Klartekst nr. 1/2010

Kunsten å bli gammel side 3 pisa og sannheten side 5 faggrubleri side 7 en fremmed på benken side 14

• • • • •• • •• universitetsforlagets magasin nr. 1/2010

«Poenget med resepsjonshistorien er å vise hvordan moderne briller preger måten vi ser antikken på» Portrettet: matilde Skoie

Digital drøm 2.0 mener at norsk som akademisk språk er viktigere enn noen gang, og jeg tror at lærebøker på papir vil holde seg i mange år. Den ufravikelige reali­teten også for morgendagens studenter er at de må sette seg inn i komplekse sammenhenger, lære seg et helt nytt begrepsapparat og nye måter å tenke på, og det gjør de best på morsmålet. Ennå ­finnes ikke det lesebrettet eller den pc-skjermen som kan konkurrere med papirboken når det gjelder optimal tilpasning. Det finnes få snarveier til en god eksamen, ikke en gang en filmet forelesning på YouTube kan erstatte intense timer med den godt formidlede læreboken.

Universitetsforlagets strategi er klar: Vi ønsker å lede an i den digitale overgangen. Vi må selvfølgelig lytte til våre forfattere og ta våre leseres ønsker inn over oss. Vi er likevel avhengige av at Huitfeldt får gjennomslag for at e-bøker skal ha momsfritak, og at Aasland forstår hvor viktig det er å støtte digitale læremidler. Jeg synes det ser lovende ut; det blir intet digitalt mareritt.

Forlagssjef

Foto: Morten Brakestad

Forleggeren i meg bærer på en tydelig, digital drøm. Den er sammensatt, men hovedessensen er enkel: Møysommelig utvalgte og bearbeidede tekster når flere lesere ved å være digitalt tilgjengelige, og ­rettighetshaverne mottar sine honorarer.

Erfaringene fra bransjer vi sporadisk velger å sammen­ligne oss med, er nedslående. Musikkbran­ sjen sliter. Salg av musikk har sunket dramatisk; ulovlig kopiering av musikkfiler antas å være hovedgrunnen. Bare noen få artister kan overleve på inntekter fra konserter. Avisbransjen sliter fordi stadig færre vil betale for en avis. Avisenes egen satsing på gratis nettaviser antas å være hovedgrunnen. Kritisk kvalitetsjournalistikk overlever ikke på annonsører alene.

Kvalitet koster. Gratis lunsj eksisterer ikke; noen må betale for at Færder fyr lyser. Slik er det selvfølgelig for digitale utgivelser også. Det har imidlertid festet seg en oppfatning av og forventning om at digitalisering ikke koster noe.

Bedrifter som Google og Amazon har bidratt til dette ved å underprise sine produkter for å ­erobre (fremtidig) markedsmakt. Vi i Universitets­ forlaget har også på vår måte bidratt. Vi har i lang tid holdt prisen på de digitale versjonene av våre tidsskrifter (idunn.no) kunstig lav. Vi har latt papirutgavene bære mye av kostnadene ved å utgi kvalitetstidsskrifter digitalt. Resultatet er at veldig mange tror at norske digitale tidsskrifter skal være billige, og at digitalisering er veien til raske kostnadskutt. idunn.no er en suksess; våre tidsskrifter har flere lesere enn noen gang, men antall papirabonnenter stuper. Utfordringen er å få våre samarbeidspartnere til å ha flere enn én digital tanke i hodet samtidig.

Mange av dem som hevder at papir er et ­utdatert publiseringsformat, forfekter også at norsk som akademisk språk er uinteressant. Ingen har klart å påvise sammenhengen mellom slike meninger og faktisk meritterende internasjonal publisering. Jeg

«Vi skal sette varige spor i det norske kunnskapssamfunnet» Universitetsforlagets visjon • • • • •• • •• Nr: 1/2010 – 11. årgang Universitetsforlagets magasin Ansvarlig redaktør: Svein Skarheim Redaksjonssekretær: Maria Almaas, maria.almaas@universitetsforlaget.no 2 Klartekst 1/10

I redaksjonen: Erik Juel, Kyrre Olavsrud og Arne Veer Design og layout: Itera Gazette as Forsidefoto: Morten Brakestad

Adresse: Universitetsforlaget, Sehestedsgate 3 Postboks 508 Sentrum 0105 Oslo Telefon: 24 14 75 00 E-post: post@universitetsforlaget.no www.universitetsforlaget.no/klartekst

Alderdom

Snart skyller eldrebølgen over landet.

Er vi rustet til å møte den, som samfunn og som enkelt­mennesker? I boken Alderdom byr Peter F. Hjort på synspunkter og erfaringer fra et langt liv som lege. Han gir også gode råd om kunsten å bli gammel.

Kunsten å bli gammel Tekst: Nils Petter Hedemann / Illustrasjon: peter f. hjort

Peter F. Hjort (86) har arbeidet innenfor de fleste medisinske områder, men geriatri og samfunnsmedisin er fagfeltene som har stått hans hjerte nærmest. Han tok medisinsk embetseksamen i 1950, ble spesialist i indremedisin, og tok etter hvert doktorgraden og ble professor i hematologi ved Universitetet i Oslo. På slutten av 1960-tallet stod han sentralt i oppbyggingen av Universitetet i Tromsø og ble det nye universitetets første rektor i 1972. Senere har han arbeidet med helsetjenesteforskning i Forskningsrådet og samfunnsmedisin ved Folkehelseinstituttet, og ved siden av virket som tilsynslege ved et alders- og sykehjem. Som pensjonist har han vært en flittig foreleser og kåsør, skribent og forfatter. Nå i vinter er han nok en gang ute med ny bok: Alderdom – Helse, omsorg og kultur. livet I avgangsklassen

Bokens første del har alderdom som hovedtema, og her er det først og fremst forfatterens egne opplevelser som står sentralt. Før han starter den personlige fortellingen, plasserer han seg selv inn i sitt eget kart over aldringsprosessen: «Jeg er blitt 85, og har for lengst passert 80 – eller ‹avgangsklassen›, som en gammel dame kalte det.»

– Hvordan opplever du livet i avgangsklassen?

– Jeg opplever det som vanskelig, fordi det er så mange ting som jeg ikke klarer lenger av det jeg klarte før. Men jeg har et stort sosialt nettverk av

barn, barnebarn, oldebarn og venner, så jeg opplever det som en god alderdom.

– Har vi lett for å se for negativt på alderdom?

– Ja, ofte har folk et for negativt syn. Men eldre mennesker har to store problemer: sykdom som kommer i tillegg til alderdom, og ensomhet. Skilsmissestatistikken gjør at det siste nå blir et enda større problem enn det var tidligere.

Vær en venn

Peter F. Hjort har i de senere år reist mye rundt og holdt kåserier om alderdom i pensjonistforeninger, og vi spør ham hvilke råd han gir de eldre.

– Du må tenke over at dette er din alderdom, og at du må gjøre noe med den. Det viktigste du kan gjøre, er å være fysisk aktiv og bruke kroppen og arbeide med ditt sosiale nettverk. Folk får ofte den alderdommen de fortjener, så det er avgjørende å stille opp for venner når det er nødvendig. Som Bill Clinton sa, da han var på besøk her: «If you want a friend, be one.»

– Er også eldre blitt mer opptatt av å kreve sin rett enn å gjøre sin plikt?

– Ja, jeg syns det er for mye rettighetstenkning, også fra de gamle. Jeg syns ofte jeg hører omkvedet: Det er vi som har bygget Norge, og vi fortjener å ha det godt. Så er man mindre opptatt av pliktene man har mot seg selv, sin egen kropp og sitt nettverk. jobben ingen vil ha

Alderdom Helse, omsorg og kultur Peter F. Hjort 978-82-15-01555-2 Kr 299,-

sette meg ned ved siden av et gammelt menneske og bare si ett eneste ord: fortell. Det lærte jeg mye av.

– Er det ikke deprimerende å jobbe på sykehjem?

– Nei, for det var mye jeg kunne gjøre, også i forhold til personalet. Det er mulig å skape en kultur som er god både for de gamle og for de ansatte.

– Hva syns du om at ingen leger vil jobbe her?

– Det er meget alvorlig. Vi har nå 20 000 leger og bare 100 spesialister i geriatri. Det er et stort problem.

Da Hjort rundet 70, ble han hentet tilbake til Universitetet i Tromsø, der han virket et halvår som professor i geriatri og startet Senter for aldersforskning, som fortsatt er i full funksjon. Før det hadde han både forsket innenfor geriatrien og jobbet 20 år i bistilling som lege på et sykehjem i Oslo. – Ja, jeg ønsket å holde kontakten med pasientarbeid, så jeg tok en av disse stillingene som ingen leger vil ha.

Det var veldig lærerikt. Jeg oppdaget at jeg kunne

Galgenhumor

– Ser du en tendens til at vi ikke tar gamle mennesker på alvor lenger?

– Ja, jeg ser faktisk det. Vi ser det i politikken, at de gamle blir satt utenfor. Det var nok lettere å bli gammel da de opplevde mer respekt. Jeg får føye til at selv opplever jeg det ikke slik: Jeg satt fortsatt i kommunestyret da jeg var 80 år, og hvis jeg kan få skryte litt, så er jeg påpasselig med å ivareta nettverk og familie. Jeg har åtte barnebarn som stadig spør om jeg vil sponse et eller annet, og det gjør jeg jo alltid. Treåringen fikk oppfylt sitt høyeste ønske om turnmatte, som hun har hatt utrolig mye glede av.

– Alle snakker om eldrebølgen, men er helse­vesenet forberedt på å møte den?

– Nei, det er et veldig stort problem. Nå har vi 125 000 årsverk i eldreomsorgen, men om 40 år vil vi trenge over dobbelt så mange. Hvor skal vi finne alle disse årsverkene? Og i tillegg må vi skaffe penger til å finansiere alt dette.

Ved siden av drøftinger av helsevesen og eldreomsorg står begreper som kultur og humor sentralt i Hjorts bok om alderdommen. – Hvis du skal oppleve respekt, må du gjøre deg fortjent til det, og da må du jobbe med kulturen din, sier forfatteren. – I tillegg går alt mye lettere hvis du har litt humor, gjerne galgenhumor. Det har jeg opplevd en mengde eksempler på. Det er dessuten viktig å ikke plage venner og slektninger med dårlig humør, avslutter Hjort.

Klartekst 1/10

3

Oljenasjonen

n e v o L

s s o a g m o s

å p r

k o b

e g n

pe

Tekst: Sven Gunnar Simonsen / Illustrasjon: conoco Phillips/kjetil alsvik

Et geologisk vinnerlodd garanterer ikke evig lykke. At Norge er blitt så velstående at en global økonomisk storm bare merkes som en frisk bris, skyldes ikke bare flaks, men også dyktighet og framsynthet. Som da lovene ble skrevet.

I dag er tre fjerdedeler av kjente norske oljereserver hentet opp. Toppen i utvinningshastighet er passert; tre millioner fat om dagen nås aldri igjen.

Tiden for store nye funn er trolig over, og kjempefelt som Statfjord og Ekofisk er i nedtrappingsfasen.

Status: Til forskjell fra svært mange andre land som har kommet til plutselig oljerikdom, sitter vi igjen med stor allmenn velstand.

FLAKS OG DYKTIGHET

– At Norges geologi er som den er, handler om flaks, selvfølgelig. Men det var nok dyktighet som gjorde at vi fikk så gode resultater i forhandlingene om delelinjer, og i ressursforvaltningen senere, sier advokat Yngve Bustnesli, fra Kvale Advokatfirma.

Han er en av fem forfattere av Petroleumsloven, en omfattende kommentar til lovgivningen som har muliggjort den norske velferdsstaten. Boken ble først utgitt i 1989. Det nye oppslagsverket, som først og fremst retter seg mot praktiserende jurister, tar for seg gjeldende petroleumslov fra 1996, med endringer fram til våren 2009.

Den første petroleumsloven ble vedtatt i 1963, med nærmere regler fastsatt i forskrifter fra 1965. Internasjonalt var dette en brytningstid, hvor oljeselskapenes store handlefrihet gradvis ble innskrenket. Ennå ante ingen hvor store ressurser Norge satt på, men myndighetene var fra starten av opptatt av å sikre nasjonal kontroll og skape næringsmessige ringvirkninger. Det første norske oljefunnet ble gjort på Ekofisk i 1969.

– Dagens forvaltning av petroleumsressursene avspeiler i stor grad analysen senere havrettsminister Jens Evensen gjorde allerede i 1971, forklarer Ola 4 Klartekst 1/10

Mestad, professor ved Senter for europarett på Universitetet i Oslo. – Evensens modell var veldig framtidsrettet og godt uttenkt. Modellen ble til praksis gjennom en forskrift i 1972, og ble senere skrevet inn i loven.

RESSURSENES FORBANNELSE

En viktig egenskap ved den norske modellen er at forvaltningen er fordelt på flere institusjoner, blant dem Olje- og energidepartementet, Arbeidsog inkluderingsdepartementet, Oljedirektoratet og Petroleumstilsynet.

– Ansvarsdelingen skaper kontrollmekanismer.

Mange oljeproduserende land har en «sovjetisk» struktur på forvaltningen, hvor alt fra utvinning til laboratorier til bensinstasjoner ligger i samme system. Det åpner for all slags surr, sier Mestad.

Bustnesli deler den oppfatningen: – Dyktige folk og gode instrumenter har sikret en god norsk ressursforvaltning. Høringsrunder har skapt åpenhet, og deltakelse fra mange aktører har gitt oppmerksomhet omkring sikkerhet og miljøhensyn. For selskapene er Norge et attraktivt sted å investere, med stabile rammevilkår.

Nettopp stabilitet er mangelvare mange steder med store oljeressurser. Begrepet resource curse, eller ressursforbannelse, brukes gjerne for å beskrive alt som kan gå galt for land med store naturressurser.

Korrupsjon kan ødelegge statsapparatet, og oljeinntektene kan kvele annen næringsvirksomhet.

SUKSESSHISTORIEn norge

Globalt er Norge én av få suksesshistorier. – Gjennom alle faser av Norges historie som olje- og gass-

produsent er det gjort gode grep for å sikre statlig styring og kontroll, sier Bustnesli, og tilføyer: - Et eksempel er Statens direkte økonomiske engasjement (SDEØ), hvor staten har tatt en direkte eierandel i olje- og gassfelt. Det har vært unikt, og er noe flere u-land ønsker å kopiere. Et annet eksempel er opprettelsen av Statoil.

Samtidig har man sikret en norsk teknologiutvikling, ikke minst innenfor oljeservice, som direkte og indirekte sysselsetter titusener. Norske selskaper er blant de ledende i verden, og leverer høyteknologi fra Barentshavet til Brasil.

SLUTTEN PÅ EVENTYRET

To av de fem forfatterne bak Petroleumsloven, ­professor Ulf Hammer og advokat Trond Stang, var også med på første utgave av boken. Yngve Bustnesli er ny på laget, i likhet med advokatene Sverre B. Bjelland og Amund Bjøranger Tørum. Bustnesli har skrevet det mest omfattende nye bidraget. Dette handler om avslutning av petroleumsvirksomheten.

Om det symbolske i fokusendringen sier han: - Rent juridisk kan begrepet avslutning like gjerne brukes om det å ta ned en liten installasjon, som å stenge et helt felt for godt. I begge tilfeller trengs det regler for at det skal skje på en forsvarlig måte. Men ja, det er ikke tvil om at bidraget blir mer aktuelt ettersom flere felt kommer i sluttfasen.

Petroleumsloven Ulf Hammer, Trond Stang, Sverre Bjelland, Yngve Bustnesli og Amund Bjøranger Tørum 978-82-15-01577-4 Kr 999,-

Utdanning

Forteller PISA (Programme for International Student Assessment) sannheten om kvalitet i skolen, eller er de internasjonale storskalaundersøkelsene et skjevt og vaklende tårn som har fått altfor stor betydning i det skolepolitiske ordskiftet? Problemstillingene drøftes i den nye boken PISA – sannheten om skolen?

PISA – sannheten om skolen?

Tekst: Nils Petter Hedemann

I de siste årene har internasjonale målinger fått enorm oppmerksomhet både i media og blant skolepolitikere. Men er resultatene virkelig en dom over skolens kvaliteter? Boken om PISA viser hvordan utdanningspolitiske mål endres i lys av slike undersøkelser, og drøfter både tilsiktede og utilsiktede virkninger. Antologien gir innspill til en fagkritisk diskusjon, og er skrevet av en rekke seriøse skandinaviske forskere, både erfarne og anerkjente seniorer og yngre, fremadstormende fagfolk.

undersøkelsen og å føre en kritisk debatt om bruken av resultatene. Vi mener at myndighetene uansett må sette grenser mellom seg selv og forskerne. Det er viktig at det er universitetet som gjennomfører denne typen undersøkelser, slik at forskningen knyttes opp mot vitenskapelige normer. Derfor hadde det vært uholdbart om PISA hadde vært organisert av et direktorat eller – enda verre – et konsulentbyrå. Likevel er det betenkelig at PISA brukes ukritisk, uten faglige drøftinger av hva resultatene faktisk sier noe om.

har skapt bølger

metodisk brøler

PISA-boken er redigert av professor Eyvind Elstad og førsteamanuensis Kirsten Sivesind, begge fra Institutt for lærerutdanning og skoleutvikling (ILS) ved Universitetet i Oslo. Vi har snakket med sistnevnte, som har utdanningsledelse som fagfelt og bl.a. læreplanforskning og didaktikk som forskningsinteresser. Kirsten Sivesind erkjenner at boken kan bli oppfattet som en kritikk, både av OECD og av skolemyndighetene. – Men en slik debatt er på sin plass nå. De internasjonale undersøkelsene er i seg selv en sterk kritikk, ikke bare av den norske enhetsskolen, men av pedagogikk og lærernes kvalifikasjoner. PISA har skapt bølger, ikke bare i skolen, men like mye innenfor utdanningsvitenskap som forskningsfelt.

– Hva er de største svakhetene ved PISA? – PISA har ført til en dreining mot resultatorientering, i både forskning og praksis, men uten å gi en god diagnose av hva som er styrker og svakheter ved norsk skole. Resultatene har skapt mye debatt med mange meninger, men det er svært vanskelig å svare adekvat på utfordringene. Dette kommer av at PISA-testene ikke undersøker utdanningssystemet som sådant, men måler hvordan kompetanse blant 15-åringer fordeler seg i lys av noen bakgrunnsvariabler. Selv om det gjennomføres en spørreundersøkelse i forbindelse med PISA, vet vi lite om forholdet mellom for eksempel ledelse og resultater. Vi kan heller ikke oversette education med utdanningssystem uten videre. Likevel er det mange – også fremstående akademikere innenfor ulike fag – som med begeistring mottar resultatene, som om de beskriver sannheten om kvaliteten ved skolesystemet, og som antar at resultatene kan anvendes direkte i skole og klasserom. Jeg kaller det en metodisk brøler. Ingen som skriver i boken er imot internasjonale tester per se, men gir viktige innspill til en debatt om holdbarheten og bruken av resultatene. Vi hevder for eksempel at de rådene OECD gir til nasjonale myndigheter er preget av vel så mye politikk som forskning.

Myndighetenes medløpere?

Ikke minst har Nils Christie pustet til ilden i den heftige debatten, da han kom med en kraftig kritikk av fagmiljøet ved ILS, som gjennomfører PISAundersøkelsen. Han hevdet at instituttet er blitt en arbeidsplass der svært mange lever av PISA, og derfor heller burde vært en del av Kunnskapsdepartementet enn et institutt ved Universitetet i Oslo.

– Peker ikke Christie på et viktig dilemma her?

– Jo, det er dilemmaer forbundet med oppdragsforskning, og i forordet tar vi utgangspunkt i hans kritikk. Boken er likevel et forsøk på å bevise at det er fullt mulig å gjøre begge deler, å gjennomføre PISA-

fokus på ferdighetsområder

– Ser du noe som er bra med PISA-undersøkelsene?

– PISA har utviklet et differensiert kompetansebe-

grep og satt fokus på avanserte ferdighetsområder.

Undersøkelsene kan f.eks. vise at norske ungdommer ikke er like gode i argumentasjon og problemløsing som ungdommer i andre land. Undersøkelsene har også helt klart fungert positivt ved å gjøre pedagoger mer opptatt av den enkeltes læring, og har skjerpet skole-Norge i flere henseender. Men når de gode resultatene uteblir, kan denne positive effekten fort snu til motløshet, og det fører verken til god rekruttering til læreryrket eller at lærere blir i jobben.

– Hva håper dere å oppnå med den nye boken?

– Vi ønsker å dreie fokuset fra det vi oppfatter som en skeiv oppmerksomhet. Det heter seg at undersøkelsen måler kompetanser som sikrer fullverdig medlemskap som framtidig borger. Dersom akademiske kompetanser er betingelse for inklusjon, er det kanskje ikke skolen, men samfunnet det er noe galt med?

I lys av PISA er det også et problem at enhetsskolen skaper forskjeller mellom elever, på tross av at norsk skole har fremelsket individualitet og liberale verdier i mer enn 250 år. Dessuten er det blitt en voldsom opptatthet av læring og resultater, mens kulturelle og strukturelle dimensjoner ved skole og undervisning skyves i bakgrunnen. Vi mener samtidig at boken er med på å styrke troverdigheten ved PISA og liknende undersøkelser. For forskning som ikke drøftes, mister sin troverdighet. I utdanningsvitenskapen er det på høy tid at vi begynner å debattere og drøfte fag og forskning på tvers av disipliner og interessefelt.

FAKTA PISA – sannheten om skolen?

Eyvind Elstad og Kirsten Sivesind (red.)

978-82-15-01487-6 Kr 329,-

Klartekst 1/10

5

Artikkelkonkurranse

Høyt i kurs Tekst: Sven Gunnar Simonsen / foto: privat

Ellen Aamodt (26) påviste en sammenheng mellom utviklingen i det norske aksjemarkedet og kronekursen. Studien hennes utfor­ drer akademisk konsensus – og vant konkurransen «Beste artikkel basert på masteroppgave» i tidsskriftet Praktisk økonomi & finans.

– Veldig rewarding, sier en begeistret Aamodt om seieren. – Når man har lagt ned mye arbeid, er det moro å få gode tilbakemeldinger ikke bare fra vei­ leder, men også fra andre fagfeller og fagjury.

Aamodt hadde ingen planer om å bearbeide ­masteroppgaven for publisering før veilederen hennes ved Norges Handelshøyskole foreslo at hun skulle delta i konkurransen.

– En slik konkurranse er virkelig en god idé – det må være mange spennende masteroppgaver som bare er lagt i skuffen etter eksamen, sier Aamodt, som får 15 000 kroner og publisering i PØF (1:2010) for seieren.

Selv begynte hun som nyutdannet sist høst i jobb som førstekonsulent i Olje- og energidepartementet.

Der er jobben hennes å overvåke utviklingen i det internasjonale gassmarkedet.

– Aamodts artikkel er faglig solid og velskrevet, den er original i problemstillingen og avdekker interessante fenomener, sier BI-professor John Christian Langli, som er med i PØFs redaksjon og også satt i juryen.

I vinnerartikkelen Valutakursmodellering av den ­norske kronen – en undersøkelse av informasjons­ innholdet i NOK/SEK-kursen bruker Aamodt forholdet mellom den norske og den svenske kronekursen for å

studere hva som beveger den norske kronen. På den måten klarer hun å vise at kronekursen påvirkes av opp- og nedgang i det norske aksjemarkedet. Den sammenhengen er ikke påvist i studier som har sett på kronens forhold til for eksempel euroen.

At kronekursen påvirkes av aksjemarkedet, lyder kanskje ikke så overraskende. Investorer og andre som opererer i markedet, har såvisst ment at sammenhengen er der – fordi utenlandske investorer som vil investere i norske aksjer, må kjøpe kroner, og dermed burde drive kursen opp. Men en slik sammenheng er ikke blitt fanget opp av akademiske beregninger.

Sammenhengen mellom oljepris og kronekurs er godt dokumentert, men Aamodt lyktes i å finne en plass for aksjemarkedet i «verdikjeden».

– Man kan si at min studie ga litt mer støtte til markedets oppfatning om hvordan kronekursen utvikler seg. Og den bekrefter, i motsetning til tidligere studier, markedets syn på den norske kronen som en «trygg havn» i urolige tider, sier Aamodt.

Fremdeles kan verken hennes eller andres modeller forutsi valutasvingninger – noe alle investorer drømmer om. – Min studie gir tilleggsinformasjon og erstatter ikke eksisterende modeller, sier Aamodt.

Praktisk økonomi & finans (PØF) feirer 25-års jubileum. I forbindelse med jubileet har tidsskriftet gjennomført en artikkel­ konkurranse basert på nyskrevne masteroppgaver innenfor tidsskriftets fagområder.

Juryen bestod av tidsskriftredaksjonen.

Vinneren ble Ellen Aamodt for artikkelen Valutakursmodellering av den norske ­kronen – en undersøkelse av informasjons­ innholdet i NOK/SEK-kursen. Tidsskriftet ­følger opp med en ny artikkelkonkurranse nå. ­Utlysningstekst finner du på­­ www.universitetsforlaget.no/pof.

Praktisk økonomi & finans Ansvarlig redaktør: Sverre Dyrnes Redaktører: Frode Sættem, John Chr. Langli, Gunnar Dahl, Erik Mamelund, Roar Hoff og Steinar S Kvifte Red.sekr: Trine Stavik 4 utgivelser i året

Katalog 2010 Med vår elektroniske katalog er du alltid oppdatert

> Kan skreddersys etter egne ønsker og faginteresser > Alltid oppdatert > Enkel å skrive ut > Bokvarsel på e-post > Forelesere kan bestille vurderingseksemplar direkte fra katalogen

>> www.universitetsforlaget.no/katalog 6 Klartekst 1/10

Fagrefleksjon Siri Erika Gullestad

Fagene finner seg selv Tekst: Nils Petter Hedemann / foto: Karoline Frogner

Hva er et fag? Hvordan forstår fagene seg selv og sine avgrensninger mot andre fag? Gjennom en rekke bokutgivelser de siste årene åpner ulike fag for selvrefleksjon. Vi har sett nærmere på psykologiens forsøk på å finne seg selv.

Hva er jus og hva er rett, er spørsmålene som står sentralt i Svein Engs Rettsfilosofi. I Samfunnsøkonomi – en idéhistorie tar Agnar Sandmo leserne med på en reise gjennom tid og rom, der ideene og teoriene som har bidratt til økonomifagets utvikling, blir presentert og drøftet. Pedagogisk selvrefleksjon finner vi både i Joar Aasens Ettertanken – Invitasjon til pedagogisk filosofi og i antologien Pedagogikkens mange ansikter, som presenterer pedagogisk idéhistorie fra antikken til postmodernismen. Thomas Dahl har skrevet om Medisinens sjel, mens Raino Malnes og Knut Midgaard i Politisk tenkning gir et bilde av statsvitenskapen.

Klinikk og laboratorium

Eksemplene kunne forfleres Her skal vi konsentrere oss om et særlig interessant tilfelle, psykologien.

Faglig selvrefleksjon finnes i rikt monn i den ferske antologien Klinikk og laboratorium, som ble utgitt i anledning Psykologisk institutts 100-årsjubileum i fjor høst. Vi har snakket med en av bokens tre redaktører, Siri Erika Gullestad, psykoanalytiker, professor i klinisk psykologi og instituttbestyrer.

Psykologifagets fødsel som et eget institutt og derigjennom et aktet medlem av den akademiske familien fant sted i 1909. Men andre verdenskrig brøt kontinuiteten i utviklingen av faget, og det er først etter krigen fortellingen om et fag og en profesjon i en ekspansjon uten sidestykke starter for alvor. – Psykologifagets historie er også historien om avgrensningen av et fag, forteller Siri Gullestad. – Vi var tidligere en del av filosofien og sprang ut av gamle erkjennelsesteoretiske problemstillinger. Vi fikk en mer systematisk tilnærming, sjelen ble brakt inn i laboratoriet og ble gjenstand for vitenskap. Det er dette vi kaller psykologi, men problemstillingene er de samme. empirisk tilnærming

– Ja, hva er egentlig psykologi?

– Psykologi defineres vanligvis som vitenskapen om menneskets opplevelse og atferd. Men når det gjelder avgrensing av faget i universitetssammenheng er det ikke ett riktig svar. Det er viktigere å

stille det strategiske spørsmål om hva vil vi at psykologien skal være. Faget avgrenses ulikt forskjellige steder i verden, avhengig av ulike tradisjoner.

I London nylig så jeg for eksempel at psykologi og språkvitenskap var fusjonert til ett institutt. Uansett er det klart at forholdet mellom språk, tenkning og erkjennelse står sentralt i vårt fag.

– Spørsmålet om psykologi egentlig er ett fag eller består av beslektede fagområder løst bundet sammen, ligger som en bunnlinje gjennom alle bokens kapitler. Har du svar på spørsmålet?

– Psykologi er et bredt fag og spenner så vidt at det er helt legitimt at det spørsmålet stilles. Vi har rot i en humanistisk tradisjon, samtidig som vi beskjeftiger oss med prosesser i hjernen. Slik er vi et av de bredeste fagene som finnes. At alt dette har kunnet holdes innenfor ett fag, har nok sammenheng med at det også er et profesjonsstudium, at vi har et samfunnsoppdrag og ikke bare er en akademisk disiplin. Den store styrken ved psykologien i forhold til beslektede fag er at vi har en empirisk tilnærming, at problemstillinger f.eks. innenfor sosialpsykologien, som hvordan implisitte verdier og holdninger styrer våre handlinger, kan utforskes eksperimentelt.

Psykologi mot dødsdommer

– Gåten er rett og slett hva det er som holder dette faget sammen, skriver Hanne Haavind i kapitlet «To spor i psykologisk forskning?», der hun sammenholder en biologisk og deterministisk forståelse med bildet av mennesket som en selvreflekterende personlighet formet i forhold til andre individer.

– Perspektivene er så forskjellige at man kan lure på om det ikke dreier seg om ulike fag, fremholder Gullestad. – Men samtidig er det en styrke at to så ulike måter å forholde seg på, kan favnes i ett fag. Psykologi har en egen identitet, men opererer i stor grad på tvers av fagene, i en tid da det er stigende interesse for tverrfaglige perspektiver. Ulike metodetilnærminger gir muligheter som kan være supplerende for mer begrensede vinklinger.

– Fører alt dette til at faget ekspanderer?

– Ja, vi har vært ekspanderende på en spennende

måte, f.eks. til vitnepsykologien innenfor jussen.

Vi kan utforske eksperimentelt hvordan vi faktisk husker. Vitnepsykologi er blitt pensum på juss, og i USA er dødsdommer blitt opphevet pga. kunnskaper fra den kognitive psykologien om hvordan hukommelsen fungerer og vitner lar seg påvirke.

Fagrefleksjon mot fagidioti

– Kan faglig selvrefleksjon beskytte mot fagidioti?

– En fagidiot er vel i denne sammenheng en som insisterer på at eget perspektiv er det eneste riktige, og ikke erkjenner at andre kan bidra. Refleksjonen rundt psykologifaget viser en bredspektret forståelse og en tverrfaglig tilnærming, der vi erkjenner at mange veier kan føre til målet om å forstå forskjellige fenomener.

Psykologi er det faget som angår mennesker mest direkte, fordi det handler om mennesket selv, våre følelser, tanker og handlinger og drivkreftene som påvirker og regulerer disse, står det å lese i boken. Vi spør Gullestad om ikke dette allmenne perspektivet gjør oss alle til psykologer.

– Kapitlet «Å gå til psykolog» viser at psykologer har gått forbi leger – og langt forbi prester – når det gjelder folks tillit for å søke hjelp mot psykiske problemer. Psykologifaget er blitt veldig etablert og har fått en enorm posisjon, både økonomisk og statusmessig. Selvsagt kan du ha rett i at mange ufaglærte kan ha en intuitiv forståelse av fenomenene, men psykologer har en særlig kompetanse på å utnytte forståelsen i kurativ sammenheng. Kjernen i det vi holder på med, er å etablere en relasjon, så vi kan skape den åpnende samtalen der folk kan komme fram med seg og sitt i en nyttig prosess.

Klinikk og laboratorium Psykologi i hundre år Siri Erika Gullestad, Bjørn Killingmo og Svein Magnussen (red.)

978-82-15-01563-7 Kr 399,-

Klartekst 1/10

7

«Parodisk piercede persere og gnom­ liknende fiendeskikkelser passer godt inn i en slik øst–vest-retorikk»

Portrettet

MATHILDE SKOIE

MATHILDE SKOIE (f.1971) er førsteamanuensis i klassisk filologi, og arbeider i dag som instituttleder på Institutt for filosofi, ide- og kunsthistorie og klassiske språk ved Universitetet i Oslo. Hun har forsket på pastoral poesi, romersk elegi og antikkresepsjon, og tok doktorgraden på avhandlingen Reading Sulpicia, som ble utgitt på Oxford University Press i 2002. Hun var en av forfatterne av Humaniora. En innføring (2008), og er nå i vinter aktuell som redaktør av boken Antikken i ettertiden.

Antikk resepsjonist Kjenner du Mathilde? – For å få antikken i tale må vi gi den vårt blod, hevder den engasjerte filologen, som forener klassiske studier med moderne litteraturvitenskapelig fortolkningsteori. Nå ­introduserer hun forskningsfeltet resepsjonsstudier i Norge. Møt henne i portrettet.

Tekst: nils petter hedemann / Foto: morten brakestad

Mathilde Skoie fra Majorstua møter oss en tidlig morgenstund, med muntert blikk bak brillene under krøllene, skjønt hun vedgår at daggry ikke er hennes beste tid på døgnet. Hun tar imot på sjefskontoret innerst i 4. etasje av HF-bygningen, og henter velvillig keiser Augustus ut av skapet for å posere for fotografen.

38-åringen er klassisk filolog, med studier bak seg i latin, allmenn litteraturvitenskap og gresk. Hun har brukt år av sitt liv på å studere 40 linjer av Sulpicia, den eneste kvinnelige romerske poet vi kjenner. Det resulterte i doktorgrad og bokutgivelse på selveste Oxford University Press, en ære som ytterst sjelden blir en norsk akademiker til del. Etter å ha virket en tid som førsteamanuensis i klassisk filologi i Bergen, arbeider hun i dag som instituttleder for filosofer, klassikere, ide- og kunsthistorikere ved Universitetet i Oslo.

var det stort sett privatskolene som underviste i latin. Dermed ble latin lett et stempel på å være rik og et mulig redskap for å holde folk nede, noe som er veldig betenkelig. I kjølvannet av Tony Blairs krav om flere studenter med arbeiderklassebakgrunn ved universitetene måtte selv Oxford og Cambridge opprette grunnkurs i gresk og latin. Her hjemme gjorde jo Kielland latin til symbolet på puggeskolen og alt som var galt, og siden er klassiske fag blitt sett på som noe eksotisk. Men nå ser vi heldigvis et lite oppsving. Vi i klassiskmiljøet har vært med på å etablere et nytt skolefag, «Antikkens språk og kultur», som skal være noe à la det danske skolefaget oldtidskunnskap. Det blir et programfag på videregående skole, som kan følges opp med latin. Så nå får vi muligheten til å spre det glade budskap til flere.

Heftig begeistring

Sverd og sandaler

Vi spør henne hva som har fått ei samtidsengasjert ungjente, sågar med fengselsopphold på rullebladet etter en Natur og ungdom-aksjon, til å fordype seg i noe så nedstøvet som latinstudier.

– Den begeistrede lærer, utbryter hun begeistret. Jeg gikk på Oslo katedralskole og valgte både matte og fysikk. For jeg tenkte på medisinstudier, men satte også et lite kryss ved latin. Der fikk jeg verdens beste lærer, Hilde Sejersted, og hun kunne vekke begeistring. I tredje klasse kom jeg plutselig over en viktig terskel i latin, og tenkte: hvorfor ikke fortsette med det? Så dette er veldig mye Hilde Sejersteds skyld.

– Hva er det ved antikken som gjør at den stadig fenger oss over 2000 år senere?

– Det er et stort spørsmål, og svaret er sammensatt. For meg er antikken både en skattkiste av fantastiske tekster og monumenter og en viktig nøkkel til å forstå hele den vestlige sivilisasjon. Jeg finner det fascinerende at antikken både er en kultur jeg kjenner meg igjen i, og samtidig finner fjern og fremmed. På mange måter kan den sette vår egen tid i relieff og være et speil for oss selv. Møtet med antikken gir oss anledning til å stille grunnleggende spørsmål som er relevante for oss i dag, f.eks. om demokrati – som i antikken ikke var et opplagt gode.

I den ferske antologien Antikken i ettertiden, som Mathilde Skoie har redigert sammen med Gjert Vestrheim, har hun i tillegg til det teoretiske kapitlet selv skrevet kapitlet om antikken på film. De som har levd en stund, vil huske kassasuksesser og filmklassikere som «Quo vadis», «Ben Hur» og «Cleopatra» med Liz Taylor og Richard Burton i hovedrollene fra 1950- og 60-tallet. Den siste filmen ble av ulike grunner en økonomisk katastrofe og satte punktum for en epoke innenfor genren. Vi spør Mathilde Skoie hvordan sverd- og sandalfilmene plutselig gjenoppstod som en fugl Fønix av asken for et tiår siden.

– Etter den kommersielle suksessen til historiske episke filmer som «Titanic» så filmindustrien for seg en renessanse for antikkfilmen. Regissøren Ridley Scott ble hyrt inn og skapte suksessen «Gladiator» i 2000. Det ble den første av de nye, og her tok man i bruk nye teknikker som dataanimasjon, men temamessig ligger den tett på en film som «Spartacus». I TV-serien «Rome» er det såpeoperaen og hjemme-hos-reportasjen som dominerer. Her møtes antikken og Sopranos. Siden fulgte på 2000-tallet tre stort anlagte antikkfilmer fra Hellas, «Troy» med en ny versjon av Homer og Trojanerkrigen, Oliver Stones film om Aleksander den store, og «300», som er basert på Herodots fortelling om slaget ved Termopylene.

– Interessen for perser- og trojanerkriger gir assosiasjoner til vår tids debatt om kamp mellom sivilisasjoner, øst mot vest. Er det derfor stoffet stadig vekker interesse?

– Mange har nok villet bruke antikken og disse krigene til nettopp det, som en framstilling av oss mot de andre, barbarene. Og antikken har gitt oss et vokabular for å snakke om dette. «300» med sine parodisk piercede persere og gnomliknende fiendeskikkelser passer godt inn i en slik øst–vest-retorikk.

Men Herodot er langt mer nyansert. Han viser at perserne også kan føre en sivilisert debatt, og undergraver dermed også delvis disse enkle stereotypiene.

Latinen lever

Antikken lever og er ingen stabil størrelse, men har betydd forskjellige ting til ulike tider, forstår vi snart av samtalen med Mathilde Skoie. Og det latinske språket er langt fra så drepende som Alexander L. Kiellands Gift har fått oss til å tro i sin skildring av lille Marius.

– Latin har jo vært pensum i hele den vestlige verden i så mange år, og er blitt et felles arvegods for oss. I England, der jeg studerte og forsket i flere år,

Klartekst 1/10

9

Portrettet

– Noen personlig favoritt blant sverd- og sandalfilmene?

– Jeg må innrømme at jeg liker «Gladiator» veldig godt. Den første slagscenen der er helt utrolig.

Med moderne blikk og briller

Mathilde Skoie har snakket seg varm om antikken nå. Hun klapper Augustusbysten varsomt på hodet, og vi spør om Augustus er en personlig favoritt fra perioden.

– Nei, men jeg har da fått ham ut av skapet her på instituttet, og Augustus er en interessant illustrasjon på antikkresepsjonen, som man kaller bruken av antikken i ettertiden, og som nå er et populært studieobjekt innenfor de klassiske studier. Noen har sett ham som frelseren som reddet Roma fra borgerkrigen, mens andre betrakter ham som et kynisk maktmenneske, og Mussolini brukte ham jo aktivt politisk. Sannheten ligger nok et sted midt imellom.

Hva gjelder antikke helter, vil hun nok heller framheve Promethevs, mannen som gav oss ilden og var menneskenes talsmann hos gudene, en gjennomgangsfigur i boken Humaniora. En innføring, som hun utgav for to år siden.

– Poenget med resepsjonshistorien er å vise hvordan moderne briller preger måten vi ser antikken på. Det er blikket som avgjør, og hva man er interessert i. I boken Antikken i ettertiden møter antikke tekster og monumenter ulike tiders fortolkere, og vi får en rekke eksempler på hvordan antikken har blitt brukt og fortolket fra Karl den stores tid til i dag. Disse møtene gir oss både ny innsikt i ettertiden og nye perspektiver på antikken som vi har lett for å overse.

Boken gir oss en rekke slike møter og beveger seg fra litteratur via arkitektur og skulptur til teater, film og såpeopera, og videre til politikk og filosofi. Her kan vi lese om hvordan antikken ble holdt levende også i høymiddelalderen, eller i renessansen i Jon Haarbergs kapittel om Homer og 1500-tallets fremste humanist, Erasmus av Rotterdam. Erling Sandmo viser hvordan antikken har utspilt seg på operascenen gjennom historien, mens Karin Gundersen tar med seg Derrida i Platons apotek. Mathilde Skoie fremhever at boken også har fått med et bidrag om antikkresepsjonen i Bysants, et perspektiv som ofte glemmes i slike sammenhenger, og ikke minst at grekerne selv har kommet til orde gjennom Giorgis Giatromanolakis’ bidrag om antikken hos moderne greske diktere – et kapittel som også gir oss tilgang til en masse flotte dikt som hittil ikke har vært oversatt til norsk.

de humanistiske fagene er ikke kvalitetskriteriene så tydelige og lar seg ikke nødvendigvis lese ut av kvantitative data. Tellekantene er meget problematiske, men de har i hvert fall oppmuntret folk til å publisere internasjonalt. Det viktigste for meg er å prøve å få til en helhet av de tre søylene – god formidling, god forskning og god undervisning. Vi må prøve å få bedre vilkår i hverdagen, så det går an å kombinere undervisning og forskning. Vi henter mye legitimitet fra undervisningen, så det er viktig at folk ikke bare går og lengter etter neste forskningstermin. eplenikkers og felespill

I instituttlederens liv er det likevel plass til langt mer enn forskning, undervisning, formidling og administrasjon. Ikke minst musikk, skigåing og friluftsliv, men også makrellfiske ved Mandal som snekkeskipper, matlaging i leiligheten på Sankthanshaugen, eller pynting med blomsterbuketter og andre pastorale stemninger. Fiolinen har hun traktert siden hun som småjente startet i Majorstua skoles strykeorkester Veslefrikk. Siden har de hatt fast følge, fra barnsben gjennom feiende flotte strykekvartetter av Mozart til posisjonen som ensemblemedlem i Oslo kammerorkester.

Størst gjetord går det likevel om filologens skiferdigheter, både i marka og i fjellet. – Jo, jeg må nok innrømme at jeg er nesten sykelig glad i å gå på ski, bekjenner hun. – Det satt langt inne å reise for å besøke svigerfamilien i Spania i jula. Stolt viste hun fram bilder av snøkaos og sprengkulde i hjemlandet, men fikk liten forståelse for entusiasmen: Stakkars deg! Er det ikke fryktelig?

Nei, langt ifra. Snarere er det lykkefølelsen som råder, når hun skrider fram i sitt klassiske skiantrekk, bestående av eplenikkers, hvit anorakk og alpelue.

Like godt skodd har hun ikke alltid vært, for støvlene er det verre med, og opptil flere ganger har hun gått dem av seg så sålene løsner, seint på kveld og langt inne på vidda. Men ifølge øyenvitner klager hun aldri og gjennomfører alltid med stil.

«Det er ganske snålt i grunnen at denne hyrdediktningen har blitt så populær»

kan ikke sutre

Mathilde Skoies arbeidsdager nå gir knapt med tid til studier av klassisk hyrdediktning og antikk resepsjonshistorie. Jobben som instituttleder for IFIKK er i all hovedsak administrativ. Her har 38-åringen personalansvar for ikke mindre enn 120 filosofer, idehistorikere, filologer og kunsthistorikere og budsjettansvaret for et tilsvarende antall millioner kroner. Så hun får bruk for både mors- og farsarven, som en mellomting mellom husmor og professor. Vi spør hva som får en klassisk filolog, en elsker av ordet, til å gi seg i kast med budsjettstyring, personalsamtaler, universitetspolitikk og den slags trivialiteter.

– Jeg er jo opptatt av universitetspolitikk, og mener man må ta ansvar i stedet for å sitte og klage over at alt er blitt verre. Det er mye man kan sutre over hvis man vil det, som at universitetet er overadministrert og byråkratisert.

Men det er også ting man kan gjøre, og vi har mye godt som jeg gjerne vil være med på å videreutvikle.

– Hva med kvalitetsreform og tellekanter? Passer det for dine humanistiske fag?

– Jeg vil ikke legge skjul på at jeg var motstander av kvalitetsreformen, men nå må man gjøre det beste ut av den. Innenfor humaniora kan vi med relativt små midler få til ganske mye. Men det gjelder å være tidlig ute i prosessen, hvis man vil vinne fram, i stedet for å sutre på pauserommet i etterkant. For 10 Klartekst 1/10

Drømmen om Arkadia

Ifølge de samme kildene bak henne i skisporet er Mathilde også ellers et multitalent, faglig solid og med øye for det menneskelige aspekt, en som får tingene unna samtidig som hun tar vare på menneskene rundt seg. Etter skitur eller fisketur er hun en racer; får fletteloff i ovnen og har pyntet bordet med liljer eller markblomster, alt avhengig av sesongen, før gjestene kommer. Slik skaper hun sitt Arkadia i heimen.

Forestillingen om Arkadia som et tapt paradis og den pastorale hyrdediktningen er da også et av hennes antikke interesseområder, som bl.a. har resultert i boken «Pastoral and the Humanities». – Drømmen om Arkadia er et godt eksempel på hvordan resepsjonsprosessen fungerer, fremhever hun. – Det er ganske snålt i grunnen at denne hyrdediktningen har blitt så populær. Men tradisjonen strekker seg helt fra Theokrits idyller og Vergils ekloger via Shakespeares pastorale retrett til den moderne tids lengsel vekk fra byens larm.

Som i tilfellet Sulpicia, der 40 linjer poesi opp gjennom tidene er blitt tolket vidt forskjellig, ikke minst avhengig av om man trodde det var en mann eller en kvinne som hadde skrevet diktene, viser hyrdediktningen hvordan filologer og forfattere alltid opererer innenfor en fortolkningsramme som kan plasseres i tid og rom. Antikkresepsjonen er aldri tidløs, men alltid preget av de ulike epoker og deres moralkodeks. Slik kan studiet av antikkresepsjonen hjelpe oss til å forstå våre egne samfunn og vår egen tid, for antikke myter er «good to think with», som engelskmennene sier. Det fordrer bare, som en av den klassiske filologiens nestorer har sagt før meg med et bilde fra Odysseen, at for å få antikken i tale, må vi gi den vårt blod.

Stipend og legater SMEBØLS LANDBRUKSLEGAT

Formål: Å styrke landbruksnæringens ­anseelse blant befolkningen, særlig i Akershus. Herunder å styrke aktiviteter som tar sikte på å gi økt informasjon om landbruket, styrke samarbeidet og kontakten mellom de ulike landbruksmiljøer om faglig aktivitet og informasjonsvirksomhet. Videre kan det ytes bidrag til ulike prosjekter, herunder ­prosjekter i regi av studenter, og faglige tiltak som har til formål å fremme landbruket i bynære områder.

Et legat som passer for deg? tekst: THOMAS BERG

At Legathåndboken er en nyttig ting, kan man ikke komme fra.

Den 23. utgaven er nå klar fra Universitetsforlaget.

Trenger du penger til å studere eller arbeide? Visste du at det finnes noen som kanskje vil gi deg penger for å gjøre dette? I så tilfelle finner du dem i den nyeste utgaven av Legathåndboken. Den gir en samlet oversikt over alle stipend og legater som går til utdanning, videreutvikling, kultur, idrett, forskning og sosial hjelp.

I boken finner du for eksempel et stipend fra stiftelsen Arkivet, som deler ut tre mastergrads­ stipend à 25 000 kroner til studenter som ­skriver om historisk refleksjon, historieformidling, ­demokrati og menneskeverd, eller om dialog og ­konfliktforebyggende arbeid.

Boken er ryddig delt inn i kategorier som ­«Fag­orientert», deriblant media, helse og teknikk; ­«Utlandet», der du finner utenlandsstipender sortert etter land; «Forskning», som inkluderer historie, jus og næringsliv; «Sosiale», som til barn og unge eller syke og uføre, og «Geografisk begrensede», sortert etter fylker. Til slutt finner du «Diverse».

OVERSIKTelig håndbok

Å finne frem til et legat på egen hånd er ikke lett. I Legathåndboken finner du en oversikt over 2300 av dem. De favner ganske vidt, så det skal nærmest godt gjøres å ikke finne et legat du kan benytte deg av.

STIFTELSEN ORD OG FORM

Stiftelsen støtter norsk kulturliv, hovedsakelig gjennom tilskudd til manuskriptutarbeidelse og utgivelse av sakprosa, og til husflid og kunsthåndverk. Deler ut ca kr 100.000,- årlig.

Legathåndboken 2010 978-82-15-01610-8 Kr 299,-

Pressens verk

Med Professor Hans Fredrik Dahl som verkets hovedredaktør presenteres et unikt bilde av avisenes virkemåte som talerør og kanaler, som uttrykk og språkbærere, for meninger og informasjoner om det norske samfunnet – gjennom hele modernitetens tidsalder.

Norsk presses historie 1-4 (1660-2010) 2

1

4

3

1 Bind 1 En samfunnsmakt blir til 1660-1880 Martin Eide (red)

1

3

2 Bind 2 Parti, presse og publikum 1880-1945 Rune Ottosen (red)

3 Bind 3 4

2

Imperiet vakler 1945-2010 Guri Hjeltnes (red)

4 Bind 4 Norske aviser fra A til Å Idar Flo (red) Klartekst 1/10 11

Jubilant

Studiene av samfunnet

TfS Kårer de fem viktigste artiklene i samfunnsforskningen: Gjennom 50 år har TfS presentert viktig norsk samfunnsforskning, og i anledning jubileet har redaksjonen kåret de fem viktigste artiklene som har stått på trykk.

Tekst: THOMAS BERG

Tidsskrift for samfunnsforskning fyller 50 år. Jubilanten har en betyd­ ningsrik fortid og ambisiøse mål.

– Heftige debatter? Nei, du vet, samfunnsforskerne mangler den stridslysten som historikerne har.

Det sier forskeren Fredrik Thue, som har skrevet om den norske samfunnsforskningen i etterkrigstiden, når vi spør ham om Tidsskrift for samfunnsforskning (TfS) har vært arena for faglige krangler i løpet av sin historie.

– Samfunnsforskere er høflige og kritiserer hverandre ikke. Tidsskriftet har mer vært et sted der de presenterer forskning og promoterer vitenskapene enn at de har gått hverandre på klingen.

NORSKE FORHOLD

Historien om TfS begynner altså i 1960. Da fylte Institutt for samfunnsforskning ti år, og Vilhelm Aubert, en av instituttets grunnleggere, fant ut at det var grunnlag for et tidsskrift som i tillegg til å henvende seg til miljøet også skulle nå ut til organisasjonsfolk og statlige beslutningstagere.

– Noe av hensikten med tidsskriftet var å etablere et forum for å diskutere norske forhold etter at de hadde vært veldig orientert mot utlandet, og da særlig USA, tidligere på 50-tallet, sier Thue.

Dagens ansvarlige redaktør er Karl Henrik Sivesind.

Han forteller at grunnleggerne også ønsket å nå ut med samfunnsvitenskapelige begreper som var nødvendige for å forstå et stadig mer komplekst samfunn.

GUDMUND HERNES: Tilbake til samfunnet ULF TORGERSEN: De sosiale fellesskaps formvariasjoner TROND PETTERSEN, LARS-ERIK BECKEN og VEMUND SNARTLAND: Lønnsforskjeller mellom kvinner og menn i privat sektor.

MARIANNE NORDLI HANSEN: Utdanningspolitikk og ulikhet ANNE-LISE SEIP: Omsorgsansvar og samfunn

– Samfunnsviterne ville bidra med begreper som skulle kartlegge skjulte problemer, og derigjennom være med på å løse dem, sier han.

GJENNOMSLAG

Og tidsskriftet fikk gjennomslagskraft. Thue ­trekker frem artikkelen «Lojalitet, nøytralitet og faglig uavhengighet i sentraladministrasjonen» av Knut Dahl Jacobsen, som sto på trykk i TfS i 1960.

– Her skisserte Dahl Jacobsen den idealtypiske konflikten i et moderne byråkrati mellom et ­juridisk regelfølgende og et «fagkyndig» målrasjonalt styringsparadigme. Artikkelen ble grunnleggende for verket om den norske sentraladministrasjonens ­historie og konkretiserte klassiske problemstillinger fra Max Weber og andre.

Sivesind legger vekt på at tidsskriftet i sin 50-årige periode har bidratt til institusjonaliseringen av de samfunnsvitenskaplige fagene og fungert som et kritisk kollektiv.

– Tidsskriftet har vært et sted der man har kunnet presentere forskning som så har dannet grunnlaget for en fagdebatt. Med årene har det nok utviklet seg mer i retning av et rent fagtidsskrift enn det først var, med vitenskapelige kriterier og konsulentlesninger, sier Sivesind.

Artiklene blir republisert i anledning ­jubileumsarrangementet i TfS 1/2010 og vil dermed være tilgjengelig på www.idunn.no/tfs

Tidsskrift for samfunnsforskning Ansvarlig redaktør: Karl Henrik Sivesind Redaktører: Jo Saglie, Elin Haugsgjerd Allern og Anniken Hagelund Red.sek: Katrine Denstad 4 utgivelser i året

Universitetsforlagets faglitterære pris

100 000,- til fremragende fagformidling Har du en idé eller et godt utarbeidet prosjekt innen Universitetsforlagets utgivelsesområder? Send det til oss!

En uavhengig jury utroper vinnerprosjektet. Juryen er på jakt etter den beste ideen eller manusutkastet innen fremragende fagformidling. Vinneren mottar kr 100.000,-, samt utgivelse på Universitetsforlaget.

Prosjektforslag sendes til: Universitetsforlaget, Postboks 508 Sentrum, 0105 Oslo eller e-post: post@universitetsforlaget.no.

Merk sendingen: “Universitetsforlagets faglitterære pris 2010” Fristen for å sende inn forslag er i 9. april 2010.

Prisen deles ut på Universitetsforlagets sommerfest i juni.

For mer informasjon, se universitetsforlaget.no eller kontakt Svein Skarheim, 24 14 75 30, svein.skarheim@universitetsforlaget.no 12 Klartekst 1/10

Tidligere prisvinnere 2009 Kristin Asdal: Politikkens natur. Naturens politikk 2008 Sindre Bangstad: Sekularismens ansikter 2007 Olav F. Perland: Transaksjonsjus – En innføring i regler om selskapstransaksjoner 2006 Tor Midtbø: Politiske skandaler 2005 Øyvind Kvalnes: Etisk kapital 2004 Nils A. Butenschøn: Midtøsten i vår tid Karl Elling Ellingsen: Selvbestemmelse 2003 Lars Fr. H. Svendsen og Simo Säätelä: Det sanne, det gode og det skjønne 2002 Sverre Varvin: Flukt og eksil. Traume, identitet og mestring 2001 Brit Kroepelin: Det virtuelle campus – visjon og virkelighet?

2000 Sylvi Penne: Norsk som identitetsfag

hva er-serien

Krig og feminisme To viktige tilskudd til hva erserien: Nestor i norsk stats­ vitenskap, Øyvind Østerud, drøfter viktige endringer i ­krigens karakter, mens ­sosiolog Cathrine Holst har levert en oversiktlig, kritisk og engasjert introduksjon til feminismen.

Tekst: nils petter hedemann Foto: scandinavian stock photo/U.S. air force

Øyvind Østerud er professor i internasjonale konfliktstudier og leder av Institutt for statsvitenskap ved Universitetet i Oslo. Han er også tilknyttet Forsvarets høgskole, og har ledet maktutredningen. Østerud har en lang rekke fagbøker i statsvitenskap og internasjonale studier bak seg, og er i vinter aktuell med hva er KRIG. Vi går rett på sak og ber ham prøve å sammenfatte bokens definisjonsspørsmål i én setning.

– Krig er organisert kollektiv vold i større målestokk, formulerer Østerud sin definisjon. – Jeg tar avstand fra fredsforskningens krigsdefinisjon, som setter for rigide kvantitative mål og bare omfatter kamp mellom stater og kamp om statsmakt. Vi trenger en videre definisjon som fanger inn hele krigshistorien, både de førstatlige kriger, tradisjonelle statskriger og borgerkriger, og ikke minst de nye krigene.

Sammenbrudd og asymmetri

– Hva kjennetegner disse nye krigene?

– De oppstår der statsmakten er brutt sammen, som på Balkan, i Irak og i Afghanistan. Der holder det ikke med en statsrelatert krigsdefinisjon, og her er det ikke noe klart skille mellom krig og andre former for vold. Vi ser også at skillet mellom militærmakt og politimyndighet viskes ut, og at krigen ikke kan avgrenses fra kriminell vold og andre overgrep. Aktørene kan være både narkobander og leiesoldater i områder der statsmakten ikke fungerer, som i Mexico, Øst-Kongo og Somalia.

– Du karakteriserer de nye krigene som asymmetriske. Hva legger du i det?

– Det er ofte den militært svake part som vinner krigen. Det skyldes at det ikke kjempes på like fot.

En irregulær motpart kan ha enkel teknologi, men lang tidshorisont. De kan holde det gående i tiår, og det er nok at de ikke taper, men at krigen fører til en politisk utmattende situasjon for motparten. Vi så det i Frankrikes krig i Algerie og USAs i Vietnam, og vi ser det i dag f.eks. i Afghanistan. Den ene parten har en enorm militær overlegenhet, men det hjelper ikke, for motstanderen lar seg ikke nedkjempe med militære midler.

Ære, frykt og ressurser

– Går det an å si noe generelt om årsakene til krig?

– Strid er krigens vesen, strid om knappe ressurser, strid om ære og ut fra frykt, skrev Tukydid om Peloponneserkrigen alt for 2400 år siden. Hans forklaring står seg godt som et utgangspunkt og fanger inn noen viktige mekanismer, men ellers krever den enkelte krig en mer inngående analyse for å forstå årsakene.

– Er det noe håp om at vi vil oppleve krigenes slutt og fred på jord?

– Det er vanskelig å forestille seg i en verden med mye rivalisering og ustabilitet. Noen ønsker krig og ser sine interessert tjent med en krigssituasjon, så krig er et resultat av kalkulerte overveielser og beregninger. Det er all grunn til å regne med at krig vil henge med oss i uoverskuelig framtid, spesielt i den fattige del av verden.

Norge i krig

– Et annet aktuelt spørsmål fra den hjemlige politiske arena: Er Norge i krig?

– Til det må jeg svare ja; de facto er vi i krig i Afghanistan, selv om det ikke er slik definert i folkerettslig forstand. Et enda klarere eksempel på krigføring fra Norges side var deltakelsen i Kosovo og på Balkan.

– Mange kaller vår deltakelse en fredsbevarende operasjon, for å utbre demokrati og derigjennom hindre krig. Hva svarer du på det?

– Det er ingen grunn til å tro at slik demokratibygging utenfra skal virke fredsbyggende. Derimot er faren veldig stor for at det kan føre til det stikk motsatte, at en bare bidrar til å forlenge konflikter, som når vi deltar i en borgerkrigslignende situasjon i Afghanistan.

– Til slutt: din bok om krig kommer samtidig med hva er Feminisme. Tror du, slik det ofte har blitt hevdet, at kvinnene kan få slutt på krigen om de får overta statsstyret?

– Var det ikke Margaret Thatcher som gikk til krig mot Argentina? Nei, her teller nok posisjon og rolle

mer enn kjønn. Derimot ser vi at de nye krigene gjør mer systematisk bruk av kvinnene som målrettede ofre, med massevoldtekter og andre overgrep. Så feminismen kan fungere positivt som en ideologi i forhold til krig, og historisk har den også vært en fredsideologi og en del av fredsbevegelsen.

Hva er feminisme?

At feminisme er langt mer enn dette, kan vi lese om i Cathrine Holsts etterlengtede innføringsbok hva er FEMINISME. Feminister ønsker likestilling mellom kjønnene, men kan være fykende uenige i spørsmål om hijab, kvotering, porno osv. Cathrine Holst, som både er forsker og feminist, en markant samfunnsdebattant og nytilsatt redaktør av Nytt Norsk Tidsskrift, har levert en uomgjengelig introduksjon til et mangfoldig, men omstridt fenomen.

Hun viser hvordan kjønnsurettferdighet arter seg, og hvordan feminister forklarer den, tar for seg de viktigste feministiske retningene og drøfter dem i lys av aktuelle politiske stridsspørsmål. Hun tar både for seg feminismens historie og viser hvilke seire som er vunnet, men peker også på kamper som gjenstår, og staker ut mulige veier videre.

hva er KRIG Øyvind Østerud 978-82-15-01403-6 Kr 159,-

hva er FEMINISME Cathrine Holst 978-82-15-00763-2 Kr 159,-

Klartekst 1/10 13

Sosiologiske essays

En fremmed på benken Tekst: Nils Petter Hedemann / Foto: scandinavian stock photo/péter gudella

Willy Pedersens nye bok er et dristig prosjekt. Med utgangspunkt i sitt eget liv viser han hvordan egne erfaringer former en sosiolog. Alle vil forstå at en ser avtrykk av kjønn, sosial klasse og etnisitet også i fagtekster, men vi ser avtrykk av mer, og det er det forfatteren vil vise i denne boka. Vi spør ham om En fremmed på benken er en faglitterær parallell til Karl Ove Knausgårds mye omtale romanprosjekt. risikoprosjekt

Nei, han vil ikke være med på sammenligningen med Knausgård, men han vedgår at dette også er et risikoprosjekt, i grenseland mellom det dypt personlige og forskerens tilsynelatende affektløse og objektive fremstilling. Vi spør ham hvorfor han har skrevet så personlig, og hva han vil med denne boken.

– Etter positivismekritikken er det allment anerkjent at samfunnsforskning spilles ut innenfor samfunnets rammer, at forskeren er en del av den verden han prøver å undersøke, og at egne forutsetninger og verdier spiller inn. Man anerkjenner at eget kjønn, klassebakgrunn og etnisitet preger forsk­ningen, men det har vært grenser for hvor langt man vil gå her. Boka er et forsøk på å gå lenger og fortelle om alt det andre som har spilt inn og som jeg vet har betydning for måten jeg forstår verden på. Våre liv spiller inn, og her prøver jeg å vise litt av den underteksten jeg vanligvis ikke skriver om.

– Et uvanlig og risikofylt prosjekt for en samfunnsforsker?

– Jeg prøver å få et sånt grenseområde om hvordan våre liv spiller inn i bevegelse, men gir ikke noen klare svar her. Jeg vet at det er uvanlig at en forsker synliggjør trekk fra sitt eget liv, og at det kan være farlig å fortelle alt dette. Man kan frykte at alt oppløses i det private, men jeg ville i alle fall utforske dette grenselandet og fortelle noen historier om hvordan det har virket for meg.

Et seksuelt overgrep på Bislet­ bad. Et sublimt sug etter røyk og rusmidler. En barndomsvenn som gikk til grunne i narkotika­. ­Årelang psyko­analyse som foran­ dret livet. I En fremmed på benken forteller sosiolog Willy Pedersen­ hvordan egne erfaringer­har formet­ham. om sosial marginalitet i samfunnets randsoner.

Mange bøker og artikler har handlet om mørke temaer som ungdomskriminalitet, rusmidler og røyking, seksualitet og prostitusjon. Han har bl.a. gjennomført flere studier av seksuelle overgrep, men ble seg først nylig bevisst at han faktisk selv ble utsatt for et slags overgrep som guttunge. Dette eksempelet på sammenhengen mellom forskning og eget liv utdyper han i åpningskapitlet ”På Bislet bad”.

– Vil du nevne andre eksempler fra grenselandet mellom liv og forskning?

– Etter mange år som trofast støttespiller for myndighetene i narkotikapolitikken foreslo jeg nylig legalisering av cannabis. Jeg hadde gode grunner for det, som jeg redegjør for i boka, men jeg burde ha skiftet mening mye tidligere. Grunnen til at jeg nølte, var nok at jeg hadde en barndomsvenn som røkte mye hasj, falt ut av samfunnet, ble psykotisk og døde.

Den erfaringen har vært sterkt til stede. At det gikk så galt, fikk det til å virke så farlig at jeg trodde kriminalpolitikken måtte ordne opp. Det er et eksempel på at livet har spilt en viktig rolle for hva jeg har gjort faglig. I dette tilfellet har jeg ikke hatt et tilstrekkelig bredt perspektiv og ble hengende fast i vonde minner som har vært intellektuelt innskrenkende.

Slakt eller hjernevask

liv og lære

Willy Pedersen er kjent og anerkjent for sin forskning 14 Klartekst 1/10

Boktittelen En fremmed på benken refererer til psykoanalysebenken og hvordan analytikeren lot for-

fatteren bli kjent med noe fremmed i seg selv. Det åpenhjertige kapitlet med samme tittel gir en sjelden innføring i hvordan en psykoanalyse kan oppleves, og en god forklaring på forskerens interesser for Freud.

Gjennomført psykoanalyse til tross står det klart at Willy Pedersen har beveget seg ut i et minefelt med sin nye bok, og vi spør om han frykter mottagelsen.

– Jeg er nok forberedt på at noen vil irritere seg og spørre om de virkelig trenger å vite alt dette.

Men jeg håper også på oppmerksomhet, for jeg syns det er viktig å utforske dette grenselandet. Hybride genrer blir jo stadig vanligere, særlig fra den skjønnlitterære siden, der forfattere som Haavardsholm og Frobenius eller postkolonialistene for den del har nærmet seg faktisk stoff. Men å gå den andre veien er nok fortsatt uvanlig, at en rimelig respektert forsker og fagforfatter skriver en helt annen type tekst slik som denne.

– Til slutt, en helt annen ting: Sist du stod i medienes søkelys, var da du i høst trakk deg i protest fra Harald Eias TV-forskningsserie ”Hjernevask”. Hvordan endte bruduljene?

– Mitt innlegg i Aftenposten fikk tydeligvis alle røde lamper i hele NRK til å blinke. De snudde, innkalte til oppvaskmøte og ville legge om hele programmet. Jeg opplevde dem som svært sjenerøse, og de gjorde et nytt intervju som ble en bra samtale med et helt annet innhold. Så jeg tror det nå blir en interessant programserie.

En fremmed på benken Willy Pedersen 978-82-15-01619-1 Kr 239,Ventes medio april

Utdrag

Rus og rusmidler gjennom tidene ihuana A i form av mar S U i – is ab n n ff. Bruk g fremst ca Det var først o evegelsens sto b ie p ip h le b lsen av asj – som t å oppnå føle og i Europa h ld ja g et d år n velegnet av samav cannabis var ed opplevelsen m et d n u rb fo e stofsom var g til det etablert innadvendthet in n et ts o m i te dre. Det kalt, der foraktelig ble hørighet med an et d m so » n n var r «apevan ndthet. Dessute ve fet alkohol, elle d ta u e d n ye ø n hentet get av en st ippiebevegelse bruken var pre h er d ia d In i lert stoff nnabis Men selv om ca cannabis et etab a. fr g la n n ru g logiske gener, i k av hallusino mye av sitt ideo ru b r va , et ff o mange tbredte st var det mest u fulle. Og svært je is st re p t es t at 85 SD, det m 7 ble det anslåt første rekke L 6 9 1 er b m te p offet. I se rukt L SD prøvde også st mene hadde b m o gd n -u ry u ght Ashb rkningene prosent av Hai ntrollerbare vi o k u g o e k er st Men de pplevelse minst en gang. et en engangso d le b te es fl e d e at for essig. av stoffet g jord det mer regelm te k ru b t n se – bare 14 pro

Ut i verden

Utdraget er hentet fra Ragnar Hauges bok Rus og rusmidler gjennom tidene. En bok som fordomsfritt gir en historisk fremstilling av fenomenet rus.

Rus og rusmidler gjennom tidene Ragnar Hauge 978-82-15-01543-9 Kr 329,-

k

NILS CHRISTIEs forfatterskap blir stadig spredd til nye språk. En passende mengde kriminalitet skal bli tilgjengelig i Brasil på portugisisk gjennom Carioca Institue of Criminology. Det er i tillegg inngått avtale om at forlaget Ulyuck Publishing house skal oversette Bortenfor anstalt og ensomhet til koreansk.

for omlag 31 millioner mennesker i Aserbajdsjan og i det nordlige delene av Iran.

Filosofihistorie av GUNNAR SKIRBEKK og NILS GILJE er oversatt til fransk. Det er forlaget Hermann Editions som utgir boken med tittelen Une histoire de la philosophie occidentale i to ulike innbindinger. Fransk er offisielt språk i 30 land og nærmere 290 millioner mennesker har fransk som første- eller andrespråk. Boken skal også oversettes til aserbajdsjansk som er det offisielle språket

Like etter utgivelsen av andreutgaven av ANNELISE LØVLIE SCHIBBYEs bok Relasjoner ble det inngått avtale om oversettelse av boken til dansk.

Det er Akademisk Forlag i København som står for oversettelsen. De ga også ut førsteutgaven av boken. Det samme forlaget har også inngått avtale om oversettelse av ­HARRIET BJERRUM NIEL­ SENs bok Skoletid.

Kulturelle veikryss av THOMAS HYLLAND ­ERIKSEN er nå oversatt til arabisk. Det er National Center for Translation i Egypt som utgir boken.

Sex og religion blir oversatt til serbisk. DAG ØIS­ TEIN ENDSJØs bok spenner fra jomfruball til hellig homosex og kan nå servere serberne alle faktorer som kan lede deg til fortapelse eller frelse.

Boken blir utgitt hos Karpos books.

Det tsjekkiske forlaget Ustav Pedagogickych oversetter to kapitler av JAN SPURKELANDs bok Relasjonsledelse.

Forlaget Sprotin spf skal oversette kapitler av boken Innføring i lingvistikk til færøysk. Rolf Theil Endresen, Hanne Gram Simonsen og Andreas Sveen er redaktører av boken.

Klartekst 1/10 15

«For dem som er sultne på kunnskap om hva feminisme er, er Holsts bok en praktisk og forståelig innføring. For dem som kan mer, er den en nyttig oversikt over historien og de siste årenes feministiske strømninger og viktige debatter.»

Kaia Storvik i Dagsavisen om hva er FEMINISME (Cathrine­Holst) «Detta är utan tvekan det mest framstående verket i Norden om upphavsrätten sedan Ragnar Knophs Åndsretten utkom i Oslo 1936. Det är en särdeles värdig efterföljare.»

Gunnar Karnell i Lov og Rett nr.10/09 om Opphavsrett (Ole Andreas Rognstad) «Bogen er aldeles fremragende.»

Peter Schønning i Ugeskrift for Retsvæsen om Opphavsrett (Ole Andreas Rognstad) «Fylt med skrekkscenarioer, motiverende ord og pedagogiske øvelser dekker Håndbok for ferske forelesere et hull i faglitteraturen. Kombinasjonen av lettlesthet og praktisk utnyttelse av kunnskapen man erverver gjør den til en humoristisk slager over hverdagen til en foreleser.»

Magnus Mulligan i Kulturkompasset.com om Håndbok for ferske forelesere (Christophersen, Enli, Eriksen, Risan, Tkachenko) «Boken preges av godt språk og evner å formidle vanskelige temaer på en tilgjengelig måte. For studenter og forskere knyttet til feltet representerer boken et overflødighetshorm av fakta og referanser.»

Pål Kjetil Bodvar i Sosiologisk tidsskrift 1/2010 om Gud for kvarmann (Per M Aadnanes) «En glimrende og lettlest innføring i kjønnsideologi og kjønnsforskning, der forfatteren viser at han behersker sitt stoff.»

O.G. Aasland i Tidsskrift for Den norske legeforening om Menn i pleie og omsorg (Helge Svare)

LT

OR

TA

PO

«Dette er moderne feministisk historiefortelling.»

Martine Aurdal i Dagbladet om hva er FEMINISME (Cathrine Holst)

Kommentar

P

GE

Presseklipp Presseklipp

EN NOR

.

P. P

Returadresse: Universitetsforlaget Postboks 508 Sentrum 0105 Oslo

ST

E TO B

Av Ann-Helén Bay, direktør for Institutt for samfunnsforskning

Akademisk oppdragsforskning Den moderne samfunnsforskningen har i Norge sitt utspring i Institutt for samfunnsforskning (ISF), som ble formelt opprettet som en stiftelse i 1950 basert på miljøet omkring bl.a.

Arne Næss, Vilhelm Aubert, Erik Rinde og Stein Rokkan. Grunnleggerne arbeidet for å etablere samfunnsvitenskapene på universitetet. Samtidig betraktet de samfunnsforskningen som et redskap for å løse aktuelle samfunnsproblemer.

Dette anvendte perspektivet på samfunnsvitenskapene, en tverrfaglig tilnærming til problemer samt empirisk metode lå bak stiftelsen av instituttet. Fra opprettelsen og fram til omkring 1970 spilte det en avgjørende rolle for veksten innenfor norsk samfunnsforskning, og er et av de få samfunnsvitenskapelige miljøene utenfor universitetene som ikke er spesialisert på én sektor. I dag har ISF fortsatt som ambisjon å være en møteplass for grunnforskning og anvendt forskning samt å produsere forskning som er relevant for den tiden og det samfunnet vi lever i.

Enhver epoke har sine utfordringer som det forventes at samfunnsforskningen skal bidra til å løse. Vår epoke er ikke noe unntak. Samfunnet er i økende grad kunnskapsbasert; både i politikk, samfunnsliv og privat støtter vi oss til beslutningssituasjoner på funn fra forsk­ ning. Samfunnsforskningen er viktig for å belyse spørsmål knyttet til økonomiske kriser, klimautfordringer og ny informasjonsteknologi. Integrering, likestilling og velferdsstatens bærekraft og tilpasning til problemer avledet av globalisering, innvandring og aldring kan bedre forstås og løses ved hjelp av samfunnsforskningen. ISFs forskningsportefølje reflekterer samfunnsutviklingen. Arbeidsliv, sosial endring og politikk har alltid stått sentralt i instituttets forskning, i dag sterkt påvirket av at vi har en omfattende velferdsstat som influerer på og setter dagsorden for politikk, arbeids- og hver-

dagsliv. Studier av valg og politisk atferd involverer i dag også betydningen av sosiale medier og elektroniske løsninger for stemmegivning.

Rammebetingelsene for forskningen avhenger av rådende forskningspolitikk. Instituttsektoren møter økt konkurranse om midler fra NFR som følge av at UoH-sektoren oppfordres til ekstern finansiering av sin forskning. Hvis instituttene i det vesentlige skal utføre korte forskningsoppdrag, svekkes det akademiske nivået. Etablerte forskere mister muligheten for faglig oppdatering, og for forskningsrekrutter med akademiske ambisjoner vil instituttene framstå som lite attraktive. Presset i retning av instrumentell og brukerstyrt forskning forsterkes av konkurranse fra konsulentbransjen. Alle forskningspolitiske aktører har et ansvar for å motvirke en slik utvikling: Instituttene må ikke la seg friste til å saldere med den akademiske kvaliteten. UoH-sektoren må behandle instituttene som medspillere og samarbeidspartnere.

Myndighetene må sikre rammebetingelser som gjør det mulig å forene hensynet til forskningens kvalitet med dens anvendbarhet.

Foto: Jørgen Moland, ISF