Lovetannavisen uke20 2015

LØVETANNAVISEN

Hilser Løvetannavisen velkommen side 6

ADHD – myter og fakta ADHD og ADD –begreper mange har hørt om, men som få vet hva betyr. Mytene omkring hva ADHD og ADD er, er mange.

Side 8-9

2

Løvetannavisen

LEDER: Alle er en ressurs og kan utgjøre en forskjell. Det handler ofte om å legge forholdene til rette for at hver enkelt kan få brukt seg selv på en god måte og få brukt sine evner og anlegg til glede både for dem selv og omgivelsene.

Dessverre vet vi at livet kan by på mange utfordringer og mye motgang. For enkelte kan situasjonen oppleves håpløs og umulig å komme igjennom. For enkelte blir situasjonen så uholdbar at man tyr til rus i en eller annen form. For andre kan depresjon og andre psykiske lidelser bli resultatet.

Vi har gjennom intervjuer og samtaler med politi, pårørende, brukere og hjelpeapparatet erfart at svært mange pårørende og brukere ikke våger å ta kontakt med politi og barnevern på grunn av redsel at dette ikke vil være til det beste for barnet eller brukeren. Pårørende og brukere er ofte frustrert og fortvilet da de ikke vet hvor eller med hvem de skal ta kontakt for hjelp og råd.

Løvetannavisen er etablert for å si noe om situasjonen som mange opplever som tung. Vi ønsker også å sette fokus på hvilke behandlings- og hjelpetilbud som finnes. Faktum er at dem er det mange av, men det er få som har oversikt over bredden. Herunder

Alle er en ressurs blir det også viktig å skrive litt om hvordan hjelpeapparatet oppleves av pårørende og brukere slik at vi kan bygge på det som er bra og virker å endre/gjøre det som ikke virker bedre.

Vi ønsker å fokusere/fortelle på hvordan det er å være bruker, pårørende, arbeidsgiver og arbeidskollega for dem som sliter med rus og/eller psykiske problemer.

Vi vil gi informasjon om hvilke tilbud og aktiviteter som finnes i Vest Agder, og komme med reportasjer fra aktiviteter og tilbud.

Ettersom vi også på nært hold har sett hvor vanskelig det kan være å komme videre med utdanning eller gå videre ut i yrkeslivet for denne gruppen, vil vi utfordre bedrifter i Vest Agder til å være inkluderende overfor disse. Vi vil da legge inn deres logo under inkluderende bedrifter. Vi vil si noe om hvordan det er å få jobb, hvordan hjelpeapparatet oppleves for brukere og pårørende når en person som enten sliter med rus og/eller psykiske problemer, eller er på vei ut av det, vil ta utdanning, eller ønsker seg en jobb. Hva som er motiverende

for ungdom i forhold til å komme seg ut i jobb, eller ta utdanning, er også viktig for mange.

For å nå enda flere, har Løvetannavisen en Facebookside hvor vi ønsker at alle kan bidra og ta ansvar. Ved å «liker» siden og invitere venner til å dele den, håper vi å nå ut til et så bredt publikum som mulig. Det er mange som synes det kan være vanskelig å finne informasjon om tabubelagte temaer.

Man er redde for å snakke med andre om slike, engstelige som man kan være hva dette vil få av konsekvenser i møte med det offentlige og behandlingstilbudene.

Uvitenhet skaper frykt og fordommer. Ved å få ut mer informasjon om temaer det ikke snakkes så mye om, hva slags hjelp det er mulig å få gjennom offentlige, private og frivillige hjelpetilbud, ønsker vi å bidra til større åpenhet. Vi vil komme med faktaopplysninger og vi ønsker at befolkningen er med og spiller en rolle. I så måte er brukermedvirkning svært viktig.

Vi ønsker også tips og innspill fra dere, om temaer som kan være

aktuelle å ta opp, samt spørsmål og meninger som kan være med å skape debatt og større åpenhet, det være seg i forhold til NAV, arbeidsliv, helsesektor og overfor det politiske miljø. Ta gjerne kontakt på else@lovetannavisen.no. Vi oppfordrer også de ulike instansene innen hjelpe- og omsorgsapparatet viser vilje til å ta ansvar og tar kontakt slik at de tjenestene disse kan tilby, kan presenteres.

Gjennom Løvetannavisen ønsker vi å vise at du som bruker eller pårørende ikke står alene. Vi ønsker å gjøre Kristiansand og Vest Agder til det beste og mest inkluderende området i Norge og være den byen som begynner å utgjør en forskjell.

Vi vil sammen med kommunen gjennom Løvetannavisen søke å innfri kommunens visjon innenfor helse- og sosialsektoren: Sammen tar vi ansvar!

Målgruppen for Løvetannavisen er alle som er berørt av noe av det vi her har nevnt. Næringsliv, kommune og frivillige organisasjoner er også en viktig målgruppe både for informasjon og som en motivasjon for å jobbe forebyggende og tilretteleggende for brukergruppene.

Vi har mange ideer om hva vi ønsker å skrive om. Men ingen avisredaksjon kan klare å lage avis uten at leserne bidrar. Derfor vil vi gjerne at du sender oss dine spørsmål, det du lurer på og det du trenger svar på. Vi lover at vi så langt det lar seg gjøre vil ta opp dine spørsmål og søke å få gode svar, om det er til lege, behandlingsapparat, bedrifter, skole, politikere eller psykolog.

ELSE MARI HAGEN

3

Løvetannavisen

Rus og dårlig psykisk helse årsak til mye kriminalitet En viktig erkjennelse i det kriminalitetsforebyggende arbeidet for barn og unge, er at det er få ungdommer som står bak mye av den kriminelle aktiviteten. Mange av dem har dårlig psykisk helse, rus er en fellesnevner og gjør at kriminaliteten forebygges. Dette fremkommer i politiets trendrapport.

Ivar Eidsaa

I rapporten heter det at det fortsatt er en utfordring å få ned antall unge gjengangere og forhold begått av disse. Ettersom mange av dem har dårlig psykisk helse kombinert med rus, må det arbeides målrettet på både system- og individnivå som avgjørende faktorer i møte med denne utfordringen.

Politiet har for fjoråret registrert 170 ungdommer med totalt 338 forhold. Av disse var 15 gjengangere. De er registrert med totalt 111 forhold. Det er 33 prosent av alle regis¬trerte forhold i løpet av året. I 2013 var 195 ungdommer registrert med totalt 382 forhold.

Av disse var 18 gjengangere. De var registrert med totalt 139 forhold. Det var 37 prosent av alle re-gistrerte forhold i løpet av året.

Av de 15 gjengangere i 2014 er 13 gutter og to jenter. Av disse var en 14 år, fem var 15 år, to var 16 år og syv var 17 år.

Gjengangerne De aller fleste av gjengangerne kommer fra Kristiansand. Så å si alle av gjengangerne har tiltak i regi av barneverntjenesten, eller annen form for oppfølging i tverretatlig samarbeid.

Politiet peker på at problematikken knyttet til ungdom som begår gjentatt kriminalitet ofte er sammensatt, hvor mange sliter med både dårlig psykisk helse og rus. Sammensatt problematikk av en slik karakter kan ofte resultere i plassering på institusjon, eller kreve omfattende tverretatlig/ tverrfaglig samarbeid over lengre tid. Kontinuerlig og mål¬rettet kriminalitetsforebyggende samarbeid på indi¬vid- og systemnivå er avgjørende for å redusere antall unge gjengangere og forhold begått av disse. For den enkelte ungdom kan et godt og meningsfylt samarbeid føre til et positivt vendepunkt, bort fra rus og kriminalitet og det vil bli færre ofre for kriminalitet.

Politiet har registrert at ingen bydeler skiller seg spesielt ut når det gjelder rus og kriminalitet blant ungdom. Det er bekymring for noen få ungdommer i hver bydel.

For de det gjelder er bekymringen stor. Det er omfattende tverretatlig samarbeid knyttet til disse ungdommene.

170 unge lovbrytere Tallene fra politiet viser at lov-

bruddene i 2014 er begått av 170 ungdommer. 123 av disse ungdommene bor i Kristiansand kommune. Det betyr at 47 ungdommer fra andre og omkringlig¬gende kommuner har begått lovbrudd i Kristiansand.

– For å få til godt samarbeid rundt disse ungdommene er det nødvendig å involvere ulike instanser fra flere kommuner og politidistrikt, konkluderer politiet i trendrapporten.

Aldersfordelingen viser at 31 ungdommer var under den kriminelle lavalder, som er 15 år. Disse var mellom 9 og 14 år. I 2013 var 29 ungdommer under den kri¬minelle lavalder.

Kontaktpersonene beskriver ulike former for bekym¬ring knyttet til jenter og gutter i sin bydel. Det dreier seg hovedsakelig om bekymring for tidlig og ukritisk utprøving av rusmidler som alkohol og hasj.

Bekym¬ringen er hovedsakelig

knyttet til noen få ungdommer.

Mange sliter med dårlig psykisk helse Så og si alle kontaktpersonene gir utrykk for at ungdom som sliter med sin psykiske helse er en stor utfordring. Dette kommer til utrykk på ulike måter og kontaktpersoner fra flere skoler beskriver elever som sliter med; ensomhet, angst, spiseforstyrrelse, identitetsproblemer, skolevegring, selvskading og selvmordstanker.

Flere ungdommer gir utrykk for å oppleve et stort press på å prestere perfekt i alt de gjør, og de føler seg alene med alt det vanskelige.

ungdom og dårlig psykisk helse kryper nedover i alder og rammer barn helt ned i 11-årsalderen. Det gjelder begge kjønn, men med hovedvekt på jenter. De frykter at noen av disse elevene, som følge av sin dårlige psy-kiske helse blir mer sårbare for å ta valg, som kan føre dem inn i miljø med rus og kriminalitet. For å kunne gi disse ungdommene nødvendig og tilpasset oppfølging mener de det er avgjørende å komme til med rett hjelp så tidlig som mulig.

– Det krever et tverretatlig/ tverrfaglig samarbeid både på individ og systemnivå, heter det i rapporten.

Det formidles også bekymring for ungdoms tidsbruk på Internett, spill og sosiale medier. For noen fører det til manglende søvn, mye fravær på skolen, redusert sosial kompetanse og isolasjon.

Enkelte kontaktpersoner opplever at problematikken med

Økt familievold Barneverntjenesten opplever en økning i antall saker med familievold, hvor barn og unge blir utsatt for vold. Dette går på tvers av alder og rammer hele familien. Det er stor bekymring for hva familievold kan gi av skader for de involverte,

både på kort og lang sikt. Det er en økt risiko for at disse barna på et senere tidspunkt i livet kan utøve vold. Tidlig innsats i tverretatlig samarbeid er av stor betydning i familievoldssaker.

Andre kontaktpersoner er bekymret for flere ungdom¬mer, som de opplever ikke vet helt klart hvor grensen går for hva som er vold, krenkelser og overgrep. Det er uklart for ungdommene hva som er greit/ikke greit.

– Det kan virke som de mangler bevissthet for egne fø¬lelser og grenser i ulike situasjoner, sies det.

– Det er en utfordring å gjøre dem mer bevist egne følelser og grenser, heter det videre.

– Mobbing, trusler og trakassering via sosiale medier er en kontinuerlig utfordring, meldes det fra flere skoler. Det fryktes store mørketall på dette området, konkluderes det med i rapporten.

4

Løvetannavisen

- Når man har et familiemedlem som ruser seg, ønsker man å hjelpe, å gjøre det man kan for at den det gjelder kan få en god behandling.

Min opplevelse av å skulle lete seg frem til rette instans ble tung. Det er helt klart svært vanskelig å vite hvor man skal lete og hva man skal lete etter. Og fant jeg først noe, var det ikke like lett å skulle forstå hvilken form for hjelp behandlingsinstitusjonen kunne gi, sier «Ellen».

Den tunge og ensomme k – Det er en kamp, og den er tung og ensom. Den trekker krefter, og min erfaring er at ingenting kommer gratis, heller ikke i møte med behandlingsapparatet.

Ivar Eidsaa

Hun har en sterk historie å fortelle, kvinnen som er bosatt på Sørlandet, og som vi av personlighetshensyn har valgt å kalle «Ellen».

Ellen er et sted mellom 35 og 50 år, har et godt smil, er vever og tillitvekkende. Men bak smilet skjuler det seg dyrekjøpte erfaringer. Hun har valgt å stå frem for å fortelle sin historie, som representant for er en av mange som har opplevd og opplever hvordan det er å leve i samme familie med en person som ruser seg. I Ellens tilfeller har en av hennes aller nærmeste ruset

seg i en årrekke.

– Når man har et familiemedlem som ruser seg, ønsker man å hjelpe, å gjøre det man kan for at den det gjelder kan få en god behandling. Min opplevelse av å skulle lete seg frem til rette instans ble tung. Det er helt klart svært vanskelig å vite hvor man skal lete og hva man skal lete etter. Og fant jeg først noe, var det ikke like lett å skulle forstå hvilken form for hjelp behandlingsinstitusjonen kunne gi.

Vanskelig å få oversikt – Informasjonen opplevdes også som så formell. Det gjorde at det opplevdes vanskeligere å ta kontakt fordi informasjonen mer opplevde å skape avstand enn nærhet. Det stod heller ingenting i informasjonen som var tilgjengelig om jeg bare kunne ta kontakt direkte, eller om jeg måtte ha henvisning fra lege, forklarer Ellen.

– Nettsidene innehold dårlig informasjon. Og når jeg først fant noe av som var av interesse, opplevde jeg at informasjonen som ble gitt ikke var relatert til meg som pårørende på en god nok måte, forklarer hun.

– Jeg ble senere klar over at NAV har mye nyttig brosjyremateriell fra ulike hjelpetilbud. Men når det står på som verst, orker man ikke gå på NAV. Da har man heller lyst til å grave seg ned hjemme, og finne aktuell informasjon på nettet. Og skal du søke om avrusingsplass for den som ruser seg, og ikke vet engang hva disse tilbudene heter, gjør det ikke akkurat lettere. - Googler du noe og blir henvist til en side, og så til stadig nye sider, blir det lett å miste oversikten over hva som stod hvor.

Det måtte jo ha vært ideelt om alle hjelpetilbud var å finne på en lettere måte. Det at Løvetannavi-

sen ønsker å sette fokus på dette, vil være en god hjelp for mange.

Krever mye Hun er i utgangspunktet en glad og optimistisk kvinne, og opplevde som ganske ung å få rusproblematikken tett inn på livet i hennes egen familie. Også i voksen alder har hun smertefullt fått erfare hva det vil si å måtte forholde seg til en person som ruser seg daglig. Det var rus både i form av alkohol og narkotika.

– Det krever mye å skulle oppleve rusproblematikk tett inn på livet. På den ene siden ville jeg gjerne beskytte de det gjaldt, å ikke si for mye utad. På den andre siden ønsket jeg å skulle ha noen å dele opplevelsene med. For min del handlet det i flere år mer om å beskytte og å finne god hjelp til dem som ruset seg, enn selv be om hjelp, for å få råd og veiledning for

hvordan jeg som pårørende skulle håndtere det hele, minnes hun.

For halvannet års tid siden ble situasjonen så vanskelig at hun MÅTTE få hjelp som pårørende, ikke bare for å få hjelp til dem som ruset seg. Da tok rusen fullstendig overhånd for de det gjaldt. Rusmidlene ble sterkere. Da hadde hun gått alene om situasjonen i mange år. Da det toppet seg, opplevdes situasjonen som håpløs. Stadige forsøk på å få hjelp og behandling for dem som ruset seg, hadde krevd mye. Opplevelsen av å være ensom og hele alene i verden, ble bare sterkere og sterkere.

Snøballen begynte å rulle Hun tok kontakt med flere hjelpetilbud uten at hun kjente disse kunne hjelpe henne i den vanskelige situasjonen hun stod i.

Nærmest tilfeldig kom hun over

5

Løvetannavisen

kampen som pårørende kontaktinformasjonen til Mental Helse. Da begynte den gode snøballen å rulle.

– Mental Helse ble en viktig bidragsyter. Der fikk jeg mye god informasjon. Det viste seg at det var mulig å få god hjelp hos flere instanser, men min og manges erfaring var at jeg ikke visste om den hjelpen som var mulig å få, forklarer hun.

– For å overleve og få informasjonen jeg trengte for å kunne bidra overfor de i nær familie som ruset seg, måtte jeg få hjelp først.

I denne situasjonen hadde jeg et par nære venner som ble en god hjelp og støtte.

– Å stå alene i en familie hvor noen ruser seg, er helt forferdelig.

Det er fryktelig tungt. Du bruker alle kreftene du har. En rusmisbruker sover på dagen og er våken om natten. Du følger deres døgnrytme for å være i beredskap når og

hvis noe skulle skje. Dermed ble det så som så med søvnen. Det å skulle fortelle andre om hva du står oppe i når du kjenner at du som pårørende har mislykkes fordi de det gjelder ikke stopper med rus, men fortsetter, er tungt og svært vanskelig. Det er mye skyldfølelse forbundet med dette, og jeg kjente på at det at pårørende fortsatte å ruse seg, var min feil, at jeg hadde sagt og gjort noe som ikke var riktig, sier Ellen.

Fikk gode råd og oppfølging Tilslutt var hun tom for krefter.

Situasjonen opplevdes som fullstendig håpløs og fastlåst.

– Da jeg fikk kontakt med noen som kunne hjelpe, ble det sagt at det å ha et barn som ruser seg, er som å ha et barn på Utøya 24 timer i døgnet. Du er konstant redd for at barnet tar en overdose. Det er som å sitte med et dødssykt barn

i armene og så oppleve at barnet ikke vil ta imot behandling.

Gjennom kurs og rådgivning i regi av både Mental Helse og ARA, Avdeling for rus- og avhengighetsbehandling ved Sørlandet sykehus, og ulike pårørendegrupper har hun fått mange gode råd og solid oppfølging. Gjennom disse tilbudene lærte hun mer om hvordan en rusmisbruker tenker.

– Det er ganske viktig å få vite mer om, rett og slett for å håndtere situasjonen riktig, og som en hjelp til å komme på bena igjen.

Det gjorde godt å sitte i grupper å dele erfaringer og opplevelser. Det å høre og se at andre var i samme situasjon som meg selv, var rett og slett en lettelse, sier hun.

– Ikke min skyld – Jeg fikk vite at det ikke var min skyld at pårørende ruset seg. Det var helt og holdent deres eget valg.

Viktig var det også å lære mer om hvordan en rusmisbruker tenker og reagerer. De er verdens største egoister, uten tanke for noen andre enn seg selv, og det å få de trenger for å kunne ruse seg på nytt. Det også å få vite at det er rusen som er så kraftig at det er ingenting annet som gjelder for rusmisbrukeren, var også svært nyttig. Jeg fikk også vite at rusmisbrukeren selv må ønske å få hjelp og komme ut av det. Hjelpen jeg fikk var helt avgjørende for at jeg kunne fortsette hverdagen, sier hun.

Når hun først fikk gode råd, oppdaget hun at det var flere instanser som kunne yte hjelp: ARA, ABUP, A-larm og andre. Noen av disse tilbudene visste hun ikke om, andre ble hun tipset om å kontakte.

En lettelse – Lettelsen var også stor over å få

høre at det var viktig å ta vare på seg selv midt oppe i det hele, samt viktigheten av å leve sitt eget liv, og ikke minst det å sette grenser overfor den som ruser seg. Det å kunne gjøre det klart at den som ruser seg må få hjelp for å kunne fortsette å bo hjemme, var også viktig å kunne ta med seg videre.

Gjennom å bli sterkere selv, og kjenne at hun ikke er alene, er det også blitt en solid forandring.

– Den som ruset seg mest, er nå i behandling, er rusfri og går på skole. Uten den hjelpen jeg har fått, og rådene for hvordan takle rusmisbrukeren, er det blitt en god forandring. Den kom ikke av seg selv, den kom ikke over natten.

Men det å stå sammen og hjelpe hverandre, var begynnelsen på det hele, også i forhold til at rusmisbrukeren ser at det er hans eller hennes ansvar å søke å få til en forandring, sier Ellen.

6

Løvetannavisen

– Vi har en kultur hvor vi ønsker å ta samfunnsansvar. Det å ta inn personer som sliter, er et av flere elementer vi gjør i så måte. Men vi må også være oss bevisst på hva vi har mulighet å bidra med, og hva vi ikke kan bidra med, sier Espen Albert.

Hilser Løvetannavisen velkommen – Jeg hilser Løvetannavisen velkommen. Det er et stort behov for å få ut mer informasjon om de sidene Løvetannavisen ønsker å belyse. Det sier «Bageren i byen», Espen Albert.

Ivar Eidsaa

– Mange som enten selv sliter med rus og/eller psykiske utfordringer, trenger å få vite mer om hvilke muligheter som finnes i behandlingsapparatet. Vi vet også at mange frivillige organisasjoner gjør et flott arbeid. Men det er ikke alle som vet hvilke tilbud som gis, og hvordan man får kontakt med disse. Det er dette Løvetannavisen ønsker å sette fokus på, og det hilser jeg varmt velkommen, sier Albert.

– Er man i en vanskelig situasjon, kan det være en utfordring å orientere seg. Det har en utrolig stor verdi å få vite mer, både for den det gjelder, og ikke minst omgivelsene, det være seg familie, venner og, arbeidskolleger, sier Albert.

Forutsigbarhet og trygghet – Det er også viktig å si noe om hvor lett eller vanskelig det er å skulle få seg en jobb og å gjennomføre en utdannelse. Jeg tror også en

slik avis kan være en måte å skulle oppfordre bedrifter og næringsliv til å ta et ansvar for å sikre at de som trenger det, får muligheter i arbeidsmarkedet, sier han.

Forutsigbarhet er ifølge Albert et viktig forhold for en bedriftsleder når en person med rus eller psykiske problemer vil ut i arbeidslivet. Har man ikke et system for å ta hånd om dette, tror han det vil bli vanskelig for en bedrift å ta inn en arbeidstaker med et rusproblem. Det vanskeligste og kanskje viktigste for den som har en utfordring, til å kjenne trygghet.

– Det at man har problemer kan kanskje skyldes at man innerst inne ikke har kjent seg trygg.

– Vi har kultur for å hjelpe og yte en innsats når den det gjelder ønsker å bli hjulpet. Det vanskelige i et arbeidsfellesskap, er hvis det ikke er forutsigbarhet, og at personen ikke møter regelmessig.

Da er det vanskelig å få gitt god hjelp og oppfølging over tid. For mange er det en god opplevelse å kjenne at man kan gå til en arbeidsplass noen timer hver dag og kjenne at man er til nytte, og ha noe å forholde seg til, sier han.

Er seg samfunnsansvaret bevisst Han sier Dampbageriet har hjulpet

flere personer ansatt som av ulike årsaker har slitt. Alberts erfaring er at mange av dem er svært ressurssterke, selv om de har hatt sine utfordringer å slite med.

– Å komme inn i et miljø som er romslig og trygt, er kanskje det aller viktigste, sier han.

Han sier videre at de gangene det har vært aktuelt å ta inn personer som sliter, har det vært viktig å være åpne overfor staben. Dette for å sikre at alle ansatte kan ta nødvendige hensyn og ha et ekstra øye på å følge opp på en best mulig måte, sier han.

– Det handler ikke om å fortelle alt, men at jeg kan si noe om situasjonen, legger han til.

– Gir det større utfordringer og problemer med å ta inn en person som sliter, enn glede og overskudd?

– Vi har en kultur hvor vi ønsker å ta samfunnsansvar. Det å ta inn personer som sliter, er et av flere elementer vi gjør i så måte. Men vi må også være oss bevisst på hva vi har mulighet å bidra med, og hva vi ikke kan bidra med. Vi er ikke et sosialkontor, hvor vi får midler fra det offentlige eller en vernet bedrift. Når vi tar inn personer som sliter, må vedkommende være så oppegående at vedkommende kan bidra med noe. Det må også være

gjensidig respekt og et gjensidig ansvar og forpliktelse, i å stille opp, komme på jobb når man skal og ta ansvar når det trengs.

– Viktig å ha noe fast å gå til – Hvis det etter noen uker viser seg at den vi har tatt inn gir blaffen, kommer når vedkommende selv vil, og ikke er interessert, har vi dessverre ikke mulighet til å følge opp eller gi en fast ansettelse.

Hvis produksjonen er lagt opp til at en person skal arbeide fra 12.0016.00, så nytter det ikke å gjøre dagens arbeidsoppgaver neste dag.

Dampbageriet har gjennom årenes løp tatt inn et betydelig antall personer som sliter. Noen har vært der kort tid, andre har hatt stor glede og stort utbytte av å jobbe på Dampbageriet, sågar med fast ansettelse etter noen tid.

– Det å ha noe fast å gå til, om man sliter fysisk eller psykisk, er utrolig viktig. Lediggang er roten til mye vondt. Når det fungerer, er det svært berikende, for den det gjelder, men også for staben hos oss. Det gir oss en opplevelse av å bidra, sier han.

– Vi må tilrettelegge bedre – Hva skal til for at unge og voksne som står utenfor arbeidslivet, og har en arbeidskraftreserve, kan bli en del av

arbeidslivet?

– Nummer en må være at det straffer seg å gå i arbeid. Hvis en som går på trygd, taper penger hvis man får en jobb i 40 prosent, er det utrolig demotiverende. Noe av det viktige med en jobb, er jo å tjene penger slik at man kan forsørge seg selv og sin egen familie.

– Hvor viktig er kompetansen som saksbehandlerne hos NAV har?

– Det er superviktig for å sikre at de som står utenfor arbeidslivet kan få en reell mulighet til å få seg en jobb. I dag står flere hundretusen utenfor arbeidslivet. Det er skremmende samfunnsmessig sett hvis andelen av dem som står utenfor arbeidslivet bare øker.

Dampbageriet har i flere år samarbeidet med skoleverket for å gi arbeidserfaring til noen av dem som sliter på skolen.

– Det er lettere å hjelpe en på 16 enn en på 30. Hos oss har mange eksempler på hvor positivt det kan være hvis en ungdom kan arbeide en dag eller to i uken. Da kan det være at ungdommen klarer tre dager i uken på skolen, i stedet for å skulke hele uken. Generelt er vi i samfunnet ikke flinke nok til å tilrettelegge for hver enkelt, sier Espen Albert.

Løvetannavisen

7

8

Løvetannavisen

- Det er viktig at vi alle anser personer med ADHD og ADD disse å være gode, fornuftige og akseptable mennesker med store ressurser, at vi ikke stigmatiserer dem og snakker dem ned, sier Karl Erik Karlsen.

ADHD og ADD –begreper mange har hørt om, men som få vet hva betyr. Mytene omkring hva ADHD og ADD er, er mange.

Ivar Eidsaa

På folkemunne har vi benyttet begreper som hyperaktive barn, MBD-barn, ADHD og ADD når vi skal beskrive barn, unge og voksne som er «hyperaktive».

– ADHD er egentlig et misvisende begrep. I forhold til diagnosesystemet som benyttes i Norge, International Classification of Diseases (ICD-10), benyttes verken MBD, ADHD eller ADD. I følge ICD er det begrepet «forstyrrelse av aktivitet og oppmerksomhet, sier avdelingsleder Karl Erik Karlsen ved ABUP, Avdeling for barn og unges psykiske helse ved Sørlandets Sykehus.

En forstyrrelse i hjernen Dette begrepet tar utgangspunkt i kjernesymptomene ved ADHD-begrepet som vi ofte benytter i Norge, for å si noe om oppmerksomhet, konsentrasjon og hyperaktivitet.

– MBD-begrepet ble forlatt for mange år siden. Det stod for Minimal Brain Desfunction, eller Minimal Brain Damage, det vi kan oversette med minimal hjerneskade. Den amerikanske betegnelsen som også benyttes i det amerikanske diagnosesystemet og som vi forholder oss til i Norge, men som vi ikke bruker offisielt, er det ADHD (Attention deficit hyperactivity disorder) og ADD

(Attention Deficit Disorder), uten hyperaktivitet.

– Begrepet «forstyrrelse» er et komplisert og ikke et helt presist begrep. ADHD og ADD er ingen sykdom. Det er mer presist å bruke begrepet «tilstand», ettersom dette begrepet sier noe om måten et menneske er skrudd sammen på, sier Karlsen.

– I Norge benytter vi litt ureflektert den amerikanske betegnelsen, legger han til.

Han sier videre vi benytter et begrep om en gruppe mennesker som er så heterogen (lite ensartet).

Det er ifølge Karlsen feil. Det er ikke bra å bruke et begrep om en stor gruppe mennesker, når vi vet at det kan arte seg svært forskjellig fra person til person hvordan ADHD og ADD gir seg uttrykk i det enkelte menneskes liv.

Oppmerksomhet og konsentrasjon Hovedkjennetegnet ved ADHD og ADD er stor eller mindre forstyrrelse av oppmerksomhet og konsentrasjon. Hyperaktivitet, og da spesielt «ekorngutter» som er mer oppe i gardinene enn å sitte rolig ved pulten, er gjerne det mange forbinder med ADHD. – Med rette, på sett og vis. Men samtidig er det et fenomen i vår tid. Når gutter begynner på skolen i fem-seks årsalderen, er de umodne. Deres hjernemodning er annerledes enn jenter. Jenter er per definisjon mer skolemodne når de starter i 1. klasse. Med det konformitetspresset og lærepresset som er i vår tid, så er det langt flere som kanskje ikke går under radaren.

De blir oppfattet som problembarn fordi de er så urolige. Så er de egentlig bare litt umodne, så er de bare gutter på fem eller seks år!

Dette er et problem i sen barnehagealder og tidlig småskolealder.

Det er samfunnsproblem, et pedagogisk problem og for så vidt også et sosiologisk problem. Det handler om hvordan vi presser barn inn i en skolehverdag tidlig, kanskje for tidlig.

– Med dette sier jeg ikke at ADHD og ADD ikke finnes. Det finnes, noen trenger så absolutt å bli diagnostisert og erkjent tidlig slik at de kan få hjelp tidlig. Kan man tilrettelegge undervisningen for å få en god balanse mellom aktivitet og oppmerksomhet, og at lærere, foreldre og andre er klar over det, så kan man langt på vei bygge bro mellom de oppmerksomhets- og konsentrasjonsproblemene, sier Karlsen.

Handler IKKE om intelligens – For det handler IKKE OM INTELLIGENS, slår han fast.

– Personer med ADHD er like intelligente som andre barn og voksne. Men måten å ta til seg læring på eller klare å holde fokus, det er det som er hovedutfordringen, sier han videre.

– Hvordan anbefaler du at situasjonen skal håndteres når foreldre til barn som er uoppmerksomme og som har åpenbare konsentrasjonsproblemer, nekter at barnet blir utredet for å se om barnet har ADHD eller ADD? – Det er forståelig at foreldre nekter. Man ønsker jo det beste for sitt barn. Det beste er IKKE å nekte en utredning, men å gjen-

ADHD – m fak nomføre en utredning for å avklare om barnet har ADHD eller ADD. Har barnet dette, kan man legge til rette for at det kan bli en OK skolehverdag for barnet det gjelder og medelevene.

– Hva kan man som foreldre, lærer eller skoleledelse se etter for å få en indikasjon på om barnet har ADHD eller ADD? – Man kan se etter adferd og hvordan barnet er organisert på i forhold til adferd, oppmerksomhet og konsentrasjon, hvordan de lytter, hvordan de henvender seg, hvordan de hele tiden blir distrahert av til dels små forhold. Det kan være nok til at det skjer noe utenfor vinduet i klasserommet, eller at det er litt lyd i klasserommet.

Dette kan gjøre at konsentrasjonen tas bort fra tavlen eller det læreren skal formidle. Samtidig må man ikke glemme at det her også er et stort spekter av normalitet og modenhet som man må ta hensyn til.

alle som kjenner barnet og som ser barnet ofte. Observasjonene systematiseres gjennom skjema og intervju. Fagpersoner gjør også sine observasjoner, og man kan gjennomføre kunnskaps- og oppmerksomhetstester. Det er summen av alt dette som fører til at man med større sikkerhet kan si om barnet har ADHD eller ikke.

Konkluderes det med at barnet har ADHD eller ADD, iverksettes pedagogiske tiltak, og eventuell medikamentell utprøving. Det finnes to hovedgrupper av medikamenter.

Det ene er de sentralstimulerende medikamentene, hvor ritalin er hovedmedikamentet, og som trigger dopaminproduksjonen i hjernen.

– For å si de litt folkelig, så smører disse «tannhjulene» slik at man blir mer smidig og raskere i oppmerksomheten, sier Karlsen. Han streker under at medikamentene virker i små doser, og det kun små doser som skal benyttes.

En kartlegging er ikke farlig Han sier videre prosessen for å få kartlagt om barnet har ADHD eller ADD, er ikke farlig. I en kartlegging innhentes opplysninger fra

Medikamenter kan virke Medikamentet virker også skjerpende på årvåkenheten, på oppmerksomheten som varer lenger og på konsentrasjonen. Man blir

9

Løvetannavisen

myter og kta mindre sulten, og blir mindre forstyrret av aktivitet man ikke skal forstyrres av.

Det finnes også et middel som heter Stratera, og som i sin oppbygging mer ligner et antidepressivt medikament. Men indirekte via andre veier enn ritalin, så virker Stratera litt på samme måte som prodomaminsetoptron på frontallappene i hjernen. Dette er en tablett som tas hver dag og er med på å bygge opp et «lager» som hjernen kan «spise av» gjennom dagen. Langtidseffektene av Stratera på kjernesymptomene er like gode som ritalin.

– Hos mange oppfattes barn og unge med ADHD og ADD som problembarn. Er medisinen med på å redusere den oppførselen som gjør at flere lett kan mene at disse har en uakseptabel oppførsel?

- Så absolutt. Dette er helt fantastiske midler for å redusere problemadferd til å øke mestring i skole, i arbeidslivet og i høyere studier. Det er helt genialt når det treffer og det brukes riktig.

De har det som alle andre – Barn og unge med ADHD og ADD,

hvordan har de det?

– De har det som alle andre mennesker. De har det bra, og de har det dårlig. De blir lei seg og de blir glade. De er fullstendig som andre. De kjenner på empati som alle andre, og kan faktisk være mer empatiske enn personer som ikke har ADHD eller ADD. Imidlertid kan de noen ganger føle seg litt utenfor fordi det er ikke alltid at de får med seg fine nyansene. Står det en vennegjeng og prater, så kan en med ADHD eller ADD toppe opp ved noe som ble sagt der og da.

Men ikke det som finner sted i samtalen etterpå, fordi han eller hun tenker på det som ble sagt for litt siden. Når en med ADHD eller ADD så sier noe om det som skjedde for et halvt minutt siden, kan vedkommende bli oppfattet som «rar» fordi han eller hun ikke har fulgt med. Det gjør at vedkommende fort kan bli sett på som en outsider.

– Når en person med ADHD eller ADD ikke blir forstått, blir ledd av eller ikke tatt på alvor, kan nok mange kjenne på frustrasjon, og

dermed trekker seg litt tilbake. Sinne kan forekomme fordi frustrasjonen kan bygge seg opp og fordi man er mer impulsiv og ofte har mindre impulskontroll. Da kan det være at man fort kan få et stempel om at man er mer sinna enn andre, eller det omgivelsene omtaler som å gå berserk. Et slikt stempel kan oppleves sterkt urettferdig av den det gjelder. Slik adferd skal ikke unnskyldes, men det er lett å forstå reaksjonen.

Må tilrettelegge – Klarer vi å ta nok hensyn til de behov personer med ADHD eller ADD har, i forhold til utdanningssystemet?

– Nei! Jeg er helt sikker på at vi ikke gjør det. Vi er blitt veldig teoretisk orientert i skolen, og man må ha minst 12-13 års skolegang i dag for å få seg en utdannelse som kvalifiserer til et yrke. Vi har en stor dropout-rate i norsk skole, og dette er en av årsakene.

– Er det flere personer som har ADHD eller ADD i dag enn tidligere?

– Nei. Det er cirka halvannen-tre prosent av befolkningen som har dette. Tallet øker ikke. Årsaken til at det kan virke som om det er flere som får diagnosene, skyldes økt fokus og økt kompetanse, og at disse ikke er blitt fanget opp tidligere. Videre har hjelpe- og det medisinske apparatet blitt mer utbygd for å få hjelp. Likevel er det mange foreldre som mener at barnet deres har ADHD, uten å få hjelp og dermed få en tilrettelagt undervisning.

– Da jeg gikk på skolen, var det en lærer som sa følgende til

de flinke elevene som satt foran i klasserommet og som irriterte seg over den aktive og urolige gjengen som satt bakerst, at «dere som sitter foran og irriterer dere, dere må behandle de som sitter bak pent, for når dere kommer ut i arbeidslivet, er det mange av dem som blir deres sjefer». Er det slik virkeligheten viser seg å være?

– Det var en innsiktsfull observasjon fra læreren, og den er til dels sann. Mange med ADHD kan ha et sjeldent stort driv, pågangsmot, engasjement og kreativitet som er beundringsverdig. De mest kreative lederne i næringslivet og gründerne har nok en liten rem av dette under huden. Klarer man å bli fanget opp tidlig, på en smidig, tilrettelagt og pedagogisk tilrettelagt måte, og eventuelt med medikamentell behandling, kan bli blant de beste innen næringsliv, kunst og kultur. Det er ingen begrensning.

Det sier mye om personen at man

klarer å gå utenom mainstream og likevel lande på bena på en beundringsverdig måte.

Har store ressurser – Uansett er det viktig at vi alle anser disse å være gode, fornuftige og akseptable mennesker med store ressurser, at vi ikke stigmatiserer dem og snakker dem ned, og som har alle følelser som alle andre. Lærere må omfavne disse, være glad i dem. De har noe å bringe til verden som er spennende og til dels uventet og kreativt. Vær fleksible og prøv å legge til rette. Ofte er det det lille ekstra som skal til.

Disse kan være hyperkonsentrerte når de først jobber. Ofte er det utfordringer knyttet til å komme i gang og å avslutte skolearbeidet det kommer an på. Det er gull verd. Da får man til gode sirkler i forhold til god læring og du oppnår lite «fuss» omkring dem.

38 14 87 70 (24 timer) Markensgate 2 4610 Kristiansand www.jolstad.no Begravelsesbyråkjeden Jølstad

10

Løvetannavisen

11

Løvetannavisen OPPVEKST

FAMI L

IENS

HUS

TJENESTER I

www.tressdesign.no -Illustrasjon: Oscar Jansen

FAMILIENS HUS: - Helsestasjon - Forsterket helsestasjon - Familiesenter - Svangerskapsomsorg - Fysioterapi for barn og unge - Skolehelsetjenesten - Områdebarnevern - Tilbud til kreftsyke barn - Åpen barnehage (Vågsbygd) - Barneverntjenester Alarmtelefonen for barn og unge 116111

Familiens hus består av helestasjon- og skolehelsetjenesten, fysioterapi for barn og unge, svangerskapsomsorg, familiesenter og barnevern. Familiesenteret er kommunens lavterskeltilbud i fohold til barn og unges psykiske helse. I Kristiansand er det tre Familens hus med avdelingsleder på hver hus. De tre Familens hus er plassert på Vågsbygd senter, Aquarama og Strømme senter.

www.kristiansand.kommune.no/familienshus

Familiens hus Vågsbygd | Kirsten Flagstadsvei 32 (v/Vågsbygd Amfi senter),4621 Kristiansand | T:38 07 58 00 | post.familiens.h.vest@kristiansand.kommune.no Familiens hus Sentrum | Aquarama, Tangen 8, 4608 Kristiansand | T: 38 10 76 50 | post.familiens.h.sentrum@kristiansand.kommune.no Familiens hus Øst | Strømme senter, Strømmeveien 85, 4638 Kristiansand | Helsestasjon: T: 38 07 59 80 | Familiesenter: T: 38 07 59 99/38 07 59 01 | post.familiens.hus.ost@kristiansand.kommune.no

Besøk vår stilige kafé og bageriutsalg i Markensgate 40

Rådhusgaten 5 • Markensgate 40 • Henrik Wergelandsgate 17 Tlf: 38 02 70 70

12

Løvetannavisen

Torkill er i full gang med å montere bildeler som skal til Volvo.

- Alle er en ressurs!

- Alle er en ressurs! Noen trenger hjelp for å hente frem de ressursene man har. Alle kan om de blir trodd på og får et tilrettelagt tilbud. Det sier daglig leder Jan Nordstokkå ved Mjåvann Arbeidstreningssenter som årlig hjelper flere titalls mennesker med å komme tilbake til arbeidslivet.

Ivar Eidsaa

Mjåvann Arbeidstreningssenter er en stiftelse i regi av Blå Kors.

Her gis brukerne en realistisk arbeidstrening, opplæring og sosial trening for å kartlegge og bygge opp deres ressurser.

– Hos oss får brukerne avklart sine muligheter i arbeidslivet og i et eventuelt attføringsløp. En handel hos oss er en håndsrekning til noen som trenger det. Erfaringen viser at alle kan når de blir trodd på og får noe tilrettelegging, sier Nordstokkå.

Når Løvetannavisen er på besøk, pågår produksjonen for fullt.

I verkstedet produseres det bildeler som skal til Volvos fabrikk i Brasil som produserer lastebiler,

d­ umpere og gravemaskiner.

– Det er Gyli Plast i Søgne som er leverandør av bildelene. Vi limer og monterer bildelene etter strenge kvalitetsskrav, forklarer Nordstokkå.

69 brukere til enhver tid Mange kan av ulike årsaker slite med å komme inn i arbeidslivet.

Ved Mjåvann Arbeidstreningssenter får hver enkelt den oppbakkingen og tilretteleggingen de trenger for å ta nye steg som kan lede ut til en jobb i det ordinære arbeidslivet.

Gjennom Arbeidspraksis i skjermet virksomhet, kalt APS, er det til enhver tid 16 personer som er til utprøving på arbeidstreningssenteret. Det kan være dem som har fått en skade og skal teste ut restarbeidsevnen, dem som av en eller annen grunn har «møtt veggen», til dem som er på vei ut av rus og ønsker seg inn i arbeidslivet.

Gjennom tilbudet Varig tilrettelagt arbeid, kalt VTA, gis et tilbud til fem personer hjemmehørende i Songdalen. Det gis også et tilbud gjennom det som kalles Arbeid med bistand, kalt AB. Mjåvann Arbeidstreningssenter har et tett og godt samarbeid med NAV. Det er NAV som søker inn brukere. Kravene fra NAV er at 65 prosent av dem som får et tilbud

gjennom AB skal ut i fast arbeid etter bestemte tidskriterier. I år er det kommet nye nasjonale krav og de er på 60 prosent. Gjennom tilbudet APS skal 30 prosent ut i fast arbeid etter de samme kriteriene.

Ved Mjåvann Arbeidstreningssenter skal de ansatte betjene 69 brukere til enhver tid.

– Det er utfordrende å få arbeidstakere ut i fast arbeid innen tidsfristene. En rusmisbruker som er på vei tilbake til et rusfritt liv, kan ofte trenge mer enn et år på å bli i stand til å kunne gå ut i fast arbeid i en ordinær bedrift. Ofte handler det om å bygge hver enkelt opp.

Det er ikke alltid at det er gjort i en håndvending, sier Nordstokkå.

Høy produksjonstakt Likevel klarer bedriften å holde en høy produksjonstakt. Bord og benker, bildeler til Volvo, pakkeoppdrag og monteringsjobber, er noen av de oppdragene man påtar seg for bedrifter og organisasjoner.

I tillegg har bedriften egen kantine, hvor man daglig lager lunch som leveres til flere av bedriftene på Mjåvann.

– Vi påtar oss også å lage mat når bedrifter har styremøter, sammenkomster og andre eventer i egen regi, sier han.

I tillegg kommer transportopp-

– Benker, utemøbler og bord, er noe av det vi produserer, sier Jan Nordstokkå.

drag for en rekke aktører. Selv om utfordringene er mange, lykkes man ofte.

– Vi fokuserer på ett og ett menneske. Har vi klart å hjelpe et menneske videre, kan vi hjelpe neste. Det er sterkt å se når mennesker klarer å mestre, når man har tatt solide steg. Det sier litt om ringvirkningene og betydningen for dem som står rundt hver av våre arbeidstakere, når sønnen til en av dem kunne fortelle at han i

sin aftenbønn bad om at «pappa måtte få bli på Mjåvann også neste år», sier Nordstokkå.

– Økt livskvalitet kan ikke betales med penger, sier han videre.

– Det handler om å gi hver enkelt økt livskvalitet. Derfor skal hver eneste bedrift som velger oss som leverandør vite, at man er med på å gi et håndslag til mennesker som virkelig trenger det, sier Jan Nordstokkå.

13

Løvetannavisen

Mange ulike tilbud

Arbeidet som Dejan og de andre ved Mjåvann Arbeidstreningssenter gjør er etterspurt. Monteringsoppdragene har til nå i år vokst med over 130 prosent sammenlignet med fjoråret.

Mjåvann Arbeidstreningssenter har en rekke ulike tilbud. Felles for dem alle er at det er NAV som henviser brukerne. Det ikke mulig å søke direkte til bedriften for å få jobb.

Ivar Eidsaa

Varig tilrettelagt arbeid (VTA) er et tiltak som er tilrettelagt for brukere som av fysiske eller psykiske årsaker har problemer med å få jobb i det ordinære arbeidslivet.

Tiltaket er for brukere som er innvilget 100 prosent uføretrygd og som bor i Songdalen kommune. I tillegg har brukerne mulighet for samtaler med saksbehandler og medisinsk personell.

Hensikten med VTA tiltaket er at brukerne skal ha en jobb å gå til, ha et sosialt miljø hvor de lærer nye ting og ha en arena for turer og sammenkomster. Man tror at et trygt og trivelig arbeidsmiljø gir brukerne en økt livskvalitet.

Mjåvann Arbeidstreningssenter har per i dag fem plasser på Varig tilrettelagt arbeid.

Arbeidspraksis i skjermet virksomhet (APS) Dette er et tilbud til dem som av

ulike grunner har begrensninger som gjør det vanskelig å fungere i det ordinære arbeidslivet. Det er flere muligheter til utprøving både på bedriften og eksternt for å oppnå et godt resultat for brukeren.

Målet er å gi brukerne en god kartlegging av fysiske og psykiske begrensninger, gi kompetanseheving og avklare stabilitet og fungering i arbeid og sosiale situasjoner for at de kan bruke dette når de skal videre i arbeidslivet. Som en del av opplegget har man ukentlige trimturer i nærområdet.

Bedriften har per i dag 16 plasser i APS. Brukerne kan komme fra alle kommunene i Vest Agder.

Arbeid med Bistand (AB) Dette er et tiltak for personer med nedsatt arbeidsevne som ønsker å få jobb i det ordinære arbeidslivet.

Man vil få en personlig tilrettelegger som vil være opptatt av dine interesser, evner og muligheter.

Tilretteleggeren vil sammen med deg prøve å finne et arbeid som du vil kunne trives i og fungere i over tid. Å finne et fast arbeid kan ta lang tid. Mjåvann Arbeidstreningssenter skal ikke gjøre hele denne jobben for deg, men du skal få nødvendig og hensiktsmessig bistand for å ta dine egne valg og få den nødven-

dige oppfølging i forhold til din fremtidige jobb. Tilretteleggeren kan bevisstgjøre og motivere deg, og sammen kan dere lage din egen CV, finne ut hvilke jobber du har mulighet for få, kontakte arbeidsgivere etc. Dersom det er behov for det kan din tilrettelegger også være med deg innledningsvis når du starter i den nye jobben.

MTilretteleggeren blir en mellommann deg som arbeidssøker og arbeidsgiveren. For at en skal få til et arbeidsforhold som varer må en derfor ta hensyn til begge parter.

Mjåvann Arbeidstreningssenter har per i dag 48 plasser som er fortrinnsvis for brukere fra Søgne og Songdalen.

Tilrettelagt arbeidsplass i ekstern bedrift Mjåvann Arbeidstreningssenter har nært samarbeid med nabobedriftene Hansen Protection og Reidar Svendsen. Disse bedriftene holder til i samme bygning som Mjåvann Arbeidstreningssenter, og brukes som en del av arbeidsutprøving dersom det er hensiktsmessig. I disse bedriftene kan brukerne prøves ut i: •Tekstil/søm •Møbeltapetsering •Pakking

•Transport av ferdigvare til ulike bedrifter i Agder.

I enkelte tilfeller plasseres brukerne ut i andre bedrifter og får prøvd seg i de arbeidsoppgavene som finnes på vedkommende bedrift.

Noen ganger resulterer utplassering i fast hel- eller deltidsstilling.

Mjåvann Arbeidstreningssenter har egne transportoppdrag og når det er behov så gjør bedriften også dette for nabobedrifter.

I dataavdelingen kan brukerne testes ut i kontorrelaterte arbeidsoppgaver. Samtidig som de testes ut tilføres de kompetanse ved at de undervises i data. Undervisningen kan legges opp individuelt etter det nivå og behov som brukeren har.

Men det gis også mulighet for å ta ECDL datakortets syv moduler.

Kjøkkenet/cateringen ved Mjåvann Arbeidstreningssenter tilbereder lunsj til egne brukere og ansatte, samt noen nabobedrifter.

På kjøkkenet får deltagerne prøvd seg ut i baking, matproduksjon, tilrettelegging av lunsjbord og levering av mat til nabobedrifter.

I tillegg har kjøkkenet ansvar for renhold og hygiene på arbeidstrengingssenters fellesarealer.

Snekkerverkstedet ved Mjåvann Arbeidstreningssenter produserer og utfører oppdrag for eksterne kunder.

I mange år har halvfabrikata stoler og innredning til lystbåtindustrien vært et hovedprodukt. Bedriften produserer solide rasteplassbord og påtar seg større og mindre oppdrag etter som man har kapasitet.

Bedriften er delprodusent av deler til førerhus Volvo anleggsmaskiner. Dette er god arbeidstrening og utprøving for mange av våre deltagere.

14

Løvetannavisen

LESERINNLEGG: Åpenhet om psykisk helse er en stor ufordring og vil ha betydning for folks oppfatning og fordommer på dette området. Uvitenhet skaper myter som bidrar til stigmatisering og oppfatninger som vi i vårt ellers så åpne samfunn ikke kan være bekjent av.

I forbindelse med utstilingen «Mitt bipolare univers» gjorde jeg et forsøk på oppnå å kontakt med byens aviser og kommuneoverlegen ved å invitere dem til åpningen. Samtlige uteble, noe jeg ser på som deres ønske om å la stillheten råde, eller skjønte de ikke hensikten min?

I ettertid har jeg kommunisert med kommuneoverlegen om tema åpenhet. Jeg etterlyser en enkel fellesbrosjyre som sammenfatter de vanligste psykiske lidelser. En slik bør finnes på venterom hos fastleger mm.

Han er ikke enig og mener dette best ivaretas via «moderne sosiale medier». Mobbing gjennom sosiale medier er ingen nyhet. Mobbing skaper psykiske lidelser, her er barn og unge særlig utsatt, og om de samtidig sliter med diagnoser som angst, tourettes, adhd, spiseforstyrrelser, bipolar, selvmordstanker mm. kan en ikke bare henvise til sosiale medier. For noen kan facebook mv. være angstfremkallende

Åpenhet om psykisk helse

Problemstillingen er vel ikke bare et byråkratisk ansvar men kanskje like mye politisk? Fordi åpenhet og folkelig kommunikasjon omkring psykiske lidelser er mangelvare i samfunnsdebatten, er jeg så fri å sende dette innlegget til fvn.s debattside.

Kanskje fvn kunne ha et ukentlig minireferat fra ABUPs ukentlige talkshow «Nesten helg»?

Ovenstående er sendt berørte parter, og jeg forventer et svar på mitt anliggende.

Vennlig hilsen Jostein Kurdøl

i seg selv. Selvmedisinering i form av narkotika, alkohol, piller er ofte resultat av manglende forståelse og tiltak i forebyggende arbeid.

En vil aldri oppnå optimale forhold, men vi må alltid arbeide for det. Her er fortsatt skriftlig brosjyremateriell ekstremt viktig.

Brosjyrene som jeg viser til kan ikke være utarbeid av legestanden alene, men i samarbeid med pasienter og pårørende, evt. også ideelle stiftelser/organisasjoner. En slik fellesbrosjyre skal være på et

folkelig språk som barn, unge og pårørende kan lese sammen.

Når det gjelder åpenhet om psykiske lidelser anser jeg det som en forutsetning i alt forebyggende arbeid. Åpenhet oppnår en ikke gjennom sosiale medier alene, heller ikke gjennom primærhelsetjenesten og slett ikke gjennom spesialisthelsetjenesten. Begge de sistnevnte har ofte problemer med å kommunisere pasientens språk.

Det er på tide å komme ut av «hysj, hysj» eller bekvemmelighetssonen.

Vi må få en helt annen tilnærming til psykiske lidelser. Min egen diagnose, bipolar, som jeg nå lever godt med, er ikke alene om manglende åpenhet. Det samme gjelder psykiske lidelser generelt.

Det er mitt håp at psykiske lidelser kommer på dagsorden også i media som fvn., både for å avmystifisere og for å forebygge. Abup og stiftelser som Mental Helse gjør mye for å åpne opp. men de er også avhengig av pasienter, og deres pårørende som våger å mene.

Som en vil forstå av vedlegget, etterlyser jeg først og fremst skriftlig brosjyremateriell for å støtte opp om mangelen på kunnskap som råder. Kan vi samtidig få til en debatt om håndteringen på dette viktige feltet, vil jeg tro det i seg selv kan bidra til mer åpenhet?

Har heller ikke fått svar på mine innsigelser omkring sosiale medier fra Dagfinn Haarr av 8.april då..

Føler nå et behov om å gå bredere ut.

Denne uken er temaet høyaktuelt gjennom nrk. 3’s opplysningsserie om å være psykisk syk, hva det betyr for pasient og pårørende.

AV JOSTEIN KRUDØL

Løvetannavisen

15

16

Løvetannavisen

Løvetannavisen

17

18

Løvetannavisen

Viktigheten av de – Den gode samtalen har stor betydning for å komme videre dersom man sliter vonde tanker og følelser.

Erfaringen viser at det virker. Mange av dem som vi er i kontakt med, opplever stor forandring og forbedring.

Ivar Eidsaa

Per Øyvind Eklund var selv en av dem som slet med vonde tanker, og fikk sin behandling gjennom Sørlandets Sykehus og DPD Solvang på Grim. Som et ledd i å komme tilbake til en hverdag uten vonde tanker, var han med som bruker av ROM-Agders tjenester.

– Det virket! Betydningen av å møte andre som slet og hvor vi kunne dele egne erfaringer med andre, og få gode innspill, er stor, veldig stor faktisk, sier Per Øyvind Eklund.

ROM-Agders motto er «Erfaring og fag på samme lag», et motto som også gjenspeiler seg i eierorganisasjonene.

– Våre styrerepresentanter er fylkeskontorene i Vest-Agder og Aust-Agder Mental Helse og Landsforeningen for Pårørende innen Psykisk helse, samt Sørlandets Sykehus – Klinikk for psykisk helse, Kommunenes sentralforbund Agder og Universitetet i Agder, forklarer Eklund.

– Dermed har vi også solid fagkompetanse å trekke veksler på i møte med de mange som hvert år benytter tjenestene vi kan gi, legger han til.

Et brukerstyrt senter ROM-Agder er et av seks brukerstyrte sentre i Norge. Det ble i 2004 søkt om midler til et treårig forsøksprosjekt for et slikt senter på Sørlandet. Dermed var ROM-Agder i gang. Fra 2007 har ROM-Agder vært en varig ordning og mottar fast støtte fra Helsedirektoratet slik at man kan drive hele året igjennom.

ROM-Agder er et brukerstyrt kompetansesenter for begge agderfylkene.

– Vi arbeider ut i fra en sterk tro på viktigheten av brukermedvirkning og deling av erfaringskompetanse som en særdeles viktig arbeidsform innenfor psykisk helse og avhengighet. Vi er et møtested og en samarbeidspartner for institusjoner, etater og så vel enkelt personer som har utfordringer innen psykisk helse og avhengighetsproblematikk, opplyser han.

Geir Kanck (helt til venstre) og Per Øyvind Eklund arbeider ved ROM-Agder, Hilde Regevik er veileder, mens Anne Marie Løland Jensen (foran) er prosjektleder for ­kjøkkenpraten.

Kjøkkenpraten Hver tirsdag samles en god gruppe til «Kjøkkenpraten» - et åpent

19

Løvetannavisen

en gode samtalen møtested for alle og hvor man kan komme uten henvisning fra lege eller behandlingsapparatet for øvrig, der den gode samtalen er i fokus. Tonen er uformell. Hver enkelt som er med, blir ivaretatt på en god måte i et trygt miljø.

Her deles erfaringer på godt og vond, relasjoner bygges, og det er en sosial setting hvor det også serveres et enkelt måltid.

Han forteller at begrepet kjøkkenpraten stammer fra tidligere tider da pasienter var innlagt i psykiatrien. Tilbakemeldingene var at samtalene med kjøkkenog vaskepersonalet, samt fellesmåltidene, ble et fristed i mellom behandlingene. Dette samspillet ble i ettertid sett på som en viktig del av tilfriskningsprosessen hos den enkelte. På bakgrunn av disse erfaringene, som ble formidlet av brukerne, startet ROM-Agder opp kjøkkenpraten i 2004.

Råd og muligheter – ROM står for «råd og muligheter». Her skal brukerne få råd og de skal få hjelp til å se mulighetene de

har i livet. Antistigma er et prosjekt man har holdt på med i mange år, med utveksling av erfaringer og kompetanse med likesinnede i Italia. En klasse fra helse- og sosialfag fra Kristiansand Katedralskole Gimle har vært med i flere år. Så vi det er mange gode krefter som er med, sier han.

I samarbeid med LPP (Landsforeningen for pårørende innen psykisk helse», arrangeres det også «lunchpraten», som arrangeres to lørdager hver måned, siste lørdag i måneden på frivillighetssentralen i Marnadal, og første lørdag i måneden på Villa Groheim i Kr.sand.

– Alle mennesker har en mental helse. Noen har mer behov for omgivelsesstøtte enn andre. Det er viktig å vedlikeholde den mentale helsen. På samme måte som du må trene for å få en god fysisk form, må også den mentale helsen trenes og tas vare på, sier han.

– Vi møter alle utfordringer i livet og som gjør at vi kan slite.

Mange opplever at arbeidslivet er tøft. Brenner du deg ut og tanken

er tom, kan man lett kjenne på vonde tanker.

– Snakk om det!

– Hva kan vi gjøre for å motvirke?

– Det er viktig å snakke om psykisk helse. Mye kan gjøres på arbeidsplassen. Ofte er det ikke de store tiltakene som skal til. Mange opplever konflikter på arbeidsplassen. Det er mye som kan tappe en for energi. I så måte har ledergruppen og styret en viktig oppgave i det å se hverandre, ta hensyn og av til gi rom for den gode samtalen.

Det første møtet mange får med ROM-Agder, er kjøkkenpraten.

For dem som ønsker det, er det mulig å kunne være med på selvstyrkingskursene som gjennomføres jevnlig. Stikkordet for det hele er å løfte hver enkelt deltaker, til å kunne mestre livet på en god måte uten at de vonde tankene har overtaket. Den sosiale rammen rundt det vi gjør er viktig.

– Hvis det er helt svart og man sliter med depresjon, kan man trenge et puff bak. Har man et tankekjør hvor det er som en ka-

rusell i hodet, trenger man hjelp til å sortere ut.

Et springbrett til et bedre liv – Mange som sliter med vonde tanker og følelser kan ha lett for å isolere seg. Det å bryte sirkelen, komme sammen, dele erfaringer og få innspill, har STOR betydning. Begynner man å slite, blir sykemeldt, og sågar ikke lenger kan jobbe, er det også lett å miste nettverket man får på arbeidsplassen. Kontakten med venner kan bli så som så, og man ender opp uten nettverk av nevneverdig grad.

Gjennom ROM-Agder bygger

man et nettverk, og det er viktig, for den sosiale biten er særs viktig.

Det er fra nettverket man får den omgivelsesstøtten vi alle trenger.

Alle mennesker er en ressurs, enten for seg selv eller for andre, sier han.

Mange opplever at kontakten med ROM-Agder er et godt springbrett for å få et godt liv. Eklund forteller at på en gruppe hvor i alt 30 deltok, var det en turnover på 28 som klarte å ta gode steg tilbake, både sosialt og i forhold til å kunne fungere godt i arbeidslivet.

– Det nytter, i høyeste grad. Det å se at menneske som har slitt klarer å reise seg, er alltid like sterkt å oppleve, sier Per Øyvind Eklund.

20

Løvetannavisen

– Nå har jeg vært edru i 22 år, sier Svein Langelandsvik.

– For en fem års tid siden, fortalte min sønn som da var blitt 35 år, at han som gutt ikke turte å ta med venner hjem, fordi han da kunne risikere å finne sin far døddrukken på gulvet.

Skammen over dette ville være for vond å bære. Det sier litt om hvor vondt det var for omgivelsene at jeg var alkoholiker. Det forteller Svein Langelandsvik, mangeårig næringslivsleder på Sørlandet.

Ivar Eidsaa

Svein Langelandsvik er 71 år, eller 71 år ung som han med et smil uttrykker det, fremdeles lykkelig gift med sin ektefelle gjennom 48 år, til tross for årene som alkoholiker.

– Jeg har noen kjekke barn, to sønner og en datter som igjen har skaffet oss syv vidunderlige barnebarn, forteller han.

Flere kjenner ham som den som tok initiativet til å danne bruker- og pårørende foreningen A-klinikkens Venner i 1995 og som noe senere endret navnet til A-larm. I foreningens nå snart 20-årige historie var han styreleder der i de 12 første årene.

– For rundt fem år siden fortalte en sønn som da var blitt 35 år – at han som liten gutt ikke turte å ta noen med hjem for kanskje lå faren døddrukken på gulvet. Skammen

over dette ville være for vond å bære. Han fortalte også at han lå skrekkslagen i sengen og ba om kvelden: «Kjære Gud, la ikke pappa bli slik i kveld». Og med «slik» mente han slag, spark, knusing av inventar, stygg og støyende ordbruk.

Han var full av frykt for lydene som fortalte at pappa begynte å bli full, sier Langelandsvik stille.

For 22 år siden så livet til den respekterte forretningsmannen dette handlet om - perfekt ut utad, men innad gikk alt i fullstendig oppløsning.

– Denne mannen var meg – Jeg hadde lykkes i det meste i forretningslivet og var endt opp som sjef for Sørlandskontoret for et av landets største kredittkortselskaper, og på frivillig basis var jeg fylkesleder i Agderfylkene for Musikkorpsforbundet med et stort engasjement for et rusfritt musikkmiljø for barn og unge, ja voksne også, og var ellers sterkt engasjert i samfunnslivet, forteller han.

Hele familien forsøkte på sin beste måte å dekke over, beskytte ham, bortforklare, ingen måtte få vite noe.

Dette skjedde for det meste innenfor hjemmets fire vegger, ikke så mye ute i det offentlige rom, selv om han sjelden var helt edru.

– Når jeg var i møter, holdt foredrag, ledet arrangementer, ja, så lå det en kvart flaske vodka i magen og jeg behersket alle situasjoner på

en fortreffelig måte, mente jeg selv.

Han vokste opp i et godt, trygt og kristent hjem på Vestlandet, ikke langt fra Haugesund og fram til han var rundt 34 år gammel var ikke alkohol noe problem. Han var en kristen og avholdsmann.

– Vi hadde vår tilknytning til Salem Misjons menighet her i byen hvor alle tre barna våre blant annet ble konfirmert, sier han.

Drakk alkohol i de fleste sammenhenger Etter sin higen etter å gjøre karriere, ble han en frafallen. Menighetsliv og Gud passet ikke inn i karrierejaget.

– Jeg lykkes i å nå mine høye mål og jeg ble en verdensmester i egne øyne. Jeg likte det såkalte «søte liv» ute på byen og i forretningslivet.

Det var normalt i de kretser jeg tilhørte, å drikke alkohol til de fleste måltider fra lunsjtid og utover.

Gjennom en tirs periode som begynte med bare et glass vin til maten og en drink til kaffen av og til – ble til ukentlig – flere dager i uken - og til slutt daglig. Han fikk etter hvert store søvnproblemer og andre helseproblemer, men alltid ble løsningen alkohol som medisin.

– Alle mine problemer og utfordringer som dukket opp ble løst med alkohol, ikke bare som problemløser, men også når det til stadighet var noe som skulle feires, en god dag på jobben.

Oppfinnsomheten til å feire noe var alltid høy.

– Flasken var blitt min beste

Tilbake og tr venn og medisin, men tanken på at jeg var blitt avhengig og alkoholiker streifet meg aldri. Jeg tenkte ikke i de baner en gang.

Han forandret personlighet når han drakk, fra å være en hensynsfull og kjærlig ektemann og en god far for sine barn, til å bli en ufyselig og til tider voldelig ektemann og far. Men allikevel så var det ikke han som var problemet.

Var helt nedkjørt – Det var alle andre, problemer i næringslivet, finanskrise, medarbeidere, forretningsforbindelser, og ikke minst ektefelle som ikke forstod meg. Hennes lynende og anklagende og triste øyne var grunn nok til å drikke enda mer.

Alt handlet bare om meg. Utad var alt perfekt, og det var viktig at det forble slik, sier han.

Høsten 1992, 48 år gammel ble han etter to selvmordsforsøk fullstendig fysisk og psykisk nedkjørt lagt inn til behandling på A-klinikken i Kristiansand, det som ARA - Avdeling for rus- og

avhengighetsbehandling ved Sørlandet sykehus.

– Å bli innlagt på en alkoholikerklinikk var mest ikke til å bære.

Jeg drakk jo bare litt, ja, litt mye av og til, fordi jeg hadde fått psykiske problemer, mente jeg. En misforståelse og feilinnleggelse av de store var dette.

– Jeg, Svein Langelandsvik, sjefen over alle sjefer var innlagt på en klinikk for alkoholikere! Ja, medpasientene mine så jo slik ut, men ikke jeg. Dette var så skamog så tabubelagt for meg, og jeg var livredd for at noen skulle få vite dette. Nei, ingen måtte få vite hvor jeg var.

– Jeg hadde jo søkt om å komme til Modum Bad, for der visste jeg at mange såkalte fine folk hadde vært i behandling, der kunne jeg akseptere å være innlagt for å få hjelp for de problemer jeg måtte ha. Og det var der alle trodde jeg var, barn, venner, arbeidsgiver.

Kun min kone visste hvor jeg egentlig var innlagt.

21

Løvetannavisen

e til livet roen Protesterte kraftig Han forteller han protesterte kraftig den første tiden på A-klinikken, at han i det hele tatt var innlagt der var en feilplassering og søkte om overføring til Modum. Men etter 10 dager i protest mot denne feilinnleggelsen så måtte han faktisk kapitulere.

– Jeg måtte gi opp kampen og innrømme at jeg var maktesløs overfor alkohol og ikke mestret livet mitt lenger. Selv om jeg hadde drukket av de beste merker fra øverste hylle og ikke rødsprit og annet svineri, så var jeg blitt en alkoholiker som trengte hjelp. Det handlet jo ikke om hva en drakk eller hvor mye.

– Etter mye om og men gikk det opp for meg at jeg led av en sykdom, en mental besettelse. Det var galskap det jeg holdt på med.

Normale mennesker oppførte seg ikke slik mot sine nærmeste slik jeg gjorde. Jeg var blitt en stor egoist.

Det handlet bare om meg og mine sinnssyke behov.

– Uten denne innrømmelsen er jeg overbevist om at jeg ikke hadde kommet videre i min behandling. Det var i behandlingen jeg gjennomgikk på klinikken blitt sådd et frø, et lite håp om at jeg kanskje kunne lære å drikke slik jeg gjorde i begynnelsen, stoppe med drikkingen før fylla overtok.

Følte skam Han sier i denne fasen av rehabiliteringen var nemlig skammen veldig stor og han regnet det ikke som realistisk at han noen gang skulle komme ut blant vanlige, normale mennesker igjen, eller komme ut i jobb eller takle å stå foran en forsamling igjen.

– Jeg glemmer aldri hva alkoholterapeuten sa til meg ved utskrivingen av klinikken noen uker senere: «Finn tilbake til din barnetro, Svein, så vil du lykkes». «Hvordan kan han si noe sånt», tenkte jeg.

Han var da ingen kristen og det var ikke noe evangeliesenter jeg hadde vært på selv om jeg på denne offentlige behandlingsinstitusjo-

nen hadde møtt Gudsbegrepet i Sinnsro-bønnen som jeg var med og ba høyt sammen med de andre, men sløyfet ordet Gud. I rehabiliterings- og etterverns-programmet han deltok i etter utskrivingen var det å gå flere ganger i uken i en selvhjelpsgruppe for alkoholikere. Her møtte han Gudsbegrepet igjen og syntes det var vanskelig å forholde seg til det. Men i denne prosessen måtte han innerst innrømme at Gud var allmektig, men at veien tilbake til Ham var spesielt vanskelig for ham.

– Det var så vanskelig å tro at jeg som hadde stelt meg så dårlig og ikke hadde hatt bruk for Hans hjelp – Guds hjelp - på så mange år – kunne bli tatt til nåde igjen.

Dessuten var det så nedverdigende å måtte krype til korset på denne måten også. Var det ikke nok det jeg hadde gjort til nå? Jeg drakk jo ikke lenger.

Vanskelig å tilgi seg selv Det gikk nærmere et års tid, sykemeldingsperioden var slutt og han gikk over i attføring uten at det var noe opplegg for det, uføretrygd lå i kortene som løsningen på hans fremtid. Han sier han stod helt fast i utviklingen, og kom liksom ikke lenger i tilfriskningen. Det var noe som manglet.

– Selv om jeg ble tilgitt av mine nærmeste og andre som jeg hadde sviktet og gjort vondt mot – og etter hvert også bygget opp ny tillit så klarte jeg ikke å tilgi meg

selv – jo mer tilgivelse fra andre – jo vanskeligere ble det å tilgi meg selv. Det ble så vanskelig. Jeg hadde rotet til livet mitt for mye, også en ødelagt økonomi var et resultat av min drikkekarriere. Jeg var inne på tanken om å gi opp – gå i hundene, som en sier. Men jeg ønsket jo ikke denne lettvinte løsningen å gi opp, nå som familien stod meg så nær igjen. Jeg måtte ta en ny livsviktig avgjørelse, og det nå.

Og der i den mørke stua hjemme midt på dagen hvor gardinene fremdeles var trukket for, så bøyde han kne.

– Jeg måtte bestemme meg for å overlate hele min vilje og mitt liv til Guds omsorg. Jeg ba til Jesus at Han måtte ta meg som jeg var og lede meg videre. «Jeg makter faktisk ikke dette alene lenger». Så enkelt var det og jeg opplevde noe fantastisk: GUD hadde aldri forlatt meg. Det var jeg som hadde forlatt Ham. Han hadde vært der hele tiden. Det synliggjorde Gud for meg i den kjente legenden om «Mannen og Fotsporene i sanden» hvor Gud og mannen var ute å spaserte på sandstranden, forteller han.

«Der bærer jeg deg» Han refererer til historien hvor to spor i sanden går over i ett spor: «Og mannen sa til Gud: Jeg ser at du og jeg har gått ved siden av hverandre her i sanden i lang tid av mitt liv, men jeg forstår ikke hvorfor du forlot meg da jeg hadde det vanskeligst og trengte deg mest! Da svarte Gud: Jeg forlot

deg ikke, men der du ser bare ett spor i sanden. Der bærer jeg deg i mine armer, mitt barn!»

– Det var dette som hadde skjedd meg. Gud hadde vært der hele tiden. Nå skjønte jeg hvorfor mine selvmordsforsøk mislyktes eller hvorfor jeg ikke ble en bilmorder etter alle de gangene jeg kjørte i fylla. Nå har Gud bevart meg i 22 år. Jeg er alkoholiker, men jeg drikker ikke lenger. Min medisin er ikke lenger flaska, men Guds ord og å ta en dag om gangen i Hans nærhet, en dag om gangen som nå har blitt til over 8.000 dager.

Det er et under. Det nytter å ta tak i eget liv. Det ble ikke aktuelt å søke uføretrygd. Jeg etablerte et regnskapskontor som har vært mitt levebrød helt til nå i det siste.

– Jeg har fått brukt mine erfaringer i rusarbeid i ulike brukerforeninger og offentlig rusbehandling på regionbasis, fylkes, kommunalt nivå og ellers innen ulike arenaer innen rus- og psykiatri feltet, sier han. Han ble aktiv igjen i Salem og var med i styret der også i en periode.

– Så kom kallet fra Blå Kors i Kristiansand i 2011 og siden har jeg vært engasjert der som styreleder og trives fortreffelig. En utenkelig tanke for noen år siden. Troen har gjort meg hel som menneske og jeg har i dag et godt og rikt liv på alle måter.

– Takk Jesus for frelsesverket og din store nåde. TAKK, STORE ALLMEKTIGE GUD, sier Svein Langelandsvik med ettertrykk.

22

Løvetannavisen

Om ROM-Agder: ROM-Agder er et brukerstyrt kompetansesenter innen psykisk helse og avhengighet i Agder fylkene. Vi arbeider ut i fra en sterk tro på viktigheten av brukermedvirkning og deling av erfaringskompetanse som en særdeles viktig arbeidsform innenfor psykisk helse og avhengighet. Vi er et møtested og en samarbeidspartner for institusjoner, etater og så vel enkelt personer som har utfordringer innen psykisk helse og avhengighetsproblematikk.

Hvorfor ROM-Agder: På ROM finner du mennesker med ulik livserfaring i forskjellige faser i livet, som ikke er redd for å dele av sine allsidige erfaringer.

Dette kan for eksempel også være innen avhengighet og ting man kan lure på i forhold til psykisk helse eller de opplevelsene du har hatt, og som til tider du og dem som er rundt deg, fremdeles, kan slite med i livene sine.

Om det å komme seg ut skulle være begynnelsen på starten av en prosses til å skape en positiv forandring i eget liv eller om man befinner seg der i livet at man føler en voksende interesse og kunnskapstrang rundt aktuelle temaer innen psykisk helse og avhengighet, da føler vi at ROM kanskje er stedet for deg!

Som medmennesker og umåtelige engasjerte i ROM, som vi tross alt er, har vi veldig lyst til å ta del i og være støttende i nettopp DIN prosess til å få et bedre liv. Kom å gi oss en sjanse da vel, eller, om vi er ekstremt heldige opp til flere…

Vi liker å si det i form av det kjente ordet eller litt godt brukte utrykket ; ”Det finnes mange veier som leder til ROM”, hvilken vei velger du?

Kontakt info: Tlf. 47 46 84 18, E-post: post@rom-agder.no Post og besøksadresse: Skippergata 107, 4614 Kristiansand Hjemmeside: www.rom-agder.no Følg oss også på facebook org.nr. 989 280 341

23

Løvetannavisen

ATROP Støtte & Ettervernsenter er en brukerorganisasjon og et lavterskeltilbud for mennesker som har vært utsatt for  

seksuelle, fysiske og/eller psykiske overgrep/krenkelser er pårørende, rusavhengig og/eller sliter med psykisk helse

ATROP Støtte & Ettervernsenter har selvhjelpsideologi som grunnstamme.

ATROP Støtte & Ettervernsenter tilbyr       

Samtaler & ÅPENT HUS NADA Øre Akupunktur Lederstyrte relasjonskurs Arbeidstrening og nettverksbygging Temakvelder og brukermøter HJERTEROM – Barn, ungdom & familie aktiviteter Ferieturer

ATROP driver

HJERTEROM - Omsorg, støtte og praktisk bistand til småbarnsfamilier og aleneforsørgere som blir berørt av kriser i livet, sykdom eller fødsel.

www.atrop.no

Post og besøksadresse: Henrik Wergelandsgate 13 -4612 Kr. Sand Tlf. 948 13 613 E-post: post@atrop.no Bank: 1503 19 07648 Org. Nr: 896090402

24

Løvetannavisen

Løvetannavisen

25

26

Løvetannavisen

- Vi som er pårørende til en rusmisbruker setter ikke i tilstrekkelig grad grenser, vi tør ikke å se situasjonen, vi går stille i dørene. I ettertid har jeg lært og sett at det handler om å sette grenser og krav, samt at det ikke var min skyld at familiemedlemmet ruset seg.

Det var helt og holdent hans egen ansvar, sier May Olsen.

– Noe av det tøffeste ved å være pårørende til nære familiemedlemmer som ruser seg, er opplevelsen av å stå så til de grader alene.

Det sier May Olsen som ialle år har opplevd rusmisbruk i nære familierelasjoner.

Ivar Eidsaa

I det offentlige ordskiftet er det gjerne rusmisbrukeren som får oppmerksomhet. Det er for denne gruppen at hjelp, avrusing og rehabilitering er rettet. Det er imidlertid langt færre som setter fokus på hvordan det er å leve med en rusmisbruker tett inn på livet hver eneste dag, hva dette gjør med familien, og hva konsekvensene blir.

– Det å leve med en rusmisbruker tett inn på livet er tøft. Man skal håndtere en situasjon man ikke har fagkompetanse til å håndtere. Det er lett å tenke at det er ens egen skyld at ens ektefelle, samboer eller barn ruser seg, og at den som ruser seg gjør det på grunn av noe «vi» gjør, at «vi» ikke er gode nok, forklarer hun.

Mye uro Rus har vært en del av livet hennes i alle år. Som barn vokste hun opp med nære familiemedlemmer som ruset seg. Hjemmet var preget av mye vold og uro. Politiet måtte stadig rykke ut til hjemmet etter meldingen om bråk og uro. Det ble May som måtte ta ansvaret for seg selv, sin yngre søster og halvbroren. Moren døde etter et uhell hvor hun skadet seg kraftig. Etter dødsfallet ble halvbroren plassert i fosterhjem. May og hennes yngre søster, flyttet til far. Håpet var at nå skulle alt bli så mye bedre. Men faren ruset seg også. På nytt ble livet noe ganske annet enn det vi normalt forbinder med et vanlig og godt familieliv. May bodde ett år hos faren.

– Mange av dem som opplever rus i nære relasjoner blir medavhengig, om ikke direkte, så følelsesmessig. Det jeg kunne, var å ta meg av mennesker som ruset seg.

Så da jeg ble kastet ut, fikk jeg en kjæreste som etter hvert også ble en rusmisbruker, forteller hun.

Gutten hun traff, var den tøffeste gutten i klassen, hun var med i

gjengen. Det ble noen ville år. Det roet seg da barna kom. Men en dårlig helse medførte at han måtte gå på sterke tabletter. Bruk ble til misbruk.

Nok var nok – Han ble en lovlig narkoman og levde slik i mange, mange år. Hver gang jeg tok det opp, lovet han enten å gjøre noe med det, eller han truet med å ta livet sitt og la meg og barna bli igjen alene, sier hun.

Etter nærmere 30 års samliv, kom dagen da nok var nok. May satte foten ned, og valgte å flytte. Hun tok kontakt med ruspoliklinikken i Kristiansand for å få hjelp. Men det var ventetiden lang. Hun ønsker å bryte sirkelen og kommer seg videre i livet. Hun aktet ikke selv å bli en rusmisbruker og ønsket å gjøre noe med hva det hadde ført til praktisk og følelsesmessig å leve så nært sammen med en rusmisbruker i så mange år.

– Det å skulle snakke om hva vi hadde opplevd, var vanskelig. Det var flaut, og jeg visste ingenting om hvilken hjelp jeg kunne få. Spørsmålene var mange, om hvem som

Kjempet le lange kam kunne hjelpe, hvem det var som hadde innsikt til å forstå hvilken situasjon vi hadde befunnet oss i, sier hun.

– Noe av det vanskelige med å leve sammen med en rusmisbruker, er å se hvordan rusen skaper dårlige mennesker. Den som ruser seg blir annerledes. De blir ødelagte. Konsekvensen av rusmisbruk er det ingen som ønsker. Men blir man rusmisbruker, er det ondskapen som tar overhånd, sier hun.

Måtte få hjelp Hun begynte å lete etter plasser hvor hun kunne få hjelp. Hun

leste forskningsrapporter og begynte å gå i samtalegrupper. Hun var i kontakt med ARA og andre hjelpetilbud.

– Jeg ønsker å finne ut hva som hadde gjort at jeg var blitt den jeg var blitt. Mange som er i en situasjon som min opplever at man er så til de grader alene, om alt.

Selv sammen med gode venner kjente jeg på en kraftig følelse av ensomhet, mye fordi man skjuler det som er innenfor husets fire vegger, og er på vakt på hva man kan si og ikke si. Derfor sier man minst mulig, sier hun.

27

Løvetannavisen

enge den mpen alene – Det er vanskelig fordi man tar på seg mye av skylden. Årsaken til det er at rusmisbrukeren legger skylden på andre fordi man selv ruser seg. «Det er fordi du er så dum, og ikke forstår noen ting at jeg må ruse meg». Man ender opp med å bli hjernevasket, og man begynner å tro på det de sier. I tillegg går man med skylapper og vil helst ikke se situasjonen slik den egentlig er.

Mange av oss er så glad i den som ruser seg. I Bibelen heter det at «kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt og tåler alt». Når du er så

glad i et menneske, så er det slik vi reagerer. Men når du samtidig opplever at dette mennesket svikter deg gang på gang, da dreper det mennesket den kjærligheten man har. Hvis kjærligheten er borte, tror man ikke, håper ikke, tåler ikke og utholder ikke, utdyper hun.

Tøft å skulle bryte ut Det var tøft å bryte ut av et ekteskap, hvor mannen over tid fikk sterke smertestillende tabletter av legen for å døyve smertene. Bruken førte til misbruk. I et liv med rus i nære relasjoner, var hun blitt usosial. Hun manglet nettverk,

ettersom hun ikke orket være sammen med andre når mannen satt og var et «dinglehode» som hun beskriver det.

45 år gammel stod hun med en dyne under armen, og en bag med noe klær, sminke og hygieneartikler. Ettersom det meste av eiendeler og økonomiske forhold stod på ektemannen, hadde hun lite penger. Heldigvis var det bekjente som stilte opp, og hun fikk låne et soverom hos en av dem i de periodene hvor vedkommende var på jobbreise. Hun tok kontakt med gamle venner og bekjente. Langsomt fikk hun på plass et nettverk.

Vel så utfordrende var tankene; den dårlige samvittigheten overfor barna, spørsmålene som blant annet gikk på hvorfor hun ikke hadde gjort dette tidligere, og om hun ved ikke å ha satt foten ned tidligere hadde vært med og legitimert mannens tablettmisbruk.

– Vi setter ikke grenser, vi tør ikke å se situasjonen, vi går stille i dørene. I ettertid har jeg lært og sett at det handler om å sette grenser og krav, samt at det ikke var

min skyld at han ruset seg. Det var helt og holdent hans egen ansvar, sier hun.

Traff en ny rusmisbruker Så gikk det som det måtte gå, hun traff en ny mann, også det en rusmisbruker!

– Det er rart. Men vi lærer oss sosiale modeller. Det blir å oppsøke det trygge i det utrygge. Det er slike situasjoner vi som er pårørende kan, og vi vet hvordan vi skal forholde oss til det, sier hun.

Hun tok på nytt et tøft valg, og valgte å flytte ut, og inn i egen leilighet.

– Jeg ble med på familieuken på ARA, noe som var svært nyttig og lærerikt, samt grupper for rusavhengige og for pårørende.

Det lærte meg fremfor alt at det ikke er min skyld at noen ruser seg.

Aldri er det tilfellet! Og det spiller ingen rolle hva jeg som pårørende gjør, sier og reagerer på. Det er den som ruser seg som tar sine valg, både det å ruse seg, og å ville gå for behandling hvis vedkommende kommer så langt. Det handler om å godta de ting jeg ikke kan

forandre, og mot til å forandre de tingene jeg kan, og ha forstand til å se forskjellen. Den har hjulpet meg mye, sier hun.

Fikk sinnsroen tilbake – Jeg fikk en sinnsro, og fikk tilbake livsgleden. Atter var det gøy å leve.

Tørre å si i fra, og gjøre ting som gledet meg. Jeg fikk et annet syn på livet. Det for første gang å kunne kjenne på den dype sinnsroen, var rett og slett fantastisk. I ettertid husker jeg de gode minnene fra livet tidligere. Det vonde har jeg fått hjelp til å bearbeide. Det er svært viktig ikke å dvele for mye ved fortiden, ikke henge fast i selvmedlidenhet, og heller se fremover og hva som skal til for at jeg har det godt selv.

Hun har et klart råd til andre som er i samme situasjon som den hun selv har vært i : – Vær åpen om situasjonen overfor mennesker du stoler på.

Det hjelper mye å få sagt fra hvordan man har det. Det er da det kan være lettere å få hjelp. Det er ikke lett å si ifra. Det krever mye, men det er nødvendig.

28

Løvetannavisen

Rubin gir et tilbud til mange. Aldersmessig er brukerne å finne i gruppen fra 18 til 65 år, og med alt fra unge og forholdsvis nye rusmisbrukere, til det tunge klientellet som har vært rusmisbrukere i mange år. – Vi har også

– Vi hjelper langt flere i dag enn vi gjorde for noen år siden. Det forteller Jorunn Eivindson ved Rubin (rusog boligoppfølging i NAV) i Vennesla kommune.

Ivar Eidsaa

– Om det skyldes at vi er blitt mer kjent eller ikke, vet jeg ikke. Men vi har opplevd økt pågang, sier Eivindson.

– Særlig er det flere unge som tar kontakt med oss nå enn før.

Rapporter har vist at rusmisbruket i Norge er på vei ned. Det er færre unge som drikker alkohol og som prøver cannabis. Og de som gjør det er eldre når de prøver slike rusgifter første gang.

Levekårsundersøkelser har vist at Vennesla kommune har særskilte utfordringer i forhold til ulike levekårsvariabler. Kommunen har mange personer med uførepensjon, yrkesrettet attføring, enslige forsørgere og sosialhjelpsmottakere.

I forhold til nevnte grupper, har Vennesla en forholdsvis større gruppe slike enn det en finner i fylket og i landet. Vennesla kommune markedsfører seg gjerne med å ha mange gode og sunne ungdomsmiljøer, og kommunen

arbeider godt med å opprettholde et ungdomstilbud som i størst mulig grad er rusmiddelfritt. Samtidig opplever barnevernet i kommunen en økning i antall familier som får støtte og veiledning. Barnevernets egne tall viser at 90 prosent av familiene de følger opp har rusmiddelmisbruk og psykiatri som utfordringer. Mellom 120 og 170 barn er over tid under oppfølging fra barnevernet i Vennesla, fordelt på 120-140 familier. Mange av disse er også Rubin i kontakt med.

Gir et tilbud til mange Rubin gir et tilbud til mange. Aldersmessig er brukerne å finne i gruppen fra 18 til 65 år, og med alt fra unge og forholdsvis nye rusmisbrukere, til det tunge klientellet som har vært rusmisbrukere i mange år.

– Vi har også flere som har vært rusfrie i flere år, men som trenger oppfølging for å kunne livets mange fasetter, sier Eivindson.

– Vi har også et lavterskeltilbud for dem som trenger r å nyttiggjøre seg av et de tilbudene vi ellers gir.

Det kan være dem som trenger hjelp til en telefonsamtale eller til å fylle ut en søknad, sier hun. For noen kan det handle om de har hatt en traumatisk oppvekst, andre at de mer tilfeldig havner i et rusutsatt miljø, og selv begynner med rus. For de fleste er arbeid

og aktivitet svært viktig, og fokus i mye av oppfølgingen handler om å finne motivasjon til å legge fremtidsplaner som også handler om dette.

– Rus er en form for flukt – Rus er veldig ofte en form for flukt, sier Eivindson.

– Det er mye vondt som gjør at unge kan ty til rus; en vanskelig barndom, dårlig selvbilde, press.

Det er langt tøffere å være ung i dag enn for noen år siden. Forventningspresset er større. Man skal være flink både til det ene og det andre. Det virker som om det ikke er nok å være god nok. For unge er det gjerne psykiske forhold som preger den unge en tid, hvor man gjerne klarer å opprettholde en god fasade en stund. Så kan det bikke.

Ungdommen prøver rus fordi ønsket om flukt ligger i bunn. Erfaringene våre er at vi ser at flere av dem vi kommer i kontakt med i 20 års alderen, bruker tyngre rusmidler nå enn det vi så tidligere.

Hun sier videre det kan være mange veier inn til rus. En kan være at mange unge sliter med å skulle «være perfekte». En annen kan være at en av foreldrene eller begge har ruset seg. En tredje kan være at man noe uforvarende kan havne i et rusmiljø. Rent generelt

– Rus er for fl

er det også flere menn enn kvinner som ruser seg.

Det er i hovedsak NAV og fastlegene som henviser personer til Rubin. Noen tar også selv direkte kontakt. Også ARA (Avdeling for rus og avhengighetsbehandling) henviser en god del personer.

«NAV-veiledere i videregående skoler» er et grep for å øke gjennomføring i videregående opplæring. Ettersom veilederne ofte kan komme tett på ungdom, er det flere eksempler på at veilederen har henvist unge elever til Rubin.

Behovene varierer – Mange av de vi er i kontakt med, er henvist fra våre kolleger i NAV hvor vi gjennomfører en kartlegging med tanke på oppfølging.

Noen har behov for en tett oppfølging, kanskje med kontakt flere ganger i uken, til andre har behov

for oppfølging en gang i måneden.

Behovene hos dem som Rubin er i kontakt med, kan variere veldig.

Noen kan ha et godt nettverk, andre har ingenting. Noen kan så vidt ha begynt med rus, andre kan ha vært tunge rusmisbrukere i flere år.

– Vi bruker lang tid på kartleggingen vi gjør med hver enkelt, forklarer Eivindson.

Det blir å avklare om vedkommende har vært i rusbehandling tidligere, hva man ønsker fremover, hvor motivert man er, og om man ønsker rusbehandling.

– Ønsker man rusbehandling, ønsker vi å komme i gang så tidlig som mulig. I slike tilfeller tar vi raskt kontakt med ARA for å få en vurdering før vi sender en henvisning videre, sier hun.

Videre avklares det også om vedkommende har inntekt, hvordan boforholdene er, om man klarer seg med de midlene man har til

29

Løvetannavisen

flere som har vært rusfrie i flere år, men som trenger oppfølging for å kunne livets mange fasetter, sier Jorunn Eivindson.

en form flukt rådighet, og om man er engasjert i noe på fritiden.

– Fordi behovene er så forskjellige, handler mye om det vi gjør, å gi et tilrettelagt tilbud. Vi utarbeider det vi kaller en tiltaksplan for hver enkelt. Den sier noe om situasjonen, og hva vi tar sikte på å oppnå i den videre kontakten med vedkommende, sier hun.

Ventetiden er en utfordring Hun forteller videre at ikke alle passer inn i et A4-liv. Vi jobber tett med oppfølgingsveiledere på Nav som har ansvar for oppfølging av mennesker som av ulike årsaker står langt fra arbeidslivet.

– For flere ville mye vært gjort om de fikk en jobb. Derfor ønsker NAV flere bedrifter vi kan samarbeide med for å få de dette gjelder ut i arbeid. I dag er det til tider veldig vanskelig å få gjennomslag hos bedriftene for å ta inn personer

som har eller har hatt rusutfordringer. I de tilfellene hvor det er mulig å skaffe jobb, følger NAV personen godt opp. Bedriftene får ikke inn en ny person som de blir alene om å følge opp, sier hun.

– Hva med tiden fra dere får kontakt med personer som ønsker rusbehandling til de faktisk får den behandlingen de ønsker?

– Den tiden kan være en utfordring. Vi har eksempler på at de som venter på plass, ruser seg ekstra for å ruse seg ferdig. Andre kan være supermotiverte og ønsker å komme i gang så fort som mulig.

Da hender det at vi kjøper en omsorgsplass i påvente av statlig behandling for å opprettholde motivasjon, og bruke det som stabilisering for at den enkelte kan

nyttiggjøre seg behandling enda bedre.

Det tilbudet Rubin benytter seg av i størst grad, er Farm i Action i Grimstad. Landeskogen i Byglandsfjord og F16 på Lista benyttes også, samt Grubeli, Grubeli er et kristent rehabiliteringssenter som ligger på Tonstad i Vest Agder. Mange av de som får plass er veldig motiverte.

Er man under 23 år og har rett til nødvendig helsehjelp i spesialisthelsetjenesten, har man rett til helsehjelp innen 65 virkedager Mange får poliklinisk behandling, og der kommer de det gjelder inn langt tidligere enn tre måneder. Ønsker flere akuttplasser - Hva slags behandlingstilbud ser du mangler, eller hva kunne du ha ønsker deg mer av?

– Det er mange gode behandlingstilbud. Men ofte så handler det om at folk må vente. Det er få akuttplasser. Sett fra vårt ståsted er det et bra tiltak at dagens regjering

har innført fritt behandlingsvalg.

Det bidrar ofte til at ventetiden kan kortes ned for dem som er motiverte til en endring i livet. Et annet moment er at behandlingstiden går ned. Mange av dem som skal ut av rus, trenger ofte langt mer tid enn noen få uker i behandling. I så

måte er det et godt tilbud som gis på Jegersberg som nå utvider med 18 plasser til, så absolutt et tilbud som mange trenger, hvor det gis et tilbud som kan strekke seg over tre-fire-fem år. Det er også behov for traumebehandling, ettersom mange trenger dette.

30

Løvetannavisen

Løvetannavisen

31