TEFT 2/2012

FORSKINGSMAGASIN FRÅ UNIVERSITETET I AGDER NR 2 2012

FRAVÆR OG TILLIT side 33

FORSKER PÅ FLUKT side 8 EN VERDEN UTEN BEGRENSNINGER side 24 UIA 5 ÅR – HVA MED FORSKNINGEN? side 22 KAMPEN MOT OVERVEKT side 36

S Y K E F R AV Æ R

Fem år Utvidet egenmelding påvirker fraværet lite 3–7 Ingen hører på de psykisk syke 9–11 Portrettet 12–17 El-bassens melodiske æra 18–21 UiA 5 år – hva med forskningen? 22–23 En verden uten begrensninger 24–27

1. september i år var det fem år sidan Universitetet i Agder blei universitet. Det har skjedd mykje på dei fem åra. Talet på tilsette er auka med 20 %. Studenttalet er auka med 30 %. Talet på søkjarar gjennom Samordna opptak er auka med 50 %. Forskingspubliseringa er dobla. I 2012 blir det uteksaminert 10 gonger fleire doktorgradskandidatar frå UiA enn i 2007.

På mange område har UiA hatt ei oppsiktsvekkjande positiv utvikling. Universitetsstatusen har gjort mykje for merksemd og omdømme, og for engasjement og ambisjonar til studentar og tilsette. For seks år sidan kunne eg i eit avisintervju seie at eg hadde merkt kritikken om at dåverande Høgskolen i Agder ikkje var relevant nok for næringslivet. I haust viste ei undersøking frå IRIS, forskingsstiftinga i Stavanger, at UiA er eit universitetet med særleg nært samarbeid med næringslivet i regionen sin.

Ein femåring er sjølvsagt stolt over kva ho har oppnådd. Femåringen skal få vere glad for å ha blitt større og flinkare. Men dei største utfordringane og dei vanskelegaste livsvala ligg vanlegvis framfor den som berre er fem år gamal. Det eit godt fundament for livet å ha hatt ein god barndom. Men det er ingen garanti for at framgangen skal fortsetje. I ei verd der ingenting blir som det har vore, må både menneske og universitet vere førebudde på store endringar, i omgivnadene og i seg sjølv.

Universitetet i Agder har i haust revidert strategien sin fram mot 2015. Ambisjonane er ikkje dempa. UiA skal fortsetje utviklinga si som ein attraktiv og fagleg anerkjent studiestad. Forskingskompetansen skal styrkjast, og forskingsaktiviteten skal aukast ytterlegare. UiA skal vere ei sterk regional kraft, nasjonalt viktig og internasjonalt respektert.

Strategien framhevar at det blir kravt vilje, disiplin, respekt og tillit frå tilsette og studentar, og engasjement frå ein heil landsdel om Universitetet i Agder skal lukkast i målsetjingane sine. Med hardt arbeid og samarbeid internt og med samfunnet rundt har UiA oppnått mykje og skal oppnå meir.

Det blir stilt større forventningar til ein femåring enn til ein som er yngre. Men ein femårig kan òg få større oppgåver. UiA er klar til å ta på seg dei store oppgåvene.

Fra lidelse til overlevelse 28–31 Renser PAH med Leca 32–33 Til finalen i Forsker grand prix 35

Torunn Lauvdal rektor

Kampen mot overvekt 36–39

TEFT FORSKINGSMAGASIN UTGJEVAR: UNIVERSITETET I AGDER ANSVARLIG REDAKTØR: DAG GJERLØW AASLAND (DAG.G.AASLAND@UIA.NO) REDAKTØR: JAN ARVE OLSEN (JAN.A.OLSEN@UIA.NO) REDAKSJONSRÅD: KJELL TYBRING ANDRESEN (KJELL.T.ANDRESEN@UIA.NO ), HELGE SIMON MØLL (HELGE.S.MOLL@UIA.NO), TOR MARTIN LIEN (TORMARTIN.LIEN@UIA.NO), ANNE FALCH SKARAN

SPENNENDE: - Det er stor nasjonal interesse knyttet til hvilken betydning utvidet rett til egenmelding har. Interessen knyttes dels til hvilken rolle leger og behandler med sykmeldingsrett bør spille – og dels om utvidet bruk av egenmeldinger faktisk fører til redusert fravær. Det har vært spennende å få arbeide med denne tematikken, sier arbeidslivsforskerne Torunn Skåltveit Olsen ved UiA og Nina Jentoft på Agderforskning.

Utvidet egenmelding påvirker sykefraværet lite I Mandal kommune har utvidet rett til egenmelding ikke påvirket sykefraværet i vesentlig grad. Spørsmålet er derfor om vi egentlig trenger leger til å bekrefte overfor arbeidsgiver at vi er syke. tekst: Jan Arve Olsen foto: elise jensen

(ANNE.F.SKARAN@UIA.NO), YVONNE KERLEFSEN (YVONNE.KERLEFSEN@UIA.NO) TEKST, FOTO, DESIGN OG LAYOUT: UIA OG PRESIS 360 FORSIDEFOTO: SONDRE STEEN HOLVIK. BAKSIDEFOTO: OSKAR LAMBERTSSON BJÖRK. TRYKK: BIRKELAND TRYKKERI. OPPLAG: 4500 REDAKSJONEN FOR TEFT 2 2012 AVSLUTTA 15. OKTOBER 2012. ISSN 1890-8055 (TRYKT UTGÅVE) ISSN 1891-4217 (ELEKTRONISK UTGÅVE)

Abonnementet er gratis. Bestill abonnement hos Formidlingsavdelinga UiA via telefon 3814 10 00, e-post: postmottak@uia.no eller post: UiA, Postboks 422, 4604 Kristiansand.

TEFT

3

S Y K E F R AV Æ R

S Y K E F R AV Æ R

TILLIT: Forsøket i Mandal viser at legemelding ikke er nødvendig for å legitimere sykefraværet overfor arbeidsgiver – selv ikke for lengre fravær, mener de to arbeidslivsforskerne Nina Jentoft fra Agderforskning (t.v.) og Torunn Skåltveit Olsen fra Universitetet i Agders institutt for arbeidsliv og innovasjon.

ARBEIDSEVNE: Prosjektet førte til tettere oppfølging av den enkelte og styrket dialog, samt mange helsefremmende underprosjekter ble igangsatt.

I tillegg mottok kommunen betydelig tilretteleggingstilskudd fra NAV. Her fra en evalueringssgjennomgang.

Spørsmålet om en trenger legemelding er aktualisert i kjølvannet av det fem år lange Tillitsprosjektet i Mandal kommune, som avsluttes nå ved nyttår. Forsøksprosjektet, som har gitt ansatte rett til 365 dager med egenmelding ved sykdom, er evaluert av arbeidslivsforskerne Torunn Skåltvedt Olsen fra UiA og Nina Jentoft fra Agderforskning. De har fulgt prosjektet i tre fulle driftsår på oppdrag av kommunen.

En viktig arbeidshypotese underveis har vært at krav om legemelding ved sykdom fører til for mye fokus på diagnose og det å være syk. Ved å fjerne kravet til legemelding, ønsket en i stedet å dreie fokuset inn mot det å kunne fungere og arbeide. Økt bruk av egenmelding var tenkt som et virkemiddel for å redusere fraværet. En 4 TEFT

antok at ansatte ville komme raskere tilbake i jobb når de selv kan bestemme når de er friske nok til å arbeide. Videre var tanket at aktørene på arbeidsplassen er mer egnet til å vurdere arbeidsevnen til den enkelte, i forhold til de konkrete oppgavene som skulle utføres, enn det legene er.

Har ikke virket helt som håpet Funnene fra Mandal tyder på at arbeidshypotesene bak forsøket ikke har slått til.

– Ja, vi er overrasket. Det positive er at det store flertallet av ansatte leverte egenmeldinger ved eget sykefravær og var svært godt fornøyd med denne muligheten. Men kan vi ikke si at tiltaket har gitt ønsket effekt i forhold til syke-

«De korte sykefraværene ble kortere, men de lange fraværene ble noe lengre.»

Torunn Skåltveit Olsen og Nina Jentoft

fraværet, sier de to forskerne.

I funnene fra prosjektets tre første år går det fram at de korte sykefraværene ble signifikant kortere. Men de lange fraværene over 16 dager ble imidlertid noe lenge. Som en følge av dette økte det totale fraværet noe, i perioden som er undersøkt.

– Ved lange fravær finner vi heller ikke et annet friskmeldingsmønster ved bruk av egenmelding, sammenlignet med når legemelding er benyttet. Har man vært borte fra jobben lenge, har man ofte behov for å forberede returen til arbeid - rent mentalt og i forhold til praktiske spørsmål. Da blir returdagen ofte en mandag – akkurat som ved legemeldinger.

Tar ansvar Dataene fra mandalsforsøket tyder imidlertid ikke på at de ansatte har misbrukt den utvidede retten til egenmelding, verken ved de korte eller lange fraværene. Dette sier forskerne på bakgrunn av intervjuer med de ansatte, deres tillitsvalgte og lederne.

– Selv om egenmelding er hovedregelen, tar de ansatte likevel kontakt med sin lege eller behandler under sykefraværet. De ansatte går til legene for medisinsk behandling eller veiled-

ning, men bruker ikke legene lengre til å legitimere sitt fravær, sier Torunn S. Olsen.

Populær ordning Funnene viser også at ansatte og ledere er fornøyd med ordningen. Et mindretall er skeptisk til egenmeldingsordningen og har foretrukket å levere legemelding, noe de har hatt anledning til.

– Skepsisen har vært størst hos ansatte med de lengste fraværene, ansatte som opplever samarbeidsproblemer på jobben, og ansatte med diffuse eller psykiske lidelser. Disse gruppene har et større behov for å legitimere sitt fravær ved hjelp av en lege.

Ingen entydig forklaring De to arbeidslivsforskerne har ingen entydig forklaring på hvorfor fraværet i Mandal ikke gikk merkbart ned i løpet av forsøksperioden.

De kan ikke skylde på innsatsen fra kommunen, den har vært god. Prosjektet førte til tettere oppfølging av den enkelte, styrket dialog og mange helsefremmende underprosjekter. I tillegg mottok kommunen betydelig tilretteleggingstilskudd fra NAV. Likevel gikk ikke fraværet ned.

– Hvorfor ikke?

– Rett til utvidet egenmelding hindrer ikke ansatte i å bli syke i utgangspunktet, men kan føre til at ansatte kommer raskere tilbake på jobb.

Hvorfor fraværslengden ikke ble kortere i løpet av de tre første årene av prosjektet, har vi ingen entydig forklaring på.

Trenger vi legemelding?

I sin konklusjon i forbindelse med evalueringen av prosjektet i Mandal, peker arbeidslivsforskerne på at særlig to spørsmål har vært underliggende helt fra starten: – Trenger vi leger til å legitimerer sykefraværet? Og er det en sammenheng mellom utvidet rett til egenmelding og sykefraværet?

– Forsøket i Mandal taler for at legemelding som hovedregel ikke er nødvendig for å legitimere sykefraværet overfor arbeidsgiver – selv ikke for det lange fravær.

– Å se at legemelding ikke er nødvendig for å legitimere fravær overfor arbeidsgiver, er ikke det samme som å si at utvidet rett til egenmelding alene er et egnet virkemiddel til å forkorte sykefraværet. Hvis målet å redusere sykefraværet, må man se på andre virkemidler, sier Torunn Skåltveit Olsen og Nina Jentoft.

TEFT

5

S Y K E F R AV Æ R

S Y K E F R AV Æ R

Fraværet i Mandal i tall

12 nye bedrifter skal prøve ut konseptet

Arbeidshypotesen i Tillitsprosjektet sier at ansatte vil komme raskere tilbake på jobb når de kan egenmelde seg. Dette vil komme til uttrykk i kortere fravær og en jevnere fordeling av «friskmeldingsdag» på ukedagene. Her er de faktiske resultatene:

Selv om Tillitsprosjektet i Mandal formelt avsluttes ved nyttår, fortsetter forskningen på konseptet med 365 egenmeldingsdager.

6 TEFT

• Meldingstypen har liten betydning for

Figur 1: Siste registrerte fraværsdag ved fravær inntil 16 dager fordelt på ukedagene for Tillitsprosjektets tre første år.

Mandal og Kristiansand kommuner har vist seg som innovative kommuner ved å prøve ut utvidet rett til egenmelding!

Det er imidlertid ikke UiA eller Agderforsknings som skal følge egenmeldingsbedriftene denne gangen. Det vil bli gjort av Proba samfunnsanalyse, i samarbeid med Arbeids- og velferdsdirektoratet.

Sykefraværet i Norge er nå samlet på 6 prosent, mot 7 prosent i 2010, viser tall fra Nav. I privat sektor er sykefraværet på 5,5 prosent.

IA-bedriftene (inkluderende arbeidsliv) som utgjør nær hver tredje virksomhet i Norge, har som et langsiktig hovedmål å arbeide for at sykefraværet på nasjonalt nivå ikke skal overstige 5,6 prosent.

VIDERE: Torunn Skåltveit Olsen ønsker mer forskning om sykefravær.

Fravær 16 dager Egenmeldt

40

Helt eller delvis legemeldt

År 2

Lørdag

Søndag

Fredag

Torsdag

Tirsdag

Onsdag

Mandag

Lørdag

Søndag

Fredag

Torsdag

Tirsdag

År 1

Onsdag

Søndag

Mandag

Fredag

Lørdag

Torsdag

Onsdag

Mandag

10

Tirsdag

20

År 3

Figur 2: Siste registrert fraværsdag ved fravær utover 16 dager fordelt på ukedagene for Tillitsprosjektets tre første år.

Fravær >16 dager Egenmeldt

Helt eller delvis legemeldt

40

År 1

År 2

Søndag

Lørdag

Fredag

Onsdag

Torsdag

Tirsdag

Mandag

Søndag

Lørdag

Fredag

Torsdag

Tirsdag

Onsdag

Søndag

Mandag

Lørdag

Fredag

Torsdag

10

Onsdag

20

Tirsdag

• Egenmeldt fravær er i gjennomsnitt kortere enn legemeldt fravær Det er en signifikant forskjell i gjennomsnittlig fraværslengde mellom fraværet som kun er egenmeldt og fraværet som helt eller delvis er legemeldt. Fraværet som kun er egenmeldt er i gjennomsnitt kortere enn det helt eller delvis legemeldte fraværet – og dette gjelder både for det korte og lange fraværet.

Ser en på kun det egenmeldte fraværet, gikk gjennomsnittslengden på fraværet, målt i tapte dager, ved det korte fraværet ned fra 2,08 dager i prosjektets første år, til 2,02 dager i prosjektets tredje år. Ved det lange fraværet økte imidlertid gjennomsnittslengden på fraværet, målt i tapte dager, fra 54,6 dager i prosjektets første år til minst 58,8 dager i prosjektets tredje år.

Ser en på kun det legemeldte fraværet, var gjennomsnittslengden på tapte dager ved det korte fraværet 5,6 dager. I prosjektets tredje år var dette redusert til 4,8 dager. Ved det lange

«friskmeldingstidsdag» ved fravær utover 16 dager Arbeidshypotesen stemmer for det korte fraværet: Ved egenmelding er imidlertid friskmeldingsdager jevnere fordelt på ukene, enn tilfelle er for det legemeldte fraværet.

– For det lange fraværet finner vi at det egenmeldte fraværet følger omtrent samme mønster som det legemeldte når det gjelder friskmeldingsdag. Det vil si at egenmelding ikke fører til jevnere tilbakegang i løpet av uken for fravær utover 16 dager.

fraværet var tilsvarende tall 56,5 dager i prosjektets første år og minst 62,8 dager i prosjektets tredje år.

Sykefraværet som kun legemeldes har blitt lengre, relativt til fraværet som kun egenmeldes, i løpet av prosjektets tre første år. Intervjuene tyder imidlertid på at det har foregått en seleksjon: Ansatte med lange sykdomsforløp eller diffuse lidelser foretrekker fortsatt å levere legemelding.

Mandag

• Det korte fraværet er blitt kortere – det lange fraværet er blitt lengre Ifølge registerdataene i Tillitsprosjektet har det korte fraværet (≤ 16 dager) i gjennomsnitt blitt kortere, mens det lange fraværet (> 16 dager) i gjennomsnitt har blitt lengre i Mandal i registreringsperioden.

Tapte arbeidsdager innen det korte fraværet er redusert fra prosjektets første til tredje år. I prosjektets første år var gjennomsnittslengden på tapte arbeidsdager innen det korte fraværet på 2,25 dager. I prosjektets tredje år var gjennomsnittslengden på tapte arbeidsdager innen det korte fraværet gått ned til 2,08 dager. Denne reduksjonen er statistisk signifikant.

Gjennomsnittslengden på det lange fraværet har økt i løpet av Tillitsprosjektets tre første år.

Mens gjennomsnittslengden på tapte arbeidsdager innen det lange fraværet var på 60,6 dager i prosjektets første år, økte gjennomsnittslengden til minst 62,5 dager i Tillitsprosjektets tredje år.

Arbeids- og velferdsdirektoratet er i disse dager i full sving med å rekruttere 12 private og offentlige IA-bedrifter til et forsøk som skal være fram til slutten av 2015.

– Det skal bli svært spennende å følge dette videre, sier Torunn Skåltveit Olsen og Nina Jentoft.

– Utvidet rett til egenmelding har vært prøvd ut i to kommuner i vår region. I tillegg til Mandal har ansatte i Kristiansand kommune hatt anledning siden 2002 til å egenmelde seg i inntil 50 dager. Resultatene fra disse to forsøkene er imidlertid ikke entydige nok til at forskere kan anbefale endringer i Folketrygdloven.

Derfor er det bra at det skal i gang mer forskning på denne tematikken.

– Og vi legger gjerne til: Vi synes at både

Kort om Tillitsprosjektet Gjennom Tillitsprosjektet, som startet 1. mai 2008 og varer ut 2012, ønsker Mandal kommune å viderebygge en organisasjon som har høy fokus på oppfølging og ivaretakelse av sykemeldte.

Hovedmålet er å komme ned i et sykefravær på under 6 prosent i prosjektperioden. I 2011 hadde kommunen et sykefravær på 6,8 prosent.

Per april i år er fraværet 6,7 prosent, ifølge kommunens prosjektlederrapport fra i sommer.

Det mest karakteristiske og innovative ved Tillitsprosjektet er innføringen av utvidet rett til egenmelding i 365 dager og et stringent system for oppfølging av sykmeldte.

Mandal kommune har av Arbeidsdepartementet fått dispensasjon fra Folketrygdloven til å prøve ut 365 egenmeldingsdager. Dispensasjonen ble først gitt for fire år og er siden blitt utvidet med 1,5 år.

Målet med den utvidede retten til egenmelding er å flytte fokus fra sykdom til arbeidsevne. Mindre fokus på diagnose og mer fokus på oppfølging og dialog på arbeidsplassen anses som et virkemiddel for å redusere sykefraværet. Tillitsprosjektet innebærer dermed at legen eller behandler med sykmeldingsrett ikke lenger trenger å legitimere sykefraværet overfor arbeidsgiver.

De bærende elementene i prosjektet er: • Egenmelding likestilles med legemelding i 365 dager.

• Ved hundre prosent sykefravær som kun er egenmeldt, stilles det ikke krav om diagnose før åtte uker.

• Ved hundre prosent arbeidsuførhet utover åtte uker stiller NAV krav om legeerklæring i forbindelse med sykepengeutbetaling.

• Det utvikles et stringent system for oppfølging av sykemeldte i Mandal kommune.

• Tillitprosjektet forankres i hele kommuneorganisasjonen.

År 3

TEFT

7

PSYKISK HELSE

FORSKNING

Hva forsker du på nå?

(Foto: Vidar Mortensen)

RESPEKT: - Omsorg og en følelse av respekt er nødvendig når psykisk syke møter hjelpeapparatet. Det dreier seg om kjærlighet, ærlighet og samarbeidsvilje, sier Inger Beate Larsen og Anders Johan W. Andersen.

ETT ÅR I NORGE: Naila Al Atrash er dramaforsker fra Syria. Nå er hun i Kristiansand på grunn av krigen i sitt hjemland. (Foto: Jan Arve Olsen)

Navn: Henrik Kofoed Nielsen Tittel: Førsteamanuensis Institutt: Ingeniørvitenskap Fakultet: Teknologi og realfag

– Akkurat nå forsker jeg på forbrenning og forgassing av tre og gress. Hovedfokuset er på hvordan råstoffets fysiske og kjemiske egenskaper påvirker sluttresultatet. Jeg er med i prosjekter hvor vi ser på alternative råstoffer til kraft- og varmeproduksjon, som kornavrens og energivekster.

Hva vil du finne ut?

– I artikkelen som jeg forsøker å skrive ferdig i disse dager, er hovedspørsmålet: «I hvilken høyde bør man ta en representativ prøve fra en 4-10 meter høy energipil, når man på en enkel måte vil bestemme vanninnholdet i hele treet?»

Hva opptar deg ellers?

– Jeg er opptatt av at studentene på våre studier i fornybar energi aldri er i tvil om at de valgte det riktige studiestedet, uansett om det gjelder bachelor, master eller ph.d. I tillegg forsøker jeg som faggruppeleder å skape gode vilkår for en fortsatt positiv utvikling av energiforskningen ved instituttet.

8 TEFT

Forsker på flukt

Ingen hører på de psykisk syke

I høst ankom syriske Naila Al Atrach Kristiansand og Universitet i Agder. Overgangen var stor fra krigstilstand i Damaskus.

Psykiatriske pasienter har i generasjoner protestert høylytt over hvordan de er blitt mottatt av hjelpeapparatet. Uten å bli lyttet til. tekst og foto: Jan Arve Olsen

– Det er fantastisk å være her hvor jeg kan jobbe og være kreativ uten å være redd for hva som vil skje og hva myndighetene mener om mitt arbeid. Det er en lettelse for meg å ha kommet hit, for alle syriske borgere som har planer om å forlate landet, er potensielt utsatt for negativ propaganda og en svertekampanje fra myndighetenes side, sier hun.

Naila skal være ved universitetet i et år som førsteamanuensis ved Fakultet for kunstfag, Institutt for visuelle og sceniske fag. Hun har en spennende bakgrunn som skuespiller, regissør og underviser. Hun var blant annet med å bygge opp skuespillerutdanningen ved The Syrian High Institute of Drama.

I sitt virke som kunstner og underviser er hun blant annet opptatt av kvinners stilling i den arabiske verden og av menneskerettigheter. Da hun motsatte seg myndighetenes innblanding i pensum og undervisningsmetoder, ble hun avsatt fra jobben ved instituttet, og det ble også vanskelig for henne å få oppdrag som regissør

– Vi er egentlig litt overrasket over dette.

Pasientenes egne opplevelser synes å være det samme i dag som i tiden etter første verdenskrig. Og det er jo egentlig rart, for pasientenes opplevelser er på ingen måte ukjente. Mange har sagt klart og tydelig ifra. Hele tiden. Det er ingen tvil om det.

Det sier førsteamanuensis Inger Beate Larsen og førstelektor Anders Johan W. Andersen ved Universitetet i Agders Institutt for psykisk helsearbeid. Sammen har de lest og analysert 12 selvbiografier skrevet av pasienter fra Norge, Sverige og Danmark, som har vært i kontakt med psykisk helsevern. Den eldste boka er fra 1918 og den yngste er fra 2008.

– Ved å studere selvbiografier utgitt i ulike land og til ulike tider får vi tilgang til opplysninger om hvem disse menneskene er, hvorfor de skriver, deres personlige erfaringer med psykiske lidelser og hvordan de beskriver den

på grunn av sitt politiske virke. Det gjorde at hun etter hvert kom i kontakt med Scholars at Risk (SAR), og var på listen over aktuelle personer, da UiA hadde bestemte seg for å tilby et års opphold til en truet kollega.

Scholars at Risk (SAR) er et internasjonalt nettverk av universitetet og høgskoler som forsvarer akademisk frihet og forsvarer menneskerettighetene til forskere, undervisere og studenter over hele verden.

Universitetet i Agder har vært med i det internasjonale nettverket av utdanningsinstitusjoner siden tidlig i 2010. Det er etter hvert blitt 15 medlemsinstitusjoner i SAR-Norge, men etter UiO er Agder den andre institusjonen i Norge til å tilby opphold.

Og mens den blodige konflikten mellom opprørere og regjeringsstyrkene i Syria pågår, håper Naila Atrach at hun kan komme hjem til et fredelig Damaskus om ett år.

– Jeg håper virkelig at det skal bli fred i løpet av det året jeg er her i Kristiansand, sier hun.

hjelpen de har fått, i dette tilfellet i Norge og Skandinavia, forteller de to.

Radikal medisinsk endring I utgangspunktet skulle en kanskje tro at personlige beretninger om nettopp hvordan mennesker som blir diagnostisert som psykisk syke, opplever sitt møte med psykiatrien, vil beskrive hvordan et møte med det psykiatriske helpeapparatet har endret seg over en så lang tidsperiode som nesten 100 år. For selve psykiatrien som fag, dens tenkemåter og behandlingsopplegg, har i løpet denne tiden endret seg radikalt: På begynnelsen av 1900-tallet var det store asyl-institusjoner som var «i vinden». Tre av selvbiografiene som er lest er fra denne perioden. Så i midten av århundredet gjorde nevroleptika (kjemiske medisiner som påvirker hjernen) og fysisk lobotomi sitt inntog i psykiatrifeltet. Fire av bøkene er fra denne perioden.

Og på midten av 1980-tallet og fram til i dag er det desentralisering, tilbakeføring til kommunene og brukermedvirkning som gjelder. Fire selvbiografier dekker denne perioden Ingen endring i pasientens opplevelse Men slik er det ikke. Forskerne har funnet langt flere likheter enn ulikheter i hvordan den enkelte pasient oppfattet sitt møte med psykiatrien for 90 år siden, og i dag.

– Det som er slående er ikke variasjonen, men hvordan dette beskrives likt i bøkene. Dette fremstår dermed som en klar motsetning til den delen av psykiatrihistorisk forskning som understreker fremskritt og endring, sier forskerne.

Savner omsorg og kjærlighet I selvbiografiene er det enkelte tema og beskrivelser som går igjen i bok etter bok. Særlig peker de – over både tid og geografiske forhold – TEFT

9

PSYKISK HELSE

PSYKISK HELSE

- Du er ikke alene

«Dette fremstår som en klar motsetning til den delen av psykiatrihistorisk forskning som understreker fremskritt og endring.»

Hovedmotivasjonen til forfatterne av selvbiografiene har vært å fortelle andre som sliter, at de ikke er alene.

– Å ha en psykisk lidelse medfører mye ensomhet, stor smerte, skam og håpløshet. Troen på at det kan hjelpe andre til å vite at de ikke er alene, har derfor vært en viktig motivasjonsfaktor for i det hele tatt å skrive selvbiografiene.

Det viser gjennomgangen vår, forteller Inger Beate Larsen.

De fleste har også skrevet selvbiografiene for

Inger Beate Larsen og Anders J. W. Andersen

på store likhetstrekk når det gjelder hjelpen de ble tilbudt. Forfatterne oppgir at hjelperne som var personlige, og som først og fremst evnet å bry seg på det menneskelige plan, ble beskrevet som «gode».

–Det som kanskje er mest fremtredende, er betydningen av å være en hel person - og ikke bare et kasus -, og også bli møtt slik. I sitt møte med det psykiatriske hjelpeapparatet, er denne helheten noe alle peker på, helt uavhengig av den medisinske diagnosen hver enkelt har.

Omsorg og en følelse av respekt er nødvendig.

Det dreier seg om kjærlighet, ærlighet og samarbeidsvilje, sier Inger Beate Larsen.

I dette inngår også omgivelsene. Samtlige forfattere peker på viktigheten av at også de materielle omgivelsene har hatt mye å si for hvordan møtet med psykiatrien er blitt oppfattet.

–En hjemlig atmosfære, der den enkelte kan føle seg velkommen og hjemme, bidrar selvfølgelig langt mer til en positiv opplevelse av et møte med psykiatrien, enn en isolasjonscelle med grå betongvegger. Det også noe selvbiografiforfatterne påpeker igjen og igjen.

kevel vil ta medikamenter hvis de kan velge selv, fordi medikamentenes virkning er å foretrekker framfor en tilværelse uten denne virkningen.

Sterkt kritiske til medisinering Mest sammenfallende er imidlertid forfatternes kritikk av medisineringen de er blitt utsatt for. Det være seg beroligende medikamenter i asylene i første del av forrige århundre eller nevroleptika fra 1950 og fremover til i dag.

– Funnene våre viser at selve det kjemiske inngrepet som medisinering mot psykiske lidelser innebærer, oppleves smertefullt uavhengig av hvilke type medikamenter det dreier seg om.

Dette fordi bivirkningene er store, selvkontrollen reduseres og andre overtar styringen. Flere beskriver også at jo mer de prøvde å overbevise legen om sannhetsgehalten i det de opplevde, jo mer medisiner fikk de. Alt ble bevis på at de ble sykere, sier Inger Beate Larsen.

Hun forteller også at til tross for dette, beskriver forfatterne av tre av selvbiografiene at de li-

Samme grunntanke Møtet med og hjelpen fra psykiatrien som forfatterne av selvbiografiene beskriver har mange fellestrekk på tvers av geografi og tidsepoker.

Forskerne mener dette kan bety at hjelpesystemene i Norge og Skandinavia ikke har endret sin grunnforståelse i løpet av den mer enn 90 år lange perioden som studien retter seg mot, og til tross for store og omfattende endringer i den kliniske psykiatribehandlingen i samme periode.

– For oss kan det se ut som om folks erfaringer ikke har blitt tatt hensyn til når nye tjenester skulle utvikles. De samme beskrivelsene går igjen og igjen gjennom de siste nesten 100 årene. I selvbiografiene er det enighet om hva som oppleves godt og hva som ikke oppleves godt.

Det er veldig tankevekkende, sier Inger Beate

10

TEFT

Larsen og Anders Johan W. Andersen.

Forskernes funn er publisert i fire vitenskapelige artikler i norske og internasjonale tidsskrifter i løpet av 2011 og 2012, og de er nå opptatt av at de kan bidra inn i en faglig diskusjon rundt hva som er godt psykisk helsearbeid.

– Med bakgrunn i selvbiografiene kan vi nå si klart at godt psykisk helsearbeid handler om et samarbeid mellom brukere, ansatte og pårørende i hverdagslige situasjoner i hjemlige rom.

Også medisinering skal være et samarbeidsprosjekt mellom brukeren og legen, sier de to.

LIKE BESKRIVELSER: – Det som er slående er ikke variasjonen, men hvordan dette beskrives likt i bøkene, sier Anders Johan W. Andersen.

Nye behandlingsformer I et videre arbeid rundt hva som er godt psykisk helsearbeid, mener forskerne at funnene også kan være med på å bane veien for aksjonsforskningsprogrammer der en prøver ut og forsker på medikamentfrie hjelpetilbud i rom som fremmer ærlighet, kjærlighet og samarbeid. Slik forskning innebærer selvsagt også at en lytter til de som erfarer psykiske problemer.

SAMARBEID: – Også medisinering må skje i et samarbeid mellom brukeren og legen, mener Inger Beate Larsen.

å hjelpe seg selv.

– Flere av dem har sett på det å skrive en selvbiografi som en måte å rydde opp i et indre kaos på.

Alle forfatterne, med ett unntak, oppgir også at et viktig mål med selvbiografien er å rette søkelyset mot det de oppfatter som klanderverdige forhold i institusjonene, først og fremst for at andre ikke skal oppleve det samme som dem.

Det gjelder både den første boken, som kom ut i 1918, og den siste, som kom ut i 2008.

Tyr til religionen Når mennesker med psykiske lidelser skal beskrive sine sterkeste opplevelser, bruker de i stor grad religiøse ord og vendinger.

– Dette var i utgangspunktet ukjent for oss, det var et aspekt som kom frem etter hvert som vi leste selvbiografiene, forteller Inger Beate Larsen.

En finlesning av de seks norske selvbiografiene som inngikk i forskningsprosjektet, avslørte at selv om fokuset for forfatterne ikke var religiøst, og heller ikke alle forfatterne var religiøse, var det påtakelig at de i en fremtredende grad brukte religiøse ord og beskrivelser både for å beskrive deres erfaringer med helsevesenet, og deres opplevelser av å ha psykiske problemer.

–Eksempler på slike uttrykk er «Helvete nummer 1 – Ullevål sykehus», og «en ond vitenskapelig Gud har tatt over kontrollen», sier Inger Beate larsen.

Som for 100 år siden Forskerne fant også at det heller ikke her har skjedd noen nedgang i bruken av religiøse ord og vendinger, fra de eldste til de yngste selvbiografiene.

–I utgangspunktet skulle en kanskje ha trodd det, i og med at mennesker med psykiske problemer har vært sett på som medisinsk syke i over 150 år nå. Det er med andre or lenge siden en mente at det å være psykisk syk har med en guds straffedom eller andre religiøse forhold å gjøre.

I arbeidet med å kartlegge de religiøse ordene og uttrykkene som er brukt inviterte Inger Beate Larsen og Anders Johan W. Andersen lingvisten Ingrid Kristine Hasund fra UiAs Fakultet for humaniora og pedagogikk. Sammen utførte de en diskursanalyse av begrepene de fant.

–Våre tidligere lesninger av bøkene tydeliggjorde at det å ha psykiske problemer sterkt påvirker din egen forståelse av hvem du er. Etter å ha lest dem på nytt i dette lyset, kan vi også legge til at de ulike referansene i tekstene sier oss at det spirituelle helt tydelig også blir en sentral del av hvordan dette oppleves av den enkelte, sier Inger Beate Larsen.

Religion og medisin På bakgrunn av sine funn, foreslår forskerne nå at helsearbeidere i sterkere grad enn i dag tar den religiøse dimensjonen i betraktning i sitt arbeid og sine møter med psykisk syke og folk med psykiske problemer, samt at de i større grad reflekterer over forholdet mellom en religiøs og en medisinsk diskurs i en større historisk og sosiokulturell kontekst.

TVERRFAGLIG: – Det har vært spennende å jobbe på tvers av fagfeltene våre, sier lingvisten Ingrid Kristine Hasund.

Brukerstemmer i tekst og film Fokuset på selvbiografier av psykiatriske pasienter inngår som en del av prosjektet «Brukerstemmer i tekst og film», som er forankret i UiAs institutt for psykososial helse i Grimstad.

Prosjektet fokuserer både på å frembringe kunnskap om hva brukerne selv mener skaper helse og uhelse, samt få rede på de erfaringene psykisk lidende mennesker gjør seg i møte med hjelpeapparatet. I tillegg til selvbiografier, omfatter prosjektet også forskning på andre tekster, film og video.

Analysene av selvbiografiene har hittil ført til fire publiserte vitenskapelige artikler. Alle er skrevet av Inger Beate Larsen og Anders Johan W. Andersen. Ingrid Kristine Hasund har vært medforfatter på den siste av de fire: • En hellig plikt – Hvordan beskriver brukerne av psykisk helsevern seg selv, og hvilke motiver oppgir de for å nedfelle sine erfaringer skriftlig? Klinisk Sygepleie, nr. 1, 2011.

• Tvangstrøye og ensomhet, blomstervaser og kjærlighet. Skandinaviske brukere av psykisk helsevern sine erfaringer med den hjelpen de ble tilbudt? Tidsskriftet for psykisk helsearbeid, vol 8, nr. 2, 2011.

• Hell on Earth: Textual reflections on the experience of mental illness. Journal of Mental Health, April 2012.

• Heaven and Hell on Earth. A critical discourse analysis of religious terms in Norwegian autobiographies describing personal experience of mental health problems. Mental Health, Religion & Culture, 2012.

TEFT 11

PORTRETTET

PORTRETTET

ENGASJERT: Arbeidslivsforskar Torunn Skåltveit Olsen har budd på Sørlandet i nærmare tjue år, utan at ho er påfallande miljøskadd.

Frå mild sommarbris til stiv kuling På avstand kan Torunn Skåltveit Olsen verke som ein mild sommarbris. Men det varer sjeldan lenge før det blæs hardt i kasta.

Tekst: fred arthur asdal Foto: elise jensen – Eg vil faktisk seie at det bikkar over i forakt. Ja, det seier eg like ut: Ein del politikarar er rett og slett uforstandige.

Universitetslektor Torunn Skåltveit Olsen ved Institutt for arbeidsliv og innovasjon i Grimstad kan verke som ein mild fønvind. Ved første augekast står ho fram som ein klassisk sørlending som skotar prammen forsiktig i skjergarden, og som sleper seg mjukt over runde svaberg ei midtsommarnatt.

Stemma hennar er roleg og nedtona. Ho verkar dempa og behageleg, ja, nesten bedageleg.

Men så kjem dei altså trillande ut … desse orda.

Kva i all vide verda er det med Torunn Skåltveit Olsen?

Karibia og London Mangt og mykje kan seiast om Olsen. Men er det éin bås ho ikkje skal setjast i, er det sørlendingen.

Olsen kan i alle fall ikkje karakteriserast som konfliktsky. Og ho bryr seg heller ikkje nemneverdig om fasade eller nymåla stakittgjerde.

Olsen har budd på Sørlandet i nærmare tjue år, utan at ho er påfallande miljøskadd. Ho er teoretisk sett austlending, men ho har lynnet til ein bergensar eller ein nordlending, og helst kallar ho ein spade for ein spade. Ho krev retten til å vere direkte, utan at ho blir ufin av den grunn. Det blir best resultat av slikt.

Denne danninga voks kanskje fram på grunn av den kosmopolitiske bakgrunnen hennar. I barne- og ungdomsåra budde ho i Karibia. Seinare studerte ho ved LSE – London School of Economics and Political Science. Og dei første jobberfaringane fekk ho i kjellaren i Utanriksdepartementet.

Torunn Olsen er internasjonalt danna. Ho er fødd og oppvaksen med éin fot på det europeisTEFT 13

PORTRETTET

PORTRETTET

LYS OG SKUGGE: Torunn Skåltveit Olsen er arbeidslivsforskar. Dukkar du ned i curriculum vitae-en hennar, finn du arbeid som kastar lys over skuggesidene i livet, også på solkysten Sørlandet.

ke kontinentet og éin fot på det amerikanske.

Då ho var sju år gammal staka familien ut ein heilt ny kurs. Faren, som var skipper, fekk tilbod om jobb som hamnelos på den karibiske øya St. Croix. Han takka ja, og kone og tre barn følgde med i lasten, på veg til kokospalmar, kritkvite strender og krystallklart vatn.

– Som barn var det heilt naturleg at vi skulle bu på ei karibisk øy, fortel Olsen.

– Det var ei eventyrverd. I dag synest det å vere eit modig val. Hugs at dette var i midten av 1960-åra. At vi torde!

Tida på St. Croix var lykkeleg, og banda til den karibiske øya er framleis sterke. Ho har reist tilbake mange gonger.

– Eg er glad i øya, men eg kunne aldri tenkje meg å busetje meg der. På den andre sida kan eg heller ikkje tenkje meg å bu i USA. Nei, eg altfor glad i det norske til å bu ein annan stad.

14 TEFT

Søkjer det skjulte Ein augneblink kan ein la seg freiste til å tru at Olsen i vaksen alder er både heimekjær og tryggleikssøkjande. Lenger frå sanninga er det vanskeleg å kome. Ho prøver alltid å utvide horisonten sin, og i debattar blir ho gjerne oppfatta som både modig og fryktlaus.

– Eg har ein rettferdssans i meg. Den har følgt meg heile livet, seier Olsen og let det skine igjennom at ho vanskeleg let seg kneble.

Torunn Skåltveit Olsen er i dag arbeidslivsforskar, og dukkar du ned i curriculum vitae-en hennar, fin du arbeid som kastar lys over skuggesidene i livet, også på solkysten Sørlandet.

For det veit Olsen: Der det er mykje lys, er det også mykje skugge.

Uføre, eigenmelding, attføring, rehabilitering, sysselsetjing, sjukefråvær, redusert funksjonsevne, trygd, omsorg, arbeidsrett, pensjonistar og førebygging.

IKKJE ÅLEINE: – Eg engasjerer meg gjerne. Eg tviler på ideen om at noko går over av seg sjølv. Men det er viktig å få fram at eg ikkje står på barrikadane åleine. Å utfordre eit politisk system og ei saksbehandling er krevjande. Ingen greier det på eiga hand, seier Olsen.

For Olsen er det arbeidet med gråtonane som er interessant, og ikkje minst prøve å finne vegar ut av nettopp uføret.

I haust gjekk miljøvernminister Bård Vegar Solhjell ut og lyste bakrommet i bann. Han ønskte at dei reelle avgjerdene skal takast i det offentlege rommet, i fora der det mogleg for folk flest å engasjere seg og delta.

Torunn Olsen er hjartans einig. Ho kjempar gjerne på vegner av andre. Og ja, ho ønskjer meir enn gjerne tilbake det ho kallar dei reelle debattane.

– Dersom debattane er spel for galleriet, at avgjerdene alt er tekne, kva er då poenget med høyringar?! Det er greitt å tape ei sak. Ingen kan vinne alt. Men det må vere ein reell diskurs, seier Olsen.

Uforstand og forakt Ho er fylt til randa av engasjement. Og det er

her dei mørkare orda trillar ut. Ord som uforstand og forakt. Orda er rett nok ikkje spytta ut, med frode om munnen og brennande auge. Dei kjem ut i eit dempa toneleie, nær sagt sjølvsagde. Men det er likevel slik at ein nesten tvilar på det ein høyrer.

I avisspaltene har engasjementet til Torunn Olsen openberra seg mange gonger. Ho engasjerer seg gjerne, særleg i den såkalla Barbu-saka i Arendal. Gjennom fleire år har ho stått på barrikadane og hytta med nevane. Og ho fortel ettertrykkeleg både utbyggjarar og politikarar kvar skapet skal stå. Og kvar høghusa ikkje skal stå.

Og alt dette trass i at hennar eige hus ved sjøkanten ikkje eingong blir ramma av utbygginga.

Så kvifor engasjere seg då?

For uinnvigde er Barbu ein liten bydel i Arendal, kjend for sine små, kvite trehus, som no er trua av ei massiv utbygging, både i breidda og i høgda. Men ikkje la deg lure til å tru at Olsen

er ein romantikar med sans for stakittgjerde og rosebed. Slett ikkje.

– Eg er forskar. Og det er naturleg for meg å søkje rasjonelle forklaringar. Det finn eg ikkje i denne saka. Vi har vendt på alle steinar som finst. Og det er det som opprører meg. Det er openbert at det ligg føre andre motiv, skjulte føringar. Og det provoserer meg, seier Olsen.

Prøver å bry seg Olsen oppfattar seg sjølv som ein lagspelar, både på og utanfor arbeidsplassen.

– Eg engasjerer meg gjerne. Eg tviler på ideen om at noko går over av seg sjølv. Men det er viktig å få fram at eg ikkje står på barrikadane åleine. Å utfordre eit politisk system og ei saksbehandling er krevjande. Ingen greier det på eiga hand, seier Olsen.

Derfor er ho full av lovord om mange. For Torunn Olsen trur på felles lyft og veit godt at ibTEFT 15

PORTRETTET

PORTRETTET

«Kjensla av å kunne bidra, kjensla av å kunne påverke, det gir meg stor motivasjon og gjer at eg gleder meg til å gå på jobb.»

Torunn Skåltveit Olsen

senske ord om at ein står sterkast åleine, ikkje ber frukter.

– Engasjement varer ikkje evig. Det er viktig at vi gir kvarandre påfyll. Eg får støtte og energi av andre, og eg håper at eg greier å gi andre det same, seier ho.

Engasjementet – og tanken om det kollektive – tek ho med seg inn i forskinga. Og ho meiner at det er ein innlysande styrke. For Olsen er det stor forskjell på å vere tafatt og det å ta fatt. Det sistnemnde er ho godt kjend med. Det førstnemnde veit ho knapt kva er.

– Eg prøver å bry meg. I nærmiljøet, men også i arbeidet mitt. I forskinga ved universitetet har eg stor fridom og får lov til å dukke ned i emne som interesserer meg, i saker som særleg gjeld barn og unge, og oppvekstvilkåra deira.

Maktforhold i arbeidslivet Olsen kom tilbake til Europa då ho var i midten av tenåra. Ho studerte både i Bø og i London, så her er det store kontrastar.

Unge Olsen var i støypeskeia og kikka i fleire retningar. Ho lyfter særleg fram studiet ved London School of Economics and Political Science.

– Desse fem åra i London var svært viktige for meg. Det var her eg blei forma som akademikar. Miljøet var svært aktivt. Margaret Thatcher var statsleiar, den økonomiske politikken var i kraftig endring, marknads-liberalismen blei innført. Det var høg temperatur,

og meiningsutvekslingane var mange, fortel Olsen.

Etter at ho var ferdig med utdanninga, var ho først sju år i FAFO. Her blei ho kvervla inn i energien frå Gudmund Hernes og Terje RødLarsen.

Deretter følgde åtte år i Agderforskning, og sidan 2003 har ho brukt det akademiske talentet sitt ved Universitetet i Agder, ved Institutt for arbeidsliv og innovasjon.

Dei første arbeidserfaringane kom likevel i Utanriksdepartementet. På lågaste nivå.

– I dag slår det meg at det var her det starta. Eg var på botnen av næringskjeda. Etter vidaregåande var eg skulelei og fekk meg etter kvart jobb i UD, som junior-junior-junior. Altså, eg var det absolutte botnfallet i hierarkiet der, fullstendig usynleg og slett ikkje til stades. Då slo rettferdssansen min inn, og det vekte interessa mi for mekanismane og maktforholda i arbeidslivet.

Sidan har det ridd meg heile livet. Eg overdriv ikkje når eg seier at det er dette som er drivkrafta i meg. Og ja, eg er trygg på at det blir eit livslangt prosjekt.

Det kollektive arbeidslivet Torunn Olsen er heimleg av seg. Åra utanlands har gjort henne tryggare på kva ho liker. Og noko av det viktigaste for henne er altså det norske. På godt og vondt.

Eit av grunnelementa i den norske modellen vår er det kollektive arbeidslivet, seier Olsen

og peiker både på samhandling og partssamarbeid.

Som forskar er ho sirleg og nøyaktig.

Djevelen er i detaljane. Det vil ikkje seie at ho stengjer seg inne. Sjølvsagt har ho også undervisning. Og det gjer ho med lyst. Det er jo menneska ho studerer, så det er ikkje til å undrast over at ho liker å vere saman med andre. Men ho legg ikkje skjul på at det kan vere krevjande.

– Det er spreiinga som gjer det utfordrande.

Gruppene er samansette. Nokre av studentane kjem nær sagt rett frå vidaregåande, andre har bak seg 30 år i arbeidslivet. Det er enorme forskjellar i erfaringane. Samtidig er ikkje dette nødvendigvis negativt. Det er jo slik livet er, men ja, det kan tidvis vere svært krevjande.

Olsen er saman med dei fleste, både høgt og lågt. Men det er dei som gjerne går under radaren, som interesserer henne mest. Altså dei som fell utanfor.

– Eg håper jo å oppnå noko med forskinga mi. Å forske, for deretter å kome fram til konklusjonar som skaper endringar, det er det som gjer at eg elskar jobben min.

– Elskar?

– Ja, det gjer eg. Eg elskar jobben min. Eg elskar det eg får gjere på jobb kvar dag. Ikkje alt er like viktig. Slik er det aldri. Men kjensla av å kunne bidra, kjensla av å kunne påverke, det gir meg stor motivasjon og gjer at eg gleder meg til å gå på jobb.

TEFT 17

E L- B A S S E N S H I S T O R I E

PORTRETTET

Per Elias Drabløs(45): Førsteamanuensis ved Fakultet for kunstfag Aktuell: Disputerte nylig med en ph.d.-avhandling om el-bassens historie på 1960 - 1980-tallet, knyttet til utøvende praksis Musikalsk praksis: Freelance bassist, samt fast medlem av bandet Secret Garden siden 1996

Har kartlagt el-bassens melodiske æra På 1960-og 1970-tallet tilførte el-bassen de fleste hitlåtene i den vestlige verden en helt spesiell karakter. Men så nærmest forsvant denne spillestilen. Hva skjedde?

Av Kathrine Sjule

MELODIØS EL-BASSIST: Per Elias Drabløs. (Foto: Privat)

– En kan vel nesten si el-bassen gjorde det som de fleste musikere gjør: Når de er unge karrer de seg frem, eksperimenterer og kjemper for å sette sitt preg på det de er med på. Men når de blir eldre, trekker flere av dem seg litt tilbake og lar nye krefter slippe til.

Det sier førsteamanuensis Per Elias Drabløs ved UiAs Institutt for utøvende musikk, som i sommer disputerte med doktoravhandling From Jamerson to Spenner – a survey of the melodic electric bass through performance practice, på Norges Musikkhøgskole i Oslo.

I denne ser han nettopp på hvordan det melodiske bass-spillet som preget populærmusikken på 1960- og 1970-tallet, oppstod, og hvorfor det forsvant igjen på begynnelsen av 1980-tallet.

– I musikermiljøet har det egentlig vært en kjent sak at bassistene spilte slik som de gjorde i denne tidsperioden – og at det ikke skjedde før, og i en lang periode, heller ikke så mye etter.

Men ingen har egentlig forklart hvorfor denne spillestilen oppsto, og heller ikke hvorfor den ble borte igjen. Det var dette som var start-ideen for arbeidet mitt. Jeg ble nysgjerrig på hva

som egentlig skjedde, og hvordan det hele hang sammen, sier Per Elias Drabløs.

eksperimentelt i forhold til det som hadde vært vanlig tidligere.

Gitaristene ledet an Det vanligste bassinstrumentet i populærmusikken frem til begynnelsen av 1960-tallet var kontrabassen. Bassistene som spilte dette instrumentet var vant til å traktere instrumentet sitt på en spesiell måte, og de fleste viste liten interesse for den nye, elektriske bassen. Dermed måtte andre overta bassistrollen.

– Da el-bassen kom på markedet, var det ikke slik at bassistene, som tidligere hadde spilt kontrabass, gikk over til å spille el-bass. Det var ofte gitarister som overtok bassistrollen, forteller Drabløs.

Gitaristene stod altså for mye av den utviklingen som bass-spillet gjennomgikk. Disse nye bassistene tok seg flere friheter og utviklet en spillestil som var mer melodiøs og improvisatorisk enn tidligere. Bassinstrumentet forlot dermed den opprinnelige akkompagnementsrollen som kontrabassen hadde stått for, og bassistene begynte å spille mer melodisk og

Skape utfordringer for bandet Drabløs beskriver humoristisk denne måten å spille på som ”villspill”, og forteller videre at dette skapte utfordringer for resten av ensemblet.

– Plutselig måtte de andre musikerne forholde seg til at bassistene begynte å blande seg borti frekvensene til de andre instrumentene. Det gjorde at mye av musikken forandret seg. Man kan kalle det et paradigmeskifte i popmusikken, rett og slett.

I avhandlingen sin har Per Elias Drabløs analysert basslinjene i 617 av låtene som lå plassert på toppen av den amerikanske hitlisten Billboard Hot 100 i tidsperioden 1951 til 1982.

– 1951 ble valgt som startpunkt fordi det var da el-bassen ble satt i masseproduksjon.

Alt i alt har han notert seg 20 typiske basselementer, og har ved å analysere disse, sett i hvilke perioder de ulike basselementene ble mest brukt.

– Slik kan man se at det tidlig i tidsperioden TEFT 19

E L- B A S S E N S H I S T O R I E

E L- B A S S E N S H I S T O R I E

MUSIKALSK VERDEN: Per Elias Drabløs reiste til San Fransisco, Los Angeles, New York og London for å intervjue flere amerikanske og britiske bassister som spilte på flere av de over 600 låtene han analyserte.

(Foto: Privat)

Per Elias Drabløs

Ny teknologi overtar På slutten av 1970-tallet skjer det imidlertid 20 TEFT

endringer igjen. Teknologiske nyvinninger på instrumentfronten gjør at trommemaskinen inntar studioene.

– Før trommemaskinen gjorde sitt inntog var det ofte en tydelig interaksjon mellom el-bass og trommer. Man økte ofte tempoet inn mot refrenget, og så slappet man av litt på verset igjen. Trommemaskinen ble gjerne startet med en rytme på nøyaktig 120 slag i minuttet, og holdt der hele låten igjennom. Dette gjorde at ting ble litt – for å si det fint: stivere enn før, sier Drabløs.

Samtidig med trommemaskinen kom også synthesizeren. Denne kunne programmeres til å spille en basslinje som holdt det samme hastighetsnivået som den elektroniske trommebeaten. I stedet for et levende samspill mellom instrumentene, fikk man en sound som var maskinell og stiv, og med en stødig beat hele låten igjennom.

Den melodiske måten å spille bass passet ikke lengre inn med denne nye måten å produsere musikk på, og bassen fikk igjen den monotone bakgrunnsrollen som den hadde hatt før el-bassen gjorde sitt inntog.

– Villspillet ble på en måte begrenset av tekno-

Kort om el-bassen

• Keep Me Hangig On (1966) – The Supremes • Penny Lane (1967) – The Beatles • Mrs. Robinson (1967) – Simon & Garfunkel • I Want You Back (1969) – The Jackson 5 • You’ve got a friend (1971) – James Taylor • I Am Woman (1971) - Helen Reddy • American Pie (1971) – Don McLean

• Den elektriske bassgitaren ble først laget i sin nåværende form på 1930-tallet av amerikaneren Paul Tutmarc. Dette var den første elektriske bassgitaren laget for å spilles horisontalt, og som hadde bånd.

• Bassgitaren ble først masseprodusert av Leo Fender i 1951, i det fremdeles eksisterende selskapet Fender. De laget en bass som ble kalt Precision bass. Navnet Precision kom av at bassen hadde tverrbånd som delte inn halsen i nøyaktig tonehøyde. Dermed ble den lettere å spille rent på enn en (båndløs) kontrabass.

• Båndbassen har det samme båndsystemet som er å finne på mandoliner eller gitarer.

Båndene gir en klar og metallisk tone. Båndbassen er den vanligste bassen i rock og pop.

(En el-bass uten bånd kalles en fretless-bass, og er spesielt brukt til jazz.)

• Spilleteknikkene på bassgitar som det er vanlig å klassifisere, dreier seg hovedsakelig om måten høyre hånd (hos høyrehendte bassister) plukker strengene på. Dette kan deles inn i to hovedteknikker, fingerspill og plekterbass. Med fingerspill har bassisten mulighet til å variere fortløpende mellom fingerplukking og pop/slap-teknikk.

Kjente el-bassister

«El-bassen tilførte populærmusikken på 1960og 1970-tallet en helt spesiell groove.»

kun var få av elementene som ble brukt, men at et mangfold av elementene var hyppig brukt fra midten av 1960-tallet.

I tillegg reiste han til blant annet San Fransisco, Los Angeles, New York og London for å intervjue amerikanske og britiske bassister som faktisk spilte på flere av topp-låtene han analyserte.

På denne måten fikk han samlet inn veldig mye informasjon fra førstehåndskilder som var med på å gi avhandlingen autentisitet. Dette beskriver han som noe av det beste med hele arbeidet. Av de mange han møtte og snakket med trekker han særlig frem Chuck Rainey, Carol Kaye og Paul Westwood – legendariske bassister som alle var med å sette sitt preg på en rekke kjente innspillinger på 1960 og -70-tallet.

– El-bassen er jo et relativt nytt instrument, så mange av dem er jo ikke eldre enn 60-70 år nå. Å få møte og snakke med dem var veldig artig!

Det var helt klart høydepunkter i arbeidet med å hente inn data til avhandlingen. Som bassist var det selvsagt også helt fantastisk å treffe dem, og å snakke med dem, sier Per Elias Drabløs.

Kjente låter med melodisk bass-spill

logien. Trommemaskinen og synthesizeren var det «alle» produsenter skulle bruke, fordi det var det folk ville ha.

Presset ut av discomusikk Pop- og dansemusikken som spiltes på dansestedene, og som folk ville ha, hadde et mer monotont og maskinelt bass-spill. Eurodisco er et eksempel på en slik sjanger. Mange bassister hadde problemer med å spille nøyaktig med trommemaskinen og spille bass på denne måten. Da denne sjangeren og stilen ble populær, ble det derfor færre og færre studiojobber på bassistene. Plateselskapene var i hovedsak interessert i å produsere musikk som skulle gi profitt, og dermed var det disco-sjangren som ble produsert i studioene. Den melodiøse basslinjen mistet sin plass i popmusikkindustrien.

Selv om den melodiske e-bass-spillemåten forsvant fra studioene, er den allikevel ikke helt tapt.

– Den blir borte fra studioene, men det er mange band som fortsetter med den. Så bandene fortsetter som vanlig, men det musikkindustrielle, det har forandret seg veldig, sier Per Elias Drabløs.

• Paul McCartney – Kanskje verdens mest kjente bassist. McCartney var opprinnelig gitarist og pianist, og tok noe motvillig på seg rollen som bassist i The Beatles. Spilte bass på 27 låter som nådde toppen av Billboardlisten i perioden 1964-1982.

• James Jamerson - studiomusiker for Motown Records. Har hatt stor innflytelse på bassens utvikling i populærmusikken, og spillet hans var også en integrert del av ”the Motown Sound”.

• Carol Kaye – en av få kvinnelige bassister på denne tiden. Bassist på bl.a flere Simon & Garfunkel-hits, og på The Beach Boys klassikeren Pet Sounds.

• Alan Spenner – britisk bassist som spilte med en rekke band og artister, som for eksempel The Grease Band, Joe Cocker, Ted Nugent og Roxy Music.

(Kilde: Wikipedia)

TEFT 21

UIA 5 ÅR

T EI AM A5 •Å RE U - F O R S K N I N G U

(Foto: Forskningsdagene)

MER OPPMERKSOMHET: - Når noen spør meg hva det har betydd at vi ble universitet for fem år siden, svarer jeg gjerne at oppmerksomheten mot forskning har økt merkbart, sier viserektor for forskning, formidling og nyskaping, Dag Gjerløw Aasland. (Foto: Jan Arve Olsen)

UiA er 5 år – hva med forskningen?

I disse dager markerer Universitetet i Agder sitt femårsjubileum.

Viserektor for forskning, formidling og nyskaping, Dag Gjerløw Aasland, har ordet:

Foto: Sidsel Jørgensen

Det er nå fem år siden Høgskolen i Agder skiftet identitet til å bli et universitet. Når noen utenfor universitetet spør meg hva dette identitetsskiftet egentlig har gått ut på, med andre ord hva det har betydd utover navneskiftet, svarer jeg gjerne at oppmerksomheten mot forskning har økt merkbart. Det kan registreres på mange måter. Vi kan måle antall publiseringspoeng og doktorgrader. Men vi kan også merke det på endringer som ikke er direkte målbare. Jeg registrerer en større interesse for forskning, en mer aktiv og engasjert diskusjon om hva slags forskning vi skal drive med, og hvordan forskningen kan styrke – heller enn å fortrenge – undervisningen. Spesielt er det blitt enn merkbart større oppmerksomhet omkring forskning i de fagmiljøer hvor denne var liten da vi var en

22

TEFT

høyskole, først og fremst i fagmiljøene som var engasjert i profesjonsutdanningene. Her er det flere steder gjort noen formidable løft. Alt dette lover godt for den videre utviklingen.

Forskning er tid- og ressurskrevende. Vi kan, når vi vil, og når det er på sin plass, problematisere dette. Men uavhengig av ressursrammer og andre utfordringer, hjelper det lite å gjøre noe med disse hvis det ikke ligger noen forutsetninger bakenfor som er selve drivkraften i forskningen. Jeg tenker selvsagt på nysgjerrigheten, men egentlig også på noe som er sterkere enn bare nysgjerrighet. Forskning kan, og bør – i hvert fall noen ganger – være nesten en besettelse: Noen ganger er det noe vi bare er helt nødt til å finne ut av, og vi er villige til å legge alt annet til side for å komme videre i vår jakt på å forstå mer. I slike situasjoner kan vi som forskere – og som universitet – ha mye til felles med andre femåringer.

Femåringer flest er vitebegjærlige, de observerer verden rundt seg, de er til tider tenksomme, de lærer mye hver eneste dag og de viser stor begeistring når de oppdager noe nytt og når de får til noe som de ikke har klart før. Av og til, når verden går dem i mot, kan de slå seg vrange.

Det kan hende at de furter en stund, men som regel tar det ikke så lang tid før det går over.

Kjenner vi oss igjen?

Men for at femåringer skal være slik som femåringer burde være, må de vokse opp i trygge omgivelser, omgitt av noen som vil deres beste.

Landsdelen vår, Sørlandet, er også bare fem år

som er unge universiteter ser vår rolle som annerledes enn de som er gamle. Vår historie som høyskoler gjør at vi er tettere innpå arbeidslivet i regionen. Dette gir oss et forsprang på de gamle universitetene når det gjelder å møte nye krav om å være relevante for samfunnet rundt oss. Men det betyr også at vi tilhører en ny generasjon universiteter som ikke bare kan gå i fotsporene til de gamle. Diskusjonen om forholdet mellom profesjonsutdanninger og disiplinutdanninger dukker stadig opp, og hver gang bringer den oss litt videre med å finne vår identitet, som et sted hvor begge typer utdanning har sin selvstendige berettigelse.

I vår videre oppvekst, for eksempel i de neste fem år, håper og tror jeg at det som er felles for oss blir viktigere enn det som skiller oss. For eksempel i forholdet mellom profesjonsutdanninger og disiplinutdanninger, og i forholdet mellom undervisning og forskning. Jeg håper og tror også at landsdelen vår vil lære stadig mer om hva det vil si å ha sitt eget universitet. Og her tenker jeg ikke så mye på hva slags utdanninger og hva slags forskning den kan forvente, men mer og tydeligere det som er forutsetningen for alt dette: En åpen og spørrende tilnærming til verden. Det vil si mindre skråsikkerhet, mindre forutinntatthet, færre fordommer, færre ferdige løsninger og – i stedet for alt dette – mer nysgjerrighet på hvordan ting egentlig henger sammen. Hvis vi kan møte dette også hos våre samarbeidspartnere, vil samarbeidet gå

– som en landsdel med sitt eget universitet. Den trenger også hjelp i sin nye rolle. Som for andre femåringer, er det flere rundt oss som ønsker å oppdra oss, og som regel i beste mening. De vil gjerne fortelle oss hvordan vi skal stille opp for dem.

Hvordan kan vi som universitet hjelpe landsdelen med å være en landsdel med sitt eget universitet? Et afrikansk ordtak sier at det trengs en landsby for å oppdra et barn. Hvordan «Vi som er unge universiteter ser vår rolle som kan da «barnet» UiA oppdra en hel lands- annerledes enn de som er gamle. Dette gir oss et del? Universitetet vårt forsprang når det gjelder å møte nye krav om å er utvilsomt det stevære relevante for samfunnet rundt oss.» det på Sørlandet med størst tetthet av menViserektor Dag Gjerløw Aasland nesker som vet hva et universitet er. De fleste av oss har en bakgrunn fra et annet universitet, enda bedre. Dette er en vei å gå, både for en liten et som er eldre enn vårt eget. Disse referansene femåring og for de som står rundt og som vil oss har vi med oss når vi tenker på hva et univer- vel. Ser vi på de som har kommet lenger enn oss, sitet skal være. Det kan til tider være en utfor- ser vi at dette kan bety mindre oppmerksomhet dring at de er forskjellige; noen har sine erfarin- omkring enkeltprestasjoner og en større evne og ger fra et av universitetene i Oslo eller Bergen, lyst til å bli oppslukt av en felles jakt på hvordan noen fra tidligere NTH, eller fra NHH, eller fra denne virkeligheten egentlig er, som erstatning andre, i inn- eller utland. Men for det meste er for hvordan vi hittil har trodd at den er. disse ulike erfaringene en styrke for oss, noe vi Hvis vi – og våre omgivelser – kan ha noe av kan lære av hverandre. femåringenes utålmodige evne til å lære noe Hva kan og bør Universitetet i Agder være for nytt hver dag, og dermed også en vilje til å forsamfunnet rundt oss, og hva bør vi ta mål av oss late tidligere oppfatninger, tror jeg både vi og til å bli i årene som kommer? Universitetets rol- Sørlandet for øvrig vil vokse i modenhet de le i samfunnet er et kunnskapsfelt i seg selv. Vi neste fem årene.

TEFT 23

VIRTUELL VERDEN

VIRTUELL VERDEN

NYTTIG: Hvor nyttig kan en virtuell verden være for mennesker med funksjonshemninger? Det er spørsmålet som Karen Stendal vil vite mer om. Gjennom datamaskinen møter hun intervjugruppene sine jevnlig.

Her er hun sammen med sin egen avatar i Second Life.

Karen Stendal: Stipendiat ved Institutt for informasjonssystemer, UiA (i et samarbeid mellom UiA og Høgskolen i Molde) Bakgrunn: Utdanning fra UiA med en solid utenlandserfaring – i bachelorgraden inngår et år ved University of Georgia, og i mastergraden i informasjonssystemer et år ved University of Nebraska. Doktorgradsarbeidet ved UiA er en del av et strategisk høgskoleprosjekt ved Høgskolen i Molde, finansiert av Norges forskningsråd.

En verden uten begrensninger I den virtuelle verden kan alle møtes på likt grunnlag.

Her er det få begrensninger. tekst: oskar lambertsson björk Foto: jan arve olsen

Stipendiat Karen Stendal (33) skal bli doktor på det virtuelle livs muligheter for funksjonshemmede.

Hennes forskning viser at innenfor virtuelle verdener åpnes det for en rekke fritidsaktiviteter og bygging av sosiale nettverk for personer med funksjonshemning.

– Funksjonshemmede har like mye lyst til å ha et sosialt liv som funksjonsfriske. De vil like mye treffe venner i barer og diskotek, se på kunst, selge og kjøpe produkter og ellers gjøre en rekke ting de har lyst til. Og det kan de i en virtuell verden.

I snart tre år har Karen Stendal fulgt og veiledet en gruppe med funksjonshemmede inne i den virtuelle verdenen Second Life. Second Life er en internettbasert virtuell 3D-verden, med mer enn 3000 norske brukere og over 16 millioner brukere på verdensbasis. Brukerne står selv for bygging og utvikling av den virtuelle verdenen.

– Brukerne lager seg en «avatar», en figur som representerer dem selv, og gjennom denne avataren kan de gå og løpe, kommunisere med andre avatarer, danse, og gå på live-konserter, forteller Karen, som også sier at Second Life ble 24

TEFT

valgt som plattform for prosjektet siden dette er en av de mest brukte og velutviklede virtuelle verdenene som finnes i dag.

Rullestol ingen hindring Brukerne av Second Life består av både funksjonsfriske og funksjonshemmede mennesker.

Karens fokus er på sistnevnte, og et av de viktigste spørsmålene hennes er hvilke muligheter Second Life gir mennesker med funksjonshemninger?

– En milliard mennesker verden over har en funksjonshemning. Hypotesen min er at Second Life kan gi mennesker som i hverdagen er preget av sine funksjonshemninger, en mulighet å være «seg selv» og «uten begrensninger», sier hun.

– Rullestol er i denne sammenheng ingen hindring. Det samme gjelder for de fleste andre funksjonshemninger. Mens mange vanligvis er avhengige av andre personer for en rekke ting, er de i Second Life mobile og selvstendige og uten behov for hjelpere, forteller Karen Stendal.

For å teste hypotesen sin har hun fokusert på to ulike grupper. Den ene består av mennesker med funksjonshemninger som aldri har prøvd

Second Life før, og den andre er funksjonshemmede med mellom et og åtte års erfaring med den virtuelle verdenen. Karen har aldri møtt gruppene med funksjonshemmede utenfor Second Life, men truffet dem inne i den virtuelle verdenen. Hun har truffet gruppen med uerfarne deltakere opptil halvannen time i hver uke i to måneder samt intervjuet dem to ganger i den samme perioden. Med den erfarne gruppen deltakere har hun holdt to lenger intervjuer.

Utvalget består av totalt atten personer, elleve uten noe erfaring med Second Life og syv med erfaring. De har alle en av seks ulike funksjonshemninger, hørselshemminger, autisme, cerebral parese, Prader-Willis syndrom, intellektuell og fysisk funksjonshemning.

Inkludering og økt sosial deltakelse – Det som interesserer meg er bruk av virtuelle verdener for sosial interaksjon og mulighet for fritidsaktivitet for funksjonshemmede.

Altså hvordan et informasjonssystem – i dette tilfellet Second Life - kan brukes for å påvirke et individ – en som er funksjonshemmet. Det er det som er mitt hovedfokus. Ofte snakker man om informasjonssystemer i større TEFT 25

VIRTUELL VERDEN

VIRTUELL VERDEN

«Det kan gi glede å utforske nye steder uten å være avhengig av andre.»

Karen Stendal, stipendiat

Føler seg aktive og inkludert Karen Stendal har til nå publisert tre artikler om hvilke muligheter virtuelle verdener tilbyr funksjonshemmede mennesker. Her følger et sammendrag:

VIRTUELL VIRKELIGHET I: Av og til kan det være helt ok bare å spille litt minigolf.

VIRTUELL VIRKELIGHET II: Et viktig poeng i den virtuelle verden er at alle kan møtes på samme grunnlag. Her er deltakeren på rideskole.

VIRTUELL VIRKELIGHET III: Karen Stendal har gjennomført intervjuer med brukerne – også det i den virtuelle verden. Her fra ett av dem, i behagelige omgivelser.

sammenhenger, om hvordan de kan brukes i en bedrift og for mange ansatte. I mitt prosjekt har jeg sett på hvordan et informasjonssystem i form av en virtuell verden, Second Life, kan styrke inkludering og økt sosial deltakelse for enkeltpersoner, i dette tilfellet funksjonshemmede, forteller Karen Stendal.

– Hvordan?

– Mine deltakere trekker spesielt fram gleden ved å kunne utforske nye «steder» uten å være avhengig av andre, som berikende i denne sammenheng.

Det er også slik at det finnes sosiale fordeler med å kunne være anonym og dermed unngå diskriminering på grunn av handikapp. En virtuell verden tilbyr en mulighet for sosiale nettverk – her kan man treffe og kommunisere med mennesker som man ellers aldri ville møtt, fra hele verden. Man bygger også opp bekjentskaper. Det er liten tvil om at sosiale nettverk kan være sterke også i den virtuelle verden.

sterk maskinvare. En har i tillegg svært mange valgmuligheter når en skal etablere seg, hvordan avataren sin skal være og se ut, og hvor en vil gå og hva en vil gjøre. Alt i alt skjer det mye på skjermen på en gang, noe som for mange nye brukere kan være en barriere. Men når man først kommer seg forbi denne barrieren, kan Second Life bli et meget positivt innslag i livet for en funksjonshemmet, sier Karen Stendal.

Funnene viser at to måneder i Second Life ikke er nok for å føle seg trygg nok til å bruke Second Life på egenhånd, men på sikt kan de fleste bli selvstendige og «avanserte» brukere av Second Life. Også de erfarne deltakerne uttrykte at de ikke ville kommet over disse barrierene uten hjelp og støtte fra andre.

Faktisk var det kompleksiteten som overrasket Karen Stendal mest da hun startet med doktogradsarbeidet.

– Det er veldig få handlinger som er enkle å gjennomføre, og mye som kan forvirre hvis en ikke er kjent med Second Life fra før. Bare det å kommunisere kan være problematisk. Det er mange kommunikasjonskanaler, og for en nybegynner kan det for eksempel også være vanskelig å vite om det man kommuniserer blir oppfattet av en eller flere mottakere. Men dette finner en jo ut av etter hvert, selvfølgelig, sier hun.

Passer neppe for alle – Men er det ikke bedre å ha et «ordentlig» sosialt liv i den fysiske verden?

– For de fleste kommer det sosiale livet i den virtuelle verden i tillegg til den fysiske verden.

Det handler om å gjøre aktiviteter sammen. Du treffer virkelige mennesker. Det er mennesker bak hver avatar, sier Karen.

Hun understreker imidlertid at det er viktig å være klar over at ikke alle kan bruke virtuelle verdener til dette formålet. Det er heller ikke slik at det er like interessant for alle. På grunn av kompleksiteten kan noen mennesker med intellektuelle funksjonshemminger falle utenfor. I tillegg er man i dag avhengig av å kunne bruke mus og tastatur for å navigere i Second Life, noe som gjør at mennesker med enkelte fysiske funksjonshemminger vil oppleve det som vanskelig å delta i den virtuelle verden. Men for mennesker som føler seg på utsiden av samfunnet, som ikke har mulighet til å reise, eller er avhengig av andre til å komme seg ut, kan virtuelle verdener være en stor fordel.

– Virtuelt liv er ikke nødvendigvis problemfritt – vi er jo tross alt levende mennesker, og konflikter kan oppstå overalt der mennesker samhandler. Men i den virtuelle verden kan i hvert fall alle møtes på likt grunnlag, sier Karen Stendal.

Komplekst, men givende Det er imidlertid ikke helt problemfritt å ville etablere seg i en virtuell verden. Det kan være komplisert.

– Ja, det trengs mye hjelp og support for å komme i gang. Det krever også bredbånd og 26

TEFT

Har kontrollen selv Virtuelle verdener kan bli brukt av funksjonshemmede som i hverdagen synes det er utfordrende eller rett og slett umulig å møte mennesker uten funksjonshemninger på lik linje. Det at personene med funksjonshemning selv kan bestemme hvordan deres avatar skal se ut, betyr at de har kontroll over situasjonen. Siden kommunikasjon i den virtuelle verden kan foregå med stemme og/ eller tekst, så kan selve kommunikasjonsdelen være en lavere barriere når det gjelder å sosialisere med andre. Teknologien, selv om den er kompleks, eliminerer mange av de vanlige funksjonsbarrierene funksjonshemmede kan slite med, og åpner opp for etablering og vedlikehold av vennskap.

Funksjonshemmede kan dermed møte andre mennesker som har samme interesser.

De kan delta i aktiviteter uten at de trenger å vise at de er funksjonshemmede, noe som oftest er umulig i det virkelige liv. Med andre ord: Sosialisering i en virtuell verden kan gi funksjonshemmede en følelse av å være aktive og inkludert i samfunnet, noe som videre kan styrke deres livskvalitet.

Funnene er publisert gjennom artikkelen Virtual Worlds: A new opportunity for people with lifelong disability? i tidsskriftet Journal of Intellectual & Developmental Disability i fjor.

Blir inkludert En rekke ulike informasjons- og kommunikasjonsteknologiprogrammer, samt virtuelle verdener, blir benyttet av mennesker med funksjonshemninger. De brukes til alt fra glede, vennskap og underholdning til jobb, utdannelse og diskusjon. Det å kunne delta i forskjellige

settinger ved bruk av IKT leder til en følelse av å bli inkludert og kan føre til at en person føler seg mindre isolert. Det finnes virtuelle verdener som er blitt skreddersydd for utvikling av sosiale ferdigheter og egenomsorg, som funksjonshemmede har hatt stor nytte av. Det å bli inkludert av andre og å unngå fordommer gjennom virtuelle verdener, er også noe som er av stor verdi for funksjonshemmede. En barriere er at teknologien er kompleks og at det derfor kan være vanskelig for mennesker med funksjonshemning å komme i gang med virtuelle verdener. Funnene er publisert gjennom artikkelen How do people with disability use and experience virtual worlds and ICT: A literature review i tidsskriftet Journal of Virtual Worlds Research tidligere i år.

Bygger bånd til avatarene Gjennom teorien om «Embodied Social Presence» har Karen utforsket hvordan mennesker som er rammet av livslange funksjonshemninger forholder seg til sine avatarer, og hvordan de oppfatter det å sosialisere med andre i en virtuell setting.

Hennes funn indikerer at mennesker med funksjonshemninger kan utvikle et veldig sterkt bånd til sine avatarer, men dette tar tid.

Følelsen av å være sammen med andre i et virtuelt miljø er sterk, og muligheten til å gjøre aktiviteter sammen er viktig. Funnene er publisert under tittelen Virtual worlds and people with lifelong disability: exploring the relationship with virtual self and others på konferansen European Conference on Information Systems (ECIS) tidligere i år. Paperen ble tildelt «Best Paper Award» under ECIS 2012.

Kort om Second Life • Second Life er en internettbasert virtuell 3D-verden, lansert i 2003 av San Francisco-baserte Linden Lab. I desember 2008 hadde SL mer enn 16 millioner registrerte kontoer. Brukernes gjennomsnittsalder er 32 år.

• Én konto vil si én unik avatar (figur).

Noen har mer enn én konto. I løpet av én måned kan det være mer enn 900 000 forskjellige avatarer innom, på én uke mer enn 500 000. Ofte er det mer enn 70 000 brukere innlogget på samme tid, da helst på den tiden av døgnet da folk på det amerikanske kontinent har kommet hjem fra jobb og européerne ikke har tatt kveld enda.

• Brukerne selv står for bygging og utvikling av den virtuelle verdenen. Brukerne lager seg en avatar eller figur, som representerer dem selv. Gjennom avataren sin kan man gå og fly rundt, kommunisere med andre avatarer, handle eller selge, bygge, danse, gå på live-konserter, delta på kurs osv.

• Det som skiller SL fra andre 3D-verdener, er blant annet at det ikke er et «spill» i tradisjonell betydning av ordet, men snarere en teknologisk plattform . I Second Life må man også selv finne ut hva man ønsker å bruke tid på, det har ingen innebygd historie eller noe som skal oppnås.

Her er ingen poeng eller nivå, vinnere eller tapere.

• Det er ikke bare enkeltpersoner som bruker Second Life. Også mange bibliotek og undervisningsinstitusjoner har tatt i bruk Second Life som et virtuelt møtested for undervisning, formidlingsarbeid og møter. Av disse kan nevnes Høgskolen i Molde/Norgesuniversitetet, Høgskolen i Bergen, DnB NOR, NRK, Design Container, Halden MTO Lab og Tinde.no.

(Kilde: Wikipedia) TEFT 27

K R I G S F LY K T N I N G E R O G M E S T R I N G

K R I G S F LY K T N I N G E R O G M E S T R I N G

MESTRING: Prosjektet til Gwynyth Øverland har som mål å forbedre møtet mellom krigsflyktninger og helse- og sosialarbeidere.

Fra lidelse til overlevelse Krigsflyktninger som får anledning til å ta i bruk sine medbrakte kulturelle mestringsressurser når de kommer til Norge, kan komme til å klare seg bedre enn andre. tekst: christina thommesen og jan arve olsen foto: christina thommesen Det viser doktorgradsavhandlingen til Gwynyth Øverland. Hun disputerte i høst med avhandlingen Post traumatic survival: a study of Cambodian resilience. Avhandlingen er et religionssosiologisk arbeid der fokus er på et mentalt helseproblem, sett i et salutogent perspektiv.

– Prosjektet har hatt som overordnet mål å forbedre møtet mellom krigsflyktninger og helse- og sosialarbeidere ved å lære mer om motstandskraft fra noen som har klart seg bra, forteller Gwynyth Øverland.

– Vi er for lite flinke til å hente fram og ta i bruk de medbragte resursene mennesker fra krigssoner har med seg når de kommer til vårt land.

Dette er synd for oss og synd for dem. Mange av tilbudene våre er basert på at de tenker som oss. I stedet bør vi bruke tid på å finne ut hvordan de vi skal hjelpe tenker. Slik at de kan komme i kontakt med sine ressurser. De fleste kommer fra familier, slekter og kulturer som har hundrevis av års erfaring med å finne måter å overleve på. Dette kan vi ikke ignorere, men heller prøve å få tak i, sier Gwynyth Øverland.

Utfordring for helsetjenestene Spørsmålene om hva som avgjør hvor godt krigsflyktninger klarer å tilpasse seg til sitt nye liv i Norge, og hva slags støtte som er vesentlig for å få dette til, er ikke nye. Det vet Øverland av egen erfaring. I over 25 år har hun arbeidet med flyktninger. Først i Kristiansand og Vennesla 28 TEFT

kommuner, så på Psykososialt team for flyktninger i Helse Sørøst, og nå som seniorrådgiver ved Regionalt ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging (RVTS Sør) på Sørlandet sykehus i Kristiansand.

– Både til psykososialt team og til det regionale ressurssenteret på sykehuset kommer det stadig henvendelser fra helse- og sosialarbeidere, innen både primær- og spesialisthelsetjenesten. Mange opplever møtet med krigsflyktninger som en utfordring. De finner det vanskelig å forstå hva flyktningene har opplevd, på grunn av språkvansker, men også fordi de færreste av dem har erfaring med krig. Jeg opplever at de unngår å stille spørsmål fordi de er redde for å åpne Pandoras boks, altså at de kommer til å fortelle inngående om traumehistorien, sier Øverland.

Handler om motstandsevne Samtidig er det også slik at langt fra alle krigsflyktninger klarer seg dårlig. Mange klarer seg helt utmerket.

– Blant annet er det mange i det kambodsjanske miljøet her på Sørlandet som ser ut til å klare seg bemerkelsesverdig bra, til tross for en svært traumatisk bakgrunn. Disse har dannet bakgrunnen for mitt arbeid, forteller Øverland.

For Øverland handlet det om å undersøke de de naturlige mekanismene som hjelper folk etter traumatiske opplevelser. I arbeidet med avhandlingen sin har hun fulgt tre grupper overle-

vende fra Kambodsjas Khmer Rouge-regime, to i Norge og én i Kambodsja.

– Jeg ville spørre noen som hadde overlevd – ikke bare fysisk, men også psykisk – hva det var de trodde hjalp dem underveis, forteller hun.

Problemstillingen i doktoravhandlingen var derfor: Hvorfor klarer noen krigsflyktninger seg bedre enn andre?

Intervjuet 30 som klarte seg Alt i alt har Gwynyth Øverland analysert de biografiske narrativene til 30 kambodsjanske overlevende for å finne ut hvorfor de klarte seg så godt, og hva de støttet seg til for å klare seg. Samtlige ble trukket fra en populasjon som hadde blitt utsatt for traumatiske hendelser under Khmer Rouge regimet (1975-79), men som ikke ser ut til å ha utviklet posttraumatisk stresslidelser som følger av dette.

– Hva er et traume? Det er et sår. Det er påfallende at i forhold til krigsflyktninger er det blitt vanlig å snakke om traumatiserte flyktninger, som om alle krigsflyktninger bærer det såret.

Men slik er det imidlertid ikke, sier hun.

– En person som har blitt utsatt for en traumatisk hendelse oppfyller rett nok det første kriteriet for en posttraumatisk stresslidelse.

Men for å få diagnosen, må personen også plages av symptomer som gjenopplevelse, mareritt eller «flashback», samt unngåelse av situasjoner som kan minne om det som skjedde.

I tillegg må tilstanden, symptomene, ha vart i TEFT 29

T E M A • K R I G S F LY K T NI NG E R O G T R A U M E R

T E M A • K R I G S F LY K T NI NG E R O G T R A U M E R

Salutogen tilnærming

« Det er feil å anta at alle krigsflyktninger er traumatiserte.

Forskning viser at et fåtall av de overlevende får varige mén.

Faktisk utgjør de gjennomsnittlig 15 prosent av overlevende.»

Gwyneth Øverland

over en måned. Informantene i dette prosjektet har hatt traumatisk erfaring, men påviste ikke symptomer på at de var traumatiserte, eller de hadde klart å takle disse.

Mestring og psykologisk motstandskraft Kambodsjanere som Øverland har studert har alle utvist kvaliteter som ser ut til å ha bidratt til en prosess av vellykket adaptasjon og mestring, til tross for risiko og motstand.

– De har med andre ord vist at de har motstandsressurser i seg som har vært vesentlig viktig for at de har klart seg så bra som de har gjort, og ikke blitt traumatisert av det de har vært gjennom, sier Øverland.

Disse tilpasningsevnene mener Øverland er forankret i deres kultur og religion.

– Livsanskuelsen og dydsetikken som de har hatt med seg fra sitt hjemland, ser ut til å ha bidratt til en mestringsevne en mestringsevne og en psykologisk motstandskraft, sier Øverland.

Den aktuelle mestringsevnen mener Øverland hviler på en trygghet på hvordan en kan handle på en bestemt måte i kriser. For eksempel har kambodsjanerne hun har intervjuet fremhevet at de under Røde Khmer-regimet fokuserte mye på å holde seg selv og andre i live og holde oversikt over familien sin. Så, da de enten flyktet eller vendte hjemover etter at Pol Pot-regimet falt, fokuserte de mye på religiøse praksiser.

Solidaritet, selvstendighet og religion Til sammen 50.000 ord fra intervjuer og deltakende observasjoner utgjør grunnlaget for Øverlands doktoravhandling. Det er sterke historier, hver av dem knyttet til enkeltindividers skjebne og opplevelse av krigen. Øverland analyserte beretningene ved hjelp av tre metoder: «Grounded theory», tolkning av hyppig brukte begreper, og abduktive gjenfortellinger av fellestrekk i historiene.

– Underveis så jeg at det var en dobbel håndfull ord som dukket opp i flere av fortellingene 30

TEFT

til de overlevende. For eksempel ord som ‘karma’, ‘å kjempe’, ‘å arbeide hardt’, ‘samhold’ og ‘gode gjerninger’, forteller Øverland.

– Både disse begrepene, og temaene fra intervjuene, samlet seg så om tre klaser: Om sosial solidaritet, om selvstendighet og om religion.

Sammen beskriver disse temaene motstandsressursene til de kambodsjanske krigsflyktningene som jeg har arbeidet med.

Kulturelt betinget Gwyneth Øverland understreker imidlertid at de temaer og de begreper som ligger til grunn i hennes avhandling, ikke uten videre er gjeldende for alle grupper av flyktninger som har vært utsatt for traumatiske hendelser.

– Grupper og enkeltindivider fra andre land kan ha andre motstandsressurser og livsanskuelser med seg fra sin kultur og religion, som gjør at de klarer seg. Det som er viktig er imidlertid at vi som tar imot dem når de kommer hit, er klar over at det finnes slike ressurser i flyktningene selv, og at vi hører på dem og forsøker å la disse ressursene få utspille seg til det beste for den det gjelder.

Fra lidelse til motstandsevne Gwynyth Øverland understreker også at det i det hele tatt er uheldig å anta at alle krigsflyktninger er traumatiserte. Globale oversikter viser at gjennomsnittlig 15 prosent av overlevende etter potensielt traumatiske hendelser, får varige mén.

– Når man først har med en krigsflyktning som trenger omsorg å gjøre, er det derfor både mulig og viktig å forsøke å flytte fokus fra lidelsen over til motstandsevnen. Omsorgen kan dermed avdekke styrker hos den det gjelder, i stedet for problemer, sier hun.

– Så snart det er etablert en tillitsrelasjon og vedkommende er åpen for å motta hjelp, er det mulig å prøve å få tilgang til personens egne ressurser: Hvilke egenskaper, tankesett og innstillinger som har gjort at han eller hun har

overlevd og kommet så langt som de har Dette kan være til stor hjelp både for hjelperen og for flyktningen selv, sier forskeren, og utdyper: – Du har møtt familien på flyplassen, kjørt dem til sitt nye hjem, vært på Fretex for å handle møbler, vist dem hvordan ting virker – eller du har veiet og målt barna, snakket om næring og vaksinasjon: En dag, da tilliten til deg er etablert, når de begynner å tro at du vil dem vel, da sier du for eksempel «Du, om det som skjede i Baghdad? Du trenger ikke fortelle meg om det, for jeg har lest papirene. Jeg vet hva du har vært gjennom. Hva jeg gjerne vil vite er …»

– I stedet for å si ”Stakkars deg”, er det altså mulig å stille åpne spørsmål som oppmuntrer vedkommende til å fortelle om hans eller hennes motstandsevne. Samtidig som det er viktig å anerkjenne de traumatiske hendelsene, kan det stilles spørsmål som: ”Det er utrolig at du klarte deg, kan du forklare hvorfor du tror du gjorde det?” Du må åpne for fri refleksjon, være nysgjerrig, men også respektfull, sier Øverland. Økt bevisstgjøring Ved å bevisstgjøre om muligheten for å få tilgang til krigsflyktningers egenskaper og innstillinger, vil Øverland bidra til at omsorgen for nyankomne flyktninger blir mer ressursorientert.

– På grunn av medial og politisk fokus på «traumatiserte flyktningers» opplevelser er det kanskje naturlig at mange sosial- og helsearbeidere fokuserer på det som vedkommende har opplevd. Det verken styrker eller hjelper ikke vedkommende på vei mot et bedre liv, verken mentalt og fysisk, sier Øverland.

Avhandlingen til Gwynyth Øverland er i utgangspunktet publisert på engelsk, men publiseres nå også på norsk i form av en manual for helse- og sosialarbeidere. En versjon på engelsk som kommer på nyåret, fokuserer på religionssosiologiske aspekter ved avhandlingen. Avhandlingen er utført ved UIAs doktogradsprogram i religion, etikk og samfunn, og arbeidet er finansiert av Helse Sør-Øst.

Teorien om salutogenese definerer helse som et kontinuum (grader av helse) og søker etter faktorer som skaper en høyere grad av helse (et positivt helsebegrep). Det motsatte er å klassifisere mennesker som syke eller friske hvor man defineres som frisk og ved god helse ved fravær av sykdom (et negativt helsebegrep). Videre fokuserer salutogenese heller på personens historie enn på diagnosen og vektlegger mestringsevnen i historien. Person er definert som et åpent system i aktivt samspill med omgivelsene (både indre og ytre forhold).

Den forstår spenning og belastning som potensielt helsefremmende. Teorien understreker bruken av potensielle og/ eller eksisterende motstandsressurser og fokuserer dermed ikke bare på å minimalisere risikofaktorer. Sist, men ikke minst vektlegger den aktiv adaptasjon (skreddersying) som idealet i behandling.

(Kilde: Eva Langeland, sykepleien.no)

NYTTIG: Gwynyth Øverland har studert kambodsjanere og deres mestringevne og deres motstandsressurser, noe som er nyttig å kjenne til i arbeidet med å ta imot krigsflyktninger.

Sterke opplevelser Året er 1975. Den kambodsjanske kommunistiske politikeren Pol Pot blir statsleder etter et blodig kupp i det som kalles for Demokratisk Kampuchea.

Pol Pot igangsetter en radikal kollektiviseringsprosess, der store deler av befolkningen blir forvist til landsbygden for å jobbe på kollektivbruk og tvangsarbeidsleirer. Denne politikken blir av regimet presentert som en ny start på sivilisasjonen, kalt «år null», og har det tradisjonelle bondesamfunnet som utgangspunkt.

Flere millioner mennesker blir drept i det påfølgende folkemordet, hvis hensikt er å utrydde fiender av revolusjonen.

Slik beskriver en abduktiv gjenfortelling av intervjuene det de kambodsjanske flyktningene opplevde (utdrag fra avhandlingen til Gwyknyth Øverland):

“We were driven into the street at gunpoint.

We were driven out of the city. We didn’t understand what was happening or what was expected of us. We were shocked and bewildered by the behavior of the Khmer Rouge soldiers.

We had never seen anything like it before, although we had been living with war for a long time. They took everything that was dear to us and tried to destroy it. We say tried, because they could not destroy that which is always true and that we know in our hearts. We knew what they were doing was wrong, therefore we were freed from some of the rules of behavior we have, such as always telling the truth. We just followed what our parents and the monks had taught us, always showing respect and humility outwardly and working as hard as we could.

One of the hardest parts was that no matter how hard we tried, we could not get enough to eat. We had to stand and humbly look on while they killed people we knew, people who were dear to us. We had a duty to persevere and survive and just keep on fighting for our lives, because this is the life we have got. But we shouldn’t do harm to any other person while we fight to live. We should try to help each other survive because that is the key, the way to advance up the chain of being. We managed well because we tried to follow these rules. Others who did the same died. We were lucky, we were no better than them – perhaps it was karma from an earlier life, but we owe it to them to go on fighting for life and doing the right thing because it will be repaid in the end, maybe not tomorrow or in this life, but in 1,000 years.”

TEFT 31

VA N N R E NSING

VA N N R E NSING

EFFEKTIV: Marian Asantewah Nkansahs forskningsresultater kan hjelpe smelteverksindustrien med å ta hånd om miljøgiften PAH på en effektiv, lavteknologisk og rimelig måte.

Kort om PAH • Stoffgruppen PAH (polyaromatiske hydrokarboner) består av mange forskjellige forbindelser. Noen er giftige, arvestoffskadelige eller kreftfremkallende. PAH dannes ved all ufullstendig forbrenning av organisk materiale. Aluminiumsindustrien og vedfyring er de største kildene til utslipp av PAH. • PAH-forbindelser brytes ned i varierende grad og kan bioakkumuleres. Flere PAH-forbindelser er meget giftige for vannlevende organismer. Studier har også vist at flere av forbindelsene kan påvirke reproduksjonen hos fisk. der overflaten er hard, men full av porer. Lecabitene er lette og full av luftbobler inni. Leca kommer i mange varianter. Mest kjent er Leca som byggemateriale, men Leca brukes også blant annet som filter for rensing av drikke- og avløpsvann.

Renser PAH med Leca-stein Av og til kan det som er enkelt, være svært så effektivt.

Som når Leca-stein renser vann for miljøgiften PAH. tekst og foto: tor martin lien

Den tungt nedbrytbare miljøgiften PAH (polysykliske aromatiske hydrokarboner) kan føre til kreft og alvorlige fysiske skader. I sin doktoravhandling viser Marian Asantewah Nkansah at menneskeskapte PAH-forbindelser i industrielt utslippsvann kan renses effektivt ved hjelp av nettopp Leca-stein.

I avhandlingen Environmental remediation: Removal of polyciclic aromatic hydrocarbons har Marian Asantewah Nkansah har forsket på metoder for å fjerne PAH i vann. Studien er gjort i laboratorium i liten skala. Metoden som anbefales er både effektiv og rimelig, og egner seg derfor godt til industriskala-forsøk.

32

TEFT

PAH-forbindelsene brytes svært langsomt ned i naturen. Noen av PAH-typene kan føre til kreft, og øyne, nyrer og lever kan skades. PAH står derfor høyt på listen over stoffer som bør renses.

Smelteverk og forbrenning Menneskeskapt PAH kommer mest fra smelteverk og oljeproduksjon. PAH fins overalt i naturen, og dannes gjennom naturlige prosesser, for eksempel gjennom forbrenning – av vedfyring, sigaretter, i eksos, i grillet mat eller i tjærebehandlet materiale, for å nevne noen.

Leca-stein – Lightweight Expanded Clay Aggregates – er brent leire, ofte i kuleform,

Flere rensemetoder er testet Marian Asantewah Nkansah har forsket på flere metoder for å fjerne PAH i utslippsvann.

En metode var varmebehandling i vann – det vil si at vann blir varmet opp til opp mot 400 grader under høyt trykk. En annen metode er rensing med tilsetting av kjemikalier.

Metoden som viser seg å ha best effekt er å bruke Leca-stein, som det PAH-holdige vannet blir ristet i. Dermed fester PAH-forbindelsene seg på Leca-steinene. Forsøkene viser at mer enn 90 prosent av PAH-forbindelsene blir renset ut.

– Leca-metoden er også sikker å bruke, og krever ikke teknologisk know-how, sier Marian Asantewah Nkansah.

Enkel, rimelig og effektiv I tillegg til at Leca-metoden er enkel og effektiv, er det rimelig og enkelt å få tak i Leca på markedet.

Rensingen er temmelig enkel: Utslippsvannet renner gjennom et lag med Leca-kuler. Dermed fester over 90 prosent av PAH-forbindelsene (antracen, fluoren og pyren) seg til overflaten av Leca-kulene.

På fagspråk kalles dette adsorpsjon. («Avsetning av en kjemisk forbindelse som er en

gass eller væske på overflaten av et fast stoff.

Prosessen er et samspill mellom egenskapene til det faste stoffet og det adsorberte stoffet og avhenger av trykket og temperaturen».

– Leca-steinen med adsorbert PAH kan behandles videre enten ved termiske, kjemiske eller ved biologiske metoder, sier Marian Asantewah Nkansah.

Laboratorieforsøkene I laboratoriet har Marian Asantewah Nkansah gjort en lang rekke forsøk for å komme fram til optimal effekt av Leca-adsorpsjonen.

Like blandinger av vann med PAH-forbindelser og Leca-stein er ristet i en shaker.

Blandingen ble testet over forskjellig tid mellom én og 24 timer for å finne når adsorpsjonen er best. Det viste seg at utskillingen var mest effektiv ved en behandling over 21 timer.

Forsøkene ble også gjort med forskjellig styrke på innblandingen av PAH. 4 gram var en limit på hvor stor mengde PAH som kunne blandes inn.

– Innblanding av 0,2 gram PAH og behandling på 21 timer ga en utskilling på i overkant av 70 prosent. En styrke på 4 gram PAH og behandling på samme tid, 21 timer, resulterte i en utskilling på 90 prosent og mer, sier Marian Asantewah Nkansah.

Uansett valg av nedbrytning av det utskilte PAH-materialet – gjennom en biologisk prosess eller gjennom en avansert oksydasjonsprosess (AOP) - har man kontroll det aller meste av miljøgiften som går gjennom Leca-rensemetoden.

Og det er det viktigste.

Fra Ghana til Agder Marian Asantewah Nkansah (33) er fra Nkawkaw i Ghana, der hun arbeider ved Kwame Nkrumah University of Science and Technology. Til Universitetet i Agder kom hun som en av seks Agderstipendiater for fire år siden, finansiert av Aust-Agderog Vest-Agder fylkeskommuner.

Fylkeskommunene ønsker med Agderstipendiatene å bidra til at et bredt spekter av fagmiljøer ved UiA kan forske på regionalt relevante problemstillinger. Styret ved UiA har fordelt de seks ph.d.-stipendene etter et vedtak som bygger på innstillingen fra en programkomité der fylkeskommunene og UiA er representert.

Polysykliske aromatiske hydrokarboner (PAHs) finnes i avfall (vann eller luft) fra flere industribedrifter på Agder. Både for miljøet og for arbeidsplassene er det viktig å finne fram til renseteknologi som kan redusere denne forurensningen. Dette er et område som også inngår i forskningsrådsprogrammet VRI, Virkemiddel for regional FoU og innovasjon, på Agder, het det i begrunnelsen for å tildele ett av Agder-stipendene til Marian Asantewah Nkansah.

TEFT 33

FORSKINGSFORMIDLING

DIS P U TA S E R

Informasjonssystemers rolle i utviklingsland

Effektivisering i mobil kommunikasjon

Kooperativ kommunikasjon i WLAN

Devinder Thapa fra Nepal er den første som disputerer fra UiAs doktorgradsprogram i informasjonssystemer. I avhandlingen har han forsket på hvordan innføring av trådløs informasjons- og kommunikasjonsteknologi har påvirket Myagdi-distriktet i Nepal. Han arbeider i dag som førsteamanuensis ved Luleåuniversitetet i Sverige. Avhandlingens tittel er Exploring the Link between ICT Intervention and Human Development through a Social Capital Lens: The Case Study of a Wireless Project in the Mountain Region of Nepal.

Mens bruken av mobil kommunikasjon øker i høyt tempo, er bånd og frekvenser i det elektromagnetiske spektrum som brukes til overføringene en begrenset naturressurs. Effektiv utnyttelse blir dermed stadig viktigere, viser kinesiske Lei Jiao i sin doktorgradsavhandling, for i fremtidens trådløse kommunikasjonssystemer er det helt nødvendig å finne metoder for å utnytte den begrensede plassen bedre – uten å overkjøre eksisterende brukere.

Lei Jiao disputerer på ph.d.-programmet i Informasjons- og kommunikasjonsteknologi ved Institutt for IKT med avhandlingen Medium Access in Cognitive Radio Networks: from Single Hop to Multiple Hops.

Kooperativ kommunikasjon har i det siste vært et hett tema og har vakt oppmerksomhet både fra akademia og industrien. I et kooperativt kommunikasjonssystem vil de mellomliggende nodene i nettverket hjelpe kildenoden å levere informasjon til destinasjonen. Xin He har skrevet avhandlingen Cooperative Communication in Wireless Local Area Networks: MAC Protocol Design and Multi-layer Solutions. Hun har tatt ph.d-graden i doktorgradsprogrammet Mobile kommunikasjonssystem: Nettverk, sikkerhet og formelle metoder ved UiA. Hun arbeider i dag ved Maritime Communications Partner (MCP) i Arendal.

Fremtidens internett

ERP-systemer i småbedrifter

Grønn mobilkommunikasjon

Selo Sulistyo fra Indonesia disputerter for ph.dgraden i informasjons- og kommunikasjons-teknologi ved UiA 14. september 2012. Han ser på fremtidens internett, der en ser man for seg en sammenslåing av ulike datanettverk - Internet of Things, Internet of People, Internet of Media og Internet of Services - til en felles global IT-plattform med sømløse nettverk. Milliarder av smarte enheter vil kobles til Internett. Dette åpner muligheten for at en enhet kan styre andre enheter og sammen danne en fellesapplikasjon (composite application).

Avhandlingens tittel er Model-driven and Compositional Service Creation in the Internet of Services. Selo Sulistyo er nå ansatt som universitetslektor ved Department of Electrical Enginering, ved Gadjah Mada University i Yogyakarta.

Tsjekkiske Ondrej Zach disputerte i september ved Fakultet for økonomi og samfunnsvitenskaps doktorgradsprogram i informasjonssystemer, med en avhandling om implementering av ERPsystemer i småbedrifter (Enterprise resource planning). I denne har han studert hva som skjer når en liten eller mellomstor bedrift (SMB) tar i bruk ERP-systemer, og hva som bør gjøres for å kunne utnytte systemene maksimalt, både før innføring og i drift.

Samtidig viser avhandlingen at SMB-enes behov for informasjonssystemer er mer nyansert enn den generaliserte karakteristikken av SMBbedrifter. Tilpasninger til den enkelte bedrift og konteksten den opererer i er nødvendig. Now Ondrej arbeider nå som SAP-konsulent i HewlettPackard i Praha.

Ziaul Haq Abbas disputerte i høst på ph.d.programmet i Informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT) ved UiA med avhandlingen Energy Efficiency in Hybrid Mobile and Wireless Networks, der han blant annet foreslår løsninger som kan gjøre hybride mobiler og trådløse nett mindre energikrevende.

34

TEFT

Til landsfinalen i Forskar grand prix Å forske er éin ting. Å formidle resultata er noko heilt anna. Eva Maria Støa og Pål Preede Revheim fekk brynt seg mot dei beste forskarane i landet – i forskingsformidling. tekst: christina thommesen og yvonne kerlefsen foto: tor martin lien

– Det var heilt rått. Dette var verkeleg verdt alle dei timane eg har brukt. Eg vil takke så mykje både ”Truls” og ”Trine”, rettleiaren min og kollegaer som har hjelpt meg med å finpusse presentasjonen, seier Støa.

Pål Preede Revheim frå Universitetet i Agder tok seg også til landsfinalen, med ein presentasjon om framtidig vindkraft. Konkurransen krev grundige førebuingar, og det gir ei nær sagt mental utlading etterpå, slik det gjerne er i store idrettskonkurransar. Revheim var glad for rosen og resultatet i formidlingskonkurransen, men han var også audmjuk.

– Eg kan berre seie tusen takk, sa Revheim då konferansier Styrk Fjærtoft Trondsen spurte korleis han hadde det.

FORMIDLING: Eva Maria Støa ved Høgskolen i Telemark kvalifiserte seg til landsfinalen med forskinga si på samanhengen mellom trening og diabetes type 2. Andreplassen gjekk til Pål Preede Revheim frå Universitetet i Agder med ein presentasjon om framtidig vindkraft.

Forskar grand prix er ein talentkonkurranse for forskarar, som i år blir arrangert for tredje gong.

Det er ein konkurranse der unge forskarar skal formidle forskinga si på ein engasjerande, underhaldande og interessant måte.

Den regionale delfinalen, Forskar grand prix Sør, gjekk av stabelen i Grimstad i september.

Tolv kandidatar med doktorgrad innanfor helse, klima, teknologi, miljøvennlege energiformer, fredsarbeid og nettbruk hos unge presenterte forskinga si for ein fullsett sal.

- Heilt rått Eva Maria Støa ved Høgskolen i Telemark blei best i den regionale delfinalen og kvalifiserte seg til landsfinalen i Tromsø med forskinga si på samanhengen mellom trening og diabetes type 2.

Med seg hadde ho dei levande ”rekvisittane” Truls (Andrew Jenkins) og Trine (Helle Friis Knutzen), som illustrerte korleis kroppen responderer på ulike typar trening. Det var eit verkemiddel som slo an både hos 230 publikummarar – og hos dommarpanelet.

- Utruleg takknemleg I den nasjonale finalen i Tromsø var tolv av dei beste forskarane i landet – til kåring av den beste formidlaren. Deltakarane kom frå forskingsmiljø i Bergen, Oslo, Stavanger, Tromsø, Trondheim, Telemark og Agder Her kom Eva Maria Støa best ut av dei to lokale deltakarane. Støa tok seg heilt til finalen og enda til slutt på ein tredjeplass.

– Dersom vi skal kunne nå ut til folk og vise fram kva vi driv med, må vi kunne formidle forskinga på ein lettfatteleg og engasjerande måte, seier Støa.

– Det har vore vanvettig moro, og eg har lært så mykje undervegs. Eg er utruleg takknemleg for at eg fekk vere med, og er lykkeleg over resultatet, fortel Støa.

Norges beste forskingsformidlar for 2012 blei Kajsa Møllersen fra Universitetet i Tromsø .

Ho haldt det underhaldande foredraget «CSI – Cancer Scene Investigation», om forsking på føflekkreft.

TEFT 35

FOR SK ING F R Å HØ G S K OLE N I T E LE M AR K

FOR SK ING F R Å HØ G SKOL E N I T E L E M A R K

KONTROLL: Kåre Fosstveit deltar i studiet om trening og diabetes type 2. Forskar Eva Maria Støa ser på korleis kroppen brukar karbohydratar og feitt under moderat intensitet, 70 prosent av makspuls.

Kampen mot overvekt Stadig færre av oss er fysisk aktive. Det gir ein kraftig auke i overvekt og diabetes. Forsking tyder på at enkle grep kan gi store helsegevinstar. tekst: christina thommesen foto: sondre steen holvik

Berre éin av fem vaksne når opp til tilrådinga frå Helsedirektoratet om minst 30 minutt med fysisk aktivitet per dag.

– I løpet av 15 år er vi blitt fem kilo tyngre.

Over halvparten av norske 40-åringar er i dag overvektige, og 350.000 nordmenn lever med diabetes type 2, ifølgje doktorgradsstudenten Eva Maria Støa frå Høgskolen i Telemark.

I eitt år har ho forska på samanhengen mellom treningsintensitet og diabetes 2. Langtidsstudien som spenner over to år, har som mål å kartleggje trening og treningsintensitet, og korleis treninga påverkar både fysisk form, blodsukkernivå, kroppssamansetjing og liknande.

Foreløpige resultast av forskinga tyder på at trening med høg puls i staden for moderat puls kan gi store helsegevinstar.

– Studien er i gang enno, så det er det litt tidleg å konkludere. Men etter dei første 12 vekene med treningspåverknad for personar med diabetes type 2, fann vi at trening med høg puls gir betre effekt på det maksimale oksygenopptaket og reduserte blodsukkerverdiar, medan trening med låg til moderat puls ikkje gjorde det, seier Støa.

36

TEFT

Vi er mindre aktive Overvekt, arv og kosthald er saman med mangel på fysisk aktivitet viktige årsaker til type 2-diabetes.

Dei fleste menneske som har diabetes, har type 2-diabetes, opplyser Diabetesforbundet.

Type 2-diabetes er ein sjukdom som gjer at sukkerinnhaldet i blodet er høgre enn normalt, noe som kjem av mangel på hormonet insulin og redusert følsemd for dette hormonet. Talet på menneske som utviklar sjukdommen, aukar over heile verda.

Det er gjennomført ein del studiar som tek for seg verknaden av treningsintensitet blant ulike grupper, frå toppidrettsutøvarar til utrena, også blant ulike diagnosegrupper som hjartesviktpasientar, men for personar med diabetes type 2 er det få intensitetsstudiar å finne.

– Resultata frå desse studiane tyder på at det er dei same treningsprinsippa som går att, uavhengig av om du er eliteutøvar eller utrena. Dersom du skal ha god effekt av treninga, må du ha ei viss treningsmengd i veka med høg puls. Tida ein bruker på trening, er sjølvsagt ulik, men

AUKAR: Talet på menneske som utviklar type 2diabetes aukar over heile verda.

TEFT 37

FOR SK ING F R Å HØ G SKOL E N I T E L E M A R K

FOR SK ING F R Å HØ G S K OLE N I T E LE M AR K

NYTTIG KUNNSKAP: Det handlar om å auke kompetansen når det gjeld korleis fysisk aktivitet kan utnyttast meir effektivt både i førebygging og behandling av diabetes type 2.

auka oksygenopptak viktig i seg sjølv for å gi betre helse.

– Tidlegare forsking har vist at kondisjonstrening med høg intensitet gir betre effekt på oksygenopptaket enn kondisjonstrening med låg til moderat intensitet. Vi veit framleis lite om korleis treningsintensiteten påverkar blodsukkernivået hos personar med diabetes type 2.

GUNSTIG EFFEKT: Når vi trenar regelmessig, blir cellene i kroppen flinkare til å ta opp sukkeret frå blodårene. Trening kan dermed hjelpe kroppen til å regulere blodsukkernivået, og det kan ha gunstig effekt på blodsukkernivået hos personar med diabetes type 2.

prinsippa er like, seier Støa.

I første del av diabetesstudien blei det gjennomført testar før og etter ein 12 vekers treningsperiode. To av dei viktigaste variablane som blir testa, er maksimalt oksygenopptak og langtids blodsukkernivå, men også feittomsetning, kroppssamansetjing, blodtrykk og anna.

– Vi hadde to treningsgrupper, den eine trena med låg til moderat intensitet, altså 65–75 prosent av maksimal puls, medan den andre trena med høg intensitet, 85–95 prosent av maksimal puls, seier Støa.

Medan resultata så langt tyder på at trening ved høg intensitet gir størst helsegevinst, er Støa av38 TEFT

ventande med å trekkje ein endeleg konklusjon.

– Studien er i gang enno, så det er litt for tidleg å seie noko klart om effekten. Det er som sagt gjort få intensitetsstudiar for denne gruppa, men i dei som har liknande forskingsprotokoll, er resultata litt sprikjande. Nokre studiar viser at låg til moderat intensitet kan ha tilsvarande effekt på blodsukkernivået, medan andre indikerer det same som i studien vår, seier Støa.

Maksimalt oksygenopptak – Den viktigaste testen vi gjer når vi skal måle kondisjon, er å måle det maksimale oksygenopptaket, som seier noko om hjartet si evne

til å pumpe blod, og dermed oksygen, rundt i kroppen, seier Støa, som påpeiker at ein ikkje nødvendigvis er overvektig om ein har diabetes type 2, samtidig som vi veit at overvekt aukar risikoen for å utvikle sjukdommen.

– Men ein viktig faktor som knyter desse to gruppene saman, er nettopp energiomsetninga.

Ein person med høgt oksygenopptak kan gjere eit større arbeid, altså ha høgre energiomsetning enn ein person med lågt oksygenopptak.

Lågt maksimalt oksygenopptak gir større risiko for å utvikle ulike livsstilssjukdommar – studiar mellom anna frå USA har vist at det er den største risikofaktoren for tidleg død. Dermed er

Livsviktig – Fysisk aktivitet blir tilrådd både for å førebyggje og behandle livsstilssjukdommar. Kan den fysiske aktiviteten gjerast meir effektiv?

– Eg trur svaret er ja. For eksempel har berre 20 prosent av dei som har vore med i eit vektreduksjonsprogram, greidd å halde på vektreduksjonen etter eitt år, og stadig fleire utviklar diabetes type 2. Eg trur vi har meir å hente på å bruke fysisk aktivitet meir effektivt i både førebygging og behandling av ulike livsstilssjukdommar, slik at vi heller kan redusere bruken av medisin, seier Støa.

– Når vi trenar regelmessig, blir cellene i kroppen flinkare til å ta opp sukkeret frå blodårene.

Trening kan dermed hjelpe kroppen til å regulere blodsukkernivået, og det kan ha gunstig effekt på blodsukkernivået hos personar med diabetes type 2, forklarer ho.

I neste fase av den toårige diabetesstudien vil deltakarane få høve til sjølv å velje korleis dei skal halde fram med å trene, medan Støa og resten av teamet vil kartleggje treninga. Dei same testane blir gjennomførte på nytt etter 6 månader, 12 månader og 2 år.

– Dersom det skulle vise seg at dei endelege resultata avdekkjer ein årsakssamanheng mel-

lom maksimalt oksygenopptak og blodsukkernivå, vil det vere svært viktig for korleis ein bruker fysisk aktivitet i førebygging og behandling av diabetes type 2.

– Basert på tidlegare undersøkingar, og i og for seg uavhengig av kva vi kjem til å finne i diabetesstudien, er det store gevinstar å hente ved å auke det maksimale oksygenopptaket. Det gjer vi best ved å trene på høg intensitet, seier Støa.

Førebyggje og behandle Helsedirektoratet tilrår å setje av 30 minutt til moderat fysisk aktivitet kvar dag. Dersom du skal få meir utbytte av treninga, bør nokre av treningsøktene utførast med høgre intensitet.

85–95 prosent av den maksimale pulsen i 10 minutt, to gonger i veka, er svært bra.

–Sidan 10 minutt er litt lenge i eitt strekk, kan det vere lurt å gjennomføre treninga som intervall, for eksempel 4 x 4 minutt. Vanlegvis ser vi at ein greier å vere oppe på denne intensiteten i cirka 10 minutt i løpet av ei slik økt, seier Støa.

Sidan studien av samanhengen mellom treningsintensitet og diabetes type 2 er ein av få innanfor forskingsområdet, meiner Støa at det vil kome fleire liknande studiar.

– Det handlar om å auke kompetansen når det gjeld korleis fysisk aktivitet kan utnyttast meir effektivt både i førebygging og behandling av diabetes type 2. Derfor vil alle personar som arbeider med unge, vaksne og eldre med denne diagnosen og andre livsstilsrelaterte sjukdommar, ha nytte av denne kunnskapen. Fysisk aktivitet kan nemleg vere ein svært effektiv medisin, seier Støa.

Kostråd: I 2011 lanserte Helsedirektoratet dei nye norske kostråda.

• Meir plantebasert kosthald, med mykje grønsaker, frukt, bær, fullkorn og fisk, og mindre mengder med raudt kjøt, salt, tilsett sukker og energirike matvarer.

• Balanse mellom energiinntak og energiforbruk.

• Minst fem porsjonar med grønsaker, frukt og bær kvar dag.

• Minst fire porsjonar fullkornsprodukt kvar dag.

• Fisk tilsvarande 2–3 middagsporsjonar i veka.

• Magre meieriprodukt bør vere ein del av det daglege kosthaldet.

• Vel magert kjøt og magre kjøtprodukt, og reduser inntaket av raudt kjøt og tilarbeidd kjøt.

• Vel helst matoljar, flytande margarin eller mjuk margarin.

• Vatn for å dekkje ein stor del av væskebehovet.

• Avgrens inntaket av salt.

• Kosttilskot kan vere nødvendig for å sikre næringsstoffinntaket for nokre grupper i befolkninga.

• Det bli tilrådd at alle er i fysisk aktivitet i minst 30 minutt – kvar dag.

Kjelde: Helsedirektoratet

TEFT 39

Returadresse: Formidlingsavdelinga UiA, Postboks 422, 4604 KRISTIANSAND

B FULL KONSENTRASJON: Unge forskarar lagar sitt eige slim.

Frรฅ Forskingsdagane i Grimstad i haust.

(Foto: Oskar Lambertsson Bjรถrk )

www.uia.no