Fakta og fiksjon i DRONTHEIM - knyttet til
karakterene
KARAKTERER FRA VIRKELIGHETEN
Johanna Matheson (1900-1944)
Johanna studerte tysk språk, kultur og litteratur i Tyskland i 1921-22. Fra 1927-1933 var hun elev ved hovedbiblioteket i Trondheim og arbeidet ved Lademoen bibliotekfilial. I 1933 reiste hun til London og studerte ved School of Librarianship, hvor hun fikk svært gode karakterer. Da hun var tilbake i Trondheim fikk hun stilling som førstebibliotekar ved hovedbiblioteket sammen med Mally Schanke, under sjefsbibliotekar Astrid Hartmann. Bibliotekmiljøet var preget av ugifte kvinner og Johannas fotoalbumer viser at det vokste frem nære vennskap, både fra studiene i London og kollegene i Trondheim. Johanna var glad i friluftsliv, litteratur, språk og kultur og engasjerte seg i sosiale spørsmål og i samfunnsutviklingen. De som kjente henne har beskrevet henne som kunnskapsrik, engasjert - og leken. Før krigen arbeidet hun ved barneavdelingen på biblioteket og satt ofte på gulvet der, sammen med barn som trengte trøst eller trygghet.
Johanna kom tidlig med i kjernen i etterretningsorganisasjonen XU og bygde opp en hemmelig kommunikasjonssentral på biblioteket. Her tok hun imot informasjon fra hele regionen og sendte beskjeder ut gjennom bøker hun lånte ut til agentene. Hun ble arrestert den 31. oktober 1942. Hun satt på Vollan fengsel i Trondheim til mai 1943. Fanger ble som regel holdt i Trondheim til saken deres var ferdig etterforsket, noe som gjerne førte til nye avhør hos Gestapo på Misjonshotellet. Hun var fange på Falstad konsentrasjonsleir fra mai til desember 1943 og ble så sendt videre til Grini. Johanna har en sjelden fangehistorie; hun ble sendt tilbake til Trondheim for nye avhør fra desember 43 til januar 44. Tydeligvis har Gestapo ment at hun satt på svært mange navn. Johanna ble sendt med en av de siste fangetransportene til Tyskland - i juli 1944. Hun kom til Ravensbrück konsentrasjonsleir. De av hennes venner på brakke 9 som overlevde oppholdet har fortalt om et kjærlig, sterkt og støttende menneske som klarte å holde motet oppe i sine yngre medfanger. Ravensbrück var en leir for kvinnelige fanger. Det var også mange barn der, for mange av kvinnene var gravide da de ankom leiren. Johanna døde av sykdom i brakke 9 i Ravensbrück den 15.november 1944.
I Drontheim blir Johanna arrestert den 9. oktober. I skuespillet prøver hun å redde et jødisk barn. Dette er fiksjon. Men noe lignende kan ha hendt. Det var flere i XU som hjalp jøder å flykte, men de fikk beskjed fra ledelsen om å innstille virksomheten. Å blande andre engasjement inn i etterretnings-nettverket var svært farlig og satte både
oppdrag og liv i fare. Men for mange var det umulig å avslå å hjelpe. Jeg lar Johanna bære fram dette dilemmaet i stykket.
Thora Matheson (1906-1991)
Thora tok økonomisk utdannelse og overtok etter sin far som disponent i Mathesongården; den nybarokke bygningen med kuppelen i krysset Søndre gate/Olav Tryggvassons gate. Da Thora ble ettersøkt i oktober 1942 ble eiendommen inndratt av tyske myndigheter. Ved freden fikk Thora bygården tilbake, men solgte den allerede i 1946 til Norsk Assuranse. Thora ble arrestert i Oslo den 2. mars 1943. Hun satt først på Vollan fengsel, dernest på Falstad og senere på Grini, der hun jobbet i vaskeriet. Thora skulle egentlig sendes til Tyskland med samme transport som Johanna, men ble holdt igjen i siste liten av den tyske sjefen i vaskeriet. Det reddet Thoras liv. Men jeg tror at hun aldri kom over tapet av søsteren.
Thora og Johanna var tremenninger av min farfar. Han fikk bo hos dem da han ble foreldreløs som 7-åring. Johanna og Thora ble hans fostersøstre. Jeg traff alltid Thora i min farfars selskaper, men jeg ante ikke at damen med den blomstrete kjolen og den røffe humoren hadde vært agent. Hun ble gift med fylkeslege Trygve Næs noen år etter krigen, men de hadde kjent hverandre lenge. Thora hadde vært guvernante for Næs´ to barn. Da Trygve Næs kone døde giftet de seg og Thora ble fostermor for barna.
Gutta i XU-gruppa og Thora fortsatte å møtes da freden kom. De møttes ofte hjemme hos Thora i huset i Biskop Wexelsens gate, rett ved Norges Tekniske Høgskole der kjernen i XU var studenter under krigen. Èn av dem, Tirpitz-spionen Kristian Fougner, bekreftet min teori om at Thora hadde med distribusjonen av penger i XU-systemet å gjøre. Research tyder på at Gunnar Birch i Forretningsbanken kan ha vært Thoras samarbeidspartner i dette.
I Drontheim har jeg latt Thora arbeide i banken for at vi lettere kan følge pengene i plotet. Historien om Thoras tyske kontakt Friedrich von Seht er fiktiv.
Sofie Matheson (1863 -1943)
Født Sundland. Gift med Birger Matheson i 1899. Birger Matheson var eier av manufaktur-forretningen Matheson-gården i Søndre gate/Olav Tryggvassons gate, det største magasinet nordenfjells. Bygningen ble tegnet av Karl Norum som også tegnet Britannia Hotell. Den ble oppført i 1866-68 i nybarokk stil. Familien bodde på eiendommen Solheim på Rotvoll, med villa og en stor have som strakte seg ned til fjorden. De levde et luksuriøst liv med tjenerskap og gartner Birger dro ofte på forretningsreiser til Europa, spesielt til Paris, og døtrene fikk noen ganger bli med. Johanna og Thora behersket fire språk; norsk, tysk, fransk og engelsk.
Sofie ser ut til å ha vært en streng og kjærlig mor, som var vant med en å holde selskaper for en stor vennekrets og mannens forretningsforbindelser. Etter krakket i 1929, konfeksjonsindustriens utvikling og Birgers død i 1935, måtte Sofie selge eiendommen på Rotvoll og flytte til en leid 2. etasje i Biskop Wexelsens gate ved Norges Tekniske Høgskole. Døtrene bodde sammen med henne her og ble hennes forsørgere, men tjenestejenta Sigrid Juberg fra Skatval beholdt hun livet ut. XUagenten Ib Adelsten Hanssen var leieboer hos dem. Mange av XU-agentene var studenter ved NTH. Hjemmet ble derfor flere ganger brukt til møter og som skjulested i forbindelse med flukt. Professor Leif Tronstad holdt også møter hos dem, før han måtte flykte i 1941. Johanna og Thoras XU-gruppe ble i starten av krigen kalt den Tronstadske organisasjon. XU-agenter som har vært hos Johanna og Thora på møter forteller at Sofie virket som en overlevende fra en annen tid. Hun gikk i lange mørke kjoler.
Sofie døde i april 1943 mens begge døtrene var i fangenskap. Angina er oppgitt som dødsårsak i dødsattesten. Johanna og Thora fikk delta i begravelsen, fulgt av fangevoktere, før det bar tilbake til Vollan fengsel i Trondheim
I Drontheim blir Sofie torturert, og belastningen ved å skilles fra døtrene fører til at hun tar et valg som avslutter livet hennes. Dette er fiksjon. Men da Gestapo kommer på døra i Biskop Wexelsens gate og arresterer Johanna, gjennomsøker de hele huset for å finne Thora. Jeg har snakket med naboen som bodde i 1. etasje. Hun var barn da dette hendte. Hun husker at Gestapo kom inn på barneværelset med gevær, men de fant ikke Thora. I slike situasjoner tok Gestapo gjerne familiemedlemmer, kjærester eller studiekamerater for å presse fram informasjon om hvor den ettersøkte oppholdt seg. Efedrintabletter og blåsyrepiller ble brukt av XU-agenter i virkeligheten.
I stykket er Sofies hjem flyttet inn i sentrum, nærmere bestemt Thomas Angells Hus, der datteren Thora faktisk bodde på sine eldre dager. Solheim, villaen på Rotvoll, ble revet da Statoilutbygginga startet i 1991. Det eneste som finnes igjen av eiendommen er en stein hvor navnet Solheim er hogd inn. Familien er gravlagt rett ved sørveggen på Nidarosdomen.
Astrid Hartmann (1884-1952)
Astrid Hartmann er den lengst sittende biblioteksjef i Trondheim Folkebiblioteks historie. Eksamen fra New York School of Librarianship. Biblioteksjef ved Trondheim Folkebibliotek fra 1912 til 1946. Hun ble etterfulgt av Mally Skancke, Johannas venninne og kollega. Astrid Hartmann omkom på julaften 1952 i en tragisk ulykke i Osloveien i Trondheim, da en rutebil skle på isen og presset henne opp mot et gjerde. Astrid Hartmann var ugift og fikk ingen barn. Biblioteket fikk all hennes hengivenhet.
Om Astrid Hartmann forsto at Johanna drev med illegal virksomhet på biblioteket vet vi ikke. Men det er sannsynlig at hun har forstått at noe foregikk. Under krigen ble man flink til å se en annen vei. Den beste beskyttelsen for alle - var å vite så lite som mulig. Det må har vært en enorm balansegang å klare å holde biblioteket åpent og hindre at det ble satt inn NS-ledelse. Listene over litteratur som ble forbudt finnes fortsatt i Trondheim Folkebiblioteks arkiver og har Astrid Hartmanns håndskrift i margen. Der skriver hun at bøkene, etter avtale med politiet, settes opp i tårnkammeret som skal holdes avlåst. Muligens reddet hun på denne måten hundrevis av bøker i å bli sendt til Berlin, for å inngå i nazistenes «fiendeforskning».
I Drontheim blir Astrid Hartmann presset av Gestapo til å oppgi navn på folk som har lånt kommunistisk litteratur. Dette er diktning.
Erik Storsveen (1918-1988)
Erik var fra Oslo, var student ved NTH, der han studerte under Leif Tronstad. Han ble etter krigen maskiningeniør og deltok i internasjonal industriell utvikling. Erik var en av de som bygde opp XU i Trondheim; TXU. Han overtok som leder etter Halvdan Ullman i 1941. SIS-agenten Bjørn Rørholt beskrev Erik Storsveen blir som «en kald fisk og en veldig likandes kar». Han kunne dukke opp i enhver forsamling uten at noen la merke til ham. Han var den fødte spion og fungerte godt under press Kjernegruppa i TXU var Erik Storsveen, Kristian Fougner, Knut Alming, Jørgen Hessner og Sverre Kristian Falkenberg. Finn Lied var også nært knyttet til gruppa. Av disse har jeg hatt samtaler med Lied, Falkenberg og Fougner. De forteller alle at Johanna var «postkasse» og at begge søstrene var med i gruppa fra start. Fougner fortalte meg at Thora hadde med pengene å gjøre. Etter krigen samlet gruppa seg ofte hjemme hos Thora i Biskop Wexelsens gate. Under krigen ble Johannas og Thoras hjem brukt av gruppa til overnatting og hjelp med proviant og klær under fluktsituasjoner.
Selv om telegrafistene egentlig skulle være egne celler gikk det ikke alltid an å gjennomføre dette. Sendeforholdene måtte være optimale. Kristian Fougner var telegrafist og opererte senderne Virgo og Leporis. Han sendte flere ganger fra Erik Storsveens hybel. Da Gestapo dukket opp på hybelen til studiekamerat og XU-mann Knut Alming i oktober 1942 klarte Knut så vidt å komme seg unna. Gestapo skjøt etter ham, men såret ham ikke. På hybelen til Knut lå kompromitterende materiale og et fotografi av vennegjengen fra NTH; kjernen i XU. Det ble gitt beskjeder til Erik Storsveen og Kristian Fougner og de måtte rømme til Sverige. Hele klassen til Knut ble da arrestert og holdt i noen døgn før de slapp ut. Erik Storsveen arbeidet etter dette ved XU-kontoret på Mi2 i Stockholm. En av hans brødre, Gunnar Storsveen, var kodeknekker der og den andre broren, Arvid Storsveen, var leder. Arvid Storsveen hadde vært sentral i oppbygginga av XU i Oslo. Våren 1943 var Arvid på et hemmelig oppdrag i Oslo og ble lurt i en felle av Gestapo. Han ble skutt den 27.april. Erik Storsveen tok over som leder for XU-kontoret i Stockholm etter sin bror.
I Drontheim tar Erik bilder av Dora. Dette ville i virkeligheten selvfølgelig blitt utført av en annen agent, ikke av lederen i organisasjonen. Erik ble ikke skadet i skuddveksling i virkeligheten, men det var det flere andre som ble. Erik går bare under fornavn i Drontheim, for å skille det fiktive fra det faktiske.
Rasmus Skjerpe (1909-1942)
Tegner ved NSB i Trondheim. XU-agent. Han tegnet tyske installasjoner, som Dora, og smuglet tegningene og annen etterretnings-informasjon skjult i togene som gikk mellom Trondheim og Stockholm. Rasmus´ familie var sterkt engasjert i motstanden. Faren var stasjonsmester på Gudå stasjon og var et viktig ledd i XUs nett. Han hette også Rasmus Skjerpe. Av hans fire sønner ble tre drept på grunn av sitt motstandsarbeid under krigen. Den fjerde var også dømt til døden, men ble reddet av freden i mai 1945. På Johannas første fangekort på Falstad står det kun: «Skjerpe», hvilket kan tyde på at Rasmus kan ha gjort Gestapo oppmerksomme på Johanna. Rasmus ble arrestert den 19. september 1942. Han ble henrettet i Falstadskogen den 9. oktober. Johanna ble arrestert 31. oktober. Arresterte kunne bli utsatt for umenneskelig tortur i kjelleren på Misjonshotellet; Gestapos hovedkvarter i Trøndelag. Når navn på andre motstandsfolk kom fram var det vanlig at Gestapo holdt vedkommende under oppsikt en periode før arrestasjon, for å få oversikt over nettverk og aksjoner.
I Drontheim er Rasmus mekaniker på jernbanen og kommunist. Jeg har ikke funnet ut om dette stemmer med hans politiske standpunkt i virkeligheten, men karakteren representerer her de mange jernbanefolk som engasjerte seg i motstanden på kommunistisk side.
Gunnar Birch (1894-1942)
Forretningsmann fra Selbu Ansatt i Forretningsbanken fra den åpnet i 1918 I 1928 ble han bankens kontorsjef og i 1930 administrerende direktør. Under hans ledelse ble Forretningsbanken den største privatbanken nordenfjells. Birch markerte tidlig avstand til den tyske okkupasjonsmakten. Med sin ledende posisjon i næringslivet og byen ble han en torn i øyet på NS-ledelsen og det tyske sikkerhetspolitiet. Allerede i mars 1942 ble Birch arrestert som gissel og sendt til Falstad fangeleir. Da han slapp ut igjen ble det forlangt at han tok permisjon fra banken, hvorpå Olav Bergan, Trondheims kommisariske NS-ordfører, ble plassert i Birchs sted. Den 6. oktober ble Birch igjen arrestert, hjemme i Selbu – som en av de ti sonofrene Henrik Rogstad hadde satt på lista som han leverte til Rikskommissær Josef Terboven. Gunnar Birch ble henrettet i Falstadskogen ved daggry 7. oktober 1942. Hans kone Ingrid fikk den tunge beskjeden i Selbu samme dag. Om morgenen den 7. oktober sto det i avisene at sonofrene var skutt. Avisene gikk i trykken noen timer før henrettelsene skjedde.
I Drontheim blir Birch kun omtalt, som Thoras sjef i banken.
Henrik Rogstad (1916-1945)
Fylkesfører i Nasjonal Samling i Sør-Trøndelag. NS hadde sitt partikontor i Handelstandens Hus i Dronningens gate, vis-a-vis Britannia Hotell. Under unntakstilstanden får Rogstad, i en alder av 25 år, all myndighet i det sivile samfunn I løpet av uka mellom 6. – 12. oktober 1942 nazifiserer han Trondheim ved å kaste styrer og komitéer og bytte ut ledere i kommune, næringsliv, banker, idrett og kultur. På Terbovens ordre setter Rogstad opp listen over ti kjente og kjære menn fra Trondheim, Selbu, Røros og Ålesund. De blir skutt som sonofre den 7.oktober. Det kan ikke bevises at Rogstad visste hva som skulle skje med dem, men det er trolig. Terboven var helt klar på at situasjonen var blitt så prekær i Trøndelag at gisler kom til å bli straffet for motstand andre hadde utført.
Henrik Rogstad var en av de mest kompromissløse norske nazistene. Hans harde linje splittet NS i Trøndelag i to. Rett etter at sonofrene var skutt reiste en NS-delegasjon ned til Oslo og klaget på ham overfor Quisling, men ministerpresidenten lot ham sitte. Rogstad ledet NS Sør-Trøndelag til april 1945. Han fortsatte sin harde linje og forfølgelse av motstandere av nazismen. I april 1945 blir Rogstad sjef for Statspolitiet og øverste leder for Hirden, på tross av at han ikke hadde politibakgrunn Utnevnelsen skjedde som følge av at tidligere sjef for Statspolitiet, Karl Marthinsen, ble likvidert av Oslogjengen i februar 1945.
I mai-dagene i 1945 forskanser Henrik Rogstad seg på Skallum gård i Bærum sammen med NS-justisminister Sverre Risnes og politiminister Jonas Lie. De tre vil ikke overgi seg før de får lovnad om at de skal behandles som krigsfanger, men de får beskjed om å kapitulere uten betingelser. 8.mai skyter Hitler seg i en bunker i Berlin. 9. mai sprenger Terboven seg selv i en bunker på Skaugum. 11 mai skyter Henrik Rogstad seg i spisestuen på Skallum gård 6 dager tidligere hadde han giftet seg med tyske Ilse Fleckner i Vår Frelsers kirke i Oslo.
Rogstad vokste opp i en borgerlig familie i Trondheim. De fleste familier i borgerskapet i byen visste om hverandre på den tiden, men relasjonen mellom Henrik og Johanna i Drontheim er fiksjon. Jeg har bragt dem sammen for å la motstridende holdninger møtes og uttrykkes i ord. Rogstads irritasjon over Gleditschs trenering i forhold til nazifisering av teatret var i høyeste grad virkelig, og det er rimelig å tenke at dette førte til at Rogstad satte Gleditschs navn på sonofferlista. Flaggsaken er en faktisk historisk hendelse, men skjedde i forbindelse med Quislings besøk i Trondheim i 1941. I Drontheim skjer dette når Terboven kommer til byen i forbindelse med unntakstilstanden. Før krigen lånte Henrik Rogstad tidvis ut leiligheten sin gratis til bostedsløse som han ønsket å hjelpe. Når man kommer nært på mennesker er ikke
ting svart-hvitt lenger, men ulike toner av grått. Ansvaret for hans handlinger under krigen er likevel helt og fullstendig hans eget
Josef Terboven (1898-1945)
Reichskommissar für die besetzten Norwegischen Gebiete, det vil si: Rikskommissær for det okkuperte Norge, 1940-45. Terboven styrte landet med diktatoriske fullmakter og hadde Adolf Hitler som sin direkte overordnede. Terboven benyttet ved flere anledninger sin uinnskrenkede myndighet til ekstreme tiltak mot norske motstandsfolk og også mot sivilbefolkningen. Om morgenen den 6. oktober ankom Terboven Trondheim med tog, fulgt av ekstrastyrker fra det tyske politiet. Han innførte sivil unntakstilstand som straff for de mange sabotasjeaksjonene som hadde skjedd i Trøndelag de siste månedene. Den utløsende hendelsen var påstått å være sprengningen av transformator-stasjonen ved Fosdalen gruver i Malm den 5. oktober, men unntakstilstanden var nok planlagt i god tid før dette. Med grusom effektivitet ble hele Trondheim nazifisert, kontrollert og straffet i løpet av uka mellom 6.-12. oktober. Om morgenen den 6. oktober holdt Terboven en tale på torvet, for norsk og tysk politi, SS og SD. I denne scenen i Drontheim bruker vi ordene han faktisk sa i talen.
Trondheim skulle bli Det Tredje Rikes Atlanterhavsbastion. Trykket her var enormt, mottrykket fra motstandsbevegelsen ble derved stort, og hevnen fra de tyske styresmakter enda større. Planene for den nye byen Nordstern, som blir presentert på tysk i en av scenene i Drontheim var reelle. Neue Drontheim, dvs Nord-Stern, skulle bli en arisk mønsterby. Dette var et av Henrich Himmlers viktigste prestisjeprosjekt. Terboven var mer av en realpolitiker. Selv om han var øverste leder for sivilsamfunnet i Norge var han opptatt av de militære forsvarsanleggene langs norskekysten, som ble kalt Atlanterhavsvollen. Ved den tyske kapitulasjonen i 1945 begikk Josef Terboven selvmord, ved å sprenge seg i en bunker på kongsgården Skaugum, der han bodde i krigsårene.
Johan Besgen (1906-1943)
SS Sturm-Scharführer. Forhørsleder på Misjonshotellet, Gestapos hovedkvarter i Trondheim. Et forskningsprosjekt vi hadde med Falstadsenteret avdekket at Besgen i oktober 1942 forhørte motstandsfolk kontinuering i flere døgn. Vitnesbyrd på senteret og krigslitteratur har gitt innsikt i hvordan forhørene forløp og hvor lenge de varte. Når Besgen ikke kom noen vei med de arresterte ble de sendt ned i kjelleren til ekstrem tortur før han forhørte dem igjen. Johan Besgen snakket flytende norsk, hadde sterk intuisjon og skarp hukommelse. Han var kjent for å ikke ta notater, men ha alle sammenhenger i hodet. Han ble skutt og drept av motstandsmannen Odd Wullum i Solbakkan ved Hommelvik 18. november 1943. Odd Wullum var på flukt mot Sverige etter å ha klart å rømme fra tysk fangenskap i Trondheim, men ble forrådt av gestapoagenten Karl Adding som sørget for at kjøretøyet ble stanset av
sikkerhetspolitiet i Solbakkan. Besgen ble skutt av Wullum i det dørene på varebilen ble åpnet. Odd Wullum ble selv drept i skuddvekslingen som fulgte. Drapet på Besgen reddet mange XU-folk som ventet på dødsdom. Fordi Besgen ikke hadde skrevet rapporter fra forhørene ble sakene deres henlagt og de sendt til arbeidsleire i Tyskland i stedet for å bli henrettet. Flere av dem overlevde oppholdet. Johan Besgens sjef i Gestapo, avdeling Drontheim, var Gerhard Flesch.
I Drontheim prøver Henrik Rogstad å få Besgen til å gi ham informasjon om motstandsfolk. Dette er diktning.
Henry Gleditsch (1902-1942)
Skuespiller, stifter av Trøndelag Teater i 1937. Teatersjef fra 1937-1942. Instruktør for oppsetningen av Vildanden av Henrik Ibsen høsten 1942. Han spilte selv rollen som doktor Relling. Gleditsch ble arrestert av Gestapo på sitt kontor på Trøndelag Teater på ettermiddagen den 6.oktober, den dagen Vildanden skulle ha premiere. Morgenen etter ble han henrettet i Falstadskogen som en av de ti «sonofrene» og ble lagt i en massegrav. Like før tyskerne trakk seg ut av Norge ble liket hans gravd opp og dumpet på fjorden fra en båt. Henry Gleditsch ligger på «havsens bunn», slik Ibsen skildret andens verden i Vildanden. Trondheimsfjorden kan være et verdig minnesmerke for Henry Gleditsch. Den strekker seg gjennom den regionen Trøndelag Teater er til for.
Det ble i virkeligheten ingen premiere på Vildanden den 6. oktober, da teatret ble stengt av myndighetene samme dag. Men i Drontheim lar jeg likevel premieren starte. Siden dere publikummere faktisk sitter i salen ønsket jeg at dere, og skuespillerne Gleditsch instruerte, skulle være til stede som vitner, både til det mot Gleditsch utviste, til arrestasjonen og til den scenen i Vildanden som handlet om sonofring. Arrestasjonen er derfor flyttet noen timer lenger ut på kvelden, og åstedet er flyttet inn på Gamle
Scene der Vildanden skulle hatt premiere. I virkeligheten var ikke Henrik Rogstad til stede ved arrestasjonen, heller ikke etterforskningsleder Johan Besgen. Arrestasjonen ble utført av SS/SD, men i teatret koker vi det ned til de karakterene som skal utfordre hverandre og de skuespillerne vi har tilgjengelige.
I virkeligheten ble premieren på Vildanden utsatt til 20.oktober Henry Gleditsch rolle som doktor Relling ble overtatt av Kristian Hefte. Økonomisjefen på teatret, Victor Huseby gjenga premieren slik: «Det ble som en høytidelig gudstjeneste. Ved siste teppefall var det ikke en hånd som rørte seg, men publikum reiste seg spontant og sto med senkede hoder i flere minutter». Slik fortsatte det hele spilleperioden. Publikum reiste seg. De klappet ikke. De forholdt seg tause, men sa med det - alt. Da myndighetene satte inn NS-mannen Barclay-Nitter som teatersjef etter Gleditsch boikottet publikum teatret og det ble spilt for nesten tomme saler.
Synnøve Gleditsch (1908-1980)
Skuespiller. Gift med Henry Gleditsch. Synnøve Gleditsch skulle spille fru Sørby i Vildanden, men etter henrettelsen av mannen hennes ble rollen overtatt av Inger Worren.
I Drontheim spiller Synnøve Gina Ekdal. I virkeligheten ble Gina spilt av Signe Taraldsen. Synnøve Gleditsch ble en elsket revy- og cabaret-artist på Chat Noir. Hun ble mye brukt i film og etterhvert i Fjernsynsteatret. Hun giftet seg aldri igjen og fikk ingen barn.
Knut Jacobsen (1910-1971)
Skuespiller, kostymedesigner – og telegrafist. Radiosenderen Scorpion– var plassert oppunder taket over Gamle Scene på Trøndelag Teater. Senderen var i drift fra mai 1942 - mai 1943. Det var en SIS-sender, dvs at telegrafisten kommuniserte direkte med Secret Intelligence Service i London. XU i Trøndelag (TXU) ble i stor grad ledet direkte av engelskmennene. Mange telegrafister var knyttet til XU, men utover i krigen opererte telegrafistene mer og mer som enkeltceller, av sikkerhetshensyn. Likevel hadde flere av telegrafistene, for eksempel Tirpitz-spionen Kristian Fougner direkte kontakt med Johanna, Thora og Erik Storsveen. Knut Jacobsen var i virkeligheten en egen celle som sendte informasjon om tyske krigsskip som han mottok fra XU-agenten Rolf Lystad. Noen ganger sendte Knut meldinger til London under forestillingene mens tyske offiserer satt i salen under ham.
Gruppa som var knyttet til senderen Skylark B i Bymarka ble rullet opp i 1941 og de som ble tatt ble sendt til Nacht und Nebel-leire i Tyskland. Flere av dem endte sine liv der. Haakon Sørbye overlevde. Han har fortalt meg om atomspionasjonen som var knyttet Leif Tronstad og Jomar Brun og som Skylark B var opprettet for å kommunisere for. Senere ble også professor Njål Hole ved NTH en del av spionasjon mot det tyske atomvåpenprogrammet. Finn Lied bragte inn en ny sender fra Sverige våren 1942.
Denne skulle erstatte Skylark B og ble kalt Scorpion. Det var da skuespiller Knut Jacobsen ble valgt ut til å være telegrafist på denne senderen. Knut ble arrestert av Gestapo i februar 1944 og satt på Falstad og Grini ut krigen.
I Drontheim spiller Knut Jacobsen rollen som Hjalmar Ekdal. Knut var med i Vildandenoppsetningen i virkeligheten, men spilte en mindre rolle. Han hadde også ansvaret for kostymene. Hjalmar Ekdal ble egentlig spilt av Ingolf Rogde.
Aksel Thue (1904-1985)
Skuespiller. Han kom 1936 med i Trøndelag Teaters første ensemble og spilte her en lang rekke roller frem til 1943, blant annet Gregers Werle i Vildanden høsten 1942, slik han også gjør i Drontheim. Fra 1945–1974 var han ansatt på Nationaltheatret.
FIKTIVE/DIKTEDE KARAKTERER
Friedrich von Seht (46)
Friedrich er en fiktiv karakter. I Drontheim er han Einsatzleiter på Organisation Todt, som holdt til i nåværende Trondheim Tinghus i Munkegata Tysklands halvmilitære ingeniørorganisasjon O.T. var byggherre for blant annet festningsanlegg, flyplasser, veier og fabrikker for lettmetallproduksjon i Norge under den tyske okkupasjonen 1940–1945.
Friedrich-karakteren er inspirert av de strømningene i mellomkrigstiden som satte den tyske kulturen høyt og som ønsket seg tilbake til et mer konservativt Tyskland. At Friedrich blir kriminell handler om et desperat ønske om å slippe unna, men også om mulighetene for å mele sin egen kake, muligheter som ligger nært i et gjennomkriminalisert samfunn.
Thoras og XUs plan for flukten hans til Sverige er inspirert av den estiske ingeniøren og kartografen Harry Wood som kom i tysk tjeneste etter at Tyskland befridde de baltiske landene fra Sovjetunionen. I 1944 forsynte Wood XU i Ålesund med dokumenter om de tyske kystbefestningene mellom Stad og Trondheim. Etterpå måtte han flykte til Sverige; en flukt som var nesten umulig, men som ble gjennomført takket være god hjelp fra XU-agenter, blant andre Einar Sæter. Sammen med sønnen Svein Sæter skrev han boka XU – i hemmeleg tjeneste, som har vært min «bibel» i arbeidet med Drontheim. Harry Wood fikk beskyttelse ved den norske legasjonen i Stockholm.
Aron Rosenthal (36)
Aron er en fiktiv karakter. I Drontheim er han jødisk pianist fra Berlin. Han var gift med en jødisk cellist og de fikk datteren Rakel sammen i 1935. Rakels mor ble drept under Krystallnatten i november 1938 og Aron flykter fra Tyskland med datteren. Han får asyl i Norge og flytter til Trondheim. Karakteren Aron er inspirert av mennesker som legger på flukt, og må flykte igjen, slik historien til det jødiske folket har vært. Aron er også en honnør til musikken som har inspirert arbeidet med Drontheim gjennom 10 år, nemlig Kim André Arnesens komposisjoner.
Trondheim hadde Norges største jødiske miljø og sterkeste jødiske kultur. Brattøra var et jødisk kvartal, med skreddere, konfeksjons- og manufakturforretninger, konfeksjonsfabrikk, skobutikk og musikkforretning. Den jødiske innvandringen til Trondheim kom i størst grad på 1880-tallet på grunn av forfølgelser i Russland, fra dagens Litauen og østlige Polen.
Rakel Rosenthal (7)
Rakel er en fiktiv karakter. Hun er inspirert av søstrene Liv og Harriet Isaksen som fikk hjelp til å flykte til Sverige. De oppholdt seg 2 uker hos familien Rotvold på Nedalen gård i Sylene før været ble slik at de kunne følges på ski over grensa. Men Rakel er også skapt til minne om de jødiske barna fra Trondheim som ikke rakk eller hadde mulighet til å flykte. De ble hentet i sine hjem og på sine skoler den 7. oktober 1942. Deres fedre, bestefedre og brødre som var over 15 år ble sendt til Falstad Fangeleir hvor de fikk grusom behandling. Kvinnene og barna ble internert i to leiligheter i Trondheim. Senere ble de sendt til Tyskland sammen med mennene. Arbeidsføre menn ble skilt ut. Alle de andre ble drept. Det skjedde i Auschwitz konsentrasjonsleir den 3. mars 1943. Det finnes snublesteiner til minne om dem i Trondheims gater. Jeg håper at Rakel kan minne oss om de fem barna som ble tatt den 7. oktober 1942. Disse barnas navn er: Gerd Isaksen, Harry Isaksen, Leonard Isaksen, Mina Mahler og Cissi Klein. Av de 66 Trondheimsjødene som ble sendt til Auschwitz kom bare 4 tilbake
Hedvig Ekdal ble i virkelighetens Vildanden-forestilling ikke spilt av et barn, men av skuespilleren Siri Rom - som var min lærer da jeg kom inn på teaterskolen.
Marie (25)
Marie er en fiktiv karakter. Hun er inspirert av Johannas venninne fra studiene i England; Mary Macfarlane. Johannas fotoalbum viser at Mary og Johanna stadig er sammen, både i England og i Norge fra 1933-1938. Da verdenskrigen kom ble de to skilt for alltid. Mary arbeidet i motstandsbevegelsen i London, og Johanna i XU i Trondheim. For få år siden fant Marys niese en skoeske med brev i Marys hus. Brevene handlet om Johanna. Slik vi leser dem - er det kjærlighet. Bibliotekmiljøet var et sted der intellektuelle kvinner kunne være sammen og eventuelle forelskelser gå under radaren for resten av samfunnet. På nyåret i 1945 fik Mary et brev om Johannas død i Ravensbrück. I 1971 reiste hun til Trondheim for å klare å fatte at Johanna var borte for alltid. Mary fikk aldri en ny partner.
I Drontheim har jeg diktet engelske Mary om til norske Marie, slik at Johannas kjærlighet kan bli representert. Likekjønnet kjærlighet ble fordømt av nazistene, i likhet med all litteratur som handlet om dette temaet.
I skuespillet er Marie fotograf og utvikler en metode for mikrofotografering I virkeligheten ble metoden utviklet av XU-fotografen Kaare Hemsen i Stockholm mot
slutten av 1943. Metoden hadde faktisk blitt oppfunnet allerede i 1860-70-årene av John Benjamin Dancer, en britisk vitenskapelig instrumentprodusent, men metoden gikk i glemmeboken. XU-fotografen Kaare Hemsen utviklet i 1942-43 to metoder for mikrofotografering som gjorde at store mengder dokumenter kunne få plass i et punktums størrelse, såkalte «frø». Krig fører alltid til teknologiske fremskritt. Fordi man må. Frø ble brukt av XU resten av krigen og ble blant annet sendt skjult i skruer på togene til Stockholm.
Marie er en heder til alle de kvinnene som ble torturert av Gestapo. Blant dem var Edel Sødahl fra Trondheim, som ble torturert fordi hun var forlovet med motstandsmannen Odd Sørli. Maries offer er en heder til XU-agenten Bjørn Eriksen som var den som i virkeligheten hoppet ut fra 4. etasje på Misjonshotellet under avhør. Da forhørslederen forlot kontoret et øyeblikk spiste Bjørn Eriksen opp avhørsnotatet og kastet seg gjennom vinduet. Dette gjorde han for å beskytte sine kamerater i XU. Han døde ikke momentant. Han levde så vidt i fire døgn på et tysk sykehus, men han var ikke lenger i stand til å si noe. Bjørn Eriksen overtok som leder i TXU etter at Erik Storsveen måtte flykte til Sverige. Det står en plakett til minne om Bjørn på vestveggen av Misjonshotellet i Prinsen-krysset.
Margaretha (50)
Margaretha er fiktiv karakter. I Drontheim er hun er skuespiller i Vildanden. Karakteren er inspirert av Johanna og Thoras tremenning, Margaretha Matheson, som var skuespiller ved Trondhjems Teater og ved Balkongen Teater i Oslo, frem til hun døde i tuberkolose i 1935, 33 år gammel. Margaretha var morsom, frigjort og utrolig god til å plystre! Hun var av en helt annen støpning enn sine slektninger Johanna og Thora. I starten av 1930-årene flørtet hun seg nedover i Europa. Hun var med på festligheter med nazister i Tyskland og fascister i Italia, og reiste til og med i sjøfly til Nord-Afrika sammen med grev Ciano, som senere ble Mussolinis utenriksminister. Margareta er med i Drontheim som muntrasjonsråd, og for å vise at ikke alle skuespillere er helter, tross alt.
FORKLARING PÅ NOEN FORKORTELSER
XU – norsk etterretningsorganisasjon, underlagt Forsvarets Overkommando. Under første verdenskrig bygde trønder og offiser Lauritz Sand opp en etterretningsgruppe i Indonesia. Han kalte gruppa XU: X for unknown og U for undercover agent. Navnet gikk videre til etterretningsgrupper i Norge under 2. verdenskrig. De fleste som arbeidet i nettverket kjente ikke selv til navnet på organisasjonen XU fulgte med på tyske troppeforflytninger, spionerte mot tyske installasjoner og militære anlegg, fulgte med
på tyske krigsskips bevegelser og gjorde forarbeidet til sabotasjeaksjoner mot industri i Norge som produserte for den tyske krigsmaskinen. Organisasjonen leverte svært viktige rapporter om Nazi-Tysklands atombombeprogram og banebrytende våpenteknologi, blant annet innen rakettforskning. Krigshistorikere antar i dag at omkring 2400 mennesker var knyttet til organisasjonen under 2. verdenskrig.
I Oslo holdt sentralstyret til på et loft i Geitmyrsveien hele krigen og ble utrolig nok aldri avslørt. Anne-Sofie Østvedt var nestleder for XU-sentralen i her fra 1943 og gikk under dekknavnet Aslak. Astrid Løken satt også i ledelsen i Oslo. Østvedt og Løken var to av de XU-agentene som klarte å holde det gående lengst. I TXU (Trondheim XU) var Thora og Johanna Matheson sentrale i ledelsen til oktober 1942.
I 1942 så man at slaget om Stalingrad kunne bli det avgjørende vendepunktet i krigen. De allierte, og ikke minst norske sjømenn, gjorde en enorm innsats for å holde Murmansk-konvoiene gående langs norskekysten. Det var den eneste muligheten for å fôre sovjetiske soldater med våpen, slik at de kunne holde Stalingrad slik at tyskerne ikke vant østfronten. Hvis Tyskland seiret her kunne Hitler snu store deler av krigsmaskineriet sitt mot vestmaktene. Det var av avgjørende betydning for de allierte å få daglige oppdateringer fra telegrafistene på norskekysten om de tyske krigsskipenes posisjoner. Både norsk etterretning og tyske generaler forventet en alliert invasjon i Trøndelag og Nordland høsten 1942. Aktiviteten knyttet til dette scenarioet dro tysk fokus mot regionen og holdt tyske tropper i Norge. I 1942 var det 300.000 tyske soldater i landet. Norge var det okkuperte landet med flest tyske soldater i forhold til folketall. Å få Tyskland til å tro at invasjonen skulle komme i Norge var nødvendig krigsstrategi, men innsatsen for å forberede støtte til invasjonen fra fastlandet kostet svært mange norske menneskeliv. Store deler av motstandsgruppene ble rullet opp og flere hundre mennesker havnet i fangenskap. Invasjonen kom ikke i Norge, men i Nord Afrika i november 1942, og i Frankrike i juni 1944.
I Drontheim får XU-gruppa et oppdrag som er samlet i handling og tid. I virkeligheten kunne ikke så få mennesker gjøre så mye på så kort tid. De ville heller ikke ha visst like mye om det oppdraget de var en del av, eller snakket åpent med hverandre om det. Men dette må teatret gjøre for at publikum skal kunne forstå hva det store målet er og hva som står på spill.
XU-agentene kunne ikke fortelle om sitt arbeid eller sin innsats. De hadde taushetsplikt helt til 1988.
FLERE BOKSTAVER
SIS – MI 6 - Secret Intelligence Service, Englands utenriks etterretningstjenste. MI 2Secret Intelligence Service, med ansvar for Skandinavia
SOE – Special Operations Executive, britisk hemmelig militærenhet, opprettet i 1940 for å planlegge, lede og gjennomføre undergravingsvirksomhet og sabotasjeaksjoner mot tyskerne i okkuperte land.
NS – Nasjonal Samling. Det norske nazistiske partiet som inngikk samarbeid med den tyske okkupasjonsmakten.
SS – Schutzstaffel. Tysk paramilitær organisasjon oppnevnt for å være livvakter til Hitler. Senere både overvåkningsorgan, militære styrker, leirledelse og drift, elitesoldater og ideologisk kjernevirksomhet. Leder Heinrich Himmler.
SD – Sicherheitsdienst. Sikkerhetstjeneste utgått fra NSDAP. Gestapo, det hemmelige politiet lå under SD.
STAPO – Statspolitiet. Nasjonalsosialistisk politistyrke som bestod av norske tjenestemenn.
OT – Operation Todt. Tysk halvmilitær ingeniør-organisasjon som drev utbygging av veier, broer, jernbane, fenglser, og ikke minst; fort langs hele Atlanterhavskysten fra Frankrike til Nord-Norge: Die Atlantik Wall.
DRONTHEIM-PROSJEKTETS STØTTESPILLERE I UTVIKLINGSFASEN
Prosjektet er utviklet som spillefilm-manuskript med Spætt Film og produsent Håvard Wettland Gossé (2015-2021). Det har mottatt støtte fra Norsk Filminstitutt, Film-Invest, Midtnorsk Filmsenter og Forsvarsdepartementet.
De viktigste historiske bidragsyterne i prosjektet er:
- Falstadfangene: Falstadsenteret Forskningsprosjekt på fanger med saksnummer knyttet til XU i 1942-43.
- XU: Svein Sæter, forfatter, journalist, kåsør. Forfatter av boka XU - I hemmeleg teneste 1940-45 (med Einar Sæter). Samlaget, 1995. Ny utgave 2007.
- Unntakstilstanden og NS: Tore Pettersen, tidligere Sivilforsvarsinspektør og nåværende leder i Kristiansten Festnings Venner.
- Wehrmacht og Organisation Todt: Torgeir Ekerholt Sæveraas, historiker og forfatter.
Doktorgrad NTNU 2017 med avhandlingen "Beton macht Geschichte". Organisation Todt og utbyggingen av Festung Norwegen Forfatter av boka Wehrmacht i Norge. På vakt i krigens skjebnesone, Pax 2021.
- Trondheim Folkebibliotek: Bibliotekar Einar Rædergård, forfatter av «Johanna Matheson - Et minneskrift», 1994.
Eventuelle ubevisste historiske feil, samt bevisste forskyvninger av historiske hendelser er helt og holdent dramatikerens ansvar.
Trondheim 27. oktober, 2024. Elisabeth Matheson
