Lovetann uke50 2015

Foto hovedbilde: Kenneth Rivenes

LØVETANNAVISEN NR 5 - UKE 50

BEHANDLINGSTILBUD OG REPORTASJER INNEN PSYKISK,FYSISK HELSE OG RUS.

– Jeg vil leve!

Side 8

– Pårørendearbeid er hjelp til selvhjelp – Gå ikke alene med det som er vondt og vanskelig. Det er mye god hjelp å få. Pårørendebistand er hjelp til selvhjelp. Det forteller Borghild Spiten Mathisen, en av dem som har drevet lengst med pårørendearbeid i Kristiansand.

Side 6

2

Løvetannavisen

LEDER: Dette er Løvetannavisen Løvetannavisen er etablert for å si noe om situasjonen som mange opplever som tung. Vi ønsker også å sette fokus på hvilke behandlingsog hjelpetilbud som finnes.

Faktum er at dem er det mange av, men det er få som har oversikt over bredden.

Herunder er det også viktig å formidle litt om hvordan hjelpeapparatet oppleves av pårørende og brukere slik at vi kan bygge på det som er bra og virker å endre/gjøre det som ikke virker bedre.

Vi ønsker å fokusere/fortelle på hvordan det er å være bruker, pårørende, arbeidsgiver og arbeidskollega for dem som sliter med rus og/eller psykiske problemer. Vi vil gi informasjon om hvilke tilbud og aktiviteter som finnes i Vest Agder, og komme med reportasjer fra aktiviteter og tilbud, og rett og slett drive en god og effektiv folkeopplysning.

Vi tror også at brukerhistorier og faktaopplysninger er med på å forbygge tabuer.

LEDER Da var årets siste utgave ute. Vi ønsker å takke både lesere, fagpersoner, politikere og samarbeidspartnere for all støtte og gode tilbakemeldinger. Ikke minst vil jeg takke alle dere andre som har stilt opp og delt deres historier slik at andre kan få inspirasjon til å takle sin livssituasjon. Også en stor takk til alle dem som har mailet, skrevet kommentarer på Facebook og kommet med gode innspill. Uten dere ville vi aldri ha klart å nå ut til så mange som vi faktisk har gjort.

Dere gjør en fantastisk og viktig jobb ved å være med å spre budskapet slik at tabuer kan bekjempes, og at de som trenger det kan få den informasjon de har behov for, og ser at det nytter.

Vi gleder oss og ser frem til 2016 med stor forventning. Da øker vi antall utgivelser. Avisen blir større og hver utgave blir på 32 sider. Vi utvider også distriktet hvor avisen blir distribuert. Fra og med i januar vil avisen bli distribuert til alle husstander i Vest-Agder.

Om ikke lenge så markerer vi nok

vanskelig, men som med god hjelp fra både hjelpeapparatet, private og frivillige organisasjoner har funnet tilbake til livet og som bruker sine erfaringer til å hjelpe andre. Det gir inspirasjon og glede i min hektiske hverdag, og det setter jeg utrolig stor pris på.

en milepæl. Da åpner vi vår nye nettside hvor vi vil samle god og aktuell informasjon på en og samme plattform. Vi håper informasjonen kan gi god hjelp til de som står i en vanskelig livssituasjon og ikke helt vet hvor de skal henvende seg for å få hjelp. På siden vil man raskt og enkelt finne gode behandlingstilbud, artiklene vi produserer blir også å finne der osv. Vi vil benytte Facebooksiden vår og Twitter for å informere nærmere når den nye websiden slippes.

Når det er sagt, ønsker jeg å dele noe jeg har tenkt mye på i disse tider. Julene er for de fleste en høytid med glede, pakker, god mat og familiehygge, men for svært mange er dette også en tid med mye vondt og vanskelig. En tid hvor mange sitter alene, og kanskje ingen å være sammen med. Mange

har ikke noen plass å bo. Mange foreldre og voksne kan drikke mye, andre kan ruse seg, og dessverre har medieoppslagene de senere årene vært mange om at rusen tar overhånd, hvor foreldre eller foresatte til barn blir voldelige mot barna sine. Vi vet også at mange barn ikke får julegaver, god mat eller omsorg. Noe som igjen kan skape store traumer som igjen får store konsekvenser. Mange bor på institusjon og får ikke være sammen med familien sin.

Kanskje kan årets høytid bli en spore til at flere gjør en innsats for dem som trenger det. Ofte skal det ikke så mye til for at de det gjelder blir sett og satt pris på.

I min jobb med Løvetannsavisen er jeg så utrolig heldig at jeg får møte så mange fantastiske mennesker som har opplevd mye vondt og

Jeg håper at mange flere tar seg tid til å tenke igjennom hvor heldige man er og hvor vanskelig mange har det. At dette inspirerer til å gjøre en forskjell. En liten ting som for deg er liten og ubetydelig, kan for mange bety så ufattelig mye.

Man tenker ofte at det hjelper, jo ikke om jeg gjør noe når ikke andre gjør det, men sånn er det jo ikke.

Om alle gjorde litt, ville så utrolig mange hatt det bedre. Et smil, en hyggelig kommentar, et øre som lytter, en omsorgsfull handling, en telefon til noen du vet sitter alene, en kort visitt. Alle fortjener å ha det bra. Og alle kan være med å gjøre en forskjell.

DET NYTTER! Ønsker dere alle en god jul og et godt nytt år.

ELSE MARI HAGEN

3

Løvetannavisen

Løvetannavisen

BLOGG:

Ansvarlig utgiver,

BLOGG.NO » FNUGGET » BLOGG » ENSOMHETEN PÅ BARNEHJEMMET

­redaktør og daglig

Ivar Eidsaa Journalist

Grafisk design:

Distribusjon: NorPost

leder: Else Mari Hagen else@lovetannavisen.no Distribueres til alle husstander i Kristiansand. Utkommer en gang per måned.

Jeg skriver om livet mitt, der jeg føler meg som en fnugg i samfunnet. En kvinne som har opplevd grov omsorgssvikt, barnehjem, barnevern og overgrep og min kamp om å ikke bare eksistere men å leve.

Ensomheten på barnehjemmet Jeg ligger på ryggen, og prøver å ikke puste. Regnet slår mot vinduene og vinden uler mellom husveggene. Jeg ligger rett under vinduet, innerst i rommet. I hjørnet til høyre. Dette var min plass.

Det var her jeg var vant til å sove. Egentlig så vet jeg ikke hvorfor jeg ikke er hjemme men jeg vet det likevel. Pappa er bortreist på jobb, jeg husker ikke hvordan han ser ut eller når jeg skal se han igjen. Men jeg husker de gode klemmene jeg alltid får.

Det er godt å ikke være hjemme. Jeg er 4,5 år og har allerede bodd på 17 forskjellige adresser. Jeg vet ikke hvordan huset mitt ser ut, ikke hvilken farge jeg har på rommet mitt. Har jeg et rom? De minnene av et hjem glir inni hverandre, jeg vet ingenting lenger.

Mamma ble sint på meg igjen, jeg skulle ikke ha spurt om å få men jeg var så sulten. Hun skulle få besøk av noen venninner. De skulle kose seg med noe voksen saft og kaker. Jeg tok en bit, gjemte den under den skitne pysjgenseren. Men mamma så meg, hun skrek til meg, tok fra meg kakebiten. Dro meg i armen og inn på rommet, der slengte hun meg i senga og sa at der måtte jeg bli resten av kvelden.

Jeg sitter i senga mi. Håret mitt er krøllete og bustede. Jeg sitter i falmet rosa pysj som er litt liten. Men jeg har bamse. Min beste venn i hele verden. Han er alltid hos meg, støtter meg og tar i mot tårene mine. Jeg holder han mellom hendene mine og jeg leker at jeg er mamma og bamsen er meg. Men så begynner jeg å gråte, Ikke høyt, men stille. Tårene renner ned ansiktet mitt, jeg tar tak i bamse og holder han inntil meg mens jeg legger meg ned i senga og gråter.

Jeg kan høre ringeklokka ringe på og masse latter og kvinnestemmer tar over den lave lyden av musikk fra stua. Jeg ligger musestille i senga, og ser utav vinduet. Et svakt lysglimt fra lyktestolpen ute lyser vemodig inn på rommet. Det er ikke mye her. En seng, en kommode og noen få leker. Tapeten er vissen og gammelgul i fargen. En enslig lyspære henger fra taket.

Musikken blir høyere og høyere og det samme gjelder latteren og stemmene fra damene. Jeg reiser meg opp og går mot døra, jeg trykker forsiktig ned dørhåndtaket. Den er ikke låst. Jeg åpner døra forsiktig og titter ut. Lyset fra stua er varmt, lukten av røyk og kake og jeg hører mamma og de andre damene le og prate. Jeg går noen skritt og står i gangen, ser inn mot stuen. De ser ikke meg. Jeg vet ikke om jeg tørr, tørr å gå nærmere stua. Jeg bestemmer meg for å gå nærmere, går noen skritt mot kjøkkenet. Magen rumler.

Husker ikke når jeg spiste sist, tror det var til frokost. Jeg lister meg sakte inn på kjøkkenet og åpner kjøleskapet.

Der var det bare voksenbrus og et ostestykke. Jeg tar ut osten og setter meg under kjøkkenbordet og spiser mens jeg hører på musikken.

Jeg våkner, noe stiv i kroppen etter å ha sovnet under kjøkkenbordet. Det er helt mørkt og musikken og latteren er borte. Reiser meg opp og går mot stua. Mamma ligger og sover i sofaen. På stuebordet er det masse flasker og glass og det gløder svakt i en røyk i et askebeger.

Lurer på hva som er i de glassene? Hvis jeg også smaker på de så kanskje jeg også kan le og ha det fint? Jeg lister meg bort til stua og tar opp en flaske. Den lukter veldig vondt, jeg legger bamse fra meg og tar meg for nesa. Setter flaska mot munnen, lukker leppene og drikker. Det brenner og smaker veldig veldig vondt. Jeg tar neste glass, det lukter som cola. Jeg liker cola og heller nedpå.

Det smakte kjempe vondt også, jeg brekker meg. Mamma lager lyd i sofaen og snur seg. Snur meg mot henne men blir svimmel.

Veldig svimmel. Jeg smaker på flere flasker før jeg kaster opp. Da kommer det inn en dame, ei venninne av mamma. Hun ser meg, roper og klarer å vekke mamma og skrur på lyset. Jeg er syk. Veldig syk. Dama ringer noen og snart kommer det to menn inn. De løfter meg opp på bordet, de lyser meg i øya men jeg klarer ikke å holde oppe hodet. Jeg er svimmel og kvalm. Den ene mannen løfter meg opp og bærer meg ut. På vei ut ser jeg politi. Det har jeg sett før, mange ganger.

Jeg sovner. Våkner opp. Det er svakt lys og senga er myk. Ved siden av senga sitter det ei dame kledd i hvitt. Når jeg prøver å sette meg opp så reiser hun seg og kommer bort. Tar meg i hånda og spør hvordan jeg har det. Jeg er tørst og sulten. Hun kommer med et glass med saft. Ordentlig saft. Det var så godt. Så kommer det en mann, han snakker med dama i de hvite klærne. Jeg får brødskive med syltetøy. Det er kjempe godt men jeg får vondt i magen.

Dama gir meg en medisin, sier at jeg skal bli helt frisk igjen. Er jeg syk? spør jeg henne. Hun ser på meg og sier at jeg ikke skal tenke over det men prøve å sove. Legger meg ned, med bamse og sovner. Det er stille.

Neste morgen kommer Kristin. Kristin kjenner jeg. Hun jobber på Månegata. Månegata er et sted der barn kan bo når de ikke kan bo hjemme. Kristin sier at jeg må bli med henne og at jeg ikke kan dra hjem. Det går bra. På Månegata er det mange andre barn, og mat og leker. Lager ingen protest, jeg vet hvor jeg skal. Vi kjører i den lille bilen hennes bort. Hun spør om jeg vil snakke med mamma, jeg bare rister på hodet og ser utav vinduet. Vel fremme kommer Thor i mot oss. Han er morsom. Jeg liker Thor. Kristin sier at jeg må løpe opp på badet, jeg skal bade. Men før jeg kan bade må jeg dusje, er vist litt skitten. Det er så godt å kjenne det varme vannet renne ned kroppen. Gøy å få lov å leke i badekaret, Kristin sier at jeg får lov selv om det ikke er lørdag. Jeg liker lørdager.

Etter å ha badet kler Kristin på meg rene klær. Jeg har en egen kommode her. Jeg liker klærne mine her. Jeg går ned til spisestua,

Thor har laget varm og god havregrøt. Jeg elsker havregrøt. Jeg spiser og spiser, jeg får ikke nok. Det er ingen andre barn der i dag. De er sammen med mammaene og pappaene sine. Hvor er pappa? Når kommer han igjen? Jeg husker ikke hvordan han ser ut, jeg husker vagt lukten av han. Lukten av kaffe,tobakk og salt.

Thor sier at de ikke har fått tak i pappa men jeg kan ringe mamma hvis jeg vil. Jeg rister på hodet, det vil jeg ikke.

Jeg står nederst i trappa og ser opp. Jeg vet ikke hvor mange trappetrinn det er, jeg kan ikke telle. Thor står bak meg og spør hva jeg lurer på. «Jeg kan ikke telle» sier jeg og ser ned i gulvet. Thor løfter meg opp og gir meg en klem. Han er trygg, som bamse. Han grer det krøllete håret mitt vekk fra ansiktet og sier at det skal han lære meg denne gangen. Jeg nikker.

En - to - tre - fire - fem - seks - syv - åtte - ni - ti - elleve og tolv. Kom meg på toppen. Til venstre er badet. Der er det garderobe først og så badekaret innerst til høyre. I rommet foran meg er det 4 senger, der sover de store barna. I gangen er det et lite bord med en blomst på, den dør aldri. Så kommer det rommet mitt og ved siden av det er det et lite rom, der babyene bor. Kristin har sagt før at der har jeg sovet. Jeg går inn på rommet mitt. Det er 5 senger der. En på venstre side, to rett frem og to på høyre side. Sengen min er rett frem på høyre side. Rett under vinduet. Under senga har jeg en plastkasse. Der har jeg alltid leke mine. Den er nesten tom, bare tegneboka mi og 3 av fargene mine. Før jeg rekker å snu meg sier Kristin at de skal hente de lekene jeg har hjemme hos mamma, jeg nikker. På høyre side av senga er kommoden min. Den er liten og har en lilla farge.

Huset fylles opp med masse latter og mennesker som snakker.

De andre barna er hjemme igjen og alle har med seg ting de har fått fra mammaen og pappaen sin. Øverst i trappa sitter jeg med bamse. Vi vil ikke ned men må når Thor roper at det er middag.

Det var godt med mat, godt å bli mett.

Jeg ligger på ryggen, og prøver å ikke puste. Regnet slår mot vinduene og vinden uler mellom husveggene. De andre barna på rommet sover. En baby i rommet ved siden av gråter, og noen er hos han men jeg vet ikke hvem. Døra er på gløtt. Jeg hører radioen nede i tv stua. Tårene mine renner, jeg blir våt i håret. Jeg snur meg på siden, holder bamse så hardt jeg kan. Stille gråt. Ingen som synger, ingen som leser. Ingen som stryker meg på håret.

Ingen som holder rundt. Jeg sovner og jeg vet at her skal jeg bo en stund. Kristin sa at mamma var syk, mamma er alltid syk. Jeg vil til pappa, eller besten. Jeg savner besten og tante Ruth. Tante Ruth leser for meg. Jeg sovner...

Månegata, huset uten stjerner og magi.....

4

Løvetannavisen

Silje har langvarig hjernerystelse på skole utenbys.

– Det er mye hjelp å få når han er hjemme i helgene, sier hun.

Hun ser ikke lenger langt frem, men er opptatt å kunne gjøre det hun har lyst til, og det som trengs for at prosessen kan forløpe på en best mulig måte.

Et kraftig fall snudde opp ned på livet for Silje Berhus. I dag sliter hun med hjernetrøtthet, og opplever daglig perioder med kraftig trøtthet, nærmest utmattelse og ­lysømfintlighet.

Ivar Eidsaa

Vanlige dagligdagse hendelser som de fleste av oss tar for gitt, er noe Silje må planlegge nøye før hun faktisk klarer å gjennomføre en tur innom butikken for å handle mat. Silje har alltid vært en aktiv kvinne. Hun har i flere år vært engasjert i organisasjonsarbeid på en eller annen måte.

Men mye ble annerledes under Halloweenfeiringen i fjor. Silje var ute for å spise med noen kolleger og venner. Som så mange andre under Halloween, var det noen som klarte å skremme henne. På vei hjem opplevde hun at bena sviktet. Silje gikk med hodet først rett i asfalten. Det synlige beviset på hvor hardt og kontant fallet var kan sees i form av et kraftig arr i pannen over det venstre øyet.

Hun ble kjørt til sykehus, og det ble konkludert med at hun hadde fått en kraftig hjernerystelse.

Smertene forsvant ikke – Jeg tenkte at et par-tre dager med noe ro ville gjøre susen, sier Silje Berhus.

Men det skjedde ikke. Smertene i hodet ville ikke forsvinne. Hun reagerte på lys og sterke lyder.

Hun merket at kroppen tålte lite før hun ble svært sliten.

– Det var en helt ualminnelig opplevelse av utilpasshet, at kroppen var tom for energi. Jeg merket også at jeg ikke klarte å konsentrere meg lenge av gangen. Det ble krevende å være i situasjoner med mange inntrykk samtidig, forklarer hun.

– Tanken slo meg at hvis jeg

- Jeg har et håp om å kunne returnere til arbeidslivet. Enn så lenge er målet å klare hverdagen og se at jeg kan fungere litt bedre over tid, sier Silje Berhus.

hadde pådradd meg en vanlig hjernerystelse, ville problemene ha avtatt. Men akkurat det skjedde ikke, forteller hun.

Hun søkte informasjon hos leger og ved ulike behandlingstilbud uten å finne fullgode svar. Ettersom plagene ikke så lett lot seg forklare, merket hun også en viss holdningsendring hos fagpersonellet hun oppsøkte.

Samtalegruppe – Jeg opplevde det mange kvinner opplever når plagene er diffuse, nemlig en indirekte holdning av at det nok var nerver, sier hun.

Hun ba om å få komme i en samtalegruppe på Kongsgård, og begynte i februar, rett og slett for å få litt motivasjon til å klare hverdagen. Tilbudet gikk over seks ganger, så var det slutt. Plagene forsvant ikke. Det å gå på butikken gav for mange inntrykk. Hun fikk etter hvert kjenne på hvor sliten hun ble hvis hun gjorde for mye på en og samme dag.

– Det å handle, ta et cafébesøk med venner og delta i et fami-

lieselskap på en og samme dag ble rett og slett for mye. De første gangene opplevde jeg å måtte hvile i to dager hvis jeg gjorde for mye på en gang, minnes hun.

De små skritt – Utmattelsen oppleves til tider svært sterk. Det har også vist seg at det blir ikke mye bedre over tid. Her er det visst de små skritt som gjelder. I starten var jeg helt utmattet bare jeg var en tur til postkassen. Jeg ble utålmodig, og ville så gjerne leve slik jeg gjorde før fallet. Jeg har alltid vært engasjert, og har nok vært typen som har gitt alt alltid. Nå kunne jeg være med på lite av det som var livet mitt forut for fallet. Det er som å ha et batteri som bare blir 40 prosent ladet. Manglende energi og overdreven lang restitusjonstid blir et resultat av overanstrengelsene. Jeg erfarte at tilstanden påvirket evnen til å arbeid, ja, faktisk til det meste, sier hun.

Etter hvert ble hun redd for å gå tur, redd for at hun skulle falle på nytt. Spesielt det å gå tur alene

viste seg å være vanskelig.

Fant informasjon i Danmark Hun søkte mer informasjon, og fant tilslutt informasjon hos noe som heter Hjerneskadeforeningen i Danmark, som på sin hjemmeside hadde utførlig informasjon om det fagpersonellet omtalte som hjernetretthet.

Der fikk hun svar på mye. Det ble blant annet pekt på at mye kan tyde på at kommunikasjonen mellom nervecellene er blitt forstyrret for personer som sliter med hjernetretthet.

– Det var en lettelse å lese at trettheten ikke var et spørsmål om vilje eller engasjement, men et tegn på endrede hjernefunksjoner, fremholder hun.

I dag prøver hun å møte livet med en mest mulig positiv holdning.

– Det er ingen psykisk lidelse jeg har. Det jeg erfarer er konsekvensene av et kraftig fall, sier hun videre.

Bassengtrening I denne tiden har sønnen vært til uvurderlig hjelp. Han går for tiden

Bassengtrening har vist seg å fungere godt, da hun har stivnet noe i leddene i løpet av perioden.

Hun savner imidlertid litt mer oppfølging og informasjon fra fag- og helsepersonell her hjemme.

– Det har vært lite konkret faglig informasjon å få her hjemme, sier Silje, som oppfordrer helsepersonell her på berget til å se blant annet til Danmark, for å sjekke ut om danskene sitter på informasjon som kan komme til nytte i møte med norske pasienter som har opplevd det samme som henne.

Brenner for saken Hun sier hun brenner for saken, spesielt om hvor lite informasjon det har vært om konsekvensene av et kraftig slag til hodet med de symptomene som er blitt henne til del.

– Det er dem som mener jeg har kronisk utmattelsessyndrom.

Men det er en kraftig hjernerystelse jeg har hatt, dessverre med noen konsekvenser som få vet så mye om. Kanskje kunne kvalifisert personell ha utarbeidet samme modell som i Danmark, hvor de som har det samme som jeg gjennomgår et løp på seks måneder.

Det inkluderer trening og jevnlige samtaler med terapeut. Det siste er ikke minst viktig med tanke på å beholde humøret og slippe at man blir nedstemt, sier hun.

– Jeg har et håp om å kunne returnere til arbeidslivet. Enn så lenge er målet å klare hverdagen og se at jeg kan fungere litt bedre over tid, sier Berhus.

Fakta om hjernerystelse Hjernerystelse kan oppstå ved ytre slag mot hodet. Det kan gi kortvarig bevisstløshet, hodepine og eventuelt hukommelsestap for tiden rundt selve hendelsen. Andre symptomer kan være kvalme og brekninger. Kvalmen kan vare en tid etter.

Oppsøk lege hvis: – bevisstløsheten varer lengre enn et par minutter – pasienten etter å ha våknet, igjen blir søvnig og eventuelt bevisstløs – en mistenker at det foreligger en mer alvorlig hodeskade.

Behandling av hjernerystelse er ro,

som regel sengeleie. Hvis hodepinen blir for ille kan man gi smertestillende medikamenter som Paracet eller Dispril.

Pasienten må ikke få noe medikament som gjør vedkommende sløv fordi det kan dekke over en utvikling av søvnighet og bevisstløshet som skyldes selve hodeskaden.

Pasienten bør overvåkes det første døgnet etter skaden. De første seks timene er særlig viktige. I denne perioden bør du regelmessig undersøke om den skadde er våken eller lett lar seg vekke om vedkommende sover.

En lett hodeskade kan gi følgende milde

og forbigående plager: – Moderat hodepine – Kvalme – Svimmelhet/ustøhet – Nedsatt hukommelse – Dårlig konsentrasjonsevne Den første uken etter en hjernerystelse bør du unngå hard fysisk aktivitet og begrense lesing og TV-titting. Og ellers leve et normalt rolig liv.

Symptomene forsvinner som regel helt i løpet av få dager, opptil et par uker.

Hendelsen etterlater oftest ingen varige plager.

Akutte komplikasjoner forekommer sjelden når man ikke finner noe spesielt galt etter undersøkelsen i sykehus. Skulle noen av de følgende symptomer likevel dukke opp, må du/dere ta kontakt med sykehuset med en gang: – Økende kraftig hodepine – Gjentatte episoder med kvalme/brekninger – Nedsatt bevissthet (vanskelig å vekke) – Forvirring Kilder: Overlege i nevrologi Marit Grønning Tidsskriftet for Den norske lægeforening Helsenett

5

Løvetannavisen

Tilbud fra A-larm Agder i Julen Jul er en tid de este forbinder med glede, gaver og familie, men vi i A-larm vet at for mange kan julen også kan være en vanskelig tid, preget av bekymringer og ensomhet. Derfor tilbyr vi følgene aktiviteter i Julen:

www.a-larm.no A-larm Agder på Facebook

6

Løvetannavisen

– Pårørendearbeid er hjelp til selvhjelp – Gå ikke alene med det som er vondt og vanskelig.

Det er mye god hjelp å få.

Pårørende bistand er hjelp til selvhjelp. Det forteller Borghild Spiten Mathisen, en av dem som har drevet lengst med pårørendearbeid i Kristiansand.

Ivar Eidsaa

Mathisen er krystallklar på at det ligger mye god støtte i å få hjelp fra andre som har vært i samme situasjon når livet strammer seg til, når man ikke vet hvordan man skal takle psykiske lidelser eller rusen, hos seg selv eller andre i familien eller vennekretsen.

Hun har utallige eksempler på hvilken betydning det kan ha å søke hjelp hos andre når de vanskelige utfordringene dukker opp.

Uvurderlig hjelp – Jeg har spurt meg selv mange ganger hvorfor foreldre som har barn som ruser seg, voksne eller ungdom, som sliter med psykiske lidelser eller andre utfordringer, velger å gå så lenge og bære på det vonde alene. Det vonde kan ha en tendens til å bli dobbelt så vanskelig. Det å møte andre som har vært i samme situasjon, er en uvurderlig hjelp, sier hun.

Borghild har drevet med pårørendearbeid i mange år. Selv fikk hun kjenne hvor viktig det var å ha noen å støtte seg til da hennes egen sønn tok sitt eget liv 1. november 2011.

– Jeg tok den gangen et valg.

Ja, det var vondt å miste ham, og ja, det hadde vært noen vanskelige år forut for at han tok livet sitt. Men da han selv valgte å avslutte livet, bestemte jeg meg for at dette ikke skulle knekke meg.

Selvfølgelig var det sorg, og selvfølgelig spurte jeg meg selv hva jeg kunne ha gjort annerledes.

Men det viktige valget om ikke å la sorgen og smerten lamme meg, tok jeg samme dag. Jeg bestemte meg for å ikke føle skyld og skam, sier hun.

– Ville ikke grave meg ned Dagen etter at sønnen hennes var død, valgte hun å gå på jobb som vanlig.

– Det var viktig for meg ikke å grave meg ned. Senere i livet har jeg møtt mange som sliter med bitterhet, sinne, oppgitthet og mye smerte, selv mange år etter at det vonde, sykdommen, selvmordet, eller de psykiske lidelsene faktisk fant sted, sier hun.

Noe av utfordringen hennes var å finne organisasjoner som drev med pårørendearbeid. Litt tilfeldig fant hun frem til LPP, Lands-

– Det er når man sammen har klart å stikke hull på byllen, at den gode prosessen begynner. For noen kan en timinutters samtale være nok til å komme i gang. Det er ikke farlig å be om hjelp, det er faktisk veldig fornuftig og man oppnår å erfare det man faktisk trenger: Å få hjelp, sier Borghild Spiten Mathisen.

foreningen for Pårørende innen Psykisk helse.

– Der fikk jeg møte andre som hadde vært i samme situasjon, sier hun.

– Jeg gikk på en gruppe på sykehuset for de som har barn som har vært ofte eller lenge innlagt på sykehus. Der var det en person fra LPP som kom og orienterte på et av møtene. Dermed var det gjort. LPP ble min organisasjon, sier Borghild. Å kunne kjenne seg igjen – Noe av det beste med å treffe andre som var i samme situasjon, var å kunne kjenne seg igjen. Jeg så at vi ikke var alene om å erfare det nettopp vår familie hadde erfart, sier hun.

Gjennom årenes løp har hun møtt mange som har vært i en vanskelig livssituasjon. Det kan være foreldre som har et barn som sliter med psyken eller en i familien som sliter med rus av et eller annet slag.

– Et trekk som ofte går igjen, er at de som har et familiemedlem som sliter med psykiske lidelser har så vanskelig for å fortelle om det vanskelige til andre som står dem nær. Det er mange ensomme pårørende der ute.

Foreldre vil skjule for barna sine

at broren eller søsteren sliter. Til slutt kan smerten og byrden bli for tung å bære. Det kan føre til krangling, og dårlig stemning i hjemmet, sågar skilsmisse, sier hun.

Lunchpraten I LPP tok hun initiativ til å arrangere lunchpraten, hvor de som ønsker det møtes en gang i måneden hvor man deler erfaringer, gir hverandre gode råd og bygger hverandre opp. I løpet av den tiden tilbudet har eksistert, er det mange som har vært innom.

Noen har behov for å komme over lang tid, andre klarer seg med noe færre besøk. Borghild jobber som frivillig ved kontoret til LPP i Kristiansand, og understreker at det å drive med likemannsarbeid er gratis for bruker og pårørende.

– Jeg snakker alltid om det som vil fungere i en vanskelig situasjon, i stedet for å trekke frem de dårlige sidene ved historiene som er med på å trekke oss andre ned. Ja, vi skal dele det som er vanskelig, men vi skal ikke digge problemet, sier hun.

Hun sier det er avgjørende at man tar gode og rette valg for å komme videre når livet blir vanskelig. Et valg er å bestemme seg

for at man vil søke hjelp. Et annet er å være klar på at man ikke skal synes synd på seg selv, et tredje at man velger å bygge de gode nettverkene, og et fjerde at man ikke skal gå og kjenne på mye skyld og skam.

Blir sliten Hun har møtt mange foreldre som har vært i beredskap 24 timer i døgnet, mange over flere år.

– Det å gå slik gjør pårørende syke. Når de ikke blir sett og hørt, blir konsekvensene ofte sykemelding og i verste fall at de blir uføretrygdet. Kanskje hadde man sluppet store plager om de langt tidligere hadde valgt å fortelle andre hvordan de har det.

Det kunne ha forebygget mye og kanskje medført at de kunne ha fortsatt i jobben. Det er skremmende å se hvor tøft mange har det, sier hun.

– Når livet kniper seg til og man etter hvert blir så sliten, er det vanskelig å søke informasjon på egen hånd.

Og har man funnet hjelp, er man kanskje så sliten at man ikke husker hva man skal spørre om, eller at man klarer å spørre, men er for sliten til å høre hva svaret er, sier hun.

Å stikke hull på byllen I dag har LPPs avdeling i Kristiansand 150 medlemmer. I følge Mathisen er det så mange som sliter at rundt halvparten av byens befolkning burde ha vært medlemmer.

– Når man ser konsekvensene av å gå alene uten å søke hjelp, kan man bli skremt. Omfanget er stort. Vi vet at halvparten av oss en eller annen gang i løpet av livet sliter med psykiske lidelser eller sykdommer. Tenk hvor mange sykemeldinger som skyldes dette.

Det er derfor jeg håper at halvparten av alle bedrifter i byen blir støttemedlemmer hos oss slik at man kan få god hjelp og gode råd når den dagen kommer at en av bedriftens ansatte sliter med psykiske problemer. For den dagen vil komme, sier hun.

For mange er det lettere å prate med en annen enn de som står en nærmest.

– Det er når man sammen har klart å stikke hull på byllen, at den gode prosessen begynner.

For noen kan en timinutters samtale være nok til å komme i gang.

Det er ikke farlig å be om hjelp, det er faktisk veldig fornuftig og man oppnår å erfare det man faktisk trenger: Å få hjelp, avslutter Mathisen.

Løvetannavisen

7

8 Cecilie ser på oss med det gode glimtet i øynene og et smil rundt munnen. Skjønt, livshistorien hennes er så sterk og nedturene har vært så mange, at hun må være «hel ved» som i dag kan møte verden med håp om fremtiden.

Løvetannavisen

- Jeg vil leve!

Ivar Eidsaa

– Jeg tror jeg har noe å dele. Det går nemlig an å komme ut av svært vonde situasjoner uansett hvor mørkt og håpløst det ser ut.

Jeg håper min historie kan inspirere andre til ikke å gi opp. Det finnes alltid en utvei. Men det kan ta tid å finne den, sier hun.

Cecilie heter egentlig ikke det.

Vi har valgt å gi henne et fiktivt navn. Hun begrunner det med at hun ikke vil at noen skal assosiere hennes erfaringer med de personene som utsatte henne for så mye smerte. Hun kommer fra en kommune på Sørlandet, bor i dag i en annen kommune, sammen med sin mann, en hund og en katt.

– I dag er livet godt å leve, smiler hun.

Tøff oppvekst Oppveksten hennes var svært tøff. Hun sier hun var et følsomt barn, et barn som søkte nærhet og omsorg. Men det var lite av det hun fikk erfare. Moren hennes var psykisk syk og døde da Cecilie var fem år gammel.

– Jeg ble traumatisert som følge av dødsfallet. Selv om mor var psykisk syk og også ruset seg, var det noen gode minner. Jeg husker spesielt en gang vi var sammen noen uker før hun døde.

Da satt vi og hadde det virkelig fint sammen, minnes hun.

Døden kom brått. Ingen hadde fortalt at moren var syk. Omsorgspersonene i hennes nærhet valgte å holde Cecilie borte fra moren under de verste periodene.

– Følsomme barn er ofte mer utsatte for å få psykiske problemer, og slike fikk jeg. Jeg fikk en depresjon etter at hun gikk bort.

Savnet var stort, veldig stort, sier hun.

Isolerte seg Da moren døde, flyttet Cecilie til sin far. Det ble en nedtur for å si det forsiktig. Faren var lunefull.

Han varierte mye i humøret, fra det stille i noen perioder, til det enormt aggressive og store sinne i det neste. Cecilie fikk ofte høre at hun ikke dugde. Hun isolerte seg. Rommet hennes ble et fristed. Hun lukket og låste døren.

Der fikk hun fikk være i fred. Der slapp hun å oppleve farens sinne.

Cecilie ble redd ham, spesielt når han var sint – og usikker, da hun aldri visste hvor hun hadde ham.

Hun var redd han ville eksplodere hvis hun sa noe.

– Rommet ble et fristed, samtidig som det også ble et fengsel.

Skylaget har sprukket. De mørke kapitlene i Cecilies liv er nå et tilbakelagt stadium.

Jeg var sjelden ute. Jeg fikk ikke lov til å gjøre det andre barn fikk muligheten til. Far slet selv, såpass mye at han ikke så at det gjorde jeg også, sier hun stille.

Ble mobbet på skolen Hun vokste opp som et ensomt barn. Heller ikke på skolen ble det gode opplevelser. Der ble hun mobbet. Også der gikk hun mye for seg selv. Et lyspunkt ble en kvinnelig lærer som så mer enn mange av sine kolleger. Hun tok seg av Cecilie.

– Jeg minnes henne med glede. Hun var kristen, og bad for hver eneste elev. Det var godt å vite. Jeg har kontakt med henne enda. Hun har betydd mye for meg, sier hun.

Det gikk som det måtte gå, Cecilie fikk ingen utdannelse. Hun fullførte videregående skole, men strøk på eksamen.

– Den gangen var det lite av å sy sammen et tilrettelagt opplegg for de barna som trengte det.

Egentlig er det også rart at ikke skolen tok kontakt med barnevernet. Barnevernet skulle vært koblet inn tidlig. Når vi i dag ser hvor flott en jobb barnevernet gjør for å verne barn, har tanken slått meg om livet kunne blitt annerledes om barnevernet hadde tatt grep. Vi må aldri glemme at barn har et stort behov for å kjenne seg elsket og sett av foreldre og andre omsorgspersoner, reflekterer hun.

Fullroser psykologen Angsten som Cecilie slet med, ble bare sterkere. Hun begynte å gå i terapi, men opplevde at få tok henne alvorlig. Hun fikk en rekke diagnoser, diagnoser som senere har vist seg å være feil.

– Mitt klare råd til dem som sliter med angst og vonde tanker, er å ta tak selv. Be om hjelp, forsøk å jobbe med deg selv, og ikke slutt med å be om hjelp selv om de rundt deg som kan bidra ikke gjør det, sier hun.

Hun traff etter hvert en psykolog som hjalp godt til.

– Jeg kan ikke få fullrost Øystein Severinsen på DPS Strømme nok.

Han var et funn, og han var den eneste av de psykologene og terapeutene jeg gikk til, som viste meg at det finnes håp, at det var en vei ut av den situasjonen jeg befant meg i, sier hun.

Troen – en hånd å holde i Cecilie er krystallklar på at også troen hennes har hjulpet henne mye.

– Det er en hånd å holde i. Når livet er vanskelig, er det godt å be.

Jeg har mange ganger opplevd å få styrke til å klare dagen i dag, og har erfart at Gud har møtt meg spesielt, sier hun.

Som ung jente traff hun en mann som var ti år eldre. Han oppsøkte Cecilie ofte. Etter hvert ble det til at de ble kjærester. Det hun trodde var en snill og omtenksom mann, viste seg å være alt annet enn det. Han manipulerte henne, snakket stygt og nedsettende om og til henne. Han utøvde makt og kontroll, og han misbrukte henne seksuelt i to og et halvt år. Cecilie klarte ikke å stå opp mot ham. Til det var ikke kreftene og overskuddet der, da.

Men hun opparbeidet seg styrke, og prøvde å komme seg bort, uten å lykkes i første omgang. Hun prøvde flere ganger å rømme.

Men han manipulerte henne alltid tilbake. Det var først en kveld da han var virkelig ille at det skjedde en endring til det bedre.

«Du kan gå» Cecilie ble fratatt sengeklærne, som ble lagt på en side av sengen. Selv fikk hun beskjed om å legge seg på det kalde gulvet på den andre siden. Selv lå mannen i sengen. Inngangsdøren var låst.

Nøkkelen hadde han tatt med seg i sengen. Han var sint, han var i harnisk over detaljer. De stygge ordene kom. Livredd lå Cecilie på gulvet etter å ha blitt sparket

svært hardt i ryggen, og etter å ha fått juling så det holdt.

– Jeg bad, og bad, og så plutselig sier han «du kan gå». Og jeg skal hilse og si at jeg gikk. Jeg opplevde det han sa som et bønnesvar. Jeg fikk faktisk nøkkelen og løp, kastet meg på en sykkel, og trådde det jeg kunne ned til Filadelfia i hjemkommunen hvor det var et hybelhus ved siden av menighetslokalet. Jeg ringte på flere ganger og tilslutt kom det noen og åpnet. Jeg fikk låne en seng, og trodde jeg nå ville slippe mer vondt, minnes hun.

Det gjorde hun imidlertid ikke.

– Det var fantastisk å slippe og være i nærheten av ham, sier hun.

Dagen etter gikk turen til politiet hvor hun anmeldte overgrepene og mishandlingen. Men det ble med anmeldelsen. Saken ble ikke tatt videre.

– Mye fordi jeg var så kjørt at jeg på den tiden trodde på løgnene og manipuleringen som min gamle kjæreste hadde sagt, at alt var min skyld.

Opplevde et nytt helvete Via menigheten kom hun i kontakt med en familie i Sverige. Et nytt kapitel kunne begynne, en ny start, trodde hun. Det ble med drømmen. Mor i huset var manipulerende, voldelig og drev psykisk mishandling overfor Cecilie og de andre barna som familien hadde tatt til seg fordi de liksom skulle hjelpe. På nytt opplevde Cecilie at tilværelsen ble som et fengsel å regne. En av guttene som hun bodde sammen med, ble fysisk mishandlet. Hun klarte etter hvert å mobilisere de kreftene som var nødvendig for å kunne rømme. Hun rømte til en nabofamilie som hjalp henne og som holdt henne skjult.

Gjennom denne familien traff hun et pastorpar fra Holland og flyttet til dem. Det samme skjedde på nytt: Pastorkonen var psykisk voldelig med manipulering, makt-

misbruk og intens kontroll av alt som ble sagt og gjort. I tre år levde hun i dette helvetet.

Cecilie opplevde sterke psykiske overgrep med både trusler og tvang. Andre ble fratatt både mat og seng.

– Hun holder visst enda på.

Mannen arbeider fortsatt som pastor, nå som pastor i Florø. Det er rart kona ikke er blitt stoppet, sier Cecilie bestemt.

Traff en snill mann Det var under dette oppholdet at hun traff en flott mann, en mann som var snill, omtenksom og god, til tross for at også han levde i det samme helvetet som Cecilie. Også han hadde hatt en traumatisk barndom. De klarte etter hvert å bryte ut, flyttet til mannens søster, og de erfarte begge at livet nå begynte å smile til dem. De klarte etter hvert å komme seg litt på bena igjen. For fire år siden flyttet de til Norge. De giftet seg og stiftet hjem.

Vel hjemme fortsatte Cecilie i terapi. Denne gangen med gode resultater. Hun er etter hvert blitt fri for den hemmende angsten.

På vei til å bli helt frisk – Jeg er på vei til å bli helt frisk.

Jeg har sett at prosessen med å komme tilbake, tar tid. Det er mye vondt som må opp og ut.

Jeg har fått et godt nettverk med mennesker som er ekte og som vil andre godt. Jeg jobber litt i en menighet, liker å synge, har erfart hvor fint det er å opptre og synge om Ham som jeg tror så sterkt på. Om ikke lenge kommer det en singel-CD. Jeg ser frem til det, ler hun.

– Jeg tror jeg har mye å bidra med, og har et ønske om å jobbe som erfaringskonsulent, det andre omtaler som likemann.

Det er stor mangel på slike. De erfaringene slike som meg kan bidra med, kan være avgjørende og viktige for andre å få vite. Jeg har en drøm om å kunne hjelpe andre, spesielt barn. Jeg er veldig glad i barn, sier Cecilie.

Himmelen er blå – Mange opplever mye vondt i livet. Men det er en vei ut. Og er man først kommet ut, så er det en lang vei for å komme tilbake til livet. Det har hjulpet meg mye at jeg har fått styrke til å skulle tilgi dem som har gjort meg så mye vondt. Jeg har tilgitt alle ved hjelp av Gud. Det tok lang tid, sier hun stille.

– De har alle et ansvar, ja, og det de gjorde var galt, fullstendig galt. Men for meg, i kampen for å komme tilbake, har dette vært nødvendig å gjøre, og det har faktisk hjulpet. Min klare oppfordring er at andre som har det vondt ikke gir opp. Det er mulig å få hjelp.

Det er i dag større oppmerksomhet og kunnskap for hva som skal til for å kunne hjelpe dem som sliter. Bakom skyen er himmelen blå, sier Cecilie.

9

Løvetannavisen

Blå Kors er en felleskristen, diakonal organisasjon som fremmer rusfrihet i samfunnet. Blå Kors hjelper mennesker som sliter med alkohol-, rus- og spilleavhengighet, psykiske utfordringer og mobbing.

I sentrum står

et menneske

Organisasjonen satser også på forebyggende tiltak i tillegg til behandling, rehabilitering og ettervern av mennesker og deres familier.

Barnas Stasjon skal være et trygt og godt sted for både barn og voksne. Målgruppen er familier med barn fra 0-8 år, samt gravide. De som bruker Barnas Stasjon har ulike utfordringer.

Det kan være tidligere ruserfaringer selv eller i nær familie, psykiske utfordringer, lite nettverk eller andre sårbarheter.

Web: barnasstasjon-krs.no

Frivilligsentralen er kort sagt en møteplass som formidler kontakt mellom mennesker i lokalmiljøet - noen trenger hjelp og andre ønsker hjelp.

Facebook: posebyenfrivilligsentral

Hver uke er nærmere 60.000 barn utsatt for mobbing. Dette er 60.000 for mange! Omlag halvparten av de berørte barna forteller ingen hva som skjer. Snakk om mobbing er en trygg møteplass hvor du kan sette ord på ting – chatte – og dele det med en ansvarlig voksen du kan stole på.

Web: snakkommobbing.no

Å dra på ferie er ikke en selvfølge for alle, mange familier har av ulike årsaker ikke mulighet til å dra på sommerferie. Blå Kors ferier er for familier som har, eller har hatt, rusproblemer nært inn på livet. Ledere og frivillige legger til rette for at foreldre og barn kan ha fine opplevelser sammen.

Web: blakorsferier.no

Blå Kors foreningen i Kristiansand ble etablert i 1909 og har stor aktivitet hver uke gjennom hele året. Dette er noen av våre tilbud: Møter og sosiale treff, speidergruppe, ettervernsgruppe, søndagsfrokost, fengselsarbeid, Blåens Reiser m.m.

Web: blakorskrs.no

Konsertkonseptene Blå Torsdag og Blå Gospel er en del av Blå Kors’ forebyggende og holdningsskapende arbeid. Konsertene med både nasjonalt kjente og lokale aktører er gratis og for «alle» byens samfunnsborgere. Vi ønsker å vise at en kan ha gode sosiale opplevelser uten alkohol, samt senke terskelen for å møte Blå Kors og vårt arbeid. Web: blakors.no

Blå Kors kristiansand • Gyldenløves gate 60 • 4614 Kristiansand Tlf: 38 02 02 73 • Web: blakorskrs.no • Gavekonto: 3060.20.38730

10

Løvetannavisen

Ble seksuelt misbrukt, nå hjelper d Aggresjonen boblet – Det var som å trekke proppen.

Det veltet ut med innstengt aggresjon og sinne, minnes han.

Han så for seg noen få uker med samtaleterapi. Det ble til at han gikk i to år.

– Det bare boblet opp. Det var minnene som gjorde meg så sint, sier han.

På denne tiden hadde han funnet sin utkårede. Paret hadde fått barn, og da det stod på som verst, måtte samboeren ta med seg barnet og flytte ut.

I dag er Jarle uføretrygdet, og har også fått diagnosen posttraumatisk stresslidelse. Svein på sin side har også stått utenfor arbeidslivet i en lengre periode med samme diagnose.

Det er vondt å bære på minnene, skjønt det er som Svein sier det: – Det er skyld og skam forbundet med å være seksuelt misbrukt, sier han.

Både Jarle Holseter som nå bor i Søgne og Svein Schøgren ble i flere år utsatt for seksuelt misbruk da de var barn. Sammen har de etablert Utsattmann.no for å hjelpe andre som har vært utsatt for seksuelle overgrep.

Både Jarle Holseter og Svein Schøgren ble i flere år utsatt for seksuelt misbruk da de var barn.

Nå bruker de to mye av sin tid på å hjelpe andre.

Ivar Eidsaa

– Det var en drikkekompis av min far som forgrep seg på meg. Det startet da jeg var syv og han holdt på til jeg var 11 år, forteller Jarle Holseter, født og oppvokst i Aurskog-Høland i Akershus.

Mannen var en kjent skikkelse i kommunen. Han var aktiv jeger, ikke bare i hjemtraktene. Han gjennomførte flere jaktturer til Afrika og kom ofte hjem med utstoppede dyr som trofeer. Det at han også bodde noe avsides og kunne skilte med svømmebasseng i tillegg til å vise frem sine jakttrofeer, virket som en magnet på unge barn.

Mistenkt for å ha misbrukt 40 barn – Han forgrep seg på mange, svært mange. Hjemmet fungerte som et pedoreir. Det er i grunnen et under at han fikk holde på så lenge som han faktisk gjorde, sier Holseter.

Noen av dem som mannen hadde forgrepet seg på, anmeldte ham

til politiet som igangsatte en omfattende etterforskning. Han var på et tidspunkt mistenkt for å ha forgrepet seg på hele 40 barn. En av guttene som var blitt misbrukt, fortalte sin mor om hva han hadde vært utsatt for.

Denne moren tok kontakt med Jarles mor som anmeldte overgriper til lensmannen i bygden.

Overgriper ble arrestert og satt i varetekt samme dagen. Der satt han i 40 dagers mens saken ble rullet opp.

Da saken var ferdigbehandlet i rettsapparatet og dommen skulle avsies, ble mannen dømt for overgrep mot 11 barn, hvorav det yngste var en jente på fire år og det eldste en gutt på 17 år.

Straffen lød på ett års betinget fengsel og tusen kroner i bot, så den eneste tiden mannen tilbrakte bak lås og slå, var de 40 dagene han satt i varetekt. Mange, svært mange reagerte sterkt på dommen, ettersom overgrepene hadde vært så grove. I retten ble mannen funnet skyldig i å ha skjenket brennevin til guttene.

Han viste dem pornofilmer før han forgrep seg på dem.

Forgrep seg om kveldene Svein Schøgren vokste opp i Tvedestrand, hvor familien var aktiv i pinsemenigheten. Det var også

en tillitsvekkende mann som var fritidspredikant. Han inviterte Svein med på turene, og når møtene var over på kvelden, bar det til ulike overnattingssteder, hvor han der forgrep seg på Svein.

Svein ble utsatt for overgrep fra han var åtte til han var 16 år av flere overgripere.

Han minnes at angsten satt som en klump i magen, hele tiden.

– For å slippe mer ønsket jeg å dø. Det var tungt, svært tungt, sier han stille.

Gjerne en omsorgsperson Undersøkelser som er blitt gjort viser at svært ofte skjer overgrepene av personer som står barna nær. Det kan være en stefar som mor har flyttet sammen med, det kan være en storebror, en onkel, en bestefar, men også en tante, en storesøster, en mor eller lærer.

– Det er ikke bare menn som er overgripere, også kvinner misbruker barn seksuelt, sier Jarle Holseter.

Tilbake sitter barna som utsettes for overgrepene med angst. De er blitt seg fortalt at de vil komme i fengsel hvis de sier noe. Andre overgripere truer med juling eller sågar at barnet vil bli drept dersom barnet sier noe. Både Svein og Jarle har måttet bruke flere år på å finne et fotfeste i livet etter

overgrepene de ble utsatt for som barn.

Der Jarle ble bajas og «herjet med damene» som han sier det, begravde Svein seg i arbeid. Det gikk med dem begge slik det ofte gjør: På et eller annet tidspunkt sprekker det.

Venter lenge med å si ifra Den samme undersøkelsen konkluderer også med at det i snitt tar over 17 år før barn som er blitt seksuelt misbrukt, faktisk forteller andre om det.

– Det er helt vanlig at seksuelt misbrukte barn fortrenger det de har opplevd. Jobben ble en flukt.

Til slutt sa det stopp. Det ble flashbacks. Jeg begynte å huske for åtte år siden, og jeg fikk en kraftig reaksjon, forteller Svein.

Så kraftig at han forsøkte å ta sitt eget liv, men ble stoppet i siste øyeblikk, da psykologen Hildegunn Selle ringte. Etterpå ble det tre måneders innleggelse på DPS Solvang. Han har også ved to anledninger vært lagt inn på Modum Bad i Vikersund og opplevde å få god støtte der.

Jarle opplevde at livet raste da han skulle være med en slektning til Støttesenteret mot seksuelle overgrep i Kristiansand. Der og da strømmet minnene på. Jarle begynte å gå til samtaleterapi, flere ganger i uken.

– Ikke bær på det alene Svein er soleklar i sine råd: For det første oppfordrer han barn og unge som blir seksuelt misbrukt om å si ifra og ikke gå og bære på alt det vonde alene.

– For det vonde har en tendens til å vokse, og det hele kan komme ut av kontroll, sier han.

For det andre ber han alle om å følge godt med, og melde fra.

– Meld heller fra en gang for mye enn en gang for lite. Det er tross alt barn som lider det her er snakk om. Viser det seg at man har meldt fra og det ikke medfører riktighet at barnet er blitt seksuelt misbrukt, er det lov å be om unnskyldning, og samtidig vite at man meldte fra fordi man ville barnets beste. De to er krystallklare på at de ikke vil bli omtalt som «stakkars deg».

– Vi er menn, menn liker ikke å bli omtalt som en stakkar. Et annet forhold som gjør det så vanskelig å si ifra at man ble seksuelt misbrukt som gutt, er at det hele er så tabubelagt, sier han.

Aktive i hjelpearbeidet I dag arbeider de begge med å hjelpe andre som har vært utsatt for det samme som dem selv. Delt glede er dobbel glede, delt sorg er halv sorg. Både Jarle og Svein er i dag veldig aktive i organisasjonen Utsattmann, henholdsvis som daglig leder og som styreleder.

– Vi er i kontakt med utsatte mennesker i fra hele landet, også utsatte kvinner og pårørende som lever med utsatte menn. Vi samarbeider veldig bra med støttesenter mot seksuelle overgrep i Agder (SMSO-Agder) og andre instanser innen hjelpeapparatet, sier de.

Nå er de på jakt etter et lokale i nærmiljøet hvor de kan møte utsatte for en god samtale før ferden går videre i hjelpeapparatet.

11

Løvetannavisen

de andre – Det nytter å si ifra – Det nytter å si ifra, det nytter å stoppe opp og få hjelp. Det er mulig å komme videre. Vi blir nok aldri ferdig med det vi har opplevd, men vi har lært oss å leve med det som har skjedd.

Som barn fikk ingen av dem hjelp til å behandle traumene. Det var ingen voksne som tok ansvar.

– Det er bare trist. Etter at jeg selv har stått frem, er det mange som har tatt kontakt og fortalt at også de ble seksuelt misbrukt av den samme mannen, sier Jarle.

– Det er også min erfaring, at da jeg stod frem, var det mange som tok kontakt og sa at de også var blitt misbrukt, noen av den samme predikanten, andre av andre omsorgspersoner.

– Bruk øynene. Det er ikke alle utagerende barn som er hyperaktive. Det kan være andre årsaker som ligger bak. Jeg var den morsomme, klovnen, bajasen, han som drakk, slåss og var tøff. Men det var ingen som så bak fasaden, som spurte om hva den egentlige årsaken var til at jeg oppførte meg som jeg gjorde, avslutter Holseter.

Mange oppsøker ikke hjelp • Man antar at mellom 8.000 og 16.000 personer blir utsatt for voldtekt i Norge hvert år. Bare et fåtall av dem oppsøker hjelpeapparatet.

• Ingen av de overgrepsutsatte som er intervjuet til studien «Hva hindrer utsatte for seksuelle overgrep i å søke hjelp?» oppsøkte hjelpeapparatet umiddelbart etter overgrepet. Hovedgrunnen til dette var at de ikke tolket hendelsen som et seksuelt overgrep fordi det de hadde blitt utsatt for ikke stemte med de forestillingene de hadde av en voldtekt.

• Overgriperen var en person de kjente, en kjæreste, en venn, en slektning, en de i mange tilfeller hadde tillit til, og ikke en fremmed som overfalte dem, slik de stereotype voldtektene framstilles, det som ofte kalles overfallsvoldtekt. Mange tok på seg skylden for det som hadde skjedd, og de skammet seg.

• De klandret seg selv for å ha blitt med overgriper hjem på nachspiel, for å ha drukket for mye og for å ha opptrådt naivt. De skammet seg, forsøkte å skjule det som hadde skjedd og fortalte det ikke til noen av frykt for å bli påført mer skam. De forsøkte heller å fortrenge opplevelsen.

Kilde: Rapporten: Hva hindrer utsatte for seksuelle overgrep i å søke hjelp? Lene Østby, Diakonhjemmet høgskolen 2012

Fakta om voldtekt • 9,4 prosent av kvinnene i en ny nasjonal undersøkelse har opplevd å bli voldtatt, mot 1,1 prosent av mennene.

• Undersøkelsen inkluderer også spørsmål om a) beføling av kjønnsorganer ved bruk av makt eller trusler om å skade, b) rusrelaterte overgrep, c) press til seksuelle handlinger og d) andre seksuelle krenkelser og overgrep. 25,4 % kvinner og 8,8 % menn rapporterte minst én av disse fire typene «andre» seksuelle overgrep.

• Halvparten (49 prosent) av kvinnene som rapporterte voldtekt, hadde opplevd voldtekt før fylte 18 år • Det er ingen indikasjoner på at voldtekt mot unge kvinner har gått ned over tid. Like mange yngre som eldre kvinner rapporterte voldtekt før fylte 18 år.

• Få kvinner utsatt for voldtekt var til medisinsk undersøkelse eller behandling den første tiden etterpå (11 %). Nesten en tredjedel (29 %) hadde aldri fortalt om voldtekten til noen andre.

• Seksuelle overgrep mot både kvinner og menn blir stort sett utført av menn.

• De aller fleste kjente overgriperen.

• De største gruppene av overgripere når det gjaldt voldtekt var venner, bekjente, nabo, kollega og kjæreste/partner eller tidligere kjæreste/partner.

• Både voldtekt og seksuell omgang før 13 år skjedde i mange forskjellige relasjoner. De viktigste gruppene av overgripere var naboer, andre kjente voksne, familie og slekt annet enn foresatte.

Kilde: Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS)

12

Løvetannavisen

DIKT OM Å BLI VOLDTATT Natten er kald og kulden biter Full av redsel, full av frykt Stille rop men ingen lyder Hjelpeløs og uten makt.

Redsel i øya, tårene renner Kroppen hennes brenner Smerter, skriker, dytter bort Ingen hører hennes rop Blikket tomt og kroppen tung Hun vandrer av sted alene Mørket har tatt overhånd Klarer ikke mere Friheten er borte,Tryggheten forsvant Full av redsel, full av sorg Vil ikke leve , vil ikke mere Liten pike ønsker fred Liten pike , en liten sjel Et lite ansikt titter ned Øyer så store og intet smil Hva er dette for et slags liv?

Frykten, skammen den må du ha Livet ingen nåde ga Ingen ord, ingen håp Livet ble ikke som før - Fnugget-

13

Løvetannavisen

Mange får hjelp – Erfaringene viser at mange med psykoselidelser og andre lidelser som følge av dette kan få god hjelp til å komme videre i livet på en god måte dersom det jobbes over flere spor samtidig.

Ivar Eidsaa

Antall liggedøgn på sykehus kan blant annet gå kraftig ned og livskvaliteten øker for de som sliter.

Det sier Tine Herland Kristiansen og Trond Skjæveland ved FACTteam ved Solvang DPS i Kristiansand. Der det tidligere var slik at personer med psykoselidelser ble behandlet på sykehus, har trenden de siste årene endret seg.

Sentrale politiske myndigheter har i økende grad valgt å satse på andre behandlingsmetoder.

Resultatene har vært gode.

I stedet for at de som sliter skal på sykehus for å få behandling, hjelpes disse nå på en annen måte.

– Oppsøkende team, et bredere faglig samarbeid og økt kompetanse har vist seg å fungere.

Personer som sliter med psykotiske lidelser har på en eller annen måte mistet fotfeste i virkelighetens verden. Vi ser ofte at de som har en psykose sliter med angst.

For flere fører dette til en passivisering og i noen tilfeller nærmest en utmelding fra samfunnet, sier Kristiansen.

Tilpasset behandling – Ingen personer er like. Hjelpen en person får trenger ikke å fungere like godt for en annen.

Skal vi lykkes med å gi god hjelp til dem med psykotiske lidelser, må hjelpen være tilpasset de utfordringene hver enkelt har, sier Skjæveland.

Denne måten å arbeide på har ført til en markert reduksjon i antall liggedøgn på norske sykehus, med en reduksjonen på hele 50 prosent.

Tilbakemeldingene fra kommunene entydige: Kommunene rapporterer om en merkbar nedgang i behovet for kommunale tjenester fra personer med slike lidelser.

Personer som tidligere var ofte innom sykehuset glimrer i økende grad med sitt fravær.

– Det handler om å hjelpe flere på en bedre måte, sier Skjæveland.

Familiestøtte – Forskning på pasienter som yter

– Vi har i dag 200 personer som vi følger opp. Legges anslaget på at en prosent av befolkningen har psykotiske lidelser, skulle tallet hos oss vært 400, sier Tine Herland Kristiansen og Trond Skjæveland.

motstand mot å bli involvert i terapi, viser at man får en dropout på rundt 80 prosent dersom tjenestene ikke er hjemmebasert, sier Kristiansen.

Mange av dem som sliter med psykotiske lidelser, sliter tungt.

– En fellesnevner er at 60 prosent av våre pasienter har ruset seg eller ruser seg. Mange blir asosiale. Vi ser at antall personer som ruser seg er forholdsvis høyt.

Dermed er det også mange som trenger hjelp for å komme videre, sier Skjæveland.

Utover tradisjonelle helsefaglige oppgaver som lindring av symptomer og medikamentell behandling, viser erfaringene at det å gi familiestøtte, hjelp til å komme tilbake i jobb og støtte til å gjennomføre daglige gjøremål som å gå i butikk eller bank, er viktige ingredienser i den oppfølgingen som må gis for å sikre best mulig resultat.

Stress og sårbarhet – Hvem er det som mest utsatt for å få psykotiske lidelser?

– Holdningen nå er nok at det er kombinasjonen av stress og sårbarhet som gjør at mange utvikler en psykose. Noen kan være disponert for å få psykotiske lidelser.

Enkelte mennesker har i kraft av sin genetikk en av- og på-knapp.

Vanskelige hendelser i livet kan medføre at knappen slås på. Vi ser også at noen blir psykotiske som følge av at de har opplevd traumatiske hendelser, for eksempel fysiske, seksuelle eller psykiske overgrep i oppveksten. Et traume defineres gjerne som opplevelser som kan vippe hvem som helst av pinnen.

– Målet er at alle som har en psykoselidelse skal få en individuell og tilrettelagt oppfølging.

Dette er nødvendig for å sikre god livskvalitet hos dem det gjelder, og sikre at den enkelte kan fungere i samfunnet, for eksempel i arbeidslivet, sier Kristiansen.

Bruker 1500 kroner om dagen på stoff – Det vi også har sett, er at kvinner som ruser seg i enkelte tilfeller

prostituerer seg for å finansiere sitt rusmisbruk. Andre kvinner, og det er nok mer vanlig, tilbyr seksuelle tjenester i miljøet hvor de vanker. Menn finner i større grad andre måter, som tyveri, ran og innbrudd.

– Hvor mye bruker en rusmisbruker dere kommer i kontakt med på å kjøpe stoff?

– Flere bruker nok en 1500 kroner om dagen. Det er en halv million kroner i året dersom rusmisbruket er på dette nivået og konstant gjennom et helt år.

– Er det flere som sliter med psykose i dag enn tidligere?

– Det er flere som sliter med psyken i dag enn tidligere. Det skyldes økt skjønnhets- og sunnhetspress, et tøffere arbeidsmarked og et mer hektisk levesett.

Forekomsten av dem som får en psykose er derimot rimelig stabilt.

Cirka en prosent av befolkningen får psykotiske lidelser, det vil si cirka 50.000 totalt i Norge.

Tilpasset behandling over tid – Er kompetansen hos fastleger,

helsesøstre og annet helsepersonell god nok slik at disse klarer å fange opp dem som har psykotiske lidelser?

– Vi har i dag 200 personer som vi følger opp. Legges anslaget på at en prosent av befolkningen har psykotiske lidelser, skulle tallet hos oss vært 400.

– Er det mange som må inn til behandling og få oppfølging flere ganger?

– Flesteparten følger vi over et langt tidsrom, enkelte i flere år.

Vi har få tilfeller hvor behandlingen avsluttes og hvor den samme personen kommer tilbake ved en senere anledning. Noen trenger oppfølging hver dag, andre er vi i kontakt med en gang i løpet av en tremåneders periode. Utgangspunktet må alltid være det samme: Å gi individuell og tilrettelagt oppfølging og behandling.

14

Løvetannavisen

– Det har vært mange tunge år ham, og klarte dermed å rømme.

Da hun kom i trygge omgivelser, skjedde det som ofte skjer i slike situasjoner.

Anne vokste opp med en psykisk syk mor som nesten utelukkende snakket henne ned, samt en far som periodedranker. Deretter traff hun manipulerende, voldelige og svært urimelige menn.

Ivar Eidsaa

Mye motgang og smerte til tross: Hun kommer mot oss med et flott smil, en åpen holdning og mye humør, tilsynelatende en kvinne med mye overskudd og i balanse – et synlig bevis på hva som kan bli resultatet når mennesker får oppleve det gode i livet.

Det hadde ikke trengt å ende slik.

Slett ikke. Anne som vi har valgt å kalle henne, kunne lett ha endt opp som et ødelagt menneske.

Men hun lot seg ikke knekke. Nå ønsker hun å fortelle sin historie for å inspirere andre som opplever noe tilsvarende, om at det finnes en vei ut, at det er lov å håpe på en bedre morgendag.

– Min klare oppfordring er aldri å slutte og tro, å aldri miste håpet, for det finnes mennesker som kan og vil hjelpe, sier hun.

Hun vokste opp i Kristiansand.

Tilsynelatende fra et godt og perfekt hjem, sett fra utsiden. Fasaden var upåklagelig. Hjemme var det svært ryddig og rent. Men bak hjemmets fire vegger var virkeligheten en ganske annen. Den kjærligheten et barn trenger for å kunne ha gode forutsetninger for å vokse opp på en god måte var helt fraværende.

Ble stadig stilt i forlegenhet «Du duger ikke», «du kan ikke», «så tykk du er blitt», «det er mange som er penere enn deg», «det er ingen gutter som vil like deg», var beskrivelser av det mer pene slaget! Det var særlig Anne og søsteren som fikk unngjelde, spesielt søsteren som er ti år eldre.

– Hun tok ofte støyten for oss, sier Anne. Spesielt tøft var det for søsteren som i tillegg ble mobbet på skolen. Hjemmet som skulle være et fristed, en plass hvor hun kunne få et pusterom, ble det motsatte. De to ble til stadighet stilt i forlegenhet. Konsekvensen var at de vokste opp med et dårlig selvbilde. Kun noen ytterst få ganger i oppveksten kan Anne minnes at det kunne det vanke rosende ord.

– Mor var syk, egentlig veldig syk, og det var når hun virkelig hadde sine perioder at det var ille, minnes Anne.

Manglet empati Moren spiste svært kraftig medisiner som andre kan spise suk-

- I dag er jeg lykkelig. Jeg har truffet en flott, god og ekte mann, en som er ekte tvers igjennom. Han har så mye kjærlighet å gi og jeg tar det til meg. Det er godt å kjenne seg normal og ha en kjæreste som behandler meg som normal, sier Anne.

kertøy.

– Skapet var fullt av valium og andre sterke medisiner, sier Anne.

– Men det var ingen i helsevesenet eller behandlingsapparatet som tok skikkelige grep over lang tid. Mor var noen ganger innlagt på psykiatrisk avdeling på sykehuset, uten at det hjalp noe særlig. Det hadde faktisk hjulpet mye om noen kunne ha fortalt oss hva moren vår slet med da vi var unge, legger hun til.

– I ettertid ser jeg at hun helt manglet empati, og hun var sykelig opptatt av seg selv. Hun skjønte ikke at vi kunne være glad i pappa. Hun mente det var unormalt.

– Problemene ble forklart med at hun hadde dårlige nerver, at hun hadde opplevd krigen. Men krigen hadde jo mange erfart.

Det var lite støtte å få fra den øvrige familie. Faren var periodedranker, og hadde årlig to perioder hvor han reiste bort for å drikke.

Bestemoren var alkoholiker, og det var få som evnet å stille opp.

Og de gangene faren reiste bort, ble det skikkelig ille hjemme. Moren kjeftet, smelte og var ekstra ufin i disse periodene.

Hvor var barnevernet?

– Jeg har i ettertid ofte spurt meg selv hvor barnevernet var i denne situasjonen. Min søster ble en gang slått svært kraftig. Av alle ting gikk mor selv ned til barnevernet for å melde at datteren var blitt slått gul og blå. Det skulle komme en fra barnevernet for å sjekke forholdene. Men det løp ut i sanden. Saksbehandleren ble venninne med moren, og dermed skjedde det ikke noe mer.

Heller ikke på skolen var det noen som tok affære, selv om Anne en gang skrev en stil om hva som opptok henne. Da skrev hun om alkoholisme, og skrev at en høy prosent barn og unge opplever å ha en eller flere alkoholikere i nære familierelasjoner, og at et av disse barna var henne selv.

Hjemmesituasjonen gjorde at Anne ble usikker på seg selv, spesielt i møte med andre jenter.

Usikkerheten sitter i – Usikkerheten sitter fremdeles igjen. Når jeg i dag får komplimenter, har jeg vanskelig for å ta det til meg, sier hun.

Også forhold utenfor hjemmet gjorde at hjemmesituasjonen ble ekstra tung.

– Jeg hadde en lærer som sa til en venninne at hun burde la være å gå sammen med meg, fordi min far var alkoholiker. Så lite vis går det altså an å være, sukker hun oppgitt.

– Min far var bare snill, men han drakk. Som regel valgte han å holde en lav profil. Men av og til tok han til motmæle mot mors oppførsel. Det endte med at min mor reiste på krisesenteret! Hun hadde ikke sosiale antenner i det hele tatt.

Selvtillit – Selv om jeg har et dårlig selvbilde, har jeg stor selvtillit. Det har hjulpet godt, både som ung og senere i arbeidet med å få bearbeidet det vonde og komme videre. Som ung fant Anne likevel noen fristeder. Hun spilte håndball, hun drev friidrett, hun gikk på ski.

Fjorten år gammel opplevde familien at moren flyttet ut. Anne og faren ble værende igjen. Moren ville ikke mer. Hun var som sagt svært sjalu, og hadde i årevis anklaget faren for å være utro.

– Det ble mye mer koselig hjemme. Far og jeg hadde et helt annet forhold. Han var lun og trygg, og ble en annen person han også når mor ikke lenger bodde under samme tak. Likevel, han fortsatte å drikke. Anne måtte ta ansvar og ble fort voksen.

Fikk kjærest – Jeg måtte hjemme unna penger slik at vi hadde til mat og regninger, sier hun.

Et par år senere ble hun kjærest med broren til en venninne.

– Jeg ble sterkt advart, blant annet fra far, om at han ikke var en kar jeg burde være sammen med. Men kjærlighet gjør blind.

Jeg ble jo sett, jeg opplevde noe fint, en stund, sier hun.

Men det varte bare en stund. Kjæresten var alt annet enn kjærlig.

Han var manipulerende, voldelig, grov i munnen, kontrollerende og holdt etter hvert Anne nede i et jerngrep. Kikket hun ut av et vindu ble hun beskyldt for å se etter noen hun kunne være utro med.

Hvis buksen ikke var blitt vasket med en gang, vanket grov kjeft og også slag. Hadde de besøk av venner og Anne lo av en vits som kanskje mannen fortalte, ble hun beskyldt for å flørte med ham.

Hun ble spyttet på, hun ble aldri titulert med navnet sitt, kallenavnene var mange og stygge.

– Egentlig var han temmelig lik min mor i oppførsel og væremåte. Kanskje er det så enkelt at jeg søkte det trygge i det utrygge, sier Anne.

Planla flukten i to år Anne så at hun måtte ta affære.

Drømmen om et annet liv holdt henne gående, viljen til å skulle søke forandring. Til andre som er i samme situasjon, har hun en klar oppfordring, om aldri å gi opp. I to år planla hun sin egen flukt, hvor hverdagen var ille. Hun ble behandlet stadig dårligere, og opplevde å bli voldtatt av sin egen mann opptil flere ganger.

Midt i det hele ble hun gravid, og fødte en flott baby. Men fødselen førte ikke til noen endring. Snarere tvert imot. Den gangen hun la seg sammen med barnet for å roe barnet, ble hun beskyldt for å bedrive incest. Anne bad ham om å roe seg.

– Jeg sa vi burde gå hver til vårt.

Han ble helt krakilsk. Jeg fikk grisebank, så hardt at avtrykket av knokene stod i pannen. Men Anne klarte noe etterpå å distrahere

– Det er min feil – Jeg tenkte det helt sikkert var min feil alt sammen. Så langt ned var jeg altså kommet. Jeg turte ikke å melde ham til politiet, og jeg turte ikke å reise på Krisesenteret. Selv om vi var fra hverandre, hadde han fortsatt makt over meg. Jeg fryktet for konsekvensene etterpå hvis jeg gjorde noe slikt. Han fortsatte å ta kontakt, han truet og jeg trodde på det han sa om at jeg ikke fikk beholde gutten vår fordi min var alkoholiker og min mor psykisk syk, sier hun. Hun gav ikke opp. Hun kjempet kampen for å komme tilbake til livet, det gode livet. Etter en stund ble hun kjæreste og samboer på nytt. Men en ulykke kommer sjelden alene.

Nok en gang med en mann som var temmelig lik den første, viste det seg, bare at han ikke slo Lykken snudd, trodde hun Lykken snudd. Hun traff en ny mann.

– En snill, omtenksom, god og ekte mann. Han bygde meg opp.

Han gav meg komplimenter. Jeg fikk gaver, jeg fikk mye ros. Etter hvert begynte jeg å tro på ham, smiler hun.

Men lykken varte ikke. Hun giftet seg med mannen og fikk en datter med ham. Etter grove tillitsbrudd klarte Ellen etter hvert å sette foten ned. Også denne gangen overlevde hun på mirakuløst vis, uten å bli psykisk syk, uten å ty til narkotika eller alkohol. Kampen var tung. Med mann nummer to ble Anne gravid på nytt. Denne gangen måtte hun kjempe for seg selv og to barn.

– I dag er jeg lykkelig!

Hun klarte etter hvert å mobilisere på nytt. Hun brøt ut, og etablerte seg alene sammen med de to barna. Hun klarte å prioritere seg og sin familie, og begynte den lange kampen tilbake til livet.

– I dag er jeg lykkelig. Jeg har truffet en flott, god og ekte mann, en som er ekte tvers igjennom.

Vi er kjærester og det er godt å kjenne. Han har så mye kjærlighet å gi og jeg tar det til meg. Det er godt å kjenne seg normal og ha en kjæreste som behandler meg som normal, sier hun.

Hun ble etter hvert sterkere, og valgte å bruke sine egne erfaringer for å hjelpe andre. I dag arbeider hun i A-larm, et tilbud for og med pårørende.

– Et godt og verdifullt arbeid, et arbeid som gir mye tilbake, og et arbeid hvor jeg kan få lov til å bety noe for andre, sier Anne.

Løvetannavisen

15

16

Løvetannavisen

- Du må ikke sette deg ned!

– Å slite med en revmatisk sykdom innebærer mye smerte. Vår erfaring er at det beste middelet er å være aktiv og i bevegelse. Det er vondt, men det er blir bedre.

Ivar Eidsaa

Turid Karlsen og Tulla (Signe) Rysstad har i flere år slitt med revmatiske lidelser, og de to er krystallklare på hva som skulle til for å sikre at livskvaliteten ikke ble dramatisk forringet.

– Jeg ble etter hvert veldig stiv i kropp og ledd. Det smertet å skulle bevege seg. Da jeg var på rehabilitering var det første jeg fikk beskjed om at det første tiltaket var at vi skulle i varmtvannsbassenget for å svømme. Min første tanke var at dette ville kroppen ikke gå med på, sier Tulla Rysstad som har artrose.

Kroppen responderte – Det ble ikke noe bedre da behandleren sa at vi deretter skulle ut å gå tur. Det er litt av en beskjed å få når jeg kun klarte å gå 150 meter før kroppen sa stopp, sier Rysstad. Hun ble med på de øvelsene som behandlerne la opp til.

Kroppen responderte, sakte, men sikkert. At det var vondt, kan hun virkelig skrive under på.

– Men det ble bedre. Nå handler det om å skulle holde kroppen i gang. Det fine er at det fungerer, sier hun.Turid Karlsen bekrefter at det er slik det ofte er.

Artrose – Jeg har artrose, eller det som også omtales som slitasjegikt.

Smerten økte på med tiden, og det mest naturlige i verden er da å begrense den fysiske aktiviteten fordi det gjorde vondt i kroppen.

I dag er jeg helt avhengig av å bevege meg jevnlig. Vi er en stor gjeng medlemmer fra i Revmatikerforbundet her i Kristiansand som jevnlig går i varmtvannsbassenget. Med venner og familie går jeg turer. Det fine er at det gjør godt etterpå, selv om det smerter når det står på, forteller hun.

De forteller videre at de fleste revmatiske diagnosene er kroniske og medfører stivhet og smerter i ledd og muskler. De peker på at også huden, lungene, slimhinnene og andre organer kan bli rammet.

Søk råd hos legen – Opplever man stive ledd, at funksjonaliteten går ned, at man sliter med trøtthet og lite overskudd, er vårt klare råd å søke råd hos legen. Det er bedre å gå for tidlig enn for sent. Det er mulig

– Revmatiske sykdommer er så mye, mye mer enn leddgikt. Revmatisme er en samlebetegnelse for hele 200 ulike diagnoser, sier Turid Karlsen og Tulla Rysstad.

– Det kan være en veldig god hjelp å ha et godt nettverk rundt seg som kan gjøre at man får tankene over på noe annet, sier Tulla Rysstad.

å ta prøver som kan avklare om man sliter med en revmatisk sykdom eller ikke. Det er mange eksempler på at jo tidligere man får en diagnose, jo bedre er prognosene for å forebygge og gjøre tiltak, sier de to.

De aller fleste forbinder gjerne revmatiske lidelser med at personen har leddgikt, gjerne med bøyde og krokete ledd som resultat, ofte i hendene.

Mye mer enn leddgikt – Revmatiske sykdommer er så mye, mye mer enn leddgikt, sier Karlsen. Rysstad opplyser at revmatisme er en samlebetegnelse for hele 200 ulike diagnoser.

– Gjennom foreningen har vi fått informasjon om at så mange som over 300.000 nordmenn har en eller annen revmatisk diagnose, forklarer hun.

Det betyr at nesten hver eneste norske familie på en eller annen måte har et familiemedlem som

sliter med revmatiske lidelser.

Norsk Revmatikerforbund opplyser at revmatisme er den vanligste årsaken til at nordmenn oppsøker lege og revmatikere utgjør den største gruppen sykemeldte og uføretrygdene.

– Vi har selv erfart og sett at mange av oss som har revmatiske lidelser har store smerter.

Men det er også svært viktig å si at veldig mange lever gode liv som revmatikere, sier Rysstad. De to forklarer at artrose er den vanligste og mest utbredt revmatiske leddsykdommen. I følge medisinske oppslagsverk, vil en person med artrose oppleve at brusken i leddet gradvis blir slitt ned og kan forsvinne helt.

Smertelindring – Det finnes i dag ingen medisiner mot sykdommen, annet enn smertestillende. Min erfaring er at den beste smertelindringen jeg kan få, er å holde meg i bevegelse, sier Rysstad.

– Ja, det er smertefullt, og ja,

– Over 300.000 nordmenn sliter med en revmatisk lidelse, sier Turid Karlsen.

det tapper krefter, ofte så kraftig at jeg må sove og hvile et par ganger gjennom dagen. Men jeg klarer å jobbe, og det er i seg selv av stor betydning. Det er langt bedre enn å bli slått helt ut, sier hun.

De viser til at både kvinner og menn kan få revmatiske lidelser.

– Skjønt fordi symptomene noen ganger kan være diffuse med lite overskudd, kløe, smerter i ledd og kroppen, og av og til nedstemthet fordi smertene kan være sterke, er det flere situasjoner hvor legen kan helle mot at det er nerver som er ute og går.

– Underforstått at det er halvhysteriske kvinner som oppsøker lege med slike symptomer. Det er nettopp dette det ikke er snakk om. Faktum er at for eksempel artrose kan avdekkes ved at det tas et røntgenbilde, sier Rysstad.

Aktivitet en god medisin Karlsen minner om at det ofte ikke er så lett å gi en fullgod medisinsk behandling for dem som har revmatiske lidelser.

– For flere hjelper det med smertestillende, og min erfaring er at middelet naltraxon kan fungere. Jeg begynte med dette i samråd med legen, og det har fungert bra. Men jeg er i utgangspunktet skeptisk til å ta tabletter. Det går på de dagene det er ordentlig ille, og som vi har vært inne på tidligere, så er fysisk aktivitet den beste medisinen man kan gi seg selv, sier Karlsen.

Flere som sliter med revmatiske plager opplever også at humøret daler. For noen så mye at det kan ende i en depresjon fordi utsiktene ikke er så lyse, da mange med revmatiske lidelser må lære seg å leve med tilstanden resten av livet.

– Det kan være en veldig god hjelp å ha et godt nettverk rundt seg som kan gjøre at man får tankene over på noe annet.

Det hjelper nok også om man i utgangspunktet kan være lys og glad til sinns, avslutter de to damene.

Løvetannavisen

17

18

Løvetannavisen

Løvetannavisen

19

Produsert av Tvende Media AS. Med forbehold om evnt. trykkfeil.

Ă˜MERKE ILJ T M