hva er KRIG by Universitetsforlaget

9788215014036.qxd:omslag1

06-11-09

10:49

Side 1

KRIG

Øyvind Østerud

788215 014036

Øyvind Østerud

ISBN 978-82-15-01403-6

hva er

KRIG

Øyvind Østerud (f. 1944) er professor i internasjonale konfliktstudier og leder av Institutt for statsvitenskap ved Universitetet i Oslo. Han er også professor II ved Forsvarets høgskole, og har ledet Makt- og demokratiutredningen 1998–2003. Østerud har utgitt en lang rekke fagbøker i statsvitenskap og internasjonale studier.

Universitetsforlaget har utfordret noen av Norges fremste fagformidlere til å gi svar på krevende spørsmål. hva er-bøkene er velskrevne introduksjoner som gir begynneren stimulerende møter med ukjente tema, og den viderekomne nye perspektiver.

hva er

hva er Krig er væpnet kamp mellom stater, men også kamp om statsmakt og voldelige feider i områder uten statlig autoritet. Hva er bakgrunnen for store utbrudd av organisert vold? Hva er det som kjennetegner de moderne krigene? Blir verden mer fredelig, går vi mot nye stormaktskriger eller mot mer statsoppløsning og anarki? hva er KRIG er en engasjerende fremstilling av endringer i krigens karakter og bakgrunn, med perspektiver på samtidens mest brennende konflikter.

Hva er funksjonshemming.indd 6

16.08.2010 13:56:52

hva er krig

har utkommet: hva er angst: Paul Moxnes hva er biologi: Dag Olav Hessen hva er etikk: Arne Johan Vetlesen hva er eu: Kristian Sarastuen og Anders Ystad hva er filosofi: Lars Fr. H. Svendsen hva er fundamentalisme: Torkel Brekke hva er fysikk: Gaute Einevoll hva er geografi: Arild Holt-Jensen hva er helse: John Gunnar Mæland hva er hukommelse: Pål Johan Karlsen hva er idéhistorie: Trond Berg Eriksen hva er innvandring: Grete Brochmann hva er internett: Gisle Hannemyr hva er islam: Kari Vogt hva er klima: Erik Kolstad og Øyving Paasche hva er kosmos: Øystein Elgarøy hva er kreativitet: Geir Kaufmann hva er krig: Øyvind Østerud hva er kristendom: Halvor Moxnes hva er kropp: Gunn Engelsrud hva er litteraturvitenskap: Erik Bjerck Hagen hva er makt: Fredrik Engelstad hva er medievitenskap: Espen Ytreberg hva er medisin: Edvin Schei hva er menneskerettigheter: Njål Høstmælingen hva er psykologi: Carl-Erik Grenness hva er religion: Ingvild Sælid Gilhus og Lisbeth Mikaelsson hva er sakprosa: Johan L. Tønnesson hva er sosialantropologi: Thomas Hylland Eriksen hva er sosialt arbeid: Irene Levin hva er sosiologi: Pål Repstad hva er språk: Helene Uri hva er tillit: Harald Grimen

www.hvaer.no

Ă&#x2DC;yvind Ă&#x2DC;sterud

hva er krig

universitetsforlaget

© Universitetsforlaget 2009 ISBN 978-82-15-01403-6 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med rettighetshaverne er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

Henvendelser om denne utgivelsen kan rettes til: Universitetsforlaget AS Postboks 508 Sentrum 0105 Oslo www.universitetsforlaget.no Forfatteren har mottatt støtte fra Det faglitterære fond. Omslag: Vibeke Jerkaas, GRIFF Kommunikasjon AS Forfatterfoto: Isidor Åastrøm Sats: Rusaanes Bokproduksjon AS Trykk og innbinding: AIT Otta AS Boken er satt med: Minion Pro 9,5/13,5 Papir: 90 g Munken Print Elk 1,5

innhold Innledning 7 kapittel 1 Hvorfor krig? 16 kapittel 2 De nye krigene 45 kapittel 3 KrigfĂ¸ring til salgs 76 kapittel 4 Den demokratiske freden? 98 kapittel 5 NĂĽr den svake vinner krigen 115 Avslutning 142 Noter 147 Register 151

hva er krig

1 de blinde menn og elefanten

innledning Språkbruk er ikke bare språkbruk. Det har store konsekvenser hvilket svar vi gir på spørsmålet «hva er krig?». Krigsbegrepet blir manipulert og tilpasset politiske og moralske behov. Er det rimelig å snakke om «krigen mot terror» etter 11. september 2001? Hva innebærer slik språkbruk i forhold til virkemidler og folkerettslige normer? Det var ulike syn på om Norge var i krig i Kosovo i 1999, slik det er ulike syn på hvorvidt Norge er i krig i Afghanistan i 2009. Det folkerettslige begrepet om krig tar utgangspunkt i forholdet mellom stater. En krigssituasjon åpner for rettslig unntakstilstand. Folkeretten stiller samtidig formelle krav til krig og krigføring; uniformsbruk, våpentyper, fangebehandling og andre forhold. Svar på militær aggresjon skal stå i et rimelig forhold til utfordringen. Sivile har krav på beskyttelse. Det har vært viktig med folkerettslig regulering av krig og krigføring, men i historisk og samfunnsmessig sammenheng er det rettslige krigsbegrepet for snevert. I krigens folkerett har en forsøkt å få oppslutning om regler beregnet på interne konflikter, men foreløpig er borgerkriger stort sett ikke dekket. Fordelen med et mest mulig presist rettslig krigsbegrep er at det blir mulig å stille konkrete, formelle

hva er krig

krav til krigføring. Derfor er det viktig for den norske regjering hvorvidt landet rettslig sett er i krig i Afghanistan. Ulempen er at en rekke situasjoner som det er rimelig å kalle krig, bryter med de rettslige forutsetningene. Min framstilling dreier seg først og fremst om krig de facto, ikke om krig de jure, som juristene ville si. Jeg diskuterer krig som samfunnsfenomen. I deler av aktuell faglitteratur blir krig definert slik at det delvis faller sammen med det folkerettslige begrepet. Den kvantitative fredsforskningen benytter på den annen side et krigsbegrep som skal gjøre det mulig med statistiske analyser på tvers av tid og sted. Dette kan vi kalle databankbevegelsens krigsoppfatning. Vi finner den i den amerikanske databanken Correlates of War, med statistikk over kriger mellom to og to land fra 1815 til i dag. Tilnærmet de samme definisjonene blir gitt i den skandinaviske databanken Uppsala Conflict Data Program som Institutt for fredsforskning i Oslo bidrar til å utvikle. Her er krig definert som væpnet konflikt mellom to stater med minst 1000 drepte på slagmarken i året, etter nærmere kriterier for dødsårsak. Borgerkrig er definert som væpnet konflikt innad i en stat, med regjeringen på den ene side og opprørere i kamp om regjeringsmakten eller for løsrivelse av et delområde på den andre. En «mindre, væpnet konflikt» har minst 25 drepte på slagmarken i året, mens borgerkrigen krever minst 1000 falne årlig. Jeg sier mer om dette i kapittel 2. Denne kombinasjonen av en kvantitativ terskel og institusjonelle krav – med blant annet regjeringsstyrker på minst én av sidene – forenkler statistiske analyser og gjør det mulig med sammenligninger av et stort antall krigstilfeller over tid. Ulempen er at både konfliktutviklingen og grunnleggende endringer i krigens karakter faller utenfor synsfeltet. Det synet på krig som jeg argumenterer for i denne boken, er et annet enn både folkerettens og databankbevegelsens syn. For det første ser jeg på krig som et omstridt begrep. Ingen de-

innledning

finisjon er nøytral. Språkbruken har konsekvenser for synet på samfunnsutviklingen. Jeg diskuterer krigen kontekstuelt – i historisk og samfunnsmessig sammenheng. Det som kvantitativt og institusjonelt er krig i én situasjon, er det ikke i en annen. Krig mellom familiegrupper i et jeger- og sankersamfunn har lite til felles med krig mellom stormakter, bortsett fra at det dreier seg om kollektiv vold. Krig mellom stater og mellom statsmakt og opprørsgrupper kalles gjerne statskriger. For det andre ser jeg på krig som et gradsbegrep, på samme måte som for eksempel demokrati. Vi kan ha krig i større eller mindre grad, slik vi kan ha demokrati i større eller mindre grad. Krig er kollektiv vold, men med en gråsone mot voldsformer der omfanget er for lite eller organiseringen for tilfeldig og sporadisk til at det er rimelig å bruke ordet krig. Jeg bruker uttrykk som krigslignende forhold og en form for krig om denne gråsonen. En fersk engelskspråklig bok har tittelen No war no peace om denne gråsonen på en kontinuerlig skala fra fred til krig; jeg bruker også dette uttrykket. Det vi oppfatter som krig, glir umerkelig over i bruk av ordet krig som metafor, som i bandekrig og videre i dramatiserende beskrivelser av sportskonkurranser. For det tredje er det et poeng i denne boken at krigen har endret karakter i institusjonell forstand, med større grad av privatisering, ikke-statlige konflikter og vold i anarkiske tilstander uten en effektiv statsmakt. Statskrigenes klare institusjonelle skille mellom krig på den ene side og feider og organisert voldskriminalitet på den andre er dermed blitt mer flytende, selv om vi fortsatt har statskriger i tradisjonell forstand. Voldsutviklingen og årsaksforbindelsene på skalaen fra ikke-krig til krig forsvinner i både folkerettens og databankbevegelsens krigsbegrep. Avgrensningen av krigsofre til falne på slagmarken er blitt mer vilkårlig når sivile i større grad er både kjempende aktører og mål for krigshandlinger. Statistikken over parvise krigsutbrudd og krigstilstander

hva er krig

passer dårlig i dynamiske klynger av krig med mange allianser og involverte parter. De kvantitative studienes terskelverdier på 25 eller 1000 årlige drepte sier noe annet om voldsnivået i en stat med noen titalls tusen innbyggere enn i et imperium på en milliard mennesker eller mer. De såkalte lavintensitetskrigene faller stort sett utenfor folkerettens og databankbevegelsens krigsbegreper, men de har ingen naturlig, institusjonell avgrensning mot andre former for vold. En lavintensitetskrig er ikke full krig mellom væpnede styrker, men begrenset bruk av militærmakt mot mer eller mindre organiserte opprør, slik som konflikten i Nord-Irland tidligere eller i Afghanistan i dag. Er så krigen mot terrorisme egentlig krig, og er Norge i krig i Afghanistan i 2009? Dette er ikke uskyldige spørsmål. Det har stor rettslig og politisk betydning hva vi svarer. Dimensjonene og alvoret i situasjonen stiger når svaret på slike spørsmål er ja. Dimensjonene og alvoret stiger ikke minst på grunn av tidligere erfaringer med det som utvilsomt var krig. For folk i Europa i juni 1914 var det usikkert hva attentatet mot erkehertug Franz Ferdinand – «skuddet i Sarajevo» – ville føre til. Et par måneder senere viste følgene seg. Europeiske stormakter sendte krigserklæringer mot hverandre. Allierte land samlet seg og mobiliserte. Inntil da en av historiens blodigste og mest omfattende kriger var i gang. Våpnene ble lagt ned med en avtale i en jernbanevogn fire år senere, fulgt av de formelle fredsforhandlingene i Versailles. Den norske regjeringen holdt landet nøytralt under hele krigen. Storkrigen var like åpenbar et par tiår senere, i kjølvannet av den tyske innmarsjen i Polen høsten 1939. Natt til 9. april 1940 kom krigen til Norge. Her varte den til 8. mai 1945. Siden har dette vært selve Krigen, med klare datoer og påviselige endringer i livsvilkår og politisk status. Men så er forholdene blitt uklare. Forestillingene om Krigen passer ikke til de nye situasjonene etter at den kalde krigen er

innledning

over. Om den kalde krigen hadde blitt til et militært oppgjør mellom de store maktblokkene, ville krigen vært åpenbar og gjenkjennelig. Men hva med de mange voldelige konfliktene både under den kalde krigen og særlig etterpå? Hva med de dødelige krisene som utspiller seg i fattige deler av verden? Her er det væpnede konflikter som ikke starter med en krigserklæring eller slutter med en fredsavtale. Hvis dette kan kalles krig, føres ikke kriger bare av soldater i uniform. Mange kampgrupper er ikke underlagt noen form for statlig autoritet. Her er ingen klare fronter og ingen avgjørende slag. Grensene mellom krigføring og andre voldelige oppgjør er blitt uklare. Her er gråsoner mot organisert kriminalitet, private vendettaer, drap og oppgjør mellom bander. Slik har det på et vis alltid vært. Det har vært irregulære innslag innenfor de tradisjonelle krigene, og mellom dem – gerilja, kriminelle profitører, private grupperinger utenfor offisiell kontroll. Likevel er det skjedd en endring. De irregulære trekkene er blitt synligere og viktigere når den tradisjonelle statskrigen, eller den åpenlyse kampen om statsmakt, er blitt sjeldnere. Endringen er forsterket av et forsvars- og utenrikspolitisk omslag. Norske styrker skal ikke lenger primært forsvare det statlige territoriet mot invasjon. De skal bidra til å stabilisere situasjonen i krigsområder der mange av krigens tradisjonelle kjennetegn mangler. Også derfor er det blitt et mer påtrengende spørsmål hva krig er. Gyldighetsområdet for krig som folkerettslig kategori står på spill. Internasjonale fagleksika er stort sett enige om at krig er voldelig konflikt mellom kollektive aktører, ofte mellom stater og gjerne utkjempet for politiske mål. Men de er også enige om at krig kan være vanskelig å avgrense mot andre voldsfenomener, og at normative og politiske interesser kan være avgjørende for hvorvidt vi kaller en massekonflikt for krig. Vi kan for eksempel foretrekke betegnelsen krig hvis vi ønsker å begrunne en militær

hva er krig

innsats, som i «krig mot terror». Eller vi kan foretrekke betegnelser som voldskriminalitet dersom vi vil tone ned det politiske innslaget i konfliktsituasjoner. Vårt begrep om krig har endret seg over tid. Det er historisk relativt. Vi bruker ordet «krig» om voldelige oppgjør mellom slektskapsgrupper av jeger- og sankerfolk, mens oppgjør av tilsvarende omfang i vår del av verden i dag ville blitt kalt noe annet. Slik sett er krigen utvilsomt en kameleon, som krigsteoretikeren Carl von Clausewitz sa; den tilpasser seg ulike samfunnsforhold og springer ut av varierende sosiale vilkår. Kontrasten mellom det før-moderne stammesamfunnets og den industrialiserte stormaktens krig viser også noe annet. Krigsteknologien er avgjørende for krigens form. Elektronisk informasjons- og kommunikasjonsteknologi har revolusjonert krigføringen i avanserte industriland. Det har for eksempel gjort presisjonsbombing fra stor høyde mulig. Ubemannede fly får krigføring til å ligne et abstrakt dataspill, selv om ofrenes lidelser er like konkrete som før. Kjernefysiske våpen førte til en strategi der hovedmålet var at disse våpnene ikke skulle bli brukt. I annen halvdel av 1800-tallet ble krigføringen radikalt endret av dampskip, jernbane og telegraf, med langt raskere transport av soldater, utstyr og beskjeder over lange avstander. Ingen mobilisering av krigsstyrker i koloniene kunne stå seg mot en europeisk erobringshær med mitraljøser og langtrekkende magasinrifler. Hundre år tidligere hadde enklere og mer effektive skytevåpen gjort vernepliktsarmeer med få ukers eksersis militært slagkraftige. Den gang krig ble ført med blanke våpen eller langbue, måtte en god soldat ha årelang trening. Slik kan vi fortsette bakover. Stigbøylen revolusjonerte kamp til hest noen hundreår ut i vår tidsregning. Den var en forutsetning for tungt kavaleri med effektiv bruk av slag- og stikkvåpen, slik krig ble ført i deler av Europa fra tidlig middelalder.

innledning

Men teknologien kan snevre inn synsfeltet. I mange kriger er det de militært svakeste, med den enkleste teknologien, som vinner. Såkalt asymmetrisk krigføring har vært sentralt i konfliktene etter den kalde krigen (se kapittel 5). Det 20. århundrets største og mest avanserte militærmakt, USA, trakk seg tapende ut av Vietnam i 1975. Situasjonen i Irak er militært ustabil etter mange års væpnet innsats. Mange av krigene blir fortsatt utkjempet med enkle håndvåpen, hjemmelagde landminer og små ressurser. Makt i krig bygger på mye annet enn våpenteknologi. Det er noe dypt urovekkende med en tittel som «Hva er krig». Krig har en grunnleggende eksistensiell side. Det er død, skrekk og lidelse. Krigsveteraner og forfattere, billedkunstnere og filmskapere har skildret krig med innsikt og innlevelse. Dagbøker og personlige beretninger har formidlet krigen innenfra. Krigskirkegårdene og museene forteller viktige deler av historien. Krigsreportere har beskrevet krig fra nært hold. Krigshistorikere har gitt inngående skildringer av krigens detaljerte gru, på grunnlag av et mangfoldig kildemateriale. Her vil jeg legge vekt på sammenhengene mellom samfunn og krig. Jeg diskuterer de samfunnsvitenskapelige analysene av generelle krigsårsaker, krigenes endrede karakter, privatiseringen av krigføring, sammenhengen mellom styresett og krig, spørsmålet om hvilke faktorer som er avgjørende for krigens utfall. Dette er ikke en bok om militær strategi, selv om mange av perspektivene har strategisk betydning. Det er heller ikke en bok om rettslige og normative spørsmål knyttet til krig og krigføring, selv om den avklarer forhold som har betydning for det rettslige og normative. Hovedsiktet er å framstille de sentrale sidene ved krig og krigføring i vår tid, men med illustrerende eksempler og linjer bakover for å vise bakgrunnen for dagens situasjon. Kapitlene i denne boken dekker de mest sentrale og omdiskuterte fagspørsmålene etter den kalde krigen. Først forklaringer på

hva er krig

viktige former for krig, så særtrekk ved de såkalt nye krigene, gjennombruddet for nye, kommersielle krigsoperatører, sammenhengen mellom krig og styresett, og spørsmålet om hvorfor den svake part har en tendens til å vinne moderne kriger. Framstillingen blir sammenfattet og rundet av med noen mulige framtidslinjer. Det er stor faglig uenighet om krigens hva og hvorfor. Når det er flytende overganger mellom krig og andre former for vold, som massakre og kriminelle drap, blir avgrensningen avgjørende for krigenes antall, omfang og utsikter. Avgrensningen er også avgjørende for om det er militærvesenet eller politiet som har en utfordring. Dermed har bruken av ordet krig konsekvenser for hvordan vi oppfatter og tolker samtiden. Her har forskere ulike syn. Spørsmålet om krigsårsaker er et faglig omstridt tema. Svar på spørsmålet har konsekvenser for krigsrisikoen og fredsutsiktene framover. I hvilken grad må vi analysere den enkelte krig for å si noe holdbart om årsaksforhold? Har enkeltmenneskers holdninger noen betydning, eller er globale systemtrekk avgjørende? Hvorfor er det langvarig, stabil fred i noen deler av verden og en nærmest kronisk krigstilstand i andre? Politiske ideologier skiller lag i synet på krigens årsaker, men det samme gjør ulike faglige teorier. Jeg skal klargjøre grunnlaget for ulike syn og illustrere med konkrete eksempler. På viktige punkter tar jeg et standpunkt i debattene og redegjør for grunnlaget for standpunktet. Fenomenet krig er en av de store utfordringene i samfunnsanalysen, med få opplagte svar. Denne erkjennelsen er utgangspunktet for framstillingen. På de følgende sidene blir et sentralt og utfordrende debattlandskap åpnet opp. Studenter og kolleger i statsvitenskap har bidratt mer til mine synspunkter enn de er klar over. I arbeidet med boken har fagmiljøet ved Forsvarets Høgskole spilt en viktig rolle; jeg har fått svært gode innspill fra Rolf Hobson, Harald Høiback, John Andreas Olsen og Palle Ydstebø.

innledning

Videre lesning

Morten Ruud og Geir Ulfstein, Innføring i folkerett, 2. utg., Universitetsforlaget, Oslo 2002. Kapittel 14 omhandler krigens folkerett. Sigrid Redse Johansen og Jacob Thomas Staib, Jus og militærmakt, Gyldendal Akademisk, Oslo 2009. Særlig kapitlene 5–7 og 9 om folkerett, krig og krigføring. W.B. Gallie, «Essentially contested concepts», Proceedings of the Aris totelian Society, New Series, Vol. LVI, Harrison & Sons, London 1956. Denne klassiske artikkelen ble utgangspunkt for en omfattende begrepsanalytisk litteratur. Paul Richards, red., No War No Peace, James Currey, Oxford 2005. Inngående tilfellestudier av krig og konfliktdynamikk. Svenske og norske fredsforskere har gjort en stor og viktig faginnsats med databasen Uppsala Conflict Data Program (http://www.pcr.uu.se/ research/UCDP/). De har lagt ut et vell av konflikt- og krigsdata på sin nettside. Det utgis jevnlig et stort antall analyser basert på disse dataene som stadig blir ajourført. Journal of Peace Research, med Nils Petter Gleditsch som redaktør, har vært et viktig forum for analysene. Det innebærer ingen underkjennelse av denne innsatsen når jeg argumenterer for at den operasjonelle definisjonen av krig som brukes i denne databasen, i viktige sammenhenger er for snever og tilfeldig.

hva er krig

kapittel 1

Hvorfor krig? Generelle forklaringer på krig kan ikke forklare det enkelte krigsutbrudd. De kan bare angi noen allmenne forutsetninger og i hvilken retning det kan være fruktbart å lete. Mot slutten av det femte århundret før vår tidsregning skriver Thukydid i Pelopon neserkrigens historie at krig skyldes frykt, ære og interesse. Det lyder stadig treffende og moderne. Han mente at forrykket maktbalanse var en viktig krigsårsak i forholdet mellom parter som fryktet hverandre og hadde motstridende interesser. I dag er det mange generelle forestillinger om hva krig bunner i, noen i nærheten av Thukydid og noen som peker i andre retninger. La oss se litt nærmere på dette. «Krigen begynner i menneskets sinn,» heter det i UNESCOs stiftelseserklæring. Det ligger en hel fredsteori i dette utsagnet. En verden av pasifister ville vært en fredelig verden. Men det skal ikke mange ikke-pasifister til før freden brister. UNESCO-erklæringen plasserer krigsforklaringen på individnivå, i «menneskets sinn». En kjent amerikansk statsviter, Kenneth Waltz, ga i 1959 ut en bok som het Man, the State and War.1 Boken er en oversiktlig diskusjon hvor hovedtrekkene er

1 hvorfor krig?

lette å huske. Krig kan forklares på tre ulike nivåer – det individuelle, det statlige og det internasjonale. De individuelle krigsforklaringene la vekt på betydningen av de enkelte beslutningstakere eller summen av enkeltmennesker og deres holdninger og handlinger. Psykologiske faktorer, oppvekstvilkår, aggresjon og mistenksomhet kastet lys over krigsutbrudd. Anvendt på for eksempel Tyskland i mellomkrigstiden ble dette en type forklaring som vektla dels Hitlers personlighet og dels autoritære trekk i den tyske befolkning. Det var disse autoritære trekkene som hadde sluppet Hitler fram og ga oppslutning om nazismens politikk. Stereotype forestillinger om jødene og andre folkegrupper inngikk i denne forklaringstypen. Individuelle egenskaper ble knyttet til tysk revansje- og ekspansjonspolitikk, som så ble utgangspunktet for den aggressive militærpolitikken som utløste krigen. Forklaringer på statlig nivå la vekt på innenrikspolitiske forhold. Autoritære regimer kunne ha behov for å avlede misnøye innad gjennom aggressiv atferd utad. Krigspolitikk kunne også brukes for å utvide ressursgrunnlaget, gjenopprette kontrollen over tapte områder eller imøtekomme krav fra misfornøyde minoriteter på feil side av grensen mot naboland. Økonomiske tilbakeslag kunne gi støtte til en mer pågående utenrikspolitikk som satte freden i fare. En aggressiv nasjonalisme kunne følge av raske omstillinger der den nasjonale identiteten var truet. I dette perspektivet var krig forårsaket av kjennetegn ved de enkelte statene og spenninger av innenrikspolitisk art. Forklaringer på internasjonalt nivå tar utgangspunkt i at forholdet mellom stater er et anarki uten overordnet myndighet. Det er riktignok normer, regler og internasjonale organisasjoner som regulerer internasjonale forhold, men i siste instans er det ingen overordnet myndighet som kan håndheve spillereglene, særlig ikke når mektige stater bryter dem. For å beskytte seg inngår

hva er krig

stater allianser og forsøker å demme opp mot hverandres makt. Systemet er preget av gjensidig usikkerhet. Organisasjoner som FN kan bare sikre freden i situasjoner der de fremste stormaktene er enige. Forestillingen om det internasjonale anarkiet er en parallell til Thomas Hobbes’ beskrivelse av naturtilstanden forut for statsmakt. Hobbes skrev Leviathan i 1651 som en illustrasjon og begrunnelse for statsdannelse. Når lover, regler og beskyttelse ikke blir ivaretatt gjennom en stat, vil gjensidig usikkerhet prege mellommenneskelige forhold. Den enkelte søker å redusere sin usikkerhet ved å bygge opp makt gjennom større ressurser og allianser. Dermed blir andre mer usikre, tolker forsvarstiltakene som en trussel, og bygger opp motmakt. Forkjøpsangrep kan være en måte å redusere andres truende maktposisjon på. Dermed kan krig bryte ut som en følge av hvordan systemet virker, uten at noen i utgangspunktet ønsker krig. Krig kan oppstå selv om den er ødeleggende for alle parter og ikke ønsket av noen. Hobbes skrev på bakgrunn av de engelske borgerkrigene. Han mente at kaos og borgerkrig med alles kamp mot alle ville oppstå når samfunnet manglet et sterkt og sentralisert styre. Det uutholdelige ved en usikkerhet som tvang fram stadige forkjøpsangrep, selv fra dem som egentlig ønsket fred, var utgangspunktet for en samfunnskontrakt der makten ble lagt i statens hender. Tanken om anarkiet som grunnvilkår i internasjonale forhold bygger på at forholdet mellom stater fortsatt er en form for naturtilstand uten en overordnet maktinstans. En enkel mekanisme i en systemforklaring på konflikt ser vi ved rustningskappløp. To land ruster opp fordi de er usikre på hverandres hensikter. De tror begge at den andre staten kan komme til å utnytte en militært overlegen posisjon. Derfor ruster de opp for sikkerhets skyld. Hver av dem svarer på den andres opprustning ved å ruste ytterligere opp. Rustningsnivået kan i seg

1 hvorfor krig?

selv bli en trussel. Det kan gjøre begge parter mer nervøse og øke faren for krig ved feiltolkninger eller uhell. Skadene for begge kan bli langt større enn om rustningsnivået hadde vært lavt. Slik kan opprustning forklares som en form for systemtvang gjennom gjensidig usikkerhet. Litt mer generelt kalles denne mekanismen for sikkerhets dilemmaet. Usikkerhet fører til oppbygging av militær slagkraft. Denne oppbyggingen øker motpartens usikkerhet og fører til økt oppbygging av motmakt. Slik svarer begge parter på hverandres tiltak, med den følge at usikkerheten for begge øker, selv om hensikten var det motsatte. En enda mer generell formulering av mekanismen finner vi i den spillsituasjonen som kalles Fangens dilemma. Dilemmaet viser hvordan mennesker i bestemte situasjoner handler rasjonelt på måter som motvirker det de forsøker å oppnå. Historien er slik: To fanger blir hver for seg forhørt om en forbrytelse som de har begått sammen. Den som legger all skyld på den andre, går selv fri, mens kameraten som holder tett, får en streng straff. Hvis begge skylder på hverandre, får de en betydelig straff, men noe redusert på grunn av viljen til å samarbeide med myndighetene. Hvis begge holder tett, får de begge en ganske lett straff, siden myndighetene har lite bevis. I en slik situasjon er det rasjonelt for hver av de to å skylde på den andre, siden dette reduserer straffen uansett hva den andre gjør. Dermed får de begge en ganske tung straff, mens de kunne ha sluppet lett om de hadde samarbeidet om å holde tett. Dette dilemmaet oppstår i mange praktiske situasjoner der mangel på kommunikasjon og samarbeid fører til utfall som gjør alle dårligere stilt. Et miljøeksempel er husdyrhold med overbeiting på felles tilgjengelig mark. Usikkerheten om hva de andre aktørene gjør, fører til at hver enkelt slipper for mange dyr på beite, med den følge at beitegrunnlaget blir redusert til skade for

hva er krig

alle. Opprustning med økt mistenksomhet og fiendskap og økt fare for konflikt, kan forklares på samme måte. Det tiltrekkende ved krigsforklaringer på internasjonalt systemnivå er at de bygger på enkle forutsetninger. De forutsetter ikke verken makthungrige enkeltindivider i posisjon eller en rekke ulike indrepolitiske forutsetninger som kan forklare hvorfor stater eller andre organiserte enheter går til krig. Den grunnleggende strukturen i systemet av stater uten en overnasjonal maktinstans, er nok. Denne enkle forklaringen har likevel klare begrensninger. Den kan for eksempel ikke redegjøre for hvorfor vi har hatt lange perioder med fred og andre perioder med krig, eller hvorfor krig synes nærmest utenkelig i noen deler av verden, mens de forekommer hyppig i andre. Normverk, sosiale bånd og situasjonsforståelse har betydning for krig og fred. Hvorfor brøt det ut krig i Europa i 1914, etter en lang fredsperiode? Hvorfor kom det en ny storkrig i 1939–45, med en lang fredsperiode etterpå? En god forklaring er gjerne mer sammensatt enn de enkle nivåforklaringene. Den ser på samspillet mellom nivåene.2 Alliansesystemet med gjensidig usikkerhet spilte en rolle i opptakten til første verdenskrig. Tyskland styrket sin posisjon i et rigid maktbalansesystem. Britene svarte med å alliere seg nærmere med Frankrike. Etter en relativt lang fredsperiode før 1914 var ingen av stormaktene særlig skremt av mulighetene for krig. Innenrikspolitiske forhold og politiske beslutninger i store europeiske land som Tyskland og Østerrike forsterket krigsfaren. Nasjonal selvhevdelse skjerpet motsetningene. Det var oppløsningstendenser både i Det habsburgske og i Det ottomanske riket, med store problemer på Balkan. Rustningsindustriens omfang og store stående armeer kan ha bidratt til sikkerhetspolitisk overmot. Tysk politikk ble mer pågående. På individnivå spilte både den tyske

1 hvorfor krig?

keiser og den russiske tsar en viktig rolle i krigspolitikken. Heller ikke store folkemasser i europeiske land syntes skremt av krigsutsiktene. Det var betydelig krigsbegeistring både i Storbritannia og på kontinentet i 1914. Det internasjonale systemet gir også begrenset forståelse av det nye krigsutbruddet i 1939. Utover i 1930-årene økte usikkerheten mellom de europeiske stormaktene. Tyske ekspansjonsplaner som revansje for nederlaget og tapet av landområder i 1918 ble mer konkrete med framveksten av det nazistiske partiet. Den såkalte Weimar-republikken brøt sammen og banet vei for et politisk system der et diktatorisk parti kom i maktposisjon. Hitler som rikskansler hadde aggressive planer for en nyordning av Europa på tyske premisser. Rustningsindustrien og den militære mobiliseringen ga håp om at en ekspansiv politikk kunne lykkes. Ingen enkelt forklaring er tilstrekkelig; en kombinasjon av faktorer på ulike nivåer er nødvendig. Det gir god mening å forklare et krigsutbrudd med et forutgående forløp der handlingsrommet gradvis er blitt snevret inn, inntil krigen synes uunngåelig. Skuddet i Sarajevo ville neppe ført til en europeisk storkrig i 1905 eller 1908. Men i 1914 – etter flere kriser på Balkan og et rigid alliansesystem med økende usikkerhet overfor tyske og østerrikske planer – skulle det lite til før krigen brøt ut. Trolig var spenningen så stor at krigen ville ha kommet i alle fall, selv om attentatet i Sarajevo framskyndet den. Gir det likevel mening å si noe generelt om krigens årsaker? Enkelte forskere har knyttet krigersk atferd til menneskets utviklingshistorie. Her får krigen i siste instans en biologisk forankring.

krig og evolusjon Evolusjonsteoretikere hevder at krigens grunnlag verken fins i det internasjonale systemet, i den enkelte stat eller på individ-

hva er krig

nivå. I utviklingen av den enkelte, konkrete krig vil alle de tre forklaringsnivåene spille inn, men selve grunnlaget for krig ligger dypere. Azar Gat og Bradley Thayer har gitt interessante og provoserende svar på spørsmålet om grunnlaget for krig.3 De finner nøkkelen i kampen om knappe ressurser gjennom årtusener forut for organisert statsdannelse. I den nådeløse konkurransen om mat og kvinner er det de med kampvilje og kampevne som overlever og forplanter seg videre. Krigen i jeger- og sankersamfunn dreier seg om å øke livssjansene og redusere risikoen. Nattlige raid mot sovende landsbyer, med minimale omkostninger for den som angriper, er krigens foretrukne form. Med mer komplekse og befestede samfunn blir også krigsformene mer kompliserte. Våpenutviklingen gir nye muligheter, men stiller også nye krav. Organiserte stater må organisere krigføringen mer profesjonelt, både offensivt og defensivt. De må samordne strategien for store militærstyrker og føre styrkene over store avstander. Til grunn for kampen ligger likevel rivaliseringen om knappe ressurser og risikoen ved å la forsvarsverkene ligge nede. De grunnleggende motivene er de samme som i enkle småsamfunn, selv om nye vilkår krever andre kampmidler og -metoder. I dette perspektivet kan de lange fredsperiodene mellom avanserte industriland forklares ved at krigen ikke lenger er like nødvendig i ressurskampen. Hvis økt produktivitet og handel ivaretar behovet for ressurstilgang, kan krigen bli destruktiv i strevet etter bedre livsvilkår. Gjensidig mistenksomhet kan likevel føre til forkjøpsangrep og krig, selv om resultatet er redusert tilgang på de ressursene som gir et bedre livsgrunnlag. I det evolusjonsteoretiske perspektivet blir både statssystemet, staten og individet nødvendige forklaringer på krig. Ingen av nivåene gir tilstrekkelige årsaker. De utgjør et samvirkende hele. Kampen for å overleve i en verden med knappe ressurser er det

1 hvorfor krig?

evolusjonsteoretiske utgangspunktet, selv om samfunnets organisering og mekanismene for konfliktløsning varierer. Dermed endrer også krigen karakter. Den viktigste innvendingen mot evolusjonsteoretiske perspektiver på krig – «Darwin som krigsteoretiker» – har vært at perspektivet blir for generelt til å kunne forklare konkrete konfliktforløp. I mer komplekse samfunn blir det mindre åpenbart hvordan atferd kan reduseres til genetiske faktorer, eller hvordan samspillet mellom nedarvede motiver og sammensatte omgivelser foregår. Diskusjonen om krig og evolusjon er del av en mer omfattende diskusjon om sammenhengene mellom biologisk utvikling, kulturvariasjon og samfunnsforhold. Hvordan kan vi mer konkret forklare krigens vilkår i vår nære fortid?

kald og varm krig USA og Sovjetunionen var allierte vinnere av annen verdenskrig, men ble umiddelbart hovedmotstandere i den nye storpolitiske spenningen som oppsto etter krigen. Det er denne spenningen mellom de to nye supermaktene og deres allierte som kalles den kalde krigen.4 Det ble aldri direkte krig mellom de to store maktene, selv om de begge var innblandet i en rekke kriger og konflikter i Afrika, Latin-Amerika og Asia. Storkrigen lå på is. Det er rimelig å si at den kalde krigen startet alt i 1946, selv om tegnene til nye motsetninger var tydelige allerede før annen verdenskrig var slutt. Den kalde krigen endte med kommunistregimenes fall i Øst-Europa og nedrivningen av muren i Berlin natt til 9. november 1989. Den var definitivt over da Sovjetunionen ble formelt oppløst 26. desember 1991. Den enkleste forklaringen på den kalde krigen er at de nye supermaktene var usikre på hverandre. De ønsket begge å styrke

hva er krig

sin innflytelse i verden. Begge støttet allierte og meningsfeller i andre land. Begge hadde en stor militærmakt som de bygde videre ut. Sovjetunionen nølte med å trekke styrkene sine ut av det nordlige Iran etter krigen, de presset på for å oppnå nye rettigheter i de tyrkiske stredene ved Svartehavet, og de bidro til å opprette kommunistiske regimer i Polen, Romania og Bulgaria. De styrket også kontrollen over sin del av okkupasjonssonen i Tyskland, selv om de frarådet kommunistpartiene i vesteuropeiske land å forsøke seg på revolusjon eller statskupp. Amerikanerne presenterte en doktrine i 1947, Trumandoktrinen, som sa at landet ville demme opp for kommunismen med mottiltak. Foranledningen var utviklingen i Hellas og Tyrkia. Den raske gjenoppbyggingen av Vest-Tyskland og Marshallhjelpen til en rekke vesteuropeiske land hadde et tilsvarende sikte. Den 5. mars 1946 holdt britenes statsminister under krigen, Winston Churchill, en tale på et college i USA der den kalde krigen ble begrepssatt med uttrykket jernteppet: «Fra Stettin i det baltiske området til Trieste ved Adriaterhavet har et jernteppe senket seg over kontinentet … Jeg tror ikke at Sovjetunionen ønsker krig. Det de ønsker er fruktene av krig og en ubegrenset utvidelse av sin makt og sine doktriner.» Stalin svarte i partiavisen Pravda med å sammenligne Churchill med Hitler, kalle ham en krigshisser og hevde at han tok sikte på angelsaksisk verdensherredømme. Den kalde krigen utviklet seg i bølger med faser av relativ avspenning og akutte kriser. Det delte Berlin var et slikt krisepunkt i sentrum av fronten mellom maktblokkene. Cubakrisen i 1961, da Sovjetunionen utplasserte raketter for atomsprengladninger på Cuba, var den enkeltkrisen der krigsfaren var størst. Både Koreakrigen 1950–53 og Vietnamkrigen fra midt på 1960-tallet var uttrykk for motsetningene under den kalde krigen. Det samme var mange av konfliktene og krigene i Afrika, MellomAmerika og Midtøsten.

1 hvorfor krig?

Hvorfor ble det aldri storkrig mellom supermaktene til tross for den sterke spenningen – den gjensidige usikkerheten, forsøk på økt innflytelse fra begge sider, vidt forskjellige samfunnssystemer og stadig sterkere opprustning? I mange historiske situasjoner har det vært en sammenheng mellom gjensidig opprustning og krigsutbrudd. Dette trenger ikke å bety at opprustning i seg selv forårsaker krig, men at et rustningskappløp ser ut til å være en risikofaktor og i hvert fall et faresignal. Rustningskappløpet mellom USA og Sovjetunionen ledet ikke til storkrig mellom dem. Våpenutviklingen er trolig en viktig del av forklaringen. Etter hvert som begge parter hadde kjernefysiske våpen og effektive leveringssystemer, erkjente lederne på begge sider at en storkrig ville innebære enorme ødeleggelser for alle. Dette var gjensidig avskrekking, «terrorbalanse». En strategi gikk ut på å gjøre avskrekkingen robust; det vil si at den som angrep først, skulle vite at motparten hadde nok gjengjeldelsesevne til å svare med et ødeleggende motangrep. Noen av de rustningsbegrensende avtalene under den kalde krigen gikk ut på å sikre at begge parter hadde en slik troverdig annenslagsevne. Etter noen av de akutte krisesituasjonene, slik som Cubakrisen i 1961, ble det også inngått avtaler med sikte på å unngå krig ved uhell og misforståelser. Ett av disse tiltakene var en direkte telefonlinje mellom Det hvite hus i Washington og Kreml i Moskva. Andre spenningsdempende tiltak var gjensidig varsling om militærøvelser og ulike former for begrensning av kjernefysiske våpen og rakettsystemer. I tillegg var det noen stilltiende overenskomster mellom partene. De forsøkte å unngå at østlige og vestlige flåtestyrker ble stående mot hverandre i konfliktområder, og de aksepterte langt på vei at hver av supermaktene hadde sine innflytelsessfærer i nærområdene der de kunne intervenere uten at motparten grep

hva er krig

direkte inn. Slik sett var Mellom-Amerika innenfor USAs innflytelsessfære, mens Afghanistan og Øst-Europa var innenfor Sovjetunionens. Likevel var terrorbalansen flertydig. Var utvidet avskrekking til fordel for allierte troverdig? Ville USA risikere motangrep på sine egne storbyer for å hjelpe London og Paris mot et sovjetisk angrep? Amerikanske mannskaper, baser og rakettsiloer i Europa skulle øke troverdigheten av alliert forsvar, og dermed avskrekke fra angrep. Likevel var franske presidenter i tvil. Frankrike ville ha sin egen kjernefysiske styrke, sin force de frappe, for å ha en egen finger på atomknappen og for å markere sin militære status. Beslutningen om å utruste Frankrike med egne atomvåpen ble tatt under den fjerde republikk midt på 1950-tallet. Da Charles de Gaulle kom tilbake i maktposisjon i 1958, ble en selvstendig fransk atomstyrke utviklet som et fransk forsvarstiltak uavhengig av NATO. De Gaulle tvilte på at USA ville sette sine styrker inn for å beskytte Europa, av frykt for sovjetisk gjengjeldelse. Spørsmålet om utvidet avskrekking sto sentralt i alliansepolitikken under den kalde krigen. USA viste vilje til å støtte en alliert regjering under Vietnamkrigen, samtidig som erfaringene i Vietnam kanskje bidro til å heve barrieren for tilsvarende støtte andre steder. Vietnam ble delt langs den 17. breddegrad etter kolonimakten Frankrikes nederlag mot opprørsstyrker våren 1954. USA støttet et vestorientert regime i sør, mens den kommunistiske frigjøringsbevegelsen overtok i nord. President Eisenhower holdt en tale der han sammenlignet USAs allierte i Asia med dominobrikker. Dersom én brikke falt ved at kommunistene overtok makten, ville også alle de andre brikkene falle. Denne dominoteorien inngikk i amerikansk oppdemmings- og alliansepolitikk. Den skulle sikre troverdig støtte til vestorienterte regimer. Støtte til regjeringen i Sør-Vietnam ble sett som en barriere mot kommunisme i Laos, Kambodsja, Thailand og andre asiatiske land.

1 hvorfor krig?

Ringvirkningene var likevel begrensede da USA trakk seg ut og den sørvietnamesiske regjeringen falt midt på 1970-tallet. Dominoeffekten var sterkere da Sovjetunionen ikke var villig til å intervenere for å sikre kommunistregimene i Øst-Europa fra 1989. Regimene i alle de østeuropeiske landene falt i rask rekkefølge da frykten for sovjetisk invasjon var borte. Utvidet avskrekking var derfor ikke bare et spørsmål om troverdige trusler om bruk av kjernefysiske våpen, men også om troverdig beskyttelse gjennom mer konvensjonell maktpolitikk. Terrorbalansen var flertydig også på et annet plan. Avskrekket den partene fra å utnytte konflikter i ulike deler av verden til sin fordel, fordi situasjonen kunne komme ut av kontroll, eller var terskelen for bruk av atomvåpen så høy at partene kunne drive mye pågående interessepolitikk uten fare for storkrig? I ulike faser av den kalde krigen var det ulike vurderinger av dette. Spørsmålet oppsto i tilknytning til rivaliseringen i den tredje verden og noen av avkoloniseringskrigene. Ledere i øst og vest kunne ha ulike syn, og vurderingen kunne skifte. Usikkerheten om risiko bidro blant annet til at supermaktene ikke brukte kjernefysiske våpen i noen av de krigene de deltok i. Generelt var den tredje verden en gråsone der spillereglene i supermaktforholdet var uklare og skiftende. Når den ene supermakten deltok militært i en konflikt, holdt gjerne den andre en lav profil. Sovjetunionen, og særlig Kina, støttet Nord-Vietnam under Vietnamkrigen, men bare med forsyninger og diplomatisk støtte. USA var motstander av den sovjetiske invasjonen av Afghanistan i 1979, men sendte ikke militære styrker. I noen situasjoner utspant det seg en krig ved stedfortreder, som da kubanske tropper – med Sovjetunionen i ryggen – deltok i kamper i Angola og Etiopia. Mange av konfliktene i Afrika var en slik krig ved stedfortreder, der USA og Sovjetunionen støttet hver sine lokale kampgrupperinger. Slik

hva er krig

sett var den kalde krigen også en rekke varme kriger i utkanten av frontene mellom maktblokkene. Etter den kalde krigen syntes faren for storkrig ytterligere redusert, mens det oppsto en rekke mindre kriger i randsonen av det tidligere Sovjetunionen og på Balkan. I Afrika var enkelte statssammenbrudd en direkte følge av at den kalde krigen var over. Siad Barres regime i Somalia falt nærmest sammen som et korthus da USA trakk sin økonomiske og militære støtte tilbake. Regionen var blitt mindre viktig enn den var under supermaktrivaliseringen. Det var de borgerkrigslignende statssammenbruddene som ble en hovedform for krig i kjølvannet av den kalde krigen. Mange av de mindre krigene under den kalde krigen var knyttet til avkolonisering. Det var væpnede oppstander for å kaste kolonimakten ut eller kamp for løsrivelse av et delområde innen en koloni eller et imperium. Noen av disse konfliktene har fortsatt betydning etter at den kalde krigen er over. Det har også vært diskutert hvorvidt USA kan ses som et imperium med globale interesser. Er noen av krigene etter den kalde krigen uttrykk for imperieinteresser og imperiemotstand? Her kan et historisk tilbakeblikk være klargjørende.

krig og imperialisme Etter det amerikanske felttoget mot Irak våren 2003 utspant det seg en lang debatt i utenrikspolitisk faglitteratur om hvorvidt USA var et imperium.5 Var Irakkrigen en imperialistisk krig? Svaret avhenger av språkbruken. Et imperium har gjerne vært definert som et politisk system der et imperialt sentrum har politisk og administrativ kontroll over territoriale periferier som er atskilt fra hverandre. Styret kan skje med bruk av lokale ledere som agenter for sentralmakten, eller ved hjelp av utsendinger fra den sentrale

1 hvorfor krig?

imperiemakten. Romerriket var et imperium gjennom slike styremåter i erobrede områder. Det samme var de europeiske kolonimaktene mellom det 19. og midten av det 20. århundret. Det var forskjeller i kolonimaktenes styremåte. Storbritannia baserte seg gjerne på lokale fyrster og høvdinger som agenter, mens Frankrike i større grad kontrollerte koloniene gjennom utsendinger fra moderlandet. USAs posisjon i verden hadde imperielignende trekk under den kalde krigen og i noen grad etterpå, men med avhengige alliansepartnere snarere enn kolonier. Kamp for å opprette kolonier og kamp for å løsrive seg fra imperier har vært en betydelig del av krigshistorien gjennom mange tusen år. Drivkreftene og de umiddelbare motivene har variert fra kontroll over ressursrikdom til rivalisering med andre makter og ekspansiv sikring av grensene som buffer mot militære trusler. Fra omkring år 1500, i kjølvannet av de store oppdagelsesreisene, opprettet europeiske monarker kolonier over verdenshavene, ofte som støtte til handelskompanier og sikring av handelsruter. Motstand ble nedkjempet av en militært overlegen kolonimakt eller ble svekket av sult og sykdom. Russland ekspanderte mot Stillehavet gjennom Sibir og Nordøst-Asia. I Nord-Amerika var det rivalisering og langvarige kamper mellom blant andre England og Frankrike, med aktiv bruk av innfødte stammer som ledd i krigføringen. Imperialismen tok en ny vending etter 1870. Viktige bidrag til kolonipolitikken var folketilveksten og industrikapitalismens behov for råvarer og markeder. Koloniseringen ble mulig gjennom teknologiske nyvinninger som nye våpen, telegraflinjer, jernbaneutbygging og dampskip. Oversjøiske handelskompanier krevde statlig støtte i kamp for sine interesser. Europeiske land rivaliserte om å skaffe seg kolonier over hele Afrika, i Sørøst-Asia og stillehavsområdet. I noen tilfeller hadde kristen misjon gått foran og opprettet et brohode.

hva er krig

Her er tre viktige poenger om kolonikrigene fra siste del av 1800-tallet:6 For det første ble koloniseringsprosessen i stor grad privatisert. Afrika ble kolonisert både sørfra og nordfra. I det sørlige Afrika var handelskompanier med store interesser i diamanter og andre råvarer en drivkraft i britisk ekspansjon. Private militærfelttog ble planlagt av den britiske imperialisten Cecil Rhodes og hans venner i Kimberley Club og andre private fora. I Egypt ble Suezkanalen bygd under fransk ledelse og med fransk kapital i slutten av 1860-årene, mens britene få år senere overtok de egyptiske aksjene i kanalkompaniet, med Rothschild bank som kapitalkilde. Kolonialismen var et tett samspill mellom kommersielle og politiske interesser, gjerne med de private aktørene i forkant. For det andre var overlegen våpenteknologi ofte avgjørende for koloniseringen av områder der den innfødte befolkningen var organisert og gikk til kamp mot inntrengerne. Et ekstremt eksempel er Cecil Rhodes` felttog mot Matabeleland i det nåværende Zimbabwe. I slaget ved Shangani-elva i 1893 ble halvannet tusen matabelekrigere utradert av sju hundre kolonister med Maxim mitraljøse. Fire kolonister omkom i slaget. Europeiske banker og investorer hadde vært raskt ute til å se mulighetene da Maxim Gun Company ble etablert i 1884. For det tredje var the Scramble for Africa en forlengelse av europeisk diplomati og rivaliseringen mellom europeiske stormakter. Foran Berlinkonferansen om kolonimaktenes oppdeling av Afrika i 1884–85 uttalte Tysklands kansler Otto von Bismarck at hans Afrika-kart lå i Europa. Han ville svekke den politiske opposisjonen hjemme med ekspansjon over havet, og han ville legge et grunnlag for skarpere rivalisering mellom Storbritannia og Frankrike. Belgia, Italia og en rekke andre europeiske land hadde også sine afrikanske interesser. Det afrikanske kontinentet ble delt opp som en kake med kniv. Tyskland lyktes med sitt forsett

1 hvorfor krig?

om å spille Frankrike og Storbritannia mot hverandre. De kom gjentatte ganger i strid om innflytelse – i Egypt, Nigeria, Uganda og Sudan. Kolonimaktene sto ikke sammen, men alle vant noe. Med tvilsomme kontrakter eller med bruk av Hiram Maxims våpenoppfinnelse mistet afrikanske kongedømmer over hele kontinentet kontrollen over land og ressurser. I den europeiske maktbalansen brøt Bismarcks strategi sammen. Britene la stridighetene med Frankrike bak seg i en entente cordiale i 1904. Boerkrigen fra 1899 til 1902 hadde umiddelbart svekket britenes diplomatiske posisjon, fordi det var en brutal krig mot en europeisk-ættet settler-befolkning. Tyskland, med pågående kolonipolitikk og en sterk flåteoppbygging, ble gradvis sirklet inn av en britisk-fransk-russisk allianse. Den tyske alliansen med Habsburgmonarkiet koblet tysk utenrikspolitikk til urolighetene og de serbisk-ledede opprørene på Balkan. Serberne og andre slaviske grupper hadde russisk støtte i kampen mot habsburgernes dominans. Det var på Balkan storkrigen ble utløst sommeren 1914. Krigen førte til nederlag og sammenbrudd for Habsburgmonarkiet og Det ottomanske riket. Med Egypt som brohode ble de arabiske delene av Det ottomanske riket delt opp og dominert av Storbritannia og Frankrike. I mellomkrigstiden fortsatte kolonikriger i Afrika å slå inn i europeiske stormaktsmotsetninger. De italienske felttogene i Libya og Etiopia bidro til skarpere konflikter mellom europeiske land. Det var ikke bare europeiske stormakter som bygde et kolonivelde fra slutten av 1800-tallet. USA ekspanderte i Karibia og Stillehavet etter den spansk-amerikanske krig. Japan ble en stor imperiemakt i det østlige Asia. Etter annen verdenskrig tok imperialismen igjen en ny vending. USA og Sovjetunionen var enige om at de europeiske maktenes oversjøiske kolonier burde få politisk uavhengighet etter

hva er krig

en overgangsperiode. Avkoloniseringen ble forsterket av mobilisering i de oversjøiske koloniene. Bandungkonferansen i 1955 var starten på massiv motstand mot europeiske kolonimakter. Frankrike hadde tapt mot den vietnamesiske frigjøringshæren i Indokina. Algeriekrigen var i gang fra frigjøringsbevegelsens kampopprop 1. mai 1954. Den 14. desember 1960 vedtok FNs Hovedforsamling med stort flertall at oversjøiske kolonier skulle bli selvstendige stater uten betingelser. Etableringen av koloniene hadde vært en voldelig og krigersk prosess. Dét ble også koloniavviklingen. Det måtte ofte væpnet kamp til for at kolonimaktene skulle trekke seg ut. Krig brøt først og fremst ut der opprørerne sto overfor en ressurssterk settler befolkning som hadde mye å miste. For kolonimaktene var kolonialismen i økende grad blitt en politisk og finansiell belastning. Den militære situasjonen var endret. Uhemmet bruk av vold fra kolonimaktenes side var blitt langt vanskeligere. Internasjonale traktater la begrensninger på valget av virkemidler. Nyhetsformidlingen var mer omfattende. Kampen om opinionen hjemme og ute var en politisk faktor. Det var vanskeligere å gå fram som Italia hadde gjort i Etiopia, med giftgass og omfattende massakre. Samtidig var motstandskampen mer effektiv, med gerilja, terroraksjoner og andre former for det som er kalt asymmetrisk krigføring. Den svake part kunne vinne krigen. I mange av de frigitte koloniene oppsto nye motsetninger. Statsgrensene i Afrika var trukket som rette streker på kartet under konferanser i Europa trekvart århundre tidligere. De skar på tvers av folkegrupper, kontaktmønstre og geografiske forhold. En hvilken som helst grense ville skapt problemer med ressurskontroll og folkegruppenes tilhørighet. Derfor ble respekten for de gamle kolonigrensene overtatt som et dogme av de nye statslederne. Løsrivelseskrav fra de nye statene ble avvist enten de kom i tidligere Belgisk Kongo, i Nigeria eller i Sudan. I alle

1 hvorfor krig?

disse tilfellene var det krig med utgangspunkt i rivalisering om delområder og ressurser. Noen av disse krigene, og mange andre på tilsvarende grunnlag, har fortsatt fram til i dag.

krig, integrasjon og globalisering Det har vært en omfattende fagdebatt om hvorvidt tettere integrasjon av verden gjennom handel og samarbeid reduserer faren for krig.7 Alt på 1800-tallet ble det hevdet at kommersiell åpenhet sikret at landene hadde felles interesse av å opprettholde gode forbindelser. Krig ville skade handelen og redusere velferden for alle parter. På den annen side hevdet skeptikere at handel kunne være asymmetrisk, med ensidige fordeler for dem som var sterke fra før. Tett samarbeid mellom parter som hadde ulik markedsmakt, kunne forsterke ulikhet og skape mer konflikt. Som det også har vært sagt: Ekteskap er fint for dem som elsker hverandre, men det er ingen god løsning på fiendskap. Hva sier nyere forskning om sammenhengen mellom handel og fred? Bildet er sammensatt. Det er funn som peker i ulike retninger. Noen studier finner en viss statistisk sammenheng mellom tettere handelsforbindelser og fred mellom partene, men sammenhengen er ikke entydig. Det er mange unntak som viser at andre forhold har stor betydning. Det var for eksempel økende handelsbytte mellom Tyskland og Storbritannia i årene fram mot første verdenskrig; de var hverandres beste kunder. Maktpolitiske motsetninger skulle vise seg å overskygge fellesinteressen av en kommersielt basert fred. Handel og andre samarbeidsformer kan øke barrieren for storkonflikter, men tett økonomisk og politisk integrasjon kan også utdype konfliktene. Slik sett er integrasjon en slags katalysator som forsterker samarbeidsklimaet der dette er mest framtredende og konfliktdynamikken der den dominerer.

hva er krig

Forskningen har ikke gitt noe entydig bilde av hvilke andre betingelser som avgjør hvorvidt handel og integrasjon forebygger krig. Velfungerende institusjoner for konfliktløsning kan være av betydning. Inntektsfordelingen innad i landene kan også spille en rolle. Dersom utenrikshandel er til ensidig fordel for noen grupper, kan dette skape motsetninger som slår inn i utenrikspolitikken. Det er derfor ingen ubetinget sammenheng mellom handel og fred, og det er usikkert hvilke andre betingelser som må være oppfylt. Krig har oppstått på tross av tette handelsforbindelser. Det kan være en rekke ulike årsaker til dette, slik at generelle mønstre knapt lar seg avdekke. Borgerkriger viser at integrasjon og organisatorisk fellesskap ikke løser konfliktene mellom samfunnsgrupper. Her er tett integrasjon ikke løsningen, men en del av problemet. Integrasjon i videre forstand – utover handelsforbindelser – fører til større harmoni bare dersom andre fredsbetingelser er oppfylt. Samarbeidet i Europa etter annen verdenskrig er en god illustrasjon av disse forutsetningene. Det var storstilte europeiske samlingsplaner i mellomkrigstiden. Disse planene strandet fordi spenningsnivået var for høyt og mistilliten mellom stormaktene for sterk. Tyskland, Frankrike og Storbritannia var fortsatt maktpolitiske rivaler. Det var berettiget frykt i mange land for at tett europeisk samarbeid ville bli en tynn ferniss over tysk dominans. Det hadde vært flere konfliktskapende forhold bak den lange historiske stormaktsrivaliseringen i Europa. Det var kamp om politisk og økonomisk hegemoni i en situasjon der europeiske land hadde verdensomspennende interesser, med Europa som maktpolitisk sentrum. Det var strid mellom samfunnstyper og politiske regimer helt siden den franske revolusjon, forsterket av diktaturets frammarsj etter første verdenskrig. Uløste grensekonflikter og folkegrupper på feil side av grensene kunne skape krigsutbrudd som forplantet seg gjennom alliansesystemet.

1 hvorfor krig?

Etter 1945 lå vilkårene til rette for samarbeid i Vest-Europa. Den storpolitiske rivaliseringen var overtatt av supermaktene USA og Sovjetunionen. Tyskland var delt av de nye maktblokkene under den kalde krigen. Både Frankrike og Storbritannia hadde redusert betydning, som deler av en allianse dominert av USA. Hele Vest-Europa ble på mange måter et amerikansk protektorat i forsvarspolitisk forstand, med USA som samlende beskytter og Sovjetunionen som samlende fiende. De vesteuropeiske landene hadde alle et demokratisk styresett og stort sett det samme økonomiske systemet. De gamle grensekonfliktene mellom Tyskland og Frankrike var løst. Utviklingen av masseødeleggelsesvåpen og erfaringene fra første og annen verdenskrig hadde samtidig hevet barrieren for krig som virkemiddel ved konflikter. Det var disse nye vilkårene for fred i Europa som gjorde europeisk integrasjon mulig. Det tidlige EU ble skapt på grunnlag av krigsutfallet og den kalde krigen. Integrasjonen var en strategi for gjenoppbygging og økonomisk vekst som samtidig ble oppmuntret og støttet av USA. Når krigsgrunnlaget mellom medlemslandene allerede var borte, var integrasjonsprosessen selvforsterkende. Vest-Europa ble omformet til en fredssone med de skarpe konfliktlinjene på utsiden. Integrasjonspolitikken har balansert fellesskapsinstitusjonenes makt mot medlemsstatenes varierende krav om autonomi. Når integrasjonspolitikken har gått for langt og for raskt, har den møtt motstand og tilbakeslag. Integrasjon mellom stater er ingen garanti mot senere desintegrasjon. En integrasjonstakt som mangler oppslutning i medlemslandene, kan forsterke slik desintegrasjon. Flertallsvedtak kan provosere fram motstand fra dem som taper. Slik ser vi at integrasjon er en katalysator som forsterker samarbeidsrelasjoner under noen vilkår og oppløsningstendenser under andre vilkår. I liberal teori har det vært antatt at handel virker samlen-

hva er krig

de, fordi partene har gjensidige fordeler av varebyttet. Krig og samarbeidsbrudd ville skade alle som deltar. Forutsetningen er at den absolutte gevinsten motiverer til fortsatt samarbeid. Det fins et mer pessimistisk syn på dette. Det går ut på at det likevel kan oppstå konflikt og krig mellom parter som begge – eller alle – tjener på handel og samarbeid. Det skyldes at noen tjener mer enn andre, og at den oppsamlede forskjellen i fortjeneste øker over tid. Den parten som tjener mest, kan utnytte det akkumulerende overtaket til press mot den som tjener mindre. Den som tjener minst, kan også komme til å frykte at den som tjener mest, vil bruke det økende overtaket som pressmiddel i en konfliktsituasjon. Dermed svarer den svakere parten med mottiltak som gjør den sterke usikker og mindre samarbeidsvillig. Slik kan det oppstå selvforsterkende konflikter på grunnlag av ulike relative gevinster. Sammenbruddene i forhandlinger i Verdens handelsorganisasjon (WTO) har vært forklart med slike mekanismer.8 Verken regional integrasjon eller en videre form for globalisering gir i seg selv garantier mot konflikter og krig. Andre forhold har betydning for hvorvidt integrasjon er fredsbyggende eller ikke. Når krig i dag kan virke utenkelig i noen deler av verden, som i Norden, i EU-området eller over Nord-Atlanteren, er økonomisk integrasjon og handelsforbindelser bare en del av forklaringen. Det er uenighet i faglitteraturen om disse sammenhengene. Mange av de empiriske funnene er motstridende til tross for bedre statistisk informasjon og mer avansert metodikk enn før. Vi har ikke grunnlag for generelle konklusjoner om forholdet mellom økonomiske forbindelser og ytre og indre fred. Inngående historiske studier kan gi gode svar på hvorfor vi har stabilitet eller konflikt i ulike deler av verden, men uten at svarene kan sammenfattes i en enkel formel. Det klareste uttrykket for at integrasjon ikke garanterer for fred, er de mange tilfellene av borgerkrig. Etter annen verdenskrig, og

1 hvorfor krig?

særlig etter den kalde krigen, har det vært langt flere borgerkriger enn kriger mellom stater. Hvordan kan vi forklare dem?

Borgerkrigenes dynamikk Det er to hovedformer for borgerkrig; kamp for territoriell løsrivelse og kamp om kontroll over statsmakten. Innenfor disse hovedformene er det en rekke variasjoner og ulikheter. Den enkelte borgerkrig forårsakes gjerne av et samspill mellom historiske forhold, økonomiske vilkår, politisk system, ressursfordeling, ulikhet og etnisk sammensetning.9 Territoriell løsrivelseskrig kan for eksempel skyldes at en etnisk særegen befolkning mener seg politisk diskriminert og økonomisk forfordelt av sentralmakten. Den regionen som vil rive seg løs, kan ha rike naturressurser som gjør formell suverenitet attraktivt, samtidig som regionen og befolkningen der mener seg undertrykt av fellesskapet med andre landsdeler. Vi finner et slikt mønster i Baskerprovinsene i Spania. Baskisk språk og kultur har vært underordnet kastiljansk. Sentralregjeringen i Madrid har samtidig hentet ut overskudd fra de relativt høyt industrialiserte og økonomisk velstående baskiske områdene rundt Bilbao og San Sebastian. Denne ulikevekten mellom økonomiske fortrinn og politisk og kulturell underordning har bidratt til misnøyen og separatismen i de baskiske provinsene. Likevel er det vanskelig å forstå den mer konkrete utviklingen av konflikten uten en mer finmasket redegjørelse for lederskap og handlingsvalg både på spansk og på baskisk side. I mange løsrivelseskriger finner vi en tilsvarende kombinasjon av ressursrikdom som gjør suverenitet forlokkende, og undertrykt minoritetsstatus som skjerper misnøyen. Biafrakrigen i Nigeria etter kolonifrigjøringen fulgte også et slikt mønster. Iboene i Biafra mente seg diskriminert av andre folkegrupper, samtidig

hva er krig

som Biafra var Nigerias rikeste oljeprovins. Men heller ikke her er ett enkelt strukturelt mønster tilstrekkelig for å forklare krigen. I mange land er det et lignende mønster uten at det er brutt ut borgerkrig. Kamp om kontroll over sentralregjeringen kan også knyttes til relativt enkle strukturelle trekk, selv om dette ikke er noen tilstrekkelig forklaring på borgerkrig. Et gjennomgående trekk i borgerkrigstilfeller er gjerne at ulike konfliktlinjer mellom folkegrupper faller sammen og forsterker hverandre. Hvis etniske og religiøse skillelinjer faller sammen med økonomisk ulikhet, blir konfliktene skarpere. I Nord-Irland er arbeiderklassen overveiende katolsk, mens middelklassen er protestantisk. Klassemotsetninger og religiøse forskjeller faller sammen, forsterket av en bitter kolonihistorie der protestantene kom med den engelske koloniseringen av Irland. På Balkan etter sammenbruddet av Jugoslavia tidlig på 1990-tallet var det også sammenfall mellom etnisk-religiøse motsetninger og en økonomisk krise som rammet folkegruppene ulikt. Et bredt mangfold av etniske, språklige, religiøse og økonomiske grupperinger øker ikke risikoen for voldelig konflikt. Etnisitet er i utgangspunktet en avstamningsgruppe, men etnisk bevissthet blir i varierende grad knyttet til fysiske kjennetegn, språk, religion og andre kulturelle markører. Sosiale spenninger kan forsterke den etniske bevisstheten og føre til at et økt antall personer i grenseland mellom ulike grupper velger en klarere etnisk identitet. Et mål på etnisk oppsplitting i et samfunn kalles «elf» – etnisk-lingvistisk fragmentering. Det måler sjansen mellom null og hundre for at to tilfeldig valgte individer skal tilhøre forskjellige etnisk-språklige grupper. I ekstremt oppsplittede land vil elf-indeksen vise høyt opp mot hundre. Slike land er ofte relativt fredelige, fordi de har en lang rekke små og store motsetninger som ikke gir én skarp konfliktlinje.

1 hvorfor krig?

Lavt mål på elf-indeksen kan derimot bety at et fåtall store grupperinger står mot hverandre. Da snakker vi om polarisering, der to store grupper kan samle både de etniske og de økonomiske motsetningene og skape sosial uro og politisk konflikt. Avstanden mellom gruppene vokser når etnisk tilhørighet og klasseposisjon faller sammen. Mange afrikanske og mellomamerikanske land er polariserte i denne forstand. Her finner vi mange og langvarige borgerkriger. Det er også en tendens til at borgerkriger utspiller seg i regionale konfliktklynger på tvers av statsgrenser. Det kan skyldes at landene har noen av de samme problemene, men det skyldes også at krigene sprer seg over grensene fordi etniske grupper i strid befinner seg i flere land, fordi flyktningstrømmer skaper uro og usikkerhet i nabostatene, fordi kampgrupper søker tilflukt i naboland, og fordi smuglerruter og transittveier for våpen, forsyninger og kriminalitet skaper regional uro. Balkan, Kaukasus, Midtøsten, Mellom-Amerika, Afrikas Horn og Vest-Afrika har vært slike konfliktregioner i de senere årene. Etter den kalde krigen har sammenhengen mellom ressursrikdom og borgerkrig vært mye studert. En rekke statistiske studier har knyttet borgerkrig til råvareressurser. Noen av disse studiene har i seg selv store politiske konsekvenser. På slutten av 1990-tallet kom forskere fra Verdensbanken ut med konklusjoner om at mange av borgerkrigene i den fattige verden skyldtes kamp for rikdom og fortjeneste fra lett tilgjengelige råvarer, som diamanter, metaller, og olje fra brønner på land. Dette var den såkalte grådighetstesen, i motsetning til forklaringer med utgangspunkt i utbredt sosial misnøye. Greed framfor grievance, i studienes språk.10 Tesen ville også vise at opprør og borgerkrig kunne forklares rasjonelt, i motsetning til utbredte forestillinger om at mange av borgerkrigene etter den kalde krigen bar preg av sanseløs og irrasjonell vold.

hva er krig

Det største problemet for grådighetstesen var de empiriske målene som ble brukt for å belegge den. Grådighet ble målt ved en kombinasjon av primærnæringenes andel av nasjonalinntekten, andelen unge menn i befolkningen og gjennomsnittlig lengde på skolegang. Det gir mening at kombinasjonen av mange arbeidsløse unge menn og rikdommer som det er lett å tilrane seg, skaper en ustabil situasjon. På den annen side kan en stor råvaresektor som er lett å rane, være uttrykk for en mislykket offentlig politikk, svak statsmakt og en rekke andre forhold som gir grobunn for misnøye og skjev fordeling. Motivene for lavt utdannet og arbeidsløs ungdom lar seg heller ikke så lett splitte i grådighet og misnøye. Begrepsskillet mellom grådighet og misnøye brøt sammen allerede ved valget av empiriske mål på de to motivene. Mer generelt har mange studier konkludert med at det er en sammenheng mellom naturressurser og borgerkrig.11 Det er påvist at sannsynligheten for borgerkrig i land med mye olje, gass og diamanter økte sterkt fra 1970- til 1990-tallet. Dels var det flere opprør i ressursrike regioner i mange fattige land, og dels synes store oljeprissvingninger å ha ført til økt uro flere steder. Etter den kalde krigen har opprørsgrupper finansiert krigshandlinger med økt handel med illegale varer, som edelsteiner, diamanter i overflategruver, mineraler, tømmer og narkotika. Det er flere problemer knyttet til slike studier. Dels kan det være uro og krigslignende tilstander som skaper økt råvareavhengighet relativt til andre næringsveier, like gjerne som motsatt. Dels kan krigsrisikoen øke fordi fattige land med store råvareressurser samtidig har en svak rettsorden som i seg selv gir grobunn for uro. Dels har borgerkrig brutt ut bare i et lite mindretall av de fattige landene som har ulik fordeling og lett tilgjengelige naturressurser, slik at årsakene forbIir uklare. Brede, statistiske studier angir noen av de faktorene som kan ha betydning for utbruddet og varigheten av borgerkrig. Forde-

1 hvorfor krig?

lingen og tilgjengeligheten av naturressurser er en slik betydningsfull faktor. For å komme årsaksmekanismene nærmere inn på livet trengs det mer nærgående og detaljerte analyser av konfliktdynamikken i hver enkelt borgerkrig. Et godt eksempel er krigshandlingene og volden i det østlige Kongo. Krigen startet året etter at opprørslederen Laurent Kabila hadde overtatt makten etter president Mobutu i 1997. Dette har vært kalt «Afrikas første verdenskrig», med 5–6 millioner ofre over en tiårsperiode, dels som direkte følge av vold og massakre og dels som følge av sult og sykdommer forårsaket av krigen. Slike tall er alltid usikre, men de humanitære omkostningene har vært enorme. Forklaringen er sammensatt. Krigen startet for alvor da Kabila, som kom til makten ved hjelp av støtte fra Rwanda og Uganda, ville fjerne rwandesere fra regjeringen. Styrker fra Rwanda invaderte Kongo og allierte seg med kongolesiske opprørere fra tutsi-stammen. Kabila påkalte hjelp fra naboland som Zimbabwe, Angola og Namibia. På tross av en rekke fredsavtaler og omfattende FN-intervensjon har urolighetene fortsatt i de østlige provinsene. Militser fra de store folkegruppene i Rwanda, sammen med stammefrender og allierte i Kongo, kjemper om kontrollen over land og ressurser. Opprørsgrupper fra Uganda har også deltatt. Valg til nasjonalforsamlingen i 2006 bidro i liten grad til å dempe konfliktene. Opprørsgrupper i øst gjenopptok kampene alt samme høst. Tidligere konflikter i Rwanda og Uganda forplanter seg over grensene til Kongo. Kamp om kontroll over landområder og naturressurser spiller en viktig rolle. Ressursmessig er Kongo et rikt land. Nær halvparten av eksportverdien kommer fra diamantproduksjon, men også olje, kobolt, kopper, tinn og coltan – som brukes i datamaskiner og mobiltelefoner – har stor økonomisk betydning. I et land med svak og korrupt offentlig forvaltning blir kampen om ressursene en uforstilt maktkamp mellom private grupperinger innenfor og utenfor statsgrensene.

hva er krig

En forståelig redegjørelse for utviklingen av krigene i Kongo krever inngående analyser av den historiske bakgrunnen for kuppet i 1997, konflikten mellom de nye makthaverne og støttespillere fra nabolandene, befolkningssammensetningen i regionen, virkninger av den omfattende volden i Rwanda for situasjonen i det østlige Kongo, og rivaliseringen om naturressurser mellom krigsherrer og folkegrupper innenfor og på tvers av grensene. Noen av de viktige faktorene er spesielle for dette konkrete konfliktforløpet.

klimaendringer og krig? I diskusjonen om global oppvarming har det vært hevdet at miljøendringene kan skape ressurskamp og væpnede konflikter internt og mellom land. Miljøet inngår som del av et utvidet sikkerhetsbegrep. Mekanismene kan for eksempel være at grunnlaget for matproduksjon blir ødelagt av tørke eller flom, at ressurskampen dermed spisser seg til mellom grupper i strid om knappe goder, eller at klimaflyktninger trenger inn på andres land med voldelige konflikter som følge. Siden strid om knappe ressurser er en viktig side ved krig, er det ingen grunn til å avvise at klimaendringer som reduserer ressursene noen steder og skaper økt press mot ressursene andre steder, vil gi grobunn for konflikter. Likevel er det mange usikre faktorer her. Omfanget og virkningene av langsiktige klimaendringer, både lokalt og globalt, er omdiskutert. Det er mange måter å møte en eventuell langsiktig global oppvarming på, enten det dreier seg om stigende havnivå, tørke eller mer urolig vær. Planmessige mottiltak vil kunne dempe noen av skadevirkningene og dermed de konfliktene som kunne følge. I noen tilfeller er klimaendringer og påfølgende ressursnød feilaktig blitt knyttet til væpnede konflikter. Et framtredende eksempel

1 hvorfor krig?

er Sahel-beltet sør for Sahara, der ørkenspredning av forskere og politikere ble framstilt som hovedårsaken til voldelige konflikter. Tuareg-oppstandene i det nordlige Mali på 1990-tallet ble forklart med tørke og befolkningspress fra 1970- og 1980-årene – som ledet til miljøforringelse og kamp om knappere ressurser. Den norske forskeren Tor A. Benjaminsen har påvist at forklaringen er feilaktig på flere plan.12 Det har ikke vært noen varig ørkenspredning i Sahel, men gjennom lang tid fluktuerende tørkeperioder avløst av nedbørsperioder. Det var en tørkeperiode i 1970- og 1980-årene, der unge menn fra nomadestammene migrerte til Algerie og Libya, hvor de ble politisk radikalisert. Denne radikaliseringen stimulerte Tuareg-opprør mot en regjeringspolitikk som lenge hadde marginalisert nomadene med tvungen bosetting og andre former for statskontroll. Statlig svindel med nødhjelpsmidler i tørkeperioden – der regjeringsbyråkrater bygde seg private chateaux de la sécheresse («tørkeslott») i provinshovedstaden – forsterket grunnlaget for opprør. Et første Tuareg-opprør i Mali hadde funnet sted allerede i 1963, umiddelbart etter en våt periode i Sahel. To interessegrupper så seg tjent med tesen om at konfliktene skyldtes en ørkenspredning som var forårsaket av klimaforverring og befolkningspress: regimet i Mali som ville ha uregjerlige nomadestammer under kontroll, og bistandsorganisasjoner som skaffet seg en stor og varig misjon. Disse interessene hadde gjensidige fordeler av hverandre og kunne samle seg om en problemdiagnose som frikjente den statlige politikken. Dette høyprofilerte eksemplet er selvsagt ikke et generelt grunnskudd mot tesen om miljøsikkerhet. Det viser ikke at det ikke kan være årsaksforbindelser mellom klimaendring og voldelige konflikter. Men det viser at detaljerte studier er nødvendig for å gripe sammenhengen – eller mangelen på sammenheng – mellom miljøendring og konflikt.13

hva er krig

Videre lesning

Quincy Wright, A Study of War I–II, Chicago University Press, Chicago 1942. En svært innholdsrik klassiker i studiet av krig. Azar Gat, War in Human Civilization, Oxford University Press, Oxford 2006. En inngående analyse av krigshistorien i evolusjonsteoretisk perspektiv, med vekt på forbindelsene mellom krigsformer, samfunnsendring og statssystem. Azar Gat, A History of Military Thought, Oxford University Press, Oxford 2001. Et omfattende strategihistorisk verk. James D. Fearon, «Rationalist explanations for war», International Organization, 1995, 49/3, s. 379–414. Fearon analyserer forklaringer på hvorfor kriger bryter ut selv om de koster dyrt. Michael Howard, The Causes of Wars, Temple Smith, London 1983. Howard skriver om krigsårsaker tett opp mot krigshistorien. Rolf Hobson, Krig og strategisk tenkning i Europa 1500–1945, Cappelen, Oslo 2005. En autoritativ studie på norsk innen det som på engelsk kalles «War and Society Studies». Raymond Aron, Penser la Guerre, Clausewitz I–II, Gallimard, Paris 1976. En stor, moderne klassiker om krig. Første bind er om mannen, hans tid og hans militærteori, mens annet bind analyserer de strategiske implikasjonene inn i atomalderen.

Hva er jounalistikk.indd 6

13.04.2011 09:29:59

9788215014036.qxd:omslag1

06-11-09

10:49

Side 1

KRIG

Øyvind Østerud

788215 014036

Øyvind Østerud

ISBN 978-82-15-01403-6

hva er

KRIG

hva er