Volo

Fra bedding til forlis (1892 - 1896)

Jakob Peder Rørvik Ruth Knudsen Rørvik Tor Jakob Rørvik Tore Knudsen

Volo fra bedding til forlis JAKOB PEDER RØRVIK RUTH KNUDSEN RØRVIK 1996 med TOR JAKOB RØRVIK CARL JAKOB RØRVIK FINN BJØRN RØRVIK JAN HELGE RØRVIK AUD HILDRE RØRVIK 2013

Aud, Åse, Jan Helge og Finn Bjørn på stranden nær forliset

Volo fra bedding til forlis

I5I

En familie krønike

Inhold februar 2013 T C Knudsen AS

Forord - Ruth Knudsen Rørvik

6

‘Volo - Fra Bedding til Forlis’ Jakob Peder Rørvik Ruth Knudsen Rørvik Desember, 1996

Spøkelsesskipet i sanden

7

Sjøen var nordmennenes store allfarvei

8

Takk til: Aust-Agder kulturhistoriske senter IKS Tore Knutsen fotograf Arendal, Norge Maureen Quin ‘Victim’ Port Elizabeth S.A. Kaptein Ole Hein Nøklegård Tyholmen Sjømannsforening Agderposten Vårt Land Tor Jakob Rørvik Redaktør

Knud Knudsen

10

Sleipner

12

Volo - Fra Bedding til Havari

14

Volo - en Bark fra Arendal

18

Volos første reise

21

Carl Bernhard Knudsen

24

Vessel Ashore - Lives in Danger

30

Mannskapet avmønstrer

40

Return to Bushmans River

44

Skjulte Skatter - Ruth Rørvik

56

Appendix

58

Volo fra bedding til forlis

I7I

En familie krønike

Forord

Spøkelsesskipet i sanden

Jeg er vokst opp i et seilskuter miljø. Selv far sluttet å seile, var han i hjerte og sinn sjømann hele sitt liv. Han frydet seg når han kunne hilse med flagget til kjente skip som passerte Havstad på vei gjennom Tromøysund, og han gledet seg når de hilste tilbake og signaliserte med fløyta.

Fars nære vennskapskrets var sjømenn og seilskutemenn. Og når de kom sammen i vennelag, ble det fortalt seilskuteopplevelser fra uuttømmelige minnealbum. Da vi tok fatt på å bevare det vi fant av stoff om barken Volo, fikk vi uventet hjelp. En av våre tidligere elever, kaptein Nøklegård arbeidet også med Volos historie. Da han holdt et foredrag om Volos forlis, var det en som sa at ‘han måtte ta kontakt med Ruth Rørvik for hun arbeidet også med Volos historie’. Det ble et fruktbart samarbeid vi fikk.

Alle Volos skipspapirer var gått tapt for rederiet av Volo. Men Nøklegård har fått kopier av alle dokumenter fra sjøforklaringen. Far hadde ført sin egen journal og den fikk både Nøklegård og museet avtrykk av fra oss. Julen 96 bandt vi inn det vi hadde samlet til vær våre gutter.

Ruth Knudsen Rørvik

JESUS, Frelser, los du meg Dit hvor stormen raser ei!

Før mitt lille livsskip frem Til de frelste sjelers hjem!

Mot dets kyster speider jeg, -- Jesus, Frelser, los du meg!

Kristian Nøyes bok: “Vinden er en lunefull venn” beskriver sjømannskarriere på samme tid som fars. Her dukket det opp en beretning om hvordan kaptein Ivar Mattson berget sitt skip Flora.

Mattson er begravet ved Barbu kirke. Mattson er far til en av mine beste zvenninner, Inge Alnæs som bor i Trondheim. Og dermed har det blitt til at vi har stelt graven etter vi kom til Arendal.

Ruth Knudsen Rørvik Datter av Carl B. Knudsen

Den norske barken ‘VOLO’ er blitt en del av lokale mytologien på sørøstkysten av Afrika. Noen kaller henne spøkelsesskipet. Sanden har vært den stolte seilskutas gravplass i mer enn 100 år.

Pussness Jærnstøperi - Arendal

Naturen viser henne fram fra tid til annen. En del av baugen er blitt til dramatiske kunstverk. Interessen for skipet lenker flere familier sammen. Og knytter to landsbyer i Sør-Afrika til Arendal i Norge.

Første utkast av Volo ble gitt ut julen 1996. Våren 2002 fikk jeg interesse for digitalisere Volo boken. Det ble lagt ned et betydelig arbeid i 2 uker hjemme hos farfar og farfar på Hedebo i Arendal. I den tid var det ikke mulig å digitalisere bøker i den grad som i dag. Prosjektet stoppet opp og var dermed lagt på hyllen. Hele arbeidet med å digitalisere boken var heldigvis lagret på en ekstern harddisk.

Julen 2012 kom jeg i tale med Tore Knudsen. Han hadde god erfaring med design, ettersom han hadde jobbet som arkitekt i Amerika og tidl. jobbet for Adobe, et datafirma som driver med design. Jeg utfordret Tore til å fortsette på arbeidet som jeg hadde lagt ned for 10 år siden. Tore tok utfordringen og la ned et betydelig arbeid i totalt 2 måneder. Tore Knudsen er min fars fetter og er dermed også like nært beslektet til historien.

Deretter har jeg fått engasjert flere i slekten til å bidra til arbeidet som i dag har ført til boken. Boken er rik med kilder og bilder som gjør den unik som historie forteller.

Farfar og farmor gikk bort henholdsvis i 2010 og 2011 og fikk dessverre ikke se boken som nå er laget. Jeg vet de ville ha vært veldig stolte av hva vi har fått til. De ville ha sitert oldefar hadde de sett boken, ”Ingen kan se hvor langt tid et arbeid har tatt, men alle kan se hvordan det er gjennomført”.

Tor Jakob Rørvik

Volo fra bedding til forlis

I9I

En familie krønike

Sjøen var nordmennenes store allfarvei Jakob Peder Rørvik

barker, brigger, skonnerter og skværriggere. Siden jernskip, stålskip med damp og motor og skorsteiner istedenfor seil – og i dag plastfartøyer i alle størrelser og typer.

Våre egne treskuter bygde vi altså selv.

Bak skjærgården stod skogen som leverte materialene. Riktig fart i skipsbygginga kom det med vannsag og sagbruk fra slutten av 1500 – tallet.

Danskekongen ville riktignok bruke København til byggeplass for rikets nye flåte. Likevel grodde det opp skipsbyggerier uten tall langs sørlandskysten. Hvor mange nes og viker bærer ikke merker etter slipp og sagbruk og beddinger? Smårederer og partsredere fulgte i takt med nye skip, Sjøfolk til å seile dem hadde vi nok av.

Dette er en kopi laget i Sør afrika av Volo. Kopien står hos Jan Helge Rørvik.

Dette er en ofte gjentatt sannhet: sjøen var nordmennenes store allfarvei. Fra de første innvandrernes tid til vårt eget århundre har vi brukt vannveien som bindeledd mellom folk. Vannveien fra fjord til fjord, fra bu til bu. Og over havet til andre folk og land. I et land med vår lange kystlinje var dette enkelt og greit naturlig.

Helleristingene fra bronsealderen minner oss om det. Gravhaugene fra samme tid likeså. Høvdingene i haugene skuer ut over sitt gamle stolte rike – sjøen og skipleia. Høvdingen skuer ut over sitt gamle stolte rike – sjøen og skipleia.

Høvdingen på Tromøya er gravlagt i havkanten. Det er skipleia han hersket

over, det er utsynet over sjøen han vil ta med seg i dødsriket Skjørgården har opplevd mange slags skipstuper og sjøfart.

Bronsealderens robåter og seilskip, vikingenes uovertrufne skipbyggerkunst, hanseatenes kogger, middelalderens karaveller, og galeaser, vår egen storhetstid i seilskipfarten med hjemmebygde

Amtmannens oppgaver for Nedenes Amt (siden Aust-Agder fylke) viser for femåret 1871-75 at skipsbyggerne i amtet da leverte hel 260 fartøyer til litt over 100.000 netto tonn. Over to tusen mann var sysselsatt med skipbygging og virksomhet knyttet til den.

Verftene i og utenfor Arendal hadde 27 større skip under bygging sommeren 1874. De fleste som jobbet på verftene bodde utenbys og drev fjordfiske og litt jordbruk. Samtidig bygde folk småbåter. Det hadde de gjort langs kysten i alle tider som en slags husflid.

Fra midten av 1800-tallet ble småbåtbygging også industri. Båtbyggerier skjøt opp og produserte småbåter i serier. Det kunne være skipsbåter (livbåter, gigger og joller) eller sjekter, prammer og fiskebåter. Nå var det ikke bare robåter og seilbåter til

hjemmebruk lenger. Stor verksteder solgte både på hjemmemarkedet og for eksport, for eksempel til Danmark, Tyskland og Frankrike. Ikke mange småbåtbyggeriene har overlevd. Men vi kan iallfall konstatere at småbåtbygging har gode tradisjoner her.

Sørlandskysten har hatt flere storhetstider for skipsbygging og sjøfart og trelastutførsel. Vi skal se på noen få milepæler.

Storbrannen i London 1667. satte ny fart i eksporten av trelast. Historikerne har slått fast at dette ikke var første eller siste gang at norske trelasthandlere «varmet seg» på brannene i London. Slutten av 1600-tallet var en av oppgangstidene i skipsfart. Atskillig rovhogst gikk for seg i eikeskogene på Sørlandet.

Neste storhetstid fulgte oppsvinget i Atlanterhavsfarten etter amerikanernes frihetskamp og varte til ut i napoleonskrigene. Sørlendingene bygde skip og tynnet ut eikeskogen igjen. Smårederne kom med i fraktfarten på Amerika og India. Så kom krigen med England i 1807 med nødsår og nedgangsår i kjølvannet. Fram i 1830-åra tok skipsfarten seg opp igjen. Verftene på Sørlandet bygde skonnerter og brigger i økende tempo.

Det bar mot den virkelige storhetstida i norsk seilskipsfart og skutebygging fra 1860-70 åra og et stykke framover. Etter 1875 gikk det raskt tilbake med å bygge treskuter. Ved århundreskifter mot 1900 var det så å si forbi med livet og hammerslagene på de gamle verftene. Nå bygde man jernskip på mekaniske verksteder.

Det største seilskipet som har vært registrert i Aust-Agder ble også et av de siste.

Det var firemastet stålbark «Hippalos»

av Lillesand. Det målte 3087 brutto tonn (4800 tonn dødvekt). «Hippalos» gjorde i 1923-24 en rundtur med trelast fra Østersjøen til Australia og derfra med hvete til Le Havre. Nå kunne rederiet ikke finne noen lønnsom frakt lenger. Skipet ble solgt til opphugging.

Kort etter var det slutt med all seilskipsfart fra Sørlandet.

Omstillingen fra seil til damp og motor gikk som kjent tregt for seg på Sørlandet.

Småredenes glanstid var forbi før århundreskiftet. Sørlandsbygen gikk kraftig ned på sjøfartsstatistikken. I helt moderne tid har vi fått en rask «strukturendring» i skipsfarten. Større og større skip, veldige krav til kapital, få og store rederier.

Arendal, som en gang i 1880-åra var Norges største sjøfartsby, hadde i 1973 bare 3,5 prosent av tonnasjen. Dette var likevel ikke småtteri, 1,3 million tonn dødvekt. Ennå spilte skipsfarten en vesentlig rolle i lokaløkonomien. Sjøfolkene seiler inn svære skatteinntekter, blant annet.

Oljeindustrien blir en stadig farligere konkurrent. Det kan være fristende å gå over fra jobben om bord i et skip til verkstedet eller boringsplattformen.

Da kommer man i det minste nærmere hjemmet og familien. I skipsleia vår gjennom skjærgården har det imidlertid ikke skjedd noen slik strukturendring.

Dette smule farvannet gjennomkrysses ennå av nokså tradisjonelle fiskebåter og fraktfartøyer. Bortsett fra i sommersesongen når lystbåtene overtar.

Volo fra bedding til forlis

I 11 I

En familie krønike

‘Vår ære og makt - Har de hvite seil brakt’

1800-tallet kalles De Hvite Seils Storhetstid. Da den industrielle revolusjon skjøt fart i Europa, opplevde man en kraftig etterspørsel etter skuter som kunne frakte råstoff og ferdigproduserte industrivarer, samt drive handel mellom Europa og de europeiske koloniene i Asia, Afrika og Oceania.

Navigasjonslovene som ble vedtatt allerede i 1651 krevde at all handel med de britiske koloniene skulle foregå på engelske skip, i tillegg skulle varer til England fra andre land enten fraktes på engelske skip, eller på skip som var hjemmehørende i eksportlandet. Men alt har sin ende, noen kom til fornuft, navigasjonslovenes tid var over i 1849, da hadde den Tiden omkring 1850 settes gjerne som et vart i 198 år. En lov som stoppet den frie skille i norsk sjøfartshistorie. Årtidene handel, og som aldri skulle vært vedtatt. før 1850 kunne nok også oppvise en viss tonnasjeoppgang, men den hadde Opphevelsen av de engelske navigasvært av beskjeden format. Norsk sjø- jonslover helt på tampen av 1849, er for fart hadde i første rekke vært basert på ettertiden blitt stående som selve startsigtrelastfarten fra svenske Østersjø-byer nalet for de norske seilskutes storhetstid til England, Holland og Frankrike. på havet, i annen halvdel av det 19. århundre. Den 5. januar 1850, fem dager etter Etter 1850 blir hele kloden tumleplass navigasjonslovenes opphevelse, ankret for norske skuter. Fra da av går man inn en norsk seilskute opp i London havn i en periode kjennetegnet ved en rask som første med en ladning trelast fra Canutvikling både tonnasjemessig sett, og ada. Det er det vi kaller, godt beregnet. I når det gjelder skutenes virkeområde. perioden 1849 til 1880, ble den Norges Den norske handelsflåte ekspanderte handelsflåte femdoblet. Norge rykket opp kraftig. Årsaken var økt transportbehov blant verdens største skipsfartsnasjonsom følge av den industrielle revolus- er, i selskap med Storbritannia og USA. jon, liberalisering av handelen gjennom opphevelsen av de britiske navigas- Ser vi 42 år tilbake i tiden, med utgangjonslovene og krigskonjunkturene som spunkt i opphevelsen av navigasjonfølge av Krimkrigen tidlig i 1850-årene. slovene, fikk de norske redere også da, store problemer med å bygge opp seilsNavigasjonslovene som ble vedtatt al- kuteflåten. Ikke nok med at navigasjonlerede i 1651 krevde at all handel med slovene som da hadde vart i 156 år, satte de britiske koloniene skulle foregå på en stopper for handel med land utenfor

Europa, nå ble vi også hindret i å drive handel med land i Europa. Året er 1807, og det skulle bli verre. Da Napoleonskrigen satte inn for fult dette året, fikk vi besøk av den engelske armada som blokkerte norskekysten og hindret de norske seilskutene i å forlate landet. Det som i tillegg ble et stort problem, var at engelskmennene kapret over halvparten av de norske skipene.

Da Napoleonskrigen var slutt, satt de norske redere ribbet tilbake. Problemene for norsk skipsfart fortsatte i lang tid etter at krigen sluttet i 1814. Det som skjedde etter 1814, blir for mye å komme inn på nå. Men en ting er helt sikkert, 35 år senere, sett fra krigens slutt, var de norske seilskuter der de skulle være, under fulle seil på alle hav, De Hvite Seils Storhetstid, var begynt, handelen på hele kloden var i gang.

‘Vår ære og makt - Har de hvite seil brakt’ Bjørnstjerne Bjørnson

Norsk skipsfart Tore Knudsen

Norsk skipsfart vokste ut av “østersjøfart ‘ hvor en transporte tømmer til England, som begynte i 1826. Den norske skipsfarten ble utvidet og vokste.

Ved inngangen for norsk shipping var kapteinen og ofte rederiet bemannet av familie, venner og naboer. De norske kapteinene konkurrerte ved å tilby billigere priser for frakt og dermed overlevde de i markedet. De hadde også hatt en sterkt omdømme for pålitelighet og punktlighet.

Behovet for transport av norske innvandrere til USA bidra også til å bygge flåten.

I mellomtiden aksepterte mannskapet hardt arbeid for lite lønn, hvor de fikk en køyeseng. Offiserer hadde relative god komfort i akterenden, i “Kahytten“, hvor de var mer beskyttet mot vær og bølger. Offiserer hadde en privilegert stilling om bord, mens kapteinen i tråd med lang tradisjon, hadde absolutt autoritet. Han skrev loven som det passet.

Norske skip var beryktet for dårlig mat. I tillegg til kaffe fikk mannskapet servert kjeks, saltet kjøtt, ‘søtsuppe’ og tørr fisk. Mannskapet fanget selv fisk.

Carl Knudsen skrev i dagboken at kokken aldri renset gryten, så det var vanskelig å skille et måltid fra annet.

Sykdom fra dårlig kosthold inkludert “skjørbruk ‘og beri-beri kom hyppig.

Svenn Knudsen i sin bok ‘Førstereise

Rundt kapphorn forteller om en bestemt reise: Førstestyrmannen het Sandelin, han hadde selv ført skute. Det het på kontinentet at han hadde borgerdådsmedaljen. Den fikk han da han kom fra stillehavet med en ladning kopra (det tørkete kjøttet av kokosnøtt) til nord-europa.

Mannskapet døde underveis av beri-beri, og da han omsider etter fem måneder i sjøen kom til Barbados i vest India var det noen få nakne menn som klarte å krype. Knudsen forteller også at kapteinen hadde sin egne provianter, inklusiv øl og klarte derfor å overleve på den grunn.

Det var en skotsk lege som gjennom et dobbeltblindt eksperiment tilfeldig fant at sitrus frukter (sitronsaft) forebygde skjørbuk. Denne kunnskapen gjorde at engelskmenn fikk herredømme over havene.

De klarte å holde mannskapet friskt år etter år. Det betydde at deres krigsskip bla under Napoleoanskrigene utmanøvrerte franskmennenne. Skjørbuk for et par år hundre år siden drepte langt flere sjøfolk en havari, kuler og krutt.

Arbeidet ombord var hardt. De sto på dag og natt . Holdt skipet på rett kurs med styrke og årvåkenhet. Bølger kunne slå inn og gjøre alvorlig skade på skip og seil og vinden var en lunefull venn. Skipet trengte også nødvendig konstant vedlikehold, skraping , maling, klatring i rigg, oppsetting og nedtakning av seil. En plut-

selig storm kunne rive seilene i stykker.

Lasting og lossing av last var manuellt arbeid. Lossing og lasting av mangfoldige tonn gods krevde og mannskap som klarte hardt arbeid opptil 12 timer i døgnet.

Pirater spesielt fra Alger plaget shipping.

Rederier betalte ofte sjørøverskatt for å unngå å bli angrepet men med tvilsom effekt. Som en konsekvens var skipet utstyrt med en kanon og mannskapet var bevæpnet klare til å forsvare skipet.

Skipskapteiner investerte ofte sparepengene sine inn i nye skip, hvor de ble parts ‘redere’. Kapteinen tjente fem prosent av skipets overskudd i tillegg til sin lønn Noen flåter i Arendal inkluderte tjue skip som alle førte til formuer for eierne.

Tidligere norske seilskip offiserer etablerte kontorer i utenlandske havner og arrangerte frakt som skulle transporteres til en gitt pris. Ettersom disse agentene kom til å representere virksomhetene de ordnet transport for ble prisene gradvis redusert, noe som fjernet enhver sjanse rederiene hadde til å få et overskudd.

Arendals rederier boikottet frakt for en stund for å tvinge prisene tilbake opp.

Volo fra bedding til forlis

Knud Knudsen Askerud født Spokkelid (Fyresdalen) 24.3.1834 - 30.3.1911

Matilde Sørensen -

20.4.1850 - 1.8.1913

Kone

Barn

Carl Bernhard Thora, Martin - Lillebror som seilte med Carl, Otto - Otto ‘Maler’ kjent i sørlandsmytologien, Jon Nina (Sefa),Ole

Brev fra Knud Knudsen i Sør Afrika I 8. Juli i 92 skriver Knud Knudsen fra Port Elisabeth at han har fått nummer av Sjøfartstidene og forteller at han her fått tak i flere nummer og gjennomlest og ber dem sende manglende nummer til skipsmegleren i East London, og i mobil som han nå er beordret til. Det synes å gå frem av brevet hans at han kommenterer noen av artiklene som var i avisen. Fra Villa Konstitusjon skriver han til rederiet Kristian Heide og Hein at han endelig har lastet ferdig og at det ikke var for tidlig. Jeg og bark? Håbe og midnattssol er like gamle i Floden. Han sier at han har lastet 880 tonn. Jeg tok over gamle i Floden.

Han sier at han har lastet 880 tonn. Jeg tok over ligge dage som jeg har fått utbetalt 39.10.8. Så om mannskapet: styrmann og annenstyrmann (CBK) og sturten har feber (MALARIA) men er nu i bedring. Jeg måtte til lansarette for å tale med rette og tillige forhyre to mann. Da jeg hatt en mann til kort fra Bacay og styrmann og sturt er ennu ikke arbeidsdyktig på utgående frakt har jeg fraseret av journalutraget ser de at jeg har haft et uhell som nu er udbedret med undtagelse av skansekedningen som blått er midlertidig repareret Bilagene og Besigtesesforretningen skal jeg sende hjem, men på annen måte.

Tegner med egen agtelse ærbødigst: Matilde med datter Thora

Knud Knudsen Kaptein.

Styrmannseksamen Tore Knudsen, Tor Jakob Rørvik

Født Askerud på Spokkelid i Fyresdal. Som femtenåring reiste han sammen med sin eldre halvbror til Arendal og seilte som sjømann. Etter ti år tok han styrmannseksamen og ble offiser og eventuelt kaptein.

Knud Knudsen med datter Thora

I 13 I

En familie krønike

Etter 1839 loven krevdes det ‘Styrmannseksamen’ for offiser kandidater til sjøs. Sammen med engelsk, geografi og navigasjon måtte studentene også studere skriving, matematikk og et annet språk ‘Skipsførers nødvendige kunskaper’.

Mannskap som ville forbedre sin karakterkunne delta på forelesninger i vintermånedene, mens skipet lå til kai.

Det var inget offisielt pensum. Eksaminator kunne sette sine egne krav. Å gå videre til kaptein måtte en være dyktig i kontrakter, valuta, forhandlinger, bookeeping og inventar. Med andre ord kapteinen styrer ikke bare skipet og kommander mannskapet, men også tok ansvaret for å styre bedriften på skipet.

Gramens Attest Knud Knudsen Askerud Født Morland Sogn gammel 25 Aar, er fra 8de til 10de mars 1859 bleven examinert i det, der efter Lovende af 9 august 1839 og 13 August 1857 skal læres til den alminlige Stryrmans Exam og har ved Examen erholdt Characteren ‘‘Bekvem’’

Arendal 10de Mars 1859 O Galeur

Navigator Examinator

Niels Beck Censorer

Volo fra bedding til forlis

I 15 I

En familie krønike

Mester og Svenn

Carl Bernhards læreår til sjøs med Sleipner en brigg fra Arendal.

Tor Jakob Rørvik, Ruth Knudsen Rørvik

Carl Bernhard Knudsen

på sin “skipsjournal”. Noe slaraffenliv levde han ikke til sjøs.

Knut gav ham oppgaver og ansvar. Det ble et eget forhold mellom far og sønn som preget Carl Bjarne for hele livet. - Hans verdisyn, arbeidsgleden og gleden ved å ta ansvar for mmensker og verdier. hele livet.

Hans verdisyn, arbeidsgleden og gleden ved å ta ansvar for mmensker og verdier. Da Volo forliste, ble Knut “Skipper Skuteløs” .

Han var over 60 år og hadde ingen mulighet for ny jobb. Skipsfarten satset på mannskaper i sin beste alder.

For Carl Bjarne blir det naturlig

og selvfølgelig å gå inn i en forsørgerrolle og gi familien økonomisk støtte selv i en tid da han selvslet med sin egen økonomi.

Født: 21. Mai 1874 på Skilsøen.

Død: 11. Oktober 1959.

Sleipner var en Arendals brigg på 108 fot, 26 fot brei med en dypgang på 12,5 fot. Den ble bygget i 1866 og seilte i handelsfart til den ble kondemnert i 1903. Det var totalt 6 kapteiner under Sleipners tid. Knud Knudsen var kaptein i 18 av de 36 år Sleipner seilte.

Sleipner seilte på Østersjøen om sommeren. Rederiet under kaptein Knudsens tid ved Sleipner var A.D Furst og senere fra 1891 Thygesen & Aalholm.

Begge rederiene tilhørte arendal by.

Knud Knutsen var kaptein på Sleipner fra 1875 til 1892 da han overtok Volo.

Sleipner var Knud Knudsens første skute. Carl Bjarne fikk tidlig seile med Knud. Førstesiden av hans dagbok på Sleipner vitner om ung alder Familien kan fortelle at det hendte at når Knud skulle reise, sto Carl Bjarne på standen og gråt. Dette klarte ikke Knud. Han rodde på land og hentet gutten.

‘Far, kan jeg ikke få slippe middel skolen og reise ut sammen med deg?”

- Knud Knudsen sa ja. Så måtte tolvåringen, førstereisgutten, konfirmerers før

han mønstret. Han måtte stå på kirkegulvet som eneste konfirmant. Carl Bjarne sa “Jeg har aldri angret at jeg kuttet ut middelskolen”. Knud Knuden lærte han matematikk og navigasjon mens de seilte. Det er tydelig Carl Knudsen 1892 - 18 år - Port Elizabeth at etter hvert fikk som styrmann). Carl Bjarne hadCarl Bjarne ansvar og arbeidsoppgaver de en utrolig rik og god oppvekst, ombord i tillegg til at han “gikk på takket være et godt, trygt hjem, og skole” med sin far som lærer. Alt før han en far som var en god skolemester. var 16 tok han styrmannseksamen - en ganske krevende kunnskapsprøve. Han Sleipner strandet den 10/9 1903 ved Amfikk med seg evne til å ta ansvar både rum, en øy i nord tyskland på reise til Portsfor arbeide og mennesker rundt seg. Han mouth, sørøstlig by i England med trelast. ble utrolig arbeidsglad. Søndag kveld Sannsynlig var skuten slitt i stykker over kunne han gni seg i hendene av glede: tid. Skuten var slept til tettstedet Wit“I morgen skal jeg få arbeide!”. To tdun på Amrum øya hvor den ble konhelgedager etter hverandre var en stor demnert. På dette tidspunktet seilte prøvelse. Carl Bjarne Knutsen tok navCarl Bjarne og Knud Knudsen Volo. igatør eksamen i juni 1889 - før han var Første gang Carl Bjarne seilte 16 år. Da Carl Bjarne Knutsen var 16 ut med Knud, vet vi ikke. Men var han ferdig med styrmannseksamen han kunne ikke være særlig og ble forhyret som navigatør på barken gammel da han så seg selv på tittelbladet Sleipner. (Han var vel for ung for jobb

Gramens Attest Karl Bernhard Knudsen født Tromø Sogn gammel 14,5 Aar er fra 15-4 til 17-4 89

bleven examinert i det, der efter Lovende 9 August 1839 og 13 August 1857 skal læres til den almindlige Styrmands Examen og har ved Examin erholdt Characteren Bekvem

Arendal den 17 April 1889 N Isaaksen

Navigations Examinator

Niels Roer

Volo fra bedding til forlis

En familie krønike

BRIGGER OG BARKER Tor Jakob Rørvik.

Sleipner var en brigg. På høyre side kan du se briggen sleipner. En Brigg er et tomastet, mellomstort, seilskip med rær på begge master, og gaffelseil på bakre masten. Mens barker hadde minst 3 seil..

Det var Storbritannia som på 1700-tallet begynte å bygge denne skipstypen og navnet er avledet av «brigantin» som betyr sjørøverskip, hvorfra de trolig også hadde hentet idéen. En briganter var forgjengeren til en brig. Marnøvrigheten av en brigantine var svært god, hvor det ble sagt at de kunne svinge på stedet. De ble dermed svært populære hos piratene. Brigantiner hos piratene kunne holde relative høye hastigheter.

Brigger var derimot ikke så raske.

Brigger var veldig vanlig i Norge for 150 år siden. Et eksempel på en norsk brigg er Knut Knudsens Sleipner. En bark derimot er et seilskip med minst tre master, hvor de fremste er skværriggede mens den akterste masten har mesanseil. Barken har en noe enklere rigg enn en fullrigger,

og kan dermed seile med mindre mannskap.

Norske seilskipsredere kjøpte på slutten av 1800 – tallet ofte inn gamle fullriggere fra utlandet og rigget dem ned til barker. Disse skipene var som regel bygget av stål eller jern.

Dette i motsetning til de norskbyggede, som vanligvis var bygget av tre.

Barken hadde mindre arbeidsintensive firkantede seil og hadde en billigere rigg. (En rigg er alle deler på en skute som har med selve seilingen å gjøre. Den skilles i stående rigg, løpende rigg og seil.) Brigger var dermed dyrere å drive enn en bark for rederiene over tid og ble dermed mindre populære over tid.

En bark er større og smekrere bygget enn en brigg, og derved raskere. Det fantes også fire- og fem mastede barker. Mastene på en tremastet bark heter fokkemast, stormast og mesanmast eller kryssmast. Bark er et seilskip med minst tre master, hvor de fremste er skværriggede mens den akterste masten har mesanseil. Brigger er kjent for å være vanskelige å seile i vind.

Volo var et stort framskrit i at den tok tre ganger så mye last som Sleipner, og var i tillegg økonomisk i drift.

Størrelsen gjorde det overkommelig både å bygge og finansiere en brigg lokalt. Dette gjorde det billigere for rederiene å investerie i en brigg fremfor en bark Fordelen med barker fremfor brigger var at de trengte mindre (og derfor billigere) mannskap.

Carl Bernhard og Knud sitter på kahytt taket.

Bildet er tatt fra Isle of Whight i 1890

I 17 I

Volo fra bedding til forlis

En familie krønike

Barken Volo og kaptein Knudsen

Knud Knudsen var kaptein og del eier på barken «Volo». Volo forlot Arendal 6 Februar, 1982 med kurs for Fredrikstad der den lastet tømmer for Algoa Bay, Afrika. Barken var nemlig speisalbygd for transport av materialer. I liknet med svært mange skuter i Sørlandsflåten.

Den 29 mars seilte Volo ut på sin førster tur, jomfruturen. Den ankom Algoa Bay 10 Juni etter 73 dager. ‘Volo gjorde god fart i sjøen men, krysset dårlig’, mente Carl Knudsen. Han seilte som styrman, under sin far, og mønstret på Volo da han var 18 år.

VOLO - En bark fra Arendal Tor Jakob Rørvik

‘Volo’ etter sjøsettingen ved Bratteklev, 1891. Skuten er nymalt, pyntet med signalflagg, med det norske flagg akter.

De svarte imitasjoner av kanonporter var typisk for skuter som seilte i langfart og som var utsatt for piratangrep. Kanonport imitasjonene var for å gjøre piratene usikre på om skuten var bestykket med kanoner. Bildet illustrerer en stolt skute i

festantrekk som 4 år senere skulle ligge med brukket kjøl. Barken var på 616 tonn og tilhørte rederiet Chr. Eyde & Hein.

Bratteklev skipsbyggeri Bratteklev ligger på sørvestsiden av Tromøy ved Galtesundet, og var opprinnelig et lite kombinasjonsbruk.

I 1860-årene ble stedet kjøpt av skipsbyggeriets grunnlegger kaptein O. B. Sørensen. Med gården som

base drev legger kaptein O. B. Sørensen. Med gården som base drev Sørensen rederi, islandsfiske og sel- og hvalfangst. På selve eiendommen ble det drevet dampsag, høvleri, trankokeri, trelasthandel og skipsbyggeri i tillegg til kombinasjonsdriften. Bratteklev representerer med andre ord både teknisk/industriell virksomhet og kombinasjonsdrift. Det var Ole Martin Olsen som bygget «Volo» på bratteklev.

Det var vanlig at norske skuter gikk i fart mellom Amerika og Afrika - til dels Australien.

Det har dukket opp et brev fra Australia til farfar som tyder på at Volo har vært en tur der.

Så langt vi kan se var Volo ikke i norsk eller skandinavisk havn fra 1892 til 1896.

Da hadde det vært ute i ett trekk i fire år.

Kapteiner som hadde vært så lenge ute stanset ofte hjemme en tur. Kommandoen ble da vanlig gitt itl førstestyrman. Dette var tilfelle i 1896 da Volo lastet tømmer i Gøteborg for Afrika. Styrman Olsen ble kaptain, og Carl B Knudsen første styrman ombord.

I 19 I

Volo fra bedding til forlis

I 21 I

En familie krønike

MANNSKAPET PÅ VOLO

Carl Knudsens dagbok - første tur med bark Volo - fra februar til juni 1892 volo forliste 4 år senere, etter mange turer

Denne ‘loggen’ har far ført. Tror denne var hans private og ikke skipets. Jeg fikk den da far døde. Den var slitt og skriften var utvasket og utydelig. Fikk et solid bind på den og har ofte koset meg med dette klenodiet som forteller meg om jomfruturen som far og Finn snakket så ofte om. Loggboken er enestående ved at den forteller om hva som skjedde under turene og som også forteller hva Knudsen følte. Loggboken begynner med

Martin Karenius Olsen Carl Bernhard Knudsen John Møller Harald Hansen Martin Knudsen Lars Waaland Gordon Andersen Anders Tobiasen Simon Simonsen Karl Christiansen

Kaptein Første styrmann Annen Styrmann Tømmermann

Skipsdreng

Lettmatros Stuert

Seilmaker

Matros Matros

Algoa bay, Cape Recife og Port Elizabeth nevnes i dagboken til Carl Knudsen.

Algoa Bay er et bredt innløp langs den sørafrikanske østkysten, 683 kilometer øst av Kapp det gode håp.

Det er avgrenset i vest av Cape Recife og i øst av Cape Padrone. Bukta er opp til 436 m (1430 fot) dypt.

Havnebyen Port Elizabeth l igger ved siden av bukten.

Mannskapet etter forliset, i Port Elizabeth, Sør-Afrika, 1896.

10 menn pluss to representanter fra den svenske ambassaden stiller opp i forbindelse med sjøforklaringen. To menn mangler.

Simon Simonsen er lagt inn på sykehus og Martin Olsen har allerede reist tilbake til Arendal.

Femte mann fra venstre første rad er Carl Knudsen. Martin Knudsen er andre mann fra venstre andre rad.

To representanter fra Svenske embas de ligger foran manskapet.

jomfruturen til Bark Volo som var lørdag den 6. februar 1892.

I fars dagbok, “loggbok”, finner vi notater fra flere reiser. Derfor virker det noe forvirrende. Men det er denne som er vår kilde om Volos reiser.

Folkene klager på kosten. Far fortalte at det var vanskelig å avgjøre om vi spiste saftsuppe eller ertesuppe. De kokte de i samme gryta og slurvet med vasken.

Tirsdag 26. mars forteller far i sin logg-

bok, at de redet besetningen i alt 10 man fra en skute i havsnød. Styrmannen og en matros var døde under reisen. Kaptein Knudsen stakk ilt i fartøyet. Dette på grunn av at vraket var en fare for skipsfarten.

Her slutter fars “loggbok”. Skipets loggbok ble reddet men har blitt tapt siden. Det har ikke vert mulig og finne rederiets oversikt over Voloens reiser.

Volo fra bedding til forlis

I 23 I

En familie krønike

1892 Første tur med Bark Volo kapt Knudsen Arendal

7 februar Fredrikstad. Dag 2 31 mars Arendal. Dag 54 9 april Isle of Wight. Dag 63

22 mai Ekvator. Dag 106

14 juni E.London. Dag 129 10 juni Algoa Bay. Dag 125

Lørdag 6. februar.

Den 6de februar klokken 3.

Endelig gikk vi fra Arendal til Fredrikstad, for å laste for Algoa Bay Bukserbåten Hvalen tauede oss hen.

Og styrmannen og jeg drøyde måneden for folk fra Arendal gikk med båten tilbake.

Søndag 7. februar Lørdag 7de, kom vi til Fredrikstad.

Fredag 12. februar Den 12de forhalte vi til Lasteplassen.

Søndag 21. februar Den 21de reiste far, Thora og Martin hjem.

Søndag 28. februar Den 28de kom far og mor tilbake.

Mandag 14. mars Den 14de kom tømmermannen og svenskene fra Arendal.

Mandag 21. mars Den 21de kom resten av folkene om bord, som alle var forhyret her.

Torsdag 24. mars Den 24de mars 1892 reiste Moder hjem, og samme dag kom vi ut på Lera, den leia.

Tirsdag 29. mars Den 29de om morgenen seilte vi fra Lera.

Dette er kart som ble brukt i slutten av 1890.

Dette kartet illustrerer første tur med Volo, hvor en har brukt dagboken til å plotte in tid. Det tok 75 dager å seile fra Arendal til East London i Sør Afrika.

Fredag 1. april Vi er nå tvers av Lyngør igjen, som vi har vært i tre fire dager nå.

Volo krysser dårlig.

Det er ikke fritt for at jeg lengter, og katten har ikke spist siden vi har gått ut fra land.

Lørdag 2. april Vestlig vind fremdeles.

Kloss innunder Torungen, Friskt.

Søndag 3. april Vinden er nordost. Clarence oppunder oss som gikk fra Fredrikstad den 4de Mandag 4. april Vinden Syd syd Vest, løy bris.

Alle vil i topp kommer til bake noe med vasking og 2 -3 uker siden mars.

Tirsdag 5. april Løy bris, vestlig diset.

Onsdag 6. april Berger en båt.

Torsdag 7. april Nord nordost vind. Løy. Pent vær.

Begynte på parafinfat.

Fredag 8. april Kl. 8 fikk se Outergab båt.

Pen bris av nordost. Ti mils fart.

Lørdag 9. april Samme vind. Tvers av Isle of Whiger 8 mils fart.

Søndag 10. april Samme vind. Tvers av Oversant Mandag 11. april Samme vind. Første barbering, og vasket nevene.

Konsert akter, og komedie spill forut.

Tirsdag 12. april Tirsdag 12de løy samme vind.

Fredag 15. april.

Langfredag Frisk bris av nordvest.

Ni og tre fjerdedels mils fart.

Fordriver dagen med å spille dam og mølle.

Lørdag 16. april.

Påskeaften Ti år siden Otelia druknet.

Stille.

Søndag 17. april.

Påskedag Stiv kuling og nordost.

Ba oss rapportere av en stimbåt, som styrende for New York.

Og signaliserende med en norsk skonnert som kom fra England og skulle til Rio Grande.

12 dagers reise. Om aftenen gjorde fast til revede midtseil 10 og en halv mil.

Søndag 22 Mai Ingen segler sett på flere dager. Kuling, østlig.

Poss. LBr 23; 4 Gr: 20.30.

Torsdag 26. mai.

Kristi Himmelfartsdag Frisk bris av nordost, smult. Skyet. 11 og tre kvart mils fart. Styrer Syd ost, halvt ost.

Poss. LB 28;30 LB 8;40 Dist 210. Til kl. 12 Mandag 30. mai Vind kuling, friskt med byger.

Onsdag 1, torsdag 2 og fredag 3. juni Storm/vestlig.

Fredag 4. juni Ser kjenning ved Cap resifeck og kom inn til algo bay, etter 73 dager. Reise fra Lera.

Ordre for East London.

Søndag 5. juni.

Pinsedåp Løy bris, nordvestlig. 20;57 lbr Mandag 13. juni Segle fra Algoa Bay, bestemt til East London Pent vær nordlig vind.

Torsdag 14. juni Kom til East london.

Søndag 19. juni Spetakkel og leven.

Tirsdag 21. juni Fotograferte kistene Mandag 18. juli Seilte fra East London. 8/9 strek for 7-11 og en halv. bedre formula.

Torsdag 21. juli God vind, østlig, 12 mils. Smukt vær.

Tvers av Mossel Bay. Fredag 22. juli Vind av vest syd vest, svaber dekket og tar det med Torsdag 4. august Fremmede skip. Stille på ettermiddagen kom vinden østlig.

Søndag 7. august Nesten stille, (vind nord) 25 l 8 bredde.

Tirsdag 9. august 23 grader lengde 19 grader vestlig.

Passe friskt.

Søndag 14. august Vinden sydlig. Styrer nord vest av fem mil.

Stille i flere dager.

Femten grader syd, 0 grader lengde vest.

Kursen kan styres og skipet går frem.

Volo fra bedding til forlis

Fredag morgen 6. mars 1896 befant seilskuta seg utenfor kysten av Syd-Afrika.

Jakob Peder Rørvik

‘Yes, Volo from Gothenberg to Delago Bay with Cargo deals. Crew saved. Vessel has back broken.’

Chr. Eyde opprettet da sitt eget rederi og bie det som vi i vår tid kjenner som Agdesidenes Rederi.

Da Lund nevnte «Volo» kjente jeg dette skutenavnet igjen med en gang. Skuta tilhørte rederiet Eyde & Hein i Arendal. Skipsreder A. Chr. Hein var nemlig min oldefar, beretter Nøklegaard.

Kaptein Ole Hein Nøklegård, tidligere elev ved Risøy Folkehøyskole, ble kjent med Barken Volos skjebne ved et underlig sammentreff viser til Nøklegårds egen orientering: «Fra bedding til havari». Nøklegård holdt et foredrag om Volo i sjømannsforeningen i Arendal. En av de som var til stede sa da: «Du må søke kontakt med Ruth Rørvik. Hennes far var med på forliset og hun arbeider med å samle stoff om Volo.»

Slik gikk det til at det ble et samarbeide mellom Ruth og Nøklegård - et samarbeide som ble til glede og nytte for begge parter De dokumenter vedrørende Volos forlis har Nøklegård fått tak i.

I 25 I

En familie krønike

I 1968 var kaptein Ole D. Hein Nøklegaard annen styrmann på tankskipet ‘’Chevron Venice”, som hadde lastet div. produkter i Bahrain, bestemt for forskjellige havner i Syd-Afrika.

“Chevron Venice” skulle blant annet, losse i Mossel Bay, et lite tettsted påAfrikas syd kyst.

Under losse operasjonen kom Nøklegaard i snakk med en av representantene for laste mottagerne, og i samtalens løp kunne Nøklegaard bekrefte overfor sydafrikaneren at han var norsk.

Dette medførte at sydafrikaneren som forøvrig het Lund, fortalte at hadde norske aner, selv bodde han lenger nordøst på kysten, på et sted som heter Kenton-on-Sea, og som ligger ved munningen av Bushmans River.

Lund kunne videre berette at en norsk skute strandet ved Bushman’s River utløpet i 1896. Skipet som het “VOLO” var lastet med trelast fra Sverige, bestemt for Delagado Bay. Det hele begynte med skipsreder / verftseier Chr. Stephansen som holdt til i Strømsbuneset i Arendal, Stephansen bodde og drev sitt Rederi fra sin praktfulle bolig her.

Stephansen hadde en betydelig flåte seilskuter i “World-wide trade”, og de fleste av hans skip var bygget ved hans eget verft.

Ved Chr. Stephansen død fortsatte hans

enke å drive verftet under ledelse av Lars Waaland, senere overtok Waaland verftet.

Chr. Stephansen var i 1848-49 en av stifterne av Arendal Sjømandsforening.

Etter å ha drevet i mange år som selvstendig reder slo Stephansen og skipsreder / konsul Chr. Eyde seg sammen.

Rederiet bie da kalt Stephansen & Eyde.

Min oldefar Anton Christian Hein arbeidet som kontorsjef og hovedbokholder i rederiet. Og ved skipsreder Stephansen’ død ble A. Chr. Hein medreder sammen med Chr. Eyde, dette rederiet ble da kalt Chr. Eyde & Hein. Senere (ca. 1893) ble også min bestefar, Arthur Hein medeier i samme rederi.

Rederiet Eyde & Hein eksisterte helt frem til 1906, men allerede i 1896 hadde Chr. Eyde & Hein sine første dampskip, D/ S ‘’ ALF “,D/S “ AAGOT “ og D/S ‘’ - ARENDAL “, samtidig som man fremdeles hadde en anselig seilskipsflåte i 1906. Da Eyde og Hein ble enige om i all vennskaplighet å skille lag hadde rederiet 4 dampskip, da med D/S Daphne “ på 879 netto tonn som det største.

A. Chr. Hein med sin sønn Arthur fortsatte sitt Rederi under navnet A. Chr. Hein & Sønn. Dette rederiet hadde en rekke skip på navnet “”A’’, derav4 dampskip i flerskipsrederiet A/S Alliance.

Ca. 1800 kjøpte A. Chr. Hein det huset som i dag kalles Fløystads Hus eller Steen Huset, her drev Chr. Eyde & Hein sin virksomhet i første etasje, mens Opplysningene om den dramatiske strandingen av oldefarens seilskip resulterte i at han bestemte seg for å granske skutas skjebne nærmere. Etter et nitid granskningsarbeid kan han fremlegge resultatet. Fra forskjellige arkiver har han fått tak i sjøforklaringen, rederipapirer, telegrammer og avisutklipp. Den solide dokumentasjonen gir et fascinerende bilde av gripende spenning og edel dåd.

«Volo»s siste reise startet i Gøteborg 30. november 1895. Skipet var lastet med skårne planker etter mål og vanlige kledningsbord.

Lasterommene var fylt helt opp. En anselig last ble ført på dekk. Seilskuta var forsvarlig lastet. Den var i god sjødyktig stand.

Kaptein på denne turen var Martin Karenius Olsen. Den øvrige besetning bestod av 1. styrmann Carl B. Knudsen, 2. styrmann Jon Møller, tømmermann Harald

Hansen, seilmaker Anders Tobiasen, stuert GordonAndersen, matros Karl Christiansen, matros Simon Simonsen, lettmatros Lars Waaland og skipsdreng Martin Knudsen.

G r u n n s t ø t t e

barken fikk nå sterk styrbord slagside med den følge at dekkslasten ble skyllet på sjøen dekkshus og annet utstyr ble gradvis slått til pinneved og forsvant på havet.

En halv time etter at skipet gikk på, så man fra skipet folk på stranden, som allerede var i gang med og organisere redning.

Det ble gjort flere redningsforsøk både fra skipet og land, og til skuta lyktes redningsforsøket ved at man fikk en line ombord fra land.

En etter en ble besetningen reddet, den siste til og forlate “Volo” var Kaptein Olsen og skipskatten.

Etter at hele besetningen var vel på tørre landet fikk man vite at skipet hadde grunnstøtt en halv naut.mil vest for munningen av Bushman’s River. besetningen mistet alle sine eiendeler, provianten gikk tapt, barkens logi bok var gått tapt i brottsjøene som hele tiden skyllet over skipet. Kapt. Olsen måtte forlate sin besetning, og i all hast bega han seg i vei for å underrette de lokale myndigheter om havariet, rederiet i Arendal måtte informeres om strandingen og havariet, og at skipet mest sannsynlig var gått tapt, men at alle mann var berget.

Sjøen brøt fremdeles med uforminsket kraft over skipet men før Kaptein Olsen la i vei ga han styrmann Karl Knudsen, 2.styrmann Jan Møller og skipsdreng Martin Knudsen om å holde vakt over vraket, og på alle måter og ivareta reders og assurandørers interesser.

Reders mann, Simon Simonsen, hadde blitt skadet under bergingen og måtte binge i til det lokale lasarett.

Fredag morgen 6. mars 1896 befant seilskuta seg utenfor kysten av Syd-Afrika.

Det var tett tåke og tung sjø. Utkikken oppdaget plutselig farlige grunnbrott på le baug, ca. to skipslengder unna.

Kaptein Olsen gav ordre om å legge roret hardt i borde i et forsøk på få skipet over stag. I det samme grunnstøtte barken.

Grunnberøringen var så vidt hard at det umiddelbart ble observert drivende trebiter rundt skipet. Det ble straks konstatert at trestykkene stammet fra kjølen.

Grunnbrottene brøt hele tiden over det hjelpeløse skipet. Alt som var løst forsvant over bord. Dekkshus og innredning ble raskt fylt med vann. Mannskapet måtte krype opp i riggen for å unngå å bli skyllet over bord i den grove sjøen.

På grunn av den tette tåken var det umulig å få øye på land. Kaptein Olsen antok at skipet i grunnstøtningsøyeblikket befant seg 150 n. mil av land. Om lag et kvarter etter den kraftige grunnberøringen lettet tåken. Man kunne da se kystlinjen omtrent to skipslengder av.

Besetningen greide etter meget strev å få låret akterseilene i håp om å dreiet ski- At Kaptein Olsen fikk underrettet rederiet i pets bau inn mot land dette lyktes ikke. Arendal kan man lese av bekreftelsen som Sjøen og grunnbrottene var stadig grovere er sent rederiet fra agenten i Cape Town.

Volo fra bedding til forlis

I 27 I

En familie krønike

OFFICE TELEGRAPHS. CAPE OF GOOD HOPE.

CAPE UNIFORM TIME is observed throughout Cape Colony, British Bechusaland, Mashonaland, the Transvaal and the Orange Free State.

Herded in at Alexandria at 9.15. Received here at 10.45.

From

C. C. Clerk.

Lithman

Yes, Volo from Gothenberg to Delago Bay with Cargo deals. Crew saved. Vessel has back broken.

FRINGS & CO

To

GENERAL MERCHANTS

Cape Town.

IMPORTERS OF EUROPEAN GOODS EXPORTERS OF ISLAND PRODUCE

Sydney, N.S.W, and APIA, SAMOA APIA January 29 of 1894 Captain Knudsen - Volo Dear Sir If on arrival at Marseilles you can show that the ten pounds has not been remitted to your wife as promised by me you can apply to our agents.

I shall also write them.

Yours faithfully M MacKay

Kaptein Knuden reiste med Volo så langt som Australia. Her har M MacKay av Prings and Co , Sydney, skrevet til Kaptein Knudsen et ‘Promisary Note’ som han kan få utbeltalt i Marseille. En går utifra at Volo gikk med last fra Australia til Frankrike, på vei tilbake til Norge.

Volo fra bedding til forlis

I 29 I

En familie krønike

Mannskapet på “Volo” rett etter de ble berget, 6 mars

Charles Butts Heltemodige innsats

‘Men han der midt i klyngen til høyre tilhører ikke mannskapet’, forteller Nøklegaard.

‘Han var en fra Arendal og hadde rømt fra kone og barn. Til slutt kom han til Sør-Afrika. Da han hørte om forliset dro han til stedet for å hilse på folkene fra Arendal. Lite ante han at bildet ville bli gjengitt i lokalavisen i Norge. Kona kjente mannen igjen, og dro sporenstreks til Sør-Afrika for å hente ham. Hun måtte være her i to år før hun fikk han med seg hjem’ 11 av mannskapet er til stede.

Simonsen er på sykehus.

RE VOLO RESCUE The butt family are a bit dissapointed in the article 2 march 1996. It is strange that the scheepers family are warn these claims after nearly 100 years.

To fetch a bottle of Brandy from its house would require crossing (swimming) the river twice and walking 6 miles.

The crew were guests at the Butt home and were likely given I to them there. Butt was given the Signal gun for his hospitality. I dont know if its possible to tie a rope on a horses tail and still pull a person through the surf.

The captain must have put most the input of events leading the Butt getting the vessel. Where would his integrety be if in fact someone else did the rescue?

At the end of the day only the captain and crew would know the truth as Butt was by him self.

Yours sincerely John Butt

Dette viser at debatten hagler fremdeles 100 år etter. Schepperd familien krever å få noe av æren, og mener at det er lite trolig at Butt har klart å svømme ut til båten alene. Butts familien derimot står fast til historien. Til venstre på bildet kan du se Scheepers familien.

Volo bled losset og mannskapet etablerte en leir in land. Stående i telt-åpening kan en skimte annenstyrman John Møller, ved siden av han ‘Charlie’ Knudsen - også arendalsmann og under den siste O’en i skipsnavnet på teltduken står Einar Havig.

De besøkende er Joseph Chowles - Alexandria, John Krog - Alexandria (Den hvite hatten med puggaree, Teddie More- Alexandria. John Scheepers (Kaljan). De tre menn med skjegg er alle i slekt med John Sceeppers.

Volo fra bedding til forlis

I 31 I

En familie krønike

HAVARIET Tor Jakob Rørvik

tene. Dekkets hus ble fylt med vann og mannskapet måtte ta til riggen for å unngå å bli skylt overbord. På grunn av de tunge brenningene var det umulig å se land og tåken var veldig tett . Da dette skjedde trodde kapteinen at han var ca 150 miles unna land . Etter ca 15 minutter lettet tåken og landet kunne bli sett ikke lengre enn to skips lengder.

Akter seilene ble senket for å få baugen lenger inn i vinden. Havet ble verre og fartøyet jobbet hardt. Bølgene slo skipet til styrbord slik at dekkslastet begynte å gli over bord. I omtrent en halv time etter dette inntraff kunne en se mennesker på land gjøre innsats for å redde de ombordværende.

Det er flere beretninger om redningen som resulterte i at Charles mottok en

medalje fra Royal Humane Society i England. Charles Butt fikk sølvmedalje for berging av hele mannskapet og deres katt fra vraket av Volo på Kareiga Mouth, nå Kenton-on-Sea i 1891. Han så vraket fra sitt hus. Charles Butt var en lokal bonde og en sjøfarts mann.

Han var den første til å skue Volo fra huset sitt på gamle Kenton-on Sea landsted.

Han kunne se toppene av de tre mastene over tåken. Han tilkalte hans fargede mannskap og hentet sin fiskebåt fra munningen av Bushman River men det ble raskt kastet opp på land av grov sjø. Han krysset stranden i vestlig retning i ca en kilometer mot Kwaaihoek. Han fant Volo strandet med havet bryte over skipet og mannskapet på

riggen.

Den ene historien forteller at Charles Butt skal ha svømt over Bushman River og reddet sjømennene etter tre timer i bølgene.

Han gjorde flere forsøk på å sikre en linje fra fartøyet til land. På tredje forsøk, etter to timer i det kalde vannet klarte han å overtale mannskapet til å kaste en linje fra baugen som han kjempet i land. Dette var ingen dårlig prestasjon for en mann som allerede var i 60-årene. Tauet var på plass og en liten folkemengde på stranden med alle de tolv fra mannskaper ble sikret trygt på land.

En annen versjon sier at en gentleman,

Bildet av Volo tatt samme dag som strandingen - før seilene ble tatt ned - 6.3.1896 Volo var en 500 tonn bark. Seilskipet ble bygget i Arendal i Norge på 1880-tallet som forliste på stranden nær Bushmans River Mouth morgenen den 6 mars 1886. Hjemporten til Volo var Arendal som også var hovedkvarteret til den norske handelsflåten på den tiden.

Volo var på sjøen i fire måneder fra havnen i Gøteborg i Sverige med en last av Baltic furu. Mannskapet hadde ikke sett land siden den forlot den engelske kanalen på ferden mot Lourenco

Marques (tidligere navn på hovedstad i Mosambik, nå Maputo).

Kapteinen på fartøyet kaptein Olsen, hadde gjort en “bestikknavigasjon” hvor han trodde de var 200 miles sør for land den femte mars i 1886. Den skjebnesvangre dagen var værforholdet elendig med en sterk østlig vind.

Stedet de haverte var kjent for tåke og grov sjø. Varselet ble kalt ut. “Stein på babord side. Truffet hardt på styrbord “, men det var ingen respons

fra mannskapet. Skipet traff steinene og fikk flere store hull. Det ble båret over revet og strandet i bølgene øst for Kwaaihoek mellom Diaz Cross og Bushman River Mouth.

Plutselig bråttsjø ble sett på et skips lengde unna. Styrmannen beordret øyeblikkelig hjulet hardt ned for å få skipet rundt, men skipet slo samtidig så hardt at flere deler av skipet og kjølen ble brutt av. Dette kom flytende. Havet begynte å bryte over hele skipet og vasket over bord alt på dekk som var løst , også hovedparten av alle sidestøt-

Bushmans River Her forliste Volo

Bushmans River nær Port Elizabeth

Volo fra bedding til forlis Mr. Scheepers kom ridende på hesteryggen og assisterte Charles Butt.

Historien forteller at på samme tid Butts kjempet i bølgene var det et annen redningsforsøk som ble gjort av “Kaaljan” Scheepers, en Alexandria bonde.

“Die tweede Wolraad Woltemade” red inn i havet på sin hest “Tempest” i forsøk på å bringe en linje på land.

Mr. Scheepers var i sin ungdom en god svømmer, han ble trent i de oversvømte elvene mens han transporterte tømmer som transport kjører.

Det som han opplevde på Bushmans River Mouth den 6. mars i 1896 var et av høydepunktene til Mr. Scheepers liv.

På denne datoen var han og hans fam-

I 33 I

En familie krønike ilie ved munningen. Like etter frokost sendte Mr. Butt en melding om at et skip hadde strandet en halv kilometer vest for elvemunningen. Mr. Scheppers eldste sønn Frik og de andre sønnene begynte å kjøre til åstedet. Mr Scheepers tok sin ridehest med. Hans bestefar Fritz, Oom Bart, andre medlemmer av familien og bekjente var på camping der ute denne dagen. Da de kom dit så de det var seilskipet “Volo” som var et par hundre meter utover bråttsjøen.

Guttene var veldig underholdt av å se at det var apekatter som klatret rundt på mastene. Gamle Mr Butt, med sitt lange hvite skjegg, slet med å komme gjennom bråttsjøen med et livbelte rundt midjen hans. Etter en stille stund

da hans innsats var forgjeves skjønte Oom Jan hva som foregikk. Han stupte raskt inn i bølgene og svømte ut til skipet. Han ble nesten dratt ut på havet etter den strabasiøse svømmeturen. Etter en god kamp fikk han ved innersiden av skipet til å få seilerne til kaste en boks ned til ham som det var et tau festet til. Han svømte tilbake til land med dette. Mens dette pågikk krysset Mr. Butt elven lenger opp og gikk til huset hans der Kenton Hotel står nå, for å få litt konjakk for seilerne som led av sjokk. I mellomtiden ble skipet tvunget mot land av den økende bråttsjøen. Det som ble tolket som aper fra stranden viste seg å være seilmenn for sønnene.

Seilerne varpyntet seg i sin hvite bluse

og blå bukser og vinket i sine hvite caps, og holdt seg fast i tauet mens de ble trukket mot land med den store mengden av besøkende og hesten Tempest. Halen på slutten av linjen ble bundet og på den måten ble de tolv sjømennene trukket ut i sikkerhet etter hverandre. Etter at 300 meter tau var på stranden, ble det igjen trukket tilbake om bord for neste mann. Den tredje mannen som ble trukket så tilsynelatende død ut, men Fritz kunne skimte at han var svært trett ved at han så foten hans flytte litt på seg. Folket rullet ham om og om igjen til han fikk bevissthet.

På land ble kapteinen fortalt at skipet hadde gått på land en halv kilometer vest for Bushmans River Mouth.

skipet gjennom bråttsjøen. En festet en redningbøye fast til linjen. En fikk mannskapet i land med denne linjen.

Kapteinen var den siste til å forlate skipet.

Da alt var over kom Mr. Butt med forfriskninger.

‘Tempest’ - Hvilken modig hest som skal klarte å trekke en så tung vekt med halen sin hvor Butt fikk all æren.

Sjøforklaringen sier at det ble gjort flere forsøk for å få få en redningsbøye i land ved hjelp av en linje, i begynnelsen først uten å lykkes. En mann nådde

Det er fortsatt litt uenighet om hvem som gjorde hva. Butts ble sitert i den lokale avisen “Han visste ikke så mye om strømninger som jeg gjorde og gav klokt ga opp forsøket. “ Det sies at Butts høye orden i samfunnet ifhorhold til sine nederlandske naboer skal forhindret en alvorlig krangel med de.

Reuter Telegram 6/3 1896 Port Elizabeth, Friday

VESSEL ASHORE LIVES IN DANGER

News has been received here from Alexandria that a three-masted vessel had gone ashore at Bushman’s River this morning. There are people on board. A life buoy has been washed ashore marked Volo. The wreckage is drifting shore-wards.

her forliste Volo Dette er bøyen som skal ha drevet i land fra Volo. Den befinner seg nå i

Jernbane kart over kappkolonien rundt 1890

Volo fra bedding til forlis Butts tok ansvaret og tok mannskapet på stranden og underholdte dem i våningshuset deres. Det sies at når Butts underholdt mannskapet til kveldsmat ble Charles “skåret gresskar.” Det ville være trist hvis det var alt de hadde å tilby, bortsett fra brandy, som noen sier var Butt eneste bidrag til arrangementet.

Kapteinen forlot åstedet av vraket for å rapportere ulykken , og for å skaffe klær og gjøremål for mennene.

Mannskapet forlot alle klær igjen om bord. En kunne ikke hente ut mer fra skipet før været bedret. Flere forsøk ble gjort for å redde loggboken og skipets papirer uten å lykkes. Men etter tre dager etter forliset klarte en å hente ut loggboken og skipspapirene.

Historien overlever dels fordi noen hadde et kamera på scenen hvor bildene er bevart i mange hjem i favør av Sam Pellissier. Deler av vraket og anker tannhjulet er eksponert langs stranden mot Kwaaihoek og et stort stykke av vraket er under vann i munnen av Bushman River. Clive Gardner fra Bushmansriver har kabindørene på soverommet hans. En Mr. Socks kjøpte en del av lasten og fraktet det til Grahamstown, hvor det ble en del av taket av det som nå Hobson House, på Kingswood College. Et hus på Kariega River har en pergola laget av riggende. Ulike mennesker har medaljonger kuttet fra bronse toppene i strukturen fra Volo. Ankeret er stasjonert utenfor Bushmans River rådhuset. Lokale bønder brukte også deler av vraket for å forbedre sine hytter. Skipets signal pistol kan bli sett på Stanleys Restaurant.

I 35 I

En familie krønike Ryktene sier at villkattene i Kenton bush er fjernt i slekt med den frustrerte Volo katt, en annen overlevende.

For Charles Butt del i redningsarbeidet av Volo mannskap, ble Charles Butt tildelt halvparten av tømmeret fra Volo vraket. Han brukte den til å bygge sitt hjem og plantet to Norfolk pine seedlings på ryggen. Disse blomstret og ble så et landemerke og de er merket på alle sjøkart.

Charles Butt hjem ble til slutt det populære Kenton Hotel. Norfolk Ridge ligger på det høyeste punktet i Kenton, og er full av historie, som 1820 Settler Butt familie eide det.

Charles Butt ble tildelt en sølvmedalje ved Royal Humane Society i London, på anbefaling av lagmannen i Bathurst.

Han ble tildelt halvparten av Volos last,

som han brukte i byggingen av en ny gård. “Volo” var et norsk lasteskip med en last av 6 “gulv og 9” med 3 “bjelker. Alt dette ble kastet fra skipet i sjøen og dusinvis av okse-vogner transportert dette tømmeret til de kystnære områdeme. Derfra over en periode på måneder ble det tatt av oksevognen til Grahamstown og Bay. Skipets last ble solgt under offentlig auksjon. Skipet var blitt et totalt vrak og en hadde ingen mulighet for å restaurere skipet.

Oom Kaaljan kjøpte masse planker som han bygget en stor låve på gården hans. Navnet “Volo” på en planke ble gitt til ham som en gave av skips kapteinen og det er fortsatt i besittelse av sin sønn.

GRANTRÆR

Ombord på Volo hadde mannskapet tatt med to frø av “Norfolk Island Pine” (stuegran). Som navnet tilsier er treet endemisk til Norfolk Island, en liten øy i Stillehavet mellom Australia , New Zealand og Ny-Caledonia .

Det er noen ganger kalt en “stjerne furu ‘,’ trekant tre” eller “levende juletre”. Det er sannsynlig at Volo mannskapet kan ha tatt med seg frø fra denne øya. Trærne vokser til en høyde på 50-65 meter med symmetriske grener selv i møte med sterke vinder.

Treet er plantet som dekorative trær i flere land langs kysten som i Sør-Afrika . Pga deres høyde er de svært gode å seile etter. Fordi frøene kom ifra Volo er det av av noen trodd at treet stammer fra Norge. Treet vil ikke overleve i områder med langvarig kulde.

I lokalsamfunnet, har det versert historier om at kapteinen ga to små Norfolk grantrær til Charles Butt som en symbolsk takk. Disse to trærne har vokst seg store og står fortsatt på høyden. De er merket av som landemerker på nautiske kart for å hjelpe andre sjøfarere forbi denne vanskelige strekningen. Den ene ble truffet av lyn for noen år siden.

Ole. D. Hein Nøklegaard - Jeg visste om furuene fra jeg var liten. De ble gitt til redningsmannen Butt på en senere tur. Min far pleide å si at det var vår families første merke på det afrikanske kontinentet, forteller min onkel, Hans Hallen, en av Sør-Afrikas fremste arkitekter.

Charles Butt i midten sammen med to av sønnene hans. Flåten var laget av tømmer ifra Volo. Flåten ble brukt flere år på Bushmansriver.

Volo hadde med to trær. Disse som ble plantet på gården til han som var redningsmannen deres. De er nå så store at de er merket på admiralitetens kart og kan bh sett langt til sjøs, og er derfor brukt som seilmerke. Her er Carl Jakob Rørvik.

Volo fra bedding til forlis

En familie krønike

Kopper var med god grunn en svært fryktet sykdom på 1800-tallet Tor Jakob Rørvik

I 1810 iverksatte myndighetene i Danmark-Norge et stort vaksinasjonsprogram mot kopper. Massevaksinasjonen ble det første vellykkete offentlige helsetiltaket, og i løpet av århundret ble sykdommen så godt som utryddet i Norge. Statsarkivene oppbevarer et omfattende materiale som kaster lys over denne suksesshistorien.

Kopper var med god grunn en svært fryktet sykdom på 1700-tallet.

Den var svært smittsom og hadde en høy dødsrate.

Med jevne mellomrom skyllet nye koppeepidemier over landet, og det er anslått at i løpet av århundret forårsaket sykdommen mellom fem og femten prosent av alle dødsfall i Norge.

Sykdommen var først og fremst en barnedreper, flertallet av de som mistet livet i koppeepidemiene var små barn, mens de som overlevde ble merket for livet av kopparrene.

Carl Bernard Knudsen vaksineattest, eller Kokoppe-Indpodnings-Attest som den

offisielt het, viser at Carl Bjarne var ett år gammel da hun ble vaksinert i 8 juni 1875.

Senere viste foreldrene fram attesten til sognepresten, som noterte opplysningene i kirkeboken.

Fra 1820 var det nemlig tatt med et eget skjemafor registrering av vaksinerte i kirkeboka som presten skulle føre.

Når vaksinasjonen var ehørig registrert, var det ikke lenger noe i veien for at Carl Bjarne med tid og stunder kunne konfirmere seg og gifte seg.

Kokoppe-Indpodnings-Attest Carl Bernhard Tromø Sogn av foreldrene Knud Knudsen og Mathilde Sørensen og boende i Samme Sogn 1 Aar gammel, er av meg underskrevet har 1875 den 8 de Juni indpodet med Kokopper. Ved neiagtigt ettersyn imellem den 7de og 9de dag av Indpodningen har jeg funnet alle de Tegn som vise dem at være de ægte Kokopper; de vare nemlig hele og ubestadige opfylte med en klar Bødske, i Midtan nedtrykkede og omgiven med en rød Cirkel født i

Carl Bernhard

har da ordentlig gjennemgaet de ægte kokopper, som beskytte for Børnekopper; hvilled herved, bevidnes av Arendal den 15de Juni Aar 1875

P. Blich

I 37 I

Volo fra bedding til forlis

I 39 I

En familie krønike

Charles Butt Berget hele besetningen på 12 mann og skipskatten Jakob Peder Rørvik

…It was resolved unanimously. That the silver medal of society be presented to Charles Butt, Jp. For having saved life from drowning.

I lokalavisen i Port Arthur kan man lese om den dramatiske strandingen. Lokalbefolkningen ble oppmerksom på ulykken, da det ble funnet en i landrevet livbøye merket «Volo».

Innbyggerne i det lille strandstedet Kenton-on-Sea iverksatte øyeblikkelig en nervepirrende redningsaksjon. Etter heltemodig innsats klarte de å berge hele besetningen på 12 mann - og skipskatten.

En som utmerket seg spesielt var en mann ved navn Charles Butt. Far sitt hjem oppdaget han de nakne mastene, fra et ukjent seilskip i brenningene.

Han forstod øyeblikkelig at skuta befant seg i ytterst nød. Sammen med to hjelpere la han ut i en flatbunnet båt.

besluttet kaptein Martin Karenius Olsen seg for å forlate den strandede besetningen for å underrette de lokale myndigheter om havariet. Dessuten var det viktig å få varslet rederiet i Arendal om at skipet mest sannsynlig var å anse som tapt.

To ganger kantret båten i de grådige brenningene. Tredje gang la Mr. Butt ut alene. Halvveis ut til det nødstedte skipet valgte han å svømme mot vraket.

Kanon i gave

Om bord diskuterte han forskjellige redningsmetoder med offiserene. Det endte med at det ble surret en solid line rundt en planke. På den lot Mr. Butt seg drive inn mot land ved hjelp av tidevannet. En grovere line ble så halt over fra skipet. På denne måten ble en sikker redningssvei etablert.

Toddy og mat Charles Butt lot seg deretter hale om bord i den nødstedte havaristen. Sammen med mannskapet ble lukelemmene rigget sammen til en flåte. Under harde strabaser ble en etter en halt i land av redningsfolkene på stranden. Hele besetningen ble innkvartert på Mr. Butts nærliggende farm, hvor de ble traktert med varm toddy og mat.

Etter det vellykkede bergingsaksjonen

1834- 1906

Ble belønnet med medalje fra Royal Humane Society i England for å redde hele mannskapet og deres katt fra vraket av Volo på Kareiga Mouth (Bushmans River), nå Kenton-on-Sea, Sør-Afrika i 1896.

For hans del i redningsarbeidet av Volo mannskap, ble Charles Butt tildelt halvparten av tømmeret fra Volo vraket. Han brukte det til å bygge sitt hjem og plantet to Norfolk frø på ryggen. Disse blomstret og ble en så landemerke at de er merket på alle sjøkart. Charles Butt sitt hjem ble til slutt ble det populære Kenton Hotel.

Mrs VG Patterson donerte et bilde av Charles Butt, hode og skuldre, iført medalje til Albany museum i oktober 1969.

Mr. Butts strålende redningsdåd ble senere behørig påskjønnet. Sjenerøst skjenket rederiet og Arendal Skibsassuranse ham og hans medhjelpere halvparten av den bergede trelasten. Resten ble solgt på auksjon. Som en personlig belønning gav kaptein Olsen og hans mannskap bort skipskanonen. (Den står fremdeles på farmen hvor Mr. Butt en gang bodde). Mange av husene i Kenton-on-Sea har i dag vindus- og dørkarmer fra «Volo»-lasten.

En av stedets barer heter for øvrig Volo Bar. Den er hovedsakelig bygd opp av planker fra lasten.

Charles Butt ble også varmt hedret av sin hjemby for sin uredde innsats under det farefulle redningsarbeidet. Senere ble han tildelt sølvmedaljen for edel dåd av The Royal Humane Society i London. På neste side er utmerkelsen i original kopi.

Chales Butt circ.1900

Volo fra bedding til forlis

En familie krønike

Charles Butt (1834-1906) Fra nybygger til helt I begynnelsen som nybygger.

Under de tidlige dagene av de britiske bosetterene på Albany, inspiseres Charles Butt og George Wood området mellom Bushman og Kariega Rivers, kjent som "Kara". De bestemte seg for å kjøpe dette landet . Etter at landet ble overført til hans navn i 1880 flyttet han familien ned til sjøen. «Eve´s Retreat» er en del av den opprinnelige gården «South Gorah» som Charles Butt og George Wood ønsket å kjøpe. Når alt var ferdig, døde Georges sønn, Joseph Garbett Wood i 1883.

Han forlot sin andel til sin datter Charlotte Elizabeth Bell. Hun fikk sin del den 16. januar 1883. Bells hadde ingen interesse i stedet og Charles Butt kjøpte sin andel.

Etter hans kones død noe av gården solgt. Til slutt fikk han delen nær sjøen kalt "Kenton-on-Sea". Gården «Eve´s Retreat» ble styrt av en av Butt brødrene, Charles Butt, og senere arvet Stanley Butt gården. Mange av familiemedlemmene bor fortsatt i Kenton (& Bushman).

Charles oppdaget ett skjult rev på kysten og ivaretok dermed livet til sjøfolk.

Revet ble nesten skjult bortsett fra på enkelte tidspunkter ved lavvann. Revet ble umiddelbart undersøkt offisielt og det viste seg at det var riktig, og var lagt til kartene til sjøfolk. For dette ble han nevnt i en utgave av avisen «Landrost».

Han var kjent som en skipper. Han visste alt om tidevann, strøm, etc og bygget minst én båt. Han ble utdannet som snekker og arkitekt, og hans far, William George, trente ham til å bli en utmerket smed. Familien var godt utdannet.

Arbeidslivet til Charles Butt Charles satt ut på egen hånd for å åpne et verksted for å lage okse-vogner og vogner langs ruten tatt av bosettere som senere viste seg å være ruten tatt av Voortrekkers. Grahamstown Journal i januar 1870 rapporterte at Charles Butt hadde blitt utpekt som Felt kornett i Nedre Bushman River menighet i delingen av Albany. Han var 36 år gammel, og han var svært ivrig i å utføre sine plikter. Snart del av bakeri bygningen han eide ble omgjort til et fengsel med ett lite vindu - en spalte i veggen. Etter utnevnelsen endte

han fortsatte å handle som General Dealer i Salem og forsøkte å bevare freden i distriktet. Selv om den niende Kaffir krigen i 1877 fant sted lenger nord, mange meldt seg med Rovers, en montert kraft under kommando av Bertram Edgerton Bowker, som rammet landsbyen Salem. Florence Latham, nee Harvey sier at "på Salem er det en dobbel etasjes hus laget av store steinblokker og bindingsverk med gule tregulv, tak, osv. som ble bygget av Charles Butt der Caroline ble Florence Harvey mor født.

Han døde i nærheten av Kenton Hotel, Kariega Mouth Division, Bathurst. Eva Maud sier han døde på South Gorah, gårdens navn før den ble solgt og ble kalt Kenton-on Sea. Hans yrke ved døden er oppført som bonde, men på den tiden av hans ekteskap som en vogn-maker.

I 41 I

Volo fra bedding til forlis

I 43 I

En familie krønike

Carl Knudsen, sammen med andrestyrman John Møller og bror Martin blir utbeltalt løn for og ha voktet skipet mens lasten er solgt.

Mannskapet avmønstrer i Sør- Afrika

‘recieved from Messr. Keith & Co. the sum of Two Pounds Ten Shillings Sterling £2.10.0 being five days pay for watching the cargo of the wrecked Norwegian Barque ‘Volo’ on the Beach, from day of Sale until Tuesday 5 inst when the cargo was settled for.

Port Elizabeth 8 May 1896.

Carl B Knudsen Mate

ROYAL SWEDISH AND NORWEGIAN VICE CONSULATE PORT ELIZABETH MAY 4, 189 6 This is to Certify that Martin Knudsen of Arendal has this day been Disharged from the Wrecked N.BR ‘Volo’ Captein M.K.Olsen of Arendal and having been given the option of returning to Europe or remaining. Being disharged here he agreed to the better course hereby releasing the owners and Consulate from all futher claims against them.

VICE CONSUL FOR SWEDEN AND NORWAY

M K Olsen Master

Norske stat hvar forpliktet til å betale hjemmereise til sjømenn etter et forlis. Dette dokumentet ‘viser’ ansvar av norsk konsuls plikt.

Bror Martin, nestkommanderende John Møller og første styrmann Carl Knudsen - Port Elizabeth 1896

Volo fra bedding til forlis

En familie krønike

I 45 I

THE BARRACKS Like ved utløpet til Bushmanseleven ligger hytta The Barracks.

Clive Gardner er en eldre herre, som ser ut som en pensjonert britisk adelsmann. Farfaren skaffet seg eiendommen i 1895 for 28 pund. Han var kanskje en av de første som så Volo i nød.

På veggen har nå Clive bilder av skipet han har hørt om siden han var liten. Bildene ble tatt av en ukjent fotograf. Det er tre ulike motiv. Ett er fra forlisdagen. Seilene blafrer fortsatt i den sterke vinden. Sener ble det tatt bilde av båten på stranda, og ett av mannskapet. Disse bildene har hengt i det lokale hotellet ved Kenton-on-Sea og har vært oppbevart i familiesamlinger i Arendal.

Tre av dørene i The Barracks stammer fra Volo. De er montert opp ned. Den ene døren kan du se i artikkelen til Carl Jakob Rørvik.

Utdrag fra tilstandsrapporten 1896: Skipet er strandet på stranden ca en kilometer vest for Bushman `s River, hun er et totalt vrak uten en sjanse for reflytning. Kjølen er ødelagt. Tidevannet strømmer inn og ut av henne. Vi anbefaler å løsne skipet og lasten. En ønsker å fjerne seilene og topp utstyret uten opphold for å minske sjansen for at skipet å brytes opp. Vi anbefaler videre at lasten løses etter beste evne og uten tap av tid, eller at fartøyet og lasten må bli solgt som hun nå ligger. Tilstandsrapporten ”survey repport” kan leses i sin helhet i Appendix.

Bildet i The Barracks viser dimensjonene på dekkspanter.

‘Farfar fortalte hvordan de pleide å sike fra kanten av vraket, før det gikk helt i oppløsning. Under hele oppveksten har jeg sett metallbiter stikke opp av snaden der vi regner med at skipet lå’, foteller Clive.

Jan Helge, Finn Bjørn, Jakob, Clive, hunden og Carl Jakob foran Volo redningsbøye

I bildet ser en sannsynligvis Charles Butt med det lyse skjegget mellom de to damene. Dekket er revet opp, og en ser noe av trelasten i lasterommet slik det var lagret. I akter ser en deler av rorstammen opptil der roret en gang stod. Roret er fortsatt å finne i Bushmans river. Midt på bildet ser en rester av nedre del av rester mesallast. For at lasten ikke skal forskyve seg er det satt opp stendere. Det var rundt 400 tonn med last som måtte fjernes. Det var ikke underlig at manskapet slo seg til i Syd-Afrika – for en tid – eller for hele livet. I de dager var det nemlig mange fra Norge som emigrerte til Syd-Afrika.

94 år gamle John Mølller som var andre styrmann på Volo forteller til Agderposten ‘hele mannsskapet bled igjen i Sør Afrika en tid – spredt for alle vinder. Bare kaptein Olsen reiste hjem etter fjorten dager.’ Vi vet at noen ble værende for alltid.

Volo fra bedding til forlis

I 47 I

En familie krønike

Fars bortgang Ruth Rørvik

Hele sommeren 1959 var jeg hjemme med minste gutten vår Jan Helge, for å avlaste mor å brødrene mine.

Far trengte støtte om dagen, og vakt om natten.

Far fikk slag første oktober 1959.

Og lå da til sengs uten at han kunne meddele seg. En natt våknet han opp og sa: ”Vær glad Ruth nå har jeg snart nådd min himmelske hjemstavn”

Finn Bjørn og Jakob Rørvik med Volo ankeret 100 år etter det ble støpt.

”Det er vanskelig å være glad far for her ble det så tomt når du går.” ”Jeg er så trett Ruth, Jeg lengter til himmelen der er det så godt. Og som venter på oss der. Så lov å vær glad Ruth.”

Vi var alle hos far da han døde, mor, brødre og søsken. Knut var også kommet hjem da. Dr. Ole Olsen var der også. Og jeg tror han kjente oss alle.

Jeg holdt han i hånden. Da vi trodde han var død, klemte han plutselig hånden min, da utbrød Knut ”Ruth han kjenner deg.”

For meg var ikke det vanskelig å kjenne at det gjorde han. Fars avskjed var så merkelig opplevelse, at jeg straks skrev det ned i fars og mors slitte Bibel.

Carl Knudsen som britisk borger i Sør-Afrika, 1900. Han har forandret navnet sit til Charles Knudsen. Han blir der i 12 år

Ankeret ombord på Volo - Bratteklev

Volo fra bedding til forlis

En familie krønike

I 49 I

Volo fra bedding til forlis

I 51 I

En familie krønike

Besøk til Sør Afrika høsten 1999 Carl Jakob Rørvik

til Patricia. Pat er datter av June, Martins datter, og derfor vår tremenning. Hun bor sammen med Robbi i Bushmans River.

I juni sendte jeg et lengre brev til Pat hvor jeg introduserte oss og fortalte at vi gjerne ville treffe de. To uker før avreisen hadde vi fremdeles ikke fått noen tilbakemelding. Årsaken fikk vi vite senere. Jeg hadde skrevet gateadressen på brevet og ikke postboks nummeret. Brevet ble liggende nesten ett år på postkontoret før det ble levert.

Da tok jeg en telefon. Stor var overraskelsen, Pat trodde først at det var en slektning som spøkte med henne da jeg presenterte meg. -Vi var mer enn hjertelig velkommen.

Kapstaden Fredag 8. – mandag 11. oktober

15. mai 1999 hadde Vårt Land en artikkel om Volo og skutas havari. Forfatteren var Jan Speed, etterkommer av Kaptein Olsen som førte Volo på den siste turen.

Det slo meg umiddelbart at nå reiser vi til Sør Afrika! Finn Bjørn, som også abonnerte på Vårt Land, fikk samme tanken.

Far, som da var 87 år, og alltid hadde vært glad i å reise, tente umiddelbart på ideen.

“Den turen vil jeg spandere på dere guttene mine”, og så startet planleggingen.

Vi bestemte oss for å reise i oktober,

da er det vår på den sørlige halvkulen.

Det hadde vært brevveksling mellom familien i Sør Afrika og Norge fram til begynnelsen av 1960 årene.

Onkel Finn var den som stod for kontakten i Norge, mens i Sør Afrika var det en datter av Martin, Thora som var kontakten. Men når de ikke lenger var i live, mistet vi også forbindelsen. Mor hadde forsøkt å få kontakt tidligere ved å sette inn en annonse i en avis i Port Elisabeth, men uten respons.

Fra Jan Speed fikk jeg fikk tak i adressen

Bestefar brukte 3 måneder for å segle fra Gøteborg til Sør Afrika i 1896. Vi brukte knapt et døgn med fly. Fredag 8. oktober landet vi i Cape Town, hentet leiebilen og kom oss inn til sentrum. Vi bodde tre netter på Curnard, et nyåpnet luksushotell med rimelige introduksjonspriser. Jeg la merke til ved den frokosten at speileggene var meget pent stekt og helt runde.

Kvalitetskontrollen fra han som stod og stekte de ved buffebordet var så streng at bare halvpart av speileggene ble godkjent, resten ble kastet i en søppelbøtte. Kontrasten var stor til de sultne ungene som tagg i gatene, og slummen vi passerte på vei fra flyplassen og inn til sentrum.

Carl Jakob, Pat og Finn Bjørn Fangeøya Robben Island («Seløya») gjorde inntrykk. Der satt politiske og kriminelle fanger om hverandre. En tidligere politisk fange var guiden vår.

«must see», Table Mountain, Kapp det Gode Håp, pingvin kolonien nær Simons Town, Green Market i Cape Town, og The Warf- Kapstadens Aker Brygge.

«Dersom en vokter hadde glemt en avis og en pengeseddel på et bord, og pengeseddelen litt senere var forsvunnet, mens avisa lå igjen, så var vi sikker på at en kriminell fange hadde gått forbi», fortalte han. «Derimot, hvis avisa var forsvunnet og seddelen lå igjen visste vi at det var en politisk fange som hadde passert.»

På Kapp’n måtte vi gå det siste stykket opp til toppen. Vi ble advart om ikke å gi mat til bavianene i området. De kunne bli meget aggressive når de ventet mer mat uten å få det.

Vi fikk se cella dela, og innblikk ble brukt til å Ja, vi fikk med de

til Nelson Mani metodene som ydmyke fangene. fleste av turistens

Mandagen tok vi en avstikker til Frans Hoek, det franske hjørnet der forfulgte hugenotter fra Frankrike slo seg ned på 1700 tallet. De tok med seg vinranker, og Sør Afrikas fineste viner produseres nå i dette distriktet. I det Franske Hjørnet fikk vi med oss Boermuseet og et fantastisk fjellandskap.

The Garden Route: Tirsdag 12. – torsdag 14. oktober Tirsdagen begynte vi reisen østover langs kysten i leiebilen vår, en Toyota Camry.

Vi forstod senere at det var en høystatus bil her. Første natten overnattet vi i Hermanus. Her har den tidligere sørafrikanske presidenten de Klerk et sommerhus. Og her satt han en uke og skrev den talen som avskaffet apartheidregime i landet. Nelson Mandela som på det tidspunktet var overført fra Robben Island til et fengsel nær Frans Hoek ble en fri mann igjen etter nesten 30 år i fengsel.

Hermanus er også godt besøkt av turister som kommer for å se en bestand av sørlig retthval som samles her før den drar sørover til de næringsrike havområdene i An-

Volo fra bedding til forlis tarktis. Denne sjeldne hvalarten, ble sterkt overbeskattet på 1700 og 1800 tallet. Etter snart 100 års fredning viser den klare tegn på å øke i antall. Etter litt leting fant vi et hotell nær sjøen. Om morgen så jeg blåsten av en retthval et par hundre meter fra stranden - gjennom værelsesvinduet i hotellet. Et fantastisk syn for en marinbiolog.

Så dro vi videre østover langs «The Garden Route», et frodig område mellom havet og en fjell rekke noen kilometer inne i landet.

Neste stopp var Mossel Bay, Muslingbukten. Her fant vi tilfeldigvis et en liten bedrift som laget seilskute modeller. Beslutningsdyktige som Jan Helge og Finn Bjørn bestilte de omgående hver sin modell av S/S Volo, spesifikasjoner ble ettersendt.

De nydelige modellene står i dag i Åsehagen og Sokneprest Heffermehls vei.

I 53 I

En familie krønike Hvor vi overnattet tok vi litt på sparket, frie som vi var når reiste med egen bil.

Dessuten var det utenom turistsesongen.

Denne natten fant vi et Bed & Breakfast sted i Knysna. Etter først å ha blitt nøye vurdert av verten, fikk vi beskjed om at det var ledig plass, og jernporten ble åpnet. Vi var de eneste gjestene den natten.

Neste dag hadde vi i lunsjstopp i J-Bay, surfernes paradis. Her møter de store bølgene som blir dannet av stormene i Sørishavet, det afrikanske fastlandet. Vi surfet ikke, men fikk smake på grillet hummer (Rock lobster). Den norske hummeren er bedre, eller var det kanskje kokken?

I solnedgangen kjørte vi i gjennom en forstad til Port Elisabeth. Byen er kjent fra vår

barndom som en av havnene i brettspillet «Navigare». Vi fant et eksklusivt B&B en time nord for byen, Elefant House hette stedet. Overnattingen var i en hytte med stråtak. Men vi utnyttet tiden godt og dro på guidet nattsafari i Addo Nasjonalpark.

Vi måtte pakke oss godt inn i varme klær, den sørafrikanske natten kan være kald. Fra lasteplanet på en større bil og i lyskjeglen fikk vi se villsvin, elefanter, struts m.m.

Morgen etter dro vi inn i samme parken, men nå med egen bil og uten guide.

Da fikk vi ikke se så mange dyr, m.a.o. guide er en stor fordel. Addo nasjonalpark har en stamme med elefanter nesten uten støttenner. Hele parken på om lag 100 km2 er inngjerdet med høye jernbanesviller for å hindre de å komme ut.

Opptil ca. 1960 gikk elefantene fritt og

Jakob Rørvik, Jan Helge Rørvik, Finn Bjørn Rørvik, Carl Jakob Rørvik Connie Sharp, Hazel Schlapphoff, Marjorie Stuthard, Jenny Bezuidenhout, Doreen Snow.

levde av alt hva appelsinfarmene i området kunne tilby. De eldste elefantene i Addo husker fremdeles den gode lukten av favorittmaten. Derfor fikk vi ikke lov til å ha appelsiner med oss inn i parken, selv ikke innelåst i bagasje rommet.

industrien. Men en av de første vinsjene de laget, kanskje det første, finner vi nå på en strand i Afrika.

Bushmanns River: Fredag 14. – søndag 17. oktober

Og der på stranden ringer vi mor som var på Evje sammen med Åse, mens vi var sammen med hennes to kusiner, June og Marjorie. Nå var sirkelen sluttet. Det kunne gått annerledes, ikke langt øst og vest var det store klipper og meget urent farvann.

Hadde skipet gått på grunn litt lenger øst eller vest er det tvilsomt om mannskapet hadde blitt reddet.

Etter at Volo ble erklært for totalhavarert fordi kjølen var brukket, ble det holdt auksjon over det som ble kunne brukes. På et sommerhus ved stranden fikk vi se igjen kahyttdørene til Volo, og livbøyer. Dørene var meget pene, de var laget i mahogni for ikke å svelle i sjøen. Nå var de brukt som vanlige dører i huset, mer enn 100 år etter forliset.

På en restaurant i Bushmann River fant vi store veggbilder av det hava-

Hele tiden hadde vi strålende vær. Også denne torsdag ettermiddagen da vi kom fram til Bushmans River. Robbie møtte oss innfartsveien og guidet oss det siste stykket.

Og hvilken hjertelig mottagelse, i neste 100 år hadde familien ikke sett hverandre. To av mors kusiner, June og Marjorie, de siste av gjenlevende av Martins barn var der. Majorie spesielt hadde så mange ansiktstrekk som lignet på mor, en Knudsen uten tvil.

Kvelden gikk med til å dele slektshistorie.

Vi hadde med oss et ekstra eksemplar var boka far hadde laget om Volo, som inneholdt kopier av sjøforklaringen og andre original dokumenter. Dette var dokumenter som var ukjent for slekta vår der.

Stranden: Fredag morgen var vi klar til å reise ut på stranden. Robbie kjørte. Og der, vel en kilometers kjøring langs stranden kom vi fram til vraket. Ankerspillet og restene av noen spant stakk opp av sanden.

Arendal Jernstøperi Pusnes stod det på ankerspillet. Pusnes begynte å produsere vinsjer til i 1892, samme året som Volo ble gjort sjøklar for jomfruturen. Senere laget Pusnes vinsjer til handels- og hvalfangstflåten, og i de siste 10 årene til offshore

rerte skipet. Ankeret er en egen historie. Volo hadde to ankere, det ene ligger nok nedgravd i sanden et sted. Det andre ankeret ble plassert foran Rådhuset i byen etter først å ha blitt stjålet fra vraket, men ble tilbakelevert en mørk natt.

Det var tydelig at minnet om Volo ble holdt levende i Bushmans River. Det var et stort skip, og en dramatisk redningsaks-

Volo fra bedding til forlis

jon. Hele mannskapet ble reddet, inkludert skipskatten. Sånn sett endte det bra. Men for familien Knudsen ble forliset en økonomisk ruin, underforsikret som skuta var.

Bestefar forstod nok at seilskutetiden i Norge gikk mot slutten. Dampskipene var kommet og tok over. I Port Elisabeth området var det økonomiske oppgangstider.

Engelskmennene gikk inn med mye kapital, med det mål å kunne gjøre Sør Afrika til sin koloni. Boerkrigen skulle snart starte. Bestefar gikk inn i bygningsbransjen, «døren» var et fagbrev som murer.

Søndag morgen reiste vi fra Bushmans River og til flyplassen i Port Elisabeth. Og der møtte det opp flere slektninger og vi fikk en hyggelig time sammen. De kom rett fra gudstjeneste, etter at det ble hvisket i benkene at det var norske slektninger på flyplassen.

Så også der ble det en family reunion.

For oss var dette et minnet for livet.

I 55 I

En familie krønike

SLEKTEN I SØR AFRIKA

STÅENDE 1.

Majorie Stuthard Datter av Martin Knudsen Jan Helge, Jakob og Carl Jakob som stiger ombord flyet

2.

June Kozak Datter av Martin Knudsen 3.

Ivy Butt Butt slekten

Vi står i en stor slektssammenheng med forgreininger helt til Sør Afrika, dette vakre landet som bestefar snakket så vel om. Vi har en arv fra en driftig bestefar, som måtte streve for å skaffe seg et levebrød og underholde familien i Norge. Og vi står i takknemlighet til mor og far som har holdt historien om Volo levende og samlet inn så mye skriftlig materiale, fikk det innbundet og mangfoldiggjort. Og turen ble et kjært minne om far. Han elsket å være sammen med sønnene sine, og gledet seg over å kunne spandere denne turen på oss.

4.

Rosalind Jones Datter av Phyllis som er datter av Martin Knudsen 5.

Muriel Muttitt Datter av Thora som er datter av Martin Knudsen SITTENDE 1.

Hazel Schlaphoff Datter av Thora som er datter av Martin Knudsen Sør-Afrikansk slekt ved avskjed på flyplassen

2.

Rosland Jones Datter av Phyllis som er datter av Martin Knudsen

Volo fra bedding til forlis

Når jeg blader gjennom disse etterlatte papir, dokument og brev, er jeg glad og takknemlig for disse «skjulte skatter» Ruth Knudsen Rørvik

Når jeg blader gjennom disse etterlatte papir, dokument og brev, er jeg glad og takknemlig for disse «skjulte skatter» fordi de forteller så meget om Far og de holdninger, livsverdier og vaner han fikk med fra barndomshjemmet og årene til sjøs med sin Far. De kom til å prege han for livet.

Farfar Knut var 16 år eldre enn Farmor Mathilde. Han var 40 år da Karl så dagens lys. Siden fikk han åtte barn til med to års mellomrom. “Travle år for ni barnsmoren Mathilde”. Men likevel var økonomien på Skilsøya til 1896 god.

Far var førstestyrmann på Volo og 22 år gammel i 1896 da Volo forliste og farfar mistet skute og inntekt. Tante Sefa, yngst i barneflokken, var da 6 år. Og på grunn av økonomien, måtte farmor starte en kafé. Først på Tyholmen i Arendal, og senere i Welhavens gate i Oslo.

Tidlig begynte han sin sjømannskarriere.

Det fortelles at veslegutten sto på brygga og gråt da Sleipner lettet anker en vår og skulle i Østersjøfart. Da sendte skipperen båt i land for å hente gutten sin. Senere ble det mange seilaser med Faren. Og båndene mellom far og sønn var og forble sterke.

Karl var begynt på middelskolen da Sleipner lå på reden seilklar for Frankrike.

I 57 I

En familie krønike

Utferdstrangen ble for sterk, han kuttet ut skolen, og sto alene på kirkegulvet for å bli konfirmert fordi han ble lovet hyre ombord i Sleipner, som var «bound» for le Havre.

Det var hans Far som ble læreren for Karl.

Både i allmennfag og navigasjon. Og han var en god lærer og lærte han også det som en navigatør trenger for å gjøre seg forståelig på tysk, engelsk og fransk, for å klarere et skip i fremmed havn, som lasting, lossing og ny frakt for båten.

Far tok sitt styrmannssertifikat før han var fylt 14 år, og var 22 år når Volo forliste, og som førstestyrmann måtte han ordne opp med både båt og last på vestkysten av Afrika.

Kaptein Olsen reiste hjem og overlot alt til Far og han måtte også stå for sjøforklaringen.

Etter 12 år i Afrika ble engelsk hans annet morsmål.

Selv om Volos forlis kom til å gjøre en brå slutt på hans sjømannskarriere, kom disse år på et seilskutedekk til å prege Fars holdninger og måte å ordne sitt liv på. Kursen skulle settes og holdes til målet var nådd.

«Steady so». Dette var pedagogikken i hans oppdragelse av oss barn. “Kjølstripa skulle være rett! Snu deg og se efter at den er det! Hvis ikke, korriger! Ingen slengring!

Fest øyet på mål og styr mot det! “ «Skip-

shape» skulle alt være. Orden og ingen løse tauender på dekk! Slik han lærte oss, slik levde Far selv.

Trygt og godt var det å vokse opp på havstad. Far var likevektig, omsorgsfull, en kjærlig Far og husbond. Samarbeid og rutiner var nødvendig på et seilskip.

Far var født i 1874 og de kårene som er skildret i boken var de Far fikk oppleve.

Slik skulle det være i et hjem også, mente både Far og Mor. Et Ja eller Nei var udiskutabelt. «Hva sa mor? Da sier jeg det også » Ordrene var knappe og skulle lystres.

Men Far var aldri sint, men bestemt og lavmælt og kunne si ting med humør og gi gode råd underveis. Så var det fars rutiner med loggen. Den måtte føres hver dag Kort og knapt. Første februar 1953 står det «NO vind -5”. Antydning til sne i luften.

Ingen is i sundet. Veggklokken skulle trekkes, barometeret bankes på og avleses.

Den siste natten han levde sa han: «Nå har jeg snart nådd min himmelske hjemstavn, Ruth. Far var i sannhet en seiler på livets hav. Boken om Fars år i Afrika forteller om hans evne og vilje til å omstille seg fra sjøoffiser til emigrant, og satse på et nytt yrke nom murer og bygningsmann etter Volos forlis i 1896.

Det arbeidet som Jakob har gjort med å ordne hans papirer er interessant lesning om Fars år i Afrika. Den forteller også om hvordan han tok seg av Martin og Otto som var hos ham i Afrika og nå som faren var «Skipper Skuteløs» og uten inntekt, var det far som måtte støtte til familien på Skilsøya.

Far var hjemme to ganger i 1900 og 1905 på de 12 årene. Da ble ham kjemt med Tora Pedersen. Men da han 17. Mai fridde til henne og ba han bli med til Afrika.

Så i 1908 kom han hjem, giftet seg med Tora, og omstilte seg nok en gang. Nå var det bondeyrket han satset på. Men papirene viser at som bonde passet han ikke.

Men mormor hadde en plan. Tømmerparken på Havstad var til salgs. Mormor var en klok kvinne og så mulighetene der for en brenselforretning. I 1911 kjøpte Far Havstad, og han angret aldri på at han fulgte mormors råd.

Mitt barndomshjem på Havstad ble renovert i 1994 og loftet ryddet for saker og ting, kister og regnskapsbøker fra 1911 til 1984. De var, sirlig ordnet og arkivert der oppe. I kister fant vi dagbøker, brev, dokumenter og foto. Disse skjulte skatter er kopiert og danner grunnlaget for denne boken og C.B Knudsens liv før ekteskapet.

Med pietet har Jakob ordnet dette samleverket etter årstall med tekst og bilder.

Slik at dere selv kunne danne dere et bilde av hans oppvekst og utvikling til en god samfunnsborger, ansett og respektert som forretningsmann og menneske. Avholdt av familien og sin store vennekrets.

Seilskutetida skapte menge slike dyktige og solide personligheter. Derfor er det tatt med så mye kulturhistorie fra «gyldne år» i Arendalshistorie og fra levekår i Afrika rundt århundreskiftet. Dette gir dere en bakgrunn som forteller om det tidskillet jeg faktisk har opplevet da det ebbet ut og hørte så ofte omtalt i min barndom.

Far fortalte ofte og gjerne om folk, land og «dyrene i Afrika». Det hendte at Finn og jeg drømte oss redde, listet oss inn til Mor og Far og la oss trøst under den store sjakalskinnfellen, som var foret med rød sateng. I kalde vinternetter dekket den over hele dem store sengen deres. Den fellen fant vi igjen i en digerAfrika-flyttekasse»

da vi ryddet på loftet. Der var en liten fell til. De duftet av naftalin og var like fine.

I Afrika holdt Far hest, for han måtte bruke den som fremkomstmiddel fra byggeplass til byggeplass. Alltid hadde han revolver i belte på disse turene og han har nok felt mange av disse «Afrika-revene» som vi kalte sjakalen. Med på lasset hadde far også en spesiallaget tegne/skrivepult for sine tegne saker og papirer. Denne ambulerende pult er i Carl Jakobs eie og mange av fars «arkitekttegninger» også.

Onkel Otto hadde rosemalt kassa. Far var glad i Afrika og mår vinterstormen ulte her hjemme og sneen veltet ned tenkte far ofte på solskinnslandet. Da sa han «Men det er jo kulda vi lever av». Far var et positivt menneske i tanker ord og gjerninger. Du var trygg og glad når far var der. Han var en humorist. Da han ble eldre, sette han pris på et jeg holdt tale for han på geburtsdagen sin.

Da leste jeg ofte Hovdens hyllest til sin far. Den synes jeg passet til min far også.

Handa hans far min var sliten og hard Og skrukkut som gamalt horn.

Ho fekk si bragd på den magre gard I træling for kone og born Fekk ho sin svip av den tungføre år I andror så mang ei stund Og jamt om natta ho var så sår, Hans auga det fekk ikkje blund.

Handa hans far min, eg gløymer kje ho Med fingrane krøkt av meln, Ho ligg og skin mitt minne no Så fin som ein perlestein.

Tidt når eg valknar og båten driv av, Eg tykkjer hans trugne hand Enn ror ved sida mot straum og hav Og bergar meg båten i land.

Far du var ikke bare en arbeidsmann og et kulturmenneske, men en Far vi elsket og var stolte av å ha. Far var en sliter som aldri

sparte seg. Han var arbeidsglad og arbeidsom, men ikke trell. Helg var ikke helg for Far. Men om søndagskvelden kunne han ofte si ”Å, jeg er så glad for i morgen er det mandag og da kan jeg arbeide igjen” Søndagen brukte Far til lesing, aviser og bøker. Han var ikke bare arbeidsmann men et kulturmenneske. Derfor passet også den sangen om Far. Kunnskap skal styra rike og land Og yrke skal båten bera, Og ingen må vera ein styresmann Som ikkje en mann kan vera.

Vår jord skal odlast og dyrkast på Av sterke og harde hende, Så gutar kan føde og klede få og veksa til sterke menner.

All æra må liggja i ærleg strev og beda i sanningstempel.

Og den som av Gud fekk sitt adels-brev, han treng ikkje kongens stempel.

Takk Far for det lune og jevne humøret og måten du oppdro oss barn på og miljøet du og mor skapte i barndomshjemmet. Dere var ikke bare glade i oss barn, men dere viste det i deres daglige omsorg og positive innstilling til oss i medgang og motgang. Minnet om Far og det han betydde for oss barn for så mange andre er så rikt og omfattende at jeg makter ikke å fange det inn i få ord.

Men foto og dokument Jakob har montert og knyttet sammen med noen anmerkninger, vil gi dere et gløtt inn i livet til en mann som tok omstillinger og utfordringer underveis og gjorde noe positivt ut av det. I dag setter samfunnet inn ressurser når kriser rammer en person for å omskolere han til et nytt yrke. Før var det opp til en selv å skape et nytt levebrød. Far var en av de mange som gjorde det, og med pågangsmot lyktes han.

Volo fra bedding til forlis

I 59 I

En familie krønike

Volo - en familiekrønike.

Finn Bjørn Rørvik

Havstad ca 1900.

Jakob og Finn Bjørn ved Volo vraket I min barndom var Havstad og familien vår på Risøya ett. Havstad var tyngdepunktet som bar den delen av familien Knudsens historie som vi opplevde oss som en del av. Det gamle innhuset - hovedhuset - rommet så mye av familiens historie. Hvor gammelt det egentlig er, vet jeg ikke, men i familiens eie har det vært fra 1909. Vi ble alle preget i oppveksten av sterke slektsbånd både i fest og i hverdag. Naturlig var det derfor at alle vi tre brødre er oppkalt etter familien på Havstad. Carl Jakob etter begge våre bestefedre, Carl på Havstad

og Jakob i Eirik. Jeg fikk samme navn som onkel Finn Bjørn, og Jan Helge etter onkel Jan og bestemor i Eirik, Helene.

Onkel Jan var egentlig oppkalt etter bestefar og het egentlig Carl Bjarne.

Bestemor bestemte det navnet, men bestefar var både myndig og beskjeden og han ville ikke ha slik ære. Så presten hadde riktignok døpt yngste sønnen Carl Bjarne, men gutten var ikke tørr i hårbunnen før det navnet kun var til bruk i kirkebøkene. Gutten skulle hete Jan, og Jan ble det. Vi var godt voksne før vi ble klar over denne navneforvirring og

forklaringen. Det var et ikke tema. Det var bare slik og egentlig helt naturlig.

Mange kvinner på Sørlandskysten hadde menn som seilte på sjøen. De måtte styre hjemmene på vegne av både seg selv og sin ektefelle, og mange ble enker.

Bestemor var nest eldst i søskenflokken på 5, og ble farløs i 1892 da hun var 9 år gammel. Da bestefar kom hjem fra Sør-Afrika i 1906, traff han bestemor og Amour skjøt sine piler. Thora Cathrine hadde hatt friere før, men da sa hennes mor, som het Goline, at den eldste går først. Så ble det Mathilde som ble

gift med Rangbert Arntsen, og Thora Cathrine ble forlovet med bestefar. Men noe giftemål ble det ikke snakk om i første omgang. Goline hadde mistet mannen sin på havet 14 år før, og hvis datteren ble med Carl Bernard til Sør Afrika, regnet hun med aldri å få se henne igjen. Så bestefar måtte dra tilbake til Sør Afrika alene for å skjøtte sitt byggefirma der. I 1908 kom han tilbake til Norge for godt, giftet seg og kjøpte en gård på Nøtterøy ved Tønsberg. Men bestefar trivdes ikke som bonde. Så da hans svigermor fortalte at Havstad var

for salgs, solgte de gården i 1909, kjøpte Havstad og flyttet tilbake til Arendal. De første minnene mine om bestemor og bestefar - Thora og Carl - er noe uklare.

Jeg husker et besøk på Havstad før jeg var begynt på skolen. Bestefar satt i glasshuset under verandaen. Han fulgte med på driften på kulltomta, men nå som pensjonist og noe tiltagende dement. I følge mor hadde han slag i eldre år. Jeg minnes at jeg satt på fanget til en stor mann som jeg hadde stor respekt for. ”Det heter ikke hæ - det heter hva! ” husker jeg han sa. Da jeg engang nevnte

dette for mor, ble hun nesten ulykkelig, fordi bestefar var en snill og omsorgsfull person, - og han ønsket oss jo bare vel.

Bestefar var seilskutemann. Han var oppvokst på skutedekket der hans far var kaptein. Mor fortalte at om kvelden når hun og de små brødrene skulle legge seg, så gikk de inn til bestefar som satt i stua for å si god natt. De sto på linje når ordren ”eyes front” lød, så inspisere han sitt ”mannskap” og gav de en god nattaklem. På Havstad var det en bratt skipstrapp i teak som førte opp til loftet.

Volo fra bedding til forlis

Havstad 1940. Kong Sigurd som kommer med koks til Havstad.

Dette var skjell som sjøfolka kom hjem med til Arendal etter langfart i tropiske farvann. Disse lå bestestua på Havstad.

Der var det et halvmørkt rom fylt av arbeidsklær som hang til tørk, og det luktet av møllkuler og mystikk. Jeg husker at der stod det kister med tegninger av hus bestefar bygde i Sør Afrika.

Og der var kofferter med merker som East London – Southampton, skikkelig reisegods fra den tiden han var i Afrika.

På veggen i stua hang et oljemaleri av S/S Volo. Barken Volo var skuta som det ble snakket om igjen og om igjen.

Vi vokste opp med navn som Martin og Bushmanns River, havari, berging og det økonomiske forliset for familien i

I 61 I

En familie krønike

hjemme i Arendal. Skonnerten Sleipner derimot, som var familien første parts eide seilskute, var det sjelden snakk om.

Bestefar snakket om solskinnslandet der sør, og lengtet nok ofte tilbake til den tiden han bodde der. Den første tiden i Sør Afrika jobbet han hos en pølsemaker.

Mor sa ofte at bestefar spiste ikke pølser, fordi han viste hva som var i dem. Mens han jobbet tok han fagbrev som murer og startet sitt eget byggefirma. Martin, hans yngre bror, jobbet i dette firmaet.

Fri og frank så vi bestefar for oss der han red på sin hest fra byggeplass til

byggeplass og skjøt med sin pistol og gevær om nødvendig. Pistolen ble gravd ned under krigen i hagen på Havstad og ble funnet av oss senere. Den var knapt kjennelig slik den var rustet i stykker.

På Havstad kan jeg ikke huske at det var hattestativ. Men i gangen hang der dyrehoder med horn som en kunne henge klær og hatt på. Dette var fra dyr bestefar hadde skutt i Sør Afrika. Bestemor var oppvokst med sin mor Goline og sine 4 søsken på Skudreisa på Tromøy, mens far hennes, David Pedersen, var kaptein på S/S Garfield. Han seilte i langfart og var borte år om gangen. I 1892 lå skuta i

Santos i Brasil og venta på frakt. Det var brutt ut gulfeber i byen og han besøkte mannskap som ble innlagt på hospital i byen. Han ble selv smittet og døde 10. februar 1892 i rom sjø. Han fikk sin våte grav i Syd Atlanteren omtrent samtidig som Volo la ut på sin første tur. Da presten kom med sørgebudskapet til Goline, sa hun ”Du trenger ikke å si noe, jeg vet det. Har følt det lenge, David er død”.

Når bestemor var kledd for å gå på besøk eller i kirke, gikk hun alltid i sort; Sort kjole, sort hatt, sort veske, og en pels

av sølvrev over skuldrene. Jeg husker at hun brukte et hvitt håndkle som hun la over bringa som hun la brødet mot når hun skar brød skiver. Er det rart en husker slikt? Hun brukte ikke brødfjøl.

Når hun kom til Risøya på besøk med onkel Jan eller onkel Finn som var sjåfør, var der alltid noe i den sorte veska. Som oftest var det små pakker med rosiner, søte rosiner fra California.

Til vår forundring ble vi fortalt at dette egentlig var druer. Dette var en tid da vi ikke kjente til druer i vår lokale

matbutikk. På Havstad satt ”mommo”, som vi gjerne kalte henne, på kjøkkenet eller bak den store kontorpulten på kontoret. Hun styrte hjem og bedrift fra disse to rom. Hun var stille, snakket forsiktig og var varsom. Jeg husker til min forundring at det første hun leste hver morgen i Agderposten var dødsannonsene, og så kommenterte hun og onkel Jan disse. Som handelsmenn og bofaste i Arendal kjente de mange mennesker.

Bestemor hadde handelsbrev og hun

Volo fra bedding til forlis

I 63 I

En familie krønike høre om fordi jeg da fikk så lett vondt i ryggen”. Bestefar og bestemor drev bensinsalg fra Standard Oil pumpa på koltomta. ”Du Knudsen kan jeg få kjøpt litt bensin”. Det står en og roper kl. 4 på morgenen. ”Jeg trenger ikke mye, jeg skal bare inn til byen”.

”Hyttebåten” ”Det er på loftet på Havstad flere variasjoner av hyttebåt- foto .Den ble bygget under 1.ste verdenskrig i koksbua ( nå kontorbygg og før det ble koksbu var det materiallager for ”trelastparken” ) av båtbygger Nilsen - kilen i bedhusbakken.

Far drev båtskyss like frem til 2.dre verdenskrig. Han hadde 3 båter. Sjekta hvitmalt ( den fikk jeg bruke) Hyttebåten ble nr 2.

Raceren nr 3. Fotograf Wilde tok mange foto av Arendal og båten. Han kjørte han i skyss når han tok foto av Arendal og omegn.

Hyttebåten var koselig med røde tykke gardiner m/ dusker , slik det var skikk på dampbåter. Hjørnehylle med glass og karaffel med vann. Stoppede benker langsetter og mahognybord med duk og parafinlamper i taket, og egen skyveinnrettning i taket for luft - og du kunne stå opprett der. På bildet er far og Finn bakerst. Far hadde skinnpels og pels støvler. Måtte stå ute forran å styre i all slags vær. ” Tekst bak på bilde ; Ruth Rørvik

var den formelle forretningsføreren i TC Knudsen as. Hun hadde oversikten over det økonomiske. Mor fortalte at hun summerte to sifre samtidig når hun lot fingrene gli ned i regnskapsbøkene.

Hun førte regnskap og styrte bedriften bak sin store kontorpult. Den sto i kontoret som lå vegg i vegg med kjøkkenet. Bestefar han elsket å være i fysisk arbeid og planlegge driften og utbygging av forretningen deres. På søndager gikk han i Metodistkirken, leste avisa og leste skjønnlitteratur.

I og Havstad II. Den siste ble bygd på Skilsøy båtbyggeri og da den ble bygd rodde han hver kveld over Tromøysund for å følge med på byggeprosessen. Mor var ofte med ham på dette. Han hadde en stor saueskinns pesk som han hadde på seg når han skysset året rundt i åpen båt fra Arendal og ned til Tvedestrand.

Vi hadde den fellen i mange år på Risøya. Vi trodde den var fra isbjørn.

Isbjørn - sto liksom mer i stil med bestefars liv. Hvor den til sist, ble av vet jeg ikke.

Bestefar elsket sjøen og drev skyss forretning med en staselig plattgatter.

Han hadde til sammen to båter, Havstad

Båten- Havstad II - solgte vi da onkel Jan døde i 1984. Den er nå tatt godt vare på og er fint restaurert, som et

møbel. Den har etter dette vært vist frem på Risør trebåt festival. I Arendal ble den en periode kalt kongebåten, da kong Håkon ble skysset i den mellom kongeskipet og Pollen under besøket like etter krigen. Onkel Jan sa ofte at den båten søkker jeg ned på dypt vann før jeg selger den. Den var han så bundet til og hadde så mange minner om. Om sommeren kom han ofte til Risøya på søndagstur i denne, og bestemor satt akter.

Når søndags kvelden kom gledet bestefar seg til en ny arbeidsuke, men snakket noen om arbeid på søndagen brukte han å si at – ”det ville jeg ikke

Bestefar fortalte også om kokken ombord på seilskuta. Han var dårlig til å holde orden. Da styrmann Knudsen klaget, svarte kokken -” Du Knudsen, det skal være i orden når vi kommer innom Torungen”.

Stor var trøsten når spørsmålet ble stilt i det Indiske hav. (Hva mener du tørsten ??) Bestefar sa ofte at ”ingen ser hvor lang tid et arbeid har tatt, men alle se hvordan det er gjort.”

Under krigen fikk de på Havstad en irske setter som ble kalt Caddy. Den elsket han. ”En hund er den eneste sanne kjærlighet du for kjøpt for penger”, sa han. ”Hvordan hadde naboen det? ” spurte bestemor da han kom hjem fra en søndagstur med Caddy. Skøyeraktig svarte bestefar at det visste han ikke, fordi da ”jeg var ferdig med å snakke om Caddy, så måtte jeg gå”.

Hørte han noe rundt middagsbordet som ikke var hyggelig og som han ikke ville ha noe prat om sa han ”Det er sannelig fine roser i hagen nå”. Da visste familien at nå fikk de la det aktuelle temaet ligge dødt. Ble det sagt noe ufordelaktig om noen, brukte han å si

”Jeg er heldig som får bo sammen med en feilfri familie”.

Bestemor og bestefar var gavmilde mennesker, og de støttet opp om mange trengende og om menigheten sin. Men dette var noe som skjedde så i det stille at jeg kun har fragmentert kunnskap om dette. Mors brødre, Jan og Finn, fulgte opp denne måten å leve på. De hadde den samme lune humor, streng arbeidsmoral koblet med flittighet, gavmildhet og nøysomhet.

Min mor siterte ofte ”Stor arv der er for mannen av godt folk å være” og ”det å komme fra gode grender hvor en ikke banker på når en går på besøk”. Dette er arv som bygger mennesket og gir en god livskapital. Min generasjon har fått erfart sannheten i disse ord.

Mor hadde 4 brødre. To av dem het Knud David. Den første Knud druknet 5 år gammel fra knatten like nedenfor hovedhuset. Mor fortalte at det var hun som skulle passe på ham. I mange år gikk hun med kvaler fordi hun følte at bestemor klandret henne for denne ulykken. Da bestemor mange år senere skjønte hva datteren gikk og tenkte, ble hun så ulykkelig. Aldri hadde hun klandret min mor - sin datter Ruth -for det som skjedde. Mor var jo bare noen få år eldre og selv et barn da ulykken rammet.

Men drukningsulykken preget mor hele livet. Da bestemor igjen fikk en sønn ble han også kalt Knud David. Mor

sa også ofte at hun ikke ønsket å bli dement som bestefar. Hun bekymret seg for dette. Jeg husker ikke at bestefar døde eller hans begravelse. Men bestemors husker jeg godt. Det var kaldt og det snødde, og begravelsen var i gravkapellet ved Barbu kirke. Hun lå i åpen kiste på bestestua på Havstad frem til begravelsen. Det var det første døde mennesket jeg så. Man husker slikt. Jeg husker også all sorgen i hjemmet på Havstad, De voksne gråt. Onkel Jan var nok spesielt knyttet til sin mor. Han sa flere ganger at nå hadde han mistet sin beste venn. Da onkel Jan lå for døden, sa han, at nå ventet det ham bare å få møte sine foreldre igjen, og det skulle bli godt.

Bestemor og bestefar ligger begravd på familiegravstedet like utenfor gravkapellet i Barbu. Der hviler også min mor og far sammen med onkel Jan, onkel Finn og tante Alfhild som var gift med onkel Finn. Familien Knudsen var metodister. Det var en arv fra seilskute tiden og vekkelsen i England på 1800 tallet. Kremering var tradisjon i familien. Derfor hviler så mange i familien der på dette lille grav stedet. Far ligger i kiste. For ham var kremering en fremmed tanke.

Havstad var et ganske stort 2 etasjers sørlandshus, med loft og en liten frost fri kjeller. Det var enkle vinduer, tømret, uisolert og kaldt. På loftet var det støpt gulv. Bestefar elsket betong tror jeg. Han siterte ofte en svensk murer som fikk klage på det arbeidet han hadde gjort: ”På lang avstand og

Volo fra bedding til forlis

I 65 I

En familie krønike bygården i Strandgaten.

De siste 25 årene har utviklingen vært motsatt. Disse årene har midler og tanker vært satt inn på å rydde opp på kulltomta og videreutvikle Havstad.

Bygården ble tappet for midler og faktisk solgt ut av familien nå i 2013. Et kapittel i vår krønike er over med de.

med svake øgon er det blitt riktig så bra”.

Bestefar støpte hele livet. I den våte betongen skrev han alltid, uansett når han støpte, 17. mai og året støypearbeidet var gjort. 17 mai var dagen han ble forlovet med bestemor.

Dette er en skikk vi har videreført i vår familie. Ser du på Havstad, eller på bryggene på Vollen og annet støypearbeid vil du en eller annen plass alltid finne 17. mai og året jobben ble gjort. Tradisjoner skal en ikke forakte.

Da vi bygde om hovedhuset på Havstad, lurte vi fælt på hvordan vi skulle takle betonggulvet på loftet. Men vår kjære familie-snekker Arild Oland, slo det i stykker med slegge og bar det ut av huset til containeren. Ombygging medførte at over 40 containere ble kjørt på søpla. Badet hadde en egen vedfyrt

ovn, som ble fyrt opp når det trengtes varmt vann til badekaret. Der var en strømmåler med en rød pil på kjøkkenet som viste det løpende strømforbruket, og det ble passet på at forbruket var uten overforbruk. Nøysomhet og gavmildhet preget husholdet. Da bestemor døde, bodde onkel Jan alene i huset frem til han døde i 1984. Lite eller intet ble forandret. I kjøkkenet stod det samme amerikanske kjøleskapet som ble kjøpt en gang på 50 tallet, det samme dekketøyet og de slitte krusene.

Onkel Jan drev glassmagasin sammen med tante Alfhild da onkel Finn døde, men det kunne en ikke se i hans hjem.

Da vi brødre tok over Havstad i forbindelse med arveoppgjøret, begynte et mangeårig moderniserings-program av eiendommen. I 1996 ble hovedhuset på Havstad totalt renovert og bygd om til 2 leiligheter. Det var opprinnelig to

leiligheter i huset den gang mor vokste opp. I mors tidlige barneår bodde det andre familier i huset også. Bestefar og bestemor bygde om huset i sin tid. De byttet vinduer i fronten, bygde veranda og sol stue i front, kledde østveggen med eternitt plater m.m.

Kulltomta var også et kontinuerlig byggeprosjekt. Det ble fylt masse i sjøen. Det ble bygget båthus, brygger og kaianlegg, kraner og siloanlegg.

En gammel lagerbu ble bygget om til kolbu, senere kom lagerbygg og garasje anlegg. I de årene vi har eid Havstad, har prosessen fortsatt.

Onkel Jan ønske var at vi skulle ta tak i oppgavene på Havstad. Etter at kullforretningen opphørte i 1974 etter flere milde vintre, ble det et forfall på eiendommen. All ledig kapital og arbeidsinnsats ble satt inn på forretningsdriften i glassmagasinet og

Renovering og utbygging av Havstad har vært en oppgave som vi ikke har regnet på. Den bare måtte gjøres av respekt for våre forfedre. Far var veldig aktiv de første årene i dette arbeidet og sto på seint og tidlig. Han ville holde sitt løfte til onkel Jan og det gledet mor veldig. Uten fars pågangsmot og arbeidskapasitet hadde vi aldri lykkes med å få opparbeidet eiendommen til det den er i dag. ”Nå skulle onkel Jan og onkel Finn ha sett det, da hadde de vært glade” sa de begge ofte. Mor snakket om at det var i tråd med ånden på Havstad. Ånden på Havstad var et godt og vidt begrep, men samhold er et nøkkelord i denne ”ånden.”

Epilog Aldri trodde vi at vi noen gang selv skulle få komme til dette Afrika og se stranden der Volo forliste i 1896 og at vi skulle finne rester av skuta og møte slekta vår i dette landet. Høsten 1999 fikk vi oppleve det, da far inviterte til en guttetur med oss tre brødre. Og senere i 2002 var Jan Helge og jeg sammen med våre ektefeller en tur nedover. I 2004 var Ingunn og Carl Jakob sammen med et vennepar en

tur nedover. Det er en annen historie.

Erlend og Solveig- 4de generasjon har også besøkt Bushmanns river.

Det gjorde de våren 2011 da de var utplassert i Cape Town som en del av psykologistudiet. Men det sluttet på en måte en ring i vår familiekrønike over 4 generasjoner, og drøye hundre år.

Det hadde vært godt om onkel Jan og onkel Finn hadde fått levd lenger. Onkel Finn døde raskt av nyresvikt i 1974 og onkel Jan ble syk sommeren 1984 i mitt bryllup, kom direkte på sykehuset i Arendal - fikk diagnosen lungekreft og døde i løpet av få uker. Han kom aldri hjem igjen. Det hele var bare nitrist.

Han burde fått ha sine siste dager på Havstad. Hadde de fått leve, hadde

de kanskje også kunnet stå på stranda sammen med oss der ved utløpet av Bushmanns River. Ei strand og et punkt der et ankerspill dukker opp av sanden i blant med påskriften ”Pusnes mekaniske verksted Arendal ”. Der forliste faren deres, min bestefar, og familien hjemme sto igjen på bar bakke.

Over var også deres seilskutetid, der og da, med dette havariet. Ett dramatisk skipsforlis, en strand på den andre siden av jorda. I sum skapte dette et håndfast og konkret vendepunkt i vår familiekrønike.

Volo fra bedding til forlis

I 67 I

En familie krønike

Appendix: Hyrekontrakter - CB Knudsen Brev fra Cape Town 1896 Vart Land 1998 - Opp av Sanden Agderposten 1972 - Volo Sunday Times - Butts of the Day Agderposten 1969 - John Møller Fars Bortgang - Ruth Rørvik

Stranden nær Bushmans River

Volo fra bedding til forlis

I 69 I

En familie krønike

Avisutklipp om Volo

SØR-AFRIKANER VIL SKRIVE HISTORIE OM ARENDALSBARK KAN NOEN GI OPPLYSNINGER OM “VOLO”?

Stadig flere opplysninger om Arendalsbarken «Volo»

Agderposten oppsporte seilskute fra 1896!

Det dukker nå opp stadig nye opplysninger om Arendalsbarken «Volo» som i 1896 strandet ved Bushman River i Sør-Afrika. Kjøpmannen Finn B. Knudsen, Havstad, kan for eksempel fortelle at båten ble bygget for hans bestefar, Knut Knudsen, som var parthaver. Og Finn B. Knudsens far var styrmann om bord da «Volo» havarerte.

Han har da også fortalt om hvor hjelpsomme de var der nede og hvor hyggelig de hadde de mens de var der.

-- Den skuta var reistrert i Arendal og ble ført av skipsfører K. Knudsen – bestefar til Knudsen – Havstad brødrene Arendal.

Husker jeg ikke feil var hans sønn Carl med som styrmann den gang den gikk ned. Iallfall har vi alle opplysningen om barken i Sjømanssforeninges arkiv, sier sjøkaptein Georg Andersen, Hisøy, da vi forelegger ham et nyhetstelegram fra Oslo, hvor det heter at en sørafrikaner har henvendt seg til Forsvarts overkommando for å få opplysninger om den norske barken «Volo» som forliste ved Port Elizabeth 6. mars. 1896.

Mannen som har landsted like i nærheten har samlet en del bilder av båten og mannskapet. Nå ønsker han å vite årsaken til forliset og hva som skjedde med mannskapet. Han kan opplyse at treverket på båten er godt bevart. Georg Andersen kan fortelle at man også har bilder av skuta og av den dramatiserte situasjonen da mannskapet vasset i land etter strandingen. Sjøfarthistoriker Birger Dannevig opplyser til Agderposten at så vidt han vet skal det finnes et maleri i Arendal av den strandede skuta. En av skipets redere var for øvrig Chr. Eyde – far til Sam Eyde.

For øvrig sier Finn B. Knudsen at det kaptein Møller opplyste i Agderposten i går, stemmer helt overens med det hans far i sin tid fortalte.

Det er også brakt på der rene at kaptein Marin K. Olsen som førte «Volo» den gang, har en datter i Arendal, nemlig fru postmester Gundersen. Selv var hun bare 6 år gammel da «Volo» havarerte, så hun husker selvsagt lite fra hendelsen, men hun husker at hennes far fortalte om havariet. Kaptein Olsen døde i 1922.

Butts of the day The Sunday Times South Africa's best selling newspaper In search of "old John Butt", a local whom we were told could tell a few stories about Kenton-on-Sea, we ended up at Stanley's on the Grahamstown road. He was not available but "young John Butt" was. It was a reminder as to how places originate. Stanley's, perched on a high ground overlooking the Kariega River, is more than a restaurant with a stunning vista (above). It is on the last portion of South Gorah farm, which was the original Kenton-on-Sea purchased by John's ancestor, British settler Charles Butt, in 1822. Charles Butt single-handedly rescued the crew of the sinking Volo, a Norwegian timber ship in 1863. The wood carried by the ship still lives in the rafters of the Kenton Hotel, which has unfortunately closed down. Stanley Butt a later descendant, designed and built the ButtCatt, which, we were told, is the best commercial fishing boat around.

Young John is still involved in their building.

Hvem kan gi opplysninger om Arendalsbarken “Volo”, som i 1896 strandet i Sør Afrika?

Gjennom det norske generalkonsulatet i Cape Town har Agderposten mottat et brev fra en Mr. N.P Fawcett, som blant annet skriver: 6 mars 1896 strandet den norske barken “Volo” ved munningen av Bushmans river i Sør-afrika.

Kapteinen, Arendalsmannen Martin K. Oholsson og hans tolv mann store besetning ble berget i land av Mr. Charles Butt på Kentonfarmen i distriktet. Denne farmen er i dag blitt til et hotell på et stort og kjent feriested, og foran hotellet - synlig for hvermann står to kjempestore Norfolk furutrær. Historien vet å fortelle at kaptein Ohlsson forærte små-trærne til Mr. Butt som et symbolsk bevis på takknemlighet overfor redningsmannen. Jeg er nmed å skrive ned dene begivenheten så beretningen skal komme samtidig med årsdagen. ALle mulige opplysninger om “Volo” og kaptein “Ohlsson blir mottat med takk. I ganske særlig grad skulle jeg sette på utdrag av loggbøkene. Et nummer av “Eastern province Herald” fra den tid forliset skjedde nevner at kapteinen kom til Port Elizabeth fra Crahamstown, for å snakke med konsulen. Dermed oppfordrer vi våre lesere til å granske hukommelsen for om mulig å hjelpe Mr. Fawcett.

Agderposten har også henvendt seg til fylkesarkivar Aalholm, som opplyser at man i Arkivet gar barken “volo” notert, Ifølge kartotekets forliste barken ved East London i 1896. Barken var bygget i 1891, var på 616 tonn og tilhørte rederiet Chr. Eyde & Hein.

Ifølge akrivets oppgaver skal det være kaptein K. Knudsen som førte skipet, ikke Ohlsson som oppgitt i brevet fra Sør-Afrika. Dette stemmer jo dårlig overens, men fylkesarkivaren mener at forklaringen muligens er den at Knudsen var Skipets fører, men i tiden før forliset hadde overlatt kommandoen sin til sin førstestyrmann uten at dette var ført noe sted.

Det hendte ikke sjelden at en skipper overlot sin båt til førstestyrmannen en tid, dersom skipperen slev hadde vært lenge ute å seilt.

Volo fra bedding til forlis

I 71 I

En familie krønike

Tåkelurens triste dur trengte gjennom natten og bølgenes torden. Tidlig på morgenen var det fortsatt kaldt i den solen banet vei gjennom den tykke tåken. Folk som bodde ved utløpet av Bushmanselva i Sør Afrika skimtet et skip i brenningene like ved stranden.

Sjøen slo nådeløst ned på dekket. Vinden pisket. Tolv men holdt seg fast i riggen. Den ville kysten hadde krevet nok en skipsoffer. En livbøye lå ved stranden. Der sto det “Volo”.

Skipets kaptein, Martin Olsen, var min oldefar.

Sørøstkysten av Afrika kalles “den ville” eller “stormhavet”. Strekningen rundt kontinentets sørspiss inn i De indiske hav har vært fryktet av sjømenn i over 500 år. Det er gravplass for mange skip. Flere av dem norske.

Barken ‘Volo’ er en av disse. Over 100 år etter forliset diskuteres fortsatt redningsdåden, og det jaktes på deler av skipet og graves etter opplysninger om Arendal-skuta.

Volo var et fraktskip som mange andre.

Det ble nesten glemt. Men historien om det grasiøse har gradevis kommet fram, ut av den skiftende sanden der i 1896 forliste ved utløpet til Bushmnanselven i det som da var den britiske Kappkolonien.

Over hundre år etter at oldefar, sjøkaptein Martin Karinius Olsen, forliste på sørkysten av Sør-Afrika, oppsøkte jeg stedet der min familie satte sitt første merke på det veldige kontinent.

Jeg er ikke den første til å grave i Volos historie. Interessen har vokst gradvis. En lokalhistoriker fra Sør-Afrika kontaktet norske arkiver på 60-tallet. Agderposten brukte sine spalter til å etterlyse opplysninger. Dette var før vinden, elva og strømmen valgte å avsløre sin fangst. Før minnene ble håndfaste.

Avbildet

Stranden sør for utløpet av Bushmanselven i Sør-Afrika er bred og flat med finkornet hvit sand. Høye sanddyner reiser seg som forsvarere av innlandet. Like ved utløpet til Bushmanseleven ligger hytta The Barracks.

Clive Gardner er en eldre herre, som ser ut som en pensjonert britisk adelsmann. Farfaren skaffet seg eiendommen i 1895 for 28 pund. Han var kanskje en av de første som så Volo i nød.

På veggen har nå Clive bilder av skipet han har hørt om siden han var liten. Bildene ble tatt av en ukjent fotograf. Det er tre ulike motiv. Ett er fra forlisdagen. Seilene blafrer fortsatt i den sterke vinden. Sener ble det tatt bilde av båten på stranda, og ett av mannskapet. Disse bildene har hengt i det lokale hotellet ved Kenton-on-Sea og har vært oppbevart i familiesamlinger i Arendal.

Tre av dørene i The Barracks stammer fra Volo. De er montert opp ned.

‘Farfar fortalte hvordan de pleide å sike fra kanten av vraket, før det gikk helt i oppløsning. Under hele oppveksten har jeg sett metallbiter stikke opp av snaden der vi regner med at skipet lå’, foteller Clive.

Han begynte å samle informasjon om skipet

Ikke Småtteri

De gamle bildene og et tilfeldig møte lokket arendalskipperen Ole D Hein Nøklegåård inn i gravingen etter Volos historie. Fra sitt hus i Arendal, der han er nå pensjonist, ser han over fjorden til Bratteklev på Tromøya der skipsbyggmester Ole Martin Olsen in 1891 la siste hånd på sin femte bark, ‘Volo’, Skipsbyggeren var en av Arendals beste, og av de første som brukte tegninger.

På veggen i stuen har den tidligere sjømannen hengende et maleri av den stolte barken i havsnød. I mange år har han gransket skjebnen til skipet som tilhørte oldefarens rederi, Chr. Eyde & Hein.

Under sine 43 år til sjøs seilte Ole Hein Nøklegaard, mange ganger rundt sørspissen av Afrika. De siste årene som skipper for en supertanker.

‘Storstorm der nede er ikke småtterier. Du føler deg temmelig liten. Det var vår skrekk å skulle drive i alnd der’, forteller Nøklegaard.

Volo-interessen startet i 1968, da jeg var styrmann på en Caltex-tanker som losset i Mossel Bay litt nord for Cape Town. ‘Jeg kom i snakk med en oljemann som spurte hvor jeg kom fra. Jeg sa Arendal. Jeg husket fra barndommen at min bestemor hadde at prospektkort av Volo i sitt bokskap. Da jeg kom hjem til Arendal begynte jeg å undersøke. Hadde det ikke vært for det tilfeldige møte hadde jeg ikke visst noen ting’, sier Ole Hein Nøklegaard.

Det har tatt tid og vært moro. I Arendal har han holdt kåserier og fortalt historien til lokalavisene. Skipsgranskingen er blitt til slektsgransking.

Der er fortsatt familier i Arendal som hadde folk om bord, forteller Nøklegaard. Han viser fram det gamle bildet av manznskapet som står under seilet med navnet Volo tydelig. Trolig er det min oldefar som sitter for seg selv til venstre på bildet. Ved siden av ser vi de styrmennene.

Rømlingen

‘Men han der midt i klyngen til høyre tilhører ikke mannskapet’, forteller Nøklegaard.

‘Han var en fra Arendal og hadde rømt fra kone og barn. Til slutt kom han til Sør-Afrika. Da han hørte om forliset dro han til stedet for å hilse på folkene fra Arendal. Lite ante han at bildet ville bli gjengitt i lokalavisen i Norge. Kona kjente mannen igjen, og dro sporenstreks til Sør-Afrika for å hente ham. Hun måtte være her i to år før hun fikk han med seg hjem’, forteller Nøklegaard.

Volo fra bedding til forlis

En familie krønike

FREDAG 4. DESEMBER 1998 BARK «VOLO»: Michael Andersen vandrer mellom restene av etter en skute som forliste for over hundre år siden. Husker du historien om barken «Volo» av Arendal som forliste ved Bushmans River i Sør-Afrika mars 1896. Mannskapet på 12 ble berget, men forliset gjorde sterkt inntrykk på lokalbefolkningen.

Lasten kom i land og mannskapet fikk tak i sine personlige eiendeler, men skuta ble stående i sanden. Etter hvert forsvant restene av «Volo» i sanden. Den dukket opp igjen i 1970 og deler av vraket ble da fjernet. Så dekket sanden «Volo». I september i år var restene av «Volo» igjen synlige etter en storm. Olaug Andersen fra Hisøy besøkte Bushmans River akkurat da og har tatt dette bildet av en fordums stolt arendalsskute.

I 73 I

Volo fra bedding til forlis

I 75 I

En familie krønike

Granskingen hans vekker til liv monnene om Arendals gullalder som sjøfartsby. ‘I en årrekke hadde Arendal landets største seilskipsflæte og sterke redertradisjoner.

Mange skuter fra Arendal gikk til Sør-Afrika, der det var nybyggertid. Arendals-rederne så sitt snitt til å frakte trelast’, beretter Nøklegaard.

Mannskapet

Det var ikke første gang Volo hadde seilt på Sør-Afrika, men det var første gang kaptein Martin Olsen hadde kommandoen. Seilskutelivet var hardt. Som første styrmann hadde Carl Knudsen, med kallenavnet ‘Kjærlig’.

Som skipsdreng reiste 16-åringen Martin Knudsen. Det var begge sønner av skipets første skipper, Knud Knudsen. Carl Knudsen var meget skipsvant. Han hadde i flere år seilt sammen med faren, og hadde fått både sin utdannelse og konfirmantundervisning til sjøs.

Trolig hadde både Knudsen og Martin Olsen andlerer i skipet. Begge familiene opplevde nedgangstider etter forliset – ifølge avisrapporter noen dager etter forliset, var skipet bare delvis forsikret.

På en høyde med utsikt ned mot Bushmanselven, bor Pat Barnard. Firmaet hun driver har fått navnet ‘Volo Blinds’. Hennes morfar var Martin Knudsen. Patt og hennes mor, Olga Jube Kozak, er overbevist om at de klarer å gjenkjenne båtens yngstemann på bildet av mannskapet som ble tatt etter forliset.

Hvis du ser på han og Patties sønn, er det nøyaktig samme ansikt, sier Olga. Ung-gutten slo nok følge med eldste bror Carl som ble boende i Sør-Afrika i 12 år. De var unge menn med utfartstrang i blodet.

Sør-Afrika var mulighetenes land. Tusenvis av europeere strømmet til i søken etter lykken.

Nyhetene om de rike gull og diamantforekomstene in innlandet virket som fluepapir.

Martin Knudsen, faren til Olga, dro aldri tilbake til Norge. Han giftet seg i Sør-Afrika og fikk ti barn.

‘Bare sju av oss vokste opp, og nå er det bare to av oss igjen’, forteller Olga.

Faren etterlot en liten eske med gamle familiebilder, og an gammel utgave av Det nye testamentet. Bibelen ble til storebror Carl av faren, Skipskaptein Knudsen, som må ha gitt den videre til lillebroren. Martin Knudsen har skrevet inn navnene på alle barna sine.

Ved siden av brødrene Knudsen ble annen stryrmann John Møller også igjen i landet.

I to år arbeidet han dom konduktør på trikken i Port Elizabeth før han tok hyre på en båt som skulle til London. (han ble senere kaffebrenner Møller, boende i Arendal. Agderposten intervjuet han når han var 94.)

I baren hjemme hos Pat Barnard henger et hjemmelaget norsk flagg, Men ingen av hennes familie har noensinne besøkt Arendal. De har kun et gammelt bilde av Tromøya. Under oppveksten ante hun ikke at et skip bygd på Tromøya igjen ville bli et sentralt samtaleemne i den vesle landsbyen.

Naturen ønsket å vise fram sin fangst.

Mot slutten av 70-tallet var det både springflo ved kysten og storm i innlandet. Elven ble stor og tømte seg i det frådende havet. Da det stilnet ble en liten del av Volo synlig i munningen av Bushmanselven.

Volo fra bedding til forlis

I 77 I

En familie krønike

Ole D. Hein Nøklegaard hjemme i stua \ Arendal^ foran et maleri av den forliste Volo. Skipet tilhørte oldefarens rederi. ball

når

han

trengte

mannskapet.

Denne morgenen stod han som vanlig tidlig opp og speidet med kikkerten sørover. Da han så tre master stikke opp av havet forstod han at et skip var gått på grunn. Den svarte ballen ble heist.

På stranda var det flere mennesker som deltok i redningsarbeidet, noen av disse skal være fra Gardner-familien.

Flere hadde hørt tåkeluren i løpet av morgentimene. En redningsbøye var blitt vasket i land. Først forsøkte Butt og mannskapet å ro ut til havaristen, men båten kantret flere ganger. Charles Butt bestemte at det var best å svømme til Volo. Vannet var iskaldt. Etter tre forsøk klarte han til slutt å få tak i en line som mannskapet i lengre tid hadde forsøkt å få til å drive mot land. Butt halte den inn til stranden. Den gamle mannen hadde da vært ute i vannet i over to timer.

En afrikansk farmer fra området hjalp også til. Kaaljan Scheepers brukte hesten «Tempest» til å dra i land en tykkere line som ble festet på en påle på stranden og på skipet. Styrmann Knudsen våget seg først ned i en livbøye festet til linen.

Mannskapet ble en for en trukket gjennom brenningene til sikkerhet. Hesten Tempest ble brukt i arbeidet. Kapteinen seg, tok arbeiderne med seg og dro av

gårde. Neste dag var ankeret borte. Da slo okalavisen, Dias News, alarm. Politiet ble varslet. Avisens redaktør Johann Potgieter oppfordret lokalbefolkningen til å oppmuntre gjerningsmannen til å gi arvegodset tilbake.

Etter en måned ble ankeret avlevert om natten utenfor kommunebygningen i Bo-esmansriviermond. Plutselig var det fornyet interesse for Volo. Potgieter oppdaget at mange i lokalsamfunnet hadde historier å fortelle om Volo. På en lokal bar henger et stort bilde av skipet på grunn. - Bildet må ha vært tatt ved springflo. Jeg blir nesten vemodig når jeg ser på bil det og tenker på hvordan dette stolte stykke håndverk ble knust av naturen, sier Potgieter. Vrakstedet Midt på en langstrakt sandstrand, sør for utløpet til Bushmanselven og nord for steinene ved Kwaaihoek, stikker to jern-stanger opp fra sanden, samt deler av an-kerspaken. Det var her ankeret kom fram i september.

- Vi har gått over området med en me talldetektor og vet at det er mer gjemt under sanden videre sørover, forteller Fa- nie Fouché. Vi har ennå ikke funnet bå tens andre anker. Sammen går vi innover et par sanddyner på jakt etter en del av en av mastene som Fanie har sett tidligere. Sanden blåser oss i ansiktet. I stedet for masten oppdager vi metall og trebiter, sannsynligvis er det røstjern, der riggingen ble festet til båtkanten.

Trebiten er spekket med bronsespiker.

Neste dag, fra en høyde litt lenger nedover kysten ser jeg ut over havet.

Det er på stedet der Bartolmeu Diaz, den portugisiske oppdageren, snudde etter å ha funnet sjøveien rundt Afrika i 1488. Her er kysten bare taggete stein som en gapende munn ut mot havet.

Plutselig og uten forvarsel begynner tåken å drive inn fra havet. Rått og stille.

Tåken må ha blitt min oldefars mareritt.

Havariet Datoen var fredag 6. mars 1896.

Vinden drev fra øst-sør-øst hele natten.

Sjømenn omtalte det som «svart sørøster». Det var en sterk strøm fra sør-sør-øst. Mørket var tett og vått av tåke. Barken buttet i den krasse sjøen.

Det ble regelmessig blåst i tåkeluren.

Havets uro smittet over på mannskapet.

Skipet brøytet vei i blinde. Uvær i flere dager gjorde det umulig å navigere med sikkerhet. De hadde ikke sett land siden de forlot den engelske kanalen for snart fire måneder siden. Det blåste hardt.

Like etter daggry kom kapteinen opp fra sin lugar akterut etter en kort hvil.

Annenstyrmann John Møller var på vakt.

Jeg har hørt mange fremmede lyder, fortalte han kapteinen, som trodde de lå 140 nautiske mil fra land. Han var nok litt betenkt likevel. La oss få litt mat i livet, så kan vi baute, sa kapteinen. Plutselig ropte utkikksmannen. Det var brenninger

Volo fra bedding til forlis

en skipslengde unna i le av baugen.

Roret ble kastet over for å snu skuta.

Men for seint.

Møller hadde knapt kommet seg ned i ruffen da han ble kastet over ende. Skuta traff land med et brak. Mannskapet ble slengt ut av køyene side. Deler av baugen brakk av og fløt forbi. Ruvende bølger Få en høyde med utsikt over Bushmanselven bor Pat Barnard (t.v.). Hennes mor Olga June Kozak er datter av Martin Knudsen, som var dekkmatros ombord på Volo. brøt over dekket. Alt som ikke var spent fast ble vasket over bord. En av livbåtene forsvant. Bolverkene ble knust av trykket. Dekket og kahyttene ble fullt av vann. De tolv mennene måtte klatre opp i riggen for å unngå å bli skylt over bord. Sjøsprøyt fra brenningene og tåken gjorde det umulig å se land.

Etter cirka 15 minutter begynte tåken å lette. Stranden var ikke mer enn noen skipslengder unna.

- Ta ned akterseilene, ropte kapteinen.

Baugen svingte nærmere land.

Men sjøen ble bare mer brutal.

Skipet krenget mot styrbord.

Trelasten på dekket begynte å løsne.

Etter en halvtime kunne mannskapet skimte folk på stranden. Den

I 79 I

En familie krønike

nervepirrende og langvarige redningsaksjonen var i gang. Mannskapet senket den gjenværende livbåten i sjøen, men den ble umiddelbart fylt med vann.

Redningen Charles Butt var 64 år gammel da han kastet seg ut i bølgene for å sikre en line fra skipet. Han var et imponerende syn med langt hvitt skjegg. Han visste godt at sjøen var beryktet. Selv i dag er det ingen som svømmer på denne strekningen av stranden. Det er farlige kryssstrømning-er helt inne ved strandkanten.

Brenningene er ofte flere meter høye.

Farmeren, opprinnelig fra England, eide gården på nordsiden av elva. Huset hans hadde utsikt sørover. Han hadde trent en gruppe fargede mannskaper til å styre en liten båt som han brukte til fiske og til å krysse elva. Han heiste en svart Clive Gardner eier hytta The Barracksr like ved stranda. Han har tre bilder av Volo hengende på veggen. Hans farfar, som trolig var en av de første som så skipet i nød. Han står ved en av dørene fra Volo. og skipskatten var de siste til å forlate skipet.

I lokalsamfunnet ved Bushmanselven er det fortsatt en viss strid om det var boeren Scheepers eller engelskmannen Butt som var helten i dramaet. Fortsatt føler lokalavisen at det er nødvendig å måtte redegjøre

for

begge

familienes

synspunkter.

Flere av mannskapet ble under redningen truffet av treverk som hadde kommet løs fra båten. Noen druknet nesten. En var såpass skadd at han måtte på sykehus etterpå.

Det var en forslått og sliten gjeng som stod på land og så bølgene slå mot Volo. Det var ikke noe håp om å berge skuta. Men de var trygge. Noen av dem hadde ikke rukket å ta på seg buksene før de kom seg på dekk og opp i riggen.

Det

blåste

storm

hele

fredagen.

Lagdommeren i landsbyen Alexandria, noen kilometer fra kysten, telegraferte på ettermiddag 6. mars til Port Elizabeth om grunnstøtingen.

Telegrammet ble sannsynligvis sendt videre til Arendal, for det ligger i arkivet etter rederiet.

Senere rapporterte lokalavisen: «Alle mann, tolv i antall, ble brakt i land med redningsline, men tre ble skadet av vrakrester dog ikke alvorlig. Skipets rygg er knekt og lasten skylles i land. Hun vil bli knust dersom tungt vær inntreffer, men det er fint for øyeblikket. Kapteinen har dratt avgårde

til Port Elisabeth via Grahamstown.»

Villbukk Mannskapet samlet seg på farmen til Butt, ett av tre små hus i området.

Fru Butt serverte dem dram og mat.

- Mr. Butt trakterte oss med villbukkkjøtt. Skal hilse og si det smakte godt etter strabasene, fortalte John Møller til Agderposten som 94 åring i 1965.

Det skal også ha blitt servert gresskar.

Samme dag tok Butt kapteinen med til landsbyen Port Alfred, for å sette ham på toget til Port Elizabeth, der han skulle informere den norske konsulen.

Da sjøen stilnet utpå lørdagen klarte mannskapet å begynne bergingen av det som var ombord, men de fant aldri loggboken.

Carl og Martin Knudsen, og John Møller voktet eiendelene som ble stablet på stranden, og som etter en måned ble solgt på auksjon.

Gavene I følge den lokale mytologien er skipskatten fra Tromøya stamfar til mang en villkatt i Kenton-on-Sea.Som takk for redningsdåden ga rederiet halvparten av trelasten til Charles Butt.

Treverk fra båten ble brukt til å bygge på Huset til Butt , som lå på høyden

over Kenton. Det skapte nok en del misunnelse blant de andre som hadde deltatt i redningen. Resten ble solgt.

Flere hus i Grahamstown skal ha gulv og dører laget av furu lastet i Gøteborg.

Butt fikk båtens signalkanon. Farmeren ble også belønnet med en sølvmedalje fra det britiske Royal Humane Society.

I vår familie, og i lokalsamfunnet, har det versert historier om at kapteinen ga to små Norfolk furutrær til Charles Butt som en symbolsk takk. Disse to trærne har vokst seg store og står fortsatt på høyden.

De er merket av som landemerker på nautiske kart for å hjelpe andre sjøfarere forbi denne vanskelige strekningen. Den ene ble truffet av lyn for noen år siden.

-Jeg visste om furuene fra jeg var liten.

De ble gitt til redningsmannen Butt på en senere tur. Min far pleide å si at det var vår families første merke på det afrikanske kontinentet, forteller min onkel, Hans Hallen, en av Sør-Afrikas fremste arkitekter. To av sønnene til kaptein Olsen havnet et par tiår etter forliset i Sør-Afrika - den ene som sjømannsprest, den andre som forsikringsselger.

Kapteinen var i Sør-Afrika i to måneder før han kunne vende hjem til Arendal. Min oldefar må ha vært glad for å komme hjem etter forliset, og min oldemor må ha vært glad for å se ham. Det var rundt august 1896.

Min bestefar ble født i juli 1897. 

Volo fra bedding til forlis

Agderposten oppsporte seilskute fra 1896!

Afrikansk interesse

-- Den skuta var reistrert i Arendal og ble ført av skipsfører K. Knudsen – bestefar til Knudsen – Havstad brødrene Arendal.

Husker jeg ikke feil var hans sønn Carl med som styrmann den gang den gikk ned.

Iallfall har vi alle opplysningen om barken i Sjømanssforeninges arkiv, sier sjøkaptein Georg Andersen, Hisøy, da vi forelegger ham et nyhetstelegram fra Oslo, hvor det heter at en sørafrikaner har henvendt seg til Forsvarts overkommando for å få opplysninger om den norske barken «Volo» som forliste ved Port Elizabeth 6. mars. 1896.

For øvrig sier Finn B. Knudsen at det kaptein Møller opplyste i Agderposten i går, stemmer helt overens med det hans far i sin tid fortalte.

Det er også brakt på der rene at kaptein Marin K. Olsen som førte «Volo» den gang, har en datter i Arendal, nemlig fru postmester Gundersen. Selv var hun bare 6 år gammel da «Volo» havarerte, så hun husker selvsagt lite fra hendelsen, men hun husker at hennes far fortalte om havariet. Kaptein Olsen døde i 1922.

Mannen som har landsted like i nærheten har samlet en del bilder av båten og mannskapet.

Nå ønsker han å vite årsaken til forliset og hva som skjedde med mannskapet. Han kan opplyse at treverket på båten er godt bevart.

Georg Andersen kan fortelle at man også har bilder av skuta og av den dramatiserte situasjonen da mannskapet vasset i land etter strandingen. Sjøfarthistoriker Birger Dannevig opplyser til Agderposten at så vidt han vet skal det finnes et maleri i Arendal av den strandede skuta. En av skipets redere var for øvrig Chr. Eyde – far til Sam Eyde.

I 1968 lå tankskipet «Chevron Venice» i Mossel Bay på sydkysten av Afrika og losset varer. Om bord i skipet var 2.styrmann Ole D. Hein Nøklegård fra Arendal. Han kom i snakk med en av representantene fra lastemottakerne, en sørafrikaner som kunne fortelle at 1896 forliste en norsk seilskute ikke langt fra Mossel Bay, nærmere bestemt ved munningen av Bushmans River. Det fikk Nøklegård til å spisse ører. Bark «Volo» av Arendal var nemlig oldefarens skip.

Stadig flere opplysninger om Arendalsbarken «Volo» Det dukker nå opp stadig nye opplysninger om Arendalsbarken «Volo» som i 1896 strandet ved Bushman River i Sør-Afrika. Kjøpmannen Finn B. Knudsen, Havstad, kan for eksempel fortelle at båten ble bygget for hans bestefar, Knut Knudsen, som var parthaver.

Og Finn B. Knudsens far var styrmann om bord da «Volo» havarerte. Han har da også fortalt om hvor hjelpsomme de var der nede og hvor hyggelig de hadde de mens de var der.

For øvrig sier Finn B. Knudsen at det kaptein Møller opplyste i Agderposten i går, stemmer

I 81 I

En familie krønike

Historien om en skute

Volo’s forlis var for så vidt kjent historie, den hadde vært omtalt i avisene den gang forlistet skjedde. Men besøket i Mossel Bay vakte Ole Nøklegårds nysgjerrighet. Dette gjaldt tross alt ei skute som hadde hørt til «tjukke slekta». «Volo» hadde tilhørt rederiet Chr. Eyde og Hein. Chr Eyde var far til industrigiganten Sam Eyde mens Anton Christian Hein var Nøklegårds oldefar. Rederiet hadde flere skute og Bark «Volo» var bygget i Brattekleiv av skipsbyggmester Ole Martin Olsen i 1891 og var en ekte Arendals-skute.

Ole Nøklegård husket skuta igjen fra et fotografi i bestemorens hjem i Arendal. Som guttunge hadde han alltid beundret den fine skuta. Nå begynte han å samle alle de opplysningene han kunne finne om «Volo», mannskapet og forliset. Selv om historien var kjent, var også mye glemt i årenes løp.

Det Ole Nøklegård ikke visste i 1968, var at andre også var interessert i opplysninger om «Volo». I 1965 hadde Agderposten en notis om at det norske generalkonsulatet i Cape Town hadde mottatt et brev fra en Mr. N.P Fawcett, som ville ha rede på mest mulig om den norske barken «Volo».

Skuta hadde strandet ved munningen av Bushman’s River i Sør-Afrika 6.mars 1896.

To kjempestore Norfolk furutrær på Kenton-farmen var et kjent og synlig merke etter forliset. Historien fortalte at småtrærne var gitt til Mr. Charles Butt av kaptein Martin K. Olsen som et symbolsk bevis på takknemligheten for at han og hans tolv mann store besetning ble berget.

Opplysningene strømmet inn til avisa.

Det viste seg til og med at en av mannskapet, John Møller, fortsatt levde i Arendal.

Møller, som da var 94 år, lot seg intervjue Møller forteller at bortsett fra kaptein Olsen som reiste hjem etter fjorten dager ble mannskapet vørende i Sør-Afrika en stund etter forliset. Selv var han konduktør på sporvognen i Port Elizabeth i to år før han tok hyre hjemover via London.

Drama - Det var nok ganske annerledes dramatisk da de gikk på, mener Ole Nøklegård.

Han har lest sjøforklaringen der det står at den grove sjøen som brøt inn over skipet gjorde det umulig å redde proviant besetningens eiendeler og alt annet. Skipets loggbok gikk tapt da lugarene akter ble fylt med vann. Ruffen sto under vann, og det var bare snakk om å redde livet.

Det var først senere, etter at været hadde bedret seg, at mannskapet klarte å sine eiendeler, loggboken og det meste av lasten.

Forliset gjorde et voldsomt inntrykk på

folk på land. Mannskapet hadde trodd at de var 150 nautiske mil av land da skuta grunnstøtte. I virkeligheten var de ikke mer en to skipslengder unna stranda.

Da tåka lettet så besetningen at folk på land hadde observert strandingen og at redningsarbeidet allerede var blitt organisert.

Dramaet er beskrevet i den lokale avisen i Port Elizabeth, og der står også historien om redningsmannen Charles Butt, han som etter dåden ble overrakt en spesiell del av lasten, to små furutrær.

Rederne Eyde og Hein sammen med Arendals Skibsassuranse ga Charles Butt og hans hjelpe halvparten av lasten som bergelønn. I tillegg fikk Charles Butt «Volo»s saluttkanon som en personlig gave fra kapteinen og hans besetning, kan Ole Nøklegård fortelle.

Saluttkanonen ble for øvrig vist frem i 1996 da Egil Remi Jensen fra Fædrelandsvennen var ved Bushmanns River for å lage en reportasje til 100-års minnet. Da fant Cecil John Butt, en fjern slektning av Charles Butt, kanonen frem fra et mørkt skjulested. Fundamentet var borte og resten av kanonen kunne trenges overhaling.

Men skipskanonen eksisterte i hvert fall.

Selv har Ole Nøklegård aldri besøkt stedet der forliset skjedde. Han har nøyd seg med å se inn på strandinga når han har seilt forbi munningen av Bushmans River og ellers sørget for å samle alle opplysningene om skuta - For min del er jeg ferdig med reisingen.

Jeg dro til sjøs som 15-åring og sluttet da jeg fylte 58 år. Nå nøyer jeg meg med å samle skipshistorie og lokalhistorie.

Lever videre «Volo» forsvant i sanden etter forliset. Men deler og lasten fra skuta levde på land. Mange av husene i Kenton-on-Sea hadde bygnings-

deler som stammet «Volo»s svenske trelast og et av stedets barer har fått navnet «Volo Bar».

Så, i 1970, dukket skuta opp igjen. Etter en storflom i Bushman’s River kom det som var igjen av vraket ut av sanden. Den sydafrikanske kunstneren Maureen Quin befant seg tilfeldigvis i Kenton-on-Sea da det skjedde. Hun ble fascinert av de store grove spantene med smidde bolter. Da folk fra området begynte å hugge ut messing og jernbolter av treverket, bestemte hun seg for å redde noen biter av «Volo».

Hun tok en to meter lang stokk av spanter so hun formet til en skulptur.. Skulp-

turen har form som en mannlig torso, fikk navet «Victim» og står utstilt i Johannesburg Art Gallery i Sør-Afrika.

- Det er nok en del av historien om «Volo» som jeg synes er mest spesiell, sier Nøklegård. Historien om «Volo» er godt tatt vare på. Ole nøklegård har kopi av alle originale dokumenter omkring forliset og båten. Men historien er ikke låst ned i en skuff. Stadig er han på farten for å fortelle om skuta og om alt han har funnet ut om mannskapet, familieforhold og sporene «Volo» har satt i Sør-Afrika. Der er historien om «Volo» like levende som i Arendal.

Volo fra bedding til forlis

94-årige John Møller så tirsdagens artikkel om Volo i Agderposten og lot seg intervjue om selve forliset. ”Jeg er den eneste overlevende etter Arendalsbarken «Volo»s forlis ved Bushmans River i Sør-Afrika 6 Mars 1896.”

Den 94 år gamle Arendals-mannen John Møller, Strømsbu er den eneste overlevende i dag til å fortelle om «Volo»s forlis. Han så artikkelen i Agderposten tirsdag, og den fikk minnene fra den gang han som annen styrmann på «Volo» opplevde forliset i tett tåke etter forrykende storm til å strømme gjennom på ny. v«Volo» var siste skuta som ble bygd på Bratteklev i 1891. Kaptein K. Knudsen, Skilsø, var første skipper om bord fram til 1895. Men da overtok Martin K. Olsen.

I 83 I

En familie krønike

Jeg husker foreksempel at vi fikk 35 shilling for en redningsbøye.

Men hva ble det av dere etter forliset?

Vel, hele mannskapet ble igjen i Sør-Afrika en tid, spredd for alle vinder. Selv var jeg konduktør på sporvognen i Port Elizabeth i to år før jeg tok hyre hjemover vi London. Men Kaptein Ohlsson reiste hjem alt etter fjorten dager. Ja, sier annen styrmann John Møller, det ble en viderverdig reis.

Vi la ut på siste reis med kurs for Göteborg der vi lastet trelast for Sør-Afrika. Det var i jula 1895.

I Algoa Bay kom vi ut for en forferdelig storm, og da den hadde lagt seg ble det tjukk tåke. Jeg hadde vakt denne morgenen ved 7-tida og syntes jeg hørte så mange fremmede lyder da vi skulle ned og skaffe. Jeg nevnte det for kaptein Olsen og han svarte at vi måtte få litt mat i livet så skulle vi baute. Men knapt var vi kommet ned i ruffen før vi ble kastet over ende. Og skuta ble stående så fast i sanden at det var umulig å tenke på å berge henne. «Volo» ble smadret og endte sitt korte liv der på stranden. Lasten fikk vi i land og alle våre eiendeler.

Men hvordan kom dere selv i land?

Jo en Mr. Butt fra farmen Kenton, like i nærheten kom til og tok imot lina. Så enda en line, og da var det ikke vanskelig å få folkene i land. Seinere tok Mr. Butt oss med til farmen sin og trakterte med villbukkjøtt.

Skal hilse og si det smakte godt eller alle strabasene. Og lasten fikk dere solgt? Ja, attpåtil for meget god pris.

Vi hadde nemlig å gjøre både med boere og med engelskmenn, og de overbød hverandre til den store gull John ‘Jan’ Møller 1899

Shipwreck sculpture ‘Victim’ Maureen Quin of Alexandria, speaking of her sculpture recently bought by King George Vi Art Gallery, says that Victim expresses the essence of “Man is not the master of his own fate - he is the victim of circumstances - his own sexuality and the restrictions of our society.”

It is carved of woord from the ship, Volo, wrecked on the beach near the mouth of Bushmans River in March 1896.

Much of the ship was removed before it slowly broke up and it’s remains moved toward the mouth of the river where it became completely covered by sand. In the late 1970s the river came down in flood and part of the remaining timbers were exposed. “It was fascinating to see these huge curved beams, with their brass, iron and wood `pins` rising out of the clean sand.

‘Suddenly the past was with us. I would not have dreamt of touching it, but many other people thought otherwise and started hacking out the brass pins. It hurt me to see the lack of respect being paid these proud remains and I decided to `save` a few pieces. After inspection of the wood with a chissel, most of it was found to be pine, but one beautifull, gracefully curved piece was oak. It was burnt and had several pins through it, one brass, two iron, and some wooden ones which fascinated me becouse the holes and pins were perfect fits - such craftmanship. It was exciting that this `skeleton` that had survived and was a mute reminder of human endeavour and suffering. Soon after we rescued my trophy the sand covered the wreck again’ she recalls. The wood had to dry out, but in any case Maureen likes to have such material lying around in her studio to allow her creative thoughts to develop.

It was finally 1983 when she started on it. Since she is totally averse to cleaning up driftwood and presenting it as sculpture she cut into the wood to clean out the charred bits and realised that it would have to be cut into two. This she did. Two metre-long pieces were the result. She carved Victim out of the more solid end to represent a male torso.

Parts of the wood were to insubstantial to contain the forms visualised so she developed the theme using glass fibre. This is covered with a layer of aluminium, and with its smooth, well polished surface creates powerful contracts with the beatifully grained wood.

It is a lovely compostion, a real museum piece.

Maureen Quin ‘Victim’ Nelson Mandela Metropole Museum, Port Elizabeth

Maureen Quin ‘Victim’

Volo fra bedding til forlis

I 85 I

En familie krønike

Farmer`s courage saved lives Eastern province herald thursday march 18 1976.

THE Norwegian barque Volo went ashore between Kwaai Hoek and the mouth of the Bushman`s River at seven on Friday morning, March 6, 1896, 80 years ago. There were only three shacks at the river mouth in those days. On the other side was Mr Butt`s farm, Kenton.

March 6 dawned much as any other on Charles Butt`s farm but it was to end as the fullest day in it`s owner`s life.

The grounding had some remarkable similarities to the recent stranding of the Cypriot freighter "Pati" on Thunderbolt Reef, Cape Recife. There was a thick offshore mist, so prevakent at this time of year, preceded the night before by a fresh south - easter causing heavy seas and a strong surf. According to a dispatch sent to Port Elizabeth by telegram from Alexandria, the weather was fine but there was a sea running.

"A ship has come ashore between Bushman`s River and Kwaai Hoek. The crew are apparently all safe. A lifebuoy was washed up marked "Volo". The Field Cornet is just leaving to investigate."

Later they sent, "The further particulars of the Volo. She has a tonnage of 600 odd, the captain is Martin Olsen, and the cargo is deals. She is 90 days out of Gothenburg for Delagoa Bay and went ashore in the fog yesterday morning. All hands, 12 in number, were brought ashore by life

line but three were injured by spars, though not seriously. The ship`s back is broken and cargo is washing ashore.

She will brak up if it is fine at present".

A conflicting report in the Eastern Province Herald of March 9, 1896, gives details of a storm which was raging in Algoa Bay on the same day. " In Port Elizabeth a fresh south . easter sprang up on Fridaym March 6 amd brought work to a standstill.

the beach. I signalled if they required assistance but they answered no.

I could not get near her; the seas were breaking all round her; there was no one on board but a lot of people on the beach.

"I could see there was no possible chance of getting her off, so waiting for two hours I started back home where we arrived at 3pm. "I have the honour to be, etc, "A C Harding. Master."

All Friday afternoon and evening the storm raged fiercely and Mr Searle, in the event of contingencies was on the North Jetty the night throughout."

There was no one on board becouse "a gallant deed had taken place". In the following "modest but simple language", to quote the Herald once more.

This was Mr. James Searle, grandfather of Mr E. M. (Ted) Searle, and equally prominent figure in Port Elizabeth`s shipping fraternity in his day, When the news of the Volo was recieved,

Mr Butt writes from the Kowie to a friend in Grahamstown. "Port Alfred. Friday March 6, 1896. " Dear -, It is 10 o`clock and I have just arrived here with the captain of the barque "Volo", a Norwgian vessel laden with timber for Delagoa Bay.

Mr Searle dispatched the tug "Sir Frederic" to the scene of the wreck. Herre is her master`s report; "Sir, I have to report for your information that from instructions received I left here at midnight on Friday and proceeded easyward. There was a heavy sea running and a thick fog all along the coast."When about Half way between Flase Islet and Bushman`s River I saw a barque ashore, and weel ip on

"She came on the beach at seven O`clock this morning. I saw her from my house.

You must excuse my style and make allowance for brevity, for I was nearly three hours in the surf and at last swam out and got a line ashore, and with a lifebuoy got all the crew safe to land.

"One poor fellow was knocked about and another was on the sick list but they ar

both all safe now at my house. I have had to come on here with the captain to catch the railway as he wants to get to Port Elizaveth to see the Norwegian Consul.

I am too much done up to write more,".

There was also a letter published, from the captain. "I hereby tender my sincere thanks to Mr C. Butt for swimming in and getting a shore line that rescued us from the wreck in a heavy sea; also to Mrs Butt for her "For myself adn crew. "M. K. Olsen.

Master of the barque Volo, of Arendal, Norway." Mr Butt received a Royal Humane Society medal for his efforts.

According to another story, which has gained strong support locally, he was also given two small trees by the grateful captain, whcih he planted near his home. These trees are now the two magnificent Norfolk Island pines outside the present Kenton Hotel.

Volo fra bedding til forlis

I 87 I

En familie krønike

Ole M. Olsen og Frue J. A. Nøkleby Agderposten

Onsdag den 3. desember kan forhenværende kaptein og skipsbygger Ole Martinius Olsen og frue Johanne Ellefsen feire diamantbryllup. Såvel brud som brudgom er 83 år gamle, idet han er født på Øigaren, Tromøy, den 31. desember 1836, og hun den 22. november samme år på Gejsøen.

Olsen er fremdeles rask og rørig. Ved Pusnes er han daglig i virksomhet, som leder for en betydelig avdeling

ved verkstedet. Når man der ser denn ånds- og legemsfriske mann skulle man neppe tro at han er så gammel at han har spillet en betydelig rolle i Arendals og omegns økonomiske utviklingshistorie gjennom et tidsrom av et halvt århundre. Og dog er dette tilfelle.

”Guldfakse” som byggdes ved Pusnes da amtmann Thomle eide denne bedrift.

I 1867 ble han kaptein og fortsatte som sådan inntil 1870 da han oppga sjøen. Etter den tid påbegynte han skipsbyggeri og repararasjonsarbeide på Svingodden. Her bygde han 8 større og et par mindre skip, likesom han utførte store og omfattende reparasjonsarbeide.

Så kom 1886 med det i Arendals historie så sørgelig bekjente økonomiske krak, og da gikk det galt for Olsen, som for så mange andre i denne tid. Imidlertid hadde han kjøpt Bratteklev, hvor der i flere år var drevet Skipsbyggeri, en virksomhet som han nå forsatte, ved siden av kjølhalingsarbeide. Her lot han bygge 4 store, og en hel del mindre skip. Hans skipsbyggervirksomheter kunne til sine tider beskjæftige opp til 300 arbeidere, og var på den tid en av distriktets største bedrifter. Da damskipstrafikkens periode inntraff, forsvant treskipsbygningen, og O. M. Olsen måtte innstille etterhvert for til slutt at opphøre helt med virksomheten.

Ca. 12 år gammel reiste han til sjøs og for med forskjellige skip. I 10 år var han styrmann, og som sådan seilte han kloden rundt med det store vakre skip

På denne tid tar han initiativet til et av de største foretak som i forrige århundre var fremme til diskusjon i og omkring Arendal. Sammen med blokkmaker A.

Knudsen, Skipsrederne Chr. Eyde & Hein, direktør Sofus Bonevie, konsul Morten Kallevig, kontorsjef CHr. Kløcker, veritas ekspert Simon Wright; konsul C. B. Evensen, disponent M. B. Bakke og kjøpmann J. Knudsen, søkte han om å danne et aktieteselskap med formål å anskaffe en tørdok ved Arendal.

Med Aktietegningen gikk det ytterst slett, men man omgikk dog med tanken om å innkjøpe en dok fra Hamburg og tok dokken i Øiensyns men fant den å være i en så miserabel forfatning, at han ikke kunne anbefale kjøpet. Dokken ble allikevel kjøpt av et selskap, hvor Olsen ikke var interessert.Av dette selskap fikk han i oppdrag å føre dokken hjem fra Hamburf, men på hjemveien forliste den utenfor Skagen. Dette var i 1892.

Senere bestyrer Olsen Harald Kallevigs Skipsbyggeri ved Geddeholmen, hvor der også under hans ledelse ble bygget en del mindre skip. Da verkseier Harald Berthelsen, Pusnes, etter flere frugtesløse forsøk på å realisere den engang reist dog spørsmål, gikk til anlegg av den store amerikanse patentslip, som no finnes ved verkstedet, engagerte han

seg med Olsen, der overtok ledelsen av dette anlegg. Og det skylles ikke minst Olsens insiktsfullhet, at dette anlegg er blitt så solid som det er. Siden har Olsen vært knyttet til Pusnes, og har her ledelsen av såvel reparasjonsarbeidet på slippen somtylsynet med verkstedets treskipsbygging. Alle stabelavløpninger ved Pusnes ledes den dagi dag av Olsen.

Hans mange årige erfaring og forbausende kyndighet på dette felt, har bidratt til at der aldri har forekommet et eneste uhell.

Olsen har også deltatt med interesse i det kommunale liv og har bla væt medlem av herredsstyret i 20 år.

Dessuten har han i likeså mange år fungert som sjørettsmedlem.

Fru Johanne Olsen er den eneste gjenlevende av den på Sørlandet så bekjente Ellefseske familie.Også hun er fremdeles rask og rørig. Parret har 5 barn, 2 sønner og 3 døtre, Sønnerne er verksmestre ved Pusnes, Oluf Olsen og kaptein Edv. Olsen, der er leder av skipsbyggeriet ved den til Pusnes

hørende Fjeldvikavdeling.

To av døtrene er gift med funktionærer ved Pusnes, nemlig den ene med bokholder Therkelsen og den anden med materialforvalter Thorgersen.

Parret har videre 17 barnebarn, og 4 barnebarnsbarn.Det blir ganske sikkert en tallrik vennekrets og en likeså tallrik kjentskapskrets som på onsda sender dette aldersegne, sympatiske diambrudepar hjertelige lykønsninger.

Volo fra bedding til forlis

SKIPSDOKUMENTER Survey report

upon the Barque «Volo» of Arendal of which Mr. M.K Olsen had master from Gutenberg with a cargo of lumber bound for Delagoa Bay. He undersigned at the request of H. K. Pagden. Enquire of Port Elisabeth. Norwegian Council proceeded to the vessel and report as follows: The vessel is stranded on the beach about one mile west of Bushman`s River, She is a total wreck without an chance of refloating her. The keel is broken. The vessel much strained. The tide flows in and out of her.

We recommend that every effort be made to solve the ship and cargo. The sails and top gear removed without delay to lessen the chance of the vessel breaking up. The crew being insufficient to save the cargo and the vessel being very much exposed. We further recommend that the cargo be solved best terms obtainable and without loss of time, or that the vessel and the cargo be sold as she now lays. We strongly advice prompt actions owing to the exposed position of the vessel. Given under our hand on the beach the 12day of march 1896. (sjd) John L Dreyden Harbor Master Port Alfred (sjd) Charles Butt SOUTH AFRICAN AGENT KARL LITHMAN CAPE TOWN NORWEGIAN UNDERWRITERS

I 89 I

En familie krønike

Avregningsbok Ved oprettelse av hyrekontrakter påbyr sjømannsloven at det utleveres sjømannen Avregningsbok samtidig med kontraktens utferdigelse. Dette gjelder i alle tilfelle hvor mønstring utkreves.

Avregningsbok skal inneholde det ene eksemplar av hyrekontrakten, samt et av departementet fastsatt utdrag av de bestemmelser i lover og reglementer, som har interesse for sjømannen. I Avregningsbok skal det gjøres anførsel om tiden for sjømannens tiltredelse og fratredelse, om opsigelse av tjenesten, og om dagen for opsigelsen. Videre innføres efter hvert det som utbetales på hyren. Ved utbetaling i annen mynt enn avtalt, anføres kursen.

Afregningsbog For Carl B. Knudsen Fødested: Fødselsaar:

Tromø 1874

Afregningsbogen skal af Skipperen ved Forhyringen overleveres Til den Forhyrede (Lov om Sjøfarten § 71)

Datum

Datum |

Bekommet Gent Franc 3.6 Helsingør Holmesund Cardiff £ 5-6 Buri Favershavn £ 2-12-5 7 måneder @ 40 Per hyre 8/ mn 52 Av Contract Kr

For Carl B. Knudsen Af Arendals district krets Rulle

416

| Kr

|

Øre.

2 20 1 30 6 4 99 14 75 47 63 280 Kr. 416 59 13 416 00

Bekommet

Kr

Øre.

Gent Franc 3.6 Helsingør Holmesund Cardiff £ 5-6 Buri Favershavn £ 2-12-5 7 måneder a 40 Per hyre 8 / måneder 52 Av Contract Kr

2 1 6 4 14 47 280 Kr. 416 59 416

20 30

For Carl B. Knudsen

47

99 75 63

13 416,00

Volo fra bedding til forlis

I 91 I

En familie krønike

Gjenpart af Hyrekontrakten K Knudsen Sleipner Arendal nu beligArendal vedgaar at Carl. B. Knudsen

Jeg Skipperborger førende Bryg hjemmehørende i gende ved

have forhyret at fare med ovennævnte Fartøi som herfra til Gent og videre, saalænge det i indeværende Aar er i Farten, og fremdeles, hvis det ved Aarets Udgang endu er ude, indtil det er vendt tilbage til hjemstedet, dog itte i længere Tid en 2 Aar, imod at give i Hyre 52 kroner er femtito Kr. Pr maaned fra afseilinsdagen.

Jeg

Carl B. Knudsen

tilstaar herved at have antaget denne Kontrakt og lover Opfylde min Pligter, som det en retskaffen Sømand Egner og anstaar; sant ikke at medtage nogensomhelst.

Bare for derned begaa Smugleri.

Endivdere vedtager jeg at betale til Sømandsmissionen og Forhyringen.

Iøvrigt underkaste vi os paa begge Sider de gjællende Love, og ere vi gjorte bekjendte med Bestemmelserne I Søfarslovens § 29. Opstaar Tvistighed om Kontraktens Forstaaelse, skal dette foreløpig afgjøres ved Stedets Konsul.

Arendal den

10 mars 1891

Testerer

Hyrekontrakt Skipskaptein

M. K. Olsen

Fører av Skipet Volo Hjemmehørende i Arendal har forhyret Carl B. Knudsen, født den 21/5 1874 på Tromø for å følge fartøyet i et tidsrom av 36 måneder.

-

På følgende betingelser: 1) at han skal forette tjeneste om bord i fartøyet i

egenskap av styrmand med de forpliktelser og rettigheter som er bestemt i ”Lov om sjøfarten” den 20de juli 1893.

2) At han skal tiltre tjenesten for ombordkomsten.

3) At hyren legges til kr 60 i måneden, regnet fra

avseglingsdagen tiltreder.

4) Akkordert trekk på kr 40. Forskudd på 40 kr.

5) At avmønstringen skal skje senest den andre hverd ag, etter at tjenesten om bord i skipet er opphørt.

6) At tvist om denne kontrakts rett og forståelse skal foreløpelig avgjøres av norsk og svensk Konsul og må ikke bringes inn for noen utenlandsk domstol.

7) Vedtar å betale forhyringen og sjømannsmisjonen 50 øre.

Er skipet i uteneuropeisk lossested etter 18 måneders forløp har mannskapet rett til avmønstring.

Til bekreftelse underskrives herav oss begge:

Arendal den 2 November 1895 C. B Knudsen M K Olsen At åvenstående Kontrakt i min Nærvær er oplakt og vedlaget, etter at Sjømanden av meg er bleven tilpugt, om den ved den forlovige Hyrekontrakt er givet han noget Tilgang eller Lofte, som ikke har fåt hit funnet i Kontrakten, bekreftes for Inrullering

C Juel

For Indrulleringen

K. Knudsen

Den norske of svenske Konsulat

Volo fra bedding til forlis

I 93 I

En familie krønike

KARL LITHMAN & Co

Colonial & Foreign Timber Merchants

P.O.Box 62, Cape Town

General Agency for Det Norske Veritas and Shipowners Cape Town 20 Mai 1896

Skipsassuranseforeningen i Arendal - ‘Volo’ Bekreftende vårt aktningsfulle av den 22 forrige måned. Får vi hermed meddele at vi av en ren tilfeldighet treffade Kaptein Olsen fra Några dagar sedan, då han var här på gjennomresa hem. Oaktadt vi ginast efter strandingen telegraferade och skrev till Kapt.

O. med annmodin att Sønna oss Jounal utradag samt komma med nærmare opplsyngar vidgående berging m.m, har dok aldrig beverdiget oss med någen hafra vi erholdt sådanna från våra repesentanter i Pt Elisabeth. Mister Mackie Dunn og co, till hvilken firma vi anmodet Kapten O. att häinvända sig, om han møyglitvis kunne vara i behov af råd beträffande fartyges assurandører. På vår forfjøyan om han kunnade besøke oss på vårt kontor fär å gyva oss närmare detaljer samt för att genomse havari dokumenterna och rekningarne svaradde han, att han icke tänkt besöka oss, då han fått alt ordnatt och alle handlingar bokført hemsande, och således icke Ansåg sig ha de ringaste med oss att beställa. Emellertid bërdade han oss sidar mera med ett besøk, då vi förevisade honom vår instruks, i enlighet med hvilken vi opptädt hvorvid han sade, att den instruksen enast var gjällande färeningens agenter i Köpenhamn och London, och tykkes det för forgitt fremgär av hans konversasjon , som om han på det hela trygt tvilade på, att vi virklygen voro agenter fär assuranchen. Han syntes om syntets förgitt misstanker, att vi skulle begagnet oss og vår formente erstatningar för att tillsammano med M. D og Co ta hand om hela affären för att changera en höy kommissjon att fördelagtiv mellom oss. Hans misstankar försvunnet dock, då vi förvissade honom om at mellom M. D og co och oss korespondasen som enda rørde fartygets assurance. Vi framholt för Kapt. O, att det havde varit förenhit med hans eget interesse, om Generalsregningen och bilagana gennomsett och stemplast af oss i enlighet med instruxen.---- Dette havde dessuten varit så mycket önskligare, då vi derigjennom fått tilfattat att i Föreningens innterese yttre os om Konsulen i Port Elisabeths Reknung då han är känd för sine vinningshøge charges, hvorfor vi ved flera foreående tillfellen hatt andledning til at göra annmärkning. Capt. O. opplyste af at Journalen, som fiest rappoterast så som försvunnen, atterfans efter 4 dagar, och at han direct innsändt uttdraget til Eder. För varad telegraphkostnader, korrespnent och besvär, hærfra vi debuteret Eders v. Konto med £5.50 hvilket belöp vi behade inbetalat fra Christiania Ban og Kredittkasse

Høgaktingsfullt Karl Rithmand

Volo fra bedding til forlis

I 95 I

En familie krønike

Agreement

(to sell cargo at auction)

Made and entered into by and between Martin Karinius Olsen, late Master of the Norwegian Bargue «Volo» here after styled the said Master, of the one part William Dunn, James Macalisterer, James Golder Macfarlame and William Mc Farlame, merchants, carrying on business, at Port Elisabeth in the Colony of the Cape of Good Hope, under the style or form of Mackie Dunn and Company, for them selves and as claiming to be the presentatives of the cargo lately laden on board the raid bargue «Volo» of the other part. Whereas the raid Bargue «Volo» was on the sixth day of March 1896 Wrecked near the mouth of the Bushman’s River on the district of Bathurst in the said Colony and the cargo laden on board on here at the time she was so wrecked on the major portion of it has been saved and landed and has since (on the 29th day of April 1896) been sold by public auction at the spot where it was so landed and whereas and the agency thereof and as allowed by the Port Elisabeth chamber of Commerce. Regulations and by Mercantile custom.

II That the said Mackie Denn and company for themselves and as representing the underwriters of the said cargo, in consideration of the said Master handing to them the proceeds of sale of the said cargo, subject to the deduction, aforesaid, hereby engage and agree as follows.

(1) That they will, if and when called upon, pay the average charges(if any), legally chargeable to and payable by the owners, consignees or underwriters of the said cargo.

(2) That they will if and when called upon, pay the claim for distance freight by the said Master but disputed by them, if and when it is decided by a competent and agreed upon authority that such distance freight is chargeable and payable by the owners, consigners or underwriters in respect of the said cargo.

To all whom it may concern (3) That till it be decided if any and if any what sum or sums be chargeable to and payable by the said owners consignees, or underwriters as and for average charges and or distance freight in respect of the said cargo they will consider and regard the been claimed by the said Master on the said cargo and its proceeds as not having in any sense been foregone, forfeited, or given up by the said Master but as still existing as though he were still in actual possession of the said cargo or its proceeds and.

(4) That they will hold the said Master harmless and indemnified in respect of the said cargo by reason of his having handed over the proceeds thereof, subject to the deductions aforesaid, to them and will free him from any claims with respect thereof that may be made against him or the owners of the said vessel. «Volo» by or on behalf of the owners, consigners, or underwriters of the said cargo, --Provided always that the said Master shall have acted faithfully and honestly towards the said owners consigners and underwriters in respect of his dealings with the said cargo and its proceeds as witness the hands of the parties to this Agreement signed triplicate, at Port Elisabeth aforesaid on this fourth day of May 1896 Ole M. Olsen AS witnesses Charles Johns John T keich Mackie Dunn and boy William H. Gordon As Witnesses to the signature Of Messes Mackie Dunn and boy Macfarlame Erikson Lockhead Approved

Vice Council

I John Anthony Chabaud Vice Council for Sweden and Norway at Port Elisabeth. South Africa do hereby certify that Hubert Kessler Pagden the person whose signature is affirmed to the within certified copy of extended protest is a Notary Public by lawful authority duty admitted and sworn and that to all acts instruments averments and writings subscribed by him in that capacity full faith and credence are due in Judicative and thereon.

Sworn under my hand and seal of the Vice counsulate this 9th day of May Anno Domini 1896. Vice Council for Sweden and Norway

Volo fra bedding til forlis

I 97 I

En familie krønike

By this Public Instrument of Declaration and Protest Be it Known and hereby made manifest that on the ninth day of March in the year of our Lord one thousand eight hundred and ninety six befor me Hubert Kessler Pagdem of Port Elizabeth in the Eastern Province of the Colony of the Cape of Good Hope Notary Public by lawfull authority duly admitted and sworn personally came and appeared Martin Karinius Olsen late master of the wrecked bargue ‘VOLO’ of five hundred and and sixty three tons register or therewith who declared to enter and note his protest against the wreck of the said bargue at Bushmans River Mouth on the night of the sixth of the said month of March reserving to himself the right of extending the same of time and place convenient And be it further Known and made manifest on this the Seventh day of May in the year aforewritten befor me the said Notary and subscribing withness again personally came and appeared the said Martin Karinius Olsen as such Martin also accompanies by John Moller 2nd Mate, Harald Hansen Carpenter and Care Christiansen All Seamen and lately of and belonging to the said wrecked bark ‘Volo’ who did solemly severally and duly and not the one for the other allege declare testify and for truth state as fol-

lows to wit: That the said barque ‘VOLO’ left Gottenberg on the thitieth day of November now last past laden with a cargo of deals and flooring boards and bound therewith on a voyage from thence to Delagado Bay. At the date of sailing the vessel had onboard a crew of twelve all told and was light, staunch and strong and in every way fitted with all the things necessary for the voyage to be performed. That from the date of sailing the vessel proceeded on her voyage without anything worthy og note occuring until Friday the 6th day of March afforsaid on which day at 7 am there was a thick fog, wind E S E with heacy sea from S S E, one man on look out and the fog horn repeatedly sounded according to regulations.

All of a sudden breakers where seen on the lee bow about a ships length away.

The first officer immediatly ordered the wheel to be pull hard down in order to get the ship around, but at the same time the vesel struck and struck so hard that several pieces ogf keel where broken of and came floating alongside. and the sea commences to break all over the ship and washed overboard everything on deck that was loose, also breaking down the

bulkwarts staunchions. The deck houses and quarter desk were filled with water and the crew had to take to the mizzin riggin to avoid being washed overboard.

Owing to the heavy breakers it was impossible to see any land and the mist was very dense. At that time the captain reconned he was about 150 miles form land. In about 15 minutes the mist lifted and the land could be seen not more that two ships lenghts off. The aft sails were lowered inorder to get the bow further into the wind. The sea became worse and the vessel worked towards the shore. At the same time she got a bad list to starboard so that the deck cargo commenced to slide overboard.

In about half an hour after striking people were seeen on shore making efforts apparently to rescue those on board.

Several attempts were made to get get a life buoy ashore by means of a line but first without success. The line however was at lenght got off on shore and a life buoy made fast to it by means of which one man at a time reached the shore through the breakers. By this means all the crew where landed, The Captain being the last to leave the vesell. On landing the captain was told that the ve-

sel had gone on shore half a mile west of the Bushmans River Mouth. At that time all provisions and crews clothes where left on board and the captain left the scene of the wreck in order to report the disaster and to obtain clothes and provisions for the men, leaving orders with the mate to save what he could from the wreck, should the weather improve.

Several attemps were made to save the log book and ships papers but without success until three days after the wreck when the log book Register and one or two other ships papers were recovered. and siding with the recommendations of the Surveyors, Ship and Cargo were sold under Public Auction, the ship having become a total wreck and no possibility what ever of gettin her off.

AND here Appearers solemly declare that all and every loss and damage particularly the wreck of the said vessel which had been sustained are to be ascribed to the facts and circumstances herein set forth and not to any want of skill or care on the part of the Appearers or any of the said vessels Company who on the contrary at all times used their best and utmost endevors to presere the property commited to their charge.

Volo fra bedding til forlis

Marine Declaration Of the wrecked Norwegian Bark “Volo” of Arendal SJØFORKLARINGEN Kaptein Nøklegård kan fortelle at prosedyren ved forliset i dag er den samme. Ord og vendinger i dokumentene er slående lik dem vi finner i tilsvarende dokumenter i dag.

Mai 9.1836 ble det holdt sjøforklaring i Fort Elizabeth, nærmeste havneby til Kenton -on -Sea. Sjøforklaringen ble holdt på Det Svensk/ Norske Konsulat, ledet av stedets Notarius Publicus, Mr.Hubert Kessler Pagden og Vice-konsul John A.Chabaud, sjøforklaringen som Nøklegaard har kopi av viser at hele besetning var tilstede og samtlige har undertegnet.

Videre ble det inngått kontrakt om eventuell berging av skip og last, om utgiftsfordeiing og kostnader.

N/P. Mr.H.K.Pagden oppnevnte en undersøkelses/ havari kommisjon,og deres rapport konkluderer med at skipet var tapt,kjølen var brukket,og skroget var av den grove sjøen blitt så maltraktert at kostnadene med å få skipet sjødyktig ville medføre for store omkostninger.

Riggen var brukket og ødelagt, men noen av seilene lot seg berge og disse ble solgt på auksjon.

Grunnet vrakets tilstand og det åpne farvannet bie det bestemt at lasten skulle losses ved hjelp av lokal arbeidskraft,et nytt uvær ville være ensbetydende på at alt gikk tapt.

Havari rapporten er undertegnet av; John L. Dryden, Harbour Master, Port Alfred og Charles Butt, Kenton-on-Sea.

I 99 I

En familie krønike As previously arranged a Marine declaration was made before this vice consulate on this seventeenth day March 1896 regarding the wreck of the Norwegian Bark “Volo” Captain Martin Karinius Olsen late master of the wrecked Bark “Volo” Of Arendal register 563 tons Declared that the said vessel left Gutenberg on the 30th day of November, and now last with part laden with cargo of deals and flooring boards and bound therewith on a voyage from thence for Delgoa Bay. At the date of sailing the vessel had on board a crew of twelve in all, and was tight staunch and strong and in every way fitted with all ways necessary for the voyage to be performed from the date of sailing the vessel proceeded on her raid voyage without anything worthy of note occurring until Friday the sixth day of March. First day at 7am there was a thick fog wind East south east with heavy sea from south south east. One man on the look out, and the fog horn was frequently sounded according to regulations suddenly locations were seen on the lee low about a ship length away. The captain immediately ordered the wheel to be put hard down in order to get the ship round, but at the same time the ship stuck and stuck so hard that several pieces of Keel were broken off and caused floating alongside and the sea commenced to break all over the ship and washed overboard everything on deck that was loose breaking down the bulwark and stanchions the deck houses and quarter deck was filled with water the crew had to take to the megen. Rigging to avoid being washed overboard owing to the breakers it was impossible to see any land and the mist

was very dense at the time the Captain reckoned he was 150 miles from land.

In about 15 minutes the mist lifted and the land could be seen not two ships lengths off. The aft sails were lowered in order to get the bow further into the land.

The sea was getting worse as the ship worked towards the shore. At the same time she got a bad lest to starboard so that the deck cargo commended to wash overboard.

In about half an hour after striking people were seen on shore, making efforts to save the crew. Several attempts were made to get a life buoy was made fast to the line, by means of which one man at a time was got a shore true breakers.

Thus all the crew were landed the captain being the last to leave the vessel.

On landing the captain was told that vessel had gong ashore.

Half a mil west of Bushmans river mouth. At that time all provisions and crews clothes were left on board and the captain left the sceen, in order to report the disaster and to obtain clothes and provisions for the crew leaving orders with the mate to save what he could from the vessel, should the weather improve.

Before leaving the vessel, several attempts were made to get at, and save the log Book, but it was impossible to cabin being full of water and the sea breaking continually over the vessel.

The master also produced the ships journal and requested that a copy there off might be certified and appended to the Marine declaration stating at the same time that the mate (Karl Knutsen) second mate (Jan Møller) and boy (Marting Knutsen) had been left at the scene of the wreck to protect the interests of all concerned, ant that the rest of

the crew with the exception of Simon Simonsen, who had been sent to the hospital were present to give evidence.

Sjd M.K Olsen Master Simon to before me Sjd H.k Payden Vice council The above evidence was separately read over to the under mentioned members of the crew and the all.

As provided for the § f4 of the consular regulations was separately administrated to each of them, only one being present at the same time, and they did each of them and not the one for the other severally declared and testify the same to be absolutely true and correct.

Harold Hansen born at Arendal, Carpenter thirty years old.

Sjd Harold Hansen Anders Tobiasen, born in Norway, sailmaker, thirty nine years old Sjd A Tobiasen Sailmaker Jordan Andersen, born in Sweden, steward thirty eight years old.Sjd Jordan Andersen Stewart Carl Christiansen, born at Arendal.

Able seaman. 24 years old Sjd Carl Christiansen Able seaman Lars Waaland, born at Arendal, seaman 19 years ld. Sjd Lars Waaland.

It is hear by certified that the Captian and above five seaman declared to the truth of the above declaration on oath before me and signed their names their to in my presence. Swedish Norwegian consulate at Port Elisabeth the 17th day of March Sjd Hk Hayden Adj Vice Council Certified as a true copy Vice Council Port Elisabeth 11th may 96

‘VOLO’ av ARENDAL Capt. K KNUDSEN Bygget Brateklev 1892 Forliste i syd Afrika 1896 Emil Rummelhoff 1899 JESUS, Frelser, los du meg Dit hvor stormen raser ei!

Før mitt lille livsskip frem Til de frelste sjelers hjem!

Mot dets kyster speider jeg, Kjære Frelser, los du meg!

Kjære Frelser, los du meg!

Du må finne kurs og lei.

Ville motgangsbølgers hær Bruser mellom skjulte skjær, Men jeg er så trygg hos deg.

Jesus, Frelser, los du meg!

Som en mor gir barnet trøst, Du kan stille stormens røst.

Havets hersker, med et ord Binder du hver bølge stor, Vind og hav må lyde deg, Jesus, Frelser, los du meg!