Mellem-Bolærens Venner by Visit Oslofjorden

Av Nøtterøy kommune Servicesenteret | JW Wiger

17 år på Mellom-Bolæren

venner

10 år med Photo: Peter Fiskerstrand From Wikimedia Commons

Mellem-Bolærens

Dette er ikke et historieskrift... Den som søker kunnskap om Mellom-Bolæren, andre øyer eller skjærgårdsfolkets historie, får søke i andre kilder. Her er det fortellingen om den innsatsen en flokk gamle menn (og noen kvinner), har gjort for å bevare bygninger og kulturlandskap på øya Mellom-Bolæren, som skal fortelles. Denne flokken ble etter hvert organisert i “Mellem-Bolærens venner”. Gamle menn dør, - men nye kommer til. Historien bør ikke dø! Derfor dette skrift som et forsøk på å gi en kunnskapsgave til nye generasjoner av “Mellom-Bolærvenner”. Årøsund, august 2015 Svein Hermansen

Photo: Tor Eckhoff From Panoramio image ID 90629666

Nordre Jensesund, Mellom BolĂŚrne 3

JENSESUNDS HEMMELIGHET (Fritt etter Steen Benneche – Melodi: John Lind)

Sola steiker på ei sjøbu, på en odde, på ei øy, Terna boltrer seg i rundkast under sommerhimmel høy. Muntre strandnelliker neier fra et svaberg hist og her, og du tenker - ingen steder er et paradis som her. Ref: Men Jensesund eier en hemmelighet, den er din, den er min, den er vår. For Jensesunds trolldom er bare for dem, som ser og som vet og forstår. Som har lyttet til vindens og bølgenes brus, som synger om alt det vi vet. Og bakom vi hører historiesus. Det er Jensesunds hemmelighet. Her har skjærgårdsfolket strevet, gjennom hundrevis av år. De har ryddet, de har bygget, for å bedre sine kår. De har fisket, de har fanget, de har loset, de har rodd. Men om slektene har skiftet, har de alle sammen trodd: Ref: At Jensesund eier …….. Vi har jobbet, vi har revet, vi har ryddet – hugget trær, Vi har strevet for å få det slik det engang før var her. Vi har slitt med sag og hammer, lempet stein og båret bord. Med vårt slit har vi bevist, at det er sannhet i de ord: Ref: At Jensesund eier ….

Formannen har ordet

Bildet viser vår første formann Ole Kristian Andersen til venstre og Ragnar Gunnarsen

Hvor har det blitt av disse 10 årene som har gått siden vi stiftet Mellem-Bolærens venner 30. august 2005? For meg har det vært både en fornøyelse og en utfordring å ha et lederverv i ti år. De første tre år som prosjektleder i Rønningen var jeg ikke klar over hva dette innebar av utfordringer, men nå står husene der i all sin prakt. Så fra 2008 som leder for foreningen og prosjektleder for Grevestuen. Også dette var krevende, fordi dette var en vernet bygning hvor alt måtte dokumenteres. Å legge om taket noen år senere var en tøff jobb, kanskje for tøff. Men med en sånn gjeng, viste det seg ikke å være noe problem, selv om det foregikk ti meter til værs, og med en takvinkel på 45 grader prøv selv!

Forholdet til kommunen har alltid vært veldig bra. Ronny Meyer har i de ti årene vært vår kontaktperson, og samarbeidet har hele tiden vært det aller beste. Nå er det eiendomsavdelingen som er våre “sjefer”, og det ser også ut til å bli veldig bra. Nå får jeg slutte, så det blir plass til litt annet stoff også.

Takk for at jeg har fått muligheten til å være leder for en slik gjeng. Det har vært fantastisk moro!

Ragnar Gunnarsen

En må jo si det var risikosport når gjennomsnittsalderen var 75 år. Jeg tror det bare ble en blå negl og det på tommelen til leder, så vi hadde nok englevakt. Vi har i løpet av de ti årene hatt mange slitsomme jobber, og det er rart det ikke har vært noen arbeids- konflikt, til tross for mye idiotarbeid, som for eksempel å bære gras ut av slåtteenga. Vi har nemlig ikke mye moderne teknologi hos oss, så det er rive, høygaffel og trillebør selvfølgelig.

Isen skuret sydover, formet fjorden, smeltet, og øyene steg opp av vannet. Menneskene tok skjærgården i bruk. Øyene ble etterhvert deler av Jarlsberg grevskap. De som befolket øyene var leilendinger under grevskapet. De var ikke husmenn , men selvstendige yrkesutøvere som fiskere, sjømenn, loser, sel- og hvalfangere. Kvinnene stelte husdyr og de små jordlappene. Jordleien til greven ble ofte betalt i form av tjenester, fisk og østers. Greven selv bygde ferieparadiset sitt på Mellom-Bolæren. Under første verdenskrig, i 1916, ble mange av øyene ekspropriert av staten som ville bygge opp et kystforsvar. Greven og leilendingene forsvant og bygningene de etterlot seg ble overtatt av det militære. Kulturlandskap og bygninger forfalt fordi de nye eiere ikke hadde samme behov og samme bruk som skjærgårdsfolket. Imidlertid må det ikke være tvil om at forsvarets eierskap og skjerming av øya, i stor grad har bevart kultur- og ikke minst naturverdiene. Mellom er også den av de tre øyene som har fått lide minst av militær anleggsvirksomhet. Vestfold regionalplanråd vurderte da også allerede i 1972, øya som verneverdig, og den ble tatt med i forslaget til Ormø-Færder landskapsvernområde. Øya har et unikt biologisk mangfold med ulike landskapstyper, variert insektsliv, bevaringsverdige tangvoller og en rekke sjeldne rødlistearter. Planen peker også på Melloms verdifulle kulturlandskap og – miljø. De to småbrukene i Jensesund har bevaringsverdi som eksempler på skjærgårdsbebyggelse fra 1800-tallet. Bevaringsverdige er også gravrøyser og bygningsrester. Spesielt nevnes Grevestuen. De strenge vernebestemmelsene

gjelder ikke for kulturlandskapet rundt bygninger og bygningsrester, her er det sporene etter bosetting og skjærgårdslandskap som nettopp utgjør verneverdiene. Nøtterøy historielag fikk på slutten av 1990-tallet allernådigst lov til å arrangere guidede turer på Mellom. Man ble sjokkert over forfallet. Forfatteren av bøkene om skjærgårdsfolket, Eie Andersen, historielagets formann, plansjef Thore Holm og ordfører Svein Harding Hansen tok initiativ til bevaring, og prosessen var i gang. Daværende forsvarsminister Jørgen Kosmo foreslo i et brev til Eie Andersen 7. 12. 96, å flytte de bevaringsverdige bygningene inn til fastlandet. Men heldigvis var det i stedet forsvaret som ble flyttet. Men da var dugnadsgjengen fra Nøtterøy historielag allerede fra 1998 i gang med å hindre ytterligere forfall. I 2004 kjøpte Nøtterøy kommune Mellom og 40 andre øyer av forsvaret, og restaureringen av bygninger og kulturlandskap skjøt fart. Den historien er det som her skal fortelles...

Det startet før…

En dugnadsgjeng fra de første årene: Foran f.v. Tor Carlsen, Rolf Nyhus, Kjell Andersen. Bak: Mathias Skytøen, Olav Erikstad og Sven Oscar Toresen.

Dugnadsgjeng fra Historielaget jobbet i 7 år før Mellem -Bolærens venner ble til. Østlandet Sjøforsvarsdistrikt ble av departementet pålagt å opprette en arbeidsgruppe. Det ble bevilget penger og utarbeidet en rapport. Men bortsett fra rapporten og noen utbedringer på Grevestuen skjedde det lite. Nøtterøy kommune var selvsagt ikke særlig lysten på å bruke penger på statlig eiendom. Løsningen ble dugnader i regi av Historielaget. Formannen fikk i 1998 med seg dugnadsgjengen fra Fagertun, og etterhvert frivillige som meldte seg på medlemsmøtene. Siden ble det en fast Bolær-dugnadsgjeng under ledelse av Olav Erikstad, som dro ut rutinemessig med “Bolærbåten” fra Jarlsø. I første omgang ble ytterligere forfall forhindret ved å legge presenninger over utette tak, reparere vinduer og fjerne trær som sto for tett inntil bygninger og som sopte vekk takstein når det blåste. Å sette i stand de forfalne bygningene, mange av dem så å si uten tak og gulv, fikk de fleste til å riste på hodet. Men gjengen økte i antall og etterhvert sto restaurering av husene for tur. Først det lille, hvite huset i Jensesund – man trengte en base og hvilebrakke. For å få plass til materialer ol., ble det ryddet og hugget rundt husene. Alt vi i dag ser som åpen plass rundt bygningene, var helt nedgrodd og skjult av lønnetrær, ask og slåpetorn. Det var en stor dag da man utpå høsten 2002, ved avreisen, for første gang kunne se hele strandsitterstedet i

Nordre Jensesund fra sjøen. Rønningen hadde de fleste bare hørt om, og de som hadde vært der, kunne fortelle at det lå gjemt i en jungel - langt inne på øya. Hvor kom penger til transport, materialer, verktøy, maling, spiker og bensin fra? Litt fra historielaget, litt fra private gaver og en stor del som det ikke kan gjøres rede for. Man hadde med seg eget verktøy og fylte egne motorsager med egen bensin. Alt dette forandret seg drastisk til det bedre da Nøtterøy kommune ble eier av øya i 2004. Nå kunne en kjøpe spiker, bensin, maling og mye mer på kommunalt budsjett. En gammel traktor ble kjøpt med penger fra en anonym gave. Men fortsatt hjalp skjærgårdstjenesten til med transport, når man hadde fått tak i noen ruller med takpapp, noen paller med brukt enkeltkrum takstein eller trematerialer som ofte var hentet fra bygninger som ble revet inne på Nøtterøy. Men allerede før Nøtterøy ble eier, skar man materialer på eget sagbruk av grantrær som vokste noen meter fra husene (mer om sagbruket i eget kapittel).

Mellem-Bolærens venner (MBV) Selvsagt kan ting eksistere selv om det ikke har noe navn. Da organisasjonen “Mellem-Bolærens venner” ble stiftet i en lunsjpause på tunet i Nordre Jensesund 30. august 2005, hadde øya hatt sine trofaste venner, utsprunget av Historielaget og ledet av Olav Erikstad, i minst syv år. At ambisjonene økte, og at man hadde fått en ny eier av objektet for de varme følelser, gjorde det naturlig å organisere vennegjengen på mer formelt vis. Finn Holland var initiativtaker og summerte opp all den kompetanse i form av dyktige fagfolk som fantes i gjengen. Han nevnte ikke at det også var en lærer blant vennene. Men det skulle man snart erfare da navnet ble foreslått – “Mellom-Bolærnes venner”. Nei, protesterte læreren, Bolærne er en flertallsform for hele øygruppen. Navnet må være Mellom- Bolæren, dessuten syntes han at foreningens interesse for å bevare det historiske, bør komme fram ved å bruke den gamle formen mellem. I første omgang fikk han lite gehør for sine synspunkter. På oppfordring ble bygdebøker og gamle kart studert og stemningen snudde: “Mellem-Bolærens venner” ble navnet. I alle fora har nå entallsformen Bolæren slått gjennom som navneform på øyene enkeltvis og Bolærne for øygruppen. (Eller Bollæræne i det lokale talemål). Snart eneste unntak er Tønsbergs Blad, der man fortsatt standhaftig skriver Østre Bolærne, men der i gården er man jo av den oppfatning, at hva som er rett og galt kan avgjøres ved håndsopprekning. Til leder ble Ole Kristian Andersen valgt, og han sto på post til sin død. Initiativtageren, Finn Holland ble en dyktig og nyttig sekretær, og Ragnar Gunnarsen ble prosjektleder. Noen kasserer hadde man foreløpig ikke behov for da det ikke eksisterte noen form for økonomi. Kommunen, som eier, fikk ta den biten. Senere, da man begynte å søke pengemidler, og fikk det, -fra andre kilder enn kommunen, ble det aktuelt med en kasserer. Aslak Bjerklund tok jobben som han utførte på ryddig vis i en årrekke. Da Ole Kristian døde, tok Ragnar Gunnarsen over ledervervet. I jubileumsåret er Ragnar fortsatt formann. Og han har med seg, foruten styremedlemmer og varamenn, Tor Gjersø som sekretær og Kåre Egtvedt som kasserer. For å lette arbeidet til formannen er det utnevnt gjengledere som har ansvar for vedlikehold og stell av de forskjellige deler av virksomhetene rundt om på øya. Formannen kan nå kjøre rundt på traktor og påse at hans vilje skjer, uten at han selv tar fatt i alle detaljer. Siden foreningen ble startet i 2005 har sekretæren bokført 32.873 dugnadstimer ute på øya. 8

I tillegg kommer alt som ble gjort, men ikke registrert i de syv årene før foreningen ble stiftet, alle timene vennene har nedlagt på øya utenom dugnadsdagene, til guiding, alle timene som er brukt hjemme til å reparere vinduer, dører og til å lage og reparere møbler, til å skaffe materialer og takstein, og sist men ikke minst administrasjon, planlegging og skriving av søknader og annet skriftlig arbeid. Om vi dobler timeantallet, er det neppe å ta for hardt i, og hvis vi fortsatt holder oss til den beskjedne timepris på 200 kroner, blir det en verdiskapning på over 13 millioner! Skulle jobben vært gjort av profesjonelle, måtte det nok en ytterligere fordobling til.

Litt statistikk:

Et eksempel på hvordan et år (2014) på Mellom-Bolæren har forløpt: Dugnadstimer: 3.500 Antall dugnadsdager: 40 Tiner - tak på Grevestua: 1125 Dager med mer enn 20 mann: 12 Gjennomsnittlig oppmøte: 17 Personer som har vært aktive: 30

Rekruttering

Som nevnt var det på møtene i historielaget rekrutteringen til dugnadsgjengen foregikk. Mange så fram til den dagen man ble pensjonist og kunne si ja til Olav om å bli med ut. Så var det å møte opp på Jarlsø eller i Knarberg med redskap og forventninger. Etter hvert ble det en gjeng med variert alder og yrkeserfaring. En skal ikke se bort fra at enkelte ble rekruttert spesielt på bakgrunn av ønsket kompetanse. Men det en ikke kunne fra før, kunne en lære ute på Mellom. Selv en avdanket pedagog kunne bli skogsarbeider, taktekker og til og med sagmester.

Dessverre setter transportkapasiteten etter hvert grenser for hvor mange som kan bli med ut. Derfor kan det bli aktuelt å danne en fastlandsgruppe inne på Nøtterøy. Vennene har jo sagt ja til og delvis begynt på flytting og restaurering av “Huset i svingen” (eget kapittel).

Transport Som nevnt var det med “Bolærbåten” dugnadsgjengen i starten kom seg ut til Mellom. Øya var jo militært område og forsvaret ville nok ha kontroll med hvem de slapp inn der. Senere var det med snekka til Kjell Andersen og av og til med Finn Holland. Inn til restene av steinbrygga var det for grunt. Derfor ble det ankret opp i sundet og rodd i land med jolle. Denne operasjonen var ikke bare enkel for en så alderstegen gruppe, og resulterte da også i et benbrudd. Etter mye styr fikk man i 2005 tak i to gamle flytebrygger med utriggere fra Knarberg, og la den ene ut ved sjøbua i Rønningen. Enda bedre ble det i 2006 da kommunen la ut flytebrygger både hos oss og på Vestre. De to bryggene med utriggere ble solgt til Vestlandet for 8000 kroner, og nå hadde vi helt uventet fått penger i en kasse vi egentlig ikke ville ha.

Etter enda mer papirstrev ble det i 2006 gitt tillatelse til å forlenge den eksisterende, gamle steinbrygga. Med to brukbare brygger ble alt så meget enklere, nå kunne taxibåten overta persontransporten. Kommunen betalte. I dag er det skjærgårdstjenesten som tar seg av transporten av både folk og materialer. Men dessverre har både taxibåt og skjærgårdstjenesten begrenset kapasitet på persontransport, derfor er det problemer når 18 – 20 mann står klar på kaia i Knarberg kl. 0830 tirsdag morgen. Av praktiske grunner tar av og til noen seg også ut til øya i egen båt.

Skjærgårdstjenesten med vedsekker og annet utstyr ved kaia i Kongshavnsund.

Nordre Jensesund

Navnet “Nordre Jensesund” er funnet på. Opprinnelig er nok navnet “Rydningen”. Stedet er et typisk strandsittersted. Det er i dag fem bygninger på stedet: hovedhus, bryggerhus med redskapsbod, vedbod (kjøkken), et lite hvitt hus med ett rom og nyoppsatt sjøbod og nytt toalett. Hovedhuset består av to deler. Den nordre delen står på gråsteinsmur og veggene er laget av knott, panelt utvendig og innvendig. En vanlig hustype fra midten av 1800-tallet. Den søndre delen står på betongmur og har kjeller murt i sement. Husedelen på betongmuren er i laftet tømmer. Gavlveggene på loftet er stivet av med kileformede trestykker (åker), felt inn i kileformede spor over tre stokker. Vanlig teknikk fra 1800 og utover er dømlinger, plugger som slås ned i utborede spor i stokkene og som ikke synes, men som binder stokkene i gavlveggen sammen.

Teknikken med åker viser at denne delen av huset er fra 1700-tallet. Gjenbruk av stokker (noen av dem er tydelig snudd ut/inn) samt det faktum at det står på den nyeste grunnmuren, viser at huset engang ble flyttet hit og føyd til den nordre, 1800-tallsdelen. Kan det være mulig at det er flyttet fra Jenseskjær, som ligger rett vest i Jensesundet. I så fall er det stua til Jens som bodde på Jenseskjær, og som har gitt navn til sundet!

Bryggerhuset er i vanlig panelt reisverk og inneholdt i nord vaskerom med sementgulv og bryggepanne. I syd er det redskapsbod. Huset eller et annet hus på samme sted, må ha vært adskillig større, muligens en driftsbygning med fjøs, stall og høylåve. Grunnmurer mot syd tyder på det. Det lille røde huset i nord inneholdt vedbod og utedo. Vedboden er blitt kjøkken og utedoen er bevart. Det hvite huset i vest må ha fungert som et ekstra soverom, og tjener nå som vertskapsstue/ soverom for Mellem-Bolærens venner. Lengst i nord er det satt opp nytt toalett, bygget av lokale materialer.

I den nordre stua er både gulv og vegger nye, men vi er stolte av at nordveggen i gangen er av den originale, handhøvlede perlestaff. Kjøkkeninnredningen har Rolf Nyhus laget og komfyren er en gave fra en av “Riggerloftets venner”. Av Banken fikk man 5 000 kroner til inventar. Noe er gaver og noe er kjøpt på antikvariat,- pusset opp for å stå i stil med det øvrige.

Etter at bygningene på øya var sikret mot ytterligere forfall var det restaurering av husene i Nordre Jensesund som sto for tur. Men først måtte trær som grodde tett opp til husene vekk. Det lille hvite huset kom først, så uthusbygningene og til sist hovedhuset. Her måtte en grundig reparasjon av taket til. Til det trengtes materialer, og nå begynte tømmerdrift og sagbruk. Av og til var det vann i kjelleren, men det kunne nå fikses ved å grave ny dreneringsgrøft. Trærne ned mot sjøen var jo fjernet. Siden høyvannet av og til kom inn, ble gulvet isolert og hevet.

På loftet er det en rekke kister og kofferter som inneholder gammel redskap ol. Her kan barn og nysgjerrige voksne rote og finne ting å forundre seg over. Roteloftet inngår i opplegget med “Den kulturelle skolesekken”. Etter en innsats på ca. 5 000 dugnadstimer kunne Nordre Jensesund overleveres kommunen ved ordfører Bjørn Kåre Sevik 16. september 2005. (MBV var da stiftet i august.). Strandsitterstedet i Nordre Jensesund har en slags status som bygdetun. Gjesteboka forteller om utallige begeistrede besøkende.

Rønningen

Det riktige navnet er ”Rydningen Vestre”, men i dagligtale, “Rønningen”. Sjømann og fisker Christian Fenger Martini (1821 – 1897) fikk forpaktningskontrakt i 1859 på byggetomt og hage. Årlig avgift til grevskapet var 5 spd. Etterkommerne som naturlig nok bærer navnet Christiansen, føler fortsatt tilknytning til stedet, og avholder slektstevner her. Opprinnelig var det tanken at de skulle restaurere stedet, men slik er det ikke blitt. De fleste bor i Sandefjordsdistriktet. Hovedhuset er fra 1860 i laftet tømmer. Panelt utvendig og innvendig. Sjøbu og to uthus er bygget senere på 1800-tallet. Ved overrekkelsen av Nordre Jensesund, ytret ordfører Bjørn K. Sevik frampå om gjengen som nå hadde organisert seg som MBV, kunne påta seg å restaurere Rønningen også. Gjengen var betenkt. Endelig var Nordre Jensesund ferdig, folk ble eldre og etter hvert ville det bli behov for vedlikehold. Vi må ikke gape over for mye! Men Ragnar Gunnarsen tente på ideen, men først måtte han bli vist hvor Rønningen var, og hvilken forfatning bruket var i. Etter å ha sett på saken tok han på seg jobben som prosjektleder, og fikk også noen av karene med seg. Først måtte jungelen rundt husene ryddes, og for første gang på over 40 år kunne solen igjen skinne på de mugne husveggene. Skogsdriften fortsatte for fullt, for nå trengtes det virkelig materialer. Sagbruket ble nå flyttet til en lysning, laget i “Tyskergranskogen”, et stykke vest og nedenfor hovedhuset. I det store og hele var nok hovedhus og driftsbygning i noe bedre forfatning enn det de hadde vært i N.Jensesund. Riktignok hadde en vannkran stått og rent, slik at kjøkkenet i nordøst nærmest var råtnet bort. Der manglet både vegger og gulv. I stua ved siden av var det heller ikke gulv. Hønsehuset var bare vaklevorne rester av vegger. Gulv og tak var borte. Sjøboden var medtatt, men ikke så ille.

Et budsjett på 230.000 kroner ble oversendt kommunen og antakelig akseptert, selv om det aldri ble bekreftet. Været var godt den høsten og etter hvert sluttet fler og fler av karene seg til gjengen i Rønningen. Hugst av 800 “tyskergraner” og intenst sagbruk, resulterte i materialer priset til 150.000 kroner, noe som bidro til at “budsjettet” i alle fall ikke ble overskredet. Vinduer ble tatt ut og satt i stand hjemme hos Rolf om vinteren. Ragnar skaffet en flott svingtrapp som passet på en tomme nær. Rolf Nyhus og Tom Sanne sto for restaureringen av sjøbua. De følte seg for gamle og skrøpelige til å balansere på primitive stilasjer og taksperrer i Rønningen. Dette forhindret ikke at taket på sjøbua ganske effektivt ble fullstendig fornyet av de samme gamle herrer. Hva enten det skyltes mer intenst arbeid, mer erfaring, fint vær eller andre faktorer, kunne Rønningen” overleveres til kommunen etter bare to år, 7. september 2007. I alt var det nedlagt et arbeid på 7.304 dugnadstimer.(Når tallet er så eksakt, skyldes det at man nå hadde en organisasjon, og ikke minst en dyktig sekretær). Med en timepris på 200 kroner, blir det en verdiskapning på ca. 2.5 millioner. I penger kostet restaureringen av Rønningen imidlertid kun 245.000 kroner for kommunen. I dette beløpet er også med kjøp av en tohjustraktor, Honda, til tømmertransport. Rønningen fungerer i dag som Kystledstasjon. På loftet er det inntil 8 sengeplasser og stedet leies ut for tre dager ad gangen. Oslofjordens Friluftsråd administrerer ordningen sammen med Turistforeningen og Forbundet Kysten.

Grevestuen

Planen for landskapsvernområdet slår fast at Grevestuen har meget stor bevaringsverdi, som et av landets eldste kjente eksempler på sommerhus/jaktstue ved sjøen. Bygningen ble da også forskriftsfredet etter kulturminneloven ved vedtak 6.5.2004, og har således en høyere vernestatus enn de øvrige bygninger på øya. De har kun status som verneverdige. Grevestuen er da også den bygningen som er blitt best ivaretatt av forsvaret, og som av den grunn har krevet de minste bygningsmessige utfordringer under restaureringen. I bygningen er det mange originale bygningsdeler som er bevart. På peiskappen i andre etasje er det en malt dekor. Bygningen ble satt opp ca. 1845, sannsynligvis på grunnen til et eksisterende leilendingsbruk. Noe av hensikten med plasseringen var nok at leilendingene skulle tjene som vaktmestere når stua ikke var i bruk, og som tjenerskap når herskapet var der ute. Grevestuens historie er fortalt i Njotarøy 2013 og vi skal her kort repetere: Grevefamiliens sommersted fra 1845 til slutten av århundret. Noen somre som feriested for barn fra barnehjemmet “Alfredshein” i Kristiania. Ekspropriert av forsvaret 1916 og sannsynligvis nyttet til offisersforlegning. Under krigen 1940 – 45 forlegning for tyske offiserer. Senere kurs og feriested for lotter fram til 1965. Grevestuen er en toetasjes tømmerbygning utført med kamlaft uten laftehoder, en lafteteknikk som var vanlig for bygninger som skulle paneles, men stuen er aldri blitt panelt utvendig (bortsett fra gavlveggene), og bare to av rommene er panelt innvendig. En vet ikke når. Teknikken med kamlaft er svært vanlig både i by og på land i vårt distrikt. Man kan vel gå ut fra at materialene er hugget på øya.

Grevestuen var tatt forholdsvis godt vare på av forsvaret. Grundig oppussing ble foretatt i 1967, og i 1977 ble huset gjenstand for omfattede restaurering. Grevestuen var også den første bygningen gjengen fra Historielaget tok fatt på i 1998. Men utenom litt flikking på tak og gavlvegger og reparasjon av noen vinduer, var det ikke umiddelbar fare for at bygningen skulle forfalle. Da arbeidet med Grevestuen skulle i gang, var det som sedvanlig innvendinger om at nå hadde man restaurert nok, og fikk konsentrere seg om å vedlikeholde bygningene i Jensesund. Men hender uten hammer og sag ga over tid abstinens, og selvsagt kunne man ikke dy seg når nye utfordringer kom. Norsk institutt for kulturminneforskning, NIKU, ble minnet om at dersom det ikke hadde vært for MBVs omsorg for bygningen, ville det neppe ha vært noe å registrere. NIKU leverte i 2010 en omfattende rapport om Grevestuen. Denne ga nøyaktige instrukser om hvilke reparasjoner som måtte foretas og hva slags overflatebehandling som skulle nyttes både utvendig og innvendig, hvilke farger det skulle være i de forskjellige rom og hva slags maling! Man kan nemlig ikke benytte moderne malingsorter i bygninger som er fredet av riksantikvaren. Og i henhold til rapporten ble så arbeidene med restaureringen satt i gang.

Men før en tok fatt på selve Grevestuen ville man ha et uthus med redskapsbod og toalett på plass. Diverse tegninger ble laget, men de var for fine! De måtte ikke ta luven fra selve huset. Heller ikke fikk man lov til å male det rødt, slik alle andre uthusbygninger på øya er. Man måtte gjennom tre runder med tegninger som vi syntes var svært så fine, før de omsider ble godtatt, og byggingen kunne starte. Byggetomten ga seg selv. Solide murrester etter et diffust, militært bygg skjemmet området og ble banket ned så godt det lot seg gjøre. Redskapsboden slik den står i dag, ble reist på rekordtid og tjæret slik at den ikke skiller seg ut fra selve stuen. Taket ble fullført av tre gutter i slutten 80-årene, Helge Andersen, Tom Sanne og Rolf Nyhus. En gråsteinsmur som dekker de siste restene av militær sement, ble puslet sammen av Vidar Mathisen. Redskapsboden rommer nå et utall av redskaper og verktøy: Aggregater, vedkløyvere, kappsag, motorsager, ryddesager, trillebører, bensin, olje, alskens hageredskap og mye, mye mer. Men størst plass tar traktoren. På baksiden er det rampe for rullestol fram til do med universell utforming. Slik ble det krevet, selv om resten av øya ikke universelt utformet. Samtidig ble Grevestuen restaurert i tråd med instruksene fra riksantikvaren. De rommene som var malt innvendig, fikk ny, korrekt maling. Pipa fikk stålrør og nytt beslag. Råtne stokker ble spunset. Stolpene som bærer takutspringet i nord ble byttet,

vinduer reparert og malt og hele huset tjæret etter instruksen. Hvordan Grevestuen engang var møblert vet vi ikke, men fra Lindholmen, hvor familien på Jarlsberg nå har sitt sommersted, fikk vi låne møbler som i sin tid ble tatt med fra Grevestuen. Disse ble i sin tid sannsynligvis snekret av “Per greve” selv. Hans hobby var møbelsnekring. Rolf Nyhus laget kopier og Elin Viken rosemalte dem. Kopiene kan nå beundres på kjøkkenet. Ved innvielsen kom Fredrik Wedel Jarlsberg med en uventet og verdifull gave. En kopi av en vaskeservant han har arvet, og som også greven selv hadde snekret og malt. Også den kan beundres på kjøkkenet. Spisestuen i første etasje er praktisk utstyrt med moderne møbler og annen etasje er møblert tidsriktig med stoler, bord og kommoder som har kommet i form av gaver. En modell av “Caroline”, hvalerbåten som bragte herskap og gjester fra Jarlsberg ut til Bolæren er også på plass. I 2014 ble det ytret ønske om en fullstendig omlegging av taket. Kommunen bevilget 100.000 til formålet og banken ga etter søknad et like stort beløp. Det burde holde til å sette bort jobben til profesjonelle taktekkere. Taket var høyt og bratt og ikke noe for alderstegne amatører.

Men nei: “Dette skal vi klare sjæl!” var stemningen, “vi er da ikke så gamle!” Klarest uttrykk ga vår 89 år gamle byggmester. Og slik ble det. I strålende augustvær ble arbeidet satt i gang med tre arbeidsdager i uka. Ny rupanel, papp, lekter, vindskier og takrenner var på plass innen måneden var ute. I løpet av oktober kom også de gamle (pluss en del nye) taksteiner på plass. Og taket så igjen ut som om ingenting var gjort. Om det var holdningen til gutta som imponerte, skal være usagt, men det er et faktum at de som solgte oss materialer og de som leide oss stilasjer, skrev regninger med liten skrift. Da jobben var gjort hadde man 100.000 kroner til overs. Litt beskjemmet gikk man til banken og beklaget at man hadde søkt om og fått penger man altså ikke trengte. Men kunne vi kjøpe en ny traktor i stedet? Den gamle Ferguson var nå mett av dage. Banken sa - ja! Omleggingen av taket kostet ca. 100.000 kroner, slik som det ble gjort, omtrent det samme ble utgiftene til redskapsbod og restaurering av Grevestuen. Til sammenlikning: Den 80 siders rapporten om grevestuen kostet også 100.000.

Grevinnepark

Daldraget fra Grevestuen og ned til sjøen har vi døpt “Grevinneparken” etter grevinne Hedevig, som nok var den som tilbragte flest sommerdager sammen med sine syv barn, venner og gjester her ute. Stranden har da naturlig nok fått navnet “Grevinnestranden”. I grevens tid ble omgivelsene beskrevet som en tett naturpark av eiketrær og rundt stuen en plantet have. Det var også en karpedam, flere meter dyp. Fra altanen så man sjøen mellom trærne. På 1920-tallet omtaler professor Nordhagen den “berømte furuskog ved Grevestuen”. Før MBV tok fatt på arbeidet ved Grevestuen, ble det i flere omganger ryddet tett kratt av svartor rundt veggene. Men omgivelsene med park og karpedam hadde blitt fullstendig overlatt til naturen. Området ned mot sjøen var en fullstendig uframkommelig jungel av store og små trær, veltede trestammer og buskas. Et skoleeksempel på uskjøttet, varmekjær løvskog. Den som vil ha et bilde av situasjonen kan ta en tur i daldraget nordover fra Grevestuen. For å komme ned til sjøen, måtte man gå over fjellrabbene i øst eller vest. I 2009 ga fylkesmann og kommunen tillatelse til å rydde 7-8 dekar “jungel” fra Grevestuen og ned mot stranden. I første omgang fikk man lov til å rydde en sti ned til sjøen på vestsiden av daldraget. Ikke mer, fordi man fryktet at MBV ikke ville ha ressurser til å følge opp en fullstendig rydding i hele området. Så feil kan man ta. Nå er hele feltet ned mot sjøen ryddet, området drenert og bekken åpnet. Nevnte bekk renner gjennom to dammer med sverdliljer. Dette arbeidet pågår fortsatt med felling av trær, drenering, oppgraving av bekken, stubbefresing, vedproduksjon, brenning av hugstavfall om vinteren og mye annet. Målet er å skape et vakkert område med et mangfoldig utvalg av varmekjære løvtrær med rette stammer og fyldige kroner. Villnisset nord for veien er i ferd med å bli ryddet, og vil snart være en del av parken.

“Greven” selv i Grevestuen

Området er fortsatt kupert og uryddig og har fortsatt for mange trær i den vestre delen. Stubbefresingen som er foretatt i likhet med i området nedenfor Rønningen, må nok til enda en gang når alle trær som skal hugges er vekk. Skogbunnen må ryddes for kvist og stein, slik at man kan komme til med slåmaskin. Oppslag av lind og ask må holdes nede og stammene på de store eik-, or-, ask- og bjørketrærne må stammekvistes slik at de ikke setter vanris, men utvikler kroner. Uønskede planter som for eksempel åkertistel må bekjempes. Selve stranden liknet mest på en søppeldynge. Rynkeroser og takrør hadde i mange år samlet opp utrolige mengder plast og annen ilanddrevet søppel . Nå er rynkeroser, takrør og søppel fjernet, men stranden må stadig ryddes for søppel og tang. Tanga brukes til å fylle ut fordypninger i parken. Sandstranden tar Vår Herre seg av og flytter stadig mer og mer sand innover og oppover. Det er godt å ha gode medhjelpere med på laget, og stranden er snart den fineste i skjærgården. “Like syd for Grevestuen er det en kunstig dam, karpedam. Denne er delvis gjengrodd, men bør kunne restaureres.” Slik sier Anne Merete Knudsen fra Fylkesadministrasjonens planavdeling det i et brev til Nøtterøy kommune i 2006.

Gravrøyser

Mellom-Bolæren har tre ruvende gravrøyser. Disse kan muligens stamme fra bronsealderen (1800 – 500 f.Kr.), og er i så fall omkring 3000 år gamle. Da var Mellom-Bolæren en rekke mindre øyer. Samtlige røyser er plassert på høyeste punkt i området, der det på den tiden var god utsikt og lett å se dem fra sjøen. Alle røysene ble i 1867 “udkastet “ avantikvar Nicolaysen og etterlatt uten å legge steinene på plass igjen. Ravneberget

Gravrøysa på Ravneberget er kanskje den lettest tilgjengelige av Røysene. Den kan nås via stien østover fra Rønningen. Den er 2,5 m. høy og har en diameter på 17,5 m. I røysa ble det funnet to gravkister.

Røysene på Mellom-Bolæren: 1 Salåsen, 2 Ingeråsen, 3 Ravneberget

I 2008 merket vi en sti fram til røysa og ryddet vegetasjonen rundt. Hugstavfall ble ryddet vekk og deponert i søkket på vestsiden. Stien er senere godt opptråkket av elever med “kulturell skolesekk”, grupper på guidede turer og besøkende for øvrig.

Ingeråsen

Røysa på Ingeråsen er lett finne på veien mellom Slåtteenga og Grevestuen. Røysa er den minste av de tre, men har den attraksjonen at gravkisten ligger godt synlig. Omkring er der rester av “sekundær bruk av gravrøyser”, - militære skytestillinger. Skiltet og stien fram til røysa er MBVs verk.

Salåsen

Røysene på Salåsen ligger på øyas nordøst side, opp for Kongshavnsund. Den største er 2 m. høy og 16,5 m. i diameter. Den hadde to gravkister og en rekke sekundære, mindre røyser omkring.

MBV har skiltet og laget sti fram til røysa. MBV har ved flere anledninger prøvd å få tillatelse til å restaurere i det minste en av røysene, men slik tillatelse er ennå ikke gitt. Gravrøysene er viktige attraksjoner på øya og burde kanskje vies mer oppmerksomhet.

Russerleir og krigskirkegård Fra høsten 1943 ble 300 russiske krigsfanger benyttet som arbeidskraft på festningsanleggene på Østre. Disse ble internert under svært kummerligere forhold i en krigsfangeleir ved Kongshavnsund, nordøst på Mellom. Forholdene i leiren ble direkte umenneskelige da slavearbeiderne fra desember 1944 og fram til krigens slutt, ble erstattet med dødssyke og døende russiske krigsfanger. I 2003 ble noe av leirområdet rundt minneplaten fra 1995 og rester av brakkefundamenter ryddet for en del slåpetorn. Området omkring leirporten ble også åpnet en del opp, men et stort lindetre som hadde vokst over steingjerdet ble spart for å vise hvordan naturen tar til bake det menneskene har preget med sin virksomhet.

Etter forslag fra ordfører Roar Jonstang, ble port og skilderhus rekonstruert i 2012. Slik skulle det bli lettere for folk å danne seg et bilde av leiren fra 1945, særlig dersom man hadde et fotografi fra den gang. Siden har ryddingen fortsatt og leirområdet er nå synlig fra Kongshavnsund. MBV har planer om å anskueliggjøre historien ytterligere ved å lage rekonstruksjoner av vakttårn og brakke(r), men diss beror foreløpig i påvente av startsignal fra antikvariske myndigheter.

Krigskirkegård

På slutten av leirepoken fikk fangene lov til å begrave sine døde i en av sydbuktene på øya. Under den kalde krigen viste sovjetmyndighetene mistenkelig interesse for krigsminner. De befant seg jo som regel nær militæranlegg. Derfor ble gravene i flyttet til Vår Frelsers Gravlund i Oslo i 1953. Ny interesse fra våre arkeologiske myndigheter førte til at gravene ble undersøkt med georadar i 2013. Men MBV måtte først rydde området for busk og kratt. Levninger etter graver ble funnet. Vi har også satt opp et opplysningsskilt på stedet.

Brygger/sjøbuer Steinbrygga i Nordre Jensesund var lenge, bortsett fra kaia i Kongshavnsund, eneste brygge på øya. Tilgjengeligheten ble adskillig bedre da vi fikk ordnet med en flytebrygge i Rønningen. Sjøbua i Rønningen var i ganske god forfatning, men fikk nytt gulv og tak slik at den kunne brukes til lagring av materialer mens man restaurerte strandsitterstedet som ble ferdig i 2007. Omtrent samtidig sørget kommunen for ny flytebrygge like ved sjøbua. Nå ble adkomsten til øya radikalt forbedret. Men man ville selvsagt også gjerne ha skikkelig brygge og sjøbu i Nordre Jensesund. Et gammelt fotografi viste at det før hadde vært begge deler på stedet. Derfor gikk det forholdsvis lett å få de nødvendige tillatelser. Sjøbua ble satt opp av egne materialer med Helge Andersen som byggmester. Slik den nå står, tror de fleste at den har vært der bestandig.

Med brygga var det vanskeligere. En ville gjerne ha en som sto i stil med sjøbua. Tradisjonell pelebrygge var utelukket. Sjøbunnen hadde bare 40 centimeter løsmasse over fjellgrunnen. Et bryggekar i stein ble løsningen. Egnet stein ble samlet på Vestre og med profesjonell hjelp av Åge Harfallet, ble det murt opp et bryggekar i stein. Under gravearbeidet i den forbindelse, dukket det opp tømmerstokker med laftespor. Altså hadde det engang vært en laftet steinkasse som bryggekar på samme sted tidligere. Man var på riktig historisk grunn! Store furuer ble felt til bjelker, og bryggeplank fikk vi tigget oss til fra den gamle kaia i Tønsberg. Når disse ble snudd var de

gode som nye. Grov, smidd og galvanisert spiker bandt det hele sammen. Denne spikringen var et slit. Både brygge og sjøbu var ferdige i 2009. Kaia i Kongshavnsund er solid, men høy når en skal i land fra en liten båt. En stund prøvde vi oss med en stige, men den ble til

stadighet påkjørt og skadet av båter som la til. Det endte med at Ragnar laget en “landstigningsrampe med trapp” på sydsiden av kaia. Den ble ferdig i 2012. I Jensesund var den kommunale flytebrygga et problem for større båter. Den ligger på tvers av strømmen, som til tider kan være i sterkeste laget. Derfor var det en stor fordel for både Skjærgårdstjenesten og Flybåten da den nye landstigningskaia ble ferdig i før St. Hans 2013. Der eksisterte allerede et betongfundament etter en pålebrygge. Igjen trengte man profesjonell hjelp og med betongfundamentet som utgangspunkt, la Åge Harfallet ut solide ståldragere som vennene fullførte med dekk og solid kaifront. Hele “landstigningskaia” kom på 220.000 kroner, og har høstet mye skryt fra dem som bruker den.

Solvik Solvik ligger lunt og solvendt mot sydøst syd i Kongshavnsund. Stedet skiller seg fra strandsitterstedene ved at de som bodde der var selveiere. Stedet var en fritidseiendom for familien Bonde i Tønsberg, og var i bruk fra 1897 inntil det til familiens sorg ble ekspropriert at staten i 1916. Kystartilleriet benyttet eiendommen som bolig for sine ansatte, som blant annet arbeidet på forsvarsanleggene på Østre. Senere ble det benyttet til feriested for offiserer. Husene i Solvik ble revet en gang på 70/80-tallet. Stedet er godt dokumentert med fotografier og malerier. Den som vil vite mer kan lese i Njotarøy 1992. Grunnmurene står der ennå, men hele området er fullstendig nedgrodd. MBV har satt i gang arbeidet med å rydde fram hustufter og frukttrær. På stedet er det også en stor, flott grunnmur i huggen stein som nok var påtenkt et tilsvarende flott bygg. Men det ble nok med drømmen. Kanskje lar den seg realisere en gang i fremtiden. Solvik er et sted hvor det er lett å drømme seg bort. Mange kan nok sikkert tenke seg å gjenskape Solvik i fordums prakt, men må nok nøye seg med tanken i lang tid ennå.

Kulturlandskap- slåtteeng – sauer – rynkeroser Helt fra vi tok fatt på bygningene i Jensesund, gledet vi oss til den dagen vi kunne ofre tanker og krefter på selve kulturlandskapet på øya. Noen fablet også om drift med husdyr, kjøkkenhager, frukttrær og bærbusker. Men bortsett fra litt potetdyrking, har det blitt med drømmene. Men mulighetene er der. Det som var innmark rundt småbrukene er ryddet for skog og stranden er fridd for rynkeroser og småkratt. Prosjekt “Slåtteeng” midt på øya er i god gjenge. Der taper rynkeroser, mjødurt og takrør terreng år for år. Blomsterenger eksisterer ikke lenger bare i fantasien, men nye konkurransesvake arter får bedre vilkår - og plutselig er de der. Øya har flere utrydningstruede rødlistearter, som får bedre vilkår når “svartlistearter” som Hartz-gran og rynkerose blir fjernet. Men gamle menn kan ikke luke en hel øy. Her vil sauer være en god forbundsfelle. Gjerder må til for å få sauene til å beite der det er ønsket. I første omgang ble det satt opp gjerder rundt strandsitterstedene i Jensesund i den hensikt at sauene skulle konsentrere seg om landskapet der. I 2015 ble det satt opp nytt gjerde mot slåtteenga midt på øya for å få sauene til å beite den vestre delen. Men vi tror at dersom vi skal vinne kampen mor gjengroingen som truer hele skjærgården, så må det mange flere sauer til – og de må gå over hele øya.

Prosjekt slåtteeng En slåtteeng er et område med næringsfattige forhold, slik det blir når gras blir slått og tørket til høy og fjernet år etter år. Her vil konkurransesvake arter få en mulighet til å overleve og det

oppstår blomstereng – en “Änglamark”. Slike blomsterenger er i dag en mer og mer sjelden landskapsform. I en rapport fra Bioforsk i 2010 skisseres tiltak som kan gjøres i området mellom Samuelskilen og Ingerkilen. Siden det har MBV stått for rydding og slått i området. Arbeidet er tungt og uten umiddelbare resultater. Særlig raking og fjerning og brenning/kompostering av graset tar tid og krefter. Men mjødurt og takrør gir mer og mer etter, og fler og fler blomster etablerer seg på enga. Kampen mot rynkerosa i området er også en utfordring. Ny kunnskap om tiltakenes effekt diskuteres stadig og driftsformen er under vurdering. Men uansett, det som er gjort er ikke forgjeves.

Toaletter

Behov for toaletter er det overalt hvor mennesker samles. Både i N.Jensesund og Rønningen er det utedo i uthusene, men med mange mennesker samlet blir det for liten kapasitet. Vi har derfor satt opp romslige toaletter ved begge strandsitterstedene. Disse er bygget av våre egnproduserte materialer. Ved Grevestuen er det universelt utformet toalett med rullestolrampe i uthuset. Skjærgårdstjenesten har satt opp standard toaletter ved sjøbua i Rønningen, på vestsiden av Ingerkilen og ved Kongshavnsund.

Hugst Helt fra starten har mye av arbeidet på Mellom bestått i å hugge ned trær. I første omgang var det tale om å rydde rundt husene i Jensesund og Grevestuen.

Det som verken var sagtømmer eller avfall har blitt kappet opp, kløvet og lagt i sekker til vinterved. Over fire tusen vedsekker har Skjærgårdstjenesten fraktet i land.

Senere kom avvirkningen av mellom 12 og 13 hundre “tyskergraner” på det som engang var innmark til strandsitterstedene i Jensesund. Her ble ca. 30% av virket sagtømmer og senere materialer.

Alle spor etter hugst og bålbrenning er borte. Vennene nøyer seg aldri med halvgjort arbeid!

• Det er blitt ryddet rundt gravrøysa på Ravneberget • Det er blitt ryddet i Grevinnepark og i Russerleir • Det er blitt ryddet på begge sider av veien der den store eika vest for Grevestuen er • Det er blitt ryddet slåtteeng der skytebanen var • Det er blitt ryddet i Samuelskilen slik at man snart kan se over til Ingerkilen, slik det var før • Det er blitt ryddet i Solvik Og vi har ryddet ny vei mellom Nordre Jensesund og Slottet (ved skytebanen). I det hele tatt har mange av vennene måttet svinge motorsag. Enda fler har måttet rydde kvist og hugstavfall, som 2 x Arne Olsen har brent opp om vintrene.

Sagbruk i N. Jensesund. Julius Andersen er sagmester, Ole Kristian Andersen ser på. Olav Erikstad i bakgrunnen

Sagbruk Behov for trematerialer til reparasjon og restaurering av bygninger, kombinert med hugstmoden granskog i umiddelbar nærhet, er en situasjon som innbyr til kreativ tenking. Granskogen ble plantet av forsvaret på det som tidligere hadde vært innmarken til de to strandsitterstedene i 1967. Beklageligvis ble det, i likhet med det øvrige Vestfold, plantet Hartz-gran (Tyskergran). Dette treslaget vokser fort og tanken var at den skulle gi rask avkastning. Beklageligvis gjør gal proviniens at trevirket får dårlig kvalitet. Det ble besluttet at granskogen i Jensesund skulle fjernes i sin helhet (svartlistet) og kommunen, sammen med Lions Club Nøtterøy satte i gang en nokså planløs avvirkning. Mellem-Bolærens venner så imidlertid nytteverdien i tømmeret. Selv om kvaliteten ikke var den beste, kunne utvalgte stokker gi bjelker til konstruksjon, gulvplanker og panel til uthus og nybygg. Allerede før kommunen overtok eierskapet av øya lånte man et lite, mobilt sagbruk av Wilhelm Magnus på Bergan og med Julius Andersen som sagmester ble det montert i Nordre Jensesund. Sagbruket ble senere kjøpt . “Hestene” som trakk tømmeret fram til sagbruket hadde bare to ben, men bukk og geit på hjul gjorde jobben enklere. Da restaureringen av Rønningen begynte, ble sagbruket flyttet dit. Julius hadde utdannet nye sagmestere og bakgutter og bestillingene fra snekkerne ble effektivt utført og levert. Den 4. september 2006 ble den store kjedesagen, som var selve kjernen i sagbruket, stjålet, men en ny ble raskt anskaffet, og sagbruket var i gang igjen. Haugene av materialer og bakhun ble et markant bilde i landskapet. Nå gjorde en fantastisk Honda tohjulstraktor og senere en alderstegen Ferguson Gullfisk tømmertransporten til en lek. Alt ble anskaffet for kommunale penger, men det må bemerkes at kommunen sjelden har fått så god avkastning av sine investeringer. Både sagbruk og traktorer ble senere avhendet til god pris, og pengene investert i ny redskap.

Takstein

Veier og stier

Helt siden det første tak ble restaurert i Nordre Jensesund og til omleggingen av taket på Grevestuen har MBV vært på utrettelig jakt etter enkeltkrum takstein, - og ikke minst mønepanner! Takstein som ble tatt ned fra husene på øya var ofte forvitret og skadet. Nye hus som: Utedoer i N. Jensesund og Rønningen, sjøbua i N .Jensesund og uthuset til Grevestuen, måtte også dekkes med takstein som sto i stil til de gamle bygningene.

Fra Kongshavnsund til skytterbanen (slåtteenga) er det fin, opparbeidet vei. Om den er laget av greven, forsvaret eller russiske krigsfanger vet vi ikke. Over fjellknausene mellom slåtteenga og Rønningen er det en kraftgate som har fungert som vei fram til 2014, (og som er det fortsatt). Denne er imidlertid svært kupert, med svaberg og bratte skrenter. Behovet for mer framkommelighet førte til at vi lette fram spor etter tidligere vei, lenger nord, mellom N. Jensesund og “Slottet” ved slåtteenga. Denne ble så ryddet for trær og steiner, og er nå farbar for både traktor og gamle ben.

Noe har blitt kjøpt og noe har vi fått, men det meste har blitt hentet ned fra vaklevorne tak både i by og på land. Så måtte steinene sorteres, for selv om formen var lik, var ikke lengden det. Når nye tak skulle lektes, var det en jobb for spesialister, - men det har vi alltid hatt. Når jobben var gjort kunne vi beundre verket. Selv om det av og til så litt ruglete ut, ordnet den første snøvinter steinene så de lå perfekt.

Vann

Til gravrøysene på Ravneberget, Ingeråsen og Salåsen har vi lett fram og merket stier. Disse er nå godt opptråkket. Liknende stier fører til gravplass og til Solvik. Stien ned til vannet ved Grevestuen er blitt utvidet til park. Veiene mellom strandsitterstedene og videre til sjøbua er utbedret i flere omganger.

De to strandsitterstedene i Jensesund har hver sin brønn med vannledning inn til gårdsplassen. På tunet i Nordre Jensesund har Harry Martinsen murt opp en gammel pumpe vi fikk av Eie Andersen. Ragnar snekret tak over. I Rønningen er det en kran. (En åpen vannkran på kjøkkenet, hadde før restaureringen tok til, forårsaket store skader på kjøkkenet i hovedbygningen). Vannet kan drikkes, men smaker ikke godt. Drikkevann bør man derfor ha med, eller hente på Vestre, der det er kommunalt vann. Ved Grevestuen er det brønn. Den er renset og låst, men heller ikke her smaker vannet godt. I grevens tid ble drikkevann hentet fra en olle i Ladebugten i nord.

Benker og bord Alle som kommer til Mellom vil legge merke til alle benker og bord som er satt ut ved strandsittersteder, Grevestuen, brygger og Grevinnestranden. Disse er uten unntak laget av Ragnar Gunnarsen, med litt hjelp fra andre venner av Mellom. I det senere er det også blitt produsert benker av “Lions-modell” som er satt ut langs veier og stier. Hittil er det på vinterstid produsert 10 stykker, som er solgt til kommunen og private og gitt 30.000 kroner i kassa.

visningsøyemed. En komite ble nedsatt og utarbeidet et opplegg. Gjennomføringen ble overlatt til Oslofjordens friluftsråd som fra 2008 hadde alle 4. klassinger på dagsbesøk. MBV mente at større elever ville ha mer utbytte av å studere kultur og natur ute på øya. I samarbeid med kulturkontoret utarbeidet Mette Evensen og Svein Hermansen skriftlig materiell for et opplegg for ungdomsskoleklasser, med blant annet materiell til forarbeid på skolen, beskrivelse av turen og oppgaver til etterarbeid. Fra 2013 er det MBV som har stått for gjennomføringen av “Den kulturelle skolesekken” for Nøtterøys ungdomsskoleelever. Fra og med våren 2016 vil også Tjømeelever og Steinerskoleelever bli med.

Guiding – Kulturell skolesekk – utleie Mange vil oppleve natur og kulturminnene på øya. Det har derfor vært en stadig pågang av grupper som vil til øya for å se russerleir, Grevestue, gravrøyser, strandsittersteder og ikke minst, en rik og relativt uberørt kystnatur. Kanskje er dette drivkraften bak MBVs store arbeidsinnsats. Mange oppdrag kommer som resultat av henvendelser direkte til oss, men også via f. eks. Flybåten. Turene kombineres ofte med båttur i skjærgården og avsluttes ofte med fiskesuppe hos Elisabeth Myhre på Vestre. For å gjøre disse turene spesielt utbytterike, har MBV lagt vekt på at guidene bør ha god kompetanse, både om øya, historien og vernearbeidet vi utfører. Derfor utdanner MBV egne guider, og utarbeider materiell til bruk for guidene og til folk som vil orientere seg på øya på egenhånd.

Den kulturelle skolesekk

Da Nøtterøy kommune kjøpte Mellom 2004 ble det ganske snart ytret ønske fra skolehold om å utnytte øya i under-

Utleie

Nordre Jensesund og Grevestuen kan leies ut. MBV står for utleie og vask. N.Jensesund egner seg til selskaper/møter med inntil 12 personer, men hvis været er fint og tunet benyttes, er det selvsagt plass til mange fler. Grevestuen kan på samme vis romme 25 personer innendørs. Ingen av stedene kan tilby overnatting eller servering, men det kan ordnes med driverne på Østre og Vestre. Guiding og Den kulturelle skolesekken gir penger i kassa til drift og vedlikehold. Utleie har hittil ikke gitt så mye penger, men kanskje det blir mer i framtiden. I alle fall er det viktig at husene blir brukt, det er den beste form for bevaring.

Åpne dager – Strandrydding - Hvitveisturer

Helt siden 2008 har MBV invitert til åpen dag og åpne hus på øya. Flybåt og taxibåt har som regel tatt seg av transporten. Medlemmene har guidet, arrangert natursti og leker for barn, servert kaker kaffe og pølser. For de som vil ta seg fram på egenhånd er det laget kart med forklaringer. Når været har tillatt det, har det også vært anledning til å ro og seile med tradisjonsbåt.

Hvitveistur

Våren 2013 inviterte vi til “Hvitveistur” på Mellom. Ideen var god, men arrangementet ble borte i tåka. Kanskje vil vi prøve oss nok en gang. Vi har også prøvd oss med åpne hus i påska, men Flybåten måtte være isbryter(!) over Træla og det var få besøkende. Det blir neppe gjentatt.

Arrangementet har vært årvisst tidlig i juni og noen ganger i samarbeid med “Ytre Oslofjord”, som “Jensesunddag”. Arrangementene har vært godt besøkt og har foruten å være god reklame, gitt penger i kassa.

Strandrydding

Våren 2014 tok MBV initiativet til strandrydding på flere av øyene i nabolaget. Flybåten fraktet folk ut til basen i Jensesund og Skjærgårdstjenesten sto for det praktiske med organisering og transport av folk ut til 12 – 15 aktuelle øyer og søppel tilbake. I alt ble 630 sekker eller ca. 6 tonn strandsøppel kjørt i land. Etterpå var det sosialt samvær på tunet i Jensesund med kaffe, kaker og pølser. I 2015 var det “Ytre Oslofjord” som tok ansvaret for opplegget som stort sett gikk i samme spor. Nasjonalparken sponset penger til transport.

Fester og reiser Hva får gamle menn, som endelig har lagt bak seg et langt og slitsomt arbeidsliv, til å møte opp hver tirsdag i Knarberg, for å ta fatt på et til tider uhyre slitsom arbeid ut på en øde øy, som de ikke eier, og uten lønn? Mosjon og friluftsliv i vakker natur? Arbeid som raskt gir synlige resultater? En god følelse av å gi noe til samfunnet? Slippe vekk fra kone og huslige plikter hjemme? Respekt og anerkjennelse fra omgivelsene? Den gode følelsen det gir når en har brukt kropp og hjerne til noe viktig? Gjøre og lære ting en ikke har fått prøve seg på før i livet? JA! - Alt dette og mye mer. Men viktigst av alt er det sosiale. Å treffe karer med et annet yrkesliv bak seg, - med andre erfaringer og holdninger. Småkrangling og litt vennskapelig erting. Sveises sammen i et fellesskap der – ja og vi - er de viktigste ordene. “Ja det skal vi klare. Hvis du kan det, skal jeg klare det.” Vennskap fører med seg behov for å treffes i flere sammenhenger og i Mellom-Bolærens venner har det etter hvert blitt skapt tradisjoner med fester og turer med ledsager vår og høst. De første årene var det årsmøte i Jensesund. Økonomien tillot ikke mer enn båttur og grillmat. I 2008 fikk vi kulturprisen og med de 30.000 kroner som fulgte med, ble det overnattingstur tur til Fredrikstad. Teater, byvandring og busstur til Elingård. Arne “Flybåt” sto for opplegget og sponset det nok en del. Noen år var det også overnattingstur til Laholmen i Strømstad, med julebord. I 2012 var det ny tur til Fredrikstad, men nå var det tur videre til Strømstad gjennom skjærgården i Østfold, også den delvis sponset av Flybåten. I 2013 var det igjen Fredrikstad med modelljernbanemuseum og oldtidsvei med helleristninger. Igjen var Flybåten sponsor. I 2014 tok vi Grunnlovsjubileet alvorlig og dro på tur til Akershus og Eidsvoll med turbuss. Busstur var det også i 2015, denne gang til Bygdø. Etter endt sesong har det etter hvert blitt tradisjon med en “høsttakkefest”. I 2008 på Fagertun. Formannen stekte ca 30 kilo ribbe. Prisen på 100 kroner pr. pers og inkluderte også øl og akevitt. I 2009 var det samme opplegg. I 2010 var det igjen ribbe osv., men denne gangen på Riggerloftet. I 2011 var vi igjen på Fagertun. Med 4000 kroner fra kommunen

ble det til mat (og en liten nubbe). Fra 2012 har høstfestene blitt holdt på grendehuset på Torød. Nå har vi tjent såpass med egne penger at vi kan bestille ferdig mat og drikke. Ved alle festene har det vært oppsummering av det vi har gjort dette året i form av lysbilder, film og “Jensesund Avis”.

Ved

Hugging av granskogen i Jensesund, rydding rundt husene, i russerleir, gravplass, Grevinnepark, slåtteeng, Samuelskilen, Solvik og langs ny vei har resultert i store mengder trevirke av forskjellig kvalitet, som en har måttet forvalte på forsvarlig vis. Mye av granskogen i Jensesund ble skåret til materialer. En del av det resterende ble gitt bort til ved, selv om det var av heller slett kvalitet. Bakhun og morkne stokker ble til sist brent eller slept inn i skogen for å råtne videre der. Men virket fra de andre plassene: Lønn, ask, svartor, eik, lind, osp, furu og bjørk er blitt tatt hånd om og foredlet til ovnsved. Til å begynne med ble det kjørt til en egnet plass ovenfor Kongshavnsund, der vedhaugen vokste så den nesten var synlig fra Østfoldsiden. Her ble det kappet, kløvet og lagt i sekker. Denne virksomheten forutsatte aggregater, kappsager og vedklyvere som til å begynne med ble lånt, fortrinnsvis fra vennene selv. Nå er utstyret vårt eget, kjøpt og betalt av egne midler, og lagret i redskapsboden ved Grevestuen. Senere ble virksomheten drevet på forskjellige steder i Grevinneparken. Nå foregår kapping, kløyving og pakking på fast plass bak redskapsboden. Med stor ståhei er over fire tusen vedsekker langet om bord i skjærgårdstjenesten over kaia i Kongshavnsund og noen ganger via en flåte fortøyd utenfor stranda, og sjauet inn på kaia i Knarberg. Å bivåne en slik begivenhet er et imponerende syn.

Finanser

Kommunen og Nøtterø Sparebank har vært de finansielle kildene vi har øst av i vår virksomhet på Mellom. Kommunen har betalt regninger og støttet prosjekter. Men banken har nok bidratt mest. Her har det blitt søkt om bidrag til konkrete prosjekter og alltid har resultatet blitt positivt. Vi er også så ubeskjedne at vi hevder at både bank og kommune har fått usedvanlig og uttelling for sine investeringer. Her en oversikt over hva banken har bidratt med: 2007: 50.000 til møbler i strandsitterstedene 2008: 70.000 til brygge og sjøbu i Nordre jensesund 2009: 75.000 til Grevestuen 2010: 35.000 til møbler i Grevestuen 2011: 100.000 til landstigningsrampe til kaia i Kongshavnsund 2013: 150.000 til landstigningskai i Jensesund 2014: 75.000 til kjøp av ny traktor (egentlig til takreparasjon)

Totalt har banken bidratt med 535.000 kroner.

Fra Sparebank 1 Vestfold har vi fått 60.000 kroner til solcelleanlegg i Rønningen og N.Jensesund. Anonym gave kr. 20.000 ble brukt til å kjøpe den gamle Ferguson traktor (som tjente oss godt i mange år) pluss diverse redskap.

Alt i alt har vi mottatt 615.000 kroner, som vi håper og tror vi har anvendt på en god måte.

Ytre Oslofjord Små og store organisasjoner som jobber for en felles sak

Det er mange som driver en eller annen form for virksomhet ute i skjærgården. I 2007 inviterte Elisabeth Myhre som driver kafe på Vestre til fiskesuppe. Det ble starten på den paraplyorganisasjonen som fikk navnet “Ytre Oslofjord”. Denne ble stiftet i Rønningen da det ble MBVs tur til å servere fiskesuppe i 2008. Virksomheten på Østre ble definert som navet i systemet. Senere ble det på omgang servert fiskesuppe både på Fulehuk, Østre, Flybåten, Riggerloftet, “Dronning Bianca” og andre steder i forbindelse med årlige “Skjærgårdstreff”. Da den private driften på Østre gikk konkurs, falt navet ut av systemet. Med bare eikene igjen har likevel organisasjonen likevel hompet seg videre, og har i 2015 fortsatt 25 medlemsorganisasjoner:

Fyr til fyr, Stiftelsen Havnøy, Flybåten AS, Bolærne kystleirskole, Mellem-Bolærens venner, Ishavsskuta Berntine, Fulehuks venner, Statens Naturoppsyn, Tønsberg Jeger og Fisk, Berggylta barnehage, Oslofjorens Friluftsråd, Loggen Kystlag, Skjærgårdskvinnene, Tønsberg Forsvarsforening, Redningsselskapet, Tønsberg guidene, Tønsberg Havnevesen, Stiftelsen Nytt Osebergskip, Hauan gård- sauer, Viken skog SA, All onboard, Kystens venner, Bjerkø gård, Sjøentreprenør-Brattås AS og Camp Vestfold. Organisasjonen har egen hjemmeside med nettavisen “Ytterst i fjord”, har deltatt på reiselivsmesser, utgitt brosjyrer og ellers jobbet for å spre informasjon om den mangfoldige aktivitet, både komersiell og ideell, som går for seg i skjærgården.

Mye av hensikten med organisasjonen er å hjelpe hverandre i stedet for å konkurrere innbyrdes. Et motto har hele tiden vært: Suksess hos den ene genererer suksess hos de andre. Uten Flybåten og Taxibåten ville Jensesunddager og strandrydding ikke kunnet la seg gjennomføre. Til gjengjeld har de nytt godt av våre guidetjenester, som igjen har vært en fin anledning for oss til å vise fram det vi har skapt. Plankegjerdet på Fulehuk er laget av materialer som er skåret på vårt sagbruk på Mellom. Stolpene som sikret plattformen der ut kom også fra oss. Med nasjonalpark og nye eiere på Østre, får vi håpe at navet kommer på plass igjen, og at organisasjonen også i framtiden kan bli til nytte for alle oss som brenner for en felles sak, kystkulturen.

Nasjonalparken I 2006 ble “Ormø – Færder landskapsvernområde” vedtatt. I 2013 ble omtrent det samme området gjort til “Færder nasjonalpark”. I begge planene er Mellom-Bolæren fremhevet som særlig verneverdig, både når det gjelder natur og kulturminner. MBV har kommet med innspill til begge planene, og har særlig påpekt hvordan hensynet til naturvern ofte kommer i konflikt med kulturvern. Vi ser ofte at den ene bestemmelsen slår den andre i hjel, og at vi som er opptatt av kulturminnene kommer i skvis med hensynet til landskapsvernet. Vi hugger lindetrær, slår gras og fjerner slåpetorn og tangvoller. Vi rydder oss vei og sti til kulturminnene gjennom vernet landskap. Arkeologer og miljømyndigheter gir oss motstridende signaler, og vi opplever at når hensikten er god er det lettere å få tilgivelse enn tillatelse. Slik kan vi ikke ha det. Opprettelsen av nasjonalparken tror vi vil lette vår ferd gjennom dette minefeltet. Mens vi før følte at vi nesten måtte søke kongen om å få lov til å fjerne en grein av et tre, kan vi nå få svar raskere. Den eller de som kan og tør ta beslutninger er nærmere, - får vi håpe. Seks av Medlemmene er ut kurset og har kvalifisert seg som “Nasjonalparkverter”.

Priser og heder

Hvert år til julebord og årsavslutning vanker det fortjent ros fra ordføreren for det arbeid som er utført på kommunens eiendom. I et brev til Historielaget og Nørrerøy kommune 3.1.2006 skriver Anne Merete Knudsen fra Fylkets planavdeling: at arbeidet med restaurering av bygningene i Nordre Jensesund er gjort i samsvar med antikvariske prinsipper, at arbeidet er utført på en forbilledlig måte, og at gårdstunet i dag fremstår som et velholdt anlegg med høy bevaringsverdi. Liknende omtale er senere gitt i forbindelse med arbeidene i Rønningen og Grevestuen. Avisene har heller ikke spart på superlativene opp gjennom årene, og radio og TV har ved flere anledninger berømmet vennene for innsatsen. Men aller høyest rager anerkjennelsen som ble oss til del da vi fikk kommunens kulturpris i 2007, og ikke mindre da Fortidsminneforeningens Vestfoldavdeling tildelte oss Verneprisen i 2009 - for restaureringen av småbrukene i Jensesund og at vi har vist at det nytter å få til et skikkelig bevaringsarbeid og sette i stand det som for mange ser helt håpløst ut. Etter at nøkkelen til den restaurerte Grevestuen var overrakt ordføreren, ble dugnadsgjengen, med ledsagere, i oktober hedret av kommunen ved å bli invitert til forestilling og samvær med bevertning på Nøtterøy kulturhus. Ved samme anledning ønsket også foreningen “Fulehuks venner” å gi oss anerkjennelse og takk for den inspirasjon MBV har vært for gjengen der ute på den “nøgne ø”. Ved en lunch ute på fyret i september ble MBV utnevnt til æresmedlemmer av foreningen “Fulehuks Venner”.

Tønsbergs blad, Øyene og andre publikasjoner bringer stadig stoff om virksomheten ute på Mellom. Historielagets årsskrift har hatt mange artikler om øyene og i 2008 var det en artikkel med spesielt oppmerksomhet på MBVs virksomhet der ute. Under kongebesøket sommeren 2012 var vi av de få som ble beæret med egen stand i Rosahaugparken, og fikk hilse på kongen og dronningen. Formannen var om kvelden spesielt invitert til mottakelse på Kongeskipet. Et eget innslag i “Norge Rundt” var i sin helhet viet Mellom og vår aktivitet. NRK Vestfold laget også en reportasje: “Arven” en serie om kulturminner i Vestfold, der Mellom og vår virksomhet ble viet stor oppmerksomhet. Denne reportasjen handlet om nasjonalpark-planene, og da parken var et faktum, laget NRK et tre timer langt program med skjærgårdstjenesten. Et av de beste innslagene i det programmet var det hvor skjærgårdskvinnene og vi opptrådte som strandsittere i Jensesund.

Huset i svingen

Før

Mellem-Bolærens venner engasjerer seg også på Nøtterøy

I svingen ved butikken på Torød ligger et hus, nesten ute i veien. Svingen er krapp og uoversiktlig på grunn av huset. Mange skolebarn må rundt svingen på vei til skolen. For å rette ut svingen, og gjøre den mer oversiktlig, må huset rives eller flyttes. Huset er et typisk, tømret Nøtterøyhus, sannsynligvis fra 1700-tallet, og kanskje Nøtterøys eldste. Riving er derfor ikke noe alternativ. Fram til vinteren 2014 var huset fullstendig nedgrodd av slyngplanter, rododendron og forskjellige trær. Slik er det ikke lenger. Mellem-Bolærens venner har fjernet all vegetasjon på og i nærheten av huset, spikret lemmer for alle vinduer og strippet det fritt for panel innvendig. Meningen er å plukke hele huset fra hverandre, og flytte det inn til Fagertun der det er mange forslag til anvendelse. Hvem kan klare en slik jobb? Et utdrag av forslaget til de første vedtektene for foreningen “Mellem-Bolærens venner”

Et utdrag av forslaget til de første vedtektene for foreningen “Mellem-Bolærens venner”

Etter

Skrytevise om Mellem-Bolærens venner og øya vår! Mel: Grinivisea

I hundre år - var øya vår full av soldater og artilleri, som verget landet i fredens ti’. -Lotter ble kurset – og hadde fri! Bråk og støy – og mye gøy! Men! Så tok det slutt - og hva fikk vi se? – Hus som råtnet og ramlet ned. Hvem kan fikse på det?

Ref: Det kan vi! Det gjør vi! Det kan nægukke andre. Og vi får det så trivelig. – For det har alt å si. På den gamle åkerjord står trær og busker som gror og gror, - stadig høyere enn i fjor. Rynkerosene står i flor. Store stokker til plank og bord Må hugges ned – noe blir til ved. Eget sagbruk, - ja det må te’ Hvem kan ordne med det? Ref:

Her er det vått – og sikkert flått. Her blir vi stukket av mygg og knott. Blomstereng hadde vært så flott. - Å- fysj for stier som vi har gått! Men vei og sti - det ordner vi Til graver og røyser fra svunnen ti’. Grevinnepark skal det også bli Bare vi får litt ti’. Ref:

Grevestuen - er som ny – med tak som befester vårt gode ry Ved benker og bord kan du sitte ne’, Og hvem i all verden har snekret det? Huset i svingen - er siste tingen av saker som vi har en finger i. Etterpå kan vi jo ta oss fri? Nei! – Vi har mere å gi! Ref: For det har vi! Det har vi! Det har nægukke andre. Fortsatt får vi det triveli’ – for det har alt å si!

Hopp i land – hvis du kan? Her settes lemmer og liv på spill. Kaier og brygger – ja, det må til - forutsatt at kommunen vil. Søke i øst og søke i vest. I kontorene vet de det aller best. Hvem kan trygle og be på kne - og til slutt få det te’? Ref: 33

Litteratur:

For de som vil sette seg enda mer inn i øyas historie kan vi anbefale: Lorens Berg: Nøtterø en bygdebok 1922 Sigurd H. Unneberg: Nøtterøy Gårds og slektshistorie Helge Paulsen: Nøtterøy 1800-årene Helge Paulsen: Nøtterøy inn i 1900-årene Egil Christophersen: Nøtterøy 1914 – 1940 og 1940 – 2000 Jan Brendalsmo: “En Øe langt fra Landet”

Njotarøy: 1987 Kjartan Dale: Navn i Nøtterøyskjærgården 1991 Eltzabeth Skjelsvik: Ruvende røyser på Bolærne 1992 Lisbeth Higley: “Søstrene til Solvik” Jan Brendalsmo: “Mange mindre beboede øer” Johan Anton Wikander: Kompassrosen på Østre Bolærne Olav Hoff: Bronsealderrøysene på Nøtterøy

1993 Eivind Luthen: Fløyelsgrøt i Greve stuen 1995 Thore Holm: “Festung Nøtterøy” 1995 Hans Chr. Ringe: Mannen som skjøt fra Bolærne 1998 Helge Paulsen: “Lots-Patent meddeles….. 1999 Fritz Kristiansen: “Fingeræne tilbake på Bolæren” 2002 Grethe Horn: Da Meislene sang på Nøtterøy 2002 Knut Mello: Brevet fra Bolærne 2003 Ole Henrik Gjeruldsen: Adelsmøtet på Bolærne i 1631 2008 Svein Hermansen: Velholdt anlegg med stor bevaringsverdi 2008 Gunhild Isacksen: “Det skjønneste Aldershvile jeg endu har seet” 2011 Svein Hermansen: Losens siste reis 2013 Svein Hermansen: Torneroseslottet på Mellom-Bolæren”

Photo: http://www.

vestfoldguide.net

Photo: Tor Eckhoff From Panoramio image ID 51997986

KONTAKT

MELLEM-BOLÆRENS VENNER (MBV) Ragnar Gunnarsen: 975 91 053 e-post: ragnargunnarsen@live.no Grevestuen, Mellom Bolærne