Klartekst nr. 1/2011

BARNAS BESTE side 5 TEGN TIL BESKYTTELSE side 6 HISTORIE PÅ FORMIDLERENS PREMISSER side 11 KUNSTHISTORIE I 100 side 14

UNIVERSITETSFORLAGETS MAGASIN NR. 1/2011

«Det finnes lite akademisk tradisjon for å bringe sammen de forskjellige disipliner, så vi trenger større tverrfaglighet innenfor jussen» PORTRETTET: GIUDITTA CORDEROMOSS

Litterære stemmer

Nr: 1/2011 – 12. årgang Universitetsforlagets magasin Ansvarlig redaktør: Svein Skarheim Redaksjonssekretær: Maria Almaas maria.almaas@universitetsforlaget.no 2 KLARTEKST 1/11

De litteraturpolitiske virkemidlene fungerer. Det skrives, selges og leses flere bøker her i landet enn noensinne. På mange måter er vi inne i en litterær gullalder. Det finnes ingen enkeltstående forklaring på hvorfor det er slik. Mange ulike faktorer utgjør i dag et gjensidig avhengig og ganske sårbart litteraturpolitisk byggverk: Innkjøpsordningene for skjønnlitteratur (etablert i 1965) og sakprosa (etablert i 2005) forklarer mye. Avtalen om faste bokpriser er umistelig. Betydningen av det kollektive avtaleverk mellom forfatterne og forlagene blir ofte undervurdert. Momsfritaket! Den direkte produksjonsstøtten fra Lærebokutvalget for høyere utdanning er uvurderlig. Listen er mye lenger. Hovedpoenget er at vi har rekordmange gode forfattere. Derfor leses det mye.

Forlag og bokhandel utgjør i dag bindeleddet mellom forfatter og leser. Det har aldri vært enklere å starte forlag enn i dag. Vi har svært mange forlag.

Og trolig har de beste forlagene aldri vært bedre.

Antall bokhandelutsalg er imponerende høyt sammenlignet med andre land. Den desentraliserte bokhandelen sørger for økt tilgjengelighet, som igjen fører til økt konsum. Som om ikke dette er nok: Distribusjonen av bøker – i dette langstrakte landet – har aldri vært så effektiv og billig.

Når situasjonen er slik burde vel det litteraturinteresserte Norge være såre fornøyd. Og de ansvarlige politikerne er vel stolte forsvarere av byggverket sitt? Dessverre er det ikke slik.

Arve Juritzen er forlegger og debattant. Han får presseoppslag på den ene drøye påstanden etter den andre. Selvfølgelig kan han mene at de tre store forlagshusene representerer en «bokmafia» og står for en «usunn og grådig kultur». Helt greit, og intet overraskende i det. Norsk kulturpresse står i kø for å være hans friksjonsfrie mikrofonstativ.

Påstandene er adoptert og gjenfortelles av FrPs kulturpolitiske talsmann Ib Thomsen. Også dette i tråd med forventningene. En feilaktig påstand

blir som kjent ikke riktigere av å gjentas mange ganger. Men det er makt i gjentakelsen. En erfaren og ventelig innsiktsfull kulturkommentator som NRKs Agnes Moxnes legitimerer i sin omtale av de store forlagshusene begrepet «kartellvirksomhet» som dekkende for deres virksomhet, og drar parallellen til veidekkebransjen. Det er intet mindre enn en oppsiktsvekkende svak analyse.

Statssekretærene i Finansdepartementet og Kunnskapsdepartementet er for tiden tydelige stemmer i bokdebatten. De uttaler seg i kledelige markedsliberale vendinger og ønsker åpenbart å styre norsk kultur- og kunnskapspolitikk deretter.

Norsk bokbransje står selvfølgelig overfor store endringer. Det er vi vant til. Vi liker det, og er ganske gode til å tilpasse oss. Vi har imidlertid vært for tause og naive i troen på at den kloke iakttaker vil forstå sammenhengen mellom de sårbare og sammenvevde litteraturpolitiske virkemidlene.

I så henseende er det to sentrale røster som har imponert meg: Anne Karine Nymoen er leder av Norsk studentorganisasjon og har argumentert klart for sammenhengen mellom fastpris, momsfritak på e-bøker og tilgang på norskspråklige læremidler. Og lederen for Stortingets kulturkomité, Gunn Karin Gjul, har med sitt utspill om en boklov lagt premisser for en viktig debatt. Hadde det vært valg nå, ville de ha fått min stemme.

I redaksjonen: Gunhild Eide, Kyrre Olavsrud og Ingrid Ugelvik Design og layout: Itera Gazette AS Forsidefoto: Morten Brakestad

Adresse: Universitetsforlaget, Sehestedsgate 3 Postboks 508 Sentrum 0105 Oslo Telefon: 24 14 75 00 E-post: post@universitetsforlaget.no

Foto: Morten Brakestad

Forlagssjef

www.universitetsforlaget.no/klartekst

Religion og populærkultur

Si en bønn.

Wo-oh-oh!

TEKST: NILS PETTER HEDEMANN / FOTO: DAG ØISTEIN ENDSJØ

Analyser av reklame, tv-serier, blogger, blader, fornøyelsesparker, musikk, interiør og film viser at religion oversvømmer populærkulturen. Religion gir mening i Disneyland og Prada-reklamer, i Istid-filmene og Melodi Grand Prix. – Vi finner religion overalt i populærkulturen, men på mange ulike nivåer, påpeker Dag Øistein Endsjø, som er professor i religionsvitenskap ved Universitetet i Bergen.

– Noen steder gjenskapes religionen direkte, som i paradis- eller syndefallsmyter i populære storfilmer og tv-serier. Andre steder reformuleres religionen, og det skapes nye meninger. Populærkulturen er blitt den arenaen der folk flest nå primært møter og forholder seg til religion.

INGEN JUL UTEN DONALD OG DICKENS

Religionens inntog i populærkulturen det siste tiåret kan kanskje fortone seg paradoksal, siden vi i samme periode stadig har fått høre at vår verden sekulariseres mer og mer. Vi spør Endsjø hvorfor religion er så sterkt til stede i dagens populærkultur. – Først og fremst fordi alt dette selger. Da Margit Sandemo startet sin romanserie, ble hun bedt om å holde seg unna det overnaturlige og heller konsentrere seg om romantikk og spenning. Likevel tok hun det med, og det var det som førte til at serien tok av salgsmessig. Siden har vi sett en gradvis styrking av dette, stadig mer religiøse perspektiver, overnaturlige fenomener og mirakler rett og slett.

– Blir alt dette en konkurrent til tradisjonell religion?

– Religion i populærkulturen tenderer nok mot å være mer udogmatisk enn i det organiserte religiøse liv. Man vil jo selge mest mulig, og det er dårlig butikk å forbanne kundene. Men vi finner alle typer religion i populærkulturen, så dette kan gå godt sammen med tradisjonell religion. Ta f.eks. julen, der populærkulturen hyller høytiden for snø, gaver, glede og troen på det gode, men fullstendig uten Jesus. Donald-tegnefilmene på julaften har et religiøst perspektiv, og Charles Dickens’ julefortelling er viktigere enn juleevangeliet.

Men her konkurrerer ikke populærkulturen med tradisjonell religion. Snarere vi jeg si at julen, i motsetning til påsken, f.eks., har beholdt sin posisjon som høytid p.g.a. populærkulturen. Hadde det ikke vært for Donald, Dickens og vennene deres, ville det nok ikke vært så mange som hadde gått i kirken på julaften.

HYLLET ALLAH I FRYNSETE UNDERTØY

Dag Øistein Endsjø og Liv Ingeborg Lied gir i boka en rekke eksempler på hvilke religiøse elementer og forestillinger som tas i bruk, og hvordan de brukes i forskjellige fortellinger og uttrykksformer. De

argumenterer for at religion i populærkulturen er tett sammenvevd med det kommersielle, det trivielle og det folkelige, og forekommer i svært mange ulike og overraskende støpninger. I de religiøse ytringene som prioriteres og foredles i populærkulturen, fremelskes gjerne de visuelle, emosjonelle og fortryllende sider ved religionen, mens den rene lære og dogmatiske korrekthet nedvurderes.

I et eget kapittel tar Endsjø for seg de mange religiøse innslagene gjennom historien til Eurovisjonens slagerfestival og hvordan man har forsøkt å frelse verden med Melodi Grand Prix. Forfatteren var selv med som deltaker og tekstforfatter i konkurransen i 1994. Her kan vi lese om mange kuriøse innslag med Gud på scenen, fra da Storbritannia scoret passe høyt med refrenget «Si en bønn.

Wo-oh-oh» i 1991 til sjiamuslimske Aserbajdsjans debut i programmet i 2008. Debutanten stilte med en bønn til Allah om å frelse oss og vise oss den riktige vei. Teksten var nokså tradisjonelt religiøs, men stod i skarp kontrast til sceneshowet, der to kvinner kledd i svart, frynsete undertøy ikke bare vrikket og vred seg mens de krøp bortover scenegulvet på alle fire, men bokstavelig talt slynget seg om djevelen personifisert i en mørkkledd, langhåret mannsperson.

POPULÆRKULTURENS RELIGIONSINTERESSE

Vi spør Endsjø til slutt om populærkulturens interesse for religionen vil endre eller skape nye former for religion. – Ja, her skjer det både en spennende reformulering av tradisjonell religion, klart bygget på populærkulturens umiddelbarhet, og det åpnes muligheter for en nyproduksjon av religion, som vekker gjenklang og som tradisjonell religion kan få problemer med. Religion er i veldig bevegelse.

– «Det folk vil ha», har dere kalt boka. Er det denne nyproduserte religionen vi vil ha nå?

– Ja, religionen overskrider sektorgrensene og framstår som et bredere fenomen, smurt tynt utover, men likevel absolutt til stede. Vi kan ikke reservere forskerblikket for institusjonaliserte religiøse uttrykk, men må se etter religion i til dels uvante sammenhenger. Det skjer en forflytning og delvis nyformulering av tidligere religiøse ytringer, og i populærkulturen skapes og gjenskapes religion, og dette er religion som folk vil ha.

– Religionen har særlig slått igjennom i populærkulturen det siste tiåret. En døgnflue, eller tror du religion vil ha stayer-egenskaper i populærkulturen på linje med sex og vold?

– Ja, jeg tror på religionens stayerevne.

I fornøyelsesparken «Holy Land Experience» blir Jesus korsfestet hver dag i 16.30-tida og står opp fra de døde etter bare et kvarters tid, slik at prosedyren kan gjentas neste dag.

Det folk vil ha Religion og populærkultur Dag Øistein Endsjø og Liv Ingeborg Lied 978-82-15-01748-8 Kr 319,-

KLARTEKST 1/11

3

Leken mattebok

Moro med matte TEKST: SVEN GUNNAR SIMONSEN / ILL: STIAN HOLE

Ikke bare matematikere og fysikere må kunne regne. Det må også stadig flere samfunnsvitere og biologer – og Ole, Dole og Doffen for den saks skyld. Den gode nyheten er at matematikken er blitt litt lettere å lære.

Et badekar får vann fra kranen, femti liter i timen. Når badekaret tar 100 liter og 25 liter i timen renner ut, hvor mange timer tar det før karet er fullt?

Ole, Dole og Doffen fant svaret uten å bruke derivasjon (slik læreboken gjør).

REALISTISK OG HUMORISTISK

– Det er nesten så man får lyst til å hente fram gammel gymnas-matte og regne på det, Arne Hole?

– Tor Gulliksen har gjort en stor jobb med å skaffe fram realistiske oppgaver. Jeg har lagt til en god del nye – blant dem noen humoristiske, som det nevnte

eksempelet fra Donald Pocket nr. 3. Jeg håper ikke Tor synes de er altfor dårlige.

Faren for dét er neppe stor. Det var Gulliksen, som nå er pensjonist, som inviterte Hole til å jobbe fram den nye utgaven. Selvsamme Hole er en verdsatt formidler på HiO – tidligere studenter har sogar opprettet en fanside for ham på Facebook.

– Vi må nesten spørre en som klarer å lage en munter matematikk-bok: hvorfor er det så mange i dag som synes realfag er kjedelig, og som mye heller vil studere spansk eller sosialantropologi?

– Jeg tror det har å gjøre med den generelle samfunnsutviklingen. Vi lever i et samfunn hvor de aller fleste har det de trenger, og da vil kanskje flere studere noe som ikke er livsnødvendig, men som er artig likevel. Hvis du sammenligner med andre land, særlig i Østen, så er det jo mer interesse for matte og realfag der.

– Ja da. Jeg studerte matematikk og teoretisk fysikk utelukkende fordi jeg var interessert i det.

Jeg ville bruke studieårene på dette, om jeg så måtte jobbe som trikkefører etterpå. Det finnes mange som tenker slik i dag også. Tatt i betraktning at en langt større prosentandel av alderskullene i dag går igjennom videregående skole, kan vi kanskje ikke klage over at en lavere andel velger å studere realfag.

– Hvor mye matematikk trenger man i livet, egentlig?

– Det er et interessant spørsmål! Man ser sjelden avisoppslag som ’Livet mitt gikk skeis på grunn av manglende matematikk-kunnskaper’. Slik sett kan man si at folk flest ikke trenger mye mer enn det som skal til for å sjekke tallene i selvangivelsen.

Men så er det et annet argument: at alle bør ha muligheten til å studere matematikk senere. Det er et argument for at elevene skal lære noe ikke alle nødvendigvis vil få bruk for.

BEGEISTRING SOM DRIVKRAFT

– Er det et problem i Norge at realfagslærerne selv er blitt så dårlige at de ikke kan vekke begeistring hos elevene?

– Jeg tror ikke matematikkundervisningen er spesielt dårligere i dag enn den var for 40 år siden. Det kan være at den er litt dårligere tilpasset samfunnet, men det er ikke der skoen trykker.

– Du lar deg virkelig begeistre av matematikk. Hva er det med folk som deg – er dere skrudd sammen på en annen måte enn oss andre?

Matematikk i praksis, 5. utgave Tor Gulliksen og Arne Hole 978-82-15-01463-0 Kr 499,-

Christie på russisk – fullt og helt Hele forfatterskapet til kriminologen Nils Christie er nå oversatt til russisk. Det er det St. Petersburg-lokaliserte forlaget Aletheia som er utgiver. Flere norske sakprosaforfattere er oversatt til russisk, men stort sett stykkevis og delt. Men både Ibsens og Hamsuns samlede forfatterskap er tidligere oversatt. Christies bøker ble lansert på Moscow International Book Fair «non/fiction» i desember 2010.

Der møtte en stolt forfatter sitt russiske publikum ved flere godt besøkte lanseringsarrangementer.

4 KLARTEKST 1/11

Nils Christie (t.v.) lanserte den russiske oversettelsen av sitt forfatterskap sammen med blant annet Alexander Grishko (t.h.) som er direktør ved Academy of the Federal Penal Service of Russia. Inspirert av Christie har Grishko jobbet med flere reformer i det russiske fengselsvesenet. Akademiet har tidligere utnevnt Nils Christie til æresprofessor.

РОССИЯ

FOTO: DEN NORSKE AMBASSADEN, MOSKVA

Tretti år etter at Matematikk i praksis kom ut første gang, kommer den nå i femte utgave. Den opprinnelige boken, forfattet av professor Tor Gulliksen, er bearbeidet og utvidet av førsteamanuensis Arne Hole ved Høgskolen i Oslo.

Bokens siktemål har hele tiden vært å gjøre matematikken lettfattelig og anvendelig. Eksemplene er derfor knyttet til den type oppgaver studentene kan komme til å møte senere i yrkeslivet: datering av et arkeologisk funn med karbon-14 metoden, beregning av halveringstiden på et radioaktivt stoff, eller for eksempel å anslå når Norge kan ha mistet sitt siste småbruk.

Og en oppgave hentet direkte fra tegneserienes verden. De kløktige nevøene i Andeby fikk forelagt følgende oppgave av onkelen i Donald Duck i knipe…

Barn og juss

Barnas beste TEKST: THOMAS BERG FOTO: SANDRA DRAGOJLOVIC/DREAMSTIME

Med utgangspunkt i FNs barnekonvensjon, som gir barn rett til innflytelse og medvirkning i saker som berører deres liv, omtales barn ofte som samfunnsborgere.

Men hva innebærer egentlig dette, og hvordan skal prinsippet om barnets beste ivaretas?

– Hva er egentlig barnas beste?

Den som spør, er Anne Trine Kjørholt. Hun er leder og førsteamanuensis ved Norsk senter for barneforskning ved NTNU. Kjørholt er også redaktør for den nye boken Barn som samfunnsborgere – til barnets beste? Boken er resultatet av et forskningsprosjekt, og et kritisk bidrag til debatten om hva det vil si å gi barn den medvirkningen de skal ha ifølge FNs barnekonvensjon.

RETT TIL MEDVIRKNING

I 2009 var det tyve år siden FNs Konvensjon om barnets rettigheter ble vedtatt.

– Det tverrfaglige forskningsprosjektet har hatt som utgangspunkt den økende betydningen konvensjonen har hatt i Norge og internasjonalt, sier Kjørholt.

– Norge har forpliktet seg til å følge opp barnekonvensjonen i sterk grad, og implementere den i sitt lovverk og i praksis. Til tross for at oppmerksomheten rundt barns rettigheter er stor, har vi lite forskningsbasert kunnskap om hvordan retten til deltakelse og medvirkning forstås og praktiseres.

Vi trenger kunnskap om hvordan dette gjøres, for å få et grunnlag for å forbedre praksis, og da særlig dette med å gi barn status som samfunnsborgere og rett til medvirkning i saker som påvirker deres liv.

Kjørholt forteller at retten til medvirkning har fått særlig stor oppmerksomhet i Norge. – Den har for eksempel nedfelt seg i rammeplanen for barnehager, og er aktuell både for skolebarn, barn i skilsmisseoppgjør, barn i kontakt med barnevernet, og så videre. Men det er lite kunnskap om hva det egentlig betyr å gi barn medvirkning og innflytelse i sitt liv. Boken er et kritisk bidrag der vi problematiserer og reflekterer over hva det vil si.

SPISSFORMULERING

Boken spenner over et vidt spekter av saksområder.

Det juridiske perspektivet er der, barns meninger om samvær, skolen som arena for demokrati og medvirkning blant elevene og barns uttalerett på utlendingsfeltet, for å nevne noen.

– Boken tar ikke stilling til hvor mye medbestemmelse barn bør ha. Det bør vurderes i de enkelte tilfeller. Det vi gjør, er å presentere forskning fra ulike arenaer som skal gi grunnlag for refleksjoner.

Jeg er stolt over at vi har med så mange faggrupper i denne boken, sier Kjørholt.

– Hva med tittelen?

– Den er en spissformulering. Vi drøfter om det å gi barn status som samfunnsborgere betyr at barn skal ansvarliggjøres og selv ordne opp i økende grad.

Voksensamfunnet preges av stadig mer autonomi og valgfrihet, og hvis man setter likhetstegn mellom medvirkning og individualisering, reiser det flere problemstillinger blant annet knyttet til ansvarliggjøringen av barn. Vil det for eksempel føre til at noen voksne løper fra sitt ansvar for å tilrettelegge barns levekår og oppvekst? Retten til medvirkning brukes i mange sammenhenger ukritisk som et uproblematisk gode, sier Kjørholt, og legger til at uttrykket «barnets beste», som det legges stor vekt på i barnekonvensjonen, ikke viser til bestemte universelle standarder, men oppfattes ulikt.

– Slik det er i dag, kan mange bruke det til å fremme andre interesser, mener hun.

MEDBESTEMMELSESRETT

Inge Lorange Backer er professor i rettsvitenskap og forfatter av Barneloven. Kommentarutgave fra 2008.

På 1970-tallet var han sekretær i Barnelovutvalget som foreslo den norske regelen om medbestemmelsesrett for barn.

– Hensikten var å styrke barns stilling, og dette ble hilst velkommen allerede den gangen, sier Backer. – Vi ønsker at barn skal oppdras til aktive samfunnsborgere. Det tilsier at de bør få et rimelig ansvar tilpasset alderen allerede tidlig. Men barn har ikke den erfaringen og bakgrunnen voksne har, så det er en grunn til at de ikke er myndige. Når det gjelder barnekonvensjonen, må man si at prinsippet om barnets beste har stor tilslutning. Men er det bare det konkrete barnets beste det er snakk om, eller betyr det også hvordan dette kan virke inn på de andre familiemedlemmene eller på barn generelt? spør Backer.

Han sier at vi også i Norge har diskusjoner og utfordringer med hensyn til hvordan barn bør behandles.

– For eksempel om hva som bør skje med unge over 15 år som er mistenkt for alvorlige straffbare handlinger: Skal de om nødvendig kunne settes i varetekt, eller skal de skånes for møtet med fengselsvesenet? Der er det stor enighet om at vi ikke har funnet gode nok ordninger.

Barneloven Kommentarutgave, 2. utgave Inge Lorange Backer 978-82-15-00361-0 Kr 719,-

Barn som samfunnsborgere – til barnets beste?

Anne Trine Kjørholt (red.)

978-82-15-01638-2 Kr 299,-

KLARTEKST 1/11

5

Varemerkerett

Tegn til beskyttelse TEKST: SVEN GUNNAR SIMONSEN / ILL: STIAN HOLE

Vår verden flommer over av varer, og produsentene kjemper hardt for at nettopp deres varer skal skille seg ut i mengden. Men de ber om bråk når de forsøker å sko seg på Freias Kvikk Lunsj eller tyvlåner i-en fra iPad. Hvordan dette henger sammen, får man vite i Birger Stuevold Lassen og Are Stenviks Kjennetegnsrett, en fremstilling som tidligere har vært utgitt med tittelen Oversikt over norsk varemerkerett. Boken dekker den nye varemerkeloven som trådte i kraft 1. juli 2010. Samtidig er den tidligere utgaven, skrevet av Stuevold Lassen, utvidet til å dekke også annen lovgivning som omhandler kjennetegn.

– Det er fordi lovene henger så tett sammen, sier Are Stenvik, som har trådt inn som medforfatter for den nye utgivelsen. Han er jussprofessor ved Universitetet i Oslo og partner i advokatfirmaet BA-HR. Medforfatter Stuevold Lassen er pensjonert jussprofessor, fra UiO. FORBRUKERHJELP

Kjennetegnsrett betegner rettsreglene for vern av kjennetegn som brukes ervervsmessig. Det omfatter både foretaksnavn og andre forretningskjennetegn, varemerker og personnavn, og ikke-verbale kjennetegn.

– Hvorfor er det så viktig å beskytte kjennetegn?

– For det første fordi det gir produsentene incentiv til å investere i kvalitet og et godt renommé. Og for det

andre fordi det hjelper forbrukerne til å unngå å bli villedet. EU-domstolen har sagt at det viktigste ved varemerkebeskyttelsen er at den gir en opprinnelsesgaranti.

Forbrukeren skal kunne vite at en gitt vare stammer fra én produsent som garanterer for varens kvalitet.

– Den forrige varemerkeloven var fra 1961. Var det på høy tid med en ny lov?

– Loven er blitt endret og klattet på mange ganger, så den nye loven er først og fremst en lovteknisk modernisering. I dag er det uansett slik at EU dirigerer utviklingen på dette feltet – den norske lovgivningen følger etter.

– Én nyhet i loven er det at strafferammen for varemerkeinngrep som er begått forsettlig, med vinnings hensikt, øker fra 3 måneder til ett års fengsel. Skyldes det flere piratprodukter?

– Det er en konsekvens av økt piratimport, og økt oppmerksomhet om problemet. Utvidet strafferamme gjør også jobben enklere for tollmyndighetene. Tidligere hadde tollere ikke rett til å varsle rettighetshavere når de fikk mistanke om piratimport, fordi strafferammen var så lav.

EUROPEISK DISIPLIN

– Er kjennetegnsretten et større felt nå enn tidligere?

– Varemerkene skiller produkter fra hverandre, og fordi det blir stadig flere varer, blir merkene viktigere – og potensialet for konflikt større. En annen utvikling er at varemerkeretten er blitt en europeisk disiplin, slik at vi nå må forholde oss til rettspraksis fra hele Europa.

– Når ble dette en hovedsakelig europeisk lovgivning?

– I prinsippet da EØS-avtalen ble inngått i 1994.

Men den gangen hadde ikke EU en egen varemerkemyndighet, som i dag, og man hadde bare en håndfull saker å forholde seg til. Nå har vi flere hundre saker med gyldighet for norsk rett. Samtidig er handelen også blitt mye mer internasjonal.

FAMLENDE PRAKSIS

– Kjennetegnsretten virker gjennomregulert, men samtidig beskriver du i boken rettspraksis som «famlende»?

– Det skyldes først og fremst at vurderingstemaene er så vage. Lovene tar utgangspunkt i hva en forbruker i en realistisk kjøpssituasjon vil oppfatte – om for eksempel to produkter virker så like at han blander dem sammen. Men en dommer i en rettssal kan oppfatte ting annerledes.

– Hva kan man egentlig tillate seg med kjennetegn?

Kunne jeg for eksempel danne et death metal-band og kalle det «Frelsesarmeen»?

– Det ville ikke gå. Slike navn er beskyttet av egne regler.

– Enn om jeg laget en musikkspiller og kalte den iPlayer?

– Berømte varemerker har et utvidet vern, og det samme har merkefamilier som iPod, iPad og iTunes.

Så det kommer du neppe unna med.

Kjennetegnsrett, 3. utgave Birger Stuevold Lassen og Are Stenvik 978-82-15-00130-2 Kr 699,-

Katalog 2011 Med vår elektroniske katalog er du alltid oppdatert >> www.universitetsforlaget.no/katalog 6 KLARTEKST 3/10

Psykisk helsevern

Penger ikke problemet TEKST: NILS PETTER HEDEMANN / ILL: HIGYOU/DREAMSTIME

Penger er ikke problemet i psykiatrien. De evinnelige og utskjelte ventelistene kan enkelt avvikles. Psykiater Trond Aarre kaster en brannfakkel inn i asylenes lukkede rom med sitt Manifest for psykisk helsevern.

Psykisk helsearbeid og helsevern står i fokus for flere av vinterens nye utgivelser. Trond F. Aarre, som er spesialist i psykiatri og arbeider som avdelingssjef ved Nordfjord psykiatrisenter og fagsjef ved Psykiatrisk divisjon i Helse Bergen, har skrevet et skarpt innlegg i debatten om den tradisjonelle psykiatrien, som trass i økende bevilgninger i stadig mindre grad svarer til forventningene fra myndigheter og brukerorganisasjoner.

EN VEILØS DANTE

– Jeg har skrevet denne boka fordi jeg har forandret syn på psykisk helsevern, lyder åpningslinjene i Aarres blodrøde manifest. Midtveis i sin legegjerning følte han seg like hjemløs som Dante mot midten av sin gudommelige komedie. Entusiastisk hadde han viet hele sitt

yrkesliv til psykiatrien, men følte at noe var fundamentalt galt. Vi spør hva som fikk ham til å skifte kurs.

– En etterundersøkelse av våre pasienter i Nordfjord i 1999, der vi systematisk undersøkte effekten av våre tiltak, ble et sterkt vitnesbyrd om at min tankegang ikke passet til oppgaven. Mine perspektiver var ganske forskjellige fra det som pasientene var opptatt av. Jeg jobbet ut fra den medisinske modellen, der vi skulle finne symptomer og diagnostisere en lidelse, men måtte erkjenne at pasientene var opptatt av helt andre ting.

– Ressurser og penger er ikke problemet i psykiatrien, snarere tvert imot, om jeg forstår deg rett. Er du ikke redd for å få mye pepper fra din egen sektor, der innbilt trelldom og klagekultur er gjennomgangsmelodien?

– Først får jeg si at vi tar med glede imot alt vi får av ressurser. Men i mellomtiden må vi benytte oss bedre av det vi har fått tildelt, og det er ikke lite, og få det beste ut av det. Her trengs det en perspektivforandring mot hvordan vi forvalter det vi har fått, så her burde vi skjerpe oss. Ellers har jeg ikke fått så veldig mye pepper foreløpig, men er forberedt på at det kommer. Det ville jo ikke være noen vits i å skrive boken hvis alle var enige.

METODE MINDRE VIKTIG

Første del av boken stiller spørsmålet om hvordan vi bør nærme oss psykiske lidelser, og her kommer kritikken av den medisinske modellen og av hvor effektive behandlingsmetodene egentlig er. Ifølge Aarre viser forskningen at valg av behandlingsmetode har forbausende lite å si, mens mye av effekten kan forklares i det faktum at folk overhodet får behandling.

Vi spør om den gamle anti-psykiateren R. D. Laing hadde rett i sitt enkle postulat om at «The way you treat someone is the treatment».

– Nei, det er ikke det samme hva vi gjør, men vi har overinvestert i og konsentrert oss for mye om de symptomrettede behandlingsmetodene. De generelle terapieffektene er kanskje vel så viktige, og det åpner for en begeistret pluralisme i tilnærmingen til pasi-

enten. Terapiformen er ofte ikke så utslagsgivende, og det er mange veier man kan velge.

I bokens andre hoveddel drøfter Aarre mer inngående hva pasientene trenger, mens den tredje og avsluttende delen tar for seg hvordan det psykiske helsevernet bør forholde seg til rammevilkårene.

Her blir de evinnelige og utskjelte ventelistene viet et eget kapittel, og forfatteren mener det er en grei sak å kvitte seg med dem. – I Nordfjord kjøpte vi en mobiltelefon, forteller han, og lagde en vaktliste.

Den som hadde vakt, satte av et par timer på slutten av dagen til å ta imot henvendelsene, og dermed var problemet løst. Den viktigste funksjonen til ventelistene er at vi slipper å se kritisk på egne holdninger og arbeidsmåter, men vi kan ikke lenger la pasientene ta støyten for at vi driver dårlig. Ventelistene kan avvikles om viljen er der.

– Mot slutten drøfter du også organisering, ressursforvaltning, verdier og holdninger. Kan du sammenfatte de viktigste konklusjonene i ditt manifest?

– Det avgjørende er hvordan vi tenker om tjenesten vår. En sterk og verdibasert ledelse må til, for det er så lett å miste de viktige målene og verdiene av syne. Vi må hele tiden bygge opp under de verdiene som gjorde at folk valgte å gå inn i psykisk helsevern, som en sterk forpliktelse og offervilje, og bygge videre på det i utformingen og drøftingen av tjenestene. Det viktigste er at vi hele tiden har plikt til å spørre oss selv om det ikke er mulig å drive tjenesten bedre. Ofte har vi lett for å stivne, men vi har muligheten for å ta andre valg.

Manifest for psykisk helsevern Trond F. Aarre 978-82-15-01744-0 Kr. 329,-

Nytt nordisk sykepleietidsskrift Nordisk sygeplejeforskning er navnet på det nye tidsskriftet som er resultatet av sammenslåingen av Dansk tidsskrift for sygeplejeforskning og Norsk tidsskrift for sykepleieforskning. Det er to veletablerte tidsskrifter, med henholdsvis 26 og 12 årganger bak seg, som nå sammen skal reflektere og dekke den nordiske sykepleieforskningen.

Tidsskriftets artikler fagfellebedømmes og ambisjonen er å styrke syke-

pleiefagets vitenskapelige grunnlag.

Dette skal skje gjennom å formidle kunnskap om klinisk og teoretisk forskning og utvikling knyttet til sykepleie, og de vitenskapelige metoder som benyttes i forskningen. Det skal inneholde et variert utvalg av faglige artikler på flere nivå og være et tidsskrift som har relevans for alle forsknings- og utviklingsmiljøer i feltet. Bare gjennom å knytte til seg de beste bidragsyterne kan

tidsskriftet lykkes med sine ambisjoner.

I redaktørstolen sitter Olle Söderhamn, professor i sykepleie ved Universitetet i Agder. I tillegg er det en nasjonal redaktør i Danmark og en i Norge – førsteamanuensis ved Syddansk Universitet Lise Hounsgaard, og Mari Wolff Skaalvik som er førsteamanuensis ved Universitetet i Tromsø.

Første nummer forventes å komme i mai 2011.

KLARTEKST 1/11

7

«Jeg hadde egentlig mest lyst til å studere teologi, eller germanistikk, for jeg har alltid vært veldig opptatt av tysk litteratur og billedkunst»

Portrettet

GIUDITTA CORDEROMOSS GIUDITTA CORDEROMOSS (f. 1961 i Milano) er professor i rettsvitenskap ved Universitetet i Oslo. Hun har juridisk embetseksamen fra Universitetet i Roma, og har arbeidet som finansadvokat for FIAT-konsernet i Torino og for Norsk Hydro i Oslo. Hun har to juridiske doktorgrader, fra Vitenskapsakademiet i Moskva og fra Universitetet i Oslo.

I år overtar hun som redaktør for tidsskriftet Lov og Rett.

From Italy with Law Høyst motvillig lot hun seg drive i eksil fra Torino til avkroken Oslo for drøyt 20 år siden. Etter det har hun blitt her, og til 50-årsjubileet overtar den kvinnelige italienske innvandreren redaktørkrakken i ærverdige Lov og Rett, som gjennom et halvt hundreår har vært styrt av innfødte og veletablerte jussprofessorer fra sverdsiden.

TEKST: NILS PETTER HEDEMANN / FOTO: MORTEN BRAKESTAD

– Det må være en spøk eller en feil, tenkte hun først, da hun ble oppringt i Italia sist sommer og forespurt om å bli redaktør av Lov og Rett. – Så tenkte jeg at dette er skummelt, fortsetter hun, men etter hvert skjønte jeg at det var en stor ære. Siden ble jeg imponert over et modig valg, at man ønsket meg som redaktør av et veldig norsk tidsskrift.

PRAKTISK, PLURALISTISK OG ÅPENT MOT VERDEN

Lov og Rett er et av våre eldste og mest veletablerte juridiske tidsskrifter. Det er nå i sin 50. årgang og utgis ikke mindre enn ti ganger årlig. Tidsskriftet ble startet av nylig avdøde professor Anders Bratholm, som styrte skuta gjennom 30 år. Etter ham har jussprofessorene Asbjørn Kjønstad og Kåre Lilleholt regjert gjennom hver sin tiårsperiode, før Giuditta Cordero-Moss nå overtar. – Lov og Rett henvender seg først og fremst til den praktiserende juristen, forteller hun, men det blir også lest med stor interesse i akademia. Tidsskriftet har alltid vært opptatt av aktuelle spørsmål innen norsk juss og ikke så mye internasjonalt. Jeg har sympati for den holdningen, og det er veldig viktig at man opprettholder en terminologi på norsk. Men jeg vil nok åpne noe mer for det internasjonale, uten at vi mister det norske fotfestet. Vi må ta hensyn til det som skjer der ute, men vi skal fortsette å bruke norsk språk og terminologi og være en del av den norske juristens hverdag.

– Er det din programerklæring som ny redaktør?

– Det er en stor ære å bli utpekt til redaktør, og jeg er ganske ydmyk foran oppgaven, noe jeg håper skal gjenspeiles i hvordan tidsskriftet drives. Men jeg vil legge vekt på tre ting: For det første er juss en anvendt vitenskap med praktisk relevans som hovedformål. Jeg er veldig opptatt av å ha kontakt med praksis og at tidsskriftet skal være praktisk rettet. Dernest ønsker jeg å integrere den internasjonale dimensjon og få bladet til å bli en bro mellom norsk rett og det internasjonale. Sist, men ikke minst, er jeg opptatt av pluralisme på alle plan. Det finnes flere måter å se samme ting på, og vi vil bringe inn alternative synspunkter, være aktuelle og gjerne bidra til diskusjon. Visjonen må være å skape et forum for aktuell og praktisk orientert debatt, samtidig som vi normaliserer den internasjonale dimensjonen.

JURISTENS ROLLE GJENNOM 50 ÅR

I løpet av 2011 kan både Lov og Rett og dets nye redaktør, Giuditta CorderoMoss, feire 50-årsjubileum. Tidsskriftjubileet markeres med et dobbeltnummer nå i vinter, og der viser redaktøren at den praktiserende juristen og juss som anvendt vitenskap stadig står i fokus. Dobbeltnummeret tar for seg juristens rolle, hvordan den har forandret seg de siste 50 årene, og hva som forventes for fremtiden. Her behandles ulike juristers praktiske virke – dommeren, advokaten, juristen i forvaltningen, påtalejuristen, universitetsjuristen, industrijuristen og juristen i det lovforberedende arbeid – av våre fremste fagfolk på sine respektive områder.

Selv er Giuditta Cordero-Moss industrijuristen som ble universitetsjurist. Bak denne karriereutviklingen skjuler det seg en CV som kan ta pusten fra de fleste.

De som kjenner henne, beskriver henne da også som en kvinne med utrolig stor arbeidskapasitet, ja med et utvidet døgn, skulle man tro. Hun omtales som både arbeidsom, faglig skikkelig og nøyaktig, lidenskapelig interessert i faget og med en sjelden evne til å gjøre vanskelige ting enkle. Hun er klartenkt og tydelig i sin kommunikasjon og kan reagere på slapp norsk omtrentlighet.

Og hun stiller høye faglige krav, først og fremst til seg selv, men også til dem som arbeider rundt henne. Likevel beskrives hun framfor alt som en høflig og vennlig kvinne, med et både behagelig og hyggelig vesen, en person som det alltid er en glede å ha kontakt med.

ROMERINNEN

Vennlig og imøtekommende møter hun oss en råkald, tidlig desembermorgen på sitt kontor i Domus Media, det gamle universitetets hovedbygning på Karl Johan. Høyreist og slank, som en klassisk romerinne, sval, elegant og velkledd tar hun imot på høye hæler i de høye haller, og besvarer villig og vennlig våre spørsmål om hvordan i all verden hun havnet her høyt mot nord.

Giuditta ble født i Milano en desemberdag for drøyt 49 år siden. Da hun var 14, tiltrådte faren, som er en fremstående italiensk jurist, et professorat i Roma. Dermed havnet også moren, som var kjemiker, og datteren og sønnen som senere ble fysiker, i hovedstaden. Siden har hun regnet seg som romeKLARTEKST 1/11

9

Portrettet

rinne. Når vi spør om jussen var arvelig i Cordero-familien, slik det gjerne er i norske jussdynastier, rister hun på hodet. – Nei, jeg hadde egentlig mest lyst til å studere teologi, eller eventuelt germanistikk, for jeg har alltid vært veldig opptatt av tysk litteratur og billedkunst. Men så var jeg ikke på linje med den katolske kirken, og dermed ble det juss i stedet. Det er forresten ikke så forskjellig fra teologi, for begge deler handler om regler som regulerer samfunnet. På universitetet var det først to år med bare romersk rett, og det var veldig morsomt. Siden ble det mer ekte og moderne juss, og det var litt mindre morsomt.

FRA FIAT TIL HYDRO

Juridisk embetseksamen ble det i hvert fall tidlig i 20-årene, og derfra gikk veien videre til Fiat-konsernet i Torino, der hun stelte med internasjonale finanskontrakter og kontraktsrett, som siden har vært hennes spesialområde. Fiat var med i et utvekslingsprogram for «young professionals», og etter fire år i konsernet midt i jappetida drømte den unge advokaten om å bli sendt som trainee til et internasjonalt finansfirma i New York. Men så viste det seg at Norsk Hydro ønsket en italiensk advokat for en to måneders periode. – Jeg prøvde å forhindre det, for jeg ville ikke, men så måtte jeg. To måneder kjentes som en evighet, men jeg tenkte ok, jeg får prøve å gjøre det beste ut av det.

– Så ble jeg helt overrasket, helt fascinert fra første dag. Jeg likte uvanlig godt mentaliteten og måten å jobbe på. Jeg fikk mye ansvar, og det var helt vidunderlig. I Fiat hadde alt vært veldig hierarkisk og byråkratisert, men på Hydros juridiske kontor var det en helt flat struktur. Det eneste som styrte hvordan oppgavene ble fordelt, var hvorvidt man kunne faget. Det var så forfriskende, effektivt og fantastisk, og jeg likte ekstremt godt måten vi jobbet på.

To måneder ble til tre måneder, og så ble hun innkalt til lederen for juridisk kontor, som syntes dette hadde gått veldig bra og tilbød henne fast jobb. Hun dro til Torino og sa opp jobben i Fiat, og de to månedene ble innledningen til ti år som finansadvokat i Hydro.

jeg disputerte her i 1999 og så kom for fullt til universitetet i 2003, har jeg begynt å forske på spørsmålene på denne listen. I internasjonale kommersielle kontrakter ligger det mange sammensatte problemstillinger, ikke minst om forholdet mellom partenes avtale og de forskjellige nasjonale rettssystemer som er berørt. Videre skrives de fleste kontrakter på engelsk. Derfor baseres de gjerne på den engelske rettslige tradisjon, og ubevisst importeres engelske strukturer.

– Dette lyder som et komplisert fagfelt med mange regelsett og nivåer?

– Ja, det handler bl.a. om hvilket lands rett som skal legges til grunn ved en konflikt. Videre kan det handle om hvor grensene går for partenes evne til å underkaste seg et internasjonalt voldgiftstribunal. I tillegg til nasjonal rett har vi internasjonale konvensjoner, for eksempel om menneskerettigheter, som begrenser den enkelte stats suverenitet. Andre konvensjoner regulerer forhold mellom private parter, for eksempel Wien-konvensjonen om kjøpskontrakter. EØS-avtalen er selvfølgelig også relevant. Så her er det veldig mange nivåer og aspekter som alle sammen påvirker en internasjonal kontrakt i praksis. Det finnes lite akademisk tradisjon for å bringe sammen de forskjellige disipliner, så vi trenger større tverrfaglighet innenfor jussen her. Jeg er ennå ikke kommet halvveis på min liste over uavklarte spørsmål.

Cordero-Moss legger til at det har tatt tid å få forståelse for at alt dette er reelle, relevante og viktige spørsmål som bør tas hensyn til i jussen. Hun beklager at det nå faktisk er slik at det ikke undervises i internasjonal privatrett i Oslo på grunn av nedskjæringer og innsparinger, og legger til at det er forståelig, men svært uheldig. Om ikke norske universitetsmyndigheter har kjent sin besøkelsestid når det gjelder dette fagfeltet, er interessen internasjonalt betydelig større. Cordero-Moss har bygd opp et betydelig internasjonalt nettverk av fremtredende jurister på området. Hun har vært engasjert i internasjonal tvisteløsning, som voldgiftsdommer og i utarbeidelsen av internasjonale voldgiftsregler. Hennes posisjon på dette området understrekes av at hun nå er blitt invitert til å holde Haag-forelesningene i internasjonal privatrett i 2014. Dette er en ære som er blitt ytterst få kvinnelige jurister til del tidligere, og ingen nordmann siden Sjur Brækhus var der i 1979.

«Det er en stor ære å bli utpekt til redaktør, og jeg er ganske ydmyk foran oppgaven»

VIA RUSSLAND TIL KARL JOHAN

I Hydro kom Giuditta etter hvert til å jobbe mye med kontrakter og avtaler med østeuropeiske land. Det startet i det tidligere DDR på grunn av hennes fremragende tyskkunnskaper, men med tiden ble virkeområdet utvidet til Ungarn og hele Øst-Europa, ikke minst Russland. – Det viste seg helt umulig å få ordentlige juridiske råd om russisk rett på den tiden, forteller hun.

Derfor lærte hun seg like godt russisk, så hun selv kunne finne ut av den russiske jussen. Hun tok en doktorgrad ved Vitenskapsakademiet i Moskva, der hun disputerte på russisk, samtidig som hun var i full jobb i Hydro med 180 reisedager i året.

Tempoet i Giudittas karriereutvikling virker så ekstremt at det knapt er til å tro at denne CV-en tilhører den rolige og avbalanserte kvinnen, hvis faste og vennlige blikk møter oss over skrivebordet. – Jo, jeg jobbet ekstremt mye, innrømmer hun, og jeg skjønte at det ikke kunne fortsette hvis jeg også skulle være mor. Sønnen Marcus hadde meldt sin ankomst, og det var tid for fødselspermisjon. Mange våkenetter ble det, ettersom babyen sjelden sov, men hun rakk likevel å gjøre ferdig det meste av en ny doktorgrad, som hun leverte til Universitetet i Oslo etter endt permisjon. Det ble begynnelsen på en ny karrierevei ved universitetet, der hun nå er professor. Industrijuristen skulle bli universitetsjurist.

MED HVILKEN RETT?

– Etter 14 år som konsernadvokat, fire i Fiat og ti i Hydro, hadde jeg laget meg en lang liste med uavklarte spørsmål, forteller Cordero-Moss. Etter at 10 KLARTEKST 1/11

EN URBANIST PÅ SYKKEL

Giuditta Cordero-Moss karakteriseres som et storbymenneske. – Ja, urban er nok en veldig korrekt betegnelse på meg, bekjenner hun. Hun understreker likevel at hun har vært integreringsvillig, blitt med på og klart ganske lange skiturer, etter hvert uten å falle, og at hun til og med likte det ganske godt. Ja, hun har sågar vært på elgjakt! Senere fant hun likevel ut at friluftslivet måtte nedprioriteres til fordel for jobbing, reising og andre urbane sysler. Da hun ble gift med en nordmann og de flyttet inn i Bygdøy allé, bemerket ektemannen spøkefullt at «dette var så langt ut på landet han kunne få henne».

I byen, enten det er Oslo eller Roma, står hun fram som urbanist, uten bil, men med sykkel. Hun er en ekte estetiker, glad i klassisk kultur som musikk og opera, og i god design og pene klær. På fritiden danser hun klassisk ballett for å holde seg i form, og ellers tilbringer hun det meste av sin fritid sammen med sønnen, som samler frimerker tilknyttet andre verdenskrig. Litteraturinteressert og språkmektig er hun stadig, og behersker både norsk, italiensk, engelsk, russisk og tysk så det holder. Ja, germanisten i henne er fortsatt like levende, så når vi spør henne om kulturfavoritter, har hun tyske svar på rede hånd. – Den figurative kunsten fra Weimar-republikken anbefaler jeg gjerne til alle. Når det gjelder boktips, er jeg veldig opptatt av tyskspråklig skjønnlitteratur fra begynnelsen av forrige århundre: Stefan Zweig, Franz Kafka, Elias Canetti og Thomas Mann. Hvilke herved anbefales videre.

Krigshistorie

H Hvordan kan dagens ungdommer forstå at u denne hete omfavnelsens d kkonsekvens måtte være offentlig snauklipping? o

Bar interesse for historien blir gjerne vekket av det mystiske Barns møt møtet med én som var der, sier Claudia Lenz. Det vil bli et stort tap å de som selv har opplevd 2. verdenskrig, snart er borte. når Hvordan skal barn i framtiden lære om – og ta lærdom av – fortiden?

FOTO: HALDEN HISTORISKE SAMLINGER

Historie på formidlerens premisser I boken Fortiden i nåtiden. Nye veier i formidlingen av krigshistorie, som Lenz har redigert sammen med Trond Risto Nilssen, presenteres ulike tilnærminger til formidling, med et felles utgangspunkt: at refleksivitet er avgjørende for å forstå fortiden. Elever skal ikke bare pugge navn og årstall, men også reflektere over spørsmål som «hvordan brukes historien?» og «hva er det som former våre forestillinger om hva som har skjedd?». −Boken setter ikke bare fokus på hva som skjedde under 2. verdenskrig, men på hvordan krigen blir formidlet. Vi forstår fortiden gjennom hvilke personer som trekkes frem som helter og skurker, og hvilke begivenheter som betegnes som viktige, forklarer Lenz, som er forskningskoordinator ved Det Europeiske Wergelandsenteret. − Historieformidlingen påvirkes av den konteksten den blir til i, og den er jo stadig i endring. 70 år etter at 2. verdenskrig var slutt, skal stadig nye generasjoner forstå krigen. Kildene til forståelse og kunnskap er også i forandring. Boken tar for seg både dem som er i ferd med å dø ut, og nye kilder, for eksempel nyere filmatiseringer av krigsbegivenheter.

LÆRE Å REFLEKTERE

− Er det ikke mye forlangt at barn skal være i stand til å problematisere historien? − Det tradisjonelle synet er at elevene skal lære å reflektere omkring historien først når de har solid faktabakgrunn, og læreplanene legger dette stort sett til videregående skole. Vi mener faktalæring og utvik-

lingen av refleksjonskompetanse går hånd i hånd. Det betyr ikke at vi begynner å dekonstruere filmen om Max Manus i tredje klasse – på samme måte som man ikke begynner med avansert matematikk i første klasse.

KAN VI LÆRE AV ANDRES FORBRYTELSER?

– Ett tankevekkende poeng i boken deres er det at det slett ikke er noen automatikk i at det å bli konfrontert med historiske forbrytelser resulterer i et engasjement for menneskerettigheter og fred. Og ett tema som berøres, er «de hvite bussene», som bringer norske ungdommer til tidligere konsentrasjonsleire i Tyskland. Er det en bra måte å få dem til å ta lærdom av historien på?

– Disse besøkene har et stort potensial til å vekke interesse. Elevene får selv oppleve og se levningene etter konsentrasjonsleire og deres ofre. Men det kan diskuteres om selve formidlingsmåten er fruktbar – med sitt fokus på følelsesmessige opplevelser og ikke på analytisk arbeid. Et av bidragene i boken, av Kyrre Kverndokk, viser at ungdommene kan føle seg forpliktet til å reagere på en spesiell måte. Dette gir ikke nødvendigvis kompetanse for å reflektere over denne historiens betydning for ungdom i dag. Historie har ikke bare én lærdom.

– Hva er en god tilnærming til å utvikle ungdommers medmenneskelighet og empati?

– Følelsesmessig engasjement kan være en god drivkraft for å utvikle både medmenneskelighet og empati – og også interesse for å «grave videre». Men kunnskap burde gå hånd i hånd med empati: dette gir forståelse for handlingsrommet og verdiene til fortidens mennesker.

FORTIEDE STEMMER

− I boken vises det til at felles historie og tradisjoner er en slags identitets-lim som holder et samfunn sammen.

Har innvandring gjort det vanskeligere å formidle en «samlende» norsk historie? − Innvandringen gjør det mer nødvendig å skape bevissthet om at det finnes flere fortellinger om samme hendelse. Samtidig kan det hevdes at noen stemmer er fortiet i det vi kan kalle den tradisjonelle grunnfortellingen om Andre verdenskrig; det flerstemte kunne vært der også uten innvandring. Men ja, det at Norge i 2011 i større grad er et flerkulturelt samfunn, gir en spennende anledning til å diskutere forståelsen av denne krigen, som på mange måter har vært ganske fasttømret og enhetlig. − Nå som vi har nordmenn med krigserfaring fra Afghanistan, Balkan og Midtøsten, kan man ikke lære de unge om krig uten bare å vise til Andre verdenskrig? − Absolutt. Boken vår er en tilnærming som kan anvendes på andre tider, kriser og traumer.

Fortiden i nåtiden Nye veier i formidlingen av andre verdenskrigs historie Claudia Lenz og Trond Risto Nilssen (red) 978-82-15-01725-9 Kr 349,-

Universitetsforlagets faglitterære pris

100 000,- til fremragende fagformidling ts rlage etsfo t i s r e s i Univ e pr terær faglit

2011

Universitetsforlagets faglitterære pris tildeles prosjektideer innenfor forlagets utgivelsesområder. Vinnerprosjektet blir utgitt på Universitetsforlaget.

Søknadsfrist er 8. april 2011.

Les mer på www.universitetsforlaget.no

hva er-serien

hva er

TID

RETT

hva er-serien ruller videre og nærmer seg 40 utgivelser.

Vårens utgivelser omfatter tre nye bøker. Gunn Imsen tar for seg pedagogikken, Hans Petter Graver har skrevet hva er RETT, og filosofen Truls Wyller hjelper oss med å begripe hva tid egentlig er.

TEKST: NILS PETTER HEDEMANN / FOTO: SCANDINAVIAN STOCK PHOTO / DREAMSTIME

Meget kan mennesket fatte og meget kan mennesket forstå, men tiden er den store gåte, skrev Agnar Mykle i innledningen til en av sine romaner. Vi spør Truls Wyller, som er professor i filosofi ved NTNU og har skrevet hva er TID, om han har løst gåten.

– Nei, det ville vært rart. I praksis på et nivå vet vi jo hva tid er, men i teorien er dette vanskelig, for tid kan like lite som fargen rødt defineres. Men jeg prøver å beskrive aspekter ved tiden og bidra med en del ulike innfallsvinkler. Mot slutten knytter jeg tiden til eksistensen av mennesket i verden, så du kan kanskje si at jeg forflytter spørsmålet i stedet for å løse det.

HYTTETUR OG KLASSEFEST

Truls Wyller trekker i boken veksler på personlige erfaringer for å illustrere sine filosofiske resonnementer. Han tar oss bl.a. med på en hyttetur over flere måneder uten klokke, og til en klassefest ved et skolejubileum, der han brått føler seg overmannet av tidens gang. – Jeg har hatt to siktemål med boken, forteller Wyller. – Dels gjennomgår jeg forskjellige faglige innfallsvinkler til problematikken, fra historie, litteratur, antropologi, religion og fysikk, og dels antyder jeg et eget, selvstendig syn på tid, i noe som altså er et filosofisk prosjekt. Så prøver jeg å forholde meg til sannhetsgehalten i de forskjellige synspunktene i en drøftende framstilling.

– Må vi forstå Einstein for å forstå tiden?

– Nei, men en rød tråd gjennom boken er å sammenholde naturvitenskapens tidsbegrep, hvor Einstein er helt sentral, med menneskets erfarte tid.

Jeg drøfter også sentrale filosofer på området, som Husserl, Bergson og Heidegger. Ofte kan skjønnlitteraturen åpne for innsikter, og jeg henviser til sentrale forfattere som Thomas Mann, Pessoa og Proust, som bl.a. viser oss fortidens tilstedeværelse i nåtiden. Som sagt konkluderer jeg mitt filosofiske prosjekt med at tiden er intimt knyttet til oss men12 KLARTEKST 1/11

nesker. Når vi ikke kan bevege oss rundt i tiden, er det fordi den er nissen på lasset som vi aldri kan flykte fra, fordi det er vi som er tiden. Den argentinske forfatteren Borges har uttrykt det slik: «Tiden er stoffet jeg er laget av. Tiden er en elv som trekker meg med, men jeg er elven. Den er en tiger som søndersliter meg, men jeg er tigeren. Den er en ild som fortærer meg, men jeg er ilden. Verden er dessverre virkelig. Jeg er dessverre Borges.»

TOSIDIG RETT

– Retten beskytter individet mot overgrep, samtidig som den legitimerer samfunnets maktutøvelse.

Denne tosidigheten er gjennomgående i min framstilling, sier Hans Petter Graver, professor og dekan ved Det juridiske fakultet i Oslo, som har skrevet boken hva er RETT. – Retten er mye mer enn bare regler.

Retten er også prinsipper og verdier, aspirasjon og håp om en bedre verden, tradisjon og holdninger.

Men retten er dessuten autoritetsstrukturer og makt, institusjoner som skal vedlikeholde og videreutvikle reglene, holdningene og tradisjonene, og den er alle menneskene som handler i rettsapparatet.

– Forlaget spurte deg om å skrive en bok om hva juss er, og du sa ja under forutsetning av at de byttet begrepet juss med rett. Hvorfor?

– Juss er et fag og en vitenskap som jurister driver med. Juss er ikke det samme som rett, og selv om jussen er nødvendig for retten, står den av og til i et motsetningsforhold til det rette. Rett er en institusjon vi har i samfunnet og mye mer spennende i et samfunnsperspektiv. Mange vil oppfatte juss som flisespikkeri, ofte forskjellig fra hva som er rett, og jeg prøver å få fram spenningsforholdet mellom rett og juss.

BØR VI STOLE PÅ JURISTER?

I hva er RETT drøfter Hans Petter Graver hvordan retten får sin autoritet, og han tar for seg forholdet

mellom juss og politikk, bl.a. Høyesterett og Stortinget. Videre behandler han forholdet mellom rett og juristenes rettsanvendelse, den norske rettsorden, jussens tekniske side og dens forhold til sannhet og fakta. Han tar også for seg hvordan retten løser regelkonflikter, ikke minst i de etter hvert mange tilfellene der nasjonale og internasjonale regler og prinsipper kan komme i motstrid til hverandre. I bokens siste kapitler reiser Graver spørsmålene om vi bør stole på juristene, og om retten gir oss den beskyttelse vi håper og tror.

– Ja, kan vi stole på retten?

– Det er langt på vei avhengig av juristene og at de motstår de sterkt konformitetsskapende mekanismene som virker i ethvert samfunn. Skal vi kunne håpe på retten, må vi ha grunn til å tro på juristene.

Derfor har juristene et spesielt ansvar for å utvikle en høy etisk standard og ivareta de klassiske dydene for god juridisk virksomhet. En profesjon som er så autoritetsdyrkende som den juridiske, må være opptatt av evnen til å stole på egne etiske intuisjoner mot det samfunnet krever gjennomført. Det gjelder ikke minst når samfunnet blir mer repressivt, bl.a. som følge av terrorberedskap.

– Så jurister bør lese denne boken?

– Det er mitt håp at jurister kan bli seg dette ansvaret mer bevisst gjennom å lese boken. Jeg tror den også kan være et godt grunnlag for etikkundervisningen, både av jurister og blant andre grupper som arbeider med rett og rettshåndhevelse, som politi, sosialarbeidere og folk i forvaltningen. Sist, men ikke minst, kan boken kanskje gi kunnskap for å holde juristene under kontroll.

Juristenes hegemoni i retten er ikke lett å endre på, men litt større kunnskap hos folk om grunnleggende strukturer og trekk i hvordan jurister orienterer seg i forhold til retten, kan avbøte denne asymmetrien i noen grad. Det har også vært en grunn for å skrive denne boken.

hva er-serien

PEDAGOGIKK

hva er www.hvaer.no

hva er-serien utfordrer noen av Norges fremste fagformidlere til å gi svar på krevende spørsmål.

GRUNNLAG FOR SKOLEDEBATT

Den skolepolitiske debatten raser videre og har plassert både pedagogene og pedagogikkfaget i skuddlinjen for ordskiftet, ofte ut fra mangelfulle kunnskaper om hva faget egentlig står for. Det vil derfor være av stor verdi for den videre diskusjon om oppdragelse, undervisning og skoleutvikling at en av våre fremste pedagoger nå sammenfatter sitt fag i boken hva er PEDAGOGIKK. Gunn Imsen er professor i pedagogikk ved NTNU i Trondheim og har lang erfaring som lærer i skolen, som pedagogikklærer og som forsker. Hun har tidligere utgitt en rekke bøker på sitt fagområde, bl.a. om både elevens verden og om lærerens verden.

Pedagogikkfaget står i dag sentralt innenfor alle utdanninger der det arbeides med opplæring, undervisning og formidling av et budskap. Gunn Imsens bok gir er lettfattelig oversikt over de viktigste områdene og de mest omdiskuterte spenningsfeltene innenfor faget, slik det har utviklet seg i norsk sammenheng. Forfatteren starter med noen glimt fra pedagogikkens historie i Norge, slik den vokste fram som en teoretisk disiplin på 1900-tallet i skjæringsfeltet mellom psykologi og filosofi.

Videre får vi en innføring i hvordan pedagogikk er blitt utviklet til et samfunnsvitenskapelig fag her i landet, hva som er kjerneområdene og de sentrale temaene i faget, og i hvilke metoder den pedagogiske forskningen benytter. Forholdet mellom teori og praksis og mellom individ og fellesskap vies også egne kapitler.

Pedagogikkfaget rommer mange og til dels motstridende oppfatninger, og Gunn Imsen gir innblikk i noen av de viktigste spenningsfeltene som pedagogisk virksomhet befinner seg i. Boken avsluttes med et kapittel om forholdet mellom skole og samfunn, og her får leseren et godt utgangspunkt for å orientere seg i den pågående samfunnsdebatten om oppdragelse, skole og undervisning.

hva er RETT Hans Petter Graver 978-82-15-01727-3 Kr 179,-

hva er TID Truls Wyller 978-82-15-01515-6 Kr 179,-

hva er PEDAGOGIKK Gunn Imsen 978-82-15-01490-6 Kr 179,-

hva er ANGST hva er BIOLOGI hva er ETIKK hva er EU hva er FEMINISME hva er FILOSOFI hva er FUNDAMENTALISME hva er FUNKSJONSHEMMING hva er FYSIKK hva er GEOGRAFI hva er HELSE hva er HINDUISME hva er HUKOMMELSE hva er IDÉHISTORIE hva er INNVANDRING hva er INTERNETT hva er ISLAM hva er KLIMA hva er KOSMOS hva er KREATIVITET hva er KRIG hva er KRISTENDOM hva er KROPP hva er LITTERATURVITENSKAP hva er MAKT hva er MEDIEVITENSKAP hva er MEDISIN hva er MENNESKERETTIGHETER hva er PEDAGOGIKK hva er PSYKOLOGI hva er RELIGION hva er RETT hva er SAKPROSA hva er SOSIALANTROPOLOGI hva er SOSIALT ARBEID hva er SOSIOLOGI hva er SPRÅK hva er TID hva er TILLIT

KLARTEKST 1/11 13

Kunst og kultur

Tidsskriftet Kunst & Kultur fyller hundre år. Tidsskriftett har beveget seg fra det forsøksvis allmenne til det vitenskapelige.

Kunsthistorie i TEKST: THOMAS BERG

– Det er de færreste tidsskrift forunt å bli hundre år gamle. Tore Slaatta er professor ved Institutt for medier og kommunikasjon, og har skrevet en jubileumsartikkel til Kunst & Kultur. Der ser han på hvilken rolle tidsskriftet har spilt i norsk medieverden siden det ble grunnlagt i 1911. – Kunst & Kultur ble til på et tidspunkt da det ble etablert mange tidsskrift rundt om i verden. Det er fordi trykkerikunsten ble bedre på denne tiden, og et tidsskrift som Kunst & Kultur, der tekst og bilder flettes sammen og er like viktige, er helt avhengig av gode reproduksjoner, sier Slaatta.

HILL DEG NORGE!

Slaatta sier Kunst & Kultur i sin første periode var et tidsskrift som tok med leseren på en vandring i kunsten. – Og da særlig den norske kunsten. «Hill deg Norge, som er som Hellas,» skrev bladets første redaktør Harry Fett. – Hans prosjekt var å opplyse allmuen om Norges rike kunstskatt, med begeistrede artikler om Oseberg-skipene, middelalderkunsten og alt det andre, sier Slaatta, men legger til at de tross alt også hadde et internasjonalt perspektiv. – Ja da, de lot seg også begeistre av ny forskning på den italienske renessansen, og de skjelte mot nordisk, tysk og fransk kunst. Men først og fremst dreide det seg om å reise forståelse for kunstens betydning i Norge.

Derfor ønsket de å ikke være et rent fagtidsskrift, og skrev artikler uten fotnoter. Tidsskriftet fikk likevel ikke den sirkulasjonen det ønsket seg, men det ble et viktig forum for kunstnere og kunsthistorikere,

14 KLARTEKST 1/11

og malere som Christian Krogh, Henrik Sørensen og Reidar Aulie skrev artikler.

HØY KVALITET

Fett la hele tiden vekt på høy kvalitet. – Det er imponerende å se hvordan Kunst & Kultur allerede på 1920-tallet forsøkte seg på fargetrykk, og det på tykt papir, sier Slaatta. I 1926 tok forlaget Gyldendal over tidsskriftet. Under krigen var Kunst & Kultur litt vel patriotisk for de nye styresmaktene, og de ble effektivt stanset ved at de ikke fikk papir. Fett var redaktør helt frem til 1962.

– Tidsskriftet forandret seg overraskende lite mens han var redaktør og i årene etterpå. Ikke før Universitetsforlaget tar over Kunst & Kultur i 1985, og Forskningsrådet kommer inn med støtte, vender de seg mer mot universitetene og bort fra det dannede, borgerlige publikummet som til da hadde utgjort de fleste leserne.

FORUM FOR KUNSTHISTORIE

Sidsel Helliesen var redaktør fra 1981 til 1987. Hun sier Kunst & Kultur under hennes ledelse gjennomgikk store forandringer. – Vi begynte omleggingen fra et allmennkulturelt tidsskrift til et som la mer vekt på kunsthistorisk faglig tyngde, blant annet forsøkte jeg å gjenopplive Kunst & Kulturs seriehefter. Samtidig innførte jeg en spalte for korte og aktuelle innlegg. I dag har tidsskriftet godt, faglig stoff, og er et viktig forum for kunsthistorie.

Birgitte Sauge, som har vært redaktør siden 2009, påpeker at tidsskriftet har forandret seg i takt med

utviklingen i kunsthistoriefaget. – Kunst & Kultur er i dag det eneste norskspråklige tidsskriftet som tilbyr faget vitenskapelig publisering med fagfellevurdering. Sauges ambisjon som redaktør er å åpne for flere forfattere og synliggjøre i større grad det som foregår av forskning i kunstmuseene.

– I tillegg har vi laget temanummer om det de kunsthistoriske miljøene holder på med ved universitetene i Bergen og Tromsø, og så håper jeg vi kan få til det samme med Oslo og Trondheim.

JUBILEUM

Jubileet skal markeres med et temahefte om Kunst & Kultur, med artikler om Harry Fett og hvordan Edvard Munch, kunstindustri, brukskunst, design og arkitektur har vært behandlet gjennom de hundre årene. Dessuten presenteres nærlesninger av to sentrale temahefter, Leif Østbys «Fra naturalisme til nyromantikk» og Magne Malmangers «Norsk kunstdebatt ved modernismens terskel». – I tillegg arrangerer vi et seminar i midten av juni som vil belyse det historiske perspektivet, kunsthistoriefaget og Kunst & Kulturs betydning i dag, avslutter Sauge.

Kunst & Kultur Redaktør: Birgitte Sauge Red.sekr: Beate Marie Bang 4 utgivelser i året

Utdrag

Norsk Pedagogisk Tidsskrift arnets sippet om at b n ri p å p r ge yg reelle ppdragelse b le, juridiske og el Vestlig barneo rm fo et d e annen ldre har båd hører også en te biologiske fore et d il T . en . Det neoppdragels til barnets beste er ansvar for bar et d t A é: id sorgsdre uttalt – de viktigste om – riktignok min er m so re ld som logiske fore ltet har følgelig fe er barnets bio te et d å p g er det tlig forsknin n og foreldre ar personene. Ves b m lo el m at forholdet ng. utgangspunkt s tidlige utvikli n ar b av t ie d u arnets r st -systemet, er b sentrale felt fo re ld re o -f er fl side ved old av En spennende enfor det mangf n in r le el d o m es og lge foreldre frem. Foreldren yr mulighet til å ve b et em st sy ie team igurer famil resett og et eget ld identifikasjonsf re fo et n eg et er for et mposisjon av s foreldre, åpn storfamiliens ko et n ar b er en inger m til samm kturer der slektn ru med voksne so st ie il m fa g o er. nstellasjoner like foreldreroll mangfold av ko u m lo el m er sl tninger vek og rituelle slek

Ut i verden

U Utdraget er hentet fra artikkelen Fler-foreldre-systemet i samisk barneFl oppdragelse skrevet av Vegard Nergård op og publisert i Norsk Pedagogisk Tidsskrift nr 1. 2011 sk

k

DAG ØISTEIN ENDSJØs bok om Sex og religion.

Fra jomfruball til hellig homosex selges stadig til nye land. Nå skal boken oversettes til italiensk gjennom forlaget Casa Editrice ODOYA og til polsk gjennom forlaget Wydawnictwo Czarna Owca. Tidligere er boken solgt til serbisk (Karpos books), svensk (Norstedts forlag) og engelsk (Reaktion Books). hva er SOSIALANTROPOLOGI skal nå oversettes til kinesisk gjennom Peking University Press.

THOMAS HYLLAND ERIKSENs trampoline for tankene ble utgitt i 2003 og er tidligere oversatt til engelsk, japansk, tyrkisk, svensk og dansk.

Kropp, bevegelse og helse i barnehagen ble utgitt høsten 2010 og boken er allerede solgt for oversettelse til svensk. HEID OSNES, HILDE NANCY SKAUG OG KAREN MARIE EID KAARBY kommer på det svenske bokmarkedet gjennom forlaget Studenlitteratur.

Hans Reitzel forlag skal oversette THOMAS NORDAHLs nyeste bok, Eleven som aktør, 2. utgave. Første utgave av boken kom ut i 2002 også den utgaven ble utgitt i Danmark av Hans Reitzel.

Klim forlag har kjøpt de danske utgiverrettighetene for boken Kvalitetsutvikling av tilpasset opplæring.

Om forbedring av opplæringen for barn, unge og voksne med særskilte behov. Boken fokuserer på tilpasset opplæring og spesialundervisning, og er skrevet av JORUN BULIHOLMBERG OG SVEN NILSEN. Begge forfatterne er tilknyttet Institutt for spesialpedagogikk ved Universitetet i Oslo.

Economics evolving. A History of Economic Thought har nå kommet ut på Princeton University Press, både med stive permer og i softcover. Dette er AGNAR SANDMOs bok som het Samfunnsøkonomi. En idéhistorie da den utkom i 2006.

KLARTEKST 1/11 15

«Hvis noe innbyr til en saklig debatt om psykiatrien, er det denne boken.»

Ane Farsethås i Dagens Næringsliv om Manifest for psykisk helsevern (Trond F. Aarre) «BARN fremstår med sine gylne permer og aktuelle innhold som en gavepakke av en bok. Her blir leseren introdusert for de mest sentrale problemstillingene innenfor ulike tema som berører barn, uten at stoffet blir tungt og vanskelig tilgjengelig. Og det hele krydres med lyriske tekster og vakre bilder.»

Ann Christin Eklund Nilsen i Fontene Forskning om BARN (Reidar Hjermann og Knut Haanes [red]) «Der er tale om en særdeles vellykket og imponerende bog. Det nye nordiske standardværk.»

Jens Schovsbo i Tidsskrift for Rettsvitenskap om Opphavsrett (Ole-Andreas Rognstad) «Boken er et helt nødvendig verktøy for alle som arbeider med spørsmål innenfor immaterialrett, konkurranserett, kontraktsrett og tilgrensende rettsområder. Jeg gratulerer forfatteren med et godt gjennomført nybrottsarbeid i norsk rett!»

Tore Lunde i Tidsskrift for Rettsvitenskap om Bedriftens hemmelighet - og rettighet? (Harald Irgens-Jensen) «Nina Witoszeks bok er herlig lesing. […] The Origins of the Regime of Goodness er en fascinerende, velformulert gjennomgang av norsk kulturhistorie fra en utfordrende vinkel.»

Bjørn Gabrielsen i Dagens Næringsliv om The Origins of the Regime of Goodness (Nina Witoszek)

LT E TO B

Av Trine Eilertsen, Sjefredaktør i Bergens Tidende

Skarp, dyktig – og raus På side 3 i Bergens Tidende har vi et format vi kaller «Intervjuet». Oppsettet er enkelt: Journalisten spør, intervjuobjektet svarer, og hensikten er å gjøre leserne litt klokere innenfor et aktuelt tema. Vi får gode tilbakemeldinger på «Intervjuet», også fordi det gir mennesker med kunnskap rom for å utdype resonnementer og forklaringer på kompliserte spørsmål.

For en tid tilbake var temaet politiets overvåkning av advokater og vitner i den såkalte Dung-saken i Bergen. Et kontroversielt tema, og vi ville ha et ekspertintervju. Hvilket bedre sted å henvende oss enn Juridisk Fakultet i Bergen? Som sagt så gjort. Eller, som journalisten beskriver det: der røk en halv dag med arbeid.

For en lang ringerunde til tross, dette var det umulig å få forskere til å stille opp på. For kort varsel (ja, men vi er et nyhetsmedium og en dagsavis), jeg forsker ikke på dette (nei, men du kan mer enn 99 % av våre 250 000 lesere om temaet), jeg rekker ikke å lese igjennom og korrigere sitater (du får seks timer på deg).

Eller vi ringer en kvinnelig forsker, som sporenstreks slår fast at «jeg har en kollega som kan dette bedre enn meg, vent skal jeg se om han (!) er inne».

Jakten på en uavhengig kunnskapsperson endte denne gangen med at vi til slutt sto igjen med en av advokatene i saken. Greit nok, men ikke optimalt.

Så skal det sies at dette var et ekstremt tilfelle, og at vi stadig har gode, korte ekspertintervju i avisen. Likevel, historien er symptomatisk. Fremdeles er vi tidvis der at dagsmediene må argumentere sterkt for å få forskere og andre fagpersoner i tale, til et publikum som både er interessert og fortjener å få ta del i deres kunnskaper. Responsen på problemstillingen kjenner vi: mediene er unyanserte og spissformulerte, og kolleger slår hardt ned på upresisheter.

Vi kan delta i diskusjonen av mange av disse innvendingene. Men en viktig del av debatten må skje innenfor fagmiljøene selv. Det er den som handler om raushet overfor kolleger.

Mitt inntrykk etter over ti år som journalist og redaktør er klart: den rausheten skorter det dramatisk på.

Når jeg har intervjuet forskere, spør jeg ofte hvilke reaksjoner de har fått fra kolleger. Det vanligste svaret er «ingen». Ingen sa noe. Ikke skryt, ikke klapp på skulderen, ikke konstruktiv kritikk.

Kreativitet, lagarbeid, motivasjon, og prestasjoner som strekker seg forbi det vi trodde var mulig – ingenting av dette blomstrer i lite rause miljø. Håpet er dermed at observasjonen bare gjelder i forholdet til media...

Foto: Bergens Tidende

«Med forbilledlig innsikt demonstrerer forfatterne hvordan populærkulturen uavlatelig tilstreber å ‘gi det folk vil ha’ og i det henseende reformulerer ‘tradisjonell religion på måter som fungerer kommersielt’. Nydelig.»

Fartein Horgar i Adresseavisen om Det folk vil ha. Religion og populærkultur (Dag Øistein Endsjø og Liv Ingeborg Lied)

OR

TA

PO

«Han har eit polemisk sikte, og går kraftfullt til verks. Men det er lenge sidan eg las eit så velgrunna innlegg i kulturdebatten.»

Jan Inge Sørbø i Morgenbladet om Den terapeutiske kultur (Ole Jacob Madsen)

Kommentar

P

EN NOR

GE

Presseklipp Presseklipp

.

P. P

Returadresse: Universitetsforlaget Postboks 508 Sentrum 0105 Oslo

ST