hts nr 4 2011 by Strømmestiftelsen

NR. 4 2011, 32.ÅRG. STRØMMESTIFTELSENS INFORMASJONSMAGASIN

Nepal: >>>JENTER SOM IKKE GIR OPP Torstein Sødal: >>>ISBRYTEREN Såre rumper og vilje av stål: >>>PÅ ETT HJUL FOR GATEBARNA

Tema:

Menneske til salgs

innhold

Forsidebildet: Illustrasjonsbilde Foto: Michelle Larson/bearbeidet v/Oddvar Paulsen

NR. 4 2011, 32.ÅRG. STRØMMESTIFTELSENS INFORMASJONSMAGASIN

3 Leder

35 4

4-5 Innblikk 6-15 Tema: Menneske til salgs 16-17 2010: et tilbakeblikk 18-19 Hjertevenn 21 Hjelp til Selvhjelpprisen 22-23 Stort & smått

24-28 Storhet & Støv: Torstein Sødal 30-31 På ett hjul for gatebarna 32-33 De fattiges tjener 34 Smilet 35 Refleksjoner etter sommeren 2011

Fadder

STRØMMESTIFTELSEN er utviklingsorganisasjonen som hjelper folk i gang. Som gir fattige mennesker starthjelp til klare seg på egenhånd. Lang erfaring har vist oss at milde gaver ikke hjelper folk ut av fattigdom. Derfor gir vi heller muligheter. ANSVARLIG REDAKTØR: Kristine Storsletten Sødal REDAKTØR: Siri Landstad Thorkildsen JOURNALISTER: Egil Mongstad, Asle Stalleland, Gro J. Kiledal, Eva Dønnestad GRAFISK DESIGN: Oddvar Paulsen TRYKK: Unitedpress.no OPPLAG: 25.000 ADRESSE: Skippergaten3, Boks 414, 4664 Kristiansand TELEFON: 03002 Giverkontonummer: 6318.09.53878 FAX: 38 02 57 10 E-POST: postkrs@stromme.org

HJELP TIL SELVHJELP 4 2011 | www.strommestiftelsen.no

Troen på livet vårt, menneskets verd Dette bladet er dedikert til ungdommen.

og selvstendige, de får utdanning, kunnskap om rettigheter og muligheten til å tjene penger. Slik unngår de for tidlig ekteskap, tvangsprostitusjon, overgrep og utnytting. De får en verdi i samfunnet. Dermed er sjansene store for at de slipper å bli et offer for sex-trafikken til India.

Vi har lagt noen tunge uker bak oss. Tragedien i Oslo og på Utøya rammet oss alle, og vi i Strømmestiftelsen gråter over tap av liv sammen med resten av Norge. Vi ønsker å vise vår medfølelse med ofrene og de pårørende, og på vår måte fortsette arbeidet for en mer rettferdig verden. Vi vil vise at troen på livet, på samhold, likhet, respekt, medmenneskelighet og nestekjærlighet ikke lar seg stagge. At ungdommen er vår framtid.

24 32

Temaet for dette bladet er menneskehandel (trafficking). Det blir et annerledes blad, på mange måter. Annerledes, fordi vi har opplevd en rystende tragedie så nært, så kjært. Annerledes, fordi Strømmestiftelsen går inn i Nepal igjen – et land vi har hatt hjerte for lenge. Annerledes, fordi vi ikke viser deg bilder av ungdommene i artiklene – med ett unntak. I Nepal blir unge jenter solgt til sexindustrien i India. En bunnløs fattigdom har drevet noen foreldre til å selge barna sine. Andre har blitt kidnappet av mellommenn som selger jentene til samme pris som en rasehund. Det noen av jentene opplever er langt over grensen av det et menneske skal måtte tåle. Det handler om små barn. Kidnappet og solgt, tvunget inn i et liv i prostitusjon. I et fattig land der jenter ikke er mye verdt, ønsker vi derfor å skape verdier. Og verdien ligger i ungdommen – i Nepal som i Norge. Arbeidet vi setter i gang, er bygget på erfaringer vi har fra Shonglap-programmet vårt i Bangladesh. Det gjør jentene stolte

Jentene er godt beskyttet av dem de får hjelp av. Blir de identifisert, kan det ødelegge sjansen de har fått til et nytt liv. Dette gjør det utfordrende å dele budskapet med dere der hjemme. Vi vet jo at bilder og personlige historier virker sterkt og berører dypt. Men vi prøver likevel å få fram arbeidet som blir gjort gjennom observasjoner, intervjuer med støttespillere og illustrasjonsbilder. Unntaket er ei jente fra Bangladesh som ønsket å komme med sin historie, med støtte av familien. Hun ble reddet i tolvte time, etter å ha blitt dopet ned og kidnappet. Med henne gikk det bra. Det gjorde det ikke for så mange andre. Derfor gjør vi det annerledes denne gangen. Vi håper du forstår. Og vi håper du setter av tid til å lese om arbeidet vi nå går inn i for å hjelpe disse jentene. Her er ditt vern mot vold, her er ditt sverd: troen på livet vårt, menneskets verd.

Siri Landstad Thorkildsen redaktør

Magasinet kommer med fem nummer i året. Ettertrykk anbefales med henvisning til hts (Hjelp til Selvhjelp) som kilde. Trykket på miljømerket, resirkulert papir. HJELP TIL SELVHJELP ISSN 0806 - 1602 www.strommestiftelsen.no

HJELP TIL SELVHJELP 4 2011

Kvinner og barn selges til bordeller. Hva kan vi gjøre for å stoppe det?

Menneske til salgs Kommentar av Asle Stalleland, programavdelingen

Trafficking: Mennesker som vare. Knapt noe annet kan frambringe mer moralsk indignasjon hos oss enn dette. Når barn låses inne for slavearbeid. Når fattige mennesker drepes fordi det finnes rike mennesker som trenger organene deres. Når kvinner og barn blir tvunget til å selge sex til enhver som måtte ønske å kjøpe.

Det handler om menneskeverd når Strømmestiftelsen nå engasjerer seg i kampen mot trafficking i Nepal. En kamp det er lett å bli engasjert i, men vanskelig å vinne. For det er mange og sammensatte årsaker til at så mange jenter fra Nepal ender sine korte og ulykkelige liv på indiske bordeller. Fattigdom er en fellesnevner, men det handler også om kultur, historie, geografi, politikk og – ikke minst – makt. Prostitusjon er langt fra den eneste næringen barn fra Nepal selges til. Mange gutter og jenter jobber under slavelignende forhold både hjemme hos velstående nepalesere, innen jordbruk og i fabrikker. Forskere mener å ha påvist en sammenheng mellom teppeindustrien som benytter seg av utstrakt barnearbeid, og handelen med barn til indiske bordeller. Barn fra fattige fjellandsbyer kan ha teppefabrikken som første stopp, for så å bli solgt videre til en enda mer nedverdigende tilværelse på horehus i Bombay eller Calcutta. Den utstrakte handelen med jenter ville heller ikke vært mulig uten den generelle nedvurderingen av kvinner i det nepalske samfunnet. Noen blir solgt for å hjelpe familien ut av en gjeldskrise, med foreldre som i varierende grad forstår hva som egentlig venter jenta deres. Andre blir offer for ektemenn som tar dem med til India og selger dem, før de igjen krysser grensa på jakt etter en ny, fattig familie som kan gi dem en brud. Nepal er et vakkert land med vakre mennesker. Det at mange indere betrakter nepalske jenter som pene, er en av grunnene til at muligens så mange som 200.000 nepalske jenter jobber på indiske bordeller. Men det er ikke bare blant inderne de anses som attraktive. Det høye antallet mannlige nepalske

HJELP TIL SELVHJELP 4 2011 | www.strommestiftelsen.no

gjestearbeidere utgjør en stor del av kundemassen. Undersøkelser viser at menn lettere kjøper sex utenfor hjemstedet, og ikke minst i et annet land. Den åpne grensa mellom Nepal og India gjør handelen enda lettere. Også kastesystemet spiller en viktig rolle, både for jentene det handles med og kundene. De kasteløse og lavkastejenter er mest sårbare og utsatt for menneskehandel. Dessuten vurderer menn fra høyere kaster dem så lavt at de kan kjøpe sex fra dem uten selv å få et dårligere selvbilde, som de ville fått om de betalte for sex med jenter fra samme kaste. Her kommer vi også inn på den mest grunnleggende forutsetningen for hele virksomheten. At menn – svært mange menn – faktisk ønsker å kjøpe sex. Strømmestiftelsens samarbeidspartner ABC Nepal, og flere andre organisasjoner, gjør et viktig arbeid med å hjelpe jenter ut fra bordellene og med å skape nye liv for dem i Nepal. Men mange jenter har intet ønske om å komme tilbake – skammen er så altfor stor. Et stort antall får heller ingen sjanse til å planlegge noen framtid utenfor bordellet fordi aids tar livet deres. Strømmestiftelsens viktigste fokus blir derfor å hindre at jentene havner på bordell. I et så komplisert landskap krever dette en helhetlig tilnærming med mange ulike elementer. Vårt mangeårige arbeid i regionen har gitt oss erfaringer og kunnskap. Ikke minst fra utdanningsprogrammet Shonglap, som har reddet mange jenter fra trafficking i Bangladesh. Det handler om å gi selvtillit, kunnskap og mulighet til å skape en egen inntekt for jentene og deres familier. Og like viktig: styrke lokale organisasjoner og andre krefter i kampen for en praktisk politikk som ivaretar også fattige kvinners sikkerhet. Det er ingen enkle og raske løsninger. Vi må bygge stein på stein. Men det er verdt en stor innsats når vi snakker om å hindre et menneske i å bli degradert til salgsvare – også når det er født som fattig jente i Nepal.

www.strommestiftelsen.no

HJELP TIL SELVHJELP 4 2011

TEMA MENNESKE TIL SALGS

Det handler om menneskeverd når Strømmestiftelsen engasjerer seg i kampen mot trafficking i Nepal. En kamp det er lett å bli engasjert i, men vanskelig å vinne.

Å verdsette et menneske Nepal er et av de fattigste landene i verden, og forholdene for kvinner dårligst av alle land i Sør-Asia. De kasteløse er aller lavest på rangstigen, og blir lett utnyttet. Jenter fra fattige fjellandsbyer kan ha barnearbeid på teppefabrikken som første stopp, for så å bli solgt videre til en enda mer nedverdigende tilværelse på horehus. De kan også bli solgt av familien sin for å dekke gjeld, eller av falske ektemenn som reiser rundt og kjøper seg barnebruder.

HJELP TIL SELVHJELP 4 2011 | www.strommestiftelsen.no

Strømmestiftelsens viktigste fokus i Nepal blir å forebygge og hindre at jentene havner i sexindustrien. Vi vil hovedsakelig jobbe blant de kasteløse Dalitene i avsidesliggende landsbyer, der brorparten av barna ikke går på skolen. Her vil vi arbeide forebyggende, med bevisstgjøring og utdanning av tenåringsjenter, og hjelpe dem i gang med et yrke. I tillegg støtter vi den lokale organisasjonen, ABC Nepal. De driver også rehabiliteringssentre for å hjelpe jenter som er reddet fra bordellene tilbake til livet, og politisk påvirkningsarbeid angående trafficking.

www.strommestiftelsen.no

HJELP TIL SELVHJELP 4 2011

TEMAMENNESKE TIL SALGS

Dagen hadde begynt som en vanlig dag for Tumpa. Hun sto opp tidlig sammen med familien sin i den lille landsbyen utenfor Satkhira, sør i Bangladesh, bare få kilometer fra grensen til India. Tumpa gjorde pliktene hjemme og gikk på skolen. Bangladesh:

å vei hjem kom Fatima, ei eldre jente i landsbyen, bort til henne. Hun fortalte Tumpa at hun kunne ordne arbeid til henne og inviterte den unge jenta hjem til seg, der hun skulle fortelle mer. Fatima serverte Tumpa litt mat mens de snakket sammen. Etter kort tid merket imidlertid Tumpa at noe var alvorlig galt. En enorm slapphet tok tak i henne, kroppen ville ikke lystre, hun klarte ikke å snakke, klarte ikke å gjøre motstand og hun følte seg i en halvbevisst tilstand. Hun kunne bare vagt ane det som hadde skjedd: Fatima hadde hatt sovemedisin i maten hennes. Nå førte hun Tumpa ut av huset og inn i en bil som kjørte dem til Jessore, distriktets største by og knutepunkt for bussene til India. Tumpa ble tatt med inn i en hage, bugnende av kokosnøtter, mango og annen frukt, rett ved siden av bussterminalen. REDSELSNATTEN Hagens skjønnhet var det siste Tumpa

tenkte på. Hun forsto ikke hva som skjedde, bare at det var noe grusomt. Da det ble kveld tok Fatima fram mobiltelefonen og ringte til noen. Hun snakket lavt, og Tumpa forsto

HJELP TIL SELVHJELP 4 2011 | www.strommestiftelsen.no

verken hvem hun snakket med eller hva hun sa. Snart kom fire menn til stedet. En av disse kom umiddelbart bort til Tumpa og truet med å henge henne i kokostreet hvis hun ikke var helt stille. Fram til nå har Tumpa fortalt historien sin uten store problemer. Hun sitter utenfor familiens lille hus, med mor, far og noen andre nære familiemedlemmer rundt seg. Hun snakker lavt og konsentrert, men når hun kommer til redselsnatten i Jessore brister stemmen, og hun må ta pauser. Det er fortsatt veldig vanskelig å snakke om timene da hun trodde hun skulle dø. Faren bøyer seg forsiktig ned mot henne og overtar diskret snakkingen i en av pausene. Han hjelper datteren sin gjennom det vanskelige, akkurat slik han gjorde den gangen for tre år siden. REDDET Da morgenen kom, tok de Tumpa med seg inn på

bussterminalen. De var i ferd med å føre henne inn på en buss som skulle over grensen. Da brast det for den unge jenta. All dødsangsten som hadde bygget seg opp i henne gjennom natten kom nå ut, og hun begynte å gråte hysterisk. Dette reddet henne. Fatima og de fire mennene som hadde truet henne ble nå selv redde og rømte fra bussterminalen. Bussjåføren klarte å få ut av Tumpa hvor hun kom fra og fikk satt henne på en buss tilbake dit. Da hun kom hjem og fortalte hva som hadde skjedd, gikk faren umiddelbart til politiet med historien. Han sørget også for at historien kom i avisene, slik at folk som hadde sett noe kunne tipse politiet.

Natten hun trodde hun skulle dø Tekst: Asle Stalleland • Foto: Per Fronth

– Hører vi en lyd fra deg, henger vi deg i kokostreet, sa en av mennene som skulle føre 14-årige Tumpa over grensen til India – til et liv som sexslave på bordell.

Tampa ble kidnappet og nær solgt som sexslave.

Fatima var forsvunnet fra landsbyen og ingen visste hvem de fire mennene var. Det virket vanskelig å finne dem, men da det lokale politiet kontaktet de andre politistasjonene i området, ble det fart på etterforskningen. Det viste seg at ordføreren i Jessore nettopp hadde anmeldt ei jente som hadde tilbudt ham sex for penger. Jenta som var arrestert viste seg å være Fatima. Det lokale politiet ba Tumpas far hente Fatima fra der hun satt arrestert. Sammen med fire slektninger dro han neste dag med buss og hentet en bundet Fatima, en noe annerledes fangetransport enn vi er vant med i Norge. Fangetransporten forløp heller ikke uten dramatikk. Etter en stund fikk de haik med en liten lastebil. Da de skulle sette seg opp på lasteplanet, hoppet Fatima av og ropte at hun var offer for menneskehandel. Noen av de som hørte dette, gikk løs på faren til Tumpa og de andre slektningene. De fikk imidlertid ropt tilbake at det slett ikke var slik det hang sammen. Noen fikk tak i Fatima. Alle ble holdt tilbake på stedet mens én kontaktet politiet for å få klarhet i hvem som snakket sant. Politiet kom, kunne fortelle at Tumpas far snakket sant, og Fatima ble ført til politistasjonen. DØMT Allerede neste dag ble det rettssak. Fatima innrømmet

at de kidnappet Tumpa for å selge henne som sexslave til et bordell i India. Hun hevdet at hun bare hadde hjulpet med å få én jente over til India tidligere. Hun fikk likevel en streng straff og ble dømt til 32 års fengsel. De fire mennene er fortsatt på frifot. Tumpa og faren tror politiet er redd for å prøve å

pågripe dem. Det gledelige er imidlertid at mennene siden denne hendelsen ikke har prøvd å kidnappe flere jenter fra området Tumpa bodde i. Tumpa og farens modige kamp kan ha reddet andre jenter i området fra å bli sexslaver i India. Kort tid etter ble det startet en Shonglap-gruppe i Tumpas landsby, som hun ble med i. Shonglap er Strømmestiftelsens ettårige utdanning for unge jenter i Bangladesh. Her lærer jentene om egne rettigheter, de får lese- og skriveopplæring og de lærer et yrke de kan tjene penger på. De lærer om viktige temaer for deres egen hverdag, som tidlig ekteskap, pubertet, medgift – og trafficking. Tumpa er svært takknemlig for alt hun har lært på Shonglap. Ikke minst har hennes egen erfaring vist hvor viktig det er at jenter får vite hvordan kyniske bakmenn går frem for å lure jenter til å bli sexslaver i India. – Shonglap lærer oss veldig mye som er viktig, sier hun. – Jentene som har gått Shonglap vet nå hva de skal gjøre for å unngå å bli lurt inn i trafficking, avslutter hun.

www.strommestiftelsen.no

HJELP TIL SELVHJELP 4 2011

TEMAMENNESKE TIL SALGS

Redningskvinnen

Hun er blitt beskyldt for å bringe aids fra India til Nepal. Hun er fengslet flere ganger og utskjelt av politikere og media. Men ingenting får Durga til å stoppe kampen for å redde jentene som er tvunget til å leve som sex-slaver.

Tekst: Asle Stalleland Foto: Kristine Storesletten Sødal

Nepal: For 24 år siden traff Durga Ghimire tilfeldigvis to

jenter som skulle selges til et bordell, og engasjerte seg i deres sak. Hun skrev en artikkel om trafficking, som avisene nektet å publisere. Dermed var kampen hun har viet sitt liv til i gang, og etter en tid startet hun organisasjonen ABC Nepal, Strømmestiftelsens nye samarbeidspartner. Organisasjonen fikk sin ilddåp i 1996, da indisk politi befridde 218 nepalske jenter fra bordeller i Bombay etter en serie razziaer mot byens prostitusjonsmiljø. Jentene ble tatt hånd om på mottakssentre i byen, men målet var å få dem tilbake til Nepal. TØFF KAMP Durga tok initiativ overfor landets myndigheter

og fikk meget positive signaler etter et møte med statsministeren. Men lenger enn til snakk kom imidlertid ikke landets regjering. Det ble ikke noe av at jentene fikk komme tilbake. Tvert i mot ble Durga og de andre som kjempet jentenes sak ofre for voldsomme beskyldninger: ”De bringer aids til Nepal”, sa en av ministrene. – Mange av de som har motarbeidet oss vet ikke en gang hvordan aids sprer seg. De tror man kan bli smittet av å puste inn samme luft som en hiv-smittet, sier Durga oppgitt. Mange års tøff kamp med politikere og myndigheter har imidlertid gitt resultater. Jentene fikk til sIutt komme til Nepal, der ABC Nepal tok seg av en del av dem. I dag er ABC Nepal blant organisasjonene regjeringen har valgt som samarbeidspartner og rådgiver. Dette betyr blant annet at regjeringen spør Durga om råd når de skal endre lover som angår trafficking og dens ofre. – Det er godt å se at mye har forandret seg til det bedre i Nepal, sier hun.

HJELP TIL SELVHJELP 4 2011 | www.strommestiftelsen.no

– Men fortsatt har vi en veldig lang vei å gå. ANONYME ABC Nepal driver i dag blant annet rehabilite-

ringssentre for å hjelpe jenter som er reddet fra bordellene tilbake til livet. På sentrene får de terapi, helsehjelp, utdanning, rådgivning og felleskap med andre jenter – jenter som har opplevd det som bare kan kalles et helvete. Sentrene holder en meget lav profil og Durga legger stor vekt på å beskytte jentene. Hvis folk får vite om bakgrunnen deres kan det bli vanskelig, eller umulig, å bli akseptert i samfunnet. Derfor får verken vi eller andre organisasjoner og journalister ta bilde av eller intervjue dem. Det er jentenes beste som er i fokus, og ingen enkeltmennesker er verdt å ofre for å gi oppmerksomhet til ABC Nepal – heldigvis! Det er umulig å ikke la seg smitte av Durgas engasjement. Hun snakker på inn- og utpust og gestikulerer engasjert. Selv etter over 20 år i denne jobben er følelsene sterke. Når Durga forteller om datteren sin, som også har engasjert seg i saken, blir øynene blanke. – Ingen jenter fra Nepal ønsker å prostituere seg, sier Durga. – Moral er meget viktig i vår kultur, og disse jentene er tvunget til å leve sine liv i dyp fornedrelse. Halvparten av dem er mindreårige. De må ofte håndtere 10-12 kunder på en natt. De blir slått og utsatt for gruppevoldtekter. Ofte er det ikke en gang innlagt vann på bordellet. Alt de får er litt gresskar å spise, pluss sminke. Durga tar en sjelden pause i snakkingen. Så koster hun på seg et lite smil og sier: – Jeg blir lykkelig av å forandre livene deres!

www.strommestiftelsen.no

HJELP TIL SELVHJELP 4 2011

TEMAMENNESKE TIL SALGS

« Livet i helvete » Livet på et bordell i India er fullt av ydmykelser, vold, frykt og fornedrelser. I boka ”Life in Hell” har Strømmestiftelsens samarbeidspartner ABC Nepal samlet historiene til noen av jentene som har blitt reddet fra redslene i de indiske horehusene.

Jentene forteller om livet på bordellet og hvordan de ble lurt dit. Noen har historier om forelskelser og ekteskap, som ender i skrekk og vantro når det viser seg at mannen de elsker har solgt dem til bordell. Andre blir fristet med jobber utenfor landsbyen. En av jentene fra boka, ”Patrivia” hadde det tøft hjemme, med en psykisk syk far som var voldelig mot de andre familiemedlemmene. Da en dame tilbød henne en godt betalt jobb i et skredderverksted et stykke fra hjemstedet, takket hun ja. Men hun ble lurt. Turen gikk over grensen til India, og før hun forsto hva som foregikk, var hun solgt til et bordell for 30.000 rupi (ca. 3.460 kroner). – Hva skal jeg jobbe med, spurte hun. – Hvorfor er jeg her? Hva skjer? Jeg vil hjem! – Du gjør det jeg sier deg, svarte bordelleieren. – Du finner snart ut hva det er. – Jeg vil ikke være her, svarte hun, denne gangen sterkere. – La meg gå, jeg vil ikke være her. Bordelleieren bare lo og gikk. ”Patrivia” så etter støtte fra de andre jentene i rommet. – Det finnes ingen mulighet til å komme bort herfra, sa de. – Du skal jobbe som prostituert. ”Patrivias” historie:

STERK KOST Jentenes fortellinger om livet på bordellet er

sterk kost. De blir utsatt for overgrep og fornedrelser daglig. De blir behandlet som en vare. Mange kunder er sadistiske, men når jentene klager møter de ingen støtte hos bordelleieren. En av jentene forteller:

– En dag prøvde en kunde å stumpe sigaretten sin i hånda mi. Jeg mistet selvbeherskelsen og ropte: ”Du er ikke et menneske! Har du kone, døtre og søstre hjemme? Er ikke din mor en kvinne?” – Han ble rasende og knuste en ølflaske over hodet på meg. Jeg skrek etter hjelp. Bordelleieren kom, men det var meg hun var sint på.

HJELP TIL SELVHJELP 4 2011 | www.strommestiftelsen.no

– Han er en kunde, brølte hun. – Du skal finne deg i alt han sier og gjør med deg! En annen jente beskriver årene på bordellet slik:

– De neste årene levde jeg i konstant frykt. Jeg måtte lide under forferdelige overgrep: Gjengvoldtekter, kunder som ga meg regelmessig juling og mishandlet meg. Dette var hverdagen. Helgene var verst, da måtte jeg betjene 20-25 kunder om dagen. Alle jentene hadde det slik, noen led enda mer enn meg. Jeg så med egne øyne mange unge jenter som døde av bordelleierens mishandling. Likene ble gjemt. Bordelleieren hadde ingen respekt for menneskeliv. Penger betød alt for henne. Hun sluttet å gi oss mat hvis vi ikke tjente penger til henne. Selv gravide ble behandlet slik. De ble banket og nektet mat hvis de ikke ville ta i mot kunder. Fem dager etter fødselen skulle de ta i mot kunder igjen. Babyene ble tatt fra dem. Vi vet ikke hvor det ble av dem. De kan ha blitt brakt til et barnehjem, men jeg er redd det er mer sannsynlig at de ble drept. I motsetning til de aller fleste ofrene for traffickingen mellom Nepal og India, har altså jentene som forteller historiene blitt reddet ut, og fått hjelp av ABC Nepal til å kunne leve et så normalt liv som mulig. De har imidlertid fått livsvarige skader både på kroppen og sjelen. Mange har også fått forkortet levetiden betydelig ved å ha pådratt seg hiv-smitte. REDDET

Hjelpen fra ABC Nepal gir likevel håp for livet videre. En av jentene forteller: – Da jeg fikk påvist aids mistet jeg all livsgnist, og det betød ingenting om jeg overlevde fra en dag til den neste. Jeg lå i senga og nektet å snakke med noen i ukesvis. Plutselig forsto jeg at jeg ennå var i live og mange mennesker ønsket å hjelpe meg. Jeg kom meg ut av senga og begynte å glede meg over de dyrebare dagene jeg fortsatt har igjen av livet mitt.

NB! Vi advarer mot sterke historier.

www.strommestiftelsen.no

HJELP TIL SELVHJELP 4 2011

TEMAMENNESKE TIL SALGS

HJELP TIL SELVHJELP 4 2011 | www.strommestiftelsen.no

Kommentar av Kristine Storesletten Sødal, markeds- og kommunikasjonssjef i Strømmestiftelsen

Om bamser på rommet – og jenter som ikke vil gi opp ”Kjære Gud jeg har det godt, takk for alt som jeg har fått, du er god du holder av meg…” Dette er en sang jeg kommer på når jeg ser bamser, for den synger jeg ofte for mine barn.

Det er kanskje bamsen på rommet som minner meg om absurditeten i dette besøket. Jeg er på et senter som redder ofre for trafficking i Nepal, og blir vist rundt på soverommene. Det er mye som minner meg om at dette er barn, og at halvparten av jentene på senteret ikke har fylt 18 år enda. Likevel har de opplevd de mest unevnelige, grufulle ting og ufrivillig blitt erfarne sexslaver. Historiene deres er like ulike som de er oppsiktsvekkende, men de har alle noe felles. Alle er blitt sviktet på det mest brutale og forlatt av dem som skulle beskytte dem. Det er alt fra barnebruder til småjenter med ressurssvake foreldre. Andre igjen er kidnappet eller solgt av nære slektninger. Nepal er et av Asias fattigste land, og det er denne bunnløse og fortvilte fattigdommen som har latt foreldre snu ryggen til sine døtre. Foreldrene har kanskje trodd på den overbevisende, ukjente mannen som kom til landsbyen for å finne seg en brud. Eller så har de ant at noe ikke var som det skulle, men muligheten til å kunne mette noen i barneflokken gjør at de lar datteren ’gifte seg’. Lillejenta si må de se gå en usikker framtid i møte i India. Det er populært med nepalske jenter i India. De er lyse i huden og vakre, og de er lette å få tak i. Altfor lette. Tilbake i rommet med disse jentene møtes grufulle skjebner og jenter som ikke vil gi opp. De er trassige, selv om det er noe i øynene som røper litt av hva de har gjennomgått. Vi får ikke ta bilder eller intervjue noen av jentene, det vil gjøre det umulig for dem å gå videre i livet. Ingen skilt forteller oss hva som finnes bak de hvite murveggene, for det er en godt bevart hemmelighet at jentene er her.

For det er noe i mennesker som ikke går opp i ligninger; det er noe sterkere, som man blir ydmyk av når man treffer det. Dette sterke, trassige – det møtte jeg på dette senteret. Dette er jenter som ikke gir opp, de er egentlig enorme rollemodeller i det å kjempe. Strømmestiftelsen ønsker å støtte dette arbeidet, og aller mest jobbe på landsbynivå med forebygging. For det er ofte forsvinnende lite som skal til for å gå fra et godt liv til et liv i helvete, og på den andre siden er det mulig å beskytte og styrke jenter som dette med enkle midler. Men vi trenger midler – vi trenger rett og slett penger for å kunne gjøre noe. Halvparten av jentene på sentrene er Daliter – kasten lavest på rangstigen. Dette er typisk for traffickingproblematikken og alle andre av landets uheldige statistikker. Selv om Daliter bare utgjør ca. 20 prosent av landets befolkning, er de sterkt overrepresentert i elendighetsoversikter. Strømmestiftelsen vil hovedsakelig jobbe blant Dalitene, i avsidesliggende landsbyer, der brorparten av barna ikke går på skolen. I disse landsbyene vil vi også jobbe med bevisstgjøring og utdanning av tenåringsjenter, og hjelpe dem i gang med et yrke. Utdanning er en nøkkel også her – til å komme seg videre i livet, og til å være våken for farer som lurer. Kjære Gud jeg har det godt – hjelp oss til å passe på de som ingen passer på, og til å gi videre av det vi har fått.

Når jeg spør dem hva de ønsker seg i livet, er det tydelig at drømmer – det er noe som opptar dem: Lege, pilot, politi og lærer er noen av yrkene som nevnes. Stoltheten i blikkene deres gjør at jeg tror dem. Jeg håper – og jeg tror. www.strommestiftelsen.no

HJELP TIL SELVHJELP 4 2011

Strømmestiftelsens prosjektland i 2011

MALI

BURKINA FASO

PERU BOLIVIA

HJELP TIL SELVHJELP 4 2011 | www.strommestiftelsen.no

Totalt hjalp vi 596.035 mennesker gjennom mikrofinans og utdanning i 2010

• 414.747 kvinner • 181.288 menn

NEPAL NIGER

BANGLADESH

SUDAN

SRI LANKA UGANDA

KENYA TANZANIA

www.strommestiftelsen.no

HJELP TIL SELVHJELP 4 2011

Fire steg til frihet I over 20 år har Strømmestiftelsens partner Alalay gitt gatebarn i Bolivia fremtid og håp. Gjennom en fire-trinns pedagogisk modell får gatebarna en mulighet til å leve et verdig liv. Barna får en trygg oppvekst og forberedes til et selvstendig liv som voksne.

Steg 4 4

Ut i skole og jobb

Barnelandsbyen

Alalay lærte meg kjærligheten Livet som gatebarn var det eneste Silvia kjente til da hun kom til Alalay. Å leve et liv borte fra gata var vanskelig, og hun var nær ved å gi opp. Men Alalay ga ikke henne opp.

Mottakssenteret På gata

1. På gata. Ute blant gatebarna deler Alalay ut mat, varme klær og gir annen hjelp og omsorg. 2. Mottakssenteret. Her lærer barna å leve sammen med andre, ta vare på seg selv og slutte med dop, stjeling og slåssing. 3. Barnelandsbyen. Barnas hjem. Her bor de sammen med sine «søsken», lærer å stelle hjemme og får skolegang. 4. Ut i skole og jobb. Ungdommene får yrkesopplæring og arbeidserfaring. Nå skal de ut og ta ansvar for eget liv, men får fortsatt oppfølging fra Alalay.

Se ny film fra barnelandsbyen på www.strommestiftelsen.no

BLI FADDER I DAG!

Fadder 18

HJELP TIL SELVHJELP 4 2011 | www.strommestiftelsen.no

Alalays grunnlegger, Claudia Gonzales, sørget for at Silvia måtte ta et valg: gata eller livet. – Claudia er som en mor for meg. Hun var helt fantastisk da jeg rømte. Det ble et vendepunkt. Jeg skjønte nå virkelig at jeg ønsket å endre livet mitt. Silvia ble tatt inn av barnevernet som gatebarn. Barnevernet viste henne videre til Alalay, og hun flyttet inn på et mottakssenter. Veien videre var imidlertid ikke bare enkel: - I begynnelsen syntes jeg det var svært vanskelig å være der. Vi måtte være ansvarlige og følge rutiner. Vi måtte opp om morgenen, dusje, sitte sammen med andre ved et bord og spise frokost. På gata sto vi opp når vi ville, og hadde aldri planer for dagen. Rømte Derfor rømte Silvia fra mottakssenteret til Alalay etter å ha vært der en kort stund. Hun planla flukten sammen med en venninne, men venninnen dukket ikke opp på avtalt sted til avtalt tid. Det hele endte med at Silvia igjen ble funnet av barnevernet. De brakte henne tilbake til Alalay, der hun hadde en lengre prat med Alalay-leder Claudia Gonzales. Claudia anklaget henne ikke, men fortalte henne om hvilke valg hun selv måtte gjøre i livet. Silvia glemmer aldri denne samtalen. – Alalay har lært meg kjærlighet. Alalay ga meg muligheter, og Alalay lot meg bli kjent med Gud.

Livet etter Alalay

Silvia (t.v.) gir Alalays grunnlegger Claudia en klem. – Alalay har lært meg kjærlighet, sier hun.

Fant kjærligheten Silvia flyttet til barnelandsbyen utenfor La Paz etter noen måneder på mottakssenteret. Etter årene i landsbyen vendte hun tilbake til La Paz, til senteret som skulle forberede henne til et selvstendig liv. Hun fikk opplæring i dataprogrammering, opplevde at hun ble stadig mer selvstendig og begynte å studere administrasjon og regnskap på universitetet. Å få jobb viste seg i liten grad som et problem. Alalay skaffet Silvia praksis i et teleselskap, og hun ble tilbudt videre jobb der etter praksisen. Silvia er svært dyktig og får stor anerkjennelse for jobben hun utfører, blir vi fortalt av folk fra Alalay. Silvia har tatt de første stegene mot et selvstendig liv utenfor Alalay. Gjennom venner fra Alalay ble hun også kjent med en mann hun ble forelsket i. De giftet seg – og bryllupet ble holdt i Alalay-landsbyen.

- Jeg har en fantastisk ektemann, som støtter meg i det jeg vil med livet mitt. Når jeg sier jeg vil studere videre, sier han: ”Fint, men pass på deg selv og ikke stress for mye”. Jeg synes han er en utrolig flott livsledsager. Vi er et godt team. Jeg er lykkelig, veldig lykkelig. Jeg er velsignet med en flott mann, to nydelige barn, en fin leilighet og jobb. Vi fortsetter å drømme om hvordan vi i framtida skal vokse som familie, sier Silvia, som for kun få år siden levde på gata og verken hadde håp eller framtid. - Selv om jeg nå lever et selvstendig liv utenfor Alalay, er Alalay en viktig del av livet mitt. Jeg vil fortsette å støtte og hjelpe andre som trenger hjelp av Alalay i dag. Tekst: Asle Stalleland Foto: Gro Justnæs Kiledal

www.strommestiftelsen.no

HJELP TIL SELVHJELP 4 2011

Når barn ikke kan velge, kan du gjøre en forskjell. Bli Hjertevennfadder! Gå til www.fadder.no eller ring oss på 03002

Fadder 20

HJELP TIL SELVHJELP 4 2011 | www.strommestiftelsen.no

SØR-SUDAN/NORGE

Biskop Paride Taban får Strømmestiftelsens ”Hjelp til selvhjelp-pris” for 2011. Paride får prisen for sitt livslange arbeid med å skape fred og utvikling i Sudan. Tekst: Egil Mongstad

Hjelp til Selvhjelp-pris til biskop Paride > FAKTA

Hjelp til Selvhjelp-prisen Hjelp til selvhjelp-prisen ble opprettet av Strømmestiftelsen høsten 1994. Prisen tar utgangspunkt i Strømmestiftelsens oppdrag: Å utrydde fattigdom ved å hjelpe mennesker i gang gjennom hjelp til selvhjelp. Dette er en ideologi Strømmestiftelsen benytter i sitt utviklingssamarbeid, og som har bevist sin gyldighet innenfor bærekraftig utvikling.

Foto: Lars Saaghus

Hjelp til selvhjelp bidrar til å: 1. utvikle mottakerens evner og ressurser til eget og fellesskapets beste 2. styrke mottakerens menneskeverd 3. motivere til mottakerens ansvar for egen utvikling og sunn forvaltning av jordas ressurser Tidligere vinnere Thor Heyerdahl (1994) Odd Hoftun (1995) Petter Skauen (1996) Muhammad Yunus (1997) Robert Donald Munro (1999) Claudia Gonzales (2001) Rev. Canon Gideon Byamugisha (2002) Dr. Olav Hodne (2006)

Prisen er på 100.000 kroner og deles ut i Kristiansand i september.

Øyvind Aadland i Strømmestiftelsen.

Paride er født i Sør-Sudan i 1936. Som ung utdannet han seg til mekaniker, men valgte senere å studere teologi. Han ble i 1980 ordinert til biskop i den katolske kirken i Sør-Sudan.

Paride har grunnlagt flere skoler, og som pensjonert biskop har han startet fredslandsbyen i Kuron i Sør-Sudan. Prosjektet er støttet av Strømmestiftelsen og gir lokalbefolkningen tilbud om skole, helse og jordbruksopplæring.

Paride er en høyt respektert person internasjonalt. Han har gjennom et helt liv arbeidet for fred, forsoning og utvikling i Sør-Sudan. Ikke minst har han satt livet på spill mange ganger for sitt engasjement under og etter den lange krigen i Sudan. Han har blant annet vært fange i sudanesisk-kontrollerte områder i Sør-Sudan. ARBEID FOR FRED

Han kom tidlig i kontakt med norsk bistandsarbeid, blant annet gjennom Kirkens Nødhjelps Sudan-program. – Den 9. juli ble Sør-Sudan egen stat. Ved dette historiske veivalget er vi i Strømmestiftelsen fornøyde med at Hjelp til Selvhjelp-prisens komité valgte biskop Paride til prisvinner. Han er et lysende eksempel på praktisk nestekjærlighet og engasjement for de mest marginaliserte, sier generalsekretær

For sitt store engasjement er det sagt om Paride: ”Dette gir ham venner blant kristne og muhammedanere, stammefolk og geriljaledere”. Tidligere bistandsminister Hilde Frafjord Johnson utalte følgende ved en boklansering: ”Biskop Paride, du er en institusjon. Både i Sudan og blant dine venner og kolleger i Norge.” www.strommestiftelsen.no

HJELP TIL SELVHJELP 4 2011

STORT&SMÅTT

Røde annonser og innsatsvilje Denne måneden fyller Strømmestiftelsen 35 år. Stiftelsen ble etablert 21. september 1976, og har sin opprinnelse i det arbeidet prest og kapellan i Kristiansand Domkirke, Olav Kristian Strømme, startet. Olav Kristian Strømme var en innsamler uten sidestykke. Han var både dyktig og ekstremt frimodig. Det sies om ham at det alltid kom folk bort og stakk noen sedler i lommene hans når han gikk gjennom gågata i Kristiansand. Det var først etter at Hong Kongmisjonæren Agnar Espegren dukket opp i Erik Byes program «Vi går om bord» på julaften i 1963, at innsamlingen virkelig skjøt fart. Etter programmet tok Espegren kontakt med Strømme, og det ble satt i gang innsamling til Espegrens arbeid blant kinesere i den beryktede Walled City i Hong Kong. Det var nå pastor Strømme utvi-

klet de røde annonsene som han ble så kjent for. Annonseringen var banebrytende, og han brukte kjente personer som han kunne profilere gjennom annonsene. Gunnar Strømme, Olav Kristian Strømmes nevø, ønsket å videreføre onkelens gode arbeid etter hans død i 1976. Uten hans engasjement hadde ikke Strømmestiftelsen blitt etablert. Gunnar Strømme fikk også støtte av Sigurd Aske, generalsekretær i Kirkens Nødhjelp, som klarte å overtale venner og Strømmes mange frivillige medarbeidere til å videreføre det arbeidet pastoren selv hadde satt i gang. UTVIKLING

Strømmestiftelsen i dag er et resultat av en prosess. Det har vært dragninger og ulike interessefokuseringer, men alt har vært fundamentert i et ønske om å utvikle og gjøre organisasjonen bedre. Giverne har også vært med å utvikle organisasjonen, for eksempel gjennom Hjertevenn, som er Strømmestiftelsens fadderordning. I dag støtter Strømmestiftelsen 140 prosjekter i 12 land. Prosjektene har hovedsaklig fokus på utdanning eller mikrofinans. Mange prosjekter integrerer begge elementer. Vi har særlig fokus på kvinner i vårt arbeid.

Basarbarna Møt fem jenter som virkelig fortjener å bli kalt Fattigdomsbekjempere! Agathe Gravdahl (6 år), Maiken Christensen (6 år), Hanna Foss (7 ½ år), Marthe Lende (7 år) og Nora Lende (4 år) har solgt kakao, tegninger, vafler og masse mer til folk i gata si, til innekt for Strømmestiftelsen. De samlet inn 1.632 kroner (pluss en dansk femkroning). - Vi ville hjelpe de fattige, for de har det jo ikke like bra som oss, sier jentene. - Vi har jo veldig mange penger, men vi kan ikke gi alle pengene vi har, for da har vi jo ikke noe igjen selv. Men vi kan gi litt, da! Jentene har store planer om å gjenta suksessen senere. - Når vi steker vafler kommer hele gata løpende! Jentene fikk hilse på Ullrik Fattigdomsbekjemper-bilen, noe som var veldig stas. De fikk også med seg et diplom som takk for gaven. Tusen takk for gaven, jenter!

BLI HJERTEVENNFADDER FOR BARE 8 KRONER DAGEN! www.fadder.no

HJELP TIL SELVHJELP 4 2011 | www.strommestiftelsen.no

Fadder

Ikke alle vil ha armbånd…

Tusen gode ord

Med fjorårets gudmor-gaver friskt i minne, der blant annet et armbånd skapte hodebry for Liv Signe Navarsete, mottok vi i Strømmestiftelsen en hyggelig nyhet før sommeren.

Både voksne og barn kan trenge å trene på å bruke positive ord. Jordet skole har i løpet av de siste årene arbeidet med flere prosjekt der temaet har vært å bruke gode og positive ord i dagliglivet. 17. november skal alle elevene opp på scenen i kulturhuset Bølgen i Larvik og framføre sin egen musikal, ”Tusen gode ord”.

Da båtverftet UMOE Mandal døpte en av sine nye båter i juni ble Inger Lise Hansen (Krf) spurt om å være gudmor. Inger Lise ønsket at denne gaven går til Strømmestiftelsens arbeid med Speed School i Vest-Afrika. 10.000 kroner kom inn, og det betyr at mange flere barn får mulighet til å gå på skole. Pling i skipsklokka og tusen takk!

Musikalen er et samarbeid mellom Jordet skole, Tore Thomassen (tekst og musikk), Strømmestiftelsen og Larvik kulturskole. Skolen har i en årrekke samarbeidet med Strømmestiftelsen. Denne gangen vil pengene gå til prosjektet ”Speed schools”, som gir barn i Vest-Afrika en mulighet til å gå på skole. Vi ser frem til 17. november og samarbeidet høsten 2012. Tusen takk!

Takk for svar! I forrige nummer av HTS la vi ved en leserundersøkelse, så du som leser bladet kunne hjelpe oss å bli enda bedre. Mange har svart, og gitt både ris og ros til redaksjonen. Dette hjelper oss i arbeidet vårt, og vi vil gjerne takke alle som har tatt seg tid til å svare!

Økning av fadderbidraget

De siste årene har det vært en stor økning på verdensbasis når det gjelder kostnader til mat, drivstoff, byggematerialer, skolemateriell, lønninger og boliger. I landene vi jobber i, er kostnadsnivået gått kraftig opp. I enkelte land er matvareprisen firedoblet. Alt er blitt dyrere. Det fører til at utgiftene i våre programmer også stiger. For å møte disse utfordringene, slik at vi kan gjøre samme jobben også i fremtiden, ønsker Strømmestiftelsen å øke fadderbidraget til ca. 8 kroner dagen, fra 230 kr pr. mnd til 250 kr pr. mnd. Ikke alle faddere ligger på dagens nivå, og da vil økningen bli noe større. Økningen vil tre i kraft ved første forfall fra 1. oktober, og gjelde de fadderskap som ikke allerede ligger på 250 kr eller mer. Alle våre Hjertevenn-faddere som dette berører har fått brev fra oss. Vi minner om at hvis du er Hjertevenn-fadder og ikke ønsker å være med på økningen, ber vi deg om å gi oss beskjed om dette. Kontakt oss på e-post: postkrs@stromme.org eller ring på tlf. 03002. Vi takker alle Hjertevenner som er med på å hjelpe fattige og sårbare barn. Uten våre trofaste Hjertevenn-faddere ville dette arbeidet ikke være mulig. Hver enkelt givers bidrag gjør at mange barn og unge får en mulighet de ellers ikke ville fått. Tusen takk!

En ny sjanse 20 nye skoler skal bygges i Niger, takket være støtte fra den nederlandske stiftelsen Turing. 500 barn får dermed en ny sjanse til å lære seg å lese og skrive! Turing Foundation ønsker å støtte Strømmestiftelsens satsning på hurtigskoler (Speed Schools) i Vest-Afrika med 69.000 Euro i 2011 og 2012. Det tilsvarer over 530.000 kroner. Speed School er en intensiv utdanning på ni måneder for barn fra åtte til tolv år, som har droppet ut av grunnskolen eller aldri fått muligheten til å begynne. Etter bestått eksamen kan elevene starte i vanlig 3. eller 4. klasse. Skolene opprettes i landsbyer der det ikke finnes skoletilbud fra før av. Strømmestiftelsen har Speed School-prosjekter i Niger, Mali og Burkina Faso, tre av verdens aller fattigste land. Etter endt skoleår flytter skolen videre til en annen landsby. Siden starten i 2004 og frem til 2010 har 51.943 barn gjennomført Speed School-utdanning i Vest-Afrika. www.strommestiftelsen.no

HJELP TIL SELVHJELP 4 2011

Isbr

HJELP TIL SELVHJELP 4 2011 | www.strommestiftelsen.no

I denne artikkelserien ønsker vi å lete etter noe felles menneskelig, tross ulike livsforhold. Det finnes storhet og støv i alle mennesker. Styrke og svakhet. Det finnes en storhet og støv i dem som hjelper. Det finnes storhet og støv i dem som mottar hjelp. Det er lettere å motta noe fra dem som også ser storheten i deg. Kanskje vi skulle begynne å bruke ordet dele i stedet for hjelpe? STORHET&STØV lar mennesker dele tanker og erfaringer fra livet. Ved å tåle støvet og lete etter storheten i hverandre, kan vi dele verdighet, på tvers av grenser og livssituasjon.

bryteren Tekst: Eva Dønnestad

> FAKTA

Torstein Sødal Artist og komponist. Født 28. april 1977 i Kristiansand. Har kjæreste og er bosatt i Oslo. Debuterte med plate i 2008. En av landets mest brukte juleartister med konsertturneer med blant andre Stille Natt, Hellige Natt og Hanne Krogh. Ute med ny plate. Stort humanitært engasjement: Barn i Moldova, Strømmestiftelsen. Besøkt Strømmestiftelsens arbeid i Niger.

– Folk må bli trygge. Da går alt mye bedre. En klem kan få oss til å senke skuldrene. Men det må være en ordentlig klem. Sier artist og isbryter Torstein Sødal.

>>>

Foto: Oddvar Paulsen

www.strommestiftelsen.no

HJELP TIL SELVHJELP 4 2011

Foto: Strømmestiftelsen

>>> – SÅNN skal det være, sier Torstein Sødal, reiser seg og slenger begge armene rundt sjefen på kafeen der vi sitter. Hun, en bekjent, lar seg ikke drukne i klemmen, men slenger armene sine rundt ham så godt hun kan. – Etter en sånn klem senker vi skuldrene og kan slappe av sammen. Da blir ikke noe så nøye lenger, ler Torstein, som bedyrer at både klemmer og sanger kommuniserer godt på tvers av landegrensene. Torstein Sødal har krysset grenser. I flere år hadde han nærmest sitt andre hjem på et barnehjem i Moldova der han sammen med en kamerat har støttet et arbeid for barn på barnehjem. Etter tidenes dårligste juleturné, etter å ha takket nei til platekontrakt i 2001, satte han og en kompis kursen for Moldova for å produsere ny musikk.

noe falt på plass, sier Torstein, som smilende forteller at han i flere år var ”stor” i Moldova. – Jeg glemmer aldri da jeg sang duett på rumensk med 10 år gamle funksjonshemmede Victor på fjernsynet der. Det var den første gangen et menneske med funksjonshemminger stod på en offentlig scene, forteller Torstein, som har gjort mye for å arbeide for rettighetene til barn i Moldova. Når engasjementet for andre først var vekket, førte det til at han ville bidra på flere måter. Torstein Sødal har også vært i Niger med Strømmestiftelsen, og bidratt på deres julekonserter. – Hva gjorde inntrykk på reisen i Niger? – Det gjør inntrykk å kjenne hvordan sangen er et unikt verktøy til å få kontakt med alle mennesker. Det blir et tegn på gjensidig respekt når man synger sammen. Man deler noe. Helt på samme nivå. – Det hørtes jo nærmest ut som poesi? – Haha, og det fra en som kun har lest Bobsey-barna, ler han hjertelig.

BARNA SOM FORANDRET ALT

DUETT MED STATSMINISTER

– Livet mitt ble forandret i møtet med barna i Moldova. Det var jo nærmest litt inn i tiden å gjøre noe veldedig. Motivene mine var ikke bare edle, men vi ville gi en prosentandel av det vi tjente til dette arbeidet. Da jeg møtte barna, traff de hjertet mitt og forandret alt. Det ble et ekte engasjement. Det var ikke lenger bare meg og mitt som betydde noe. Akkurat som om

I Niger fikk han erfare hvordan sangen krysser grenser.

Det blir et tegn på gjensidig respekt når man synger sammen. Man deler noe. Helt på samme nivå. 26

HJELP TIL SELVHJELP 4 2011 | www.strommestiftelsen.no

Jeg vet at jeg er blitt tatt for å være arrogant og litt ovenpå, men det er bare usikkerhet. Derfor kjenner jeg igjen mye usikkerhet i andre også. – I en høytidelig seanse skulle vi få møte statsministeren i Niger. En av dem jeg reiste med, nevnte at jeg var sanger. Statsministeren spør begeistret om jeg kan synge en sang. Jeg begynner å synge: ”You raise me up.” Etter en stund hører jeg en annen stemme som henger seg på meg, og overraskende nok er det selveste statsministeren som synger. Plutselig står jeg og synger duett med statsministeren i Niger. – Da må det være lov å ta et sportsspørsmål: Hva følte du da? – At det kriblet litt i kroppen over alt sangen kan gjøre mellom mennesker. Vi senket skuldrene, og de rundt oss senket skuldrene. Plutselig var ikke alt så høytidelig. VIL BRYTE ISEN Den sjeldne stemmen med den store klangen

kan fylle store rom. Når Torstein synger, får ofte nakkehårene noe å strekke seg mot. Rak i ryggen ruver skikkelsen hans på scenen. Når han og musikerne løfter opp skjortene og begynner å spille trommer på sine mer eller mindre stramme mager, er isen brutt. For når Torstein Sødal tar et stopp med oss på Drømmeplassen kafé i hjembyen sin Kristiansand, er han først og fremst opptatt av nettopp det: Hvordan vi kan bryte isen mellom mennesker og klare å slappe av. – Mennesker er redde. Redde for hverandre, redde for å dumme seg ut. Jeg er spent før jeg skal bli intervjuet. Vi er redde for ikke å fremstå bra nok. Men etter en klem merker jeg at jeg slapper av, smiler Torstein og henter seg en kaffe mocca. – Kanskje er jeg en ganske enkel sjel som også trives med å gjøre helt konkrete ting? Jeg hadde egentlig tenkt å bli forskalingssnekker, men så tok stemmen og musikkstudier over. Da jeg jobbet som søppeltømmer et år, hadde jeg et arbeidsmiljø og visste arbeidsoppgavene fra dag til dag. Det var noe godt med det, sier han og innrømmer at artistyrket på mange måter krever at du disiplinerer arbeidsoppgavene selv. Til tider kan det også være et ensomt yrke. – Jeg er sosial, og finner ofte samarbeidspartnere og folk jeg kan drodle ideer med. Jeg er ganske idérik. Jeg er i ferd med å få mot til å være mann for mine ideer. Jeg vil realisere noen av dem ganske snart, sier han lurt glimt i øynene.

TOK PÅ SEG ET SKALL – Hvordan var gutten Torstein da han

vokste opp? – Jeg var ikke så skoleflink. Det kjedet meg å sitte stille. Jeg klarte ikke å konsentrere meg lenge av gangen. Det var mye liv i meg, mye fotball og mye idrettsglede. Klassekameratene mine ville aldri plukket ut meg som en som skulle bli sanger når han ble stor, ler han og stryker over handa over den nybarberte issen. Så blir han stille en stund, før han røper hva han tenker: – Jeg tok nok på meg et skall, sier han ettertenksomt. – I et forsøk på å ufarliggjøre kravene og blikkene fra dem rundt meg. Jeg jobber ennå med å våge å tro at jeg er god nok sånn jeg er. Jeg gleder meg til den dagen jeg kan si til meg selv: Nå kaster vi dette skallet, Torstein. Fra nå av skal du være helt ærlig og helt til stede som den du er, sier han andektig, og uten å bli for svulstig: Med snev av lengsel i stemmen. For om Torsteins stemme ruver og er svulstig, er det en levende, humørfylt og opplagt artist vi møter – som har kjappe skift mellom lavmælt ettertenksomhet og brølende latterutbrudd. – For å være helt ærlig må du ha en solid dose trygghet i bunnen. Der er vi tilbake til trygghet-ordet igjen, smiler han, – men det er bare grunnlaget for så mye. Å ha en følelse av at noen tar meg som jeg er, vil meg vel, er avgjørende for å by på seg selv, tror han. >>>

Foto: Egil Mongstad

Torstein Sødal synger i julekonserturnéen «Stille Natt Hellige Natt». Her sammen med Anita Skorgan, Marian Aas Hansen og Rune Larsen i Kristiansand Domkirke. www.strommestiftelsen.no

HJELP TIL SELVHJELP 4 2011

Da jeg møtte barna, traff de hjertet mitt og forandret alt. Det ble et ekte engasjement. Det var ikke lenger bare meg og mitt som betydde noe Torstein forteller at han var svært tilpasningsdyktig fram til han var 26-27 år. Etter dette har han jobbet med å klare å stole på egne verdier, egne valg og egne meninger. Han våger også i større grad å hevde dem, selv når andre mener noe annet. Han har tenkt mye på hvordan han tror at andre ønsker at han skal leve. – De reelle forventningene fra folk rundt meg er ikke så store som jeg tror. Men jeg har for store forventninger til meg selv. Det er antakelig mine egne ambisjoner jeg må gjøre litt mindre, sier han. Etter en liten pause, gjør han en erkjennelse her og nå: – Det er litt strevsomt å ha så store ambisjoner, egentlig, sier komponisten og artisten som ofte får store ord rundt seg: ”Sødal tok publikum med orkan styrke” ”Torstein Sødal er en mann for store anledninger.” ”Mannen med den store uforglemmelige stemmen skal ha storkonsert i en Hangar med et kjempekor” TA EGNE VALG

INGEN TYPISK MANNEMANN – Hva kan du gråte av? Ja, for

sterke gutter gråter vel? –Jeg er ikke noen utpreget mann, holdt jeg nesten på å si, ler han og fortsetter alvorlig: Jeg gråt i går, jeg var leid inn for å synge i en begravelse. Ei ung jente hadde mistet pappaen sin og holdt en tale som traff meg rett i hjertet. Jeg måtte tørke mange tårer før jeg skulle opp og synge. Samme kveld ringte jeg min egen far og inviterte han på Start-kamp. Jeg har en uendelig snill far, og ble minnet om at vi må vise de nærmeste at vi bryr oss, ikke ta det for gitt, sier Torstein Sødal. Han gleder seg ofte over de enkle, små lykkeøyeblikkene. – Flere av mine barndomskamerater bor i Oslo. Når jeg treffer en av dem og vi tar med oss en ball til løkka og spiller litt fotball sammen, kjenner jeg samme glede som jeg gjorde da vi spilte sammen i 2.klasse, sier han og legger til at han blir glad av oppriktighet. Glad av oppriktige relasjoner – som den han har til kjæresten, til nær familie og til nære venner. Men han savner troen på noe større enn seg selv. – Jeg innbiller meg at jeg vil finne den grunnleggende tryggheten jeg søker om jeg hadde funnet hvile i en tro på Gud. Jeg

HJELP TIL SELVHJELP 4 2011 | www.strommestiftelsen.no

Foto: Strømmestiftelsen

– Når kan du kjenne deg liten? – I sammenhenger der alle prøver å være noe mer enn det de er. Der det kreves at du markerer deg. På Spelemannsfesten, for eksempel, kunne jeg kjenne på en usikkerhet. Jeg vet at jeg er blitt tatt for å være arrogant og litt ovenpå, men det er bare usikkerhet. Derfor kjenner jeg igjen mye usikkerhet i andre også, i slike settinger, forklarer han.

På reise med Strømmestiftelsen til Vest-Afrika.

skulle ønske at jeg brukte mer tid på å finne ut av dette med Gud. Overfor Gud kan en bare være helt ærlig, sier sangeren. I sommer slipper Torstein Sødal sin andre plate, og gleder seg til en liten mini-turné i forbindelse med lanseringen. Etter hvert slapper sangeren så godt av, at han begynner å synge. Vi får en ”Ett-vers gratis konsert”. Fra sangen han har laget sammen med Vebjørn Konradsen for Stiftelsen Livsglede for eldre. ”Æ vil kjenne at æ lever,” synger Torstein. Og det er behovet for å kjenne at han lever som gjør at han hver sommer lager seg et prosjekt der han tar seg helt ut fysisk. – Det er også godt å slippe å tenke. Det er akkurat som om en slags renselse. Når du sliter deg skikkelig ut, tømmes hodet for grublerier. Du er bare til stede i det du gjør der og da. Det er godt, sier mannen, som denne sommeren skal ro til Danmark sammen med to venner. Om du hører en vakker, kraftig rungende stemme synge: ”Æ vil kjenne at æ lever” midtveis i Skagerrak, da er du antakelig i nærheten av Torstein Sødal. Kommer du helt nær, kan du risikere å få en klem. En skikkelig god en.

Mennesker i våre prosjekter i Øst-Afrika lider på grunn av sultkatastrofen:

HJELP FAMILIER NÅ! Millioner av mennesker kjemper en fortvilet kamp for å overleve på Afrikas horn, og FN har varslet at katastrofen kan bli langvarig og spre seg til flere områder. Hvert eneste bidrag betyr derfor enormt mye. Vi konsentrerer oss om å hjelpe de menneskene som allerede er med i våre mikrofinans- og utdanningsprosjekter. Her har vi partnere på stedet, som kjenner de lokale forholdene godt. Der sult og nød gjør det umulig å få disse langsiktige programmene til å opprettholdes, går vi inn med nødhjelp. Dermed kan de som er rammet fortsatt være med i ”hjelp til selvhjelp”-prosjektene.

Hjelp oss å hjelpe: Ring tlf. 820 44 050 og du gir kr. 200,eller gi på katastrofe-kontonr. 6319 07 62000

www.strommestiftelsen.no www.strommestiftelsen.no

HJELP TIL SELVHJELP 4 2011

NORGE

St책l i ben og rumper, og hjerter av gull. Det m책 disse gutta ha, etter sommerens mest oppfinnsomme innsamlingsaksjon.

Tekst: Siri L. Thorkildsen Foto: Privat

P책 ett hjul for gatebarna

HJELP TIL SELVHJELP 4 2011 | www.strommestiftelsen.no

Flekkerøya/Vrådal: Gøran Nielsen og Tommy Thomassen (17 år) syklet fra Flekkerøya til Vrådal på enhjulssykler for å samle inn penger til Strømmestiftelsens arbeid for gatebarn i Bolivia. Hele 19 mil ble tilbakelagt på tre dager. – Nå som turen er over er vi VELDIG glade! Vi har hatt det sinnssykt vondt underveis, men også veldig moro. Alt i alt har det vært en kanonbra tur, sier Gøran. Gutta klarte å fullføre sykkelturen med hver sin sekk på ryggen, uten følgebil. – Det ble mer vår tur når vi klarte å gjennomføre det alene. Men det gjør vondt en viss plass når vi har hatt ti kilo ekstra på hver rygg, og etter å ha sittet så lenge på setet, sier Gøran. ETT HJUL ER KULERE ENN TO Til sammen syklet 17-åringene

i nesten 20 timer. – Hvordan i all verden fant dere på at dere skulle gjøre dette? – Vi satt en kveld og tenkte på dem som sykler fra Kristiansand til Hovden på to hjul. Vi hadde lyst til å gjøre noe liknende og bestemte oss derfor å sykle strekningen Flekkerøy – Vrådal på ett hjul, siden vi synes det er kulere, forteller Gøran.

Å støtte Strømmestiftelsens arbeid var et lett valg for syklistene med det store engasjementet. – Vi valgte Strømmestiftelsen fordi vi synes de gjør masse bra og fordi de har mange gode prosjekter, forteller Gøran. Da de tok kontakt med Lars Olav Kragholm i Strømmestiftelsen, var reaksjonen utelukkende positiv. Han sendte syklistene alternativer til prosjekter de kunne støtte. Valget falt på Alalay, Strømmestiftelsens partner i Bolivia, som hjelper gatebarn til et verdig liv. Hos Alalay får barna skolegang, aktiviteter, trygghet, hjelp til å bearbeide traumer og mulighet til å lære seg et yrke. Du kan lese mer om Alalay på side 18-19. – Disse gutta har virkelig imponert og vist et fantastisk engasjement, sier Lars Olav Kragholm. KVIKK-LUNSJ OG HEIAROP Den spesielle sykkelturen fikk

fram, og de ble fort lokalkjendiser. I tillegg fikk de sponset sykkeltøy av sportstøyprodusentene Klubbkonsept og 24. Langs veien traff syklistene på mange som ville gi dem litt ekstra støtte for å nå målet. – Vi har truffet mange gjestfrie og hyggelige folk. På Birkeland kjørte en fyr forbi oss på torsdag morgen og sa god tur. Nesten tre mil etterpå traff vi på ham igjen, da hadde han vært på Åmli og kjøpt cola og kvikk lunsj til oss. Da vi kom til Herefoss og Hagen Café fikk vi spandert rekesmørbrød, og på Treungen fikk vi spandert hamburger, pommes frittes og cola, sier Gøran til Kristiansand Avis, en av de mange som skrev om guttas innsamlingseventyr. – Vi synes det er kjempemoro. Det virket som om folk satt pris på det vi gjorde og det er jo kanonbra, sier Gøran til avisa. Han legger til at ganske mange tutet, rullet ned vinduet sitt og ønsket dem god tur. – Det gøyeste var å møte alle de greie folkene som stoppet og gav oss drikke og middag og som hadde lest og sett oss på tv, sier Tommy. UTFORDRER FORTSATT Når det gjelder innsamlingen, er

gutta godt fornøyd med responsen så langt. – 64 stykker har så langt satt inn penger. Det er helt kanon, og vi har veldig lyst at flere slenger seg på. Det går tross alt til en god sak, sier Gøran, som understreker at det ikke er for sent å bidra. Innsamlingen foregår ved at folk kan betale ti kroner per mil guttene syklet. For å støtte guttenes aksjon for gatebarna, kan du sette inn penger til Strømmestiftelsens konto: 6318 09 53878. Husk å merke innbetalingen med ”1-hjuling til Vrådal”. – Da vet de hvilket prosjekt pengene skal til, avslutter Gøran og Tommy, som ikke har planer om å gjenta den smertefulle, men inspirerende turen på en lang, lang stund.

mye oppmerksomhet. Familie, venner og media heiet gutta www.strommestiftelsen.no

HJELP TIL SELVHJELP 4 2011

De fattiges tjener Tekst og foto: Egil Mongstad

Grantham Fernando er Strømmestiftelsens ”grand old man”. For snart et år siden valgte den erfarne og dedikerte bistandsarbeideren å pensjonere seg. Han er bosatt i Moss, men tilbringer flere måneder i året i Myanmar (Burma), der han fortsatt gjør det han elsker fremfor alt annet på denne jord: å hjelpe fattige mennesker.

HJELP TIL SELVHJELP 4 2011 | www.strommestiftelsen.no

Kampen mot fattigdom handler om å endre politiske og samfunnsmessige strukturer som holder fattige nede.

– Vi må tro på det vi gjør – da vil det skje, sier Grantham Fernando. I mer enn et halvt yrkesliv har han vært ansatt i Strømmestiftelsen, og trodd på det han har gjort. – Jeg har hatt 25 gode, spennende og utfordrende år i en organisasjon jeg er blitt svært glad i, sier den nyslåtte pensjonisten, som egentlig ville bli prest og slik tjene de fattige. Han er født i 1943 og vokste opp i kystbyen Negombo på Sri Lanka. Foreldrene var ikke rike, men faren hadde fast arbeid og tjente penger så gutten fikk gå på skole. Han begynte på prestestudiet, men sluttet da han bare hadde noen få måneder igjen. Grantham ville tjene, men mente at prestene ikke ble tjenere, men en privilegert gruppe mennesker som selv ble betjent. Det var problematisk. Sammen med en studievenn startet han en diskusjon om dette. Grantham mente prester skulle arbeide for de fattige og leve enkelt. Debatten ble etter hvert så skarp at de begge ble kastet ut av seminaret. Bruddet med det teologiske seminaret ble ikke et brudd med den kristne troen, som har fulgt ham gjennom hele livet. Men det ble starten på en livslang tjeneste for de fattige og kampen mot fattigdom. TEOLOGISK REBELL

PIONER INNEN MIKROFINANS Han startet som lærer

på en katolsk høyskole i Colombo. I 1972 ble han ansatt i KFUM for å lede et prosjekt for arbeidsløs ungdom. Og det var her, fire år før Muhammad Yunus startet mikrofinans i Bangladesh, at Grantham begynte å arbeide med spare- og lånegrupper for arbeidsløs ungdom. – Jeg fikk svært gode tilbakemeldinger. Ungdommene klarte å skape et arbeid. Det var ikke vanskelig å få penger til prosjektet, og noen ganger måtte vi si nei. For det er ikke pengene som skaper forandring og utvikling, men hva vi gjør med dem, sier Grantham.

Han begynte i Redd Barna som programkoordinator for Sri Lanka. Fire år senere kom han til Strømmestiftelsen. – Jeg ble sendt til Bangladesh og utlånt til et prosjekt i Santalmisjonen. Det var her jeg først introduserte mikrofinans for Strømmestiftelsen, forteller den stillferdige mikrofinanspioneren. SAMMEN MED DE FATTIGE I mars 1990 ble han Strømme-

stiftelsens første regionale direktør for Asia, med ansvar for arbeidet i India, Bangladesh, Nepal, Thailand, Filippinene, Indonesia og Maldivene.

– Med hver ny utfordring fikk jeg arbeide sammen med de fattige, og jeg kunne utvikle spare- og lånekonseptet. Å være fattig betyr svært ofte å ikke kunne velge. Inntekt gir valgmuligheter, og valgene er med på å gjøre en uavhengig. Dersom også fattige mennesker fikk en verdig lønn for det arbeidet de gjør, ville vi ikke hatt fattigdom. De forblir fattige fordi de ikke får en anstendig lønn, sier Grantham, som etter hvert klarte å få Strømmestiftelsen til å satse på mikrofinans. – Det var det som var hjelp til selvhjelp, sier Grantham, som synes det er litt trist at Strømmestiftelsen har valgt ”vi hjelper folk i gang” og ikke lenger har ”hjelp til selvhjelp” som sitt slagord. – Folk er allerede i gang. Det de trenger er hjelp til å gi seg selvhjelp med menneskelig verdighet, sier Grantham. Grantham Fernando ble Strømmestiftelsens første regiondirektør i Asia og i Øst-Afrika, og i 1994-1995 hadde han ansvar for begge regionene. – Det var en fantastisk mulighet. Jeg hadde tillit, og det fulgte ressurser med slik at jeg kunne bygge opp to sterke regioner som i dag har et omfattende arbeid, forteller Grantham. KAMPEN MOT STRUKTURENE Han er svært tydelig på at

det er globale og internasjonale strukturer som holder fattige nede, og at kampen mot fattigdom må skje på flere arenaer. – Vi må styrke det sivile samfunn, bygge demokratiske verdier og utvikle et samfunn som kan frigjøre mennesker fra fattigdom. Kampen mot fattigdom handler om å endre politiske og samfunnsmessige strukturer som holder fattige nede, og å arbeide for å redusere gapet mellom rik og fattig, så de rike ikke blir rikere på de fattiges bekostning, slår den erfarne bistandsarbeideren fast. Et helt liv har han arbeidet sammen med fattige, og trives aller best i landsbyene. Han har sett hvordan utviklingshjelp kan endre liv, og hvordan et lite lån kan gjøre fattige mennesker til stolte kvinner og menn. Grantham elsker å lese, liker å reise, og på Sørlandet har han og kona Kari hatt store opplevelser med makrellfiske om sommeren. – Jeg har så mange gode minner fra Norge, og jeg og Kari skal fortsette å bo her. Når det er behov for mine kunnskaper, erfaring og tjenester vil vi enten være i Myanmar eller andre steder; vi vil fortsette å gå sammen med og tjene de fattige, sier Grantham. www.strommestiftelsen.no

HJELP TIL SELVHJELP 4 2011

Eit smil er gleda over å sjå deg – og takksemda over å bli sett. Tekst: Egil Mongstad • Foto: Oddvar Paulsen

HJELP TIL SELVHJELP 4 2011 | www.strommestiftelsen.no

Refleksjoner etter sommeren 2011

Så går det mot høst! Når rogna starter å rødme er sommeren definitivt på hell. I år har sommeren vært veldig spesiell. Terrorangrepet 22. juli har berørt oss alle, og det har berørt oss følelsesmessig på mange måter. Sorg, medfølelse, refleksjon, inspirasjon til et større og dypere samfunnsengasjement, et større og mer inkluderende engasjement for medmennesker og de verdiene som kan skape forsoning mellom mennesker. Allerede tidlig i vår – og med økende alvorlighetsgrad utover sommeren – fikk vi også rapporter fra de tørkerammede områdene på Afrikas horn. Den totale tragedien rammer noe av det allmennmenneskelige som bæres av kristne, muslimer og ikke-religiøse: det ukrenkelige menneskeverdet. Trygve Wyller, Dekan ved Det teologiske fakultet ved Universitetet i Oslo, utfordret oss til både å sørge og tenke samtidig, i en kronikk i Vårt Land. Menneskets ukrenkelighet er det menneskelig helligste. Den som skyter på det, krenker oss alle på det dypeste. Samtidig peker Wyller på vår tids nødvendighet av det multikulturelle. Vi må nå stå sammen for å verne om de verdier vår nasjon er tuftet på: ”Solidaritet med vår neste er en hjørnestein i de kristne grunnverdiene. Vi tror på et åpent og inkluderende samfunn. Vi tror på et samfunn med likeverd, respekt og menneskeverd. Vi tror at et multietnisk fellesskap faktisk hører til Guds rikes visjon. Forfatteren av Bibelens siste bok uttrykker den visjonen på denne måten: Deretter så jeg en skare så stor at ingen kunne telle den, av alle nasjoner og stammer, folk og tungemål.”

De ville vise solidaritet med de verdiene som ungdommen på Utøya satte høyt: multikulturalisme som en del av den moderne sivilisasjon. Det er ikke moralsk mulig å gå videre med ”de rike nordingene” og ”de fattige søringene” – ”oss” og ”dem”. Men et inkluderende, multikulturelt demokrati er blant annet en måte det ukrenkelige kan vise seg på i vår tid. Vi deler en verden, den har vært udelt for lenge. Derfor skal vi sørge når noen skyter på våre verdier, det ukrenkelige menneskeverdet. Men i lys av solidaritetsverdiene fra vårt demokrati gjør det så smertelig vondt å vite at millioner av mennesker trues av sult som en følge av global fattigdom. Vi klarer ikke å ta inn over oss menneskeskjebnene bak de enorme tallene. Det skrev seg inn med smerte når våre samarbeidspartnere fra Karamoja i Nord-Uganda rapporterer om familier som selger sine unge døtre som barnebruder for å skaffe litt penger til mat. Nød og sult utnyttes ved kjøp av seksuelle tjenester fra døtrene til de aller fattigste. Skolebarna til nomadebefolkningen dropper ut av skolen og sivilsamfunnet oppløses. Den grensesprengende solidariteten vi ser etter terrortragedien utfordrer oss alle!

Generalsekretær Strømmestiftelsen

Vi har alle vært dypt grepet av de mange minnemarkeringene i forbindelse med terrortragedien i Oslo og på Utøya. I Tromsø ble det samlet inn penger til de sultrammede på Afrikas horn i forbindelse med fakkeltoget. Begrunnelsen for innsamlingen var at sultkatastrofen var et viktig tema på Utøya før angrepet.

www.strommestiftelsen.no

HJELP TIL SELVHJELP 4 2011

idé/foto/design: Strømmestiftelsen

- Utdanning og mikrofinans gjorde meg til sjef i eget liv. I Bangladesh har unge jenter nesten ingen mulighet til å bestemme over sitt eget liv. Mange blir giftet bort og blir mødre mens de ennå bare er barn. Strømmestiftelsens Shonglap-program gjør jentene stolte og selvstendige, gir dem utdanning, kunnskap om egne rettigheter og muligheten til å tjene egne penger. Slik kan de unngå for tidlig ekteskap, tvangsprostitusjon, overgrep og utnytting. Mikrofinans og utdanning for en verden uten fattigdom. Det virker.