Klartekst nr.1/2003

• FORTELLINGER FRA 1990-tallet SIDE 5

KLARTEKST • KRIMREPORTASJEN blir stueren

SIDE 7

• PSYKOTERAPI OG KJÆRLIGHET SIDE 13

UNIVERSITETSFORLAGETS MAGASIN / NR. 1. 2003

«– Det er min styrke og min svakhet at jeg går intenst opp i ting. Jeg tar mennesker og opplevelser inn over meg, og blir veldig berørt.»

PORTRETTET: Unni Wikan

Foto: Morten Brakestad

Redaksjonelt

Kvinners innsats Jeg tar kanskje feil, men jeg opplever det slik at det i dag i stigende grad er legitimt å se bort fra kjønn som en vesentlig årsak når man skal forklare fordelingen av makt og innflytelse i samfunnet vårt. Få vil vel hevde at vi lever i et samfunn med full likestilling, men mitt inntrykk er at vi i mange sammenhenger er tilfreds med den arbeidsdelingen som hersker mellom kjønnene i Norge anno 2003. Dette gjelder både kvinner og menn.

Det er derfor nødvendig å minne om at det fremdeles er et overveldende flertall av menn i de sentrale posisjonene. For eksempel er bare 12 % av norske professorer kvinner, og mer enn 65 % av undervisningsstillingene på høyskoler og universiteter innehas av menn. En uformell undersøkelse av seminarer innenfor norsk akademia i 2002 viser også en mannsdominans.

Et stort flertall av innlederne var menn, til tross for at tilhørersiden var dominert av kvinner.

I norsk bokbransje er det flest kvinner. Det er et kvinneflertall både i forlagene og i bokhandlene, og kvinner er så definitivt de største bokkjøperne og bokleserne.

Et paradoks er det da at også vår bransje ledes av menn. Samtlige norske forlag har en mann i sjefsstolen. Det gjelder både de tre store forlagshusene og kategorien «mellomstore forlag».

utvikling. Vi i Universitetsforlaget vil gjerne ta den utfordringen.

Også dette nummeret av Klartekst er kvantitativt dominert av menn mht. antall oppslag.

Imidlertid viser det klare ansatser til at kjønnsperspektivet er i ferd med å tre kraftigere fram i stadig flere av våre utgivelser.

I tobindsverket Det offentlige helsevesenets historie har det vært en ambisjon for forfatterne å vise hvordan kvinner alltid har hatt marginal innflytelse i forhold til den innsatsen de gjør.

Gro Hagemanns utgivelse Feminisme og historieskriving er et viktig bidrag til en akademisk disiplins faghistorie. Unni Wikans bok om Fadime er blant mye annet en fortelling om kvinneundertrykking. Det er neppe tilfeldig at det er en kvinnelig fagbokforfatter som har tatt på seg den vanskelige oppgaven å skrive om denne saken.

Det vil være for enkelt av meg å hevde at fortsatt mannsdominans i bokbransjen vil avta dersom kvinner blir mer aktive blant annet som skribenter Det er imidlertid en nødvendig forutsetning. Vi i Universitetsforlaget vil også gjøre vårt for å dreie utviklingen i nødvendig og ønsket retning.

Universitetsforlaget er således intet unntak. Det er også tallmessig et kvinnedominert forlag ledet av meg, en middelaldrende mann. Vi har også et forfatterkorps dominert av menn og en kvinnedominert leserskare. Både av hensyn til temavalg og innfallsvinkler i faglitteraturen er det imidlertid viktig å stimulere til en annen

KLARTEKST UNIVERSITETSFORLAGETS MAGASIN /NR. 1. 2003

2

Nr. 1. 2003 – 4. årgang Universitetsforlagets magasin

I redaksjonen: Hege Ramseng og Karianne Bjellås Gilje

Ansvarlig redaktør: Arne Magnus Redaktør: Vibeke Feldberg

Design og layout: Gazette as

Klartekst / 1. 03

Adresse: Universitetsforlaget, Sehestedsgate 3 Postboks 508 Sentrum 0105 Oslo Telefon: 24 14 75 00 Telefaks: 24 14 75 01 E-post: klartekst@universitetsforlaget. no www. universitetsforlaget. no

Helsevesenets historie

Stat og sykdom i 400 år TEKST: BJARNE RIISER GUNDERSEN

– Helsearbeidere er generelt sett lite bevisste sin egen historie, sier Aina Schiøtz. Nå presenteres en bok som kanskje kan bøte på dette problemet: den første samlede oversikten over det norske helsevesenets historie.

I juli 1603 ble det bestemt at den dansken legen Villads Nilsen skulle få lønn fra Kristian den fjerdes kasse, slik at han kunne arbeide som lege i Bergen.

Utnevnelsen var delvis en påskjønnelse for heltemodig oppførsel: under den store pestepidemien i byen noen år tidligere hadde nemlig Nilsen unnlatt å flykte, slik leger ellers gjerne gjorde når pesten truet. I stedet hadde han blitt igjen i Bergen for å hjelpe «siuge og krancke Mennischer,» som det het på 1600-tallet.

Til gjengjeld ble altså Villads Nilsen den første legen i Norge med offentlig lønn. Det vil si: sannsynligvis har det eksistert andre offentlig lønte leger før ham. Men fordi Villads Nilsen er den første som har etterlatt seg tydelige spor i kildene, er han blitt stående som et symbolsk startpunkt for det offentlige helsevesenet i Norge.

Nå, nøyaktig fire hundre år senere, markeres dette startpunktet med et tobinds praktverk om det norske helsevesenets historie. Over nesten ni hundre sider skildres hvordan en stadig sterkere statsmakt tar større og større ansvar for undersåttenes helse, og hvordan synet på sykdom, smitte og sunnhet har endret seg i takt med utviklingen i samfunnet for øvrig.

– Det har vært en helvetes jobb, ler prosjektleder Aina Schiøtz, som sammen med Ole Georg Moseng og Maren Skaset har vært ansvarlig for mammutverket. – Men det har også vært utrolig interessant og lærerikt, fortsetter hun.

Tidligere har medisinsk historie ofte vært skrevet av pofesjonens egne medlemmer. Derfor har den gjerne blitt relativt fagintern. En hovedmål for dette prosjektet har imidlertid vært å vise at helsevesenets historie ikke er en isolert prosess.

– Utvider man perspektivet, er det slående å se hvordan helsepolitikken hele tiden har vært en del av større hele, sier Schiøtz – Har du noen eksempler?

– Det er bare å se på hvordan moderne medisin er en integrert del av velferdsstaten, for eksempel. Eller hvordan de offentlige legenes holdninger endret seg i kjølvannet av sekstiåtteropprøret, med «nye» holdninger om at de skulle «tjene folket».

– Hva er ellers den største forskjellen mellom 1600-tallet og i dag?

– At sykdom ikke lenger er noen privatsak. Sykdom tilhører ikke lengre individet eller familien – den er blitt et samfunnsspørsmål. Samtidig har kravene vi stiller til helsetjenesten økt enormt: tjenesten har gått fra å være et

Bøkene kommer 25. mars.

tilbud til å bli en selvfølge. Og mens vi tidligere søkte trøst hos Gud og skjebnen når vi ble syke, søker vi nå denne trøsten i helsevesenet. Men dette er et behov som den offentlige helsetjenesten i liten grad kan dekke, mener Schiøtz.

– I tillegg er vår aksept for det å bli syk stadig blitt mindre. Hvis legevitenskapen ikke kan gjøre oss friske, nekter vi langt på vei å akseptere det.

Dette er selvfølgelig en forståelig utvikling, men det innebærer likevel en betydelig forandring i synet på sykdom og helse.

– Historien om helsevesenet er på mange måter en klassisk framskrittshistorie.

Men er det noe som er gått tapt på veien mot den moderne helsetjenesten?

– Varmen i det at dine nærmeste tok hånd om deg når du var syk, er på mange måter blitt borte. Samtidig er dette litt farlig å si, ettersom dette omsorgsarbeidet jo alltid har vært kvinnenes oppgave – og dermed også deres belastning, sier Schiøtz, som understreker det kvinnehistoriske perspektivet i boka generelt.

– Å skrive helsevesenets historie innebærer en synliggjøring av kvinners innsats. Noe av det som har slått meg mest i arbeidet med dette prosjektet, er hvordan kvinnelige helsearbeidere hele tiden har stilt bakerst i køen når det gjelder fordeling av makt og status. Den kontinuerlige profesjonskampen som pågår rundt omkring på norske sykehus i dag, har med andre ord tydelige historiske røtter. Og kjenner man ikke disse røttene, kan man vanskelig få gjort noe med situasjonen.

– Hva oppfatter du som helsevesenets største utfordring i fremtiden?

– Da må jeg sitere den engelske historikeren Graham Mooney, som har sagt at den største utfordringen for den medisinske profesjonen «is to come to terms with it’s own sucess.» Medisinen har uante muligheter, men samtidig vil ressursene alltid være begrenset. I tillegg blir de etiske aspektene ved moderne medisin for lite diskutert. Her har det offentlige helsevesenet en stor oppgave foran seg.

Klartekst / 1. 03

3

Nye bøker om journalistikk

*

Krimreportasjen blir stueren TEKST: EVA GRINDE

Ikke helt nede på nivå med sporten. Men heller ikke langt unna. Kriminaljournalistikken har lenge hatt lav status både hos leg og lærd. Nå prøver den å karre seg inn i de stuerenes verden.

med at de skal bidra til å selge flest mulig aviser.

Røssland har studert materiale fra TV2, Dagbladet og VG i perioden rundt årtusenskiftet. Han har konsentrert seg særlig om store, høyprofilerte saker som Baneheia-saken og Orderud-drapene.

Man kan si hva man vil om krimhistorier, men de selger. Det er kanskje blant grunnene til at sjangeren tradisjonelt er uglesett.

– Krimjournalistikken har en luguber status i opinionen. Den blir sett på som spekulativ og sensasjonshungrig, sier Lars Arve Røssland. Han er førsteamanuensis ved Institutt for medievitenskap ved Universitetet i Bergen, og har viet det journalistiske stebarnet mye oppmerksomhet.

Med sin nye bok: Kriminelt – kriminaljournalistikk på jakt etter legitimitet ønsker han å gi et mer nyansert bilde av feltet.

– Krimjournalistene sitter ikke og sier: «Vi driver nå bare på og rapporterer litt om drap og vold og sånt.» Utøverne av sjangeren har høy selvtillit og mener at de bedriver viktig og seriøs journalistikk, sier Røssland. I boken går han denne selvtilliten kritisk etter i sømmene.

Krimreporternes overordnede mål er gjerne identiske med velkjente journalistiske idealer som å avdekke skjevheter i samfunnet og å kritisere makthavere og –systemer. Ingen begrunner sitt virke

SJELDNE OVERTRAMP

Mesteparten av krimjournalistikken er imidlertid tørr og prosaisk. I telegramstil redegjør reporteren for et hendelsesforløp, gjerne i minimalistisk stil.

Dramatiske, blodige oppslag er statistisk sett sjeldne og overtrampene utgjør kun promiller av krimstoffet.

– Men overskrifter som «Veronica Orderud: Synnøve Solbakken eller Dødsengel» overdøver alt annet krimstoff. Og det er denne typen vinklinger folk tenker på når de rister på hodet over krimjournalistikken, sier Røssland.

Røssland mener også mediene er bedre enn sitt rykte når det gjelder å ta selvkritikk.

– I forbindelse med drapet på en 12 år gammel jente i Hedrum fikk mediene i ettertid sviende kritikk for sin firkantede og lite empatiske fremtreden i møte med den lille bygda. I Baneheia-saken senere oppførte journalister og fotografer seg langt mer hensynsfullt, påpeker Røssland. I mellomtiden hadde Hedrum-kritikken vært oppe til debatt i diverse pressefora.

Boka kommer 28. mars

Medieviteren mener krimjournalistikk på sitt beste kritisk tar for seg politiets arbeidsmetoder eller domstolenes virkemåte. Andre eksempler på den «gode» krimjournalistikken er psykologiske analyser av lovbrytere, eller forsøk på å forklare sammenhenger og bakgrunnen for kriminalitet i samfunnet. Røssland vedgår at slike vinklinger kan være ressurskrevende.

– Eksemplene på denne type journalistikk er derfor dessverre ganske få, sier han.

For kommersielt drevne medier kan det være fristende å satse på det «enkle» krimstoffet fordi det er billig i produksjon. Rapporteringen av lovbrudd krever liten research, og kan gjøres raskt ved hjelp av konsise standardformuleringer. Kombinert med at krimnyhetene vekker bred interesse, er det duket for høye inntekter i forhold til utgiftene.

Men selv i de tre norske populærmediene som satser mest på krimstoff: Dagbladet, VG og TV2, finnes eksempler på både «god», og «dårlig» krimjournalistikk mener Røssland.

– Krimjournalistikken er sammensatt og fortjener mer seriøs oppmerksomhet fra medieforskerne enn den har fått tidligere. Debatten hittil har vært preget av svar. Enkle svar, sier Røssland.

Dressur i pressen TEKST: EVA GRINDE

Finnes det en «universell» presse-etikk?

Eller vil pressens selvjustisapparat uvegerlig være et produkt av den historiske og nasjonale sammenheng det opptrer i?

Dette er blant spørsmålene Odd Raaum stiller i sin nye bok Dressur i pressen.

Selvjustis i internasjonalt perspektiv.

Raaum er førsteamanuensis ved Journalistutdanningen ved Høgskolen i Oslo og sammenlikner pressens selvjustis i bl.a. USA, Storbritannia, Danmark, Sverige og Norge.

I alle disse landene har pressen opprettet egne klageorganer.

Storbritannia var først ute med Press Council, i fagmiljøene ofte omtalt som «alle presseklagenemders mor». I Norge heter klageinstansen Pressens Faglige Utvalg, PFU. Felles for kontrollapparatene er at det er pressen selv som vurderer og dømmer om etiske overtramp er blitt begått.

4

Klartekst / 1.03

BUKKEN OG HAVRESEKKEN

For en yrkesgruppe med så liten eksklusiv kunnskapsbase som journalistene, er det desto viktigere å kunne utvise høy etisk standard, hevder Raaum.

Samtidig vedgår han at pressen nettopp har rykte på seg for å være dårlig til å takle kritikk og irettesettelse. Gitt pressefolks interne lojalitet og felles verdisett vil en sentral problemstilling være: Hvem vokter på vokterne? Raaum mener det ikke er grunn til å forvente noen oppblomstring av selvkritisk eller kollegakritisk journalistikk i tiden som kommer. I tillegg til instinktiv kollegial beskyttelse, ligger også et element av frykt for at eventuell kritikk skal slå tilbake. En annen gang kan det være kritikeren selv som tramper over.

Mange faktorer peker i retning av en viss internasjonal standardisering av presse-etiske normer, mener medieforskeren. Blant dem er fremveksten av en journalistprofesjon som tar avstand fra politiske lojaliteter, samt utviklingen av ny medieteknologi og mediekonsernenes ekspansjon.

Etter avviklingen av den kalde krigen har denne selvjustismodellen som opprinnelig oppstod i vestlige liberale demokratier, blitt «eksportert» til store deler av verden, ikke minst til tidligere østblokkland.

Samtidig vil det som sies å være «god» presseskikk, egentlig bety en «for tiden akseptabel» presseskikk. Vi ser altså ikke konturene av en «virtuell journalistisk republikk» der pressefolk opererer i en egen verden med egne verdier uavhengig av tid og sted, mener Raaum. Klageorganenes avgjørelser gjenspeiler samfunnets verdier for øvrig, blant annet fordi pressen er avhengig av tillit, og av å selge sine produkter. I tillegg vil de begrensninger en journalist spontant legger på seg selv alltid avhenge av en rekke faktorer: Psykologiske, økonomiske, historiske og politiske.

Bøker om litteratur

*

Fortellinger fra 1990-tallet TEKST: BJARNE RIISER GUNDERSEN

Enslige kulturkonsulenter med narsissistiske trekk. Akademikere som tenker for mye. Voksne menn som slår på bankebrett.

Norsk 1990-tallslitteratur har fått sin egen bok.

– Hvis jeg skal si noe generelt om norsk 1990tallslitteratur, må det være at den er mangfoldig, sier Per Thomas Andersen. – Forfatterne skriver på mange forskjellige måter, om mange forskjellige emner. Derfor er det vanskelig å fange tiåret med ett, samlende grep.

Likevel har altså Andersen skrevet en bok om denne perioden i norsk litteratur, under tittelen Tankevaser. Her presenterer han lesninger av en rekke tekster fra 1990-tallet, skrevet av forfattere som Dag Solstad, Hanne Ørstavik, Thure Erik Lund, Jan Kjærstad og Øystein Lønn – for å nevne noen. Utgangspunktet har ikke vært å lage en samlende litteraturhistorisk framstilling av dette tiåret: i stedet foretar Andersen punktvise, tematiske lesninger av de ulike tekstene han har valgt ut.

– Jeg har forsøkt å få til en viss bredde. Men utover det er utvalget styrt av veldig personlige kriterier: jeg har villet presentere bøker jeg selv har hatt glede av å lese, tekster som har betydd noe for meg personlig, sier han selv.

Tematisk sett er det senmoderne identitetspro-

blematikk – både i et individuelt og et kulturelt perspektiv – som er den røde tråden gjennom Tankevaser. I tolkningene av norske 1990-tallstekster trekker derfor Andersen også linjer til moderne samfunnsteoretikere som Ulrich Beck og Anthony Giddens.

– Dette er selvfølgelig et perspektiv jeg selv har valgt å legge på tekstene. Likevel mener jeg at mange av forfatterne jeg har valgt ut selv tematiserer disse problemstillingene, sier han.

– Ligger det en polemikk mot litteraturvitenskapens tekstinterne lesninger i dette samfunnsmessige perspektivet?

– Det handler vel egentlig mer om at jeg personlig var kommet til et punkt hvor det var dette jeg hadde lyst til å gjøre. Etter å ha arbeidet en del med veldig tekniske og detaljorienterte problemstillinger, hadde jeg behov for å åpne litt opp. Dessuten er det viktig å huske at disse tematiske tolkningene bygger på de samme litteraturvitenskapelige ferdighetene som retoriske nærlesninger. Jeg mener at vi må ha plass for begge deler.

I tillegg til dette «sosiologiske» perspektivet har Per Thomas Andersen valgt å gi sin egen tekst en litt spesiell form. Lesningene av norsk 1990-tallslitteratur avbrytes jevnlig av forfatterens refleksjoner og små personlige digresjoner.

På den måten blir teksten et møte mellom ulike typer fortellinger: både livshistorier og litterære historier har fått plass i Andersens bok.

– Meningen er å representere en lesningsprosess, sier han selv. – Når vi leser tekster, bruker vi dem i vår egen livsorientering og henter dem inn i vår egen erfaring. På samme måte har jeg villet gå i dialog med tekstene i denne boken, og vise hvordan deres historier minner om og spiller sammen med andre historier man bærer på.

Boka kommer 25. mars

Dette er på ingen måte et forsøk på å privatisere litteraturen. I stedet har jeg villet gi et eksempel på hvordan tolkningsprosessen kan arte seg for en leser.

– Du er innom mange ulike romaner i løpet av boken. Har du noen favoritter blant dem?

– Jeg har mange. Hvis du presser meg til å velge, kan det jo være morsomt å trekke fram en av de aller nyeste – for eksempel Trude Marsteins Elin og Hans. Det er virkelig en mesterlig roman.

– Ellers er det et kuriøst poeng at du – professor Andersen – skriver om Dag Solstads professor Andersen?

– Ja, men det er da heller ikke noe mer enn et kuriøst poeng. I hvert fall ikke for meg.

HVA ER LITTERATURVITENSKAP? Erik Bjerck Hagens Hva er litteraturvitenskap er et velskrevet, lettfattelig og engasjerende essay om de grunnleggende spørsmålene innenfor litteraturvitenskapen: Hva er litteratur? Hvordan definerer vi det litterære verket? Hvordan er relasjonen mellom leseren og teksten? Hva vil det si å lese godt? Hva innebærer det egentlig å like litteratur? Hva er litterær kvalitet? Hvordan griper litteraturen inn i livet vi lever? Boken gir kortfattede og lett tilgjengelige introduksjoner til sentrale teorier som diskuterer nettopp disse spørsmålene, og som alle lesere kanskje burde stille seg.

Den er den første i en serie bøker om viktige emner og fag, skrevet av anerkjente eksperter på området.

Klartekst / 1.03

5

Aktuell bok

!

– Ta skolen tilbake TEKST: JAN ERLEND LEINE

– Lenge hadde jeg kjent ubehaget på kroppen hver morgen jeg svingte inn skoleporten. En dag orket jeg ikke mer. Jeg ble sykemeldt et halvt år med diagnosen «utbrent». Da ble jeg forbannet.

arbeidslysten effektivt kvalt. Pålessede lærere mister overskuddet til spontanitet, samtaler og samspill med elever. De fleste lærere slutter lenge før pensjonsalderen. Mange blir uføretrygdet.

LATTERLIG AV CLEMET

Det er ikke ofte Universitetsforlaget gir ut fagbok i essayform. Lektor Jon Severuds personlige fortelling er unntaket.

– Jeg ble forbannet. Derfor begynte jeg å skrive om ubehaget i skolen. Nærmest som terapi skrev jeg 50 sider på én helg, sier Severud.

Resten av halvåret holdt lektoren en roligere penn som også ga ham tid til nye horisonter.

Leseren blir med den slitne læreren ved Tanks videregående skole i Bergen til overbelastede kopimaskiner, terapitimer hos psykologen, til utmattende og innholdsløse rundskriv og overlessede fagplaner, greske øyer og frustrasjoner over politikere og andre byråkratister.

DEN PSYKE SKOLE

– Mitt utgangspunkt, var at skolen var psyk, ikke jeg, læreren.

Ubehaget i skolen er da også en grundig diagnose av den egentlige pasienten, dagens skole.

Fra kritikk av skolen ender essayet i en jakt på skolens mening og essens.

– Hva og hvem gjør skolen syk?

– I en rekke undersøkelser er svarene fra lærerne entydige: Det verste med jobben er den økte byråkratiseringen i skolen. Alt man skal forholde seg til av nye statspedagogiske tiltak og pålegg i effektiviseringens tjeneste. Målstyr, kaller vi det på vårt lærerværelse. Slik blir i alle fall

Severud beklager nærmest at boken gikk i trykken før utdanningsminister Kristin Clemet sørget for å legge karakterene fra alle skoler ut på Nettet.

– Enda et latterlig påfunn man ikke har forskningsmessig dekning for. Jeg betrakter det som del av et ideologisk prosjekt. Hun visste nok at avisenes overskrifter dagen etter ble «Her er de beste skolene». De hadde vært nærmere sannheten om de hadde skrevet «Her er de snilleste lærerne». Ifølge denne statistikken ligger alle de beste skolene i Sogn. Det er absurd.

Jon Severud vil i en helt annen retning enn det han mener er markedstankegang og konkurransementalitet hos en nyliberal Clemet.

– Sannheten om skolens kvalitet ligger et helt annet sted, og jeg tror hun vet det. Hvordan skal vi med en slik holdning makte å sikre det som ikke kan måles: En god atmosfære, humor, respekt, elever og lærere som er trygge på seg selv, faglig dyktige lærere som har evne til formidling og begeistring?

TAPT MENING

Lektoren gir i essayet en rekke eksempler på hvordan den byråkratiserte skole er tappet for mening og menneskelighet, og hvordan kravet om effektivitet pleier kjedsomheten.

– Det må være tid til refleksjon i møtene mellom lærere og elever. Det gir vår hektiske og over-

informerte tid sjelden rom for. Samtalen er grunnleggende for menneskets eksistens. Klasserommet er en møteplass, en plass for møter mellom mennesker. En god faglig samtale kan ta overraskende vendinger, og dermed kan lærestoffet få eksistensiell betydning for elevene. Det er da de kan få avgjørende motivasjon for å søke ny kunnskap, og dermed frigjøring fra kjedsomhetens tyranni.

Men Severud sparker både til høyre og venstre.

I essayet gir han også strykkarakter til Arbeiderpartiets skolepolitikk.

EN MILLION MIDDAGSBORD

– Skolepolitikerne forholder seg verken til praksis eller skoleforskning. Det er påfallende at enhver ny skolestatsråd sørger for å legge nye lag av forstyrrende byråkrati oppå de som allerede er der.

De glemmer at det ikke først og fremst er det utvendige undervisnings- og metodeapparatet som bestemmer god læring, men levende mennesker, altså lærere. Og de er ofte høyst ulike.

Spør skoleforskerne. Spør ved en million middagsbord.

Men ubehaget har flere årsaker. Severud tegner bildet av en skole som ble skapt i en annen tid.

– Et grunnleggende problem er at skolen er tilpasset en forgangen tid, industrialderens sosialdemokrati. Hele innretningen av skolen er industriell.

Språket og tankegangen er hentet fra produksjonssfæren. Nå lever vi i en annen tid, som trenger et annet dannelsesideal enn det industrielle.

Lærerens uunnværlige hjelper TEKST: JAN ERLEND LEINE

Moren til en av elevene i 5.klasse dør.

Hva gjør klassestyreren med eleven, med klassen? En 7.klasse har svært ujevne elever. Hvem av elevene skal læreren ta mest hensyn til?

– Siden jeg kjenner mellomtrinnet best, etter ti år som lærer på dette trinnet, valgte jeg denne boken først. Dermed burde konseptet sitte godt fra starten av, sier Helle.

MOBBING OG DØD

Nå har mellomtrinnslærerne fått seg en livsklok rådgiver, som alltid står til tjeneste.

– Hensikten med boken «Mellomtrinnslæreren» er å gi konkret veiledning og råd basert på erfaring fra de forskjelligste situasjoner, sier forfatteren, Lars Helle. Han er førstelektor i pedagogikk ved Høgskolen i Stavanger. Boken er den første av tre, neste år kommer Ungdomstrinnslæreren og om to år fullføres trilogien med Småskolelæreren.

6

Klartekst / 1.03

Livet og døden kommer tett innpå i «Mellomtrinnslæreren». Boken tar for seg lærerens rolle når elevenes foreldre er i en skilsmissesituasjon, sorgarbeid, mobbing, og samarbeid med foreldre. Den diskuterer også velkjente lærerdilemmaer som planlegging av undervisning, valg av arbeidsmåter og vurderingsformer, samt elevenes forutsetninger og tilpasset opplæring.

– Dette er overhodet ingen «Helles lille røde» á la Mao. Didaktiske og pedagogiske teorier ligger i

bunn for diskusjonen, men ingen situasjoner kan løses ved å slå opp i fasiten. Det handler om å kunne bruke teoriene fleksibelt, understreker Helle.

KJØTT OG BLOD

Men boken kunne blitt en tørr affære uten mennesker av kjøtt og blod.

– For å gjøre det lettere for leseren, har jeg valgt å skape en lærer, Sissel Meyer. Hun er fersk i skolen og får klassestyreransvar på mellomtrinnet. Hun har klassen i nesten alle fag, og kommer opp i situasjoner som krever innsikt og klokskap, både faglig og sosialt, sier Helle.

Drar til Cuba for å undervisa TEKST: MARTIN TOFT

Delar av intervjuet var publisert i Uniforum 18.12.2002

NY DANNELSE

Lektoren ved Tanks formulerer et postmoderne dannelsesideal i kontrast til det industrielle.

– Stikkord kan være økologi i stedet for økonomi, mangfold istedenfor ensretting, frihet istedenfor tilpasning, internasjonalisering istedenfor nasjonalisering, samvirke istedenfor marked, åndelighet istedenfor materialisme, dannelse framfor kompetanse, mener Jon Severud.

– I overstyringen av skolen ligger en av de dypere årsakene til at så mange i skolen tappes for energi og blir utbrente, tror Severud.

– Det finnes knapt fagbøker innen pedagogikk som er skrevet av reflekterte praktikere, de som vet hva det handler om. Den offentlige skoledebatten preges av de som ser skolen utenfra.

Lærene må ta skolen tilbake, krever Jon Severud.

Pensjonert førsteamanuensis i fransk ved UiO, Pedro Estop Garanto drar no til Cuba for å undervisa. – Dette er ei rein solidaritetshandling overfor kubanske studentar og lærarar, seier han.

– Der har eg også arbeidd som gjesteprofessor sidan 1999 og pendla mellom Oslo og Havanna.

Eg har stor sans for dei kubanske studentane og universitetslærarane som trass i ein vanskeleg livssituasjon er fulle av entusiasme og lærelyst.

Det er eit skrikande behov for både bøker og utanlandske tidsskrifter og aviser på det universitetet. Difor tar eg alltid med meg ein bunke med franske aviser og tidsskrifter kvar gong eg drar til Cuba, fortel Estop Garanto, som er vaksen opp i Frankrike med spanske foreldre.

På byrjinga av 1990-talet gav han ut ei lærebok i fransk kulturkunnskap: La société française, une introduction, (Universitetsforlaget). Denne boka er i bruk ved alle universitet og høgskular i Noreg. No vil også dei kubanske studentane få glede av den.

GIR BØKER I GÅVE

– Universitetsforlaget hadde eit restopplag på 300 eksemplar av denne boka. Eg foreslo overfor forlaget at desse bøkene kunne gjevast i gåve til franskstudentane ved Universitetet i Havanna.

Forslaget tok eg også opp med charge d´affaires Johan Vibe ved Den norske ambassaden på Cuba. Han syntest det var ein god idé og sytte for at bøkene blei sende med diplomatcontainer til Havanna. Når eg kjem tilbake til Cuba, kjem

Pedro Estop Garanto med Cubas Charge d’affaires i Noreg: Guillermo Vazquez.

Foto: Martin Toft

universitetet truleg til å markera denne bokgåva med eit lite norsk-kubansk kulturarrangement, spår Garanto, som også har fått tildelt eit eige diplom frå Universitetet i Havanna for sitt faglege bidrag på franskstudiet.

(3. utgåve av La société française, une introduction kom i januar –03)

KJEDSOMHET NÅ OGSÅ PÅ NEDERLANDSK I denne rammefortellingen treffer vi også ulike elevtyper som de fleste lærere nok vil nikke gjenkjennende til.

– Ulike elever trenger ulik tilnærming, de må bli sett og forstått på sine premisser. Klassen er full av individuelle mennesker som alle har sine særtrekk, sier Helle.

Selv har han opplevd hvor vondt det kan være å velge feil i vanskelige situasjoner.

– I ettertid ser jeg hvordan jeg valgte feil løsninger i situasjoner der for eksempel elevens foreldre gikk gjennom skilsmisse, sier Helle.

– Hva vil dere ha?

I denne boken har forfatteren til tider spilt en noe uvanlig annenfiolin.

– Det er ikke jeg som har bestemt premissene

for boka. En gruppe lærere og skoleledere ble hentet inn i en prosjektgruppe der de fikk ett spørsmål: Hvilke tema ønsker dere å finne i en slik veiledningsbok? Jeg fikk innspillene fra gruppen, drev intens litteraturgranskning og lyttet til erfaringer, for så å skrive boken, sier Helle.

Men det er ikke bare en utvalgt gruppe som har bestemt bokens innhold. Helle er en populær foredragsholder for folk i skolen, og dit han kom rundt i landet fortalte han om bokplanene sine. I retur fikk han en stor mengde råd og tips.

– Fra Vestnes kommune i Møre og Romsdal ramlet det for eksempel inn en tjukk konvolutt full av forslag til tema, sier Helle.

Kjedsomhetens filosofi av Lars Fr. H. Svendsen fortsetter å finne lesere utenlands. Universitetsforlaget har undertegnet kontrakt med et nederlandsk forlag om en oversettelse, og dette kommer i tillegg til de utgavene som det allerede er inngått avtale om, nemlig dansk, fransk, italiensk, russisk, svensk og tysk.

Klartekst / 1.03

7

Portrettet

Antropolog i vinternatt PROFESSOR UNNI WIKAN

TEKST: EVA GRINDE FOTO: MORTEN BRAKESTAD

FORSTÅ OG FORSVARE

– Jeg hadde ikke noe annet valg enn å skrive denne boken. Den ble til på tross av meg selv, på tross av mine egne planer. Jeg måtte prøve å forstå hvordan drapet på Fadime kunne skje, sier Wikan.

Som fagmenneske kjente hun godt til begrepene ære og skam fra før. Men drapet på Fadime var likevel uforståelig for henne. Det var for grufullt.

I arbeidet med boken fulgte hun rettsaken mot faren til Fadime gjennom to rettsinstanser. Underveis forandret Wikan oppfatning. Drapet ble forståelig.

Det ble en «…vettig, rasjonell og nøktern handling – ut fra et visst perspektiv.»

Fortolkningen er egnet til å provosere.

– Hvorfor skal vi prøve å forstå en far som dreper sin datter?

8

Klartekst / 1.03

– Fordi det ikke er noe enestående tilfelle! For å kunne forebygge må vi begripe. Et æresdrap kommer sjelden som lyn fra klar himmel. Når det begås har flere vært involvert i planleggingen og visst at det kommer til å skje, sier Wikan Hun understreker at æresdrap forekommer her. Vi kan ikke avfeie fenomenet og si at dette er noe «de andre» driver med. Dette skjer i våre, multikulturelle samfunn.

Fadime levde og døde i Sverige.

– De som begår æresdrap handler ikke som individer, sier Wikan.

– Fritar du dem ikke dermed fra skyld?

– Nei. Jeg fordømmer drapet på Fadime, og jeg er glad for at faren fikk lovens strengeste straff. Men vårt rettsapparat har ikke noe system for å straffe kollektivt. Ofte bestemmer slekten at en mindreårig gutt skal utføre drapet så familien i sum skal slippe unna med minst mulig straff, forklarer Wikan.

– Drapet på Fadime er en kolossal familietragedie. Jeg er glad jeg er ferdig med boken nå. Arbeidet har vært intenst utmattende.

BLODSUKKER OG ARBEIDSLYST

Professoren har med tre boller i en papirpose, to bananer, og en boks med urtetepulver. Hun legger alt på bordet.

– Skal dere ha te? Ta en bolle! Vi må tenke på blodsukkeret, sier hun og bukserer seg frem foran kameramannen for å nå frem til vannkokeren på gulvet i hjørnet.

Hun er nesten stolt over bollene. Som et barn som fortjener ros.

– Akupunktøren min sier at jeg må huske på blodsukkeret. Jeg glemmer å spise, skjønner du. Jeg kan bli så oppslukt av det jeg holder på med.

Det er det lett å tro på.

I 1996 gikk det galt. Da våknet hun opp en dag og var blitt blind på det ene øyet. Helt uten forvarsel.

– Jeg kjører bestandig hardt. Jeg kan ikke la være. Det har aldri vært noe særlig skille mellom jobben min og privatlivet.

▼ ▼ ▼

Unni Wikan kan takke en arrogant Dagsrevymedarbeider for at hun begynte å skrive kronikker. Nå mener hun det er en akademikers søte plikt.

Men når hun skal på Holmgang må hun først roe seg ned med et par velplasserte nålestikk.

I enden av en korridor i 6.etasje i samfunnsvitenskapelig fakultet i Oslo står en mann med tv-kamera og venter. Han står sammen med en dame. De er fra NRK- Lørdagsrevyen og døren er låst. De har spurt både professorkolleger og forværelsedamer, men ingen vet hvor Unni Wikan er. Reporteren titter på klokken, og håper det ikke har oppstått en misforståelse.

Så kommer hun, dansende nedover gangen, lett i bevegelsene med utslått hår, iført skjørt, kort frakk og joggesko. Hun kommer rett fra sin akupunktør og strålende blid.

– Å nei, – står dere her og venter. Beklager at jeg ble forsinket, jeg pleier å være presis!

Wikan smiler og hilser, fikler etter nøkler, og gjør et lite, nesten ungpikeblygt kast med hodet.

– Har du skrudd kameraet på! Du filmer ikke nå…? Jeg har jo ikke gredd meg eller noe som helst, flørter hun på avslepet nordnorsk.

Lørdagsrevyen skal lage ukens portrett av Unni Wikan, og vil filme at hun blir intervjuet og fotografert. Situasjonen gir et godt bilde på hvordan fjerde uken i januar 2003 artet seg for den vevre sosialantropologen fra Harstad.

Det var den uken telefonen ikke stod stille, og Wikan hadde vegg-til-veggdager med intervjuavtaler i landets største aviser, radio- og tv-kanaler.

Uken begynte med lanseringen av boken om Fadime, den svensk-kurdiske jenta som ble drept av sin far for et år siden.

Wikan blir alvorlig og plasserer blikket et sted på skrått ut i luften foran seg. Hun senker stemmen når hun forteller.

Sosialantropologisk institutt, Universitetet i Oslo Født 18. november 1944 i Harstad Bosatt i Oslo Dr.philos, UiO, 1980 Magister i sosialantropologi, UiB, 1973 Professor, UiO, 1987 Førsteamanuensis, UiO, 1981–87 Stipendiat, NAVF, 1977–80 Forskningsassistent, NAVF,1973–76 Forskningsassistent, UiB 1970–72 Hun har gjennomført feltarbeid i en lang rekke land, bl.a. Egypt, Oman, Yemen, Indonesia, Bhutan og Norge.

«For ærens skyld» er hennes 9. bok

Klartekst / 1.03

9

Portrettet

Synet på venstre øye er og blir borte, og fra den dagen for seks år siden måtte Wikan legge om stilen. Rovdriften gikk ikke lenger. Det var i denne forbindelse hun blant annet fikk råtipset om å spise litt innimellom. Hun kan ikke få fullrost akupunktøren sin nok.

– Hun er et eventyr. Hun holder meg i live, sier Wikan.

Ektemannen Fredrik Barth bidrar også med sitt. Blant annet er det han som sørger for at Unni får med seg sin daglige matpakke. Den er riktignok beskjeden og inneholder alltid det samme: to knekkebrød, ett med ost og ett med pølse.

FORELSKA I LÆRER’N

– Fortalte han hvor sjokkert han var over meg den første gangen vi gjorde feltarbeid sammen, spør Unni Wikan.

I følge henne skal det ha rykket kraftig i forskerfoten til Barth da han fikk se Wikan legge i vei overfor de innfødte på sin direkte måte. Hun gav til og med uttrykk for egne meninger!

– Det er min styrke og min svakhet at jeg går intenst opp i ting. Jeg tar mennesker og opplevelser inn over meg, og blir veldig berørt.

– Det kolliderer med oppfatningen av forskeren som kjølig og distansert?

– Slik har jeg aldri vært! Hvis jeg skulle nærme meg folkene i fattigkvarterene i Kairo ved å ta en sånn forskerrolle, så ville de ikke forstått noen verdens ting. Jeg har prøvd noen ganger med skjemaer og spørsmål og sånn, men det har bare blitt tull, sier Wikan.

Men Barth forteller ikke om det angivelige sjokket over den «uakademiske» Unni i det hele tatt. I stedet snakker han om sin beundring for hennes evne til å gi seg hen i feltarbeidet, og til å få kontakt med mennesker. Nesten litt misunnelig høres han ut, over at folk alltid ser ut til å like henne best, enda han er mer tolerant og tålmodig.

– Ja han pleier å si det. Men vi har forskjellige innfallsvinkler. Jeg er interessert i det menneskelige og psykologiske. Han er mer opptatt av de sosiale systemene rundt, sier Wikan.

Det er mer enn tredve år siden de to profilerte sosialantropologene traff hverandre på Universitetet i Bergen. Han var foreleser og hun var student.

– Som grunnfagsstudenter beundret vi ham. Han hadde en helt spesiell status og aura.

Oppstandelsen i universitetsmiljøet var ikke liten da den unge damen fra Troms kapret selveste guruen på faget – han som gikk for å være grunnleggeren av norsk sosialantropologi. Den seksten år eldre Barth var endatil gift fra før og hadde fire barn. Hendelsen fikk fart på sladderen i kantiner og korridorer.

Mange sluttet å hilse. Reaksjonene vekker ikke gode minner hos Wikan.

– Det var aldeles forferdelig. Jeg ble rasende på verden. Ikke minst fordi motivene våre ble trukket i tvil. Jeg skjønner reaksjonene bedre nå.

– Hvorfor det?

– Jo, det er jo fortsatt sånn at store aldersforskjeller ikke er særlig akseptert…

10

Klartekst / 1.03

– Ble folk misunnelige?

– Ja, det var nok noe av det også. Det var nok det, ja.

VINTERNETTENE.

Over en turkis og transparent Macintosh på Wikans skrivebord henger det en meterlang heksemaske fra Bali.

– Den står for det onde, men den beskytter meg. Vaktmesteren som pakket opp flytte-eskene mine skvatt skikkelig!

Unni Wikan er vant til at folk skvetter rundt henne. Mang en ærverdig akademiker har satt morgenkaffen i halsen over den frittalende professoren.

Som når hun allerede i 1989 gikk ut i Aftenposten og sa det måtte stilles krav til innvandrere, eller når hun for halvannet år siden ble sitert i Dagbladet på at norske jenter frister muslimske menn til voldtekt.

– Jeg har vært ute en vinternatt før, sier Wikan.

«Fundamentalist i vitenskapsklær» stod det å lese med krigstyper over førstesiden i Klassekampen, da avisen anmeldte hennes mest kontroversielle av ni bøker: «Mot en ny norsk underklasse»i 1995. Den handler om integrering og kritiserer blant annet innvandrermiljøene for å være for negative til det norske.

– Det var sårt. Boken skapte et veldig rabalder. I 1995 snakket alle om fargerikt fellesskap og alt annet var forbudt, sukker Wikan.

– Hvordan likte du at Carl I Hagen trykket deg til sitt bryst?

– Ikke sånt man blir glad for. Men jeg står inne for alle sitatene han har brukt.

Det kan ikke være sånn at noe er galt bare fordi Carl I Hagen er enig i det!

SITT LIVS SJANSE.

En ettermiddag for åtte år siden ringte det fra Dagsrevyen. Kunne Wikan stille i studio på direkten om en halvtime? Det gjaldt en kommentar til en sak om sosiale forhold i Egypt. Antropologen syntes en halv time ble noe knapt da hun ikke kjente til den konkrete saken. Hun tilbød i stedet å komme dagen etter. Vaktsjefen sa til henne at nei, det er ikke aktuelt og «nå har du i hvert fall fått din sjanse» .

– Æ blei så forbanna!

Sporenstreks tok Wikan en telefon til en bekjent i Dagbladet og sa at hun hadde noe på hjertet. De ba henne skrive en kronikk.

– Jammen det kan jeg ikke, svarte jeg – vettskremt. «Prøv!» sa de, og det var det beste som kunne ha skjedd. Jeg elsker den konsise formen. Den tvinger meg til å tenke klart.

Klisterhjernen fra Harstad gikk i sin tid rett fra tre grunnfag til en doktorgrad, et svært uvanlig akademisk hopp i Norge. Hun har undervist ved Harvard og på London School of Economics og har gitt ut flere bøker internasjonalt, blant annet fire på prestisjetunge University of Chicago Press.

– Jeg føler at jeg har bevist at jeg duger akademisk. Nå har jeg lyst til å skrive på norsk, for et bredt publikum, sier hun.

Hun opplever ofte at akademia ikke er særlig generøst. Å rose kolleger sitter svært langt inne.

– Fadimeboken har vært et gledelig unntak! Men generelt vet jeg ikke om jeg hadde orket å være forsker hvis ikke jeg også kunne henvende meg til vanlige folk. De kommer bort til meg på gaten og takker meg etter at jeg har vært på tv og sier for eksempel: «Du er så kunnskapsrik» sier de. Jeg blir så glad av det!

Nå for tiden venter gjerne Dagsrevyen. Det har nemlig blitt mange «sjanser» både der og i andre kanaler de senere årene. Av og til blir det en anelse tøft.

– Særlig Holmgang er krevende. Man må være så veldig på hugget, sier Wikan.

Derfor pleier hun å legge inn et besøk hos akupunktøren i forkant som en del av forberedelsen. Det roer nervene.

NORSK KULDE

– Mange nordmenn har så liten støtte i familie, naboer og andre typer nettverk. Jeg sammenlikner med de samfunnene jeg har studert: Overalt deltar folk i hverandres liv på en helt annen måte – på godt og vondt.

Jeg føler meg veldig ensom selv i perioder.

– Trives du i Norge?

– Nei…nei jeg gjør ikke det. Jeg trives ikke her. Jeg føler at jeg ikke passer inn. Jeg er selv innvandrer til Oslo fra Nord-Norge. Jeg får aldri helt taket på væremåten her nede, jeg må hele tiden vokte mine ord og så tenker jeg stadig: Oppfører jeg meg riktig nå?.

For henne er bakgatene i Kairo mer hjemme enn Oslo. Det er hennes nabolag.

– Jeg har vært der hvert eneste år i snart 30 år. Er det sted på jorden jeg virkelig er lykkelig så er det der, sier hun.

OVERLOAD

Det er nesten like lenge siden Wikan var på kino. Hun trenger det ikke med hodet fullt av egne filmer.

– Men nå er det nok. Jeg vil ikke oppleve flere ting nå, sier Wikan.

– Mener du det?

Ja, så absolutt det mener jeg. Nok for et helt liv. Jeg er ekstremt visuell og har en masse filmer som summer og går. Nå vil jeg heller bearbeide tingene.

Skrive de bøkene jeg har innabords.

– Er det en god følelse?

– Ikke bare bra. Av og til føles det som overload, sier Wikan og løfter hånden mot hodet.

– Men en tur til Kairo, blir det?

– Å ja, det må jeg jo. Flere. Jeg elsker de menneskene. Og en tur til Bali og Oman. Også til fosterbestemoren min i Bhutan, da. Selvsagt.

ETTER UTGIVELSEN AV UNNI WIKANS BOK «FOR ÆRENS SKYLD. FADIME TIL ETTERTANKE» • Uhyre tankevekkende bidrag til en debatt hvor det ikke finnes enkle løsninger. Cathrine Sandnes, Afteposten • Men Fadimes historie er ikke en historie om problemene knyttet til innvandrere. Fadimes historie er lærdommen om at ingen kultur skal få leve i fred hvis den krenker mennesker. Trine Eilertsen, Bergen Tidende • Wikan gjør det prisverdig klart at vi ikke kommer i nærheten av problemets kjerne så lenge vi nøyer oss med moralsk og juridisk fordømmelse.

Et faktum forsvinner ikke gjennom fordømmelse. Det må forsøksvis forstås. Peter Normann Waage, Dagbladet • Dette er refleksjonar etter ei bok som er tankevekkjande på mange måtar.

Eitt kapittel er eit kritisk søkjelys på gjengse førestellingar om integrering, eit alfa og omega i all offentleg retorikk. Det likar eg. Roar Helgheim, Dag og Tid Klartekst / 1.03

11

Nye bøker

*

En reise i feminismens fotspor TEKST: KJELL JUVETH JOHANSEN

I boken Feminisme og historieskriving samler professor Gro Hagemann ni av sine viktigste og meste sentrale artikler om feminisme.

Artiklene er hentet fra de siste femten årene av hennes produksjon. Det har blitt en «privat samling» skrevet for alle. Prosjektet har kommet delvis til som en henvendelse fra forlaget, og delvis som et «Con amore» prosjekt. Parallelt med alle pliktløpene ved Historisk institutt ved universitetet i Oslo har prosjektet formet seg over tid.

Artiklene i seg selv har oppstått som et resultat av initiativer i feminismedebatten. Noen som et resultat fra foredrag andre igjen fra forelesninger.

Boka har blitt en viktig og spennende reise i feminismens fotspor.

– Professor Gro Hagemann, hvorfor var det viktig å skrive denne boken?

– Det har hele tiden vært mitt ønske å få laget en samling av mine artikler. De fleste artiklene har vært tilgjengelig tidligere, men da gjerne som foredrag eller kompendier. De har ikke tidligere vært samlet mellom to permer. Ikke minst var det viktig med denne utgivelsen å utfordre samfunnet fra nye ståsteder. Boken representerer på mange måter en generasjon som har møtt veggen.

Hvor formuleringene og argumentene i dag er lettere å forstå i og med at forutsetningene er forandret. Tekstene leses i dag nødvendigvis utenfor

sin historiske ramme og blir sånn sett vurdert med en annen forståelse og på nye premisser. En annen grunn har vært at jeg synes det er for lite kunnskaper innen dette feltet. Dette er et felt som har allmenn gyldighet og angår ikke bare kvinner – menn derimot har vært de viktigste pådriverne for dette prosjektet.

– Du har redigert og skrevet om på en del på tekstene, hvorfor?

– Tekster som er skrevet i en gitt kontekst blir vanskelig å forstå hvis premissene har endret seg. Jeg så meg derfor nødt til å endre på teksten der den ville blitt umulig å forstå på bakgrunn av situasjonen teksten var skrevet i. Dette har vært noen av det vanskeligste med prosjektet. Det er ikke det at tekstene mine ikke har gyldighet i dag, men som mange historikere vet, så er historien med på å tilsløre vår forståelse. Det var derfor nødvendig å redigere artiklene slik at de også fungerer innenfor dagens kontekst.

– Du er opptatt av reisemetaforen og benytter den for å «forklare» prosjektet?

Reisemetaforen er jeg veldig spent på hvordan blir mottatt. Problemet som oppstår med en slik bok, er at i og med at artiklene er tilpasset dagens leser er dette ingen ren historisk dokumentasjon.

Den er like mye en fortelling – en reise. Jeg har vært både «Both seer and seen». Boken har all den dobbeltheten som ligger i en slik genre. Som jeg skriver i innledningen: «For i reiseskildringen

eksponeres ikke bare den ytre verden som reisen har foregått i; i vel så stor grad eksponeres kanskje den reisende selv.» Samtidig er det skummelt å både være objekt og subjekt. Allikevel er det lærerikt og litt skremmende. Når jeg tenker på det nå så ser jeg på artiklene mine med nye øyne. Reisemetaforen står sentralt i hvordan jeg nå oppfatter denne boken. Samtidig er det viktig å understreke at jeg ikke har forsøkt å endre på selve argumentet. Jeg har forsøkt å ikke være mer forutseende enn det jeg er.

– Du nevner i forordet at noen av de gamle posisjonene forkastes og nye befestes. Hva legger du i det?

– Den siste artikkelen er et oppgjør med min egen ML-fortid. En bit av denne artikkelen ble opprinnelig skrevet til 150-års jubileet for Det Kommunistiske Manifest. Artikkelen er en selvkritikk men samtidig ingen selvpisking. Det er et forsøk på å sette meg og min generasjon inn i en historisk sammenheng. Hvorfor tok vi så feil?

Hvorfor ble frihetsopprøret så autoritært?

– Til slutt Gro Hagemann, hvordan ønsker du at boken vil bli benyttet?

– Jeg håper at boken skal kunne benyttes i en fagdebatt, og at neste generasjon med feminister synes det vil være interessant å lese denne historien og på den måten indirekte delta i den reisen jeg har gjort.

Kunst i klasserommet TEKST: MARI BJØRKENG

– Det må utvikles en holdning om at kunst er viktig. Kunst åpner for en poetisk dimensjon i tillegg til den fornuftsmessige som vi er mer vant til å dyrke, mener Arne Marius Samuelsen. førsteamanuensis ved Høgskolen i Telemark på Notodden.

Samuelsen er i ferd med å avslutte en doktorgrad om kunstformidling og har skrevet boka Formidling av kunst til barn og unge. Han hevder at få har begrunnede meninger om hvordan kunstformidling skal drives. Nå håper han på bedre kvalitet på kunstformidlingen, uansett hvor den foregår.

ROTETE KLASSEROM

Skolen og barnehagen er en viktig arena for å vekke barns undring, nysgjerrighet og interesse for visuelle inntrykk. Men klasserommet er ikke alltid egnet.

12

Klartekst / 1.03

– Det er ganske sløvt hva vi lar henge på veggene i barnehager og klasserom. Omgivelsene er viktige for å drive kunstformidling. Det må ryddes for å drive estetisk virksomhet, mener Samuelsen.

NYSGJERRIGE LÆRERE

I Formidling av kunst til barn og unge får pedagogen hjelp til å lose barn gjennom møter med kunst i gallerier og museer, illustrasjoner i lærebøker, billedbøker og plakater. Men for å hjelpe elevene, må læreren ta sin egen opplevelse av kunst på alvor.

– Har lærerne nok kunnskap om kunst?

– Nei, mange lærere er usikre. Men det er ikke så mye som skal til. Det viktigste er at lærerne selv er åpne og nysgjerrige. Man må slutte å si at man ikke har greie på det. Hittil har det vært greit å ikke mene noe om kunst, men med L97 går det ikke lenger.

Samuelsen gir ingen oppskrift, men forteller at

Boka kommer 1. april.

man ikke skal være belærende. Læreren må få barna til å oppleve at de kan gå inn i bildet, sanse, beskrive og tolke det de ser, både med voksnes hjelp og alene. De må venne seg til å stole på sine egne sanser. Kunst er noe alle kan utvikle et personlig forhold til. Derfor ønsker han at elevene møter en felles grunnholdning til kunst fra de begynner i barnehagen til de går oppover i ulike klassetrinn.

Nye bøker

Psykoterapi og kjærlighet TEKST: MARI BJØRKENG

Per Vaglum måtte skrive en kjærlighetshistorie for å formidle pasientens opplevelse av psykoterapi.

Det viktigste Per Vaglum har lært i psykiatrien har han lært av pasientene. Gjennom 40 år har professoren ved Universitetet i Oslo fulgt pasienter gjennom behandling og vært med på deres vei gjennom vendepunkter, eller «gylne øyeblikk» i behandlingsprosessen. Erfaringen vil han dele med studenter og kollegaer, med de som har gått i psykoterapi eller som kjenner noen som gjør det.

For å formidle pasientens tanker og følelser rundt vendepunkter og hvordan psykoterapeuten spiller en viktig rolle i forandringsprosessen, strakk ikke den tradisjonelle læreboka til. I stedet skrev han en fortelling om psykoterapi og kjærlighet. Boka Psykoterapi og kjærlighet – fortelling om et vendepunkt handler om en mann og en kvinne som strever med å få til et kjærlighetsforhold og hvordan de opplever vendepunkter i behandlingen.

– Det er så mange forhold i psykoterapien som ikke egner seg for lærebøker. Den indre prosessen som skjer med hver enkelt pasient kan vanskelig skildres på en annen måte. Jeg opplevde det som en befrielse å velge fortellingen i stedet for rapporten som form. Jeg merket at formidlingen ble mer autentisk når jeg skrev den som en kjærlighetshistorie, sier Vaglum.

Det er vågalt å bevege seg mot skjønnlitteraturen. Vaglum er redd han kan få kritikk fra to kanter. Fra de som mener at det er faglitteratur forkledd som en roman og de som mener at det er et dårlig forsøk på det siste. Likevel har han tro på fortellingen som en type lærebok.

– Kanskje noen vil si at det er en banal historie.

Men den viser hva mange 30–40 åringer som søker hjelp sliter med i dag. De har problemer med å takle relasjoner til kjærester, familie og kollegaer.

Professor dr. med. Per Vaglum ved Institutt for medisinske atferdsfag er utnevnt til Kommandør av Den Kongelige Norske St. Olavs Orden for sin innsats for medisinsk forskning og undervisning.

Ordensrådet har i sin begrunnelse lagt vekt på det enestående arbeidet Vaglum har gjort for norsk og internasjonal psykiatrisk forskning og norsk medisin.

*

Rus og psykiatri i nytt perspektiv TEKST: BJARNE RIISER GUNDERSEN

En ny bok om rusmisbrukere med psykiske lidelser slår fast at hjelpeapparatet spiller Svarte-Per med denne pasientgruppen. – Det er veldig mye lidelse blant disse klientene, sier journalist Tone Øiern.

I 1997 ble det lagt fram en stortingsmelding om det psykiatriske behandlingstilbudet i Norge. Én av konklusjonene i denne meldingen var at man måtte bygge ut tilbudet til rusmisbrukere med psykiske lidelser, eller «personer med dobbeltdiagnose,» som de gjerne kalles.

Litt senere kom den såkalte «Opptrappingsplanen for psykisk helse,» som skisserte hvordan psykiatrireformen i Norge skulle gjennomføres.

Denne planen lanserte imidlertid ingen konkrete tiltak for dobbeltdiagnose-pasientene. I stedet konkluderte man med at man måtte vente til man hadde kartlagt denne gruppen.

Som sagt, så gjort. I 1999 foretok Helsedirektoratet en utredning om «personer med samtidig alvorlig psykisk lidelse og omfattende rusmisbruk.» Utredningsrapporten, som anslo at rundt 4000 personer i Norge har slike kombinerte lidelser, var ferdig i 2000 – for snart tre år siden.

Der ble det anbefalt å opprette spesialenheter tilpasset denne gruppen.

– Og likevel skjer det svært lite, sier Tone Øiern oppgitt. Hun har arbeidet i tidsskriftet Rus og avhengighet i snart tyve år, og er en av tre personer bak boka Dobbelt opp – om psykiske lidelser og rusmisbruk. De to andre forfatterne er Reidunn Evjen, som arbeider med medikamentassisert rehabilitering, og Knut Boe Kielland – legen som i sin tid ledet Helsedirektoratets utredning.

– Det kom en kartlegging som skulle ha slått ned som en bombe. Men få personer med disse lidelsene har ennå merket noe til opptrappingen, fortsetter Øiern.

Til tross for frustrasjonen er Dobbelt opp ingen debattbok. I stedet forsøker den å kartlegge dobbeltdiagnose-pasientenes situasjon, og beskrive ulike behandlingstilbud som allerede eksisterer for denne gruppen. I tillegg undersøker forfatterne erfaringer fra andre land enn Norge. På denne måten håper de å inspirere til økt innsats for disse klientene.

– Hovedproblemet for dobbeltdiagnose-pasientene er å finne steder hvor de kan presentere hele seg, sier Tone Øiern. – I dag møter de et veldig splittet system. Resultatet er at de selv blir splittet – og på den måten bare øker problemene

Boka kommer 11. april.

deres. Selv om holdningene er i ferd med å endre seg, har dessverre hjelpeapparatet en lang tradisjon for å spille Svarte-Per med disse klientene.

– Hvis du selv var diktator, hva ville du ha gjort?

– Først og fremst ville jeg ha bygget boliger tilpasset denne gruppen. Når det gjelder rusproblematikk, er egen bolig noe som ofte kommer på slutten av et lengre behandlingsopplegg. Men i forhold til disse pasientene må vi tenke omvendt: en stabil bolig er nettopp en forutsetning for behandling. Det er nødvendig for at hjelpeapparatet overhodet skal komme i kontakt med dem.

– Hva mer?

– Jeg ville sørget for å få spesialister fra både psykiatri og rusomsorg med i oppfølgingen av hver enkelt klient. Slik kunne man kanskje fått til den kombinasjonen av langsiktig relasjonsbygging og spesialiserte tjenester som denne gruppen er avhengig av. Øiern er også skeptisk til den tradisjonelle «høna eller egget»-diskusjonen som har preget dette området – det vil si om det «egentlig» er rus eller psykiatri som er det grunnleggende problemet.

– Denne diskusjonen bidrar til at hjelpeapparatet ikke tar nok ansvar for pasientgruppen. I dag forsøker man å unngå denne debatten, fordi den til syvende og sist er med på å opprettholde problemene for klientene, sier hun.

– Nyere prosjekter – blant annet ett vi beskriver fra USA – fokuserer i stedet på konsekvensene av rusmisbruk for hver enkelt pasient. Og da har man funnet ut at selv bare litt rus har store konsekvenser for deres psykiske helse.

Nettopp derfor må man angripe denne problematikken samtidig.

– Er det mulig å peke på noen spesiell del av hjelpeapparatet som må ta større ansvar?

– I Norge har det psykiske helsevernet et klart definert ansvar for de fleste pasientene som også har rusproblemer. Undersøkelser vi refererer til – spesielt fra større byer – viser imidlertid at psykiatrien ikke stiller tilstrekkelig opp og tar medansvar. Men om det skyldes mangel på vilje eller mangel på ressurser, er vanskelig å si. Nå foregår det jo en opprustning av norsk psykiatri, og det er håp om at situasjonen vil endre seg. Det er i tilfelle på tide: det er så mye lidelse blant disse pasientene at det vil være en stor fallitterklæring å ikke gjøre mer enn vi gjør i dag.

Klartekst / 1.03

13

Nye bøker

*

Energi-Norges fremtid TEKST: KJELL JUVETH JOHANSEN

Erstatningsretten i utvikling

I boken Energi-Norges Fremtid er det foretatt en analyse av energisektoren i Norge.

Forfatterne av boken Torger Reve og Kjell Roland presenterer to veier å gå for den norske energibransjen: Høstingsscenariet eller vitaliseringsscenariet.

Norge har de siste hundre årene skapt store verdier på basis av rike forekomster av energiressurser. Denne perioden kjennestegnes ved høye investeringer og store teknologiske fremskritt innen energisektoren. Bærebjelkene i norsk økonomi, kraft- og petroliumsindustrien er i dag helt avgjørende for norsk økonomi. Samtidig erfarer sektoren store og raske omstillinger. Omstillingene skyldes økt internasjonal konkurranse, restruktureringer og nye aktører i markedet.

Dagens situasjon er preget av at investeringene i olje- og gassvirksomheten har avtatt, industrialiseringen har flatet ut og forskningsinnsatsen er svekket. Tilgangen til nye prosjekter har falt og antall norske oljeselskaper reduseres. Parallelt har Norge blitt en nasjon som importerer kraft, og sektoren omformes ved at kommuner og fylker selger seg ut.

EN NY EPOKE

Norge har langt på vei nådd målet om en konkurransedyktig oljeindustri. Staten Norge har de siste hundre årene klart å beskytte de energiressursene som finnes i Norge. Vi går nå inn i en ny epoke. Forfatterne av «Energi-Norges fremtid» spør – hva nå? Vi kan lene oss tilbake og leve av oljepenger og tjenesteproduksjon uten at internasjonalt konkurranseutsatt næringsliv forsvinner. Staten forblir rik, selv om næringslivet forvitrer og industriproduksjonen forsvinner. Eller vi kan satse på kunnskapsbasert vekst etter hvert som den naturressursbaserte veksten vil avta.

HØSTING ELLER KOMPETANSEBASERT VEKST?

Hvordan skal Norge videreutvikle det fundament som de siste hundre årene har vokst til å bli en størrelse av internasjonalt format? Boken presenterer to scenarier – høstingsscenariet og vitaliseringsscenariet. Ingen av scenariene er opplagte eller uproblematiske. Men de fordrer at man foretar et valg. Boken analyserer de mulighetene Norge har, og valgene vi kan ta, for å skape størst mulig verdier på basis av de norske energiressursene.

Hvordan kan vi best kombinere naturressurser og kompetanse? Et annet viktig spørsmål er hvordan vi kan være med på å avgjøre hvilke aktiviteter og selskaper som på sikt vil lokaliseres i Norge. Norges fremtid vil formes av de beslutningene som tas i Norge. Dette krever en

14

Klartekst / 1.03

De siste tredve årene har det foregått en omfattende rettsavklarende og rettsutviklende virksomhet særlig om utmåling av erstatning ved personskader, om skadelidtes medvirkning og om aksept av risiko. Domstolene har spilt en helt sentral rolle i utviklingen av norsk erstatningsrett. I denne boken presenteres tolv foredrag og artikler av Asbjørn Kjønstad, som til sammen dekker det meste av erstatningsretten.

Asbjørn Kjønstad er en av våre fremste eksperter på erstatningsrett og er blant annet kjent som «Røykelovens far». 6. februar feiret han sin 60-års dag. Universitetsforlaget gratulerer!

systematisk og langsiktig politikk.

Norge har erfart at vannkraften, som er selve symbolet på en evigvarende verdiskapningsnæring i dag er en utømmelig økonomisk kilde, men samtidig en liten industriell vekstkraft. Internasjonalt er det få norske selskaper som hevder seg.

Sammenligner man med norsk olje- og gassnæring er man redd for at noe av det samme kan skje. I det store utland er det de store globale oljeselskapene som regjerer, og noe norsk eierskap og industrielt nærvær av betydning er vanskelig å skue.

BEVISST NÆRINGSPOLITIKK

Norsk energipolitikk kan endre fremtiden for norsk energinæring men dette krever en modernisering og ombygging av den relativt bevisste næringspolitikken som har blitt ført til nå innen både kraft og petroleum. Den nye tiden krever nytenkning og handlekraft. Vi er nødt til å velge hvilken fremtid vi ønsker oss.

Vil Norge i fremtiden fortsette å videreutvikle energinæringen, som den eneste kunnskapsnæringen av virkelig internasjonalt format? Eller vil Norge fokusere på kontroll av selve ressursene for å sikre optimal høsting?

Boken gir ikke alle svarene men kommer med et tanksett og en analyse som belyser hvilke veivalg Norge som energinasjon står overfor. Boken bør og kan benyttes som grunnlag for politikere og næringsliv når avgjørelser skal taes og valg skal treffes hva gjelder Norges fremtid som energinasjon.

Boken er et samarbeidsprosjekt mellom Handelshøyskolen BI og ECON.

Arbeidsmiljøloven i 8. utgave

Boka kommer 15. mai.

Denne klassikeren av en kommentarutgave kommer nå i ny utgave. Siden Arbeidsmiljøloven trådte i kraft i 1977 har boka vært standardverket for alle som trenger et praktisk oppslagsverk i arbeidsrett. Boka ble opprinnelig skrevet av Odd Friberg, basert på Ferdinand Rømckes kommentarer til Arbeidervernloven av 1956. Denne utgaven er i sin helhet revidert av Jan Fougner og Lars Holo. Det har skjedd en rekke lovendringer siden forrige utgave kom ut, blant annet er det kommet nye bestemmelser om innleie av arbeidskraft, virksomhetsoverdragelse og lederes stillingsvern.

Boken er et oppslagsverk for alle som kommer i befatning med arbeidsrettslige problemstillinger, også ikke-jurister.

Nye bøker

*

Narkotika – den gode fiende TEKST: KJELL JUVETH JOHANSEN

Den gode fiende av Nils Christie og Kettil Bruun kom for første gang ut i 1984. Nå seks år etter siste utgave foreligger boken på ny med et rykende ferskt kapittel.

Det nye kapittelet med samme tittel som boken beskriver hovedtrekkene i de senere års utvikling av narkotikakrigen. I tillegg går den inn på drivkreftene for den narkotikapolitikk som føres.

I forordet i den første utgave fra 1984, skrev forfatterne: «Denne bok er sprunget ut av en dyp bekymring overfor det syn på narkotika som er

Eva Joly – dommer med kampklar frisyre Eva Joly er blitt truet på livet og kalt en «en råtten tørrfisk»!. Hun har i flere år gått imot den franske eliten. Nå er hun i gang i Norge. I nummer 1/2003 av Nytt Norsk Tidsskrift kan du lese om hva som får Joly til å fortsette arbeidet mot korrupsjon, til tross for tung motstand. Marit Halvorsen og Mette Nygård har truffet Joly og blant annet spurt henne om hvordan vi skal forstå statens og rettsvesenets rolle i forhold til korrupsjon og bedrageri. Og er det noe i veien med den alminnelige ansvarsbevissthet?

Tegning: Finn Graff

fremherskende i store deler av Norden, og over den narkotikapolitikk som dette syn fører til....» I forordet til den andre og reviderte utgaven skriver Nils Christie: «...narkotikakrigen bare fortsetter». I den tredje utgaven understreker forfatteren: «Narkotikakrigen fortsetter. Men den går stadig dårligere.

– Hva er nytt ved denne utgaven, Nils Christie?

– Krigen mot narkotika er tapt. Krigsomkostningene øker. Det er det sivile samfunnet som er blitt skadelidende. Vi ser en enorm vekst i dette forholdet. Over halvparten av alle som straffes, straffes direkte eller indirekte av narkokriminalitet. Vi kan ikke ha det sånn. Vi må tenke om igjen.

– Hva kan vi gjøre?

– Vi må endre straffene og gjøre eget bruk straffefritt. Dette er et flertallsforslag fra Straffelovkommisjonen. Vi må senke maksimumsstraffene fra 21år til 10års fengsel. En annen ting som er særdeles viktig er at vi må få handel og bruk frem i lyset. Det eksisterer mye svarte penger i denne krigen. Dette betyr ikke at man skal selge stoff fritt fra kiosker på Karl Johan, men at man har kontrollerte utsalgssteder. Dette betyr en minimalisering av de skadene vi ser i dag – narkotika kan være skadelig, men det kan også krigen mot narkotika være.

– Hos politikerne, ser vi en endring i synet på narkotika?

– Ja, det er en større villighet til å innføre for eksempel sprøyterom. Det er de tunge narkomane som er det mest belastede og de er også dem med flest skader. Sprøyterom kan gi et livsnødvendig tilbud til de som i samfunnet har minst og som lider mest.

– Antall brukere av narkotika har økt. Hvordan vil du forklare denne økningen, Christie?

– Vi lever i et hardere samfunn enn tidligere.

Vi kravler alle etter det samme målet og da blir det flere tapere. Målet er å komme på toppen – en topp hvor penger og suksess dominerer.

Samfunnet er alt for endimensjonalt. Før kunne man dø fattig og respektabelt, i dag er det en umulighet.

– Du sammenligner den narkotikapolitikk som føres med vår gamle løsgjengerpolitikk. Kan du utdype litt om hva du mener?

– Dette er viktig. Den narkotikapolitikken som føres, har betydelige likheter med vår gamle løsgjengerpolitikk. Helt frem til 1970 kunne folk havne i fengsler og tvangsarbeidshus i Norge om de var uten fast bosted. Så lenge det eksisterer et forbud er det enkelt å ta dem som bruker narkotika. Dette fører til mange og uforholdsmessige høye straffer. Jeg vil samtidig understreke, at selv om slik harde straffer kanskje er dårlige avgjørelser, ser jeg at det kan ligge mye god vilje bak slike bestemmelser.

Avslutningsvis, hva er det som driver deg til å stadig gi ut nye utgaver av boken?

– Dette området forandrer seg så raskt i gal retning at her må man stadig si i fra.

Bøker til Kulturrådet Norsk kulturråd kjøper hvert år inn et begrenset antall fagbøker/essayistikk under innkjøpsordningen for litteratur. Av 10 titler som ble innkjøpt i 2002 var tre fra Universitetsforlaget: Trond Berg Eriksen: Kors på halsen. Betraktninger om religion og vitenskap, Marianne Gullestad: Det norske sett med nye øyne og Anders Johansen: Talerens troverdighet. Tekniske og kulturelle betingelser for politisk retorikk.

Disse bøkene blir kjøpt inn i 1000 eksemplarer og fordelt via Biblioteksentralen til norske folkebibliotek. Universitetsforlaget gratulerer våre tre fremragende fagformidlere!

Klartekst / 1.03

15

www. universitetsforlaget. no

Presseklipp

()

Kors på halsen viser Berg Eriksen fra en av hans sterke sider. Han samler trådene i spredte foredrag, forelesninger og betraktninger til noe som ligner én tråd, nemlig forholdet mellom religion og vitenskap.

Tom Egil Hverven, Kulturnytt (NRK) Næss mener han skulle forlatt sitt professorat mye tidligere enn han faktisk gjorde. Han skulle reist til India og blitt fakir i stedet. Skrevet mer livsfilosofi.

Lekt seg mer i fjellet. Bokset. Snakket mer med barn.

Karen Kristine Blågestad, Lørdagsportrett av Arne Næss i Bergen Tidende I norsk litteraturvitenskap er forfatteren holdt nede i grava. Forfatterens død har vært et dogme mye lenger en det burde…. I Norge døde forfatteren en gang etter krigen, eller ble i det minste hardt metaforisk skadet.

Tommas Torgersen Skretting, intervju med Universitetsforlagets forfatter Tore Rem i Stavanger Aftenblad Boka til Blomberg bør lesast og diskuterast. Boka er ei utfordring til lukka, akademiske miljø.

Joar Tranøy i Dag og tid om Wenche Blombergs bok Galskapens hus Fortsetter vi «business as usual» går det veldig dårlig for landet. Enten må vi velge mellom å utvikle de norske energimiljøene sånn at de kan leve i full internasjonal konkurranse, eller konsentrere oss om å høste ressursene.

Dagens Næringsliv, Internett (NTB) om Torger Reve og Kjell Rolands bok Energi-Norges fremtid Unni Wikan er en ener innen sitt felt. Men solid fagkunnskap og stort mot er hun alltid et skritt foran.

Også denne gangen.

Hanne Skartveit, VG