hva er HINDUISME

9788215010670.qxd:omslag1

09-11-09

10:47

Side 1

35

HINDUISME

Knut A. Jacobsen (f. 1956) er professor i religionsvitenskap ved Universitetet i Bergen og Norges fremste ekspert på religioner og religiøst liv i India. Han har skrevet bl.a. Hinduismen, Buddhismen, Prakrti in Samkhya-Yoga, Kapila og Hyllest til Gudinnen.

ISBN 978-82-15-01067-0 9

788215 010670

Knut A. Jacobsen

Universitetsforlaget har utfordret noen av Norges fremste fagformidlere til å gi svar på krevende spørsmål. hva er-bøkene er velskrevne introduksjoner som gir begynneren stimulerende møter med ukjente tema, og den viderekomne nye perspektiver.

hva er

hva er Hinduismen er en del av norsk virkelighet. Hinduismen er verdens tredje største religion og er en del av globale og flerreligiøse sammenhenger vi daglig forholder oss til. Hinduismen er – med sin åpenhet for hellighet – en pluralistisk, inkluderende og grunnleggende tolerant religion. I denne velskrevne og personlige introduksjonen legger forfatteren vekt på regionale tradisjoner, hellig geografi, gudinneforestillinger, guruen samt religion som noe mennesker gjør. hva er HINDUISME gir en forståelse av denne religionens mange unike bidrag til menneskehetens religiøse fellesarv.

hva er

HINDUISME Knut A. Jacobsen

Hva er menneskerettigheter.indd 6

18.08.2010 09:57:08

hva er hinduisme

Universitetsforlaget har utfordret noen av Norges fremste fagformidlere til å gi svar på krevende spørsmål. hva er-bøkene er velskrevne introduksjoner som gir begynneren stimulerende møter med ukjente tema, og den viderekomne nye perspektiver.

har utkommet: hva er angst: Paul Moxnes hva er biologi: Dag Olav Hessen hva er etikk: Arne Johan Vetlesen hva er eu: Kristian Sarastuen og Anders Ystad hva er filosofi: Lars Fr. H. Svendsen hva er fundamentalisme: Torkel Brekke hva er fysikk: Gaute Einevoll hva er geografi: Arild Holt-Jensen hva er helse: John Gunnar Mæland hva er hinduisme: Knut A. Jacobsen hva er hukommelse: Pål Johan Karlsen hva er idéhistorie: Trond Berg Eriksen hva er innvandring: Grete Brochmann hva er internett: Gisle Hannemyr hva er islam: Kari Vogt hva er klima: Erik Kolstad og Øyving Paasche hva er kosmos: Øystein Elgarøy hva er kreativitet: Geir Kaufmann hva er krig: Øyvind Østerud hva er kristendom: Halvor Moxnes hva er kropp: Gunn Engelsrud hva er litteraturvitenskap: Erik Bjerck Hagen hva er makt: Fredrik Engelstad hva er medievitenskap: Espen Ytreberg hva er medisin: Edvin Schei hva er menneskerettigheter: Njål Høstmælingen hva er psykologi: Carl-Erik Grenness hva er religion: Ingvild Sælid Gilhus og Lisbeth Mikaelsson hva er sakprosa: Johan L. Tønnesson hva er sosialantropologi: Thomas Hylland Eriksen hva er sosialt arbeid: Irene Levin hva er sosiologi: Pål Repstad hva er språk: Helene Uri hva er tillit: Harald Grimen

www.hvaer.no

Knut A. Jacobsen

hva er HINDUISME

universitetsforlaget

© Universitetsforlaget 2009 ISBN 978-82-15-01067-0 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med rettighetshaverne er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

Henvendelser om denne utgivelsen kan rettes til: Universitetsforlaget AS Postboks 508 Sentrum 0105 Oslo www.universitetsforlaget.no Forfatteren har mottatt støtte fra Det faglitterære fond.

Omslag: Vibeke Jerkaas, GRIFF Kommunikasjon AS Forfatterfoto: Fotoavdelingen, Universitetet i Bergen Sats: Rusaanes Bokproduksjon AS Trykk og innbinding: AIT Otta AS Boken er satt med: Minion Pro 9,5/13,5 Papir: 90 g Munken Print Elk 1,5

Innhold

Innledning 7 kapittel 1 Om ordet hinduisme 11 kapittel 2 India, Vesten og hinduismen 22 kapittel 3 Regionale tradisjoner: Uttar Pradesh og Gangesdalen 36 kapittel 4 Regionale tradisjoner: tamilhinduismen p책 Sri Lanka 53 kapittel 5 Helligstedstradisjoner 73 kapittel 6 Gudinnetradisjoner 91

6

hva er hinduisme

kapittel 7 Guru og visdom 107 kapittel 8 Ritualer 125 Litteratur 137 Noter 141 Register 145

1 de blinde menn og elefanten

7

Innledning

Hinduismen er den tredje største av verdens religioner, den største religionen i stormakten India og er utbredt i Sør- og SørøstAsia. India har vært og er et av verdens viktigste laboratorier for religion; religion har gjennomsyret kulturen og samfunnet, og mange av de mest sentrale elementer i menneskehetens religiøse verdensarv kommer fra India. To av verdensreligionene, hinduismen og buddhismen, og to andre religionshistorisk betydningsfulle religioner, jainismen og sikhismen, har oppstått og utviklet seg her. Indias mystikk har forundret Vesten i over to tusen år.

For mange utenforstående er hinduismen noe merkelig uforståelig, men også tiltrekkende og fascinerende – flygende yogier, hellige kuer, forunderlige ritualer, Gandhis ikkevold og voldelige hindunasjonalister.

Hinduismen er en del av globale og flerreligiøse sammenhenger vi daglig forholder oss til. Det bor hinduer i de fleste land i verden, mange tusen også i Norge. Hinduismen er en del av norsk virkelighet. Hindutemplene i Norge får ukentlig besøk av skoleklasser, og jeg er flere ganger blitt kontaktet av styret for det største hindutempelet i Norge, tempelet til tamilene fra Sri Lanka

8

hva er hinduisme

Sivasubramanyar Alayam i Oslo, som fortviler over hva skolebarn og lærere i Norge etter deres erfaring tror om hinduismen. Spørsmål til tempelledelsen fra lærere og elever handler, ifølge styret, mest om kuer og kaste. Disse er antakelig fremdeles gjengangere i folks forestillinger om hinduismen og i skoleundervisningen. En parallell ville være om juletrær og den europeiske middelalders føydalsamfunn ble sett på som kjernen i kristendommen. Eller om det ble pekt på som et hovedtrekk ved norsk kultur at nordmenn ikke spiser hunder. Er det fordommer som ligger bak, misforstått religionskritikk eller bare uvitenhet? Styret i hindutempelet tror på likhet, det tenker ikke på kaste som en del av religionen, og er ikke veldig opptatt av dyr, ikke engang kuer. Så hvis jeg skal lansere et første prinsipp for å forstå hinduismen: Glem kuer og kastesystemet for en stund. Det som er sentralt religiøst sett for hinduene i dag, og som hinduene i Norge gjenkjenner som sin tradisjon, kan heller danne utgangspunkt. Mange hinduer i Norge ser på ritualer, toleranse, likhet, visdom, guddommelig mangfold og åpenhet for at det guddommelige kan manifestere seg overalt og på overraskende nye måter som sentrale verdier i hinduismen. Religioner er prosesser og ikke fasttømrede systemer. Hinduismen er en levende religion, og det betyr at det er hinduene selv som bestemmer hva hinduismen i dag og i morgen skal være, i den forstand at det er hva hinduene gjør, tenker, tror og skriver, som utgjør hinduismen til enhver tid. Hinduismen er deres religion, ikke religionsforskernes eller religionslærernes.

Levende religioner bør presenteres på en slik måte at mange av dem som identifiserer seg med dem, kjenner seg igjen, og i beste fall også slik at de kan lære noe av fremstillingen. Også kunnskapen om hva hinduer har trodd på i tidligere århundrer, det vil si hinduismens historie og de historiske, sosiale og kulturelle sammenhenger, bør formidles til offentligheten i dialog med hinduer.

Det er mange ulike hinduistiske syn både på nåtiden og forti-

innledning

9

den, og respekt for dette mangfoldet er en del av kunnskapen om hinduismen. Å presentere religion for allmennheten er et stort ansvar. Det er også annerledes å presentere en minoritetsreligion enn den religion som dominerer i ens egen kultur. I en flerreligiøs verden fungerer kritikk av minoriteters religioner eller religioner fra andre verdensdeler helt annerledes enn kritikk av den religionen som dominerer i ens egen kultur.

Da jeg ble spurt om jeg kunne tenke meg å skrive hva er HINDUISME, nølte jeg litt, for jeg hadde allerede skrevet en omfattende historisk monografi om hinduismen (Hinduismen, Pax 2003), den første i sitt slag på norsk. Jeg hadde også skrevet delen om hinduismen i boken Hinduismen og buddhismen (Høyskoleforlaget 1999). I den boken hadde jeg lagt hovedvekt på hellige fortellinger og ritualer. Jeg ville ikke gjenta det jeg hadde skrevet i disse to bøkene. Da jeg takket ja, var ikke formålet å gi en historisk innføring i hinduismen, eller å gi en oversikt over alle dens dimensjoner, men å bidra til at noen av de mange fordommene og vrangforestillingene om hinduismen som fremdeles svirrer omkring, svekkes og forsvinner. Selv om religioner er konservative, er de i stadig forandring. Da er det også viktig at vår forståelse av dem forandres, og at kunnskapen ikke blir hengende igjen i fortiden. Jeg så også en mulighet til å komme til en foreløpig konklusjon om hva hinduismen er etter å ha studert religionen i mange tiår, og å presentere noen av de temaene jeg har vært spesielt opptatt av, og som er så sentrale for hinduismen at det lar seg forsvare at de presenteres i en bok med en så ambisiøs tittel som hva er HINDUISME. Disse hensynene strukturerer boken. Jeg vil i de første fire kapitlene presentere en måte å forstå hinduismen på der jeg er opptatt av at religion må knyttes til lokalitet og geografiske regioner. Måten hinduismen presenteres på i lærebøker er ofte helt misvisende. Deretter har jeg valgt ut fire temaer: hellig geografi, monoteistiske forestillinger om Gudinnen, guruen og

10

hva er hinduisme

religion som noe mennesker gjør. Jeg håper dette vil gi et balansert syn på en av menneskehetens aller største og viktigste religiøse tradisjoner.

innledning

11

kapittel 1

Om ordet hinduisme Hvorfor skal vi i det hele tatt interessere oss for hinduismen? Et svar på dette spørsmålet, og et godt nok svar i seg selv, er selvfølgelig at hinduismen er den største religionen i verdens nest folkerikeste land, India. Dette landet er forventet å gå forbi Kina innen et par tiår som verdens folkerikeste. Indias økonomi er stor, og det er også sannsynlig at landet innen et par tiår vil bli verdens nest største økonomi. India er i tillegg en kulturell supermakt. Film, litteratur, musikk, kunst, design, tekstiler, mat, yoga og dans er noen av eksportproduktene.1 Litt under 20 % av menneskeheten identifiseres med hinduismen. Den oppsto utenfor den religionshistorien de fleste i Norge kjenner best, den som inkluderer de tre vestlige søsterreligionene jødedommen, kristendommen og islam. Religionshistorisk er derfor hinduismen ytterst interessant. Den bygger på andre forutsetninger og viser en annen utvikling. På sitt beste er hinduismen en pluralistisk, inkluderende og grunnleggende human religion. Hinduismen har gitt mange av de ypperste bidrag til menneskehetens religiøse fellesarv, slik som religionsfilosofi, meditasjonstradisjoner, forestillingen om et guddommelig selv, analysen av materien, kunst, musikk, yoga, gudinneforestillinger, hellig geografi, enhet i mangfold og en unik rituell forståelse av verden.

12

hva er hinduisme

Ordet hinduisme Ordet «hinduisme» ble skapt av europeere som ville forstå religionen i India. Kristne brukte ordet først, men hinduene har adoptert ordet som navnet på sin religion. Ordet hinduisme var i vanlig bruk blant europeere i Bengal i India så tidlig som på 1780-tallet. Ordet «Hinduism» overtok da for begrepene «the Hindoo religion» og «the Hindoo creed».2 I søreuropeiske språk ble ordet «hindu» brukt i religiøs betydning i hvert fall så tidlig som i 1649.3 Historien til ordet «hindu» er velkjent. Ordet var først brukt av iranerne for folk som bodde øst for elven Indus.

Det var et geografisk begrep. Etter at muslimer også hadde begynt å bosette seg der, ble det skilt mellom muslimer og hinduer.

I århundrene fra 1200-tallet ble Nord-India styrt av muslimske herskere. Under rivaliseringen mellom muslimer og hinduer i perioden mellom 1200 og 1500 utviklet hinduene en bevissthet om at de hadde en felles religiøs tradisjon. Tradisjonen var basert på familielikhet med et mangfold av rituelle praksiser og religiøse forestillinger uansett hvilken sekt, kaste eller teologisk skole de tilhørte.4 Mange av de sentrale elementene som er en del av hinduismen i dag, var på plass allerede rundt 500 e.v.t. Ordet hinduisme er altså en konstruksjon, men det som ordet betegner, er eldgamle religiøse tradisjoner.

Enhet og mangfold Flere tidlige reisende til India trodde på bakgrunn av det de observerte at hinduismen var en enhetlig prestekontrollert religion. Tidlige jesuittiske misjonærer som dro til India, hadde en forestilling om at det fantes en indisk religion, og skrev om den som «religionen til inderne» og «det indiske læresystemet». De jesuittiske misjonærene med Robert de Nobili (1557–1656) som

1 om ordet hinduisme

13

den fremste, forsto at det var et enormt mangfold i ritualer og forestillinger, men i økende grad begynte de å tro at mangfoldet var et mangfold innenfor et enkelt religiøst system. De indiske informantene fremstilte også mangfoldet på denne måten. I et brev den første protestantiske misjonæren til India, Bartholomäus Ziegenbalg (1682–1719), mottok fra en sørindisk informant, ble dette bekreftet: «Vishnuittene tror at Vishnu er det høyeste vesen, og shivaittene tror at Shiva er det høyeste vesen, men begge disse to er egentlig en og samme.» Og informanten fortsatte: «Den tilbedelse og de ofringer som shivaittene bringer til Shiva er de samme som vishnuittene bringer til Vishnu. Alt dette foregår til ære for det ene guddommelige vesen, selv om navnene, bønnene, ytre seremonier og ordbruk er forskjellig.»5 Mange hinduer var bevisste på at selv om de tilba ulike guder, så var det bak mangfoldet av guder egentlig ett og samme guddommelig vesen. Dette guddommelige vesen hadde ulike tilsynekomster, men bak disse lå det en enhetlig guddom til grunn. Religiøse tradisjoner med mange guder har et annet forhold til religionspluralitet enn monoteistiske religioner. I hinduismens tekster opptrer Shiva, Vishnu, Gudinnen og mange andre guder i de samme fortellingene.

Hinduismen er en stedsorientert religion med omfattende pilegrimstradisjoner til hellige steder. Også hinduenes forståelse av helligsteder viser at mange forsto at en enhetlig guddom lå til grunn for mangfoldet av guder. Fra det 12. til det 17. århundre komponerte noen brahminske lærde flere svært lange tekster om helligsteds- og pilegrimsinstitusjonen. Disse tekstene, kalt nibandhaer, inneholder lange tekstutdrag fra hinduismens lovtekster (dharmatekster) og fortellingstekster (Mahabharata, Purana-tekstene), med forfatternes tolkninger og kommentarer. Disse tekstene beskriver frelseskraften på ulike helligsteder i India. Det kommer tydelig frem at forfatterne av tekstene forestiller seg at det er den samme frelseskraft til stede på alle helligsteder tilegnet Gudinnen,

14

hva er hinduisme

Shakti eller Mahadevi, og gudene Shiva og Vishnu. Dette sees på som en enhet. Tekstene insisterer på at de mange ulike navnene på gudinnene alle refererer til den ene Gudinne, at Shiva tilbes under mange forskjellige navn, og at så også er tilfelle med Vishnu. Den samme frelseskaft finnes på alle stedene, uansett hvilken guddom de er tilegnet. Men det er verd å merke seg at ingen helligsteder til muslimer, buddhister eller kristne er beskrevet i disse tekstene.

Det er med andre ord en klar forståelse av at hinduene danner en religiøs tradisjon atskilt fra buddhismen, islam og kristendommen.

En viktig grunn til at enheten utviklet seg, var også at pilegrimer fra hele India kom til de viktigste pilegrimsstedene, og de kunne se at ritualene var like på de forskjellige stedene.

Når det gjelder religionens frelsesaspekt, er det stor toleranse i hinduismen. «En dialog mellom en kristen og en hindu om religion», som en italiensk misjonær i Nord-India skrev, begynner med at han gjengir et hinduistisk standpunkt som slår fast at ulike religioner er forskjellige veier til det samme målet: «Hvis hver av oss følger vår egen religion, vil vi begge komme til Paradis. Hvorfor? Fordi Gud ga Purana-tekstene til hinduene. Han ga Koranen til muslimene. Og han ga Bibelen til de kristne.» Og han fortsetter: « Derfor, hvis vi alle holder oss til vår religion, vil vi alle komme til Paradis. Som det er mange veier til byen Patna, er det forskjellige veier til Paradis.»6 Religionsforskeren David Lorenzen kommenterer at dette ikke har hindret religionsinspirert vold mellom religioner og sekter, selv i oldtidens India, men toleranse for religiøs forskjell har i mye større grad vært den historiske normen i India enn i Europa.7 Selv om ordet hinduisme har vært gjenstand for en faglig debatt de siste tiår, er uansett de religiøse tradisjonene ordet brukes om mye eldre enn ordet selv. Flere av de religiøse former som ordet hinduisme refererer til, har eksistert i kanskje fire tusen år eller lenger i India og Sør-Asia. At tradisjonene er eldre enn ordet, er

1 om ordet hinduisme

15

i seg selv ikke et problem. Men enkelte har hevdet at før ordet ble dannet, var det ingen enhet blant de tradisjoner i India i dag som går under navnet hinduismen, og at derfor navnet egentlig ikke refererte til en homogen tradisjon. Enheten var konstruert av vestlige lærde og deretter overtatt av indiske lærde. Hinduismen er ikke én religion, hevdet noen, men mange.8 Opphavet til en enhetlig hinduisme skyldes, ifølge disse, en misforståelse skapt av begrepet hedendom. Ifølge denne teorien hadde kristendommen en idé om at det var fire religioner i verden: kristendom, jødedom, islam og hedendom. De begynte så å skille mellom ulike typer hedendom, og indisk hedendom var en av disse. På 1800-tallet, ifølge denne teorien, ble indisk hedendom skiftet ut med hindu i det engelske språket. Hinduisme ble så konstruert ved å legge til -isme. Ifølge denne teorien er hinduismen skapt av kristendom og kolonialisme. Bak en slik teori ligger historiske forenklinger og en historisk grunnhet som ikke klarer å se lenger tilbake enn til kolonitiden. En hinduistisk religiøs identitet er flere hundre år eldre enn kolonialismen. Allerede den religiøse dikter og mystiker Kabir (1398–1448) brukte betegnelsen hindu slik vi i dag forstår den.9 Enkelte har til og med hevdet at fordi hinduismen er så forskjellig fra kristendommen (eller egentlig protestantismen), burde forskere slutte å bruke ordet religion på hinduismen.10 Påstander av denne typen er tabloide og får derfor ofte stor oppmerksomhet i kretser som liker å forenkle. Men oppmerksomheten sier mer om tabloidisering av vitenskapen enn om riktigheten i utsagnet. Utsagnet er et uttrykk for en feiltolkning, for det følger ikke logisk at fordi hinduismen er forskjellig fra kristendommen, er ikke hinduismen en religion. Det følger logisk bare hvis vi lar kristendommen definere hva religion er. Men selv da trenger ikke utsagnet være riktig. Er handlingen til en hindu som utfører et tilbedelsesritual for guden Shiva i et tempel i byen Varanasi så vesensforskjellig fra en katolsk messe at hinduens gudstilbedelse

16

hva er hinduisme

ikke skulle være religion? Da er religion definert så snevert og besynderlig at begrepet blir uinteressant.

Religionsforskeren Wilfred Cantwell Smith argumenterte i sin bok Meaning and End of Religion (1961) for at de store verdensreligionene med sine læresetninger og trosformularer var produkter av det 18. og 19. århundret og ikke var typisk for hvordan folk oppfattet sin tradisjon tidligere. Religion har mer å gjøre med personer enn med doktriner og filosofiske abstraksjoner, mente han. Det er selvfølgelig riktig. Religionene slik de fremstår i dag, er preget av det 18. og 19. århundre. Det var i disse århundrene også begrepet hinduisme vant frem som benevnelse på de religiøse tradisjoner vi i dag kaller hinduismen. Men en gjenstand blir ikke til ved at den får en betegnelse. Hinduismen er ikke et produkt av det 18. og 19. århundre i Europa, men det er spesielle måter å forstå de religiøse tradisjoner som omfattes av ordet hinduisme på, som er resultat av religionsforståelsen i Europa på denne tiden. Ordet hinduisme, slik religion ble oppfattet i det 18. og 19. århundre i Europa, ga inntrykk av at man med hinduisme mente et sett med felles doktriner. Forestillingen om at religion er doktriner, bygget på en spesiell forståelse av religion. Religioner er sammensatt av mange dimensjoner, slik som den narrative, rituelle, sosiale, etiske, læremessige, materielle og det opplevelsesmessige, og ingen av disse er mer grunnleggende enn andre. Dimensjonene kan ha ulik betydning i ulike religioner. Religion er en vitenskapelig komparativ kategori, og bare en av mange som brukes for å sammenligne samfunn. Begrepet religion er et analytisk redskap, en måte å abstrahere kultur og samfunn på, ikke en naturskapt kategori.

Hinduismen er ikke av den typen religion som har en stifter eller en hellig bok, og er heller ikke blant de religioner som har en kirkeorganisasjon eller et sett med doktriner. Den er en mosaikk som er blitt til ved at stadig større områder er blitt integrert i religiøse nettverk. Disse religiøse nettverkene har hatt noen

1 om ordet hinduisme

17

overordnete prinsipper, slik som ritualer, forestillinger om hellige steder, sanskrit som et av de hellige språkene, åpenhet for at det guddommelige viser seg i et mangfold av individuelle guder og former, at mange veier fører til det samme mål, og i det hele tatt en åpenhet for mangfold.

Begrepet hinduismen og forståelsen av religion som et sett doktriner ga opphav til religiøse bevegelser i India som forsøkte å konstruere en hinduisme som en logisk sammenhengende lære etter modell av kristne protestantiske retninger. Ram Mohan Roy (1774–1833) prøvde å lage en logisk sammenhengende hinduistisk lære ved å utelukke det meste av hinduenes religiøse praksis og ved å definere tekstgruppen Upanishadene som hinduismens essens. Swami Vivekananda (1863–1902) gjorde det samme, men mente at yoga var hinduismens mest høyverdige side og dens kjerne. Andre som prøvde å uttrykke hinduismen som en koherent filosofi og et sett med doktriner, valgte Bhagavadgita som sin filosofiske tekst. Disse bevegelsene og personene er en viktig del av hinduismens moderne historie, men det var ikke de som skapte hinduismen. Å argumentere for det, er like besynderlig som å hevde at en astronom som oppdager en planet, også er skaperen av den planeten. Utbredelsen av hinduismen kan best forstås gjennom en analyse av hvordan den brahminske kjernetradisjonen fra tiden rundt vår tidsregnings begynnelse integrerte stadig større geografiske områder i Sør-Asia i sin rituelle tradisjon (se kapittel 5), ikke gjennom en navlebeskuende analyse av europeisk idéhistorie, slik det var en tendens til i deler av forskningen for noen år siden.

Regioner, helligsteder, gudinner og visdom Hinduismens regionale utforminger er knyttet til et mangfold av ulike språk og kulturer. Det betyr for eksempel at guder og gudin-

18

hva er hinduisme

ner kan ha forskjellige navn i ulike områder, selv om de identifiseres med guddommelige skikkelser med panindisk utbredelse.

Ulike regionale guder kan også ha blitt forbundet fordi de har hatt lignende egenskaper. Integreringen i religiøse nettverk har ført til at noen trekk er blitt panindiske, mens andre har forblitt regionale. Selv om noen elementer av hinduismen er mer utbredt enn andre, slik som for eksempel forestillingene om gjenfødsel, karma, frelse (moksha) fra gjenfødsel og troen på et evig selv (atman), og tilbedelsesritualet (puja) med bruk av blomster og ild, har ikke hinduismen egentlig noen kjerne bakenfor de regionale tradisjonene (se kapittel 3 og 4). Kunnskap om den levende hinduismen bør derfor ideelt sett formidles sammen med kunnskap om de regionale tradisjonene i Sør-Asia. Hinduismens historie vil kanskje i fremtiden skrives som en historie om regionene og de regionale religiøse tradisjonene. Flertallet av hinduene i Norge er tamiler med røtter i Sri Lanka. De utgjør over 70 % av hinduene i Norge (se kapittel 4). Forhold som kan være viktige for hinduer i for eksempel den indiske delstaten Uttar Pradesh eller delstaten Rajasthan, kan være av minimal betydning for tamilene på Sri Lanka. Dette betyr ikke at tamilhinduismen på Sri Lanka avviker fra «den egentlige hinduismen» eller «den normale hinduismen», for en hinduisme bakenfor de regionale tradisjonene eksisterer ikke annet enn som en lærebokabstraksjon. I den moderne tempelhinduismen i diaspora har forenklede tolkninger også blitt mer vanlig. Dette er en del av integrasjonsprosessen som har samlet hinduismens mosaikk.

Helligsteder og pilegrimsferd var en viktig faktor for utviklingen av de regionale tradisjonene. Fortellinger om gudenes og gudinnenes handlinger foregikk ikke i en annen verden eller i en fjern himmel, men ifølge hinduismen fant de sted her i vår verden, og særlig i India. India er derfor dekket av helligsteder forbundet med hellige fortellinger. Fortellinger om asketers

1 om ordet hinduisme

19

vandringer har også lagt grunnlag for et nettverk av helligsteder.

Mange av helligstedene ligger ved vann, særlig elver, fordi vann er av sentral rituell betydning i hinduismen. Flere er også knyttet til fjell og huler. I hinduismen er helligsteder ofte forbundet med spesielle naturfenomener. Disse helligstedene har lagt grunnlag for en omfattende pilegrimstrafikk, og hele byer er vokst opp rundt de viktigste pilegrimsstedene. Hinduenes åpenhet for at det guddommelige kan være til stede overalt, ikke minst i naturen, kommer til uttrykk i denne helligstedsforståelsen. Verden er ikke forskjellig fra Gud, men en del av Guds enhet. Dette er et av hinduismens særpreg.

Et annet ytterst interessant aspekt ved hinduismen er de omfattende gudinneforestillingene (se kapittel 6). Hinduismen har et stort mangfold av gudinner, og de mannlige gudene tilbes oftest sammen med sine kvinnelige partnere. Men hinduismen har også en monoteistisk forestilling om Gudinnen som den høyeste guddom, og som skaper, opprettholder og frelser.11 Enkelte forskere har hevdet at kanskje halvparten av all gudstilbedelse i hinduismen retter seg til gudinner. Denne vekten på det guddommelige som kvinnelig, skiller hinduismen fra de tre vestlige søsterreligionene jødedom, kristendom og islam. Ingen av de andre verdensreligionene har et slikt mangfold av gudinner eller har gitt det kvinnelige en slik dominerende plass i gudsforestillingen. Dette er en fascinerende side ved hinduismen og danner en spennende kontrast til de tre vestlige religionene.

I hinduismen er ikke åpenbaringen en avsluttet prosess. Det en person som har virkeliggjort sitt guddommelige selv, sier, er en åpenbaring. Det han sier, kan være guddommelig tale. En slik person som har virkeliggjort sitt guddommelige selv og forkynner visdom til andre, kalles en guru (se kapittel 7). For en del hinduer er guruen gud, eller til og med viktigere å tilbe enn en gud, siden det er gjennom guruen mennesket ledes til gud. Mange er selvføl-

20

hva er hinduisme

gelig også kritiske. Det er imidlertid et meget stort antall guruer i hinduismen, og dette er også en kilde til mangfold. Hinduismen består av mange dynamiske religiøse tradisjoner og har stort rom for fornyelse. Guruene er viktige som fornyere av tradisjonen. Det finnes heller ikke i hinduismen en kirkeorganisasjon som kunne ha styrt hva guruene formidler. Hinduismen er ikke bare en presteorientert, men er like mye en guruorientert religion. Prestene representerer ofte motstand mot endring, og tar vare på de rituelle tradisjonene (noen av dem er også kyndige teologer). Guruer er sentrale skikkelser i hinduismens visdomstradisjoner, og disse visdomstradisjonene er i kontinuerlig endring. Noen guruer har utmerket seg på ulike måter, slik at de har fått disipler fra mange land. Slik er noen blitt internasjonalt kjente guruer med en global menighet av disipler. Forholdet mellom guru og disippel er grunnleggende i hinduismen. Ofte er guruen og disiplene medlemmer av klosterorganisasjoner. I slike klostre skaper guruer og disipler miljøet der man kan lære, praktisere og lykkes. Hinduismens visdomstradisjoner er levende tradisjoner som ytrer seg i mange av de yoga- og meditasjonstradisjonene som formidles av guruer.

Indiske guruer er ofte lite opptatt av hvilken religiøs identitet man har. Det er uviktig fordi sannhet overstiger identitet.

Det spiller ikke noen rolle hva man kaller Gud, for han er en, uforanderlig og den samme, uansett hvilke navn han gis. Hinduistiske guruer sier ofte til sine tilhengere at de ikke bør skifte religion, men er man en kristen, bli heller en bedre kristen. Å skifte religion gjør ikke i seg selv mennesker bedre. Åndelig og etisk utvikling krever øvelse, og guruene fokuserer på praksis, livsstil, målbevissthet og målet.

At det guddommelige kan vise seg i mange former, og at det ikke trenger å være noen motsetning mellom å forestille seg det guddommelige som den kristne gud eller som guden Shiva, at alle mennesker i et frelsesperspektiv er like, og at mange veier

1 om ordet hinduisme

21

fører til det samme mål, er viktige forestillinger i hinduismen.

Hinduismens inkluderende frelseslære om at mange stier leder til toppen av fjellet, er ett av denne religionens viktigste bidrag til menneskehetens religionsarv. Enkelte hinduer besøker kristne, buddhistiske eller muslimske helligsteder fordi de opplever at hellig kraft også finnes her. For dem er det ikke veldig relevant hvilken religion helligstedet tilhører. Hinduer kan ha bilder av Jesus eller Maria på alteret, men kristne vil sjelden ha bilder av gudinnen Durga eller guden Krishna. Dette uttrykker forskjellen på en inkluderende og en ekskluderende religiøs praksis og identitet. En inkluderende religiøs identitet har et uproblematisk forhold til mangfold og kan oppleve mangfoldet som et uttrykk for guddommelig overflod og glede, mens ekskluderende religiøse identiteter er ofte forbundet med sjalusi og frykt for mangfold. I de senere år har det i økende grad også blant hinduer blitt mobilisert rundt ekskluderende religiøse identiteter, og dette har produsert sterkere grenser mellom religionene i India.

Videre lesning

Brockington, J.L. The Sacred Thread. Edinburgh: Edinburgh University Press, 1996. En teksthistorisk innføring i hinduismen.

Jacobsen, K.A. (red.). Brill’s Encyclopedia of Hinduism, 5 bind, bind I: Regions, Pilgrimage, Deities. Leiden: Brill, 2009. (Bind II–V er under utgivelse, forventet 2010–2013.) Artikler om hinduismen i regionene i India, nabolandene og i Sørøst-Asia, pilegrimstradisjoner og hinduismens guddommer.

Jacobsen, K.A. (red.). Modern Indian Culture and Society, 4 bind.

London: Routledge, 2009. En samling vitenskapelige artikler om kultur og samfunn i moderne India.

Jacobsen, K.A. Hinduismen. Oslo: Pax, 2003. En historisk monografisk fremstilling av hinduismen.

Llewellin, J.E. Defining Hinduism: A Reader. London: Equinox, 2005.

En samling artikler som diskuterer ordet hinduisme.

9788215010670.qxd:omslag1

09-11-09

10:47

Side 1

35

HINDUISME

Knut A. Jacobsen (f. 1956) er professor i religionsvitenskap ved Universitetet i Bergen og Norges fremste ekspert på religioner og religiøst liv i India. Han har skrevet bl.a. Hinduismen, Buddhismen, Prakrti in Samkhya-Yoga, Kapila og Hyllest til Gudinnen.

ISBN 978-82-15-01067-0 9

788215 010670

Knut A. Jacobsen

Universitetsforlaget har utfordret noen av Norges fremste fagformidlere til å gi svar på krevende spørsmål. hva er-bøkene er velskrevne introduksjoner som gir begynneren stimulerende møter med ukjente tema, og den viderekomne nye perspektiver.

hva er

hva er Hinduismen er en del av norsk virkelighet. Hinduismen er verdens tredje største religion og er en del av globale og flerreligiøse sammenhenger vi daglig forholder oss til. Hinduismen er – med sin åpenhet for hellighet – en pluralistisk, inkluderende og grunnleggende tolerant religion. I denne velskrevne og personlige introduksjonen legger forfatteren vekt på regionale tradisjoner, hellig geografi, gudinneforestillinger, guruen samt religion som noe mennesker gjør. hva er HINDUISME gir en forståelse av denne religionens mange unike bidrag til menneskehetens religiøse fellesarv.

hva er

HINDUISME Knut A. Jacobsen