«Diamant av en tur, med mange fasetter»

BLE MED TIL UGANDA: «DIAMANT AV EN TUR, MED MANGE FASETTER»

Geir Yngve og Anja Hovde stod i bresjen for en tur til det nye senteret for barn med spesielle behov i Uganda i august. Ekteparet leder innsamlingen av den årlige Fosen-gaven i Trøndelag, som også i år skal gå til dette prosjektet. Sammen med barn og vennepar ble reisen en anledning til å se arbeidet de støtter på nært hold.

Tekst: Bente Rognmo Thakre Fra venstre: Astrid Klara Mjøen. Markus Hovde, Ann Karin Flærsen, Pål Flæasen, Anja Hovde, Tilde Flæsen. Geir Yngve Hovde og Tomas Hovde.

- På grunn av den andre korona bølgen i fjor, ble innsamlingen til Fosen-gaven i desember 2021, som skulle gå til den nye landsbyen for barn med spesielle behov, avkortet, forklarer ekteparet Hovde. - Vi fikk blant annet ikke vært rundt på skolene. Derfor tar vi en ny runde med innsamling nå i desember. Etter denne turen har vi masse å kunne fortelle og formidle om dette innsamlingsprosjektet til både barn og unge.

Med på turen hadde de to av deres tre sønner, Tomas (25) og Markus (22). Den tredje fikk dessverre ikke fri fra jobb. opplevelsen sammen. - Vi hadde hverken penger eller tid, men så gikk alt i hop allikevel, fortelle de.

Venneparet Ann Karin og Pål Flæsen var også med på turen med datteren Tilde (18).

I tillegg var artisten Astrid K. Mjøen med for å forberede en videoinnspilling for en sang dedikert til barna på det nye senteret.

Den første uken var de på safari før de møtte opp med Rune Edvardsen i Kampala. Der fikk de hilse på barna som nå får

hjelp, før barna etter planene flytter inn sammen med de første 300 familiene på det nye senteret allerede på nyåret.

Hva gjorde sterkest inntrykk på dere under besøket i Uganda?

Anja: - For min del må jeg si at det var at jeg ble så glad i de barna. Å se den utviklingen de har hatt fra de var hentet inn, og å se kontrasten, når vi nå har sett og vet hvor de kommer fra.

- Og ikke minst, det å vite hvilken ende de barna mest sannsynlig ville fått om ikke Rune Edvardsen hadde grepet inn. Geir Yngve: - Det var så mye opplevelser. Jeg tenker at det handler om menneskeverdet og det å snu tankegangen slik at de minste skal bli de største, og de siste de første, slik det står i Guds ord. Altså hele tankegangen bak dette prosjektet, at disse barna, som har lidt så mye, skal være perlene og gullet. Det rører ved noe så grunnleggende. Det rører ved så dype ting at det er vanskelig å sette ord på det.

Anja: - Det å bli kjent med noen av barna var også fantastisk. Det er personer vi aldri vil glemme. Fatima (14), for eksempel, hadde ikke språk. Hun har lidt så mye

- Jeg og Joan ble bestekompiser, forteller Anja. Fatima viste tillitt ved å plassere bena til både Anja og Tomas i fanget sitt mens de lekte med såpebobler.

vondt og lar ikke fremmede folk slippe så lett inn på seg og ta på seg. Men etter en stund begynte hun å kommunisere med oss, og skinte som en sol. Vi satt alle på gulvet, og etter hvert ville hun ha føttene våre i fanget sitt, noe som var uvanlig for henne. Jeg hadde også tatt med såpebobler, og det ble en isbryter mellom oss og barna, med mye latter og moro.

- Da vi skulle gå, spurte jeg Fatima om hun ville ha en klem, og jeg fikk holde rundt henne. Jeg fikk én, tre, fire klemmer av henne, forteller Anja med gråten i halsen. - Det viser hva vennskap, omsorg og tillit kan gi av utvikling. Jeg synes det er så flott den tankegangen til Rune Edvardsen om menneskeverd som ligger i det kristne budskapet, og også bak dette arbeidet.

Geir Yngve: - Det ble veldig personlig, du møter én og én. Ingen kan hjelpe alle. Men alle kan hjelpe noen.

Anja: -Vi var også en dag i slummen. Den fortellingen som Rune skrev i Troens Bevis for september, den var vi med på.

Geir Yngve underholder med Tuppeline sang fra barnebøkene som Anja har skrevet. Familien Hovde underholder barna med lek og sang.

- ANJA HOVDE

Rune møter en familie i slummen som har ei jente som nå vil få hjelp.

Vi så det med våre egne øyne. Der traff vi den unge jenta på 20 år, som hadde en liten gutt, Daniel, på 2 år.

- Det sterkeste den dagen var å møte denne jenta. Hun var så tom i blikket og så sjenert. Hun bar på ei maske som sa at «jeg bryr meg ikke». Daniel kunne ikke gå. Hun sa at ingen lege hadde gitt ham en diagnose. Barnefaren var i fengsel, og moren hadde ikke jobb. Hun blir spurt om hun ville takke ja om hun ble tilbudt utdanning og jobb på det nye senteret. Etterhvert går det opp for henne hva hun er tilbudt. Plutselig ser vi lyset og håpet som kommer inn i øynene hennes, sammen med et smil. Det var sterkt!

Hvorfor reiste dere til Uganda?

Anja: - En av grunnene for at vi ville være med, var for å bekrefte for våre givere at pengene kommer frem. Og det kan jeg si, at pengene kommer frem! Vi kunne bekrefte at alle pengene fra Fosen-gaven i desember i fjor er benyttet. De er plottet inn i byggene som allerede står her, og allerede i januar skal 300 familier flytte inn og begynne å ta i bruk landsbyen.

- Vi fikk også se at selve stedet der senteret blir bygget er helt fantastisk. Det er grønt, det har en frisk bris og en nesten 360’ graders utover dalen. Jeg kan tenke meg hvilken opplevelse det blir for disse barna, som har ligget inne i jordhytter, uten dagslys, i lukten av sure oppstøt og kloakk. Så kommer de til en sånn plass, og blir rullet ut i en rullestol. Det nytter ikke å beskrive hvor fantastisk det området er uten at du står og ser det selv. Menneskeverdet kommer i fokus!

Hva tenker dere etter slike møter med barn som har hatt det så utrolig vondt, og som nå får hjelp?

Da følget skulle reise, står de i ring og ber. Da oppdager de at denne gutten, som har CP og kan nesten ikke snakke, folder hendene og ber sammen med dem.

Geir Yngve: - Det er vanskelig å sette ord på det allerede nå. Vi blir bare så rørt hver gang vi tenker på turen og barna, og begynner bare å gråte. Så vi tenker vi må gi det litt tid til å synke inn.

Geir Yngve: - Jeg tenker at det gir en mer nærhet til det som er fremmed og langt borte. Mennesker er mennesker. De ungene er ikke noe annerledes enn oss. Da vi skal si farvel, står vi i en ring og ber. Også ser vi at en av guttene, tror han hadde CP, han snakket litt, men utydelig, folder hendene og ber for oss. Jeg tenker, er det mulig? De barna gav oss like mye som vi gav dem!

- Det var en diamant av en tur, med mange fasetter, understreker Geir Yngve.

Det nye senteret for barn med spesielle behov som nå er under oppbygging i Uganda.

EN SMAKEBIT FRA ANJAS FACEBOOK INNLEGG UNDER REISEN TIL UGANDA:

10. august:

For en dag! Mange inntrykk, men så gode. Disse barna har det godt.… jeg vil aldri glemme lille jenta som lå på gulvet. Blind, autist. Jeg satt ved siden av henne og sang barnesanger mens jeg trommet takta forsiktig oppover arma hennes. Hwun lyttet og ga uttrykk for å like det…. Stor honnør til alle ansatte ved senteret, flere av dem mødre til noen av barna, og til Rune, som drar dette i gang.

11.august:

For en dag! Vi kjørte inn i slumområdet/bakgatene i Kampala i 3 biler med ris og mel og ymse annet….

Små skur sto tett i tett, folk og dyr og støy, lukt og avfall i de trange gatene. Men de vi gikk forbi smilte og hilste tilbake da vi hilste på dem, være seg at de satt og vaska klær eller lagde mat ute foran skurene sine. Vi besøkte 4 familier med barn i dag. De fikk mat, ble intervjuet om hva de trengte av hjelp og utstyr. Alle de 4 barna skal få komme på senteret når det åpner. For noen skjebner. Kjære folkens, denne gjengen fra senteret og Rune gjør en SÅ viktig jobb- både på barnesenteret og i oppsøkende arbeid i slummen. Jeg takker dem så mye for jobben de gjør

12. august:

Tjo-hei!...I kveld er jeg dausliten etter å ha kjørt i timesvis på svingete, humpete veier med bensin-diesel-og brenselslukt drivende inn gjennom bilvinduene, non-stop pluss mange inntrykk. Vi skulle egentlig ha en "fridag", med litt shopping og bading, men vi kom ikke lenger enn en times kjøring før vi måtte endre planene - the African way. Men vi hoppa ut i det. Så nå ble morgendagens tur til landsbyutbyggingen vårt mål. Det tok litt tid å kjøre. Til slutt opp en laaang bakke i åssiden. Men wow, for et sted og for en utsikt!! Jeg skulle så gjerne hatt dere alle med meg opp dit, for bildene yter ikke stedet full rettferdighet. For en natur! Man ser ut over alt. Frodige, grønne områder og ut mot Kampala by også. Og det er en deilig bris der oppe. Her skal det bygges husrom for 500 barn med spesielle behov og deres familier. Et unikt system som skal være selvhjulpen med det meste.