Klartekst nr. 3/2005

• • • • •• • •• • MENNESKET OG MAKTEN SIDE 3

• FAMILIETRAGEDIER AVDEKKES SIDE 6

• I KREATIVITETENS BAKVENDTLAND SIDE 15

UNIVERSITETSFORLAGETS MAGASIN / NR. 3. 2005

“

Altfor mange er «tjukke av moral», og «har svarene» uten å stille spørsmålene!

Portrettet: Gunnar Skirbekk

Foto: Paul Sigve Amundsen

!

Redaksjonelt Redaksjonelt

hva er-serien

A NEW ERA?

Mennesket og makten TEKST: NILS PETTER HEDEMANN FOTO: ISIDOR ÅSTRØM

På kort tid endres mange av forutsetningene for at vi har en imponerende bredde og kvalitet innenfor norsk faglitteratur: – Universitets- og høgskolerådets innstilling «Vekt på forskning» er klar på at det er internasjonal publisering som skal gi uttelling. Mange norske forskere har selvfølgelig gode engelskkunnskaper. Det er likevel hevet over tvil at de aller fleste av dem tenker, forsker, underviser og skriver best på norsk. Når det gjelder engelskkunnskaper, har jeg heller ikke kunnet registrere noen forskjeller mellom de helt unge og de eldre. Det er med sitt eget språk våre forfattere med størst entusiasme og presisjon klarer å formidle sin forskning. NFRdirektør Arvid Hallén påpekte i Dagbladet at det var viktig «å arbeide for å gjøre kløften mellom vitenskap og samfunn så liten som mulig». Jeg mener at forskningsformidling på norsk er en nødvendig bro over denne kløften.

– Med innføringen av bachelor-graden forsvinner store grunnfag der forlagene har hatt bestselgende pensumbøker. De har gjort oss i stand til også å satse på bredde i våre utgivelser. Under slike omstendigheter var det behov for en kraftig økning av tilskuddmidlene til utgivelse av lærebøker med lave opplag, men det stikk motsatte skjedde: Utdanningsdepartementet ønsket i fjor å fjerne støtten, men etter press ble den bare halvert. Vi feiret en pyrrhosseier.

Makt fascinerer. Den som har makt, har en sterk tiltrekningskraft.

Men makt er også skremmende og frastøtende, fordi den oppleves som en trussel mot den enkeltes frihet. Den tvetydige makten forklares av Fredrik Engelstad i boken «hva er MAKT».

– Dersom ikke regjeringen foretar seg noe, blir det fri pris også på nye fagbøker. Vi må finne løsninger slik at det ikke går ut over forfatternes royalty.

Men fagbokhandelen vil kunne få problemer i det nye prisregimet. Fagbokhandelens breddeassortiment opprettholdes av at pensumlitteraturen blir kjøpt hos dem. Uten en sterk fagbokhandel vil forfattere, forlag og lesere også være tapere.

– Spør man folk om de har makt, tyr de til begrepet innflytelse. Er makt noe man helst ikke snakker høyt om?

– Ja, det er noe litt pinlig over det. Det er ikke populært å fremheve sine egne ressurser, og det er på den annen side vanskelig å erkjenne at en blir bestemt over. Dessuten kan det nok se slik ut, selv fra toppen av samfunnet.

En statsminister eller konsernsjef opplever gjerne at andre bestemmer mer enn en selv, at det er mange hensyn å ta, og at summen av andres makt er større enn ens egen.

– Du skriver at din forståelse av makt er blitt utvidet og nyansert gjennom praktisk erfaring og lederoppgaver. I forbindelse med en konflikt på ISF ble du i avisoppslag karakterisert som et autoritært maktmenneske av anonyme kilder. Hvordan analyserer maktforskeren dette maktspillet?

– Maktforskeren sier at en som leder en virksomhet med 60 ansatte, opplagt har makt. Det gjelder også meg. Lederansvaret og makten som følger med det, handler mest om å bygge en organisasjon og få folk til å trekke sammen. Men maktutøvelse er aldri konfliktfritt, og alle parter opplever begrensninger og spenninger. En leder kommer ikke unna å treffe vanskelige avgjørelser, som det ikke alltid er full enighet om.

«Om vi i Norge ønsker et levende og presist fagspråk, har alle språkbrukerne, studenter og vitenskapelige ansatte iberegnet, en oppgave å utføre,» skrev NIFU-forskerne Schwach og Brandt i Aftenposten. Jeg vil påpeke at det er flere som har en oppgave å gjøre i så måte: Regjeringen og Forskningsrådet. Vi skal i hvert fall gjøre vårt.

Svein Skarheim

Foto: Morten Brakestad

Som nytilsatt forlagssjef er det min oppgave å tenke fremover. Skal jeg da tenke at norsk som språk ligger på sottesengen, og som fagspråk vil det om kort tid avgå ved døden? Bør vi derfor raskt gå over til engelsk som publiseringsspråk?

Vi er nå midt oppe i en skjebnetid for faglitteratur på norsk. Mitt ønske om å bevare norsk som fagspråk innebærer selvfølgelig ingen motstand mot internasjonalisering. I dag har vi gode vitenskapelige tidsskrifter og et stort utvalg av fag- og lærebøker. Et mål på kvaliteten kan være utenlandske forlags tilbøyelighet til å oversette norske fag- og lærebøker. Bare i Universitetsforlaget inngikk vi i fjor over tretti oversettelseskontrakter.

• • • • •• • •• UNIVERSITETSFORLAGETS MAGASIN / NR. 3. 2005

Nr. 3. 2005 – 6. årgang Universitetsforlagets magasin Ansvarlig redaktør: Svein Skarheim Redaktør: Vibeke Feldberg Redaksjonssekretær: Hege Ramseng hege.ramseng@universitetsforlaget.no

2

Klartekst / 3. 05

I redaksjonen: Hege Ramseng, Nils Petter Hedemann, Erik Juel, Marthe H Jacobsen, Vidar Røeggen Design og layout: Gazette as

Adresse: Universitetsforlaget, Sehestedsgate 3 Postboks 508 Sentrum 0105 Oslo Telefon: 24 14 75 00 Telefaks: 24 14 75 01 E-post: klartekst@universitetsforlaget. no www. universitetsforlaget. no

Fredrik Engelstad står sentralt i norsk sosiologi og har i en årrekke vært leder for det viktige forskningsmiljøet ved Institutt for samfunnsforskning (ISF). Gjennom fem år har han vært medlem av forskergruppen for den store Makt- og demokratiutredningen.

MAKT OG KJÆRLIGHET – «Å elske setter oss i en svak posisjon, å være likegyldig i en sterk,» skriver du i boken. Vi liker å se private forhold – kjærlighet, vennskap og familie – som maktfrie soner. Er slike relasjoner egentlig bytteforhold som uttrykker maktbalansens kunst?

– Jeg vil nok si de er en del av maktbalansens kunst. Følelsen av balanse er jo helt nødvendig for å få personlige relasjoner til å fungere. All samhandling hvor vi investerer noe av oss selv, gjør oss sårbare og krever en form for balanse.

– Boken din har mange litterære henvisninger. Er Shakespeare og Ibsen bedre maktutredere enn Machiavelli, Montesquieu og Marx?

– Nei, men de gir farge til mange maktrelasjoner. Samfunnsvitenskapen er abstrakt og preget av modeller. Shakespeare og Ibsen gir mer kontekst, så vi kan kjenne oss igjen. Begge var opptatt av makt og dessuten dramatikere.

Dramaet, der alt må vises fram, passer bra til å illustrere sosiologi.

– Maktfordelig og maktforskyving i dagens samfunn er tema for et av bokens kapitler. Hvem vinner, og hvem mister makt, slik du ser det?

– Åpenbart skjer det en forskyvning fra politikk til marked. Et annet viktig felt er forholdet mellom eliter og befolkningen. Det oppstår nye eliter, eksperter og deloffentligheter, som blir stadig viktigere på sine områder.

“

Følelsen av balanse er jo helt nødvendig for å få personlige relasjoner til å fungere.

VELFERD, VELFERD, VELFERD – Stortingsvalget fører til politisk maktskifte. Blir betydningen overvurdert?

– En viss betydning har det, men på en god del viktige områder er det ikke så store forskjeller. Se på valgkampen, som for alle handlet om velferd, velferd og velferd. Det store spørsmålet for velgerne er hva politikken gir meg i mitt liv, av helsetjenester, skole, barnehage, eldreomsorg osv. Ofte har personvalgene like stor betydning som partitilhørigheten. Se på skolepolitikere som Hernes og Clemet. De har samme ambisjoner og samme ideer.

Fredrik Engelstad har bindsterke maktutredninger bak seg, men fikk ny inspirasjon av å bli tvunget inn i hva er-seriens format. – Det har vært veldig spennende å skrive så kort om makt. Jeg har prøvd å sammenfatte begge hovedsidene av virkeligheten: makten sett ovenfra og makten sett nedenfra.

Jeg har føyet sammen flere trekk i beskrivelsen av avmaktssituasjoner, og systematisert folks reaksjoner på det å være underordnet, avslutter Engelstad.

FAKTA; TITTEL:

hva er MAKT

FORFATTER: Fredrik Engelstad ISBN:

82-15-00625-6

PRIS:

Kr. 149,-

Klartekst / 3. 05

3

!

Redaksjonelt Redaksjonelt

hva er-serien

A NEW ERA?

Mennesket og makten TEKST: NILS PETTER HEDEMANN FOTO: ISIDOR ÅSTRØM

På kort tid endres mange av forutsetningene for at vi har en imponerende bredde og kvalitet innenfor norsk faglitteratur: – Universitets- og høgskolerådets innstilling «Vekt på forskning» er klar på at det er internasjonal publisering som skal gi uttelling. Mange norske forskere har selvfølgelig gode engelskkunnskaper. Det er likevel hevet over tvil at de aller fleste av dem tenker, forsker, underviser og skriver best på norsk. Når det gjelder engelskkunnskaper, har jeg heller ikke kunnet registrere noen forskjeller mellom de helt unge og de eldre. Det er med sitt eget språk våre forfattere med størst entusiasme og presisjon klarer å formidle sin forskning. NFRdirektør Arvid Hallén påpekte i Dagbladet at det var viktig «å arbeide for å gjøre kløften mellom vitenskap og samfunn så liten som mulig». Jeg mener at forskningsformidling på norsk er en nødvendig bro over denne kløften.

– Med innføringen av bachelor-graden forsvinner store grunnfag der forlagene har hatt bestselgende pensumbøker. De har gjort oss i stand til også å satse på bredde i våre utgivelser. Under slike omstendigheter var det behov for en kraftig økning av tilskuddmidlene til utgivelse av lærebøker med lave opplag, men det stikk motsatte skjedde: Utdanningsdepartementet ønsket i fjor å fjerne støtten, men etter press ble den bare halvert. Vi feiret en pyrrhosseier.

Makt fascinerer. Den som har makt, har en sterk tiltrekningskraft.

Men makt er også skremmende og frastøtende, fordi den oppleves som en trussel mot den enkeltes frihet. Den tvetydige makten forklares av Fredrik Engelstad i boken «hva er MAKT».

– Dersom ikke regjeringen foretar seg noe, blir det fri pris også på nye fagbøker. Vi må finne løsninger slik at det ikke går ut over forfatternes royalty.

Men fagbokhandelen vil kunne få problemer i det nye prisregimet. Fagbokhandelens breddeassortiment opprettholdes av at pensumlitteraturen blir kjøpt hos dem. Uten en sterk fagbokhandel vil forfattere, forlag og lesere også være tapere.

– Spør man folk om de har makt, tyr de til begrepet innflytelse. Er makt noe man helst ikke snakker høyt om?

– Ja, det er noe litt pinlig over det. Det er ikke populært å fremheve sine egne ressurser, og det er på den annen side vanskelig å erkjenne at en blir bestemt over. Dessuten kan det nok se slik ut, selv fra toppen av samfunnet.

En statsminister eller konsernsjef opplever gjerne at andre bestemmer mer enn en selv, at det er mange hensyn å ta, og at summen av andres makt er større enn ens egen.

– Du skriver at din forståelse av makt er blitt utvidet og nyansert gjennom praktisk erfaring og lederoppgaver. I forbindelse med en konflikt på ISF ble du i avisoppslag karakterisert som et autoritært maktmenneske av anonyme kilder. Hvordan analyserer maktforskeren dette maktspillet?

– Maktforskeren sier at en som leder en virksomhet med 60 ansatte, opplagt har makt. Det gjelder også meg. Lederansvaret og makten som følger med det, handler mest om å bygge en organisasjon og få folk til å trekke sammen. Men maktutøvelse er aldri konfliktfritt, og alle parter opplever begrensninger og spenninger. En leder kommer ikke unna å treffe vanskelige avgjørelser, som det ikke alltid er full enighet om.

«Om vi i Norge ønsker et levende og presist fagspråk, har alle språkbrukerne, studenter og vitenskapelige ansatte iberegnet, en oppgave å utføre,» skrev NIFU-forskerne Schwach og Brandt i Aftenposten. Jeg vil påpeke at det er flere som har en oppgave å gjøre i så måte: Regjeringen og Forskningsrådet. Vi skal i hvert fall gjøre vårt.

Svein Skarheim

Foto: Morten Brakestad

Som nytilsatt forlagssjef er det min oppgave å tenke fremover. Skal jeg da tenke at norsk som språk ligger på sottesengen, og som fagspråk vil det om kort tid avgå ved døden? Bør vi derfor raskt gå over til engelsk som publiseringsspråk?

Vi er nå midt oppe i en skjebnetid for faglitteratur på norsk. Mitt ønske om å bevare norsk som fagspråk innebærer selvfølgelig ingen motstand mot internasjonalisering. I dag har vi gode vitenskapelige tidsskrifter og et stort utvalg av fag- og lærebøker. Et mål på kvaliteten kan være utenlandske forlags tilbøyelighet til å oversette norske fag- og lærebøker. Bare i Universitetsforlaget inngikk vi i fjor over tretti oversettelseskontrakter.

• • • • •• • •• UNIVERSITETSFORLAGETS MAGASIN / NR. 3. 2005

Nr. 3. 2005 – 6. årgang Universitetsforlagets magasin Ansvarlig redaktør: Svein Skarheim Redaktør: Vibeke Feldberg Redaksjonssekretær: Hege Ramseng hege.ramseng@universitetsforlaget.no

2

Klartekst / 3. 05

I redaksjonen: Hege Ramseng, Nils Petter Hedemann, Erik Juel, Marthe H Jacobsen, Vidar Røeggen Design og layout: Gazette as

Adresse: Universitetsforlaget, Sehestedsgate 3 Postboks 508 Sentrum 0105 Oslo Telefon: 24 14 75 00 Telefaks: 24 14 75 01 E-post: klartekst@universitetsforlaget. no www. universitetsforlaget. no

Fredrik Engelstad står sentralt i norsk sosiologi og har i en årrekke vært leder for det viktige forskningsmiljøet ved Institutt for samfunnsforskning (ISF). Gjennom fem år har han vært medlem av forskergruppen for den store Makt- og demokratiutredningen.

MAKT OG KJÆRLIGHET – «Å elske setter oss i en svak posisjon, å være likegyldig i en sterk,» skriver du i boken. Vi liker å se private forhold – kjærlighet, vennskap og familie – som maktfrie soner. Er slike relasjoner egentlig bytteforhold som uttrykker maktbalansens kunst?

– Jeg vil nok si de er en del av maktbalansens kunst. Følelsen av balanse er jo helt nødvendig for å få personlige relasjoner til å fungere. All samhandling hvor vi investerer noe av oss selv, gjør oss sårbare og krever en form for balanse.

– Boken din har mange litterære henvisninger. Er Shakespeare og Ibsen bedre maktutredere enn Machiavelli, Montesquieu og Marx?

– Nei, men de gir farge til mange maktrelasjoner. Samfunnsvitenskapen er abstrakt og preget av modeller. Shakespeare og Ibsen gir mer kontekst, så vi kan kjenne oss igjen. Begge var opptatt av makt og dessuten dramatikere.

Dramaet, der alt må vises fram, passer bra til å illustrere sosiologi.

– Maktfordelig og maktforskyving i dagens samfunn er tema for et av bokens kapitler. Hvem vinner, og hvem mister makt, slik du ser det?

– Åpenbart skjer det en forskyvning fra politikk til marked. Et annet viktig felt er forholdet mellom eliter og befolkningen. Det oppstår nye eliter, eksperter og deloffentligheter, som blir stadig viktigere på sine områder.

“

Følelsen av balanse er jo helt nødvendig for å få personlige relasjoner til å fungere.

VELFERD, VELFERD, VELFERD – Stortingsvalget fører til politisk maktskifte. Blir betydningen overvurdert?

– En viss betydning har det, men på en god del viktige områder er det ikke så store forskjeller. Se på valgkampen, som for alle handlet om velferd, velferd og velferd. Det store spørsmålet for velgerne er hva politikken gir meg i mitt liv, av helsetjenester, skole, barnehage, eldreomsorg osv. Ofte har personvalgene like stor betydning som partitilhørigheten. Se på skolepolitikere som Hernes og Clemet. De har samme ambisjoner og samme ideer.

Fredrik Engelstad har bindsterke maktutredninger bak seg, men fikk ny inspirasjon av å bli tvunget inn i hva er-seriens format. – Det har vært veldig spennende å skrive så kort om makt. Jeg har prøvd å sammenfatte begge hovedsidene av virkeligheten: makten sett ovenfra og makten sett nedenfra.

Jeg har føyet sammen flere trekk i beskrivelsen av avmaktssituasjoner, og systematisert folks reaksjoner på det å være underordnet, avslutter Engelstad.

FAKTA; TITTEL:

hva er MAKT

FORFATTER: Fredrik Engelstad ISBN:

82-15-00625-6

PRIS:

Kr. 149,-

Klartekst / 3. 05

3

Teambuilding

-.

Aktuelle bøker

!

Den gode gruppen

Kunsten å være sammen med andre

TEKST: KRISTINE RØDLAND

Forskerne enes om at trening av sosial kompetanse er nødvendig i behandlingen av atferdsavvik. Aggression Replacement Training (ART) er et program for etablering av sosial kompetanse som består av tre komponenter: trening av sosiale ferdigheter, sinnekontroll og trening i moralsk resonnering.

– Forskning viser at mange mennesker med atferdsvansker skårer under normalen på målinger som angir evne til empati, forklarer Knut Gundersen, førstelektor ved Rogaland Vernepleierhøgskole.

– Vi definerer moral etter hva som er rett og galt for folk flest. Den moralske utviklingen starter gjerne med at man følger den sterkestes rett. Deretter blir spørsmålet hva kan jeg få ut av dette. Vi prøver å stimulere til tanker som øker evnen til å ta hensyn til andre, hva som er best for det sosiale fellesskapet.

TEKST: KRISTINE RØDLAND

Ny behandlingsmetode trener mennesker med atferdsvansker i empati og moral. Nå kommer den første norske læreboka om Aggression Replacement Training.

Teambuilding krever ikke et erkeamerikansk temperament. Dynamikken i norske grupper er mer lik den i Japan og Korea, skriver Endre Sjøvold i en ny norsk lærebok om Teamet.

Det er en stund siden teambuilding handlet om at viktige menn fra New York tok av seg dressen og dro ut i naturen for å løfte stein sammen. Endre Sjøvold har over 20 års erfaring med teambuilding og gruppedynamikk, han har blant annet trent flere ledergrupper i store internasjonale selskaper.

– Mye av litteraturen om dette temaet er lettere håndbøker som i liten grad bygger på forskning. Modellene er ofte statiske og basert på hva som virker i amerikansk kultur, forklarer Sjøvold.

Forskning viser at norsk gruppedynamikk har mer til felles med den i Østen enn i USA. – Bush sier «You’re with us or you’re with the terrorists», og det beskriver den amerikanske gruppedynamikken godt. De har relativt lav toleranse for uenighet, og man trår lettere over grensen til utstøtelse. På den annen side føler medlemmene større forpliktelse og dedikering til gruppa. I norske, japanske og koreanske grupper tolereres uenighet, og det fokuseres mer på relasjoner og det sosiale fellesskapet.

Endre Sjøvolds bok «Teamet – utvikling, effektivitet og endring i grupper» er en av de første bøkene på norsk som både gir innføring i roller, gruppedynamikk og teamledelse, samt presenterer en ny modell for forståelse av grupper.

Sjøvold har fulgt alt fra sportsteam på landslagsnivå, studenter og næringslivsledere til grupper på Sjøkrigsskolen og i helsevesenet.

– Alle grupper er forskjellige i forhold til oppgaven de har. På en dugnad vil man ha en sterk lederføring, i et fotballag er fokuset på lagånd og en samlet prestasjon. I en forskningsgruppe ønskes en dynamikk der utspill fører til at ny kunnskap oppstår uten at den kan knyttes til en spesiell person.

– Alle mennesker har forskjellige evner og forskjellig bakgrunn. Et bredt mangfold garanterer ikke at en gruppe vil fungere. Det viktigste er å dyrke og fremelske forskjellene slik at de matcher det teamet trenger.

Sjøvold mener at effektiv teamtrening foregår i vante omgivelser under løsing av oppgaver som er normale for gruppen. Han tror ikke på enkeltstående «happenings», men er åpen for å bruke naturen som virkemiddel. Som da han tok en gruppe med ut i snøstorm på vidda for noen år siden, for at medlemmene skulle oppdage kvaliteter som er nødvendige for å videreutvikle gruppedynamikken.

– Det var en ledergruppe med tre menn og to kvinner, de var alle

4

Klartekst / 3. 05

oppegående folk, men kvinnene forble beskjedne «jenter» i gruppa. På fjellturen avfant de seg også med tradisjonelle rollemønstre, kvinnene lagde mat, mens mennene gikk løs på teltet. Det var et utradisjonelt telt, og mennene strevde sånn med å sette det opp i snøføyka at en av kvinnene til slutt gikk bort til dem, satte hendene i siden og sa: – Ser dere ikke at det er et foldeskjørt? De var avhengige av hennes evne til å se helheten i stoffet og strukturen før de kunne rigge opp lavvoen. Vi hadde lagt ut mange slike problemstillinger, og det var tilfeldig at det var denne som utløste den nye innsikten. Etter debrifingen av hendelsen endret rollene seg i gruppa, forteller Sjøvold.

– En nødvendig kvalitet for at en gruppe skal fungere, er gruppemedlemmers evne til å være direkte, tørre å konfrontere. Da mener jeg ikke kverulanter, men de som sier fra på en konstruktiv måte og med en gang. Den gode deltager er en som har viljen til å investere i andre, evnen til å sette seg inn i andres synspunkt og å anerkjenne folks verdi i en gruppesammenheng.

Endre Sjøvold er førsteamanuensis ved Institutt for industriell økonomi ved NTNU og har doktorgrad i organisasjonspsykologi. Denne høsten skal han observere St. Olavs Hospital i Trondheim, som flytter inn i nye sykehuslokaler.

Sammen med 35 masterstudenter og seks doktorander skal han forske på det organisasjonsmessige i flytteprosessen.

– Min erfaring fra andre store prosjekter er at overskridelser i budsjett og tid ofte skyldes dårlige teamfunksjoner, sier han.

FAKTA; TITTEL:

Teamet – hvorfor noen får det til

FORFATTER:

Endre Sjøvold

UTGIVELSE:

Boka kommer i desember

ISBN:

82-15-00520-9

PRIS:

Kr. 379,-

Gundersen er leder for ART-programmet ved Høgskolen i Rogaland. Sammen med Luke Moynahan og Børge Strømgren i Habiliteringstjenesten i Vestfold har han skrevet «Erstatt aggresjonen – Aggression Replacement Training og positive atferds- og støttetiltak.» Boka gir både en teoretisk fordypning i temaet og fungerer som en konkret og praktisk rettet håndbok for ART-trening med enkeltpersoner, grupper og skoleklasser. Den viser også hvordan ulike skoler og barnevernsinstitusjoner har innført ART. ART retter seg først og fremst mot personer med omfattende atferdsvansker, og Læringssenteret anbefaler ART-trening i skolen for denne gruppen. Metoden har også oppnådd god effekt som forebyggende tiltak og er nå i rask framgang i barnehager, grunnskoler, ungdomsskoler, spesialskoler og barnevernsinstitusjoner. Barne- og familiedepartementets fem nye modellinstitusjoner skal bruke ART som en av nøkkelkomponentene i behandlingen.

ART-programmet er utviklet av Goldstein, Glick og Gibbs ved Syracuse University i New York, men «Erstatt aggresjonen» er tilpasset norske forhold, med problemstillinger fra norsk hverdag.

– Det er viktig å presentere deltagerne for situasjoner de kan kjenne seg igjen i, for å motivere dem til å engasjere seg i temaene vi skal behandle, forklarer Gundersen.

Treningen er klart strukturert. Det settes tydelige grenser med faste konsekvenser, men den gir også rom for fleksibilitet med bruk av rollespill, video og lek.

Sosial ferdighetstrening-programmet fokuserer på trening av 50 strukturerte ferdigheter på forskjellig nivå, fra å lytte til andre og starte en samtale, til ferdigheter som omhandler følelser og takling av stress. I sinnekontrolltrening trenes deltagerne blant annet til å gjenkjenne utløsere av aggresjon og egne sinnesignaler, konsekvenser av vold og hvilke sosiale ferdigheter som kan erstatte aggresjonen.

– Vi har sett ART-trening forandre livet til deltagere. I flere av de institusjonene som har innført ART, har ungdommene også utdannet seg til å bli trener selv.

FAKTA; TITTEL:

Erstatt Aggresjonen

FORFATTERE: Knut Gundersen, Kenneth Larsen, Luke Moynahan, Børge Strømgren ISBN:

82-15-00618-3

PRIS:

Kr. 299,-

Enhetsskolen i nytt lys Ropet om kvalitet i skolen gir ennå gjenlyd etter valgkampen. PISA-, TIMSS- og PIRLS-undersøkelsene og våre egne nasjonale prøver har sendt skremmeskudd inn i skoledebatten. Men hvordan fungerer egentlig disse testene og kvalitetsarbeidet?

Snart kommer en systematisk gjennomgang av kvalitetsarbeidet i skolen, nasjonale prøver og læring, i bokform. Forfatterne er av våre fremste sakkyndige: Trond Fevolden er som departementsråd i Utdannings- og forskningsdepartementet øverste embetsmann på området, mens Sølvi Lillejord er professor i pedagogikk ved Universitetet i Bergen. Klartekst spurte Lillejord om vi har bruk for alle disse prøvene.

– Slik vurdering har to formål. Dels å kontrollere og dels å fungere læringsstøttende. For at nasjonale prøver skal ha noen hensikt, må de være utformet slik at de fungerer læringsstøttende. Og for å oppnå dette, må hele systemet rundt

skolen fungere: lærere, foreldre, skoleledere, skole-eiere på kommune- og fylkesnivå og statlige utdanningsmyndigheter.

FAKTA; TITTEL:

Kvalitetsarbeid i skolen

FORFATTERE: Trond Fevolden og Sølvi Lillejord UTGIVELSE:

Boka kommer i november

ISBN:

82-15-00809-7

PRIS:

Kr. 299,-

Klartekst / 3. 05

5

Teambuilding

-.

Aktuelle bøker

!

Den gode gruppen

Kunsten å være sammen med andre

TEKST: KRISTINE RØDLAND

Forskerne enes om at trening av sosial kompetanse er nødvendig i behandlingen av atferdsavvik. Aggression Replacement Training (ART) er et program for etablering av sosial kompetanse som består av tre komponenter: trening av sosiale ferdigheter, sinnekontroll og trening i moralsk resonnering.

– Forskning viser at mange mennesker med atferdsvansker skårer under normalen på målinger som angir evne til empati, forklarer Knut Gundersen, førstelektor ved Rogaland Vernepleierhøgskole.

– Vi definerer moral etter hva som er rett og galt for folk flest. Den moralske utviklingen starter gjerne med at man følger den sterkestes rett. Deretter blir spørsmålet hva kan jeg få ut av dette. Vi prøver å stimulere til tanker som øker evnen til å ta hensyn til andre, hva som er best for det sosiale fellesskapet.

TEKST: KRISTINE RØDLAND

Ny behandlingsmetode trener mennesker med atferdsvansker i empati og moral. Nå kommer den første norske læreboka om Aggression Replacement Training.

Teambuilding krever ikke et erkeamerikansk temperament. Dynamikken i norske grupper er mer lik den i Japan og Korea, skriver Endre Sjøvold i en ny norsk lærebok om Teamet.

Det er en stund siden teambuilding handlet om at viktige menn fra New York tok av seg dressen og dro ut i naturen for å løfte stein sammen. Endre Sjøvold har over 20 års erfaring med teambuilding og gruppedynamikk, han har blant annet trent flere ledergrupper i store internasjonale selskaper.

– Mye av litteraturen om dette temaet er lettere håndbøker som i liten grad bygger på forskning. Modellene er ofte statiske og basert på hva som virker i amerikansk kultur, forklarer Sjøvold.

Forskning viser at norsk gruppedynamikk har mer til felles med den i Østen enn i USA. – Bush sier «You’re with us or you’re with the terrorists», og det beskriver den amerikanske gruppedynamikken godt. De har relativt lav toleranse for uenighet, og man trår lettere over grensen til utstøtelse. På den annen side føler medlemmene større forpliktelse og dedikering til gruppa. I norske, japanske og koreanske grupper tolereres uenighet, og det fokuseres mer på relasjoner og det sosiale fellesskapet.

Endre Sjøvolds bok «Teamet – utvikling, effektivitet og endring i grupper» er en av de første bøkene på norsk som både gir innføring i roller, gruppedynamikk og teamledelse, samt presenterer en ny modell for forståelse av grupper.

Sjøvold har fulgt alt fra sportsteam på landslagsnivå, studenter og næringslivsledere til grupper på Sjøkrigsskolen og i helsevesenet.

– Alle grupper er forskjellige i forhold til oppgaven de har. På en dugnad vil man ha en sterk lederføring, i et fotballag er fokuset på lagånd og en samlet prestasjon. I en forskningsgruppe ønskes en dynamikk der utspill fører til at ny kunnskap oppstår uten at den kan knyttes til en spesiell person.

– Alle mennesker har forskjellige evner og forskjellig bakgrunn. Et bredt mangfold garanterer ikke at en gruppe vil fungere. Det viktigste er å dyrke og fremelske forskjellene slik at de matcher det teamet trenger.

Sjøvold mener at effektiv teamtrening foregår i vante omgivelser under løsing av oppgaver som er normale for gruppen. Han tror ikke på enkeltstående «happenings», men er åpen for å bruke naturen som virkemiddel. Som da han tok en gruppe med ut i snøstorm på vidda for noen år siden, for at medlemmene skulle oppdage kvaliteter som er nødvendige for å videreutvikle gruppedynamikken.

– Det var en ledergruppe med tre menn og to kvinner, de var alle

4

Klartekst / 3. 05

oppegående folk, men kvinnene forble beskjedne «jenter» i gruppa. På fjellturen avfant de seg også med tradisjonelle rollemønstre, kvinnene lagde mat, mens mennene gikk løs på teltet. Det var et utradisjonelt telt, og mennene strevde sånn med å sette det opp i snøføyka at en av kvinnene til slutt gikk bort til dem, satte hendene i siden og sa: – Ser dere ikke at det er et foldeskjørt? De var avhengige av hennes evne til å se helheten i stoffet og strukturen før de kunne rigge opp lavvoen. Vi hadde lagt ut mange slike problemstillinger, og det var tilfeldig at det var denne som utløste den nye innsikten. Etter debrifingen av hendelsen endret rollene seg i gruppa, forteller Sjøvold.

– En nødvendig kvalitet for at en gruppe skal fungere, er gruppemedlemmers evne til å være direkte, tørre å konfrontere. Da mener jeg ikke kverulanter, men de som sier fra på en konstruktiv måte og med en gang. Den gode deltager er en som har viljen til å investere i andre, evnen til å sette seg inn i andres synspunkt og å anerkjenne folks verdi i en gruppesammenheng.

Endre Sjøvold er førsteamanuensis ved Institutt for industriell økonomi ved NTNU og har doktorgrad i organisasjonspsykologi. Denne høsten skal han observere St. Olavs Hospital i Trondheim, som flytter inn i nye sykehuslokaler.

Sammen med 35 masterstudenter og seks doktorander skal han forske på det organisasjonsmessige i flytteprosessen.

– Min erfaring fra andre store prosjekter er at overskridelser i budsjett og tid ofte skyldes dårlige teamfunksjoner, sier han.

FAKTA; TITTEL:

Teamet – hvorfor noen får det til

FORFATTER:

Endre Sjøvold

UTGIVELSE:

Boka kommer i desember

ISBN:

82-15-00520-9

PRIS:

Kr. 379,-

Gundersen er leder for ART-programmet ved Høgskolen i Rogaland. Sammen med Luke Moynahan og Børge Strømgren i Habiliteringstjenesten i Vestfold har han skrevet «Erstatt aggresjonen – Aggression Replacement Training og positive atferds- og støttetiltak.» Boka gir både en teoretisk fordypning i temaet og fungerer som en konkret og praktisk rettet håndbok for ART-trening med enkeltpersoner, grupper og skoleklasser. Den viser også hvordan ulike skoler og barnevernsinstitusjoner har innført ART. ART retter seg først og fremst mot personer med omfattende atferdsvansker, og Læringssenteret anbefaler ART-trening i skolen for denne gruppen. Metoden har også oppnådd god effekt som forebyggende tiltak og er nå i rask framgang i barnehager, grunnskoler, ungdomsskoler, spesialskoler og barnevernsinstitusjoner. Barne- og familiedepartementets fem nye modellinstitusjoner skal bruke ART som en av nøkkelkomponentene i behandlingen.

ART-programmet er utviklet av Goldstein, Glick og Gibbs ved Syracuse University i New York, men «Erstatt aggresjonen» er tilpasset norske forhold, med problemstillinger fra norsk hverdag.

– Det er viktig å presentere deltagerne for situasjoner de kan kjenne seg igjen i, for å motivere dem til å engasjere seg i temaene vi skal behandle, forklarer Gundersen.

Treningen er klart strukturert. Det settes tydelige grenser med faste konsekvenser, men den gir også rom for fleksibilitet med bruk av rollespill, video og lek.

Sosial ferdighetstrening-programmet fokuserer på trening av 50 strukturerte ferdigheter på forskjellig nivå, fra å lytte til andre og starte en samtale, til ferdigheter som omhandler følelser og takling av stress. I sinnekontrolltrening trenes deltagerne blant annet til å gjenkjenne utløsere av aggresjon og egne sinnesignaler, konsekvenser av vold og hvilke sosiale ferdigheter som kan erstatte aggresjonen.

– Vi har sett ART-trening forandre livet til deltagere. I flere av de institusjonene som har innført ART, har ungdommene også utdannet seg til å bli trener selv.

FAKTA; TITTEL:

Erstatt Aggresjonen

FORFATTERE: Knut Gundersen, Kenneth Larsen, Luke Moynahan, Børge Strømgren ISBN:

82-15-00618-3

PRIS:

Kr. 299,-

Enhetsskolen i nytt lys Ropet om kvalitet i skolen gir ennå gjenlyd etter valgkampen. PISA-, TIMSS- og PIRLS-undersøkelsene og våre egne nasjonale prøver har sendt skremmeskudd inn i skoledebatten. Men hvordan fungerer egentlig disse testene og kvalitetsarbeidet?

Snart kommer en systematisk gjennomgang av kvalitetsarbeidet i skolen, nasjonale prøver og læring, i bokform. Forfatterne er av våre fremste sakkyndige: Trond Fevolden er som departementsråd i Utdannings- og forskningsdepartementet øverste embetsmann på området, mens Sølvi Lillejord er professor i pedagogikk ved Universitetet i Bergen. Klartekst spurte Lillejord om vi har bruk for alle disse prøvene.

– Slik vurdering har to formål. Dels å kontrollere og dels å fungere læringsstøttende. For at nasjonale prøver skal ha noen hensikt, må de være utformet slik at de fungerer læringsstøttende. Og for å oppnå dette, må hele systemet rundt

skolen fungere: lærere, foreldre, skoleledere, skole-eiere på kommune- og fylkesnivå og statlige utdanningsmyndigheter.

FAKTA; TITTEL:

Kvalitetsarbeid i skolen

FORFATTERE: Trond Fevolden og Sølvi Lillejord UTGIVELSE:

Boka kommer i november

ISBN:

82-15-00809-7

PRIS:

Kr. 299,-

Klartekst / 3. 05

5

Aktuell bok

!

Tidsskrifter

*

Familietragedier avdekkes

Tidsklemma tilslører

25 år med rus & uavhengighet

TfR og Edda i verdenseliten

TEKST: NILS PETTER HEDEMANN

TEKST: NILS PETTER HEDEMANN

TEKST: NILS PETTER HEDEMANN

TEKST: NILS PETTER HEDEMANN

– Bak disse grusomme dødsfall skjuler det seg en familietragedie, opplyser politiet. Med jevne mellomrom leser vi i avisene om såkalte familietragedier, rystende hendelser der en person velger å ta livet av sin partner og sine barn, for til slutt å begå selvmord. Hva skjuler seg bak det skremmende ordet familietragedie?

Tidsklemme-debatten gikk høyt i mediene i fjor, med utgangspunkt i psykolog Sissel Grans populære spalte i Aftenposten. Ordet tidsklemme traff tydeligvis yrkesaktive småbarnsforeldre som hadde problemer med å kombinere jobb og privatliv. Tidsklemma ble selve begrepet for å ha det travelt, for følelsen av at tiden ikke strekker til, særlig når det handler om familie og barn.

Fag- og debattbladet for alle som er engasjert i arbeidet med rusproblemer, fyller 25 år i disse dager. I 1980 kom det første nummeret av tidsskriftet «Stoffmisbruk», og 18 år senere skiftet bladet navn til «rus & avhengighet». Etter mer enn 150 tidsskriftutgivelser er r&a etablert som det sentrale fagbladet om forebygging og kontroll av problemskapende rus og om rusbehandling.

Bladet har som ambisjon å dekke fagfeltets behov for debatt, idéspredning og fagutvikling.

Mye har vært sagt og skrevet – også her i Klartekst – i «tellekantdebatten». Det har stått strid om det varslede systemet for premiering av akademiske institusjoner som publiserer i internasjonale forskningstidsskrifter. Nå foreligger forslaget fra utvalget som har vurdert hvilke publiseringskanaler som skal gi mest uttelling.

Dette vet vi lite om, siden sakene blir lite etterforsket. Det finnes jo ikke noen morder å straffeforfølge. Men i den nye boken «Mord-selvmord i nære relasjoner» har norske forskere satt seg fore å finne forklaringer på tragediene.

Boken er skrevet av Gustav Wik, som er professor i psykiatri ved Universitetet i Bergen, og de to medisinerstudentene Karen Galta og Siri Olsen. De har studert internasjonal bakgrunnskunnskap om disse mekanismene, i litteratur fra USA, England, Frankrike, Australia og Sverige. Dessuten har de i samarbeid med KRIPOS fått laget oversikt og statistikk for omfanget i Norge. I løpet av de siste ti årene har 35 forøvere begått mord-selvmord her i landet. Klartekst har snakket med Karen Galta om hva forskerne fant.

DET HANDLER OM MORD – Dere vil erstatte begrepet «familietragedie». Hvorfor?

– Det er for diffust og brukes like gjerne om trafikkulykker. Denne språkbruken virker formildende og fører til at sakene tas vekk fra offentligheten.

Vi snakker faktisk om mord her, og den internasjonale betegnelsen «mordselvmord» forteller akkurat hva dette dreier seg om.

– Hva kan dere si om den historiske utviklingen av mord-selvmord?

– Det ser ut til at fenomenet alltid har vært der, men først i den senere tid er tatt opp i faglitteraturen. Når det gjelder forøvernes kjønn, har det skjedd store forandringer. I en studie fra 1960-tallet var nesten halvparten av gjerningspersonene kvinner. I dag er derimot 90 % menn. Vi ser dette i sammenheng med samfunnsendringene, når det gjelder slike ting som kvinnens stilling i ekteskapet eller belastningene ved å være alenemor på den tiden.

– Ufattelig er et ord som gjerne brukes her. Lar fenomenet seg forklare psykologisk?

– Vi prøver å forklare hvordan slike ting kan skje. Forøverne er gjerne personer i psykisk ubalanse. Ofte dreier det seg om depresjon. Når det gjelder de få kvinnene, ligger det ofte psykoser bak. Vi drøfter også enkelte personlighetsforstyrrelser, bl.a. psykopati.

– Men hvorfor tar deprimerte hele familien med seg i døden?

– Det handler nok bl.a. om en av suicidologiens tre a-er: Aggressiviteten rettes både mot en selv og såkalte «significant others», nære personer man har tette personlige bånd til. Noen ser også ut til å mene at familien har det bedre «hvis jeg tar dem med meg». ÆRESDRAP PÅ NORSK – Mye omtale har vært viet æresdrapene i innvandrermiljøer. Finnes det fellestrekk mellom disse og mord-selvmord?

– Det ser ut til at en æresfaktor ofte kan være medvirkende i mord-selvmord, og at vi finner noen av de samme motivene. En viktig forskjell er at de som begår æresdrap, mener de har støtte i sitt samfunn til å gjøre dette, i motsetning til norske familiedrapsmenn. Norske familiedrap skjer ofte i forbindelse med skilsmisse eller samlivsbrudd, og her er det gjerne en æresfaktor inne i bildet.

– Uansett hva vi kaller det, er det tragedier vi snakker om. Er det mulig å forebygge familiedrapene?

6

Klartekst / 3. 05

– Bokens siste del er viet det spørsmålet. Det viktigste, slik vi ser det, er å fjerne tabuet rundt disse sakene, og at de blir skikkelig etterforsket, slik at man kan studere mekanismene bak. Vi drøfter også hva politiet kan bidra med, bl.a. gjennom bruk av voldsalarm for utsatte kvinner. Man bør også se på utbredelsen av HV-våpen, ettersom mange av drapene i Norge blir begått med slike våpen. Dessuten er det en utfordring for hele hjelpeapparatet hvordan man kan fange opp disse mennene. Her kan også mannsforskningen ha sitt å bidra med. Vi snakker ikke om tikkende bomber eller trykkokere som eksploderer, men om menn med mye innadrettet aggresjon og som oftest har planlagt sine handlinger på forhånd.

“

Det viktigste, slik vi ser det, er å fjerne tabuet rundt disse sakene, og at de blir skikkelig etterforsket, slik at man kan studere mekanismene bak.

Karen Galta, en av forfatterne av boka «Mord-selvmord i nære relasjoner»

FAKTA; TITTEL:

Mord-selvmord i nære relasjoner

FORFATTERE: Karen Galta, Siri Olsen, Gustav Wik

– Men er dette tidsklemme-begrepet egentlig særlig treffende? spør sosiologen Anne Lise Ellingsæter i siste nummer av Tidsskrift for samfunnsforskning. Når hun går begrepet nærmere etter i sømmene, finner hun at tidsklemma blir en heller diffus diagnose på den moderne barnefamiliens situasjon. Som kollektiv norsk samtidsdiagnose synes tidsklemma paradoksal. Arbeidstidsfleksibiliteten har økt, og aldri har forholdene vært bedre tilrettelagt for yrkesaktive foreldre, gjennom permisjonsordninger, barnehager og skolefritidsordninger. Tidsklemma forklares gjerne med at småbarnsforeldre bruker mer tid til lønnet arbeid, men Ellingsæter mener det finnes få empiriske holdepunkter for en slik antakelse. Når det gjelder preferanser for å jobbe mindre, er bildet også sammensatt, og de sosiale skillene tydelige. Analyser av en rekke land, inkludert Norge, forteller at de med høye inntekter ønsker å jobbe mindre og tjene mindre, mens det motsatte er tilfellet for de med lav utdanning og lav inntekt.

Anne Lise Ellingsæter tar til orde for at vi må søke andre forklaringer enn arbeidstidens lengde på hvorfor forestillingen om tidsklemma er blitt så sentral for vår kollektive selvforståelse. Tidskontroll og tidsrytmer, speed-up i arbeidslivet, tempo som statusmarkør og foreldreskapets intensivering er noen av stikkordene for hennes drøftinger.

Hun konkluderer med at tidsklemma kanskje kan betraktes som en symbolsk sannhet, ikke avlesbar fra enkle fakta, men likevel en sosialt meningsfull kategori. Begrepets gjennomslagskraft skyldes trolig at det griper selve tidsånden.

Tidsklemma er blitt en metafor for vår tid, og for den sammensatte veven av tidsproblemer som følger av strukturelle og kulturelle forandringer.

UTGIVELSE: Boka kommer 15. november

Tidsskrift for samfunnsforskning

ISBN:

82-15-00691-4

REDAKTØR: Anne Krogstad (ansv.)

PRIS:

Kr. 299,-

4. utgaver pr år

I jubileumsåret er Monica Bjermeland redaktør for r&a. 30-åringen fra Romsdalen overtok ansvaret for et snaut år siden etter bladets mangeårige redaktør Martin Blindheim. Nå planlegger hun og hennes stab jubileumsmarkeringen, og torsdag 20. oktober blir det feiring i Aschehougs kantine, med deltakelse av bl.a. Are Kalvø og Helen Bjørnøy. rus & avhengighet utgis av Universitetsforlaget med støtte av Sosial- og helsedirektoratet, og utkommer med seks hefter i året. rus & avhengighet REDAKTØR: Monica Bjermeland

Ikke uventet er det attraktive nivå 2 dominert av internasjonale, engelskspråklige tidsskrifter, mens de norske fag- og forskningstidsskriftene i hovedsak er henvist til nivå 1. Desto gledeligere at to av Universitetsforlagets tidsskrifter er funnet verdige til en plass i solen på det ettertraktede nivå 2. De to norskspråklige tidsskriftene på verdenstoppen er det juridiske Tidsskrift for Rettsvitenskap og litteraturforskningstidsskriftet Edda.

Tidsskrift for Rettsvitenskap REDAKTØRER: Viggo Hagstrøm og Are Stenvik 5 utgaver pr. år

6 utgaver pr. år Edda REDAKTØRER: Unni Langås, Jan Thon, Andreas Lombnæs 4 utgaver pr. år

– Er dette tidsklemme-begrepet egentlig særlig treffende? spør sosiologen Anne Lise Ellingsæter i siste nummer av Tidsskrift for samfunnsforskning.

Klartekst / 3. 05

7

Aktuell bok

!

Tidsskrifter

*

Familietragedier avdekkes

Tidsklemma tilslører

25 år med rus & uavhengighet

TfR og Edda i verdenseliten

TEKST: NILS PETTER HEDEMANN

TEKST: NILS PETTER HEDEMANN

TEKST: NILS PETTER HEDEMANN

TEKST: NILS PETTER HEDEMANN

– Bak disse grusomme dødsfall skjuler det seg en familietragedie, opplyser politiet. Med jevne mellomrom leser vi i avisene om såkalte familietragedier, rystende hendelser der en person velger å ta livet av sin partner og sine barn, for til slutt å begå selvmord. Hva skjuler seg bak det skremmende ordet familietragedie?

Tidsklemme-debatten gikk høyt i mediene i fjor, med utgangspunkt i psykolog Sissel Grans populære spalte i Aftenposten. Ordet tidsklemme traff tydeligvis yrkesaktive småbarnsforeldre som hadde problemer med å kombinere jobb og privatliv. Tidsklemma ble selve begrepet for å ha det travelt, for følelsen av at tiden ikke strekker til, særlig når det handler om familie og barn.

Fag- og debattbladet for alle som er engasjert i arbeidet med rusproblemer, fyller 25 år i disse dager. I 1980 kom det første nummeret av tidsskriftet «Stoffmisbruk», og 18 år senere skiftet bladet navn til «rus & avhengighet». Etter mer enn 150 tidsskriftutgivelser er r&a etablert som det sentrale fagbladet om forebygging og kontroll av problemskapende rus og om rusbehandling.

Bladet har som ambisjon å dekke fagfeltets behov for debatt, idéspredning og fagutvikling.

Mye har vært sagt og skrevet – også her i Klartekst – i «tellekantdebatten». Det har stått strid om det varslede systemet for premiering av akademiske institusjoner som publiserer i internasjonale forskningstidsskrifter. Nå foreligger forslaget fra utvalget som har vurdert hvilke publiseringskanaler som skal gi mest uttelling.

Dette vet vi lite om, siden sakene blir lite etterforsket. Det finnes jo ikke noen morder å straffeforfølge. Men i den nye boken «Mord-selvmord i nære relasjoner» har norske forskere satt seg fore å finne forklaringer på tragediene.

Boken er skrevet av Gustav Wik, som er professor i psykiatri ved Universitetet i Bergen, og de to medisinerstudentene Karen Galta og Siri Olsen. De har studert internasjonal bakgrunnskunnskap om disse mekanismene, i litteratur fra USA, England, Frankrike, Australia og Sverige. Dessuten har de i samarbeid med KRIPOS fått laget oversikt og statistikk for omfanget i Norge. I løpet av de siste ti årene har 35 forøvere begått mord-selvmord her i landet. Klartekst har snakket med Karen Galta om hva forskerne fant.

DET HANDLER OM MORD – Dere vil erstatte begrepet «familietragedie». Hvorfor?

– Det er for diffust og brukes like gjerne om trafikkulykker. Denne språkbruken virker formildende og fører til at sakene tas vekk fra offentligheten.

Vi snakker faktisk om mord her, og den internasjonale betegnelsen «mordselvmord» forteller akkurat hva dette dreier seg om.

– Hva kan dere si om den historiske utviklingen av mord-selvmord?

– Det ser ut til at fenomenet alltid har vært der, men først i den senere tid er tatt opp i faglitteraturen. Når det gjelder forøvernes kjønn, har det skjedd store forandringer. I en studie fra 1960-tallet var nesten halvparten av gjerningspersonene kvinner. I dag er derimot 90 % menn. Vi ser dette i sammenheng med samfunnsendringene, når det gjelder slike ting som kvinnens stilling i ekteskapet eller belastningene ved å være alenemor på den tiden.

– Ufattelig er et ord som gjerne brukes her. Lar fenomenet seg forklare psykologisk?

– Vi prøver å forklare hvordan slike ting kan skje. Forøverne er gjerne personer i psykisk ubalanse. Ofte dreier det seg om depresjon. Når det gjelder de få kvinnene, ligger det ofte psykoser bak. Vi drøfter også enkelte personlighetsforstyrrelser, bl.a. psykopati.

– Men hvorfor tar deprimerte hele familien med seg i døden?

– Det handler nok bl.a. om en av suicidologiens tre a-er: Aggressiviteten rettes både mot en selv og såkalte «significant others», nære personer man har tette personlige bånd til. Noen ser også ut til å mene at familien har det bedre «hvis jeg tar dem med meg». ÆRESDRAP PÅ NORSK – Mye omtale har vært viet æresdrapene i innvandrermiljøer. Finnes det fellestrekk mellom disse og mord-selvmord?

– Det ser ut til at en æresfaktor ofte kan være medvirkende i mord-selvmord, og at vi finner noen av de samme motivene. En viktig forskjell er at de som begår æresdrap, mener de har støtte i sitt samfunn til å gjøre dette, i motsetning til norske familiedrapsmenn. Norske familiedrap skjer ofte i forbindelse med skilsmisse eller samlivsbrudd, og her er det gjerne en æresfaktor inne i bildet.

– Uansett hva vi kaller det, er det tragedier vi snakker om. Er det mulig å forebygge familiedrapene?

6

Klartekst / 3. 05

– Bokens siste del er viet det spørsmålet. Det viktigste, slik vi ser det, er å fjerne tabuet rundt disse sakene, og at de blir skikkelig etterforsket, slik at man kan studere mekanismene bak. Vi drøfter også hva politiet kan bidra med, bl.a. gjennom bruk av voldsalarm for utsatte kvinner. Man bør også se på utbredelsen av HV-våpen, ettersom mange av drapene i Norge blir begått med slike våpen. Dessuten er det en utfordring for hele hjelpeapparatet hvordan man kan fange opp disse mennene. Her kan også mannsforskningen ha sitt å bidra med. Vi snakker ikke om tikkende bomber eller trykkokere som eksploderer, men om menn med mye innadrettet aggresjon og som oftest har planlagt sine handlinger på forhånd.

“

Det viktigste, slik vi ser det, er å fjerne tabuet rundt disse sakene, og at de blir skikkelig etterforsket, slik at man kan studere mekanismene bak.

Karen Galta, en av forfatterne av boka «Mord-selvmord i nære relasjoner»

FAKTA; TITTEL:

Mord-selvmord i nære relasjoner

FORFATTERE: Karen Galta, Siri Olsen, Gustav Wik

– Men er dette tidsklemme-begrepet egentlig særlig treffende? spør sosiologen Anne Lise Ellingsæter i siste nummer av Tidsskrift for samfunnsforskning. Når hun går begrepet nærmere etter i sømmene, finner hun at tidsklemma blir en heller diffus diagnose på den moderne barnefamiliens situasjon. Som kollektiv norsk samtidsdiagnose synes tidsklemma paradoksal. Arbeidstidsfleksibiliteten har økt, og aldri har forholdene vært bedre tilrettelagt for yrkesaktive foreldre, gjennom permisjonsordninger, barnehager og skolefritidsordninger. Tidsklemma forklares gjerne med at småbarnsforeldre bruker mer tid til lønnet arbeid, men Ellingsæter mener det finnes få empiriske holdepunkter for en slik antakelse. Når det gjelder preferanser for å jobbe mindre, er bildet også sammensatt, og de sosiale skillene tydelige. Analyser av en rekke land, inkludert Norge, forteller at de med høye inntekter ønsker å jobbe mindre og tjene mindre, mens det motsatte er tilfellet for de med lav utdanning og lav inntekt.

Anne Lise Ellingsæter tar til orde for at vi må søke andre forklaringer enn arbeidstidens lengde på hvorfor forestillingen om tidsklemma er blitt så sentral for vår kollektive selvforståelse. Tidskontroll og tidsrytmer, speed-up i arbeidslivet, tempo som statusmarkør og foreldreskapets intensivering er noen av stikkordene for hennes drøftinger.

Hun konkluderer med at tidsklemma kanskje kan betraktes som en symbolsk sannhet, ikke avlesbar fra enkle fakta, men likevel en sosialt meningsfull kategori. Begrepets gjennomslagskraft skyldes trolig at det griper selve tidsånden.

Tidsklemma er blitt en metafor for vår tid, og for den sammensatte veven av tidsproblemer som følger av strukturelle og kulturelle forandringer.

UTGIVELSE: Boka kommer 15. november

Tidsskrift for samfunnsforskning

ISBN:

82-15-00691-4

REDAKTØR: Anne Krogstad (ansv.)

PRIS:

Kr. 299,-

4. utgaver pr år

I jubileumsåret er Monica Bjermeland redaktør for r&a. 30-åringen fra Romsdalen overtok ansvaret for et snaut år siden etter bladets mangeårige redaktør Martin Blindheim. Nå planlegger hun og hennes stab jubileumsmarkeringen, og torsdag 20. oktober blir det feiring i Aschehougs kantine, med deltakelse av bl.a. Are Kalvø og Helen Bjørnøy. rus & avhengighet utgis av Universitetsforlaget med støtte av Sosial- og helsedirektoratet, og utkommer med seks hefter i året. rus & avhengighet REDAKTØR: Monica Bjermeland

Ikke uventet er det attraktive nivå 2 dominert av internasjonale, engelskspråklige tidsskrifter, mens de norske fag- og forskningstidsskriftene i hovedsak er henvist til nivå 1. Desto gledeligere at to av Universitetsforlagets tidsskrifter er funnet verdige til en plass i solen på det ettertraktede nivå 2. De to norskspråklige tidsskriftene på verdenstoppen er det juridiske Tidsskrift for Rettsvitenskap og litteraturforskningstidsskriftet Edda.

Tidsskrift for Rettsvitenskap REDAKTØRER: Viggo Hagstrøm og Are Stenvik 5 utgaver pr. år

6 utgaver pr. år Edda REDAKTØRER: Unni Langås, Jan Thon, Andreas Lombnæs 4 utgaver pr. år

– Er dette tidsklemme-begrepet egentlig særlig treffende? spør sosiologen Anne Lise Ellingsæter i siste nummer av Tidsskrift for samfunnsforskning.

Klartekst / 3. 05

7

Portrettet Portrettet

Portrettet

Veiviser i verdens kaos I nær femti år har Gunnar Skirbekk stått i filosofiens frontlinje. Han har kjempet seg fram fra helvetes kaos til filosofisk uro.

TEKST: NILS PETTER HEDEMANN FOTO: PAUL SIGVE AMUNDSEN

«Kvifor lever eg? Nettopp eg? Eg må ha ei forklaring i dette helvetes kaos.» Med dette eksistensialistiske nødropet brakdebuterte 21-åringen Gunnar Skirbekk. Boken «Nihilisme? – Eit ungt menneskes forsøk på å orientere seg» ble en filosofisk bestselger i 1958.

Kaos er det også i Bergen denne onsdagen midt i september. Rester av tropiske orkaner har herjet byen mellom de syv fjell. Uværet har ført til jordras, nedbørsrekord og flomvarsel. Skyene henger ennå tungt nedover Fløyen, og ute regner det sidelengs. Men inne på Gunnar Skirbekks kontor i Allégaten oppe på Nygårdshøyden hersker ro. Den hvithårede filosofen byr på varmende kaffe, og takker for sist. I Frankfurt 1993 må det ha vært, mener han.

Gunnar Skirbekk er en vennlig mann. Han har mye på hjertet. Han snakker lavmælt, men engasjert på sitt sobre hedmarksnynorsk. Det føles trygt å la ham vise vei i verdens kaos.

“

Mennesket er ikke et ferdig vesen. Vi må hele tiden kjempe med å definere og forstå oss selv, hvem vi er, og hvorfor vi er her. I moderne samfunn blir dette enda mer prekært, fordi mange ting skifter så raskt.

8

Klartekst / 3. 05

– La oss gå 47 år tilbake. Hva fikk en ung medisinstudent til å skrive nihilismeboken?

– Sommeren 1958 fikk jeg låne fars hjemmekontor. Der satt jeg og balet med fundamentale spørsmål. Jeg skrev ut fra indre behov og nødvendighet.

– Hadde du utgivelse i tankene?

– Nei. I første omgang skrev jeg for min egen del. Men så sendte jeg manuskriptet til et forlag og fikk til svar at nordmenn ikke leser filosofi. Da lånte jeg scooteren til bror min og kjørte opp til Hans Skjervheim på Lillehammer. Han tente på teksten og fikk ordnet utgivelse gjennom Aarnes og Wyller, som hadde kontakt med Tanum, og resten er forlagshistorie.

INN I SIN TID Jo visst. Skirbekks debutbok måtte snart trykkes i nye opplag, og ble noe så sjeldent som en filosofisk bestselger.

– Har du noen forklaring på denne suksessen?

– Først og fremst var det nok tidsånden. Eksistensfilosofien slo igjennom overalt. Tida var overmoden for eksistensfilosofisk tenkning, som en reaksjon på krigen, atombomben og terrorbalansen. Dessuten betydde det nok noe at den var skrevet ut fra et sterkt indre driv og med høy temperatur.

– Nesten et halvt hundreår seinere – etter et langt liv med filosofi – utgir du

GUNNAR SKIRBEKK (f. 1937 på Hamar) er filosofiprofessor ved Universitetet i Bergen.

Flere generasjoner ex.phil.-studenter og utenlandske lesere i en rekke land kjenner ham fra filosofihistorien han skrev sammen med Nils Gilje.

Etter 43 år i universitetets tjeneste har han søkt avskjed fra professoratet ved Filosofisk institutt og Senter for vitskapsteori. Samtidig oppsummerer han sin livsfilosofi i boken «Den filosofiske uroa».

en ny bok i samme sjanger: «Den filosofiske uroa – i spenninga mellom tvil og tru». Har du funnet svaret nå?

– Både ja og nei. Jeg mener nå å kunne vise at det finnes visse allmenngyldige prinsipper, og at det finnes rimelig gode svar på hvordan man skal forstå menneskets plass i verden. Mye har jo skjedd i filosofien på 50 år. Det finnes en vei mellom smånihilistisk kulturrelativisme og fundamentalistiske standpunkt. Men altfor mange er «tjukke av moral», og «har svarene» uten å stille spørsmålene! Når det så gjelder de genuint eksistensfilosofiske tingene, er det nok blitt mindre kaos, men ikke mindre undring.

REHABILITERING AV DEN HELLIGE ÅND – Mot slutten av den nye boken filosoferer du rundt Ola Raknes’ begrep «møte med det heilage» og slår et slag for Den Hellige Ånd. Er du på vei over i det religiøse stadium?

– Vel. Jeg holder gudsbegrepet og Kristus i parentes, men mener det har vært for lite fokus på det siste elementet i den hellige treenighet. Den Hellige Ånd – det at vi, i fellesskap, kommuniserer ved ordet – er en grunnleggende og interessant innsikt. Ærefrykten for det sårbare livet og for det sårbare fellesskapet er uttrykk for en menneskelig intuisjon som vi trenger å få brakt på begrep.

– Den unge manns kaos er erstattet av filosofisk uro. Er du kommet i mål?

– Mennesket er ikke et ferdig vesen. Vi må hele tiden kjempe med å definere og forstå oss selv, hvem vi er, og hvorfor vi er her. I moderne samfunn blir dette enda mer prekært, fordi mange ting skifter så raskt. Men denne uroen er ontologisk, ikke patologisk. Den filosofiske erfaringen har lært meg noe om hva som er vesentlig og uvesentlig. Den som har levd gjennom uroen, får mange ting på plass. Undringen er der, og vi er stadig underveis, men læringsprosessen har tross alt skapt en viss avklaring.

FILOSOF PÅ EKSPORTMARKEDET Gunnar Skirbekks akademiske løpebane begynte med medisinen. Han Klartekst / 3. 05

9

Portrettet Portrettet

Portrettet

Veiviser i verdens kaos I nær femti år har Gunnar Skirbekk stått i filosofiens frontlinje. Han har kjempet seg fram fra helvetes kaos til filosofisk uro.

TEKST: NILS PETTER HEDEMANN FOTO: PAUL SIGVE AMUNDSEN

«Kvifor lever eg? Nettopp eg? Eg må ha ei forklaring i dette helvetes kaos.» Med dette eksistensialistiske nødropet brakdebuterte 21-åringen Gunnar Skirbekk. Boken «Nihilisme? – Eit ungt menneskes forsøk på å orientere seg» ble en filosofisk bestselger i 1958.

Kaos er det også i Bergen denne onsdagen midt i september. Rester av tropiske orkaner har herjet byen mellom de syv fjell. Uværet har ført til jordras, nedbørsrekord og flomvarsel. Skyene henger ennå tungt nedover Fløyen, og ute regner det sidelengs. Men inne på Gunnar Skirbekks kontor i Allégaten oppe på Nygårdshøyden hersker ro. Den hvithårede filosofen byr på varmende kaffe, og takker for sist. I Frankfurt 1993 må det ha vært, mener han.

Gunnar Skirbekk er en vennlig mann. Han har mye på hjertet. Han snakker lavmælt, men engasjert på sitt sobre hedmarksnynorsk. Det føles trygt å la ham vise vei i verdens kaos.

“

Mennesket er ikke et ferdig vesen. Vi må hele tiden kjempe med å definere og forstå oss selv, hvem vi er, og hvorfor vi er her. I moderne samfunn blir dette enda mer prekært, fordi mange ting skifter så raskt.

8

Klartekst / 3. 05

– La oss gå 47 år tilbake. Hva fikk en ung medisinstudent til å skrive nihilismeboken?

– Sommeren 1958 fikk jeg låne fars hjemmekontor. Der satt jeg og balet med fundamentale spørsmål. Jeg skrev ut fra indre behov og nødvendighet.

– Hadde du utgivelse i tankene?

– Nei. I første omgang skrev jeg for min egen del. Men så sendte jeg manuskriptet til et forlag og fikk til svar at nordmenn ikke leser filosofi. Da lånte jeg scooteren til bror min og kjørte opp til Hans Skjervheim på Lillehammer. Han tente på teksten og fikk ordnet utgivelse gjennom Aarnes og Wyller, som hadde kontakt med Tanum, og resten er forlagshistorie.

INN I SIN TID Jo visst. Skirbekks debutbok måtte snart trykkes i nye opplag, og ble noe så sjeldent som en filosofisk bestselger.

– Har du noen forklaring på denne suksessen?

– Først og fremst var det nok tidsånden. Eksistensfilosofien slo igjennom overalt. Tida var overmoden for eksistensfilosofisk tenkning, som en reaksjon på krigen, atombomben og terrorbalansen. Dessuten betydde det nok noe at den var skrevet ut fra et sterkt indre driv og med høy temperatur.

– Nesten et halvt hundreår seinere – etter et langt liv med filosofi – utgir du

GUNNAR SKIRBEKK (f. 1937 på Hamar) er filosofiprofessor ved Universitetet i Bergen.

Flere generasjoner ex.phil.-studenter og utenlandske lesere i en rekke land kjenner ham fra filosofihistorien han skrev sammen med Nils Gilje.

Etter 43 år i universitetets tjeneste har han søkt avskjed fra professoratet ved Filosofisk institutt og Senter for vitskapsteori. Samtidig oppsummerer han sin livsfilosofi i boken «Den filosofiske uroa».

en ny bok i samme sjanger: «Den filosofiske uroa – i spenninga mellom tvil og tru». Har du funnet svaret nå?

– Både ja og nei. Jeg mener nå å kunne vise at det finnes visse allmenngyldige prinsipper, og at det finnes rimelig gode svar på hvordan man skal forstå menneskets plass i verden. Mye har jo skjedd i filosofien på 50 år. Det finnes en vei mellom smånihilistisk kulturrelativisme og fundamentalistiske standpunkt. Men altfor mange er «tjukke av moral», og «har svarene» uten å stille spørsmålene! Når det så gjelder de genuint eksistensfilosofiske tingene, er det nok blitt mindre kaos, men ikke mindre undring.

REHABILITERING AV DEN HELLIGE ÅND – Mot slutten av den nye boken filosoferer du rundt Ola Raknes’ begrep «møte med det heilage» og slår et slag for Den Hellige Ånd. Er du på vei over i det religiøse stadium?

– Vel. Jeg holder gudsbegrepet og Kristus i parentes, men mener det har vært for lite fokus på det siste elementet i den hellige treenighet. Den Hellige Ånd – det at vi, i fellesskap, kommuniserer ved ordet – er en grunnleggende og interessant innsikt. Ærefrykten for det sårbare livet og for det sårbare fellesskapet er uttrykk for en menneskelig intuisjon som vi trenger å få brakt på begrep.

– Den unge manns kaos er erstattet av filosofisk uro. Er du kommet i mål?

– Mennesket er ikke et ferdig vesen. Vi må hele tiden kjempe med å definere og forstå oss selv, hvem vi er, og hvorfor vi er her. I moderne samfunn blir dette enda mer prekært, fordi mange ting skifter så raskt. Men denne uroen er ontologisk, ikke patologisk. Den filosofiske erfaringen har lært meg noe om hva som er vesentlig og uvesentlig. Den som har levd gjennom uroen, får mange ting på plass. Undringen er der, og vi er stadig underveis, men læringsprosessen har tross alt skapt en viss avklaring.

FILOSOF PÅ EKSPORTMARKEDET Gunnar Skirbekks akademiske løpebane begynte med medisinen. Han Klartekst / 3. 05

9

Portrettet Portrettet

“

Portrettet Tidsskrifter

*

Universitetet sliter med å kombinere kvalitet med det å være en masseinstitusjon, men det er ikke grunnen til min avskjedssøknad. Jeg går nå, fordi det passet seg slik.

ville bli psykiater. Men etter bokdebuten ble det filosofien som tok ham.

Eksistensialismen til tross var det ikke noe bevisst valg. Det bare ble slik.

– Jeg pleier å si at jeg ble setefødt inn i både livet og filosofien, forteller han.

Men han angrer ikke. – Filosofien har gitt meg anledning til å møte mange interessante mennesker, og ikke minst brakt meg utaskjærs. Jeg har fått reise ganske mye.

er en dødssynd å krenke et annet menneskes autonomi, ved å frakjenne det status som ansvarlig person. Og for å kunne være en autonom person i et moderne samfunn må man vite hva som kreves i slike samfunn, bl.a. at det er et vilkår å kunne fellesspråket. Hjelpere som har gode intensjoner, men ikke stiller slike krav, skjønner ikke riktig hva de gjør. De reduserer den andres menneskeverd.

Tidlig stiftet han bekjentskap med den franske tradisjonen, bl.a. gjennom ukentlige salongmøter med eksistensialisten Gabriel Marcel i Paris. I Tübingen både skrev han om og møtte Martin Heidegger. I California var han forskningsassistent for studentopprørets filosofiske fører, Herbert Marcuse.

– Han var ok på tomannshånd, forteller Skirbekk, men ellers en ganske autoritær person, så det var pussig at han ble guru for alle freakete studenter.

Ellers var den en nådegave å få være i California på denne tiden. Det gav meg et helt annet perspektiv på Vietnam-krigen enn den norske bortforklaringen av det ondes problem, der det onde alltid er de andre, og der pressen omtalte krigen nærmest som et stykke bibelhistorie.

TIL KAMP MOT TERAPEUTER OG TEKNOKRATER Gunnar Skirbekk er engasjert i samfunnsdebatt og politikk. Ulikt filosofer flest har han også gjort et partipolitisk valg og deltatt i en tenkeboks i Arbeiderpartiet. Vårt møte i Bergen er rett etter stortingsvalget, og det er naturlig å spørre hvilke forventninger han har til den nye regjeringen Stoltenberg.

– Den såkalte moderniseringen, dvs. privatiseringen på alle sektorer, har vært et mistak. En ideologistyrt og nyliberalistisk markedsorientering er uttrykk for et simplistisk syn på et moderne samfunn, og derfor er det på høy tid at regjeringa Bondevik går av. Derfor hilser jeg sosialdemokratene velkommen, og håper det ikke blir terapeutene og teknokratene som får overtaket. Hva gjelder forventningene, får jeg si at det er von i hangande snøre, men det står igjen å se.

– Du har skrevet til Kongen og søkt avskjed fra embetet. Er det i protest mot utviklingen ved universitetet?

– Universitetet sliter med å kombinere kvalitet med det å være en masseinstitusjon, men det er ikke grunnen til min avskjedssøknad. Jeg går nå, fordi det passet seg slik. Da slipper jeg dessuten unna administrasjon og andre utvortes plikter. Nå kan jeg drive med faget, og leve slik Hans Skjervheim gjorde hele livet: elitært og preget av aristokratisk anarkisme.

– Så du er både elitist og sosialdemokrat?

– Ja da!

Gunnar Skirbekk er noe så sjeldent som en norsk filosofieksportør. I 1970 utgav han sin første filosofihistorie; i senere utgaver i samarbeid med Nils Gilje.

Flere generasjoner norske forberedende-studenter har sine filosofikunnskaper fra dette verket. Parallelt er filosofihistorien blitt en verdenssuksess, med utgaver på tysk, dansk, bokmål, svensk, islandsk, russisk, engelsk, usbekisk, kinesisk, tadsjikisk og tyrkisk, og andre er på gang. Utgivelsen i Kina inngikk i et omfattende samarbeidsprosjekt mellom Universitetet i Bergen og kollegaer i Shanghai. Skirbekk ser fram til å fortsette samarbeidet med kineserne når han nå går over i en friere stilling.

NORGE – FLOTT, MEN SLITSOMT – Du har vært mye utenlands. Har det gjort deg kritisk til Norge?

– Jeg har et sterkt, men ganske tvetydig forhold til Norge og Skandinavia.

Nordmenn er skvære, og vi har hatt viktige folkelige bevegelser, et egalitært samfunn og en god velferdsstat. På den annen side gjør vi Norge mindre enn det er. Miljøet er «tett», der alle kjenner alle og er dus og på fornavn. Det er kanskje noe av forklaringen på at vi er svake på prinsipiell kritikk! AKP (m-l) var i så måte typisk norsk, preget av god organisasjon, men også av en anti-intellektualisme som slo over i pervertert moralisme. Derfor er det godt å komme til Tyskland, der både sårene og spørsmålene er åpne. Her hjemme har vi dessuten en ulykksalig tendens til å «forstå» og «behandle» på en måte som kan klientifisere svake grupper og påføre dem en offerrolle.

På den annen side har jeg et nesten religiøst forhold til landet og naturen.

Norge er flott, men slitsomt!

– Hva syns du om vår evne til å integrere innvandrere?

– Her illustreres på nytt faren ved et terapeutisk samfunn. Det er klart at mange må hjelpes, men i utgangspunktet må vi behandle hverandre som ansvarlige og myndige personer. Det er viktig å hjelpe hverandre, men det

KINESISK MODERNISERING OG LANGRENN PÅ VOSSAFJELLET – Og hva vil du fylle din nye tilværelse med?

– Det forestående prosjektet gjelder alternative moderniseringsprosesser.

Vi har et spennende samarbeid med kineserne om dette. Her har vi fått en skikkelig dialog med folk som er såkalt fremmedkulturelle. Vi samarbeider med en elite av dyktige kinesere, med god utdanning og fantastisk arbeidsmoral. Kontakten kom opprinnelig fra kinesisk side, og det norske fagmiljøet har blitt et brohode for deres kontakt videre i den vestlige verden.

Vi har en interessant dialog om hva det vil si å være moderne, i Vesten og i Kina, og jeg ser fram til å fortsette dette samarbeidet.

– Hva med livet utenfor fag og filosofi?

– Jeg vokste jo opp med å seile på Mjøsa, og trives på sjøen, så vi får se om det blir tid til noen sjøturer.

– Langrennsløper har du også vært?

– Ja, og det skal bli mange fine skiturer fra hytta på Vossafjellet nå framover. Dessuten har jeg fem praktfulle barnebarn jeg vil holde kontakt med.

Anders Johansen og Jens E. Kjeldsen har skrevet «Virksomme ord Politiske taler fra 1814-2005».

VIRKSOMME ORD TEKST OG FOTO: RUNO ISAKSEN

Utenlands finnes gjerne bindsterke serier hvor nasjonens store talere er samlet, men det er langt fra situasjonen i Norge. Dette ville Anders Johansen og Jens Kjeldsen gjøre noe med. Underveis har prosjektet endret karakter, noe tittelen gir et klart hint om.

– I tilsvarende utenlandske antologier har det vært vanlig å samle de beste talene. Vårt prosjekt har vært å finne situasjoner hvor ting sto på spill, viktige veivalg i nasjonens historie, hvor ord grep avgjørende inn, forklarer Johansen.

Dermed er det ikke nødvendigvis slik at alle talene i denne antologien er stor ordkunst.

– Talene står i fokus, men vi har skrevet en kort introduksjon til hver tale, inkludert øyevitneskildringer, for å gi en fornemmelse av hvordan situasjonen egentlig var der og da. Boka går helt ned på anekdote-nivå, den er en mosaikk å gå på oppdagelsesferd i. Jeg er veldig stolt av resultatet, og håper at leserne vil gjenoppleve historien når de leser boka, sier Kjeldsen.

– Et oppslagsverk og en kavalkade over norsk historie, supplerer Johansen.

– Generelt har dannelse blitt knyttet til skjønnlitteratur, mens denne politisk-retoriske delen, som har betydd så mye for utviklingen av hverdagen vår, har blitt forsømt. Vi er tross alt ikke bare skjønnånder, men også samfunnsborgere.

Men forfatterne har langt fra betraktet politikk utelukkende som noe som foregår på Stortinget.

– Politikk foregår overalt i samfunnet, tenk bare på demonstrasjoner, kvinnekamp, målrørsla og miljøkampen. Dermed viser også boka stor retorisk bredde, understreker Johansen.

FRA EIDSVOLL TIL SHABANA For forfatterne har det vært viktig at talene skulle markere en viss endring i talekunsten som sådan.

– Under Kings Bay ble fjernsynet for første gang arena for politisk debatt, og man fikk en ny situasjon hvor vanlige mennesker følte at de kjente politikerne.

Alta-aksjonen varsler om en ny type ikke-verbal retorikk, aksjonsretorikk, med sultestreik og lavvoer foran Stortinget, utdyper Kjeldsen.

Dette er en interessant historie som boka forteller, hvordan ulike grupper kjemper om innpass i det offentlige ordskiftet.

– Det begynner med embetsmenn på Eidsvoll som snakker med hverandre; de 37 tilstedeværende bøndene holder klokelig kjeft. Men etter hvert ser vi at bønder og andre lærer seg retoriske grep, gjennom deltakelse i for eksempel lekmannsbevegelsen og målrørsla. Utviklingen fortsetter med framveksten av arbeiderbevegelsen, så med kvinnebevegelsen. I dag ser vi at nye og

gamle etniske minoriteter, samer og innvandrere, må overvinne lignende barrierer, sier Johansen.

Nest siste kapittel handler således om en offentlig type retorikk hvor man kysser kulturministeren og blotter rumpa.

– Shabana Rehman og hennes stunt-retorikk er interessant. Hun er en markant debattant og samtidig en ny stemme fra en ny gruppe, og hun tar i bruk nye midler for å komme til orde, forklarer Johansen.

IMPONERENDE ENKELHET – Hva har vært det mest spennende med dette arbeidet for dere to personlig?

– Stadig, mens jeg har lest meg opp på ulike personer i forkant av introene jeg skulle skrive, har jeg grepet meg i å tenke: Denne personen er kjempespennende, noen burde skrive biografien hans! Ta Nansen. Jeg har aldri skjønt hvorfor mennesker trenger å gå langt med ski på beina – men hans humanitære engasjement har virkelig imponert meg. Jeg er ikke norsk og trenger derfor ikke å være flau over å hylle ham, sier Kjeldsen.

Johansen har latt seg imponere av mange av de utvalgte talerne.

– Marcus Thrane var en stor pedagog som talte med stor patos, ofte med bibelske vendinger, samtidig som han snakket enkelt om kompliserte forhold. Det går en linje fra ham til Gerhardsen. Begge imponerer med enkelt, hverdagslig språk. Å skulle vurdere det generelle nivået på norsk politisk retorikk går de to forskerne imidlertid ikke med på.

– Talene er rasende forskjellige. Noen er korte og konsise, andre temmelige teknokratiske, noen er veldig propagandistiske, og atter andre er blomstrende og voluminøse. Det ene som alle gode talere har felles, er at de er fullstendige oppslukte og overbeviste om riktigheten av det de sier.

FAKTA; TITTEL:

Virksomme ord Politiske taler fra 1814-2005

FORFATTERE: Anders Johansen og Jens E. Kjeldsen ISBN:

82-15-00814-3

PRIS:

449,Klartekst / 3. 05

10

Klartekst / 3. 05

11

Portrettet Portrettet

“

Portrettet Tidsskrifter

*

Universitetet sliter med å kombinere kvalitet med det å være en masseinstitusjon, men det er ikke grunnen til min avskjedssøknad. Jeg går nå, fordi det passet seg slik.

ville bli psykiater. Men etter bokdebuten ble det filosofien som tok ham.

Eksistensialismen til tross var det ikke noe bevisst valg. Det bare ble slik.

– Jeg pleier å si at jeg ble setefødt inn i både livet og filosofien, forteller han.

Men han angrer ikke. – Filosofien har gitt meg anledning til å møte mange interessante mennesker, og ikke minst brakt meg utaskjærs. Jeg har fått reise ganske mye.

er en dødssynd å krenke et annet menneskes autonomi, ved å frakjenne det status som ansvarlig person. Og for å kunne være en autonom person i et moderne samfunn må man vite hva som kreves i slike samfunn, bl.a. at det er et vilkår å kunne fellesspråket. Hjelpere som har gode intensjoner, men ikke stiller slike krav, skjønner ikke riktig hva de gjør. De reduserer den andres menneskeverd.

Tidlig stiftet han bekjentskap med den franske tradisjonen, bl.a. gjennom ukentlige salongmøter med eksistensialisten Gabriel Marcel i Paris. I Tübingen både skrev han om og møtte Martin Heidegger. I California var han forskningsassistent for studentopprørets filosofiske fører, Herbert Marcuse.

– Han var ok på tomannshånd, forteller Skirbekk, men ellers en ganske autoritær person, så det var pussig at han ble guru for alle freakete studenter.

Ellers var den en nådegave å få være i California på denne tiden. Det gav meg et helt annet perspektiv på Vietnam-krigen enn den norske bortforklaringen av det ondes problem, der det onde alltid er de andre, og der pressen omtalte krigen nærmest som et stykke bibelhistorie.

TIL KAMP MOT TERAPEUTER OG TEKNOKRATER Gunnar Skirbekk er engasjert i samfunnsdebatt og politikk. Ulikt filosofer flest har han også gjort et partipolitisk valg og deltatt i en tenkeboks i Arbeiderpartiet. Vårt møte i Bergen er rett etter stortingsvalget, og det er naturlig å spørre hvilke forventninger han har til den nye regjeringen Stoltenberg.

– Den såkalte moderniseringen, dvs. privatiseringen på alle sektorer, har vært et mistak. En ideologistyrt og nyliberalistisk markedsorientering er uttrykk for et simplistisk syn på et moderne samfunn, og derfor er det på høy tid at regjeringa Bondevik går av. Derfor hilser jeg sosialdemokratene velkommen, og håper det ikke blir terapeutene og teknokratene som får overtaket. Hva gjelder forventningene, får jeg si at det er von i hangande snøre, men det står igjen å se.

– Du har skrevet til Kongen og søkt avskjed fra embetet. Er det i protest mot utviklingen ved universitetet?

– Universitetet sliter med å kombinere kvalitet med det å være en masseinstitusjon, men det er ikke grunnen til min avskjedssøknad. Jeg går nå, fordi det passet seg slik. Da slipper jeg dessuten unna administrasjon og andre utvortes plikter. Nå kan jeg drive med faget, og leve slik Hans Skjervheim gjorde hele livet: elitært og preget av aristokratisk anarkisme.

– Så du er både elitist og sosialdemokrat?

– Ja da!

Gunnar Skirbekk er noe så sjeldent som en norsk filosofieksportør. I 1970 utgav han sin første filosofihistorie; i senere utgaver i samarbeid med Nils Gilje.

Flere generasjoner norske forberedende-studenter har sine filosofikunnskaper fra dette verket. Parallelt er filosofihistorien blitt en verdenssuksess, med utgaver på tysk, dansk, bokmål, svensk, islandsk, russisk, engelsk, usbekisk, kinesisk, tadsjikisk og tyrkisk, og andre er på gang. Utgivelsen i Kina inngikk i et omfattende samarbeidsprosjekt mellom Universitetet i Bergen og kollegaer i Shanghai. Skirbekk ser fram til å fortsette samarbeidet med kineserne når han nå går over i en friere stilling.

NORGE – FLOTT, MEN SLITSOMT – Du har vært mye utenlands. Har det gjort deg kritisk til Norge?

– Jeg har et sterkt, men ganske tvetydig forhold til Norge og Skandinavia.

Nordmenn er skvære, og vi har hatt viktige folkelige bevegelser, et egalitært samfunn og en god velferdsstat. På den annen side gjør vi Norge mindre enn det er. Miljøet er «tett», der alle kjenner alle og er dus og på fornavn. Det er kanskje noe av forklaringen på at vi er svake på prinsipiell kritikk! AKP (m-l) var i så måte typisk norsk, preget av god organisasjon, men også av en anti-intellektualisme som slo over i pervertert moralisme. Derfor er det godt å komme til Tyskland, der både sårene og spørsmålene er åpne. Her hjemme har vi dessuten en ulykksalig tendens til å «forstå» og «behandle» på en måte som kan klientifisere svake grupper og påføre dem en offerrolle.

På den annen side har jeg et nesten religiøst forhold til landet og naturen.

Norge er flott, men slitsomt!

– Hva syns du om vår evne til å integrere innvandrere?

– Her illustreres på nytt faren ved et terapeutisk samfunn. Det er klart at mange må hjelpes, men i utgangspunktet må vi behandle hverandre som ansvarlige og myndige personer. Det er viktig å hjelpe hverandre, men det

KINESISK MODERNISERING OG LANGRENN PÅ VOSSAFJELLET – Og hva vil du fylle din nye tilværelse med?

– Det forestående prosjektet gjelder alternative moderniseringsprosesser.

Vi har et spennende samarbeid med kineserne om dette. Her har vi fått en skikkelig dialog med folk som er såkalt fremmedkulturelle. Vi samarbeider med en elite av dyktige kinesere, med god utdanning og fantastisk arbeidsmoral. Kontakten kom opprinnelig fra kinesisk side, og det norske fagmiljøet har blitt et brohode for deres kontakt videre i den vestlige verden.

Vi har en interessant dialog om hva det vil si å være moderne, i Vesten og i Kina, og jeg ser fram til å fortsette dette samarbeidet.

– Hva med livet utenfor fag og filosofi?

– Jeg vokste jo opp med å seile på Mjøsa, og trives på sjøen, så vi får se om det blir tid til noen sjøturer.

– Langrennsløper har du også vært?

– Ja, og det skal bli mange fine skiturer fra hytta på Vossafjellet nå framover. Dessuten har jeg fem praktfulle barnebarn jeg vil holde kontakt med.

Anders Johansen og Jens E. Kjeldsen har skrevet «Virksomme ord Politiske taler fra 1814-2005».

VIRKSOMME ORD TEKST OG FOTO: RUNO ISAKSEN

Utenlands finnes gjerne bindsterke serier hvor nasjonens store talere er samlet, men det er langt fra situasjonen i Norge. Dette ville Anders Johansen og Jens Kjeldsen gjøre noe med. Underveis har prosjektet endret karakter, noe tittelen gir et klart hint om.

– I tilsvarende utenlandske antologier har det vært vanlig å samle de beste talene. Vårt prosjekt har vært å finne situasjoner hvor ting sto på spill, viktige veivalg i nasjonens historie, hvor ord grep avgjørende inn, forklarer Johansen.

Dermed er det ikke nødvendigvis slik at alle talene i denne antologien er stor ordkunst.

– Talene står i fokus, men vi har skrevet en kort introduksjon til hver tale, inkludert øyevitneskildringer, for å gi en fornemmelse av hvordan situasjonen egentlig var der og da. Boka går helt ned på anekdote-nivå, den er en mosaikk å gå på oppdagelsesferd i. Jeg er veldig stolt av resultatet, og håper at leserne vil gjenoppleve historien når de leser boka, sier Kjeldsen.

– Et oppslagsverk og en kavalkade over norsk historie, supplerer Johansen.

– Generelt har dannelse blitt knyttet til skjønnlitteratur, mens denne politisk-retoriske delen, som har betydd så mye for utviklingen av hverdagen vår, har blitt forsømt. Vi er tross alt ikke bare skjønnånder, men også samfunnsborgere.

Men forfatterne har langt fra betraktet politikk utelukkende som noe som foregår på Stortinget.

– Politikk foregår overalt i samfunnet, tenk bare på demonstrasjoner, kvinnekamp, målrørsla og miljøkampen. Dermed viser også boka stor retorisk bredde, understreker Johansen.

FRA EIDSVOLL TIL SHABANA For forfatterne har det vært viktig at talene skulle markere en viss endring i talekunsten som sådan.

– Under Kings Bay ble fjernsynet for første gang arena for politisk debatt, og man fikk en ny situasjon hvor vanlige mennesker følte at de kjente politikerne.

Alta-aksjonen varsler om en ny type ikke-verbal retorikk, aksjonsretorikk, med sultestreik og lavvoer foran Stortinget, utdyper Kjeldsen.

Dette er en interessant historie som boka forteller, hvordan ulike grupper kjemper om innpass i det offentlige ordskiftet.

– Det begynner med embetsmenn på Eidsvoll som snakker med hverandre; de 37 tilstedeværende bøndene holder klokelig kjeft. Men etter hvert ser vi at bønder og andre lærer seg retoriske grep, gjennom deltakelse i for eksempel lekmannsbevegelsen og målrørsla. Utviklingen fortsetter med framveksten av arbeiderbevegelsen, så med kvinnebevegelsen. I dag ser vi at nye og

gamle etniske minoriteter, samer og innvandrere, må overvinne lignende barrierer, sier Johansen.

Nest siste kapittel handler således om en offentlig type retorikk hvor man kysser kulturministeren og blotter rumpa.

– Shabana Rehman og hennes stunt-retorikk er interessant. Hun er en markant debattant og samtidig en ny stemme fra en ny gruppe, og hun tar i bruk nye midler for å komme til orde, forklarer Johansen.

IMPONERENDE ENKELHET – Hva har vært det mest spennende med dette arbeidet for dere to personlig?

– Stadig, mens jeg har lest meg opp på ulike personer i forkant av introene jeg skulle skrive, har jeg grepet meg i å tenke: Denne personen er kjempespennende, noen burde skrive biografien hans! Ta Nansen. Jeg har aldri skjønt hvorfor mennesker trenger å gå langt med ski på beina – men hans humanitære engasjement har virkelig imponert meg. Jeg er ikke norsk og trenger derfor ikke å være flau over å hylle ham, sier Kjeldsen.

Johansen har latt seg imponere av mange av de utvalgte talerne.

– Marcus Thrane var en stor pedagog som talte med stor patos, ofte med bibelske vendinger, samtidig som han snakket enkelt om kompliserte forhold. Det går en linje fra ham til Gerhardsen. Begge imponerer med enkelt, hverdagslig språk. Å skulle vurdere det generelle nivået på norsk politisk retorikk går de to forskerne imidlertid ikke med på.

– Talene er rasende forskjellige. Noen er korte og konsise, andre temmelige teknokratiske, noen er veldig propagandistiske, og atter andre er blomstrende og voluminøse. Det ene som alle gode talere har felles, er at de er fullstendige oppslukte og overbeviste om riktigheten av det de sier.

FAKTA; TITTEL:

Virksomme ord Politiske taler fra 1814-2005

FORFATTERE: Anders Johansen og Jens E. Kjeldsen ISBN:

82-15-00814-3

PRIS:

449,Klartekst / 3. 05

10

Klartekst / 3. 05

11

Kulturdekningen i skandinavisk dagspresse

!

Bruk av skytevåpen i politiet

<

SISTE UTVEI?

Kveler kommersen kritikken?

TEKST: NILS PETTER HEDEMANN

TEKST OG FOTO: KRISTINE RØDLAND

Var kulturjournalistikken bedre før? Setter dansk og svensk kulturdekning norsk presse i skammekroken? Erstattes seriøs kritikk av lettvint lanseringsjournalistikk? Med boken «Kritikk og kommers» overvinner Cecilie Wright Lund synsingens forbannelse og undersøker sannheten bak nostalgiske myter og høylytte klagesanger.

Norge har ett av verdens strengeste regelverk for bruk av våpen i polititjenesten. Regelverket bør oppdateres i takt med kriminalitetsutviklingen, skriver Tor-Geir Myhrer i sin nye bok «Som siste utvei.»

Vi ser forandringer i måten ting presenteres på. Mer konflikter, mer oppsiktsvekkende saker! De redaksjonelle forholdene har endret seg og skaper større press på skribentene til å levere kjappe og artige saker.

«Som siste utvei. Rettslige rammer for politiets bruk av skytevåpen» lanseres på Universitetsforlaget denne måneden. Jurist og tidligere politi-inspektør Tor-Geir Myhrer ser i hovedtrekk på hvordan politiloven og politiets våpeninstruks regulerer bevæpning og bruk av skytevåpen i politiet, hvilke undersøkelser som skal iverksettes når skytevåpen er benyttet, og om det kan bli aktuelt med straffeansvar for bruken.

Cecilie Wright Lund er litteraturviter, skribent og anmelder, tidligere medredaktør i anmeldertidsskriftet Kritikkjournalen og leder i Norsk Litteraturkritikerlag. Nå har hun undersøkt kulturjournalistikken i sju skandinaviske dagsaviser: Aftenposten, Dagbladet, Klassekampen, Dagens Nyheter, Svenska Dagbladet, Berlingske Tidende og Information. Hun har funnet interessante forskjeller mellom norsk dagspresse og kulturdekningen i svenske og danske aviser. På den bakgrunnen analyserer hun kulturstoffets ulike sjangere og reflekterer rundt kritikkens betydning i dagens offentlighet.

SLAPPE TILSTANDER? – «Slapt skrevet, slapt tenkt, og ikke minst slapt lest.» Med denne kraftsalven karakteriserte Linn Ullmann og Brit Bildøen dagens anmeldelser. Er du enig?

– Bildet er mer nyansert enn som så, og det finnes mye bra som det er viktig å fokusere. Men dette er et inntrykk de to har. Det er verd å tenke over og undersøke nærmere om det stemmer. Særlig hvordan det står til i Norge i forhold til Skandinavia.

– Det påstås ofte at svenske og danske aviser har mye bedre kulturdekning enn de norske. Myte eller sannhet, ifølge din undersøkelse?

– Jeg finner mange interessante ulikheter, hva gjelder kritikken, lanseringsjournalistikken, kjønnsbildet for skribenter og kilder m.m. Det er f.eks. verd å merke seg at to aviser med samme eiere – Aftenposten og Svenska Dagbladet – har ganske forskjellige måter å prioritere kulturstoffet på.

– Blir seriøs kritikk fortrengt av lettvint lanseringsjournalistikk?

– Lanseringsjournalistikk og kritikk tar til sammen veldig mye av plassen. Begge stofftypene presenterer produkter, men på litt forskjellige måter.

Kritikken regnes gjerne for mer grundig og som utrykk for et subjektivt skjønn, mens lanseringsjournalistikken mer sees som markedsføringsstoff.

Min undersøkelse viser at bildet slett ikke er så enkelt.

HØYT ELLER LAVT? – Dreies fokus fra den tradisjonelle «finkulturen» mot populærkultur og underholdningsindustri?

– Mye tyder på det, men det kommer an på hvilke tradisjonelle kunstuttrykk vi snakker om. Svært mye dreier seg stadig om litteratur. Det er dessuten grunn til å etterlyse en grundigere kritikk av populærkulturen.

Musikk, film og storproduksjoner fra kulturindustrien får mye omtale, men det blir korte saker, for et felt som fordrer en grundigere behandling.

– Styres kulturdekningen etter marked, annonsører og opplagstall, slik at de kulturelle aktørene tilpasser seg kommersielle nyhetsverdier for å få oppmerksomhet?

– Det er et meget godt spørsmål å stille seg, og viktig å ha med hele tiden.

Vi ser forandringer i måten ting presenteres på. Mer konflikter, mer oppsiktsvekkende saker! De redaksjonelle forholdene har endret seg og skaper større press på skribentene til å levere kjappe og artige saker. For å opprettholde en meningsfylt kritikk må oppmerksomheten rettes mot redaksjonelle forhold

12

Klartekst / 3. 05

“

mer enn mot kritikken. Kommersialisering og press fra eierne endrer de redaksjonelle forutsetningene.

– De siste opplagstallene viser tilbakegang for de store og framgang for små nisjeaviser. Søker folk mot kulturstoff som kan være «munnskjenk for tankene»?

– Ja, jeg tror dette kan sees i sammenheng. Folkeopplysning har slått over i kommersialisering. Mye blir anmeldt og omtalt, men det går på bekostning av det innholdsmessige. Kommersialismen ser ut til å ha kommet så langt at de som er genuint interessert i kultur, i stigende grad vender seg til de små nisjeavisene. Det har sammenheng med at de søker bakgrunnsstoff og kritikk med kvalitet og begrunnelse, og finner det i medier som satser på en annen type kulturjournalistikk.

FAKTA; TITTEL:

Forfatteren viser til den nye danske politiloven av 2004.

– Danskene har blant annet rett til å bruke skytevåpen i forbindelse med en pågripelse. Vi har et tilleggskrav, nemlig at vedkommende skal representere en umiddelbar fortsatt fare. Kriminalitetsutviklingen over de siste femten til tjue årene gjør at jeg syns vi bør diskutere den begrensningen. Det de kaller rettshåndhevelsessynspunktet, at samfunnet forventer at folk som begår alvorlige straffbare handlinger skal tas, har fått større gjennomslag i dansk lovgivning enn hos oss.

Myhrer tror ikke oppmyking av reglene ved pågripelse vil føre til mer triggerhappy tjenestemenn i akuttsituasjoner.

– Kravene for all maktanvendelse er at det skal være nødvendig, hensiktsmessig og forholdsmessig i situasjonen. En vesentlig begrensning ligger i bevæpningsreglene, der jeg syns den norske løsningen er en gyllen middelvei.

Tor-Geir Myhrer får ros og ris under paneldebatten i forbindelse med lansering av boka. Odd Einar Dørum og Svein Dal ved Politihøgskolen syns han har gjort et faglig grundig og viktig arbeid. Tor Erling Staff mener boka ikke finnes debattvekkende overhodet.

Norske polititjenestemenn er ikke rutinemessig bevæpnet, slik tilfellet er i de øvrige nordiske land. Skytevåpnene lagres i bilene, det kreves bevæpningsordre fra politimesteren for bruk.

Bakgrunnen for boka var Myhrers deltakelse i undersøkelsen «Politiets bruk av skytevåpen i Norden», der det fremgår at nordmenn løsner færre skudd per innbygger per år (0,5 mot ca. 3 per million) enn våre nordiske naboer.

– Undersøkelsen konkluderer med at norsk politi har vanskeligere tilgang til skytevåpen og derfor velger andre løsningsalternativer i situasjoner der nordiske kollegaer vil gripe til skytevåpen.

Når bevæpningsordre er innvilget, er det imidlertid opp til politimestrene å avgjøre om tjenestemenn skal bære en- eller tohåndsvåpen.

Her har det vist seg ulik praksis.

– Jeg mener at våpeninstruksens krav om at skadene skal begrenses mest mulig, og at den legger rettslige føringer om det mest treffsikre våpen, må benyttes og må veie tyngre enn ønsket om et sivilt utseende politi.

Myhrer etterlyser større klarhet og tilgjengelighet i lovverket.

– Våpeninstruksen er en intern instruks gitt av Justisdepartementet, den er ikke offentliggjort, og det er ingen rettslig nødvendighet å forelegge Stortinget spørsmål om endring i instruksen. Danskene tok nylig demokratiske grep og innlemmet reglene for våpenbruk i politiloven, slik at regler om politiets bruk av maktmidler er lettere tilgjengelig. Slik det er i dag, er den norske reguleringen i dårlig harmoni med krav fra Den europeiske menneskerettskonvensjonen, som krever at regler av denne karakter skal være forutberegnelige og tilgjengelige for allmennheten.

Kritikk og kommers

FAKTA;

Kulturdekningen i skandinavisk

TITTEL:

dagspresse

Som siste utvei. Rettslige rammer for politiets bruk av skytevåpen

FORFATTER: Cecilie Wright Lund

FORFATTER: Thor-Geir Myhrer

ISBN

82-15-00608-6

ISBN:

82-15-00845-3

PRIS:

Kr. 299,-

PRIS:

Kr. 249,Klartekst / 3. 05

13

Kulturdekningen i skandinavisk dagspresse

!

Bruk av skytevåpen i politiet

<

SISTE UTVEI?

Kveler kommersen kritikken?

TEKST: NILS PETTER HEDEMANN

TEKST OG FOTO: KRISTINE RØDLAND

Var kulturjournalistikken bedre før? Setter dansk og svensk kulturdekning norsk presse i skammekroken? Erstattes seriøs kritikk av lettvint lanseringsjournalistikk? Med boken «Kritikk og kommers» overvinner Cecilie Wright Lund synsingens forbannelse og undersøker sannheten bak nostalgiske myter og høylytte klagesanger.

Norge har ett av verdens strengeste regelverk for bruk av våpen i polititjenesten. Regelverket bør oppdateres i takt med kriminalitetsutviklingen, skriver Tor-Geir Myhrer i sin nye bok «Som siste utvei.»

Vi ser forandringer i måten ting presenteres på. Mer konflikter, mer oppsiktsvekkende saker! De redaksjonelle forholdene har endret seg og skaper større press på skribentene til å levere kjappe og artige saker.

«Som siste utvei. Rettslige rammer for politiets bruk av skytevåpen» lanseres på Universitetsforlaget denne måneden. Jurist og tidligere politi-inspektør Tor-Geir Myhrer ser i hovedtrekk på hvordan politiloven og politiets våpeninstruks regulerer bevæpning og bruk av skytevåpen i politiet, hvilke undersøkelser som skal iverksettes når skytevåpen er benyttet, og om det kan bli aktuelt med straffeansvar for bruken.

Cecilie Wright Lund er litteraturviter, skribent og anmelder, tidligere medredaktør i anmeldertidsskriftet Kritikkjournalen og leder i Norsk Litteraturkritikerlag. Nå har hun undersøkt kulturjournalistikken i sju skandinaviske dagsaviser: Aftenposten, Dagbladet, Klassekampen, Dagens Nyheter, Svenska Dagbladet, Berlingske Tidende og Information. Hun har funnet interessante forskjeller mellom norsk dagspresse og kulturdekningen i svenske og danske aviser. På den bakgrunnen analyserer hun kulturstoffets ulike sjangere og reflekterer rundt kritikkens betydning i dagens offentlighet.

SLAPPE TILSTANDER? – «Slapt skrevet, slapt tenkt, og ikke minst slapt lest.» Med denne kraftsalven karakteriserte Linn Ullmann og Brit Bildøen dagens anmeldelser. Er du enig?

– Bildet er mer nyansert enn som så, og det finnes mye bra som det er viktig å fokusere. Men dette er et inntrykk de to har. Det er verd å tenke over og undersøke nærmere om det stemmer. Særlig hvordan det står til i Norge i forhold til Skandinavia.

– Det påstås ofte at svenske og danske aviser har mye bedre kulturdekning enn de norske. Myte eller sannhet, ifølge din undersøkelse?

– Jeg finner mange interessante ulikheter, hva gjelder kritikken, lanseringsjournalistikken, kjønnsbildet for skribenter og kilder m.m. Det er f.eks. verd å merke seg at to aviser med samme eiere – Aftenposten og Svenska Dagbladet – har ganske forskjellige måter å prioritere kulturstoffet på.

– Blir seriøs kritikk fortrengt av lettvint lanseringsjournalistikk?

– Lanseringsjournalistikk og kritikk tar til sammen veldig mye av plassen. Begge stofftypene presenterer produkter, men på litt forskjellige måter.

Kritikken regnes gjerne for mer grundig og som utrykk for et subjektivt skjønn, mens lanseringsjournalistikken mer sees som markedsføringsstoff.

Min undersøkelse viser at bildet slett ikke er så enkelt.

HØYT ELLER LAVT? – Dreies fokus fra den tradisjonelle «finkulturen» mot populærkultur og underholdningsindustri?

– Mye tyder på det, men det kommer an på hvilke tradisjonelle kunstuttrykk vi snakker om. Svært mye dreier seg stadig om litteratur. Det er dessuten grunn til å etterlyse en grundigere kritikk av populærkulturen.

Musikk, film og storproduksjoner fra kulturindustrien får mye omtale, men det blir korte saker, for et felt som fordrer en grundigere behandling.

– Styres kulturdekningen etter marked, annonsører og opplagstall, slik at de kulturelle aktørene tilpasser seg kommersielle nyhetsverdier for å få oppmerksomhet?

– Det er et meget godt spørsmål å stille seg, og viktig å ha med hele tiden.

Vi ser forandringer i måten ting presenteres på. Mer konflikter, mer oppsiktsvekkende saker! De redaksjonelle forholdene har endret seg og skaper større press på skribentene til å levere kjappe og artige saker. For å opprettholde en meningsfylt kritikk må oppmerksomheten rettes mot redaksjonelle forhold

12

Klartekst / 3. 05

“

mer enn mot kritikken. Kommersialisering og press fra eierne endrer de redaksjonelle forutsetningene.

– De siste opplagstallene viser tilbakegang for de store og framgang for små nisjeaviser. Søker folk mot kulturstoff som kan være «munnskjenk for tankene»?

– Ja, jeg tror dette kan sees i sammenheng. Folkeopplysning har slått over i kommersialisering. Mye blir anmeldt og omtalt, men det går på bekostning av det innholdsmessige. Kommersialismen ser ut til å ha kommet så langt at de som er genuint interessert i kultur, i stigende grad vender seg til de små nisjeavisene. Det har sammenheng med at de søker bakgrunnsstoff og kritikk med kvalitet og begrunnelse, og finner det i medier som satser på en annen type kulturjournalistikk.

FAKTA; TITTEL:

Forfatteren viser til den nye danske politiloven av 2004.

– Danskene har blant annet rett til å bruke skytevåpen i forbindelse med en pågripelse. Vi har et tilleggskrav, nemlig at vedkommende skal representere en umiddelbar fortsatt fare. Kriminalitetsutviklingen over de siste femten til tjue årene gjør at jeg syns vi bør diskutere den begrensningen. Det de kaller rettshåndhevelsessynspunktet, at samfunnet forventer at folk som begår alvorlige straffbare handlinger skal tas, har fått større gjennomslag i dansk lovgivning enn hos oss.

Myhrer tror ikke oppmyking av reglene ved pågripelse vil føre til mer triggerhappy tjenestemenn i akuttsituasjoner.

– Kravene for all maktanvendelse er at det skal være nødvendig, hensiktsmessig og forholdsmessig i situasjonen. En vesentlig begrensning ligger i bevæpningsreglene, der jeg syns den norske løsningen er en gyllen middelvei.

Tor-Geir Myhrer får ros og ris under paneldebatten i forbindelse med lansering av boka. Odd Einar Dørum og Svein Dal ved Politihøgskolen syns han har gjort et faglig grundig og viktig arbeid. Tor Erling Staff mener boka ikke finnes debattvekkende overhodet.

Norske polititjenestemenn er ikke rutinemessig bevæpnet, slik tilfellet er i de øvrige nordiske land. Skytevåpnene lagres i bilene, det kreves bevæpningsordre fra politimesteren for bruk.

Bakgrunnen for boka var Myhrers deltakelse i undersøkelsen «Politiets bruk av skytevåpen i Norden», der det fremgår at nordmenn løsner færre skudd per innbygger per år (0,5 mot ca. 3 per million) enn våre nordiske naboer.

– Undersøkelsen konkluderer med at norsk politi har vanskeligere tilgang til skytevåpen og derfor velger andre løsningsalternativer i situasjoner der nordiske kollegaer vil gripe til skytevåpen.

Når bevæpningsordre er innvilget, er det imidlertid opp til politimestrene å avgjøre om tjenestemenn skal bære en- eller tohåndsvåpen.

Her har det vist seg ulik praksis.

– Jeg mener at våpeninstruksens krav om at skadene skal begrenses mest mulig, og at den legger rettslige føringer om det mest treffsikre våpen, må benyttes og må veie tyngre enn ønsket om et sivilt utseende politi.

Myhrer etterlyser større klarhet og tilgjengelighet i lovverket.

– Våpeninstruksen er en intern instruks gitt av Justisdepartementet, den er ikke offentliggjort, og det er ingen rettslig nødvendighet å forelegge Stortinget spørsmål om endring i instruksen. Danskene tok nylig demokratiske grep og innlemmet reglene for våpenbruk i politiloven, slik at regler om politiets bruk av maktmidler er lettere tilgjengelig. Slik det er i dag, er den norske reguleringen i dårlig harmoni med krav fra Den europeiske menneskerettskonvensjonen, som krever at regler av denne karakter skal være forutberegnelige og tilgjengelige for allmennheten.

Kritikk og kommers

FAKTA;

Kulturdekningen i skandinavisk

TITTEL:

dagspresse

Som siste utvei. Rettslige rammer for politiets bruk av skytevåpen

FORFATTER: Cecilie Wright Lund

FORFATTER: Thor-Geir Myhrer

ISBN

82-15-00608-6

ISBN:

82-15-00845-3

PRIS:

Kr. 299,-

PRIS:

Kr. 249,Klartekst / 3. 05

13

*

Skolen

hva er-serien

!

Virkeligheten i verdens viktigste yrke

I kreativitetens bakvendtland

TEKST: NILS PETTER HEDEMANN FOTO: UNIVERSITETET I STAVANGER

TEKST: NILS PETTER HEDEMANN FOTO: ØYSTEIN KLAKEGG

“

For noen nydelige unger, tenkte Line og kikket utover klasserommet.

Solblekede lugger og tannløse smil overalt. En museflette her. En piggsveis der. Tunger ut av munnviker. Alle elevene var fordypet i en blomstertegning som de skulle klippe ut og lime opp på en papplate. En illustrasjon på harmoni, tenkte Line og bøyde seg over loggboka igjen. Hun hadde knapt rukket å ta opp pennen før en skarp guttestemme skar gjennom rommet: «Så ta den da for Satan!»

Line Mortensens første lærerjobb er som kontaktlærer for 2a. Hun gleder seg, etter fire lange år på lærehøgskolen. Line var en teoretisk sterk

student, den eneste som fikk A i pedagogikk i sin klasse. Hun kan sin Piaget. Sin Vygotskij og sin Bakhtin. Hun kan redegjøre for lekens betydning for selvbildet. For grunnprinsippene i leseopplæringen. Hun forstår både Maslow og Bronfenbrenner. Likevel kan veien altså være kort fra harmoni til kaos.

Line Mortensen er hovedperson i Lars Helles bok om «Småskolelæreren». Verdens viktigste yrke, har mange ment. Hun kaster seg entusiastisk inn i skolearbeidet, men oppdager snart at teoriene fra lærehøgskolen ikke alltid stemmer med praksis.

Utfordringene står i kø for Line, og Lars Helles bok tar dem på alvor og formidler innsikt i de faglige

Lars Helle er førstelektor ved Institutt for allmennlærerutdanning og spesialpedagogikk, Universitetet i Stavanger. Han har lang erfaring som lærer i grunnskolen og som veileder og kursholder, og har skrevet flere bøker om pedagogikk. I 2004 debuterte han som krimforfatter med boka Når demningen brister.

FAKTA; TITTEL:

Mellomtrinnslæreren (1993) 82-15-00244-7, Kr. 299,Ungdomsskolelæreren (1994) 82-15-00337-0, Kr. 299,Småskolelæreren (2005) 82-15-00338-9, Kr. 299,-

FORFATTER: Lars Helle

14

Klartekst / 3. 05

og sosiale prosessene hun virvles inn i. Forfatteren foreslår konstruktive løsninger på konkrete og gjenkjennelige problemer fra småskoletrinnet.

TREBINDSVERK FRA «ÅRETS FORELESER» Gjennom flere år er det delt ut priser for forskning og forskningsformidling i høyskolemiljøet i Stavanger. I fjor bestemte studentorganisasjonen seg for å kåre årets foreleser. Studentene stemte via internett, og første vinner av den høythengende prisen ble pedagogen Lars Helle. Men den populære førstelektoren ved Universitetet i Stavanger har fått tid til mer enn å forberede forelesninger. I løpet av tre år har han tatt for seg den norske grunnskolelæreren i tre bøker. «Mellomtrinnslæreren» kom i 1993, «Ungdomsskolelæreren» fulgte året etter, og nå fullføres trilogien med boken om «Småskolelæreren». Alle bøkene er utviklet i nært samarbeid med lærere og skoleledere. De retter seg mot både lærerstudenter og erfarne lærere som ønsker å reflektere over sin egen praksis og knytte den til oppdatert teori.

Geir Kaufmann har skrevet «hva er KREATIVITET».

Kreativitet er et av tidens honnørord. Det forteller at vi i hver-dagsliv og arbeidsliv er blitt avhengige av nye ideer for forbedring og nyskapning. Men hva kjennetegner egentlig kreative personer, prosesser og miljøer?

Geir Kaufmann har tatt utfordringen med å svare på hva kreativitet er, og det innen hva er-seriens stramme format. Han er utdannet psykolog og arbeider som professor i ledelse og organisasjonspsykologi ved Norges Handelshøyskole. I høst er han på forskningsopphold i selveste Ivy League, på prestisjetunge Yale i Connecticut. Klartekst har snakket med ham på tvers av Atlanteren.

Vi vet at mange av forfatterne i hva er-serien har jobbet hardt med å komprimere sitt emne på 150 små sider. Likevel gir vi Geir Kaufmann en ny utfordring.

– Kan du prøve i en setning? Hva er egentlig kreativitet?

– Kreativitet er de prosesser i videste forstand som er egnet til å frembringe produkter eller verker som er nye og som har verdi.

– Og hva kjennetegner en kreativ person?

– Det er et ganske konsistent bilde. De har stort behov for selvstendighet og en særlig høy grad av uavhengighet. De er åpne, ofte opposisjonelle, gjerne temperamentsfulle og emosjonelt noe ustabile. De liker å operere på tvers av alle disipliner og viser stor bredde i interesser.

ALDRI MAMMADALTER – Er det mulig å utvikle kreative egenskaper?

– Det er tydelig at visse bakgrunnsbetingelser bør være til stede. Barn må få leke og utforske verden uten for mange begrensninger. Barn av kreative foreldre orienterer seg ikke fra regler, men ut fra verdier. Det er viktig å oppmuntre til selvstendighet og unngå mammadalteri.

– Er kreativitet det samme som intelligens?

– Nei, men kreativiteten er ikke uavhengig av intelligens. Kreativitet fordrer et visst grunnivå av intelligens, men ikke så veldig høyt. Ut over det er det ingen sammenheng. En som er veldig kreativ, er også ganske intelligent. Men en som er veldig intelligent, er ikke nødvendigvis kreativ.

GJERNE GALSKAP – Kreativitet henger kanskje mer sammen med galskap?

Det er veldig godt empirisk belagt at blant kreative personer er det overvekt av folk med affektive lidelser. Ofte depresjoner, eller bipolare lidelser, som uttrykker seg i svingende asymmetrier. Hva det betyr og hvorfor det er slik, forskes det nå mye på.

– Mange av eksemplene dine i boken viser folk

som finner løsninger på helt uventet vis, og gjerne gir svar på spørsmål som aldri har vært stilt. Er kreativiteten et slags bakvendtland?

– Dette er veldig karakteristisk, særlig ved de mer radikale formene for kreativitet, og her nærmer vi oss et av de mest grunnleggende kjennetegn på kreativitet. Det at man bryter med konvensjoner og våger å være kjerringa mot strømmen.

GLEM MÅLSTYRING – Hvordan kan man skape kreative miljøer?

– Det som karakteriserer kreative miljøer i arbeidslivet er først og fremst autonomi, at folk får jobbe selvstendig og ikke blir styrt ovenfra.

Regelstyring og byråkrati er ødeleggende. Det må være rom for å leke litt, og systemene må være løse, ledige og desentraliserte. Mye av det vi ser for eksempel i universitets- og høyskolesektoren i dag, som New Public Management, målstyring og slikt, er redselsfulle greier i forhold til kreativ utfoldelse og noe av det verste man kan gjøre.

– Mot slutten av boken drøfter du problemstillinger fra Richard Floridas bok «The Rise of the Creative Class». Går vi mot et nytt klassesamfunn med de kreative som overklasse?

– Det er nok tendenser til at vi ser en ny, betydelig gruppering av dem som arbeider kreativt, særlig i USA. Men jeg håper snarere kreativiteten vil spre seg til stadig flere områder av arbeidslivet og at serviceyrkene vil bli oppgradert.

Se på utviklingen av brødbaking eller frisørfaget.

Begge deler er i ferd med å bli kunsthåndverk.

Ny abonnementsordning for hva er-serien Universitetsforlagets hva er-serie vokser stadig. Alle aldersgrupper er representert blant kjøperne, fagfolk anerkjenner den og studentene elsker den! Vår erfaring er at de som liker serien er interessert i mange ulike fagområder og kjøper gjerne flere enn en tittel. Fordi vi har sett at det er gunstig å stille ut serien samlet, går Universitetsforlaget i disse dager ut med tilbud om en abonnementsordning for hva er-serien til landets bokhandlere. Butikkene som melder seg på får gode returbetingelser, utstillingsmateriell og et forhåndsdefinert antall av hver nye tittel automatisk tilsendt når den kommer.

Meld din butikk på i dag. For mer informasjon og påmelding kontakt Line Løkketangen, line.lokketangen@universitetsforlaget.no eller tlf 24 14 75 13 UTGIVELSER I HVA ER-SERIEN HØSTEN 2005: • hva er INTERNETT (Gisle Hannemyr) • hva er MAKT (Fredrik Engelstad) • hva er hva er KREATIVITET (Geir Kaufmann) • hva er MENNESKERETTIGHETER (Njål Høstmælingen)

Klartekst / 3. 05

15

*

Skolen

hva er-serien

!

Virkeligheten i verdens viktigste yrke

I kreativitetens bakvendtland

TEKST: NILS PETTER HEDEMANN FOTO: UNIVERSITETET I STAVANGER

TEKST: NILS PETTER HEDEMANN FOTO: ØYSTEIN KLAKEGG

“

For noen nydelige unger, tenkte Line og kikket utover klasserommet.

Solblekede lugger og tannløse smil overalt. En museflette her. En piggsveis der. Tunger ut av munnviker. Alle elevene var fordypet i en blomstertegning som de skulle klippe ut og lime opp på en papplate. En illustrasjon på harmoni, tenkte Line og bøyde seg over loggboka igjen. Hun hadde knapt rukket å ta opp pennen før en skarp guttestemme skar gjennom rommet: «Så ta den da for Satan!»

Line Mortensens første lærerjobb er som kontaktlærer for 2a. Hun gleder seg, etter fire lange år på lærehøgskolen. Line var en teoretisk sterk

student, den eneste som fikk A i pedagogikk i sin klasse. Hun kan sin Piaget. Sin Vygotskij og sin Bakhtin. Hun kan redegjøre for lekens betydning for selvbildet. For grunnprinsippene i leseopplæringen. Hun forstår både Maslow og Bronfenbrenner. Likevel kan veien altså være kort fra harmoni til kaos.

Line Mortensen er hovedperson i Lars Helles bok om «Småskolelæreren». Verdens viktigste yrke, har mange ment. Hun kaster seg entusiastisk inn i skolearbeidet, men oppdager snart at teoriene fra lærehøgskolen ikke alltid stemmer med praksis.

Utfordringene står i kø for Line, og Lars Helles bok tar dem på alvor og formidler innsikt i de faglige

Lars Helle er førstelektor ved Institutt for allmennlærerutdanning og spesialpedagogikk, Universitetet i Stavanger. Han har lang erfaring som lærer i grunnskolen og som veileder og kursholder, og har skrevet flere bøker om pedagogikk. I 2004 debuterte han som krimforfatter med boka Når demningen brister.

FAKTA; TITTEL:

Mellomtrinnslæreren (1993) 82-15-00244-7, Kr. 299,Ungdomsskolelæreren (1994) 82-15-00337-0, Kr. 299,Småskolelæreren (2005) 82-15-00338-9, Kr. 299,-

FORFATTER: Lars Helle

14

Klartekst / 3. 05

og sosiale prosessene hun virvles inn i. Forfatteren foreslår konstruktive løsninger på konkrete og gjenkjennelige problemer fra småskoletrinnet.

TREBINDSVERK FRA «ÅRETS FORELESER» Gjennom flere år er det delt ut priser for forskning og forskningsformidling i høyskolemiljøet i Stavanger. I fjor bestemte studentorganisasjonen seg for å kåre årets foreleser. Studentene stemte via internett, og første vinner av den høythengende prisen ble pedagogen Lars Helle. Men den populære førstelektoren ved Universitetet i Stavanger har fått tid til mer enn å forberede forelesninger. I løpet av tre år har han tatt for seg den norske grunnskolelæreren i tre bøker. «Mellomtrinnslæreren» kom i 1993, «Ungdomsskolelæreren» fulgte året etter, og nå fullføres trilogien med boken om «Småskolelæreren». Alle bøkene er utviklet i nært samarbeid med lærere og skoleledere. De retter seg mot både lærerstudenter og erfarne lærere som ønsker å reflektere over sin egen praksis og knytte den til oppdatert teori.

Geir Kaufmann har skrevet «hva er KREATIVITET».

Kreativitet er et av tidens honnørord. Det forteller at vi i hver-dagsliv og arbeidsliv er blitt avhengige av nye ideer for forbedring og nyskapning. Men hva kjennetegner egentlig kreative personer, prosesser og miljøer?

Geir Kaufmann har tatt utfordringen med å svare på hva kreativitet er, og det innen hva er-seriens stramme format. Han er utdannet psykolog og arbeider som professor i ledelse og organisasjonspsykologi ved Norges Handelshøyskole. I høst er han på forskningsopphold i selveste Ivy League, på prestisjetunge Yale i Connecticut. Klartekst har snakket med ham på tvers av Atlanteren.

Vi vet at mange av forfatterne i hva er-serien har jobbet hardt med å komprimere sitt emne på 150 små sider. Likevel gir vi Geir Kaufmann en ny utfordring.

– Kan du prøve i en setning? Hva er egentlig kreativitet?

– Kreativitet er de prosesser i videste forstand som er egnet til å frembringe produkter eller verker som er nye og som har verdi.

– Og hva kjennetegner en kreativ person?

– Det er et ganske konsistent bilde. De har stort behov for selvstendighet og en særlig høy grad av uavhengighet. De er åpne, ofte opposisjonelle, gjerne temperamentsfulle og emosjonelt noe ustabile. De liker å operere på tvers av alle disipliner og viser stor bredde i interesser.

ALDRI MAMMADALTER – Er det mulig å utvikle kreative egenskaper?

– Det er tydelig at visse bakgrunnsbetingelser bør være til stede. Barn må få leke og utforske verden uten for mange begrensninger. Barn av kreative foreldre orienterer seg ikke fra regler, men ut fra verdier. Det er viktig å oppmuntre til selvstendighet og unngå mammadalteri.

– Er kreativitet det samme som intelligens?

– Nei, men kreativiteten er ikke uavhengig av intelligens. Kreativitet fordrer et visst grunnivå av intelligens, men ikke så veldig høyt. Ut over det er det ingen sammenheng. En som er veldig kreativ, er også ganske intelligent. Men en som er veldig intelligent, er ikke nødvendigvis kreativ.

GJERNE GALSKAP – Kreativitet henger kanskje mer sammen med galskap?

Det er veldig godt empirisk belagt at blant kreative personer er det overvekt av folk med affektive lidelser. Ofte depresjoner, eller bipolare lidelser, som uttrykker seg i svingende asymmetrier. Hva det betyr og hvorfor det er slik, forskes det nå mye på.

– Mange av eksemplene dine i boken viser folk

som finner løsninger på helt uventet vis, og gjerne gir svar på spørsmål som aldri har vært stilt. Er kreativiteten et slags bakvendtland?

– Dette er veldig karakteristisk, særlig ved de mer radikale formene for kreativitet, og her nærmer vi oss et av de mest grunnleggende kjennetegn på kreativitet. Det at man bryter med konvensjoner og våger å være kjerringa mot strømmen.

GLEM MÅLSTYRING – Hvordan kan man skape kreative miljøer?

– Det som karakteriserer kreative miljøer i arbeidslivet er først og fremst autonomi, at folk får jobbe selvstendig og ikke blir styrt ovenfra.

Regelstyring og byråkrati er ødeleggende. Det må være rom for å leke litt, og systemene må være løse, ledige og desentraliserte. Mye av det vi ser for eksempel i universitets- og høyskolesektoren i dag, som New Public Management, målstyring og slikt, er redselsfulle greier i forhold til kreativ utfoldelse og noe av det verste man kan gjøre.

– Mot slutten av boken drøfter du problemstillinger fra Richard Floridas bok «The Rise of the Creative Class». Går vi mot et nytt klassesamfunn med de kreative som overklasse?

– Det er nok tendenser til at vi ser en ny, betydelig gruppering av dem som arbeider kreativt, særlig i USA. Men jeg håper snarere kreativiteten vil spre seg til stadig flere områder av arbeidslivet og at serviceyrkene vil bli oppgradert.

Se på utviklingen av brødbaking eller frisørfaget.

Begge deler er i ferd med å bli kunsthåndverk.

Ny abonnementsordning for hva er-serien Universitetsforlagets hva er-serie vokser stadig. Alle aldersgrupper er representert blant kjøperne, fagfolk anerkjenner den og studentene elsker den! Vår erfaring er at de som liker serien er interessert i mange ulike fagområder og kjøper gjerne flere enn en tittel. Fordi vi har sett at det er gunstig å stille ut serien samlet, går Universitetsforlaget i disse dager ut med tilbud om en abonnementsordning for hva er-serien til landets bokhandlere. Butikkene som melder seg på får gode returbetingelser, utstillingsmateriell og et forhåndsdefinert antall av hver nye tittel automatisk tilsendt når den kommer.

Meld din butikk på i dag. For mer informasjon og påmelding kontakt Line Løkketangen, line.lokketangen@universitetsforlaget.no eller tlf 24 14 75 13 UTGIVELSER I HVA ER-SERIEN HØSTEN 2005: • hva er INTERNETT (Gisle Hannemyr) • hva er MAKT (Fredrik Engelstad) • hva er hva er KREATIVITET (Geir Kaufmann) • hva er MENNESKERETTIGHETER (Njål Høstmælingen)

Klartekst / 3. 05

15

www.universitetsforlaget.no

Den nye sjefen

Trives i turbulens TEKST: EVA GRINDE FOTO: MORTEN BRAKESTAD

Svein Skarheim inntar sjefsstolen i Universitetsforlaget på et tidspunkt når utfordringene mildt sagt står i kø. Det får han kick av.

– Jeg trigges av endringer. Jobben blir jo utrolig mye gøyere, sier Universitetsforlagets nye toppsjef, Svein Skarheim – Normale tilstander blir lett kjedelige.

I en tid der omlegging til bachelor-system og kutt i lærebokstøtten gjør fagbok-livet vanskelig vil Skarheim nødig fremstå som en sutrer: En sånn type som synes alt skal være ved det gamle. Det blir helt feil.

– Situasjonen nå er definitivt ikke trist og blek. Vi er i høyeste grad i stand til å påvirke utviklingen.

– Jeg har en fantastisk stab og kjenner alle dens styrker.

FRA PRAKSIS TIL TEORI. Skarheim sitter med armene lagt foran seg på bordplaten og lener seg forover. Ansiktet er så langt fremme over bordet, at han kan lese hva jeg noterer på blokken. Det ser ut som han prøver nettopp det. I sjeldne opphold i talestrømmen rører han fort og mye rundt i sin doble espresso.

Sjefen for det store akademiske forlaget går for å være usnobbete. Kanskje det kommer av hans tidligere liv som håndverker.

– Jeg var rett og slett en veldig god elektriker, sier han.

– Jeg var ettertraktet på akkordlag, og det er jo den ultimate testen. For der var det to ting som telte: raskest mulig arbeid kombinert med best mulig kvalitet.

Men etter fagbrevet rykket det likevel i akademikerfoten, og han startet på sitt åtte år lange liv som student. Historie, sosialøkonomi, filosofi og til slutt hovedoppgave i sammenlignende politikk fra Bergen.

– Den måten å tenke på preger meg fortsatt.

Jeg må alltid sammenlikne ting med noe annet.

Jeg ble skikkelig hjernevasket, sier Skarheim.

Han smiler.

LANGE DAGER. Bortsett fra en kort periode som forskningsassistent ved Chr. Michelsens Institutt i Bergen, har Svein Skarheim klatret i karrierestigen i Universitetsforlaget. Det hele startet med et måneds engasjement der han skulle vurdere markedet for å gi ut et statsvitenskaplig leksikon på norsk. Det førte til utgivelse av to felles-nordiske oppslagsverk, og engasjementet ble utvidet til tre måneder, seks måneder, et år...

Etter hvert søkte og fikk han fast stilling som markedsredaktør, forlagsredaktør og fram til 1. september, seniorredaktør.

– Du liker endring – men ikke å endre arbeidsgiver?

– Det er fordi jeg hele tiden har søkt og fått prøve meg på nye ting.

– Det ryktes at du jobber mye?

– Ja, det er kanskje litt klisjé å si, med det gir meg energi.

Han er klar over signaleffekten av en sjef som aldri slukker lyset og går, og holder en lengre tale om den barne- og familievennlige kulturen i forlaget. Og hvor bra det er for miljøet at det er stor aldersspredning på de ansatte.

– Blir det ekstra vanskelig å sette grenser når du selv ikke har familie og barn?

– Ja det er klart. Men jeg er svært bevisst på at andre har en annen livssituasjon, sier Skarheim.

– Men jeg kommer til å få et problem nå.

– Å?

– Før kunne jeg lukke døra til kontoret og ingen kunne se at det var lyst. Nå har jeg glassdør. Det blir verre. Men jeg får kanskje finne på noen triks med lyset, sier den sylferske forlagssjefen.

– Jeg er jo gammel elektriker.