminaret, hadde de klart konseptet for et ettårig kurs, der dialogen stod i sentrum, og jentene selv i stor >>> Shonglap har skapt en stille revolusjon og bevegelse som har endret liv og samfunn i Bangladesh HJELP TIL SELVHJELP 3 2018 | www.strommestiftelsen.no

5

>>>

UTFORDRENDE TEMAER For jenter som hele livet har vært lavest på rangstigen og vant til å bli sett på som en økonomisk byrde for familien, kan veien til å bli aktive endringsagenter virke lang. Det ettårige kurset fokuserte først på livsmestring, der jenters rettigheter og sentrale og utfordrende problemstillinger i hverdagen stod sentralt. Alt fra hygiene og viktigheten av ordentlige toaletter til barneekteskap og konemishandling blir heftig diskutert og drøftet i Shonglap-gruppene. Først og fremst må jentene bygge opp selvtilliten, for dersom andre skal se at de er en ressurs, er det en forutsetning at de selv innser det. Den

FOTO: EGIL MONGSTAD

grad skulle få finne sine egne løsninger på daglige utfordringer. Et sentralt element var at det ikke skulle være en tradisjonell lærer. En veileder, som bare er litt eldre enn jentene selv, og som i størst mulig grad kom fra samme bakgrunn, skulle lede an i prosessen sammen med gruppa. Ingen fasit, bare innspill og fakta, som hjalp jentene til å gjøre kvalifiserte valg. For eksempel har det faktum at barneekteskap er forbudt i Bangladesh blitt grunnlaget for store endringsprosesser, drevet fram av jentene selv.

Jentene i Malldha Shonglapsenter i Rangpur i Bangladesh samlet til diskusjon og undervisning.

deltakende pedagogikken var nøkkelen til endringene som starter med at den enkelte jente forandrer synet på seg selv.

TIL KAMP MOT MEDGIFTEN Etter ni måneder med livsmestring og rettigheter i sentrum blir jentene tilbudt ulike tre måneders yrkeskurs. Skikken med medgift er en viktig grunn til at jentene ofte blir tatt ut av skolen tidlig og at mange foreldre ikke ønsker å få jenter. Siden jentene blir sett på som en økonomisk byrde, skal jentas foreldre betale en medgift til ektemannens foreldre. Medgiften er tenkt som en slags

kompensasjon for at de tar ei jente til seg i sitt hus. Dette bidrar til økte økonomiske problemer i familier med flere jenter, og er en viktig årsak til hvorfor jenter blir nedvurdert i det bangladeshiske samfunnet.

Men ved å gi jenter yrkesopplæring og muligheten til å tjene egne penger kan man fjerne dette problemet ved roten. Om jenta selv tjener penger er hun ikke lenger noen økonomisk byrde, og hele grunnlaget for medgiften faller fra hverandre.

FRA BYRDE TIL RESSURS I Shonglap er tanken om at økt selvtillit og kunnskap om sentrale forhold i jentenes liv kombinert med at de tjener egne penger med på å forandre jentas selvrespekt. Dette gjør noe med hvordan jentene blir sett på og hvordan de blir respektert av familie og lokalsamfunn.

Strømmestiftelsen hadde konseptet klart, nå var tiden inne for å teste om ideene tålte å bli testet ut i virkeligheten på landsbygda i Bangladesh.

Prøveprosjektet som ble satt i gang med 5000 jenter ble en stor suksess.

Evalueringen, som senere ble gjennomført av Bangladesh Institute for Social Research (BISR), slo fast at Shonglap omgjorde foreldrenes byrder til ressurser. Og for dem som skulle være i tvil: De som ble omgjort fra byrder til ressurser var tenåringsjentene som gikk Shonglap.

FOTO: EGIL MONGSTAD

40 000 BARNEEKTESKAP STOPPET Shonglap var nå klar for å nå enda flere.

Det sørget norske elever på ungdomsskoler og videregående skoler for da de stemte fram Shonglap som Operasjon Dagsverk-prosjekt i 2008. Over 80 000 ungdommer i Bangladesh fikk de neste fem årene Shonglapkurs. Og det skjedde store

6

Shonglap mobiliserer og bevisstgjør jenter til å ta opp kamp mot urett og diskriminering i samfunnet.

HJELP TIL SELVHJELP 3 2018 | www.strommestiftelsen.no

BANGLADESH KINA

NEPAL

INDIA MYANMAR

FOTO: EGIL MONGSTAD

Shonglap gir jentene en sjanse til å lære et yrke. Shynoli lærte å sy og tjene nok penger til seg og familien. Her med mor Jurki Maridi.

endringer. En evaluering gjennomført tre år etter at Operasjon Dagsverk-prosjektet var avsluttet viste blant annet at omkring 40 000 barneekteskap var forhindret.

• Folketall: 166 millioner

BETYR SÅ MYE Joel Das har opplevd mange barneekteskap som er stoppet, krav om medgift som er droppet og jenter som har fått begynne på skolen igjen. Når han skal trekke fram ei jente som har gjort spesielt inntrykk, er det likevel en helt annen historie han velger seg:

FOTO: GRO J. KILEDAL

SHONGLAP UT I VERDEN En av styrkene ved å være en organisasjon med virksomhet i flere land er at gode idéer også kan eksporteres.

Shonglap ble tatt Joel Das. med til Nepal i 2010, under navnet Samvad, som er det nepalske ordet for dialog. Siden har kurset blitt tatt over det indiske hav til Afrika, der unge jenter i Uganda, Tanzania, Sør-Sudan

• Areal: 148,460 km2

og Kenya samler seg om ideen Shonglap.

Her heter kurset Bonga, og jeg tror ikke jeg trenger å fortelle hva det betyr på swahili.

Det som startet som en idé i Bangladesh i 2005 har stoppet titusener av barneekteskap og endret livet til jenter i seks land på to kontinenter. Et stort antall ungdommer har blitt nådd, men det er historiene til de enkelte ungdommene og endringene de har opplevd som gjør inntrykk.

SHONGLAP FORUM – EN HAGE AV JENTER Men det var også utfordringer. Etter ett år med ny kunnskap og refleksjon, fellesskap med andre jenter og felles innsats for endringer i lokalsamfunnet, opplevde mange jenter et voldsomt vakuum når året med Shonglap var over. Å så vidt få kjenne den søte smaken av et selvstendig liv, for så å falle tilbake til det gamle, kan oppleves svært vanskelig og tøft for jentene som opplevde det. Men heldigvis var det noen som tok tak i dette. En av Strømmestiftelsens samarbeidspartnere som var med å utvikle Shonglap, tok initiativ til at jentene kunne fortsette å møtes etter Shonglap. Gruppene fikk navnet «Kishori Bagaan», og betyr «en hage av jenter», eller Shonglap Forum. Her ble også jenter som ikke hadde vært med i Shonglap invitert inn. Her kunne de alle fortsette å være med å utvikle sitt lokalsamfunn og være en ressurs for seg selv og sine familier.

Gode idéer kan spre seg fort, og snart ble dette gjennomført alle steder der det var Shonglapkurs.

SRI LANKA

– En gang under regntiden besøkte jeg et Shonglapsenter i Manikgonjistriktet like utenfor Dhaka. Veilederen fant en av jentene bakerst i Shonglapsenteret. Kjolen hennes var klissvåt, og hun gråt. Hun fortalte at hun bodde på den andre siden av elven og at flommen hadde tatt flåten hun vanligvis brukte til å ta seg over elven for å komme til klassen. Derfor svømte hun istedet, og hver dag hadde hun med et ekstra klesskift i den ene hånden som hun holdt over vannet.

Denne dagen hadde imidlertid strømmen vært så sterk at hun måtte slippe klærne og bruke begge hender for å komme seg over på den andre siden. Dette viste meg virkelig styrken i jentenes motivasjon for å ta i bruk denne nye sjansen Shonglap gir dem. Jeg er glad vi fikk dette til, sier Joel Das. •

• Grenser mot India og Myanmar • 70 prosent jordbruksland • 24,3 prosent lever under fattigdomsgrensen Det er en nedgang på 7,2 prosent siden 2010 • 37 prosent bor i byer og tettstrøk • Vel 42 prosent av er jordbrukere • Offisielt språk: Bangla eller Bengali – 98,8 prosent • Gjennomsnittlig høyde over havet: 82 meter • Høyeste fjell: Keokradong på 1230 meter • I 2016/2017 stod tekstilindustrien for mer enn 80 prosent av eksportinntektene • Myndighetene i Bangladesh har anerkjent 27 etniske minoriteter. Enkelte forskere mener imidlertid at det er rundt 75 forskjellige etniske minoriteter her.

• Religion: 89,1 prosent er muslimer. 10 prosent er hinduister. Resten av befolkningen er kristne, buddhister, animister eller tilhører andre religioner.

• Bangladesh har, sammen med India verdens største elvedelta som strekker seg over 105 000 kvadrat kilometer. Avleiringen fra elvene gjør delta til et av de mest fruktbare jordbruksområdene i verden.

• Bangladesh har verdens største mangroveskog og er sammen med flere naboland hjem for den utryddingstruede bengaltigeren.

Kilde: CIA – World fact book, Asian Development Bank

DHAKA

HJELP TIL SELVHJELP 3 2018 | www.strommestiftelsen.no

7

TEMA BANGLADESH

Minoti danser. Hun synger, og ansiktet lyser i et stort smil. En gang tok hun opp kampen mot sin far og sa hun ikke ville gifte seg. Nå skal hun snart begynne på lærerutdanningen. Og hun er fortsatt ikke gift.

EGIL MONGSTAD Matiakura, Bangladesh

D

et har gått fem år siden faren fortalte henne at han hadde funnet en gutt til henne. Det var på tide at hun flyttet og at hun gjorde som de alltid hadde gjort i hennes familie: giftet seg.

Hun var da omtrent 14 år gammel. Alderen er verken hun eller foreldrene sikker på, siden mange her ikke får fødselsattest når de blir født.

EN GOD TID Det var her jeg vokste opp, sier Minoti Hasda og finner frem et par stoler som hun setter ned på den åpne plassen. Utenfor hjemmet sitter mamma Shrjti Mormo og pappa Budu Hasda. Bak oss har de et annet hus, og på den andre siden av

> Shonglap viste med hvordan og lærte med hva jeg kunne gjøre for å tjene egne penger og følge drømmen min, sier Minoti som snart vil få kalv på denne kua.

8

HJELP TIL SELVHJELP 3 2018 | www.strommestiftelsen.no

Sa nei til å bli barnebrud – nå står lærerskolen for dør

HJELP TIL SELVHJELP 3 2018 | www.strommestiftelsen.no

9

Minoti nektet å gifte seg da faren hadde funnet en gutt som ville gifte seg med henne.

Jeg vil studere og bli til noe, svarte datteren.

Minoti lånte 300 kroner og kjøpte et par geiter. Nå har hun flere geiter, en ku, og tjener nok til å betale studiene og samtidig bidra med penger til foreldrene.

gårdsplassen har familien plantet papayatrær som er gjerdet inn og beskyttet mot husdyr. I den andre enden av gårdsplassen står et hønsehus.

del for foreldrene mine dersom de hadde en munn mindre å mette. Men jeg gav meg ikke, og de andre i Shonglap-gruppa hjalp meg til å argumentere mot at jeg skulle gifte meg. Så pappa gav seg. Han skjønte at jeg ikke ville, og at det ikke ville være godt for meg, forteller den unge jenta.

– Her lekte jeg sammen med venner og søsknene mine da jeg var liten. Vi hadde mye gøy. Jeg gikk på skolen, og når jeg var hjemme måtte jeg hjelpe foreldrene mine med å rydde, gjøre rent, passe kyrne og annet husarbeid. Vi hadde det godt, selv om vi er fattige og det kunne være vanskelig, forteller Minoti.

Hun er aktivt med i oppfølgingsgruppa «Shonglap Forum» sammen med de andre vennene sine. Her har hun vært med å ta opp kampen mot barneekteskap, en erfaring hun selv har kjent tett på seg.

LIVET RASTE SAMMEN – Da jeg gikk i

10

niende klasse, kom det en og ville gifte seg med meg. Far hadde sagt ja til at han kunne få meg. Som datter var jeg en byrde i familien, og far mente det var riktig å gifte meg bort. Jeg var bare 14 år, og hele livet mitt raste sammen. Jeg gikk i niende klasse, var ikke klar for å gifte meg. Jeg ville ikke. Jeg var med i Shonglap, og der hadde vi lært at barneekteskap er feil, sier Minoti.

Hun tok opp kampen og fortalte sin far at hun ikke kunne gifte seg. Hun fortalte at det var ikke bra for henne og for kroppen hennes, og hun ikke var klar for dette. Hun fortalte også at hun ville gå på skole, få en utdanning og bli noe.

MÅTTE KLARE SEG SELV – Det var ikke lett for pappa å bestemme seg. Han er dagarbeider, og vi er fattige. Det ville bety en

HJELP TIL SELVHJELP 3 2018 | www.strommestiftelsen.no

Hun er over 20 år gammel nå, men husker spenningen og dramatikken godt.

– Jeg vil gå på skole og bli noe, sa jeg til foreldrene mine. Pappa svarte med å si at «det er fint, men du får ikke hjelp fra meg, for jeg har ikke noe å hjelpe deg med», sier Minoti.

BETALER SKOLEPENGENE SELV Og det var det hun gjorde. Minoti fullførte grunnskolen, og hun er nå ferdig med videregående skole. Nå starter studiene for å bli lærer.

TEMA BANGLADESH

Dette har jeg fått til fordi jeg var med i en Shonglap-gruppe og fordi foreldrene mine til sist trodde på meg og gav meg denne sjansen.

Shonglap Forum er viktig for meg, familien min og for landsbyen og distriktet vårt. Vi har fått mye til og mer skal vi få til, sier Minoti.

BANGLADESH Vi har fått det mye bedre nå etter at Minoti ble med i Shonglap, sier pappa Budu Hasda og mamma Shrjti Mormo. Her sammen med datteren.

Minoti tok et lån på 3000 taka (ca. 300 kroner) fra Shonglaps lånefond (Goddifondet) gjennom organisasjonen RDRS, som Strømmestiftelsen har samarbeidet med i mange år.

– For pengene kjøpte jeg to geiter. Jeg begynte å lage kompost som jeg selger. Jeg hadde høner og solgte eggene, og jeg gav privatundervisning for barn som gikk på skolen. Alt dette gjorde jeg samtidig med at jeg selv gikk på skolen. Jeg tjente nok til å betale skolepengene mine selv, og i tillegg hadde jeg penger til overs som jeg kunne dele med foreldrene mine. Dette har jeg fått til fordi jeg var med i en Shonglap-gruppe og fordi foreldrene mine til sist trodde på meg og gav meg denne sjansen. Hadde jeg ikke vært med i Shonglap, hadde dere aldri funnet meg her. Da hadde jeg vært gift, og

Matiakura

livet mitt vært et helt annet, uten sjanse til skole og utdanning, forteller hun alvorlig.

I dag har hun ei ku, flere geiter og høner.

Hun tilbyr privatundervisning, selger kompost, hun har kjøpt seg sykkel og skal snart begynne på lærerskolen. Hver måned kan hun tjene 1000 – 1200 taka (ca. 100 – 120 kroner). Det rekker både til skolepenger, til det hun trenger selv, samt til å hjelpe foreldrene.

STOLTE FORELDRE – Det var et vanskelig valg, men jeg er glad det ble som det ble.

Hun klarer seg selv, og så hjelper hun oss, og vi har alle fått det mye bedre. Vi er friskere, spiser sunnere, huset er rent og vi er mindre syke enn hva vi var før, sier pappa Budu Hasda og får støttende nikk fra mamma Shrjti Mormo.

DHAKA

– Shonglap har vært viktig for oss også. Nå håper vi hun kommer videre på lærerskolen og får en god utdanning. Og at hun blir en god lærer som kan komme tilbake her og fortsette å undervise barna og barnebarna våre, sier de to foreldrene, stolt over det datteren deres har fått til. •

HJELP TIL SELVHJELP 3 2018 | www.strommestiftelsen.no

11

TEMA BANGLADESH

Unge stemmer kjemper mot diskriminering – og for sosiale rettigheter og utvikling De startet i januar. Siden har de tatt opp kampen mot urett og diskriminering og arbeidet for sosiale rettigheter og utvikling i landsbyene der de bor.

EGIL MONGSTAD Matiakura, Bangladesh

S

honglap har forandret så mye for oss, blant annet har lokale ledere i en av landsbyene våre gjort landsbyen til barneekteskap-fri sone, forteller Pronoti Mormu. Lederen i den ferske Shonglap Forum-gruppa i landsbyen er stolt over det de har fått til.

12

– Vi har hjulpet seks gravide med å komme til klinikk for å få legehjelp, hatt flere kampanjer mot vold mot kvinner, hatt informasjonsmøter om hygiene og ernæring på skoler, arbeidet med lokale myndigheter om legehjelp og tatt opp kampen mot korrupsjon og barnearbeid. Vi har kampanjer og informerer mot medgift og barneekteskap, om alkoholmisbruk som er en stor utfordring her, og mye mer, forteller Pronoti. Nå arbeider de med de lokale myndighetene for å få til et tiltak over 40 dager med «arbeid for mat», som er et sysselsettingsprogram der myndighetene betaler folk som i perioder ikke har arbeid, for å gjøre nødvendig arbeid.

VANN OG VAKSINER Gruppa har 22 medlemmer, de fleste er tidligere Shonglapjenter, som samles en gang i uka for å drøfte, planlegge og jobbe ut aksjoner, kampanjer og saker de vil arbeide for.

– Nå arbeider vi med en kampanje for å

HJELP TIL SELVHJELP 3 2018 | www.strommestiftelsen.no

få foreldre til å sende barna sine til skolen.

Planene våre videre dette året er å få flere borehull etter vann, noe som er en utfordring i området, også på grunn av arsenikk i grunnvannet. Vi ønsker et vaksinasjonsprogram og vil ha flere regelmessige helsebesøk og helsestasjoner i distriktet. Juridisk hjelp til å arbeide mot medgift og barneekteskap, seksuelle overgrep og vold mot kvinner, er også et ønske, sier Pronoti.

RETT TIL Å BLI HØRT I klasserommet sitter de unge kvinnene i 16 – 20 årsalderen og forteller sine historier, en om hvordan foreldrene tvang henne til å slutte på skolen fordi hun skulle gifte seg. Hun gikk i niende klasse.

– Men jeg fikk senere begynne på Shonglap, og det gav meg en ny sjanse til å lære noe, sier hun.

Flere forteller at Shonglap viste dem hvordan de kunne starte små tiltak som gir ar-

Gjennom kampanjer, informasjon og påvirkning har vi klart å forhindre mange slike ekteskap.

beid og litt penger. De har lært om inntekter og utgifter. Flere har tatt mindre lån gjennom det såkalte Goddi-fondet, et rentefritt lånefond opprettet av en norsk giver som i flere år har støttet arbeidet med Shonglap i Bangladesh. Men aller viktigst har det vært å forstå at barneekteskap er feil og at også jenter har rett til å bli hørt og lyttet til.

KAMP MOT BARNEEKTESKAP – Som jenter møter vi mange utfordringer i dette samfunnet. Vi blir holdt tilbake, vi skal ikke snakke og har ingen stemme.

Barneekteskap, seksuelle overgrep og kjønnsdiskriminering er bare noen få av de utfordringene vi har, sier den unge lederen i gruppa.

– Barneekteskap har vært en tradisjon her.

Det var viktig at vi skulle gifte oss tidlig og ikke være en belastning for foreldrene våre. Gjennom kampanjer, informasjon og påvirkning har vi klart å forhindre mange

slike ekteskap. Vi har informert om helserisiko, at det ikke er lov, at vi jenter har rett til utdanning, at vi har andre rettigheter og at vi kan bestemme over våre egne liv, forteller Pronoti og får støtte fra resten av gruppa.

Det er få i gruppa som er gift. De aller fleste har klart å unngå det. De har tatt opp kampen og med støtte fra hverandre sagt nei til foreldrene som ville gifte dem bort.

Pronoti mener at fattigdom, og at folk ikke har vært opptatt av at dette, er noen av grunnene til barneekteskap.

– I tillegg er det mange som ser på oss jenter som et problem – at vi ikke er verdifulle.

Men Shonglap har lært oss å forstå at dette er feil. Shonglap hjalp oss til å se uretten og til å sette ord på den. Og viste oss at vi kan gjøre noe med det, sier den unge lederen i gruppa.

inntekt, studerer og er en ressurs for familien, landsbyen og lokalsamfunnet.

– Det er ikke bare vi som har hatt Shonglap har forandret oss behov for dette og landsbyen vår, sier leder programmet. i gruppa Pronoti Mormu.

Foreldrene våre har også hatt stor glede av Shonglap, sier jentene i Shonglap Forum i Matiakura. •

Informasjon om sosial rettferdighet og kampen mot

I dag ser foreldrene stolt opp til døtrene sine barneekteskap og vold mot kvinner er viktige temaer som har skapt seg arbeidsplasser, har egen for disse jentene i Matiakura i Bangladesh.

HJELP TIL SELVHJELP 3 2018 | www.strommestiftelsen.no

13

HJERTEVENN BANGLADESH

Bridge School tende nytt Det er regntid. Den gamle motoren slår trufast, og båten pløyer seg fram over den store innsjøen. Under ein meter eller to med vatn ligg rismarkene og vegane, og her reiser elvane vanlegvis forbi. No er det berre vatn, og øyar, små høgder i landskapet som blir til små øyar når vatnet omkrinsar dei og gjer landsbyane til isolerte planetar i eit univers av vatn.

Fadder

EGIL MONGSTAD Khaliajuri, Bangladesh

A

rif* Ahmed er 12 år gamal. Dei neste seks månadane skal ha han bli omgitt av vatn på alle kantar. Rundt den vesle landsbyen stig vatnet dag for dag.

Store mengder smeltevatn og regn kjem frå Himalaya og gjennom indiske Assam, på den mektige Brahmaputra-elva, og gjer at mykje av landet hans blir overfløymd. Skal han til ein tettstad, må han ta båt, skal han på skulen, må han ta båt, blir han eller mor hans sjuk, må han ta båt. Reisa til «fastlandet» tek 45 minuttar før han er framme og kan ta bil vidare.

Arif går i sjuande klasse og drøymer om at han ein dag kan fullføre skulegongen og studere på universitetet. Han vil bli ingeniør og arbeide for styresmaktene.

For den unge guten har skulevegen vore bratt og vanskeleg.

– Pappa døydde då eg var liten, så eg hugsar han ikkje, seier han og ser på mor si.

– Det var så vanskeleg. Mannen min fekk kreft, og det var lite me kunne gjere. Det var mange netter eg berre gråt. Eg var åleine og viste ikkje korleis me skulle klare oss, seier Jhorna Aktar.

Ho bur saman med sonen, ei dotter og sju andre i ein annan familie, i landsbyen Gaglazone i Khaliajuri distriktet nord i Bangladesh, ikkje langt frå den indiske grensa. I rommet står det tre senger som dei to familiane søv i. *)pseudonym

Bridge School har gjeve Arif ein ny sjanse til utdanning.

14

HJELP TIL SELVHJELP 3 2018 | www.strommestiftelsen.no

håp i ingeniørdraumen FAKTA Strømmestiftelsen hadde i 2017, saman med sine lokale samarbeidspartnarar, 50 slike skular med til saman 747 elevar i Bangladesh.

Eg er glad han har fått ein ny sjanse. Eg var så lei meg då eg måtte ta han ut av skulen, seier mor Jhorna Aktar.

Arif er den yngste av tre søsken og måtte slutte på skulen etter første klasse.

– Det kosta for mykje. Me er fattige, og eg hadde ikkje pengar til det. Stundom hadde me mat, nokon gong hadde me mindre.

Ofte kunne me berre eta ein gong om dagen, og stundom kunne me få to måltid. Det hende at naboane hjelpte oss med pengar og av og til med mat. Men det var så vanskeleg, eg hadde ikkje noko val, eg måtte ta han ut av skulen, seier ho med sår stemme.

– Kvar dag såg eg venene mine på veg med leksebøker. Det var det eg óg ville.

Men eg måtte være heime og hjelpe mor, seier Arif.

Fleire timar, to gonger om dagen gjekk seksåringen langsmed vasskanten med det tunge trekantnettet for å fange fisk, reker eller krabbe. Det dei ikkje åt sjølv, selde dei.

– Arbeidet var tungt, og eg var ofte trøytt og svolten. Av og til kunne eg få litt fisk, kanskje eit kilo eller eit halvt kilo. Nokon

gong ingen ting. Det hende nokre gonger at eg fekk catfisk (malle red. anm.), men ofte var det lite, seier 12-åringen.

For tre år sidan starta organisasjonen POPI (People’s Oriented Program Implementation), ein av Strømmestiftelsens samarbeidspartnarar i Bangladesh, «Bridge School» i landsbyen. Prosjektet gjev born som av ulike årsaker har slutta skulen, ein ny sjanse til å få utdanning. Arif fekk begynne i femte klasse. I dag går han i sjuande klasse. Han har eit stipend frå POPI som gjer at han kan ta privattimar for å komme vidare med utdanning. Han fiskar framleis, og tener litt pengar på det han kan selje, og så får litt pengar frå bror sin i Dhaka.

– Eg trudde han aldri skulle få utdanning, men at også han, som så mange andre her, kom til å være dagarbeidar resten av livet.

Men dette tiltaket gav han ein ny sjanse.

Det betyr betre arbeid og betre framtid for sonen min, seier mor, som er ikkje klarer å skjule kor glad ho er for at han har fått denne sjansen.

Fattigdom gjorde at han måtte arbeide seks – sju timar kvar dag for å fange fisk med dette trekantnettet. Eit tungt og slitsamt arbeid for ein seksåring.

For Arif og resten av familien opna det seg eit nytt univers av kunnskap då POPI kom til landsbyen. Mor er med i ei sjølvhjelpsgruppe, og søstera er med i Shonglap og for Toyfel vart Bridge School var brua som tok han over hindringane og hjelpte han mot nye mål og ei anna framtid. •

Eg trudde han aldri skulle få utdanning, men at også han, som så mange andre her, kom til å være dagarbeidar resten av livet.

Jhorna Aktar, mor

HJELP TIL SELVHJELP 3 2018 | www.strommestiftelsen.no

15

TEMA BANGLADESH

De tusen bjellers symfoni

D

et er som om klangen fyller og overtar rommet, og lyden av stemmer fra strømmen av mennesker på sykkel, til fots, på hestedrosje, i biler, på rickshaw, fra folk som stikker hodet ut av bussvinduet og gir en seddel til gateselgeren for en flaske med kaldt å drikke, fra de som sitter i butikkene langs gaten og alle de som haster til eller fra et sted, med pakker, poser,

16

HJELP TIL SELVHJELP 3 2018 | www.strommestiftelsen.no

nett, bærende med noe i hendene, på hodet, på ryggen, på sykkelen, på lasteplanet; alle disse stemmene og lydene blir borte når sykkelbjellenes symfoni spilles i gatene i bydelen gamle Dhaka.

Vi går sakte forbi, lytter, lukter og ser; han som selger tøy, han som fikser sko, han som bare står der og gjør ingen ting, de som

Det klirrer i sykkelbjellene – lyden møter meg som toner fra et bjelleorkester og blir musikk som stiger mot himmelen og blir til en symfoni mellom husene. Klirr – klirr – ring – ring – klang – klang – hundrevis av bjeller i ulike størrelser og med all verdens toner og klanger lager musikk og gjenspill i de trange gatene.

EGIL MONGSTAD Dhaka, Bangladesh

Det er tett og kaotisk i de folketette partene i gamle Dhaka.

selger frukt, han som skjærer ananas, som steller i stand til dagens iftar-måltid, måltidet som hver dag etter solnedgang bryter fasten, skredderen som gjør ferdig en bukse, han som selger kopper og kar og han som selger dadler. Det er bare menn som selger.

Kvinnene handler, de kjøper maten som skal lages til kveldens middag og det som skal spises om natten før solen står opp og

fasten begynner igjen. For det er faste, og fra soloppgang til solnedgang er det ikke lov å spise. Men du kan selge, kjøpe, reparere, transportere, sy og lage mat, men ikke spise.

Vi snirkler oss gjennom de folketette gatene i den gamle bydelen. Over oss stikker bygningene til værs bundet sammen av et nett av elektriske ledninger som er strekt på

kryss og tvers, av reklameskilter som strekker seg mot hverandre ut fra husveggene, og fremfor bygningene henger et virvar av telefonkabler som fasadeskjegg av spagettitråder og knytter de som bor her sammen med resten av verden.

Men Dhaka har også en moderne bydel med gater, biler, trafikk, støy, moderne >>>

HJELP TIL SELVHJELP 3 2018 | www.strommestiftelsen.no

17

En mann med rickshaw transporterer varer, mens mennene i bakgrunnen kjøper mat til kveldens Iftar.

tidligere en av de store eksportøkonomiene her, og kan igjen bli en blomstrende forretning og et godt og bærekraftig alternativ til plast, og en ny stor inntektskilde for bøndene i Bangladesh.

Ifølge det internasjonale pengefondet har landet en av de raskest voksende økonomiene i verden og har de siste årene, til tross for politiske utfordringer og uro, hatt en stabil økonomisk vekst på over sju prosent i året.

Landets statsminister, Sheik Hasina har som mål at Bangladesh i 2021 skal være et mellominntektsland og i 2041 ta steget helt ut og bli et fullt utviklet land.

>>>

Gatene i gamle Dhaka har et yrende liv og en pulserende handel.

Hundrevis av små og store båter frakter folk og gods på elva Buriganga, som renner gjennom Dhaka.

butikker, fortau, restauranter, forurensing, parker, severdigheter og timelange bilkøer.

Fortsatt er elva en livsviktig nerve og en pulserende blodåre i millionbyen. Store skip med passasjerer og varer trafikkerer de mange elvene og frakter hvert år millioner av mennesker til og fra byen og ut til de store byene nordover og sørover i landet.

Store og mindre sampaner, lasteskip, tankbåter og dingier – små robåter med en åre bak – transporterer mennesker og gods, sand, stein og andre varer til og fra hovedstaden og ut på de over 700 elvene i landet.

Landets over 160 millioner mennesker knyttes på et vis sammen på disse pulserende og livsviktige ferdselsårene.

Byen ble grunnlagt i 1608 og fikk navnet Jahangir Nagar, etter byens grunnlegger, mogulkeiser Jahangir, som regjerte over det store mogulske riket. Riket strakk seg over store deler av det som da var datidens India, med dagens Pakistan, og vestover til mye av Afghanistan. Byen, som ligger ved elven Buriganga, en sideelv med utspring fra elven Ganges, utviklet seg til å bli en av de største og viktigste handelsbyene i SørAsia, og ble et viktig senter for muslimenes handel verden over. På 1700-tallet var det mogulske riket verdens største økonomi og sto for over 24 prosent av verdens brutto nasjonalprodukt. I Dhaka bodde det da rundt 450 000 mennesker. Nå bor det nærmere 20 millioner mennesker der.

18

I dag er det handel med tekstiler som dominerer økonomien i Bangladesh. Flere millioner, de aller fleste av dem kvinner, er ansatt i den blomstrende, og til dels utskjelte handelen med bukser, kjoler og tøy. Jute var

HJELP TIL SELVHJELP 3 2018 | www.strommestiftelsen.no

Strømmestiftelsen begynte å arbeide i Bangladesh før 1980. Vann, utdanning og helse var satsningsområdene den gangen.

I 1998 overførte vi 6,669 millioner kroner til ulike prosjekter i Bangladesh. I 2017 var overføringene 17,9 millioner kroner til utdanning, mikrofinans/spare- og lånegrupper, landsbyutvikling og kapasitetsbygging.

I dette landet lever fortsatt over 16 millioner mennesker i ekstrem fattigdom.

På Buriganga ligger passasjerfergene og venter. Til kvelden stikker de ut på elvene igjen. Flere tusen mennesker skal fraktes til byene og tettstedene som ligger langs elvene. Neste dag kommer de tilbake med nye passasjerer. I gamlebyen kaller moskéene til bønn. Det blir stille i gatene når fasten skal brytes og iftar skal spises.

På elven er det færre sampaner og dingier som krysser elven med passasjerer.

Men snart blomster handelen igjen, sykkelbjellene fortsetter å spille sine symfonier i de trange gatene i gamlebyen, og på elva reiser båtførerne med passasjerene til nattemørket tvinger trafikken til stillhet i den travle millionbyen. •

JOBBSKAPER TANZANIA

Gjorde sur melk til klingende mynt Brødrene Manang tapte penger hver eneste dag, spesielt i tørketiden da folk heller ville ha kald drikke fremfor varm te med melk. I dag driver de et stort meieri med 18 ansatte og leverer yoghurt, melk og ost til butikker i Arusha-regionen i Tanzania.

D

et begynte med at de kjøpte 50 liter melk om dagen. Melken ble levert til brødrenes butikk i Arusha by.

Men i det varme været hendte det ofte at de måtte tømme ut melk som hadde surnet og blitt for dårlig til at den kunne selges.

– Vi tapte penger på det. Jeg snakket med en venn som utfordret meg til å se etter andre måter å bruke melken på, forteller en av grunnleggerne og daglig leder i bedriften, Ismael Manang.

– Vi begynte å diskutere dette, og slik kom vi frem til tanken om å begynne å lage yoghurt, sier han.

De kontaktet folk som hadde mer greie på det og fikk hjelp fra en ekspert fra Nairobi som lærte dem hvordan de kunne lage yoghurt og andre melkeprodukt, og kort tid etter kunne de åpne sitt første, lille meieri.

– I starten hadde vi mange utfordringer og visste ikke helt hvordan vi skulle arbeide med dette. Vi hadde ingen maskiner eller tekniske hjelpemidler. Alt vi hadde var et lite kjøkken med en kullfyrt ovn, forteller Manang.

Men noe gjorde de riktig. Omsetningen vokste, og produksjonen økte fra 50 til over 100 liter om dagen.

– Melken er kortreist og kommer fra bønder i nærmiljøet. Dette er vårt område, det er her kundene våre er, og det er her vi kommer fra. For oss betyr det mye og er en stor fordel, sier Manang.

Quentin Leenyer og Andrew Sooka (t.v.) sjekker produktene i meieriet.

Myndighetene la merke til den unge bedriften i Arusha, og TFDA (Tanzania Food and Drug authority) tilbød å sende ledelsen og de ansatte på kurs for å utvikle kompetansen og kunnskapen. Det betydde mye.

Etter hvert klarte de å kjøpe en større kjele, noe som bidro til bedre produksjon og nye muligheter for den unge bedriften.

Alle pilene pekte oppover, og produksjonen var snart oppe i 500 liter om dagen. Med lån fra Strømmestiftelsens mikrofinans i Øst-Afrika gjennom den lokale samarbeidspartneren ECLOFT, kunne de bygge større

kjølerom og etter hvert også investere i en pakkemaskin.

I dag har meieriet tredoblet produksjonen og er en sikker mottaker av melk fra flere hundre bønder i området. Bøndene får 1000 Tanzania shilling (kr 3,50) per liter, og meieriet har egne kontrollører som tester melken. Bøndene får betaling en gang i måneden. Meieriet har også tatt ansvar for å lære opp melkebøndene. Produksjonssjef og en av eierne, Deo Temba, er også dyrlege og gir gode råd og hjelp i forhold til god dyrehelse, foring og hvordan bøndene kan forebygge sykdommer blant husdyrene sine.

En stor utfordring er at det ikke finnes kjølelagre ute i distriktene der melken blir samlet. I tillegg kan dårlige veier, spesielt i regntiden, føre til at melkebilen bryter sammen og melk må kastes. Men dette har de tenkt å gjøre noe med og er nå i ferd med å spare penger slik at de kan kjøpe en egen tankbil.

DOREEN BASIRIKA MUHEREZA Arusha, Tanzania

Yoghurt som er pakket og klar for markedet.

HJELP TIL SELVHJELP 3 2018 | www.strommestiftelsen.no

19

SMÅTT & STORT FRA NÆRT OG FJERNT

Førskulen i Nzaza FOTO: ØYSTEIN VENÅS SØRENSEN FOTO: EGIL MONGSTAD

Dei kan gleda seg til skulen, disse borna (bildet) som er elevar i Nzaza førskule i Msongola utanfor Dar Es Salaam i Tanzania. Her arbeidar Strømmestiftelsen saman med organisasjonen OCODE for å gje borna eit godt førskuletilbod. Borna lærer å lese og skrive, og når dei skal begynne i første klasse vil dei være vel førebudde til å ta fatt på utdanninga.

Ny ansatt

– Dette er ein trygg stad for borna å være medan foreldra er på arbeid eller gjer andre ting i heimen, seier Geoffery Mchau.

Han er lærar for dei 36 borna i klassen og elskar arbeidet sitt.

– Eg har vore lærar i førskulen i to år og trivest så godt med dette. Foreldra følger opp og er interesserte i det me held på med og støttar opp om skulen.

Sven Arild Bransdal (42, bildet) er ansatt som Digital Marketing Manager i Strømmestiftelsen og skal spesielt arbeide med å rekruttere nye givere gjennom blant annet websidene, Google og ulike sosiale medier.

Bransdal har de siste ni årene vært ansatt i NorgesEnergi og hadde der ansvaret for digitale kanaler. Før det arbeidet han i ni år med markedsføring i Sparebanken Sør.

Han har utdanning i økonomi og administrasjon fra Høgskolen i Agder og er Sivilmarkedsfører med mastergrad i markedsføring fra NMH/BI i Oslo og Bond University i Gold Coast, Australia.

- Jeg gleder meg nå til å ta fatt på jobben og bidra til å hjelpe mennesker ut av fattigdom. Gjennom frivillig arbeid har jeg sett hvor mye hjelpen vår kan bety for de fattige i verden. Det er liten tvil om at riktig bruk av digitale kanaler kan gjøre at flere engasjerer seg i kampen mot fattigdom, og gjøre at vårt bistandsarbeid kan nå ut til enda flere, sier Bransdal.

30 år med «Stille natt Hellige natt»

– Det er trygt å sende borna våre hit. Her kan dei leike og være saman med andre born. Men viktigast av alt er jo at dei lærer noko, og med det førebur seg til å begynne på skulen, seier Hadidja Rashid, ei av mødrene til borna.

I oktober reiser denne gjengen ut i verda for å arbeide og oppleve korleis det er å bu og leve i nokre av Strømmestiftelsens samarbeidsland. Dei er alle studentar ved Hald Internasjonale Senter i Mandal, der dei går på Strømmestiftelsens linje, Act Now. Act Now er eit utvekslingsprogram som er oppteken av å formidle global rettferd og korleis ein på ulikt vis kan kjempe mot fattigdom. Ni norske ungdommar reiser til Tanzania, Uganda i Aust-Afrika og til Nepal i Asia i seks månader for å arbeide saman med nokre av våre samarbeidspartnarar i disse landa. Og ni ungdomar frå dei same landa kjem til Noreg og skal bu og arbeide her.

I august var dei på vitjing til Strømmestiftelsen i Skippergata i Kristiansand, der dei fekk orientering om korleis Strømmestiftelsen tenkjer og arbeider.

I år er det 30 år siden julekonserten «Stille natt Hellige natt» ble fremført for aller første gang. For Strømmestiftelsen, som har vært med på store deler av denne reisen, har det vært en festreise.

Og det er først og fremst takknemlighet som kommer frem når vi tenker på hvor mye denne konserten har betydd for mange mennesker her i landet, og siden samarbeidet med Strømmestiftelsen startet i 2000, har «Stille Natt» bidratt med 11 millioner i kampen mot fattigdom verden rundt.

Siden starten har mer enn 500.000 publikummere fått oppleve «Stille natt hellige natt», og turneen har besøkt over 150 forskjellige kirker over hele Sør-Norge.

I jubileumsåret tar «Stille natt Hellige natt» turen til Nord-Norge for aller første gang og starter i Tromsø Domkirke 22. november.

Deretter følger 45 konserter i 40 kirker fra Tromsø i nord og over hele Sør-Norge.

Med på laget dette året er (bildet over) Tor Endresen, Maria Haukaas Mittet, Alexander Rybak, Lisa Børud og nestor Rune Larsen, som i år er med for syttende gang. Musikere er Tove Kragset og Olav Torget. Du kan lese mer om turneen og finne turneliste her: www.taran.no

FOTO: ØYSTEIN VENÅS SØRENSEN

20

FOTO: JARLE NYTTINGNES

Act Now – eit skuleår i ein annan kultur

HJELP TIL SELVHJELP 3 2018 | www.strommestiftelsen.no

Båtføraren i Timbuktu

Vil du bli en fattigdomsbekjemper?

Ho driv det som tradisjonelt har vore ei mannsarbeid – denne kvinna i Timbuktu. Mariam Maiga (bildet) fraktar folk og varer over elva Niger, som renn gjennom byen før den fleire hundre mil seinare renn ut i Guinea-bukta.

Mariam sparte og lånte, og etter ei tid tok ho sats og tok eit større lån på vel 8000 kroner, for å kjøpe ein båt ho kunne frakte folk og varer med. Arbeidet er krevjande, både fysisk og psykisk. Det er steinar, det er straum, ein må ikkje ta for store sjansar og ein må halde hovudet kaldt. Men Mariam har lært seg å lese elva og forstå straumane, og ho veit kvar dei største farane er. Ho likar jobben, og fortenesta er god. På ei veke kan ho tene 700 – 800 kroner.

KVS-Lyngdal samler inn penger til kasteløse i Nepal

FOTO: STRØMMESTIFTELSEN

Mariam har aldri gått på skule. Gift og med fire born, hadde ho heller ikkje store forhåpningar om at ho ein dag ville tene eigne pengar. Men Mariam vart med i ei av Strømmestiftelsens spare- og lånegrupper, og etter kvart fekk ho inspirasjon og lyst til å starte noko som kunne gje henne ei inntekt.

www.fattigdomsbekjemper.no

En gave til fremtiden

FOTO: ØYSTEIN VENÅS SØRENSEN

Hvert år mottar Strømmestiftelsen gaver fra mennesker som gjennom sin siste vilje, sitt testamente, ønsker å støtte vårt arbeid. Ved å tilgodese Strømmestiftelsens arbeid i ditt testamente, er du med på å gi mennesker muligheten til å jobbe seg ut av fattigdom gjennom utdanning og mikrofinans.

Dette skoleåret skal Strømmestiftelsen det neste året samarbeide med KVS-Lyngdal. I hard konkurranse med flere andre organisasjoner ble Strømmestiftelsen og programmet «Sjef i eget liv» med fokus på Samvad i Nepal valgt til skolens innsamlingsprosjekt.

Skolen er en kristen videregående skole og har i flere år samlet inn penger til ulike utviklingsprosjekter.

Like etter skolestart i august var hele tredje klasse (bildet), 100 elever, som også er de som skal lede aksjonen og arbeidet ved skolen, i Kristiansand for å bli kjent med Strømmestiftelsen og programmet «Sjef i eget liv» gjennom Samvad, som de skal samle inn penger til.

Dersom du har spørsmål, er du velkommen til å ringe, eller skrive til oss.

Ta kontakt med Turid Skjævestad på telefon 38 12 75 00 eller på e-post: turid.skjaevestad@stromme.org.

JOBB SKAPER FRAMTID! www.jobbsk aper.no

HJELP TIL SELVHJELP 3 2018 | www.strommestiftelsen.no

21

TAKK! - for innsatsen i Sør-Amerika Den 31. desember i år er det slutt for Strømmestiftelsens arbeid i Sør-Amerika. Etter nærmere 40 år med et langt og godt samarbeid legger vi nå ned regionkontoret.

FOTO: STRØMMESTIFTELSEN

– Vi har en fantastisk fin stab med dyktige medarbeidere og dedikerte og gode samarbeidspartnere der ute som har utrettet så mye.

Flere titalls tuTina Sødal, generalsekretær sen mennesker har fått det mye i Strømmestiftelsen. bedre, og det har virkelig gjort en forskjell at Strømmestiftelsen har vært der i alle disse årene. Men for oss har vi nå kommet til et punkt der våre veier skilles. Både Bolivia og Peru har hatt en betydelig økonomisk vekst og utvikling, og er ikke lenger blant de aller fattigste landene i verden. Derfor har styret tatt en vanskelig, men likevel slik jeg ser det en riktig beslutning, og bestemt at vi skal avslutte arbeidet i Sør-Amerika, sier generalsekretær Tina Sødal i Strømmestiftelsen.

TAR FARVEL Allerede fra nyttår skal kontoret avvikles, og i november reiser Sødal til Peru for aller siste gang for å takke medarbeidere og samarbeidspartnere.

– Det er klart det blir vanskelig. Vi skal ikke bare avvikle arbeidet. Dette handler også om å ta farvel med dyktige medarbeidere og gode venner, noen av dem har arbeidet med oss i mange år. Vi skal også avslutte samarbeidet med gode samarbeidspartnere, som nå vil fortsette arbeidet uten oss. Og så handler det om å ta farvel med fattige mennesker som ikke lenger skal ha Strømmestiftelsen som sin stemme og støttespiller, sier Sødal.

Generalsekretæren understreker at proses-

sen har involvert ansatte i regionen og ved hovedkontoret i Kristiansand.

– Det har vært en lang og grundig prosess.

Vi vet at både Bolivia og Peru fortsatt har mange mennesker som lever i ytterste fattigdom. Når vi likevel har bestemt oss for å avvikle, så er det fordi vi mener vi kan utrydde mer fattigdom med å flytte våre midler og ressurser til enda fattigere områder, sier generalsekretæren.

MELLOMINNTEKTSLAND Bolivia og Peru er ikke lenger blant av fattigste i verden og blir regnet som mellominntektsland.

I følge tall fra verdensbanken (2017 red. anm) har Bolivia en brutto nasjonalinntekt (BNI) på 3130 dollar mens tilsvarende tall for Peru er 5970. Til sammenligning har Norge i 2017 en BNI på 75 990 dollar per innbygger. I Niger og Mali, to av de aller fattigste landene i verden, og land vi fortsatt skal arbeide i, har Mali en brutto nasjonalinntekt på 770 dollar mens Niger har en BNI på 360 dollar i året.

(Kilde: www.worldbank.org) – Når Bolivia og Peru ikke lenger er blant de fattigste landene, er det naturlig at vi trekker oss ut og bruker pengene våre der fattigdommen er større. I 2017 brukte vi vel 14 millioner kroner i denne regionen. Dette er penger vi nå skal sette inn i andre og fattigere områder, sier Sødal.

RESSURSMOBILISERING Hun legger stor vekt på at det skal være en god overgang for våre samarbeidspartnere, som etter flere år med støtte fra Strømmestiftelsen nå må finne andre inntektskilder.

– Vi har jobbet målrettet med å gi våre partnere mest mulig kunnskap og kompetanse så de kan fortsette arbeidet. Vi har

hatt seminarer for å gi kunnskap om innsamling og hvordan de kan utfordre lokalt næringsliv til å ta et større ansvar for fattige i eget land. Det er mer og mer ressurser i disse landene. Vi vil gi dem innsikt i hvordan de kan utløse noe av dette, sier Sødal.

Dette har blant annet ført til at organisasjonene har gått sammen og ansatt en person for å drifte og samordne ulike innsamlingsaktiviteter. Organisasjonene betaler 50 prosent av denne stillingen, mens Strømmestiftelsen har tatt ansvar for resten.

MANGE ER BLITT HJULPET Sødal har reist flere ganger i regionen og er imponert over det som blir gjort. Hun nevner blant annet urbefolkningen i Andesfjellene som nå har fått læreplan og lærebøker på sitt eget morsmål, ketchua.

– Nå kan de starte de første skoleårene med å lære å lese og skrive på sitt eget morsmål. Dette er et opplegg som er utviklet av Strømmestiftelsen og vår lokale samarbeidspartner Paz Y Esperanza, og har nå blitt en del av den offentlige læreplanen for alle tospråklige barn som begynner grunnskolen i Peru, sier Sødal.

Hun nevner også organisasjonen Alalay i Bolivia som vi har samarbeidet med siden midt på 1990-tallet, og som siden starten har arbeidet med 35 000 gatebarn. Og CEDETEP i Lima, som arbeider med barnemødre. Her har Strømmestiftelsen vært med å hjelpe 1255 unge jenter som alle fikk barn da de selv var barn.

– Arbeidet vårt har gjort at mennesker har fått det bedre, sier Sødal. Hun husker et møte med en enslig mor i et hjem i slummen i Lima. På veggen hang det en stor plakat, der hun daglig minnet seg selv om viktige

Vi håper alle dere som var med oss i Sør-Amerika vil fortsette sammen med oss i til andre steder i verden i kampen for en verden fri for fattigdom.

22

HJELP TIL SELVHJELP 3 2018 | www.strommestiftelsen.no

tiltak for god helse, for hygiene, og godt renhold, for omsorg og at vold mot kvinner ikke skal tolereres.

– Jeg er så imponert av disse kvinnene og hvordan de tar opp kampen for å komme ut fra fattigdom, sier Sødal. Hun understreker at dette ikke hadde vært mulig uten støtte fra alle våre mange givere, som trofast har jobbet med oss i Sør-Amerika.

– Uten dere hadde vi ikke fått dette til, sier Sødal og retter en stor takk til alle som har vært med å støtte arbeidet i Sør-Amerika i alle disse årene.

UTDANNING Strømmestiftelsen har arbeidet i Sør-Amerika siden 1976. Det startet med misjonæren Liv Haug som fikk hjelp til arbeidet, og i 1980 ble det satt i gang fjernadopsjon, der pengene gikk til Peru og arbeidet til Liv Haug. Pengene gikk blant annet gikk til å bygge klasserom og til utstyr og lærebøker til skolene i landsbyen Puerto Libre i Perene-dalen.

– Nå forlater vi Peru og Bolivia og etterlater oss blant annet et undervisningsopplegg for tospråklige barn på ketchua. Ringen er på mange vis sluttet. Det begynte med det aller viktigste; utdanning, og arven vi legger etter oss handler om mye det samme, sier Sødal.

Selv om vi nå forlater denne regionen, skal vi fortsette med å utrydde fattigdom andre steder i verden.

– Vårt oppdrag er å utrydde fattigdom. Det skal vi fortsette med, det er vår misjon, og vi håper alle dere som var med oss i SørAmerika vil fortsette sammen med oss til andre steder i verden i kampen for en verden fri for fattigdom, sier Sødal. • EGIL MONGSTAD

FOTO: ODDVAR PAULSEN

Alalay har vært en viktig samarbeidspartner for Strømmestiftelsen i Bolivia, og hjulpet tusenvis av gatebarn til et liv borte fra gata.

HJELP TIL SELVHJELP 3 2018 | www.strommestiftelsen.no

23

SELVTILLIT PERU

«Det er du so

En sparegruppe for kvinner kan gi mange resultater. Den kan til og med være en indre skjønnhetssalong.

V

i er i Nauta i Peru, i jungelen ikke langt fra Amazonas.

Vi har kjørt lenge gjennom regnskogen og kommer til en bebyggelse ved en elv. De første husene er bygget på påler i vannet, og «veien» er bygget i planker, også den på påler, kanskje halvannen meter bred, med rekkverk på begge sider. Flere ganger må vi lene oss inntil det spede rekkverket for å la trehjuls taxier passere. Ingen tvil om at det er enveiskjøring her. Opp en bakke og inn en sidegate på den andre siden av elva blir vi vist inn i et rom, lyst opp av solstrimene som trenger inn gjennom sprekkene i plankene. 20 kvinner er samlet her, noen ser svært unge ut, andre er godt voksne. Kvinnene har møte i spare- og lånegruppa. Og det er ikke bare penger det handler om.

DU ER SKATTEN Selvfølelse er dagens tema. Gruppas unge leder tar ordet. Hun forteller, ark kommer opp på tavla, og betydningen av en god selvfølelse understrekes både i plakater og tale.

Hun løfter opp en gjenstand, et lite skrin formet som en skattkiste.

– Oppi denne kan du se en skatt, forteller hun. Deretter går hun rundt i rommet med skattkisten, slik at alle kan kikke oppi. Uttrykk av mild overraskelse, smil og latter fyller rommet, og jeg får også ta en titt. Skrinet inneholder et speil. Budskapet er tydelig: Det er du som er skatten.

– Hva følte dere da dere så i skattkista, spør gruppens leder. Mange forteller at de ble glade for å se at de selv var skatten.

– Jeg ble trist, sier en annen kvinne. – Jeg husker ungpikeansiktet mitt fra før jeg fikk barn. Nå ser jeg ikke slik ut lenger og synes ikke jeg er pen lenger. Gruppelederen og mange andre forteller henne at hun er like vakker som mor. En eldre kvinne reiser seg og ser mildt på den mye yngre moren.

En god selvfølelse er dagens tema i spare- og lånegruppen i nauta.

Et skrin, et speil er enkle hjelpemidler for å få til en god samtale om selvrespekt og godt selvbilde.

24

HJELP TIL SELVHJELP 3 2018 | www.strommestiftelsen.no

m er skatten» – Vi er alle vakre, sier hun. Det følger en lang samtale rundt dette, før de går videre på programmet. Hva er selvfølelse? Kvinnene rekker opp hånden og diskuterer. Setninger kommer opp på arket som er hengt opp: Å sette pris på seg selv. Å respektere seg selv. Elske seg selv. Akseptere seg selv.

Så er det gruppearbeid. Alle får ulike spørsmål som handler om hvordan man kan være bevisst og bygge selvfølelsen sin. Påstander skal kategoriseres og vanskelige spørsmål diskuteres. «Jeg aksepterer at mannen min slår meg» er en av påstandene. Kvinnene diskuterer heftig og kommer fram til at lav selvfølelse er en av de viktigste grunnene til at mange finner seg i volden og ikke gjør noe for å stoppe den. De deler erfaringer, gode og vonde, og ser hvordan de kan løse det.

Etter diskusjonen trekkes spareskrinet fram. Gruppa møtes regelmessig, og nå er det tid for den månedlige sparingen. Noen ganger har de temasamlinger som i dag. Begge deler er viktig.

Gruppa begynte for tre år siden med sju medlemmer. Nå er de 20.

Når møtet er slutt, snakker vi litt med kvinnene. Susana, Strømmestiftelsens regionleder for Sør-Amerika, går bort til kvinnen som tidlig i møtet fortalte at hun syntes hun var stygg.

– Du har virkelig ingen grunn til å tenke slik om deg selv, sier hun og gir kvinnen en klem. Kvinnen smiler og virker glad etter møtet.

– Takk, ja nå synes jeg ikke jeg er stygg lenger. Jeg har skjønt at jeg er pen og kan være fornøyd med meg selv, sier hun.

Og vi har også lært noe nytt i dag: Et møte kan faktisk gjøre en kvinne vakker. • ASLE STALLELAND Nauta, Peru

PERU Nauta

LIMA

HJELP TIL SELVHJELP 3 2018 | www.strommestiftelsen.no

25

Venene i Palorijna

– Eg er så glad for å vera her, seier Gloira. Ho er 11 år gamal og flyktning frå eit krigsherja Sør-Sudan.

Men opplevingane ho har med seg er vonde å bære. har festa seg. Ho berga livet saman med åtte andre i familien. Faren er framleis i SørSudan.

EG VIL HEIM – Eg har det fint her. Her er det ikkje krig. Eg høyrer ikkje skot her. Men eg vonar at eg ein dag kan reise heim att til Sør-Sudan. Hadde eg møtt presidenten vår ville eg seie til han at han måtte slutte å krige og la oss komme heim att til landet vårt, seier Gloria og let tårene renna.

Gloria har fått eit tryggare liv i Uganda, men minna frå flukten og krigen har brent seg fast.

– Me var på flukt. Soldatane kom til landsbyen vår. Me torde ikkje være heime, difor flykta me til fridomen her i Uganda. Ikkje lenge etter at me hadde teke på flukt, gjekk bror min heim for å ta med litt tøy me kunne ha på oss når kvelden kom. Me hadde ikkje kome så langt, så det var ikkje så langt å gå. Etter eit kort stund høyrde me fleire skot. Me var redd noko hadde skjedd han.

Mamma gjekk heim, og ho fann han død.

Det var soldatane frå vår eiga regjering som hadde gjort dette. Dei hadde teke livet hans fordi me fraus og han gjekk heim for å finne varmt tøy til oss, seier Gloria og let gråten overta.

Det er så vondt å snakke om dette. Minna

KØYRE BIL I likskap med venene sine er ho glad for å være her. Dei er med dei heldige som har fått plass på skulen. Ho går i fjerde klasse og likar aller best engelsk, matte og vitskap. Draumen er å bli sjåfør. Når ho ikkje er på skulen, må ho hjelpe med å vaske, rydde og gjere reint heime.

– Mamma tener litt pengar på å selje delar av matrasjonane dei får frå FN. Det er heilt vanleg her, seier ho.

GJEKK LANGT Også venene, 13 år gamle Iren og 14 år gamle Santina, har vonde opplevingar å fortelje. Iren går i fjerde klasse, og rømde saman med mamma og fem andre søsken.

– Det er så vondt. Eg ønskjer at det skal bli fred i landet vårt, og at me kan leve trygt saman. Eg var så redd for å bli drepen. Me gjekk i to dagar, sov ute. Eg er så glad for at me klarte å kome hit. Det er trygt her, seier Iren, som også drøymer om at ho ein dag kan bli sjåfør og køyre bil og tene pengar til seg og familien.

REDD FOR PAPPA Venninna Santina kom i ei gruppe med seks andre. Pappa er igjen i heimlandet der han kjempar mot regjeringssoldatane.

– Eg er så lei for at han er med i krigen. Eg vil ikkje at han skal gjere det, for eg er redd

Heime kom det folk til oss og spurte om me hadde våpen. Hadde dei funne det, ville me ha døydd alle saman.

26

HJELP TIL SELVHJELP 3 2018 | www.strommestiftelsen.no

han kan bli drepen. Heime kom det folk til oss og spurte om me hadde våpen. Hadde dei funne det, ville me ha døydd alle saman.

Men det gjorde dei ikkje. Eg veit om andre som det har skjedd med, fortel 14-åringen.

Ho leikar mykje saman med Iren og Gloria, og ei som heiter Helen. Dei har alle vonde opplevingar å bære på, og med dei kan ho snakke om alt. Dei vonde opplevingane blir litt lettare når ho har nokon ho kan dele dei med.

Når det er skulefri, må alle hjelpe til heime.

Dei må hente vatn, kanskje går dei saman

Fadder SØR-SUDAN for å hente ved, dei vaskar opp, kokar graut, gjer reint og passer yngre søsken.

PASSE BORN – Eg er tidleg opp kvar morgon og legg meg i åtte – ni-tida om kvelden.

Når eg er på skulen, er mamma heime og passar borna, lagar mat og gjer husarbeid.

Men når eg har fri, er det eg som må gjere dette. Og når eg ikkje er på skulen, er mamma på arbeid og eg må hente ved, lage middag og legge dei yngre søskena mine.

Eg likar det, fordi dette ansvaret er med å førebu meg til det vaksne livet eg kjem til å få, seier Santina.

Det er snart ettermiddag, og sola kastar lengre og lengre skuggar etter seg i busetjinga. Frå hyttene stig kvit røyk opp.

I grytene putrar bønner, også denne dagen.

Og på tallerken kan ein, om ein er heldig, også finne litt maisgraut frå frukosten.

JUBA

Og snart vil mørket sluke også denne dagen og ta med seg alle dei vonde minna inn i natta. I morgon er det ein ny dag for venene i Palorinja. • EGIL MONGSTAD Palorinja, Nord-Uganda

Kajo-Keji Palorinja KAMPALA UGANDA

Helen og Gloria saman med andre born i busetjinga i Palorinja. Traumebehandling er viktig og førebyggjande arbeid for disse borna si framtid.

HJELP TIL SELVHJELP 3 2018 | www.strommestiftelsen.no

27

FLYKTNING UGANDA

FAKTA

Hvordan kan barn med opplevelser fra krig og konflikt bearbeide og leve videre med disse opplevelsene?

Strømmestiftelsen har arbeidet i bosettingen for flyktninger siden 2017. Her driver vi langsiktig bistand sammen med vår samarbeidspartner The Diocese og Kajo Keji .

ILLUSTRASJONSFOTO: MIRIAM HAGEN

Aktivitet: 89 Spare- og lånegrupper for 265 menn og 2147 kvinner 20 BONGA – grupper med 600 unge jenter og kvinner I tillegg har vi klasser med yrkesopplæring, vi driver med utdanning gjennom støtte til lokale barneskoler, lese og skriveopplæring for voksne, traumebehandling, og lærerutdanning og vi skal bygge førskoler for å hjelpe førskolebarn.

Traumebehandling er helt avgjørende for tusenvis av barn fra Sør-Sudan som har opplevdkrigen på nært hold.

T

Traumebehandling viktig for Sør-Sudans barn

FOTO: PRIVAT

i-tusenvis av barn og unge i SørSudan har opplevd mer vold og sett mer vondskap enn hva de fleste av oss noen gang vil oppleve. For å redde en hel generasjon med barn i Sør-Sudan, er det viktig å ta fatt på dette og gi barna behandling. Men arbeidet er krevende.

– Barn blir redde – mister konsentrasjon og hukommelse, og kan bli aggressive og oppfarende, eller de kan trekke seg tilbake og isolere seg. Dette er noen av de vanlige symptomene på traume. Vi ser også at barn kan miste tillit til voksne og spesielt til menn, siden det er flest menn som er soldater og det ofte er de som står bak slike handlinger, forteller Kristin Tønnessen Berg (bildet). Hun er seniorrådgiver i psykososialt arbeid i selskapet Usawa og har gjort flere oppdrag i SørSudan blant annet for KFUK – KFUM Global. Hun har også hatt oppdrag for Strømmestiftelsen og ledet kurs i traumeinformert sosialt arbeid for flyktninger fra Sør-Sudan i bosettingen for flyktninger i Palorinja nord i Uganda.

Sør-Sudan har hatt krig og konflikt i mange tiår. Siden 2013 har det herjet en borgerkrig i landet som har sendt nærmere en tredjedel

28

av landets 12 millioner innbyggere på flukt.

Nærmere tre millioner av dem til naboland som Uganda. Svært mange av dem barn.

De har sett familiemedlemmer, far eller mor og søsken blitt drept, og vært vitne til at både kvinner og menn er blitt voldtatt, eller de selv har vært utsatt for ulike former for vold.

– For mange vil opplevelsene leve med dem lenge, kanskje hele livet, sier Berg.

Hun har i flere år arbeidet med traumer i Sør-Sudan.

– Omsorg og trygghet er helt avgjørende i møte med barn som bærer på vonde og sterke opplevelser. Om et barn ikke gjør skolearbeidet, eller ikke får til husarbeid og kan reagere med sinne og aggresjon på kanskje enkle ting, skal en møte med det med omsorg og omfavnelse og ikke med kjeft og sinne. Aggresjon kan være en reaksjon på vonde opplevinger og at en trenger hjelp til å komme videre. Behandlingen begynner når en kan snakke om det, derfor er det viktig å ha noen en har tillit til og som en kan snakke med, sier Berg. Hun mener det er viktig at både barn og voksne som er traumeutsatt får hjelp til å se sammenhengen mellom symptomene de lever med og det de er blitt utsatt for.

– Det kan gi et godt grunnlag for empati og omsorg og gjøre det lettere å snakke med

HJELP TIL SELVHJELP 3 2018 | www.strommestiftelsen.no

hverandre og å forstå hvordan en har det.

For å få det bedre må en forstå at reaksjonene og følelsene en har er helt normale reaksjoner på unormale hendelser og opplevelser, sier hun.

– I undersøkelser har vi spurt traumeutsatte barn fra Sør-Sudan hva som er viktigst for dem. Alle sier utdanning og de at de vil ha respekt og kjærlighet fra de voksne. Derfor er det så viktig at behandling følges med skole, at det finnes aktiviteter for barna, og at foreldre har et arbeid. Samtidig må også foreldrene få hjelp til å bearbeide egne traumer, slik at de kan gi barna sine trygghet og håp som de trenger. Klarer vi ikke å gi dem det er faren for at vi kan se en voldelig og mistilpasset generasjon vokse opp. Det er alvorlig, og det må vi ta på alvor, sier Berg.

Strømmestiftelsen arbeider i denne flyktningeleiren med ungdomsarbeidet BONGA, utdanning, yrkesopplæring og spare- og lånegrupper for kvinner. Vi har også planer for å starte førskoler for barn, nettopp for at vi kan være med å gi barna en meningsfull hverdag og fremtid.

EGIL MONGSTAD

KONFLIKT SØR-SUDAN

Vi er trøtte av våpen – håper på fred

Er det mulig å se en løsning på krisen i Sør-Sudan, eller vil folk fortsatt lide og situasjonen være som de er?

De siste ukene på ettersommeren har nyhetsbildet vært noe opptatt av at det har vært samtaler i Sør-Sudan om en fredsavtale. I begynnelsen av august inngikk de to rivalene, SørSudans president Salva Kiir og hans erkemoststander Riek Machar, en slags fredsavtale, og ble enige om en maktdeling. Hvordan denne maktdelingen skal se ut er ikke klart når dette skrives. Men ikke uten grunn er skepsisen fortsatt stor til om det de er blitt enige om virkelig holder.

Tidligere inngåtte fredsavtaler er brutt nærmest før de er undertegnet, og spenningen er stor til hvor lenge denne vil holde.

er at lederne viser en kristen tillit til hverandre og at de vil hverandre vel. De må ikke være redde for hverandre, men sammen se fremover hva som er best for hele nasjonen.

Paride mener en forutsetning for å lykkes er at de kan klare å legge fortiden bak seg.

FOTO: MIRIAM HAGEN

– Vi må glemme fortiden. Legge den bak og tilgi. Mandela klarte å se fremover da han etter 27 år i fengsel ble en fri mann. I Rwanda har de klart å komme videre.

Eksemplene på det er mange over hele verden. Så hvorfor skulle ikke – Jeg er glad de snakker sammen. vi klare det? De som er våre ledere Folk er trette. Vi vil ha fred nå, sier biskop Emeritus Paride Taban.

Vi håper og jeg ber om at det må må lære av Mandela og gi et tydelig bli fred i landet vårt. Men de to må vise at signal til oss og hele verden at de virkelig dette ikke bare er snakk. Folk lengter etter å prestisjetunge prisen “Freedom of Worship ønsker fred, sier biskopen. se handling bak ordene. De må vise at de vil Award”. Prisen deles ut av Roosevelt folk godt, at de kan ta vare på folks sikkerStiftelsen, og Angela Merkel, Nelson Om de fire vennene (se sak side 24-25) i het og at folk kan få tillit til at det vil være Mandela og biskop Desmond Tutu er blant flyktningleiren i Palorinja kan begynne å trygt å reise tilbake til hjemmene sine, sier dem som tidligere har mottatt prisen. håpe på et nytt og fredelig Sør-Sudan er det biskop Emeritus Paride Taban på telefon fra bare de to lederne i landet som kan svare fredslandsbyen Kuron i Sør-Sudan.

Biskopen håper virkelig at det er mening på, mener han. og vilje bak ordene til de to rivalene denne Landsbyen ligger i Øst-Equatoria, helt gangen og ber hver eneste dag om at de kan – Ledere er også mennesker med følelser. øst i landet. Her har biskopen og fredsforklare å bygge fred og gi nytt håp for menDe må også innse at vi må leve sammen kjemperen, siden han etablerte landsbyen i neskene i Sør-Sudan. som en nasjon. Skal vi andre tro på dem, 2005, arbeidet langsiktig – hele tiden med må de vise oss at de tar det på alvor. Gjør støtte fra Strømmestiftelsen – for å bygge – Det er så mye lidelse i landet vårt. Folk de ikke det er det ingen grunn til at de fire fred og forsoning mellom folkeslagene i det er redde. Det har vært så mange våpen, så vennene i Palorinja skal håpe at de kan krigstrette og lutfattige landet. Han har sett mye død. De har mistet hjem, eiendommer komme hjem igjen med det første. Men fredsavtale etter fredsavtale blitt brutt. Han og liv. Vi er trøtte av våpen. Mye sterkere viser våre ledere at de vil noe, at de ønsker har snakket med toppledere, presidenter enn våpen er kjærlighet og tilgivelse, det er fred, at de vil legge våpnene bort og gi og generaler i sitt hjemland og over hele det vi nå trenger. De to lederne må vise at flyktningene og alle andre som er internt verden. Han har vært megler, mellommann de vil folk godt at det er mer enn ord det de fordrevne en garanti for at de kan komme og en viktig fredsstemme. I store og mindre sier. At folk kan tørre å stole på at de vil det hjem og fortsette å bygge freden, da er det konflikter i sitt hjemland har den gamle de sier og at de kan garantere for folks sikgrunn til å tro at dette kan være starten på biskopen utrettelig arbeidet for fred og forkerhet. Uten det er heller ikke denne avtalen noe nytt. Men jeg kan også ta feil. Det er soning, et arbeid han fortsatt er engasjert mye verdt, sier Taban. det bare våre to ledere som kan gi svaret i og har mottatt flere internasjonale priser på, sier Paride Taban. • for, blant andre Strømmestiftelsens Hjelp Uten at han kjenner detaljene i den nye EGIL MONGSTAD til selvhjelp-pris. I mai mottok han Den fredsavtalen, mener han det aller viktigste HJELP TIL SELVHJELP 3 2018 | www.strommestiftelsen.no

29

KAFFEPRATEN

KRISTIN SKOGEN LUND

Næringslivet - en viktig samarbeidspartner for bistand – Det er ingen tvil om at Afrika er mulighetenes kontinent, men det er ikke lett å tjene penger her, sier direktør i Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO), Kristin Skogen Lund. Hun sier næringslivet har en svært viktig oppgave i å være med å skape og utvikle jobber i Sør.

NHO-direktøren mener det er mange muligheter for den som vil satse i utviklingsland.

– Men det vil være krevende. En må holde ut, og det er ikke uten videre enkelt å få til lønnsomhet her, så vi skal ha respekt for at det er mange som vegrer seg for å investere.

Samtidig tror jeg at de som satser gjør veldig mye bra, sier Skogen Lund.

– Jeg har besøkt selskapene og vet at utfordringene er mange, ikke minst i forhold til lover, regler, korrupsjon og så videre. Det er områder det selvsagt er svært viktig å forholde seg til på riktig måte. Og, understreker Skogen Lund, – mangel på gode systemer og strukturer gjør at det er utfordrende å tjene penger her.

RESPEKT OG TRYGGE ARBEIDSPLASSER Direktøren i NHO opplever at de som vil investere i utviklingsland har et stort ønske om å være med å skape verdier. Samtidig er det for noen en egen motivasjon i det å arbeide med å utvikle lokalt næringsliv, gjennom å by på noe av det de selv har som ansvarlige arbeidsgivere.

– Dette gjelder ikke minst i forhold til å ha respekt for arbeidstakerne og sørge for gode og trygge arbeidsplasser, sier Skogen Lund.

BESUDLER BISTANDEN Hun mener at norsk næringsliv absolutt kunne hatt større tilstedeværelse i flere av disse landene, men er samtidig tydelig på at bistanden må ta selvkritikk og litt av skylden for at næringslivet ikke har tatt dette lenger.

– Jeg mener norsk bistand har tenkt feil i forhold til dette. Mange har sett på næringslivet og det å utvikle jobber og lokalt næringsliv som noe som besudler bistandens edle formål. Heldigvis tror jeg utviklingen har snudd en del. Men er det noe som virkelig er effektiv bistand, er det å legge til rette og være med å bygge et grunnlag for jobber og et utviklende næringsliv. At norsk bistand har vegret seg mot et sterkere samarbeid med næringslivet, mener jeg har vært

30

med på å gjøre den mindre effektiv, sier Skogen Lund.

SAMARBEID – Vi må arbeide sammen, privat næringsliv og bistand, for å skape utvikling og fremvekst. Bistanden trenger jo næringslivet nettopp for å kunne realisere effekten av arbeidet de gjør. Ta for eksempel utdanning. Da jeg jobbet for Telenor i Myanmar, var vi med på å bygge ut infrastruktur for telekommunikasjon. Her la vi også til rette for utbygging av strømnett.

Tilgang på strøm vil jo senere vil ha en stor effekt for barna når de skal gjøre skolearbeid om kvelden, sier NHO-direktøren.

STRATEGISKE PARTNERSKAP Skogen Lund trekker også frem prosjektet «strategiske partnerskap», som NHO har sammen med Utenriksdepartementet. Prosjektet skal stimulere aktivitetene og forsterke det norske bedrifter gjør her, i lys av de målsettingene Norge har for bistanden.

– I dette prosjektet er yrkesopplæring viktig.

Afrika har store ungdomskull som utgjør en stor utfordring for dem som ikke kommer inn i arbeidslivet. Å være utenfor skaper ulikhet, vil skape sosial uro, migrasjon og alt vi ser som utvikler seg i samfunnet, sier hun.

Hun trekker frem uformell sektor, som utgjør mange arbeidsplasser.

– Det er ofte arbeidsplasser uten sikkerhetsnett og rettigheter. Ofte er det kvinner som har disse jobbene. For disse arbeidstakerne er det viktig å få til en formalisering av rettigheter i forhold til arbeidet de gjør, sier direktøren i NHO. SAMARBEID MED LOKALE ARBEIDSGIVERORGANISASJONER Med støtte fra Norad og UD har NHO samarbeidsprosjekt med nasjonale arbeidsgiverorganisasjoner i åtte – ti forskjellige land, og bidrar med å sette opp strukturer for et organisert arbeidsliv.

– Som arbeidsgivere er det viktig å ha strukturer og regelverk i forhold til konfliktløs-

HJELP TIL SELVHJELP 3 2018 | www.strommestiftelsen.no

ninger og rettigheter som alle skal følge. Og her forventer vi selvsagt at norske bedrifter som er arbeidsgivere i disse landene opptrer forsvarlig, og det tror jeg også de gjør, sier Skogen Lund.

I 2019 feirer den Internasjonale arbeidsorganisasjonen, ILO, 100 år, og NHOdirektøren er med i en internasjonal kommisjon nedsatt av ILO som skal se på morgendagens arbeid, «Future of Work».

STORE ENDRINGER I ARBEIDSMARKEDET – Det er vanskelig å spå, men én ting er sikkert: Det blir ikke mer av slik vi har hatt det. Vi er på vei inn i en tid med store endringer i arbeidsmarkedet, delvis på grunn av det som skjer innen teknologi, og delvis på grunn av at mye av den nye teknologien utvikles av folk som ikke har noe samfunnsansvar. Vi har heller ikke en felles global politikk som kan styre dette. Derfor er dette en utvikling vi, enten vi liker det eller ei, ikke har helt styring på, mener Skogen Lund.

– Samtidig er de store økonomiske tyngdepunktene i verden i ferd med å skiftes bort fra Vesten. Det er ikke sikkert at det er galt, men det skjer. Så hvordan vil fremtidens jobber se ut? For 100 år siden levde vi av å produsere mat; det gjør vi ikke lenger. Så har vi produsert ting; det vil vi ikke gjøre i like stor grad i fremtiden. Nå snakker vi mer om tjenestenæringene. Arbeidsmarkedet blir mer og mer grenseløst, og omfatter utviklingsland. Det byr på store muligheter for jobb, også for de store ungdomskullene som vi ser i Afrika, avslutter Kristin Skogen Lund.

EGIL MONGSTAD

– Den digitale og teknologiske utviklingen byr på mange utfordringer, men også store muligheter for nye jobber for de store og ungdomskullene som kommer, ikke minst i Afrika, sier direktør Kristin Skogen Lund i NHO.

FOTO: AKSEL JERMSTAD

HJELP TIL SELVHJELP 3 2018 | www.strommestiftelsen.no

31

RE:ACT NORGE

Bruk forbrukermakten i kampen mot fattigdom!

H

ver dag er vi forbrukere av en rekke ulike produkter og varer.

Mote- og sminkeindustrien er blitt en milliardindustri som lokker forbrukere til å kjøpe produkter til en billig penge. Og matvarer vi spiser kommer fra alle verdens kanter. Men vet vi hvem som lager disse produktene eller hva de inneholder? Vet vi hvor stor andel av den prisen vi betaler som går til den som produserer varen? Eller hvilke forhold arbeiderne som produserer varen jobber under? Burde ikke vi som forbrukere sette større krav til produsenter og butikkvarekjeder?

En del butikkvarekjeder velger å selge mer bærekraftige produkter og merkevarer.

Det finnes alt fra økologiske sminkeprodusenter til pop-up butikker med etisk rettferdige produkter. I noen miljøer skapes det en trend der det å ta vare på andre og miljø blir viktigere enn å kjøpe en billig vare med ukjent opphav. Om etterspørselen fra forbrukerne krever en mer rettferdig handel, så vil kanskje vi også kunne bidra til å jevne ut litt av urettferdigheten i verden.

FOTO: RE:ACT

Som forbrukere har vi makt til å velge hvilke produkter vi vil kjøpe og bruke. Men hvor flinke vi egentlig er til å bruke denne makten er en annen sak. Vi kan stille oss kritisk til forholdene rundt produseringen, og vi kan velge å takke nei til varer som ikke imøtekommer den standarden vi forventer. Men vi har også mulighet til å velge produkter hvor vi vet at bønder fra andre siden av jorda får en stabil og rettferdig lønn for den jobben

Facebook: RE:ACT Instagram: react_norge www.re-act.no #hvemserdu

32

de gjør for at vi skal få den varen vi vil ha.

Bruker vi noen kroner mer på en vare fra en rettferdig produsent, så utøver vi vår makt som forbruker til å påvirke vareindustrien i en etisk retning.

Vi kan gjøre små endringer i vårt eget forbruksmønster som kan gjøre stor forskjell for andre. RE:ACT har noen forslag til hvordan man kan bidra til en mer bærekraftig og etisk handel: - Kjøp økologiske produkter - Se etter etisk rettferdige merker (eks. Fair Trade, Svanemerket) - Spør butikken hvor varen kommer fra - Gjenbruk klær og skap noe nytt Tekst: Susanne Fernandez Henriksen Kommunikasjonsansvarlig RE:ACT

RE:ACT er Strømmestiftelsens ungdomsorganisasjon, et fellesskap der ungdom utfordres til å engasjere seg i temaer knyttet til miljø, bærekraft og integrering. Vår visjon er en bærekraftig og rettferdig verden fri for fattigdom. Gjennom kulturmøter, engasjerende informasjonsarbeid og aktiviteter som problematiserer nordmenns forbruksmønster ønsker vi å utfordre unge på å reagere på global urettferdighet gjennom lokal handling.

HJELP TIL SELVHJELP 3 2018 | www.strommestiftelsen.no

Takk til deg som bryr deg om barn!

Bli fadder!

Hver natt sover det barn i en søppelhaug. De sulter, fryser og er ensomme.

Noen blir kidnappet og solgt som slaver. Andre sniffer flybensin eller lim for å unnslippe en brutal virkelighet. Mange blir frarøvet fremtiden sin fordi de må jobbe og ikke får gå på skole. Slik skal ikke barn ha det!

Som Hjertevenn-fadder gir du beskyttelse, trygghet, skolegang og en bedre barndom til alle barn i Strømmestiftelsens prosjekter i Afrika, Asia og Sør-Amerika.

For bare 9 kroner dagen (275 kroner måneden) gir du trygghet, skolegang og en bedre barndom til alle barn i våre prosjekter.

Gå til www.fadder.no

Fadder HJELP TIL SELVHJELP 3 2018 | www.strommestiftelsen.no

33

Det er så mange spørsmål – så mange undringar som får svar når bøkene opnar seg.

Tekst & foto: Egil Mongstad

34

HJELP TIL SELVHJELP 3 2018 | www.strommestiftelsen.no

Generalsekretær Kristine S. Sødal

DEN ANDRE HISTORIEN Man trenger ikke å lyve for å gi folk et feil inntrykk av verden.

Mange stemmer roper høyt i den norske offentligheten i dag.

Dessverre er det ofte de enkleste budskapene som når frem. Vi sier det er mulig å ha to tanker i hodet på en gang, men kommunikasjonsbyråenes mantra om fokus og «ett klart budskap» preger i stor grad norsk debatt. Ekstreme synspunkter er mer underholdende enn nyanser. Sosiale medier kan ytterligere forsterke dette, siden man kan velge bort tradisjonelle medier og bare lytte til dem de allerede er enige med og er venner med på facebook. Vi er bare i liten grad villige til å slippe til den andre historien.

En undersøkelse utført av Norad og avdøde Hans Röslings stiftelse, Gapminder, har vist oss at nordmenn tar systematisk feil i sentrale spørsmål om verdens tilstand. Og det er en klar retning på våre feilvurderinger: vi tror nesten konsekvent at tingenes tilstand er verre enn de faktisk er, skriver Norad-direktør, Jon Lomøy, i en nylig publisert kronikk. En av de viktige årsakene til feilvurderingene er ifølge Lomøy medieoppslagene om den såkalt fattige del av verden. Det er utvilsomt de dårlige nyhetene som dominerer norske oppslag om verden utenfor Europa. «Nyanser selger ikke», skriver Lomøy. Bistandsorganisasjoner har nok også bidratt til at det er katastrofeversjonen av Afrika som dominerer folks bevissthet.

Problemet er ikke at det som står i avisene er feil. Man kan fortsatt lett fylle mange sider om alt som er galt i Afrika. Problemet er at man bare forteller en del av sannheten, og om viktige fakta blir fortiet kan det gi et like feil inntrykk som når noen sier noe som er usant.

«Faren ved kun å fortelle den ene historien» er tittelen på en interessant TED talk med en av mine favorittforfattere, nigerianske Chimamanda Adichie. Hun har en egen evne til å utvide horisonter, og gi et mer mangfoldig bilde av virkeligheten.

I TED talken forteller hun om møtet med sin amerikanske romkamerat da hun 19 år gammel kom til USA for å studere.

Romkameraten ville blant annet høre på Adichies «stammemusikk» og tok det som en selvfølge at hun ikke ante hvordan man skulle bruke en komfyr. «Min romkamerat hadde én enkelt historie om Afrika. En historie om katastrofe. I denne historien var det ingen mulighet for at en afrikaner kunne være lik henne på noen måte. Ingen mulighet for mer komplekse følelser enn medynk. Ingen mulighet for en forbindelse som likeverdige mennesker», sier Adichie.

Det er lett å fokusere på det enkle og det negative, men i utviklingsarbeidet ser vi at helheten er viktig. Der elendigheten er mest iøynefallende er det viktig å finne de positive historiene.

Når Strømmestiftelsen begynner å jobbe i en landsby, kartlegger vi sammen med lokalbefolkningen utfordringene vi skal forsøke å løse. Men minst like viktig er det at vi får oversikt over ressursene. Det er med utgangspunkt i disse vi kan finne langsiktige løsninger, så mennesker kommer varig ut av fattigdommen.

I kommunikasjonsarbeidet vårt er det ikke mindre viktig at vi ser og peker på denne helheten.

For Strømmestiftelsen er det et daglig dilemma at vi på den ene siden er med på å løfte mennesker ut av fattigdom, men på den andre siden oftere snakker om de fortsatt uløste problemene der vi jobber. For å få penger og oppmerksomhet, er vi dermed med på å opprettholde bildet av at ingenting skjer i fattige land.

Samtidig vil vi gjerne si høyt at bistand nytter og at det skjer store positive endringer.

«Den ensidige historien skaper stereotypier. Problemet med stereotypier er ikke at de er usanne, men at de er ufullstendige. De gjør at den ene historien blir den eneste historien», sier Chimamanda Adichie. I en verden som virker stadig mer splittet er hennes budskap utrolig viktig. For oss som daglig jobber i land der de negative historiene oftest når fram til offentligheten i Norge, er dette viktig å huske. En påminnelse om vårt ansvar for å også fortelle den andre historien, historien om det som er godt og gir håp for fremtiden.

Det er lett å fokusere på det enkle og det negative, men i utviklingsarbeidet ser vi at helheten er viktig.

HJELP TIL SELVHJELP 3 2018 | www.strommestiftelsen.no

35

FOTO: EGIL MONGSTAD

Vi ser resultater av arbeidet vårt.

Og vi fokuserer på kvinner.

Strømmestiftelsen fokuserer på utdanning, jobb og mennesker som tar tak i mulighetene de blir gitt. Utdanningsprogrammene våre gir unge jenter kunnskap, mot og selvtillit og gjør dem til sjef i eget liv.

Vi satser tungt inn mot jobbskaping. Vi gir ikke penger i handa til mennesker, vi gir muligheter slik at folk selv kan jobbe seg ut av fattigdom.

Vi ser gang på gang at når kvinner får muligheten til jobb og inntekt, så skaper de et trygt og godt liv for sin familie.

For 250 kr/mnd skaper du jobb og inntekt for fattige kvinner.

Bli med på www.strommestiftelsen.no eller ring 38 12 75 00!