15 minute read
En reise til Afrika i en annerledes tid
EN REISE
TIL AFRIKA I EN ANNERLEDES TID
Advertisement
I november reiste Troens Bevis evangelist Hans Martin Skagestad til Mali for å holde en konferanse for de innfødte evangelistene i Mali og Burkina Faso. Flere av dem jobber på tvers av grensene i ett av de farligste terror områdene i Afrika.
Tekst: Hans Martin Skagestad og Bente Rognmo Thakre Foto: Simen Inger Hinderaker
Det hele startet ved avreise fra Kjevik. Da jeg og fotografen skal sjekke inn, får vi beskjed om at det er kommet en ny regel og at vi trenger et innreise dokument for å mellomlande i Paris. Full panikk. Det dokumentet hadde vi ikke.
Jeg måtte ringe en venn som fikk tak i dokumentet og kjørte så fort han kunne til Kjevik. Heldigvis så var det en veldig snill dame i sikkerhetssjekken som løp ut og hentet dokumentet for meg.
SAS kapteinen var også i godt humør og valgte å holde igjen flyet noen minutter så vi kunne komme med.
Med munnbind, plastikk hansker og mange liter Antibac er vi klar for Afrika.
Vi kommer oss til Paris. Men flyet som skal ta oss videre til Bamako i Mali er kansellert, så vi må overnatte en natt i Paris.
Jeg leser på en nettavis at dagen vi ankommer til Paris setter Frankrike ny smitterekord med Covid19. Men vi kommer oss til Mali og Bamako. Det første vi får høre da vil lander er at den sveitsiske misjonæren Beatrice Stockli er funnet drept. Hun har vært kidnappet av islamistiske terrorister i Mali i fire år.
Jeg må jo være ærlig og si at da tenkte jeg; «Hans Martin, hvorfor reiser du akkurat nå? Er det så viktig det du skal gjøre?»
Mali er et land som i mange år har vært preget av terror. I slutten av august var det president kupp. Nesten alle vestlige misjonærer er sendt tilbake til sine land. Men i alt kaoset er Mali allikevel ett av landene jeg føler meg tryggest i.
Det er litt vanskelig å forklare, ja kanskje enda vanskeligere for andre å forstå, men jeg har aldri følt meg utrygg her.
Så tilbake til tankene mine.
Ja, jeg spør meg selv noen ganger, hvor viktig er dette?
Jeg har familie, og det er sikkert noen som tenker at jeg er egoistisk som reiser.
Bønnemøte under et tre i en landsby.
Men familien min vet hvorfor jeg reiser. Jeg reiser fordi det viktigste for meg og Camilla er at mennesker skal få en mulighet til å høre om Jesus. Hele vårt liv handler om at vi ønsker at flest mulig mennesker skal få muligheten til å ta imot Jesus som sin frelser. Det er kun en vei til Gud, og det er igjennom Jesus.
De innfødte evangelistene er her allerede, og de trenger ikke at jeg kommer for å forkynne evangeliet. Men samtidig så ser jeg at de vi arbeider sammen med her, setter så enormt pris på at jeg kommer. Vi holder oss ikke vekke når det er krevende tider i Europa og resten av verden. Vi er der for dem.
ØKT FARENIVÅ
Mange av våre innfødte evangelister har ekstremt krevende tider, der islamistiske terrorister har tatt over byene og landsbyene deres. Der er det farlig å være en kristen, og ekstremt farlig om du leder en kirke. Det de uttrykker er at de setter så pris på at jeg velger å komme til dem, selv om de også forstår at det er krevende.
Alle statistikker sier at Mali har minimalt med Covid19 smitte, men det er nok ikke de reelle tallene. Det er få som er døde av Covid19, men smitten er nok mye større.
INN I LANDSBYENE
Det første vi gjør er å besøke en rekke landsbyer og møte de innfødte evangelistene der de virker.
Hele denne turen ble en litt annerledes reise. Normalt skulle jeg hatt minst to kampanjer. Før jeg reiste fikk jeg tillatelse fra myndigheter og grønt lys fra helsemyndighetene til å holde kampanjer under turen. Men så valgte jeg å ikke gjennomføre kampanjene da vi ikke ønsker å gjøre noe som kunne føre til et smitteutbrudd med Covid19 i Mali. Istedenfor reiste vi til seks forskjellige landsbyer i Mali for å oppmuntre de innfødte evangelistene og besøke folkene i lokale kirker.
Når jeg kommer ut til disse byene og landsbyene så er det bare fantastisk å høre og se hva som skjer. I krevende tider planter evangelistene mange nye kirker, og de ser hundrevis av mennesker som tar imot Jesus. De vitner også om mirakler og under.
Jesus er der midt i krevende tider. Han er lyset i mørket.
JAO SILVESTRE
Jao Silvestre er den første jeg møter, han holder til i Koulikoro.
Som følge av en kampanje vi hadde i Koulikoro i oktober 2019, kan han fortelle at det er blitt plantet mange nye kirker. Vekkelsen fortsatte etter at vi dro tilbake til Norge, med flere hundre nye som er kommet til kirkene!
Ca. 91 prosent av befolkningen i Mali bor i unådde folkegrupper.
Jao tar oss med ut til to landsbyer litt utenfor Koulikoro, og forteller med stor begeistring at etter at vi hadde outreach her i oktober i 2019, er mange kommet til tro, og at nå er de snart ferdig med veggene rundt kirken.
Den kirken de er så takknemlige for, og som snart er ferdig, tror jeg mange av oss ikke engang ville parkert bilen i. Men for Jao er dette veldig stort, for det er det første kirkebygget noen gang som er satt opp i dette området.
KELE
Neste sted vi reiser til er Tiebene. Der har jeg aldri vært før og vi har heller ingen innfødte evangelister der. Men vi reiser dit for å se på mulighetene til å sende ut noen innfødte evangelister og kanskje ha en kampanje på et senere tidspunkt.
Jeg sitter ned og har et møte med de tre pastorene i området, som består av en by på 100 000 innbyggere og 600 000 ute i distriktet.
Pastorene virker litt skeptiske.
Det første de sier er at de er totalt overrasket over at en hvit mann er kommet til dem i denne tiden. Jeg sier på deres språk at jeg er afrikansk på innsiden. (jeg kan ikke så mange flere ord). De begynner å le, og isen er brutt.
Deretter forteller de meg om arbeidet de står i.
Den ene av pastorene som møter meg er Kele, en ung mann på 23 år. Han forteller at han har startet tre små kirker rundt om i distriktet. To av kirkene er 60 og 70 km unna, og den siste er 120 km unna. Det er veldig langt på en dårlig vei i Afrika på motorsykkel.
Han forteller om muslimske og anemistiske familier som har kommet til tro. Den ene kirken har de under et stort tre i landsbyen.
Mens han sitter og prater, kommer tanken; «Tenk, 23 år gammel, har allerede startet tre kirker, og reiser hver eneste dag til forskjellige landsbyer.»
Kele har ingen økonomisk støtte, men jobber litt på kveldene for å ha penger til å reise til disse landsbyene. Jeg begynner å fundere på hvor han er om 20 år. Hvor mange kirker har Kele startet, hvor mange mennesker har han da fått lede til Jesus?
Hva om vi hadde sendt Kele ut som en av våre innfødte evangelister, hvor mye mer kunne han ikke da utrette?
For hver gang jeg treffer disse evangelistene og lokale misjonærer så skjønner jeg at vi er med på noe som langt overgår det vi forstår. Vi i Troens Bevis og du som partner er med og forandrer denne verden.
En tidligere muslim som tok imot Jesus da Hans Martin holdt kampanje i en by som het Koulikoro.
GASTON
Så reiser vi videre til Dioila, byen der jeg hadde kampanje i 2016. Der bor Gaston, en av våre evangelister. Han har vært med på alle våre kampanjer i Mali og jeg regner han som en god venn. Gaston er som en stor kosebamse. Han er blant verdens blideste og ler hele tiden.
Gaston driver et stort arbeid i Dioila, han har startet flere kirker i byen og landsbyene rundt. Hver torsdag så drar han på det lokale markedet og samler hundrevis for å fortelle om Jesus og be for syke. Han har stor innflytelse i byen og er godt likt. Når vi kommer så introduserer han oss til ordføreren, politisjefen, høvdingen og andre ledere i byen. Gaston forteller om en muslimsk familie som akkurat har kommet til tro. Denne familien kommer nå hjem til Gaston hver dag for å høre mer om Jesus.
Alle disse møtene med våre innfødte evangelister gjør stort inntrykk på meg. De utrykker også en stor glede over at jeg har kommet den lange veien til dem i denne tiden. «De aller fleste har reist ut av landet, men du kommer», sier de.«Du bryr deg virkelig om oss.»
KONFERANSE MED EVANGELISTENE FRA MALI OG BURKINA FASO
Under oppholdet inviterte vi også alle evangelistene fra Burkina Faso og Mali til en konferanse. Temaet for konferansen var “Nå ut til og sende ut neste generasjon”. Noe av utfordringen i Afrika er at de fleste pastorer, evangelister og ledere er godt oppe i årene. Her er det vanskelig å få en slik posisjon når man er ung. Men vi ønsket gjennom denne konferansen å undervise og oppmuntre dem til å ha tro på neste generasjon.
Et annet fokus under konferansen var de 4000 byene og landsbyene i Burkina Faso og Mali som ikke har en eneste kirke.
Deretter ble det også tid for at evangelistene våre kunne få dele litt fra deres hverdag og hva de opplever. Jeg må innrømme at følelsesregisteret mitt går fra tårer til glede og latter mens jeg hører på evangelistene. Det er så mange sterke vitnesbyrd at det er nesten så jeg må klype meg i armen.
En evangelist forteller at terroristene kom til hans by. I kirken hans ble 40 mennesker brutalt henrettet mens de ødela hus og brant kirkebygninger. Han og familien måtte forlate huset deres i all hast da terroristene kom for å drepe dem. Jeg sitter og hører på denne historien og klarer ikke å holde tårene tilbake.
Så kommer neste evangelist. Han forteller hvordan han har sett 3000 mennesker ta imot Jesus og har fått plantet 12 nye kirker i et område der terroristene har herjet. Terroren til de islamistiske terroristene virker motsatt av sin hensikt, det skremmer ikke folk fra å bli kristne, det fører istedenfor til at mange flykter fra islam.
Så reiser det seg en veldig stille og forsiktig evangelist. Han forteller at Gud utfordret han til å reise til ett av terroristenes hovedkvarter. Evangelisten ville egentlig ikke, men forteller at når Gud sier noe, så gjør han det. Han måtte snike seg gjennom flere grenseoverganger, og kommer til slutt til hovedkvarteret. Der hører han mange skudd og må gå i dekning. Men allerede etter en uke har 25 mennesker som han har møtt, tatt imot Jesus! Nå vil de nyfrelste at han skal komme tilbake så han kan plante en kirke for dem!
Mens jeg sitter og hører på disse historiene, tenker jeg at for et privilegium det er at vi får lov til å støtte og sende ut disse evangelistene. Dette er mennesker som forandrer landsbyer, byer og nasjoner.
Nå er jeg kommet meg trygt hjem til verdens beste og tryggeste land, men tankene og bønnene er fortsatt hos mine venner i Mali og Burkina Faso.
Vi kan tenke at de er heldige de som får økonomisk støtte, men sannheten er at du og jeg er de heldige som får lov til å være med og støtte disse evangelistene.
FELTLEDERE I BURKINA FASO OG MALI:
GUD GLEMMER OSS IKKE
For først gang siden mars åpnet utenriksministeren i Burkina Faso grensen så en buss med Troens Bevis evangelister så kunne komme til konferansen i Mali. Konferansen ble en milepæl for evangelistene i denne urolige regionen. De fikk satt nytt fokus på den yngre generasjonen og et nytt mål om å plante en kirke i 4000 unådde landsbyer.
Tekst: Bente Rognmo Thakre
Hans Martin Skagestad sammen med Samuel Yaldia (t.v.) og Emmanuel Dembele.
- Vi er så takknemlige for denne konferansen og muligheten til å utvide nettverket for tjenesten vår. Dette er først gang vi kommer sammen for å dele erfaringer fra arbeidet vårt. Vi har fått fornyet visjon, samtidig som vi fikk satt fokus på å lage rom for den yngre generasjonen, forteller Samuel Yaldia. Han er feltleder for 33 evangelister i Burkina Faso i tillegg til sin egen pastor og evangelist tjeneste.
- Utenriksministeren gav oss tillatelse til å krysse grensen i en felles buss for første gang siden mars, legger han begeistret til. - Alle på konferansen er blitt veldig inspirert, utfordret og dedikert med en ny visjon for våre land. Tusen takk til Troens Bevis og Norge for deres støtte. Dere følger opp og vi kan stole på dere, noe vi setter veldig pris på.
Feltlederen fra Mali, Emmanuel Dembele, er enig.
- Dette er første gang vi alle fikk møte hverandre. Felleskapet under konferansen var veldig verdifullt for oss, samtidig som det gav oss anledning til sammen å tenke på fremtiden til våre to nasjoner. Vi vil gjerne si takk for at Troens Bevis gjorde dette mulig for oss.
Hans Martin er som en av oss, sier feltleder Emmanuel Dembele (t.v).
Hans Martin Skagestad, som tok initiativet til konferansen, forteller at det er Samuel og Emmanuel som har gjort mulig den store satsningen til Troens Bevis i Vest-Afrika, på tross av omstendigheter som har gjort at de fleste vestlige organisasjoner har forlatt denne regionen.
- Det som slo meg så sterkt da jeg traff Samuel i 2011, var at her var det en afrikaner som virkelig brant for sitt land. Det var ikke vestlige penger han var ute etter, for det har vi ikke så mye av, men han var en som virkelig delte visjonen om å se mennesker frelst. Så spurte jeg han etter hvert om han kjente en som delte hans visjon i Mali, og da introduserte han meg for Emmanuel.
Jeg tenker at dette er kontakter som virkelig har vært en gave fra Gud. Det har vært veldig enkelt å jobbe sammen med dem, sier Hans Martin. Emmanuel er rask til å ta ordet.
- Da må jeg få legge til at det er ikke alltid enkelt for oss heller å jobbe med vestlige folk, men Hans Martin, han er som oss. Vi elsker han. Min familie og jeg var en lengre tid i Europa, og vi kjenner europeere godt. Men Hans Martin er enkel å jobbe med. Han har et oppriktig hjerte for folket. Takk til Troens Bevis for at dere sendte oss den beste, sier han med et varmt smil.
- I løpet av de siste vanskelige årene, med terrorangrep og flere tusen døde, er det ingen nyhetskanaler som forteller om oss. I Burkina Faso er det terrorangrep annen hver dag. Men vi ser at Gud virker. Dette er det sterkeste vitnesbyrdet. Nå ser vi hans kraft mye sterkere enn tidligere. Han glemmer oss ikke når ting er på det vanskeligste.
AISHA: FRA MUSLIM TIL LOVSANGSLEDER
Pastor Dieudonne og Aisha Sumot er et afrikansk ektepar med en sterk tjeneste. Dieudonne har ansvaret for alle kampanjene til Hans Martin Skagestad i Burkina Faso. Han reiser rundt til landsbyene og finner ut hvor de største behovene er. Hans kone Aisha er også en viktig del av kampanjene, og har ansvaret for sang og lovsangen. Hun har også gitt ut flere CD’er. At Aisha er en spesiell kvinne, er det liten tvil om når hun forteller vitnesbyrdet sitt.
Tekst: Bente Rognmo Thakre
«Min far er en imam i en moske. Men en dag da en pastor kom for å dele evangeliet i vår landsby, ble jeg tiltrukket av lovsangen. Da pastoren leste Johannes 3.16 ble jeg veldig grepet, for jeg hadde aldri lest i Koranen at Gud elsket hele verden. Jeg var opplært til at vi måtte adlyde Gud, men jeg hadde aldri hørt at han elsket oss. Vi hadde heller ikke noe løfte om himmelen.
Så jeg begynte å gråte og ba til Gud om at Han måtte vise meg veien. Så gikk jeg hjem til min familie. Etter ett år hørte jeg plutselig en stemme en morgen. Den kom til meg tre ganger, og den sa at jeg skulle gå og besøke pastoren og gi mitt liv til Jesus. Jeg kikket rundt meg, men det var ingen der som kunne ha snakket til meg. Da jeg gikk ut i landsbyen vår, så jeg at pastoren satt på en benk. Han fortalte meg at han var på vei til en annen landsby, men at Herren hadde sagt til han at han skulle vente på noen som skulle komme, men han visste ikke hvem det var.
Pastoren fortalte meg om Jesus den dagen, og at det var Den Hellige Ånd som hadde talt til meg. Den dagen gav jeg mitt liv til Jesus. Men da jeg ble en kristen, fortsatte jeg fremdeles å gjøre det som muslimer gjør. Men hver gang jeg knelte for å be, ba jeg til Jesus. Dette gjorde jeg i to år. Tilslutt fortalte jeg mine foreldre at jeg var blitt en kristen, og de jaget meg ut av huset. Da tok en annen kristen familie meg inn. Jeg fikk være der mens jeg vokste i troen, og de sørget for meg. Etter hvert fikk jeg komme på besøk til foreldrene mine, og de forsikret meg at de ville ikke skade meg. Men de kom ikke i bryllupet da jeg giftet meg. Nå elsker jeg Jesus. Da jeg kom til tro ba jeg om at jeg skulle få lov til å bli Hans tjener, og nå får jeg synge for Herren. Før visste jeg ikke om jeg kom til himmelen. Nå har jeg håpet og vissheten om frelsen. Det gjør at jeg er veldig lykkelig!
Aisha og ektemannen Dieudonne har ansvaret for kampanjene i Burkina Faso.