Flyktningmottak på bibelskolen i Sarons Dal

Flyktningmottak på

bibelskolen i Sarons Dal

Flere har allerede gitt leker til barna som kommer som flyktninger sammen med mødrene sine.

Det gamle bibelskoleinternatet blir mottak for opptil 100 flyktninger, forteller Glenn Tønnessen, administrativ leder og salgsansvarlig i Sarons Dal AS.

Tekst: Bente Rognmo Thakre

Bibelskoleinternatet er nå leid ut til Link AS, som drifter flere flyktningmottak, blant annet det nasjonale mottaket i Råde i Viken. Avtalen kom raskt på plass etter at det ble kjent at Norge blir mottakerland for tusenvis av flyktninger fra Ukraina. Det forventes i første rekke mødre og barn, men det kan også være en del eldre blant dem.

- Vi har 100 senger i internatbygget - og noen tilstøtende bygninger til rådighet, men vi vet ikke nok om behovet ennå. Og vi sier ja til å hjelpe, sa Tønnessen til avisen Norge I DAG, i midten av mars.

Da håper Glenn Tønnessen at flyktningene kunne være på plass innen 10-15 dager.

-Lokalbefolkningen i Kvinesdal har allerede gitt oss et hav av leker, som ligger klare her. Leker som kan være med på å få tankene bort fra de vonde tingene. Nathalie Edvardsen, datter til misjonsleder Rune, har tatt initiativet til innsamlingen. Nå satset vi sammen med Link AS å få på plass det nye personalet som trengs innen få dager. I tillegg har jeg en lang liste over mennesker som ønsker å bidra frivillig, forteller Glenn. Bibelskolen fungerte også som et flyktningmottak fra 20152017 da flyktningestrømmen fra krigen i Syria og Irak kom til landet.

Men Glenn fremhever at Sommerstevnet med innkvartering på bibelskolen vil fortsatt gå som normalt.

- Vi har allerede gjort en avtale under Sommerstevnet der flyktningene får bo på et leirsted i nærheten, slik vi gjorde i 2015-til 2017. Det fungerte bra. Da rigget vi om den gamle bibelskolen, slik at vi kan bruke kjøkkenet og sengene til innkvartering av frivillige medarbeidere, slik vi alltid gjør.

- Nå er ønsket vårt at Bibelskolen skal bli et trygt og godt sted for mennesker som har flyktet fra krigens redsler. Sammen med de lokale menighetene og bygdefolk ellers håper vi på å kunne gi flyktningene god oppfølging på alle vis, understreker Tønnessen.

Ber for

Ukraina og Russland

Mange Troens Bevis venner og bekjente har stilt opp og gjør en enorm innsats for å hjelpe. Her er noe av det som skjedde de første dagene under krigen:

Tekst: Bente Rognmo Thakre

Tor-Arild Svanes:

Be også for Russland

Tor Arild Svanes er tidligere Troens Bevis Bibelskole elev og er pastor med en stor tjeneste i Tuva, Russland. Første dagen av krigen sendte han denne eposten til venner i Norge: « Jeg vet dere ber for Ukraina, og forsett med det. Men jeg ber dere, be også for Russland. Tusener av mennesker ble i går arrestert fordi de protesterte mot angrepet på Ukraina eller på grunn av kritikk mot myndighetene i sosiale medier. Veldig mange lar være å uttale seg på grunn av frykt. Alle russiske tv-kanaler heier på Putin. Jeg er glad i Russland, og gårsdagen var en av de tristeste dagene i livet mitt. Jeg hadde ikke trodd eller ventet at noe slikt kunne skje, selv om mange har advart. Be for det russiske folk, be for de kristne både i Ukraina og Russland, at vi kan være eksempler for andre i samfunnet rundt.»

Tor-Arild Svanes har et større misjonsarbeid i Tuva i Russland.

Yael Eckstein:

Jødiske flyktninger ankommer Israel

En større redningsaksjon har fraktet flere hundre ukrainske jøder og foreldreløse barn fra Ukraina til Israel gjennom hjelpearbeidet til Yael Eckstein, leder for International Fellowship of Christians and Jews. Her blir de mottatt på flyplassen i Israel, før flyet returnerer med hjelpesendinger til Ukraina, for så å frakte flere flyktninger tilbake til Israel.

Kanadiske Anatoly Beliy:

Ber for moren tusenvis av mil unna

Anatolys mor (nederst til venstre) er pastor og har ansvar for arbeidet i flere menigheter i Ukraina. Anatoly på Facetime med sin mor, som også er pastor, i Ukraina. « Følelsen du får, når du snakker med moren din, som er tusenvis av mil unna, og du prøver å gi henne instruksjoner om hva som er det tryggeste stedet i leiligheten deres under beskytting... det er ikke en god følelse, ikke i det hele tatt. Det får deg til å føle deg hjelpeløs, men samtidig får det deg til å sette din lit til Gud på en måte du ikke kunne forestille deg før. Det som er interessant er at når du setter din lit til Gud slik, kommer en uforklarlig fred og overtar sinnet ditt. Det viser seg at Filipperne 4:7 forteller sannheten. »

Ronald Gabrielsen:

Hjelper folk som vil hjelpe

«De siste dagene har vært hektiske dager og det er kanskje ikke så rart når man tenker på at det til nå er godt over en million mennesker som har krysset grensen inn til Polen. Men takket være godt samarbeid mellom de forskjellige menighetene her i Lublin (der vi bor), blir mange mennesker hjulpet. Ikke minst har de Ukrainske menighetene gjort en kjempe innsats. Vår leilighet har de siste dagene fungert som overnattingssted for folk som gjør en innsats for flyktningene — og den internasjonale faktor er ganske stor. For uten vår familie har vi hatt Peter Tkaczyk (Ukraina/Canada/Norge), Andrei Valui (Hviterusser fra Finnland), Toni Gadd (Sverige), boende. Men i en tid som denne er det en ære å kunne gjøre det en kan — ikke bare for dem som trenger hjelp, men også hjelpe dem som hjelper dem som trenger hjelp. Det tragiske er at flere ganger har human-trafficking folk blitt oppdaget på grensen. De skjuler seg blant alle de andre som er der for å hjelpe, og lokker både kvinner og barn med seg. Dette gjør behovet for arbeidere enda større — ikke bare for å gi mat, men også for å be, holde øynene åpne og møte folk med kjærlighet når de kommer over grensen. »

Ronald Gabrielsen (fjerde f.v.) fra Lyngdal bor i Polen med sin famiie. Nå huser de flere som er kommet for å hjelpe flyktningene fra Ukraina.

Frank Erlandsen og Rune Edvardsen har hatt et nært og godt vennskap i alle år.

Meningen med livet er vennskap

Ingrid og Frank Erlandsen har et rikt liv i tjeneste. De var pastorer i en av landets største pinsemenigheter, Betel Trondheim, og har nylig fulgt kallet til Betesda i Heddal. I tillegg var de flere år på misjonsfeltet i Tyskland som menighetsplantere. Gjennom hele livet har Frank sett en rød tråd i bakspeilet. Den tråden knyttes også tilbake til Troens Bevis, da Franks far ba til frelse med Aril Edvardsen.

Tekst: Bente Rognmo Thakre

- Troens Bevis har betydd mye for familien vår. Det har vært et nært vennskap i alle år. Aril og Kari Edvardsen var gode venner med mine foreldre, og vennskap mellom foreldre har betydning for barna, sier pastor Frank Erlandsen.

Derfor syntes han også at det var spesielt fint å få besøk av Troens Bevis teamet i Betesda Heddal, menigheten som han og hans kone Ingrid nylig er blitt pastorer for.

Den felles historien med Troens Bevis går en hel generasjon tilbake. Det var Franks far, Tom Erlandsen, som i sin tid fikk be til frelse med Aril Edvardsen. Den gang var Aril en 17 år gammel gutt som satt på bakerste benk under et møte i Flekkefjord. Mens hans kone Kari Edvardsen lå på fødeavdelingen på Flekkefjord Sykehus, ble Aril invitert til å være med på møte.

Frelseshistorien, som skulle gi store utslag for misjon på verdensbasis, fikk Frank høre flere ganger gjennom oppveksten. Han demonstrerer med faste skritt hvordan hans far gikk ned midtgangen i Salem i Flekkefjord for å henvende seg direkte til Aril:

- Aril satt på bakerste benk. Da Aril ikke gav respons på den generelle frelsesinvitasjonen, gikk pappa, som var forstander i menigheten, ned midtgangen til bakerste benk og spurte Aril direkte om han ville bli frelst. Han ble så overrasket da Aril svarte et helt klart og tydelig: «Ja», det ville han. I ettertid sa pappa at: «De 13 skrittene fra bakerste benk i Salem i Flekkefjord fram til botsbenken ble de første 13 av tusener av skritt ut i hele verden.» Da Frank i 2016 var med Rune Edvardsen på en møtekampanje i Nepal, fikk han tilsendt et avisutklipp fra en møtekampanje hans far og Aril Edvardsen hadde hatt sammen med flere i Trondheim på 80-tallet. Der stod det: «Tom viste meg Jesus.» Rune la dette ut på sine sider og skrev at nå tar sønnene det videre.

- Så det var litt moro at Rune og jeg, som gode venner, stod i tjeneste sammen i Nepal, også kom samtidig et avisutklipp tilsendt om da Aril og pappa stod sammen i Trondheim. Alle mine 5 søsken og flere av mammas og pappas barnebarn har et aktivt liv i tjeneste, så vi ble alle på forskjellig vis smittet av det berømte misjonsviruset.

Mens Frank deler familiens historie, er det mye latter og smil. Selv sier han at hans egen forkynnertjeneste var synlig allerede som liten gutt.

- Jeg lot som om jeg prekte fra jeg var en guttunge. Jeg prekte om Noah og hvordan det «jeina og det jeina», ler han.

- Dette også da det var Beatles konsert på TV hos kameratene til broren min, men de var ikke opptatt av Beatles, bare av det jeg sa, så jeg utkonkurrerte selveste Beatles, minnes han med en god latter.

- Poenget er at vi skal ikke forakte disse barnehistoriene. De viser oss ofte noe som ligger der for fremtiden.

Kallskrisen

Familien flyttet etter hvert til Trondheim, der faren ble pastor i Pinsemenigheten Betel. Faren hadde fulgt

Aril tett på gjennom misjonskallet og oppstarten av Sarons Dal, til stor støtte for familien Edvardsen. Etterhvert startet pastor Tom Erlandsen en bibelskole i Betel Trondheim, lignende Troens Bevis Bibel og Misjonsinstitutt i Sarons Dal. Oddvar Tegnander, den første rektoren på bibelskolen i Sarons Dal, hadde i mellomtiden flyttet til Trondheim. Nå ble han spurt om å bli rektor for den nye bibelskolen der.

Frank var med i det første kullet, der han fikk en kallskrise andre året.

- Jeg var 19 år, og hadde meldt meg på forkynnerlinjen. Men da jeg satt der og hørte undervisningen, kikket jeg meg rundt og tenkte at her er jeg feilplassert, her skal ikke jeg være. Hva gjør jeg her?

Jeg satt og tenkte at nå bryter jeg opp, nå stikker jeg og studerer videre på universitetet. Men mens jeg satt med de tankene slo versene fra Jesaja 45 ned i meg: «Jeg vil gå foran deg. Høyder vil jeg jevne ut; dører av bronse vil jeg sprenge, og bommer av jern vil jeg slå i stykker. Jeg gir deg skatter som er skjult i mørket, og rikdommer, gjemt på hemmelige steder, for at du skal vite at jeg er Herren, Israels Gud, som har kalt deg ved navn.»

- Da landet kallet. Jeg skulle inn i en forkynnertjeneste, og disse versene har blitt oppfylt mange ganger i livet siden.

Kall til Tyskland

Frank rakk å være ungdomspastor i Betel i tre år før han giftet seg med Ingrid. Deretter var de pastorpar i Hønefoss i 5 år før de fikk misjonskall til Tyskland. Også det skjedde gjennom Troens Bevis kontakter.

- Even Walther Grüner, den første forlagssjefen i Logos Forlag i Sarons Dal, fikk kall til Tyskland på 70-tallet for å plante menigheter. Da jeg gikk på bibelskolen, ordnet vi en praksistur for å besøke han i Tyskland i Koblenz. Da ble dette med Tyskland født inne i meg. Fra og med der startet en misjonsreise. Jeg visste da at en eller gang, på en eller annen måte og på et eller annet sted skulle jeg tjene Gud i Tyskland. I ettertid så jeg en rød tråd helt tilbake til min bestefar. Han var med og ba med en tysk soldat til frelse under krigen. Denne soldaten tok av seg uniformen og tok på seg dåpsdrakt for å bli døpt. Det var jo forbudt for en tysk soldat å ta av uniformen. Men han ble døpt og tok imot Jesus, og han ble en venn av familien. Og hans familie venn av vår familie etter krigen. I 1967 var Aril Edvardsen, Morgan Kornmo, Tore Rem og pappa på en reise gjennom hele Tyskland, helt til Israel, med Arils Renault 8. Så her er igjen en kobling med både Aril og Tyskland. Også kommer pappa tilbake fra en reise på 70-tallet der han i Tyskland besøkte Even Walther Grüner og Per Kapstad, som også i egenskap av leder for Operasjon Ungdomsteam - OUT, hadde bakgrunn fra Sarons Dal. Det meste i livet handler om nettverk, vennskap, relasjoner og å stå sammen! Gjennom dette viser Gud sin vei og åpner dører.

- Tyskland er i livet mitt en rød tråd som ble mer og mer synlig.

Mens Frank og Ingrid er pastorer i Hønefoss, presenterer Even Walther Grüner et bønneemne i pinsevennenes Europakonferanse i Sarpsborg, der Frank var med og ledet. Det skulle plantes en menighet i Bayern i Tyskland, og de måtte be om at den rette personen skulle komme på plass.

- Da sa jeg til Gud at hvis tiden er inne nå, er jeg klar. Det ble 15 år i tjeneste der, fra 1992 da vi flyttet til GarmischPartenkirchen.

Men vil du kalle Tyskland for en misjonsmark?

- I de fleste europeiske land snakker vi i dag om under 2 prosent gjenfødte kristne, mens i mange afrikanske land er det nå 50 prosent gjenfødte kristne. Da er det jo misjonsmark. Statistikk er statistikk, og skal brukes med forsiktighet, men den gir litt informasjon om status.

Frank og Ingrid opplevde raskt at de ble sett på som en sekterisk menighet i Bayern, ikke minst fordi det første som skjedde var at menigheten deres var med på evangelist Reinhard Bonnkes store Minus til Pluss aksjon, som på det tidspunktet gikk verden rundt. Alle husstander i flere land, inkludert Norge og Tyskland, fikk denne brosjyren i postkassa.

- Det førte til at katolske og lutherske prester advarte mot oss i lokalavisen, da de trodde at vi så på oss selv som den eneste fullverdige kirken. Da gikk jeg til redaktøren, og det kom et

Avisutiklippet som Frank og Rune fikk tilsendt under en kampanje i Nepal i 2016. Utklippet er fra en møtekampanje Tom Erlandsen og far til Rune, Aril Edvardsen, hadde sammen i Trondheim på 80-tallet.

stort stykke i avisen hvor dette ble oppklart, og redaktøren avsluttet samtalen med å si at jeg alltid kunne komme til han med det jeg hadde på hjertet, og han ville trykke det. Så døren til avisen åpnet seg, døren til borgermesteren åpnet seg, døren til prestene åpnet seg, og døren til kulturlivet, næringslivet, idrettslivet. Vi kom inn på alle samfunnets arenaer. Så da vi sluttet der etter 15 år, så var både borgermester og katolske prester med og tok avskjed etter et rikt og godt samarbeid. Nøkkelen er at en vinner vennskap ved å være vennlige og bygge felleskap!

Her røper Frank hemmeligheten bak sin tjeneste.

- Jeg er ikke redd folk. Det er en fordel å være glad i folk! Det lønner seg å ikke være opptatt av etiketter. Vi må se mer enn én gang! Det er det respekt for andre handler om. Direkte oversatt fra det latinske respectare betyr det å se om igjen. Se mer enn én gang på folkene du møter. Med andre ord er du respektløs om du bare ser en gang. Vi må slutte å plassere folk i smale båser. Vi må begynne å se mennesker som mennesker. Og det handler hverken om pinsevenn-etikett eller katolsk-etikett eller muslim-etikett. Vår oppgave er å formidle Guds nåde til alle mennesker, uavhengig av etiketter, for mennesket er i seg selv så verdifullt.

- Ser vi på hverandre bare én gang, blir vi fort kyniske, kalde, dømmende og vi plasserer hverandre i trange skuffer. Derfor er jeg ikke kirkepolitisk engasjert. Da jeg kom til Tyskland var ikke jeg opptatt av katolikker eller lutheranere, nei, jeg var opptatt av mennesker.

Etter 15 år i Tyskland og 13 år som pastor i Betel i Trondheim, kom det overraskende kallet til Betesda i Heddal.

- Vi så annonsene til Betesda der de søkte etter medarbeidere til tre stillinger, hovedpastor, ungdomspastor og barnepastor. Ingrid og jeg spøkte med at summen av annonsene tilsvarte summen av vår gaveprofil. Men så begynte den setningen å kverne i hodene og hjertene våre, forteller Frank. Pastorparet opplevde at Gud ledet dem inn i samme tankemønster som da de flyttet fra Tyskland; at de skulle være villige til å la seg bevege og ikke gro fast på ett sted. Etter et besøk og flere telefoner var beslutningen tatt.

- Så vi har restartet ungdomsarbeidet. Det er en avgjørende og viktig sak, at Ingrid og jeg skal jobbe med neste generasjon. For barn og ungdom. Ungdomsarbeidet har ligget nede etter en storhetstid for noen år siden, ikke ulikt det vi ser i mange menigheter i Norge. Vi skal hjelpe ungdom og lage møteplasser for å skape og bygge vennskap. Det er hele poenget. Vennskap med Gud, vennskap med seg selv og vennskap med sin neste. Jeg har landet på at meningen med livet er vennskap. Og da må vi hjelpe ungdom til vennskap. Mennesker uten venner kan ikke være lykkelige mennesker. Vi er skapt for vennskap. Å ha Gud som venn. Gud kalte Abraham sin venn. Jesus sier til disiplene sine at jeg kaller dere ikke lenger tjenere, for de vet ikke hva deres Herre gjør eller vil, jeg kaller dere mine venner. Jeg ser vennskap som livets mål og mening. Grunnen til at Jesus kom, var at vi skulle komme ut av fiendskapet med Gud og bli hans venner. Så frelse handler om forsoning. Forsoning handler om det som kommer inn etter et brudd for at venner skal bli venner igjen. Frelsen er forsoning til vennskap! - Mange unge i dag sliter med selvaksept. De klarer ikke å akseptere seg selv. De sliter med sitt selvbilde. De må bli venn med seg selv. La oss finne det som er positivt. Det er det Etter 15 år i Tyskland og 13 år som pastor i Betel i Trond- som er brohodet til menneskers heim, kom det overraskende kallet til Betesda i Heddal. hjerte. Jeg lærte dette av faren min. Han så menneskets storhet og verdi og levde et hellig liv uten loviskhet.

Hva var det som gjorde at faren din tenkte slik? Det var jo ikke så vanlig for tidligere generasjoner?

- Det var først og fremst hans gudsrelasjon. Han stod også sammen med Aril i den karismatiske fornyelsen, og han så at Gud fornyet kirker over hele verden, ikke bare pinsemenigheter. Han fikk litt pryl og motstand for sin åpenhet, men min far sa aldri noe negativt om noe menneske noen gang. Du kan spørre hvem du vil av mine søsken, og de vil svare det samme. Han tok sine kritikere i forsvar. «Du skal ikke forakte noe menneske», var hans utsagn hvis vi unger kunne ytre oss noe ubarmhjertig. Distansen mellom begått urett og tilgivelse skulle være så kort som mulig. Alltid samme dag. Og denne holdningen hadde pappa og Aril til felles, og er noe jeg ønsker å føre videre i mitt liv og min tjeneste.