hva er TILLIT by Universitetsforlaget

9788215015163_2.korr.qxd:omslag1

15-06-09

10:27

Side 1

TILLIT

Harald Grimen

9 788215 015163

Harald Grimen

ISBN 978-82-15-01516-3

hva er

TILLIT

Harald Grimen (f. 1955) er professor i profesjonsetikk ved Senter for profesjonsstudier, Høgskolen i Oslo, og professor II ved Senter for vitenskapsteori, Universitetet i Bergen. Han har arbeidet mye med grunnlagsproblemer i samfunnsvitenskapene, og har bl.a. skrevet Samfunnsvitenskapelige tenkemåter.

Universitetsforlaget har utfordret noen av Norges fremste fagformidlere til å gi svar på krevende spørsmål. hva er-bøkene er velskrevne introduksjoner som gir begynneren stimulerende møter med ukjente tema, og den viderekomne nye perspektiver.

hva er

hva er Folk flytter og reiser mer enn tidligere, og stadig møtes folk på tvers av kulturgrenser. Relasjoner mellom mennesker endrer seg, noe som krever etablering av nye tillitsforhold. Et velfungerende og flerkulturelt samfunn er utenkelig uten tillit. Samtidig er det svært mye i samfunnslivet som vitner om at mistilliten står sterkt: politikerforakt, høye gjerder mellom naboer, oppfordringer om ikke å stole på fremmede osv. hva er TILLIT viser en mulig vei inn i et forskningsfelt som i løpet av få år har vokst betraktelig.

Hva er funksjonshemming.indd 6

16.08.2010 13:56:52

hva er tillit

har utkommet: hva er biologi: Dag Olav Hessen hva er etikk: Arne Johan Vetlesen hva er eu: Kristian Sarastuen og Anders Ystad hva er filosofi: Lars Fr. H. Svendsen hva er fundamentalisme: Torkel Brekke hva er fysikk: Gaute Einevoll hva er geografi: Arild Holt-Jensen hva er helse: John Gunnar Mæland hva er hukommelse: Pål Johan Karlsen hva er idéhistorie: Trond Berg Eriksen hva er innvandring: Grete Brochmann hva er internett: Gisle Hannemyr hva er islam: Kari Vogt hva er kosmos: Øystein Elgarøy hva er kreativitet: Geir Kaufmann hva er kristendom: Halvor Moxnes hva er kropp: Gunn Engelsrud hva er litteraturvitenskap: Erik Bjerck Hagen hva er makt: Fredrik Engelstad hva er medievitenskap: Espen Ytreberg hva er medisin: Edvin Schei hva er menneskerettigheter: Njål Høstmælingen hva er psykologi: Carl-Erik Grenness hva er religion: Ingvild Sælid Gilhus og Lisbeth Mikaelsson hva er sakprosa: Johan L. Tønnesson hva er sosialantropologi: Thomas Hylland Eriksen hva er sosialt arbeid: Irene Levin hva er sosiologi: Pål Repstad hva er språk: Helene Uri hva er tillit: Harald Grimen

www.hvaer.no

Harald Grimen

hva er tillit

universitetsforlaget

© Universitetsforlaget 2009 ISBN 978-82-15-01516-3 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med rettighetshaverne er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning og kan straffes med bøter eller fengsel.

Henvendelser om denne utgivelsen kan rettes til: Universitetsforlaget AS Postboks 508 Sentrum 0105 Oslo www.universitetsforlaget.no

Omslag: Vibeke Jerkaas, GRIFF Kommunikasjon AS Forfatterfoto: Isidor Åstrøm Sats: Rusaanes Bokproduksjon AS Trykk og innbinding: AIT Otta AS Boken er satt med: Minion Pro 9,5/13,5 Papir: 90 g Munken Print White 1,5

innhold Forord

kapittel 1 Tillitens betydning 11 kapittel 2 Handling og forklaring 26 kapittel 3 Makt, fare og s책rbarhet 51 kapittel 4 Samarbeidets problem 72 kapittel 5 Mistillitens problem 90 kapittel 6 Tillit til personer og til institusjoner 109

hva er tillit

kapittel 7 Samfunn og tillit 122 kapittel 8 Argumentet 134 Litteratur 137 Noter 144 Register 148

Forord

Forord Utenfor byen Volgograd i Russland, langs den store elven Volga, ligger tusenvis av små hus tett i tett, som i kolonihager. De brukes bare om sommeren. Om vinteren kobles strømmen og vannet fra, og temperaturen kan synke til under 30 kuldegrader. Husene er omgitt av små hager, hvor det dyrkes frukt, bær og grønnsaker. Folk er vennlige og gjestfrie mot helt fremmede, som meg. Det hele ser idyllisk ut, inntil man ser litt nøyere på hva som er mellom husene. Mellom husene og ut mot veien er det ofte høye gjerder og murer, av og til med piggtråd. Gamle gjerder er overgrodde med busker, og kan være vanskelige å se med det samme. Nye gjerder står i grell kontrast til disse, og viser seg umiddelbart som det de er. Om natten, og når eierne ikke er hjemme, låses portene med hengelåser. Etter Sovjetunionens fall bygges nye hus, nå større enn før. Gjerdene bygges også mer solide. Da jeg under et besøk i 2008 spurte bekjente hvorfor gjerdene er så høye, svarte de at de frykter bander på tyveriraid. Og de mistror naboene, spesielt nye naboer. De stoler verken på nære og kjente eller fjerne og ukjente i området. De mistror også politiet og rettsvesenet, som er ineffektive og korrupte. Og de mangler

hva er tillit

forsikringer, så de får ikke erstatning om noe blir stjålet. Ved innbrudd kan de tape alt. Da er det best å ta vare på seg selv så godt man kan. En annen årsak til denne utryggheten er også at dagens Russland kom ut av et regime (stalinismen) som systematisk skapte, og utnyttet, mistillit mellom folk. Nåværende mønstre av tillit og mistillit har med andre ord en historie. Men det er vanskeligere å snakke om historiens betydning, fordi folk ikke selv ser den så lett. Det sies at gode gjerder skaper gode naboer. Men kanskje gode naboer lager gode gjerder, og da trenger gjerdene muligens ikke å være så høye. Godt naboskap er avhengig av samfunnsmessige rammer, som for eksempel et fungerende politi og rimelige forsikringsordninger. Min interesse for gjerder ble vekket rundt 1980, da jeg studerte hos Michel Foucault i Paris. Et tema av varig interesse i hans verker er arkitekturens betydning for forholdet mellom mennesker. Gjerder er ofte ikke stor arkitektur. Derfor kan deres faktiske betydning være lett å overse, inntil man stoppes av et gjerde, og avskjæres fra noen muligheter på grunn av det. Jeg nærmer meg fenomenet tillit handlingsteoretisk. Utgangspunktet er hva tillitsgivere gjør, ikke hva de tror. Kjernen er at tillitsgivere gjør lite for å beskytte seg selv. Men ulike ting kan forklare det. Tillit og mistillit gjelder måter mennesker lever og handler sammen på. Å stole på noen er å handle med få forholdsregler mot misbruk, svindel og tyveri. Å ikke stole på noen er å ta forholdsregler. Om forholdsregler bør tas, avhenger av hvordan samfunnet rundt en fungerer. Tillit og mistillit har ulike virkninger på menneskers liv. Et gjerde er en forholdsregel. Det kan beskytte mot tyveri. Men det kan også medføre at mennesker ikke får eller tar kontakt med hverandre. Det som holder noen ute, kan sperre andre inne, og ved å sperre andre ute, kan man sperre seg selv inne. Det som beskytter, kan også signalisere mistillit.

forord

Dermed får de som bygger gjerdene ikke prøvd ut om andre virkelig er upålitelige, eller om mistilliten er ubegrunnet. Som Robert Frost sier i diktet «Mending Wall» fra 1914: «Before I built a wall, I’d ask to know, what I was walling in or walling out, and to whom I was like to give offense.» Gjensidig mistillit kan vokse, i en ondartet spiral. Det er en voksende interesse for tillit og mistillit innenfor flere fag, og det skrives mye om dette temaet nå. En grunn er at man ser en synkende tillit til politiske institusjoner og profesjoner i Vesten, og det oppstår en uro for hvilke konsekvenser det kan få. En annen grunn er sammenbruddet av kommunismen i ØstEuropa, og vanskelighetene med å skape nye økonomiske og politiske systemer som kan erstatte den. En tredje grunn er at relasjoner mellom mennesker stadig forandrer seg, og dette krever at man finner nye måter å forholde seg til hverandre på. Folk flytter og reiser mer, og møter flere mennesker enn før, også fra andre kulturer. Nye kommunikasjonsmåter, økonomiske kriser, og den nådeløse oppmerksomheten som ofte rettes mot hvor avhengige vi er av å kunne stole på viktige institusjoner, som for eksempel de som kontrollerer mat- og vannkvalitet, setter også fenomenet tillit på dagsorden. Jeg vil vise en mulig vei inn i disse diskusjonene. I kapittel 1–5 diskuteres tillit og mistillit til personer. I kapittel 6 og 7 diskuteres institusjoner. Hovedtesene i boken oppsummeres i kapittel 8. Jeg vil takke Ståle Fredriksen, Anders Molander, Asgeir Eriksen, Helge Skirbekk og Siri Granum Carson for gode innspill. Redaktørene Ingrid Ugelvik og Leif Høghaug takkes for å ha dradd prosjektet i gang, og for den hjelp de har gitt underveis. Senter for profesjonsstudier (SPS) ved Høgskolen i Oslo gav meg 6 måneders fri for å arbeide med boken. SPS har et unikt diskusjonsmiljø, som har bidratt mye. Og – som så ofte før – må jeg takke Universität Konstanz for gode arbeidsforhold våren 2008. Uten

hva er tillit

roen der, i kombinasjon med ett av Tysklands beste biblioteker, kunne boken neppe ha blitt til. Oslo, juni 2009 Harald Grimen

tillitens betydning

kapittel 1

tillitens betydning «Stol ikke på noen over 30!» «Hvis jeg ikke kan stole på familien min, hvem kan jeg stole på da?» «Jeg stoler ikke på politikere og journalister.» Det første utsagnet var et slagord under ungdomsopprøret på 1960-tallet. De to andre og lignende utsagn er i vanlig bruk i dag. Politikere og journalister gjør det dårlig i undersøkelser av folks tillit til ulike yrkesgrupper, mens tillit innen familien oppleves som en trygg havn i en stormfull verden. Den kinesiske filosofen Confucius, som levde mellom år 551 og 479 før Kristus, sa en gang til en elev at tre ting er nødvendige for å styre en stat: våpen, mat og tillit. Hvis en hersker risikerer å miste noen av disse, bør han først gi opp våpnene og så maten. Tilliten bør voktes til siste slutt, for uten tillit vil alt styrte sammen.1 Confucius’ syn virker overraskende moderne. Tillit sies ofte å være samfunnets lim, smøremiddel og grunnmur. Stolte vi ikke på noen, skulle vi rammes av angst, og sosialt liv ville vært umulig, som den tyske sosiologen Niklas Luhmann sa. De som stoler på hverandre samarbeider mer og er mer tolerante, risikovillige, kreative og fornøyde enn andre. Men Confucius og hans likesinnede har bare delvis rett. Samhandling mellom personer

hva er tillit

som ikke stoler på hverandre er mulig og utbredt, og samfunnet er like avhengig av det, særlig moderne samfunn. Tillit kan også ha farlige konsekvenser, som i samarbeid mellom forbrytere og korrupte personer, og i grupper hvor folk bare stoler på hverandre og ikke på andre. Mange institusjoner, for eksempel familien, som vi tror bygger på ubesudlet tillit, kan preges av interessekamp, misbruk, bedrag og utroskap. Ofte bør man ikke stole på familien. Man bør tenke seg om før man låner noe til slektninger. De kan identifisere långiverens interesser med sine egne, og være dårlige til å gi tilbake. Folk over 30 er derimot bedre enn sitt frynsete rykte.2 Forskningen om tillit er uoversiktlig. Det er uklart hva vi vet. Litteraturen er full av utsagn om tillitens sære oppførsel, som den italienske sosiologen Diego Gambetta kaller det. Tillit gjør handel lettere og billigere. Å kjøpe og selge tillit er derimot neppe meningsfylt. Den amerikanske økonomen Kenneth J. Arrow sier at hvis man må kjøpe tillit, er man allerede i tvil om hva man har kjøpt. Noen forsøker seg likevel, ofte med komisk resultat. En megler i Oslo «selger tillit».3 En grønnsakshandler er «Din tillitsleverandør av frukt, bær og grønnsaker». Men bør vi stole på noen som sier at de er pålitelige? Å påstå at man er pålitelig kan være en måte å lure folk på. De virkelig pålitelige trenger ikke å si slike ting. Noen mener at tillit bare finnes når det ikke er nødvendig å tenke på om det gjør det. Lurer man på om man bør stole på noen, er det ikke tillit, men noe annet, sier den tyske litteraturviteren Jan Philipp Remtsmaa og mange andre. Tillit er vanskelig å forklare. Den engelske filosofen Martin Hollis sa at tillit er som humlens flukt eller som en kur mot hikke. Det virker i praksis, men ikke i teorien. Det er klart hva det er når man ikke tenker på det. Tenker man på det, blir det lett uforståelig. Sammenligningen med humlens flukt er bedre enn å sammenligne tillit med en kur mot hikke. Humler kan fly, og vi begynner å forstå hvorfor.

1 tillitens betydning

Vi vet også at tillit virker, og begynner å forstå hvorfor. Men der er ingen virksom, men uforklarlig, kur mot hikke.4

Noen eksempler Jeg trenger barnevakt. Kanskje ber jeg min mor, bror eller nabo om hjelp, men ikke en tilfeldig person. Jeg overlater ikke datteren min til søsknene hennes, hvis jeg ikke vet om de kan ivareta henne. Uten barnevakt kommer jeg ikke ut. Tillit åpner muligheter, men kan være farlig. Filmer med forrykte barnevakter er en egen genre i Hollywood. Hvis det ikke bare er en kveld, men en jobb som står på spill, da kan man tape penger eller ødelegge en karriere. Foreldre må også stole på sine barn. En mor som sender sin sønn ut for å leke, må stole på at han kan ta vare på seg selv. Barn oppdras til ikke å stole ubetinget på fremmede. De lærer at i offentlige rom (som gater eller internett) finnes det upålitelige personer, også upålitelige barn. Disse tingene henger sammen. En grunn for en mor til å stole på sønnen er viten om at han ikke stoler ubetinget på ukjente. Barn og unge lærer dessuten at andre ofte ikke stoler på dem. En lapp på butikkdøren med påskriften: «Bare to skoleelever om gangen», minner dem på at i flokk kan de skape mistro. Det er et generelt fenomen: Personer som vi stoler på når de er alene, kan vi ha vansker med å stole på når de er i flokk med bestemte andre. Jeg skal reise, og gir en venn penger for at han skal betale noe. Her vil jeg heller ikke be en tilfeldig, men kanskje en nabo eller kollega. Jeg vet at min venn er upålitelig når det gjelder mange ting. Han holder aldri tiden ved avtaler, og har forhold til flere damer samtidig. Men upåliteligheten smitter ikke til det som gjelder penger. Tillit er treleddet: Noen stoler på noen med henblikk på noe.5 Man stoler sjelden – om noen gang – totalt, ubetinget og uspesifisert på noen. Mye tyder på at ubetinget tillit er noe man

hva er tillit

må trenes opp til å ha, fordi det er viktig under visse typer forhold, for eksempel i ekstreme situasjoner, som i krig, eller i akuttsituasjoner, som under medisinsk behandling. Fransk-tyskeren Guy Sajer var tysk soldat på østfronten under andre verdenskrig. I den rystende krigsdagboken Le Soldat Oublié beskriver han flere episoder hvor offiserene måtte trene og oppfordre soldatene til å stole ubetinget på hverandre, noe de ikke var tilbøyelige til å gjøre.6 Dette er neppe utypisk. I mange situasjoner henger tillit og trygghet på andres kompetanse nært sammen. Det er heller ikke selvmotsigende å stole på noen på visse områder, og mistro dem på andre. Det er det vi vanligvis gjør. Tillit er normalt begrenset, betinget og spesifisert.7 Men grenser er vanskelige å overholde. Den amerikanske sosiologen Judith Treas har vist at ektepar der ektefellene har vært skilt tidligere, sjeldnere har felles bankkonto enn første gangs gifte. Erfaringer fra tidligere forhold smitter over til det neste, og man tar sine forholdsregler. Slike eksempler får en til å undres. Sannsynligheten for at en som er upålitelig i mange ting, også er det med penger, er trolig større enn for at den andre partneren er like upålitelig som den første i pengesaker. Men erfaringene fra et ekteskap sitter dypt, og et nytt ekteskap dreier seg om mer enn bare å få noen til å betale en regning. Ved siden av kjærlighet er tillit trolig det største temaet i romaner. Kjærlighet, tillit, svik og mistillit henger tett sammen. I Jane Austens roman Stolthet og fordom lar Jane og Elizabeth Bennet seg lure av den tillitvekkende svindleren George Wickham. De stolte på vanlige tegn på pålitelighet i bestemte miljøer i England rundt år 1800. Wickham var tilsynelatende offiser, dannet, formuende, høflig og god til å konversere og danse. Alt dette tydet på at han var pålitelig. Men tegn på pålitelighet kan villede, særlig hvis de er enkle og billige å etterape. Kjærlighet, som andre typer forhold mellom mennesker, er spunnet inn i usikre tegn på pålitelighet. Tillit og mistillit er også et yndet tema i aforismer. Den engelske

1 tillitens betydning

litteraturkritikeren John Churton Collins’ berømte «Stol aldri på en mann som snakker godt om alle», er ett eksempel. Man kan undres på hvorfor. En tristesse av forfatteren Nils-Fredrik Nielsen gir muligens svaret: «Han var så slu at han aldri baktalte noen.» Tillit (og gjerder) er også et yndet tema i ordtak. Et sveitsisk ordtak sier at man skal elske sin nabo, men ikke ta ned hekken. Tidligere reiste jeg mye med tog i Europa og Asia. Når jeg kom på et tog, var jeg trett. Jeg kjente aldri medpassasjerene. Men jeg sovnet lett blant fremmede, og var sjelden utrygg. På stasjonene måtte jeg av og til på toalettet. Det var vanskelig å få med bagasjen. Jeg satte meg da ned og ventet. Før eller senere spurte noen om jeg ville passe deres bagasje. Jeg gjorde det, og spurte så om de ville passe min. Det gikk alltid bra.8 Men hadde ukjente nå bedt meg passe bagasjen deres, ville jeg blitt skeptisk. På stasjoner advares det nå mot ukjentes bagasje. Jeg vet hvorfor jeg er skeptisk i dag. Men jeg kan ikke forklare godt hvorfor det gikk så bra for 30 år siden. Hvorfor stole på noen som stolte på meg? I noen teorier antas det at tillit skaper tillit. Det kan tenkes, i varig samhandling. Men det er vanskelig å forklare i engangsmøter. Vi som passet hverandres bagasje møttes en gang, ble ikke kjent, og hadde ingen plikter eller sanksjonsmuligheter overfor hverandre. Noen, som den amerikanske statsviteren Russell Hardin, mener at jeg ikke stolte på de fremmede, fordi jeg ikke kjente deres pålitelighet. Andre, for eksempel de amerikanske statsviterne Eric M. Uslaner og Jack Knight, mener at det finnes tillit til fremmede som er lært i barndommen og som er relativt uberørt av senere erfaringer. Jeg så alltid folk an, og satset på slike som lignet meg og hadde mye bagasje. Folk stoler lettere på noen som ligner dem selv i klesdrakt, kjønn, alder, kultur og religion. Mennesker i nesten alle land mener at landsmenn er mer pålitelige enn utlendinger.9 Og om noen blottstiller seg, er det lettere å stole på dem. I 1985 bodde jeg lenge i Kyoto i Japan, i et hus uten låser på

hva er tillit

skuffer og dører, inkludert inngangsdøren. Kyoto har 1.5 millioner innbyggere, omtrent som Hamburg og Milano. Jeg var utrygg først, men ble lei av å ha penger og pass i en pose på magen, og la dem i et skap. Ingenting skjedde. Jeg ville ikke ha gjort dette i Milano eller Hamburg. På øyen hvor jeg vokste opp, var det på 1960-tallet omtrent 20 mennesker. Ingen låste dørene om natten eller når de reiste bort. Dette endret seg da det kom vei til en naboøy med vel 400 innbyggere. Folk begynte å låse døren. Men de kjente alle på naboøyen, og det var mye slektskap menneskene imellom. Samtidig begynte de å låse på naboøyen, hvor det også hadde vært uvanlig. Uttrykker ulåste dører tillit mellom naboer, eller holder sterke normer og redselen for utstøtelse folk i sjakk? Hvordan forklarer man dører uten lås i en storby? På mitt hjemsted var det vanlig å handle på krita. Innbyggerne var småbønder og fiskere, og det var, særlig for fiskerne, sesongavhengig når de hadde kontanter. Kjøpmannen noterte hva de kjøpte, og de betalte når de hadde penger. I en storby kan man i dag sjelden handle på krita.10 I tyske landsbyer kan stamkunder kjøpe øl på krita. De har krus med navn ved bardisken, og kroverten noterer det som skyldes. Lokale butikkeiere og kroverter kjenner kundene. Men ofte er det ikke slik. Våren 2007 tok jeg en buss fra Sogndal til Oslo. Vi stoppet på Gol om natten, for at folk kunne ta en kaffe og en matbit på en kafeteria. Sjåføren låste opp for oss. Ingen passet butikken, og betalingen ble lagt i en skål. To fulle busser var innom. Jeg så ingen som ikke betalte. Dette er et kjent fenomen fra mange land. Slik atferd er vanskelig å forklare, uten å anta at pålitelighet er utbredt. Sanksjoner er det få av i slike situasjoner. Passasjerene kunne tatt varene og stukket av. Men kanskje ble de holdt tilbake av at de skulle videre med samme buss, slik at ikke pålitelighet, men en type sosial kontroll fikk dem til å betale. En slik forklaring kan fungere i dette tilfellet. Men den går ikke for andre lignende eksempler, hvor man kan gå inn

1 tillitens betydning

i butikker usett og alene, og ta varer. Mange norske turisthytter fungerer for eksempel også slik. Det er også vanskelig å forklare butikkeiernes atferd uten å vise til en tilbøyelighet til å stole på ukjente. Men noen eiere kan være risikotagere, og gjør dette uten tillit. Er folk pålitelige, kan de tjene på det i det lange løp, selv med noe svinn. Men vi er forsiktige med hvem vi gir nøklene til våre egne boliger til. Vi gir bare til dem vi kjenner, eller som har et oppdrag, for eksempel håndverkere. Noen er hjemme i stedet for å gi fra seg nøkler. Håndverkere kan finne på rare ting. En person under anestesi er i hendene på leger, sykepleiere og teknikere. Det kan få store følger om de gjør feil eller ikke vil eller kan korrigere egne feil. Mye kan svikte under en operasjon, og gjør det ofte. Feilbehandling, feilmedisinering og sykehusinfeksjoner er et stort problem. Man tar det også for gitt at teknologien virker, og at personalet vet hva de gjør. I mange land er tilliten til helsevesenet lav. Tillit mellom pasienter og helsepersonell vet vi noe om. Fargede er mindre villige til å gi personlig informasjon til hvite enn til fargede leger. Kvinner er mindre villige til å gi slik informasjon til mannlige enn til kvinnelige leger. Pasienter stoler mer på leger med samme kjønn, rase, kultur, språk, og alder som dem selv enn på leger med en annen status. Pasienters tillit øker med antallet besøk hos samme lege. Men engangsbesøk er vanligere nå enn før. Flere oppsøker samme lege få ganger, og legebesøk varer kortere enn før. Kontrollen med legeyrket har økt. Samtidig har leger fått nye typer ansvar, noe som gjør at de kan ha splittede interesser. Det kan bidra til å skape mistillit. Leger i storbyer er mer følsomme overfor pasienters behov enn leger i utkantstrøk. De må konkurrere om pasientene, noe den eneste legen på et lite sted slipper. Dette rammer vanskelige pasienter på landet. Leger som kan velge, velger bort pasienter de ikke stoler på fordi de ikke følger deres råd. Det rammer vanskelige pasienter i byer.11 I krig krever forhandlinger ofte at delegasjoner får fritt leide i

hva er tillit

fiendeland. Der er de prisgitt fiendens evne og vilje til å beskytte dem. Det er vanskelig å vite om man kan stole på løfter om fritt leide. Ofte har slike løfter vært en felle. Pasienter på operasjonsbordet og delegasjoner i fiendeland er, bokstavelig talt, i andres varetekt. Det samme er flypassasjerer, og mange andre. Sosiologene Diego Gambetta og Heather Hamill har laget en morsom studie, som viser at når drosjesjåfører i New York og Belfast vurderer hvem de skal ta med, så driver de statistisk diskriminering. De ser etter tegn på om noen tilhører en «farlig» kategori, og velger dem som tilhører «snille» kategorier. De foretrekker gamle fremfor unge, og kvinner fremfor menn. De vurderer kultur og religion, men hvordan de da velger, avhenger av deres egen kultur og religion. Å være drosjesjåfør er farlig. Man kan bli ranet, skadet eller drept. En sjåfør har ofte bare sekunder til å bestemme seg for om han skal ta med seg noen, og får bare en sjanse til å foreta en vurdering av passasjeren. Da tyr de ofte til stereotypier for å vurdere pålitelighet. De må også vurdere om personer i flokk er mer eller mindre pålitelige enn enslige. Da kan blandingen av menn og kvinner og unge og gamle i flokken være avgjørende tegn på graden av pålitelighet. Men sammensetningen av persontyper i en flokk kan manipuleres for å villede sjåførene (det skjer faktisk). Penger er et interessant eksempel. Jeg går til en kiosk, kjøper tobakk og en avis, betaler med 200 kroner og får 16 kroner tilbake. I forgårs gjorde jeg det i Kristiansand, i dag i Oslo, om tre dager i Bodø. Jeg tar det for gitt at 200 kroner er verdt det samme i morgen som i dag og på ulike steder. I Jugoslavia på 1980-tallet var inflasjonen så høy at pengeverdien endret seg mye på få timer. Priser kunne variere fra butikk til butikk, kun fordi eierne var ulikt oppdatert. Selv om informasjon sprer seg hurtig, gikk det sakte nok til at de ikke alltid visste det samme. Det var umulig å forutsi hva 1 million dinarer var verdt på ulike steder eller tider.

1 tillitens betydning

Jeg tar det også for gitt, at hvis jeg søker kommunen om noe, som for eksempel en byggetillatelse, så får jeg samme behandling som andre, og blir ikke utsatt for tilfeldig ulikebehandling. Det tar jeg også for gitt i møte med politi og rettsvesen. Jeg stemmer ved valg, og jeg tar det for gitt at valget er «rent» og at min stemme får riktig vekt. Men rapporter fra utenlandske observatører viser at det er enkelt å fuske ved norske valg, fordi for mye er basert på tillit.12 Justismord får en til å lure på hvor godt rettssystemet er. Og inkonsekvent praktisering av forskrifter er vanlig, og skaper mistillit til politikere. Kan og bør man stole på institusjoner eller dem som styrer? Kanskje ikke. Men i moderne samfunn kommer vi ikke utenom dem. Noen institusjoner – som posten – samhandler vi så ofte og lenge med at vi nesten ikke merker dem. Sviktende institusjoner i noen samfunn gjør også sitt til at folk heller ikke kan være gode naboer. Dette er enkle eksempler på ulike sider ved tillit og mistillit. Men de er vanskelige nøtter for en redegjørelse for fenomenet tillit. En redegjørelse må ha to deler: en beskrivelse av hva tillitsgivere (og tillitsmottagere) gjør, og en teori som forutsier når de gjør det og forklarer hvorfor. Jeg skal starte med det første.

Hva tillitsgivere gjør Å stole på noen er å handle med få forholdsregler. Den norske filosofen Jon Elster sier at det er å senke guarden, eller å avstå fra å ta forholdsregler mot en samhandlingspartner.13 Men tillitsgiveres handlinger har ikke alltid tillitens forventede virkninger. Få forholdsregler er tillitens mest allmenne kjennetegn. Men jeg skal ha et smalere fokus, fordi det er spesielle ting jeg vil ta opp. Mange ellers ulike definisjoner av tillit enes om, at hvis A stoler på B, er det ofte slik at:

hva er tillit

1 A overlater noe, X, til, eller har noe i, Bs varetekt i en viss tid. 2 A overlater – alltid faktisk og av og til juridisk – skjønnsbasert makt over X til B, eller er i en situasjon hvor B har slik makt. 3 X er viktig for A. 4 A forventer at: (a) B ikke kommer til å gjøre noe som skader As interesser14; (b) B er kompetent til å ivareta X i tråd med As interesser, og (c) B rår over passende midler for å ivareta X i tråd med As interesser. 5 A tar få forholdsregler for å beskytte seg mot B.15 Her vektlegges fire ting: varetekt (det å se etter noe for andre) (1,2); det ivaretattes verdi (dets viktighet for tillitsgiveren) (3); tillitsgiverens forventninger (situasjonsdefinisjon) (4); og tillitsgiverens måte å forholde seg på (her: å ta få forholdsregler). I neste kapittel diskuterer jeg dette skjemaet, som formaliserer felles trekk ved, forutsetninger for, eller følger av ulike måter å definere tillit på. Det er derfor neppe helt vindskjevt, selv om jeg ikke har funnet alle punktene i noen enkeltdefinisjon. En mulig innvending er at man trenger en definisjon av tillit for å kunne si hva tillitsgivere gjør. Jeg er enig i det. Men siden jeg har trukket ut disse punktene fra mange ulike definisjoner, mangler innvendingen brodd. En annen innvending er at beskrivelsen er for snever. Innvendingen er legitim, spesielt i forhold til punkt 1. Overlater man alltid noe til andres varetekt ved tillit? Man gjør ikke det, hvis det forstås bokstavelig. Men ofte er vi, eller noe som er viktig for oss, allerede i andres varetekt, uten at vi selv har bestemt dette. Vårt forhold til mange institusjoner er slik. De ivaretar viktige ting for oss, for eksempel vannkvalitet, forsvar og brannvern. Men det er ikke du eller jeg som har bestemt dette. Det er et resultat av tidligere generasjoners politiske beslutninger.

1 tillitens betydning

Å forklare hva tillitsgivere gjør Den andre delen i en redegjørelse må være en teori som forutsier når tillitsgivere gjør det de gjør, og forklarer hvorfor: Hvorfor overlater reisende bagasjen sin til ukjente? Hvorfor driver drosjesjåfører statistisk diskriminering? Hvorfor lar butikkeiere ukjente forsyne seg med varer og legge pengene i en skål? Hvorfor tar man det for gitt at 200 kroner er verdt det samme i dag som i går? Hvorfor plukker man ikke ut tilfeldige mennesker som barnevakter? Hvorfor fører en ny vei til at folk begynner å låse dørene? En god teori må forutsi og forklare når tillit oppstår, utvikler seg og forvitrer. Ingen nåværende teori gjør det godt nok. Teorien om innbefattede interesser, utviklet av Hardin, er muligens mest lovende (kapittel 2). Den er likevel problematisk, og den har begrenset rekkevidde. Jeg vil derfor ikke binde meg til den. At en teori er lovende betyr ikke nødvendigvis at den er meget god. Jeg skal også se på andre forslag. Det kan også tenkes at vi ikke får til en teori som forklarer alle tilfeller av fremvekst, utvikling og forvitring av tillit. Vi kan trenge en kombinasjon av teorier.

Noen utgangspunkter Slik diskusjonen er i dag, er det neppe mulig å si noe generelt og presist om tillit som ikke blir omstridt. Jeg vil derfor nevne noen antakelser som jeg ikke kan begrunne i særlig grad. Tillititsbaserte handlinger styres av feilbarlige forventninger om hvordan andre vil eller bør opptre, forventninger som tillitsgiveren ikke vet om er sanne. Forventninger er antakelser om hva som vil skje (har skjedd), eller bør skje (ha skjedd), i fremtid, nåtid eller fortid. De kan være feilaktige, med fatale følger, uavhengig av hva tillitsgiveren tror, føler, mener eller ønsker. En tillitsgiver er objektivt sårbar. Forventningene, og måten de blir

hva er tillit

holdt på, er grunnlaget for å skille mellom godt og dårlig begrunnet, og rasjonell og irrasjonell tillit. En teori om tillit uten mulighet for å gjøre disse skillene er en dårlig teori. Følelser bør diskuteres sammen med tillit, men tillit er ikke en bestemt følelse, bygger ikke på bestemte følelser og har ikke bestemte følgefølelser. Følelser er viktige i de omgivelser som tillit og mistillit er i. Følelsesmessige reaksjoner på tillitsbrudd synes å følge moralske sondringer. Noen, som teologen Knud E. Løgstrup, mener at tillit er moralsk godt og mistillit ondt.16 Det er jeg uenig i, om jeg forstår hva det betyr. Det er lett å idyllisere tillit og demonisere mistillit moralsk. Den som hevder at tillit i seg selv er moralsk godt og mistillit ondt, må benekte alle fire følgende påstander (noe som neppe går): 1 Ingen kan ha plikt til å stole på noen de vet er upålitelige. 2 Mistillit kan være en moralsk riktig reaksjon på kritikkverdige forhold. 3 Mistillit kan under noen omstendigheter være en forutsetning for tillit. 4 Tillit (for eksempel mellom forbrytere) kan bidra til moralsk forkastelige handlinger. Tillitens forsvarlighet betinges av andres pålitelighet. Som Hardin sier, kan vi ikke ha plikt til å stole på noen som utnytter vår tillit for å lure eller skade oss. Ofte er mistillit den eneste fornuftige måten å reagere på. Om tillit er godt og mistillit ondt, må begrunnes i enkelttilfeller, og med andre argumenter enn Løgstrups. Løgstrup ville identifisere fenomener som spontant samsvarer med den kristne tanken om nestekjærlighet. Han var protestantisk teolog, men blir ofte lest som om hans kristendom er uvesentlig for hans syn på tillit. Men hans synspunkter er

1 tillitens betydning

neppe forståelige uavhengig av hans religion. Hvis man ikke er kristen av samme tapning, er det ingen grunn til å godta hans moralske vurdering av tillit og mistillit. Ingen moralfilosofi tillater en entydig å si at tillit er moralsk godt og mistillit ondt i seg selv. Pålitelighet er heller ikke godt i seg selv. Man kan ikke ha en generell plikt til å være pålitelig, fordi man kan betros ting som er ulovlige eller umoralske å tie om eller ivareta. Tillit og mistillit kan, på bestemte måter, ikke moraliseres. For å unngå en ufruktbar begrepseksersis nedtoner jeg definisjoner. Det er en definisjonsoverflod i debattene om tillit, som den tyske sosiologen Martin Hartmann sier. Det finnes mengder av definisjonsforslag og forslag til hvor mange typer tillit der er. Debattene preges av anklager om å misforstå tillitens «vesen» eller hva tillit «egentlig» er. Den tyske sosiologen Martin Endress, som er typisk, anklager andre for å «forkorte» tillit.17 Resultatet er at ulike bidrag blir vanskelige å sammenligne og vurdere, og det blir vanskelig å si hva vi vet og ikke vet. Hovedårsaken til denne tilstanden er at for sterke empiriske antakelser ofte omgjøres til definisjonskjennetegn ved tillit. Så passer mange ting ikke med definisjonen, og må klassifiseres som noe annet. Mange definisjoner er inne på noe viktig, men overspiller sine kort. Jeg skal vise noen eksempler på dette. Den engelske sosiologen Anthony Giddens sier at tillit er et trossprang. Men troens styrke er et empirisk spørsmål. Den kan variere. Den viktige innsikten (som han deler med mange) er at tillit ofte bygger på mangelfull kunnskap. Feilen er å si at det derfor er et trossprang. Det gjør det vanskelig å skille mellom rasjonell og irrasjonell tillit. Og når det handles på grunnlag av lite kunnskap, men med svakere tro, er det ikke tillit. Da utelukkes viktige fenomener per definisjon. Nesten alle teoretikere opererer med to eller flere typer tillit, som gis ulike navn: grunnleggende og vanlig, implisitt og ekspli-

hva er tillit

sitt, tillit som forutsetning for og resultat av valg, tillit og blind tillit, rasjonell og moralistisk tillit, og andre. Ofte vektlegges en type, mens den andre blir en restkategori, Noen teoretikere har flere typer. Den norske pedagogen Aslaug Kristiansen har fire. Hos noen er det uklart hvor mange typer tillit der er. To antakelser er spesielt viktige for hvor mange typer tillit man opererer med. De angår henholdsvis tillitsgivers refleksjon og veien frem til å handle uten forholdsregler. Noen, som den finske filosofen Olli Lagerspetz, mener at en tillitsgiver per definisjon handler ureflektert. Da utelukkes tillit hvor man tenker over situasjonen, for eksempel tillit bygget på beslutninger. Elster går i motsatt grøft. Han mener at beslutninger er det som fører til handling uten forholdsregler. Blind tillit blir en restkategori, fordi det ikke er et resultat av beslutninger. Men hvor mye en tillitsgiver reflekterer, eller om tillit bygger på beslutninger, er empiriske spørsmål. Noen tillitsgivere reflekterer mye, andre lite. Noen beslutter å ikke ta forholdsregler, andre tar ikke forholdsregler fordi de ikke tenker på å gjøre det. Det siste eksemplet er hentet fra Luhmann. En tillitsmottager har et spillerom hos giveren, der ugunstige erfaringer kan fortolkes positivt. Det kalte Luhmann terskler. En tillitsmottager som ikke overskrider disse tersklene kan ha tillit, selv om han gjør ting som er ugunstige for tillitsgiveren. Tillit kan være slitesterk på tross av ugunstige erfaringer. Men den kan også forsvinne brått, hvis tillitsmottageren gjør bestemte ting. En uskyldig løgn kan vise seg å være en overskridelse av en skjebnesvanger terskel, og få tilliten til fordunste. Luhmann så ut til å betrakte terskler som et definisjonskjennetegn for tillit. Men studier antyder at tillit ikke alltid oppfører seg slik. I noen situasjoner er terskler viktige, i andre kanskje fraværende. Definisjoner er viktige. Men de kan også lede på villspor, spesielt hvis spørsmål om variable, faktiske forhold gjøres til definisjonsspørsmål. Det skjer i for stor grad i diskusjonene om tillit.

1 tillitens betydning

Videre lesning

Baier, A. 1986. Trust and Anti-Trust. Ethics, 96 (2). Meget innflytelsesrik artikkel. Gambetta, D. (red.) 1988. Trust: Making and Breaking of Cooperative Relations. Oxford: Blackwell. Klassisk antologi, som stadig påvirker diskusjonene. Hardin, R. 2002. Trust & Trustworthiness. New York: Russell Sage Foundation. Den viktigste boken om tillit de siste 20 årene. En ny teori med økende innflytelse. Også verdt å lese for en skarpsindig kritikk av andre teorier og av forskningen om tillit. Hardin, R. 2006. Trust. Cambridge: Polity Press. God forskningsoversikt, og diskusjoner av tillit på internett, og av terrorisme og tillit. Luhmann, N. 2005. Förtroende – en mekanism för reduktion av social komplexitet. Göteborg: Daidalos. Den mest innflytelsesrike boken om tillit, utgitt i 1968. Krevende, men verdt et studium.

9788215015163_2.korr.qxd:omslag1

15-06-09

10:27

Side 1

TILLIT

Harald Grimen

9 788215 015163

Harald Grimen

ISBN 978-82-15-01516-3

hva er

TILLIT

hva er